Campinglivets enkle gleder.

Det aller, aller beste med å dra på campingtur, er at det er ingenting å stresse over. Enten man har telt, bobil eller leier seg en enkel hytte, så er det bare å senke skuldrene og ta livet med ro. Sånn liker jeg… Dessuten finnes det utallige flotte campingplasser å velge mellom, både i inn og utland. Ikke at det betyr noe med de i utlandet, siden vi foreløpig ikke kan dra lengre enn Danmark (som forøvrig er et Mekka for camping). Men det er plenty av flotte steder her til lands og det er billig, sosialt og man kommer tett på naturen når man velger camping istedenfor hotell.

Lomsesanden Familie Camping er et fantastisk sted, som ligger 3 km fra Farsund. Lista halvøya er kjent for de flotte strendene, fyret, turløyper, yrende fugler og planteliv og sine sterke bånd til Amerika.

Campingplassen ligger bokstavlig talt på stranden og vi har 50 meter å gå fra verandaen til havet. Her er stranden og campingen sett fra Einarsneset.
Det betyr kveldsbad, morgenbad, midt på dagen, «for varm» samt «trenger å våkne» bad… Altså MYE bading..

En av de fineste plassene jeg vet om, er Lomsesanden. Her har jeg vært flere ganger, både med telt og i leid hytte. Så da værvarselet for pinsehelga lovet sommervarme og fint vær, var jeg snar til å leie en hytte og planlegge tur. Ikke at det kreves så mye planlegging når man skal bo i hytte og kjøre helt frem… Jeg fikk låne han på 7 og overtalte sønnene mine til å bli med, handlet inn mat og fylte bilen med alt som kunne være kjekt å ha på turen.

Vårt lille hjem ligger i en rekke av andre hjem. Det er sosialt, men ikke påtrengende å være på campingplass.
Her koser vi oss…..

…. og har alt vi trenger.

En enkel campinghytte har som regel 2 rom, en stue og soverom. Noen har bare 1 rom, men uansett så bor man tett sammen. Det er greit å ha en fast rutine på hvem som sover i over og underkøyen, så slipper man å krangle om det. Dyner og puter er med i prisen, så det er bare sengetøy som medbringes. Det er vanligvis kokeplate, strøm, kaffetrakter og kjøkkenutstyr i hytta, men ikke dusj, do eller innlagt vann. Da må man gå til servicebygget, så det blir endel trim på denne type ferie. Det er nesten alltid en liten veranda utforbi, med noe å sitte på, for halve poenget med å dra på campingtur er å være ute.

Alle måltider spises ute når været tillater det. En lørdagskveld som denne, lå grillosen lavt over hele plassen og jeg tror neppe noe annet var på menyen hos naboene heller.

Jeg sier som REMA: Det enkle er ofte det best.

Så hva gjør man når man er på campingplass? Jeg liker å utforske området rundt plassen og går mye tur. Vi tar mange turer til kiosken for å kjøpe is og han på 7 vil alltid på lekeplassen. Og det kan han jo… Det ble noen timer på stranden og hvem trenger vel å dra til Syden når Lista viser seg fra sin beste side? Det er bøker å lese, kortspill å spille, badminton og mye annet kjekt. Dessuten er en bytur obligatorisk, for det er alltid noe jeg har glemt å ta med…

Farsund er en koselig sørlandsby, som i 1795 fikk status som ladested, med rett til å drive handel og sjøfart. Den har en spennende historie, med blant annet sjørøveri og heksebrennning.
Det var spennende med kanonene og fantasien fikk fritt spillerom hos han på 7.

Sol og syriner gir skikkelig sommerfølelse.

Det beste med camping er tross alt at vi har mye tid til å tilbringe sammen. Internett er dårlig og det er ikke WiFi i hytta. Plutselig må vi snakke sammen og finne på andre ting enn å se inn i en skjerm. Det liker jeg godt. Dessuten er det alltid mye spennende å se på, dersom du er en av dem som liker å iaktta andre mennesker. Vi bor tett og sitter mye ute, så det er vanskelig å unngå å få med seg hva naboen spiser eller hvilken musikk de spiller. Så det er aldri et kjedelig øyeblikk, for jammen er vi mennesker forskjellige.

Det ble en tur ut til geitene på neset.
For ikke å snakke om spenningen over å finne en død mus på vei til Loshavn.
Loshavn er Sørlandets lille, idylliske perle og bare en halvtimes gåtur fra campingen.

Det har vært noen flotte dager her på Lomsesanden og jeg kjenner batteriet er fulladet til å dra hjem til hverdagen. Jeg anbefaler virkelig campingliv til alle som trenger å slappe av (og ikke bare til oss som ikke har hytte eller har tilgang til privat hytte). Han på 7 har lyst til at jeg skal kjøpe bobil, fordi det ser mye kulere ut enn hytte. Jeg hadde nok foretrukket telt, dersom jeg var alene om å bestemme… Og sånn går no dagane….

Noen liker å starte dagen i badekåpe, med sjokolade, popkorn og kortspill…
Mens andre vil starte dagen i badekåpe, alene på en strand med kaffikoppen…
HELT ENIG!!!!

Videre fra Flekkefjord til Vanse på sykkel.

For litt tid tilbake, var jeg ute på en helt nødvendig fritidsreise med sykkelen. Jeg har allerede fortalt om turen fra Sogndalstrand til Flekkefjord, men jeg stoppet ikke der. Det var tross alt langfri, mer mat i hengeren og været var strålende. Så da jeg hadde tilbragt noen timer i denne sjarmerende Sørlandsbyen og hadde fått fylt vannflasken og lånt toalett på en bensinstasjon, var det å tråkke ut på den endeløse landeveien igjen. Målet var å sette opp telt ved Seluravannet, der skulle det nemlig være en offentlig strand som jeg tenkte var ideell.

Et siste blikk på Flekkefjord, før jeg tråkket oppover Trolldalen.

Jeg hadde grudd meg til å sykle langs E39 ut av byen, ifølge boken min skulle jeg sykle PÅ hovedveien. Men her var flott sykkelsti godt skjermet fra all trafikk.
Den første grusveien på turen gikk mot vannet Selura, på den gamle Vestlandske Hovedveien. Her var løs grus og skikkelig bratte bakker, så jeg endte med å gå både opp og ned bakkene..

Men da fant jeg ut at sykkelguiden min var utdatert på både kart og beskrivelser, for det var nok lenge siden det var mulig å campe langs Seluravannet. Jeg sjekket Egenes Camping, som hadde spredd seg grådig ut i alle retninger, men de var stengt for telt på grunn av koronavirus. Så jeg fortsatt på grusveien og det var tungt. Veldig tungt… Selv den herlige utsikten over vannet og de skogkledde fjellene rundt, greide ikke å holde humøret opp. Jeg likte allikevel godt veien og kikket ivrig etter spor fra fortiden. Den Vestlandske Hovedveien var den gamle ferdselsveien mellom Christiania og Stavanger, som ble opparbeidet til kjørevei tidlig på 1800 tallet. Mange steder er den vedlikeholdt som tursti eller sykkelvei og jeg har tidligere syklet mellom Ogna til Egersund. Men her måtte jeg gå, løs grus og tung henger= dårlig kombinasjon.

Vakker utsikt over Seluravannet og mot Egenes camping.

