På to hjul rundt Amsterdam.

Det er to ting Amsterdam er verdensberømte for: sin liberale holdning til hasj og Red Light District. Det var vel de to eneste tingene jeg var fast bestemt på å unngå, da jeg satte meg på flyet for en langhelg i påsken. På jobb ser jeg nok av skadevirkningene ved hasj og Red Light District besøke jeg tidlig på 90 tallet, da jeg bodde i Amsterdam med min daværende kjæreste. Enkelte ting forandrer seg ikke…likte det ikke da, sikkert enda mindre nå.

Tidlig morgentur langs kanalen.

Målet mitt var enkelt: å leie en sykkel i 4 dager og å rekke over så mye som mulig av Amsterdam og området rundt. I mange år har det vært en drøm for meg å se tulipanåkrene blomstre. April og mai er høysesong for blomster og den travleste tiden å være turist i Nederland, blant millioner av andre turister.

Dette hadde jeg drømt om i mange år, på to hjul mellom tulipanåkrene i strålende sol.
Lykke er sykkel, vår, sol og flate veien.

Sykkel er den mest effektive måten å komme seg rundt i byen på og det er stor forskjell på sykkelkultur i Nederland og Norge. Her sykler absolutt ALLE; unge og gamle, damer og herrer, tykke og smale. Jeg har sett folk sykle i skjørt og kjoler, kort og lang. I dress og uten klær, kun Speedo. I burka og andre nasjonaldrakter. Det eneste de IKKE sykler med er hjelm…. De få man ser som bruker hjem, har som regel resten av utstyret i orden også. Alle vi andre nyter vind i krøllene og lever farlig.

Det kryr av sykler og sykkelparkeringer. Jeg lærte at 1 av 3 sykler blir aldri hentet, fordi eieren ikke husket hvor den ble parkert. Må være ulempen med fri hasj…..

Det er sikkert mange grunner til at sykkelen er de innfødtes favoritt fremkomstmiddel. Trange, enveis kanalgater og svindyr parkering kan ha noe å si, men jeg tror det er like mye de godt tilrettelagte sykkelstiene med egne lyskryss og skilt. Dessuten er jo landet flatt som en pannekake….så man trenger verken el-sykkel eller god kondis. Ikke trenger man egne sykkelklær eller å dusje når man kommer frem.

Det er mye bedre å være syklist enn bilist i Amsterdams trange gater.

Det er allikevel enkelte regler som kan være lurt å pugge før du skal våge deg ut i trafikken. For det første: Unngå trikkene. De kan ikke svinge unna og bruker lang tid på å stoppe. For det andre: følg lys og skilting, ikke sykle som enkelte av de innfødte. Sist, men ikke minst: gi signal med armene når du svinger og hold siden din! Her sykles det fort og fra mange kanter.

Jeg hadde mest lyst til å leie denne og ta den med hjem. Så kunne hundene eller han på 6 sittet oppi mens jeg trødde.

Jeg hadde en hel dag med «Jakten på tulipaner». Da syklet jeg til blomsterparken Keukenhof, hvor jeg fant både åkrene og 800 forskjellige typer tulipaner. Det var en fryd, både turen og blomstene. Turen er ca 8 mil tur/retur, men det er lettsyklet. Her var ingen oppoverbakker og ikke vind. Sykkelen hadde 7 gear, og med en typisk oppreist sittestilling samt bredt sete, var den største utfordring gnagsår i de edlere delene.

I motsetning til lengre sykkelturer hjemme, trenger man ikke smøre matpakke i Nederland. Det er kafer overalt og ikke hadde de påskestengt heller.

En annen fin sykkeltur nær sentrum, er Het Amsterdamse Bos. Det er en vakker skogspark, som ble anlagt på drenert mark i 1930 årene. Her finnes skoger og enger, sjøer og naturreservat. Man kan leie sykkel eller kano, spise pannekaker, se bisonokse eller geiter. Eller gjøre som meg, sykle rundt uten mål eller mening på de 48 km med sykkelsti, ligge i gresset og spise is.

Lykke på skogstur og to hjul.
Uendelig lange og flate sykkelstier helt for meg selv i Het Amsterdamse Bos.

Men mest har jeg syklet i bygatene, mellom kanaler og gamle bygninger. Jeg har opplevd marked med ost, tresko og blomster i alle varianter. Det har blitt mange stopp for å spise pannekaker, for det tror jeg er nasjonalretten her. Jeg har gynget på kanalene i båt og stått i kø for museum og severdigheter. Og jeg har virkelig følt meg hjemme, syklende og passe bakoverlent, som en ekte innfødt. Uten hasj og Red Light District….

En båttur på kanalene er en fin måte å hvile beina og baken fra sykkelen.
Blomstermarkedet på kanalen er en opplevelse for alle som er glad i blomster.

Keukenhof ???

Dette er stedet for deg som er glad i blomster. For deg som synes at våren er det beste som finnes og som livner til når det spirer og gror i hage og naturen. Deg som får energi av fargene og lyset, mens du undrer deg over at en liten, brun og inntørket knoll kan forandre seg til en strålende blomst. Til deg som snakker blomstenes språk av skjønnhet.

Glede på en stilk…
Skikkelig flowerpower…..

Keukenhof blomsterpark ligger ved den nederlandske byen Lisse, ca 4 mil fra Amsterdam. Det sies at det er den vakreste vårhagen i verden og det er et stort område å rekke over. Her finnes over 7 millioner løkplanter som skal blomstre over kort tid. Av disse er det 800 ulike tulipansorter, så det sier seg selv at det er mye å se. Parken er kun åpen 8 uker i året, så planlegg nøye…..

