Det var året det var så bratt…

Er du en av dem som starter det nye året med en lang liste av nyttårsforsett og som ser på januar som en ny sjanse til å bli et nytt og bedre menneske? Enten det gjelder kosthold, trening eller andre (u)vaner, som må lukes vekk, slik at 2024 kan bli det året du blir den aller beste versjonen av deg selv. Overalt møter man gode råd, enten det er sosiale medier, ukeblader eller på nyhetene. Hva MÅ man gjøre og hvordan skal man GREIE å ta ansvar? Det er nok av de som har oppskriften og gjerne vil hjelpe deg, men det koster som regel flesk. På treningssentrene står folk i kø, men ofte er nyttårsforsett ganske kortvarige. Så hva kan man gjøre i stedet, dersom man ønsker endring?

Dersom man ikke vet hvor man er, er det vanskelig å vite hvordan man skal komme dit man vil. Bildet er tatt på en mildt sagt heftig tur mellom Trodla Tysdal og Viglesdalen i starten på juni 2023.
Noen ganger føles livet som en eneste lang oppoverbakke… Da kan det være greit å minne seg på, at alt har en ende. Flørlitrappene var en sånn en dag..

Jeg liker å bruke den første tiden i det nye året, på å ta et godt blikk på året som har vært. Hva brukte jeg tiden til? Hvilke valg gjorde jeg og var det valg som var bra for meg eller burde jeg ha valgt annerledes? Jeg kan ikke gå inn å endre på det som har vært, men jeg har faktisk muligheten til å gjøre noe med den tiden jeg har igjen. Det tror jeg er viktig å minne seg selv på, at man har valg og muligheter. Ofte blir man fanget i troen på at man ikke kan bestemme selv, men det kan man. Men ingen valg kommer uten å ofte noe, og da er spørsmålet om man er villig til å betale prisen….

Det ble en telttur på Finnskogen igjen, selv om det bare var 3 dager og 6 mil.
Et av det beste minnet jeg har fra 2023, er roadtripen jeg hadde i Transilvania med sønnene mine, på jakt etter Draculas slott.

Det ble et annerledes år for meg i 2023, hvor jeg ble nødt til å fokusere mer på helsen. Jeg kom hjem fra Nepal med betennelse i hoften og jeg innså at fotturer i Nepal nok ikke er optimalt for hofteopererte med artroseknær i tillegg. Da jeg kort tid etterpå fikk påvist grå stær på begge øynene, tok jeg det som et tegn på at det var på tide å se sannheten i øynene. Ingenting av dette er alvorlig sykdom, sånn som man dør av, men det har gjort sitt til at livet ble annerledes. Jeg forsto plutselig hvorfor jeg sleit med å lese, skrive og finne løype på tur… Grå stær gjør at linsen på øyet blir tåkete og synet uklart. Da nytter det ikke med briller, kun operasjon hjelper. Så dersom noen lurte på hvorfor jeg ikke skrev så aktivt på bloggen i fjor, så er det grunnen….

Jeg opererte begge øynene på høsten, med noen måneders mellomrom. Det var som å bli født på ny, plutselig så jeg farger og detaljer jeg ikke hadde sett på lenge. Som ved dagsturhytta i Bjerkreim, når dagen lå lys utover vannet.
Jeg dro på yogaleir til Danmark, for å finne roen og kom hjem med nytt påfyll.
Det har blitt mange kortreiste eventyr, hvor jeg har brukt nærmiljøet både til tur og avslapning.

Med øyner som en ungdom igjen, burde fremtiden ligge lys foran meg og det gjør den. Jeg må bare få gang på kroppen igjen…Etter Nepal har jeg innsett at jeg må gjøre noe med knærne, så det er neste punkt på listen. Hva som skjer, er foreløpig uvisst, men det kan bety at det blir lite turer på meg i 2024… Da er det jammen bra at jeg har mange turer fra i fjor som jeg enda ikke har skrevet om, siden jeg da manglet syn… Men jeg har mange planer og flere turmål dukker opp underveis. Det gjelder å se fremover og ikke henge seg opp i bagateller. Derfor har jeg ingen nyttårsforsett og tenker at jeg får gå de turene jeg kan. Målet er å holde meg i aktivitet og få nye opplevelser, samtidig som jeg velger bort det som ikke gjør meg godt. Og stort mer enn det kan man nok ikke be om…

Turer sammen med gode venner håper jeg det blir mange av i 2024.
Dessuten håper jeg på mange sykkelturer, både dagsturer og sånne lange.

Dersom du tenker at 2024 skal bli DITT år, så kan jeg forsikre deg om at det er det allerede. Du har alle muligheter til å skape dagene slik du vil at de skal være. Det er det ingen som kan gjøre for deg, uansett hvor mye du betaler eller ber om hjelp. Mange kan komme med gode bidrag, men til syvende og sist er valget ditt. Jeg har tro på å legge listen lavt, slik at mestringsfølelsen hjelper deg videre. Ta små skritt i den retningen du vil gå og ha en plan på forhånd, HVOR du skal. Det vil komme dager da motivasjonen er på bånn og det er greit. Bare sørg for at du forsetter å bevege deg i riktig retning, så ordner det seg tilslutt. Du vet, enten så går det bra eller så går det over….

Verden ligger der ute og bare venter på deg. Skottland, januar 2023.
Man må bare lette seg fra godstolen og løfte blikket fra skjermen, så er man klar…

Nesten på kanten…

Jeg har lenge vært en ivrig tilhenger av Fjelltopp appen, der hvor man bestiger ulike fjell, for å sveipe seg inn på toppen. Det har gitt meg mange nye opplevelser og det har vært kjekt å utforske områder hvor jeg aldri før har vært. Foreløpig har jeg greid 112 av 1037 topper i Rogaland, så det er mange å ta av. Men siden jeg har tatt mange av fjellene i nærområdet hvor jeg bor, var tiden kommet for å søke utover.

Morgensol over lyngheiene.
Selv om jeg ikke fulgte merket løype til Varden,  antok jeg at gjerdeklyver betydde at jeg var på rett vei.
Det stod ingen varde på Varden, men jeg fant en merket og lettere løype ned.

Det var litt tilfeldig at det ble Eigerøy, denne golde og forblåste øya utforbi Egersund. I januar ligger ofte snø inni landet og jeg ville helst gå på beina og ikke på ski. At det klaffet med Sibirkulde og strålende sol, var tilfeldig og ikke optimalt. Så jeg droppet teltet og fant et trivelig Airbnb, midt i smørøyet. Allerede på bilturen nedover, sveipet jeg inn 2 topper og tenkte at dette blir lett match…. Etter en god natts søvn, hadde jeg som dagsmål å krysse av 5 topper, med Varden som første på listen. Eigerøys høyeste punkt ligger på 131 meter over havet og jeg gikk tidenes omvei for å komme dit..

Siden jeg ikke hadde besøkt friluftsområdet Auglend før, måtte jeg ta en sightseeingrunde. Turen gikk først ned til Vandringshamna, før jeg tok den lange veien til Brynnesodden. Her sveipet jeg inn på 53 meter over havet.
Fiske har vært en stor del av Eigerøy sin historie og det er utallige små kyst gårder vakkert plassert ved havet. Det hørte små havner til og dette var nok en av dem.
Landskapet må kalles småkupert og toppene er ikke så høye, men bratte. Langt der fremme kunne jeg se målet mitt.
Det var bitende kaldt, -8 og vind er ingen god kombinasjon. Jeg kunne ikke ta pause og sleit med å gå fort nok til å holde varmen.

Etter innendørs lunsj,  det var nemlig altfor kaldt til å sitte ut, tok jeg turen til Auglend, et flott tilrettelagt turområde ytterst på Søre Eigerøy. Her hadde jeg 2 topper, som jeg var fast bestemt på å ta. Men det var så kaldt… Jeg var godt kledd med ull og dun,men vinden gikk gjennom marg og bein. Det var endel is i løypa, så flere steder måtte jeg ut i lyng og einer. Derfor var jeg litt usikker på om jeg skulle nøye meg med en topp og heller dra hjem.

Det er flere godt merket stier på Auglend, samt toalett og rasteplasser. Bade og båtplasser er det også, men jeg var så kaldt at jeg orka ikke engang å tenke på det.
Brynnesodden så ganske steil ut, men stien opp på baksiden var fin.
Det var god utsikt og jeg kunne se over til Eigerøy Fyr, som jeg besøkte dagen før.
Og fra toppen, kunne jeg tvers over bukta se Vallbergknuden, mitt neste mål.

Turen videre rundt bukta var umerket og jeg var kald og sliten. Ikke hadde jeg med så mye som en vannflaske, jeg hadde tenkt «dette skal gå fort..» Men som alltid er min evne til å lese kart litt mangelfull, det ser alltid enklere ut enn det er. Så under tvil fortsatte jeg mot toppen og tenkte at det blir den siste idag. 3 av 5 var jeg godt fornøyd med i kulden…

Jeg passerte en fint restaurert stuge og så at her har de nok livnært seg på jordbruk og fiske i gamle dager.
Det lå mye is og uten brodder var det bare å gå rundt. Jeg tenkte å ta snarveien over myra, men tråkket gjennom og ble våt.
I den smale gresskledde sprekken skulle jeg altså klatre… Seriøst??

