Jeg blir så glad når det arrangeres en offentlig dag for hele Norge, som oppmuntrer befolkningen til å ta seg en tur ut. Over hele landet arrangerer DNT og de lokale Turistforeningene turer og aktiviteter som kan friste folk i alle aldre opp og ut av sofaen. Jeg hadde en annen plan, mest fordi jeg har den lange jobbehelgen og de fleste arrangementer startet for seint på dagen med tanke på kveldsvakten. Jeg planla å invitere med meg en gjeng og lage mat ute.
Slik ble det ikke, han på 7 hadde behov for litt alenetid med farmor. Og jeg kjente at det kan være greit å hvile hodet FØR jobb, så da var vi egentlig enige. Sekkene ble pakket og jeg saumfarte kjøleskapet for noe som kunne være niste. Det ble en slant vaffelrøre fra fredag og da var jo menyen bestemt.
Det er en fin tursti som går mellom Ølberg og Vigdel stranden. Den er kun 1,6 kilometer mellom strendene, men det er en flott tur. Det er sti som går over glatte svaberg, våte marker og steiner i forskjellige størrelser. Det er kjempespennende for en 7åring, men jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med stavene som lå i bilen. Det var nemlig glatt og vanskelig å gå enkelte steder. Men utsikten til havet er fantastisk og idag var det mye lyd fra bølgene som slo mot klippene.
Det som gjorde at turen ble verdens beste, var pausen. Jeg var matstasjon og min oppgave var å steke og servere varme lapper med jordbærsyltetøy og krem. Det var tidenes nistepakke og anbefales varmt. Vi stekte på kokeapparatet og ikke bål, mest fordi jeg synes det er enklere å ta med enn ved og alt man trenger for å få fyr. Det er ikke sjans å finne noe ute i naturen som er tørt nok til å få fyr på…
Det er utrolig hvor fort tiden går når man koser seg. Og det gjorde vi virkelig. Jeg har hørt et sted at noen mener at «For mye av det gode er absolutt vidunderlig», men jeg tror ikke det gjelder for krem på boks. Det ble vi enige om da vi ruslet til bilen, dekket av sand, søle, jordbærsyltetøy og krem. Men nå må jeg på jobb.. Nyt «Kom deg ut» dagen du også…
Det er rart hvordan det til stadighet dukker opp nye turer, steder og områder jeg har lyst til å besøke, utforske og lære mer om. Lyngaland hadde jeg aldri hørt om, før jeg gjennom jobben hadde flere besøk til Hadland gård. Her fikk jeg høre om en av Rogaland fylkes mest kjente førhistoriske gardsanlegg, som stammer fra folkevandringstiden. Da snakker vi om år 350 til 550 e.Kr. Jeg fikk lære om endringene i jordbruk og hvordan landskapet rundt oss har formet måten vi lever på. For meg som er så glad i historie, at jeg til og med gadd å reise til andre siden av jordkloden for å se på gamle inkaruiner, var dette forlokkende. Dessuten er det merket en rundløype som jeg straks fikk lyst til å gå. Jeg lokket med meg mitt mellomste barn og pakket sekken.
Turen starter på den første parkeringsplassen ved Melsvatnet, når man kjører 506 mellom Ålgård og Bryne. Det er en stor og gratis parkeringsplass, med toalett og badeplass. Ikke det at badeplass var så aktuelt en regnfull og sur dag i januar… Man følger grusveien langs vannet mot skogen til man ser gjerdeklyveren på venstre side. Da krysses veien FORSIKTIG, det er nemlig litt uoversiktlig og bilene kjører fort. Herfra er man på vei inn i Lyngaland landskapsvernområde. Stien går over åpen beitemark, men det var ingen dyr her nå. Det var istedet søkk vått og jeg angret bittert på at jeg ikke hadde tatt på meg de nye støvlene som stod hjemme. Men man dør ikke av våte føtter, så vi fortsatte. Stien steg oppover åsen og er merket med røde påler.
Det er kort vei opp til fornminneområdet, som ligger på toppen av bakken. Jeg hadde planlagt å bruke mye tid for å utforske feltet, som består av både hustufter, gravrøyser, geil (som er en fe-gate med gjerde på begge sider, fra gårdstun og til utmark) samt spor etter åkerbruk. Men det blåste en sur vind og kom en regnbyge akkurat da vi stod og leste informasjonsskiltet. Alle som har gått tur på Jæren, vet hvor kaldt og ufyselig været blir da… Derfor ble det et raskt stopp før vi fortsatte og jeg tenkte for meg selv at her må jeg nok tilbake for å utforske til sommeren.