Tulipan med frynser på…..
Rad på rad på rad står der….
Hei er flere vann med kanaler imellom, så det er mulig med en båttur.
Fra parken har man utsikt over de store åkrene med blomster som ligger rundt.
Påskestemning…..

Nederland må kunne sies å være tulipananes hjemland. Her har de dyrket frem og kultivert ulike sorter tulipaner i over 400 år. Keukenhof blomsterpark har en egen historisk hage hvor man kan se sorter som stammer tilbake til 1700 og 1800 tallet. Det finnes også de nyeste sortene i en vakker miks.

Og jammen var det ikke noen som hadde kjørt seg vill….
Ikke vet jeg hva de het, men fine var de.
Tenk å vandre i en eng av tulipaner, suge til meg lukt og farger.
Vakkert…

Jeg valgte å sykle fra Amsterdam, men det er mange muligheter for å komme seg ut til parken. Alt fra guida turer til å kjøre med egen bil. Vær forberedt på mye folk og lange køer, her er turister fra hele verden. Høysesong er alle 8 ukene, men jeg var nok litt uheldig med valg av dag. Påske og langfredag er nok ekstra travelt. Men hva gjør det når stemningen er god, for alle lar vi oss forføre og dras inn i blomstenes fortryllende verden.

Det er flere restauranter inne på området og det selges pølser og is fra små boder overalt. Og ikke minst disse godsakene…

Hauge i Dalane.

Man trenger ikke alltid å kjøre så langt for å føle at man har havnet på et helt annet sted. Med en fridag å fylle, i det fantastiske påskeværet, tenkte jeg at en sykkeltur inn til Blåfjellgruvene var tingen. Det er en tur jeg har tatt flere ganger, men aldri sammen med han på 6. Men han er glad i å sykle og da jeg samtidig lokket med overnatting i telt, var det bare å pakke.

Dette er plassen….

Kjøreturen ned til Dalane tar ikke mer enn 1,5 time fra Sandnes. Det er ikke langt, men det ble lengre. Da vi stoppet på Klepp for å kjøpe is og campingstol, kom jeg på at jeg hadde glemt nøkkel til sykkellåsen. Så vi snudde… Men snart var vi igjen på vei mot Dalane, dette småkuperte landskapet med alle de små gårdene, nærhet til havet og en eim av Sørlandet. Vi kjørte først til Bakkeåno Camping, hvor jeg tilbrakte en hel påskeuken for noen år siden.

Det var ikke trangt om plassen mellom teltene….. Oss og en tysk ungdom i andre ende av marka…

Jeg prøvde meg først på å leie en enkel campinghytte, siden det var bare en natt og det var sykling som var planlagt. Men de ble ikke brukt enda, det er nemlig for kaldt til at de kan varmes opp til en behagelig temperatur. Dessuten hadde jeg jo LOVET at vi skulle ligge i telt, så det så…. Jeg sjekket inn og teltet kom opp. Da jeg var ferdig med det, samt hadde flyttet alt inn og laget mat, var det bare et problem: Hvor var han på 6?

Enkel servering når han på 6 velger menyen: pølser, pølser eller pølser…
Sokkene var alt jeg fant, de lå ved trampolinene.

Det er det mest fantastiske med å ligge på campingplass, her er det liv og moro døgnet rundt. Drar man alene med barn, er det nok av andre barn. Og da ser man plutselig ikke barnet lengre, fordi det har fått nye venner. Så der satt jeg da…..

Det ble en lang dag i en campingstol med pledd, bok og kaffi. Slett ikke verst….

Det ble ingen sykkeltur til gruvene, det var såvidt han hadde tid til å bli med å sykle til butikken. Det tok under en time, tur/retur og var inkludert to butikker og en lang lunsjpause. Så måtte vi tilbake fordi vennene ventet på ham. De spilte fotball, hoppet på trampoline og hang i lekeapparatene. De klappet griser og hunder. De var en hel gjeng som galopperte rundt på campingplassen som våryre kalver. Og vi voksne satt i hver vår campingstol, nøt solen og fuglesang. Stort bedre kan man ikke ha det….

Veien fra campingen og ned til sentrum Hauge i Dalane er lettsyklet og med lite trafikk. Perfekt for opplæring i trafikkregler dersom man ikke er så sykkelvant.
Tempoet var såpass rolig at jeg kunne trene på å ta selfie MENS jeg syklet….

Men det har vært en fin dag. Alle som har barn, vet at når de koser seg, koser de voksne seg. Og han har virkelig fått kost seg. Jeg har vært matstasjon og sittet klar med plaster. Det er blitt grillet pølser og servert brus. Kvikklunsjen og appelsinen som skulle være med på tur, smakte like godt utforbi teltet. Og snart kan vi krype i soveposen og håpe det ikke blir en kald natt. Det vil si, hvis han har tid til å legge seg…. Og jeg har jo sovet halve dagen i stolen min…. Den perfekte påskeferie….

Inn dit ville jeg, men det var jeg alene om. Det blei verken Verdens største Ruggestein eller gruver på meg…. En annen påske…

Testtur med mitt nye telt «Lett».



Jeg har mange gode egenskaper, men teknisk innsikt er dessverre ikke en av dem… Ikke kan jeg lappe sykkel eller montere IKEA møbler. Bilmotorer er under panseret, tror jeg. Nei, gi meg bøker, kunst, sang og musikk. Gi meg vakre soloppganger, noe godt i glasset og sjokoladekake. Kort sagt alt som kan nytes og forstås med hjerte… Helst ingenting mer krevende enn å skifte en lyspære eller bruke en høytrykkspyler…..