Etter all grusen var det herlig å få asfalt under dekkene igjen. Jeg fikk dessuten den gamle E18 helt for meg selv og kunne sykle midt i veien.
Jeg fant den perfekte teltplassen og spredde meg ut. Det var nær nok E39 til at jeg kunne høre duren fra bilene, men mest hørte jeg fuglesang og klukkingen fra bekken.
Like ved lå Hestespranget bru. Både veien og bruen ble bygget i 1839 og brukt som kjørevei i nesten 100 år, som en del av den vestlandske hovedvei.

Dette er den berømte Kvilesteinen, som tidligere lå inne på Fosselandsheia. Her kan man lese inskripsjoner fra tidligere veifarende, deriblant LTS som i 1713 tok seg tid til å hogge inn bokstavene og årstallet i steinen. Jeg satt litt her og kvilte, mens jeg tenkte på alle de som hadde fulgt denne veien tidligere.

Det ble en meget rolig lørdagskveld, hvor jeg satt og kikket opp i tretoppene og spiste egg og bønner til middag. Så neste morgen var jeg så uthvilt som det er mulig å bli etter en natt i telt og klar for å sykle videre. Det ble en fantastisk strekning over heia, med nyutsprunget bjørk og hvitveis overalt. Jeg hadde flere stopp for å beundre utsikten og nyte stillheten. Her møtte jeg verken biler eller andre syklister, faktisk ingen mennesker eller dyr. Men fugler var det mye av…. Etter en skikkelig bratt og lang nedoverbakke, kom jeg til Feda. Denne lille bygda ligger ved Fedafjorden og her har det bodd mennesker siden steinalderen. Navnet betyr visstnok frodig slette, men nå er stedet mest kjent for sin gamle trehusbebyggelse, fiske, turmuligheter og fredelige atmosfære. Jeg ble meget betatt, faktisk så betatt at jeg syklet feil vei….

Hit kommer jeg gjerne igjen, for nå syklet jeg bare gjennom. Jeg kunne ha sovet på vandrehjemmet oppi bakken, hatt med kajakken og gått lange turer.

Det var ikke mye liv i Feda en søndags morgen….
Og Fedafjorden lå innbydende og stille….

Av en eller annen grunn fulgte jeg veien der det var flatt og det var langs sjøen. Men det var ikke der Nordsjøruta gikk, den fulgte en grusvei over fjellet. Jeg tenkte: «Pytt, pytt, hvor mye trafikk kan det være innover mot Kvinesdal en søndag morgen?» Etter at det kom bro over Fedafjorden og E39 ble lagt om, så jeg for meg at det ble ensom på fylkesvei 465 mot sivilisasjonen. Men der tok jeg jammen feil, det kom biler, busser, trailere, lastebiler, bobiler og utrolig mange motorsykler. Det var rett og slett rene motorveien. Etter at jeg hadde undret meg lenge over dette (samt jeg hadde utsikt til Fedabroen og den var tom for trafikk), kom jeg på at jeg hadde lest at E39 var stengt i lange tider fremover. Omkjøring via Kvinesdal… DA vurderte jeg å snu…

Jeg satt lenge på rasteplassen og manet meg opp til å sykle videre…. Dessuten hadde jeg en banankake å spise ferdig….
Sykling gjennom tunneler anbefales IKKE. Jo lenger tunnel, dess mer støy og dårlig luft. Heldigvis hadde jeg lys på sykkelen, det er viktig å huske på når man er på langtur. Ha gjerne med en refleksvest også, mest mulig synlig.

Veien videre innebar flere tunneler og mye trafikk, så det hadde vært tryggere å sykle tilbake til Feda og følge offisiell sykkelvei. Jeg valgte allikevel den korte og farlige veien, men var sjeleglad da jeg fant løypa igjen og kunne sykle på «bygdevegen» inn mot sentrum. Kvinesdal var en nedtur etter koselige Flekkefjord og merkingen av Nordsjøruta nesten fraværende. Jeg slet med å finne veien og lærte noe nytt; nemlig at Kvinesdal er en kommune og ikke en by. Sentrum het Liknes og var raskt unnagjort. Jeg vurderte å spise på en amerikansk diner, bare for moro skyld. I Kvinesdal kommune er nemlig 10% av innbyggerne amerikanske statsborgere (ifølge Wikipedia) og sånn setter sine spor. Men jeg var fortsatt mett og tok fatt på bakkene over heia langs Fedafjorden.

Et siste blikk ned mot Kvinesdalen og fjorden.
Det fineste med sykkeltur er at man kommer tett på naturen og ser alle de vakre detaljene man ellers går glipp av.
Dessuten finnes det alltid overraskelser… Man trenger slett ikke dra til Peru for å se lamaer, disse bor på en gård ikke langt fra Gjervollstad.

Det ble en tung etappe, for her var mye bakker. Det var heller ingen skilt som viste at jeg faktisk VAR på Nordsjøruta, så jeg stussa litt over det. Men ifølge heftet mitt, var jeg ihvertfall på vei mot Lista. Det var en smal og svingete vei og mye trafikk. Jeg forsøkte å legge meg så langt ut mot autovernet som jeg kunne, men der gikk det stupbratt ned mot dalbunnen. Tydeligvis et populært sted for å kvitte seg med søppel og jeg kunne se for meg både sykkel + henger og meg selv ligge blant komfyr, esker, bildekk og annet skrot… Spørs om jeg noensinne var blitt funnet da… Men jeg overlevde og fikk en fin nedkjøring mot Teistedal Rasteplass. Der var det flott, masse benker med tak og åpent toalett. Et passende sted for en lengre pause, tenkte jeg. Og jo lengre jeg satt, dess mindre lyst hadde jeg til å sykle videre.

Finaste rasteplassen min, som ble finaste teltplassen.. Stort mer komfortabelt kan man ikke få det. Dessuten var det knapt biler og andre folk, siden E39 var stengt og omkjøring visstnok går over Kvinesheia.
Det ble en flott, men kald natt, så jeg våknet til rim på teltet.

Jeg hadde egentlig tenkt å avslutte turen i Farsund. Men da jeg neste morgen syklet den fineste etappen av alle, nemlig på grusvei Fv 652 fra Gjervollstad til Heskestad, svingte jeg istedet mot Vanse. Da hadde jeg opplevd en natur som tok pusten fra meg. Her var små vann med idylliske hytter. Det var sauer som beitet i grønne enger, mens lam hoppet og spratt i solskinnet. Det var skog og bekker, fuglesang og masse blomster. Jeg tenkte rett og slett at det er ingenting som kan toppe dette. Dessuten har jeg tidligere syklet Lista halvøya på kryss og tvers opptil flere ganger, hadde vondt i ræva og spist opp all maten. Heldigvis var det en venninne som kom og plukket meg opp, hun skulle den veien uansett og Vanse var ikke så veldig lang omvei. Det eneste som var skuffende, var at jeg ikke fikk spist på den berømte amerikanske dineren i Vanse, den var dessverre nedlagt… Ellers var jeg godt fornøyd med min absolutt nødvendige fritidsreise.

Jøss, et skilt som viser at jeg er på rett vei.. Jeg kunne telle dem på en hånd. på strekningen mellom Kvinesdal og Lista….
Det var mange idylliske småbruk innover heia.
Fina veret og flade veien… da er livet godt!!!
Jeg tror aldri noensinne jeg har spist lunsj på et vakrere sted. OG jeg var helt alene, ingen turister, biler, innfødte eller annet…
Turen gikk ned mot havet og ved Pollen ligger Sigersvollstranda. Jeg stoppet ikke, skulle jeg stoppet på alle vakre stedene, hadde jeg syklet enda….
Siste stoppested: VANSE.
Da var jeg endelig i mål og her føler jeg meg hjemme.

