Jolleturar

Meg; en «ja-ja» person….

Det hender noen ganger at jeg har selvinnsikt nok til å innse den harde sannheten om meg selv. Et slikt øyeblikk var fredag for en uke siden, da var jeg på min første synsundersøkelse noensinne hos en optiker. Jeg har alltid ment, og mener det til en viss grad ennå, at jeg har øyner som en hauk. Eller ørn…ihvertfall et sted blant de artene i dyreverdenen som ser usedvanlig godt. Da jeg hadde tatt alle testene som skulle tas, kikket barnerumpen av en optiker strengt på meg og sa: «Jeg håper du ikke kjører bil….»

Meg og Gliset mitt, på en av utallige jolleturer i inn og utland…. Ufattelig at vi fant frem….

Da forsto jeg plutselig at jeg er en «ja-ja» person. En av dem som trekker litt på skuldrene og tenker stillferdig «ja-ja, sånn er det». Det har jeg vært så lenge jeg kan huske og muligens enda lenger. Når livet ikke blir sånn som jeg hadde tenkt eller håpet på; da kommer «ja-ja» automatisk frem i hodet mitt. Jeg har ikke engang tenkt over hva det kommer av eller at det faktisk er noe man kan gjøre noe med. Da trekker jeg heller nok en gang på skuldrene og tenker «Ja-ja, sånn er det…..»

Jeg kunne jo heller kjøpt meg en sånn bil, men tenker «Ja-ja hva skal jeg med det???»

Egentlig er det veldig positivt å være en «ja-ja» person. Man ergrer seg sjelden over noe og det er bra både for blodtrykk, stiv nakke og grå hår. Man kaster ikke bort masse tid med å granske enhver hendelse for å finne årsak eller mening med alt som skjer. «Ja-ja» gjør at det er lettere å unngå å hisse seg opp over ting som egentlig er en bagatell i den store sammenhengen og heller godta at enkelte ting er bare sånn. Kanskje jeg burde skrive en selvhjelpsbok om «Lev livet enklere med» ja-ja metoden»? Det er sikkert mulig å tjene penger på sånt, men «ja-ja, hva skal jeg bli rik for?»

Så dersom maten svir seg, tenker jeg: «Ja-ja, da var det ikke det jeg skulle spise idag….»

Og når motoren (på det gamle vraket jeg liker å kalle bil) lager rare lyder når jeg er ute og kjører, tenker jeg «Ja ja, det er sikkert ikke noe alvorlig» og skrur opp musikken. Når ryggen krangler på vei ut av senga, etter to prolapsoperasjoner og et par nye hofter, tenker jeg «Ja ja, det er sikkert ingenting man dør av» før jeg tar en lang fjelltur. Og når toget eller bussen ikke kommer på tide eller er innstilt, tenker jeg «Ja ja, jeg trenger ihvertfall ikke betale bompenger» Og det er mitt liv i et nøtteskall….

Da hytta vi leide var et minimalt rom og 900 meter for å gå på do, tenkte jeg «Ja ja, da er det lite å vaske ut og vi blir ikke plaget av sjenerende lukt».

Derfor synes jeg ikke det er det minste rart at jeg ikke har kommet på å sjekke synet tidligere. Selv om det anbefales å sjekke når man kommer opp i en viss alder, er jo ikke det nødvendig når man ser godt. Mange på min alder bruker briller når de leser, men jeg har tenkt «Ja ja, det trenger ihvertfall ikke jeg, fordi jeg har ingen problemer med å lese». At jeg ikke har kunnet se trafikkskilt eller teksten på en kinofilm på mange år, har liksom ikke vært så viktig. Helt til forrige fredag….

Det er DETTE jeg kaller kjørebriller….,.

Ifølge optikeren var synet så dårlig at jeg aldri hadde passert en synstest for å få førerkort… Ikke burde jeg sette meg bak rattet før brillene var ankommet og jeg burde ALLTID bruke briller. Det var ingen god nyhet, for å si det sånn….Men; det positive var at jeg hadde innebygde lesebriller. «Ja-ja, da trenger jeg ihvertfall ikke det». Så plutselig er det slutt på å sove foran TVen, nå med briller på får jeg med meg handlingen i film OG kan lese teksten. Aldri så galt at det ikke er godt for noe….Så «ja-ja; da skulle jeg vel ha briller jeg da». Men foreløbig kun når jeg kjører og ser film, så få jeg heller oppleve resten av livet i en lett tåkete fremstilling….

Nå er det slutt på råkjøring (siden jeg ikke så hva som stod på skilt med fartsgrensen), rygging i stolper/fortauskanter samt bråbremsing for fotgjengere jeg ikke ante hvor kom ifra. Halleluja; JEG KAN SE!!!!!

Årets første telttur.

Noen ganger ser man knapt skogen for bare trær.. Eller teltet…

Av og til er det greit å ta en pause fra hverdagen. En pause som ikke krever planlegging lang tid i forveien eller mye organisering. Å bare pakke sekken, handle på veien og ikke kjøre lengre enn absolutt nødvendig. Særlig er det fint når man må dytte det inn mellom en dagvakt og en kveldsvakt på jobb…

Kvelden ble tilbrakt med god mat i godt selskap. Noen ble kun med på betingelse at de slapp å ligge over, mens for andre var det hovedgrunnen …

Det finnes mange steder som egner seg godt til å ligge i telt rundt her jeg bor. Faktisk er jeg en sånn person som alltid sjekker for telt plass når jeg er på tur, på bussen, tar tog eller trør en runde med sykkelen. Da har jeg mange alternativ å velge mellom; alt etter vær, vindretning, kjøring og hvem som er med. Noen liker havet, noen liker fjellet og noen vil helst ikke lenger vekk enn at man ser bilen. Og det er helt greit….

Ikke lengre vekke enn at man ser lysene fra byen og hører bilene som kjører forbi.

Men vi er allikevel i vår egen lille verden, hvor det bor ulver, troll og skumle vesener. Heldigvis kom de kun frem i dagslys ellers torde ikke enkelte sove…

Det var en nydelig kveld, selv i overskyet vær og mye vind. Enkelte undret seg over hvorfor jeg valgte den mest vindfulle dagen på lange tider til å ha bål og sette opp telt. Men sånn er det bare… Da pølsene var spist og ungdommene dratt, satt han på 6 og meg igjen ved bålet mens det sakte brant ned. Vi telte stjerner og snakket om livet generelt.

Noen startet dagen med å løpe opp litt appetitt mens grøten kokte. Det var ikke meg, for å si det sånn…

Jeg tror jeg burde sove mer i telt…. Mest fordi det er sjelden jeg sover 12 timer i strekk, sånn som det ble i natt. Og enkelte startet morgenen i soveposen med film på mobilen mens jeg hadde kaffi og bok i min pose. Ikke regnet det og ikke blåste det… For en god start på dagen….

Etter klatring på steiner og trær, samt flere runder med gjemmeleken var det å pakke teltet og bestille henting.

