På ville veier til Øykjarfjell.

Visste du at hjernen har en medfødt evne til å tilpasse seg og danne nye koblinger? Gjennom hele livet har vi mulighet til å utvikle oss og skape endring i livene våre. Allikevel er hjernens førstevalg motstand mot endring og tror du meg ikke, kan du bare spør de som har forsøkt å slutte å røyke. Eller slanke seg, komme i gang med trening eller bare noe så enkelt som å begynne å bruke blinklys i rundkjøring. Hjernen trives best med å gjøre det som den alltid har gjort. Men hjernen vil takke deg dersom du prøver noe nytt, det er nemlig den mest effektive hjernetrimmen som finnes og kan forebygge demens.

Jeg parkerte ved Noredalen grendahus, her er en stor parkeringsplass. Det kostet 30,- og jeg betalte gladelig. Det er alltid kjekt å støtte de som tilrettelegger for friluftsliv, enten det er med parkering eller merking av løyper.

Jeg tok som vanlig et bilde av kartet som hang ved parkeringen. Det er alltid kjekt å vite hvor man skal, når man går nye turer. Egentlig burde jeg ha memorert kartet, for virkelig å utfordre hjernen. Men det tror jeg hadde vært å be om for mye.

Det lå an til å bli en usedvanlig fin dag, selv om det var bikkjekaldt og en smule snø.

Jeg har gått mange ganger til Øykjarfjellet, men aldri fra Noredalen. Min favoritt er å gå fra Alsvik Natursenter, som er en perle i seg selv. Her er flott hele året og man kan telte, grille, bad eller gå tur. Akkurat HVORFOR jeg alltid har gått herfra, vet jeg faktisk ikke. Det er mulig at det var herfra det først ble merket løype og jeg har gått turen i mange år og alltid av gammel vane. Jeg velger alltid samme vei opp, så er det litt avhengig av tid, vær og lyst om jeg går samme vei ned eller en rundtur. Det er et flott terreng og jeg kjenner løypen godt, så det er både behagelig og lite krevende for hjernen å gå de vante stiene. Men plutselig var jeg sugen på å prøve noe nytt, derfor var jeg klar for å forsøke å gå fra Noredalen. Som sagt, så gjort…

Det var god traktorvei i starten og selv om det var snø, droppet jeg broddene. Det var ikke særlig glatt, så jeg tenkte at jeg skulle vente til det BLE glatt.

Jeg kikket lengselsfullt tilbake mot bilen og fjellene, hvor solen var forventet å komme opp. Vindmøllene forsøkte jeg som vanlig å overse, hjernen min klarer ikke å venne seg til at de er blitt en stor del av horisonten overalt på Jæren.

Men snart stod jeg ved et veiskille og forlot den brede og behagelige veien. Det blir feil å si at jeg aldri hadde gått her før, det er nemlig her man kommer ned dersom man går rundturen. Jeg hadde aldri gått opp og det er to helt forskjellige ting. I hvert fall for min hjerne….

Økjarfjellet er en topp som ligger i Sandnes kommune og turen er relativ lett å gå. Toppen ligger på 372 meter over havet og det er ikke all verdens. Den er lengst å gå til fra Alsvik, da regner man 5,4 kilometer. Fra Noredalen er det 4,1 kilometer og beregnet tid er 2 timer. Det fant jeg ut må være uten snø og dersom man finner løypa på første forsøk… Men jeg var her for å trimme hjernen og ikke så veldig opptatt av hvor langt eller fort jeg skulle gå. Turen regnes som både enkel og barnevennlig, hvor man får mye utsikt for relativt liten innsats. Tja, tenkte jeg, da har man nok gått en del i fjellet før….

Jeg siktet meg inn på gjerdeklyveren, mye av de røde merkene var forsvunnet under snøen. Det var en kamp å komme over, man blir tross alt ikke yngre med årene. Og det er ikke bare hjernen som sløves når alderen siger på…

Det må kalles god hjernetrim, når man virkelig må anstrenge seg for å tenke hvor stien går. Hvor er det logisk at man finner veien opp fjellsiden? Dessuten var det glatt, men jeg gadd fortsatt ikke ta på broddene. Jeg tenkte det var også god trening, «hvor er det trygt å sette beina?»

