Jakten på Kong Arthur i Sørvest England.

Jeg er veldig glad i å dra på «roadtrip». Friheten med å kjøre bil, nedrullet vindu og høy musikk er lykke i livet. Pakke telt, soveposer og campingutstyr, fly til et spennende sted og leie en billig bil med symaskin motor. I konfirmasjonsgave hadde mitt lille barn fått en tre ukes tur hvor hun kunne velge fritt i hele Europa hvor vi skulle dra. Avtalen var telt og leiebil. Hun valgte Sørvest England, mest fordi hun var interessert i historie og særlig legendene om Kong Arthur og ridderne rundt det runde bord.

Fremad tapre riddere…. Vi fant Kong Arthur, ihvertfall en slags ridder til hest.

Sørvest England består av flere grevskap, men vi hadde planlagt å bruke mest tid i Somerset, Cornwall og Devon. En grov skisse var lagt over reiseruten; kjøre fra London til Glastonbury. Deretter gjennom Exmoor Nasjonalpark ut til kysten og finne små og interessante steder å sette opp teltet på. Videre ville vi bevege oss sakte nedover kystlinjen helt ned til Lands End, som er det mest vestlige punktet på det engelske fastlandet. Dartmoor Nasjonalpark, med villponniene som lever der, var et annet mål og det var så langt vi hadde greid å planlegge. Videre ville vi ha noen dager på slutten av ferien i nærheten av Oxford og jeg hadde bestilt billett til Harry Potter studioet som en verdig avslutning på gaven til mitt lille barn.

Man er aldri langt fra kysten i Devon og Cornwall og det er her man finner de høyeste klippene i UK.
Noen steder langs kysten kom vi tett innpå havet. Helst for tett, bølgene slo over veien.
Mevagissey er en liten fiskerlandsby med et koselig museum og gode krabbekaker.

Ruten var valgt med tanke på legender og sagn. Det var Kong Arthurs liv vi ønsket å oppdage gjennom å besøke stedene tilknyttet historiene. Det er ikke helt sikkert at det faktisk har eksistert en kongelig person ved navn Arthur. Men ifølge sagnene var han en romersk/britisk, kristen konge som kjempet mot de hedenske saksernes invasjon av Brittania etter romernes tilbaketrekning fra øya på 500 tallet. Men moderne historikere avviser historiene som eventyr og romantisk vrøvl. Mona hadde sett tv serien Merlin og inspirert av den, planla vi med friskt mot å besøkte de mest kjente stedene knyttet til historien. Vi startet derfor i Glastonbury, i legendene bedre kjent som Avalon. Her i Glastonbury Abbey sies det at den hellige gral ligger begravd, like ved graven til Kong Arthur.

Glastonbury Abbey, hvor informasjonstavlene sier at Kong Arthur kanskje er gravlagt.
Glastonbury Tor regnes som et av det mest spirituelle sted i UK og hadde en magisk dragning. Jeg var opp flere ganger ved soloppgang, når energien sies å være sterkest, alltid folksomt.

Vi besøkte videre flere kystbyer, hvor en av de vakreste var Lynton/Lynmouth. Dette var to landsbyer som hang sammen som en og det var virkelig en grunn for at området ble kalt Little Switzerland. Det var bratt, sykt bratt. Jeg pleide starte morgenene med tur, siden jeg stod opp lenge før sola og enkelte andre som likte å sove til utpå dagen. Her var jeg midt i smørøyet med turløyper i alle retninger. Det ble bakketrening både med og uten sandaler. Klimaet var behagelig og jeg fikk ofte følelsen av å være i mer sydlige strøk.

Vakre Little Swizerland krøp oppover fjellsiden.
Vårt all inclusive på Sunny Lyn Holiday Park.

Det var mange steder å gå tur langs havet, både på strender og klippene. Men det er sjelden at noen bader og ofte var vi forundret over den engelske strandkulturen. De bar med seg parasoller og små telt som de satte opp for å kunne sitte i skyggen fullt påkledd. Sjelden noen som lå i solen og solkrem virket det ikke som om det ble solgt særlig mye av. Tiden på stranden ble brukt til å spille ballspill, gå frem og tilbake på stranden, plukke skjell, lese bøker eller spise i de små campingvogn bodene som stod langs strendene.

Stranden i Lynmouth. Det var ikke trangt om plassen…
Kyststien som gikk fra Lynton og ut til Englands høyeste klippe.

Å reise rundt i Cornwall og Devon er som å dra tilbake i tid. Vi besøkte små landsbyer hvor riddere sies å ha utkjempet store slag, vi så dammen hvor sverdet Excalibur ble kastet og vi fant spor etter Kong Arthur overalt. Å dra på sightseeing med en tenåring er ikke alltid lett, men dette var hennes reise og det var hun som var eksperten på historiene. Jeg bare hang med, kjørte bilen og betalte alle inngangsbilletter, kjøp av suvenirer og andre utgifter. Derfor fungerte det fint i tre uker.

Sentralt i historiene om Kong Arthur er ruinene etter Tintangle Castle.
Merkelig, jeg hadde liksom sett for meg det runde bord LITT større.
Keltisk magi er høyst levende i sørvest England ennå og slike skoger bidrar til det.

For å kunne dra rundt å utforske uten at det skulle bli stress, fant vi først en base. Vi satte opp teltet på en campingplass i et spennende område og dro ut på dagsturer. Slik ble vi flere netter på hvert sted og slapp å pakke opp og ned hver dag. Det er mange campingplasser å velge i og vi bestilte ingenting på forhånd. Men det kom av litt flaks, både Cornwall og Devon er veldig populære feriesteder om sommeren. Derfor kan det være greit å bestille overnatting dersom man har krav om litt standard og ønsker å være sikret plass i de mest populære områdene. Det er mange andre muligheter til overnatting enn telt, men disse må bestilles god tid i forveien i høysesongen.

Mange vakre steder; dette er like ved Padstow.
Vi kjørte gjennom mange små landsbyer hvor vi kjøpte cornish pastry til lunsj.
Alltid vakre steder å stoppe for å beundre havet.

Kjøringen var et kapittel for seg selv. Mange er skeptiske til å kjøre i Storbritannia siden de kjører på «feil» side av veien. Jeg har kjørt og overlevd på tidligere ferier, men dette var første gang med leiebil. Så den største utfordringen ble ikke hvilken side av veien man skal ligge på, men å sitte på feil side og gire med feil hånd. Alt var motsatt… Men det gikk greit og etter noen uker føltes det helt naturlig. Veiene i området er dessuten ofte små kjerreveier med plass til bare en bil. Særlig når man bruker GPS er det de smaleste og lengste veiene som er førstevalget. Men de lokale er utrolig hyggelige, alle kjører seint, stopper for hverandre og hilser. Så kjøringen gikk bra.

Mye landlig og grønt bondeland vi kjørte igjennom.
Vi hadde en LANG kjøretur ut til Lands End, som egentlig betyr Verdens Ende. Føltes slik…
Det er et fantastisk område for alle som er glade i havet.

Men vi var inni landet også og hadde noen netter i Dartmoor Nasjonalpark for å se etter villponniene som holder til der. Området er for det meste myr og lynglandskap og det høyeste punktet er 621 m.o.h. Vi kjørte parken på kryss og tvers, været var ikke det beste under oppholdet. Men ponnier fant vi… Mange ponnier. Det var et syn å oppleve flokker som galopperte over viddene. Det var også mye sauer og geiter. Ellers var landskapet preget av granittklipper som stakk opp, de kalles Tors. Noen steder stod det sirkler i stein og mystiske hytter midt på slettene. Innhyllet i tåke og yr var det lett å forstå hvorfor A.C.Doyle lot seg inspirere til å skrive «Hunden fra Baskerville» i Dartmoor.

Dartmoorponniene er en egen ponnirase som brukes mye til ridning og kjøring. Litt smått for Mona…
Med i feriepakken var en dagstur til hest for konfirmanten. Det var en opplevelse å galoppere langs klippene og gjennom skog.
Dystert sted og dystert vær. Dartmoor Prison ble bygd tidlig på 1800 tallet og huset de verste av de verste. Fremdeles i bruk.
Tavistock, en landsby hovedsaklig i granitt, lå i utkanten av Dartmoor Nasjonalpark.

