Turist på to hjul i Oslo.

Jeg har aldri tenkt på Oslo som det ideelle målet for en sykkeltur, men det var før. Byen er egentlig perfekt til å oppdage på to hjul, for selv om den er svær med mine landsby-øyner, er den liten i forhold til andre storbyer. Sykkel hadde jeg med da jeg kjørte hjemmefra, og med teltet oppslått på Bogstad Camping, var jeg klar til å utforske både «pulserende byliv og uberørt natur». Det er nemlig slik Oslo markedsføres av VisitNorway, i tillegg til: en veldig fin sykkelby. Det skulle være godt tilrettelagt med sykkelstier og merking, ha et vennlig klima og trenger man å leie en sykkel, er det null problem.

Det største problemet jeg hadde, var å finne frem… Selv om det VAR godt merket, nytter det ikke når man ikke er kjent.. Google Maps fungerer kun hvis du har nok strøm på mobilen, så ta gjerne med kart i tillegg.

Jeg studerte kart over frokosten og bestemte meg for en runde som innebar både Vigelandsparken, Slottet, Akershus festning og Bygdø samt strendene der. At det kanskje var litt mye på en dag, tok jeg som en utfordring. Været var lovende, så jeg valgte badetøy istedenfor regntøy og droppet å smøre matpakke, siden jeg ville smake den lokale maten. Det startet lovende, med stort sett nedoverbakke helt til jeg kom til Vigelandsparken. Dette er et av Norges mest besøkte turistmål, med over 1 million besøkende hvert år. Skulpturene er laget av Gustav Vigeland og han brukte over 40 år på samlingen. Han gav alt til Oslo kommune, mot at de laget en park, som idag regnes som verdens største skulpturpark laget av en kunstner. Det finnes knapt ord: her er både storslagent og vakkert.

Det var med hjerte i halsen jeg satte fra meg sykkelen, jeg hadde husket å pakke sykkellås, men glemt nøkkelen…. Men jeg bare måtte studere på nært hold..
Det er over 200 skulpturer i Vigelandsparken og det er ikke fort gjort å se alle.
Jeg var mest overrasket over hvor folketomt det var…. Jeg har vært her tidligere og da var det kø overalt.
Jeg var 11-12 år sist gang jeg ble fotografert sammen med han sinte her. Da husker jeg at vi stod i lang kø for å få tatt bilde, nå var jeg den enste ivrige fotograf.

Neste stopp på turen var Slottet. Nå var jeg kommet inn i sentrum og det var jammen ikke lett å finne frem. Mest fordi det var mye trafikk, fotgjengere, lyskryss og ikke minst trikkespor. Når man sykler, er trikkespor farligere enn selve trikken, så det gjaldt å holde tunga beint i munnen. Det føltes til tider som å sykle på et Monopolbrett, her var alle gatenavnene jeg kjente fra spillet. Men tilslutt fant jeg Slottet og fikk trødd gjennom Slottsparken også.

Jeg syklet gate opp og gate ned.. Vanskelig å holde oppmerksomheten på veien, med så mye fint å se på samt gatenavn å lese høyt oppe på veggene….

Jeg stilte meg under et tre og smugkikket på han som voktet og marsjerte utforbi.
Hvor er alle turistene? Det var nesten litt skummelt, men det er absolutt i år du bør vurdere en Oslotur, dersom du ikke har sett byen… GOD PLASS….
Det ble en pause og en iskaffe på en benk midt i Spikersuppa. Kafeen het faktisk det, Spikersuppa, men de solgte verken spiker eller suppe…

Jeg fant fort ut at jeg kunne glemme å se Akershus festning, det var det ganske enkelt ikke tid til. Det neste jeg trødde forbi, var Aker brygge, Tjuvholmen og Operahuset, innover der var det nemlig så folksomt at det ville vært vanskelig å komme frem med sykkel. Plutselig fant jeg ut hvor alle menneskene var….tettpakket i disse koronatider, nei takk. Så istedet tråkket jeg ut på det som regnes som Norges travleste sykkelvei, fra Hjortneskaia, langs Frognerkilen og mot småbåthavnen. Her trødde de kjapt forbi; de i dyrt treningsutstyr, de på el-sykkel og ikke minst el-sparkesyklene (som kom i en utrolig fart). Derfor var jeg glad da jeg kunne svinge av mot Bygdøy, her var skog, jorder og grusvei. Samt HAVET..

Dette kalles tilrettelegging for sykkel, og her er visstnok rushtrafikk hver morgen og ettermiddag, også blant syklistene.
Men man skal ikke sykle langt ut av sentrum, før idyllen er opprettet.
Dette er det jeg kaller en solskinnsdag og perfekt sykkelvei.

Bygdøy er en halvøy og et av Oslos mest populære område for bading og tur. Det jeg ikke hadde fått med meg, er at her ligger museum på rekke og rad. Det er hit historieinteresserte fra hele verden valfarter for å oppleve vikingskip, Kon-Tiki, Fram og norsk maritim historie. Vel, kanskje ikke akkurat i år, med korona, men vanligvis er det godt besøkt. Jeg valgte meg ut Norsk Folkemuseum og fikk den mest rørende opplevelsen jeg noensinne har hatt på et museum, (og jeg har besøkt mange)…. Her kom jeg HJEM…til barndommens kjøkken og oppvekst. Til minner og nostalgi, til å innse at årene har gått og tidene endrer seg. Det var både vemodig og trist, men aller mest kjekt. Minner varer evig….

Dette kunne vært mine besteforeldres kjøkken og jeg var plutselig et lite barn igjen. Det ble et langt besøk i barndommen. Jeg satt ved kjøkkenbordet med den blomstrete plastduken og fikk servert kaffe av museumsguiden (som barn drakk jeg ikke kaffe, men nysilt melk). Vi mimret og lo, mens radioen spilte gamle sendinger fra 50-60 år tilbake i tid.
Der stod den gamle høykjerra. Kanskje ikke helt lik den vi brukte til å kjøre inn høyet med, etter at det var tørket på hesjene. Mest stas var det å få sitte på fjordingen Dokka, det var kamp om den plassen hos oss barn.
Museumet er bygd opp med ulike bygninger som representerer forskjellige landsdeler. Her er Gol stavkirke, samt flere tun fra middelalderen. Det var Jærhus, DNT hytte, bygård og gardshus. Jeg var i Sogn og Fjordane, Setesdalen og Finnmark.
Det er 160 bygninger å få med seg, fra middelalderen og frem til vår tid. Her er både bygd og by representert og jeg burde hatt MYE lengre tid til å få med alt.
Da sulten tvang meg ut av museumet og inn på museumskafen, var jeg klar for noe skikkelig heilnorsk kost, som rømmegrøt/spekemat, lefse og gome eller komla. Valget stod mellom pizza og lasagne, hvis man ikke heller ville ha kake eller smørbrød. SERIØST???!! Ikke misforstå, det var ingen usmak på lasagne varmet i mikro ovn, men det stod liksom ikke helt i stil….

Jeg klarte tilslutt å rive meg bort fra Folkemuseumet og mett satte jeg meg på sykkelen igjen. Det var med tungt hjerte jeg sykla forbi alle de andre museum, men jeg var klar for strand. Selv om det hadde skyet kraftig over og tordnet flere ganger, tenkte jeg at ingenting skal stoppe meg fra et bad på Oslos mest populære badestrand, Huk. Her er kiosk, toalett, skulptur, naturiststrand, griller og volleyballbane. Men da jeg kom ned til stranden, slo vinden mot meg og sjøen gikk hvit. Samtidig kom regnet og det frista ikke engang LITT å kle av meg. Tross alt, når badevaktene sitter i boblejakke og ull lue, er det ikke et godt tegn. Så jeg sykla heller inn i Kongens skog og kikket på strendene videre.

Det var slett ikke trangt om plassen på Huk….
Strendene ligger som perler på en snor, jeg passerte Paradisbukta og Bygdøy sjøbad.
Tilbaketuren gikk gjennom åker og eng, regnet stoppet og livet var bare godt.

Jeg hadde en fantastisk dag på sykkel og er absolutt enig i at Oslo oppleves best fra sykkelsetet. Det føltes til tider ikke som om man var i en hovedstad og på sykkel rekker man over mye på kort tid. Det er ellers det eneste negative jeg kjente på etter turen, jeg burde hatt mye bedre tid til å stoppe lenger på hvert sted. Jeg liker ikke tidspress og det å skulle rekke over mest mulig på kortest mulig tid, passer ikke meg. Jeg burde hatt en hel dag i Vigelandsparken og en hel dag på Norsk Folkemuseum. Jeg kunne hatt en hel uke til å prøve de forskjellige strendene og gjerne litt sol i tillegg. Jeg kunne hatt en hel måned å utforske Oslo på sykkel, med alt som finnes av severdigheter og naturskjønne områder. For dette var kjekt og anbefales alle. (Min sykkeltur fant jeg i den flotte boken av Sissel Jenseth: Norges beste sykkelturer og jeg fulgte den nesten hele tiden. ) Ha en fin Norgesferie…

Jeg tok en merket løype tilbake til campingen og fikk noen skikkelige oppover bakker i beina. Da angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med el-sykkelen istedet…

1080 kilometer i bil for å se en perfekt hage…

Dersom du er som meg; det vil si over gjennomsnittet interessert i hage, trær og blomster, vet du at man går langt for en fin hage. Mange tråler hagesenter, sår sine egne frø og bruker hver ledig stund med klipping, luking, gjødsling og vanning. Slik er ikke jeg… Hagen min lever sitt eget liv og uansett hvor mange timer med arbeid jeg legger ned, får jeg ikke kontroll på den. Sneglene mesker seg, ugresset kveler det meste og de dyrt innkjøpte sommerblomstene har en tendens til å drukne i vestlands sommeren. Hvert år gyver jeg løs med pågangsmot i april-mai og når kalenderen viser juli, har jeg resignert og gitt opp. Da tenker jeg at grønt er grønt og at alt som lever, har livets rett. Men jeg elsker å besøke andre sine vakre hager og beundre kortklippet plen og blomster i alle farger.

