Jolleturar

Telttur blant bjørner og klapperslanger.

Atlanta Skyline…. Jeg holdt meg på ringveien i retning nord og takket høyere makter for GPS og beine veier….

Veldig mange drar på ferie til USA for å kjøre bil. Det forstår jeg godt, det er gode veier og billig bensin over there. Dessuten er det store avstander og lite offentlig transport, noe som er min enkle forklaring på valg av fremkomstmiddel. De stedene jeg hadde lyst til å besøke var kun mulig å komme til med bil. Ihvertfall når man kun har to uker ferie, ellers kunne jeg ha syklet eller gått. Jeg hadde nemlig bestemt meg for å dra på telttur til et sted hvor jeg var garantert sol og fint vær. Såpass hadde jeg sjekket på forhånd. Med sekken pakket fløy jeg til Amsterdam, så Paris og videre til Atlanta. Der ventet en sprek leiebil på meg og jeg kjørte nordover mot fjellene.

Ikke visste jeg at jeg kunne få bjørn som naboer…

Dette innlegget handler om statsparkene jeg besøkte. Jeg hadde i tillegg 4 dager i Great Smokey Mountain Nasjonalpark, men det kommer i et eget innlegg fordi jeg opplevde utrolig mye alle stedene egentlig.

Hver av de 50 delstatene i USA har sine statsparker. Dette er områder som er ivaretatt og tilrettelagt på grunn av sin naturskjønnhet, historisk bakgrunn eller som et rekreasjonsområde. Det er en slags nasjonalpark, uten at jeg helt kan forklare forskjellen, men det har noe med hvem som har ansvaret for driften. Jeg hadde valgt meg ut noen som jeg syntes virket spennende ut ifra hvor de lå og hva som var å gjøre i området. Jeg er glad i fjell, skog og et vann å bade i samt de måtte ha walk-in sites, som er de enkleste og mest usjenerte teltplassene. De forskjellige parkene tilbyr ulike overnattinger og aktiviteter, så det var et hav av muligheter å velge mellom.

Ved resepsjonsområdet i Vogel States Park lå et fint lite vann hvor man kunne bade og fiske. Eller gå tur rundt…

Parken ligger ved foten av Blood Mountain, som her kan sees i bakgrunnen.

Mitt hjem blant trærne i Vogel. Mye ekorn, lite tegn til bjørn.

Jeg startet med å dra opp til en av Georgias eldste og mest populære park; Vogel States Park. Der ble jeg møtt med skilt som advarte mot både bjørn og klapperslanger. Det hadde jeg ikke tenkt på i hele tatt, men her måtte all mat oppbevares i bilen og boss måtte fjernes med det samme. Spennende…. Parken ligger i Chattahoochee nasjonal park, som er mest kjent om høsten når alle løvtrærne flammer rødt, gult og gyllent. Jeg var noen uker for tidlig til å få med fargespillet, oktober er visstnok den mest populære måneden. I september var klimaet fantastisk, opp mot +30 grader om dagen og kjølige netter.

Jeg lå mye på ryggen og bare kikket opp på trærne. Utrolig hvordan tiden går når man har så mye å se på.

Eller vandret rundt på parkområdet uten mål og mening. I kjole og sandaler, endelig sommer.

Jeg ble i Vogel i 5 dager før jeg dro videre. Hva brukte jeg tiden til? Det var mye å se i området og jeg dro ut hver dag. Dagene kom fort inn i en rutine, jeg stod opp når det lysnet og la meg når det ble mørkt. Eller gjerne før… Etter frokost og morgendusj var det oppdagelses tur. Det ble ikke så mange og lange fjellturer som jeg hadde lyst til, men jeg gikk mye. Det er faktisk hardt arbeid å være turist og slett ikke noe latmannsliv. Jeg reiste med tog til søsterbyene McCaysville, Georgia og Copperhill, Tennessee, hvor jeg spiste lunsj og så på antikviteter. Det ble en heldagstur til Blood Mountain, med sine legender og ånder som smøg seg mellom trestammene. Jeg var på høyeste fjellet i Georgia, Brasstown Bald på 1458 m.o.h. Jeg spiste soda med sjokolade og kaffe i Helen, mens jeg beundret kreativiteten som hadde laget denne Hans&Grete byen midt i skauen. Jeg følte jeg var innom det meste som var gammelt og berømt….

Jeg MÅTTE bare på togtur med Blue Ridge Mountain Railway, fantastisk. Toget fulgte Toccoa elven gjennom skog og mark.

Det må jo være en tvilsom kombinasjon å selge… På grensen mellom Georgia og Tennessee.

Jeg hadde en dagstur til Blood Mountain på 1359 m.o.h, 17 km på fin skogssti og med en fantastisk utsikt som belønning. Passerte spennende steder som Bear Hair Gap og SlaughterCreek, historien forteller at det var et stort slag mellom cheokee og creek indianere her. De sloss så lenge og hardt at det rant blod nedover fjellsiden, derav navnet Blood Mountain.

Hytta på toppen av Blood Mountain. En av USA`s mest kjente langdistanse vandreruter, The Appalachian Trail, passerer her. Turen er 3500 km lang og veldig populær. Neste gang…..

Ute å jolle med bilen…. Kjørte tur rundt Chatuge Lake, nydelig sted.

Det var muligens ikke så imponerende å bestige Georgias høyeste fjell når man kunne kjøre nesten helt opp.

Fantastisk utsikt over Georgia. Grønt på grønt på blått.

Alt man havner oppi når man joller… Dette er byen Helen, en tysk/sveitsisk alpinlandsby midt i hjertet av Blue Ridge Mountain. Tror det er det mest glorete og barnslige jeg har opplevd. Me like 🙂

Mitt nærmeste lokale supermarked ved Vogel parken. Ellers var det langt å kjøre til matbutikk….

Den neste parken jeg campet i var Sadlers Creek State Park i South Carolina. Dette var et sted som lå på en halvøy sånn midt på Lake Hartwell. De hadde lokket meg med teltplass ved vannkanten og fantastiske solnedganger. Begge deler stemt og jeg hadde noen avslappende dager. Det var kort vei til fasilitetene som dusj og do, men også tettere mellom teltplassene. Jeg fikk en nabo som var meget hyggelig og sosial. Men hans begrep om enkelt teltliv var litt annerledes enn mitt; han hadde aggregat som durte døgnet rundt for å kjøle ned teltet med king size senga, kjøleskapet og den enorme boomblasteren han bar med seg overalt. Det ljomet de nyeste og hotteste hits utover hele statsparken, til min store fortvilelse…. Han tok ikke engang hintet da jeg vandret til andre siden av øya for å få litt fred og ro. Men veldig hyggelig, som de fleste amerikanere.

Utsikt over Lake Hartwell utenfor resepsjonen.

Resepsjonen ved Sadlers Creek State Park. De undret seg litt over hvordan en norsk turist hadde funnet veien hit….

Teltplassen min i Sadlers Creek. Badeplassen lå rett bak trærne og jeg var mye der.

Hva brukte jeg tiden til i Sandlers Creek? Jeg var mye nede ved vannet for å bade og ligge i skyggen. Det ble mange turer langs strendene, særlig når støyen fra naboen samt varmen ble uholdbar. Jeg hadde en tur til South Carolina Botaniske Hage. Det jeg hadde sett for meg var fort gjort, ble en dagstur. Det var utrolig mye å se; et spennende besøkssenter, Bob Campbell Geologiske Museum og svære hager, skoger, ulike økosystem og jakthytte. Det var såvidt jeg orket å kjøre innom Pendleton, nok en historisk by, hvor jeg spiste turens første hamburger. Det var tidenes burger….en kulinarisk opplevelse. Men dagene gikk fort og jeg var klar for den siste av parkene jeg skulle besøke.

Jeg gikk mye tur langs strendene. Det var noen løyper inne i parkområdet, men de var dårlig merket og tildels gjengrodde.

Og jeg gikk og gikk….. Heller det enn boomblaster…..

