Auld lang syne…

Det er rart, men jeg er nesten (bare NESTEN) mer glad i nyttår enn hele julefeiringen. Julen handler om familie, tradisjoner og kos, mens nyttår er bare min. Da tar jeg en dyp gransking av livet mitt i året som var og staker ut veien for året som skal komme. Hva brukte jeg tiden min til, og harmonerer det med hva jeg innerst inne ønsker å bruke tiden min til? Tidligere hadde jeg en «bucket list», det var liksom noe man burde skrive etter å ha fylt 50. Min var ikke «100 ting å gjøre før jeg dør» men «Hva vil jeg gjøre for meg selv, for å kjenne at jeg lever»…. Korona har satt en effektiv stopper for listen den siste tiden, men jeg kjenner at nå er det på tide å komme i gang med en ny.

Jeg elsker Norge som ferieland og drar gjerne på roadtrip med sykkel og telt. Dette er kremplassen på Kinsarvik Camping, hvor jeg bodde i sommer for å gå Dronningstien.
Sykkelturen opp til Snøhei ved foten av Snøhetta i juni, var definitivt en tur jeg aldri vil glemme. Mest fordi jeg overlevde nærkontakt med en moskus, som gikk til angrep på tilbaketuren.
Eller den rolige vandringen mellom gamlegranene i Gutulia Nasjonalpark, hvor sjelen falt til ro på den mosekledde stien.

Min datter har også en liste med ting hun skal gjøre. Den heter «Fuck it» listen og der har hun skrevet opp det hun er redd for eller helst ikke vil gjøre. Det gir en enorm mestringsfølelse og glede hver gang hun kan stryke noe av listen sin. Det handler slett ikke om de svære utfordringene, men for noen er isbad og sove alene i telt skikkelig krevende. Jeg liker hennes liste og jeg tenker det kan være bra for noen og enhver å utfordre komfortsonen litt. Så på neste års liste tenker jeg at jeg vil ha med noe som jeg slett ikke har lyst til å gjøre, som strikkhopping eller en Via Ferata tur… Eller kanskje jeg velger å redefinere komfortsonen og heller velger det trygge og forutsigbare…

Jeg har allerede bestemt at i 2022 vil jeg sove mer ute.
Jeg skal ikke være så opptatt av været, for naturen er jo vakker uansett.
Det skal bli flere kortreiste eventyr, for det er hverdager vi har flest av…
Jeg vil dra på flere turer sammen med gode venner. Her fra sykkeltur mellom Nedstrand og Bergen, hvor vi ladet syklene på ferjekaien og campet ved elva.
Jeg skal utforske mer av Norge, som langhelgen i mai, hvor jeg campet med en god venninne i Ytre Hvaler nasjonalpark.
Aller helst vil jeg gå flere toppturer og gjerne høyere enn Snøhetta. Så får jeg håpe at knær og helsa holder et år til…

Men best liker jeg å bruke tid, ved inngangen av et nytt år, med tilbakeblikk på det jeg fikk gjort i året som gikk… Jeg ser gjennom bilder, leser turbøkene og mimrer om opplevelsene jeg hadde. Turåret 2021 var relativt likt 2020, det var ikke så mange turer ut av landet. Men Norge har mye å by på, både til lands og til vanns. Jeg fikk gått både Dronningstien og Snøhetta, som har vært på drømmelista i lang tid. Det ble en langtur gjennom Finnskogen, som ble akkurat så fantastisk som jeg hadde drømt om. Jeg kom meg aldri til Lofoten, noe som stod øverst på ferielista i sommer. Bilen havarerte nemlig på vei nordover, men jeg fikk i stedet sett Femunden og vært på rafting. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe… Men kanskje neste år…

Jeg skal aldri glemme følelsen da jeg endelig kom meg opp på Elgklinten, hvor jeg bokstavelig talt krøp opp, fordi sekken var så tung og bakken så bratt, at jeg tippet bakover. Å se tilbake på grensegaten mellom Norge og Sverige, som jeg akkurat hadde gått, var et stort øyeblikk på turen gjennom Finnskogen.
Alle dagene med vandring gjennom skogen.. Finnskogleden er 28 mil og jeg brukte 12 dager på turen, med telt og full oppakning.
Det ble en lang historisk og kulturell vandring.
Både naturen og menneskene jeg traff, har gitt meg gode minner.

Jeg tror det er bra med tilbakeblikk, fordi det sier noe om hvor man har vært. Hva som var bra og om det er noe som kan endres til å bli bedre. Turer er som livet ellers, det blir ikke alltid slik som man har tenkt. Det kjente jeg mye på, da jeg stod igjen på flyplassen i Wien, fordi jeg ikke hadde de rette papirene for innreise til Kypros. Men som regel går det bra til slutt og dyrekjøpte erfaringer gir mange ganger god læring. Derfor er jeg i full gang med å planlegge turåret 2022 og ser frem til opplevelser, både innenlands og forhåpentligvis utenlands. Jeg vil både høyt og lavt, alene og sammen med andre, til lands og til vanns. Det er NÅ vi lever og det er opp til oss selv å skape det livet vi vil ha. Jeg håper du får et godt år, med mange fine turer ut i vår vakre natur og verden…

Jeg kom meg til Kypros og hadde 3 uker med mye gåing, sykling og bading.
Å reise gir et innblikk i andre lands kultur, historie samt i dets menneskers liv. Det setter mitt eget liv i perspektiv og er den viktigste grunnen til at jeg elsker å reise.
For ikke å glemme all den gode maten og drikken…..

Fjelltur på Nord Kypros med Exodus.

Det var verken særlig planlagt eller gjennomtenkt da jeg plutselig befant meg på Kypros, med 3 uker foran meg til å utforske mest mulig av øya. Koronasituasjonen gjorde at jeg ventet lengst mulig med å bestille noe som helst, så det var bare flaks at jeg fikk den siste ledige plassen på «8 days walking in North Cyprus». Jeg abonnerer på nyhetsbrev fra Rosies Responsible Travels og det var der jeg fant turen som jeg heiv meg med, arrangert av Exodus Travels. Man kunne velge om man ville ha med fly eller bare møte opp ved Hotel Pia Bella i Kyrenia. Siden jeg allerede var på Kypros, var det ikke et vanskelig valg.

Etter å ha bodd på 2 Airbnb og et hostel i sør, hvor utsikten var over støvete parkeringsplasser, var det en fryd med egen balkong og flott utsikt.
Turen inkluderte frokost og lunsj. Hotellfrokosten var rikholdig, her kunne man velge mellom varm og kald mat. Yoghurt med tørket frukt ble min favoritt og nystekt omelett i ulike varianter.
Lunsj spiste vi på tur og den bestod av sandwich (en lang baguette med varierende pålegg), salat eller dolmades (fylte blader). Det var alltid med en juice, en frukt og en kake. Her er tunfisk og bønnesalaten, som skapte stor oppstandelse blant villkattene på rasteplassen hvor vi stoppet for å spise.

Jeg var veldig spent på gruppen, meg og 14 briter på tur. Det viste seg å være en fantastisk gjeng. Det ble mange spørsmål og mye undring over at jeg reiste alene, uten en gruppe eller guide. Det hadde nemlig aldri de valgt. Men jeg forstod raskt at det var en bereist gjeng, som dro på fellesturer til eksotiske reisemål som Jordan, Etiopia og Bhutan. Han ene hadde vært på over 20 fotturer over hele verden, de fleste med Exodus… Det tok jeg som et godt tegn på at turene er bra. Og jeg må innrømme at jeg forsto raskt gleden over å være i en gruppe, man trenger ikke tenke på noen ting. Vi ble hentet og kjørt, både til og fra tur. Vi kom til ferdige måltider og trengte slett ikke bruke tid på å lese kart eller informasjon om de historiske stedene vi besøkte. Latskapsferie…

Vi hadde en usedvanlig dyktig guide. Han var kunnskapsrik, punktlig, hyggelig, høflig og hadde alltid full kontroll på gruppen. Selv om vi til tider virret rundt som en stresset saueflokk, alltid på jakt etter de beste fotomotivene, beholdt han roen.
Det beste med å ha en innfødt guide, er at jeg fikk svar på alle de spørsmålene som jeg ikke finner svar på i en guidebok. Om fortid og nåtid, kultur og tradisjoner, samt hvordan det faktisk er å leve her. Her er utsikten over landsbyen Bellapais, med klosteret fra 1200-tallet. Vi hadde først omvisning der, før vi vandret opp i fjellene.
Vår vandretur var ikke fra sted til sted, vi bodde på samme hotell i 8 dager og dro ut på dagsturer. Kyrenia/Girne er en vakker havneby, med røtter langt tilbake i tid. Vi besøkte slottet, som ble bygget av de engelske korsfarerne, og har fantastisk utsikt.

Nord Kypros er et funn for alle med interesse for historie. Her finnes spor av mange ulike sivilisasjoner, som alle har bodd og kriget på øya. Med sin strategiske plassering innerst i Middelhavet, er det særlig gresk og tyrkisk kultur, som har satt sitt preg på øya. Etter 1974 har Nord Kypros vært okkupert av Tyrkia og akkurat den biten skal jeg ikke si så mye om. Men jeg tenker mitt og må innrømme at jeg til tider ble provosert av det jeg oppfattet som tyrkisk provokasjon. Fra gammelt av har det vært alt fra greske kongedømmer, romersk provins og korsfarerrike. Fra 1914 og frem til 1960-tallet var øya en britisk koloni og jo mer jeg leste om historien, jo mer forvirret ble jeg. Uansett, den nordlige delen av Kypros er kjent for vakker og dramatisk natur, med slott og borger plassert høyt oppe i fjellene.

