Med Barnas Turlag til Olalia.

Det finnes mange gode grunner for å dra på tur sammen med andre. Det hadde jeg lenge forsøkt å fortelle han på 9, men han var skeptisk. Å dele tid, hytte og HANS gotteri med vilt, fremmede mennesker, det greide han ikke helt å se poenget med. Men jeg, som var meget aktiv som turleder i Barnas Turlag da mine unger var små, hadde utallige gode argumenter. Så han gav etter tilslutt og gikk med på at jeg booket oss inn på en tur, sammen med Haugesund DNT/Barnas Turlag Vindafjord.

Man trenger ikke å kjøpe nytt og fancy utstyr for å bli med på fellestur. Og har man ikke utstyr i hele tatt, kan man låne av Frilageret. Vi brukte det vi hadde.
Medbrakt frokost ble spist på ferja mellom Mortavik og Arsvågen, selv om enkelte nok heller ville ha handlet i kiosken.
Det er tryggest å ta med en venn, når man skal utfordre komfortsonen med noe nytt og ukjent…. Med Ullrik i sekken var alt bra.

Turen het «Skitur med overnatting til Olalia Fjellstove». Vi skulle altså gå på ski inn til en Turistforening hytte og sove over. Det var nok muligens turen på ski som frista han på 9 mest, og han håpet på mange, lange og bratte bakker. Jeg var mest spent på Etneheiene og hytta, som er nytt område for meg og som jeg lenge har hatt lyst til å besøke. Mitt håp for skituren var mer enkelt, å komme frem uten å brekke noen vitale kroppsdeler. Det fine med å gå i gruppe, med turleder, er at de kan veien og vet hvor det er trygt å gå.

Været på lørdagen gjorde at det ble få lange stopp og det var helt greit. Løypa var kvistet og med gode spor.
Olalia Fjellstove har 45 sengeplasser og er åpen for overnatting i helger og vinterferien. Da er det også kafé. Ellers kan man sove i sikringshytta eller på Olabu, hvor plass kan forhåndsbestilles hvis man vil.
Det er proviantlager og kjøkken, hvor man kan lage egen mat. Vi ble møtt med risengrynsgrøt da vi kom frem til hytta, ellers ordnet vi måltidene selv.
Fjellstoven ble bygget i 2014, etter form av den gamle hytten fra 1939. Han på 9 var godt fornøyd med rommet vårt og sikret seg overkøya til seg og Ullrik.

For dere som aldri har vært på tur sammen med Barnas Turlag, her kommer de viktigste reglene for en fin tur. 1. Når barna koser seg, har de voksne det fint. Og barna koser seg når turen går i deres tempo og på deres premisser. 2. Alle har ansvar for egne barn. 3. Fellesskap består av at alle bidrar, både store og små. Det var pannekake steking, dekking av bord og utvask. Vi delte både mat, drikke og gotteri, så det var rikelig av godsaker. For det er viktig å kose seg på tur!!! Så det var kort oppsummert det viktigste å tenke på, når man deltar på fellestur.

Vi koste oss med aktivitet rundt bålet og lagte softis. Etterpå ble det grilling av både pølser og marshmellows, for både små og store barn.
Oppskrift på softis: Man trenger 2 plastposer. I den ene tar man fløte, melk, vaniljesukker og sukker. Knytt igjen med luft inni posen. I den andre, ha snø og salt. Så tar du fløteposen oppi snøposen og rister lenge og vel. Og vips, SOFTIS.
Vår fantastiske turleder Belinda. Hun jobber fulltid for Turistforeningen og var et funn av positiv energi og gode løsninger.

Turen vår startet tidlig, med pakking og kjøring. Vi rakk ikke den planlagte ferjen, men kom ikke så veldig mye forseint. Gruppen ventet på oss, og det var 3 spente 9 åringer og en turleder/mor, en far og ei farmor som la avsted fra Fjellstøl Skianlegg. Turen inn til Olalia er ca 5 km lang i småkupert terreng. Det gikk så det suste, snakk om spreke unger…. Det ble flere korte sjokolade pauser og snart var vi fremme ved hytta. Her ventet tørre klær og varm grøt. Etterpå var det akebakken som fristet mest.

Søndagen våknet vi til påskesol og fin temperatur.
Han på 9 testet ut alt av bakker.
Det var en fin liten gjeng 9 åringer.
Det var en fantastisk dag og mye folk på dagstur. Området inn til hytta er lettgått og åpent, men med noen bratte bakker.
Alle gikk i sitt tempo. Noen rant opp og ned mange ganger, mens andre tok av skiene og gikk ned de bratteste bakkene.
Vi fikk en lang pause i ei solgrop, hvor vi delte resten av provianten og heiet på barna som øvde på å renne i nedoverbakker.

Ble det en fin opplevelse for han som i utgangspunktet var skeptisk? Absolutt… Han hadde knapt tid til annet enn å leke og være med de nye vennene sine. Plutselig var han strålende fornøyd med nudler til frokost, mens jeg hadde vært bekymret for at han ikke kom til å like maten. I bilen hjemover var vi begge slitne, men lykkelige. Og ja, det blir definitivt flere turer med Barnas Turlag. For husk at en fremmed er en venn du enda ikke kjenner!! Og det gjelder for både store og små..

Olalia Fjellstove og glade barn på ski
Glade barn=glade voksne….
Pitstop på hjemturen ble burger og brus på Shell stasjonen ved Aksdal.

På roadtrip til Sørlandet.

Noen ganger får jeg akutt behov for å skifte stue… Som når han på 9 skal komme for en hel helg og det er meldt store nedbørsmengder, både lørdag og søndag. Da er det bare å finne husrom på Airbnb, pakke bilen og stå klar utenfor skolen på fredag ettermiddag. At det var en usedvanlig flott fredag, med strålende sol og uten vind, gjorde valget lettere. Sørlandet, here we come!!!!

Det ble pitstop rett utforbi Ålgård, med nybakte pizzaboller og saft på flaske.
Enkelte andre var mer opptatt av å sjekke ut omgivelsene.

En tur til Lyngdal, er omtrent som å dra til Danmark, bare at man slipper ferje turen… Her er flotte strender, med campingplass og ferieleiligheter nesten i vannkanten. Det er badeland, med en evig tilgang på pølser og is, som får oss alle til å glemme at vinden og regnet pisker mot vinduene. Vi hadde booket i nærheten, et landlig krypinn over en garasje, i retning Sprangereidskanalen. Stue og kjøkken i ett, med eget bad, men uten WiFi og tv som virket. Sånn kan vi like….

Vi hadde bålpanne utforbi og ved hadde jeg tatt med. Perfekt kveld til å sitte utforbi, steke pølser til middag og se på månen.
Man kan leve lenge på sånne kvelder…
Vårt lille hus…. Vi hadde hele eiendommen for oss selv og så ikke et menneske i området hele helgen.
Det var madrasser på gulvet og ellers alt vi trengte.

Det er en stor sorg, at det ikke finnes badeland på Nord Jæren… Vi er nemlig glad i å bade, både han på 9 og meg. Sørlandsbadet var derfor grunnen til at vi dro til Lyngdal og 10 på 10 satt vi utforbi og ventet på at badet skulle åpne. Billetter var booket på nett og vi var glassklar… Det er både treningssenter, kafé og svømmeanlegg, i tillegg til velværeavdeling (hvor det kun var lov med voksne og barn mellom 0-3 år), 2 ulike badstuer og kaldtvanns basseng. Anlegget er ikke det største, men absolutt et av de beste vi har besøkt.. Mest fordi de som jobbet der var både hyggelige og smilende, selv når ivrige unger brøt reglene i sklier og bassenget.