Heim te na mor.

Det finnes noen steder som kjennes ut akkurat som å komme heim te na mor. Jeg har det litt sånn med Høg Jæren, det er trygt, godt og litt vemodig. Kanskje det er lyset der ute, eller lufta? Eller kanskje den fantastiske utsikten over åpne vidder, helt ut til havet? Eller ganske enkelt at Mor Norge sitter der ute på en granitt blokk og tar imot alle som kommer på besøk. Og det er mange….

Det er en trolsk stemning på vei mot Holmavatnet, gjennom en av de mange plantede skogene på Jæren.
Holmavatn Misjonssenter er et populært leirsted for spesielt inviterte. Like ved ligger en stor og gratis parkeringsplass, hvor det var god plass da vi kom tidlig en Kristi himmelfarts torsdag.
Flatt og høyt under himmelen, er vel den beste beskrivelsen av turen.

Turen til Synesvarden og Steinkjerringa nevnes i samme slengen som Prekestolen, Trollpikken og andre turistattraksjoner her på Jæren, av reiselivsnæringen. Det var jeg faktisk litt overrasket over, for mange jeg kjenner, har aldri verken hørt om eller gått denne turen. Det synes jeg er trist, for her er mye å oppleve. Det er utallige stier på kryss og tvers av lyngheia, gammel historie og vakker natur. Dessuten er området vernet som landskapsvernområde og plantene fredet. Det liker jeg godt…

Området har vært brukt av mennesker til boplass, torvløer, gjeterhytter og beitemark til husdyr, helt tilbake til steinalderen. Husk det er båndtvang hele året her!
Det ble en kaffi pause ganske kjapt, siden vi var så tidlig avsted at enkelte ikke fikk tid til å drikke kaffe før vi dro.
Synesvarden har flott utsikt og stort sett alltid vind. Kle deg godt…
Det flommer over av vindmøller. Disse var nye for meg, men det er er mulig at jeg bare ikke la merke til dem sist gang. For det er vel ikke mulig å montere opp alle disse på bare noen måneder???!!

Det finnes 5 forskjellige parkeringsplasser og over 3 mil med merka løyper. Allikevel valgte jeg den samme som jeg alltid tar, rundturen fra Holmavatnet – Synesvarden – Steinkjerringa. Det var mest fordi jeg hadde invitert med Sørlendingen, som aldri hadde gått her før. Turen er ca 10 km og lettgått. Det er godt tilrettelagte med treplanker over de våte partiene og hele turen er skiltet og merket med blå påler.

Det var jammen blitt fint, rene motorveien.
Jeg får si som Ulf Lundell: «Jag trivs best i upna landskapet»….
Da nærmer vi oss…
Og der fremme sitter hun; Mor Norge.

Historien om Steinkjerringa er ganske merkelig. Hun ble hugget i stein av S. Neandros så tidlig som 1898. Planen var at statuen skulle plasseres foran Kongsgård skole, midt i Stavanger sentrum. Dit kom hun aldri, istedet ble det samlet inn 550 kroner som ble brukt til å transportere henne inn på Anisdalsheia. I 3 biter, tilsammen 3 tonn, var det 2 års slit før hun satt på plass oppå Jolosteinen. Nå lar hun oss alle besøkende lese : «Minn jærbuane um storverk i farne tider. Ver trugne mot land og folk». Hun er standhaftig, hu mor…

Det var tørt i gresset for en gangs skyld, og det medførte en LAAAANG matpause.
Jeg hadde ansvaret for å ta med mat og Sørlendingen ordnet kaffi.
Noen forsøkte å klatre opp for å sitte på fanget til na mor, men det ble med forsøket. Det er høyere og brattere enn det ser ut til…

Dette er turen som passer for alle. Vi møtte både barnefamilier, ivrige joggere og sånne som oss, bedagelige turgåere med fokus på kos og hygge. Flere steder langs løypa er det satt opp informasjons tavler, som blant annet forteller om sauehold og myrsøkk. Og det er vel alltids nyttig å lære mer om. Stien vi gikk på, var stort sett bred og fin, slik at stavene jeg bar på, helst bare var til pynt. Men det er mye stein, så gode sko er viktig.

På vei tilbake til bilen…

Skilt i alle retninger gjør det enkelt å finne frem.
Mye av steinene er lødd i lange, rette gjerder. Usikker på hvorfor, kanskje det er for å holde husdyr inne på et område.

Dersom du lurer på hva nistepakken var, her er et godt tips til å bruke opp restene av potetsalat, som alltid blir igjen etter grilling. Og det er MYE grilling i mai…. Bland sammen potetsalat, en eller flere bokser tunfisk i vann, en liten boks mais og purre i små biter. Krydre med karri og hvitløksalt, server med brød. Noen syntes det var veldig godt med jordbær til, men det var ikke meg. Så er det bare å ta turen, nyte dagen og besøke na mor…

Jeg kikket som vanlig etter gode plasser å sette opp telt, og det var endel av de.
Vi vurderte et bad i Holmavatnet, men det ble med tanken…

Finaste vårblomster….

På tur med Ole og Dole.

Har du noen gang vurdert å finne frem noen gamle bildekk, trø på deg en trekksele og slepe dekkene rundt i skog og mark? Det hadde ikke jeg heller, før jeg ble tipset om å bruke dette som en måte å komme i form på. Trening med dekk er nemlig en ypperlig måte å trene styrke og kondisjon, enten man planlegger langtur eller bare vil mestre hverdagen bedre. Det skal sies at tur med Ole og Dole ikke er sånn turtur; med nistepakke, termos og mange pauser. Her er det «blod, svette og tårer», selv om det blir mest svette.

Å gå tur med Ole og Dole passer for både store og små, selv om han på 7 syntes de var litt slitsomme og at det holdt med 20 meter.
Dessuten liker de å stikke til skogs og det blir ekstra tungt når de hele tiden må dras opp av grøftekanten.

Og for deg som liker å være ute i naturen, er dekktrening midt i blinken. Dekk kan tas med på tur nesten overalt, men min erfaring er at det fungerer best med grusvei eller på en strand. Finn gjerne en løype med bakker, både korte bratte og lange slake, er midt i blinken. Det sier seg selv at det blir tyngre jo brattere bakken er og pulsen går raskt opp. Da er det veldig lurt å gå med staver, sånn at man bruker overkroppen til å dra og slik får hele kroppen god trening.

Det er ikke så veldig tungt i nedoverbakke.

Anbefalingen kom fra en god venninne som bor i Oslo. Det vil si, når hun ikke er i Nepal for å trø rundt i fjellene der. Ifølge henne, er dekktrening en fantastisk god og skånsom måte å trene hardt på. Uten å belaste rygg, hofter og diverse andre vitale kroppsdeler. Det kan man like…og jeg var slett ikke uvillig til å prøve noe nytt. Min metode, som går ut på å slepe en ryggsekk på utallige kilo opp og ned bratte fjellsider, får kroppen til å føles ut som om den er truffet av en trailer… Så jeg var absolutt klar for å prøve denne trenden, som vistnok var veldig populær i skogene rundt Oslo. Og med en god og polstret trekksele er det liten belastning på kroppen, noe som gjør det lettere å unngå skader og vondter som ellers kan oppstå når man trener hardt.

