Jeg har aldri vært opptatt av å gå de høyeste, bratteste eller mest krevende toppene når jeg er på tur. Målet har alltid vært opplevelsen. Kilimanjaro startet som en spøk, jeg tullet om å bestige fjellet for å feire at jeg ble 50 år. Etter som årene gikk og dagen nærmet seg, snudde spøken til en drøm, et mål og noe å se frem til. Men verdens høyeste frittstående fjell er liksom ikke et sted man bare joller avsted til, det krever endel forberedelser.
Kilimanjaro er det høyeste fjell i Afrika med sine 5895 m.o.h. og reiser seg opp fra høysletten i Tanzania, sør for grensen mot Kenya. Toppen er egentlig tre vulkaner, hvor hovedtoppen som er målet for de fleste er Uhuru Peak. Jeg kjente kun fjellet fra bilder, hvor den snøkledde toppen hever seg over savannelandskapet rundt. Det går mange ulike ruter opp til toppen og fjellet er regnet som et enkelt fjell å bestige. Ofte beskrives det som en lang og vakker fjelltur i et fascinerende landskap som alle kan gjennomføre. Jeg er muligens litt uenig i det.
Å forberede seg til en slik langtur handler mye om det rent praktiske. Man kan ikke bare jolle avsted alene til Kilimanjaro. Det kreves at man deltar på en organisert tur; nasjonalparken er et sårbart område med regulert ferdsel. Dessuten er det turisme som gir lokalbefolkningen noe å leve av og for meg var det viktig å finne en turarrangør som hadde fokus på å behandle guider og bærere skikkelig. Valget falt på Afrikasafari og jeg var kjempefornøyd med opplegget og servicen deres. Jeg fant ut at når jeg først skulle reise, skulle det gjøres skikkelig. Derfor ble fjellturen utvidet med en ekstra dag for å venne meg til høyden samt jeg la på to dager med safari og nærmere en uke på Zanzibar. Det tok meg tre år å spare opp nok penger og et halvt år å forberede meg fysisk.
Det hjelper godt på å forberede kroppen til å tåle lange dagsmarsjer med sekk på ryggen. Ikke det at de var så lange i avstand, men vi gikk forferdelig seint…. Og det skal man i slike høyder. Min utfordring var at jeg hadde hatt min andre store prolaps operasjon 8 måneder tidligere. Derfor var planen å trene mest mulig uten å overbelaste ryggen. Jeg trente endel styrke med fysioterapeut, men mest av alt gikk jeg tur. Korte og lange, med og uten sekk, minimum tre dager i uken.
Som sagt kan stort sett alle som vil bestige Kilimanjaro. Det som er utfordrende er høyden. Ingen kan forbered seg på å takle kroppens reaksjon på den tynne luften i høyden og det er kun halvparten så mye oksygen på toppen av fjellet som ved havet. Høydesyke kan gi hodepine, søvnløshet, nedsatt appetitt, kvalme og svimmelhet. Gradvis kan det føre til oppkast, problemer med å koordinere og å gå samt pustevansker. I verste fall dør man av det. Det eneste som hjelper er å komme seg raskt ned. Det som kan hindre høydesyke er å gå seint opp slik at kroppen venner seg til tynnere luft og drikke mye.
Når det gjelder utstyr, hadde jeg det meste. Det er mulig å leie utstyr på hotellet hvor man bor før turen starter, men det anbefaler jeg ingen å gjøre. Å leie sovepose fikk en av deltakerne i gruppen min erfare negativt. Han var en stor mann, slik at soveposen var for liten. Å ligge i minusgrader, utslitt og med lett høydesyke i en sovepose hvor glidelåsen ikke kan lukkes gjør turen mindre behagelig. Mildt sagt…..Ha ditt eget, helst godt brukte utstyr og følg pakkelisten nøye. Det er ikke snakk om «travelling light», men du trenger ikke ha det dyreste og nyeste utstyret. Du pakker to sekker, en dagstursekk som skal bæres selv og en sekk med alt annet på maks 15 kg som blir fraktet av bærere. Sekken som skal bæres blir veid ved starten av turen og er sekken for tung, må du betale for en ekstra bærer. Ingen av bærerne skal ha mer enn 20 kg, dine 15 + 5 kg eget. Men det var ufattelig å se noen av de lassene som enkelte slepte med seg og jeg har all respekt for alle som jobber som bærer uansett hvilket fjell de bærer på….
Jeg planla å dra i oktober og datoen var nøye valgt ut ifra når det var fullmåne. Nærmere himmelen så jeg for meg at jeg aldri ville komme til fots og da er det jo kjekt med skikkelig lys…. Selve bestigningen av toppen skjer nemlig om natten, slik at soloppgangen kan nytes på toppen. Ruten var valgt; Machameruten (Whiskeyruten), kjent som en lang og krevende løype som er mindre nedtråkket enn andre raskere løyper. Den er 100 km lang, 62 km opp og 38 km ned, og dette skulle jeg bruke 7 dager på. Turen startet fra Sola til Kilimanjaro International via Amsterdam. Deretter to netter på hotell i Moshi, med klargjøring av utstyr og bli kjent med de andre deltakerne og guidene. Vi var fem personer i gruppen vår; 4 nordmenn og 1 fra England. Turen vil jeg nå vise deg gjennom bilder før jeg konkluderer med om det var en vellykket tur.
Turen ble en vandring på godt og vondt. Hele 7 dager på tur i en natur som mange ganger tok pusten fra meg var en «once in a lifetime» opplevelse. Jeg var intenst lykkelig av all skjønnhet jeg kunne se og føle. Dessuten elsker jeg primitivt teltliv og er vant med det. Det var ikke de andre i gruppen og for enkelte av dem var nok de syv dagene en lidelse som de bare måtte holde ut for å kunne si at de hadde besteget Kilimanjaro. Merkelige greier….Jeg slet heller ikke med høydesyk i motsetning til de andre og sov, spiste og gikk helt fint. Til og med ryggen var grei nok. Jeg ble beskrevet som «en faens maskin» av en av ungdommene som slet mest med høydesyke. Jeg innrømmer at jeg valgte å ta det som et kompliment…..
Men jeg kommer nok aldri til å gå så høyt flere ganger. Grunnen var de siste 200 meter til toppen. Jeg var totalt likegyldig og kunne ikke forstå hvorfor de andre gråt og jublet over å ha nådd målet. For meg spilte det ingen rolle, det var så vidt jeg gadd å ta bilder. Hjernen fungerte nesten ikke, jeg var kald (-20 C på toppen) og utmattet. Det var en skremmende følelse. Så ja takk, gjerne flere fjellturer i Afrika men ikke høyere enn 5500 m.o,h. Allikevel anbefaler jeg Kilimanjaro turen på det varmeste til alle eventyrlystne, men lov meg at du ikke blir skuffet dersom du ikke kommer til toppen. Jeg innrømmer gjerne at for meg var det alt det andre som var kjekkest, en topp er en topp…… God tur!!