Det beste med en sånn tur at det føles som om vi har vært vekke i mange dager… Og jeg trenger ikke mange netter i telt for å sette STOR pris på all luksus som omgir meg hjemme. Så da er jeg klar til å sykle til jobb, med bållukt i håret og stjerner i øynene. Og jeg kan knapt vente til neste natt i telt…

Kyststien på Vigdelneset.

Vi valgte å parkere på Hellestø fordi vi ville finne ut om det var mulig å gå langs havet til Vigdel. Det var det ikke…

På Jæren ligger strendene som perler på en snor og mellom mange av dem er det merket løyper. Ikke alt er langstrakte, hvite strender; mellom Vigdel og Hellestø finner man et stort nes. Her er sanden byttet ut med forrevne klipper, berg, kupert utmark og rullestein og her er laget en fin løype. Stien er en del av Kystled, og er en nasjonal satsing fra blant annet DNT og Friluftsrådets Landsforbund. Fra Vigdelneset kan man følge kyststien helt opp til Solastranden og stien er godt merket og tilrettelagt. Lengden er ca. 5 km og det er mulig å starte fra begge ender.

Som to aldrende fjellgeiter forserte vi de bratte klippene…

Min søster hadde en fin plan om å finne ut om Hellestø kunne legges til, men foreløbig er ikke det mulig uten å gå på hovedveien. Det er planlagt av Sola Kommune at stien skal utvides sørover til Hellestø og Selestranden, men hvor langt frem i tid den planen ligger, vet jeg dessverre ikke. For vår del endte det i ekstremsportklatring og kryssing av en hage, hvor eieren holdt oss under nøye overvåkning. Jeg følte meg som en tiåring på epleslang…. Så det ble asfalt under skoene mot Vigdel. Kyststien er ikke skiltet av fra veien og det var litt tilfeldig at vi dreide av mot neset. Men det ligger en stor og fin parkeringsplassen med informasjonsskilt og grusvei innover. Ellers er det parkeringsplass på Vigdel, Ølberg, Rege og ved Sola Strandhotell. Så her er mange muligheter…

Siden vi ikke hadde gått turen før og ikke hadde kart, var det greit med et bilde av oversiktskartet.

Vigdelneset er stort og her ligger gårder og hus samt enkelte hytter.

Selv om turen starter på grusvei, går mesteparten i terreng. Det er godt merket sti med blåmalte påler og enkelte skilt med navn på. Det er ikke de tyngste bakkene, landskapet er befriende lettgått. Vi fant skilt mot Steinansikt og det måtte selvsagt utforskes. Men uansett hvor mye vi rotet rundt og lette, vi fant verken ansikt eller den hvite presten. Det hadde sikkert hjulpet på dersom vi visste HVA vi lette etter… Det vet jeg nå, fordi jeg har sett bilder av begge deler på nettet SAMT lest turbeskrivelse av andre som har vært her….. Så neste gang er jeg forberedt…..

Fortet på Vigdelneset ble bygget av tyskerne under den andre verdenskrig. Fortet var ment for å beskytte Sola flyplass mot angrep fra sjøen, men var aldri i kamp siden det egentlig ligger for langt unna.

For de historieintresserte er Vigdelneset et spennende turmål. Her kan man boltre seg i helleristninger, geologiske funn og utallige installasjoner fra andre verdenskrig. Det er også mulig å finne en hule, som er mest kjent fra noen gedigne edderkopper som henger ned fra taket, men vi ante ikke hvor den heller lå. Sikkert like greit, jeg er ikke særlig glad i edderkopper…. Så det ble å nyte dagen og det fine været…. For her er god utsikt og virkelig vakkert.

Lunsjen ble spist i ly for vinden nede i denne flotte… Tja, me lurte veldig på hva det var, kanonstilling kanskje??

Her ligger skattene på rekke og rad. Sett av god tid til en tur på Vigdelneset!

Turen gikk over fuktig beitemark, men det var ingen dyr ute nå. Endel gjerdeklyvere og glatte steiner gjør at det nok er en fordel å være stø på beina, men turen passer for alle. Her er høyt under himmelen og man kommer tett innpå havet. Det er værhardt, så gode sko og varme klær er nok et vinnertips uansett på året man besøker neset. Med bademuligheter i alle ender, er det ikke så farlig om jeg ikke fant et sted på neset til å dyppe meg. Og neste gang setter vi nok en bil i hver ende for å gå hele turen.

Det er mange fine steder å spore av stien for å utforske klipper og sjø. Husk å være forsiktig på glatte klipper dersom været er dårlig og bølgene høye. Mye kraftige understrømmer langs kysten her….

Men det ble en fin runde ved å gå til Vigdel og hovedveien tilbake til Hellestø. Har du lyst å ta en omvei, er det mulig å ta turen opp på Vigdelveten. På toppen stod i vikingtiden en vete, eller et slags fyrtårn, som skulle tennes fyr på av lokalbefolkningen dersom fiendtlige skip dukket opp i horisonten. Og 1000 år senere okkuperte tyskerne med sin Festung Norwegen området. Vi gikk ikke til topps denne gangen, men her er mye å oppleve, så det blir nok ikke lenge til neste tur på Vigdelneset.

Der fremme ligger Vigdelstranden, men det var ikke mye folk der idag. Faktisk hadde vi stranden helt for oss selv…

En sur tur til Bursfjell.

Det var god plass på parkeringen ved gamle, nedlagte Eikeland Skole.

Har du noen gang ligger i sengen og kjent en følelse av at det frister ikke engang LITT å stå opp? Nå snakker jeg ikke om mandag morgen, men på en fridag som man kanskje har sett fram til lenge? Det skjedde nylig med meg… Etter 11 dager travelt og kjekt, men sammenhengende jobbing, var jeg veldig klar for frihelg og sjansen til å jolle litt rundt. Planene var lagt, men der lå jeg i senga. Så hvor kom uviljen mot å stå opp ifra?

Kanskje det var været? Når regnet detter ned, alt er grått og trist og vinden kommer i kast som får takpannene til å skrangle over meg, det påvirker visstnok humøret. Eller kanskje det er alderen? Kroppen, som ikke lenger føler trang til å hoppe ut av sengen for å møte en ny dag, kjennes tung, stiv og trøtt. Eller kanskje det bare er slik far alltid pleide si, at jeg nok har stått opp med feil fot idag……

Men man kan ikke kaste bort en fridag bare fordi man er sur. Sekken ble pakket, niste smurt og jeg avtalte med en venninne som heller ikke var i sitt beste humør. Og det passet bra, det finnes ikke verre enn disse positive, glade JA-menneskene når man selv er sur. Noen ganger smitter det, slik at humøret snur og man blir glad av disse glade menneskene. Men når man er sur fordi man har stått opp med feil fot, da er det bare irriterende. Kanskje fordi jeg da får dårlig samvittighet FORDI jeg er sur, når det tross alt er lov å være blid…

Det var en helt ny løype for meg og det er alltid kjekt.

Det er rart med det, det er vanskelig å være sur på tur. Selv om jeg glemte stavene og sleit med balansen, fordi det var brattere og vanskeligere å gå enn jeg hadde sett for meg. Selv om været ble så dårlig at jeg ble gjennomvåt, fordi regnbuksa lå i sekken og jeg ikke gadd å ta den på meg. Eller ta sekken av meg… Selv om jeg hadde lagt igjen votter og lue i bilen fordi det ikke virket så kaldt, men så var det skikkelig kaldt og snø på toppen.

