Hvordan unngå høydesyke i Cusco.

For meg som er født, oppvokst og bosatt på flate Jæren, var det tøft å komme til Cusco. Byen ligger på 3399 meter over havet og særlig når man kommer fra Lima, kan det være utfordrende. Høydesyke er nemlig ikke noe å fnyse av. Man merker det så snart man går av flyet, det er helst tungt å holde kroppen oppreist. For ikke å snakke om puste… Jeg var heldig med at jeg hadde 4 dager nord i Peru, på ca 2000 meters høyde først. Så hva gjør man da for å unngå å bli uvel?

Det ligger mye fjell rundt Cusco og det er nok en grunn til at inkaene kalte byen for «verdens navle».

Dessuten er byen og området rundt fullstappet av arkeologiske godbiter og det er helt umulig å rekke over alt. Jeg besøkte Salapunco, eller Templo de la luna og flere andre områder nær byen sammen med guide.
  1. Drikk mye vann…. Det som skjer når man blir dehydrert, er at blodet blir tykkere. Da beveger det seg tregere og oksyget tas senere opp. Høydesyke kommer av at kroppen får mindre oksygen, fordi luften inneholder mindre oksygen jo høyere opp man kommer. På ca 3000 m. o. h vil omlag 50% av alle mennesker oppleve en mild form for høydesyke og verken alder eller fysisk form har noe å si på hvordan kroppen reagerer.
Byen Cusco slik den fremstår idag, er bygget av spanjolene oppå inkanes sine palass og templer. Overalt ser man de gamle murene og det er flust av trange gater og smug.

2. Spis lite og lettfordøyelig mat. Jeg ble anbefalt av de som har greie på det, dvs oppvokst i Cusco, å starte med litt raske karbohydrater til frokost og så spise annenhver time. Lite og titt… Det har ikke jeg gjort, frokost er inkludert på hotellet og dessuten rikholdig. Så da er jeg egentlig ikke sulten før etter 15.00 engang. Forbedringspotensiale med andre ord….

Det var ikke det smarteste jeg har gjort å spise alpakka til lunsj… Men den smakte fortreffelig og jeg trengte ikke å spise mer den dagen…

3. Ikke anstreng deg, bevegelse bør skje sakte. Det er lettere sagt enn gjort, med så mange museum, kirker og arkeologiske funn som denne byen består av. Jeg vil aller helst vandre rundt fra tidlig morgen til sent på kveld. Men det har jeg ikke gjort, jeg har begrenset meg. Med andre ord tilbragte endel timer i senga med en bok…. Det har ikke vært lett….

Jeg besøkte en som laget tradisjonelle instrumenter. Det var ikke bare panfløyte og jeg fikk prøve å spille på en eselkjeve… Det var stas.
Jeg startet dagen tidlig med sightseeing, en lang siesta og mer vandring på kvelden.

4. Drikk kokate, minimum 2 kopper om dagen. Den var ikke helt enkelt for meg, som trenger en bøtte sort kaffe om morgenen for å fungere. Jeg har prøvd, men synes både te av bladene og teposene smaker kattepiss. Beklager… Koka teen skal bedre oksygenopptaket og gi energi, men det synes jeg at kaffi også gjør. Dessuten smaker den bedre. Heldigvis finnes det både koka tyggi og drops, så jeg klarer meg. Og for deg som lurer; koka blader eller produkter KAN IKKE TAS MED HJEM. Bladene er blitt brukt som et mildt narkotisk middel for å dempe kulde og tretthet, helt siden inkaenes dager.

Nei takk, jeg holder meg til kaffe.
Byen har over en halv million innbyggere og det er en salig blanding av gammelt og nytt. Her finner man McDonald’s ved siden av tradisjonelle restauranter som har marsvin på menyen. Og det er mye trappetrening når man skal se byen…

Jeg har klart meg godt til nå og ikke kjent noen av de lette symptomer på høydesyke, slik som kvalme, oppkast og hodeverk. Hotellet og restauranter har som regel oksygen til de som trenger det og lege må oppsøkes dersom man blir skikkelig dårlig. Jeg regner meg som ferdig akklimatisert og er klar for en 5 dagers fjelltur på de gamle inkastiene. Målet er Machu Picchu og vi skal opp på 4630 meter over havet. Det blir lange og harde dagsmarsjer, så da må jeg kanskje krype til korset og bytte til kaffe med koka teen allikevel…..

Salkantay trek, nå er jeg (forhåpentligvis) klar for det meste.. Ser frem til enkelt teltliv og sovepose, alle disse fine hoteller blir aldeles for meget….

Kuelap, byen over skyene.



Jeg var bare en dag i Lima før jeg igjen satt på flyplassen og ventet på å dra nordover. Heldigvis var flytrafikken i Peru pålitelig og uten forsinkelser var jeg snart på vei mot Jaen. Deretter ble det 4 timer i en fullastet minibuss med sambarytmer på full styrke. Ør i hodet ankom jeg Chachapoyas. Byen ligger på 2334 meters høyde i Andesfjellene og er hovedbyen i regionen Amazonas. Jeg hadde 3 hele dager til å utforske området, som bugner av historie og vakker natur.

Jeg bodde 2 netter på Casa Hacienda Achamaqui, et naturskjønt sted ved siden av Utcubamba elven. Her var alt man trengte, fra mat av lokale produkter til mannlig massør….


Jeg fikk min første smak av ceviche, som er en klassisk sjømatrett i hele Peru. Den er blitt spist i over 2000 år og består av rå fisk som marineres i limejuice og chili. Tilbehøret varierer etter hvor i landet man er, mitt var mais, søtpotet og løk. Spesielt, men godt.

Chachapoyas betyr folkene fra skyene og disse blonde og lyshudede menneskene bygde Kuelap, som var en av flere byer rundt Utcubamba dalen. Byen ble bygget lenge før inkaene bygde Machu Picchu, så her snakker vi om tidsrommet fra år 500 og frem til 1493. Det har vært spekulert mye på hva Kuelap egentlig var, men arkeologene er kommet frem til at det var både en festning, en landsby, en gravplass og et hellig sted.