St Hilarion slottet var opprinnelig kirke og kloster, men senere brukt som borg og bolig for de kongelige. Den er bygget på 3 nivå, som er bundet sammen med bratte trapper.
Vi gikk opp trapper og ned trapper til det brant i lårene.
Etter sightseeingen gikk vi ned et bratt og steinete elveleie, før vi fortsatte til Malatya landsbyen. Totalt 14 kilometer, som nok var målt i luftlinje… Fantastisk opplevelse.

Det ble en travel uke… Vi startet hver morgen presis klokken 09.00, da stod alle glassklar utforbi hotellet. Sekkene var pakket, fjellskoene snørte, solkremen smurt og alle hadde vært på do. Jeg var virkelig imponert, gruppen hadde militær disiplin. Vanligvis er det kun meg som står klar i god tid før avreise, med alt på stell. Her opplevde jeg at jeg nesten var gruppens sorte får, som dinglet rundt og ikke var helt klar. Og jeg ble tidlig klar over at det på fellestur i britisk regi, er endel uskrevne regler: 1. Man tar ALDRI hotellets heis eller taxi inn til sentrum. Er man på vandretur, så skal man GÅ!! 2. Man sitter IKKE med hodeplagg på, i bilene. 3. Aldri ta siste biten av brødet, frukten osv. uten å ha spurt alle rundt bordet opptil flere ganger om det er greit eller om de har tenkt å spise den. 4. HØFLIGHET, HØFLIGHET og mer HØFLIGHET. Jeg hadde mye å lære og følte virkelig at jeg ble et bedre menneske etter hvert som uken gikk…

Naturen var variert og turene vi gikk, gav et godt bilde av både skog, fjell og sjø.
Dagsetappene varierte fra 5 kilometer og opp til 16, og de kunne kjennes veldig lange. Vi gikk på grusveier, skogsstier, asfalt og gamle kjerreveier.
Det var enkle forhold, uten at noen klaget på det. Vi satt ofte rett på bakken og spiste, så vi var heldige vi som hadde tatt med sitteunderlag. Måtte man på do, var det å sinke bak gruppen og bruke stien. Vi hadde klar beskjed fra guiden om ikke å vandre ut i krattet, det var 7 ulike slanger på Kypros og 6 av de giftige…
Hver dag var det lagt inn små gleder, som dagen vi gikk en lang tur som endte på stranden. Det ble sjøbad, zipline for de tøffeste og en fortjent pause på strandbaren.
Vi var dessuten usedvanlig heldige med været, som kan være varierende på denne årstiden. Det er tross alt vinter her også, men strålende sol og mellom 20- 28 grader var absolutt å leve med.

Vi fikk en dag fri, men da ble det organisert en tur til Farmagusta som nesten alle meldte seg på. For en billig penge ble det en full dag på sightseeing, inkludert varm lunsj. Vi stablet oss inn i minibussen til vanlig tid og hadde en travel dag. Byen ligge helt i grenseområdet mot sør og var en spesiell opplevelse. Vi besøkte flere historiske steder, hvor vi gikk i kø med andre turistgrupper. Men det var spøkelsebyen Varosha som gav en ubehagelig følelse i kroppen. Området ble forlatt under invasjonen i 1974, da tyrkisk militær overtok. Før det var det kjent som Middelhavets hotteste feriested, hvor alle datidens kjendiser ferierte. Hotellene, butikker og gater står som de gjorde da, og jeg må innrømme at jeg synes det var skummelt.

Første stopp på turen til Farmagusta, var St Barnabas klosteret, hvor det var kirke, museum, gravkammer og diverse annet å få med seg.
Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor Salamis engang var hovedstad og et yrende handelssentrum. Jeg følte meg nesten hensatt til oldtiden og vi fikk en grundig innføring i romerske bad og badetradisjoner.
Det sies at hotellene i Varosha står akkurat likt som de gjorde i 1974… Området er stort og ble ikke åpnet for offentligheten før 2020. At turister nå kan meske seg i elendigheten, syntes jeg var litt smakløst…
Solnedgangen over Farmagusta var usedvanlig vakker.
Dessuten fikk jeg for første gang føle meg rik og berømt, da vi fikk sitte i VIP området på byens ærverdige og populære konditori. Alt annet var fullt…
Jeg forstod fort hvorfor det var trangt om plassen, her var MYE godt…

Det sies at delt glede, er dobbel glede, og det kan jeg skrive under på. Uken sammen med Exodus gjengen var fylt av latter og gode samtaler, kalde bad i bassenget på hotellet og cocktails. Vi opplevde naturen og historien i det fantastiske nord, og jeg innså at det hadde vært vanskelig ¨å organisere noe liknende på egen hånd. Løypene er merket, men det er vanskelig å få tak i kart, skaffe overnatting og transport. Dessuten var det kjekt å meske meg i luksus; bare følelsen av å returnere til hotellet sliten hver dag og at noen hadde ryddet rommet og redd opp sengen… Pur lykkefølelse… Så ja takk, jeg drar gjerne på flere turer med Exodus og anbefaler det varmt til andre som vil ut i verden på vandre ferie i godt lag…

Det siste vi fikk med oss som gruppe, var en sightseeingtur til Nicosia. Byen er hovedstad på Kypros og den eneste sådan i verden, som er delt med en fysisk grense. Dette er fra Karavansaray, med utallige små butikker og kafeer.
Det var mye spennende å kjøpe, men for meg som reiste med kun håndbagasje, holdt det med å se på alt det vakre.
Det var gamle gater, med falleferdige bygninger overalt i Nicosia. Kypros er så mye mer enn turiststedene på sørsiden og jeg er glad jeg fikk oppleve begge deler.
Men det er naturen, havet og de historiske stedene jeg vil huske best fra nordsiden. For ikke å glemme flokken jeg vandret sammen med….

Troodos fjellene, et matvraks våte drøm…

Noe av det kjekkeste med å reise, er å bli kjent med ny mat. Jeg elsker å utforske de lokale rettene og å gå på marked for fisk eller grønnsaker. Dessuten liker jeg nok mye bedre å snuse rundt i en matbutikk, enn en boutique med designerklær. Heldigvis er jeg ikke kjent for å være kresen og jeg har ingen matallergier, intoleranser eller andre kriterier for hva jeg dytter i hullet. Skikkelig matforgiftet har jeg bare vært en gang, i Tunisia, og etter det har magen fungert veldig bra.

Jeg leste om turene opp til fjells for å ete og tenkte med en gang «Det er noe for meg».
Troodos fjellene ligger innenlands og er kjent for små pittoreske landsbyer, grønne åser og flotte turmuligheter.
Vi ble plukket opp av guide og fraktet rundt i en flott 7 seter med aircondition. Så fikk jeg heller leve med en elendig musikksmak hele dagen….

Kypros har et kjøkken som er inspirert av både Hellas, Tyrkia og Midtøsten. Det går mye i sjømat, lam og geit, grønnsaker og oliven. Ord som meze, haloumi og hummus er det bare å bli kjent med og smake på. Lokalbefolkningen elsker mat og tar det alvorlig. De samles rundt matfatet og sitter lenge. Her spiser man for å nyte og ikke bare for å bli mett… Det beste er å spise på de små, lokale kafeer, men selvfølgelig finner man både Pizzahut og Burgerking her også. Allikevel er det billig å spise ute og jeg har virkelig mesket meg både med mat og drikke.

Det finnes fremdeles mange esel på Kypros, men de brukes ikke lenger til å arbeide.
Vi fikk lov til å mate dem med tørkede bønnebelger, det likte de godt.
Dette oliventreet ble sagt å være over 1000 år og bar fremdeles god avling.
Allright, endelig smaksprøver…

Det første stedet vi besøkte, var en esel farm. Jeg ble straks litt bekymret, skulle vi spise Tussi? Men nei, her melket de eslene og brukte melken til mye spennende. Vi fikk smake fersk melk, esel likør og esel sprit. Det var esel såpe og hudkremer og dersom man ikke var så fan av esel, så var det et utrolig utvalg i ulike produkter laget av oliven. Vi brukte små pinner som vi spiddet brødbiter med, så var det bare å smake seg gjennom en lang rekke skåler med oljer, oster og annet snacks.

Vi ble invitert inn i et typisk kypriotisk bondegårdshjem. Her bodde storfamilien og det var MYE lyd. Dette var et stille hjørne, hvor lys brant på husalteret.
Det sies at Middelhavets kosthold er det sunneste i verden. Det forstår jeg godt.
Kypriotisk kaffi kommer i dukkekopper og er sterk, veldig sterk. Den drikkes med eller uten sukker.
Den yngre generasjon drev gård, på akkurat samme måte som sin mor og bestemor.