Bogstad Camping er et fint sted å sette opp telt i Oslo, landlig og grønt.
Dessuten tar det ikke mer enn 5 minutter å sykle bort til Bogstad Gård….
Begge stedene ligger vakkert plassert ved Bogstad vannet og her er både badeplass, golfbane og mange turløyper.

Jeg er villig til å gjøre nesten hva som helst dersom jeg har bestemt meg for noe. Det finnes ingen grenser for hvor langt jeg vil dra for å se det som interesserer meg. Og da jeg helt tilfeldig fant ut at det var en engelsk hage på Bogstad i Oslo, var planen klar. Jeg er spesielt glad i engelske hager og har besøkt mange i Storbritannia, så klart at en tur over dammen til UK var det som frista mest. Men siden reiseanbefalingene fra Staten sier «Hold deg i Norge i år», tenkte jeg det var mest praktisk å pakke sykkel og telt for en roadtrip i hjemlige trakter. Det er jo bare en svipptur til Oslo med fine, flate veier og ny bil. Så neste morgen var det tidlig opp, pakke og dra.

Det var fint at det var et lite museum inne i butikken for oss nysgjerrige. Ellers kan man bli med på omvisning og guidet tur, men det rakk jeg ikke. Neste gang…..
Det var ikke trangt om plassen og de fleste andre besøkende samlet seg rundt kafeen og den store lekeplassen. Fantastisk område for barnefamilier.
Eiendommen eies av en stiftelse og forvaltes av Norsk Folkemuseum.

For deg som er usikker på hva som er forskjellen på en engelsk hage og en norsk, følg med nå… Den engelske hagen gjengir naturen slik den ideelt sett bør være, med en innsjø, store enger, mye trær, broer og eventuelt noen bygninger i klassisk stil. Gjerne litt viltvoksende, med romantiske innslag av roser, paviljonger, romerske statuer og springvann. Hva som kjennetegner en norsk hage er jeg veldig usikker på, men jeg er sikker på at det er nøkternt, praktisk og helst lettstelt. Noen asfalterer eller legger kunstgress på hele greia, men det tenker jeg er juks. Det er viktig å ha en hobby og hage oppfyller alle krav til det.

Gården er åpen for besøk av både store og små barn. Her finnes både hester, kuer, sauer, geiter, høner og kaniner. Den drives økologisk av Oslo kommune, som også eier skog og mark rundt gården.
Velkommen inn…. Det er gratis å besøke parken og bygningene utendørs. Dersom man vil ha omvisning, kan man kjøpe billett i butikken.
Man blir sulten av å kjøre langt og hva er mer heilnorsk enn vaffel med bringebærsyltetøy og svart kaffe?? Men jeg ville nok heller hatt en tradisjonell Cream Tea, slik den serveres i Devon og Cornwall….
Slik så eiendommen ut da den var ny.

Bogstad gård har en lang historie bak seg, men det var ikke før den kom i privat eie i 1645 at godset ble grunnlagt. Hovedbygget er fra 1760-61 og det er nok bygget om og på mange ganger. Godseieren drev stort innen skog og jordbruk og eiendommen var i samme familie i over 300 år. Jeg tenker at vi snakker om overklassen i landet og det er interessant å se gamle bilder samt lese historien. Ikke minst synes jeg at det er fantastisk at arvingene til Bogstad valgte å gi bygninger, innbo og park til en stiftelse, til glede for alle oss vanlige innbyggere. Men det kan være de fikk godt nok betalt for skog og jord som ble solgt til Oslo kommune. Uansett anbefaler jeg alle å besøke stedet, for her er det flott.

Jeg skulle virkelig ønske at det var mulig å legge inn duften av disse nydelige rosene.
Ikke helt likt lysthuset jeg har hjemme i min hage…Dette er bygget som et tempel, med søyler som speiler seg i vannflaten. Visste du forresten at lysthus betyr «blott til lyst» og er et sted for å trekke seg tilbake for «intimitet, stillhet og ro»?
Det var også en egen fiskebu, til oppbevaring av årer og annet utstyr. Det kunne jeg også trengt, til kajakken….
Det tar tid å komme rundt eiendommen, særlig dersom man leser alle informasjonskiltene…

Hvis du derimot IKKE er en hageglad person, kan du gå tur istedet. Det er merket en løype på ca 12 km rundt Bogstadvannet som jeg anbefaler. Bare ikke gjør som meg og ta med sykkel… Jeg tenkte da jeg leste tur beskrivelsen, at siden mesteparten av turen gikk på grusvei, kunne jeg bare trille sykkelen resten. De anbefalte ikke å gå med barnevogn, men det stod ingenting om sykkel. Tabbe, tabbe… Jeg dro sykkelen gjennom skog og kratt, over steiner og røtter. Svetten silte og ikke hadde jeg med mat eller vann. Turen tok nærmere 4 timer og jeg var utslitt da jeg endelig kom tilbake til campingplassen. Men jeg hadde godt selskap av en nordlending med hund, som også hadde bommet litt på løypa/turen. Sammen fjollet vi oss rundt vannet i svermen av mygg og fluer.

På vei rundt vannet, dette var den lettsykla delen av løypa..
Det meste var derimot ikke egnet for hybridsykkel, sandaler og finslig sommerbukse (beregnet på sightseeing blant Bogstad fiffen)…

Så var det verd å kjøre 1080 kilometer for å se den engelske hagen? Absolutt og enstemmig vedtatt JA!!! Dette er grunnen til det: Jeg flyttet meg fra benk til benk og beundret omgivelsene. Jeg lå i gresset og kikket opp på skyene. Det var roser og andre blomster å lukte på, samt fuglesang å lytte til. Jeg satt under de enorme trærne fra 1700 tallet og kjente på historiens sus. Ekorn lekte i trærne over meg og en liten bris viftet i håret. Jeg nøt hagen intenst og kjente at jeg ble fylt av ro og glede. Det var andre lykkelige mennesker rundt meg; barn som lekte og voksne med god tid. Hele stedet åndet av sommer, sol og alt som er godt i livet. Dessuten ble jeg meget inspirert til å dra hjem for å luke og rydde i min egen hage. Den blir nok aldri perfekt, men den er min og bare min….

Herskapelige Bogstad Gård.

Store Skykula, ikke helt som forventet….

Forventninger er en skummel ting og jeg har egentlig jobbet med meg selv for å få slutt på akkurat den følelsen. Du vet; når du gleder deg til noe og lager en hel film i hodet om hvordan dette skal bli og ser frem til det skal skje med spenning og utålmodighet. Så blir det slett ikke som man har sett for seg. Og selv om man kanskje ikke blir kjempeskuffet, så sitter man allikevel igjen og tenker: «Ja,ja, var det alt?» Som festen med stor F man gleder seg til, og som viser seg å være like spennende som et misjonsmøte. Eller kurven med jordbær som var så fristende, helt til man ser at alle bærene i bunnen er råtne og uspiselige.

Vi fant ut at det måtte være her vi parkerte, siden navnet stod på skiltet. Google Maps var ikke enig.

Det var god plass på parkeringsplassen og vi så ikke et menneske hele dagen.

Jeg hadde lest og forberedt meg godt på turen til Store Skykula. Det er den høyeste toppen i Egersund kommune, med sine 906 meter over havet. Slett ikke avskrekkende, men for meg som putler rundt på toppene på Gramstad på 3-400 meter, tenkte jeg det var en dryg tur. Lengden på turen var 12,4 km og beregnet tid var 5-6 timer. Informasjon og inspirasjon var hentet i den glimrende turboken «Fotturer i Rogaland» av Sverre R. Ranum. Han gir turene støvler ettersom hvor tunge de er, og denne hadde 4 av 5 støvler. Jeg hadde som mål å starte tidlig på dagen og ha god tid.

På vei opp Hestestegane fikk vi en flott utsikt over vannet og fjellene rundt.

Det gikk bratt oppover i starten, men så flata det heldigvis ut.
Her kunne vi altså ta en avstikker fra stien for å beundre utsikten, mot 2 km ekstra. Takket nei til det….

