Børsteinen, bare for kos.

Det er mye arbeid med hest….

Det var den helgen jeg virkelig hadde lagt en plan. Jeg skulle starte tidlig om morgenen, kjøre til fjells og gå inn til Tomannsbu. Det var nemlig lenge siden sist og da kan man alltids ta en tur. Slik ble det ikke, mitt lille barn hadde nemlig lyst til å bli med. Da gjelder det å smi mens jernet er varmt og jeg lovet gull og grønne skoger i bytte for hennes selskap på turen. Det innebar arbeid med hest….

Endelig, endelig fikk jeg lov til å kjøre til fjells….

Da vi endelig var ferdige, var halve dagen gått og det frista ikke engang LITT med en tre timers fjelltur. Men vi var pakket og klar, dessuten halvveis til Sirdalen allerede. Da rant det meg ihug om den vakre, lille turen inn til Børsteinen. Der var vi mye da ungene var små og til tider kjentes det ut som vår egen private fjellhytte, siden det sjelden var andre som sov der. Sjelden vi så folk i hele tatt….

De spreke tok avgårde innover fjellheimen så søla skvatt, mens jeg småløp bak.

Børsteinen er en Stavanger Turistforenings hytte som ligger nær veien som går mellom Ådneram og Lysebotn. Det tar ca en halv time å gå inn til den, men da har du små barn med eller går seint. Vi småsprang og jeg tipper vi brukte rett under 15 minutter. Fra veien og til hytta er er det 950 meter og 28 meter stigning. Bør ikke være avskrekkende for noen og løypa er godt merket. Hytta har 4 soverom og omtrent 20 sengeplasser inkludert hems og stue. Det er ikke proviant, men gasskomfyr til å lage mat på, vann i bekken og utedo. Bare velstand, altså…..

Børsteinen ligger fint plassert og er en drømmeplass for barn i alle alder.

Det var ganske trangt i hytta da vi kom og trangere ble det. Men vi var ikke så mange som skulle overnatte, det var oss to og en familie med 4 barn. Det var flere familier som var på dagstur og brukte hytten til å lage varm mat som de kunne spise innendørs. Området her er virkelig kjekt å utforske med barn, jeg husker tilbake på fanging av rumpetroll og jakt på biller. Det var lek på hemsen i hytta, særlig fisk i hengende snøre var populært. Rart, hvor ble alle årene av?

Det er mye vann rundt hytta, men lite fisk å få. Bading derimot har gode forhold…

Siden vi ikke hadde slitt oss ut på å gå inn til hytta, fant vi ut at vi skulle gå en tur. Dersom man følger stien mot Sandvatn, kommer man til en 3 meter høy stein av granitt som troner oppi fjellsiden. Det er enkelt å gå opp til den og mange kommer seg også oppå steinen. Litt usikker på hvordan, så det gjorde ikke vi. Istedet fortsatte vi opp på den toppen som ligger bak, for å beundre utsikten. Det er god utsikt over Børsvatnet og heiene rundt. Det beiter sau i området, men denne helgen var det sauesanking og Sirdalsdagene, så det var heller rolig.

Litt usikker på om det er utstrekking, klatring eller forsøk på å velte steinen enkelte hygget seg med.
Været var typisk Sirdalsvær; regn som kom og gikk med gløtt av sol innimellom.
Det er vakkert i fjellet når høstfargene begynner å komme.

Resten av dagen og kvelden ble tilbragt i sofakroken ved kjøkkenbordet. Det var legging av kabal, lesing og kortspill. Middagen bestod av rester fra fredag som ble varmet opp og smakte like godt idag. For å feire hadde jeg båret med en flaske champagne, så vi brukte mye tid på å finne ut hva vi feiret. Da mørket kom, tente vi stearinlys for å kunne fortsette kortspillet. Den eneste som ikke var lykkelig var Scotty….

Tilrettelagt for en trivelig kveld….
Kortspill er alltid en slager på en lørdagskveld…. Vi spilte Fisken og Vri åtteren, men jeg nektet på Krigen for det tar evigheter og jeg ville tidlig i seng.

Det er nemlig ikke lov å ha hunder med inn på hytta pga allergier, hygiene og at andre kan være redd hunder. Ute ved utedoen stod et hundebur og der var han plassert. For ham som er vant med helt andre forhold (under dyna og i sofakroken, sjelden på gulv og aldri i bur) var dette forferdelig. Det gav han høylytt beskjed om, så vi flyttet buret bort til hytta og satte det inne på lagerrommet i yttergangen sammen med gassflaskene. Da fikk han en rolig og varm natt, så det var slett ikke synd på ham.

Klar til avgang for å gå en skikkelig tur.
Her pleier det vanligvis være en hengebro, men den ble ødelagt i vinter. Ny bro kommer muligens i 2019, så foreløbig er det planker eller vading.

Det ble en rolig natt, hvor både småbarn og hund tidde stille. Vi var tidlig opp siden vi skulle på langtur og fikk spist frokost, pakket, vasket og gått uten å se de andre som sov her. Slik var det ikke i min tid med småunger, hvor morgenen startet i 05.00 tiden… Det var en flott morgen, etter en natt med skikkelig regnvær. Dyret var overlykkelig over å være med i gjengen igjen og løp på lette ben mot bilen. Børsteinen er et godt sted å dra til når du vil på overnattingstur, men ikke vil gå så langt. Du kan bestille rom på forhånd, men jeg er litt usikker på om det er nødvendig, siden det ikke virker som om mange overnatter. Det anbefales, hytta er absolutt verd et lengre besøk. Me komme gjerne igjen….

Monsen og Moderen på tur….

Vassdalseggi, når man bare MÅ gjøre det…..

Naturen rundt Haukeliseter er typisk høyfjell; nakent fjell, stein og mer stein. Men det har absolutt sin skjønnhet.

Det er ikke alltid at man gjør det man egentlig vil. Noen ganger gjør man det man MÅ, ganske enkelt fordi man MÅ. Far min sa alltid det: «Du MÅ ingenting» og til en viss grad er jeg enig i det. Men så ender jeg allikevel opp med å gjøre ting jeg egentlig ikke vil, bare fordi jeg har bestemt meg for det. Det kalles prinsippfast, disiplinert, med god karakter eller ganske enkelt sta som et esel. Ofte bruker jeg mye energi på å forsøke å overtale meg selv til å la være og jeg har mange gode argumenter også. Eller jeg veier for og imot i det uendelige, selv om jeg vet at det er bortkastet tid, nettopp fordi jeg innerst inne er stabeist….Å sånn går nå dagane….

Hei kor det går oppå fjellet, oppå fjellet…..

Så hva var det som gjorde at jeg satte Vassdalseggi på listen over mål som skulle tas etter operasjonene? Tja; si det… Jeg visste egentlig ikke annet om det enn at det var høyeste topp i Rogaland og at jeg kjente noen som hadde gått dit. Og da det først var satt på listen, så kan det ikke bare fjernes. Eller; selvsagt kunne jeg ha byttet den ut, det er tross alt bare meg som vet hva som står på listen. Men for meg er det juks og sånn holder jeg ikke på med. Så hva var grunnen til at jeg angret på valget av mål nummer 9? Ikke var det den lengste, bratteste eller høyeste turen. Men for meg var det den mest krevende, siden det ikke var merket sti til topps. Det vil si at jeg ble nødt til å stole på egen kartlesing og egne løypevalg. LITT utforbi komfort-sonen altså…..

Haukeliseter er et godt utgangspunkt for en dagstur til Vassdalseggi.
Jeg fant meg et hjørne og nynnet på «Stilleste gutten på sovesal 1» av Lillebjørn Nilsen. Det var nesten meg det 🙂

Dermed tok jeg sats og bare dro etter jobb en fredagskveld. Jeg satset på å overnatte på Haukeliseter, men tok med telt og utstyr til overnatting ute, dersom det var fullt der. Haukeliseter ligger på ca 1000 meters høyde, ved inngangen til Hardangervidda Nasjonalpark. Den er Stavanger turistforenings største hytte og har omtrent 20 000 overnattinger i året. Her finnes både sovesal, fellesrom med kokemuligheter og rom med eget bad. Så det er noe for enhver smak og prisklasse. Det er yrende folkeliv her både på vinteren og på sommeren; med ulike kurs i alt fra yoga til kiting. Her finnes eget bakeri og badestamp for de som ønsker å nyte livet. Jeg sikret meg en seng på sovesalen og var godt fornøyd med det.

Min frokost var ikke helt det samme som frokost bufféten på Haukeliseter… Men når man starter tidlig, kan man ikke få med seg alt..
Jeg startet å gå før 07.00, har funnet ut at det er greit å ha hele dagen på meg når jeg skal gå lange turer. Dessuten er jeg glad i morgenlyset og det å se naturen våkne til liv.
Fra parkeringen var det å krysse broen, så var det skiltet opp til løypen mot Holmavatnhytta.

Vassdalseggi er som tidligere nevnt Rogalands høyeste fjell og ligger på fylkesgrensen mellom Rogaland og Telemark. Høyden er på 1658 meter over havet og det er ca 24 kilometer tur/retur fra Haukeliseter. Beregnet tid å bruke anslås til å være 8-10 timer og turen er merket som krevende. Dette var jeg usikker på om jeg var klar for, men det er jo bare en måte å finne utav det på….. Jeg hadde som sagt hatt mål tidligere som var både lengre og høyere, så det var helst det at jeg skulle gå alene og på umerket sti som var utfordrende. Da er det godt å vite at man kan alltids snu og gå tilbake dersom det ikke er greit. Så egentlig var jeg så klar som jeg trodde jeg kunne bli.

Man starter ganske finslig med å følge T-merket løype og så tar man av og følger umerket sti resten. Så jeg nøt de skiltene jeg fant…
Det er ikke problem å følge løypa i starten og jeg kunne nyte den fantastiske utsikten i alle retninger.
Det var noe å beundre alle steder og merkelig nok var jeg helt alene med å stille meg opp for å ta bilder.