Turen startet på Gramstad og første stopp ble Resasteinen.

Derfor har jeg lært at alt nytt utstyr som krever litt teknisk innsikt, MÅ testes FØR jeg har tenkt å bruke det. Uten å gå i detalj, kan jeg si at den lærdommen kom på den harde måten. Så da mitt nye telt ankom i posten, var jeg straks i gang med å planlegge en testtur.

Det var et snev av vår i luften og bjørka viftet med sine grønne ører. Og bakerst er Dalsnuten…
Med mitt gode syn (helt uten briller) så jeg en perfekt teltplass nede ved Dalevann.

Ja, jeg har kjøpt meg nytt telt. Det er superlett og knøttlite. Kjøpt på nett og verken brukt eller på salg. Men billig var det, en kinesisk kopi av et mye dyrere amerikansk telt. Det fancy med dette teltet er også grunnen til at det er så lett, det har nemlig ikke stenger…. Og da kommer en viss teknisk innsikt inn i bildet som nødvendig for å få det opp….. Var jeg spent????!!!

Fy søren, hvordan får jeg dette til å bli et telt? Det så mest ut som et brukt kondom i elefantstørrelse som noen hadde slengt fra seg…..

Det var heldigvis en fin dag uten vind eller regn. Og teltplassen jeg fant, var så jevn og flat som man kan finne uten å bruke gressklipper først. Så det burde være enkelt å få det opp… Men jeg sleit.. Lettvektspluggene var på størrelse med tannpirkere og snorene av strikk. Så da jeg fikk festet en side, spratt det opp på den andre. Språket ble verre og verre etterhvert som svetten rant.

Tja, jeg fikk det opp, men var usikker på hvor lenge det kom til å stå….

Jeg brukte gåstavene til stenger, ei foran og ei bak. Da jeg fikk flyttet inn liggeunderlag og sovepose, så det riktig så innbydende ut. Jeg testet ut i flere timer med en god bok og nøtteblanding. Jeg torde ikke tenne opp kokeapparatet i forteltet, duken så lettantennelig ut. Og det var LAAAANGT å gå tilbake til bilen…

Jada, jada; my home away from home…..
Og utsikten kan man ikke klage på…
Under doturen på natten med hodelykt, var teltet lett å finne tilbake til. Som et lite hvitt spøkelse lyste det opp i skogen.

Det ble en lang og kald natt. Det kan jeg ikke skylde på teltet, men på min nye lettvektssovepose. Kjøpt i fjor og enda ikke testet utendørs. For å si det sånn, når det står at posen tåler – 11, så bør den ikke brukes annet enn på sommeren og innendørs. Jeg hadde dunjakke og fleecepledd, men det var allikevel en lang natt.

Med sovesveis og et anstrengt smil var det godt da dagslyset kom og jeg kunne stå opp. Det føltes som Sibir….
Da duften av kaffi og havregrøt spredde seg mellom trærne, kom naboene for å sjekke om jeg delte frokost med dem.

Det var en flott tur og jeg er fornøyd med teltet. Ikke falt det ned og kondens må man jo regne med når det er varmere inne enn ute. Mest fornøyd er jeg med vekten, sjelden har sekken veid så lite med tanke på at jeg hadde både hus, mat og alt annet som trengs for å overleve på egenhånd. Teknisk innsikt; tjaaa, når jeg fikk det opp, kan alle få det opp… Så jeg ser frem til mange fine turer med «Lett» fremover, helst med LITT varmere vær….

Turen hjem gikk ned til Dale og opp bak Dalsnuten tilbake til Gramstad. Det var en fryd å gå meg varm i fint vær og med lett sekk….

Ut å lufte sekken i Melshei.

Badeplassen på Bråstei er et fint sted å starte turen. Her er stor parkeringsplass og løyper i flere retninger.

Det hender at jeg pakker sekken full og går meg en tur. Sekken er stor og her er plass til mye. Og da snakker jeg ikke om matpakke og termos. Egentlig fyller jeg den bare med tull og vas, alt som veier litt og tåler å fraktes rundt. Brusflasker fylt med vann og gamle manualer er en fin ting, samt en gammel sovepose som ikke brukes lengre, er fin til å fylle ut plassen. Så sleper jeg sekken rundt i ulike turområder, mens andre turgåere med små dagstursekker eller bare en drikkeflaske i hånden, ser rart på meg. Egentlig mangler jeg bare et traktordekk i tau bak meg, så hadde jeg vært stemplet som skikkelig gal…

Kanskje hadde det vært greit med et traktordekk å dra på; fine, flate veien…

Poenget med å ta sekken ut på en luftetur, er selvfølgelig at det er god trening. En sekk på 10-15-20 kilo er ganske tung å bære og det merkes godt i skuldre, hofter og rygg. Særlig etter noen timer… Det vil si at man blir sterkere, så begynn gjerne lett med 2-3 kilo og øk vekten etter hvert. Dette er treningsprinsipper som stammer helt tilbake til antikken, hvor bryteren Milon fra Croton trente ved å løftet en kalv helt til den var en okse. Hvis du, som meg, ikke har en kalv, går det fint med en 80-100 liters sekk med gradvis øking av vekt. Dersom man finner en løype med noen bratte bakker, får man samtidig god kondistrening med å variere tempoet oppover. Og sånn går nå dagene….