Hver kveld var høydepunktet å se solnedgangen. Så tok jo eg kveld etterpå, mens enkelte andre skrudde opp volumet, på ren trass over meg som gikk tidlig å la meg…..

En samling krystaller i det geologiske museum ved den botaniske hagen. Ikke rart at jeg brukte LANG tid….

På tur i den botaniske hagen. Den var SVÆR og med mange forskjellige områder. Noe var skog, noe viste de ulike vegetasjonene i South Carolina, litt klassiske hager og litt kunst og kultur.

Å komme til Mistletoe States Park var som å komme hjem. Teltplassen jeg fikk var tidenes beste, med en utsikt som gjorde at jeg kun lukket myggnettingen når jeg var i teltet, for å kunne se ut. Det kan også ha noe med varmen å gjøre, det var hett. Temperaturmåleren i bilen mente det var +35 og det var nesten for varmt. Særlig om nettene, det føltes ikke så mye kaldere da og ikke et vindpust. Så det var ble lite søvn, men hva gjør vel det når man er på ferie? Dagene gikk med mer vandring i skogene, lange kjøreturer når jeg skulle handle mat og MYE bading. Jeg studerte ekorn, her var nemlig ikke naboer overhode.

Det røde lynet mitt parkert utforbi resepsjonen i Mistletoe States Park.

Aldri noensinne har jeg satt opp telt på et mer perfekt sted.

Det var like vakker solnedgang over Clarks Hill Lake.

Mettet av all kjøringen og sightseeingen brukte jeg tiden i Mistletoe til å gå tur i skogene……

….bade, lese og gjøre yoga nede ved vannet. For et rolig og magisk sted.

Jeg avsluttet turen med en natt på hotell i Augusta. Der hadde jeg planlagt en kanalbåt tur, men slik gikk det ikke. Det er ikke alltid ting blir som man håper på, men det er vel en mening med det også. Jeg brukte flere timer i Augusta Canal National Heritage Area sammen med flere skoleklasser. For meg som kom rett fra ødemarken uten folk rundt meg i dagevis, ble det rene kultursjokket. Så resten av oppholdet ble å ligge under kjøleanlegget på hotellet. Og neste dag var siste kjøretur til flyplassen i Atlanta. Anbefaler jeg roadtrip med telt i USA? JA, JA OG JA!!!! Ikke så jeg bjørn og heller ikke klapperslanger. Hadde jeg dratt med telt dersom jeg visste at det var sjanse for bjørn eller klapperslanger? Kanskje ikke, men det er ikke alt vi trenger å bekymre oss over. Det vi ikke vet, har vi ikke vondt av. God tur…..

Tilbake i den amerikanske sivilisasjonen….

Det ble aldri noen kanalbåt tur på meg i Augusta. Etter å ha ventet i 3 timer på at turen skulle starte, ble den avlyst fordi noen hadde tappet ut vannet? Går det an?

Det er dette minnet jeg dro hjem med og som drar meg tilbake….

Melands Grønahei, en perle i Hjelmeland.

Turen starter fra Kleivaland, hvor det ligger noen gårder.

Stavanger Turistforening har flere hytter i Hjelmelandsheiene og det er mange turer å gå. Jeg er veldig glad i Melands Grønahei, mest fordi det føles som å gå flere forskjellige turer i en. Naturen endrer seg mye ettersom man går gjennom skogsområde, over myrer, forbi et stølsområde, langs fjellvann og over snaufjellet. Turen fra Kleivaland og opp til hytten er ca 11 km en vei og man bruker fort 4-5 timer. Jeg har gått turen flere ganger og overnattet på hytten, det er en klassisk «opp en dag og ned neste» hytte. Men turen jeg skriver om her var en helgetur hvor målet var å ta en dagstur til Fjellsenden. Slik gikk det ikke…

Vi krysset elven og starten av turen kan fort bli våt, så husk vanntette sko.

Turen går gjennom Vormedalsheia landskapsvernområde og her er mye spennende både innen planter, dyr og fugler. Mest kjent er kanskje geologiske sporene som særlig kan ses i Ritelandskrateret. For 500 millioner år siden kræsjet en meteoritt her og dannet et krater som er 2 km i diameter og 350 meter dypt. Stien opp til hytta krysser dette krateret og det er mulig å ta en avstikker opp til et utsiktspunkt, men vi gikk seint på dagen og var mest opptatt av å komme til hytta før det ble mørkt. Turen regnes som krevende, det er rett over 700 meter stigning. Men den er godt merket og skiltet. Det som gjør den krevende, var enkelte bratte stigninger og veldig vått noen steder.

Etter noen oppoverbakker kommer man inn til stølene.

Stort mer rotekte norsk går det neppe an å få det….

Spennende å studere detaljene, jeg har tross alt drevet med rosemaling i mange år (om det er noen år siden…)

Det er et frodig og grønt landskap på vei oppover.

Meland Grønahei er en selvbetjent hytte og den står åpen hele året. Det er 22 sengeplasser og det er mulig å kjøpe mat på hytta. Du finner alt du trenger til matlaging og overnatting, det eneste du trenger er lakenpose. Det er ikke strøm på hytta, men gass, vedovn og stearinlys. Ta gjerne kontakt med Stavanger Turistforening for mer informasjon dersom du vil ta turen dit.

Då begynner vi på siste tunge stigning….

Fantastisk utsikt over Stropastølsvatnet.

Det er de grønne viddene innover som har gitt hytta navnet Grønahei. Tror eg…

Endelig fikk me øye på hytta, men det var lengre igjen enn det ser ut…

Vi kom frem før det var blitt mørkt, noe vi sikkert kan takke lange, lyse sommernetter og ikke tempoet vårt for. Det var tross alt i månedskiftet juli- august, på tross av snøen. Det ble en enkel kveldsmat før vi stupte i køysengene. Hytten hadde vi helt alene, men det ble mer folksomt neste dag.

Det lå fremdeles mye snø oppforbi hytta, noe som gjorde at det var vanskelig å følge stien.

Vi hadde en fin dagstur på lørdagen, selv om vi ikke kom dit vi hadde tenkt oss.

Vi hadde som sagt planlagt å bruke lørdagen til å gå opp til Fjellsenderen. Det er den høyeste toppen i området på 1101 m.o.h og det sies at Rogalands flotteste varde står på toppen. Det er mulig det, men vi fant den ikke. Vi startet å gå etter en lang frokost med kaffe og Baileys. Det var skyet og vind, men det var ikke været som stoppet oss. Vi vasset i snø innover, særlig da vi kom dit hvor vi skulle ta av stien. Dessuten var vi litt usikre på hva som var toppen og det var litt for kjekt å ha pause med mer kaffe og Baileys. Det var allikevel en fin tur i området rundt hytta og fint å sitte inne å fyre i peisen etterpå.

Da var frokost spist, sekken pakket og hytta vasket. Klar til hjemtur…

Turen var annerledes når vi hadde god tid til å nyte utsikten.

Vi tok en lang pause ved vannet, nøt noen solstråler og fant litt umodne bær.

Hjemturen gikk samme vei tilbake og vi hadde god tid. Det var for tidlig til at blåbærene var modne, ellers er dette et område med mye bær. Jeg badet i elva og det var noen solgløtt innimellom som gav en følelse av at det tross alt var sommer. Dette er turen for alle dere som liker litt historie og kultur sammen med de store naturopplevelsene. Som liker det enkle livet på de selvbetjente hyttene med utedo og kortspill på kveldene. Jeg gleder meg ihvertfall til neste gang jeg skal gå til Meland Grønahei.

Lågheiene i Hjelmeland er dekket av skog- og graskledde bakkar og berg.

Holmavika, Dale og Gramstad.

Det er godt merket og til tider lett å gå.

Jeg blir alltid glad når jeg oppdager noen nye turer i nærområdet. Jeg har lenge vært klar over at det går en tursti fra Holmavika og opp til Øvre Eikenuten. Jeg har ikke fått med meg at det går en sti parallelt med veien ut til Dale, men det åpner jo for muligheter…. Gramstad området kjenner jeg godt og bruker mye, men akkurat å gå fra sjøen og opp, hadde jeg aldri gjort. Før nå….

