Av og til er det andre jeg kan takke for at jeg kommer meg på tur. Denne gangen var det mitt lille barn, som trengte noen til å kjøre. Hun skulle sammen med en venninne og 2 hunder på fjelltur. Jeg sa ja til å være sjåfør, og da jeg allikevel måtte gjennom bommen samt kjøre i 1 time, pakka jeg likegodt sekken og planla min egen tur.
Tomannsbu er Stavanger Turistforening sin hytte og det tar ca 3 timer å gå inn til den, når man starter i Hunnedalen. Hytten har 33 sengeplasser og proviant. Jeg hadde booket seng, for det må man på alle hyttene nå i koronatider. Mat hadde jeg rasket med meg hjemmefra, det er både billigere og mer miljøvennlig, tenkte jeg. Dessuten er sekken ikke tung, når man bare skal frem og tilbake.
Jeg har mange gode minner fra hytta og har vært her endel. Særlig kjekt var det at skiltet hang på veggen og tur kassen stod på den faste plassen. Det var min far som for mange år siden lagte både skilt og kasse, en venninne av meg malte motivet og jeg fikk den ansvarsfulle jobben med å lakke. Det måtte være nok lakk til å vare evig og foreløpig ser det greit ut…
Jeg liker å dra på tur alene. Hytta var helt tom for folk og jeg så ikke et menneske før jeg kom ned til Hunnedalen igjen. Jeg elsker stillheten på fjellet og selv om det alltid er kjekt dersom det kommer andre turgåere, liker jeg å være alene. Ikke er det mobildekning og ikke er det strøm eller innlagt vann. Jeg går inn i lademodus og logger hjernen min helt av. Det tror jeg den har godt av innimellom….
Jeg var hjemmefra i rett over et døgn. Det føltes som om jeg var vekke en uke og batteriet er fulladet til å gå på kveldsvakt og ha jobbehelg. På turen hjem fra hytta, skremte jeg opp en rypemor med et kull av unger. De flakset i hver sin retning, men mor snudde og trosset det farlige (meg) for å hanke inn ungene sine. Da ble jeg glad og tenkte at det er fint å se at selv i naturen handler det om å verne og ta vare på de man er glad i. Så nå er jeg klar for jobb..
Det ble tidlig klart at årets «guttetur» ikke kom til å bli som den pleier, det vil si en langhelg i enten Sverige eller Danmark. Selv om det nå er mulig å dra til vårt lille, flate nabolandet i sør og enda lengre, ble turmålet vårt allerede planlagt da koronaviruset herjet som verst. En tur til Øvre Eidfjord for å besøke en studiekompis av min sønn og jeg innrømmer gjerne at jeg måtte google Øvre Eidfjord for å finne ut hvor vi skulle dra. Her snakker vi om en landsby med 200 innbyggere, som ligger ved inngangen til den naturskjønne Måbødalen. For å plassere det på kartet, tenk vest og utkanten av Nordens største nasjonalpark og høgfjellsplatå, Hardangervidda. Jeg gledet meg vilt og hemningsløst til dette friluftslivets eldorado.
Jeg var mest spent på hva vi skulle finne på, med 5 dager i ei lita bygd på Vestlandet. Det viste seg at det overhode ikke var et problem. Vi hadde tross alt en lokalkjent guide, selv om han muligens ikke hadde opplevd naturen tidligere. Dessuten hadde jeg planlagt en dagstur til Kinsarvik med han på 7, der ligger nemlig en fornøyelsespark som er akkurat passe stor. Mikkelsparken har både badeland (med oppvarmet basseng), jungelløype, bondegård, gullgraving og ubegrenset mengder is og sukkerspinn. Det ble en fantastisk dag, hvor været viste seg fra sin beste side og han på 7 fikk en ny venn.
Det jeg ikke var klar over, var at Vøringfossen lå «rett oppi veien» fra campingen. Fossen er langt ifra Norges høyeste, men den er en av de mest kjente av alle fossene, og regnes som en av de mest besøkte naturattraksjonene i landet. Selvfølgelig måtte vi ta en tur og «guiden» vår viste oss de ulike utkikkspunktene, hvor vi startet oppe ved hotellet. Fossen var et mektig syn og jeg fikk skikkelig sug i magen da vi gikk ut mot kanten. Det hjalp ikke på med en aktiv 7 åring, som syntes dette var meget spennende. Flere turister har dødd fordi de har falt ned og det har visstnok vært mange diskusjoner i media, om området burde vært bedre sikret. Vi var forsiktige, MEGET forsiktige.
Fra Øvre Eidfjord kan man kjøre opp Hjølmadalen, for å komme til Hardangervidda. Veien er en attraksjonen i seg selv, særlig når man treffer motgående trafikk. Og det gjør man både titt og ofte… Det er hårnåls svinger, bratte stup og løs grusvei. Det var lite autovern eller annen sikring, og jeg har ikke vært så redd i bil siden minibussen i Perus fjellsider i fjor høst. Heldigvis var det ikke jeg som kjørte, der vi seig oppover på 1 gir, farlig nær stupet. Jeg tror det er nærmere 900 meter stigning, men føles som mer. Det sier seg selv at utsikten var fantastisk og det er en stor naturopplevelse.
Visste du dessuten at «verdens mest utilgjengelig gårdsbruk» ligger i Eidfjord, nemlig Kjeåsen? Det gjorde ikke jeg. Det er mulig å gå opp til gården via en merket løype fra kraftverket i Simadalen, og det var planen min. Men det hadde regnet hele natten og løypen er ikke å anbefale etter mye regn. Her er det visstnok veldig bratt, og man må både opp stiger samt henge i kjetting. Så vi kjørte opp… Veien er enveiskjøring, så når klokka er hel, kjører man opp og når klokka er halv, kjører man ned. Store deler av veien går i tunnel og er visstnok verdens dyreste gårdsvei, bygget i 1974 i forbindelse med kraftutbyggingen i Simadalen.
