På vei til Santiago de Compostela, del 3.

De tre musketer på eventyr i Spania. Noen såg mer fornøyd ut enn andre….

Endelig var tiden komme til å dra tilbake til Spania og fortsette på ferden mot Santiago. Denne gangen skulle jeg ha selskap av mine to sønner, litt uvisst om det var mitt eller deres forslag. Vi hadde trent og forberedt oss godt i forkant og jeg hadde satt opp klare regler for hva som var forventet i bytte for 2 1/2 ukes gratis utenlandsferie. Eller; kanskje ikke ferie var rette ordet for ekspedisjonen vår. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle fullføre pilegrim turen siden i mitt hode var jeg godt over halvveis. Det var jeg altså ikke….og ikke fullførte vi heller. Sånn kan det gå når positiv tenkning tar overhånd!

Tilbake i Burgos, hvor den borglignende byporten Arco de Santa Maria tar imot oss.

Reglene var helt klare: 1. Jeg begynner å gå når jeg er klar om morgenen og de som ikke er opp da, får finne veien selv. 2. De som ikke gidder å gå lengre og setter seg ned, går jeg ifra, så sant de ikke er syke eller skadet. 3. De som ikke går med meg, får betale mat, drikke og transport hjem selv. Det var altså knallharde krav jeg satte, litt basert på erfaringer fra tidligere turer vi hadde vært på. Man kan trygt si at ikke alle turer har vært like vellykket….Jeg gledet meg veldig til å ha guttene med meg på turen. Samtidig var jeg en smule skeptisk siden de foretrekker å sitte foran en pc og kaller seg nerder med stolthet. Jeg forberedte dem på at dette kom til å bli blod, svette og tårer, mildt sagt.

Da har vi ankommet Rabe de las Calzadas og er klar til å begynne å gå. Vi startet med å ta de første 11,8 km i taxi, jeg hadde tross alt gått strekningen før.Det passet guttene bra….

Dette var ofte sånn det var, jeg kunne såvidt skimte guttene langt der foran. Full seier til ungdommen…. Men de var snille og ventet på meg.

Planen var enkel, vi skulle gå så langt mot Santiago som vi rakk fra 4 til 22 mai 2017. Dagsetappene skulle være mellom 20-25 km pr dag, kanskje mer og kanskje mindre. Som vanlig hadde jeg ikke planlagt mye og guttene overlot all planlegging til meg. Det kunne bare gå godt… Allerede før vi dro hjemmefra kom første uenighet, Steffen insisterte på å ta med seg en svær høyttaler på flere kilo. Jeg forsøkte å forklare hensikten med å pakke lett og bæring av sekk i timevis mange dager på rad. Til ingen nytte, så jeg lot dem gjøre som de ville.

We`re on the road to nowhere, come on inside…. Taking that ride to nowhere, We««`ll take that ride..

Jeg var mest spent på hvordan det skulle bli å gå i to uker med sekk. Ulempen med å dele turen opp, slik jeg hadde erfart det tidligere, er at de første tre, fire, fem dagene er tyngst. Da er beina såre og kroppen verker. Etter disse dagene begynner man «å gå seg til» slik at kroppen tilpasser seg og blir vant med å bære og gå lange etapper. Da har turen vært over for mitt vedkommende og når man starter opp igjen året etterpå, er det akkurat likt de første dagene. Jeg var ikke sikker på om det kom til å bli bedre og bedre jo lengre vi gikk, men jeg hadde et håp. Erfaringen viste at på noen måter ble det bedre, den verste stølheten i musklene gav seg jo lengre vi gikk. Rygg og hofter ble bedre og bedre, merkelig nok. Gnagsår og såre bein ble ikke bedre, så hver morgen startet jeg med plaster og sportstape på sengekanten.

Hontanas er en klassisk pilegrimsby, hvor veien går gjennom hovedgaten. Vi spiste tidenes lunsj her og nøt utsikten.

Steffen brukte enhver anledning til å praktisere litt yoga, ha-ha….

Det var mye folk på herbergene, men vi greide alltid å få hver vår seng. Trangt og meget sosialt.

Jeg fant fort ut at det var veldig annerledes å gå sammen med sønnene mine, i motsetning til å gå med en venninne. Jeg følte meg til tider som det femte hjulet på vogna, vi var helt på forskjellige kanaler. De gikk i timevis og snakket. Og snakket… For meg er det ubegripelig at de som brødre har så mye usagt seg imellom… Temaet var gresk for meg; dataspill og en virtuell verden som jeg ikke forstod meg på. Men det var underholdende å lytte til dem og innimellom forsøkte de å dra meg med inn i samtalene. Til liten nytte må jeg innrømme…. Så jeg følte ofte at jeg var på tur alene, både siden de var så opptatt med å snakke og fordi de gikk mye fortere enn meg. Heldigvis har jeg lang erfaring i å dingle langt bak og bare nyte.

Tidlig en morgen et eller annet sted på landsbygda….

Thomas spiste et dårlig smørbrød og hadde en natt på do og en TUNG dagen derpå. Vi kortet ned på distansen slik at han fikk sove og aldri mer chorizo på ham…..

Via Aquitana er en gammel romersk vei som er lang og rett. Her er 18 km uten byer, hus, do og vann. Veldig ensformig og vi bar ekstra, alt av mat og vann for denne dagen.

Det ble en annerledes tur på flere måter. Tidligere år har jeg spist alle måltider stort sett på restaurant. Mest fordi det har vært billig og enkelt. Min erfaring er at noen av herbergene serverer frokost, men det er lite som metter særlig. Ofte er det kaffe eller te med kjeks, små toast kavringer og ristet brød med syltetøy. Mange velger derfor å begynne å gå, for så å stoppe for frokost i neste by. Da blir det ofte kaffe og crossaint. Dersom man er heldig, serveres boccadillo med ost eller spekeskinke. På turen med guttene valgte vi derfor å handle endel mat til frokost og lunsj i matbutikkene. Det var stort sett godt utvalg av brød, ulike pålegg, yoghurt, frukt og grønnsaker. Det ble mer å bære, men gav oss mange fine picknic opplevelser. De fleste herberge har kokemuligheter, så vi laget noen enkle middager, men spiste ofte middag ute. De fleste restauranter nær pilegrims løypen serverer en tre retters middag, med vin eller vann til, for ca 10 euro.

Det er viktig med et skikkelig måltid før dagens etappe, ikke bare kaffe og kjeks som spanjolene foretrakk… Frokost i en kirke (hvor vi overnattet) i Sahagun.

Vi gikk tomme for mat og hadde gledet oss til å spise skikkelig frokost i en by vi passerte etter noen timers gåing. Dette var alt vi fikk…..

Det er mange fine steder underveis til å nyte et bedre måltid ute. Medbragt altså….

Naturen vi gikk gjennom i starten av turen var flat. Vi krysset nemlig mesetaen, som er et fredelig høyslettelandskap som strekker seg mellom Burgos og Leon. Strekningen er i underkant av 20 mil og er en endeløs vandring, til tider uten et eneste tre. Ofte er varmen det største problemet på denne delen av turen og det er værhardt for vind og regn. Stien er til tider veldig steinete og mange pilegrimer gruer seg til å gå akkurat denne strekningen. Vi opplevde ingen store problemer underveis på den uken vi brukte til å krysse mesetaen. Været var bra og vi bar med oss det vi trengte av mat og drikke på de øde stedene. Det var til tider ensformig og kjedelig og hofter, samt rygg hos meg, syntes nok at det var for flatt. Men stort sett gikk det over all forventning.

Det som gjorde turen over høysletten spennende, var interessante ruiner og historiske bygninger vi passerte underveis.

Men vi var tross alt heldige med været….

Det som gjør dagene på vandring spennende, er at vi opplever og ser mye forskjellig underveis. Ingen dag er lik og ofte dukker det opp uventede situasjoner. Slik som den kvelden vi fikk på et herberge som gav oss gode minner for livet. Det var nemlig Thomas sin fødselsdag og jeg hadde ikke planlagt noe særlig feiring. Men da eieren av herberget hørte at han hadde bursdag, klarte hun å få tak i kake slik at vi feiret ham med allsang og selskap. Det ble sunget både på engelsk og spansk av en mildt sagt blandet gjeng i alle alder og fra hele verden.

Det ble improvisert selskap av de fantastiske eierne av La Casa del Camino og Thomas fikk kake med 2 lys på.

Dette var det mest fantastiske herberget fant vi ut og gir derfor litt gratis reklame til dem.

Vi var turister og jeg er særlig glad i kirker og kloster. Alle byene vi gikk gjennom har mye å se, så det var til tider vanskelig å velge ut hvor mye tid man skal bruke på hvert sted. Noen steder var vi heldige og sov i de gamle bygningene. Andre ganger måtte vi bare gå forbi, ellers hadde vi aldri kommet fram til der vi hadde tenkt oss. Jeg sporet fort av; der var en gammel bro, noen spennende statuer, et kapell… Listen var lang og jeg måtte helst fått tatt bilder av alt. Sånn tar tid, men er viktige for meg. Det er det som er turen. Jeg hadde syntes det var ganske bortkastet å bare haste forbi alle disse vakre opplevelsene.

Jeg fant overalt vakre fotomotiv og var nok lite opptatt av å gå fort…

Jeg følte til tider at vandringen var en reise tilbake i tid.

Broen El Paso Honroso (Ærens gang) førte oss over elven Orbigo. Navnet har den fått etter de berømte ridderturneringene som fant sted her i 1434.

Jeg valgte å avbryte turen i Astorga. Vi hadde da gått 281 km, noe Steffen regnet ut var hjemmefra til Arendal via E39. Det hørtes sykt langt ut når det ble sagt på den måten… Grunnen til at jeg avsluttet noen dager før jeg egentlig hadde tenkt, var at jeg hadde fått en senebetennelse i foten. Det var ikke noe vits å presse seg videre, så istedet dro vi til Madrid og hadde 4 dager med sightseeing der. Helt grei avslutning for oss alle. Jeg var imponert over turen vi hadde gått, særlig guttene imponerte. Steffen hadde båret høyttaleren uten å klage, til stor glede for alle oss andre pilegrimer. Det gav en ekstra motivasjon, selv om han kun spilte nøye avsatte tidspunkt. Han hadde nemlig glemt ladekabel…og vi spilte derfor maks 2 timer pr dag og ikke for høyt. Neste gang husker han den nok. For begge guttene vil faktisk tilbake og gå mer. Det gledet meg veldig….

