Såg du det, eller kjørte du forbi?

Det hender at jeg får spørsmål om hvor jeg finner noen av disse stedene jeg besøker og som mange aldri har hørt om. De fleste av dem er ikke beskrevet i turistbrosjyrer eller skrytt av på Instagram, jeg liker som regel de som er godt gjemt for alle andre enn lokalbefolkningen. Jeg har ikke en innebygd spesiell radar, som søker opp naturskjønne steder med historisk og kulturell verdi. Det er som regel ikke planlagt og i hvert fall ikke med vilje at jeg havner langt fra turiststrømmen. Men det finnes så mye utrolig flott i nærområdene, som jeg mange ganger tenker at vi glemmer å se. Vi planlegger fremover, til eksotiske strøk og spennende storbyferier. Derfor glemmer vi å se oss rundt på hva som finnes i nærheten og kjører forbi utallige vakre steder og fine naturopplevelser.

På grunn av vinden, gikk ferjen fra Hanasand ferjekai i stedet for Mortavika. Det syntes jeg var litt spennende, det hadde jeg ikke prøvd før. Turen ble akkurat lik, bare lengre…

Det rusket godt på fjorden, nok til at jeg ikke engang ble LITT fristet av godsakene i kiosken. Bare tanken på ei komla fikk det til å vrenge seg….

Jeg har tatt ferjen fra Mortavik over til Arsvågen utallige ganger. Da havner man på Bokn, som er en øy-kommune bestående av 3 bebodde øyer og 123 småøyer. Den har bro mot nord og ferje mot sør, så her er stor gjennomgangstrafikk. Det har jeg alltid gjort, kjørt forbi til mer spennende steder, enten det var Karmøy, Vats, Etne, Bergen, eller enda lengre. Men så hadde jeg fått snusen i at det skulle være mange fine turmuligheter i området og jeg ble fristet til en stopp, selv om målet var Haugesund. Tross alt hadde jeg god tid, det var sånn passe greit vær og i følge Topptur appen skulle det være 3 topper på Vestre Bokn og 1 topp på Austre Bokn å plukke med seg. Det tenkte jeg skulle bli lett match og siktet meg inn på den første som lå ved Are friluftsområde.

Det var relativt enkelt å svinge av fra E39 og mot Are. Jeg rotet litt, men det er ikke uvanlig. Parkeringsplassen var merket, gratis og tom. Starten på turstien fikk jeg hjelp til å finne av turkartet på mobilen, det var litt rart merket.

Det startet dårlig, jeg hadde glemt turskoene… Retter sagt, det viste seg at jeg hadde kjørt av gårde med dem på taket av bilen, så sånn sett hadde jeg ikke glemt dem. Men hvor de befant seg nå, ante jeg ikke. Heldigvis lå det både høgstøvler og skisko i bagasjerommet (i det minste en fordel med at jeg ikke rydder bilen så ofte….), så jeg valgte støvlene og la avsted. Det viste seg å være et godt valg og passet mye bedre enn skisko hadde gjort. Det var skikkelig vått i marka, sånn bekk i stedet for sti. Jeg vasset oppover utmarka, mens jeg lette etter merkene som skulle vise meg vei opp til Hognåsen. Turen skulle være lett å finne og man fulgte samme vei frem og tilbake. Det skulle man bruke omtrent 1 og en halv time på, i følge den informasjonen jeg hadde Googlet meg frem til. Høydemetrene var heller ikke avskrekkende, totalt 149, selv om selve åsen ikke raget mer enn 125 meter over havet. Lett match, tenkte jeg.

Det var slett ikke vanskelig å se hvor jeg skulle gå. Det var nemlig kun en topp som skilte seg ut med en størrelse og høyde som passet beskrivelsen. Det så mye lengre og brattere ut enn jeg hadde tenkt på forhånd.

Skilt og merket sti var det derimot dårlig med, så jeg gjorde som jeg pleier, siktet meg inn på toppen og gikk rett frem. Det var typisk kyst terreng, mye einer, lyng, kratt og bratte skrenter. Men ingenting stoppet meg, der jeg fant min egen vei fremover.

Jeg var mest bekymret for om jeg skulle greie å gå frem og tilbake før dagslyset forsvant. Det var ettermiddag og solen var allerede lav. Hodelykten lå i bilen og jeg angret litt på det.

Men jeg var ikke helt forberedt på at det var så mye spennende å oppdage på Are, som jeg egentlig aldri hadde hørt om før jeg kom på plassen. Jeg fant noen skilt og ut i fra det jeg leste der, kunne jeg danne meg et bilde av fortiden. Det har tydeligvis vært stor aktivitet her på neset, for det er registrert 37 hustufter, rydningsrøys, båtstø og en gravhaug som man antar er fra eldre bronsealder, 1800-1000 f.Kr. Det ligger noen flotte strender og jeg fant fine steder å bade, men jeg hadde verken badetøy eller tid til å meske meg i havet. Jeg hadde fantastisk utsikt utover sjøen og særlig var jeg imponert over hvordan himmelen vekslet mellom sol og skygge. Selve toppen virket bratt og jeg var litt usikker på hvor det var mulig å karre seg opp. Derfor var jeg veldig glad da jeg fant den merka løypen og et skilt som viste rett retning.

Det var ikke mye liv ute på havet og jeg hadde hele området for meg selv.

Det var flaks for meg at jeg fant skilt og sti, fjellsiden i bakgrunnen så ganske bratt og utrivelig ut.

Det var veldig fint nede ved strendene, selv om det ikke var sand. Her er svaberg, stein og grus, samt lyngheier som er beitemark for villsau.

Det ble en karrig tur opp til toppen, det var bratt. Topptur på støvler er ikke så enkelt, selv om det var turstøvler med god såle. Selve oppstigningen regnes som en smule krevende, men det er merket med små varder, slik at man finner enkleste vei opp. Det ble ingen lang pause på toppen, jeg måtte tross alt rekke tilbake til bilen før sola forsvant. Dessuten hadde jeg lyst til å ta en ekstra runde ved gravrøysen og suge til meg stemningen. Ikke hadde jeg tatt med meg mat eller noe å drikke, så det var liksom ikke så mye å sitte på toppen for. Jeg sveipa meg inn og tok noen bilder, så var det bare å snu og gå ned igjen. Det gikk ikke fortere nedover, men helt greit. Jeg hadde flott utsikt over kulturlandskapet og det virket så mye mer lett gått ovenfra.

Lyngen var vissen og det var mye av den i den bratte skråningen. Jeg nesten krøp oppover enkelte steder og støvlene fant dårlig feste på nakent fjell.

Fra toppen hadde jeg fin utsikt ned mot ferjeleia og kunne se den travle aktiviteten med båt, biler og folk. Det så ikke ut som om noen andre hadde tenkt seg en tur til Hognåsen.

Jeg beundret varden og utsikten, men vendte om ganske kjapt. Planen var tross alt 3 topper til før Haugesund…

Jeg gikk en annen vei tilbake til bilen, siden jeg fant merkingen. Det ble flere lange stopp og jeg brukte mye lengre tid enn det som var planlagt. Selvfølgelig kom jeg meg ikke på flere topper den dagen, dagslyset forsvant og jeg var egentlig godt fornøyd med turen til Hognåsen. Hva skal man alltid haste etter? De fineste opplevelsene er de hvor man tar seg tid til virkelig å se og oppleve, uten å tenke på hva man skal etterpå. Det er fremdeles 3 topper på Bokn som venter på meg og sikkert mange andre fine steder jeg helst ikke vil kjøre forbi. Dersom du lurer på hva som hendte med skoene, så ble de observert flere ganger av min datter, i svingen ut på hovedveien. Hun hadde tenkt «hva er det for en idiot som har slengt fra seg sko midt i veien»? Tja, si det… Men skoene stod fremdeles fint og ventet på meg ved hovedveien, en smule overkjørt og flate. Tanken er at neste gang skal jeg ikke sette dem på taket, men ta meg litt bedre tid…

Det ble litt trolsk stemning på tilbaketuren.

Når man bare fant rett sti, var det ikke måte på hvor tilrettelagt det var.

Sånne informasjonstavler setter jeg jeg virkelig pris på.

Fra toppen av gravhaugen tok jeg et siste overblikk ut over havet.

Langs Kongeveien en vintersdag.

Noe av det fineste med Jæren, er den lange kyststripen som vender ut mot Nordsjøen. Det er i hvert fall min mening, men nå skal det sies at jeg er veldig glad i havet. Enten det er de usedvanlig lange sandstrendene, små og store rullesteiner eller de myke sanddynene, så har området mye å by på. Det er godt tilrettelagt for turgåing, med mange stier og merkede løyper. Man kan faktisk gå nesten sammenhengende langs havet, mellom Sirevåg i sør og helt opp til Tungeneset fyr. Det er en fantastisk tur, enten man går alt i et strekk eller deler det opp i dagsturer. Man kan overnatte i hytter eller fyrboliger underveis, for store deler av kysten er vernet natur. Det betyr at man ikke kan sette opp telt og at det er en del regler på hva som er lov og ikke lov. Langs Jærstrendene finnes et unikt fugl- og planteliv, samt geologiske og historiske minner. Det gjør området ekstra spennende å besøke.

Jeg kjørte hjemmefra før det var lyst og parkerte ved Grødalandstunet. Her er det en stor og gratis parkeringsplass, tilknyttet museet.

Det var en skikkelig kald morgen, med frost og kald trekk. Men jeg hadde kledd meg godt og tok meg selvfølgelig tid til å lese informasjonstavlene som var satt opp.

Turløypene er lette å finne fra parkeringsplassen og det er godt merket i begge retninger.

En av de fineste turene langs kysten er Kongeveien. Dette er en tursti som går mellom Hå gamle prestegård og Varhaug gamle kirkegard. Turen er ca 8,5 kilometer lang og kan gås hele året. Merk at du enten må ha en bil i hver ende, eller gå samme vei tilbake. Da snakker vi om en ganske lang tur, selv om stigningen totalt ikke er mer enn 118 meter. Eller man kan gjøre som meg og starte sånn omtrent midt på, slik at man tar en liten bit om gangen. Det finnes flere steder å parkere, enten man starter i en ende eller på Grødalandstunet eller ved Obrestad havn. Husk å ta med det du trenger av mat og drikke, det er lite servering å finne underveis. Ellers anbefaler jeg gode og vanntette sko, samt vindtette og varme klær. Været kan best beskrives som skiftende og det er ikke uvanlig at man er innom fire årstider på noen timer.

Turen veksler mellom å følge grusvei og sti nede på stranden. Her oppe går sykkelruten og det er mulig å trille barnevogn en del av veien.

Det var en usedvanlig vakker morgen og det var ikke folksomt noe sted.

Det går sti mellom rullesteinene, så turen må kalles enkel å gå. Man passerer flere gjerdeklyvere og noen steder går det kyr og sau, selv om det er lite på vinteren. Husk båndtvang!

Det finnes en grunn til at veien kalles Kongeveien, her har nemlig folk og fe tråkket avsted i tusenvis av år. Det ligger utallige kulturminner langs stien, fra langt tilbake i tid. Her er gravhauger fra jernalderen, blandet med nyere historie. Navnet Kongeveien stammer fra 1600-tallet, da den daværende kongen beordret de lokale bøndene til å bygge en vei tilpasset hest og kjerre, mellom Ogna og Stavanger. Det ble en meget enkel vei, men på den tiden var man neppe så kresne, siden det var ikke så mange veier i Norge. På 1800-tallet ble det bygget nye veier lengre inni landet og den gamle kystveien sluttet å bli brukt, da jernbanen ble åpnet over Jæren i 1878. Hva som tilhører den opprinnelige Kongeveien er i dag vanskelig å vite, men at man befinner seg på historisk grunn, er helt sikkert.