Det ble en ferie fylt av kontraster og overraskelser. En dag hadde vi planlagt å leie sykler, men fant et utleiesenter som var nedlagt flere år tidligere. Mens vi stod å lurte på hva vi skulle gjøre, hørte vi lyden av hover. Så vi fikk en kjøretur med hest veldig annerledes enn det vi hadde tenkt og hvor vi lærte mye om livet på landsbygda. Kostholdet var også i feriemodus…Vi spiste KFC en dag og laget pannekaker på stormkjøkken dagen etter. Jeg hadde Devon Cream Tea så ofte jeg fikk sjansen; store, varme scones med en blanding av smør og krem samt syltetøy. Og te med melk i store mugger. Og all sjømaten… Kontraster i mat, for ikke å snakke om været som vekslet fortere enn vi greide bytte klær, gjorde at det aldri var en dag lik den forrige.

Vi fikk tilfeldigvis en dagstur med hest og kjerre. Det inkluderte en historisk reise, helt tilbake til romerske tider og frem til nåtiden, hvor en landsby var iferd med å dø ut pga mangel på arbeid. Stoppet for lunsj på en pub fra 1640, historie overalt.
Ved Themsen satte vi opp teltet i Wallingford, under et kirsebærtre.Det ble flere fine turer langs elven.

Men det beste var å være sammen oss to i tre uker. Jeg lærte å være tålmodig, selv om jeg fremdeles ikke forstår hvordan det er mulig å tilbringe to timer på badet hver morgen. Mona fant ut at det er ikke farlig med maur og andre insekter i soveposen eller at man dør ikke av å gå fire kilometer lange turer selv om man ikke har lyst. Begge ble vi flinke på å inngå kompromiss, vi måtte ordne opp i uenigheter fordi det var bare et rom i teltet og ingen dører å smelle med. Og det ble slått fast hvem som var den mest barnslige og det hadde ingenting med alder å gjøre. Mest av alt lo vi mye; over kjøringen min, naboer på campingplasser i dress og slips, tabber med å sette opp teltet… listen var lang. Men viktigste av alt; vi fant Kong Arthur eller legenden om ham, så vi var enige om at det hadde vært en vellykket tur.

Dagstur til Oxford for å snuse på eventuelle studier i de 38 universitetene som ligger her. Jeg var lykkelig over et besøk i Bodleian Library, verdens mest berømte bibliotek.
Klar for å forsvinne inn i Harry Potters magiske verden. Et blod fans vender hjem….
Mitt lille barn, nesten Lady Guinevere på klippene ved Tintangle Castle.

Kort og godt, Vagleskogen.

Klemt inn mellom et industriområde, en jernbanelinje og ei elv, ligger det en liten og koselig skog. Det er en skog som passer for alle, enten du har kort eller lange bein. Det spiller heller ingen rolle om du har hele dagen på deg eller ønsker å bli ferdig så fort som mulig. Du har flere steder å starte, men den beste og største parkeringsplassen ligger på Kvål, utforbi Sandnes.

Starten på turen minner deg om at du ikke er så langt fra sivilisasjonen.
Godt at det er annet fint å feste blikket på, frosne strå er rene kunstverk…

Det går en lysløype gjennom hele skogen. Den er fin å jogge, akkurat passe med bakker til at pulsen går til topps. Det er alltid mange som løper her, målbevisst passerer de oss trege om og om igjen. De teller runder og løper på tid. Eller de løper innimellom trærne, på jakt etter orienteringsposter. For det hender ofte at det ligger mye spennende å lete etter blant mose, stein og kratt.

Det er til tider folksomt i lysløypen.
Eller du kan forsvinne inn mellom trærne og finne din egen sti.

Liker du ikke å gå eller løpe, er det mange andre muligheter. Skogen har egne løyper for deg som vil sykle. Du kan sykle på forskjellige grusveier, de går på kryss og tvers. For de som vil ha mer spenning, finnes det egne stier som krever mot og balanse. Dersom sykkel ikke er din greie, kan du bli med på organisert tur ridning på islandshester. Tryggvi Islandshest gård ligger like ved skogen og de har turer for alle alder. Det spiller heller ingen rolle om du aldri har tatt på en hest før eller er dreven cowboy.

Her er plass til alle; gående, joggende, syklende eller ridende.
Og akkurat passe langt for alle….

Det beste med turen er for mange pausen. Eller pausene…. Her er mange steder hvor det frister å ta frem nistepakken. Det er plassert ut benker og bord på flere steder eller du kan sitte på en stubbe hvor du vil. Det er nok stubber, særlig etter at skogen ble besøkt av menn med motorsager. Det gjorde skogen annerledes, men fremdeles vakker.

De kalte det skogs opprydding, men jeg synes skogen ble mer rotete enn før.
Nok av fine steder å ta en pause.

Den beste plassen dersom du har god tid, er Zulu. Det eksotiske navnet fører til en speiderhytte som er åpen for alle. Her er et flott tilrettelagt område hvor du kan sitte under tak, henge i trærne eller tenne bål. I helgen er området populært blant barnefamilier og det er ofte rift mellom de beste plassene. Husk å ta med pølser og ved til bål. Det er ingen ganger det frister mer å steike ei pølse, enn de gangene du ikke har tatt det med.

Det er flere bålplasser både inne og ute ved Zulu.
Ingenting slår bålkos på tur. Men det er ikke det samme å grille julekaker….
Speiderhytten Zulu, som er åpen og velkommen for alle.
Det var en fantastisk vinterdag å være på tur.

Dersom du vil gå en tur mer i fred og ro, velger du turstien som går i ytterkanten av skogen. Den er lett å finne og lett å følge. Noen steder er det vått og sølete eller du må klatre over trestammer og under greiner. Det er steinete og tildels vanskelig å gå, men du treffer ikke så mange andre der. Du kan treffe rådyr eller en hare, men sannsynligvis ikke. Et stykke går du langs elven og vil nok kanskje se toget. Men stort sett får du gå i fred.

Mellom trærne kan vi se Figgjoelven som glitrer i solen.
Alene med skogen.

Den kjekkeste turen en januardag er å samle sammen en liten gjeng og ta en rolig runde. Eller gå samme vei tilbake, fordi noen greier å miste den ene hansken sin. Ja, det var meg… Ta med kokeapparat til å lage kakao og benytt anledningen til å bli kvitt resten av julekakene. Og mandarinene. Eller andre rester du måtte ha liggende etter julefeiringen. Til og med tørre småkaker smaker godt ute på tur. Nyt dagen eller morgendagen!

Alt smaker godt når man er ute.
Lav vintersol avsluttet turen.

Under stjernene på Cape Lookout.

Jeg var engang på en øy ute ved havet. Det var en eneste lang strand og knapt noe mer enn stranden. Himmelen var høy og blå og vannet var stille. Lange, slake dønninger slo mot stranden og sanden var myk. Jeg gikk langs havet mange ganger, ned til vannet og opp til trærne. Skoene var tatt av og det var varmt. Jeg lurte på hva jeg egentlig gjorde på øya. Hvordan havnet jeg der?

Jeg er veldig glad i havet.

Det sies at det er omveiene, sidesporene og forsinkelsene som beriker ens liv. Betyr det at dersom vi planlegger og detaljstyrer hele livet, blir livet mindre lykkelig? Jeg ser at det for mange er viktig med en hensikt med det de gjør. Mange har en plan og de ønsker å få noe ut av livet sitt. De jager mål; enten det er penger, berømmelse, status eller oppmerksomhet. Eller de vil ha lykke. Den indre lykke, sannheten og meningen med livet. Så vi kaver og kaver for å oppnå målene vi har satt oss, mens omveier, forsinkelser og sidespor skaper uro.  Hvordan henger dette sammen?

Velkommen til stranden. Indre ro får du på kjøpet.

