Med sykkel langs Kystpilgrimsleia, fra Bergen til Selje.

Egentlig skulle jeg ha vært på fottur i Nepal, men en testtur i Jotunheimen fikk meg til å innse at formen ikke var god nok til den type ferie. To runder med korona, samt oppstart i ny jobb, har tatt mye energi dette året. Dermed var treningsgrunnlaget heller tynt og jeg tenkte derfor at el-sykkel med telt, mellom Bergen og Trondheim i oktober, er en fin plan. Jeg hadde allerede brukt sommeren på å utforske nøkkelstedene sør for Bergen, så jeg satset alt på fint sykkelvær og at ikke alle nøkkelstedene var stengt for sesongen. Det ble ikke helt som jeg hadde tenkt, men det pleier det sjelden å gjør….

Plutselig forstod jeg konseptet med sakte-tv, slik som programmet fra 2011, Hurtigruta minutt for minutt. Jeg hadde sikret meg stoler i panoramavinduet foran på danskebåten. Der satt jeg i omtrent 5 timer og så verden gli forbi. Det var utrolig avslappende for kropp og sjel.

Det er alltid kjekt å komme til Bergen og som turist på to hjul, rakk jeg mye. Så får det heller være at det tok nøyaktig 2 minutter fra jeg syklet av båten, til jeg var gjennomvåt. Bergen leverte som vanlig regn, regn og mer regn.

Jeg hadde bestilt en seng på sovesal, en pilegrim er ikke kravstor. Jeg følte nesten jeg var tilbake på caminoen i Spania, hvor jeg som regel sov på store sovesaler. Men uten regntøy og ull i alle varianter…

Nøkkelsted i Bergen er Mariakirken. Jeg var heldig og kom på en søndag, da det var kveldsgudstjeneste. Så jeg ble tatt godt imot og fikk stempel.

Det var mange ting jeg var i tvil om, før jeg dro. Skulle jeg ta el-sykkel eller vanlig, for hvor lett ville det bli å lade sykkelen underveis? Og skulle jeg satse på telt eller på å finne overnatting under tak? Telt krever en helt annet oppakning, som igjen gjør at batteriet på sykkelen tappes fortere for strøm. Det var mange diskusjoner i hodet mitt i tiden før jeg dro, men jeg gikk for den tunge varianten, telt og fullastet sykkel. Jeg fikk min sønn til å kjøre meg til Tananger, tidlig en søndag morgen, for å ta danskebåten til Bergen. Det ble et kort besøk i Vestlandets hovedstad denne gangen, men det er alltid kjekt i Bergen. Denne handel og sjøfartsbyen har hatt mye å tilby, helt siden den ble grunnlagt i 1070 av Olav Kyrre.

Etter å ha studert kartet for å finne den tryggeste veien på sykkel ut av Bergen sentrum, endte jeg på hurtigbåten til Lygra. Det KAN ha noe med at jeg holdt på å havne i en 1 km lang tunnel og nær ble overkjørt av en bil da jeg snudde. Google Maps er ikke alltid det beste å sykle etter….

Mannskapet på båten ristet på hodet og påsto at INGEN tar med sykkel til Lygra. Jeg forstod ikke hvorfor, før jeg kom frem. Der ble jeg møtt av bratte trapper opp fra kaien, så det ble en kamp for å dra sykkelen oppover.

Det var kjærlighet ved første blikk da jeg kom opp på lyngheia og fikk sett meg litt rundt.

Jeg hadde i forkant ordnet overnatting på Magnusgården og fikk et helt hus nesten alene. Dessuten kunne jeg lade sykkelen i uthuset og det stod middag klar i kjøleskapet.

I det vernede kulturlandskapet på øya Lygra, gresser utallige villsauer. Jeg tror den friske lufta og nærheten til Atlanterhavet gir gode forhold, for sjelden har jeg smakt bedre suppe…

Jeg hadde tenkt å sykle ut av Bergen, men det ble ikke sånn. Det var jeg veldig glad for, det var nemlig noe helt annet å sykle mellom nøkkelstedene på Lygra og Kongshaugen på Seim. Her snakker vi virkelig om historiske steder, for allerede på Harald Hårfagres tid, var det kongsgard på Lygra. Her bodde Håkon den Gode og de arkeologiske funnene vitner om et maktsenter for hele området. Men det var de smale veiene, lune vikene og trærne i høstfarger som gjorde at jeg nøt turen. Milene fløy unna og snart var jeg på Kongshaugen, gravplassen til Håkon den gode. Det gamle kirkestedet hadde fantastisk utsikt og bratte oppoverbakker…

Det var lite trafikk på veien mot Seim og jeg nøt turen. All bagasjen lå igjen på rommet og jeg følte nesten at jeg fløy….

Jeg hadde planlagt en god pause på Seim, men jeg fant ingen åpne kafeer eller spisesteder. Heldigvis var Spar butikken åpen og jeg mesket meg med ferskt brød, banan og sjokolademelk. Siden en pilegrim er nøysom, kjøpte jeg mat som enten var på tilbud eller datosalg.

Det var stengt ved Håkonshaugen, men jeg fikk stempel og hoppet over gjerdet for å gå en runde.

På vei tilbake til Lygra sykla jeg forbi et skilt ned til sjøen, hvor det stod BØKESKOG. Mer skal ikke til før jeg blir nysgjerrig og må ta en omvei for å sjekke ut. Det angret jeg ikke på, Vollom er verdens nordligste bøkeskog og har turstier, badeplass, toalett og benker å sitte på. Anbefales varmt…

Tilbake på Lygra, måtte jeg ut på tur… Alle som besøker øya, enten man kommer som pilegrim eller turist, bør ta seg tid til å følge løypa over lyngheiene. Sjelden har jeg opplevd en sånn fred og ro i naturen. Det var dønn stille…

På Lyngheisenteret kan man lære mer om den vestnorske kystkulturen og her er både restaurant, kinosal og museumsbutikk.

Men jeg skulle videre nordover, så henting med hurtigbåten var bestilt neste morgen. Neste stopp var Gulatinget og Eivindvik, så det enkleste var å ta båten til Sollibotn. Det var mest på grunn av været, årets første høststorm hadde meldt sin ankomst og det var forventet store nedbørsmengder og kraftig vind. For ikke snakk om både fare for jord og leire ras.. Jeg hadde regntøy med, så jeg var mest bekymret for vinden. Det hjalp ikke akkurat på, at hele mannskapet på MS Frøya var møtt frem for å se meg slepe sykkelen av, da vi la til kai på Sollibotn. «Ska du verkelig sykla i DET veret???!!» lurte de på og jeg smilte tappert og sa JA, DET GÅR SÅ BRA….

Det var noen kilometer å sykle fra kaien og frem til nøkkelstedet. Jeg lagte et mantra for meg selv, som spant om og om igjen i hodet «Det er bare en byge, snart slutter det å regne….» Det hjalp lite, i hvert fall på vinden.

Men jeg fikk stemplet og det var et imponerende syn. Bare synd at hele passet ble vått, slik at alle stemplene rant utover. Pytt, pytt, må regne med litt svinn i den store sammenhengen…

Været la ingen demper på naturopplevelsen, det var utrolig vakkert. Dessuten hadde jeg veien for meg selv og nøt turen videre langs fjorden.

Gulatinget er Sogn og Fjordane sitt 1000 års sted og vel verd et besøk. Her lå mellom 900 og 1300 e.Kr det største tinget i Norge, hvor vikingene møttes for å diskutere politikk og utarbeide lover.

Og det gjorde det jo… Av regn blir man våt, men med ull under og tråkking i kraftig motvind, var det ikke et problem å holde varmen. Jeg tenkte mye på pilegrimer i gamle dager, hva de må ha slitt for å komme til Nidaros… Det ble en liten nedtur da jeg kom til Gulatinget, hvor jeg hadde tenkt en lengre pause og lunsj. Plutselig fant jeg ut at jeg hadde mistet nøkkelen til sykkelen. Jakkelommen var åpen… Det største problemet var da at jeg kunne ikke ta av batteriet på sykkelen for å lade, så resten av ferien bar jeg sykkelen mye opp og ned trapper, inn og ut av hytter og rom eller slepte den ned i en kjeller til en stikkontakt. Det fikk meg til å angre endel på at jeg hadde tatt el-sykkel og ikke vanlig, men ellers hadde jeg ingen problemer med sykkelen under turen.

Det er mye bakker på Vestlandet og jeg gikk endel for å spare strøm, i de lengste og bratteste oppoverbakkene.

Som passasjer på bilferjene slapp jeg å betale, siden jeg ikke kom i bil.

Etter Gulatinget ble det en dryg tur til Hyllestad. Jeg tok ikke hurtigbåten, men syklet i stedet til Rutledal Ferjekai og tok ferje over til Rysjedalsvika.

Jeg hadde mest lyst til å hoppe over hele Hyllestad… Ikke fordi kvernsteinparken ikke er verd et besøk, det er den absolutt. Men jeg var søkkvåt, sliten, nesten tom for strøm og det var å sykle flere mil frem og tilbake samme vei. Så jeg kom, stemplet og dro, uten å kikke nærmere på en eneste kvernstein…

Jeg takket høyere makter for alle venterom på kaiene. Det var alltid tørt, varmt, toalett og strøm til ladning av sykkel. Stort sett hadde jeg plassen for meg selv og tok meg til rette med matlaging og bytte av klær.

Jeg har alltid tenkt på meg selv som en som blir fort kvalm på sjøen. Det gjør jeg ikke lengre, det ble mange røffe båtturer underveis.

