Himakånå, eller not made for this shit…

Er det ikke rart, hvordan de unge i dag, har en oppfatning av at alt høres mye kulere og mer seriøst ut på engelsk? Det hender både titt og ofte at jeg må be både barn og barnebarn om en oversettelse, og jeg anser meg selv som ikke helt dum. Det er «OH MY GOOD», «NO WAY» og andre mye styggere uttrykk, som jeg helst ikke vil gjengi. Jeg har forsøkt å forklare i mange år, at banning på engelsk er fremdeles banning. Men da ser de bare på meg som om jeg snakker gresk. Dessuten er det ikke bare de unge, innen salg og markedsføring er engelsk mye brukt. Som om vi her i Norge er en bakevje, med et sidrumpa språk, som ikke forstår hvor fantastisk ting er før vi får det på engelsk.

Turen til Himakåna er ikke lang, så han på 10 ble slett ikke avskrekket da vi kikket på kartet ved parkeringen. Turen starter og stopper ved Jokeren i Hinderåvåg og man betaler i automaten.

Det begynte riktig så finslig, med å gå langs riksveien, på asfalt. Det regnet jevnt og trutt, så da vi kom dit hvor turstien startet, ville noen snu og dra hjem.

Fra der grusveien starter, er det 2,2 kilometer frem til kanten. Jeg strevde litt med skiltingen, nede ved parkeringen hadde vi sett ett skilt som viste stigningen. Der stod det at det var 2 km og skikkelig slak bakke oppover til toppen. Bullshit, sa han på 10, da vi kom frem…

Kanskje det er fordi jeg føler meg gammel, oppvokst i en tid hvor ikke all oppmerksomhet handlet om det som skjer inni en skjerm. Samtidig blir jeg fasinert, særlig når jeg lytter i smug til barnebarnet som spiller dataspill med kompisene. Det er meg ufattelig hvor og hvordan han har lært så mye engelsk. Belive me, de glosene der har han ikke lært på skolen… Nåvel, nok om det…. Jeg hadde fått overtalt ham til tur og valget falt på Himakånå. Der hadde vi aldri vært, men jeg hadde tenkt lenge på at det var en tur som fristet. Fjellformasjonen markedsføres som en miniatyr Trolltunga, bare med kortere avstand og grusvei helt frem. Jeg bør kanskje presisere at den fristet MEG, han på 10 trakk på skuldrene og sa » Same shit» da jeg la frem forslaget. Det tok jeg som et ja…

Det var rett før han sank ned på alle fire og krøp opp bakken… Det var vel egentlig min feil, jeg vet tross alt at han HATER oppoverbakker.

Humøret steig betraktelig da han fant dette skiltet. Endelig var der håp om litt spenning i hverdagen, eller som han sa:»Finally some action».

Da gjengen kom mot ham, var det ikke så morsomt lengre. Det kom en del gloser som ikke egner seg til å gjengi.. Selv om de er på engelsk..

Skeptisk, meget skeptisk… Jeg brukte litt tid på å forklare forskjellen mellom en ku og en okse, altså hvordan man ser det, men han var allikevel redd. Gåstaven var klar til bruk for å forsvare seg, dersom det skulle bli nødvendig.

Bare så det er sagt, jeg har gått turen til Trolltunga og de kan overhode ikke sammenlignes. Turen til Trolltunga er fysisk krevende, lang og går i storslagen natur. Turen til Himakånå er rein plankekjøring og det mest spennende vi opplevde, var da vi prøvde å finne ut hvor den farlige oksen oppholdt seg. Jeg mener slett ikke at turen til Himakånå er bortkastet, det er en flott tursti gjennom kulturbeite og med fin utsikt. Men det er en eneste lang oppoverbakke, som sleit på motivasjonen til han på 10. Det er klart at det hjalp ikke på med dårlig vær, som krever tunge støvler og oljehyre. Så det er mulig at det hadde vært kjekkere med sol, mindre vind og lettere bekledning, men jeg tror ikke det.

Humøret steig litt, da jeg fant en hule hvor vi kunne sitte og spise medbragt kjeks og kakao. Han var mest opptatt av hvor ku-flokken ble av og om jeg kunne høre rautingen fra oksen.

Det ble ikke mindre bratt oppover og jammen gikk det seint med oss. Eller helst med ham, noe som er uvanlig… Mange utenlandske turister tar en tur til Himakånå, det er ofte de som går med paraply, hvite sko og gjennomsiktig regn-poncho. Selv om på akkurat denne turen går det helt fint.

Jeg hadde god tid til å studere blomstene som vokste langs veikanten, samt beundre utsikten.

Det ble dessuten mye tid i eget hode, siden jeg gikk LANGT foran turfølget mitt. Jeg begynte å reflektere på hvorfor vi sier og gjør det vi gjør, som førte meg over på valg vi tar og hvorfor. Det blir gjerne det på tur, tid til å tenke disse dype tankene som man ikke rekker over i en hverdag fylt med støy. Jeg undret meg mye over hvorfor jeg insisterer på å gå en tur, som jeg visste at han på 10 mest sannsynligvis ikke kom til å like. Dessuten visste jeg jo at det ikke var en tur jeg heller kom til å være umåtelig begeistret for, siden hele poenget var utsikten på toppen og fare for fritt fall på flere hundre meter. Var det kun for å kunne si «been there, done that» eller var det en dypere mening med turvalget? Og kom vi noensinne til å komme frem eller kom jeg til å gi etter å snu?

Jeg kjente på et snev av dårlig samvittighet, da jeg så hvordan han slepte seg oppetter bakkene. Selv om jeg vet at han er mye spreke enn meg, hvis han bare vil.

Så flatet det endelig ut og vi hadde ikke mange meter igjen å gå. HELDIGVIS….

Jeg forsøkte å lokke med at han kunne bygge seg en liten varde, for å dokumentere at han hadde greid å gå helt opp. Det var uaktuelt og han forstod ikke poenget med det.

Men så var vi der, 357 meter over havet og med utsikt over Lysevatnet.

Det ble som jeg hadde tenkt.. Han på 10 ville ut på nabben, for å sitte og dingle med beina, mens jeg tok bilde. Jeg fikk pusteproblemer bare ved tanken og med et godt grep i armen hans, tok jeg noen raske bilder så nær kanten som jeg orket. Det var et annet par på toppen, de hadde passert oss på vei opp og rigget seg nå til på kanten for å spise nistepakken. Bare tanken på å sitte så nær kanten gjorde meg kvalm, så det gjorde ikke vi. Det ble i stedet helomvending og en meget rask retrett samme vei som vi kom opp. Han på 10 galopperte nedover grusveien så søla skvatt, mens han sang av full hals: «I belive I can fly». Oksen så vi heller ikke noe til og på rekordfart var vi tilbake til bilen. Jeg hadde lokket med en tur på Jokeren og der gikk enkelte berserk i raske karbohydrater og fett, mens han påstod at det var straffen jeg måtte betale for å ha tvunget ham opp den lange bakken. For ikke å snakke om å ha utsatt ham for en livsfarlig okse… Men da vi kjørte hjemover, innrømte han at turen hadde vært «good shit», så da var han vel egentlig fornøyd…

Det var flott utsikt, selv i regnværet. Men jeg var nok mest opptatt av hvor nær han var kanten…

Det var ikke mye jeg så av han på nedturen, beina gikk som trommestikker.

Det regnet bare mer og mer, så det var godt å komme til asfalten igjen. Jeg forsøkte å hinte om å gå innom til middelalder kirkegården, men det var totalt uaktuelt. Han påstod han ikke var «made for this shit» så jeg gav meg fort….

Det blir neppe flere turer til Himakånå på noen av oss, han fordi han hater oppoverbakker og meg på grunn av høydeskrekk. Men vi HAR vært der…

Fra Trodla-Tysdal til Viglesdalen, Rogalands tøffeste turistforeningstur….

Det var ikke min ide, men jeg var nok ikke vanskelig å overtale. Turløypa mellom Trodla-Tysdal og Viglesdalen har vært en drøm, helt siden jeg fant ut at det gikk en sti der. Problemet har alltid vært logistikken, man parkerer på Kleivaland og kommer ut på Nes. Da må man tilbake til bilen og det er et godt stykke å gå. Alternativet har vært å ha en bil på hvert sted eller gå samme vei tilbake, noe som jeg aldri har vurdert. Så da min gode venninne lokket med at hun kunne få mannen sin til å hente oss og kjøre oss tilbake til bilen, tenkte jeg at det var et tegn ovenfra og at det var nå eller aldri. Jeg burde tenkt ALDRI….

Turen fra Kleivaland inn til Trodla-Tysdal er 8,5 kilometer og tar omtrent 2-3 timer å gå. Det er en fantastisk tur og vi nøt dagen.

Det føles omtrent som å gå i et postkort eller en reklamesnutt om hvorfor man skal velge NORGE som ferieland nummer 1.

Vel fremme i dalen, siktet vi oss inn på turiststasjonen, hvor vi hadde bestilt overnatting. Mat hadde vi med og det var ikke spart på noe…

Jeg valgte et rom med utsikt ned til gården. Trodla-Tysdal er Rogalands mest avsidesliggende gård i full drift og ligger vakkert til ved Øvre Tysdalsvatnet. Dalen er omkranset av 900 meter høye fjell og jeg så frem til å bestige dem.

Jeg burde ha sjekket turen nærmere i forkant, for å se om det var en passende tur for meg. I følge Stavanger Turistforening passer den nemlig ikke for alle. Den er merket med sort og har dessuten varseltrekant på seg. Det tror jeg den er alene om her i Rogaland… Turistforeningen merker rutene sine etter hvor krevede de er og det starter med grønn. Den er kort og snill, så grønne turer passer bra for nybegynnere. Så kommer de blå, som også er lette og fine. Den røde er sånn middels krevende, mens svart er forbeholdt ekspertene. Du vet de som er i ufattelig god form, har drikkesekk på ryggen og helst går etter kart og kompass utenom merkede løyper. Ingen av oss to overoptimister var i den kategorien; to bestemødre i gjennomsnittlig form etter alderen, tungt lastet med vin, altfor mye mat og flere par ekstra ullundertøy. Dessuten lider begge av høydeskrekk og bare det er grunn nok til å droppe denne turen. Her er mildt sagt skikkelig luftig….

Jeg nøt en tidlig start på dagen, med kaffe ute. Lite ante jeg hva dagen ville bringe…

Da var vi i gang… Turen startet fint på vei og vi passerte gården. Det var ikke tegn til liv noe sted og foran oss ventet fjellene.

Vi fulgte elven Tusso innover dalen og det var lett og fint å gå.

Den største bekymringen vi hadde, var egentlig om det fremdeles lå mye snø oppe i høyden. Det hadde vært en kald vår, men vi hadde spurt bonde og eier av hytta om det var mulig å gå over. Han sa ja, så da stolte vi på det. Men som vanlig var mottoet at «vi bare snu dersom det blir for krevende», selv om ingen av oss er sånne som snur. Så vi tok det med godt mot, da løypa dreide inn mot Tverrlia og motbakken begynte. Vi var klar over at det var mange høydemeter som skulle tas, men planen var mange pauser, små skritt og bruke god tid. Men vi hadde ikke en plan for hvordan vi skulle håndtere høydeskrekken, annet enn at vi nok håpte at de luftige partiene var sterkt overdrevet. Så feil kan man ta…

Man kan velge mellom Stakken og Viglesdalen, men det lå langt frem i tid. Vi sleit litt med å se hvor løypa gikk, det var liksom bare stein og bratt fjell.