Jeg krysset en liten elv på bro og det var lett å se at det var ingen varme…

De tre båthusene kalles for Varhaugstøene og er bygget på tradisjonelt vis. Det var vanlig at bøndene kombinerte jordbruk med fiske i små båter, som lett kunne dras opp på stranden. Kysten er værhard her på Jæren, med mye bølger og vind.

Jeg vurderte å sette meg ved båthusene for å spise frokost, men visste fra tidligere turer at det lå et enda vakrere frokoststed lengre fremme.

Jeg har gått turen mange ganger før, både i sørlig og nordlig retning. Allikevel er det en tur man aldri føler man blir ferdig med. Det er alltid noe nytt å se og verken himmel eller hav ser likt ut for hver gang. Dessuten vil valg av årstid ha mye å si, våren og sommeren er nok min favoritt… Men en klar og kald vintermorgen hadde jammen sin sjarm, særlig med en flott soloppgang å beundre. Det var ikke lett å holde varmen, selv om jeg var godt kledd. Terrenget gjør at det er vanskelig å få pulsen opp eller antydning til svette. Jeg hadde bestemt meg for å gå til favorittstedet og enden av Kongeveien, nemlig Varhaug gamle kirkegard. Der visste jeg det var åpent toalett og en benk med fantastisk utsikt. Noen ganger står kirken åpen, men det var en altfor fin dag til å sitte inne.

Endelig kunne jeg se kirkegarden og det passet godt. Mindre hyggelig var det at både doen og kirken var stengt, men man kan vel ikke få alt…

Utsikt fra «benken min». Her er det lett å falle i filosofiske tanker, men uheldigvis hadde jeg andre ting som hastet mer. Man får nemlig appetitt av frisk sjøluft…

Jeg hadde gledet meg til frokost, selv om matpakken så ut som et takras da jeg åpnet den. Hjemmebakt brød, med karrisalat og skinke, varmet kropp og sjel og jeg var glad for at det ikke blåste. Jeg hadde med ekstra klær og holdt varmen hele pausen.

Jeg har helt siden jeg var barn, likt kirkegårder. Det finnes en egen ro og stillhet der, så det er et godt sted for å reflektere over hva vi mennesker egentlig kaver så mye etter. Mye vil ha mer og det er lett å bli blendet av glansbildene vi tror vi trenger for å bli lykkelige. Livet var sikkert enklere før, men neppe lykkeligere. De strevde og sleit, og enten de var skipskaptein eller husstell-lærer, så hviler de nå side om side under torven. Det kan være greit å bli minnet på at den veien går det med oss alle, enten vi vil eller ikke. Jeg brukte litt tid på å rusle mellom gravstøttene og lese navnene og ikke minst alderen, det gjør jeg alltid. Dessuten er det en minnesstein over de ni sjøfolkene som ble skylt i land her, da det russiske skipet Ingermanland forliste utenfor Mandal i 1842. Heldigvis ble 503 av 892 mennesker reddet og skipsvraket sank senere utenfor Varhaug. Forliset er det verste i Norge i fredstid og det er vanskelig å tenke seg til, når jeg skuet over det rolige havet.

Kapellet som står her nå, ble bygget i 1905, men det antas at det har stått kirker her siden kristendommen kom til Norge. den først man kjenner til ble bygd i 1328, så kom det ny både i 1627 og 1828. Det er en original informasjonstavle for turister, det kan jeg like….

Kysten utenfor Jæren er åpent hav og har ofte sterke strømmer. Den har fra gammelt av blitt regnet som en av de farligste i Norge, siden strendene ikke skjermes av skjærgård. Mange skip har forlist her opp gjennom årene.

Jeg tok meg god tid på tilbaketuren til å studere alle detaljer på sjøhusene jeg passerte.

Dessuten virket landskapet helt annerledes når det lå badet i morgensol og det kan man ikke bare gå forbi.

Jeg brukte nesten dobbel så lang tid på tilbaketuren, mest fordi solen varmet godt og jeg ikke trengte gå så fort for å holde temperaturen oppe. Dessuten fikk jeg følge av en hyggelig gårdshund og jeg ble nesten bekymret for at den kom til å bli med meg helt hjem… Men det gjorde den ikke, gårdshunder på Jæren vet hvor de hører hjemme. Jeg gikk en stund å lurte på om jeg skulle fortsette nordover, slik at jeg kunne besøke Obrestad fyr. Men jeg endte med å heller bruke tiden på Grødaland, selv om gardsanlegget fremdeles var stengt. Det er ulempen med å gå denne turen på vinterstid, det meste av bekvemmeligheter som en turgåer/turist vil få bruk for, er stengt. Men det synes jeg også er den eneste ulempen, for det er ikke mye som er vakrere enn Jærkysten en vintermorgen…

Det hadde slett ikke vært langt å få med både fyret, samt gå videre til Hå gamle prestegard. Men det ble ikke sånn…

Det var mye å få med seg, selv om det var stengt. Billigere ble det også, siden jeg slapp å betale for å gå inn.

Dersom du fremdeles er usikker på hvor Kongeveien går, her har du kart til turen.

Mellom bakkar og berg utmed havet…

Da tiden var kommet for den årlige sykkelturen med ei god venninne, var det tilfeldig at det ble langs kysten sør for Egersund. Vi hadde ambisiøst snakket om både Setesdalen og den nye Lysefjordruta, men knapp tid og logistikkproblemer satte en stopp for langtur. Valget ble tog til Egersund, med retur fra Sira. Planen var å trø langs kysten og videre med båt til Hidra, samt gode stopp i «sørlandsperlene» Sogndalstrand og Flekkefjord. Jeg drømte om mild bris, vakre solnedganger, softis og sommerfølelse. Med el-sykkel skulle det gå som en lek opp alle bakkene, for jeg visste at det var kupert. Jeg har tross alt syklet her, uten el-sykkel, med tung henger, opptil flere ganger. Men DENNE gangen skulle det kun være kos og skikkelig sommer idyll..

Toget til Egersund var stappfullt, men en hyggelig konduktør sørget for at vi kom med og hadde en fin tur. Så var vi i gang….

Det gikk raskt gjennom sentrum av Egersund, mørke skyer truet i horisonten. Niste for turen ble kjapt handlet på en Rema 1000, før vi gav gass sørover.

Det er en flott rasteplass langs havet ved Sokndalsveien. Her var fullt opp med bobiler og et vakkert utkikkspunkt i retning Nordsjøen.

Å ta toget med fullastet el-sykkel en fredagsettermiddag var neppe gjennomtenkt. Det var såvidt vi kom med, så det var med glede og takknemlighet turen startet fra jernbanestasjonen i «okka by». Vi hadde droppet å ta med telt, siden værvarslingene var lite oppløftene. Derfor hadde vi booket Airbnb, først i Sogndalstrand og deretter neste natt på Hidra. Det er alltid en god følelse å vite at man har en god seng å se frem til, samt tak over hode og mulighet for tørking av klær. Da tåler man å bli våt, for jammen åpnet himmelens sluser seg over oss. Allikevel var det et vakkert landskap vi syklet gjennom, særlig da vi tok av fra hovedveien og syklet inn på Fv 33. Vi fulgte nasjonal sykkelrute nummer 1: Kystruta. Strekningen mellom Bergen og Svinesund er en del av North Sea Cycle Route, som går langs hele Nordsjøbassenget gjennom 6 land og er 6000 kilometer lang. Det var bare å følge skiltene, som la ruten litt vekk fra hovedveien og vi tråkke ivrig avsted.

Det er alltid kjekt å komme til Sokndal, den sørligste kommunen i Rogaland. Her er kyst og frodig innenlands natur, gruvedrift og fredet trehusbebyggelse i en salig miks.

Det er mye mer bakker enn man skulle tro, her ute ved kysten. Det er fint med el-sykkel, men bratte bakker tapper fort strømmen. Alternativet blir å gå opp de bratteste bakkene, så jeg gikk en del.

Vi passerte den ene idyllen etter den andre, med det regnet så kraftig at det ble ikke så mange pauser og heller ikke tatt så mange bilder. Men på Nesvåg MÅTTE vi bare ta en stopp…

Det var en fornøyelse å komme i hus og vi brukte ikke så veldig lang tid på matlaging. Chorizopølser og broccoli salat, samt øl og chips er god husmormiddag.

Det ble ikke noe sightseeing på oss da vi endelig kom til Sogndalstrand. Regnet kom fortsatt i strie strømmer og vi var gjennomvåte. Dessuten var det blitt kveld og hele bygda lå mørk og stille. Da vi fant overnattingsstedet var det å henge alt av utstyr til tørk, spise og sove, samt lade sykkelbatteri, som kanskje var det viktigste av alt… Neste morgen var fin, mest fordi vi hadde tørre klær og det var oppholdsvær. Sogndalstrand er en opplevelse; med sin fredede trehus bebyggelse, elven og nærheten til havet. Her lå fra gammelt av et ladested fra seilskutetiden og selv om de hadde sin storhetstid på 1800-tallet, er det fremdeles mye å oppleve. Vi brukte god tid gjennom hovedgaten og tok masse bilder, selv om begge har vært her mange ganger og tatt de samme bildene. Noen steder forandrer seg ikke og i Sogndalstrand er livet skikkelig «cittaslow»….

Jeg regnte meg frem til at det var 4 gang jeg var på sykkeltur i området og hadde bilder tatt fra samme sted, bare ulik sykkel og oppakning. Blir aldri lei av Sokndal…

Noe av det jeg liker best med området, er at det er så frodig og grønt. Det er kupert, men ikke høye fjell. Dessuten er man sjelden langt fra havet og det kan man like.

Strekningen mellom Sogndalstrand og starten på turveien mot Blåfjellgruvene er fin og flat, derfor var jeg ikke i tvil om at vi måtte sykle en omvei. Jeg hadde nemlig veldig lyst til å vise frem Ruggesteinen og gruveområdet. Her har jeg mange gode minner fra da barna var små, vi hadde flere turer innover dalen, siden det er relativt flatt, uten bil og en meget barnevennlig løype. Man passerer små vann, elv og bratte fjell, samt det er tilrettelagt med flere fine steder å stoppe. Mange synes nok at gruven er høydepunktet, men den er stengt og kun mulig å besøke med en spesialisert guide. Allikevel er turen inn en fantastisk opplevelse og hun som ikke hadde vært der før, sammenlignet turen med Rallarveien og jeg syntes slett ikke at det var en dårlig sammenligning.

Ruggesteinen er verd en omvei, der den ligger og troner i landskapet. Steinen er Nord-Europas største bevegelige stein og veier 74 tonn. Vi dyttet det vi kunne fra alle retninger, men den beveget seg ikke. Allikevel vet jeg at det er mulig å få den til å røre seg, det har jeg greid før, men da var vi flere folk.

Turen innover mot Blåfjellgruvene går på grusvei med lite trafikk. Det går slakt oppover og naturen er fantastisk. Det er mulig å gå den til fots, men jeg foretrekker nok sykkel.

Turstien er laget på den gamle jernbanetraseen mellom Blåfjell og Rekefjord, som var i drift da gruvene var aktive mellom 1863 og 1876. Fra parkeringsplassen er det 3,6 kilometer til gruvene og grusveien er tilgjengelig for alle. Det er mulig å sykle videre innover til man kommer til Guddalsvatnet, men der stopper veien og man må samme vei tilbake. Det er allikevel verd turen….

