Magiske Skottland.

Det er ikke alltid lett å forklare, når andre spør, hvorfor en ferie i Skottland er toppen av lykke for meg. Ikke er sommeren varmere eller finere enn her hjemme.. Det er langt mellom solsengene og paraplydrinker, mens ull og regntøy er standard utstyr selv om sommeren. Akkurat som hjemme… Fjellene er ikke brattere og villere enn høyfjellene i Norge. Faktisk er det høyeste fjell i Skottland, (og Storbritannia), «bare» 1343 meter over havet, men de har mye annen vakker natur. Mange reiser for de to mest populære eksportvarene, ull og whisky, mens andre kommer for å spille golf. Noen drar for å oppleve Høyfjellene i nord, som best kan beskrives som Skottlands svar på Lofoten (VELDIG folksomt…). Mens andre vil besøke de mange små kystbyene eller storbyene Edinburgh og Glasgow. Mens jeg ville ha ALT og helst mer enn ALT.

Buss er en enkel og grei måte å reise rundt på. Det er mye billigere enn tog, går stort sett ofte og man kan kjøpe billett på nett, stasjonen eller direkte på bussen. Jeg fløy til Aberdeen, buss til sentrum og videre med buss til Edinburgh.

Byene er annerledes enn hjemme, med sine murhus og små hager.

Naturen har mye til felles med Norge, samtidig som den er helt forskjellig. Klimaet er likt Vestlandet, meget skiftende….

Jeg var invitert over for å besøke en god venninne, som bor 20 minutter utenfor Edinburgh. Hun hadde satt sammen et tettpakket program av både kjente og ukjente severdigheter. Egentlig ville vi nok helst ha dratt og gått noen skikkelige fjellturer begge to, men med et kne som fremdeles ikke var helt topp, var ikke det aktuelt for min del. Jeg var allikevel overlykkelig over å være på tur og klar for det meste (så lenge det ikke var for langt eller bratt…) Vi holdet oss i området rundt Edinburgh, med en dagstur over til England. Med en egen lokalkjent guide var jeg imponert over hvor mye det egentlig er å se, på et relativt lite område. Vi startet med en dagstur til Falkirk, som har to store turistattraksjoner. Det ene er Falkirk Wheel og kanalen mellom Edinburgh og Glasgow, mens den andre er de gigantiske hestehodene, The Kelpies.

The Falkirk Wheel er verdens eneste roterende båtheis, som binder sammen Forth & Clyde kanalen med Union kanalen. Her stod vi i kø og lot oss imponere av en genial løsning, mens båtene snurret sakte rundt.

Det var fredeligere langs kanalen og det er mulig å både sykle og gå i det uendelige. Det er godt merket og skiltet for både sykkel og tur. Eller man kan leie båt og ha en kanalferie mellom slusene, det var det mange som gjorde. Vi gikk en tur og nøt solen.

Neste stopp ble The Helix parken, hjemmet til Kelpies`ene. Hodene er 30 meter høye og dermed verdens største hesteskulptur. De er bygget av stål og er et minnesmerke over arbeidshestene som ble brukt i gruveindustrien. Vi slanget oss i gresset og spiste medbragt lunsj.

Det var ikke enkelt å toppe disse to opplevelsene, men jammen greide vi det. Jeg er, som mange vet, over gjennomsnittet glad i historie og gjerne iblandet litt mystikk og spennende fortellinger. Derfor var jeg ikke vanskelig å få med, da min venninne foreslo et forlatt og skummelt sted ute på landsbygda. Dette finner du ikke i turistbrosjyrene, selv om vi parkerte ved siden av et sted som er med. Vi dro til Dunmore Pineapple, et sommerhus bygd i 1761, formet som en ananas…. Herfra var det en 6-7 km lang rundtur, som ville ta oss til både gamle kirkegårder og forlatte hus. Det ble en fascinerende opplevelse, rett og slett noe utenom det vanlige. Her gikk vi ikke i kø, stillheten var overveldende. Det samme var ruinen av Dunmore Park House, overgrodd med trær og busker.

Det var tilfeldig at vi fant Elphinstone Tower, som ble bygget tidlig på 1500-tallet. Nå står det til nedfalls, selv om det er en vernet kulturhistorisk bygning. Det er mange av de i Skottland…

Ta en snarvei, fant vi ut… Skotsk snarvei og norsk snarvei er temmelig like, det ender som regel med at man går dobbelt så langt. Samt man må klatre over gjerder, tråkke gjennom kratt og over steiner, slik at det både er lengre og mer krevende. Nei, bli på den brede sti, er mottoet fra nå av…

Ruinen av Dunmore er egentlig godt bevart. Huset ble bygget i 1820 og delvis revet på 1970-tallet. Det har vært mange forslag til hvordan huset kan bevares, men foreløpig er det åpent for alle som har lyst på noen kalde grøss.

Like ved ligger nok en svær og forlatt bygning, stallen som tilhørte herskapshuset. Det var like skummelt og overgrodd der…

The Pineapple derimot er restaurert og kan leies som et sommerhus. For en relativt billig penge kan man overnatte i 4 personers rom, i dette eksotiske huset fra 1700-tallet. For oss var det nok å se boligen utenfra, samt den flotte hagen med blomsterprakten i alle farger.

Det er noe av det jeg finner mest fascinerende med Skottland, her er historien tilstede overalt. Uansett hvor liten en by er, kan du være sikker på at det finnes et slott, en borg eller andre godt bevarte bygninger i nærheten. Mange av stedene eies av National Trust of Scotland, mens andre steder er det lokale som ivaretar stedene mer eller mindre på dugnad. Mitt inntrykk er at skottene er stolt av historien sin og at mange lever av å vise den frem til turister. Turisme er i dag en av de viktigste næringene, sammen med fiske, landbruk og selvsagt industri som olje, gass og kullgruver. Kulturarven er rik og allsidig; fra sekkepiper og menn i kilt, til haggis og whisky, skytshelgener og gamle tradisjoner. Både Lonely Planet og National Geographic har Skottland på listen over reisemål 2024, så her er mye å oppleve for den eventyrlystne.

Det er mye kyst og nærhet til havet og mange små landsbyer er koselige steder å stoppe for et måltid eller et bad. Her var vi i Dunbar og ville ha et bad, etter nok et besøk på et slott.

Strendene er fantastiske, selv om Nordsjøen ikke akkurat gir fin badetemperatur. Her er Belhaven Bay Beach og The Bridge to Nowhere, en bro ute i vannet som ikke fører noe sted. Ved høyvann må man svømme ut og noen brukte den som stupebrett.

Den historiske byen Culross har så mye historie å skryte av, at jeg syntes denne presiseringen vi fant på en dør, meget sjarmerende…

Det blir sagt at Culross ble grunnlagt av en helgen allerede på 500-tallet. Den er både en havneby og et religiøst senter, med et palass, et kloster og flere historiske bygninger i sentrum. Er du fan av Highlanders, er det mulig du vil kjenne deg igjen, siden noe av filmingen foregikk her.

Et besøk i Edinburgh, Skottlands hovedstad og nest største by, er alltid en opplevelse. Selv om jeg har vært her mange ganger før, er det fremdeles mye nytt å oppleve. Jeg hadde fått en bok i velkomstgave, et sånt «Treasure Hunt» hefte, hvor vi skulle gå 3,25 kilometer i den gamle bydelen og løse oppgaver som ville gi oss svaret på The Mystery of the Midnight Body Snatcher. Dette skulle ta sånn omtrent 3 timer, men vi gav opp halvveis. Da hadde vi gått på kryss og tvers, opp og ned bratte trapper, i kø og til og med bedt andre turister flytte seg fordi de satt på løsningsordene. Dessuten var noen av oppgavene mildt sagt vanskelige og vi forstod ikke engang hva vi skulle lete etter. Det tok tid, lang tid…. Jeg kunne skylde på at jeg ikke helt forstod engelsken, men det var en syltynn unnskyldning. Da vi hadde gått i kø med alle Harry Potter fansene på guidet tur i Greyfriars Kirkeyard, fikk vi nok og gikk for å spise sen lunsj i stedet for. Resten av heftet er planen å gjøre neste gang, slik at vi løser gåten. Eller jeg kan jukse og finne svaret på nett, som jo ikke er like gøy…

Edinburgh Castle troner på en klippe over byen, Castle Rock. Slottet ble bygget på 1200-tallet, men det har vært en type festning her siden jernalderen. Nå kan man besøke slottsområdet, men husk å bestille billetter god tid i forveien under høysesong.

The Royal Mile har høysesong hele året og jeg anbefaler å gå med guide. Gaten går fra slottet, gjennom den gamle bydelen og ned til Holyrood Palace. Her ligger gamle puber og suvenirbutikker tett i tett, mens sekkepipe musikken overdøver det meste. Det er en fantastisk opplevelse, men vær forberedt på mye folk.

Vi løste gåten som lå like ved «The Witches Well». Dette stedet markerer plassen hvor flere hundre kvinner ble anklaget for hekseri og brent på bål under hekseforfølgelsene mellom 1420 og 1750.

Det finnes utallige trange og bratte smug, med små kafeer og butikker. Men vi var på jakt etter ledetråder og hadde ikke tid til å sitte ned.

