På fottur i Glen Coe.

Enten du har besøkt Skottland eller ikke, er det stor sjanse for at du har hørt om Glen Coe. Stedet regnes som det vakreste i landet og noen vil kanskje si i hele Storbritannia. Den diskusjonen skal ikke jeg ta her, men vit at dersom det skrives i to ord, er det hele dalen man mener. Skriver man Glencoe i et ord, refererer til landsbyen som ligger i den nordvestlige enden av dalen. Begge deler ligger oppe på høylandet og regnes som Skottlands sentrum for fjellklatring og turgåing. Er du mer glad i biltur, så er hovedveien gjennom dalen en klassiker. Det er stor trafikk av turistbusser og lyden av sekkepipe hviler lett over fjellene.

Dagen startet grytidlig og kaffen ble drukket i bilen, mens vi kjørte gjennom landsbyer som fremdeles sov.

Fjellene står bratt opp på begge sider. Glen Coe er lavastein, som stammer fra et vulkanutbrudd for sånn ca 420 millioner år siden. Alt de vet….

Frokosten ble stekt på medbrakt gasskomfyr og smakte fortreffelig. Utsikten var det heller ingenting i veien med.

Det var fremdeles fredelig på parkeringsplassen.

Det kan være lurt å planlegge dersom du ønsker å gå tur i dalen. Det er mange løyper å velge i, fra de mest vanskelige som krever klatreutstyr, til en rusletur innover på grusvei. Vi hadde sett oss ut turen inn til den hemmelige dalen, dette var en tur min venninne hadde gått tidligere. Turen regnes som krevende, er 4,8 kilometer tur-retur og stigningen er på 275 meter. Det er noen steder man må klatre litt og man krysser en elv, som kan være utfordrende dersom det har regnet mye. Husk godt fottøy og gjerne staver.

Klar til å starte gåturen. Det var en frisk og kjølig morgen, men lettere klær var med. Været skifter raskt her oppe i fjellene, så ta med ekstra klær og gjerne regntøy.

Vær klar over at du går i et område som er regnet som et av de mest spektakulære i hele Skottland. Behandle naturen med respekt.

Stien er godt tilrettelagt med trapp, en bro og et område med vaier til hjelp ved klatringen.

Det viktigste du må huske på, er å starte tidlig. Grunnen er at det er meget begrenset antall parkeringsplasser og det blir fort full. Det er mulig at det går buss, men jeg så ingen busstopp. Fotturen starter fra A82, en godt trafikkert hovedvei og man trenger å vite hvor man skal parkere. Vi parkerte på parkeringsplassen til The tree sisters, sånn midt i dalen. Husk at turstier i fjellene i Skottland ikke er merket eller skiltet, så her trenger du kart eller guide med deg. Når du kommer inn i dalen er det dårlig dekning på mobilen, så last ned kart dersom du bruker app. Stien er lett å følge når man først har funnet rett sti, men vi møtte flere som hadde gått i feil retning og måtte snu.

Stien går bratt oppover, men er lett å gå.

Utsikten blir bedre og bedre jo høyere opp vi kom. Det minnet litt om Norge…

Vi måtte krysse elva og jeg var glad for stavene. Noen valgte å snu, mens de tøffeste bare vasset over.

Det var bratte bakker og mye løs stein, men jeg vil nok si at det var relativt lettgått.

Dette var det mest krevende stykket, hvor vi fikk kjenne litt på høydeskrekken og måtte klatre litt. Det gikk fint.

Dalen vi gikk inn til har flere navn, den kalles både Lost Valley og Hidden Valley, samt Coire Gabhail på gælisk. Historien bak er gammel, her gjemte MacDonald klanen kveget de stjal og det er meg ubegripelig hvordan de fikk dyrene med seg opp dit. Det var også her de gjemte seg, de få fra klanen som overlevde massakren i 1692. Da ble neste alle MacDonaldene; både menn, kvinner og barn, drept av skotske regjeringssoldater. Grunnen var visstnok at de ikke ville sverge troskap til de nye kongelige, William og Mary.

Det er et stort øyeblikk når man kommer opp og får første blikket på dalen.

Bunnen er ganske så flat og det renner en elv som plutselig bare forsvinner.

Vi benyttet anledningen til å fylle opp vannflaskene og spise medbrakt niste.

Det var grønt og frodig, men ikke særlig mye mat for en husdyrflokk.

Det er mulig å fortsette videre innover dalen og er man riktig sprek, kan man ta en tur opp på fjelltoppen Stob Coire Sgreamhach. Det gjorde ikke vi.

Det ble en flott dag på tur, selv om skyene kom da vi gikk tilbake. Det gjorde egentlig ingenting, da fikk jeg se fjellene innhyllet i tåke også. Vi gikk en liten omvei tilbake, som gikk langs fjellsiden og bratt ned. Da ble det en litt annen opplevelse og utsikt, samt vi unngikk hordene av turister som kom oppover. For her går man sjelden alene, omtrent som Preikestolen hjemme. Bare at her finnes ikke kiosk eller hotell, samt at skotsk parkeringsplass er billigere å stå på. Det kan man like…

Stidele tok oss oppover igjen og vi fikk en annen vei ned. Det finnes flere steder hvor stien deler seg og noen var stengt på grunn av vedlikehold. Følg anvisningene…

Utsikten mot bilveien. Stien vi gikk opp fulgte elva, som vi kunne høre, men ikke se.

Det var unektelig vakkert. Revebjellene var i ferd med å bli avblomstret, der de vaiet i vinden.

Jeg har tidligere gått The West Highland Way, en 154 kilometer lang fottur fra Milngavie til Fort William. Det var veldig kjekt å se igjen hus og fjell jeg husket fra den turen.

Legg gjerne til et besøk på besøkssenteret, som ligger litt lengre nede i dalen. Her finner man spennende utstillinger, utgravninger, suvenirer, kafé og toalett. Man kan se film og lære om hvordan dalen ble skapt eller om hvordan man skal ta vare på naturen. Ta gjerne turen videre til byen Glencoe eller besøk minnesmerket over massakren på 1600-tallet. Der har jeg vært før og noen steder holder det å besøke en gang. Derfor vendte vi bilen andre vei og var godt fornøyd med dagen.

Selvfølgelig hadde besøkssenteret scones med clotted cream og syltetøy, min favoritt.

Jeg fikk også hygge meg inni et rekonstruert 1600-talls hus.

Dessuten lærte jeg litt om turen vi akkurat hadde gått og det er aldri feil.

Glamping i Skottland.

Vet du forskjellen mellom å dra på camping eller å dra på glamping? La meg gi deg et stikkord eller to, UTSTYR OG KOMFORT. Jeg anser meg selv som en erfaren teltsover, enten det er et lite fjelltelt langt ute i ødemarken eller ei gressmatte jeg har betalt for å campe på. Stort sett har det vært vellykket, bortsett fra de gangene hvor teltet har blitt søkkvått, blåst ned eller jeg har blitt jaget av enten to eller firbeinte. Min stil har som regel vært relativt minimalistisk, men ettersom årene siger på, har jeg lært at komfort ikke er et negativt ord.

Min skotske venninne har en stor bil, men det var allikevel stappfullt da alt det «nødvendige» var på plass.

Jeg trodde først det var en spøk da jeg hørte om oppblåsbart telt, men det var genialt. Pump opp, plugg ned og flytt inn…

Teltet hadde to store soverom, som var flaks siden vi måtte ligge på tvers, på grunn av nedoverbakke. Ellers var det et stort oppholdsrom, med plass til to svære stoler og bord. Her kunne lett en familie på seks sittet rundt et spisebord…

Det hadde vært to kriterier da akkurat denne plassen ble bestilt, kort vei til parkeringsplassen og enda kortere vei til do. Glamping for godt voksne damer altså…

Jeg var spent da min venninne planla en fem dager, fire overnattinger, camping tur til det skotske høylandet. Det ville ikke vært min første gang i telt i Storbritannia, men jeg hadde en mistanke om at det kanskje ville være litt annerledes enn om jeg dro alene. Teltet var en ting, det var en fantastisk bolig som i tillegg var enkelt å sette opp. Men alt tilbehøret… Vi hadde booket med strøm; det vil si at vi hadde med lampe, kjøleboks, varmeovn og vannkoker. Ikke at vi fikk brukt annet enn kjøleboksen, strømnettet var ikke beregnet for så høyt forbruk. Men det var med….

Man senker ikke standarden på skotsk frokost selv om man er på camping. Det var mye egg, firkanta pølser, haggis, blodpudding og bacon. Det smakte fortreffelig og alle måltid ble laget og spist utendørs. Bord/benk var det ikke vi som hadde tatt med, men det var flott plassert.

Campingplassen lå like ved River Tay, hvor vi hadde sett for oss å bade. Men elva var vanskelig tilgjengelig og stri, beregnet for rafting og elvepadling.

Det var bare noen minutter å gå til Grandtully, en søvnig liten landsby med noen spisesteder, pub, Spar-butikk og en sjokolade fabrikk med smaksprøve, museum og butikk.

Vi så skiltene, men dessverre ikke ekorn.

Det er mange campingplasser spredd utover det skotske høylandet, men det kan allikevel være viktig å planlegge litt i forkant. Ofte er plassbestilling nødvendig i høysesong og særlig i skoleferien (som starter i Skottland i første del av juli) og helger. Det var hovedsakelig gedigne telt som var spredd utover gressmatta og jeg studerte ivrig skotsk camping-kultur. Eller det jeg vil kalle glamping. For her var ikke spart på noe. De utenlandske turistene kom hovedsakelig i bobil og hadde egen asfaltert oppstillingsplass.

Noen kjørte den litt enklere stilen, med pop-up telt og vindskjerm, men de kom seint og dro tidlig.

Om kvelden var det bålkos i medbrakt bål panne, etter at middagen var grillet og fortært. Vi hadde med egne kubber, som ikke var ved, men en slags stor brikett.