Det var ikke mulig å ta bilder inne på selve badet, mobilen lå i skapet i garderoben.
Vi ble fristet til både pizza, pølse med pom fri, sløsh og is….
Vi kom tidlig og dro seint…

Den første timen på badeland, går fort. Det er så mye som skjer og ALT skal utforskes. Så vil han ha mat og da nytter det ikke å si at vi nettopp har spist frokost… Så vi har tidlig lunsj, som egentlig var greit, fordi vi da kom før den enorme køen, av de som vil ha lunsj til vanlig tid. De neste timene vekslet jeg mellom boblebad og voksenavdeling. Han på 9 hadde fått kompiser og dermed ikke tid til meg. Kun når han ville ha påfyll av mat og drikke, for så å forsvinne igjen. Etter 6 timer var jeg passe lei og følte meg halvveis oppløst. Kroppen kjentes som gele og hodet fylt av støy. Den evige susen av fossende vann og barn som hygger seg, er hyggelig, men kan bli litt mye. Men han på 9 lor seg ikke rikke, han gikk ikke før badevakten sa at nå MÅTTE han gå….

Det ble en kjapp handletur på Kiwi og enkel kveldsmat, før vi sovnet før kl 8….

Sørlandet er sjarmerende, selv i februar. Det lå hvitmalte hus og røde låver overalt langs veien vi kjørte.
Lindesnes Fyr er det sørligste punktet i Norge. Herifra har man 2518 kilometer til Nordkapp, som er målet for de som går Norge på langs.

Søndag var det min tur til å bestemme reisemål og jeg ville besøke et fyr. Det er flere å velge mellom i området, men jeg valgte omveien ut til Lindesnes. Her var det mange år siden sist jeg var og nå var det blitt en skikkelig «turistfelle». Det vil si meget tilrettelagt og vi måtte kjøpe billetter for å komme inn. Her kan man leie leilighet, spise på kafe, gå på museum og lære det meste om livet langs kysten. Verd hver krone, altså…

Lindesnes er Norges eldste fyr og her har det lyst siden 1656. Fremdeles har fyret to fyrvoktere i arbeid, som de eneste i Norge.
Vi klatret så høyt opp som vi kunne og kikket på alle bildene av andre fyr vi hadde besøkt.
Det er værhardt her ute. Selv om vi var heldige og slapp regnet, blåste det kraftig.
Kafeen og museumet lå bygd inn i fjellet.
En økologisk muffins med tang… Han på 9 ville ikke engang smake, men den var god.

Etterpå var det bare å kjøre hjem og det tok sin tid. Regnet strømmet ned, men det var koselig inne i bilen. Jeg slutter aldri å bli overrasket over alle farlige forbikjøringer man opplever på E39, men holder meg til fartsgrensen. Tross alt, med musikk på full styrke, snacks å spise, samt favoritt barnebarnet ved min side, hvem har det travelt??!! Vi skulle tross alt bare hjem og på en roadtrip er veien målet…..

Den endeløse landevei, E39….

På el-sykkel mellom Nedstrand og Bergen.

Den største utfordringen man møter, når en ønsker å legge ut på langtur med el-sykkel, er hvordan får man tak i strøm. Det er ingenting mer fantastisk enn den hjelp batteriet gir, men ingenting kjipere enn tomt batteri. Tro meg…. Jeg har vært en lykkelig el-syklist i mange år, stort sett med power-boost på vei til og fra jobb. For dere som er ukjent med el-sykkel, så kan man altså velge hvor mye «trøhjelp» man vil ha, hvor 5 er høyeste hastighet. Da snakker man nesten om moped og det sier seg selv at batteriet går fort tomt og man må lade ofte. Sånt fungerer dårlig når det er uvisst hvor langt det er til neste stikkontakt. Derfor bar turen vår preg av minst mulig hjelp, med hastighet 1 og mest mulig egen muskelkraft. Og vi gikk til og med opp enkelte oppoverbakker, siden bratte bakker tapper batteriet ekstra fort. Alt for å spare strøm….

For min del startet turen med å ta båt fra Stavanger til Nedstrand.
Min gode venninne traff jeg utforbi Jokerbutikken og vi fikk lastet opp våre identiske Stålhingster, samt handlet niste. Det viste seg å være smart…
Den første lengre stopp kom i Skjoldastraumen, hvor en hyggelig bilmekaniker slo fast at girene på den ene sykkelen trengte noen nye deler. De hadde ikke han og det var langt til nærmeste sykkelverksted. Men kaffe og smågodt holdt humøret oppe og sykkelen kunne fortsatt brukes, så vi trødde på.
Det beste med sykkeltur, er god tid og at man aldri vet hva som venter bak neste sving. Disse lamaene/alpakkaene gresset ved veien da vi nærmet oss Tysvær.

Det var etter en vellykket tur på Rallarveien året før, at vi ble enige om at sykkel er tingen. På høyfjellet brukte vi ikke el-sykler, så det ville bli første langtur for vår del, hvor strøm var i fokus. Vi hadde med telt og satset på å ta dagene som de kom. Målet var å følge Nordsjøruta, denne 6000 kilometer lange skilta sykkelruta som går rundt Nordsjøen, gjennom UK, Belgia, Nederland, Tyskland, Danmark, Sverige og Norge. Etappen vi hadde valgt ut var fra Nedstrand, via Bømlo og Stord, til Bergen. Avstanden var 19 mil og 7 kilometer, med noen svært bratte bakker. Siden det meste ville bli sykling i urbane strøk, antok vi at det ikke ville bli et problem å lade syklene. Så feil kan man ta…

Vi fant et idyllisk sted å spise lunsj og tok oss til rette ute på en brygge, hvor det stod en benk. Jeg var glad vi hadde handlet med oss mat, det var begrenset med matbutikker og kafeer langs veien.
Det ser flatt ut på kartet, men det var ikke det… Husk gode sko, vi gikk endel.
En av gledene med bygda-Norge er de små og koselige gardsutsalgene man passerer. Fra veien kunne vi se hønene, som hadde lagt eggene vi kjøpte.

Det er god plass i Norge og det har man lett for å glemme når man kjører bil, buss eller tog. Naturen fyker forbi og man kommer fort frem. Det er annerledes å gå eller sykle, da kan det føles LANGT mellom steder hvor man kan dekke de praktiske behovene. Jeg var for eksempel ikke klar over at det knapt finnes campingplasser mellom Nedstrand og Bergen. Eller andre former for overnatting… Vi hadde som sagt telt med, men det var strøm som var utfordringen. Det vet alle som har trødd en el-sykkel tom for strøm… Min veier 27 kilo og det er uten bagasje. Med bagasje vil jeg tippe på det doble og det er nesten umulig å bevege den fremover uten drahjelpen fra batteriet. Så vi voktet displayet som hauker og gjorde alt vi kunne for å spare strøm.

Der er rart at man stort sett alltid finner en kebabsjappe som er åpen… «Fine dining» i Sveio, da vi var både slitne og nesten tomme for strøm.
Strøm fant vi på Buavåg ferjekai, hvor det også var toalett og dusj. Litt usikker på om dette var innafor og lovlig, men ingen kom og jagde oss.
Vi fant også en liten, skjermet gressflekk til teltene og kunne bade fra bryggen.

Jeg har vært på mange sykkelturer med telt tidligere, og det jeg har likt best, er friheten. At man vet at man har alt som trengs til å klare seg, på sykkelen. Med el-sykkel opplevde jeg at den friheten forsvant. Samtidig var det en glede å få ekstra trøhjelp, i motbakker og vind. Vi hadde mange og lange diskusjoner om fordeler og ulemper med el-sykkel kontra vanlig sykkel. Jeg har aldri tilbakelagt så lange strekninger på en dag som med el-sykkel, samt vært så opplagt etter en dag på setet. Samtidig var det ekstra vondt i baken, siden man sjelden står og tråkker på el-sykkel. Heldigvis hadde vi gode sykkelbukser og mye pauser.