Med de nye skiltene åpnet det seg plutselig nye muligheter…..

Jeg smurte niste, laget kaffe og kledde opp Dyret. Så var vi avgårde. Det er en stor og gratis parkeringsplass ved Holmavika. Derifra krysses veien og man går inn i skogen. Det er satt opp nye skilter og merket med røde T er. Faktisk ganske umulig å gå feil…. Her kan man velge om man starter mot Dale eller Øvre Eikenuten. Jeg valgte Dale, jeg har nemlig hørt rykter om at stigningen opp til Øvre Eikenuten er VËLDIG bratt. Der og da tenkte jeg ikke på at det mange ganger er verre å gå bratt nedover….

Turstien mot Dale går parallelt med veien, men det er lite trafikk så man merker lite til det.

Det er mange flotte løvtrær på turen innover, lite tegn til grønt foreløbig.

Skogsveien går på oppsiden av bebyggelsen på Dale.

Bakken opp på baksiden av Dalsnuten var blytung idag. Mest fordi det var is overalt og jeg måtte gå flere omveier.

Endelig opp med litt utsikt, ser innover mot Dalevann.

Det er mange muligheter for rundturer i området. Men som sagt veldig glatt…

Endelig utsikt mot kjente trakter, Revholsvatnet nedforbi Dalsnuten.

Mange muligheter og stier, men jeg tråkket over frosne myrer den korteste vei mot Øvre Eikenuten. Dalsnuten beundret jeg fra avstand.

Det stemte at det var BRATT, men det var mye verre med isen…. Det blei aking og henging i steiner og trær.

Den siste biten gikk flatt og fint i skogen igjen.

Så hvordan var turen? Det var en opplevelse….. Jeg liker å gå nye runder og nå har jeg fått mange mulige alternativ å teste ut. Det var utfordrende at det var mye is og snø i løypa, det gjorde at det gikk seint fremover. Men på en så fin dag trenger man ikke ha det travelt. Jeg tok lang lunsj og nøt varmen fra solstrålene ved Revholsvannet. Jeg laget min egen løype over myrene siden det var frost i bakken og ikke vått. Det ble helst litt for spennende å klatre ned mot sjøen igjen, det var mye brattere enn jeg hadde sett for meg…. Jeg tror dette fort kan bli en ny favoritt tur, men jeg venter til isen er smeltet før jeg går den igjen…..

Fin dag, fint vær, fin utsikt, fin tur, fin nistepakke….. Noen dager er bare fine….

Inn på tunet på Brusand.

Det er mange fine steder å stoppe langs Jærkysten. Her kjører man på Nasjonal Turistveg Jæren, 41 km med usedvanlig fin utsikt mellom Bore og Ogna.

Jeg er veldig glad i å skifte stua. Å ta en jolletur som ikke er så langt hjemmefra, bare for å komme vekk fra den daglige rutinen. Jeg har ikke hytte og det er jeg glad for. Mest fordi jeg kan variere hvor jeg drar avsted. Samtidig fordi jeg hadde måtte gjøre mye det samme på hytten som jeg prøver å unngå å gjøre hjemme. Hagearbeid, vedlikeholdsarbeid, rydde og vaske…..Det er lettere å leie noe; da kommer man, leier og drar. Opp gjennom årene har det blitt mye turistforeningshytter, telt, utleiehytter, leiligheter og en sjelden gang hotell. Nå, for første gang, skulle jeg prøve Airbnb. Privat utleie og ifølge min datter, den raskeste måten å bli drept på…. Jeg tok med meg barnebarnet og vi satte kursen mot Brusand for å leve farlig…..

Vi leide vårt eget lille hus til en billig penge.

Det var masse små detaljer som gjorde at det nesten var som å bo i et museum. Me like….

Stedet het Inn på tunet og lå på en bondegård noen minutter kjøring fra Brusand. Vi ankom tidlig på fredagen og fikk et helt hus for oss selv. Det var et gammelt ombygd hønsehus, nydelig restaurert og mange antikviteter som gjorde at jeg følte meg hjemme. Det var en fantastisk måte å leie på og prisen var lavere enn jeg har betalt tidligere for en brakke som gav seg ut for å være campinghytte. Og her fikk vi en hyggelig familie med på kjøpet, som inviterte oss med på basar på bedehuset og besøk i ulike fjøs. Høydepunktet for 5 åringen var da han fikk plukke seg egg inne blant 7500 høner og fikk sin egen eggekartong til å ta med hjem. Han fikk også bli med på tur med hunden på gården og se marsvin. Stor stas for en byas…..

Det var litt av en produksjon vi fikk være med å se, veldig kjekt.

Jeg var mest imponert over det avanserte eggehentesystemet…..

Brusand er ei bygd med 418 innbyggere og ligger mellom Vigrestad og Ogna. Det er en butikk og en jernbanestasjon. Dessuten er det en campingplass i hver ende av sletta, Brusand camping og Ogna camping. Mellom disse ligger Hitlertennene på rekke og rad langs veien, som tyskernes tiltak mot en alliert invasjon under 2 verdenskrig. Mange kommer til området for strendene og her er det virkelig mye å velge i. Det er kun tiden som begrenser mulighetene.

Det er en parkeringsplass bak Ogna togstasjon hvor det er mulig å gå ut til havet over marker og topper.

Det blåste stikker og strå denne fredagen, frista lite å bade….

En virkelig kjekk dagstur fra Brusand er å ta toget inn til Egersund. Det er annerledes å dra inn med tog istedet for å kjøre selv. Det blir som en tur i turen. Egersund er dessuten en perfekt dagsturby, akkurat passe stor til at man kan gå rundt det hele på en dag. Vi kikket på båtene i havnen, spiste fisk som vi kjøpte på torget, klappet grisestatuen i gågaten, hadde kaffe og is på Roxman bakeriet og kjøpte hodelykt og lørdagsgodt. Selvfølgelig kunne vi ha gått på Fajanse museet, Dalane Folkemuseum eller sett de empiriske bygningene i Strandgaten, men hvor interessant er det for en femåring?

Klar for togtur og ventingen er halve gleden….

Varm frityrstekt fisk selges i en liten fiskebod på torget. Den smaker NYDELIG….

Egersund har et koselig småbypreg og det meste er innen gå avstand.

Et besøk på Brusand inkluderer STRANDEN. Det er den store åpne stranden mellom campingplassene og sies å være 7 km lang. Det er et flott sted å gå tur, men vinden tar godt på kalde dager. Vi ruslet rundt litt og fant fine skjell. Det var endel folk ute på tur og mulighetene er mange i begge retninger. Vi hadde fått besøk fra Sandnes, slik at turen ble ikke så lang. Det var dessuten lunere å drikke kaffe utforbi «huset vårt» hjemme på gården.

Stranden mellom Ogna og Brusand er 7 km med sand. Nå var det dessuten snø og is innimellom, en frisk tur.

Dersom man drar litt lengre sørover, kan man parkere bilen ved Svingen Grill og gå gjennom skogen bort til Sirevåg. Det er en fin liten tur, akkurat passe lang for små bein. Her kan man ta avstikkere ned til havet og det er nok av koselige små strender. Selv om skogen er spennende nok i seg selv, finnes det mange benker og rasteplasser innimellom trærne. Toget går i utkanten av skogen, men det allikevel et fredelig sted.

Det er mange fine klatretrær i skogen. Og gjemmesteder. Og sitteplasser….

Det er fin grusvei til både sykkel og barnevogn og veien fortsetter videre fra Sirevåg til Ogna Camping.

