Er det noe som ikke er lett om våren, så er det å kle seg fornuftig etter forholdene. Man er klar for joggesko og t-skjorte, mens man egentlig fremdeles burde tenke ull og vanntette sko. Fordi det er vått overalt og været er meget skiftende. Men hvem tenker fornuftig når lyset endelig kommer tilbake, fuglene synger igjen og livet er best ute?
Horve er et tilrettelagt friluftsområde, 20 minutter med bil fra Egersund. Usikker på om man kan komme dit med offentlig transport, relativt enveiskjørt på smal vei innover.Vi kom tidlig og som første bil på plassen, var jeg som alltid usikker på hvilken vei bilen skulle stå. Vi vurderte å bare sette oss her, men fant ut det var for tidlig for lunsj. Det er mange turmuligheter i området og flere trillet tur med barnevogn rundt vannet.
Jeg hadde funnet et nytt turterreng som så spennende ut. Horve ligger på Horveheia, som eies av Egersunds Skog og Treplantingsselskap. Her er skog, små vann og de typiske toppene som bare finnes i Dalane og på månen. Området brukes av Dalane sykkelklubb som treningsområde og det tobeinte barnebarnet skulle gitt mye for å ha en sykkel tilgjengelig. Han fantaserte om de bratte bakkene og smale stiene. Rusletur med farmor og det firbeinte barnebarnet var ikke høyt på listen over hans foretrukne aktivitet.
Dalane er kjent for bratte bakker, selv om det kanskje ikke er de høyeste toppene. Ai ai, en badeplass… Her hadde det gått an å hoppe og stupe, for en fantastisk badeplass. Vi var to som soglet på den og angret på at ikke badetøy var med.Men det varte ikke lenge, før de igjen galopperte på lette bein innover.
Vi hadde hatt en lang diskusjon før vi dro hjemmefra, tursko eller høgstøvler? De nye, kritthvite joggeskoene han opprinnelig hadde kommet i, var skolesko og ubrukelige til tur. Han valgte selv støvler og det var lurt. Jeg vet fra tidligere erfaring at heiene her ned i Dalane er mye myr og særlig våte om våren. Jeg liker høgstøvler og noen ganger er det førstevalget, særlig på han som er høyt og lavt, overalt.
Da vi fant denne godbiten av en badekulp, var vi begge solgt. Horve forever….Litt lengre borte lå nok en gapahuk og med noen svære steiner, som fikk han med støvlene til å gå helt i spinn. Først var han på taket, men steinene frista mer.Han fant sin egen teknikk for å klatre oppover. I støvlene, noe som var upraktisk og tungt.Men opp kom han…Eg satt inne og hygget meg, friklatring er ikke helt min greie.
Planen var en topptur til Horvetoppen, på 284 meter over havet. Men med så mye annet som måtte utforskes, gikk det ikke fort fremover. Dessuten var det som sagt utrolig mange flotte benker og rasteplasser som vi kunne hygge oss med. Da vi endelig kom litt opp i høyden, var vindmøllene relativt dominerende. Men selv ikke synet og lyden av de kunne ødelegge gleden over den flotte turen.
Det var endel våte partier, men det gikk bra. Det er godt merket og skiltet i området. Enkelte hadde lyst til å prøve seg på denne fjellveggen her, men da sa jeg nei. Det var de reneste sherpatrappene da det ble skikkelig bratt. Jeg sendte en stille takk til de som hadde gjort den flotte jobben.Enkelte andre var mest opptatt av at han fant akkurat nok snø, til å lage en snøball som han kunne kaste på meg….
Dette var nok en tur, hvor jeg ikke kom helt opp til toppen. Topptur her i Dalane er ofte det, det er mye nakent fjell og bratte knauster. Selv uten støvlene sliter jeg med å kravle meg opp dit. Eller, hadde jeg VIRKELIG villet, skulle jeg alltids kommet meg opp. Men med han på støvler, som elsker å klatre, er det liksom ikke vits. Han kan sveipe inn på Fjelltoppappen og skrive oss inn i bøkene, for det må som regel gjøres på toppen. Da trenger ikke jeg utfordre skjebnen med å gå helt opp.
