Som tre hodeløse høns rundt hoggestabben…

Det er et kjent fakta at dersom man hogge hodet av en høne, så kan reflekser i musklene få den til å løpe og flakse rundt en god stund etterpå. Det sies til og med at det var en kylling som overlevde i 2 år uten hode, som het Mike. Men jeg er usikker på om jeg tror på akkurat det, siden det var i USA, hvor de er kjent for å legge på litt. Uansett så har det visstnok noe med hvor man kapper, men det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om. Uttrykket «å flakse rundt som hodeløse høns» beskriver turen man tar, når man ikke vet helt hvor man skal eller hvordan man skal komme dit. Når man går litt hit og litt dit, snur og går tilbake og opp og ned mange ganger. Og allikevel ikke kommer frem…

Olandsbu er en av Norges sørligst innenlands turistforeningshytte og turen inn dit er ikke særlig krevende. Men legg på tung sekk og slak oppoverbakke i 1,5 kilometer, så var det langt nok.
Det ble drikkepause i bekken og gutta følte seg som ekte villmarkinger.
Hytten har 4 sengeplasser og må bookes i forkant på nettet. Her er ikke strøm eller innlagt vann, men det er brønn og utedo. Det er mobildekning, men ikke bra nok til å dekke behovet til han som hadde mobil med seg og ville på TikTok.

Jeg har i mange år hatt en drøm om å se tiurleik. Eller orrhane, uten at jeg er helt sikker på hva som er forskjellen. Om våren samles nemlig hann-fuglene seg på spesielle steder, hvor de slåss om damenes oppmerksomhet. Det er om å gjøre å sprade mest mulig, for ofte velger damene den samme hannen, som da kan ende opp med å ha opptil 20 røyer rundt seg, før han begynner å pare seg. Litt usikker på hva som skjer med de som ikke blir valgt ut, men det var jo det jeg ville finne ut med å dra på tiur-safari.

Tiurleik holdes oftest i gammelskog og fuglene vender som regel tilbake år etter år. Helst i furu eller gran, nær myrer oppå tørre koller. Så jeg visste at området rundt hytta var perfekt, fra et tidligere besøk.
Det er også annet spennende å oppleve rundt hytta og guttene var kjapt av gårde for å undersøke bjørnehiet. Det har nok ikke bodd bjørn der de siste 100 årene, men det vet man jo ikke…

Det var stor jubel da jeg inviterte med han på 10, samt min nevø, som også er 10 år, på tiurjakt. Jeg burde nok ha ordlagt meg annerledes, for ordet jakt utløste en egen glød i øynene deres, samt mange spørsmål. Hva skulle vi skyte med eller skulle vi drepe med kniv? Er fuglene farlige og skulle vi spise dem? Jeg måtte forklare i detalj at ikke har jeg jakt lisens, ikke har jeg våpen, ikke KAN jeg skyte og dessuten er det ulovlig utenom jaktsesongen. Det ble to smålig skuffa gutter, men da jeg sa at vi skulle spionere på fuglene, tentes lyset igjen. Spionering er kult og vi utstyrte oss med kikkert, hodelykt og gode sko.

Frokost må man ha, om det er tidlig.. Noen hadde spicy nudler, mens jeg holdt meg til kaffe. Den siste lå fremdeles i senga, men vi hørte mobilen var våken.

Jeg forklarte at vi måtte opp tidlig, fordi tiurene er oppe tidlig. Bare det var spennende, men jammen sleit de da klokken var 04.30.. Men spenningen steig, da vi hørte kneppelyder utenfor. Det var skikkelig livlig og vi forsøkte å høre hvor lydene kom fra. Snart listet vi oss av gårde, guttene bevæpnet med kniv og mine gåstaver. Fuglene er store og vi så for oss at de kunne bli aggressive, dersom de ble forstyrret i kjærleiks spillet. Vi smøg oss stille gjennom tørr lyng og enda tørrere kvister, mens vi hvisket til hverandre. Det var langt i fra lydløst, så da vi nærmet oss lydene, ble det helt stille. Men da begynte lydene på andre siden av hytta og vi sneik oss i den retningen.

En speidet og han andre stod klar til å forsvare seg, dersom vi ble angrepet.
Det var en kald og vindfull morgen, men vi holdt varmen med å gå hit og dit. Det kneppet og klukket i alle retninger, men så snart vi nærmet oss, ble det stille.
Det var en grense for hvor lenge guttene syntes det var spennende og motløse gav de opp. Da var det mer spennende med dissa ut forbi hytta.

Det ble en lang lørdag, siden vi hadde stått tidlig opp. Men det var nok å finne på rundt hytta og vi gikk tur, spilte kort og utforsket området. Jeg lovet dyrt og hellig at de ikke trengte å stå opp tidlig neste morgen, da skulle vi IKKE på fuglejakt. Men er det ikke typisk, da vi våknet neste morgen var det livlig ut forbi. Vi kunne faktisk ligge i senga og høre god-lydene. Jeg var nesten overbevist at tiuren stod på tunet og bare ventet på oss. Selvfølgelig gjorde den ikke det… Vi kledde oss så raskt som mulig og listet oss ut, uten frokost. Ute var sol, varmt og vindstille, men ingen tiur. Eller andre store fugler…. Akkurat det samme skjedde i dag, vi listet og smøg oss gjennom skogen. Det var livlig helt til vi nærmet oss, da ble det stille, før de startet opp bak en annen kolle. De lurte oss trill rundt…

Relativt motløse gikk vi på kryss og tvers, opp og ned, rundt hytta.
Fersk fugledritt, på stien mot bjørnehiet. Jeg følte nesten de lo av oss…
Det var ikke det verste stedet å ha morgenkaffe, jeg satt «på post» og speidet eter luringene.

Vi så aldri en tiur eller annen stor fugl hele helgen og jeg har innsett at vi gjorde alt feil. Disse fuglene kan man ikke snike seg innpå, de har nemlig ufattelig godt syn og god hørsel. Man må lage et kamuflasje sted hvor man vet de er, og sitte der i skjul. Orange klær og svære støvler gjorde nok at vi kunne sees og høres på mils avstand… Og selv om det hørtes ut som om fuglene var utforbi, kan det faktisk være at de var langt vekke. Lyden bærer godt og fuglene er veldig skye. Men jeg har slett ikke gitt opp håpet om å oppleve tiurleik, jeg må bare ha en bedre plan. Og slutte med å oppføre meg som en hodeløs høne, som ikke vet hvor jeg skal. Så neste vår, blir det Olandsbu igjen, tenker jeg. Da skal jeg være forberedt, i kamuflasje klær og med selvbygd spionhus, samt hode på rett sted.

Turen var allikevel veldig kjekk og vi var ikke så veldig skuffet over mangel på tiur. Tross alt, vi hørte dem, selv om vi ikke så dem…
Det lå mye snø på skogsveien inn til parkeringen og på veien opp, kjørte vi oss fast. Guttene greide å dytte bilen løs og heldigvis hadde jeg fortsatt vinterdekk på. Det gikk lettere nedover, jeg gasset på så snøen skvatt.
Vi fikk sett noen ville dyr, selv om det ikke var de vi kom for å se…

 

Sør-Karmøy på to hjul.


Det finnes noen steder som bare er skapt for sykling og blant disse, er Karmøy noe for seg selv. Grunnen er enkel: det er flatt, korte avstander mellom severdighetene og godt tilrettelagt med skilting og sykkelstier. Dessuten blåser det lite, i hvert fall var det lite vind da jeg besøkte området. Det er laget et eget sykkelkart som du kan finne på nettet, her finner du avstand i kilometer og oversikt over hva du kan oppleve underveis. Karmøy har to merkede løyper; Skudeneshavn runden og Karmøy runden i North Sea Cycle Route. Jeg hadde planlagt å sykle begge to, det er liksom ikke grenser for hvor mye man kan rekke over med el-sykkel. Den gang ei..

For en havutsikt.. Det ble noen fantastiske solnedganger i godstolen utenfor teltet.
Det var flere steder på campingplassen hvor man kunne rigge seg til for å se solen stå opp eller gå ned. Jeg satt mest ved teltet, finaste plassen.

Jeg valgte å gjøre det enkelt og tok inn på Sandhåland campingplass. Her må jeg virkelig si at det de skrøt av på hjemmesidene, stemte godt. Det var et fantastisk sted, med «panoramautsikt til himmel og hav og naturen tett på». Jeg satte opp teltet, med utsikt til beitende sauer og hvor jeg kunne se ned på de få bo-bilene som stod parkert. Det var så tidlig i sesongen at jeg fikk rabatt og gode turtips av de ansatte. Campingen hadde alt som jeg trengte; strøm, rene toaletter og ikke minst gratis dusj. Glad og fornøyd pakket jeg sykkelen og dro ut på tur…

Det var kort vei å sykle fra campingplassen til de fantastiske strendene Sandvesanden og Mjølhussanden. Jeg kom samtidig med en skoleklasse som også var på sykkeltur. De badet og lekte, så det ble rene sommerstemningen.
Jeg innrømmer gjerne at jeg var imponert, utskjemt som jeg er med Jær-strendene.
Jeg ruslet over til Mjølhusstranden og tok meg et bad i ensom majestet. Det var varmere her enn sist jeg badet i sjøen hjemme og det undret jeg meg over.

Vakre strender ligger på rekke og rad innover mot Skudeneshavn, men det er mye annet å se. Jeg siktet meg inn på en annen severdighet, nemlig Syreneset fort, som er et tysk kystfort fra andre verdenskrig. Det skulle være en flott tursti ut til fortet, men den fant jeg bare ikke, selv om jeg syklet frem og tilbake mange ganger. Sikkert lavt blodsukker, tenkte jeg, og syklet innover mot Skudeneshavn for å finne noe mat. Det var lite trafikk på veiene og da jeg nærmet meg byen, var det flott sykkelsti. Jeg har besøkt Skudeneshavn flere ganger tidligere, men det var såpass lenge siden at jeg følte meg som en bortkommen turist.