Hadde du besøkt kirkegården Greyfriars om natten på 1800-tallet, kunne du ha møtt på gravrøverne Burke og Hare. De gravde opp nylig døde og solgte dem til forskning for 10 pund. Da folk ikke døde raskt nok, begynte de å ta livet av potensielle lik, for å tjene mer penger…

Det er fascinerende hva historien kan fortelle oss, det kjenner jeg ofte på. Vi dro på marked til New Larnak, et lite samfunn bygd på 1700-tallet. Det ble verdenskjent for sin struktur og organisering, hvor det ble bygget en landsby rundt bomulls-mølleindustrien. Fattige fra storbyene i området ble gitt jobb og bolig, samt skole til barna og helsetjenester. Det ble bygd vannkraftverk og stedet er fremdeles i drift. Det er ikke lengre et samfunn av arbeidere, men det er mulig å leie leilighet der. Vi kom for markedet og for å gå turen langs elven Clyde. Det er en egen tursti, hvor man passerer flere fosser. Turen er omtrent 3 kilometer på god sti, med litt bratte stigninger. Her fikk man nok en spennende historie, siden turen går i fotsporene til den skotske ridderen William Wallace. Det skulle være mulig å finne hulen hvor han og hans menn gjemte seg etter slaget ved Larnak Castle, men jeg fant aldri noen hule. Det var allikevel en spennende tur, hvor man slapp å gå i kø og kunne nyte naturens fred og ro.

På vei ned til New Larnak. Parkeringsplassen ligger et stykke utforbi og det er ikke mulig å kjøre inn i selve landsbyen for turister.

Et tilbakeblikk på markedet og landsbyen.

Det var absolutt en nydelig tur, med flere utkikkspunkt over elven og fossefall.

Jeg må innrømme at det er ganske utrolig hvor mange opplevelser vi rakk over på disse dagene. Grunnen var nok at alle lå i kort avstand fra hverandre og det viser vel det jeg har forsøkt å si hele tiden, Skottland er tettpakket med magiske steder og spennende historier. Legg til naturen, både med fjellene, skog og kyst, så har man mye å utforske. Det er ikke vanskelig å få tiden til å gå og egentlig er en uke altfor kort til alt jeg kunne tenkt meg å oppleve. Men det fine er at det trenger ikke å være lenge til neste besøk blant slott, god mat og vakker natur. Jeg er i hvert fall ikke vanskelig å be…

Jeg elsker en cream tea, som er en kanne te med melk, scones, clotted cream (som er en blanding av rørt smør og pisket krem) og syltetøy. Mange kafeer serverer sin egen variant og det smaker fabelaktig.

Og når sconesen er spist og teen er drukket opp, er det alltid et nytt slott å utforske….

Roadtrip i Transilvania, Romanias grønne hjerte.

Det finnes utallige grunner til å legge ferien til Transilvania og vampyrer er bare en av dem. Grunnen til det, er at det er en myte at greve Dracula bor i et gammelt slott akkurat her. Men jammen er det en myte turistindustrien har utnyttet fullt og jeg har lest en plass at flertallet av turistene som kommer til Transilvania, er her for å oppleve Bran Castle, greve Draculas bosted. Mine sønner inkludert… Jeg var mest opptatt av de utallige turmulighetene som finnes og ville på tur. Området består av 56 000 kvadratkilometer og navnet betyr «Landet bortenfor skogen». Her er brede daler, elver og dype skoger, omgitt av høye fjell og jeg gledet meg vilt. Det ble et kompromiss, som det meste her i livet.

Det første inntrykket jeg fikk av Romania, var at det var frodig og grønt. Vi fløy fra Stavanger med Lufthansa og mellomlandet i Frankfurt før ankomst Bucuresti, men det er flyplass i både Brasov og Sibiu. Det kan være verd å sjekke ut til neste gang.

Den beste måten å komme seg rundt på, er med leiebil. Jeg hadde gått for et ukjent og billig alternativ, det var en møkkabil… Hakkete i girene og tregere enn min gamle Toyota, men vi kom oss rundt uten at den brøt sammen.

Vi hadde ikke kjørt langt, før vi møtte dette synet. Romania grenser til Ukraina i nord og toget var en grim påminnelse om krigen som pågår der. På UD sin reise-app hadde jeg lest at den største faren var kjernefysiske våpen og bruk av disse, så litt bekymret var jeg i forkant. Men Transilvania ligger langt fra grensen, så vi merket ikke noe særlig i hverdagen.

Kjøring i Romania er omtrent som hjemme, venstrekjøring og vikeplikt fra høyre utenom forkjørsvei. De er veldig glad i rundkjøringer og kjører relativt hissig ( a little bit latino, fikk vi forklart…).

Aller helst ville jeg gå en self-guided organisert tur, men det ble for dyrt for vår lommebok. For all del, Romania er et av de billigste ferielandene i Europa akkurat nå og prisnivået på mat og overnatting bør ikke skremme noen. Da vi bestemte oss for å organisere turen selv, ville jeg ha med telt og utstyr til å campe. Det slo jeg fort i fra meg, det er verken lov eller anbefalt å campe fritt. Transilvania har visstnok verdens tetteste bestand av brunbjørn, samt Europas tetteste bestand av ulv, gaupe og gemse. Her finnes også mest urskog i hele Europa og de har de største og mest sammenhengende skogområdene, særlig av eik og løvtre. Campingplasser finnes, men de er få og lite utbredt. Vi valgte derfor Airbnb og hotell, noe som var enkelt å organisere underveis og billig.

Fra flyplassen dro vi først til Brasov, noen timers kjøretur hovedsakelig på motorvei. Jeg har aldri opplevd hest og kjerre på motorvei før, men det så vi flere av på turen. I utkanten av Brasov hadde jeg leid et helt hus, med fantastisk uteområde og egen peis til grilling. Og vi grillet mye…

Nasjonalretten i Romania er Mici, lange pølser av krydret kjøttdeig som grilles. Det sies at det er bare amerikanere som griller mer enn rumenerne gjør og når jeg så utvalget av kjøtt og pølser i butikkene, var ikke det vanskelig å tro.

En annen grillet spesialitet som måtte prøves, var Kurtoskalasc, en sylinderformet rull av søt gjærdeig. Den smakte veldig søtt, hadde karamellisert overflate og ble rullet i valgt tilbehør (nøtter, sukker , kanel…) etter steking. VELDIG god…

Brasov er sannsynligvis Romanias mest kjente turistby og en fin base for turer i området. Byen er kjent for sitt historiske sentrum og Gamlebyen består av trange brosteins gater, åpne torg og middelalder bygninger. Rundt ligger grønne og frodige fjell, en del av Karpatene, Europas nest lengste fjellkjede. Vi bodde i gåavstand fra sentrum og med alt vi trengte av butikker og spisesteder i nabolaget. Jeg var meget imponert over utvalget på kjøpesentrene og ikke minst prisene. Sønnene mine hamstret øl på salg og grillmaten ble spist uten tilbehør, fordi det var så mye å prøve ut, samt rimelige priser.

En fin måte å bli kjent med Brasov på, er å gå på tur opp på Tampa fjellet. Det går ulike turløyper opp og rundt, vi gikk den lange og bratte. Man kan også dra opp med taubane og gå ned, eller kjøre taubane begge veiene.

Fra de smale gatene i sentrum hadde vi god utsikt til bakken vi kom ned. Vi hadde gått opp på andre siden, men det var ikke mindre bratt der…

Det er flust av berømte bygninger, museum og andre severdigheter i Brasov, men det var begrenset hvor mye turfølget mitt hadde lyst til å få med seg av disse.

Fra Brasov er det omtrent 3 mil å kjøre til Bran Castle, eller Draculas slott, som det er mer kjent som. Vi dro relativt tidlig avsted og jeg hadde sjekket både åpningstider og hvor det var mulig å parkere, på forhånd. For sønnene mine var dette feriens høydepunkt og det hadde vært trist å komme til stengt dør. Jeg har en mistanke om at veldig mange som besøker Transilvania, kommer for å oppleve slottet og historien. I følge den offisielle nettsiden var det i 2023 nemlig over 1 million besøkende og det føltes som om mange av dem var der på samme dagen som oss. Det var kø overalt, men allikevel en spennende opplevelse. Jeg hadde kjøpt full pakke, som inkluderte Tidstunnelen og inngang til Tortur museet. Det var absolutt verd pengene og vi fikk med oss slottet fra de fleste vinkler, både inne og ute.

Rundt slottet ligger byen Bran og det var ingen tvil om hva som var hovednæringen her. Det meste handlet om vampyrer og slott, så det var mye spennende å se på.

Slottet stod ferdig bygget i 1388 og har en lang og spennende historie.

Det var et imponerende syn og jeg forstår godt hvorfor slottet er det mest populære i Romania.

Det er bare tull at slottet har tilhørt en vampyr ved navn Dracula. En irsk forfatter ved navn Bram Stoker, som for øvrig aldri satte sine føtter i Romania, skrev grøsseren i 1897. Han nevner ikke slottet med navn, men det er en kjent sak at han var inspirert av rumensk folklore og historie. Boken ble en klassiker og filmindustrien sørget for at Greve Dracula ble knyttet opp mot Vlad III, en rumensk hersker som levde på 1400-tallet. Han var kjent under mange navn, blant annet Vlad Dracula, og ble sett på som både nådeløs og grusom, men samtidig en avholdt nasjonalhelt. Det er blitt laget utallige bøker, filmer og serier om vampyrer og det er klart at dette er «big business» for Romania. Jeg er usikker på om innbyggerne er så begeistret for denne vinklingen, landet er så mye mer enn bare en blodtørst greve. Men akkurat den diskusjonen får de finne utav selv. Det er ikke til å legge skjul på at slottet Bran har mye å tilby alle som like å få gåsehud og elsker en god spøkelse fortelling. Jeg innrømmer gjerne at det var veldig godt gjennomført og at deler av utstillingen gjorde meg kvalm…..

Romania har mange legender, med figurer som tatt ut av ditt verste mareritt. Det er en egen utstilling som heter «A history of dreads in Transilvania» og den var ikke for de lettskremte.

Men det var nok gubben sjøl som fikk mest besøkende….

