På langtur med gammel bil.

Jeg er veldig glad i bilen min, selv om de aller nærmeste godt kunne sett at jeg kjøpte meg en ny. Det er jeg uenig i og synes at bilhold er mye enklere med en gammel bil. Bilen min krever minimalt og er pålitelig, bruker lite drivstoff og har god plass. Det er noen hensyn jeg må ta og de skal jeg si noe om her, dersom du vurderer å bytte ut den svære flytebryggen av en bil du kanskje har. Eller har du en el-bil som er så høyteknologisk, at du knapt vet hvordan dørene åpnes og som byttes inn hver gang det kommer en nyere modell?

Bilen min er en stasjonsvogn, det betyr at jeg kan legge ned setene, legge inn et liggeunderlag og en sovepose og vips; plutselig har jeg fått meg bobil.
Husk å ta med et kokeapparat, kjele og kaffe. Det er som regel en økonomisk årsak til at man kjører gammel bil og da er det ikke vits å bruke 40,- på bensinstasjon for en kopp kaffe. Lag din egen…
Se etter rasteplass med toalett og benker. I høysesongen er det rift om plassene mellom yrkessjåfører, turister og bobil. Parker tidlig dersom du planlegger å overnatte her.

De aller fleste biler er ikke laget for bykjøring, hvor man kun kjører små turer på bare noen kilometer. De trenger en skikkelig utblåsning av motoren, en langtur hvor man ligger i 100 km/t over lengre tid. Ihvertfall fungerer min bil best når jeg plutselig drar avsted. Valg av områder sier seg selv, det må være relativt flatt og motorvei. Sørlandet og Østlandet er best innenlands, men jeg liker både Danmark og Sverige også. Påskeferien 2024 ble derfor en plan om å kjøre til Sverige for å lufte bilen samt se et slott som jeg hadde funnet på Internett.

Bilferjen mellom Horten og Moss tar en halv time og jeg satte pris på at vi ikke engang trengte gå ut av bilen.
Det er lenge siden sist jeg var i Sverige,  så det var med overraskelse jeg konstanterte at det var like mye vindmøller her som på Jæren.
Men dette har jeg ikke sett hjemme, det offentlige toalettet på en rasteplass var pyntet til påske. Det var rett og slett skikkelig koselig.

Det viktigste når du skal kjøre langt med en gammel bil, er å sjekke visse vitale punkter. Jeg peiler og fyller på olje ved behov, fyller på spylevæske til vinduene og ser om det trengs luft i dekkene. Egentlig bør jeg spør min datter om det trengs luft i dekkene, hun har et godt øye for sånn. Jeg er mer «ja,ja,ser bra ut» typen og det kan slå uheldig ut i bilsammenheng. Så rydder jeg bilen og tar ut alt jeg ikke trenger, pakker og drar.

Husk å stoppe hver gang du ser noe interessant. Er du litt som meg, kan det lønne seg å være litt selektiv fordi man kan ikke stoppe HELE tiden.
Jeg var ikke klar over at Sverige har så mange og annerledes kirker enn Norge.
Husk å ta pauser og lag deg noe mat. Jeg har ikke sett så mange Burger King og McDonald’s siden jeg var på roadtrip i USA.  Nå var omtrent hver avkjørsel fra motorveien skiltet med mat og det var slett ikke nødvendig å ha medbrakt. Bortsett fra at det er billigere og sunnnere…

Min bil har ingen problemer med å ligge i 110 over lengre tid. Men det bør være relativt flatt og helst medvind. Jeg kjører alltid etter fartsgrensen, eller rett over. Det er veldig mange som ikke gjør det, de blåser forbi som om de har stjålet bilen. Det er greit med gammel bil, da er det lettere å ikke bli revet med av farten. Jeg liker å tenke sikkerhet når jeg kjører langt og tar mye pauser. Det er viktig på bilferie at man ikke haster avsted, mange ulykker skjer fordi bilførere sovner bak rattet.

Váneren er Sveriges største innsjø og ligger vakkert plassert mellom Götaland og Svealand. Her er utallige turmuligheter, spennende middelalderbyer og flott natur.
Jeg kom for å se Läckö slott og ble slett ikke skuffet.  Planen var å bo i telt på campingplassen like ved, men den var ikke åpnet enda.
Jeg gikk rundt på området og selv om det blåste friskt, var det en fin dag.

Det jeg ikke er så begeistret for med å kjøre gammel bil, er at man sitter liksom å vente på at noe skal skje. Sjekk dashbordet ofte og dersom noe plutselig lyser, som ikke lyste før, få det sjekket av fagfolk. Jeg anbefaler medlemskap i NAF, da har du 4 årlige veihjelp uten egenandel i hele Europa. Det har jeg benyttet meg av ofte, selv om det ble bedre da jeg fikk bil med sentrallås. Det er vanskeligere å låse inn nøklene da.. Hører du lyder du ikke gjenkjenner,  skru opp musikken. Vær forberedt på at det er vanlig at hele bilen vibrerer i høy fart. Da gjenstår bare å ønske god tur og kjør forsiktig, enten det er med ny eller gammel bil.

Jeg fikk oppleve skjærgården langs vannet og det var merkelig å tenke på at dette ikke var havet, men ferskvann.
Jeg fikk se slottet fra mange vinkler.
Morgenstund ved Väneren.

Leirskole for voksne i Danmark….

Det er mye man ikke lenger kan gjøre, når man kommer opp i en viss alder. Hvem har ikke gode minner fra barndommens tvangssosialisering, også kalt leirskole, med dokø, matkø og tynne skumgummi madrasser i køyeseng? Det kan godt være at det var et ubevisst ønske om å gjenoppleve en tid hvor jeg var ung og sorgløs, som gjorde at jeg befant meg på danskebåten en kald kveld i november. Målet var en yogahelg ved Limfjordens vakre strender og et løfte om indre ro.

Et godt tips på disse svære ferjene, ta bilde av hvilket bildekk du befinner deg på. Det er vel unødvendig å si hvorfor…
Lugaren var innvendig, men med en fantastisk havutsikt. Det var et flott maleri, men jeg ville heller hatt et vindu jeg kunne åpne og frisk bris over kinnene.
Vi tok båten fra Tananger til Hirtshals på kvelden og kjørte i land i Danmark, tidlig neste morgen.

Jeg var veldig klar over hva jeg gikk til, fordi jeg hadde vært her før. Endel år tilbake tilbrakte jeg en uke sammen med min datter og søster på yogacamp. Det var en krevende, men flott opplevelse som gav mersmak. Yogakurset arrangeres av Laxmi og Gunnar, som driver Yogaskolen i Aarhus. Her lærer de bort klassisk yoga, meditasjon og yogisk livsstil. Kursene er åpne for alle, enten man har praktisert yoga i flere år eller aldri har satt sine bein på en yogamatte. Det eneste som kreves, er at man er motivert og har et åpent sinn.

Siden vi hadde god tid, var planen å kjøre danske landeveier sørover, samt å stoppe på alle spennende steder vi passerte. Vennebjerg Mølle er like ved Hjørring og absolutt verd et besøk. Møllen er vakkert restaurert og det ligger en koselig kafé ved siden av, som var stengt da vi var der.
Vi hadde på forhånd sett oss ut Rubjerg Knude Fyr og fant parkering inne i en skog.
Det gikk flere stier inn mot fyret og her var muligheter for både korte og lange turer.
Fyret er en av Nordjyllands største turistattraksjoner, men det var ikke folksomt da vi var der. Det er nok mest kjent for at det ble flyttet, for å unngå at det skulle falle over klippekanten.
Like ved ligger den gamle kirkegården fra middelalderen. Her lå gravsteiner utover marken, som terninger slengt utover på et ludo brett.

Helgekurset holdes på Susvind, en feriekoloni helt nede ved havet. Det er et flott sted, med stor sal til yoga og måltider, kjøkken og 4 mannsrom med felles bad og do. Det er en liten landsby noen kilometer bortenfor, med badebrygge og kirke. Ellers er det kun bondegårder og dyrket mark, litt skog og høy himmel. Nesten som Jæren.. Her ble vi oppfordret til å rusle turer, gjerne ta et bad, legge bort mobilene og søke naturens helende stillhet. Det vil si, når vi ikke var travelt opptatt med å følge programmet.