Det ble kaffepause nede ved badeplassen Linepollen, etter avstikkeren opp dalen. Jeg var klar over bakken som ventet og nå var det veiarbeid, som medførte innsnevringer og dårlig veidekke, i tillegg. Men det gikk greit og nedoverbakken mot Jøssingfjorden må nesten bare oppleves. Her kom nemlig godbitene som perler på en snor og det startet med rasteplassen og minnesmerket fra krigen. Jøssingfjord ble kjent under andre verdenskrig for Altmark-saken og uttrykket «jøssing» ble en hedersbetegnelse på antinazistiske nordmenn. Vi vandret litt rundt og beundret utsikten, før neste stopp ble tunnelen som er tilrettelagt for syklister rett nede i veien. Jeg er usikker på om jeg hadde sovet godt her, i hengekøye med luftig utsikt, men kanskje en dag skal jeg forsøke. Høydepunktet kom etter en sugende nedkjøring, som nesten var for lang og bratt.. Helleren er to små hus, bygd under fjellet. Her har det bodd mennesker siden steinalderen, selv om husene som står nå er fra 1800-tallet.

Naturen og fjellene rundt Jøssingfjorden er bratte og har mye stein. Det var en krevende jobb å bygge vei opp fjellsiden og veien anses i dag som en turistattraksjon i seg selv.

Jøssingfjorden er 2,5 kilometer lang og bygda med samme navn ligger på ene siden. Det er mye industri her, med både gruve og kraftverk.

Vi hadde bare en kort stopp i sykkel tunnelen, for å beundre utsikten og forberede oss mentalt til bakken som ventet. Det er en fordel å sjekke bremsene på forhånd, dersom du tenker deg på sykkeltur i Sokndal.

Husene under Helleren er en stor turistattraksjon, men det koster ingenting å besøke området og det er mulig å gå inn. Husene har ikke takpanner, siden de står tørt under fjell.

Videre fra Jøssingfjord går det bratt oppover. Jeg angret bittert på omveien til Blåfjellgruvene, batteriet var nesten tomt for strøm. Det er ulempen med el-sykkel, rekkevidde angsten… Derfor ble det mye gåing i oppoverbakkene og heller sykling på flat mark og i nedover. Området mellom Jøssingfjord og Åna Sira er mye opp og ned, et flott heiområde hvor man passerer flere vann. Det fristet ikke engang litt å stoppe for et bad, regn og vind gjorde turen litt ubehagelig. Dessuten var jeg usikker på om jeg klarte å komme til Åna Sira før batteriet var tomt, men det gikk akkurat. Den lille bygda ligger akkurat på grensen mellom Rogaland og Agder, med 200 innbyggere og en Joker butikk. De hadde vært borti el-syklister før, så vi var hjertelig velkomne til å sitte noen timer å lade batteri, mens vi spiste rosinboller og drakk kaffe.

Det var godt å sitte under tak mens syklene ladet. Tåken hang tung over fjellene og regnet kom og gikk. Det var ikke mye trafikk på veien, men vi fikk selskap av to unge syklister uten el-sykkel. De var nesten mer slitne enn oss og da jeg hørte hvor de hadde syklet fra, forstod jeg hvorfor….

Etter å ha krysset broen til høyre i bildet, var vi i Agder, Sørlandsfylket over alle. Men det regnet fortsatt og bakkene var ikke mindre bratte.

Man opplever mye når man sykler, alle detaljene som man ofte ikke får tid til å undre seg over i en bil. Jeg lurte på om dette var en kirke, et kapell eller en usedvanlig vakker redskapsbod.

La meg bare si at det ble en lang etappe frem til ferjeleiet på Kvellandstrand og vi var søkkvåte da vi kom frem. Ferjeturen over til Hidra tar 7 minutter på en bilferje og jeg håpte at turen videre var flat, siden batteriet på sykkelen igjen var omtrent flatt. Hidra er IKKE flat, det er en grunn til at den beskrives som vestlandsk natur på Sørlandet. Det var bare å trø på , samt håpe at batteriet holdt helt frem. Vi siktet oss inn på butikken i Rasvåg, som lå nærmest overnattingsstedet, men den siste bratte bakken tømte batteriet mitt helt. Heldigvis var det nedoverbakke frem til butikken, som også er kafe. Det passet ypperlig, vi fikk handlet, fylt på med brus og kake og jeg fikk ladet batteriet akkurat nok til å komme meg frem til boligen vi hadde booket. Det er ikke flust med overnattingssteder på Hidra og prisene er relativt høye, så her kan nok svare seg å bestille i god tid i forveien.

Vi var heldige og fant tak over hodet mens vi ventet på ferjen. Jeg elsker disse små venterommene på ferjekaien, det er som regel godt, varmt og tørt. Fin utsikt hadde vi også.

Kafeen var på bakrommet i butikken og var et skikkelig trivelig sted. Vi drøyde kaken så lenge vi kunne, slik at jeg skulle slippe å gå opp den bratte bakken igjen…

Det ble en rolig kveld, med flott utsikt og en følelse av Sørlandsidyllen.

Vi våknet til kulde og våte klær. Ovnene ble skrudd av i løpet av natten, men heldigvis var det strøm på sykkelbatteriene. For å få varmen i oss, tok vi et bad i sjøen, turens første. Deet var en usedvanlig vakker morgen og det regnet faktisk ikke. Endelig kom sommerfølelsen og etter en god frokost var vi pakket og klar. Fremdeles med kalde og våte klær, men vi satset på at de tørket underveis i sola. Hidra viste seg fra sin vakreste side, men det ble ingen omveier for å utforske øya. Det var et godt stykke til Sira og toget, så jeg tok ingen sjanser på å bruke opp strømmen i de bratte bakkene mot Kirkehamn. Derfor ble det korteste vei til Flekkefjord, en strekning som egentlig hadde nok bratte bakker. Men solen skein, fuglene sang og fulle batteri hadde vi, så da var livet godt.

Det er rart hvor annerledes et sted ser ut når solen skinner.. Hidra var vakkert i regnvær, men for et syn i strålende sol…

Vi bestemte oss for at vi MÅ tilbake til Hidra. Her er toppturer å gå, flere badeplasser (både i sjø og ferskvann), kystmuseum, leie av kajakk og mye annet spennende.

Det ble ikke mye tid i Flekkefjord, mørke skyer samlet seg over oss og vi hadde et tog å rekke. Det ble akkurat så lenge som det tok meg å spise en softis.

Den siste etappen mellom Flekkefjord og Sira, ble den verste. Vi syklet inn i regnværet igjen og på kort tid var vi søkkvåte. Det var bratt opp Lavollbakken, men det verste var da vi måtte ut på E39 for å komme til Sira. Jeg anbefaler virkelig INGEN å sykle på E39, selv om det faktisk er lov. Mange som suste forbi oss, tok unødvendige sjanser ved å krysse gul sperrelinje og klemme seg forbi i svinger og bakker. De fleste senket ikke farten og jeg tror ikke det var mange som kjørte etter fartsgrensene. Verstingene tutet og signaliserte tydelig at vi ikke hadde noe på veien å gjøre. Fartsgrensen var 70 km/t, men så fort greide vi ikke trø, selv med el-sykkel. Vi kom oss til Sira og på toget, ganske så skjelvne. For å si som mannen til min venninne: «INGEN sykle på E-39, det er galskap»… Rent bortsett fra det, var det en vellykket tur….

Ved Flikka møtte vi en vegg av regn, men ellers var det rolig og fint å sykle.

Briller, regn og svette er en dårlig kombinasjon, men humøret var allikevel på topp (selv om jeg måtte sykle seint, siden jeg så nesten ingenting).

På Sira skein sola og vi gledet oss over å ha kommet frem og at turen hadde vært vellykket. For det må vel sies at den var…

På historisk grunn i Finnskogen.

Det er slett ingen hemmelighet at jeg er veldig glad i Finnskogen. Det er noe med stedet som gjør at jeg finner ro og klarer å senke tempoet i en travel hverdag. Kanskje det er stiene som slynger seg over et teppe av mose eller vinden som suser gjennom tretoppene, som gjør det lettere å puste dypt. Eller kanskje det er alle de små vannene som blinker fristende mellom alt det grønne og hvisker «kom og ta et bad»…. Uansett, her er det høyt under himmelen og akkurat som på Jæren, er det ingen bratte fjell eller dramatiske landskap å bli overveldet av. Her går man aldri i kø og det kommer ingen busslass med utenlandske turister, klar for spektakulære selfier og noe å skryte av når de kommer hjem. Finnskogen er litt gammelmodig, traust og trygg og jeg elsker det. Det er stedet for å søke innover, senke skuldrene, puste og bare være til.

Det er en drøy biltur hjemmefra og til Austmarka bygdetun, hvor jeg hadde planlagt å starte. Suleskarveien lå øde foran meg, der jeg gasset avsted på morgenkvisten.

I følge Wikipedia er Finnskogen «et stort sammenhengende skogsområde, som strekker seg langs begge sider av Riksgrensen, i 25 til 30 kilometers bredde». Navnet kommer av at det var finske innvandrere som ryddet og bygde her fra 1500-tallet.

Planen min var å gå Finnskogrunden, en historisk vandrerute på omtrent 6 mil.

Jeg har tidligere gått Finnskogleden, som du kan lese om her: https://annbjorgsalte.no/2021/08/29/pa-filosofisk-langtur-i-ulvens-rike/. Det var en fantastisk tur, men lang. Nå hadde jeg ikke mulighet til å bli så lenge og var derfor spent på denne kortere turen. Det ville bli et gjensyn med noen av de stedene jeg hadde besøkt tidligere og det gledet jeg meg til. Sekken var pakket med både telt og mat for flere dager. Telt kan man klare seg uten på Finnskogrunden. Turen er en av DNT sine historiske vandringsruter, som vil si at at Turistforeningen har i samarbeid med Riksantikvaren gjort gamle ferdselsveier lettere tilgjengelig. Det finnes totalt i 17 ulike løyper i Norge og alle er godt merket, har mye informasjon om historie og kultur, samt det er tilrettelagt med overnatting i passende dags etapper. Det kan man like…

Jeg var sliten etter den lange kjøreturen og vurderte å sette opp teltet på bygdetunet. Her står 10 historiske bygninger og det var en fantastisk fin gressmatte som fristet. Men jeg var litt usikker på om det var lov og uheldigvis var det pensjonisttreff. Med omtrent 30 personer i lystig lag i en gapahuk, tok jeg heller sekken på ryggen og gikk.

Det var en flott start på turen, med sol over Fagernessjøen.

Jeg gikk ikke langt, før jeg satte opp teltet. Det er fordelen med å ha huset på ryggen, man kan stoppe hvor man vil. Det er mange fine teltplasser, samt andre overnattingsmuligheter i koier, gapahuk, DNT hytter eller privat.

Jeg hadde forbedret meg godt, syntes jeg selv. Det viktigste jeg hadde investert i, var et hefte som er gitt ut av Finnskogen DNT i 2018. Det hadde jeg bestilt fra Skogfinsk Museum, til den nette sum av 30,-. Jeg tror ikke de tok betalt for å sende det i posten engang og det sier vel sitt om det kommersielle aspektet ved Finnskogen. Her er langt mellom serveringssteder og finner du noen, er de som regel stengt. Det du finner istedenfor, er hyggelige og pratsomme mennesker. De jeg har møtt, har vært opptatt av naturen og historien i området. Mange har strekt seg langt for å hjelpe meg til å ha en fin opplevelse på tur, så jeg har vært heldig. Uansett, med heftet i hånda, var jeg klar til å begi meg inn i det ukjente.