Gamlebyen består av 125 hus og sjøhus fra tidlig 1800 tallet og er et vernet kulturmiljø. Her er trange gater og smale smug, perfekt for sykkel.
Visste du at Verdens minste kafe (den heter faktisk det…) ligger i Skudeneshavn? I byens gamle bakeri, strategisk plassert i Søragadå 23, kan man meske seg med mye godt. Jeg nøt maten ute i bakgården og det smakte fantastisk.
På vei opp til byparken passert jeg «Damå i parken». Hun speidet mot havet, kanskje så hun etter seilskuten hun pleide å henge på. Gallionsfiguren er oppkalt etter den romerske gudinnen Concordia og ble kjøpt på skipshoggeri i Stavanger og hengt opp i 1921. Det syntes jeg var passende i en seilskuteby..
Byparken var en skikkelig oase, med stier gjennom skog og store skyggefulle plener. Jeg fant aldri den berømte månesteinen, som kom med isen for 800 millioner år siden, men det var mye annet fint å se på.
Fra utkikkspunktet fikk jeg en flott oversikt over havnen og byen.

Skudeneshavn har flere ganger blitt kåret til hele Norges sommerby og det forstår jeg godt. Her må det være en drøm å rusle rundt i sommerklær, spise en is og beundre de koselige smågatene med alle sine detaljer. Nå var mye stengt, siden det tross alt var utenfor sesong. Men jeg fikk allikevel sommerfølelsen, kanskje fordi solen skein fra skyfri himmel og jeg kunne sykle uten jakke og med bare ermer. Menneskene jeg traff var utrolig hyggelige, de hadde liksom sol i blikket og varme i stemmen. Hun ene jeg kom i snakk med, bodde ute ved Syreneset og snart var jeg på sykkelen igjen. Denne gangen med håndtegnet kart og en grundig beskrivelse av hvor turen gikk fra.

Endelig kom jeg meg ut på Syreneset og det stemte at turstien var en flott opplevelse.
Selve fortet ble jeg fort ferdig med, det var betong, stein og dårlige vibber over det meste. Men havutsikten var formidabel, så her har nok tyskerne tenkt BELIGGENHET, BELIGGENHET og BELIGGENHET.
Man får matlyst av å sykle tur og her skal du få et skikkelig gourmetmåltid, som er enkelt og veldig godt. Stek noen bratwurst, skjær opp en halv løk. Serveres i brød eller lompe, med mye sennep og og god drikke til. Bon appetitt…

Etter en god natt søvn i teltet, pakket jeg niste og badetøy. Nå var jeg klar for langtur og hadde en ide om hvor jeg skulle sykle. Men så glemte jeg kartet og det var slett ikke noen krise. Det er liksom ikke så mange steder man kan sykle seg vill på Karmøy, det er en vei rundt det hele og en vei som går over øya. Dermed holdt jeg stø kurs nordover. Det varte ikke lenge før jeg kunne rulle ned til Ferkingstad havn og videre ut til Fishermens Memorial. Minnesmerket er over fiskere fra Karmøy som er omkommet i amerikanske farvann. Det er få steder i Norge, hvor så mange har pendlet til USA for å jobbe i fiskeindustrien, som vest-Karmøy. Alt jeg ikke vet… Dessuten fikk jeg høre om kong Ferking, som levde og regjerte her på 600-tallet. Han hadde hatt en svær kongsborg hvor det nå lå en sauemark, men av borgen var det ingenting å se.

Haven i Ferkingstad er ikke særlig stor og det var ikke et menneske å se da jeg var der. Annet enn båter, sjøhus, hav og blå himmel.
Det var ikke så mye som en stein igjen å se av den gedigne borgen kong Ferking hadde ute på marken her. Visstnok var salene hans så store at at 5-600 menn kunne danse der samtidig og kongen elsket alt av gull. Det skal være en nedgravd gullkalv et eller annet sted i området, men jeg hadde ingenting å grave med, så det var ikke aktuelt.
Minnesmerket består av et klokketårn og et steinkors, samt en plate med alle navnene. Jeg parkerte sykkelen her og gikk videre på kulturstien for å finne spor etter båtnaustene på Hop og slaget på Stavasletta, men det greide jeg ikke.
Å lete etter noe, når man egentlig ikke vet hva man leter etter, var ganske meningsløst. Ikke så jeg noe som kunne se gammelt og berømt ut mellom steinene…

Etter Ferkingstad var jeg klar for lunsj og det var flere flotte steder å velge mellom. Men jeg hadde vært på Åkrasanden før og visste at vakrere sted finnes knapt. Her ligger 7-8 strender på rekke og rad, knyttet sammen med sti. Det ble en lang pause i solen og egentlig kunne jeg tenkt meg å bare bli på stranden. Den er tross alt kåret til Norges vakreste strand mange ganger, kanskje Europas, eller verdens vakreste. Sånn lå jeg der og tenkte på… Latskapen seig over meg, men det var så mye annet jeg ville se. Burmaveien, for eksempel. Det er navnet på grusveien som går tvers over Karmøy og som kanskje er mest kjent for å være en av Norges mest hjemsøkte veier. Det hadde jeg ikke fått med meg da jeg kikket på kartet, men jeg undret meg over navnet. Veien ble bygget under 2 verdenskrig og det går utallige vandrehistorier om døde soldater, hodeløse Gro, biler som ikke vil kjøre og en gammel sjømann som ses i mørket.

Det var godt i solstolen på Åkrasanden og jeg lot meg underholde av italienske turister som hadde fotosession på stranden.
Det ligger et kystmusem i Åkrehamn, men det var stengt. Jeg kikket inn vinduene og det er nok verd et besøk. En annen gang…
Jepp, da er jeg klar for Burmaveien.
Grusveien er omtrent 9 kilometer lang og her var ikke mye trafikk. Naturen varierer mellom tett skog og lyngheier, samt flere flotte vann.
Det er verken lov til å bade eller padle i vannene, ei heller telte for nær. Grunnen er at det er drikkevann og selv om jeg var klar for en dukkert, respekterte jeg det.
Jeg traff ingen andre langs Burmaveien enn disse to, så neste gang må jeg nok sykle om natten, hvis jeg skal oppleve noe spennende.
Jeg drøyde badet til jeg kom til Skudeneshavn og leide Bade Olena Bybad. For 100,- fikk jeg hele badstuen og gjestehavnen å meske meg i. Det ble en fantastisk opplevelse, hvor jeg vekslet mellom hete og kulde.

Neste dags sykkeltur gikk fra Kopervik, den største byen på Karmøy og til Avaldsnes, det mest berømte stedet på Karmøy. Her finnes også en fin runde å sykle, men jeg syklet kun opp og ned samme vei. Det var fantastisk å komme tilbake til Avaldsnes, særlig fordi jeg kom inn i kirken. Det skulle være bryllup og dåp, og da døren stod åpen, smatt jeg inn. Med stjerner i blikket, avsluttet jeg Karmøybesøket med en tur innom en god venninne. Jeg hadde fremdeles mye igjen jeg hadde lyst til å oppleve på Karmøy, men det får bli til neste gang. Så dersom du bare skal sykle EN tur i år, og vil sommerfølelse og vind i håret, anbefaler jeg to hjul på Karmøy.

Karmøy er småveier og mye bondeland. Det liker jeg godt…
Det var stort å komme inn i Olavskirken fra 1250. Kirken ble vigslet til Olav den hellige og var et viktig stoppested for pilegrimer på vei til Nidaros.
Takk for nå, Karmøy…

På fottur i Tsum Valley, Nepal.

Det var en gammel drøm som gikk i oppfyllelse, da jeg satte meg på flyet til Kathmandu, for å gå på tur i Nepal. Jeg er glad i fjell og det er ingen steder i verden hvor fjellene er høyere enn her. Målet mitt var ikke Mont Everest, men jeg ville allikevel se topper på både 6- og 7000 meter. Jeg kjente ikke på et veldig behov for å bestige noen av dem, men det skulle allikevel bli kjekt å se så høye fjell. Turen var bestilt hos min venninne Ingvill, som driver nepaltur.no og jeg var mildt sagt spent og nervøs. Med dårlige knær og hofte proteser var det ikke akkurat det beste utgangspunktet, men jeg var som alltid evig optimist.

Det var en hektisk stemning om morgenen, før avreise. Hva skal i duffelbagen og hva skal i dagstursekken? Og hvor mye, eller lite klær, tar man med? Og hva med dopapir?
Vi kjørte standsmessig i Toyota og jeg må si at jeg var glad jeg ikke dro med den offentlige bussen… Turen opp i fjellene tok omtrent en dag, med flere te/matpauser, på støvete, humpete og tett trafikkerte veier.
Endepunkt for bilturen og startpunkt for fotturen, var Macchakhola, som lå 900 meter over havet.

Vi dro fra Kathmandu tidlig om morgenen og fulgte hovedveien, som gikk langs Trisuli elven. Trafikken var et kaos av biler i alle størrelser og fasonger, samt et hav av mopeder. Det ble tutet fra alle kanter og både støv og støy gjorde meg ør. Det var mange inntrykk og det var godt å komme frem til gjestehuset i landsbyen, hvor vi skulle overnatte. Her stoppet bilveien, i hvert fall for de aller fleste. Det bygges ny vei, oppover mot Manaslu, så det var en del anleggstrafikk videre. Men vi hadde en hyggelig kveld, med god middag og en sightseeing runde rundt i byen. Alle var like spent på å komme i gang, så det ble en tidlig kveld.

Endelig, endelig, endelig var vi i gang med å gå.. Det startet fint og relativt flatt innover grusveien.
Vi fulgte elven og møtte utallige muldyr karavaner. Muldyr fraktet varer, og andre livsnødvendig ting, opp til landsbyene uten bilvei.
Noen jobbet og bar tungt, mens andre hadde tid og overskudd til photosession i en liten foss. Fytti grisen, som jeg beundret bærerne og den jobben de gjorde.

Vi var en liten gruppe; det var meg, Synnøve fra Oslo, vår turleder Ingvill, guiden Gelly, guide/bærer/kokk Lakpa og bærerne Gelbu og Bishar. Vi hadde med telt, men satset på å at det var gjestehus med grei standard og ledig plass. Tsum Valley er en sidedal, som tar av fra en annen kjent fottur, Manaslu runden. Vi skulle gå opp dalen, til det avsidesliggende klosteret, Mu Gompa, og samme veien ned igjen. Under turen ville vi forhåpentligvis oppleve vakre landsbyer med tradisjonelle hus, utallige kloster, hellige grotter og utsikt til høye fjell, i spektakulær natur. Dalen er regnet som et hellig sted innen tibetansk buddhisme og de fleste innbyggerne har tibetansk opprinnelse.