Jeg valgte å kjøre bort til parkeringsplassen ved Kjelaelva. Løypa starter fra Haukeliseter, men siden jeg ville ha frokost først, syntes jeg at det passet seg bedre å koke kaffe der, enn utforbi sovesalen. Etter å ha spist og pakket sekken var det bare å begynne å gå. Jeg var helt alene på parkeringen, selv om det var andre biler. Og det ble en ensom dag. Jeg traff totalt 2 hyggelige jenter som jeg snakket med og så 3 personer til på avstand. Jeg møtte mange sauer, 2 lemen, 1 røyskatt og 4 ryper. Ellers var det kun meg selv, alene i naturen. Det er hyggelig det også og jeg tenkte mye på kontrastene fra da jeg gikk Besseggen, Trolltunga og Gaustatoppen. Da var det en helt annen turopplevelse; man gikk i flokk og trengte ikke følge med på kart eller sti noe særlig. Det var flott tilrettelagt med planker over myr og lødde steiner opp de bratteste fjellsidene. Slikt var totalt fraværende her, her var stein på stein og vasse i myr. Jeg koste meg faktisk…

Der var jeg klar til å forlate tryggheten på stien og gå mot Vassdalseggi platået. Jeg pløyde flatt oppover skråningen og var langt ifra den stien som jeg skulle ha vært på. Jeg hadde nemlig ikke investert i nytt kart med løypa inntegnet, brukte istedet mitt gamle kart som jeg tenkte var godt nok… Og det var det, jeg kom opp, via mange og lange omveier.
Jeg hadde fått med meg at vi skulle krysse en bekk, litt usikker på om jeg hadde kalt dette en bekk. Men stavene var til god hjelp og jeg kom over.
Været var mildt sagt vekslende; jeg hadde både sol, regn, tåke og snø.
Jeg sleit litt med å se de små vardene som var lagt til på toppen av steiner høyt der oppe. Og ikje såg eg någen sti….

Det er rart hvor mye mer oppmerksom man blir når man går helt alene. Da jeg gikk til Trolltunga, var tåken tykk som grøt uten at det bekymret meg. Her fulgt jeg nøye med på hvordan været endret seg; vindretning, tåken som hang lavt innover dalen og regnet/snøen som kom og gikk. Tanken var hele tiden at dersom været ble verre, skulle jeg snu. For en ting er å gå alene når man ser hvor man er, det er noe helt annet å ikke kunne orientere seg på grunn av manglende sikt. Men det er vanskelig å bestemme når er det ille nok til å snu. Og plutselig lettet det og alt var bare velstand igjen.

Tåken kom og gikk, blei litt stressa over det. Mest for ikke å finne veien tilbake hvis jeg måtte snu.
Dette var jeg usikker på, å krysse snøen på egen hånd. Fantasien jobbet overtid, så for meg at jeg bare falt igjennom og forsvant….

Og det var bare en av flere vurderinger som måtte tas, veivalg var et annet…. Det var en sti og jeg greide innimellom å følge den. Men når alt var bare stein, og det var det ofte, var det ikke sti å følge lengre. Da var det å finne de små vardene på toppen av noen steiner, men de var heller ikke alltid enkle å se. Jeg måtte nok en gang slå fast at synet neppe er så godt som det engang var, selv om jeg skyldte på dårlig sikt og svette i øynene. Så jeg rotet meg mye av stien og brukte mye tid på å peile meg inn i riktig retning, altså finne igjen siste lille varde og gå tilbake dit. Men det gikk og jeg jublet innvendig for hver varde jeg så og hver topp jeg karret meg opp på.

Her ble jeg lurt, kom opp på en topp og tenkte at «Dette er toppen». Varde var det også. Men det er ikke toppen , så fortsett å gå…
For en følelse det var da jeg ENDELIG stod på toppen…. Jeg var lettet, glad og helst litt imponert over at jeg faktisk greide å finne frem…
Det var lite å se av den fantastiske utsikten mot Gaustatoppen, Kistenuten, Hallingskarvet og store deler av Hardangervidda.
Så istedet for å beundre utsikten feiret jeg med tidenes dårligste kaffe, potetlomper med prim og appelsin. Rart hvor godt alt smaker ute..(bortsett fra kaffien, den hadde aldri smakt godt uansett hvor eller når…)

Det ble med andre ord en fin dag på tur, på tross av alt jeg hadde bekymret meg for på forhånd.  Jeg angret slett ikke på at jeg hadde gått, selv om jeg må innrømme at jeg hadde øyeblikk underveis hvor jeg hadde mest lyst til å sette meg ned og gi opp. Når man er sliten, har vondt og mister retningen for ørtende gang på kort tid…da er det lett å tenke at friluftsliv egentlig er oppskrytt. Men når man står der på toppen og faktisk har funnet Vassdalseggi, da glemmer man alle negative tanker. Så for all del, man MÅ ingenting her i livet, men det kjennes godt å gjøre det man egentlig ikke vil. Ihvertfall etterpå…..

Så var det å finne veien ned igjen. Og her skal det visstnok gå en sti…
Og været blei bare bedre og bedre, så alt var bare velstand. Life is good 🙂
På Haukeliseter ventet en ekte fjellburger, (med geitost….), som avslutning på turen, og da var det ikke så mye mer som kunne toppe denne dagen….

Lemenjakt på Stranddalen

Her blir både store og små hjertelig velkomne av den fantastisk betjening.

Jeg er veldig glad i komla, så egentlig hadde jeg tenkt å skrive om den fabelaktige komlå på Stranddalen. De to tingene henger liksom sammen og det er muligens komla Stranddalen er mest kjent for. Den serveres flere ganger i uken, men denne gangen ble det ikke komla på meg. Jeg fikk det ikke til å treffe med tidspunktet komlene stod på menyen, men ble absolutt ikke skuffet over serveringen den søndagen vi overnattet…. Jeg hadde lovet han på fem at vi skulle ha en skikkelig fjelltur med overnatting på hytte, før voksenlivet tar ham og han begynner på skolen i første klasse. Men plutselig var august her og det begynte å haste. Da var det bare å pakke sekken og komme seg avgårde.

Endelig, endelig var vi framme….
Hytta er egentlig mange hytter samlet rundt et tun. Det er hovedhytta, sovehytta, den ubetjente hytta og dohytta.

Stranddalen er Stavanger Turistforenings perle i Ryfylkeheiene, nydelig plassert ved Stranddalsvatnet i Suldal. Hytta er betjent fra slutten av juni til slutten av september.Det vil si at man kommer til oppredde senger og dekket bord. Her er god plass; 16 rom med ialt 48 senger samt hems. Det anbefales allikevel at man bestiller plass på forhånd, for hytta er populær. Turen er akkurat kort nok til at alle kan gå den og oppholdet på hytta er luksuriøst nok til at det er en opplevelse selv for den mest kresne hotellgjest. Så dette hadde jeg gledet meg til, jeg som stort sett har ligget i telt i sommer og mesket meg med havregrøt og tørre brødskiver. Utenom sesong er hytta selvbetjent, annekset har 12 senger og proviantlager. Men da må du vaske, re senga og lage mat sjøl…

Wathne Campingplass, et stykke nord for Tau, anbefales virkelig. Familievennlig med masse leker og flott utsikt mot fjell. Da gjør det ingenting at det ble frokost i regnbyger.
På Øvre Moen er det en stor og gratis parkeringsplass. Turen herfra til hytta tar omlag 2-3 timer, vi brukte dobbelt så lang tid.
Da var me klar til å starte å gå, måtte bare trampe litt fram og tilbake over broen for å leke Bukkene Bruse (på vei til Stranddalen for å gjøre seg fete…).

Vi startet turen en lørdagskveld og kjørte til en campingplass hvor vi overnattet. Ikke fordi det er så fryktelig langt å kjøre til Suldal, men mitt lille barn skulle feire 19 års dagen med fest og kastet oss ut hjemmefra. Alltid en god unnskyldning for en natt i telt…. Det er mange løyper som fører til Stranddalen, men den korteste går fra Øvre Moen. Her går man fra 780 m.o.h og opp til hytta på 970 m.o.h. Turen er ca 5 km lang og veldig godt merket med røde prikker, striper, T`er og varder. Det er flotte bade og fiskeplasser innover, så det er ingen hast med å komme fortest mulig fram.

Turen starter på anleggsvei og krysser elven Ulla før man fortsetter innover dalen.
Han på fem hadde et håp om at dette var hytta vi skulle til. Da hadde vi gått ca 100 meter innover og han var «sliten».
Det varer ikke lenge før man begynner å gå oppover. Og den er jammen lang den bakken… Trøsten er at det er mange fine steder å sette seg ned og når man er på toppen er det ikke så veldig mange oppoverbakker igjen til hytta.

Jeg er veldig glad i å gå på tur med han på fem. Han er veldig underholdende og jeg glemmer helst alt som har med tung sekk, oppoverbakker og langt igjen å gjøre. Jeg glemte til og med stavene i bilen, så fascinert var jeg av den endeløse monologen han spredde rundt seg. Men det gjorde ingenting, jeg fikk lov til å bruke han på fem som «pinnen te farmor». Vi snakket og snakket og snakket om alt som er viktig for en femåring. Det er de store spørsmålene som opptar ham ; slik som livet, døden og hvorfor man ikke kan spise is til frokost. Jeg gjorde mitt beste for å svare, men det er ikke alltid lett. Særlig ikke når han er av den typen som kun lukker munnen når han sover eller trener på å holde pusten under vann. Men motsetninger tiltrekker hverandre, så vi har det veldig fint sammen.

Mat er viktig på tur og vi hadde med brød og pålegg til begge dagene, primus så vi kunne ha kaffi og kakao samt kjeks og snop (selv om det ikke var lørdag).
Der var vi endelig på toppen av bakken og tok en velfortjent pause.
Stien går gjennom kalkrik berggrunn, noe som danner rare fasonger på steiner og fjell. Det vokser mange ulike fjellplanter innimellom alt det grå og når man nærmer seg hytta, er det skiltet at man går inn i Dyraheio landskapsvernområde.

Turen innover ble umåtelig spennende. Grunnen til det var LEMEN. For dere som ikke er kjent med disse små gnagerne i hamster-familien, kan jeg fortelle at de lever i fjellstrøkene over tregrensen og er vanskelige å fange. De kan bli aggressive, derav uttrykket «sint som en lemen». Av utseende er de veldig lik et marsvin, noe som gjorde at han på fem sa konsekvent marsvin når han snakket om lemen. Og da han ble lei av at jeg rettet på ham, sa han «de dyrene me såg så mange av tidligere…» For jammen var det mange lemen, så det er mulig at det er lemenår i år. Eller kanskje de bare liker seg ekstra godt i dette området.