Det har blitt mange tidlige morgener, alene eller sammen med andre.
Treningen kan være sosial, selv om man bare har et sett med utstyr. Det er bare å bytte på å dra…
Jeg bruker stort sett 2 løyper, en for langkjøring og en kort hvor det legges inn styrkeøvelser. Mye kjekt man kan finne på ute i naturen med steiner, benker, stokker… Eller kanskje medbrakt strikk, den får plass i lommen og er genial til ulike øvelser.

Jeg bestilte utstyr på finn.no og satte igang. De første turene gikk så tidlig at det var skikkelig mørkt og garantert ingen andre som var ute. I mitt hode var det flaut og for spesielt interesserte å trekke dekk. Du vet, de som skal krysse Sydpolen på ski eller har som mål å bestige alle topper over 2000 meter i hele Norge. Ikke en smågal, hofteoperert farmor fra flate Jæren….. Det gikk over etterhvert, særlig da jeg kom på at noen lufter hund, mens jeg lufter Ole og Dole.

Ole og Dole på tur… Meget usikker på om det kommer en Doffen en gang, men i teorien kan jeg henge på hele Andebys befolkning hvis jeg vil….

Fra spøk til alvor, dekktrening er veldig bra for å trene styrke og utholdenhet. Du får seige muskler i armer, bein og kjernemuskulatur, men uten å belaste leddene særlig. Derfor er det god trening for overvektige eller deg som ikke kan jogge pga dårlige knær, hofter eller rygg. Her er lite belastningsskader, men husk å bruke gode sko og en god trekksele. Det er flere grupper (blant annet på Facebook) som har fellestrening ulike steder i landet og hvor man kan teste ut utstyr før man kjøper sitt eget. Dekk kan man få gratis hos bilopphuggere (og sikkert andre steder også), men jeg måtte love dyrt og hellig at jeg ikke skulle slenge de fra meg i naturen. De kunne returneres gratis dersom jeg ble lei… Jeg må innrømme at jeg langt ifra er gått lei, istedet er jeg blir bare mer og mer begeistret. Derfor anbefaler jeg dekktrening til alle som vil komme i form på en gøyal måte og som har lyst på enkel og effektiv trening.

Her er alt jeg trenger for å slite meg ut… Hvem trenger vel treningssenter med Ole og Dole i garasjen???!!

Fra Sogndalstrand til Flekkefjord på sykkel.

Visste du at det går an å sykle rundt hele Nordsjøen? Turen går gjennom flere land og er omtrent 600 mil lang. Den har siden 2003 vært offisielt «verdens lengste, sammenhengende og merket med skilt» sykkelløype. Jeg startet friskt i 2004, vi var da en gjeng som tok første etappe fra Sandnes til Sogndalstrand en pinsehelg. Jeg husker vi sov i lavvo, drakk vin om kvelden og opplevde den fantastiske jærkysten fra sykkelsetet. Og lengre kom jeg ikke, før nå….

Sogndalstrand er en «sakte by» som må oppleves. Her føles det som om tiden har stått stille og roen senker seg raskt.
Dette lille tettstedet i Sokndal er den eneste byen i Norge som er vernet mot utbygging.

Jeg valgte å dra tilbake til Sogndalstrand for å starte turen der. Siden Jæren allerede var syklet, ble jeg fraktet i bil og forlot både den og sønnene mine noe motvillig. Selv om sola skein, var både knær og rygg noe kranglete. Men det gav seg fort da jeg kom meg på sykkelen.

Jeg hadde ikke sykla så langt, før det gikk bratt oppover. Veldig bratt oppover…
Heldigvis fant jeg denne naturskjønne plassen midt i bakken, hvor det ble kaffekoking og lang pause. Vurderte å sette opp teltet, men fant ut at det var litt tidlig…

Jeg fant fort en god rytme på turen, sakte, meget sakte. Når man sykler med henger uten sykkelsko, er det skikkelig tungt i oppoverbakker. Særlig hvis det er grusvei. Men jeg hadde ikke hastverk, jeg skulle bare sykle og se hvor langt jeg kom før jeg skulle ringe hjem og be om henting. Så planen var enkelt: ingen planer. Så jeg stoppet hver gang jeg hadde lyst til å beundre utsikten, høre på fuglene eller ta en pause. Og jeg gikk opp alle bakkene, så det sier seg selv at det gikk ikke fort. Men jøss som jeg koste meg….

Jeg vurderte faktisk å gå ned bakkene når det var for bratt, men så lenge det var asfalt gikk det bra. Jeg har dårlig erfaring med tung henger, løs grus og bratte bakker.
Langt der nede ligger Jøssingfjorden og det er laget et flott utkikkspunkt med informasjon om Altmark saken i 1940.

Etter den lange bakken opp, kom en lang bakke ned. Det ble en skikkelig wow opplevelse, den bratte turen ned til Jøssingfjorden er virkelig spektakulær. Jeg var mest imponert over sykkeltunnelen, som var laget i den gamle tunnelen for bilene. Her var flotte utkikkspunkt, steinbord og stoler samt feste for hengekøyer i tunnelveggene. Man kunne til og med leie en køye, med vipps betaling og få sms for å åpne kisten… Jeg undret meg veldig over hva som hadde skjedd dersom jeg hang inni tunnelen og sov, mens det kom andre syklister i god fart som ville gjennom…

Det var langt ned…
Tidligere har jeg bare kjørt til Jøssingfjorden, men på sykkel er jeg enig i at det var villeste veien i Norge…
Det ble ikke hengekøye i tunnel på meg..
Jeg ble skikkelig «gammel dame på sykkel» nedover de bratte bakkene og bremset så det luktet svidd i dekkene.

Etter Jøssingfjorden var jeg klar for å finne et sted å sette opp teltet. Men det er ikke enkelt når man er kresen på hvor. Helst skal det være flatt og uten steiner, pinner, kongler eller trerøtter. Det må ikke være fuktig i bakken og helst ha rennende vann i nærheten. Det må være kveldssol og morgensol, samt bord, benk og aller helst et offentlig toalett som ikke er for langt å gå til. Jeg sykla og sykla, mens jeg speidet etter drømmestedet…. Neida, jeg er slett ikke så vanskelig, men det var bratt fjell og høye autovern overalt. Og når jeg fikk øye på et egnet sted, var det sperret med kjetting…

Like etter Jøssingfjorden passerer man Helleren, en liten husmannsplass under en heller. Jeg dro ikke bortom, har vært der flere ganger før og jeg var på teltplassjakt.
Det var ikke flust med gode teltplasser.
Men humøret var fortsatt på topp…

Og etter en lang nedoverbakke, var jeg plutselig på Åna Sira.
Jeg fant en grei plass ved elven. Selv om det gikk en sti her, var det ikke folksomt. Og jeg kom seint og dro tidlig, så det var bare 3 personer og en hund som tråkket forbi.

Jeg fikk en god natts søvn i teltet og startet med friskt mot å gå oppover neste morgen. Det var 17 kilometer å sykle inn til Flekkefjord sentrum og jeg brukte god tid. Været var bra, så det ble mange stopp. Og det var utrolig flott natur og knapt noen mennesker noe sted. For en luksus….Jeg var fremme til lunsj og hadde noen timer som turist i Flekkefjord by. Jammen er det kjekt med ferie i Norge også, selv i disse virustider..