Jeg ankom Florø på kvelden og herfra er det mulig å besøke to av nøkkelstedene. Derfor hadde jeg booket hytte på campingplass i to netter og satset på å tørke opp mest mulig av klær og sko. Det var en god plan, været ble ikke bedre. Lavtrykkene stod i kø og det var meldt ekstreme nedbørsmengder. Men jeg skulle til Kinn, som jeg hadde sett på som et av høydepunktene på turen. Den lille øya, vest for Florø, har verken bilvei eller særlig mye annet. Men det er spektakulær natur og Kinn kirke, fra 1150. Det er mottak for pilegrimer om sommeren og en DNT hytte hvor man kan overnatte. Jeg gledet meg vilt…

Det går ikke mange daglige båter til Kinn, så det krever endel planlegging. Jeg var tidlig oppe, pakket mat, syklet til sentrum og kom meg på tidligste båten i 07 tiden. Det var akkurat begynt å lysne da vi kom frem til Kinn.

Øya ligger helt ute i havgapet og jeg har sjelden følt meg så alene i hele verden. Det var vakkert og jeg tenkte «Her vil jeg tilbake»…

Det er alltid litt rart å komme frem til et sted man har sett på mange bilder og se det i virkeligheten. Jeg var slett ikke skuffet over stedet, selv uten stempel og med kun låste dører.

Kinnaklova har en spesiell form og er fra gammel av, kjent som et seilingsmerke langs kysten. Det går tursti opp til toppene, men jeg sto over. Det var søkkvått i bakken og jeg hadde en bår å rekke tilbake til fastlandet.

Det er ikke langt mellom ferjekai og Kinn kirke, så egentlig hadde jeg ikke trengt å ha sykkelen med.

Endelig tid til medbragt frokost… Jeg var utrolig takknemlig for det lille venterommet på Kinn, sterk vind og våte klær er en dårlig kombinasjon.

Kinn var et at de stedene hvor man kjenner en spesiell kraft og energi i naturen. Det var kanskje stillheten, selv om man hele tiden hørte vinden og bølgene som sto mot land. Eller utsikten mot fjell og himmel, samt det vide havet. Jeg kjente meg hjemme på Kinn, det minte meg om Jæren. Da var jeg mindre begeistret for Svanøy, det andre nøkkelstedet ved Florø, men det kan skyldes andre ting. Øya var et viktig kirkested i middelalderen og er kjent som fødested til Eirik Blodøks. Det var visstnok en gammel offerplass i vikingtiden, men jeg fikk ingen varm mottakelse da jeg vimset meg inn på Svanøy Hovedgård i håp om stempel. Oversett, er vel rette uttrykket, men butikken/puben på kaien hadde alt jeg trengte. Og jeg rakk båten tilbake til Florø og fortsatte reisen mot Nidaros…

Det var nok dette det var meningen at jeg skulle se på Svanøy, et gammel steinkors fra 1000 tallet, hugget i Hyllestad. Korset er inspirert av de britiske korsene og skal ha blitt reist av Olav den hellige.

Svanøy har et varmt klima og her vokser både planter og trær som ikke er vanlige å finne på Vestlandet. Men nå var det høst…

Klar for det meste… Jeg rakk aldri å kjøpe nye gore-tex sko før ferien, så det ble de til 100,- på Spar Kjøp. De var gode både til å gå og sykle med, men jeg var konstant våt i beina. Løsningen ble søppelposer over sokkene, som hjalp endel. Og selvsagt ullsokker, ALLTID ULL…

Det er meg og hu Ingrid Espelid…

Jeg tror alle over en viss alder, har et nært og kjært forhold til Ingrid Espelid. For i den tiden da jeg vokste opp, da vi hadde bare en tv-kanal, var det hun som hadde ansvaret for å lære opp hele Norges befolkning i å lykkes på kjøkkenet. Det jeg likte best, var når hun med et rampete blikk og skeivt smil, sa at hu berre hadde juksa litt. Da kunne du banne på at hun hadde en ferdig hevet bolledeig, eller en ribbe som allerede hadde stått i ovnen i 4 timer, på lur. Triumferende viste hun det ferdige resultatet og jeg var alltid mektig imponert.

Det ble frokost på Shell, 2 brødskiver og kaffe. Det hadde nok Ingrid likt, ekte norsk sikringskost, som smakte fortreffelig.

Olavskirken på Avaldsnes ble bygget av Håkon Håkonsson i 1250. Her lå Norges eldste kongesete og her startet Nordvegen. Samtidig var området strategisk plassert, med god kontroll over Karmsundet.

Bak kirken står Jomfru Marias synål. Det sies at når bautaen berører kirkeveggen, kommer dommedag. Det er visstnok 9,2 cm igjen, med mindre de gjør i dag, som de gamle munkene gjorde, hugger av nok til å holde avstanden.. Dei berre juksa litt, altså….

Med en travel hverdag, ville jeg at besøkene på nøkkelstedene skulle være preget av stillhet, enkelhet og bekymringsløshet. I mitt hode skulle jeg dra rundt med offentlig transport, til fots og på sykkel, når jeg fulgte den eldste pilegrimsleia her til lands, Kystpilegrimsleia. Det er jammen ikke enkelt å gjennomføre, når man har et liv utenom. Utkantstrøkene er ikke kjent for å ha flust med busser, som koordinerer med andre busser og ferjer. Så da tiden var kommet til at jeg skulle besøke nøkkelsteder på andre siden av Rennfast, ble det straks litt mer krevende logistikk. Jeg sjekket tider på forhånd og innså raskt at her blir det Toyota…. For å forflytte meg noen mil, ville det ta under en time med bil og 5,5 timer med buss. Derfor var det et relativt enkelt valg, for å ikke å bruke hele helgen på å vente.

En av pilgrimsverdiene er langsomhet, noe som sies å være en nødvendighet når man skal reflektere over livet….

Nordvegen historiesenter var stengt, så jeg fikk ikke meske meg i historie og kultur, fra de ulike storhetstidene her på Avaldsnes.

Men det var en nydelig dag for en spasertur, derfor gikk jeg pilegrimløypa ut på Bukkøya. Der ligger Vikinggarden, hvor det hver år arrangeres Vikingfestival. Her kan man få et godt innblikk i livet blant vikingene.

Det var nesten som man kunne se vikingskip seile inn langs sjøen.

Jeg dro hjemmefra tidlig lørdag morgen, tok meg ikke engang tid til frokost. Få det gjort, spant flere ganger gjennom hodet. Jeg forsøkte å legge dødt alle tankene på det jeg burde ha gjort hjemme, alt arbeidet i hus og hage som bare vokser, fordi jeg enten jobber eller prioriterer tur. Men man drar ikke på pilegrimsferd for å tenke på andre ting, så etter frokost i bilen var jeg klar for Avaldsnes. Jeg har sett kirken før, men aldri hatt tid til å gå over på Bukkøya. Det er merket en pilegrimssti mellom bryggen og kirken, hvor det er satt opp tavler med pilegrimens syv nøkkelord. Det var en dårlig score på de hos meg…

Husene på Vikinggarden er bygd opp lik de ekte vikinghusene.

Turstien går rundt hele øya og ut mot sundet står dette fyret.

Det var utrolig vakkert inne i skogen, hvor stien snodde seg mellom høye trær og skogbunnen var dekket av mose.

Jeg småjogget gjennom løypa og leste alt jeg kom over av informasjon. Så var det i bilen igjen og til neste punkt på lista: Mosterhamn og Moster gamle kirke. Her steg Olav Tryggvason i land det Herrens år 995, da han kom fra England for å bli konge i Norge. Jeg hadde lest meg opp på forhånd, i den glimrende pilegrimsguiden av Margunn Pettersen, så jeg var mer enn klar for en hauggammel kirke. Dessuten tenkte jeg «lunsj på Moster Amfi», fordi der jeg kommer fra, betyr Amfi et svært kjøpesenter. Jeg kan love deg at det gjorde det ikke her…

Fra bilen kunne jeg se at Mosterhamn sentrum nok ikke var kjent for sitt yrende folkeliv. Faktisk var det ganske folketomt.

Men kirken var lett å finne og det var et vakkert sted.

Bak kirken gikk en sti, opp til en høyde, med fantastisk utsikt.

Jeg fant kun stengte dører, både kirken og Amfiet var lukket og låst. Etter å ha lett lenge etter stempel; både her, på Kiwi, utforbi den nye kirken og hjemme hos presten, fikk jeg hjelp av en hyggelig mann på bensinstasjonen. Han mente at stempel er stempel og jeg var for så vidt enig i det. Så da fikk jeg Moster Bil stemplet i pilegrimspasset og kunne dra videre. Men jeg var skuffet og følte at jeg jukset, derfor var jeg ikke villig til å gi opp kampen for et stempel med Moster gamle kirke. Jeg fant et fint sted, satte opp teltet og lagte meg leir.

Det var liksom ikke dette jeg hadde sett for meg, selv om jeg satte stor pris på hjelpen og at han til og med kunne ringes for å bekrefte at jeg hadde vært i Mosterhavn. Bare dersom noen var i tvil….

Det var et flott sted jeg fant, 5 minutter å gå fra hovedveien.

Jeg hadde min egen private badestrand og humøret steig betraktelig etter et bad. Jeg tenkte at nå var i hvert fall en av pilegrimsnøklene i boks, stillhet….

Siden Amfiet var mer museum enn kafe, dessuten stengt, ble det middag fra Kiwi. Jeg gjorde som hu Ingrid, jukset litt med ferdige karbonader og egg, på brød. Minimalt med tilbehør, men det smakte fortreffelig.

Neste morgen var jeg klar da kirkeklokkene ringte til gudstjeneste i nye Moster kirke. Men nei; der fikk jeg beskjed om at det var kun Amfiet eller kirkekontoret på Bømlo som stemplet. Da gav jeg endelig opp og innså nederlaget. Jeg dro videre med kun Moster Bil i pilegrimspasset, en smule skuffet. Men veien var ikke lang til Halsnøy, i hvert fall ikke med egen transport. Jeg torde ikke tenke på hvordan jeg skulle ha kommet meg med offentlig transport mellom Mosterhavn og klosteret på en søndag formiddag. Det hadde nok tatt tid, god tid….

