Roadtrip i Transilvania, Romanias grønne hjerte.

Det finnes utallige grunner til å legge ferien til Transilvania og vampyrer er bare en av dem. Grunnen til det, er at det er en myte at greve Dracula bor i et gammelt slott akkurat her. Men jammen er det en myte turistindustrien har utnyttet fullt og jeg har lest en plass at flertallet av turistene som kommer til Transilvania, er her for å oppleve Bran Castle, greve Draculas bosted. Mine sønner inkludert… Jeg var mest opptatt av de utallige turmulighetene som finnes og ville på tur. Området består av 56 000 kvadratkilometer og navnet betyr «Landet bortenfor skogen». Her er brede daler, elver og dype skoger, omgitt av høye fjell og jeg gledet meg vilt. Det ble et kompromiss, som det meste her i livet.

Det første inntrykket jeg fikk av Romania, var at det var frodig og grønt. Vi fløy fra Stavanger med Lufthansa og mellomlandet i Frankfurt før ankomst Bucuresti, men det er flyplass i både Brasov og Sibiu. Det kan være verd å sjekke ut til neste gang.
Den beste måten å komme seg rundt på, er med leiebil. Jeg hadde gått for et ukjent og billig alternativ, det var en møkkabil… Hakkete i girene og tregere enn min gamle Toyota, men vi kom oss rundt uten at den brøt sammen.
Vi hadde ikke kjørt langt, før vi møtte dette synet. Romania grenser til Ukraina i nord og toget var en grim påminnelse om krigen som pågår der. På UD sin reise-app hadde jeg lest at den største faren var kjernefysiske våpen og bruk av disse, så litt bekymret var jeg i forkant. Men Transilvania ligger langt fra grensen, så vi merket ikke noe særlig i hverdagen.
Kjøring i Romania er omtrent som hjemme, venstrekjøring og vikeplikt fra høyre utenom forkjørsvei. De er veldig glad i rundkjøringer og kjører relativt hissig ( a little bit latino, fikk vi forklart…).

Aller helst ville jeg gå en self-guided organisert tur, men det ble for dyrt for vår lommebok. For all del, Romania er et av de billigste ferielandene i Europa akkurat nå og prisnivået på mat og overnatting bør ikke skremme noen. Da vi bestemte oss for å organisere turen selv, ville jeg ha med telt og utstyr til å campe. Det slo jeg fort i fra meg, det er verken lov eller anbefalt å campe fritt. Transilvania har visstnok verdens tetteste bestand av brunbjørn, samt Europas tetteste bestand av ulv, gaupe og gemse. Her finnes også mest urskog i hele Europa og de har de største og mest sammenhengende skogområdene, særlig av eik og løvtre. Campingplasser finnes, men de er få og lite utbredt. Vi valgte derfor Airbnb og hotell, noe som var enkelt å organisere underveis og billig.

Fra flyplassen dro vi først til Brasov, noen timers kjøretur hovedsakelig på motorvei. Jeg har aldri opplevd hest og kjerre på motorvei før, men det så vi flere av på turen. I utkanten av Brasov hadde jeg leid et helt hus, med fantastisk uteområde og egen peis til grilling. Og vi grillet mye…
Nasjonalretten i Romania er Mici, lange pølser av krydret kjøttdeig som grilles. Det sies at det er bare amerikanere som griller mer enn rumenerne gjør og når jeg så utvalget av kjøtt og pølser i butikkene, var ikke det vanskelig å tro.
En annen grillet spesialitet som måtte prøves, var Kurtoskalasc, en sylinderformet rull av søt gjærdeig. Den smakte veldig søtt, hadde karamellisert overflate og ble rullet i valgt tilbehør (nøtter, sukker , kanel…) etter steking. VELDIG god…

Brasov er sannsynligvis Romanias mest kjente turistby og en fin base for turer i området. Byen er kjent for sitt historiske sentrum og Gamlebyen består av trange brosteins gater, åpne torg og middelalder bygninger. Rundt ligger grønne og frodige fjell, en del av Karpatene, Europas nest lengste fjellkjede. Vi bodde i gåavstand fra sentrum og med alt vi trengte av butikker og spisesteder i nabolaget. Jeg var meget imponert over utvalget på kjøpesentrene og ikke minst prisene. Sønnene mine hamstret øl på salg og grillmaten ble spist uten tilbehør, fordi det var så mye å prøve ut, samt rimelige priser.

En fin måte å bli kjent med Brasov på, er å gå på tur opp på Tampa fjellet. Det går ulike turløyper opp og rundt, vi gikk den lange og bratte. Man kan også dra opp med taubane og gå ned, eller kjøre taubane begge veiene.
Fra de smale gatene i sentrum hadde vi god utsikt til bakken vi kom ned. Vi hadde gått opp på andre siden, men det var ikke mindre bratt der…
Det er flust av berømte bygninger, museum og andre severdigheter i Brasov, men det var begrenset hvor mye turfølget mitt hadde lyst til å få med seg av disse.

Fra Brasov er det omtrent 3 mil å kjøre til Bran Castle, eller Draculas slott, som det er mer kjent som. Vi dro relativt tidlig avsted og jeg hadde sjekket både åpningstider og hvor det var mulig å parkere, på forhånd. For sønnene mine var dette feriens høydepunkt og det hadde vært trist å komme til stengt dør. Jeg har en mistanke om at veldig mange som besøker Transilvania, kommer for å oppleve slottet og historien. I følge den offisielle nettsiden var det i 2023 nemlig over 1 million besøkende og det føltes som om mange av dem var der på samme dagen som oss. Det var kø overalt, men allikevel en spennende opplevelse. Jeg hadde kjøpt full pakke, som inkluderte Tidstunnelen og inngang til Tortur museet. Det var absolutt verd pengene og vi fikk med oss slottet fra de fleste vinkler, både inne og ute.

Rundt slottet ligger byen Bran og det var ingen tvil om hva som var hovednæringen her. Det meste handlet om vampyrer og slott, så det var mye spennende å se på.
Slottet stod ferdig bygget i 1388 og har en lang og spennende historie.
Det var et imponerende syn og jeg forstår godt hvorfor slottet er det mest populære i Romania.

Det er bare tull at slottet har tilhørt en vampyr ved navn Dracula. En irsk forfatter ved navn Bram Stoker, som for øvrig aldri satte sine føtter i Romania, skrev grøsseren i 1897. Han nevner ikke slottet med navn, men det er en kjent sak at han var inspirert av rumensk folklore og historie. Boken ble en klassiker og filmindustrien sørget for at Greve Dracula ble knyttet opp mot Vlad III, en rumensk hersker som levde på 1400-tallet. Han var kjent under mange navn, blant annet Vlad Dracula, og ble sett på som både nådeløs og grusom, men samtidig en avholdt nasjonalhelt. Det er blitt laget utallige bøker, filmer og serier om vampyrer og det er klart at dette er «big business» for Romania. Jeg er usikker på om innbyggerne er så begeistret for denne vinklingen, landet er så mye mer enn bare en blodtørst greve. Men akkurat den diskusjonen får de finne utav selv. Det er ikke til å legge skjul på at slottet Bran har mye å tilby alle som like å få gåsehud og elsker en god spøkelse fortelling. Jeg innrømmer gjerne at det var veldig godt gjennomført og at deler av utstillingen gjorde meg kvalm…..

Romania har mange legender, med figurer som tatt ut av ditt verste mareritt. Det er en egen utstilling som heter «A history of dreads in Transilvania» og den var ikke for de lettskremte.
Men det var nok gubben sjøl som fikk mest besøkende….
Jeg burde ha stått over turen inn i «skrekk kammerset», hvor det var utstilt gamle tortur verktøy og bruken av de. Skrekk og gru, det var ikke noe for meg…

Det finnes mye annet å oppleve rundt Brasov, vi var på museum, flere slott, kalkstein grotte og gikk flere turer. Egentlig kunne vi tilbragt hele ferien i Brasov uten å bli lei, men vi kjørte videre. En annen spennende by vi tilbragte noen dag i, var Sibiu. Byen ble grunnlagt av tyske nybyggere på 1100-tallet og både bebyggelse og mat vil jeg si bar preg av det. Den er en av de viktigste byene i Transilvania, både økonomisk og kulturelt, og vi var veldig heldige med tidspunktet for besøket vårt. Det var nemlig kulturfestival, med utallige konserter, utstillinger og gratis utendørs arrangement over hele byen. Alle gatene i sentrum var fylt av boder, musikk og et yrende folkeliv. Sibiu var europeisk kulturhovedstad i 2007 og er kjent for både historie, kultur og kulinariske opplevelser. Som vanlig hadde vi altfor lite tid, men vi fikk mye utav oppholdet.

Det er mange flotte turområder nær Sibiu, med 3 fjellkjeder å velge mellom. Det er Fagaras, Cindrel og Lotrului, hvor man kan gå tur, klatre, sykle på sti og mye annet. Noen turer er meget krevende, andre enklere. Undersøk godt på forhånd før du legger ut på tur.
Det var ikke alt vi forstod av det kunstneriske i Sibiu og det var vanskelig å finne informasjon på engelsk. Her var det utplassert utallige små sandsekker på torget og det skulle nok symbolisere noe, uten at vi forstod hva…
Et godt tips når det finnes utallige restauranter å velge mellom, velg den hvor det er mest folk og minst turister. Barnefamilier er bra… Vi spiste lokal mat, utenom han som gikk for spagetti, og det smakte fortreffelig.

Det kjekkeste vi gjorde nær Sibiu, var å besøke Ocna Sibiului, en liten landsby med et kurbad. Romania er kjent for å ha noen av de beste varme kildene i hele Europa, men dette var nok ikke inne på topp 10 listen. Man betalte seg inn og da hadde man tilgang til området hele dagen. Her lå flere vann, både små og store, med ulik terapeutisk virkning. Det var opplyst om salt/mineral innhold og temperatur, samt en dam var kun med gjørme. Der gravde man slam opp fra bunnen og smurte seg inn. Så stod man i solsteiken, slik at gjørmen tørket, før man vasket seg i gjørmehullet igjen. Det var solsenger, kafeer, boder og hotell, slik at det var ikke problem å tilbringe en hel dag her. Jeg følte meg 10 år yngre da vi endelig dro tilbake til Sibiu og hotellet vårt.

Det var ikke trangt om plassen, men de mest populære dammene var de som var varmest og hadde høyest konsentrat av salt. Hmm; full valuta for pengene altså. Ellers var det omtrent som å være i Syden, ligge på en solseng og steike.
Gjørmebadet var høydepunktet hos enkelte og huden ble glatt som en barnerumpe etterpå.

Etter Sibiu var det å snu bilen tilbake mot Bucuresti og flyet hjem. Det hadde vært 8 dager fylt av opplevelser og jeg innrømmer gjerne at jeg var imponert over Romania som ferieland. Jeg var ikke klar over at det fantes så mange ulike naturopplevelser og vi fikk bare med oss en brøkdel. Dersom du har lyst til å oppleve Transilvania utenom turiststedene, få tips av de lokale. Ha gjerne med en god og oppdatert håndbok, særlig over turstier og løyper i fjellene. Vi opplevde flere steder at det var vanskelig å finne informasjon på engelsk, både på skilting og når vi spurte noen. Ellers er det enkelt å kjøre og organisere tur selv, eller du kan kjøpe en pakketur. Transilvania er absolutt verd et besøk og jeg kommer veldig gjerne igjen. Med tursko og sekk på ryggen….

Det kjekkeste var når vi unngikk motorveien og havnet litt utpå bygda. Tempoet var seinere, men det var mye mer å oppleve…

På lang, lang rekke til Preikestolen.

