Jolleturar

Som perler på en snor, Jærstrendene.

Det manglet bare noen palmetrær, så kunne jeg ha trodd at jeg var tilbake på Zanzibar…..

Enkelte dager må jeg bare ut til havet. Dette var en av dem; vindstille, sol og temperatur som i sydligere strøk. En fridag helt for meg selv, uten andre planer enn å plukke inn ripsene i hagen. Og det tar ikke hele dagen. Så jeg pakket sykkelveska, fant fram kartboken fra 1990 tallet og valgte meg ut en tur som bare ble kalt «Jærstrendene». Med bare 34 km foran meg og totalt 50 meter stigning med el-sykkel så jeg frem til en avslappende dag. Og det ble det, for slik ble turen:

Med utgangspunkt i sykkelbyen Sandnes, kom jeg meg helskinnet gjennom sentrum og tok sikte på Oalsgaten i retning Sola.

Sykle over motorveien og rett fram til du kommer til gamle Soma skole. Da tar du til venstre gjennom undergangen og følger grusveien rett fram.

Nyt øyeblikket, dette er det eneste stedet på turen hvor du sykler på grus og vekke fra biltrafikken.

Når grusveien tar slutt, kommer du ut på nok et veiarbeidsområde. Dette skal nok bli en flott sykkelsti når den er ferdig…. Når veien deler seg, ta til høyre.

Mer veiarbeid, men ikke bry deg fordi du sykler på andre siden av veien…

Standsmessig innkjørsel er viktig å ha…. Me want….. Men her sykler man forbi og svinger mot Tjelta når veien deler seg. Sykle rett fram gjennom undergangen ved Coop Extra i retning havet.

Dette tror jeg må være et av Jærens vakreste blomsterbed. Hvert år er det like imponerende….

Og plutselig er jeg ved perle nummer 1: Hellestø. Stranden er et populært område for hundeeiere og kjent for å arrangere Dragefestival hvert år i juni.

Det var ikke mange mennesker her nå. Derfor fikk jeg en stille stund til å nyte den brede, åpne sandstranden med klipper i begge ender.

Veien videre langs havet gir en flott utsikt over Hellestø stranden. Det er en smal og svingete vei uten sykkelsti, men heldigvis lite trafikk.

Perle nummer 2 er Vigdelstranden. Dette er min favorittstrand og den jeg aller helst drar til. Den er liten og beskyttet av klipper, men mest liker jeg den fordi det er ikke så mye understrømmer når man bade. Sykkelen ble parkert, fordi HER kan man ikke bare sykle forbi….

Noen timer med denne utsikten og friske bad kan aldri bli feil…

Men landeveien kaller og nå er jeg plutselig klar for Perle nummer 3, som egentlig er mest kjent for noe helt annet enn stranden……

Softeisen på Ølberg er et kjent og kjært fenomen som jeg tror mange rogalendinger har et forhold til… Jeg vet om folk som har kjørt Harley fra Kvinesdal for å spise softis her. Grevla goe….

Men stranden er fin og langgrunn, slik at den passer spesielt godt for mindre barn. Jeg har tilbragt mange timer her opp gjennom årene, med både barn og barnebarn.

Ølberg er også en koselig liten havn med fiskebåter og sjøboder. Her er det kjekt å fiske krabbe med snøre og se på båtene.

Veien vider fra Ølberg til neste perle, går gjennom jordbruksland og over Gardshaugvegen, hvor du har flott utsikt over havet. Her ligger det også et lite helleristningsfelt du kan besøke, dersom du liker sånt. I dag var det for varmt for meg til denslags…

Perle nummer 4 er Rægestranden. Den ligger i den sørlige enden av Solastranden og er lun og fin med små viker og sanddyner.

Velkommen inn til perle nummer 5 og selve kronjuvelen: Solastranden. Stranden er 2300 meter lang og veldig populær for å se og bli sett. Den har vært kåret til både Norges vakreste og verdens sjette beste strand. Ikke det at man trenger legge så mye vekt på det….. God plass idag og akkurat passe temperatur (ellers ofte nydelig, men steinkaldt….)

Når du har fått nok av strandliv, solkrem og bading trør du videre forbi strandhotellet og opp mot den gamle ruinkirken (som ikke lengre er en ruin). Her finner du også minnestein over Rygekongen Erling Sjalgsson, som døde i 1028 i slaget mot Olav Den Hellige på Boknafjorden. Han var fra Sola…

Sola Ruinkirke ble bygd rundt 1150 og brukt fram til 1842. Den ble videre en ruin, et bolighus, revet av tyskerne i 1940, utgravd av arkeologer på 80 tallet og bygd opp igjen mellom 92-95. Fine plass…

Tilbaketuren ble veldig annerledes enn beskrevet i turboken min. Veiene er endret såpass mye at jeg ikke lengre kunne følge beskrivelsene fra 20 år tilbake i tid. Mye nye og flotte sykkelstier, men lite var merket og skiltet. Fint var det, særlig her langs flyplassstripa.

Jeg fant veien til Sola og videre mot Forus. Boken beskrev en litt annen vei, men jeg tok den jeg kunne. Det var lagt flotte sykkelstier her også og jeg svingte av mot Soma, meget imponert over vei-standarden. Men hvor er alle syklistene???!!

På veien over mot bomstasjonen på Soma ble det en flott utsikt mot fjellene. Når man kommer ned til hovedveien, sving mot venstre. Snart passeres Soma skole igjen og det er beine veien ned til Sandnes sentrum.

Jeg hadde en fantastisk dag på sykkelen og turen var akkurat så flott som jeg hadde sett for meg. Det ble en sløv dag, området er uten de store bakkene og jeg var heldig med vindretningen. Turen kan selvsagt utvides med at man legger til de flotte strendene både sør og nordover. For her ligger virkelig perlene på snor. Og selv på en strålende dag som denne er det ikke trangt om plassen. Man kan finne sitt eget lille paradis, rulle ut pleddet og nyte livet…

Sjelden har jeg sett stranden så hvit og havet så blått….

Mitt indre dyr, elgen.

Nei, den er faktisk ikke utstoppet eller laget av plast….

For noen år siden var jeg på et helgekurs for å oppdage «mitt indre dyr». Kurset ble holdt i en lavo i Suldal og vi mediterte, trommet og brant bål hele helgen. Det var en fantastisk opplevelse, men noe dyr fikk jeg aldri øye på. Kraftdyr eller totemdyr som de også kalles, skal gi visdom, styrke og kraft. Det er helst innen sjamanismen at man åpner opp for dyrekraften og jeg må nok innrømme at jeg var en smule skeptisk før kurset og slett ikke overrasket over at intet dyr trådde frem underveis. Men dersom jeg kunne velge, ville jeg ha valgt en elg.

«Vil du bli mitt indre dyr når du er ferdig med å hvile middag?» kunne jeg ha sagt….

Helst siden jeg var liten har jeg vært fascinert av elg. Jeg tror det kommer av at da jeg var liten og ferierte hver sommer på Tromøya. På Sørlandet er det mye elg, ihvertfall dersom man tar utgangspunkt i antall elgskilt langs veien. En sommernatt ble jeg tatt med ut på verandaen for å se tre svære elger som krysset veien rett under oss. Jeg husker at jeg var så liten at jeg måtte løftes opp for å se over rekkverket. Selv en halv menneskealder senere husker jeg den milde sommernatten, de voksnes lavmælte begeistring og synet av de svære, mørke og skumle dyrene som duvet over veien. Og siden den gangen har jeg vært på jakt etter elg…. Ikke bokstavelig talt; jeg kunne aldri ha drept et annet levende vesen med mindre jeg var veldig, veldig sulten. Men jeg leter liksom alltid etter noe når jeg ferdes i skog og mark. Særlig når jeg kommer østover.

Elg er et spesielt stort hjortedyr som trives der hvor det ikke er for varm. Slik som Sverige, Norge, Sibir og Polen.

Ofte legger jeg turer og ferier til steder med mye skog. Elgen liker seg godt i skog, særlig skog med mye løvtrær. De beiter nemlig ikke på gress (med mindre det er helt ferskt og saftig), men spiser blader om vår og sommer samt kvister om vinteren. En elg spiser ufattelig mye i løpet av en dag, om sommeren opp mot 50 kg mat, men er kresen på hva den spiser. Ikke rart at de er vanskelige å få øye på i skogen, de må ha det skikkelig travelt med å skaffe seg mat…..

Ikke visste jeg at elgen spiser poteter. Rå poteter gikk ned på høykant, de spiste flere bøtter av dem….

For jeg har virkelig prøvd å komme i kontakt med elgen; for å se en på nært hold, se flere, studere og fotografere elg. Jeg har syklet, gått og padlet ut i områder hvor det er påstått å være mye elg. Jeg har sørget for å være ute på den mest sannsynlige tiden; grålysning av dag eller når mørket faller på om kvelden. Jeg har listet og lusket rundt, gjemt meg under kamuflasje-duk og sittet i trær. Jeg har speidet til øynene var såre og hovne. Har jeg sett elg? Nei, det har jeg ikke. Jeg har sett spor av elg; fotspor og dynger med dritt. Til og med varm dritt og knekte greiner som jeg fulgte en stund før sporene forsvant. Og det var det….