Uten egen bil og ferjer tror jeg det er ganske vanskelig å være kystpilegrim i Norge. Jeg kunne ha tatt kajakken, men da måtte jeg nok sagt opp jobben.

Jeg ble mottatt med åpen dør på Halsnøy kloster og fikk både stempel og personlig guidet tur av en hyggelig ungdom som jobbet der.

Dessuten fikk jeg kjøpt meg lunsj og disse vaflene smakte som om det var hu Ingrid som hadde laget dem.

Klosteret var et av de rikeste i middelalderen, men ligger nå i ruin. Det er allikevel verd et besøk, ikke minst for utstillingen nede i kjelleren, samt uteområdet og historien til eiendommen.

Jeg brukte mye tid ved utstillingen og som alltid dukker det opp mye tanker om livet før og livet nå. Og ikke minst meningen med det hele…

Jeg dro hjem med blandede følelser, om at jeg kanskje ikke var mye til pilegrim. Men i bilen hjem, kom jeg på hu Ingrid som med et rampete smil «berre juksa litt». Hva så om jeg er pilegrim som kjører i stedet for å gå? Hva så om jeg har Moster Bil i passet i stedet for Moster gamle kirke? Hva så om jeg ikke greier å leve etter de 7 nøklene til en pilegrim: langsomhet, frihet, enkelhet, bekymringsløshet, stillhet, fellesskap og spiritualitet? Hvem bryr seg egentlig, bortsett fra meg selv? Derfor tenkte jeg på hu Ingrid, kikket på meg selv i speilet med et rampete blikk og skeivt smil og sa høyt: «Og så har eg berre juksa litt…» Det hjalp godt på humøret, så ta gjerne en Ingrid når du trenger det….

Og ikke minst var det en helg med mange flotte naturopplevelser.

Tilbake til stillheten på Utstein kloster.

Er du litt sånn som meg, som synes at det fort kan bli for mye støy i hverdagen? Da snakker jeg ikke bare om lyd, men om både utvendig og innvendig uro. Man bombarderes hele dagen av informasjon og det er forventet at man har en mening om alt som skjer. Setter jeg meg ned for å lese avisen, er det krig, naturkatastrofer, ny renteheving, salg på alt mulig jeg ikke trenger og ikke minst skyhøye strøm- og bensinpriser. På de ulike sosiale medier er det enda mer bråk, ulike artister og influenser kappes om min oppmerksomhet, mens jeg hele tiden blir minnet på alt jeg ikke har og alt jeg ikke er. Man kan bli sliten av mindre..

På Utstein Kloster hotell fikk jeg god informasjon. Jeg har alltid hatt en drøm om å overnatte her, men det var fullt. Dessuten var jeg hundepasser.

Det er rene idyllen her ute på øyene. Man går fra fra Mosterøy på bro over til Klosterøy, og kan også gå over til Fjøløy, hvor jeg ville ha lunsj.

Utstein Pilegrimsgard ligger vakkert til, rett etter man har krysset broen.

Når støyen tar for mye plass, er det på tide å legge ut på pilegrimsvandring. Mange tror at man må være religiøs for å legge ut på denne type vandring, men det tror ikke jeg. Men man bør være søkende og åpen for at det muligens finnes noe mer enn den materialistiske jakten på lykke, som ofte preger samfunnet i dag. Det å gå for å gå, gjerne i vakker natur, gir mange ganger en ro i seg selv. Når man dessuten går for å oppsøke steder hvor roen har en sentral plass, er det dobbel effekt. Derfor var jeg glad da turen var kommet til nøkkelsted 4: Utstein Kloster. Her ute i havgapet, blant gressende sauer i vakker natur, finnes et sted med unik og gammel historie.

Pilgrimmer er velkomne til å bo på Utstein pilegrimsgard, i kortere eller lengre opphold. Det gamle skolehuset fra 1933 beskrives som et sted for stillhet, åndelig påfyll og fine opplevelser. Jeg kjente skuldrene senke seg bare med å kikke inn i de ulike rommene.

Rett utforbi var det merket en liten blå sti, «bønnestien». Jeg begynte å gå, men siden han på 9 og hunden var på full fart i en annen retning, var det bare å snu.

Det er korte avstander her ute, vi parkerte ved hotellet, hvor det var en stor og gratis parkeringsplass. Deretter vandret vi langs veien til klosteret.

Veien ut til klosteret var full av sauer og kyr, og det er ikke godt å si hvem som var mest skeptisk av de firbeinte….

Utstein kloster ble bygget i 1260-årene og det var her kristendommen først kom til Norge. Men historien startet ikke der, allerede på 1000 tallet var Klosterøy et viktig sted. Her lå nemlig kongsgården til Harald Hårfagre og jeg forstår godt hvorfor han ville hit. De grønne engene, det blå havet og himmelen høy og vid, samt et mildt klima året rundt kan jo friste noen og enhver…. Nå er kulturlandskapet fredet og Norges best bevarte middelalderkloster åpent for besøk. Her er konserter, museum, utleie og mye annet. Men sjekk åpningstidene, det er ofte begrenset utfra sesong. Allikevel er klosterområdet verd et besøk, både på vinterstid og når det er stengt. Jeg elsker de store trærne utenfor og de er alltid tilgjengelige.

Hvem som lødde steingardene, eller hvor gamle de er, har jeg dessverre ingen svar på. Men man kan alltids undres…

Det var augustinermunker som holdt til her i middelalderen og de hadde et strengt liv med bønn, messer og skriftlesing.

Han på 9 var mest opptatt av å klatre/utforske trærne og jeg undret meg på hva de gamle munkene hadde sagt om det.

Jeg hadde allerede fått mitt stempel på pilegrimsgarden, hvor den hyggelige gartneren lot meg komme inn.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt at min reise ut til klosteret skulle bli med egen bil og noen timer på tur. Det skulle være langsomt og meditativt, med oppmerksomt nærvær og stillhet. Helst gående over tid, eller på sykkel. I stedet ble det pakking av badetøy, smøring av niste, foring av min datters katt og styr med å gjøre klar et (smule motvillig) barnebarn og en hund jeg knapt kjente, men passet i helgen. Han på 9 hadde ingen planer om heldagstur, så lunsj på Fjøløy ble skrinlagt og vi spiste kald pizza i bilen på vei hjem. Jeg fikk overtalt ham til et stopp for å bad, det er tross alt sommer…

Det sies at «Den hvite dame» vandrer hvileløs rundt på klosteret, muligens på jakt etter den troløse ektemannen.

Jeg fant bare en dyp ro ved å vandre gjennom rommene, kikke ut på tærne og suge inn atmosfæren og historien.

På pilegrimsreisen i Spania, til Camino de Santiago, var det fast ritual å besøke kirkene for å tenne lys. Derfor ble jeg glad da jeg kunne gjøre det samme her på Utstein.

Helt alene, med messende korsang svakt i bakgrunnen, fant jeg roen jeg kom for. Han på 9 gikk også inn, men kom kjapt ut, ganske blek. Han fant ikke roen, men mente det var det skumleste han noensinne hadde opplevd..

Men jeg fant roen og stillheten, den lå over hele øyene. Kanskje livet leves annerledes her ute, eller det er noe i vannet? Muligens er det suset av historie og nærværet av de som bodde her før, som skaper den fredelige atmosfæren… Som det står i pilegrimsbønnen på Utstein: «Gjør vår livsvandring til en pilegrimsvandring. La nye følge i våre spor, så vi sammen kan lovsynge ditt navn, nå og alltid». Men mest av alt tror jeg vi har godt av å sitte på en stein, ute ved havet og se på sauer som gresser og fugler som flyr. Høre på havet, vinden og susingen fra trærne. Ja takk til mer stillhet i hverdagen….

Tenk å finne et rom fullt av munkekapper!!! Sjelden har jeg vært så fristet til å gjøre noe ulovlig som da, men jeg greide å la det være. Men jeg tror det hadde kledd meg å være munk….

Nede ved sjøen er det fint tilrettelagt med benker, hvor man kan spise niste.

Men det hadde ikke vi tid til, noen hadde det travelt med å komme til bilen.

Men det var tid til et bad i sjøen og litt krabbefanging.

På toppen av Madlandsheia.

Det beste med å jobbe turnus, er at jeg kan ha en fridag midt i uka. Da er det ofte mindre folk i turløypene, selv om jeg neppe tror det blir kø i Madlandsheia uansett når man går.. Da var det annerledes på 50- og 60- tallet, i den tiden var Madland et meget populært utfartsområde for hele Nord Jæren, særlig på vinteren. Så ble det ganske stille, før det ble merket opp løyper på ny og utbedret vei og parkeringsplass. Men det er mye mer «villmarksfølelse» her enn i naboområdet Brekko.

Jeg hadde glemt alle grindene man må igjennom for å komme frem til parkeringsplassen. Det ble inn og ut, kjør og stopp mange ganger.

Det var tomt på parkeringsplassen, men jeg var som vanlig tidlig. Prisen for å stå her var 50,- som enkelt ble betalt med Vipps. Så var det å ta sekken på og starte oppover Gunnarbakken.

Man kom fort opp på flaten og stien var god å gå på.