Etterpå besøkte vi en gård, hvor de produserte ost. De hadde over 200 geiter, som gikk ute året rundt. Ca 20 av disse ble melket hver dag for hånd, så ble det kokt og presset ostemasse til haloumi. Av resten av melken ble det laget en annen ost, Anari. Vi fikk smake begge deler, sammen med den typiske kaffen som drikkes her. Gården produserer ost som selges lokalt og den hadde en helt annen smak enn den jeg hadde smakt tidligere (masseproduksjon fra fabrikk).

Veien opp til biefarmen var lang og smal. Her var ingen naboer som kunne irritere seg over biene.
De solgte ikke bare honning og andre bi-produkter, man kunne prøve seg som birøkter for en dag eller feire bursdagen her.
Honningen var nydelig.

Det ble et kjapt besøk på en biefarm, hvor vi så film om bier og livet deres. Jeg vurderte å handle honning, men problemet var å få det med hjem i håndbagasjen. Etterpå kom det som de fleste så på som høydepunktet: vinsmaking. Det har jeg aldri prøvd før og jeg er nok ingen vinkjenner. Min kunnskap begrenser seg til at jeg kjenner forskjell på rød og hvit vin, men det er på grunn av fargen. Så jeg så virkelig frem til å heve kunnskapsnivået mange hakk, i det gode selskap av vinkjenner på internasjonalt nivå…

Vinrankene såg noe ynkelige ut, syntes jeg. Det så ut som snø, men det var ikke det.
Ei sånn tønne inneholdt nok vin til å holde meg god og brisen resten av livet. Litt usikker på hvordan jeg skulle fått den med på flyet…
Okay, bring it on… Flaskene var oppstilt og åpne, tomme glass ventet på å fylles og bøtte til å spytte i stod klar. Men det er da ingen fra Norge som spytter ut noe med alkohol!!!
Det var nemlig ikke rare skvettene vi fikk av hver sort, skulle bare mangle at jeg ikke greide henge med.

Vinsmaking er gøy, kort og godt. Vi ble like fjollete, alle sammen, utenom guiden, som skjenket og ikke drakk. Etterpå skulle vi heldigvis ha lunsj, slik at vi kunne spise oss edru. Det var turens høydepunkt, en gammel og lokal restaurant, som man sikkert må være født på Kypros for å finne. Maten var meze, det vil si utallige småretter, som ble båret ut fra kjøkkenet i en jevn strøm. Og vi åt… Det amerikanske paret kranglet om internasjonal politikk med det engelske paret og det eneste de var enige om, var at man kan la mat stå igjen, men ALDRI vin…

Det er nydelig oppe i fjellet, virkelig frodig og grønt i forhold til ved kysten.
Det var mer enn nok mat, faktisk var det nesten ikke plass på bordet til alle fatene.
På Jæren har vi et uttrykk som sier at når fanten har fått sitt, så går han. Vi vraltet til bilen og var klar for siste innspurt.

Det siste punktet på listen vår, var landsbyen Lefkara. Her er de kjent for vakre broderier og kunstneriske arbeid i sølv. De trange gatene var spennende å utforske og vi besøkte den lokale kirken. Her skulle vi heldigvis verken spise eller drikke noe, bortsett fra smaksprøver av en geleaktig fruktklump dekket med hvitt. De ble solgt i esker, men jeg ble ikke begeistret nok til å kjøpe. Eller så var det fordi jeg var for mett… Uansett, jeg orket ikke mer mat den dagen og det var en flott tur. Heldigvis har jeg fremdeles noen dager igjen til å smake på nye og uvante kypriotisk delikatesser. Bon appetitt!!

Det var mye fint å handle og utforbi butikkene satt de eldre kvinnene og broderte.
De lokale kirkene er som regel åpne.
Vi gikk ikke akkurat i kø….

Omtrent som om jeg skulle ha stjålet sykkelen på Kypros…

Av og til, når jeg ser noen som løper eller sykler veldig fort, så tenker jeg at de sikkert har stjålet skoene eller sykkelen. Jeg må rett og slett snu meg for sjekke om de har politiet eller noe annet skummelt bak seg. Nå tenker jeg ikke på de som har på treningstøy, pulsklokke og fokus på «the flow», der er halve poenget å presse frem svette og høy puls. Det er alle oss andre, som til tider tar avgårde som om vi hadde Fanden selv i hælene og ikke ferie, med allverdens tid.

Buss tidlig en søndag morgen burde være ganske risikofritt. Men veien var stengt pga sykkelritt, bussjåføren ikke informert og han snudde i et veldig tempo og det ble sightseeing på landsbygda før vi endelig kom frem.
We’re on the road to nowhere…

Jeg er glad i å leie sykkel når jeg er ute å reiser. Det har jeg bare god erfaring med, selv om man kanskje ikke får en sykkel lik den man har hjemme. Jeg har syklet på mye rart; med gir og uten gir, skrangleverk og de mer strøkne… Med sete på størrelse med flytebrygge og det som var så hardt at jeg helst ville stå hele turen. Vanligvis betaler man depositum eller legger igjen bankkort, jeg velger alltid depositum. Er man heldig, får man med lås. Hjelm kan du stort sett bare glemme, pumpe og lappesaker likeså. Det går som regel godt, bare en gang har jeg opplevd å punktere. Da ble det å sykle 5 km med flatt fremhjul og jeg sa ingenting om HVOR jeg hadde syklet (som nok ikke helt var beregnet for sykkel…)

Det var ikke trangt om plassen på solsengene tidlig om morgenen.
Det gikk gangsti langs hele kysten, med avstikkere til steder av interesse.
Denne synes jeg hadde kledd meg, bortsett fra at den virket litt tung å trø…
Nissi Beach er kjent for å være den fineste stranden på øya, med sitt krystallklare vann og mykt, hvit sand. Omtrent som på Jæren, bare med HELT annen temperatur.

Målet med å leie sykkel var som det pleier når jeg leier sykkel, å rekke over så mye som mulig i løpet av leieperioden. Jeg hadde skaffet meg kart over Agia Napa og omkringliggende områder, så jeg hadde en plan. Om det var en god plan, ville bare tiden vise. Jeg heiv meg på tohjulingen og tok avgårde. Travelling light, her var verken behov for matpakke eller termos. Med strandbarer på rekke og rad, antok jeg at det ikke ville være et problem å få tak i noe å spise eller drikke underveis.

Etter Nissi kom jeg ikke lenger. Her var veien igjen stengt og selv om jeg syklet fort, fikk jeg ikke lov til å sykle over målstreken.
Pitstop for noe å drikke, samt postkort. Legg merke til at sykkelen er låst fast i stolpen, det var eneste formaningen jeg fikk av utleier….
Ut langs kysten fra Agia Napa er det et klippeområde som kalles for Palaces. Her kan man svømme og besøke grottene.
Kjærlighetsbroen….For den som tror på evig kjærlighet, kan man her feste en hengelås og være garantert. Kypros er fødestedet til Afrodite, gudinnen for skjønnhet og kjærlighet i gresk mytologi. Jeg syklet fort forbi og det var ikke kø.

Jeg startet med kysten og hadde egentlig tenkt noen timer på solseng og et bad. For i mitt hode hadde jeg allverdens med tid.. Men det var mye lengre å sykle enn jeg hadde trodd, så jeg måtte liksom bare trø på. Og ruten som jeg hadde planlagt, viste seg å være mer krevende enn antatt. Det var nemlig ikke mulig å sykle der, knapt nok å gå… Jeg tenkte tanken om å snu, men håpet om at veien ble bedre lenger fremme, holdt meg i gang. Jeg burde jo ha visst at den ble ikke det…

Underlaget var sylkvasst og jeg var meget bekymret for å punktere. Jeg slepte og bar sykkelen med meg, taggene kjentes godt gjennom sålene på joggeskoene.
Da jeg endelig kom bort til de berømte grottene, var jeg utslitt…
Jeg vurderte igjen et bad, men fant ikke ut hvordan de kom seg ned til vannet. Det var uaktuelt å hoppe, med min høydeskrekk…
Så det ble selfie, en kjapp Fanta Lemon og bånn gass videre.
Det var en varm og støvete landevei, så da jeg fant en benk under et gammelt tre, tok jeg det som et tegn på at det var på tide med en hvil. Riktignok en kort hvil, fordi hvile kan man gjøre i graven…

Jeg burde ha latt være å ta turen helt ut til Agios Elias, men jeg hadde sett kirken fra bussen. Den lå på toppen av en høy klippe og jeg tenkte:»Wow, dit må jeg». Det skulle være overkommelig på sykkel, men det var langt på dag og jeg var sliten. Dessuten skulle sykkelen snart leveres tilbake og man må komme innen fristen for å få depositumet tilbake. Og det ville jeg jo ha… Så da var det å skru tempoet opp og trø som om jeg hadde politiet i hælene.

Der hvor det er lagt tilrette for sykkel, er det veldig godt lagt tilrette… Faktisk finere sykkelsti her enn hjemme…
Da jeg endelig så skiltet, vurderte jeg å snu.
Bare tanken på å dra meg opp alle trappene til topps, når lårene svei og pusten gikk som en blåsebelg. Men opp skulle jeg….
Det var fint og luftig på toppen, men jeg kom ikke på før lenge etterpå at jeg glemte å se kirken innvendig. Jeg var mest opptatt av å komme meg tidsnok tilbake.