Det er ikke rart det tar lang tid å sykle, med så mange fine steder å stoppe…
På Kvanvik lå den minste kirken jeg har sett. Jeg ble faktisk litt usikker på om det var en kirke eller bare et sted å sette plenklipperen.
Jada, jada… Jeg kom frem tilslutt.
Jeg hadde en runde i Hollenderbyen, oppkalt etter Flekkefjord sine tette bånd til Nederland under seilskutetiden.
Lunsj ble inntatt på en benk i havnen, sammen med Ola Dekksgutt. Men jeg må nok innrømme at det er ikke like kjekt å være på tur, når man ikke kan spise på kafe og teste ut de lokale godbitene…
Flekkefjord er Sørlandets nordligste by og her er nok av idylliske smågater og havner. Verd et besøk og gjerne flere.

En helt nødvendig fritidsreise…

Det finnes mye her i livet jeg ikke forstår og det tenker jeg er greit nok. Det er særlig nå, med restriksjoner på grunn av koronavirus i hele samfunnet, at jeg kjenner meg forvirret. For når myndighetene står frem i media og sier: «Ja, dere kan dra på hytten, men helst ikke. Dere kan reise, men unngå alle unødvendige fritidsreiser», så tenker jeg: «hva mener de egentlig med det»? Og da detter jeg av lasset med et brak. Hallo; når har det noensinne vært nødvendig å reise på tur i fritiden? Det er jo selve definisjonen på en sånn tur, at man reiser fordi man har lyst og ikke fordi man MÅ. Så hva er greia, liksom????

Det er klart at jeg trengte ikke reise til Peru i høst for å vandre på de gamle inkastiene og sove i glassbur i fjellsiden. Fjell har vi her i Norge og seng har jeg hjemme.

Og ikke trengte vi å dra til Danmark for å spise is, når vi har is på nærbutikken. Eller; kanskje ikke sånn is…

Jeg synes det har vært vanskelig å ikke kunne reise andre steder enn i nærmiljøet. Jeg hadde planlagt en sykkeltur i området rundt Gdansk, som ble avlyst. Der får jeg ikke pengene igjen heller, fordi reiseselskapet er utilgjengelig. Men det er en annen historie.. Denne langhelgen med 1 mai skulle jeg ha tilbragt i Wales. Jeg tok ut 2 dager med avspasering for å få en hel uke (nesten) og så frem til full engelsk frokost, turer langs kysten og finne noen nye slott å besøke. Samtidig skulle jeg besøke studenten i Cardiff, men han sitter nå i andre etasje på ubestemt tid. Og det er jo kjekt, men det var liksom den turen til Wales som gikk i dass…

Jeg kan ikke klage, jeg var tross alt i Wales i høst…

Jeg har ingen problemer med å forholde meg til myndighetenes råd, dessuten kommer man jo ingen steder ut av landet uansett. Og det er greit, jeg er helsefagarbeider og godt oppdatert på smittevern og begrensning på spredning. MEN JEG VIL PÅ TUR!!!! Så hva må til for at min fritidsreise skal bli helt nødvendig? Er det nok at jeg har akutt behov for å skifte stue? At sjelen min trenger å være fri? At jeg har kjent så mye stress på jobb og hjemme i forbindelse med de siste ukene at jeg bare MÅ sitte under et tre og gjøre ingenting????

Jeg har vel aldri padlet kajakk fordi det var HELT NØDVENDIG….
Eller tatt en sykkeltur fordi jeg ABSOLUTT MÅ…..

For hele poenget med en fritidsreise, ihvertfall sånn som jeg ser det, er at man gjør noe helt annet enn det man vanligvis gjør. Man bryter rutinen, forlater hverdagen og kjenner på spenningen med det uforutsigbare. Når jeg er på tur, vet jeg ikke alltid hvor jeg er neste dag. Jeg vet ikke hva jeg skal spise eller hvor jeg skal sove. Jeg spiser den maten som jeg får tak i og elsker å prøve det som er nytt. Samtidig er det den usikkerheten som gjør at det er ufattelig godt å komme hjem, for aldri er senga mykere enn etter noen dager eller uker i telt… For ikke å snakke om dusj, vannklosett, kjøleskap OG KAFFETRAKTER… Da snakker vi livskvalitet og noen ganger ser man det best, etter litt avstand.

En klok mann sa engang; «Reis ikke for å komme frem, men for å reise». Den støtter jeg fullt ut…
Ikke trenger man å reise så langt heller….

Så nå pakker jeg telt og sykkel og tar meg en tur. Jeg lover dyrt og hellig at jeg kun skal spise det jeg har tatt med og unngå alle nærbutikker, kiosker og kafeer. Jeg skal ikke prate med lokalbefolkningen med mindre det er et visst antall meter mellom oss og jeg skal heller ikke ta offentlig transport. Blir jeg syk eller har en liten ulykke, er avtalen å ringe min sønn. Han skal kaste seg i bilen og henter meg, slik at jeg kan oppsøke helsetjenesten i min egen hjemkommune. Jeg har pakket utstyr til både vaske og sprite meg selv og sykkel, dersom vi kommer i nærheten av folk. Jeg har selv definert turen som absolutt nødvendig, så håper jeg at helseministeren er enig med meg i det. Nyt dagen, uansett hvor du er.

Livet er best utendørs, synes jeg…

Når ting ikke blir sånn som jeg har sett for meg…

Jeg er en av dem som liker å planlegge turer, og planen er som regel inspirert av at jeg har lest om et sted og tenkt at «dit vil jeg». Ofte blir jeg blendet av vakre bilder og rosende omtale, så hvem er ikke blitt en smule skuffet over at virkeligheten ofte ikke er slik som på bildene? Jeg jobber knallhardt med å senke forventningene, akseptere at ting ofte ikke går slik jeg hadde sett for meg og være åpen for forandring. Det er ikke lett…og stadig bommer jeg grovt…. Siste gang var nå i påsken.

En vaktmann til å skremme vekk plagsomme turister….
Forsand kai med Lysefjordbroen i bakgrunnen.

Jeg hadde bestemt meg for en dagstur til Forsand og tenkte at det må være lov i disse coronatider. Forsand er ikke lengre en egen kommune, men en del av Sandnes, noe som skulle tilsi at jeg ikke brøt de statlige retningslinjene om å ikke dra for langt. Jeg la opp til en tidlig avreise, sammen med hele familien. I mitt hode planla jeg at vi skulle sitte på Landa Fortidslandsby og suge til oss 2000 år med historie. Jeg skulle steike pannekaker, mens sola skinte og fuglene sang. Etter en guidet omvisning, skyting med pil og bue samt hesteskokasting skulle vi ta en topptur opp på Uburen. Dette steile fjellet, som troner over bygda, har vært en drøm i mange år og ENDELIG var dagen kommet. Jeg gledet meg som et barn til å være turist i egen kommune.

Det var liksom ikke dette været jeg hadde bestilt….
Det gikk greit å finne parkeringen, men jeg stussa litt over det store skiltet med «STIEN ER GJØRMETE». Det er ikke vanlig kost i den norske fjellheimen, vi er som regel forberedt på både våte og sølete stier….

Det startet ikke så bra, interessen for å bli med var minimal hos resten av gjengen. Jeg fikk etter mye om og men overtalt han på 7, etter å ha lovet at det fantes påskeharer på Forsand også. Jeg droppa avansert matlaging og smurte den vanlige nistepakken. Jeg hadde utrolig nok fått med meg at ferjen over Høgsfjorden var stengt, slik at vi måtte kjøre om Stavanger og den nye tunnelen. Det ble sikkert fire ganger så langt, men pytt pytt. Er man på tur, så er man på tur.

Fin grusvei i starten og passe bratt oppover.