Jeg hadde overtalt min storesøster til å bli med, hun hadde ferie. Vi avtalte å møtes på Vikeså, noe jeg forventet var sykt langt å kjøre. Men det var det ikke, så jeg satt en time i bilen og ventet. Turen videre gikk gjennom Bjerkreim sentrum og opp til Skineldvatnet. Jeg var imponert over naturen vi kjørte gjennom og litt overrasket over at jeg ikke hadde vært her tidligere. Det var skikkelig høyfjell, syntes vi. Været ble dessuten finere jo høyere vi kom, hjemme hadde det tross alt pøsregnet da jeg dro. Vi parkerte, smurte på solkrem og fikk sekkene på ryggen. Så var det bare å starte turen.

Min søster er to år eldre enn meg og går nok mindre på tur enn det jeg gjør. Allikevel gikk hun mye fortere enn det jeg forventet og jeg hang fort langt bak.
Stien er godt merket både med røde flekker og små varder.
Det var litt av en utsikt som åpnet opp.
Litt usikker på hvordan dette bildet ble tatt…

Jeg fikk fort øye på det jeg antok var målet for turen, en topp med en høy mast på. Derfor forstod jeg lite da vi gikk i feil retning og egentlig tidenes lengste omvei. Jeg studerte kart og turbok, men ble ikke særlig mye klokere. Helt til det gikk opp for meg at det slett ikke var Skykula jeg gikk og kikket på. Da hadde vi gått langt og lengre enn langt. Det hadde vært noen korte pauser, men det var egentlig for kaldt til å sitte lenge i gresset og bare nyte livet og den flotte utsikten. Dessuten var jeg tynnkledd, for det er man ofte i juli når man forventer sol og sommer. Ulltrøye var tatt med, men burde nok vært tatt på lenge før jeg ble kald. Men istedet gikk jeg der og frøs i nordavinden.

Dette trodde jeg var målet for turen, men det viste seg at det var en kommunikasjonsmast som står på Gaupelemfjellet.
Og der kom de mørke skyene seilende inn, med den isende kalde vinden fra nord.
Vi fant ut at hver gang min søster tok på seg den hjemmehekla lua fra Peru, ble det varmere og sola kom frem. Selv fikk det henne til å føle seg som en geitegjeter i Alpene, men hun ofret seg gladelig for fellesskapet.
Det bratteste punktet på turen, litt fjellklatring var ikke forventet.
Jeg gikk mye å tenkte på om vi gikk rett vei…
men det er bare å gå til man kommer til dette skiltet.

Jeg er usikker på hva jeg hadde forventet da vi endelig kom oss opp til varden. Først ble jeg usikker på om det var lov å ta bilder. Det står nemlig en gigantisk radar som sviver rundt her på toppen og det er flust med andre installasjoner. Radaren tilhører NATO og er således militært område, antok jeg. Her overvåkes både den sivile og militære lufttrafikken, men radaren styres fra en annen del av landet. Men så fant vi ut at dersom det ikke var lov å ta bilder eller oppholde seg her, var det jo idioti å merke en turløype over fjellet. Så jeg sluttet å forvente å bli arrestert av NSM (nasjonal sikkerhets myndighet) og knipset i vei. Neste skritt i planen ble dermed å spise lunsj under radaren, i håp om å få oppleve at den ble senket inn i radarsiloen. Det sa meg ikke så mye, men ideen ble fort skrinlagt da vi ble advart mot å oppholde oss i området pga elektromagnetiske stråler. Istedet galopperte vi raskt nedover fjellsiden og stoppet ikke før vi var på trygg avstand fra alle skadelige stråler. Dessuten forstod vi hvorfor det ikke var så mye sau som forventet i liene rundt fjellet, bææækarellkjøtt….

Fra varen er det fin utsikt mot radaren.
Nærmere himmelen kom vi ikke den dagen….helt til jeg leste skiltet….
Det går vei helt opp til toppen og det er mulig å sykle eller trille barnevogn. For å kjøre opp, (slik jeg fantaserte om) kreves spesialtillatelse fra militæret.
Jeg hadde ikke forventet at det ble så langt å gå på asfalt. VELDIG LANGT.

Selv om ting ikke alltid blir som forventet, kan det allikevel bli bra. Vi lo mye på turen og det er en fin ting når man kan le av forventningene sine. Området var egentlig mye finere enn jeg hadde forventet og jeg fikk lyst til å gå mer tur i Dalane. Dessuten brukte vi mye kortere tid enn jeg forventet, vi gikk turen på 4 timer. Det var mest fordi min søster dro opp tempoet (hun gikk som om hun hadde stjålet skoene) og det var for kaldt til å ha lange pauser. Jeg hadde håpet på (man forventer ikke noe når det gjelder været) at det skulle bli badetemperatur og mange timer på ryggen i gresset, men den gang ei. Og jeg kom ikke nær skyene, noe jeg forventet siden toppen tross alt het STORE SKY KULA. Men noen ganger blir ting bedre enn forventet, slik som idag… Og sånn går no dagane….

Lunsj i gresset med mye godt å spise.
Den var skikkelig lang, den asfaltveien…
Neste gang vil vi gå innover Skinelddalen, hvor det er merket løype helt til Egersund.

Nye Kvinen på gamle tufter.

Det er rart å tenke på hvordan folk levde for 100 år tilbake i tid. Eller enda lengre. Særlig synes jeg det er fascinerende hvordan folk har bodd og levd høyt oppi fjellene her tillands, på disse små fjellgårdene hvor «ingen skulle tru at nokon kunne bu..» Et av disse stedene hvor man virkelig kan få et innblikk i fortiden, er på Kvinen Turiststasjon. Her følger man de gamle vandringsveiene innover fjellet og langt der inne ligger de nye hyttene på historisk grunn, der hvor den gamle hytten stod. Inne i hovedhytta ligger bøker og hefter som forteller slektshistorien og hvordan det var å leve her, både da det var jordbruk og jakt folk levde av og ettervert turisme. Er du veldig interessert, kan du kjøpe boken om hu Gunnhild Kvinen, den ligger på proviantlageret. For et kvinnfolk!!!

Det var min gode venninne fra Sørlandet som hadde lokket meg med på turen. Hennes sønner er oldebarn av Gunnhild Kvinen og hun har selv gått mye i området for 30 år siden da hun fremdeles var godt gift.
Med i turfølget var også han på 7, mest opptatt av at det var fremdeles SNØ..

Gunhild var født i 1889. Hun vokste opp inne på heia med foreldre og søsken, noe hun beskriver med en ufattelig god hukommelse. Videre forteller hun om livet sitt med mann og barn, samt hvordan det var å drive turiststasjon. Hun bodde i mer enn 52 år på den veiløse gården langt inne i Sirdalsheiene og sier selv at hadde det ikke vært for rype og geitene, så hadde folkene sultet ihjel. Jeg leste boken om hennes liv mens vi var på hytta og kan ikke annet enn å være mektig imponert. Særlig tok jeg til meg hennes leveregel: «Vær alltid glad og vennlig, snill og hjelpsom. Du kan, uten å vite det, ha engler til gjester». Det syntes jeg var fint sagt, om kunsten å få gjester til å trives på hytta.

Det var faktisk MYE snø og enkelte var mest opptatt av hvorfor vi ikke hadde pakket ski og akebrett. Tja, si det i juni….
Naturen er flott her oppe, med god utsikt i alle retninger.

Det startet altså i 1901, da man begynte å ta imot jegere, fiskere og andre turister på Kvinen gård. Her på grensen mellom Sirdal og Setesdalen gikk et nett av løyper ut i alle retninger og det var et rikt dyreliv. Gården lå ved den vakre Kvifjorden, men måtte flyttes i 1970, siden vannet skulle demmes opp som følge av kraftutbyggingen. Det ble reist en ny hytte 300 meter høyere oppe, som ble drevet privat frem til 2007. Da tok DNT Sør over og i 2017 ble den gamle hytta revet. Det ble bygget to nye hytter med totalt 40 sengeplasser, det er proviant å få kjøpt og alt ligger tilrette for at man virkelig kan ha et flott opphold her.

Litt hjelp med skoene må til.

Det var virkelig mye snø og flere steder trødde vi gjennom til langt oppå lårene.
Det var nok av utfordringer med broer som måtte krysses.
Snøsmeltingen var i full gang og flere steder måtte vi vasse for å krysse elvene.
ENDELIG kunne vi se Kvifjorden…
Og da er det ikke langt igjen til vi var fremme ved hyttene.

Jeg hadde booket rom på forhånd, for det er man nødt til å gjøre i disse koronatider. Vi hadde slept oss inn til hytta, ikke fordi det er en tung og lang tur, fordi det er det ikke. Dersom man parkerer på Donsen, har man 7 km foran seg i variert høyfjellsterreng, med 232 meter stigning. Slett ikke avskrekkende og visstnok mulig å gjennomføre på 2-3 timer. Det gjorde ikke vi, mest fordi vi var tungt lastet. Tur med barn innebærer en dobbelt så tung sekk, siden man bærer for to. Legg til mat og god drikke, så begynner man å snakke om overlast. Særlig Sørleningen sleit, hun var på sin første DNT hyttetur og var bokstavelig talt forberedt på ALT!!! Jeg stod bare å måpte da jeg så utvalget hun trakk opp av sekken.