Taubanen ble bygget i 2017 og var den første i Peru. Litt usikker på om det er den eneste…
Utsikten var formidabel og jeg hadde øynene oppe det meste av tiden. Men jeg tok ikke på brillene, det får være grenser…

Jeg dro med på en gruppetur og vi startet med buss til Nuevo Tingo, hvor taubanen går fra. Fordelen med å være i en gruppe er at guiden ordner alt, slik at jeg bare kunne sviver rundt og være turist. Det er nok en buss til påstigning og selve taubanen tok 20 minutter. De var lange…. Men endelig var vi oppe på 3009 meters høyde og var klar for sightseeing.

Jeg hadde forberedt meg godt for høyden og hadde mitt første møte med koka teen. Den skal lette oksygenopptaket og gi energi når man er oppe i høyden. Litt usikker på om det hjalp, følte ingen trang til å sprinte opp bakken.
Det er ca 20 minutter å gå fra taubanen. Dersom man sliter med å gå, kan man leie en hest. Jeg gikk…

Arkeologene har regnet ut at de brukte omtrent 700 000 tonn med stein for å bygge Kuelap. Byen var 700 meter lang og muren opp mot 20 meter høy. For et arbeid.
Kuelap er ikke like berømt som Machu Picchu, men det var allikevel noe køgåing. Historien ble fortalt på både spansk og engelsk, vi var en miks av mange nasjoner.

Jeg liker historie og hadde ingen problemer med å leve meg inn i hvordan det må ha vært å leve her over skyene. Det stod omtrent 500 runde steinhus innenfor muren og noen av dem var dekorert med symboler på de 3 hellige dyrene; puma, slange og kondor. Folket som levde her var hovedsakelig bønder og jeger, dessuten hadde de egne steinbur inni husene til marsvin. Det er nemlig en delikatesse her.

Husene stod tett i tett på nedre plan. Øvre plan var forbeholdt tempel og vakttårn samt sted til å ofre til gudene. Prestene ofret både dyr og mennesker.
Dette symbolet viser pumaen sitt øye og ble brukt til å beskytte huset og familien som bodde der.

Det ble en spennende dag hvor jeg ble litt kjent med en kultur som jeg ikke ante noe om. Jeg har lest om inka og maya, men Chachapoyas… neida. Mest var jeg imponert over byen de bygde, i generasjon etter generasjon fortsatte de byggingen. Da inkaene beleiret byen på 1600 tallet, overgav de seg fredelig og da spanjolene ankom noe senere, var Kuelap allerede forlatt. Byen ble glemt frem til 1843, men har i den senere tiden blitt populær også blant andre enn arkeologene. Jeg hadde en fantastisk dag, selv i regnvær og torden. Mulig noen hadde kastet stein mot himmelen, det pleide Chachapoyasene å gjøre når de ville ha regn. Det var ihvertfall ikke meg….

Lamaene lå fremdeles å voktet byen og fjellene rundt.

Ke ska du i Peru?

Ja, det lurte jeg også på, der jeg satt på flyplassen i Madrid og hulket og grein. Det var ikke på grunn av at jeg var på vei til Peru jeg var så trist. Peru er nemlig en drøm som går i oppfyllelse og den turen har jeg sett frem til i hele 3 år. For så lenge har det tatt meg å spare opp penger til å dra. Jeg har en egen sparekonto, hvor det settes av litt hver måned, til de drømmene mine som koster mye penger. Kontoen startet jeg med da jeg fikk en drøm om å bestige Kilimanjaro og nå er jeg på vei for å vandre på de gamle inkastiene i fjellene rundt Cusco.

Det blei mange og lange timer på flyplasser.

Det startet ikke så bra, jeg hadde et fall på sykkel som nesten gjorde at jeg måtte avlyse. Kvestet ribben og bæring av sekk er en dårlig kombinasjon, men jeg tok sjansen. Deretter satt jeg på Sola flyplass og så flyet ble mer og mer utsatt. Plutselig hadde jeg ny reiseplan via Amsterdam OG Madrid, istedenfor direkte til Lima fra Amsterdam. Alle som har sittet på en flyplass og ikke ant hva som skjer og om flyet i hele tatt går, vet hva jeg snakker om… Forsinkelser er noe dritt.

Jada, jada, jeg nærmer meg….

Det ble en lang natt i Madrid før vi endelig kom oss avgårde. Og da jeg ankom Lima halv 8 neste morgen følte jeg at reisen hadde vart evig… Men for første gang stod noen utforbi og møtte meg med et skilt med navnet mitt på. Det har jeg sett på med misunnelse hver gang jeg ankommer et land jeg aldri har vært før og hvor alt er nytt og kanskje litt skremmende. Dessuten er det min første tur til Sør Amerika, bare det er stort. Så det å bli møtt var fantastisk og jeg følte meg bare så velkommen….

Lett å føle seg hjemme når man blir møtt i resepsjonen av dette gliset av en sykkel. Synd jeg har lovet kollegene min å IKKE SYKLE I PERU…ellers hadde jeg nok blitt fristet.
Etter en heller søvnløs natt på flyplassen og fly, var dette bare fantastisk. Til og med eget boblebad….

Dette er nemlig en tur hvor jeg ikke har med telt eller organiserer alt selv. Jeg drar alene, men har fått et reisebyrå i Oslo til å sy sammen opplegget, som inneholder både flere fjellturer, kultur og historie. Så sovepose og fjellsko er med, selv om det blir mest netter på hotell og guidet tur. Det er det som gjør at turen koster flesk, men jammen får man det man betaler for…. For meg er dette luksus og jeg skal nyte det fullt ut!!!

Første turen ut gikk for å finne en butikk for å handle alt jeg hadde glemt.
Jeg havnet på det lokale Kvadrat, ikke helt sånn jeg hadde sett for meg Peru…

Jeg blir ikke lenge i Lima og førsteinntrykket var at byen nok er usedvanlig lite tiltalende. Det er stort sett alltid overskyet og med litt yr. Men sjelden regn, så de eneste som går med paraply er turister. Det gir et grått og litt lurvete utseende. Men så var jeg med på en guidet gåtur som tok hele ettermiddagen og plutselig åpnet hjertet mitt seg for byen, som bugner av kultur og historie. Den ble vakker og spesiell, så jeg kommer gjerne igjen for å tilbringe mer tid her.