Det var vanskelig å finne stien opp på Vallbergknuden og det var bratt og glatt. Flere steder tenkte jeg «nei, dette gidder jeg ikke», men når man har gått så langt, vil man ikke bare snu. Så jeg fortsatte.. Tilslutt stod jeg på en hylle og kikket opp. Ifølge appen hadde jeg 54 meter igjen til topps, men nå snakket vi om klatring. Jeg stod lenge og vurderte, før jeg satte stavene fra meg og krøp oppover. Med hjerte i halsen og stivfrosne fingrer, var det neppe forsvarlig….

Jeg kom meg opp, men for en person med høydeskrekk, er det alltid verst å gå nedover. Det virket som fritt fall inn i uendeligheten.
Endelig nede på flat mark…
Tenk opp der klatret jeg…

Det er utrolig hvor langt jeg er villig til å strekke meg, for å få den trudelutten av en ny topp. Det tenkte jeg mye på.. Dessuten var jeg en smule irritert over at Fjelltopp appen har sånne turer som er på kanten til uforsvarlig, men det kan tenkes at det er bare meg som syntes at Vallbergknuden var krevende. Men høy på adrenalin gikk tilbaketuren som en lek, selv om jeg var ganske utslått på kvelden. Men idag er jeg klar for nye eventyr…

Jeg fikk med meg nok en fantastisk solnedgang over havet.
Adjø Auglend, neste gang håper jeg på sol, sommer og varme.

På tokt til dagsturhytta Røde Skjegg.

Jeg har blitt oppriktig glad i disse flotte hyttene, som plasseres lett tilgjengelig for at vi alle skal kunne benytte oss av dem. Det er mange ganger høydepunktet på en tur å kunne gå inn under tak, for å spise nistepakken og hvile litt. Her går man ikke bare inn under tak, men det er vedovn og ved slik at man virkelig kan få varmen i seg. Det finnes håndstrikkede tøfler, pledd og saueskinn til å sitte på. Og som om ikke det var nok, finnes det et eget bibliotek, hvor det er fritt frem å meske seg.

Ferjen til Kvitsøy var blitt gratis og det satte jeg stor pris på. Men jeg tror ikke det fortsetter lenge med gratis, rykter sier at det allerede diskuteres om man må betale igjen.
Båtturen fra Mekjavik tar 20 minutter med bilferie. Utsikten er upåklagelig.

Vi nordmenn er et prektig folkeslag, på enkelte områder. Vi bidrar til fellesskapet og respekterer regler. Da jeg hadde besøk av en venninne fra Skottland i sommer, var hun oppriktig sjokkert over systemet med åpne hytter i DNT sin ånd. Tenk at det står utallige flotte byggverk, fullt innredet og stappfullt av mat, bare noen timers gange fra sivilisasjon. Hun sa: That would not be possible where I come from!’ Men i Norge er det helt normalt og vi tar i bruk disse åpne hyttene med respekt og rydder fint etter oss.

Det fineste her ute et lyset over havet.
Det var tidlig morgen ute ved Leiasundet og fiskebåtene var på vei ut.
Steinkorset som står ute på Krossøy, har mest sannsynlig stått her siden vikingtiden.
Jeg drar aldri til Kvitsøy uten å besøke korset. Det blåste kvasst og regnet,så jeg var glad for at jeg kom forberedt.

Nå finnes det ikke noen DNT hytter på Kvitsøy, men det er jo litt det samme med åpne og lett tilgjengelig dagsturhytter. Vi tar stort sett vare på dem. Konseptet startet i Rogaland i 2021, etter at både Sogn og Fjordane og Hordaland hadde hatt stor suksess med hyttebyggingen. Allerede er det blitt bygget 28 hytter i alle Rogalands kommuner og noen har til og med bygget 2.. Alle hyttene har som mål å være en sosial møteplass, samt bidra til å få flere ut på tur i sitt nærmiljø. Jeg har besøkt mange og har vurdert om jeg skal begynne å samle på hyttene.

Det er rolig tempo vinterstid på Kvitsøy. Av en eller annen grunn har jeg ennå til gode å komme hit om sommeren, men jeg er sikker på at det er like vakkert.
Kvitsøy Fyr rager som høyeste punktet på øya og er vanskelig å overse.
Det står også et gammelt vippefyr, som var i bruk før de fikk skikkelig fyr.

Turen inn til dagsturhytta på Kvitsøy kan gås fra to retninger og bli en rundtur. Jeg valgte å parkere ved bygget til Kystverket og gikk først opp til fyret. Så fulgte jeg turstien videre over gjerdeklyveren og det skal godt gjøres å ikke finne frem. Her er godt merket og skiltet. Sjansen for at du treffer andre turgåere, en tirsdag i desember, er ikke særlig stor. Men du treffer garantert sau og Kvitsøy lam er en godt kjent delikatesse.

Helt umulig å gå feil…
Jeg fikk hele flokken av sau etter meg, mens de brekte vanvittig høyt. Jeg begynte nesten å angre på pinnekjøtt middagen jeg hadde for noen dager siden….
Turen går helt ned til havet.
Det er et spennende landskap, med både gamle krigsminner og røft landskap.

Jeg har gått rundturen mange ganger, den tar ca 1 time og er 3,1 kilometer. Derfor hadde jeg bestemt meg for å gå inn til hytta og bare være der. Det var litt på grunn av været, det blåste kuling og kom noen kraftige regnbyger. Selv om jeg stilte med både ull,regntøy og høgstøvler var det vanskelig å holde varmen. Kvitsøy ligger midt i havgapet, forblåst og med mye vær. Perfekt for å sitte inne i ei flott hytte mens man kjenner på værgudenes vrede…

Hytta ligger fint plassert, med god utsikt og gjerde for å holde sauene ute.
Jeg undret meg litt over navnet, hvem var han med rødt skjegg? En nedgravd sjørøver eller snekkeren som satte opp hytta?
Det er nesten litt synd at det ikke er lov til å overnatte, snakk om a room with a wiev…
Det var mye kjekt å velge mellom.
Men først tøfler på…
Så satt jeg der, mens hytta knaket i vinden og regnet smalt mot vinduet. Men inne var det godt og varmt, så jeg kunne kose meg med nistepakken og varm drikke.

Det finnes mange gode grunner for å besøke en dagsturhytte og enda flere grunner for å besøke den på Kvitsøy. Jeg satt lenge og selv om jeg satt alene, så var det aldri ensomt. Det var nok å se på, for utsikten var flott. Dessuten kan man telle båter eller sauer eller fugler. Jeg var ihvertfall veldig fornøyd. Så ta deg en tur til Kvitsøy, mens ferjen ennå er gratis. Du vil ikke angre på det…

Jeg trodde først at det snødde, da det fløy store, hvite filler gjennom luften. Men det var bare skum fra havet…
Sørlands stemning og tomme gater.

På ville veier til Øykjarfjell.

Visste du at hjernen har en medfødt evne til å tilpasse seg og danne nye koblinger? Gjennom hele livet har vi mulighet til å utvikle oss og skape endring i livene våre. Allikevel er hjernens førstevalg motstand mot endring og tror du meg ikke, kan du bare spør de som har forsøkt å slutte å røyke. Eller slanke seg, komme i gang med trening eller bare noe så enkelt som å begynne å bruke blinklys i rundkjøring. Hjernen trives best med å gjøre det som den alltid har gjort. Men hjernen vil takke deg dersom du prøver noe nytt, det er nemlig den mest effektive hjernetrimmen som finnes og kan forebygge demens.

Jeg parkerte ved Noredalen grendahus, her er en stor parkeringsplass. Det kostet 30,- og jeg betalte gladelig. Det er alltid kjekt å støtte de som tilrettelegger for friluftsliv, enten det er med parkering eller merking av løyper.

Jeg tok som vanlig et bilde av kartet som hang ved parkeringen. Det er alltid kjekt å vite hvor man skal, når man går nye turer. Egentlig burde jeg ha memorert kartet, for virkelig å utfordre hjernen. Men det tror jeg hadde vært å be om for mye.

Det lå an til å bli en usedvanlig fin dag, selv om det var bikkjekaldt og en smule snø.

Jeg har gått mange ganger til Øykjarfjellet, men aldri fra Noredalen. Min favoritt er å gå fra Alsvik Natursenter, som er en perle i seg selv. Her er flott hele året og man kan telte, grille, bad eller gå tur. Akkurat HVORFOR jeg alltid har gått herfra, vet jeg faktisk ikke. Det er mulig at det var herfra det først ble merket løype og jeg har gått turen i mange år og alltid av gammel vane. Jeg velger alltid samme vei opp, så er det litt avhengig av tid, vær og lyst om jeg går samme vei ned eller en rundtur. Det er et flott terreng og jeg kjenner løypen godt, så det er både behagelig og lite krevende for hjernen å gå de vante stiene. Men plutselig var jeg sugen på å prøve noe nytt, derfor var jeg klar for å forsøke å gå fra Noredalen. Som sagt, så gjort…

Det var god traktorvei i starten og selv om det var snø, droppet jeg broddene. Det var ikke særlig glatt, så jeg tenkte at jeg skulle vente til det BLE glatt.