Vi ventet på regnet og uværet som aldri kom.

I El Burgo Ranero var alle herberge fulle, men vi fikk senger i et privat hjem. Heldigvis; det kom et skikkelig uvær.

En skikkelig fargegate i Mansilla de las Mulas.

Katedralen i Leon er absolutt verd å få med seg, men plassen utforbi var sperret av pga en filminnspilling. Det var mer interessant for guttene og derfor måtte eg se katedralen alene…

Alltid noe å se på…. Jeg tok bilder og guttene filmet.

Thomas i et dypt religiøst øyeblikk… (tulla bare, han prøver å sikre seg litt brunfage)

Veien er merket på mange forskjellige måter.

Det var selvsagt ikke mindre berømte bygninger å se i Astorga.

På vei til Santiago de Compostela, del 2.

Det var mye vakkert å se på i Bilbao, men dette var ikke med på min liste. Men berømt var det….

Det var det året det var så varmt… Jeg hadde greid å skvise inn en uke ferie i juli og var da klar for å fortsette på pilegrimsveien sammen med min gode venninne Anne Brit. Det var ikke tatt med i planleggingen hvordan det skulle bli å gå i Spania i juli og jeg har nok tenkt i etterkant at jeg aldri burde ha reist. Mest fordi jeg hadde mistet min far i kreft tidligere dette året og hadde etter hans død jobbet mye. Med tre jobber i langt over 120% stilling var jeg ikke akkurat frisk og opplagt for en vandreferie. Men caminoen er ingen vanlig tur løype og det var kanskje akkurat det jeg trengte. Full av optimisme pakket jeg sekken og dro avsted.

En fantastisk økologisk lunsj på vei ut av Logrono. De er glade i tunfisk i nord Spania.

Denne gangen tok vi fly til Bilbao via Amsterdam. Videre tok vi bussen tilbake til Logrono, der vi hadde avsluttet gåingen året før. Jeg var helt uforberedt på steikende sol og 36 pluss grader. Det ble en tung etappe ut av byen på asfalt i varmen og vi var relativt alene på veien. Muligens at det er en god grunn til at spanjolene tar siesta midt på dagen? Men vi nordmenn tenkte ikke slik…. Vi er ikke vant med varme og hvordan unngå varmen. Vi gikk….og gikk. Det var oss og varmen hele uken, vi trosset heten og solen for å gå den strekningen vi hadde bestemt oss for. Uansett hvor mye svetten rant og hodet verket, gikk vi. Midt på dagen var det få andre ute på veiene, mange startet å gå i 04.00 tiden for å unngå den verste heten. Eller de tok pause på det varmeste og gikk på kvelden. Ikke vi…..

Anne Brit prøver å kjøle seg ned litt i skyggen.

Vi passerte et nydelig parkområde utforbi Logrono, nesten som hjemme. Bortsett fra varmen….

Eg tykjer eg ser ein by langt der framme. Kanskje der finnast ei seng og mat?

Da vi endelig kom ut av Logronos forsteder, industri og asfalt, endret landskapet seg. Nå gikk vi gjennom vinområdet La Riocha, hvor druene dyrkes på leirholdige røde jorder. Det var et fantastisk fint område å gå gjennom, men det var lite skygge for solen. Enkelte steder langs veien vi fulgte, var det flettet små trekors inn i nettinggjerdet som skilte oss fra biltrafikken. Hele turen er egentlig en påminnelse om drivkraften i pilegrimene som både omgir oss og har gått turen gjennom tidene før oss. Noen steder er det små steinhauger som er stablet opp på spesielle steder, andre steder minnesmerker over mennesker som har dødd under vandringen. Det er kors, statuer, alter og andre religiøse symboler overalt; på husvegger, langs markene, ved veiene, i skogen og ved elvene.

Flere steder underveis har pilegrimer laget minnesmerker over sine savn, lengsler og drømmer.

Dette hjertet av steiner hadde noen laget i et militært skytefelt som vi passerte. Ingen skyting da vi gikk gjennom….

Overalt blir man minnet på at her har pilegrimer vandret i århundrer og hvorfor.

Dagsetappene var ikke lengre denne gangen enn sist, men de føltes mye lengre. Det tror jeg var fordi det var varmt, jeg sleit med å drikke nok vann og jeg var generelt sliten. Det hjalp ikke på med søvnmangel heller. Vi hadde flere netter i sovesal hvor køyesengene stod som sild i tønne. Herbergene var temmelig fulle og det er utrolig hvor lange enkelte netter var…. Svetten rant, det var mye støy fra nabosengene og med bein, hofter og rygg som verket ble det ikke mye søvn. Og det var ALLTID en eller annen som nektet å sove med vinduet opp, slik at rommet var hermetisk lukket. Verst var det når man måtte ligge i overkøyen, det føltes som om all varmen steig opp og man ble langsomt kokt. Så vi brukte endel tid på å forsøke å finne herberge å sove på uten sovesal og helst med bare to senger pr rom. Men det er langt mellom slike rom og da tar man til takke med det man får på en sånn tur.

Dette er den etappen jeg husker best, LANGE tørre grusveier i 40 graders varme uten skygge. Life is good….

Jeg følte jeg var bare en skygge av meg selv og det samme gjorde Anne Brit.

Jeg har lest et sted at den viktigste reisen man tar, er den som fører inn i seg selv. Det ble en sannhet mens vi gikk her, jeg var mye inni mitt eget hode. Det var nok å gå, jeg hadde knapt nok energi til det. Så turen var tung, både fysisk og psykisk. Jeg lyttet mye til musikk, både mens vi gikk og om nettene når jeg allikevel ikke sov. Musikk løfter alltid humøret, men særlig sosialt er det ikke. Men pilegrims vandring er en tur hvor man selv bestemmer hvor mye man vil engasjere seg i det som skjer. Mange har mer enn nok med seg selv, mens andre nyter det sosiale livet både på veien og rundt veien. Ofte treffer man de samme menneskene flere ganger i løpet av dagen og overnatter samme sted. Det er et fellesskap, men det er aldri påtrengende.

Vi har tatt en omvei opp på taket av katedralen i Santo Domingo de la Calzada for å beundre utsikten.

Utsikten fra en fin liten rasteplass med benk. Mangla bare litt skygge og et sted å fylle vannflasken, så hadde det vært perfekt.

Det er aldri vanskelig å finne frem, løypen er utrolig godt merket.

Dagene har sin rutine, selv om det er annerledes enn hverdagene hjemme. Man forholder seg ikke til tid på samme måte som hjemme, fordi egentlig må man ingenting. Det er ikke noe tidspress, selv om man alltid har i bakhodet «hvor skal jeg sove i natt, hvor spise, fylle vann, gå på do…» Men det jeg har lært gjennom den tiden jeg har gått på caminoen, er at det ordner seg alltid. Litt sånn «be, og du skal få». Ikke før har jeg tenkt tanken om at det hadde vært godt med is og kaffe, vips; der lå det en bensinstasjon bak svingen med begge deler. Samt do… Man kan nesten bli religiøs av mindre. For det har jeg fått erfare, dersom man stoler på at det vil gå godt, så gjør det som regel det. Kanskje ikke sånn jeg hadde tenkt at det skulle ordne seg, men allikevel godt.

Det var et åpent og vakkert landskap vi gikk gjennom. Jeg gikk mye å dinglet langt bak, mer opptatt av den indre reise til tider enn den ytre.

Men jeg fant alltid tid til å lukte på markblomstene langs veien….

Veien er godt merket og kam skjellet, som er et symbol for Sankt Jakob, møter man overalt. Mange bærer det på sekken (som oss) for å vise at man er pilegrim. De kan kjøpes underveis.

Dagene fløy og vi gikk i en uke. Vi hadde egentlig tenkt å gå noe lengre enn det vi gjorde, men sånn er det. Vi stoppet i Rabe de las Calzadas, som ligger ca 12 km utforbi Burgos. Dermed hadde vi en dag til sightseeing i Burgos og fikk sett den fantastiske katedralen. Den ble bygget på 1200 tallet og er overveldende vakker. Besøk den gjerne flere ganger, pilegrimer får rabatt. Det er nesten umulig å få se alt med bare ett besøk…..

Katedralen er et «must» når man går gjennom Burgos.

Hovedinngangen til katedralen. Til venstre ligger inngangskontoret med de gjeve stemplene.

Katedralen har en kunstnerisk rikdom som er utrolig. Vi brukte flere timer med audiotour, men jeg følte allikevel at jeg bare fikk sett en brøkdel.

Ellers var det fint å roe ned i Burgos og kaste turskoene. Jeg hadde hatt problemer med sår og blemmer på beina, men trodde det kom av varmen, som visstnok er kjent for å være ekstrem her. Det er et lokalt ordspråk fra området vi hadde gått gjennom: «Ni måneder vinter og tre måneder helvete». Kanskje derfor jeg gav varmen skylden for alt som var utfordrende under turen…. Det viste seg at skoene var utgått, det var hull gjennom begge sålene. Antar det er hva man kan forvente med sko til under 200,- men de hadde gjort nytten. Vi tok buss tilbake til Bilbao og fly hjem. Det var en annerledes tur og selv om jeg husker best varmen og hvor sliten jeg var, gikk det fint. Det er vel sant som noen sier: «Når du har gått så langt som du tror at du greier, har du egentlig bare gått halvparten av det du egentlig kan.»

Selv den lengste reise begynner med et enkelt steg…

Tidlig morgenstemning, på vei mot nok en dag på caminoen.

Pilegrimsveien til Santiago del la Compostela, del 1.

Tidlig morgen på vei ut av Saint Pied de Port, den lille landsbyen i Frankrike som er startstedet for en av verdens mest berømte fotturer.