Hytten er ny og preget av design. Jeg kunne ikke annet enn å undre meg over hva Gunnhild hadde tenkt om lampene som prydet oppholdsrommet….
Dette ble raskt mitt favoritthjørne…
Andre var mer begeistret for klatreveggen utforbi.

Det ble en rar helg, mest fordi vi var 3 personer i en svær og tom hytte. Hytten er beregnet til 30 stk, (hovedhytten) og jeg er usikker på om den ble regnet som full med oss 3 (koronatiltak) eller om det generelt er lite folk her. Uansett, hytten er veldig flott. Det er koking på gass og utedo, masse praktiske løsninger og best av alt: ingen wifi eller mobildekning. Sånn får man ro i sjela av og jeg kjente bare skuldrene senke seg og den gode hytte-sløvheten sige gjennom kropp og sinn.

Han på 7 likte seg best oppe i loftstuen. Det KAN ha noe med utsikten å gjøre…
Andre likte seg best i sofakroken med ei fantastisk bok….Det ble noen timer sammen med hu Gunnhild, mens de andre spilte kort.

Samtidig kom det mange dagsturister inn på tunet hele lørdagen og da var det ikke lett å vite hva vi skulle gjøre. Det stod nemlig store oppslag på alle dører og vegger at pga korona/smitte/hygiene osv. var det ikke lov for dagsturister å gå inn i hyttene eller bruke doene. Men de svermer overalt, det var tross alt varmt og dørene stod oppe. Vi forsøkte på en vennlig måte å henvise til reglene, men ble møtt med lite forståelse. Siden det tross alt var voksne folk det var snakk om og vi ikke eier hyttene, kunne vi ikke bruke rå makt og kaste dem ut….

Det er slett ikke vanskelig å finne frem til Kvinen eller løypene innover i Setesdalsheiene, hvor jeg tidligere har gått mest.
Dette var stas: en perfekt bro til å leke Bukkene Bruse på. Og vi var tross alt 3 geiter og jeg har vel alltid vært et troll, så da var det bare å kjøre på….
De fineste sandstrendene lå på andre siden og bading ble det også på den tøffeste.
Det var god utsikt over til turisthytta fra halvøya med Kalvekroknuten.

Det er mulig å gå tur i området dersom man blir i flere dager. Vi pakket med niste og gikk bort til Kvibru, som er en steinhvelvbru fra 1923-1924. Broen går over elven Kvina og ble bygget i forbindelse med en vei som var tenkt mellom Bygland og Sirdal kommune. Den er beregnet for bil, men har aldri vært knyttet til vei og kommer heller aldri til å bli det. Sånn kan vi like, for noen fremtidsvisjoner og for et pågangsmot… Nå trampet vi frem og tilbake mens vi lekte geiter på vei til seters for å gjøre oss fete. Etterpå var det å finne et lunt sted for kaffekoking og mat, vi hadde tross alt mye som skulle spises for å slippe å bære det hjem igjen.

Det er laget gangvei mellom hyttene og utedoen.
Det var en rar stemning i hytta, tomt liksom. Jeg savnet mer liv og leven.

Neste morgen kom med strålende sol og vi startet på hjemturen. Nå var det som om vi fløy over viddene, men det er mest sannsynlig på grunn av at sekkene veide en brøkdel av vekten på vei inn. Det meste av maten var spist opp. Vi fant et vann, hvor badetemperaturen såvidt var over 0 grader, og hadde en lang pause der. Hvem har hastverk på en så nydelig dag? Jeg tenkte fremdeles mye på Gunnhild og hvordan det må ha vært å leve her. Hun hadde kanskje ikke så mye tid til å bade og ligge i sola. Det var nok mest slit og strev, men med en veldig frihetsfølelse og kjærlighet til naturen. Så kanskje vi har mye til felles, tross alt? Ta deg et besøk til Kvinen, så får du se….

På vei hjemover, med utsikt over Kvinaelven og Kvibru.
Fineste badeplassen, med kaldeste vannet..
Det er lett å forstå hvorfor Gunnhild elsket livet tett på naturen…

Iveland, en midtsommers drøm….

Noen ganger er det jammen godt å bare ligge hjemme på verandaen i hengekøyen. Men så hadde jeg lovet mitt lille barn å dra på tur den helgen, siden hun skulle arrangere bursdagsfest for venninnen. Sånn fest med alkohol og garantert fritt for alle over 40.. jo, jeg tok hintet. Så da fredagskvelden kom og gikk mens jeg fremdeles lå i hengekøya, sirklet hun rundt meg som en piraja, med gode forslag til hvor jeg kunne dra. Med det i bakhodet på lørdagsmorgen, var det lite annet å gjøre enn å pakke i bilen og ta meg en tur. Dessuten styrtregnet det og da er det ikke like fristende å sløve i hengekøya hele dagen.

Skikkelig godt vær til å dra på biltur.
På vei mot Tonstad, kjører man forbi Terland Klopp og utsikten er vel verd en stopp. Broen er bygget i 1800 og er regnet som Nordens lengste steinhellebro.

Det tok ikke mange milene før humøret var på topp. Jeg elsker virkelig å kjøre langt i bil. Jeg kan ikke si fort, med en gammel Toyota er det sjelden jeg ligger over fartsgrensen og jeg har spart mye penger på det.. Men frihetsfølelsen bak rattet, kombinert med roen og konsentrasjonen med å følge veien, gire, svinge, bremse, gi gass, gjør meg oppriktig lykkelig… Legg til skikkelig høy musikk, nedrullede vinduer, sol og sommer, så flyter jeg inn i «zen mood». Når naturen flyr forbi og omgivelsene er i konstant endring, da blir det helt rolig inni meg. Hver gang jeg drar på roadtrip med bilen, tenker jeg at «dette burde jeg gjøre oftere». Og du må gjerne kalle meg miljøsvin hvis du tenker jeg er det. Og ettersom jeg la Vestlandet bak meg, kom solen frem og asfalten tørket opp.

Lunsj ble kjøpt på det mest fantastiske bakeriet på Tonstad og spist bak rattet.
Jeg fikk den fineste teltplassen på hele Kilefjorden Camping, med egen badeplass og LANGT til nærmeste nabo.

Jeg hadde egentlig ikke så mye planlagt, annet enn at jeg kjører og ser hvor jeg ender opp. Med i bagasjen var turboken «Fra hav til hei, 123 turer i Aust Agder, Nissedal og Fyresdal», en helt genial bok jeg har brukt på helgeturer tidligere. Jeg fant Iveland i boken og nærmeste campingplass var Kilefjorden Camping. Det passet ypperlig, med kanoutleie og kort vei til turløypene. Jeg fikk opp teltet og pakket sekken, så var det avsted for å utforske.

Kirken er en korskirke fra 1837 og har 350 sitteplasser. God plass, med andre ord.
Turen opp til Berefjellet starter ved kirken og er godt merket.

Iveland er en kommune i Agder fylke og har visstnok 5,4 innbyggere pr kvadratkilometer. Det synes jeg hørtes mye ut, for snakk om folketomt sted. Jeg kjørte gjennom endeløse skoger med små tjern og myrer. Det var spredt bebyggelse til jeg kom til Birketveit, som er kommunens administrative sentrum. Her var alt som hører sivilisasjonen til; kirke, skole, eldresenter og Joker butikk. Men jeg så ingen mennesker noe sted. Det var rett og slett litt skummelt, sånn «katastrofefilm tomt for folk». Jeg undret meg over om det var UFO eller koronavirus som hadde lagt bygda øde, men fant turstien og begynte å gå, istedenfor å fantasere nærmere på det.

Turen opp og rundt Berefjellet er 6 km, noe lengre dersom du tar med alle avstikkerne fra løypa for gravrøyser, utkikkspunkt mm.
Her satt jeg lenge og dinglet, mens jeg beundret utsikten. Snakk om folketomt område..

Turen går på gammel kirkevei og Kongevei fra 800 tallet. Det var en spesiell stemning, noe som kan skyldes at det var sommersolverv og at jeg kjente meg helt alene. Det var en stillhet som nesten var hørbar og torden i luften.
Det er to antatt gravrøyser, interessante minner fra fortiden. Jeg satt lenge begge stedene, ihvertfall så lenge man kan sitte før mygg, knott og klegg gjør det umulig.

Neste dag var jeg igjen klar for tur, etter en god natt søvn og frokost i teltet. Min perfekte teltplass hadde et alvorlig knottproblem, som gjorde det umulig å oppholde seg utforbi. Det var såvidt jeg rakk et kjapt bad før svermene kastet seg over meg. Og det svir og klør noe forskrekkelig. Så det var bare å komme seg avsted for å finne Dalevegen, som ligger på østsiden av Otra. Jeg skulle parkere på Skaiå og det var ikke helt lett. Men endelig var jeg på rett sted. Dette var en tur på 8,5 km og slett ikke krevende (ifølge boken). Jeg er noe uenig, mest fordi det var dårlig merket og skikkelig gjengrodd. Heldigvis traff jeg noen hyggelige innfødte, selv om de ikke hadde hørt om Dalevegen. Så jeg fant frem tilslutt og kunne krysse av for den i boka.

