Vinjakula, eller var det Gloppenuten?

Det var blått i blått oppover fjellsiden da vi var der.

Dette er en tur for deg som liker å gå oppover. Det er egentlig en eneste lang oppoverbakke, men det finnes mange lyspunkt underveis. Særlig dersom du går turen i blåbærsesongen, da er det gode muligheter for å finne mye bær. Ellers kan du muligens treffe både sauer og geiter som beiter i skråningene så lett som ingenting. Dessuten vil du få en fantastisk utsikt jo høyere opp du kommer og dette er virkelig norsk natur på sitt beste. No ser eg atter slike fjell osv osv…

Denne gjengen traff vi i starten av turen, de var lette til beins….

Det er flere steder å starte fra, men det kjekkeste er absolutt å kombinere turen med en overnatting eller to i hytte på Veen Gards camping. Fantastisk sted, både for små og store barn. Dersom du ikke vil overnatte, er det lettest å kjøre hit med egen bil og parkere ved grustaket, hvor det er tilrettelagt en stor avgiftsbelagt parkeringsplass. Der finner du en informasjonstavle og det er som regel god plass. Turen starter med å gå mot gards campingen og videre mot grishuset. Så går du videre på traktorvei og det begynner ganske raskt å gå oppover. Det fortsetter det egentlig med til du er på toppen…..

I starten går turen gjennom skog, senere over tregrensen med stein på stein på stein.

Det er noen småvann på vei oppover og flere bekker hvor det er mulig å fylle mer vann.

Vinjakula er den høyeste toppen i Bjerkreim og rager 907 meter over havet. Starter du på Veen, må du gå omtrent alle. Dette er altså ikke turen for deg som er lite vant med å gå i fjellet, har dårlige knær eller ønsker en rolig tur. Det er ca 2 1/2 -3 timer med effekt gåing før du er opp ved den imponerende varden og kan nyte den storslagne utsikten. Nedturen går raskere og alt i alt er turen ca 12,6 km. Dersom du går effektivt og fort, regnes turen til å ta 4,5 time. Vi brukte omtrent det doble, det gikk mange timer med på å spise blåbær. Løypen er godt merket med rødt og enkelte skilt hvor stien deler seg. Du kan ta flere avstikker fra løypen for å komme på andre topper, som Bjøllefjellet eller Fossliknuten.

Vi hadde vekslende sensommervær, det er værhardt når man kommer høyere opp.

Vår tur startet som sagt på fredagen med overnatting i ei campinghytte på Veen. Planen var å starte tidlig, men det er utrolig hvor fort tiden går om morgenen. Men endelig var vi avgårde, været var fint og sekken pakket. Det varte ikke lenge før vi startet å gå oppover, men det er en god vei å gå på. Gjennom skog gikk vi oppover på vestsiden av fjellet. Det varte ikke lenge før vi ble klar over hvor mye blåbær som vokste innover skogen og da sporte vi fort av. Dessuten hadde vi dagen foran oss og mye å snakke om.

Når man begynner å nærme seg toppen, blir det mer blankskurte berg å gå på.

Det står en imponerende varde på toppen.

Men vi var ikke kommet for kun å spise blåbær, så vi steig sakte oppover. Det var en tung tur. men absolutt verd turen. Stien var god å følge og da vi kom ut av skogen åpnet det seg en utrolig utsikt. Vi kunne se noen småvann og mange, mange topper. Det var et sted hvor det var vanskelig å komme opp, det var klatring og svært bratt. Mulig at det var kun oss som hadde problemer der, men vi vurderte faktisk å snu. Ved hjelp av hverandre kom vi oss opp og resten gikk greit. Det var ikke et veldig folksomt område og de få vi traff var usedvanlig spreke. Målet deres var «fort opp og fort ned…» Alltid en smule de-motiverende å treffe de som bare MÅ fortelle hvor kort tid de har brukt opp til toppen…. Men hver sin tur, vi hadde det absolutt ikke travelt.

Det er en fantastisk utsikt og bratte fjellsider….

Meget glad og fornøyd over å ha kommet opp…..

Vi spiste nisten på toppen og brukte lang tid for å beundre utsikten. Jeg hadde veldig lyst til å se ned i Gloppedalsura, den ligger nemlig nedenfor de stupbratte fjellsidene. Men det er ikke mulig å se ned i dalen. Istedet kan man se mot sør og vest hvor man har utsikt ut over store deler av Bjerkreim kommune. Det var frisk vind på toppen, men vi hadde oppholdsvær hele turen. Det er nok tur hvor det kan være greit å ha fint vær og sjekke hvor lenge snøen ligger i fjellet før man går. Tilbaketuren går samme vei, så det er ingen rundtur. Det beste med å gå nedover er at man virkelig kan nyte den flotte utsikten. Vi brukte som sagt lang tid og det begynte å bli mørkt før vi var tilbake i bilen. Fantastisk stemningsfullt. Når det gjelder Gloppenuten, så har mitt hode bare bestemt seg for at Vinjakula heter Gloppenuten. Så det er vanskelig å fortelle hvor vi var, jeg er usikker på om det faktisk er et sted som heter Gloppenuten…. Annet enn i mitt hode, jeg vet ihvertfall hvor det er….. Så dersom du vil gå denne turen, gå mot Vinjakula og ikke Gloppenuten. Anbefales virkelig til alle spreke og mindre spreke.

Vi brukte laaang tid på turen, så det ble en trolsk avslutning i tussmørket.

Knoll og Tott på vei oppover, meget avslørende med blå lepper og tenner….

Sørlandsdrømmen Tromøya.

Et vann langs veien, nydelig sted for et morgenbad.

Det finnes ikke noe finere enn Tromøya om sommeren. Hver sommer gjennom hele barndommen var vi på småbruket til mormor og morfar. Det var endeløse dager med skog og sjø. Det var alltid sol og varmt, jeg kan ikke huske at vi gikk i noe annet enn kortbukse og T-skjorte. Når det regnet, kom alltid regnet som en flom og var kun i kort tid. Så var det igjen sol og varmt. Dagene var fylt av lek og vi sprang på sjølstyr i skogen rundt eiendommen. Det var blåbær og markjordbær å plukke, vi bygde hytter og klatret i trærne. Vi lånte melkekjerra for å leke hest og galopperte på det som var av veier. Av og til hjalp vi til med å kjøre inn høy med hest og kjerre eller mate hønene. Men mest av alt lekte vi eller overtalte noen voksne til å følge oss til sjøen for å bade.