Gatene i den gamle bydelen bar preg av at spanjolene var her. De ankom i 1533 og anla byen som fikk kjælenavnet City of kings. Byen var på 1600 og 1700 tallet kjent for å være den vakreste av alle i Spanish Amerika og er idag hovedstaden i Peru.
Vi besøkte Inglesia de San Francisco, kirken som har overlevd flere jordskjelv og plyndring av pirater. Her finner man også et kloster som vi besøkte og de mildt sagt skumle gravkammer med bein og hodeskaller under kirken.
Det er mye å se i Lima Centro, her fra et av de mange plazaene.

Så det var ikke fordi jeg ikke ville på tur at tårene kom, men fordi jeg snakket med mitt lille barn hjemme i Norge. Vårt kjære medlem av vår lille flokk var død, Scotty. Han har fulgt oss gjennom tykt og tynt i 10 år og aldri har jeg sett snillere hund. Hans lojalitet og kjærlighet hadde ingen grenser og han vil aldri bli glemt. Da var det vanskelig å sitte på en flyplass istedenfor hjemme. Og den som sier at han var bare en hund, har aldri hatt hund….

Takk for alle turene vi har fått sammen og all gleden du gav oss. Og dersom det finnes en himmel for hunder, vet jeg at du er der ❤️❤️

Aldri mer telttur til Florida!

For ikke så lenge siden var jeg på ferie og ferie er alltid kjekt. Men akkurat denne turen har jeg måttet bruke litt tid på å fordøye, retter sagt kjøle meg ned og få litt på avstand. Mest fordi forventninger og virkelighet har en tendens til å ikke alltid stemme ihop når jeg er ute og joller. Jeg hadde sett for meg hvordan jeg ville det skulle bli, men Florida overrasket… Det finnes et uttrykk som heter at av erfaring blir man klok, men det er jeg ikke enig i…. Isåfall burde jeg snart ha lært at det KAN være en fordel å undersøke lokale forhold FØR man drar på tur…

Det er mange statesparks som er fantastisk plassert langs kysten. Endel har teltplass, slik som Little Talbot Island State Park hvor jeg campet. Meg og firfislene….

Egentlig skulle jeg ikke til Florida i hele tatt. Jeg hadde bestilt flybillett til sør Tyskland for å gå 26 mil gjennom Schwarzwald. Lettvektstelt var kjøpt og jeg hadde trent på å bære sekk hele våren. Men da avreise nærmet seg, kjente jeg at det frista ikke engang LITT med lange dagsmarsjer med tung sekk i regnvær. Værmeldingen for ukene fremover var nedslående; mer regn og temperaturer ned mot frost på nettene. Det var liksom ikke DET jeg ville bruke ferien på… Jeg drømte om sol, varme, bading og å spise masse is. Inspirert av en kollega, som hadde vært i Florida i påsken og skrøt veldig av sol og strand, endret jeg flybilletter og byttet ut ullundertøy med bikini. Hos meg er det sjelden langt mellom tanke og handling….

Hello my friend, ude å padle? Jeg hadde flere turer ut i sumpen i kajakk, heldigvis traff jeg ingen krokodiller. De så jeg kun i inngjerdet område.
Florida er stedet for alle som er glad i vann. Her er gode muligheter for å padle, snorkle, bade, surfe og ikke minst studere en natur veldig annerledes enn hjemme.

Bare så det er sagt; Florida er et fantastisk sted. Det er den sørligste staten i USA og den eneste med et tropisk klima. Det visste jeg ikke før jeg dro, jeg trodde Florida hadde et behagelig, passe varmt klima hele året. Derfor var planen telt og leiebil samt «veien blir til mens man går (kjører)» holdning… Jeg hadde ingen planer om å se Disney World, Miami Beach, Seaworld eller noen av toppattraksjonene som horder av turister strømmer dit for å se. Jeg ville finne mitt eget Florida, med naturopplevelser og aktivitet i fokus. Oh yeah; sykling, padling og lange turer til fots var planen jeg la.

Hvit strand og blått hav så langt øyet kan se var drømmen og jammen ble det sånn…. Nesten like varmt i vannet som på land….

Men Florida var varmt, VELDIG VARMT. Det var faktisk mye varmere enn normalt, siden en hetebølge hadde ligget over området i mange uker. Ikke hadde det regnet på lange tider heller, alltid positivt å tenke på når man skal telte….Det var flere dager med temperaturer opp mot +40 og høy luftfuktighet. Det var ihvertfall det jeg regnet meg frem til da jeg strevde med å regne om Fahrenheit til celsius. Jeg hadde gledet meg til varmen, men dette var for drøyt for meg. Når man på toppen av alt allikevel insisterer på lange gå og sykkelturer på de varmeste dagene, var det jammen ikke enkelt å holde seg passe temperert. Jeg svettet og jeg peste…og burde selvsagt tatt hintet når ingen andre enn meg var ute langs veiene på sykkel…

I Florida sykler man ikke med hjelm, men med stråhatt og skikkelige solbriller.
Og man sykler på en coastal bike, som er en enkel sykkel uten gear, med sete bredt som en flytebrygge og kun bakbremse. Og helst med kurv foran….

Heteslag er en skummel ting… Når det blir så varmt at kroppen ikke lengre greier å regulere varmen, blir man overopphetet. Jeg skal ikke gå i detaljer, men det er farlig og starter med svimmelhet, hodepine og kvalme. Jeg hadde flere dagsturer, hvor jeg var så utmattet og uvel da jeg endelig kom tilbake til teltet, at det nok ikke var helt forsvarlig. Da angret jeg på at jeg hadde tatt med telt og ikke lå på motell med aircondition og kjøleskap. For er det varmt ute, er det enda varmere i teltet, selv i skyggen. Om nettene lå jeg våken og vrei meg i sand og svette. For det føltes ikke som om temperaturen sank noe særlig….

Jeg hadde en fantastisk tur på rett over 10 km ved Little Talbot Island. Løypen gikk delvis på stranden, hvor jeg fant flere skilpaddereir og så spor etter slanger og skorpioner. Tilbaketuren gikk gjennom regnskog, med lianer og gedigne mygg.
Neste dag var det en dagstur på sykkel til Kingsley Plantation, hvor jeg fikk et innblikk i slavehandelen og livet som slave. En heller trist opplevelse….