På Sirevåg ligger et stort kystfort på Vedafjellet. Det var ferdig i 1943 og ble bygget av russiske krigsfanger. Her er fjellet gjennomboret av tunneler og det er mye spennende å se. Heldigvis hadde enkelte fått hodelykt dagen før, jeg forsøkte å famle meg fremover i lyset fra mobilen. Det ble en spennende tur gjennom ganger og opp/ned trapper. Lunsjen ble spist i en gammel kanonstilling, tror eg det var…. Det er mye å se i området, men kanskje litt vanskelig å få med alt. Vi likte oss best i tunnelene, spennende….

Hele Vedafjell er Kystfortet og det er en spennende historie her.

Neste gang må vi nok ha hver vår hodelykt, siden noen hadde det mer travelt enn andre…..

Selvfølgelig er det utrolig mye annet å finne på med utgangspunkt Brusand. Det er den Vestlanske hovedveien, det er Kongeveien og de forskjellige fyrene i området. For ikke å snakke om Høg Jæren med alle turmulighetene der. Det er sykkelturer, fotturer, leie av båt, fisking….. Og dersom temperaturen tillater det, bading fra utallige strender. Vi hadde en fantastisk kjekk tur og vi nok gjerne dra Inn på tunet flere ganger. Anbefales varmt….. Og min datter har revurdert oppfatningen av privat utleie…..

Utsikt over Sirevåg, sett fra Vedafjell.

Vanse eller Jakten på tørr asfalt.

Morgenstemning med koking av kaffe på stranden.

Det var den sommeren det regnet så mye. Jeg hadde, sammen med en venninne, planlagt å gå Flørlitrappene og over til Skåpet på en helgetur. Det var en god plan, helt til jeg fikk ansvaret for å organisere turen. Flørli kan kun nås med båt og den var vi ikke engang i nærheten av å rekke. Dessuten er det sånn «en gang til dagen og bestill flere uker i forveien» båt, det hadde ikke jeg tenkt på. Med pakka sekker var det ikke et alternativ å bli hjemme, men hva var alternativ B? Og fristet det egentlig å vasse i fjellet når det bøttet ned med regn og skulle gjøre det hele helgen? Vi kastet derfor lavo i bilen, stoppet på Europris for å kjøpe luftmadrasser og vendte bilen sørover. Planen var å kjøre til vi kom til tørr asfalt og campe der.

Vi fant et hjem på Lomsesanden Familiecamping, stort nærmere stranden var det umulig å komme.

Vi hadde en teori om at det aldri regner på Sørlandet, men faktisk ble været bedre allerede etter at Helleland var passert. Plutselig var det et skilt med Lista på og bilen mer eller mindre bare svingte av seg selv. Vi kjørte ned til Vanse, hvor Lillian hadde vært mye i barndommen. Vi fant en campingplass ved havet og fikk satt opp teltet. Det var faktisk sommer her, slik været skal være i juli. Det varte derfor ikke lenge før vi tok kveld, det var mygg på størrelse med kaniner utenfor teltet.

Utsikten mot campingplassen, som ligger inni skogen i enden av stranden.

Det ligger endel gamle krigsminner ute på Einarneset, nydelig sted å gå en morgentur.

Ytterst på neset ligger mange små strender som innbyr til bading.

Vanse er et meget spesielt sted, selv for meg. Jeg hadde aldri hørt om Vanse og var ikke klar over at det kalles Lille Amerika. Derfor var det en opplevelse, da vi etter en lang morgentur med bading, kjørte inn til sentrum. Vi kruset avsted langs Route 8, som visstnok går fra Farsund og innom de fleste severdigheter på Lista. På Vase er det Trunken og Dineren, med navnet 8th Avenue, som skiller seg ut og begge ligger i gaten Brooklyn Square. Det avholdes også en festival, American festival, siste uken i juni hvor de feirer det «norske Amerika» og båndene mellom Lista og USA. Grunnen til disse båndene er at tusenvis av mennesker fra Lista utvandret i tiden mellom 1890 frem til 1960 tallet. De fleste dro til østkysten, hvor de jobbet som snekkere, sjøfolk og hushjelp. Mange av dem flyttet hjem igjen, men tok med seg kulturen fra USA.

Dineren 8th Avenue har pyntet seg med noe typisk amerikansk, tror jeg….

Og på Trunken solgte de mye som jeg forbinder med amerikansk 60 tallets rock««` and roll..

Eller valgkamp… Det var mye å se på, men lite som fristet… bortsett fra Elvis. De hadde MYE Elvis…

Typisk amerikansk mat (?), eplekake med is, krem og svart kaffe, på Dineren.

Hva mer var det å finne på etter dette kultursjokket? Vi hadde behov for å se noe litt mer jordnært og norsk, derfor dro vi ut til Lista Fyr. Der fant vi både besøksenter, fyrstasjon, kunstgalleri, fuglestasjon og kafe. Vi tok en rask runde gjennom det meste som var innendørs, men temperaturen ute fristet ikke til å gå noen lange turer. Så vi dro hjem til teltet og gikk tur langs stranden før middag ble laget på stormkjøkken. Vi vurderte en stund å kjøre inn til Vanse for å spise hamburger på Dineren istedenfor å lage noe selv, men latskapen seiret….

Vi tok bilde av kartet, i tilfelle vi kjørte oss vill…..

Lista Fyr var et sted med mye og se. Men det var iskald vind og slett ikke sommervarme, så vi ble ikke lenge der.

Neste dag startet på stranden og her ble vi helt til enkelte var solbrent. Vi hadde pakket for fjelltur i pøsregn, så solkrem var selvsagt ikke med. Så gikk vi en lang tur langs Kystveien. Det er en merket løype på tre mil og den passerer alle de flotte strendene. Vi gikk over sand, rullestein og gress i den friske sjøluften. Området er kjent for fuglelivet og det ligger endel kulturminner. Vi spiste lunsj på en benk ved Steglehaug. Her lå et gravminne fra bronsealderen, men navnet kom av at stedet på 1600 tallet ble brukt til henrettelser. Det smakte med mat allikevel…

Kystveien går langs yttersiden av halvøyen Lista, fra Loshavn til Jøllestø, totalt 3 mil.

Stien er merket og skiltet i et fantastisk flott kystlandskap.

Det var heller ikke folksomt, men vi traff noe liv underveis…

Da teltet var pakket og vi var på vei hjem, kom vi til et skilt hvor det stod Loshavn. Vi fant ut at vi skulle se hva det var og havnet i en liten uthavn, som er kanskje sørlandskystens best bevarte trehusmiljø. Det var ikke mulig å kjøre rundt der inne, det var trange smaug, trapper og bratte bakker. Fantastisk sted og med flott utsikt rett ut i havet. Jeg kommer til å huske den improviserte bedehuskonserten mest, det var snodig å oppleve. Vi rakk til og med å kjøre innom Farsund, mest fordi vi ville ha kaffe og is. Men der var det så kaldt og regnfullt, så da vendte vi heller bilen mot hjem. Vi angret ikke på at helgen ble sommer på Lista/Vanse og ikke søkkvåte fjellet. For det hadde faktisk regnet HELE helgen hjemme…..

Skikkelig Sørlandsidyll, litt usikker på om det faktisk bodde noen der eller om alt var ferieboliger.

Det var kunstutstilling på bedehuset, men vi endte opp med å synge Jan Eggum viser til toner av orgelet.

Vi rakk til og med å få med oss seilskutene i piratbyen Farsund.

Historiske Tinghaug.

Det er mange grunner til å dra utover Jæren dersom du har lyst til å gå en tur. Det er lettgått, med andre ord er det ikke de lengste og bratteste bakkene. Det er alltid greit å finne parkeringsplass, vi parkerte ved Kåsen Idrettshall, men det er mange muligheter. Det er alltid høyere under himmelen der. Det er nesten alltid friskt og godt, bortsett fra når bøndene kjører hevd. Vi slapp unna, litt for tidlig på året til at våren var kommet. Eller er det våren som er seinere i år?

Vi startet fra parkeringen og gikk i retning Tinghaugen.

Sist jeg dro meg opp Tinghaugbakken, syklet jeg Nordsjørittet. Den føltes ikke så tung idag….