Noen klatrer og klyver….. og skriver oss inn i boka, mens andre står nedforbi og er glad jeg slipper. Hei kor det går, oppå fjellet, oppå fjellet.. Høgstøvler har gummifeste, perfekt for godt grep på bratte fjellsider.
Det ble en fantastisk dag på Horve. Ikke bare fekk han klatre bratt, men han oppfant en ny sport: bekkevandring. Planen var å ta av bukse, sokker og støvlene, men siden han allerede hadde tråkket under med ene foten, var det liksom ikke vits. Jeg fant ut at det er plass til omtrent 0,7 liter vann + foten, i en støvel størrelse 40. Det er kjekt å vite til neste gang vi drar til Horve. Da blir det med sykkel, badetøy og forhåpentligvis uten støvlene.
Det er fullt mulig å bli dassvåt med støvler, når myra var full av dype hull med vann. Kjekt med bekkevandring, når man allikevel er våt. Og støvler tåler selvfølgelig vann, både innvendig og utvendig…Såvidt han unngikk å dette uti og bli våt på resten av kroppen også. Men humøret var på topp, særlig da det ble årets første softis i Egersund, etter turen.
Det er mye som skjer, når vinter går mot vår. Ute i hagen dukker trassige spirer opp, mellom vissent gress og tørre blader. Krokus og snøklokker åpner seg varsom mot solgløtt og katten har igjen lyst til å tilbringe nettene ute. Mars har vært mild, med mye regn og vind. Det er lenge siden snøen forsvant her hvor jeg bor, selv om det fremdeles kan finnes is på vannene i området. Men med vår og sol, kribler det i hele kroppen og jeg vil på skikkelig TUR.. Med gode dagsmarsjer og telt i sekken, hvor naturen er bare min.
Det er stor og fin parkeringsplass når du vil på tur i Madlandsheiene. På den nederste er det toalett og man betaler 50,- for å stå her.Man kan velge å gå på høyre eller venstre side av Fossbekken, jeg tok venstre. Det startet på fin sti oppover Ommundbakken. Lenger inne kommer man inn på den gamle driftevegen mot Dirdal og Gilja.
Jeg har lenge hatt lyst til å gå en langtur med telt i Madlandsheiene. Med god tid og selvfølgelig fint vær, ville jeg rusle den samme turen jeg gikk som en dagstur for noen år tilbake. Da var det sol, sommer og ufattelig mye blåbær, så jeg hadde gode minner fra den dagen. Full av forventning pakket jeg sekken og kjørte avsted. Madland er ikke så veldig langt unna, for oss som bor på nord-Jæren.
De tre Fisketjørnene ligger på rekke og rad og bakerst kneiser Vådlandsknuten med sine 811 meter over havet. Men hææ, SNØ!!!Det var ikke problem å gå nede på flaten og fjellene mot vest hadde mye mindre snø. Jeg hadde siktet meg inn på Grødeidfjellet, mest fordi jeg hadde lyst å sveipe den inn på Fjelltoppappen. Siden det var sånn opp og ned tur, la jeg sekken fra meg et sted jeg garantert ville finne tilbake til…Av alle ting fant jeg ut at jeg skulle ta en «snarvei»… Har du valget mellom lang tur på sti, eller kort tur i meget ulent terreng, ta den lange. Men jeg fant ihvertfall ut at det bor elg her oppe, det kan jeg like. Litt snø var det, men jeg greide å gå rundt. Og utsikten fra toppen var upåklagelig.
Madland ligger i Gjesdal kommune og er et flott turområde både sommer og vinter. Det er nok mindre populært enn Brekko, som er mer tilrettelagt for alle. I Madlandsheiene kan man gå en hel dag uten å se et menneske og det kan man like. Det har flere muligheter enn Brekko og gir en større villmarksfølelse. Fra gammelt av var nok Madland selve indrefileten, med stor aktivitet og egen DNT hytte, Fisketjønnbu, bygget i 1930. Den brant ned, så her ligger nå Gjesdal sin andre dagsturhytte, som absolutt er verd et besøk.
