Med tærne i fjæra på Kystveien.

Solnedgang over havet. Kan en kveld bli bedre enn dette?

Jeg har lest en gang at saltvann kurerer alt, enten det er svette, tårer eller havet. Det er det nok mye sant i og hver til sin tid. Eller i en kombinasjon….. Havet blir jeg ihvertfall aldri lei av og det er flaks at jeg bor i et land med mye kyst. Og når sommeren setter inn for fullt i mai, er det bare å pakke sekken, sette seg i bilen og gi gass sørover.

Loshavn har et av Sørlandets best bevarte trehusmiljø. Jeg liker bedre at de i Kaprertiden fra 1807-1814 var autorisert til å kapre engelske skip som seilte forbi.

Listalandet har jeg rukket å bli veldig glad i; dette snodige, flat og forblåste wannabe Junaiten på Sørlandet. De har stil og sjarm i massevis og de har også en tursti som går fra Loshavn i sør til Jøllestø i nord. Den er 30 kilometer lang og går gjennom et landskap med «outstanding beauty», som de sier «over there». Stien går gjennom landskapsvernområder og områder med fuglefredning, langs strender av sand og rullestein samt over beitemark og gjennom skog. Noe for enhver smak altså.

Den eneste tunge bakken på turen er fra Loshavn og over Kirkeskaret til Lomsesanden Camping. Den er fort gjort, 1 km lang og historien kan du lese på oppslagstavlen ved resepsjonen på campingen.

Turen er enkel å gå, det beste er dersom man kan ha en bil i hver ende. Både startpunkt og slutt ligger ganske øde til og vanskelig tilgjengelig. Det er god parkeringsplass i Loshavn og ingen offisielle i Jøllestø. Siden jeg bare har en bil, måtte jeg finne en annen måte. Jeg valgte den geniale løsningen å første kjøre til Jøllestø og sette igjen min gamle sykkel der. Så kjørte jeg til Loshavn og parkerte bilen for å starte turen. Dermed var problemet løst og glad og lykkelig kunne jeg vandre ut i villmarken.

Første strand ut er Lomsesanden. Fantastisk sted, men jeg syntes nesten ikke jeg kunne stoppe allerede. Selv om jeg var både svett og klar for et bad…
Det vokste de mest fantastiske gullgyvel langs stien og jeg nøt synet. Helt til jeg kom til skiltet som sa at disse buskene var uønsket og jeg passerte han i gravemaskin som tok livet av dem…
Stien følger havet, men det ble ikke så mye «tærne i fjæra». Som regel gikk jeg ikke PÅ stranden, men bak sanddynene.

Denne gangen hadde jeg virkelig anstrengt meg for å pakke lett. Ikke sånn som da jeg forsøkte å gå Jærkysten på langs med 30 kg på ryggen….. Jeg har lært, så kom ikke her å si at man ikke kan lære gammel hund å gjø… Dessuten; hva trenger man når det er meldt sol, sol og sol +30 grader? Vekk med teltet, ullundertøy, regntøy, tykke sokker, regntrekk til sekken, pakkeposer, vindsekk, ekstra sett med klær, tykk genser, votter, lue, skjerf og hodelykt. Alt jeg stappet i sekken ble sett på flere ganger og vurdert som «kan jeg overleve uten, eller MÅ jeg ha». Sekken føltes lett som en fjær, ihvertfall til jeg dyttet 2 1,5 liters flasker med vann oppi. Men de var livsnødvendige, det er få vannhull langs kysten.

Reine idyllen, hadde det ikke vært for stanken fra et eller annet industribygg som ligger langs veien bak haugen til høyre.
Dette var jo et TEGN… En stol plassert på stranden innbyr til bading og bading ble det.
Utsikten fra min egen private stressless.. Akkurat som Syden, mangla bare paraplydrinken….

Så det ble en natt under stjernene og meget simpel living. Til og med på matfronten holdt jeg en nøktern stil. Det vil si: kun posemat. Rettene var få og utvalgte; Rett i-koppen-suppe med makaroni eller havregrøt kokt på vann. Problemet var bare at 3 liter vann varer ikke evig, ihvertfall ikke i den varmen. Og så mye som jeg svettet…da blir man tørst. Dessuten prioriteres kaffe før mat og da sa det seg selv at jeg plutselig hadde et problem. Uten vann, ingen mat. Så mellom Lomsesanden og Borshavn var det ingenting å få tak i, verken mat eller vann. Det var jo hus og folk, så jeg led ingen nød. Dersom jeg var blitt desperat nok, skulle jeg alltids ha tigget til meg et glass vann. Men aldri har jeg blitt så glad over å se en Joker butikk som den i Borshavn…. Jeg fråtset i ferske rundstykker og sjokolademelk.

Det var så mange vakre plasser at jeg hadde lyst til å stoppe overalt.
Men dagen gikk og det nærmet seg kveld.
Etter hvert fikk jeg rette beachlooken; sand overalt, lett solbrent og inntørket sjøvann på hud og hår. FIIIINE 🙂
Jeg fant tidenes reir på Kviljoodden. Her lå jeg sammen med ørten forskjellige fugler (de var ute ved sjøen) og jeg hadde ikke lov å gå ut på spissen av odden, siden det var et fuglereservat. Burde hatt med kikkerten og fuglebok…men de veide for mye.
Utsikten fra soveposen, hvem trenger tak over hodet på sånne kvelder?

Det er mye å oppleve underveis av spennende kulturminner. Jeg liker best Steglehaug, som er et gravminne fra bronsealderen. Det er en haug med benk på, hvor det er fint å sitte å beundre utsikten. På 1600-tallet var dette stedet for offentlige henrettelser, tror man, ofte på ulike grusomme måter. Her samlet folk seg for å la seg underholde av død og fordervelse, men nå er det kyrne som beiter fredfullt i kveldssola. Ellers ligger det mange minner fra andre verdenskrig langs stien samt mange gamle skipsvrak.

Humpen i bakgrunnen er Steglehaug, med en blodig bakgrunn. Kjente ikke mye på det nå, men spennende å undersøke.
Plutselig, midt i skogen, var det ei trapp ned i et hull i jorden. Og der var jammen et fint rom.

Men det er naturen som spiller hovedrollen. Her finner du, ifølge informasjonstavlene, Sørlandets rikeste kystnatur med sjeldne planter og et av Norges viktigste trekk- og overvintringsområde for fugler. Jeg krøp i gresset for å studere blomstene, lyttet til alle slags mulige fuglelyder og svømte i havet. Det var sol, sommer og Sørlandet på sitt beste.

Nyperoser.
Strandnellik.
Disse var hvite.
Disse var gule.
Disse var rosa.

Turen kan gås på en dag, for de som vil det. Jeg syntes at terrenget var lettgått, men er glad for at jeg brukte god tid. Det tyngste med turen var egentlig sykkelturen tilbake til bilen. Plutselig fant jeg ut at det ikke bare er på Jæren at man må stå å trø på flat mark på grunn av vinden. Og jeg er ikke vant med å sykle med stor sekk, jeg bruker sykkelveske eller henger. Samtidig var beina, hofter og rygg så stive etter gåing og væskemangel at det var vanskelig å få trøene til å gå rundt. Men alt går jo bare man tar tiden til hjelp.

Jeg har nettopp passert Bausje, et sted hvor husene hadde navn og ikke gatenummer. Her lå en livredningsstasjon og et minnesmerke over han som var formann der fra 1887 til 1916.
Lenger nord var det rullestein strender og ikke sand.
«So my friend, we meet again….» Filmstrofe som klistra seg i hodet mitt ettersom jeg nærmet meg Lista Fyr.
Det var godt å komme inn i skygge når stien gikk gjennom skog.
Siste del av turen mot Jøllestø går over beitemark med en fantastisk utsikt over havet.
Turen passer nok ikke for dem som er redd for kyr eller sau, stien går endel over beitemark og kyrne er nysgjerrige.
Og der stod min trofaste ganger, ved den offisielle starten på Kyststien.

Turen passer for alle og du kan gå hele eller deler av den. Det er flere steder langs kysten hvor du kan parkere for å koble deg på. Stien er godt merket med skilt og påler malt i lyseblått. Noen steder var det mindre merket, men det kan likegodt være fordi jeg var så opptatt av å beundre naturen at jeg gikk feil. Men du vil aldri gå deg vill, så lenge du sørger for å ha havet på venstre siden når du går mot nord. Og på høyre side hvis du går andre veien…. For tærne er NESTEN i fjæra….