Det er satt opp kart ved de fleste parkeringsplassene som ligger rundt hele området, men dette er MIN skog, så jeg trenger ikke det…

Melshei er et fantastisk område å lufte sekken, her kan man gå hele dagen på grusveier og stier. Skogen ble startet plantet for mer enn 100 år siden og er man heldig, kan man oppleve et rikt fugle- og dyreliv. Her finnes både orrfugl, rugde, hønsehauk, hare og elg. Sikker mye annet også, for det jeg har sett mest, er hoggorm. Men det er heller ikke ofte… Området er mye brukt av turgåere, syklister og joggere. Det er lysløype som er 2,5 km lang og et fantastisk nytt skiskytteranlegg. Melshei ligger tett opp mot Rogaland Arboret, så min luftetur sneier ofte innom der.

Det er godt å gå i Arboret, her har de lagt mye tid ned i underlaget på mange av stiene.
Jeg elsker skog og trær… Det er fint i dette området, her kan man alltid finne en rolig flekk å sette eller legge seg ned på. Veldig avslappende å se tretoppene svaie i vinden…

Det var min far som lærte meg å bli glad i Melshei. Han gikk mye tur med hunden her og kjente hver sti og berg. I mange år hadde vi en fast rutine i helgene, grytidlig lørdag morgenen var jeg med ham på tur i Melshei. Det var i den tiden jeg anså meg selv som relativt godt trent, men gjett om jeg sleit for å holde følge med far… Stort sett så jeg hælene på støvlene hans forsvinne langt foran meg og jeg småsprang pesende etter mens svetten silte. For jeg visste det, at dersom han gikk ifra meg, kom jeg aldri til å finne veien tilbake til bilen….

Utsikten fra «far benken», hvor vi pleide å legge inn en kaffipause med litt kjeks. Vi var aldri særlig gode på småprat noen av oss når vi gikk tur, så mer enn noen kommentarer om været var sjeldent. Men det er ikke alltid man trenger å si så mye….

Han gikk aldri ifra meg og litt etter litt lærte jeg å finne frem på egen hånd. Nå går jeg på tur med mine barn og barnebarn og kan hver sti og hvert berg. Jeg vet hvordan jeg finner tilbake til bilen og jeg vet hvor Pålsberget med graven fra folkevandringstiden ligger. Jeg vet hvor det er mest blåbær om høsten og hvor hoggormen liker seg best. Jeg er ekspert på hvilke bakker som trener mest kondis og hvor jeg kan bade. Jeg vet at det er stier på kryss og tvers og alle fører de et sted. Og takket være far, vet jeg hvor. Det gjør at jeg aldri blir lei av å vandre i skogen jeg er så glad i.

Det er mye liv i skogen og det er fantastisk å se plantene våkne til liv etter en lang og kald vinteren.
Skogen er forskjellig fra gang til gang, alt etter vær og vind.

Området er stort, så selv om det er mye folk her, føles det aldri folksomt. Kanskje bortsett fra Lysløypa en søndag formiddag i fint vær, da er det mer folk der enn i Langgata på en lørdag i beste handletid. Men det er nok av andre stier og runder å boltre seg på og treffer du noen som sleper rundt på en sekk på størrelse med et kjøleskap, så er det bare meg. Ute og lufter sekken i favorittområdet mitt, på stiene jeg lærte å finne veien av far.

Jeg gikk en tur på stien og hørte skogens ro, da hørte jeg fra lien en gjøk som sa KOKKO… Det er meg det; KOKKO KOKKO….

Et telt, to telt eller flere telt…..

Det hender ofte at jeg får spørsmål fra andre om telt. Sikkert fordi at jeg ikke legger skjul på at jeg er meget glad i enkelt teltliv og friheten det gir. Dessuten er det billig og det er jo aldri feil. Ofte får jeg et spørsmål som jeg sliter med å svare på, derfor dette innlegget. For hva sier man når folk spør «Hva skal du med mer enn et telt, du har vel ikke bruk for det????» For jeg er faktisk den stolte eier av hele 4 telt. Dessuten har jeg 4 sykler, men det er en annen historie….

Egentlig så trenger man jo ikke telt i hele tatt….man kan sove under stjernene. Men det er LITT avhengig av været og man kan ikke regne med at nettene alltid er slik som sommerstrendene på Lista… DA trenger man ikke telt`!!

Jeg spør ikke dem, for det er som regel venninner eller andre representanter fra kvinnekjønnet som spør, «Hva skal du med 30 par med sko, når du kun kan gå med ett om gangen???!!». Jeg spør heller ikke «Hva skal du med 17 forskjellige middagsservise, når en tallerken er en tallerken???!!!». Jeg aksepterer stillferdig at jammen er mennesker forskjellige og at noen liker sko og tallerkener, mens andre liker telt…

Den vakreste teltplassen jeg noensinne har slått opp telt på og stedet jeg alltid drømmer om å reise tilbake til, er Mistletoe Statespark i Georgia, USA.

Det første teltet jeg kjøpte, var teltet som fikk navnet «HÅP».  Det ble kjøpt på en ferie i England, i en tid hvor livet mitt var kaos og ikke helt enkelt. Teltet ble et symbol på håpet og drømmen om en bedre tid. Det var et lite, turkisblått lettvektstelt til en person (uten klaustrofobi og trang til å kunne sitte oppreist i teltet). Jeg kjøpte det på salg og prisen var egentlig latterlig lav. Det tok meg seks år før jeg i hele tatt hadde overskudd nok til å sette det opp, men etter det har det vært flittig brukt. Derfor elsker jeg teltet mitt!!!