Jeg var relativt utslitt etter tindebestigningen, så det ble stien tilbake. Nå siktet jeg meg inn på dagsturhytta, for å hygge meg med en bedre lunsj. Det lå is på alle tre Fisketjørnene, så jeg kunne ha spart meg for å bære med håndkle og badetøy. Men Fisketjønnbu svarte til forventningene og det ble en usedvanlig lang pause her.
Jeg innså ganske raskt at jeg hadde planlagt litt uten forstand. I mitt hode var det sol og sommer, mens i Madlandsheiene var det snarere vinter. Det var en strek i regningen og selv om man fortsatt kan hygge seg med både telt og tur, var min planlagte rute ikke oppnåelig. Jeg hadde verken brodder eller truger med, dessuten var snøen våt. Sånn skikkelig råtten og da synker man dypt… Det nytter ikke med knær som fremdeles trenger rehabilitering. Jeg måtte tenke nytt…
Jeg satt lenge utforbi hytta og hadde både to og tre kopper varm drikke. Fordelen med denne årstiden, er at man ikke trenger å bekymre seg over å gå tom for vann.Men det var litt tidlig å ta kveld, så jeg bestemte meg for å gå opp bak hytta og sikte meg inn på Maribakken på 625 meter over havet. Herfra videre innover mot Solbjørgfjellet og finne en leirplass der.Så langt, men ikke lenger… Jeg kom til en bratt skråning med dyp snø, dessuten seig tåka inn.Men elgen hadde basket seg gjennom snøen, selv om det var gamle spor. Jeg snudde.
Det var veldig hyggelig nede ved dagsturhytta, særlig fordi det hadde blitt smålig kaldt og overskyet ute. Her inne var det både bøker, tøfler og ullpledd, så det var ikke vanskelig å finne roen. Dessuten var det fint og flatt utforbi hytta og jeg fant teltplugger som sikkert stod igjen fra andre besøkende. Det er ikke lov til å overnatte i dagsturhytta, den skal kun brukes til dagsbesøk. Det er en regel på alle disse hyttene og det tenker jeg er greit. Åpne og tilgjengelig for alle, selv om jeg satt her alene.
Jeg kunne ha fyrt i ovnen, men det var egentlig ikke så kaldt innendørs. Jeg rigget meg til med en bok og nøt resten av dagen.Mot kvelden kom sola tilbake og jeg gikk ned til broen for å hente vann, samt beundre utsikten. Så rigget jeg meg til med teltet og det føles som om det blir bare mindre og mindre. Det er et tegn på at det er lenge siden sist, når jeg bruker det mye, føles det bare større og større. Jeg vurderte å tenne bål, men var usikker på om det var bare å forsyne seg med ved. Derfor ble det hurtig varianten og det smakte godt, selv uten tilbehør. Lettest mulig sekk….
Jeg hadde en fin kveld og sov som en stein, selv i minusgrader. Neste morgen var jeg klar og hadde tenkt ut en ny plan. Etter en bedre frokost og pakking av leir, gikk jeg tilbake til hovedstien mot Maribakken. Deretter fulgte jeg løypa mot Dirdal og målet var Solbjørgfjellet. Etterpå ville jeg sikte meg inn på bilen og heller korte ned til en todagers tur. Jeg kjente godt at knærne ikke var vant med tung sekk, selv om jeg hadde gjort den så lett som mulig.
