Skottland, på en langhelg.

Det er fort gjort å ta seg en tur over dammen for å besøke Skottland. I hvert fall for oss som bor her på Sør-Vestlandet, hvor det er mulig å fly fra Stavanger til Aberdeen på 45 minutter. Men da har man god medvind, for ellers tar turen en time. Kystbyen Aberdeen er et godt utgangspunkt, enten man vil opp i fjellene, være ved sjøen eller besøke den fantastiske hovedstaden, Edinburgh. Det er god tog- og bussforbindelse i alle retninger, dessuten er granittbyen verd et besøk for sin egen del. Aberdeen er kjent for å være Skottlands viktigste havneby og kalles ofte for «Europas oljehovedstad».

Det var en nydelig kveld for en flytur, med en fantastisk solnedgang over havet…
Flyet var forsinket, så jeg fikk det travelt med å rekke toget sørover. Jeg løp som et pisket skinn over perrongen og rakk det akkurat. På Haymarket skiftet jeg tog til Livingstone, heldigvis uten å måtte løpe…

Jeg dro over for å besøke en god venninne, Alex, som bor en halvtimes tid utenfor Edinburgh. Her var planen at hun skulle vise meg alle de fine turmulighetene som finnes i området, siden vi tross alt er like glad i turgåing. Jeg har vært mange ganger i Edinburgh, men da helst for å besøke byen. Fjelltur forbinder jeg med The Highlands i nord, men Skottland er litt sånn som Norge. Vet du hvor du skal dra, er det fjell og turmuligheter overalt. Dessuten er de flinke til å merke og skilte løyper, samt tilrettelegge med parkeringsplasser. Gode kart og turguider anbefales, min erfaring er at apper og turbeskrivelser på nett er litt mer mangelfullt. Dessuten der det vanskeligere med mobildekning, særlig når man kommer ut av de større byene.

Vi parkerte ved Threipmuir Reservoir Car Park og gikk på fin grusvei i kulturlandskapet.
Det er mye sau i Skottland og vi passerte en bonde i full gang med å vaksinere flokken sin. Det var lett å komme i snakk med menneskene vi traff på turen, enten det var bønder eller turgåere.
Naturen bestod av mye myr og lynghei, og vi var heldige med været på turen vår. Klimaet er omtrent som hjemme, mye regn og vind.
Det var ikke problem å finne frem, jeg hadde tross alt med egen guide… Men selv uten, er det lett å være på tur i Skottland. Her i Pentland Hills var mye grusvei og tydelige stier, samt skilt ved alle steder hvor stien delte seg.

Skottland er godt kjent for sine munroes, som er et fjell på over 914 meter over havet. Det er en populær aktivitet å samle på munroes, for det er 284 fjell som faller inn i den kategorien. De fleste ligger lengre nord og høyest av dem alle er Ben Nevis, på 1345 m.o.h. Her finnes alt fra krevende klatreruter, til mer «snille» fotturer. Jeg besteg Ben Nevis for omtrent 25 år siden og vet at selv om de skotske fjellene ikke kan måle seg i høyde med de norske, er det viktig å være forberedt. Husk gode sko, varme klær, niste, førstehjelpsutstyr og kart. Været skifter fort og det er vanlig med tåke og regn.

Alle toppene hadde navn, det var West Kip og East Kip, samt en hel haug som jeg ikke husker navnet på. Vi gikk opp og ned og opp igjen, mange ganger….
Det blåste skikkelig friskt på toppen, så det var ikke aktuelt å sitte der med nistepakken og beundre utsikten.
Det var folksomt i fjellheimen, vi møtte mange turgåere. Pentland Hills Regional Park ligger sørvest for Edinburgh og høyeste punktet er 579 m.o.h. Man kan gå inn i området fra forskjellige sider og gå både korte og lange turer.

Vi hadde en fantastisk dag i fjellene, selv om mange kaller Pentland åser og ikke fjell. Jeg tok bilde av ALT som gjør en tur i Skottland annerledes enn en tur i Norge, som husene vi passerte, innsjøene som var laget av mennesker og fuglelivet. Nisten var kakao og pai, som vi spiste nede i dalen, hvor det var mulig å finne litt ly for vinden. Etterpå hadde vi egentlig planlagt å ta et bad i Harperrig Reservoir, som er Alex sin foretrukne badeplass, men det fristet lite. Vi var iskalde og kombinasjonen av +2 grader og sterk vind, gjorde at det ble en kort gåtur til Cairns Castle. Man kan ikke besøke Skottland og ikke se noen slott!!!

Tenk å bodd her, uten naboer og gatelys.. Med adkomst på grusvei og bare fjell rundt…
Slottet Cairns ligger ved bredden av innsjøen, som egentlig er et vannresovar for gårdene i området. Det ligger en herregård like ved og hele området er tilrettelagt for leie. Særlig er det visstnok populært å feire bryllup her.
Slottet er fra 1500 tallet og lite gjenstår idag. Og det lille som står, er relativt gjengrodd. Men jeg var allikevel fornøyd.

Men Skottland er ikke bare fjell, her er en lang og variert kystlinje. Man kan gå en tur på stranden eller ta en langtur på mange uker. Vi valgte ut det som mange regner som den vakreste strekningen på Fife Coastal Path, nemlig fra Anstruther til St Monans og videre til Elie. Stien går helt ute ved havet, gjennom små landsbyer som fremdeles har fiske som livsgrunnlag. Man passerer havbasseng, som er tilrettelagt for bading og jeg skulle virkelig ønske det var sommer og varmt. En sen lunsj ble spist på en lokal kafé, hvor vi stod en halv time i kø, før vi i hele tatt fikk bord. Om sommeren kunne køen stå rundt hele kvartalet, en kø for kafé og en for takeaway, så vi var tross alt heldige. På menyen stod tradisjonelle retter, det meste fersk sjømat, som fish’n chips og krabbekaker. Jeg spiste som de lokale, dynket maten i salt og eddik, hadde grønne erter som tilbehør og skylte ned med sterk te med melk i. Det smakte fortreffelig.

Fra der vi stod, kunne vi se over mot Arthur Seat i Edinburgh, samt åsene vi hadde vandret over dagen før.
Det var slett ikke travelt i gatene på en søndags morgen i slutten av januar.
Det var lavvann da vi kom til Anstruther og det luktet sterkt av tang og tare. Vi parkerte bilen her og startet å gå, for så å ta bussen tilbake. Eller man kan starte med å ta buss og gå tilbake.
De store betongklossene, som var gangstien over elva, hadde flyttet på seg under en vinterstorm og ENKELTE mente vi skulle hoppe. Da hadde jeg heldigvis vett til å si nei, jeg er like spenstig som en sekk poteter, så det ble en omvei.
Kyststien er godt merket og lett å følge. Hele turen er 187 kilometer lang og går fra Kincardine til Newburgh. Man regner mellom en uke og 10 dager på å gå hele, så gjett hvem som straks startet å planlegge??!!

Som dere ser, er en langhelg egentlig altfor lite… Men jeg må si at når det er alt man har, fikk vi virkelig maksimalt ut av den. Det ble ingen tur inn til Edinburgh og det var helt greit. Det er mye annet å se, dessuten hadde Alex lagt en plan om at jeg skulle spise meg gjennom alle Skottlands nasjonalretter, både black pudding (blodpudding som ikke er søt), haggis (som er innmat av sau, blandet med havregryn, løk og krydder) og lokale oster. Jeg var forberedt på whiskey, men her i nabolaget var det visstnok et gin destilleri, så da drakk vi det. Det var med tungt hjerte jeg tok buss og tog tilbake til Aberdeen, men jeg kommer forhåpentligvis snart igjen til Bonnie, Bonnie Scotland…