Det var lett å føle seg liten i den mektige naturen og fjellet ruvet over oss.

Det var røde merker å følge, men det var noen steder vanskelig å finne dem. Dette er et av de lette, som jeg greide se, selv uten briller.

Utsikten ble bedre, etter hvert som vi beveget oss oppover.

Problemet startet da vi kom inn i skogen. Det ble bratt, skikkelig bratt. Jeg måtte rett og slett feste stavene til sekken og bruke begge hendene å klatre med. Jeg var glad jeg ikke hadde fulgt min venninnes eksempel, hun hadde på shorts…. Her var det bare å komme seg ned på alle 4 og krype over stein, røtter og kratt. Noen steder var det tau og kjetting, så vi jobbet oss sakte oppover. Jeg følte sekken dro meg bakover og at det var så bratt at det var lett å tippe utenfor. Så jeg krøp videre og torde i hvert fall IKKE å kikke ned. Da en av stavene forsvant flere meter ned, skled jeg etter og ble hengende i hoftebeltet over en rot. Ikke kom jeg opp og ikke kom jeg ned, men heldigvis greide jeg å åpne reimene på sekken og skli utav. Så jeg kom meg løs og følte meg som Lars Monsen da jeg fant staven. På an igjen…

Det var vått og sleipt, det gjorde ikke turen lettere.

Heldigvis var det tau over elven. Vi var like skjelvne i beina og det var ikke bare fordi vi var slitne.

De få gangene vi stoppet for en pause, var det bare å finne et tre å holde fast i.

Det gikk sånn noenlunde, men så tok vi feil vei. Vi fant ikke merkene videre og trodde stien gikk ut på det nakne berget. Min venninne gikk først for å sjekke og ble stående fast. Berget var sleipt og vått, det gikk 30 meter bratt nedover og endte i et stup. Jeg måtte gå ut for å hjelpe henne og sjekke om STF faktisk hadde lagt løypa ut hit. Selvsagt hadde de ikke det, dette var en potensiell dødsfelle og jeg visste at faller vi ned her, er det «game over». Om jeg ikke var redd før, ble jeg skikkelig redd nå. Jeg hadde brukt stavene for å hjelpe henne tilbake, men da jeg skulle krype tilbake selv, mistet jeg den ene. Jeg fulgte den med blikket nedover og over kanten, det gikk lang tid før jeg hørte den traff noe. Da fikk jeg helt panikk, men det var bare å fortsette å krype. Så jeg krøp, mens jeg lurte på om ungene fikk igjen pengene for flybillettene jeg hadde kjøpt, dersom jeg døde. Man tenker ikke alltid rasjonelt når hjernen kobler ut, så det beste er å ikke tenke og bare handle…

Over det verste, men fremdeles mange høydemeter igjen til vi var oppe.

Da vi kom så høyt opp at fjellet flatet ut, tok vi lunsj. Jeg lå rett ut på fjellet for å kjenne fast grunn under meg og gledet meg til kakao og mat.

Det er sjelden jeg går turer, hvor jeg er usikker på om jeg kommer levende hjem. Tur skal være positivt og trygt og her var jeg bare redd. Selvfølgelig burde jeg aldri ha lagt ut på en så krevende tur, og da jeg kom meg av berget, ville jeg snu. Men bare tanken på å gå ned, når vi visste hvor bratt det var, gjorde at vi bare måtte fortsette oppover og håpe det ble bedre. Jeg skalv over hele kroppen og det var vanskelig å puste, men vi krøp videre oppover. Det kom seg da stien var ute av skogen og over høyfjellet var det flott. Kanskje bortsett fra alle de store snøskavlene vi måtte krysse og det er rart, når man først er blitt redd, skulle det lite til før vi ble redde igjen. Jeg ventet hele tiden på at snøen skulle gi etter og et dypt hull åpne seg. Men hva kan man gjøre, annet enn å gå?

Det var vanskelig å unngå kryssing av snøen, det lå en del igjen. Men vi tråkket bare gjennom et par ganger, så det gikk fint.

Sjelden har jeg satt sånn pris på en stor og FLAT vidde. Viglesdalsheia har mange små og store vann og man kan ta en tur bort til Keipen, en topp på 887 meter over havet. Det vurderte ikke vi…

I ren gledesrus over å ha overlevd… Men nå skulle vi starte på nedoverbakken og grudde oss til å se hvor krevende og luftig det var ned Nygårdslia.

Vi gikk gjennom et fantastisk vakkert terreng, men jeg var utslitt. Man blir utladet av å være redd og det var fremdeles noen timer igjen å gå.

Langt der nede visste jeg at hyttene lå og turen ville være over. Heldigvis var nedturen på denne siden litt mindre krevende enn fra Trodla-Tysdal.

Vi brukte 10,5 timer på den 9,6 kilometer lange turen og jeg har aldri gått en tur hvor jeg i fullt alvor har tenkt at jeg ikke kommer levende frem. Så jeg kan med hånden på hjerte si, at denne turen skal jeg aldri gå igjen. Jeg kommer heller ikke til å anbefale den til noen, i hvert fall ikke de med høydeskrekk og et snev av panikkangst. Jeg skal slutte å si ja til turer før jeg har sjekket hvor krevende de faktisk er og lære meg å pakke en lettere sekk dersom turen er merket rød eller svart. Skjønt sjansen for at jeg legger ut på en svartmerket løype i nærmeste fremtid, er faktisk veldig liten. Denne gangen var det bare flaks som gjorde at det gikk bra og jeg kan ikke gamble på flaks resten av livet… Eller???

Siste innspurt til hytta, hvor vi hadde booket senger. Vi var dønn slitne, fulle i kutt og blåmerker, men takknemlige for at vi hadde kommet frem.

Den nye hytta var fantastisk og sjelden har jeg satt sånn pris på en myk sofa og vakker utsikt. Det var trygt og rolig, så jeg følte jeg hadde fått livet i gave etter turen.

Turen fra Viglesdalen og ned til Nes går på fin sti, med ingen luftige partier. Den passer for alle og det er sånne turer jeg kommer til å satse på fremover. Tror jeg….

På tur over jernstengene på Løtoft.

Det finnes noen turer som skiller seg ut fra andre, enten det er med spektakulær utsikt eller mange høydemeter. Den turen jeg skal fortelle om her, har ingen av delene. Allikevel er det en av den flotteste turen jeg har gått, for ikke å snakke om mest spesielle. Grunnen er at man bokstavelig talt går på vannet, eller rett over vannet. Det var spennende, og selv om man ikke snakket om et fall på mange meter, visste jeg at vannet var kaldt og veldig dypt. Jeg har en mistanke om at jeg gikk med et salig smil om munnen, og med fare for å høres blasfemisk ut, kunne jeg ikke la være å tenke tanken om at det var meg og Jesus… Det føltes i hvert fall litt sånn ut. Men la meg ta det fra starten av…

Roadtrip nedover mot Sokndal, en helt vanlig mandag, klokken 20.45… Det var ulikt meg, som vanligvis går og legger meg på den tiden….

Vi rigget oss til på parkeringsplassen hvor turen starter fra. Her blåste en iskald vind, det var seint og det var ingen tegn til liv noe sted.

Skiltet som hang på porten videre innover, sa vel det meste.

Det var et spontant øyeblikk, en melding fra en venninne med bobil. Jeg trengte ikke mange minuttene for å svare, selv om det medførte noen endringer i vanene. Og det kan man ha godt av, ellers blir man jo gammel og satt. Jeg var spent på en tur med friheten på fire hjul, vant som jeg er med telt og enkle forhold. Med bobil har man alt i ett; kjøkken, stue, soverom og toalett, uten at man trenger å være overopptatt med hva yr.no mener om det kommende været. Man bare kjører avsted, til man finner et trivelig sted å parkere for natten. Vi kjørte helt til parkeringsplassen på Løtoft, den var stor, tom og gratis. Det ble en enkel kveldsmat i bilen, tannpuss utforbi og vi fant soveposene, for å være klar til en tidlig start neste morgen.

All inclusive med egen bobil…. Min venninne har sammen med mannen bygd om en kassebil, til bobil. Jeg var meget imponert over utallige finurlige løsninger og begynte straks å planlegge hvordan jeg kunne forvandle Toyotaen til et hjem på hjul.

Det ble krise neste morgen da vi ikke hadde lighter eller fyrstikker til å få fyr på kokeapparatet. Praktisk med bil og på Kiwi i Hauge i Dalane var det lighter. Her var det dessuten sol og vindstille, derfor ble frokosten spist på parkeringsplassen til Sogndalsstrand.

Da var vi, noe senere enn planlagt, klar for å starte turen. Det var nydelig vær, men en iskald vind sveipa inn over vannet og opp dalen.

Det var på 1960-tallet det ble laget sti langs vannet, fra Løtoft og inn til Omdal. Her er fjellveggene stupbratte, så man har nok enten måttet gå over eller rundt fjellet, fra gammelt av. På Omdal ligger skolehuset, men det var neppe derfor det ble laget sti langs vannet, skolen ble nemlig nedlagt på 1950-tallet. Men man trengte kanskje en snarvei inn til Elgjestraum, hvor det tidligere lå en gård, nå fritidsbolig. Uansett, en driftig kar, Karl Omdal, boret hull i fjellveggen og satte inn lange jernstenger med en meters mellomrom. Det er netting under og på utsiden, men man går med lange skritt fra stang til stang. Derfor er det nok ikke turen for de med hund, korte bein eller dårlig balanse, men man kan gå en annen vei inn til Elgstrøm, eller gå turen som en runde. Det gjorde vi.

Med staver i en hånd og et godt grep i gjerde, kom jeg meg over.

Ved det gamle skolehuset deler stien seg og man kan enten fortsette langs vannet eller gå over fjellet. Begge løypene er merket, så vi fortsatte langs vannet.

Vi gikk på «skyggesiden» og i vind, men det var kupert nok terreng til at vi holdt varmen.

Vi undret oss litt over plasseringen av toalettet, men satte pris på tanken.

Det finnes noen steder hvor man virkelig føler seg velkommen og dette er et av de. Her er ingen «ADGANG FORBUDT» eller «PRIVAT» skilt å se og stien er tilrettelagt på en sånn måte at man føler seg ivaretatt og inkludert. Det er satt ut benker og på bratte steder håndtak, det er informasjonsskriv og satt opp broer. Kanskje det er fordi det ikke er et stort rush av turister og turgåere som tråkker denne rundturen, det synes jeg i så fall er skikkelig trist. For maken til naturopplevelse, spekket av kulturminner og historie. Turen er variert, med mange vakre steder å stoppe for å nyte naturen eller matpakken. Man kan bade og telte, eller plukke blåbær, selv om det var for tidlig på året til at de var modne nå. Nå var tiden inne for å vasse i hvitveis og nyutsprunget bjørk.

Da vi nærmet oss Elgjestraum, trodde vi stien sluttet. Men det er mulig å gå på steinene rundt berget og komme inn på stien som kommer over fjellet.

Da er vi fremme ved Elgjestraum og i bakgrunnen sees den gamle broen. Her ble det kaffe og vafler, samt en god pause før vi gikk videre.

