Jolletur i Great Smoky Mountains.

Det er flere elver i nasjonalparken og mange muligheter til rafting, flyte på store gummiringer, kano, bading og fisking. I denne elven var det rafting som gjaldt, men jeg stod over…

Great Smoky Mountains er den mest besøkte nasjonalparken i Amerika og ligger fordelt mellom Tennessee og North Carolina. Den består av mye skog, fjell, daler og elver. Det høyeste punktet er Clingmans Dome på 2025 m.o.h, hvor det er mulig å kjøre nesten helt opp. Parken er veldig godt tilrettelagt for turister og det er mange av dem. I 2017 var det over 11,3 millioner mennesker som var på besøk og jeg var en av dem. Mange kommer for naturen og dyrelivet, andre for de mange ulike friluftsaktivitetene som finnes og noen for å besøke de historiske småbrukersamfunnene som er godt tilrettelagte utendørs museum. Jeg ville ha med meg det meste og kjørte parken på kryss og tvers i 4 dager.

Min base i Smokys, tidenes teltplass på Ela Camping. Det regnet da jeg kom og da mente eieren at jeg selvsagt måtte bo under tak. Det var som å sove på betong, men ellers en grei plass.
Det var mange fastboende på campingen og skolebussen kom hver morgen for å plukke opp barna. Lite turister da jeg var her og på 20 år var jeg den første fra Skandinavia.
Utsikten fra verandaen min. Det var visstnok en god fiskeelv, naboen stod der til alle døgnets tider. Men jeg så aldri at han fikk noe…
Jeg startet med å besøke Museum of the Cherokee Indian i Cherokee. Det var egentlig bare trist, selv om det var et spennende sted.
Bildet fra museet. Viser The trail of tears, tvangsflytting og en lang blodig historie.

Jeg fant en campingplass litt utforbi Cherokee. Det er mulig å campe i selve parken, men det krever tillatelse og må bestilles god tid på forhånd. Så organisert var jeg dessverre ikke, dessuten var teltplassene relativt enkle og noen var langt å gå til. Det hadde nok vært mulig å finne en mer idyllisk campingplass enn den jeg havnet på, men jeg likte meg god der jeg var. Tak over hodet, bokstavelig talt. Varme dusjer og hyggelige mennesker. Så startet jeg å utforske Great Smoky nasjonalpark.

Into the wild….. Alltid skeptisk når veien går fra asfalt til grus….

Det var litt tilfeldig at jeg dro til Cataloochee, jeg hadde kjørt feil og endte opp med å bare følge veien. Det ble en fantastisk dag, hvor jeg kjørte rundt på smale, svingete grusveier langt oppi fjellene. Jeg spurte jegere om veien, det eneste jeg traff i skogen var menn med våpen. Veien krysset mange små broer og jeg var glad jeg hadde en skikkelig bil som taklet bushen. Tilslutt kom jeg til en bortgjemt dal, snakk om å gå tilbake i tid….Det var små gårder, kirker og skole, hvor man kunne gå inn i bygningene for å se hvordan livet var for de som bodde her. Jeg fant ut at det bodde ca 1200 mennesker i dalen i 1910 og de levde hovedsaklig av jordbruk og jaktturister. Dalen var rik på dyreliv, jeg så elk, rev, ville kalkuner og mye ekorn. Men det var helst bjørn jeg var interessert i å se….

Det var mye tett skog jeg kjørte gjennom, dette var et av få utkikkspunkt den dagen.
Jeg kom tett på dette dyret. Det er en Elk og ifølge Google translate er det en elg. Men det er ikke en elg, så jeg vet ikke hva det heter på norsk….
En av de små gårdene i Cataloochee. Jeg var innom løer, bolighus, kirker, skole…utrolig hvordan de har levd så isolert.
Det var veldig idyllisk i sol og fint vær….
Det var et stort område med mye å se. Det var inn og ut av bilen hele tiden, hardt å være turist…. Tenkte flere ganger jeg skulle ha hatt en sykkel…..

Jeg tok turen opp til Clingmans Dome, det høyeste fjellet i parken. Det var ikke det mest fantastiske fjellturen jeg har hatt, sikkert fordi det knapt kan kalles en fjelltur. Det går bilvei nesten helt opp, med en svær parkeringsplass og en kombinert bygning med turistkontor og souvenirshop samt toaletter. Det var fullt av folk og det var tydelig at dette var et populært sted. Jeg gikk i kø ca 800 meterne til selve toppen, på en bratt asfaltert vei. Fantastisk utsikt, selv om det var overskyet. I klarvær skal det være mulig å se til syv stater fra utkikkstårnet. Det fikk ikke jeg….

Bestigning av Clingmans Dome, det høyeste fjell i Great Smokey Mountain og Tennessee. Og høyeste punkt på Appalachian Trail…. Hmmmm..
Fine, fine Smokys….
Utkikkstårnet på Clingmans Dome. Det var stengt for reparasjon, slik at jeg kom ikke opp dit.
Høsten er en populær tid å besøke nasjonalparken, når alle løvtrærne gløder i farger av rødt, gull og oransje. Jeg var noen uker for tidlig, trærne var såvidt begynt å skifte farge.

Det er mange forskjellige turer man kan gå i parken. Jeg gikk ikke de lengste eller tyngste, men Oconaluftee River Trail ble nesten litt for kort. Her fulgte jeg elven på en god grusvei sammen med andre turister, joggere, hunder med eiere og mange andre. Det var et fint sted, men jeg følte meg litt malplassert med tursekk og fornuftige fjellsko. Turen gikk inn til Cherokee og noen grelle turistfeller langs veien. Her fantes både kasino og fornøyelsesparker, ikke helt noe for meg. Da jeg kom tilbake til startstedet tok jeg heller en runde på museumsområdet. Men det var en varm dag, så det ble nesten for varmt å være turist….

Det går en fin liten tur fra besøksenteret Oconaluftee langs elven og inn til Cherokee.
Nydelig sted å gå tur og det var godt å komme litt vekk fra besøksenteret hvor det var veldig folksomt.
Etterpå var det mye å se i Mountain Farm Museum, som var en samling av gamle bygninger, redskaper og utstillinger som lå ved senteret. Jeg lærte å tørke epler, blant mye annet….
Jeg følte meg hjemme her, blant gamle gårdsredskap og skigarder…..

Ikke så langt fra campingen hvor jeg bodde, lå det et turområde som var kjent for alle fossene sine. Jeg måtte bare dra opp dit for å se om det stemmer at alt er mye større i USA…. Det kan jeg avkrefte når det gjelder disse fossene, hjemme hadde de ikke engang blitt kalt foss. Men stedet var vakkert og en fin plass å tilbringe en lørdagskveld. Jeg ruslet rundt på de forskjellige stiene; med navn som Juney Whank Falls og Indian Creek Loop var det en fornøyelse å fantasere om hvor navnet kommer fra. Mange drar til Deep Creek for å tube; dvs flyte nedover elven på svære baderinger. Det var til tider fullt i elven, men underholdende å se på.