Hva kan hende dersom planene vi har lagt ikke skjer slik som vi vil? Det gjør ofte det. Vi kan bruke utrolig mye tid på planlegge en fremtid vi vil ha, men ofte er det bortkastet. Ting skjer, livet endrer seg. Mennesker dør eller drar. Vi blir syke, andre blir syke. Vi får ikke den jobben, den bilen, det huset vi vil ha. Kanskje blir vi ikke tynnere, vakrere eller bedre likt uansett hvor mye vi vil og planlegger det. Endrer det måten vi lever livet vårt på og tankene vi har om oss selv?

Under et tre, på en strand, langt hjemmefra.

Det å akseptere at livet ble ikke slik vi planla, tror jeg kan være nyttig for ha det godt med seg selv. Være åpen for de omveiene, forsinkelsene og sidesporene som skjer i stedet for den rette veien vi hadde staket ut for livet vårt. Kanskje blir livet annerledes, det blir kanskje bedre enn det man planla eller drømte om. Eller verre.  Men det blir som det blir og vi må bare akseptere det.

Og så kom natten.

Jeg hadde god tid til å filosofere for meg selv da jeg dro fra toget, som hadde bragt meg gjennom USA, til nasjonalparken Cape Lookout. Det er et øde sted og vanskelig tilgjengelig. Men jeg kom meg dit og jeg ble over natten. Det finnes ikke overnattingssted, restaurant eller transportmuligheter ved fyret. Det var kun meg, stranden, havet og himmelen.

Alene i hele «verden» gir ettertanke.

Dette var et sidespor jeg ikke var forberedt på. Jeg hadde ikke utstyr for å campe ute og ikke særlig mat. Men natten ble et varig minne, et øyeblikk å ta med meg når ting ikke går etter planen. For det gjør det ganske ofte hos meg.

Fager kveldssol smiler, over heimen ned. Jord og himmel kvilar, stilt i heilag fred.

Jeg sov under en stjernehimmel, hvor månen og stjernene var så nær at jeg nesten kunne plukke dem. Det føltes ihvertfall slik. En mild bris rørte i trærne og skogens lyder skapte ro i bakgrunnen sammen med bølgene. Finnes det en mer beroligende lyd enn bølger som dovent slår mot en sandstrand? Jeg følte meg trygg og elsket av noe større enn evigheten. Man kan jo nesten bli religiøs av mindre…

Med lyset kom de andre og jeg dro.

Cape Lookout er en lang smal øy som tilhører the Southern Outer Banks utforbi kysten av North Carolina. De som drar dit, kommer for å bade, fiske, plukke skjell, se på fugler og villhester, gå tur, campe på stranden eller besøke fyret og det lille museum like ved. Jeg tok båten ut fra Harkers Island og jeg anbefaler å leie bil dersom du ønsker å dra dit. For min del fikk jeg en lang gåtur tilbake, men det er en annen historie.

Kystlandskap på fastlandet.

 

Togloffing gjennom USA.

Jeg er heldig som har en jobb med turnusjobbing. Det gir meg mulighet til å av og til jolle avsted utenom ferie og helligdager. Jeg skulle ha en uke fri og merkelig nok var det New York som hadde de billigste flybillettene. Jeg hadde aldri vært i USA. Det hadde heller aldri vært høyt oppe på listen over steder jeg ønsket å besøke. Det var flere årsaker til det;  jeg hadde endel forestillinger om hvordan det var der, noen fordommer på bakgrunn av deres politikk og kultur og ikke minst at det var langt å reise. Mine holdninger var til en viss grad basert på inntrykk jeg hadde fått gjennom amerikanske realityserier og amerikanere jeg hadde møtt under reiser i Europa og Asia. Men jeg liker ikke fordommer, verken hos meg selv eller hos andre. Derfor hadde jeg lyst til å se The Real America eller ihvertfall om fordommene mine stemte eller ikke. Jeg er tilhenger av å skaffe meg egen opplevd erfaring før jeg uttaler meg bastant om noe.

Bygningene i New York gav meg en WOW følelse, overveldende. Det stemmer virkelig at alt er større i USA.

Så jeg pakket en sekk og dro. Jeg hadde ingen planer om hva jeg ville se eller hvor jeg skulle dra. Målet var å se mer enn New York, jeg er ingen storby person siden jeg verken er begeistret for shopping eller fancy dining. Jeg er heller ingen tilhenger av støy, trafikk, mye mennesker som stresser og høyt tempo. Ikke hadde jeg peiling på hva som var berømt eller populært i The Big Apple heller, men det hadde jeg lyst til å finne ut mens jeg var der. Kanskje jeg ville forelske meg i byen slik som så mange andre har gjort? Jeg var fylt av spenning og undring over alt som kunne skje.  Det er det aller beste med jolleturer; veien blir til mens man går. Eller flyr, kjører eller toger….

Endelig trær, vann og gress under føttene. Me like Central Park…

New York var som en knytteneve i magen. Jeg ankom sent på kvelden og i min vante stil tenkte jeg at det var en grei gåtur til NYC Hostel. La meg bare ha det sagt, avstander hjemme og avstander i USA er to forskjellige ting. Det ble en forferdelig lang gåtur i et kaos av biler, mennesker, lyder og lukter. Bare å forstå hvordan gangfeltene fungerte var en utfordring. Legg til at jeg var døgnvill og med lavt blodsukker, i tillegg til overveldet av alt jeg opplevde. Så neste morgen var det første og beste tog ut av byen.

På vei mot eventyr eller «Flukten fra New York».

Amtrak er USAs største jernbaneselskap og de selger billetter som fungerer nesten som en Interrail billett. For meg som i ungdommen loffet Europa rundt hver sommer med tog samt fikk med meg den transsibirske jernbanen før voksenlivet tok meg, ble Amtrak redningen.  Før jeg visste ordet av det, satt jeg på et tog til Chicago med ankomst neste morgen. Avstandene er som sagt store her og ting tar tid. Men jeg hadde med lettvekts soveposen og så frem til en natt på toget. Det var verre med resten av bagasjen jeg hadde pakket, det var vår her i slutten på april. Kaldt hjemme, så min sekk var full av ullplagg. Planlegging er oppskrytt, har jeg alltid tenkt….men jeg slapp å fryse på turen.

Det ble noen timer i Chicago mens jeg ventet på neste tog. Der var det flere høye hus å beundre.

Togturen jeg hadde begitt meg ut på, var som tidligere nevnt fra New York til Chicago via Pittsburgh og Cleveland. Fra Chicago ble det en lang etappe gjennom Iowa, Nebraska, Colorado, Utha og Nevada. Dette var stater som jeg hadde kun hørt og lest om, men det er ingen erstatning mot å se det selv. Målet var San Franciso. Derfra tok jeg toget sørover i kombinasjon med buss til Los Angeles. Derfra fantes flere muligheter til å dra tilbake til New York, men alt var langt og tok tid. Dessuten hadde jeg lyst til å oppleve noe mer enn bare å se flott natur gjennom et vindu. Så jeg tok ei melkerute med fly; Dallas, Charlotte og Jacksonville, hadde to dager i en nasjonalpark og dro tilbake til New York med buss og tog. Der rakk jeg en dag med sightseeing før jeg fløy hjem. Jeg syntes jeg hadde fått mye utav uken i USA.

Amtrak togene var også større enn det jeg var vant med, to etasjer.
Tog stasjonene var en opplevelse i seg selv; dette er fra Union Station Denver.
Og dette stasjonen i den historiske byen Wilson. USA er et sted med store kontraster.

Livet på lange togreiser er aldri kjedelig. Det er medpassasjerer å snakke med og alle har de ulike årsaker til å sitte på toget. Det betyr mange små glimt inn i andres liv med deres gleder og bekymringer. Hverdagen er relativt lik for de fleste, uansett hvor man bor, ble min erfaring. Jeg spiste frokost og middag i spisevognen og når man reiser alene, spiser man på de bord hvor det er ledig plass. Slik fikk jeg mange spennende samtaler; fra krigsveteraner til pensjonister som endelig hadde tid og råd til å ta en togtur. Jeg lærte å si Hallo på cherokee av naboen bak meg og han dyttet meg i ryggen hver gang det var ville dyr å se utforbi vinduet. Slik fikk jeg sett både bjørn, elg, ørn, rev, hare og noen hjortedyr jeg ikke forstod navnet på.