Rundturen er totalt 6 kilometer lang og passer for alle. Det er ingen bratte stigninger og man går stort sett på vei eller i utmark på sti. Som nevnt opptil flere ganger er det greit med støvler og du må ta med mat og drikke. Nærmeste sted å få kjøpt noe, er Ålgård eller Bryne. Eller kanskje Lyefjell, men der er jeg ikke kjent og vet ikke om det er mulig å handle noe på en søndag. Vi koste oss på tur og særlig da vi kom ned til Melsvatnet, som er et fint opparbeidet turområde med mange muligheter. Turen kan gjøres lengre ved å ta en runde rundt vannet, men vi var mest opptatt av å finne doen og gå tilbake til bilen. Vått og kaldt, så neste gang er det garantert støvler på beina. Ha en fin tur…
Det er ikke før man er uten bil, at man ser hvor avhengig man er av å ha bil…. Plutselig kommer man seg verken avsted på tur eller kan dra til OBS for å hamstre på 10 krones tilbud lenger. Det verste er allikevel når man faktisk HAR bil, som står i garasjen med full tank og sviver som ei klokke, men som ikke kan brukes fordi man har mistet bilnøkkelen. Stressnivået blir ikke lavere jo mer man leter og særlig når man får beskjed om at det koster mellom 12 000 og 20 000 for å få nye nøkler, fordi det samtidig må byttes startmotor. Kort oppsummert har man da et valg, man må kjøpe ny bil….
Jeg er en sånn person som får et dypt og inderlig forhold til bilen min. Det må jeg kanskje slutte med, for dette ble for tøft. Fra nå av skal jeg ha et PANSER hjerte, som ikke lett slipper inn kattunger, valper, biler eller alt annet med behov for kjærlig omsorg. Jeg har en tendens til å overse alle feil og mangler, slik man gjør for den man elsker. At det har knaket kraftig hver gang jeg svingte eller at det var så mye dogg på innsiden av rutene at jeg knapt så ut, har vært bagateller. Det at vindusviskeren bak og dørhåndtaket på førersiden ikke har virket, var liksom helt greit, for det har vært sånn siden jeg kjøpte bilen. Bil er for meg ikke et statussymbol eller noe å imponere naboene med, den er frihet og lykke på 4 hjul. Det er nok at den starter når jeg vrir om nøkkelen og kjører meg fra A til B uten problemer. Så jeg har virkelig elsket bilen min og gikk inn i en dyp sorg da jeg innså at nå var slutten kommet for oss to. For uten nøkkel, ingen tur……
Jeg har null peiling på bil, så hva gjør man når man trenger en ny bil? Først vurderte jeg å lease en bil. Jeg tenkte det var genialt; ny og fin bil med service og reparasjoner inkludert i prisen. Vinn, vinn altså… Men ifølge en kollega av meg er det å lease en bil omtrent som å inngå en pakt med Djevelen. Får du EN LITEN SKRAPE i bilen, kan du plutselig sitte med en regning på 60 000-70 000 fordi det er ikke inkludert. Da droppa jeg den ideen, jeg som knapt greier å rygge inn i gårdsrommet uten å skrape borti steingjerdet.
Min neste ide var å ta opp et billån og kjøpe en ny(ere) bil. Men jeg innså raskt at det var perler for svin. Med en ny bil følger mye forpliktelser. Det er service som må tas ofte og ikke bare når bilen nekter å starte. Man må vaske og polere bilen, ellers synker den i verdi. Jeg er mer den typen som kun vasker bilen før EU-kontroll, konfirmasjon, bryllup eller gravferd. Med ny bil hadde jeg blitt en av dem som må huske å ta med, samt bytte klær etter fjelltur, så jeg ikke får søle i bilen. Jeg måtte ha sluttet å spise popcorn eller skolebolle mens jeg kjører, fordi det søler for mye. Og neppe hadde jeg tatt med hunder og barn i bilen (les barnebarn, Toby og Milo), siden det gir økt slitasje. Da var det avgjort, ny bil = nei takk.