Det var mye mer oppover enn jeg hadde forventet, reine kondisøkta.

For det ble en tung tur. Mest på grunn av været, som ikke var bra i utgangspunktet. Da vi nærmet oss toppen, var vi ikke lengre i ly for vinden, så nå blåste det så kraftig at det var problemer med å bevege seg fremover. Nedbøren kom som en blanding av regn, sludd, hagel og snø. Man kan jo bli enda surere av mindre og særlig siden tåken la seg over hele landskapet, så det var lite utsikt og vanskelig å orientere seg.

Fordelen med slikt vær, er at man har nok med å bevege beina og holde fokus på hvor stien går. Vinden ulte slik at det ikke var mulig å føre en samtale og det er jo en fordel når man ikke har noe positivt å si. Så det ble helt stille inni meg og det kjentes bra ut. Det ble en slik tur hvor man virkelig kjente på at man lever…. Kald, våt, sliten og oppgitt. Da kan det bare ble bedre og det ble det selvfølgelig….

Det var ikke mindre kaldt på toppen, slik at pause var uaktuelt….

To stk sure som faktisk ikke var sure lengre…..

Da toppen var nådd, fulgte vi løypen videre og skulle ta runden. Men rett etterpå delte stien seg og navnene på begge skilta stod ikke på mitt kart. Så der stod vi og ante ikke hvilken retning vi skulle gå. Begge navnene hørtes kjente ut, men siden vi ikke hadde gått turen før og det var umulig å orientere seg etter utsikten, ante vi ikke hvor vi skulle gå. Et forslag var elle nelle metoden, men hva om vi gikk feil vei?

Det ble bevist; fram og tilbake er like langt….

Vi snudde og gikk samme vei tilbake. Det var kaldt, liten sikt, ukjent område, ikke skikkelig kart, vi var våte og frosne og hadde ikke særlig mye mat eller drikke med oss. Jeg kjente at tanken på å gå seg vill og rote rundt i timevis uten å finne tilbake til bilen, nei takk. Det var et bra valg, det kjente vi begge på da vi kom ned i bjørkeskogen igjen og fant et lunt sted for kaffi og mat. Humøret var nå blitt mange hakk bedre og jeg tok meg selv i å le høyt flere ganger. Det sure var som blåst og vasket vekk….

Fin utsikt i bjørkeskogen og ingen vind. Til og med regnet gav seg….

Og sjelden har matpakken og kaffi smakt så godt som akkurat da…

Turen til Bursfjell fra Eikeland skole er ca 6,5 km lang dersom du går runden. Her går man delvis på jordbruksvei og ute i terreng. Løypen er merket med rødt og er ikke spesielt vanskelig å følge dersom sikten er god. Husk å kle deg etter været og gode sko. Jeg var overbevist om at dette var et helt nytt område for meg, men da jeg kom hjem fant jeg ut at vi to var på Bursfjell for fem uker siden….. Men da gikk vi opp fra Ålgård og fulgte en annen løype. Det viser hvor vanskelig det er å orientere seg og kjenne seg igjen når været er dårlig. Forrige gang var det strålende sol og klar sikt i alle retninger. Så naturen endrer seg, akkurat som humøret mitt. Resten av dagen var det sure borte og forhåpentligvis holder det seg borte, til neste gang jeg står opp med feil fot….

Feil fot utav senga har blitt rett fot…..

Hu og hei i Hua Hin…..

Det hadde vært vanskelig å forklare at man dro på ferie til Thailand uten å sette føttene på en strand…. Badeferie er nettopp det som mange forbinder med Thailand og det går mange charterturer hit fra Norge. Her kan man velge mellom alt fra store internasjonale kjedehoteller til små, bortgjemte stråhytter på stranden. Det er hippe ungdomsplasser, hvor fullmåneparty er det helt store og steder hvor det knapt er annet enn du og havet. Men turismen er i rivende utvikling på godt og vondt, så det var var vanskelig å få oversikt over HVOR jeg skulle dra og valget om HVILKEN strand var nesten umulig… Her finnes nemlig milevis med kyst og enda flere øyer. Alt så like fint ut; knallblått hav, hvit strand og palmer herfra til evigheten.

Utsikt over Hua Hin fra Wat Khao Krailart.

Jeg hadde, før jeg dro, snakket med noen som har hus i Hua Hin og de anbefalte byen på det varmeste. Som et av de eldste og mest fornemme feriestedene i Thailand, tenkte jeg at «DET må være plassen for meg». Jeg liker steder med sjel og gammel historie og her virket det som om jeg kunne få begge deler. Det var samtidig et pluss at byen kun lå 18 mil fra Bangkok, en passende 3 timers busstur. Jeg oppgraderte standarden min fra sovesal (som jeg hadde sovet på tidligere under turen) til eget rom med bad. Stedet hadde det forlokkende navnet Hua Hin Beach Hostell og jeg gledet meg vilt og uhemmet.

Hua Hin Beach Hostell er den gule bygningen midt i ,med alle oppblåste badedyr og madrasser utforbi. Det var også det eneste som minnet om Beach; stranden var 20 minutter å gå til….

Utsikten fra frokostbordet i øsende, pøsende regn… Det var liksom ikke dette eg hadde sett for meg…..

Men forventninger og virkelighet har ofte en tendens til å ikke henge sammen når jeg er på tur….. Ikke misforstå; jeg var fornøyd med både byen og hotellet. Den prisen jeg hadde betalt for en ukes overnatting, var egentlig et kupp. Stort rom med to dobbelsenger og svært bad på toppen av bygningen helt for meg selv, god og variert frokost hver dag og timevis med underholdning både av de som jobbet der og andre gjester. For her var det god gang, både morgen og kveld. Det var tre generasjoner kvinner som drev plassen; mormor vasket og lagde mat, datteren var eier og sjef og de to søte små som spilte spill med meg og dempet lengselen etter mitt lille barnebarn som var hjemme i Norge. Med humor, omsorg og høyt stemmevolum holdt de «fortet» og for meg var det en fryd å observere hverdagen deres.

Stranden var alt jeg hadde drømt om og jeg var der mye, både i sol og regnvær.

Ved høyvann slo bølgene inn over solsenga og det var ikke trangt om plassen…

Så hva gjør man som turist i Hua Hin dersom været ikke er det beste? For det regnet endel og var overskyet. Jeg syntes det var helt greit. Ikke er jeg opptatt av å sikre brunfarge og temperaturen var +25-30 grader, så for meg var det FOR VARMT når det var sol. En dag gikk jeg hele stranda, eller så langt jeg kom, før bølgene gjorde det umulig å gå videre. Stranda er 7 km lang og når man går fra nord, ender man opp ved Takiab. Ved høyvann er det umulig å gå helt frem, men da kan man gjøre som meg og gå resten på veien. Det er flere steder å spise underveis og mulig å ta buss tilbake til byen, dersom du ikke gidder å gå begge veier.