Visste du at Norges fremste turistattraksjon ligger i Rogaland og er en fjellhylle som er over 10 000 år gammel? Den ligger 604 meter over Lysefjorden og har fantastisk utsikt utover fjellheimen. Dragsuget er halve opplevelsen og det er slett ikke for alle å sitte på kanten og dingle med beina. Allikevel gikk omtrent 380 000 personer turen i 2023, men det er uvisst om alle kom helt opp. Turen er såpass krevende, at de som ikke er vant med norske fjellturer, føler at de har gjennomført en bragd. Samtidig er turen så tilrettelagt at den har mistet tiltrekningen hos de som foretrekker vill natur og helst ikke vil gå i kø. Jeg har mange ganger snakket med ihuga turfolk, som aldri ville satt sine bein på Preikestolen. Andre snakker negativt om turen og synes at den er «ødelagt» av kommersielle aktører og altfor mye folk. Jeg har fulgt utviklingen av området i over 30 år og har hatt mange turer til toppen, både vinter og sommer. Det har vært litt av en forandring…

Det er en stor fordel å starte tidlig på dagen, hvis du vil unngå køen. Ofte i høysesongen om sommeren, blir parkeringsplassene fulle og man må vente i kø på ledig plass.
Det var god plass på parkeringsplassen, da vi startet å gå i 06.30 tiden. Vær klar over at man må betale for parkering, uansett når på døgnet man kommer.
Det starter ganske raskt med oppoverbakke og det er flere av dem. Husk å holde til høyre og slipp forbi de som går raskere enn deg.

Første gangen jeg gikk til Preikestolen, var for 32 år siden. Vi var kun 3 stykk som satt på platået og fikk tidenes soloppgang. Dette var midt på sommeren, så det sier seg selv at skal man oppleve det, må man starte med hodelykt. Noen går opp på kvelden og overnatter, men vær klar over at det er forbudt å campe i området. Jeg er usikker på om det gjelder langs hele løypa, eller bare ved platået. Uansett, dersom du vil unngå den verste køen, start tidlig eller gå seint. Det anbefales før 08.00, samt etter 16.00 på sommerstid. Jeg hadde besøk av en venninne fra Skottland og for henne var en tur til Preikestolen på toppen av «to do» listen. Faktisk var det eneste punktet på den listen og for mange turister er det nettopp dette de forbinder med Norge. Det forstår jeg godt, turen er spektakulær og enkel å komme til. Man kan kjøre dit med egen bil eller man kan ta buss. Det er kort vei fra både Sandnes og Stavanger, eller man kan delta på en organisert tur. Det kjøres opp flere busslass daglig fra cruiseskipene og noen kommer på sykkel eller til fots. Kort sagt, det er mange muligheter.

Naturen er variert og man krysser både myr, bekker og steinrøys. Selv om man kan gå tørrskodd på joggesko, anbefales stødige fjellsko med støtte for anklene.
Trappene er bygd av nepalske sherpa og trinnene varierer i høyde. Bruk gjerne staver og dersom du har problemer med knær, anbefaler jeg knestøtter.

Selve turen er 8 kilometer lang, har totalt 500 meter stigning og beregnet tid er 4 timer opp og ned. Det kan man selvfølgelig ta med en klype salt, noen går raskere og andre bruker hele dagen. Det er viktig å ta med seg det man trenger av mat og drikke, selv om det er mye å meske seg med i startområdet. Her kan man dessuten kjøpe eller leie både varme klær og fornuftige sko. Det er helt slutt på det vi ristet på hodet av tidligere, da turistene kom i både flipp flopp og høyhælte sko. Nå er alle skikkelig kledd, i hvert fall de jeg kikket på. Kle deg etter været, men ha med både regntøy og ull. Været skifter fort her på Vestlandet og det er værhardt oppe på flatene. Det er satt opp en nødbu, men det beste er å unngå å havne i den. Husk kart, mobiltelefon og gjerne en lommelykt. Ved starten kan man møte på hyggelige verter, som fraråder tur dersom forholdene tilsier det. Det tror jeg man sparer mange redningsaksjoner på…

Det er skikkelig stas, når man endelig kommer høyt nok opp til å få det første blikket på Lysefjorden.
Det anbefales at man følger merket løype. Selv om det er nesten umulig å gå seg bort, kan dårlig sikt eller at det blir mørkt, gjøre turen krevende.
Jeg er litt usikker på hva som er poenget med hengelåsene som var festet til kjettingen? Mange turister har behov for å markere «been there, done that» og her er det forbudt å bygge små steinvarder.. Kanskje det er derfor de henger igjen noe?
Den siste innspurten opp mot toppen har mange fine utkikkspunkt. Jeg sørger alltid for å holde meg lang vekke fra kanten.

Det jeg liker best med turen til Preikestolen, er nettopp å gå på lang, lang rekke. Særlig i oppover/nedoverbakkene hvor det er litt smalt, er det fort gjort at det blir litt venting og kø. Noen sliter med balansen og andre sliter med kondisjonen. Det er lett å se at mange ikke er vant med å gå på tur og jeg synes det er rørende at de kjemper seg oppover for å oppleve norsk natur. De svetter, roper, gråter og ler. Det prates på utallige språk og av de jeg forstår, er det lett å høre at de aller fleste er bergtatt av opplevelsen. Særlig når været er på vår side og man faktisk SER noe. Jeg har stått på toppen og sett inn i et hav av tåke, hvor sikten var lik null. Det er fint for alle med høydeskrekk, men man går liksom glipp av poenget… Samtidig har jeg gått opp i tett regn og sett tåken dele seg, slik at solstrålene slipper frem over Lysefjorden. Det er en magisk opplevelse og den blir ikke mindre av å deles med mange andre.

Jeg innrømmer gjerne at jeg blir både stolt og glad over landet mitt, når jeg hører alle lovordene som turistene bruker for å beskrive opplevelsen.
Det er mange fine vinkler å ta bilder og dette ble definitivt ikke tatt av meg… Så nær kanten er jeg aldri, dessuten skylder jeg på at jeg har vært her før og har utallige bilder av utsikten hjemme.
Mens turistene stod i kø for de beste selfiene, fant jeg et stille sted på rett side av sprekken og nøt nistepakken. Brunost er selvskreven turmat på et sted som dette.

Selv om turen kanskje fremstår som enkel og overdrevent tilrettelagt, er det viktig å tenke sikkerhet. Vi kom forbi en ulykke på vei ned, en eldre mann hadde falt og lå på siden av stien. Han hadde mange kyndige hjelpere rundt seg, så vi fortsatte bare turen uten å sjekke hva som var hendt. De mest vanlige ulykkene og skader er at man tråkker over, mister balansen, sklir eller bare blir utmattet (dersom man ikke har rett utstyr eller er i god nok form). Ha med førstehjelpsutstyr og dersom man går alene, sørg for at noen vet hvor du skal. Bruk god tid og hjelp hverandre underveis. Dersom man går med barn, er det viktig at gruppen går samlet. Noen barn er raske til beins og går i forveien. Jeg har flere ganger truffet barn som er kommet bort fra foreldrene, samt panikkslagne foreldre som leter etter et barn og spør alle om man har sett det. Det er slett ingen god følelse og bør unngås.

Lysefjorden er 42 kilometer lang og 456 meter på det dypeste, i følge Wikipedia. Her finnes utallige opplevelser og løyper, dersom man har tid og overskudd etter Preikestolen. Det er merket en løype rundt hele fjorden, for dere som foretrekker ensomhet og vill natur.
På turen nedover kom regnet og selv om vi egentlig hadde planlagt et bad i et av fjellvannene vi passerte, fristet det ikke like mye.
Turen nedover gikk ikke veldig mye raskere, men vi hadde god tid og var fornøyd med å ha vært på toppen. Turen er rangert som moderat, selv om jeg tror de fleste greier å gjennomføre dersom man bruker god tid.

Vi hadde en flott tur og min venninne var både fornøyd og imponert over turen. Jeg syntes det var like flott som alltid, for selv om man har gått en tur mange ganger, er den aldri helt lik. Til dere som enda ikke har vært der, start planleggingen og la sommeren bli øyeblikket hvor du står på ikonet Preikestolen. Kom med et åpent sinn og la deg begeistre. Møt alle turistene med et smil og vær stolt over at så mange kommer akkurat hit for å oppleve norsk natur. Ta med badetøy og noe godt å spise. Jeg glemmer aldri turen hvor jeg hadde med kokeapparat og stekte egg og bacon på toppen. Da duften bredde seg utover platået, var det mange som helt glemte utsikten. Så la turen bli en fin opplevelse for deg og de du går sammen med. Ta masse bilder, særlig dersom du er fast bestemt på at denne turen skal jeg kun gå en gang. Men hvem vet, kanskje blir du like glad i området som jeg er?

Da vi kom ned til parkeringsplassen, var varselskilt kommet opp.
Vi feiret turen med en softis, det smakte fortreffelig. Det var mye annet å kjøpe; fra T-skjorte med elg i fri flyt til kjøleskaps magnet med troll i alle varianter. Eh, nei takk, der går grensen….
Dersom du har lyst og god tid, bli gjerne noen dager. Det er både overnatting og mat på området, samt mange andre fine turer du kan gå. Mye mulig uten å måtte gå i kø….

Living next door to Alis..

Det var ikke før jeg ble bitt av Toppturapp-basillen, at jeg forsto at det er forskjell på tur og andre TURER. Før holdt jeg meg i merket løype, gjerne på grusvei eller god sti og jeg likte best å gå turer i områder hvor jeg var godt kjent. Det var trygt og forutsigbart, men det var sånn jeg likte det. Det fine med sånne turer er nettopp at de føles kun godt og det var bare når været ikke spilte på lag, at jeg følte  komfortsonen tøye seg litt. Men tenk på alle de fjellene jeg har hatt i nærheten, som jeg aldri har besøkt og dermed gått glipp av. Som Alis…

Det er laget en parkeringsplass i starten av Fløysvikbakken, men jeg suste opp med sykkel. Ihvertfall frem til grinda, hvor sykkelen ble satt igjen.
Veien videre var merket opp mot Grindavatnet og Storaberget, samt løypenettet mot Mauland. Men dit skulle ikke jeg, det går kjerrevei til høyre mot Litle Auglend….

Turlivet mitt kan deles inn i før og etter. Nå går jeg stadig nye stier og mange av dem er ikke merket i hele tatt. Jeg klatrer over grinder og gjerder, kryper over steinrøyser og er ofte meget usikker på om jeg greier å finne frem. Det vasses gjennom lyng og einer, og det er blitt helt vanlig at jeg kommer hjem med kvist og blader i håret, (som forøvrig stort sett ser ut som et kråkereir..) Jeg er blitt ganske god på å gå etter kart og vurderer hvor jeg bør legge løypa. Det er positivt og gir mye mestringsfølelse.

Det var rester etter gårdsdrift og egentlig mye spennende å se, men jeg så bare toppen som var målet for dagen. Steile og bratte kanter på all sider og jeg tenkte mitt.
Det hjalp litt på at sola kom mer og mer frem, det var relativt vindstille og jeg hadde gode sko.
Men jo nærmere jeg kom, jo brattere virket det. Jeg vurdert å snu, men det var liksom ikke så fristende det heller.

Alisfjellet er 315 meter over havet og ligger med vakker utsikt over Imsvassdraget og Høgsfjorden. Man kan se langt og vidt, helt til Stavanger. Det tok meg 45 minutter å sykle til der hvor turen starter, fra Sandnes. Allikevel har jeg aldri vært i denne delen av kommunen før. Dette fjellet hadde jeg aldri hørt om og jeg var en smule skeptisk.  Det er ingen merket løype og det var bratt. Jeg liker IKKE bratt, sånn «her må vi klatre» bratt. Ikke alene og heller ikke dersom det er i kombinasjon med fritt fall i x-antall meter. Potensialet dødelig, altså….