Bare så det er sagt, jeg har aldri stjålet en sykkel. Jeg rører heller ingenting annet som ikke er mitt, så følelsen av å ha Fanden sjøl i hælene, kan jeg bare tenke meg til. Jeg fant vel ut, etter at sykkelen var levert og depositumet tilbakebetalt, at neste gang jeg leier sykkel, skal jeg ikke sykle så langt. Eller fort.. Jeg skal gå for hvilepuls og feriemodus, kanskje til å med lukte på blomstene langs veien. Fordi egentlig liker jeg best å sykle når jeg har godt tid og ikke som om jeg skulle ha stjålet sykkelen…

Det ble endelig tid til en is og et bad fra klippene da sykkelen var levert.
Jeg hadde VELDIG lyst til å demontere ringeklokken og ta den med hjem. Den hadde en perfekt ringelyd og var skikkelig fin. Men det moralske kompasset vant over mine egoistiske lyster, så jeg lot den være.

Hvis du absolutt MÅ tenke, tenk positivt!!!

Visste du at man har gjennomsnittlig 80 000 tanker gjennom hodet i løpet av en dag? Jeg tror jeg har hatt det doble den siste uken og bare fordi jeg skal ha ferie. Ferie er for meg helt topp, men det var før. Korona har gjort meg om til en skjelvende nervebunt, som tenker at verden er et farlig sted. Så hva er beste kuren for det? Jo, man kjøper flybillett til et sted hvor man aldri har vært før og hiver seg uti det….

Det var slett ikke vanskelig å ha god avstand til andre reisende.
Jeg fikk nesten tårer i øynene over å se en taxfree butikk igjen. Ikke det at jeg pleier å handle noe, det er nok å vite at jeg KAN.
For ikke snakk om navnet mitt på et boarding kort…

Tankekjøret startet lenge før jeg hadde bestilt billetter, faktisk før jeg tenkte tanken om å dra til utlandet. Å vite jeg skulle ha ferie, var nok, fordi nå KAN man faktisk reise igjen. Men koronarestriksjonene i de ulike landene er nesten umulig å være oppdatert på og sånn blir jeg svett mellom ørene av. Dessuten er det alle «tenk om»… Dersom krisemaksimering og overtenking var OL gren, så hadde jeg hatt mye edelt metall å vise frem. Det sies at negative tanker tiltrekker seg mye negativt, men det har jeg ikke trodd på før nå.

Jeg tror dette kalles blek, men fattet…

Jeg tenkte på munnbind og håndsprit, for gudene må vite hvor mye man skal pakke for en tre ukers ferie??!! Og går det i hele tatt fly og hva trengs av papirer? Jeg så for meg endeløse køer, strenge kontroller og morske menn i uniform, som stormet frem dersom noen hostet eller nøs. Eller ikke hadde papirene i orden…

Det var beroligende å se at det fremdeles finnes fly og kø for å komme ombord.
Plutselig gikk det opp for meg hvor mye jeg har savnet KLMs tørre ostesandwich, vann og rødvin på en mandag.

Det startet veldig bra, med at jeg ikke ble bedt om å vise koronapass noe sted. De spurte «Er du vaksinert?» og jeg sa ja. Snakk om tillit… Jeg måtte heller ikke ta noen hurtigtest eller signere papirer som sa at jeg var frisk og klar over risikoen ved å dra ut av landet. Den eneste forskjellen fra tidligere turer, var bruken av munnbind. Men vi fikk mat og drikke på flyet og da tok vi munnbindet av, så jeg så ikke helt poenget. Men jammen passet flyvertinnene på oss. Passasjerer som hostet og harket ble sett stygt på og jeg var takknemlig over å være frisk.

🎶I belive I can fly, I belive I can touch the sky🎶 Wien, æg kjeme…
Tenk at jeg grudde meg til dette…

Selvfølgelig var jeg klar over at det krevdes et Flightpass for innreise til Kypros. Det var bare så travelt før jeg dro, at jeg tenkte at det hadde jeg god tid til å fylle ut i Wien. Tross alt skulle jeg sitte hele natten på flyplassen med ingenting annet å gjøre… Det viste seg å være umulig, fordi uansett hvor nøyaktig jeg skrev, kom det opp at skjemaet var feil fylt ut.

Klar for det meste!!!
Travel as much as you can, as far as you can, as long as you can. Life was never meant to be lived in one place….

Dersom du tror at det er noen som hjelper deg ved innsjekking klokken 05.15 tidlig tirsdags morgen, tar du feil. Så positiv og optimistisk var jeg, men da Wizz Airlines lettet, stod jeg igjen. Kort fortalt trengte jeg en papirform av skjemaet, en ny flybillett (som kostet mer enn hele turen) og alt jeg greide å mobilisere av sjarm og positiv tenking. Det ble jammen ikke enkelt, men det gikk. Så jeg kom meg til Kypros, om noe forsinket. Så neste gang jeg skal ut og fly, skal jeg IHVERTFALL tenke positivt og ikke «ja, ja, det ordner seg nok». Da skal jeg være forberedt på det meste og med alle papirer i orden. Ellers kan det fort bli dyrt..

Endelig greid å skaffe meg de rette papirene og feirte seieren med kaffi.
Takket være positive tanker og mange bønner til universet, kunne jeg etter mye om og men, se Kypros under meg.
ENDELIG FERIE…

Roadtrip på feil side av veien.

Jeg elsker å kjøre bil når jeg er på ferie. Det er noe med å ha friheten på fire hjul, uten å tenke på hvor mye bagasje jeg drar med meg. Gleden er enda større dersom det er et godt anlegg i bilen, slik at jeg virkelig kan trø til med god musikk. Mange har lurt på hvordan i alle dager jeg tør å kjøre bil i Storbritannia, siden de kjører på feil side av veien i forhold til oss i Norge. Det tenkte jeg å forklare her, samt å komme med noen enkle tips dersom du er en av dem som ikke har vurdert å kjøre i UK. Man trenger slett ikke være spesielt modig eller eventyrlysten, det holder at man har førerkort. Jeg har kjørt en del i Skottland, Wales og England, både med min egen bil og leiebil. Det har gått veldig bra, selv om mine barn anser det som et mirakel hver gang de kommer fra kjøringen min med liv og helse i behold….

Jeg hadde booket en liten og økonomisk bil, men de fantes ikke med automatgir. Så det ble istedet en 7 seters dieselbil, som slukte drivstoff og hadde trøkk i oppoverbakkene.
I Wales er alle offentlige skilt skrevet på både walisisk og engelsk. Walisisk har keltisk opprinnelse og de fleste lærer det som sidemål i skolen. Wales har rett over 3 millioner innbyggere, men det er kun ca 19 % som snakker språket.

Dersom du vil ha med egen bil, trenger du å dra et sted hvor det går ferje eller tunnel for å komme deg over. Det er trist at ikke ferjen fra Stavanger til Newcastle går lengre, for da var det lett å ta med egen bil. Selv om det egentlig er lettest og mest praktisk å fly over dammen og leie en bil på flyplassen. Vær forberedt på at dersom du har booket på forhånd, vil du mest sannsynlig ende opp med å betale mye mer når du henter bilen. Denne gangen hadde jeg valget mellom å kjøpe forsikring (som kostet nesten 3 ganger så mye som jeg hadde betalt for bilen) eller betale nesten 25 000 i depositum. Det ble forsikring, lite vits i å være på ferie uten penger på konto… Fordelen med leiebil er at du sitter på RETT side i bilen i forhold til kjøringen. Ulempen er at du må gire med feil hånd og at alt er motsatt av det jeg er vant med fra min bil. Det har vært slitsom å gire med venstre hånd og når man endelig får det til, skal man hjem og må bytte tilbake igjen… Løsningen var enkel, automatgir, som jeg leide for første gang da vi nettopp var i Wales.

Et bortgjemt sted som het Lock og hvor veien i teorien var to felt, men i praksis knapt nok bred til en bil. Jeg snirklet meg rundt svingene på vei opp mot Carreg Cennen Castle.
Carreg Cennen Castle lå på gården til Llewellyn familien. Her kjøpte man billetter til slottet, det var kafe som solgte sjøldyrket og hjemmelaget mat samt suvenir butikk. Eiendommen hadde vært i familiens eie siden 1700 tallet og var et imponerende syn.

Ikke start med å kjøre inn i storbyene. Jeg dro for noen år siden til London på telttur, med fullastet bil og 4 ungdommer. Vi kjørte via Danmark til Nederland og tok ferjen over. Jeg lot bilen stå på campingplassen og vi brukte offentlig transport for å komme oss rundt. Det kan være vanskelig å finne frem, særlig når det er 4-6 felt i hver retning. Det er et eget system med hvem ligger hvor i feltene, fartsgrenser (som ikke oppgis i km pr time, men miles pr hour, bare sånn i tilfelle du har egen bil og må regne om alle fartsgrensene…) og hvordan de skilter avkjørsler og påkjørsler. Jeg plasserer meg som regel lengst mot venstre, sammen med busser og andre store kjøretøy. Farten går opp jo nærmere høyre man kommer og endel kjører skikkelig fort. Bruk speilene flittig og bytt felt for å lage plass til de som kommer bakfra eller fra siden på innkjøringfelt på motorveier .