Like ved Apefjellet lå nok et fjell med et tempelområde på; Wat Khao Krailart. Her var jeg alene med vaktmesteren, som sopte området for greiner etter uværet om natten.

På Khao Takiab, eller Spisepinnens fjell er det aper. Mange aper… Det var sikkert derfor fjellet gikk under navnet Monkeymountain blant de lokale.

Jeg hadde en dagstur til nasjonalparken Kaeng Krachan, som ligger ved grensen mot Myanmar/Burma. Her er ekte regnskog, med en sjanse til å se både ville dyr, eksotiske planter som orkideer og lianer samt fugler og insekter. Vi kom nær flere sorter aper og jeg så en død skorpion, som noen hadde kjørt over. Ikke visste jeg at skorpioner kunne bli så svære… Vi kjørte videre opp til innsjøen og det var et utrolig flott område. Men lite folk. Guiden vår fortalte at tidligere hadde han hatt med grupper på 40-50 stk, vår gruppe var på kun 4 personer; to finske menn med en gutt på 10 år og meg. Mulig det er annet som frister turistene mer, men jeg hadde en fin dag på tur.

Nasjonalparken er Thailands største, men det er bare en liten del som er åpen for ferdsel. Vi vandret både på sti inni jungelen og asfalt tilbake til parkeringen.

Etter fisk til lunsj var det båttur på Kaeng Krachan Reservoir, som er en innsjø på størrelse med Lutsivannet. Vi dro ut til en øy med aper, hvor vi hygget oss med å kaste snack av korn uti vannet slik at apene måtte svømme ut for å spise dem…..

Ellers var jeg mye rundt i byen og kikket. Dagene gikk fort, selv om jeg ikke følte at det skjedde så mye. Jeg var mye nede ved havet; satt på en solseng og drakk iskaffe mens jeg leste en bok. Og sånn gikk nå dagene…. Og siden et bilde sier mer enn 1000 ord; her er mitt Hua Hin:

Hua Hin nattmarked var plassen å være på kveldstid. Her kunne man kjøpe det meste og spise alt mulig ved boder og gaterestauranter.

Jeg spiste de fleste måltidene ute og fant fort ut at det thailandske kjøkkenet er enestående. Hver dag prøvde jeg ut nye steder og nye retter. Drømmeferie altså…..

En tur til jernbanestasjonen er obligatorisk for alle historieinteresserte. Bygningene daterer tilbake til 1920 tallet, da jernbanen fraktet de rike og berømte fra Bangkok til Hua Hin. De to kongelige palassene bidro til at byen vokste raskt som feriested.

Jeg ble aldri lei av å vandre rundt i gatene for å se på folkelivet. Siden dette var mer feriested enn Bangkok og Chang Mai, var det mer prostitusjon og lugubre barer å se. Det ble jeg bare trist av.

Overalt i byen og på stranda kan man få massasje. Jeg fant det aller beste stedet: Niwaschon Massage, drevet av denne fantastiske damen. For 300 Bhat ( ca 86 kroner) fikk man først fotbad, så en time oljemassasje og etterpå te og frukt. Jeg gikk dit hver dag i 8 dager, det gjorde underverk….

Jeg fikk lånt meg en sykkel og tråkket litt ut av byen. Mye spennende der også…

Men dette er det jeg husker best; sløve dager på stranda med bading, iskaffe og en solseng med fred og ro. Da var livet godt!!!!

På uvante stier i nord Thailand.

Roadtrip var slett ikke feil..Været var bra og utsikten upåklagelig samt egen sjåfør….

Det er mye jeg ikke visste om Thailand før jeg dro, blant annet at landet er et eldorado for folk som er glad i å gå turer. Særlig er de nordlige områdene omkring Chang Mai et populært utgangspunkt; med sine irrgrønne, bølgende fjell, elver og rismarker. Regionen er tynt befolket og 50 km vest for byen ligger Thailands høyeste fjell, Doi Inthanon på 2500 meters høyde. Her kan du vandre i eviggrønne høylandsskoger med eiketrær, kastanjer og laurbærtrær. Det finnes et yrende dyre og planteliv, så er du heldig kan du få øye på både ville elefanter, tiger og kongekobra. Ikke at det frista så mye, jeg var egentlig bare glad til om jeg IKKE gikk på noen av dem i jungelen…

Det var godt at vi hadde en skikkelig firehjulstrekket jeep, for her hadde jeg ikke kommet frem med Toyotaen min….

Det var en tilfeldighet som gjorde at jeg havnet sammen med Mike på hans authentic trekking tur. Det hang en lapp på herberget hvor jeg sov i Bangkok og siden jeg ville på tur, ordnet hotellet det praktiske. Det er mulig å ta både fly og tog nordover, men jeg valgte buss. Thailand har et enormt omfattende bussnettverk, med god standard på langdistanse bussene. Nattbussen til Chang Mai tok ca 10 timer og jeg var godt fornøyd med både mat og service ombord. Avtalen var at jeg skulle plukkes opp på buss stasjonen 08.00 neste morgen, så jeg var spent på å se om det kom noen. Det gjorde det….

Etter en times kjøring nordover, stoppet vi på et lokalt marked for å kjøpe det vi eventuelt trengte til turen. Som for eksempel dopapir, myggmiddel eller litt snacks. Jeg hadde kun en liten tursekk på størrelse med en plastpose, så det ble ingenting på meg…. Men markedet var spennende, mye rart å få kjøpt.

En skikkelig safaribil med lasteplanen full av unge mennesker, guiden vår Mike samt sjåfør stod utenfor busstasjonen lenge før tiden og jeg dyttet meg plass. Det var en liten gjeng; et par på bryllupsreise fra Spania, et par på bryllupsreise fra Polen og en 18 åring fra Australia på jakt etter meningen med livet. Jeg dro med andre ord opp gjennomsnittsalderen ganske bra… Ikke at det gjorde noe, vi ble fort en sammensveist gjeng som tulla og lo sammen. Natur og fysisk aktivitet har som regel den effekten på humøret uansett hvem, hva eller hvor i verden man er.

Neste stopp var Mork Fa fossen, som lå i Doi Suthep-Pui nasjonalpark. Fin temperatur for et bad 🙂 Fossen var 60 meter høy, men jeg tror de overdrev da de målte det….

Turen startet med besøk på på et lokalt marked, men jeg hadde allerede kjøpt det jeg trengte i Bangkok. Etterpå dro vi videre for den eksotiske opplevelsen av å bade i en foss. Det var en kort gåtur langs elven, på en skyggefull skogssti sleip av fuktighet, før kulpen og fossen dukket frem. Det var nokså avslappende å svømme rundt i drønnet fra fossen, selv om jeg var den eneste som syntes at vannet hadde en behagelig temperatur. Etter en times stopp her samt skifte av klær, var det lunsj på en lokal restaurant. God mat og godt selskap, men nå var jeg utålmodig etter å komme meg opp i fjellene.