Nærkontakt av tredje grad med min venn elgen.

Jeg har kun sett elg fra bilen når jeg har kjørt eller sånne som har gjerde rundt seg. Mine barn påstår at jeg er livsfarlig bak rattet når vi passerer et elgskilt, da har jeg mer fokus på å speide etter elg enn å se hvor jeg kjører. Sjansen for å treffe elg når man er ute å kjører er tydeligvis større enn til fots i skogen, hvert år blir 1500 elger påkjørt og drept i Norge. Det er fryktelig mange og et problem som Statens Veivesen tar på alvor. For en fullvoksen elg veier mellom 360 til 550 kilo når den er på det feteste om høsten. Treffer du den i 80 km/t sier det seg selv at det ikke bare er elgen som har et problem.

Jeg vil gjerne treffe elg, men dette fjeset ønsker jeg ikke å se tett på gjennom frontruta på min gamle Toyota….

Elgen er ikke egentlig et vakkert dyr. Den er ikke grasiøs som de mindre hjortedyrene, kraftfull som bjørn eller ulv eller søt som et ekorn. Den ser ut som om delene ikke helt passer sammen. Beina er for lange, halsen for kort, den er mye høyere framme enn bak, hodet ser rart ut og pelsen ubestemmelig. Den beveger seg klossete og lite elegant. Det er kanskje derfor jeg kjenner slektskap til elgen? Det å leve et liv som kvinne over 1,80 høy og henvist til herreavdelingen for å kjøpe sko, har medført at jeg har følt meg litt som elg og mindre som Bambi. Selvsagt har det hatt sine fordeler også, som for eksempel å slippe å finne krakk når jeg skal ta ned noe fra øverste hylle…

Men øynene er vakre, selv om de sitter på hver sin side av hodet. Sjelens speil hos en elg er store, myke og runde, med øyenvipper som jeg kjenner flere kvinner som muligens hadde drept for. Ørene er svære og beveges som en peile-antenne. Det gjør at den hører veldig godt. Luktesansen er bedre enn hos en hund og det kan ha noe med at neseborene er gedigne. Så elgen har ingen problemer med å se, høre eller lukte meg når jeg sniker meg rundt i skogen. Men den har problemer med å se ting som står stille eller som skiller seg lite ut fra omgivelsene. Kanskje det må prøves neste gang?

På varme dager liker elgen å kjøle seg ned med et forfriskende bad.

Elgen har ikke horn, den har gevir. Forskjellen er at horn sitter fast hele livet, mens gevir detter av hvert år og nytt vokser ut. Det er bare elgoksen som har gevir og poenget er at «jo større gevir, jo flere hunner får den bedekke i brunstsesongen». Nesten slik som med menn og biler…. En tid etter at hannen har feid over så mange hunner som mulig, mister den geviret. Det skjer på vinteren en gang og når våren kommer vokser geviret jevnt og trutt igjen. Fascinerende…

Elgens gevir kan veie opp mot 30 kilo med 20-25 tagger og er et majestetisk syn. Ikke uten grunn at elgen kalles «Skogens konge». Her representert med et prakteksemplar…

Det er flere grunner enn utseendet til at elgen er mitt kraftdyr. Den er ikke, i motsetning til hjort og reinsdyr, et flokkdyr. Noen går til og med så langt som å kalle elgen for en «asosial einstøing». Me & myself & I…. Vi har vel alle innimellom behov for alenetid, men noen har større behov enn andre. Og i den kategorien er nok jeg. Derfor tiltaler det meg med elgens endeløse vandringer gjennom de dype skoger, i frihet og ensomhet. Og når dagene mine går i ett med familie, jobb, husarbeid, hage, rushtrafikk og Fandens oldemor, kan jeg lene hodet tilbake, lukke øynene og slippe løs min indre elg. Da vandrer jeg ensom i naturens stillhet og ro, mens jeg sakte tygger på en bjørkekvist.

«Får jag bjuda på en potet eller helst mange?» Elgen har fire mager, så det er plass til noen sekker poteter. Og den spiser sjelden det som ligger på bakken, fordi da må den ned på kne siden frambeina er for lange i forhold til halsen.

Men kua er ikke asosial når den har kalv. Det første leveåret hos en elg er knyttet tett sammen med moren og hun vil gjøre det hun kan for å beskytte avkommet sitt. Hm; flere likhetstrekk…bare med livs-tidsgaranti… Treffer du en elg i skogen med kalv, stå helt stille så de ikke ser deg eller snik deg vekk så raskt som mulig. En elg angriper ikke ved å stange, den bruker frambeina til å slå med. Slagene kan være så kraftige at den kan ta livet av både bjørn og ulv. Så selv om elgen ser både fredsommelig og klossete ut, kan de forvandles til drapsmaskiner. Elgoksen sloss ikke for avkommet sitt, men når kua er i brunst, mister han hodet totalt. Det er ikke uvanlig at en hann opptrer aggressivt og er farlig under denne perioden.

Som meg, stort sett fredsommelig og omgjengelig, glad i å spise og gå tur i skog og mark. Me and you, elgen min….

Alle disse bildene ble tatt i en elgpark i Sverige, Dalslands Moose ranch i Dals-Ed. Det er et spennende sted og jeg anbefaler alle som har lyst til å bli bedre kjent med skogens konge å ta en tur. Høydepunktet er foringen, som skjer tre ganger på dagtid om sommeren. Da får alle som vil lov til å mate elgene med poteter. Det er lite tvil om at dette var feriens høydepunkt hos han på 5. Jeg var på mitt andre besøk her og var like betatt som for 10 år siden. Konseptet er meget enkelt; 8 elger i varierende størrelse i en innhegning under åpningstiden. Utenom åpningstiden har de et mye større skogsområde å boltre seg på. Det er en elgbutikk, hvor man kan kjøpe suvenirer med elg på av alle slag og en enkel kafe. Så kanskje det var her jeg fant totemdyret mitt dersom det finnes. Ikke vet jeg, men jeg tar gjerne en elg med meg videre i livet. Hva er ditt indre dyr?

Kanopadling for nybegynnere.

Dette er en typisk kano, med sitteplass til to personer eventuelt barn, hund, bagasje mm. i midten.

Å padle kano er en opplevelse for både kropp og sjel. Det er enkelt, naturvennlig, billig og sosialt. Samtidig er det god trening, særlig for overkroppen. Du bruker armer og rygg, samtidig som det krever noe smidighet og en hel del balanse. Padler du rolig, vil du forbrenne 230 kalorier i timen, noe som gjør at du kan spise en is etterpå med god samvittighet. Dobler du tempoet (noe jeg egentlig ikke anbefaler….) kan du spise to. Du kommer tett på naturen, både fordi du sitte nær vannet, men også fordi du slipper støy og høyt tempo. For deg som ikke har padlet kano før, her er noen tips for å komme igang.

Lutsivassdraget er et glimrende sted å padle og her er det mulig å leie kano på Kronen Gård. Vannet er lett tilgjengelig og turen kan være både kort og lang. Her er mange fine holmer å overnatte på.

1. Du trenger en kano, årer og flytevest. Dersom du vil prøve ut om kanopadling passer for deg, start med å leie. Det er mange forskjellige typer kano; glassfiber, aluminium, plast og gummi. De har ulike egenskaper, men heng deg ikke opp i dette før du har padlet endel i leid kano. Da vet du hva du trenger av en kano og kan lettere velge. Bortsett fra det kan det være greit å ha med et ekstra skift med klær og proviant. Egentlig kan du ta med hva du vil, de fleste kanoer har god lasteevne og er ganske romslig. Men pakk for all del det som ikke tåler vann i vanntette poser. Jeg har lært av erfaring at plastpose og håndveske ikke er vanntett, det kostet meg en ny mobil…. Pakk småting samlet, slik at du har minst mulig liggende løst i bunnen av kanoen. Bruk gjerne en stor vanntett bag som du spenner fast i tilfelle du velter. En god regel er at alt som ikke flyter, skal festes.

Dette er ikke kano, men kajakk. Jeg har padlet mest kajakk, siden jeg eier min egen. Dette er fra Myklandvassdraget i Aust-Agder, nok et eldorado for oss som ikke har padlet så mye.

2. Når du har leid, lånt eller kjøpt deg en kano, trenger du et sted å padle. Det er en fordel å starte på en dag med lite vind. VIND=BØLGER. Det kan være andre ting også som skaper bølger; som strømmer og motorbåter. Kano er mer stabil i bølger enn kajakk, slik at det trenger ikke være et problem. Men det er tyngre å padle i mye vind og bølger, derfor er det greit å starte på flatt vann. Jeg liker å vite hvor jeg er og har alltid med kart over vannet. Særlig dersom det er et stort vann med mange holmer og kanaler, jeg har flere ganger «padlet meg vill» på vann jeg egentlig burde være godt kjent på.