Me, myself and I og havet…. Life is good….

Magiske Finnskogen.

«Velkommen til de dype skoger» stod det på brosjyren jeg fikk fra DNT Finnskogen og omegn.

Det sies at det hviler en aura av mystikk over Finnskogen, en dragning mot det overnaturlige. Min mor kalte det «skogen med skrømt og spøkelser», ikke fordi hun hadde vært der og opplevd det. Men det var hun oppvokst med å høre fra de gamle. Samtidig er det et eldorado for alle som liker å gå tur i skog, sykle, padle, fiske, jakte, gå på ski eller bade. Men viktigst av alt; tre dager i året løsrives en del av Finnskogen til en egen republikk hvor de feirer finnekulturen med ulike aktiviteter som stubbebryting, krambu og hjemmebrenning. De heiser sitt eget flagg i fargene grønt, hvitt og svart samt ivaretar historien og kulturen fra flere århundrer tilbake. De har til og med egen regjering og eget visum. Og mer skal det ikke til før Annbjørg blir nysgjerrig, pakker bilen og krysser Sør Norge på jakt etter opplevelser.

Jeg var litt usikker på hvor Finnskogen egentlig begynte og sluttet… Dette skilte stod på et sted som jeg nok ville kalt midt i.
Det er lett å forstå hvorfor finnene fra «de tusen sjøers land» fant et nytt hjem i Finnskogen. Det er mye vann her; små vann og store. Det er tjern, elver, bekker, myrer og svære innsjøer som fikk meg til å tenke på havet.

Finnskogen er det store skogsområdet på grensen mellom Norge og Sverige som Selma Lagerløfs beskrev som «En grens af annat slag». Best beskrives det som et grenseløst samfunn, hvor norsk, svensk og finsk kultur møtes. Området starter i Eidskog i sør og strekker seg opp mot Trysil i nord. Glomma danner grense mot vest og Klarelven i øst. Skogen består for det meste av gran, furu og bjørk med store og små vann innimellom. Jeg har sjelden sett så mye blåbærbusker og de var fulle av umodne bær. Finnskogen turistforening har merket rundt 1100 km løyper med blått, så det er nok steder å gå tur. Den mest kjente turen er Finnskog Leden, en 240 km lang merket løype som går Finnskogen på langs. Den er blåmerket på norsk side og oransje i Sverige. 

Skog, skog og atter skog. Dette var et av få utkikkspunkt, selv toppene her er stort sett skogkledde. Den høyeste toppen heter Elgklinten og er 634,3 meter over havet. Der var jeg ikke. Dette er utsikten fra Maliskjæra over Ritnadalen på Grue Finnskog.
Det ble mye kjøring og sykling på grusveier i skogen. Husk myggmiddel og proviant, det er LAAANGT mellom butikkene i Finnskogen.

Fra Oslo er det omtrent to timer med bil opp til de sørlige trakter av Finnskogen og kjører du videre nordover, krysser du Finnskogen på de neste to. Det sies at det er gode kollektivtransport til/fra skogen og også rundt inni. Det vet jeg lite om, siden jeg kjørte sjøl. Når det gjelder overnatting, finnes det flere muligheter. Det er alt fra spa & velvære hotell til enkle og gratis koier midt i skogen. Jeg valgte å sette opp telt på Finnskogen Turist og Villmarksenter. Det var et glimrende sted, camping med en stjerne til toner av DDE og Tore Tang. Det var mulig å leie hytte, mens campingplassen nok hadde flest fastboende vogner. Men de hadde en populær restaurant, hvor man kunne spise alt fra tradisjonsretten motti og flesk til elgpizza. Til og med bjørn hadde de på menyen, men den biffen kostet like mye som mitt matbudsjett for hele turen….

Mitt hjem i villmarken.
Det var fantastisk vær med sol og sommertemperatur på dagtid. Nettene var kalde og hver morgen våknet jeg opp til rim og is på teltet.
Campingplassen ligger i den nordlige enden av innsjøen Skasen. Helt i sør er badestranden som har blitt kåret til Finnskogens vakreste og jeg rakk endel bad der.

Svullrya regnes som «hovedstad» for Finnskogen og hele finnekulturen på Østlandet. Stedet lå ca 12 km fra teltet mitt og det var der butikken var. Det finnes også museum, kirke, barnehage, barneskole, bilverksted og bensinstasjon med kafe og overnatting. Det er slett ikke verst, med tanke på at de har et innbyggertall på 236 (år 2015, Statistisk sentralbyrå). Jeg syntes det var et fantastisk sted, mest fordi jeg kom midt under Finnskogmart`n. Den avholdes hvert år i pinsen og jeg er litt usikker på hva det egentlig var. Et marked med litt kulturelle innslag? Masse boder, trekkspillmusikk og veteranbiler var vel mitt inntrykk samt utrolig mye folk.

Det var fullt liv og røre rundt Finnskogen Kro og Motell i Svullrya. Jeg ble rett og slett litt satt ut, men fikk summet meg til en softis og kaffe.
I Svullrya ligger Finnetunet som er et museum for finnekulturen. Området er en av fire avdelinger i stiftelsen Norsk Skogfinsk Museum og selvfølgelig var det stengt da jeg besøkte det. Jeg har et stort forbedringspotensiale med å sjekke åpningstider på berømte steder jeg besøker….
Jeg kom heller ikke inn i Grue Finnskog kirke, en langkirke fra 1886. Men det er mye som er fint på utsiden også..

Historien om hvorfor finnene valgte å bosette seg i området her, handler ikke om krig og flukt. De kom hit på midten av 1600 tallet fordi de hadde behov for skog. Svedjebruk er kort sagt jordbruk hvor man brenner ned skog og sår i asken, noe som gav større avlinger. Jeg er litt usikker på om de hadde brent ned all skog i hjemlandet sitt, men uansett trakk de vestover og slo seg ned i dette enorme skogområdet. Her levde de relativt isolert med svedjebruk, jakt, fiske og litt husdyr frem til begynnelsen av 1900 tallet. De hadde med seg sitt eget språk og bygde sine røykstuer, rier og badstuer etter gammel skikk. Mange av disse bygningene er spredd over hele Finnskogen og er godt ivaretatt. Skogfinnene er offisielt en av Norges nasjonale minoriteter, selv om språket er utdødd og de fleste torpene står tomme.

Det er en merket løype som heter 10-torpsrunden, en 14 km rundtur. Dette er et av stedene man går innom, Hytjanstorpet. Jeg snakket lenge med den eldre mannen som bodde der, han fortalte at familien hans hadde bodd der siden 1901. Torpet hadde vært bebodd siden midten av 1600 tallet og han snakket endel om hvordan finnene hadde levd og var blitt behandlet i området.
Mange av stedene er åpne og tilgjengelige for overnatting og dagsbesøk. Dette er Grusetsætra som eies av Statskog. Her er det enkle forhold, men åpent for alle. DNT Finnskogen og omegn har gitt ut en god brosjyre som har oversikt over alle stedene man kan overnatte i skogen.
Litt usikker på om jeg hadde fått sove i noen av disse koiene, da skulle det ha regnet MYE ute før jeg valgte dette foran telt…. Litt skummelt….

Finnskogen er dessuten kjent for å være Elgens rike. Etter å ha lest om noen som så mellom 30-40 elger i løpet av en helg, regnet jeg med at det skulle være en god sjanse for nærkontakt med skogens konge. For ikke å snakke om de store rovdyrene som bjørn og ulv som også lever her. Jeg antok at det var mindre håp om å få sett disse på nært hold, men man kan alltids håpe. Ellers er storfugl som tiur og orrfugl vanlig og hare, rådyr, rev samt andre små og store dyrearter skulle det bugne av. Gjett om jeg gledet meg…

Dette var alt jeg så av elgen… Uansett når på døgnet jeg trålte skogen; til fots, på sykkel og i bil, jeg så aldri snurten av elg. Skuffende…
Så nær kom jeg bjørn og ulv…utstoppet mottagelseskomite på campingplassen.
Så dette var det nærmeste jeg kom det berømte dyrelivet på Finnskogen; en overkjørt hoggorm. Og det var ikke engang jeg som kjørte over den….heldigvis. Dessuten HØRTE jeg noe jeg tror var en tiur… En smule skuffet….