Jeg er ikke sikker på hvordan jeg fikk høre om pilegrimsvandring eller fikk ideen om at det var noe for meg. At mennesker innen ulike religioner legger ut på lange og krevende vandringer for å søke åndelig næring var fjernt fra min tankegang. Men jeg liker å gå tur og at det finnes merkede løyper som følger gamle vandringsleder var veldig fristende. Den mest kjente og berømte pilegrimsveien i hele verden er El Camino France. Den 780 km lange vandringen går fra Saint Pied de Port, som ligger på den franske siden av Pyreneene, helt til Santiago de Compostela. Veien er ikke bare en «vei», mange går den for å endre eller inspirere måten de lever livet sitt på. Det er menneskene man møter underveis samt alle de som har gått der før oss som gjør turen spesiell. Det er like mye en reise inn i deg selv som en som kan måles i hvor langt du går. Men det tok litt tid før jeg forstod det…..

På vei over Pyreneene første dagen. Dette er en av de mest krevende dagsmarsjene, 27 km og 1250 meter stigning.

Vi fulgte en grusvei som også var åpen for biltrafikk. Relativt folksomt oppover i fjellheimen…. mange var ute på søndagstur.

Det flata seg ut på toppen, grønt og fint.

Gjennom hundrevis av år har pilegrimer vandret fra hele Europa til den hellige Jacobs grav i Santiago og nå strømmer det folk til fra alle verdens kanter for å gå i deres fotspor. Noen starter fra andre steder i Europa, som Tyskland eller Italia, og har allerede gått i flere uker før de starter på Camino France. Det er like vanlig å gå hele turen i ett som å gå deler av den. Det er også mulig å sykle eller man kan ri. Jeg har møtt endel på sykkel, men ingen til hest. Dersom man skal gå hele turen sammenhengende, er det vanlig å bruke 4-5 uker. Løypen er veldig godt merket og er fordelt inn i 32 dagsetapper. Men selvfølgelig kan man gå kortere eller lengre alt etter tempo og lyst.

Et samlingspunkt for landsbybeboerne, det var gudstjeneste og sikkert 200 personer + biler like nedforbi Madonnaen. Stedet lå høyt oppe i fjellene og var årsaken til all trafikken denne søndag.

Dersom de store naturopplevelsene er det viktigste for deg, anbefaler jeg ikke turen. Her går man totalt gjennom 350 landsbyer og byer, så det sier seg selv at det er mer et innblikk i spansk dagligliv. Det er historie, kultur og religion. Det er et mål og en utfordring. Vi gikk stort sett på grusvei, noen steder asfalt og en sjelden gang på sti. Det var store jordbruksområder hvor det dyrkes det meste, alt etter hvilket område man gikk i. Vi vandret gjennom vin områder hvor drikkeflasken kunne fylles med gratis vin. Ikke at det fristet….men det var mulig. Det var mange timer langs motorveien, hvor støv og støy gjorde kilometerne lange. Vi gikk gjennom industriområder og forsteder til storbyer som Pamplona og Logrono. Noen steder var naturen fredelig og vakker, hvor det var fuglesang og summing av insekter som skapte liv under vandringen. Dagene var aldri like, selv om vi ikke gjorde så mye annet enn å gå.

Det var en fantastisk utsikt i fjellene og vi var særdeles heldige med været. Ellers er det ofte mye tåke og regn i området.

En typisk sovesal i Roncevalles. Herberget ligger i et gammelt kloster som har huset pilegrimer siden 1600 tallet. Vi ble vekket grytidlig av gregoriansk sang spilt over høyttalerne og måtte være ute av bygget før 08.00. Ingen latmannsferie akkurat….

Tidlig om morgen tråkket vi alle avsted for å utnytte dagen før det blir for varmt til å gå.

Jeg startet på min pilegrimsreise i midten av august 2014 og jeg har enda ikke fullført den. Sammen med en god venninne dro jeg med fly til Paris og tog/buss videre til startstedet Saint Jean Pied de Port. Her fikk vi stemplet pilegrims passet. Passet gjør at man får overnatte på herbergene samt at man får kjøpe mat til redusert pris. Man stempler passet i kirker og på overnattingssteder, litt for å dokumentere at man har gått. For å få utstedt bevis på at man er en «ekte» pilegrim, må man dokumentere at man har vandret minimum 100 km på pilegrimsveien. Dokumentet «Compostela» utstedes i Santiago og viser at du har vandret Jacobs pilegrimsvei og besøkt katedralen i Santiago «i en kristen ånd». Samling av stempel gir en litt sånn gammeldags søndagsskole følelse, men ute langs veien tas det veldig alvorlig og det er rift om de mest populære stemplene. Krisen er når man kommer til for eksempel en berømt kirke med et vakkert stempel for å finne døren STENGT. Skal man da sitte utforbi og vente til de åpner, eller er det bare å trø på for å unngå å komme for sent frem til neste herberge? Valgets kvaler, det ble som regel til at vi gikk.

Tilgivelsens fjell,Alto del Perdon, med statuer av pilegrimer på vei mot Santiago.

Det er nemlig et snev av konkurranse og prestasjonspress blant dagens pilegrimer. Det vises tydelig om morgenene, noen morgener opplevde vi at de tidligste begynte å rote med pakking og frokost klokken 04.30. Jeg liker å ha god tid om morgenen, selv om jeg står tidlig opp. Da drakk jeg kaffe, kikket på kart, skrev dagbok og mediterte. Det var riktig underholdende å observere hvor travelt mange hadde det og de fleste dagene var vi de siste som gikk fra herberget. Det var mange som hastet avsted for å gå så mange mil som mulig hver dag. Vi holdt relativt høyt tempo mens vi gikk, men la alltid inn nok tid til å ha is og kaffe. Dessuten er jeg glad i å besøke de historiske stedene vi gikk forbi samt ta noen stille stunder med å tenne lys og sitte i kirkene. Da går det ikke fort, det kryr av kirker. Men vi kom alltid frem dit vi hadde tenkt å stoppe for å overnatte.

Veien virket til tider endeløs, opp bakke og ned bakke.

På vei inn i nok en liten landsby. Da gjaldt det å fylle opp drikkeflaskene, finne do, finne stempel, eventuelt kaffe og is og gå videre.

Vi gikk i en uke, fra Saint Jean Pied de Port til Logrono. Det var noen fantastiske dager, i sol og regn. Vi var heldige med været, det var ikke for varmt eller for mye sol. Men det regnet ikke så mye heller den uken vi gikk, tatt i betraktning at nord Spania hadde hatt sin våteste sommer på 100 år. Jeg sleit med gnagsår og såre føtter, så det ble å veksle mellom å gå på fjellsko og sandaler. Ellers gikk det greit. Vi møtte mange spennende mennesker, som de to godt voksne amerikanske damene Pat og Angie. Pat hadde vært husmor og godt gift hele sitt liv, samt at hun hadde aldri reist noe sted. Nå var hun enke, gikk The way of St James (engelsk for caminoen) med asken av mannen i en urne i ryggsekken. Målet hennes var å komme gjennom en dag om gangen, for slik å finne noe å leve for igjen. Det var et sterkt møte og jeg var dypt imponert over disse damene som knapt kom seg opp i køysengene om kvelden.

På slutten av dagen virket veien endeløs, når man kunne se landsbyen hvor vi skulle stoppe foran oss.

Naturen endret seg hele tiden og det var alltid noe nytt å se.

Hver dag da vi kom frem til herberget var det å ta klesvasken for å få den tørr til neste dag. En husmors plikter tar aldri slutt…..

Vi tok buss fra Logrono til Madrid og fly hjem. Inntrykkene var mange etter en uke på caminoen og jeg må innrømme at jeg ble grepet av lysten til å gå videre. Det var ikke kjekt å bryte av for å dra hjem etter bare en uke når du vet at veien ligger der. Samtidig hadde jeg bare en uke ferie og hverdagen ventet hjemme. Målet ble derfor å planlegge en ny tur for å gå videre. og det har jeg gjort…. dratt tilbake igjen og igjen….. Jeg følte meg som en del av historien og som en del av et større mål. Jeg følte mystikken ved El Camino selv om det var mye svette, støy og stress. Men det er de små øyeblikkene innimellom som gir alt mening og det er vel det samme med livet også.

På vei inn til Logrono, vårt stoppested for denne gang.

Logrono er en stor by med mye å se. Vi hadde tid til sightseeing og overnatting før vi tok bussen til Madrid.

Rideferie i Polen.

Jeg har en datter og en søster som driver med hest og med en fortid selv som hestegal stalljente var jeg veldig nysgjerrig på å dra på rideferie. Det var mitt lille barn som kom med ideen først og jeg var ikke vanskelig å overtale. Jeg husket opplevelsen og roen det gav å være ett med disse svære gampene ute i naturen og hadde lyst til å oppleve det igjen. At det var mange år siden jeg hadde bedrevet seriøs ridning tok jeg som en utfordring. Turen ble bestilt gjennom et dansk firma, Hippo Tours, som arrangerer rideferier i hele verden. At valget falt på Polen var en kombinasjon av pris og tilgjengelighet. Det var mulig å velge turer hvor man red fra sted til sted, turer hvor man bodde på et sted og red på dagsturer samt rideleirer. Vi valgte en uke på pensjonat, hvor det var 6 dager med riding, ca 3 timer pr dag. For meg som knapt hadde sittet på hest de siste 25 årene tenkte jeg at det burde holde.

Krakow er en fantastisk by med mye gammel historie.

Vi måtte selv ordne med flybilletter og siden min søster aldri hadde vært i Krakow, fant vi ut at å ha 3 dager til sightseeing var en fin start på turen. Vi leide en leilighet i Kazimierz, som er det jødiske kvartalet. Med sine synagoger, gravplasser og kirker antok jeg at det ville være rette stedet for oss. Det er ikke vanskelig å finne billig og bra steder å overnatte i Krakow og byen er fantastisk med sin historie og kultur. Mye er plassert i det historiske sentrum av byen, med Markeds plassen og Wawel slott som noen av høydepunktene.