Over Bømlo var det en usedvanlig fin, ny og lang vei. Bilene kjørte skikkelig fort, men heldigvis var det ikke så mange av dem.
Noen steder gikk sykkelruta utenom hovedveiene. Her var veien smalere og brattere, men en helt annen opplevelse. Vakre Norge…
For å komme over til Stord, må man krysse flere broer, som ligger på rekke og rad.

Det ble en lang pause på McDonald Stord. Kanskje ikke så mye for maten, men fordi vi trengte å lade syklene igjen.

Det ble absolutt en sånn tur som var lite planlagt og hvor «veien ble til mens man går». Retter sagt sykler… Vi syklet feil opptil flere ganger, men det kan ha vært fordi det enkelte steder var usedvanlig dårlig merket. Jeg hadde en kartbok fra ¨forrige århundre, og både vei og fasiliteter var endret siden den gang. Slikt tok vi med godt humør, er man på tur, så ER man på tur. Vi hadde en overnatting før vi kom til Fitjar og fant ut at det kostet nesten like mye å betale for to telt, som et tomannsrom med delt bad. Med sur vind fra nord og utrygt for regn, var det egentlig ikke et vanskelig valg. Bare følelsen av å sitte i skikkelige stoler og strekke ryggen på en myk madrass, var verd hver krone… Det må være alderen, fant jeg ut…

Alltid tid til å stoppe for å undersøke severdighetene vi passerte.
Vi unnet oss litt luksus på Kråko Gjestetun ved Fitjarsjøen. Her fikk vi overnatting, fantastisk mat og et stand-up show med lokale poeter på kvelden. Anbefales varmt…
Neste morgen var det kort vei inn til Fitjar og en lengre stopp i Håkonarparken. Vi leste om slaget på Fitjar i år 961, som førte til at Håkon den gode døde. Vi håpet på en velsignelse til videre ferd mot Bergen, siden syklene var begynt å skrangle litt.
Vestlandet består av mange ferjeturer og passasjerer med sykkel kjørte gratis. Det var en flott tur fra Sandvikvåg til Halhjem.

Den siste etappen fra Halhjem og inn til Bergen er på omtrent 33 kilometer og er på fin sykkelsti. Vi hadde strålende vær, noe som passet fint, siden det ble mange stopp. Det er nemlig mange bratte bakker på strekningen og jeg hadde bremser som vekslet mellom å låse seg og ikke fungere. Jeg mekket og skrudde, men endte stort sett med å gå i alle nedoverbakker. Sånt tar tid, siden vi allerede gikk i de fleste oppoverbakkene. Jeg var ganske lei da vi nærmet oss sentrum og vi valgte derfor den campingplassen som lå tettest inntil ruten vår. En 4 manns hytte var billigere enn to telt, dessuten var teltplassene usedvanlig lite innbydende. Nå hadde vi panoramautsikt over parkeringsplassen og god tid til sightseeing.

Jeg hadde aldri hørt om Galleri Solbakkestova, så det var igjen tilfeldighetene som styrte oss hit. Det var et fantastisk uteområde, med utallige skulpturer å beundre.
Det er en vakker etappe inn til Bergen, hvor man unngår de mest trafikkerte veiene.
Etter å ha innlosjert oss på campingplassen, pakket vi badetøy og engangsgrill. Hun som jobbet i resepsjonen hadde anbefalt oss å sykle opp til Troldhaugen, hvor det var både badeplass, vakre friområder og museum.
Her satt Edvard Grieg og skrev sine vakre musikkverk. Troldhaugen var hjemmet til Edvard og hans kone Nina, og er i dag et museum bestående av villa, komponiststue, gravsted, moderne museumsbygg og konsertsal.
Det var derimot forbudt med øl og sjøbad, samt all bruk av ild på området. Farvel grilling og bading, så det ble å trø tilbake til campingen.
Vi var begge enige om at aldri har vi fyrt opp en engangsgrill på et tristere område, men allikevel smakte chorizo pølser og broccolisalat fortreffelig.

Hjemreisen ble med danskebåten, som går mellom Hirtshals-Bergen og Stavanger. Her var vi nesten alene på båten og måtte fremvise gyldig koronasertifikat under innsjekkingen. Det ble en meget avslappende 5 timers båttur, hvor vi feiret med prosecco i 3 dl flaske og liggestoler. Vi var enige om at turen hadde vært vellykket, tross hadde vi ikke gått tomme for strøm eller hatt noen alvorlige ulykker. Dessuten tror jeg neppe at vi hadde greid turen uten el-sykler, det hadde i hvert fall ikke blitt så mange kjekke stopp. Turen anbefales til alle som er glad i å sykle og kan nok gjøres uten telt for de som er flinke å planlegge. Både med og uten batteri på syklene…..

Bergen er en veldig kjekk by, med mye å se og oppleve.
Det ble lunsj på en benk i hovedgaten. Etter flere dager i samme klærne, fant vi ut at det var best å spise utendørs…
Det var nok av sitteplasser på danskebåten og slett ikke trangt på dansegulvet…
Siste innspurt (men må innrømme at vi ble hentet med bil på ferjekaien…)

Når villdyret våkner….

Det er ikke mye som er bedre enn å gå tur med en hund. Hunder er det perfekte turfølget, de er trofaste, venter alltid og syter sjelden over vær og vind. Vi hadde tidligere en hund som het Skotty, en blanding av tysk jaktterrier og border collie. Han var veldig glad i tur og vi 2 tråkket både fjernt og nært i 11 år. Han var snill, redd sauer og hadde selektiv hørsel (som betyr at han hørte det han ville høre)

Turen startet i Holmavika og det var slett ikke folksomt.
Han virket ikke helt fornøyd med løypevalget mitt eller at han måtte gå i bånd.
Stien fra Holmavika til Dale går på oppsiden av veien og det er skikkelig ulent.

Nå har vi en whippet, det vil si at min datter har en whippet. Det er hun som er hundeeieren i huset, men heldigvis får jeg låne dyret innimellom til tur. Milo er dessverre ikke en villmarkens sønn og han trives best på sofaen under et pledd. Eller på varmekablene på badet, liggende på min fleece morgenkåpe,som han selv pakker seg inn i.

Det var vakkert og grønt av mosen.
Vi gikk ikke ned til Dale, men dreide oppover fjellsiden mot Dalsnuten.
Nistepakken ble broderlig delt ved Resasteinen, brødskiver med leverpostei og agurk gikk ned på høykant hos Milo.

Whippet er en hunderase, som ikke er spesielt utviklet for norske fjellforhold. De er engelske løpshunder og de løper fort, sånn skikkelig fort. Derfor brukes de i veddeløp og er ellers litt skrøpelige. Tynn hud, lite pels og generelt litt fett på hele kroppen. Milo (som yndlingen heter) liker ikke å bli våt eller sølete og han HATER å fryse… Bra at dagen i dag var opphold og noen varmegrader.

Vi fant en lun krok ved steinen til å kose oss med maten. Men vinden kom fra alle kanter og det ble fort kaldt.
Jeg tok allikevel litt tid til å beundre utsikten over både Sandnes og Stavanger.
For ikke å glemme utsikten mot «dalstrøkene innafor» og Bjørndalsnuten.