Jeg har i mange år trivdes godt med å gå mine vante turer. Det har vært av praktiske årsaker, jeg har ofte valgt de som ligger nærmest heimen. Da sparer man tid og transportkostnader, samt at man vet hva man får. Jeg har stort sett dratt til Gramstadområdet, som tar meg 5 minutter å kjøre. Her kan man velge mellom korte og lange turer, topper eller skog. Jeg er lommekjent og bare elsker området. Men tenk på alle de andre fine turene jeg går glipp av og ikke minst utfordringene og gleden ved å finne nye stier, se nye utsikter og utforske andre flotte turområder. For man skal ikke dra langt, før alt oppleves helt nytt.

På andre siden av Nordlandstjørna, kunne jeg se Skrussfjellet. Det er et annet turmål som man kan gå fra Alsvik. Den turen har jeg også gått mange ganger og faktisk variert hvilken retning jeg har gått rundturen.

Heilt til topps her, skulle jeg… Det var jammen godt at jeg skimtet et lite skilt som viste retningen ellers måtte jeg ha vridd hjernen for å finne min egen sti.

Jeg fant noen fotspor jeg kunne følge, men de gikk nedover. Det tenkte jeg mye på, hva var grunnen til det? Var turen lettere å gå ned enn opp? Eller var det bare at mange er like meg, at de alltid går runden samme vei?

Her skal du få et sjefstips: Dersom du har krøpet opp en bratt skråning og det står et gjerde på toppen, da har du mest sannsynlig tatt feil vei…. I hvert fall i merket løype.

Jeg syntes egentlig ikke at stien hvor jeg fant ut at jeg skulle gå, var så mye bedre… Men jeg karret meg videre, fremdeles uten brodder..

På Wikipedia står det at hjernen veier omtrent like mye som en pose sukker og består av omtrent 86 milliarder hjerneceller. Disse cellene er hver og en koblet til 10 000 andre, så det sier seg selv at vi mennesker er ganske så avanserte. Her både prosesseres og lagres informasjon, samt styres hele kroppens funksjoner. Da burde det egentlig være en selvfølge at man tar vare på det som skjer under topplokket, men gjør vi alltid gode valg? Den gode nyheten er at hjernen lager nye hjerneceller hele livet og den kan også, ved skade, danne nye koblinger. Men det er en myte at vi bare bruker en liten del av hjernen, de fleste av oss bruker hele, selv om det ikke alltid oppleves slik… Det kunne jeg kjenne meg igjen i, der jeg rotet meg oppover fjellsiden, både svett og andpusten.

Det var et gledens øyeblikk da jeg kom opp i høyden og morgensolen varmet både kropp og sjel.

Jeg nærmer meg toppen, men måtte vri de små grå over skiltet. Nordland, hvor i alle dager var det? Var det samme sted som Noredalen? Jeg ble en smule forvirret…

Helt plutselig var jeg på toppen og her var jeg jo kjent og kunne beundre utsikten jeg har sett utallige ganger.

Det blir ikke mindre fint, selv om man har sett det før.

Bare for å gjøre det enkelt, satte jeg meg på den vante steinen jeg pleier å sitte når jeg spiser nistepakken. Maten utfordret heller ikke, tørre brødskiver og kakao er alltid en slager når jeg er på tur, enten det er på kjente eller ukjente trakter.

Jeg må innrømme at jeg syntes turen var mer krevende fra Noredalen, enn fra Alsvik. Det handler kanskje mest om føret og at jeg sleit med å finne stien. Dessuten var det ganske så bratt og jeg tenkte mange ganger at jeg burde snu. Eller i hvert fall ta på broddene… Hjernen jobbet på høygir, både med endeløse diskusjoner om hva jeg skulle gjøre samt hvordan jeg kunne velge den tryggeste veien opp. Det var faktisk både utfordrende, samt veldig kjekt. På turen ned gikk jeg den vante veien og jeg tok broddene på. Det ble reneste sjarmør etappen og sånt kan jeg like. Det er fint med hjernetrim, men det gjelder å gi seg mens leken er god. Da får man faktisk lyst til å prøve flere nye og ville veier…

Da var jeg ferdig skodd for en bratt og glatt nedtur.