Jeg har sjelden sett så mange kirker i en by før, fantastiske bygninger overalt.

Siden hest var et tema på turen, MÅTTE vi bare kjøre Askepott vogn. Turen tok en halv time og var absolutt verd pengene.

Mest av alt gikk vi i tre dager. Vi travet gate opp og gate ned. Vi gikk langs elver og over elver. Det var kirker, slott, katedral, grotter, forhistoriske monumenter, shoppingsenter, butikker, smale gater og brede gater. Jeg er sikker på at vi gikk flere mil til dagen, utrolig når man bestemmer seg for å se ALT. Det var mye å lære, jeg lærte at man får bot for å gå over gaten i fotgjengerfeltene på rødt lys. Det var noe jeg hadde stusset over, hvor disiplinerte alle var til å ventet på grønn mann. Selv i de gatene eller tidspunktene hvor det ikke var en bil i mils omkrets, stod unge og gamle og ventet tålmodig. Saftige bøter var grunnen til det. Ellers brukte vi en hel dag for å utforske Krakows jødiske historie; vi besøkte Schindlers fabrikk, flere synagoger og områder som var knyttet opp til andre verdenskrig. En heller begredelig dag, selv om vi droppet Auschwitz. Mona og meg hadde vært der tidligere og det er ikke et sted man trenger å besøke mer enn en gang i livet.

Byen sett fra Krakus Mound, et forhistorisk monument.

Mye av områdene vi kjørte gjennom på vei til fjellene var heller grått og vått.

Men endelig var dagen kommet for å gjøre det vi egentlig kom for, HEST. Vi ble hentet i minibuss og kjørt til Pieniny fjellene. Dette er et fjellområdet som ligger ca 10 mil syd for Krakow og hører til både Polen og Slovakia. Naturen består av mye granskog og blomsterenger med fjelltopper av kalkstein og dolomitt formasjoner. Høyeste toppen er på 1050 m.o.h og området er kjent som et eldorado for naturopplevelser både sommer og vinter. Vi skulle bo på et gjestehus utforbi en liten landsby som het Jaworki, berømt for sine tre naturreservat og en musikkklubb vi aldri så. Det var ca 20 minutter å gå ned til stallen og videre 10 minutter inn til sentrum. Med i prisen var sykler, gode offroad, slik at det gikk kjapt å komme seg rundt. Gjesthuset var helt nytt og litt uferdig da vi var der, men reint og med hyggelige eiere.

Gjesthuset hvor vi bodde var stort, nytt og rent.

Vi hadde kun frokost med i prisen, alle andre måltider måtte spises på restaurant nede i landsbyen eller lages på te kjøkkenet i huset vårt. God frokost, selv om polsk geitost var nokså spesiell….

Mest spent var vi på stallen og hestene og der ble vi meget imponert. Stallen var velholdt og det var tydelig at hestene ble tatt godt vare på. Hestene var Malapolski (som for uinnvidde er en stor varmblodshest oppdrettet i Syd Polen) og araberhester. Hestene var vant med å gå i fjellet og det ble forventet at vi som ryttere skulle beherske skritt, trav og galopp. De to drevne rytterne så veldig frem til ca 18 timer i salen på disse dagene, mens jeg hadde som mål å komme meg gjennom uten å falle av eller å skade meg alvorlig. Guiden vår snakket greit engelsk og det var personal som gjorde hestene klar både før og etter turene. Gruppen vår var liten, det var kun oss tre samt Linda fra Sverige.

Hestene var vakre og velstelte så det var tydelig at det var en seriøs stall.

Rideturene var fantastiske. Vi red på stier gjennom skog og over enger. For meg var det mest nærheten til naturen som var den største opplevelsen og jeg opplevde en dyp ro. De andre syntes nok at jeg sinket dem litt, stort sett luntet Metaxa og meg 30 meter bak de andre. Men jeg hang med og overlevde både galopp og hopping over elver. Greit nok at det ikke ble gjort med stil, jeg følte jeg hang som en potetsekk men jeg datt ikke av. Når det gjaldt skader var det verre, ryggen smalt på første ridetur. Men ikke engang smerter kunne ødelegge den opplevelsen det var å ri i dette området. Vi fulgte stier som krysset grensen over til Slovakia og vi havnet i kø bak sauer og gjetere. Det var rådyr og ekorn, masse villblomster og nydelig natur. Lukten av skog, nyslått gress og svett hest fylte nesen og fuglesang fylte ørene. Jeg var faktisk enig med dem som sier hest er lykke på fire bein.

Ikke de høyeste fjellene, men et vakkert landskap.

Vi vekslet mellom å ri på grusveier og i terreng. Jeg likte meg godt i tett skog, da var tempoet roligere. De andre likte best bånn gass.

Mye skog og enger med stier på kryss og tvers.

Med tre timer riding hver dag var det god tid til å utforske landsbyen og området rundt. Vi tok skiheisen ved Arena Narciarska opp til topps, der var både turløyper og restaurant med is og kaffe. Dette var et sted som muligens var travlere om vinteren, men heller rolig i juli. Vi fulgte en av løypene inn i Gorole Homole naturreservat, som er en 800 meter lang dyp kløft. Det er tilrettelagt sti med trapper og broer langs Kamionka elven og naturen er frodig med stupbratte kalkstein klipper. Stien deler seg senere og det er mange muligheter. Jeg var nok mest gira på tur, mens enkelte andre (uten å nevne navn) syntes alt over 200 meter var stress.

Jaworki er også kjent for sine gamle tradisjonelle trehytter som visstnok er i ferd med å dø ut andre steder.

Jeg hadde noen timer i Homole naturreservat mens de andre var på langtur til hest.

En annen stor turistattraksjon er en tur på Dunajec elven. Jeg er litt usikker på hva det skal beskrives som; rafting eller båttur, men selv kaller polakkene det for rafting. Det blir også beskrevet som en av de største turistattraksjonene i Europa. men da synes jeg at de tar hardt i….. Uansett var turen inkludert i rideferien vår og vi ble fraktet avsted. Turen starter i Sromowce Wyzne Katy og ender i Szczawnica, en 18 km lang flytetur på treflåter. Det er lange tradisjoner over turene som har blitt arrangert i over 165 år, som blant annet at den som fører flåten må være mann og over 18 år. Vi fløt behagelig gjennom Dunajec kløften og store deler av turen hadde vi Polen på venstre side og Slovakia på høyre. Det var 2 1/2 time rent avstressing, selv om det var mye turister og litt for kommersielt.

Fra flåten hadde vi god utsikt til Pieniny sitt mest berømte fjell, Tre kroner.

Det var bare spesielt utvalgte som fikk føre båtene, det var muligens pga de fine klærne ikke fantes i damestørrelse….

Ellers hadde vi noen turer til Szczawnica, som er et kjent kursted på grensen til Slovakia med 7500 innbyggere. Mest kjent for sitt gunstige klima og helserike mineralkilder, men det er også et kjent vintersportsted. Vi tok taubanen opp på et fjell for å beundre utsikten, spiste pizza og handlet polske favoritter som grillet ost av sau. Jeg unngikk såvidt å bli innlagt på et sanatorium da jeg oppsøkte lege og de som var glade i å handle fikk lastet opp med ulltøfler, utskårne trefigurer, hestebilder og annet turistskrot. Vi følte virkelig at dette var en storby i forhold til landsbygda vi bodde på i Jaworki.

Det ble mye gåing her også, snakk om aktiv ferie…..

Genialt med skiheis om sommeren også, sparte oss for endel skritt.

Etter en uke på landet hadde vi en natt på hotell ved flyplassen før vi dro hjem. Det hadde vært en opplevelsesrik ferie og vi var godt fornøyd. Alle var enige i at det var hestene og ridningen som var høydepunktet, selv om vi hadde litt forskjellige grunner for å mene det. De to hestegalne trenger jeg vel ikke forklare nærmere, hest er hest, mens for meg var det den intense naturopplevelsen på hesteryggen som jeg sjelden har opplevd liknende til. At jeg ikke falt av var en seier, men når det gjaldt skader ble jeg akuttoperert for prolaps kort tid etter hjemkomst. Men det syntes jeg at det var verd……

Mange gode minner fra naturen i Pieniny fjellene.

Blant slott og tamme ender i Cairngorms.

Den største nasjonalparken i Storbritannia heter Cairngorms og ligger i Skottland. Enkleste måten å komme seg dit på er å fly til Aberdeen og dra vestover enten med offentlig transport eller leiebil. Jeg vil absolutt anbefale leiebil, det er et vanskelig område å utforske ved hjelp av buss eller tog. Dessuten er det utrolig mye å se; det er slott, vennlige små landsbyer, golfbaner og whisky destillerier. For ikke å snakke om naturopplevelsene; det er fjell, elver, innsjøer, skoger og daler. Fem av Storbritannias seks høyeste fjell ligger i Cairngorms og det er godt tilrettelagt for fotturer, fjellklatring, sykling, riding, padling og skisport om vinteren. Her finner du det eneste hundekjøringsenteret i landet og du kan hoppe i strikk fra en bro (uten at det var min begrunnelse for å dra…) Jeg var nysgjerrig, pakket telt og sekk, tok et fly, leide en bil og avgårde Kåre.

Ikke bare kjører de på feil side av veien… Det er faktisk lettere å kjøre i UK i en leiebil når man bare blir vant med å tenke motsatt…

Jeg hadde en tanke før jeg dro; jeg ville se flest mulig slott og gå mest mulig tur. Derfor startet jeg med å kjøre til Balmoral Castle, som er den kongelige familiens skotske hjem. Historien går tilbake til 1300 tallet, men det var ikke før Prins Albert kjøpte området i 1852 til Dronning Victoria, at slottet ble bygget slik det står idag. Det er svære greier, både selve eiendommen samt det drives både jordbruk og skogbruk nok til å sysselsette flere landsbyer. Selve sightseeingen på området er relativt fort gjort; det er hagen, grønnsak hagen, utstilling i stallen og et rom i slottet som er åpent for besøk. Man vandrer rundt på egenhånd med en audio tour dings klemt mot øret og kan bruke så lang tid man vil og gidder. Det er en kafe, hvor jeg hadde suppe og scones og selvfølgelig en souvenirbutikk, hvor de solgte de grusomste ting med bilde av de kongelige på. Det er merket flere turløyper i skogen rundt slottet, anbefales varmt. Jeg gikk den røde, kom opp i høyden og fikk en fantastisk utsikt over slottet. Det var en skogstur med masse furu og blåbær som jeg nøt helt alene, alle andre var opptatt med å fotografere slottet.