Det var en trist opplevelse for han på fem da vi fant en død lemen. Ikke greide jeg svare på hva den døde av heller. Men vi holdt en fin begravelse med en vakker tale og noen få utvalgte sanger.
Jeg fant ut at den eneste måten å få tatt bilde av en lemen er dersom den er død. De er vannvittig raske til å gjemme seg under steiner. Men sånn ser en lemen altså ut….

Vi hadde en lang og fin tur inn til hytta. Det som er litt vanskelig å forstå, er at fra du kan SE hytta og til du kommer frem, er det skikkelig langt. Meg og han på fem følte vi gikk og gikk, men at hytta ikke kom nærmere. Selvfølgelig gjorde den det.. Og det var mye annet å se på underveis; Stranddalsgubben oppi skråningen, små fossefall hvor enkelte ville dusje og selvfølgelig lemenjakten. Dessuten har vi oppfunnet vår egen lille motivasjonslek: «Hvem kommer først frem og tar på de røde merkene?» Det sier seg vel selv hvem som går av med seieren der; ikke er jeg rask til beins og ikke ser jeg så godt heller, i motsetning til enkelte andre.

Der opp henger han; Stranddalsgubben.
Det ser liksom så nærme ut, men det er mye lengre vekke enn vi trodde.
Men vi var ihvertfall på rett vei og enkelte skrudde opp tempoet da vi nærmet oss.
Der var vi endelig framme. Nå ble det innsjekking på eget rom med dobbelseng og forfriskende bad i 12 graders vann nedenfor hytta.

Noe av det beste med Stranddalen, synes jeg er at det ikke finnes Internett.  Istedet må vi snakke sammen og det gjør vi. Merkelig nok traff jeg flere kjentfolk på dette døgnet i heia, enn jeg vanligvis gjør på en bytur i Sandnes sentrum. Veldig, veldig kjekt. Ellers var det unødvendig av oss å ta med bøker og spill. Stua i hovedhuset hadde et helt bibliotek og dersom du ikke greide å lese ut boka, fikk man lov til å ta den med seg og levere på en annen turistforeningshytte. Eller beholde. Genialt, synes jeg. Og vi fikk prøvd oss på ulike spill og ikke bare Ludo (som vi hadde med). Vi spilte Den forsvunne diamant, Sjørøverspill og Lotto. Det ble kastet ball som han på fem bjeffende løp og hentet (siden han var hund) og da han var lei av det, spilte vi badminton. Dessuten var enkelte opptatt med å marsjere frem og tilbake mellom hyttene på jakt etter lemen. Han hadde fått låne en fiskehåv som han bar på skulderen og liknet helst en liten soldat. Jeg stod over akkurat den biten….

Frokosten var akkurat så fantastisk som jeg hadde drømt om. Og jeg rakk akkurat å bli sulten etter den tre retters middagen som ble servert kvelden før. Her er det hjemmelaget og kortreist mat som gjelder; nybakt brød, ekte geitost og rørte bær.
Det er all omtanken i de små detaljene som gjør oppholdet på Stranddalen fantastisk. Og et utedo trenger slett ikke lukte som et utedo, fant jeg ut her….
De har virkelig forstått det…. Poesi til å hygge seg med på do….

Vi hadde et flott opphold, selv om vi begge godt kunne tenke oss å bli lengre. Jeg for maten og de gode sengene, han på fem fordi han hadde et intenst ønske om fange en lemen. Men vi fikk en fantastisk tilbaketur, med bading i elva og plukking av blåbær. Været ble akkurat så fint som det kan være i august i Suldal og jeg gikk faktisk der og ønsket at turen hadde vært dobbel så lang. Men jeg tror det var langt nok for de små femårige beina og tilslutt var det kun tanken på is som fikk ham fremover. Så gjensynet med bilen ble stort. Og neste gang skal me gå sånn at me kan spisa komla….det har me avtalt….

Skikkelig turglis på begge to 🙂

 

 

 

 

Vakre, luftige Besseggen.

Bak der ligger Besseggen; mørk og dyster. Kjent fra Henrik Ibsens skuespill Peer Gynt, hvor Peer påstår at han har ridd over eggen på et reinsdyr, det berømte «Bukkerittet».  Det vil jeg påstå er helt umulig, vanskelig nok å gå over…..

I mange år har jeg hatt en hemmelig drøm om å gå over Besseggen. Som en av de mest kjente og populære fjellturene i Norge, er det omlag 60 000 mennesker som hvert år tar turen. Jeg har vært i Jotunheimen tidligere, men har mer eller mindre bevisst unngått dette området. Hvorfor? Jeg liker ikke høyder og Besseggen er kjent for å ha noen mildt sagt luftige partier. I mitt hode så jeg for meg at jeg kom til å bli en av disse turistene som må hjelpes gråtende ned av redningstjenesten. For det har jeg hørt skjer og for meg er det forståelig og slettes ingen skam. Høydeskrekk er nemlig ikke noe å spøke med…det vet alle som har opplevd det. Men på rehabiliterings-listen trengte jeg noen hårete mål og da var Besseggen et naturlig valg.

Da var vi tilbake til normalt vestlandsvær; pøsende regn og kuling i kastene. Faktisk litt godt etter tidenes tørreste sommer.
Et helt vanlig syn i Valdres. Enten var det kyr,sauer eller så var det veiarbeidere som stod midt i veien. Greit med god tid og det har man jo på en sånn tur….

For oss som bor på flate Jæren, er det ikke bare, bare å ta en svipptur til Jotunheimen for å bestige noen topper. Man må beregne en dags kjøring hver vei samt minst en ferje. Flaks at jeg elsker å kjøre bil og har en gammel, men trofast Toyota som alltid vil på tur. Dessuten er det en fantastisk kjøretur, man får med seg alt turistene kommer til Norge for å se. Her er ville fosser nedover stupbratte fjellsider og de dypeste fjorder hvor cruisebåtene ligger som sild i tønne. Det er stavkirker, bygdetun og salg av geitost og reinsdyrskinn. Det er smale, svingete veier med lange køer av bobiler og turistbusser som forsøker å smyge seg forbi hverandre. Det er mye å se og enda mer å oppleve, men jeg hadde bare en ting i hodet og kjørte forbi alt sammen. Målet var plotta inn; GÅ BESSEGGEN.

Da nærmer jeg meg endelig Jotunheimen etter nærmere 10 timers kjøretur. Gikk unna med kaffi og spillelistene på Spotify….
Været kunne selvsagt vært bedre, men det liksom ikke lov til å klage etter sommeren vi har hatt…..

Jotunheimen er nasjonalparken hvor alle de høyeste fjellene i Norge ligger. Jotun betyr kjempe, så det er her kjempene, eller trollene bor. Navnet er inspirert av både det ville landskapet og norrøn mytologi. Området er en blanding av vestlandsk natur med de høye, spisse fjellene samt østlandsk natur med store daler og fjellvann. Liker du best høye fjell, finner du 253 topper som er mer enn 2000 meter over havet. Det er imponerende landskap for en jærsk turist. Man kan gå korte turer og turer fra hytte til hytte over mange dager. Det finnes utallige løyper til å følge eller man kan sykle, padle, rafte, klatre i fjell, stå på ski om vinteren, fiske og jakte. Det er fjellhytter, både private og DNT, hotell, camping, hytter og gårdsturisme, så det er ikke problem å finne overnatting. Dessuten gjelder allemannsretten, slik at veldig mange slo opp telt rundt rasteplasser og ute langs turstiene.

Jeg fikk, etter mye strev i vinden, opp teltet på Besseggen Fjellpark Maurvangen. Og ja, det er Besseggen i bakgrunnen….

Turen over Besseggen kan gås på to måter, det mest vanlige er at man tar båten til Memurubu og går tilbake til Gjendesheim. Da går man opp eggen og ikke ned, noe som anbefales for de med høydeskrekk. Og det var meg det… Dersom man velger å starte på Gjendesheim går man altså motsatt vei og tar båten tilbake. Man kan også starte fra Bessheim og komme inn på løypen i nærheten av Veslefjell. Jeg hadde lest meg godt opp på informasjon i forkant og visste at jeg hadde rett under 15 km å gå, at summen av stigning var ca 1300 meter og at høyeste punkt underveis var 1743 m.o.h. Dessuten fant jeg ut at turen over Besseggen kom med i kåringen, gjort av National Geographic, over de ti vakreste fjellturer i verden. Kjekt å vite….

Gjendesheim Turisthytte er en DNT hytte som ligger like ved starten på turen. Jeg vurderte å overnatte her, men telt er og blir billigere.
Båten over Gjendevatnet er populær og jeg anbefaler alle å kjøpe billett på forhånd. Selve båtturen tar ca 20 minutter og er en flott opplevelse. Det er en kiosk/kafeteria og svær parkeringsplass som blir fort full. Det går buss og taxi slik at det er enkelt å komme til startpunktet.

Dermed var jeg så klar som jeg kunne bli. Etter en god natts søvn i teltet var det pakking av sekk og frokost. Hva var med i sekken? Regntøy, matpakke, mye å drikke (det er mulig å fylle underveis i en elv), førstehjelpsutstyr og dopapir. Jeg hadde vurdert å kjøpe et kart, men været var bra og jeg skulle gå i dagslys. Og dette er nok en tur hvor you`ll never walk alone….. Ihvertfall ikke midt i høysesong og fine været. Så jeg droppa kart og kompass. Løypa er godt merket både med røde T`er og skilt, så det var aldri et problem å finne veien. Da var det bare å komme seg tidlig avgårde, for å sikre meg enn parkeringsplass så nærme båten som mulig. Parkering betales i automat og kosta 150,- for et døgn. Jeg antok at det burde være mer enn nok tid.