Jeg er enig i at Finnskogen er et trolsk og magisk sted, selv om jeg så lite skrømt og trolldom. Årsaken til at man i gamle dager forbant området med det overnaturlige sies å være skogfinnenes bruk av ritualer, besvergelser og symboler fra den sjamanistiske tro på at naturen hadde sjel og derfor kunne påvirkes. Magien ble brukt til å helbrede sykdom og som beskyttelse mot det onde. Blant de fastboende, som ikke forstod språket eller ritualene, ble dette sett på som trolldom. Og slik har nok mange sagn og skrøner oppstått. Når det er sagt ligger DNT skumleste hytte i Finnskogen, nemlig Flisberget. Hytta er hovedhuset på en gammel skogfinsk gård med autentisk innredning fra 1950-årene. I 2014 ble den kåret til årets spøkelsehytte med mange gode grunner for det.

Jokerbutikken på Svullrya var med i programmet «Åndenes makt» i 2017. Usikker på hvordan det endte, men jeg merket ingenting de gangene jeg var på butikken. Men så er nok jeg mer opptatt av prisen på jordbær enn om det faller varer ut av hyllene på uforklarlig vis…..
Man kan nok se både det ene og det andre når mørket og tåken siger inn over vann og skog.

Så jeg ble ikke skremt i Finnskogen og kommer gjerne igjen. Stedet er en drøm for alle som ønsker seg fred og ro, her er stillheten total når du går innover i skogen. For meg var det magien; å se en edderkopp spinne et nett, sola som forsvant over tretoppene, følge gamle vandringsveier på myk mosebunn og kjenne jeg ble fylt av en dyp ro. For sjelden har jeg sovet så godt som jeg gjorde her…. Da er det lett å være enig med Hans Børli som i 1957 skrev: «I skogen har vi vøri, i skogen skal vi bli, te dauen engang kommer og gir en strømper fri.»

Min venn skogen 🙂

Med to hjul på Route 8, The American Dream.

Det kunne ha vært et helt vanlig gårdsrom «over there», men det er det ikke.

Mange har en drøm om å cruise på den endeløse landevei med en feit Harley mellom beina og håret blafrende i vinden, helst på Route 66 i sol og medvind.  Dette innlegget handler ikke om det….men det er ikke langt ifra. For dere uinnvidde, er Route 66 den klassiske Main Street of America, som går fra Chicago i øst til Los Angeles i vest. Strekningen er på 4000 kilometer og for mange er veien et ikon over frihet og erkeamerikansk kultur, på lik linje med Coca Cola og rock`n roll.  Men det finnes en annen Route, som er både nærmere og billigere.

Lomsesanden familiecamping er et fantastisk sted og et godt utgangspunkt for å oppleve Lista.
Siden yr.no hadde forberedt oss på STORE nedbørmengder, valgte vi å oppgradere teltet til ei campinghytte. For en luksus, det var til og med kaffetrakter….

Det finnes et land i landet og det er ikke Bergen. Det er Listalandet, som er en stor halvøy i Farsund kommune i Vest Agder fylke. Her lever de sitt eget liv, sterkt inspirert av The American Dream. Det er fødestedet til Kjell Elvis, som er den eneste fulltids profesjonelle Elvis-imitator i Skandinavia (i følge Wikipedia) og det sier vel sitt. Jeg er ihuga Elvis fan og har ingenting imot Kjell Elvis, men sliter litt med å forstå hva som er greia her.

Vanse, the one and only…..

Årsaken til de tette bånd mellom området og Amerika er den lange historien med utvandring for å søke jobb og lykke. Sørlandet hadde på 1900 tallet den største utvandringen til USA i hele Norge i forhold til folketallet. Mange av disse kom hjem igjen med tradisjoner, minner og ikke minst ting. Det har gjort Lista spesiell og egenartet; her snakker enkelte sin egen slang med en norsk-amerikansk blanding av ord, her cruiser Buick og Cadillac rundt i gatene samt man kan spise ekte amerikansk hamburger på Dineren. Og de har sin egen berømte highway; Route 8.

Route 8 er et åttetall, hvor to runder går ut fra Vanse. Det er fullt mulig å sykle hele løypa på en dag, den er totalt på 43 km og har 495 meter med stigning. Men her er mye å oppleve, så bruk gjerne god tid.
Huset på prærien… Det er et flatt og åpent landskap å sykle i,så det er ikke nødvendig med en Harley.

Vi valgte å dele turen i to, mest fordi vi trodde den var mye lengre enn det den faktisk var. Første dagen valgte vi å sykle mot Farsund og det ble en interessant tur. Det vi lærte var at Listalandet har samme forhold til sykling som jeg har opplevd at de har i USA. Det er BIL som er tingen; store, fine og raske biler. Sykkel er en nødløsning når man ikke har bil eller bilen ikke virker. Så det var dårlig med sykkelstier. Skilt for syklister var omtrent fraværende og vi var usikre på om vi faktisk var på Route 8 eller om vi var et helt annet sted. Jeg fant et sykkelkart som jeg kjøpte neste dag, men det hjalp oss ikke der og da. Derfor var del en av Route 8 en heller snodig opplevelse.

Dette er kjempehaugene på Lunde, et gravfelt fra eldre jernalder. Her er gjort funn helt tilbake til 100-550 e. Kr. I lyn og torden var det et imponerende syn.
Et av få steder med sykkelsti….

Hele turen gikk på asfalt og med til dels mye trafikk. Særlig var Fv 43 heftig, kanskje fordi det var fridag, langhelg og mye hytteturister? Bilene kjørte fort, de kjørte tett oppi oss og det føltes utrygt. Det var virkelig bilistene som eide veien og jeg følte meg helst som det berømmelige håret i suppen. Men det sluttet ihvertfall å regne, så noen lyspunkt var det underveis.

Farsund er en idyllisk Sørlandsby med sjø og hvitmalte hus. Men den har en lang og spennende historie som inneholder både sjørøvere og heksebrenning. Vi tråkka fort gjennom, det regna kraftig akkurat da.
Vi fikk med oss sightseeing ved Vanse kirke og jeg ble veldig begeistret for disse føttene som viste vei i retning kirken.
Ellers er nok Vanse mest kjent for de tette bånd til Amerika og at de har den første offisielle amerikanske adressen i Norge, Brooklyn Square.
På vei inn til dineren 8th Avenue Bar & Supperclub. Det er så mange detaljer å få med seg og alltid noe nytt å ta bilde av….
Etter å ha overlevd råkjørere, lyn/torden, store nedbørmengder og lavt blodsukker var det velfortjent å nyte en skikkelig amerikansk milkshake. Antar eg, siden eg aldri har drukket milkshake over there…. 🙂

Den neste dagen var tiden inne for å sykle del to av åttetallet. Etter en bedre frokost pakket vi og vasket ut hytta. Heldigvis var været mer sørlandsk, det vil si strålende sol. Vi kjørte inn til Vanse og parkerte bilene på en stor og gratis parkeringsplass.  Så syklet vi mot Lista fyr. Det ble en mye finere dag på sykkel, noe fordi det var sol og resten fordi det var mindre trafikk.

Det var lettere å finne veien, selv om sykkelsti og hensyn for myke trafikanter fremdeles var fremmedord.
Listalandet er en halvøy, slik at man er sjelden langt vekke fra havet.
Vi nærmer oss et av flere høydepunkt, motvind til tross.
Dette viser at bilder kan bedra, det ser ut som en fin og varm sommerdag. Det var ikke det….

Lista fyr har vært et lyspunkt siden 1836 og er idag Listalandets mest populære attraksjon. Fyret er 34 meter høyt og dersom du ser syn på de 134 trappene opp til toppen, blir du belønnet med en fantastisk utsikt. Tidligere stod det tre fyrtårn her og fra 1853 til 1873 var Lista landets største fyrstasjon. Men det var arbeidskrevende og derfor ble to av tårnene tatt ned og satt opp andre steder. Fyret var bemannet helt fram til 2003 og er idag fredet som kulturminne. Stedet har i tillegg flere utstillinger, kunstgalleri, fuglestasjon og kafe med en liten butikk. Det er mulig å bestille overnatting, noe som visstnok er populært.