Det startet fint og sivilisert ved denne gården.
Her gikk stien og deler av løypa er umerket, slik at kart og kompass må tas med.

Det var allikevel en flott tur, skikkelig villmarkstur. Jeg gikk en runde, først inn til Halvfar, så videre til Budalshei og over Skaiåheia tilbake.
Etter turen fant jeg ut at jeg var bare noen kilometer fra Røyknes, som er endestasjonen på Setesdalsbanens museumsjernbane. Den måtte jeg se..
Iveland kraftstasjon ligger like ved og var en stor opplevelse.

Ingen besøk til Iveland er komplett, uten en tur inn til gruvene. Sammen med Evje og Hornnes er Iveland en berømt gruvekommune kjent over hele verden på grunn av de spesielle og sjeldne mineralene som finnes her. Her kan man altså gå på skattejakt etter kvarts, feltspat eller glimmer, og sikker mye annet. Det er funnet over 50 ulike mineraler i området, så det er bare å lete. Turen inn til gruveområdet er ca 2 km på god grusvei og det er mye å se. Jeg hadde litt lite tid, siden jeg skulle kjøre hjem, men fikk en lang og interessant samtale med en eldre mann som rotet i en steinhaug. Det viste seg at han hadde jobbet i gruvene i ungdommen og nå la han frem ulikt til turistene. Det satte jeg stor pris på, siden jeg hadde en lang biltur foran meg og ikke tid til å hakke selv. Men det blir nok ikke lenge til neste gang jeg tar en tur til Iveland… Så alt i alt, var jeg glad for at jeg kom meg ut av hengekøya den helgen….

Jeg parkerte på hovedveien, men det er mulig å kjøre helt inn. Da betaler man 100,- via Vipps, så kan man hente stein så mye man vil.
Jeg hadde lyst på disse, men fikk de ikke oppi sekken….
Det er skiltet til flere gruver, hvor man kan gå inn og hakke ut stein.
Jeg manglet bare en kufanger fremme i grillen på Toyotaen, så kunne jeg sklidd rett inn i neste episode av Norske Rednecks….

På tur langs Jærkysten- fra Brusand til Bore.

Jeg var ikke vanskelig å be da min gode venninne Ingvill spurte om vi skulle gå på tur sammen. Hun er vanligvis å finne i Nepal, hvor hun vandrer de høye fjellene med turister som vil på tur. Her på Jæren var jeg den lokalkjente, siden jeg tidligere har gått fra Hellvik til Vigdel med telt og full oppakning. Dessuten er strendene langs kysten blant favoritt turene jeg velger, når jeg trenger å komme ut for å lufte meg litt.

Stort lettere enn dette blir det ikke, med full sekk og lokaltoget til Brusand.

Nå pakket jeg sekken og gledet meg veldig til å legge avsted. Forrige gang slepte jeg på en blytung sekk, noe som gjorde at jeg måtte avbryte turen og gå den i en to-gang. Klok av skade, var jeg MEGET nøye med hva jeg stappet i sekken og jeg veide den inn til ca 17 kilo. Det innebar telt, sovepose, liggeunderlag, ekstra klær, mat og drikke. Fra forrige gang visste jeg at det er vanskelig å finne drikkevann langs kysten, derfor er det ikke lett å unngå for tung sekk. Men dette kjentes greit ut.

Det første vi gjorde da vi fikk sand under føttene, var å ta en pause. Ingvill hadde kaffe på termos og det var MYE å snakke om.. Vi har vært venner i over 30 år, men bor på forskjellig kant av landet, så oppdatering er viktig….
En ilsint hoggorm, som freste da jeg vill ha bilde av den.

Kysten utenfor Jæren ble tidlig ansett for å være en av de farligste strekningene i hele Europa, så det kreves mot og kunnskap for å legge ut med båt her. Og det finnes mange historier om skipsforlis, havsnød og vrakauksjoner; både sanne og «skrøner».

Det fine med å gå langs kysten, er at det er flatt. Her har man god utsikt i alle retninger og det er ingen høye fjell eller skoger som stenger for utsikten. Men da har man heller ingenting som tar av for vinden og det blåste kvast. Det er sjelden man går tur på Jæren uten vind, så det var helt greit. Vi hadde sol og fint vær, derfor gikk det fint. Det er verre når regnet pisker og temperaturen synker mot 0, da kan det være surt langs havet. Men det er relativt lite nedbør her ute, i forhold til Jær-bygdene lengre inne i landet. Men himmelen er høy og sammen med skyene skapes det spesielle lyset, som har gitt inspirasjon til både malere og diktere opp gjennom tidene.

Det har bodd mennesker på Jærkysten (antar arkologene) så langt som 11-12 000 år tilbake i tid. Disse sjøhusene er nok ikke fullt så gamle, der de står på Holmestø.
Det er mye stein og de driftige bøndene stabler steingjerder i alle retninger. Heldigvis er løypen tilrettelagt med gjerdeklyvere, MANGE gjerdeklyvere….
Det meste av turen går nær sjøen, men etter Kvassheim fyr må man en tur opp på Rv 44. Langt der fremme er veien og der går man så langt ut i grøften man klarer, for her kjører bilene fort….
Deler av turen er merket, men ellers anbefaler jeg å studere STF sin årbok fra 2004: «På tur langs Jærkysten». Her er kysten beskrevet med kart, fra Tungeneset til Ogna.

Dette er ikke turen for deg som er redd kyr, stuter eller ungdyr. Det er mildt sagt mange av dem og de er av natur meget nysgjerrige dyr. Av en eller annen grunn ble jeg sendt først inn i bølingene, det kan være fordi jeg har for mange år siden jobbet som avløyser på gard. Eller fordi Ingvill bevisst hadde på seg en rød jakke og alle vet jo hva det gjør med sinte okser… Så jeg gikk først og ryddet vei. Vi traff ingen farlige dyr, men så oppsøkte vi ikke flokkene heller. Det var både okser og kyr med kalv, så det stod flere steder advarende skilt. Verre var det når flokken gresset midt på stien, da var det bare å måke vei. Og enkelte steder gikk vi i lang, lang rekke, med en hel hale av kyr bak oss.

De hadde en tendens til å stå midt på stien….
Varhaug gamle kirkegård et et fantastisk sted. Her har det stått kirke siden 1300 tallet, men nå er bare kirkegården og et lite gravkapell igjen.

Den gamle Kongeveien er merket med blå påler, er ca 1 mil lang og går fra Kvassheim fyr til Hå gamle prestegård.

Den første dagen gikk fort og snart gikk det mot kveld. Teltplass ble første og beste flate slette, hvor det ikke gikk kuer. Det var jammen ikke lett å finne… Dessuten blåste det fortsatt friskt og det var ingen enkel sak å sette opp telt. Særlig Ingvill var overrasket over at teltet, som hadde overlevd storm i Himalaya, nå knelte for vindkastene på Jæren. Det var jammen ikke enkelt, men begge teltene stod som noenlunde gjennom natten. Og heldigvis roet vinden seg til neste morgen, så vi våknet friske og uthvilt til en ny dag. Nå var det mer rullestein strender, flere gravrøyser, nye sjøfugler og de utallige blomstene å utforske.

Middagsmenyen for turen var meget enkel: pølser og øl. Det er første gang noensinne at jeg har tatt med øl i en sekk som jeg må bære selv: 2 øl = 1 kilo. Det blir nok ikke en vane, selv om måltidet smakte fortreffelig….
Fantastisk solnedgang over leiren vår.
Det er mye og variert natur langs kysten.

Vi gikk i et jevnt, men rolig tempo. Det ble mange pauser i løpet av dagen, det var ingen grunn til hastverk. Begge likte å ta bilde og jeg hadde kopiert opp noen sider fra turboken (den veier nemlig MYE) som jeg leste høyt ettersom vi passerte de berømte stedene. Her var både gravplasser fra før-kristen og kristen tid, Grødaland bygdetun med sine spesielle jærhus(som vi ikke gikk opp for å se på), nausttufter og ikke minst 1000 års plassen til Hå kommune ved Obrestad havn. Der leste vi høyt alle diktene som var skrevet i stein. Her var alt fra Arne Garborg til Tor Obrestad, hvor sistnevnte sa at: «Vi er frå havet. Vinden er det einaste vi har…» Det kan nok stemme det, selv om det blåste mye mindre idag. Vi spiste lunsj og kokte kaffe ved Obrestad fyr, etter å ha karret oss opp den bratte skrenten som omgir bygningene. Dette er et av de mest fotograferte landskapene i Rogaland, formet av bølger for noen tusen år tilbake i tid.