Det er mye myr og selv om det var godt tilrettelagt, bar skogen preg av en våt sommer. Jeg var konstant våt i beina, siden vannet flere steder gikk over de høye fjellskoene jeg gikk på og sånt får man fort gnagsår av.

Da nærmet jeg meg Toppenso, en boplass som ble ryddet rundt 1829 og fraflyttet på 1930-tallet.

Finnskogrunden regnes som en krevende tur, selv om bakkene ikke er så veldig bratte. Løypen går i den sørlige delen av Finnskogen, i området rundt innsjøen Møkeren.

Akkurat denne turen er fin for deg som har lyst til å prøve deg på en villmarkstur med telt og full oppakning for første gang. Her er god tilgang til drikkevann, men du må bære med deg mat. Det er mulig å leve på bær og fiske, men husk at du trenger fiskekort for å slenge snøret uti vann, tjern og elver. Henting av bær er heldigvis gratis, ellers hadde jeg spist for en formue… Det bugnet av blåbær og jeg fant også bringebær, tyttebær og molter. Løypa er godt merket og følger sti, skogsveier, grus og litt på asfalt. Det er muligheter for å se både elg, rev og større skogsfugler, samt bjørn og ulv. Men jeg tror at sjansen for å se disse er relativt liten. Jeg så mye spor etter elg, men var alltid litt for seint ute. Allikevel gir turen deg en følelse av villmark og sjansen er stor for at du blir helt alene i skogen..

Det var ufattelig mye blåbær og jeg spiste sikkert mange kilo. Bærene var de største jeg har sett og proppfulle av gode stoffer. Bær man henter i skogen har mye mer antioksidanter enn de man kjøper på butikken. Allikevel virket det ikke som om det var mange som gikk på bærtur her, jeg møtte i hvert fall ingen.

Som tidligere nevnt var det vått og noen steder lå stien under vann.

Ramtjernsbekken var ikke mye til bekk, det var en frådende elv som jeg heldigvis kunne krysse på bro.

Jeg tok en lengre stopp ved Høgmoen, som er Fagernes utmarkslags hytte. I vandreheftet mitt stod det hvor jeg kunne finne nøkkelen og det var både utedo og brønn. Her går bilvei helt inn og det er mulighet for å overnatte. Men jeg skulle videre.

Det er alltid kjekt å gå på tur alene, fordi jeg kan stoppe når jeg vil og hvor lenge jeg vil. Gjett om det ble mange stopp… Det unike med denne turen, er den skogfinske historien og kulturen som møter deg overalt. Fra de godt bevarte torpene, til ruiner dekket av mose, kunne jeg se hvordan nybyggerne bosatte seg og drev jordbruk. Her var gamle skolebygg, omgjort til fritidsbolig. Det var gamle røykstuer og badstuer, låver og informasjon om svedjebruk. Jeg fant så mange spennende steder at det var til tider vanskelig å løsrive meg og gå videre. Det var spennende å lære om historien til Finnskogen og særlig tenkte jeg mye på menneskene som hadde bodd her. Mange hundre utvandret fra Finland og bosatte seg her på 1600-tallet, med sine skikker og sin kultur.

Rett ved siden av den gamle Masterud Skole stod den gamle skolebenken. Skolen var en av mange grendaskoler som ble bygget på slutten av 1800-tallet, men det var ikke mulig å undersøke den nærmere, siden eiendommen var i privat eie.

Dette så jeg mye av, åpne plasser med fint ivaretatte bygninger. Mange av dem brukes som fritidsboliger og som regel gikk det grusvei helt inn.

Skog, skog og skog, så langt jeg kunne se. Men langt der bak skimtet jeg Møkeren.

Kvelden og natta ble tilbragt på den ubetjente turistforeningshytta Grasbråtan, som driftes av DNT Finnskogen og Omegn. Hytta har 6 sengeplasser og er låst med DNT nøkkel. Jeg hadde hele hytta for meg selv og lyttet til regnet og torden utforbi.

Etter en god natt søvn, begynte jeg å gå mot øst, etter å ha passert det nordligst punktet på turen. Jeg krysset E16 og dersom jeg hadde vært lei av å gå, kunne jeg ha blitt hentet her. Men det var jeg selvsagt ikke… Dessuten visste jeg fra å ha finlest heftet mitt, at dagen ville by på mange høydepunkt. Det startet med Orala, som jeg kom til etter å ha vandret gjennom furuskog og over myrer. Det norske navnet er Åranstorpet og området ble ryddet på 1690-tallet. Her finner du 14 bygninger og et fantastisk kulturlandskap, som eies av Norsk Skogfinsk Museum. Det ble en lang stopp for å utforske, samt å meske meg med solbær og rips som bugnet i hagen. Jeg så fremdeles ikke snurten av folk, noe jeg tenkte var uvanlig i juli og fellesferie. Men det var ikke feil å ha stedet helt for meg selv.

Dagen startet tidlig på Grasbråtan og etter nattens regn var det friskt og vått i skogen. Sekken ble gradvis lettere ettersom maten ble spist opp, så jeg la lystig avsted.

Det var så stille at jeg kunne høre pulsen dunke og hjertet slå, samt insekter som surret og fugler som sang. Ikke et vindpust rusket i trærne og solen skein fra nesten skyfri himmel. Sommer, altså…

Jeg innrømmer gjerne at Orala var et høydepunkt på turen. Stedet var vakkert restaurert, godt vedlikeholdt og hadde et hav av informasjon.

Det er ekstra kjekt når man kan lære noe om historien underveis.

Her hadde det også vært mulig å overnatte og det var tilgang på STRØM.. Det er alltid et tema på lengre turer, hvordan få ladet mobilen….

Men det var mer…. Etter en kort, men bratt oppstigning var jeg på Abborhøgda og her hadde jeg vært før. Her kommer man nemlig inn på Finnskogleden og følger denne løypa et stykke videre ned til Lebiko. Det ble allikevel en god stopp her også, jeg kokte meg kaffe og tok en lang pause. Det kan ha vært fordi det var folk her, en ungdom som jobbet på en av bygningene. Han var overhode ikke pratsom, travel som han var med å sage og spikre. Jeg kikket heller på blomsterenga jeg satt i, Abborhøyda har et biologisk mangfold som er helt unikt. Her kan man gjennom sommeren finne mange ulike blomster, som ikke lengre finnes i dagens moderne kulturlandskap. Men jeg var snart tilbake til ensomheten i skogen og tråkket videre på såre bein. Det er lett å bli sårbeint når sko og sokker er konstant våte og det er ikke så veldig mye man kan gjøre med det der og da. Selvsagt kunne jeg tatt en sko-tørke-dag på en hytte, men det gjorde jeg ikke når turen bare går over 3 dager.

Jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle tolke skiltingen opp til Abborhøgda, var det en skjult advarsel i kjevebeinet som hang der?

Mange av skogfinnene ble mistenkt for å drive med magi og trolldom. De levde tett på naturen og mente at man kan kommunisere med energien som finnes i alt som har liv. Denne tenkningen hadde bakgrunn i sjamanismen og man kan fremdeles finne mange symboler risset inn i bygninger, som skulle beskytte mot onde krefter.

Stien gikk over tunet på Kvåho, som er utleid til private, men eies av Statskog og er restaurert av Gruetunet Museum. Litt lengre borte er det en åpen koie, hvor det er mulig å overnatte gratis. Det er også utedo og brønn, så husk å fylle vannflasken.

Jeg hadde bestemt meg for å stoppe på Lebiko, som er DNT Finnskogen og Omegn sin hovedhytte. Her finner du 13 sengeplasser og alt som trengs til et fint opphold. Jeg overnattet her da jeg gikk Finnskogleden, mest for å få tørket klær og utstyr i pøsregnet. Nå var været fint, selv om jeg kunne høre tordenen rulle langt borte. Jeg låste meg inn i hytta og kjente med en gang at «nei, det blir telt». Det ble en tidlig kveld, mest fordi det var hissig med mygg og knott. Så etter å ha kokt suppe med nudler, fant jeg soveposen. Men det ble ingen rolig natt, så før det begynte å lysne (og det var SKIKKELIG tidlig, fordi vanligvis lysner det raskt i juli) var teltet pakket og kaffen drukket. Jeg var skikkelig klar for siste etappe, tilbake til Austmarka og bilen som ventet der….

Lebiko er en flott hytte, men siden det var sol og sommer, fristet det mest med telt.

Det gikk raskt å rigge opp leir og lage middag. Søvn var det heller dårlig med…

Morgentåken lå fortsatt over vannene da jeg ruslet avsted.

Det var en nydelig morgen og jeg var spent på å se om jeg ville møte på noen av skogens beboere. Det er ofte i morgengry at fugler og dyr er mest aktive, men det kan være at jeg lager veldig mye lyd når jeg går, for skogen var stille og tom. Jeg gikk en god stund, så stoppet jeg for å spise frokost nede ved Møkeren. Havregrøt er alltid godt, særlig når utsikten er fantastisk. Etterpå kam en ganske lang etappe på grusvei langs vannet og det kjentes godt i beina. Ved Sikåa fikk jeg gleden av å oppleve minnene om et helt eget lite samfunn, for på midten av 1800-tallet bodde 75 personer her og det var mye industri. Her lå sagbruk, smie, mølle og en spikerfabrikk, samt det ble fløtt tømmer hit. Det var et fint sted for nok en pause, før det gikk bratt oppover på gammel kjerrevei. Her ble jeg «angrepet» av utallige klegg, så jeg var glad da vinden tok seg opp på Møkeråsen.

Jeg kikket litt ekstra etter bjørn, men det var nytteløst. Dessuten var jeg meget usikker på hva jeg skulle ha gjort dersom jeg faktisk så en bjørn… Antakeligvis hadde den vært reddere meg, enn hva jeg hadde trengt være den…

Det var en usedvanlig stille morgen og på vei ned mot Møkeren kunne jeg se at hele vannet var skjult i morgentåke. Den lå som et lokk over området, men heldigvis forsvant tåken da sola kom høyere opp.

Utsikten fra frokostplassen hadde liksom alt og jeg satt lenge og vurderte om jeg skulle ta meg et bad. Men jeg gikk videre uten, siden vått håndkle og badetøy veier mer enn tørt. Sånn tenker jeg mye på når turen går over flere dager….

Jeg fulgte en skogsvei som gikk på vestsiden av Sikåa og her var det mange som var ute og padlet, samt lå i telt. Jeg konkluderte at dette nok er et populært og lett tilgjengelig område for ulike typer friluftsliv. Men jeg skulle videre.

Ved Bedafors kunne jeg meske meg i kulturminner og det var satt opp mange informasjonstavler som fortalte historien.

jeg innrømmer gjerne at den siste etappen over Møkerenåsen var dryg. Jeg hadde vondt i beina og var trøtt. Derfor ble det ikke en særlig lang stopp da jeg passerte Solbergsætra, som hadde mange gamle bygninger. Jeg var litt mettet… Skogsveien gikk over på fin sti, den gamle Sætervegen. Over selve åsen var det mange spennende steder å utforske, men noen betydde avstikker fra stien (omvei) og jeg var nok ikke helt der. Det var rare navn som Smørrullen, Kistehølet og Trebeinssteinen, men informasjonstavler fortalte alt du trengte å vite. De siste kilometerne går på asfalt og sjelden har veien virket så lang. Jeg følte strekningen var uendelig og vurderte både haiking, buss og taxi. Dessverre var det heller lite trafikk, slik at jeg måtte gå siste biten. Men jeg kom meg omsider i mål, tok et fantastisk bad og var godt fornøyd med turen. Finnskogen må bare oppleves!!