Vi droppet frokost på båten og gikk for en ekte dansk frokost tallerken. Det er verd turen over Skagerrak bare for å smake bakevarene igjen. Og osten… og pålegget…
Limfjorden er et sund som forbinder Nordsjøen med Kattegat. Den er 18 mil lang og har mange øyer, viker og strender. Her ligger også Nord Europas største fuglereservat, Våtmarksområdet Vejlerne.
Her fant vi nok en vindmølle, som vi fikk lov å utforske. Bare utvendig, men vi var godt fornøyd med det.
Danmark er et eldorado for alle som er glad i fortiden. Her bugner det av gjenbruksbutikker, loppemarked og de mer eksklusive antikviteter. Jeg holdt meg i skinnet og gikk forbi.

For det er travelt på leirskole for voksne. Her skulle man delta på yogaøkter både sent og tidlig. Innimellom skulle man ha kjøkkentjeneste, hvor man ble veiledet i hvordan lage mat som både renset og styrket kroppen. Her stod man skulder mot skulder med de innfødte og skrubbet sellerirot, mens man småpratet om vær og vind. Sånn skaper man samhold og glede, noe jeg tenker var målet for barndommens leirskole også. Så sopte man gulv, før det var dokø og en ny økt med øvelser, avspenning og meditasjon.

Sist gang jeg var her, var det sommer og sol. Da var det langbord og måltider ute, men i november fristet det lite å sitte i vinden.
Men et bad i fjorden ble det og det var like langgrunt som jeg husket. Dessuten kaldere på land enn i vannet, men det er en annen historie.
Strandpromenaden var vakker i høstsolen. Jeg passerte noen feriehus, men det var tomt for andre mennesker.
Det var meg og solnedgangen…helt til jeg fant ut at jeg hadde skikkelig dårlig tid før neste yogaøkt. Da ble det en sprint tilbake.

Det er ikke nødvendig å reise på yogacamp for å få leirskole følelsen. Kanskje du har andre hobbyer eller intresser som kan friste til et opphold i inn eller utlandet. Hva får man tilbake? Man får bli kjent med stedet, landet og de som bor der på en helt annen måte enn som turist. Ofte har vi mer til felles enn det som skiller oss. Dessuten kan det enkle liv på leirskole gjøre at man setter mer pris på å flotte seg litt innimellom. Det setter liksom livet litt i perspektiv. Selv om enkelte nok syntes det var litt i overkant, da vi på lørdagskvelden danset i lang rekke, mens vi sang og klappet i hendene. Sånn gjør vanligvis ikke nordmenn edru og frivillig. Men på leirskole er ALT lov….

Etter en helg med detox, kan man godt slå på stortromma og kose seg litt.
Danmark hadde allerede pyntet til jul og det syntes jeg var tidlig, men koselig.

På fottur i Tsum Valley, Nepal.

Det var en gammel drøm som gikk i oppfyllelse, da jeg satte meg på flyet til Kathmandu, for å gå på tur i Nepal. Jeg er glad i fjell og det er ingen steder i verden hvor fjellene er høyere enn her. Målet mitt var ikke Mont Everest, men jeg ville allikevel se topper på både 6- og 7000 meter. Jeg kjente ikke på et veldig behov for å bestige noen av dem, men det skulle allikevel bli kjekt å se så høye fjell. Turen var bestilt hos min venninne Ingvill, som driver nepaltur.no og jeg var mildt sagt spent og nervøs. Med dårlige knær og hofte proteser var det ikke akkurat det beste utgangspunktet, men jeg var som alltid evig optimist.

Det var en hektisk stemning om morgenen, før avreise. Hva skal i duffelbagen og hva skal i dagstursekken? Og hvor mye, eller lite klær, tar man med? Og hva med dopapir?

Vi kjørte standsmessig i Toyota og jeg må si at jeg var glad jeg ikke dro med den offentlige bussen… Turen opp i fjellene tok omtrent en dag, med flere te/matpauser, på støvete, humpete og tett trafikkerte veier.

Endepunkt for bilturen og startpunkt for fotturen, var Macchakhola, som lå 900 meter over havet.

Vi dro fra Kathmandu tidlig om morgenen og fulgte hovedveien, som gikk langs Trisuli elven. Trafikken var et kaos av biler i alle størrelser og fasonger, samt et hav av mopeder. Det ble tutet fra alle kanter og både støv og støy gjorde meg ør. Det var mange inntrykk og det var godt å komme frem til gjestehuset i landsbyen, hvor vi skulle overnatte. Her stoppet bilveien, i hvert fall for de aller fleste. Det bygges ny vei, oppover mot Manaslu, så det var en del anleggstrafikk videre. Men vi hadde en hyggelig kveld, med god middag og en sightseeing runde rundt i byen. Alle var like spent på å komme i gang, så det ble en tidlig kveld.

Endelig, endelig, endelig var vi i gang med å gå.. Det startet fint og relativt flatt innover grusveien.

Vi fulgte elven og møtte utallige muldyr karavaner. Muldyr fraktet varer, og andre livsnødvendig ting, opp til landsbyene uten bilvei.

Noen jobbet og bar tungt, mens andre hadde tid og overskudd til photosession i en liten foss. Fytti grisen, som jeg beundret bærerne og den jobben de gjorde.

Vi var en liten gruppe; det var meg, Synnøve fra Oslo, vår turleder Ingvill, guiden Gelly, guide/bærer/kokk Lakpa og bærerne Gelbu og Bishar. Vi hadde med telt, men satset på å at det var gjestehus med grei standard og ledig plass. Tsum Valley er en sidedal, som tar av fra en annen kjent fottur, Manaslu runden. Vi skulle gå opp dalen, til det avsidesliggende klosteret, Mu Gompa, og samme veien ned igjen. Under turen ville vi forhåpentligvis oppleve vakre landsbyer med tradisjonelle hus, utallige kloster, hellige grotter og utsikt til høye fjell, i spektakulær natur. Dalen er regnet som et hellig sted innen tibetansk buddhisme og de fleste innbyggerne har tibetansk opprinnelse.

Jeg hadde sjekket på forhånd om det var mange steder hvor høydeskrekken ville blomstre og dette var definitivt ett av dem. Dinglebroer, høyt over elven…

Man skal være vant med å gå i steinete og ulent terreng, for å gå på tur i Nepal. Og helst ha gått mye oppover og nedoverbakker på forhånd…

Det var ikke et folksomt område vi gikk gjennom, de fleste valgte den nye veien.

Oppover mot Jagat, hvor vi skulle overnatte, fulgte vi elvebunnen. Oppe i fjellsiden, kunne vi se hvor den gamle (men ødelagte) stien gikk.

Første dagen ble et slit, for min del. Vi steig kanskje ikke mer enn 470 høydemeter, men i følge min ganske nøyaktige klokke, gikk vi 25 km, i faktisk gåing og ikke luftlinje. Det var kryssing av et jordras område og utallige hengebroer, som gjorde at pulsen min var skyhøy. Høydeskrekk og livlig fantasi er ingen god kombinasjon, men jeg kom meg over… Dessuten gikk stien bratt opp og bratt ned utallige bakker og det er fotturer i Nepal kjent for, uansett hvile tur du velger å gå. Det knaket i knærne og verket i hoftene, så jeg innrømmer gjerne at jeg var i tvil om det ville være mulig for meg å gjennomføre turen, eller om jeg burde snu. Men opplevelsen av å være her, den fantastiske naturen og gode gjengen, var et løft for humøret og jeg tenkte at «Dette skal jeg greie».

Utsikten fra rommet mitt i Jagat, gav løfter om nok en fin dag. Ofte startet dagen med sol og blå himmel, så skyet det over utpå ettermiddagen og det var vanlig at det kom noen regnbyger.

Det var en strålende morgen og veien lå fin og bred foran oss.

Naturen ble gradvis villere og fjellene høyere, jo lengre opp i dalene vi gikk.