Det er god utsikt fra 1000 års stedet, både mot Obrestad havn og fyret. Ingvill mente at strekningen vi hadde gått var akkurat som Irland; de grønne, rullende åsene.
Det er en liten omvei, men absolutt verd turen opp til fyret. Her er det mulig å bestille overnatting, besøke fyrmuseum eller ta litt tid i «stillerommet». Fyret åpnet i 1873 og ble automatisert i 1991.
Fyret er vernet som kulturminne og drives i dag av Hå gamle prestegård.
Den gamle prestegården er nå et høyst oppegående senter for kunst og kultur. Her arrangeres ulike utstillinger, konserter, utleie av lokaler, salg av kunst og kafe. Det ble en lang stopp der også.
Håelven er en av de beste lakseelvene i Norge og var grunnen til at turister på 1800 tallet begynte å finne veien til Hå. Elven krysses på hengebro og har fin utsikt.

Det høres kanskje lett ut å gå tur på stranden, i motsetning til fjellet. Men det er tungt å gå i sand, det er nesten som om beina veier dobbelt så mye. Så da klokken gikk mot kveld, var det å se seg om etter en ny teltplass. Ved Skeiebukten fant vi et lite område ved stranden, midt mellom driftige bønder i full sving med traktoren og hissige fugler som forsvarte reirene sine. Det fristet med et bad, men vannet var grumsete og skittent. Istedet ble det nok en middag med pølser og øl, før det ble tidlig kveld i soveposen. Man blir jammen trett av all den friske sjøluften…

Det er alltid mulig å finne sin egen lille private strand. Her likte jeg meg godt, dette er nemlig Saltebukta…
Noen brukte tiden til å meditere, mens andre utforsket omgivelsene.

Jæren er Rogalands viktigste jordbruksområde og ofte går turløypen langs dyrket mark eller over utmark. Følg alltid merket sti, respekter skiltene og ta med alt søppel, slik at vi kan beholde velviljen fra bøndene og ta vare på dette fantastiske området.



Det var ikke folksomt langs strendene, noe som kan skyldes at det var en ukedag og at været ikke akkurat innbød til bading og soling.
Orreelven lar seg ikke krysse uten å bli våt, så da må man opp på hovedveien og bruke broen. Men det er bare fint, da får man sett den fine lille steinkirken fra midten av 1200 tallet. Det hadde gjort seg med et strøk maling, men det er bare bagateller…

Vi kom ikke så langt som vi hadde tenkt, for målet var egentlig Solastranden. Men tiden går fort og vi gikk kanskje litt sein, så da vi kom til Bore, var det bare å innse at vi var kommet til veis ende. Men det var helt greit. Strendene videre nordover kan gås en annen gang og skyssen vår stod allerede klar og ventet på parkeringsplassen. Det hadde vært noen fine dager og vi var godt fornøyd. Så dersom du har lyst å gå en annerledes fottur, anbefaler jeg Jærkysten. Det er lett tilgjengelig med offentlig transport og det finnes mange gratis parkeringsplasser, slik at du kan gå kort eller langt. Pakk lett og husk mye drikke. Så er det bare å nyte den åpne utsikten, det skiftende været og stillheten.

Orrestranden er 3 km lang og dermed Norges lengste sandstrand.
Da nærmer vi oss Bore.

Det blomstret overalt hvor vi gikk….flotte minner å ta med seg…

Campinglivets enkle gleder.

Det aller, aller beste med å dra på campingtur, er at det er ingenting å stresse over. Enten man har telt, bobil eller leier seg en enkel hytte, så er det bare å senke skuldrene og ta livet med ro. Sånn liker jeg… Dessuten finnes det utallige flotte campingplasser å velge mellom, både i inn og utland. Ikke at det betyr noe med de i utlandet, siden vi foreløpig ikke kan dra lengre enn Danmark (som forøvrig er et Mekka for camping). Men det er plenty av flotte steder her til lands og det er billig, sosialt og man kommer tett på naturen når man velger camping istedenfor hotell.

Lomsesanden Familie Camping er et fantastisk sted, som ligger 3 km fra Farsund. Lista halvøya er kjent for de flotte strendene, fyret, turløyper, yrende fugler og planteliv og sine sterke bånd til Amerika.

Campingplassen ligger bokstavlig talt på stranden og vi har 50 meter å gå fra verandaen til havet. Her er stranden og campingen sett fra Einarsneset.
Det betyr kveldsbad, morgenbad, midt på dagen, «for varm» samt «trenger å våkne» bad… Altså MYE bading..

En av de fineste plassene jeg vet om, er Lomsesanden. Her har jeg vært flere ganger, både med telt og i leid hytte. Så da værvarselet for pinsehelga lovet sommervarme og fint vær, var jeg snar til å leie en hytte og planlegge tur. Ikke at det kreves så mye planlegging når man skal bo i hytte og kjøre helt frem… Jeg fikk låne han på 7 og overtalte sønnene mine til å bli med, handlet inn mat og fylte bilen med alt som kunne være kjekt å ha på turen.

Vårt lille hjem ligger i en rekke av andre hjem. Det er sosialt, men ikke påtrengende å være på campingplass.
Her koser vi oss…..

…. og har alt vi trenger.

En enkel campinghytte har som regel 2 rom, en stue og soverom. Noen har bare 1 rom, men uansett så bor man tett sammen. Det er greit å ha en fast rutine på hvem som sover i over og underkøyen, så slipper man å krangle om det. Dyner og puter er med i prisen, så det er bare sengetøy som medbringes. Det er vanligvis kokeplate, strøm, kaffetrakter og kjøkkenutstyr i hytta, men ikke dusj, do eller innlagt vann. Da må man gå til servicebygget, så det blir endel trim på denne type ferie. Det er nesten alltid en liten veranda utforbi, med noe å sitte på, for halve poenget med å dra på campingtur er å være ute.

Alle måltider spises ute når været tillater det. En lørdagskveld som denne, lå grillosen lavt over hele plassen og jeg tror neppe noe annet var på menyen hos naboene heller.

Jeg sier som REMA: Det enkle er ofte det best.

Så hva gjør man når man er på campingplass? Jeg liker å utforske området rundt plassen og går mye tur. Vi tar mange turer til kiosken for å kjøpe is og han på 7 vil alltid på lekeplassen. Og det kan han jo… Det ble noen timer på stranden og hvem trenger vel å dra til Syden når Lista viser seg fra sin beste side? Det er bøker å lese, kortspill å spille, badminton og mye annet kjekt. Dessuten er en bytur obligatorisk, for det er alltid noe jeg har glemt å ta med…

Farsund er en koselig sørlandsby, som i 1795 fikk status som ladested, med rett til å drive handel og sjøfart. Den har en spennende historie, med blant annet sjørøveri og heksebrennning.
Det var spennende med kanonene og fantasien fikk fritt spillerom hos han på 7.

Sol og syriner gir skikkelig sommerfølelse.

Det beste med camping er tross alt at vi har mye tid til å tilbringe sammen. Internett er dårlig og det er ikke WiFi i hytta. Plutselig må vi snakke sammen og finne på andre ting enn å se inn i en skjerm. Det liker jeg godt. Dessuten er det alltid mye spennende å se på, dersom du er en av dem som liker å iaktta andre mennesker. Vi bor tett og sitter mye ute, så det er vanskelig å unngå å få med seg hva naboen spiser eller hvilken musikk de spiller. Så det er aldri et kjedelig øyeblikk, for jammen er vi mennesker forskjellige.

Det ble en tur ut til geitene på neset.
For ikke å snakke om spenningen over å finne en død mus på vei til Loshavn.
Loshavn er Sørlandets lille, idylliske perle og bare en halvtimes gåtur fra campingen.

Det har vært noen flotte dager her på Lomsesanden og jeg kjenner batteriet er fulladet til å dra hjem til hverdagen. Jeg anbefaler virkelig campingliv til alle som trenger å slappe av (og ikke bare til oss som ikke har hytte eller har tilgang til privat hytte). Han på 7 har lyst til at jeg skal kjøpe bobil, fordi det ser mye kulere ut enn hytte. Jeg hadde nok foretrukket telt, dersom jeg var alene om å bestemme… Og sånn går no dagane….

Noen liker å starte dagen i badekåpe, med sjokolade, popkorn og kortspill…
Mens andre vil starte dagen i badekåpe, alene på en strand med kaffikoppen…
HELT ENIG!!!!

Videre fra Flekkefjord til Vanse på sykkel.

For litt tid tilbake, var jeg ute på en helt nødvendig fritidsreise med sykkelen. Jeg har allerede fortalt om turen fra Sogndalstrand til Flekkefjord, men jeg stoppet ikke der. Det var tross alt langfri, mer mat i hengeren og været var strålende. Så da jeg hadde tilbragt noen timer i denne sjarmerende Sørlandsbyen og hadde fått fylt vannflasken og lånt toalett på en bensinstasjon, var det å tråkke ut på den endeløse landeveien igjen. Målet var å sette opp telt ved Seluravannet, der skulle det nemlig være en offentlig strand som jeg tenkte var ideell.

Et siste blikk på Flekkefjord, før jeg tråkket oppover Trolldalen.

Jeg hadde grudd meg til å sykle langs E39 ut av byen, ifølge boken min skulle jeg sykle PÅ hovedveien. Men her var flott sykkelsti godt skjermet fra all trafikk.
Den første grusveien på turen gikk mot vannet Selura, på den gamle Vestlandske Hovedveien. Her var løs grus og skikkelig bratte bakker, så jeg endte med å gå både opp og ned bakkene..