Tenby er en typisk sommerby og finnes det noe tristere på senhøsten enn det? Når alle turistene har dratt, iskrembutikkene har stengt og regn og vind sender alle innendørs?
Der satt han og speidet etter seler, hvaler, sjørøvere, iskrem og sol.
Det MÅTTE bare bli her ved kysten at vi spiste fish and chips. `Det smakte fortreffelig…selv om det vanligvis ikke serveres så mye dilldall til.

Det er stor forskjell på veiene, alt etter om man kjører i by eller på bygda. Jeg bruker alltid GPS og anbefaler det virkelig. De fleste biler har det som tilleggsutstyr og jeg har opplevd å betale mer for leie av GPS enn leie av bilen. Sist brukte jeg mobilen min og det fungerte perfekt. Det hjelper særlig godt når man har en «kartleser» på siden av, som forteller hvor og når man skal svinge. Da slipper man å stresse med å følge med to steder…. Jeg har alltid med en guidebok over området, slik at jeg har på forhånd plukket ut de stedene jeg vil besøke. Men det fantastiske med å kjøre, er at det dukker mest sannsynlig opp andre spennende steder underveis. Jeg liker å stoppe mye samt ta avstikkere fra planen. Google Map gjør det enkelt å finne frem (dagens reklame…)

I St Davids er gatene trange og ofte enveiskjørt. Det hjelper heller ikke på, at det meste av parkeringen skjer på gaten og ofte er det å smyge bilen fremover.
Den aller minste byen (med by status) i Storbritannia, er St Davids. Her er gode turmuligheter, surfing og et bra sted for å se på fugler. Men de fleste kommer for å besøke katedralen og ruinen av Biskopens palass, hvor pilegrimer har valfartet siden 1124. To turer hit tilsvarte en til Roma og tre turer hit var lik en til Jerusalem….
Man kommer seg rundt til alle de flotte stedene, hvor det ikke går offentlig transport, når man kjører selv. Vi dro ut til St Nons bay, som lå et stykke utforbi St Davids. Der var vi helt alene, ikke en turist i mils omkrets (bortsett fra oss…)

Det som gjør at det er enkelt og oppleves trygt å kjøre i UK, er den engelske mentaliteten. Jeg har bare gode opplevelser og selv når jeg roter for å finne frem, ligger i feil fil samt kjører i sneglefart fordi jeg ikke helt forstår hvor jeg skal hen, har jeg ikke opplevd å bli tutet på eller fått en langfinger ut vinduet. Det gjør jeg rett som det er her hjemme og ellers både i Danmark og USA. De smale og svingete landeveiene, med høye hekker og null sikt fremover, krever at man kjører SEINT. De fleste kjøretøy som kommer imot, vil gjøre sitt ytterste for å slippe deg frem først. Husk å smile og hilse, det er vanlig skikk og bruk her, uansett hvem som sitter bak rattet. Jeg setter stor pris på denne høfligheten og vennligheten i trafikken.

Når man kjører etter GPS velger den som regel den korteste veien. Det vil ikke dermed si den raskeste… Jeg har opplevd å havne på grusveier og langt ute i ødemarka. Men det er jo bare spennende og man kommer alltids frem til slutt.
Vårt fantastiske Bed&Breakfast, Melin Tregib, som lå i utkanten av Brecon Beacons nasjonalpark. Fordelen med å dra utenom sesongen, er at det ikke er vanskelig å finne overnatting, selv uten å booke lang tid i forveien.
Det ble kjøretur gjennom Brecon Beacons istedenfor fottur. Mildt sagt KALDT..
Siste stopp på roadtripen vår, ble kullgruven Big Pit. Den ble lagt ned på 1980 tallet og er nå nasjonalt museum. Vi fikk en guidet tur sammen med en tidligere gruvearbeider 150 meter under jorden og det var ikke noe for de med klaustrofobi eller som var over 1,80 m høye. Sør Wales hadde fra 1800 tallet opp mot 160 gruver, med ca 235 000 menn, kvinner og barn helt ned til 7 års alderen som jobbet og slet ned i mørket.

Ellers er det viktig å huske på at selv med pub kulturen som finnes overalt i Storbritannia, er promillegrensen 0, 8 i England og Wales, mens den er 0,5 i Skottland. Jeg er litt usikker på hvorfor den ikke er lik, men siden jeg ikke kombinerer alkohol og kjøring uansett, spiller det ikke noe rolle. Jeg har alltid sagt at dersom man kommer seg helskinnet gjennom første rundkjøring på feil side av veien, er mye gjort. Og jeg anbefaler alle som har lyst til å oppleve noe mer enn turiststedene i både England, Skottland og Wales, til å bruke bil som fremkomstmiddel. Det er billigere drivstoff enn hjemme og ikke bompenger på veiene. Parkering koster stort sett flesk i de større byene og ved turistattraksjoner, men alt i alt sparer man det inn på at man slipper å ta buss og taxi. Med fare for å bli stemplet som miljøsvin, JA TIL MER BILKJØRING I STORBRITANNIA…..

Et sted på bygda i Wales… Jeg måtte bare stoppe da jeg så de vakre trærne…

Wales, for alltid i mitt hjerte.

Dersom jeg skulle ha valgt meg et nytt hjemland, er det stor sjanse for at det hadde blitt Wales. Denne lille, vakre delen av Storbritannia, som mange ikke helt greier å plassere på kartet, har alt. Dessuten har vi en lang historie sammen, helt siden jeg som ung hadde flere lengre opphold i en av dalene nord for Cardiff. Her var vi flere norske, som bodde og trente i Cynon Valley Dojo. Vår sensei var en fantastisk mann, som med vennlighet og respekt tok imot oss. Samtidig lærte han oss: «No pain, no gain» og «You have to suffer to get toughter». Vi svettet, løp, tok armhevinger og slo på sandsekker til knokene blødde, mens det lille vi hadde av fritid ble tilbragt på puben i lystig lag med lokalbefolkningen. Tiden i Wales gav meg mange gode minner og ikke minst mye nyttig lærdom, som jeg med takknemlighet har tatt med meg videre i livet.

Fra den gang på slutten av 80-tallet, hvor vi var flere unge og lovende, som trente tre ganger daglig, vasket og ryddet samt spist og sov i dojoen. Det var hardt, lærerikt og utrolig gøy, samt jeg tror at en liten bit av sjela min ble walisisk.


Denne gangen var vi tre generasjoner som skulle besøke studenten i Cardiff. Finnes det noe kjekkere enn å få oppleve en 7-åring sin første flytur??!!

Wales ligger sørvest for England og har sjø på tre av fire sider. Med en slik lang kystlinje finnes det utallige vakre strender, klipper og små fiske landsbyer. De har sitt eget språk og flagget er en rød drage på hvit og grønn bunn. Hovedstaden heter Cardiff og er en av Storbritannias mest urbane byer. Her er gode handlegater for alle som liker shopping samt livlige puber, rugbykamper og slott. Nå var det ikke disse grunnene som dro oss til byen, Cardiff har et av de beste universitetene i UK med over 30 000 studenter. Deriblant min eldste sønn, som tar siste år av en bachelor i spilleutvikling. Dersom du er usikker på hva det er, så er vi to…

Cardiff er en by hvor man kan tilbringe mye tid og allikevel ikke få sett alt.
Heller ikke denne gangen var det tid til et besøk innenfor murene i Cardiff Castle. Men vi fikk handlet mye, blant annet en lue som forvandlet han på 7 til en EKTE drage.
Det er flere gågater i byen og det kjekkeste av alt var karusellen som vi passerte flere ganger. Lenger borti gaten var det satt opp et julemarked, som hadde salgsboder og tyske julespesialiteter. For ikke å glemme julemusikk på full styrke….

Så hva er det med Wales som er annerledes enn resten av Storbritannia? Kanskje det er været som gjør at jeg føler meg så hjemme. Her er det vått og kaldt store deler av året. Selv om de har de mest fantastiske strendene, er det sjelden at det er badetemperatur. Med andre ord, akkurat som Jæren. Fordelen er at været skifter fort, slik at man kan ha både sol, regn, snø, vind og tåke på samme dag. Jeg har sjelden opplevd kombinasjonen av tung og klam tåke sammen med vind, slik jeg gjorde da vi besøkte Brecon Beacons nasjonalpark senter. Planen var å ta oss en fjelltur, men det ble med tanken. Kulden gikk tvers gjennom klærne og tåken kunne nesten kuttes med kniv. Faktisk verre enn Høg Jæren på en kald vinterdag….

Vi kledde på oss alt vi hadde av klær, allikevel var det ikke nok. Det ble et kort opphold ute ved St. Non`s Bay for å besøke ruinen av kapellet fra 1300 tallet. Guttene var ikke imponert, de mente det var «en haug stein ute på et jorde langt fra folk»..
Vi var heldige og fikk en hel dag med sol, hvor vi dro nord for Cardiff for å gå tur samt besøke et slott.

Men det var helst tåke, vind og regn som preget uken vi var i Wales. Og det er vi jo vant med hjemmefra….

Dessuten er folk i Wales veldig jordnære og vennlige. De bruker «my love» og «my dear» når de snakker til meg og sånt blir jeg glad av. De er ikke opptatt av å ha større eller finere hus enn naboen, faktisk bor veldig mange i rekkehus som er akkurat like naboen sitt. Og da blir det liksom ingen konkurranse, for husene er like høye, brede og bygget i mur. De er heller ikke opptatt av å ha en stor fancy bil å vise frem, i Wales er slike biler bare upraktiske. På bygda er veiene smale og svingete, slik at man trenger en liten bil for å komme frem. Den er dessuten praktisk når man skal parkere, for overalt parkerer man på gaten. Rekkehusene har nemlig ikke garasje eller gårdsrom med plass til bil, så det er trangt om plassen på gata.