Noen steder å husene utsatt til, på lavaklipper. Jeg så for meg høyvann og vinterstorm, men i følge guiden lå de trygt og hadde gjort det i mangfoldige år.
Parkeringsplassene var forbeholdt fiskere på ukedagene og det var lett å se at dette ikke bare var en pittoresk landsby forbeholdt turister. Her var verken suvenirbutikker eller fancy kaffebarer, her var ekte skotsk hverdagsliv.
Det ene idylliske stedet etter det andre åpenbarte seg og jeg var mest betatt av nærheten til havet.
Jeg siklet på de naturlige bassengene, som visstnok var populære året rundt. Vi så ingen som badet da vi passerte, men det kan ha vært tilfeldig.
Det ligger mange severdigheter langs ruten. Her var på slutten av 1800 tallet et industriområde, hvor de utvant salt fra sjøvann. Det er kun vindmøllen som har overlevd og står som et sjømerke for alle ute på havet.
Vi ankom kirken i St Monans fra sjøen. Det var lettere sagt enn gjort, klippene var sleipe og vanskelige å gå på. Men FOR en opplevelse….
Det ble en kraftig lunsj, her ble fisken veid slik at alle fikk like mye. Det kan være derfor at stedet var så populært…
Jeg må innrømme at vi tok bilen bort til Elie for å se på Elie Ness Lighthouse. Etter den kraftige lunsjen, var hvert skritt en lidelse…
Like ved fyret ligger også Lady`s Tower, men hva det var og hvorfor det lå her, fant vi aldri ut… Det er ikke alt man kan finne på Google….
Det ble kveld og mørkt før vi kjørte hjem, og da var en stopp for å beundre Forth Road Bridge obligatorisk… Vakkert…

 

 

Teltlivets mange gleder…

Det er vel ingen som er uenige med meg, når jeg sier at sommer er kjekkest når sola skinner og temperaturen passe behagelig? Når livet kan leves utendørs, enten det er i hagen, på terrassen, stranden, i storby, campingplass, på fjellet eller i skogen. Når vi har late dager eller aktive, spiser ute og slumrer i skyggen under et tre. Da er livet aller best, synes ihvertfall jeg. Og særlig når man har ferie….

Blomstereng i alle retninger, fra toppen av Feldberg. Alt i nydelig solskinn…
Å ta kaffi utenfor teltet, med utsikt over Titisee, er en fin start på dagen.
Teltliv er enkelt, selv om man kan oppleve å få naboer tett på her i Tyskland. Noen trakk opp pluggene mine, for å parkere bilen enda nærmere teltet mitt.

Teltliv er fantastisk, det er billig og enkelt. Campingplasser ligger som regel fint til, med trær og natur tett på. Jeg vokste opp med at telttur var eksotisk, tenk at vi campet både på Nøtterøy, Bogstad og helt til Sverige. Dessuten har vi i Norge allemannsretten, som tillater oss til å sette opp teltet de fleste steder i landet. I Tyskland fungerer det ikke slik, her er det forbudt å sette opp telt utenfor campingplasser. Men slik jeg har opplevd at det praktiseres, kan man overnatte i naturen dersom man er på langtur, som for eksempel Der Westweg. Jeg har ikke fått noen negative tilbakemeldinger, men det har vært å sette opp teltet seint og pakke ned tidlig.

Det var ikke tidenes teltplass, fuktig og vått. Jeg måtte plukke snegler av teltet, før jeg kunne pakke ned, samt det krelte av insekter. Egentlig ganske naturlig, siden det var midt i skogen…
Et sånt telt ville jeg heller hatt, men det veier nok altfor mye til å bære. Det stod ved en kafé, så jeg er usikker på hva det ble brukt til. Dessuten har jeg lavvo hjemme.
Mitt telt er så lite at det ikke er mulig å sitte oppreist i det. Jeg må krype inn og krype ut. Sekken og sko må ligge utenfor, i det lille forteltet. Men, det veier under 1 kilo og settes opp med vandrestaven.
Frokosten ble en kamp med andeflokken, som ville ha maten min.

Siden jeg skulle bære teltet, tok jeg selvfølgelig med det letteste, av mine 5 telt. Det som har samme størrelse som en kiste, bare litt høyere under taket. Hvor alt som skal gjøres, må skje utendørs. Det hvor jeg alltid ber til høyere makter, om fint vær… Ikke nødvendigvis sol, bare ikke regn. Teltet mitt tåler regn, men det er bare så upraktisk… Og vått..

Campingplassen Welherhof har en kafé, hvor jeg rigget meg til for å vente på fint vær..
Da kaféen var stengt, satt jeg på lekeplassen. Der var nemlig en hyggelig hamnock med tak over, perfekt for å koke kaffi.
Sånn vær vil jeg ha, sol og skyfri himmel. Dette er fra et naturreservat, jeg passerte på Der Westweg.

Det går fint å ligge inni teltet og lytte til regnet som trommer på telt duken, som forøvrig har samme tykkelse som silkepapir. Det er bare litt koselig… Men så må man på do.. Det skjer, før eller senere, og med mindre man har tisseflaske, må man ut. Da blir man våt og alt det våte kommer inn, hvor jeg ikke vil ha det. Forsøk å snike deg ut, fra et telt som er 40 cm høyt, ta på sko og rett deg opp til stående. Det er ikke bare lett…

Ingen grunn til å ligge i teltet når det regner, da er det bedre å komme seg ut på tur.
Med gratisbilletter på tog og buss, er det kjekt å kjøre planløst rundt i distriktet. Det er tørt og varmt der, og er man heldig, får man sitteplass.
Eller sitte på kafé og se hvor lang tid man klarer å bruke på å drikke opp en cappuccino.
Man kan gå i butikker, for å se på alt det fine de selger, som man allikevel ikke kan kjøpe, fordi det ikke er plass i sekken.
Og når alt det er gjort og det fremdeles regner, kan man ligge i teltet, drikke vin, spille høy musikk og legge kabal på mobilen. Noe som forutsetter strøm og må planlegges nøye.

Dessuten kan du banne på, at det alltid samler seg dammer. Og da trekker vannet før eller siden inn. Jeg har flere ganger våknet med store mengder vann inni teltet og det er aldri kjekt. Det tar tid å få tørket sovepose, klær, sekk og resten av utstyret. Samtidig krever det sol, litt vind og varme. Det er som regel da jeg spanderer på meg en natt eller to innendørs, litt avhengig av hvor vått alt er og været meldt fremover. For livet er best i telt, men ikke nødvendigvis i pøsregn.

En nydelig start på dagen, gjør at jeg fort glemmer alt regnet som falt i går. Og i natt..
Etter mange netter, i knøttlite telt, er det utrolig hvor godt det er å ligge i seng… Med strøm, stol, bord, dusj, kaffetrakter osv. Alt det som vi tar for gitt i hverdagen, setter man plutselig mye større pris på… Og det er vel halve poenget med ferie!!

Der Westweg, på de styggeste skoene jeg noensinne har eid…

Noe av det viktigste å tenke på, når man skal på tur, er hva har man på beina. Jeg har egentlig ikke noe godt forhold til sko, sikkert fordi jeg alltid blir sendt over til herreavdelingen for å finne noe som passer. Mitt valg er aldri hva har jeg lyst på, men hva får jeg klemt meg oppi. Siden de gamle fjellsko mine var beregnet på terreng og ikke grus, dessuten hullete og nedslitt, var jeg nødt til å kjøpe nye sko før der Westweg…

Schwartzwald ligger sørvest i Tyskland og et stort skogsområde. Tenk Brødrene Grimm og deres mørke eventyr, det sies at de fant mye gamle sagn og inspirasjon i skogene her.
Det er mange landsbyer og veier, så man er aldri langt unna sivilisasjonen.
Der Westweg er Tysklands eldste og mest kjente langdistanseløype. Den starter i Pforzheim og ender i Basel.

Det første paret likte jeg godt, men de var kjøpt på nett og passet egentlig ikke. Så to uker før avreise, løp jeg rundt i sportsbutikker og jaktet etter den perfekte sko. Jeg endte opp med en sko, som var god på foten og fulldempet. Men den så ut som noe min bestefar ville brukt, en kryssing mellom snøjoggings og flytebrygge. Men nå jeg er blitt så gammel, at det er komfort over estetisk nytelse, så jeg tenkte «jada, fine de».

Jeg var fast bestemt på å se både det nye og gamle slottet i Neuenbürg, selv om det ble en skikkelig lang omvei. Det var tabbe…
Det var lange og varme timer, på endeløse grusveier.
En gammel mann hadde funnet en benk i skyggen. Veldig smart…
Jeg hadde telt og fullt utstyr med, men sekken var veid inn til 12,4 kg før avreise. Det var FØR mat og vann, som jeg trodde det skulle bli lett å få tak i.