Vi kjørte gjennom et meget variert landskap.
Det var både en restaurantvogn hvor man måtte bestille plass til måltidene og en kjipere snackbar hvor menyen var klassisk amerikansk.
Det er veldig avslappende og søvndyssende å kjøre langt med tog.

Naturen var en opplevelse for meg som er glad i friluftsliv. For en variasjon det var gjennom de ulike statene. Det var jordbruk, skog, fjell, prærie, elver og vann. Det gikk fra snøkledde topper i Rocky Mountains utforbi Denver til Syden følelse i California. Jeg opplevde snø, regn, vind, torden og fantastiske soloppganger. Og solnedganger. På toget var det en egen vogn for panoramautsikt, den hadde svære vinduer både til tak og vegger. Der satt vi stuet i stille respekt en tidlig morgen da solen  steg opp over prærien. Det var nok å bare smile til hverandre, alle tror jeg kjente at dette var et spesielt øyeblikk.

Tidlig en morgen i panoramavognen.

Jeg satt mye og ønsket at jeg hadde ubegrenset med tid. Tid til å gå av toget for å oppleve alle de fantastiske stedene vi kjørte gjennom. Jeg så stier i fjellene hvor jeg ønsket jeg kunne ha gått, jeg fant grusveier som var perfekte å sykle på og elver jeg skulle vært på med kajakken. Det var litt for lite snø til at jeg fantaserte om skiturene jeg kunne ha tatt, men områdene var der. Jeg merket av på kartet, la planer og fantaserte om framtidige jolleturer. USA tok meg med storm og jeg koste meg. Jeg så mye, men opplevde ingenting av det. Togloffing er en opplevelse av «just passing through»…..

Her kunne jeg ha vært på ridetur, litt sånn cowboy landskap.
Padling anyone?
En sykkeltur på grusveiene her.
Sikkert masse tur stier i de fjellene der.
Eller eg kunne leid bil og dratt på roadtrip…?

Reisen la fordommene mine i grus. Alt var annerledes enn jeg hadde trodd, ikke minst menneskene jeg møtte. Jeg opplevde at livene vi lever kan være veldig forskjellige, men samtidig er vi ganske like.  Det var mer fattigdom enn jeg hadde trodd og jeg hadde øyeblikk under turen hvor jeg var redd. Redd fordi det var uvant og ukjent fra det jeg var vant med hjemmefra og fordi måten vi lever på preger oss. På godt og vond. Og jeg møtte noen som muligens hadde en helt annen bagasje med seg enn det jeg hadde. Og da tenker jeg ikke på ryggsekken jeg dro på. Men det gikk bra. Så jeg dro hjem med en annen holdning og respekt for dette enorme stedet og med vissheten om at jeg kommer tilbake. Det er tross alt bare en svipptur over dammen!

For å sitere en klok mann: Han som aldri forlater sitt land er full av fordommer.
Reisen er målet, alltid.

En fin sommertur til Storaberget og Grindavatnet.

Det er enkelte turer som passer best på bestemte tider av året. Dette er en slik tur. Jeg har gått på høsten og vinteren, men for å få den helt bestemte følelsen er sen vår og sommer best. Kanskje fordi Grindavatnet har en fantastisk badeplass eller fordi utsikten er formidabel innover Lutsivassdraget? Eller fordi jeg vet om noen blåbærsteder hvor det alltid finnes bær?  Eller fordi jeg liker turer som inneholder spor fra fortiden? Uansett grunn er dette en tur jeg anbefaler for alle, store og små.

Dette var en av de fine dagene som bare kommer med tidlig sommer.

Turen starter ved gårdene på Hogstad og går på grusvei i starten. Det er godt tilrettelagt videre gjennom beitemark for sau og kuer, hold hunden i bånd dersom du ikke går alene. Når stien begynner å gå oppover, dukker det opp flere bygninger og spor etter vannverket som tyskerne bygde ferdig i 1943. Det er et spennende sted å utforske dersom du liker denslags. Høyere oppe deler stien seg og du har valget mellom å gå til Grindavatnet eller Storaberget. Turen er imidlertid best å gå som en runde, men det er fordi jeg er mest glad i å gå turer som er rundløyper.

Det ligger mange små vann innover før stigningen mot toppen.

Jeg starter alltid med å gå til Storaberget og da er det bare å følge den bratte og steinete bakken rett frem. Over en demning og langs et vann. Der deler stien seg igjen og dersom du har dårlig tid, dårlig vær eller bare ikke gidder, kan du ta til venstre og gå direkte til Grindavatnet uten toppturen. Men da får du ikke den fantastiske utsikten…

På vei opp Storaberget.

Når du er på vei opp første stigningen mot toppen, passerer du en gammel bygdeborg fra folkevandringstiden. Dersom du bruker borgen som et lokkemiddel for å få barn med på turen, ikke selg den inn som om det står en klassisk festning på området. Jeg har prøvd og det var en skuffelse. Restene av borgen er en steinrøys og du skal ha god fantasi og lokalkunnskap for å se at dette kan ha vært noe mer enn stein.

På jakt etter stein som kan ha vært borg.

På toppen kan du beundre utsikten fra varden og dersom det ikke blåser for mye er det et fin sted å spise nistepakken. Nedturen går ned bak varden og stien kan noen ganger være vanskelig å se. Du skal tilbake over myren og stien der er som regel veldig våt. På våte dager kan du oppleve å vasse i vann til over knærne, så gå gjerne samme vei ned som du kom opp dersom du ikke er skodd i vadestøvler.

God utsikt i alle retninger fra varden.
God utsikt over Lutsivassdraget på vei ned fra Storaberget.

Det er en enkel tur. Med det mener jeg at den er godt merket, oversiktlig og relativt lettgått dersom du er vant med å gå tur. Bakkene er ikke for lange og harde. Overalt er det steder hvor du kan jolle av stien for å undersøke blomster, lete etter bær eller små frosker. Det er også mange fine steder å ta pause og turen kan gjøres så kort eller lang som du bare vil.

Min favoritt; fjell lyng.

Når du kommer ned til Grindavatnet følger du stien til enden av vannet. Der er det bygd en platting hvor det er benk og trapp ned i vannet. Jeg legger som regel inn et bad, det er et glimrende sted med klart og rent vann. Ta en lengre pause her før du følger stien bratt nedover til stedet hvor stien delte seg. Herfra er det ren plankekjøring tilbake til bilen.

Beste turkompis, men badingen må jeg gjøre alene.

Jeg er glad i denne turen fordi den har en topp (bra for hjerte og lunger), fin utsikt (ro i sjelen), vann å bade i (kalde bad er bra for immunforsvaret) og fordi det er en tur jeg går mye. Men egentlig trenger man ikke noen forklaring på hvorfor noen turer blir en bare glad i. Det blir litt som Zen: «Hvordan forklarer man lyden av fallende snø?» Det er utallige svar, men ingen riktige. Sånn er det for meg med denne turen også. Prøv å se selv hva du synes.

Beste badeplassen; Grindavatnet.

 

 

Blant sauer og munker på Mosterøy.

Jeg liker å sykle. Særlig når jeg joller rundt og leker turist, er sykkel et greit fremkomstmiddel. Med en sykkel kan jeg dekke større avstander, samtidig som at jeg er tett på naturen og får oppleve alle detaljer i landskapet jeg passerer. Alle steder har sin historie, mer eller mindre synlig, og det er alle de småting som er lett å gå glipp av når man sitter i en bil. Man kommer tett på dyrelivet og i dette tilfellet er det sau. Og flere sauer, overalt sau og spor (les skitt) av sau. På sykkel blir alle sansene pirret og alt blir tett på. Perfekt for en oppdagelse tur på en passe stor øy.