Det startet helt greit, han fikk gjøre fra seg og jeg brukt opp alle doposene. Vi kom oss greit opp bak Dalsnuten og prøvde ei ny løype, mot Resasteinen. Planen var opp dit, over fjellene og ned til Dalevatnet. Videre til Dale og retur til Holmavika. Jeg har gått her utallige ganger, men aldri før i denne kombinasjonen. Jeg var klar over at det innebar kryssing av bekker, myr og MYE søle. Dette var Milo ikke fornøyd med og han gav høylytt beskjed….

Plutselig forsvant utsikten mot Dalsnuten i et tåkehav.
Og Milo ble bare mer og mer misfornøyd med både tempoet mitt, været og stien.
Stien ned mot Dalevatnet er sleip og glatt, samt skikkelig, skikkelig bratt.
Da vi endelig kom ned til vannet, var jeg utslitt og hadde falt utallige ganger.
Milo var bare sur og gav høylytt beskjed om at han ikke ville på flere turer med meg.

Det startet etter et ekstra vått parti og en heftig oppoverbakke. Milo liker ikke å vente på meg, som er atskillig tyngre i steget enn ham. Plutselig la han hodet bakover og ulte som et skikkelig villdyr. Det har jeg aldri opplevd før og jeg ble rett og slett litt satt ut. Ulingen gjentok seg og ble bare høyere og høyere. Han hørtes ut som en ulv frå dei dypeste skogane og jeg var glad det ikke var mye folk i nærheten. Dette fortsatt han med, hver gang jeg havnet litt bakpå. Så jeg gikk så fort jeg kunne og knærne greide. Lang historie kort, jeg ringte min datter som hentet oss på Dale og kjørte meg til bilen. Det har aldri skjedd før, men vi orket ikke mer, verken Milo eller meg. All ulingen tok på og det blir nok lenge til han vil på tur med meg igjen. Takka seg til pledd og varmekabler….

Villmarkens sønn, snart tilbake på sofaen.

Ut mot havet til Børaunen.

Jeg fant for litt siden en turbok over vardeturer her i Rogaland. Det var en flott bok, med mange turer jeg aldri hadde hørt om. Slik som de to vardene i Randaberg kommune, på Børaunen. Ytterst i havgapet som de står, ble de fra gammelt av brukt til å navigere. I dette området, som er vernet for sin unike blanding av geologi, fugleliv, planteliv og kulturhistorie, var det merket en fin, liten tur. Alt ifølge min bok, som var over 20 år gammel.

Det var en sånn morgen, hvor lyset ikke helt vil bestemme seg om det skal av eller på.
En svanefamilie hadde søkt ly for vinden og regnet. Ekstremværet Gyda var snill med Rogaland, men det var surt vær.
Tungenes fyr er ALLTID verd et besøk.

Jeg tok det som en roadtrip. Nå som jeg ikke lenger jobber i Stavanger, var en innkalling til time på sykehuset i byen, god nok grunn til å pakke sekken. Etterpå var veien kort og fin gjennom den nye tunnellen, ut til Randaberg. Ingen roadtrip er komplett uten en overraskelse, så plutselig stod jeg parkert vet Tungenes fyr. Jeg liker å besøke fyr og vi har mange av dem langs kysten i vårt vakre land. Eller kanskje det er de nakne, øde og forblåste stedene hvor fyrene står, som tiltaler meg? Når sjelen føles ensom og forlatt, er det godt at man kan stå inntil et fyr som viser vei i mørket.

Ifølge boken min, er Sandestranden kåret til en av de fineste på Nord Jæren.
Turstien gikk langs kysten og var godt tilrettelagte med gjerdeklyvere.
Jeg hadde gledet meg til å se etter fugler, men glemte kikkerten. Området ble fuglefredet allerede i 1942, fordi den grunne våtmarken har fine beite og rasteplass for ulike fuglearter. På lang avstand hadde jeg ikke sjans til å se hva dette var, selv med brillene på.

Bilen ble parkert ved Sandestranden. Her var det god plass, noe som kan skyldes været. Det var slett ikke vanskelig å finne frem, gå til havet og ta til venstre. Så var det bare å følge stien. Jeg passerte små viker og havner, så det var nok å se på. Men da jeg nærmet meg selve rosinen i pølsa, var stien lagt om. Jeg antar at det er ulempen med å bruke ei gammel bok og ikke oppdatert informasjon på nettet….

Det var ganske så tomt for folk, men jeg tenkte at det må være et livlig sted på sommeren.

Det stod egentlig ikke adgang forbudt, men jeg er ikke dum. Med en sterk oppfordring til å følge merket løype, da følger jeg merket løype….
Og det var godt merket, så jeg kan ikke bruke det som unnskyldning for å følge boka. Turen videre gikk på asfalt og grusvei, gjennom tettbygd strøk.

Jeg kom frem og fikk sett vardene. Men planen min om å sitte i ly for vinden, ytterst ute bak de to steinhaugene, mens jeg koste meg med nistepakken, ble ikke noe av. Ja, jeg kunne gitt blaffen i skilt og gått helt ut. Men egentlig var de fine på avstand også. Jeg brukte heller tiden på å lese om sildesalteriet og kommando bunkeren med god utsikt i alle retninger, så det var nok av andre ting å utforske. Dessuten skulle jeg snart på kveldsvakt i ny jobb, så det var tross alt grenser for hvor langt man kunne dra feriefølelsen på en helt vanlig kverdag….

Langt der ute stod de, som et gammelt ektepar som skuet utover havet.
Det var perfekt dag for å kjenne på naturens krefter og hvor værhardt det er her ute.
Jeg fant en lun krok til matpakken.
Selfie i vinden var mer krevende…
Jeg hadde planlagt et bad og bad ble det.
Vindsurfing i januar må jo være for spesielt interesserte. Seie hu som nettopp hadde bada..

Utstyrssjekk i Brekko.

Jeg liker turer som er kortreist og enkle å gjennomføre. Det gjør at sjansen for at jeg faktisk kommer meg avgårde, er større. Det finnes mange steder hvor jeg kunne tenkt meg å dratt, men det kan være vanskelig å dytte dem inn i en travel hverdag. Særlig når man har kun et døgn eller mindre, til rådighet. Da er det bra at vi som regel ikke trenger kjøre langt, for å komme til nydelige naturområder her i Norges land.

Det var ikke tegn til liv på parkeringsplassen.
Jeg startet med å ta bilde av kartet, så var det litt lettere å vite hvor jeg skulle gå.
Jeg var forberedt på snø og hadde brodder med, men det var ikke glatt.

Brekko er et flott, tilrettelagt friluftsområde og har i den senere tiden blitt et av Nord Jærens store utfartsområder. Grunnen er at her finner man noe for alle og Jærens Friluftsråd har gjort en fantastisk jobb med å oppgradere. Her finner du 15 kilometer med turveier, masse stier til topper, fiskeplasser, vann å bade i, lysløype og ikke minst 4 gapahuker som kan leies. Det er kapell, hvor man kan delta på konsert eller gudstjeneste og av og til kafé. Om vinteren kjøres det opp skiløyper og det er ofte her jeg tar med flokken for å ake eller gå på ski.

Det er grusvei helt frem til gapahukene, 3 ligger ved Litle Foretjønn og 1 ved Store Foretjønn.
Dette er gapahuk 1,2 og 3, som man kan reservere på nettet. Det koster 15,- for en natt og stort billigere får man ikke overnatting.
Egentlig hadde jeg telt med, men gadd ikke sette det opp i snøen. Gapahuk er tørt, over bakken og luftig. For ikke å glemme utsikten, så jeg var godt fornøyd med valget.