Jeg kikket lengselsfullt tilbake mot bilen og fjellene, hvor solen var forventet å komme opp. Vindmøllene forsøkte jeg som vanlig å overse, hjernen min klarer ikke å venne seg til at de er blitt en stor del av horisonten overalt på Jæren.

Men snart stod jeg ved et veiskille og forlot den brede og behagelige veien. Det blir feil å si at jeg aldri hadde gått her før, det er nemlig her man kommer ned dersom man går rundturen. Jeg hadde aldri gått opp og det er to helt forskjellige ting. I hvert fall for min hjerne….

Økjarfjellet er en topp som ligger i Sandnes kommune og turen er relativ lett å gå. Toppen ligger på 372 meter over havet og det er ikke all verdens. Den er lengst å gå til fra Alsvik, da regner man 5,4 kilometer. Fra Noredalen er det 4,1 kilometer og beregnet tid er 2 timer. Det fant jeg ut må være uten snø og dersom man finner løypa på første forsøk… Men jeg var her for å trimme hjernen og ikke så veldig opptatt av hvor langt eller fort jeg skulle gå. Turen regnes som både enkel og barnevennlig, hvor man får mye utsikt for relativt liten innsats. Tja, tenkte jeg, da har man nok gått en del i fjellet før….

Jeg siktet meg inn på gjerdeklyveren, mye av de røde merkene var forsvunnet under snøen. Det var en kamp å komme over, man blir tross alt ikke yngre med årene. Og det er ikke bare hjernen som sløves når alderen siger på…

Det må kalles god hjernetrim, når man virkelig må anstrenge seg for å tenke hvor stien går. Hvor er det logisk at man finner veien opp fjellsiden? Dessuten var det glatt, men jeg gadd fortsatt ikke ta på broddene. Jeg tenkte det var også god trening, «hvor er det trygt å sette beina?»

Jeg har i mange år trivdes godt med å gå mine vante turer. Det har vært av praktiske årsaker, jeg har ofte valgt de som ligger nærmest heimen. Da sparer man tid og transportkostnader, samt at man vet hva man får. Jeg har stort sett dratt til Gramstadområdet, som tar meg 5 minutter å kjøre. Her kan man velge mellom korte og lange turer, topper eller skog. Jeg er lommekjent og bare elsker området. Men tenk på alle de andre fine turene jeg går glipp av og ikke minst utfordringene og gleden ved å finne nye stier, se nye utsikter og utforske andre flotte turområder. For man skal ikke dra langt, før alt oppleves helt nytt.

På andre siden av Nordlandstjørna, kunne jeg se Skrussfjellet. Det er et annet turmål som man kan gå fra Alsvik. Den turen har jeg også gått mange ganger og faktisk variert hvilken retning jeg har gått rundturen.

Heilt til topps her, skulle jeg… Det var jammen godt at jeg skimtet et lite skilt som viste retningen ellers måtte jeg ha vridd hjernen for å finne min egen sti.

Jeg fant noen fotspor jeg kunne følge, men de gikk nedover. Det tenkte jeg mye på, hva var grunnen til det? Var turen lettere å gå ned enn opp? Eller var det bare at mange er like meg, at de alltid går runden samme vei?

Her skal du få et sjefstips: Dersom du har krøpet opp en bratt skråning og det står et gjerde på toppen, da har du mest sannsynlig tatt feil vei…. I hvert fall i merket løype.

Jeg syntes egentlig ikke at stien hvor jeg fant ut at jeg skulle gå, var så mye bedre… Men jeg karret meg videre, fremdeles uten brodder..

På Wikipedia står det at hjernen veier omtrent like mye som en pose sukker og består av omtrent 86 milliarder hjerneceller. Disse cellene er hver og en koblet til 10 000 andre, så det sier seg selv at vi mennesker er ganske så avanserte. Her både prosesseres og lagres informasjon, samt styres hele kroppens funksjoner. Da burde det egentlig være en selvfølge at man tar vare på det som skjer under topplokket, men gjør vi alltid gode valg? Den gode nyheten er at hjernen lager nye hjerneceller hele livet og den kan også, ved skade, danne nye koblinger. Men det er en myte at vi bare bruker en liten del av hjernen, de fleste av oss bruker hele, selv om det ikke alltid oppleves slik… Det kunne jeg kjenne meg igjen i, der jeg rotet meg oppover fjellsiden, både svett og andpusten.

Det var et gledens øyeblikk da jeg kom opp i høyden og morgensolen varmet både kropp og sjel.

Jeg nærmer meg toppen, men måtte vri de små grå over skiltet. Nordland, hvor i alle dager var det? Var det samme sted som Noredalen? Jeg ble en smule forvirret…

Helt plutselig var jeg på toppen og her var jeg jo kjent og kunne beundre utsikten jeg har sett utallige ganger.

Det blir ikke mindre fint, selv om man har sett det før.

Bare for å gjøre det enkelt, satte jeg meg på den vante steinen jeg pleier å sitte når jeg spiser nistepakken. Maten utfordret heller ikke, tørre brødskiver og kakao er alltid en slager når jeg er på tur, enten det er på kjente eller ukjente trakter.

Jeg må innrømme at jeg syntes turen var mer krevende fra Noredalen, enn fra Alsvik. Det handler kanskje mest om føret og at jeg sleit med å finne stien. Dessuten var det ganske så bratt og jeg tenkte mange ganger at jeg burde snu. Eller i hvert fall ta på broddene… Hjernen jobbet på høygir, både med endeløse diskusjoner om hva jeg skulle gjøre samt hvordan jeg kunne velge den tryggeste veien opp. Det var faktisk både utfordrende, samt veldig kjekt. På turen ned gikk jeg den vante veien og jeg tok broddene på. Det ble reneste sjarmør etappen og sånt kan jeg like. Det er fint med hjernetrim, men det gjelder å gi seg mens leken er god. Da får man faktisk lyst til å prøve flere nye og ville veier…

Da var jeg ferdig skodd for en bratt og glatt nedtur.

Nedturen gikk på andre siden av Øykjarfjellet og her får man en fantastisk utsikt over Lutsivassdraget. Det var også mye mindre snø, så det varte ikke lenge før broddene ble tatt av.

Det var rene sommerstemningen, da jeg fulgte traktorveien langs vannet tilbake mot bilen. Jeg var godt fornøyd med turen og går gjerne flere ganger til Øykjarfjell fra Noredalen.

Leirskole for voksne i Danmark….

Det er mye man ikke lenger kan gjøre, når man kommer opp i en viss alder. Hvem har ikke gode minner fra barndommens tvangssosialisering, også kalt leirskole, med dokø, matkø og tynne skumgummi madrasser i køyeseng? Det kan godt være at det var et ubevisst ønske om å gjenoppleve en tid hvor jeg var ung og sorgløs, som gjorde at jeg befant meg på danskebåten en kald kveld i november. Målet var en yogahelg ved Limfjordens vakre strender og et løfte om indre ro.

Et godt tips på disse svære ferjene, ta bilde av hvilket bildekk du befinner deg på. Det er vel unødvendig å si hvorfor…
Lugaren var innvendig, men med en fantastisk havutsikt. Det var et flott maleri, men jeg ville heller hatt et vindu jeg kunne åpne og frisk bris over kinnene.
Vi tok båten fra Tananger til Hirtshals på kvelden og kjørte i land i Danmark, tidlig neste morgen.

Jeg var veldig klar over hva jeg gikk til, fordi jeg hadde vært her før. Endel år tilbake tilbrakte jeg en uke sammen med min datter og søster på yogacamp. Det var en krevende, men flott opplevelse som gav mersmak. Yogakurset arrangeres av Laxmi og Gunnar, som driver Yogaskolen i Aarhus. Her lærer de bort klassisk yoga, meditasjon og yogisk livsstil. Kursene er åpne for alle, enten man har praktisert yoga i flere år eller aldri har satt sine bein på en yogamatte. Det eneste som kreves, er at man er motivert og har et åpent sinn.

Siden vi hadde god tid, var planen å kjøre danske landeveier sørover, samt å stoppe på alle spennende steder vi passerte. Vennebjerg Mølle er like ved Hjørring og absolutt verd et besøk. Møllen er vakkert restaurert og det ligger en koselig kafé ved siden av, som var stengt da vi var der.
Vi hadde på forhånd sett oss ut Rubjerg Knude Fyr og fant parkering inne i en skog.
Det gikk flere stier inn mot fyret og her var muligheter for både korte og lange turer.
Fyret er en av Nordjyllands største turistattraksjoner, men det var ikke folksomt da vi var der. Det er nok mest kjent for at det ble flyttet, for å unngå at det skulle falle over klippekanten.
Like ved ligger den gamle kirkegården fra middelalderen. Her lå gravsteiner utover marken, som terninger slengt utover på et ludo brett.