Småbruket er nedlagt for lenge siden, men minnene sitter igjen.

«Verdens navle» hver sommer da jeg var liten.

Tromøy er den største øya på Sørlandet og hører til Arendal kommune. Du kan komme dit med bil ved å kjøre over Tromøybroen eller det er mulig å ta ferje fra Arendal sentrum. Øya er kjent som et flott område for friluftsliv og har både sykkelløyper og tur stier fordelt utover. Terrenget er små kupert og høyeste toppen er 94 m.o.h. Langs hele den ytre langsiden av øya går en morene rygg uti havet som er en del av Raet Nasjonalpark. Det har gitt en lang rullesteinstrand med synlige spor fra istiden. Nasjonalparken ble opprettet i 2016 og består av 607 kvadratkilometer kystnatur og hav. Det er et paradis for alle som liker å bade, gå tur, padle, dra på båttur, surfe, dykke, fiske, se på fugler eller fortidsminner.

Jeg hadde bestemt meg for å ta en langhelg på Tromøy, både for å se øya samt å ta et siste farvel med småbruket som var mitt barndoms paradis. Eiendommen var lagt ut til salgs siden både mormor og morfar var døde. Jeg har vært mye på Tromøy, men bare sett en liten del av øya. Vi var omtrent alltid på samme sted, det var liksom nok å gjøre på gården. De voksne jobbet stort sett alltid og vi var opptatt i vår egen lille verden. Vi dro ikke på sightseeing, lekeparker eller annen underholdning. Men det er en stor øy, så endelig var tiden inne til å se resten. Teltet hadde jeg satt opp på Hove Camping og det skulle være basen min. Resten skulle jeg utforske til fots eller med sykkel.

Tips: ALDRI sett opp teltet på eller nær en leke/fotballplass med mindre du har barn med deg eller er ustyrtelig glad i andre sine….. Jeg fikk brukket en teltstang samt veltet både det ene og det andre, men det var liksom her det var ledig plass…..

God plass på stranda ved campingen, sikkert fordi det var 15 grader og stiv kuling. I slutten av juli…… Det var liksom ikke sånn jeg husket Tromøy været….

Den første dagen gikk med på å sykle tilbake til barndommen. Jeg syklet først gjennom leirområdet på Hove, det var fine grusveier gjennom skog. Videre var det sykkelsti mot Færvik og følge veien mot Skilsø. Jeg tok en liten omvei opp til Tjenna, det er et lite tjern som jeg husker vi gikk noen turer til sammen med tante. Så var det en smal og svingete bilvei til Rævesand langs sjøen. Det er rart å komme tilbake til et sted som man har tilbragt mye tid som barn. Minnene jeg har stemmer ikke helt overens med slik jeg opplevde det nå. Jeg husker alt som mye større, ikke minst var jeg overrasket da jeg slepte sykkelen med meg gjennom skogen til TJERNET. Mange skumle minner derfra og jeg husket det som et svært vann. Nå var det krympet til en pytt og fremkalte slett ikke gåsehud. Jeg brukte endel tid på å se igjen kirken, småbruket og stranden med mest minner. Det var litt trist, men mest fint. Så var det å følge veien tilbake til campingen.

Som barn var dette «De dødes tjern». og vi sneik oss opp bare for å få gåsehud. Kjente lite av det nå.

Neste dag lot jeg sykkelen få stå i fred og tok med sekk, nistepakke og badetøy. Jeg brukte hele dagen på å gå langs havet. Hove og turstien langs yttersiden av Tromøya er et av de mest besøkte turområdene i Arendal. Hove leir var en tysk militærleir under andre verdenskrig og det er fremdeles mulig å se rester etter kanonstillinger og fundamenter til kraftige lyskastere. Stedet brukes nå som leirsenter og leirskole i tillegg til campingplass og kafe ved stranden. Det er ulike rundløyper på Hove som er tilrettelagt for barnevogn og rullestol. Jeg gikk fra campingplassen og fulgte stien langs strendene. Dess lengre sør jeg kom, jo mer ufremkommelig var det. Det ble en del klatring på svaberg og balansering på steiner. Det er mulig å gå helt til Botne, men jeg snudde før det og gikk en annen vei hjem. Her var det skogsti og grusvei gjennom hyttefelt.

Hove er kjent for trærne som har formet seg i alle slags rare fasonger.

Det er et område med mange fortidsminner, jeg er litt usikker på om dette var en av de.

Mye å se og oppleve under turen, men mest fascinerende var det å se hav møte himmel.

Neste dag var det tilbake på sykkelen og oppleve en del av Tromøy som var ukjent for meg. Jeg syklet forbi Tromøy kirke og i retning Kongshavn. Det var en rolig søndag morgen og lite trafikk på veiene. Jeg opplevde mye skog og mye sjø. Det gir frihet å være på sykkel, det er mulig å ta avstikkere fra veien for å se detaljene som er lette å overse i bilen. Jeg syklet langs østre Tromøyveien helt til endes, der var et stort hyttefelt og turområde. Så skulle jeg ta en annen vei tilbake, men jeg fant ikke frem. Det var litt mangelfull merking i kombinasjon med dårlig kart, så jeg tråkka samme vei tilbake. Det var idyllisk og veldig «Sørlandet». Jeg fikk med meg både Tromøy kirke og en god lunsj under åpen himmel til duften av kornblomst og ringblomster. Men så kom regnet og det ble lesing i soveposen resten av dagen. Fint det også…

Så mye å se og så liten tid…. Godt å se noen som kan sitte i ro og bare nyte livet….

Tromøy har mange nydelige strender og det er ikke trangt om plassen. Det KAN ha noe med været å gjøre, men idyllisk er det.

Etter timer på sykkelsetet er det fint å nyte en god lunsj i et lite rødmalt hus langs veien (det var altså kafe der)

Sykkel er genialt som fremkomstmiddel på øya.

Det ble noen nydelige dager, men samtidig vemodig. Jeg antar at det ikke alltid er lett å dra tilbake til fortiden og finne de gode følelsene og gleden over de enkle ting. Hukommelse er en rar greie, så jeg antar man husker det man vil huske. Og i mine somrer var himmelen alltid blå og alt var lek og moro. Tromøya vil alltid ha en høy stjerne hos meg og jeg kommer til å ta flere turer for å glede meg over gamle minner samt skape nye. Det er vel det som er grunnen til å leve, eller hur?