Nordenden av Bullarsjøen ved grensen til Sverige var lett å finne fram i. Den var lang og smal uten øyer og knapt holmer. Vi padla langs ei side nedover, kryssa over og padla andre siden tilbake.

3. Det vanskeligste med å padle kano, er å komme oppi eller ut av kanoen uten å velte. Det er en kjent sak at de fleste velt skjer når du eller andre skal oppi eller utav kanoen. Så hvordan gjør man det lettest mulig? Det vet jeg faktisk ikke, men jeg sett noen instruksjonsfilmer på YouTube. Det var ganske komplisert og innebar at en satt overskrevs på enden. Fysisk umulig å gjennomføre i mitt tilfelle, men jeg tenker at lavt tyngdepunkt og holde vekten mest mulig midt i kanoen er det viktigste. Det samme gjelder når man er ute på vannet, ikke reis deg opp eller gjør for mange brå bevegelser.

Det enkleste er å finne en fin strand å gå i land hvor kanoen kan trekkes opp. Denne var perfekt….for både store og små.

4. Når man så har kommet seg oppi kanoen så griper man tak i padleåren. Man setter åren i vannet foran kroppen og med den brede siden skyver man vannet bakover. Løft åren og gjenta. Man kan også rygge kanoen, da gjør man motsatt, start bak og skyv vannet forover. Når man svinger, padler man kun på motsatt side av dit man vil svinge. Eller du kan bruke åren som et ror og styre dit du vil kanoen skal gå. Er man alene i kanoen, veksle med å padle på begge sidene av kanoen. Eller bruk en kajakkåre. Lær de grunnleggende åretakene slik at du får kanoen til å gå dit du vil, men det kan komme etterhvert.

Den sterkeste eller mest erfarne padleren setter seg bak og er drivmotor. Noen ble veldig glad over å få den æren….

5. For sikkerhetens skyld kan det være greit å padle nær land. Er du usikker i kanoen, unngå å krysse store, åpne flater. Som tidligere nevnt er det sosialt å padle og det er trygt å være flere kanoer i følget. Bruk da gjerne litt tid underveis på å trene på velt og kameratredning. Bare det å snu en veltet kano og tømme den for vann, kan være en utfordring. Men alt blir lettere og mindre «farlig» når man har gjort det noen ganger. Selv synes jeg det kjekkeste med å padle er pausene. Når du glir rundt på vannet, er det lett å finne små viker og strender hvor det er perfekte å ta pause. Bading, matlaging og bare ligge på et svaberg… særlig dersom man er heldig og det er sol…..

Min erfaring er ofte at de beste badeplassene er de som kun kan nås med båt. Nok en grunn til å komme seg ut i kano….

En liten og to store på et svaberg i sola. Bedre sommer kan man ikke ha…..

Så da er det bare å sjekke værvarselet, retter sagt vindvarselet, finne et vann, leie en kano og komme seg oppi og utpå. Padle kan man gjøre hele året, men det er nå om sommeren det er kjekkest. For sjansen for å bli våt er alltid til stede, enten det er frivillig eller ufrivillig. Man kan selvsagt padle i havet og i elver, men det kan ofte være mer krevende og stiller større krav til utstyr og erfaring. Aldri, aldri padle ut dersom du er usikker på om det er trygt i forhold til vær, vind og strømmer. Bruk alltid vest og sørg for å ha det gøy (uten at det går på bekostning av sikkerhet). Må vi alle få en fin, flytende sommer….

Her gikk det bånn gass, selv om han på 5 sleit litt med å rekke ned til vannet….

Tidlig en morgen, klar for en tur i Lutsivassdraget. Kvalitetstid med kajakken min 🙂

Eksotiske Kosterøyene.

Båten til Koster går fra sentrum av Strømstad og det finnes flere store parkeringsplasser innen gå avstand hvor du kan sette bilen. Ferjen går relativt ofte, ca 15 avganger i døgnet under høysesong.

Turen ut til Kosterøyene er som å ta steget inn i en episode av «Vi på Saltkråkan». Jeg prøvde å forklare det for resten av reisefølget, men fant ut at man må være over en viss alder for å ha et forhold til den gode, gamle tv-serien. Men jeg har mange gode minner om Tjorven og Båtsman, så jeg kan enda minnes misunnelsen over de fantastiske somrene de hadde ved havet. Nå var liksom turen kommet for meg med en dag på Nordkoster. Her strømmer feriegjestene til for å nyte den svenske skjærgården i sommersol. Det er hvite stakittgjerder, klatreroser og enger fulle av markblomster. Det er hvite sandstrender, svaberg og det blå, blå havet. Øyene er bilfrie, så her må man ha god tid. Men det har man jo når det er ferie ..

Det er en flott tur gjennom den svenske skjærgården.

Skjærgården var full av seilbåter og det skapte mye liv i alt det blå å se de hvite seilene.

Det var kamp om sitteplassene på båten, så det er lurt å komme tidlig hvis du ikke vil stå. Båtturen tar ca 40 minutter og opp mot en time, alt etter hvilke havn du går av i.

Mange forbinder Strømstad med billig alkohol og shopping. Men byen er mye mer og fra sentrum går ferjen til Kosterøyene. Øyene er det vestligste punktet i Sverige og et populært reisemål for dagturister og feriegjester. Hovedøyene Nordkoster og Sydkoster skilles av et smalt sund, og begge øynene er en del av Sveriges eneste maritime nasjonal park, Koster havet. Parken ble etablert i 2009 for å bevare den unike naturen både på land og i havet. Den dype fjorden som ligger rundt øyene, er i direkte kontakt med Nord Atlanterens strømmer, noe som gir det salteste sjøvannet i hele Sverige. Ikke rart at han på 5 lurte på hvorfor det smakte bæsj da han dukket hodet under vann…..

I havet rundt Koster finnes det 6000 arter av planter og dyr, hvorav 2000 ikke finnes andre steder langs kysten av Sverige.

På Nordkoster bor det ca 100 fastboende, men det er mange feriehus og hytter til leie. Det er også mulig å telte på anvist og forhåndsbestilt leirplass.

Vi dro ut på en dagstur for å gå tur. Nordøya er minst og lettest å se til fots. Her ligger det høyeste punktet på 58,8 meter over havet, med 2 fyrtårn fra 1849. Begge øyene er bilfrie, men så fant vi ut at det var bare et rykte. Det finnes både søppelbil, brannbil og ambulanse på hver øy. På Nordkoster er det ikke mange kjørbare veier, men på Sydkoster finnes det et par mil som kan kjøres. Mange velger derfor å sykle når de besøker den sydligste øya. Det finnes sykkelutleie i flere av havnene, men på Nordkoster må man ha sykkel med. Dessuten hadde noen av de fastboende firehjulinger til å frakte diverse på, men flest så vi med fullastet trillebårer av diverse bagasje. Så det er relativt små avstander og lett å komme seg rundt på øyene.

Store deler av Nordkoster er dekket av skog og turen vi gikk var på koselige skogstier og grusveier.

Det er en liten øy, så det er vanskelig å gå seg vill. Det lå kart i alle båthavner og var forslag til turer å gå. Skilt fantes også..

Det var en fantastisk dag og vi fikk Syden følelsen av sol, varme og naturen. Som en av gutta sa:» Fucking exotic…»

Vi gikk i land på Vettnet, som var den første havnen båten la inntil. Vi hadde tatt med badetøy og kun litt niste, for det skulle være både butikk og kafé her. Så planen var en bedre lunsj etter tur og bading. Øya er full av gode badeplasser og det er ikke problem å finne sin egen lille strand for å nyte havet. Det var verre med mat… Etter at nisten var spist og turen gått, var vi både sultne og tørste. Noe kafe så vi aldri snurten av, men det er mulig at den lå på Sydkoster. Vi fant den sommeråpne butikken, så det ble både is, kjeks og noe å drikke. Prisene er noe høyere enn på fastlandet, men det er absolutt forståelig med tanke på transport av varer. Så vi var meget fornøyde.

Det var vakre strender rundt hele øya, denne lå på nordsiden og het Hasslevikarna. Vi badet ikke her, til han på 5 sin store sorg. Men så ville han bade på hver strand….

Vi fant et fint sted i Basteviken. Her var solvarme svaberg å ligge på og langgrunn sandstrand til han på 5. Så fikk det heller være at jeg måtte vasse en halv km for å dukke meg… ?

Men først var det sightseeing og da var det turen opp til fyrene som var høydepunktet. Fyrene ble som sagt bygget i 1849 etter krav fra Norge og de skulle gjøre det lettere å navigere for seilskuter inn i Oslofjorden. Det ble bygget fyrvokter bolig ved foten av fjellet, dersom man kan kalle 58,8 meter over havet for et fjell… Her står bare noen murer igjen og selve fyrene er heller ikke i bruk idag. De er et noe loslitt kulturminne og et fint utsiktspunkt for å få overblikk over øyene.

Her hvor fyrvokter boligen tidligere stod, er det nå blitt en festplass hvor vi kunne se restene av midtsommerfesten, nemlig maistangen.

Det var ikke de største og mest imponerende fyrene jeg har sett, men de var litt koselige.