Dagene falt inn i en rytme, det var små opplevelser som fylte tiden. Vi stod opp, hadde frokost, pakket sekkene og gikk. Etter noen timer, var det å stoppe på et te-hus langs veien og ha milk-tea, black tea eller milk-coffee. Så var det å traske videre til lunsj, som vanligvis ble ganske lang. Så var det en ny økt, mer te eller kaffe, før vi ankom overnattingsstedet utpå ettermiddagen. De første tre dagene var lange dagsetteapper, så da vi på dag 3 kom til Dumje, var jeg så sliten og vond at jeg ikke engang orket å gå ned for å spise middag. Det er et dårlig tegn, både mat og nok væske er viktige på krevende fotturer. Heldigvis ble de neste dagene litt lettere, med kortere etapper, men flere høydemeter….

Lunsj var alltid et høydepunkt og vi spiste mye god mat. Vi kunne velge fra menyen, som bestod av mye forskjellig, fra pasta til lokale retter. Ofte varte pausen et par timer og det var tungt å komme i gang etter et bedre måltid.

Det må være et strevsom liv, her oppe i dalen. Jordbruk uten maskiner, karrig og bratt terreng og både store og små i arbeid. Allikevel så menneskene glade og fornøyde ut…

Vi gikk gjennom utallige små landsbyer, stort sett bygget i stein. De fleste vi traff, la håndflatene mot hverandre og hilste oss med namaste (som betyr både hallo og adjø). Eller tashidele, som er det samme på sherpa språk. Nepal har mange ulike etniske folkegrupper, med eget språk og tradisjoner.

Vi fulgte dalen som svingte mot høyre inn i Tsum Valley, venstre gikk oppover mot Manaslu. Mange vi traff, skulle gå begge, først Tsum Valley, så opp Manaslu. Good luck, tenkte jeg…

Siden Tsum Valley er kjent som en hellig dal og man trenger en spesiell tillatelse for å dra opp i dalen, er det noen regler som er viktige. Det er ikke lov å jakte, fange eller slakte dyr, verken ville eller husdyr. Man kan ikke høste honning eller tenne bål i skog eller mark. Det er heller ikke lov å selge dyr til slakt eller transportere dyr med formål å slakte dem. Så maten vi spiste, var vegetar og det var trist å se enkelte husdyr, som burde vært avlivet, led seg gjennom livet, på grunn av skade eller sykdom. Jeg kjente på at kulturforskjellen var stor og det var til tider vanskelig å forstå tankegangen. Men det er vel litt av poenget med å reise, man får utfordret egne tankesett og ser at det er mange måter å leve livet på. Nepal var store kontraster, på mange områder.

Da var vi offisielt inne i Tsum Valley, etter å ha krysset gjennom porten.

Spisesalene på gjestehusene var praktisk innredet, ofte med langbord i hestesko fasong. Der satt vi vaglet på rekke og rad, oss turister, mens guider og bærere spiste på kjøkkenet, hvor det som regel var mye varmere.

Det finnes ingen bilvei i Tsum Valley, så all transport av varer skjer med muldyr. Eller man må bære det selv…. Jeg var veldig imponert over hva de bar, både mennesker og dyr. Her er karavanen på vei ned, siden sekkene på ryggen er tomme.

Vi gikk gjennom utrolig vakker natur og det var ikke bare de høye fjellene som imponerte. Det var store rododendron trær og andre ukjente vekster, samt vi fikk sett aper mange ganger langs stien.

Naturen forandret seg stadig og det var rart å se de grønne markene, da vi kom opp i 3000 meters høyde. Det dyrkes både hirse og ulike grønnsaker, så mange var selvforsynt med mat.

Målet vårt for turen, Mu Gompa, er et tibetansk buddhistisk kloster på 3700 meters høyde. Det er kjent som den siste bosetning oppe i dalen og herfra går veien videre til Tibet. Men det var ikke noe poeng i å gå dit, grensen var stengt både for fastboende og turister. Det er vanlig at de tilbyr både mat og overnatting, men vi fikk høre at det ikke var mulig å overnatte i klosteret. De fleste turgruppene vi pratet med, hadde gått opp på dagstur. Problemet var at de ikke hadde vann, det var fremdeles frosset, etter en lang vinter og sein vår. Men vi tok med både mat og vann, så da kunne vi overnatte. Det var kun 2 munker som bodde der nå, samt en eldre mann. Det var fascinerende å se de religiøse ritualene de hadde og hvordan religionen styrte dagene deres. Jeg lyttet til trommene og kikket på fjellene, mens jeg forsøkte å forstå hva de søkte etter og fant her oppe i ødemarken, langt fra andre mennesker.

Langs stien stod det utallige stupas, disse steinbygningene som var satt opp for å minnes de døde. Da var det viktig å gå på rett side, de skulle passeres på venstre side. Og helst skulle man gå et visst antall ganger rundt, men det stod vi over. I hvert fall jeg….

Overalt hang det bønneflagg og de fleste husene vi besøkte, hadde bilder av Dalai Lama.

Det er lett å se hvorfor sherpaer brukes til å legge stein i den norske fjellheimen… Aldri har jeg sett slike lødde gjerder og vegger og jeg var mektig imponert.

Overalt ble vi godt mottatt, med smil og vennlighet. Her fikk vi servert hjemmebakte småkaker, stekt i smult. Omtrent som vår fattigmann….

Etter hvert som vi steg oppover i høyden, ble det kaldere og mer steinete.

Turen nedover gikk samme vei, men opplevdes allikevel annerledes. Gruppen ble delt og de sprekeste la inn en omvei opp en dal, for å besøke nok et kloster. Jeg kan forsikre deg om at jeg ikke var med i den gruppen… Dessuten fikk vi oppleve SNØ og det var det flere vi traff på som aldri hadde opplevd før. Selv bærerne våre var uforberedt, så vi måtte finne frem det vi hadde av ekstra votter, luer og ullsokker, slik at alle slapp å fryse. Eller; egentlig frøs jeg mye. Selv om jeg hadde med ull og dun i søkk og kav, så var det ingen varme oppe i høyden. Det var greit da vi var ute og gikk, verre inne på gjestehusene. Det var ingen form for oppvarming innendørs og husene var ikke isolerte. Så det var friskt… Lykken  var når jeg kunne legge meg i soveposen, med drikkeflasken full av kokvarmt vann. Livet er enkelt på tur og små gleder blir fort store…..

Trafikk kork på veien her, bestod som regel av at det lå en eller flere jak på stien. Dette ku-liknende dyret har lang og tykk pels, og ser nok farligere ut, enn det er.

Da var det siste innspurt opp til Mu Gompa. Så nært, allikevel så langt igjen, tenkte jeg….

Endelig inne og fremme i det aller helligste, klosteret i Tsum Valley. Gompa betyr kloster og dette ble bygget i 1937 av en munk fra Tibet. Vanligvis bor det ca 20 munker her, som blir veiledet av en spirituell lærer. Livet er hardt her opp, derfor tilbringer de fleste vinteren ned i Kathmandu.

Mens de andre stod tidlig opp for å gå på topptur, satt jeg og mediterte, mens jeg så solen stå opp over fjellene i Himalaya. Det må kunne sies å være turens desiderte høydepunkt, med varm fersken te i koppen og ørn og gribber svevende over meg…

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at turen ble avsluttet med stil og eleganse. Men de siste kilometerne på grusvei, mellom Jagat og Machhakhola, sa kroppen stopp. Jeg greide knapt å løfte høyre foten, på grunn av smerter i hoften. Løsningen ble å praie en lastebil og betale dem for å kjøre meg resten. De skulle tross alt samme vei…og hadde plass i førersetet mellom sjåfør og annen-sjåfør. Det ble en «nær døden» opplevelse; på smal, humpete og langs-stup-ned-mot-elven vei. Jeg var helt skjelven da vi kom frem og utrolig imponert over at vi verken hadde veltet eller kjørt over en geit. Turen ble feiret med fest på kvelden, hvor det stod dal bat og øl på menyen. Og jeg har vel innsett at fjelltur i Nepal kanskje ikke er det smarteste for hofte opererte eldre damer, med dårlige knær. Men jeg er glad for at jeg dro og FOR EN FANTASTISK TUR!!