Husker liksom ikke at jeg gikk i langbukse og støvler, men bildet lyver neppe, i motsetning til hukommelsen min.

Haukeliseter, en perle i hvitt.

Jeg er glad i vinter og kulde. Det er vakkert med alt det hvite og fascinerende hvordan naturen forandrer seg når alt blir dekket av snø. Det gir en ro for meg når himmel og jord glir sammen i ett. Trær. steiner og fjell blir som kulisser og jeg blir nesten helt borte. Samtidig er det skikkelig skummelt og jeg innrømmer gjerne at jeg har en overdreven respekt for vinterfjellet. Jeg er ikke født med ski på beina og har heller ikke blitt noen ekspert i voksen alder. Blir bakkene for bratte, tar jeg av skiene og går. Det gjelder både oppover og nedover. Samtidig elsker jeg skiturer og prøver å komme meg til snø ihvertfall en gang i året.

Det var friskt på fjellet og bilen måtte spas ut da jeg skulle dra noen dager senere.

Haukeliseter eies av Stavanger Turistforening og er Norges desidert mest besøkte turistforeningshytte. Den ligger ved inngangen til Hardangervidda, midt på fjellet mellom øst og vest. Det er et kaldt og snørikt sted om vinteren, det pleier å være det på 1000 m.o.h. Det gjør at det er utallige aktiviteter å ta seg til på vinterstid, fra toppturer og kvistede langrennsløyper til hundespannkjøring. De siste årene har det vært kiting som har vært mest populært og det arrangeres kurs hele vinteren.

Det var godt og varmt å sitte inne og se på kartet alle stedene jeg kunne gå til….

Det er mange alternativer når man bor på hytta. Eller; egentlig kan det knapt kalles hytte. Det er mer som et hotell og man kan ha det veldig godt dersom man betaler for det. Det er rom med dusj og toalett som inkluderer frokost til rett under en tusenlapp pr natt. Jeg tok selvsagt billigste alternativ, som er stabburet med dusj og do i et annet bygg, og var booket inn for 4 netter. Jeg ble plassert på et 4 manns rom og hadde det helt alene hele langhelgen. Forskjellen på rommet jeg lå og et rom på sovesal er at man har tilgang til kjøkken og kan lage mat selv. Dersom man ikke gidder ta med mat, er det et fantastisk kjøkken som serverer tradisjonell norsk mat fra lokale leverandører. Dessuten har de sitt eget bakeri, Nansen, som selger og serverer knallgode brød og boller.

Jeg ordnet mine egne kulinariske måltider; her er stekt fiskekake med tomat og løk lekkert dandert på en pose potetmos.

Som tidligere nevnt er jeg ingen flink skiløper. Samtidig synes jeg ikke det er nødvendig å være flink for å ha stor glede av skiturer. Derfor var jeg veldig klar for å komme meg ut og hadde funnet en passende løype. Kjelaløypen var ca 1 mil lang og regnet som en lett kupert og barnevennlig løype. Det var en rundtur og jeg foretrekker det fremfor å gå frem og tilbake. Problemet var været, det blåste kraftig og snødde. Jeg har stor respekt for fjellvettreglene og det satt langt inn å spenne på skiene for å legge ut på (i mitt hode) ekstremtur. Jeg forventet helst å måtte grave meg ned 20 meter fra hytten….

Vind og snødrev gjorde det vanskelig å følge løypa.

Alt så likt ut og sporene mine blåste fort igjen.

Men jeg kom meg ut og gikk runden. Det var en hard tur i den sterke vinden og jeg hadde bommet totalt på skismøringen. Det kommer av at jeg ikke kan smøre ski og i overmot hadde prøvd meg på skikkelig skismøring istedet for stearinlys som jeg pleier å bruke…. Men som sagt kom jeg meg rundt. Det ble endel knall og fall, vinden gjorde at det enkelte steder var is skare og andre steder 50 cm nysnø. Trenger ikke være særlig proff på ski for å forstå at det gikk fra bånn gass til full stopp… Men jeg er virkelig god på fallteknikk og kom meg rundt uten alvorlige skader. Resten av dagen ble tilbragt under dynen med ei bok, godt fornøyd med å ha overlevd skituren.

Det ble en annen tur da solen var fremme og ingen vind forsøkte å blåse meg overende.

Jeg kommer nok aldri til å krysse Grønland på ski, men lykkelig allikevel….

Dagen etter hadde vinden roet seg og det var glimt av sol. Jeg gikk samme turen igjen, det var liksom en annen tur når været var annerledes. Nå kunne jeg stoppe opp og nyte utsikten uten at det var fare for å blåse overende. Skiene fungere bra, jeg hadde smurt med stearinlys og slapp derfor 40 cm snøklabber under hver ski. Jeg hadde med standard skitur niste; kakao, appelsin og rosiner. Det var mulig å finne en fin liten topp å ta pause på, ta av skiene og sitte i solen. Det var like lite folk ute i løypen idag, men jeg visste hvor alle var.

Kiting er å bruke en stor drage for å få vinden til å dra deg over snøen.

Som jeg skrev tidligere er kiting veldig populært her og da samles alle på vannet ned forbi Haukeliseter. Der var det folksomt allerede da jeg gikk forbi om morgenen og enda flere folk da jeg gikk forbi senere. Det så kjekt ut, jeg stoppet opp for å se på en stund. Allikevel tenkte jeg aldri at det var noe for meg, jeg har problemer nok med å holde meg oppreist på ski om jeg ikke skal ha farten og uforutsigbarheten under en vindskjerm i tillegg. Muligens det kommer en dag hvor jeg ombestemmer meg, men foreløbig nytes Haukeliseter som et lavtterskeltilbud i fantastiske omgivelser. Et fint sted å bare slappe av og nyte vinteren samt å få dekke det årlige behovet for å gå på ski. Med eller uten ski…

Egentlig er det nok å bare VÆRE på et så vakkert sted som dette. Trenger ikke ha på ski engang…..

Aurlandsdalen, et lite stykke Norge.