Det ble noen fantastiske dager i Øvre Eidfjord og jeg savnet verken grensehandel eller danske sandstrender. Vi hadde mye vær, men det er man vant med på Vestlandet. Den gamle lavoen holdt så noenlunde tett gjennom timevis med pøsregn og stod i vindkast opp mot storm styrke. Men vi hadde også solskinnsdager, med bading og grilling. Det var veldig kjekt å ha en egen guide med oss og ekstra kjekt for guttene, så tusen takk til Jarand, hans mor og stefar for gjestfriheten, omtanken og all den gode maten. Jeg har fått smaken på bratte vestlandsfjell, fosser og dype fjorder, så jeg kommer gjerne igjen. Ikke minst for å spise på Viltkroa samt å gå de turene jeg ikke gadd å gå denne gangen….
Har du noen gang blitt så redd at beina føles ut som om de slutter å virke? Og at pusten stopper rett under haka, slik at du må kjempe for hvert åndedrag? Og hjernen kortslutter og viljen roper et taust NEI, STOPP, SNU, VIL IKKE.. Men så kan man ikke gi etter for angsten, fordi man bare MÅ fortsette å gå. Jeg utsetter meg ofte for sånne situasjoner, planlagt og som oftest helt frivillig…
Jeg har nemlig tro på at det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere. Det har jeg nemlig lest… Dessuten er det noe som heter eksponeringsterapi, som er en mye brukt metode for å få bukt med angsten. En sånn «se døden i hvitøye uten å flyke» eller «face your fears» på mer internasjonale kanaler, som man jo ofte tar lærdom av. Så faglig sett bør jeg være godt forankret i både forskning og erfaringsbasert praksis. Men hva hjelper det når alt går i lås?
Det begynte med at han på 7 hadde lyst til å gå på bretur. Han elsker snøen, men det er lite av det på Jæren. Jeg er lett å overtale, hva gjør man vel ikke for de man er glad i? Jeg er nemlig litt redd snø og kulde, man har tross alt hørt om både snøras, kuldesjokk og faren for å dette ned i et hull og aldri komme opp igjen. Allikevel bestilte jeg tur og tenkte at det går nok bra.
Min erfaring er at dersom man tenker skikkelig mye på alt det fæle som kan skje, så øker det sjansen for at det skjer. Det er sikkert en teori for det også, men det er ikke så veldig viktig. Av 2 guider og 6 deltakere var ihvertfall jeg den eneste som forsvant ned i et hull… Vi skulle over en snøbro, som visstnok kunne være alt fra 30 cm til flere meter tykk. Der stod jeg plutselig med hele høyre foten nedi breen og satt fast.
Jeg er god på kriser og kom meg lett opp igjen. Ingen skader og vi fortsatte med å hoppe over bresprekker, klatre opp blåisen og henge i tauet. Da tok angsten meg, idet vi skulle utforske en dyp sprekk. Han på 7 svevde fort over og hadde det enestående. Jeg gikk kun å ventet på å forsvinne ned i dypet, for aldri å se dagslys igjen.
Selvfølgelig gikk det bra. Vi hadde fantastiske guider med oss, fra Folgefonna Breførerlag. De forsikret meg om at de har gått opp med 1000 personer totalt og alle har kommet ned igjen. Dersom det ikke hadde vært trygt, så hadde de ikke gått opp med turister. Det hjalp og ble mitt mantra: Du forsvinner ikke og det kommer til å bli bra… Så jeg greide å fortsette å gå, puste og fungere. Man har liksom ikke så mange andre valg langt innpå breen….
Jeg innrømmer gjerne at jeg tenkte ALDRI MER da jeg haltet meg nedover. Allikevel planlegger jeg å delta på et 3 dagers brekurs i neste måned, dersom jeg får knær, hofter og rygg til å fungere normalt innen den tid. Dersom du lurer på HVORFOR, så har jeg ingen gode svar på det. Kanskje det var skjønnheten i naturen og følelsen av å være på toppen av verden? Eller gleden av å komme ned på fast grunn med livet i behold? For livet er uten tvil en risikosport og ikke for pyser, uansett hvordan man velger å bruke tiden en har igjen…. Folgefonna var tross alt en utrolig opplevelse vi kommer til å huske lenge, begge to….
For å være helt ærlig, trodde jeg det skulle bli helt annerledes… Jeg hadde hatt «sykkeltur i Nordmarka» på lista min i flere år. Du vet, ikke den lista: «100 ting å se før du dør», men min liste «100 ting å se for å kjenne at jeg lever». Det jeg hadde planlagt var sykkel og telt i dagevis, mellom idylliske vann og små koier, inni dei dype skogane. Det skulle bli en tur som oste fred og ro, jeg i stille meditasjon, helt alene i skauen. Jeg skulle rekke over hele Nordmarka på en langhelg og ikke en flik skulle jeg gå glipp av. Bare meg og skogen, samt kanskje en elg hvis jeg ble ensom. Det kunne bare bli bra…
Den største overraskelsen var egentlig hvor stort område Nordmarka er. Her snakker man SKIKKELIG SVÆR. Derfor var det idioti å tenke at jeg skulle få sett alt på noen få dager. Så jeg endret planen til å tenke at jeg tar å sykler fra sør til nord, og tilbake igjen på en dag. Det var nemlig så lenge jeg hadde igjen av langhelgen, etter jeg hadde vast meg vekk i fine hager og spennende museum. Men den planen varte bare til jeg kom til første oppoverbakke…. Fytti grisen så bratt det var… Det hjalp ikke på at alle andre jeg møtte, kom MOT meg; det vil si, fra nord (med medvind og nedover). Eller at jeg holdt på å bli overkjørt av en el-syklist, hvor jeg mistenker ut fra tempoet at sykkelen ikke engang var lovlig,….