Vi våknet til skikkelig vinterstemning, da vi var på vei nedover. Jeg var glad snøen ikke kom før, siden det kunne ha blitt problem med å komme helt opp til Mu Gompa.

Vi besøkte meditasjonshulen til Milarepa, en kjent skikkelse i tibetansk buddhisme. Fotavtrykket som kan sees i fjellet, er hellig og et tegn på at han virkelig satt  her i årevis og mediterte.

Dette var et relativt nybygd kloster og her lå også helsesenteret. Men alt var stengt, lukket og låst.

Stien snodde seg nedover fjellsiden og det var utrolig vakkert.

Jeg ble aldri lei av å se på fjellene og undre meg over hvordan de levde her.

Jeg hadde sett frem til den lange og relativt flate veien, men den ble for lang og for flat. Fordelen var at her kunne det kjøre biler og jeep, så jeg var ikke den eneste som betalte for å sitte på…

Innsiden av en nepalsk lastebil var noe ulik en norsk… Som gammel anleggsarbeider stusset jeg litt på alt krimskramset i vinduet, men siden ingen snakket engelsk, kunne jeg ikke få noen svar.

Hele gruppen samlet seg for å feire en vellykket tur. På menyen stod selvfølgelig nasjonalretten Dal Bhat, i en eksklusiv utgave med kjøtt. Vanligvis er det kun ris, linsesuppe og grønnsak curry, et enkelt måltid som de lokale spiser flere ganger til dagen. Jeg forsøkte å spør om de ikke ble lei, men jeg tror ikke de forstod spørsmålet.. Lei av Dal Bhat, ALDRI…

 

 

 

Last call for mrs Annbjoerg Salte


Jeg er den første til å innrømme, at jeg liker å ha god tid på meg, når jeg skal ut å fly. Selv på innenlands flyvninger, kommer jeg helst 3 timer før og vil nok heller sitte på flyplassen og vente, enn i bil på vei til flyplassen med høy puls og dårlig tid. Når det skal sies, så gjelder nok mine tidsberegninger på «hvor lang tid i forveien bør man møte opp» tog, båt og buss også. Alt hvor jeg har kjøpt billett på forhånd og har et fast klokkeslett å forholde meg til, må beregnes god tid. Jeg har ikke tall på alle timene jeg har ventet og kost meg med bok og nistepakke. Det er godt jeg ikke reiser så ofte med offentlig transport….

London Heathrow har mange terminaler og noen må man ta buss mellom. Sånt tar tid…

Jeg var tidlig ute før flyvning, tross alt skulle jeg helt til Kathmandu. Det ble lenger å vente enn jeg hadde tenkt, flyet fra Sola var forsinket. Sånn venting liker jeg ikke, ihvertfall når det er knapt med tid mellom flyvningene i utgangspunktet (etter min beregning). Endelig kom vi oss avgårde og jeg ble glad da jeg kom på at jeg fikk en time ekstra til å rekke neste fly, på grunn av tidsforskjellen. Sånn kan me like…

Qatar Airways er flere ganger kåret til verdens beste flyselskap og jeg forstår godt hvorfor..

Bare maten er verd billettprisen og jeg mesket meg. Gratis vin fikk vi også, jeg hadde lurt på det, siden det er et muslimsk flyselskap. Men her var både whiskey og gin, selv om det ikke fristet å ha til maten.

Dette har jeg aldri sett på fly tidligere og jeg syntes det var en flott påminnelse. Det var romslig mellom setene, men ikke så romslig.

Men så mistet jeg 20 minutter mens vi ventet på parkeringsplass til flyet. Nye 20 minutter forsvant, da jeg måtte fra terminal 2 til 4. Der var plutselig en sikkerhetskontroll og selv om vi bare var 4 stykker som skulle gjennom, stod jeg fast. Med totalprotese i begge hofter, er jeg vant med å bli kroppsvisitert HVER GANG jeg skal gjennom en kontroll, men det er varierende hvor nøye de er. Her var hun VELDIG nøye og tiden gikk. Nå var det kun 30 minutter til flyet skulle gå og jeg løp. Heldigvis fikk jeg sjekket inn rett etter sikkerhetskontrollen var passert og heldigvis hadde jeg covid-19 passet printet i papirformat. Sjelden har papirene mine blitt så grundig sjekket. Så løp jeg igjen…

Det ble morgenkaffe i Doha, og aldri har jeg drukket mer eksklusiv kaffe. Den var økologisk, fairtrade og sikkert håndplukket, skal man dømme etter prisen. Aldri før har jeg betalt 82,- norske kroner for et pappbeger med Gudedrikken.

Vi fikk både pute og pledd, dessuten hadde jeg en hel 3 seters rad for meg selv, så jeg snorksov under det meste av flyturen.

På lange internasjonale flyvninger stenger innsjekking 30 minutter før avgang. Så da jeg galopperte gjennom den uendelig lange korridoren mot gate 11, hørte jeg for første gang i mitt liv, navnet mitt over høytalerne: Last call for mrs Annbjoerg Salte… Da jeg nærmet meg, stod de ansatte og ropte og viftet med armene, mens de heiet. Det var et stort øyeblikk da jeg endelig seig ned i flysetet, svett og oppkavet. Men skikkelig lettet og glad….

Endelig satte jeg føttene på nepalske jord. Det føltes bra…

Vi ble standsmessig møtt rett innenfor terminalbygget.

Jeg ble møtt på flyplassen av min gode venninne Ingvill og privat sjåfør og det var jeg glad for.

Jeg visste at det kreves en viss grunntrening for fottur i Nepal. Men at det også er en fordel med god fysisk form når man er på reisefot, håpet jeg at jeg aldri opplever igjen. Jeg rakk mine fly og er takknemlig for det. Dessuten fikk jeg en god treningsøkt, jeg har ikke løpt så raskt på mange år som jeg gjorde i går. Nå er det bare å glede seg til resten av turen….

Tenk å reise helt til Kathmandu og ende opp med å spise fish’n chips… Men det smakte fortreffelig…

Pakket og klar for Nepal.

Det begynner å nærme seg avreise og jeg gleder meg veldig. Jeg funnet frem alt jeg tenker at jeg trenger, men nå er det såpass lenge siden jeg var på fottur i fjerne strøk, at jeg knapt vet hva man kan forvente. Hvor varmt blir det? Skal jeg pakke shorts og t-skjorte, eller kun ull og vanntett? Skal jeg ta bilder med mobil eller bære med speilrefleks kamera? Hvor lader man alle elektroniske duppedingser, kan jeg forvente strøm og WiFi langt oppi fjellene?

Det ble en tur opp til Vaglefjellet på 129 meter over havet, i går. Kanskje ikke den ultimate oppkjøring til høyden, men pytt pytt.

Det har blitt mange turer i vinter og jeg har gått mange bakker. Både opp og ned…

Det skulle egentlig være en fottur opp til Everest Basecamp og Island Peak, så jeg dro på brekurs og meldte meg på. Men så ble den turen avlyst, fordi hele verden var lammet av covid-19. Da livet så smått begynte å vende tilbake til normalt, våknet drømmen igjen om å oppleve fjellene i Nepal. Men jeg innså raskt at jeg måtte forberede meg godt. Penger var ikke det største problemet, selv om en slik tur fort blir dyrt. Jeg har en egen sparekonto for tur, hvor jeg setter av litt hver måned og bare glemmer at jeg har den. Slik har jeg opplevd både Kilimanjaro og inkastiene i Peru, ved å spare i noen år før jeg dro. Så pengene til Nepal var oppspart og stod fortsatt på konto. Den fysiske formen derimot…

Det gjelder å ha mot til å være den man er, og ikke miste motet fordi man er den man er…. Sitater er ukjent, men jeg liker det godt.

Det er bare å spenne på Ole og Dole for å ta en treningstur.