Jeg brukte skoene så mye som mulig før jeg dro, men det var kanskje ikke nok. For det jeg ikke hadde tatt med i beregningen, var varmen. Med over 30 grader og steikende sol, ble beina både hovne og svette. Dessuten ble sekken mye tyngre, fordi det var mye vanskeligere å få tak i mat og drikke enn jeg hadde sett for meg. Kanskje fordi min guidebok var fra 2016 og utdatert etter covid….

Når jeg først fikk tak i mat, flesket jeg skikkelig til. Jeg hadde sett for meg mye bier und wurst, men det har blitt mest bier und snitzel…. Eller annet svin…
Det var ikke mange steder å få tak i vann, totalt har jeg funnet 2 vannkilder.
Særlig når jeg overnattet i skogen, brukte jeg mye tid på å tenke på drikke. Jeg måtte rasjonere på vannet, dråpene var gull verd.

En av de første dagene, gikk jeg 25 kilometer på tørket aprikos og noen never med nøtter. Sånn er idiotisk og jeg var utslitt da jeg kom frem. Men kafeen hvor jeg hadde planlagt å fylle vann, samt spise meg god og mett, var stengt. Det opplevde jeg flere ganger, så jeg handlet mat til å bære med meg og fylte alt av vannflasker når jeg kunne. Det måtte jo gå galt…

Langt der nede så jeg et hus, hvor jeg sikkert hadde fått vann. Men jeg orka ikke omveien…
Det ser så frodig og grønt ut, så jeg forsto ikke hvorfor jeg ikke fant en bekk.
Men det var mye spennende å se underveis, slik som Keiser Wilhelm sitt høye tårn.
Eller denne skogsengelen, som voktet stien hvor jeg gikk. Det var flere engelkunstverk langs stien og jeg måtte bare stoppe og beundre kreativiteten.

Jeg kan ikke skylde det på skoene, for de fungerte bra. Litt sårbeint, men det må man regne med uansett. Men når sekken plutselig gikk fra 12,4 kg til godt over 20, sa kroppen stopp. Etter 2 prolaps operasjoner, totalprotese i begge hofter og mye slitasjegikt i begge knær, må jeg bare lytte til den. Ja, jeg kunne båret mindre vann, men jeg er sånn som svetter bare jeg ser på tur skoene. Og i over 30 grader nytter det ikke å være kjip på å drikke, det er farlig å bli dehydrert. Det lærte jeg i Florida, hvor jeg gikk på en smell.

Utslått av varme og tung sekk, lå jeg rett ut i gresset. Det var fint det også.
Hei kor det går… Det er ikke bare i Norge vi har hoppbakker og er gode i skisport. Jeg har passert utallige skianlegg og har forstått at det er vinteren som er høysesong her.
Det ble en natt på hostel i Freiburg, i øverste køye på 11 manns rom. Det var stappfullt av ungdommer og jeg tror faktisk at han i underkøya snoket høyere enn meg…
En stille morgenstund ved Titisee.

Derfor tok jeg buss, deretter tog. Jeg har innlosjert meg på en campingplass ved Titisee. Jeg er slett ikke skuffet over at jeg ikke fikk gått hele Der Westweg, det hadde ikke gått uansett, siden jeg mistet 2 dager pga kansellert fly. Og jeg er slett ikke ferdig med vegen, idag er planen å leie sykkel og sykle en eller flere av etappene. Det blir bra, meg og de stygge skoene. Som faktisk blir finere og finere jo mer jeg går på dem…

Titisee er skikkelig turist plass og det er utrolig mye folk. Tyskland har hatt langfrihelg og mange har funnet veien hit. Etter skogens ro, trengtes litt omstilling, men nå går det bra.
Det er nemlig fint å bade her, jeg kan leie kajakk, det er kafé og som sagt et godt utgangspunkt for å ta flere etapper.
Så kan jeg tenke tilbake på, da jeg tok fotbad i Hexenbrunnen, utforbi Forbach, med en skikkelig heks.
Eller en tidlig morgen, da jeg møtte han her.
Og alltid tid til å spise markjordbær…

Det ska ikje ver lett…

Alt som kan skje, bare fordi jeg tenkte å ta en tur ut av landet… Og det er ikke bare meg, hvor mange har måttet endre eller avlyse planer, fordi de mangler pass?Jeg er en av de priviligerte, som har gyldig pass til 2028, så det var ikke det som skapte krøll i opplegget mitt.

Sånn ville jeg ha det i år også, bare med ubegrenset tilgang til bier und wurst istedenfor posesuppe og havregrøt.
I fjor ble det 26 mil, med full oppakning, på 12 dager, inkludert 1 hviledag.
Det var mildt sagt en drøm, bare meg og naturen.

I fjor gikk jeg Finnskogleden, et fantastisk tur. I år hadde jeg planlagt Der Westweg, som tross alt har stått på listen » Turer jeg ønsker å gå» i flere år. Sist gang hadde jeg booket fly til Stuttgart, men endret biletten i siste øyeblikk og havnet i Florida istedet. Lang historie… Men iår var jeg klar…

Sekken var ferdig pakket og veid inn på 12,4 kilo. Det var jeg fornøyd med.
Og villmarken ropte på meg!

Derfor var jeg mildt sagt sur, da jeg mottok mail dagen før flyvning, om at KLM hadde kansellert flyet mitt. Grunnen var selvsagt at jeg skulle fly via Amsterdam, og på kvelden. Og sånt tull som å mellomlande der, holder ikke seriøse flyselskap på med.. Så da ble det mange og lange timer i telefonen og jeg var kjapp med plan B. En fin, men lite gjennomtenkt plan B…

No kjæm plan B…
Hmmm, kommer jeg meg til Syd Tyskland, eller ikke…
Adjø Norge, jeg greide ihvertfall å forlate landet. Er det ikke korona, så er det jaggu noe annet….
Feiringen ble tatt av undertegnede, med 2 dl bobledrikk, i liggestolen. Lugar er for pyser, hardcore går for 12 timers sittende soving.

Det blir båt til Hirtshals og tog/buss videre gjennom Danmark og Tyskland. Det er nesten som å være ung igjen, da tilbrakte jeg sommerene på loffen, med Interrailbillett over hele Europa. Da kostet billett 1000,- så regnet vi 1000,- å leve for i en måned. Bokstavlig talt billig moro…

Buss mot Ålborg, sammen med en stupfull guttegjeng og hovedsaklig pensjonister. Partyfaktoren var meget høy….
Fine, fine Danmark… Grønt, flatt og vind.
Fra Ålborg husker jeg best Jomfru Anes gade, men jammen er det mye annet fint.
Ålborg har en hyggelig jernbanestasjon og den husker jeg faktisk igjen.

Så nå sitter jeg her og venter på toget. Det er 18 timer, nesten 19, og 5 bytte av tog, før jeg er i Stuttgart. Herfra må jeg videre til Pforzheim, hvor fotturen starter. Da blir det 28 mil i visstnok krevende terreng, gjennom Schwartzwald. Eller kanskje jeg sporer av og gjør noe helt annet… Dette er jo nesten som å være young, free and single igjen, bare med visa kort og fotformsko. Det er dette som er spennende med ferie, jeg kan gjøre hva jeg vil. Så takk, KLM, for at dere gav meg ungdommen tilbake!

Der Westweg, anyone????

Auld lang syne…

Det er rart, men jeg er nesten (bare NESTEN) mer glad i nyttår enn hele julefeiringen. Julen handler om familie, tradisjoner og kos, mens nyttår er bare min. Da tar jeg en dyp gransking av livet mitt i året som var og staker ut veien for året som skal komme. Hva brukte jeg tiden min til, og harmonerer det med hva jeg innerst inne ønsker å bruke tiden min til? Tidligere hadde jeg en «bucket list», det var liksom noe man burde skrive etter å ha fylt 50. Min var ikke «100 ting å gjøre før jeg dør» men «Hva vil jeg gjøre for meg selv, for å kjenne at jeg lever»…. Korona har satt en effektiv stopper for listen den siste tiden, men jeg kjenner at nå er det på tide å komme i gang med en ny.