Etter en meget fuktig og vindfull natt, lettet været heldigvis neste morgen. Utsikten tilbake mot Gjendesheim fra brygga ved Memurubu.
Mange velger å overnatte på den private turisthytta Memurubu, enten før eller etter turen over Besseggen. Eller bo flere dager og går alle de andre turene i området.
Fra Memurubu starter det grønt og fint oppover fjellsiden. Jeg tok en rolig start og nøt utsikten. Det var mange som hadde det travelt, derfor var det greit å slippe forbi de travleste.
Etterhvert som man stiger i høyden, får man en fantastisk utsikt over fjellene.
Store deler av turen er på relativt lettgått sti. Men det er steinete, så det er viktig med gode sko.
Under hele turen kan man nyte utsikt til de flotteste fjell.
Langs løypa er det bygd opp mange varder, noe som også gjør det lettere å finne fram.
Jeg hadde sett for meg at det BARE var selve eggen som skulle bestiges. Men det er mye opp og ned, stien går over fjellsiden langs halve Gjendevatnet.
Det stod noen av disse skiltene underveis som viste hvordan jeg lå an i løypa. Alltid oppløftende å se at det gikk fremover….
Dette er noe annet enn smårusket av noen fjell vi har på Jæren…..
Plutselig var jeg nesten fremme. Den så slett ikke avskrekkende ut på avstand, så her var det bare å gi gass.
«Javel Bessen, you and me….. Då ska du beseiras med eller uden høydeskrekk….» Klar for å starte klatringen og jammen var det å klatre seg oppover.
Det er en relativt smal og bratt steinrøys som skal klatres oppover. Noen går opp og noen kommer ned, så det er viktig med køkultur og vise omtanke for hverandre.
Her er jeg kommet opp på det mest fotograferte stedet på Besseggen. Her begynner det å flate ut og er ikke så bratt. Men utsikten er fantastisk….

Fjellryggen som løypa følger går mellom Gjende og Bessvatnet. Begge vannene er spesielle av utseende, det ene blågrønt og det andre dypblått. Gjende er ca 2 mil lang og den dypeste innsjøen i Jotunheimen. Den spesielle fargen får den av at små brepartikler vaskes ut fra elvene og reflekteres i lyset. Det at fjellene rundt er så mørke samt den kraftige grønne vegetasjonen forsterker fargen. Bessvatnet er 7 km langt og er kåret til Norges reneste innsjø. Det sies at man kan se bunnen selv på 30 meters dyp. Det var vakkert å se begge innsjøene sammen og jeg ble selvfølgelig veldig gira på et bad. Men uten badetøy, ingen bad….

Stor glede og takknemlighet over å ha kommet meg opp. Og takk til de hyggelige sørlendingene som tok bilde og jublet sammen med meg. Vi kom oss opp!!!!
Turen går videre mot det høyeste punktet på turen, Veslefjell. Her står en svær varde (steinhaug) som markerer at man har nådd 1743 meter over havet.
Der var toppen og et yndet fotoobjekt for oss alle som var der.
Så starter nedturen gjennom steinene og fra toppen er det ca 4 km med nedoverbakke for å komme tilbake til start.
Det er flott utsikt på denne siden også og langt der nede, hvor elven starter, ser jeg bilen….
Det er flere steder på vei ned hvor jeg kjente suget i magen over høyden. Og det er meg ubegripelig hvorfor enkelte folk ALLTID må stille seg helt ute på kantene for å ta luftige bilder…
Det gikk bratt nedover, slik at det kjentes godt i knær, hofter og rygg.

Turen opplevde jeg som lang og innimellom litt vanskelig å gå. Mest fordi det var mye løse steiner og bratte partier. Og jeg er fremdeles litt ustødig på beina, særlig når jeg blir sliten. Men det gjør bare at man går seinere og får mer tid til å suge til seg de fantastiske omgivelsene. For dette er vakkert… Det er storslagent, mektig og får virkelig nasjonalfølelsen til å bruse i blodet. Jeg har sett noen som mener at denne turen bør være obligatorisk for alle som er nordmenn, tja…kanskje. Jeg hadde ihvertfall en flott dag i fjellet. Og høydeskrekken? Den var med meg, men den var aldri et stort problem. Sikkert fordi jeg valgte «rett vei» og gikk opp og ikke ned. Dessuten var jeg så opptatt med å flytte hender og føtter, SAMTIDIG med å puste, at det blei for travelt å se på utsikten og hvor langt det var ned. Så høydeskrekk trenger ikke stoppe deg fra å ta denne turen….. den anbefales for alle, selv om kanskje de aller minste barna og de med ustødige bein bør velge en lettere tur.

På vei nedover fikk jeg øye på en reinsdyrflokk som gresset rett ned forbi stien. Jeg hadde ikke fått med meg at jeg befant meg midt i Reinens rike. På høsten har de en egen reinsdyrfestival og det er kulturhistorie og mat tradisjoner som er i fokus. Stakkars Rudolf på tallerken…..
Deler av flokken flyttet seg nedover og passerte like ved stien. Det var selvsagt stor stas for meg og alle de andre som fikk det med seg, vi knipset bilder som galne….
Flott utsikt over Gjende på vei nedover, nesten som å gå i et postkort….
Det kom besøk i forteltet som spiste opp frokosten min… Minnet meg om da jeg teltet i USA i fjor og det var strengt forbudt å oppbevare mat i teltet pga bjørner…. Dette var nok heller en stor mus eller liten rotte, synderen kom tilbake for å spise resten…

Sørlandets (litt glemte) perle, Fevik.

Storesand må være en av de fineste strendene i Norge. Her finner du finkornet, hvit sand, omkranset av svaberg og trær.

Jeg er veldig glad i Sørlandet, sikkert fordi jeg tilbragte alle somrene i min barndom på Tromøya utenfor Arendal. Det er noe med havet når man kommer lengre sør, det er akkurat som om det blir mykere og snillere.  Kombinert med naturen, været og de hyggelige menneskene er det et godt sted å være. Jeg husker jeg pugget sørlandsbyene på barneskolen ved hjelp av reglen: «Lille Grimme Arne Trenger Ris», som ennå hjelper meg å huske rekkefølgen på Lillesand, Grimstad, Arendal, Tvedestrand og Risør. For der ligger de på rekke og rad, med den ene stranden vakrere enn den andre. Men de glemte Fevik…..

Lange, late morgener med utsikt og solskinn, kaffe og prat; kan livet bli bedre enn det????

Fevik er et av de store tettstedene i Grimstad kommune og er kjent for sin vakre kystlinje med flotte strender og svaberg. Fint plassert mellom Grimstad og Arendal havner du midt i smørøyet dersom du er glad i bading og sol. Fevik hadde visstnok sin glanstid som turiststed på 50 og 60 tallet, hvor innbyggertallet ble tidoblet om sommeren. Nå er det kun et hotell og en campingplass igjen og mange av hyttene er omgjort til helårboliger. Men jeg er så heldig at jeg har en god venninne som er oppvokst på Fevik og derfor kjørte jeg glad og lykkelig avsted for å tilbringe en helg sammen med henne.

Hasseltangen er et fint sted for alle som liker verneverdige bøkeskoger og kulturminner.
Det er et fint tilrettelagt område og her er også en fin tur du kan gå på rett over 4 km. Det gjorde ikke vi, late turister…..
Hasseltangen har Norges nest største bøkeskog og lyset inni skogen skal være spesielt vakkert om våren når bladene er ny-sprunget.
Alltid friskt ved havet, vind selv på varme sommerdager…. Lionheart…ehm…lionhair…..
Og lyset er alltid like fascinerende, enten det er sommer eller vinter.
Men noen av strandeiendommene vi passerte er nok uoppnåelige for oss vanlige lønnsmottakere…. Fantastiske feriesteder, selv om jeg ikke hadde kalt det «enkelt hytteliv».

Det er alltid kjekt å oppleve et nytt område sammen med noen som kjenner det godt. Jeg fikk høre historier om stedene vi var på og om menneskene som bodde der. Det blir som å se gjennom andre sine øyner når de forteller om barndommen sin, om minner og opplevelser de har hatt. Stedene får et annet liv og blir noe mer. Vi tok runden på noen av strendene og jeg lærte noe nytt. Som at en sørlending går ALLTID med badetøy under klærne på sommerhalvåret. Det gjorde ikke jeg, så jeg fikk ikke badet på alle disse flotte plassene. Men fra nå av har jeg lært, bikini skal være standardutstyr fra 1 mai til rundt juletider.

Fevik strandhotell ligger strategisk plassert ved nok en nydelig strand. Men de har irritert på seg lokalbefolkningen ved å ta betalt for parkeringen. Ellers fikk jeg høre om konfirmasjon og minner fra en annen tid.
Stranden ned forbi hotellet hadde god plass, mye mulig fordi hotellgjestene fremdeles var opptatt med frokosten.
På vei ned mot nok et strandområde, jeg tror det het Grefstadvika. Jeg gikk helt i surr på alle disse strendene…..
Det er akkurat som de flotteste strendene i Syden og temperaturen var den samme. Men det er god plass, ingen selgere som vil selge deg noe og overhode ingen støy….

Men det er ikke bare sjøen som trekker her. Det er kort vei opp til Nidelva, faktisk ikke lengre enn at jeg lærte å synge: «Nidelva stille og vakker du er, her hvor jeg går og drømmer. Drømmer om deg som jeg hadde så kjær, nu er det bare minner…» Tydeligvis en slager i området og en av de sangene som fester seg og blir liggende og surre i bakhodet. Nidelva er hovedelva i Arendalsvassdraget og elva er totalt over 22 mil lang. Vi dro opp til Nidelva Camping for å bade og spise lunsj. Det var nok en fantastisk opplevelse (bortsett fra kokken med hissig gemytt som enkelte havna i krangel med…..)

Badeplassen ved Nidelva er et bra sted å dra til dersom du foretrekker å bade i ferskvann istedenfor sjø. Fin temperatur og mange ender å leke med.
Det gode liv på Sørlandet; campingstol og utsikt over Nidelva.
Restauranten er veldig populær, både for den fantastiske maten og beliggenheten med å sitte på bryggekanten. Her må man bestille bord på kveldstid, men til lunsj var det god plass.

Men mest var vi på Storesand, hvor jeg fikk både kveldsbad, morgenbad og midt på dagen bad. Grunnen var at det var kortest vei fra huset vi bodde i, kun 5 minutter. Stranden er et stort og offentlig friluftsområde med god parkeringsplass og toalett. Det går en vei gjennom skogen fra parkeringen og ned til stranden og jeg har allerede sett meg ut og målt opp mulige teltplasser til senere anledninger. For det spørs om jeg ikke tar flere turer til vakre Fevik. Dersom du ennå ikke har funnet ditt sørlandsparadis, anbefaler jeg at du tar en nøye kikk på alt det som finnes her. Dessuten er det en kjent sak at solen alltid skinner over Fevik og at regnet står over selv om det er meldt. Det stemte faktisk… Takk for turen og god tur til deg som enda ikke har vært der.