Jeg dro opp til et område som var kjent for alle fossene sine, Deep Creek. De fleste turområdene er veldig godt tilrettelagt med stier, merking og informasjonstavler.
Litt usikker på om dette hadde blitt kalt en foss i Norge, men men…. Det var et vakkert sted med løyper i varierende lengde mellom fossene.
Jeg MÅTTE bare prøve en skikkelig amerikansk frokost med pannekaker og bacon. Det var kraftig kost for meg, som stort sett hadde havregrøt og frukt hver morgen.
Morgenstemning på vei ut av Cherokee. På slettene gresset både elk og ville kalkuner, samt noen andre dyr jeg ikke kjente igjen.
Det var nydelig morgenstemning da jeg kjørte fjellveien mellom Cherokee og Gatlinsburg.

Jeg hadde en hel dag i Cades Cove, som jeg vil tippe er det mest besøkte stedet i Great Smoky Mountains. Ihvertfall den dagen jeg var her…. Det er en vid dal omgitt av grønnkledde fjell og man kjører en runde på en enveiskjørt vei. Det er mange steder å stoppe, men tildels trangt å parkere. Her besøker man også de gamle gårdene, kirkene, skole og mølle. Det sies også å være det stedet hvor man har størst sjanse for å se ville dyr. Jeg fikk se bjørn, tre stykker. Men det var helt tilfeldig. Jeg stod i bilkø og forstod ikke helt hvorfor alle hadde stoppet, før jeg fikk se bjørnene krysse veien. Det var veldig stas… Ellers var det en slitsom dag med alle folkene og all kjøringen, selv om stedet var nydelig.

Hester på beite i dalen.
Dalen er en opplevelse med ca 80 historiske bygninger, men vær forberedt på å kjøre i kø….
Det ble en dag med mye kjøring og inn/ut av bilen for å se alt som var berømt.
Jeg fikk sett tre bjørner, men kom ikke nær nok til at jeg fikk tatt et skikkelig bilde. Dessuten satt jeg i kø i bilen….
Jeg tok en snarvei gjennom dalen for å slippe å kjøre i kø, men det funket ikke.
Det er naturen som gjør mest inntrykk når man drar rundt i nasjonalparken. Kombinasjonen av frodig grønt, disig blått og den fine temperaturen var fantastisk.
Great Smoky Mountains sett fra fjellveien på vei mot Lock Tower.

Dette var mitt første besøk i en amerikansk nasjonalpark og jeg ble veldig begeistret. Parken var godt tilrettelagt med besøksenter i utkanten hvor man kunne få mye informasjon om hva man kunne se og hvor man kunne dra. Jeg opplevde at det var enkelte forskjeller fra nasjonalparker hjemme, slik som strengere regler på å campe og hvor man kunne gå. Dessuten var det ikke lov til å ha med seg hund ut på stiene; blant annet for å skåne de ville dyrene, unngå støy og skjerme de som var redde for hunder. Det opplevde jeg som snodig. Men ellers syntes jeg det var et makeløst sted…

Endelig kjørte jeg en bil som matchet solbrillene. Image er viktig når man er på roadtrip, HA-HA….

Fra Øvre Hetland til Vårlivarden.

Det er et godt kart over området på parkeringsplassen. Det er en relativt stor og gratis parkeringsplass i starten av grusvei, men det var kamp om plassene da jeg dro. Full på fine dager.

Vårlivarden er en gammel klassiker blant turene i Sandnes og området utvides stadig med nye løyper. Toppen er den høyeste mellom Lutsivassdraget og Høgsfjorden med sine 387 m.o.h. og som sagt er det flere måter å komme seg opp til topps. Jeg er mest glad i å gå fra Øvre Hetland, gjennom hyttefeltet og slakt oppover til man møter stien fra Myrland. Så går det ganske bratt oppover langs skråningen til man står oppe ved varden. Så går jeg bratt ned på «baksiden», forbi jordene til Vårli gård, oppover til jeg møter stien tilbake til Øvre Hetland. Løypen er godt skiltet og merket, men enkelte steder er det veldig bratt og steinete.

Turen starter på god grusvei inn gjennom hyttefeltet.
Man passerer flere små bunnfrosne vann innover og foreløbig er det lite som minner om vår…
Frost gjør at det er godt å gå der hvor det vanligvis er veldig sølete men is gjør at det er vanskelig å holde seg på beina. Alltid e de någe….
Jeg hadde stien, skogen og morgensola helt for meg selv.
Når man møter stien fra Myrland, åpner landskapet seg opp og man får en fin utsikt med seg videre.
Vårlivarden og Myrland samt dalstrøka innafor…..
Det var strålende påskesol og ingen vind da jeg nærmet meg toppen.
God utsikt innover fjordane.
Då er det siste innspurt mot toppen.
Då kan eg skryte av at eg har hatt snø onna beinå eg åg i påsken… 🙂
Endelig oppe… og kan nyte utsikt og litt vann.
Fjell, fjell og fjell i alle retninger…. Så mange fjell, så lite tid….
Vårlivarden sett fra «baksiden» på vei nedover.
Det går bratt nedover og jeg synes nesten det er verre å gå ned enn opp.
Man kommer inn i skog igjen litt lengre nede, det er en fordel, da har man noen greiner å henge i….
Nok en gang; nedturen er steinete og BRATT.
Etter å ha overlevd nedturen (datt bare en gang..) får man en fin tur i utkanten av eiendommen Vårli.
Jeg fant et fint lunsj tre hvor det var varmt å sitte i solen.
Det kjekkeste med tur i påsken er at matboksen blir mer spennende av alle middagsrestene… Kalkun med agurk, druer, ananas og fetaost….
Etter mat var det kort vei opp til der hvor stien deler seg og jeg tok samme veien tilbake til Øvre Hetland.

Jeg startet turen tidlig og møtte ingen før jeg kom til toppen. Det er mange som velger å gå fra Myrland og bratt opp, slik at jeg traff mange da jeg var på vei nedover. Turen er populær både hos unge og eldre, to og firbeinte. Den er ikke tyngre enn at de fleste klarer å komme seg til toppen, selv om jeg har blitt beskyldt for drapsforsøk da jeg dro en utrent ungdom med meg fra Myrland og opp. Heldigvis for meg var toppen skjult av tåke, slik at han ikke var klar over hvor langt det EGENTLIG var opp. Men opp kom han… På en dag som idag er turen en fantastisk opplevelse med en imponerende utsikt over Ryfylke og Stavanger med omegn. Selv om våren virker langt unna…..

Utsikt over Lutsivassdraget fra Vårlivarden.

Rundt Orrevatnet på sykkel.

En sykkeltur på Jæren er flatt, flatt og flatt. Utfordringen er vinden, ikke bakker….

Jeg har en gammel sykkelbok som heter Sykkelturer i Sør Rogaland og inspirert av min nyeste investering; elsykkel, dro jeg den frem fra bokhyllen og valgte en tur. Det var en relativ kort tur, 31 km, men jeg glemte å ta med i beregningen vinden og at enkelte i turfølget ikke hadde syklet på to år. Så turen var lang nok for oss. Vi parkerte på Tjøtta, men boka beskrev turen fra Bryne Torg. Det er selvsagt mulig å sykle hjemmefra avhengig av hvor man bor. Vi hadde tatt med mat og drikke, det er ikke så mange muligheter for å kjøpe noe langs løypa. Med friskt mot tråkket vi avsted etter kartet i boken.