Dermed ble det som det pleier, FINN.no. Her kommer noen tips dersom du trenger ny bil og ikke vet hvordan. På FINN, gå inn på kjøretøy og videre til Toyota, (den eneste bilen som er et godt kjøp brukt, uansett). Velg modell, men det spiller liten rolle hva du tar, så lenge det er Toyota. Det er to ting som er viktige, sjekk hvor mye bilen er kjørt (kilometerstand) og prisen (dersom du har ubegrenset med penger, glem dette punktet). Jo lavere begge er, desto bedre. Velg bil og kjøp den. Enkelt og greit. For oss som ikke har peiling, er det litt bortkastet tid å dra rundt å se på ulike biler. Det blir omtrent som å be en veganer vurdere kvaliteten i kjøttdisken på Meny, hva ser man etter og hvorfor? Med andre ord: totalt uinteressert…
Jeg valgte en bil som kostet mindre enn det ville gjort å få nye nøkler til den gamle. Den er relativt lite kjørt og jeg husket å se under panseret for å sjekke at den hadde motor FØR jeg signerte kontakten. Valget var enkelt, den er prikk lik min forrige bil, fordi gammel kjærlighet ruster ikke. Dessuten slipper jeg å bruke masse tid på store parkeringsplasser med å lete etter bilen, fordi jeg har glemt hvordan den nye ser ut…. Allikevel ikke helt lik, for det er en oppgradert modell, med sentrallås og elektriske vinduer. Det er jammen ikke verst for en 21 år gammel bil… For ikke å glemme CD spiller, den gamle hadde kassett spiller da jeg kjøpte den. Så gjett hvem som kjørte glad og lykkelig hjem fra Oslo til toner av Bruce Springsteen og Leonard Cohen, mens jeg trykket vinduene opp og ned? Nå håper jeg bare at jeg ikke finner nøkkelen til den gamle……
Det var den lørdagen jeg hadde gledet meg til hele uka. Hytten til Stavanger Turistforening på Fjøløy var nemlig booket fra lørdag til søndag. Egentlig kunne jeg tenkt meg å være hele helgen, eller ei uke, en måned, år eller resten av livet. Så glad er jeg i havet og disse små øyene ytterst ute, med forblåste knauster og høy himmel. Men siden det er vanskelig å få tid til, var jeg ihvertfall takknemlig for to hele dager og sjansen til å sove på en enkel hytte med fantastisk utsikt, 8 sengeplasser og innlagt strøm….
Men så meldte tur følget avbud og det var leit. Men sykdom kan man ikke gjøre noe med og han på 7 var uansett glassklar. Nøkkelen til hytta var allerede hentet i Stavanger, så lørdag morgen stod vi pakket og klar med yttertøy og sko på før 08.00. Jeg var fast bestemt på å tilbringe så mye tid som mulig på øya, for å få maks ut av helgen. Men det var da jeg ikke fant bilnøklene…..
Jeg har en tendens til å legge ting på de mest usannsynlige plassene, for så å bruke mye tid på å lete etter dem. Ungene mine påstår at det er alderen, selv tror jeg ikke det. Jeg tror heller at det blir en kortslutning i hjernen når jeg tenker på for mange ting på en gang og det gjør jeg ofte. Da har jeg plutselig lagt mobilen i kjøleskapet eller satt veska i sykkelboden. Uansett, bilen stod i garasjen og nøkkelen var vekk. Ikke har jeg reservenøkkel heller, siden jeg brakk den ene for mange år siden og ikke har giddet å få bestilt en ny. Sånt straffer seg….
Da klokka nærmet seg 3 på ettermiddagen og huset var endevendt opptil flere ganger, gav jeg opp å lete mer. Sekken ble pakket ut og tur utstyret ryddet på plass. Bilen stod fremdeles i garasjen og nøkkelen borte vekk. Ikke kunne vi bruke offentlig transport til Fjøløy, det går visstnok ikke buss dit på vinteren. Hvis det i hele tatt går, det er jeg veldig usikker på… Jeg la meg på sofaen og trakk pleddet over hodet helt til jeg kom på at jeg kunne låne en bil. Tusen takk til Marianne og snart var vi pakket og klar IGJEN.
Kjøreturen tok ca 45 minutter og det ble mørkt da vi endelig kom frem. Hytta var like flott som jeg hadde sett for meg, og snart brant det i ovnen. Vi var heldige, det var litt ved på hytta, (siden jeg hadde glemt å ta med, i all ståhei omkring bilnøkkelen). Her må man ta med både ved og vann, det er heller ikke toalett. Men vann kan hentes og det ligger et flott do ned bakken mot fyret, så vi var berget.
Det ble et kjekt opphold på Fjøløy og ekstra kjekt var det at vi fikk besøk før 7 neste morgen. Med både kaffitrakter og vaffeljern på hytta ble det en fin dag, selv om jeg måtte tidlig hjem til en avtale. Han på 7 har allerede lagt inn ønske om en ny hyttetur til Fjøløy og at vi skal være MYYYYE lengre. For ikke fikk vi prøvd fiskestanga og ikke lest ut boka. Men jeg må bare finne bilnøkkelen først….