Jeg burde ha stått over turen inn i «skrekk kammerset», hvor det var utstilt gamle tortur verktøy og bruken av de. Skrekk og gru, det var ikke noe for meg…

Det finnes mye annet å oppleve rundt Brasov, vi var på museum, flere slott, kalkstein grotte og gikk flere turer. Egentlig kunne vi tilbragt hele ferien i Brasov uten å bli lei, men vi kjørte videre. En annen spennende by vi tilbragte noen dag i, var Sibiu. Byen ble grunnlagt av tyske nybyggere på 1100-tallet og både bebyggelse og mat vil jeg si bar preg av det. Den er en av de viktigste byene i Transilvania, både økonomisk og kulturelt, og vi var veldig heldige med tidspunktet for besøket vårt. Det var nemlig kulturfestival, med utallige konserter, utstillinger og gratis utendørs arrangement over hele byen. Alle gatene i sentrum var fylt av boder, musikk og et yrende folkeliv. Sibiu var europeisk kulturhovedstad i 2007 og er kjent for både historie, kultur og kulinariske opplevelser. Som vanlig hadde vi altfor lite tid, men vi fikk mye utav oppholdet.

Det er mange flotte turområder nær Sibiu, med 3 fjellkjeder å velge mellom. Det er Fagaras, Cindrel og Lotrului, hvor man kan gå tur, klatre, sykle på sti og mye annet. Noen turer er meget krevende, andre enklere. Undersøk godt på forhånd før du legger ut på tur.

Det var ikke alt vi forstod av det kunstneriske i Sibiu og det var vanskelig å finne informasjon på engelsk. Her var det utplassert utallige små sandsekker på torget og det skulle nok symbolisere noe, uten at vi forstod hva…

Et godt tips når det finnes utallige restauranter å velge mellom, velg den hvor det er mest folk og minst turister. Barnefamilier er bra… Vi spiste lokal mat, utenom han som gikk for spagetti, og det smakte fortreffelig.

Det kjekkeste vi gjorde nær Sibiu, var å besøke Ocna Sibiului, en liten landsby med et kurbad. Romania er kjent for å ha noen av de beste varme kildene i hele Europa, men dette var nok ikke inne på topp 10 listen. Man betalte seg inn og da hadde man tilgang til området hele dagen. Her lå flere vann, både små og store, med ulik terapeutisk virkning. Det var opplyst om salt/mineral innhold og temperatur, samt en dam var kun med gjørme. Der gravde man slam opp fra bunnen og smurte seg inn. Så stod man i solsteiken, slik at gjørmen tørket, før man vasket seg i gjørmehullet igjen. Det var solsenger, kafeer, boder og hotell, slik at det var ikke problem å tilbringe en hel dag her. Jeg følte meg 10 år yngre da vi endelig dro tilbake til Sibiu og hotellet vårt.

Det var ikke trangt om plassen, men de mest populære dammene var de som var varmest og hadde høyest konsentrat av salt. Hmm; full valuta for pengene altså. Ellers var det omtrent som å være i Syden, ligge på en solseng og steike.

Gjørmebadet var høydepunktet hos enkelte og huden ble glatt som en barnerumpe etterpå.

Etter Sibiu var det å snu bilen tilbake mot Bucuresti og flyet hjem. Det hadde vært 8 dager fylt av opplevelser og jeg innrømmer gjerne at jeg var imponert over Romania som ferieland. Jeg var ikke klar over at det fantes så mange ulike naturopplevelser og vi fikk bare med oss en brøkdel. Dersom du har lyst til å oppleve Transilvania utenom turiststedene, få tips av de lokale. Ha gjerne med en god og oppdatert håndbok, særlig over turstier og løyper i fjellene. Vi opplevde flere steder at det var vanskelig å finne informasjon på engelsk, både på skilting og når vi spurte noen. Ellers er det enkelt å kjøre og organisere tur selv, eller du kan kjøpe en pakketur. Transilvania er absolutt verd et besøk og jeg kommer veldig gjerne igjen. Med tursko og sekk på ryggen….

Det kjekkeste var når vi unngikk motorveien og havnet litt utpå bygda. Tempoet var seinere, men det var mye mer å oppleve…

På langtur med gammel bil.

Jeg er veldig glad i bilen min, selv om de aller nærmeste godt kunne sett at jeg kjøpte meg en ny. Det er jeg uenig i og synes at bilhold er mye enklere med en gammel bil. Bilen min krever minimalt og er pålitelig, bruker lite drivstoff og har god plass. Det er noen hensyn jeg må ta og de skal jeg si noe om her, dersom du vurderer å bytte ut den svære flytebryggen av en bil du kanskje har. Eller har du en el-bil som er så høyteknologisk, at du knapt vet hvordan dørene åpnes og som byttes inn hver gang det kommer en nyere modell?

Bilen min er en stasjonsvogn, det betyr at jeg kan legge ned setene, legge inn et liggeunderlag og en sovepose og vips; plutselig har jeg fått meg bobil.

Husk å ta med et kokeapparat, kjele og kaffe. Det er som regel en økonomisk årsak til at man kjører gammel bil og da er det ikke vits å bruke 40,- på bensinstasjon for en kopp kaffe. Lag din egen…

Se etter rasteplass med toalett og benker. I høysesongen er det rift om plassene mellom yrkessjåfører, turister og bobil. Parker tidlig dersom du planlegger å overnatte her.

De aller fleste biler er ikke laget for bykjøring, hvor man kun kjører små turer på bare noen kilometer. De trenger en skikkelig utblåsning av motoren, en langtur hvor man ligger i 100 km/t over lengre tid. Ihvertfall fungerer min bil best når jeg plutselig drar avsted. Valg av områder sier seg selv, det må være relativt flatt og motorvei. Sørlandet og Østlandet er best innenlands, men jeg liker både Danmark og Sverige også. Påskeferien 2024 ble derfor en plan om å kjøre til Sverige for å lufte bilen samt se et slott som jeg hadde funnet på Internett.

Bilferjen mellom Horten og Moss tar en halv time og jeg satte pris på at vi ikke engang trengte gå ut av bilen.

Det er lenge siden sist jeg var i Sverige, så det var med overraskelse jeg konstanterte at det var like mye vindmøller her som på Jæren.

Men dette har jeg ikke sett hjemme, det offentlige toalettet på en rasteplass var pyntet til påske. Det var rett og slett skikkelig koselig.

Det viktigste når du skal kjøre langt med en gammel bil, er å sjekke visse vitale punkter. Jeg peiler og fyller på olje ved behov, fyller på spylevæske til vinduene og ser om det trengs luft i dekkene. Egentlig bør jeg spør min datter om det trengs luft i dekkene, hun har et godt øye for sånn. Jeg er mer «ja,ja,ser bra ut» typen og det kan slå uheldig ut i bilsammenheng. Så rydder jeg bilen og tar ut alt jeg ikke trenger, pakker og drar.

Husk å stoppe hver gang du ser noe interessant. Er du litt som meg, kan det lønne seg å være litt selektiv fordi man kan ikke stoppe HELE tiden.

Jeg var ikke klar over at Sverige har så mange og annerledes kirker enn Norge.

Husk å ta pauser og lag deg noe mat. Jeg har ikke sett så mange Burger King og McDonald’s siden jeg var på roadtrip i USA. Nå var omtrent hver avkjørsel fra motorveien skiltet med mat og det var slett ikke nødvendig å ha medbrakt. Bortsett fra at det er billigere og sunnnere…

Min bil har ingen problemer med å ligge i 110 over lengre tid. Men det bør være relativt flatt og helst medvind. Jeg kjører alltid etter fartsgrensen, eller rett over. Det er veldig mange som ikke gjør det, de blåser forbi som om de har stjålet bilen. Det er greit med gammel bil, da er det lettere å ikke bli revet med av farten. Jeg liker å tenke sikkerhet når jeg kjører langt og tar mye pauser. Det er viktig på bilferie at man ikke haster avsted, mange ulykker skjer fordi bilførere sovner bak rattet.

Váneren er Sveriges største innsjø og ligger vakkert plassert mellom Götaland og Svealand. Her er utallige turmuligheter, spennende middelalderbyer og flott natur.

Jeg kom for å se Läckö slott og ble slett ikke skuffet. Planen var å bo i telt på campingplassen like ved, men den var ikke åpnet enda.

Jeg gikk rundt på området og selv om det blåste friskt, var det en fin dag.

Det jeg ikke er så begeistret for med å kjøre gammel bil, er at man sitter liksom å vente på at noe skal skje. Sjekk dashbordet ofte og dersom noe plutselig lyser, som ikke lyste før, få det sjekket av fagfolk. Jeg anbefaler medlemskap i NAF, da har du 4 årlige veihjelp uten egenandel i hele Europa. Det har jeg benyttet meg av ofte, selv om det ble bedre da jeg fikk bil med sentrallås. Det er vanskeligere å låse inn nøklene da.. Hører du lyder du ikke gjenkjenner, skru opp musikken. Vær forberedt på at det er vanlig at hele bilen vibrerer i høy fart. Da gjenstår bare å ønske god tur og kjør forsiktig, enten det er med ny eller gammel bil.

Jeg fikk oppleve skjærgården langs vannet og det var merkelig å tenke på at dette ikke var havet, men ferskvann.

Leirskole for voksne i Danmark….

Det er mye man ikke lenger kan gjøre, når man kommer opp i en viss alder. Hvem har ikke gode minner fra barndommens tvangssosialisering, også kalt leirskole, med dokø, matkø og tynne skumgummi madrasser i køyeseng? Det kan godt være at det var et ubevisst ønske om å gjenoppleve en tid hvor jeg var ung og sorgløs, som gjorde at jeg befant meg på danskebåten en kald kveld i november. Målet var en yogahelg ved Limfjordens vakre strender og et løfte om indre ro.