Relativt tidlig på turen kommer man inn på den gamle kongevegen over Tinghaug. Det går bratt oppover og da er det kjekt med elsykkel eller man kan alltids gå opp.
På toppen av bakken står en oppslagstavle med informasjon om Tinghaug og Krosshaug. Her er det kjekt å parkere syklene for å gå en runde tilbake i historien.
Videre følges grusvei og sykkelsti til man kommer ut på Rv 44. Ulempen med en 22 år gammel sykkelbok/kart er at veien er helt lagt om. Men vi kom oss over ny og meget trafikkert rundkjøring og inn på rolig vei mot Grude.
Tips til alle som vil ha hest, men ikke har plass, råd eller tid; HEST I FLETTET PIL.
Vi syklet på grusvei forbi Grudevatnet. Det er et naturreservat som er vernet på grunn av sitt særdeles rike fugleliv og er et viktig hekkeområde for trekkfugler.
Videre langs Figgjoelven, til klokkeklang fra Bore kirkes gudstjeneste og over veien før Verdalen i retning Bore stranden.
Typisk Jæren; traktoregg.
Det var mange vårtegn på denne strålende fine dagen. Snøklokkene blomstret, vibå jublet og det luktet hevd over hele området. Ubeskrivelig stank, men som bonden sier: dæ lokta pengar…..
Vi var VELDIG klar for en lengre pause da vi kom til Friluftshuset på Orre.
Utsikten fra vårt lunsjsted. Godt med vinduer slik at vi satt i le for vinden.
Å koke egg på stranden hører med til påske.
Meget kulinarisk lunsj eller lek med maten… Egg og kaviar er aldri feil.
Vi tok en kjapp tur ned på Norges lengste sandstrand; Orrestranden. Sand er ikke noe å sykle i (det er faktisk ikke lov heller) samt ifølge boken gikk ikke løypen der.
Vi passert Orre gamle kirke, en hvitkalket steinbygning fra 1200 tallet. Vi gikk ikke innom, men svingte til venstre etter kirken mot Kleppe.
Vi syklet gjennom typisk jærlandskap mellom Horpestadvatnet og Orrevatnet. Iskald motvind gjennom det meste av turen.
Orrevatnet er en grunn innsjø og egentlig veldig stor (særlig når man sykler rundt i motvind og ikke kjører…) Mye fugler her også….
Det ble noen stopp mot slutten for å strekke på bak og bein.
Nok et typisk Jæren syn; vindmølle. Denne var i miniformat iforhold til de vanlige.
Endelig tilbake i tettbygde strøk, Tjøtta City….

Det var en flott dag på sykkel og jeg tror jeg dropper å si noe om hvor lang tid vi brukte. LAAANG tid….Men turen passer for alle og vi syklet stort sett på veier med lite trafikk. Unntaket var ved Orrestranden, det var mange som ville gå tur i det fine været. Vi hadde sjekket vinden på yr.no, men det var helt bortkastet. Ifølge dem var det en dag med lett bris, 2 m/s, men det er mulig at vind oppleves annerledes på flate Jæren. Det var friskt, mildt sagt…og det føltes som motvind uansett hvilken retning vi syklet. Turen er en rundtur og som sagt er dette ekte bølgende landbruksarealer. Så lukten får du med på kjøpet…

Viper over åker og Orrevatnet. Kom liksom ikke nærmere fuglene….

En omvei på Podlest eller Podlestløypa.

Det er god plass å parkere ved Orrehallen. Vi sikret oss plass i skyggen siden påskehandelen var unnagjordt og lå i bilen.

Det er alltid kjekt å finne nye turer å gå og særlig når de ligger et sted hvor jeg ikke er kjent. Jeg trodde faktisk ikke at Podlest var et sted engang, men nå skulle vi vitterlig gå Podlestløypa på Jærens flatland (sitat STF sin turbok). Jeg er vant med å bruke ordet Podlest om det mest jærske jeg kan tenke meg, så det sa seg selv at jeg var spent… Egentlig var vi på Pollestad og Orre, men jeg er usikker på hva som var hva. Bilen ble parkert ved Orre hallen og vi var igang. Rundturen er 8,9 km lang og jeg aner ikke hva som er beregnet tid. Det er mulig å gå den mye raskere, dersom man dropper alle omveiene og tar raskeste vei. Men hva er poenget med det på tur? 

Vi startet med å krysse parkeringen og finne merkene. Det blåste friskt og det var lite vår i luften.
Løypen er godt merket og enkel å følge. Den går noe på grusveier, men mest på asfalt.
Slik ser lekeapparatene ut i en barnehage på Podlest/Orre, sau og traktor. Eg lige det, det må jo bare bli bønder av sånt.
Plutselig var vi på vei tilbake mot bilen og alle omveiene begynte….
Nå vet vi hva brukte traktordekk brukes til, lekeapparat for hunder og unger…
Midt ute på en åker lå Degersteinen, en lokal attraksjon (uten at vi fikk med oss hva som var spesielt med den).
3 stk Salte i Salteskogen. Vi følte oss VIRKELIG hjemme her.
Salteskogen har fin grusvei i lysløypa og mange fine og lune steder til å ta pause på. Fantastisk koselig sted og ikke bare på grunn av navnet….
Vi hadde kjeks og kakao i skogen og tok noen ekstra omveier.
Salteskogen består av tett plantet granskog med en lysløype og ca 3 km stier og veier. Her prøver vi oss på en snarvei….
Turen var litt sånn…. na na, going back to my roots, oh yeah…. na, na… Vi prøvde å synge, men det blåste for mye.
Stemningen var til tider veldig høy (og da vi passert sletten bak trærne skremmende lav…)
Lange beine strekninger hvor det viktigste var å unngå å bli roadkill med alle rånerene som blåste forbi. Ikke for det, vi hørte musikken lenge før vi såg bilene….så det var lett å flytte seg.
Typisk Jæren; steingjerder og svære marker. Og en gravemaskin som graver et svært hull midt ute på et jorde uten at vi skjønte hvorfor.
Vi var litt usikre på om det var et fugleskremsel eller for å få bilene til å tro at det var et barn og derfor senke farten. Holdt en knapp på det siste…
Det var en iskald tur med kraftig vind, men det hjalp å se at gåsungene er kommet. Våren er på vei….
Orre kirke passeres helt i slutten av turen.

Det var en kald fornøyelse å gå denne turen. At opplevelsene blir litt preget av vær, humør, utstyr osv… er en kjent sak på tur. Jeg ble nok litt preget av at jeg frøs og at enkelte ikke var helt fornøyde. Mitt lille barn opplyste underveis mot rundkjøringen på Salte at dette var den teiteste turen noensinne og at hun ALDRI skulle gå flere turer med meg. Å gå tur langs hovedveien var helt bortkastet i hennes verden…. Jeg syntes at turen var helt grei, men jeg er veldig glad i Jæren til alle årstider. Selv om akkurat denne turen kan jeg nok ta fra bilvinduet neste gang. Men Salteskogen vil jeg ha flere turer til…..

Jeg MÅTTE bare ta et bilde av denne kjekkasen her… Seriøst, hva brukes en slik bil til?? Vurderer å bytte ut Toyotaen…..

Telttur blant bjørner og klapperslanger.