Jeg har innsett at jeg er ikke 20 år lengre og at formen ikke er god nok til en topptur på over 6000 meter. Men dersom jeg skal vente på at kroppen kjennes topp ut, kommer jeg meg aldri til Nepal. Mest sannsynlig ingen andre steder heller, dersom jeg lar dagsformen bestemme… Derfor har jeg trent det jeg har greid, med tanke på at jeg jobber 100% og har et travelt liv utenom. Og det har faktisk vært det kjekkeste med hele forberedelsene, alle flotte turene jeg har gått, alene og sammen med andre. Dessuten har jeg fått gang på spinningsykkelen igjen, som har stått og støvet på loftet i flere år OG jeg har trent styrkeprogrammet som fysioterapeuten gav meg og som jeg hater. Utrolig hva det hjelper med rett motivasjon…..

De har fått trimmet seg, både barn og barnebarn…

Jeg har vært ute både tidlig og seint….

Men om det er nok, gjenstår å se… Det er forskjell på en tur på 1-2 timer og dagsmarsjer på 4-8 timer hver dag. Turen jeg skal avsted på, er rangert som MIDDELS til KREVENDE og Nepal er kjent for bratte fjell. Det er slett ikke Jæren, og derfor har jeg pakket støttebandasjer, staver, smertestillende, varmesalve og annet som kan avlaste og lindre knær, hofter og rygg. Rett og slett et vandrende apotek og forberedt på det meste. Det er en gruppetur jeg skal delta på og vi skal opp en dal. Tsum Valley er kjent for vakker natur, høye fjell og et pilegrimssted for buddhister. Dalen ble åpnet for fotturer i 2008 og er kjent for utallige kloster og hellige huler. De fleste som bor her, stammer opprinnelig fra Tibet og lever relativt enkelt. Dessuten blir det noen dager i Kathmandu og der har jeg heller aldri vært. Dette blir spennende..

Det sies at en gang i året skal man dra til et sted hvor man aldri har vært før….

Det meste jeg har pakket av turutstyr, er godt brukt. Jeg er nok ikke den som oppgraderer utstyr veldig ofte og tenker at det er godt nok. Fjell er fjell, og så lenge man ikke fryser eller får heteslag, er alt greit. Jeg har fått pakkeliste av arrangør og dessuten har jeg mine egne lister fra tidligere turer. Det verste er egentlig ventingen på å dra og tanken på alt som kan gå galt. Men så kan det fort gå godt også…. Uansett er det en drøm som går i oppfyllelse og drømmer skal vi ta på alvor. Og du, ikke vent.. Noen tenker på alt de vil gjøre når de blir pensjonister, eller når man blir i bedre form, ungene er store, lånet nedbetalt, husarbeidet tatt, garasjen malt og så videre og videre. Men livet venter ikke på noen og en dag kan det være for seint. Det vet jeg en del om…

Noen har spurt hvorfor jeg absolutt vil til Nepal, når vi har så mange fine fjell her i Norge. Det er umulig å svare på, men jeg prøver med kultur, historie, og så videre..

Så ja takk, begge deler…

 

 

Skottland, på en langhelg.

Det er fort gjort å ta seg en tur over dammen for å besøke Skottland. I hvert fall for oss som bor her på Sør-Vestlandet, hvor det er mulig å fly fra Stavanger til Aberdeen på 45 minutter. Men da har man god medvind, for ellers tar turen en time. Kystbyen Aberdeen er et godt utgangspunkt, enten man vil opp i fjellene, være ved sjøen eller besøke den fantastiske hovedstaden, Edinburgh. Det er god tog- og bussforbindelse i alle retninger, dessuten er granittbyen verd et besøk for sin egen del. Aberdeen er kjent for å være Skottlands viktigste havneby og kalles ofte for «Europas oljehovedstad».

Det var en nydelig kveld for en flytur, med en fantastisk solnedgang over havet…

Flyet var forsinket, så jeg fikk det travelt med å rekke toget sørover. Jeg løp som et pisket skinn over perrongen og rakk det akkurat. På Haymarket skiftet jeg tog til Livingstone, heldigvis uten å måtte løpe…

Jeg dro over for å besøke en god venninne, Alex, som bor en halvtimes tid utenfor Edinburgh. Her var planen at hun skulle vise meg alle de fine turmulighetene som finnes i området, siden vi tross alt er like glad i turgåing. Jeg har vært mange ganger i Edinburgh, men da helst for å besøke byen. Fjelltur forbinder jeg med The Highlands i nord, men Skottland er litt sånn som Norge. Vet du hvor du skal dra, er det fjell og turmuligheter overalt. Dessuten er de flinke til å merke og skilte løyper, samt tilrettelegge med parkeringsplasser. Gode kart og turguider anbefales, min erfaring er at apper og turbeskrivelser på nett er litt mer mangelfullt. Dessuten der det vanskeligere med mobildekning, særlig når man kommer ut av de større byene.

Vi parkerte ved Threipmuir Reservoir Car Park og gikk på fin grusvei i kulturlandskapet.

Det er mye sau i Skottland og vi passerte en bonde i full gang med å vaksinere flokken sin. Det var lett å komme i snakk med menneskene vi traff på turen, enten det var bønder eller turgåere.

Naturen bestod av mye myr og lynghei, og vi var heldige med været på turen vår. Klimaet er omtrent som hjemme, mye regn og vind.

Det var ikke problem å finne frem, jeg hadde tross alt med egen guide… Men selv uten, er det lett å være på tur i Skottland. Her i Pentland Hills var mye grusvei og tydelige stier, samt skilt ved alle steder hvor stien delte seg.

Skottland er godt kjent for sine munroes, som er et fjell på over 914 meter over havet. Det er en populær aktivitet å samle på munroes, for det er 284 fjell som faller inn i den kategorien. De fleste ligger lengre nord og høyest av dem alle er Ben Nevis, på 1345 m.o.h. Her finnes alt fra krevende klatreruter, til mer «snille» fotturer. Jeg besteg Ben Nevis for omtrent 25 år siden og vet at selv om de skotske fjellene ikke kan måle seg i høyde med de norske, er det viktig å være forberedt. Husk gode sko, varme klær, niste, førstehjelpsutstyr og kart. Været skifter fort og det er vanlig med tåke og regn.

Alle toppene hadde navn, det var West Kip og East Kip, samt en hel haug som jeg ikke husker navnet på. Vi gikk opp og ned og opp igjen, mange ganger….

Det blåste skikkelig friskt på toppen, så det var ikke aktuelt å sitte der med nistepakken og beundre utsikten.

Det var folksomt i fjellheimen, vi møtte mange turgåere. Pentland Hills Regional Park ligger sørvest for Edinburgh og høyeste punktet er 579 m.o.h. Man kan gå inn i området fra forskjellige sider og gå både korte og lange turer.

Vi hadde en fantastisk dag i fjellene, selv om mange kaller Pentland åser og ikke fjell. Jeg tok bilde av ALT som gjør en tur i Skottland annerledes enn en tur i Norge, som husene vi passerte, innsjøene som var laget av mennesker og fuglelivet. Nisten var kakao og pai, som vi spiste nede i dalen, hvor det var mulig å finne litt ly for vinden. Etterpå hadde vi egentlig planlagt å ta et bad i Harperrig Reservoir, som er Alex sin foretrukne badeplass, men det fristet lite. Vi var iskalde og kombinasjonen av +2 grader og sterk vind, gjorde at det ble en kort gåtur til Cairns Castle. Man kan ikke besøke Skottland og ikke se noen slott!!!

Tenk å bodd her, uten naboer og gatelys.. Med adkomst på grusvei og bare fjell rundt…

Slottet Cairns ligger ved bredden av innsjøen, som egentlig er et vannresovar for gårdene i området. Det ligger en herregård like ved og hele området er tilrettelagt for leie. Særlig er det visstnok populært å feire bryllup her.

Slottet er fra 1500 tallet og lite gjenstår idag. Og det lille som står, er relativt gjengrodd. Men jeg var allikevel fornøyd.