Turen jeg hadde meldt meg på, var en to dagers tur med overnatting i en fjell landsby. Det finnes mange etniske minoriteter i Thailand og Karen er den største av fjellstammene med ca 500 000 innbyggere. De stammer opprinnelig fra Myanmar og lever hovedsaklig av jordbruk. Mike var oppvokst i en Karen landsby og det var hans hjemtrakter vi vandret i. Det gjorde at vi fikk innblikk i en kultur og hverdag som knapt kan bli mer forskjellig enn hva jeg er vant med. Han fortalte om skikk og bruk, tradisjoner, og ellers alt vi lurte på om livet i fjellene. Det hele ble krydret med røverhistorier og høylytt sang.

Et høydepunkt under turen var da Mike hogde ned et bambusrør og fant denne «delikatessen» inni. Som første og eneste gang under ferien, takket jeg NEI til å smake da det ble servert senere på kvelden….

Vi passerte flere landsbyer, med alt fra kun noen få familier som bodde der og opp til større steder med nærmere 70 familier. Bostandarden må kunne sies å være enkel.

Selve turen var lettgått, vi gikk hovedsaklig på grusvei eller god skogssti. Løypene her er ikke merket, derfor anbefales det ikke å dra avsted på egenhånd. Jeg fant noen skilt skrevet på thai, men ifølge Mike var det kun «Nasjonalpark» som stod på dem. Og det kommer man ikke langt med…..De eneste kartene jeg fant over området, så ut som om de var tegnet for hånd. Så det jeg egentlig forsøker å si er at dersom du vil på tur i dette området, anbefaler jeg en organisert tur sammen med guide….

Det var ikke alltid enkelt å nyte den flotte utsikten, vi gikk mye i tett skog. Derfor ble det helst til at jeg måtte stoppe for å ta bilde hver gang det ble en åpning i det grønne.

Da vi langt om lenge kom frem til landsbyen, var det godt å slappe av med en kald og primitiv dusj. Vi sov alle i et rom, med hver vår dobbel sovematte. Kanskje ikke det mest romantiske for de nygifte….men spanjolen snorket sånn at knapt nok noen i landsbyen sov. Unntatt meg, som hadde tilbragt natten på buss og nå sov som en stein… Det ble gitt klar beskjed om å dytte myggnettet godt under madrassen samt bruke hodelykt dersom man måtte på do om natten. Her fantes både svære skorpioner, edderkopper og slanger; vi var tross alt langt inne i jungelen….sa Mike. Heldigvis så vi ingen av dem.

Maten ble laget på bål og det er utrolig hva de greide trylle frem av godsaker. Det var dessuten mat nok til å mette hele landsbyen, så ingen gikk sulten til sengs den kvelden. Men øl med sugerør, der gikk grensen for meg….

Neste morgen var det kaffe og frokost rundt bålet og her nærmer vi oss klar til å gå… Mike har fått sekken på og eg har stått klar lenge….

Landsbyen hadde ikke strøm eller innlagt vann. Allikevel var mitt inntrykk at de levde «det gode liv» med samhold, hardt arbeid og mye latter. Trenger man så mye mer???

For min del var den største opplevelsen under turen å komme tett på elefantene. Etter å ha gått noen timer neste dag, kom vi til en elefantleir. Her fikk vi mate og bade elefantene, men ikke ri. Jeg hadde aldri satt meg oppå uansett, jeg er sterk motstander av at ville dyr skal holdes i fangenskap og utnyttes til å underholde turister. Men lykken over å komme virkelig tett på disse svære kolossene vil sitte i lenge. Jeg klappet, kysset og klemte, matet og vasket. Og ikke visste jeg at elefanter spiser ca. 270 kg mat pr dag, slik at de to bøttene med bananer vi gav dem, gikk ned på høykant.

Siste del av turen var rafting på bambusflåte nedover Mae Tang elven. Det var en våt fornøyelse og veldig avslappende. Mike og vennen hans var mest opptatt av å fiske og de overlot ansvaret til å styre flåten til oss andre. Det var stort sett rolige forhold på elva, selv om det var enkelte stryk hvor det vugga godt og vannet slo over flåten. Jeg satt og speidet etter apekatter i trærne rundt elva, men det var lite å se. Bare grønt, grønt og grønt samt den knallblå himmelen over oss. Rene meditasjonen……

Bambusflåten gjøres klar til avreise, ved at bagasjen pakkes inn og stokkene surres.

Sjelden har jeg sett noen fiske med så mye entusiasme. Og det ble fangst; 10-12 fisker av forskjellig størrelse og sort. De skulle Mike gi til moren, som bodde i en av landsbyene vi passerte. Han snakket varmt om barndom og oppvekst i en stor barneflokk, med mat på bordet og tak over hodet, men ikke så mye annet.

Dersom du befinner deg i Thailand og har lyst å gå på tur, anbefaler jeg en tur inn i jungelen med Mike. Han er en fantastisk guide som hele tiden var oppmerksom på flokken sin. Da jeg ble sliten i slutten av dagen, kom han plutselig med en vandrestav som han hadde spikket til meg. Han hadde omtanke for alle og var ikke redd for å vise det. Han underholdt med høy sang og hadde en sangtekst for enhver anledning. Engelsken var selvlært via youtube og han imponerte virkelig. For mer informasjon og bestilling av tur: mhttp://mike-trekking.com/ Det er virkelig en opplevelse utenom det vanlige og anbefales varmt…..

Flott natur, kjekke folk, god sti å gå på samt sol og varmt vær; kan livet bli bedre??!!!

One night in Bangkok…..

Jeg så lite av det heftige nattelivet i byen, det var helst kveldsturer langs elven for å nyte utsikten jeg prioriterte.

Inspirert av den gamle 80 talls sangen med sin røffe tekst, så jeg for meg at stort mer enn en natt i Bangkok kom jeg neppe til å holde ut. Jeg er ikke så glad i storbyer og her snakker vi om en by med over 14,5 MILLIONER innbyggere. Byen er faktisk så diger at den har rykte på seg for å være » tusen landsbyer samlet i en». Den har mange år på rad vært kåret til verdens verste-trafikk-kaos-by og er beryktet for støy og forurensning. Dessuten er det en av verdens største turistbyer, med over 20,2 millioner besøkende i fjor. Men som Thailands hovedstad, og både landets økonomiske og kulturelle senter, syntes jeg at det var et must å se meg litt rundt når jeg allikevel hadde flybillett dit.

Mitt første inntrykk av byen da jeg kom ut av himmeltoget eller » the Skytrain», banen som hadde fraktet meg fra flyplassen og inn til sentrum. Noe av trafikken går i flere lag og avstandene er store.

Det er mange måter å komme seg rundt i byen på, men en tur i tuk-tuk må alle unne seg. Det er en moped på tre hjul, hvor man sitter på lasteplanen og turen gir både vind i krøllene og dotter i ørene.

Det var litt tilfeldig samt lite planlagt at jeg havnet i Bangkok. Med to uker ferie som måtte tas ut før året var omme og et ønske om sol og varme i desembermørket, stod valget mellom Thailand og Florida. Jeg har alltid ment at en gang i året skal man reise til et sted hvor man aldri har vært før og da ble det Thailand. Jeg kjøpte flybillett og med håndbagasje og ingen planer satte jeg meg på flyet……

Jeg følte meg litt som Sorte Bill der jeg jolla rundt som kaptein på egen skute. Heldigvis var det ikke jeg som kjørte båten, egen sjåfør og han såg virkelig ut som en sjørøver med gulltenner og gedigne ringer på hver finger.