Det er mye sau på Mosterøy og de liker seg på asfalten.

Mosterøy er en kort biltur fra hjemme, men det er ikke mulig å sykle fra fastlandet. Grunnen er tunnelen Rennfast som er forbudt for syklister. Derfor må sykkelen tas med på bil eventuelt buss. Jeg valgte å kjøre siden jeg alltid drar avsted på de mest ugudelige tidspunkt. Det er en stor og gratis parkeringsplass ved den nedlagte bomstasjonen. Hiv av sykkelen og du er klar. Det er god sykkelsti den første delen av turen. Ta først over broen og sving til høyre ved bensin og butikk. Det er en lettsyklet tur uten for mye bakker, men vinden kan alltid være en utfordring.

Havet er alltid tett på under turen.

Øya er egentlig tre øyer; Mosterøy, Klosterøy og Fjøløy. Mitt første mål var Utstein Kloster som ligger; gjett hvor, på Klosterøy. Veien ut dit går gjennom jordbruksland og jeg hadde flere stopp for å undersøke fortidsminner fra jernalderen og turløyper. Men det var Utstein Kloster som fristet mest og det er rundt regnet 45 minutter å sykle ut dit. Litt avhengig av hvor mye du joller av hovedveien….

Første lange stopp og kaffipause på veien; Utstein Kloster.

Utstein Kloster er Norges eneste bevarte middelalderkloster og ble bygget i 1260 årene. Deler av bygningene er imidlertid eldre og historien sier at det var kongsgård for Harald Hårfagre etter slaget i Hafrsfjord  i år 872. Det er et vakkert sted og det anbefales at du parkerer sykkelen for å inspisere området. Da jeg var der var alt stengt, mest fordi jeg var tidlig, men ellers er det både museum og konferanse/ konsert/selskap lokale. Det var ikke et problem for meg med stengt dør, jeg hadde medbragt kaffi og rigget meg til utforbi.

Klosteret var på 1700 tallet fogdegård og har en spennende historie. Jeg så ikke noe til «Den hvite dame»…..
Klar for kaffi på historisk grunn.
Overalt var det stengte dører og jeg var helt alene.
Alene, bortsett fra de som lå her.

Etter Klosterøy er det en kort sykkeltur over til Fjøløy. Her ligger et godt tilrettelagt friluftsområde som tidligere var stengt for oss vanlige dødelige. Frem til 2011 var nordvest siden av øya, ut mot Kvitsøyfjorden, et lukket militært område. Det var den tyske hæren som i 1941 opprettet et hærfort og etter krigen fungerte det som Kystartilleriets hovedfort i Rogaland. Det er fremdeles mulig å gå på oppdagelsesferd blant bunkere, løpegraver og andre installasjoner fra krigs og etterkrigshistorien. Fortet ble nedlagt i 1999 og overtatt av Rennesøy Kommune noen år senere. Inne på området ligger også Fjøløy Fyr. Jeg startet der, er man turist så er man turist.

Fyrvokter boligen sett fra fyret.
Fjøløy Fyr ble bygd i 1849 og i begynnelsen var det en lokal bonde som stod for driften.
I begynnelsen lyste fyret kun noen måneder i året under silde fiskingen.
Greit å få dokumentert at eg faktisk var her….
På vei opp i militært område. Fantastisk fin morgen, blikkstille.
Krigsminner er interessante men gir et dystert preg i naturen.
På toppen av Storevarden står signalstasjonen og den er fremdeles bemannet.
Det er bratt opp til toppen, anbefaler å parkere sykkelen nede. Usikker på hva jeg egentlig tenkte på som dro den helt opp.

Det er Rennesøy Kommune, som i samarbeid med Ryfylke friluftsråd og Stavanger Turistforening, har ansvaret for vedlikehold og tilrettelegging av stedet. Dersom du ikke er så interessert i historie er det mulig å  bade, fiske, dykke, telte, padle hav kajakk eller å gå tur. Det er mulig å overnatte i Stavanger Turistforenings utleiehytte som er den gamle mannskaps huset på toppen av Storevarden. Det er en enkel hytte med 8 sengeplasser, men i STF sin ånd er det 2 ekstra madrasser. Det er derfor mulig å dytte inn 10 personer til å sove, koke på gassbluss og beundre den makalause utsikten. Viktig å få med at det er både vaffeljern og kaffitrakter, det viktigste av alt…..

Utsikten rett over STF sin hytte.
Hytten har enkel standard, bestilles på nettet og inneholder alt som gjør livet godt.
Eneste nabo er signalstasjonen med den tause soldat som passer på.

Sykkelturen passer for alle som har sykkel og liker å sykle. Det meste av turen er på asfalt, noe på sykkelsti og resten på lite trafikkert vei. Det var ihvertfall lite tegn til liv da jeg syklet en søndag morgen. Ta gjerne med mat og drikke, selv om du passerer butikk helt i starten av turen og Utstein Kloster Hotell rett før Klosterøy . Dersom du har lyst til å gå inn på Utstein Kloster, sjekk åpningstidene på forhånd. Dette er en sykkeltur som kan sykles hele året, men det er kjekkest de dagene det ikke er for mye vind. Selv om det går det også, men det var en annen dag… og tur.

Brunch og en time på ryggen i gresset er aldri feil. Særlig ikke med en slik utsikt….
Utsikt fra broen over til Mosterøy.

Et stykke himmel på jord.

Min nabo har en garasje hvor han liker å skru på motorsykler og drikke øl. Jeg tror han elsker denne garasjen og at for ham er den himmelen på jord. Garasjen heter Zanzibar og det vet jeg fordi han har et skilt på veggen utforbi hvor det står dette eksotiske navnet.  Hver gang jeg har gått forbi, har jeg tenkt på himmelen hans som Zanzibar. Nå skulle jeg få sjansen til å finne ut selv hva det er med dette stedet som gjør at enkelte forbinder det  med himmel på jord og alt annet vidunderlig.

Vi har alle våre drømmer.

Zanzibar ligger i det indiske havet og består av to hovedøyer og mange små øyer rundt dem. Det er mye å oppleve; både kultur, historie og natur, men de fleste kommer nok for en badeferie. De kritthvite strendene, asurblått hav og visstnok et fantastisk korallrev gjør øya til et populært reisemål. Legg til at det er like varmt og solrikt hele året og da tenker jeg at for mange er stedet det nærmeste man kommer paradis mens man fremdeles er i live.

Solsengene stod klar og ventet på bare meg….

Jeg elsker å bade og bader mye året rundt. Inne og ute, varmt og kaldt, i solskinn og regn. Men jeg er ingen charterferie turist selv om jeg har reist mye til det såkalte Syden. Men da har jeg som regel jollet rundt på oppdagelsesreise istedet for å ligge på en solseng for å sikre brunfargen til jeg skal hjem. Er jeg på stranden, ligger jeg helst i skyggen med en bok. Spørsmålet er da om Zanzibar vil bli himmelen på jord for meg?

Min egen lille hytte i skogen, en smule oppgradering fra telt.
Det er kontrastene som beriker livet; teltliv på Kilimanjaro versus 5 stjerner på Zanzibar.

For meg er et 5 stjernes all inklusive hotell likt enten det ligger i Tyrkia, Spania eller Zanzibar. Det er luksus og overflod, se og bli sett, et avbrekk fra hverdagen uten tidspress og bekymringer. Jeg opplever det som interessant de gangene jeg er så heldig å få lov til å bo noen dager i all denne luksus. Samtidig hadde jeg sett så mye fattigdom og enkle forhold tidligere på reisen at jeg til tider ble kvalm over fråtsingen. Det var bugnende matfat til alle tider og vennlig betjening som stod på pinne for å gjøre oppholdet mest mulig behagelig. Sjelden har jeg kjent mer på at verden er et urettferdig sted hvor tilfeldighet i forhold til fødested avgjør din rolle her i livet. Det var vanskelig å nyte når den dårlige samvittigheten pirket meg i sjelen.

Vakkert, velholdt og forbeholdt de heldige.