Nedturen gikk på andre siden av Øykjarfjellet og her får man en fantastisk utsikt over Lutsivassdraget. Det var også mye mindre snø, så det varte ikke lenge før broddene ble tatt av.

Det var rene sommerstemningen, da jeg fulgte traktorveien langs vannet tilbake mot bilen. Jeg var godt fornøyd med turen og går gjerne flere ganger til Øykjarfjell fra Noredalen.

På tur med bebi.

Vi har fått barn, retter sagt min datter har fått barn….Vår lille flokk har fått et nytt medlem og han er en bebi. Grunnen til familieforøkelsen tror jeg var mest savn. Det ble et tomrom etter at Scotty døde og de som sier at «han var bare en hund», har aldri hatt hund. Han var den snilleste, klokeste, morsomste, lydigste og mest pinglete turkameraten på fire bein jeg har hatt. Men plutselig har vi fått i hus en grå/rosa virvelvind som stjeler tøflene mine og gnager på bøker og alt annet jeg er redd for, men ikke passer på… Heldigvis er det ikke min jobb å oppdra ham, tørke tisseflekker eller betale for spesial valpemat (som koster en formue).

Langt der bak ser man masten på Skrussfjell.

Liten hund har små bein og skal helst ikke gå for langt.

Milo er av rasen Whippet, som er en engelsk mynde. De ble brukt som veddeløpshunder på 1800 tallet og kan som fullvoksen løpe opp mot 56 km/t. Det gjør rasen til en av de raskeste i verden….Med andre ord bør han ha gode forutsetninger for å bli en sprek turkamerat. Men da trengs det trening og da fikk jeg ansvaret for å legge opp en tur som ikke var for krevende. Valper skal nemlig ikke gå for langt eller for bratt. Turen ble derfor lagt til Skrussfjell, som viste seg å være et dårlig valg.

Jeg måtte gi ifra meg mobilen, siden mitt lille barn hadde glemt sin hjemme. Men det var bare kjekt, da fikk jeg bilder tatt av unge øyner og ikke bare sånne av natur…

Storebror Toby er en god venn og lærer bebien opp i det meste en hund trenger å vite. Litt oppgitt blir han når Milo går feil vei…

Turen til Skrussfjell starter fra Alsvik natursenter, som har en stor og god parkeringsplass. Det er en rundtur og jeg har tidligere mye brukt turen som en treningstur. Grunnen er at fjelltoppen har bratte sider fra alle kanter og at man får 300 meter stigning uansett hvilken vei man går opp. Så her er det fullt mulig å få opp pulsen, men det var ikke målet vårt. Vi gikk rolig og tok mange pauser slik at bebien kunne hvile. Stien var våt og sølete, noe som satte sitt preg på ham. Det var helst et ynkelig syn når han ble våt på beina, han skalv så han ristet. Ikke akkurat født villmarkens sønn….

Det ble mange pauser oppover hvor bebien måtte varmes hos na mor.

Det gav meg god tid til å beundre det vakre januarlyset over Noredalen.

Det jeg hadde glemt, er at det på denne turen er mange gjerdeklyvere. Grunnen er at stien går over store beitemarker som er gjerdet inne av steingard eller strømgjerder. Nå på vinteren går det verken sau eller hester her, men det er vanligvis fullt opp med dyr og selvsagt båndtvang på hunder. Det var tungt å bære, løfte og dytte hundene over de bratte stigene, men vi lot ikke det stoppe oss. Etter å ha kommet over den siste, hvor Toby måtte dyttes under et piggtrådgjerde som rev i stykker hans nye regnfrakk, kom vi til den siste og bratteste av bakkene. Da var bebien utslitt og måtte bæres, så vi tok en kjapp ruteendring og fant en ny og umerket sti nedover.