Pakket og klar igjen… Takk og pris for at jeg alltid går med staver. Det var en nydelig morgen og det såg ikke ut som om det var særlig mye snø innover. Løypene i Madlandsheiene er godt merket og lette å følge.Det var endel vann i bekkene, men det gikk fint å komme seg over. Fordelen med staver….Lenger oppe møtte jeg snøen og det ser veldig overkommelig ut. Men ikke la deg lure…
Det ble en fantastisk dag på tur, men jeg sleit i snøen. Med sekk på ryggen, to knær som jeg helst bør ta hensyn til og dyp snø som jeg sank nedi, joda, det var tungt. Når man har snø til lårene og skal kave seg ut av den, i nedoverbakke og ingenting å få feste i, så blir man litt sur. Jeg hadde tenkt vår og sommer, men dette var bare stress. Heldigvis var det mange steder hvor det ikke var snø, så jeg prøvde å unngå de største snøhaugene. Dessuten hadde jeg ikke solbriller heller med, sol+snø=snøblind. Det var mye å bekymre seg over, men det vil jo helst gå godt….
Hm, ska eg prøve meg på snøen, eller ur og kratt med huller og løse steiner? Valgets kvaler…Solbjørgfjellet ligger på 728 meter over havet, men det var mindre snø der enn Vådlandsknuten, som er høyere og lengre mot nordøst. Det var et flott terreng å gå i og fra toppen var utsikten fantastisk. Legg til sol og uten vind, så var det så jeg vurderte å sette opp telt oppå her. Kunne smeltet snø til å koke kaffe, men jeg tok heller en lengre pause og ruslet nedover igjen.
Det er alltid greit med en evaluering etter noen dager på tur. Litt sånn «hva fungerte og hva fungerte ikke «. Jeg forstår ihvertfall nå at selv om krokusen blomstrer i hagen, kan det ligge snø i fjellet. Undersøk lokale forhold i forkant og pakk med truger dersom du er usikker. Ta med utstyr for vinter, selv om kalenderen sier vår. Jeg kunne ha droppet badetøy og heller tatt med en ekstra ulltrøye. Men alt i alt var jeg godt fornøyd og gleder meg til neste tur til Madlandsheiene.
Det var godt å gå nedover og vekk fra vinteren. Det var nesten vår nede på flaten ved Fisketjørnene og jeg frydet meg. Stien nedover langs Fossbekken var like fin, helst enda finere i vårsol. Og kjøreturen nedover mot Madlandsgårdene var en fryd, mest fordi alle grindene stod åpne. For tidlig til at dyr går på beite nå, nok et hint jeg burde tatt… men NESTE GANG….
Til å være en person som er en smule pysete av seg, må jeg si at det forandrer seg ganske fort når jeg får en utfordring. Utfordring kan være så mangt, men i mitt tilfelle handler det som regel om fysisk aktivitet (ting som er såpass krevende at jeg burde stå over, på grunn av helsa), høy fart og store høyder. Det er sånne ting jeg ikke er særlig glad i, men som jeg sjelden unngår. Jeg går turer som er for krevende, tar gjerne berg og dalbane og jeg utsetter meg ofte for toppturer med fritt fall på mange meter. Det er som med mye annet her i livet, det er godt etterpå….
Levadavandring på Madeira kan noen ganger være bratt, men som regel er det flatt å gå. Men bratt opp på ene siden og bratt ned på andre kan være utfordring nok.Det var tunnel, men ikke noe som var skummelt. På den ene turen måtte vi gå gjennom en foss og det var krevende for noen. For oss vestlendinger var det omtrent som en regnskur på sommerstid.
Jeg har nettopp kommet hjem fra en vandretur på Madeira. Her skulle vi gå langs de gamle stiene, som følger kanalene som leder vann fra det fuktige nord, til det tørrere sør. Jeg hadde trent godt i forkant, så jeg håpet at knærne skulle tåle turen. Det gikk fint, de planlagte dagsturene var mindre krevende enn jeg hadde sett for meg. Men på «fridagen», hvor vi kunne gjøre hva vi ville, valgte jeg å bli med på en «liten rusletur opp til Monte»… Det var ikke det, en bakkeøkt frå Helveti ventet oss og eg sleit skikkelig…
Funchal, hovedstaden på Madeira har mange smale, trange og bratte gater.Hotellet vårt lå litt i høyden, så vi måtte først gå ned, så opp. Bratt opp..Legg merke til stilen, vi måtte ligge frempå for ikke å tippe bakover. Det var god stigning og vi slepte oss fremover.