Av en eller annen grunn var det mye mer tilrettelagt og utbygd enn jeg så for meg. Det var bondegårder og skogdrift, bilvei og plutselig et alpinanlegg… Javel, tenkte jeg, kunne de ikke hatt drift på skiheisen om sommeren også? Fraktet slitne syklister til topps? Det har jeg sett i utlandet… Og de små koiene jeg hadde sett for meg ut ifra navnet, var slett ikke små. Tryvannstua, for eksempel, var skikkelig idyllisk, men slett ingen stue. Her lå flere hytter, omkranset av et tun fullt av folk. Det var hyggelig det og jeg fikk praktisert engelsken min da jeg kjøpte is og kaffe, som ble inntatt i peisestua.
Dessuten var det mye folk… Det kan ha noe med at det var lørdag, ferietid og at koronavirus har endret folk sine fritidsvaner. Nå er det friluftslivets gleder som får ALLE på tur og det synes jeg er utrolig kjekt. Men samtidig liker jeg skogens fred og ro, så det ble litt utfordrende når det tider var kø. Mange stilte mannsterke på turen, sikkert både en og flere storfamilie i lag. Prøv da å snike deg forbi med sykkel, når barnevogn, smårollinger på trehjulssykkel og de med full oppakning, blokkerer veien. Men det er mulig jeg hadde valgt den mest trafikkerte strekningen i hele Nordmarka; fra Bogstadvannet mot Tryvannstårnet og over til Frongnerseteren.
Det kan høres ut som jeg var skuffet over Nordmarka etter denne turen. Det stemmer slett ikke. Men jeg har lært… Det heter egentlig Oslomarka, og den består (blant annet) av Nordmarka, Østmarka, Vestmarka og Lillomarka. Her er 1700 km2 fordelt på 14 kommuner og to fylker. Slett ikke noe man blir godt kjent med i løpet av en langhelg, selv ikke på sykkel. Og jeg har kjøpt meg et skikkelig kart, slik at jeg er forberedt og har planlagt neste gang jeg drar til Oslo for å følge drømmen. For jeg har fått en smakebit og nye mål på listen min. Her kan det padles, sykles og vandres i det uendelige… Jeg er ihvertfall klar…
Jeg har aldri tenkt på Oslo som det ideelle målet for en sykkeltur, men det var før. Byen er egentlig perfekt til å oppdage på to hjul, for selv om den er svær med mine landsby-øyner, er den liten i forhold til andre storbyer. Sykkel hadde jeg med da jeg kjørte hjemmefra, og med teltet oppslått på Bogstad Camping, var jeg klar til å utforske både «pulserende byliv og uberørt natur». Det er nemlig slik Oslo markedsføres av VisitNorway, i tillegg til: en veldig fin sykkelby. Det skulle være godt tilrettelagt med sykkelstier og merking, ha et vennlig klima og trenger man å leie en sykkel, er det null problem.
Jeg studerte kart over frokosten og bestemte meg for en runde som innebar både Vigelandsparken, Slottet, Akershus festning og Bygdø samt strendene der. At det kanskje var litt mye på en dag, tok jeg som en utfordring. Været var lovende, så jeg valgte badetøy istedenfor regntøy og droppet å smøre matpakke, siden jeg ville smake den lokale maten. Det startet lovende, med stort sett nedoverbakke helt til jeg kom til Vigelandsparken. Dette er et av Norges mest besøkte turistmål, med over 1 million besøkende hvert år. Skulpturene er laget av Gustav Vigeland og han brukte over 40 år på samlingen. Han gav alt til Oslo kommune, mot at de laget en park, som idag regnes som verdens største skulpturpark laget av en kunstner. Det finnes knapt ord: her er både storslagent og vakkert.
Neste stopp på turen var Slottet. Nå var jeg kommet inn i sentrum og det var jammen ikke lett å finne frem. Mest fordi det var mye trafikk, fotgjengere, lyskryss og ikke minst trikkespor. Når man sykler, er trikkespor farligere enn selve trikken, så det gjaldt å holde tunga beint i munnen. Det føltes til tider som å sykle på et Monopolbrett, her var alle gatenavnene jeg kjente fra spillet. Men tilslutt fant jeg Slottet og fikk trødd gjennom Slottsparken også.
Jeg fant fort ut at jeg kunne glemme å se Akershus festning, det var det ganske enkelt ikke tid til. Det neste jeg trødde forbi, var Aker brygge, Tjuvholmen og Operahuset, innover der var det nemlig så folksomt at det ville vært vanskelig å komme frem med sykkel. Plutselig fant jeg ut hvor alle menneskene var….tettpakket i disse koronatider, nei takk. Så istedet tråkket jeg ut på det som regnes som Norges travleste sykkelvei, fra Hjortneskaia, langs Frognerkilen og mot småbåthavnen. Her trødde de kjapt forbi; de i dyrt treningsutstyr, de på el-sykkel og ikke minst el-sparkesyklene (som kom i en utrolig fart). Derfor var jeg glad da jeg kunne svinge av mot Bygdøy, her var skog, jorder og grusvei. Samt HAVET..