Men da fant jeg ut at sykkelguiden min var utdatert på både kart og beskrivelser, for det var nok lenge siden det var mulig å campe langs Seluravannet. Jeg sjekket Egenes Camping, som hadde spredd seg grådig ut i alle retninger, men de var stengt for telt på grunn av koronavirus. Så jeg fortsatt på grusveien og det var tungt. Veldig tungt… Selv den herlige utsikten over vannet og de skogkledde fjellene rundt, greide ikke å holde humøret opp. Jeg likte allikevel godt veien og kikket ivrig etter spor fra fortiden. Den Vestlandske Hovedveien var den gamle ferdselsveien mellom Christiania og Stavanger, som ble opparbeidet til kjørevei tidlig på 1800 tallet. Mange steder er den vedlikeholdt som tursti eller sykkelvei og jeg har tidligere syklet mellom Ogna til Egersund. Men her måtte jeg gå, løs grus og tung henger= dårlig kombinasjon.

Vakker utsikt over Seluravannet og mot Egenes camping.

Etter all grusen var det herlig å få asfalt under dekkene igjen. Jeg fikk dessuten den gamle E18 helt for meg selv og kunne sykle midt i veien.
Jeg fant den perfekte teltplassen og spredde meg ut. Det var nær nok E39 til at jeg kunne høre duren fra bilene, men mest hørte jeg fuglesang og klukkingen fra bekken.
Like ved lå Hestespranget bru. Både veien og bruen ble bygget i 1839 og brukt som kjørevei i nesten 100 år, som en del av den vestlandske hovedvei.

Dette er den berømte Kvilesteinen, som tidligere lå inne på Fosselandsheia. Her kan man lese inskripsjoner fra tidligere veifarende, deriblant LTS som i 1713 tok seg tid til å hogge inn bokstavene og årstallet i steinen. Jeg satt litt her og kvilte, mens jeg tenkte på alle de som hadde fulgt denne veien tidligere.

Det ble en meget rolig lørdagskveld, hvor jeg satt og kikket opp i tretoppene og spiste egg og bønner til middag. Så neste morgen var jeg så uthvilt som det er mulig å bli etter en natt i telt og klar for å sykle videre. Det ble en fantastisk strekning over heia, med nyutsprunget bjørk og hvitveis overalt. Jeg hadde flere stopp for å beundre utsikten og nyte stillheten. Her møtte jeg verken biler eller andre syklister, faktisk ingen mennesker eller dyr. Men fugler var det mye av…. Etter en skikkelig bratt og lang nedoverbakke, kom jeg til Feda. Denne lille bygda ligger ved Fedafjorden og her har det bodd mennesker siden steinalderen. Navnet betyr visstnok frodig slette, men nå er stedet mest kjent for sin gamle trehusbebyggelse, fiske, turmuligheter og fredelige atmosfære. Jeg ble meget betatt, faktisk så betatt at jeg syklet feil vei….

Hit kommer jeg gjerne igjen, for nå syklet jeg bare gjennom. Jeg kunne ha sovet på vandrehjemmet oppi bakken, hatt med kajakken og gått lange turer.

Det var ikke mye liv i Feda en søndags morgen….
Og Fedafjorden lå innbydende og stille….

Av en eller annen grunn fulgte jeg veien der det var flatt og det var langs sjøen. Men det var ikke der Nordsjøruta gikk, den fulgte en grusvei over fjellet. Jeg tenkte: «Pytt, pytt, hvor mye trafikk kan det være innover mot Kvinesdal en søndag morgen?» Etter at det kom bro over Fedafjorden og E39 ble lagt om, så jeg for meg at det ble ensom på fylkesvei 465 mot sivilisasjonen. Men der tok jeg jammen feil, det kom biler, busser, trailere, lastebiler, bobiler og utrolig mange motorsykler. Det var rett og slett rene motorveien. Etter at jeg hadde undret meg lenge over dette (samt jeg hadde utsikt til Fedabroen og den var tom for trafikk), kom jeg på at jeg hadde lest at E39 var stengt i lange tider fremover. Omkjøring via Kvinesdal… DA vurderte jeg å snu…

Jeg satt lenge på rasteplassen og manet meg opp til å sykle videre…. Dessuten hadde jeg en banankake å spise ferdig….
Sykling gjennom tunneler anbefales IKKE. Jo lenger tunnel, dess mer støy og dårlig luft. Heldigvis hadde jeg lys på sykkelen, det er viktig å huske på når man er på langtur. Ha gjerne med en refleksvest også, mest mulig synlig.

Veien videre innebar flere tunneler og mye trafikk, så det hadde vært tryggere å sykle tilbake til Feda og følge offisiell sykkelvei. Jeg valgte allikevel den korte og farlige veien, men var sjeleglad da jeg fant løypa igjen og kunne sykle på «bygdevegen» inn mot sentrum. Kvinesdal var en nedtur etter koselige Flekkefjord og merkingen av Nordsjøruta nesten fraværende. Jeg slet med å finne veien og lærte noe nytt; nemlig at Kvinesdal er en kommune og ikke en by. Sentrum het Liknes og var raskt unnagjort. Jeg vurderte å spise på en amerikansk diner, bare for moro skyld. I Kvinesdal kommune er nemlig 10% av innbyggerne amerikanske statsborgere (ifølge Wikipedia) og sånn setter sine spor. Men jeg var fortsatt mett og tok fatt på bakkene over heia langs Fedafjorden.

Et siste blikk ned mot Kvinesdalen og fjorden.
Det fineste med sykkeltur er at man kommer tett på naturen og ser alle de vakre detaljene man ellers går glipp av.
Dessuten finnes det alltid overraskelser… Man trenger slett ikke dra til Peru for å se lamaer, disse bor på en gård ikke langt fra Gjervollstad.

Det ble en tung etappe, for her var mye bakker. Det var heller ingen skilt som viste at jeg faktisk VAR på Nordsjøruta, så jeg stussa litt over det. Men ifølge heftet mitt, var jeg ihvertfall på vei mot Lista. Det var en smal og svingete vei og mye trafikk. Jeg forsøkte å legge meg så langt ut mot autovernet som jeg kunne, men der gikk det stupbratt ned mot dalbunnen. Tydeligvis et populært sted for å kvitte seg med søppel og jeg kunne se for meg både sykkel + henger og meg selv ligge blant komfyr, esker, bildekk og annet skrot… Spørs om jeg noensinne var blitt funnet da… Men jeg overlevde og fikk en fin nedkjøring mot Teistedal Rasteplass. Der var det flott, masse benker med tak og åpent toalett. Et passende sted for en lengre pause, tenkte jeg. Og jo lengre jeg satt, dess mindre lyst hadde jeg til å sykle videre.

Finaste rasteplassen min, som ble finaste teltplassen.. Stort mer komfortabelt kan man ikke få det. Dessuten var det knapt biler og andre folk, siden E39 var stengt og omkjøring visstnok går over Kvinesheia.
Det ble en flott, men kald natt, så jeg våknet til rim på teltet.

Jeg hadde egentlig tenkt å avslutte turen i Farsund. Men da jeg neste morgen syklet den fineste etappen av alle, nemlig på grusvei Fv 652 fra Gjervollstad til Heskestad, svingte jeg istedet mot Vanse. Da hadde jeg opplevd en natur som tok pusten fra meg. Her var små vann med idylliske hytter. Det var sauer som beitet i grønne enger, mens lam hoppet og spratt i solskinnet. Det var skog og bekker, fuglesang og masse blomster. Jeg tenkte rett og slett at det er ingenting som kan toppe dette. Dessuten har jeg tidligere syklet Lista halvøya på kryss og tvers opptil flere ganger, hadde vondt i ræva og spist opp all maten. Heldigvis var det en venninne som kom og plukket meg opp, hun skulle den veien uansett og Vanse var ikke så veldig lang omvei. Det eneste som var skuffende, var at jeg ikke fikk spist på den berømte amerikanske dineren i Vanse, den var dessverre nedlagt… Ellers var jeg godt fornøyd med min absolutt nødvendige fritidsreise.

Jøss, et skilt som viser at jeg er på rett vei.. Jeg kunne telle dem på en hånd. på strekningen mellom Kvinesdal og Lista….
Det var mange idylliske småbruk innover heia.
Fina veret og flade veien… da er livet godt!!!
Jeg tror aldri noensinne jeg har spist lunsj på et vakrere sted. OG jeg var helt alene, ingen turister, biler, innfødte eller annet…
Turen gikk ned mot havet og ved Pollen ligger Sigersvollstranda. Jeg stoppet ikke, skulle jeg stoppet på alle vakre stedene, hadde jeg syklet enda….
Siste stoppested: VANSE.
Da var jeg endelig i mål og her føler jeg meg hjemme.

Heim te na mor.

Det finnes noen steder som kjennes ut akkurat som å komme heim te na mor. Jeg har det litt sånn med Høg Jæren, det er trygt, godt og litt vemodig. Kanskje det er lyset der ute, eller lufta? Eller kanskje den fantastiske utsikten over åpne vidder, helt ut til havet? Eller ganske enkelt at Mor Norge sitter der ute på en granitt blokk og tar imot alle som kommer på besøk. Og det er mange….