Eljestraumen bru ble bygget på slutten av 1800-tallet og er omtrent 40 meter lang. Over broen gikk den gamle drifteveien til Sokndal og det er flere broer videre innover.

Det gikk bratt oppover på den gamle drifteveien, gjennom vakker skog.

Det var en usedvanlig flott vårdag, men som tidligere nevnt var vinden iskald. Jeg hadde ikke pakket badetøy, men det var flere fine steder å stoppe. Fra Eljestraumen har man flere muligheter til rundtur, man kan gå tilbake over Grasbergheia eller rundt med Hølen. Vi valgte Hølen runden og brukte omtrent 3,5 timer på det. Turen kan gås over heia eller man går rundt, som vi gjorde. Dersom du er en av dem som gjerne vil vite hvor mange kilometer vi gikk, så vet jeg dessverre ikke det. Men det ble flere broer, husmannsplasser, en hoggorm og en fantastisk skog, så da spiller ikke avstand noe rolle. Vi sa det mange ganger: «Dette er den fineste turen vi noensinne har gått» og jernstengene gjorde den til den mest spesielle. Så dersom du alltid har drømt om å gå på vannet, vet du hvor du skal dra. God tur….

Stien gikk langs Vassenden, nedover mot Hølen.

Har du sett, det var til og med satt ut stoler hvor vi kunne spise lunsjen vår!!! Snakk om velkomst…

Dette var den gamle Hølen bro, tror jeg. Enten det eller så var det den nye….

Det var et prakteksemplar av en hoggorm jeg holdt på å trø på… Heldigvis var den reddere meg, enn jeg den…

Siste innspurt var langdryg, da gikk vi på asfalt oppover hovedveien til Løtoft parkering. Hadde man hatt to biler, ville det vært lurt med en bil der hvor stien kom ut av skogen. Men det var fint vær og fortsatt kjekt å gå… Dessuten hadde vi bare en bil…

Vi kjørte hjem etter turen og med bobil trenger man ikke gå på kafe, eller kjøpe dyr kaffe på bensinstasjon. For å sitere hun med bobil: «Me e ikje pengedumme…»

Som tre hodeløse høns rundt hoggestabben…

Det er et kjent fakta at dersom man hogge hodet av en høne, så kan reflekser i musklene få den til å løpe og flakse rundt en god stund etterpå. Det sies til og med at det var en kylling som overlevde i 2 år uten hode, som het Mike. Men jeg er usikker på om jeg tror på akkurat det, siden det var i USA, hvor de er kjent for å legge på litt. Uansett så har det visstnok noe med hvor man kapper, men det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om. Uttrykket «å flakse rundt som hodeløse høns» beskriver turen man tar, når man ikke vet helt hvor man skal eller hvordan man skal komme dit. Når man går litt hit og litt dit, snur og går tilbake og opp og ned mange ganger. Og allikevel ikke kommer frem…

Olandsbu er en av Norges sørligst innenlands turistforeningshytte og turen inn dit er ikke særlig krevende. Men legg på tung sekk og slak oppoverbakke i 1,5 kilometer, så var det langt nok.

Det ble drikkepause i bekken og gutta følte seg som ekte villmarkinger.

Hytten har 4 sengeplasser og må bookes i forkant på nettet. Her er ikke strøm eller innlagt vann, men det er brønn og utedo. Det er mobildekning, men ikke bra nok til å dekke behovet til han som hadde mobil med seg og ville på TikTok.

Jeg har i mange år hatt en drøm om å se tiurleik. Eller orrhane, uten at jeg er helt sikker på hva som er forskjellen. Om våren samles nemlig hann-fuglene seg på spesielle steder, hvor de slåss om damenes oppmerksomhet. Det er om å gjøre å sprade mest mulig, for ofte velger damene den samme hannen, som da kan ende opp med å ha opptil 20 røyer rundt seg, før han begynner å pare seg. Litt usikker på hva som skjer med de som ikke blir valgt ut, men det var jo det jeg ville finne ut med å dra på tiur-safari.

Tiurleik holdes oftest i gammelskog og fuglene vender som regel tilbake år etter år. Helst i furu eller gran, nær myrer oppå tørre koller. Så jeg visste at området rundt hytta var perfekt, fra et tidligere besøk.

Det er også annet spennende å oppleve rundt hytta og guttene var kjapt av gårde for å undersøke bjørnehiet. Det har nok ikke bodd bjørn der de siste 100 årene, men det vet man jo ikke…

Det var stor jubel da jeg inviterte med han på 10, samt min nevø, som også er 10 år, på tiurjakt. Jeg burde nok ha ordlagt meg annerledes, for ordet jakt utløste en egen glød i øynene deres, samt mange spørsmål. Hva skulle vi skyte med eller skulle vi drepe med kniv? Er fuglene farlige og skulle vi spise dem? Jeg måtte forklare i detalj at ikke har jeg jakt lisens, ikke har jeg våpen, ikke KAN jeg skyte og dessuten er det ulovlig utenom jaktsesongen. Det ble to smålig skuffa gutter, men da jeg sa at vi skulle spionere på fuglene, tentes lyset igjen. Spionering er kult og vi utstyrte oss med kikkert, hodelykt og gode sko.

Frokost må man ha, om det er tidlig.. Noen hadde spicy nudler, mens jeg holdt meg til kaffe. Den siste lå fremdeles i senga, men vi hørte mobilen var våken.

Jeg forklarte at vi måtte opp tidlig, fordi tiurene er oppe tidlig. Bare det var spennende, men jammen sleit de da klokken var 04.30.. Men spenningen steig, da vi hørte kneppelyder utenfor. Det var skikkelig livlig og vi forsøkte å høre hvor lydene kom fra. Snart listet vi oss av gårde, guttene bevæpnet med kniv og mine gåstaver. Fuglene er store og vi så for oss at de kunne bli aggressive, dersom de ble forstyrret i kjærleiks spillet. Vi smøg oss stille gjennom tørr lyng og enda tørrere kvister, mens vi hvisket til hverandre. Det var langt i fra lydløst, så da vi nærmet oss lydene, ble det helt stille. Men da begynte lydene på andre siden av hytta og vi sneik oss i den retningen.

En speidet og han andre stod klar til å forsvare seg, dersom vi ble angrepet.

Det var en kald og vindfull morgen, men vi holdt varmen med å gå hit og dit. Det kneppet og klukket i alle retninger, men så snart vi nærmet oss, ble det stille.

Det var en grense for hvor lenge guttene syntes det var spennende og motløse gav de opp. Da var det mer spennende med dissa ut forbi hytta.

Det ble en lang lørdag, siden vi hadde stått tidlig opp. Men det var nok å finne på rundt hytta og vi gikk tur, spilte kort og utforsket området. Jeg lovet dyrt og hellig at de ikke trengte å stå opp tidlig neste morgen, da skulle vi IKKE på fuglejakt. Men er det ikke typisk, da vi våknet neste morgen var det livlig ut forbi. Vi kunne faktisk ligge i senga og høre god-lydene. Jeg var nesten overbevist at tiuren stod på tunet og bare ventet på oss. Selvfølgelig gjorde den ikke det… Vi kledde oss så raskt som mulig og listet oss ut, uten frokost. Ute var sol, varmt og vindstille, men ingen tiur. Eller andre store fugler…. Akkurat det samme skjedde i dag, vi listet og smøg oss gjennom skogen. Det var livlig helt til vi nærmet oss, da ble det stille, før de startet opp bak en annen kolle. De lurte oss trill rundt…

Relativt motløse gikk vi på kryss og tvers, opp og ned, rundt hytta.

Fersk fugledritt, på stien mot bjørnehiet. Jeg følte nesten de lo av oss…

Det var ikke det verste stedet å ha morgenkaffe, jeg satt «på post» og speidet eter luringene.

Vi så aldri en tiur eller annen stor fugl hele helgen og jeg har innsett at vi gjorde alt feil. Disse fuglene kan man ikke snike seg innpå, de har nemlig ufattelig godt syn og god hørsel. Man må lage et kamuflasje sted hvor man vet de er, og sitte der i skjul. Orange klær og svære støvler gjorde nok at vi kunne sees og høres på mils avstand… Og selv om det hørtes ut som om fuglene var utforbi, kan det faktisk være at de var langt vekke. Lyden bærer godt og fuglene er veldig skye. Men jeg har slett ikke gitt opp håpet om å oppleve tiurleik, jeg må bare ha en bedre plan. Og slutte med å oppføre meg som en hodeløs høne, som ikke vet hvor jeg skal. Så neste vår, blir det Olandsbu igjen, tenker jeg. Da skal jeg være forberedt, i kamuflasje klær og med selvbygd spionhus, samt hode på rett sted.

Turen var allikevel veldig kjekk og vi var ikke så veldig skuffet over mangel på tiur. Tross alt, vi hørte dem, selv om vi ikke så dem…

Det lå mye snø på skogsveien inn til parkeringen og på veien opp, kjørte vi oss fast. Guttene greide å dytte bilen løs og heldigvis hadde jeg fortsatt vinterdekk på. Det gikk lettere nedover, jeg gasset på så snøen skvatt.

Vi fikk sett noen ville dyr, selv om det ikke var de vi kom for å se…

Sør-Karmøy på to hjul.

Det finnes noen steder som bare er skapt for sykling og blant disse, er Karmøy noe for seg selv. Grunnen er enkel: det er flatt, korte avstander mellom severdighetene og godt tilrettelagt med skilting og sykkelstier. Dessuten blåser det lite, i hvert fall var det lite vind da jeg besøkte området. Det er laget et eget sykkelkart som du kan finne på nettet, her finner du avstand i kilometer og oversikt over hva du kan oppleve underveis. Karmøy har to merkede løyper; Skudeneshavn runden og Karmøy runden i North Sea Cycle Route. Jeg hadde planlagt å sykle begge to, det er liksom ikke grenser for hvor mye man kan rekke over med el-sykkel. Den gang ei..

For en havutsikt.. Det ble noen fantastiske solnedganger i godstolen utenfor teltet.

Det var flere steder på campingplassen hvor man kunne rigge seg til for å se solen stå opp eller gå ned. Jeg satt mest ved teltet, finaste plassen.

Jeg valgte å gjøre det enkelt og tok inn på Sandhåland campingplass. Her må jeg virkelig si at det de skrøt av på hjemmesidene, stemte godt. Det var et fantastisk sted, med «panoramautsikt til himmel og hav og naturen tett på». Jeg satte opp teltet, med utsikt til beitende sauer og hvor jeg kunne se ned på de få bo-bilene som stod parkert. Det var så tidlig i sesongen at jeg fikk rabatt og gode turtips av de ansatte. Campingen hadde alt som jeg trengte; strøm, rene toaletter og ikke minst gratis dusj. Glad og fornøyd pakket jeg sykkelen og dro ut på tur…

Det var kort vei å sykle fra campingplassen til de fantastiske strendene Sandvesanden og Mjølhussanden. Jeg kom samtidig med en skoleklasse som også var på sykkeltur. De badet og lekte, så det ble rene sommerstemningen.

Jeg innrømmer gjerne at jeg var imponert, utskjemt som jeg er med Jær-strendene.

Jeg ruslet over til Mjølhusstranden og tok meg et bad i ensom majestet. Det var varmere her enn sist jeg badet i sjøen hjemme og det undret jeg meg over.