Men Skottland er ikke bare fjell, her er en lang og variert kystlinje. Man kan gå en tur på stranden eller ta en langtur på mange uker. Vi valgte ut det som mange regner som den vakreste strekningen på Fife Coastal Path, nemlig fra Anstruther til St Monans og videre til Elie. Stien går helt ute ved havet, gjennom små landsbyer som fremdeles har fiske som livsgrunnlag. Man passerer havbasseng, som er tilrettelagt for bading og jeg skulle virkelig ønske det var sommer og varmt. En sen lunsj ble spist på en lokal kafé, hvor vi stod en halv time i kø, før vi i hele tatt fikk bord. Om sommeren kunne køen stå rundt hele kvartalet, en kø for kafé og en for takeaway, så vi var tross alt heldige. På menyen stod tradisjonelle retter, det meste fersk sjømat, som fish’n chips og krabbekaker. Jeg spiste som de lokale, dynket maten i salt og eddik, hadde grønne erter som tilbehør og skylte ned med sterk te med melk i. Det smakte fortreffelig.

Fra der vi stod, kunne vi se over mot Arthur Seat i Edinburgh, samt åsene vi hadde vandret over dagen før.

Det var slett ikke travelt i gatene på en søndags morgen i slutten av januar.

Det var lavvann da vi kom til Anstruther og det luktet sterkt av tang og tare. Vi parkerte bilen her og startet å gå, for så å ta bussen tilbake. Eller man kan starte med å ta buss og gå tilbake.

De store betongklossene, som var gangstien over elva, hadde flyttet på seg under en vinterstorm og ENKELTE mente vi skulle hoppe. Da hadde jeg heldigvis vett til å si nei, jeg er like spenstig som en sekk poteter, så det ble en omvei.

Kyststien er godt merket og lett å følge. Hele turen er 187 kilometer lang og går fra Kincardine til Newburgh. Man regner mellom en uke og 10 dager på å gå hele, så gjett hvem som straks startet å planlegge??!!

Som dere ser, er en langhelg egentlig altfor lite… Men jeg må si at når det er alt man har, fikk vi virkelig maksimalt ut av den. Det ble ingen tur inn til Edinburgh og det var helt greit. Det er mye annet å se, dessuten hadde Alex lagt en plan om at jeg skulle spise meg gjennom alle Skottlands nasjonalretter, både black pudding (blodpudding som ikke er søt), haggis (som er innmat av sau, blandet med havregryn, løk og krydder) og lokale oster. Jeg var forberedt på whiskey, men her i nabolaget var det visstnok et gin destilleri, så da drakk vi det. Det var med tungt hjerte jeg tok buss og tog tilbake til Aberdeen, men jeg kommer forhåpentligvis snart igjen til Bonnie, Bonnie Scotland…

Noen steder å husene utsatt til, på lavaklipper. Jeg så for meg høyvann og vinterstorm, men i følge guiden lå de trygt og hadde gjort det i mangfoldige år.

Parkeringsplassene var forbeholdt fiskere på ukedagene og det var lett å se at dette ikke bare var en pittoresk landsby forbeholdt turister. Her var verken suvenirbutikker eller fancy kaffebarer, her var ekte skotsk hverdagsliv.

Det ene idylliske stedet etter det andre åpenbarte seg og jeg var mest betatt av nærheten til havet.

Jeg siklet på de naturlige bassengene, som visstnok var populære året rundt. Vi så ingen som badet da vi passerte, men det kan ha vært tilfeldig.

Det ligger mange severdigheter langs ruten. Her var på slutten av 1800 tallet et industriområde, hvor de utvant salt fra sjøvann. Det er kun vindmøllen som har overlevd og står som et sjømerke for alle ute på havet.

Vi ankom kirken i St Monans fra sjøen. Det var lettere sagt enn gjort, klippene var sleipe og vanskelige å gå på. Men FOR en opplevelse….

Det ble en kraftig lunsj, her ble fisken veid slik at alle fikk like mye. Det kan være derfor at stedet var så populært…

Jeg må innrømme at vi tok bilen bort til Elie for å se på Elie Ness Lighthouse. Etter den kraftige lunsjen, var hvert skritt en lidelse…

Like ved fyret ligger også Lady`s Tower, men hva det var og hvorfor det lå her, fant vi aldri ut… Det er ikke alt man kan finne på Google….

Det ble kveld og mørkt før vi kjørte hjem, og da var en stopp for å beundre Forth Road Bridge obligatorisk… Vakkert…

 

 

Teltlivets mange gleder…

Det er vel ingen som er uenige med meg, når jeg sier at sommer er kjekkest når sola skinner og temperaturen passe behagelig? Når livet kan leves utendørs, enten det er i hagen, på terrassen, stranden, i storby, campingplass, på fjellet eller i skogen. Når vi har late dager eller aktive, spiser ute og slumrer i skyggen under et tre. Da er livet aller best, synes ihvertfall jeg. Og særlig når man har ferie….

Blomstereng i alle retninger, fra toppen av Feldberg. Alt i nydelig solskinn…
Å ta kaffi utenfor teltet, med utsikt over Titisee, er en fin start på dagen.
Teltliv er enkelt, selv om man kan oppleve å få naboer tett på her i Tyskland. Noen trakk opp pluggene mine, for å parkere bilen enda nærmere teltet mitt.

Teltliv er fantastisk, det er billig og enkelt. Campingplasser ligger som regel fint til, med trær og natur tett på. Jeg vokste opp med at telttur var eksotisk, tenk at vi campet både på Nøtterøy, Bogstad og helt til Sverige. Dessuten har vi i Norge allemannsretten, som tillater oss til å sette opp teltet de fleste steder i landet. I Tyskland fungerer det ikke slik, her er det forbudt å sette opp telt utenfor campingplasser. Men slik jeg har opplevd at det praktiseres, kan man overnatte i naturen dersom man er på langtur, som for eksempel Der Westweg. Jeg har ikke fått noen negative tilbakemeldinger, men det har vært å sette opp teltet seint og pakke ned tidlig.

Det var ikke tidenes teltplass, fuktig og vått. Jeg måtte plukke snegler av teltet, før jeg kunne pakke ned, samt det krelte av insekter. Egentlig ganske naturlig, siden det var midt i skogen…
Et sånt telt ville jeg heller hatt, men det veier nok altfor mye til å bære. Det stod ved en kafé, så jeg er usikker på hva det ble brukt til. Dessuten har jeg lavvo hjemme.
Mitt telt er så lite at det ikke er mulig å sitte oppreist i det. Jeg må krype inn og krype ut. Sekken og sko må ligge utenfor, i det lille forteltet. Men, det veier under 1 kilo og settes opp med vandrestaven.
Frokosten ble en kamp med andeflokken, som ville ha maten min.

Siden jeg skulle bære teltet, tok jeg selvfølgelig med det letteste, av mine 5 telt. Det som har samme størrelse som en kiste, bare litt høyere under taket. Hvor alt som skal gjøres, må skje utendørs. Det hvor jeg alltid ber til høyere makter, om fint vær… Ikke nødvendigvis sol, bare ikke regn. Teltet mitt tåler regn, men det er bare så upraktisk… Og vått..

Campingplassen Welherhof har en kafé, hvor jeg rigget meg til for å vente på fint vær..
Da kaféen var stengt, satt jeg på lekeplassen. Der var nemlig en hyggelig hamnock med tak over, perfekt for å koke kaffi.
Sånn vær vil jeg ha, sol og skyfri himmel. Dette er fra et naturreservat, jeg passerte på Der Westweg.

Det går fint å ligge inni teltet og lytte til regnet som trommer på telt duken, som forøvrig har samme tykkelse som silkepapir. Det er bare litt koselig… Men så må man på do.. Det skjer, før eller senere, og med mindre man har tisseflaske, må man ut. Da blir man våt og alt det våte kommer inn, hvor jeg ikke vil ha det. Forsøk å snike deg ut, fra et telt som er 40 cm høyt, ta på sko og rett deg opp til stående. Det er ikke bare lett…

Ingen grunn til å ligge i teltet når det regner, da er det bedre å komme seg ut på tur.
Med gratisbilletter på tog og buss, er det kjekt å kjøre planløst rundt i distriktet. Det er tørt og varmt der, og er man heldig, får man sitteplass.
Eller sitte på kafé og se hvor lang tid man klarer å bruke på å drikke opp en cappuccino.
Man kan gå i butikker, for å se på alt det fine de selger, som man allikevel ikke kan kjøpe, fordi det ikke er plass i sekken.
Og når alt det er gjort og det fremdeles regner, kan man ligge i teltet, drikke vin, spille høy musikk og legge kabal på mobilen. Noe som forutsetter strøm og må planlegges nøye.