Det var en større skuffelse at jeg ikke kom meg inn på Landa, det var stengt. Sånn «vi binder grinden fast med mange tau og setter opp flere skilt» stengt. Jeg vurderte å klatre over gjerdet, men var redd de kom til å slippe løs hundene på meg dersom jeg forsøkte. Jeg hørte nemlig bjeffingen og hundene hørtes både store og veldig sinte ut. Dessuten har man jo et moralsk ansvar for den oppvoksende generasjon og det er neppe greit å bryte loven. Jeg så for meg overskriftene: «Farmor arrestert for å bryte seg inn på arkeologisk område sammen med barnebarn»…. Nei takk, så da droppet vi Landa.

Jeg var takknemlig for at vi ikke kom på en ukedag med full drift på maskinene og sprengning av fjellmasse. Den flotte fjellturen min var et anleggsområde.
Det var liksom ikke dette jeg hadde sett for meg….men jeg tok det med et smil.

Så skulle vi bestige Uburen. Det er knyttet et spesielt sagn til fjellet, her bar man opp uønskede barn som man kastet ned fra fjellet. Barna kunne være født utenfor ekteskapet, misdannet eller av andre grunner uønsket og ble utbåren av hjemmet. Derfor ble navnet på fjellet Uburen, stedet hvor de ble kastet utenfor stupet. Det snakket vi mye om under turen og han på 7 var oppriktig interessert. Det ble mange spørsmål og jeg kunne ikke svare på noen. Det jeg kunne fortelle, var at sagnet fortalte at man burde alltid komme seg ned fra fjellet før det ble mørkt. Om natten svevde det nemlig en haug av små barne spøkelser rundt omkring. Da så han på 7 strengt på meg og sa: «Det finnes ikke spøkelser!!!!» Så da dro jeg ikke den historien lengre….

Det gikk ikke så veldig fort oppover med enkelte.
Mens jeg levde meg inn i fantasien om Uburens grimme historie….
Det var mildt sagt et sørpehull av en sti…..

Turen var som sagt et anleggsområdet og ikke vet jeg hvorfor de er igang med å anlegge en ny vei. Mest sannsynlig er det Statsnett sin nye kraftledning og jeg tenkte mye på dette med utbygging og utnytting av naturen. Det var ikke vakkert, selv om utsikten kunne ingenting ta fra oss. Men mest var jeg sur fordi det var tungt å trø i mold og gjørme. Vi ble skikkelig skitne og det var umulig å holde seg tørr på beina. Heldigvis kom vi over på fast grunn da fjellet flata ut og vi hadde flott utsikt over Høgsfjorden og over mot Dirdal. Det stod allerede mange kraftlinjer, men jeg syntes allikevel det var fint på vidden iforhold til kaoset lengre ned.

Humøret på begge steg da det ble bedre sti å gå på.
Det var flott utsikt, så jeg prøvde å ikke irritere meg over alle mastene.
Endelig var vi fremme ved varden og kunne begynne å lete etter et lunt sted å spise nistepakken. Det blåste mildt sagt friskt.
Tenk at påskeharen hadde gjemt et egg med både Kvkk Lunsj og popcorn. Noen var veldig fornøyd med turen, mens andre spiste tørre brødskiver…

Som du sikkert har forstått, ble dagsturen min veldig annerledes enn det jeg hadde sett for meg. Det var liksom lite som gikk etter planen; den fine, rosenrøde planen jeg hadde lagt i hodet mitt. Allikevel kom vi oss både til Forsand og opp på Uburen. Og det er vanskelig å være sur over anleggsveier og ødelagte sko, når vi tross alt ble advart med skilt i starten av turen. Det var jeg som valgte å gå, selv om jeg viste at veien ville bli gjørmete. Men vi var begge enige på vei hjem, at det hadde vært en fin tur. Særlig fordi vi kom oss i bilen FØR regnet kom og fant en åpen bensinstasjon med tidenes beste softis. Moralen er altså: selv om det ikke alltid blir slik jeg ser for meg, kan det allikevel bli bra og få en happy ending….

Vi hadde søle til opp under armene….
Dette er det jeg kaller en strålende avslutning på turen… (og han på 7 angret veldig på at han ikke tok softis istedenfor Solois…)

Roadtrip i Irland eller dagstur til Rennesøy.

Det er skikkelig kjipt, ikke før har jeg kjøpt meg ny bil, før det er nesten umulig å kjøre noe sted. Ikke kan jeg dra til jobb, ikke på besøk og helst ikke noe sted hvor kommunegrensene krysses. Ihvertfall ikke dersom man har lyst på en roadtrip som innebærer telt og overnatting i flere dager. Og det nytter det lite å irritere seg over, men så var det liksom det med ny bil og fint vær… Dessuten er bensinen skikkelig billig nå, så jeg bestemte meg for å ta en kjøretur.

Det er viktig at bilen styles med rett utstyr.
I rett roadtrip tradisjon ble frokost inntatt i vegkanten. Det ser veldig idyllisk ut, men E39 går rett ved siden av der vi satt.

Jeg hadde lest i en av mine mange turbøker, at det ligger et sted som ikke var uhorvelig langt borte, som er «et lite stykke Irland». Jeg har aldri vært i Irland, men har alltid hatt lyst til å dra dit på telttur. Kombinasjonen av vakker natur, 1 pub pr 850 innbyggere, slott og keltisk historie, gjør at jeg tror jeg hadde likt meg veldig godt der. Han på 7 var like klar for Irland som det jeg var, så tidlig en morgen pakket vi bilen og dro.

Rennesøy er mitt nye favoittsted, mest fordi de ikke hadde stengt det offentlige toalettet pga coronavirus. Når man bare MÅ gå, stod jubelen i taket da døra gikk opp….
Kartet ble studert med stor iver.
Så la vi avsted mot nye eventyr.

Det er noe eget med å dra på tur i egen bil. Når musikken skrus på fullt, bensin på tanken, kaffi i koppholderen og hele dagen foran oss, da er livet godt. Vi heiv på håret i takt med Bruce Springsteen og kjørt mot nord. Selvsagt kjørte vi feil og opptil flere ganger måtte vi snu, men pytt pytt. Er man på tur, så er veien målet og ikke nødvendigvis det å komme frem. Men vi kom frem tilslutt, på den lille parkeringsplassen ved gårdene på Bø. Da er man altså på Rennesøy, på den siden som vender ut mot Mastrafjorden.

Det meste av turen går gjennom kulturbeite, hvor sau og kyr går ute hele året. Vi så ingen, men det kan være fordi vi kom midt oppi bøndenes gjødsling av markene. Vi vassa bokstavlig talt i dritt.
Stien går langs bratte klipper og flere steder er det lødd steingjerder slik at ikke husdyrene skal falle ned.
Det var akkurat så forblåst og værhardt som jeg ser for meg at det er i Irland også.
Det var et landskap som satte fantasien i sving hos han på 7, her var huler og klipper hvor dragene fløy fritt. Jeg så ingen, men så hadde jeg uheldigvis glemt brillene i bilen.

Turen er ikke lang eller særlig krevende. Men vinden tar godt, selv om vi var heldige med været. Det er ca 3,5 kilometer frem og tilbake, og stien er godt merket med påler og skilt. Det er åpent landskap med god utsikt over de andre øynene og havet. Selv om det er langt frem til sommer, var det allerede begynt å bli grønt i gresset. Kanskje derfor man tenker på Irland når man snakker om Rennesøy, som tidligere kaltes for «den grønne kommunen». Og Irland er «den grønne øyen», tog du an? Men puber så jeg lite av og heller ingen slott….