Det er merket en runde som heter Tinghaugrunden. Det er en rundtur på 8,1 km og den er merket med røde T`er i retning mot klokken. Den starter ved Kåsen Idrettshall, men den gikk ikke vi. Min søster bor nesten på Bryne og ble derfor ansett som lokalkjent guide. Hun hadde aldri sett noen røde merker, men hadde funnet en grei løype som hun liker å gå. Det passet meg ypperlig, dilte i hælene på noen som kan veien. Å gå uten å måtte se på et kart eller lete etter røde T`er er lettvint og avslappende.

Det ligger fremdeles litt snø, men våren er nok snart på vei.

Ved parkeringen til Tinghaug står informasjonstavler og det er flere inne på området som forteller den spennende historien.

Tinghaug er det høyeste punktet på låg Jæren og rager 102 meter over havet. Navnet forteller at det har vært et bygdeting her i eldre tider. Jeg er litt usikker på hva som menes med eldre tider, men dersom det er like gammelt som resten av fortidsminnene her, snakker vi om år 450 e.Kr. Etter å ha besteget Tinghaugbakken, som man nok må ha syklet Nordsjørittet for å få et spesielt forhold til, svingte vi inn for å bestige selve toppen Tinghaug.

Toppen av Tinghaug hadde benk og god utsikt. Det blåste dessuten steinkaldt, så vi valgte å finne en annen plass for å spise nisten.

På vei ned fra Tinghaug i retning Krosshaug. Turguiden leder an….

Hele høydedraget med Tinghaug, Krosshaug og Dysjane er rikt på historie og kulturminner. Her er en mengde gravhauger, bauta og andre spor fra forlengs farne tider. Særlig er de rike funnene som er gjort i kvinnegraven på Krosshaug et tegn på at dette har vært et betydningsfullt område både politisk og økonomisk. For ikke å glemme religiøst. Det står et steinkors på stedet hvor graven er, jeg er usikker på om det er like gammelt som graven. Både grav og kors er i en steinrøys, så her må man ta fantasien til hjelp for å kjenne på historien og forestille oss de som har levd her.

Her lå et gammelt gårdstun og flere gravhauger.

Korset på Krosshaug med kvinnegraven foran i bildet.

Videre gikk vi ned fra haugene og fulgte både grusveier og asfaltveier. Vi gikk gjennom gårder og langs marker. Det var god utsikt og mange veier å velge imellom, så jeg var glad jeg hadde med meg noen som kunne veien. Dette er en tur som kan gjøres akkurat så kort eller lang som du bare gidder. Himmelen var høy og solen skinte, så vi gikk.

Høy himmel og god utsikt…. Blir ikke bedre enn det….

På vei nedover mot Frøylansvannet, greit med lokalkjente…. Lite skilt, annet enn gårds og bruksnummer.

Vi gikk den turen min søster pleier å gå. Det var kortere veier tilbake til bilen, men vi hadde fremdeles mer kaffe og kakao igjen, for ikke å glemme en appelsin. Derfor valgte vi å gå ned til Frøylandsvannet og utsikten der gjorde at vi ikke angret på det. For et sted og for en dag….

På vei ned til vannet med utsikt over til Njåskogen. Enkelte spreke ønsket å gå der også, men da sa jeg nei….

En fin liten benk ved vannet hvor vi spiste resten av nisten og nøt solvarmen.

Det ble en fin dag og en fin tur. Jeg fant ut i ettertid at vi hadde gått motsatt retning av merkingen, så det var kanskje grunnen til at vi aldri så noen røde T`er. Eller kanskje vi aldri gikk Tinghaugrunden, men en annen runde. Uansett var det en spennende og lærerik tur, selv om den nok ble lengre enn jeg hadde tenkt. Men med godt selskap, fina veret og flade veien; kem bryr seg????!!!

Sykkeltur til Stjernarøy.

Det ligger et fantastisk område i skjærgården utforbi Stavanger.

Dette er et turtips til deg som bor nær Stavanger og liker å sykle. Ute i skjærgården ligger en hel drøss med øyer som er glimrende å oppdage på sykkel. Vi pakket telt og campingutstyr, bandt sykkelen på bilen og kjørte gjennom tunnelene til Finnøy. Det er mulig å ta båt fra Stavanger, men vi var litt usikre på hvor turen egentlig skulle gå. Finnøy er et godt sted å starte, det er lett å få feriefølelse på Finnøy. Sommerværet kunne absolutt vært bedre, men som vestlending er man vant med å ta det som kommer.

Ikke visste jeg at det bor lamaer på Finnøy…

Mange fine steder å velge mellom fra ferjen og været ble bare bedre og bedre.

På Judaberg er det mulig å handle inn proviant for turen, selv om det er butikk og flere spisesteder på Stjernarøy. Det er hytteutleie og andre overnattingsmuligheter ute på øyene, men vi skulle altså klare oss selv. Dvs billigvarianten….. Det er kafe og noen butikker også ved ferjekaien, men det var en heller stille lørdagsmorgen på Finnøy. Vi var de eneste syklistene som trillet ombord på bilferja og vi fikk en rolig ferjetur på ca 40 minutter som virkelig gav en følelse av Sørlandet. Været var slett ikke verst, men vi var klar over at yr.no hadde varslet regn, regn og mer regn hele helgen. Heldigvis har yr sjelden rett…..

Noen syklet standsmessig med henger og 21 gear mens andre hadde 3 gear og kurv foran. Utstyret skjemmer ingen….

Vi fant verdens fineste Joker butikk på Eriksholmen. Mye båtfolk, men vi presset oss plass i gjestehavnen for å koke kaffe og spise is.

Vi ankom på Helgøy og fikk en bratt overbakke til å starte med. Men det er lite krevende å sykle denne turen. Det er noen bakker, men de gikk vi stort sett opp. Stjernarøy er ikke en øy, men åtte stykker samt en hel drøss med holmer og skjær. Det er et drømmeplass for båtfolk og de som er glade i å fiske. Øyene henger sammen med broer og hele rundturen over alle øyene og tilbake til ferjekaien er ca 35 km. Sykkelturen er skiltet og kalles for den store runden over Helgøy-Talje-Tjul-Kyrkjøy-Aubø-Bjergøy. Det er laget et eget sykkelkart som viser alle severdigheter og steder av interesse på øyene. Det hadde selvsagt ikke vi med oss, slik at vi tråkket litt på lykke og fromme samt STF`s årbok Opplev Ryfylke øyene fra 2005/2006. Kartet i boka mangla noen broer, men vi fant frem….

Det var mye gårder på Bjergøy og veien gikk langt fra sjøen. Ikke lett å finne den idylliske teltplass vi hadde sett for oss.

Vi fant teltplass tilslutt, en liten offentlig strand som var godt gjemt.

Syklingen gikk veldig bra og vi tok en runde på Bjergøy. Der hadde vi sett for oss at det ville bli enkelt å finne en idyllisk teltplass ved havet. Det var det ikke… Det er mange gårder, mye marker og der hvor ikke bøndene har okkupert strandlinjen, ligger hyttene tett. Det er MANGE hytter på Stjernarøy og de likte tydeligvis ikke frekke syklister som ønsket å sette opp telt. Vi fant en offentlig strand som var avmerket på mitt kart. Den var vanskelig å finne fordi noen hadde snudd skiltet og gjort sitt beste for at den skulle være vanskelig å finne. Men vi fant frem til slutt, koselig sted omkranset av hytter. Vi fikk opp teltene og hyttefolket defilerte forbi mens de klaget høylytt over oss som var så frekke at vi nesten satte opp telt på stien deres. De holdt oss under oppsikt og vi følte oss lite velkomne. Men offentlig ER offentlig.

Jammen ble det badevær og sommerfølelsen snek seg innpå.