Jeg hadde sjekket på forhånd om det var mange steder hvor høydeskrekken ville blomstre og dette var definitivt ett av dem. Dinglebroer, høyt over elven…
Man skal være vant med å gå i steinete og ulent terreng, for å gå på tur i Nepal. Og helst ha gått mye oppover og nedoverbakker på forhånd…
Det var ikke et folksomt område vi gikk gjennom, de fleste valgte den nye veien.
Oppover mot Jagat, hvor vi skulle overnatte, fulgte vi elvebunnen. Oppe i fjellsiden, kunne vi se hvor den gamle (men ødelagte) stien gikk.

Første dagen ble et slit, for min del. Vi steig kanskje ikke mer enn 470 høydemeter, men i følge min ganske nøyaktige klokke, gikk vi 25 km, i faktisk gåing og ikke luftlinje. Det var kryssing av et jordras område og utallige hengebroer, som gjorde at pulsen min var skyhøy. Høydeskrekk og livlig fantasi er ingen god kombinasjon, men jeg kom meg over… Dessuten gikk stien bratt opp og bratt ned utallige bakker og det er fotturer i Nepal kjent for, uansett hvile tur du velger å gå. Det knaket i knærne og verket i hoftene, så jeg innrømmer gjerne at jeg var i tvil om det ville være mulig for meg å gjennomføre turen, eller om jeg burde snu. Men opplevelsen av å være her, den fantastiske naturen og gode gjengen, var et løft for humøret og jeg tenkte at «Dette skal jeg greie».

Utsikten fra rommet mitt i Jagat, gav løfter om nok en fin dag. Ofte startet dagen med sol og blå himmel, så skyet det over utpå ettermiddagen og det var vanlig at det kom noen regnbyger.
Det var en strålende morgen og veien lå fin og bred foran oss.
Naturen ble gradvis villere og fjellene høyere, jo lengre opp i dalene vi gikk.

Dagene falt inn i en rytme, det var små opplevelser som fylte tiden. Vi stod opp, hadde frokost, pakket sekkene og gikk. Etter noen timer, var det å stoppe på et te-hus langs veien og ha milk-tea, black tea eller milk-coffee. Så var det å traske videre til lunsj, som vanligvis ble ganske lang. Så var det en ny økt, mer te eller kaffe, før vi ankom overnattingsstedet utpå ettermiddagen. De første tre dagene var lange dagsetteapper, så da vi på dag 3 kom til Dumje, var jeg så sliten og vond at jeg ikke engang orket å gå ned for å spise middag. Det er et dårlig tegn, både mat og nok væske er viktige på krevende fotturer. Heldigvis ble de neste dagene litt lettere, med kortere etapper, men flere høydemeter….

Lunsj var alltid et høydepunkt og vi spiste mye god mat. Vi kunne velge fra menyen, som bestod av mye forskjellig, fra pasta til lokale retter. Ofte varte pausen et par timer og det var tungt å komme i gang etter et bedre måltid.
Det må være et strevsom liv, her oppe i dalen. Jordbruk uten maskiner, karrig og bratt terreng og både store og små i arbeid. Allikevel så menneskene glade og fornøyde ut…
Vi gikk gjennom utallige små landsbyer, stort sett bygget i stein. De fleste vi traff, la håndflatene mot hverandre og hilste oss med namaste (som betyr både hallo og adjø). Eller tashidele, som er det samme på sherpa språk. Nepal har mange ulike etniske folkegrupper, med eget språk og tradisjoner.
Vi fulgte dalen som svingte mot høyre inn i Tsum Valley, venstre gikk oppover mot Manaslu. Mange vi traff, skulle gå begge, først Tsum Valley, så opp Manaslu. Good luck, tenkte jeg…

Siden Tsum Valley er kjent som en hellig dal og man trenger en spesiell tillatelse for å dra opp i dalen, er det noen regler som er viktige. Det er ikke lov å jakte, fange eller slakte dyr, verken ville eller husdyr. Man kan ikke høste honning eller tenne bål i skog eller mark. Det er heller ikke lov å selge dyr til slakt eller transportere dyr med formål å slakte dem. Så maten vi spiste, var vegetar og det var trist å se enkelte husdyr, som burde vært avlivet, led seg gjennom livet, på grunn av skade eller sykdom. Jeg kjente på at kulturforskjellen var stor og det var til tider vanskelig å forstå tankegangen. Men det er vel litt av poenget med å reise, man får utfordret egne tankesett og ser at det er mange måter å leve livet på. Nepal var store kontraster, på mange områder.

Da var vi offisielt inne i Tsum Valley, etter å ha krysset gjennom porten.
Spisesalene på gjestehusene var praktisk innredet, ofte med langbord i hestesko fasong. Der satt vi vaglet på rekke og rad, oss turister, mens guider og bærere spiste på kjøkkenet, hvor det som regel var mye varmere.
Det finnes ingen bilvei i Tsum Valley, så all transport av varer skjer med muldyr. Eller man må bære det selv…. Jeg var veldig imponert over hva de bar, både mennesker og dyr. Her er karavanen på vei ned, siden sekkene på ryggen er tomme.
Vi gikk gjennom utrolig vakker natur og det var ikke bare de høye fjellene som imponerte. Det var store rododendron trær og andre ukjente vekster, samt vi fikk sett aper mange ganger langs stien.
Naturen forandret seg stadig og det var rart å se de grønne markene, da vi kom opp i 3000 meters høyde. Det dyrkes både hirse og ulike grønnsaker, så mange var selvforsynt med mat.

Målet vårt for turen, Mu Gompa, er et tibetansk buddhistisk kloster på 3700 meters høyde. Det er kjent som den siste bosetning oppe i dalen og herfra går veien videre til Tibet. Men det var ikke noe poeng i å gå dit, grensen var stengt både for fastboende og turister. Det er vanlig at de tilbyr både mat og overnatting, men vi fikk høre at det ikke var mulig å overnatte i klosteret. De fleste turgruppene vi pratet med, hadde gått opp på dagstur. Problemet var at de ikke hadde vann, det var fremdeles frosset, etter en lang vinter og sein vår. Men vi tok med både mat og vann, så da kunne vi overnatte. Det var kun 2 munker som bodde der nå, samt en eldre mann. Det var fascinerende å se de religiøse ritualene de hadde og hvordan religionen styrte dagene deres. Jeg lyttet til trommene og kikket på fjellene, mens jeg forsøkte å forstå hva de søkte etter og fant her oppe i ødemarken, langt fra andre mennesker.

Langs stien stod det utallige stupas, disse steinbygningene som var satt opp for å minnes de døde. Da var det viktig å gå på rett side, de skulle passeres på venstre side. Og helst skulle man gå et visst antall ganger rundt, men det stod vi over. I hvert fall jeg….
Overalt hang det bønneflagg og de fleste husene vi besøkte, hadde bilder av Dalai Lama.
Det er lett å se hvorfor sherpaer brukes til å legge stein i den norske fjellheimen… Aldri har jeg sett slike lødde gjerder og vegger og jeg var mektig imponert.
Overalt ble vi godt mottatt, med smil og vennlighet. Her fikk vi servert hjemmebakte småkaker, stekt i smult. Omtrent som vår fattigmann….
Etter hvert som vi steg oppover i høyden, ble det kaldere og mer steinete.

Turen nedover gikk samme vei, men opplevdes allikevel annerledes. Gruppen ble delt og de sprekeste la inn en omvei opp en dal, for å besøke nok et kloster. Jeg kan forsikre deg om at jeg ikke var med i den gruppen… Dessuten fikk vi oppleve SNØ og det var det flere vi traff på som aldri hadde opplevd før. Selv bærerne våre var uforberedt, så vi måtte finne frem det vi hadde av ekstra votter, luer og ullsokker, slik at alle slapp å fryse. Eller; egentlig frøs jeg mye. Selv om jeg hadde med ull og dun i søkk og kav, så var det ingen varme oppe i høyden. Det var greit da vi var ute og gikk, verre inne på gjestehusene. Det var ingen form for oppvarming innendørs og husene var ikke isolerte. Så det var friskt… Lykken  var når jeg kunne legge meg i soveposen, med drikkeflasken full av kokvarmt vann. Livet er enkelt på tur og små gleder blir fort store…..

Trafikk kork på veien her, bestod som regel av at det lå en eller flere jak på stien. Dette ku-liknende dyret har lang og tykk pels, og ser nok farligere ut, enn det er.
Da var det siste innspurt opp til Mu Gompa. Så nært, allikevel så langt igjen, tenkte jeg….
Endelig inne og fremme i det aller helligste, klosteret i Tsum Valley. Gompa betyr kloster og dette ble bygget i 1937 av en munk fra Tibet. Vanligvis bor det ca 20 munker her, som blir veiledet av en spirituell lærer. Livet er hardt her opp, derfor tilbringer de fleste vinteren ned i Kathmandu.
Mens de andre stod tidlig opp for å gå på topptur, satt jeg og mediterte, mens jeg så solen stå opp over fjellene i Himalaya. Det må kunne sies å være turens desiderte høydepunkt, med varm fersken te i koppen og ørn og gribber svevende over meg…

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at turen ble avsluttet med stil og eleganse. Men de siste kilometerne på grusvei, mellom Jagat og Machhakhola, sa kroppen stopp. Jeg greide knapt å løfte høyre foten, på grunn av smerter i hoften. Løsningen ble å praie en lastebil og betale dem for å kjøre meg resten. De skulle tross alt samme vei…og hadde plass i førersetet mellom sjåfør og annen-sjåfør. Det ble en «nær døden» opplevelse; på smal, humpete og langs-stup-ned-mot-elven vei. Jeg var helt skjelven da vi kom frem og utrolig imponert over at vi verken hadde veltet eller kjørt over en geit. Turen ble feiret med fest på kvelden, hvor det stod dal bat og øl på menyen. Og jeg har vel innsett at fjelltur i Nepal kanskje ikke er det smarteste for hofte opererte eldre damer, med dårlige knær. Men jeg er glad for at jeg dro og FOR EN FANTASTISK TUR!!