Solbergsætra lå flott til, men jeg stoppet ikke. Mest fordi jeg var sliten, dessuten var den nok i privat eie og ikke tilrettelagt for fotturister.

Turstien over Møkerenåsen var virkelig flott. Når man kom opp på toppen, var den lett å gå og her bugnet det også av blåbær.

Gjett hvem som hadde en meget lang pause i regnværet her? En stol til meg og en til sekken, PERFEKT.

Det er alltid tøft for bein og kropp å avslutte en nærmere 2 mils dagsetappe på asfalt…. Det brant i beina og jeg følte jeg slepte meg langs veien. Det var dessuten varmt og jeg var tom for vann.

Like ved Austmarka Bygdetun ligger en flott opparbeidet badeplass. Det var en himmelsk opplevelse å senke mitt såre legeme i det kjølige vannet.

Hvorfor godt voksne sjelden dra på tur med telt…

Det finnes mange av dem som mener at «alder bare er et tall» og at «man er ikke eldre enn man føler seg». Det kan jeg så absolutt være enig med dem i, samtidig som jeg har lagt merke til noe vesentlig ettersom årene siger på. Det hjelper ikke at man føler seg som 17 år i topplokket, når skroget føles som godt over 90. Tenk at det fantes en tid da jeg oppriktig mente at alle over 40 år var skikkelig gamle. Men så ble jeg plutselig 40 selv og merket i grunnen lite forskjell, både i kropp og tankesett. Det samme skjedde da jeg ble 50 og enda lurer jeg på hvor alle årene har blitt av? Da innså jeg plutselig at grensen for når folk ble gamle, har endret seg gradvis etter hvert som jeg ble eldre selv. Det var faktisk en gang jeg tenkte på alle militære i Vatneleiren som skikkelige menn, mens nå ser de vernepliktige soldatene ut som om de kom rett fra barneskolen…. Så egentlig tror jeg at det å bli gammel, har veldig lite med alder å gjøre og mer med innstilling.

Da jeg gikk Der Westveg i Sør Tyskland i 2022, bar jeg med meg telt og full oppakning. Jeg hadde noen netter i telt, men flest på gjestehus og hotell. Men tropevarme over skogen, var det utrolig godt å avslutte dagen med air-condition og iskaldt øl.

Jeg lå en uke i telt ved Tititsee, etter at jeg måtte avbryte Der Westveg på grunn av varmen og mange korona stengte landsbyer. Det gikk fint, men jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde et større telt. Og ikke minst en stol….

Når man bor i telt, kommer man tett på naturen og de innfødte.

Samtidig er det ikke til å stikke under stol, at det er mye som forandrer seg når alderen siger på. Plutselig er enkelte ting, som man før tok som en selvfølge, relativt krevende. Jeg merker at ting, som å bære inn de store vedsekkene fra boden nederst i hagen eller ta på sokkene før jeg har drukket kaffe, tar lengre tid. Dessuten har jeg mange ganger sittet på campingplasser og undret meg over hvorfor det er så mange godt voksne som har bo-bil. Det er liksom en ting når man blir pensjonist og gjerne en del år før det. Svære og komfortable bo-biler, som inneholder all luksus hjertet kan begjære. Det er ikke ofte man ser andre på min alder i telt og har de telt, er det ofte en luksusutgave med flere soverom, svær oppblåsbar madrass og bord, samt stoler til å nyte proseccoen i.

Jeg har mange ganger misunt de som har hytte eller bo-bil, særlig når regnet øser ned og vinden rusker i teltet.

Men så har man alle de andre øyeblikkene, som å sitte utforbi teltet med morgenkaffe og se solen gradvis krype over fjellene…

Dessuten er livet med telt enkelt og praktisk, når man drar rundt i utkants-Norge hvor det er langt mellom overnattingssteder. Da jeg syklet mellom Nedstrand og Bergen i godt selskap, fant vi overnatting like ved ferjekaien på Buavåg.

Så hva er det som gjør at teltliv blir mer krevede ettersom årene kryper på? Det kan jeg godt fortelle, basert på mine egne erfaringer. Merk at dette ikke er verken forsket på eller vitenskapelige studier, her er bare mine egne tanker om temaet. Når man blir eldre, er det naturlig at kroppen blir stivere. Man kan til en viss grad påvirke dette selv, med trening og kosthold, men de aller fleste merker at ledd og sener knaker og at musklene trenger lengre tid på å restitueres. Fottur med telt og tung oppakning kan derfor bli et slit, med vondt både her og der. Jeg har merket at ettersom jeg blir eldre, er jeg mer og mer opptatt av hvor mye sekken veier og har investert i lettvektsutstyr av både telt, sovepose og liggeunderlag. Jeg veier sekken før lange turer og vet sånn omtrent hvor mye kroppen tåler å bære. Allikevel er det tyngre nå, enn for 20 år siden.

Det fineste med å dra på tur med telt, er friheten. Man har alt man trenger på ryggen, kan stoppe når man vil og oppleve naturen på en helt annen måte enn ved kjøring og hotell. Dette er fra en tredagers tur i Jotunheimen.

Jeg er særlig glad i kombinasjonen sykkel og telt, da slipper jeg nemlig å bære… Det er mange flotte og bynære steder å ta en svipptur til, her teltet jeg ved Store Stokkavatnet utforbi Stavanger.

Jeg dro for noen år siden på telttur til Florida og campet i Little Talbot Island States Park. Det var utrolig varmt og meget eksotisk, med skilpadder og insekter vi ikke har hjemme. Og nevnte jeg den svære myggen??!! Primitivt campingliv er IKKE å anbefale i tropiske strøk, men all erfaring er god erfaring…

Når man er stiv og vond i både hofter, rygg og knær ( som mange godt voksne ofte er), kan det være utfordrende å komme seg inn i et lite fjelltelt. Jeg har opptil flere fjelltelt som er så lave at man ikke kan sitte oppreist inni det og da sier det seg selv at man må krype både inn og ut. Kryping går greit, men man skal opp i stående også og det er ikke alltid enkelt.. Plassering av telt er derfor viktig, ha gjerne trær eller store steiner som man kan bruke for å komme opp i stående. For ikke å snakke om å finne en god stilling å sitte, når man kun har en sittematte og noen steiner rundt seg. Jo flatere terreng, jo vanskeligere er det å finne gode sittestillinger. Det finnes egne små stoler å bære med seg, og på campingplass har man ofte bil og kan ta med en god stol. Men komfort er ofte fraværende når man er på telttur.

Da jeg gikk Finnskogleden fant jeg en fin teltplass hvor noen hadde satt igjen en stol. Det satte jeg stor pris på, selv om jeg er mest tilhenger av sporløs ferdsel når jeg er i naturen…

Gamle folk står ofte tidlig opp og jeg er intet unntak. Når man drar på tur sammen med andre, kan det ofte bli mange timer å sitte og vente før de står opp. Gå en tur eller ha med stol….

Da jeg syklet langs Telemarkskanalen med en god venninne, var natten vi tilbragte sammen med geitene et av de beste minnene. Det er ofte omveiene og overraskelsene som beriker turene, og jo mindre planlegging, jo bedre…

Da jeg hadde en helg på Iveland, fant jeg den mest perfekte teltplassen ved et vann. Det viste seg at det var så mye mygg og knott, at jeg til og med måtte lage mat inni teltet. Teltliv har sin sjarm…

Det er mange som sliter med søvnen når man blir eldre og jeg har hatt mange og lange våkennetter i telt. Det kan være vanskelig å finne en god liggestilling i en trang sovepose og ofte er man for varm eller for kald. Liggeunderlag er jeg konstant opptatt av, mest i forhold til tykkelse og vekt. Dersom noen vet om et skikkelig stort og tykt underlag, som veier fint lite og ingenting, er jeg meget interessert. Ofte bruker jeg luftmadrass, men kun dersom jeg har bil. Mange jeg kjenner (som ikke er gamle) sliter også med å sove i telt, så jeg tror ikke det bare har med alder å gjøre. Men jo eldre man blir, jo mindre oppsøker man det ukomfortable, er min erfaring. Du vet, been there, done that….og tryggest og minst stress innenfor komfortsonen.

Jeg håper jeg aldri blir så gammel at jeg ikke nyter å ligge i teltet og se ut på himmel og trær.

Jeg har hatt mange og utrolig kjekke turer i telt til Ølberg camping sammen med han på 11. Da bor vi omtrent på stranden og lever på pølser og softis hele turen…

Dessuten er det mange i en viss alder, som må opp både en og flere ganger om natten, for å gå på do. Da er det ganske stress å ligge i telt, særlig hvis man ligger på campingplass og må gå en halv kilometer til nærmeste do. For ikke å snakke om det å krype ut av en varm sovepose, ta på fuktige og klamme klær, bale med opptil flere gjenstridige glidelåser, stable seg opp i stående for å finne en egnet plass å huke seg ned… Kanskje ikke bare en, men flere ganger på en natt. Jeg har prøvd mye forskjellig; fra helsekost til å slutte å drikke etter klokken 18.00. Men foreløpig har jeg ikke funnet noe som fungerer optimalt. Ja, jeg har hørt om tisseflaske og trakt for damer, men er meget usikker på om det er noe jeg hadde fått til å fungere i min alder og fysiske form.

Så enten man ligger på campingplass eller milevis fra folk…

i nabolaget eller er langt hjemmefra, så er teltliv helt topp…

Mange lurer nok på hvorfor jeg fremdeles foretrekker telt når jeg drar på tur? Etter å ha lest dette innlegget, lurer jeg litt på det selv… Men telt er og blir enkelt, billig og praktisk. Man har frihet til å dra hvor man vil og når man vil. Dersom man vil unngå å tenke at man er blitt for gammel, er det bare å dra på telttur så mye som mulig. For min del har alltid pris vært en viktig faktor, det er garantert mye billigere å overnatte i telt enn på hotell. Særlig da barna var mindre, var teltturer den ferieformen jeg hadde råd til. Det har gitt mange minner og gode historier vi ler av i dag. Men nå har jeg ikke tid til å skrive mer, jeg fikk ufattelig lyst til å dra på telttur og starter pakkingen nå med en gang…

Med lavvo telt og leiebil, hadde jeg tre ukers ferie sammen med min datter rundt omkring Cornwall og Devon i sør England. Det var en fantastisk tur og anbefales varmt.

Til Melands Grønahei, den (kanskje) aller vakreste DNT turen…

Man skal være ganske forsiktig med å utrope en tur inn til en DNT hytte for Norges fineste… Særlig fordi det er utrolig mange turer i vårt langstrakte land jeg enda ikke har gått. Men av de turene jeg har gått, er dette den fineste. Det som gjør turen helt spesiell, er at her får man et innblikk i norsk natur gjennom ulike soner. Dessuten er hytta verd et besøk i seg selv. Ikke fordi den er arkitekttegnet, har strøm og internett eller serverer tre retters gourmetmat. Nei, den er relativ enkel og jeg har sittet på hytta og lyttet til turgåere, som var skikkelig skuffet over standarden. For meg er det motsatt, jeg synes den er sjarmerende. Her får man det man kom for; tak over hodet, stort lager med proviant, varme i ovnen og stillhet. Sånn stillhet uten mobildekning og mye folk….

Man parkerer på Kleivaland og herfra kan man velge mellom å gå til Trodla Tysdal eller Melands Grønahei. Dersom man bare vil gå en dagstur, er Ritlandskrateret et mye besøkt sted for turister.