Det var en fin plass å ta en pause og spise medbragt niste som bestod av banan og pølsebrød.

Det var en fantastisk utsikt over havet og øyene.

Vi endte opp med å ha en nydelig dag som kjentes ut som om vi var på langt mer sydlige strøk enn Strømstad. Turen vi gikk var en svært lettgått tur, men opplevelsen var stor. Det var den tette skogen hvor vi fant både blåbær og markjordbær, det var alle sommerblomstene som vokste på engene langs stien og fuglene som sang i trærne. Noen av oss gikk barbeint, men det var mest fordi han hadde insistert på å dra avgårde med Crocs på beina og de er ikke laget for tur…. Da var det bedre å kaste sko og vifte med tærne i sand og gress.

Turen gikk gjennom ulike typer skog og jeg var overrasket over at naturen kunne være såpass variert på en så liten øy.

Plutselig ble han forvandlet til Frodo, The Hobbit på farefulle oppdrag gjennom Midgard. Fantasi er en fin ting, da går tiden fort….

Mens andre var mer opptatt av å beundre alle de vakre blomstene….

Sånn ser handlegaten ut på Nordkoster og den holdt norske priser. Fantastisk god is og verd hver krone.

Så neste gang du krysser riksgrensen over til Sverige, ta litt tid ekstra til å bytte ut noen av kjøpesentrene med en dagstur til Kosterøyene. Eller enda bedre; bli der i mange dager. Eller uker. Det kunne jeg tenkt meg å gjøre. Her kom man raskt ned på hvilepuls og helst enda lavere. I motsetning til Harry handelen… Eller gjør som vi gjorde; tok en Ole Brum og sa: «Ja takk, begge deler».

Det er nok minnene om strendene og havet jeg tar med meg fra Nordkoster. Jeg var litt enig med han på 5: » HVORFOR kan vi ikke bade på ALLE strendene???!!!!»

Hundeskogen på Sandnes, et «hemmelig» friområde.

Kartet viser et stort område, men det er særlig Helgeland turområde som er hundens paradis.

Heldige, heldige hunder som bor i Sandnes kommune…. De har sin egen skog, hvor de kan løpe fritt sammen med sine artsfrender. Her går man tur for å være sosial og det er IKKE stedet å gå dersom du ikke er glad i hunder. Da er det bedre å ta andre siden av E39, nemlig Melshei. Der håndheves båndtvang strengt og jeg har mange ganger fått kjeft fordi dyret har løpt fritt. Men i Hundeskogen er det fritt fram. Der ER båndtvang her også (SE PÅ SKILTET…) men hvem bryr seg? Her er en uskreven regel at hunder har det best uten bånd.

Se så glad jeg er, jeg sikler av pur glede….

Vi har hund og Scotty er en gammel mann på 9 år. Vi har hatt ham siden han var 7 måneder og han er verdens beste hund. Han er aldri sint og han er tålmodig enten det er kattunger, småunger eller andre unger som kryper over og rundt ham. Han er blanding av tysk jakt terrier og border collie. Han liker ikke å bli våt, noe som betyr at han knapt går ut for å pisse når det regner samt avskyr bading. Han bjeffer veldig sjelden, men syter desto mer. Særlig i bil, da gjør han sitt beste for å overdøve radioen. Kjært barn har mange navn, så han går også under navnet Snottleif, Dyret, Pinglå, Skokki…..

Det er ofte fullt på parkeringen, mange som går her med hundene sine. Særlig på kveldstid og i helger er det trangt om saligheten.

Turen vi gikk går stort sett på grusvei, men det er mange andre kjekke stier og ruter å velge mellom.

Dette er virkelig et fantastisk sted å være hund.

Det er noen uskrevne regler som jeg synes alle bør følge når de er på tur her med de firbente. Noe tenker jeg burde være en selvfølge, som å fjerne hundedritten fra vei og sti. Dessuten er det ubegripelig at noen tar med seg en mannevond hund og slipper den løs i et område hvor det er så mye andre hunder og folk. Jeg tenker at det er veldig greit at hunden reagerer på innkalling og kommando samt at den ikke løper lengre vekk enn at man har øynene på den. Men det er mange rare hundeeiere og jeg vet om flere som har dårlig erfaring med å gå tur i Hundeskogen. Det har ikke vi.

Se så glad jeg er og hvor fint jeg sitter på bordet, siden eieren min hverken hadde tatt med vått eller tørt å servere.

Det er satt opp flere skilt og grei merking. Vi fulgte turforslag 3, som er en 5 km lang tur med 134 meter stigning. Vi går som regel alltid her, så Scotty viser vei.

Deler av turen går på sti gjennom skog…..

….før det åpner seg opp på vei ned mot Figgjo elven.

Stien følger elven et stykke, før det går bratt opp en bakke og tilbake på grusveien.

To som koser seg sammen på tur med litt lek og moro.

Me koser oss også, det er utrolig kjekt å se hvordan hundene leker og løper sammen.

Jeg vet at det har vært mange og lange diskusjoner opp gjennom årene om båndtvang i dette området. Det har vært til tider relativt heftig mellom hundeeiere, grunneier og kommunen. Hva det er landet på og hvor saken står nå, vet jeg ikke. Det jeg ser er at når vi går her en sjelden gang, treffer vi masse hunder og hundeeiere. De færreste hundene går i bånd og ingen andre steder treffer vi så mange glade hunder og eiere. Det er godt mulig at vi bryter loven med å la Scotty kose seg her i 1,5 time sammen med de andre. Men uansett et det et godt sted å være hund og nyte friheten på fire bein en kort stund.

Scotty speider etter flere hunder å hilse og lukte på, leke og løpe med.

På nye veier mellom Sandnes og Stavanger.

Indre Vågen i Sandnes er iferd med å bli et fint sted. Her er liv og røre, kanskje ikke akkurat en lørdag morgen da jeg syklet forbi, men ellers….

Hele mitt liv har jeg vært glad i å sykle. Min første jobb var som syklende avisbud for Rogaland Avis klokken 04.00 om morgenen og jeg holdt ut i mange år. Det har nok preget meg videre, både lysten til å sykle og trangen til å stå tidlig opp. Men sykkel er et fantastisk fremkomstmiddel, det er både trening og frihet på to hjul. Det er ukomplisert, miljøvennlig og billig. Dessuten blir man veldig glad av å sykle, ihvertfall det meste av tiden….

Starten på Strandgata, et sted hvor jeg sjelden er glad når jeg sykler. Trangt, støvete, dårlig sykkelfelt, mye SVÆRE kjøretøy, mange i kondomdress som blåser forbi meg selv om jeg har el-sykkel og de ikke….

Jeg er en av dem du kanskje har irritert deg over tidlig en morgen på vei til jobb. En av dem som opptar veibanen og gjør at du kanskje må bremse ned for å unngå å kjøre over meg. Det setter jeg utrolig pris på at du gjør, starten på dagen blir bedre når vi tar hensyn til hverandre i trafikken. Jeg sykler nemlig til jobb så ofte som jeg kan. Mest fordi det er en fantastisk måte å våkne på, siden jeg er tidlig oppe og tross alt har god tid. Da er jeg lykkelig og klar når jeg kommer til jobb. Ikke mye slår enn time på sykkel med AC/DC dundrende i ørene, det må isåfall være en time med Bruce Springsteen….

Flott utsikt over mot Dalsnuten og Lifjell idet jeg nærmer meg Lurahammeren.

Og ingenting er bedre enn å sykle hjem etter jobb, da kan jeg legge arbeidsdagen igjen som svette på asfalten. Det er som om hodet blir tømt når beina tråkker og trør. Alt jeg har opplevd på jobb kan jeg legge bak meg på den lille timen det tar meg å komme hjem. Slik at jeg kan være 100 % tilstede når jeg kommer hjem . Det tror jeg at jeg har godt av. Sitter jeg i køen og stanger, har jeg GOD tid til å fortsette å spinne på episoder fra arbeidsdagen og er ofte mer frustrert når jeg kommer hjem enn jeg var i utgangspunktet.

Den aller beste grunnen til å velge sykkelen som transportmiddel til jobb fremover; hvem i all verden har råd til å kjøre bil lengre når de nye bommene blir satt opp???!!

Nå skal klinikken jeg jobber på flytte. Det vil si at jeg må finne en ny vei å sykle til jobb. Fra å trø til Tjensvoll, må jeg nå finne veien ned til Stavanger sentrum… Ja, ja; slipper ihvertfall bakkene opp mot Åsen… Så fra å sykle den vante ruten, som kun endres av veiarbeid (dvs både titt og ofte…), må jeg lage en ny. Jeg er fra Sandnes og derfor lite kjent i Stavanger. Derfor var jeg meget fornøyd da jeg avtalte med en hyggelig kollega at hun skulle vise meg hvor hun hadde tenkt å sykle for å komme til jobb.

På vei innover den nye flotte veien på Mariero. Eget sykkelfelt, eller kanskje det var for taxi, buss og el-bil? God plass til meg også….