Denne delen av løypa var flat og uten tunge bakker. Det som var utfordrende var vinden, det blåste iskaldt. Jeg lærte noe nytt: «På en stille dag på Lista, blåser ei høne på sjøen»….
Det beste med å være turist på sykkel er alle detaljene og omveiene som man får med seg, i motsetning til når man sitter bak rattet på en bil.
Det er nesten som om jeg hører lyden av klassikeren Born to be wild med Steppenwolf spille i bakgrunnen….

Et annet sted som er kjekt å sykle innom, selv om det ligger noen kilometer utenfor Route 8, er Nordberg Fort. Fortet er et av få tyske kystfort som er bevart i sin opprinnelige form og nok et fredet kulturminne. Det har også en fantastisk utsikt over kysten og det ligger turløyper og et helleristningsfelt like ved. Vi fikk ikke med oss så mye, det flotte formidlingsbygget med kafe, utstillinger og museumsbutikk var stengt. Ikke kom vi inn i de gamle bygningene heller og havtåke og steinkald vind gjorde at vi tok en kjapp runde før vi vendte syklene mot Vanse.

Det flotte nye bygget hvor vi dessverre ikke fikk komme inn, selv om døren var åpen. Vi hadde lunsj på en benk utforbi i stedet.
Flott utsikt over kysten og mye spennende å se på fortet. Det var mulig å gå ned i løpegravene, men jeg har vært her før og da var det been there, done that i rett amerikansk ånd…
De fleste av bygningene står likt idag som det de gjorde i 1945. Dette er visstnok unikt i europeisk sammenheng. Området ble brukt av Forsvaret frem til Vest Agder Fylkeskommune overtok i 2002.

Jeg tror nok aldri at Route 8 på trøsykkel vil oppnå samme popularitet som to Harley hjul på Route 66. Beklager Vanse og Farsund, men da bør det nok tilrettelegges mye bedre for myke trafikanter. Slik turen er nå, passer den best for ekstremsportutøvere med trang til å puste eksos. Ja, det er flatt og lettsyklet men mangel på sykkelsti og tildels mye trafikk gjorde turen mindre kjekk enn den burde være. Selv om det er mye å se, sola skein og fuglene kvitret. Jeg tar nok bilen neste gang «the American way……»

Listalandet har mange flotte strender og denne lå bare et steinkast fra hytta vår.

På sykkel mellom Brusand og Egersund.

Brusand Campingplass er en stor og velholdt camping og teltplassene er nær nok havet til at man sovner til lyden av bølger.

Brusand er enden av Jæren og det siste flate stykket før landskapet hever seg opp i små-kuperte knauser på vei nedover mot Egersund. For dere som aldri har tatt turen mellom disse to stedene og er glad i å sykle, skal jeg nå guide dere gjennom løypa. Du trenger en sykkel og det er en fordel med noen gir og gode bremser. Dessuten trenger du god tid, selv om turen kun er et par mil, er det mange spennende streder å stoppe underveis. Til Brusand kommer man med bil eller tog. Du kan selvsagt også sykle hjemmefra, litt avhengig av hvor du bor. Jeg tok sykkelen på bilen og dro ned til campingplassen på Brusand. Her satte jeg opp teltet, siden jeg knapt føler jeg har vært på tur med mindre jeg overnatter. Senere på dagen kom Lillian og etter kaffe og soling var vi klar til litt fysisk aktivitet.

Turen fra Brusand Camping starter med å sykle langs Hitlertennene. Disse ble bygget av tyskerne under 2 verdenskrig for å hindre en alliert landgang. Den merkede sykkelruten går gjennom Brusand sentrum, men pga veiarbeid var merkingen vanskelig å følge. Vi syklet derfor langs riksvegen og fikk beundre tennene.
I enden av sletta sving inn på Ogna Campingplass og sykle gjennom området. Sykle gjerne fort, det som før var en koselig campingplass ved havet, er nå en miks mellom byggeplass og upersonlig trailerpark. Skogen er vekk og det er ikke lengre et vakkert syn… Det kommer seg når du er videre på vei mot havet.
Det ligger noen fantastiske strender langs veien, stopp gjerne for et bad dersom temperaturen innbyr til det.
Følg grusveien videre og du kommer til Ogna sentrum. Her ligger butikk og bensinstasjon, en grei plass å bunkre opp mat og drikke dersom du trenger noe. Det finnes ingenting før Egersund, så det er en god plass for is….
Etter Ogna, sykle mot gartneriet og fjellene. Her passerer du Hølland bru, som ble bygd som en del av den Vestlandske hovedveien i 1843. Broen er nesten 34 meter lang og 5 meter bred.
Det var en strålende dag for en sykkeltur; vår i luften og lite vind.
Etter gartneriet starter den Vestlandske hovedvei og bakkene. Alle som har syklet Nordsjørittet er god kjent med strekningen og grusen var ikke fastere enn jeg husket.
Det er et spesielt landskap med fjellknauser og små tjern.
Området er kjent for et rikt dyreliv; her kan man se elg, rådyr, hjort og hare. Det eneste vi så var disse artige, hårete og nysgjerrige kyrne, men de var heldigvis bak et gjerde. Samt sau…alltid sau på Jæren…
Den vestlandske hovedveien ble påbegynt i 1789 og var ferdig i 1840. Veien gikk mellom Christiania og Stavanger og ble brukt av posten, militære og embetsmenn. Idag er deler av veien tilrettelagt til tursti og strekningen mellom Heigrestad og Ogna som vi syklet, er 7, 2 km lang.
Det er mange bratte bakker opp og ned. Av økonomiske grunner ble veien laget beint fram og ikke etter terrenget. Som et resultat av det, mye bakker. De ble kalt «Hesta drepare» fordi det tok knekken på hestene som dro kjerrer over heia. Kjekt med alle informasjonsskilt som står langs veien, ta deg tid til å stoppe for å lese dem.
Det er mange fine steder underveis langs veien og det går flere merkede turstier inn i terrenget. Vi tok beine veien, langt på dag og langt igjen…
Når man begynner å nærme seg Heigrestad, blir det frodigere og mer trær.
Det er viktig for ettertiden å dokumentere at vi FAKTISK var her og da er det selfie som gjelder. Eller som enkelte av oss omtalte det: selfiehelvete….
Siste bakken opp mot gårdene på Heigrestad. Selv med el-sykkel ble det mange bakker som ble gått opp. Det er viktig å ikke stresse… 🙂
Når du kommer ut på asfaltveien, sving mot høyre. Her er endel trafikk og mange kjører fort. Når du kommer til skiltet mot Den gamle jernbanen, kryss veien og sykle oppover bakken. Her er roligere og vi passerte et svært vernet tre og Egersunds golfbane.
Den gamle stasjonen på Maurholen ble åpnet i 1879 og og nedlagt i 1944. Hovedhuset har sengeplasser og kan leies. Vi tok en pause her, hele stedet oser av fred og ro.
Turveien følger den gamle jernbanelinjen mellom Hellvik og Egersund. Den ble anlagt mellom 1874-1878 og buktet seg gjennom det kuperte terrenget. I 1944 åpnet en ny og mer effektiv trase og den gamle linjen lå ubrukt frem til 1997. Da startet arbeidet med å lage noe som må være en av de fineste turstiene som finnes, til stor glede for gående og syklende.
Turstien er 8,2 km mellom Hellvik stasjon og Egersund stasjon. Det er flere veldig bratte bakker, både opp og ned, så det kan være en god ide å sjekke bremsene på sykkelen før du tar avgårde.
Vi er aldri langt unna vann på turen og det er mange gode fiskeplasser både i sjø og fjellvann (husk fiskekort hvor det er nødvendig). Jeg kikket mer etter badeplasser og det var flust av det også.
Flere steder er det tilrettelagt flotte rasteplasser og det var helst litt synd at vi ikke hadde mat med eller tid til å stoppe.
Det var ikke så folksomt da vi tråkket oss mot Egersund, men det kan ha noe med at det var lørdag og sent på kvelden. Jeg har både gått og syklet turen flere ganger tidligere og det er et populært sted for både joggere, hunder, syklister og gående. Ung og gammel, turen passer for alle. Det er til og med et eget stoppested for pensjonister….
Endelig kom vi til Egersund sentrum og var klar for en bedre middag. Det er mange steder å velge mellom og vi var VELDIG fornøyde med serveringen.
Det ble nesten Egersund by night siden vi glemte å sjekke togtidene og det går ikke så ofte tog i retning noe sted en lørdagskveld… Men vi kom oss på et tog og var kjapt tilbake på Brusand.
Hvite strender så langt øyet kan se…..