Bygdøy er en halvøy og et av Oslos mest populære område for bading og tur. Det jeg ikke hadde fått med meg, er at her ligger museum på rekke og rad. Det er hit historieinteresserte fra hele verden valfarter for å oppleve vikingskip, Kon-Tiki, Fram og norsk maritim historie. Vel, kanskje ikke akkurat i år, med korona, men vanligvis er det godt besøkt. Jeg valgte meg ut Norsk Folkemuseum og fikk den mest rørende opplevelsen jeg noensinne har hatt på et museum, (og jeg har besøkt mange)…. Her kom jeg HJEM…til barndommens kjøkken og oppvekst. Til minner og nostalgi, til å innse at årene har gått og tidene endrer seg. Det var både vemodig og trist, men aller mest kjekt. Minner varer evig….
Jeg klarte tilslutt å rive meg bort fra Folkemuseumet og mett satte jeg meg på sykkelen igjen. Det var med tungt hjerte jeg sykla forbi alle de andre museum, men jeg var klar for strand. Selv om det hadde skyet kraftig over og tordnet flere ganger, tenkte jeg at ingenting skal stoppe meg fra et bad på Oslos mest populære badestrand, Huk. Her er kiosk, toalett, skulptur, naturiststrand, griller og volleyballbane. Men da jeg kom ned til stranden, slo vinden mot meg og sjøen gikk hvit. Samtidig kom regnet og det frista ikke engang LITT å kle av meg. Tross alt, når badevaktene sitter i boblejakke og ull lue, er det ikke et godt tegn. Så jeg sykla heller inn i Kongens skog og kikket på strendene videre.
Jeg hadde en fantastisk dag på sykkel og er absolutt enig i at Oslo oppleves best fra sykkelsetet. Det føltes til tider ikke som om man var i en hovedstad og på sykkel rekker man over mye på kort tid. Det er ellers det eneste negative jeg kjente på etter turen, jeg burde hatt mye bedre tid til å stoppe lenger på hvert sted. Jeg liker ikke tidspress og det å skulle rekke over mest mulig på kortest mulig tid, passer ikke meg. Jeg burde hatt en hel dag i Vigelandsparken og en hel dag på Norsk Folkemuseum. Jeg kunne hatt en hel uke til å prøve de forskjellige strendene og gjerne litt sol i tillegg. Jeg kunne hatt en hel måned å utforske Oslo på sykkel, med alt som finnes av severdigheter og naturskjønne områder. For dette var kjekt og anbefales alle. (Min sykkeltur fant jeg i den flotte boken av Sissel Jenseth: Norges beste sykkelturer og jeg fulgte den nesten hele tiden. ) Ha en fin Norgesferie…
Dersom du er som meg; det vil si over gjennomsnittet interessert i hage, trær og blomster, vet du at man går langt for en fin hage. Mange tråler hagesenter, sår sine egne frø og bruker hver ledig stund med klipping, luking, gjødsling og vanning. Slik er ikke jeg… Hagen min lever sitt eget liv og uansett hvor mange timer med arbeid jeg legger ned, får jeg ikke kontroll på den. Sneglene mesker seg, ugresset kveler det meste og de dyrt innkjøpte sommerblomstene har en tendens til å drukne i vestlands sommeren. Hvert år gyver jeg løs med pågangsmot i april-mai og når kalenderen viser juli, har jeg resignert og gitt opp. Da tenker jeg at grønt er grønt og at alt som lever, har livets rett. Men jeg elsker å besøke andre sine vakre hager og beundre kortklippet plen og blomster i alle farger.
Jeg er villig til å gjøre nesten hva som helst dersom jeg har bestemt meg for noe. Det finnes ingen grenser for hvor langt jeg vil dra for å se det som interesserer meg. Og da jeg helt tilfeldig fant ut at det var en engelsk hage på Bogstad i Oslo, var planen klar. Jeg er spesielt glad i engelske hager og har besøkt mange i Storbritannia, så klart at en tur over dammen til UK var det som frista mest. Men siden reiseanbefalingene fra Staten sier «Hold deg i Norge i år», tenkte jeg det var mest praktisk å pakke sykkel og telt for en roadtrip i hjemlige trakter. Det er jo bare en svipptur til Oslo med fine, flate veier og ny bil. Så neste morgen var det tidlig opp, pakke og dra.
For deg som er usikker på hva som er forskjellen på en engelsk hage og en norsk, følg med nå… Den engelske hagen gjengir naturen slik den ideelt sett bør være, med en innsjø, store enger, mye trær, broer og eventuelt noen bygninger i klassisk stil. Gjerne litt viltvoksende, med romantiske innslag av roser, paviljonger, romerske statuer og springvann. Hva som kjennetegner en norsk hage er jeg veldig usikker på, men jeg er sikker på at det er nøkternt, praktisk og helst lettstelt. Noen asfalterer eller legger kunstgress på hele greia, men det tenker jeg er juks. Det er viktig å ha en hobby og hage oppfyller alle krav til det.
Bogstad gård har en lang historie bak seg, men det var ikke før den kom i privat eie i 1645 at godset ble grunnlagt. Hovedbygget er fra 1760-61 og det er nok bygget om og på mange ganger. Godseieren drev stort innen skog og jordbruk og eiendommen var i samme familie i over 300 år. Jeg tenker at vi snakker om overklassen i landet og det er interessant å se gamle bilder samt lese historien. Ikke minst synes jeg at det er fantastisk at arvingene til Bogstad valgte å gi bygninger, innbo og park til en stiftelse, til glede for alle oss vanlige innbyggere. Men det kan være de fikk godt nok betalt for skog og jord som ble solgt til Oslo kommune. Uansett anbefaler jeg alle å besøke stedet, for her er det flott.