Jeg så ingenting av øyene, bortsett fra kjøreturen til/fra flyplassen i totalt mørke fordi det var natt. Det ble arrangert mange spennende utflukter fra hotellet, men vi ble frarådet å dra ut på egen hånd. Jeg kjente jeg hadde fått kvoten av turisttransport, så jeg gikk glipp av den historiske Stone Tower turen. Ikke fikk jeg smakt på øyas krydder, besøkt regnskog og røde aper eller sett de små landsbyene heller. Jeg droppet både den hel og halvdags båtturen og ikke engang Prison Island fikk meg ut av solstolen. Mitt paradis bestod i å finne en indre og ytre ro etter krevende dager i fjell og på savannen.

Utsikten min fra solsengen. Det var stort sett den jeg så.

Så hva gjorde jeg istedet? Jeg badet mye. Havet lå der fristende og turen ned var akkurat passe lang. Jeg var i bassenget og hadde aqua fitness som et fast punkt på programmet. Jeg leste minst en bok til dagen og resten sov jeg.  Det var tidlig til sengs og tidlig opp for å gå å bade. Solsengene jeg lå på var ofte langt fra andre mennesker, men noen ganger spiste jeg sammen med andre og var sosial. Det gav meg ro og kroppen min fikk hvile etter fjellturen. Paradis for meg under en evig blå himmel, sol og vind. Og havet. Alltid havet.

Himmel og hav i evigheten.

Jeg ruslet mye rundt på hotellområdet for å se på blomster. Overalt var det frodig og velstelt. Jeg elsker blomster. Fargene, fasongen, lukten… Jeg følte at jeg sugde til meg kraften i plantene. Flere ganger ble jeg kontaktet av bekymrede ansatte som lurte på hva jeg gjorde inni bedene og over plenene. Dette var tross alt et sivilisert sted og da går man på gangstiene. Tråkk ikke på gresset…. Jeg tråkket og snuste, jollet rundt som best jeg kunne. Fantastisk!

Her skulle man vært bie….
Skjønnhet i alle farger og fasonger.
Ute og joller på nabohotellet.
De så ut som de hadde funnet sitt paradis på jord.

Fant jeg min himmel på jord? Jeg fant vel ut at for meg handler det mer om enn følelse enn om et sted. Det nytter ikke at omgivelsene er aldri så vakre dersom man kun fokuserer på det som kunne vært annerledes eller bedre. Den erkjennelsen kom jeg til under en lunsj på hotellområdet. På nabobordet satt en familie som skjelte ut kelneren fordi de fant ut at noen andre i restauranten hadde fått en kyllingfilet mer servert i den samme retten som de hadde bestilt. Dette var far i familien dyp indignert og fly forbannet over, noe han gav høylytt uttrykk for. Resten av måltidet ble brukt til å rakke ned på Zanzibar, hotellet, betjeningen og Afrika rent generelt. Han hadde overhode ikke funnet sin himmel og jeg tror at han muligens ikke kom til å finne den uansett hvor han dro. Jeg tror at dersom man først finner himmelen inni seg, så er hvert sted man drar til paradis på jord. Zanzibar kan finnes i både en garasje og en øy, men himmelen kommer an på hva man vil at det skal være.

Sol, himmel, hav og palmer; min himmel på jord der og da.

En elefant er en elefant er en elefant.

Jeg har alltid vært glad i dyr. Store dyr og små dyr. Jeg har hatt mange dyr, jobbet med dyr og sett utallige dyr i dyrehage besøk. Men safari hadde jeg aldri vært på. Ihvertfall dersom man ikke regner med elg safariene jeg pleide ta barna med på da de var små. I de dype skogene i traktene rundt Evje jollet vi rundt for å finne elg. Fant aldri noen, så min erfaring med safari er mye gåing og ingen dyr.

Ikke akkurat Evje, men like tomt for dyr….

Tanzania har flere dyr enn Evje, de har noe som på turistspråket kalles for «The big five». Opprinnelig var det fordi disse fem dyrene var de vanskeligste å jakte på, men uttrykket brukes mest idag i nasjonalparkene av de som jakter på blinkskudd med fotoapparat. De fem store dyrene er elefant, løve, leopard, kafferbøffel og neshorn. Safarien blir regnet som vellykket dersom man kan krysse av for å ha sett alle fem.

Ikke helt de fem store, men nesten….

Konseptet i safari er enkelt; man dytter et visst antall turister inn i en jeep, sjekker at de er utstyrt med kikkert, telelinsekamera og flere liter med vann. Legg til en fjollete hatt på toppen og fornuftige sko. Kjør så denne gruppen mennesker innom alle souvenirbutikkene  på vei til de ulike nasjonalparkene. Alle får med seg en pappeske med lunsj som går under kategorien snacks. I parkene velger man å kjøre de mest humpete og støvete jordveiene som finnes i kø bak utallige andre jeeper. Stopp bilen i 1/2 time ved det minste tegn til liv i krattet slik at alle får god tid til å fotografere eventuelle dyr.

Eg tykje eg ser noko dyr…kanskje….

Nasjonalparken Tarangire er et svært panoramalandskap og ser ut som Afrika i Disneys Løvenes Konge. Det var så overveldende at dyrene på savannen nesten kom i andre rekke. Men det var dyr. Til og med jeg med mitt reduserte langsyn så dem. Elefanter, sebra, giraff, ulike antilope dyr, vortesvin, bøffel, leopard, gepard….you name it….

Tarangire, elven som aldri tørker ut, gir mye liv til planter og dyr.

Hva er forskjellen på å se dyr på safari i motsetning til i en dyrehage? Er ikke et dyr et dyr? For meg var det naturopplevelsen, området dyrene hadde å boltre seg på. Det var ingen små innhegninger eller høye gjerder. Jeg klemte ikke nesen mot en glassrute i håp om å få et glimt av det som befant seg bak ruten. Det å vite at dyrene hadde frihet til å gå der de ville og leve fritt. Jeg er litt usikker på om dyrene mates dersom det blir tørke eller andre grunner til matmangel. Vi fikk iallefall streng beskjed om ikke å gi dyrene mat. Det gjaldt helst de nysgjerrige apene på rasteplassen hvor vi hadde lunsj.

De virket ikke så veldig interesserte i lunsjen min.

Vi besøkte også Lake Manyara Nasjonalpark, som er en av de minste i Tanzania. Her ble vi kjørt gjennom frodig jungel og sumpområde på jakt etter de store elefant og bavian flokkene som lever der. Fuglelivet var helst mer imponerende, men slangene så vi ikke. Heldigvis…..

Et fantastisk syn.

Vi tilbrakte en og en halv dag i to ulike nasjonalparker og satt for det meste i bilen. Eller stod i bilen. Safaribiler kan nemlig heve taket slik at man har god utsikt i alle retninger. Det er praktisk, men det er jammen litt stress også med all den opp og ned vekslingen mellom å sitte og stå. Minnet til tider om den gammeldagse stolleken, bare at her ble det ikke kamp om setene når vi satte oss igjen. Men det hindret sittesår i svette bakender og krampe i såre bein.

Trenger ikke være redd for å bli roadkill når man er elefant….

Jeg fikk slått fast at safari ikke passer for meg. Det var mye kjøring og lite gåing. Jeg synes dyrene var fascinerende, men en elefant er en elefant. De første 15 gav en «WOW; EN ELEFANT» følelse, men etterhvert innså jeg at har du sett en, er den neste relativt lik. Når det også er varmt, svett og bilen slenger deg frem og tilbake i time etter time hadde det sikkert vært nok med en dag safari. Men man får sett mye fra bilvinduet og Tanzania er et fantastisk sted. Jeg fikk ikke sett de fem store, det levde ikke neshorn i områdene vi besøkte. Men de andre fikk jeg sett, slik at manglende neshorn påvirker ikke helhetsinntrykket mitt av safari. Det er heller jeg som liker bedre å jolle enn å være turist.