Plassen var nydelig og det ble en fredelig lørdagskveld. Vi stekte pølser på stormkjøkken som ble spist med lomper og potetmos. Med litt rødvin til ble det en kulinarisk opplevelse. Jeg måtte bare ta et bad, det var tross alt juni. Dessuten er det beste måten å bli varm på etter å ha syklet seg svett og begynt å fryse. Et kaldt bad får blodsirkulasjonen i gang slik at jeg nesten vurderte å sitte i kortermet trøye. Men bare nesten…. Vi følte oss overvåket av hyttenaboene, særlig da regnet kom og vi flyttet under taket på en sjøbod. Vi var tross alt nesten på den private bryggen deres…. Det var en underlig følelse, så vi tok tidlig kveld.

Det ble en fuktig natt og morgen, men heldigvis stoppet det å regne til vi startet å sykle.

Verdens beste Joker var stengt da vi tråkka forbi søndag morgen. Vi beundret blomstene og fikk en prat med den hyggelige eieren.

Regnet som yr.no hadde spådd kom om natten, da pøsregnet det. Det regnet også da vi spiste frokost, men heldigvis lettet været til vi pakket ned og slepte syklene med oss tilbake til hovedveien. Tilbaketuren var preget av at det var søndag morgen og lite folk ute på veiene. Det passet oss ypperlig, da kunne vi sykle midt i veien uten å måtte ta hensyn til andre. Store deler av turen er på sykkelsti, men noen steder syklet vi på bilvei. Men det var lite trafikkert, så jeg anbefaler turen for både store og små som kan sykle så noenlunde beint.

Frodig og grønt og aldri langt fra sjøen.

Alltid tid til å stoppe når vi kom forbi noe som fanget interessen. Hest er kjekt…

Det er flere steder å stoppe under sykkelturen dersom du liker litt sightseeing. Det er gamle gravhauger, bygdeborg, naturreservat, gamle gardstun og steinalderbuplass. Vi hadde valgt oss ut Stjernarøy Kyrkje, en vakker rennesanse kirke fra 1647. Det var et vakkert sted og ei fin kirke. Det hadde nok vært mer interessant dersom vi hadde kunnet gå inn, men alt var lukket og låst. Utenfor kirken fikk vi beundre minnesmerket over Alfred Hauge. Han er en etterkrigs forfatter som var født og oppvokst på Stjernarøy. Men for oss var det ikke så mye mer å hente siden vi ikke hadde bestilt verken omvisning eller foredrag. Så vi vendte syklene mot ferjekaien og tråkket avsted.

Meg og Alfred foran Stjernarøy Kirke. Det har vært kirke her ute siden 1200 tallet og denne blir regnet som en av landets vakreste selv om den er relativt ny (fra 1647).

Alle øyene som utgjør Stjernarøy henger sammen med broer, så det er enkelt å besøke de fleste.

Vi brukte alle mye tid på å beundre utsikten.

Det er andre øyer man kan sykle på i området, som for eksempel Ombo eller Randøy, derfor bør øyhopping med sykkel absolutt bli en slager. Jeg anbefaler Stavanger Turistforenings bok Opplev Ryfylkeøyene. Her finner du et hav av informasjon om «de grønne øyene» som ligger så nær Stavanger og Jæren. Naturen er ofte dyrket og bebodd, så det er ikke her du finner de høyeste toppene eller den villeste naturen, men det er allikevel verd et besøk. Her finner du spor etter tusener av års menneskehistorie som setter fantasien i sving, ihvertfall hos meg. Samtidig er det tilrettelagte for friluftsliv med turstier og friluftsområder mange steder, samt båthavner for de som kommer sjøveien i egen båt. Jeg holder allikevel fast på at sykkel og telt er den beste måten å utforske øyene på og anbefaler det varmt. Trø på…..

Veldig greit å ta syklene med på bilferja som går mellom Fogn-Judaberg- Nedstrand- Jelsa.

Vinjakula, eller var det Gloppenuten?

Det var blått i blått oppover fjellsiden da vi var der.

Dette er en tur for deg som liker å gå oppover. Det er egentlig en eneste lang oppoverbakke, men det finnes mange lyspunkt underveis. Særlig dersom du går turen i blåbærsesongen, da er det gode muligheter for å finne mye bær. Ellers kan du muligens treffe både sauer og geiter som beiter i skråningene så lett som ingenting. Dessuten vil du få en fantastisk utsikt jo høyere opp du kommer og dette er virkelig norsk natur på sitt beste. No ser eg atter slike fjell osv osv…

Denne gjengen traff vi i starten av turen, de var lette til beins….

Det er flere steder å starte fra, men det kjekkeste er absolutt å kombinere turen med en overnatting eller to i hytte på Veen Gards camping. Fantastisk sted, både for små og store barn. Dersom du ikke vil overnatte, er det lettest å kjøre hit med egen bil og parkere ved grustaket, hvor det er tilrettelagt en stor avgiftsbelagt parkeringsplass. Der finner du en informasjonstavle og det er som regel god plass. Turen starter med å gå mot gards campingen og videre mot grishuset. Så går du videre på traktorvei og det begynner ganske raskt å gå oppover. Det fortsetter det egentlig med til du er på toppen…..

I starten går turen gjennom skog, senere over tregrensen med stein på stein på stein.

Det er noen småvann på vei oppover og flere bekker hvor det er mulig å fylle mer vann.

Vinjakula er den høyeste toppen i Bjerkreim og rager 907 meter over havet. Starter du på Veen, må du gå omtrent alle. Dette er altså ikke turen for deg som er lite vant med å gå i fjellet, har dårlige knær eller ønsker en rolig tur. Det er ca 2 1/2 -3 timer med effekt gåing før du er opp ved den imponerende varden og kan nyte den storslagne utsikten. Nedturen går raskere og alt i alt er turen ca 12,6 km. Dersom du går effektivt og fort, regnes turen til å ta 4,5 time. Vi brukte omtrent det doble, det gikk mange timer med på å spise blåbær. Løypen er godt merket med rødt og enkelte skilt hvor stien deler seg. Du kan ta flere avstikker fra løypen for å komme på andre topper, som Bjøllefjellet eller Fossliknuten.

Vi hadde vekslende sensommervær, det er værhardt når man kommer høyere opp.

Vår tur startet som sagt på fredagen med overnatting i ei campinghytte på Veen. Planen var å starte tidlig, men det er utrolig hvor fort tiden går om morgenen. Men endelig var vi avgårde, været var fint og sekken pakket. Det varte ikke lenge før vi startet å gå oppover, men det er en god vei å gå på. Gjennom skog gikk vi oppover på vestsiden av fjellet. Det varte ikke lenge før vi ble klar over hvor mye blåbær som vokste innover skogen og da sporte vi fort av. Dessuten hadde vi dagen foran oss og mye å snakke om.

Når man begynner å nærme seg toppen, blir det mer blankskurte berg å gå på.

Det står en imponerende varde på toppen.

Men vi var ikke kommet for kun å spise blåbær, så vi steig sakte oppover. Det var en tung tur. men absolutt verd turen. Stien var god å følge og da vi kom ut av skogen åpnet det seg en utrolig utsikt. Vi kunne se noen småvann og mange, mange topper. Det var et sted hvor det var vanskelig å komme opp, det var klatring og svært bratt. Mulig at det var kun oss som hadde problemer der, men vi vurderte faktisk å snu. Ved hjelp av hverandre kom vi oss opp og resten gikk greit. Det var ikke et veldig folksomt område og de få vi traff var usedvanlig spreke. Målet deres var «fort opp og fort ned…» Alltid en smule de-motiverende å treffe de som bare MÅ fortelle hvor kort tid de har brukt opp til toppen…. Men hver sin tur, vi hadde det absolutt ikke travelt.

Det er en fantastisk utsikt og bratte fjellsider….

Meget glad og fornøyd over å ha kommet opp…..