Det finnes enkelte turer som er klassikere og populære blant turgåere både i inn og utlandet. Aurlandsdalen er en av disse; kjent for sin ville natur, fosser og fantastiske utsikt. Det blir sagt at turen representerer noe av det mest storslagne i norsk natur og jeg hadde også sett turen beskrevet som Norges svar på Grand Canyon. Jeg har ikke vært i Grand Canyon og hadde derfor ikke noe å sammenligne med, men nysgjerrig ble jeg på å se denne fantastiske perlen som enkelte mener er Norges vakreste tur. Dessuten hadde jeg lyst til å oppleve Skarvheimen, området mellom Jotunheimen og Hardangervidda. Jeg er lite kjent i høyfjellet, vant som jeg er med flate Jæren.

Da jeg nærmet meg Flåm, lå tåken langt nedover fjellene.

Det er flere steder å starte fra, jeg hadde planlagt å gå fra Finse over til Geiterygghytta og videre nedover til Østerbø og deretter til Vassbygdi. Men blir det noen gang som jeg planlegger? Det er et stykke å kjøre og jeg dro rett etter jobb. Tanken var å kjøre rett til Flåm, korteste vei er 36 mil og beregnet reisetid er 6 og 1/2 time. Det jeg ikke hadde regnet med var veiarbeid. Hvem i alle dager er det som stenger en riksvei på sommeren mellom klokken 23.00 og 05.00? Så midt uti ødemarken var altså veien stengt, slik at jeg måtte parkere og sove i bilen. Jeg hadde ikke mange høye tanker om Statens veivesen der jeg satt. Det hjalp heller ikke at jeg kjørte feil neste morgen, men utrolig nok kom jeg tidsnok til toget. Tog var eneste vei til Finse, antok jeg, med mindre man vil gå. Men tåken lå tykk, Finse ligger på 1222 m.o.h og jeg skulle gå alene i et ukjent område. Det ble rett og slett for skummelt for meg, så jeg valgte en litt annen start på turen. Tur må kjennes trygt… Jeg satte bilen i Vassbygdi og tok bussen for å starte på Geiterygghytta.

Det var en fin rusletur på 3-4 km fra tunnelen og inn til hytta i flott natur.

Geiterygghytta er en betjent turistforenings hytte fra 1914 og ligger på 1224 m.o.h.

Her tilbragte jeg det meste av dagen istedenfor å kjempe med tåke, regn og vind.

Og det var jeg glad for, været var skikkelig dårlig. Holdt å se ut vinduet….

Jeg er veldig glad i Den norske turistforening og grunnen er hyttene og løypene. Tenk å ha tilgang til 510 hytter og 20 000 km merka løyper i hele landet bare fordi jeg betaler medlemsavgift. Jeg kan faktisk skryte på meg å ha både hytte på fjellet og hytte ved sjøen. Dessuten kan jeg velge mellom å ha overnatting hvor jeg kommer til dekket bord med hotellstandard og hytter som nesten er like komfortable som teltet mitt. Geiterygghytta har jeg hørt og lest om, men dette var første besøket. Hytta er betjent, så jeg gledet meg vilt til tre retters middag og hotellfrokost. Ellers er det 2-4-6 manns rom og sovesal, så det er flere muligheter for overnatting. Jeg ankom tidlig på dagen og ble innlosjert på et to- manns rom. Rommet delte jeg med Kristin, en meget hyggelig ung dame som hadde brukt dagen på å vasset fra Finse til Geiterygghytta alene. Hun hadde også tenkt seg ned dalen og da holdt vi lag resten av turen.

Kartleser Kristin sørget for at vi var på rett vei.

Det er ganske så nakent når en kommer over 1000 m.o.h. Heldigvis letta regnet.

Det var vått og mye vading av elver og bekker med til tider sterk strøm. Godt å slippe å gå alene, selv om det er en folksom tur.

Matpausen ble fortært i selskap av noen sultne geiter. Eller var det villsauer med horn?

Utsikt nedover mot Stemmerdalen, trur eg. Eg var mer opptatt av å lukte på fjellblomstene enn å følge med på kartet…

Mye historie underveis når vi følger en ferdselsvei som har vært i bruk siden vikingtiden.

Naturen endret seg etter hvert som vi nærmet oss Østerbø, det ble grønt og frodig.

Den første etappen går mellom Geiterygg hytta og Østerbø. Det er en relativt lang etappe, 22 km, men det er få oppoverbakker. Det går mest nedover, men løypa går ganske skrått siden vi går langs fjellsiden høyt over riksvei 50. Jeg gikk sammen med Kristin, og selv om vi startet i regn, ble det en riktig strålende dag. Vi stoppet for lunsj ved den nedlagte Steinbergdalen turisthytte, kokte kaffe og klappet geiter. Det var uvant å treffe noen som hadde med mer mat enn meg, jeg er som regel veldig redd for å sulte. Kristin kunne ha overlevd i flere uker på alt hun slepte med seg. Vi lo godt sammen og det er det fine med å gå tur, de utrolig kjekke menneskene en kan treffe.

Den gamle fjellkirkegården på Østerbø var i bruk fra 1859 til 1911 og gir innblikk i en tid som må ha vært hard å leve under.

Starten på turen av det som blir regnet som selve «indrefilen» av turer i Norge.

Etter en god natt på Østerbø fjellstove var vi klar for smileetappen. NB! Det er to store fjellhytter i Østerbø. Dersom du bestiller plass på forhånd, som anbefales, vær sikker på at du kommer på rett hytte. Det bomma jeg på….. Uansett; turen fra Østerbø og ned til Vassbygdi er ca 19 km og det er umulig å si hvor mange timer du bruker. For hvem ser vel på klokken i slike omgivelser? Jada, jada; det var mange som gikk som om de skulle ha stjålet skoene eller hadde en buss å rekke (mange skulle rekke bussen også, det fant jeg ut senere). Men heldigvis var Kristin og meg enige om hva som var tur. Vi plukket bær når vi fant noen, studerte blomster og planter, tok bilder, tok pauser, gikk omveier, stoppet hver gang utsikten nesten tok pusten fra oss… Vi hadde all verdens tid, snakket mye, men nøt stillheten også.

Det var absolutt vakkert, selv om det var veldig folksomt på stien. Bildet lyver, vi stod ca 20 stk og fotograferte samme motiv.

Det ligger flere små vann innover langs løypen og elven renner mellom dem.