De fleste i Wales kjører små og praktiske Kinderegg biler. Det hadde passet meg bra, siden jeg er lite opptatt av hvordan en bil ser ut, bare den er billig og pålitelig.
Maten i Wales bærer preg av at det som er dyrket lokalt og som er billig. Vi forsøkte å finne ut hva som var nasjonalretten og kom frem til at det var en slags lapskaus av sau. Vi fant den ikke servert noe sted vi besøkte… Dette er en annen nasjonalrett: Bara Brith, som er en tung fruktkake som serveres med smør og te med melk til.

For meg som er glad i historie, er Wales perfekt. Dette er nemlig landet i hele verden som har flest slott per. kvadratmeter. De finnes overalt og det er mer enn 600 stykker fordelt utover bygd og by. Jeg husket godt slottet jeg hadde sett fra toget eller bilen hver gang jeg dro opp til Cynon Valley, det lå på en skogskledd høyde og så ut som et ekte eventyrslott. Jeg besøkte ikke slottet da, derfor stod det høyt oppe på listen over steder jeg ville besøke nå. Med egen bil er det lett å komme seg rundt for å se de ulike slottene, mange av dem ligger på steder hvor offentlig transport ikke er tilgjengelig eller ihvertfall svært begrenset.

Castell Coch (det røde slottet) ble bygget over ruinene av et slott fra 1081 og er egentlig ikke så gammelt som det ser ut. Det ble bygget som feriebolig for en riking, som var fascinert av middelalderen. Det er overdådig, siden arkitekten hadde frie hender og eieren sikkert mer penger enn fornuft….
Litt usikker på om det var særlig hyttepreg over spisestuen i Castell Coch….
Et annet slott som vi besøkte, var Carreg Cennen. Dette er Wales sitt mest romantiske slott, der det hviler på en klippe med utsikt i milevis til alle retninger. Det ble bygget på 1300 tallet og det mest spennende er den smale gangen som fører ned i en grotte. Vi smøg oss ned og fikk sett flaggermus i taket og over 200 år gammel «grafitti» hugget i stein.
Cardiff Castle er vanskelig å overse, der det ligger nesten midt i sentrum. Jeg fikk ikke gått innenfor murene denne gangen heller, nok en grunn til å dra tilbake….

Så jeg tror jeg hadde passet godt til å bosette meg i Wales. Det er heller ikke et sted hvor man trenger å sminke seg eller kle seg opp for å gli inn med lokalbefolkningen, det holder lenge med strikkelue, joggebukse og støvler. Vi klarte oss godt, jeg hadde leid et rekkehus på Airbnb med en sliten sofa og gasskomfyr. Wales hadde pyntet til jul, som betyr at det stod et juletre og litt ekstra julelys i enkelte butikker. Ingen amerikanske tilstander her, med overdådig og glorete pynting av hus og hage. Det kan man like… Livet her forekommer meg annerledes enn hjemme, på en god måte. Enklere liksom….. Og nå har jeg ikke engang nevnt den flotte naturen, pub kulturen og at Tom Jones kommer fra Wales. Det sier vel egentlig alt….

Den flotte naturen er en av mange gode grunner for å dra til Wales…

Ut på bøljan den blå i Peru.

Den siste delen av ferien i Peru, ble tilbragt helt sør mot grensen til Bolivia. Det kan være fordi jeg var sliten etter 5 travle dager på fjelltur mot Machu Picchu, men bussturen mellom Cusco og Puno var lang. Jeg har heller aldri vært med på en sånn busstur, jeg trodde bussen skulle ta oss fra en by til en annen. Men den gang ei. Vi stoppet hele fem ganger; det var inka tempel, katolsk kirke på tidligere inka tempel, to museum, nok en kirke, utkikkspunkt på 4000 m.o.h med et marked for turistene (oss) og enda en kirke med flere kaffebarer rundt. Der kunne man kjøpe «verdens dyreste kaffe» til nesten 60,- kroner for et halvt lite plastbeger. Kaffen ble laget av kaffebønner, som hadde vært gjennom tarmsystemet på et mår-lignende dyr som lever i Asia. Jeg fikk aldri med meg sammenhengen om hvorfor dette ble solgt på landsbygda i Peru… Flaks at jeg liker å være turist, ellers hadde det blitt en LANG dag…

Det er mye å handle når man besøker Peru og selv på de mest utenkelige stedene sitter noen driftige kvinner eller menn med et stort utvalg av håndarbeid, mer eller mindre håndlaget. Og prisene er ofte latterlig billige, sett med norske øyner.

Men endelig var vi fremme i Puno. Byen er mest kjent for å være et godt utgangspunkt til å besøke Lago Titicaca, verdens største, høyestliggende innsjø. Den er altså ikke den største (det er Kaspihav) eller høyestliggende (som ligger i Chile/Argentina og er uten navn), men kombinasjonen setter Titicaca på listen. Beliggenheten er på 3812 m.o.h og 60% hører til Peru og de resterende 40 % til Bolivia. Innsjøen er et populært turistmål og det var selvfølgelig grunnen til at jeg var her, sammen med horder av andre. Legenden sier nemlig at fra dette vannet steg solens barn, Manco Capac og Mama Ocllo opp og grunnla inkanes rike. Sant eller ikke sant, Titicaca er i tillegg et naturreservat med over 100 forskjellige typer fugler, 15 sorter fisk og 15 ulike amfibier samt et veldig vakkert sted for alle som er glad i vann. Synd jeg ikke hadde med badetøy…

Puno er en relativt stor by med ca 100 000 innbyggere. Den har en katedral og et torg som var avstengt for oppussing da jeg var der.


Det føltes nesten som å være ved havet, selv om innsjøen ligger langt fra kysten.

Konseptet var enkelt: man fyller flere motorbåter med turister og frakter dem ut for å besøke ulike øyer. Båtene ble lastet med alt fra pensjonister til ungdom på 6 måneders loffetur i Sør-Amerika. Alle gikk vi på rekke og rad, stilte oss opp i kø for å få de beste selfiene og kjøpte suvenirer til overpris. Vi startet med øyene Islas de los Uros, eller De flytende øyer som de også kalles. Det er slett ikke vanlige øyer, men plattformer laget av tettpakket siv. Hver øy er hjem til tre til ti familier. De kaller seg Kotsuna, eller Lake People og har bodd i området siden før inkaene. Jakt på fugler og fisking har vært levebrødet tidligere, selv om det nå muligens er turisme som er hovednæringen.

Velkomstkomiteen stod klar til å ta imot båt lassene med turister. Jeg innrømmer gjerne at jeg opplevde det som kunstig og til dels ubehagelig.
Jeg hørte fra andre at det bor ikke noen på øyene lengre, men at de bor på fastlandet. De tar på nasjonaldrakten og tar båten «til jobb». Det er helt greit og absolutt forståelig. Det er jo det samme som når vi viser turistene bunad, seters-liv og hardingfeler, det er jo ikke dagligdags kost for oss nordmenn.
Men her ble vi fortalt at alle bor slik og at de fremdeles lever etter de gamle tradisjonene fra mange hundre år tilbake i tid. Jeg var LITT usikker…
Men uansett fikk vi innblikk i en kultur og levemåte som var veldig spesiell. Vi lærte «hvordan bygge din egen øy av siv», vi lærte «bygg ditt eget hus av siv» og vi spiste den myke indre kjernen av siv. Matnyttig informasjon altså..

Så fikk vi oss en båttur i «Mercedesen av sivbåter», (mot å betale ekstra). Dette hadde vært noe for Thor Heyerdahl, båten het faktisk Kon Tiki og navnet stod malt på andre siden. Vi fløt avsted som en kork, over til en annen øy. Så ble Kon Tiki dyttet tilbake til utgangspunktet av en motorbåt.

Så fulgte en to timers båttur til neste øy. Det finnes ikke mye som er mer beroligende enn tøffing avsted på blått «hav», hvor man nesten ikke ser hvor himmelen slutter og vannet begynner. Med dunking av dieselmotoren og bølgene som skvulpet mot siden av båten, var det ikke rart at jeg sov som en stein. Jeg våknet ikke før vi la til kai på Amantani, den største øya i Titicaca. Her skulle vi fordeles og få hver vår ny Mama og Papa, eller vertsfamilie, som jeg ville ha sagt. Min nye familie bestod av Mama Aleksandra, en knøttliten kvinne i den lokale festdrakten, samt to unge tyske jenter. Far i huset var visstnok på jobb og barn/barnebarn hadde «rømt» huset da vi skulle komme. Men her må hele samfunnet bidra, de ulike øyene og landsbyene rullerer på å ta imot turister. De skal ha et visst antall besøk hver i året og får betalt av de lokale myndighetene. Jeg var ikke helt begeistret, selv om det var en fin anledning til å lære mer om gammel kultur, som kanskje ikke hadde endret seg så mye de siste århundrene.