Madland er ikke et helt nytt og ukjent turmål for meg. Min eksmann var speiderleder og begge guttene aktive speidere i en periode. Speidergruppen hadde, og har fortsatt, en hytte på Madland og jeg husker mange turer hit. Det var overnattingsturer, dagsturer og dugnad. Jeg var aldri med i «gjengen», men hadde allikevel mange turer til hytten. At Madland er mye mer enn den lille turen opp fra parkeringen og dit, gikk opp for meg nå. Her er topper, myrer, elver og flotte fiskevann. Det bugnet av blåbær og tyttebær, samt jeg skremte opp 4 ryper, som nær ble min død. Jeg skvatt nemlig slik at jeg omtrent gikk i bakken….

Jeg trodde det var skiltet inn til ruinene av den gamle STF hytte, bygd i 1930, solgt da Madland dalte i popularitet og brant ned i 2010. Veldig godt skiltet dit, tenkte jeg og det var ikke før jeg var nesten tilbake i bilen at jeg husket hvorfor. Det står en helt ny dagsturhytte her og det var folksomt (eneste sted hvor jeg møtte andre…) Jeg gikk ikke bort for å besøke den….

Det er alltid vakkert når morgenskyene letter og sola kommer gjennom.

I de skogkledde liene før Maribakken, var det blåbær. Da glemte jeg topptur og veien videre, her var det bare å plukke så mye som jeg greide. I barndommen var vi ofte på bærtur på Madland, så jeg kom forberedt med mange plastposer..

Blåbær er fulle av antioksidanter og de man plukker selv, ute i naturen, er mye sunnere enn de fra butikken. Dessuten får man god trim i tillegg.

Turen jeg hadde planlagt å gå, var til Vådlandsknuten, den høyeste toppen i Madland. Med sine 811 meter over havet, har man god utsikt over både Bjerkreim og Gjesdal. Kommunegrensen går like over toppen, og herfra ser man langt. Dessuten kan man gå hit fra både Dirdal, Gilja og Veen, så det er mange muligheter. Deler av løypa følger den gamle Nordre drifteveien, hvor man gikk med krøtter i gamle dager. For dere som ikke er så bevandret i historien, så er det når man flyttet sau, geiter og kyr mellom områder. De som har merket løypen, har gjort en fantastisk jobb. Her er god sti og lett å finne frem. Turen jeg gikk, ca 12 kilometer og merket som middels krevende/krevende. Estimert gåtid er 5 timer, men det må være når blåbærene ikke er i sesong….

Oppover Mariabakken tenkte jeg mye på de som gikk her med dyrene sine, det var vanlig at de tok en pause her. I nærheten ligger en heller, som driftekarene pleide overnatte under.

Det ligger noen steinrøyser som må passeres.

Det ligger flere vann innover, på rekke og rad. Vådlandsknuten kneiser i bakgrunnen.

Det var fremdeles frodig og grønt, selv om sommeren er på hell.

Ved Rolighedsvatnet dreier man av fra stien mot Gilja og starter på stigningen oppover.

Jeg startet tidlig hjemmefra, selv om Madland ikke er den lengste kjøreturen. Men det er noe med å vite at man har god tid og hele dagen foran meg. Jeg liker ikke å stresse, særlig ikke på en sånn tur. Matpakke og termos var tatt med, men jeg håpte at det var mulig å finne steder å fylle drikkeflasken underveis. Det var det absolutt, her sprudler bekker i mange retninger og med alt regnet vi har hatt i sommer, var det nok av vann. Det var en nydelig dag å gå på tur, selv om det blåste friskt. Jeg hadde tenkt sol og varmt vær hjemme, derfor dro jeg, optimistisk som alltid, hjemmefra i shorts og t-skjorte.. Der var adskillig kaldere oppe i heia, så jeg var glad jeg fant en fleecejakke i bilen. Det er ikke alltid jeg har hodet med meg, når jeg planlegger tur….

Her mesket jeg min tørre strupe, selv om jeg vurderte å gå bort til den lille fossen, som lå like ved stien. Det endte med at jeg tenkte: «Nei, ingen flere omveier», jeg hadde allerede brukt MYE tid på bærplukking….

Det ble mange stopp oppover, jeg måtte hele tiden snu meg for å beundre den formidable utsikten.

Her ble jeg lurt… Det stod nemlig Madland på begge skiltene og jeg viste jo hvor jeg kom fra og hvor jeg skulle. Det var ikke før det begynte å gå nedover at jeg tenkte noe var galt, jeg hadde jo ikke vært oppe på en topp med varde enda.

Det var bare flaks at jeg stod på selveste HØYESTE PUNKT I MADLAND. Jeg hadde nemlig gått og kikket på en topp med varde på og tenkt DER!!! Men stien gikk litt i feil retning, noe jeg ikke helt forstod. Så jeg fulgte skiltene mot Madland, siden jeg tross alt gikk en rundtur. Så jeg var kommet et stykke ned i skaret før jeg tenkte hmm…. Jeg innrømmer glatt at jeg vurderte å droppe å snu, bare tanken på å gå opp igjen der jeg nettopp hadde gått ned. Alle kjenner vel den følelsen…. Men da måtte jeg leve med å ha vær så nær, så nær, men ikke helt der… Selvfølgelig snudde jeg….

Det blåste enda friskere på toppen og jeg takket høyere makter for min egenskap til å være skikkelig dårlig til å rydde utav bilen…

Det er alltid verd strevet når man står på toppen og skuer utover.

Tenk der opp var jeg… Det finnes mer enn en løype tilbake til parkeringsplassen, men jeg valgte å følge den ned Høylandskaret.

Jeg hadde en fantastisk dag i Madlandheia og har mange planer for flere turer i området. Jeg fablet om hvor vakker høsten må være her, dessuten stod fortsatt de gamle pinnene som nok markerte vinterløypa på 60 tallet. De fulgte meg hele tiden, så her kan jeg nok ta turen på ski, dersom jeg skulle føle for det. Men da må jeg nok anstrenge meg litt mer med pakkingen, for her kan nok være værhard på vinterstid. Men på en vakker sommerdag, var livet bare godt. Dessuten må jeg jo tilbake for å besøke dagsturhytta og jeg kan ta med telt eller fiskestang, gå alle de andre løypene eller bare ligge i gresset og la humla surre. Madland er full av muligheter, så bare kom…

Jeg fant et lunt og fint sted å spise matpakken, med vakker utsikt.

Nede ved Fisketjørna var det vått og sølete. Stien ble adskillig bedre etter at den nye dagsturhytta var passert, så det kan virke som om mange går turen opp dit, men ikke lengre.

Inn der ligger speiderhytta, men jeg gikk ikke dit. Ingen grunn til å dvele ved gamle minner, når man har alle muligheter til å skape nye…

På telttur i østre Jotunheimen.

Det har blitt en tradisjon de siste årene, å dra på «husmorferie», sammen med en god venninne. Da setter vi av en langhelg og velger ut et turmål. Vi kan nok ikke skryte på oss at vi er husmødre noen av oss, men pytt, pytt. Årets tur var planlagt til Jotunheimen og jeg overlot all planlegging til min venninne. Hun er nemlig lommekjent i området, med kort vei fra Oslo. Ellers arrangerer hun turer til Nepal og er over gjennomsnittet sprek. Men turen hun hadde valgt, skulle være en fin nybegynner tur og jeg gledet meg hemningsløst.

Jeg er født og oppvokst på flate Jæren og det er ingen ganger jeg blir mer klar over hvor flatt det er, enn når jeg ser det ovenfra.

Kjøreturen fra Oslo til Jotunheimen tar omtrent 3 og en halv time, men det ble mørkt før vi kom frem.

Planen var å sette opp telt ved Gjende, men det ble istedet rett over parkeringsplassen.

Jotunheimen er kjent for høye fjell og vakker natur. Her er selve hjertet av fjell-Norge, med 255 topper over 2000 meter. Både Galdhøpiggen og Glittertind finner man her, samt breer, fosser og daler. Det er et populært turmål, men dersom man styrer unna Besseggen og de andre turistmagnetene, er det fullt mulig å få ødemarksfølelsen, uten å måtte gå i kø. Samtidig var turen vi skulle gå, relativt trygg, iforhold til sivilisasjonen. Selv om det ikke var mobildekning, var det kort vei til nærmeste bilvei. I vår alder, vet man aldri når en krise kan oppstå..

Båtturen over Gjende er en opplevelse. Husk bare å bestille billett på nett god tid i forveien.

Ved Memurubu er det strand, Turistforenings hytte og mulighet for å leie teltplass ved vannet. Det fristet, men vi hadde tross alt en plan.

Vi hadde mange og lange diskusjoner om definisjonen på nybegynnertur. Til slutt ble vi bare enige om å være uenige.

Planen var å ta båt over Gjende og starte ved Memurubu. Vi ankom parkeringsplassen ca 00.30 og satte opp telt. Siden jeg kun hadde håndbagasje med på flyet, hadde jeg lånt et telt. Å sette opp et ukjent telt i mørket, var ikke lett, men med god hjelp varte det ikke lenge før jeg lå i soveposen. Etter en bedre frokost, bestående av havregrøt og en bøtte med kaffe, skulle vi ta båten 10.30. Den var full, så vi var nødt til å vente på båten som gikk 14.15. Det gav oss god tid til å slappe av, før vi tok shuttlebussen ned til kaien. Her er kafé, så det ble riktig så hyggelig.

Jeg har gått over Besseggen før, men ikke med full oppakning. Jammen godt at jeg hadde «hare» oppover fjellsiden..

Oppe på flaten, delte stien seg og vi fulgte den som gikk mot Glitterheim.

Etter en bratt nedstigning, gikk det fint og ganske så flatt nedover dalen. Rett foran oss lå Russvatnet, hvor vi skulle sette opp teltet.

På høyfjellet er det sjelden problem å finne drikkevann, husk bare å ta det som renner og ikke stillestående.