Hvis du derimot IKKE er en hageglad person, kan du gå tur istedet. Det er merket en løype på ca 12 km rundt Bogstadvannet som jeg anbefaler. Bare ikke gjør som meg og ta med sykkel… Jeg tenkte da jeg leste tur beskrivelsen, at siden mesteparten av turen gikk på grusvei, kunne jeg bare trille sykkelen resten. De anbefalte ikke å gå med barnevogn, men det stod ingenting om sykkel. Tabbe, tabbe… Jeg dro sykkelen gjennom skog og kratt, over steiner og røtter. Svetten silte og ikke hadde jeg med mat eller vann. Turen tok nærmere 4 timer og jeg var utslitt da jeg endelig kom tilbake til campingplassen. Men jeg hadde godt selskap av en nordlending med hund, som også hadde bommet litt på løypa/turen. Sammen fjollet vi oss rundt vannet i svermen av mygg og fluer.
Så var det verd å kjøre 1080 kilometer for å se den engelske hagen? Absolutt og enstemmig vedtatt JA!!! Dette er grunnen til det: Jeg flyttet meg fra benk til benk og beundret omgivelsene. Jeg lå i gresset og kikket opp på skyene. Det var roser og andre blomster å lukte på, samt fuglesang å lytte til. Jeg satt under de enorme trærne fra 1700 tallet og kjente på historiens sus. Ekorn lekte i trærne over meg og en liten bris viftet i håret. Jeg nøt hagen intenst og kjente at jeg ble fylt av ro og glede. Det var andre lykkelige mennesker rundt meg; barn som lekte og voksne med god tid. Hele stedet åndet av sommer, sol og alt som er godt i livet. Dessuten ble jeg meget inspirert til å dra hjem for å luke og rydde i min egen hage. Den blir nok aldri perfekt, men den er min og bare min….
Forventninger er en skummel ting og jeg har egentlig jobbet med meg selv for å få slutt på akkurat den følelsen. Du vet; når du gleder deg til noe og lager en hel film i hodet om hvordan dette skal bli og ser frem til det skal skje med spenning og utålmodighet. Så blir det slett ikke som man har sett for seg. Og selv om man kanskje ikke blir kjempeskuffet, så sitter man allikevel igjen og tenker: «Ja,ja, var det alt?» Som festen med stor F man gleder seg til, og som viser seg å være like spennende som et misjonsmøte. Eller kurven med jordbær som var så fristende, helt til man ser at alle bærene i bunnen er råtne og uspiselige.
Jeg hadde lest og forberedt meg godt på turen til Store Skykula. Det er den høyeste toppen i Egersund kommune, med sine 906 meter over havet. Slett ikke avskrekkende, men for meg som putler rundt på toppene på Gramstad på 3-400 meter, tenkte jeg det var en dryg tur. Lengden på turen var 12,4 km og beregnet tid var 5-6 timer. Informasjon og inspirasjon var hentet i den glimrende turboken «Fotturer i Rogaland» av Sverre R. Ranum. Han gir turene støvler ettersom hvor tunge de er, og denne hadde 4 av 5 støvler. Jeg hadde som mål å starte tidlig på dagen og ha god tid.
Jeg hadde overtalt min storesøster til å bli med, hun hadde ferie. Vi avtalte å møtes på Vikeså, noe jeg forventet var sykt langt å kjøre. Men det var det ikke, så jeg satt en time i bilen og ventet. Turen videre gikk gjennom Bjerkreim sentrum og opp til Skineldvatnet. Jeg var imponert over naturen vi kjørte gjennom og litt overrasket over at jeg ikke hadde vært her tidligere. Det var skikkelig høyfjell, syntes vi. Været ble dessuten finere jo høyere vi kom, hjemme hadde det tross alt pøsregnet da jeg dro. Vi parkerte, smurte på solkrem og fikk sekkene på ryggen. Så var det bare å starte turen.
Jeg fikk fort øye på det jeg antok var målet for turen, en topp med en høy mast på. Derfor forstod jeg lite da vi gikk i feil retning og egentlig tidenes lengste omvei. Jeg studerte kart og turbok, men ble ikke særlig mye klokere. Helt til det gikk opp for meg at det slett ikke var Skykula jeg gikk og kikket på. Da hadde vi gått langt og lengre enn langt. Det hadde vært noen korte pauser, men det var egentlig for kaldt til å sitte lenge i gresset og bare nyte livet og den flotte utsikten. Dessuten var jeg tynnkledd, for det er man ofte i juli når man forventer sol og sommer. Ulltrøye var tatt med, men burde nok vært tatt på lenge før jeg ble kald. Men istedet gikk jeg der og frøs i nordavinden.
Jeg er usikker på hva jeg hadde forventet da vi endelig kom oss opp til varden. Først ble jeg usikker på om det var lov å ta bilder. Det står nemlig en gigantisk radar som sviver rundt her på toppen og det er flust med andre installasjoner. Radaren tilhører NATO og er således militært område, antok jeg. Her overvåkes både den sivile og militære lufttrafikken, men radaren styres fra en annen del av landet. Men så fant vi ut at dersom det ikke var lov å ta bilder eller oppholde seg her, var det jo idioti å merke en turløype over fjellet. Så jeg sluttet å forvente å bli arrestert av NSM (nasjonal sikkerhets myndighet) og knipset i vei. Neste skritt i planen ble dermed å spise lunsj under radaren, i håp om å få oppleve at den ble senket inn i radarsiloen. Det sa meg ikke så mye, men ideen ble fort skrinlagt da vi ble advart mot å oppholde oss i området pga elektromagnetiske stråler. Istedet galopperte vi raskt nedover fjellsiden og stoppet ikke før vi var på trygg avstand fra alle skadelige stråler. Dessuten forstod vi hvorfor det ikke var så mye sau som forventet i liene rundt fjellet, bææækarellkjøtt….