Tilslutt gav jeg opp og booket et motell for resten av ferien. Det var som å bo i et kjølelager og jeg nøt både king size seng og eget toalett. For en luksus… Jeg kuttet ut lange turer både til sykkel og til fots, til fordel for kajakk og andre vannaktiviteter. Og jeg drakk på litervis med brus, saft, melk og alt annet enn vann…. For i et desperat forsøk på å holde væskebalansen under kontroll under mine mange turer tidligere i ferien, hadde jeg drukket litervis med vann fra springen. Og det smakte IKKE som friskt, norsk fjellvann…mer som en blanding av klor og kloakk… Men ute langs kysten er det langt til nærmeste butikk, slik at all proviant måtte tas med. Og i heten, uten kjølemuligheter til oppbevaring, med maur og insekter overalt… Campinglivets gleder i tropene blir enkle, meget enkle….

Det mest spennende jeg gjorde, var å snorkle med sjøkuene…..
En sjøku, eller manateer som de også kalles, er et stort hav-pattedyr. De spiser kun vegetarmat og de vi besøkte gresset på havbunnen ved Three Sisters Springs, like ved Crystal River. En stor opplevelse å svømme tett på disse digre, klumpete dyrene.

Jeg drar gjerne tilbake til Florida en annen gang, men aldri mer på telttur. Og neste gang jeg planlegger en utenlands telttur, skal jeg sjekke klimaet FØR jeg drar. Dessuten skal jeg sjekke andre ting som kan være lurt å sjekke. Jeg fant for eksempel ut at det finnes mange ulike giftige slanger og edderkopper i Florida, samt krokodillene…. Men jeg så ikke noe til dem, så der var jeg jo heldig… Dessuten har jeg lært at å legge opp til lange sykkel og gåturer, når solen står på det varmeste i et land med tropisk klima, er ikke så smart. Men det gikk heldigvis bra, så alt i alt var det en vidunderlig ferie i «the sunny state».

Padletur på egen hånd innover sumpen var en spennende opplevelse. Det mest skremmende jeg så, var en svær skilpadde samt utallige fugler jeg ikke har sett før.

Balsam for mitt indre barn.


Noen ganger blir jeg skikkelig, skikkelig lei av å være voksen. Det er ikke engang LITT kjekt å ha bil, fast jobb, hus og penger til å kjøpe det jeg har lyst på. Hodet blir altfor opptatt med å tenke på alt jeg MÅ eller BØR gjøre, istedenfor å gjøre alt jeg har LYST til å gjøre. Jeg spiser knekkebrød og gulerøtter istedenfor is og boller til frokost, fordi jeg vet at det er bra for meg. Hagen lukes og plenen klippes, selv om jeg mye heller ville ha tatt en tur på stranda med en god bok. Jeg legger meg på et fornuftig tidspunkt og sier nei til en tur på byen, siden «i min alder er nattesøvnen viktig, for man skal tross alt fungere neste dag…..» Da er det på tide med en tur til DANMARK, for å finne tilbake til sitt indre barn….

Tur-selskapet er svært viktig når man drar avsted for å pleie sitt indre barn.

Vårt lille naboland i sør har en eim av frityr og belgiske vafler som møter deg allerede når du kjører av ferjen i Hirtshals. Eller hvor man ellers kjører av ferjen. Her er alt en barnslig sjel måtte begjære; flust av fornøyelsesparker, dyreparker, milevis med strender, koselige bondegårder og mindre regn (stort sett) enn hjemme. Her strømmer barnefamilier til fra alle kanter og ingen steder er det mer tilrettelagt for å glede barn enn i Danmark. Landet bugner av is og pølser, så det var ikke rart at vi valgte å legge årets «guttetur» hit. Vi; tre generasjoner med livsnytere, klar for å meske oss i fire dager. Slik gikk det:

Dette var is for meg, en Saltum spesial. Den bestod av tre valgfrie kuler i kjeks, skumbolle med eller uten kokos, rosa guff (som jeg enda ikke vet helt hva var, smakte barnslig søt tyggi) og softis på toppen. Et helt måltid i seg selv….selv om det ikke ble is til frokost, lunsj og middag.
I Danmark fikk jeg lov til å kombinere to av de tingene jeg liker best: kjøre bil og strand. Mitt indre barn frydet seg av å gjøre noe jeg innerst inne oppfattet som ulovlig, nemlig å kjøre bil på stranden. Jærstrendene er fredet og det ville vært strengt forbudt å råne rundt med vraket mitt der. Der kan man ikke engang sykle…. Derfor frydet jeg meg desto mer over dette: høy musikk og humpe frem og tilbake langs havet.


Vi brukte en hel dag i fornøyelsespark. Min barnslige sjel frydet seg over tømmerrenna, karuseller, berg-og-dal bane samt høye hyl både fra meg selv og andre.
Det var morgenbad og kveldsbad og midt på dagen bad. Campingplassen vi bodde på, lå nær havet og når man attpåtil kunne kjøre helt ned til vannet… Svømmebasseng nær hytta var det også. Lille Annbjørg badet og badet og badet….

Spiste vi noe fornuftig? Tja, definer fornuftig….
Vi fant en skulptur park i Blokhus, hvor både store og små barn koste seg med å leve ut endel fantasier. Det var lagt opp til både lek og utforsking blant statuer i sand, tre, metall, leire og andre materialer.
Oppdagelsesferd på sykkel er en fin måte å komme seg rundt på. Vi syklet fra campingen, hvor vi leide sykler, og inn til Blokhus. Så var det strand og bading på turen hjem. Danmark er sykkelvennlig og godt tilrettelagt for alle som vil ut å trø.
Vi tok en tidsreise tilbake til middelalderen ved Voergaard Slot. Her kunne man lukte, høre, smake, ta på, leke, handle og danse- opplevelser for alle sanser som brosjyren fortalte oss på forhånd. Ikke like stas for alle, men mitt indre barn frydet seg….
Mer skal ikke til for at jeg har en hyggelig dag……
Jeg blir alltid som et lite barn ute i naturen, særlig i når himmelen er høy og havet stort.