Det er også lov å sette opp telt i naturen og jeg så mange fine teltplasser. Men problemet er parkeringsplass, hvor man kan stå over natta og at man må gå ganske mange 100 meter bort fra bilen, før teltet kan settes opp.

Når man drar på glamping tur, sier det seg selv at det er viktig å velge strategisk. Man pakker ikke opp og ned alt det utstyret for bare en natt, men man finner en base, sentrert mellom de severdighetene man vil få med seg. Grantully Station Campsite var valgt for sin beliggenhet, med ca 1,5 time å kjøre til Glencoe og like langt i motsatt retning mot Cairngorms nasjonalpark. Dessuten var det utallige turer, byer og severdigheter i kort avstand til campingplassen, som var verd et besøk, så problemet var heller hvordan rekke alt.

Vi hadde en dagstur til Cairgorms for å gå på tur. Planen var å rekke 3 fjelltopper, men det holdt med 2 for min del. Selv om veien var god og lett å gå på…

Slottet i Braemar har jeg besøkt tidligere, så det ble bare en kort stopp for å dekke mitt behov for å se et slott daglig.

Høydepunktet på ferien var definitivt Glencoe, hvor vi gikk inn til The Secret Valley. For en dag…

Andre opplevelser var mer spontane, som en stopp for å oppleve landsbyen Killin og Falls of Dochart. Så mye å se…

Høylandet er ikke bare fjell, det er mye skog og dyrket mark. Overalt er det stier og veier hvor man kan gå og disse er ofte merket og skiltet, i motsetning til fjellene.

Jeg innrømmer gladlig at jeg har fått smaken på glamping etter turen jeg var på. Det KAN også skyldes at for min del var det skikkelig latmannsliv, med min skotske venninne som kokk, servitør, hushjelp og sjåfør. Det kan jeg like… Skottene er meget gjestfrie, høflige og omtenksomme, så når de har en gjest, ER man gjest… Men jeg fikk heldigvis lov til å ta oppvasken, så det var min jobb. Men gleden av å kunne gå oppreist inn i et telt, sitte i en god stol, sove på tykk luftmadrass og drikke skikkelig kaffe, gjør at jeg nok vurderer å bytte ut lettvektsutstyret mitt i noe mer komfortabelt… Men da trenger jeg også ny bil til å frakte alt utstyr, så det kan være at det blir for dyrt. Så mye mulig at det bare blir med tanken….

Den hellige øya Lindisfarne.

Har du hørt historien om hvordan den norske vikingtiden egentlig startet? De var nok kanskje ikke født ekstra barske og hardfør her oppe i nord, men det vet vi ikke. Derimot har nyere forskning vist at det var jakten på makt, rikdom og ære som sendte skandinaviske skip ut i verden. De dro ut for å plyndre, gjerne kirker og kloster, siden det var mye rikdom innen kristendom. Her hjemme var det den norrøne religionen som rådde og kristendom var ikke populært. Men penger hadde prester og munker, så det var bare å kjøre på. Det er særlig et sted historien regner som viktig, nemlig Lindisfarne klosteret, som ble bygget i 635. Det var nemlig her kristendommen først kom til Nord England og stedet var både stort og mektig. Perfekt bytte for de hedenske troppene fra nord og i år 793 ble klosteret plyndret og startet dermed en hektisk tid som varte til 1050 e.Kr. Såleis seier historien…

Det ble en fin kjøretur fra Edinburgh og ned til England langs kysten. Været viste seg fra sin beste side og hva mer kan man da be om ?

Vi hadde sjekket på forhånd når det var trygt å kjøre over til øyen.

Mange drar til Lindisfarne for å se på fugler, men man kan også se etter sel. Store deler av området er regulert som naturreservat, hvor man kan utforske på egen hånd eller delta på guidet tur.

Det var med en viss bekymring at jeg vendte nesen mot sør, da jeg var i Skottland for å besøke min venninne. Men i følge henne var øya absolutt verd et besøk og selv vikinger fra nord ble tatt godt imot. No hard feelings, altså…selv om vikingenes brutale fremferd for så mange århundrer siden neppe er glemt. Lindisfarne, eller Holy Island som den også kalles, ligger i England, utenfor kysten av Northumberland. Nærmeste større by er Berwick-upon-Tweed og dit kan man komme med både buss og tog. Mange drar dit på dagstur med egen bil, men vær klar over at veien ut kun er tilgjengelig ved lavvann. Det betyr at ved høyvann kan man verken kjøre, sykle eller gå ut til øya og man da må vente til lavvann igjen. Det finnes en offisiell side med all informasjon du trenger å vite, samt tabell over høy/lavvann: www.lindisfarne.org.uk/general/travel

Det anbefales å dra tidlig for å få parkeringsplass. Det er ikke lov å parkere inne i landsbyen for turister, så her må man greie klemme seg inn på besøks parkeringsplassen. Det finnes buss og taxi fra byen Beal, du finner all informasjon på nettsiden.

Veien innover mot sentrum (i den grad det kan kalles sentrum, når hele øya har 160 fastboende) har skyggefulle hvilesteder. Det trengtes i varmen.

Det mangler verken spisesteder eller overnattingsmuligheter, så dersom man har mulighet til å bli her noen dager, anbefales det varmt. Mange kommer for å oppleve fred og ro, på denne øde og forblåste øya. Det anbefales å booke god tid i forkant, dersom man vil overnatte.

Det er ikke til å se bort ifra at de fleste kommer for å se slottet. Det er vanskelig å unngå å se det, der det troner på toppen av en vulkansk fjellknaus. Slottet ble bygget rundt 1550-tallet og man brukte steinene fra det ødelagte klosteret. Det var ikke vikingene som hadde ødelagt klosteret, det skjedde mye senere. Historien til øya, slottet og klosteret er lang og komplisert, så jeg må innrømme at vi tok bare den lette varianten. Det vil si at vi kjøpte ikke billetter for å gå inn på slottet, heller ikke på klosteret. I stedet gikk vi rundt utenfor og koste oss med gratis varianten. Det er et stemningsfullt sted og jeg innrømmer gjerne at for meg er det noen ganger nok å sitte i naturen og suge til meg stemningen. Store folkemengder og mye kø blir bare stress….

Man går gjennom landsbyen for å komme til gangstien utover mot slottet.

Det lå et natursenter langs veien, hvor vi kunne lese oss opp på fuglelivet og naturen. Disse tre fuglene var klistret på vinduet, men det gikk en tid før jeg forstod det…

Og fra dette slottet, kunne vi se over til et annet slott, Bamburgh Castle… Så mange slott, så lite tid…. Det er ikke bare Skottland som har mye å se….

Det er også sånn at der det finnes mye turister, finnes også mye for å underholde turister med. Jeg syntes vel kanskje at det var litt smakløst å dra frem den blodige viking historien, men her var boder med profesjonelle «vikinger». Da de hørte at jeg kom fra Norge, slapp jeg ikke unna. Dermed ble jeg kledd opp etter alle kunstens regler og utfordret til sverdkamp. Det skal sies at jeg ikke gikk inn i rollen med liv og lyst, tross alt hadde jeg vikingenes raid i 793 friskt i minnet. Men det var det tydelig at de innfødte ikke hadde, her ble det både jubel og latter. Så det er ingen grunn til at vi nordboere trenger å bære fortidens tunge bør når vi besøker den hellige øya Lindisfarne. Heldigvis, får jeg vel avslutte med…

Klar for det meste… Heldigvis var vi like vennligsinnede både nordboer og innfødt.

Det var mye spennende å utforske, her i grottene Castle Points Lime Kilns fra 1860.

Det finnes også en vakker hage man kan besøke, Gertrude Jekyll Garden. Den ble anlagt i 1911 og er en del av National Trust eiendom, som betyr at det er gratis å gå inn.

Klosterruinene som står her i dag, er fra klosteret som stod her tidlig på 1100-tallet.

Tranedans ved Hornborgasjøen.

¨¨¨¨¨¨¨¨¨Det er ofte sånn at de opplevelsene jeg ikke har planlagt på en reise, ender opp med å være de gjeveste. Slik var det i hvert fall da jeg besøkte området sør for Sveriges største innsjø, Väneren, rundt påsketider i fjor. Jeg kom helst for å se slott og middelalderbyer, men jammen gav turen en sjelden naturopplevelse som jeg ikke var forberedt på. Som vanlig hadde jeg rasket med meg noen turistbrosjyrer på en rasteplass og der fant jeg ut at våren var en fin tid å få med seg den berømte tranedansen ved Hornborgsjön. Den hadde jeg aldri hørt om og ikke visste jeg at fugler kunne danse. Selvfølgelig ble jeg meget nysgjerrig og bare MÅTTE dra dit. Jeg ble ikke skuffet…

Jeg hadde lagt meg inn på Airbnb og sjelden har jeg betalt for å bo på et sted med så mange regler og påbud. Men det var flott og varmt, samt lå strategisk til i forhold til tranedansen.

Det svenske lavlandet er består av mye dyrket mark og skog. Rundt påsketider var det lite som minnet om vår og naturen fremstod som blek og kald.

Jeg skal ikke lyve på meg mye kunnskap om fugler, men har forstått at det er et spennende tema. For de som virkelig er interessert, kan det bli altoppslukende. Fuglekikking er en hobby som går ut på å observere fugler i sitt naturlige element, som selvfølgelig er ute i naturen. For noen holder det å se fuglene i nærområdet, eventuelt legge ut mat for å observere hvilke typer som dukker opp på brettet. Andre derimot legger ned både mye tid og penger i reiser for å se etter fugler, samt utstyr for å kunne dokumentere hva de har sett. Kikkert er obligatorisk, det samme er fotoapparat med linser på størrelse med middagstallerken. Det finnes utallige foreninger, samt reiseaktører hvor man kan dyrke hobbyen sammen med likesinnede. Man kan konkurrere i å se flest mulig forskjellige arter eller bruke tid på å følge et avgrenset område gjennom årstidene.

Det lyste en blek morgensol over innsjøen og for noen var det nok langt på dag.