Jeg fant noe som kunne ligne på sti, men var usikker på om det var sauetråkk eller andre turgåere. Høyere oppe fant jeg noen varder og det hjalp veldig. Men mest av alt var det mitt eget veivalg jeg måtte stole på.

Jeg har mange ganger vært stum av undring over bilder og filmer jeg har sett på sosiale medier. I krisesituasjoner er det mange som tar opp mobilen for å dokumentere og det er meg ubegripelig.  Jeg blir tom i hodet når jeg blir redd og jeg har derfor ingen bilder fra turen opp Alis. Heller ingen bilder da jeg gikk ned, fordi jeg synes ikke at ned er lettere enn opp. Jeg klatret og jeg kom meg opp. Det er alt jeg trenger å si om den saken. Sikker ikke helt forsvarlig, men det gikk bra.

Det var særlig et skar som var krevende og der ville jeg snu. Men opp kom jeg og det ble bedre etterpå.
Jeg hadde lest på forhånd at man burde gå ut til kanten for å virkelig beundre utsikten. Men det gjorde ikke jeg. Istedet lå jeg på fast fjell og gjorde pusteøvelser.
Det ble en lang og fin lunsj og mat hjelper på humøret.  Da ble det lettere å tenke positivt på nedturen.
Jeg var varm og svett, men både solkrem og solbriller lå hjemme. Det er typisk når endelig våren er kommet.

Det var da jeg skulle gå ned igjen, at sangen dukket opp. Ikke den vanlige Smokie «Living next door to Alice» men varianten der det er et kor av «Alice, Alice, who the fuck is Alice» Så jeg nynnet meg nedover, mens jeg tenkte at jeg skal ALDRI opp på dette fjellet en gang til. Og har man først begynt, er det umulig å stoppe. Jeg har nynnet på Who the f… is Alis, i flere dager nå. Jeg tror aldri jeg kommer til å gå opp Alis fjellet igjen, det er sånn Been there, done that.. Og jeg kommer nok aldri til å høre Smokies store hit uten å minnes da jeg krøp oppover fjellsiden av Alis…

Jeg tok ikke et bilde før jeg var nede på flat mark igjen. Det sier sitt…
Alis er best å beundre på avstand.
Det var nesten som å ha fått livet i gave og alt hadde vært perfekt, hadde det ikke vært for strofen som gikk på repeat i hodet mitt: «Who the fuck is Alis?»

Såg du det, eller kjørte du forbi?

Det hender at jeg får spørsmål om hvor jeg finner noen av disse stedene jeg besøker og som mange aldri har hørt om. De fleste av dem er ikke beskrevet i turistbrosjyrer eller skrytt av på Instagram, jeg liker som regel de som er godt gjemt for alle andre enn lokalbefolkningen. Jeg har ikke en innebygd spesiell radar, som søker opp naturskjønne steder med historisk og kulturell verdi. Det er som regel ikke planlagt og i hvert fall ikke med vilje at jeg havner langt fra turiststrømmen. Men det finnes så mye utrolig flott i nærområdene, som jeg mange ganger tenker at vi glemmer å se. Vi planlegger fremover, til eksotiske strøk og spennende storbyferier. Derfor glemmer vi å se oss rundt på hva som finnes i nærheten og kjører forbi utallige vakre steder og fine naturopplevelser.

På grunn av vinden, gikk ferjen fra Hanasand ferjekai i stedet for Mortavika. Det syntes jeg var litt spennende, det hadde jeg ikke prøvd før. Turen ble akkurat lik, bare lengre…

Det rusket godt på fjorden, nok til at jeg ikke engang ble LITT fristet av godsakene i kiosken. Bare tanken på ei komla fikk det til å vrenge seg….

Jeg har tatt ferjen fra Mortavik over til Arsvågen utallige ganger. Da havner man på Bokn, som er en øy-kommune bestående av 3 bebodde øyer og 123 småøyer. Den har bro mot nord og ferje mot sør, så her er stor gjennomgangstrafikk. Det har jeg alltid gjort, kjørt forbi til mer spennende steder, enten det var Karmøy, Vats, Etne, Bergen, eller enda lengre. Men så hadde jeg fått snusen i at det skulle være mange fine turmuligheter i området og jeg ble fristet til en stopp, selv om målet var Haugesund. Tross alt hadde jeg god tid, det var sånn passe greit vær og i følge Topptur appen skulle det være 3 topper på Vestre Bokn og 1 topp på Austre Bokn å plukke med seg. Det tenkte jeg skulle bli lett match og siktet meg inn på den første som lå ved Are friluftsområde.

Det var relativt enkelt å svinge av fra E39 og mot Are. Jeg rotet litt, men det er ikke uvanlig. Parkeringsplassen var merket, gratis og tom. Starten på turstien fikk jeg hjelp til å finne av turkartet på mobilen, det var litt rart merket.

Det startet dårlig, jeg hadde glemt turskoene… Retter sagt, det viste seg at jeg hadde kjørt av gårde med dem på taket av bilen, så sånn sett hadde jeg ikke glemt dem. Men hvor de befant seg nå, ante jeg ikke. Heldigvis lå det både høgstøvler og skisko i bagasjerommet (i det minste en fordel med at jeg ikke rydder bilen så ofte….), så jeg valgte støvlene og la avsted. Det viste seg å være et godt valg og passet mye bedre enn skisko hadde gjort. Det var skikkelig vått i marka, sånn bekk i stedet for sti. Jeg vasset oppover utmarka, mens jeg lette etter merkene som skulle vise meg vei opp til Hognåsen. Turen skulle være lett å finne og man fulgte samme vei frem og tilbake. Det skulle man bruke omtrent 1 og en halv time på, i følge den informasjonen jeg hadde Googlet meg frem til. Høydemetrene var heller ikke avskrekkende, totalt 149, selv om selve åsen ikke raget mer enn 125 meter over havet. Lett match, tenkte jeg.

Det var slett ikke vanskelig å se hvor jeg skulle gå. Det var nemlig kun en topp som skilte seg ut med en størrelse og høyde som passet beskrivelsen. Det så mye lengre og brattere ut enn jeg hadde tenkt på forhånd.

Skilt og merket sti var det derimot dårlig med, så jeg gjorde som jeg pleier, siktet meg inn på toppen og gikk rett frem. Det var typisk kyst terreng, mye einer, lyng, kratt og bratte skrenter. Men ingenting stoppet meg, der jeg fant min egen vei fremover.

Jeg var mest bekymret for om jeg skulle greie å gå frem og tilbake før dagslyset forsvant. Det var ettermiddag og solen var allerede lav. Hodelykten lå i bilen og jeg angret litt på det.

Men jeg var ikke helt forberedt på at det var så mye spennende å oppdage på Are, som jeg egentlig aldri hadde hørt om før jeg kom på plassen. Jeg fant noen skilt og ut i fra det jeg leste der, kunne jeg danne meg et bilde av fortiden. Det har tydeligvis vært stor aktivitet her på neset, for det er registrert 37 hustufter, rydningsrøys, båtstø og en gravhaug som man antar er fra eldre bronsealder, 1800-1000 f.Kr. Det ligger noen flotte strender og jeg fant fine steder å bade, men jeg hadde verken badetøy eller tid til å meske meg i havet. Jeg hadde fantastisk utsikt utover sjøen og særlig var jeg imponert over hvordan himmelen vekslet mellom sol og skygge. Selve toppen virket bratt og jeg var litt usikker på hvor det var mulig å karre seg opp. Derfor var jeg veldig glad da jeg fant den merka løypen og et skilt som viste rett retning.

Det var ikke mye liv ute på havet og jeg hadde hele området for meg selv.

Det var flaks for meg at jeg fant skilt og sti, fjellsiden i bakgrunnen så ganske bratt og utrivelig ut.

Det var veldig fint nede ved strendene, selv om det ikke var sand. Her er svaberg, stein og grus, samt lyngheier som er beitemark for villsau.

Det ble en karrig tur opp til toppen, det var bratt. Topptur på støvler er ikke så enkelt, selv om det var turstøvler med god såle. Selve oppstigningen regnes som en smule krevende, men det er merket med små varder, slik at man finner enkleste vei opp. Det ble ingen lang pause på toppen, jeg måtte tross alt rekke tilbake til bilen før sola forsvant. Dessuten hadde jeg lyst til å ta en ekstra runde ved gravrøysen og suge til meg stemningen. Ikke hadde jeg tatt med meg mat eller noe å drikke, så det var liksom ikke så mye å sitte på toppen for. Jeg sveipa meg inn og tok noen bilder, så var det bare å snu og gå ned igjen. Det gikk ikke fortere nedover, men helt greit. Jeg hadde flott utsikt over kulturlandskapet og det virket så mye mer lett gått ovenfra.

Lyngen var vissen og det var mye av den i den bratte skråningen. Jeg nesten krøp oppover enkelte steder og støvlene fant dårlig feste på nakent fjell.

Fra toppen hadde jeg fin utsikt ned mot ferjeleia og kunne se den travle aktiviteten med båt, biler og folk. Det så ikke ut som om noen andre hadde tenkt seg en tur til Hognåsen.

Jeg beundret varden og utsikten, men vendte om ganske kjapt. Planen var tross alt 3 topper til før Haugesund…

Jeg gikk en annen vei tilbake til bilen, siden jeg fant merkingen. Det ble flere lange stopp og jeg brukte mye lengre tid enn det som var planlagt. Selvfølgelig kom jeg meg ikke på flere topper den dagen, dagslyset forsvant og jeg var egentlig godt fornøyd med turen til Hognåsen. Hva skal man alltid haste etter? De fineste opplevelsene er de hvor man tar seg tid til virkelig å se og oppleve, uten å tenke på hva man skal etterpå. Det er fremdeles 3 topper på Bokn som venter på meg og sikkert mange andre fine steder jeg helst ikke vil kjøre forbi. Dersom du lurer på hva som hendte med skoene, så ble de observert flere ganger av min datter, i svingen ut på hovedveien. Hun hadde tenkt «hva er det for en idiot som har slengt fra seg sko midt i veien»? Tja, si det… Men skoene stod fremdeles fint og ventet på meg ved hovedveien, en smule overkjørt og flate. Tanken er at neste gang skal jeg ikke sette dem på taket, men ta meg litt bedre tid…

Det ble litt trolsk stemning på tilbaketuren.

Når man bare fant rett sti, var det ikke måte på hvor tilrettelagt det var.

Sånne informasjonstavler setter jeg jeg virkelig pris på.

Fra toppen av gravhaugen tok jeg et siste overblikk ut over havet.

På langtur med gammel bil.

Jeg er veldig glad i bilen min, selv om de aller nærmeste godt kunne sett at jeg kjøpte meg en ny. Det er jeg uenig i og synes at bilhold er mye enklere med en gammel bil. Bilen min krever minimalt og er pålitelig, bruker lite drivstoff og har god plass. Det er noen hensyn jeg må ta og de skal jeg si noe om her, dersom du vurderer å bytte ut den svære flytebryggen av en bil du kanskje har. Eller har du en el-bil som er så høyteknologisk, at du knapt vet hvordan dørene åpnes og som byttes inn hver gang det kommer en nyere modell?

Bilen min er en stasjonsvogn, det betyr at jeg kan legge ned setene, legge inn et liggeunderlag og en sovepose og vips; plutselig har jeg fått meg bobil.
Husk å ta med et kokeapparat, kjele og kaffe. Det er som regel en økonomisk årsak til at man kjører gammel bil og da er det ikke vits å bruke 40,- på bensinstasjon for en kopp kaffe. Lag din egen…
Se etter rasteplass med toalett og benker. I høysesongen er det rift om plassene mellom yrkessjåfører, turister og bobil. Parker tidlig dersom du planlegger å overnatte her.