Nå var det verken aking eller vafler som hadde fått meg til å legge turen hit, jeg var ute på et seriøst oppdrag. Planen var å finne ut om min nye lettvekts sovepose og enda nyere liggeunderlag faktisk tåler så mye kulde som produsenten påstår at de gjør. Er det noe jeg har lært, så er det å være skeptisk. Derfor anbefaler jeg alle å teste utstyr FØR man skal på langtur. Å stole på produsent eller de som solgte deg soveposen, som i teorien skal kunne brukes i 15 minusgrader, kan vise seg å være dumt. Da er nærtur, med kort avstand til bilen, uvurderlig.

A room with a view…trenger ikke mer…
Været var skiftende, men sist jeg campet i Brekko, våknet vi med 5 cm vann i teltet. Så egentlig var jeg godt fornøyd, der jeg satt tørt i gapahuken.
Menyen var enkel, lapskaus. Jeg rasket som vanlig utav kjøleskapet før jeg dro, men alt smaker godt på tur. Og lapskausen var kokt på rester av ribbemiddag, blir ikke bedre enn det…
Da mørket kom rett over klokken 4, fyrte jeg opp bål. Jæren Friluftsråd har ordnet med bålplass og ved, fyrstikker må tas med sjøl.

Hvordan det gikk? Jeg hadde en god og varm natt i soveposen, men det var nok langt ifra 15 minus. Jeg ville nok tippa på maks – 3 og det kan like gjerne være silkelakenposen, ullundertøyet eller varme flasken som gjorde at jeg ikke frøs. Uansett, det var skikkelig kaldt da jeg våkna og MÅTTE ut av posen. Jeg er fremdeles ikke overbevist om at utstyret hadde reddet meg, dersom det var kaldere og jeg liker ikke å være kald. Så jeg må nok vente på en skikkelig frostnatt og ta en prøvetur til. Og sånn går no dagane her på vinterstid….

Det ble tidlig kaffi, fremdeles i soveposen.
Så var det å pakke og gå til bilen, i lyset av hodelykten.
Min trofaste, gamle Toyota stod nedsnødd og kald, fortsatt alene på parkeringsplassen.

Auld lang syne…

Det er rart, men jeg er nesten (bare NESTEN) mer glad i nyttår enn hele julefeiringen. Julen handler om familie, tradisjoner og kos, mens nyttår er bare min. Da tar jeg en dyp gransking av livet mitt i året som var og staker ut veien for året som skal komme. Hva brukte jeg tiden min til, og harmonerer det med hva jeg innerst inne ønsker å bruke tiden min til? Tidligere hadde jeg en «bucket list», det var liksom noe man burde skrive etter å ha fylt 50. Min var ikke «100 ting å gjøre før jeg dør» men «Hva vil jeg gjøre for meg selv, for å kjenne at jeg lever»…. Korona har satt en effektiv stopper for listen den siste tiden, men jeg kjenner at nå er det på tide å komme i gang med en ny.

Jeg elsker Norge som ferieland og drar gjerne på roadtrip med sykkel og telt. Dette er kremplassen på Kinsarvik Camping, hvor jeg bodde i sommer for å gå Dronningstien.
Sykkelturen opp til Snøhei ved foten av Snøhetta i juni, var definitivt en tur jeg aldri vil glemme. Mest fordi jeg overlevde nærkontakt med en moskus, som gikk til angrep på tilbaketuren.
Eller den rolige vandringen mellom gamlegranene i Gutulia Nasjonalpark, hvor sjelen falt til ro på den mosekledde stien.

Min datter har også en liste med ting hun skal gjøre. Den heter «Fuck it» listen og der har hun skrevet opp det hun er redd for eller helst ikke vil gjøre. Det gir en enorm mestringsfølelse og glede hver gang hun kan stryke noe av listen sin. Det handler slett ikke om de svære utfordringene, men for noen er isbad og sove alene i telt skikkelig krevende. Jeg liker hennes liste og jeg tenker det kan være bra for noen og enhver å utfordre komfortsonen litt. Så på neste års liste tenker jeg at jeg vil ha med noe som jeg slett ikke har lyst til å gjøre, som strikkhopping eller en Via Ferata tur… Eller kanskje jeg velger å redefinere komfortsonen og heller velger det trygge og forutsigbare…

Jeg har allerede bestemt at i 2022 vil jeg sove mer ute.
Jeg skal ikke være så opptatt av været, for naturen er jo vakker uansett.
Det skal bli flere kortreiste eventyr, for det er hverdager vi har flest av…
Jeg vil dra på flere turer sammen med gode venner. Her fra sykkeltur mellom Nedstrand og Bergen, hvor vi ladet syklene på ferjekaien og campet ved elva.
Jeg skal utforske mer av Norge, som langhelgen i mai, hvor jeg campet med en god venninne i Ytre Hvaler nasjonalpark.
Aller helst vil jeg gå flere toppturer og gjerne høyere enn Snøhetta. Så får jeg håpe at knær og helsa holder et år til…

Men best liker jeg å bruke tid, ved inngangen av et nytt år, med tilbakeblikk på det jeg fikk gjort i året som gikk… Jeg ser gjennom bilder, leser turbøkene og mimrer om opplevelsene jeg hadde. Turåret 2021 var relativt likt 2020, det var ikke så mange turer ut av landet. Men Norge har mye å by på, både til lands og til vanns. Jeg fikk gått både Dronningstien og Snøhetta, som har vært på drømmelista i lang tid. Det ble en langtur gjennom Finnskogen, som ble akkurat så fantastisk som jeg hadde drømt om. Jeg kom meg aldri til Lofoten, noe som stod øverst på ferielista i sommer. Bilen havarerte nemlig på vei nordover, men jeg fikk i stedet sett Femunden og vært på rafting. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe… Men kanskje neste år…

Jeg skal aldri glemme følelsen da jeg endelig kom meg opp på Elgklinten, hvor jeg bokstavelig talt krøp opp, fordi sekken var så tung og bakken så bratt, at jeg tippet bakover. Å se tilbake på grensegaten mellom Norge og Sverige, som jeg akkurat hadde gått, var et stort øyeblikk på turen gjennom Finnskogen.
Alle dagene med vandring gjennom skogen.. Finnskogleden er 28 mil og jeg brukte 12 dager på turen, med telt og full oppakning.
Det ble en lang historisk og kulturell vandring.
Både naturen og menneskene jeg traff, har gitt meg gode minner.

Jeg tror det er bra med tilbakeblikk, fordi det sier noe om hvor man har vært. Hva som var bra og om det er noe som kan endres til å bli bedre. Turer er som livet ellers, det blir ikke alltid slik som man har tenkt. Det kjente jeg mye på, da jeg stod igjen på flyplassen i Wien, fordi jeg ikke hadde de rette papirene for innreise til Kypros. Men som regel går det bra til slutt og dyrekjøpte erfaringer gir mange ganger god læring. Derfor er jeg i full gang med å planlegge turåret 2022 og ser frem til opplevelser, både innenlands og forhåpentligvis utenlands. Jeg vil både høyt og lavt, alene og sammen med andre, til lands og til vanns. Det er NÅ vi lever og det er opp til oss selv å skape det livet vi vil ha. Jeg håper du får et godt år, med mange fine turer ut i vår vakre natur og verden…

Jeg kom meg til Kypros og hadde 3 uker med mye gåing, sykling og bading.
Å reise gir et innblikk i andre lands kultur, historie samt i dets menneskers liv. Det setter mitt eget liv i perspektiv og er den viktigste grunnen til at jeg elsker å reise.
For ikke å glemme all den gode maten og drikken…..

Fjelltur på Nord Kypros med Exodus.