La meg si det sånn, når godt trente personer sier at en tur er lettgått, bør du bli på vakt. For er det lettgått etter min mening, eller deres? Be gjerne om en mer detaljert beskrivelse, som antall høydemeter og lengde på turen. Det er lite vits å spør om hvor lang tid som er estimert å bruke, det er alt etter hvem man spør. Jeg kom meg opp til Monte ved egen hjelp, men det var såvidt. Min søster hadde vært smart å tatt en taxi opp, dermed var vi klar for den botaniske hagen. Med alle sine trapper og bratte bakker…
Fra Monte var det en praktfull utsikt over byen. Den botaniske hage er bygd litt sånn som jordbruket, etasjevis nedover fjellsiden. Du gikk stadig nedover og kunne betale for en bil til å kjøre deg opp igjen. Vi gikk….Hagen var et syn og absolutt verd inngangsbilletten. Det var flere steder hvor det var fint og flatt å gå, så lår og leggmusklene fikk restituert litt.Jeg hadde sverget på at jeg ikke skulle GÅ ned igjen til byen, da var dette et alternativ.
Det finnes en tradisjon i Funchal som har vært populært siden 1850, Carros de Cesto, eller kurv-slede med sjåfør. Farten nedover de bratte bakkene kan komme opp i 60 km/t og vikeplikt fra høyre er fraværende. Jeg greide såvidt å overtale min søster om at dette var en god ide, med argumenter som at dersom det var høy ulykkesrisiko og mange dødsfall, hadde de sluttet med turene for lenge siden. Jeg lot være å tenke, kjøpte billett og vipps, der suste vi stive av skrekk nedover de bratte bakkene.
Det gikk så det kvein i tremeiene nedover. Bak står våre to carreiros, i stråhatt og hvite klær. Skoene har visstnok såler av bildekk, slik at de kan bremse farten uten skader.De måtte jobbe litt for pengene, med å dra kjelken over de flate partiene. En stille stund i takknemlighet, over å ha kommet helskinnet ned.
Men den mest krevende opplevelsen jeg hadde på Madeira, var Gabo Girāo. Her henger en klar glassplate 580 meter over bakken og man stirrer rett ned i intet. Eller, langt der nede var havet, klipper og gress. Man måtte betale for herligheten, 5 euro, så var det fritt frem. Jeg stod til en vennlig hånd hjalp meg over, først da greide jeg å gå utpå alene. Det var en stor opplevelse, mest at jeg faktisk greide å gå på glass, mens høydeskrekken ble holdt i sjakk.
Det frista ikke å sette beina utpå der. Så fornøyd med at jeg kom meg utpå alene. Selv om jeg måtte stå på bjelkene, i tilfelle glasset sprakk og forsvant. Men ut dit stod jeg over. Det får være grenser for hva man trenger utsette seg for… Utsikten derimot kunne nytes fra fast grunn. Stedet er populært blant paraglidere og det kan jeg godt forstå.
Man trenger absolutt ikke utfordre skjebnen for å ha en fin ferie. Og jeg er ganske sikker på, at for mange ville ikke disse opplevelsene vært utfordrende i hele tatt. Der er vi heldigvis forskjellige… Jeg har en innebygd stemme som lokker og utfordrer meg, slik at jeg bare MÅ. Det er rart, fordi ofte så er det disse litt utfordrende opplevelsene jeg husker best fra en tur. Følelsen når jeg kom opp siste bakken til Monte og kunne slappe av i en stol. Å «fly» nedover bakkene jeg hadde slitt meg opp, i en flettet kjelke som knakte i svingene. Følelsen av å greie stå på utsiktspunktet lenge nok til at det ble tatt bilde av meg. Joda, jeg må nok forsatt utfordre meg litt…
Madeira hadde mange flotte opplevelser man bare kunne nyte, som alle de flotte soloppgangene fra frokostsalen. De kommer også til å være med meg lenge….