De aller fleste biler er ikke laget for bykjøring, hvor man kun kjører små turer på bare noen kilometer. De trenger en skikkelig utblåsning av motoren, en langtur hvor man ligger i 100 km/t over lengre tid. Ihvertfall fungerer min bil best når jeg plutselig drar avsted. Valg av områder sier seg selv, det må være relativt flatt og motorvei. Sørlandet og Østlandet er best innenlands, men jeg liker både Danmark og Sverige også. Påskeferien 2024 ble derfor en plan om å kjøre til Sverige for å lufte bilen samt se et slott som jeg hadde funnet på Internett.

Bilferjen mellom Horten og Moss tar en halv time og jeg satte pris på at vi ikke engang trengte gå ut av bilen.
Det er lenge siden sist jeg var i Sverige,  så det var med overraskelse jeg konstanterte at det var like mye vindmøller her som på Jæren.
Men dette har jeg ikke sett hjemme, det offentlige toalettet på en rasteplass var pyntet til påske. Det var rett og slett skikkelig koselig.

Det viktigste når du skal kjøre langt med en gammel bil, er å sjekke visse vitale punkter. Jeg peiler og fyller på olje ved behov, fyller på spylevæske til vinduene og ser om det trengs luft i dekkene. Egentlig bør jeg spør min datter om det trengs luft i dekkene, hun har et godt øye for sånn. Jeg er mer «ja,ja,ser bra ut» typen og det kan slå uheldig ut i bilsammenheng. Så rydder jeg bilen og tar ut alt jeg ikke trenger, pakker og drar.

Husk å stoppe hver gang du ser noe interessant. Er du litt som meg, kan det lønne seg å være litt selektiv fordi man kan ikke stoppe HELE tiden.
Jeg var ikke klar over at Sverige har så mange og annerledes kirker enn Norge.
Husk å ta pauser og lag deg noe mat. Jeg har ikke sett så mange Burger King og McDonald’s siden jeg var på roadtrip i USA.  Nå var omtrent hver avkjørsel fra motorveien skiltet med mat og det var slett ikke nødvendig å ha medbrakt. Bortsett fra at det er billigere og sunnnere…

Min bil har ingen problemer med å ligge i 110 over lengre tid. Men det bør være relativt flatt og helst medvind. Jeg kjører alltid etter fartsgrensen, eller rett over. Det er veldig mange som ikke gjør det, de blåser forbi som om de har stjålet bilen. Det er greit med gammel bil, da er det lettere å ikke bli revet med av farten. Jeg liker å tenke sikkerhet når jeg kjører langt og tar mye pauser. Det er viktig på bilferie at man ikke haster avsted, mange ulykker skjer fordi bilførere sovner bak rattet.

Váneren er Sveriges største innsjø og ligger vakkert plassert mellom Götaland og Svealand. Her er utallige turmuligheter, spennende middelalderbyer og flott natur.
Jeg kom for å se Läckö slott og ble slett ikke skuffet.  Planen var å bo i telt på campingplassen like ved, men den var ikke åpnet enda.
Jeg gikk rundt på området og selv om det blåste friskt, var det en fin dag.

Det jeg ikke er så begeistret for med å kjøre gammel bil, er at man sitter liksom å vente på at noe skal skje. Sjekk dashbordet ofte og dersom noe plutselig lyser, som ikke lyste før, få det sjekket av fagfolk. Jeg anbefaler medlemskap i NAF, da har du 4 årlige veihjelp uten egenandel i hele Europa. Det har jeg benyttet meg av ofte, selv om det ble bedre da jeg fikk bil med sentrallås. Det er vanskeligere å låse inn nøklene da.. Hører du lyder du ikke gjenkjenner,  skru opp musikken. Vær forberedt på at det er vanlig at hele bilen vibrerer i høy fart. Da gjenstår bare å ønske god tur og kjør forsiktig, enten det er med ny eller gammel bil.

Jeg fikk oppleve skjærgården langs vannet og det var merkelig å tenke på at dette ikke var havet, men ferskvann.
Jeg fikk se slottet fra mange vinkler.
Morgenstund ved Väneren.

På tur med «hare».

Det finnes mange måter å komme i bedre form på, dersom man tenker at det er noe man trenger. Noen velger å melde seg inn på treningsstudio, andre finner likesinnede i ulike grupper, mens jeg velger meg en hare. Det er mange grunner til at hare er førstevalget hos meg og de skal jeg forklare inngående for deg som ikke er kjent med begrepet. Da vil du lettere kunne avgjøre om det er en treningsform som hadde passet for deg. Forutsett at du er en av dem som tenker at det kunne vært fint å gjøre noe med den fysiske formen din. Bedre kondisjon har mange positive helse fordeler, både på kropp og sinn. Men det tenker jeg de fleste vet nok om, så det blir ikke viet mye tid i dette innlegget. Her handler det om hare og bruk av hare.

Jeg hadde funnet en beskrivelse av turen i en av de mange turbøkene jeg har. Denne er skrevet av Sverre Ramdahl Ranum og han har gitt ut flere glimrende turbøker.

Været var passende for en treningstur, overskyet og lett vind. Temperaturen viste plussgrader, men det var slett ingen varme. Med andre ord man må gå fort for å bli svett…

Det startet finslig, med det som må kunne kalles en god vei å gå på.

Bruk av hare startet for mange år siden innen hundesport, der hundene jager en kunstig hare rundt en bane, uten å noen gang greie å fange den. Men de løper allikevel så fort de bare kan, siden hunder har et medfødt jaktinstinkt. Dette prinsippet er tatt i bruk innen ulike idrettsgrener, i sykling kalles det hjelperytter og en fartsholder er vanlig innen både friidrett og langrenn. Det er neppe jaktinstinktet som får disse utøverne til å presse seg maksimalt, men konkurranseinstinktet er sikkert like sterkt. Jeg er litt sånn at jeg tenker at det ikke bare er toppidretts utøvere som kan ha glede av å få hjelp til å gi gass. Jeg er passe makelig anlagt og går mye på tur alene, i mitt eget tempo. Da snakker vi om å høre humla suse og nyt dagen, hvor høydepunktet er matpausen og alle de andre pausene. Det er god helse i sånne turer, men det kan neppe kalles trening.

Det kan være greit med mer enn en hare, så kan de ha selskap av hverandre.

Det blir nemlig en del venting på harene, som kan være kjedelig.

Pass på at du holder fokus på HAREN og ikke sporer av fordi du ser en frosk, plukker blomster, leter etter nye teltplasser, undersøker steiner eller finner på andre spennende ting. Fokus kun på haren, FOKUS, FOKUS, FOKUS…

Noe av det viktigste er valg av hare. Det du trenger, er noen som er i bedre form enn deg selv og som holder tempoet oppe. Ta først en kikk i familien din, deretter i omgangskretsen. Jeg har både barn, barnebarn samt en sprek søster som jeg ofte inviterer med på tur. Dersom ingen av disse er ledige, har jeg flere gode (og spreke) venner som mer enn gjerne stiller opp. Det er viktig at de ikke er av de pratsomme typene, fordi da er de mest interesserte i det sosiale og ikke i å komme opp i puls. Målet er å komme så høyt i puls at man kan ikke få frem et ord og da må man gå på litt. Dersom du ikke kjenner noen som er i bedre form enn deg selv, finnes det mange grupper med likesinnede som arrangerer felles tur og trening. Det blir ikke helt det samme, men godt nok.

Valg av turløype har mye å si, jo brattere opp, desto høyere puls. Velg gjerne en topp som er en eneste lang oppoverbakke, det har jeg god erfaring med.

Det er lov å stoppe for å se på utsikten, men ikke ta for lange pauser.

Den viktigste egenskapen en god hare har, er nemlig at de bryr seg om deg. De blir ikke sure når de må vente og de maser ikke på deg for å få deg til å gå fortere. De har ikke spydige kommentarer av typen: «Du hadde gått mye raskere dersom du gikk ned noen kilo» og dersom de sier noe, er det motiverende i stedet for knusende ærlig. De er heller ikke mest opptatt av å trene sin egen kondis og dermed går i fra deg. Jeg har hatt mange som bare går og hvor jeg ikke ser dem igjen før det er tid til matpause eller vi er tilbake ved bilen. Det er helt greit dersom det er sånn type tur vi har avtalt, men ikke dersom de er hare… Haren kan heller bruke bakken til intervall trening og dermed bruke pausene til å vente på meg. Så ler vi litt over hvor treg jeg er, før de gasser på og jeg siger videre. Det er hele hensikten med hare og vi kan begge ha utbytte av treningen. Samarbeid og kommunikasjon er nøkkelord her!

Sønnene mine er gode harer, de er kjappe til beins oppover fjellsiden. Allikevel går de aldri i fra meg og gir gjerne en hjelpende hånd dersom jeg har behov for det.

Ta gjerne en god pause på toppen for å beundre utsikten.

På vei ned kan man gjerne skru opp tempoet litt, for å forsøke å holde følge med harene.

Det å gå tur med hare bruker jeg som regel når jeg trener til noe spesielt. Lange og krevende fotturer er mye kjekkere dersom man har enn viss grunnform og har trent godt på forhånd. Det er viktig å trene på det du skal ut på, skal du gå med sekk, bruk sekk på tur med haren. Skal du på tinderangling i Alpene, gå høyt og bratt i forkant. Bruk alltid gode sko og klær etter forholdene. Avtal med haren din hvor lang dere skal gå og i hvilket tempo. Bruk gjerne pulsklokke, dersom du er tilhenger av det. Denne turen som bildene stammer fra er til Ørnahammaren, en topp ved Bersagel, utenfor Sandnes. Det er en relativt bratt, men kort tur, som egner seg godt til en treningstur. Jeg håper at du ble litt inspirert til å ta noen turer med hare, det vil både hjerte og lunger takke deg for….

Kjem du snart??? Harene mine ble litt utålmodige på slutten…

Den siste biten på asfalt ble småjoggende. Heldigvis kunne ikke harene kjøre uten meg, siden jeg hadde bilnøkkelen. Bare et tips altså….

Et siste tilbakeblikk over Asbjørnstjørna, mot skaret vi hadde gått opp, samt toppen til venstre på bildet. Jeg kjente jeg var fornøyd….

Langs Kongeveien en vintersdag.

Noe av det fineste med Jæren, er den lange kyststripen som vender ut mot Nordsjøen. Det er i hvert fall min mening, men nå skal det sies at jeg er veldig glad i havet. Enten det er de usedvanlig lange sandstrendene, små og store rullesteiner eller de myke sanddynene, så har området mye å by på. Det er godt tilrettelagt for turgåing, med mange stier og merkede løyper. Man kan faktisk gå nesten sammenhengende langs havet, mellom Sirevåg i sør og helt opp til Tungeneset fyr. Det er en fantastisk tur, enten man går alt i et strekk eller deler det opp i dagsturer. Man kan overnatte i hytter eller fyrboliger underveis, for store deler av kysten er vernet natur. Det betyr at man ikke kan sette opp telt og at det er en del regler på hva som er lov og ikke lov. Langs Jærstrendene finnes et unikt fugl- og planteliv, samt geologiske og historiske minner. Det gjør området ekstra spennende å besøke.

Jeg kjørte hjemmefra før det var lyst og parkerte ved Grødalandstunet. Her er det en stor og gratis parkeringsplass, tilknyttet museet.

Det var en skikkelig kald morgen, med frost og kald trekk. Men jeg hadde kledd meg godt og tok meg selvfølgelig tid til å lese informasjonstavlene som var satt opp.

Turløypene er lette å finne fra parkeringsplassen og det er godt merket i begge retninger.

