Grytenuten, mens alle andre sover.

Jeg er veldig glad i å være på ferie, særlig sammen med de jeg er mest glad i. Et av årets høydepunkt er gutteturen sammen med sønnene mine og favoritt barnebarnet, som i år har gått til Finnvik i Suldal kommune. Men det kan bli lange morgener og det er ikke kroppen min så glad i. All den sitting og ligging på brygge, i sofa og under parasollen… Vi er nemlig litt forskjellige i døgnrytme, og til og med han på 8 har begynt å ligge frampå. Så da jeg hørte at det var fine turmuligheter ikke langt fra leiligheten, fikk jeg en plan.

Det var en sånn strålende morgen i Finnvik, men idag hadde jeg ikke tid til morgenbad.
Til og med kaffen ble drukket underveis.
Det var meg og kyrne som var våkne….

Tidlig oppe er jeg jo uansett, så det var ikke et problem. Klærne lå klar i stua, siden jeg har underkøya på rom med han på 8. Jeg snek meg ut som en tyv om natten. Niste ble smurt og kaffetrakteren var bare å trykke på. Alt var nemlig gjort klar dagen før, (hvem sier at ikke jeg kan planlegge)… Jeg droppet morgenstell og det tok meg ikke mange minuttene før jeg satt i Toyotaen og lirket meg ut av parkeringsplassen. Dagen var bare MIN…

De heftigste stigningene hadde navn, usikker på hvem de var oppkalt etter…
Etter grusvei ble det bratt stigning i tett skog. Skikkelig bratt…
Det er noe spesielt med morgenlyset gjennom tett skog og jeg var så fasinert at jeg nesten glemte å gå…

Turen jeg hadde valgt meg ut, var Grytenuten. Det er en topptur og ble nok valgt litt fordi jeg trengte å utfordre hode og kropp, samt brenne av noen kalorier. Lange, sløve feriedager med mye god mat og vin, sørget for at oppladningen var på topp. Her hadde jeg 862 meter stigning å bryne meg på, men ifølge ut.no var turen 5 km lang og beregnet tid var 4 timer. Så planen var å være tilbake til de andre stod opp og ha felles frokost.

Det kom seg da jeg kom ut av skogen, ikke fullt så bratt. Men fremdeles oppover…
Utsikten var enestående.
Det var merket ut til et utkikkspunkt og selvfølgelig tok jeg en liten omvei for å sjekke utsikten. Det var verd turen..
Flott morgen ❤️

Det jeg IKKE hadde fått med meg, var at 5 kilometer var hver vei. Dessuten er 862 meter ganske høyt og det sier seg selv at det er tungt. Jeg svettet og slet, sola stekte allerede godt, selv om det var tidlig. Det svermet av fluer og klegg rundt meg, så jeg var riktig populær. Det kom mange tanker om å snu, være fornøyd med den fine utsikten jeg hadde sett og høydemetrene jeg hadde gått.

Da jeg kom opp til Krokavatnet, gikk det opp for meg at jeg var knapt halveis.
Sauene bare kikka rart på meg og jeg var usikker på hvilken topp som var målet for turen. Det viste seg å være den helt bakerst.
Tåken kom og gikk da jeg kom opp i høyden.
Nok et sted hvor jeg vurderte å snu, hva skal man på en topp dersom man ikke ser noe??

Jeg brukte mye tid på å tenke på hva det er som gjør at jeg ikke snur. Det er akkurat som om jeg blir staere, etterhvert som jeg blir mer og mer sliten. Veldig usikker på om det kan kalles en god egenskap eller bare dumhet. Uansett, da jeg faktisk kunne SE toppen, var det helt uaktuelt å snu og jeg slepte meg videre. På toppen var det en fantastisk utsikt og gleden over at jeg kom meg opp, var stor. Nistepakken smakte godt og vannet likeså.

Varden på toppen var god å støtte ryggen inntil, mens jeg nøt mat og drikke.
Utsikten var heller ikke verst.
Det var til og med kikkert og turbok å skrive navnet i, men jeg droppet det…

Etter å ha vært på toppen, var det en fornøyelse å gå nedover. Det var faktisk sånn at jeg følte jeg løp på lette bein nedover, men det er kanskje å overdrive litt… Jeg møtte endel folk på nedturen, men å si at dette er en tur hvor man går i kø, er å lyve. Her kan man virkelig nyte naturens fred og ro, samt få en skikkelig økt for både bein og lunger. Jeg rakk ikke frokosten, heller ikke lunsjen… Men det føltes ihvertfall herlig å ligge under parasollen resten av dagen….