Slottet er imponerende, jeg forstår godt at det er mye brukt av de kongelige.

Balmoral Castle sett fra rød løype oppi skogen.

Jeg foretrekker å ha base på et sted når jeg utforsker et område, det blir fort masete å pakke opp og ned hver dag. Ikke at det er så mye å pakke, det er helst sovepose, telt og liggeunderlag. Bilen brukte jeg som koffert, tørkestativ og kjøleskap, den hadde rette størrelse for det. Jeg hadde sett meg ut en koselig landsby, Braemar, som lå ca. 8 mil fra Aberdeen. Det bodde ca 850 innbyggere der og de hadde sitt eget slott. Dessuten var beliggenheten midt i smørøyet; det vil si midt i nasjonalparken. Jeg likte mindre at de hadde kulderekorden i UK, men satset på at det ikke ville bli et problem i juni.

Min fantastiske teltplass på Braemar Caravan Park.

Både landsbyen og campingplassen svarte til forventningene. Byen hadde noen turistbutikker, en Spar og en Coop matbutikk, et par spisesteder og en sportsbutikk. Jeg tenker ofte at det er som å reise tilbake i tid når jeg er i Skottland. Særlig når man kommer ut av de store byene er tempoet helt annerledes. Jeg spiste noen måltid på Gordon Tearoom and restaurant, fantastisk sted. Alltid fullt av folk og i motsetning til hva man ofte opplever hjemme, var det ingen mobiltelefoner å se i hendene på folk. Det var familier i tre generasjoner, ungdomsgjenger og kjærestepar som alle hadde det sosialt uten å samtidig fikle med mobilen. Sjelden å oppleve det hjemme, men så skal det sies at wifi i Skottland stort sett er dårlig. Jeg opplevde at jeg ble sett på som litt sær som satt på kafe og leste aviser på mobil.

Braemar Castle var en opplevelse. Eierne bor fremdeles i slottet, men på sommeren er deler åpne for besøkende.

Kombinasjonen tur og slott er enkel å gjennomføre i Skottland. Mitt inntrykk er at hver minste lille landsby har en lang og blodig historie som de ivaretar med respekt og dugnadsarbeid. Dette opplevde jeg særlig på de mindre «populære» stedene, som Braemar Castle. Der fikk jeg en privat omvisning av en pensjonist og måtte selv få gang på kaffemaskinen siden han ikke visste hvordan den virket. Allikevel har slottet en historie tilbake til 1628, da det erstattet et tidligere slott som var fra 1100 tallet. Fortellinger om krig, politikk, religion, ild og sverd… Det er overveldende å vandre rundt i bygninger med så mye historie i veggene. Men det er dette jeg liker med Skottland, den levende historien. Derfor dro jeg avgårde hver dag og valgte områder hvor det var mulig å gå en dagstur samt å besøke et slott eller annet historisk område.

Enkelt og greit måltid, for ikke å snakke om billig…. For de som vil ha oppskriften: kok vann, tøm i, dekk, vent, spis. Kulinariske opplevelser hører med til teltliv…

Teltlivet var behagelig på campingplassen, det var varme dusjer uansett når man kom og et stort og varmt oppholdsrom med strøm til å lade mobil samt turistbrosjyrer. Å gå inn til sentrum tok ti minutter langs hovedveien og ekteparet som drev campingen var utrolig hjelpsomme og kjente nasjonalparken godt. Vi snakket mye om tur og jeg fikk mange nyttige tips. Det var fremdeles tidlig på sesongen, slik at det var relativt lite folk. Enten det, eller så bodde alle på ungdomsherberget eller hotellet borti gata…. Det er mange andre overnattingsmuligheter i området og man kan også ligge i telt ute i fjellet. Jeg liker luksusen av en varm dusj og en benk å sitte på. Muligens det har med alder å gjøre….

På grusvei innover Glen Tilt. Jeg gikk en 16 km tur langs elven opp til Marbel Lodge og tilbake på andre siden av elven. Fin sommerdag…

Jeg hadde flere dagsturer, både til fots og på sykkel. Den fineste jeg gikk, var en som ikke var planlagt. På grunn av en stengt vei dit jeg skulle, havnet jeg i stedet ved Spittal of Glen Muick. Dit hadde jeg aldri kommet uten bil, det var kjøring på smale grusveier langt innover fjellheimen. Tomt for andre biler, hus og folk samt ingen dekning på mobilen gjorde at jeg følte meg litt ensom. Men det var parkeringsplass full av biler og et visitorsenter i enden av veien og flotte turløyper. Jeg gikk rundt Loch Muick, delvis på grusvei og sti. Turen er 13 km og har en fantastisk utsikt til alle fjellene rundt. Jeg fikk sett både hjort, ekorn og villgjess. Det er dessuten flere historiske bygninger rundt vannet, så det tok sin tid å få med alt.

Ute og joller med mitt lille røde Kinder egg. På vei fra Balmoral Castle til Braemar.

Jeg var heldig med været, det var ingen kulderekord mens jeg var der. Samtidig er ikke Cairngorms stedet å dra dersom du liker sol og varme, det er mye vind og vekslende vær. Jeg hadde med alt fra ullstilongs til strandkjole og fikk bruk for alt. Lag på lag på lag… Det var godt utvalg i sportsbutikken på klær og frilufts utstyr, men jeg opplevde at prisene var omtrent som hjemme. Det viktigste å pakke er gode sko, ull og regntøy. Badetøy er bortkastet. Jeg pleier alltid å bade på tur så sant det er vann i nærheten, det er liksom meg og enkelte hunderraser. Men her fristet det ikke i verken elver eller innsjøer, vannet var ofte brunlig og virket skittent. Så jeg holdt meg til dusjen.

Det går turløyper på kryss og tvers i hele Cairngorms. Så mange turer, så lite tid….

Jeg hadde flott tur til Skottland og syntes jeg fikk sett nok slott og gått mange fine turer. Selvfølgelig gikk tiden altfor fort og det var mye jeg ikke rakk over, men det er bare en fin unnskyldning til å dra tilbake. Når det gjelder de tamme endene, bodde de på samme campingplass som meg. De var mange, en svær familie på 60-70 stk i alle alder. De gikk alltid sammen, snakket hele tiden og kom på besøk til teltet mitt hver morgen klokken 04.00. Da gresset de rundt trærne mens de oppdaterte hverandre på alt som var skjedd siden sist. Noen av de minste gikk inn i forteltet og de gikk aldri frivillig ut igjen. De pleide komme senere på dagen også, alltid på utkikk etter gratis mat. De gjorde mye av seg mens jeg lå i teltet og fantaserte om Peking and. Men det er sjarmen med tur og jeg hadde mange fine morgener med soloppgang og kaffe siden jeg allikevel var våken. Dessuten ender rundt meg til selskap, heldige meg.

Ikke bare fjell men endel jordbruk i utkanten av nasjonalparken.

Jakten på Kong Arthur i Sørvest England.

Jeg er veldig glad i å dra på «roadtrip». Friheten med å kjøre bil, nedrullet vindu og høy musikk er lykke i livet. Pakke telt, soveposer og campingutstyr, fly til et spennende sted og leie en billig bil med symaskin motor. I konfirmasjonsgave hadde mitt lille barn fått en tre ukes tur hvor hun kunne velge fritt i hele Europa hvor vi skulle dra. Avtalen var telt og leiebil. Hun valgte Sørvest England, mest fordi hun var interessert i historie og særlig legendene om Kong Arthur og ridderne rundt det runde bord.

Fremad tapre riddere…. Vi fant Kong Arthur, ihvertfall en slags ridder til hest.

Sørvest England består av flere grevskap, men vi hadde planlagt å bruke mest tid i Somerset, Cornwall og Devon. En grov skisse var lagt over reiseruten; kjøre fra London til Glastonbury. Deretter gjennom Exmoor Nasjonalpark ut til kysten og finne små og interessante steder å sette opp teltet på. Videre ville vi bevege oss sakte nedover kystlinjen helt ned til Lands End, som er det mest vestlige punktet på det engelske fastlandet. Dartmoor Nasjonalpark, med villponniene som lever der, var et annet mål og det var så langt vi hadde greid å planlegge. Videre ville vi ha noen dager på slutten av ferien i nærheten av Oxford og jeg hadde bestilt billett til Harry Potter studioet som en verdig avslutning på gaven til mitt lille barn.

Man er aldri langt fra kysten i Devon og Cornwall og det er her man finner de høyeste klippene i UK.

Noen steder langs kysten kom vi tett innpå havet. Helst for tett, bølgene slo over veien.

Mevagissey er en liten fiskerlandsby med et koselig museum og gode krabbekaker.

Ruten var valgt med tanke på legender og sagn. Det var Kong Arthurs liv vi ønsket å oppdage gjennom å besøke stedene tilknyttet historiene. Det er ikke helt sikkert at det faktisk har eksistert en kongelig person ved navn Arthur. Men ifølge sagnene var han en romersk/britisk, kristen konge som kjempet mot de hedenske saksernes invasjon av Brittania etter romernes tilbaketrekning fra øya på 500 tallet. Men moderne historikere avviser historiene som eventyr og romantisk vrøvl. Mona hadde sett tv serien Merlin og inspirert av den, planla vi med friskt mot å besøkte de mest kjente stedene knyttet til historien. Vi startet derfor i Glastonbury, i legendene bedre kjent som Avalon. Her i Glastonbury Abbey sies det at den hellige gral ligger begravd, like ved graven til Kong Arthur.

Glastonbury Abbey, hvor informasjonstavlene sier at Kong Arthur kanskje er gravlagt.

