Oh, my bonnie bonnie Scotland…. Det er de forblåste fjellene, regnet, vinden, lyden av en en ensom sekkepipe og den makeløse skotske frokost som får meg til å vende tilbake gang på gang. Helt siden jeg som ung jobbet som au pair i Glasgow, har jeg hatt en trang til å vende tilbake til utmarka på toppen av UK. Nå hadde jeg fått snusen i den mest berømte langdistanse tur i Skottland, The West Highland Way, som går fra Milngavie, en liten landsby ut forbi Glasgow til Fort William. Turen er på 154 km og den kan gås på forskjellige måter, fra en ferdig pakketur på fine hotell med bagasjetransport til en jolle tur med telt og ryggsekk. Jeg hadde overtalt min beste tur kompis Lillian til å gå for billigvarianten, telt og minimalt planlegging.
Turen startet med fly fra Sola til Aberdeen, buss inn til sentrum og tog videre til Edinburgh. Jeg har alltid ment at Edinburgh er den vakreste byen i Europa og jeg har vært der flere ganger. Anbefaler å ta noen dager ekstra for å se byen dersom du aldri har vært der. Det hadde ikke vi tid til, men vi fikk maks ut av de timene vi var der. Jolla gjennom parken, opp til slottet, ned the Royal Mile til toner av sekkepiper, så Holyrood Palace gjennom gjerdet og gikk opp til Arthur Seat, et flott turområde med god utsikt over byen.
Neste steg var tog til Glasgow før vi neste morgen tok vi et somletog til Milingavie. Turen starter offisielt ved torget og der var det andre enn oss som var klar til å gå. Det er vanlig å få bagasjen transportert og Lillian var veldig klar for det. Jeg er insisterte på at vi skulle bære selv, angret på det. I en alder av 50+ er det kun idioti å ikke gripe en sånn sjanse. Men vi gikk og vi bar…….første dagen. Etter det ringte jeg Ginger Routes, et firma som frakter sekker, og avtalte transport med dem. For oss som joller etter vær og vind, er det vanskelig å planlegge dagsetappene, men jeg ringte hver morgen til en fantastisk hyggelig mann og avtalte hvor han skulle hente og bringe sekkene. En uvanlig måte å gjøre det på forstod jeg, men for oss fungerte det knirkefritt. Det reddet turen vår, hadde neppe greid å gjennomføre med å bære sekkene….
.Dagsetappene på denne turen er ca to mil, men de kan gjøres både kortere og lengre. Turen går først gjennom Mugdock Country Park, før man følger bredden av hele Loch Lomond med utsikt til Ben Lomond. Videre gjennom Glen Falloch og Strathfillan, krysser Rannoch Moor og stø kurs mot Glencoe. Vi besteg Devil`s Staircase og kom ned til Loch Leven før Lairigmor og Glen Nevis med avsluttning i Fort William.
Det er en lettgått tur etter norsk standard med mye grusveier og kan godt gås i joggesko eller lette tursko. Husk å ta med regntøy og vær forberedt på å bli våt. Derfor er det viktig å pakke i vanntette poser slik at det du bærer med deg underveis holder seg tørt. Vi kjøpte to ulike guidebøker med relativt enkle kart. Det holder i massevis, merkingen langs løypen er veldig god. Det er enkelt å få tak i mat og drikke underveis. Men på noen av dagsetappene måtte vi bære med det vi trengte, siden det ikke var butikker eller spisesteder. Eller hus rent generelt…
Vi overnattet hovedsaklig i telt på campingplasser og i slutten av september, da vi gikk, var var det ikke problem å få plass til to små telt. Det finnes både hotell, Bed&Breakfast, hostel… egentlig mange alternativ til telt. Noe ligger nær ruten og noe et stykke i fra, Det man må huske er all bestilling bør gjøres god tid i forveien hvis du ikke vil campe. Jeg ble fortalt at dersom man vil ha en pakketur, må det bestilles et halvt år i forveien. Turen er veldig populær, men det føles ikke overfylt ute i naturen.
Når man satser på telt, husk at Skottland er et sted med mye vær. Det er skiftende vær, men mye er vått. Godt utstyr gir en kjekkere tur, men alt er lov. Jeg hadde mitt 8 år gamle lettvekt fjelltelt med en 22 år gammel sovepose slik at jeg hadde gode netter. Lillian gikk for et nytt beach telt og det anbefales ikke. Det regnet og blåste tvers gjennom teltet og søvn var det heller dårlig med. Verst var det natten da vi lå på Glencoe Mountain Resort i full storm og øsregn. Lillian sov innpakket i overlevelses folie og jeg gav opp mer søvn da pluggene på teltet røk. Det ble en festlig natt på det kombinert tørkerom/toalett istedet etter krisepakking av utstyr.
Det var mange spesielle øyeblikk underveis og særlig natten vi tilbragte på Inversnaid Bunkhouse gav inntrykk. Vi hadde bestilt rom og utrolig nok fått plass. Sikkert fordi kirken lå langt oppi fjellene, men heldigvis ble vi hentet nede på stien og kjørt opp. Det var altså en ombygd kirke; med gravplass, blyglassvindu og en salig stemning. En køyeseng på et firemanns rom som ikke var større enn et kott. Der lå vi fire godt voksne damer og lyttet til hverandres kropps lyder. Det var en meget lang natt…..
Turen avsluttes i Fort William, som er en relativt stor by etter skotsk standard. Her kan du kjøpe diplom på at du har fullført og det er gode hotell og spisesteder. Vi feiret på toget til Glasgow og kunne se gjennom vinduet hvordan vi passerte alle stedene vi hadde gått forbi. Det ble en overnatting før vi neste dag tok direktetog til Aberdeen og fly hjem.
Det beste med turen var å oppleve naturen skifte mellom skog og fjell, mellom regn og sol, mellom lys og mørke. Lange dager ute, ett med naturen, slite med gnagsår, vond rygg, verre knær… Men mest all gleden over å få lov til å oppleve et område med mye levende historie og skjønnhet. Spise kilovis av bjørnebær som vi plukket langs veien, lete etter grotten hvor Rob Roy visstnok hadde gjemt seg, møte spennende mennesker, komme søkk våt inn på en landsens pub og varme seg på Baileys og kaffe og hvordan rytmen av å gå langt hver dag gir en ro i sjelen. Så turen anbefales på det varmeste. Dersom du har lyst til å gå, hele eller deler, anbefaler jeg nettstedet www.west-highland-way.co.uk. Her finner du alt av informasjon til å planlegge din egen rute. Joll i vei 🙂