Vi har fått barn, retter sagt min datter har fått barn….Vår lille flokk har fått et nytt medlem og han er en bebi. Grunnen til familieforøkelsen tror jeg var mest savn. Det ble et tomrom etter at Scotty døde og de som sier at «han var bare en hund», har aldri hatt hund. Han var den snilleste, klokeste, morsomste, lydigste og mest pinglete turkameraten på fire bein jeg har hatt. Men plutselig har vi fått i hus en grå/rosa virvelvind som stjeler tøflene mine og gnager på bøker og alt annet jeg er redd for, men ikke passer på… Heldigvis er det ikke min jobb å oppdra ham, tørke tisseflekker eller betale for spesial valpemat (som koster en formue).
Milo er av rasen Whippet, som er en engelsk mynde. De ble brukt som veddeløpshunder på 1800 tallet og kan som fullvoksen løpe opp mot 56 km/t. Det gjør rasen til en av de raskeste i verden….Med andre ord bør han ha gode forutsetninger for å bli en sprek turkamerat. Men da trengs det trening og da fikk jeg ansvaret for å legge opp en tur som ikke var for krevende. Valper skal nemlig ikke gå for langt eller for bratt. Turen ble derfor lagt til Skrussfjell, som viste seg å være et dårlig valg.
Turen til Skrussfjell starter fra Alsvik natursenter, som har en stor og god parkeringsplass. Det er en rundtur og jeg har tidligere mye brukt turen som en treningstur. Grunnen er at fjelltoppen har bratte sider fra alle kanter og at man får 300 meter stigning uansett hvilken vei man går opp. Så her er det fullt mulig å få opp pulsen, men det var ikke målet vårt. Vi gikk rolig og tok mange pauser slik at bebien kunne hvile. Stien var våt og sølete, noe som satte sitt preg på ham. Det var helst et ynkelig syn når han ble våt på beina, han skalv så han ristet. Ikke akkurat født villmarkens sønn….
Det jeg hadde glemt, er at det på denne turen er mange gjerdeklyvere. Grunnen er at stien går over store beitemarker som er gjerdet inne av steingard eller strømgjerder. Nå på vinteren går det verken sau eller hester her, men det er vanligvis fullt opp med dyr og selvsagt båndtvang på hunder. Det var tungt å bære, løfte og dytte hundene over de bratte stigene, men vi lot ikke det stoppe oss. Etter å ha kommet over den siste, hvor Toby måtte dyttes under et piggtrådgjerde som rev i stykker hans nye regnfrakk, kom vi til den siste og bratteste av bakkene. Da var bebien utslitt og måtte bæres, så vi tok en kjapp ruteendring og fant en ny og umerket sti nedover.
Det ble en spennende tur nedover; med skjulte huller i steinrøys, tett voksende einerbusker og sølete jord som ble nesten rutsjebane. Så det gikk ganske seint…. Det gikk ikke fortere da vi kom inn i tett skog, men jammen var det spennende å brøyte seg fremover. Her stod trærne tett og bakken var dekket av steiner og mose. Etter alt regnet som har vært i år, var det mange bekker og skikkelig vått i bakken. Jeg var glad for at vi ikke skulle gå i timevis, det var ganske ufremkommelig. Mens mitt lille barn snakket om hvor mye kjekkere det var å gå en sånn tur, i motsetning til asfalt eller grusvei. Joda, jeg kan forstå det, men jammen var det slitsomt….
Vi var heldige og fant naturstien som går i terreng ned til vannet og rundt natursenteret. Her var løypa igjen både rødmerket og tilrettelagt med bro over bekkene. Uheldigvis for meg, siden jeg hadde glatte sko og plankene var våte og såpeglatte. Jeg hadde et klassisk fall, hvor begge beina forsvant opp i luften og jeg landet på ryggen, mens hodet gikk i bakken. Heldigvis hadde jeg sekk på ryggen og landet relativt mykt på nistepakker og sitteunderlag. Det ble en meget sein lunsj, hvor bebien datt ned av benken og ellers hygget seg med godbiter og mye kyss/kos. Livet med valp er strevsom, men absolutt mye kjekkere. Bare spør mitt lille barn…
Ryfylke er den nordøstlige delen av Rogaland, som har Forsand i sør og Sauda i nord. Skjønt jeg er usikker på om Forsand fremdeles tilhører Ryfylke, eller om det er blitt endret siden de nå er en del av Sandnes kommune… Noen som vet? Jeg er nok ikke den som har vært flinkest til å bruke de flotte turområdene som finnes lenger nord. Særlig ikke dersom det innebærer ferje eller kjøring i mer enn 30 minutter… Derfor har det blitt veldig få turer over fjorden for å utforske topper og daler, skoger og fjellvann. For Ryfylke er et eldorado for frilufts entusiaster og alle som er glad i vakker natur.