Et godt tips på disse svære ferjene, ta bilde av hvilket bildekk du befinner deg på. Det er vel unødvendig å si hvorfor…

Lugaren var innvendig, men med en fantastisk havutsikt. Det var et flott maleri, men jeg ville heller hatt et vindu jeg kunne åpne og frisk bris over kinnene.

Vi tok båten fra Tananger til Hirtshals på kvelden og kjørte i land i Danmark, tidlig neste morgen.

Jeg var veldig klar over hva jeg gikk til, fordi jeg hadde vært her før. Endel år tilbake tilbrakte jeg en uke sammen med min datter og søster på yogacamp. Det var en krevende, men flott opplevelse som gav mersmak. Yogakurset arrangeres av Laxmi og Gunnar, som driver Yogaskolen i Aarhus. Her lærer de bort klassisk yoga, meditasjon og yogisk livsstil. Kursene er åpne for alle, enten man har praktisert yoga i flere år eller aldri har satt sine bein på en yogamatte. Det eneste som kreves, er at man er motivert og har et åpent sinn.

Siden vi hadde god tid, var planen å kjøre danske landeveier sørover, samt å stoppe på alle spennende steder vi passerte. Vennebjerg Mølle er like ved Hjørring og absolutt verd et besøk. Møllen er vakkert restaurert og det ligger en koselig kafé ved siden av, som var stengt da vi var der.

Vi hadde på forhånd sett oss ut Rubjerg Knude Fyr og fant parkering inne i en skog.

Det gikk flere stier inn mot fyret og her var muligheter for både korte og lange turer.

Fyret er en av Nordjyllands største turistattraksjoner, men det var ikke folksomt da vi var der. Det er nok mest kjent for at det ble flyttet, for å unngå at det skulle falle over klippekanten.

Like ved ligger den gamle kirkegården fra middelalderen. Her lå gravsteiner utover marken, som terninger slengt utover på et ludo brett.

Helgekurset holdes på Susvind, en feriekoloni helt nede ved havet. Det er et flott sted, med stor sal til yoga og måltider, kjøkken og 4 mannsrom med felles bad og do. Det er en liten landsby noen kilometer bortenfor, med badebrygge og kirke. Ellers er det kun bondegårder og dyrket mark, litt skog og høy himmel. Nesten som Jæren.. Her ble vi oppfordret til å rusle turer, gjerne ta et bad, legge bort mobilene og søke naturens helende stillhet. Det vil si, når vi ikke var travelt opptatt med å følge programmet.

Vi droppet frokost på båten og gikk for en ekte dansk frokost tallerken. Det er verd turen over Skagerrak bare for å smake bakevarene igjen. Og osten… og pålegget…

Limfjorden er et sund som forbinder Nordsjøen med Kattegat. Den er 18 mil lang og har mange øyer, viker og strender. Her ligger også Nord Europas største fuglereservat, Våtmarksområdet Vejlerne.

Her fant vi nok en vindmølle, som vi fikk lov å utforske. Bare utvendig, men vi var godt fornøyd med det.

Danmark er et eldorado for alle som er glad i fortiden. Her bugner det av gjenbruksbutikker, loppemarked og de mer eksklusive antikviteter. Jeg holdt meg i skinnet og gikk forbi.

For det er travelt på leirskole for voksne. Her skulle man delta på yogaøkter både sent og tidlig. Innimellom skulle man ha kjøkkentjeneste, hvor man ble veiledet i hvordan lage mat som både renset og styrket kroppen. Her stod man skulder mot skulder med de innfødte og skrubbet sellerirot, mens man småpratet om vær og vind. Sånn skaper man samhold og glede, noe jeg tenker var målet for barndommens leirskole også. Så sopte man gulv, før det var dokø og en ny økt med øvelser, avspenning og meditasjon.

Sist gang jeg var her, var det sommer og sol. Da var det langbord og måltider ute, men i november fristet det lite å sitte i vinden.

Men et bad i fjorden ble det og det var like langgrunt som jeg husket. Dessuten kaldere på land enn i vannet, men det er en annen historie.

Strandpromenaden var vakker i høstsolen. Jeg passerte noen feriehus, men det var tomt for andre mennesker.

Det var meg og solnedgangen…helt til jeg fant ut at jeg hadde skikkelig dårlig tid før neste yogaøkt. Da ble det en sprint tilbake.

Det er ikke nødvendig å reise på yogacamp for å få leirskole følelsen. Kanskje du har andre hobbyer eller intresser som kan friste til et opphold i inn eller utlandet. Hva får man tilbake? Man får bli kjent med stedet, landet og de som bor der på en helt annen måte enn som turist. Ofte har vi mer til felles enn det som skiller oss. Dessuten kan det enkle liv på leirskole gjøre at man setter mer pris på å flotte seg litt innimellom. Det setter liksom livet litt i perspektiv. Selv om enkelte nok syntes det var litt i overkant, da vi på lørdagskvelden danset i lang rekke, mens vi sang og klappet i hendene. Sånn gjør vanligvis ikke nordmenn edru og frivillig. Men på leirskole er ALT lov….

Etter en helg med detox, kan man godt slå på stortromma og kose seg litt.

Danmark hadde allerede pyntet til jul og det syntes jeg var tidlig, men koselig.

På fottur i Tsum Valley, Nepal.

Det var en gammel drøm som gikk i oppfyllelse, da jeg satte meg på flyet til Kathmandu, for å gå på tur i Nepal. Jeg er glad i fjell og det er ingen steder i verden hvor fjellene er høyere enn her. Målet mitt var ikke Mont Everest, men jeg ville allikevel se topper på både 6- og 7000 meter. Jeg kjente ikke på et veldig behov for å bestige noen av dem, men det skulle allikevel bli kjekt å se så høye fjell. Turen var bestilt hos min venninne Ingvill, som driver nepaltur.no og jeg var mildt sagt spent og nervøs. Med dårlige knær og hofte proteser var det ikke akkurat det beste utgangspunktet, men jeg var som alltid evig optimist.

Det var en hektisk stemning om morgenen, før avreise. Hva skal i duffelbagen og hva skal i dagstursekken? Og hvor mye, eller lite klær, tar man med? Og hva med dopapir?

Vi kjørte standsmessig i Toyota og jeg må si at jeg var glad jeg ikke dro med den offentlige bussen… Turen opp i fjellene tok omtrent en dag, med flere te/matpauser, på støvete, humpete og tett trafikkerte veier.

Endepunkt for bilturen og startpunkt for fotturen, var Macchakhola, som lå 900 meter over havet.

Vi dro fra Kathmandu tidlig om morgenen og fulgte hovedveien, som gikk langs Trisuli elven. Trafikken var et kaos av biler i alle størrelser og fasonger, samt et hav av mopeder. Det ble tutet fra alle kanter og både støv og støy gjorde meg ør. Det var mange inntrykk og det var godt å komme frem til gjestehuset i landsbyen, hvor vi skulle overnatte. Her stoppet bilveien, i hvert fall for de aller fleste. Det bygges ny vei, oppover mot Manaslu, så det var en del anleggstrafikk videre. Men vi hadde en hyggelig kveld, med god middag og en sightseeing runde rundt i byen. Alle var like spent på å komme i gang, så det ble en tidlig kveld.

Endelig, endelig, endelig var vi i gang med å gå.. Det startet fint og relativt flatt innover grusveien.

Vi fulgte elven og møtte utallige muldyr karavaner. Muldyr fraktet varer, og andre livsnødvendig ting, opp til landsbyene uten bilvei.

Noen jobbet og bar tungt, mens andre hadde tid og overskudd til photosession i en liten foss. Fytti grisen, som jeg beundret bærerne og den jobben de gjorde.

Vi var en liten gruppe; det var meg, Synnøve fra Oslo, vår turleder Ingvill, guiden Gelly, guide/bærer/kokk Lakpa og bærerne Gelbu og Bishar. Vi hadde med telt, men satset på å at det var gjestehus med grei standard og ledig plass. Tsum Valley er en sidedal, som tar av fra en annen kjent fottur, Manaslu runden. Vi skulle gå opp dalen, til det avsidesliggende klosteret, Mu Gompa, og samme veien ned igjen. Under turen ville vi forhåpentligvis oppleve vakre landsbyer med tradisjonelle hus, utallige kloster, hellige grotter og utsikt til høye fjell, i spektakulær natur. Dalen er regnet som et hellig sted innen tibetansk buddhisme og de fleste innbyggerne har tibetansk opprinnelse.

Jeg hadde sjekket på forhånd om det var mange steder hvor høydeskrekken ville blomstre og dette var definitivt ett av dem. Dinglebroer, høyt over elven…

Man skal være vant med å gå i steinete og ulent terreng, for å gå på tur i Nepal. Og helst ha gått mye oppover og nedoverbakker på forhånd…

Det var ikke et folksomt område vi gikk gjennom, de fleste valgte den nye veien.

Oppover mot Jagat, hvor vi skulle overnatte, fulgte vi elvebunnen. Oppe i fjellsiden, kunne vi se hvor den gamle (men ødelagte) stien gikk.

Første dagen ble et slit, for min del. Vi steig kanskje ikke mer enn 470 høydemeter, men i følge min ganske nøyaktige klokke, gikk vi 25 km, i faktisk gåing og ikke luftlinje. Det var kryssing av et jordras område og utallige hengebroer, som gjorde at pulsen min var skyhøy. Høydeskrekk og livlig fantasi er ingen god kombinasjon, men jeg kom meg over… Dessuten gikk stien bratt opp og bratt ned utallige bakker og det er fotturer i Nepal kjent for, uansett hvile tur du velger å gå. Det knaket i knærne og verket i hoftene, så jeg innrømmer gjerne at jeg var i tvil om det ville være mulig for meg å gjennomføre turen, eller om jeg burde snu. Men opplevelsen av å være her, den fantastiske naturen og gode gjengen, var et løft for humøret og jeg tenkte at «Dette skal jeg greie».