På toppen av Knott, 110 meter over havet. God utsikt i mange retninger.
Jada, jada, jeg har sett bilder av Irland og de så unektelig ganske like ut….
Utrolig hva man klarer å grave fram fra fryseboksen når man må….

Etter at nisten var spist på toppen, var vi enige om å gå nede ved sjøen tilbake. Jeg ville ned til Hesthammar, som er et gårdsanlegg fra jernalderen. Her kan man se både tufter etter hus og gravhauger. Han på 7 hadde sett flere huler fra klippene, hvor han var overbevist om at det bodde drager. Stien gikk veldig bratt ned, så en akte ned og en brukte LAAAANG tid. Men vi kom oss ned uten å brekke noe og var takknemlige for det.

Der nede ligger Hesthammar, så var det bare å komme seg ned dit…
En kunstnerisk fremføring av informasjons tavlen… Kjekt å være turist…
Videre kom vi til en trolsk hasselskog, som satte fantasien i sving og plutselig var begge to på dragejakt.
Mest spennende var det for han som var tynn nok til å klemme seg inn i dragehulen.
Jeg beundret de fine gjerdene og utsikten, mens jeg ventet på han som helst ville forvandles til en drage.

Roadtripen vår fikk en brå slutt og vi fikk ikke sett halvparten av alt jeg hadde planlagt å se når jeg først var i Irland; ehmm Rennesøy. På vei tilbake til bilen møtte vi bonden med traktor, som kjørte ut hevd. Selv om han var relativt langt unna oss, gjorde vinden at vi ble fint sprayet med møkk. Vi greide såvidt å komme oss til bilen uten å kaste opp. Deretter kjørte vi bånn gass hjemover med vinduene nedrullet mens vi kranglet om hvem som skulle dusje først. Så sånn endte årets første roadtrip….

Vi stod og beundret dette fine treet med strikkede hjerter, da bonden kom kjørende.
Endelig, endelig og endelig ser vi bilen.
Velsignet være bonden, ikke rart gresset gror ekstra godt med all hevden de kjører ut på jordene….

Egersund, okka by.

Det er rart med det, noen byer blir man glad i. Jeg har lenge hatt et varmt, bankende hjerte for Egersund. Hvem vet, kanskje det er fordi jeg har vært der mye eller fordi folk fra Egersund er knakende kjekke. Eller fordi den ligger ved havet og er kjent for sin fajanse og fisk. Dessuten er turen til Egersund akkurat passe avstand når jeg trenger en helg på tur… Her finner man dessuten flotte strender og lun småby hygge og jeg la til og med inn en forespørsel til han der oppe (som styrer været), om sol og varme. Så desperat blir man når vinteren regner bort…

Gjett hvem som følte seg hjemme her… Huset lå på et gårdstun hvor det har vært bosatt mennesker siden middelalderen. Sykkelen var nok LITT nyere…

Dermed var vi i gang… Jeg fant drømmeplassen på Airbnb, et nydelig gårdshus fra 1700 tallet på Tengs. Her fantes mer enn nok sengeplasser, 1,5 bad og trampoline utforbi. Han på 7 ble hentet på SFO og proviant handlet vi inn på Ålgård. Kjøreturen sørover gikk som en drøm i min nye flotte bil. Jeg fant ut at helårsdekk fungerer på snø og slaps, for været kunne absolutt vært bedre. Men E39 er en flott vei å kjøre på. Egersund kalles ofte for sørlandsbyen på Vestlandet og ble grunnlagt i 1798. Det bor omtrent 11 433 personer der og næringslivet handler mye om fiske, sjø og båt.

Huset var en opplevelse, det var som å bo i et museum.
Jeg kunne hygge meg med å fyre i peisen.
Dessuten var jeg mektig imponert over renholdet, det var skinnende rent. Jeg fikk helst gåsehud med tanke på all støvtørkingen….

Det er lett å finne på noe kjekt å gjøre i Egersund. Vi ruslet en kveldstur opp for å se på laksetrappen i Tengs elva, siden vi bodde i gåavstand. Den er en del av Bjerkreimselva, som renner ut i Fotlandsvatnet. Jeg har aldri sett elven så stor og mektig før, det var litt av noen krefter som sendte vannet mot havet. Jeg var mest redd for han på 7, han hoppet og spratt foran oss. Vurderte å ha tau i ham, men hadde ikke tatt med. Her er ulovlig å fiske utenom sesongen, som er 1 juni til 20 september, dessuten må man ha kjøpt fiskekort. Han på 7 hadde veldig lyst til å se en fisk, men vi så ikke tegn til liv noe sted.

Elven var et imponerende syn.

Litt for nær vannet med en vilter 7 åring som snakket varmt om bading….

Heldigvis fant han noe annet å være opptatt av og plutselig forvandlet han seg til en hjort. Fort gjort….
Jeg er usikker på hvordan dette fungerer og hensikten med trappen. Men laksen svømmer visstnok oppover her, av en eller annen grunn.

Det er obligatorisk med en bytur når man drar til Egersund. Jeg var klar for en skikkelig tur, selv om været hadde lite med sol, sommer og Sørland å gjøre. Det ligger et fantastisk turområde i gåavstand fra sentrum, Vannbassengane. Her finnes mange ulike turstier, badeplass, fiskevann, toalett og lysløype. Navnet kommer av at det var dette området som tidligere forsynte Egersund med drikkevann. Vi gikk en våt og kald tur. Jeg glemte både mat og kakao i bilen og ikke hadde vi tatt på regntøy. Og han der oppe hadde ikke tatt hensyn til min bønn om fint vær, det kom en blanding av snø, regn og vindkast som nesten blåste oss over ende. Det var godt vi hadde noe kjekt å se fram til….

Her har jeg faktisk badet engang, for det er en flott liten strand. Fristet ikke idag.
Det ble brattere enn jeg husket og jeg som har legeforbud mot å gå i bakker, trapper eller å krype. Godt det ikke var så bratt vi måtte krype….
Mange flotte løyper og veier å velge i. Men lite tegn til vår.
Byturen ble foretatt innendørs, på Eikunda senteret. Den koselige gågaten, havnen og mating av fugler (som enkelte hadde gledet seg til) ble avlyst pga regn.
Og den bedre fiskemiddagen, som ble kjøpt i en bod på Torget, måtte spises i bilen.

Ingen besøk til Egersund er komplett, uten en tur til Eigerøy fyr. Den har jeg gått mange ganger og så for meg en fin og flat sjarmøretappe langs kysten. Det var nemlig slik jeg husket den. Så kort at jeg ikke gadd å ta på tursko eller parkdress på han på 7. Ikke tok vi med sekk, mat eller drikke heller. Det var nemlig sol da vi parkerte bilen. Unntatt i hodet mitt, jeg var pottesur. Veien ut til parkeringen er nemlig meget smal og møter man andre biler, må man rygge. Det ble meg og selvsagt rygget jeg inn i et fint, lødd gjerde, så steinene skvatt. Stakkars nye bilen min… Vi kom oss ut til fyret og så stormen komme mot oss. Tilbaketuren ble LAAAANG og min sønn mente at denne turen toppet listen over de 10 verste turene jeg har dratt dem med på. Og det sier litt… Men bortsett fra det, er jeg like glad i Egersund og er enige med de «innfødte» når de sier «OKKA BY».