Selv om ting ikke alltid blir som forventet, kan det allikevel bli bra. Vi lo mye på turen og det er en fin ting når man kan le av forventningene sine. Området var egentlig mye finere enn jeg hadde forventet og jeg fikk lyst til å gå mer tur i Dalane. Dessuten brukte vi mye kortere tid enn jeg forventet, vi gikk turen på 4 timer. Det var mest fordi min søster dro opp tempoet (hun gikk som om hun hadde stjålet skoene) og det var for kaldt til å ha lange pauser. Jeg hadde håpet på (man forventer ikke noe når det gjelder været) at det skulle bli badetemperatur og mange timer på ryggen i gresset, men den gang ei. Og jeg kom ikke nær skyene, noe jeg forventet siden toppen tross alt het STORE SKY KULA. Men noen ganger blir ting bedre enn forventet, slik som idag… Og sånn går no dagane….
Det er rart å tenke på hvordan folk levde for 100 år tilbake i tid. Eller enda lengre. Særlig synes jeg det er fascinerende hvordan folk har bodd og levd høyt oppi fjellene her tillands, på disse små fjellgårdene hvor «ingen skulle tru at nokon kunne bu..» Et av disse stedene hvor man virkelig kan få et innblikk i fortiden, er på Kvinen Turiststasjon. Her følger man de gamle vandringsveiene innover fjellet og langt der inne ligger de nye hyttene på historisk grunn, der hvor den gamle hytten stod. Inne i hovedhytta ligger bøker og hefter som forteller slektshistorien og hvordan det var å leve her, både da det var jordbruk og jakt folk levde av og ettervert turisme. Er du veldig interessert, kan du kjøpe boken om hu Gunnhild Kvinen, den ligger på proviantlageret. For et kvinnfolk!!!
Gunhild var født i 1889. Hun vokste opp inne på heia med foreldre og søsken, noe hun beskriver med en ufattelig god hukommelse. Videre forteller hun om livet sitt med mann og barn, samt hvordan det var å drive turiststasjon. Hun bodde i mer enn 52 år på den veiløse gården langt inne i Sirdalsheiene og sier selv at hadde det ikke vært for rype og geitene, så hadde folkene sultet ihjel. Jeg leste boken om hennes liv mens vi var på hytta og kan ikke annet enn å være mektig imponert. Særlig tok jeg til meg hennes leveregel: «Vær alltid glad og vennlig, snill og hjelpsom. Du kan, uten å vite det, ha engler til gjester». Det syntes jeg var fint sagt, om kunsten å få gjester til å trives på hytta.
Det startet altså i 1901, da man begynte å ta imot jegere, fiskere og andre turister på Kvinen gård. Her på grensen mellom Sirdal og Setesdalen gikk et nett av løyper ut i alle retninger og det var et rikt dyreliv. Gården lå ved den vakre Kvifjorden, men måtte flyttes i 1970, siden vannet skulle demmes opp som følge av kraftutbyggingen. Det ble reist en ny hytte 300 meter høyere oppe, som ble drevet privat frem til 2007. Da tok DNT Sør over og i 2017 ble den gamle hytta revet. Det ble bygget to nye hytter med totalt 40 sengeplasser, det er proviant å få kjøpt og alt ligger tilrette for at man virkelig kan ha et flott opphold her.
Jeg hadde booket rom på forhånd, for det er man nødt til å gjøre i disse koronatider. Vi hadde slept oss inn til hytta, ikke fordi det er en tung og lang tur, fordi det er det ikke. Dersom man parkerer på Donsen, har man 7 km foran seg i variert høyfjellsterreng, med 232 meter stigning. Slett ikke avskrekkende og visstnok mulig å gjennomføre på 2-3 timer. Det gjorde ikke vi, mest fordi vi var tungt lastet. Tur med barn innebærer en dobbelt så tung sekk, siden man bærer for to. Legg til mat og god drikke, så begynner man å snakke om overlast. Særlig Sørleningen sleit, hun var på sin første DNT hyttetur og var bokstavelig talt forberedt på ALT!!! Jeg stod bare å måpte da jeg så utvalget hun trakk opp av sekken.
Det ble en rar helg, mest fordi vi var 3 personer i en svær og tom hytte. Hytten er beregnet til 30 stk, (hovedhytten) og jeg er usikker på om den ble regnet som full med oss 3 (koronatiltak) eller om det generelt er lite folk her. Uansett, hytten er veldig flott. Det er koking på gass og utedo, masse praktiske løsninger og best av alt: ingen wifi eller mobildekning. Sånn får man ro i sjela av og jeg kjente bare skuldrene senke seg og den gode hytte-sløvheten sige gjennom kropp og sinn.
Samtidig kom det mange dagsturister inn på tunet hele lørdagen og da var det ikke lett å vite hva vi skulle gjøre. Det stod nemlig store oppslag på alle dører og vegger at pga korona/smitte/hygiene osv. var det ikke lov for dagsturister å gå inn i hyttene eller bruke doene. Men de svermer overalt, det var tross alt varmt og dørene stod oppe. Vi forsøkte på en vennlig måte å henvise til reglene, men ble møtt med lite forståelse. Siden det tross alt var voksne folk det var snakk om og vi ikke eier hyttene, kunne vi ikke bruke rå makt og kaste dem ut….
Det er mulig å gå tur i området dersom man blir i flere dager. Vi pakket med niste og gikk bort til Kvibru, som er en steinhvelvbru fra 1923-1924. Broen går over elven Kvina og ble bygget i forbindelse med en vei som var tenkt mellom Bygland og Sirdal kommune. Den er beregnet for bil, men har aldri vært knyttet til vei og kommer heller aldri til å bli det. Sånn kan vi like, for noen fremtidsvisjoner og for et pågangsmot… Nå trampet vi frem og tilbake mens vi lekte geiter på vei til seters for å gjøre oss fete. Etterpå var det å finne et lunt sted for kaffekoking og mat, vi hadde tross alt mye som skulle spises for å slippe å bære det hjem igjen.