Atlanta Skyline…. Jeg holdt meg på ringveien i retning nord og takket høyere makter for GPS og beine veier….

Veldig mange drar på ferie til USA for å kjøre bil. Det forstår jeg godt, det er gode veier og billig bensin over there. Dessuten er det store avstander og lite offentlig transport, noe som er min enkle forklaring på valg av fremkomstmiddel. De stedene jeg hadde lyst til å besøke var kun mulig å komme til med bil. Ihvertfall når man kun har to uker ferie, ellers kunne jeg ha syklet eller gått. Jeg hadde nemlig bestemt meg for å dra på telttur til et sted hvor jeg var garantert sol og fint vær. Såpass hadde jeg sjekket på forhånd. Med sekken pakket fløy jeg til Amsterdam, så Paris og videre til Atlanta. Der ventet en sprek leiebil på meg og jeg kjørte nordover mot fjellene.

Ikke visste jeg at jeg kunne få bjørn som naboer…
Eller enda verre; klapperslanger….

Dette innlegget handler om statsparkene jeg besøkte. Jeg hadde i tillegg 4 dager i Great Smokey Mountain Nasjonalpark, men det kommer i et eget innlegg fordi jeg opplevde utrolig mye alle stedene egentlig.

Hver av de 50 delstatene i USA har sine statsparker. Dette er områder som er ivaretatt og tilrettelagt på grunn av sin naturskjønnhet, historisk bakgrunn eller som et rekreasjonsområde. Det er en slags nasjonalpark, uten at jeg helt kan forklare forskjellen, men det har noe med hvem som har ansvaret for driften.  Jeg hadde valgt meg ut noen som jeg syntes virket spennende ut ifra hvor de lå og hva som var å gjøre i området. Jeg er glad i fjell, skog og et vann å bade i samt de måtte ha walk-in sites, som er de enkleste og mest usjenerte teltplassene. De forskjellige parkene tilbyr ulike overnattinger og aktiviteter, så det var et hav av muligheter å velge mellom.

Ved resepsjonsområdet i Vogel States Park lå et fint lite vann hvor man kunne bade og fiske. Eller gå tur rundt…
Parken ligger ved foten av Blood Mountain, som her kan sees i bakgrunnen.
Mitt hjem blant trærne i Vogel. Mye ekorn, lite tegn til bjørn.

Jeg startet med å dra opp til en av Georgias eldste og mest populære park; Vogel States Park. Der ble jeg møtt med skilt som advarte mot både bjørn og klapperslanger. Det hadde jeg ikke tenkt på i hele tatt, men her måtte all mat oppbevares i bilen og boss måtte fjernes med det samme. Spennende…. Parken ligger i Chattahoochee nasjonal park, som er mest kjent om høsten når alle løvtrærne flammer rødt, gult og gyllent. Jeg var noen uker for tidlig til å få med fargespillet, oktober er visstnok den mest populære måneden. I september var klimaet fantastisk, opp mot +30 grader om dagen og kjølige netter.

Jeg lå mye på ryggen og bare kikket opp på trærne. Utrolig hvordan tiden går når man har så mye å se på.
Eller vandret rundt på parkområdet uten mål og mening. I kjole og sandaler, endelig sommer.

Jeg ble i Vogel i 5 dager før jeg dro videre. Hva brukte jeg tiden til? Det var mye å se i området og jeg dro ut hver dag. Dagene kom fort inn i en rutine, jeg stod opp når det lysnet og la meg når det ble mørkt. Eller gjerne før… Etter frokost og morgendusj var det oppdagelses tur. Det ble ikke så mange og lange fjellturer som jeg hadde lyst til, men jeg gikk mye. Det er faktisk hardt arbeid å være turist og slett ikke noe latmannsliv. Jeg reiste med tog til søsterbyene McCaysville, Georgia og Copperhill, Tennessee, hvor jeg spiste lunsj og så på antikviteter. Det ble en heldagstur til Blood Mountain, med sine legender og ånder som smøg seg mellom trestammene. Jeg var på høyeste fjellet i Georgia, Brasstown Bald på 1458 m.o.h. Jeg spiste soda med sjokolade og kaffe i Helen, mens jeg beundret kreativiteten som hadde laget denne Hans&Grete byen midt i skauen. Jeg følte jeg var innom det meste som var gammelt og berømt….

Jeg MÅTTE bare på togtur med Blue Ridge Mountain Railway, fantastisk. Toget fulgte Toccoa elven gjennom skog og mark.
Det må jo være en tvilsom kombinasjon å selge… På grensen mellom Georgia og Tennessee.
Jeg hadde en dagstur til Blood Mountain på 1359 m.o.h, 17 km på fin skogssti og med en fantastisk utsikt som belønning. Passerte spennende steder som Bear Hair Gap og SlaughterCreek, historien forteller at det var et stort slag mellom cheokee og creek indianere her. De sloss så lenge og hardt at det rant blod nedover fjellsiden, derav navnet Blood Mountain.
Hytta på toppen av Blood Mountain. En av USA`s mest kjente langdistanse vandreruter, The Appalachian Trail, passerer her. Turen er 3500 km lang og veldig populær. Neste gang…..
Ute å jolle med bilen…. Kjørte tur rundt Chatuge Lake, nydelig sted.
Nesten som heima, bare MYE varmere….
Det var muligens ikke så imponerende å bestige Georgias høyeste fjell når man kunne kjøre nesten helt opp.
Fantastisk utsikt over Georgia. Grønt på grønt på blått.
Alt man havner oppi når man joller… Dette er byen Helen, en tysk/sveitsisk alpinlandsby midt i hjertet av Blue Ridge Mountain. Tror det er det mest glorete og barnslige jeg har opplevd. Me like 🙂
Vakre, vakre Georgia…..
Mitt nærmeste lokale supermarked ved Vogel parken. Ellers var det langt å kjøre til matbutikk….

Den neste parken jeg campet i var Sadlers Creek State Park i South Carolina. Dette var et sted som lå på en halvøy sånn midt på Lake Hartwell. De hadde lokket meg med teltplass ved vannkanten og fantastiske solnedganger. Begge deler stemt og jeg hadde noen avslappende dager. Det var kort vei til fasilitetene som dusj og do, men også tettere mellom teltplassene. Jeg fikk en nabo som var meget hyggelig og sosial. Men hans begrep om enkelt teltliv var litt annerledes enn mitt; han hadde aggregat som durte døgnet rundt for å kjøle ned teltet med king size senga, kjøleskapet og den enorme boomblasteren han bar med seg overalt. Det ljomet de nyeste og hotteste hits utover hele statsparken, til min store fortvilelse…. Han tok ikke engang hintet da jeg vandret til andre siden av øya for å få litt fred og ro. Men veldig hyggelig, som de fleste amerikanere.

Utsikt over Lake Hartwell utenfor resepsjonen.
Resepsjonen ved Sadlers Creek State Park. De undret seg litt over hvordan en norsk turist hadde funnet veien hit….
Teltplassen min i Sadlers Creek. Badeplassen lå rett bak trærne og jeg var mye der.
Min egen private strand.