Vi stoppet på ulike utkikkspunkt for å fotografere på vei til parkene.
Det ble flere besøk på butikker hvor vi kunne beundre og kjøpe lokal kunst og håndverk. Mye var inspirert av masaiene som levde på høysletten vi kjørte gjennom.
Hytter for turister, de lokale hadde ikke så fint klipte busker ut forbi. De hadde knapt nok busker i hele tatt.
Har ikje eg sett deg før en gang? En elefant er en elefant er en elefant….

Drømmen om Kilimanjaro.

Jeg har aldri vært opptatt av å gå de høyeste, bratteste eller mest krevende toppene når jeg er på tur. Målet har alltid vært opplevelsen. Kilimanjaro startet som en spøk, jeg tullet om å bestige fjellet for å feire at jeg ble 50 år. Etter som årene gikk og dagen nærmet seg, snudde spøken til en drøm, et mål og noe å se frem til. Men verdens høyeste frittstående fjell er liksom ikke et sted man bare joller avsted til, det krever endel forberedelser.

Min vakre drøm.

Kilimanjaro er det høyeste fjell i Afrika med sine 5895 m.o.h. og reiser seg opp fra høysletten i Tanzania, sør for grensen mot Kenya. Toppen er egentlig tre vulkaner, hvor hovedtoppen som er målet for de fleste er Uhuru Peak. Jeg kjente kun fjellet fra bilder, hvor den snøkledde toppen hever seg over savannelandskapet rundt. Det går mange ulike ruter opp til toppen og fjellet er regnet som et enkelt fjell å bestige. Ofte beskrives det som en lang og vakker fjelltur i et fascinerende landskap som alle kan gjennomføre. Jeg er muligens litt uenig i det.

Absolutt oppnåelig for alle, men en tøff tur.

Å forberede seg til en slik langtur handler mye om det rent praktiske. Man kan ikke bare jolle avsted alene til Kilimanjaro. Det kreves at man deltar på en organisert tur; nasjonalparken er et sårbart område med regulert ferdsel. Dessuten er det turisme som gir lokalbefolkningen noe å leve av og for meg var det viktig å finne en turarrangør som hadde fokus på å behandle guider og bærere skikkelig. Valget falt på Afrikasafari og jeg var kjempefornøyd med opplegget og servicen deres. Jeg fant ut at når jeg først skulle reise, skulle det gjøres skikkelig. Derfor ble fjellturen utvidet med en ekstra dag for å venne meg til høyden samt jeg la på to dager med safari og nærmere en uke på Zanzibar. Det tok meg tre år å spare opp nok penger og et halvt år å forberede meg fysisk.

En lang, lang, lang vakker fottur i fantastisk natur.

Det hjelper godt på å forberede kroppen til å tåle lange dagsmarsjer med sekk på ryggen. Ikke det at de var så lange i avstand, men vi gikk forferdelig seint…. Og det skal man i slike høyder.  Min utfordring var at jeg hadde hatt min andre store prolaps operasjon 8 måneder tidligere. Derfor var planen å trene mest mulig uten å overbelaste ryggen. Jeg trente endel styrke med fysioterapeut, men mest av alt gikk jeg tur. Korte og lange, med og uten sekk, minimum tre dager i uken.

Kilimanjaro er egentlig tre vulkaner som stikker opp fra et platå.

Som sagt kan stort sett alle som vil bestige Kilimanjaro. Det som er utfordrende er høyden. Ingen kan forbered seg på å takle kroppens reaksjon på den tynne luften i høyden og det er kun halvparten så mye oksygen på toppen av fjellet som ved havet. Høydesyke kan gi hodepine, søvnløshet, nedsatt appetitt, kvalme og svimmelhet. Gradvis kan det føre til oppkast, problemer med å koordinere og å gå samt pustevansker. I verste fall dør man av det. Det eneste som hjelper er å komme seg raskt ned. Det som kan hindre høydesyke er å gå seint opp slik at kroppen venner seg til tynnere luft og drikke mye.

Stein, stein og stein. Nesten som hjemme.

Når det gjelder utstyr, hadde jeg det meste. Det er mulig å leie utstyr på hotellet hvor man bor før turen starter, men det anbefaler jeg ingen å gjøre. Å leie sovepose fikk en av deltakerne i gruppen min erfare negativt. Han var en stor mann, slik at soveposen var for liten. Å ligge i minusgrader, utslitt og med lett høydesyke i en sovepose hvor glidelåsen ikke kan lukkes gjør turen mindre behagelig. Mildt sagt…..Ha ditt eget, helst godt brukte utstyr og følg pakkelisten nøye. Det er ikke snakk om «travelling light», men du trenger ikke ha det dyreste og nyeste utstyret. Du pakker to sekker, en dagstursekk som skal bæres selv og en sekk med alt annet på maks 15 kg som blir fraktet av bærere. Sekken som skal bæres blir veid ved starten av turen og er sekken for tung, må du betale for en ekstra bærer. Ingen av bærerne skal ha mer enn 20 kg, dine 15 + 5 kg eget. Men det var ufattelig å se noen av de lassene som enkelte slepte med seg og jeg har all respekt for alle som jobber som bærer uansett hvilket fjell de bærer på….

Følte ikke jeg kunne klage over tung tur med min lille dagstursekk når jeg så hva enkelte andre slet med.

Jeg planla å dra i oktober og datoen var nøye valgt ut ifra når det var fullmåne. Nærmere himmelen så jeg for meg at jeg aldri ville komme til fots og da er det jo kjekt med skikkelig lys…. Selve bestigningen av toppen skjer nemlig om natten, slik at soloppgangen kan nytes på toppen. Ruten var valgt; Machameruten (Whiskeyruten), kjent som en lang og krevende løype som er mindre nedtråkket enn andre raskere løyper. Den er 100 km lang, 62 km opp og 38 km ned, og dette skulle jeg bruke 7 dager på. Turen startet fra Sola til Kilimanjaro International via Amsterdam. Deretter to netter på hotell i Moshi, med klargjøring av utstyr og bli kjent med de andre deltakerne og guidene. Vi var fem personer i gruppen vår; 4 nordmenn og 1 fra England. Turen vil jeg nå vise deg gjennom bilder før jeg konkluderer med om det var en vellykket tur.

Gjengen endelig klar til å begynne å gå.
Startpunktet er Machame Gate på 1634 m.o.h, hvor det er registrering og veiing av sekker.
Første og siste dagen gikk vi på skogsvei gjennom frodig regnskog.
Vi var heldige og fikk se de sjeldne svarte og hvite columbus apene.
Etter å ha brukt 7-8 timer på 1 mil var det godt å komme til ferdig rigget leir.
Morgenstemning med et glimt av drømmen.
Fantastisk utsikt over regnskogen.
Ut på tur, aldri sur.
Det var en annerledes tur enn alt jeg har gått tidligere.
Vår andre leirplass, Shia 2 Camp, tidenes utsikt.
Bærerne underholdt med sang og dans, fritt frem for å delta.
Mitt hjem på turen. Vi som reiste alene fikk vårt eget telt, alle andre måtte dele. Jeg oppgraderte skumgummimadrassen med oppblåst liggeunderlag som reddet ryggen.
Sånne kvelder gjorde turen til alt jeg hadde drømt om.
Naturen endret seg hver dag og været endret seg time for time.
Det gikk mye oppover, merkelig nok…..
Guidene våre sørget for god stemning underveis samt at turen føltes trygg (oksygenmasker i sekken….)
På vei mot Lava Tower 4630 m.o.h hvor vi skulle ha lunsj.
Etter lunsj gikk vi ned til Barranco Camp på 3950 m.o.h. Det var flere i gruppen som merket høyden denne dagen, med hodepine og oppkast.
Etter frokost neste dag startet vi med Great Barranco Wall, som var en utfordrende klippevegg som måtte klatres.
Navnet på veggen betyr «Stedet hvor frokosten legges igjen» på swahili. Jeg syntes det var en helt grei bakke, har gått verre.
Turen videre gjennom Karanga Valley mot basecamp.
Yes, kom meg opp til basecamp og siden jeg smiler er nok bildet tatt før oppstigningen til toppen…..
Den evige isbre på vei mot toppen.
Vi fikk soloppgangen alene som gruppe etter å ha passert Stella Point.
Ikke alle kom helt opp til toppen, men gruppebilde må vi ha…..
Det var en fantastisk vakker morgen.
Morgenlys over fjellene.