Utsikten fra rommet mitt i Jagat, gav løfter om nok en fin dag. Ofte startet dagen med sol og blå himmel, så skyet det over utpå ettermiddagen og det var vanlig at det kom noen regnbyger.

Det var en strålende morgen og veien lå fin og bred foran oss.

Naturen ble gradvis villere og fjellene høyere, jo lengre opp i dalene vi gikk.

Dagene falt inn i en rytme, det var små opplevelser som fylte tiden. Vi stod opp, hadde frokost, pakket sekkene og gikk. Etter noen timer, var det å stoppe på et te-hus langs veien og ha milk-tea, black tea eller milk-coffee. Så var det å traske videre til lunsj, som vanligvis ble ganske lang. Så var det en ny økt, mer te eller kaffe, før vi ankom overnattingsstedet utpå ettermiddagen. De første tre dagene var lange dagsetteapper, så da vi på dag 3 kom til Dumje, var jeg så sliten og vond at jeg ikke engang orket å gå ned for å spise middag. Det er et dårlig tegn, både mat og nok væske er viktige på krevende fotturer. Heldigvis ble de neste dagene litt lettere, med kortere etapper, men flere høydemeter….

Lunsj var alltid et høydepunkt og vi spiste mye god mat. Vi kunne velge fra menyen, som bestod av mye forskjellig, fra pasta til lokale retter. Ofte varte pausen et par timer og det var tungt å komme i gang etter et bedre måltid.

Det må være et strevsom liv, her oppe i dalen. Jordbruk uten maskiner, karrig og bratt terreng og både store og små i arbeid. Allikevel så menneskene glade og fornøyde ut…

Vi gikk gjennom utallige små landsbyer, stort sett bygget i stein. De fleste vi traff, la håndflatene mot hverandre og hilste oss med namaste (som betyr både hallo og adjø). Eller tashidele, som er det samme på sherpa språk. Nepal har mange ulike etniske folkegrupper, med eget språk og tradisjoner.

Vi fulgte dalen som svingte mot høyre inn i Tsum Valley, venstre gikk oppover mot Manaslu. Mange vi traff, skulle gå begge, først Tsum Valley, så opp Manaslu. Good luck, tenkte jeg…

Siden Tsum Valley er kjent som en hellig dal og man trenger en spesiell tillatelse for å dra opp i dalen, er det noen regler som er viktige. Det er ikke lov å jakte, fange eller slakte dyr, verken ville eller husdyr. Man kan ikke høste honning eller tenne bål i skog eller mark. Det er heller ikke lov å selge dyr til slakt eller transportere dyr med formål å slakte dem. Så maten vi spiste, var vegetar og det var trist å se enkelte husdyr, som burde vært avlivet, led seg gjennom livet, på grunn av skade eller sykdom. Jeg kjente på at kulturforskjellen var stor og det var til tider vanskelig å forstå tankegangen. Men det er vel litt av poenget med å reise, man får utfordret egne tankesett og ser at det er mange måter å leve livet på. Nepal var store kontraster, på mange områder.

Da var vi offisielt inne i Tsum Valley, etter å ha krysset gjennom porten.

Spisesalene på gjestehusene var praktisk innredet, ofte med langbord i hestesko fasong. Der satt vi vaglet på rekke og rad, oss turister, mens guider og bærere spiste på kjøkkenet, hvor det som regel var mye varmere.

Det finnes ingen bilvei i Tsum Valley, så all transport av varer skjer med muldyr. Eller man må bære det selv…. Jeg var veldig imponert over hva de bar, både mennesker og dyr. Her er karavanen på vei ned, siden sekkene på ryggen er tomme.

Vi gikk gjennom utrolig vakker natur og det var ikke bare de høye fjellene som imponerte. Det var store rododendron trær og andre ukjente vekster, samt vi fikk sett aper mange ganger langs stien.

Naturen forandret seg stadig og det var rart å se de grønne markene, da vi kom opp i 3000 meters høyde. Det dyrkes både hirse og ulike grønnsaker, så mange var selvforsynt med mat.

Målet vårt for turen, Mu Gompa, er et tibetansk buddhistisk kloster på 3700 meters høyde. Det er kjent som den siste bosetning oppe i dalen og herfra går veien videre til Tibet. Men det var ikke noe poeng i å gå dit, grensen var stengt både for fastboende og turister. Det er vanlig at de tilbyr både mat og overnatting, men vi fikk høre at det ikke var mulig å overnatte i klosteret. De fleste turgruppene vi pratet med, hadde gått opp på dagstur. Problemet var at de ikke hadde vann, det var fremdeles frosset, etter en lang vinter og sein vår. Men vi tok med både mat og vann, så da kunne vi overnatte. Det var kun 2 munker som bodde der nå, samt en eldre mann. Det var fascinerende å se de religiøse ritualene de hadde og hvordan religionen styrte dagene deres. Jeg lyttet til trommene og kikket på fjellene, mens jeg forsøkte å forstå hva de søkte etter og fant her oppe i ødemarken, langt fra andre mennesker.

Langs stien stod det utallige stupas, disse steinbygningene som var satt opp for å minnes de døde. Da var det viktig å gå på rett side, de skulle passeres på venstre side. Og helst skulle man gå et visst antall ganger rundt, men det stod vi over. I hvert fall jeg….

Overalt hang det bønneflagg og de fleste husene vi besøkte, hadde bilder av Dalai Lama.

Det er lett å se hvorfor sherpaer brukes til å legge stein i den norske fjellheimen… Aldri har jeg sett slike lødde gjerder og vegger og jeg var mektig imponert.

Overalt ble vi godt mottatt, med smil og vennlighet. Her fikk vi servert hjemmebakte småkaker, stekt i smult. Omtrent som vår fattigmann….

Etter hvert som vi steg oppover i høyden, ble det kaldere og mer steinete.

Turen nedover gikk samme vei, men opplevdes allikevel annerledes. Gruppen ble delt og de sprekeste la inn en omvei opp en dal, for å besøke nok et kloster. Jeg kan forsikre deg om at jeg ikke var med i den gruppen… Dessuten fikk vi oppleve SNØ og det var det flere vi traff på som aldri hadde opplevd før. Selv bærerne våre var uforberedt, så vi måtte finne frem det vi hadde av ekstra votter, luer og ullsokker, slik at alle slapp å fryse. Eller; egentlig frøs jeg mye. Selv om jeg hadde med ull og dun i søkk og kav, så var det ingen varme oppe i høyden. Det var greit da vi var ute og gikk, verre inne på gjestehusene. Det var ingen form for oppvarming innendørs og husene var ikke isolerte. Så det var friskt… Lykken var når jeg kunne legge meg i soveposen, med drikkeflasken full av kokvarmt vann. Livet er enkelt på tur og små gleder blir fort store…..

Trafikk kork på veien her, bestod som regel av at det lå en eller flere jak på stien. Dette ku-liknende dyret har lang og tykk pels, og ser nok farligere ut, enn det er.

Da var det siste innspurt opp til Mu Gompa. Så nært, allikevel så langt igjen, tenkte jeg….

Endelig inne og fremme i det aller helligste, klosteret i Tsum Valley. Gompa betyr kloster og dette ble bygget i 1937 av en munk fra Tibet. Vanligvis bor det ca 20 munker her, som blir veiledet av en spirituell lærer. Livet er hardt her opp, derfor tilbringer de fleste vinteren ned i Kathmandu.

Mens de andre stod tidlig opp for å gå på topptur, satt jeg og mediterte, mens jeg så solen stå opp over fjellene i Himalaya. Det må kunne sies å være turens desiderte høydepunkt, med varm fersken te i koppen og ørn og gribber svevende over meg…

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at turen ble avsluttet med stil og eleganse. Men de siste kilometerne på grusvei, mellom Jagat og Machhakhola, sa kroppen stopp. Jeg greide knapt å løfte høyre foten, på grunn av smerter i hoften. Løsningen ble å praie en lastebil og betale dem for å kjøre meg resten. De skulle tross alt samme vei…og hadde plass i førersetet mellom sjåfør og annen-sjåfør. Det ble en «nær døden» opplevelse; på smal, humpete og langs-stup-ned-mot-elven vei. Jeg var helt skjelven da vi kom frem og utrolig imponert over at vi verken hadde veltet eller kjørt over en geit. Turen ble feiret med fest på kvelden, hvor det stod dal bat og øl på menyen. Og jeg har vel innsett at fjelltur i Nepal kanskje ikke er det smarteste for hofte opererte eldre damer, med dårlige knær. Men jeg er glad for at jeg dro og FOR EN FANTASTISK TUR!!

Vi våknet til skikkelig vinterstemning, da vi var på vei nedover. Jeg var glad snøen ikke kom før, siden det kunne ha blitt problem med å komme helt opp til Mu Gompa.

Vi besøkte meditasjonshulen til Milarepa, en kjent skikkelse i tibetansk buddhisme. Fotavtrykket som kan sees i fjellet, er hellig og et tegn på at han virkelig satt her i årevis og mediterte.

Dette var et relativt nybygd kloster og her lå også helsesenteret. Men alt var stengt, lukket og låst.

Stien snodde seg nedover fjellsiden og det var utrolig vakkert.

Jeg ble aldri lei av å se på fjellene og undre meg over hvordan de levde her.

Jeg hadde sett frem til den lange og relativt flate veien, men den ble for lang og for flat. Fordelen var at her kunne det kjøre biler og jeep, så jeg var ikke den eneste som betalte for å sitte på…

Innsiden av en nepalsk lastebil var noe ulik en norsk… Som gammel anleggsarbeider stusset jeg litt på alt krimskramset i vinduet, men siden ingen snakket engelsk, kunne jeg ikke få noen svar.