Jeg visste hva som ventet ved Memurubu, en relativt heftig oppoverbakker. Selv om både telt og sovepose var lettvekts, hjalp det lite når sekken innholdt flust av godsaker, både i fast og flytende form. Men utsikten er så fantastisk, at man glemmer både høy puls og skjelvende lårmuskler. For en prakt…og nasjonalromantikken sprengte i brystet. Jeg vurderte å stemme i et vers av «Ja, vi elsker», men siden jeg ikke hadde pust til å synge, dessuten lå langt bak fjellgeita, var det bare å gi gass.

Det er mange fine teltplasser langs Russvatnet og ikke er det trangt om plassen heller.

Menyen var reinsdyrkjøtt i jegergryte, med potetmos og seterrømme. Ikke selvskutt, men kjøpt på Coop. Det finnes reinsdyr i Jotunheimen, men vi så ingen.

Finnes det noe mer avslappende enn å sitte utforbi teltet med morgenkaffi? Se sola som sakte kryper nedover fjellsiden og glede meg til den treffer ansiktet mitt og gir litt varme. Det er kaldt oppe i høyden og ull er obligatorisk uansett årstid.

Det ble en passe lang førstedags tur og vi var meget fornøyd med leirplassen. Det ble bad, middagslaging på gassbluss og en øl. Alt smaker godt på tur, særlig når man kjenner på kroppen, prisen man har betalt for å få med seg luksusen til fjells. Absolutt verd den ekstra vekten. Vi tok tidlig kveld og det ble en fredfull natt. Neste dag skulle være en rolig rusletur langs vannet, på bare noen få timer. Jeg gledet meg….

Det var en flott dag og lettgått innover. Russvatnet ligger i dalen bak Besshø og vi fulgte stien mot Glitterheim til midt på vannet.

Vi passerte elven under fossen på en vaklende bro.

Vi passerte mange fine små strender, men det var ikke DEN stranden vi skulle telte ved.

Ja, turen langs vannet er lettgått, men lang. Eller, jeg syntes den var lang, andre ikke.

Heldigvis ble det en lang lunsjpause med vin til maten, noe som lettet sekken enda mer.

Dag to går langs Russvatnet sin bredde og er nok en flott opplevelse. Naturen endret seg, fra de stupbratte fjellsidene, til mer slake åser. Vi fant nok en fin teltplass, på andre siden av hengebroen. Russvatnet er privateid og strengt forbudt å fiske, uten fiskekort. Det spilte ingen rolle for oss, som hadde potetmos og 9 pølser å sette til livs. Det var enda bedre å bade her, med en flott sandstrand og behagelig temperatur. Det ble en hyggelig kveld, men da vinen var drukket opp og myggen for innpåsliten, var det bare å finne soveposen.

Russvatnet ligger på 1175 meter over havet og her er vegetasjonen typisk høyfjell.

Da kunne vi ihvertfall se enden av vannet, hvor vi skulle campe.

Da var vi klare for hengebroen, eller dinglebroen, som jeg i mitt stille sinn døpte den om til.

Neste dag var sjarmøretappen tilbake til Gjendesheim. Det skulle være en liten stigning langs fjellsiden og det ble det. Men, alt er jo relativt, så jeg trengte noen gode pauser for å komme meg til toppen. Allikevel er utsikten og stillheten så overveldende, at det føles bare godt. Godt å være ute, godt å være i stand til å bruke kroppen og ikke minst godt å ha selskap av en god venninne som både inspirerer og utfordrer meg. Å være på tur i den mektige naturen som er Jotunheimen, det er jammen noe helt annet enn flate Jæren. Jeg nøt turen intenst.

Godt vi ikke hadde drone med, det er nemlig ikke lov her i naturvernområdet. Og bak der er Besshø, som ifølge enkelte er nok en fin, liten spasertur. Kanskje en annen dag…

Stein, på stein, på stein… Og regn i vente… Vi var skikkelig heldige med været, regnet startet 10 minutter før vi var nede ved Gjendesheim. Alltid kjekkere på tur, når været er bra.

Lengre nede i fjellsiden, møtte vi igjen stien som går over Besseggen. Det er relativt bratt nedover, og jeg såg med medlidenhet på alle de, som slepte tunge tursekker oppover.

Det ble gourmet burger på Beitostølen, da vi kjørte hjemover.

Det er bare å slå fast at det var en fantastisk tur. Jeg mener fortsatt at det er en fordel å ha vært på tur før, med full oppakning, før man legger ut på denne turen. Ingvill er fortsatt uenig og mener at turen kan gås som en dagstur og er en lett tur til å være Jotunheimen. Og dersom du ble fristet og har lyst til å gå, finner du en grundig beskrivelse på https://nepaltur.no/blogg/nybegynner-telttur-i-jotunheimen/. Vi traff faktisk Gaute, som gikk turen fordi han hadde lest bloggen til Ingvill og det var stas!! Uansett, Jotunheimen er verd et besøk, med eller uten telt. God tur ❤️

Finaste utsikten i Hardanger….

Det er ikke alltid man får det man kom for. Det kjenner nok de fleste av oss (med noen år på baken) til, på ene eller andre måten. Ikke nødvendigvis negativt, men man sitter liksom igjen med en følelse av å ha blitt snytt. Men la meg nå ta det fra begynnelsen, sånn at folk forstår hva jeg skriver om…

Med brann i gjenvinningsanlegget på Forus, fikk turen en dramatisk start. Røyken seig over motorveien.

Det kom seg da jeg kom til Lie badeplass og fikk tatt årets beste sjøbad. Klart og varmt vann, uten en brennmanet, var fantastisk.

Basecamp ble på Nedre Vats, sånn midt i mellom hjem og Tjoflot. Flateste stedet på min søsters hyttetomt var komposthaugen, så da satte jeg opp teltet der. Det var meg og utallige brunsnegler…

Det var i fjor, mens jeg var i Lofthus for å gå Dronningstien, at jeg så Oksen. Mørk og dyster ruvet han på andre siden av fjorden, og jeg ble ganske så betatt. Det var et mektig syn og jeg forstod fra turbeskrivelsen at det var både majestetisk og krevende å beseire kolossen. Noe for meg, altså… Mange stier førte til toppen, som ligger på 1241 meter over havet. Jeg tenkte i mitt stille sinn, at en dag skal jeg ta en dans med El Toro…

Tidlig på morgenkvisten hadde jeg Låtefossen for meg selv. Alle andre lå i bobilene og sov, og det var såvidt jeg greide snike plass til Toyotaen på rasteplassen.

Det var ikke mye liv langs fjorden mellom Odda og Hardanger brua heller.

Er det kun i Norge vi har slik blind tillitt og tro på det gode i våre medmennesker? Langs veien står tett med boder, hvor man 24/7 kan handle uten betjening. Pengene betales med vipps eller legges i et skrin.. Jeg bare ELSKER Hardanger….

Nå var det moreller som var i sesong. De var absolutt verd pengene…

Men tiden går fort og en svipptur til Hardanger er liksom ikke gjort på en dag. Jeg måtte ha en hel helg og dessuten måtte det klaffe med været. Oksen er ikke en tur som anbefales i dårlig vær, med fjord på tre av sidene ligger den utsatt til. Men yr.no lovte overskyet, fin temperatur og lite vind, akkurat den helgen jeg hadde fri og ingen planer. Derfor pakket jeg bilen før jobb og kjørte direkte, da arbeidsdagen var over.

Veien innover mot parkeringsplassen på Tjoflot, var smal og svingete. Heldigvis kom det ikke mange biler imot, så det gikk fint.

Det var riktig så idyllisk, selv om tåken hang nedover fjellsiden. Pytt, pytt, litt morgentåke, tenkte jeg.

Turen starter ved parkeringsplassen og går på skogsvei innover. Husk å betale 100,- i bompenger og det stod også et kjøleskap med brus, eplesaft og alkoholfritt øl som man kunne forsyne seg av. Alt betales med vipps og jeg frydet meg.

Planen var å finne en campingplass, nær Oksen. Men det gav jeg opp, var for trøtt til å kjøre langt. Så jeg campet hos min søster, og startet tidlig neste morgen. Retter sagt, midt på natta.. Det fine med å kjøre om natten, er at man har veien for seg selv. Alle bobiler og campingvogner okkuperte hver rasteplass og ledig flekk jeg passerte. Det hadde også vært vanskelig å finne plass til teltet, selv om det er plenty av campingplasser. Det var stappfullt overalt og jeg var glad jeg var tidlig ute til Tjoflot. Der var nesten tomt, jeg spiste og byttet klær og begynte å gå presis 06.45. Let the game begin…

Turen fra Tjoflot er ca 4,5 kilometer en vei. Total stigning man går er 1068 meter, så det sier seg selv at turen er kort og bratt.

Det startet fint i granskog, men jeg hadde ikke gått langt før tåken dekket det meste.

Da jeg kom ut av skogen, var jeg oppe på 600 meter. Her lå stølen Vindhovden og det var såvidt jeg greide å skimte husene.

Hva er det som driver oss som går på topptur? Er det turen eller er det utsikten? Det gikk jeg mye å tenkte på, ettersom jeg karret meg oppover. Jeg var i en tåkeboble, hvor alt var pakket inn i bomull. Et ungt, tysk par snakket varmt om hvor trolsk stemningen var, for det var kun oss på fjellet. Jeg vurderte hele tiden å snu, for hva var poenget når man ikke så noe av omgivelsene? Desuten var jeg redd for å gå meg vill. Men stien var lett å finne og tydelig merket, så jeg vurderte det som trygt. Derfor gikk jeg videre..

Svetten rant og det var fuktig i tåken. Allikevel var det varmt nok til t-skjorte og shorts, men jeg hadde varme klær i sekken. Det ble mange pauser oppover, løypa vekslet mellom bratt og veldig bratt.