Vakre strender ligger på rekke og rad innover mot Skudeneshavn, men det er mye annet å se. Jeg siktet meg inn på en annen severdighet, nemlig Syreneset fort, som er et tysk kystfort fra andre verdenskrig. Det skulle være en flott tursti ut til fortet, men den fant jeg bare ikke, selv om jeg syklet frem og tilbake mange ganger. Sikkert lavt blodsukker, tenkte jeg, og syklet innover mot Skudeneshavn for å finne noe mat. Det var lite trafikk på veiene og da jeg nærmet meg byen, var det flott sykkelsti. Jeg har besøkt Skudeneshavn flere ganger tidligere, men det var såpass lenge siden at jeg følte meg som en bortkommen turist.

Gamlebyen består av 125 hus og sjøhus fra tidlig 1800 tallet og er et vernet kulturmiljø. Her er trange gater og smale smug, perfekt for sykkel.

Visste du at Verdens minste kafe (den heter faktisk det…) ligger i Skudeneshavn? I byens gamle bakeri, strategisk plassert i Søragadå 23, kan man meske seg med mye godt. Jeg nøt maten ute i bakgården og det smakte fantastisk.

På vei opp til byparken passert jeg «Damå i parken». Hun speidet mot havet, kanskje så hun etter seilskuten hun pleide å henge på. Gallionsfiguren er oppkalt etter den romerske gudinnen Concordia og ble kjøpt på skipshoggeri i Stavanger og hengt opp i 1921. Det syntes jeg var passende i en seilskuteby..

Byparken var en skikkelig oase, med stier gjennom skog og store skyggefulle plener. Jeg fant aldri den berømte månesteinen, som kom med isen for 800 millioner år siden, men det var mye annet fint å se på.

Fra utkikkspunktet fikk jeg en flott oversikt over havnen og byen.

Skudeneshavn har flere ganger blitt kåret til hele Norges sommerby og det forstår jeg godt. Her må det være en drøm å rusle rundt i sommerklær, spise en is og beundre de koselige smågatene med alle sine detaljer. Nå var mye stengt, siden det tross alt var utenfor sesong. Men jeg fikk allikevel sommerfølelsen, kanskje fordi solen skein fra skyfri himmel og jeg kunne sykle uten jakke og med bare ermer. Menneskene jeg traff var utrolig hyggelige, de hadde liksom sol i blikket og varme i stemmen. Hun ene jeg kom i snakk med, bodde ute ved Syreneset og snart var jeg på sykkelen igjen. Denne gangen med håndtegnet kart og en grundig beskrivelse av hvor turen gikk fra.

Endelig kom jeg meg ut på Syreneset og det stemte at turstien var en flott opplevelse.

Selve fortet ble jeg fort ferdig med, det var betong, stein og dårlige vibber over det meste. Men havutsikten var formidabel, så her har nok tyskerne tenkt BELIGGENHET, BELIGGENHET og BELIGGENHET.

Man får matlyst av å sykle tur og her skal du få et skikkelig gourmetmåltid, som er enkelt og veldig godt. Stek noen bratwurst, skjær opp en halv løk. Serveres i brød eller lompe, med mye sennep og og god drikke til. Bon appetitt…

Etter en god natt søvn i teltet, pakket jeg niste og badetøy. Nå var jeg klar for langtur og hadde en ide om hvor jeg skulle sykle. Men så glemte jeg kartet og det var slett ikke noen krise. Det er liksom ikke så mange steder man kan sykle seg vill på Karmøy, det er en vei rundt det hele og en vei som går over øya. Dermed holdt jeg stø kurs nordover. Det varte ikke lenge før jeg kunne rulle ned til Ferkingstad havn og videre ut til Fishermens Memorial. Minnesmerket er over fiskere fra Karmøy som er omkommet i amerikanske farvann. Det er få steder i Norge, hvor så mange har pendlet til USA for å jobbe i fiskeindustrien, som vest-Karmøy. Alt jeg ikke vet… Dessuten fikk jeg høre om kong Ferking, som levde og regjerte her på 600-tallet. Han hadde hatt en svær kongsborg hvor det nå lå en sauemark, men av borgen var det ingenting å se.

Haven i Ferkingstad er ikke særlig stor og det var ikke et menneske å se da jeg var der. Annet enn båter, sjøhus, hav og blå himmel.

Det var ikke så mye som en stein igjen å se av den gedigne borgen kong Ferking hadde ute på marken her. Visstnok var salene hans så store at at 5-600 menn kunne danse der samtidig og kongen elsket alt av gull. Det skal være en nedgravd gullkalv et eller annet sted i området, men jeg hadde ingenting å grave med, så det var ikke aktuelt.

Minnesmerket består av et klokketårn og et steinkors, samt en plate med alle navnene. Jeg parkerte sykkelen her og gikk videre på kulturstien for å finne spor etter båtnaustene på Hop og slaget på Stavasletta, men det greide jeg ikke.

Å lete etter noe, når man egentlig ikke vet hva man leter etter, var ganske meningsløst. Ikke så jeg noe som kunne se gammelt og berømt ut mellom steinene…

Etter Ferkingstad var jeg klar for lunsj og det var flere flotte steder å velge mellom. Men jeg hadde vært på Åkrasanden før og visste at vakrere sted finnes knapt. Her ligger 7-8 strender på rekke og rad, knyttet sammen med sti. Det ble en lang pause i solen og egentlig kunne jeg tenkt meg å bare bli på stranden. Den er tross alt kåret til Norges vakreste strand mange ganger, kanskje Europas, eller verdens vakreste. Sånn lå jeg der og tenkte på… Latskapen seig over meg, men det var så mye annet jeg ville se. Burmaveien, for eksempel. Det er navnet på grusveien som går tvers over Karmøy og som kanskje er mest kjent for å være en av Norges mest hjemsøkte veier. Det hadde jeg ikke fått med meg da jeg kikket på kartet, men jeg undret meg over navnet. Veien ble bygget under 2 verdenskrig og det går utallige vandrehistorier om døde soldater, hodeløse Gro, biler som ikke vil kjøre og en gammel sjømann som ses i mørket.

Det var godt i solstolen på Åkrasanden og jeg lot meg underholde av italienske turister som hadde fotosession på stranden.

Det ligger et kystmusem i Åkrehamn, men det var stengt. Jeg kikket inn vinduene og det er nok verd et besøk. En annen gang…

Grusveien er omtrent 9 kilometer lang og her var ikke mye trafikk. Naturen varierer mellom tett skog og lyngheier, samt flere flotte vann.

Det er verken lov til å bade eller padle i vannene, ei heller telte for nær. Grunnen er at det er drikkevann og selv om jeg var klar for en dukkert, respekterte jeg det.

Jeg traff ingen andre langs Burmaveien enn disse to, så neste gang må jeg nok sykle om natten, hvis jeg skal oppleve noe spennende.

Jeg drøyde badet til jeg kom til Skudeneshavn og leide Bade Olena Bybad. For 100,- fikk jeg hele badstuen og gjestehavnen å meske meg i. Det ble en fantastisk opplevelse, hvor jeg vekslet mellom hete og kulde.

Neste dags sykkeltur gikk fra Kopervik, den største byen på Karmøy og til Avaldsnes, det mest berømte stedet på Karmøy. Her finnes også en fin runde å sykle, men jeg syklet kun opp og ned samme vei. Det var fantastisk å komme tilbake til Avaldsnes, særlig fordi jeg kom inn i kirken. Det skulle være bryllup og dåp, og da døren stod åpen, smatt jeg inn. Med stjerner i blikket, avsluttet jeg Karmøybesøket med en tur innom en god venninne. Jeg hadde fremdeles mye igjen jeg hadde lyst til å oppleve på Karmøy, men det får bli til neste gang. Så dersom du bare skal sykle EN tur i år, og vil sommerfølelse og vind i håret, anbefaler jeg to hjul på Karmøy.

Karmøy er småveier og mye bondeland. Det liker jeg godt…

Det var stort å komme inn i Olavskirken fra 1250. Kirken ble vigslet til Olav den hellige og var et viktig stoppested for pilegrimer på vei til Nidaros.

Vinterferie på Haukeliseter.

Det er jammen ikke ofte jeg drar av sted for å ha ordentlig vinterferie, det har liksom vært forbeholdt de med små barn og lærere. Og jeg har, og er ingen av delene.. Derfor var det ekstra kjekt at min lang frihelg fra jobb, klaffet med starten på vinterferien her i Rogaland. Da øynet jeg sjansen til å invitere med barnebarnet, som er den perfekte turkameraten. Han var ikke vanskelig å be, alt som innebærer hytte, snø og barnevennlig kosthold er som regel stor stas. Dermed pakket jeg som om vi skulle krysse Grønland og var tidlig ute med å bestille et rom på Haukeliseter. Så var det bare å glede seg….

Det KUNNE vært min bil, samme biltype, modell og farge… Bare 20 år nyere og luksusvarianten. Med ryggekamera, automatgir og varme i setene var det ikke rart han på 10 spurte om vi bare kunne beholde den….

Det kjekkeste med ferjeturen, var at det er en fin anledning til å strekke på beina. Båtturen mellom Hjelmelandsvågen og Nesvik er ikke lang og ferjene går ofte.

Det startet ikke så bra, kvelden før vi skulle dra, brøt bilen min sammen. Det var umulig å kjøre fortere enn 60 km/t, da ristet alt og det kom røyk fra bremsene. Selv jeg, med 0 peiling på bil, forstod at jeg ikke kunne dra til fjells i det gamle vraket av en Toyota. Selv om det ER en Toyota… Løsningen ble å leie bil, jeg VILLE til Haukeliseter. Han på 10 var kommet og klar, sekkene stod pakket og mat var handlet inn. Dessuten måtte jeg ha betalt for rommet, dersom jeg avbestilte, så det var ikke et alternativ. Av alle ting fikk jeg leid en sølvgrå Toyota Corolla, temmelig lik min, og tidlig fredag morgen, dro vi av sted.

Veien gjennom Ryfylke er en Nasjonal Turistvei, noe som betyr at man kjører gjennom et landskap med unik naturopplevelser. Det ble noen stopp langs veien for å beundre fjell og fjord.

Det var frisk vind og strålende sol da vi kom frem og fikk sjekket inn.

Rommet var et såkalt selvstellsrom, det vil si at det hadde en køyeseng, to kokeplater og et lite kjøleskap. Do og dusj var lenger nede i gangen.

Haukeliseter Fjellstue er DNT sin største og mest besøkte turisthytte. Her finnes 174 sengeplasser i alle kategorier, fra sovesal til hotellstandard. Man kan spise godt i restauranten, eller gjøre som oss, ordne maten selv. Det som avgjør er lommeboken din, det sier seg selv at full pensjon koster flesk. Jeg har besøkt hytten både vinter og sommer, og synes det er et fantastisk sted under alle årstider. Her er flott natur, hytten er åpen hele året og det er kjørevei helt til døren. Det finnes utallige aktiviteter, det er badstue og stamp, samt eget bakeri. Her kan man gå på kurs i alt fra yoga til kiting, delta på singeltreff eller ta av sted på tur helt alene. Rene drømmeplassen altså…

Fra Haukeliseter kan man dra i alle retninger. Da er det greit å vite hvor langt det er dit…

Det har ligget overnattingssted langs veien over Haukelifjell, siden det kom vei på midten av 1800- tallet. Anlegget ble solgt til Stavanger Turistforening i 1963 og det er lett å forstå hvorfor hytten er så populær.