Dessuten kan du banne på, at det alltid samler seg dammer. Og da trekker vannet før eller siden inn. Jeg har flere ganger våknet med store mengder vann inni teltet og det er aldri kjekt. Det tar tid å få tørket sovepose, klær, sekk og resten av utstyret. Samtidig krever det sol, litt vind og varme. Det er som regel da jeg spanderer på meg en natt eller to innendørs, litt avhengig av hvor vått alt er og været meldt fremover. For livet er best i telt, men ikke nødvendigvis i pøsregn.

En nydelig start på dagen, gjør at jeg fort glemmer alt regnet som falt i går. Og i natt..
Etter mange netter, i knøttlite telt, er det utrolig hvor godt det er å ligge i seng… Med strøm, stol, bord, dusj, kaffetrakter osv. Alt det som vi tar for gitt i hverdagen, setter man plutselig mye større pris på… Og det er vel halve poenget med ferie!!

Der Westweg, på de styggeste skoene jeg noensinne har eid…

Noe av det viktigste å tenke på, når man skal på tur, er hva har man på beina. Jeg har egentlig ikke noe godt forhold til sko, sikkert fordi jeg alltid blir sendt over til herreavdelingen for å finne noe som passer. Mitt valg er aldri hva har jeg lyst på, men hva får jeg klemt meg oppi. Siden de gamle fjellsko mine var beregnet på terreng og ikke grus, dessuten hullete og nedslitt, var jeg nødt til å kjøpe nye sko før der Westweg…

Schwartzwald ligger sørvest i Tyskland og et stort skogsområde. Tenk Brødrene Grimm og deres mørke eventyr, det sies at de fant mye gamle sagn og inspirasjon i skogene her.
Det er mange landsbyer og veier, så man er aldri langt unna sivilisasjonen.
Der Westweg er Tysklands eldste og mest kjente langdistanseløype. Den starter i Pforzheim og ender i Basel.

Det første paret likte jeg godt, men de var kjøpt på nett og passet egentlig ikke. Så to uker før avreise, løp jeg rundt i sportsbutikker og jaktet etter den perfekte sko. Jeg endte opp med en sko, som var god på foten og fulldempet. Men den så ut som noe min bestefar ville brukt, en kryssing mellom snøjoggings og flytebrygge. Men nå jeg er blitt så gammel, at det er komfort over estetisk nytelse, så jeg tenkte «jada, fine de».

Jeg var fast bestemt på å se både det nye og gamle slottet i Neuenbürg, selv om det ble en skikkelig lang omvei. Det var tabbe…
Det var lange og varme timer, på endeløse grusveier.
En gammel mann hadde funnet en benk i skyggen. Veldig smart…
Jeg hadde telt og fullt utstyr med, men sekken var veid inn til 12,4 kg før avreise. Det var FØR mat og vann, som jeg trodde det skulle bli lett å få tak i.

Jeg brukte skoene så mye som mulig før jeg dro, men det var kanskje ikke nok. For det jeg ikke hadde tatt med i beregningen, var varmen. Med over 30 grader og steikende sol, ble beina både hovne og svette. Dessuten ble sekken mye tyngre, fordi det var mye vanskeligere å få tak i mat og drikke enn jeg hadde sett for meg. Kanskje fordi min guidebok var fra 2016 og utdatert etter covid….

Når jeg først fikk tak i mat, flesket jeg skikkelig til. Jeg hadde sett for meg mye bier und wurst, men det har blitt mest bier und snitzel…. Eller annet svin…
Det var ikke mange steder å få tak i vann, totalt har jeg funnet 2 vannkilder.
Særlig når jeg overnattet i skogen, brukte jeg mye tid på å tenke på drikke. Jeg måtte rasjonere på vannet, dråpene var gull verd.

En av de første dagene, gikk jeg 25 kilometer på tørket aprikos og noen never med nøtter. Sånn er idiotisk og jeg var utslitt da jeg kom frem. Men kafeen hvor jeg hadde planlagt å fylle vann, samt spise meg god og mett, var stengt. Det opplevde jeg flere ganger, så jeg handlet mat til å bære med meg og fylte alt av vannflasker når jeg kunne. Det måtte jo gå galt…

Langt der nede så jeg et hus, hvor jeg sikkert hadde fått vann. Men jeg orka ikke omveien…
Det ser så frodig og grønt ut, så jeg forsto ikke hvorfor jeg ikke fant en bekk.
Men det var mye spennende å se underveis, slik som Keiser Wilhelm sitt høye tårn.
Eller denne skogsengelen, som voktet stien hvor jeg gikk. Det var flere engelkunstverk langs stien og jeg måtte bare stoppe og beundre kreativiteten.

Jeg kan ikke skylde det på skoene, for de fungerte bra. Litt sårbeint, men det må man regne med uansett. Men når sekken plutselig gikk fra 12,4 kg til godt over 20, sa kroppen stopp. Etter 2 prolaps operasjoner, totalprotese i begge hofter og mye slitasjegikt i begge knær, må jeg bare lytte til den. Ja, jeg kunne båret mindre vann, men jeg er sånn som svetter bare jeg ser på tur skoene. Og i over 30 grader nytter det ikke å være kjip på å drikke, det er farlig å bli dehydrert. Det lærte jeg i Florida, hvor jeg gikk på en smell.

Utslått av varme og tung sekk, lå jeg rett ut i gresset. Det var fint det også.
Hei kor det går… Det er ikke bare i Norge vi har hoppbakker og er gode i skisport. Jeg har passert utallige skianlegg og har forstått at det er vinteren som er høysesong her.
Det ble en natt på hostel i Freiburg, i øverste køye på 11 manns rom. Det var stappfullt av ungdommer og jeg tror faktisk at han i underkøya snoket høyere enn meg…
En stille morgenstund ved Titisee.

Derfor tok jeg buss, deretter tog. Jeg har innlosjert meg på en campingplass ved Titisee. Jeg er slett ikke skuffet over at jeg ikke fikk gått hele Der Westweg, det hadde ikke gått uansett, siden jeg mistet 2 dager pga kansellert fly. Og jeg er slett ikke ferdig med vegen, idag er planen å leie sykkel og sykle en eller flere av etappene. Det blir bra, meg og de stygge skoene. Som faktisk blir finere og finere jo mer jeg går på dem…

Titisee er skikkelig turist plass og det er utrolig mye folk. Tyskland har hatt langfrihelg og mange har funnet veien hit. Etter skogens ro, trengtes litt omstilling, men nå går det bra.
Det er nemlig fint å bade her, jeg kan leie kajakk, det er kafé og som sagt et godt utgangspunkt for å ta flere etapper.
Så kan jeg tenke tilbake på, da jeg tok fotbad i Hexenbrunnen, utforbi Forbach, med en skikkelig heks.
Eller en tidlig morgen, da jeg møtte han her.
Og alltid tid til å spise markjordbær…

Det ska ikje ver lett…

Alt som kan skje, bare fordi jeg tenkte å ta en tur ut av landet… Og det er ikke bare meg, hvor mange har måttet endre eller avlyse planer, fordi de mangler pass?Jeg er en av de priviligerte, som har gyldig pass til 2028, så det var ikke det som skapte krøll i opplegget mitt.

Sånn ville jeg ha det i år også, bare med ubegrenset tilgang til bier und wurst istedenfor posesuppe og havregrøt.
I fjor ble det 26 mil, med full oppakning, på 12 dager, inkludert 1 hviledag.
Det var mildt sagt en drøm, bare meg og naturen.