På sykkeltur er HÅP akkurat passe, selv om det til tider har vært vanskelig å komme inn og ut, siden man må ned på kne og krype. Derfor liggeunderlag utforbi…… Her fra en drømmetur på Stjernarøyene.
Ute og lufter «HÅP» langs Jærkysten. Jeg lærte fort at valg av teltplass er viktig og at kombinasjonen nysgjerrige kyr/lavt telt er ikke helt vellykket.

Mitt neste telt var lavvoen «GLEDE». Det sier seg neste selv hva man skal med en lavvo, det er turer som krever stor plass fordi vi er mange som koser oss sammen. Her er plass til barn, barnebarn, slekt og venner. For ikke å snakke om hunder…. Dessuten kan man ha bord, stol, luftmadrass, soveposer, pute og kjøkken. Her er god plass til baller, bøker og spill. Man kan blåse opp en stor badekrokodille og allikevel ha mer plass. Er det rart at jeg elsker teltet mitt???

Glede er på camping (Harry) tur til Sverige og teltplassen het Bullarebygden Familiecamp. Et fantastisk sted; hvor det var bading, kano og Cola til frokost….

Det var tre spennende uker i Kong Arthurs fotspor rundtomkring i Sør England, med leiebil og GLEDE. Mitt lille barn var godt fornøyd med konfirmasjonsgaven….

Det eldste teltet jeg har, heter «KOS». Dette er et 2-3 manns Mckinley telt som er nesten 25 år gammelt. Det har opptil flere hull og det drysser et slags plaststøv over oss når det blåser, men pytt pytt…. Navnet sier seg egentlig selv, teltet brukes når jeg vil på tur og ha god plass eller når jeg drar på tur sammen med han på seks. Det er rikelig med plass til to liggeunderlag i sovedelen og forrommet er nesten like stort. Det er fullt mulig å ligge i soveposen og steke pannekaker dersom været ikke er det beste og derfor elsker jeg teltet mitt….

Teltet KOS har god plass til å kose meg alene, som her i kulden etter en natt i Finnskogen.
Eller vi kan kose oss med mer eller mindre avansert matlaging på en kortreist tur til Alsvik. Du vet, det enkle er ofte det beste….

Mitt siste og nyeste telt heter «VILL». Det er for de turene jeg drar på alene som kanskje er verken planlagt eller gjennomtenkt. For av og til trenger man å kjenne at man lever og da drar jeg på tur med VILL. Teltet ble kjøpt brukt på finn.no og der har de jammen mye kjekke telt…. Det er et kuppeltelt med god plass til to personer, men det har jeg aldri prøvd ut, for når jeg er vill, er jeg vill alene. Her er god takhøyde og åpning i begge ender slik at man kan nyte vakker utsikt fra begge ender…. Er det rart jeg elsker teltet mitt?????

Panoramautsikt til solnedgangen over Clarks Hill Lake i Georgia, USA. Vill og meg besøkte tre ulike parker over 14 dager og her var både bjørn og klapperslanger.

Derfor er det bare å slå fast at: NEI, jeg har ikke for mange telt!! Faktisk så vurderer jeg å kjøpe et nytt telt, ganske enkelt fordi jeg trenger det. Det hadde vært fint med et telt med det klingende navnet «LETT» som jeg kan bruke når jeg må bære tung sekk over mange dager. For det vurderer jeg nå og da er vekt veldig viktig. Og det er mulig å kjøpe gode telt som veier under 1 kilo har jeg hørt og da får jeg lyst til å kjøpe et nytt telt. Jeg vil heller ha telt enn sko, tallerkener eller sånt som bare fyller opp skap og hyller. Telt derimot er noe HELT ANNET……

Glede på en campingplass et sted i Ryfylke.

På to hjul til Skagen.

Jeg har en god venninne som hvert år drar til Danmark for å sykle mellom Hirtshals og Skagen. De er en venninnegjeng og målet (slik jeg har forstått det) er å sykle fra pub til pub langs ruten. Hun har fått det til å høres ut som om de drikker mer rødvin på denne turen, enn en elitesyklist drikker sportsdrikk på en etappe av Tour de France. Samtidig har hun skrytt av den fantastiske naturen uten oppoverbakker, sol og sommer. Det hørtes spennende ut, så jeg pakket bilen og dro.

Hirtshals er en liten by med rundt 6000 innbyggere. Den er mest kjent som fiske- og ferjehavn, så de fleste turister drar videre. Men her er mye å oppleve…
Selv på en forblåst og regnfull marsdag var det en opplevelse å vandre langs kysten. Hirtshals fyr er 30 meter høyt og det er vel verd å ta turen opp i tårnet.

Bare så det er sagt, Danmark er et lite og flatt land. Så når det blåser her, så er det ikke så mye som stopper vinden. Dersom du planlegger å sykle tur, enten det er kort eller langt, så ikke tenk at det er lettsyklet siden det er så flatt. Her finnes lange, slake sletter, som føles som en uendelig oppoverbakke pga motvind. Men for meg som har el-sykkel, er sånt bagateller. Allikevel frista det ikke i hele tatt å sykle da jeg ankom Hirtshals, her var storm og regn. Det ble istedet en dag med sightseeing.

Teltet var lagt igjen hjemme, slik at B&B by the sea ble mitt hjem i Hirtshals. Det finnes en campingplass, men den var ikke åpen samt flere hoteller. Men jeg anbefaler varmt dette stedet, det var hjemmekoselig med utrolig hyggelige eiere.
Med akevitt til frokost, samt Danmarks flotteste utsikt fra frokostbordet, må det bare bli en fin dag!!! Bjesk er en urteakevitt, som lages i området etter gammel oppskrift og vi ble servert historien, samt smaksprøve, av eieren av B&B. Sammen med hjemmelaget og økologisk mat, var det en fantastisk start på dagen.