Mama var en hyggelig dame, som både strikket og spant garn mens hun gikk. Sjelden så jeg henne uten et arbeid mellom hendene, men vi hadde få muligheter til å snakke sammen. Hun snakket Quechua, med noen gloser spansk, så tegnspråk ble løsningen når vi trengte å kommunisere.
Rommet var lite og enkelt, men rent og med den mest fantastiske utsikten. Dessuten var det helt stille, på øya fantes ikke biler eller andre motoriserte kjøretøy. Det var ikke strøm eller innlagt vann, selv om jeg hadde lys på rommet av solcellepanel.
Maten som spises på øya er hovedsaklig vegetar, med fisk og kjøtt en sjelden gang. Mama hadde dyrket både mais, poteter og gulerøtter selv, mens den stekte osten, tomat og agurk var kjøpt i Puno. Koka-te var fast innslag til alle måltider.

Det var felles tur for oss turister på kvelden. Da gikk vi opp på et av de to små fjellene som ligger på øya, Templo de Pachatata, på 4160 m.o.h. Her lå et gammelt tempel hvor man tilba fader jord og hvor det fremdeles holdes en stor seremoni hvert år i februar. Nå fikk vi en fantastisk solnedgang, før vi famlet oss i mørket tilbake til byen. Det skulle være fest «på lokalet», hvor vi skulle kle oss ut som de innfødte og danse folkedans, men DA TAKKET JEG NEI. Istedet sov jeg som en stein og våknet til hanegal og eselvrinsk…..

Den siste øya vi besøkte, var Taquile, med 2000 innbyggere. Her var ingen stor mottakelse og vi fikk 525 bratte trappetrinn opp til landsbyen. Der var kirke, kafe og et eget utsalg for strikkeklær. I tre etasjer kunne vi kjøpe de vakreste luer, pannebånd, gensere og mye annet, strikket kun av menn. Øya er mest kjent for at her er det mennene som strikker, men jeg må innrømme at jeg så ingen som gjorde det. På Amantani så jeg aldri kvinner uten et strikketøy, så mennene smugstrikker kanskje? Det brukte jeg mye tid å tenke på, mens jeg hadde kaffi og kake. Så gikk vi i flokk og følge over øya, spiste ørret fra Titicaca til lunsj og lærte mye om innsjøen, øyene og livet her.

Det var trapper og bratte bakker før vi endelig kom opp til byen.
Den lokale snackbaren solgte mye godt, skal jeg dømme etter lukten… Vi hastet fort forbi, guiden vår hadde det travelt. Vi holdt et stamt tidsskjema og måtte holde et øye med klokka stort sett hele tiden.
Det var nesten Syden stemning, men temperaturen var frisk. Jeg var fristet til et bad, men ble frarådet siden innsjøen stort sett holder +9 grader året rundt. Jeg syntes ikke det var så galt, men var alene om den tanken.

Jeg hadde en fin tur på bølgan den blå, men er nok ingen tilhenger av denne typen turisme. Det er litt vanskelig å sette ord på hva jeg ikke likte med det heller, kanskje det er følelsen av å invadere andres privatliv for penger? At jeg blir smilt til og behandlet hyggelig, ikke for min del, men for at de vil jeg skal kjøpe noe. Er det meg eller lommeboken min de vil bli kjent med? Samtidig er det oss turister som gjør at de kan fortsette å leve på øyene, slik de alltid har gjort. Det ble vi fortalt mange ganger og for meg økte den dårlige samvittigheten for at jeg ikke drakk øl istedenfor te, ikke kjøpte flere luer eller tok bilder av de som tok betalt for å stille opp. Men når jeg tenker tilbake på Lake Titicaca nå, er det himmelen, vannet, solnedgangen, blomstene, utsikten og lukten av jord og kumøkk jeg husker. Og den ufattelige roen jeg våknet med, under de fem vevde teppene som lå som blylodd over kroppen min. Takk for besøket!!!

Denne hadde jeg oppriktig lyst til å kjøpe for å ta med hjem til han på 6, men hadde ikke sjangs. Slett ikke på grunn av prisen, men fordi ryggsekken allerede var stappfull av strikketøy i alle fasonger.

Den lange og tunge veien til Machu Picchu.

Det finnes mange måter å komme seg til Sør Amerikas største turistattraksjon Machu Picchu på, man kan både ta toget eller kjøre buss. Det er gruppeturer med egen guide eller man kan dra på egen hånd uten en guide. Men jeg var fast bestemt på å gå. Det var tross alt derfor jeg dro til Peru. Å få lov til å oppleve disse gamle stiene, som inkaene vandret på for mange hundre år siden, det hadde jeg drømt om lenge. Dessuten er hele landet en skattekiste av gamle ruiner og mektig natur, så for naturelskere med trang til å oppleve mer, er Peru midt i blinken.

Det ble noen kjøreturer i minibuss på humpete grusveier høyt opp i fjellsiden. Jeg satt med hjertet i halsen, særlig når vi måtte passere hester eller motgående busser.

Guiden vår Juan, eller den siste inka som han likte å kalle seg, var en oppriktig god mann. Han kjente fjellene og delte villig av kunnskapen sin om historie, kultur og naturen. Like villig delte han ut kokablader eller tequila til de som trengte det eller noen trøstende ord når bakkene ble for bratte. Vi var hans waikis og han passet godt på oss.

Den mest populære ruten som de fleste velger å gå, er Incatrailen. Men den må bestilles minst et halvt år i forveien og er vanskelig å få plass på. Det greide ikke jeg, så istedet fikk jeg valget om å gå Salkantay. Den turen er dobbel så lang, går høyere oppe og har mer variert natur. Det er mindre turister, så området er mer autentisk «landsbygda i Peru». Sånt kan man like….men jeg må innrømme jeg var litt i tvil om formen var god nok. Skjønt det vet man jo ikke før man har prøvd…. så jeg sa ja takk og dro til Peru med alt av nødvendig turutstyr, som sovepose, liggeunderlag og ullundertøy. Det ble litt av en tur, må jeg si….

Vi kjørte opp til Soraypampa, hvor minibussen ble parkert og dagstursekkene pakket. Så begynte vi å gå i et forrykende tempo…
Målet var Humantay Lake, en innsjø som lå på 4250 m.o.h. Innsjøen ligger skjult mellom fjellene Salkantay og Humantay. Dette var et område som var hellig for inkaene og fremdeles er det mange tradisjoner som praktiseres av de som bor i området.

Det startet allerede da jeg snublet frem til setet mitt i minibussen, tidlig en morgen i Cusco. De andre deltakerne så usedvanlig unge og spreke ut, og jeg ble en smule betenkt over hva jeg hadde begitt meg ut på. Men har man sagt A, så får man si B…. Dessuten tok det ikke lang tid før vi var godt kjent, det blir man nemlig på en sånn tur. Vi delte solkrem, myggolje og dopapir, samt tursnacks i alle varianter. Det var kortspill på kveldene, hvor vi satt sammen i stum beundring over stjernehimmelen over oss. Det var allsang og inka tequila til frokost, samt alltid en hjelpende hånd når man trengte det. Vi kom fra Australia, Canada, Belgia, Nederland, Tyskland, Uruguay, England og meg fra Norge. Og alle delte vi samme mål i 5 dager: å gå til Machu Pichu.

Den første natten sov vi to og to i disse små igloene, som var bygget høyt oppe i fjellsiden. Jeg følte meg litt som en sart drivhusplante, men det var en stor opplevelse å ligge om kvelden og se på en uendelig stjernehimmel. Jeg sov godt i kulden, på tross av høydeskrekk. Det var også eneste natt jeg hadde behov for vintersoveposen som var dratt med helt fra Norge…
Maten under turen var en opplevelse: sunn, næringsrik og vakkert pyntet. Vi hadde med oss egen kokk og han disket opp med tradisjonelle retter fra området.

Den andre dagen var sagt å være den tyngste og jeg grudde meg, i likhet med flere andre. Vi skulle over det høyeste punktet på turen: Salkantay passet. Her er man oppe på 4630 m.o.h, med en fantastisk utsikt mot Vilcabamba fjellkjeden, som er en del av de peruanske Andesfjellene. Det høyeste er Salkantay, med sine 6271 meter og navnet betyr «Det ville, ugjestmilde fjellet». For inkaene var fjellet hellig og det ble sagt at det styrte været og klimaet i området. Vi fulgte dalen oppover og det ble en fin dag på tur. Tempoet var mye roligere og vi stoppet ofte. Det var folksomt på stien og vi måtte hele tiden slippe frem gruppene som kom med hest. Det er mulig å ri deler av turen, dessuten ble hest og muldyr brukt til å frakte varer samt bagasjen vår. Vi gikk fra høyfjellet og ned i regnskogen hvor naturen endret seg drastisk. Her var varmt og grønt, med orkideer og kolibri som suste gjennom luften.

Jeg hadde som mål å greie å gå turen selv, uten å måtte bli transportert på et muldyr. Det greide jeg heldigvis….
Det ble MANGE gruppebilder i ulike varianter. Her er vi på det høyeste punktet og jubelen stod høyt. Sikkert fordi det var 1730 meter nedoverbakke til neste leir…
Det var kaldt og steinete da vi fortsatte innover mot nok en hellig innsjø.
Vi hadde en spirituell seremoni som innebar bygging av varde, inka tequila, eteriske oljer, kokablader og diverse annet som Juan ledet oss gjennom. Det var både interessant kulturelt sett og rørende å dele dette med de andre.
Vår andre leir lå i Chawllay, på 2900 m.o.h og her skulle vi ligge i telt. Heldigvis var det bygget hytte over teltene, det kom nemlig et skikkelig uvær på natten med torden og regn. Jeg var mest opptatt med å studere blomstene, mye nytt å se.