Dette var jammen en ny vei… Veiarbeid overalt, godt å se at bompengene brukes til noe fornuftig…..

Joda; sightseeing på Storhaug er veldig fint og det er mange fine trær og hus, men skulle ikke vi finne klinikken???!!!

Og Stavanger har mange fine gater med brostein. Brostein er IKKE førstevalget når man sykler, det humper noe helt utrolig….

Turen ble så lang at vi måtte legge inn en rastepause. Det ble ikke mye mat på meg, det var kamp om føden og jeg tapte….

Jeg fant tidenes sykkelstativ i Fargegaten, det hadde virkelig passet utforbi huset mitt. Det kledde virkelig min nye el-sykkel…

Det er lenge siden jeg har vært å jollet i Stavanger sentrum en lørdag formiddag. Det anbefales virkelig, byen kokte av folk og liv. Muligens det hadde noe med skipet som lå i havn, det føltes ikke som å være i Norge… Me like….

Finaste Stavanger…. Kjenner at jeg gleder meg veldig til å begynne å jobbe i sentrum!

For å være ærlig så kommer jeg aldri til å velge den ruten hun viste meg…. Den innebar en tunnel og to heftige rundkjøringer hvor jeg nesten ble nedkjørt. Dessuten; er det noe sykling har lært meg, så er det at den kjappeste veien mellom to punkt er en rett linje. Eller var det kanskje i mattetimene på skolen vi lærte det? Når jeg skal på jobb, sykler jeg ikke for kosen sin skyld. Da er det kjappest mulig frem og tilbake. Og det er som regel å følge veien bilene kjører. Hadde det vært lov, er det mulig jeg hadde valgt motorveien, men nå er det Fv44 etter Forus som gjelder.

På vei hjem fulgte vi Gandsfjordruten som unngår det meste av biltrafikken. Og etter at Felleskjøpet sitt anlegg er passert, blir det rett og slett en vakker tur….

Jeg vet at det går finere og roligere sykkelstier til Stavanger enn den jeg har valgt. Men sykkelturen til jobb er det nærmeste jeg kommer risikosport i min alder og med de fysiske begrensningene jeg har. Det å sette meg på sykkelen, skru musikken på full styrke (JA, JEG SYKLER MED MUSIKK I ØRENE…..) og sykle sikksakk mellom busser, lastebiler, varebiler, trailere, nye biler, gamle biler, store biler og små biler… Det er fantastisk og jeg kjenner virkelig at jeg lever.

Det er laget en utrolig flott sykkelsti mellom jernbanelinjen og sjøen fra Hillevåg til Jåttåvågen. Det kan bli en favoritt…

Vaulen badeplass ligger nesten på sykkelstien og selv om det var god plass nå, kan nok dette bli et fast stoppested på varme dager med god tid.

Et stille øyeblikk uten gammel heavy rock i ørene… Allikevel fornøyd 🙂

Ja, jeg vet at det er tryggere med hensyn til trafikken å sykle på fortau og sykkelsti. Men det går seinere og er farligere for helsen min. Dersom du noengang har forsøkt å sykle med litt tempo forbi en gjeng førsteklassinger , vet du at man kan få høyt blodtrykk av mindre. For ikke å snakke om ungdom med blikket på mobiltelefonen, førstegangsmødre med barnevogn som MÅ gå 4 i bredden eller pensjonister som virrer avsted… Jeg har flere ganger vært nær hjerteinfarkt (føles ihvertfall slik…) når jeg passerer alle disse menneskene jeg er livredd for å kjøre på. Så heller risikosport i sykkelfeltet….

Jåttåvågen er også et spennende sted å stoppe med kjøpesenter, kafeer og Viking stadion.

På Hinna er jeg avskrevet med et svært gjerde på ene siden og villastrøk på den andre. Men ingen biler….

Jeg fant ikke MIN vei til Stavanger sentrum. Men det kommer… Jeg skal sykle den flere ganger, prøve noen nye veier og se meg litt rundt. Det gleder jeg meg til, oppdagelsesreise på to hjul. Men det blir nok en dag jeg ikke skal på jobb, det er greit med god tid når man skal utforske. Det er sunt for stressnivået også, tenker jeg. For sykling skal være lykke på to hjul. Frisk luft, god musikk og snille folk som ikke kjører over meg når jeg gamper avsted til en ny arbeidsdag… Og imorgen er det ENDELIG mandag…..og meg og sykkelen er klar.

Ikke visste jeg at det er maks 50 km/t ned Lurahammeren. Jeg må innrømmer jeg har syklet fortere nedover med medvind og hjemlengsel (fordel med speedometer på den nye sykkelen…eller kanskje ikke)

(Kanskje) Norges vakreste fjell, Gaustatoppen.

Det aller kjekkeste jeg vet, er når jeg får noen av flokken min med meg på tur. Denne gangen hadde jeg overtalt mine sønner og han på 5 til å bli med meg i et forsøk på å bestige Gaustatoppen. Eller forsøk og forsøk….jeg hadde tenkt meg opp. Det er slett ingen ekstrem tur, faktisk så sies det at Gaustatoppen er fjellet alle kan nå toppen på. Jeg tror muligens at det er fordi man kan ta en kabelbane til topps, men det var ikke det jeg planla. Som mål nummer 6 i opptreningen var min plan å gå opp og gå ned. Jeg følte meg klar, han på 5 er alltid klar og sønnene mine trodde de var klar….

Vemork er historien om en av Norges viktigste sabotasjeaksjoner under andre verdenskrig. Her finnes både museum, utstillingen «Helter i Telemark» og turstien «Sabotørstien».

Vi fikk med oss en runde på Tinn museum, et bygdetun med bygninger helt tilbake til 1300 tallet.

Rjukan ligger i Telemark og er byen som ble bygd opp rundt industri, da særlig kunstgjødsel. Nede i en lang smal dal snor husene seg, delt av veien i midten. Alle fjellene, i tillegg til Gaustatoppen, rager rundt og byen er uten sol fra oktober til mars. Gondolbanen Krossobanen ble bygd for å bringe folket opp av dalen, til fjellet og solen. I 2013 ble Solspeilet bygd, store speilflater i fjellveggen som reflekterer solstrålene og sender dem ned til Rjukan torg. Man må jo bare bli glad i et sted som gjør så mye for å bringe sol og lys til folket.

Campingen lå ca 3 mil fra Rjukan, valgt på grunn av beliggenhet og BADEPLASS.

Vi hadde basecamp på Sandviken Camping og på grunn av litt ymse værmeldinger leide jeg en liten hytte. Kan livet bli bedre?? Den lå helt nede ved vannet og Tinnsjøen er et vakkert sted. Det ble endel bading på enkelte som del av oppladningen til tur. Planen var: vi kom lørdag, gå tur søndag og kjøre hjem mandag. God plan og lett å gjennomføre. Resten av tiden ble brukt til å nyte sol og sommer, FERIE.

Skikkelige forberedelser er viktig og jeg tok ansvar for å pakke sekken. Muligens bar pakkingen preg av at det ikke var jeg som skulle bære sekken, men pytt pytt….

Søndagen startet tidlig, med et rom i hytta var alle våkne når han på 5 våknet. Vi hadde en god frokost utforbi og smurte matpakke. Det er mulig å kjøpe mat på toppen, her ligger nemlig Gaustatoppen Turisthytte. Det er en DNT hytte bygd i 1893 som har kafe og kiosk. Jeg hadde vurdert å overnatte, hytten har 11 sengeplasser, men det var liten stemning for det hos gutta boys. Så vi tok med mat, drikke, førstehjelpsutstyr ( mest plaster) ekstra klær, solkrem og var klar for tur.

Langt der bak, med mast på, kunne vi se målet vårt. Det er greit med denne turen, man ser toppen det meste av tiden.

Vi kjørte opp mot Tuddal og fant parkeringen ved Stavsro. Det er en stor parkeringsplass med do og en kafe som var stengt. I høysesong kan det være vanskelig å finne ledig plass her og det koster penger. Men nå var det tydeligvis utenom sesong, så det var kun et par andre biler og ingen avgift. Det anslås at hvert år bestiger 30 000 personer toppen, så her er det mulighet for å treffe kjentfolk. Vi gjorde ikke det, men traff mange andre hyggelige mennesker; både fra Danmark og Finnmark. Han på 5 spurte de fleste «Hei, ke hette du?» så det var en sosial tur.

Utsikten tilbake mot bilen og parkeringen.

I starten er det bred og god sti å følge, senere blir det mest stein. Det anbefales å ha gode sko med demping og støtte for ankler.

Langs hele løypa var det bygget varder av ulik størrelse. Han på 5 hadde det travelt med å fylle på med stein og jobbet knallhardt oppover.

Turen er enkel å gå, det er godt merket og lett å finne frem. Guttene sleit skikkelig, men det var mest fordi vi hadde bare en ryggsekk og den veide mye. Det var en varm dag, så vi hadde fylt godt opp med vannflasker. Det er ingenting å finne av drikke før man er på toppen, så her må man bære. Men et godt tips er å heller ha flere små sekker å fordele enn en stor, selv om jeg hadde det som plommen i egget og svevde på lette bein oppover uten sekk….

