En kjærlighetserklæring til Langsua…

Det var nesten som å komme hjem, da jeg endelig kom til Langsua nasjonalpark. Det kan være fordi det var nesten like flatt som på Jæren, ihvertfall i sør og oppover. For i nord lå høye fjell, selv om de ikke kunne måle seg med Jotunheimen, som vi kunne se over til. Dessuten blåste det stikker og strå, akkurat som hjemme. Men la meg ta det fra starten av… Det var en venninne som inviterte meg med, hun hadde gått i den nordlige delen for noen år siden. Nå ville hun tilbake, med telt og mat for 8 dager, en skikkelig tur med villmarksliv og korte dagsetapper. For Langsua er ikke stor, med sine 537 kvadratkilometer; fordelt på skog, fjell, vann og myr.

Kjøreturen gikk nordover og over Hardangervidda. Det var vestlig sommervær, så vi håpet på en bedring østafjells.

Bilkjøring i Norge krever full oppmerksomhet, det kryr av firbeinte i veibanen.

Nasjonalparken ligger mellom Gausdal, Nordre Land, Nord-Aurdal, Østre Slidre, Nord-Fron og Sør-Fron, kort sagt i Gausdal kommune.

Jeg har lest og sett mye bilder av Liomseter i medlemsbladet til DNT, så det var en drøm som gikk i oppfyllelse å overnatte der.

Jeg pakket sekken etter å ha googlet Langsua, jeg må innrømme at jeg ikke visste særlig mye om stedet i forkant. Værvarselet var lovende og jeg tenkte at dette skal bli bra. Kjøreturen var lang, men etter et fantastisk opphold på Liomseter, var jeg glassklar neste morgen. Planen var å gå en kort etappe, det var meldt regn til kvelden. Da kunne vi velge om det skulle bli telt eller seng innendørs. Langsua er full av overnattingsmuligheter, det finnes både DNT hytter og ulåste buer. Ei bu er en liten og enkel hytte, med noen senger, enkelt kjøkken, ved og utedo. Det må medbringes sovepose, mat og dopapir. Hyttene kan ikke forhåndsbestilles og betales med vipps.

På Liomseter var det nærmest hotellstandard, med tre retters middag og fantastisk frokost.

Himmelen var mørk og skyene fulle av regn, men det kom ikke mens vi gikk. Vinden derimot, var omtrent som heima på Jæren…

Det er et frodig område og arkeologiske funn viser at det bodde både folk her allerede for 10 000 år siden. De var mest sannsynlig jegere og fiskere, siden det var bein etter både elg, rein, bever og fisk.

Stien innover mot Skytterbua var lettgått og gikk gjennom gammel barskog.

Første etappe var fra Langsua og inn til Skytterbua. Her kom vi akkurat tidsnok til lunsj og selvsagt kunne vi gått lengre. Men jeg hadde så lyst til å overnatte i den koselige bua og brukte hele ettermiddagen på å prøve å finne ut når den ble bygget. Det var mange som hadde skåret inn både navn og årstall i veggene, men siden det hang skilt som innstendig ba oss heller bruke hytteboka, lot jeg det være. Jeg fant aldri ut NÅR hytta ble bygget, men muligens på 1930 tallet… Vi fikk besøk på kvelden av en svær ku- og kalveflokk, de ville helst inn de også i regnet.

Bua lå perfekt til, med elva rett nedforbi. Der kunne vi hente vann, noe vi bekymret oss litt over, etter en tørr sommer på østlandet.

For bare 200,- pr person hadde vi tilgang til alt dette. For en luksus, men hadde det kommet flere, måtte vi delt på godene. Helt greit…

Det var jammen ikke lett å finne første årstall.

Lunsj med matpakke fra Liomseter og moreller fra Hardanger.

Egentlig var det min feil at gjengen ville inn, jeg klarte ikke å la være å lokke på dem…

Neste morgen kom med sol og nye krefter. Planen var å gå over til Haldorbu og finne en teltplass der omkring, før vi tok nordover mot Storeskag. Men det er sånn med planer, de har en tendens til å endre seg underveis. Det var en flott etappe til Haldorbu, omtrent 1 mil og 600 meter med stigning. Det var slake bakker opp og ned, så noe særlig krevende var det ikke. Langsua er kjent for å være et snilt og barnevennlig område, med korte dagsetapper og mange overnattingssteder. Det passer fint for godt voksne med fysiske skavanker også, eller de som bare vil kose seg på tur, uten for mye strev.