Det var mye mer bakker enn jeg kunne huske…. Men turen går på god grusvei i starten og i terreng siste del. Den er 2 km lang hver vei, så det var lengre enn jeg husket.
Da nærmer vi oss fyret og stormen er på vei inn.
Eigerøy fyr er bygget i 1853-54 og er Norges første støpejernsfyr. Det er 32,9 meter høyt og forsterket innvendig med murstein. Det gjør det til Europas sterkeste fyr og er idag fredet som kulturminne. Vi kom ikke inn, alt var stengt. Ingen andre folk heller…..
Stille før stormen…..

Hallingskeid, et inferno i hvitt.

Det har vært en merkelig vinter i år og her hvor jeg bor, har det knapt nok vært et fnugg av snø enda. Det synes jeg er trist, selv om det er greit å slippe glatte veier, snømåking og nedsnødd bil. Men jeg hadde satt meg et mål, kall det gjerne nyttårsforsett, at denne vinteren skulle jeg ha ski på beina igjen. Det har jeg nemlig ikke hatt siden jeg opererte og fikk nye hofter for to år siden.

Dette var drømmen, hvite vidder så langt øyet kan se…
Men først måtte jeg få orden på skiene, ikke visste jeg at ski ruster når de brukes for sjelden…. Det er ulempen med stålkanter, men de var fullt brukende allikevel.

Jeg var ingen dreven skiløper i utgangspunktet, men jeg er glad i å være ute i naturen. Fjellskiene er over 20 år og lite brukt, mest fordi jeg ikke kan smøre ski. Istedet har jeg brukt de smørefrie plastplankene, kjøpt på OBS lenge før fjellskiene ble kjøpt. De tåler litt grus også, for ofte er det minimalt med snø på Jæren og jeg er sånn som hiver på skiene bare bakken er så noenlunde hvit. Men nå var jeg fast bestemt på å dra til et sted med skikkelig vinter.

Det var litt skummelt å se toget forlate meg alene på stasjonen midt på natta..
Da jeg åpnet døren ut fra stasjonen, var det et fantastisk syn som møtte meg.

Valget falt på Hallingskeid, en selvbetjent hytte som tilhører Bergen Turlag. Den ligger på ca. 1100 m.o.h, har 53 sengeplasser og innlagt vann og strøm. Det gjør at det er både stekeovn og vaffeljern tilgjengelig, men det spilte ingen rolle for meg, siden jeg verken hadde med noe å steke eller vaffelrøre. Man kan kjøpe proviant på hytta, her er alt fra lapskaus på boks til knekkebrød og pålegg. Betalingen skjer via app eller engangs fullmakt, som fylles ut før man drar. Hytta ligger bare 200 meter fra togstasjonen, som forøvrig er et stoppested på Bergensbanen og må nok sies å være Norges rareste togstasjonen. Den ligger inni et snø overbygg og har ingen vei utforbi. Hallingskeid har vært en utpost på høyfjellet siden 1700 tallet, et sted hvor folk samlet seg til marked og fest. For deg som ikke aner hvor på Norgeskartet dette er, vil jeg si sånn cirka en plass mellom Voss og Finse, hvor Skarvheimen, Hardanger og Vossefjellene møtes i et viltert Vestlandslandskap.

Det var en stor og tom hytte som tok imot meg, da jeg endelig greide løsrive meg fra månelyset og den magiske utsikten utforbi.
Mitt lille krypinn, som jeg fikk ha alene hele helgen. Det er mulig å booke seng på forhånd, men det hadde ikke jeg gjort.
Kjøkkenet var romslig og luksuriøst i forhold til de fleste Turistforenings hyttene jeg har vært på. Tenk innlagt vann og STRØM…

Jeg dro en torsdag etter jobb, min langfrihelg. Først var det kystbussen til Bergen, 5 timer og 2 ferjer. Jeg hadde kort tid til å komme meg til natt toget til Oslo, tungt lastet med tursekk og ski. Men det gikk og snart var jeg på vei østover. Redselen for å sovne var stor, toget ankom nemlig Hallingskeid klokken 01.20 og jeg var den eneste som skulle av der…. Men jeg kom av og møtte en åpenbaring av et vinterlandskap. Det var helt skyfritt og vindstille. Ikke en lyd var å høre og ingen tegn til liv noe sted. Det var kort vei ned til hytta, men jeg brukte lang tid for å nyte vinternatten. På hytta kunne jeg velge og vrake mellom rommene, siden jeg var eneste gjest. Det varte ikke lenge før jeg sov….

Det ble havregrøt med eple og kakao til frokost, mens jeg beundret utsikten.
Jeg lagde min egen treningsløype, i skråningen hvor det var mest flatt.


Så glad blir man, når man får ski under beina igjen!!!!

I pausene ble skiene parkert ved hytteveggen, mens jeg gravde en grop i snøen for å nyte appelsin og mer kakao i solsteiken. Det var rene påskestemningen….

Fredagen var en drøm å våkne til…. Strålende sol og vindstille ute, det var såvidt jeg hadde tid til å hive i meg litt frokost, før skiene var spent fast. Terrenget rundt hytta var bratt, ihvertfall for meg som hadde fått beskjed fra sykehuset om å unngå fall, så løsningen ble å gå på tvers av bakken. Jeg øvde på å renne nedover og stake på flat mark. Jeg gikk fiskeben og sidetråkk opp små bakker og kjørte plog nedover. Balansen var så som så, men jeg storkoste meg. Til kvelds planla jeg langtur neste dag, mens jeg varmet opp en boks Spetti (spagetti a la Capri, en hån mot italiensk kokekunst, men helt greit vomfyll på fjellet….)

Det ble noen kilometer, selv om jeg aldri var lenger vekke enn at jeg kunne se hytta.

Lørdag hadde været snudd, med mørke skyer og kraftig vind. Det var sikkert like godt, siden jeg hadde problemer med å komme meg ut av sengen og gå ned trappen. Da fikk jeg virkelig kjenne at man bruker mye muskler ved å gå på ski og at det var lenge siden de hadde vært i bruk hos meg. Planen om en dagstur ble skrinlagt, men det ble allikevel en fin dag, siden det kom mye hyggelige mennesker som også skulle bo på hytta. Mange barnefamilier og noen av dem hadde ikke engang ski med. Men det er enkelt for de som bor enten i Oslo eller Bergen å komme hit, bare for å oppleve vinter i et døgn. Ellers var vi en gjeng som spadde snø, det er liksom det man gjør en sånn dag hvis man vil ut å lufte seg. Vi spadde frem vinduer og dører, trapper og tak. Det er god trim å spa og man sover veldig godt etterpå.

Det var nok av snø å spa i…
Det var fint ute, selv med vindkast som nesten blåste en overende.

Været gikk fra vondt til verre, for på søndagen feide ekstremværet Elsa inn over landet. Fjelloverganger ble stengt og både ferjer og enkelte fly ble innstilt. På hytta falt «DEN STORE ROEN» ned over oss. Vinduene snødde igjen og vinden ulte. Alle holdt seg inne og spilte spill, leste eller sov. Det gikk med flere sekker med ved for å holde varmen og sikkert flere liter med kakao. Jeg skulle ta nattoget fra Oslo til Bergen og var spent på om det i det hele tatt gikk. Det største problemet var egentlig å komme ut av hytta og opp til tog stasjonen klokken 04.00, siden døren ikke ville opp og det var meterhøye fenner med nysnø som måtte krabbes over. Det var en heller traumatisk opplevelse og jeg vet ihvertfall at jeg ALDRI kommer til å legge ut på ekspedisjon i arktiske strøk… Men jeg rakk toget og kom meg hjem. Nå gleder jeg meg bare til neste skitur, selv om det ikke trenger å være fullt så mye snø….

Back in business….