En av de fineste turene langs kysten er Kongeveien. Dette er en tursti som går mellom Hå gamle prestegård og Varhaug gamle kirkegard. Turen er ca 8,5 kilometer lang og kan gås hele året. Merk at du enten må ha en bil i hver ende, eller gå samme vei tilbake. Da snakker vi om en ganske lang tur, selv om stigningen totalt ikke er mer enn 118 meter. Eller man kan gjøre som meg og starte sånn omtrent midt på, slik at man tar en liten bit om gangen. Det finnes flere steder å parkere, enten man starter i en ende eller på Grødalandstunet eller ved Obrestad havn. Husk å ta med det du trenger av mat og drikke, det er lite servering å finne underveis. Ellers anbefaler jeg gode og vanntette sko, samt vindtette og varme klær. Været kan best beskrives som skiftende og det er ikke uvanlig at man er innom fire årstider på noen timer.

Turen veksler mellom å følge grusvei og sti nede på stranden. Her oppe går sykkelruten og det er mulig å trille barnevogn en del av veien.

Det var en usedvanlig vakker morgen og det var ikke folksomt noe sted.

Det går sti mellom rullesteinene, så turen må kalles enkel å gå. Man passerer flere gjerdeklyvere og noen steder går det kyr og sau, selv om det er lite på vinteren. Husk båndtvang!

Det finnes en grunn til at veien kalles Kongeveien, her har nemlig folk og fe tråkket avsted i tusenvis av år. Det ligger utallige kulturminner langs stien, fra langt tilbake i tid. Her er gravhauger fra jernalderen, blandet med nyere historie. Navnet Kongeveien stammer fra 1600-tallet, da den daværende kongen beordret de lokale bøndene til å bygge en vei tilpasset hest og kjerre, mellom Ogna og Stavanger. Det ble en meget enkel vei, men på den tiden var man neppe så kresne, siden det var ikke så mange veier i Norge. På 1800-tallet ble det bygget nye veier lengre inni landet og den gamle kystveien sluttet å bli brukt, da jernbanen ble åpnet over Jæren i 1878. Hva som tilhører den opprinnelige Kongeveien er i dag vanskelig å vite, men at man befinner seg på historisk grunn, er helt sikkert.

Jeg krysset en liten elv på bro og det var lett å se at det var ingen varme…

De tre båthusene kalles for Varhaugstøene og er bygget på tradisjonelt vis. Det var vanlig at bøndene kombinerte jordbruk med fiske i små båter, som lett kunne dras opp på stranden. Kysten er værhard her på Jæren, med mye bølger og vind.

Jeg vurderte å sette meg ved båthusene for å spise frokost, men visste fra tidligere turer at det lå et enda vakrere frokoststed lengre fremme.

Jeg har gått turen mange ganger før, både i sørlig og nordlig retning. Allikevel er det en tur man aldri føler man blir ferdig med. Det er alltid noe nytt å se og verken himmel eller hav ser likt ut for hver gang. Dessuten vil valg av årstid ha mye å si, våren og sommeren er nok min favoritt… Men en klar og kald vintermorgen hadde jammen sin sjarm, særlig med en flott soloppgang å beundre. Det var ikke lett å holde varmen, selv om jeg var godt kledd. Terrenget gjør at det er vanskelig å få pulsen opp eller antydning til svette. Jeg hadde bestemt meg for å gå til favorittstedet og enden av Kongeveien, nemlig Varhaug gamle kirkegard. Der visste jeg det var åpent toalett og en benk med fantastisk utsikt. Noen ganger står kirken åpen, men det var en altfor fin dag til å sitte inne.

Endelig kunne jeg se kirkegarden og det passet godt. Mindre hyggelig var det at både doen og kirken var stengt, men man kan vel ikke få alt…

Utsikt fra «benken min». Her er det lett å falle i filosofiske tanker, men uheldigvis hadde jeg andre ting som hastet mer. Man får nemlig appetitt av frisk sjøluft…

Jeg hadde gledet meg til frokost, selv om matpakken så ut som et takras da jeg åpnet den. Hjemmebakt brød, med karrisalat og skinke, varmet kropp og sjel og jeg var glad for at det ikke blåste. Jeg hadde med ekstra klær og holdt varmen hele pausen.

Jeg har helt siden jeg var barn, likt kirkegårder. Det finnes en egen ro og stillhet der, så det er et godt sted for å reflektere over hva vi mennesker egentlig kaver så mye etter. Mye vil ha mer og det er lett å bli blendet av glansbildene vi tror vi trenger for å bli lykkelige. Livet var sikkert enklere før, men neppe lykkeligere. De strevde og sleit, og enten de var skipskaptein eller husstell-lærer, så hviler de nå side om side under torven. Det kan være greit å bli minnet på at den veien går det med oss alle, enten vi vil eller ikke. Jeg brukte litt tid på å rusle mellom gravstøttene og lese navnene og ikke minst alderen, det gjør jeg alltid. Dessuten er det en minnesstein over de ni sjøfolkene som ble skylt i land her, da det russiske skipet Ingermanland forliste utenfor Mandal i 1842. Heldigvis ble 503 av 892 mennesker reddet og skipsvraket sank senere utenfor Varhaug. Forliset er det verste i Norge i fredstid og det er vanskelig å tenke seg til, når jeg skuet over det rolige havet.

Kapellet som står her nå, ble bygget i 1905, men det antas at det har stått kirker her siden kristendommen kom til Norge. den først man kjenner til ble bygd i 1328, så kom det ny både i 1627 og 1828. Det er en original informasjonstavle for turister, det kan jeg like….

Kysten utenfor Jæren er åpent hav og har ofte sterke strømmer. Den har fra gammelt av blitt regnet som en av de farligste i Norge, siden strendene ikke skjermes av skjærgård. Mange skip har forlist her opp gjennom årene.

Jeg tok meg god tid på tilbaketuren til å studere alle detaljer på sjøhusene jeg passerte.

Dessuten virket landskapet helt annerledes når det lå badet i morgensol og det kan man ikke bare gå forbi.

Jeg brukte nesten dobbel så lang tid på tilbaketuren, mest fordi solen varmet godt og jeg ikke trengte gå så fort for å holde temperaturen oppe. Dessuten fikk jeg følge av en hyggelig gårdshund og jeg ble nesten bekymret for at den kom til å bli med meg helt hjem… Men det gjorde den ikke, gårdshunder på Jæren vet hvor de hører hjemme. Jeg gikk en stund å lurte på om jeg skulle fortsette nordover, slik at jeg kunne besøke Obrestad fyr. Men jeg endte med å heller bruke tiden på Grødaland, selv om gardsanlegget fremdeles var stengt. Det er ulempen med å gå denne turen på vinterstid, det meste av bekvemmeligheter som en turgåer/turist vil få bruk for, er stengt. Men det synes jeg også er den eneste ulempen, for det er ikke mye som er vakrere enn Jærkysten en vintermorgen…

Det hadde slett ikke vært langt å få med både fyret, samt gå videre til Hå gamle prestegard. Men det ble ikke sånn…

Det var mye å få med seg, selv om det var stengt. Billigere ble det også, siden jeg slapp å betale for å gå inn.

Dersom du fremdeles er usikker på hvor Kongeveien går, her har du kart til turen.

Mellom bakkar og berg utmed havet…

Da tiden var kommet for den årlige sykkelturen med ei god venninne, var det tilfeldig at det ble langs kysten sør for Egersund. Vi hadde ambisiøst snakket om både Setesdalen og den nye Lysefjordruta, men knapp tid og logistikkproblemer satte en stopp for langtur. Valget ble tog til Egersund, med retur fra Sira. Planen var å trø langs kysten og videre med båt til Hidra, samt gode stopp i «sørlandsperlene» Sogndalstrand og Flekkefjord. Jeg drømte om mild bris, vakre solnedganger, softis og sommerfølelse. Med el-sykkel skulle det gå som en lek opp alle bakkene, for jeg visste at det var kupert. Jeg har tross alt syklet her, uten el-sykkel, med tung henger, opptil flere ganger. Men DENNE gangen skulle det kun være kos og skikkelig sommer idyll..

Toget til Egersund var stappfullt, men en hyggelig konduktør sørget for at vi kom med og hadde en fin tur. Så var vi i gang….

Det gikk raskt gjennom sentrum av Egersund, mørke skyer truet i horisonten. Niste for turen ble kjapt handlet på en Rema 1000, før vi gav gass sørover.

Det er en flott rasteplass langs havet ved Sokndalsveien. Her var fullt opp med bobiler og et vakkert utkikkspunkt i retning Nordsjøen.

Å ta toget med fullastet el-sykkel en fredagsettermiddag var neppe gjennomtenkt. Det var såvidt vi kom med, så det var med glede og takknemlighet turen startet fra jernbanestasjonen i «okka by». Vi hadde droppet å ta med telt, siden værvarslingene var lite oppløftene. Derfor hadde vi booket Airbnb, først i Sogndalstrand og deretter neste natt på Hidra. Det er alltid en god følelse å vite at man har en god seng å se frem til, samt tak over hode og mulighet for tørking av klær. Da tåler man å bli våt, for jammen åpnet himmelens sluser seg over oss. Allikevel var det et vakkert landskap vi syklet gjennom, særlig da vi tok av fra hovedveien og syklet inn på Fv 33. Vi fulgte nasjonal sykkelrute nummer 1: Kystruta. Strekningen mellom Bergen og Svinesund er en del av North Sea Cycle Route, som går langs hele Nordsjøbassenget gjennom 6 land og er 6000 kilometer lang. Det var bare å følge skiltene, som la ruten litt vekk fra hovedveien og vi tråkke ivrig avsted.

Det er alltid kjekt å komme til Sokndal, den sørligste kommunen i Rogaland. Her er kyst og frodig innenlands natur, gruvedrift og fredet trehusbebyggelse i en salig miks.

Det er mye mer bakker enn man skulle tro, her ute ved kysten. Det er fint med el-sykkel, men bratte bakker tapper fort strømmen. Alternativet blir å gå opp de bratteste bakkene, så jeg gikk en del.

Vi passerte den ene idyllen etter den andre, med det regnet så kraftig at det ble ikke så mange pauser og heller ikke tatt så mange bilder. Men på Nesvåg MÅTTE vi bare ta en stopp…

Det var en fornøyelse å komme i hus og vi brukte ikke så veldig lang tid på matlaging. Chorizopølser og broccoli salat, samt øl og chips er god husmormiddag.

Det ble ikke noe sightseeing på oss da vi endelig kom til Sogndalstrand. Regnet kom fortsatt i strie strømmer og vi var gjennomvåte. Dessuten var det blitt kveld og hele bygda lå mørk og stille. Da vi fant overnattingsstedet var det å henge alt av utstyr til tørk, spise og sove, samt lade sykkelbatteri, som kanskje var det viktigste av alt… Neste morgen var fin, mest fordi vi hadde tørre klær og det var oppholdsvær. Sogndalstrand er en opplevelse; med sin fredede trehus bebyggelse, elven og nærheten til havet. Her lå fra gammelt av et ladested fra seilskutetiden og selv om de hadde sin storhetstid på 1800-tallet, er det fremdeles mye å oppleve. Vi brukte god tid gjennom hovedgaten og tok masse bilder, selv om begge har vært her mange ganger og tatt de samme bildene. Noen steder forandrer seg ikke og i Sogndalstrand er livet skikkelig «cittaslow»….

Jeg regnte meg frem til at det var 4 gang jeg var på sykkeltur i området og hadde bilder tatt fra samme sted, bare ulik sykkel og oppakning. Blir aldri lei av Sokndal…

Noe av det jeg liker best med området, er at det er så frodig og grønt. Det er kupert, men ikke høye fjell. Dessuten er man sjelden langt fra havet og det kan man like.