Stranda på Storesand er ikke bare en strand, men et helt område av strender og svaberg. Sjelden har jeg sett så rent og klart vann uten en brennmanet. Og «svømme i timevis» temperatur….
Bedre enn dette blir det ikke en søndagsmorgen; sjø, sol og furu.
SOMMER, SOMMER, SOMMER…….

Trolltunga, you`ll never walk alone…..

Campingliv i Odda er trangt, sosialt og spennende. Teltene stod så tett at man hørte hver minste fjert og knirk i liggeunderlaget hos naboene.

Jeg er litt usikker på hvor jeg hadde tankene da jeg valgte ut Trolltunga som mål nummer 7 på rehabiliterings-listen min. Vanligvis forsøker jeg å unngå de mest berømte turistplassene, som Prekestolen, Kjerag og Trolltunga, og særlig på dager med høytrykk, fellesferien og helg. Det er noe med å gå i kø sammen med ørten andre, jeg opplever det som litt forstyrrende for naturopplevelsen. Det er et jag etter å ta de mest spektakulære bildene, holde et tempo som booster selvtilliten med at ingen over og ingen ved siden av samt forholde seg til all støyen og køene. Dessuten liker jeg ikke høyder….

Her starter løypa til Trolltunga midt i bildet. Her startet også køen 05.15 om morgenen, opp til den 30 biler store parkeringsplassen som sparte de utvalgte få for 4 km bratt oppoverbakke på asfalt.
Turen ut til Trolltunga er 28 km lang og det er totalt 1200 meter med stigning opp og ned. Jeg synes det var veldig godt informert om hvor krevende turen var og jeg fikk helst litt kalde føtter…..

Men turen stod på lista og da var det bare å pakke i bilen og kjøre til Odda. Jeg var slett ikke sikker på om jeg var fysisk klar til å gå en så krevende tur og valgte å dra alene. Det er lettere å fokusere når ingenting forstyrrer, dessuten antok jeg at jeg ville ha plenty av selskap oppover fjellsiden…. Teltet ble satt opp på Odda Camping og den var fullstappet av turglade mennesker, som enten skulle, eller hadde vært på Trolltunga. Jeg tok en rekognoseringstur opp til parkeringsplassen kvelden før og kjente helst gåsehuden bre seg…. For et kaos av biler og folk…..

Turen starter med å gå en vei som svinger seg oppover fjellsiden. Bakken er bratt og tar godt i beina de nesten 4 km den varer. Start rolig….
Løypa er veldig godt merket og stien er godt tilrettelagt med steinsetting og broer.
Det er mye stein innover….
Nei, jeg har ikke svømt hit og ikke regnet det heller. Men enkelte svetter og sliter mer enn andre…..

For meg ble løsningen en tidlig start. Veldig tidlig…. Jeg stod opp 04.00, avreise campingen 04.30, frokost på parkeringen 05.00 og startet å gå 05.30. Da var allerede parkeringen nesten full og rushet hadde begynt. Tåka lå tett nedover fjellsiden og sikten heller dårlig. Fordelen med tett tåke er at landskapet rundt forsvinner, slik at man ikke ser hvor lange og bratt bakkene egentlig er og hvor langt man har igjen til toppen. Ulempen er at det er lett å miste stien, noe jeg gjorde flere ganger. Den ene gangen var vi en gruppe på 6-8 stk som plutselig havnet et helt annet sted, fordi vi blindt fulgte etter førstemann som rotet seg bort. Jeg fatta poenget da vi plutselig stod med gress og lyng til knærne, det MÅTTE være feil. Stien er så godt nedtråkka at det vokser ingenting der. Så det var å gå samme vei tilbake til vi fant merkingen igjen.

På rekke og rad stod vi for å fotografere, meg og alle utlendingene, som lot oss fascinere av myrull i tåke. Men så var det et flott syn….
Mye av turen går på svaberg og stein. Det er fordel med gode sko som gir støtte for anklene.
Tussehylen er et lite og vakkert oppdemmet vann, som ligger rett før Trolltunga. Det er en fin strand å bade på, hadde jeg visst det skulle jeg tatt med badetøy…
Da jeg nærmet meg målet, lettet tåken litt. Retter sagt; den kom og gikk. Vakkert, vakkert….

Selve Trolltunga er en fjellknaust som stikker ut fra fjellsiden på 1100 m.o.h. Den henger liksom i løse luften 700 meter over Ringedalsvatnet, noe som gir spektakulære bilder til markedsføring. Det har eksplodert med besøkende; Odda kommune oppgir at det i 2010 var ca 800 besøkende som besøkte severdigheten, mens tallet i 2017 er mellom 80 000-100 000. Utfordringene har vært de mange redningsaksjonene, siden mange av de besøkende ikke er forberedt på hvor krevende turen er. Det er satt opp to nødbuer, informasjonsskilt er det mange av og det er visstnok vakter som veileder langs løypa. Så trygt er det, men det er greit å være forberedt på en tøff tur.

Og plutselig var jeg framme. Det var dette vi alle kom for og køen for å bli fotografert var LAAAANG.
Derfor fant jeg meg heller et rolig sted og feiret de først 14 km vellykket gåing med kaffi og hjemmebakt kake.
Det er liksom ikke like imponerende når utsikten forsvinner i tåka. Så veldig mange la seg til å sove for å vente med å ta bilde til tåka forhåpentligvis letta.
Det ble ingen selfie av meg på kanten av Trolltunga mens jeg står på hendene. Faktisk hadde ikke 10 ville hester fått meg ut på kanten…. Så egentlig er det feil å si at jeg var på Trolltunga, jeg var VED Trolltunga…
Jeg syntes det kledde Trolltunga å være innhyllet i tåke. Og det hjalp veldig på høydeskrekken min å slippe å se hvor langt det var ned….

Ja, det er mye folk som går til Trolltunga. Men jeg opplevde det allikevel ikke som så tettpakka som til Prekestolen på en fin sommerdag. Sikkert fordi her fordeles alle ut over 28 km tur/retur, mens på Prekestolen er det 3 ganger så mye folk fordelt over 8 km tur/retur. Dessuten var det folkene jeg møtte underveis som gjorde det til en kjekk tur. Som de to unge østerrikske guttene som haiket med meg, flokken av indere med sitt syngende språk (som underholdt alle som gikk forbi med latter og hilsener), den japanske damen som haltet avsted med staver slik som meg… Det var alle blikkene jeg delte med fremmende og ikke minst alle smilene, latteren og kommentarene. For vi delte slitet, svetten, mangel på utsikt og naturopplevelsen da utsikten kom.

Endelig vant sola og tåken lettet. Plutselig vokste fjellene ut av det grå og jeg kunne fryde meg over alt jeg fikk se. Som en nødbu på en topp…
Og der var jammen Ringedalsvatnet og fjellene rundt. Trolltunga er til venstre på bildet, men jeg greide ikke se hvor.
Jeg ble helt overveldet at skjønnheten i naturen og gikk omveier for å beundre utsikten.
Og det ble en fantastisk utsikt over mot Folgefonna.

For det ble en sånn dag da jeg var glad over å være norsk og takknemlig for at jeg kan dele den praktfulle norske naturen med alle. For her var mennesker i alle alder, fasonger, hudfarger, nasjonaliteter, religioner og kjønn. Og vi hadde noe felles; nemlig målet om å komme til Trolltunga. Og jeg tror de fleste av oss greide det. Ja; det var tungt og strevsomt. Men man glemte slitet når man hadde utsikten å fryde seg over. Selv om beina ble tyngre og tyngre, fløy hjertet høyere og høyere. Og jeg nøt å se at alle andre virket like glade som meg. Kjekt sammen….

Flere fine badevann og nydelig utsikt.
Og der begynte det å gå nedover. Mye nedover….
Fordelen med å komme ned i skog igjen, er at det gjorde det lettere å finne et tre å gå på do bak. Lite av det oppi høyden…
Den bratte svingete bakken var helst verre å gå ned enn opp, men nå hadde jeg ihvertfall utsikten å glede meg over.

Så det jeg hadde sett for meg som den største utfordringen, nemlig alle folkene, ble egentlig den største gleden. Jeg tok meg selv i å gå småsyngende på Liverpools store slager: «You`ll never walk alone» i Gerry and the Pacemakers fantastiske versjon. For deg som ikke har hørt den, følg: https://www.youtube.com/watch?v=OV5_LQArLa0

Og plutselig var det bare en kilometer igjen…..

Anbefaler jeg turen til andre? Ja, absolutt. Det er en tur som er kjekk å si at man har vært der; litt sånn som Prekestolen, Galdhøpiggen og Aurlandsdalen. Jeg er usikker på om det er en tur jeg ønsker å gå flere ganger, mest fordi jeg er ikke så glad i turer som innebærer mulighet for fritt fall på 700-800 meters høyde. Men ingen bør la seg avskrekke over at det er mange som går dit, men husk å være forberedt på en lang dag i fjellet. Jeg brukte rett under 10 timer og hadde mange og lange pauser. Ha med nok mat og drikke, selv om det er mulig å fylle vann i fjellbekker underveis. Husk gode klær og sko, førstehjelpsutstyr, kart, kompass, og fulladet mobil. Sjekk værvarsling og du er klar for det meste. Ha en riktig fin tur og måtte du treffe like mange hyggelige mennesker som meg!

Skal leve lenge på denne utsikten og turen som gikk langs fjellsiden.

(Kanskje) Norges vakreste fjell, Gaustatoppen.

Tidlig en morgen, på vei mot fjellet.

Det aller kjekkeste jeg vet, er når jeg får noen av flokken min med meg på tur. Denne gangen hadde jeg overtalt mine sønner og han på 5 til å bli med meg i et forsøk på å bestige Gaustatoppen. Eller forsøk og forsøk….jeg hadde tenkt meg opp. Det er slett ingen ekstrem tur, faktisk så sies det at Gaustatoppen er fjellet alle kan nå toppen på. Jeg tror muligens at det er fordi man kan ta en kabelbane til topps, men det var ikke det jeg planla. Som mål nummer 6 i opptreningen var min plan å gå opp og gå ned. Jeg følte meg klar, han på 5 er alltid klar og sønnene mine trodde de var klar….