Neste morgen kom med strålende sol og vi startet på hjemturen. Nå var det som om vi fløy over viddene, men det er mest sannsynlig på grunn av at sekkene veide en brøkdel av vekten på vei inn. Det meste av maten var spist opp. Vi fant et vann, hvor badetemperaturen såvidt var over 0 grader, og hadde en lang pause der. Hvem har hastverk på en så nydelig dag? Jeg tenkte fremdeles mye på Gunnhild og hvordan det må ha vært å leve her. Hun hadde kanskje ikke så mye tid til å bade og ligge i sola. Det var nok mest slit og strev, men med en veldig frihetsfølelse og kjærlighet til naturen. Så kanskje vi har mye til felles, tross alt? Ta deg et besøk til Kvinen, så får du se….
Noen ganger er det jammen godt å bare ligge hjemme på verandaen i hengekøyen. Men så hadde jeg lovet mitt lille barn å dra på tur den helgen, siden hun skulle arrangere bursdagsfest for venninnen. Sånn fest med alkohol og garantert fritt for alle over 40.. jo, jeg tok hintet. Så da fredagskvelden kom og gikk mens jeg fremdeles lå i hengekøya, sirklet hun rundt meg som en piraja, med gode forslag til hvor jeg kunne dra. Med det i bakhodet på lørdagsmorgen, var det lite annet å gjøre enn å pakke i bilen og ta meg en tur. Dessuten styrtregnet det og da er det ikke like fristende å sløve i hengekøya hele dagen.
Det tok ikke mange milene før humøret var på topp. Jeg elsker virkelig å kjøre langt i bil. Jeg kan ikke si fort, med en gammel Toyota er det sjelden jeg ligger over fartsgrensen og jeg har spart mye penger på det.. Men frihetsfølelsen bak rattet, kombinert med roen og konsentrasjonen med å følge veien, gire, svinge, bremse, gi gass, gjør meg oppriktig lykkelig… Legg til skikkelig høy musikk, nedrullede vinduer, sol og sommer, så flyter jeg inn i «zen mood». Når naturen flyr forbi og omgivelsene er i konstant endring, da blir det helt rolig inni meg. Hver gang jeg drar på roadtrip med bilen, tenker jeg at «dette burde jeg gjøre oftere». Og du må gjerne kalle meg miljøsvin hvis du tenker jeg er det. Og ettersom jeg la Vestlandet bak meg, kom solen frem og asfalten tørket opp.
Jeg hadde egentlig ikke så mye planlagt, annet enn at jeg kjører og ser hvor jeg ender opp. Med i bagasjen var turboken «Fra hav til hei, 123 turer i Aust Agder, Nissedal og Fyresdal», en helt genial bok jeg har brukt på helgeturer tidligere. Jeg fant Iveland i boken og nærmeste campingplass var Kilefjorden Camping. Det passet ypperlig, med kanoutleie og kort vei til turløypene. Jeg fikk opp teltet og pakket sekken, så var det avsted for å utforske.
Iveland er en kommune i Agder fylke og har visstnok 5,4 innbyggere pr kvadratkilometer. Det synes jeg hørtes mye ut, for snakk om folketomt sted. Jeg kjørte gjennom endeløse skoger med små tjern og myrer. Det var spredt bebyggelse til jeg kom til Birketveit, som er kommunens administrative sentrum. Her var alt som hører sivilisasjonen til; kirke, skole, eldresenter og Joker butikk. Men jeg så ingen mennesker noe sted. Det var rett og slett litt skummelt, sånn «katastrofefilm tomt for folk». Jeg undret meg over om det var UFO eller koronavirus som hadde lagt bygda øde, men fant turstien og begynte å gå, istedenfor å fantasere nærmere på det.
Neste dag var jeg igjen klar for tur, etter en god natt søvn og frokost i teltet. Min perfekte teltplass hadde et alvorlig knottproblem, som gjorde det umulig å oppholde seg utforbi. Det var såvidt jeg rakk et kjapt bad før svermene kastet seg over meg. Og det svir og klør noe forskrekkelig. Så det var bare å komme seg avsted for å finne Dalevegen, som ligger på østsiden av Otra. Jeg skulle parkere på Skaiå og det var ikke helt lett. Men endelig var jeg på rett sted. Dette var en tur på 8,5 km og slett ikke krevende (ifølge boken). Jeg er noe uenig, mest fordi det var dårlig merket og skikkelig gjengrodd. Heldigvis traff jeg noen hyggelige innfødte, selv om de ikke hadde hørt om Dalevegen. Så jeg fant frem tilslutt og kunne krysse av for den i boka.
Ingen besøk til Iveland er komplett, uten en tur inn til gruvene. Sammen med Evje og Hornnes er Iveland en berømt gruvekommune kjent over hele verden på grunn av de spesielle og sjeldne mineralene som finnes her. Her kan man altså gå på skattejakt etter kvarts, feltspat eller glimmer, og sikker mye annet. Det er funnet over 50 ulike mineraler i området, så det er bare å lete. Turen inn til gruveområdet er ca 2 km på god grusvei og det er mye å se. Jeg hadde litt lite tid, siden jeg skulle kjøre hjem, men fikk en lang og interessant samtale med en eldre mann som rotet i en steinhaug. Det viste seg at han hadde jobbet i gruvene i ungdommen og nå la han frem ulikt til turistene. Det satte jeg stor pris på, siden jeg hadde en lang biltur foran meg og ikke tid til å hakke selv. Men det blir nok ikke lenge til neste gang jeg tar en tur til Iveland… Så alt i alt, var jeg glad for at jeg kom meg ut av hengekøya den helgen….