Derfor har jeg ventet i spenning på den nye tunnelen som skal gjøre Ryfylke mer tilgjengelig for oss søringer. Det er ikke fordi jeg tenker at det blir så mye billigere enn ferjen, for det tror jeg ikke at det blir. Men man slipper ferjekø og det går raskere, ser jeg for meg. Dessuten er Ryfast foreløbig verdens lengste og dypeste undersjøiske tunnel, så jeg har gledet meg veldig til å ta en prøvetur. Det tok litt tid før jeg fant ut hvor tunnelen gikk fra og jeg måtte forhøre meg med en kollega som hadde løpt i den, så dersom du lurer, er det Hundvåg…. Det vil komme tunnel fra Motorveien, men foreløbig er det gjennom Stavanger, over alle broene og utallige rundkjøringer før man finner nedkjørselen til tunnelen. Fremdeles en dagstur, altså…..
Jeg forberedte meg for langtur, med niste kjøpt på bakeri, siden jeg har som mål å spise tomt skuffer og skap etter jul. Så utvalget hjemme var ikke mye å skryte av og turfølget nektet å bli med, dersom vi ikke hadde noe annet enn julekaker med på turen. Det var skikkelig langt å kjøre, syntes jeg og særlig fordi vi kjørte feil på Jørpeland. Men tur er tur og snart spant vi oppover de bratte bakkene mot Liarvatnet. Veien ble ganske fort belagt med is og snø, heldigvis er vraket godt skodd med piggdekk. Det er verd hver krone, selv med piggdekkavgift i Stavanger kommune…. Til vår store overraskelse var det full vinter på toppen.
Det ble ikke slik jeg hadde trodd, men blir det noen gang det? Istedet for langtur fikk vi ha snøballkrig samt bygge vinterens første snømann. Maten ble spist mens vi satt i bilen og planla fremtidige turer, bading og teltliv. Jeg var mest forundret over hvor mye snø som var her og at vi ikke har sett en snøfille hjemme. Andre skulle ønske tunnelen hadde åpnet før jul, slik at vi kunne dratt opp hit og fått litt julestemning i Winter Wonderland. Vi satt i bagasjerommet på bilen og drakk kakao, mens han på 7 veltet seg i snøen. Jeg fikk plutselig veldig lyst til å gå på ski…..
Jeg vet ikke om jeg kommer til å dra mye mer til Ryfylke enn jeg har gjort tidligere, men jeg har mange planer om det. Ryfast tunnelen var kjekk å oppleve og foreløbig er den gratis å kjøre gjennom. Senere vil det koste ca 134,- hver vei og vil fremdeles kreve litt mer planlegging fra min side enn en tur til Gramstad. Men jeg er ihvertfall glad jeg ikke kjører lastebil, det kostet flesk… Det ble en kjekk, men annerledes tur enn det jeg hadde sett for meg, mer roadtrip enn friluftsliv. De 14,3 kilometerne under Boknafjorden var skikkelig spennende og tunnelen er et imponerende byggeverk. Nå venter jeg med spenning på at resten av anlegget skal åpne i februar, så får jeg enda kortere vei til snøen og Ryfylke….
Hvem av oss som har levd en stund, husker ikke Jul i Blåfjell? Den norske tv julekalenderen, som er blitt kåret til tidenes mest populære, var en stor hit hos mine barn. Jeg husker at jeg kjøpte bok, spill, sengetøy og luer inspirert av tv programmet. Vi benket oss foran skjermen i åndeløs spenning og ventet på den blå timen. Men blånissene gikk i glemmeboken både hos store og små, så det var ikke derfor vi endte opp med å gå en tur til Blåfjell.
Det var nemlig helt tilfeldig at vi havnet på nissejakt, noen dager før jul. Jeg har alltid tenkt dype skoger og øde vidder dekket av snø, når jeg har tenkt på Blåfjell. Men det finnes et annet sted, mye nærmere, som heter det samme. Da kjører man på vei 506 mellom Ålgård og Bryne, tar av mot Undheim på Fv 205 og kjører til man ser skiltet Sælandsskogen. Der parkerer man og så finnes det flere turmuligheter. Her er både skog, vann og flere topper, så det er lett å finne en løype som passer uansett fysisk form og tur erfaring.