Vi våknet til skikkelig vinterstemning, da vi var på vei nedover. Jeg var glad snøen ikke kom før, siden det kunne ha blitt problem med å komme helt opp til Mu Gompa.
Vi besøkte meditasjonshulen til Milarepa, en kjent skikkelse i tibetansk buddhisme. Fotavtrykket som kan sees i fjellet, er hellig og et tegn på at han virkelig satt  her i årevis og mediterte.
Dette var et relativt nybygd kloster og her lå også helsesenteret. Men alt var stengt, lukket og låst.
Stien snodde seg nedover fjellsiden og det var utrolig vakkert.
Jeg ble aldri lei av å se på fjellene og undre meg over hvordan de levde her.
Jeg hadde sett frem til den lange og relativt flate veien, men den ble for lang og for flat. Fordelen var at her kunne det kjøre biler og jeep, så jeg var ikke den eneste som betalte for å sitte på…
Innsiden av en nepalsk lastebil var noe ulik en norsk… Som gammel anleggsarbeider stusset jeg litt på alt krimskramset i vinduet, men siden ingen snakket engelsk, kunne jeg ikke få noen svar.
Hele gruppen samlet seg for å feire en vellykket tur. På menyen stod selvfølgelig nasjonalretten Dal Bhat, i en eksklusiv utgave med kjøtt. Vanligvis er det kun ris, linsesuppe og grønnsak curry, et enkelt måltid som de lokale spiser flere ganger til dagen. Jeg forsøkte å spør om de ikke ble lei, men jeg tror ikke de forstod spørsmålet.. Lei av Dal Bhat, ALDRI…

 

 

 

Last call for mrs Annbjoerg Salte


Jeg er den første til å innrømme, at jeg liker å ha god tid på meg, når jeg skal ut å fly. Selv på innenlands flyvninger, kommer jeg helst 3 timer før og vil nok heller sitte på flyplassen og vente, enn i bil på vei til flyplassen med høy puls og dårlig tid. Når det skal sies, så gjelder nok mine tidsberegninger på «hvor lang tid i forveien bør man møte opp» tog, båt og buss også. Alt hvor jeg har kjøpt billett på forhånd og har et fast klokkeslett å forholde meg til, må beregnes god tid. Jeg har ikke tall på alle timene jeg har ventet og kost meg med bok og nistepakke. Det er godt jeg ikke reiser så ofte med offentlig transport….

London Heathrow har mange terminaler og noen må man ta buss mellom. Sånt tar tid…

Jeg var tidlig ute før flyvning, tross alt skulle jeg helt til Kathmandu. Det ble lenger å vente enn jeg hadde tenkt, flyet fra Sola var forsinket. Sånn venting liker jeg ikke, ihvertfall når det er knapt med tid mellom flyvningene i utgangspunktet (etter min beregning). Endelig kom vi oss avgårde og jeg ble glad da jeg kom på at jeg fikk en time ekstra til å rekke neste fly, på grunn av tidsforskjellen. Sånn kan me like…

Qatar Airways er flere ganger kåret til verdens beste flyselskap og jeg forstår godt hvorfor..
Bare maten er verd billettprisen og jeg mesket meg. Gratis vin fikk vi også, jeg hadde lurt på det, siden det er et muslimsk flyselskap. Men her var både whiskey og gin, selv om det ikke fristet å ha til maten.
Dette har jeg aldri sett på fly tidligere og jeg syntes det var en flott påminnelse. Det var romslig mellom setene, men ikke så romslig.

Men så mistet jeg 20 minutter mens vi ventet på parkeringsplass til flyet. Nye 20 minutter forsvant, da jeg måtte fra terminal 2 til 4. Der var plutselig en sikkerhetskontroll og selv om vi bare var 4 stykker som skulle gjennom, stod jeg fast. Med totalprotese i begge hofter, er jeg vant med å bli kroppsvisitert HVER GANG jeg skal gjennom en kontroll, men det er varierende hvor nøye de er. Her var hun VELDIG nøye og tiden gikk. Nå var det kun 30 minutter til flyet skulle gå og jeg løp. Heldigvis fikk jeg sjekket inn rett etter sikkerhetskontrollen var passert og heldigvis hadde jeg covid-19 passet printet i papirformat. Sjelden har papirene mine blitt så grundig sjekket. Så løp jeg igjen…

Det ble morgenkaffe i Doha, og aldri har jeg drukket mer eksklusiv kaffe. Den var økologisk, fairtrade og sikkert håndplukket, skal man dømme etter prisen. Aldri før har jeg betalt 82,- norske kroner for et pappbeger med Gudedrikken.
Vi fikk både pute og pledd, dessuten hadde jeg en hel 3 seters rad for meg selv, så jeg snorksov under det meste av flyturen.

På lange internasjonale flyvninger stenger innsjekking 30 minutter før avgang. Så da jeg galopperte gjennom den uendelig lange korridoren mot gate 11, hørte jeg for første gang i mitt liv, navnet mitt over høytalerne: Last call for mrs Annbjoerg Salte… Da jeg nærmet meg, stod de ansatte og ropte og viftet med armene, mens de heiet. Det var et stort øyeblikk da jeg endelig seig ned i flysetet, svett og oppkavet. Men skikkelig lettet og glad….

Endelig satte jeg føttene på nepalske jord. Det føltes bra…
Vi ble standsmessig møtt rett innenfor terminalbygget.
Jeg ble møtt på flyplassen av min gode venninne Ingvill og privat sjåfør og det var jeg glad for.

Jeg visste at det kreves en viss grunntrening for fottur i Nepal. Men at det også er en fordel med god fysisk form når man er på reisefot, håpet jeg at jeg aldri opplever igjen. Jeg rakk mine fly og er takknemlig for det. Dessuten fikk jeg en god treningsøkt, jeg har ikke løpt så raskt på mange år som jeg gjorde i går. Nå er det bare å glede seg til resten av turen….

Tenk å reise helt til Kathmandu og ende opp med å spise fish’n chips… Men det smakte fortreffelig…

Pakket og klar for Nepal.

Det begynner å nærme seg avreise og jeg gleder meg veldig. Jeg funnet frem alt jeg tenker at jeg trenger, men nå er det såpass lenge siden jeg var på fottur i fjerne strøk, at jeg knapt vet hva man kan forvente. Hvor varmt blir det? Skal jeg pakke shorts og t-skjorte, eller kun ull og vanntett? Skal jeg ta bilder med mobil eller bære med speilrefleks kamera? Hvor lader man alle elektroniske duppedingser, kan jeg forvente strøm og WiFi langt oppi fjellene?

Det ble en tur opp til Vaglefjellet på 129 meter over havet, i går. Kanskje ikke den ultimate oppkjøring til høyden, men pytt pytt.
Det har blitt mange turer i vinter og jeg har gått mange bakker. Både opp og ned…

Det skulle egentlig være en fottur opp til Everest Basecamp og Island Peak, så jeg dro på brekurs og meldte meg på. Men så ble den turen avlyst, fordi hele verden var lammet av covid-19. Da livet så smått begynte å vende tilbake til normalt, våknet drømmen igjen om å oppleve fjellene i Nepal. Men jeg innså raskt at jeg måtte forberede meg godt. Penger var ikke det største problemet, selv om en slik tur fort blir dyrt. Jeg har en egen sparekonto for tur, hvor jeg setter av litt hver måned og bare glemmer at jeg har den. Slik har jeg opplevd både Kilimanjaro og inkastiene i Peru, ved å spare i noen år før jeg dro. Så pengene til Nepal var oppspart og stod fortsatt på konto. Den fysiske formen derimot…

Det gjelder å ha mot til å være den man er, og ikke miste motet fordi man er den man er…. Sitater er ukjent, men jeg liker det godt.
Det er bare å spenne på Ole og Dole for å ta en treningstur.

Jeg har innsett at jeg er ikke 20 år lengre og at formen ikke er god nok til en topptur på over 6000 meter. Men dersom jeg skal vente på at kroppen kjennes topp ut, kommer jeg meg aldri til Nepal. Mest sannsynlig ingen andre steder heller, dersom jeg lar dagsformen bestemme… Derfor har jeg trent det jeg har greid, med tanke på at jeg jobber 100% og har et travelt liv utenom. Og det har faktisk vært det kjekkeste med hele forberedelsene, alle flotte turene jeg har gått, alene og sammen med andre. Dessuten har jeg fått gang på spinningsykkelen igjen, som har stått og støvet på loftet i flere år OG jeg har trent styrkeprogrammet som fysioterapeuten gav meg og som jeg hater. Utrolig hva det hjelper med rett motivasjon…..

De har fått trimmet seg, både barn og barnebarn…
Jeg har vært ute både tidlig og seint….

Men om det er nok, gjenstår å se… Det er forskjell på en tur på 1-2 timer og dagsmarsjer på 4-8 timer hver dag. Turen jeg skal avsted på, er rangert som MIDDELS til KREVENDE og Nepal er kjent for bratte fjell. Det er slett ikke Jæren, og derfor har jeg pakket støttebandasjer, staver, smertestillende, varmesalve og annet som kan avlaste og lindre knær, hofter og rygg. Rett og slett et vandrende apotek og forberedt på det meste. Det er en gruppetur jeg skal delta på og vi skal opp en dal. Tsum Valley er kjent for vakker natur, høye fjell og et pilegrimssted for buddhister. Dalen ble åpnet for fotturer i 2008 og er kjent for utallige kloster og hellige huler. De fleste som bor her, stammer opprinnelig fra Tibet og lever relativt enkelt. Dessuten blir det noen dager i Kathmandu og der har jeg heller aldri vært. Dette blir spennende..

Det sies at en gang i året skal man dra til et sted hvor man aldri har vært før….

Det meste jeg har pakket av turutstyr, er godt brukt. Jeg er nok ikke den som oppgraderer utstyr veldig ofte og tenker at det er godt nok. Fjell er fjell, og så lenge man ikke fryser eller får heteslag, er alt greit. Jeg har fått pakkeliste av arrangør og dessuten har jeg mine egne lister fra tidligere turer. Det verste er egentlig ventingen på å dra og tanken på alt som kan gå galt. Men så kan det fort gå godt også…. Uansett er det en drøm som går i oppfyllelse og drømmer skal vi ta på alvor. Og du, ikke vent.. Noen tenker på alt de vil gjøre når de blir pensjonister, eller når man blir i bedre form, ungene er store, lånet nedbetalt, husarbeidet tatt, garasjen malt og så videre og videre. Men livet venter ikke på noen og en dag kan det være for seint. Det vet jeg en del om…

Noen har spurt hvorfor jeg absolutt vil til Nepal, når vi har så mange fine fjell her i Norge. Det er umulig å svare på, men jeg prøver med kultur, historie, og så videre..
Så ja takk, begge deler…

 

 

Vinterferie på Haukeliseter.