De aller fleste steder er stien veldig god og relativt lettgått. Det går mye nedover…

Turen endret seg underveis og det jeg hadde sett for meg som et dilemma; nemlig skal jeg velge øvre eller nedre del av løypen, ble aldri et problem. Stien over Bjørnstigen var nemlig stengt på grunn av ras. Så det kan nok tenkes at jeg må tilbake for å få gått fra Finse og over Bjørnstigen en eller annen gang. For jeg er enig i at Aurlandsdalen er et vakkert sted. Ja, det er mye folk som går turen. Det føltes enkelte ganger som Kvadrat på en lørdag. Men folk er hyggelige og det er en sosial tur. Ikke minst på turisthyttene… Det kan oppleves som en tung tur for knær, hofter og rygg dersom du har anlegg for det. Men la for all del ikke det stoppe deg. Turen er vakrere enn jeg greier å beskrive med ord, men jeg håper at du får et inntrykk gjennom bildene. Å ta for all del turen, bør oppleves…..

Dalen er frodig, vill, vakker, men ganske så tørr da vi gikk gjennom den.

Jeg er usikker på hvordan Grand Canyon ser ut, men her var det bratte fjellvegger på alle kanter.

Jeg er havnet i Vetlahelvete, en av Norges største jettegryter. Det sies at vannet er bunnløst og at solen kun skinner inn en time til dagen. Likte meg godt eg…

Det er lett å føle seg liten i slike fantastiske omgivelser.

Sinjarheim er en liten fjellgård fra 1600 tallet. Vi tok en lengre pause på ryggen i gresset for å kjenne på stemningen.

Det var imponerende å se alle de vakre fossene som kastet seg over fjellsiden.

Turen vår endte i Vassbygdi hvor jeg hadde bilen og Kristin skulle bli hentet av venner. Her satt alle de med dårlig tid og ventet på bussen, de som hadde travet forbi oss i løypen med et øye på klokken. Det lå en kiosk som må tjene en formue på Cola og is her, så vi feiret et vellykket tur med å bruke litt penger. Jeg følte meg som verdens mest populære person, ble tilbudt alt fra penger til mer is for å kjøre turfolkene til siviliserte strøk. Aldri har min gamle Toyota fått så mange og lange blikk… Jeg dro avsted med et par turister og en hund som skulle samme vei som meg. På vei mot Flåm fant jeg en bensinstasjon med mulighet for dusj og mat, redda dagen. Tørr, ren og mett i magen hadde jeg en LANG kjøretur hjem gjennom de endelause tunneler på Vestlandet.

Siste del av turen til Vassbygdi gikk vi rett ved elven.

Langtur langs Jærkysten, del 2.

I påsken i fjor var tiden kommet for å fullføre turen jeg hadde startet en tid tidligere. Målet var som tidligere nevnt å gå langs hele kysten mellom Sirevåg, som på grunn av Buss for tog ble Hellvik, og Tungenes fyr. Klok av skade hadde jeg en tanke om at dersom jeg bare unngikk alle tabbene fra forrige gang, så ville det bli ren plankekjøring. Det ble det ikke denne gangen heller.

På Hå Gamle prestegård står dette gamle jærhuset, som rommer en utstilling med 8.200 år gamle funn fra tunet på prestegården.

Jeg fikk ordnet skyss til Hå Gamle prestegård og i stiv kuling begynte jeg å gå. Jeg var bedre forberedt, hadde hatt noen turer med sekk på forhånd og hadde bare gammelt og velbrukt utstyr med. Dessuten veide sekken kun 19 kg, jeg hadde veid den flere ganger og kuttet ned så mye jeg kunne. Det var ikke snakk om «I tilfelle» her…. Til og med mat hadde jeg begrenset og vann hadde jeg planlagt hvor jeg kunne få tak i underveis. Klar for det meste krysset jeg Hå elva på hengebroen og gikk i retning nord.

For ikke å snakke om himmelen…. Ingenting som hindrer tankene å løfte seg og fly.

Det er noe med å gå på strender i havkanten. Ikke er det farlig eller spesielt krevende å gå tur her, ingen knallharde motbakker. Det er værhardt, men været skifter raskt. Det viktigste er å ha klær som holder varmen uansett hvor mye det blåser. For vinden tar godt. Jeg opplever at jeg raskt finner en rytme når stien går langs havet, det er monotont. Særlig i ruskevær, hvor vinden uler og bølgene slår mot stranden. Det er som om hodet blir helt tomt og kroppen går uten at jeg trenger styre den. I det åpne og oversiktlige landskapet er det vanskelig å gå seg bort. Derfor er det avslappende når jeg ikke trenger å følge med på hvor jeg går. Samtidig er sansene fullt i bruk; så mye å se og høre. Smake saltet på huden og kjenne sand og rullesteiner under føttene.

Teltlivets gleder, ingen kyr i nærheten og en levegg som tok av for den verste vinden. TIl og med min egen benk, life is good..

Jeg er ingen gourmet kokk på tur. Her er det enkelt chili kyllingpølser med innvendig og utvendig ost på hjemmebakt brød.

En nattlig dotur gav meg et flott syn med fullmånen over havet.

Jeg stoppet ved Skeievika og fikk opp teltet. Det var et lite folksomt område jeg hadde gått gjennom, men jeg hadde passert både Saltebukta og Refsnes strand. Det fine med strendene hvor det er tilrettelagt for parkering, er at det som regel finnes toalett og mulighet til å fylle vannflasken. Da trenger man ikke bære med så mye vann, siden strendene ligger som perler på en snor videre. Etter en god natts søvn, var jeg klar til å gå videre med godt mot. Utover dagen kom påskesola og siden jeg hadde pakket med hard hånd, hadde jeg verken solkrem eller solbriller…. Typisk uflaks, solen tok godt i april.

En tidlig morgenstund kan brukes til å undre meg over om det er gulerøtter eller kål under plastikken. Jæren er full av driftige bønder.

Havet er likt, men kysten endrer seg hele tiden. Det forandrer havet, slik at det er alltid noe nytt å se.

Med sol og vindstille var jeg ikke lengre ensom på vandring. Det var folk, mye folk. Det er fantastisk å se hvor mange som trekker ut til havet på en solrik fridag. Det satt familier og grillet nesten bak hver sanddyne, det løp hunder ved og uti havet, barn spilte fotball og det ble jogget og syklet overalt. Jeg var den eneste jeg så som dro med meg en ekspedisjonsekk og fikk endel hyggelige kommentarer på det. Jeg måtte streve litt for å få tatt bilder av den nydelige naturen uten alle folkene kom med. Rett og slett litt travelt….