Hva brukte jeg tiden til i Sandlers Creek? Jeg var mye nede ved vannet for å bade og ligge i skyggen. Det ble mange turer langs strendene, særlig når støyen fra naboen samt varmen ble uholdbar. Jeg hadde en tur til South Carolina Botaniske Hage. Det jeg hadde sett for meg var fort gjort, ble en dagstur. Det var utrolig mye å se; et spennende besøkssenter, Bob Campbell Geologiske Museum og svære hager, skoger, ulike økosystem og jakthytte. Det var såvidt jeg orket å kjøre innom Pendleton, nok en historisk by, hvor jeg spiste turens første hamburger. Det var tidenes burger….en kulinarisk opplevelse. Men dagene gikk fort og jeg var klar for den siste av parkene jeg skulle besøke.

Jeg gikk mye tur langs strendene. Det var noen løyper inne i parkområdet, men de var dårlig merket og tildels gjengrodde.
Og jeg gikk og gikk….. Heller det enn boomblaster…..
Hver kveld var høydepunktet å se solnedgangen. Så tok jo eg kveld etterpå, mens enkelte andre skrudde opp volumet, på ren trass over meg som gikk tidlig å la meg…..
En samling krystaller i det geologiske museum ved den botaniske hagen. Ikke rart at jeg brukte LANG tid….
På tur i den botaniske hagen. Den var SVÆR og med mange forskjellige områder. Noe var skog, noe viste de ulike vegetasjonene i South Carolina, litt klassiske hager og litt kunst og kultur.

Å komme til Mistletoe States Park var som å komme hjem. Teltplassen jeg fikk var tidenes beste, med en utsikt som gjorde at jeg kun lukket myggnettingen når jeg var i teltet, for å kunne se ut. Det kan også ha noe med varmen å gjøre, det var hett. Temperaturmåleren i bilen mente det var +35 og det var nesten for varmt. Særlig om nettene, det føltes ikke så mye kaldere da og ikke et vindpust. Så det var ble lite søvn, men hva gjør vel det når man er på ferie? Dagene gikk med mer vandring i skogene, lange kjøreturer når jeg skulle handle mat og MYE bading. Jeg studerte ekorn, her var nemlig ikke naboer overhode.

Det røde lynet mitt parkert utforbi resepsjonen i Mistletoe States Park.
Aldri noensinne har jeg satt opp telt på et mer perfekt sted.
Det var like vakker solnedgang over Clarks Hill Lake.
Mettet av all kjøringen og sightseeingen brukte jeg tiden i Mistletoe til å gå tur i skogene……
….bade, lese og gjøre yoga nede ved vannet. For et rolig og magisk sted.

Jeg avsluttet turen med en natt på hotell i Augusta. Der hadde jeg planlagt en kanalbåt tur, men slik gikk det ikke. Det er ikke alltid ting blir som man håper på, men det er vel en mening med det også. Jeg brukte flere timer i Augusta Canal National Heritage Area sammen med flere skoleklasser. For meg som kom rett fra ødemarken uten folk rundt meg i dagevis, ble det rene kultursjokket. Så resten av oppholdet ble å ligge under kjøleanlegget på hotellet. Og neste dag var siste kjøretur til flyplassen i Atlanta. Anbefaler jeg roadtrip med telt i USA? JA, JA OG JA!!!! Ikke så jeg bjørn  og heller ikke klapperslanger. Hadde jeg dratt med telt dersom jeg visste at det var sjanse for bjørn eller klapperslanger? Kanskje ikke, men det er ikke alt vi trenger å bekymre oss over. Det vi ikke vet, har vi ikke vondt av. God tur…..

Tilbake i den amerikanske sivilisasjonen….
Det ble aldri noen kanalbåt tur på meg i Augusta. Etter å ha ventet i 3 timer på at turen skulle starte, ble den avlyst fordi noen hadde tappet ut vannet? Går det an?
Det er dette minnet jeg dro hjem med og som drar meg tilbake….

Melands Grønahei, en perle i Hjelmeland.

Turen starter fra Kleivaland, hvor det ligger noen gårder.

Stavanger Turistforening har flere hytter i Hjelmelandsheiene og det er mange turer å gå. Jeg er veldig glad i Melands Grønahei, mest fordi det føles som å gå flere forskjellige turer i en. Naturen endrer seg mye ettersom man går gjennom skogsområde, over myrer, forbi et stølsområde, langs fjellvann og over snaufjellet. Turen fra Kleivaland og opp til hytten er ca 11 km en vei og man bruker fort 4-5 timer. Jeg har gått turen flere ganger og overnattet på hytten, det er en klassisk «opp en dag og ned neste» hytte. Men turen jeg skriver om her var en helgetur hvor målet var å ta en dagstur til Fjellsenden. Slik gikk det ikke…

Vi krysset elven og starten av turen kan fort bli våt, så husk vanntette sko.
Fint og lettgått gjennom skogen.

Turen går gjennom Vormedalsheia landskapsvernområde og her er mye spennende både innen planter, dyr og fugler. Mest kjent er kanskje geologiske sporene som særlig kan ses i Ritelandskrateret. For 500 millioner år siden kræsjet en meteoritt her og dannet et krater som er 2 km i diameter og 350 meter dypt. Stien opp til hytta krysser dette krateret og det er mulig å ta en avstikker opp til et utsiktspunkt, men vi gikk seint på dagen og var mest opptatt av å komme til hytta før det ble mørkt. Turen regnes som krevende, det er rett over 700 meter stigning. Men den er godt merket og skiltet. Det som gjør den krevende, var enkelte bratte stigninger og veldig vått noen steder.

På vei gjennom Ritelandskrateret.
Vi krysset elven på en skakk trebro.
Etter noen oppoverbakker kommer man inn til stølene.
Stort mer rotekte norsk går det neppe an å få det….
Spennende å studere detaljene, jeg har tross alt drevet med rosemaling i mange år (om det er noen år siden…)
Det er et frodig og grønt landskap på vei oppover.

Meland Grønahei er en selvbetjent hytte og den står åpen hele året. Det er 22 sengeplasser og det er mulig å kjøpe mat på hytta. Du finner alt du trenger til matlaging og overnatting, det eneste du trenger er lakenpose. Det er ikke strøm på hytta, men gass, vedovn og stearinlys. Ta gjerne kontakt med Stavanger Turistforening for mer informasjon dersom du vil ta turen dit.

Då begynner vi på siste tunge stigning….
Fantastisk utsikt over Stropastølsvatnet.
Det er de grønne viddene innover som har gitt hytta navnet Grønahei. Tror eg…
Endelig fikk me øye på hytta, men det var lengre igjen enn det ser ut…

Vi kom frem før det var blitt mørkt, noe vi sikkert kan takke lange, lyse sommernetter og ikke tempoet vårt for. Det var tross alt i månedskiftet juli- august, på tross av snøen. Det ble en enkel kveldsmat før vi stupte i køysengene. Hytten hadde vi helt alene, men det ble mer folksomt neste dag.

Det lå fremdeles mye snø oppforbi hytta, noe som gjorde at det var vanskelig å følge stien.
Vi hadde en fin dagstur på lørdagen, selv om vi ikke kom dit vi hadde tenkt oss.