Hele gruppen samlet seg for å feire en vellykket tur. På menyen stod selvfølgelig nasjonalretten Dal Bhat, i en eksklusiv utgave med kjøtt. Vanligvis er det kun ris, linsesuppe og grønnsak curry, et enkelt måltid som de lokale spiser flere ganger til dagen. Jeg forsøkte å spør om de ikke ble lei, men jeg tror ikke de forstod spørsmålet.. Lei av Dal Bhat, ALDRI…

Last call for mrs Annbjoerg Salte

Jeg er den første til å innrømme, at jeg liker å ha god tid på meg, når jeg skal ut å fly. Selv på innenlands flyvninger, kommer jeg helst 3 timer før og vil nok heller sitte på flyplassen og vente, enn i bil på vei til flyplassen med høy puls og dårlig tid. Når det skal sies, så gjelder nok mine tidsberegninger på «hvor lang tid i forveien bør man møte opp» tog, båt og buss også. Alt hvor jeg har kjøpt billett på forhånd og har et fast klokkeslett å forholde meg til, må beregnes god tid. Jeg har ikke tall på alle timene jeg har ventet og kost meg med bok og nistepakke. Det er godt jeg ikke reiser så ofte med offentlig transport….

London Heathrow har mange terminaler og noen må man ta buss mellom. Sånt tar tid…

Jeg var tidlig ute før flyvning, tross alt skulle jeg helt til Kathmandu. Det ble lenger å vente enn jeg hadde tenkt, flyet fra Sola var forsinket. Sånn venting liker jeg ikke, ihvertfall når det er knapt med tid mellom flyvningene i utgangspunktet (etter min beregning). Endelig kom vi oss avgårde og jeg ble glad da jeg kom på at jeg fikk en time ekstra til å rekke neste fly, på grunn av tidsforskjellen. Sånn kan me like…

Qatar Airways er flere ganger kåret til verdens beste flyselskap og jeg forstår godt hvorfor..

Bare maten er verd billettprisen og jeg mesket meg. Gratis vin fikk vi også, jeg hadde lurt på det, siden det er et muslimsk flyselskap. Men her var både whiskey og gin, selv om det ikke fristet å ha til maten.

Dette har jeg aldri sett på fly tidligere og jeg syntes det var en flott påminnelse. Det var romslig mellom setene, men ikke så romslig.

Men så mistet jeg 20 minutter mens vi ventet på parkeringsplass til flyet. Nye 20 minutter forsvant, da jeg måtte fra terminal 2 til 4. Der var plutselig en sikkerhetskontroll og selv om vi bare var 4 stykker som skulle gjennom, stod jeg fast. Med totalprotese i begge hofter, er jeg vant med å bli kroppsvisitert HVER GANG jeg skal gjennom en kontroll, men det er varierende hvor nøye de er. Her var hun VELDIG nøye og tiden gikk. Nå var det kun 30 minutter til flyet skulle gå og jeg løp. Heldigvis fikk jeg sjekket inn rett etter sikkerhetskontrollen var passert og heldigvis hadde jeg covid-19 passet printet i papirformat. Sjelden har papirene mine blitt så grundig sjekket. Så løp jeg igjen…

Det ble morgenkaffe i Doha, og aldri har jeg drukket mer eksklusiv kaffe. Den var økologisk, fairtrade og sikkert håndplukket, skal man dømme etter prisen. Aldri før har jeg betalt 82,- norske kroner for et pappbeger med Gudedrikken.

Vi fikk både pute og pledd, dessuten hadde jeg en hel 3 seters rad for meg selv, så jeg snorksov under det meste av flyturen.

På lange internasjonale flyvninger stenger innsjekking 30 minutter før avgang. Så da jeg galopperte gjennom den uendelig lange korridoren mot gate 11, hørte jeg for første gang i mitt liv, navnet mitt over høytalerne: Last call for mrs Annbjoerg Salte… Da jeg nærmet meg, stod de ansatte og ropte og viftet med armene, mens de heiet. Det var et stort øyeblikk da jeg endelig seig ned i flysetet, svett og oppkavet. Men skikkelig lettet og glad….

Endelig satte jeg føttene på nepalske jord. Det føltes bra…

Vi ble standsmessig møtt rett innenfor terminalbygget.

Jeg ble møtt på flyplassen av min gode venninne Ingvill og privat sjåfør og det var jeg glad for.

Jeg visste at det kreves en viss grunntrening for fottur i Nepal. Men at det også er en fordel med god fysisk form når man er på reisefot, håpet jeg at jeg aldri opplever igjen. Jeg rakk mine fly og er takknemlig for det. Dessuten fikk jeg en god treningsøkt, jeg har ikke løpt så raskt på mange år som jeg gjorde i går. Nå er det bare å glede seg til resten av turen….

Tenk å reise helt til Kathmandu og ende opp med å spise fish’n chips… Men det smakte fortreffelig…

Pakket og klar for Nepal.

Det begynner å nærme seg avreise og jeg gleder meg veldig. Jeg funnet frem alt jeg tenker at jeg trenger, men nå er det såpass lenge siden jeg var på fottur i fjerne strøk, at jeg knapt vet hva man kan forvente. Hvor varmt blir det? Skal jeg pakke shorts og t-skjorte, eller kun ull og vanntett? Skal jeg ta bilder med mobil eller bære med speilrefleks kamera? Hvor lader man alle elektroniske duppedingser, kan jeg forvente strøm og WiFi langt oppi fjellene?

Det ble en tur opp til Vaglefjellet på 129 meter over havet, i går. Kanskje ikke den ultimate oppkjøring til høyden, men pytt pytt.

Det har blitt mange turer i vinter og jeg har gått mange bakker. Både opp og ned…

Det skulle egentlig være en fottur opp til Everest Basecamp og Island Peak, så jeg dro på brekurs og meldte meg på. Men så ble den turen avlyst, fordi hele verden var lammet av covid-19. Da livet så smått begynte å vende tilbake til normalt, våknet drømmen igjen om å oppleve fjellene i Nepal. Men jeg innså raskt at jeg måtte forberede meg godt. Penger var ikke det største problemet, selv om en slik tur fort blir dyrt. Jeg har en egen sparekonto for tur, hvor jeg setter av litt hver måned og bare glemmer at jeg har den. Slik har jeg opplevd både Kilimanjaro og inkastiene i Peru, ved å spare i noen år før jeg dro. Så pengene til Nepal var oppspart og stod fortsatt på konto. Den fysiske formen derimot…

Det gjelder å ha mot til å være den man er, og ikke miste motet fordi man er den man er…. Sitater er ukjent, men jeg liker det godt.

Det er bare å spenne på Ole og Dole for å ta en treningstur.

Jeg har innsett at jeg er ikke 20 år lengre og at formen ikke er god nok til en topptur på over 6000 meter. Men dersom jeg skal vente på at kroppen kjennes topp ut, kommer jeg meg aldri til Nepal. Mest sannsynlig ingen andre steder heller, dersom jeg lar dagsformen bestemme… Derfor har jeg trent det jeg har greid, med tanke på at jeg jobber 100% og har et travelt liv utenom. Og det har faktisk vært det kjekkeste med hele forberedelsene, alle flotte turene jeg har gått, alene og sammen med andre. Dessuten har jeg fått gang på spinningsykkelen igjen, som har stått og støvet på loftet i flere år OG jeg har trent styrkeprogrammet som fysioterapeuten gav meg og som jeg hater. Utrolig hva det hjelper med rett motivasjon…..

De har fått trimmet seg, både barn og barnebarn…

Men om det er nok, gjenstår å se… Det er forskjell på en tur på 1-2 timer og dagsmarsjer på 4-8 timer hver dag. Turen jeg skal avsted på, er rangert som MIDDELS til KREVENDE og Nepal er kjent for bratte fjell. Det er slett ikke Jæren, og derfor har jeg pakket støttebandasjer, staver, smertestillende, varmesalve og annet som kan avlaste og lindre knær, hofter og rygg. Rett og slett et vandrende apotek og forberedt på det meste. Det er en gruppetur jeg skal delta på og vi skal opp en dal. Tsum Valley er kjent for vakker natur, høye fjell og et pilegrimssted for buddhister. Dalen ble åpnet for fotturer i 2008 og er kjent for utallige kloster og hellige huler. De fleste som bor her, stammer opprinnelig fra Tibet og lever relativt enkelt. Dessuten blir det noen dager i Kathmandu og der har jeg heller aldri vært. Dette blir spennende..

Det sies at en gang i året skal man dra til et sted hvor man aldri har vært før….

Det meste jeg har pakket av turutstyr, er godt brukt. Jeg er nok ikke den som oppgraderer utstyr veldig ofte og tenker at det er godt nok. Fjell er fjell, og så lenge man ikke fryser eller får heteslag, er alt greit. Jeg har fått pakkeliste av arrangør og dessuten har jeg mine egne lister fra tidligere turer. Det verste er egentlig ventingen på å dra og tanken på alt som kan gå galt. Men så kan det fort gå godt også…. Uansett er det en drøm som går i oppfyllelse og drømmer skal vi ta på alvor. Og du, ikke vent.. Noen tenker på alt de vil gjøre når de blir pensjonister, eller når man blir i bedre form, ungene er store, lånet nedbetalt, husarbeidet tatt, garasjen malt og så videre og videre. Men livet venter ikke på noen og en dag kan det være for seint. Det vet jeg en del om…

Noen har spurt hvorfor jeg absolutt vil til Nepal, når vi har så mange fine fjell her i Norge. Det er umulig å svare på, men jeg prøver med kultur, historie, og så videre..

Skottland, på en langhelg.