Stien vi fant oss gikk tilbake mot Alsvik, med flott utsikt til Lutsivassdraget.

Enkelte mente det var nesten som å gå gjennom en Ringenes Herre scene….

Det ble en spennende tur nedover; med skjulte huller i steinrøys, tett voksende einerbusker og sølete jord som ble nesten rutsjebane. Så det gikk ganske seint…. Det gikk ikke fortere da vi kom inn i tett skog, men jammen var det spennende å brøyte seg fremover. Her stod trærne tett og bakken var dekket av steiner og mose. Etter alt regnet som har vært i år, var det mange bekker og skikkelig vått i bakken. Jeg var glad for at vi ikke skulle gå i timevis, det var ganske ufremkommelig. Mens mitt lille barn snakket om hvor mye kjekkere det var å gå en sånn tur, i motsetning til asfalt eller grusvei. Joda, jeg kan forstå det, men jammen var det slitsomt….

Det var heldig for meg at de gadd å vente….

Etter all bæringen, hadde han ladet opp batteriet igjen og kunne plage storebror litt.

Alsvik natursenter har glimrende fasiliteter; med både benker, bord, tak over hodet og toalett. Her kan man grille pølser på bål, sparke fotball eller sove i telt.

Noen brukte tiden på å trene hund, mens andre var mer opptatt av knekkebrød med brunost og kakao.

Vi var heldige og fant naturstien som går i terreng ned til vannet og rundt natursenteret. Her var løypa igjen både rødmerket og tilrettelagt med bro over bekkene. Uheldigvis for meg, siden jeg hadde glatte sko og plankene var våte og såpeglatte. Jeg hadde et klassisk fall, hvor begge beina forsvant opp i luften og jeg landet på ryggen, mens hodet gikk i bakken. Heldigvis hadde jeg sekk på ryggen og landet relativt mykt på nistepakker og sitteunderlag. Det ble en meget sein lunsj, hvor bebien datt ned av benken og ellers hygget seg med godbiter og mye kyss/kos. Livet med valp er strevsom, men absolutt mye kjekkere. Bare spør mitt lille barn…

Alsvik, fordi vi trenger ikke alltid reise så langt….

På vei inn til Alsvik passerer vi Kyllesvatnet, hvor det er fint å padle og bade om sommeren.

Det er kjekt med ferie, men mange ganger synes jeg at det er enda bedre med de små turene som man kan ta når man vil. Som en fredag etter jobb og barnehage. Heldigvis er barnebarnet alltid positiv til å dra på tur og aldri vanskelig når jeg ber ham pakke sekken. Til Alsvik er det under 10 minutter å kjøre og det inkludert en stopp på matbutikken for å kjøpe is og proviant.

Det var et skikkelig slit å sette opp telt i den sterke vinden, men endelig hadde vi et hjem borte fra hjemmet.

Forteltet ble raskt omgjort til kjøkken, oppholdsrom og garderobe mens enkelte koste seg med pølsebrød med Nugatti og rosiner…. Er man på tur, så er man på tur…..

Hjemmelagde pølsebrød med Nugatti og rosiner, servert på fresbee. Jeg tror man må være fem år for å fullt ut kunne nyte det…. Takke meg til kaviar eller ost.

Det er annerledes å være på telttur i motsetning til om vi bare hadde dratt ut for å gå en tur. Å være ute i naturen, vite at du ikke skal hjem på mange timer og at du har alt du trenger med deg for å ha det greit…. Det er fint. Som regel er det ikke trangt om plassen heller, de få som var på området samtidig med oss, var ikke lenge. Vi hadde god tid til å utforske, leke, ligge i teltet, spise, leke mer, gå tur og se på naturen.

Utsikten fra mitt geniale gjemmested da vi hadde gjemmeleken. Det ble litt oppbrukt på slutten….

Like ved teltplassen var det laget en veldig kjekk hinderløype. Der kunne enkelte bruke så mye tid han ville, uten at noen maste om at vi skulle gå videre.