Jeg har lest en artikkel engang i et ukeblad om hvor viktig det var å pleie sitt indre barn. Detaljene gikk meg hus forbi, men jeg likte tanken på at inni meg bor fremdeles den lille jenta som sprang bekymringsløst rundt og lekte. Så når livet er mye kav og strev, tror jeg det er bra å melde seg ut av voksenlivet og slippe den barnslige siden frem. For livet er til for å leves, nytes og oppleves. Det er godt for både kropp, sinn og sjel. Men for min del holdt det med fire dager før jeg savnet knekkebrød og gulerøtter, jobb og faste rutiner. For jammen er det slitsom å være som et barn igjen….

For meg er barndommens lykke å vandre barbeint i blomstereng en sommerdag, ligge i gresset og telle bomullsdotter på himmelen og kanskje tygge på et strå… NYT SOMMEREN!

Kunsten å telle ekorn.

En fantastisk teltplass med mye å gjøre.

Det beste med å ha ferie er at man trenger ikke å gjøre noen ting. Lange, late dager som er fylt av tid og tiden disponeres helt fritt. Ingen travle dager på jobb og ingen steder jeg må være. Ikke trenger jeg rydde, støvsuge eller vaske klær. Mat kan spises rett ut av boksen og søvn spiller ingen rolle, enten den kommer eller ikke..

Her er det liv og røre, men alle ekornene gjemte seg da jeg skulle ta bilder.

Best liker jeg å dra ut i naturen når jeg har ferie. Enkelt teltliv passer meg veldig godt, mest fordi det tar vekk alle de «MÅ GJØRE» som jeg ikke liker når jeg har ferie. Å ha hytte er akkurat som å ha hus, hardt arbeid fra man står opp til man legger seg. Det vet jeg, fordi jeg kjenner mange som har hytte. De har alltid noen nye prosjekter på gang; det er snekring og maling dagen lang. Og det kaller de ferie??

En stol, kaffi og fin utsikt = mange timer med god underholdning.

Særlig godt liker jeg å telte i skogen. Det spiller ingen rolle hvor skogen er eller om det er løvtrær, gran, furu (samt de andre tresorter jeg ikke kan navnet på). Skogen er et eget univers av grønt og det er aldri kjedelig å campe der. Faktisk er det mye å oppleve og mest får man med seg når man sitter helt i ro. Det er lyder og lukter, ja, egentlig er det liv overalt. Dessuten liker jeg trær, de er alltid fulle av bevegelse. Det er fugler som synger og skvadrer, insekter som kryper og flagrer, blader i ulike størrelser og fasonger og ikke minst er det ekorn….

Om natten sover ekornene, men det gjør ikke alltid jeg… Særlig ikke når det er varmt og det frister med et nattbad…

Ekorn er en søt liten gnager som bor i skogen. De lever av nøtter og annet de finner, så jeg vet at de er ingen trussel for mennesker. Det er altså trygt å studere dem på nært hold, for de er veldig nysgjerrige og liker å komme tett på. Jeg blir aldri lei av å telle ekorn og se hvordan de bruker tiden sin. Vi har mye å lære av dem når det gjelder tidsfordriv….

Hvis man blir lei av å sitte ved teltet å telle ekorn, kan man leie en kajakk å padle rundt å telle ekorn.

Ekorn er sosiale dyr og de liker å leke. De trener mye, kamuflert som lek. De hopper fra gren til gren og det er god spensttrening. Så ekorn er spenstige og slanke. De har nok god kondis også, med all den løpingen etter hverandre. Og ikke har jeg sett at de stopper fordi de er for andpustne til å fortsette. Dessuten er de fabelaktige til å klatre… Høyt opp i tretoppene fyker de rundt og absolutt ingen datt ned heller. Helt utrolig….

Min egen private strand, hvor jeg aldri så ekorn. De liker altså ikke vann.

Det beste med å telle ekorn er at det er utrolig avslappende. Ifølge Fitbit klokken har jeg knapt puls, etter noen timer i stolen med ekorn telling. Det er sånn det skal være når man har ferie. Hadde jeg prøvd å telle slanger eller farlige rovdyr, som bjørn eller puma (ja, faktisk finnes det her i denne skogen…) tviler jeg på at jeg hadde blitt like rolig. Men ekorn; med de små hendene, søte ørene og store halene, Snipp og Snapp i levende live… Jeg kjenner jeg blir glad bare av å tenke på dem. Og for ikke å snakke om de koselige lydene de lager…

Feriemodus, med kun bading og ekorntelling på timeplanen… Life is good ❤️

Så finn deg en skog, sett opp leir og start å telle. Jeg garanterer at du raskt oppdager gleden med ekorn, så det er en fordel å finne en skog med mye ekorn. Mitt favoittsted for ekorntelling er Mistletoe Statespark i Georgia, USA. Her har jeg vært før og kommer nok tilbake. Her har jeg kommet opp i 2413 ekorn, men det er mulig at noen er blitt telt flere ganger. Men kem bryr seg, det er tross alt ferie….

Å ligge i teltet å se på solnedgangen er en annen favorittsysle når det ikke er tv eller WiFi. Og sånn går nå dagane….

På to hjul rundt Amsterdam.

Det er to ting Amsterdam er verdensberømte for: sin liberale holdning til hasj og Red Light District. Det var vel de to eneste tingene jeg var fast bestemt på å unngå, da jeg satte meg på flyet for en langhelg i påsken. På jobb ser jeg nok av skadevirkningene ved hasj og Red Light District besøke jeg tidlig på 90 tallet, da jeg bodde i Amsterdam med min daværende kjæreste. Enkelte ting forandrer seg ikke…likte det ikke da, sikkert enda mindre nå.

Tidlig morgentur langs kanalen.

Målet mitt var enkelt: å leie en sykkel i 4 dager og å rekke over så mye som mulig av Amsterdam og området rundt. I mange år har det vært en drøm for meg å se tulipanåkrene blomstre. April og mai er høysesong for blomster og den travleste tiden å være turist i Nederland, blant millioner av andre turister.

Dette hadde jeg drømt om i mange år, på to hjul mellom tulipanåkrene i strålende sol.
Lykke er sykkel, vår, sol og flate veien.

Sykkel er den mest effektive måten å komme seg rundt i byen på og det er stor forskjell på sykkelkultur i Nederland og Norge. Her sykler absolutt ALLE; unge og gamle, damer og herrer, tykke og smale. Jeg har sett folk sykle i skjørt og kjoler, kort og lang. I dress og uten klær, kun Speedo. I burka og andre nasjonaldrakter. Det eneste de IKKE sykler med er hjelm…. De få man ser som bruker hjem, har som regel resten av utstyret i orden også. Alle vi andre nyter vind i krøllene og lever farlig.