Helgekurset holdes på Susvind, en feriekoloni helt nede ved havet. Det er et flott sted, med stor sal til yoga og måltider, kjøkken og 4 mannsrom med felles bad og do. Det er en liten landsby noen kilometer bortenfor, med badebrygge og kirke. Ellers er det kun bondegårder og dyrket mark, litt skog og høy himmel. Nesten som Jæren.. Her ble vi oppfordret til å rusle turer, gjerne ta et bad, legge bort mobilene og søke naturens helende stillhet. Det vil si, når vi ikke var travelt opptatt med å følge programmet.

Vi droppet frokost på båten og gikk for en ekte dansk frokost tallerken. Det er verd turen over Skagerrak bare for å smake bakevarene igjen. Og osten… og pålegget…
Limfjorden er et sund som forbinder Nordsjøen med Kattegat. Den er 18 mil lang og har mange øyer, viker og strender. Her ligger også Nord Europas største fuglereservat, Våtmarksområdet Vejlerne.
Her fant vi nok en vindmølle, som vi fikk lov å utforske. Bare utvendig, men vi var godt fornøyd med det.
Danmark er et eldorado for alle som er glad i fortiden. Her bugner det av gjenbruksbutikker, loppemarked og de mer eksklusive antikviteter. Jeg holdt meg i skinnet og gikk forbi.

For det er travelt på leirskole for voksne. Her skulle man delta på yogaøkter både sent og tidlig. Innimellom skulle man ha kjøkkentjeneste, hvor man ble veiledet i hvordan lage mat som både renset og styrket kroppen. Her stod man skulder mot skulder med de innfødte og skrubbet sellerirot, mens man småpratet om vær og vind. Sånn skaper man samhold og glede, noe jeg tenker var målet for barndommens leirskole også. Så sopte man gulv, før det var dokø og en ny økt med øvelser, avspenning og meditasjon.

Sist gang jeg var her, var det sommer og sol. Da var det langbord og måltider ute, men i november fristet det lite å sitte i vinden.
Men et bad i fjorden ble det og det var like langgrunt som jeg husket. Dessuten kaldere på land enn i vannet, men det er en annen historie.
Strandpromenaden var vakker i høstsolen. Jeg passerte noen feriehus, men det var tomt for andre mennesker.
Det var meg og solnedgangen…helt til jeg fant ut at jeg hadde skikkelig dårlig tid før neste yogaøkt. Da ble det en sprint tilbake.

Det er ikke nødvendig å reise på yogacamp for å få leirskole følelsen. Kanskje du har andre hobbyer eller intresser som kan friste til et opphold i inn eller utlandet. Hva får man tilbake? Man får bli kjent med stedet, landet og de som bor der på en helt annen måte enn som turist. Ofte har vi mer til felles enn det som skiller oss. Dessuten kan det enkle liv på leirskole gjøre at man setter mer pris på å flotte seg litt innimellom. Det setter liksom livet litt i perspektiv. Selv om enkelte nok syntes det var litt i overkant, da vi på lørdagskvelden danset i lang rekke, mens vi sang og klappet i hendene. Sånn gjør vanligvis ikke nordmenn edru og frivillig. Men på leirskole er ALT lov….

Etter en helg med detox, kan man godt slå på stortromma og kose seg litt.
Danmark hadde allerede pyntet til jul og det syntes jeg var tidlig, men koselig.

På tur i Smørkamdalen, med ustødige bein….

Det er mange måter å bruke en fridag på, men av og til har jeg ting som jeg MÅ få gjort. Å få ved i hus før vinteren, står nok ikke særlig høyt på listen over ting jeg har lyst å gjøre, men har man egentlig noe valg? Strømprisene kommer neppe til å gå ned fremover, så når frost og vinterstormer griper fatt i mitt snart 100 år gamle hus, gjelder det å være forberedt. 10 sekker med ved var bestilt i Bjerkreim, det var bare å fyre opp Toyotaen og kjøre sørover.

Jeg hadde tenkt det skulle være vanskelig å finne starten på turen, men det var faktisk veldig lett. Skiltene var store og flotte, så jeg sendte en vennlig tanke til de som hadde laget dem. 
Det var tidlig morgen over Ørsdalsvatnet og en flott dag.
Den så ut som om den visste noe jeg ikke visste, og som jeg burde vite…

En kjøretur helt til Bjerkreim, MÅ bare kombineres med litt fysisk aktivitet. Veden var ferdigpakket i sekker, så det var fort gjort å få den i bilen og ikke ble jeg svett av det heller. Fra tidligere besøk var jeg klar over alle de fantastiske turmulighetene i området og hadde funnet en ny tur jeg aldri hadde gått. Den var valgt fordi den ikke var for lang (4 1/2 km) og passe lettgått. Med et travelt dagsprogram foran meg, var jeg tidlig av gårde og gledet meg til å utforske Smørkamdalen.

Jeg startet med friskt mot oppover første bakke.

Hadde jeg visst det lå vakre små vann innover, skulle jeg tatt med badetøy.
Da jeg var kommet litt opp i høyden, åpnet landskapet seg.

Det startet allerede da jeg var kommet opp den første lange bakken. Tanken slo ned som et lyn i hodet mitt: «Tok jeg på håndbrekket i bilen??» Bilen stod parkert i veikanten, på det som må sies å være en utrolig lang og bratt nedoverbakke. Å ikke ha håndbrekket på, ville mest sannsynlig medført at jeg ikke hadde bil til hjemturen. For, bare så det er sagt, det skjer ofte at jeg glemmer håndbrekket… Dessuten er jeg kjent for å glemme nøkler, mobil, slå av kaffetrakter, låse døren… Jeg har brukt mye tid på å lete etter brillene eller huske hvor jeg parkerte bilen. Det skyldes ikke alder, det er i hvert fall det jeg sier til meg selv, men fordi jeg stort sett har tankene andre steder. Spørsmålet ble derfor, skulle jeg snu for å sjekke?

Det er merket mange fine utkikkspunkt langs løypa. Det er både bratt og høyt, en kombinasjon som gir strålende utsikt.
Det var nydelige høstfarger i fjellet og luften var frisk og skarp.

Dersom jeg valgte å snu, ville det vært å innrømme nederlaget. At jeg faktisk sliter med å huske og at det ofte er et tegn på at man begynner å bli gammel. Dessuten måtte jeg gått opp den lange bakken enda en gang og det gadd jeg i hvert fall ikke. Jeg valgte å gå videre, men nå var bekymrings frøet sådd. Det slo raskt rot og begynte å vokse. Det spant i hodet om alt så kunne skje med bilen, dersom håndbrekket ikke var på. Derfor var jeg ikke forberedt da løypa plutselig forlot den fine veien og gikk ut i terrenget. Her var flott utsikt og relativt lett gått, helt til stien begynte å gå nedover. Det var bratt og i mitt hodet ble det farlig bratt.

Her blei det jammen bratt, men turbeskrivelsen jeg hadde lest, hadde forberedt meg på en del luftige partier. Ellers beskrives den som enkel og barnevennlig.
All ære til de som merket og tilrettela løypa, de hadde gjort en god jobb. Men det hjalp ikke meg så mye…

Har du hørt uttrykket «å krisemaksimere «? Det er når fantasien tar overhånd og man spinner avsted på alle slags katastrofe tanker om hva som kan skje. Tankene er høyst reelle for de som opplever dem og kan gi kraftige angst og bekymrings reaksjoner i både kropp og sinn. Man kan bli både svett og kortpustet, samt ha vansker med å fokusere og tenke klart. Det beste man kan gjøre, er å ta noen lange og gode pust som roer ned, samt fortelle seg selv at dette ikke er farlig. Velger man å stoppe opp eller snu, har man jo bekreftet mistanken, at situasjonen er så farlig at man faktisk må flykte fra den. Det er den sjelden, når det bare er tankene som løper løpsk…

På andre side av vannet lå en liten gård. Der kunne jeg neppe ha bodd.. Tenk bare på jordras, steinras, snøras, flom, vinterstormer, brann, alvorlig sykdom uten veiforbindelse…
Mange steder gikk stien på kanten og dinglet, andre steder var det merket sti ut til spesielt vakre utkikkspunkt. Selvfølgelig måtte jeg ha full valuta og nærmest krøp ut til kanten for å kikke ned. Litt sjølpining bygger sterk karakter, er mitt motto.
Det var ikke folksomt i heia og sauer var det eneste jeg traff. De kikket rart på meg, eller kanskje jeg bare innbilte meg det?

Det fine med at jeg ble så opptatt av alt det farlige som kunne skje underveis, som fall med dødelig utgang eller kompliserte beinbrudd, var at jeg nesten glemte bilen. For planen hadde vært å gå så fort jeg greide tilbake til start, for å sjekke at den fremdeles stod på samme sted. Men sånn blei det ikke, fordi jeg vet at den beste måten å roe ned på, er ved å bruke god tid. Derfor fant jeg et hyggelig sted vekke fra kanten, hvor jeg spiste nistepakken. Jeg lå i gresset en god stund og kikket på skyene. Naturen ble beundret fra både høyt og lavt, samtidig som jeg passet på å gå seint nok til at ikke pulsen steig for mye. Det fungerte fint.