Rjukan er en vakker by.
Vemork er historien om en av Norges viktigste sabotasjeaksjoner under andre verdenskrig. Her finnes både museum, utstillingen «Helter i Telemark» og turstien «Sabotørstien».
Vi fikk med oss en runde på Tinn museum, et bygdetun med bygninger helt tilbake til 1300 tallet.

Rjukan ligger i Telemark og er byen som ble bygd opp rundt industri, da særlig kunstgjødsel. Nede i en lang smal dal snor husene seg, delt av veien i midten. Alle fjellene, i tillegg til Gaustatoppen, rager rundt og byen er uten sol fra oktober til mars. Gondolbanen Krossobanen ble bygd for å bringe folket opp av dalen, til fjellet og solen. I 2013 ble Solspeilet bygd, store speilflater i fjellveggen som reflekterer solstrålene og sender dem ned til Rjukan torg. Man må jo bare bli glad i et sted som gjør så mye for å bringe sol og lys til folket.

Campingen lå ca 3 mil fra Rjukan, valgt på grunn av beliggenhet og BADEPLASS.

Vi hadde basecamp på Sandviken Camping og på grunn av litt ymse værmeldinger leide jeg en liten hytte. Kan livet bli bedre?? Den lå helt nede ved vannet og Tinnsjøen er et vakkert sted. Det ble endel bading på enkelte som del av oppladningen til tur. Planen var: vi kom lørdag, gå tur søndag og kjøre hjem mandag. God plan og lett å gjennomføre. Resten av tiden ble brukt til å nyte sol og sommer, FERIE.

Skikkelige forberedelser er viktig og jeg tok ansvar for å pakke sekken. Muligens bar pakkingen preg av at det ikke var jeg som skulle bære sekken, men pytt pytt….

Søndagen startet tidlig, med et rom i hytta var alle våkne når han på 5 våknet. Vi hadde en god frokost utforbi og smurte matpakke. Det er mulig å kjøpe mat på toppen, her ligger nemlig Gaustatoppen Turisthytte. Det er en DNT hytte bygd i 1893 som har kafe og kiosk. Jeg hadde vurdert å overnatte, hytten har 11 sengeplasser, men det var liten stemning for det hos gutta boys. Så vi tok med mat, drikke, førstehjelpsutstyr ( mest plaster) ekstra klær, solkrem og var klar for tur.

Langt der bak, med mast på, kunne vi se målet vårt. Det er greit med denne turen, man ser toppen det meste av tiden.

Vi kjørte opp mot Tuddal og fant parkeringen ved Stavsro. Det er en stor parkeringsplass med do og en kafe som var stengt. I høysesong kan det være vanskelig å finne ledig plass her og det koster penger. Men nå var det tydeligvis utenom sesong, så det var kun et par andre biler og ingen avgift. Det anslås at hvert år bestiger 30 000 personer toppen, så her er det mulighet for å treffe kjentfolk. Vi gjorde ikke det, men traff mange andre hyggelige mennesker; både fra Danmark og Finnmark. Han på 5 spurte de fleste «Hei, ke hette du?» så det var en sosial tur.

Utsikten tilbake mot bilen og parkeringen.
I starten er det bred og god sti å følge, senere blir det mest stein. Det anbefales å ha gode sko med demping og støtte for ankler.
Langs hele løypa var det bygget varder av ulik størrelse. Han på 5 hadde det travelt med å fylle på med stein og jobbet knallhardt oppover.

Turen er enkel å gå, det er godt merket og lett å finne frem. Guttene sleit skikkelig, men det var mest fordi vi hadde bare en ryggsekk og den veide mye. Det var en varm dag, så vi hadde fylt godt opp med vannflasker. Det er ingenting å finne av drikke før man er på toppen, så her må man bære. Men et godt tips er å heller ha flere små sekker å fordele enn en stor, selv om jeg hadde det som plommen i egget og svevde på lette bein oppover uten sekk….

Det går mye sau på beite her, så hunden må holdes i bånd. Eller være igjen hjemme, slik som vi hadde gjort….
Alltid kjekt med snøballkrig midt på sommeren.
Vi var heldige med været og kunne nyte utsikten. Toppen kom sakte nærmere ettersom vi steg oppover i høyden.
Og langt bak kom pakkeslene, som innså at den fysiske formen kanskje ikke var så god som de trodde.. Og oppover ER oppover.
Høyere oppe står det flere informasjonstavler og vi fikk svar på noe av det vi hadde lurt på. Som at Gaustatoppen ikke er en vulkan, den ser bare litt sånn ut.
Klar for siste innspurt gjennom steinrøysa…

Tur/retur toppen er 9,8 kilometer lang og man stiger fra 1173 til 1883 meter over havet. Fra toppen kan man på en dag med klart vær se 1/6 av Norge og det tror jeg faktisk at vi gjorde. Utsikten er formidabel i alle retninger, man kan se fjellene i både Telemark og Buskerud samt helt til Oslomarka. Og mot vest brer Hardangervidda seg ut. Turen er rangert som krevende, men samtidig er det en familievennlig topptur som passer for spreke og turvante barn. I vår lille flokk var det han på 5 som var førstemann opp. Han småjogget rett og slett siste biten, mens jeg strevde med å henge med. Guttene lå igjen nede i bakkene, men jammen greide de dra seg opp til topps tilslutt.

Han på 5 innvilget seg en liten seiersdans på toppen, han var desidert den sprekeste av oss….
Endelig, endelig, endelig….. Og hvem var det som sa at vi ikke skulle ta banen opp? Og hvorfor?????
En stille stund for far og sønn….
Og der nede ligger Gaustahytta, hvor de solgte vafler, brus og diplom. Nesten så vi angra på matpakken, helt til vi så prisen på en vaffel; 40,-, Og det hadde neppe holdt med en hver… Så matpakken gikk ned på høykant…
Obligatorisk dokumentasjon på toppen. Noen var tydeligvis mer fornøyd enn andre….
Så var det tilbaketuren og uten den tunge vekten var guttene raskt avgårde. Kjekt med snø, da kunne vi skli og det gikk enda raskere nedover. Det var nemlig torden og regn på vei innover fjellet.
Man blir ydmyk i slike omgivelser, det er mektig.

Vi hadde med andre ord en flott dag og en vellykket bestigning. Vi fikk beundret utsikten og han på 5 fikk diplom som vi kjøpte på turisthytta. Jeg vurderte å kjøpe til oss andre også; bragden var helst større i vårt tilfelle. Så det stemmer faktisk at alle som vil kan ta turen til Gaustatoppen. Og vil du ikke gå, er Gaustabanen i drift året rundt. Da er du oppe på 15 minutter og du kan eventuelt gå en av veiene, enten det blir opp eller ned. Jeg greier ikke bli enig med meg selv om jeg støtter dem som omtaler Gaustatoppen som Norges vakreste fjell. Men det er jammen ikke langt ifra…for flott er det og fantastisk tur….Men jeg har enda ikke sett alle fjell i Norge og da er det vanskelig å kåre en vinner….

Tilbake i varmen; mål nummer 6 i boks… Gaustatoppen; been there, done that… Men han på 5 lurte på når vi kunne ta en ny tur opp på toppen, han likte seg her….

Låglien af Sikveland.

Dersom du kommer fra Undheim og kjører mot Sikvaland, passerer du Knudaheio. Her finner du Garborg i fin stil samt hans sommarstove. Fin utsikt var der åg….

En tur ut på Jæren er aldri feil. Ihvertfall ikke når solen skinner og det er NESTEN vindstille. Og det er så mye turer å velge i, man har Høg Jæren og Låg Jæren, kyst og innland. Skog, hei, strand, topper og nuter. Men aldri hadde jeg hørt om Låglia, så da måtte jeg rett og slett ta meg en tur dit. Navnet Låglien af Sikveland ble brukt under folketellingen i 1901, nå forkortet til det mer folkelige Låglia. Vi kjørte via Ålgård og Undheim, derfor ble det en turiststopp ved Knudaheio siden noen aldri hadde vært der før. Garborg er alltid stas….

Vi var usikre på om vi kom til å finne fram; uten GPS, nettdekning eller stedsans. Men jammen hadde de spandert på oss et skilt og en parkeringsplass, tusen takk.

Låglia er rett og slett en gård som ligger langt innpå heia, uten veiforbindelse, mellom Sikvaland og Osland. Her bodde et ektepar med 7 barn, hvorav 6 av barna ble født på gården. Det var 3 km til nærmeste nabo og far i huset pleide visstnok å bære barna på ryggen til skolen. Jeg aner ikke hvor skolen lå, men jeg antar at det har vært et godt stykke å gå…. De hadde sau, kyr, en hest og noen geiter og hver høst drev han Olav dyra til Stavanger for å selge på marked og til slakt. Med andre ord han gikk… Fram og tilbake…Det høres ut som et hardt og strevsomt liv, så det er kanskje grunnen til at det kun var fastboende på Låglia fra 1899 til 1916. Eller hva vet jeg ?