Havet gir og havet tar. Slik har det alltid vært, kysten er et levende sted.

Lykkelig hver gang kaffikjelen kommer på…..

Da jeg kom til Bore og passerte broen var jeg plutselig på bilvei. Jeg var klar for å ta kveld, men det var ikke lett å finne et fredelig sted å sette opp teltet. Plutselig fikk jeg et akutt behov for å se familien og ligge i min egen seng. Og siden jeg ikke var langt hjemmefra, var det lett å ordne skyss hjem. Jeg hadde lagt en ny plan og målet var fremdeles Tungenes fyr i løpet av påsken.

Utrolig at det finnes så mange nyanser av blått….

Vanskelig å beskrive slike naturopplevelser, ord blir for enkle.

Neste morgen tok jeg bilen og dro ut til Bore igjen. Jeg startet tidlig på morgenen og fikk igjen strendene for meg selv. Etter å ha parkert bilen, tok jeg min lille dagstursekk og gikk i retning Sele. Der jeg hadde passert lange sandstrender på Orre og Bore, ble det nå mer rullesteiner igjen. Solen skinte og strendene var foreløbig helt tomme. Jeg fant hestehov som blomstret og hørte vipen, så våren var definitivt kommet til Jæren. Jeg gikk til Vigdel strand og spiste matpakken der. Så snudde jeg og gikk tilbake til Bore. Det er det finne med strandtur, du går så langt du har lyst og tid til. Når du snur og går samme vei tilbake, er det akkurat som å gå en helt annen tur.

Alene med havet er mulig selv i påskesol. Det gjelder bare å være tidlig nok…..

Dette er vår på Jæren, hestehov i blomst.

Kysten er full av fyr, dette er Feistein. Fyret ligger på en holme ved Jærens rev utforbi Borestrand og Selestrand.

Sanddynene er sårbare, slik at man skal holde seg på stiene og ikke tråkke ned haugene.

Jeg hadde altså kommet til Vigdel på apostlenes hester. Men jeg hadde innsett at å gå helt frem til Tungenes fyr denne påsken ville bli for krevende. Så hva gjør man da? Jeg kunne selvsagt tatt bilen og kjørt ut til fyret, det ville vært det enkleste. Men jeg hadde mest lyst å være nær havet og i bil er det begrenset hvor mye man opplever. Så jeg endte med å ta bilen neste morgen ut til Vigdel og hadde sykkelen med. Sykling er en fantastisk måte å dekke større avstander på. Dessuten er det skånsomt for bein og rygg samt at man kan ta med endel bagasje uten å slite seg ut på bæring. Glad og lykkelig tråkket jeg i retning Sola. Det er greit med et godt sykkelkart, det hadde jeg ikke. Men Google Maps fungerer også veldig bra og jeg hadde det ikke travelt.

Jeg fulgte Tungenes løpa, en grusvei i utkanten av Randaberg kommune.

Min sykkelrute gikk forbi Ølberg og langs Sola stranden. Jeg fulgte Tanangerveien til jeg passerte broen. Fra Kvernevik var det skiltet en sykkelrute som het Tungenes turen. Den gikk stort sett langs havet, på grusveier og rolige gater. Jeg fikk muligheten til å leke turist og stoppet alle steder hvor det var informasjonstavler og noe å se. Det ble syklet gjennom et flott kulturlandskap og jeg var innom både Svarthålå og Vistnestunet bygdemuseum.

Vistehålå eller Svarthålå har vært bolig for en familiegruppe på 10-15 stk i steinalderen. Ubegripelig….både at man kan finne ut slikt og at de faktisk bodde der.

Det var en flott tur, selv om det blåste mer og mer jo nærmere jeg kom målet for den lange turen. Jeg opplevde det nesten som litt uvirkelig da jeg endelig kunne sette fra meg sykkelen ved fyret. Alt var lukket og låst, men heldigvis fant jeg et åpent toalett. Mat og ekstra klær hadde jeg også med, slik at det ble en fin og lang pause utforbi. Men snart ble det for vått og da tråkket jeg korteste vei tilbake til bilen. Det var dessverre ikke langs kysten, men jeg var faktisk litt der at jeg hadde fått kvoten for denne gang. Men jeg vender tidsnok tilbake til havet.

Endelig, endelig, endelig… Fyret var stengt, men regnet kom.

Sola Ruinkirke syklet jeg også forbi. Er man turist, så er man turist.

Langtur langs Jærkysten, del 1.

Det begynte som en god ide, inspirert av en artikkel jeg hadde lest i Fjell og Vidde for endel år siden. En berømt eventyrer hadde gått langs Jærkysten, helt fra Ogna til Solastranden. For meg som elsker havet og strendene virket det forlokkende. Legg til teltliv og rolig vandring i det magiske lyset som kun finnes på Jæren, så ble jeg helt salig i blikket. Dette var en tur jeg bare MÅTTE gjennomføre og valget falt på en langfri periode i juli. Egentlig liker jeg best lyset og havet om vinteren, men været er som regel bedre om sommeren. Turen ble langt ifra slik jeg hadde sett for meg, men det er sånn man må regne med når man joller.

Den vestlandske hovedveien har mange fine teltplasser. Utsikten får du på kjøpet.

Tabbe nr 1: Sjekk offentlig transport nøye dersom turen starter med tog, buss, fly, ferger eller liknende. Det hadde ikke jeg gjort. Jeg gikk fra jobb ned til Stavanger sentrum for å ta toget til startstedet Sirevåg. Jeg hadde planlagt å gå derfra til Ogna, en passe kvelds etappe, og overnatte på campingen. Men den gang ei….Det var buss for tog, og bussen bruker mye lengre tid enn tog. De stopper heller ikke på alle stasjoner, man må trykke på stoppknappen. Dessuten er det veldig søvndyssende å sitte på bussen etter en lang arbeidsdag, men jeg våknet tidsnok til å se at vi passerte Sirevåg. Jeg kom meg av på Hellvik, og startet med å gå noen timer på asfalt før jeg kom til Den Vestlandske Hovedveien. Det er en gammel ferdselsvei mellom Ogna og Hegrestad, ca 7,5 km lang. Det ble en fin start på turen med overnatting langs veien og sårbeinte føtter etter asfalten. Jeg trøstet meg med at det er samme hvor man går ifra…

Stranden mellom Ogna og Brusand er UFATTELIG lang…..