Det er jammen ikke ofte jeg drar av sted for å ha ordentlig vinterferie, det har liksom vært forbeholdt de med små barn og lærere. Og jeg har, og er ingen av delene.. Derfor var det ekstra kjekt at min lang frihelg fra jobb, klaffet med starten på vinterferien her i Rogaland. Da øynet jeg sjansen til å invitere med barnebarnet, som er den perfekte turkameraten. Han var ikke vanskelig å be, alt som innebærer hytte, snø og barnevennlig kosthold er som regel stor stas. Dermed pakket jeg som om vi skulle krysse Grønland og var tidlig ute med å bestille et rom på Haukeliseter. Så var det bare å glede seg….

Det KUNNE vært min bil, samme biltype, modell og farge… Bare 20 år nyere og luksusvarianten. Med ryggekamera, automatgir og varme i setene var det ikke rart han på 10 spurte om vi bare kunne beholde den….
Det kjekkeste med ferjeturen, var at det er en fin anledning til å strekke på beina. Båtturen mellom Hjelmelandsvågen og Nesvik er ikke lang og ferjene går ofte.

Det startet ikke så bra, kvelden før vi skulle dra, brøt bilen min sammen. Det var umulig å kjøre fortere enn 60 km/t, da ristet alt og det kom røyk fra bremsene. Selv jeg, med 0 peiling på bil, forstod at jeg ikke kunne dra til fjells i det gamle vraket av en Toyota. Selv om det ER en Toyota… Løsningen ble å leie bil, jeg VILLE til Haukeliseter. Han på 10 var kommet og klar, sekkene stod pakket og mat var handlet inn. Dessuten måtte jeg ha betalt for rommet, dersom jeg avbestilte, så det var ikke et alternativ. Av alle ting fikk jeg leid en sølvgrå Toyota Corolla, temmelig lik min, og tidlig fredag morgen, dro vi av sted.

Veien gjennom Ryfylke er en Nasjonal Turistvei, noe som betyr at man kjører gjennom et landskap med unik naturopplevelser. Det ble noen stopp langs veien for å beundre fjell og fjord.
Det var frisk vind og strålende sol da vi kom frem og fikk sjekket inn.
Rommet var et såkalt selvstellsrom, det vil si at det hadde en køyeseng, to kokeplater og et lite kjøleskap. Do og dusj var lenger nede i gangen.

Haukeliseter Fjellstue er DNT sin største og mest besøkte turisthytte. Her finnes 174 sengeplasser i alle kategorier, fra sovesal til hotellstandard. Man kan spise godt i restauranten, eller gjøre som oss, ordne maten selv. Det som avgjør er lommeboken din, det sier seg selv at full pensjon koster flesk. Jeg har besøkt hytten både vinter og sommer, og synes det er et fantastisk sted under alle årstider. Her er flott natur, hytten er åpen hele året og det er kjørevei helt til døren. Det finnes utallige aktiviteter, det er badstue og stamp, samt eget bakeri. Her kan man gå på kurs i alt fra yoga til kiting, delta på singeltreff eller ta av sted på tur helt alene. Rene drømmeplassen altså…

Fra Haukeliseter kan man dra i alle retninger. Da er det greit å vite hvor langt det er dit…
Det har ligget overnattingssted langs veien over Haukelifjell, siden det kom vei på midten av 1800- tallet. Anlegget ble solgt til Stavanger Turistforening i 1963 og det er lett å forstå hvorfor hytten er så populær.
Det er garantert snø på vinteren, her er man tross alt 1000 meter over havet. Som han på 10 sa: «Eg har ALDRI sett så mye snø någen gang»…
Man kan ikke besøke Haukeliseter fjellstue og ikke kjøpe noe fra hyttens eget bakeri. Jeg handlet et fantastisk godt rugbrød, samt hver vår bolle. Det var et helt måltid i den marsipanbollen…

Det fine med Haukeliseter som skidestinasjon, synes jeg, er at det er flatt og fint på nedsiden. Her ligger nemlig Ståvatnet, som på vinteren er dekket av snø og is. Det er et drømmested for snøkiting og flaten er ofte full av fargerike skjermer. Det blåser ofte godt over vidden, noe som er en forutsetning for fart og spenning. Men vi var ikke her for å kite, vi skulle gå på ski. Det er flere kvistede løyper som starter ved hytten og jeg hadde valgt ut Kjelaløypen, en 9 kilometer lang og barnevennlig løype. Den er fin for oss som kan telle på en hånd, hvor mange ganger man har ski på beina i året.

Det var en som hadde virkelig lyst til å prøve kiting, men måtte nøye seg med å se på.
Lørdag morgen fikk vi ski på beina rett etter frokost og tok avsted i finværet.
På andre side av vannet, kom første matpause. Det kan ha noe med at han på 10 hadde lært å grave benk/sitteplass og ville prøve det ut.

Det jeg ikke hadde tatt med i beregningen da vi dro ut, var vinden. Det blåste kvast. Men vi hadde medvind i starten, noe som gav motvind på slutten. Det ble tøft for han på 10, som slet med å gå fremover, fordi han blåste bakover. Det hjalp ikke på underveis heller, vinden blåste nysnø over sporene. Det gjorde at de smørefrie plastplankene vi gikk på, fikk dårlig tak. Det ble mange og lange pauser, dessuten klappet han alt av hunder vi traff på veien. Det var mindre folk ute på ski enn jeg hadde trodd, noe som KAN ha vært på grunn av vinden. For ellers var været perfekt og fant man ly for vinden, var det rene påskestemningen. Jeg smurte på solkrem og serverte Kvikk Lunsj og kakao.

Det var jammen ikke rat han ble sliten, han gikk alle omveiene han fant, for å renne ned hver bakke..
Det gikk seint med ham på slutten, men da hadde vi vært ute hele dagen.
Men endelig kunne vi se hyttene og og kom oss i mål.

Jeg fikk bare en skitur, men det var helt greit. Han på 10 blånektet flere turer, han var travelt opptatt med å spa snø sammen med andre barn. Dessuten var det en kjekk tv-stue og klatrevegg (som han mente var for babyer og ikke store gutter) Så han hygget seg veldig og det gjorde jeg også. Haukeliseter er et fint sted å finne roen, for her er avslappet atmosfære og man treffer garantert hyggelige mennesker. Jeg hadde tatt med en bok og det ble mange rusleturer rundt på området. Dessuten måtte jeg passe på at han på 10 ikke falt ned fra hyttetaket, han fikk nemlig lov av de ansatte til å spa snø fra taket. Det var stas…Så dersom vinterferie måles i mengde snø, må det vel kunne sies å ha vært en vellykket tur!!

Et godt tips til enkel hytte mat, er en pose pannekaker fra Toro og en pakke smårettbacon. Stek bacon først, så pannekaker og dryss en skje bacon over hver. Enkelt og veldig, veldig godt.
Men det kjekkeste av alt, var når han fikk grave snøhule eller spa snø fra takene.
Det er mye liv og røre rundt på området, så det er lurt å bestille overnatting og måltider i forkant. Særlig i helger og ferier…
Jeg satt mye utenfor hytta og nøt naturen. Her er vakkert…

 

Skottland, på en langhelg.

Det er fort gjort å ta seg en tur over dammen for å besøke Skottland. I hvert fall for oss som bor her på Sør-Vestlandet, hvor det er mulig å fly fra Stavanger til Aberdeen på 45 minutter. Men da har man god medvind, for ellers tar turen en time. Kystbyen Aberdeen er et godt utgangspunkt, enten man vil opp i fjellene, være ved sjøen eller besøke den fantastiske hovedstaden, Edinburgh. Det er god tog- og bussforbindelse i alle retninger, dessuten er granittbyen verd et besøk for sin egen del. Aberdeen er kjent for å være Skottlands viktigste havneby og kalles ofte for «Europas oljehovedstad».

Det var en nydelig kveld for en flytur, med en fantastisk solnedgang over havet…
Flyet var forsinket, så jeg fikk det travelt med å rekke toget sørover. Jeg løp som et pisket skinn over perrongen og rakk det akkurat. På Haymarket skiftet jeg tog til Livingstone, heldigvis uten å måtte løpe…

Jeg dro over for å besøke en god venninne, Alex, som bor en halvtimes tid utenfor Edinburgh. Her var planen at hun skulle vise meg alle de fine turmulighetene som finnes i området, siden vi tross alt er like glad i turgåing. Jeg har vært mange ganger i Edinburgh, men da helst for å besøke byen. Fjelltur forbinder jeg med The Highlands i nord, men Skottland er litt sånn som Norge. Vet du hvor du skal dra, er det fjell og turmuligheter overalt. Dessuten er de flinke til å merke og skilte løyper, samt tilrettelegge med parkeringsplasser. Gode kart og turguider anbefales, min erfaring er at apper og turbeskrivelser på nett er litt mer mangelfullt. Dessuten der det vanskeligere med mobildekning, særlig når man kommer ut av de større byene.

Vi parkerte ved Threipmuir Reservoir Car Park og gikk på fin grusvei i kulturlandskapet.
Det er mye sau i Skottland og vi passerte en bonde i full gang med å vaksinere flokken sin. Det var lett å komme i snakk med menneskene vi traff på turen, enten det var bønder eller turgåere.
Naturen bestod av mye myr og lynghei, og vi var heldige med været på turen vår. Klimaet er omtrent som hjemme, mye regn og vind.
Det var ikke problem å finne frem, jeg hadde tross alt med egen guide… Men selv uten, er det lett å være på tur i Skottland. Her i Pentland Hills var mye grusvei og tydelige stier, samt skilt ved alle steder hvor stien delte seg.

Skottland er godt kjent for sine munroes, som er et fjell på over 914 meter over havet. Det er en populær aktivitet å samle på munroes, for det er 284 fjell som faller inn i den kategorien. De fleste ligger lengre nord og høyest av dem alle er Ben Nevis, på 1345 m.o.h. Her finnes alt fra krevende klatreruter, til mer «snille» fotturer. Jeg besteg Ben Nevis for omtrent 25 år siden og vet at selv om de skotske fjellene ikke kan måle seg i høyde med de norske, er det viktig å være forberedt. Husk gode sko, varme klær, niste, førstehjelpsutstyr og kart. Været skifter fort og det er vanlig med tåke og regn.