 

Been there, done that…. Life is good…..
Den tøffeste turen var desidert nedover; over 3000 meter på en dag. Vondt i rygg, hofter, knær, vilje….
Klar for siste natt i telt, kvelds stellet tatt (do teltet til høyre, fulgte oss på hele turen til 20 dollar ekstra pr pers) Jeg var den absolutt eneste i leiren som syntes det var trist at det var siste natt!
Menyen under turen var veldig bra, forholdene tatt i betraktning. Det ble mye grøt……
……og mye annet godt.
Så var vi tilbake i regnskogen igjen og en fantastisk reise var over.

Turen ble en vandring på godt og vondt. Hele 7 dager på tur i en natur som mange ganger tok pusten fra meg var en «once in a lifetime» opplevelse. Jeg var intenst lykkelig av all skjønnhet jeg kunne se og føle. Dessuten elsker jeg primitivt teltliv og er vant med det. Det var ikke de andre i gruppen og for enkelte av dem var nok de syv dagene en lidelse som de bare måtte holde ut for å kunne si at de hadde besteget Kilimanjaro. Merkelige greier….Jeg slet heller ikke med høydesyk i motsetning til de andre og sov, spiste og gikk helt fint. Til og med ryggen var grei nok. Jeg ble beskrevet som «en faens maskin» av en av ungdommene som slet mest med høydesyke. Jeg innrømmer at jeg valgte å ta det som et kompliment…..

 

Men jeg kommer nok aldri til å gå så høyt flere ganger. Grunnen var de siste 200 meter til toppen. Jeg var totalt likegyldig og kunne ikke forstå hvorfor de andre gråt og jublet over å ha nådd målet. For meg spilte det ingen rolle, det var så vidt jeg gadd å ta bilder. Hjernen fungerte nesten ikke, jeg var kald (-20 C på toppen) og utmattet. Det var en skremmende følelse. Så ja takk, gjerne flere fjellturer i Afrika men ikke høyere enn 5500 m.o,h. Allikevel anbefaler jeg Kilimanjaro turen på det varmeste til alle eventyrlystne, men lov meg at du ikke blir skuffet dersom du ikke kommer til toppen. Jeg innrømmer gjerne at for meg var det alt det andre som var kjekkest, en topp er en topp…… God tur!!

Den aller beste turen.

Uansett hvor hvor mange turer man går, fjernt eller nært, er det sånn at en tur vil peke seg ut og bli favoritt turen. Det trenger ikke være den vakreste, den mest spennende, den mest populære eller den som gir deg best trenings utbytte. Men det er den du alltid kommer tilbake til når du har gått alle de andre turene. Når du trenger roen som kun følger med det som er kjent, trygt og uten forandringer.

Fritt etter Garborg: «Eg lengtar stundom sånt ud….»

Ofte i hverdagen er det nok å tenke på og det kan være vanskelig å bestemme seg for hvor turen skal gå. Det er lett å droppe turen helt dersom det krever for mye planlegging og organisering. Å ha en tur som kun krever at du tar på passende sko og klær er godt. Slippe å tenke, slippe å gjøre valg og vite at det er bare å gå ut av døren. Det trengs ikke å finne frem sekk, smøre mat, koke kaffe, bestemme hva skal med og hvorfor. Jeg tror at det stemmer at det enkle er ofte det beste og at den beste turen er den det blir noe av.

Alltid som å komme hjem….

Min favoritt tur er Øvre Eikenuten og Dalsnuten og jeg går alltid samme vei. Den ene gangen jeg forsøkte å gå Dalsnuten og Øvre Eikenuten, rotet jeg meg bort. Jeg har ofte lurt på hva det er med denne turen som gjør at jeg går den om og om igjen. Jeg som ikke liker rutiner eller planlegging og holder fast på  livsmottoet: Been there, done that. Jeg greier knapt nok ha brunost på maten to dager på rad og jeg elsker brunost. Allikevel går jeg samme turen minst en gang i uka. Svaret er helt enkelt at den er MIN og har vært det  de siste 20 år.

Det trenger ikke være nytt og spennende alltid, trær er trær.

Favoritt turen er like god om det er vår, sommer, høst eller vinter. Den kan gås i sol, regn, sludd, hagl, vind i alle styrker, tåke og is. Du kan gå den hver dag i uken og til alle døgnets tider. Om det er jul, påske, bursdag eller konfirmasjon spiller ingen rolle, stien ligger der. Særlig god er den på dager med begravelse. Samt på dager med tannlege eller legetimer…

Alltid lik, men aldri den samme.

Det beste med favoritt turen er at den forandrer seg ikke samtidig som at den er forskjellig hver gang. Steinene ligger akkurat samme sted som sist, utsikten er stort sett den samme og de samme fuglene synger i trærne. Eller kanskje ikke de samme fuglene, bare samme trær. Men jeg opplever turen ulik hver gang, så kanskje det bare er jeg som endrer meg. Samtidig er det beroligende å vite at disse fjellene, havet og himmelen har mennesker sett utover i utallige år. Og mest sannsynlig vil fjellene bestå, selv den dag jeg ikke er her lengre til å se dem.  Det kjennes godt å tenke på.

Sånn har det vært, er og vil alltid bli.

Noen ganger joller jeg på favoritt turen. Da hender det at jeg kaster klærne for å bade i vannet ved foten av fjellet. Sjelden planlagt, det bare kommer over meg, et akutt behov for å kjenne det kalde vannet rense kropp og sjel. Andre ganger gjør jeg løypen kortere eller lengre, jeg kjenner de fleste stiene og vet hvor de går. Tid kan være en plagsomt eller en god venn. Noen dager ønsker jeg ikke stillheten og da kan musikk endre hele dagen til å bli det jeg ønsker at den skal være. Dersom det dukker opp blåbær,  joller jeg raskt av stien for å smake på dem og dyr og fugler får meg fort til å spore av. Slikt blir det gode turer av. Andre ganger traver jeg avsted med tankene helt andre steder og løser både mine, andre sine samt verdensproblemer generelt mens føttene går av seg selv på den vante stien. Det er godt det også.

Det er mange steder å spore av underveis.

Jeg vil oppfordre alle til å få en favoritt tur. Det beste er en med kort vei til slik at det er lett å komme seg avgårde. Gjerne hvor du kan gå hjemmefra, sykle til eller maks 5-10 minutter med bil. Gå alene eller sammen med noen. Gjerne inviter med familie, venner, naboen, kjæresten eller noen du ikke kjenner. Turen oppleves veldig forskjellig om du går med en 5 åring eller noen kolleger fra jobben. Alle ser vi med forskjellige øyner.

Beste badeplassen ever…..

Gå turen din ofte og bli kjent med den. Varier tidspunktet og la deg ikke styre i for stor grad av vær og vind. Det er derfor vi har klær. Sørg for at turen din er passe lang. Dersom den er for lang, er det lett for å gå den for sjelden og er den for kort, får en ikke gjort det en har behov for. Jeg synes at en favoritt tur kan være et sted mellom 1/2 og 1 1/2 time, men det er selvfølgelig opp til deg.

Fine, fine Dalsnuten.

Favoritt turen din vil kunne gi deg mye. Særlig minner…..Et av mine beste minner fra min tur er en stjerneklar vinternatt hvor fullmånen lyste slik at hodelykt var unødvendig. Jeg vasset alene i nysnø til over knærne og hele verden sov. Det var kaldt, tungt å gå og helt fantastisk. Slik skapes varige minner; jeg kan fremdeles huske hvor godt det var da jeg endelig kom tilbake til bilen. Jeg håper at du har eller finner deg en favoritt tur. En som er bare din og som du går mest alene. Fordi du fortjener det…..

Turen min har alt; fjell, vann og skog.
Takk for denne gangen, favoritten min 😉