Det som gjør denne turen og dette store området rundt Sælandsstoppen unikt, er eikeskogen. Her ser man nemlig hvordan det så ut på Jæren for omlag 2000 år siden, da eiketrærne dekket det meste av landskapet. Trærne i Urådalen vokser i ei skikkelig steinrøys eller ur, derav navnet Ur-å. Skogen har et rikt dyre og planteliv, deriblant to forskjellige typer flaggermus og over 50 forskjellige arter fugler. Området er vernet med formål å bevare et spesielt kulturlandskapet, med alt fra lyngheier, myr og trær til dyrket mark. Her har det nemlig bodd mennesker siden bronsealderen og det setter sitt preg. Vakker natur, med en lang og spennende historie, kan man be om mer?
Som tidligere nevnt, var jeg ikke klar over at det var en topp som het Blåfjell her. Den er ikke merket fra hovedløypa og jeg har vel aldri vært den som studerer kart med stor iver. Så da vi plutselig kom til et stikryss, etter å ha kjempet oss opp bakkene, var det et enkelt valg. Det var tross alt snart jul, selvfølgelig skulle vi besøke nissene på Blåfjell!!! Plutselig fikk små bein ny energi og han småjogget bortover fjellsiden. Men uansett hvor mye vi lette, dukket ingen nisser opp. Jeg forklarte at de bor INNI fjellet, så vi trampet rundt og lette etter inngangen. Den fant vi heller ikke, så da tok vi lunsj…..
Tilbaketuren gikk bratt ned på andre siden, slik at dette ble også en fin rundtur. Vi kunne selvsagt ha gått over til Sælandstoppen også, det var ikke snakk om så mange 100 meter, men det var det ikke stemning for i den kalde vinden. Istedet tok vi raskeste vei nedover. Der havnet vi uti en myr, hvor støvlene til han på 7 forsvant under torven. Så vi var begge våte og skitne etter redningsaksjonen og glade for at det var kort vei til bilen. Men selv om avslutningen var litt dramatisk, var vi begge enige om at det hadde vært en fin tur. Selv om vi ikke traff nissene i Blåfjell…
Jeg er en av de mange som synes at julen kan være litt vanskelig. Da er det kjekkere med romjul, med flere fridager og garantert fritt for ribbefett og marsipan. Det la ingen demper på planleggingen at det var meldt dårlig vær, jeg hadde nemlig bestemt meg for å sykle en tur jeg har tenkt på i flere år. Det har virket som en kjekk liten runde i nabolaget. Siden kortreist ferie er in i tiden og jeg hadde akutt behov for å bevege meg, pakket vi sykkelen. Han på 7 hadde fått ny sykkelhjelm til jul og var gira på å prøve ut den.
Turen er en runde, fra Sandnes til Stavanger, båt over til Hommersåk og tilbake til Sandnes. Det er en grei og lettsyklet tur uten de bratteste bakkene. For oss ble det en 2 dagers tur og det anbefaler jeg alle andre å gjøre også. For med en gang man legger til en overnatting, kommer feriefølelsen. En natt på fint hotell er alltid kjekt, særlig når det har svømmebasseng…
Jeg sykler mellom Sandnes og Stavanger flere ganger i uken når jeg skal på jobb. Det er en helt grei tur langs riksvei 44, men trafikken kan være heftig. Heldigvis syklet vi på en søndag, det ble nemlig ikke noe av at vi tok den lange og vakre ruta langs sjøen. Det var en kombinasjon av skikkelig surt vær og at han på 7 var sliten da vi kom til Norestraen. Da lurte han på om det var langt igjen… Eh, ja det er veldig langt igjen…
Vi brukte fire ganger så lang tid på turen, som det jeg gjør på vei til jobb. Men det var bare fint, vi hadde det ikke travelt. Innsjekking på hotellet var etter 3 og det rakk vi akkurat. Det var såvidt enkelte hadde tid til å henge opp regntøyet på rommet, før vi lå i boblebadet. Jeg burde kanskje si noe om hvor godt det var å pleie en sliten kropp, men jeg følte meg ikke særlig sliten….
Neste dag regnet det enda mer, noe jeg ikke trodde var mulig. Men vinden hadde roet seg, heldigvis. Vi syklet gjennom Stavanger sentrum og langs kaien, til vi fant båten til Hommersåk. Vi fant oss fort tilrette og med et høyt «Hallais Captain» fra mitt reisefølge, var turen sikret. Jeg hadde kjøpt billett på nett og betalt for begge +sykkel. Det var ikke nødvendig, så nå er jeg lovet en gratis tur neste gang jeg kommer for å ta båten. Sånt lige me….