Alle toppene hadde navn, det var West Kip og East Kip, samt en hel haug som jeg ikke husker navnet på. Vi gikk opp og ned og opp igjen, mange ganger….
Det blåste skikkelig friskt på toppen, så det var ikke aktuelt å sitte der med nistepakken og beundre utsikten.
Det var folksomt i fjellheimen, vi møtte mange turgåere. Pentland Hills Regional Park ligger sørvest for Edinburgh og høyeste punktet er 579 m.o.h. Man kan gå inn i området fra forskjellige sider og gå både korte og lange turer.

Vi hadde en fantastisk dag i fjellene, selv om mange kaller Pentland åser og ikke fjell. Jeg tok bilde av ALT som gjør en tur i Skottland annerledes enn en tur i Norge, som husene vi passerte, innsjøene som var laget av mennesker og fuglelivet. Nisten var kakao og pai, som vi spiste nede i dalen, hvor det var mulig å finne litt ly for vinden. Etterpå hadde vi egentlig planlagt å ta et bad i Harperrig Reservoir, som er Alex sin foretrukne badeplass, men det fristet lite. Vi var iskalde og kombinasjonen av +2 grader og sterk vind, gjorde at det ble en kort gåtur til Cairns Castle. Man kan ikke besøke Skottland og ikke se noen slott!!!

Tenk å bodd her, uten naboer og gatelys.. Med adkomst på grusvei og bare fjell rundt…
Slottet Cairns ligger ved bredden av innsjøen, som egentlig er et vannresovar for gårdene i området. Det ligger en herregård like ved og hele området er tilrettelagt for leie. Særlig er det visstnok populært å feire bryllup her.
Slottet er fra 1500 tallet og lite gjenstår idag. Og det lille som står, er relativt gjengrodd. Men jeg var allikevel fornøyd.

Men Skottland er ikke bare fjell, her er en lang og variert kystlinje. Man kan gå en tur på stranden eller ta en langtur på mange uker. Vi valgte ut det som mange regner som den vakreste strekningen på Fife Coastal Path, nemlig fra Anstruther til St Monans og videre til Elie. Stien går helt ute ved havet, gjennom små landsbyer som fremdeles har fiske som livsgrunnlag. Man passerer havbasseng, som er tilrettelagt for bading og jeg skulle virkelig ønske det var sommer og varmt. En sen lunsj ble spist på en lokal kafé, hvor vi stod en halv time i kø, før vi i hele tatt fikk bord. Om sommeren kunne køen stå rundt hele kvartalet, en kø for kafé og en for takeaway, så vi var tross alt heldige. På menyen stod tradisjonelle retter, det meste fersk sjømat, som fish’n chips og krabbekaker. Jeg spiste som de lokale, dynket maten i salt og eddik, hadde grønne erter som tilbehør og skylte ned med sterk te med melk i. Det smakte fortreffelig.

Fra der vi stod, kunne vi se over mot Arthur Seat i Edinburgh, samt åsene vi hadde vandret over dagen før.
Det var slett ikke travelt i gatene på en søndags morgen i slutten av januar.
Det var lavvann da vi kom til Anstruther og det luktet sterkt av tang og tare. Vi parkerte bilen her og startet å gå, for så å ta bussen tilbake. Eller man kan starte med å ta buss og gå tilbake.
De store betongklossene, som var gangstien over elva, hadde flyttet på seg under en vinterstorm og ENKELTE mente vi skulle hoppe. Da hadde jeg heldigvis vett til å si nei, jeg er like spenstig som en sekk poteter, så det ble en omvei.
Kyststien er godt merket og lett å følge. Hele turen er 187 kilometer lang og går fra Kincardine til Newburgh. Man regner mellom en uke og 10 dager på å gå hele, så gjett hvem som straks startet å planlegge??!!

Som dere ser, er en langhelg egentlig altfor lite… Men jeg må si at når det er alt man har, fikk vi virkelig maksimalt ut av den. Det ble ingen tur inn til Edinburgh og det var helt greit. Det er mye annet å se, dessuten hadde Alex lagt en plan om at jeg skulle spise meg gjennom alle Skottlands nasjonalretter, både black pudding (blodpudding som ikke er søt), haggis (som er innmat av sau, blandet med havregryn, løk og krydder) og lokale oster. Jeg var forberedt på whiskey, men her i nabolaget var det visstnok et gin destilleri, så da drakk vi det. Det var med tungt hjerte jeg tok buss og tog tilbake til Aberdeen, men jeg kommer forhåpentligvis snart igjen til Bonnie, Bonnie Scotland…

Noen steder å husene utsatt til, på lavaklipper. Jeg så for meg høyvann og vinterstorm, men i følge guiden lå de trygt og hadde gjort det i mangfoldige år.
Parkeringsplassene var forbeholdt fiskere på ukedagene og det var lett å se at dette ikke bare var en pittoresk landsby forbeholdt turister. Her var verken suvenirbutikker eller fancy kaffebarer, her var ekte skotsk hverdagsliv.
Det ene idylliske stedet etter det andre åpenbarte seg og jeg var mest betatt av nærheten til havet.
Jeg siklet på de naturlige bassengene, som visstnok var populære året rundt. Vi så ingen som badet da vi passerte, men det kan ha vært tilfeldig.
Det ligger mange severdigheter langs ruten. Her var på slutten av 1800 tallet et industriområde, hvor de utvant salt fra sjøvann. Det er kun vindmøllen som har overlevd og står som et sjømerke for alle ute på havet.
Vi ankom kirken i St Monans fra sjøen. Det var lettere sagt enn gjort, klippene var sleipe og vanskelige å gå på. Men FOR en opplevelse….
Det ble en kraftig lunsj, her ble fisken veid slik at alle fikk like mye. Det kan være derfor at stedet var så populært…
Jeg må innrømme at vi tok bilen bort til Elie for å se på Elie Ness Lighthouse. Etter den kraftige lunsjen, var hvert skritt en lidelse…
Like ved fyret ligger også Lady`s Tower, men hva det var og hvorfor det lå her, fant vi aldri ut… Det er ikke alt man kan finne på Google….
Det ble kveld og mørkt før vi kjørte hjem, og da var en stopp for å beundre Forth Road Bridge obligatorisk… Vakkert…

 

 

I vikingenes fotspor langs Hafrsfjord.

Egentlig hadde jeg tenkt å bare ta en kjapp tur ut til korsene på Tjora, fordi der hadde jeg aldri vært. Jeg hadde heller aldri hørt om det, før jeg leste i praktboken om Kystpilegrimsleia, at det lå et gammelt kirkested og altså stod to kors, i Sola kommune. At det bare var 55 minutter å sykle hjemmefra tok jeg som et pluss, siden jeg fortsatt er en smule preget av forkjølelse. Jeg tenkte at det bare skulle bli en rask treningstur, vel å merke på el-sykkel, og kledde meg godt for været. Januar har jammen vært preget av regn, vind og lave temperaturer. Normalt for årstiden, antar jeg, men allikevel….

På vei ut av Sandnes sentrum, beundret jeg den kommende sykkelstamveien, som bygges langs motorveien. Det blir visstnok Norges, om ikke verdens dyreste sykkelsti, og jeg håper den blir verd prisen….
På sykkel får man med seg alle detaljer langs veien og jeg måtte bare stoppe her. Det var flere anleggsmaskiner av samme merke og jeg forstod ikke helt konseptet…
Mange forbinder Sola kommune med flyplassen og en av Norges vakreste strand, Solastranden. Jeg hadde panorama utsikt til begge deler, men tråkket forbi.
Ut forbi Sola sentrum, fikk jeg et hint om at jeg var på rett spor.

Sola kommune var tidligere en typisk jærsk landbrukskommune, men oljeindustrien og flyplassen har gjort at det er industri, kontor og reise som er hovednæringen. Fra gammelt av, har det vært bosetning helt tilbake til steinalderen og særlig er det gjort rike funn fra bronsealderen og vikingtiden. Mange steder er blitt undersøkt av arkeologer, men det er nok mye som aldri er kommet frem i dagens lys. Jeg var altså på vei til Tjora, som ligger på vei ut mot Tananger. Her var fra det en storgård fra 1100 og i mange århundrer fremover. De hadde sine egne kirker og kirkegård, og det antas at kirkekulturen her på Vestlandet hadde tette bånd med den keltiske kirken i Storbritannia.

Det er flott å sykle i Sola kommune, med egne sykkelstier og underganger. Været kunne absolutt vært bedre, med motvind og regn, men jeg antar at man kan ikke få alt.
Jeg forsøkte å telle alle «Salg av poteter» jeg syklet forbi, men gav opp.
Da var jeg altså fremme… Det var tilrettelagt en liten parkeringsplass langs veien, ellers var det lite som kunne ligne på at dette var en turistattraksjon.
Det var opprinnelig 4 kors, men nå står bare 2 igjen. Et er blitt ødelagt og et står ved Fana stavkirke og to er her, i følge Sola historielag.

Det gikk raskt å sykle til Tjora, jeg trødde på litt for å holde varmen. Kirkegården var stille og forlatt, jeg leste informasjonstavlen og tok litt bilder av korsene. Det var rart å tenke på at korsene ble hugget i Hyllestad og jeg husket tilbake til min sykkeltur til steinhuggeriet i høst. Jeg var enda våtere og trettere da enn nå, dette var rene koseturen i forhold. Glad og oppløftet av den tanken satte jeg meg på sykkelen for å trø hjem. Men så kom jeg på at jeg hadde sett på Google Maps at det skulle ligge en gammel bygdeborg ikke langt fra der hvor jeg var. En omvei er alltid positivt, særlig dersom det ligger en gulrot i andre enden.

Det lå en enslig bukett roser ved foten av det største korset og jeg kunne ikke la være å undre meg over hvem som hadde lagt dem der. Kirken som stod her ble revet i 1842 og det er neppe noen som husker dem som ligger begravd her fremdeles. Eller kanskje??..
Jeg valgte å sykle på turstien som fulgte havet, selv om det ble en lengre tur. Det angret jeg slett ikke på, det var mildt sagt flott og en ny vei for meg.
Jeg syklet forbi utallige fine bukter, viker og strender, så egentlig angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med badetøy. Selv om det nok var fornuftig…
Jeg så skiltene som viste mot Ormen Lange og fulgte dem. Lite visste jeg at det var et flott, tilrettelagt friluftsområde med mye å oppleve…

Mange ganger i årenes løp, har jeg syklet og kjørt forbi skiltet som viser ned til Ytraberget. Det er nok fordi jeg ikke har vært klar over hva som EGENTLIG ligger der. Her, like ut forbi den lille halvøya, var det at Harald Hårfagre og hans menn kjempet og vant slaget i Hafrsfjord i 872. Dermed var Norge samlet til et rike, selv om historikerne visstnok er litt uenige. Uansett, Ytraberget var verd et besøk og jeg var imponert. Det startet allerede med de flotte trefigurene ved Ormen Lange og alle fine turstiene ut til neset. Jeg vandret rundt, leste alt jeg kom over av informasjon og der og da fant jeg opp et nytt ord: LOKALTURIST… Jeg følte meg hensatt til spennende områder både i inn og utland og det var en litt rar tanke at jeg aldri hadde vært her før.