Blomstene som vokste langs stien, var vakre. Mest kjekt var det å se NOE…

Plutselig løsnet tåken litt og jeg satte meg rett ned for å nyte synet. Det var ikke mange minuttene, men jeg tenkte YES, endelig skjer det noe…

Men det gjorde ikke det… Det var såvidt jeg greide se varden og pausen på toppen ble ikke særlig lang.

Jeg spretter boblene for å feire at jeg kom opp, byttet til tørt ull og dunvest, tygde i meg litt nøtteblanding og flirte over utsikten. Retter sagt, mangel på utsikt..

Jeg kom frem til at det var HÅPET som gjorde at jeg fortsatte å gå. For tenk om tåken letter? Tenk om jeg får se både Hardangerfjorden, Granvinfjorden, Sørfjorden og Eidfjorden? For ikke å snakke om store deler av Hardangervidda, Folgefonna, Vossefjella og Raundalsryggens topper i nordvest. For alt dette hadde blitt mitt, dersom bare tåka forsvant. Men den gjorde ikke det og jeg trøstet meg med at jeg tross alt hadde kommet meg til toppen. Litt trist var det allikevel å rusle nedover, det var slett ingen seiersrus, slik man ofte får av sol og fantastisk utsikt.

Tåken var helst enda tettere på vei ned og jeg måtte virkelig konsentrere meg om å finne stien og holde meg på beina.

Det var eneste snøflekken jeg såg på turen.

Jeg traff mange folk på vei opp, da jeg kom lengre nedover. De hadde 2 spørsmål: Er det langt igjen? og Ser man noe på toppen? Svaret mitt på det første var ja, og på det andre nei. Allikevel var det ingen som snudde, og jeg tenkte at det bekreftet min hypotese om at det er HÅPET som gjør at vi fortsetter. Håpet om utsikt, håpet om at man er ferdig med de tyngste bakkene, håpet om at snart bryter sola gjennom. Og når det allikevel ikke skjer, så kan det være at det er like før. Derfor fortsetter man å gå..

Nede på stølen igjen, greide jeg finne utedassen. Det passet veldig bra.

Og snart forsvant jeg inn i skogen igjen.

Og plutselig var det en benk og litt utsikt.. Heldigvis hadde jeg mer nistemat igjen og endelig fikk jeg nyte dei vestlandske fjordane og fjellene.

Det ble ikke den turen jeg hadde sett for meg, min kamp med Oksen. Jeg følte meg beseiret og selv om jeg kom opp, hadde jeg jo ikke sett noen ting. Nå var det bare å komme seg i bilen og dra tilbake til teltet. Det kan hende at jeg må utfordre Oksen en annen gang, selv om jeg har vært på toppen. Eller kanskje det blir et annet fjell, på et annet sted. Det er visstnok en Okse i Lyngsalpene også… Med eller uten tåke…

Det ble en stopp i Kinsarvik for å trøstespise litt kaffe og is. Langt der bak kunne jeg se Oksen, hvor tåken lettet mer og mer.

Finværet kom i bilen på vei bort fra Oksen. Jeg må kanskje slutte å stå så tidlig opp og heller gå tur senere på dagen, tenkte jeg da. Men det skjer nok aldri, for tur er tur og det finnes alltid et håp

På rundtur i indre Lima.

Av og til får jeg lyst til å gå en tur jeg aldri har gått før. Ikke nødvendigvis fordi jeg er lei de kjente og kjære stiene, men det er spennende å se nye landskap. Nå hadde jeg lokket med meg Sørlendingen, som satt fast som hundepasser på Ålgård, så da var det mest naturlig å velge en tur i området der. Takk til ut.no for mange gode forslag, men vi endte opp med en helt ny tur for begge to.

Noen stolte ikke på at jeg faktisk hadde husket å låse bilen. Da er det bare å gå tilbake å sjekke…

Det startet ganske bra, men oppover er oppover.. Bra utsikt ihvertfall.

Det var skikkelig sørpete og vått, etter alt regnet som kom igår.

Turen var 8,2 kilometer lang og beregnet tid var 3 timer. Den var rangert til middels krevende, men det fortalte jeg ikke til Sørlendingen. Det er alltid vanskelig å bedømme turer ut ifra andre sin beskrivelse, særlig når man ikke er kjent i området. Jeg hadde lest det som stod om turen og så egentlig for meg en lett og finslig runde på lettgått kulturbeite. Og for mange er det nok det…. Men jeg syntes det var tungt og skal jeg dømme etter banning til enkelte andre, var jeg ikke alene om det.

Det ble mange stopp for å spise blåbær og med de nye matvareprisene, fant vi ut at vi hadde spist bær for en formue!!

Oppe ved masten på Eikjefjedlet på 321 meter over havet, var vi på høyeste punkt.

Det var ikke før vi tok en pause på toppen, at jeg fant ut at løypa hadde vært lettere å gå i motsatt retning. Vi fikk den bratteste stigning i starten, istedet for å gå litt slankere oppover. Pytt, pytt, nå var vi allerede oppe og fortsatt videre innover. Det var et flott landskap, frodig og grønt. Vi vasset gjennom knehøyt gress og svetten rant. Det krelte av klegg, mygg, knott og fluer, så jeg greide jammen å svelge et eller annet med vinger. Da fant vi ut at det var på tide med lunsj og det passet bra, siden vi var fremme ved speiderhytten på Bjelland.

Hytta var tom og vi tok oss tilrette. Det var skikkelig praktisk med en benk utforbi, siden jeg fremdeles sliter litt med å sitte.

Nykokte egg, tomat og majones på hjemmebakt brød smakte fortreffelig. Jeg er helt enig i at nistepakken er halve turen…

Hytten lå nydelig plassert ved et lite vann og jeg lurte veldig på hvorfor jeg aldri hadde vært her før…

Turen nedover etter lunsj, var rene sjarmøretappen. Mette og fornøyde var humøret på topp og ekstra hyggelig var det å treffe utallige sauer og kyr. Det så ut som om de hadde det veldig fint på beite her i Limaheia. Vi vandret gjennom granskog og over sletter. Nok et tjern ble passert og jeg kjente at jeg var temmelig klar for et bad. Selv alle flyvende plageånder hadde forlatt oss, nå var vi kun omringet av utallige sommerfugler. Og blomster… Mye blomster….

De var nok vant med turgåere, sauene, for de gadd knapt flytte seg.

Det ble mer og mer lettgått, etterhvert som vi gikk nedover.

Det var en flott tur og jeg anbefaler den til alle turglade. Limavatnet, som turen starter fra, betyr stille flytende vann, og jeg tror nesten at livet går litt roligere på sånne steder. Vi passerte noen gårder, hvor de som bodde der, virket som om de hadde all verdens tid. Sauene brekte, fuglene sang og vi ruslet tilbake til bilen. Utrolig hvor mye man kan få utav det å velge en helt ny tur….

Limavatnet lå stille foran oss, store deler av nedturen.

Asfalt under beina igjen.. Det var bare å gå midt i veien, her er ikke mye trafikk.

Endelig fikk vi oss et bad, vaske av gjørme og kjøle ned kleggbitt. Det var fantastisk godt og fin temperatur.

Hvorfor man aldri skal oppbevare mat i innerteltet…

Det er mye man må tenke på, når man skal sove i telt. Det meste er sånn man lærer av erfaring, men her skal du få et godt tips: mat skal ALDRI oppbevares i innerteltet. Det er flere grunner til det, som jeg skal komme tilbake til. Jeg er ikke sånn som kjøper mat i lufttette poser eller bruker bokser, hvor godsakene ikke avgir lukt. Det meste jeg gjør er enkelt, som å fylle en plastpose med det jeg allerede har i skap og skuffer, eller bruke min gamle kjølebag uten kjøleelementer.

Det var en sulten gnager, som besøkte teltet mitt i Jotunheimen. Usikker på hva slags..

Teltliv i Florida innebar at maten ble oppbevart i bilen. Det var på grunn av de alltid sultne ekorn og fuglene, men også fordi det krelte av insekter og firfisler.

Kun da jeg teltet i området rundt Great Smoky Mountains, var jeg nøye på å oppbevare maten etter anbefalingene. Her hang store skilt som advarte mot mat i telt, på grunn av bjørnene. Derfor måtte maten oppbevares i bilen eller i egne bjørne-sikre poser, som ble hengt i trærne. For å si det sånn, det ble ikke mye småspising i soveposen på den turen, siden det var langt å gå til bilen.

Jeg fikk sett levende bjørn på turen og de var like lite intressert i maten min, som han her.

Ytre Hvaler nasjonalpark, et drømmestedet å campe…

Det var min god venninne Ingvill som presenterte meg for ideen om å dra til Hvaler på telttur. Hun er absolutt ingen nybegynner i friluftsliv, hun liker de høyeste toppene og arrangerer fotturer i Nepal. Som bosatt i Oslo, hadde hun kort vei til de 833 øyer, holmer og skjær som utgjør Hvaler. Det er liksom ikke et område jeg har tenkt på som særlig aktuelt for meg, selv om jeg elsker kystområder og havet. Denne øykommunen, som ligger ytterst i Oslofjorden, har jeg alltid tenkt på som dyrt og snobbete. En lekeplass for rike Oslo beboere, hytter med egen strandlinje og mange skilt med «adgang forbudt for uvedkommende» i strandsonen. Men det er faktisk et flott sted telte, med flere tilrettelagte teltplasser på de ulike øyene. Det er også et yrende dyre og fugleliv, for ikke å snakke om alt livet som finnes under havflaten.

Avtalen var å treffe Ingvill i Moss, hvor jeg kom med båten fra Horten og hun med toget fra Oslo. Jeg fikk med meg noen timer med sightseeing, både i byen og langs Kyststien. Moss er jammen et fint sted.