Vi var heldige med været og starten av turen gikk gjennom et område, som kunne vært brukt i en brunost reklame. Veldig norsk…

Det gikk seint oppover med oss, her var utallige fine fotomotiver. Er man turist, så er man turist

Jeg hadde besøk av en venninne fra Skottland, som aldri hadde vært på skikkelig fjelltur i Norge før. Hun hadde veldig lyst til å oppleve en DNT hytte, det er et system som var helt ukjent for henne. Jeg var ikke i tvil om hvilken hytte jeg ville vise frem, det MÅTTE bli Melands Grønahei. Den er relativt lett tilgjengelig fra hvor jeg bor og selv om turen inn til hytta regnes som krevende, antok jeg at det var lett match for min spreke venninne og meg. Tenkt jeg…men det skulle vise seg å bli en skikkelig utfordring, på flere måter. Jeg har gått turen mange ganger og da glemmer man litt hvordan den kan oppleves for første gang. Men uansett, den har ALT en turist fra utlandet måtte ønske, her er fossefall og ville fjell i bøtter og spann.

Det er ikke enkelt å få tatt et bilde fra Ritlandskraterer som virkelig viser hvor imponerende det er. Det bør i så fall tas fra utkikkspunktet som er skiltet fra stien, men vi tok ikke turen opp dit. Øyestølmyra er et naturreservat og skal behandles deretter.

Det ble i stedet for omvei opp til utkikkspunktet, en lengre fotosession på en vassekte trebro over fossefall. Litt skummelt for noen, samtidig spennende.

Vær forberedt på bratte bakker!! Fra parkeringsplassen og opp til hytta skal man opp 702 meter og med mye snadder i sekken, kjentes det godt i beina.

Vormedalsheia er et landskapsvernet område og med veldig god grunn. Her finnes vakre og unike planter, spesielle geologiske forekomster og en kulturhistorie som er verd å sette seg inn i. Som det eneste sted i verden, kan man vandre gjennom et krater, som ble dannet da en meteoritt smalt ned for 500 millioner år siden. Hvor kult er ikke det??? Krateret er 2,7 kilometer vidt og stien til Meland Grønahei går tvers igjennom Øyestøl naturreservat. Det er myrete og vått, så her kan det være lurt å ha vanntette sko. Jeg liker veldig godt denne delen av turen, det er som om jeg blir hensatt til fortiden og bare venter på at en dinosaurus skal krysse sletten. Det er selvsagt bare tull, det er ingenting som tilsier at de har fantes her. Men det er lov å drømme..

Det ligger flere små bygninger ved Bjørnabu, et gammelt stølsområde som passeres.

Litt lenger borte ligger verdens beste badekulp og det er fast innslag å ta et bad her. Dessuten er det et fint sted å sitte og spise matpakken, så vi hadde en lang pause for å spise sekken litt lettere..

Etter pausen var det bratt oppover igjen mot Stropastøl og stien var både steinete og løs i grusen.

Men smilet var like stort hos turisten og naturen ble bare vakrere og vakrere….

Jeg er glad i landet mitt og synes det er veldig kjekt å vise frem alle severdigheter. Dessuten har jeg gått en del i fjellheimen i Skottland og kunne si litt om hva som er forskjellig og unikt for den norske naturen vi gikk igjennom. Det var mange WOW og kommentarer som STUNNING og AMAZING, noe som selvsagt gjorde turen enda kjekkere. Det hadde ikke vært like kjekt om min venninne var ei sånn som bare så gråstein og mose. For jammen ser man mye gråstein og mose på denne turen. Dessuten bør man være forberedt på å krysse enkelte steder, som utfordrer både høydeskrekk og balanse. Det viste seg å være den største utfordringen vi møtte og flere steder var det på kanten til at vi måtte snu. Men for en tøff dame som har gått både tur til basecamp Everest og inkastier i Peru (og nå snakker jeg ikke om meg selv) var det bare å bite tennene sammen og fortsette.

Dette ble det mest krevende partiet å passere, siden man må balansere på en smal hylle og det er bratt og langt ned.

Dessuten var det elver å krysse og det er ikke tilrettelagt med bro overalt.

Stropastølvatnet ligger på 704 meter over havet og nå forandrer naturen seg. Vi gikk langs vannet og jeg torde nesten ikke peke ut løypa videre, for ikke å ta fra enkelte motet. Men man skal høyere opp og det blir mer krevende.

Et godt tips dersom du har med deg noen på tur og vet at du skal passere et litt vanskelig parti, ta en lang pause først. Er man sliten, så opplever man utfordringer som mer krevende. Lavt blodsukker kan også påvirke, så drikk godt og spis gjerne litt, før du går videre.

Vi brukte god tid på turen, det ble mange pauser både for å fylle vannflaskene i en bekk og beundre utsikten. Alt opplevdes like eksotisk for min venninne og jeg ble minnet om at det er faktisk ikke en selvfølge med rent drikkevann i fjellet. Da vi kom opp på de lysende grønne flatene og fortsatte videre på snaufjellet, var dagen perfekt. Men fremdeles gjenstod et stykke bort til hytta og det var godt å komme frem. Jeg hadde booket 2 senger i forkant, selv om det var god plass på hytta. Noen falt i staver over proviant lageret og sjelden er det nok tatt så mange bilder av tørr varer og dopapir som den dagen. Dessuten var enkelte meget begeistret for det eksotiske i å hente vann med bøtte fra et fjellvann.

På de ubetjente hyttene til Turistforeningen må man ha med mat selv. De selvbetjente hyttene har et, til tider, imponerende matlager, mens de betjente hyttene har matservering. Jeg forstår godt at turisten var imponert…

På mange hytter finnes det verken innlagt vann eller toalett. Det er en stor del av opplevelsen å hente eller smelte vann, samt bruke iskaldt utedo.

Når man har besøk fra utlandet, vil man gjerne servere det norskeste man vet. Derfor hadde jeg båret med spekemat, Toro rømmegrøt og egg, noe som alltid gir et enkelt og smakfullt måltid til fjells. Grøten er bare å koke opp med rømme og vann og eggerøre er nesten bare egg. Hva kan gå galt??? Min gjest syntes det var en uvant kombinasjon, men sulten er den beste kokken….

Jeg tror at det mange utlendinger som kommer til Norge blir mest imponert over, er stillheten og den storslagne naturen. Jeg har gått noe i fjellet flere steder i verden og ofte er man aldri langt fra folk. Selvfølgelig finnes det mange populære steder i Norge også, hvor man betaler dyrt for parkering og nesten går i kø. Men det finnes så utrolig mange andre steder, hvor man kan vandre og oppleve naturens ro, nesten helt alene. Uansett, neste morgen hadde min venninne nesten ikke blundet på øyet, med tanke på veien ned. Hun opplevde turen som mer krevende enn både Peru og Nepal, mest fordi der er stiene mer tilrettelagt og innebærer veldig sjelden bratte stup og regelrett klatring. Men det gikk mye bedre enn hun hadde forventet og vi hadde en flott tur nedover.

Melands Grønahei er åpen hele året og står ulåst. Den har 22 sengeplasser og 16 av disse kan forhåndsbestilles. Jeg har kun vært der på sommer og høst, så jeg kjenner ikke til vinterløypen.

Det var en trolsk stemning, da vi startet å gå nedover i morgentåken.

Det ble litt balansering på veien tilbake også, men jeg tror at når man har grudd seg mye til noe, blir det sjelden så skummelt som det fantasien har spilt ut…

Dette er grunnen til at jeg elsker denne turen, naturen er bare storslagen.

Det var en vellykket introduksjons tur til den norske fjellheimen for min venninne og da jeg fortalte henne at det er over 580 hytter spredd utover hele Norge, var hun meget imponert. Det er faktisk jeg også, med tanke på alle jeg enda ikke har besøkt. Vi startet straks å planlegge en ny tur, over flere dager. Så det tenkes at jeg om noen år kan utrope en ny hytte og en ny tur til den vakreste DNT turen jeg har gått. Men foreløpig er Meland Grønahei i en klasse for seg selv og dersom du ikke har vært der, anbefales den varmt. Jeg ville nok gått om sommeren, når naturen viser seg fra den fineste siden og man virkelig kan oppleve den unike naturen som stadig endrer seg ettersom man stiger høyere. Det er rene Kinderegget, med mange opplevelser i en og passe krevende.

Det er mange fine steder å bade, så husk badetøy!!

Legg gjerne inn pause for å plukke bær, det var også uvant for min venninne. Det bugnet av blåbær og tyttebær, så det var bare å forsyne seg.

Det var to slitne, men fornøyde turister som returnerte til Kleivaland.

Når man går sammen med noen som ikke er vant med tur i Norge, blir man minnet på mye som jeg tar som en selvfølge. Lyden av sauebjeller, for eksempel, kan være ganske eksotisk hvis man ikke er vant med det…

Nesten på kanten…

Jeg har lenge vært en ivrig tilhenger av Fjelltopp appen, der hvor man bestiger ulike fjell, for å sveipe seg inn på toppen. Det har gitt meg mange nye opplevelser og det har vært kjekt å utforske områder hvor jeg aldri før har vært. Foreløpig har jeg greid 112 av 1037 topper i Rogaland, så det er mange å ta av. Men siden jeg har tatt mange av fjellene i nærområdet hvor jeg bor, var tiden kommet for å søke utover.

Selv om jeg ikke fulgte merket løype til Varden, antok jeg at gjerdeklyver betydde at jeg var på rett vei.

Det stod ingen varde på Varden, men jeg fant en merket og lettere løype ned.

Det var litt tilfeldig at det ble Eigerøy, denne golde og forblåste øya utforbi Egersund. I januar ligger ofte snø inni landet og jeg ville helst gå på beina og ikke på ski. At det klaffet med Sibirkulde og strålende sol, var tilfeldig og ikke optimalt. Så jeg droppet teltet og fant et trivelig Airbnb, midt i smørøyet. Allerede på bilturen nedover, sveipet jeg inn 2 topper og tenkte at dette blir lett match…. Etter en god natts søvn, hadde jeg som dagsmål å krysse av 5 topper, med Varden som første på listen. Eigerøys høyeste punkt ligger på 131 meter over havet og jeg gikk tidenes omvei for å komme dit..

Siden jeg ikke hadde besøkt friluftsområdet Auglend før, måtte jeg ta en sightseeingrunde. Turen gikk først ned til Vandringshamna, før jeg tok den lange veien til Brynnesodden. Her sveipet jeg inn på 53 meter over havet.

Fiske har vært en stor del av Eigerøy sin historie og det er utallige små kyst gårder vakkert plassert ved havet. Det hørte små havner til og dette var nok en av dem.

Landskapet må kalles småkupert og toppene er ikke så høye, men bratte. Langt der fremme kunne jeg se målet mitt.

Det var bitende kaldt, -8 og vind er ingen god kombinasjon. Jeg kunne ikke ta pause og sleit med å gå fort nok til å holde varmen.

Etter innendørs lunsj, det var nemlig altfor kaldt til å sitte ut, tok jeg turen til Auglend, et flott tilrettelagt turområde ytterst på Søre Eigerøy. Her hadde jeg 2 topper, som jeg var fast bestemt på å ta. Men det var så kaldt… Jeg var godt kledd med ull og dun,men vinden gikk gjennom marg og bein. Det var endel is i løypa, så flere steder måtte jeg ut i lyng og einer. Derfor var jeg litt usikker på om jeg skulle nøye meg med en topp og heller dra hjem.

Det er flere godt merket stier på Auglend, samt toalett og rasteplasser. Bade og båtplasser er det også, men jeg var så kaldt at jeg orka ikke engang å tenke på det.

Brynnesodden så ganske steil ut, men stien opp på baksiden var fin.