Jeg følte meg litt som en ung og sprek fjellgeit på nedturen. Humøret var på topp.
Tenk at opp dit gikk jeg… Det er ihvertfall ikke noe problem å finne frem, løypa er veldig godt merket.
Nede på parkeringsplassen ved Kjølvikstølen stod det klart og tydelig at det var 5 kilometer til Grytenuten. Det fikk jeg ikke med meg da jeg startet å gå….
Vel hjemme gikk kaffe og is ned på høykant. Og ingen hadde egentlig savnet meg, så det var vinn, vinn… Ferie er topp….

Roadtrip til Knubedalen.

Igår var jeg på tur til Dalane. Det var en høyst nødvendig fritidsreise for å ivareta min mentale helse og koronarestriksjonene ble overholdt til punkt og prikke. Jeg kjørte alene i min private bil, jeg hadde med meg både mat og drikke, samt jeg holdt god avstand til lokalbefolkningen. Faktisk var jeg knapt i nærheten av andre mennesker, bortsett fra en fisker. Og han var det sikkert 200 meter bort til, så det må være innafor.

På vei inn i Runaskaret sammen med morgensola.
Her har jeg aldri vært før, selv om jeg har kjørt forbi skiltet mange ganger.
Alteret som står på toppen av haugen, kan ha blitt brukt til ofring i eldre jernalderen.
Og her er han, Rosslandsguden. Hodet kan ha stått på alteret, men det er vanskelig å vite sikkert ca 2000 år senere.

Målet for turen var Knubedal, denne lille, trange dalen mellom Sogndalstrand og Jøssingfjorden. Men ingen roadtrip er komplett uten overraskende avstikkere, så plutselig var Toyotaen på vei opp en grusvei mot Rosslandsguden. Jeg har kjørt forbi skiltet så mange ganger i årenes løp, at NÅ var øyeblikket kommet. Rossland var fra gammelt av et sentrum for dyrking av Frøy, som i norrøn mytologi ble sagt å gi fruktbarhet, erotikk og kjærlighet. Det er nok grunnen til at Sokndal hvert år arrangerer sin berømte Kjærlighetsuke, med fokus på livskvalitet og nestekjærlighet. Jeg stod lenge på toppen og ventet på en åpenbaring, men måtte tilslutt bare gi opp og finne bilen.

Det var både hotell og kafé i Sogndalstrand, men jeg unngikk all kontakt med lokalbefolkningen. Dessuten var det stengt og slett ikke folksomt.
Turen starter med å krysse broen. Herfra har man flott utsikt til trehusene.
Heldigvis hadde jeg kart på mobilen og turbeskrivelse på ut.no. Litt mangelfull skilting og merking…
Men for all del, det var NOEN skilt…
Det går bratt oppover Årosen, i nydelig terreng. Her er merket.
Man får god utsikt over Sogndalstrand.
Siden jeg hadde kjørt hjemmefra i all hast, ble det en lang frokostpause midt i stigningen, for virkelig å nyte utsikten og den flotte dagen.
Denne vakre skapningen tok seg også en pust i bakken.

Det finnes flere måter å komme til Knubedal på, men det er enten til fots eller til havs. I dalen ble det før drevet jordbruk, men gårdene er forlengs fraflyttet. Husene er blitt fritidsboliger, men fremdeles kan man få en følelse av hvordan det må ha vært å leve i den trange dalen. De brukte nok mest båt til handel og sosial omgang med omverdenen, for det er litt av en bakke som må forseres når man tar turen over heia…

På toppen av Årosåsen står både kikkert og postkasse med turbok. Høyeste punkt er visstnok bare 178 moh, men utsikten er flott.
Godt fornøyd, men skikkelig varm på/i toppen. Jeg hadde bomma totalt med påkledningen, ull og boblejakke på denne flotte vårdagen var hot like hell…
Mor og barn var de eneste jeg traff på turen. Bak skimtes utallige vindmøller.
Rett ned under her, ligger Knubedalen. Heldigvis var ikke løypa her, selv om jeg trodde det. Rota litt rundt, selv om jeg fulgte løypa «Årosen rundt».
Like før stidele og man starter å gå nedover til dalen, står dette korset. Hvorfor vet jeg ikke, muligens fordi Sokndal er «bedehus land»?
Det går ganske så bratt nedover, bland mosekledde trær og vårblomster.