Jeg begynte å forstå at jeg kom dårlig forberedt, da jeg så noen av de andre entusiastene som hadde stilt seg opp.

Dessuten var jeg slett ikke forberedt på støynivået… Det var utrolig hvor mye lyd fuglene gav fra seg under dansen.

Som tidligere nevnt var det litt tilfeldig at jeg var her. En kombinasjon av at jeg var i området, noen tur-brosjyrer jeg plukket opp, samt at jeg hadde leid overnatting hos en fugleentusiast, som trodde at jeg var en som kom for tranene. Da jeg knapt ante hva han snakket om, anbefalte han opplevelsen varmt. Neste morgen var jeg som vanlig oppe før det var lyst og tenkte «Tja, hvorfor ikke?» Fra tanken slo meg, til jeg satt i bilen med målet plotta inn på GPSen, gikk det ikke lenge og jeg kjørte raskt sørover.

Det er ikke vanskelig å finne fuglene, man kan bare gå etter lyden. Men det er strengt forbudt å krysse over gjerdene, man må kun se på avstand. Derav kikkert som nødvendig utstyr…

Morgenlyset og alle fuglene gjorde opplevelsen til noe nesten overjordisk.

Uvant som jeg er med fuglekikking, trodde jeg at jeg kom til å være alene som turist ved innsjøen. Det viste seg å være helt feil, jeg var egentlig litt sent ute. Morgengry er visstnok den beste tiden til å observere fugler, i hvert fall tranene her. Man kan se dem hele dagen, så morgen og kveld er tidspunktene hvor de er færrest folk. Det er travlest i helgene og midt på dagen. Tranene danser når de har lyst og ikke til oppsatte klokkeslett. Det er selvsagt parrings dansen mellom hanner og hunner som regnes som selve rosinen i pølsen, men for oss uvitende er det spennende bare å se så mange fugler samlet på et sted…

Jeg undret meg veldig over hvordan de greide telle alle tranene. Det brukes kikkert og hver trane blir telt, men hvordan er man sikker på at man ikke teller noen to ganger?

Det var mange ulike fugler i tillegg til tranene, jeg så både svaner, gjess, måker og ender. Og det var bare de jeg kunne navnet på….

Det ble ikke gode bilder tatt med zooming på mobil, så avansert telefon har jeg dessverre ikke.

En trane tilhører tranefamilien og er den eneste av tranene som hekker i Norge. Den er større enn en stork, noe som kun er nyttig informasjon dersom du vet hvor stor en stork er. Uansett har den veldig lang hals og enda lengre bein, samt foretrekker å tilbringe vinteren i sydligere og varmere strøk. Den spiser det mest, gjerne plantekost, fisk og smådyr som mus og frosker. Til og med firfisler og slanger eter de, og jeg må innrømme at jeg grøsser bare med tanken på at en buorm skal gli nedover den lange trane-halsen… De bygger store reir av det de finner i naturen, legger visstnok to egg som ruges av både mor og far. Etter klekking går det omtrent to måneder før avkommet er flyvedyktig og klar for verden. Fuglene er vanligvis veldig sky og man kan høre de på lang avstand med sine trompet-liknende rop. Det siste kan jeg skrive under på, de holdt god av stand til oss turister og laget MYE LYD…

Det var lærerikt med både besøkssenter og ulike informasjonsskilt. Jeg ble faktisk imponert av disse fuglene og kunne godt tenke meg å bli en seriøs fuglekikker.

Det var ikke bare fuglene, men naturopplevelsen av å være ute tidlig om morgenen for å oppleve et naturfenomen. Det var spesielt…

Jeg hadde tatt av gårde i full fart, uten å spise frokost. Derfor passet det bra at det var mulig å kjøpe kanelboller og kaffe i kiosken. Svensk frokost, ikke ofte jeg har det.

Når tranene danser, så strekker de på hals og overkroppen. De bøyer og tøyer, samt hopper rundt og slår med vingene. Det ser rett og slett ut som litt morgengymnastikk, selv om tranene selvfølgelig gjør det som parings-ritualet. Overalt hvor tranene hekker, kan man oppleve denne vår-dansen, men den mest kjente og imponerende er altså her ved Hornborgasj¨¨¨¨ön i april. Da kan så mange som 27 000 traner være samlet for å vise seg frem for hverandre. Og dersom det ikke er nok til å ta turen, ligger det flere kjekke severdigheter tett ved. Jeg dro videre til Gudhems Kloster, fra midten på 1100-tallet. Det er et stort område med klosterruiner, museum, hage og en kirke, absolutt verd en stopp. Og er du enda sugen på mer, kan du finne et av Sveriges snodigste fornminne en kort kjøretur fra fugledansen. Ekornavallen er et stort gravfelt, med graver fra mange ulike tidsepoker. Det skiller 4000 år mellom den eldste og yngste, så det er en gåte for alle historieinteresserte å gruble over. Hva mer trenger man??? Da var i hvert fall jeg fornøyd…

Det mest spesielle for meg var at det var ingen andre folk ved Gudhem. Jeg brukte lang tid med å se meg om og var også inne i kirken, som stod ulåst. Det eneste tegn til liv, var noen traner som fløy over meg i retning innsjøen.

Ekornavallen var store marker, med gravene spredd utover. Det var sånn «gå deg i hel» avstander og jeg gikk. Det blåste en iskald vind og her var også øde og forlatt.

Tett opptil gravplassen lå denne gården. Den så ganske fraflyttet ut og det tenker jeg var forståelig.

Reisefeber eller bare heilt vanlig feber?

Egentlig er det mye lettere å bli frisk av vanlig feber enn reisefeber, da finnes det piller man kan ta. For feber er jo ikke behagelig, enten det er på ene eller andre måten. Blir man syk, setter feberen seg i kroppen og gir vondt. Man svetter og fryser om hverandre, hodet og kroppen verker, gjerne ledsaget av snue og hosting som får lungene til å vrenge seg. Det vet jeg alt om, siden jeg nettopp lå syk i mange dager.

Min søster hadde fått bilpakke i julegave av ferje selskapet og selv om det ikke ble helt gratis, var det ikke langt ifra.

Finnes det noe som får en til å føle seg mer gammel, enn bingo? Men det er god hjernetrim, det skal de ha. Jeg var aldri i nærheten av å vinne noe, men på køntrikvissen imponerte jeg stort. Yiiiha…

Det er ren meditasjon å sitte ved et vindu og se verden gli forbi.

Reisefeber derimot er noe helt annet, som er vanskelig både å måle og kurere. Den starter gjerne dypt inne i sjela og er til å begynne med bare en liten lengsel. Jeg tar meg selv i å bli urolig og rastløs, samtidig som jeg kan bli stående å stirre uten å egentlig se. Verst er det om våren, når lyset vender tilbake og sola begynner å varme igjen. Plutselig får jeg lyst til å finne telt, pakke sekken og bare gå. Eller sykle, kjøre, padle og uendelig mye mer…

Kontainerkaien er det første møtet med dansk jord, siden blir det bare bedre og bedre.

Middag på en tilfeldig kafe, i en liten by jeg aldri har hørt om, ble en stor suksess. Plankebøff og Tuborg, det blir ikke stort danskere enn det…

Vi ankom hyttefeltet i mørket, så jeg var tidlig oppe neste morgen for å inspisere området. I tett tåke og minusgrader var det en frisk start på dagen.

Det finnes ingen pille man kan ta når reisefeberen setter seg i kropp og sjel. Plutselig googler man sydenferie, flybilletter, innreiseregler og annet kjekt. Man ser filmer på YouTube om de som har syklet jorda rundt eller gått Norge på langs og tvers og midt mellom. Det leses om turtips, pakkelister og hvordan bli en globetrottere uten å ødelegge klima eller lommebok. Man ser ikke helt poenget med hverdagens rutiner og blir lei av alt helnorsk mat som ligger i skuffer og skap.

Akkurat som mange bedrifter drar på utenlandstur og legger inn et bedriftsbesøk, (for å kunne rettferdiggjøre turen), tok vi med yogamatter. Da var vi liksom på yoga leir for å pleie kropp og sinn.

Limfjorden strekker seg helt fra Nordsjøen til Kattegat og er 180 kilometer lang. Det var en flott dag for en vandretur langs vannet.

Nibe ligger i Ålborg kommune og oppstod som by på 1300-tallet. Den hadde sin glanstid under sildefisket på slutten av 1600-tallet og er i dag en trivelig småby med under 6000 innbyggere.

Nibe kirke er en katedral fra 1400-tallet. Jeg vet ikke hvorfor disse figurene er plassert i utallige varianter over både by og omegn, men de gav en god følelse.

Dessuten var kirken ulåst, slik at vi kunne gå inn og beundre de flotteste veggmalerier.

Det finnes egentlig bare en kur for reisefeber og det er å reise. Her er mange heldige, særlig de som har egen hytte eller ubegrenset med penger. Vi andre må snike oss med der vi kan og i mitt tilfelle var det flaks at min søster ville bli med på en jolletur til Danmark. Enda kjekkere var det at vi fikk med en god venninne og plutselig var jeg på tur. Selv om jeg fortsatt var litt småsyk fra forkjølelsen, fant jeg ut at jeg kan likegodt sitte i Danmark og hoste som hjemme. Særlig fordi feberen forsvant….

Det var mye kjekt å oppleve rundt Sebbersund, her var ekte vikingland. Vi besteg Skt. Nikolaj berget, som har vært et seilingsmerke i utallige år og er oppkalt etter en skytshelgen.

Det gikk små raggete ponnier på markene vi gikk over og det var lett å føle seg hensatt til fortiden. Sånn gir ettertanke og gode opplevelser, samt mater reisefeberen.