Glastonbury Tor regnes som et av det mest spirituelle sted i UK og hadde en magisk dragning. Jeg var opp flere ganger ved soloppgang, når energien sies å være sterkest, alltid folksomt.

Vi besøkte videre flere kystbyer, hvor en av de vakreste var Lynton/Lynmouth. Dette var to landsbyer som hang sammen som en og det var virkelig en grunn for at området ble kalt Little Switzerland. Det var bratt, sykt bratt. Jeg pleide starte morgenene med tur, siden jeg stod opp lenge før sola og enkelte andre som likte å sove til utpå dagen. Her var jeg midt i smørøyet med turløyper i alle retninger. Det ble bakketrening både med og uten sandaler. Klimaet var behagelig og jeg fikk ofte følelsen av å være i mer sydlige strøk.

Vakre Little Swizerland krøp oppover fjellsiden.

Vårt all inclusive på Sunny Lyn Holiday Park.

Det var mange steder å gå tur langs havet, både på strender og klippene. Men det er sjelden at noen bader og ofte var vi forundret over den engelske strandkulturen. De bar med seg parasoller og små telt som de satte opp for å kunne sitte i skyggen fullt påkledd. Sjelden noen som lå i solen og solkrem virket det ikke som om det ble solgt særlig mye av. Tiden på stranden ble brukt til å spille ballspill, gå frem og tilbake på stranden, plukke skjell, lese bøker eller spise i de små campingvogn bodene som stod langs strendene.

Stranden i Lynmouth. Det var ikke trangt om plassen…

Kyststien som gikk fra Lynton og ut til Englands høyeste klippe.

Å reise rundt i Cornwall og Devon er som å dra tilbake i tid. Vi besøkte små landsbyer hvor riddere sies å ha utkjempet store slag, vi så dammen hvor sverdet Excalibur ble kastet og vi fant spor etter Kong Arthur overalt. Å dra på sightseeing med en tenåring er ikke alltid lett, men dette var hennes reise og det var hun som var eksperten på historiene. Jeg bare hang med, kjørte bilen og betalte alle inngangsbilletter, kjøp av suvenirer og andre utgifter. Derfor fungerte det fint i tre uker.

Sentralt i historiene om Kong Arthur er ruinene etter Tintangle Castle.

Merkelig, jeg hadde liksom sett for meg det runde bord LITT større.

Keltisk magi er høyst levende i sørvest England ennå og slike skoger bidrar til det.

For å kunne dra rundt å utforske uten at det skulle bli stress, fant vi først en base. Vi satte opp teltet på en campingplass i et spennende område og dro ut på dagsturer. Slik ble vi flere netter på hvert sted og slapp å pakke opp og ned hver dag. Det er mange campingplasser å velge i og vi bestilte ingenting på forhånd. Men det kom av litt flaks, både Cornwall og Devon er veldig populære feriesteder om sommeren. Derfor kan det være greit å bestille overnatting dersom man har krav om litt standard og ønsker å være sikret plass i de mest populære områdene. Det er mange andre muligheter til overnatting enn telt, men disse må bestilles god tid i forveien i høysesongen.

Mange vakre steder; dette er like ved Padstow.

Vi kjørte gjennom mange små landsbyer hvor vi kjøpte cornish pastry til lunsj.

Alltid vakre steder å stoppe for å beundre havet.

Kjøringen var et kapittel for seg selv. Mange er skeptiske til å kjøre i Storbritannia siden de kjører på «feil» side av veien. Jeg har kjørt og overlevd på tidligere ferier, men dette var første gang med leiebil. Så den største utfordringen ble ikke hvilken side av veien man skal ligge på, men å sitte på feil side og gire med feil hånd. Alt var motsatt… Men det gikk greit og etter noen uker føltes det helt naturlig. Veiene i området er dessuten ofte små kjerreveier med plass til bare en bil. Særlig når man bruker GPS er det de smaleste og lengste veiene som er førstevalget. Men de lokale er utrolig hyggelige, alle kjører seint, stopper for hverandre og hilser. Så kjøringen gikk bra.

Mye landlig og grønt bondeland vi kjørte igjennom.

Vi hadde en LANG kjøretur ut til Lands End, som egentlig betyr Verdens Ende. Føltes slik…

Det er et fantastisk område for alle som er glade i havet.

Men vi var inni landet også og hadde noen netter i Dartmoor Nasjonalpark for å se etter villponniene som holder til der. Området er for det meste myr og lynglandskap og det høyeste punktet er 621 m.o.h. Vi kjørte parken på kryss og tvers, været var ikke det beste under oppholdet. Men ponnier fant vi… Mange ponnier. Det var et syn å oppleve flokker som galopperte over viddene. Det var også mye sauer og geiter. Ellers var landskapet preget av granittklipper som stakk opp, de kalles Tors. Noen steder stod det sirkler i stein og mystiske hytter midt på slettene. Innhyllet i tåke og yr var det lett å forstå hvorfor A.C.Doyle lot seg inspirere til å skrive «Hunden fra Baskerville» i Dartmoor.

Dartmoorponniene er en egen ponnirase som brukes mye til ridning og kjøring. Litt smått for Mona…

Med i feriepakken var en dagstur til hest for konfirmanten. Det var en opplevelse å galoppere langs klippene og gjennom skog.

Dystert sted og dystert vær. Dartmoor Prison ble bygd tidlig på 1800 tallet og huset de verste av de verste. Fremdeles i bruk.

Tavistock, en landsby hovedsaklig i granitt, lå i utkanten av Dartmoor Nasjonalpark.

Det ble en ferie fylt av kontraster og overraskelser. En dag hadde vi planlagt å leie sykler, men fant et utleiesenter som var nedlagt flere år tidligere. Mens vi stod å lurte på hva vi skulle gjøre, hørte vi lyden av hover. Så vi fikk en kjøretur med hest veldig annerledes enn det vi hadde tenkt og hvor vi lærte mye om livet på landsbygda. Kostholdet var også i feriemodus…Vi spiste KFC en dag og laget pannekaker på stormkjøkken dagen etter. Jeg hadde Devon Cream Tea så ofte jeg fikk sjansen; store, varme scones med en blanding av smør og krem samt syltetøy. Og te med melk i store mugger. Og all sjømaten… Kontraster i mat, for ikke å snakke om været som vekslet fortere enn vi greide bytte klær, gjorde at det aldri var en dag lik den forrige.

Vi fikk tilfeldigvis en dagstur med hest og kjerre. Det inkluderte en historisk reise, helt tilbake til romerske tider og frem til nåtiden, hvor en landsby var iferd med å dø ut pga mangel på arbeid. Stoppet for lunsj på en pub fra 1640, historie overalt.

Ved Themsen satte vi opp teltet i Wallingford, under et kirsebærtre.Det ble flere fine turer langs elven.

Men det beste var å være sammen oss to i tre uker. Jeg lærte å være tålmodig, selv om jeg fremdeles ikke forstår hvordan det er mulig å tilbringe to timer på badet hver morgen. Mona fant ut at det er ikke farlig med maur og andre insekter i soveposen eller at man dør ikke av å gå fire kilometer lange turer selv om man ikke har lyst. Begge ble vi flinke på å inngå kompromiss, vi måtte ordne opp i uenigheter fordi det var bare et rom i teltet og ingen dører å smelle med. Og det ble slått fast hvem som var den mest barnslige og det hadde ingenting med alder å gjøre. Mest av alt lo vi mye; over kjøringen min, naboer på campingplasser i dress og slips, tabber med å sette opp teltet… listen var lang. Men viktigste av alt; vi fant Kong Arthur eller legenden om ham, så vi var enige om at det hadde vært en vellykket tur.

Dagstur til Oxford for å snuse på eventuelle studier i de 38 universitetene som ligger her. Jeg var lykkelig over et besøk i Bodleian Library, verdens mest berømte bibliotek.

Klar for å forsvinne inn i Harry Potters magiske verden. Et blod fans vender hjem….

Mitt lille barn, nesten Lady Guinevere på klippene ved Tintangle Castle.

Under stjernene på Cape Lookout.

Jeg var engang på en øy ute ved havet. Det var en eneste lang strand og knapt noe mer enn stranden. Himmelen var høy og blå og vannet var stille. Lange, slake dønninger slo mot stranden og sanden var myk. Jeg gikk langs havet mange ganger, ned til vannet og opp til trærne. Skoene var tatt av og det var varmt. Jeg lurte på hva jeg egentlig gjorde på øya. Hvordan havnet jeg der?

Det sies at det er omveiene, sidesporene og forsinkelsene som beriker ens liv. Betyr det at dersom vi planlegger og detaljstyrer hele livet, blir livet mindre lykkelig? Jeg ser at det for mange er viktig med en hensikt med det de gjør. Mange har en plan og de ønsker å få noe ut av livet sitt. De jager mål; enten det er penger, berømmelse, status eller oppmerksomhet. Eller de vil ha lykke. Den indre lykke, sannheten og meningen med livet. Så vi kaver og kaver for å oppnå målene vi har satt oss, mens omveier, forsinkelser og sidespor skaper uro. Hvordan henger dette sammen?

Velkommen til stranden. Indre ro får du på kjøpet.

Hva kan hende dersom planene vi har lagt ikke skjer slik som vi vil? Det gjør ofte det. Vi kan bruke utrolig mye tid på planlegge en fremtid vi vil ha, men ofte er det bortkastet. Ting skjer, livet endrer seg. Mennesker dør eller drar. Vi blir syke, andre blir syke. Vi får ikke den jobben, den bilen, det huset vi vil ha. Kanskje blir vi ikke tynnere, vakrere eller bedre likt uansett hvor mye vi vil og planlegger det. Endrer det måten vi lever livet vårt på og tankene vi har om oss selv?

Under et tre, på en strand, langt hjemmefra.

Det å akseptere at livet ble ikke slik vi planla, tror jeg kan være nyttig for ha det godt med seg selv. Være åpen for de omveiene, forsinkelsene og sidesporene som skjer i stedet for den rette veien vi hadde staket ut for livet vårt. Kanskje blir livet annerledes, det blir kanskje bedre enn det man planla eller drømte om. Eller verre. Men det blir som det blir og vi må bare akseptere det.