Det var god utsikt og jeg kunne se over til Eigerøy Fyr, som jeg besøkte dagen før.

Og fra toppen, kunne jeg tvers over bukta se Vallbergknuden, mitt neste mål.

Turen videre rundt bukta var umerket og jeg var kald og sliten. Ikke hadde jeg med så mye som en vannflaske, jeg hadde tenkt «dette skal gå fort..» Men som alltid er min evne til å lese kart litt mangelfull, det ser alltid enklere ut enn det er. Så under tvil fortsatte jeg mot toppen og tenkte at det blir den siste idag. 3 av 5 var jeg godt fornøyd med i kulden…

Jeg passerte en fint restaurert stuge og så at her har de nok livnært seg på jordbruk og fiske i gamle dager.

Det lå mye is og uten brodder var det bare å gå rundt. Jeg tenkte å ta snarveien over myra, men tråkket gjennom og ble våt.

I den smale gresskledde sprekken skulle jeg altså klatre… Seriøst??

Det var vanskelig å finne stien opp på Vallbergknuden og det var bratt og glatt. Flere steder tenkte jeg «nei, dette gidder jeg ikke», men når man har gått så langt, vil man ikke bare snu. Så jeg fortsatte.. Tilslutt stod jeg på en hylle og kikket opp. Ifølge appen hadde jeg 54 meter igjen til topps, men nå snakket vi om klatring. Jeg stod lenge og vurderte, før jeg satte stavene fra meg og krøp oppover. Med hjerte i halsen og stivfrosne fingrer, var det neppe forsvarlig….

Jeg kom meg opp, men for en person med høydeskrekk, er det alltid verst å gå nedover. Det virket som fritt fall inn i uendeligheten.

Det er utrolig hvor langt jeg er villig til å strekke meg, for å få den trudelutten av en ny topp. Det tenkte jeg mye på.. Dessuten var jeg en smule irritert over at Fjelltopp appen har sånne turer som er på kanten til uforsvarlig, men det kan tenkes at det er bare meg som syntes at Vallbergknuden var krevende. Men høy på adrenalin gikk tilbaketuren som en lek, selv om jeg var ganske utslått på kvelden. Men idag er jeg klar for nye eventyr…

Jeg fikk med meg nok en fantastisk solnedgang over havet.

Adjø Auglend, neste gang håper jeg på sol, sommer og varme.

På tur i Smørkamdalen, med ustødige bein….

Det er mange måter å bruke en fridag på, men av og til har jeg ting som jeg MÅ få gjort. Å få ved i hus før vinteren, står nok ikke særlig høyt på listen over ting jeg har lyst å gjøre, men har man egentlig noe valg? Strømprisene kommer neppe til å gå ned fremover, så når frost og vinterstormer griper fatt i mitt snart 100 år gamle hus, gjelder det å være forberedt. 10 sekker med ved var bestilt i Bjerkreim, det var bare å fyre opp Toyotaen og kjøre sørover.

Jeg hadde tenkt det skulle være vanskelig å finne starten på turen, men det var faktisk veldig lett. Skiltene var store og flotte, så jeg sendte en vennlig tanke til de som hadde laget dem.

Det var tidlig morgen over Ørsdalsvatnet og en flott dag.

Den så ut som om den visste noe jeg ikke visste, og som jeg burde vite…

En kjøretur helt til Bjerkreim, MÅ bare kombineres med litt fysisk aktivitet. Veden var ferdigpakket i sekker, så det var fort gjort å få den i bilen og ikke ble jeg svett av det heller. Fra tidligere besøk var jeg klar over alle de fantastiske turmulighetene i området og hadde funnet en ny tur jeg aldri hadde gått. Den var valgt fordi den ikke var for lang (4 1/2 km) og passe lettgått. Med et travelt dagsprogram foran meg, var jeg tidlig av gårde og gledet meg til å utforske Smørkamdalen.

Jeg startet med friskt mot oppover første bakke.

Hadde jeg visst det lå vakre små vann innover, skulle jeg tatt med badetøy.

Da jeg var kommet litt opp i høyden, åpnet landskapet seg.

Det startet allerede da jeg var kommet opp den første lange bakken. Tanken slo ned som et lyn i hodet mitt: «Tok jeg på håndbrekket i bilen??» Bilen stod parkert i veikanten, på det som må sies å være en utrolig lang og bratt nedoverbakke. Å ikke ha håndbrekket på, ville mest sannsynlig medført at jeg ikke hadde bil til hjemturen. For, bare så det er sagt, det skjer ofte at jeg glemmer håndbrekket… Dessuten er jeg kjent for å glemme nøkler, mobil, slå av kaffetrakter, låse døren… Jeg har brukt mye tid på å lete etter brillene eller huske hvor jeg parkerte bilen. Det skyldes ikke alder, det er i hvert fall det jeg sier til meg selv, men fordi jeg stort sett har tankene andre steder. Spørsmålet ble derfor, skulle jeg snu for å sjekke?

Det er merket mange fine utkikkspunkt langs løypa. Det er både bratt og høyt, en kombinasjon som gir strålende utsikt.

Flørli, 4444 trapper til himmelen…

Dersom du er på jakt etter en skikkelig manndomsprøve, bør Flørlitrappene være førstevalget. Det er langt, det er bratt, det er høyt og det er vanskelig å komme frem til. Samtidig kjenner jeg mange, som jeg i utgangspunktet ville tenkt ikke hadde greid å gå turen, som fullfører med glans. Nå snakker jeg altså om «vanlige folk», sånne som ikke bruker all sin fritid på å peise rundt i naturen og synes alt under 20 kilometer er bortkastet. Jeg ble invitert med av min søster, som er i god form, tatt i betraktning at hun sjelden trener og man kan telle de årlige fjellturene på en hånd. Vi skulle gå sammen med hennes sønn og hans samboer, som nok heller ikke kan kalles topptrente atleter. At de valgte meg som reiseleder, sier sitt og vi la opp til en tur med mange pauser, gylne øyeblikk og at vi skulle rekke båten hjem igjen.

Dagen startet grytidlig og vi var oppe før sola. det må man nemlig være skal man rekke den tidlige rutebåten…. Men det var det verd, vi sparte neste 3500,- på billettene…

Turen innover Lysefjorden er en stor opplevelse og vi var mange som samlet oss på dekk for å fotografere fjell, hav og himmel i morgenlyset.

Som turleder var det mitt ansvar å peke ut Hyvlatånnå, eller på turist-norsk: Prekestolen. Jeg bomma opptil flere ganger og begrunnet det med at jeg ikke hadde brillene på.

Jeg fant den tilslutt og både min søster, som aldri har vært der og jeg, som har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har vært der, var godt fornøyd.

Det finnes ikke så mange alternativ for å komme til Flørli, denne veiløse bygda som er mest kjent for vannkraftutbygging. Som et av de første vannkraftverkene i Norge, ble området kjøpt av en Stavangermann i 1914. Dermed satte de i gang en storstilt bygging, hvor det skulle bygges en rørgate og demning på toppen av Troppekosnuten. Her snakker vi om 740 meter over havet eller 4444 trappetrinn. Det er utallige historier om hvordan de slet og bar oppover fjellsiden, med en gjennomsnittlig bør på 80 kilo på ryggen. Jeg anbefaler alle å besøke museet som ligger i den gamle turbinhallen, her kan man få et innblikk i en unik industrihistorie. Men for å komme hit, må du enten gå, ha egen båt eller basere deg på rute- eller turistbåtene. Legg gjerne inn en overnatting eller to, det er mye kjekt å finne på i området. Her er både vandrehjem, leiligheter, camping og DNT hytter.

Det enkleste er å komme sjøveien. Vær oppmerksom på at det er ulike båter og priser. Det billigste alternativet er kollektivtransport Kolumbus. Husk å kjøpe billett på forhånd!! Det er begrenset med avganger og plass om bord uansett hva du velger. Sjekk https://www.florli.no/getting-here/ for mer informasjon.

Jeg undret meg veldig over hva som skjedde i andre enden av kaien, siden alle båt passasjerene gikk i den retningen. Men trappene starter rett etter man har gått av ferjen, så vi tok sikte på dem.

Det manglet ikke på advarsler og jeg tenkte «Fy fader så bratt det er!!!» Men det var bare å begynne å gå. Trinnene er lave og relativt lette å gå, så vi startet rolig og forsiktig.

Jeg har vært på Flørli tidligere, men det var før stedet ble utviklet for turisme. Da var jeg turleder for STF på en kunst og male tur for småbarnsfamilier. Vi tok oss en tur i trappene, men været var ikke på vår side. Det var tett tåke, null sikt og sleipt i trappene. Derfor valgte vi å snu omtrent halvveis i bakken. Nå er turen enveiskjørt, så starter man å gå, er det få retrettmuligheter. Man kan gå av trappene og gå en kort løype, som kan gås som en runde hvor man kommer ut øverst i bygda. Men de aller fleste går til topps og følger Rallarveien ned igjen. Turen regnes som krevende, er merket rød og anbefales verken for barn eller hund. Men det kan man ta med en klype salt, siden vi møtte både store og små hunder på vei oppover. Dessuten arrangerer Barnas Turlag jevnlig fellestur til Flørli for å gå trappene, så det er fullt mulig for større barn å gå. Estimert tid er 3 timer, eller 4 timer dersom du velger å gå den lange runden rundt vannene. Det anbefales ikke å gå på vinteren, så sesongen er kort.

Jeg hadde ikke gått så veldig langt, før jeg begynte å merke høyden. Det skal sies at turen ikke egner seg for de med høydeskrekk, men heldigvis var det vaier eller rekkverk å holde fast i, så jeg klamret meg oppover.

Det er fascinerende å tenke på de som har bygd rørgaten og hvordan de har fått de svære rørdelen opp fjellsiden. Min lille dagstursekk kjentes som luft på ryggen og jeg følte ikke jeg kunne klage på mangel på oksygen etter hvert som vi steg oppover.

Det er flere steder underveis hvor man kan ta en pause. Noen steder var det bare å sitte på rørledningene, andre steder fant vi plattinger med benk. Husk å ta med mat og drikke, ta mange pauser underveis for å fylle på.

Det er merket antall på trinnene, men de var til tider litt misvisende. Og jeg er litt usikker på om jeg syntes det var så oppløftende, da ble jeg veldig bevisst på hvor mange jeg hadde igjen… Men de er der i hvert fall.

Halvveis oppe ligger den gamle kabel stasjonen, hvor den gamle vinsjen som pleide å dra vognene opp bakken, fremdeles står. Her er visstnok kafe, men den var stengt da vi passerte. Tenk deg den sommerjobben, bære 10 liter vaffelrøre og to svære termoser med kaffe hver morgen opp trappene, for å drive kafe her. Det snakket vi mye om….

Vi hadde en strålende dag og været kunne ikke vært bedre. Når man først skal gå en spektakulær tur, er det en fordel med klar sikt. Naturen er helt fantastisk og utsikten kunne ikke vært bedre. Jeg vet at det har vært skrevet mye om Flørli i media i sommer, området har ikke den samme populariteten som Prekestolen og Kjerag. Det synes jeg er synd og jeg tror det er kun fordi det er så vanskelig tilgjengelig med offentlig transport. Dessuten blir det fort dyrt, dersom man skal følge turistbåten eller ta en guidet tur fra Stavanger. Det er ildsjeler som virkelig står på for å markedsføre og gi et bra tilbud i bygda, så jeg håper endelig at de får lønn for strevet. Alle dere som ikke har vært der, REIS. Det er mye annet å finne på dersom du ikke ser syn på trappene. Her finnes andre og mindre krevende turer å gå, fisking eller padling. Man kan velge å bli i ett med naturens ro og fred, eller delta på trappeløpet Flørlitrappene opp. Noe for alle, altså…

Det føltes til tider å gå opp en berg-og-dal bane. Jeg burde egentlig latt være å snu meg, da ble man fort svimmel, men det var umulig å la være. Trappa er 1470 meter lang og har en stigning på 741 meter, med opptil 50 grader bratt. Lykke til…

Plutselig er man over tregrensa og det flater ut. Fremdeles et stykke igjen å gå, men dette er nesten flatt i forhold til tidligere.