Det kryr av sykler og sykkelparkeringer. Jeg lærte at 1 av 3 sykler blir aldri hentet, fordi eieren ikke husket hvor den ble parkert. Må være ulempen med fri hasj…..

Det er sikkert mange grunner til at sykkelen er de innfødtes favoritt fremkomstmiddel. Trange, enveis kanalgater og svindyr parkering kan ha noe å si, men jeg tror det er like mye de godt tilrettelagte sykkelstiene med egne lyskryss og skilt. Dessuten er jo landet flatt som en pannekake….så man trenger verken el-sykkel eller god kondis. Ikke trenger man egne sykkelklær eller å dusje når man kommer frem.

Det er mye bedre å være syklist enn bilist i Amsterdams trange gater.

Det er allikevel enkelte regler som kan være lurt å pugge før du skal våge deg ut i trafikken. For det første: Unngå trikkene. De kan ikke svinge unna og bruker lang tid på å stoppe. For det andre: følg lys og skilting, ikke sykle som enkelte av de innfødte. Sist, men ikke minst: gi signal med armene når du svinger og hold siden din! Her sykles det fort og fra mange kanter.

Jeg hadde mest lyst til å leie denne og ta den med hjem. Så kunne hundene eller han på 6 sittet oppi mens jeg trødde.

Jeg hadde en hel dag med «Jakten på tulipaner». Da syklet jeg til blomsterparken Keukenhof, hvor jeg fant både åkrene og 800 forskjellige typer tulipaner. Det var en fryd, både turen og blomstene. Turen er ca 8 mil tur/retur, men det er lettsyklet. Her var ingen oppoverbakker og ikke vind. Sykkelen hadde 7 gear, og med en typisk oppreist sittestilling samt bredt sete, var den største utfordring gnagsår i de edlere delene.

I motsetning til lengre sykkelturer hjemme, trenger man ikke smøre matpakke i Nederland. Det er kafer overalt og ikke hadde de påskestengt heller.

En annen fin sykkeltur nær sentrum, er Het Amsterdamse Bos. Det er en vakker skogspark, som ble anlagt på drenert mark i 1930 årene. Her finnes skoger og enger, sjøer og naturreservat. Man kan leie sykkel eller kano, spise pannekaker, se bisonokse eller geiter. Eller gjøre som meg, sykle rundt uten mål eller mening på de 48 km med sykkelsti, ligge i gresset og spise is.

Lykke på skogstur og to hjul.
Uendelig lange og flate sykkelstier helt for meg selv i Het Amsterdamse Bos.

Men mest har jeg syklet i bygatene, mellom kanaler og gamle bygninger. Jeg har opplevd marked med ost, tresko og blomster i alle varianter. Det har blitt mange stopp for å spise pannekaker, for det tror jeg er nasjonalretten her. Jeg har gynget på kanalene i båt og stått i kø for museum og severdigheter. Og jeg har virkelig følt meg hjemme, syklende og passe bakoverlent, som en ekte innfødt. Uten hasj og Red Light District….

En båttur på kanalene er en fin måte å hvile beina og baken fra sykkelen.
Blomstermarkedet på kanalen er en opplevelse for alle som er glad i blomster.

Keukenhof ???

Dette er stedet for deg som er glad i blomster. For deg som synes at våren er det beste som finnes og som livner til når det spirer og gror i hage og naturen. Deg som får energi av fargene og lyset, mens du undrer deg over at en liten, brun og inntørket knoll kan forandre seg til en strålende blomst. Til deg som snakker blomstenes språk av skjønnhet.

Glede på en stilk…
Skikkelig flowerpower…..

Keukenhof blomsterpark ligger ved den nederlandske byen Lisse, ca 4 mil fra Amsterdam. Det sies at det er den vakreste vårhagen i verden og det er et stort område å rekke over. Her finnes over 7 millioner løkplanter som skal blomstre over kort tid. Av disse er det 800 ulike tulipansorter, så det sier seg selv at det er mye å se. Parken er kun åpen 8 uker i året, så planlegg nøye…..

Tulipan med frynser på…..
Rad på rad på rad står der….
Hei er flere vann med kanaler imellom, så det er mulig med en båttur.
Fra parken har man utsikt over de store åkrene med blomster som ligger rundt.
Påskestemning…..

Nederland må kunne sies å være tulipananes hjemland. Her har de dyrket frem og kultivert ulike sorter tulipaner i over 400 år. Keukenhof blomsterpark har en egen historisk hage hvor man kan se sorter som stammer tilbake til 1700 og 1800 tallet. Det finnes også de nyeste sortene i en vakker miks.

Og jammen var det ikke noen som hadde kjørt seg vill….
Ikke vet jeg hva de het, men fine var de.
Tenk å vandre i en eng av tulipaner, suge til meg lukt og farger.
Vakkert…

Jeg valgte å sykle fra Amsterdam, men det er mange muligheter for å komme seg ut til parken. Alt fra guida turer til å kjøre med egen bil. Vær forberedt på mye folk og lange køer, her er turister fra hele verden. Høysesong er alle 8 ukene, men jeg var nok litt uheldig med valg av dag. Påske og langfredag er nok ekstra travelt. Men hva gjør det når stemningen er god, for alle lar vi oss forføre og dras inn i blomstenes fortryllende verden.

Det er flere restauranter inne på området og det selges pølser og is fra små boder overalt. Og ikke minst disse godsakene…

På to hjul til Skagen.

Jeg har en god venninne som hvert år drar til Danmark for å sykle mellom Hirtshals og Skagen. De er en venninnegjeng og målet (slik jeg har forstått det) er å sykle fra pub til pub langs ruten. Hun har fått det til å høres ut som om de drikker mer rødvin på denne turen, enn en elitesyklist drikker sportsdrikk på en etappe av Tour de France. Samtidig har hun skrytt av den fantastiske naturen uten oppoverbakker, sol og sommer. Det hørtes spennende ut, så jeg pakket bilen og dro.