Det er garantert snø på vinteren, her er man tross alt 1000 meter over havet. Som han på 10 sa: «Eg har ALDRI sett så mye snø någen gang»…

Man kan ikke besøke Haukeliseter fjellstue og ikke kjøpe noe fra hyttens eget bakeri. Jeg handlet et fantastisk godt rugbrød, samt hver vår bolle. Det var et helt måltid i den marsipanbollen…

Det fine med Haukeliseter som skidestinasjon, synes jeg, er at det er flatt og fint på nedsiden. Her ligger nemlig Ståvatnet, som på vinteren er dekket av snø og is. Det er et drømmested for snøkiting og flaten er ofte full av fargerike skjermer. Det blåser ofte godt over vidden, noe som er en forutsetning for fart og spenning. Men vi var ikke her for å kite, vi skulle gå på ski. Det er flere kvistede løyper som starter ved hytten og jeg hadde valgt ut Kjelaløypen, en 9 kilometer lang og barnevennlig løype. Den er fin for oss som kan telle på en hånd, hvor mange ganger man har ski på beina i året.

Det var en som hadde virkelig lyst til å prøve kiting, men måtte nøye seg med å se på.

Lørdag morgen fikk vi ski på beina rett etter frokost og tok avsted i finværet.

På andre side av vannet, kom første matpause. Det kan ha noe med at han på 10 hadde lært å grave benk/sitteplass og ville prøve det ut.

Det jeg ikke hadde tatt med i beregningen da vi dro ut, var vinden. Det blåste kvast. Men vi hadde medvind i starten, noe som gav motvind på slutten. Det ble tøft for han på 10, som slet med å gå fremover, fordi han blåste bakover. Det hjalp ikke på underveis heller, vinden blåste nysnø over sporene. Det gjorde at de smørefrie plastplankene vi gikk på, fikk dårlig tak. Det ble mange og lange pauser, dessuten klappet han alt av hunder vi traff på veien. Det var mindre folk ute på ski enn jeg hadde trodd, noe som KAN ha vært på grunn av vinden. For ellers var været perfekt og fant man ly for vinden, var det rene påskestemningen. Jeg smurte på solkrem og serverte Kvikk Lunsj og kakao.

Det var jammen ikke rat han ble sliten, han gikk alle omveiene han fant, for å renne ned hver bakke..

Det gikk seint med ham på slutten, men da hadde vi vært ute hele dagen.

Men endelig kunne vi se hyttene og og kom oss i mål.

Jeg fikk bare en skitur, men det var helt greit. Han på 10 blånektet flere turer, han var travelt opptatt med å spa snø sammen med andre barn. Dessuten var det en kjekk tv-stue og klatrevegg (som han mente var for babyer og ikke store gutter) Så han hygget seg veldig og det gjorde jeg også. Haukeliseter er et fint sted å finne roen, for her er avslappet atmosfære og man treffer garantert hyggelige mennesker. Jeg hadde tatt med en bok og det ble mange rusleturer rundt på området. Dessuten måtte jeg passe på at han på 10 ikke falt ned fra hyttetaket, han fikk nemlig lov av de ansatte til å spa snø fra taket. Det var stas…Så dersom vinterferie måles i mengde snø, må det vel kunne sies å ha vært en vellykket tur!!

Et godt tips til enkel hytte mat, er en pose pannekaker fra Toro og en pakke smårettbacon. Stek bacon først, så pannekaker og dryss en skje bacon over hver. Enkelt og veldig, veldig godt.

Men det kjekkeste av alt, var når han fikk grave snøhule eller spa snø fra takene.

Det er mye liv og røre rundt på området, så det er lurt å bestille overnatting og måltider i forkant. Særlig i helger og ferier…

Jeg satt mye utenfor hytta og nøt naturen. Her er vakkert…

Tour de Dovre eller Dovre rundt på el-sykkel.

Først må jeg få lov til å komme med det eneste negative jeg har å si om denne turen, den har et helt latterlig navn!! Hvem kom på å kalle en rundtur i Norges indrefilet av vakker og kulturhistorisk område, for Tour de Dovre? Å gi assosiasjoner til et sykkelløp i Frankrike, som er mest kjent for svette mannelår i glinsende tights, stupbratte oppoverbakker og bloddoping, er en vits… Sånn, da er jeg ferdig med den saken, selv om jeg fremdeles kan gremmes innvendig. Men stort vakrere sykkeltur er ikke mulig å trø her til lands og her får du oppskriften, samt noen tips lært på den harde måten..

Når 3 voksne damer skal på tur, skjer det standsmessig. Vi overnattet på fint hotell i Voss, både på turen opp og turen ned. Det er langt å kjøre fra Stavanger til Dombås, hvor vi startet turen vår.

Det var høst i lufta da vi parkerte ved Trolltun hotell og hytter, like utenfor sentrum.

Så var vi i gang…. Vi gikk endel i oppoverbakkene, for å spare strøm.

Jeg hadde lenge hatt lyst til å sykle denne turen og var glad da anledningen bød seg. Den krever litt planlegging og bestilling av hytter, dersom man ikke tar med telt og satser på å være selvforsynt. Jeg skulle sykle med to venninner og det var såpass seint på høsten, at telt var uaktuelt. I stedet skulle vi meske oss på turisthytter, var planen. Det er mulig å bestille ferdiglagde pakker, som inkluderer el-sykkel, mat og overnatting. Vi vurderte det først, men siden to av oss ville ha med egen sykkel, ordnet vi det praktiske selv. Det vil si; hun av oss som er mest strukturert og flink til å planlegge, og det var ikke meg…

Løypa er godt merket og ligger også på ut.no. Noen steder følger den ruta til Pilegrimsleden, som går mellom Oslo og Nidaros.

Man sykler mest på grusvei og noe på asfalt. Løypa er lagt utenom trafikkert vei, så godt det lar seg gjøre.

Det var skikkelig høst her oppe i høyden og været fulgte opp, med regn og vind.

Vi hadde planlagt å sykle turen over 4 dager, med 3 overnattinger. Det ville gi masser av tid til å nyte høyfjellet, man skal tross alt gjennom 3 nasjonalparker; både Dovrefjell-Sunndalsfjella, Rondane og Dovre. Man kan bruke lengre tid på de ca. 13 milene og det er helt sikkert de som sykler raskere. Men vi var her for å nyte og hadde fylt opp sykkelveskene med vin og mye knask. Så syklene var tungt lastet og vi var mest bekymret for om vi hadde nok strøm på batteriene til å komme oss mellom hyttene. Det skulle vise seg å bli en utfordring…. Å sykle på el-sykkel er ikke som å kjøre moped, man må faktisk trø. Og det er mye som tapper batteriet, som underlag (våte grusveier gjør at sykkelen triller dårligere og bruker mer kraft) tungt lastet, oppoverbakker og motvind.

Det var mange vakre steder vi syklet forbi, men været gjorde at det ble få stopp.

Vi var ganske så kalde og våte da vi endelig kunne se Hjerkinn Fjellstue foran oss. Her hadde vi bestilt overnatting og var spent på maten.

Etter en staslig buffet i spisestua, var det nok av steder å finne roen. På Hjerkinn har det vært overnattingsted i 1200 år og det var en fantastisk atmosfære.

Vi startet litt seint på dagen, det var tross alt ikke mer 3 mil mellom Dombås og Hjerkinn. Stigningen var 316 høydemeter og det er slett ikke mye, fant vi ut. Dessuten kom de tyngste motbakkene i starten av etappen og da var vi uthvilte og med fullastet batteri. Et lite tips: 30 kilometer høres kanskje lite ut på el-sykkel, men legg til bagasje og motvind, så begynner det å bli tungt. Ta deg noen lange og tunge treningsturer i forkant og ikke undervurdere turen…. Dersom du bestiller en ferdig pakketur, frakter de bagasjen for deg mellom hyttene, noe som hjelper veldig godt på. Men vi tråkket tungt lastet og var godt fornøyd med første dag…

Etter en god natts søvn og en enda bedre frokost, var det å laste opp syklene og komme oss ut i regnværet.

Vi ble rådet av de lokale å sykle på riksveien og unngå turen gjennom Kvitdalen. Det er en kortere tur, men vi var jo kommet for å oppleve mest mulig vakker natur, så vi tok den lange turen på grusvei.

Naturen var frodig, selv om det gikk mot høst. Vi syklet fra 12-15 september, som var litt seint på året, siden flere at turisthyttene var stengt for sesongen.

Jeg forstod bedre hvorfor vi var rådet til å ta riksveien underveis. Flere steder var det en våt og gjørmete sti opp bratte bakker, hvor det var helt umulig å sykle en tung el-sykkel opp. Hjulene bare spant, så det ble mye gåing og felles dytting….

Det var til tider endel sau i veien, men det må man nesten forvente i et gammelt stølsområde, hvor det er blitt drevet seterdrift i mange hundre år.

Dag to ble en mer krevende dag, litt på grunn av været og omlegging i planene. Vi hadde tenkt å sykle seterveien fra Hjerkinn via Kvitdalen til Grimsdalshytta, for å overnatte i den ubetjente delen av anlegget. Dette fordi hovedhytta var stengt for sesongen, noe som selvfølgelig var trist, siden vi alle godt kunne tenkt oss full forpleining etter en dag på sykkel. Men så sjekket vi hytta litt nøyere og den ubetjente hadde ikke strøm. Og det måtte vi ha… Da ble det bestilling av Airbnb i Folldal, hytte MED STRØM, som ville gi en litt kortere etappe enn de 57 kilometerne vi hadde tenkt å sykle. Men allikevel på ruten, så det virket som en god plan…

Vi krysset broer og veier, men det var verken mye trafikk eller andre tegn til liv.

Uansett hvor mye det regnet, klarte jeg ikke la være å stoppe, for å nyte den vakre naturen vi syklet gjennom.

Vi fant et tørt sted i Follo og i gledesrus over å være fremme ble det handlet stort på Jokeren. Gjett om det var nedtur da det viste seg at vi hadde langt igjen og omtrent 7 kilometers omvei ut av Tour de Dovre. Alltid dobbeltsjekk adressen når du bestiller overnatting på Airbnb, det lærte vi da….

Heldigvis var det asfaltert vei og ikke for mye trafikk. Heller ikke for bratte bakker og våte var vi jo allerede, så akkurat regnet var ikke så ille.

Vår lille dukkestue av et Airbnb lå på et vakkert hyttetun. Det er ikke snø på bakken, men reinlav.

Hytta var ikke stor og skikkelig billig. Vi fyrte godt for å få tørke klær og utstyr, samt la batteriene til ladning inne i hytta. Så ble det kos med taco og rødvin….

Neste morgen hadde tåken lette nok til at vi fikk se denne utsikten. Å du hildrende du, no ser eg atter slike fjell og dalar, tenkte jeg…

Vi våknet friske og opplagte neste morgen, og var klar for å sykle ned og starte på turen gjennom Grimsdalen. Jeg var kartleser og hadde funnet en alternativ rute på grusvei, i stedet for asfaltveien vi kom på dagen før. Etter frokost og utvask, samt pakking av sykler, var vi klar igjen, en smule stive og støle blir man jo alltids… Det ble en fantastisk opplevelse og jeg er absolutt enig med de som hevder at det er omveiene og hindringene som beriker livet. Vi syklet på skogsvei gjennom vakker natur, snakket med en stolt jeger som viste oss geviret av storoksen han felte i fjor og bare nøt at det ikke regnet…

Det var ikke bare storoksen han hadde felt, han hadde et helt hus dekket av gevir. For å si som min sønn pleier å si, når han opplever andre kulturer: «Fucking exotic»… Jeg følte meg som en skikkelig byas, dette var villmarksliv for meg.