Det finnes masse av steder hvor det er mulig å ligge i telt. Allemannsretten gir deg mulighet til å bruke friluftsområder hvor det ikke er dyrket mark, hele året, uavhengig av hvem som er grunneier. På Alsvik er det enkelte regler, som at man blant annet ikke kan ligge i telt mer enn 2 døgn på samme sted. Ellers er det ganske fritt frem mange steder. Sjekk både allemannsretten og friluftsloven dersom du ikke har campet før og er usikker på hva og hvor.

«Når villdyret våkner…» dvs høy stemning i teltet en fredagskveld….

Tenk hele dette store og flotte området bare for oss to….

Alsvik Natursenter er det godt tilrettelagt for friluftsliv. Det er både turløype for barnevogn og rullestol samt natursti og turløyper til flere topper i området. Det er et stort grillanlegg og en gapahuk som kan reserveres, men akkurat nå holder kommunen på med å oppgradere hele området. Det betyr at doene er stengt og man kan ikke reservere. Men som 5-åringen sa: «Hva gjør vel det når man har do bak hvert et tre???»

Finnes det noe bedre en tidlig morgen eller sen kveld, enn enn campingstol og mange trær å studere? Veldig beroligende….

Havregrøt til frokost gir kraft til armer og bein, samt salige smil på leppene…

Og legg ikke lista for høyt… Det var under fem minutter å gå fra bilen til der vi slo opp teltet. Det betyr at jeg ikke trenger å bruke mye tid på å planlegge hva jeg skal ta med, men kan ukritisk hive i bilen alt jeg tenker kan være kjekt å ha. Ball, leker, campingstol, bæreposer med mat, ekstra klær som bare lå i bilen…. Veldig greit å ha bilen nær teltet. Dessuten var jeg genial (syntes jeg selv), jeg lastet ned flere Pokemon episoder som enkelte ikke hadde sett, på mobilen før vi dro. Det gav meg kvalitetstid om morgenen, til å drikke kaffe og lese noe annet enn Karius og Baktus. Det var begge to veldig fornøyde med….

Sånn like eg å ha det om morgenen; fred å ro med kaffi og ei bok….

Turløypa vi ikke gadd å gå denne gang. Gadd heller ikke gå til noen av toppene i bakgrunnen. Egentlig gikk vi vel ingen lengre turer enn at vi kunne se enten bilen eller teltet 🙂

Så hva trenger man av utstyr? Man trenger et telt. Vi hadde et 23 år gammelt 2-3 mannstelt som veier mye. Men praktisk når man ikke skal bære langt. Har du ikke telt, finnes det utrolig mange som selger så og si ubrukte telt på Finn.no. Eller noen du kjenner har et telt de ikke bruker som du kan låne. Sovepose er kjekt å ha og et liggeunderlag. Jeg i min -18 grader Helsport Alta sov som sagt lite, mens han i Sparkjøp pose til 199,- snorksov….så rett utstyr kan være så mangt. Ekstra klær, mat og eventuelt kokeapparat dersom du vil ha varm mat eller drikke. Viktig å ha med ei bok, det finnes ikke noe kjekkere enn høytlesning med hodelykt i soveposen. Da har jeg nevnt det viktigste. Jeg har alltid med våtservietter; de er oppvaskmaskin, dopapir, vaskeklut, håndvask og anvendelige til det meste. Men sørg for å samle alt boss og ta det med deg hjem!! Lite kjekt å telte i andre sitt søppel….

Gapahuken hvor det også er mulig å overnatte.

Enkelte hadde det veldig travelt med å komme først til bilen…Eller var det bare at bagasjen var litt ujevnt fordelt???

Vi hadde en fin tur. Regnet kom akkurat da vi var på vei ned til bilen, skulle trodd det var planlagt… Jeg hadde en nokså søvnløs natt, mens enkelte andre snorksov i nærmere 12 timer. Og allikevel klagde over at jeg hadde vekket ham da jeg stod opp. Men sånn er teltliv; noen ganger sover man og andre ganger sover man ikke. Og det er helt greit. For det meste er helt greit på en sånn tur. Dessuten er det kort vei hjem og man kan dra tidlig hjem. Det føles allikevel ut som om man har vært borte i en uke….. Fantastisk….