Vi hadde som sagt planlagt å bruke lørdagen til å gå opp til Fjellsenderen. Det er den høyeste toppen i området på 1101 m.o.h og det sies at Rogalands flotteste varde står på toppen. Det er mulig det, men vi fant den ikke. Vi startet å gå etter en lang frokost med kaffe og Baileys. Det var skyet og vind, men det var ikke været som stoppet oss. Vi vasset i snø innover, særlig da vi kom dit hvor vi skulle ta av stien. Dessuten var vi litt usikre på hva som var toppen og det var litt for kjekt å ha pause med mer kaffe og Baileys. Det var allikevel en fin tur i området rundt hytta og fint å sitte inne å fyre i peisen etterpå.

Da var frokost spist, sekken pakket og hytta vasket. Klar til hjemtur…
Turen var annerledes når vi hadde god tid til å nyte utsikten.
Vi tok en lang pause ved vannet, nøt noen solstråler og fant litt umodne bær.

Hjemturen gikk samme vei tilbake og vi hadde god tid. Det var for tidlig til at blåbærene var modne, ellers er dette et område med mye bær. Jeg badet i elva og det var noen solgløtt innimellom som gav en følelse av at det tross alt var sommer. Dette er turen for alle dere som liker litt historie og kultur sammen med de store naturopplevelsene. Som liker det enkle livet på de selvbetjente hyttene med utedo og kortspill på kveldene. Jeg gleder meg ihvertfall til neste gang jeg skal gå til Meland Grønahei.

Lågheiene i Hjelmeland er dekket av skog- og graskledde bakkar og berg.
Tilbake i «trollskogen» og hengemyr.

Holmavika, Dale og Gramstad.

Det er godt merket og til tider lett å gå.

Jeg blir alltid glad når jeg oppdager noen nye turer i nærområdet. Jeg har lenge vært klar over at det går en tursti fra Holmavika og opp til Øvre Eikenuten. Jeg har ikke fått med meg at det går en sti parallelt med veien ut til Dale, men det åpner jo for muligheter…. Gramstad området kjenner jeg godt og bruker mye, men akkurat å gå fra sjøen og opp, hadde jeg aldri gjort. Før nå….

Med de nye skiltene åpnet det seg plutselig nye muligheter…..

Jeg smurte niste, laget kaffe og kledde opp Dyret. Så var vi avgårde. Det er en stor og gratis parkeringsplass ved Holmavika. Derifra krysses veien og man går inn i skogen. Det er satt opp nye skilter og merket med røde T er. Faktisk ganske umulig å gå feil…. Her kan man velge om man starter mot Dale eller Øvre Eikenuten. Jeg valgte Dale, jeg har nemlig hørt rykter om at stigningen opp til Øvre Eikenuten er VËLDIG bratt. Der og da tenkte jeg ikke på at det mange ganger er verre å gå bratt nedover….

Turstien mot Dale går parallelt med veien, men det er lite trafikk så man merker lite til det.
Det er mange flotte løvtrær på turen innover, lite tegn til grønt foreløbig.
Skogsveien går på oppsiden av bebyggelsen på Dale.
Bakken opp på baksiden av Dalsnuten var blytung idag. Mest fordi det var is overalt og jeg måtte gå flere omveier.
Endelig opp med litt utsikt, ser innover mot Dalevann.
Det er mange muligheter for rundturer i området. Men som sagt veldig glatt…
Endelig utsikt mot kjente trakter, Revholsvatnet nedforbi Dalsnuten.
Lunsjpause for to og firbeinte.
Mange muligheter og stier, men jeg tråkket over frosne myrer den korteste vei mot Øvre Eikenuten. Dalsnuten beundret jeg fra avstand.
Turbuddies….
Klar for nedturen mot sjøen igjen.
Det stemte at det var BRATT, men det var mye verre med isen…. Det blei aking og henging i steiner og trær.
Den siste biten gikk flatt og fint i skogen igjen.

Så hvordan var turen? Det var en opplevelse….. Jeg liker å gå nye runder og nå har jeg fått mange mulige alternativ å teste ut. Det var utfordrende at det var mye is og snø i løypa, det gjorde at det gikk seint fremover. Men på en så fin dag trenger man ikke ha det travelt. Jeg tok lang lunsj og nøt varmen fra solstrålene ved Revholsvannet. Jeg laget min egen løype over myrene siden det var frost i bakken og ikke vått. Det ble helst litt for spennende å klatre ned mot sjøen igjen, det var mye brattere enn jeg hadde sett for meg…. Jeg tror dette fort kan bli en ny favoritt tur, men jeg venter til isen er smeltet før jeg går den igjen…..

Fin dag, fint vær, fin utsikt, fin tur, fin nistepakke….. Noen dager er bare fine….

Inn på tunet på Brusand.

Det er mange fine steder å stoppe langs Jærkysten. Her kjører man på Nasjonal Turistveg Jæren, 41 km med usedvanlig fin utsikt mellom Bore og Ogna.

Jeg er veldig glad i å skifte stua. Å ta en jolletur som ikke er så langt hjemmefra, bare for å komme vekk fra den daglige rutinen. Jeg har ikke hytte og det er jeg glad for. Mest fordi jeg kan variere hvor jeg drar avsted. Samtidig fordi jeg hadde måtte gjøre mye det samme på hytten som jeg prøver å unngå å gjøre hjemme. Hagearbeid, vedlikeholdsarbeid, rydde og vaske…..Det er lettere å leie noe; da kommer man, leier og drar. Opp gjennom årene har det blitt mye turistforeningshytter, telt, utleiehytter, leiligheter og en sjelden gang hotell. Nå, for første gang, skulle jeg prøve Airbnb. Privat utleie og ifølge min datter, den raskeste måten å bli drept på…. Jeg tok med meg barnebarnet og vi satte kursen mot Brusand for å leve farlig…..

Vi leide vårt eget lille hus til en billig penge.
Det var masse små detaljer som gjorde at det nesten var som å bo i et museum. Me like….

Stedet het Inn på tunet og lå på en bondegård noen minutter kjøring fra Brusand. Vi ankom tidlig på fredagen og fikk et helt hus for oss selv. Det var et gammelt ombygd hønsehus, nydelig restaurert og mange antikviteter som gjorde at jeg følte meg hjemme. Det var en fantastisk måte å leie på og prisen var lavere enn jeg har betalt tidligere for en brakke som gav seg ut for å være campinghytte. Og her fikk vi en hyggelig familie med på kjøpet, som inviterte oss med på basar på bedehuset og besøk i ulike fjøs. Høydepunktet for 5 åringen var da han fikk plukke seg egg inne blant 7500 høner og fikk sin egen eggekartong til å ta med hjem. Han fikk også bli med på tur med hunden på gården og se marsvin. Stor stas for en byas…..

Det var litt av en produksjon vi fikk være med å se, veldig kjekt.
Jeg var mest imponert over det avanserte eggehentesystemet…..

Brusand er ei bygd med 418 innbyggere og ligger mellom Vigrestad og Ogna. Det er en butikk og en jernbanestasjon. Dessuten er det en campingplass i hver ende av sletta, Brusand camping og Ogna camping. Mellom disse ligger Hitlertennene på rekke og rad langs veien, som tyskernes tiltak mot en alliert invasjon under 2 verdenskrig. Mange kommer til området for strendene og her er det virkelig mye å velge i. Det er kun tiden som begrenser mulighetene.