Neste morgen hadde været snudd, det var nesten vindstille og sol. Dermed pakket jeg sykkelen og var klar. Danmark er godt tilrettelagt for sykling, her er både sykkelstier samt egne skilt for syklister. Turen mellom Hirtshals og Skagen er en del av rute 1 og den er 49 kilometer lang. Man sykler mest på grusveier, men også noe på rolige, asfalterte landeveier. Her kan man bruke alle varianter av sykkel, selv om jeg anbefaler noen gear. Som tidligere nevnt er det få bakker, men vinden tar godt på de åpne strekningene.

Det ble en nydelig start på dagen, med blå himmel og beine veien ut av Hirtshals.
Mye av turen går gjennom skog og over lyngheier langs havet. Grusveiene var våte og myke, slik at det var tungt å trø (selv med el-sykkel…..)

Det ble ikke en sykkeltur fra pub til pub, faktisk så jeg ingen puber langs løypa i hele tatt. Men jeg så nok ikke etter noen heller, slik at det er mulig at de finnes i noen av de små landsbyene jeg syklet gjennom. Jeg hadde tatt med det jeg trengte av mat og drikke, men etter den fantastiske frokosten jeg hadde hatt, var jeg mett helt frem til Skagen. Dessuten var det ingen sommervarme, det sørget vinden, hagl og snø for. Jeg var kledd i ull, votter og regntøy, men ble allikevel kald.

Det var til tider nesten som å sykle i et norsk julekort… Men seriøst; SNØ???!!!
Man er aldri langt fra havet og her finnes mil på mil med flotte strender. Merkelig nok frista det overhode ikke med et bad….

Det beste med å sykle tur, er at man har tid til å få med seg alle detaljene man sykler forbi. Så da jeg plutselig passerte et skilt hvor det viste vei ned til «Den tilsandede kirke», måtte jeg bare snu og ta en avstikker. Og det var det jammen verd… For her var historien om kirken som måtte graves frem fra sanden til hver gudstjeneste. Sct. Laurentii Kirke ble bygget på slutten av 1300 tallet og i bruk frem til 1795 da den ble nedlagt. Det sies at grunnen til nedleggelsen var at kirkegjengerne var lei av å spa den frem og man derfor gav opp kampen mot sanden. Den er fredet og her finnes masser av turløyper og sitteplasser til en fredelig stund…..

Mens resten av kirken ble revet etter nedleggelsen, bestemte kong Christian VII at kirketårnet skulle skånes og brukes som sjømerke.

Fra kirken er det kort vei inn til Skagen, som er Danmarks nordligste by. Den er også Danmarks nest mest solrike by og et populært turistmål. Ifølge en dansk venninne er det her de rike og snobbete drar om sommeren for å vise frem båtene sine…. En søndag i mars var det velsignet fredelig, selv om mange butikker og spisesteder var åpne. Jeg syklet en runde for å suge til meg stemningen og spiste en typisk dansk lunsj. Så fant jeg togstasjonen og nøt en behagelig togtur tilbake til Hirtshals. Selv uten vin og snarere vintervær enn sommer, var det en utrolig flott tur. Jeg sier som min syklende venninne: «Det er deilig å være norsk i Danmark….»

Skagen er kjent for å male sine hus skagengule og på Skagen museum kan man følge historien opp gjennom tidene. Neste gang tar jeg turen innom…..
Nasjonalretten i Danmark er smørbrød og det har ingenting med våre brødskiver å gjøre…. Det er masser av pålegg og tilbehør, og man kan bestille på egne lister. Siden Skagen har vært fiskehavn fra tidenes morgen, MÅTTE jeg bare ha en fisketallerken. Her var fiskekake, gravlaks, rekesalat og rødspette. Vanligvis er det øl og snaps som serveres til, men kald som jeg var, ble det kaffe.
Det er godt tilrettelagt å ta sykkel med på tog i Danmark. Husk bare å kjøpe billett FØR turen, det er ikke mulig å kjøpe på toget. Heldigvis ble jeg ikke kastet av…..
Turen ble avsluttet med en vakker solnedgang i Hirtshals før ferjen hjem.

Meg; en «ja-ja» person….


Det hender noen ganger at jeg har selvinnsikt nok til å innse den harde sannheten om meg selv. Et slikt øyeblikk var fredag for en uke siden, da var jeg på min første synsundersøkelse noensinne hos en optiker. Jeg har alltid ment, og mener det til en viss grad ennå, at jeg har øyner som en hauk. Eller ørn…ihvertfall et sted blant de artene i dyreverdenen som ser usedvanlig godt. Da jeg hadde tatt alle testene som skulle tas, kikket barnerumpen av en optiker strengt på meg og sa: «Jeg håper du ikke kjører bil….»

Meg og Gliset mitt, på en av utallige jolleturer i inn og utland…. Ufattelig at vi fant frem….

Da forsto jeg plutselig at jeg er en «ja-ja» person. En av dem som trekker litt på skuldrene og tenker stillferdig «ja-ja, sånn er det». Det har jeg vært så lenge jeg kan huske og muligens enda lenger. Når livet ikke blir sånn som jeg hadde tenkt eller håpet på; da kommer «ja-ja» automatisk frem i hodet mitt. Jeg har ikke engang tenkt over hva det kommer av eller at det faktisk er noe man kan gjøre noe med. Da trekker jeg heller nok en gang på skuldrene og tenker «Ja-ja, sånn er det…..»