Vi spiste nisten på toppen og brukte lang tid for å beundre utsikten. Jeg hadde veldig lyst til å se ned i Gloppedalsura, den ligger nemlig nedenfor de stupbratte fjellsidene. Men det er ikke mulig å se ned i dalen. Istedet kan man se mot sør og vest hvor man har utsikt ut over store deler av Bjerkreim kommune. Det var frisk vind på toppen, men vi hadde oppholdsvær hele turen. Det er nok tur hvor det kan være greit å ha fint vær og sjekke hvor lenge snøen ligger i fjellet før man går. Tilbaketuren går samme vei, så det er ingen rundtur. Det beste med å gå nedover er at man virkelig kan nyte den flotte utsikten. Vi brukte som sagt lang tid og det begynte å bli mørkt før vi var tilbake i bilen. Fantastisk stemningsfullt. Når det gjelder Gloppenuten, så har mitt hode bare bestemt seg for at Vinjakula heter Gloppenuten. Så det er vanskelig å fortelle hvor vi var, jeg er usikker på om det faktisk er et sted som heter Gloppenuten…. Annet enn i mitt hode, jeg vet ihvertfall hvor det er….. Så dersom du vil gå denne turen, gå mot Vinjakula og ikke Gloppenuten. Anbefales virkelig til alle spreke og mindre spreke.

Vi brukte laaang tid på turen, så det ble en trolsk avslutning i tussmørket.

Knoll og Tott på vei oppover, meget avslørende med blå lepper og tenner….

Langs havet fra Ølberg til Vigdel.

Det frista ikke med et bad idag og DA er det kaldt….

Turstien som går fra Ølberg til Vigdel er en akkurat passe kort tur til at den kan gås av alle. Stien er godt merket, men det er en sti. Det er ikke mulig å gå med barnevogn eller for de som er ustødige på beina. Følger du den blå merkede løypa langs sjøen, må du klatre på svaberg og balansere på steiner. Dessuten er det mange gjerdeklyvere som du må over, siden store deler av turen går over beitemark. Den er akkurat passe krevende til at de fleste barn som går selv liker turen. Vanligvis er det et ganske myrete og vått å gå over markene, men på vinteren når det er frost, er det en lettgått tur.

Campingplassen, som drives av Jæren Friluftsråd, er fantastisk å telte på om sommeren. Nærmere stranden er det nesten umulig å komme…

God plass på stranden, selv om det snart er sommer. Ihvertfall mars….

Som små byggeklosser ligger husene på kaien.

Det er en stor parkeringsplass på Ølberg som er gratis. Dersom du er heldig, er den nye kiosken åpen. Å dra hit for å spise softis er en av distriktets største turistattraksjoner og en populær helgetur. Jeg er litt usikker på hva det er som gjør softisen så mye bedre her enn andre steder. Kanskje det har med omgivelsene å gjøre? Eller at fløten kommer fra spesielt utvalgte Jærkuer? Uansett selges det store mengder softis her og jeg kan love at den er utrolig god. Ta en tur ned på stranden før du går turen. Det er en fin liten strand, rett og slett koselig.

Det er et yrende fugleliv langs sjøen, så ta gjerne med kikkert og fuglebok dersom du har lyst.

Stien er godt merket med blått og godt tilrettelagt med gjerdeklyvere og trelemmer hvor det er våtest.

I starten går man langs stranden og det er mange fine steder å stoppe opp.

Turen idag var kald og glatt. Det blir fort friskt ute ved sjøen, så husk nok klær. I dag var det vindstille, men det er det sjelden her. Det var frost i bakken, som gjorde at det var greit å gå. Den største utfordringen idag var mye is, både på bakken og på svabergene. Da er det greit å bruke god tid, noe som er lett på en dag som denne. Turen er ikke lang, men kan fort bli det dersom man tar med mat og sitteunderlag. Det er mange fine og lune steder å ta pause på.

Det var mye is i løypa, men fullt mulig å komme forbi uten å brekke noe.

Nydelige kontraster med klipper og hav. Utsikt mot Feistein Fyr.

Det er værhardt ved kysten, men ikke idag….

Vigdel er, som Ølberg, en liten søt strand. Jeg tror det er favoritt stranden min av alle strendene langs Jæren. Dit drar jeg for å overnatte under stjernene når jeg trenger å lufte hodet. Det er en god strand for barnebarnet mitt, han elsker å spa i sanden og bade i bølgene. Jeg har gjort mye yoga her, mest fordi det er sjelden mye folk her. Det er nydelig å bade her året rundt, selv om jeg stod over badingen idag. Sibirkulde og bading blei litt for heftig.

Endelig fremme på Vigdel…. God plass her også….

Fint å sitte i sanddynene og bare nyte sjø, sol og strand. Kunne vært 30 grader varmere, men man kan vel ikke få alt….

Vigdelstranden har en stor opparbeidet parkeringsplass og toalett. Det er 5 minutter å gå derfra til stranden og det er lagt ut jernbanesviller for å gjøre det lettere å komme dit. Stranden ligger inni en liten bukt, noe som gjør det lunere enn enkelte andre mer åpne strender. Det gjør også at det er mindre understrømmer i sjøen her, men man skal allikevel være forsiktig siden de finnes. Det er tursti i begge retninger, mot nord ligger som sagt Ølberg og dersom man velger å gå mot sør, kommer man til Hellestø. Så her har man mange muligheter. Jeg valgte å snu for å gå samme vei tilbake og fikk en fantastisk utsikt over havet med på kjøpet. Kiosken var fortsatt stengt, men det spilte ingen rolle siden det ikke fristet med softis idag. Kokvarm kakao derimot……

Tørt og fint å gå over markene når det er frost.

Det ligger mange minner fra krigens dager i området, som kan være kjekt å få med seg.

På vei til Santiago de Compostela, del 3.

De tre musketer på eventyr i Spania. Noen såg mer fornøyd ut enn andre….

Endelig var tiden komme til å dra tilbake til Spania og fortsette på ferden mot Santiago. Denne gangen skulle jeg ha selskap av mine to sønner, litt uvisst om det var mitt eller deres forslag. Vi hadde trent og forberedt oss godt i forkant og jeg hadde satt opp klare regler for hva som var forventet i bytte for 2 1/2 ukes gratis utenlandsferie. Eller; kanskje ikke ferie var rette ordet for ekspedisjonen vår. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle fullføre pilegrim turen siden i mitt hode var jeg godt over halvveis. Det var jeg altså ikke….og ikke fullførte vi heller. Sånn kan det gå når positiv tenkning tar overhånd!

Tilbake i Burgos, hvor den borglignende byporten Arco de Santa Maria tar imot oss.

Reglene var helt klare: 1. Jeg begynner å gå når jeg er klar om morgenen og de som ikke er opp da, får finne veien selv. 2. De som ikke gidder å gå lengre og setter seg ned, går jeg ifra, så sant de ikke er syke eller skadet. 3. De som ikke går med meg, får betale mat, drikke og transport hjem selv. Det var altså knallharde krav jeg satte, litt basert på erfaringer fra tidligere turer vi hadde vært på. Man kan trygt si at ikke alle turer har vært like vellykket….Jeg gledet meg veldig til å ha guttene med meg på turen. Samtidig var jeg en smule skeptisk siden de foretrekker å sitte foran en pc og kaller seg nerder med stolthet. Jeg forberedte dem på at dette kom til å bli blod, svette og tårer, mildt sagt.

Da har vi ankommet Rabe de las Calzadas og er klar til å begynne å gå. Vi startet med å ta de første 11,8 km i taxi, jeg hadde tross alt gått strekningen før.Det passet guttene bra….

Dette var ofte sånn det var, jeg kunne såvidt skimte guttene langt der foran. Full seier til ungdommen…. Men de var snille og ventet på meg.

Planen var enkel, vi skulle gå så langt mot Santiago som vi rakk fra 4 til 22 mai 2017. Dagsetappene skulle være mellom 20-25 km pr dag, kanskje mer og kanskje mindre. Som vanlig hadde jeg ikke planlagt mye og guttene overlot all planlegging til meg. Det kunne bare gå godt… Allerede før vi dro hjemmefra kom første uenighet, Steffen insisterte på å ta med seg en svær høyttaler på flere kilo. Jeg forsøkte å forklare hensikten med å pakke lett og bæring av sekk i timevis mange dager på rad. Til ingen nytte, så jeg lot dem gjøre som de ville.