Det ble også et besøk i vikinglandsbyen, hvor jeg kunne hygge meg i et ekte vikinghus. Tror jeg da…

Det er aldri kjekt å være syk og særlig vanskelig når man er midt i et opptrenings forløp. Feber er kroppens måte å bekjempe sykdom på og krever at man legger seg ned og er i ro. Et relativt nyoperert kne trenger bevegelse for å komme tilbake til normalt og det betyr trening og bøying. Da foretrekker jeg reisefeber, det er mye kjekkere det. Kombiner gjerne med god selskap og et sted du aldri har vært på, så kommer livsgnisten raskt tilbake. For den største forskjellen er at mens feber går over, er reisefeber varig. Har du først fått den, er den vanskelig å bli kvitt.. God tur…

Det sies at det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv. Det har jeg ikke kommet på helt av meg selv, men er lånt av Nils Kjær. Men jeg er veldig enig.

Det var tilfeldig at vi fikk oppleve Sebber kirke og Sebber kloster. Det ble et høydepunkt på en fin dag.

Både kirken og klosteret stammer opprinnelig fra 1100-tallet og ble drevet av nonner. Nå er kirken kirke og klosteret hotell, men alt var tilgjengelig for oss turister. Sånn kan me like…

Vi var skikkelig heldige med været, men vinden var iskald. Eller det var kanskje bare kirkegården som føltes kald.

Er man i rehabilitering, så er man i rehabilitering… Det vil si at opplegget fra fysioterapeuten følges enten man har reisefeber eller ikke.. Svømmebassenget i Nibe var en spesiell opplevelse, det var meg og to badevakter som passet på fra land. Det kan man like…

En liten flik av Väneren.

Husker du den aller første gangen du dro på ferie til utlandet og opplevde at verden var et spennende og uvant sted? Jeg vokste opp i en tid da det ikke var vanlig å feriere andre steder enn i Norge. Eller; det var kanskje bare oss som dro på besøk til slektninger hver gang det var ferie fra skolen, enten den var kort eller lang? Syden var et sted vi knapt hadde noe forhold til og verden kun noe vi lærte om på skolen. Derfor kan jeg godt huske mitt første møte med det store UTLANDET, det var en telttur til Sverige. Jeg tror vi dro kun fordi min mor hadde en søster som var flyttet dit, så sånn sett var det nok et slekts besøk. Enda kan jeg huske den eksotiske smaken av falukorv og limpa, samt undringen over at de sa glass når de ville ha is. Hvor rart var ikke det??!!

Jeg stoppet og sov i bilen underveis, det tar noen timer å kjøre hjemmefra og helt til Sverige. Kaffe og mat hadde jeg med, så det ble flere stopp for å strekke beina og fylle på med næring. Det er ikke problem å finne mat og drikke langs E39, men medbrakt er billigere og sunnere.

Å kjøre bil i Sverige er omtrent som å kjøre bil i Norge, bare at veiene ofte føles bredere, rettere og med høyere fartsgrense.

Målet var Läckö slott og det gikk greit å finne det. GPS har revlusjonert reiselivet….

Jeg har beholdt et godt forhold til Sverige som ferieland og det har blitt mange besøk. Det har vært elgpark, padling og teltliv, men også jallaturer rett over grensen for å handle billig ost. Men nå hadde jeg sett meg ut et område ved Väneren som hørtes spennende ut. Her var slott, mange gamle kirker, middelalder byer og vakker natur, akkurat sånn jeg liker det. Planen var å sette opp telt som base og tilbringe en uke med å utforske Skaraborg, med mest fokus på området som lå opp mot vannet. Det ble ikke helt sånn… Jeg startet på Kållandsøya, som betegner seg selv som den vakreste øyen i innsjøen. Her var slottet og det var like flott som jeg hadde forestilt meg. Det var gratis å gå rundt på området og det var flere merkede løyper å velge mellom hvis man ville gå lengre. Dersom du vil inn på slottet, anbefaler jeg den guidede turen. Husk å booke på forhånd dersom du kommer i høysesong, nå var det bare meg og guiden som vandret rundt innendørs.

Min planen var altså telt, men det var så tidlig i sesongen at mange av campingplassene fremdeles var stengt. Etter en natt i bilen var jeg ikke vanskelig å overtale til en natt i luksus på Naturum, hotellet ved slottet.

Utsikten fra rommet mitt var verd hver krone, for ikke å snakke om frokosten.

Det var med ærefrykt jeg gikk inn på slottet for å bli med på guidet tur. Det var bitende kaldt, jeg har ikke kledd så godt på meg siden jeg var i Nepal…

Det var absolutt verd prisen med en guidet tur, for å få et innblikk i slottets lange historie. Det meste av pynten var fra tidlig 1600-tallet, da greve De la Gardie overtok eiendommen. Han må ha vært glad i pynt, den godeste greven…

Skjønt vann og vann… Väneren er Sveriges største innsjø og den tredje største i Europa. Jeg hadde litt vansker med å fatte at det ikke var havet jeg befant meg ved. Det var uendelige stort, med måkeskrik og hvite topper på bølgene. Innsjøen er plassert mellom Västergötland, Dalsland og Värmland, samt er en del av Göta kanal. Jeg hadde vært i området før, siden det ligger nær grensen, men da lenger sør. Nå var jeg klar for dette gedigne ferskvannet, med skjærgård og trivelige små fiskelandsbyer. Så da jeg hadde brukt nok tid ved slottet og gått naturstien rundt neset, var jeg klar for å utforske resten av Kållandsö.

Jeg besøkte Spikens Fiskehavn, som er unik i europeisk sammenheng, med sine mange aktive yrkesfiskere og flere røkeri. Om sommeren er det nok et livlig sted med kafe og restauranter, men i slutten av mars var det tyst som graven…

Det var ikke trangt om plassen da jeg var der og like kaldt og vindfullt som Jæren en vinterdag. Vinden gikk gjennom marg og bein, så den koselige piknik-plassen fikk stå i fred og matpakken ble spist i bilen.

Like ved Spiken lå en Gammelskog, så jeg gikk meg en tur i den.

Jeg hadde rasket med meg noen turistbrosjyrer, så jeg var klar for å se mest mulig. Fordelen med å komme utenom sommer og høysesong, er at man slipper alle turistene, kø og støy. Ulempen er at det var iskaldt, alt var stengt og at man knapt så et annet menneske noe sted. Jeg hadde bestemt meg for å se alle middelalderkirkene som ligger spredt utover på øya og sørover mot Lidkøping, men det var jammen litt av en utfordring. De var mange og lå tett, man kunne nesten se over til den neste. Det er en pilegrimsled man kan gå, men det hadde jeg ikke tid eller utstyr til, så jeg kjørte på kryss og tvers i naturlandskapet. Det var flott, mye landbruk og skog. Jeg drømte om grønne enger, markblomster, skyfri himmel og om å ligge under et svært eiketre…. I stedet kjørte jeg bil.

På vei mot nok en gammel kirke og gravplass.

Det er ikke bare middelalderen som er interessant, det finnes også mange fortidsminner fra eldre tid. Jeg stoppet på flere, helst hver gang jeg så et skilt. Det er godt merket for turister og lett å finne frem.

Tilslutt hadde jeg sett så mange gamle kirker, at jeg knapt gadd å gå ut av bilen. Der det var mulig, stoppet jeg på parkeringsplassen, tok et bilde ut bilvinduet og kjørte til neste. Been there, done that…

Et sted som jeg synes er obligatorisk her ute, er Hindens Rev. Det er et naturreservat, formet som en lang, tynn ting ut i innsjøen. Her går man i flere kilometer på sti, ut i intet. Vannet både ser og hører man på begge sider, samt jeg hadde det også ovenfra siden det regnet. Gamle sagn sier at det var to kjærlighetslystne troll på hver sin side av vannet, som startet å bygge en bro. Jeg har mer tro på innenlands-isen, som la igjen en morene-rygg da den trakk seg tilbake. Uansett opphav, det var en spesiell opplevelse å gå ut til der stien stoppet, alene med alt vannet. Planen var egentlig piknik og et friskt bad på enden, men det fristet ikke engang LITT. Jeg var våt og kald, så det ble å ta noen bilder, før jeg gikk samme veien tilbake.

Det var godt tilrettelagt med parkeringsplass og informasjonstavle ved startpunktet for Hindens Rev. Turen helt til endes og tilbake er på 8 kilometer, det er flatt og lett å gå.

Noen steder gikk jeg helt nede i vannkanten og utsikten over innsjøen var vakker. Det var vanskelig å se hvor vannet endte og himmelen begynte, det var grått alt.

Det var rart å ha vann så nært på begge sider. Jeg så noen fugler, både hegre, svaner og ulike ender, ellers var det lite tegn til liv.

Ved veis ende… Skulle jeg gått lengre nå, måtte jeg ha svømt…

Jeg fant meg en helårs åpen campingplass tilslutt, på et lite sted som het Flisbäck. Det var et glimrende utgangspunkt for å utforske området mellom Lidk¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨oping og Mariestad. Jeg leide meg en sykkel og dro på dagstur inn til porselensbyen Lidk¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨¨öping, kjent for vakre trehus og livlig handel. Jeg kom på en påskedag, så da var det relativt rolig og stengt, men både kafeer og museum var åpne. Et annet sted jeg ble begeistret for, var Kinnekulle, det blomstrende fjellet. Her finnes flotte turløyper, små gårds-butikker, kafeer, utkikkstårn og mye annet. Jeg brukte en hel dag på å kjøre på kryss og tvers, gå turer og hygge meg på kafe.

På Kinnekulle kan man oppleve et sjelden tilbakeblikk på jordas historie, sånn omtrent 540 millioner tilbake i tid. Her kan man lete etter fossil i kalksteinen eller bare nyte stemningen.

Det finnes mange turstier som alle fører opp til toppen på Kinnekulle. Her står et utkikkstårn fra 1892, som er 19 meter høyt og hvor man kan se 8-9 mil i alle retninger. Inngangsprisen var på 25 kronor for vuxne og 15 for barn, men det var selvsagt stengt da jeg var der.