Jeg elsker Norge som ferieland og drar gjerne på roadtrip med sykkel og telt. Dette er kremplassen på Kinsarvik Camping, hvor jeg bodde i sommer for å gå Dronningstien.
Sykkelturen opp til Snøhei ved foten av Snøhetta i juni, var definitivt en tur jeg aldri vil glemme. Mest fordi jeg overlevde nærkontakt med en moskus, som gikk til angrep på tilbaketuren.
Eller den rolige vandringen mellom gamlegranene i Gutulia Nasjonalpark, hvor sjelen falt til ro på den mosekledde stien.

Min datter har også en liste med ting hun skal gjøre. Den heter «Fuck it» listen og der har hun skrevet opp det hun er redd for eller helst ikke vil gjøre. Det gir en enorm mestringsfølelse og glede hver gang hun kan stryke noe av listen sin. Det handler slett ikke om de svære utfordringene, men for noen er isbad og sove alene i telt skikkelig krevende. Jeg liker hennes liste og jeg tenker det kan være bra for noen og enhver å utfordre komfortsonen litt. Så på neste års liste tenker jeg at jeg vil ha med noe som jeg slett ikke har lyst til å gjøre, som strikkhopping eller en Via Ferata tur… Eller kanskje jeg velger å redefinere komfortsonen og heller velger det trygge og forutsigbare…

Jeg har allerede bestemt at i 2022 vil jeg sove mer ute.
Jeg skal ikke være så opptatt av været, for naturen er jo vakker uansett.
Det skal bli flere kortreiste eventyr, for det er hverdager vi har flest av…
Jeg vil dra på flere turer sammen med gode venner. Her fra sykkeltur mellom Nedstrand og Bergen, hvor vi ladet syklene på ferjekaien og campet ved elva.
Jeg skal utforske mer av Norge, som langhelgen i mai, hvor jeg campet med en god venninne i Ytre Hvaler nasjonalpark.
Aller helst vil jeg gå flere toppturer og gjerne høyere enn Snøhetta. Så får jeg håpe at knær og helsa holder et år til…

Men best liker jeg å bruke tid, ved inngangen av et nytt år, med tilbakeblikk på det jeg fikk gjort i året som gikk… Jeg ser gjennom bilder, leser turbøkene og mimrer om opplevelsene jeg hadde. Turåret 2021 var relativt likt 2020, det var ikke så mange turer ut av landet. Men Norge har mye å by på, både til lands og til vanns. Jeg fikk gått både Dronningstien og Snøhetta, som har vært på drømmelista i lang tid. Det ble en langtur gjennom Finnskogen, som ble akkurat så fantastisk som jeg hadde drømt om. Jeg kom meg aldri til Lofoten, noe som stod øverst på ferielista i sommer. Bilen havarerte nemlig på vei nordover, men jeg fikk i stedet sett Femunden og vært på rafting. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe… Men kanskje neste år…

Jeg skal aldri glemme følelsen da jeg endelig kom meg opp på Elgklinten, hvor jeg bokstavelig talt krøp opp, fordi sekken var så tung og bakken så bratt, at jeg tippet bakover. Å se tilbake på grensegaten mellom Norge og Sverige, som jeg akkurat hadde gått, var et stort øyeblikk på turen gjennom Finnskogen.
Alle dagene med vandring gjennom skogen.. Finnskogleden er 28 mil og jeg brukte 12 dager på turen, med telt og full oppakning.
Det ble en lang historisk og kulturell vandring.
Både naturen og menneskene jeg traff, har gitt meg gode minner.

Jeg tror det er bra med tilbakeblikk, fordi det sier noe om hvor man har vært. Hva som var bra og om det er noe som kan endres til å bli bedre. Turer er som livet ellers, det blir ikke alltid slik som man har tenkt. Det kjente jeg mye på, da jeg stod igjen på flyplassen i Wien, fordi jeg ikke hadde de rette papirene for innreise til Kypros. Men som regel går det bra til slutt og dyrekjøpte erfaringer gir mange ganger god læring. Derfor er jeg i full gang med å planlegge turåret 2022 og ser frem til opplevelser, både innenlands og forhåpentligvis utenlands. Jeg vil både høyt og lavt, alene og sammen med andre, til lands og til vanns. Det er NÅ vi lever og det er opp til oss selv å skape det livet vi vil ha. Jeg håper du får et godt år, med mange fine turer ut i vår vakre natur og verden…

Jeg kom meg til Kypros og hadde 3 uker med mye gåing, sykling og bading.
Å reise gir et innblikk i andre lands kultur, historie samt i dets menneskers liv. Det setter mitt eget liv i perspektiv og er den viktigste grunnen til at jeg elsker å reise.
For ikke å glemme all den gode maten og drikken…..

Fjelltur på Nord Kypros med Exodus.

Det var verken særlig planlagt eller gjennomtenkt da jeg plutselig befant meg på Kypros, med 3 uker foran meg til å utforske mest mulig av øya. Koronasituasjonen gjorde at jeg ventet lengst mulig med å bestille noe som helst, så det var bare flaks at jeg fikk den siste ledige plassen på «8 days walking in North Cyprus». Jeg abonnerer på nyhetsbrev fra Rosies Responsible Travels og det var der jeg fant turen som jeg heiv meg med, arrangert av Exodus Travels. Man kunne velge om man ville ha med fly eller bare møte opp ved Hotel Pia Bella i Kyrenia. Siden jeg allerede var på Kypros, var det ikke et vanskelig valg.

Etter å ha bodd på 2 Airbnb og et hostel i sør, hvor utsikten var over støvete parkeringsplasser, var det en fryd med egen balkong og flott utsikt.
Turen inkluderte frokost og lunsj. Hotellfrokosten var rikholdig, her kunne man velge mellom varm og kald mat. Yoghurt med tørket frukt ble min favoritt og nystekt omelett i ulike varianter.
Lunsj spiste vi på tur og den bestod av sandwich (en lang baguette med varierende pålegg), salat eller dolmades (fylte blader). Det var alltid med en juice, en frukt og en kake. Her er tunfisk og bønnesalaten, som skapte stor oppstandelse blant villkattene på rasteplassen hvor vi stoppet for å spise.

Jeg var veldig spent på gruppen, meg og 14 briter på tur. Det viste seg å være en fantastisk gjeng. Det ble mange spørsmål og mye undring over at jeg reiste alene, uten en gruppe eller guide. Det hadde nemlig aldri de valgt. Men jeg forstod raskt at det var en bereist gjeng, som dro på fellesturer til eksotiske reisemål som Jordan, Etiopia og Bhutan. Han ene hadde vært på over 20 fotturer over hele verden, de fleste med Exodus… Det tok jeg som et godt tegn på at turene er bra. Og jeg må innrømme at jeg forsto raskt gleden over å være i en gruppe, man trenger ikke tenke på noen ting. Vi ble hentet og kjørt, både til og fra tur. Vi kom til ferdige måltider og trengte slett ikke bruke tid på å lese kart eller informasjon om de historiske stedene vi besøkte. Latskapsferie…

Vi hadde en usedvanlig dyktig guide. Han var kunnskapsrik, punktlig, hyggelig, høflig og hadde alltid full kontroll på gruppen. Selv om vi til tider virret rundt som en stresset saueflokk, alltid på jakt etter de beste fotomotivene, beholdt han roen.
Det beste med å ha en innfødt guide, er at jeg fikk svar på alle de spørsmålene som jeg ikke finner svar på i en guidebok. Om fortid og nåtid, kultur og tradisjoner, samt hvordan det faktisk er å leve her. Her er utsikten over landsbyen Bellapais, med klosteret fra 1200-tallet. Vi hadde først omvisning der, før vi vandret opp i fjellene.
Vår vandretur var ikke fra sted til sted, vi bodde på samme hotell i 8 dager og dro ut på dagsturer. Kyrenia/Girne er en vakker havneby, med røtter langt tilbake i tid. Vi besøkte slottet, som ble bygget av de engelske korsfarerne, og har fantastisk utsikt.