Jeg hadde god tid til å filosofere for meg selv da jeg dro fra toget, som hadde bragt meg gjennom USA, til nasjonalparken Cape Lookout. Det er et øde sted og vanskelig tilgjengelig. Men jeg kom meg dit og jeg ble over natten. Det finnes ikke overnattingssted, restaurant eller transportmuligheter ved fyret. Det var kun meg, stranden, havet og himmelen.

Dette var et sidespor jeg ikke var forberedt på. Jeg hadde ikke utstyr for å campe ute og ikke særlig mat. Men natten ble et varig minne, et øyeblikk å ta med meg når ting ikke går etter planen. For det gjør det ganske ofte hos meg.

Fager kveldssol smiler, over heimen ned. Jord og himmel kvilar, stilt i heilag fred.

Jeg sov under en stjernehimmel, hvor månen og stjernene var så nær at jeg nesten kunne plukke dem. Det føltes ihvertfall slik. En mild bris rørte i trærne og skogens lyder skapte ro i bakgrunnen sammen med bølgene. Finnes det en mer beroligende lyd enn bølger som dovent slår mot en sandstrand? Jeg følte meg trygg og elsket av noe større enn evigheten. Man kan jo nesten bli religiøs av mindre…

Cape Lookout er en lang smal øy som tilhører the Southern Outer Banks utforbi kysten av North Carolina. De som drar dit, kommer for å bade, fiske, plukke skjell, se på fugler og villhester, gå tur, campe på stranden eller besøke fyret og det lille museum like ved. Jeg tok båten ut fra Harkers Island og jeg anbefaler å leie bil dersom du ønsker å dra dit. For min del fikk jeg en lang gåtur tilbake, men det er en annen historie.

Togloffing gjennom USA.

Jeg er heldig som har en jobb med turnusjobbing. Det gir meg mulighet til å av og til jolle avsted utenom ferie og helligdager. Jeg skulle ha en uke fri og merkelig nok var det New York som hadde de billigste flybillettene. Jeg hadde aldri vært i USA. Det hadde heller aldri vært høyt oppe på listen over steder jeg ønsket å besøke. Det var flere årsaker til det; jeg hadde endel forestillinger om hvordan det var der, noen fordommer på bakgrunn av deres politikk og kultur og ikke minst at det var langt å reise. Mine holdninger var til en viss grad basert på inntrykk jeg hadde fått gjennom amerikanske realityserier og amerikanere jeg hadde møtt under reiser i Europa og Asia. Men jeg liker ikke fordommer, verken hos meg selv eller hos andre. Derfor hadde jeg lyst til å se The Real America eller ihvertfall om fordommene mine stemte eller ikke. Jeg er tilhenger av å skaffe meg egen opplevd erfaring før jeg uttaler meg bastant om noe.

Bygningene i New York gav meg en WOW følelse, overveldende. Det stemmer virkelig at alt er større i USA.

Så jeg pakket en sekk og dro. Jeg hadde ingen planer om hva jeg ville se eller hvor jeg skulle dra. Målet var å se mer enn New York, jeg er ingen storby person siden jeg verken er begeistret for shopping eller fancy dining. Jeg er heller ingen tilhenger av støy, trafikk, mye mennesker som stresser og høyt tempo. Ikke hadde jeg peiling på hva som var berømt eller populært i The Big Apple heller, men det hadde jeg lyst til å finne ut mens jeg var der. Kanskje jeg ville forelske meg i byen slik som så mange andre har gjort? Jeg var fylt av spenning og undring over alt som kunne skje. Det er det aller beste med jolleturer; veien blir til mens man går. Eller flyr, kjører eller toger….

Endelig trær, vann og gress under føttene. Me like Central Park…

New York var som en knytteneve i magen. Jeg ankom sent på kvelden og i min vante stil tenkte jeg at det var en grei gåtur til NYC Hostel. La meg bare ha det sagt, avstander hjemme og avstander i USA er to forskjellige ting. Det ble en forferdelig lang gåtur i et kaos av biler, mennesker, lyder og lukter. Bare å forstå hvordan gangfeltene fungerte var en utfordring. Legg til at jeg var døgnvill og med lavt blodsukker, i tillegg til overveldet av alt jeg opplevde. Så neste morgen var det første og beste tog ut av byen.

På vei mot eventyr eller «Flukten fra New York».

Amtrak er USAs største jernbaneselskap og de selger billetter som fungerer nesten som en Interrail billett. For meg som i ungdommen loffet Europa rundt hver sommer med tog samt fikk med meg den transsibirske jernbanen før voksenlivet tok meg, ble Amtrak redningen. Før jeg visste ordet av det, satt jeg på et tog til Chicago med ankomst neste morgen. Avstandene er som sagt store her og ting tar tid. Men jeg hadde med lettvekts soveposen og så frem til en natt på toget. Det var verre med resten av bagasjen jeg hadde pakket, det var vår her i slutten på april. Kaldt hjemme, så min sekk var full av ullplagg. Planlegging er oppskrytt, har jeg alltid tenkt….men jeg slapp å fryse på turen.

Det ble noen timer i Chicago mens jeg ventet på neste tog. Der var det flere høye hus å beundre.

Togturen jeg hadde begitt meg ut på, var som tidligere nevnt fra New York til Chicago via Pittsburgh og Cleveland. Fra Chicago ble det en lang etappe gjennom Iowa, Nebraska, Colorado, Utha og Nevada. Dette var stater som jeg hadde kun hørt og lest om, men det er ingen erstatning mot å se det selv. Målet var San Franciso. Derfra tok jeg toget sørover i kombinasjon med buss til Los Angeles. Derfra fantes flere muligheter til å dra tilbake til New York, men alt var langt og tok tid. Dessuten hadde jeg lyst til å oppleve noe mer enn bare å se flott natur gjennom et vindu. Så jeg tok ei melkerute med fly; Dallas, Charlotte og Jacksonville, hadde to dager i en nasjonalpark og dro tilbake til New York med buss og tog. Der rakk jeg en dag med sightseeing før jeg fløy hjem. Jeg syntes jeg hadde fått mye utav uken i USA.

Amtrak togene var også større enn det jeg var vant med, to etasjer.

Tog stasjonene var en opplevelse i seg selv; dette er fra Union Station Denver.

Og dette stasjonen i den historiske byen Wilson. USA er et sted med store kontraster.

Livet på lange togreiser er aldri kjedelig. Det er medpassasjerer å snakke med og alle har de ulike årsaker til å sitte på toget. Det betyr mange små glimt inn i andres liv med deres gleder og bekymringer. Hverdagen er relativt lik for de fleste, uansett hvor man bor, ble min erfaring. Jeg spiste frokost og middag i spisevognen og når man reiser alene, spiser man på de bord hvor det er ledig plass. Slik fikk jeg mange spennende samtaler; fra krigsveteraner til pensjonister som endelig hadde tid og råd til å ta en togtur. Jeg lærte å si Hallo på cherokee av naboen bak meg og han dyttet meg i ryggen hver gang det var ville dyr å se utforbi vinduet. Slik fikk jeg sett både bjørn, elg, ørn, rev, hare og noen hjortedyr jeg ikke forstod navnet på.

Vi kjørte gjennom et meget variert landskap.

Det var både en restaurantvogn hvor man måtte bestille plass til måltidene og en kjipere snackbar hvor menyen var klassisk amerikansk.

Det er veldig avslappende og søvndyssende å kjøre langt med tog.

Naturen var en opplevelse for meg som er glad i friluftsliv. For en variasjon det var gjennom de ulike statene. Det var jordbruk, skog, fjell, prærie, elver og vann. Det gikk fra snøkledde topper i Rocky Mountains utforbi Denver til Syden følelse i California. Jeg opplevde snø, regn, vind, torden og fantastiske soloppganger. Og solnedganger. På toget var det en egen vogn for panoramautsikt, den hadde svære vinduer både til tak og vegger. Der satt vi stuet i stille respekt en tidlig morgen da solen steg opp over prærien. Det var nok å bare smile til hverandre, alle tror jeg kjente at dette var et spesielt øyeblikk.

Jeg satt mye og ønsket at jeg hadde ubegrenset med tid. Tid til å gå av toget for å oppleve alle de fantastiske stedene vi kjørte gjennom. Jeg så stier i fjellene hvor jeg ønsket jeg kunne ha gått, jeg fant grusveier som var perfekte å sykle på og elver jeg skulle vært på med kajakken. Det var litt for lite snø til at jeg fantaserte om skiturene jeg kunne ha tatt, men områdene var der. Jeg merket av på kartet, la planer og fantaserte om framtidige jolleturer. USA tok meg med storm og jeg koste meg. Jeg så mye, men opplevde ingenting av det. Togloffing er en opplevelse av «just passing through»…..

Her kunne jeg ha vært på ridetur, litt sånn cowboy landskap.

Sikkert masse tur stier i de fjellene der.

Eller eg kunne leid bil og dratt på roadtrip…?

Reisen la fordommene mine i grus. Alt var annerledes enn jeg hadde trodd, ikke minst menneskene jeg møtte. Jeg opplevde at livene vi lever kan være veldig forskjellige, men samtidig er vi ganske like. Det var mer fattigdom enn jeg hadde trodd og jeg hadde øyeblikk under turen hvor jeg var redd. Redd fordi det var uvant og ukjent fra det jeg var vant med hjemmefra og fordi måten vi lever på preger oss. På godt og vond. Og jeg møtte noen som muligens hadde en helt annen bagasje med seg enn det jeg hadde. Og da tenker jeg ikke på ryggsekken jeg dro på. Men det gikk bra. Så jeg dro hjem med en annen holdning og respekt for dette enorme stedet og med vissheten om at jeg kommer tilbake. Det er tross alt bare en svipptur over dammen!

For å sitere en klok mann: Han som aldri forlater sitt land er full av fordommer.

Et stykke himmel på jord.