Men det var naturen som gjorde mest inntrykk, det var ubeskrivelig vakkert.

Siden vi kom en annen vei, fikk vi sykle over gamle Grimsa bru, fra 1870. Både broen og området rundt er flott tilrettelagt for turliv, med gapahuk og mulighet for et bad.

Da var vi endelig klar for høydepunktet på turen, Grimsdalen. Dette er villreinens rike, samt verdens vakreste seterdal (i følge reklamen). Her sykler man med Rondane nasjonalpark på ene siden og Dovre nasjonalpark på den andre. Ikke rart jeg hadde gledet meg som en unge…

Turen gjennom dalen ville bli den lengste dagsetappen og vi planla å stoppe for lunsj på Grimsdalshytta. Der var proviant og mulighet for å sitte inne i varmen. Selv om det ikke regnet, var været ikke helt på vår side. Det sørget en iskald motvind for, og det var skikkelig krevende å trø. Dessuten ligger dalen omtrent 1000 meter over havet, så det var jammen friskt. Området er vernet, men veien er åpen for biltrafikk i sesongen. Det ble en tøff etappe og etter lunsj på hytta, hadde vi enda 3 mil igjen til Dovre sentrum, hvor overnatting var booket. Det ble for mye for den eldste i gjengen, som måtte få hjelp opp den lengste bakken. Heldigvis fikk vi stoppet en bil, som tok med henne og bagasje, mens vi to andre fikk med syklene opp til toppen. Derfra var det bare nedover, helt til Dovre….

Vi var midt i «Nasjonalparkriket» og utsikten mot Rondane var fantastisk. Her ligger 10 topper på over 2000 meter, selv om skyene dekket endel av de.

Det ligger mange setre som fremdeles har full drift og i sesongen kan man både handle, spise og overnatte flere steder.

ENDELIG nærmet vi oss Grimdalshytta, hvor vi stoppet for lunsj.

Jeg kunne absolutt ha tenkt meg en overnatting her, men uten strøm… Jeg lette fortvilet rundt, siden jeg kun hadde 2 streker igjen på batteriet og det var langt igjen.

Det skulle ikke være så mye stigning, men når det blåser kraftig nok, blir det ekstra tungt. Vi måtte til og med trø i nedoverbakke og dalen ledet vinden godt.

Med tre sykler, fordelt på to personer, ble det å gå. Det var en LAAAANG bakke..

Men bakken hadde sine lyspunkt, som da vi møtte et jaktlag som pekte ut hvor villreinflokken var. Endelig fikk jeg bruk for kikkerten jeg drasset på og ja, jeg så dyrene.

Det ble en usedvanlig fin nedoverbakke mot Dovre, mest på grunn av lyset og skyene.

På Toftemo Turiststasjon var det ekte, norsk sikringskost: kjøttkaker og eget øl. Det smakte fortreffelig etter en lang dag og sengene var også makeløst gode.

Den siste etappen fra Dovre til Dombås, kan man velge mellom solsidevegen eller baksidevegen. Begge er like lange, ca 12 kilometer og har noe stigning. Men hva gjør vel det, når det var sol og fint vær, i tillegg til fulladet batteri og kort vei igjen??!! Jeg hadde mange stopp langs veien, det er hele tiden noe spennende å få øye på. Jeg drakk fra Olavskilden, et kjent pilegrimsmål og stoppet ved Dovre kirke, kjent for sine utvendige skiferheller. Er man turist, så er man turist… Det er mye å få med seg langs hele sykkelturen, så jeg anbefaler god tid. Og sykle gjerne i høysesongen, juli og august, da er kanskje været mer stabilt, selv om det kan man aldri garantere her til lands… Uansett er Tour de Dovre en fantastisk opplevelse på sykkelsetet og anbefales til alle i god form.

Ta gjerne avstikker fra løypa, det er flust med opplevelser.

Ja, det finnes moskus i området man sykler gjennom, men vi så heldigvis ingen. Disse hang på veggen i Moskusgrillen på Dombås, hvor jeg mesket meg med en elgburger for å feire en vellykket tur….

Her er et oversiktskart over løypa og du kan sånn sett starte hvor du vil. GOD TUR!

Førjulstur til Eigerøy fyr.

Det finnes mange gode grunner for å legge inn et besøk på en DNT hytte i førjulstiden. Da jeg for ørten år siden ble medlem i Stavanger Turistforening, betydde overnatting på hytte at man først måtte kjøre i X antall timer, for deretter å gå på rødmerket sti i minimum en halv dag. Sånn er det ikke lenger, det har vært en satsing på å åpne kystnære hytter, med kort vei å gå. Perfekt for et kjapt besøk, når året er på sitt mørkeste og været som er meldt er skikkelig dårlig.

Nissebad på Ølberg satte standarden og jeg kjørte direkte sørover etterpå. Med sand mellom tærne og vått hår gikk varmeapparatet i bilen på bånn gass.

Det var blanke isen på parkeringsplassen, så jeg tok med brodder og stavene.

Det er vakkert nede ved sjøen og det ligger noen flotte hytter der.

Eigerøy fyr ligger på Nordre Eigerøy, like utenfor Eigersund. Det ble bygget i 1854 og var Norges første støpejernsfyr. Det er værhardt her ute og man hadde absolutt bruk for noe som kunne lyse opp skipsleia mellom Lista og Kvitsøy. Samtidig ble det bygget fyrvokterbolig, og det er denne som åpnet for overnatting i januar 2022. Her kan man leie et rom eller hele hytta. Skjønt det er jo et stort hus og ikke helt hva jeg forbinder med hytte… Men det er alltid kjekt med litt luksus, hvis ikke kunne jeg jo bare ha tatt teltet med!!

Det er laget grusvei innover, men siste del av turen går på merket sti.

Landskapet er spesielt, med glatte småberg og lyngheier.

Man går gjennom mange porter og jeg er usikker på hvorfor. Det beitet husdyr her, men jeg såg ingen. Øya har et rikt fugleliv, så ta gjerne med kikkert.

Det er mye spennende å se i området rundt fyret. På Eigerøy har det vært bosetting siden mer enn 8500 år og fangst, fiske og jordbruk har vært bra, antar jeg. Det er også endel krigsminner, for de som er interessert i sånt.

Jeg har leid det minste av rommene, med bare en køyeseng. Det passet bra, siden jeg skulle dra alene. Faktisk håpet jeg på en skikkelig vinterstorm, for her ute kan man virkelig oppleve naturkreftene som finnes i havet. Jeg har besøkt fyret mange ganger før, i all slags vær og på ulike årstider. Turen ut til fyret er 4,6 km tur/retur og lettgått. Skjønt sånt er kanskje relativt, siden det kom en flokk unge i 21.00-tiden, som også skulle overnatte. De hadde hatt problemer med å finne frem i mørket, noe som kan skyldes at man ser ikke fyret før ganske seint og det er bratt flere steder, så man bør holde seg på stien.

Det er kort vei fra huset hvor man overnatter og ut til fyret. Hytten har 12 sengeplasser, fordelt på 3 rom. Området rundt er flott til å fiske, bade, padle, plukke skjell og mye annet.

Dette varmer virkelig mitt hjerte… At denne fantastiske plassen er blitt tilgjengelig for oss alle..

Men det trengte ikke jeg å tenke på. Jeg kjørte rett etter Nissebad på Ølberg og hadde en kort stopp på Bryne for å handle de siste julegavene og spise en Biltema-burger. Det smakte fortreffelig og gjorde kjøreturen langs Jærkystens nasjonale turistveg, til en fornøyelse. Jeg gikk ut til fyret i sluddbyger og det var godt å komme i hus. Her er både strøm, vannklosett og dusj, så jeg trengte slett ikke å fyre i vedovnen.

Jeg rigget meg til i «bestestua» og fikk den varm ved hjelp av panelovnen. Det var omtrent som å være tilbake i mine besteforeldres hus og sånt kan man like…

Jeg dro godstolen «attmed glaset» og derfra hadde jeg kremutsikt. Og ikke minst kvalitetstid med meg selv og hjemmelaget kakao likør i glasset…

Hele poenget med å dra på en sånn tur, midt i julestria, er stillheten. Her var det bare vinden og regnet på ruta, som kunne høres. Samt havet… Finnes det noe mer beroligende enn å lytte til bølger som slår mot fjell? Slik de har gjort i ualminnelig tid og vil fortsette å gjøre så lenge verden består.. Det er meget søvndyssende og jeg innrømmer gjerne at tiden i godstolen ble lang… Men hva skal man haste etter alltid?? Her var ingenting jeg MÅTTE gjøre, annet enn å nyte øyeblikket her og nå.

Bok, tøfler, en krakk å hvile beina på, ullpledd og verdens fineste utsikt… Det gode liv kan jammen være enkelt…

Det var nok å se lyset og skyene som hele tiden endret seg. Jeg hadde det varmt, trygt og godt inne i fyrvokterboligen, så det frista ikke engang LITT å gå ut i kulden og regnet.

Jeg tror at det er godt for kropp og sjel, å gjøre ingenting. Da er det best å dra til et sted hvor man ikke trenger å gjøre noe. Ingen ganger sover jeg bedre enn på en DNT hytte, hvor jeg kanskje har brukt dagen på å gjøre minst mulig. Annet enn å lytte til stillheten, tenne noen stearinlys, kose meg med god mat og drikke, lese en bok jeg aldri har tid til å åpne hjemme… Med tid til å lukke øynene for alt jeg kunne og burde gjøre, og istedet bare VÆRE. Så dersom du trenger å la julefreden senke seg, ta en overnatting eller to på en DNT hytte alene eller sammen med noen du er glad i…

Matlagingen var enkel, en rest rømmegrøt fra tidligere i uken, varmet i mikro og servert med fenalår. Erkenorsk mat i erkenorske omgivelser…

Jeg startet dagen med en tur ut til fyret, for å se soloppgangen.

Fyret ble automatisert i 1989 og jeg har sett på lyset hele tiden når det har vært mørkt.

Og der inne ligger fyrvokterboligen, så de hadde egentlig kort vei til jobb. Skjønt det var sikkert mer livsstil enn jobb…

Siste etappe på sykkel langs Kystpilegrimsleia, Selje til Nidaros.

Det var lett å tenke at jeg var halvveis til Nidaros, da Selje var passert. Det var tross alt ikke mer enn 11 nøkkelsteder igjen å besøke. Vel, egentlig så var det bare 10, for jeg hadde bestemt meg for å droppe Veøy. Det var ikke fordi jeg tenkte at det ikke var verd å se, men det var ikke mulig å komme dit med offentlig transport. Eneste alternativ, slik jeg så det, var å leie kajakk og padle 3 kilometer. Med været som var meldt fremover var det ikke aktuelt. Jeg måtte gå noen runder med meg selv, fordi jeg innså at med skikkelig høstvær, var det verken forsvarlig eller særlig kjekt å sykle. Regn er en ting, men kraftig vind og farlige vindkast er noe helt annet. Jeg sjekket bussrute og håpte at de ville ta meg med.