Tenk at oppå den haugen stod jeg og kikket ned. Jeg gav meg sjøl en vennlig klapp på skulderen for å ha overlevd.
Jeg måtte få med meg alle severdighetene, det var en usedvanlig flott tur.
Stien slynget seg langs fjellene, med vakker utsikt over vannet. Ørsdalsvatnet er 18 kilometer langt og om sommeren kan man dra på cruise her med M/K Ørsdølen.
Nistepakken var av det kjipe slaget; kaffi og flere dager gammelt brød i tykke skiver. Med peanøttsmør, som klistret seg til ganen og ble svelget ned med vann. Men alt smaker godt på tur og særlig når man sitter på fast fjell uten bratte stup rundt seg.
Rundt den svingen og det ville være mulig å se bilen. Eller ikke, dersom den lå i bunnen av bakken. Spenningen var stigende…

Jeg innrømmer at DET øyeblikket, da jeg rundet en ås og fikk utsikt til veien, var en lykkens stund. For der stod jammen vraket mitt fremdeles, trygt plassert i veikanten. Jeg lo høyt av meg selv, for det syntes jeg var det minste jeg kunne gjøre etter alt tankekjøret underveis. Det å riste på hodet, himle med øynene og fjolle litt over hvor dumt man kan tenke, det er undervurdert av mange. Neste gang jeg er på tur og brått blir usikker på om jeg tok på håndbrekket, skrudde av kaffetrakteren hjemme eller har husket alle de viktige små bagatellene som man utfører hver dag, så skal jeg ta opp den gode følelsen av befrielse som nå bredde seg i kropp og sinn. Så får det heller være at jeg hadde glemt å låse bildøren….

Er det ikke rart? Under denne helleren var jeg mest opptatt av bilen og tenkte ikke særlig på om den plutselig kunne rase ut og begrave meg under flere tonn med stein..
Turen gjennom Smørkamdalen kan gås begge veier og tror kanskje det hadde vært mindre krevende å gå andre vei enn det jeg gikk. Nå snakker jeg om mentalt og ikke fysisk….

 

 

 

Flørli, 4444 trapper til himmelen…

Dersom du er på jakt etter en skikkelig manndomsprøve, bør Flørlitrappene være førstevalget. Det er langt, det er bratt, det er høyt og det er vanskelig å komme frem til. Samtidig kjenner jeg mange, som jeg i utgangspunktet ville tenkt ikke hadde greid å gå turen, som fullfører med glans. Nå snakker jeg altså om «vanlige folk», sånne som ikke bruker all sin fritid på å peise rundt i naturen og synes alt under 20 kilometer er bortkastet. Jeg ble invitert med av min søster, som er i god form, tatt i betraktning at hun sjelden trener og man kan telle de årlige fjellturene på en hånd. Vi skulle gå sammen med hennes sønn og hans samboer, som nok heller ikke kan kalles topptrente atleter. At de valgte meg som reiseleder, sier sitt og vi la opp til en tur med mange pauser, gylne øyeblikk og at vi skulle rekke båten hjem igjen.

Dagen startet grytidlig og vi var oppe før sola. det må man nemlig være skal man rekke den tidlige rutebåten…. Men det var det verd, vi sparte neste 3500,- på billettene…

Turen innover Lysefjorden er en stor opplevelse og vi var mange som samlet oss på dekk for å fotografere fjell, hav og himmel i morgenlyset.

Som turleder var det mitt ansvar å peke ut Hyvlatånnå, eller på turist-norsk: Prekestolen. Jeg bomma opptil flere ganger og begrunnet det med at jeg ikke hadde brillene på.

Jeg fant den tilslutt og både min søster, som aldri har vært der og jeg, som har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har vært der, var godt fornøyd.

Det finnes ikke så mange alternativ for å komme til Flørli, denne veiløse bygda som er mest kjent for vannkraftutbygging. Som et av de første vannkraftverkene i Norge, ble området kjøpt av en Stavangermann i 1914. Dermed satte de i gang en storstilt bygging, hvor det skulle bygges en rørgate og demning på toppen av Troppekosnuten. Her snakker vi om 740 meter over havet eller 4444 trappetrinn. Det er utallige historier om hvordan de slet og bar oppover fjellsiden, med en gjennomsnittlig bør på 80 kilo på ryggen. Jeg anbefaler alle å besøke museet som ligger i den gamle turbinhallen, her kan man få et innblikk i en unik industrihistorie. Men for å komme hit, må du enten gå, ha egen båt eller basere deg på rute- eller turistbåtene. Legg gjerne inn en overnatting eller to, det er mye kjekt å finne på i området. Her er både vandrehjem, leiligheter, camping og DNT hytter.

Det enkleste er å komme sjøveien. Vær oppmerksom på at det er ulike båter og priser. Det billigste alternativet er kollektivtransport Kolumbus. Husk å kjøpe billett på forhånd!! Det er begrenset med avganger og plass om bord uansett hva du velger. Sjekk https://www.florli.no/getting-here/ for mer informasjon.

Jeg undret meg veldig over hva som skjedde i andre enden av kaien, siden alle båt passasjerene gikk i den retningen. Men trappene starter rett etter man har gått av ferjen, så vi tok sikte på dem.

Det manglet ikke på advarsler og jeg tenkte «Fy fader så bratt det er!!!» Men det var bare å begynne å gå. Trinnene er lave og relativt lette å gå, så vi startet rolig og forsiktig.

Jeg har vært på Flørli tidligere, men det var før stedet ble utviklet for turisme. Da var jeg turleder for STF på en kunst og male tur for småbarnsfamilier. Vi tok oss en tur i trappene, men været var ikke på vår side. Det var tett tåke, null sikt og sleipt i trappene. Derfor valgte vi å snu omtrent halvveis i bakken. Nå er turen enveiskjørt, så starter man å gå, er det få retrettmuligheter. Man kan gå av trappene og gå en kort løype, som kan gås som en runde hvor man kommer ut øverst i bygda. Men de aller fleste går til topps og følger Rallarveien ned igjen. Turen regnes som krevende, er merket rød og anbefales verken for barn eller hund. Men det kan man ta med en klype salt, siden vi møtte både store og små hunder på vei oppover. Dessuten arrangerer Barnas Turlag jevnlig fellestur til Flørli for å gå trappene, så det er fullt mulig for større barn å gå. Estimert tid er 3 timer, eller 4 timer dersom du velger å gå den lange runden rundt vannene. Det anbefales ikke å gå på vinteren, så sesongen er kort.

Jeg hadde ikke gått så veldig langt, før jeg begynte å merke høyden. Det skal sies at turen ikke egner seg for de med høydeskrekk, men heldigvis var det vaier eller rekkverk å holde fast i, så jeg klamret meg oppover.

Det er fascinerende å tenke på de som har bygd rørgaten og hvordan de har fått de svære rørdelen opp fjellsiden. Min lille dagstursekk kjentes som luft på ryggen og jeg følte ikke jeg kunne klage på mangel på oksygen etter hvert som vi steg oppover.

Det er flere steder underveis hvor man kan ta en pause. Noen steder var det bare å sitte på rørledningene, andre steder fant vi plattinger med benk. Husk å ta med mat og drikke, ta mange pauser underveis for å fylle på.

Det er merket antall på trinnene, men de var til tider litt misvisende. Og jeg er litt usikker på om jeg syntes det var så oppløftende, da ble jeg veldig bevisst på hvor mange jeg hadde igjen… Men de er der i hvert fall.

Halvveis oppe ligger den gamle kabel stasjonen, hvor den gamle vinsjen som pleide å dra vognene opp bakken, fremdeles står. Her er visstnok kafe, men den var stengt da vi passerte. Tenk deg den sommerjobben, bære 10 liter vaffelrøre og to svære termoser med kaffe hver morgen opp trappene, for å drive kafe her. Det snakket vi mye om….

Vi hadde en strålende dag og været kunne ikke vært bedre. Når man først skal gå en spektakulær tur, er det en fordel med klar sikt. Naturen er helt fantastisk og utsikten kunne ikke vært bedre. Jeg vet at det har vært skrevet mye om Flørli i media i sommer, området har ikke den samme populariteten som Prekestolen og Kjerag. Det synes jeg er synd og jeg tror det er kun fordi det er så vanskelig tilgjengelig med offentlig transport. Dessuten blir det fort dyrt, dersom man skal følge turistbåten eller ta en guidet tur fra Stavanger. Det er ildsjeler som virkelig står på for å markedsføre og gi et bra tilbud i bygda, så jeg håper endelig at de får lønn for strevet. Alle dere som ikke har vært der, REIS. Det er mye annet å finne på dersom du ikke ser syn på trappene. Her finnes andre og mindre krevende turer å gå, fisking eller padling. Man kan velge å bli i ett med naturens ro og fred, eller delta på trappeløpet Flørlitrappene opp. Noe for alle, altså…

Det føltes til tider å gå opp en berg-og-dal bane. Jeg burde egentlig latt være å snu meg, da ble man fort svimmel, men det var umulig å la være. Trappa er 1470 meter lang og har en stigning på 741 meter, med opptil 50 grader bratt. Lykke til…

Plutselig er man over tregrensa og det flater ut. Fremdeles et stykke igjen å gå, men dette er nesten flatt i forhold til tidligere.