Det er en parkeringsplass bak Ogna togstasjon hvor det er mulig å gå ut til havet over marker og topper.
Det blåste stikker og strå denne fredagen, frista lite å bade….

En virkelig kjekk dagstur fra Brusand er å ta toget inn til Egersund. Det er annerledes å dra inn med tog istedet for å kjøre selv. Det blir som en tur i turen. Egersund er dessuten en perfekt dagsturby, akkurat passe stor til at man kan gå rundt det hele på en dag. Vi kikket på båtene i havnen, spiste fisk som vi kjøpte på torget, klappet grisestatuen i gågaten, hadde kaffe og is på Roxman bakeriet og kjøpte hodelykt og lørdagsgodt. Selvfølgelig kunne vi ha gått på Fajanse museet, Dalane Folkemuseum eller sett de empiriske bygningene i Strandgaten, men hvor interessant er det for en femåring?

Klar for togtur og ventingen er halve gleden….
Varm frityrstekt fisk selges i en liten fiskebod på torget. Den smaker NYDELIG….
Egersund har et koselig småbypreg og det meste er innen gå avstand.

Et besøk på Brusand inkluderer STRANDEN. Det er den store åpne stranden mellom campingplassene og sies å være 7 km lang. Det er et flott sted å gå tur, men vinden tar godt på kalde dager. Vi ruslet rundt litt og fant fine skjell. Det var endel folk ute på tur og mulighetene er mange i begge retninger. Vi hadde fått besøk fra Sandnes, slik at turen ble ikke så lang. Det var dessuten lunere å drikke kaffe utforbi «huset vårt» hjemme på gården.

Stranden mellom Ogna og Brusand er 7 km med sand. Nå var det dessuten snø og is innimellom, en frisk tur.
Det fristet lite med et bad….

Dersom man drar litt lengre sørover, kan man parkere bilen ved Svingen Grill og gå gjennom skogen bort til Sirevåg. Det er en fin liten tur, akkurat passe lang for små bein. Her kan man ta avstikkere ned til havet og det er nok av koselige små strender. Selv om skogen er spennende nok i seg selv, finnes det mange benker og rasteplasser innimellom trærne. Toget går i utkanten av skogen, men det allikevel et fredelig sted.

Det er mange fine klatretrær i skogen. Og gjemmesteder. Og sitteplasser….
Det er fin grusvei til både sykkel og barnevogn og veien fortsetter videre fra Sirevåg til Ogna Camping.

På Sirevåg ligger et stort kystfort på Vedafjellet. Det var ferdig i 1943 og ble bygget av russiske krigsfanger. Her er fjellet gjennomboret av tunneler og det er mye spennende å se. Heldigvis hadde enkelte fått hodelykt dagen før, jeg forsøkte å famle meg fremover i lyset fra mobilen. Det ble en spennende tur gjennom ganger og opp/ned trapper. Lunsjen ble spist i en gammel kanonstilling, tror eg det var…. Det er mye å se i området, men kanskje litt vanskelig å få med alt. Vi likte oss best i tunnelene, spennende….

Hele Vedafjell er Kystfortet og det er en spennende historie her.
Neste gang må vi nok ha hver vår hodelykt, siden noen hadde det mer travelt enn andre…..

Selvfølgelig er det utrolig mye annet å finne på med utgangspunkt Brusand. Det er den Vestlanske hovedveien, det er Kongeveien og de forskjellige fyrene i området. For ikke å snakke om Høg Jæren med alle turmulighetene der. Det er sykkelturer, fotturer, leie av båt, fisking….. Og dersom temperaturen tillater det, bading fra utallige strender. Vi hadde en fantastisk kjekk tur og vi nok gjerne dra Inn på tunet flere ganger. Anbefales varmt….. Og min datter har revurdert oppfatningen av privat utleie…..

Utsikt over Sirevåg, sett fra Vedafjell.

Vanse eller Jakten på tørr asfalt.

Morgenstemning med koking av kaffe på stranden.

Det var den sommeren det regnet så mye. Jeg hadde, sammen med en venninne, planlagt å gå Flørlitrappene og over til Skåpet på en helgetur. Det var en god plan, helt til jeg fikk ansvaret for å organisere turen. Flørli kan kun nås med båt og den var vi ikke engang i nærheten av å rekke. Dessuten er det sånn «en gang til dagen og bestill flere uker i forveien» båt, det hadde ikke jeg tenkt på. Med pakka sekker var det ikke et alternativ å bli hjemme, men hva var alternativ B? Og fristet det egentlig å vasse i fjellet når det bøttet ned med regn og skulle gjøre det hele helgen? Vi kastet derfor lavo i bilen, stoppet på Europris for å kjøpe luftmadrasser og vendte bilen sørover. Planen var å kjøre til vi kom til tørr asfalt og campe der.

Vi fant et hjem på Lomsesanden Familiecamping, stort nærmere stranden var det umulig å komme.

Vi hadde en teori om at det aldri regner på Sørlandet, men faktisk ble været bedre allerede etter at Helleland var passert. Plutselig var det et skilt med Lista på og bilen mer eller mindre bare svingte av seg selv. Vi kjørte ned til Vanse, hvor Lillian hadde vært mye i barndommen. Vi fant en campingplass ved havet og fikk satt opp teltet. Det var faktisk sommer her, slik været skal være i juli. Det varte derfor ikke lenge før vi tok kveld, det var mygg på størrelse med kaniner utenfor teltet.

Utsikten mot campingplassen, som ligger inni skogen i enden av stranden.
Det ligger endel gamle krigsminner ute på Einarneset, nydelig sted å gå en morgentur.
Ytterst på neset ligger mange små strender som innbyr til bading.

Vanse er et meget spesielt sted, selv for meg. Jeg hadde aldri hørt om Vanse og var ikke klar over at det kalles Lille Amerika. Derfor var det en opplevelse, da vi etter en lang morgentur med bading, kjørte inn til sentrum. Vi kruset avsted langs Route 8, som visstnok går fra Farsund og innom de fleste severdigheter på Lista. På Vase er det Trunken og Dineren, med navnet 8th Avenue, som skiller seg ut og begge ligger i gaten Brooklyn Square. Det avholdes også en festival, American festival, siste uken i juni hvor de feirer det «norske Amerika» og båndene mellom Lista og USA. Grunnen til disse båndene er at tusenvis av mennesker fra Lista utvandret i tiden mellom 1890 frem til 1960 tallet. De fleste dro til østkysten, hvor de jobbet som snekkere, sjøfolk og hushjelp. Mange av dem flyttet hjem igjen, men tok med seg kulturen fra USA.

Dineren 8th Avenue har pyntet seg med noe typisk amerikansk, tror jeg….
Og på Trunken solgte de mye som jeg forbinder med amerikansk 60 tallets rock««` and roll..
Eller valgkamp… Det var mye å se på, men lite som fristet… bortsett fra Elvis. De hadde MYE Elvis…
Now we`re talking……
Typisk amerikansk mat (?), eplekake med is, krem og svart kaffe, på Dineren.