Jeg var ikke særlig høy i hatten, da jeg stod på bussholdeplassen med alt pikk-pakket mitt. Men bussjåførene var stort sett bare hjelpsomme og positive, så det var aldri problem å komme med bussene. Etter hvert ble jeg en kløper på å lempe tung el-sykkel og 3 stk bagasje inn i rommet under bussen.

Herøy kystmuseum ligger på Herøya, som fra gammelt av var den første viktige havnen nord for Stadt. Her var kirkested, tingsted og handel, så øya er full av kulturminner.

Allerede i før-kristen tid var området et populært sted og fra 1100-tallet var det kirkesete. Ifølge sagn skal det ha ligget et kloster her og det var en trygg havn.

Området er godt ivaretatt og det er en sti hvor pilgrimmer kan vandre rundt neset.

Jeg forlot Selje en tidlig morgen og hadde bussen for meg selv. Målet var Herøy gamle kirkested og det ble flere bussbytte, samt en stund på sykkelsetet før jeg kom dit. Solen brøt frem og jeg var imponert over hvor vakkert det var her. Det var folksomt, en ungdomsgjeng som jeg antok var fra en skole, ryddet og stelte stedet. Jeg måtte SKIKKELIG på do, men der var alt låst. Ikke fant jeg stempel heller og lettere fortvilet ringte jeg alle kontaktpersonene i guiden min. Det viste seg at jeg måtte sykle inn til Fosnavåg og stemple på kirkekontoret. Det ble en lang tur, ikke fant jeg do og jeg måtte krysse Herøybroen, som er skikkelig høy og lang. Der tok vinden godt, så i et vindkast blåste jeg rett i autovernet. Her var ingen gangsti, så jeg var heldig at det ikke kom biler akkurat da…

Jeg fikk en varm velkomst i Herøy kyrkje, en arbeidskirke i Fosnavåg. Etter kaffe og tilbud om mat, fikk jeg omvisning av presten.

Ålesund var et nytt bekjentskap for meg og jeg ble veldig begeistret. Det var akkurat som å være i utlandet, med sjarmerende hus og storbypreg.

Jeg hadde ordnet billig overnatting i Ålesund og bodde på et standsmessig Airbnb. Det var gratis lapper til frokost og da kunne jeg leve med at det var et krevende prosjekt å få sykkelen ned i kjelleren, til en stikkontakt, for å lade….

Jeg tok buss fra Fosnavåg til Ålesund, det var nemlig uaktuelt å sykle over Herøybroen en gang til… Det blåste ikke mindre og selv om bussjåføren nektet meg å bli med (han påsto at det ikke var plass til svær el-sykkel under bussen) stoppet det ikke meg. Jeg SKULLE ikke sykle over broen en gang til og overtalte ham ved å vise at sykkelen fikk plass. Resten av turen gikk med på å diskutere ulike sykkelmodeller og fordeler/ulemper med el-sykkel. Det var stas å komme til Ålesund og jeg hadde to nøkkelsteder å besøke her. Dessuten var det en flott by og jeg tenkte for sikkert hundrede gang at jeg burde hatt mye mer tid på hvert sted jeg besøkte. I stedet syklet jeg bånn gass til leiligheten hvor jeg skulle sove, bar inn alle tingene mine, låste fast sykkelen og gikk for å dra til nøkkelsted Giske, som lå på en øy som jeg trodde bare kunne nås gjennom tunnel. Derfor tok jeg bussen ut…

Det fineste med øya Giske, var naturen jeg så fra bussvinduet. Selve Giske kirke så jeg kun fra bussen og det var så iskaldt ute, at jeg orket ikke gå av. Jeg visste på forhånd at det kun ble stemplet i åpningstiden og det var ikke nå. Alt var stengt og buss tilbake gikk over 2 timer senere. Det ble i stedet en LANG busstur….

Etter en god natt søvn, var motivasjonen på topp igjen og jeg fikk en fin sykkeltur ut til Borgund kirke. Her ligger også et middelaldermuseum, men både det og kirken var stengt. Området var vakkert, så jeg syntes allikevel at det var verd turen.

Jeg vurderte å stille meg opp for å dokumentere at «Eg var her», men siden det var ingen til å ta bilde av meg, lot jeg det være….

Etter Ålesund skulle jeg ha dratt til Veøy, men som tidligere nevnt droppet jeg den og dro rett til Kristiansund. Herfra videre med buss til Bruhagen og videre på sykkel til Kvernes. Her hadde jeg avtalt at jeg kunne overnatte i Borgstua, noe jeg gledet meg veldig til. Det ble en fantastisk opplevelse, jeg hadde et svært hus for meg selv. Kvernes er fra gammelt av et møtested langs kysten og rikt på kulturminner fra langt tilbake i tid. Mest kjent er nok allikevel stavkirken, som er den yngste i Norge, bygget på 1600 tallet. Jeg kom frem til fyr i peisen og møtte Ann Kristin, som hadde med mat og hjemmebakst. Dessuten fikk jeg en privat omvisning, både i Borgstua og stavkirken. For meg som har kommet mye til stengte dører, siden jeg er utenfor sesongen, ble det satt stor pris på.

Sånn ser postkassestativ ut, når området er kjent for sin vakre stavkirke… Jeg var meget imponert, sjelden har jeg syklet forbi så mange kunstneriske postkassestativ, som på veien utover mot Kvernes.

Jeg var veldig takknemlig for mottakelsen jeg fikk på Kvernes, særlig kjekt var det å få komme inn i stavkirken. Det var gjort en fantastisk jobb med restaureringen og særlig kjekt var det med egen guide…

Det var skikkelig vått i bakken etter alt regnet som var kommet, men jeg var begynt å bli vant med våte sokker og sko.

Det var et luksusproblem å plutselig ha 4 sorter pålegg å velge mellom… Samt smør, melk og skikkelig kaffe… Og både hjemmebakt brød og boller.. Jeg var blitt vant med enkel servering, siden jeg ikke hadde kjølemuligheter eller plass til særlig på sykkelen.

Det er laget en flott natursti, som går fra kirkeområdet og bort til Gamle Kvernes bygdemuseum. Den var absolutt verd å få med seg, før jeg lastet opp sykkelen og syklet samme vei tilbake for å ta bussen til Kristiansund igjen.

Farvel Borgstuen på Kvernes, jeg kommer gjerne igjen…

Videre fra Kristiansund skulle jeg egentlig ta hurtigbåten, men det ville bety en hel dag med å vente. Derfor studerte jeg kartet og fant ut at det var mulig å sykle, samt ta 2 ferjer ut til Edøy. Været var dessuten ganske bra, så jeg tråkket avsted. Det var en flott dag, hvor jeg fikk endel mil i beina og nøt øde landeveier med lite trafikk. Jeg ble skikkelig svett, særlig da jeg lå godt an til å rekke en ferje, dersom jeg bare trødde på litt… Og det gjorde jeg og rakk akkurat å trille over landgangen, før den ble heiset opp. Det var rart med ferjene, jeg undret meg veldig på hvordan de kunne drives økonomisk sett. Det var kanskje 2-3 biler på og gratis for passasjerer. Ikke at det var mange av de, ofte var det kun meg og sykkelen som kom på, i tillegg til de få bilene. Det var ikke store ferjene og kun med en selvbetjent kafekrok. Jeg syntes jo det var eksotisk og helt fantastisk, men hvordan tjente de penger????

Kristiansund var nok en ny by for meg og jeg var helst overrasket over alle de fine stedene i Norges land jeg aldri har besøkt tidligere.

Uten ferjene stopper utkants Norge… Det tenkte jeg mye på….

Det var perfekte forhold for å sykle, oppholdsvær og lite vind. Dessuten var det perfekte veier å sykle på; lange, slake sletter og langt mellom bilene.

På Smøla blir pilegrimene tatt godt imot. Her var åpen dør, skinnstoler, brusautomat, oppvarmet do, stikkontakt til lading av både mobil og sykkel, STEMPEL og masse informasjon. Man kan se over til Edøy gamle kirke, men skinnstolen var så god å sitte i og jeg så sliten, at jeg ble sittende….

På Edøy hadde jeg tenkt overnatting og både godt tid til å se kirken, Gurisenteret og Kulisteinen. Men det er rart med det, plutselig var jeg bare trett. Så jeg stemplet, booket overnatting på Hitra og tok hurtigbåten videre. Det var bare en liten sykkeltur fra kaien på Sandstad og til Hitra camping, hvor jeg hadde leid en hytte. Jeg har en mistanke om at campingen var stengt for sesongen, det var i hvert fall kun min REKEBU som lyste på kvelden. Men jeg hadde en god og tørr natt, så jeg var klar neste dag til å dra opp til Sula på dagstur. For å få logistikken til å gå opp, dro jeg altså til «Den hvite byen i havet» før jeg besøkte Dolm kirke. Det tenkte jeg var helt ok, selv om jeg prøvde å følge rekkefølgen i turguiden min.

Min lille Rekebu ble ganske stappet da jeg måtte dra sykkelen inn for å lade batteriet. Ovnen var satt på før jeg kom og jeg hadde både mikroovn og vannkoker. Jeg tenkte med skrekk på de dyre strømprisene, siden jeg var kald og våt og ihvertfall ikke skrudde ovnen ned. Jeg hadde drømt om en varm dusj, men mangla 2 tiere til myntapparatet…

Turen med ferje ut til Smøla ble nok en eksotisk opplevelse for søringen.

Sula kirke står alltid åpen og jeg ble rørt. Det var et vakkert sted og jeg blir så glad når jeg møter en åpen dør…

Sula er et øysamfunn, som pleide å være et viktig fiskevær. De siste 30 årene har det vært mye fraflytting, men det bor fremdeles folk fast der. Det er ikke asfaltert vei og heller ikke mange biler. Om sommeren er det nok livligere enn på høsten, men jeg likte meg godt og fikk kjøpt lunsj på den lokale Coop butikken.

Fyret ble bygget i 1909 og automatisert i 1974. Det ligger på øyas høyeste punkt, 35 meter over havet.

Jeg hadde lagt meg inn på flott hotell for natten, som hadde gitt meg en hyggelig pilegrimspris. Men det var slett ikke tid til å nyte luksusen, jeg slengte fra meg bagasjen og heiv meg på sykkelen. Planen var å rekke Dolm kirke og det historiske kulturlandskapet før det ble mørkt. Igjen tenkte jeg at dette var den travleste ferien jeg noensinne hadde hatt.. Etter omtrent 1 mil på sykkelsetet, var jeg fremme. Det blåste kraftig og jeg hadde hatt motvind hele turen. Men for et sted… De gamle løvtrærne raslet og skalv i vinden, jeg stemplet og tenkte nok en gang at dette er et sted jeg må komme tilbake til på sommeren. Det var intet annet enn vakkert, selv i skumring og høststorm.

Dolm kirke er en romansk langkirke fra 1450 tallet og er det eldste byggverket i Hitra. Jeg fikk kun beundre den fra utsiden og besøket ble ikke veldig langt.

Til minne om de bortkomne på havet, stod disse to ved kirken.