Det var verken særlig planlagt eller gjennomtenkt da jeg plutselig befant meg på Kypros, med 3 uker foran meg til å utforske mest mulig av øya. Koronasituasjonen gjorde at jeg ventet lengst mulig med å bestille noe som helst, så det var bare flaks at jeg fikk den siste ledige plassen på «8 days walking in North Cyprus». Jeg abonnerer på nyhetsbrev fra Rosies Responsible Travels og det var der jeg fant turen som jeg heiv meg med, arrangert av Exodus Travels. Man kunne velge om man ville ha med fly eller bare møte opp ved Hotel Pia Bella i Kyrenia. Siden jeg allerede var på Kypros, var det ikke et vanskelig valg.

Etter å ha bodd på 2 Airbnb og et hostel i sør, hvor utsikten var over støvete parkeringsplasser, var det en fryd med egen balkong og flott utsikt.
Turen inkluderte frokost og lunsj. Hotellfrokosten var rikholdig, her kunne man velge mellom varm og kald mat. Yoghurt med tørket frukt ble min favoritt og nystekt omelett i ulike varianter.
Lunsj spiste vi på tur og den bestod av sandwich (en lang baguette med varierende pålegg), salat eller dolmades (fylte blader). Det var alltid med en juice, en frukt og en kake. Her er tunfisk og bønnesalaten, som skapte stor oppstandelse blant villkattene på rasteplassen hvor vi stoppet for å spise.

Jeg var veldig spent på gruppen, meg og 14 briter på tur. Det viste seg å være en fantastisk gjeng. Det ble mange spørsmål og mye undring over at jeg reiste alene, uten en gruppe eller guide. Det hadde nemlig aldri de valgt. Men jeg forstod raskt at det var en bereist gjeng, som dro på fellesturer til eksotiske reisemål som Jordan, Etiopia og Bhutan. Han ene hadde vært på over 20 fotturer over hele verden, de fleste med Exodus… Det tok jeg som et godt tegn på at turene er bra. Og jeg må innrømme at jeg forsto raskt gleden over å være i en gruppe, man trenger ikke tenke på noen ting. Vi ble hentet og kjørt, både til og fra tur. Vi kom til ferdige måltider og trengte slett ikke bruke tid på å lese kart eller informasjon om de historiske stedene vi besøkte. Latskapsferie…

Vi hadde en usedvanlig dyktig guide. Han var kunnskapsrik, punktlig, hyggelig, høflig og hadde alltid full kontroll på gruppen. Selv om vi til tider virret rundt som en stresset saueflokk, alltid på jakt etter de beste fotomotivene, beholdt han roen.
Det beste med å ha en innfødt guide, er at jeg fikk svar på alle de spørsmålene som jeg ikke finner svar på i en guidebok. Om fortid og nåtid, kultur og tradisjoner, samt hvordan det faktisk er å leve her. Her er utsikten over landsbyen Bellapais, med klosteret fra 1200-tallet. Vi hadde først omvisning der, før vi vandret opp i fjellene.
Vår vandretur var ikke fra sted til sted, vi bodde på samme hotell i 8 dager og dro ut på dagsturer. Kyrenia/Girne er en vakker havneby, med røtter langt tilbake i tid. Vi besøkte slottet, som ble bygget av de engelske korsfarerne, og har fantastisk utsikt.

Nord Kypros er et funn for alle med interesse for historie. Her finnes spor av mange ulike sivilisasjoner, som alle har bodd og kriget på øya. Med sin strategiske plassering innerst i Middelhavet, er det særlig gresk og tyrkisk kultur, som har satt sitt preg på øya. Etter 1974 har Nord Kypros vært okkupert av Tyrkia og akkurat den biten skal jeg ikke si så mye om. Men jeg tenker mitt og må innrømme at jeg til tider ble provosert av det jeg oppfattet som tyrkisk provokasjon. Fra gammelt av har det vært alt fra greske kongedømmer, romersk provins og korsfarerrike. Fra 1914 og frem til 1960-tallet var øya en britisk koloni og jo mer jeg leste om historien, jo mer forvirret ble jeg. Uansett, den nordlige delen av Kypros er kjent for vakker og dramatisk natur, med slott og borger plassert høyt oppe i fjellene.

St Hilarion slottet var opprinnelig kirke og kloster, men senere brukt som borg og bolig for de kongelige. Den er bygget på 3 nivå, som er bundet sammen med bratte trapper.
Vi gikk opp trapper og ned trapper til det brant i lårene.
Etter sightseeingen gikk vi ned et bratt og steinete elveleie, før vi fortsatte til Malatya landsbyen. Totalt 14 kilometer, som nok var målt i luftlinje… Fantastisk opplevelse.

Det ble en travel uke… Vi startet hver morgen presis klokken 09.00, da stod alle glassklar utforbi hotellet. Sekkene var pakket, fjellskoene snørte, solkremen smurt og alle hadde vært på do. Jeg var virkelig imponert, gruppen hadde militær disiplin. Vanligvis er det kun meg som står klar i god tid før avreise, med alt på stell. Her opplevde jeg at jeg nesten var gruppens sorte får, som dinglet rundt og ikke var helt klar. Og jeg ble tidlig klar over at det på fellestur i britisk regi, er endel uskrevne regler: 1. Man tar ALDRI hotellets heis eller taxi inn til sentrum. Er man på vandretur, så skal man GÅ!! 2. Man sitter IKKE med hodeplagg på, i bilene. 3. Aldri ta siste biten av brødet, frukten osv. uten å ha spurt alle rundt bordet opptil flere ganger om det er greit eller om de har tenkt å spise den. 4. HØFLIGHET, HØFLIGHET og mer HØFLIGHET. Jeg hadde mye å lære og følte virkelig at jeg ble et bedre menneske etter hvert som uken gikk…

Naturen var variert og turene vi gikk, gav et godt bilde av både skog, fjell og sjø.
Dagsetappene varierte fra 5 kilometer og opp til 16, og de kunne kjennes veldig lange. Vi gikk på grusveier, skogsstier, asfalt og gamle kjerreveier.
Det var enkle forhold, uten at noen klaget på det. Vi satt ofte rett på bakken og spiste, så vi var heldige vi som hadde tatt med sitteunderlag. Måtte man på do, var det å sinke bak gruppen og bruke stien. Vi hadde klar beskjed fra guiden om ikke å vandre ut i krattet, det var 7 ulike slanger på Kypros og 6 av de giftige…
Hver dag var det lagt inn små gleder, som dagen vi gikk en lang tur som endte på stranden. Det ble sjøbad, zipline for de tøffeste og en fortjent pause på strandbaren.
Vi var dessuten usedvanlig heldige med været, som kan være varierende på denne årstiden. Det er tross alt vinter her også, men strålende sol og mellom 20- 28 grader var absolutt å leve med.

Vi fikk en dag fri, men da ble det organisert en tur til Farmagusta som nesten alle meldte seg på. For en billig penge ble det en full dag på sightseeing, inkludert varm lunsj. Vi stablet oss inn i minibussen til vanlig tid og hadde en travel dag. Byen ligge helt i grenseområdet mot sør og var en spesiell opplevelse. Vi besøkte flere historiske steder, hvor vi gikk i kø med andre turistgrupper. Men det var spøkelsebyen Varosha som gav en ubehagelig følelse i kroppen. Området ble forlatt under invasjonen i 1974, da tyrkisk militær overtok. Før det var det kjent som Middelhavets hotteste feriested, hvor alle datidens kjendiser ferierte. Hotellene, butikker og gater står som de gjorde da, og jeg må innrømme at jeg synes det var skummelt.