Det går mye sau på beite her, så hunden må holdes i bånd. Eller være igjen hjemme, slik som vi hadde gjort….

Alltid kjekt med snøballkrig midt på sommeren.

Vi var heldige med været og kunne nyte utsikten. Toppen kom sakte nærmere ettersom vi steg oppover i høyden.

Og langt bak kom pakkeslene, som innså at den fysiske formen kanskje ikke var så god som de trodde.. Og oppover ER oppover.

Høyere oppe står det flere informasjonstavler og vi fikk svar på noe av det vi hadde lurt på. Som at Gaustatoppen ikke er en vulkan, den ser bare litt sånn ut.

Klar for siste innspurt gjennom steinrøysa…

Tur/retur toppen er 9,8 kilometer lang og man stiger fra 1173 til 1883 meter over havet. Fra toppen kan man på en dag med klart vær se 1/6 av Norge og det tror jeg faktisk at vi gjorde. Utsikten er formidabel i alle retninger, man kan se fjellene i både Telemark og Buskerud samt helt til Oslomarka. Og mot vest brer Hardangervidda seg ut. Turen er rangert som krevende, men samtidig er det en familievennlig topptur som passer for spreke og turvante barn. I vår lille flokk var det han på 5 som var førstemann opp. Han småjogget rett og slett siste biten, mens jeg strevde med å henge med. Guttene lå igjen nede i bakkene, men jammen greide de dra seg opp til topps tilslutt.

Han på 5 innvilget seg en liten seiersdans på toppen, han var desidert den sprekeste av oss….

Endelig, endelig, endelig….. Og hvem var det som sa at vi ikke skulle ta banen opp? Og hvorfor?????

Og der nede ligger Gaustahytta, hvor de solgte vafler, brus og diplom. Nesten så vi angra på matpakken, helt til vi så prisen på en vaffel; 40,-, Og det hadde neppe holdt med en hver… Så matpakken gikk ned på høykant…

Obligatorisk dokumentasjon på toppen. Noen var tydeligvis mer fornøyd enn andre….

Så var det tilbaketuren og uten den tunge vekten var guttene raskt avgårde. Kjekt med snø, da kunne vi skli og det gikk enda raskere nedover. Det var nemlig torden og regn på vei innover fjellet.

Man blir ydmyk i slike omgivelser, det er mektig.

Vi hadde med andre ord en flott dag og en vellykket bestigning. Vi fikk beundret utsikten og han på 5 fikk diplom som vi kjøpte på turisthytta. Jeg vurderte å kjøpe til oss andre også; bragden var helst større i vårt tilfelle. Så det stemmer faktisk at alle som vil kan ta turen til Gaustatoppen. Og vil du ikke gå, er Gaustabanen i drift året rundt. Da er du oppe på 15 minutter og du kan eventuelt gå en av veiene, enten det blir opp eller ned. Jeg greier ikke bli enig med meg selv om jeg støtter dem som omtaler Gaustatoppen som Norges vakreste fjell. Men det er jammen ikke langt ifra…for flott er det og fantastisk tur….Men jeg har enda ikke sett alle fjell i Norge og da er det vanskelig å kåre en vinner….

Tilbake i varmen; mål nummer 6 i boks… Gaustatoppen; been there, done that… Men han på 5 lurte på når vi kunne ta en ny tur opp på toppen, han likte seg her….

Låglien af Sikveland.

Dersom du kommer fra Undheim og kjører mot Sikvaland, passerer du Knudaheio. Her finner du Garborg i fin stil samt hans sommarstove. Fin utsikt var der åg….

En tur ut på Jæren er aldri feil. Ihvertfall ikke når solen skinner og det er NESTEN vindstille. Og det er så mye turer å velge i, man har Høg Jæren og Låg Jæren, kyst og innland. Skog, hei, strand, topper og nuter. Men aldri hadde jeg hørt om Låglia, så da måtte jeg rett og slett ta meg en tur dit. Navnet Låglien af Sikveland ble brukt under folketellingen i 1901, nå forkortet til det mer folkelige Låglia. Vi kjørte via Ålgård og Undheim, derfor ble det en turiststopp ved Knudaheio siden noen aldri hadde vært der før. Garborg er alltid stas….

Vi var usikre på om vi kom til å finne fram; uten GPS, nettdekning eller stedsans. Men jammen hadde de spandert på oss et skilt og en parkeringsplass, tusen takk.

Låglia er rett og slett en gård som ligger langt innpå heia, uten veiforbindelse, mellom Sikvaland og Osland. Her bodde et ektepar med 7 barn, hvorav 6 av barna ble født på gården. Det var 3 km til nærmeste nabo og far i huset pleide visstnok å bære barna på ryggen til skolen. Jeg aner ikke hvor skolen lå, men jeg antar at det har vært et godt stykke å gå…. De hadde sau, kyr, en hest og noen geiter og hver høst drev han Olav dyra til Stavanger for å selge på marked og til slakt. Med andre ord han gikk… Fram og tilbake…Det høres ut som et hardt og strevsomt liv, så det er kanskje grunnen til at det kun var fastboende på Låglia fra 1899 til 1916. Eller hva vet jeg ?

Turen starter med å krysse veien og følge grusveien et stykke nedover mot ei hytte. Så svinger man av veien og går litt over hauger og gress innover i skogen.

Turen gjennom skogen er ikke lang og det er når man kommer ut av trærne at den fine delen av turen egentlig starter.

Det finnes både skilt samt røde merker å følge for å finne veien. Vi greide allikevel å rote oss av stien flere ganger fordi vi var opptatt med andre ting….

Det er mange fine små vann som passeres på veien innover.

Stien passerer over denne gamle steinkloppen mellom Hellevatnet og Nipetjørna. Det var lite vann da vi passerte, siden det knapt har regnet på 1 måned, men vanligvis er nok dette en våt tur hvor det kan være greit å ha vanntette sko.

Blendet av den vakre utsikten fulgte vi «den brede sti». Det var feil, i enden av vannet svinger man og klatrer over gjerdeklyveren.

Dette er altså feil…. Vi måtte over et gjerde og krysse en elv for å finne tilbake til stien. Heldigvis hadde vi kart, takk til STF for den makalause turboken «Te`Jærs».

Det var hvitt, i hvitt, i hvitt innover med myrull.

På vei opp skaret ved Tjorsvatnet, den eneste «skikkelige» bakken på turen.

Etter å ha vandret over lyngheiene kan vi endelig se ned på Låglia og Fyllemyrvatnet. Tenk at vi fant frem….

Av bygninger er det bare huset som står igjen, men man kan se rester av grunnmuren til løa og fyrhuset. De som satte opp bygningene, sies å ha hatt det som på Jæren kalles «steinauga», dvs evnen til å lø stein SKIKKELIG beint. Imponerende…

Det er ikke mulig å gå inn i huset og jeg vet ikke om det brukes til noe nå. Men det er lov å se inn vinduet….

Nede ved vannet fant vi et flott sted til å spise nistepakken. Vi fant også inntørket hoggormskinn, men så ingenting til eieren….

Sånn lør du når du har «steinauga»…. Tror du må være født sør for Kverneland for å få til det….

På tilbaketuren var sola kommet for fullt og da var det bare å sikte seg inn på et badevann.

Fantastisk badeplass og skikkelig varmt i vannet.

Da greide vi ihvertfall finne rett vei tilbake, over gjerdeklyveren i enden av vannet. Den hjalp oss over en LAAANG steinmur, sikkert lødd av «han eller hun med steinauga».

En blomst med blomster pynter opp den fagre naturen.

Da nærmer vi oss skogen, bilen og slutten på turen.

Selvsagt måtte me avslutte med stil; greide rote oss av stien IGJEN… Men bilen fant vi tilbake til og jeg har hørt en plass at det er omveiene som beriker ens liv….. TJA….kanskje det…

Dette er en tur som passer for alle. Det er ca 7 km fram/tilbake og rimelig lettgått siden man stort sett går på sti, kjerrevei eller grusvei. Det ligger litt i navnet LÅGlia at man ikke skal så høyt; gården ligger på 293 meter over havet. Hvor lang tid man bruker vil selvsagt avhenge av hvor fort man går, hvor mye man stopper og hvor flink man er til å følge små, røde prikker godt gjemt på steiner og påler. For oss ble det nesten en dagstur; men da var Knudaheio og en stopp på Ålgård Outlet inkludert. Men på en sommerdag som denne, kan man nesten ikke gå seint nok, selv om vi prøvde. Anbefaler alle å ta turen, jeg vil ihvertfall dit igjen.

For å avslutte med litt Garborg: «Å heller vil eg med augo sjå, enn dauv og blind gjennom verdi gå og ikkje det sanne skilja».

Med tærne i fjæra på Kystveien.

Solnedgang over havet. Kan en kveld bli bedre enn dette?