Jeg var ikke vanskelig å be da min gode venninne Ingvill spurte om vi skulle gå på tur sammen. Hun er vanligvis å finne i Nepal, hvor hun vandrer de høye fjellene med turister som vil på tur. Her på Jæren var jeg den lokalkjente, siden jeg tidligere har gått fra Hellvik til Vigdel med telt og full oppakning. Dessuten er strendene langs kysten blant favoritt turene jeg velger, når jeg trenger å komme ut for å lufte meg litt.
Nå pakket jeg sekken og gledet meg veldig til å legge avsted. Forrige gang slepte jeg på en blytung sekk, noe som gjorde at jeg måtte avbryte turen og gå den i en to-gang. Klok av skade, var jeg MEGET nøye med hva jeg stappet i sekken og jeg veide den inn til ca 17 kilo. Det innebar telt, sovepose, liggeunderlag, ekstra klær, mat og drikke. Fra forrige gang visste jeg at det er vanskelig å finne drikkevann langs kysten, derfor er det ikke lett å unngå for tung sekk. Men dette kjentes greit ut.
Det fine med å gå langs kysten, er at det er flatt. Her har man god utsikt i alle retninger og det er ingen høye fjell eller skoger som stenger for utsikten. Men da har man heller ingenting som tar av for vinden og det blåste kvast. Det er sjelden man går tur på Jæren uten vind, så det var helt greit. Vi hadde sol og fint vær, derfor gikk det fint. Det er verre når regnet pisker og temperaturen synker mot 0, da kan det være surt langs havet. Men det er relativt lite nedbør her ute, i forhold til Jær-bygdene lengre inne i landet. Men himmelen er høy og sammen med skyene skapes det spesielle lyset, som har gitt inspirasjon til både malere og diktere opp gjennom tidene.
Dette er ikke turen for deg som er redd kyr, stuter eller ungdyr. Det er mildt sagt mange av dem og de er av natur meget nysgjerrige dyr. Av en eller annen grunn ble jeg sendt først inn i bølingene, det kan være fordi jeg har for mange år siden jobbet som avløyser på gard. Eller fordi Ingvill bevisst hadde på seg en rød jakke og alle vet jo hva det gjør med sinte okser… Så jeg gikk først og ryddet vei. Vi traff ingen farlige dyr, men så oppsøkte vi ikke flokkene heller. Det var både okser og kyr med kalv, så det stod flere steder advarende skilt. Verre var det når flokken gresset midt på stien, da var det bare å måke vei. Og enkelte steder gikk vi i lang, lang rekke, med en hel hale av kyr bak oss.
Den første dagen gikk fort og snart gikk det mot kveld. Teltplass ble første og beste flate slette, hvor det ikke gikk kuer. Det var jammen ikke lett å finne… Dessuten blåste det fortsatt friskt og det var ingen enkel sak å sette opp telt. Særlig Ingvill var overrasket over at teltet, som hadde overlevd storm i Himalaya, nå knelte for vindkastene på Jæren. Det var jammen ikke enkelt, men begge teltene stod som noenlunde gjennom natten. Og heldigvis roet vinden seg til neste morgen, så vi våknet friske og uthvilt til en ny dag. Nå var det mer rullestein strender, flere gravrøyser, nye sjøfugler og de utallige blomstene å utforske.
Vi gikk i et jevnt, men rolig tempo. Det ble mange pauser i løpet av dagen, det var ingen grunn til hastverk. Begge likte å ta bilde og jeg hadde kopiert opp noen sider fra turboken (den veier nemlig MYE) som jeg leste høyt ettersom vi passerte de berømte stedene. Her var både gravplasser fra før-kristen og kristen tid, Grødaland bygdetun med sine spesielle jærhus(som vi ikke gikk opp for å se på), nausttufter og ikke minst 1000 års plassen til Hå kommune ved Obrestad havn. Der leste vi høyt alle diktene som var skrevet i stein. Her var alt fra Arne Garborg til Tor Obrestad, hvor sistnevnte sa at: «Vi er frå havet. Vinden er det einaste vi har…» Det kan nok stemme det, selv om det blåste mye mindre idag. Vi spiste lunsj og kokte kaffe ved Obrestad fyr, etter å ha karret oss opp den bratte skrenten som omgir bygningene. Dette er et av de mest fotograferte landskapene i Rogaland, formet av bølger for noen tusen år tilbake i tid.
Det høres kanskje lett ut å gå tur på stranden, i motsetning til fjellet. Men det er tungt å gå i sand, det er nesten som om beina veier dobbelt så mye. Så da klokken gikk mot kveld, var det å se seg om etter en ny teltplass. Ved Skeiebukten fant vi et lite område ved stranden, midt mellom driftige bønder i full sving med traktoren og hissige fugler som forsvarte reirene sine. Det fristet med et bad, men vannet var grumsete og skittent. Istedet ble det nok en middag med pølser og øl, før det ble tidlig kveld i soveposen. Man blir jammen trett av all den friske sjøluften…
Vi kom ikke så langt som vi hadde tenkt, for målet var egentlig Solastranden. Men tiden går fort og vi gikk kanskje litt sein, så da vi kom til Bore, var det bare å innse at vi var kommet til veis ende. Men det var helt greit. Strendene videre nordover kan gås en annen gang og skyssen vår stod allerede klar og ventet på parkeringsplassen. Det hadde vært noen fine dager og vi var godt fornøyd. Så dersom du har lyst å gå en annerledes fottur, anbefaler jeg Jærkysten. Det er lett tilgjengelig med offentlig transport og det finnes mange gratis parkeringsplasser, slik at du kan gå kort eller langt. Pakk lett og husk mye drikke. Så er det bare å nyte den åpne utsikten, det skiftende været og stillheten.