Jeg kunne jo heller kjøpt meg en sånn bil, men tenker «Ja-ja hva skal jeg med det???»

Egentlig er det veldig positivt å være en «ja-ja» person. Man ergrer seg sjelden over noe og det er bra både for blodtrykk, stiv nakke og grå hår. Man kaster ikke bort masse tid med å granske enhver hendelse for å finne årsak eller mening med alt som skjer. «Ja-ja» gjør at det er lettere å unngå å hisse seg opp over ting som egentlig er en bagatell i den store sammenhengen og heller godta at enkelte ting er bare sånn. Kanskje jeg burde skrive en selvhjelpsbok om «Lev livet enklere med» ja-ja metoden»? Det er sikkert mulig å tjene penger på sånt, men «ja-ja, hva skal jeg bli rik for?»

Så dersom maten svir seg, tenker jeg: «Ja-ja, da var det ikke det jeg skulle spise idag….»

Og når motoren (på det gamle vraket jeg liker å kalle bil) lager rare lyder når jeg er ute og kjører, tenker jeg «Ja ja, det er sikkert ikke noe alvorlig» og skrur opp musikken. Når ryggen krangler på vei ut av senga, etter to prolapsoperasjoner og et par nye hofter, tenker jeg «Ja ja, det er sikkert ingenting man dør av» før jeg tar en lang fjelltur. Og når toget eller bussen ikke kommer på tide eller er innstilt, tenker jeg «Ja ja, jeg trenger ihvertfall ikke betale bompenger» Og det er mitt liv i et nøtteskall….

Da hytta vi leide var et minimalt rom og 900 meter for å gå på do, tenkte jeg «Ja ja, da er det lite å vaske ut og vi blir ikke plaget av sjenerende lukt».

Derfor synes jeg ikke det er det minste rart at jeg ikke har kommet på å sjekke synet tidligere. Selv om det anbefales å sjekke når man kommer opp i en viss alder, er jo ikke det nødvendig når man ser godt. Mange på min alder bruker briller når de leser, men jeg har tenkt «Ja ja, det trenger ihvertfall ikke jeg, fordi jeg har ingen problemer med å lese». At jeg ikke har kunnet se trafikkskilt eller teksten på en kinofilm på mange år, har liksom ikke vært så viktig. Helt til forrige fredag….

Det er DETTE jeg kaller kjørebriller….,.

Ifølge optikeren var synet så dårlig at jeg aldri hadde passert en synstest for å få førerkort… Ikke burde jeg sette meg bak rattet før brillene var ankommet og jeg burde ALLTID bruke briller. Det var ingen god nyhet, for å si det sånn….Men; det positive var at jeg hadde innebygde lesebriller. «Ja-ja, da trenger jeg ihvertfall ikke det». Så plutselig er det slutt på å sove foran TVen, nå med briller på får jeg med meg handlingen i film OG kan lese teksten. Aldri så galt at det ikke er godt for noe….Så «ja-ja; da skulle jeg vel ha briller jeg da». Men foreløbig kun når jeg kjører og ser film, så få jeg heller oppleve resten av livet i en lett tåkete fremstilling….

Nå er det slutt på råkjøring (siden jeg ikke så hva som stod på skilt med fartsgrensen), rygging i stolper/fortauskanter samt bråbremsing for fotgjengere jeg ikke ante hvor kom ifra. Halleluja; JEG KAN SE!!!!!

Årets første telttur.

Noen ganger ser man knapt skogen for bare trær.. Eller teltet…

Av og til er det greit å ta en pause fra hverdagen. En pause som ikke krever planlegging lang tid i forveien eller mye organisering. Å bare pakke sekken, handle på veien og ikke kjøre lengre enn absolutt nødvendig. Særlig er det fint når man må dytte det inn mellom en dagvakt og en kveldsvakt på jobb…

Kvelden ble tilbrakt med god mat i godt selskap. Noen ble kun med på betingelse at de slapp å ligge over, mens for andre var det hovedgrunnen …

Det finnes mange steder som egner seg godt til å ligge i telt rundt her jeg bor. Faktisk er jeg en sånn person som alltid sjekker for telt plass når jeg er på tur, på bussen, tar tog eller trør en runde med sykkelen. Da har jeg mange alternativ å velge mellom; alt etter vær, vindretning, kjøring og hvem som er med. Noen liker havet, noen liker fjellet og noen vil helst ikke lenger vekk enn at man ser bilen. Og det er helt greit….

Ikke lengre vekke enn at man ser lysene fra byen og hører bilene som kjører forbi.
Men vi er allikevel i vår egen lille verden, hvor det bor ulver, troll og skumle vesener. Heldigvis kom de kun frem i dagslys ellers torde ikke enkelte sove…

Det var en nydelig kveld, selv i overskyet vær og mye vind. Enkelte undret seg over hvorfor jeg valgte den mest vindfulle dagen på lange tider til å ha bål og sette opp telt. Men sånn er det bare… Da pølsene var spist og ungdommene dratt, satt han på 6 og meg igjen ved bålet mens det sakte brant ned. Vi telte stjerner og snakket om livet generelt.

Noen startet dagen med å løpe opp litt appetitt mens grøten kokte. Det var ikke meg, for å si det sånn…
Radarparet på tur….

Jeg tror jeg burde sove mer i telt…. Mest fordi det er sjelden jeg sover 12 timer i strekk, sånn som det ble i natt. Og enkelte startet morgenen i soveposen med film på mobilen mens jeg hadde kaffi og bok i min pose. Ikke regnet det og ikke blåste det… For en god start på dagen….