Jeg har lest en gang at saltvann kurerer alt, enten det er svette, tårer eller havet. Det er det nok mye sant i og hver til sin tid. Eller i en kombinasjon….. Havet blir jeg ihvertfall aldri lei av og det er flaks at jeg bor i et land med mye kyst. Og når sommeren setter inn for fullt i mai, er det bare å pakke sekken, sette seg i bilen og gi gass sørover.

Loshavn har et av Sørlandets best bevarte trehusmiljø. Jeg liker bedre at de i Kaprertiden fra 1807-1814 var autorisert til å kapre engelske skip som seilte forbi.

Listalandet har jeg rukket å bli veldig glad i; dette snodige, flat og forblåste wannabe Junaiten på Sørlandet. De har stil og sjarm i massevis og de har også en tursti som går fra Loshavn i sør til Jøllestø i nord. Den er 30 kilometer lang og går gjennom et landskap med «outstanding beauty», som de sier «over there». Stien går gjennom landskapsvernområder og områder med fuglefredning, langs strender av sand og rullestein samt over beitemark og gjennom skog. Noe for enhver smak altså.

Den eneste tunge bakken på turen er fra Loshavn og over Kirkeskaret til Lomsesanden Camping. Den er fort gjort, 1 km lang og historien kan du lese på oppslagstavlen ved resepsjonen på campingen.

Turen er enkel å gå, det beste er dersom man kan ha en bil i hver ende. Både startpunkt og slutt ligger ganske øde til og vanskelig tilgjengelig. Det er god parkeringsplass i Loshavn og ingen offisielle i Jøllestø. Siden jeg bare har en bil, måtte jeg finne en annen måte. Jeg valgte den geniale løsningen å første kjøre til Jøllestø og sette igjen min gamle sykkel der. Så kjørte jeg til Loshavn og parkerte bilen for å starte turen. Dermed var problemet løst og glad og lykkelig kunne jeg vandre ut i villmarken.

Første strand ut er Lomsesanden. Fantastisk sted, men jeg syntes nesten ikke jeg kunne stoppe allerede. Selv om jeg var både svett og klar for et bad…

Det vokste de mest fantastiske gullgyvel langs stien og jeg nøt synet. Helt til jeg kom til skiltet som sa at disse buskene var uønsket og jeg passerte han i gravemaskin som tok livet av dem…

Stien følger havet, men det ble ikke så mye «tærne i fjæra». Som regel gikk jeg ikke PÅ stranden, men bak sanddynene.

Denne gangen hadde jeg virkelig anstrengt meg for å pakke lett. Ikke sånn som da jeg forsøkte å gå Jærkysten på langs med 30 kg på ryggen….. Jeg har lært, så kom ikke her å si at man ikke kan lære gammel hund å gjø… Dessuten; hva trenger man når det er meldt sol, sol og sol +30 grader? Vekk med teltet, ullundertøy, regntøy, tykke sokker, regntrekk til sekken, pakkeposer, vindsekk, ekstra sett med klær, tykk genser, votter, lue, skjerf og hodelykt. Alt jeg stappet i sekken ble sett på flere ganger og vurdert som «kan jeg overleve uten, eller MÅ jeg ha». Sekken føltes lett som en fjær, ihvertfall til jeg dyttet 2 1,5 liters flasker med vann oppi. Men de var livsnødvendige, det er få vannhull langs kysten.

Reine idyllen, hadde det ikke vært for stanken fra et eller annet industribygg som ligger langs veien bak haugen til høyre.

Dette var jo et TEGN… En stol plassert på stranden innbyr til bading og bading ble det.

Utsikten fra min egen private stressless.. Akkurat som Syden, mangla bare paraplydrinken….

Så det ble en natt under stjernene og meget simpel living. Til og med på matfronten holdt jeg en nøktern stil. Det vil si: kun posemat. Rettene var få og utvalgte; Rett i-koppen-suppe med makaroni eller havregrøt kokt på vann. Problemet var bare at 3 liter vann varer ikke evig, ihvertfall ikke i den varmen. Og så mye som jeg svettet…da blir man tørst. Dessuten prioriteres kaffe før mat og da sa det seg selv at jeg plutselig hadde et problem. Uten vann, ingen mat. Så mellom Lomsesanden og Borshavn var det ingenting å få tak i, verken mat eller vann. Det var jo hus og folk, så jeg led ingen nød. Dersom jeg var blitt desperat nok, skulle jeg alltids ha tigget til meg et glass vann. Men aldri har jeg blitt så glad over å se en Joker butikk som den i Borshavn…. Jeg fråtset i ferske rundstykker og sjokolademelk.

Det var så mange vakre plasser at jeg hadde lyst til å stoppe overalt.

Etter hvert fikk jeg rette beachlooken; sand overalt, lett solbrent og inntørket sjøvann på hud og hår. FIIIINE 🙂

Jeg fant tidenes reir på Kviljoodden. Her lå jeg sammen med ørten forskjellige fugler (de var ute ved sjøen) og jeg hadde ikke lov å gå ut på spissen av odden, siden det var et fuglereservat. Burde hatt med kikkerten og fuglebok…men de veide for mye.

Utsikten fra soveposen, hvem trenger tak over hodet på sånne kvelder?

Det er mye å oppleve underveis av spennende kulturminner. Jeg liker best Steglehaug, som er et gravminne fra bronsealderen. Det er en haug med benk på, hvor det er fint å sitte å beundre utsikten. På 1600-tallet var dette stedet for offentlige henrettelser, tror man, ofte på ulike grusomme måter. Her samlet folk seg for å la seg underholde av død og fordervelse, men nå er det kyrne som beiter fredfullt i kveldssola. Ellers ligger det mange minner fra andre verdenskrig langs stien samt mange gamle skipsvrak.

Humpen i bakgrunnen er Steglehaug, med en blodig bakgrunn. Kjente ikke mye på det nå, men spennende å undersøke.

Plutselig, midt i skogen, var det ei trapp ned i et hull i jorden. Og der var jammen et fint rom.

Men det er naturen som spiller hovedrollen. Her finner du, ifølge informasjonstavlene, Sørlandets rikeste kystnatur med sjeldne planter og et av Norges viktigste trekk- og overvintringsområde for fugler. Jeg krøp i gresset for å studere blomstene, lyttet til alle slags mulige fuglelyder og svømte i havet. Det var sol, sommer og Sørlandet på sitt beste.

Turen kan gås på en dag, for de som vil det. Jeg syntes at terrenget var lettgått, men er glad for at jeg brukte god tid. Det tyngste med turen var egentlig sykkelturen tilbake til bilen. Plutselig fant jeg ut at det ikke bare er på Jæren at man må stå å trø på flat mark på grunn av vinden. Og jeg er ikke vant med å sykle med stor sekk, jeg bruker sykkelveske eller henger. Samtidig var beina, hofter og rygg så stive etter gåing og væskemangel at det var vanskelig å få trøene til å gå rundt. Men alt går jo bare man tar tiden til hjelp.

Jeg har nettopp passert Bausje, et sted hvor husene hadde navn og ikke gatenummer. Her lå en livredningsstasjon og et minnesmerke over han som var formann der fra 1887 til 1916.

Lenger nord var det rullestein strender og ikke sand.

«So my friend, we meet again….» Filmstrofe som klistra seg i hodet mitt ettersom jeg nærmet meg Lista Fyr.

Det var godt å komme inn i skygge når stien gikk gjennom skog.

Siste del av turen mot Jøllestø går over beitemark med en fantastisk utsikt over havet.

Turen passer nok ikke for dem som er redd for kyr eller sau, stien går endel over beitemark og kyrne er nysgjerrige.

Og der stod min trofaste ganger, ved den offisielle starten på Kyststien.

Turen passer for alle og du kan gå hele eller deler av den. Det er flere steder langs kysten hvor du kan parkere for å koble deg på. Stien er godt merket med skilt og påler malt i lyseblått. Noen steder var det mindre merket, men det kan likegodt være fordi jeg var så opptatt av å beundre naturen at jeg gikk feil. Men du vil aldri gå deg vill, så lenge du sørger for å ha havet på venstre siden når du går mot nord. Og på høyre side hvis du går andre veien…. For tærne er NESTEN i fjæra….

Me, myself and I og havet…. Life is good….

Magiske Finnskogen.

«Velkommen til de dype skoger» stod det på brosjyren jeg fikk fra DNT Finnskogen og omegn.

Det sies at det hviler en aura av mystikk over Finnskogen, en dragning mot det overnaturlige. Min mor kalte det «skogen med skrømt og spøkelser», ikke fordi hun hadde vært der og opplevd det. Men det var hun oppvokst med å høre fra de gamle. Samtidig er det et eldorado for alle som liker å gå tur i skog, sykle, padle, fiske, jakte, gå på ski eller bade. Men viktigst av alt; tre dager i året løsrives en del av Finnskogen til en egen republikk hvor de feirer finnekulturen med ulike aktiviteter som stubbebryting, krambu og hjemmebrenning. De heiser sitt eget flagg i fargene grønt, hvitt og svart samt ivaretar historien og kulturen fra flere århundrer tilbake. De har til og med egen regjering og eget visum. Og mer skal det ikke til før Annbjørg blir nysgjerrig, pakker bilen og krysser Sør Norge på jakt etter opplevelser.