Og plutselig var vi DER. Men med flere steg igjen å gå.. Jeg hylte høyt om falsk markedsføring og villedning av godtroende turister, men det KAN ha vært lavt blodsukker…

Det var seiersfølelse og brede glis på toppen. Demningen ble startet bygget i 1918 og stod ferdig i 1920. Stien vi skulle gå, var den rallarene gikk da de bar opp maskiner og utstyr og jeg tenkte igjen på min lille dagstursekk og syting over svette og slit…

For oss gikk turen bedre enn forventet, men det kan ha vært fordi vi var litt skeptiske i utgangspunktet. Oppe ved Ternevatnet ble det et bad på noen av oss, før vi spiste en velfortjent lunsj. Pausen ble ikke veldig lang, siden vi hadde bestilt båt tilbake til Lauvvik ferjekai og var usikre på hvor krevende nedturen var. Det er mulig å gå to ulike stier, en kort og en litt lengre. Vi gikk for den korte Rallarstien, som går fra demningens høyre side når du kommer nedenfra. Turen startet på snaufjell og var krevende på ankler og bein. Det var mange løse steiner og grus, noe som gjorde at det gikk relativt seint med gruppen. Bratt var det også, og de som sier at det er enklere å gå ned, har nok ikke problemer med knær, hofter eller høyder…

Stien nedover er merket med både store varder og rødt, så det er enkelt å finne frem.

Trapper opp og trapper ned… Det er bygget flotte steintrapper av nepalske sherpaer og det kjentes godt i lårmusklene da vi gikk nedover.

Det er et flott landskap og jeg likte bedre å gå ned, enn å gå opp. Andre foretrakk å gå opp, men det var mest på grunn av knærne. Jeg stilte godt forberedt med både knestøtter og staver, så da gikk det relativt greit.

Da vi kom ned i skogen, stoppet tempoet opp. Her bugnet det av blåbær og det var ingen som hadde lyst til å gå forbi, uten å spise dem.

Det var åpnet opp for et flott utkikkspunkt, heldigvis med gjerde.

Det var rart å se turen vi hadde gått fra «andre siden».

Det ble noen timer å vente på båten, men det var bare fint. Vi spiste resten av nistepakken på benkene utforbi, selv om det ikke var lov å spise medbragt. Grunnen var at kafeen var stengt og åpnet ikke før etter at ferja var kommet. Siden den først skulle inn til Lysebotn (og vi ikke fikk bli med før den kom tilbake), fikk vi god tid til å besøke utstillingen, kjøpe kjøleskap magnet og spise is. Kafeen serverte mye godt, så egentlig var det synd at vi hadde spist oss mette på nistepakken… Båten kom samtidig med regnet og det ble en rolig tur hjem, godt fornøyde med at vi hadde besteget Flørlitrappene. Jeg lettet ikke bakenden EN ENESTE GANG fra setet for å ta bilde av den flotte naturen. Det var like greit at det regnet og tåka dekket Hyvlatånnå…

Jeg tar gjerne en tur til Flørli igjen, men da vil jeg være lengre. Gjerne bo på turisthytta, gå trappene, fiske i sjøen og bare kose meg…

Vi kjente alle at det var godt å få sette seg etter turen og enda bedre ble det da kafeen åpnet.

Jeg anbefaler alle å ta en tur til Flørli, med eller uten trapper. Men lov meg at du besøker det gamle kraftverket og leser all informasjonen, om bygda og familiene som bodde der og ikke minst historien om Nils Helmikstøl….

Bare spør Marit…

Er det ikke rart hvor forskjellige vi mennesker er? Det som er enkelt for noen, kan være skikkelig utfordrende for andre. Enten det er i jobbsammenheng, sport eller strikking vi briljerer, har vi lett for å se bort i fra at andre kanskje ikke har det samme utgangspunktet som vi har. Allikevel virker det som om vi ofte glemmer det, når vi i godhetens navn gir hverandre tips og velmenende råd. Vi tenker ut fra vårt eget ståsted og i verste fall kan vi utsette andre for farlige og ubehagelige situasjoner. Det er sjelden fordi vi ønsker andre vondt, tror jeg, men kanskje fordi vi er ubetenksomme og ser verden med VÅRE øyner.

En nybegynner tur i Jotunheimen kan være så mangt… Med blytung sekk og mange hundre høydemeter oppover, var jeg sjeleglad jeg hadde vært på tur før.

På ut.no er turen inn til Olandsbu beskrevet som en enkel og barnevennlig tur. Men for han som aldri hadde gått med sekk eller besøkt en DNT hytte før, var det krevende nok.

Turen opp på Bergefjellet er en eneste lang motbakke og passer neppe for alle.

Vi møtte Marit på turisthytta i Trodla-Tysdal og burde egentlig ha skjønt tegningen da hun sa hvor hun hadde gått fra og hvor hun skulle neste dag. Jeg ble glad da jeg hørte at hun hadde kommet ned Tverrlia og spurte henne kjapt om det var så luftig som turbeskrivelsene beskrev. Med høydeskrekk og dårlige knær var jeg litt skeptisk om dette var turen for meg, men Marit var var veldig overbevisende. Her var verken utfordringer med høyder eller særlig krevende terreng. Det hadde vært litt vått og sleipt noen steder, men det hadde gått helt fint å komme ned lia. Siden det som regel er mer krevende å gå ned, enn opp, tenkte jeg at dette skal gå fint. Derfor var jeg lettet da jeg la meg og gledet meg til en fin tur.

Trodla-Tysdal ligger nydelig omgitt av høye fjell. Turen inn fra Kleivaland kan være krevende nok dersom man ikke er fjellvant, men turen videre til Viglesdalen er for spesielt interesserte.

Å ferdes i naturen gir deg styrke, både fysisk og psykisk. Samtidig må utfordringene stå i stil med evnene, hvis ikke blir det lite kjekt.

Det ble slett ikke en fin tur, men en tur hvor jeg ikke trodde vi skulle komme oss levende opp fjellsiden. Senere fant jeg ut at turen er merket med svart og varseltrekant, samt regnet for å være Rogalands tøffeste turistforeningstur. Hadde jeg vært klar over dette i forkant, hadde jeg ikke gått. Jeg tar gjerne en utfordring, men samtidig er det viktig å vite hvor grensen går. Nå stolte jeg på andre, som jeg faktisk tror ikke syntes at dette var en særlig krevende tur. Men ikke vet jeg hva Marit drev med til vanlig; kanskje ekstremsport og ultraløp? Jeg husker i hvert fall at vi godt kunne tenke oss å kringle-vri henne, da vi hang rundt hver vår bjørk og hyperventilerte opp Tverrlia.

Fottur i Nepal var en fantastisk opplevelse, hvor man trenger å vite hva man går til.

Sykkeltur med el-sykkel er ikke bare idyll… Fjorårets tur rundt på Dovrefjell ble tøff for noen, som var på sin første langtur med sykkel.

Noen liker å gå langt og andre kort. Og vi vet ikke alltid hva andre mener med langt… Eller kort….

Jeg er med i noen tur og frilufts grupper på Facebook, hvor jeg noen ganger blir ganske oppgitt. Det kan virke som enkelte har et behov for å fremheve seg selv og gir råd til andre, som i verste fall er farlige. Her er et eksempel: en liten familie som er helt uerfarne med tur og friluftsliv. De ønsker å ta med seg barna, på 6 og 8 år, til Trolltunga og ønsker råd om hvor krevende turen er og hva de bør ha med. Det kom mange svar og de fleste var oppmuntrende og sånn «kjør på, dette klarer dere fint». Det kom utallige eksempler; som de som hadde gått opp på 3 timer og med 25 kilo på ryggen (skulle telte og videre) uten problemer og de som hadde 3 åringer som hadde gått opp selv. Jeg har vært på Trolltunga og hadde aldri anbefalt turen til denne familien. Det er en lang dag på tur og man bør ha gått noen kortere turer før man går denne. Jeg vet ikke om de gikk, men jeg håper ikke det. Særlig ikke for barnas skyld…

Er man helt fersk i friluftsliv, dra på tur på dine egne premisser. Gjerne sammen med andre, DNT har fellesturer både for barn og voksne. Vi dro til Olalia sammen med Barnas Turlag og hadde en flott tur.

Man lærer av erfaring og det kan være den beste lærdommen.