Det var en fornøyelse å finne soveposen etter å ha tråkket fra Brusand og opp til campingen. Det er en flott sykkeltur og med god tid, kan den sykles av alle. Den går hovedsaklig på bilfrie grusveier eller sykkelsti, men enkelte steder sykler man langs hovedvei. Kombiner gjerne med en overnatting på en campingplass, de finnes både i Egersund og Brusand/Ogna. Fordelen med å ligge på Brusand, er at man kan starte dagen med en tur langs stranden. Her er stier i begge retninger og man kan gå i timevis. Jeg fikk en fin tur opp til Kvassheim fyr og tilbake, før jeg vendte bilen mot nord og hjem. Ta turen dersom du ikke har vært her og ta den en gang til hvis du har. Historie og fantastisk natur er alltid en god kombinasjon…..

Kvassheim fyr tidlig en morgen. Alltid et flott sted å besøke og det var kjekt å treffe så mange andre turgåere på morgenkvisten.

Ut mot havet på gården Li.

En nydelig morgen å være ute å jolle på… Et vann langs veien hvor enkelte fantaserte om å se Midgardsormen dukke opp.
Frokoststopp. Lite tips: Stå tidlig opp, hiv alt du trenger i bilen, første og beste butikk som selger mat og stopp langs veien for frokost (vi pleier å passere Ålgård…). Maten smaker fantastisk ute og feriefølelsen kommer fort.

Gården Li ligger på Hidraheia med fin utsikt over havet og øya Hidra. Dette er DNTs sørligste hytte og drives av Flekkefjord og Oplands Turistforening. Området er et perfekt sted for alle som liker aktivt friluftsliv og naturen er variert. Her er både skog og lynghei, myr og bratte fjell. Det er mulig å låne robåt eller kajakker, redningsvester finnes i hovedhuset. Man kan klatre (ta med utstyr selv), fine turstier, villsauer å beundre, samt er du heldig kan du se både kongeørn, havørn og tårnfalk. Nede ved sjøen kan du fiske eller fange krabbe og her kan du oppleve både delfiner og steinkobbe. I kjelleren fant vi stylter, ball, pil og bue, fresbee og forskjellig annet som vi lånte og lekte med på grasslettene rundt huset og løa.

Det er stor og fin parkeringsplass på Fidsel og man starter å gå innover forbi gården.

Jeg hadde vært på gården tidligere, men det var første gang for resten av gjengen. Etter en bedre frokost og flere stopp langs veien for å ta bilder, kjørte vi gjennom Flekkefjord i retning Åna Sira. Akkurat når man begynner å lure på om man har kjørt feil, kommer skiltet og avkjørselen mot Fidsel. Det er en humpete grusvei innover, fordel med gammel bil. Eller å kjøre seint….

Turen starter på grusvei, men går snart over til sti. Det er ganske vått innover i skogen, fordel med vanntette sko. Eller støvler.
Det var tegn til vår overalt; fra små blomster til lam og gresset som grodde så vi nesten kunne høre det.

Turen fra parkeringen er relativt kort, men det er tungt terreng å gå i. Mye vått og endel nedblåste trær som lå over stien. Det er merket løype med røde og lyseblå merker, skilt og enkelt å finne frem. Rundturen frem og tilbake er ca 6,5 km lang og beregnet til å ta 2 timer. Vi gikk meget seint og brukte sikkert 3 timer hver vei…. På vei inn til gården gikk vi i skog og langs en bekk. To stk trodde vi skulle kjøre helt frem, så bekledningen var dongeribukse på han ene og lys grå joggebukse på han andre. Siden jeg vet bedre enn å kommentere hva de kler seg i eller tar med, sa jeg ingenting. Men så  fikk jeg høre det mange ganger at de var blitt lurt og at jeg aldri sa at vi måtte GÅ inn til hytta. Men turen ble bra uansett og klær er bare klær.

Det tar tid når hver stein skal klatres på, pinner skal hives og kongler undersøkes. For ikke å snakke om bekken….
Nydelig dag gir mange og lange pauser…og skogsterrenget var flott.
Vi passerte flere nedlagte gårder og det var rart å tenke på at dette var et sted med stor aktivitet frem til midten av 1950 tallet. Kjekt å se endel av husene var pusset opp og ble brukt til hytter.
Siste delen går bratt nedover Lidalen, men heldigvis er det montert opp kjetting til å holde seg i.

Det er to muligheter for overnatting på Gården Li. Det ene er våningshuset, som har 14 senger og her må du booke på forhånd. Det kan gjøres på nettet og du får en kode til nøkkelboksen som henger ved inngangen. Du betaler pr seng og trenger ikke leie hele huset. Eller du kan ligge i løa, som fungerer som en ubetjent turistforenings hytte. Da må du ha DNT sin standard nøkkel for å låse opp. Det er et soverom med hems, totalt 10 sengeplasser. Ellers er det utedo begge steder og vann hentes i bekken og må kokes før du drikker det. Jeg har overnattet begge steder og de har hver sin sjarm. Prisen er nesten lik begge steder. Uansett må du ta med mat, her er ingenting å få kjøpt.

Huset er nesten som å bo i et museum, det er filleryer og «mormor»møbler. Jeg overnattet her for noen år siden med min datter, vi var helt alene på området i flere dager.
Løa er enkel og røff, ubehandla tre og døde fluer overalt. Jeg fant 10 sengeplasser, men ser på nett at den kan huse skoleklasser på 30 stk. Usikker på hvordan….?
Løa har køyesenger og hems på samme rom, kan nok være trangt om plassen hvis det er fullt. Vi hadde hele løa for oss selv da vi var her og trivdes godt.

Vi kom frem tidlig ettermiddag til hytta og hadde god tid til å nyte området. Det ble en tur ned til sjøen for å fiske litt, men fikk ikke napp. Turen ned til sjøen er bratt, det regnes 10 minutter ned og langt over det doble opp igjen (ihvertfall i mitt tempo…). Men utsikten over havet og Hidra er fantastisk. Jeg har enda til gode å komme hit om sommeren og begynte straks å fantasere om å gå ned for et morgenbad en fin solskinnsmorgen.  Nå blåste det kvast, selv om solen varmet godt når man kom i le.

Stien ned til sjøen er fint tilrettelagt med en fantastisk utsikt.
Det var friskt da vi var ved sjøen. Litt usikker på hvorfor de kaller dette en strand, jeg ville sagt kai og steiner….
Nydelig utsikt over mot Hidra.

Det er bålpanne utforbi huset og benker både her og ved løa. Vi hadde en koselig kveld med grilling av pølser og utsikten var bedre enn noe vi kunne ha sett på tv… Dessuten hører høytlesning med på slike turer og da måtte vi lese ut en hel bok før alle var fornøyde. Bedre lørdagskveld kan man knapt få, etter min mening.

Bålkos og snart klar for middag.
Utsikten over Hidrasundet og Hidra må være noe av det flotteste som kan fås fra en fjellgard.

Etter en bedre frokost og utvask av hytta, tok vi veien over heia hjem. Det ble en strevsom tur for små bein, men belønningen var at vi skulle stoppe i Flekkefjord for is og brus. Bedre motivasjon kan man knapt ha, tanken på is fikk virkelig fart på enkelte. Vi andre nøt den fine dagen og det vakre terrenget.

Alltid klar for en skikkelig frokost; egg og bacon er en slager…
Stien går bratt opp da vi gikk den andre veien tilbake til parkeringen.
Etter stigningen fulgte vi stien som gikk over Hidraheia. Det er mer værhardt her oppe, men vinden var roligere enn dagen før, så det var en flott tur. Havutsikt…
Vi passerte gårdene ved Kleppe, hvor flere av husene var nydelig restaurert.
Det var mye spennende å oppleve også på denne turen, slik som denne gamle jordkjelleren som en viss liten hadde lyst til å sove i….
Ned gjennom Grasdalen måtte vi klatre over et tre som var blåst ned over stien. Det var mange av dem da vi gikk gjennom skogen også.