Hirtshals er en liten by med rundt 6000 innbyggere. Den er mest kjent som fiske- og ferjehavn, så de fleste turister drar videre. Men her er mye å oppleve…
Selv på en forblåst og regnfull marsdag var det en opplevelse å vandre langs kysten. Hirtshals fyr er 30 meter høyt og det er vel verd å ta turen opp i tårnet.

Bare så det er sagt, Danmark er et lite og flatt land. Så når det blåser her, så er det ikke så mye som stopper vinden. Dersom du planlegger å sykle tur, enten det er kort eller langt, så ikke tenk at det er lettsyklet siden det er så flatt. Her finnes lange, slake sletter, som føles som en uendelig oppoverbakke pga motvind. Men for meg som har el-sykkel, er sånt bagateller. Allikevel frista det ikke i hele tatt å sykle da jeg ankom Hirtshals, her var storm og regn. Det ble istedet en dag med sightseeing.

Teltet var lagt igjen hjemme, slik at B&B by the sea ble mitt hjem i Hirtshals. Det finnes en campingplass, men den var ikke åpen samt flere hoteller. Men jeg anbefaler varmt dette stedet, det var hjemmekoselig med utrolig hyggelige eiere.
Med akevitt til frokost, samt Danmarks flotteste utsikt fra frokostbordet, må det bare bli en fin dag!!! Bjesk er en urteakevitt, som lages i området etter gammel oppskrift og vi ble servert historien, samt smaksprøve, av eieren av B&B. Sammen med hjemmelaget og økologisk mat, var det en fantastisk start på dagen.

Neste morgen hadde været snudd, det var nesten vindstille og sol. Dermed pakket jeg sykkelen og var klar. Danmark er godt tilrettelagt for sykling, her er både sykkelstier samt egne skilt for syklister. Turen mellom Hirtshals og Skagen er en del av rute 1 og den er 49 kilometer lang. Man sykler mest på grusveier, men også noe på rolige, asfalterte landeveier. Her kan man bruke alle varianter av sykkel, selv om jeg anbefaler noen gear. Som tidligere nevnt er det få bakker, men vinden tar godt på de åpne strekningene.

Det ble en nydelig start på dagen, med blå himmel og beine veien ut av Hirtshals.
Mye av turen går gjennom skog og over lyngheier langs havet. Grusveiene var våte og myke, slik at det var tungt å trø (selv med el-sykkel…..)

Det ble ikke en sykkeltur fra pub til pub, faktisk så jeg ingen puber langs løypa i hele tatt. Men jeg så nok ikke etter noen heller, slik at det er mulig at de finnes i noen av de små landsbyene jeg syklet gjennom. Jeg hadde tatt med det jeg trengte av mat og drikke, men etter den fantastiske frokosten jeg hadde hatt, var jeg mett helt frem til Skagen. Dessuten var det ingen sommervarme, det sørget vinden, hagl og snø for. Jeg var kledd i ull, votter og regntøy, men ble allikevel kald.

Det var til tider nesten som å sykle i et norsk julekort… Men seriøst; SNØ???!!!
Man er aldri langt fra havet og her finnes mil på mil med flotte strender. Merkelig nok frista det overhode ikke med et bad….

Det beste med å sykle tur, er at man har tid til å få med seg alle detaljene man sykler forbi. Så da jeg plutselig passerte et skilt hvor det viste vei ned til «Den tilsandede kirke», måtte jeg bare snu og ta en avstikker. Og det var det jammen verd… For her var historien om kirken som måtte graves frem fra sanden til hver gudstjeneste. Sct. Laurentii Kirke ble bygget på slutten av 1300 tallet og i bruk frem til 1795 da den ble nedlagt. Det sies at grunnen til nedleggelsen var at kirkegjengerne var lei av å spa den frem og man derfor gav opp kampen mot sanden. Den er fredet og her finnes masser av turløyper og sitteplasser til en fredelig stund…..

Mens resten av kirken ble revet etter nedleggelsen, bestemte kong Christian VII at kirketårnet skulle skånes og brukes som sjømerke.

Fra kirken er det kort vei inn til Skagen, som er Danmarks nordligste by. Den er også Danmarks nest mest solrike by og et populært turistmål. Ifølge en dansk venninne er det her de rike og snobbete drar om sommeren for å vise frem båtene sine…. En søndag i mars var det velsignet fredelig, selv om mange butikker og spisesteder var åpne. Jeg syklet en runde for å suge til meg stemningen og spiste en typisk dansk lunsj. Så fant jeg togstasjonen og nøt en behagelig togtur tilbake til Hirtshals. Selv uten vin og snarere vintervær enn sommer, var det en utrolig flott tur. Jeg sier som min syklende venninne: «Det er deilig å være norsk i Danmark….»

Skagen er kjent for å male sine hus skagengule og på Skagen museum kan man følge historien opp gjennom tidene. Neste gang tar jeg turen innom…..
Nasjonalretten i Danmark er smørbrød og det har ingenting med våre brødskiver å gjøre…. Det er masser av pålegg og tilbehør, og man kan bestille på egne lister. Siden Skagen har vært fiskehavn fra tidenes morgen, MÅTTE jeg bare ha en fisketallerken. Her var fiskekake, gravlaks, rekesalat og rødspette. Vanligvis er det øl og snaps som serveres til, men kald som jeg var, ble det kaffe.
Det er godt tilrettelagt å ta sykkel med på tog i Danmark. Husk bare å kjøpe billett FØR turen, det er ikke mulig å kjøpe på toget. Heldigvis ble jeg ikke kastet av…..
Turen ble avsluttet med en vakker solnedgang i Hirtshals før ferjen hjem.

Hu og hei i Hua Hin…..

Endelig kom eg til havet…..

Det hadde vært vanskelig å forklare at man dro på ferie til Thailand uten å sette føttene på en strand…. Badeferie er nettopp det som mange forbinder med Thailand og det går mange charterturer hit fra Norge. Her kan man velge mellom alt fra store internasjonale kjedehoteller til små, bortgjemte stråhytter på stranden. Det er hippe ungdomsplasser, hvor fullmåneparty er det helt store og steder hvor det knapt er annet enn du og havet. Men turismen er i rivende utvikling på godt og vondt, så det var var vanskelig å få oversikt over HVOR jeg skulle dra og valget om HVILKEN strand var nesten umulig… Her finnes nemlig milevis med kyst og enda flere øyer. Alt så like fint ut; knallblått hav, hvit strand og palmer herfra til evigheten.