Under turen ble vi stoppet av denne flytende «piraten» og sjelden har jeg betalt mer for en boks øl og !/2 l vann…. Men opplevelsen var verd hver krone og Thailand er et billig feriested, så jeg storkoste meg.

Planen var å oppleve så mye som mulig, derfor sa jeg ikke nei da min vennlige tuk-tuk sjåfør ønsket å kjøre meg til sightseeingbåtene. Det satte jeg stor pris på, helt til jeg fikk høre hva båtturen kostet… Bare så det er sagt, det er lov å prute og selv om jeg fikk prisen ned i det halve, var det overpris. Men for en opplevelse det var… Elven Chao Phraya deler byen i to; den nye delen og den gamle, og er hovedvannveien for båter i alle størrelser. Overalt finnes det kanaler og det er med god grunn at Bangkok kalles for Østens Venezia. Langs bredden ligger templer, skyskrapere, hotell og bolighus som gir innblikk i en helt annen verden enn jeg er vant med. Her ligger husbåter og brygger, hvor store vannøgler koste seg i solsteiken. Det er et yrende liv på vannveiene, men også rolige, små kanalsamfunn hvor det virket som om tiden hadde stått stille.

En kjekk måte å treffe nye venner på, er å delta på organiserte aktiviteter. Jeg fant flere kjekke opplevelser på appen til airbnb, anbefales. Her er det lunsj under besøket på Yod Gym.

Det var litt rått parti… Ikke fordi jeg er tidligere norgesmester i boksing, men fordi det var sikkert 8 vektklasser i forskjell… I min favør….

Det kjekkeste jeg gjorde i Bangkok, var dagen jeg tilbragte sammen med gjengen på Yod Muay Thai Gym. Thaiboksing er nasjonalsporten i Thailand og det er en tøff kampsport med slag og spark samt albuer og knær. Her er allikevel respekten for tradisjonene viktigst og både trening og kamper følger eldgamle ritualer. Trenerne møtte meg med vennlighet og her trenger ingen være redd for knock out. Ydmykhet for sporten og respekt for hverandre lå hele tiden i bunn. Selve treningen var beinhard; særlig for eldre, hofteopererte damer (som liker å tro at de fremdeles er 20 år….). Hadde det ikke vært for at kroppen kjentes ut som om den var overkjørt av en trailer dagen etterpå, hadde jeg nok aldri sett mer av Thailand enn Yod Gym. 2 ukers «treningsleir» var forlokkende, men dessverre urealistisk med tanke på min fysiske form….

Sykkeltur i den gamle delen av Bangkok var spennende, smakfull og med et snev av angst i trafikken. Det var ingen lang eller tung tur og her kom man virkelig tett på lokalsamfunnet.

En dag ble brukt på sykkelsetet, hvor vi tråkket langt utenom turistmagnetene og fikk oppleve lokale templer og uvant mat. Guiden var oppvokst som buddhistisk munk og kunne derfor gi oss en god innføring i skikk og bruk blant lokalbefolkningen. Og sånt er alltid nyttig å kunne. Vi rullet langs overgrodde stier med kanaler tett på. Vi syklet inn i trange smug, hvor man dukket under klesvasken og hilste på alt og alle. Og vi stoppet på de mest utenkelige steder for å smake på lokale favoritter. Det var blant annet sticky rice stekt i bananblader, slangefrukter og dumplings. Det meste var godt, resten ble spist av høflighet. For sånn gjør man her…

Denne lokale suppen ble ingen favoritt hos meg… Med svinetarmer, strimlet skinn av gris, tofu og endel andre ekle ting jeg ikke engang ville vite hva var, holdt det lenge med en porsjon….

Her var jeg meget skeptisk, men dette smakte faktisk utrolig godt. Usikker på hva det var….

Livet langs kanalene var veldig annerledes enn jeg hadde forestilt meg Bangkok.

Som førstegangsbesøkende i Bangkok, er det en selvfølge med en dag i kø, for å se de «tre store» i byen. Det er selvfølgelig turistområdene langs elva: Grand Palace, Wat Pho og Wat Arun. Selv om det var kø-gåing, kommersielt og egentlig for varmt til sightseeing (ca +35 grader), er jeg glad for at jeg fikk det med meg. Det var storslagent, med en kongelig aura innhyllet i åndelighet og mystikk. Det var gull og farger, fantastiske statuer og imponerende byggverk. Jeg gikk helst bare å måpte, det var overveldende. Det var mye av og på med sko, i templene går man inn på sokker. Og her dekker man seg til og opptrer med verdighet. Me like….

I Thailand er ca 95 % av innbyggerne buddister og det finnes over 40 700 templer av varierende størrelse og bruk spredt over hele landet. Dette er fra Wat Pho.

På andre siden av elven ligger Wat Arun, eller Morgengryets Tempel som det også kalles. Men da hadde jeg fått kvoten og gikk ikke inn.

Så konklusjonen er klar: jeg elsker Bangkok. Mest på grunn av menneskene jeg møtte; fra den eldre thai mesteren som knelte ned for å massere beina mine i 20 minutter da jeg lå utslitt på gulvet etter trening, til de 4 ansatte og 8 kundene som ikke snakka engelsk, men engasjerte seg 100% for å hjelpe meg med å kjøpe rett adapter til å lade mobilen. Det var alle de menneskene jeg møtte på gaten, kafeer, ferjen og i butikker…. De møtte blikket mitt med åpenhet, vennlighet og nysgjerrighet. Vi lo vekk språkvansker og forskjell i størrelse, hud og hårfarge. Nasjonalitet og religion spilte ingen rolle. Det gjorde at jeg følte meg hjemme i støyen, kaoset og mylderet. Så jeg drar gjerne tilbake og blir mye lengre enn one night….. For denne byen blir man aldri lei…..

One night in Bangkok makes a hard man humble Not much between despair and ecstasy One night in Bangkok and the tough guys tumble Can’t be too careful with your company I can feel the devil walking next to me (Låtskrivere: Tim Rice / Benny Goran Bror Andersson / Bjoern K. Ulvaeus)

Tur med «lus på tjærekost».

Nytt turområde for meg og flokken å utforske, Lyefjell. Det ligger mellom Bryne og Ålgård, kort fortalt.

Det er ikke mye som slår en skikkelig søndagstur i fint og kaldt vintervær. Særlig ikke når jeg får med meg to store og en liten på tur. Med nybakte horn og varm kakao i sekken såg jeg frem til en givende dag med kvalitetstid på høyt nivå. Men det er ikke alltid det blir sånn som jeg har sett for meg….

Vi tok den letteste og flateste veien vi fant.

Det var ikke problem å finne parkering ved barnehagen på toppen av Lyefjell. Jeg hadde med turbok og kart fra Turistforeningen, så det skulle ikke stå på utstyret. Vi fant ut at vi skulle gå motsatt vei av turbeskrivelsen, siden planen var å spise nistepakken ved rasteplassen like ved Ulvatjørna. Noen hadde tross alt ikke spist frokost enda og ville helst ha spist ved bilen…..