Nord Kypros er et funn for alle med interesse for historie. Her finnes spor av mange ulike sivilisasjoner, som alle har bodd og kriget på øya. Med sin strategiske plassering innerst i Middelhavet, er det særlig gresk og tyrkisk kultur, som har satt sitt preg på øya. Etter 1974 har Nord Kypros vært okkupert av Tyrkia og akkurat den biten skal jeg ikke si så mye om. Men jeg tenker mitt og må innrømme at jeg til tider ble provosert av det jeg oppfattet som tyrkisk provokasjon. Fra gammelt av har det vært alt fra greske kongedømmer, romersk provins og korsfarerrike. Fra 1914 og frem til 1960-tallet var øya en britisk koloni og jo mer jeg leste om historien, jo mer forvirret ble jeg. Uansett, den nordlige delen av Kypros er kjent for vakker og dramatisk natur, med slott og borger plassert høyt oppe i fjellene.

St Hilarion slottet var opprinnelig kirke og kloster, men senere brukt som borg og bolig for de kongelige. Den er bygget på 3 nivå, som er bundet sammen med bratte trapper.
Vi gikk opp trapper og ned trapper til det brant i lårene.
Etter sightseeingen gikk vi ned et bratt og steinete elveleie, før vi fortsatte til Malatya landsbyen. Totalt 14 kilometer, som nok var målt i luftlinje… Fantastisk opplevelse.

Det ble en travel uke… Vi startet hver morgen presis klokken 09.00, da stod alle glassklar utforbi hotellet. Sekkene var pakket, fjellskoene snørte, solkremen smurt og alle hadde vært på do. Jeg var virkelig imponert, gruppen hadde militær disiplin. Vanligvis er det kun meg som står klar i god tid før avreise, med alt på stell. Her opplevde jeg at jeg nesten var gruppens sorte får, som dinglet rundt og ikke var helt klar. Og jeg ble tidlig klar over at det på fellestur i britisk regi, er endel uskrevne regler: 1. Man tar ALDRI hotellets heis eller taxi inn til sentrum. Er man på vandretur, så skal man GÅ!! 2. Man sitter IKKE med hodeplagg på, i bilene. 3. Aldri ta siste biten av brødet, frukten osv. uten å ha spurt alle rundt bordet opptil flere ganger om det er greit eller om de har tenkt å spise den. 4. HØFLIGHET, HØFLIGHET og mer HØFLIGHET. Jeg hadde mye å lære og følte virkelig at jeg ble et bedre menneske etter hvert som uken gikk…

Naturen var variert og turene vi gikk, gav et godt bilde av både skog, fjell og sjø.
Dagsetappene varierte fra 5 kilometer og opp til 16, og de kunne kjennes veldig lange. Vi gikk på grusveier, skogsstier, asfalt og gamle kjerreveier.
Det var enkle forhold, uten at noen klaget på det. Vi satt ofte rett på bakken og spiste, så vi var heldige vi som hadde tatt med sitteunderlag. Måtte man på do, var det å sinke bak gruppen og bruke stien. Vi hadde klar beskjed fra guiden om ikke å vandre ut i krattet, det var 7 ulike slanger på Kypros og 6 av de giftige…
Hver dag var det lagt inn små gleder, som dagen vi gikk en lang tur som endte på stranden. Det ble sjøbad, zipline for de tøffeste og en fortjent pause på strandbaren.
Vi var dessuten usedvanlig heldige med været, som kan være varierende på denne årstiden. Det er tross alt vinter her også, men strålende sol og mellom 20- 28 grader var absolutt å leve med.

Vi fikk en dag fri, men da ble det organisert en tur til Farmagusta som nesten alle meldte seg på. For en billig penge ble det en full dag på sightseeing, inkludert varm lunsj. Vi stablet oss inn i minibussen til vanlig tid og hadde en travel dag. Byen ligge helt i grenseområdet mot sør og var en spesiell opplevelse. Vi besøkte flere historiske steder, hvor vi gikk i kø med andre turistgrupper. Men det var spøkelsebyen Varosha som gav en ubehagelig følelse i kroppen. Området ble forlatt under invasjonen i 1974, da tyrkisk militær overtok. Før det var det kjent som Middelhavets hotteste feriested, hvor alle datidens kjendiser ferierte. Hotellene, butikker og gater står som de gjorde da, og jeg må innrømme at jeg synes det var skummelt.

Første stopp på turen til Farmagusta, var St Barnabas klosteret, hvor det var kirke, museum, gravkammer og diverse annet å få med seg.
Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor Salamis engang var hovedstad og et yrende handelssentrum. Jeg følte meg nesten hensatt til oldtiden og vi fikk en grundig innføring i romerske bad og badetradisjoner.
Det sies at hotellene i Varosha står akkurat likt som de gjorde i 1974… Området er stort og ble ikke åpnet for offentligheten før 2020. At turister nå kan meske seg i elendigheten, syntes jeg var litt smakløst…
Solnedgangen over Farmagusta var usedvanlig vakker.
Dessuten fikk jeg for første gang føle meg rik og berømt, da vi fikk sitte i VIP området på byens ærverdige og populære konditori. Alt annet var fullt…
Jeg forstod fort hvorfor det var trangt om plassen, her var MYE godt…

Det sies at delt glede, er dobbel glede, og det kan jeg skrive under på. Uken sammen med Exodus gjengen var fylt av latter og gode samtaler, kalde bad i bassenget på hotellet og cocktails. Vi opplevde naturen og historien i det fantastiske nord, og jeg innså at det hadde vært vanskelig ¨å organisere noe liknende på egen hånd. Løypene er merket, men det er vanskelig å få tak i kart, skaffe overnatting og transport. Dessuten var det kjekt å meske meg i luksus; bare følelsen av å returnere til hotellet sliten hver dag og at noen hadde ryddet rommet og redd opp sengen… Pur lykkefølelse… Så ja takk, jeg drar gjerne på flere turer med Exodus og anbefaler det varmt til andre som vil ut i verden på vandre ferie i godt lag…

Det siste vi fikk med oss som gruppe, var en sightseeingtur til Nicosia. Byen er hovedstad på Kypros og den eneste sådan i verden, som er delt med en fysisk grense. Dette er fra Karavansaray, med utallige små butikker og kafeer.
Det var mye spennende å kjøpe, men for meg som reiste med kun håndbagasje, holdt det med å se på alt det vakre.
Det var gamle gater, med falleferdige bygninger overalt i Nicosia. Kypros er så mye mer enn turiststedene på sørsiden og jeg er glad jeg fikk oppleve begge deler.
Men det er naturen, havet og de historiske stedene jeg vil huske best fra nordsiden. For ikke å glemme flokken jeg vandret sammen med….

Troodos fjellene, et matvraks våte drøm…

Noe av det kjekkeste med å reise, er å bli kjent med ny mat. Jeg elsker å utforske de lokale rettene og å gå på marked for fisk eller grønnsaker. Dessuten liker jeg nok mye bedre å snuse rundt i en matbutikk, enn en boutique med designerklær. Heldigvis er jeg ikke kjent for å være kresen og jeg har ingen matallergier, intoleranser eller andre kriterier for hva jeg dytter i hullet. Skikkelig matforgiftet har jeg bare vært en gang, i Tunisia, og etter det har magen fungert veldig bra.

Jeg leste om turene opp til fjells for å ete og tenkte med en gang «Det er noe for meg».
Troodos fjellene ligger innenlands og er kjent for små pittoreske landsbyer, grønne åser og flotte turmuligheter.
Vi ble plukket opp av guide og fraktet rundt i en flott 7 seter med aircondition. Så fikk jeg heller leve med en elendig musikksmak hele dagen….

Kypros har et kjøkken som er inspirert av både Hellas, Tyrkia og Midtøsten. Det går mye i sjømat, lam og geit, grønnsaker og oliven. Ord som meze, haloumi og hummus er det bare å bli kjent med og smake på. Lokalbefolkningen elsker mat og tar det alvorlig. De samles rundt matfatet og sitter lenge. Her spiser man for å nyte og ikke bare for å bli mett… Det beste er å spise på de små, lokale kafeer, men selvfølgelig finner man både Pizzahut og Burgerking her også. Allikevel er det billig å spise ute og jeg har virkelig mesket meg både med mat og drikke.