Jeg blir alltid fasinert av å besøke disse stedene hvor folk tidligere levde og strevde. Å vandre mellom de gamle husene, suge til meg stemningen og undre meg over hvem de var de som bodde her… Nå var det helt tomt for folk og jeg vandret etter litt tid nedover mot havet. Lunsjen ble spist mens jeg lå i gresset og hørte på fuglene. For de holdt jammen skikkelig konsert. Dalen må være et syn om sommeren når alle trærne er grønne og jeg kikket som alltid etter passende teltplasser, bare i tilfelle.

Endelig i Knubedalen…
De fleste av bygningene var velholdt.
Jeg savnet litt informasjon om historien til dalen. Det eneste jeg har funnet ut, er at gården ble fraflyttet i 1957.
Lengst inni dalen ligger Knubedalstjørna, med Brålandsknuten bak.
Utsikten over myra før Knubedalstranda.
Utsikten fra liggende. Tror ikke jeg tar den veien tilbake…

Mett og trøtt ble jeg, derfor var det uaktuelt å gå samme vei tilbake. Istedet gikk jeg helt ned til sjøen og fulgte stien langs svabergene. Her var flere steder bratt og ulendt, men det var satt opp tau og stålvaier som man kunne bruke under klatringen. Jeg sleit med merkingen, retter sagt mangel på merking. Her tenker jeg at Sokndal kommune har en jobb å gjøre og dersom det er penger det står om, kan jeg gladelig sponse en boks med rød eller blå spraylakk. Da jeg forstod at stien IKKE gikk på svabergene, gikk det mye bedre. Dessuten er det umulig å gå se vill, med sjøen til venstre og fjellveggen til høyre…

Bak sjøhuset, i enden av ura, går stien opp. Det var skilt, men ingen merking videre.
Med stavene i ei hånd og sekk på ryggen, var det litt knotete å klatre. Men jeg kom opp…
Utforbi Knubedalsvika ligger Store- og Litle Fogsteinen, et naturreservat for fugler. Her hekker både måker og ærfugl, samt en sjelden gang havhest.
Tilbakeblikk på stien… Det ble mye opp og ned, frem og tilbake mellom de store steinene.
Men endelig kunne jeg se Sogndalstrand.
Båthavna har rasteplass, toalett med både dusj og vaskemaskin, samt skulpturer for de kunstinteresserte.
«Gerda, eg tykje æg ser bådan»

Jeg hadde en fantastisk dag i Sokndal. Turen hjem gikk langs kysten, med musikken på full styrke og siste rest fra termosen. Glemt var koronarestriksjoner og andre kjipe greier, jeg var nemlig i gang med å planlegge neste roadtrip til andre nabokommuner. Det føltes som om jeg hadde vært på tur i flere dager, selv om det bare var en dagstur. Men Sokndal er full av opplevelser og jeg hadde virkelig fått med meg mye. Selv om jeg savnet en softis fra kafeen på Hauge i Dalane….

Det er alle detaljene som gjør Sogndalstrand verd et besøk. Gjennomført koselig ❤️
Sol og vår gir energipåfyll til kropp og sjel.

En fredelig stund ved Flassavatnet.

Hvis jeg skal klare finne noe positivt å si om det siste året med korona, må det bli at jeg virkelig har fått øynene opp for nærområdene her jeg bor. Vi har gått tur, badet og teltet, samt fått feriefølelsen, kun en kort reise hjemmefra. Jeg har oppdaget områder og turer jeg ikke engang har hørt om tidligere. Slik som Flassavatnet i Gjesdal kommune. Og det er med skam jeg innrømmer, at for meg har alltid Ålgård vært et sted man kjører gjennom, på vei til mer spennende destinasjoner lengre sør. Men det var før!