Det er bare fantasien som setter grenser for alt man kom oppleve i denne delen av Sverige. Jeg tenkte mye på at jeg burde hatt mye mer tid og ikke minst at det burde vært sommer. Dessuten dro jeg hjem en dag før jeg hadde tenkt og det var rett og slett fordi det ble meldt store mengder med snø, både på svensk og norsk side. Og snøen kom og skapte totalt kaos med stengte veier og innesnødde biler. Så jeg var glad for at jeg for en gangs skyld lyttet til fagfolk og dro tidlig hjem. Det er ikke det samme med teltliv og lange kjøreturer når alt er nedsnødd. Så neste gang jeg drar til Väneren, tenker jeg at det skal være sol og sommer….

Fika er en kunst i Sverige og det finnes utallige kafeer og bakeri som disker opp. Jeg vet ikke helt hvordan man oversetter fika til norsk, men det smaker godt uansett. Særlig påske kyllingen var en innertier..

Museet i Lidköping var meget maritimt og jeg måtte igjen minne meg på at jeg var IKKE ved havet.

Byen ble utforsket på sykkel, det var tross alt ikke mer en en mil fra campingplassen til sentrum. Langs havet, beklager innsjøen…

Det ble et kort besøk i Mariestad siden alt var stengt for påske. Middelalderhusene stod allikevel der de alltid har stått og jeg slapp å gå i kø for å beundre dem.

Jakten på julestemningen.

Egentlig så har jeg avlyst jul… og ikke bare jul, men romjula og nyttår også. Det er ikke fordi jeg er prinsipielt imot hygge og god stemning, langt ifra. Men jeg er satt opp for operasjon noen dager før jula ringes inn og det er uaktuelt å utsette operasjonen til over nyttår. Derfor fikk jeg det travelt, for å rekke å gjøre alt jeg vanligvis har 24 dager på å få gjordt og ikke minst kjenne på et snev av julestemning. Så jeg pakket en svær koffert og tok avgårde med en god venninne.

Det er langt å kjøre fra Sandnes til Gøteborg, men med julemusikk på radioen og julesnack i magen, gikk milene unna.

Hotellet var under oppussing, men vi var meget fornøyd. Rommet var minimalt, men spa-avdelingen hadde både treningsrom og utendørs boblebad. NB: dette er spaet og IKKE rommet vi bodde på.

Den enkleste måten å komme seg rundt i en ukjent storby på, er å la bilen stå i hotellets garasje, laste ned en buss-app, kjøpe en 3 dagers bilett og så er det bare å kjøre.

Min venninne er glad i jul og sånn smitter. Hun starter å spille julemusikk når kalenderen sier november og bruker flere dager på å sette opp all julepynten, også i november. Huset hennes er en overflod av juleglede og jeg blir i godt humør hver gang jeg kommer inn døra der. Hun er glad i julemarked også, så det var det vi skulle til Gøteborg for å oppleve. Liseberg er Nordens største fornøyelsespark og hver vinter forvandles den til en magisk juleverden, fylt av lys og varme. For meg som hadde avlyst jula, tenkte jeg at det måtte være midt i blinken for litt stemning.

Bygatene i Gøteborg var pyntet til jul, men det blåste en kald vind og det var ikke snø, men regn som kom fra himmelen.

Vi besøkte flere kirker, i håp om en åpenbaring og glede.

Julemarkedet ved Kronhuset er Gøteborgs eldste, men vi kom for tidlig. De åpnet ikke før senere på dagen, men det var allikevel verd et besøk rundt bygningene fra 1600-tallet pyntet til jul.

Noen ville ha Baileys i kakaoen, men i Sverige selger de ikke alkohol på serveringssteder før etter klokken 11.00…

For mange handler jul om shopping og køer på handlesenter. Det var definitivt feil dag å handle på, Black Friday…

Hva er egentlig julestemning og hvor kommer den fra? Det har jeg tenkt mye på, nå som jula er avlyst. Flere jeg kjenner sukker og klager over mangel på stemning, og de færreste roper høyt at de gleder seg til juleforberedelser og feiringen. Mange snakker om alt stresset, men er ikke det frivillig? Når tidsklemma er stram i utgangspunktet, må man være med på så mye? Særlig dersom økonomien er stram, er det vanskelig å kjenne på det positive ved denne kjøpefesten jula har utviklet seg til å bli.

Da var vi klar for en magisk juleverden, med snø og millioner av julelys. Vi kom rett etter åpningen og planen var å bli til de stengte.

Man skulle vøri fire år i romjula, samt på Liseberg… Vi hadde kun kjøpt inngangsbillett og ikke kjøre-pass, så det ble lite fart og spenning.

Det var utrolig mye å se og mange detaljer som var spennende å få med seg.

Akkurat her må jeg innrømme at jeg kjente et snev av julestemning. Da jeg var barn, drømte jeg alltid om hvit jul og her var det hvit jul for alle penga. Selv om den var falsk.

Vi fikk dessuten kikke inn vinduet til nissefar og da steg stemningen enda mer.

For butikkene har en tendens til å få oss til å tro at man kan kjøpe julestemning og dermed lykke. Hvert år starter det allerede i oktober og det kommer alltid noe nytt man bare MÅ ha. For meg spiller det ingen rolle, jeg tenker at alle må gjøre det som passer for dem. Enten man kjøper julegaver i januar eller løper lille julaften, så er det fritt frem. Men for meg personlig liker jeg ikke det kommersielle med jul og presset som skapes i samfunnet om å lage den perfekte julen. For hvem skal den være perfekt for, den som feirer eller fasaden utad? Pynter man for egen del eller fordi alle andre skal se det?

Jeg likte å tro at Liseberg pyntet for å glede alle oss som kom for å se på og det ble jeg glad for. Det varmet hjertet og det får man julestemning av…

Legg til en diger bratwurst, gløgg og godt selskap, da snakker vi om kvalitetstid.

Hvem husker ikke eventyret om Nøtteknekkeren? Det var noen gedigne som voktet over Liseberg.

Vi gikk lenge før de stengte, det var en kald og våt fornøyelse. Men vi er vant med våt jul, Jæren har sjelden hvit julestemning.

Jeg tror ikke at man kan kjøpe julestemning, den må vi nok lage sjøl. For meg er det minner og tradisjoner som skaper stemning, musikk og lukter som jeg forbinder med glede og trygghet. Det er å samle familie og venner for å hygge oss sammen, uten kleskode eller dyre presanger. Så ja, jeg vet at det blir jul, selv om jeg mest sannsynlig ligger med sterke smertestillende og ikke får med meg verken juleselskap, turer eller annet sosialt samvær. Men det kommer definitivt til å bli en fredelig jul, siden jeg ikke trenger å lage mat, gjøre husarbeid, handle eller sørge for god stemning i heimen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe…

Ingen tur uten litt sightseeing… Stigningen opp til Skansen Kronan fra 1687 var bratt og fikk pulsen opp. Forhåpentligvis brant den av noen julekalorier, for det ble mye godt.

Etter en bratt og ulovlig nedstigning var vi i den gamle bydelen Haga. Julemarkedet mellom de tradisjonelle trehusene er et av Gøteborgs mest populære, så forvent mye folk og trengsel. Men det er det verd…

Det KAN ha noe med alle godsakene de solgte der… Legg til utallige små håndverk butikker, boder, kafeer og gåing i kø, så får du rette stemningen.

En kilo kanelbolle fra boden i Haga gir god stemning, jul eller ikke jul…

6 gode grunner for å besøke Uppsala…

Egentlig finnes det ufattelig mange flere grunner enn bare 6, men da tror jeg at det måtte ha blitt i bokform. Jeg har hatt en stående invitasjon i lengre tider til å ta turen, så det var kjekt å endelig komme seg avgårde. Toyotaen ble byttet ut med SAS og det varte ikke lenge før flyet gikk inn for landing på Arlanda flyplass. Herifra er det bare en halvtime med bil inn til Uppsala sentrum. Jeg rakk allikevel å telle 4 rådyrflokker langs motorveien, som beitet på de fortsatt grønne markene. Men høsten var definitivt kommet i Sverige også.

Vi var heldige med tidspunktet for besøket i Gamla Uppsala og fikk med oss en flott solnedgang.

Steinkirken var Uppsalas første domkirke og ble bygd i 1164. Stedet var fra gammelt av et offersted, hvor man tilba de norrøne gudene Odin, Tor og Frøya, så kirken står på gammel grunn.

De tre gravhaugene er massive og sies å være gravsted for 3 store vikingkonger. Andre mener at gravene er eldre og at det er de gamle gudene Tor, Odin og Frøya som hviler her.

Blir man sulten eller tørst, er det kort vei til Odinsborg. Her kan man leske seg med lokalt mjød, laget etter gamle oppskrifter. Det var sterkt og godt, men jeg var litt skuffet over at det ikke ble servert i horn, slik som før…

Det var mye å underholde seg med i Odinsborg…

Det var her i Gamle Uppsala at Yggdrasil, eller Livets tre, stod. I den norrøne mytologien var treet en svær ask, med greiner som strakk seg over hele jorden og opp til himmelen.

Gamle Uppsala, eller Gæmlis som de lokale sier.

Hele området er en opplevelse for historie interesserte, men særlig gravhaugene var mystiske og spennende. Allerede på 600 tallet var det stor aktivitet, både politisk og religiøst, over et stort område her i Svealand. Mye av historien er basert på myter og sagn, blant annet at de gamle hedenske gudene holdt til her. Nå kan man gjerne bruke en hel dag å utforske, det er mye å se. Man kan vandre på godt tilrettelagte turstier og hele uteområdet er gratis å besøke. Det er museum, som dessverre var stengt da vi kom, Odinsborg (hvor det er blitt servert mjød i over 100 år), man kan besøke kirken eller lese om palasset som lå her på 600 tallet. Eller bare suge inn stemningen på dette historiske stedet… Man kan både gå eller sykle hit, det går buss og dersom man kjører, er det stor parkeringsplass. Husk å sette av god tid!