Dette er en tur som passer for alle, her kan til og med ganske små barn gå selv inn til hyttene. Det er en variert og spennende tur som kan gås som en dagstur. Men jeg anbefaler å bli noen netter, stedet er stille og fredelig. Å sitte på trappa utforbi våningshuset med utsikt over havet gir sjelefred. Heldige de som bodde her, selv om det må ha vært et slit. Og heldige oss som kan komme her på besøk…

På gjensyn til neste gang; finaste gården LI.

Fine, forblåste Kvitsøy.

Ferjen som tar deg til Kvitsøy går fra Mekjarvik. Den koster 58;- pr vei for voksen og sykkel går gratis.

Kvitsøy er ikke en øy, men består av 365 øyer, holmer og skjær. De ligger ytterst i Boknafjorden og det tar 35 minutter med ferje fra fastlandet. Kvitsøy er den minste kommunen i Norge og har ca 540 innbyggere. Det er ingen skog her ute og knapt nok trær. Det høyeste punktet er 25 m.o.h, så det sier seg nesten selv at her er det værhardt. Vinden tar godt og storhavet slår inn mot klippene på dager med dårlig vær. Ydstebøhavn i vest og Leiasundet i øst er to gamle og kjente fiskerihavner som ligger lunt til. Men det er jordbruk som er hovednæringen på øyriket nå, selv om fiske og oppdrett av hummer, kamskjell og laks er utbredt.

Det er bare de store hovedøyene som er bebodd, så det er god plass.
Rett etter ferjeleiet passerte jeg disse sjøbodene. Mitt inntrykk av Kvitsøy er at det er mange ferieboliger her og at stedet er litt øde utenom helg og sommersesong.
Ystebøhavn er det største tettstedet og muligens Kvitsøys navle. Det vil si at stedets eneste butikk ligger her….

Det beste måten å oppleve Kvitsøy på, er med sykkel. Du kan sykle hjemmefra, det går god sykkelsti helt ut til ferjekaien. Eller du kan gjøre som meg, ta sykkelen med på bilen og parkere på Mekjarvik. Det er en stor og gratis parkeringsplass hvor du kan la bilen stå til du er tilbake. Å sykle på øyene er fint for alle; det er korte avstander, lite bakker og ikke særlig mye trafikk. Jeg syklet de fleste steder hvor det var vei og forbausende mange veier endte i et gårdsrom eller på en brygge. Jeg hadde ikke med meg kart og fant ikke ut før neste dag at det var et kart på ferjekaien, utforbi hummer museet og i Leiasundet. Det går helt fint, med vann på alle kanter er det umulig å sykle seg vill og det ble litt sånn oppdagelsesferd. Jeg viste HVA jeg ville se, så var det bare å finne det…..

Jippi, endelig fikk eg meg et kart over Kvitsøy. Da hadde jeg allerede vært rundt overalt hvor det var vei…. Forresten, jeg var ikke på Kråkøy og Hestholmen, tar det neste gang….

Kvitsøy Fyr er et landemerke og kan sees fra store deler av øyene. Fyret ble bygget i 1829 og etter å blitt bygget på i 1859 rager toppen nå 45 meter over havet. Fyret er automatisert og fredet. Jeg var heldig og fikk sett fyret fra mange forskjellige vinkler, variert vær og i bruk om natten. Imponerende…. Like ved fyret står en modell av det første fyret som stod her. Det er et vippefyr, som var i bruk på 1700 tallet. Da brukte man brennende kull i en bålpanne som ble heist opp ca 6 meter over bakken.

Kvitsøy Fyr er imponerende, dessverre var det stengt og det er kun åpent om sommeren. Dersom du har lyst på omvisning, sjekk åpningstidene på forhånd.
Det originale vippefyret ble bygd av en danske som overlevde et skipsforlis rett utforbi Kvitsøy. Da han kjempet i bølgene, sverget han på at dersom han overlevde, skulle han bygge et fyr her. Det gjorde han og ble senere kalt «Von Fyren».
Fyret og vippefyret i morgensol og litt dis. Det var en steinkaldt morgen….
Like ved fyret ligger Kvitsøy Trafikksentral. Den er en av fem maritime sentraler langs norskekysten som blant annet overvåker skipstrafikken. Her ligger også Kvitsøy Losformidling som styrer losbåtene i Tananger og på Karmøy.

Kvitsøy Kirke ligger høyt og flott med utsikt over øyene og havet. Det er en gammel trekirke som antas å være påbegynt før 1591, men erklært ferdig i 1620. Den har vært endret, restaurert og påbygd mange ganger siden den tid. Her var jeg heller ikke inne, døren var lukket og låst. I følge kommunesiden består menigheten av ca 450 personer, noe som må være rekord med tanke på innbyggerantallet….. Kirken har en gammel døpefont og altertavle som nok hadde vært kjekk å se, men da må jeg nok få med meg en gudstjeneste først….

Mitt elektriske glis parkert utforbi Kvitsøy Kirke.
Kirken ligger høyt og luftig, noe formen på treet vitner om. Her blåser det godt…

Et annet «MÅ SE» sted på Kvitsøy er St. Clements kirkeruin. Det var dagens nedtur, ute på jordet med alle sauene var det en jordhaug. Selv med en flott informasjonstavle var det vanskelig å forestille seg at det engang var en kirke. Greit at her snakker vi om første halvdel av 1100 tallet, men ett par steiner burde ihvertfall stå igjen…. Litt skuffet, må innrømme det. Da var jeg mer fornøyd med steinkorset, som jeg fant etter en kort gåtur sammen med saueflokken. Steinkorset er nesten 4 meter høyt og imponerende. Det er usikkert når det ble reist, men muligens i vikingtiden sånn 800-1050 engang. Man vet heller ikke sikkert hvorfor det er reist, her er ingen graver. Men øyene har en lang og historisk viktig fortid. Her snakker vi om Olav den hellige og Erling Skjalgsson i år 1016 uten at jeg skal gå i detaljer..

Dette var altså kirkeruinen…. Klarte ikke helt å se det for meg….
Steinkorset derimot var et imponerende syn.
Og overalt gresset de berømte Kvitsøylammene og mødrene deres.

Det er flere tilrettelagte turstier på øyene og jeg anbefaler at du på forhånd går inn på kommunesiden til Kvitsøy og printer ut den fine brosjyren som ligger der. Det hadde ikke jeg gjort, så jeg virret litt rundt uten å helt finne frem. Særlig på noen av stedene hvor det var litt lite skilting og informasjon. Men jeg gikk turløypa fra Ydstebøhavn til Håland, hvor stien førte meg helt ut til de forrevne klippene ytterst mot havet. Det ble advart mot å gå lengre ut enn merkingen, særlig på dager med dårlig vær. Det var en flott tur som tok ca en time i rolig tempo.

Jeg parkerte sykkelen ved Trafikkstasjonen og startet å gå fra fyret. Turen gikk over beitemark i retning havet.
Det ligger flere bunkers i området, men dette tror jeg er en av de gamle kanonstillingene fra 2 verdenskrig. Stort sett sauer som holdt seg i dem nå.
Ute ved havet endret naturen seg og man møtte et landskap som var veldig vakkert, men spesielt. Viktig å følge merket løype… Lett morgentåke gav en trolsk stemning mellom steinene.
Det var satt opp endel av disse skiltene. Siden jeg ikke hadde noen informasjon, antok jeg at de blå øynene betydde utkikkspunkt og de røde advarte mot å gå lengre ut. Utrolig å se hvor langt inn man fant vrakrester, så havet slår virkelig innover land på stormfulle dager.

Mat og overnatting på Kvitsøy finnes, det er et maritimt senter hvor man kan leie en leilighet eller parkere bobilen. Alle vi andre kan ta med telt, det finnes to friluftsområder som er flott tilrettelagt med plen, grillhytte, toalett, vann og egen strand. Jeg valgte Grøningenstranden og hadde det fint der. Vinden blåste rett inn, så det var friskt. Ikke var det trangt om plassen heller. Når det gjelder mat, er det Coop butikken som er redningen. Jeg fant ingen kafeer eller andre butikker, men det er mulig at stedet blomstrer opp om sommeren. Men Coopen har alt du trenger.

Meget fornøyd med teltplassen på Grøningen.
På Kvitsøy spiser man fisk, så det ble fiskesuppe med fiskekaker til middag og makrell i tomat resten av måltidene.
Det ble en nydelig morgen ved havet.
Morgensveis i den friske vinden. Neste gang må jeg huske å pakke mer klær….