Vi hadde forsøkt å booke plass på nettet, men det var ikke mulig, siden sesongen ikke var i gang enda. Det var allikevel mye telt, så vi ruslet avsted og fant en fredelig flekk for oss selv. Med eget kjøkken og LAAAAGT å gå til do….

Det gikk strålende å sette opp telt innimellom de krokete furutrærne.

Det var mens vi skulle ha oss en sightseeingtur til en av naboøyene, at leiren ble invadert. Jeg var ikke klar over at enkelte hadde lagt posen med mat i innerteltet, noe som medførte et hyl som kunne høres over store deler av Hvaler. Synderen hadde gjemt seg i soveposen, et ekorn som hadde spist og kost seg mens vi var på tur. Og for å komme inn til delikatessene, hadde den gnagd hull i teltet. Det dyre Big Agnes-teltet, ikke mitt billige kjøpt på Finn. Den hadde dessuten vært på do både inni og utpå soveposen, samt på liggeunderlag og i bagasjen. Jeg vet nesten ikke hvem som var reddest, ekornet eller Ingvill. Det endte i hvert fall med en hurtig retrett til skogs for den pelskledde og timer med rengjøring og lufting av turutstyr for den andre….

Både besøkssenter, kafe og toalettbygg var helt nye.

Vi ble godvenner med personalet i kiosken, sikkert fordi det ble endel turer innom. Ikke minst var ferdig middag veldig praktisk og de hadde alkoholservering….

Men mest satt vi på kjøkkenet og løste verdens problemer eller bare nøt utsikten.

Det er ikke første gang jeg har opplevd at maten min har fristet de firbeinte, så jeg setter som regel posen i forteltet, godt knyttet igjen. Da gnager de kanskje hull, men ikke i noe som er dyrt å erstatte. Samme gjelder på hytter med mye mus, noe som er ganske vanlig i skog og fjell. Ikke oppbevar maten i tursekken, da risikerer du at det kommer hull i den. Brød som ligger på bord eller benk er rene gavepakken til gnagerne og mus elsker brød og knekkebrød. for ikke å snakke om kjeks….Dersom det er en bøtte eller stor gryte med lokk, er det mye tryggere, slik at du har noe å spise til frokosten. Maur i teltet er nesten umulig å unngå og jeg har opplevd at matposen min går i bosset fordi det kreler av maur i maten. Dersom det er langt til nærmeste butikk, er det bare å børste vekk maurene og spise det man har. Maur er heldigvis ikke giftige….

Det var mange andre som også besøkte Storesand, hvor vi hadde rigget oss til.

På Skjærhalden er det butikker, kafe, besøkssenter, fiskerimottak og herfra går ferje ut til de andre øyene.

Vi dro på dagstur ut til Søndre Sandøy, mens ekornet hygget seg. Her er det også tilrettelagt teltplass, ved Sturviksand.

Han her bodde også på øya, som for øvrig er bilfri og har mange fine turstier og kafe. Det var også mange hytter og sommerhus, men alle vi møtte var usedvanlig hyggelige, og så verken rike eller snobbete ut.

Dersom du ble nysgjerrig på å slå opp teltet i Ytre Hvaler nasjonalpark, kan jeg fortelle at området er Norges første maritime nasjonalpark. Hele 96% ligger under vann og her finnes både korallrev, tareskog og bratte klipper. Over vann er det like mye å oppleve, med turstier over nakne svaberg og gjennom krokete furuskoger. Men Hvaler er mye mer enn bare nasjonalparken, her skryter de på seg å være blant de vakreste skjærgårdene i Europa. Med utallige øyer å velge imellom, kan alt ligge til rette for et fint opphold ved havet. Vi dro dit i midten av mai, men alle sa at vi heller burde vært her om sommeren. Jeg syntes det var fint i mai også, sikkert fint å telte her hele året…Husk bare å ikke legge maten i innerteltet eller bruk en boks som er vanskelig å gnage hull i….God tur!

Praktisk med klestørk rett utforbi, det regnet litt i mai… Sånn bøtteregn..

Dersom enkelt teltliv ikke er din foretrukne ferieform, finnes det mange andre alternativ. Det er noe for enhver smak, som Hvaler kirke, som er en av Norges eldste. Den ble bygget på 1100 tallet og er i romansk stil.

For de mer kulturelt interesserte, er et besøk på Rødshue et *must*. Her ligger Stenkunst Hvaler, et internasjonalt prosjekt, som man kan vandre rundt og kikke på, helt gratis.

De badeglade har utallige steder å boltre seg i.

Kyst-pilegrimsleia, del 1: Egersund – Hå gamle prestegard.

Det finnes mange forskjellige grunner for å legge ut på pilegrimsvandring og ikke trenger man å dra så langt heller. Norge har flere veier, som alle leder til Olav den helliges gravkirke i Nidarosdomen. Den nyeste, men samtidig eldste, sies å være kystleia. Den var Nord-vegen, som gav navn til Norge. Leia ble offisielt åpnet i 2018 og er ikke en fottur fra A til B. Her er 26 nøkkelsteder, som ligger mellom Egersund og Trondheim. Man kan gå, sykle eller ta offentlig transport, og man kan dele turen opp etter eget ønske.

Turen startet hjemme i gårdsrommet mitt, med sjekk av utstyr og pumping av dekk.

Turen gjennom Sandvedparken var en fryd.

Vi tok oss tilrette utforbi klubbhuset og vurderte å låne klubbnavnet, for å kalle pilgrimsturen vår «Holy Riders ride again». Det ble med tanken.

Turen langs Frøylandsvannet gikk som en lek, med flat vei og medvind.

Jeg kjøpte pilegrims pass, da jeg syklet forbi Hå gamle prestegard på en annen tur. Og har man først kjøpt pass, må man jo ta turen… Jeg lokket med meg Sørlendingen, som ikke har rørt sykkelen, siden vi syklet langs Telemarkskanalen fra Ulefoss til Dalen, for nesten 3 år siden. Været som var meldt lovet bra, men sterk vind. Men det blåser ALLTID på Jæren, så det brydde jeg meg ikke noe om. Dessuten handler pilegrimsvandring mer om den indre reise enn ytre, samt at veien blir til mens man går/sykler… Da er jo vær, utstyr og fysisk form bare bagateller….

Vi hadde en lengre stopp ved dagsturhytten Frøya, som ligger like ved Ormen Lange, broen over til Njåskogen.

På Bryne var det god gang, med festival og yrende folkeliv i gågata.

Hva spiser man til lunsj, midt i Norges matfat Jæren? Selvsagt POTET.. Bakt, sådan, med mye digg tilbehør. Noen var redde for å treffe kjentfolk, eller var det for å holde varmen i den kalde nordavinden?

Jærbanen tok både oss og syklene helt til Eigersund.

Det ble endel endringer allerede før vi dro, men det tok vi med godt humør. Da Jærbanen hadde buss for tog mellom Sandnes og Bryne, syklet vi like godt første etappen. Det er en aldeles nydelig tur, på gode sykkelveier. Hytte var bestilt i Egersund og vi hadde god tid. Så det ble mange stopp, hvor vi traff hyggelige mennesker å prate med. Da turveien var stengt for vedlikehold, ble syklene våre galant båret over trærne, av snille og sterke menn. Sånt kan me like…

Vi hadde leid hytte på Steinsnes campingplass og det anbefales varmt. Gratis vafler ved ankomst, stempel i passet og ny og flott hytte. Jo takk, kommer gjerne innom en annen gang…

Med bobler i plastglass, maiskolber, stekt scampi og brød, var det rene gourmetmaten.

I Rogaland finner man 5 av nøkkelstedene og det første av disse, er Egersund kirke. Fra gammelt av het det Eikundarsund, sundet mellom fastlandet og Eigerøy. Her sier sagafortellingene at Olav den hellige ofte lå med flåten sin. Kysten utforbi Jæren er stormfull, men her er en trygg havn, da som nå. Egersund fikk ikke status som by før 1798, men allerede i førkristen tid, var stedet kirken står på, kjent som Heidningholmen. Jeg var fasinert over den historiske bakgrunnen, som jeg ikke kjente til. Egersund har liksom alltid vært Julebyen, gjenbrukbutikk, frityrstekt fisk og «okka by, okka jente». Men her er uendelig mye mer, slik vi alle er så mye mer enn utsiden som møter verden.

Det var ikke mye liv i havna, en tidlig søndag morgen. Vanligvis er det travelt, både på land og til vanns.

Hvert nøkkelsted har sitt eget unike stempel, som man stempler i passet. For å få Olavsbrev, som er en bekreftelse på gjennomført pilegrimsreise, trengs 6 stempel. God motivasjon…

Det ble ingen lang stopp ved kirken, alt var stengt og stempel hadde vi allerede sikret oss på campingen.

Etter å ha hatt en offisiell åpning av pilegrimsreisen vår ved kirken, tråkket vi ut av byen. Planen var å sykle opp til de neste to stedene. Det ble en flott tur langs den gamle Jærbanen, men da vi kom til den vestlandske hovedveien, møtte vi nordavinden. Den reiv godt og skyene samlet seg over oss og truet med regn. Det sies at naturen over fjellene sør for Ogna, er skapt i Guds vrede, og akkurat da var jeg faktisk litt enig. Bakkene kjentes brattere og lengre enn noensinne.

Hei, hei, hei… Langs sjøen og jernbanelinjen var stemningen fortsatt høy.

Men så er det også usedvanlig vakkert mellom Egersund og Hellvik

Her gikk den gamle jernbanelinjen, men nå er det kun åpent for myke trafikanter.

Ved Maurholen gamle stasjon kokte vi kaffe og spiste medbrakt kake. Her er toalett og mulighet for å fylle vann.