Min far var en fjellets mann. Når han gikk, var det som regel fort og langt. Å spør han om avstand og hvor krevende en tur var, nyttet ikke. Det lærte jeg på den harde måten, ved å lytte til hans råd. Det er ikke uten grunn at det var en fjellvettregel som ble tatt bort da reglene ble revidert i 2016: Lytt til erfarne fjellfolk. Fra reglene kom i 1952 og frem til 2016, var det nok mange som ønsket at de ikke hadde lyttet til de med lang erfaring… I hvert fall når det gjelder hvor krevende en tur oppleves. I stedet er det kommet en regel, om at «Man skal tilpasse turen etter evne og forhold» og det er jeg veldig enig i.

Tur er kjekkest når man har overskudd til å kose seg, som her på vei rundt Løtoft.

Det er med god tid at man får med alle detaljene underveis, som her ved et utkikkstårn i Schwartswald.

Det er mange som bruker naturen til annet enn å fylle på energi og søke ro. De har som mål å prestere og inspirere andre til å sprenge grenser. Det synes jeg er flott, samtidig som det er viktig å huske at naturen kan være et lunefullt sted. Det er mange som legger ut på for krevende turer, som de ikke har forutsetning til å greie. Noen skader seg og andre dør, og det er jevnlig redningsaksjoner, både sommer og vinter. Da tenker jeg at det er vårt felles ansvar, vi som går mye i naturen, å veilede de som ikke er fullt så erfarne. Gi kloke råd og ikke bagatelliser hvor krevende en tur er, fordi du selv er i veldig god form. Still gjerne spørsmål og vær litt nysgjerrig på dine medmennesker. Hvilket utgangspunkt har de og hvilken erfaring?

Naturen er det fineste jeg vet…. Det er ikke et sted hvor man skal sammenligne seg selv med andre og tenke at man må prestere som dem. 

Vi kom oss over og ned til Viglesdalen, men det var en tur jeg ikke anbefaler andre å gå. Særlig ikke de med høydeskrekk og dårlige knær…

Vi traff Marit igjen på turisthytta i Viglesdalen, men vi var så slitne at vi ikke hadde overskudd til å kringle-vri noen. Dessuten var Marit en fantastisk hyggelig dame og i utrolig god form. Jeg skulle virkelig ønske jeg var som Marit, samtidig som jeg ble glad over å se at hun også måtte gå baklengs ned trappen neste morgen. Hennes bein kjente også alle høydemetrene, det var ikke bare meg. Hun var litt som far, som ikke gav råd for å fremheve seg selv, men fordi hun oppriktig ikke syntes at Tverrlia var særlig krevende. Det står det all respekt av, men jeg har lært at jeg må lytte mer til magefølelsen, samt undersøke i forkant, hvor krevende en tur er. Og aldri mer lytte til Marit eller andre erfarne fjellfolk!

Ut på tur, aldri sur….

Himakånå, eller not made for this shit…

Er det ikke rart, hvordan de unge i dag, har en oppfatning av at alt høres mye kulere og mer seriøst ut på engelsk? Det hender både titt og ofte at jeg må be både barn og barnebarn om en oversettelse, og jeg anser meg selv som ikke helt dum. Det er «OH MY GOOD», «NO WAY» og andre mye styggere uttrykk, som jeg helst ikke vil gjengi. Jeg har forsøkt å forklare i mange år, at banning på engelsk er fremdeles banning. Men da ser de bare på meg som om jeg snakker gresk. Dessuten er det ikke bare de unge, innen salg og markedsføring er engelsk mye brukt. Som om vi her i Norge er en bakevje, med et sidrumpa språk, som ikke forstår hvor fantastisk ting er før vi får det på engelsk. 

Turen til Himakåna er ikke lang, så han på 10 ble slett ikke avskrekket da vi kikket på kartet ved parkeringen. Turen starter og stopper ved Jokeren i Hinderåvåg og man betaler i automaten.
Det begynte riktig så finslig, med å gå langs riksveien, på asfalt. Det regnet jevnt og trutt, så da vi kom dit hvor turstien startet, ville noen snu og dra hjem.
Fra der grusveien starter, er det 2,2 kilometer frem til kanten. Jeg strevde litt med skiltingen, nede ved parkeringen hadde vi sett ett skilt som viste stigningen. Der stod det at det var 2 km og skikkelig slak bakke oppover til toppen. Bullshit, sa han på 10, da vi kom frem…

Kanskje det er fordi jeg føler meg gammel, oppvokst i en tid hvor ikke all oppmerksomhet handlet om det som skjer inni en skjerm. Samtidig blir jeg fasinert, særlig når jeg lytter i smug til barnebarnet som spiller dataspill med kompisene. Det er meg ufattelig hvor og hvordan han har lært så mye engelsk. Belive me, de glosene der har han ikke lært på skolen… Nåvel, nok om det…. Jeg hadde fått overtalt ham til tur og valget falt på Himakånå. Der hadde vi aldri vært, men jeg hadde tenkt lenge på at det var en tur som fristet. Fjellformasjonen markedsføres som en miniatyr Trolltunga, bare med kortere avstand og grusvei helt frem. Jeg bør kanskje presisere at den fristet MEG, han på 10 trakk på skuldrene og sa » Same shit» da jeg la frem forslaget. Det tok jeg som et ja…

Det var rett før han sank ned på alle fire og krøp opp bakken… Det var vel egentlig min feil, jeg vet tross alt at han HATER oppoverbakker.
Humøret steig betraktelig da han fant dette skiltet. Endelig var der håp om litt spenning i hverdagen, eller som han sa:»Finally some action».
Da gjengen kom mot ham, var det ikke så morsomt lengre. Det kom en del gloser som ikke egner seg til å gjengi.. Selv om de er på engelsk..
Skeptisk, meget skeptisk… Jeg brukte litt tid på å forklare forskjellen mellom en ku og en okse, altså hvordan man ser det, men han var allikevel redd. Gåstaven var klar til bruk for å forsvare seg, dersom det skulle bli nødvendig.

Bare så det er sagt, jeg har gått turen til Trolltunga og de kan overhode ikke sammenlignes. Turen til Trolltunga er fysisk krevende, lang og går i storslagen natur. Turen til Himakånå er rein plankekjøring og det mest spennende vi opplevde, var da vi prøvde å finne ut hvor den farlige oksen oppholdt seg. Jeg mener slett ikke at turen til Himakånå er bortkastet, det er en flott tursti gjennom kulturbeite og med fin utsikt. Men det er en eneste lang oppoverbakke, som sleit på motivasjonen til han på 10. Det er klart at det hjalp ikke på med dårlig vær, som krever tunge støvler og oljehyre. Så det er mulig at det hadde vært kjekkere med sol, mindre vind og lettere bekledning, men jeg tror ikke det. 

Humøret steig litt, da jeg fant en hule hvor vi kunne sitte og spise medbragt kjeks og kakao. Han var mest opptatt av hvor ku-flokken ble av og om jeg kunne høre rautingen fra oksen.
Det ble ikke mindre bratt oppover og jammen gikk det seint med oss. Eller helst med ham, noe som er uvanlig… Mange utenlandske turister tar en tur til Himakånå, det er ofte de som går med paraply, hvite sko og gjennomsiktig regn-poncho. Selv om på akkurat denne turen går det helt fint.
Jeg hadde god tid til å studere blomstene som vokste langs veikanten, samt beundre utsikten.

Det ble dessuten mye tid i eget hode, siden jeg gikk LANGT foran turfølget mitt. Jeg begynte å reflektere på hvorfor vi sier og gjør det vi gjør, som førte meg over på valg vi tar og hvorfor. Det blir gjerne det på tur, tid til å tenke disse dype tankene som man ikke rekker over i en hverdag fylt med støy. Jeg undret meg mye over hvorfor jeg insisterer på å gå en tur, som jeg visste at han på 10 mest sannsynligvis ikke kom til å like. Dessuten visste jeg jo at det ikke var en tur jeg heller kom til å være umåtelig begeistret for, siden hele poenget var utsikten på toppen og fare for fritt fall på flere hundre meter. Var det kun for å kunne si «been there, done that» eller var det en dypere mening med turvalget? Og kom vi noensinne til å komme frem eller kom jeg til å gi etter å snu?

Jeg kjente på et snev av dårlig samvittighet, da jeg så hvordan han slepte seg oppetter bakkene. Selv om jeg vet at han er mye spreke enn meg, hvis han bare vil.
Så flatet det endelig ut og vi hadde ikke mange meter igjen å gå. HELDIGVIS….
Jeg forsøkte å lokke med at han kunne bygge seg en liten varde, for å dokumentere at han hadde greid å gå helt opp. Det var uaktuelt og han forstod ikke poenget med det.
Men så var vi der, 357 meter over havet og med utsikt over Lysevatnet.