Etter en lunsjpause på verdens koseligste kafé på Hommersåk, var vi klar for siste innspurt. Det er fin sykkelsti helt inn til Sandnes, men det hjalp lite. Spørsmålene haglet, om hvorfor vi ikke tok bussen, hvorfor han ikke bare kunne dra direkte hjem til mamma, hvorfor ikke jeg kunne sykle bånn gass å hente bilen for så å hente ham? Men mest sang han, både kjente og ukjente sanger. Så humøret var uansett bra og sånt smitter veldig.
Turen kan og bør sykles av alle. Her er mye flott natur, i tillegg til alle opplevelsene du kan få med deg i begge byene. Ikke minst er båtturen fantastisk, vi fikk sett både Usken, Uskekalven og enda et anløp jeg ikke husker navnet på. Vi så brennmaneter og mye fugler. Og da vi endelig kom hjem, våte til skinnet men godt fornøyd med turen, hadde vi planlagt øyhopping med telt i Stavangers flotte skjærgård. Men jeg tror vi venter til sommeren og LITT bedre vær…
Det var nesten som å ha fått en dag fri, da det gikk opp for meg at seminaret over 2 dager med jobben, ikke startet før 09.00. En hel time ekstra om morgenen, da tenker jeg selvfølgelig tur. Ja, jeg kunne ha sovet en time ekstra, men hvor spennende er det? Heldigvis hadde stormen blåst over og det regnet ikke heller. Så klokken 06.05 stod jeg på parkeringsplassen på Gramstad og var klar for tur.
Jeg visste at det kom til å bli en våt tur etter uværet i natt. Så jeg valgte å snu for å hente stavene da jeg glemte dem. Skoene er glatte på sleipt føre og jeg var forberedt på det. Etter 10 minutters gåing gikk strømmen på hodelykten. Da ble det mørkt. Jeg fortsatte å gå, fordi jeg tenkte at den var nettopp fulladet. Så kom jeg på alle turene på sykkel med hodelykt fordi sykkellykten ikke fungerte. Batteriet var absolutt dødt. Så jeg måtte enten snu eller gå i mørket.
Jeg gikk, tross alt var Dalsnuten opplyst av både Sandnes og Stavanger med ekstra førjulslys. Dessuten nesten fullmåne, som lyste innimellom regn og hagl. Så det gikk egentlig ganske bra å gå. Jeg vurderte å droppe selve toppen av Dalsnuten, men har jeg noengang hatt vett til å snu eller ta snarveier?
Problemet kom da jeg skulle ned. Med ryggen mot lyset og blikket i bakken var det helt mørkt. Skikkelig sånn svart som i en sekk mørkt… Plutselig ble jeg usikker på løypa og her snakker vi om en tur jeg har gått flere ganger enn jeg kan telle. Dessuten mister man dybdesynet, slik at det kunne like gjerne vært 20 meter ned til neste stein, som 20 centimeter. Løsningen ble at jeg satte meg på ræva og akte ned. Det var jeg selvfølgelig ikke kledd for og hanskene lå glemt i bilen. Det ble en heller heftig tur nedover….
Jeg skulle ønske at jeg var mer som Ludvig, som tar et steg tilbake, myser inn i mørket og sier: «Det er farlig det… » Istedet er jeg Solan Gundersen, som tar et langt steg frem, løfter brystkassen og durer i vei. Jeg kom meg ned, forslått og iskald, skitten og sliten. Men jeg rakk å dusje før jeg hentet min gode kollega. Det ble tid til å handle frokost på Brustadbua før seminaret startet og med den spennende starten på dagen, var det godt med en hel dag i ro…. Lurer på hvor turen går imorgen tidlig, da starter vi også 09.00. Jeg har ihvertfall ladet opp hodelykten…
Jeg elsker å kjøre bil når jeg er på ferie. Det er noe med å ha friheten på fire hjul, uten å tenke på hvor mye bagasje jeg drar med meg. Gleden er enda større dersom det er et godt anlegg i bilen, slik at jeg virkelig kan trø til med god musikk. Mange har lurt på hvordan i alle dager jeg tør å kjøre bil i Storbritannia, siden de kjører på feil side av veien i forhold til oss i Norge. Det tenkte jeg å forklare her, samt å komme med noen enkle tips dersom du er en av dem som ikke har vurdert å kjøre i UK. Man trenger slett ikke være spesielt modig eller eventyrlysten, det holder at man har førerkort. Jeg har kjørt en del i Skottland, Wales og England, både med min egen bil og leiebil. Det har gått veldig bra, selv om mine barn anser det som et mirakel hver gang de kommer fra kjøringen min med liv og helse i behold….