Det finnes fremdeles mange esel på Kypros, men de brukes ikke lenger til å arbeide.
Vi fikk lov til å mate dem med tørkede bønnebelger, det likte de godt.
Dette oliventreet ble sagt å være over 1000 år og bar fremdeles god avling.
Allright, endelig smaksprøver…

Det første stedet vi besøkte, var en esel farm. Jeg ble straks litt bekymret, skulle vi spise Tussi? Men nei, her melket de eslene og brukte melken til mye spennende. Vi fikk smake fersk melk, esel likør og esel sprit. Det var esel såpe og hudkremer og dersom man ikke var så fan av esel, så var det et utrolig utvalg i ulike produkter laget av oliven. Vi brukte små pinner som vi spiddet brødbiter med, så var det bare å smake seg gjennom en lang rekke skåler med oljer, oster og annet snacks.

Vi ble invitert inn i et typisk kypriotisk bondegårdshjem. Her bodde storfamilien og det var MYE lyd. Dette var et stille hjørne, hvor lys brant på husalteret.
Det sies at Middelhavets kosthold er det sunneste i verden. Det forstår jeg godt.
Kypriotisk kaffi kommer i dukkekopper og er sterk, veldig sterk. Den drikkes med eller uten sukker.
Den yngre generasjon drev gård, på akkurat samme måte som sin mor og bestemor.

Etterpå besøkte vi en gård, hvor de produserte ost. De hadde over 200 geiter, som gikk ute året rundt. Ca 20 av disse ble melket hver dag for hånd, så ble det kokt og presset ostemasse til haloumi. Av resten av melken ble det laget en annen ost, Anari. Vi fikk smake begge deler, sammen med den typiske kaffen som drikkes her. Gården produserer ost som selges lokalt og den hadde en helt annen smak enn den jeg hadde smakt tidligere (masseproduksjon fra fabrikk).

Veien opp til biefarmen var lang og smal. Her var ingen naboer som kunne irritere seg over biene.
De solgte ikke bare honning og andre bi-produkter, man kunne prøve seg som birøkter for en dag eller feire bursdagen her.
Honningen var nydelig.

Det ble et kjapt besøk på en biefarm, hvor vi så film om bier og livet deres. Jeg vurderte å handle honning, men problemet var å få det med hjem i håndbagasjen. Etterpå kom det som de fleste så på som høydepunktet: vinsmaking. Det har jeg aldri prøvd før og jeg er nok ingen vinkjenner. Min kunnskap begrenser seg til at jeg kjenner forskjell på rød og hvit vin, men det er på grunn av fargen. Så jeg så virkelig frem til å heve kunnskapsnivået mange hakk, i det gode selskap av vinkjenner på internasjonalt nivå…

Vinrankene såg noe ynkelige ut, syntes jeg. Det så ut som snø, men det var ikke det.
Ei sånn tønne inneholdt nok vin til å holde meg god og brisen resten av livet. Litt usikker på hvordan jeg skulle fått den med på flyet…
Okay, bring it on… Flaskene var oppstilt og åpne, tomme glass ventet på å fylles og bøtte til å spytte i stod klar. Men det er da ingen fra Norge som spytter ut noe med alkohol!!!
Det var nemlig ikke rare skvettene vi fikk av hver sort, skulle bare mangle at jeg ikke greide henge med.

Vinsmaking er gøy, kort og godt. Vi ble like fjollete, alle sammen, utenom guiden, som skjenket og ikke drakk. Etterpå skulle vi heldigvis ha lunsj, slik at vi kunne spise oss edru. Det var turens høydepunkt, en gammel og lokal restaurant, som man sikkert må være født på Kypros for å finne. Maten var meze, det vil si utallige småretter, som ble båret ut fra kjøkkenet i en jevn strøm. Og vi åt… Det amerikanske paret kranglet om internasjonal politikk med det engelske paret og det eneste de var enige om, var at man kan la mat stå igjen, men ALDRI vin…

Det er nydelig oppe i fjellet, virkelig frodig og grønt i forhold til ved kysten.
Det var mer enn nok mat, faktisk var det nesten ikke plass på bordet til alle fatene.
På Jæren har vi et uttrykk som sier at når fanten har fått sitt, så går han. Vi vraltet til bilen og var klar for siste innspurt.

Det siste punktet på listen vår, var landsbyen Lefkara. Her er de kjent for vakre broderier og kunstneriske arbeid i sølv. De trange gatene var spennende å utforske og vi besøkte den lokale kirken. Her skulle vi heldigvis verken spise eller drikke noe, bortsett fra smaksprøver av en geleaktig fruktklump dekket med hvitt. De ble solgt i esker, men jeg ble ikke begeistret nok til å kjøpe. Eller så var det fordi jeg var for mett… Uansett, jeg orket ikke mer mat den dagen og det var en flott tur. Heldigvis har jeg fremdeles noen dager igjen til å smake på nye og uvante kypriotisk delikatesser. Bon appetitt!!

Det var mye fint å handle og utforbi butikkene satt de eldre kvinnene og broderte.
De lokale kirkene er som regel åpne.
Vi gikk ikke akkurat i kø….

Omtrent som om jeg skulle ha stjålet sykkelen på Kypros…

Av og til, når jeg ser noen som løper eller sykler veldig fort, så tenker jeg at de sikkert har stjålet skoene eller sykkelen. Jeg må rett og slett snu meg for sjekke om de har politiet eller noe annet skummelt bak seg. Nå tenker jeg ikke på de som har på treningstøy, pulsklokke og fokus på «the flow», der er halve poenget å presse frem svette og høy puls. Det er alle oss andre, som til tider tar avgårde som om vi hadde Fanden selv i hælene og ikke ferie, med allverdens tid.

Buss tidlig en søndag morgen burde være ganske risikofritt. Men veien var stengt pga sykkelritt, bussjåføren ikke informert og han snudde i et veldig tempo og det ble sightseeing på landsbygda før vi endelig kom frem.
We’re on the road to nowhere…

Jeg er glad i å leie sykkel når jeg er ute å reiser. Det har jeg bare god erfaring med, selv om man kanskje ikke får en sykkel lik den man har hjemme. Jeg har syklet på mye rart; med gir og uten gir, skrangleverk og de mer strøkne… Med sete på størrelse med flytebrygge og det som var så hardt at jeg helst ville stå hele turen. Vanligvis betaler man depositum eller legger igjen bankkort, jeg velger alltid depositum. Er man heldig, får man med lås. Hjelm kan du stort sett bare glemme, pumpe og lappesaker likeså. Det går som regel godt, bare en gang har jeg opplevd å punktere. Da ble det å sykle 5 km med flatt fremhjul og jeg sa ingenting om HVOR jeg hadde syklet (som nok ikke helt var beregnet for sykkel…)

Det var ikke trangt om plassen på solsengene tidlig om morgenen.
Det gikk gangsti langs hele kysten, med avstikkere til steder av interesse.
Denne synes jeg hadde kledd meg, bortsett fra at den virket litt tung å trø…
Nissi Beach er kjent for å være den fineste stranden på øya, med sitt krystallklare vann og mykt, hvit sand. Omtrent som på Jæren, bare med HELT annen temperatur.

Målet med å leie sykkel var som det pleier når jeg leier sykkel, å rekke over så mye som mulig i løpet av leieperioden. Jeg hadde skaffet meg kart over Agia Napa og omkringliggende områder, så jeg hadde en plan. Om det var en god plan, ville bare tiden vise. Jeg heiv meg på tohjulingen og tok avgårde. Travelling light, her var verken behov for matpakke eller termos. Med strandbarer på rekke og rad, antok jeg at det ikke ville være et problem å få tak i noe å spise eller drikke underveis.

Etter Nissi kom jeg ikke lenger. Her var veien igjen stengt og selv om jeg syklet fort, fikk jeg ikke lov til å sykle over målstreken.
Pitstop for noe å drikke, samt postkort. Legg merke til at sykkelen er låst fast i stolpen, det var eneste formaningen jeg fikk av utleier….
Ut langs kysten fra Agia Napa er det et klippeområde som kalles for Palaces. Her kan man svømme og besøke grottene.
Kjærlighetsbroen….For den som tror på evig kjærlighet, kan man her feste en hengelås og være garantert. Kypros er fødestedet til Afrodite, gudinnen for skjønnhet og kjærlighet i gresk mytologi. Jeg syklet fort forbi og det var ikke kø.