Utsikt over Hua Hin fra Wat Khao Krailart.

Jeg hadde, før jeg dro, snakket med noen som har hus i Hua Hin og de anbefalte byen på det varmeste. Som et av de eldste og mest fornemme feriestedene i Thailand, tenkte jeg at «DET må være plassen for meg». Jeg liker steder med sjel og gammel historie og her virket det som om jeg kunne få begge deler. Det var samtidig et pluss at byen kun lå 18 mil fra Bangkok, en passende 3 timers busstur. Jeg oppgraderte standarden min fra sovesal (som jeg hadde sovet på tidligere under turen) til eget rom med bad. Stedet hadde det forlokkende navnet Hua Hin Beach Hostell og jeg gledet meg vilt og uhemmet.

Hua Hin Beach Hostell er den gule bygningen midt i ,med alle oppblåste badedyr og madrasser utforbi. Det var også det eneste som minnet om Beach; stranden var 20 minutter å gå til….
Utsikten fra frokostbordet i øsende, pøsende regn… Det var liksom ikke dette eg hadde sett for meg…..

Men forventninger og virkelighet har ofte en tendens til å ikke henge sammen når jeg er på tur….. Ikke misforstå; jeg var fornøyd med både byen og hotellet. Den prisen jeg hadde betalt for en ukes overnatting, var egentlig et kupp. Stort rom med to dobbelsenger og svært bad på toppen av bygningen helt for meg selv, god og variert frokost hver dag og timevis med underholdning både av de som jobbet der og andre gjester. For her var det god gang, både morgen og kveld. Det var tre generasjoner kvinner som drev plassen; mormor vasket og lagde mat, datteren var eier og sjef og de to søte små som spilte spill med meg og dempet lengselen etter mitt lille barnebarn som var hjemme i Norge. Med humor, omsorg og høyt stemmevolum holdt de «fortet» og for meg var det en fryd å observere hverdagen deres.

Stranden var alt jeg hadde drømt om og jeg var der mye, både i sol og regnvær.
Ved høyvann slo bølgene inn over solsenga og det var ikke trangt om plassen…

Så hva gjør man som turist i Hua Hin dersom været ikke er det beste? For det regnet endel og var overskyet. Jeg syntes det var helt greit. Ikke er jeg opptatt av å sikre brunfarge og temperaturen var +25-30 grader, så for meg var det FOR VARMT når det var sol. En dag gikk jeg hele stranda, eller så langt jeg kom, før bølgene gjorde det umulig å gå videre. Stranda er 7 km lang og når man går fra nord, ender man opp ved Takiab. Ved høyvann er det umulig å gå helt frem, men da kan man gjøre som meg og gå resten på veien. Det er flere steder å spise underveis og mulig å ta buss tilbake til byen, dersom du ikke gidder å gå begge veier.

Like ved Apefjellet lå nok et fjell med et tempelområde på; Wat Khao Krailart. Her var jeg alene med vaktmesteren, som sopte området for greiner etter uværet om natten.
På Khao Takiab, eller Spisepinnens fjell er det aper. Mange aper… Det var sikkert derfor fjellet gikk under navnet Monkeymountain blant de lokale.

Jeg hadde en dagstur til nasjonalparken Kaeng Krachan, som ligger ved grensen mot Myanmar/Burma. Her er ekte regnskog, med en sjanse til å se både ville dyr, eksotiske planter som orkideer og lianer samt fugler og insekter. Vi kom nær flere sorter aper og jeg så en død skorpion, som noen hadde kjørt over. Ikke visste jeg at skorpioner kunne bli så svære… Vi kjørte videre opp til innsjøen og det var et utrolig flott område. Men lite folk. Guiden vår fortalte at tidligere hadde han hatt med grupper på 40-50 stk, vår gruppe var på kun 4 personer; to finske menn med en gutt på 10 år og meg. Mulig det er annet som frister turistene mer, men jeg hadde en fin dag på tur.

Nasjonalparken er Thailands største, men det er bare en liten del som er åpen for ferdsel. Vi vandret både på sti inni jungelen og asfalt tilbake til parkeringen.
Etter fisk til lunsj var det båttur på Kaeng Krachan Reservoir, som er en innsjø på størrelse med Lutsivannet. Vi dro ut til en øy med aper, hvor vi hygget oss med å kaste snack av korn uti vannet slik at apene måtte svømme ut for å spise dem…..

Ellers var jeg mye rundt i byen og kikket. Dagene gikk fort, selv om jeg ikke følte at det skjedde så mye. Jeg var mye nede ved havet; satt på en solseng og drakk iskaffe mens jeg leste en bok. Og sånn gikk nå dagene…. Og siden et bilde sier mer enn 1000 ord; her er mitt Hua Hin:

Hua Hin nattmarked var plassen å være på kveldstid. Her kunne man kjøpe det meste og spise alt mulig ved boder og gaterestauranter.
Jeg spiste de fleste måltidene ute og fant fort ut at det thailandske kjøkkenet er enestående. Hver dag prøvde jeg ut nye steder og nye retter. Drømmeferie altså…..
En tur til jernbanestasjonen er obligatorisk for alle historieinteresserte. Bygningene daterer tilbake til 1920 tallet, da jernbanen fraktet de rike og berømte fra Bangkok til Hua Hin. De to kongelige palassene bidro til at byen vokste raskt som feriested.
Jeg ble aldri lei av å vandre rundt i gatene for å se på folkelivet. Siden dette var mer feriested enn Bangkok og Chang Mai, var det mer prostitusjon og lugubre barer å se. Det ble jeg bare trist av.
Overalt i byen og på stranda kan man få massasje. Jeg fant det aller beste stedet: Niwaschon Massage, drevet av denne fantastiske damen. For 300 Bhat ( ca 86 kroner) fikk man først fotbad, så en time oljemassasje og etterpå te og frukt. Jeg gikk dit hver dag i 8 dager, det gjorde underverk….
Jeg fikk lånt meg en sykkel og tråkket litt ut av byen. Mye spennende der også…
Men dette er det jeg husker best; sløve dager på stranda med bading, iskaffe og en solseng med fred og ro. Da var livet godt!!!!