Det ble som jeg hadde tenkt.. Han på 10 ville ut på nabben, for å sitte og dingle med beina, mens jeg tok bilde. Jeg fikk pusteproblemer bare ved tanken og med et godt grep i armen hans, tok jeg noen raske bilder så nær kanten som jeg orket. Det var et annet par på toppen, de hadde passert oss på vei opp og rigget seg nå til på kanten for å spise nistepakken. Bare tanken på å sitte så nær kanten gjorde meg kvalm, så det gjorde ikke vi. Det ble i stedet helomvending og en meget rask retrett samme vei som vi kom opp. Han på 10 galopperte nedover grusveien så søla skvatt, mens han sang av full hals: «I belive I can fly». Oksen så vi heller ikke noe til og på rekordfart var vi tilbake til bilen. Jeg hadde lokket med en tur på Jokeren og der gikk enkelte berserk i raske karbohydrater og fett, mens han påstod at det var straffen jeg måtte betale for å ha tvunget ham opp den lange bakken. For ikke å snakke om å ha utsatt ham for en livsfarlig okse… Men da vi kjørte hjemover, innrømte han at turen hadde vært «good shit», så da var han vel egentlig fornøyd…  

Det var flott utsikt, selv i regnværet. Men jeg var nok mest opptatt av hvor nær han var kanten…
Det var ikke mye jeg så av han på nedturen, beina gikk som trommestikker.
Det regnet bare mer og mer, så det var godt å komme til asfalten igjen. Jeg forsøkte å hinte om å gå innom til middelalder kirkegården, men det var totalt uaktuelt. Han påstod han ikke var «made for this shit» så jeg gav meg fort….
Det blir neppe flere turer til Himakånå på noen av oss, han fordi han hater oppoverbakker og meg på grunn av høydeskrekk. Men vi HAR vært der…

Hvordan få sommerfølelse, når det er 12+, regn og nordavind.

Er du sånn som blir påvirket av været og aller helst vil bli på sofaen når regnet bøtter ned? Som drar utenlands hver sommer, til et sted hvor det er garantert at man opplever sol og varme? Jeg kommer her med noen tips til hvordan du kan ha en god sommer hjemme eller borte, uansett vær, uten at det trenger å koste en formue eller krever for mye innsats å gjennomføre.

Det er helst sånn vi vil ha det om sommeren; sol, strand og varme. Men i realiteten hadde Solastranden 4 sommerdager i juli 2022, og statistiske målinger bakover i tid vil nok vise at det ikke er unormalt… Sommerdag defineres som dager med 20 grader +, eller mer. 
Det er et kjent faktum at det meste blir kjekkere når sola skinner, selv om tur i godt selskap alltid er givende.
  1. Kom deg ut… Det er sjelden at været ute, er så ille som det ser ut innenfra. Og tur er kjekt, uansett vær. Sjekk yr.no minst mulig og ikke avlys turer etter været, med mindre det er fare for liv og helse. Min erfaring er at været ofte blir BEDRE enn det som er meldt. Kle på deg regntøy og støvler. Ta med paraply. La ullklær ligge fast i bilen, gjerne sammen med lue og votter. Husk at dette er Norge, hvor frostnetter er helt vanlig i juli. Vær alltid beredt på at været snur raskt, så ta gjerne med shorts og t-skjorte. Og badetøy, alltid badetøy….
Jeg har hatt mange kalde netter i telt midt på sommeren, fordi jeg var optimistisk og tok med sommersoveposen. Dette bildet er tatt i Finnskogen, juli og frost om natten.
Topptur uten utsikt er typisk norsk.
Rallarveien i august var sludd og store snøfenner….
..men også nydelig sommervær.

2. Lag mat ute. Det er ingenting som gir mer sommerfølelse, enn duften av grilling. Dersom det regner, finn en gapahuk eller grillhytte, eller sett opp en presenning og gå i gang. Fordelen med mye regn, er at brannfaren er minimal, men alltid sjekk på forhånd. Et lite kokeapparatet kan være greit å ha, til kaffekoking, egg, pannekaker og uendelig mye mer. Og for all del, gjør det enkelt… Jeg har sett oppskrifter på turmat, som inneholdt ingredienser jeg aldri hadde hørt om. Det synes jeg er imponerende… Men jeg liker enkelt, det gjør at sjansen for å gjennomføre øker betraktelig.

Matlaging i Jotunheimen, hvor det var finnbiff i jegergryte og potetmos på menyen. Begge deler fra Toro, som er mye billigere enn poser med turmat.
En kjapp tur rett etter jobb. Vi stoppet på butikken, kjøpte oppskåret brød og tubepålegg. Med saft og litt frukt ble det dagens middag, slik at vi fikk mest mulig tid på stranden.
Humøret er alltid på topp, når jeg får mat. Selv om regnet øser ned. Bruk gjerne regnværsdagene til å bake noe godt, som du kan fylle fryseboksen med. Da er det enkelt å ta med litt snadder på tur. 

3. Ta et bad. Mange jeg kjenner, bader aldri om sommeren, fordi vannet er for kaldt. Jeg kan ikke uttale meg, siden jeg er helårsbader, men det er fantastisk å bade i et fjellvann etter tur. Eller i sjøen. Bad aldri dersom det lyner, men husk at jo kaldere det er på land, jo varmere virker vannet. Bad gjerne i våtdrakt eller med ullsokker og lue. Det viktigste er å ha varme klær til etterpå og gjerne noe varmt å drikke. Ta alltid med badetøy på tur, hvis du vet at løypa går i nærheten av vann/sjø/elv, man vet aldri når trangen til et bad dukker opp. Oppbevar håndkle i bilen, sykkelveske og tursekk, det er fullt mulig å bade i undertøy (med mindre turfølget setter seg totalt på bakbeina, det var en evig diskusjon da min datter var yngre..)

Jeg har verdens beste badeplass 10 minutter fra jobb, så det er blitt mange morgenbad før jobb. Her var det 8+ på land, men minst 18+ i vannet. Ta gjerne med shampo, så slipper du å dusje=billigere strømregning.
Norge er privilegert med lang kystlinje og det er nok av steder å ta et bad.
Og dersom man absolutt ikke liker å bade, ta en tur ut på vannet i egen farkost.

4. Lek at du er turist. Hvor godt kjenner du hjemkommunen din? Eller nabokommunene? Har du gått turene eller besøkt severdighetene som andre kommer for å se? Jeg får fort sommerfølelse, når jeg opplever noe nytt. Det kan være en ny vei hjem fra jobb, finne en ny turløye på ut.no eller besøke et kjent utfarts område, som jeg sjelden har tid til å dra, i hverdagen. Vær nysgjerrig på hjemstedet ditt og grav gjerne litt i historien. Jeg har det siste året lært mye om vikingtiden, etter at jeg bestemte meg for å besøke alle nøkkelstedene langs Kystpilegrimsleia. Det er utrolig hvor mange steder nær hvor jeg bor, som har en spennende historie. Se med nye øyner, se det turistene ser. Du vil ikke bli skuffet. 

Jeg har kjørt forbi skiltet utallige ganger, men ante ikke hvilken historisk skatt som skjulte seg kort vei fra hovedveien.
De gamle gårdene og husmannsplassene har sin egen historie. Ofte er det om slit og magre kår, lange liv eller korte. Hvem var menneskene som bodde der og hvor ble de av? Bruk Google for informasjon, snakk med de lokale eller oppsøk bibliotekene.
Sverdene ved Hafrsfjord er et kjent turistmål, som mange lokale «glemmer» å besøke. Eller vi drar dit uten å vite historien bak, fordi vi er så vant med å se sverdene at de har mistet vår interesse.

5. En kortreist overnattingstur er alltid populært. Jeg liker å bestille en hytte, Airbnb eller sette opp teltet, selv om jeg ikke er lengre hjemmefra enn jeg kan gå hjem. Dersom været er skikkelig dårlig, kan det være fint å teste utstyr og se hva teltet ditt tåler av regn og vind. Ellers finnes det gapahuker mange steder hvor man kan sove tørt. Enkle campinghytter kan være fine å sykle til og har man råd til det, er det bare å flotte seg med hotell. Det er utallige muligheter og man får fort en spennende opplevelse ved å tenke litt kreativt. Inviter venner til campingtur i stua, grill pølser i peis eller stekeovn og gjør det samme som du ville gjort ute i naturen. Bare inne… 

Det er ingenting som slår et skikkelig sommer skybrudd… Når det regner i bøtter og spann, slik at turstien forvandles til en bekk.
Men plutselig så letter været og sola kommer kanskje frem. Aldri setter man mer pris på sola enn etter noen timer eller dager med regn…

6. Vær realistisk. Mange synes å ha forventninger til sommeren som har lite rot i virkeligheten. Seriøst, vi bor i Norge og statistisk sett, så er ikke Norge høyt oppe på listen over de land med trope varme og stabile høytrykks perioder.  Jeg personlig synes det er ganske fint, mest fordi jeg fungerer dårlig i alt over 30+. Dessuten vil man alltid finne noe å klage over hvis man vil. For varmt, for tørt, for vått, for kaldt…. Været kan vi ikke gjøre noe med, men vi kan endre måten vi forholder oss til det på. Jeg kler meg som om det er sommer, spiser is (selv om det egentlig frister mer med varm kakao) og er ute så mye jeg kan. Sommeren er for kort til at vi må sitte inne og klage på været…

Jeg tror man setter mer pris på de fine dagene, når man vet at de ikke varer evig…