Det er ikke lett å være 6 år og skulle gå forbi årets første isdekka pytter, bekker og vann….

Det var en kald og flott dag, med rimfrost og is langs stien. Så tempoet ble deretter, det gikk umåtelig seint fremover. Mye venting på han som skulle hoppe på hver isdekka pytt og renne ned hver is rutsjebane han fant. Og det var ganske mange, må jeg si… Det hjalp ikke på at da veien delte seg, så gikk vi feil vei. La det bare være sagt, dette er et område uten særlig merking, med mindre du går der alle andre går. Dvs de som sikkert bor på Lyefjell.

Vi var ikke der vi trodde vi var og ikke der vi hadde planlagt å være. Men det var jammen fint allikevel.

Vi spiste nisten på toppen av en haug, for der var det så mange fine steiner å sitte på. Dessuten var det istapper som enkelte plukket og is å skli på. Vi andre diskuterte om det finnes intelligent liv i verdensrommet og det er egentlig det beste med å gå søndagstur, for sånne samtaler er det sjelden vi har tid til ellers.

Plutselig så fant vi Ulvatjødne allikevel… Men da var det for seint, for maten var allerede spist…

Etter å ha funnet løypa vi egentlig skulle gå, måtte vi jo gå den. Det var ca 5-6 km, lettgått og på grusvei. Men nå gikk det seint. Og her kommer uttrykket «lus på tjærekost» inn. Det finnes nemlig ikke noe som beveger seg tregere enn en 6 åring som vil leke istedetfor å gå. Jeg ser poenget hans, hva er egentlig meningen med å gå så fort som mulig mellom punkt A og punkt B?

Ikke engang klatring over gjerdeklyvere og balansering på plankebroer løftet humøret på enkelte. Han var sliten…

Så når lusa siger bortover tjærekosten, gjelder det å være kreativ. Særlig når du har gått så langt at det er like langt å gå tilbake til bilen enten du snur eller fortsetter å gå. Da er det bare en ting som hjelper, og det er verken lokking med snop eller trusler om at det snart er mørkt. Men å leke eventyr derimot…..

To skyggefigurer på vei over den skumle myra…

Vi rollespilte oss gjennom Rødhette og ulven og det sier seg vel selv hvem som var ulven og hvem som ble spist… Så tok vi de for oss: De tre bukkene Bruse, Pepperkakegutten, Gullhår og bjørnene i skogen og for ikke å glemme De tre små grisene. Glemt var slitne bein, sult og tretthet. Glemt var isen som han allikevel ikke fikk gå på og at det var langt igjen. De fleste fremføringer endte med at jeg ble spist, til stor jubel fra enkelte. Nå var vi to som bevegte oss i lusefart, men fremover ER fremover.

Tenk at det går kyr ute enda… De fikk også være med i eventyrverdenen vår.

Det ble mange og lange pauser for de som ikke gikk som lus på tjærekost.

Det var en fantastisk fin dag, selv om vi datt ut av løypa igjen, siden det ikke var skilt hvor vi egentlig skulle gå Men det spilte ingen rolle, for det var umulig å gå seg vill. Jeg måtte forklare uttrykket «lus på tjærekost» for de under 50, men jeg er usikker på om de forsto helt hva jeg mente. Uansett så kom vi tilbake til bilen og vi var alle enige om at det hadde vært en strålende dag… Særlig lusene var fornøyd med sjokoladen vi fant i sekken i bilen på vei hjem…..

Og langt der framme går de som ikke er lus….

Morgensol over Høg Jæren.

Det er ikke mye som slår en tidlig morgen i bilen på vei til tur, alene med kaffi og god musikk.

Det jeg liker minst med vinter og mørketid, er at det er så lenge å vente på dagslyset. Særlig for meg som er glad i å stå tidlig opp og tenker at alt etter klokken 06.00 er å ligge frampå. Løsningen har blitt å gå med hodelykt samt dersom jeg har tid, velge turmål som det er et stykke å kjøre til. Jeg er veldig glad i Jæren og særlig på denne årstiden. Derfor var Synesvarden og Steinkjerringa et naturlig valg på en tidlig morgen, med kveldsvakt å se frem til.

Ved leirskolen på Holmavatnet er det en stor og gratis parkeringsplass. Det er også informasjonsskilt og gjerdeklyver, men mangler et do…

Turen jeg hadde valgt, er lettgått og med flott utsikt over lyngheiene, havet og fjellene langt bort. Her er man midt i landskapsvern området og totalt er det merket 3 mil med stier. Runden som først tar deg opp til Synesvarden, deretter over til Steinkjerringa, er 10 km lang. Den passer for alle, her er ingen bratte bakker eller særlig vanskelig sti å følge. Det er godt skiltet og merket med påler. Nå på høst og vinter kan det være vått, så gode sko er viktig. Vått kan det vel forresten være året rundt, det er tross alt Jæren vi snakker om… Og mye vind, det er en grunn til at det er her i området de store vindmøllene er satt opp. Men på denne morgenen var været nydelig.

Over de mest sølete områdene (for her er mye myr), er det lagt ut plankebroer som gjør det lettere å unngå å bli våt i skoene.

Det er noe eget med de tidlige morgenene rundt den tiden når sola står opp. Å starte turen under stjernene, for så å gå inn i dagslyset, er noe jeg liker. Særlig i et slikt åpent landskap som det man finner her på Høg Jæren. Toppen av Synesvarden ligger kun 359 meter over havet, men det er så flatt rundt at utsikten er formidabel. Her vandret Garborg rundt og fant inspirasjon til å skrive. Her har mennesker bodd og hatt nytte av heia som torv og beite til husdyr siden steinalderen. Og her kan jeg gå og løfte tankene mot himmelen som farges rød av morgensola.

Jeg kom opp på toppen av Synesvarden nesten samtidig med sola. Skulle trodd det var planlagt….

Fra Synesvarden går man nedover mot Anisdalsheia. Her er det fin sti med enkelte våte partier.

Jeg fikk en fantastisk soloppgang og høstfargene lyste ekstra i det morgenrøde lyset. Det var ingen andre ute, verken dyr eller mennesker. Jeg så noen få fugler, men bortsett fra det var det helt stille. Det er ikke en fysisk krevende tur, så det var rett og slett litt kaldt. Jeg kjente at det nok er på tide å finne frem ullundertøy, lue og votter. Det var rim i gresset og den friske, bitende lufta som kommer med de første frostnettene. Men mest av alt var det lyset og fargene som spilte seg ut over himmelen, havet og fjellene jeg såvidt kunne skimte i horisonten.

Eg får sei som Garborg: «Naar Dagen sig som Eld og Blod i Blaae-Myr…» Jeg greier ikke beskrive med egne ord hvor fantastisk flott det var….