Det er fort gjort å ta seg en tur over dammen for å besøke Skottland. I hvert fall for oss som bor her på Sør-Vestlandet, hvor det er mulig å fly fra Stavanger til Aberdeen på 45 minutter. Men da har man god medvind, for ellers tar turen en time. Kystbyen Aberdeen er et godt utgangspunkt, enten man vil opp i fjellene, være ved sjøen eller besøke den fantastiske hovedstaden, Edinburgh. Det er god tog- og bussforbindelse i alle retninger, dessuten er granittbyen verd et besøk for sin egen del. Aberdeen er kjent for å være Skottlands viktigste havneby og kalles ofte for «Europas oljehovedstad».

Det var en nydelig kveld for en flytur, med en fantastisk solnedgang over havet…

Flyet var forsinket, så jeg fikk det travelt med å rekke toget sørover. Jeg løp som et pisket skinn over perrongen og rakk det akkurat. På Haymarket skiftet jeg tog til Livingstone, heldigvis uten å måtte løpe…

Jeg dro over for å besøke en god venninne, Alex, som bor en halvtimes tid utenfor Edinburgh. Her var planen at hun skulle vise meg alle de fine turmulighetene som finnes i området, siden vi tross alt er like glad i turgåing. Jeg har vært mange ganger i Edinburgh, men da helst for å besøke byen. Fjelltur forbinder jeg med The Highlands i nord, men Skottland er litt sånn som Norge. Vet du hvor du skal dra, er det fjell og turmuligheter overalt. Dessuten er de flinke til å merke og skilte løyper, samt tilrettelegge med parkeringsplasser. Gode kart og turguider anbefales, min erfaring er at apper og turbeskrivelser på nett er litt mer mangelfullt. Dessuten der det vanskeligere med mobildekning, særlig når man kommer ut av de større byene.

Vi parkerte ved Threipmuir Reservoir Car Park og gikk på fin grusvei i kulturlandskapet.

Det er mye sau i Skottland og vi passerte en bonde i full gang med å vaksinere flokken sin. Det var lett å komme i snakk med menneskene vi traff på turen, enten det var bønder eller turgåere.

Naturen bestod av mye myr og lynghei, og vi var heldige med været på turen vår. Klimaet er omtrent som hjemme, mye regn og vind.

Det var ikke problem å finne frem, jeg hadde tross alt med egen guide… Men selv uten, er det lett å være på tur i Skottland. Her i Pentland Hills var mye grusvei og tydelige stier, samt skilt ved alle steder hvor stien delte seg.

Skottland er godt kjent for sine munroes, som er et fjell på over 914 meter over havet. Det er en populær aktivitet å samle på munroes, for det er 284 fjell som faller inn i den kategorien. De fleste ligger lengre nord og høyest av dem alle er Ben Nevis, på 1345 m.o.h. Her finnes alt fra krevende klatreruter, til mer «snille» fotturer. Jeg besteg Ben Nevis for omtrent 25 år siden og vet at selv om de skotske fjellene ikke kan måle seg i høyde med de norske, er det viktig å være forberedt. Husk gode sko, varme klær, niste, førstehjelpsutstyr og kart. Været skifter fort og det er vanlig med tåke og regn.

Alle toppene hadde navn, det var West Kip og East Kip, samt en hel haug som jeg ikke husker navnet på. Vi gikk opp og ned og opp igjen, mange ganger….

Det blåste skikkelig friskt på toppen, så det var ikke aktuelt å sitte der med nistepakken og beundre utsikten.

Det var folksomt i fjellheimen, vi møtte mange turgåere. Pentland Hills Regional Park ligger sørvest for Edinburgh og høyeste punktet er 579 m.o.h. Man kan gå inn i området fra forskjellige sider og gå både korte og lange turer.

Vi hadde en fantastisk dag i fjellene, selv om mange kaller Pentland åser og ikke fjell. Jeg tok bilde av ALT som gjør en tur i Skottland annerledes enn en tur i Norge, som husene vi passerte, innsjøene som var laget av mennesker og fuglelivet. Nisten var kakao og pai, som vi spiste nede i dalen, hvor det var mulig å finne litt ly for vinden. Etterpå hadde vi egentlig planlagt å ta et bad i Harperrig Reservoir, som er Alex sin foretrukne badeplass, men det fristet lite. Vi var iskalde og kombinasjonen av +2 grader og sterk vind, gjorde at det ble en kort gåtur til Cairns Castle. Man kan ikke besøke Skottland og ikke se noen slott!!!

Tenk å bodd her, uten naboer og gatelys.. Med adkomst på grusvei og bare fjell rundt…

Slottet Cairns ligger ved bredden av innsjøen, som egentlig er et vannresovar for gårdene i området. Det ligger en herregård like ved og hele området er tilrettelagt for leie. Særlig er det visstnok populært å feire bryllup her.

Slottet er fra 1500 tallet og lite gjenstår idag. Og det lille som står, er relativt gjengrodd. Men jeg var allikevel fornøyd.

Men Skottland er ikke bare fjell, her er en lang og variert kystlinje. Man kan gå en tur på stranden eller ta en langtur på mange uker. Vi valgte ut det som mange regner som den vakreste strekningen på Fife Coastal Path, nemlig fra Anstruther til St Monans og videre til Elie. Stien går helt ute ved havet, gjennom små landsbyer som fremdeles har fiske som livsgrunnlag. Man passerer havbasseng, som er tilrettelagt for bading og jeg skulle virkelig ønske det var sommer og varmt. En sen lunsj ble spist på en lokal kafé, hvor vi stod en halv time i kø, før vi i hele tatt fikk bord. Om sommeren kunne køen stå rundt hele kvartalet, en kø for kafé og en for takeaway, så vi var tross alt heldige. På menyen stod tradisjonelle retter, det meste fersk sjømat, som fish’n chips og krabbekaker. Jeg spiste som de lokale, dynket maten i salt og eddik, hadde grønne erter som tilbehør og skylte ned med sterk te med melk i. Det smakte fortreffelig.

Fra der vi stod, kunne vi se over mot Arthur Seat i Edinburgh, samt åsene vi hadde vandret over dagen før.

Det var slett ikke travelt i gatene på en søndags morgen i slutten av januar.

Det var lavvann da vi kom til Anstruther og det luktet sterkt av tang og tare. Vi parkerte bilen her og startet å gå, for så å ta bussen tilbake. Eller man kan starte med å ta buss og gå tilbake.

De store betongklossene, som var gangstien over elva, hadde flyttet på seg under en vinterstorm og ENKELTE mente vi skulle hoppe. Da hadde jeg heldigvis vett til å si nei, jeg er like spenstig som en sekk poteter, så det ble en omvei.

Kyststien er godt merket og lett å følge. Hele turen er 187 kilometer lang og går fra Kincardine til Newburgh. Man regner mellom en uke og 10 dager på å gå hele, så gjett hvem som straks startet å planlegge??!!

Som dere ser, er en langhelg egentlig altfor lite… Men jeg må si at når det er alt man har, fikk vi virkelig maksimalt ut av den. Det ble ingen tur inn til Edinburgh og det var helt greit. Det er mye annet å se, dessuten hadde Alex lagt en plan om at jeg skulle spise meg gjennom alle Skottlands nasjonalretter, både black pudding (blodpudding som ikke er søt), haggis (som er innmat av sau, blandet med havregryn, løk og krydder) og lokale oster. Jeg var forberedt på whiskey, men her i nabolaget var det visstnok et gin destilleri, så da drakk vi det. Det var med tungt hjerte jeg tok buss og tog tilbake til Aberdeen, men jeg kommer forhåpentligvis snart igjen til Bonnie, Bonnie Scotland…

Noen steder å husene utsatt til, på lavaklipper. Jeg så for meg høyvann og vinterstorm, men i følge guiden lå de trygt og hadde gjort det i mangfoldige år.

Parkeringsplassene var forbeholdt fiskere på ukedagene og det var lett å se at dette ikke bare var en pittoresk landsby forbeholdt turister. Her var verken suvenirbutikker eller fancy kaffebarer, her var ekte skotsk hverdagsliv.

Det ene idylliske stedet etter det andre åpenbarte seg og jeg var mest betatt av nærheten til havet.

Jeg siklet på de naturlige bassengene, som visstnok var populære året rundt. Vi så ingen som badet da vi passerte, men det kan ha vært tilfeldig.

Det ligger mange severdigheter langs ruten. Her var på slutten av 1800 tallet et industriområde, hvor de utvant salt fra sjøvann. Det er kun vindmøllen som har overlevd og står som et sjømerke for alle ute på havet.

Vi ankom kirken i St Monans fra sjøen. Det var lettere sagt enn gjort, klippene var sleipe og vanskelige å gå på. Men FOR en opplevelse….

Det ble en kraftig lunsj, her ble fisken veid slik at alle fikk like mye. Det kan være derfor at stedet var så populært…

Jeg må innrømme at vi tok bilen bort til Elie for å se på Elie Ness Lighthouse. Etter den kraftige lunsjen, var hvert skritt en lidelse…

Like ved fyret ligger også Lady`s Tower, men hva det var og hvorfor det lå her, fant vi aldri ut… Det er ikke alt man kan finne på Google….

Det ble kveld og mørkt før vi kjørte hjem, og da var en stopp for å beundre Forth Road Bridge obligatorisk… Vakkert…

Teltlivets mange gleder…

Det er vel ingen som er uenige med meg, når jeg sier at sommer er kjekkest når sola skinner og temperaturen passe behagelig? Når livet kan leves utendørs, enten det er i hagen, på terrassen, stranden, i storby, campingplass, på fjellet eller i skogen. Når vi har late dager eller aktive, spiser ute og slumrer i skyggen under et tre. Da er livet aller best, synes ihvertfall jeg. Og særlig når man har ferie….

Blomstereng i alle retninger, fra toppen av Feldberg. Alt i nydelig solskinn…

Å ta kaffi utenfor teltet, med utsikt over Titisee, er en fin start på dagen.