Etter klatring på steiner og trær, samt flere runder med gjemmeleken var det å pakke teltet og bestille henting.

Det beste med en sånn tur at det føles som om vi har vært vekke i mange dager… Og jeg trenger ikke mange netter i telt for å sette STOR pris på all luksus som omgir meg hjemme. Så da er jeg klar til å sykle til jobb, med bållukt i håret og stjerner i øynene. Og jeg kan knapt vente til neste natt i telt…

Da var det tilbake til sivilisasjonen….

Kyststien på Vigdelneset.

Vi valgte å parkere på Hellestø fordi vi ville finne ut om det var mulig å gå langs havet til Vigdel. Det var det ikke…

På Jæren ligger strendene som perler på en snor og mellom mange av dem er det merket løyper. Ikke alt er langstrakte, hvite strender; mellom Vigdel og Hellestø finner man et stort nes. Her er sanden byttet ut med forrevne klipper, berg, kupert utmark og rullestein og her er laget en fin løype. Stien er en del av Kystled, og er en nasjonal satsing fra blant annet DNT og Friluftsrådets Landsforbund. Fra Vigdelneset kan man følge kyststien helt opp til Solastranden og stien er godt merket og tilrettelagt. Lengden er ca. 5 km og det er mulig å starte fra begge ender.

Som to aldrende fjellgeiter forserte vi de bratte klippene…

Min søster hadde en fin plan om å finne ut om Hellestø kunne legges til, men foreløbig er ikke det mulig uten å gå på hovedveien. Det er planlagt av Sola Kommune at stien skal utvides sørover til Hellestø og Selestranden, men hvor langt frem i tid den planen ligger, vet jeg dessverre ikke. For vår del endte det i ekstremsportklatring og kryssing av en hage, hvor eieren holdt oss under nøye overvåkning. Jeg følte meg som en tiåring på epleslang…. Så det ble asfalt under skoene mot Vigdel. Kyststien er ikke skiltet av fra veien og det var litt tilfeldig at vi dreide av mot neset. Men det ligger en stor og fin parkeringsplassen med informasjonsskilt og grusvei innover. Ellers er det parkeringsplass på Vigdel, Ølberg, Rege og ved Sola Strandhotell. Så her er mange muligheter…

Siden vi ikke hadde gått turen før og ikke hadde kart, var det greit med et bilde av oversiktskartet.
Vigdelneset er stort og her ligger gårder og hus samt enkelte hytter.

Selv om turen starter på grusvei, går mesteparten i terreng. Det er godt merket sti med blåmalte påler og enkelte skilt med navn på. Det er ikke de tyngste bakkene, landskapet er befriende lettgått. Vi fant skilt mot Steinansikt og det måtte selvsagt utforskes. Men uansett hvor mye vi rotet rundt og lette, vi fant verken ansikt eller den hvite presten. Det hadde sikkert hjulpet på dersom vi visste HVA vi lette etter… Det vet jeg nå, fordi jeg har sett bilder av begge deler på nettet SAMT lest turbeskrivelse av andre som har vært her….. Så neste gang er jeg forberedt…..

Fortet på Vigdelneset ble bygget av tyskerne under den andre verdenskrig. Fortet var ment for å beskytte Sola flyplass mot angrep fra sjøen, men var aldri i kamp siden det egentlig ligger for langt unna.

For de historieintresserte er Vigdelneset et spennende turmål. Her kan man boltre seg i helleristninger, geologiske funn og utallige installasjoner fra andre verdenskrig. Det er også mulig å finne en hule, som er mest kjent fra noen gedigne edderkopper som henger ned fra taket, men vi ante ikke hvor den heller lå. Sikkert like greit, jeg er ikke særlig glad i edderkopper…. Så det ble å nyte dagen og det fine været…. For her er god utsikt og virkelig vakkert.

Lunsjen ble spist i ly for vinden nede i denne flotte… Tja, me lurte veldig på hva det var, kanonstilling kanskje??
Her ligger skattene på rekke og rad. Sett av god tid til en tur på Vigdelneset!

Turen gikk over fuktig beitemark, men det var ingen dyr ute nå. Endel gjerdeklyvere og glatte steiner gjør at det nok er en fordel å være stø på beina, men turen passer for alle. Her er høyt under himmelen og man kommer tett innpå havet. Det er værhardt, så gode sko og varme klær er nok et vinnertips uansett på året man besøker neset. Med bademuligheter i alle ender, er det ikke så farlig om jeg ikke fant et sted på neset til å dyppe meg. Og neste gang setter vi nok en bil i hver ende for å gå hele turen.

Det er mange fine steder å spore av stien for å utforske klipper og sjø. Husk å være forsiktig på glatte klipper dersom været er dårlig og bølgene høye. Mye kraftige understrømmer langs kysten her….

Men det ble en fin runde ved å gå til Vigdel og hovedveien tilbake til Hellestø. Har du lyst å ta en omvei, er det mulig å ta turen opp på Vigdelveten. På toppen stod i vikingtiden en vete, eller et slags fyrtårn, som skulle tennes fyr på av lokalbefolkningen dersom fiendtlige skip dukket opp i horisonten. Og 1000 år senere okkuperte tyskerne med sin Festung Norwegen området. Vi gikk ikke til topps denne gangen, men her er mye å oppleve, så det blir nok ikke lenge til neste tur på Vigdelneset.

Der fremme ligger Vigdelstranden, men det var ikke mye folk der idag. Faktisk hadde vi stranden helt for oss selv…