Min nabo har en garasje hvor han liker å skru på motorsykler og drikke øl. Jeg tror han elsker denne garasjen og at for ham er den himmelen på jord. Garasjen heter Zanzibar og det vet jeg fordi han har et skilt på veggen utforbi hvor det står dette eksotiske navnet. Hver gang jeg har gått forbi, har jeg tenkt på himmelen hans som Zanzibar. Nå skulle jeg få sjansen til å finne ut selv hva det er med dette stedet som gjør at enkelte forbinder det med himmel på jord og alt annet vidunderlig.

Zanzibar ligger i det indiske havet og består av to hovedøyer og mange små øyer rundt dem. Det er mye å oppleve; både kultur, historie og natur, men de fleste kommer nok for en badeferie. De kritthvite strendene, asurblått hav og visstnok et fantastisk korallrev gjør øya til et populært reisemål. Legg til at det er like varmt og solrikt hele året og da tenker jeg at for mange er stedet det nærmeste man kommer paradis mens man fremdeles er i live.

Solsengene stod klar og ventet på bare meg….

Jeg elsker å bade og bader mye året rundt. Inne og ute, varmt og kaldt, i solskinn og regn. Men jeg er ingen charterferie turist selv om jeg har reist mye til det såkalte Syden. Men da har jeg som regel jollet rundt på oppdagelsesreise istedet for å ligge på en solseng for å sikre brunfargen til jeg skal hjem. Er jeg på stranden, ligger jeg helst i skyggen med en bok. Spørsmålet er da om Zanzibar vil bli himmelen på jord for meg?

Min egen lille hytte i skogen, en smule oppgradering fra telt.

Det er kontrastene som beriker livet; teltliv på Kilimanjaro versus 5 stjerner på Zanzibar.

For meg er et 5 stjernes all inklusive hotell likt enten det ligger i Tyrkia, Spania eller Zanzibar. Det er luksus og overflod, se og bli sett, et avbrekk fra hverdagen uten tidspress og bekymringer. Jeg opplever det som interessant de gangene jeg er så heldig å få lov til å bo noen dager i all denne luksus. Samtidig hadde jeg sett så mye fattigdom og enkle forhold tidligere på reisen at jeg til tider ble kvalm over fråtsingen. Det var bugnende matfat til alle tider og vennlig betjening som stod på pinne for å gjøre oppholdet mest mulig behagelig. Sjelden har jeg kjent mer på at verden er et urettferdig sted hvor tilfeldighet i forhold til fødested avgjør din rolle her i livet. Det var vanskelig å nyte når den dårlige samvittigheten pirket meg i sjelen.

Vakkert, velholdt og forbeholdt de heldige.

Jeg så ingenting av øyene, bortsett fra kjøreturen til/fra flyplassen i totalt mørke fordi det var natt. Det ble arrangert mange spennende utflukter fra hotellet, men vi ble frarådet å dra ut på egen hånd. Jeg kjente jeg hadde fått kvoten av turisttransport, så jeg gikk glipp av den historiske Stone Tower turen. Ikke fikk jeg smakt på øyas krydder, besøkt regnskog og røde aper eller sett de små landsbyene heller. Jeg droppet både den hel og halvdags båtturen og ikke engang Prison Island fikk meg ut av solstolen. Mitt paradis bestod i å finne en indre og ytre ro etter krevende dager i fjell og på savannen.

Utsikten min fra solsengen. Det var stort sett den jeg så.

Så hva gjorde jeg istedet? Jeg badet mye. Havet lå der fristende og turen ned var akkurat passe lang. Jeg var i bassenget og hadde aqua fitness som et fast punkt på programmet. Jeg leste minst en bok til dagen og resten sov jeg. Det var tidlig til sengs og tidlig opp for å gå å bade. Solsengene jeg lå på var ofte langt fra andre mennesker, men noen ganger spiste jeg sammen med andre og var sosial. Det gav meg ro og kroppen min fikk hvile etter fjellturen. Paradis for meg under en evig blå himmel, sol og vind. Og havet. Alltid havet.

Jeg ruslet mye rundt på hotellområdet for å se på blomster. Overalt var det frodig og velstelt. Jeg elsker blomster. Fargene, fasongen, lukten… Jeg følte at jeg sugde til meg kraften i plantene. Flere ganger ble jeg kontaktet av bekymrede ansatte som lurte på hva jeg gjorde inni bedene og over plenene. Dette var tross alt et sivilisert sted og da går man på gangstiene. Tråkk ikke på gresset…. Jeg tråkket og snuste, jollet rundt som best jeg kunne. Fantastisk!

De så ut som de hadde funnet sitt paradis på jord.

Fant jeg min himmel på jord? Jeg fant vel ut at for meg handler det mer om enn følelse enn om et sted. Det nytter ikke at omgivelsene er aldri så vakre dersom man kun fokuserer på det som kunne vært annerledes eller bedre. Den erkjennelsen kom jeg til under en lunsj på hotellområdet. På nabobordet satt en familie som skjelte ut kelneren fordi de fant ut at noen andre i restauranten hadde fått en kyllingfilet mer servert i den samme retten som de hadde bestilt. Dette var far i familien dyp indignert og fly forbannet over, noe han gav høylytt uttrykk for. Resten av måltidet ble brukt til å rakke ned på Zanzibar, hotellet, betjeningen og Afrika rent generelt. Han hadde overhode ikke funnet sin himmel og jeg tror at han muligens ikke kom til å finne den uansett hvor han dro. Jeg tror at dersom man først finner himmelen inni seg, så er hvert sted man drar til paradis på jord. Zanzibar kan finnes i både en garasje og en øy, men himmelen kommer an på hva man vil at det skal være.

Sol, himmel, hav og palmer; min himmel på jord der og da.

En elefant er en elefant er en elefant.

Jeg har alltid vært glad i dyr. Store dyr og små dyr. Jeg har hatt mange dyr, jobbet med dyr og sett utallige dyr i dyrehage besøk. Men safari hadde jeg aldri vært på. Ihvertfall dersom man ikke regner med elg safariene jeg pleide ta barna med på da de var små. I de dype skogene i traktene rundt Evje jollet vi rundt for å finne elg. Fant aldri noen, så min erfaring med safari er mye gåing og ingen dyr.

Ikke akkurat Evje, men like tomt for dyr….

Tanzania har flere dyr enn Evje, de har noe som på turistspråket kalles for «The big five». Opprinnelig var det fordi disse fem dyrene var de vanskeligste å jakte på, men uttrykket brukes mest idag i nasjonalparkene av de som jakter på blinkskudd med fotoapparat. De fem store dyrene er elefant, løve, leopard, kafferbøffel og neshorn. Safarien blir regnet som vellykket dersom man kan krysse av for å ha sett alle fem.

Konseptet i safari er enkelt; man dytter et visst antall turister inn i en jeep, sjekker at de er utstyrt med kikkert, telelinsekamera og flere liter med vann. Legg til en fjollete hatt på toppen og fornuftige sko. Kjør så denne gruppen mennesker innom alle souvenirbutikkene på vei til de ulike nasjonalparkene. Alle får med seg en pappeske med lunsj som går under kategorien snacks. I parkene velger man å kjøre de mest humpete og støvete jordveiene som finnes i kø bak utallige andre jeeper. Stopp bilen i 1/2 time ved det minste tegn til liv i krattet slik at alle får god tid til å fotografere eventuelle dyr.

Nasjonalparken Tarangire er et svært panoramalandskap og ser ut som Afrika i Disneys Løvenes Konge. Det var så overveldende at dyrene på savannen nesten kom i andre rekke. Men det var dyr. Til og med jeg med mitt reduserte langsyn så dem. Elefanter, sebra, giraff, ulike antilope dyr, vortesvin, bøffel, leopard, gepard….you name it….

Tarangire, elven som aldri tørker ut, gir mye liv til planter og dyr.

Hva er forskjellen på å se dyr på safari i motsetning til i en dyrehage? Er ikke et dyr et dyr? For meg var det naturopplevelsen, området dyrene hadde å boltre seg på. Det var ingen små innhegninger eller høye gjerder. Jeg klemte ikke nesen mot en glassrute i håp om å få et glimt av det som befant seg bak ruten. Det å vite at dyrene hadde frihet til å gå der de ville og leve fritt. Jeg er litt usikker på om dyrene mates dersom det blir tørke eller andre grunner til matmangel. Vi fikk iallefall streng beskjed om ikke å gi dyrene mat. Det gjaldt helst de nysgjerrige apene på rasteplassen hvor vi hadde lunsj.

De virket ikke så veldig interesserte i lunsjen min.

Vi besøkte også Lake Manyara Nasjonalpark, som er en av de minste i Tanzania. Her ble vi kjørt gjennom frodig jungel og sumpområde på jakt etter de store elefant og bavian flokkene som lever der. Fuglelivet var helst mer imponerende, men slangene så vi ikke. Heldigvis…..

Vi tilbrakte en og en halv dag i to ulike nasjonalparker og satt for det meste i bilen. Eller stod i bilen. Safaribiler kan nemlig heve taket slik at man har god utsikt i alle retninger. Det er praktisk, men det er jammen litt stress også med all den opp og ned vekslingen mellom å sitte og stå. Minnet til tider om den gammeldagse stolleken, bare at her ble det ikke kamp om setene når vi satte oss igjen. Men det hindret sittesår i svette bakender og krampe i såre bein.

Trenger ikke være redd for å bli roadkill når man er elefant….

Jeg fikk slått fast at safari ikke passer for meg. Det var mye kjøring og lite gåing. Jeg synes dyrene var fascinerende, men en elefant er en elefant. De første 15 gav en «WOW; EN ELEFANT» følelse, men etterhvert innså jeg at har du sett en, er den neste relativt lik. Når det også er varmt, svett og bilen slenger deg frem og tilbake i time etter time hadde det sikkert vært nok med en dag safari. Men man får sett mye fra bilvinduet og Tanzania er et fantastisk sted. Jeg fikk ikke sett de fem store, det levde ikke neshorn i områdene vi besøkte. Men de andre fikk jeg sett, slik at manglende neshorn påvirker ikke helhetsinntrykket mitt av safari. Det er heller jeg som liker bedre å jolle enn å være turist.