Jeg ble veldig begeistret for Kvitsøy og tar gjerne turen ut dit igjen. Gjerne på en dagstur, her er ikke større enn at man får sett det hele på en dag. Men jeg anbefaler å ta med telt og overnatte eller leie en leilighet for en hel helg/uke. Særlig dersom du liker å fiske… Jeg må jo tilbake for å se Hummermuseet, det var også stengt da jeg var her. For ikke å snakke om å komme hit en varm sommerdag for å bade og fange krabbe. Eller ta med kajakken…. Kvitsøy har mange muligheter og anbefales varmt.

Fine veier å sykle på med lite trafikk. Et lite lam levde farlig på feil side av gjerdet idet jeg speedet forbi.

 

Tur til Egersunds nyeste turistattraksjon.

Klar for storinnrykk av turister, til og med Antibac på utedoene ved parkeringen…

Dette er en tur som er fin å få med seg dersom man allikevel er i Egersundsområdet av andre årsaker. Vi var på den årlige vennegjenghytteturen og da er det fast tradisjon å gå en tur, helst til et sted hvor ingen av oss har gått før. Turen vi valgte er kjent for noe helt annet enn turen og vi var litt skeptiske til markedsføringen. Det er ingen lang tur og kan egentlig godt tas som en «kjapt opp og kjapt tilbake» tur. Eller man kan ta med mat og nyte utsikten i området, noe vi gjorde. Turen starter på Sletteid, hvor det er en stor og (foreløbig) gratis parkeringsplass. Det er godt merket og skiltet overalt, slik at man kan ikke unngå å finne frem.

Mye god informasjon både før og under turen.
Vi startet med å gå på asfaltvei ca 400 meter, før man svinger mot høyre.
Turen fortsetter på grusvei oppover lia og vi stiger i terrenget ganske raskt.
Det var ikke mye som minnet om vår og det var en frisk vind ettersom vi kom høyere.
Etter ca 950 meter på grusvei dreier vi av og går til høyre innover i terreng.
Stien er godt merket med blått og tilrettelagt hvor det er nødvendig. Men det var flere steder hvor det var lagt snarveier utenom løypene, så det var noe nedtråkket innimellom.
Terrenget innover er lettgått og variert, slik at dette er en fin tur for barnefamilier. Bortsett fra hvordan du skal forklare små barn at vi er på vei til et FY-ord….
Nydelig utsikt i høyden….
Struttende selv på lang avstand….
Eg tenker at det kunne nok liga gjerna hatt navnet Trollnasen, men det er usikkert om det hadde trukket like mange folk…..
Fryktelig festlig for en venninne gjeng på tur….
Vindkraft på alle hauger og jeg kan love at det var friskt da vi var der….
Alltid kjekt å få tips til ny turmat når man er på tur sammen med andre. Men seriøst….sushi…?!!
Tilbaketuren går ned samme vei.

Det var en fin tur og vi møtte mye folk. Jeg er litt usikker på om turen noengang vil oppnå samme popularitet som Trolltunga eller Preikestolen, noe som muligens er målet for de som gav navn til fallos symbolet som turen fører til.  Og i Egersund er det tydelig at all reklame, er god reklame. Vi hadde mange forslag til alternative navn, opptatt som vi var av å skåne sarte barneører og bedehusgangere for slik styggsnakk. Turen er ca 4,9 km lang og er beregnet til å ta omtrent 1,5 time tur/retur. Anbefales på tross av PR kåte egersundere og kombiner den gjerne med et besøk i Okka by. God reisning….eh…reising….

Dalanes største og nyeste turistattraksjon…. Noen i gruppen foreslo det mer pedagogisk riktige Trolltissen, så vi hadde en LANG diskusjon for og imot det….

 

Rundt Orrevatnet på sykkel.

En sykkeltur på Jæren er flatt, flatt og flatt. Utfordringen er vinden, ikke bakker….

Jeg har en gammel sykkelbok som heter Sykkelturer i Sør Rogaland og inspirert av min nyeste investering; elsykkel, dro jeg den frem fra bokhyllen og valgte en tur. Det var en relativ kort tur, 31 km, men jeg glemte å ta med i beregningen vinden og at enkelte i turfølget ikke hadde syklet på to år. Så turen var lang nok for oss. Vi parkerte på Tjøtta, men boka beskrev turen fra Bryne Torg. Det er selvsagt mulig å sykle hjemmefra avhengig av hvor man bor. Vi hadde tatt med mat og drikke, det er ikke så mange muligheter for å kjøpe noe langs løypa. Med friskt mot tråkket vi avsted etter kartet i boken.

Relativt tidlig på turen kommer man inn på den gamle kongevegen over Tinghaug. Det går bratt oppover og da er det kjekt med elsykkel eller man kan alltids gå opp.
På toppen av bakken står en oppslagstavle med informasjon om Tinghaug og Krosshaug. Her er det kjekt å parkere syklene for å gå en runde tilbake i historien.
Videre følges grusvei og sykkelsti til man kommer ut på Rv 44. Ulempen med en 22 år gammel sykkelbok/kart er at veien er helt lagt om. Men vi kom oss over ny og meget trafikkert rundkjøring og inn på rolig vei mot Grude.
Tips til alle som vil ha hest, men ikke har plass, råd eller tid; HEST I FLETTET PIL.
Vi syklet på grusvei forbi Grudevatnet. Det er et naturreservat som er vernet på grunn av sitt særdeles rike fugleliv og er et viktig hekkeområde for trekkfugler.
Videre langs Figgjoelven, til klokkeklang fra Bore kirkes gudstjeneste og over veien før Verdalen i retning Bore stranden.
Typisk Jæren; traktoregg.
Det var mange vårtegn på denne strålende fine dagen. Snøklokkene blomstret, vibå jublet og det luktet hevd over hele området. Ubeskrivelig stank, men som bonden sier: dæ lokta pengar…..
Vi var VELDIG klar for en lengre pause da vi kom til Friluftshuset på Orre.
Utsikten fra vårt lunsjsted. Godt med vinduer slik at vi satt i le for vinden.
Å koke egg på stranden hører med til påske.
Meget kulinarisk lunsj eller lek med maten… Egg og kaviar er aldri feil.
Vi tok en kjapp tur ned på Norges lengste sandstrand; Orrestranden. Sand er ikke noe å sykle i (det er faktisk ikke lov heller) samt ifølge boken gikk ikke løypen der.
Vi passert Orre gamle kirke, en hvitkalket steinbygning fra 1200 tallet. Vi gikk ikke innom, men svingte til venstre etter kirken mot Kleppe.
Vi syklet gjennom typisk jærlandskap mellom Horpestadvatnet og Orrevatnet. Iskald motvind gjennom det meste av turen.
Orrevatnet er en grunn innsjø og egentlig veldig stor (særlig når man sykler rundt i motvind og ikke kjører…) Mye fugler her også….
Det ble noen stopp mot slutten for å strekke på bak og bein.
Nok et typisk Jæren syn; vindmølle. Denne var i miniformat iforhold til de vanlige.
Endelig tilbake i tettbygde strøk, Tjøtta City….

Det var en flott dag på sykkel og jeg tror jeg dropper å si noe om hvor lang tid vi brukte. LAAANG tid….Men turen passer for alle og vi syklet stort sett på veier med lite trafikk. Unntaket var ved Orrestranden, det var mange som ville gå tur i det fine været. Vi hadde sjekket vinden på yr.no, men det var helt bortkastet. Ifølge dem var det en dag med lett bris, 2 m/s, men det er mulig at vind oppleves annerledes på flate Jæren. Det var friskt, mildt sagt…og det føltes som motvind uansett hvilken retning vi syklet. Turen er en rundtur og som sagt er dette ekte bølgende landbruksarealer. Så lukten får du med på kjøpet…

Viper over åker og Orrevatnet. Kom liksom ikke nærmere fuglene….

En omvei på Podlest eller Podlestløypa.

Det er god plass å parkere ved Orrehallen. Vi sikret oss plass i skyggen siden påskehandelen var unnagjordt og lå i bilen.