Der stod de på rekke og rad, disse berømte vikingene, og skuet utover Hafrsfjord.
Jeg undret meg over at skiltene kun var på engelsk, men kanskje det er fordi vi som bor i området ikke er turister eller fordi vi kan engelsk…
Det er ikke mulig å sykle ut til bygdeborgen, så jeg tjorte stålhingsten fast til porten. Området er naturvernområde, så det stiller litt krav til ferdsel.
Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt mat med, da jeg fant denne trivelige sittegruppen. Men jammen var det vått…
Stien gikk gjennom Trollskogen og det var en rar stemning der. Jeg var glad for dagslys og mulighet til å finne alle gravhaugene som ligger spredt utover stedet.

Det ble et langt besøk på Ytraberget, mest fordi det var mye å se. Jeg skulle ha ønsket at været var bedre og at jeg hadde tatt med mat og drikke. Stedet har så mye å by på, at man lett kan bruke en hel dag her. I hvert fall dersom man er interessert i historie og vakker natur. Men jeg ble våt, kald og sulten, så det ble å sykle hjem, mens jeg tenkte mye på hvordan vikingene levde og sloss her i området. Veien tilbake til nåtid og sivilisasjon var kort og jeg hadde en lengre pause på et bakeri i Sola. Der slo jeg fast for meg selv, at det beste med å være lokalturist, er at det er kort vei hjem til en varm seng og tørre klær. Og uten bagasje gikk sykkelturen som en lek…..

Fra Indraberget kunne man se utover der som skipene kan ha ligget i kamp.

Det var godt tilrettelagt med kjetting å holde seg i, på vei ut til rosinen i pølsen.
Jeg syntes det var vanskelig å se for meg all den krig og elendighet som må ha vært her, det var slik en stille og vakker dag.
Men bygdeborgene ble anlagt i folkevandringstiden (400-550 e.Kr) for å verne folk og fe mot fiendene. Bildet er tatt fra en av informasjonstavlene og er slik man antar det kan ha sett ut.
Bautaen ble reist i forbindelse med 1100-års jubileet, i 1972.
Det ble kortreist mat på bakeriet i Sola og kanskje var rekene fanget i Hafrsfjord…

Tour de Dovre eller Dovre rundt på el-sykkel.

Først må jeg få lov til å komme med det eneste negative jeg har å si om denne turen, den har et helt latterlig navn!! Hvem kom på å kalle en rundtur i Norges indrefilet av vakker og kulturhistorisk område, for Tour de Dovre? Å gi assosiasjoner til et sykkelløp i Frankrike, som er mest kjent for svette mannelår i glinsende tights, stupbratte oppoverbakker og bloddoping, er en vits… Sånn, da er jeg ferdig med den saken, selv om jeg fremdeles kan gremmes innvendig. Men stort vakrere sykkeltur er ikke mulig å trø her til lands og her får du oppskriften, samt noen tips lært på den harde måten..

Når 3 voksne damer skal på tur, skjer det standsmessig. Vi overnattet på fint hotell i Voss, både på turen opp og turen ned. Det er langt å kjøre fra Stavanger til Dombås, hvor vi startet turen vår.
Det var høst i lufta da vi parkerte ved Trolltun hotell og hytter, like utenfor sentrum.
Så var vi i gang…. Vi gikk endel i oppoverbakkene, for å spare strøm.

Jeg hadde lenge hatt lyst til å sykle denne turen og var glad da anledningen bød seg. Den krever litt planlegging og bestilling av hytter, dersom man ikke tar med telt og satser på å være selvforsynt. Jeg skulle sykle med to venninner og det var såpass seint på høsten, at telt var uaktuelt. I stedet skulle vi meske oss på turisthytter, var planen. Det er mulig å bestille ferdiglagde pakker, som inkluderer el-sykkel, mat og overnatting. Vi vurderte det først, men siden to av oss ville ha med egen sykkel, ordnet vi det praktiske selv. Det vil si; hun av oss som er mest strukturert og flink til å planlegge, og det var ikke meg…

Løypa er godt merket og ligger også på ut.no. Noen steder følger den ruta til Pilegrimsleden, som går mellom Oslo og Nidaros.
Man sykler mest på grusvei og noe på asfalt. Løypa er lagt utenom trafikkert vei, så godt det lar seg gjøre.
Det var skikkelig høst her oppe i høyden og været fulgte opp, med regn og vind.

Vi hadde planlagt å sykle turen over 4 dager, med 3 overnattinger. Det ville gi masser av tid til å nyte høyfjellet, man skal tross alt gjennom 3 nasjonalparker; både Dovrefjell-Sunndalsfjella, Rondane og Dovre. Man kan bruke lengre tid på de ca. 13 milene og det er helt sikkert de som sykler raskere. Men vi var her for å nyte og hadde fylt opp sykkelveskene med vin og mye knask. Så syklene var tungt lastet og vi var mest bekymret for om vi hadde nok strøm på batteriene til å komme oss mellom hyttene. Det skulle vise seg å bli en utfordring…. Å sykle på el-sykkel er ikke som å kjøre moped, man må faktisk trø. Og det er mye som tapper batteriet, som underlag (våte grusveier gjør at sykkelen triller dårligere og bruker mer kraft) tungt lastet, oppoverbakker og motvind.

Det var mange vakre steder vi syklet forbi, men været gjorde at det ble få stopp.
Vi var ganske så kalde og våte da vi endelig kunne se Hjerkinn Fjellstue foran oss. Her hadde vi bestilt overnatting og var spent på maten.
Etter en staslig buffet i spisestua, var det nok av steder å finne roen. På Hjerkinn har det vært overnattingsted i 1200 år og det var en fantastisk atmosfære.

Vi startet litt seint på dagen, det var tross alt ikke mer 3 mil mellom Dombås og Hjerkinn. Stigningen var 316 høydemeter og det er slett ikke mye, fant vi ut. Dessuten kom de tyngste motbakkene i starten av etappen og da var vi uthvilte og med fullastet batteri. Et lite tips: 30 kilometer høres kanskje lite ut på el-sykkel, men legg til bagasje og motvind, så begynner det å bli tungt. Ta deg noen lange og tunge treningsturer i forkant og ikke undervurdere turen…. Dersom du bestiller en ferdig pakketur, frakter de bagasjen for deg mellom hyttene, noe som hjelper veldig godt på. Men vi tråkket tungt lastet og var godt fornøyd med første dag…

Etter en god natts søvn og en enda bedre frokost, var det å laste opp syklene og komme oss ut i regnværet.
Vi ble rådet av de lokale å sykle på riksveien og unngå turen gjennom Kvitdalen. Det er en kortere tur, men vi var jo kommet for å oppleve mest mulig vakker natur, så vi tok den lange turen på grusvei.
Naturen var frodig, selv om det gikk mot høst. Vi syklet fra 12-15 september, som var litt seint på året, siden flere at turisthyttene var stengt for sesongen.
Jeg forstod bedre hvorfor vi var rådet til å ta riksveien underveis. Flere steder var det en våt og gjørmete sti opp bratte bakker, hvor det var helt umulig å sykle en tung el-sykkel opp. Hjulene bare spant, så det ble mye gåing og felles dytting….
Det var til tider endel sau i veien, men det må man nesten forvente i et gammelt stølsområde, hvor det er blitt drevet seterdrift i mange hundre år.

Dag to ble en mer krevende dag, litt på grunn av været og omlegging i planene. Vi hadde tenkt å sykle seterveien fra Hjerkinn via Kvitdalen til Grimsdalshytta, for å overnatte i den ubetjente delen av anlegget. Dette fordi hovedhytta var stengt for sesongen, noe som selvfølgelig var trist, siden vi alle godt kunne tenkt oss full forpleining etter en dag på sykkel. Men så sjekket vi hytta litt nøyere og den ubetjente hadde ikke strøm. Og det måtte vi ha… Da ble det bestilling av Airbnb i Folldal, hytte MED STRØM, som ville gi en litt kortere etappe enn de 57 kilometerne vi hadde tenkt å sykle. Men allikevel på ruten, så det virket som en god plan…

Vi krysset broer og veier, men det var verken mye trafikk eller andre tegn til liv.
Uansett hvor mye det regnet, klarte jeg ikke la være å stoppe, for å nyte den vakre naturen vi syklet gjennom.
Vi fant et tørt sted i Follo og i gledesrus over å være fremme ble det handlet stort på Jokeren. Gjett om det var nedtur da det viste seg at vi hadde langt igjen og omtrent 7 kilometers omvei ut av Tour de Dovre. Alltid dobbeltsjekk adressen når du bestiller overnatting på Airbnb, det lærte vi da….
Heldigvis var det asfaltert vei og ikke for mye trafikk. Heller ikke for bratte bakker og våte var vi jo allerede, så akkurat regnet var ikke så ille.
Vår lille dukkestue av et Airbnb lå på et vakkert hyttetun. Det er ikke snø på bakken, men reinlav.
Hytta var ikke stor og skikkelig billig. Vi fyrte godt for å få tørke klær og utstyr, samt la batteriene til ladning inne i hytta. Så ble det kos med taco og rødvin….
Neste morgen hadde tåken lette nok til at vi fikk se denne utsikten. Å du hildrende du, no ser eg atter slike fjell og dalar, tenkte jeg…

Vi våknet friske og opplagte neste morgen, og var klar for å sykle ned og starte på turen gjennom Grimsdalen. Jeg var kartleser og hadde funnet en alternativ rute på grusvei, i stedet for asfaltveien vi kom på dagen før. Etter frokost og utvask, samt pakking av sykler, var vi klar igjen, en smule stive og støle blir man jo alltids… Det ble en fantastisk opplevelse og jeg er absolutt enig med de som hevder at det er omveiene og hindringene som beriker livet. Vi syklet på skogsvei gjennom vakker natur, snakket med en stolt jeger som viste oss geviret av storoksen han felte i fjor og bare nøt at det ikke regnet…