I fjor gikk jeg Finnskogleden, et fantastisk tur. I år hadde jeg planlagt Der Westweg, som tross alt har stått på listen » Turer jeg ønsker å gå» i flere år. Sist gang hadde jeg booket fly til Stuttgart, men endret biletten i siste øyeblikk og havnet i Florida istedet. Lang historie… Men iår var jeg klar…

Sekken var ferdig pakket og veid inn på 12,4 kilo. Det var jeg fornøyd med.
Og villmarken ropte på meg!

Derfor var jeg mildt sagt sur, da jeg mottok mail dagen før flyvning, om at KLM hadde kansellert flyet mitt. Grunnen var selvsagt at jeg skulle fly via Amsterdam, og på kvelden. Og sånt tull som å mellomlande der, holder ikke seriøse flyselskap på med.. Så da ble det mange og lange timer i telefonen og jeg var kjapp med plan B. En fin, men lite gjennomtenkt plan B…

No kjæm plan B…
Hmmm, kommer jeg meg til Syd Tyskland, eller ikke…
Adjø Norge, jeg greide ihvertfall å forlate landet. Er det ikke korona, så er det jaggu noe annet….
Feiringen ble tatt av undertegnede, med 2 dl bobledrikk, i liggestolen. Lugar er for pyser, hardcore går for 12 timers sittende soving.

Det blir båt til Hirtshals og tog/buss videre gjennom Danmark og Tyskland. Det er nesten som å være ung igjen, da tilbrakte jeg sommerene på loffen, med Interrailbillett over hele Europa. Da kostet billett 1000,- så regnet vi 1000,- å leve for i en måned. Bokstavlig talt billig moro…

Buss mot Ålborg, sammen med en stupfull guttegjeng og hovedsaklig pensjonister. Partyfaktoren var meget høy….
Fine, fine Danmark… Grønt, flatt og vind.
Fra Ålborg husker jeg best Jomfru Anes gade, men jammen er det mye annet fint.
Ålborg har en hyggelig jernbanestasjon og den husker jeg faktisk igjen.

Så nå sitter jeg her og venter på toget. Det er 18 timer, nesten 19, og 5 bytte av tog, før jeg er i Stuttgart. Herfra må jeg videre til Pforzheim, hvor fotturen starter. Da blir det 28 mil i visstnok krevende terreng, gjennom Schwartzwald. Eller kanskje jeg sporer av og gjør noe helt annet… Dette er jo nesten som å være young, free and single igjen, bare med visa kort og fotformsko. Det er dette som er spennende med ferie, jeg kan gjøre hva jeg vil. Så takk, KLM, for at dere gav meg ungdommen tilbake!

Der Westweg, anyone????

Auld lang syne…

Det er rart, men jeg er nesten (bare NESTEN) mer glad i nyttår enn hele julefeiringen. Julen handler om familie, tradisjoner og kos, mens nyttår er bare min. Da tar jeg en dyp gransking av livet mitt i året som var og staker ut veien for året som skal komme. Hva brukte jeg tiden min til, og harmonerer det med hva jeg innerst inne ønsker å bruke tiden min til? Tidligere hadde jeg en «bucket list», det var liksom noe man burde skrive etter å ha fylt 50. Min var ikke «100 ting å gjøre før jeg dør» men «Hva vil jeg gjøre for meg selv, for å kjenne at jeg lever»…. Korona har satt en effektiv stopper for listen den siste tiden, men jeg kjenner at nå er det på tide å komme i gang med en ny.

Jeg elsker Norge som ferieland og drar gjerne på roadtrip med sykkel og telt. Dette er kremplassen på Kinsarvik Camping, hvor jeg bodde i sommer for å gå Dronningstien.
Sykkelturen opp til Snøhei ved foten av Snøhetta i juni, var definitivt en tur jeg aldri vil glemme. Mest fordi jeg overlevde nærkontakt med en moskus, som gikk til angrep på tilbaketuren.
Eller den rolige vandringen mellom gamlegranene i Gutulia Nasjonalpark, hvor sjelen falt til ro på den mosekledde stien.

Min datter har også en liste med ting hun skal gjøre. Den heter «Fuck it» listen og der har hun skrevet opp det hun er redd for eller helst ikke vil gjøre. Det gir en enorm mestringsfølelse og glede hver gang hun kan stryke noe av listen sin. Det handler slett ikke om de svære utfordringene, men for noen er isbad og sove alene i telt skikkelig krevende. Jeg liker hennes liste og jeg tenker det kan være bra for noen og enhver å utfordre komfortsonen litt. Så på neste års liste tenker jeg at jeg vil ha med noe som jeg slett ikke har lyst til å gjøre, som strikkhopping eller en Via Ferata tur… Eller kanskje jeg velger å redefinere komfortsonen og heller velger det trygge og forutsigbare…

Jeg har allerede bestemt at i 2022 vil jeg sove mer ute.
Jeg skal ikke være så opptatt av været, for naturen er jo vakker uansett.
Det skal bli flere kortreiste eventyr, for det er hverdager vi har flest av…
Jeg vil dra på flere turer sammen med gode venner. Her fra sykkeltur mellom Nedstrand og Bergen, hvor vi ladet syklene på ferjekaien og campet ved elva.
Jeg skal utforske mer av Norge, som langhelgen i mai, hvor jeg campet med en god venninne i Ytre Hvaler nasjonalpark.
Aller helst vil jeg gå flere toppturer og gjerne høyere enn Snøhetta. Så får jeg håpe at knær og helsa holder et år til…

Men best liker jeg å bruke tid, ved inngangen av et nytt år, med tilbakeblikk på det jeg fikk gjort i året som gikk… Jeg ser gjennom bilder, leser turbøkene og mimrer om opplevelsene jeg hadde. Turåret 2021 var relativt likt 2020, det var ikke så mange turer ut av landet. Men Norge har mye å by på, både til lands og til vanns. Jeg fikk gått både Dronningstien og Snøhetta, som har vært på drømmelista i lang tid. Det ble en langtur gjennom Finnskogen, som ble akkurat så fantastisk som jeg hadde drømt om. Jeg kom meg aldri til Lofoten, noe som stod øverst på ferielista i sommer. Bilen havarerte nemlig på vei nordover, men jeg fikk i stedet sett Femunden og vært på rafting. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe… Men kanskje neste år…

Jeg skal aldri glemme følelsen da jeg endelig kom meg opp på Elgklinten, hvor jeg bokstavelig talt krøp opp, fordi sekken var så tung og bakken så bratt, at jeg tippet bakover. Å se tilbake på grensegaten mellom Norge og Sverige, som jeg akkurat hadde gått, var et stort øyeblikk på turen gjennom Finnskogen.
Alle dagene med vandring gjennom skogen.. Finnskogleden er 28 mil og jeg brukte 12 dager på turen, med telt og full oppakning.
Det ble en lang historisk og kulturell vandring.
Både naturen og menneskene jeg traff, har gitt meg gode minner.

Jeg tror det er bra med tilbakeblikk, fordi det sier noe om hvor man har vært. Hva som var bra og om det er noe som kan endres til å bli bedre. Turer er som livet ellers, det blir ikke alltid slik som man har tenkt. Det kjente jeg mye på, da jeg stod igjen på flyplassen i Wien, fordi jeg ikke hadde de rette papirene for innreise til Kypros. Men som regel går det bra til slutt og dyrekjøpte erfaringer gir mange ganger god læring. Derfor er jeg i full gang med å planlegge turåret 2022 og ser frem til opplevelser, både innenlands og forhåpentligvis utenlands. Jeg vil både høyt og lavt, alene og sammen med andre, til lands og til vanns. Det er NÅ vi lever og det er opp til oss selv å skape det livet vi vil ha. Jeg håper du får et godt år, med mange fine turer ut i vår vakre natur og verden…

Jeg kom meg til Kypros og hadde 3 uker med mye gåing, sykling og bading.
Å reise gir et innblikk i andre lands kultur, historie samt i dets menneskers liv. Det setter mitt eget liv i perspektiv og er den viktigste grunnen til at jeg elsker å reise.
For ikke å glemme all den gode maten og drikken…..