Turen jeg gikk er mer en trekant enn en runde. Det er beint opp til varden, så over til kjerringa og så beint til bilen igjen. Jeg har gått sånn frem og tilbake før, til ett av stedene. Det er særlig dersom jeg har gått sammen med noen som vil gå en kortere tur. Man kan også gå til et av stedene fra andre parkeringsplasser; både ved Anisdal, Kartavoll, Topdal, Vardavatnet eller Korphaugane kan man sette bilen fra seg. Så her er det mye å velge blant. Derfor ble det til at jeg gikk mye å tenkte på, hva det er som gjør at jeg velger den samme løypa hver gang? Ikke varierer jeg retning heller, det er liksom alltid toppen først. Det er mulig at det er fordi det passer bedre og er lunere å sitte ved foten av Mor Norge å spise matpakken? For på toppen blåste det godt…..

Det ble litt balansering på steiner for å komme fram til Steinkjerringa.

I dette landskapet passer det ekstra godt med en skikkelig traust nistepakke: grove horn med brunost….

Jeg er veldig begeistret for historien bak Steinkjerringa, eller Mor Norge som hun egentlig heter. Seriøst; hvem finner på å drasse en 3 tonn tung statue av stein langt inn på heia? Og hvorfor? Hun ble hogget ut i året 1898 av Sigurd Sørensen og var tenkt å stå foran Kongsgård skole. Slik gikk det ikke og i 1924 ble det bestemt at hun skulle få stå på Høg Jæren. Det ble samlet inn 550 kroner til transport og etter to år med mye hardt arbeid var statuen på plass. Jeg vet at den ble delt opp i tre biter for å lette frakten, men allikevel…. Og det ble brukt en stor steinbukk for å plassere henne oppå den svære steinen hvor hun står den dag idag, men allikevel!!!???? Jeg blir like imponert hver gang jeg kommer dit.

Det er lett å finne frem og mange andre turmuligheter for de som vil gå kortere eller lengre.

All denne herligheten bare for meg sjøl….

På turen tilbake til bilen, går man over Gauleksvarden og videre forbi Årnistheia. Det er litt mer opp og ned, men fremdeles langt fra krevende. Det kom en jogger løpende forbi meg og jeg tror at dette er et glimrende sted å begynne, dersom du har lyst til å starte med stiløping. Det er visstnok litt på mote for tiden, løpe i stedet for å gå i naturen. Jeg gikk mest å tenkte på hva Garborg hadde tenkt om det? Kanskje han hadde blitt mer inspirert når pulsen økte og svetten rant? For min del var jeg meget fornøyd med å vandre rolig over heiene.

Det er endel myr og småvann, så det er best å holde seg på stien, så slipper man å bli våt.

Jeg hadde en fin start på dagen og det ble en fin dag videre. Det må nesten bare bli bra, med all den gode energien man får av lyset og den friske luften. Dersom du ikke er vant med morgentur, er det en fin tid å starte på nå om vinteren. Det er særlig vakkert å se sola stå opp og ikke står den opp så tidlig heller. Det vet jeg at mange setter pris på, særlig i helgene. Dessuten er jeg sikker på at solnedgangen er like vakker over Høg Jæren, men da var jeg på jobb, så det får bli en annen dag…..

Siste innspurt tilbake mot bilen går på grusvei og langs granskog.

En helt (u)vanlig søndags morgen…..

Det var merkelig nok tomt og stille på Gramstad. Det kan ha noe med tidspunktet å gjøre….

Jeg er veldig glad i søndags morgener. Særlig når jeg har besøk av han på fem, som forresten har blitt han på seks. Da har vi våre ritualer; som å spise havregrøt og lese eventyr. Enkelte av oss ser tegnefilm om monster, mens andre planlegger hvor søndagsturen skal gå. Det er noe spesielt å sulle rundt med tøfler og morgenkåpe i flere timer, det sier liksom FRIDAG veldig tydelig.

Bak der ligger Dalsnuten, men vi skal ikke helt dit denne gangen.

Noen søndager er det bare ikke tid til en skikkelig søndagstur. Slik som nå, siden han på fem har blitt skolegutt og har hatt bursdag, er det selskap på gang. Da skal det bakes, ryddes, dekkes bord og lages mat. Dessuten er noen så spent at han begynner å spør om gjestene kommer snart lenge før 07.00. På sånne dager er det bare en ting å gjøre: pakke sekken, få på skikkelige klær og dra ut for å spise frokost ute….

Det er meg ubegripelig at enkelte mener de tar seg bedre ut når tungen stikker frem…..

Heldigvis har vi kort vei til turområder og lyset var jammen på vei. Det var faktisk såpass lyst at det var nesten ikke vits å ha på hodelyktene. Men siden vi hadde på hodelyktene, ble løsningen å gå inn i den tetteste skogen vi fant. Det var det fortsatt mørkt og monstrene lurte bak hver en busk. Men det var ikke nifsere enn at vi hadde noen runder med gjemmeleken før sulten tok overhånd.

Heldigvis var det mørkt nok i skogen til at hodelyktene kunne brukes… Vi fant frem over broen.

Det var ikke lange turen å gå inn til området hvor jeg hadde planlagt frokost. Men så regnet det ikke og han på seks fant den mest perfekte sitteplassen på noen trestammer, så det ble mat under åpen himmel. Og han hadde noe å klatre på….

Vi er glade i havregrøt begge to. Det er dessuten den perfekte turmat å koke på primus; bare å koke opp og så er den ferdig. Oppskriften er enkel: til en person brukes en kopp lettkokte havregryn og to kopper vann. Det mest lettvinte er å måle opp alt hjemme og ta det med. Jeg liker best når grøten kokes på melk, så jeg tar i 1 spiseskje tørrmelkpulver pr. porsjon. Litt salt og oppi en gryte. Kokes opp og vips så har du skikkelig frokost. Han på seks spiser sin med banan, vaniljeyoghurt og kanel, mens jeg liker sukker, kanel og smør.

Det aller meste smaker mye bedre ute, men særlig lett svidd havregrøt gikk ned på høykant.

Etter maten var det såvidt tid til noen runder til med gjemmeleken før vi måtte skynde oss mot bilen. Det var nemlig et monster i skogen; som spiste voksne folk og var særlig glad i farmorer. Heldigvis hadde jeg en til å beskytte meg og som skulle drepe monsteret dersom det prøvde å spise meg. Det var jammen en lettelse. Turen tilbake inneholdt mye spenning og enkelte glemte helt at han skulle ha selskap, samt å sjekke hvor lenge det var til gjestene kommer. Og monster i skogen er mye mer spennende enn monster på Netflix….

Med monster i hælene var det godt at noen hadde bygd en hytte som vi kunne redde oss inn i….

Det var ikke en lang tur vi gikk og ikke var den krevende. Men den var spennende og frokost måtte vi jo spise uansett. Noen ganger går dagen mye fortere når man kommer ut å får lufte seg litt, særlig når man er liten og venter på noe kjekt som skal skje. Det trenger ikke være lange turen for at det skal føles som et avbrekk. Og naturen ligger der med sine stier og veier. Det er bare å pakke ned det man trenger og komme seg ut. Ta kaffien ute, eller lunsj. Dra ut etter jobb og spise middag ved sjøen istedet for rundt bordet. La en helt vanlig søndags morgen (eller onsdags kveld) bli en uvanlig en. Jeg tror det kalles å gripe dagen…..