Det var ikke bare storoksen han hadde felt, han hadde et helt hus dekket av gevir. For å si som min sønn pleier å si, når han opplever andre kulturer: «Fucking exotic»… Jeg følte meg som en skikkelig byas, dette var villmarksliv for meg.
Men det var naturen som gjorde mest inntrykk, det var ubeskrivelig vakkert.
Siden vi kom en annen vei, fikk vi sykle over gamle Grimsa bru, fra 1870. Både broen og området rundt er flott tilrettelagt for turliv, med gapahuk og mulighet for et bad.
Da var vi endelig klar for høydepunktet på turen, Grimsdalen. Dette er villreinens rike, samt verdens vakreste seterdal (i følge reklamen). Her sykler man med Rondane nasjonalpark på ene siden og Dovre nasjonalpark på den andre. Ikke rart jeg hadde gledet meg som en unge…

Turen gjennom dalen ville bli den lengste dagsetappen og vi planla å stoppe for lunsj på Grimsdalshytta. Der var proviant og mulighet for å sitte inne i varmen. Selv om det ikke regnet, var været ikke helt på vår side. Det sørget en iskald motvind for, og det var skikkelig krevende å trø. Dessuten ligger dalen omtrent 1000 meter over havet, så det var jammen friskt. Området er vernet, men veien er åpen for biltrafikk i sesongen. Det ble en tøff etappe og etter lunsj på hytta, hadde vi enda 3 mil igjen til Dovre sentrum, hvor overnatting var booket. Det ble for mye for den eldste i gjengen, som måtte få hjelp opp den lengste bakken. Heldigvis fikk vi stoppet en bil, som tok med henne og bagasje, mens vi to andre fikk med syklene opp til toppen. Derfra var det bare nedover, helt til Dovre….

Vi var midt i «Nasjonalparkriket» og utsikten mot Rondane var fantastisk. Her ligger 10 topper på over 2000 meter, selv om skyene dekket endel av de.
Det ligger mange setre som fremdeles har full drift og i sesongen kan man både handle, spise og overnatte flere steder.
ENDELIG nærmet vi oss Grimdalshytta, hvor vi stoppet for lunsj.
Jeg kunne absolutt ha tenkt meg en overnatting her, men uten strøm… Jeg lette fortvilet rundt, siden jeg kun hadde 2 streker igjen på batteriet og det var langt igjen.
Det skulle ikke være så mye stigning, men når det blåser kraftig nok, blir det ekstra tungt. Vi måtte til og med trø i nedoverbakke og dalen ledet vinden godt.
Med tre sykler, fordelt på to personer, ble det å gå. Det var en LAAAANG bakke..
Men bakken hadde sine lyspunkt, som da vi møtte et jaktlag som pekte ut hvor villreinflokken var. Endelig fikk jeg bruk for kikkerten jeg drasset på og ja, jeg så dyrene.
Vakkert, vakkert og vakkert…
Det ble en usedvanlig fin nedoverbakke mot Dovre, mest på grunn av lyset og skyene.
På Toftemo Turiststasjon var det ekte, norsk sikringskost: kjøttkaker og eget øl. Det smakte fortreffelig etter en lang dag og sengene var også makeløst gode.

Den siste etappen fra Dovre til Dombås, kan man velge mellom solsidevegen eller baksidevegen. Begge er like lange, ca 12 kilometer og har noe stigning. Men hva gjør vel det, når det var sol og fint vær, i tillegg til fulladet batteri og kort vei igjen??!! Jeg hadde mange stopp langs veien, det er hele tiden noe spennende å få øye på. Jeg drakk fra Olavskilden, et kjent pilegrimsmål og stoppet ved Dovre kirke, kjent for sine utvendige skiferheller. Er man turist, så er man turist… Det er mye å få med seg langs hele sykkelturen, så jeg anbefaler god tid. Og sykle gjerne i høysesongen, juli og august, da er kanskje været mer stabilt, selv om det kan man aldri garantere her til lands… Uansett er Tour de Dovre en fantastisk opplevelse på sykkelsetet og anbefales til alle i god form.

Man kan da ikke bare sykle forbi….
Ta gjerne avstikker fra løypa, det er flust med opplevelser.
Ja, det finnes moskus i området man sykler gjennom, men vi så heldigvis ingen. Disse hang på veggen i Moskusgrillen på Dombås, hvor jeg mesket meg med en elgburger for å feire en vellykket tur….

Her er et oversiktskart over løypa og du kan sånn sett starte hvor du vil. GOD TUR!

Som en gulrot foran et esel…

Det er slett ikke det at jeg vil påstå at jeg er et esel, men det finnes nok endel likhetstrekk. Det kan i grunnen være positivt, for jeg er av den oppfatning at stahet er en god egenskap. Dessuten er esler kjent for å være hardtarbeidende og nøysomme, og det kan jeg også leve med. Vakre er de å se til, med sine lange ører og myke pels, uten at jeg skal påstå at vi rent fysisk likner på hverandre… Men det jeg tror vi har mest til felles, er at hjernen fungerer relativt likt….

Edlandsfjellet, lørdag 15 oktober 2022, ble en merkedag i mitt liv. Litt sånn «livet før og livet etter» 15 oktober…
Plutselig dro jeg ut både seint og tidlig, jeg var hekta….
Jeg travet rundt både fjernt og nært…

Det er allmenn kunnskap at dersom du vil ha et esel til å gå, skal du henge en gulrot på stang foran mulen på den. Det samme prinsippet fungerer veldig bra på meg har jeg funnet ut, gi meg en «gulrot» så går jeg inn i evigheten. Men det må være rett gulrot og ikke hvilken som helst. Det var en tid da jeg fikk flere venneforespørsler fra høytstående, mannlige, amerikanske offiserer, som alle var stasjonert i Kabul. De hadde sett profilbildet mitt og kunne love meg gull og grønne skoger, men akkurat den gulrota syntes jeg var noe suspekt. Etter at USA trakk seg ut av Afghanistan, har det vært ingen forespørsler derfra, merkelig nok… Men jeg har visstnok vunnet store summer penger i et eller annet afrikansk land jeg knapt har hørt om, så jeg må bare sende kontonummer og all informasjon på mail, slik at pengene kan overføres. Penger er ikke en gulrot for meg, så jeg har stått over begge deler… Helt greit at jeg er blond, men ett sted går grensen!!!

Nei, gi meg fjelltopper, helst så langt øyet kan se…
La meg trave opp og ned, i alle slags vær…
Så mange steder å velge mellom…

Min gulrot er en app som heter Fjelltoppjakten. Jeg ble introdusert for den av min datter og hennes samboer, som hadde startet å samle topper. Du laster den ned på mobilen og det var helt gratis (det kan jeg like…) Det finnes en betalt versjon, men jeg har ikke undersøkt hva som er forskjellen på de to. Kanskje jeg hadde vurdert å oppgradere til betalingsversjonen, dersom det stod noen klar på hver fjelltopp og gav meg en konfekteske, men det er nok lite sannsynlig… Derfor er gratisversjonen mer enn nok for min bruk. Det som er mest tilfredsstillende, er lyden når man står på toppen og sveiper seg inn. Det er en sånn festlig liten trudelutt, som er meget avhengighetsskapende. Dessuten får man ta et bilde, som lagres på profilen. slik at man alltid kan se hvor mange fjell man har besteget.

Noen topper har jeg aldri hørt om, slik som Dormålnuten.
Andre topper er uten sti eller spor som viser hvor det er lurt å gå. Da er gleden enda større, når man kan «sjekke inn» på toppen og har funnet veien heilt sjøl…
Mens på andre steder går det vei nesten helt frem, som på Tinghaugen.

Appen er enkel å bruke og dekker visstnok hele Norge. Bare her i Rogaland er det 938 topper å besøke og jeg har vært på 36 av dem. Man kan sjekke hvordan man ligger an i forhold til andre, men det er ikke sprekt for min del. Han som har besøkt flest unike fjell (de kaller dem det) har 1067 og hun som har flest poeng, har 25 558. Jeg har, bare litt sammenligning for moro skyld, 354 poeng. Jeg har forstått det slik at jo mer krevende fjell, jo flere poeng hanker man inn. Så da ligger jeg dårlig plassert, som vasser rundt på flat Jæren. Og når man først skal gni det inn, han som har besøkt flest kommuner, har 101 på sin liste, mens jeg har 5… Det er jammen godt at jeg ikke har et utpreget sterkt konkurranseinstinkt og at gulroten ikke er et mål om å bli best….

Hver av mine 36 sveipa topper, har vært en unik turopplevelse. Som frokost på Skrussfjell ved soloppgang og iskulde.
Eller turen til Blåfjell på julaften, hvor vi spiste nissegrøt og turen ble mye lengre enn det vi hadde tenkt….
Toppturer uten utsikt, i skikkelig dårlig vær….
…og de i strålende sol, samt alle midt i mellom…

Det fine med å ha en gulrot, er at det motiverer og inspirerer. Jeg har gått turer med stor variasjon, fått sett nye steder og det har vært lettere å planlegge nye turer. Jeg har hørt om noen som kjører fra sted til sted, for å løpe kjappeste veien til topps og slik plukke med mange topper på en dag. Jeg gjør ikke det, noen ganger går jeg kanskje mer enn en topp på en tur, men det er sjelden. Lite og titt, er mer mitt motto… Det har hendt at jeg glemte å sveipe på toppen og måtte gå tilbake. Det er nemlig ikke mulig å sjekke inn, dersom man ikke rent fysisk står på toppen. Så her trener man både hukommelse og konsentrasjon, i tillegg til kondis, styrke og balanse (bakketrening er VELDIG bra…)

Blåne, på blåne, på blåne….
Jeg har sett solen stå opp og solen gå ned…

Dersom du har lyst til å finne din egen gulrot, så har jeg noen tips. Gå for noe du VIRKELIG vil ha og vit helst hvorfor du vil ha det. Noen (som meg) bruker en app, noen kjøper en turbok og går alle turene i den… Noen samler på DNT hytter eller 2000 meters topper. Noen har som mål å sove ute 100 netter på et år, mens andre vil gå 10 turer i løpet av 2023. Ta utgangspunkt i der hvor du er og finn noe som motiverer deg, alene eller sammen med andre. Jeg har vurdert å si opp jobben for å bli Topptursanker på heltid, men det er mulig at fornuften seirer… Uansett, fra et esel til et annet, god tur…

Me and my friend….