Det var lett å finne, bare man vet hvor man skal lete…

Jeg fikk nesten sånn «romersk bad» følelse, men det er ikke så gammelt. Muligens garderobe og dusj, men det gikk helt greit.

2. Sentralbadet.

Det var jeg som insisterte på en svømmetur, det pleier å hjelpe når skrotten krangler litt. Det som er spesielt med dette bassenget, er at det ligger midt i sentrum, har fantastisk utsikt og er garantert fritt for støy. Grunnen er at det er 16 års aldersgrense og det nytter ikke for barn om de kommer med foresatte. Her kommer de seriøse (og enkelte blonde turister), som skal svømme i 25 meters bassenget, sitte i enten damp- eller vanlig badstu, samt gjøre øvelser i varmtvann basseng. Det var utsikten som jeg forelsket meg i og jeg svømte med et salig blikk ut vinduet. For 100 svenske kroner var det en flott opplevelse….

Med 7 gir og bakoverbremse på lånesykkelen, følte jeg meg som konge på veien. Eller muligens dronning…

Uppsala kalles av mange for Nordens Beijing, på bakgrunn av antall sykler pr innbygger. Det kan man like…

Det er utallige sykkelstier og alt er godt merket. Hold til høyre, mange syklet skikkelig fort.

3. Ta en sykkeltur.

Noen byer er som skapt for sykkel og Uppsala er en av dem. Det er kort vei mellom severdigheter, relativt flatt og godt tilrettelagt for syklister. En årsak til all sykkelgleden er nok alle studentene, statistisk sett er hver 4 innbygger student. Legger man til at Uppsala er Sveriges 4 største by, så blir det ganske mange. Men mitt inntrykk var at ALLE syklet, på disse enkle damesyklene som er lette å bruke. Med lite vind og få bakker var det lett å komme seg rundt i byen, men husk en skikkelig lås. Mange hadde både 2 og 3 låser, så det finnes uærlige folk overalt.

Turen veksler mellom grusvei og vei bygd av tre. Det gjorde at man kom tett på naturen.

Det føltes innimellom som å gå i en skog av siv, som svaiet stille i den lette brisen.

Andre steder var det skogens ro og himmelen over oss som tok mest oppmerksomhet.

Starten, eller slutten av turen, avhengig av hvilken ende man begynner i.

4. Vårdsätra Standpromenad.

Med mye vakker natur rundt selve byen, finnes her utallige muligheter for tur. Svenskene er flinke til å tilrettelegge, med merking av løyper og parkeringsplass. Jeg tror det er en fordel å spør de lokale hvor man bør gå, for denne turen ligger ikke på turistsidene… Selve turen er 3 kilometer og går fra A til B. Man kan gå frem og tilbake, hvis ikke er det lurt å avtale henting eller ha en bil i hver ende. Vi startet ved Skarholmen, som slett ikke ligger ved havet. Innsjøen vi går langs heter Ekoln og man går gjennom et naturreservatet. Turen er enkel og passer for alle. Om sommeren finnes det steder hvor man kan kjøpe litt mat, men om vinteren må man ta med sitt eget.

Jeg er glad i trær og særlig løvtrær om høsten. Finnes det noe vakrere syn enn morgensol som speiler seg i gnistrende farger?

Det er et stort utvalg av stier, noen er for syklister, andre for hest, men jeg tror egentlig at man kan gå hvor man vil…

Andre steder var bare skog. Men overalt var det greie veier og stier å bevege seg på.

5. Hågadalen.

Egentlig er det offisielle navnet Hågadalen-Nåstens naturreservat og området ligger vest for Uppsala. Her er mange innganger og parkeringsplasser, så det finnes utallige løyper å velge mellom. Jeg syklet inn ved Kong Bjørns gravhaug, som er en adelsgrav fra bronsealderen, og trødde nedover. Ved inngangen ligger en flott brosjyre med kart som jeg anbefaler at man tar med seg. Det er godt skiltet, men stier og veier overalt. Dalen har vært dyrket og beitet i tusenvis av år, men noen skogområder har fått stå urørt. Her kan man oppleve over 100 ulike plante og dyrearter som er rødlistet. Jeg var heldig og så et ekorn, men det står neppe på listen. Om vinteren kjøres skiløyper, så jeg tenker at området er mye brukt hele året. Absolutt et sted å tilbringe en dag med å utforske, men husk å ta med niste. Om sommeren finnes en kafé, men den er ikke åpen ellers i året.

Den botaniske hagen ligger rett nedenfor slottet, så dersom man ikke har sykkel å komme seg rundt med, er det fullt mulig å gå.

Den tropiske hagen var absolutt verd et besøk. Jeg fant aldri ut om jungellydene var et opptak eller om det faktisk var fugler og frosker i drivhuset. Burde gått til Specsavers..

Jeg blir alltid veldig inspirert av å se alle de flotte blomstene, men jeg tror grønne fingrer er medfødt. Enten har man DET, eller ikke.

For å si det sånn, min gresskar var aldri i nærheten av denne størrelsen.

6. Den botaniska trädgården.

Hagen regnes som et av Uppsalas beste utfluktsmål, men det er mulig at det er litt væravhengig. Vi hadde hele området for oss selv, i regn og vind. Det føltes litt stusselig, men senhøsten er uansett ikke det ideelle for å oppleve vakre hager. Heldigvis kan man betale seg inn i det tropiske drivhuset, det er godt og varmt. Her blomstrer det året rundt og man kan oppleve både kaktus og orkideer. Jeg greide såvidt å holde fingrene unna de kjøttetende plantene, det frista utrolig å teste ut. Det er både kafe og fine sitteplasser ute, men alt var stengt for sesongen. Story of my life…

Her finner man et kunstmuseum, med litt forskjellig å se på. Tips til julegave?

Det er mye annet å oppleve i Uppsala, slik som domkirken, slottet, utallige museum, biblioteket, sykkeltur langs elven, restauranter og kafeer. Byen har en koselig gågate med butikker, som vi brukte minimalt med tid i. Det får bli til neste gang.. Dessuten er Stockholm bare en kort togtur unna, ca 40 minutter, litt avhengig av hvilket tog man tar. Så dersom du er på jakt etter et reisemål som tilfredsstiller selv den mest kresne, er Uppsala absolutt verd et besøk. Husk badetøy og gode sko..

En dagstur til Stockholm er bare å skrape litt på overflaten. Men jammen rakk vi mye på den tiden..

Gourmet middag på Gondolen er ikke bare, bare for de med høydeskrekk. Men det var en opplevelse…

Selv om jeg foretrekker å fika en kanelbulla ute i naturen. Men det er viktig å variere…

Magiske Skottland.

Det er ikke alltid lett å forklare, når andre spør, hvorfor en ferie i Skottland er toppen av lykke for meg. Ikke er sommeren varmere eller finere enn her hjemme.. Det er langt mellom solsengene og paraplydrinker, mens ull og regntøy er standard utstyr selv om sommeren. Akkurat som hjemme… Fjellene er ikke brattere og villere enn høyfjellene i Norge. Faktisk er det høyeste fjell i Skottland, (og Storbritannia), «bare» 1343 meter over havet, men de har mye annen vakker natur. Mange reiser for de to mest populære eksportvarene, ull og whisky, mens andre kommer for å spille golf. Noen drar for å oppleve Høyfjellene i nord, som best kan beskrives som Skottlands svar på Lofoten (VELDIG folksomt…). Mens andre vil besøke de mange små kystbyene eller storbyene Edinburgh og Glasgow. Mens jeg ville ha ALT og helst mer enn ALT.

Buss er en enkel og grei måte å reise rundt på. Det er mye billigere enn tog, går stort sett ofte og man kan kjøpe billett på nett, stasjonen eller direkte på bussen. Jeg fløy til Aberdeen, buss til sentrum og videre med buss til Edinburgh.

Byene er annerledes enn hjemme, med sine murhus og små hager.

Naturen har mye til felles med Norge, samtidig som den er helt forskjellig. Klimaet er likt Vestlandet, meget skiftende….

Jeg var invitert over for å besøke en god venninne, som bor 20 minutter utenfor Edinburgh. Hun hadde satt sammen et tettpakket program av både kjente og ukjente severdigheter. Egentlig ville vi nok helst ha dratt og gått noen skikkelige fjellturer begge to, men med et kne som fremdeles ikke var helt topp, var ikke det aktuelt for min del. Jeg var allikevel overlykkelig over å være på tur og klar for det meste (så lenge det ikke var for langt eller bratt…) Vi holdet oss i området rundt Edinburgh, med en dagstur over til England. Med en egen lokalkjent guide var jeg imponert over hvor mye det egentlig er å se, på et relativt lite område. Vi startet med en dagstur til Falkirk, som har to store turistattraksjoner. Det ene er Falkirk Wheel og kanalen mellom Edinburgh og Glasgow, mens den andre er de gigantiske hestehodene, The Kelpies.

The Falkirk Wheel er verdens eneste roterende båtheis, som binder sammen Forth & Clyde kanalen med Union kanalen. Her stod vi i kø og lot oss imponere av en genial løsning, mens båtene snurret sakte rundt.

Det var fredeligere langs kanalen og det er mulig å både sykle og gå i det uendelige. Det er godt merket og skiltet for både sykkel og tur. Eller man kan leie båt og ha en kanalferie mellom slusene, det var det mange som gjorde. Vi gikk en tur og nøt solen.

Neste stopp ble The Helix parken, hjemmet til Kelpies`ene. Hodene er 30 meter høye og dermed verdens største hesteskulptur. De er bygget av stål og er et minnesmerke over arbeidshestene som ble brukt i gruveindustrien. Vi slanget oss i gresset og spiste medbragt lunsj.