Tabbe nr 2: Aldri pakk sekken etter «I tilfelle» prinsippet, det gjorde nemlig jeg. Det er usikkert hvor jeg hadde tankene da jeg pakket, men sekken veide ihvertfall nærmere 30 kg. Det var kart og STF sin glimrende turbok over Jærkysten, i tilfelle jeg gikk meg vill. Det var håndkle og badetøy, stor tube solkrem og solhatt, i tilfelle fint vær. Det var tross alt juli… Regntøy, regnponcho, regntrekk til sekken samt alt var pakket i vanntette pakkeposer i tilfelle regn. Mat for to uker, i tilfelle jeg ikke gikk forbi et sted hvor de solgte noe. Flere klesskift og ullundertøy, bare i tilfelle. Lesestoff, kortstokk, MP3 spiller, dagbok og annet tidsfordriv i tilfelle jeg kjedet meg. Min vintersovepose, i tilfelle teltet ble kaldt…. Listen var utrolig lang, Dessuten må man bære med vann, det er nemlig begrenset med drikkevann langs sjøen. Vann veier også endel, i tilfelle du ikke vet det…

Noen steder var det ikke mulig å gå langs havet.

Tabbe nr 3: Dersom du leser en seriøs løype beskrivelse som sier at det ikke er mulig å gå langs havet, så ikke gå langs havet. Jeg hadde flere «Jammen det må jo være mulig å gå helt ned i sjøkanten….» som var mislykket. Etter Kvassheim Fyr og havn viste mitt kart at jeg måtte gå opp til riksvei 44. Jeg kunne ikke helt forstå hvorfor, så jeg endte opp med å stå fast ute i ei myr idet havet steg mot høyvann. Å balansere med sekk på rullesteiner anbefales ikke. Så det ble asfalt. Men jeg gav meg ikke med min alternative turløype, og det var øyeblikk hvor jeg tenkte at jærbøndene hadde gått sammen for å gjøre turen min så krevende som mulig. Det var gjerder med og uten piggtråd, dyrket mark å gå rundt, dype grøfter og husdyr som så mannevonde ut. Så det gikk seint fremover.

Andre steder var det stein på stein på stein.

Tabbe nr 4: Sjekk alltid nytt utstyr før du tar det med på turen. Jeg hadde lovet familien at jeg skulle ha mobil med meg på turen. Mest for sikkerhet; tungt lastet og med en rygg på god vei mot sin andre prolapsoperasjon, tenkte de at jeg kunne ringe etter hjelp dersom jeg falt om på turen. Tanken var god og jeg hadde fått en liten powerbank som skulle sikre at jeg ikke gikk tom for strøm. Den var fulladet, men jeg hadde glemt å sjekke at den faktisk virket. Det gjorde den ikke…. Det var den direkte årsaken til at jeg avbrøt turen ved Hå Gamle Prestegård, jeg opplevde det som uforsvarlig å gå videre uten strøm på mobilen. Det var ikke akkurat folksomt på strekningen jeg hadde gått….

Varhaug Gamle Kirkegård, hvor det antas å ha vært kirke og religiøst liv i 700 år. Nå er kun kirkegården og et lite gravkapell igjen.

Jeg vurderte å sette opp telt inne på gravplassen siden det var så fin og flat gressplen der. Stod over, siden jeg antok at det var litt respektløst.

Tabbe nr 5: Dersom du skal gå på en tur med sekk over flere dager, sørg for å trene på det i forkant. Jeg går alltid mye på tur. Som regel går jeg alene eller sammen med hunden. Jeg har aldri med mat eller drikke på disse turene, jeg synes ikke jeg trenger det for 1-3 timers turer. Så jeg bærer sjelden sekk, ihvertfall ikke vant med 30 kilos i 6-8 timer i strekk. Jeg hadde vondt overalt, selv på steder hvor jeg ikke ante det var muskler. Og turen var en lidelse med den tunge sekken. Jeg angret bittert på pakkingen og at jeg ikke hadde forberedt kroppen på å bære.

Aldri, aldri, aldri sett opp telt på et jorde med kuer…..

Tabbe nr 6: Velg din teltplass med omhu. Jeg lærte på den harde måten at det ikke er smart å sette opp telt på ei mark med kyr. Kyr er nysgjerrige dyr og var veldig interesserte i mitt fine, lille blå telt. Dessuten er kuer svære dyr, og når de stiller seg rundt teltet og dytter borti med mule og bein, er det ikke gøy å ligge inni. Visste du forresten at målt i antall drepte mennesker er kua Norges farligste dyr? Det tenkte jeg mye på der jeg lå søvnløs hele natten med drapsmaskinene gressende rett ved siden av meg…..

Det var virkelig nydelig å gå langs havet.

Tabbe nr 7: Sett deg realistiske mål. Min plan var ikke å gå Ogna-Solastranden. Jeg hadde bestemt at det bare var en del av turen. Jeg skulle nemlig gå helt til Tungeneset Fyr og det iløpet av 4 dager. Og jeg skulle gå helt ute ved havet, noe som blir enda vanskeligere når en nærmer seg Tananger og Randaberg. Så jeg må innrømme at jeg ble litt motløs underveis.

Jeg passerte endel gamle naust, disse vakkert restaurerte ligger på Bodle.

Og været var til dels nydelig… Bortsett fra at det var 10 grader og stiv kuling… I juli….

Så hvordan var turen? Det var egentlig en flott tur, mest på grunn av at det er et utrolig spennende område å gå tur i. Mye ble ikke som jeg hadde tenkt, jeg måtte som sagt gå fra Hellvik over til Ogna og deretter videre langs kysten. Jeg vandret langs den gamle kongeveien, gjennom strekninger proppet med kulturminner. Her er steingjerder, gamle jærhus, gravrøyser og en gammel kystkultur som vitner om et hardt liv ved havet. Jeg besøkte gamle fyr hvor historien var godt tatt vare på, samtidig som det var et levende landskap med både landbruk og industri. Det var mektig.

Kvassheim Fyr, hvor det var åpen kafe og jeg fikk både kaffe, is og fylle opp vannflaskene.

Obrestad Fyr var stengt på morgenkvisten da jeg gikk forbi.