Strekningen mellom Sogndalstrand og starten på turveien mot Blåfjellgruvene er fin og flat, derfor var jeg ikke i tvil om at vi måtte sykle en omvei. Jeg hadde nemlig veldig lyst til å vise frem Ruggesteinen og gruveområdet. Her har jeg mange gode minner fra da barna var små, vi hadde flere turer innover dalen, siden det er relativt flatt, uten bil og en meget barnevennlig løype. Man passerer små vann, elv og bratte fjell, samt det er tilrettelagt med flere fine steder å stoppe. Mange synes nok at gruven er høydepunktet, men den er stengt og kun mulig å besøke med en spesialisert guide. Allikevel er turen inn en fantastisk opplevelse og hun som ikke hadde vært der før, sammenlignet turen med Rallarveien og jeg syntes slett ikke at det var en dårlig sammenligning.

Ruggesteinen er verd en omvei, der den ligger og troner i landskapet. Steinen er Nord-Europas største bevegelige stein og veier 74 tonn. Vi dyttet det vi kunne fra alle retninger, men den beveget seg ikke. Allikevel vet jeg at det er mulig å få den til å røre seg, det har jeg greid før, men da var vi flere folk.

Turen innover mot Blåfjellgruvene går på grusvei med lite trafikk. Det går slakt oppover og naturen er fantastisk. Det er mulig å gå den til fots, men jeg foretrekker nok sykkel.

Turstien er laget på den gamle jernbanetraseen mellom Blåfjell og Rekefjord, som var i drift da gruvene var aktive mellom 1863 og 1876. Fra parkeringsplassen er det 3,6 kilometer til gruvene og grusveien er tilgjengelig for alle. Det er mulig å sykle videre innover til man kommer til Guddalsvatnet, men der stopper veien og man må samme vei tilbake. Det er allikevel verd turen….

Det ble kaffepause nede ved badeplassen Linepollen, etter avstikkeren opp dalen. Jeg var klar over bakken som ventet og nå var det veiarbeid, som medførte innsnevringer og dårlig veidekke, i tillegg. Men det gikk greit og nedoverbakken mot Jøssingfjorden må nesten bare oppleves. Her kom nemlig godbitene som perler på en snor og det startet med rasteplassen og minnesmerket fra krigen. Jøssingfjord ble kjent under andre verdenskrig for Altmark-saken og uttrykket «jøssing» ble en hedersbetegnelse på antinazistiske nordmenn. Vi vandret litt rundt og beundret utsikten, før neste stopp ble tunnelen som er tilrettelagt for syklister rett nede i veien. Jeg er usikker på om jeg hadde sovet godt her, i hengekøye med luftig utsikt, men kanskje en dag skal jeg forsøke. Høydepunktet kom etter en sugende nedkjøring, som nesten var for lang og bratt.. Helleren er to små hus, bygd under fjellet. Her har det bodd mennesker siden steinalderen, selv om husene som står nå er fra 1800-tallet.

Naturen og fjellene rundt Jøssingfjorden er bratte og har mye stein. Det var en krevende jobb å bygge vei opp fjellsiden og veien anses i dag som en turistattraksjon i seg selv.

Jøssingfjorden er 2,5 kilometer lang og bygda med samme navn ligger på ene siden. Det er mye industri her, med både gruve og kraftverk.

Vi hadde bare en kort stopp i sykkel tunnelen, for å beundre utsikten og forberede oss mentalt til bakken som ventet. Det er en fordel å sjekke bremsene på forhånd, dersom du tenker deg på sykkeltur i Sokndal.

Husene under Helleren er en stor turistattraksjon, men det koster ingenting å besøke området og det er mulig å gå inn. Husene har ikke takpanner, siden de står tørt under fjell.

Videre fra Jøssingfjord går det bratt oppover. Jeg angret bittert på omveien til Blåfjellgruvene, batteriet var nesten tomt for strøm. Det er ulempen med el-sykkel, rekkevidde angsten… Derfor ble det mye gåing i oppoverbakkene og heller sykling på flat mark og i nedover. Området mellom Jøssingfjord og Åna Sira er mye opp og ned, et flott heiområde hvor man passerer flere vann. Det fristet ikke engang litt å stoppe for et bad, regn og vind gjorde turen litt ubehagelig. Dessuten var jeg usikker på om jeg klarte å komme til Åna Sira før batteriet var tomt, men det gikk akkurat. Den lille bygda ligger akkurat på grensen mellom Rogaland og Agder, med 200 innbyggere og en Joker butikk. De hadde vært borti el-syklister før, så vi var hjertelig velkomne til å sitte noen timer å lade batteri, mens vi spiste rosinboller og drakk kaffe.

Det var godt å sitte under tak mens syklene ladet. Tåken hang tung over fjellene og regnet kom og gikk. Det var ikke mye trafikk på veien, men vi fikk selskap av to unge syklister uten el-sykkel. De var nesten mer slitne enn oss og da jeg hørte hvor de hadde syklet fra, forstod jeg hvorfor….

Etter å ha krysset broen til høyre i bildet, var vi i Agder, Sørlandsfylket over alle. Men det regnet fortsatt og bakkene var ikke mindre bratte.

Man opplever mye når man sykler, alle detaljene som man ofte ikke får tid til å undre seg over i en bil. Jeg lurte på om dette var en kirke, et kapell eller en usedvanlig vakker redskapsbod.

La meg bare si at det ble en lang etappe frem til ferjeleiet på Kvellandstrand og vi var søkkvåte da vi kom frem. Ferjeturen over til Hidra tar 7 minutter på en bilferje og jeg håpte at turen videre var flat, siden batteriet på sykkelen igjen var omtrent flatt. Hidra er IKKE flat, det er en grunn til at den beskrives som vestlandsk natur på Sørlandet. Det var bare å trø på , samt håpe at batteriet holdt helt frem. Vi siktet oss inn på butikken i Rasvåg, som lå nærmest overnattingsstedet, men den siste bratte bakken tømte batteriet mitt helt. Heldigvis var det nedoverbakke frem til butikken, som også er kafe. Det passet ypperlig, vi fikk handlet, fylt på med brus og kake og jeg fikk ladet batteriet akkurat nok til å komme meg frem til boligen vi hadde booket. Det er ikke flust med overnattingssteder på Hidra og prisene er relativt høye, så her kan nok svare seg å bestille i god tid i forveien.

Vi var heldige og fant tak over hodet mens vi ventet på ferjen. Jeg elsker disse små venterommene på ferjekaien, det er som regel godt, varmt og tørt. Fin utsikt hadde vi også.

Kafeen var på bakrommet i butikken og var et skikkelig trivelig sted. Vi drøyde kaken så lenge vi kunne, slik at jeg skulle slippe å gå opp den bratte bakken igjen…

Det ble en rolig kveld, med flott utsikt og en følelse av Sørlandsidyllen.

Vi våknet til kulde og våte klær. Ovnene ble skrudd av i løpet av natten, men heldigvis var det strøm på sykkelbatteriene. For å få varmen i oss, tok vi et bad i sjøen, turens første. Deet var en usedvanlig vakker morgen og det regnet faktisk ikke. Endelig kom sommerfølelsen og etter en god frokost var vi pakket og klar. Fremdeles med kalde og våte klær, men vi satset på at de tørket underveis i sola. Hidra viste seg fra sin vakreste side, men det ble ingen omveier for å utforske øya. Det var et godt stykke til Sira og toget, så jeg tok ingen sjanser på å bruke opp strømmen i de bratte bakkene mot Kirkehamn. Derfor ble det korteste vei til Flekkefjord, en strekning som egentlig hadde nok bratte bakker. Men solen skein, fuglene sang og fulle batteri hadde vi, så da var livet godt.

Det er rart hvor annerledes et sted ser ut når solen skinner.. Hidra var vakkert i regnvær, men for et syn i strålende sol…

Vi bestemte oss for at vi MÅ tilbake til Hidra. Her er toppturer å gå, flere badeplasser (både i sjø og ferskvann), kystmuseum, leie av kajakk og mye annet spennende.

Det ble ikke mye tid i Flekkefjord, mørke skyer samlet seg over oss og vi hadde et tog å rekke. Det ble akkurat så lenge som det tok meg å spise en softis.

Den siste etappen mellom Flekkefjord og Sira, ble den verste. Vi syklet inn i regnværet igjen og på kort tid var vi søkkvåte. Det var bratt opp Lavollbakken, men det verste var da vi måtte ut på E39 for å komme til Sira. Jeg anbefaler virkelig INGEN å sykle på E39, selv om det faktisk er lov. Mange som suste forbi oss, tok unødvendige sjanser ved å krysse gul sperrelinje og klemme seg forbi i svinger og bakker. De fleste senket ikke farten og jeg tror ikke det var mange som kjørte etter fartsgrensene. Verstingene tutet og signaliserte tydelig at vi ikke hadde noe på veien å gjøre. Fartsgrensen var 70 km/t, men så fort greide vi ikke trø, selv med el-sykkel. Vi kom oss til Sira og på toget, ganske så skjelvne. For å si som mannen til min venninne: «INGEN sykle på E-39, det er galskap»… Rent bortsett fra det, var det en vellykket tur….

Ved Flikka møtte vi en vegg av regn, men ellers var det rolig og fint å sykle.

Briller, regn og svette er en dårlig kombinasjon, men humøret var allikevel på topp (selv om jeg måtte sykle seint, siden jeg så nesten ingenting).

På Sira skein sola og vi gledet oss over å ha kommet frem og at turen hadde vært vellykket. For det må vel sies at den var…

På historisk grunn i Finnskogen.

Det er slett ingen hemmelighet at jeg er veldig glad i Finnskogen. Det er noe med stedet som gjør at jeg finner ro og klarer å senke tempoet i en travel hverdag. Kanskje det er stiene som slynger seg over et teppe av mose eller vinden som suser gjennom tretoppene, som gjør det lettere å puste dypt. Eller kanskje det er alle de små vannene som blinker fristende mellom alt det grønne og hvisker «kom og ta et bad»…. Uansett, her er det høyt under himmelen og akkurat som på Jæren, er det ingen bratte fjell eller dramatiske landskap å bli overveldet av. Her går man aldri i kø og det kommer ingen busslass med utenlandske turister, klar for spektakulære selfier og noe å skryte av når de kommer hjem. Finnskogen er litt gammelmodig, traust og trygg og jeg elsker det. Det er stedet for å søke innover, senke skuldrene, puste og bare være til.

Det er en drøy biltur hjemmefra og til Austmarka bygdetun, hvor jeg hadde planlagt å starte. Suleskarveien lå øde foran meg, der jeg gasset avsted på morgenkvisten.

I følge Wikipedia er Finnskogen «et stort sammenhengende skogsområde, som strekker seg langs begge sider av Riksgrensen, i 25 til 30 kilometers bredde». Navnet kommer av at det var finske innvandrere som ryddet og bygde her fra 1500-tallet.

Planen min var å gå Finnskogrunden, en historisk vandrerute på omtrent 6 mil.

Jeg har tidligere gått Finnskogleden, som du kan lese om her: https://annbjorgsalte.no/2021/08/29/pa-filosofisk-langtur-i-ulvens-rike/. Det var en fantastisk tur, men lang. Nå hadde jeg ikke mulighet til å bli så lenge og var derfor spent på denne kortere turen. Det ville bli et gjensyn med noen av de stedene jeg hadde besøkt tidligere og det gledet jeg meg til. Sekken var pakket med både telt og mat for flere dager. Telt kan man klare seg uten på Finnskogrunden. Turen er en av DNT sine historiske vandringsruter, som vil si at at Turistforeningen har i samarbeid med Riksantikvaren gjort gamle ferdselsveier lettere tilgjengelig. Det finnes totalt i 17 ulike løyper i Norge og alle er godt merket, har mye informasjon om historie og kultur, samt det er tilrettelagt med overnatting i passende dags etapper. Det kan man like…

Jeg var sliten etter den lange kjøreturen og vurderte å sette opp teltet på bygdetunet. Her står 10 historiske bygninger og det var en fantastisk fin gressmatte som fristet. Men jeg var litt usikker på om det var lov og uheldigvis var det pensjonisttreff. Med omtrent 30 personer i lystig lag i en gapahuk, tok jeg heller sekken på ryggen og gikk.