Dersom du vil ha med egen bil, trenger du å dra et sted hvor det går ferje eller tunnel for å komme deg over. Det er trist at ikke ferjen fra Stavanger til Newcastle går lengre, for da var det lett å ta med egen bil. Selv om det egentlig er lettest og mest praktisk å fly over dammen og leie en bil på flyplassen. Vær forberedt på at dersom du har booket på forhånd, vil du mest sannsynlig ende opp med å betale mye mer når du henter bilen. Denne gangen hadde jeg valget mellom å kjøpe forsikring (som kostet nesten 3 ganger så mye som jeg hadde betalt for bilen) eller betale nesten 25 000 i depositum. Det ble forsikring, lite vits i å være på ferie uten penger på konto… Fordelen med leiebil er at du sitter på RETT side i bilen i forhold til kjøringen. Ulempen er at du må gire med feil hånd og at alt er motsatt av det jeg er vant med fra min bil. Det har vært slitsom å gire med venstre hånd og når man endelig får det til, skal man hjem og må bytte tilbake igjen… Løsningen var enkel, automatgir, som jeg leide for første gang da vi nettopp var i Wales.
Ikke start med å kjøre inn i storbyene. Jeg dro for noen år siden til London på telttur, med fullastet bil og 4 ungdommer. Vi kjørte via Danmark til Nederland og tok ferjen over. Jeg lot bilen stå på campingplassen og vi brukte offentlig transport for å komme oss rundt. Det kan være vanskelig å finne frem, særlig når det er 4-6 felt i hver retning. Det er et eget system med hvem ligger hvor i feltene, fartsgrenser (som ikke oppgis i km pr time, men miles pr hour, bare sånn i tilfelle du har egen bil og må regne om alle fartsgrensene…) og hvordan de skilter avkjørsler og påkjørsler. Jeg plasserer meg som regel lengst mot venstre, sammen med busser og andre store kjøretøy. Farten går opp jo nærmere høyre man kommer og endel kjører skikkelig fort. Bruk speilene flittig og bytt felt for å lage plass til de som kommer bakfra eller fra siden på innkjøringfelt på motorveier .
Det er stor forskjell på veiene, alt etter om man kjører i by eller på bygda. Jeg bruker alltid GPS og anbefaler det virkelig. De fleste biler har det som tilleggsutstyr og jeg har opplevd å betale mer for leie av GPS enn leie av bilen. Sist brukte jeg mobilen min og det fungerte perfekt. Det hjelper særlig godt når man har en «kartleser» på siden av, som forteller hvor og når man skal svinge. Da slipper man å stresse med å følge med to steder…. Jeg har alltid med en guidebok over området, slik at jeg har på forhånd plukket ut de stedene jeg vil besøke. Men det fantastiske med å kjøre, er at det dukker mest sannsynlig opp andre spennende steder underveis. Jeg liker å stoppe mye samt ta avstikkere fra planen. Google Map gjør det enkelt å finne frem (dagens reklame…)
Det som gjør at det er enkelt og oppleves trygt å kjøre i UK, er den engelske mentaliteten. Jeg har bare gode opplevelser og selv når jeg roter for å finne frem, ligger i feil fil samt kjører i sneglefart fordi jeg ikke helt forstår hvor jeg skal hen, har jeg ikke opplevd å bli tutet på eller fått en langfinger ut vinduet. Det gjør jeg rett som det er her hjemme og ellers både i Danmark og USA. De smale og svingete landeveiene, med høye hekker og null sikt fremover, krever at man kjører SEINT. De fleste kjøretøy som kommer imot, vil gjøre sitt ytterste for å slippe deg frem først. Husk å smile og hilse, det er vanlig skikk og bruk her, uansett hvem som sitter bak rattet. Jeg setter stor pris på denne høfligheten og vennligheten i trafikken.
Ellers er det viktig å huske på at selv med pub kulturen som finnes overalt i Storbritannia, er promillegrensen 0, 8 i England og Wales, mens den er 0,5 i Skottland. Jeg er litt usikker på hvorfor den ikke er lik, men siden jeg ikke kombinerer alkohol og kjøring uansett, spiller det ikke noe rolle. Jeg har alltid sagt at dersom man kommer seg helskinnet gjennom første rundkjøring på feil side av veien, er mye gjort. Og jeg anbefaler alle som har lyst til å oppleve noe mer enn turiststedene i både England, Skottland og Wales, til å bruke bil som fremkomstmiddel. Det er billigere drivstoff enn hjemme og ikke bompenger på veiene. Parkering koster stort sett flesk i de større byene og ved turistattraksjoner, men alt i alt sparer man det inn på at man slipper å ta buss og taxi. Med fare for å bli stemplet som miljøsvin, JA TIL MER BILKJØRING I STORBRITANNIA…..