Turen starter med å krysse veien og følge grusveien et stykke nedover mot ei hytte. Så svinger man av veien og går litt over hauger og gress innover i skogen.
Turen gjennom skogen er ikke lang og det er når man kommer ut av trærne at den fine delen av turen egentlig starter.
Det finnes både skilt samt røde merker å følge for å finne veien. Vi greide allikevel å rote oss av stien flere ganger fordi vi var opptatt med andre ting….
Det er mange fine små vann som passeres på veien innover.
Stien passerer over denne gamle steinkloppen mellom Hellevatnet og Nipetjørna. Det var lite vann da vi passerte, siden det knapt har regnet på 1 måned, men vanligvis er nok dette en våt tur hvor det kan være greit å ha vanntette sko.
Blendet av den vakre utsikten fulgte vi «den brede sti». Det var feil, i enden av vannet svinger man og klatrer over gjerdeklyveren.
Dette er altså feil…. Vi måtte over et gjerde og krysse en elv for å finne tilbake til stien. Heldigvis hadde vi kart, takk til STF for den makalause turboken «Te`Jærs».
Det var hvitt, i hvitt, i hvitt innover med myrull.
På vei opp skaret ved Tjorsvatnet, den eneste «skikkelige» bakken på turen.
Etter å ha vandret over lyngheiene kan vi endelig se ned på Låglia og Fyllemyrvatnet. Tenk at vi fant frem….
Av bygninger er det bare huset som står igjen, men man kan se rester av grunnmuren til løa og fyrhuset. De som satte opp bygningene, sies å ha hatt det som på Jæren kalles «steinauga», dvs evnen til å lø stein SKIKKELIG beint. Imponerende…
Det er ikke mulig å gå inn i huset og jeg vet ikke om det brukes til noe nå. Men det er lov å se inn vinduet….
Nede ved vannet fant vi et flott sted til å spise nistepakken. Vi fant også inntørket hoggormskinn, men så ingenting til eieren….
Sånn lør du når du har «steinauga»…. Tror du må være født sør for Kverneland for å få til det….
På tilbaketuren var sola kommet for fullt og da var det bare å sikte seg inn på et badevann.
Fantastisk badeplass og skikkelig varmt i vannet.
Da greide vi ihvertfall finne rett vei tilbake, over gjerdeklyveren i enden av vannet. Den hjalp oss over en LAAANG steinmur, sikkert lødd av «han eller hun med steinauga».
En blomst med blomster pynter opp den fagre naturen.
Da nærmer vi oss skogen, bilen og slutten på turen.
Selvsagt måtte me avslutte med stil; greide rote oss av stien IGJEN… Men bilen fant vi tilbake til og jeg har hørt en plass at det er omveiene som beriker ens liv….. TJA….kanskje det…

Dette er en tur som passer for alle. Det er ca 7 km fram/tilbake og rimelig lettgått siden man stort sett går på sti, kjerrevei eller grusvei. Det ligger litt i navnet LÅGlia at man ikke skal så høyt; gården ligger på 293 meter over havet.  Hvor lang tid man bruker vil selvsagt avhenge av hvor fort man går, hvor mye man stopper og hvor flink man er til å følge små, røde prikker godt gjemt på steiner og påler. For oss ble det nesten en dagstur; men da var Knudaheio og en stopp på Ålgård Outlet inkludert. Men på en sommerdag som denne, kan man nesten ikke gå seint nok, selv om vi prøvde. Anbefaler alle å ta turen, jeg vil ihvertfall dit igjen.

For å avslutte med litt Garborg: «Å heller vil eg med augo sjå, enn dauv og blind gjennom verdi gå og ikkje det sanne skilja».

Med tærne i fjæra på Kystveien.

Solnedgang over havet. Kan en kveld bli bedre enn dette?

Jeg har lest en gang at saltvann kurerer alt, enten det er svette, tårer eller havet. Det er det nok mye sant i og hver til sin tid. Eller i en kombinasjon….. Havet blir jeg ihvertfall aldri lei av og det er flaks at jeg bor i et land med mye kyst. Og når sommeren setter inn for fullt i mai, er det bare å pakke sekken, sette seg i bilen og gi gass sørover.

Loshavn har et av Sørlandets best bevarte trehusmiljø. Jeg liker bedre at de i Kaprertiden fra 1807-1814 var autorisert til å kapre engelske skip som seilte forbi.

Listalandet har jeg rukket å bli veldig glad i; dette snodige, flat og forblåste wannabe Junaiten på Sørlandet. De har stil og sjarm i massevis og de har også en tursti som går fra Loshavn i sør til Jøllestø i nord. Den er 30 kilometer lang og går gjennom et landskap med «outstanding beauty», som de sier «over there». Stien går gjennom landskapsvernområder og områder med fuglefredning, langs strender av sand og rullestein samt over beitemark og gjennom skog. Noe for enhver smak altså.

Den eneste tunge bakken på turen er fra Loshavn og over Kirkeskaret til Lomsesanden Camping. Den er fort gjort, 1 km lang og historien kan du lese på oppslagstavlen ved resepsjonen på campingen.

Turen er enkel å gå, det beste er dersom man kan ha en bil i hver ende. Både startpunkt og slutt ligger ganske øde til og vanskelig tilgjengelig. Det er god parkeringsplass i Loshavn og ingen offisielle i Jøllestø. Siden jeg bare har en bil, måtte jeg finne en annen måte. Jeg valgte den geniale løsningen å første kjøre til Jøllestø og sette igjen min gamle sykkel der. Så kjørte jeg til Loshavn og parkerte bilen for å starte turen. Dermed var problemet løst og glad og lykkelig kunne jeg vandre ut i villmarken.

Første strand ut er Lomsesanden. Fantastisk sted, men jeg syntes nesten ikke jeg kunne stoppe allerede. Selv om jeg var både svett og klar for et bad…
Det vokste de mest fantastiske gullgyvel langs stien og jeg nøt synet. Helt til jeg kom til skiltet som sa at disse buskene var uønsket og jeg passerte han i gravemaskin som tok livet av dem…
Stien følger havet, men det ble ikke så mye «tærne i fjæra». Som regel gikk jeg ikke PÅ stranden, men bak sanddynene.

Denne gangen hadde jeg virkelig anstrengt meg for å pakke lett. Ikke sånn som da jeg forsøkte å gå Jærkysten på langs med 30 kg på ryggen….. Jeg har lært, så kom ikke her å si at man ikke kan lære gammel hund å gjø… Dessuten; hva trenger man når det er meldt sol, sol og sol +30 grader? Vekk med teltet, ullundertøy, regntøy, tykke sokker, regntrekk til sekken, pakkeposer, vindsekk, ekstra sett med klær, tykk genser, votter, lue, skjerf og hodelykt. Alt jeg stappet i sekken ble sett på flere ganger og vurdert som «kan jeg overleve uten, eller MÅ jeg ha». Sekken føltes lett som en fjær, ihvertfall til jeg dyttet 2 1,5 liters flasker med vann oppi. Men de var livsnødvendige, det er få vannhull langs kysten.

Reine idyllen, hadde det ikke vært for stanken fra et eller annet industribygg som ligger langs veien bak haugen til høyre.
Dette var jo et TEGN… En stol plassert på stranden innbyr til bading og bading ble det.
Utsikten fra min egen private stressless.. Akkurat som Syden, mangla bare paraplydrinken….

Så det ble en natt under stjernene og meget simpel living. Til og med på matfronten holdt jeg en nøktern stil. Det vil si: kun posemat. Rettene var få og utvalgte; Rett i-koppen-suppe med makaroni eller havregrøt kokt på vann. Problemet var bare at 3 liter vann varer ikke evig, ihvertfall ikke i den varmen. Og så mye som jeg svettet…da blir man tørst. Dessuten prioriteres kaffe før mat og da sa det seg selv at jeg plutselig hadde et problem. Uten vann, ingen mat. Så mellom Lomsesanden og Borshavn var det ingenting å få tak i, verken mat eller vann. Det var jo hus og folk, så jeg led ingen nød. Dersom jeg var blitt desperat nok, skulle jeg alltids ha tigget til meg et glass vann. Men aldri har jeg blitt så glad over å se en Joker butikk som den i Borshavn…. Jeg fråtset i ferske rundstykker og sjokolademelk.

Det var så mange vakre plasser at jeg hadde lyst til å stoppe overalt.
Men dagen gikk og det nærmet seg kveld.
Etter hvert fikk jeg rette beachlooken; sand overalt, lett solbrent og inntørket sjøvann på hud og hår. FIIIINE 🙂
Jeg fant tidenes reir på Kviljoodden. Her lå jeg sammen med ørten forskjellige fugler (de var ute ved sjøen) og jeg hadde ikke lov å gå ut på spissen av odden, siden det var et fuglereservat. Burde hatt med kikkerten og fuglebok…men de veide for mye.
Utsikten fra soveposen, hvem trenger tak over hodet på sånne kvelder?

Det er mye å oppleve underveis av spennende kulturminner. Jeg liker best Steglehaug, som er et gravminne fra bronsealderen. Det er en haug med benk på, hvor det er fint å sitte å beundre utsikten. På 1600-tallet var dette stedet for offentlige henrettelser, tror man, ofte på ulike grusomme måter. Her samlet folk seg for å la seg underholde av død og fordervelse, men nå er det kyrne som beiter fredfullt i kveldssola. Ellers ligger det mange minner fra andre verdenskrig langs stien samt mange gamle skipsvrak.

Humpen i bakgrunnen er Steglehaug, med en blodig bakgrunn. Kjente ikke mye på det nå, men spennende å undersøke.
Plutselig, midt i skogen, var det ei trapp ned i et hull i jorden. Og der var jammen et fint rom.

Men det er naturen som spiller hovedrollen. Her finner du, ifølge informasjonstavlene, Sørlandets rikeste kystnatur med sjeldne planter og et av Norges viktigste trekk- og overvintringsområde for fugler. Jeg krøp i gresset for å studere blomstene, lyttet til alle slags mulige fuglelyder og svømte i havet. Det var sol, sommer og Sørlandet på sitt beste.

Nyperoser.
Strandnellik.
Disse var hvite.
Disse var gule.
Disse var rosa.

Turen kan gås på en dag, for de som vil det. Jeg syntes at terrenget var lettgått, men er glad for at jeg brukte god tid. Det tyngste med turen var egentlig sykkelturen tilbake til bilen. Plutselig fant jeg ut at det ikke bare er på Jæren at man må stå å trø på flat mark på grunn av vinden. Og jeg er ikke vant med å sykle med stor sekk, jeg bruker sykkelveske eller henger. Samtidig var beina, hofter og rygg så stive etter gåing og væskemangel at det var vanskelig å få trøene til å gå rundt. Men alt går jo bare man tar tiden til hjelp.

Jeg har nettopp passert Bausje, et sted hvor husene hadde navn og ikke gatenummer. Her lå en livredningsstasjon og et minnesmerke over han som var formann der fra 1887 til 1916.
Lenger nord var det rullestein strender og ikke sand.
«So my friend, we meet again….» Filmstrofe som klistra seg i hodet mitt ettersom jeg nærmet meg Lista Fyr.
Det var godt å komme inn i skygge når stien gikk gjennom skog.
Siste del av turen mot Jøllestø går over beitemark med en fantastisk utsikt over havet.
Turen passer nok ikke for dem som er redd for kyr eller sau, stien går endel over beitemark og kyrne er nysgjerrige.
Og der stod min trofaste ganger, ved den offisielle starten på Kyststien.