Det er en trolsk stemning på vei mot Holmavatnet, gjennom en av de mange plantede skogene på Jæren.
Holmavatn Misjonssenter er et populært leirsted for spesielt inviterte. Like ved ligger en stor og gratis parkeringsplass, hvor det var god plass da vi kom tidlig en Kristi himmelfarts torsdag.
Flatt og høyt under himmelen, er vel den beste beskrivelsen av turen.

Turen til Synesvarden og Steinkjerringa nevnes i samme slengen som Prekestolen, Trollpikken og andre turistattraksjoner her på Jæren, av reiselivsnæringen. Det var jeg faktisk litt overrasket over, for mange jeg kjenner, har aldri verken hørt om eller gått denne turen. Det synes jeg er trist, for her er mye å oppleve. Det er utallige stier på kryss og tvers av lyngheia, gammel historie og vakker natur. Dessuten er området vernet som landskapsvernområde og plantene fredet. Det liker jeg godt…

Området har vært brukt av mennesker til boplass, torvløer, gjeterhytter og beitemark til husdyr, helt tilbake til steinalderen. Husk det er båndtvang hele året her!
Det ble en kaffi pause ganske kjapt, siden vi var så tidlig avsted at enkelte ikke fikk tid til å drikke kaffe før vi dro.
Synesvarden har flott utsikt og stort sett alltid vind. Kle deg godt…
Det flommer over av vindmøller. Disse var nye for meg, men det er er mulig at jeg bare ikke la merke til dem sist gang. For det er vel ikke mulig å montere opp alle disse på bare noen måneder???!!

Det finnes 5 forskjellige parkeringsplasser og over 3 mil med merka løyper. Allikevel valgte jeg den samme som jeg alltid tar, rundturen fra Holmavatnet – Synesvarden – Steinkjerringa. Det var mest fordi jeg hadde invitert med Sørlendingen, som aldri hadde gått her før. Turen er ca 10 km og lettgått. Det er godt tilrettelagte med treplanker over de våte partiene og hele turen er skiltet og merket med blå påler.

Det var jammen blitt fint, rene motorveien.
Jeg får si som Ulf Lundell: «Jag trivs best i upna landskapet»….
Da nærmer vi oss…
Og der fremme sitter hun; Mor Norge.

Historien om Steinkjerringa er ganske merkelig. Hun ble hugget i stein av S. Neandros så tidlig som 1898. Planen var at statuen skulle plasseres foran Kongsgård skole, midt i Stavanger sentrum. Dit kom hun aldri, istedet ble det samlet inn 550 kroner som ble brukt til å transportere henne inn på Anisdalsheia. I 3 biter, tilsammen 3 tonn, var det 2 års slit før hun satt på plass oppå Jolosteinen. Nå lar hun oss alle besøkende lese : «Minn jærbuane um storverk i farne tider. Ver trugne mot land og folk». Hun er standhaftig, hu mor…

Det var tørt i gresset for en gangs skyld, og det medførte en LAAAANG matpause.
Jeg hadde ansvaret for å ta med mat og Sørlendingen ordnet kaffi.
Noen forsøkte å klatre opp for å sitte på fanget til na mor, men det ble med forsøket. Det er høyere og brattere enn det ser ut til…

Dette er turen som passer for alle. Vi møtte både barnefamilier, ivrige joggere og sånne som oss, bedagelige turgåere med fokus på kos og hygge. Flere steder langs løypa er det satt opp informasjons tavler, som blant annet forteller om sauehold og myrsøkk. Og det er vel alltids nyttig å lære mer om. Stien vi gikk på, var stort sett bred og fin, slik at stavene jeg bar på, helst bare var til pynt. Men det er mye stein, så gode sko er viktig.

På vei tilbake til bilen…

Skilt i alle retninger gjør det enkelt å finne frem.
Mye av steinene er lødd i lange, rette gjerder. Usikker på hvorfor, kanskje det er for å holde husdyr inne på et område.

Dersom du lurer på hva nistepakken var, her er et godt tips til å bruke opp restene av potetsalat, som alltid blir igjen etter grilling. Og det er MYE grilling i mai…. Bland sammen potetsalat, en eller flere bokser tunfisk i vann, en liten boks mais og purre i små biter. Krydre med karri og hvitløksalt, server med brød. Noen syntes det var veldig godt med jordbær til, men det var ikke meg. Så er det bare å ta turen, nyte dagen og besøke na mor…

Jeg kikket som vanlig etter gode plasser å sette opp telt, og det var endel av de.
Vi vurderte et bad i Holmavatnet, men det ble med tanken…

Finaste vårblomster….

På tur med Ole og Dole.

Har du noen gang vurdert å finne frem noen gamle bildekk, trø på deg en trekksele og slepe dekkene rundt i skog og mark? Det hadde ikke jeg heller, før jeg ble tipset om å bruke dette som en måte å komme i form på. Trening med dekk er nemlig en ypperlig måte å trene styrke og kondisjon, enten man planlegger langtur eller bare vil mestre hverdagen bedre. Det skal sies at tur med Ole og Dole ikke er sånn turtur; med nistepakke, termos og mange pauser. Her er det «blod, svette og tårer», selv om det blir mest svette.

Å gå tur med Ole og Dole passer for både store og små, selv om han på 7 syntes de var litt slitsomme og at det holdt med 20 meter.
Dessuten liker de å stikke til skogs og det blir ekstra tungt når de hele tiden må dras opp av grøftekanten.

Og for deg som liker å være ute i naturen, er dekktrening midt i blinken. Dekk kan tas med på tur nesten overalt, men min erfaring er at det fungerer best med grusvei eller på en strand. Finn gjerne en løype med bakker, både korte bratte og lange slake, er midt i blinken. Det sier seg selv at det blir tyngre jo brattere bakken er og pulsen går raskt opp. Da er det veldig lurt å gå med staver, sånn at man bruker overkroppen til å dra og slik får hele kroppen god trening.

Det er ikke så veldig tungt i nedoverbakke.

Anbefalingen kom fra en god venninne som bor i Oslo. Det vil si, når hun ikke er i Nepal for å trø rundt i fjellene der. Ifølge henne, er dekktrening en fantastisk god og skånsom måte å trene hardt på. Uten å belaste rygg, hofter og diverse andre vitale kroppsdeler. Det kan man like…og jeg var slett ikke uvillig til å prøve noe nytt. Min metode, som går ut på å slepe en ryggsekk på utallige kilo opp og ned bratte fjellsider, får kroppen til å føles ut som om den er truffet av en trailer… Så jeg var absolutt klar for å prøve denne trenden, som vistnok var veldig populær i skogene rundt Oslo. Og med en god og polstret trekksele er det liten belastning på kroppen, noe som gjør det lettere å unngå skader og vondter som ellers kan oppstå når man trener hardt.

Det har blitt mange tidlige morgener, alene eller sammen med andre.
Treningen kan være sosial, selv om man bare har et sett med utstyr. Det er bare å bytte på å dra…
Jeg bruker stort sett 2 løyper, en for langkjøring og en kort hvor det legges inn styrkeøvelser. Mye kjekt man kan finne på ute i naturen med steiner, benker, stokker… Eller kanskje medbrakt strikk, den får plass i lommen og er genial til ulike øvelser.

Jeg bestilte utstyr på finn.no og satte igang. De første turene gikk så tidlig at det var skikkelig mørkt og garantert ingen andre som var ute. I mitt hode var det flaut og for spesielt interesserte å trekke dekk. Du vet, de som skal krysse Sydpolen på ski eller har som mål å bestige alle topper over 2000 meter i hele Norge. Ikke en smågal, hofteoperert farmor fra flate Jæren….. Det gikk over etterhvert, særlig da jeg kom på at noen lufter hund, mens jeg lufter Ole og Dole.

Ole og Dole på tur… Meget usikker på om det kommer en Doffen en gang, men i teorien kan jeg henge på hele Andebys befolkning hvis jeg vil….

Fra spøk til alvor, dekktrening er veldig bra for å trene styrke og utholdenhet. Du får seige muskler i armer, bein og kjernemuskulatur, men uten å belaste leddene særlig. Derfor er det god trening for overvektige eller deg som ikke kan jogge pga dårlige knær, hofter eller rygg. Her er lite belastningsskader, men husk å bruke gode sko og en god trekksele. Det er flere grupper (blant annet på Facebook) som har fellestrening ulike steder i landet og hvor man kan teste ut utstyr før man kjøper sitt eget. Dekk kan man få gratis hos bilopphuggere (og sikkert andre steder også), men jeg måtte love dyrt og hellig at jeg ikke skulle slenge de fra meg i naturen. De kunne returneres gratis dersom jeg ble lei… Jeg må innrømme at jeg langt ifra er gått lei, istedet er jeg blir bare mer og mer begeistret. Derfor anbefaler jeg dekktrening til alle som vil komme i form på en gøyal måte og som har lyst på enkel og effektiv trening.

Her er alt jeg trenger for å slite meg ut… Hvem trenger vel treningssenter med Ole og Dole i garasjen???!!