Det er merket en alternativ løype, fra Hellvik stasjon til den vestlandske hovedveien, som går i terreng. Men når man sykler, følger man Nordsjøruta.

Vi var nå kommet til stadiet, hvor vi gikk opp alle bakkene, de såkalte «Hestadreperne». Navnet stammer fra den gang, da posten ble fraktet med hest, som sleit med de bratteste bakkene. Kjenner følelsen!!

Utsikt mot Hegrestad og en velfortjent pause for oss.

Naturen var ikke mindre vakker under Guds vrede..

På Ogna ble det lunsj på bensinstasjonen og vi ble enige om at det var ingen vits i å slite seg ut i motvind. Så vi tok toget til Nærbø, og tok korteste vei Google Maps kunne gi oss, ut til kysten. Her på flateste bondelandet var det ingenting som stoppet vinden, og det ble noen seige kilometer ut til Obrestad fyr. Sørlendingen måtte rett og slett ta på både hansker og lue. På Obrestad er en åpen dør, inn til Stille rom, i foten av tårnet. Her fant vi stempel og hvilte både bak og bein på gamle kirkebenker.

Det var bokstavlig talt et stille rom, da vi gikk inn og stengte døren for vinden.

Obrestad fyr er et levende fyrmuseum, hvor man kan leie overnatting. Fyret ble bygget i 1873 og er i solid granitt. Det trengs, når vinterstormene slår inn, er Jærkysten en av Europas farligste kyststrekninger.

Men Hå gamle prestegard ventet på oss, så vi tok et raskt besøk der også. Kafeen fristet med mye godt, men vi var fortsatt kalde og mette etter Ogna. Vi orka heller ikke se utstillingen eller gravfeltet, mest fordi både fyret og prestegarden er steder vi har besøkt utallige ganger før. Så det ble stempel og bånn gass tilbake til togstasjonen. Det ble tog til Bryne og buss for tog videre til Sandnes. Så var det en kort trøtur hjem og en kort refleksjon over turen. Men det tar jeg en annen gang….

Man vet det er kraftig vind, når man må stå og trø i nedoverbakke.

Det er både kunst og kultur på Hå gamle prestegard, i et tradisjonsrikt og verna anlegg. Og ja, akkurat den setningen rappa jeg fra turguiden «Kyst-pilegrimsleia fra Egersund til Trondheim», som selges i museumsbutikken her.

Da er jeg igang med turen og målet er å besøke alle 26 nøkkelsteder i løpet av 2022. Eller neste år eller året etter det… Inshallah..

Eksponeringsterapi på Skomakernibbå

Jeg har mange ganger tenkt, at livet hadde vært så mye enklere, dersom jeg var glad i å strikke. Aller helst sittende godt plassert i sofaen foran TVen, med begge beina på bordet og noe godt i glasset… Det ser veldig kjekt ut, null stress og mas. Men av en eller annen grunn, er jeg født med en egenskap som får meg til å gjøre ting jeg egentlig ikke vil. De ting som jeg er redd for eller har mest lyst til å unngå, rett og slett det som fagfolk kaller en fobi. Mottoet mitt er blitt «FACE YOUR FEAR» eller «sjå dauen i auga» på godt norsk

Bilturen fra Hjelmeland opp til Hagalid, var på smal og svingete vei. Heldigvis møtte jeg ingen motgående biler, så jeg nøt turen.

Det var usedvanlig lite bil på parkeringsplassen, noe som kan skyldes at det var tidlig på morgenen. Prisen var billig; 100,-som ble betalt med vipps.

Det står info skilt om turen, samt området. Bonden var allerede i gang med traktoren ute på jordet, og jeg var imponert over både arbeidslysten og utsikten.

Det går greit med både edderkopper og slanger, men jeg liker ikke høyder. Turer som innebærer utsikt til «fritt fall på hundrevis av meter», gjør meg skjelven i knærne og tungpustet. Jeg får en følelse av at uansett hvor langt vekke jeg er fra kanten, så vil fjellet rase ut. Det er som om stupet drar meg mot seg og jeg faller innvendig. Det hindrer meg allikevel ikke fra å oppsøke turmål som er kjent som luftige, både i inn- og utlandet. Jeg har gått til Kilimanjaro, Ben Nervis, Teide, Prekestolen, Kjerag, Trolltunga, Besseggen, Galdhøpiggen og mange andre topper kjent for fin utsikt og mange høydemeter. Men du ser meg aldri sitte på kanten og dingle med beina, og jeg har ingen selfie med stupet rett bak meg..

Turen startet på god traktorvei og det var en usedvanlig vakker morgen.

Stigningen i starten var absolutt overkommelig.

Men det ble brattere etterhvert og siden det fremdeles var frost om natten, var stien dekket av isglasur. Derfor sendte jeg som vanlig en lengselsfull tanke til broddene som lå i bilen.

Skomakernibbå nevnes gjerne i samme slengen som Prekestolen og Kjerag, men er nok ikke like populær. Det synes jeg er rart, for her er både svimlende stup og fantastisk utsikt over Jøsenfjorden 700 meter under deg. Turen er akkurat passe lang og krevende, slik at man utfordres litt, samtidig som den er overkommelig for de fleste. Høydeforskjellen er 400 meter og turen er 5,7 kilometer lang, en vei. Estimert tid på tur er visstnok 5 timer, men sånn er jeg lite opptatt av. Jeg bruker den tiden det tar og stopper når det passer meg. Det må man tross alt, når man driver eksponeringsterapi….

Utsikten var belønningen for bakken jeg sleit meg opp og det kilte litt i magen.

Øksnafjellet er rett under 800 meter høyt og fra det høyeste punktet (som jeg selvfølgelig måtte stå på..) er det fint og lettgått innover mot utkikkspunktene.

Det var fortsatt et snev av vinter innover.

Jada, jada… Jeg MÅTTE jo bare ut på kanten for å kikke ned i dypet… Blei litt svimmel, kjente jeg..

Som barn var jeg alltid glad i fjell. Det var tross alt verken særlig høye eller bratte stup her på Jæren, men det var allikevel spennende å komme på toppen. Redselen for høyder kom etter at jeg fikk barn, plutselig tenkte man konsekvenser av alt man gjorde og alle de valg man tok. Jeg hadde livlig fantasi og spilte filmen ut, enten det var barna eller jeg som stod på kanten av stupet. Det har ikke blitt mindre ettersom jeg har blitt eldre… Dessuten har det en tendens til å balle på seg, for har man en fobi, er det fort gjort å få flere. Plutselig liker man ikke tunneler, man blir redd for å fly, eller greier ikke sove på ferjer, dersom lugaren er i bunnen av båten (noe de ofte er). Egentlig er hele livet en risikosport, dersom man tenker på alt som kan gå galt!!

Sklir man utforbi her, er man heldig dersom man stopper før man havner i Jøssingfjorden….

Jeg trodde egentlig at dette var Skomakernibbå, jeg har tross alt sitt mange bilder av folk som sitter og dingler med beina her. Aldri i livet om det hadde vært meg…

Glad og lykkelig over «been there, done that» gikk jeg opp til varden for å spise nistepakken og beundre utsikten med trygg grunn under baken.

ALT smaker godt på tur, men ekstra godt er det med hjemmebakt brød med smør og ost, samt Rett i koppen-kakao.

Eksponeringstrening er sentral i kognitiv adferdsterapi, som jeg har brukt mye i jobbsammenheng. Jeg skal ikke gå inn på dyptpløyende teorier og fagspråk, for egentlig er det ganske enkelt. Man skal bare utsette seg for det som gir angst og bli i situasjonen uten å flykte. Metoden krever god planlegging og systematisk trening, så jeg begynner å bli ganske god på det. Jeg har nok et stykke igjen før jeg vurderer å hoppe i strikk eller fallskjerm, men jeg greier i hvert fall å stå i stige og skifte takpanner uten å bli kvalm. Dessuten har jeg gjennomført turer som jeg egentlig ikke trodde jeg ville klare, slik som Bessegggen og Kjerag. Det er jeg riktig så stolt av.

Under matpausen ble jeg litt usikker på om jeg faktisk hadde vært på rett plass. Det hadde jeg ikke, men heldigvis fant jeg frem tilslutt.

Da tenker jeg at det er rett plass… Med stigende puls og kaldsvette kikket jeg ned på Skomakernibbå. Det er strengt forbudt å gå utpå, steinen er ustabil og farlig.

Sagnet forteller om en dømt skomaker som skulle benådes, dersom han greide sitte ytterst på nibbå og reparere et par sko. Da han var nesten ferdig, såg han et brudefølge som rodde utover fjorden. Det må ha vært noen han kjente, fordi han lente seg i hvert fall så langt ut, at han falt ned i avgrunnen. Shit happens….

Jeg får av og til spørsmål om hvorfor jeg gidder å utsette meg selv for ubehaget. Hva er egentlig poenget med å kjenne på angsten, med pustevansker og hjernetåke, samt en lammende skrekk for å falle? Jeg har tenkt mye på det og kan vel bare konkludere med at det er veldig godt etterpå. Sjelden er jeg så høy på livet og takknemlig for de enkle ting, som etter at jeg har utsatt meg selv, for noe som jeg oppfatter som livsfarlig. Trangen til å legge meg flat og omfavne Moder Jord, er stor, veldig stor. Jeg ser på omverdenen og meg selv med tålmodighet og kjærleik, og livet er trygt og godt. Derfor småløp jeg nedover fjellsiden og sang høyt i bilen hjemover. I hodet svirret planer om Mount Everest eller andre «hårete mål», for klarte jeg Skomakernibbå, er ALT MULIG!!! Så nei takk til strikking og sofa, livet utforbi komfortsonen er definitivt verd anstrengelsen. Det er i hvert fall der man blir best kjent med seg selv, på godt og vondt….