Turen passer for alle og du kan gå hele eller deler av den. Det er flere steder langs kysten hvor du kan parkere for å koble deg på. Stien er godt merket med skilt og påler malt i lyseblått. Noen steder var det mindre merket, men det kan likegodt være fordi jeg var så opptatt av å beundre naturen at jeg gikk feil. Men du vil aldri gå deg vill, så lenge du sørger for å ha havet på venstre siden når du går mot nord. Og på høyre side hvis du går andre veien…. For tærne er NESTEN i fjæra….

Me, myself and I og havet…. Life is good….

Magiske Finnskogen.

«Velkommen til de dype skoger» stod det på brosjyren jeg fikk fra DNT Finnskogen og omegn.

Det sies at det hviler en aura av mystikk over Finnskogen, en dragning mot det overnaturlige. Min mor kalte det «skogen med skrømt og spøkelser», ikke fordi hun hadde vært der og opplevd det. Men det var hun oppvokst med å høre fra de gamle. Samtidig er det et eldorado for alle som liker å gå tur i skog, sykle, padle, fiske, jakte, gå på ski eller bade. Men viktigst av alt; tre dager i året løsrives en del av Finnskogen til en egen republikk hvor de feirer finnekulturen med ulike aktiviteter som stubbebryting, krambu og hjemmebrenning. De heiser sitt eget flagg i fargene grønt, hvitt og svart samt ivaretar historien og kulturen fra flere århundrer tilbake. De har til og med egen regjering og eget visum. Og mer skal det ikke til før Annbjørg blir nysgjerrig, pakker bilen og krysser Sør Norge på jakt etter opplevelser.

Jeg var litt usikker på hvor Finnskogen egentlig begynte og sluttet… Dette skilte stod på et sted som jeg nok ville kalt midt i.
Det er lett å forstå hvorfor finnene fra «de tusen sjøers land» fant et nytt hjem i Finnskogen. Det er mye vann her; små vann og store. Det er tjern, elver, bekker, myrer og svære innsjøer som fikk meg til å tenke på havet.

Finnskogen er det store skogsområdet på grensen mellom Norge og Sverige som Selma Lagerløfs beskrev som «En grens af annat slag». Best beskrives det som et grenseløst samfunn, hvor norsk, svensk og finsk kultur møtes. Området starter i Eidskog i sør og strekker seg opp mot Trysil i nord. Glomma danner grense mot vest og Klarelven i øst. Skogen består for det meste av gran, furu og bjørk med store og små vann innimellom. Jeg har sjelden sett så mye blåbærbusker og de var fulle av umodne bær. Finnskogen turistforening har merket rundt 1100 km løyper med blått, så det er nok steder å gå tur. Den mest kjente turen er Finnskog Leden, en 240 km lang merket løype som går Finnskogen på langs. Den er blåmerket på norsk side og oransje i Sverige. 

Skog, skog og atter skog. Dette var et av få utkikkspunkt, selv toppene her er stort sett skogkledde. Den høyeste toppen heter Elgklinten og er 634,3 meter over havet. Der var jeg ikke. Dette er utsikten fra Maliskjæra over Ritnadalen på Grue Finnskog.
Det ble mye kjøring og sykling på grusveier i skogen. Husk myggmiddel og proviant, det er LAAANGT mellom butikkene i Finnskogen.

Fra Oslo er det omtrent to timer med bil opp til de sørlige trakter av Finnskogen og kjører du videre nordover, krysser du Finnskogen på de neste to. Det sies at det er gode kollektivtransport til/fra skogen og også rundt inni. Det vet jeg lite om, siden jeg kjørte sjøl. Når det gjelder overnatting, finnes det flere muligheter. Det er alt fra spa & velvære hotell til enkle og gratis koier midt i skogen. Jeg valgte å sette opp telt på Finnskogen Turist og Villmarksenter. Det var et glimrende sted, camping med en stjerne til toner av DDE og Tore Tang. Det var mulig å leie hytte, mens campingplassen nok hadde flest fastboende vogner. Men de hadde en populær restaurant, hvor man kunne spise alt fra tradisjonsretten motti og flesk til elgpizza. Til og med bjørn hadde de på menyen, men den biffen kostet like mye som mitt matbudsjett for hele turen….

Mitt hjem i villmarken.
Det var fantastisk vær med sol og sommertemperatur på dagtid. Nettene var kalde og hver morgen våknet jeg opp til rim og is på teltet.
Campingplassen ligger i den nordlige enden av innsjøen Skasen. Helt i sør er badestranden som har blitt kåret til Finnskogens vakreste og jeg rakk endel bad der.

Svullrya regnes som «hovedstad» for Finnskogen og hele finnekulturen på Østlandet. Stedet lå ca 12 km fra teltet mitt og det var der butikken var. Det finnes også museum, kirke, barnehage, barneskole, bilverksted og bensinstasjon med kafe og overnatting. Det er slett ikke verst, med tanke på at de har et innbyggertall på 236 (år 2015, Statistisk sentralbyrå). Jeg syntes det var et fantastisk sted, mest fordi jeg kom midt under Finnskogmart`n. Den avholdes hvert år i pinsen og jeg er litt usikker på hva det egentlig var. Et marked med litt kulturelle innslag? Masse boder, trekkspillmusikk og veteranbiler var vel mitt inntrykk samt utrolig mye folk.

Det var fullt liv og røre rundt Finnskogen Kro og Motell i Svullrya. Jeg ble rett og slett litt satt ut, men fikk summet meg til en softis og kaffe.
I Svullrya ligger Finnetunet som er et museum for finnekulturen. Området er en av fire avdelinger i stiftelsen Norsk Skogfinsk Museum og selvfølgelig var det stengt da jeg besøkte det. Jeg har et stort forbedringspotensiale med å sjekke åpningstider på berømte steder jeg besøker….
Jeg kom heller ikke inn i Grue Finnskog kirke, en langkirke fra 1886. Men det er mye som er fint på utsiden også..

Historien om hvorfor finnene valgte å bosette seg i området her, handler ikke om krig og flukt. De kom hit på midten av 1600 tallet fordi de hadde behov for skog. Svedjebruk er kort sagt jordbruk hvor man brenner ned skog og sår i asken, noe som gav større avlinger. Jeg er litt usikker på om de hadde brent ned all skog i hjemlandet sitt, men uansett trakk de vestover og slo seg ned i dette enorme skogområdet. Her levde de relativt isolert med svedjebruk, jakt, fiske og litt husdyr frem til begynnelsen av 1900 tallet. De hadde med seg sitt eget språk og bygde sine røykstuer, rier og badstuer etter gammel skikk. Mange av disse bygningene er spredd over hele Finnskogen og er godt ivaretatt. Skogfinnene er offisielt en av Norges nasjonale minoriteter, selv om språket er utdødd og de fleste torpene står tomme.

Det er en merket løype som heter 10-torpsrunden, en 14 km rundtur. Dette er et av stedene man går innom, Hytjanstorpet. Jeg snakket lenge med den eldre mannen som bodde der, han fortalte at familien hans hadde bodd der siden 1901. Torpet hadde vært bebodd siden midten av 1600 tallet og han snakket endel om hvordan finnene hadde levd og var blitt behandlet i området.
Mange av stedene er åpne og tilgjengelige for overnatting og dagsbesøk. Dette er Grusetsætra som eies av Statskog. Her er det enkle forhold, men åpent for alle. DNT Finnskogen og omegn har gitt ut en god brosjyre som har oversikt over alle stedene man kan overnatte i skogen.
Litt usikker på om jeg hadde fått sove i noen av disse koiene, da skulle det ha regnet MYE ute før jeg valgte dette foran telt…. Litt skummelt….

Finnskogen er dessuten kjent for å være Elgens rike. Etter å ha lest om noen som så mellom 30-40 elger i løpet av en helg, regnet jeg med at det skulle være en god sjanse for nærkontakt med skogens konge. For ikke å snakke om de store rovdyrene som bjørn og ulv som også lever her. Jeg antok at det var mindre håp om å få sett disse på nært hold, men man kan alltids håpe. Ellers er storfugl som tiur og orrfugl vanlig og hare, rådyr, rev samt andre små og store dyrearter skulle det bugne av. Gjett om jeg gledet meg…

Dette var alt jeg så av elgen… Uansett når på døgnet jeg trålte skogen; til fots, på sykkel og i bil, jeg så aldri snurten av elg. Skuffende…
Så nær kom jeg bjørn og ulv…utstoppet mottagelseskomite på campingplassen.
Så dette var det nærmeste jeg kom det berømte dyrelivet på Finnskogen; en overkjørt hoggorm. Og det var ikke engang jeg som kjørte over den….heldigvis. Dessuten HØRTE jeg noe jeg tror var en tiur… En smule skuffet….

Jeg er enig i at Finnskogen er et trolsk og magisk sted, selv om jeg så lite skrømt og trolldom. Årsaken til at man i gamle dager forbant området med det overnaturlige sies å være skogfinnenes bruk av ritualer, besvergelser og symboler fra den sjamanistiske tro på at naturen hadde sjel og derfor kunne påvirkes. Magien ble brukt til å helbrede sykdom og som beskyttelse mot det onde. Blant de fastboende, som ikke forstod språket eller ritualene, ble dette sett på som trolldom. Og slik har nok mange sagn og skrøner oppstått. Når det er sagt ligger DNT skumleste hytte i Finnskogen, nemlig Flisberget. Hytta er hovedhuset på en gammel skogfinsk gård med autentisk innredning fra 1950-årene. I 2014 ble den kåret til årets spøkelsehytte med mange gode grunner for det.

Jokerbutikken på Svullrya var med i programmet «Åndenes makt» i 2017. Usikker på hvordan det endte, men jeg merket ingenting de gangene jeg var på butikken. Men så er nok jeg mer opptatt av prisen på jordbær enn om det faller varer ut av hyllene på uforklarlig vis…..
Man kan nok se både det ene og det andre når mørket og tåken siger inn over vann og skog.

Så jeg ble ikke skremt i Finnskogen og kommer gjerne igjen. Stedet er en drøm for alle som ønsker seg fred og ro, her er stillheten total når du går innover i skogen. For meg var det magien; å se en edderkopp spinne et nett, sola som forsvant over tretoppene, følge gamle vandringsveier på myk mosebunn og kjenne jeg ble fylt av en dyp ro. For sjelden har jeg sovet så godt som jeg gjorde her…. Da er det lett å være enig med Hans Børli som i 1957 skrev: «I skogen har vi vøri, i skogen skal vi bli, te dauen engang kommer og gir en strømper fri.»

Min venn skogen 🙂