Og plutselig var vi DER. Men med flere steg igjen å gå.. Jeg hylte høyt om falsk markedsføring og villedning av godtroende turister, men det KAN ha vært lavt blodsukker…

Det var seiersfølelse og brede glis på toppen. Demningen ble startet bygget i 1918 og stod ferdig i 1920. Stien vi skulle gå, var den rallarene gikk da de bar opp maskiner og utstyr og jeg tenkte igjen på min lille dagstursekk og syting over svette og slit…

For oss gikk turen bedre enn forventet, men det kan ha vært fordi vi var litt skeptiske i utgangspunktet. Oppe ved Ternevatnet ble det et bad på noen av oss, før vi spiste en velfortjent lunsj. Pausen ble ikke veldig lang, siden vi hadde bestilt båt tilbake til Lauvvik ferjekai og var usikre på hvor krevende nedturen var. Det er mulig å gå to ulike stier, en kort og en litt lengre. Vi gikk for den korte Rallarstien, som går fra demningens høyre side når du kommer nedenfra. Turen startet på snaufjell og var krevende på ankler og bein. Det var mange løse steiner og grus, noe som gjorde at det gikk relativt seint med gruppen. Bratt var det også, og de som sier at det er enklere å gå ned, har nok ikke problemer med knær, hofter eller høyder…

Stien nedover er merket med både store varder og rødt, så det er enkelt å finne frem.

Trapper opp og trapper ned… Det er bygget flotte steintrapper av nepalske sherpaer og det kjentes godt i lårmusklene da vi gikk nedover.

Det er et flott landskap og jeg likte bedre å gå ned, enn å gå opp. Andre foretrakk å gå opp, men det var mest på grunn av knærne. Jeg stilte godt forberedt med både knestøtter og staver, så da gikk det relativt greit.

Da vi kom ned i skogen, stoppet tempoet opp. Her bugnet det av blåbær og det var ingen som hadde lyst til å gå forbi, uten å spise dem.

Det var åpnet opp for et flott utkikkspunkt, heldigvis med gjerde.

Det var rart å se turen vi hadde gått fra «andre siden».

Det ble noen timer å vente på båten, men det var bare fint. Vi spiste resten av nistepakken på benkene utforbi, selv om det ikke var lov å spise medbragt. Grunnen var at kafeen var stengt og åpnet ikke før etter at ferja var kommet. Siden den først skulle inn til Lysebotn (og vi ikke fikk bli med før den kom tilbake), fikk vi god tid til å besøke utstillingen, kjøpe kjøleskap magnet og spise is. Kafeen serverte mye godt, så egentlig var det synd at vi hadde spist oss mette på nistepakken… Båten kom samtidig med regnet og det ble en rolig tur hjem, godt fornøyde med at vi hadde besteget Flørlitrappene. Jeg lettet ikke bakenden EN ENESTE GANG fra setet for å ta bilde av den flotte naturen. Det var like greit at det regnet og tåka dekket Hyvlatånnå…

Jeg tar gjerne en tur til Flørli igjen, men da vil jeg være lengre. Gjerne bo på turisthytta, gå trappene, fiske i sjøen og bare kose meg…

Vi kjente alle at det var godt å få sette seg etter turen og enda bedre ble det da kafeen åpnet.

Jeg anbefaler alle å ta en tur til Flørli, med eller uten trapper. Men lov meg at du besøker det gamle kraftverket og leser all informasjonen, om bygda og familiene som bodde der og ikke minst historien om Nils Helmikstøl….

Bare spør Marit…

Er det ikke rart hvor forskjellige vi mennesker er? Det som er enkelt for noen, kan være skikkelig utfordrende for andre. Enten det er i jobbsammenheng, sport eller strikking vi briljerer, har vi lett for å se bort i fra at andre kanskje ikke har det samme utgangspunktet som vi har. Allikevel virker det som om vi ofte glemmer det, når vi i godhetens navn gir hverandre tips og velmenende råd. Vi tenker ut fra vårt eget ståsted og i verste fall kan vi utsette andre for farlige og ubehagelige situasjoner. Det er sjelden fordi vi ønsker andre vondt, tror jeg, men kanskje fordi vi er ubetenksomme og ser verden med VÅRE øyner.

En nybegynner tur i Jotunheimen kan være så mangt… Med blytung sekk og mange hundre høydemeter oppover, var jeg sjeleglad jeg hadde vært på tur før.

På ut.no er turen inn til Olandsbu beskrevet som en enkel og barnevennlig tur. Men for han som aldri hadde gått med sekk eller besøkt en DNT hytte før, var det krevende nok.

Turen opp på Bergefjellet er en eneste lang motbakke og passer neppe for alle.

Vi møtte Marit på turisthytta i Trodla-Tysdal og burde egentlig ha skjønt tegningen da hun sa hvor hun hadde gått fra og hvor hun skulle neste dag. Jeg ble glad da jeg hørte at hun hadde kommet ned Tverrlia og spurte henne kjapt om det var så luftig som turbeskrivelsene beskrev. Med høydeskrekk og dårlige knær var jeg litt skeptisk om dette var turen for meg, men Marit var var veldig overbevisende. Her var verken utfordringer med høyder eller særlig krevende terreng. Det hadde vært litt vått og sleipt noen steder, men det hadde gått helt fint å komme ned lia. Siden det som regel er mer krevende å gå ned, enn opp, tenkte jeg at dette skal gå fint. Derfor var jeg lettet da jeg la meg og gledet meg til en fin tur.

Trodla-Tysdal ligger nydelig omgitt av høye fjell. Turen inn fra Kleivaland kan være krevende nok dersom man ikke er fjellvant, men turen videre til Viglesdalen er for spesielt interesserte.

Å ferdes i naturen gir deg styrke, både fysisk og psykisk. Samtidig må utfordringene stå i stil med evnene, hvis ikke blir det lite kjekt.

Det ble slett ikke en fin tur, men en tur hvor jeg ikke trodde vi skulle komme oss levende opp fjellsiden. Senere fant jeg ut at turen er merket med svart og varseltrekant, samt regnet for å være Rogalands tøffeste turistforeningstur. Hadde jeg vært klar over dette i forkant, hadde jeg ikke gått. Jeg tar gjerne en utfordring, men samtidig er det viktig å vite hvor grensen går. Nå stolte jeg på andre, som jeg faktisk tror ikke syntes at dette var en særlig krevende tur. Men ikke vet jeg hva Marit drev med til vanlig; kanskje ekstremsport og ultraløp? Jeg husker i hvert fall at vi godt kunne tenke oss å kringle-vri henne, da vi hang rundt hver vår bjørk og hyperventilerte opp Tverrlia.

Fottur i Nepal var en fantastisk opplevelse, hvor man trenger å vite hva man går til.

Sykkeltur med el-sykkel er ikke bare idyll… Fjorårets tur rundt på Dovrefjell ble tøff for noen, som var på sin første langtur med sykkel.

Noen liker å gå langt og andre kort. Og vi vet ikke alltid hva andre mener med langt… Eller kort….

Jeg er med i noen tur og frilufts grupper på Facebook, hvor jeg noen ganger blir ganske oppgitt. Det kan virke som enkelte har et behov for å fremheve seg selv og gir råd til andre, som i verste fall er farlige. Her er et eksempel: en liten familie som er helt uerfarne med tur og friluftsliv. De ønsker å ta med seg barna, på 6 og 8 år, til Trolltunga og ønsker råd om hvor krevende turen er og hva de bør ha med. Det kom mange svar og de fleste var oppmuntrende og sånn «kjør på, dette klarer dere fint». Det kom utallige eksempler; som de som hadde gått opp på 3 timer og med 25 kilo på ryggen (skulle telte og videre) uten problemer og de som hadde 3 åringer som hadde gått opp selv. Jeg har vært på Trolltunga og hadde aldri anbefalt turen til denne familien. Det er en lang dag på tur og man bør ha gått noen kortere turer før man går denne. Jeg vet ikke om de gikk, men jeg håper ikke det. Særlig ikke for barnas skyld…

Er man helt fersk i friluftsliv, dra på tur på dine egne premisser. Gjerne sammen med andre, DNT har fellesturer både for barn og voksne. Vi dro til Olalia sammen med Barnas Turlag og hadde en flott tur.

Man lærer av erfaring og det kan være den beste lærdommen.

Min far var en fjellets mann. Når han gikk, var det som regel fort og langt. Å spør han om avstand og hvor krevende en tur var, nyttet ikke. Det lærte jeg på den harde måten, ved å lytte til hans råd. Det er ikke uten grunn at det var en fjellvettregel som ble tatt bort da reglene ble revidert i 2016: Lytt til erfarne fjellfolk. Fra reglene kom i 1952 og frem til 2016, var det nok mange som ønsket at de ikke hadde lyttet til de med lang erfaring… I hvert fall når det gjelder hvor krevende en tur oppleves. I stedet er det kommet en regel, om at «Man skal tilpasse turen etter evne og forhold» og det er jeg veldig enig i.

Tur er kjekkest når man har overskudd til å kose seg, som her på vei rundt Løtoft.

Det er med god tid at man får med alle detaljene underveis, som her ved et utkikkstårn i Schwartswald.

Det er mange som bruker naturen til annet enn å fylle på energi og søke ro. De har som mål å prestere og inspirere andre til å sprenge grenser. Det synes jeg er flott, samtidig som det er viktig å huske at naturen kan være et lunefullt sted. Det er mange som legger ut på for krevende turer, som de ikke har forutsetning til å greie. Noen skader seg og andre dør, og det er jevnlig redningsaksjoner, både sommer og vinter. Da tenker jeg at det er vårt felles ansvar, vi som går mye i naturen, å veilede de som ikke er fullt så erfarne. Gi kloke råd og ikke bagatelliser hvor krevende en tur er, fordi du selv er i veldig god form. Still gjerne spørsmål og vær litt nysgjerrig på dine medmennesker. Hvilket utgangspunkt har de og hvilken erfaring?

Naturen er det fineste jeg vet…. Det er ikke et sted hvor man skal sammenligne seg selv med andre og tenke at man må prestere som dem.

Vi kom oss over og ned til Viglesdalen, men det var en tur jeg ikke anbefaler andre å gå. Særlig ikke de med høydeskrekk og dårlige knær…

Vi traff Marit igjen på turisthytta i Viglesdalen, men vi var så slitne at vi ikke hadde overskudd til å kringle-vri noen. Dessuten var Marit en fantastisk hyggelig dame og i utrolig god form. Jeg skulle virkelig ønske jeg var som Marit, samtidig som jeg ble glad over å se at hun også måtte gå baklengs ned trappen neste morgen. Hennes bein kjente også alle høydemetrene, det var ikke bare meg. Hun var litt som far, som ikke gav råd for å fremheve seg selv, men fordi hun oppriktig ikke syntes at Tverrlia var særlig krevende. Det står det all respekt av, men jeg har lært at jeg må lytte mer til magefølelsen, samt undersøke i forkant, hvor krevende en tur er. Og aldri mer lytte til Marit eller andre erfarne fjellfolk!