Det var en flott start på turen, med sol over Fagernessjøen.

Jeg gikk ikke langt, før jeg satte opp teltet. Det er fordelen med å ha huset på ryggen, man kan stoppe hvor man vil. Det er mange fine teltplasser, samt andre overnattingsmuligheter i koier, gapahuk, DNT hytter eller privat.

Jeg hadde forbedret meg godt, syntes jeg selv. Det viktigste jeg hadde investert i, var et hefte som er gitt ut av Finnskogen DNT i 2018. Det hadde jeg bestilt fra Skogfinsk Museum, til den nette sum av 30,-. Jeg tror ikke de tok betalt for å sende det i posten engang og det sier vel sitt om det kommersielle aspektet ved Finnskogen. Her er langt mellom serveringssteder og finner du noen, er de som regel stengt. Det du finner istedenfor, er hyggelige og pratsomme mennesker. De jeg har møtt, har vært opptatt av naturen og historien i området. Mange har strekt seg langt for å hjelpe meg til å ha en fin opplevelse på tur, så jeg har vært heldig. Uansett, med heftet i hånda, var jeg klar til å begi meg inn i det ukjente.

Det er mye myr og selv om det var godt tilrettelagt, bar skogen preg av en våt sommer. Jeg var konstant våt i beina, siden vannet flere steder gikk over de høye fjellskoene jeg gikk på og sånt får man fort gnagsår av.

Da nærmet jeg meg Toppenso, en boplass som ble ryddet rundt 1829 og fraflyttet på 1930-tallet.

Finnskogrunden regnes som en krevende tur, selv om bakkene ikke er så veldig bratte. Løypen går i den sørlige delen av Finnskogen, i området rundt innsjøen Møkeren.

Akkurat denne turen er fin for deg som har lyst til å prøve deg på en villmarkstur med telt og full oppakning for første gang. Her er god tilgang til drikkevann, men du må bære med deg mat. Det er mulig å leve på bær og fiske, men husk at du trenger fiskekort for å slenge snøret uti vann, tjern og elver. Henting av bær er heldigvis gratis, ellers hadde jeg spist for en formue… Det bugnet av blåbær og jeg fant også bringebær, tyttebær og molter. Løypa er godt merket og følger sti, skogsveier, grus og litt på asfalt. Det er muligheter for å se både elg, rev og større skogsfugler, samt bjørn og ulv. Men jeg tror at sjansen for å se disse er relativt liten. Jeg så mye spor etter elg, men var alltid litt for seint ute. Allikevel gir turen deg en følelse av villmark og sjansen er stor for at du blir helt alene i skogen..

Det var ufattelig mye blåbær og jeg spiste sikkert mange kilo. Bærene var de største jeg har sett og proppfulle av gode stoffer. Bær man henter i skogen har mye mer antioksidanter enn de man kjøper på butikken. Allikevel virket det ikke som om det var mange som gikk på bærtur her, jeg møtte i hvert fall ingen.

Som tidligere nevnt var det vått og noen steder lå stien under vann.

Ramtjernsbekken var ikke mye til bekk, det var en frådende elv som jeg heldigvis kunne krysse på bro.

Jeg tok en lengre stopp ved Høgmoen, som er Fagernes utmarkslags hytte. I vandreheftet mitt stod det hvor jeg kunne finne nøkkelen og det var både utedo og brønn. Her går bilvei helt inn og det er mulighet for å overnatte. Men jeg skulle videre.

Det er alltid kjekt å gå på tur alene, fordi jeg kan stoppe når jeg vil og hvor lenge jeg vil. Gjett om det ble mange stopp… Det unike med denne turen, er den skogfinske historien og kulturen som møter deg overalt. Fra de godt bevarte torpene, til ruiner dekket av mose, kunne jeg se hvordan nybyggerne bosatte seg og drev jordbruk. Her var gamle skolebygg, omgjort til fritidsbolig. Det var gamle røykstuer og badstuer, låver og informasjon om svedjebruk. Jeg fant så mange spennende steder at det var til tider vanskelig å løsrive meg og gå videre. Det var spennende å lære om historien til Finnskogen og særlig tenkte jeg mye på menneskene som hadde bodd her. Mange hundre utvandret fra Finland og bosatte seg her på 1600-tallet, med sine skikker og sin kultur.

Rett ved siden av den gamle Masterud Skole stod den gamle skolebenken. Skolen var en av mange grendaskoler som ble bygget på slutten av 1800-tallet, men det var ikke mulig å undersøke den nærmere, siden eiendommen var i privat eie.

Dette så jeg mye av, åpne plasser med fint ivaretatte bygninger. Mange av dem brukes som fritidsboliger og som regel gikk det grusvei helt inn.

Skog, skog og skog, så langt jeg kunne se. Men langt der bak skimtet jeg Møkeren.

Kvelden og natta ble tilbragt på den ubetjente turistforeningshytta Grasbråtan, som driftes av DNT Finnskogen og Omegn. Hytta har 6 sengeplasser og er låst med DNT nøkkel. Jeg hadde hele hytta for meg selv og lyttet til regnet og torden utforbi.

Etter en god natt søvn, begynte jeg å gå mot øst, etter å ha passert det nordligst punktet på turen. Jeg krysset E16 og dersom jeg hadde vært lei av å gå, kunne jeg ha blitt hentet her. Men det var jeg selvsagt ikke… Dessuten visste jeg fra å ha finlest heftet mitt, at dagen ville by på mange høydepunkt. Det startet med Orala, som jeg kom til etter å ha vandret gjennom furuskog og over myrer. Det norske navnet er Åranstorpet og området ble ryddet på 1690-tallet. Her finner du 14 bygninger og et fantastisk kulturlandskap, som eies av Norsk Skogfinsk Museum. Det ble en lang stopp for å utforske, samt å meske meg med solbær og rips som bugnet i hagen. Jeg så fremdeles ikke snurten av folk, noe jeg tenkte var uvanlig i juli og fellesferie. Men det var ikke feil å ha stedet helt for meg selv.

Dagen startet tidlig på Grasbråtan og etter nattens regn var det friskt og vått i skogen. Sekken ble gradvis lettere ettersom maten ble spist opp, så jeg la lystig avsted.

Det var så stille at jeg kunne høre pulsen dunke og hjertet slå, samt insekter som surret og fugler som sang. Ikke et vindpust rusket i trærne og solen skein fra nesten skyfri himmel. Sommer, altså…

Jeg innrømmer gjerne at Orala var et høydepunkt på turen. Stedet var vakkert restaurert, godt vedlikeholdt og hadde et hav av informasjon.

Det er ekstra kjekt når man kan lære noe om historien underveis.

Her hadde det også vært mulig å overnatte og det var tilgang på STRØM.. Det er alltid et tema på lengre turer, hvordan få ladet mobilen….

Men det var mer…. Etter en kort, men bratt oppstigning var jeg på Abborhøgda og her hadde jeg vært før. Her kommer man nemlig inn på Finnskogleden og følger denne løypa et stykke videre ned til Lebiko. Det ble allikevel en god stopp her også, jeg kokte meg kaffe og tok en lang pause. Det kan ha vært fordi det var folk her, en ungdom som jobbet på en av bygningene. Han var overhode ikke pratsom, travel som han var med å sage og spikre. Jeg kikket heller på blomsterenga jeg satt i, Abborhøyda har et biologisk mangfold som er helt unikt. Her kan man gjennom sommeren finne mange ulike blomster, som ikke lengre finnes i dagens moderne kulturlandskap. Men jeg var snart tilbake til ensomheten i skogen og tråkket videre på såre bein. Det er lett å bli sårbeint når sko og sokker er konstant våte og det er ikke så veldig mye man kan gjøre med det der og da. Selvsagt kunne jeg tatt en sko-tørke-dag på en hytte, men det gjorde jeg ikke når turen bare går over 3 dager.

Jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle tolke skiltingen opp til Abborhøgda, var det en skjult advarsel i kjevebeinet som hang der?

Mange av skogfinnene ble mistenkt for å drive med magi og trolldom. De levde tett på naturen og mente at man kan kommunisere med energien som finnes i alt som har liv. Denne tenkningen hadde bakgrunn i sjamanismen og man kan fremdeles finne mange symboler risset inn i bygninger, som skulle beskytte mot onde krefter.

Stien gikk over tunet på Kvåho, som er utleid til private, men eies av Statskog og er restaurert av Gruetunet Museum. Litt lengre borte er det en åpen koie, hvor det er mulig å overnatte gratis. Det er også utedo og brønn, så husk å fylle vannflasken.

Jeg hadde bestemt meg for å stoppe på Lebiko, som er DNT Finnskogen og Omegn sin hovedhytte. Her finner du 13 sengeplasser og alt som trengs til et fint opphold. Jeg overnattet her da jeg gikk Finnskogleden, mest for å få tørket klær og utstyr i pøsregnet. Nå var været fint, selv om jeg kunne høre tordenen rulle langt borte. Jeg låste meg inn i hytta og kjente med en gang at «nei, det blir telt». Det ble en tidlig kveld, mest fordi det var hissig med mygg og knott. Så etter å ha kokt suppe med nudler, fant jeg soveposen. Men det ble ingen rolig natt, så før det begynte å lysne (og det var SKIKKELIG tidlig, fordi vanligvis lysner det raskt i juli) var teltet pakket og kaffen drukket. Jeg var skikkelig klar for siste etappe, tilbake til Austmarka og bilen som ventet der….

Lebiko er en flott hytte, men siden det var sol og sommer, fristet det mest med telt.

Det gikk raskt å rigge opp leir og lage middag. Søvn var det heller dårlig med…

Morgentåken lå fortsatt over vannene da jeg ruslet avsted.

Det var en nydelig morgen og jeg var spent på å se om jeg ville møte på noen av skogens beboere. Det er ofte i morgengry at fugler og dyr er mest aktive, men det kan være at jeg lager veldig mye lyd når jeg går, for skogen var stille og tom. Jeg gikk en god stund, så stoppet jeg for å spise frokost nede ved Møkeren. Havregrøt er alltid godt, særlig når utsikten er fantastisk. Etterpå kam en ganske lang etappe på grusvei langs vannet og det kjentes godt i beina. Ved Sikåa fikk jeg gleden av å oppleve minnene om et helt eget lite samfunn, for på midten av 1800-tallet bodde 75 personer her og det var mye industri. Her lå sagbruk, smie, mølle og en spikerfabrikk, samt det ble fløtt tømmer hit. Det var et fint sted for nok en pause, før det gikk bratt oppover på gammel kjerrevei. Her ble jeg «angrepet» av utallige klegg, så jeg var glad da vinden tok seg opp på Møkeråsen.

Jeg kikket litt ekstra etter bjørn, men det var nytteløst. Dessuten var jeg meget usikker på hva jeg skulle ha gjort dersom jeg faktisk så en bjørn…  Antakeligvis hadde den vært reddere meg, enn hva jeg hadde trengt være den…

Det var en usedvanlig stille morgen og på vei ned mot Møkeren kunne jeg se at hele vannet var skjult i morgentåke. Den lå som et lokk over området, men heldigvis forsvant tåken da sola kom høyere opp.

Utsikten fra frokostplassen hadde liksom alt og jeg satt lenge og vurderte om jeg skulle ta meg et bad. Men jeg gikk videre uten, siden vått håndkle og badetøy veier mer enn tørt. Sånn tenker jeg mye på når turen går over flere dager….