Jeg startet med kysten og hadde egentlig tenkt noen timer på solseng og et bad. For i mitt hode hadde jeg allverdens med tid.. Men det var mye lengre å sykle enn jeg hadde trodd, så jeg måtte liksom bare trø på. Og ruten som jeg hadde planlagt, viste seg å være mer krevende enn antatt. Det var nemlig ikke mulig å sykle der, knapt nok å gå… Jeg tenkte tanken om å snu, men håpet om at veien ble bedre lenger fremme, holdt meg i gang. Jeg burde jo ha visst at den ble ikke det…

Underlaget var sylkvasst og jeg var meget bekymret for å punktere. Jeg slepte og bar sykkelen med meg, taggene kjentes godt gjennom sålene på joggeskoene.
Da jeg endelig kom bort til de berømte grottene, var jeg utslitt…
Jeg vurderte igjen et bad, men fant ikke ut hvordan de kom seg ned til vannet. Det var uaktuelt å hoppe, med min høydeskrekk…
Så det ble selfie, en kjapp Fanta Lemon og bånn gass videre.
Det var en varm og støvete landevei, så da jeg fant en benk under et gammelt tre, tok jeg det som et tegn på at det var på tide med en hvil. Riktignok en kort hvil, fordi hvile kan man gjøre i graven…

Jeg burde ha latt være å ta turen helt ut til Agios Elias, men jeg hadde sett kirken fra bussen. Den lå på toppen av en høy klippe og jeg tenkte:»Wow, dit må jeg». Det skulle være overkommelig på sykkel, men det var langt på dag og jeg var sliten. Dessuten skulle sykkelen snart leveres tilbake og man må komme innen fristen for å få depositumet tilbake. Og det ville jeg jo ha… Så da var det å skru tempoet opp og trø som om jeg hadde politiet i hælene.

Der hvor det er lagt tilrette for sykkel, er det veldig godt lagt tilrette… Faktisk finere sykkelsti her enn hjemme…
Da jeg endelig så skiltet, vurderte jeg å snu.
Bare tanken på å dra meg opp alle trappene til topps, når lårene svei og pusten gikk som en blåsebelg. Men opp skulle jeg….
Det var fint og luftig på toppen, men jeg kom ikke på før lenge etterpå at jeg glemte å se kirken innvendig. Jeg var mest opptatt av å komme meg tidsnok tilbake.

Bare så det er sagt, jeg har aldri stjålet en sykkel. Jeg rører heller ingenting annet som ikke er mitt, så følelsen av å ha Fanden sjøl i hælene, kan jeg bare tenke meg til. Jeg fant vel ut, etter at sykkelen var levert og depositumet tilbakebetalt, at neste gang jeg leier sykkel, skal jeg ikke sykle så langt. Eller fort.. Jeg skal gå for hvilepuls og feriemodus, kanskje til å med lukte på blomstene langs veien. Fordi egentlig liker jeg best å sykle når jeg har godt tid og ikke som om jeg skulle ha stjålet sykkelen…

Det ble endelig tid til en is og et bad fra klippene da sykkelen var levert.
Jeg hadde VELDIG lyst til å demontere ringeklokken og ta den med hjem. Den hadde en perfekt ringelyd og var skikkelig fin. Men det moralske kompasset vant over mine egoistiske lyster, så jeg lot den være.

Hvis du absolutt MÅ tenke, tenk positivt!!!

Visste du at man har gjennomsnittlig 80 000 tanker gjennom hodet i løpet av en dag? Jeg tror jeg har hatt det doble den siste uken og bare fordi jeg skal ha ferie. Ferie er for meg helt topp, men det var før. Korona har gjort meg om til en skjelvende nervebunt, som tenker at verden er et farlig sted. Så hva er beste kuren for det? Jo, man kjøper flybillett til et sted hvor man aldri har vært før og hiver seg uti det….

Det var slett ikke vanskelig å ha god avstand til andre reisende.
Jeg fikk nesten tårer i øynene over å se en taxfree butikk igjen. Ikke det at jeg pleier å handle noe, det er nok å vite at jeg KAN.
For ikke snakk om navnet mitt på et boarding kort…

Tankekjøret startet lenge før jeg hadde bestilt billetter, faktisk før jeg tenkte tanken om å dra til utlandet. Å vite jeg skulle ha ferie, var nok, fordi nå KAN man faktisk reise igjen. Men koronarestriksjonene i de ulike landene er nesten umulig å være oppdatert på og sånn blir jeg svett mellom ørene av. Dessuten er det alle «tenk om»… Dersom krisemaksimering og overtenking var OL gren, så hadde jeg hatt mye edelt metall å vise frem. Det sies at negative tanker tiltrekker seg mye negativt, men det har jeg ikke trodd på før nå.

Jeg tror dette kalles blek, men fattet…

Jeg tenkte på munnbind og håndsprit, for gudene må vite hvor mye man skal pakke for en tre ukers ferie??!! Og går det i hele tatt fly og hva trengs av papirer? Jeg så for meg endeløse køer, strenge kontroller og morske menn i uniform, som stormet frem dersom noen hostet eller nøs. Eller ikke hadde papirene i orden…

Det var beroligende å se at det fremdeles finnes fly og kø for å komme ombord.
Plutselig gikk det opp for meg hvor mye jeg har savnet KLMs tørre ostesandwich, vann og rødvin på en mandag.

Det startet veldig bra, med at jeg ikke ble bedt om å vise koronapass noe sted. De spurte «Er du vaksinert?» og jeg sa ja. Snakk om tillit… Jeg måtte heller ikke ta noen hurtigtest eller signere papirer som sa at jeg var frisk og klar over risikoen ved å dra ut av landet. Den eneste forskjellen fra tidligere turer, var bruken av munnbind. Men vi fikk mat og drikke på flyet og da tok vi munnbindet av, så jeg så ikke helt poenget. Men jammen passet flyvertinnene på oss. Passasjerer som hostet og harket ble sett stygt på og jeg var takknemlig over å være frisk.

🎶I belive I can fly, I belive I can touch the sky🎶 Wien, æg kjeme…
Tenk at jeg grudde meg til dette…

Selvfølgelig var jeg klar over at det krevdes et Flightpass for innreise til Kypros. Det var bare så travelt før jeg dro, at jeg tenkte at det hadde jeg god tid til å fylle ut i Wien. Tross alt skulle jeg sitte hele natten på flyplassen med ingenting annet å gjøre… Det viste seg å være umulig, fordi uansett hvor nøyaktig jeg skrev, kom det opp at skjemaet var feil fylt ut.

Klar for det meste!!!
Travel as much as you can, as far as you can, as long as you can. Life was never meant to be lived in one place….

Dersom du tror at det er noen som hjelper deg ved innsjekking klokken 05.15 tidlig tirsdags morgen, tar du feil. Så positiv og optimistisk var jeg, men da Wizz Airlines lettet, stod jeg igjen. Kort fortalt trengte jeg en papirform av skjemaet, en ny flybillett (som kostet mer enn hele turen) og alt jeg greide å mobilisere av sjarm og positiv tenking. Det ble jammen ikke enkelt, men det gikk. Så jeg kom meg til Kypros, om noe forsinket. Så neste gang jeg skal ut og fly, skal jeg IHVERTFALL tenke positivt og ikke «ja, ja, det ordner seg nok». Da skal jeg være forberedt på det meste og med alle papirer i orden. Ellers kan det fort bli dyrt..

Endelig greid å skaffe meg de rette papirene og feirte seieren med kaffi.
Takket være positive tanker og mange bønner til universet, kunne jeg etter mye om og men, se Kypros under meg.
ENDELIG FERIE…

Roadtrip på feil side av veien.

Jeg elsker å kjøre bil når jeg er på ferie. Det er noe med å ha friheten på fire hjul, uten å tenke på hvor mye bagasje jeg drar med meg. Gleden er enda større dersom det er et godt anlegg i bilen, slik at jeg virkelig kan trø til med god musikk. Mange har lurt på hvordan i alle dager jeg tør å kjøre bil i Storbritannia, siden de kjører på feil side av veien i forhold til oss i Norge. Det tenkte jeg å forklare her, samt å komme med noen enkle tips dersom du er en av dem som ikke har vurdert å kjøre i UK. Man trenger slett ikke være spesielt modig eller eventyrlysten, det holder at man har førerkort. Jeg har kjørt en del i Skottland, Wales og England, både med min egen bil og leiebil. Det har gått veldig bra, selv om mine barn anser det som et mirakel hver gang de kommer fra kjøringen min med liv og helse i behold….