We`re on the road to nowhere, come on inside…. Taking that ride to nowhere, We««`ll take that ride..

Jeg var mest spent på hvordan det skulle bli å gå i to uker med sekk. Ulempen med å dele turen opp, slik jeg hadde erfart det tidligere, er at de første tre, fire, fem dagene er tyngst. Da er beina såre og kroppen verker. Etter disse dagene begynner man «å gå seg til» slik at kroppen tilpasser seg og blir vant med å bære og gå lange etapper. Da har turen vært over for mitt vedkommende og når man starter opp igjen året etterpå, er det akkurat likt de første dagene. Jeg var ikke sikker på om det kom til å bli bedre og bedre jo lengre vi gikk, men jeg hadde et håp. Erfaringen viste at på noen måter ble det bedre, den verste stølheten i musklene gav seg jo lengre vi gikk. Rygg og hofter ble bedre og bedre, merkelig nok. Gnagsår og såre bein ble ikke bedre, så hver morgen startet jeg med plaster og sportstape på sengekanten.

Hontanas er en klassisk pilegrimsby, hvor veien går gjennom hovedgaten. Vi spiste tidenes lunsj her og nøt utsikten.

Steffen brukte enhver anledning til å praktisere litt yoga, ha-ha….

Det var mye folk på herbergene, men vi greide alltid å få hver vår seng. Trangt og meget sosialt.

Jeg fant fort ut at det var veldig annerledes å gå sammen med sønnene mine, i motsetning til å gå med en venninne. Jeg følte meg til tider som det femte hjulet på vogna, vi var helt på forskjellige kanaler. De gikk i timevis og snakket. Og snakket… For meg er det ubegripelig at de som brødre har så mye usagt seg imellom… Temaet var gresk for meg; dataspill og en virtuell verden som jeg ikke forstod meg på. Men det var underholdende å lytte til dem og innimellom forsøkte de å dra meg med inn i samtalene. Til liten nytte må jeg innrømme…. Så jeg følte ofte at jeg var på tur alene, både siden de var så opptatt med å snakke og fordi de gikk mye fortere enn meg. Heldigvis har jeg lang erfaring i å dingle langt bak og bare nyte.

Tidlig en morgen et eller annet sted på landsbygda….

Thomas spiste et dårlig smørbrød og hadde en natt på do og en TUNG dagen derpå. Vi kortet ned på distansen slik at han fikk sove og aldri mer chorizo på ham…..

Via Aquitana er en gammel romersk vei som er lang og rett. Her er 18 km uten byer, hus, do og vann. Veldig ensformig og vi bar ekstra, alt av mat og vann for denne dagen.

Det ble en annerledes tur på flere måter. Tidligere år har jeg spist alle måltider stort sett på restaurant. Mest fordi det har vært billig og enkelt. Min erfaring er at noen av herbergene serverer frokost, men det er lite som metter særlig. Ofte er det kaffe eller te med kjeks, små toast kavringer og ristet brød med syltetøy. Mange velger derfor å begynne å gå, for så å stoppe for frokost i neste by. Da blir det ofte kaffe og crossaint. Dersom man er heldig, serveres boccadillo med ost eller spekeskinke. På turen med guttene valgte vi derfor å handle endel mat til frokost og lunsj i matbutikkene. Det var stort sett godt utvalg av brød, ulike pålegg, yoghurt, frukt og grønnsaker. Det ble mer å bære, men gav oss mange fine picknic opplevelser. De fleste herberge har kokemuligheter, så vi laget noen enkle middager, men spiste ofte middag ute. De fleste restauranter nær pilegrims løypen serverer en tre retters middag, med vin eller vann til, for ca 10 euro.

Det er viktig med et skikkelig måltid før dagens etappe, ikke bare kaffe og kjeks som spanjolene foretrakk… Frokost i en kirke (hvor vi overnattet) i Sahagun.

Vi gikk tomme for mat og hadde gledet oss til å spise skikkelig frokost i en by vi passerte etter noen timers gåing. Dette var alt vi fikk…..

Det er mange fine steder underveis til å nyte et bedre måltid ute. Medbragt altså….

Naturen vi gikk gjennom i starten av turen var flat. Vi krysset nemlig mesetaen, som er et fredelig høyslettelandskap som strekker seg mellom Burgos og Leon. Strekningen er i underkant av 20 mil og er en endeløs vandring, til tider uten et eneste tre. Ofte er varmen det største problemet på denne delen av turen og det er værhardt for vind og regn. Stien er til tider veldig steinete og mange pilegrimer gruer seg til å gå akkurat denne strekningen. Vi opplevde ingen store problemer underveis på den uken vi brukte til å krysse mesetaen. Været var bra og vi bar med oss det vi trengte av mat og drikke på de øde stedene. Det var til tider ensformig og kjedelig og hofter, samt rygg hos meg, syntes nok at det var for flatt. Men stort sett gikk det over all forventning.

Det som gjorde turen over høysletten spennende, var interessante ruiner og historiske bygninger vi passerte underveis.

Men vi var tross alt heldige med været….

Det som gjør dagene på vandring spennende, er at vi opplever og ser mye forskjellig underveis. Ingen dag er lik og ofte dukker det opp uventede situasjoner. Slik som den kvelden vi fikk på et herberge som gav oss gode minner for livet. Det var nemlig Thomas sin fødselsdag og jeg hadde ikke planlagt noe særlig feiring. Men da eieren av herberget hørte at han hadde bursdag, klarte hun å få tak i kake slik at vi feiret ham med allsang og selskap. Det ble sunget både på engelsk og spansk av en mildt sagt blandet gjeng i alle alder og fra hele verden.

Det ble improvisert selskap av de fantastiske eierne av La Casa del Camino og Thomas fikk kake med 2 lys på.

Dette var det mest fantastiske herberget fant vi ut og gir derfor litt gratis reklame til dem.

Vi var turister og jeg er særlig glad i kirker og kloster. Alle byene vi gikk gjennom har mye å se, så det var til tider vanskelig å velge ut hvor mye tid man skal bruke på hvert sted. Noen steder var vi heldige og sov i de gamle bygningene. Andre ganger måtte vi bare gå forbi, ellers hadde vi aldri kommet fram til der vi hadde tenkt oss. Jeg sporet fort av; der var en gammel bro, noen spennende statuer, et kapell… Listen var lang og jeg måtte helst fått tatt bilder av alt. Sånn tar tid, men er viktige for meg. Det er det som er turen. Jeg hadde syntes det var ganske bortkastet å bare haste forbi alle disse vakre opplevelsene.

Jeg fant overalt vakre fotomotiv og var nok lite opptatt av å gå fort…

Jeg følte til tider at vandringen var en reise tilbake i tid.

Broen El Paso Honroso (Ærens gang) førte oss over elven Orbigo. Navnet har den fått etter de berømte ridderturneringene som fant sted her i 1434.

Jeg valgte å avbryte turen i Astorga. Vi hadde da gått 281 km, noe Steffen regnet ut var hjemmefra til Arendal via E39. Det hørtes sykt langt ut når det ble sagt på den måten… Grunnen til at jeg avsluttet noen dager før jeg egentlig hadde tenkt, var at jeg hadde fått en senebetennelse i foten. Det var ikke noe vits å presse seg videre, så istedet dro vi til Madrid og hadde 4 dager med sightseeing der. Helt grei avslutning for oss alle. Jeg var imponert over turen vi hadde gått, særlig guttene imponerte. Steffen hadde båret høyttaleren uten å klage, til stor glede for alle oss andre pilegrimer. Det gav en ekstra motivasjon, selv om han kun spilte nøye avsatte tidspunkt. Han hadde nemlig glemt ladekabel…og vi spilte derfor maks 2 timer pr dag og ikke for høyt. Neste gang husker han den nok. For begge guttene vil faktisk tilbake og gå mer. Det gledet meg veldig….