Det er alltid kjekt å finne nye turer å gå og særlig når de ligger et sted hvor jeg ikke er kjent. Jeg trodde faktisk ikke at Podlest var et sted engang, men nå skulle vi vitterlig gå Podlestløypa på Jærens flatland (sitat STF sin turbok). Jeg er vant med å bruke ordet Podlest om det mest jærske jeg kan tenke meg, så det sa seg selv at jeg var spent… Egentlig var vi på Pollestad og Orre, men jeg er usikker på hva som var hva. Bilen ble parkert ved Orre hallen og vi var igang. Rundturen er 8,9 km lang og jeg aner ikke hva som er beregnet tid. Det er mulig å gå den mye raskere, dersom man dropper alle omveiene og tar raskeste vei. Men hva er poenget med det på tur? 

Vi startet med å krysse parkeringen og finne merkene. Det blåste friskt og det var lite vår i luften.
Løypen er godt merket og enkel å følge. Den går noe på grusveier, men mest på asfalt.
Slik ser lekeapparatene ut i en barnehage på Podlest/Orre, sau og traktor. Eg lige det, det må jo bare bli bønder av sånt.
Plutselig var vi på vei tilbake mot bilen og alle omveiene begynte….
Nå vet vi hva brukte traktordekk brukes til, lekeapparat for hunder og unger…
Midt ute på en åker lå Degersteinen, en lokal attraksjon (uten at vi fikk med oss hva som var spesielt med den).
3 stk Salte i Salteskogen. Vi følte oss VIRKELIG hjemme her.
Salteskogen har fin grusvei i lysløypa og mange fine og lune steder til å ta pause på. Fantastisk koselig sted og ikke bare på grunn av navnet….
Vi hadde kjeks og kakao i skogen og tok noen ekstra omveier.
Salteskogen består av tett plantet granskog med en lysløype og ca 3 km stier og veier. Her prøver vi oss på en snarvei….
Turen var litt sånn…. na na, going back to my roots, oh yeah…. na, na… Vi prøvde å synge, men det blåste for mye.
Stemningen var til tider veldig høy (og da vi passert sletten bak trærne skremmende lav…)
Lange beine strekninger hvor det viktigste var å unngå å bli roadkill med alle rånerene som blåste forbi. Ikke for det, vi hørte musikken lenge før vi såg bilene….så det var lett å flytte seg.
Typisk Jæren; steingjerder og svære marker. Og en gravemaskin som graver et svært hull midt ute på et jorde uten at vi skjønte hvorfor.
Vi var litt usikre på om det var et fugleskremsel eller for å få bilene til å tro at det var et barn og derfor senke farten. Holdt en knapp på det siste…
Det var en iskald tur med kraftig vind, men det hjalp å se at gåsungene er kommet. Våren er på vei….
Orre kirke passeres helt i slutten av turen.

Det var en kald fornøyelse å gå denne turen. At opplevelsene blir litt preget av vær, humør, utstyr osv… er en kjent sak på tur. Jeg ble nok litt preget av at jeg frøs og at enkelte ikke var helt fornøyde. Mitt lille barn opplyste underveis mot rundkjøringen på Salte at dette var den teiteste turen noensinne og at hun ALDRI skulle gå flere turer med meg. Å gå tur langs hovedveien var helt bortkastet i hennes verden…. Jeg syntes at turen var helt grei, men jeg er veldig glad i Jæren til alle årstider. Selv om akkurat denne turen kan jeg nok ta fra bilvinduet neste gang. Men Salteskogen vil jeg ha flere turer til…..

Jeg MÅTTE bare ta et bilde av denne kjekkasen her… Seriøst, hva brukes en slik bil til?? Vurderer å bytte ut Toyotaen…..

Melands Grønahei, en perle i Hjelmeland.

Turen starter fra Kleivaland, hvor det ligger noen gårder.

Stavanger Turistforening har flere hytter i Hjelmelandsheiene og det er mange turer å gå. Jeg er veldig glad i Melands Grønahei, mest fordi det føles som å gå flere forskjellige turer i en. Naturen endrer seg mye ettersom man går gjennom skogsområde, over myrer, forbi et stølsområde, langs fjellvann og over snaufjellet. Turen fra Kleivaland og opp til hytten er ca 11 km en vei og man bruker fort 4-5 timer. Jeg har gått turen flere ganger og overnattet på hytten, det er en klassisk «opp en dag og ned neste» hytte. Men turen jeg skriver om her var en helgetur hvor målet var å ta en dagstur til Fjellsenden. Slik gikk det ikke…

Vi krysset elven og starten av turen kan fort bli våt, så husk vanntette sko.
Fint og lettgått gjennom skogen.

Turen går gjennom Vormedalsheia landskapsvernområde og her er mye spennende både innen planter, dyr og fugler. Mest kjent er kanskje geologiske sporene som særlig kan ses i Ritelandskrateret. For 500 millioner år siden kræsjet en meteoritt her og dannet et krater som er 2 km i diameter og 350 meter dypt. Stien opp til hytta krysser dette krateret og det er mulig å ta en avstikker opp til et utsiktspunkt, men vi gikk seint på dagen og var mest opptatt av å komme til hytta før det ble mørkt. Turen regnes som krevende, det er rett over 700 meter stigning. Men den er godt merket og skiltet. Det som gjør den krevende, var enkelte bratte stigninger og veldig vått noen steder.

På vei gjennom Ritelandskrateret.
Vi krysset elven på en skakk trebro.
Etter noen oppoverbakker kommer man inn til stølene.
Stort mer rotekte norsk går det neppe an å få det….
Spennende å studere detaljene, jeg har tross alt drevet med rosemaling i mange år (om det er noen år siden…)
Det er et frodig og grønt landskap på vei oppover.

Meland Grønahei er en selvbetjent hytte og den står åpen hele året. Det er 22 sengeplasser og det er mulig å kjøpe mat på hytta. Du finner alt du trenger til matlaging og overnatting, det eneste du trenger er lakenpose. Det er ikke strøm på hytta, men gass, vedovn og stearinlys. Ta gjerne kontakt med Stavanger Turistforening for mer informasjon dersom du vil ta turen dit.

Då begynner vi på siste tunge stigning….
Fantastisk utsikt over Stropastølsvatnet.
Det er de grønne viddene innover som har gitt hytta navnet Grønahei. Tror eg…
Endelig fikk me øye på hytta, men det var lengre igjen enn det ser ut…

Vi kom frem før det var blitt mørkt, noe vi sikkert kan takke lange, lyse sommernetter og ikke tempoet vårt for. Det var tross alt i månedskiftet juli- august, på tross av snøen. Det ble en enkel kveldsmat før vi stupte i køysengene. Hytten hadde vi helt alene, men det ble mer folksomt neste dag.

Det lå fremdeles mye snø oppforbi hytta, noe som gjorde at det var vanskelig å følge stien.
Vi hadde en fin dagstur på lørdagen, selv om vi ikke kom dit vi hadde tenkt oss.

Vi hadde som sagt planlagt å bruke lørdagen til å gå opp til Fjellsenderen. Det er den høyeste toppen i området på 1101 m.o.h og det sies at Rogalands flotteste varde står på toppen. Det er mulig det, men vi fant den ikke. Vi startet å gå etter en lang frokost med kaffe og Baileys. Det var skyet og vind, men det var ikke været som stoppet oss. Vi vasset i snø innover, særlig da vi kom dit hvor vi skulle ta av stien. Dessuten var vi litt usikre på hva som var toppen og det var litt for kjekt å ha pause med mer kaffe og Baileys. Det var allikevel en fin tur i området rundt hytta og fint å sitte inne å fyre i peisen etterpå.

Da var frokost spist, sekken pakket og hytta vasket. Klar til hjemtur…
Turen var annerledes når vi hadde god tid til å nyte utsikten.
Vi tok en lang pause ved vannet, nøt noen solstråler og fant litt umodne bær.

Hjemturen gikk samme vei tilbake og vi hadde god tid. Det var for tidlig til at blåbærene var modne, ellers er dette et område med mye bær. Jeg badet i elva og det var noen solgløtt innimellom som gav en følelse av at det tross alt var sommer. Dette er turen for alle dere som liker litt historie og kultur sammen med de store naturopplevelsene. Som liker det enkle livet på de selvbetjente hyttene med utedo og kortspill på kveldene. Jeg gleder meg ihvertfall til neste gang jeg skal gå til Meland Grønahei.

Lågheiene i Hjelmeland er dekket av skog- og graskledde bakkar og berg.
Tilbake i «trollskogen» og hengemyr.