Jeg fulgte en skogsvei som gikk på vestsiden av Sikåa og her var det mange som var ute og padlet, samt lå i telt. Jeg konkluderte at dette nok er et populært og lett tilgjengelig område for ulike typer friluftsliv. Men jeg skulle videre.

Ved Bedafors kunne jeg meske meg i kulturminner og det var satt opp mange informasjonstavler som fortalte historien.

jeg innrømmer gjerne at den siste etappen over Møkerenåsen var dryg. Jeg hadde vondt i beina og var trøtt. Derfor ble det ikke en særlig lang stopp da jeg passerte Solbergsætra, som hadde mange gamle bygninger. Jeg var litt mettet… Skogsveien gikk over på fin sti, den gamle Sætervegen. Over selve åsen var det mange spennende steder å utforske, men noen betydde avstikker fra stien (omvei) og jeg var nok ikke helt der. Det var rare navn som Smørrullen, Kistehølet og Trebeinssteinen, men informasjonstavler fortalte alt du trengte å vite. De siste kilometerne går på asfalt og sjelden har veien virket så lang. Jeg følte strekningen var uendelig og vurderte både haiking, buss og taxi. Dessverre var det heller lite trafikk, slik at jeg måtte gå siste biten. Men jeg kom meg omsider i mål, tok et fantastisk bad og var godt fornøyd med turen. Finnskogen må bare oppleves!!

Solbergsætra lå flott til, men jeg stoppet ikke. Mest fordi jeg var sliten, dessuten var den nok i privat eie og ikke tilrettelagt for fotturister.

Turstien over Møkerenåsen var virkelig flott. Når man kom opp på toppen, var den lett å gå og her bugnet det også av blåbær.

Gjett hvem som hadde en meget lang pause i regnværet her? En stol til meg og en til sekken, PERFEKT.

Det er alltid tøft for bein og kropp å avslutte en nærmere 2 mils dagsetappe på asfalt…. Det brant i beina og jeg følte jeg slepte meg langs veien. Det var dessuten varmt og jeg var tom for vann.

Like ved Austmarka Bygdetun ligger en flott opparbeidet badeplass. Det var en himmelsk opplevelse å senke mitt såre legeme i det kjølige vannet.

Hvorfor godt voksne sjelden dra på tur med telt…

Det finnes mange av dem som mener at «alder bare er et tall» og at «man er ikke eldre enn man føler seg». Det kan jeg så absolutt være enig med dem i, samtidig som jeg har lagt merke til noe vesentlig ettersom årene siger på. Det hjelper ikke at man føler seg som 17 år i topplokket, når skroget føles som godt over 90. Tenk at det fantes en tid da jeg oppriktig mente at alle over 40 år var skikkelig gamle. Men så ble jeg plutselig 40 selv og merket i grunnen lite forskjell, både i kropp og tankesett. Det samme skjedde da jeg ble 50 og enda lurer jeg på hvor alle årene har blitt av? Da innså jeg plutselig at grensen for når folk ble gamle, har endret seg gradvis etter hvert som jeg ble eldre selv. Det var faktisk en gang jeg tenkte på alle militære i Vatneleiren som skikkelige menn, mens nå ser de vernepliktige soldatene ut som om de kom rett fra barneskolen…. Så egentlig tror jeg at det å bli gammel, har veldig lite med alder å gjøre og mer med innstilling.

Da jeg gikk Der Westveg i Sør Tyskland i 2022, bar jeg med meg telt og full oppakning. Jeg hadde noen netter i telt, men flest på gjestehus og hotell. Men tropevarme over skogen, var det utrolig godt å avslutte dagen med air-condition og iskaldt øl.

Jeg lå en uke i telt ved Tititsee, etter at jeg måtte avbryte Der Westveg på grunn av varmen og mange korona stengte landsbyer. Det gikk fint, men jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde et større telt. Og ikke minst en stol….

Når man bor i telt, kommer man tett på naturen og de innfødte.

Samtidig er det ikke til å stikke under stol, at det er mye som forandrer seg når alderen siger på. Plutselig er enkelte ting, som man før tok som en selvfølge, relativt krevende. Jeg merker at ting, som å bære inn de store vedsekkene fra boden nederst i hagen eller ta på sokkene før jeg har drukket kaffe, tar lengre tid. Dessuten har jeg mange ganger sittet på campingplasser og undret meg over hvorfor det er så mange godt voksne som har bo-bil. Det er liksom en ting når man blir pensjonist og gjerne en del år før det. Svære og komfortable bo-biler, som inneholder all luksus hjertet kan begjære. Det er ikke ofte man ser andre på min alder i telt og har de telt, er det ofte en luksusutgave med flere soverom, svær oppblåsbar madrass og bord, samt stoler til å nyte proseccoen i.

Jeg har mange ganger misunt de som har hytte eller bo-bil, særlig når regnet øser ned og vinden rusker i teltet.

Men så har man alle de andre øyeblikkene, som å sitte utforbi teltet med morgenkaffe og se solen gradvis krype over fjellene…

Dessuten er livet med telt enkelt og praktisk, når man drar rundt i utkants-Norge hvor det er langt mellom overnattingssteder. Da jeg syklet mellom Nedstrand og Bergen i godt selskap, fant vi overnatting like ved ferjekaien på Buavåg.

Så hva er det som gjør at teltliv blir mer krevede ettersom årene kryper på? Det kan jeg godt fortelle, basert på mine egne erfaringer. Merk at dette ikke er verken forsket på eller vitenskapelige studier, her er bare mine egne tanker om temaet. Når man blir eldre, er det naturlig at kroppen blir stivere. Man kan til en viss grad påvirke dette selv, med trening og kosthold, men de aller fleste merker at ledd og sener knaker og at musklene trenger lengre tid på å restitueres. Fottur med telt og tung oppakning kan derfor bli et slit, med vondt både her og der. Jeg har merket at ettersom jeg blir eldre, er jeg mer og mer opptatt av hvor mye sekken veier og har investert i lettvektsutstyr av både telt, sovepose og liggeunderlag. Jeg veier sekken før lange turer og vet sånn omtrent hvor mye kroppen tåler å bære. Allikevel er det tyngre nå, enn for 20 år siden.

Det fineste med å dra på tur med telt, er friheten. Man har alt man trenger på ryggen, kan stoppe når man vil og oppleve naturen på en helt annen måte enn ved kjøring og hotell. Dette er fra en tredagers tur i Jotunheimen.

Jeg er særlig glad i kombinasjonen sykkel og telt, da slipper jeg nemlig å bære… Det er mange flotte og bynære steder å ta en svipptur til, her teltet jeg ved Store Stokkavatnet utforbi Stavanger.

Jeg dro for noen år siden på telttur til Florida og campet i Little Talbot Island States Park. Det var utrolig varmt og meget eksotisk, med skilpadder og insekter vi ikke har hjemme. Og nevnte jeg den svære myggen??!! Primitivt campingliv er IKKE å anbefale i tropiske strøk, men all erfaring er god erfaring…

Når man er stiv og vond i både hofter, rygg og knær ( som mange godt voksne ofte er), kan det være utfordrende å komme seg inn i et lite fjelltelt. Jeg har opptil flere fjelltelt som er så lave at man ikke kan sitte oppreist inni det og da sier det seg selv at man må krype både inn og ut. Kryping går greit, men man skal opp i stående også og det er ikke alltid enkelt.. Plassering av telt er derfor viktig, ha gjerne trær eller store steiner som man kan bruke for å komme opp i stående. For ikke å snakke om å finne en god stilling å sitte, når man kun har en sittematte og noen steiner rundt seg. Jo flatere terreng, jo vanskeligere er det å finne gode sittestillinger. Det finnes egne små stoler å bære med seg, og på campingplass har man ofte bil og kan ta med en god stol. Men komfort er ofte fraværende når man er på telttur.

Da jeg gikk Finnskogleden fant jeg en fin teltplass hvor noen hadde satt igjen en stol. Det satte jeg stor pris på, selv om jeg er mest tilhenger av sporløs ferdsel når jeg er i naturen…

Gamle folk står ofte tidlig opp og jeg er intet unntak. Når man drar på tur sammen med andre, kan det ofte bli mange timer å sitte og vente før de står opp. Gå en tur eller ha med stol….

Da jeg syklet langs Telemarkskanalen med en god venninne, var natten vi tilbragte sammen med geitene et av de beste minnene. Det er ofte omveiene og overraskelsene som beriker turene, og jo mindre planlegging, jo bedre…

Da jeg hadde en helg på Iveland, fant jeg den mest perfekte teltplassen ved et vann. Det viste seg at det var så mye mygg og knott, at jeg til og med måtte lage mat inni teltet. Teltliv har sin sjarm…

Det er mange som sliter med søvnen når man blir eldre og jeg har hatt mange og lange våkennetter i telt. Det kan være vanskelig å finne en god liggestilling i en trang sovepose og ofte er man for varm eller for kald. Liggeunderlag er jeg konstant opptatt av, mest i forhold til tykkelse og vekt. Dersom noen vet om et skikkelig stort og tykt underlag, som veier fint lite og ingenting, er jeg meget interessert. Ofte bruker jeg luftmadrass, men kun dersom jeg har bil. Mange jeg kjenner (som ikke er gamle) sliter også med å sove i telt, så jeg tror ikke det bare har med alder å gjøre. Men jo eldre man blir, jo mindre oppsøker man det ukomfortable, er min erfaring. Du vet, been there, done that….og tryggest og minst stress innenfor komfortsonen.

Jeg håper jeg aldri blir så gammel at jeg ikke nyter å ligge i teltet og se ut på himmel og trær.

Jeg har hatt mange og utrolig kjekke turer i telt til Ølberg camping sammen med han på 11. Da bor vi omtrent på stranden og lever på pølser og softis hele turen…

Dessuten er det mange i en viss alder, som må opp både en og flere ganger om natten, for å gå på do. Da er det ganske stress å ligge i telt, særlig hvis man ligger på campingplass og må gå en halv kilometer til nærmeste do. For ikke å snakke om det å krype ut av en varm sovepose, ta på fuktige og klamme klær, bale med opptil flere gjenstridige glidelåser, stable seg opp i stående for å finne en egnet plass å huke seg ned… Kanskje ikke bare en, men flere ganger på en natt. Jeg har prøvd mye forskjellig; fra helsekost til å slutte å drikke etter klokken 18.00. Men foreløpig har jeg ikke funnet noe som fungerer optimalt. Ja, jeg har hørt om tisseflaske og trakt for damer, men er meget usikker på om det er noe jeg hadde fått til å fungere i min alder og fysiske form.

Så enten man ligger på campingplass eller milevis fra folk…

i nabolaget eller er langt hjemmefra, så er teltliv helt topp…

Mange lurer nok på hvorfor jeg fremdeles foretrekker telt når jeg drar på tur? Etter å ha lest dette innlegget, lurer jeg litt på det selv… Men telt er og blir enkelt, billig og praktisk. Man har frihet til å dra hvor man vil og når man vil. Dersom man vil unngå å tenke at man er blitt for gammel, er det bare å dra på telttur så mye som mulig. For min del har alltid pris vært en viktig faktor, det er garantert mye billigere å overnatte i telt enn på hotell. Særlig da barna var mindre, var teltturer den ferieformen jeg hadde råd til. Det har gitt mange minner og gode historier vi ler av i dag. Men nå har jeg ikke tid til å skrive mer, jeg fikk ufattelig lyst til å dra på telttur og starter pakkingen nå med en gang…

Med lavvo telt og leiebil, hadde jeg tre ukers ferie sammen med min datter rundt omkring Cornwall og Devon i sør England. Det var en fantastisk tur og anbefales varmt.