Jeg var litt usikker på hvor Finnskogen egentlig begynte og sluttet… Dette skilte stod på et sted som jeg nok ville kalt midt i.

Det er lett å forstå hvorfor finnene fra «de tusen sjøers land» fant et nytt hjem i Finnskogen. Det er mye vann her; små vann og store. Det er tjern, elver, bekker, myrer og svære innsjøer som fikk meg til å tenke på havet.

Finnskogen er det store skogsområdet på grensen mellom Norge og Sverige som Selma Lagerløfs beskrev som «En grens af annat slag». Best beskrives det som et grenseløst samfunn, hvor norsk, svensk og finsk kultur møtes. Området starter i Eidskog i sør og strekker seg opp mot Trysil i nord. Glomma danner grense mot vest og Klarelven i øst. Skogen består for det meste av gran, furu og bjørk med store og små vann innimellom. Jeg har sjelden sett så mye blåbærbusker og de var fulle av umodne bær. Finnskogen turistforening har merket rundt 1100 km løyper med blått, så det er nok steder å gå tur. Den mest kjente turen er Finnskog Leden, en 240 km lang merket løype som går Finnskogen på langs. Den er blåmerket på norsk side og oransje i Sverige.

Skog, skog og atter skog. Dette var et av få utkikkspunkt, selv toppene her er stort sett skogkledde. Den høyeste toppen heter Elgklinten og er 634,3 meter over havet. Der var jeg ikke. Dette er utsikten fra Maliskjæra over Ritnadalen på Grue Finnskog.

Det ble mye kjøring og sykling på grusveier i skogen. Husk myggmiddel og proviant, det er LAAANGT mellom butikkene i Finnskogen.

Fra Oslo er det omtrent to timer med bil opp til de sørlige trakter av Finnskogen og kjører du videre nordover, krysser du Finnskogen på de neste to. Det sies at det er gode kollektivtransport til/fra skogen og også rundt inni. Det vet jeg lite om, siden jeg kjørte sjøl. Når det gjelder overnatting, finnes det flere muligheter. Det er alt fra spa & velvære hotell til enkle og gratis koier midt i skogen. Jeg valgte å sette opp telt på Finnskogen Turist og Villmarksenter. Det var et glimrende sted, camping med en stjerne til toner av DDE og Tore Tang. Det var mulig å leie hytte, mens campingplassen nok hadde flest fastboende vogner. Men de hadde en populær restaurant, hvor man kunne spise alt fra tradisjonsretten motti og flesk til elgpizza. Til og med bjørn hadde de på menyen, men den biffen kostet like mye som mitt matbudsjett for hele turen….

Det var fantastisk vær med sol og sommertemperatur på dagtid. Nettene var kalde og hver morgen våknet jeg opp til rim og is på teltet.

Campingplassen ligger i den nordlige enden av innsjøen Skasen. Helt i sør er badestranden som har blitt kåret til Finnskogens vakreste og jeg rakk endel bad der.

Svullrya regnes som «hovedstad» for Finnskogen og hele finnekulturen på Østlandet. Stedet lå ca 12 km fra teltet mitt og det var der butikken var. Det finnes også museum, kirke, barnehage, barneskole, bilverksted og bensinstasjon med kafe og overnatting. Det er slett ikke verst, med tanke på at de har et innbyggertall på 236 (år 2015, Statistisk sentralbyrå). Jeg syntes det var et fantastisk sted, mest fordi jeg kom midt under Finnskogmart`n. Den avholdes hvert år i pinsen og jeg er litt usikker på hva det egentlig var. Et marked med litt kulturelle innslag? Masse boder, trekkspillmusikk og veteranbiler var vel mitt inntrykk samt utrolig mye folk.

Det var fullt liv og røre rundt Finnskogen Kro og Motell i Svullrya. Jeg ble rett og slett litt satt ut, men fikk summet meg til en softis og kaffe.

I Svullrya ligger Finnetunet som er et museum for finnekulturen. Området er en av fire avdelinger i stiftelsen Norsk Skogfinsk Museum og selvfølgelig var det stengt da jeg besøkte det. Jeg har et stort forbedringspotensiale med å sjekke åpningstider på berømte steder jeg besøker….

Jeg kom heller ikke inn i Grue Finnskog kirke, en langkirke fra 1886. Men det er mye som er fint på utsiden også..

Historien om hvorfor finnene valgte å bosette seg i området her, handler ikke om krig og flukt. De kom hit på midten av 1600 tallet fordi de hadde behov for skog. Svedjebruk er kort sagt jordbruk hvor man brenner ned skog og sår i asken, noe som gav større avlinger. Jeg er litt usikker på om de hadde brent ned all skog i hjemlandet sitt, men uansett trakk de vestover og slo seg ned i dette enorme skogområdet. Her levde de relativt isolert med svedjebruk, jakt, fiske og litt husdyr frem til begynnelsen av 1900 tallet. De hadde med seg sitt eget språk og bygde sine røykstuer, rier og badstuer etter gammel skikk. Mange av disse bygningene er spredd over hele Finnskogen og er godt ivaretatt. Skogfinnene er offisielt en av Norges nasjonale minoriteter, selv om språket er utdødd og de fleste torpene står tomme.

Det er en merket løype som heter 10-torpsrunden, en 14 km rundtur. Dette er et av stedene man går innom, Hytjanstorpet. Jeg snakket lenge med den eldre mannen som bodde der, han fortalte at familien hans hadde bodd der siden 1901. Torpet hadde vært bebodd siden midten av 1600 tallet og han snakket endel om hvordan finnene hadde levd og var blitt behandlet i området.

Mange av stedene er åpne og tilgjengelige for overnatting og dagsbesøk. Dette er Grusetsætra som eies av Statskog. Her er det enkle forhold, men åpent for alle. DNT Finnskogen og omegn har gitt ut en god brosjyre som har oversikt over alle stedene man kan overnatte i skogen.

Litt usikker på om jeg hadde fått sove i noen av disse koiene, da skulle det ha regnet MYE ute før jeg valgte dette foran telt…. Litt skummelt….

Finnskogen er dessuten kjent for å være Elgens rike. Etter å ha lest om noen som så mellom 30-40 elger i løpet av en helg, regnet jeg med at det skulle være en god sjanse for nærkontakt med skogens konge. For ikke å snakke om de store rovdyrene som bjørn og ulv som også lever her. Jeg antok at det var mindre håp om å få sett disse på nært hold, men man kan alltids håpe. Ellers er storfugl som tiur og orrfugl vanlig og hare, rådyr, rev samt andre små og store dyrearter skulle det bugne av. Gjett om jeg gledet meg…

Dette var alt jeg så av elgen… Uansett når på døgnet jeg trålte skogen; til fots, på sykkel og i bil, jeg så aldri snurten av elg. Skuffende…

Så nær kom jeg bjørn og ulv…utstoppet mottagelseskomite på campingplassen.

Så dette var det nærmeste jeg kom det berømte dyrelivet på Finnskogen; en overkjørt hoggorm. Og det var ikke engang jeg som kjørte over den….heldigvis. Dessuten HØRTE jeg noe jeg tror var en tiur… En smule skuffet….

Jeg er enig i at Finnskogen er et trolsk og magisk sted, selv om jeg så lite skrømt og trolldom. Årsaken til at man i gamle dager forbant området med det overnaturlige sies å være skogfinnenes bruk av ritualer, besvergelser og symboler fra den sjamanistiske tro på at naturen hadde sjel og derfor kunne påvirkes. Magien ble brukt til å helbrede sykdom og som beskyttelse mot det onde. Blant de fastboende, som ikke forstod språket eller ritualene, ble dette sett på som trolldom. Og slik har nok mange sagn og skrøner oppstått. Når det er sagt ligger DNT skumleste hytte i Finnskogen, nemlig Flisberget. Hytta er hovedhuset på en gammel skogfinsk gård med autentisk innredning fra 1950-årene. I 2014 ble den kåret til årets spøkelsehytte med mange gode grunner for det.

Jokerbutikken på Svullrya var med i programmet «Åndenes makt» i 2017. Usikker på hvordan det endte, men jeg merket ingenting de gangene jeg var på butikken. Men så er nok jeg mer opptatt av prisen på jordbær enn om det faller varer ut av hyllene på uforklarlig vis…..

Man kan nok se både det ene og det andre når mørket og tåken siger inn over vann og skog.

Så jeg ble ikke skremt i Finnskogen og kommer gjerne igjen. Stedet er en drøm for alle som ønsker seg fred og ro, her er stillheten total når du går innover i skogen. For meg var det magien; å se en edderkopp spinne et nett, sola som forsvant over tretoppene, følge gamle vandringsveier på myk mosebunn og kjenne jeg ble fylt av en dyp ro. For sjelden har jeg sovet så godt som jeg gjorde her…. Da er det lett å være enig med Hans Børli som i 1957 skrev: «I skogen har vi vøri, i skogen skal vi bli, te dauen engang kommer og gir en strømper fri.»