Det finnes noen steder som er vakrere om vinteren og Rennesøy er ett av dem. Selv om det egentlig kan være at øya er finest om sommeren, for jeg har strengt tatt aldri gått tur der på sommerstid. Men jeg har gått mange turer på kryss og tvers av øya, selv om det bare har vært på vinterhalvåret. Her ute mot havet er det nemlig perfekte forhold på den kalde årstiden, med mildt vær og mye lys. Legg til en fantastisk utsikt i alle retninger, så forstår man bedre hvorfor Rennesøy er et flott sted hele året. Det er også et pluss at øya kan nås enkelt, gjennom tunnel fra sør eller ferje fra nord.
Veien opp til Sel er for viderekomne, den er smal og svingete. Treffer man noen her, må det rygges til en møteplass. Det slapp jeg heldigvis…Det er opparbeidet en fin parkeringsplass og man betaler 30,- for å stå en dag, som betales med vipps.Det er flere muligheter, men jeg holdt meg til planen. Det vil si å gå rundturen til Rennesøyhodnet.Det starter på god traktorvei innover.
Jeg har vært på Hodnafjellet, som er det offisielle navnet på toppen. Det var for noen år siden, en kald og forblåst påskedag. Sola skein og vi lette etter påskeharen. Det var på den tiden barnebarnet fremdeles trodd på påskehare og julenissen. Altså endel år siden.. Jeg tenkte endel på den dagen, da jeg ruslet avsted. Men idag var det ikke tegn til hare noe sted og sola hadde gjemt seg bak et lett skylag. Det var frost i bakken og en kald bris. Men oppå her blåser det nok alltid, tenkte jeg….
Det er endel grinder og gjerdeklyvere på turen, for her går man gjennom kulturbeite.Det lå is på Dalestemmen, som var et vannmagasin for Rennesøys første kraftverk i 1930 årene. Rundt vannet ligger spor etter gamle husmannsplasser og selv sauene var borte vekk. Turen er veldig godt merket og skiltet, så her trenger man ikke gå seg vill.
Det finnes flere steder å starte turen fra, men starter man på Sel, har man unnagjort de verste bakkene med bil. Sist gikk vi fra Hegglandslia, men det er bare fantasien som setter grenser for hvor langt man vil gå. Eller hvor bratt.. Toppen er ikke høyere enn 234 meter over havet og er det høyeste punktet på Rennesøy. Så da ruver den litt i terrenget uansett og jammen er det bratt nok enkelte steder. Allikevel er området mest kjent for å være en av de eldste kystlyngheiene i Norge.
Man følger stien som går over demningen og så deler stien seg.Det var nesten som himmel og hei gikk i ett.Rundturen er lettgått og omtrent 6 kilometer lang. Det kan være lurt med vanntette sko, men nå var bakken frosset og hard.Dessuten er det blitt gjort en kjempejobb med å tilrettelegge løypa og det var en fryd å følge den.
Kystlynghei er vanlig i alle land som ligger rundt Nordsjøen og allerede i yngre steinalder slo de første bøndene seg ned her på Rennesøy. Her kvittet de seg med skogen, slik at det var gras og lyng som vokste istedet. Denne kunne brukes som beite for husdyra og enda holdes området fra å bli overgrodd, ved at kyr og sau beiter ute hele året. Jeg må innrømme at jeg såg ingen dyr på hele turen. Det var heller ikke særlig folksomt, men det har nok mer med tidspunktet å gjøre. For jeg vet av tidligere erfaring at området er populært.
Det var innimellom skikkelig holkeføre og jeg vurderte hele tiden om jeg skulle ta på brodder. Men det ble å heller gå utenom de verste islagte stedene, samt å bruke god tid.Jeg trodde først at dette var Hodnet, det ligna. Men det er Dalsfjellet.Som sagt var det flott utsikt og dette er mot fastlandet i nord. Mer snø der ja…Til å være avskoget, må jeg si at relativt mye av turen går gjennom skog. Dette er plantet skog og en fin variasjon fra de åpne heiene.