Teltliv er enkelt, selv om man kan oppleve å få naboer tett på her i Tyskland. Noen trakk opp pluggene mine, for å parkere bilen enda nærmere teltet mitt.

Teltliv er fantastisk, det er billig og enkelt. Campingplasser ligger som regel fint til, med trær og natur tett på. Jeg vokste opp med at telttur var eksotisk, tenk at vi campet både på Nøtterøy, Bogstad og helt til Sverige. Dessuten har vi i Norge allemannsretten, som tillater oss til å sette opp teltet de fleste steder i landet. I Tyskland fungerer det ikke slik, her er det forbudt å sette opp telt utenfor campingplasser. Men slik jeg har opplevd at det praktiseres, kan man overnatte i naturen dersom man er på langtur, som for eksempel Der Westweg. Jeg har ikke fått noen negative tilbakemeldinger, men det har vært å sette opp teltet seint og pakke ned tidlig.

Det var ikke tidenes teltplass, fuktig og vått. Jeg måtte plukke snegler av teltet, før jeg kunne pakke ned, samt det krelte av insekter. Egentlig ganske naturlig, siden det var midt i skogen…

Et sånt telt ville jeg heller hatt, men det veier nok altfor mye til å bære. Det stod ved en kafé, så jeg er usikker på hva det ble brukt til. Dessuten har jeg lavvo hjemme.

Mitt telt er så lite at det ikke er mulig å sitte oppreist i det. Jeg må krype inn og krype ut. Sekken og sko må ligge utenfor, i det lille forteltet. Men, det veier under 1 kilo og settes opp med vandrestaven.

Frokosten ble en kamp med andeflokken, som ville ha maten min.

Siden jeg skulle bære teltet, tok jeg selvfølgelig med det letteste, av mine 5 telt. Det som har samme størrelse som en kiste, bare litt høyere under taket. Hvor alt som skal gjøres, må skje utendørs. Det hvor jeg alltid ber til høyere makter, om fint vær… Ikke nødvendigvis sol, bare ikke regn. Teltet mitt tåler regn, men det er bare så upraktisk… Og vått..

Campingplassen Welherhof har en kafé, hvor jeg rigget meg til for å vente på fint vær..

Da kaféen var stengt, satt jeg på lekeplassen. Der var nemlig en hyggelig hamnock med tak over, perfekt for å koke kaffi.

Sånn vær vil jeg ha, sol og skyfri himmel. Dette er fra et naturreservat, jeg passerte på Der Westweg.

Det går fint å ligge inni teltet og lytte til regnet som trommer på telt duken, som forøvrig har samme tykkelse som silkepapir. Det er bare litt koselig… Men så må man på do.. Det skjer, før eller senere, og med mindre man har tisseflaske, må man ut. Da blir man våt og alt det våte kommer inn, hvor jeg ikke vil ha det. Forsøk å snike deg ut, fra et telt som er 40 cm høyt, ta på sko og rett deg opp til stående. Det er ikke bare lett…

Ingen grunn til å ligge i teltet når det regner, da er det bedre å komme seg ut på tur.

Med gratisbilletter på tog og buss, er det kjekt å kjøre planløst rundt i distriktet. Det er tørt og varmt der, og er man heldig, får man sitteplass.

Eller sitte på kafé og se hvor lang tid man klarer å bruke på å drikke opp en cappuccino.

Man kan gå i butikker, for å se på alt det fine de selger, som man allikevel ikke kan kjøpe, fordi det ikke er plass i sekken.

Og når alt det er gjort og det fremdeles regner, kan man ligge i teltet, drikke vin, spille høy musikk og legge kabal på mobilen. Noe som forutsetter strøm og må planlegges nøye.

Dessuten kan du banne på, at det alltid samler seg dammer. Og da trekker vannet før eller siden inn. Jeg har flere ganger våknet med store mengder vann inni teltet og det er aldri kjekt. Det tar tid å få tørket sovepose, klær, sekk og resten av utstyret. Samtidig krever det sol, litt vind og varme. Det er som regel da jeg spanderer på meg en natt eller to innendørs, litt avhengig av hvor vått alt er og været meldt fremover. For livet er best i telt, men ikke nødvendigvis i pøsregn.

En nydelig start på dagen, gjør at jeg fort glemmer alt regnet som falt i går. Og i natt..

Etter mange netter, i knøttlite telt, er det utrolig hvor godt det er å ligge i seng… Med strøm, stol, bord, dusj, kaffetrakter osv. Alt det som vi tar for gitt i hverdagen, setter man plutselig mye større pris på… Og det er vel halve poenget med ferie!!

Der Westweg, på de styggeste skoene jeg noensinne har eid…

Noe av det viktigste å tenke på, når man skal på tur, er hva har man på beina. Jeg har egentlig ikke noe godt forhold til sko, sikkert fordi jeg alltid blir sendt over til herreavdelingen for å finne noe som passer. Mitt valg er aldri hva har jeg lyst på, men hva får jeg klemt meg oppi. Siden de gamle fjellsko mine var beregnet på terreng og ikke grus, dessuten hullete og nedslitt, var jeg nødt til å kjøpe nye sko før der Westweg…

Schwartzwald ligger sørvest i Tyskland og et stort skogsområde. Tenk Brødrene Grimm og deres mørke eventyr, det sies at de fant mye gamle sagn og inspirasjon i skogene her.

Det er mange landsbyer og veier, så man er aldri langt unna sivilisasjonen.

Der Westweg er Tysklands eldste og mest kjente langdistanseløype. Den starter i Pforzheim og ender i Basel.

Det første paret likte jeg godt, men de var kjøpt på nett og passet egentlig ikke. Så to uker før avreise, løp jeg rundt i sportsbutikker og jaktet etter den perfekte sko. Jeg endte opp med en sko, som var god på foten og fulldempet. Men den så ut som noe min bestefar ville brukt, en kryssing mellom snøjoggings og flytebrygge. Men nå jeg er blitt så gammel, at det er komfort over estetisk nytelse, så jeg tenkte «jada, fine de».

Jeg var fast bestemt på å se både det nye og gamle slottet i Neuenbürg, selv om det ble en skikkelig lang omvei. Det var tabbe…

Det var lange og varme timer, på endeløse grusveier.

En gammel mann hadde funnet en benk i skyggen. Veldig smart…

Jeg hadde telt og fullt utstyr med, men sekken var veid inn til 12,4 kg før avreise. Det var FØR mat og vann, som jeg trodde det skulle bli lett å få tak i.

Jeg brukte skoene så mye som mulig før jeg dro, men det var kanskje ikke nok. For det jeg ikke hadde tatt med i beregningen, var varmen. Med over 30 grader og steikende sol, ble beina både hovne og svette. Dessuten ble sekken mye tyngre, fordi det var mye vanskeligere å få tak i mat og drikke enn jeg hadde sett for meg. Kanskje fordi min guidebok var fra 2016 og utdatert etter covid….

Når jeg først fikk tak i mat, flesket jeg skikkelig til. Jeg hadde sett for meg mye bier und wurst, men det har blitt mest bier und snitzel…. Eller annet svin…

Det var ikke mange steder å få tak i vann, totalt har jeg funnet 2 vannkilder.

Særlig når jeg overnattet i skogen, brukte jeg mye tid på å tenke på drikke. Jeg måtte rasjonere på vannet, dråpene var gull verd.

En av de første dagene, gikk jeg 25 kilometer på tørket aprikos og noen never med nøtter. Sånn er idiotisk og jeg var utslitt da jeg kom frem. Men kafeen hvor jeg hadde planlagt å fylle vann, samt spise meg god og mett, var stengt. Det opplevde jeg flere ganger, så jeg handlet mat til å bære med meg og fylte alt av vannflasker når jeg kunne. Det måtte jo gå galt…

Langt der nede så jeg et hus, hvor jeg sikkert hadde fått vann. Men jeg orka ikke omveien…

Det ser så frodig og grønt ut, så jeg forsto ikke hvorfor jeg ikke fant en bekk.

Men det var mye spennende å se underveis, slik som Keiser Wilhelm sitt høye tårn.

Eller denne skogsengelen, som voktet stien hvor jeg gikk. Det var flere engelkunstverk langs stien og jeg måtte bare stoppe og beundre kreativiteten.

Jeg kan ikke skylde det på skoene, for de fungerte bra. Litt sårbeint, men det må man regne med uansett. Men når sekken plutselig gikk fra 12,4 kg til godt over 20, sa kroppen stopp. Etter 2 prolaps operasjoner, totalprotese i begge hofter og mye slitasjegikt i begge knær, må jeg bare lytte til den. Ja, jeg kunne båret mindre vann, men jeg er sånn som svetter bare jeg ser på tur skoene. Og i over 30 grader nytter det ikke å være kjip på å drikke, det er farlig å bli dehydrert. Det lærte jeg i Florida, hvor jeg gikk på en smell.

Utslått av varme og tung sekk, lå jeg rett ut i gresset. Det var fint det også.

Hei kor det går… Det er ikke bare i Norge vi har hoppbakker og er gode i skisport. Jeg har passert utallige skianlegg og har forstått at det er vinteren som er høysesong her.

Det ble en natt på hostel i Freiburg, i øverste køye på 11 manns rom. Det var stappfullt av ungdommer og jeg tror faktisk at han i underkøya snoket høyere enn meg…

Derfor tok jeg buss, deretter tog. Jeg har innlosjert meg på en campingplass ved Titisee. Jeg er slett ikke skuffet over at jeg ikke fikk gått hele Der Westweg, det hadde ikke gått uansett, siden jeg mistet 2 dager pga kansellert fly. Og jeg er slett ikke ferdig med vegen, idag er planen å leie sykkel og sykle en eller flere av etappene. Det blir bra, meg og de stygge skoene. Som faktisk blir finere og finere jo mer jeg går på dem…