Den tredje dagen skulle vi bare gå 16 km og det var stort sett nedover. Vi fulgte elven som rant gjennom dalen og nå var det kortbukse vær. Det var mange sideelver som måtte krysses og ikke alle broene var like HMS godkjente. Men de holdt og vi kom oss over. Juan hygget seg med å male oss som krigere og med bær som han knuste i håndflaten, laget han to striper på hvert fjes. Det hadde inkaene gjort da de regjerte i området og nå ble vi «den ville gjengen», klar for å takle alle bakkene…. For selvfølgelig gikk stien bratt både opp og ned. Da det nærmet seg lunsj, kom vi til bilvei. Her ventet minibussen på oss for nok en «nær døden» opplevelse på vei ned til Santa Teresa, hvor vi skulle overnatte. Etter lunsj var vi 4 stk som dro på zip line, uten at jeg helt husker hvorfor jeg sa ja til det. Anlegget hadde 6 liner, hvor den lengste kom sist og var 1 km. Da ble selen festet på ryggen og jeg følte jeg fløy som en kondor mange hundre meter over bakken. Men det verste var allikevel hengebroen, men den har jeg fortrengt. Hva kan jeg si, det var nesten som å bli født på ny da vi var ferdige og hadde overlevd… Og belønningen kom i de varme kildene etterpå….

Med full krigsmaling gikk det som en lek å krysse provisoriske broer.
De varme kilden i Santa Teresa er kjent for sin helsebringende effekt og det gjorde virkelig godt på stive og ømme kropper etter all gåingen. Etter noen timer til bløt, følte jeg meg NESTEN så god som ny.
Det ble party på kvelden; med bål, grilling av marshmallows, drikkeleker, opptil flere pisco sour (Perus nasjonaldrink, skikkelig god), dans og moro…

Vi våknet til en heller fuktig morgen og da jeg endelig fant skoene mine, var vi klar til å dra. Det var nok en lang dag foran oss, med 6 timers gåing. Fjellet Llactapata på 2.700 meter skulle bestiges og vi ville kunne få det første synet av Machu Picchu dersom tåken lettet. Det gjorde den, vi hadde fortsatt gudene med oss, ifølge Juan. Det er ikke så mye mer å si om den dagen, bortsett fra at den var meget lang. Vi gikk og vi gikk og vi gikk…. Det ble mørkt før vi endelig kom frem til Aguas Calientes og mange var mer utslitt enn meg. Men humøret steig etter en dusj og middag, for nå var vi faktisk fremme….

Vi besøkte en kaffeplantasje, hvor vi fikk servert tidenes beste kaffe. Den var kruttsterk og ble servert med stekte bananer, kaffelikør og mer inka tequila. Ifølge ungdommene var det beste frokosten noensinne….
Det var godt å hvile beina, men jeg gynget ikke så veldig mye med den luftige utsikten!
Det lå noen gamle inka ruiner på denne siden også og herfra åpnet tåken seg nok til at Juan kunne peke ut Machu Picchu for oss.
De siste 12 km fulgte vi jernbanelinjen innover og da var jeg sliten. Men det var vi alle, etter 10,5 mil fordelt på 4 dager.

Dersom jeg skal ta en kort oppsummering, så var det en fantastisk tur. Jeg var veldig fornøyd med tur arrangøren min,
https://machupicchureservations.org/, både når det gjaldt punktlighet, mat, opplegg og ikke minst guiden. Litt tips til deg som vurderer å dra: ta med lakenpose hjemmefra og lei det du trenger av turutstyr. Ta med nok varme klær, jeg måtte kjøpe meg en boblejakke. Innstill deg på at alt koster, som en annen guide sa: «In South America you get nothing for free». Vi betalte for drikkevann (ta gjerne med vannrensingutstyr, det hadde ikke jeg) og do besøk samt tips til ansatte. Sørg for at du har akklimatisert deg før turen, høydesyke er ubehagelig og farlig. Jeg greide meg bra, men flere i gruppen sleit skikkelig. Men vi kom oss alle frem og jeg tror ikke noen av oss vil glemme turen. Da kan vi isåfall bare lytte til El Condor Pasa, det ble «vår» sang. De to belgiske jentene hadde fått hele dilla og spilte den ustanselig, både mens vi gikk og ellers. Lytt og bli inspirert:
https://www.youtube.com/watch?v=pey29CLID3I

Det var en fantastisk opplevelse å komme til Machu Picchu og byen var enda mer imponerende enn jeg hadde trodd. Men det er nok turen dit jeg vil huske best…

Hvordan unngå høydesyke i Cusco.

For meg som er født, oppvokst og bosatt på flate Jæren, var det tøft å komme til Cusco. Byen ligger på 3399 meter over havet og særlig når man kommer fra Lima, kan det være utfordrende. Høydesyke er nemlig ikke noe å fnyse av. Man merker det så snart man går av flyet, det er helst tungt å holde kroppen oppreist. For ikke å snakke om puste… Jeg var heldig med at jeg hadde 4 dager nord i Peru, på ca 2000 meters høyde først. Så hva gjør man da for å unngå å bli uvel?

Det ligger mye fjell rundt Cusco og det er nok en grunn til at inkaene kalte byen for «verdens navle».

Dessuten er byen og området rundt fullstappet av arkeologiske godbiter og det er helt umulig å rekke over alt. Jeg besøkte Salapunco, eller Templo de la luna og flere andre områder nær byen sammen med guide.
  1. Drikk mye vann…. Det som skjer når man blir dehydrert, er at blodet blir tykkere. Da beveger det seg tregere og oksyget tas senere opp. Høydesyke kommer av at kroppen får mindre oksygen, fordi luften inneholder mindre oksygen jo høyere opp man kommer. På ca 3000 m. o. h vil omlag 50% av alle mennesker oppleve en mild form for høydesyke og verken alder eller fysisk form har noe å si på hvordan kroppen reagerer.
Byen Cusco slik den fremstår idag, er bygget av spanjolene oppå inkanes sine palass og templer. Overalt ser man de gamle murene og det er flust av trange gater og smug.

2. Spis lite og lettfordøyelig mat. Jeg ble anbefalt av de som har greie på det, dvs oppvokst i Cusco, å starte med litt raske karbohydrater til frokost og så spise annenhver time. Lite og titt… Det har ikke jeg gjort, frokost er inkludert på hotellet og dessuten rikholdig. Så da er jeg egentlig ikke sulten før etter 15.00 engang. Forbedringspotensiale med andre ord….

Det var ikke det smarteste jeg har gjort å spise alpakka til lunsj… Men den smakte fortreffelig og jeg trengte ikke å spise mer den dagen…

3. Ikke anstreng deg, bevegelse bør skje sakte. Det er lettere sagt enn gjort, med så mange museum, kirker og arkeologiske funn som denne byen består av. Jeg vil aller helst vandre rundt fra tidlig morgen til sent på kveld. Men det har jeg ikke gjort, jeg har begrenset meg. Med andre ord tilbragte endel timer i senga med en bok…. Det har ikke vært lett….

Jeg besøkte en som laget tradisjonelle instrumenter. Det var ikke bare panfløyte og jeg fikk prøve å spille på en eselkjeve… Det var stas.
Jeg startet dagen tidlig med sightseeing, en lang siesta og mer vandring på kvelden.

4. Drikk kokate, minimum 2 kopper om dagen. Den var ikke helt enkelt for meg, som trenger en bøtte sort kaffe om morgenen for å fungere. Jeg har prøvd, men synes både te av bladene og teposene smaker kattepiss. Beklager… Koka teen skal bedre oksygenopptaket og gi energi, men det synes jeg at kaffi også gjør. Dessuten smaker den bedre. Heldigvis finnes det både koka tyggi og drops, så jeg klarer meg. Og for deg som lurer; koka blader eller produkter KAN IKKE TAS MED HJEM. Bladene er blitt brukt som et mildt narkotisk middel for å dempe kulde og tretthet, helt siden inkaenes dager.

Nei takk, jeg holder meg til kaffe.
Byen har over en halv million innbyggere og det er en salig blanding av gammelt og nytt. Her finner man McDonald’s ved siden av tradisjonelle restauranter som har marsvin på menyen. Og det er mye trappetrening når man skal se byen…

Jeg har klart meg godt til nå og ikke kjent noen av de lette symptomer på høydesyke, slik som kvalme, oppkast og hodeverk. Hotellet og restauranter har som regel oksygen til de som trenger det og lege må oppsøkes dersom man blir skikkelig dårlig. Jeg regner meg som ferdig akklimatisert og er klar for en 5 dagers fjelltur på de gamle inkastiene. Målet er Machu Picchu og vi skal opp på 4630 meter over havet. Det blir lange og harde dagsmarsjer, så da må jeg kanskje krype til korset og bytte til kaffe med koka teen allikevel…..

Salkantay trek, nå er jeg (forhåpentligvis) klar for det meste.. Ser frem til enkelt teltliv og sovepose, alle disse fine hoteller blir aldeles for meget….