Jeg har besøkt lynghei tidligere, både i innlandet og utlandet. De ligger ofte ved kysten og er skapt av mennesker gjennom tusener av år. Det synes jeg er fascinerende og jeg kikket etter spor fra fortiden hele tiden. Det er en lang historie av bosetting her ute, noe som har satt sitt preg på naturen. Både røsslyng og gress var i dvale nå, mens noen steder var einerbuskene enten hugget eller gnaget ned. Lynghei er en sterkt truet naturtype og Norge har forpliktet seg til å bevare den. Det krever kontinuerlig arbeidet, ved å la dyra beite, brenne eller hogge ned trær, for å hindre at området gror igjen.
Dette ble et perfekt lunsjsted, selv om jeg ikke hadde vært på toppen enda. Det lå litt i le og hadde en fantastisk utsikt mot sørover. Nistepakken bar preg av en nøktern januar, med knekkebrød og frukt. Julebrunosten var unntaket, men nå går det mot slutten på den og. Etter en lang pause, trasket jeg videre og plutselig kunne jeg se Rennesøyhodnet foran meg.Det var ikke vanskelig å finne en annen vei rundt isen. Det er muligens vått når det ikke er frost.
Jeg ville nok ikke kalt turen for en topptur, ihvertfall ikke når man starter fra Sel. Tar man en av løypene som starter nede ved sjøen, har man derimot en god økt foran seg. Nå følte jeg at jeg svevde fremover og opp, så det var en ny følelse. Det ble litt klatring over noen steiner på slutten, men snart kunne jeg nyte utsikt i alle retninger. Jeg forstår godt hvorfor man hadde en bygdaborg her under eldre jernalder. Det samme gjorde tyskerne under andre verdenskrig, de bygde murer av steinene som allerede var her.
Jeg er usikker på hvor alle de flate steinene kom fra og hvem som bygget de flotte gjerdene. På toppen er det mye man kan hygge seg med. Det står to sambandsmaster, en varde, kikkert, informasjonstavle og DNT postkasse. Et hyggelig og lunt sted til å spise nisten er det også, men jeg hadde allerede spist. Jeg brukte heller tid på å beundre utsikten og den var vel verd turen.
Som sagt ville jeg gå rundturen. Jeg gikk ytre veien opp til toppen og den indre tilbake. Vil du ha den raskeste, kan du gå opp og ned den indre. Selv om den er noen hundre meter lenger, er den mer lettgått og med bedre sti. Du er mer i lyngheia, mens den ytre veien hadde finere utsikt. Det er satt opp piknik bord flere steder, både i skogen og på utsiktspunkt. Så her kan man hygge seg på tur, uansett hvordan vær og vind er. Både stier og merking er godt vedlikeholdt, så all ære til Rennesøy og Finnøy turlag som jeg antar gjør den jobben. Og ikke minst grunneiere, som tillater ferdsel på sin eiendom.
Se etter dette, hvis du ikke vil gå samme vei tilbake. Her gjelder det å holde seg på merket sti, jeg havnet uti søleområdet. Ikke frost her, altså..Det var nesten som om jeg angret på at jeg allerede hadde spist. For en nydelig plass til en lengre pause….Men snart var jeg ute på heia igjen, bare på grusvei. Det var fint det åg…
Jeg har allerede bestemt meg for at jeg vil tilbake til Rennesøy på sommerstid. Mest fordi jeg har lyst til å se lyngheia når det ikke er vinter. Dessuten er det mye annet å oppleve på Rennesøy, selv om de ikke lenger er en egen kommune. Alle de 8 bebodde øyene, som før tilhørte Rennesøy kommune, er nå under Stavanger. Å ta en øyhopping her ute, i det milde, fuktige og maritime miljøet, bør stå på de fleste sin liste over opplevelser. Jeg er ihvertfall veldig klar…
Stien slynger seg fint gjennom landskapet. Litt bakker må man regne med, men særlig krevende er turen ikke. Jeg liker god informasjon og hundeeiere kan neppe misforstå dette skiltet…En siste gjerdeklyver før stien seig nedover. Tilbake ved Dalestemmen. En siste hilsen fra naturen…