Det var ikke enkelt å toppe disse to opplevelsene, men jammen greide vi det. Jeg er, som mange vet, over gjennomsnittet glad i historie og gjerne iblandet litt mystikk og spennende fortellinger. Derfor var jeg ikke vanskelig å få med, da min venninne foreslo et forlatt og skummelt sted ute på landsbygda. Dette finner du ikke i turistbrosjyrene, selv om vi parkerte ved siden av et sted som er med. Vi dro til Dunmore Pineapple, et sommerhus bygd i 1761, formet som en ananas…. Herfra var det en 6-7 km lang rundtur, som ville ta oss til både gamle kirkegårder og forlatte hus. Det ble en fascinerende opplevelse, rett og slett noe utenom det vanlige. Her gikk vi ikke i kø, stillheten var overveldende. Det samme var ruinen av Dunmore Park House, overgrodd med trær og busker.

Det var tilfeldig at vi fant Elphinstone Tower, som ble bygget tidlig på 1500-tallet. Nå står det til nedfalls, selv om det er en vernet kulturhistorisk bygning. Det er mange av de i Skottland…

Ta en snarvei, fant vi ut… Skotsk snarvei og norsk snarvei er temmelig like, det ender som regel med at man går dobbelt så langt. Samt man må klatre over gjerder, tråkke gjennom kratt og over steiner, slik at det både er lengre og mer krevende. Nei, bli på den brede sti, er mottoet fra nå av…

Ruinen av Dunmore er egentlig godt bevart. Huset ble bygget i 1820 og delvis revet på 1970-tallet. Det har vært mange forslag til hvordan huset kan bevares, men foreløpig er det åpent for alle som har lyst på noen kalde grøss.

Like ved ligger nok en svær og forlatt bygning, stallen som tilhørte herskapshuset. Det var like skummelt og overgrodd der…

The Pineapple derimot er restaurert og kan leies som et sommerhus. For en relativt billig penge kan man overnatte i 4 personers rom, i dette eksotiske huset fra 1700-tallet. For oss var det nok å se boligen utenfra, samt den flotte hagen med blomsterprakten i alle farger.

Det er noe av det jeg finner mest fascinerende med Skottland, her er historien tilstede overalt. Uansett hvor liten en by er, kan du være sikker på at det finnes et slott, en borg eller andre godt bevarte bygninger i nærheten. Mange av stedene eies av National Trust of Scotland, mens andre steder er det lokale som ivaretar stedene mer eller mindre på dugnad. Mitt inntrykk er at skottene er stolt av historien sin og at mange lever av å vise den frem til turister. Turisme er i dag en av de viktigste næringene, sammen med fiske, landbruk og selvsagt industri som olje, gass og kullgruver. Kulturarven er rik og allsidig; fra sekkepiper og menn i kilt, til haggis og whisky, skytshelgener og gamle tradisjoner. Både Lonely Planet og National Geographic har Skottland på listen over reisemål 2024, så her er mye å oppleve for den eventyrlystne.

Det er mye kyst og nærhet til havet og mange små landsbyer er koselige steder å stoppe for et måltid eller et bad. Her var vi i Dunbar og ville ha et bad, etter nok et besøk på et slott.

Strendene er fantastiske, selv om Nordsjøen ikke akkurat gir fin badetemperatur. Her er Belhaven Bay Beach og The Bridge to Nowhere, en bro ute i vannet som ikke fører noe sted. Ved høyvann må man svømme ut og noen brukte den som stupebrett.

Den historiske byen Culross har så mye historie å skryte av, at jeg syntes denne presiseringen vi fant på en dør, meget sjarmerende…

Det blir sagt at Culross ble grunnlagt av en helgen allerede på 500-tallet. Den er både en havneby og et religiøst senter, med et palass, et kloster og flere historiske bygninger i sentrum. Er du fan av Highlanders, er det mulig du vil kjenne deg igjen, siden noe av filmingen foregikk her.

Et besøk i Edinburgh, Skottlands hovedstad og nest største by, er alltid en opplevelse. Selv om jeg har vært her mange ganger før, er det fremdeles mye nytt å oppleve. Jeg hadde fått en bok i velkomstgave, et sånt «Treasure Hunt» hefte, hvor vi skulle gå 3,25 kilometer i den gamle bydelen og løse oppgaver som ville gi oss svaret på The Mystery of the Midnight Body Snatcher. Dette skulle ta sånn omtrent 3 timer, men vi gav opp halvveis. Da hadde vi gått på kryss og tvers, opp og ned bratte trapper, i kø og til og med bedt andre turister flytte seg fordi de satt på løsningsordene. Dessuten var noen av oppgavene mildt sagt vanskelige og vi forstod ikke engang hva vi skulle lete etter. Det tok tid, lang tid…. Jeg kunne skylde på at jeg ikke helt forstod engelsken, men det var en syltynn unnskyldning. Da vi hadde gått i kø med alle Harry Potter fansene på guidet tur i Greyfriars Kirkeyard, fikk vi nok og gikk for å spise sen lunsj i stedet for. Resten av heftet er planen å gjøre neste gang, slik at vi løser gåten. Eller jeg kan jukse og finne svaret på nett, som jo ikke er like gøy…

Edinburgh Castle troner på en klippe over byen, Castle Rock. Slottet ble bygget på 1200-tallet, men det har vært en type festning her siden jernalderen. Nå kan man besøke slottsområdet, men husk å bestille billetter god tid i forveien under høysesong.

The Royal Mile har høysesong hele året og jeg anbefaler å gå med guide. Gaten går fra slottet, gjennom den gamle bydelen og ned til Holyrood Palace. Her ligger gamle puber og suvenirbutikker tett i tett, mens sekkepipe musikken overdøver det meste. Det er en fantastisk opplevelse, men vær forberedt på mye folk.

Vi løste gåten som lå like ved «The Witches Well». Dette stedet markerer plassen hvor flere hundre kvinner ble anklaget for hekseri og brent på bål under hekseforfølgelsene mellom 1420 og 1750.

Det finnes utallige trange og bratte smug, med små kafeer og butikker. Men vi var på jakt etter ledetråder og hadde ikke tid til å sitte ned.

Hadde du besøkt kirkegården Greyfriars om natten på 1800-tallet, kunne du ha møtt på gravrøverne Burke og Hare. De gravde opp nylig døde og solgte dem til forskning for 10 pund. Da folk ikke døde raskt nok, begynte de å ta livet av potensielle lik, for å tjene mer penger…

Det er fascinerende hva historien kan fortelle oss, det kjenner jeg ofte på. Vi dro på marked til New Larnak, et lite samfunn bygd på 1700-tallet. Det ble verdenskjent for sin struktur og organisering, hvor det ble bygget en landsby rundt bomulls-mølleindustrien. Fattige fra storbyene i området ble gitt jobb og bolig, samt skole til barna og helsetjenester. Det ble bygd vannkraftverk og stedet er fremdeles i drift. Det er ikke lengre et samfunn av arbeidere, men det er mulig å leie leilighet der. Vi kom for markedet og for å gå turen langs elven Clyde. Det er en egen tursti, hvor man passerer flere fosser. Turen er omtrent 3 kilometer på god sti, med litt bratte stigninger. Her fikk man nok en spennende historie, siden turen går i fotsporene til den skotske ridderen William Wallace. Det skulle være mulig å finne hulen hvor han og hans menn gjemte seg etter slaget ved Larnak Castle, men jeg fant aldri noen hule. Det var allikevel en spennende tur, hvor man slapp å gå i kø og kunne nyte naturens fred og ro.

På vei ned til New Larnak. Parkeringsplassen ligger et stykke utforbi og det er ikke mulig å kjøre inn i selve landsbyen for turister.

Et tilbakeblikk på markedet og landsbyen.

Det var absolutt en nydelig tur, med flere utkikkspunkt over elven og fossefall.

Jeg må innrømme at det er ganske utrolig hvor mange opplevelser vi rakk over på disse dagene. Grunnen var nok at alle lå i kort avstand fra hverandre og det viser vel det jeg har forsøkt å si hele tiden, Skottland er tettpakket med magiske steder og spennende historier. Legg til naturen, både med fjellene, skog og kyst, så har man mye å utforske. Det er ikke vanskelig å få tiden til å gå og egentlig er en uke altfor kort til alt jeg kunne tenkt meg å oppleve. Men det fine er at det trenger ikke å være lenge til neste besøk blant slott, god mat og vakker natur. Jeg er i hvert fall ikke vanskelig å be…

Jeg elsker en cream tea, som er en kanne te med melk, scones, clotted cream (som er en blanding av rørt smør og pisket krem) og syltetøy. Mange kafeer serverer sin egen variant og det smaker fabelaktig.

Og når sconesen er spist og teen er drukket opp, er det alltid et nytt slott å utforske….

Roadtrip i Transilvania, Romanias grønne hjerte.

Det finnes utallige grunner til å legge ferien til Transilvania og vampyrer er bare en av dem. Grunnen til det, er at det er en myte at greve Dracula bor i et gammelt slott akkurat her. Men jammen er det en myte turistindustrien har utnyttet fullt og jeg har lest en plass at flertallet av turistene som kommer til Transilvania, er her for å oppleve Bran Castle, greve Draculas bosted. Mine sønner inkludert… Jeg var mest opptatt av de utallige turmulighetene som finnes og ville på tur. Området består av 56 000 kvadratkilometer og navnet betyr «Landet bortenfor skogen». Her er brede daler, elver og dype skoger, omgitt av høye fjell og jeg gledet meg vilt. Det ble et kompromiss, som det meste her i livet.

Det første inntrykket jeg fikk av Romania, var at det var frodig og grønt. Vi fløy fra Stavanger med Lufthansa og mellomlandet i Frankfurt før ankomst Bucuresti, men det er flyplass i både Brasov og Sibiu. Det kan være verd å sjekke ut til neste gang.

Den beste måten å komme seg rundt på, er med leiebil. Jeg hadde gått for et ukjent og billig alternativ, det var en møkkabil… Hakkete i girene og tregere enn min gamle Toyota, men vi kom oss rundt uten at den brøt sammen.

Vi hadde ikke kjørt langt, før vi møtte dette synet. Romania grenser til Ukraina i nord og toget var en grim påminnelse om krigen som pågår der. På UD sin reise-app hadde jeg lest at den største faren var kjernefysiske våpen og bruk av disse, så litt bekymret var jeg i forkant. Men Transilvania ligger langt fra grensen, så vi merket ikke noe særlig i hverdagen.