Jeg valgte som sagt å stoppe ved Hå Gamle Prestegård og her hadde jeg avtalt å bli hentet. Jeg møtte veldig få turgåere underveis disse dagene, totalt 4 mennesker. Det tror jeg hadde litt med at det var kaldt og at jeg gikk på ukedager. Men rart var det. Allikevel var det nok av andre lyspunkt; sjøfuglene som fulgte meg, lyden av bølgene, synet av himmelen, gleden av å være på tur. For det var en glede, selv med alle tabbene jeg greide le av. Det er lærdom i alt, heldigvis. Og jeg ble enda mer glad i havet og Jærkysten, hvor ingen skog eller fjell stenger for utsikten og tankene kan fly fritt. Og havet og strendene ligger på samme sted neste år, slik at tanken ble å fullføre turen en annen gang.

Hå Gamle Prestegård, sett fra Hå elva. Jeg ventet noen timer her på å bli hentet.

Blant sauer og munker på Mosterøy.

Jeg liker å sykle. Særlig når jeg joller rundt og leker turist, er sykkel et greit fremkomstmiddel. Med en sykkel kan jeg dekke større avstander, samtidig som at jeg er tett på naturen og får oppleve alle detaljer i landskapet jeg passerer. Alle steder har sin historie, mer eller mindre synlig, og det er alle de småting som er lett å gå glipp av når man sitter i en bil. Man kommer tett på dyrelivet og i dette tilfellet er det sau. Og flere sauer, overalt sau og spor (les skitt) av sau. På sykkel blir alle sansene pirret og alt blir tett på. Perfekt for en oppdagelse tur på en passe stor øy.

Det er mye sau på Mosterøy og de liker seg på asfalten.

Mosterøy er en kort biltur fra hjemme, men det er ikke mulig å sykle fra fastlandet. Grunnen er tunnelen Rennfast som er forbudt for syklister. Derfor må sykkelen tas med på bil eventuelt buss. Jeg valgte å kjøre siden jeg alltid drar avsted på de mest ugudelige tidspunkt. Det er en stor og gratis parkeringsplass ved den nedlagte bomstasjonen. Hiv av sykkelen og du er klar. Det er god sykkelsti den første delen av turen. Ta først over broen og sving til høyre ved bensin og butikk. Det er en lettsyklet tur uten for mye bakker, men vinden kan alltid være en utfordring.

Øya er egentlig tre øyer; Mosterøy, Klosterøy og Fjøløy. Mitt første mål var Utstein Kloster som ligger; gjett hvor, på Klosterøy. Veien ut dit går gjennom jordbruksland og jeg hadde flere stopp for å undersøke fortidsminner fra jernalderen og turløyper. Men det var Utstein Kloster som fristet mest og det er rundt regnet 45 minutter å sykle ut dit. Litt avhengig av hvor mye du joller av hovedveien….

Første lange stopp og kaffipause på veien; Utstein Kloster.

Utstein Kloster er Norges eneste bevarte middelalderkloster og ble bygget i 1260 årene. Deler av bygningene er imidlertid eldre og historien sier at det var kongsgård for Harald Hårfagre etter slaget i Hafrsfjord i år 872. Det er et vakkert sted og det anbefales at du parkerer sykkelen for å inspisere området. Da jeg var der var alt stengt, mest fordi jeg var tidlig, men ellers er det både museum og konferanse/ konsert/selskap lokale. Det var ikke et problem for meg med stengt dør, jeg hadde medbragt kaffi og rigget meg til utforbi.

Klosteret var på 1700 tallet fogdegård og har en spennende historie. Jeg så ikke noe til «Den hvite dame»…..

Overalt var det stengte dører og jeg var helt alene.

Etter Klosterøy er det en kort sykkeltur over til Fjøløy. Her ligger et godt tilrettelagt friluftsområde som tidligere var stengt for oss vanlige dødelige. Frem til 2011 var nordvest siden av øya, ut mot Kvitsøyfjorden, et lukket militært område. Det var den tyske hæren som i 1941 opprettet et hærfort og etter krigen fungerte det som Kystartilleriets hovedfort i Rogaland. Det er fremdeles mulig å gå på oppdagelsesferd blant bunkere, løpegraver og andre installasjoner fra krigs og etterkrigshistorien. Fortet ble nedlagt i 1999 og overtatt av Rennesøy Kommune noen år senere. Inne på området ligger også Fjøløy Fyr. Jeg startet der, er man turist så er man turist.

Fjøløy Fyr ble bygd i 1849 og i begynnelsen var det en lokal bonde som stod for driften.

I begynnelsen lyste fyret kun noen måneder i året under silde fiskingen.

Greit å få dokumentert at eg faktisk var her….

På vei opp i militært område. Fantastisk fin morgen, blikkstille.

Krigsminner er interessante men gir et dystert preg i naturen.

På toppen av Storevarden står signalstasjonen og den er fremdeles bemannet.

Det er bratt opp til toppen, anbefaler å parkere sykkelen nede. Usikker på hva jeg egentlig tenkte på som dro den helt opp.

Det er Rennesøy Kommune, som i samarbeid med Ryfylke friluftsråd og Stavanger Turistforening, har ansvaret for vedlikehold og tilrettelegging av stedet. Dersom du ikke er så interessert i historie er det mulig å bade, fiske, dykke, telte, padle hav kajakk eller å gå tur. Det er mulig å overnatte i Stavanger Turistforenings utleiehytte som er den gamle mannskaps huset på toppen av Storevarden. Det er en enkel hytte med 8 sengeplasser, men i STF sin ånd er det 2 ekstra madrasser. Det er derfor mulig å dytte inn 10 personer til å sove, koke på gassbluss og beundre den makalause utsikten. Viktig å få med at det er både vaffeljern og kaffitrakter, det viktigste av alt…..

Hytten har enkel standard, bestilles på nettet og inneholder alt som gjør livet godt.

Eneste nabo er signalstasjonen med den tause soldat som passer på.

Sykkelturen passer for alle som har sykkel og liker å sykle. Det meste av turen er på asfalt, noe på sykkelsti og resten på lite trafikkert vei. Det var ihvertfall lite tegn til liv da jeg syklet en søndag morgen. Ta gjerne med mat og drikke, selv om du passerer butikk helt i starten av turen og Utstein Kloster Hotell rett før Klosterøy . Dersom du har lyst til å gå inn på Utstein Kloster, sjekk åpningstidene på forhånd. Dette er en sykkeltur som kan sykles hele året, men det er kjekkest de dagene det ikke er for mye vind. Selv om det går det også, men det var en annen dag… og tur.