Jeg hadde booket en liten og økonomisk bil, men de fantes ikke med automatgir. Så det ble istedet en 7 seters dieselbil, som slukte drivstoff og hadde trøkk i oppoverbakkene.
I Wales er alle offentlige skilt skrevet på både walisisk og engelsk. Walisisk har keltisk opprinnelse og de fleste lærer det som sidemål i skolen. Wales har rett over 3 millioner innbyggere, men det er kun ca 19 % som snakker språket.

Dersom du vil ha med egen bil, trenger du å dra et sted hvor det går ferje eller tunnel for å komme deg over. Det er trist at ikke ferjen fra Stavanger til Newcastle går lengre, for da var det lett å ta med egen bil. Selv om det egentlig er lettest og mest praktisk å fly over dammen og leie en bil på flyplassen. Vær forberedt på at dersom du har booket på forhånd, vil du mest sannsynlig ende opp med å betale mye mer når du henter bilen. Denne gangen hadde jeg valget mellom å kjøpe forsikring (som kostet nesten 3 ganger så mye som jeg hadde betalt for bilen) eller betale nesten 25 000 i depositum. Det ble forsikring, lite vits i å være på ferie uten penger på konto… Fordelen med leiebil er at du sitter på RETT side i bilen i forhold til kjøringen. Ulempen er at du må gire med feil hånd og at alt er motsatt av det jeg er vant med fra min bil. Det har vært slitsom å gire med venstre hånd og når man endelig får det til, skal man hjem og må bytte tilbake igjen… Løsningen var enkel, automatgir, som jeg leide for første gang da vi nettopp var i Wales.

Et bortgjemt sted som het Lock og hvor veien i teorien var to felt, men i praksis knapt nok bred til en bil. Jeg snirklet meg rundt svingene på vei opp mot Carreg Cennen Castle.
Carreg Cennen Castle lå på gården til Llewellyn familien. Her kjøpte man billetter til slottet, det var kafe som solgte sjøldyrket og hjemmelaget mat samt suvenir butikk. Eiendommen hadde vært i familiens eie siden 1700 tallet og var et imponerende syn.

Ikke start med å kjøre inn i storbyene. Jeg dro for noen år siden til London på telttur, med fullastet bil og 4 ungdommer. Vi kjørte via Danmark til Nederland og tok ferjen over. Jeg lot bilen stå på campingplassen og vi brukte offentlig transport for å komme oss rundt. Det kan være vanskelig å finne frem, særlig når det er 4-6 felt i hver retning. Det er et eget system med hvem ligger hvor i feltene, fartsgrenser (som ikke oppgis i km pr time, men miles pr hour, bare sånn i tilfelle du har egen bil og må regne om alle fartsgrensene…) og hvordan de skilter avkjørsler og påkjørsler. Jeg plasserer meg som regel lengst mot venstre, sammen med busser og andre store kjøretøy. Farten går opp jo nærmere høyre man kommer og endel kjører skikkelig fort. Bruk speilene flittig og bytt felt for å lage plass til de som kommer bakfra eller fra siden på innkjøringfelt på motorveier .

Tenby er en typisk sommerby og finnes det noe tristere på senhøsten enn det? Når alle turistene har dratt, iskrembutikkene har stengt og regn og vind sender alle innendørs?
Der satt han og speidet etter seler, hvaler, sjørøvere, iskrem og sol.
Det MÅTTE bare bli her ved kysten at vi spiste fish and chips. `Det smakte fortreffelig…selv om det vanligvis ikke serveres så mye dilldall til.

Det er stor forskjell på veiene, alt etter om man kjører i by eller på bygda. Jeg bruker alltid GPS og anbefaler det virkelig. De fleste biler har det som tilleggsutstyr og jeg har opplevd å betale mer for leie av GPS enn leie av bilen. Sist brukte jeg mobilen min og det fungerte perfekt. Det hjelper særlig godt når man har en «kartleser» på siden av, som forteller hvor og når man skal svinge. Da slipper man å stresse med å følge med to steder…. Jeg har alltid med en guidebok over området, slik at jeg har på forhånd plukket ut de stedene jeg vil besøke. Men det fantastiske med å kjøre, er at det dukker mest sannsynlig opp andre spennende steder underveis. Jeg liker å stoppe mye samt ta avstikkere fra planen. Google Map gjør det enkelt å finne frem (dagens reklame…)

I St Davids er gatene trange og ofte enveiskjørt. Det hjelper heller ikke på, at det meste av parkeringen skjer på gaten og ofte er det å smyge bilen fremover.
Den aller minste byen (med by status) i Storbritannia, er St Davids. Her er gode turmuligheter, surfing og et bra sted for å se på fugler. Men de fleste kommer for å besøke katedralen og ruinen av Biskopens palass, hvor pilegrimer har valfartet siden 1124. To turer hit tilsvarte en til Roma og tre turer hit var lik en til Jerusalem….
Man kommer seg rundt til alle de flotte stedene, hvor det ikke går offentlig transport, når man kjører selv. Vi dro ut til St Nons bay, som lå et stykke utforbi St Davids. Der var vi helt alene, ikke en turist i mils omkrets (bortsett fra oss…)

Det som gjør at det er enkelt og oppleves trygt å kjøre i UK, er den engelske mentaliteten. Jeg har bare gode opplevelser og selv når jeg roter for å finne frem, ligger i feil fil samt kjører i sneglefart fordi jeg ikke helt forstår hvor jeg skal hen, har jeg ikke opplevd å bli tutet på eller fått en langfinger ut vinduet. Det gjør jeg rett som det er her hjemme og ellers både i Danmark og USA. De smale og svingete landeveiene, med høye hekker og null sikt fremover, krever at man kjører SEINT. De fleste kjøretøy som kommer imot, vil gjøre sitt ytterste for å slippe deg frem først. Husk å smile og hilse, det er vanlig skikk og bruk her, uansett hvem som sitter bak rattet. Jeg setter stor pris på denne høfligheten og vennligheten i trafikken.

Når man kjører etter GPS velger den som regel den korteste veien. Det vil ikke dermed si den raskeste… Jeg har opplevd å havne på grusveier og langt ute i ødemarka. Men det er jo bare spennende og man kommer alltids frem til slutt.
Vårt fantastiske Bed&Breakfast, Melin Tregib, som lå i utkanten av Brecon Beacons nasjonalpark. Fordelen med å dra utenom sesongen, er at det ikke er vanskelig å finne overnatting, selv uten å booke lang tid i forveien.
Det ble kjøretur gjennom Brecon Beacons istedenfor fottur. Mildt sagt KALDT..
Siste stopp på roadtripen vår, ble kullgruven Big Pit. Den ble lagt ned på 1980 tallet og er nå nasjonalt museum. Vi fikk en guidet tur sammen med en tidligere gruvearbeider 150 meter under jorden og det var ikke noe for de med klaustrofobi eller som var over 1,80 m høye. Sør Wales hadde fra 1800 tallet opp mot 160 gruver, med ca 235 000 menn, kvinner og barn helt ned til 7 års alderen som jobbet og slet ned i mørket.

Ellers er det viktig å huske på at selv med pub kulturen som finnes overalt i Storbritannia, er promillegrensen 0, 8 i England og Wales, mens den er 0,5 i Skottland. Jeg er litt usikker på hvorfor den ikke er lik, men siden jeg ikke kombinerer alkohol og kjøring uansett, spiller det ikke noe rolle. Jeg har alltid sagt at dersom man kommer seg helskinnet gjennom første rundkjøring på feil side av veien, er mye gjort. Og jeg anbefaler alle som har lyst til å oppleve noe mer enn turiststedene i både England, Skottland og Wales, til å bruke bil som fremkomstmiddel. Det er billigere drivstoff enn hjemme og ikke bompenger på veiene. Parkering koster stort sett flesk i de større byene og ved turistattraksjoner, men alt i alt sparer man det inn på at man slipper å ta buss og taxi. Med fare for å bli stemplet som miljøsvin, JA TIL MER BILKJØRING I STORBRITANNIA…..

Et sted på bygda i Wales… Jeg måtte bare stoppe da jeg så de vakre trærne…