Vi var så tungt lastet, at det var såvidt vi kom oss over gjerdeklyverene.
Det gikk ikke fort oppover grusveien, men hvem har det travelt på tur?
Flassavatnet har sti helt rundt, men så langt hadde ikke vi tenkt oss.
Turen rundt er flat og lettgått, men det gikk allikevel fryktelig seint. Særlig når alt skulle undersøkes og helst stikkes i med pinnene.
Froske-egg derimot… Dem holdt det å se på i stum undring og tenke på vår og rumpetroll.

Det var mitt lille barn som introduserte meg til området rundt Flassavatnet, som ligger mellom Ålgårdsheia og Limaheia. Hun har en god venninne, som bor like ved der hvor turstien starter og de går her ofte. Det er god plass til å parkere ved Gjesdal Idrettspark og turstien starter like ved. Herfra kan man gå opp til ulike topper, samt rusle en tur til vannet.

Her hadde jeg egentlig tenkt å sette opp teltet, men det var vått i bakken og fullt av kumøkk. Så det ble skogen bak, hvor nordavinden blåste rett inn.
Det er fint å sette opp teltet sammen og velge den beste plassering.
Det tar tid å flytte inn, når man samtidig bare MÅ beundre utsikten.

Jeg hadde lovet han på 8 at vi skulle dra på en SKIKKELIG telttur i påsken. Dvs en tur hvor vi ikke kjører helt frem, eller pakker ukritisk alt vi har lyst til å ha med. Nå skulle alt pakkes i sekk og bæres i timesvis til leirplassen. Min plan var 2 netter, men mitt lille barn og hennes venninne skulle være med den første. De skulle ikke gå inn sammen med oss heller, men kommer senere på dagen. For som hun sa: » Hva er det å finne på der inne?»

Det smakte skikkelig godt med hjemmelaget og sukkerfritt påskesnop og varm te. Særlig etter å ha slept en 25 kg sekk gjennom villmarken i lang tid…
Andre var mer opptatt av å spikke spyd.
Dessuten er det mye å utforske, både til lands og til vanns, for store og små.

Ja, hva er det egentlig å finne på? Det er mye arbeid å være på tur, telt skal opp og utstyr ryddes. Det var langt å gå til bekken for å hente vann, så hver gang jeg ville ha noe varmt å drikke, tok det tid. Det var også mange turgåere som gikk forbi og da skal det hilses og prates, hunder skal klappes og turopplevelser deles. Han på 8 hadde ihvertfall ingen problem med å få tiden til å gå og da resten av følget ankom, var det nok et telt å sette opp og mer vann å hente samt hunder å klappe og turopplevelser å dele. Å sånn går no dagane….

To telt i leiren vår, det er vi ikke vant med.. Han på 8 var storfornøyd.
Kvelden ble tilbrakt rundt bålet med pølsegrilling. Ved hadde vi båret med, ellers hadde vi neppe funnet noe tørt å brenne.
To iskalde bestevenner…

Det ble en fin, men kort kveld, før vi fant soveposene. Det var nemlig iskaldt. Nordavinden kom i sterk kuling og blåste gjennom marg og bein. Tidlig neste morgen ble det en brå avslutning på turen. Jentene var i gang med å pakke lenge før han på 8 og jeg var ute av soveposene. De hadde nemlig ikke sovet hele natten fordi de frøs, og ville verken ha varm kakao eller frokost. Alle eggene og boksene med bønner jeg hadde båret inn, ble pakket og båret ut. Sjelden har en leir blitt pakket så raskt ned, i vinden og regnet, for han på 8 ville også hjem da jenter og hunder skulle HJEM. Det var slett ikke varmere idag og sekken knapt nok lettere.

Skikkelig friskt i vinden og det frista ikke engang litt med et bad..
De holdt høyt tempo i retning bilen. Til og med han på 8 gikk målbevisst og rett frem.

Frokost ble istedet inntatt på nærmeste bensinstasjon som var åpen, med nybakte boller og varm kaffe til meg. Det var slett ikke feil det heller. Vi ble enige om at det hadde vært en fin tur, men at neste gang skulle vi vente til gradestokken hadde et to sifret tall på pluss siden. Og helst ikke vind… og hvor vi kunne kjøre helt frem. Rent bortsett fra det må man kunne si at det var en vellykket tur!!

Lykke er tannpuss med denne utsikten.