Første stopp på turen til Farmagusta, var St Barnabas klosteret, hvor det var kirke, museum, gravkammer og diverse annet å få med seg.
Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor Salamis engang var hovedstad og et yrende handelssentrum. Jeg følte meg nesten hensatt til oldtiden og vi fikk en grundig innføring i romerske bad og badetradisjoner.
Det sies at hotellene i Varosha står akkurat likt som de gjorde i 1974… Området er stort og ble ikke åpnet for offentligheten før 2020. At turister nå kan meske seg i elendigheten, syntes jeg var litt smakløst…
Solnedgangen over Farmagusta var usedvanlig vakker.
Dessuten fikk jeg for første gang føle meg rik og berømt, da vi fikk sitte i VIP området på byens ærverdige og populære konditori. Alt annet var fullt…
Jeg forstod fort hvorfor det var trangt om plassen, her var MYE godt…

Det sies at delt glede, er dobbel glede, og det kan jeg skrive under på. Uken sammen med Exodus gjengen var fylt av latter og gode samtaler, kalde bad i bassenget på hotellet og cocktails. Vi opplevde naturen og historien i det fantastiske nord, og jeg innså at det hadde vært vanskelig ¨å organisere noe liknende på egen hånd. Løypene er merket, men det er vanskelig å få tak i kart, skaffe overnatting og transport. Dessuten var det kjekt å meske meg i luksus; bare følelsen av å returnere til hotellet sliten hver dag og at noen hadde ryddet rommet og redd opp sengen… Pur lykkefølelse… Så ja takk, jeg drar gjerne på flere turer med Exodus og anbefaler det varmt til andre som vil ut i verden på vandre ferie i godt lag…

Det siste vi fikk med oss som gruppe, var en sightseeingtur til Nicosia. Byen er hovedstad på Kypros og den eneste sådan i verden, som er delt med en fysisk grense. Dette er fra Karavansaray, med utallige små butikker og kafeer.
Det var mye spennende å kjøpe, men for meg som reiste med kun håndbagasje, holdt det med å se på alt det vakre.
Det var gamle gater, med falleferdige bygninger overalt i Nicosia. Kypros er så mye mer enn turiststedene på sørsiden og jeg er glad jeg fikk oppleve begge deler.
Men det er naturen, havet og de historiske stedene jeg vil huske best fra nordsiden. For ikke å glemme flokken jeg vandret sammen med….

Troodos fjellene, et matvraks våte drøm…

Noe av det kjekkeste med å reise, er å bli kjent med ny mat. Jeg elsker å utforske de lokale rettene og å gå på marked for fisk eller grønnsaker. Dessuten liker jeg nok mye bedre å snuse rundt i en matbutikk, enn en boutique med designerklær. Heldigvis er jeg ikke kjent for å være kresen og jeg har ingen matallergier, intoleranser eller andre kriterier for hva jeg dytter i hullet. Skikkelig matforgiftet har jeg bare vært en gang, i Tunisia, og etter det har magen fungert veldig bra.

Jeg leste om turene opp til fjells for å ete og tenkte med en gang «Det er noe for meg».
Troodos fjellene ligger innenlands og er kjent for små pittoreske landsbyer, grønne åser og flotte turmuligheter.
Vi ble plukket opp av guide og fraktet rundt i en flott 7 seter med aircondition. Så fikk jeg heller leve med en elendig musikksmak hele dagen….

Kypros har et kjøkken som er inspirert av både Hellas, Tyrkia og Midtøsten. Det går mye i sjømat, lam og geit, grønnsaker og oliven. Ord som meze, haloumi og hummus er det bare å bli kjent med og smake på. Lokalbefolkningen elsker mat og tar det alvorlig. De samles rundt matfatet og sitter lenge. Her spiser man for å nyte og ikke bare for å bli mett… Det beste er å spise på de små, lokale kafeer, men selvfølgelig finner man både Pizzahut og Burgerking her også. Allikevel er det billig å spise ute og jeg har virkelig mesket meg både med mat og drikke.

Det finnes fremdeles mange esel på Kypros, men de brukes ikke lenger til å arbeide.
Vi fikk lov til å mate dem med tørkede bønnebelger, det likte de godt.
Dette oliventreet ble sagt å være over 1000 år og bar fremdeles god avling.
Allright, endelig smaksprøver…

Det første stedet vi besøkte, var en esel farm. Jeg ble straks litt bekymret, skulle vi spise Tussi? Men nei, her melket de eslene og brukte melken til mye spennende. Vi fikk smake fersk melk, esel likør og esel sprit. Det var esel såpe og hudkremer og dersom man ikke var så fan av esel, så var det et utrolig utvalg i ulike produkter laget av oliven. Vi brukte små pinner som vi spiddet brødbiter med, så var det bare å smake seg gjennom en lang rekke skåler med oljer, oster og annet snacks.

Vi ble invitert inn i et typisk kypriotisk bondegårdshjem. Her bodde storfamilien og det var MYE lyd. Dette var et stille hjørne, hvor lys brant på husalteret.
Det sies at Middelhavets kosthold er det sunneste i verden. Det forstår jeg godt.
Kypriotisk kaffi kommer i dukkekopper og er sterk, veldig sterk. Den drikkes med eller uten sukker.
Den yngre generasjon drev gård, på akkurat samme måte som sin mor og bestemor.

Etterpå besøkte vi en gård, hvor de produserte ost. De hadde over 200 geiter, som gikk ute året rundt. Ca 20 av disse ble melket hver dag for hånd, så ble det kokt og presset ostemasse til haloumi. Av resten av melken ble det laget en annen ost, Anari. Vi fikk smake begge deler, sammen med den typiske kaffen som drikkes her. Gården produserer ost som selges lokalt og den hadde en helt annen smak enn den jeg hadde smakt tidligere (masseproduksjon fra fabrikk).

Veien opp til biefarmen var lang og smal. Her var ingen naboer som kunne irritere seg over biene.
De solgte ikke bare honning og andre bi-produkter, man kunne prøve seg som birøkter for en dag eller feire bursdagen her.
Honningen var nydelig.

Det ble et kjapt besøk på en biefarm, hvor vi så film om bier og livet deres. Jeg vurderte å handle honning, men problemet var å få det med hjem i håndbagasjen. Etterpå kom det som de fleste så på som høydepunktet: vinsmaking. Det har jeg aldri prøvd før og jeg er nok ingen vinkjenner. Min kunnskap begrenser seg til at jeg kjenner forskjell på rød og hvit vin, men det er på grunn av fargen. Så jeg så virkelig frem til å heve kunnskapsnivået mange hakk, i det gode selskap av vinkjenner på internasjonalt nivå…

Vinrankene såg noe ynkelige ut, syntes jeg. Det så ut som snø, men det var ikke det.
Ei sånn tønne inneholdt nok vin til å holde meg god og brisen resten av livet. Litt usikker på hvordan jeg skulle fått den med på flyet…
Okay, bring it on… Flaskene var oppstilt og åpne, tomme glass ventet på å fylles og bøtte til å spytte i stod klar. Men det er da ingen fra Norge som spytter ut noe med alkohol!!!
Det var nemlig ikke rare skvettene vi fikk av hver sort, skulle bare mangle at jeg ikke greide henge med.

Vinsmaking er gøy, kort og godt. Vi ble like fjollete, alle sammen, utenom guiden, som skjenket og ikke drakk. Etterpå skulle vi heldigvis ha lunsj, slik at vi kunne spise oss edru. Det var turens høydepunkt, en gammel og lokal restaurant, som man sikkert må være født på Kypros for å finne. Maten var meze, det vil si utallige småretter, som ble båret ut fra kjøkkenet i en jevn strøm. Og vi åt… Det amerikanske paret kranglet om internasjonal politikk med det engelske paret og det eneste de var enige om, var at man kan la mat stå igjen, men ALDRI vin…

Det er nydelig oppe i fjellet, virkelig frodig og grønt i forhold til ved kysten.
Det var mer enn nok mat, faktisk var det nesten ikke plass på bordet til alle fatene.
På Jæren har vi et uttrykk som sier at når fanten har fått sitt, så går han. Vi vraltet til bilen og var klar for siste innspurt.