Man får appetitt av å være kystpilegrim og fordelen med å bo på flott hotell, er at man kan bestille seg flott middag. Det syntes jeg at jeg hadde fortjent…

Jeg dro igjen videre med buss og båt. Nå var jeg så nær Trondheim at jeg kunne egentlig bare ha blitt med båten helt frem. Men nei; jeg gikk av på Ørland. Her ville jeg besøke Ørland kirke og Austråttborgen. Det er kirken som er nøkkelsted, men siden jeg er oppvokst på et annet sted som heter Austrått, MÅTTE jeg bare dit. Det ble en heftig tur og nok en gang måtte jeg gi tapt for værgudene. Det vil si, jeg kom meg til begge stedene her, men måtte droppe siste nøkkelsted, Rein kloster. Det blåste rett og slett for mye til å sykle flere mil for å komme dit. I stedet ble det båt til Trondheim og jeg var faktisk fremme….

Ørland kirke var stengt og uten stempel. Men snille mennesker heiv seg rundt og tok vel imot meg. Jeg fikk komme inn og både stempel og omvisning.

Sykkelturen bort til Austråttborgen var fantastisk vakker, men heftig. Når det blåser så mye at man må stå og trø på flat mark, med el-sykkel, er det på tide å legge inn årene.

Austråttborgen var under restaurering og dessuten stengt. Story of my life, tenkte jeg og sleit meg tilbake til ferjekaien.

Å hildrane du, da jeg endelig stod ved døren til Nidaros pilegrimgård, hvor jeg skulle overnatte. Jeg antok at i gamle dager var det selve katedralen som gav pilegrimene gåsehud, men jeg tenkte mest på seng og dusj…

Jeg kom meg til Nidaros og fikk mitt Olavsbrev. Her var sesongen ikke over, så jeg brukte mye tid i katedralen, sammen med utallige turister fra mange land. Jeg kjente nok mest på tomhet og at jeg var sliten. Dessuten hadde jeg så mange inntrykk med meg fra alle stedene jeg hadde besøkt underveis, at nå ville jeg bare hjem. Så etter en natt, samt en fantastisk frokost på pilegrimsgården tok jeg toget hjem. Jeg anser meg ikke som ferdig med kystpilegrimsleden, jeg har fremdeles to nøkkelsteder igjen å besøke. For ikke å snakke om alle stedene jeg vil dra tilbake til og utforske mer grundig. Med bedre tid og forhåpentligvis litt finere vær. Skjønt det vet man aldri her ute ved kysten….

Det er ikke bare Nidarosdomen som er verd å se i Trondheim.

Jeg finner ikke ord, men det er mektige greier…

God tid i tårnet på Selja…..

Jeg må ærlig innrømme at jeg var ikke særlig høy i hatten da jeg satt på hurtigbåten og nærmet meg Selje. En ting var været, det var meldt om skikkelig dårlig vær. Men det som gjorde meg mer betenkt, var transporten. Jeg hadde forstått at man kommer ikke ut på øya Selja, som er et av nøkkelstedene man besøker som Kystpilegrimsfarer, uten planlegging. Derfor hadde jeg planlagt godt dagen før. Jeg hadde ringt flere ganger til nummeret som var oppgitt i rutetabellen og da jeg ikke fikk svar, sendte jeg tekstmelding. Det er meget ulikt meg, vanligvis ville jeg ringt en gang og dersom ingen svarte, ville jeg tenkt: «Ja, ja, da skal jeg nok ikke til Selja…» Men jeg fikk svar at jeg var velkommen på båten som gikk klokken 14.25, med retur klokken 21.47. Det vil si at jeg så frem til en lang kveld på Selja.

Førsteinntrykket av Selja, var at jeg tenkte at jeg skal i hvert fall ikke gå turstien over fjellet, det var høyere enn jeg hadde sett for meg.

Selje regionale pilegrimsenter ble åpnet i 2020 og ligger vakkert plassert i den gamle kirkegården. Men det var stengt, slik at jeg måtte gå til kommunehuset for å høre om stempel. Der var de veldig hjelpsomme.

Jeg bodde over den lokale puben, helt alene. Det passet fint, siden jeg slepte sykkelen med meg opp alle trappene for å lade. Og puben serverte fish`n chips, så jeg trodde nesten jeg var i Storbritannia.

Tenk en vakker sommerdag og all verdens tid på denne stranden…

Det var selvfølgelig en god grunn til at jeg anstrengte meg litt ekstra for å komme meg ut på Selja. Denne lille øyen, som ligger i Sildegapet litt sør for Stadt, er Norges eldste pilegrimsmål. Det sies at det var her kirken i Norge ble født og her steg Olav Haraldsson først i land, da han kom for å samle Norge til et rike… Dessuten ligger ruinene av et benediktinerkloster fra 1100-tallet her, i all sin prakt. Og som om ikke det var nok, var det jammen her ute Norge fikk sin første helgen. Jeg var ikke engang klar over at vi hadde noen norske helgener, men det har vi, og legenden om den hellige Sunniva gikk rett hjem hos meg… Jeg bare MÅTTE dit….

Det var en standsmessig båttur over til Selja…

Turen fra havnen og bort til klosteret, tar omtrent en halvtime.

Olavssteinen står ute ved sjøen og er et minnesmerke over de fire kongene ved navn Olav, som har besøkt Selja.

Det hang mange mørke skyer over området og var meldt skikkelig uvær.

Sunniva var en irsk kongsdatter, som levde på slutten av 900 tallet. Hun var rik og vakker, for det er de jo alltid, disse kongsdøtrene. Dessuten var hun meget from og gudfryktig, så da en hedensk og brutal frier stod på døren, valgte hun å flykte fra hjemmet sitt for å slippe å gifte seg. Med tre skip og mange folk drev hun over havet og i land på Selja, siden de reiste uten seil, årer og ror. For å gjøre en lang historie kort, de døde alle under et steinras, som Gud sendte for å frelse dem fra hedningene. De innfødte nordmennene, altså… Men Sunniva var like vakker i døden, hun holdt seg så godt at det ble bestemt at hun måtte være hellig. Og dermed hadde Norge fått sin første helgen…

Etter en kort tur på grusvei, bar det ut i terrenget. Jeg var glad for søppelposene i skoene, det var skikkelig vått.

Stien var enkelte stede steinsatt og det var munkene, samt lokale bønder som stod for den jobben.

Selja refereres ofte til som det viktigste religiøse stedet på Vestlandet. Jeg gikk rundt helt alene og prøvde å forstå hvorfor, men det var ikke lett.

Det var allikevel et stort øyeblikk da jeg rundet svingen og fikk se tårnet for første gang. Samtidig løste skyene seg opp og sola brøt frem.

Det var travelt å komme seg avsted, jeg skulle ordne stempel, spise, pakke en veske med alt livsnødvendig samt stå klar presis på kaien. Plutselig fant jeg ut at jeg hadde mistet brillene, så da løp jeg hele ruten jeg hadde gått tidligere. Lite vits å dra til Selja, hvis jeg allikevel ikke ser noe… Men de lå på fortauet foran pilegrimsenteret og jeg takket høyere makter for de verken var knust eller borte for godt. Da jeg endelig fant båten, ble det en lengre diskusjon med skipperen. Han lurte på om jeg hadde kjente på Selja jeg kunne overnatte hos, i tilfelle været ble dårligere og de ikke kunne hente meg… Det hadde jeg selvsagt ikke, det er kun 10 fastboende på øya, og den ene var omtrent 7 år og det var hans skoleskyss jeg hadde fått lov til å følge ut. Vi ble enige om at de SKULLE hente meg uansett og andpusten satte jeg meg ned for å nyte den 10 minutters lange båtturen. Det var rene berg-og-dal-banen i vinden….

Man er usikre på når benediktinerklosteret på Selja er bygd, men antar at det var på 1100 tallet, noe som gjør det til Norges eldste.

Det er absolutt verd turen å ta trappene opp i fjellsiden.

Det er lettere å få overblikk over klosterområdet når man kommer litt opp i høyden. Det blåste så mye at vindkulene nesten sendte meg ned igjen…

Mikaelskirken er den eldste av de fire kirkene på Selja. Den er en hulekirke, med et alter helt innerst og en murvegg. En smule klaustrofobisk, syntes jeg, men den gav godt ly for vinden og regnet som pisket utforbi.

Utenfor hulen stod Sunnivakirken og man antar at den ble bygget foran helleren hvor legemet av Sunniva ble funnet. Nedenfor er store verandaer, hvor man tror at pilegrimene samlet seg til messe.

Jeg hadde lagt en plan for besøket mitt, men jeg innså fort at det var bortkastet. Været var rett og slett ikke på min side og snart satt jeg i tårnet. Jeg krøp og ålte meg opp alle trappene til toppen og herfra kunne jeg se lyn rulle over havet. Hele tårnet svaier i den sterke vinden, men jeg trøstet meg med at det var neppe den første stormen det hadde opplevd. Vinden pisket mot vinduene og trengte seg inn i glipene mellom karm og stein. Jeg kledde på meg alt jeg hadde med av klær og belaget meg på at her kom jeg til å sitte noen timer.

Jeg rigget meg til i vinduskarmen med sitteunderlag og medbragt niste. Det var ingen varme, men jeg satte stor pris på at tårnet ikke var låst.

Det var fin utsikt fra tårnet og jeg hadde god tid til å nyte den.

Så hva gjør man, når man sitter værfast høyt oppe i et gammelt tårn? Her var ingen mobildekning eller internett, så den distraksjonen kunne jeg bare glemme. Jeg leste gjennom turguiden min opptil flere ganger, skrev i dagboken og tenkte på pilegrimsstedene jeg hadde besøkt og de jeg skulle besøke. Jeg mediterte litt og må innrømme at det var ganske søvndyssende å lytte til vinden. Jeg vandret frem og tilbake, samt rundt og rundt. Da det begynte å bli kaldt, slo jeg flikk-flakk og hoppet rundt, helt til jeg kom på at kanskje ikke gulvet var beregnet på så mye fysisk aktivitet…

Da jeg kom på at det hang et tau nede ved inngangen, var det gjort… Jeg ålte meg baklengs ned trappene for å ringe med klokken og lekte at jeg var en munk som kalte de andre munkene hjem til middag. Men de ringte kanskje bare til messe og ikke som matbjelle??!!

Det er to brygger på Selja og om sommeren legger klosterbåten til rett nedfor klosteret. Der finnes toalett og stempel, så da det ble litt opphold mellom bygene, våget jeg meg ut på brygga.

Det angret jeg på, for da jeg skulle tilbake var vinden og regnet tilbake for fullt og bølgene slo over landgangen. Jeg ventet så lenge jeg kunne uten at det ble bedre, så det var bare å trosse været og komme seg over. Jeg blåste nesten på havet, men St. Sunniva må ha hatt en finger med i spillet, for jeg kom meg over…

Jeg begynte å gå tilbake, da det mørknet. Tanken var at det var bedre å sitte på kaien og vente på båten, enn å gå 1 1/2 kilometer i mørket. Jeg hadde hodelykt med, men det var sleipt og glatt på stien. Så jeg snublet og falt tilbake, før jeg fant ly bak et båthus. Det var fremdeles flere timer til jeg skulle bli hentet, men nå hadde jeg plutselig dekning på mobilen. Gledesstrålende leste jeg meldingen fra skipperen, de kunne komme og hente meg tidligere!!! Jeg må innrømme at jeg var sjeleglad da jeg så båten komme mot meg i mørket, nesten like glad som jeg hadde vært over å sette beina på Selja noen timer tidligere. Neste gang skal jeg komme om sommeren, i kjole og med flagrende hår, i den lette brisen…