Hva mer var det å finne på etter dette kultursjokket? Vi hadde behov for å se noe litt mer jordnært og norsk, derfor dro vi ut til Lista Fyr. Der fant vi både besøksenter, fyrstasjon, kunstgalleri, fuglestasjon og kafe. Vi tok en rask runde gjennom det meste som var innendørs, men temperaturen ute fristet ikke til å gå noen lange turer. Så vi dro hjem til teltet og gikk tur langs stranden før middag ble laget på stormkjøkken. Vi vurderte en stund å kjøre inn til Vanse for å spise hamburger på Dineren istedenfor å lage noe selv, men latskapen seiret….

Vi tok bilde av kartet, i tilfelle vi kjørte oss vill…..
Lista Fyr var et sted med mye og se. Men det var iskald vind og slett ikke sommervarme, så vi ble ikke lenge der.

Neste dag startet på stranden og her ble vi helt til enkelte var solbrent. Vi hadde pakket for fjelltur i pøsregn, så solkrem var selvsagt ikke med. Så gikk vi en lang tur langs Kystveien. Det er en merket løype på tre mil og den passerer alle de flotte strendene. Vi gikk over sand, rullestein og gress i den friske sjøluften. Området er kjent for fuglelivet og det ligger endel kulturminner. Vi spiste lunsj på en benk ved Steglehaug. Her lå et gravminne fra bronsealderen, men navnet kom av at stedet på 1600 tallet ble brukt til henrettelser. Det smakte med mat allikevel…

Kystveien går langs yttersiden av halvøyen Lista, fra Loshavn til Jøllestø, totalt 3 mil.
Stien er merket og skiltet i et fantastisk flott kystlandskap.
Vi passerte de nydeligste strendene.
Det var heller ikke folksomt, men vi traff noe liv underveis…

Da teltet var pakket og vi var på vei hjem, kom vi til et skilt hvor det stod Loshavn. Vi fant ut at vi skulle se hva det var og havnet i en liten uthavn, som er kanskje sørlandskystens best bevarte trehusmiljø. Det var ikke mulig å kjøre rundt der inne, det var trange smaug, trapper og bratte bakker. Fantastisk sted og med flott utsikt rett ut i havet. Jeg kommer til å huske den improviserte bedehuskonserten mest, det var snodig å oppleve. Vi rakk til og med å kjøre innom Farsund, mest fordi vi ville ha kaffe og is. Men der var det så kaldt og regnfullt, så da vendte vi heller bilen mot hjem. Vi angret ikke på at helgen ble sommer på Lista/Vanse og ikke søkkvåte fjellet. For det hadde faktisk regnet HELE helgen hjemme…..

Skikkelig Sørlandsidyll, litt usikker på om det faktisk bodde noen der eller om alt var ferieboliger.
Det var kunstutstilling på bedehuset, men vi endte opp med å synge Jan Eggum viser til toner av orgelet.
Vi rakk til og med å få med oss seilskutene i piratbyen Farsund.

Historiske Tinghaug.

Fine flate Jæren i mars.

Det er mange grunner til å dra utover Jæren dersom du har lyst til å gå en tur. Det er lettgått, med andre ord er det ikke de lengste og bratteste bakkene. Det er alltid greit å finne parkeringsplass, vi parkerte ved Kåsen Idrettshall, men det er mange muligheter. Det er alltid høyere under himmelen der. Det er nesten alltid friskt og godt, bortsett fra når bøndene kjører hevd. Vi slapp unna, litt for tidlig på året til at våren var kommet. Eller er det våren som er seinere i år?

Vi startet fra parkeringen og gikk i retning Tinghaugen.
Sist jeg dro meg opp Tinghaugbakken, syklet jeg Nordsjørittet. Den føltes ikke så tung idag….

Det er merket en runde som heter Tinghaugrunden. Det er en rundtur på 8,1 km og den er merket med røde T`er i retning mot klokken. Den starter ved Kåsen Idrettshall, men den gikk ikke vi. Min søster bor nesten på Bryne og ble derfor ansett som lokalkjent guide. Hun hadde aldri sett noen røde merker, men hadde funnet en grei løype som hun liker å gå. Det passet meg ypperlig, dilte i hælene på noen som kan veien. Å gå uten å måtte se på et kart eller lete etter røde T`er er lettvint og avslappende.

Det ligger fremdeles litt snø, men våren er nok snart på vei.
Ved parkeringen til Tinghaug står informasjonstavler og det er flere inne på området som forteller den spennende historien.

Tinghaug er det høyeste punktet på låg Jæren og rager 102 meter over havet. Navnet forteller at det har vært et bygdeting her i eldre tider. Jeg er litt usikker på hva som menes med eldre tider, men dersom det er like gammelt som resten av fortidsminnene her, snakker vi om år 450 e.Kr. Etter å ha besteget Tinghaugbakken, som man nok må ha syklet Nordsjørittet for å få et spesielt forhold til, svingte vi inn for å bestige selve toppen Tinghaug.

Toppen av Tinghaug hadde benk og god utsikt. Det blåste dessuten steinkaldt, så vi valgte å finne en annen plass for å spise nisten.
På vei ned fra Tinghaug i retning Krosshaug. Turguiden leder an….

Hele høydedraget med Tinghaug, Krosshaug og Dysjane er rikt på historie og kulturminner. Her er en mengde gravhauger, bauta og andre spor fra forlengs farne tider. Særlig er de rike funnene som er gjort i kvinnegraven på Krosshaug et tegn på at dette har vært et betydningsfullt område både politisk og økonomisk. For ikke å glemme religiøst. Det står et steinkors på stedet hvor graven er, jeg er usikker på om det er like gammelt som graven. Både grav og kors er i en steinrøys, så her må man ta fantasien til hjelp for å kjenne på historien og forestille oss de som har levd her.

Tinghaug sett fra Krosshaug.
Her lå et gammelt gårdstun og flere gravhauger.
Korset på Krosshaug med kvinnegraven foran i bildet.

Videre gikk vi ned fra haugene og fulgte både grusveier og asfaltveier. Vi gikk gjennom gårder og langs marker. Det var god utsikt og mange veier å velge imellom, så jeg var glad jeg hadde med meg noen som kunne veien. Dette er en tur som kan gjøres akkurat så kort eller lang som du bare gidder. Himmelen var høy og solen skinte, så vi gikk.

Høy himmel og god utsikt…. Blir ikke bedre enn det….
På vei nedover mot Frøylansvannet, greit med lokalkjente…. Lite skilt, annet enn gårds og bruksnummer.

Vi gikk den turen min søster pleier å gå. Det var kortere veier tilbake til bilen, men vi hadde fremdeles mer kaffe og kakao igjen, for ikke å glemme en appelsin. Derfor valgte vi å gå ned til Frøylandsvannet og utsikten der gjorde at vi ikke angret på det. For et sted og for en dag….

På vei ned til vannet med utsikt over til Njåskogen. Enkelte spreke ønsket å gå der også, men da sa jeg nei….
En fin liten benk ved vannet hvor vi spiste resten av nisten og nøt solvarmen.

Det ble en fin dag og en fin tur. Jeg fant ut i ettertid at vi hadde gått motsatt retning av merkingen, så det var kanskje grunnen til at vi aldri så noen røde T`er. Eller kanskje vi aldri gikk Tinghaugrunden, men en annen runde. Uansett var det en spennende og lærerik tur, selv om den nok ble lengre enn jeg hadde tenkt. Men med godt selskap, fina veret og flade veien; kem bryr seg????!!!

Fina været og fine utsikten….