Kjøring i Romania er omtrent som hjemme, venstrekjøring og vikeplikt fra høyre utenom forkjørsvei. De er veldig glad i rundkjøringer og kjører relativt hissig ( a little bit latino, fikk vi forklart…).

Aller helst ville jeg gå en self-guided organisert tur, men det ble for dyrt for vår lommebok. For all del, Romania er et av de billigste ferielandene i Europa akkurat nå og prisnivået på mat og overnatting bør ikke skremme noen. Da vi bestemte oss for å organisere turen selv, ville jeg ha med telt og utstyr til å campe. Det slo jeg fort i fra meg, det er verken lov eller anbefalt å campe fritt. Transilvania har visstnok verdens tetteste bestand av brunbjørn, samt Europas tetteste bestand av ulv, gaupe og gemse. Her finnes også mest urskog i hele Europa og de har de største og mest sammenhengende skogområdene, særlig av eik og løvtre. Campingplasser finnes, men de er få og lite utbredt. Vi valgte derfor Airbnb og hotell, noe som var enkelt å organisere underveis og billig.

Fra flyplassen dro vi først til Brasov, noen timers kjøretur hovedsakelig på motorvei. Jeg har aldri opplevd hest og kjerre på motorvei før, men det så vi flere av på turen. I utkanten av Brasov hadde jeg leid et helt hus, med fantastisk uteområde og egen peis til grilling. Og vi grillet mye…

Nasjonalretten i Romania er Mici, lange pølser av krydret kjøttdeig som grilles. Det sies at det er bare amerikanere som griller mer enn rumenerne gjør og når jeg så utvalget av kjøtt og pølser i butikkene, var ikke det vanskelig å tro.

En annen grillet spesialitet som måtte prøves, var Kurtoskalasc, en sylinderformet rull av søt gjærdeig. Den smakte veldig søtt, hadde karamellisert overflate og ble rullet i valgt tilbehør (nøtter, sukker , kanel…) etter steking. VELDIG god…

Brasov er sannsynligvis Romanias mest kjente turistby og en fin base for turer i området. Byen er kjent for sitt historiske sentrum og Gamlebyen består av trange brosteins gater, åpne torg og middelalder bygninger. Rundt ligger grønne og frodige fjell, en del av Karpatene, Europas nest lengste fjellkjede. Vi bodde i gåavstand fra sentrum og med alt vi trengte av butikker og spisesteder i nabolaget. Jeg var meget imponert over utvalget på kjøpesentrene og ikke minst prisene. Sønnene mine hamstret øl på salg og grillmaten ble spist uten tilbehør, fordi det var så mye å prøve ut, samt rimelige priser.

En fin måte å bli kjent med Brasov på, er å gå på tur opp på Tampa fjellet. Det går ulike turløyper opp og rundt, vi gikk den lange og bratte. Man kan også dra opp med taubane og gå ned, eller kjøre taubane begge veiene.

Fra de smale gatene i sentrum hadde vi god utsikt til bakken vi kom ned. Vi hadde gått opp på andre siden, men det var ikke mindre bratt der…

Det er flust av berømte bygninger, museum og andre severdigheter i Brasov, men det var begrenset hvor mye turfølget mitt hadde lyst til å få med seg av disse.

Fra Brasov er det omtrent 3 mil å kjøre til Bran Castle, eller Draculas slott, som det er mer kjent som. Vi dro relativt tidlig avsted og jeg hadde sjekket både åpningstider og hvor det var mulig å parkere, på forhånd. For sønnene mine var dette feriens høydepunkt og det hadde vært trist å komme til stengt dør. Jeg har en mistanke om at veldig mange som besøker Transilvania, kommer for å oppleve slottet og historien. I følge den offisielle nettsiden var det i 2023 nemlig over 1 million besøkende og det føltes som om mange av dem var der på samme dagen som oss. Det var kø overalt, men allikevel en spennende opplevelse. Jeg hadde kjøpt full pakke, som inkluderte Tidstunnelen og inngang til Tortur museet. Det var absolutt verd pengene og vi fikk med oss slottet fra de fleste vinkler, både inne og ute.

Rundt slottet ligger byen Bran og det var ingen tvil om hva som var hovednæringen her. Det meste handlet om vampyrer og slott, så det var mye spennende å se på.

Slottet stod ferdig bygget i 1388 og har en lang og spennende historie.

Det var et imponerende syn og jeg forstår godt hvorfor slottet er det mest populære i Romania.

Det er bare tull at slottet har tilhørt en vampyr ved navn Dracula. En irsk forfatter ved navn Bram Stoker, som for øvrig aldri satte sine føtter i Romania, skrev grøsseren i 1897. Han nevner ikke slottet med navn, men det er en kjent sak at han var inspirert av rumensk folklore og historie. Boken ble en klassiker og filmindustrien sørget for at Greve Dracula ble knyttet opp mot Vlad III, en rumensk hersker som levde på 1400-tallet. Han var kjent under mange navn, blant annet Vlad Dracula, og ble sett på som både nådeløs og grusom, men samtidig en avholdt nasjonalhelt. Det er blitt laget utallige bøker, filmer og serier om vampyrer og det er klart at dette er «big business» for Romania. Jeg er usikker på om innbyggerne er så begeistret for denne vinklingen, landet er så mye mer enn bare en blodtørst greve. Men akkurat den diskusjonen får de finne utav selv. Det er ikke til å legge skjul på at slottet Bran har mye å tilby alle som like å få gåsehud og elsker en god spøkelse fortelling. Jeg innrømmer gjerne at det var veldig godt gjennomført og at deler av utstillingen gjorde meg kvalm…..

Romania har mange legender, med figurer som tatt ut av ditt verste mareritt. Det er en egen utstilling som heter «A history of dreads in Transilvania» og den var ikke for de lettskremte.

Men det var nok gubben sjøl som fikk mest besøkende….

Jeg burde ha stått over turen inn i «skrekk kammerset», hvor det var utstilt gamle tortur verktøy og bruken av de. Skrekk og gru, det var ikke noe for meg…

Det finnes mye annet å oppleve rundt Brasov, vi var på museum, flere slott, kalkstein grotte og gikk flere turer. Egentlig kunne vi tilbragt hele ferien i Brasov uten å bli lei, men vi kjørte videre. En annen spennende by vi tilbragte noen dag i, var Sibiu. Byen ble grunnlagt av tyske nybyggere på 1100-tallet og både bebyggelse og mat vil jeg si bar preg av det. Den er en av de viktigste byene i Transilvania, både økonomisk og kulturelt, og vi var veldig heldige med tidspunktet for besøket vårt. Det var nemlig kulturfestival, med utallige konserter, utstillinger og gratis utendørs arrangement over hele byen. Alle gatene i sentrum var fylt av boder, musikk og et yrende folkeliv. Sibiu var europeisk kulturhovedstad i 2007 og er kjent for både historie, kultur og kulinariske opplevelser. Som vanlig hadde vi altfor lite tid, men vi fikk mye utav oppholdet.

Det er mange flotte turområder nær Sibiu, med 3 fjellkjeder å velge mellom. Det er Fagaras, Cindrel og Lotrului, hvor man kan gå tur, klatre, sykle på sti og mye annet. Noen turer er meget krevende, andre enklere. Undersøk godt på forhånd før du legger ut på tur.

Det var ikke alt vi forstod av det kunstneriske i Sibiu og det var vanskelig å finne informasjon på engelsk. Her var det utplassert utallige små sandsekker på torget og det skulle nok symbolisere noe, uten at vi forstod hva…

Et godt tips når det finnes utallige restauranter å velge mellom, velg den hvor det er mest folk og minst turister. Barnefamilier er bra… Vi spiste lokal mat, utenom han som gikk for spagetti, og det smakte fortreffelig.

Det kjekkeste vi gjorde nær Sibiu, var å besøke Ocna Sibiului, en liten landsby med et kurbad. Romania er kjent for å ha noen av de beste varme kildene i hele Europa, men dette var nok ikke inne på topp 10 listen. Man betalte seg inn og da hadde man tilgang til området hele dagen. Her lå flere vann, både små og store, med ulik terapeutisk virkning. Det var opplyst om salt/mineral innhold og temperatur, samt en dam var kun med gjørme. Der gravde man slam opp fra bunnen og smurte seg inn. Så stod man i solsteiken, slik at gjørmen tørket, før man vasket seg i gjørmehullet igjen. Det var solsenger, kafeer, boder og hotell, slik at det var ikke problem å tilbringe en hel dag her. Jeg følte meg 10 år yngre da vi endelig dro tilbake til Sibiu og hotellet vårt.

Det var ikke trangt om plassen, men de mest populære dammene var de som var varmest og hadde høyest konsentrat av salt. Hmm; full valuta for pengene altså. Ellers var det omtrent som å være i Syden, ligge på en solseng og steike.

Gjørmebadet var høydepunktet hos enkelte og huden ble glatt som en barnerumpe etterpå.

Etter Sibiu var det å snu bilen tilbake mot Bucuresti og flyet hjem. Det hadde vært 8 dager fylt av opplevelser og jeg innrømmer gjerne at jeg var imponert over Romania som ferieland. Jeg var ikke klar over at det fantes så mange ulike naturopplevelser og vi fikk bare med oss en brøkdel. Dersom du har lyst til å oppleve Transilvania utenom turiststedene, få tips av de lokale. Ha gjerne med en god og oppdatert håndbok, særlig over turstier og løyper i fjellene. Vi opplevde flere steder at det var vanskelig å finne informasjon på engelsk, både på skilting og når vi spurte noen. Ellers er det enkelt å kjøre og organisere tur selv, eller du kan kjøpe en pakketur. Transilvania er absolutt verd et besøk og jeg kommer veldig gjerne igjen. Med tursko og sekk på ryggen….