Det siste punktet på listen vår, var landsbyen Lefkara. Her er de kjent for vakre broderier og kunstneriske arbeid i sølv. De trange gatene var spennende å utforske og vi besøkte den lokale kirken. Her skulle vi heldigvis verken spise eller drikke noe, bortsett fra smaksprøver av en geleaktig fruktklump dekket med hvitt. De ble solgt i esker, men jeg ble ikke begeistret nok til å kjøpe. Eller så var det fordi jeg var for mett… Uansett, jeg orket ikke mer mat den dagen og det var en flott tur. Heldigvis har jeg fremdeles noen dager igjen til å smake på nye og uvante kypriotisk delikatesser. Bon appetitt!!

Det var mye fint å handle og utforbi butikkene satt de eldre kvinnene og broderte.
De lokale kirkene er som regel åpne.
Vi gikk ikke akkurat i kø….

Omtrent som om jeg skulle ha stjålet sykkelen på Kypros…

Av og til, når jeg ser noen som løper eller sykler veldig fort, så tenker jeg at de sikkert har stjålet skoene eller sykkelen. Jeg må rett og slett snu meg for sjekke om de har politiet eller noe annet skummelt bak seg. Nå tenker jeg ikke på de som har på treningstøy, pulsklokke og fokus på «the flow», der er halve poenget å presse frem svette og høy puls. Det er alle oss andre, som til tider tar avgårde som om vi hadde Fanden selv i hælene og ikke ferie, med allverdens tid.

Buss tidlig en søndag morgen burde være ganske risikofritt. Men veien var stengt pga sykkelritt, bussjåføren ikke informert og han snudde i et veldig tempo og det ble sightseeing på landsbygda før vi endelig kom frem.
We’re on the road to nowhere…

Jeg er glad i å leie sykkel når jeg er ute å reiser. Det har jeg bare god erfaring med, selv om man kanskje ikke får en sykkel lik den man har hjemme. Jeg har syklet på mye rart; med gir og uten gir, skrangleverk og de mer strøkne… Med sete på størrelse med flytebrygge og det som var så hardt at jeg helst ville stå hele turen. Vanligvis betaler man depositum eller legger igjen bankkort, jeg velger alltid depositum. Er man heldig, får man med lås. Hjelm kan du stort sett bare glemme, pumpe og lappesaker likeså. Det går som regel godt, bare en gang har jeg opplevd å punktere. Da ble det å sykle 5 km med flatt fremhjul og jeg sa ingenting om HVOR jeg hadde syklet (som nok ikke helt var beregnet for sykkel…)

Det var ikke trangt om plassen på solsengene tidlig om morgenen.
Det gikk gangsti langs hele kysten, med avstikkere til steder av interesse.
Denne synes jeg hadde kledd meg, bortsett fra at den virket litt tung å trø…
Nissi Beach er kjent for å være den fineste stranden på øya, med sitt krystallklare vann og mykt, hvit sand. Omtrent som på Jæren, bare med HELT annen temperatur.

Målet med å leie sykkel var som det pleier når jeg leier sykkel, å rekke over så mye som mulig i løpet av leieperioden. Jeg hadde skaffet meg kart over Agia Napa og omkringliggende områder, så jeg hadde en plan. Om det var en god plan, ville bare tiden vise. Jeg heiv meg på tohjulingen og tok avgårde. Travelling light, her var verken behov for matpakke eller termos. Med strandbarer på rekke og rad, antok jeg at det ikke ville være et problem å få tak i noe å spise eller drikke underveis.

Etter Nissi kom jeg ikke lenger. Her var veien igjen stengt og selv om jeg syklet fort, fikk jeg ikke lov til å sykle over målstreken.
Pitstop for noe å drikke, samt postkort. Legg merke til at sykkelen er låst fast i stolpen, det var eneste formaningen jeg fikk av utleier….
Ut langs kysten fra Agia Napa er det et klippeområde som kalles for Palaces. Her kan man svømme og besøke grottene.
Kjærlighetsbroen….For den som tror på evig kjærlighet, kan man her feste en hengelås og være garantert. Kypros er fødestedet til Afrodite, gudinnen for skjønnhet og kjærlighet i gresk mytologi. Jeg syklet fort forbi og det var ikke kø.

Jeg startet med kysten og hadde egentlig tenkt noen timer på solseng og et bad. For i mitt hode hadde jeg allverdens med tid.. Men det var mye lengre å sykle enn jeg hadde trodd, så jeg måtte liksom bare trø på. Og ruten som jeg hadde planlagt, viste seg å være mer krevende enn antatt. Det var nemlig ikke mulig å sykle der, knapt nok å gå… Jeg tenkte tanken om å snu, men håpet om at veien ble bedre lenger fremme, holdt meg i gang. Jeg burde jo ha visst at den ble ikke det…

Underlaget var sylkvasst og jeg var meget bekymret for å punktere. Jeg slepte og bar sykkelen med meg, taggene kjentes godt gjennom sålene på joggeskoene.
Da jeg endelig kom bort til de berømte grottene, var jeg utslitt…
Jeg vurderte igjen et bad, men fant ikke ut hvordan de kom seg ned til vannet. Det var uaktuelt å hoppe, med min høydeskrekk…
Så det ble selfie, en kjapp Fanta Lemon og bånn gass videre.
Det var en varm og støvete landevei, så da jeg fant en benk under et gammelt tre, tok jeg det som et tegn på at det var på tide med en hvil. Riktignok en kort hvil, fordi hvile kan man gjøre i graven…

Jeg burde ha latt være å ta turen helt ut til Agios Elias, men jeg hadde sett kirken fra bussen. Den lå på toppen av en høy klippe og jeg tenkte:»Wow, dit må jeg». Det skulle være overkommelig på sykkel, men det var langt på dag og jeg var sliten. Dessuten skulle sykkelen snart leveres tilbake og man må komme innen fristen for å få depositumet tilbake. Og det ville jeg jo ha… Så da var det å skru tempoet opp og trø som om jeg hadde politiet i hælene.

Der hvor det er lagt tilrette for sykkel, er det veldig godt lagt tilrette… Faktisk finere sykkelsti her enn hjemme…
Da jeg endelig så skiltet, vurderte jeg å snu.
Bare tanken på å dra meg opp alle trappene til topps, når lårene svei og pusten gikk som en blåsebelg. Men opp skulle jeg….
Det var fint og luftig på toppen, men jeg kom ikke på før lenge etterpå at jeg glemte å se kirken innvendig. Jeg var mest opptatt av å komme meg tidsnok tilbake.

Bare så det er sagt, jeg har aldri stjålet en sykkel. Jeg rører heller ingenting annet som ikke er mitt, så følelsen av å ha Fanden sjøl i hælene, kan jeg bare tenke meg til. Jeg fant vel ut, etter at sykkelen var levert og depositumet tilbakebetalt, at neste gang jeg leier sykkel, skal jeg ikke sykle så langt. Eller fort.. Jeg skal gå for hvilepuls og feriemodus, kanskje til å med lukte på blomstene langs veien. Fordi egentlig liker jeg best å sykle når jeg har godt tid og ikke som om jeg skulle ha stjålet sykkelen…

Det ble endelig tid til en is og et bad fra klippene da sykkelen var levert.
Jeg hadde VELDIG lyst til å demontere ringeklokken og ta den med hjem. Den hadde en perfekt ringelyd og var skikkelig fin. Men det moralske kompasset vant over mine egoistiske lyster, så jeg lot den være.