Etter utvask og pakking var det bare å ta sekken på og starte å gå. Kuflokken var heldigvis borte.

Det var en nydelig morgen og ettersom vi kom høyere, åpnet naturen seg.

Oppe ved Fossbekkbua var det matstasjon for sau, så vi tok også en pause.

Langt der bak lå Storeskag, som er den høyeste toppen i Langsua.

Været var skiftende og plutselig måtte vi på med både regnjakken og trekk over sekkene.

Haldorbu ligger rett utenfor nasjonalpark grensen og er en ubetjent DNT hytte. Der fylte vi vann og satt lenge utforbi. Vi gikk noen kilometer i retning Storeskag, men gode teltplasser var det dårlig med. Derfor gikk vi tilbake til hytta og innlosjerte oss i den gamle. Den nye var fullbooket, men hos oss var det god plass. På ubetjente hytter er det mulig å kjøpe proviant og det var absolutt mye som fristet. Men jeg hadde fremdeles sekken full og spiste heller av det jeg hadde. Sånn blir det jo lettere sekk av, selv om menyen kanskje var litt ensformig….

Det er veldig gode stier, merking og skilting i Langsua. Det kan skyldes at nasjonalpark er relativt ny, opprettet i 2011.

Den gamle hytta vi sov i nærmest og den nye hytta er den største grå. Den lille grå er doen.

Morgenstemning over tunet, med sol på Jotunheimen i bakgrunnen.

Det var et trivelig besøk på Haldorbu og jammen traff vi to hyggelige NRK damer. Hun ene pratet vi lenge med og ikke visste jeg hvem det var… Sånn er det å ikke ha TV og da min venninne sa navnet, ringte ingen bjeller hos meg. De laget en filmsnutt for DNT om Langsua og var veldig hyggelige. Men slik er det stort sett alltid, mye kjekke folk å treffe i fjellet. Uansett, vi hadde slått fra oss Storeskag og vendte heller retningen innover i parken. Det var en flott dag og vi gikk rolig i retning av Langsubua. Det var folk som sov inne i den, så vi fylte vann og tok en pause utforbi. Dagen var fortsatt ung….

Vi gikk gjennom en spennende vegetasjon med mye einer og vierkratt. Her vokste ikke særlig mye trær, kanskje fordi vi var på ca 1100 meters høyde?

Hva i alle dager gjør en stor bossdunk midt oppå her? Jeg måtte selvfølgelig undersøke det og den inneholder saltstein til sauene.

Noen gjerdeklyvere måtte vi over, det beiter mye dyr i området. Elg og rein så vi ikke.

Flott utsikt over området omtrent midt i nasjonalparken, sett sørover.

Vi fortsatte østover og var fast bestemt på å finne en fin teltplass. Ved hyttene er det som regel drikkevann, derfor gikk vi til Nonstjønnbua. Her fant vi et fint sted med utsikt og fikk satt opp telt. Det blåste kvasst og da var det godt å bare slappe av i soveposen. Kvelden ble tilbragt i kveldsol og med litt mindre vind. Det var ingen varme, men det sier seg nesten selv når man er såpass høyt oppe. Heldigvis hadde jeg pakket både ull og dun, så det var ingenting å klage over. Min venninne hadde glemt dunjakken i bilen, men henne var det ihvertfall ikke synd på, der hun satt innpakket i en tykk Jervenduk.

Vi var litt usikre i forkant om det ville bli vanskelig å finne vann. Sommeren her oppe hadde vært tørr, så noen steder var det visstnok lite. Men vi hadde ikke problemer med det.

Jeg følte landskapet forandret seg hele tiden, allikevel var det relativt likt.

Teltplassen var fin og flat, men jeg fant ut etterpå at teltet stod midt på en sti. Det spilte ingen rolle, her var kun sau som ville forbi.

Fine dining, Toro gryterett, chilipølse og nudler. Oppkledd for anledningen, i ullsokker og crocs.

Utsikten under morgenkaffen var upåklagelig.

Turen videre gikk i retning Revsjøen, men vi gikk ikke helt dit. Der er bilvei og en privat hytte, samt en slags campingplass, så det fristet ikke. Vi gikk istedet litt på kryss og tvers, slik at vi kom inn på Jotunheimstien. Det er en langdistansetur, som starter ved operaen i Oslo og slutter på Besseggen. Vi pratet med flere som var ute og gikk den, enten i deler eller hele. Nå fulgte vi den nedover mot Liomseter og det ble den lengste etappen på hele turen, ca 15 kilometer. Vi gikk korte dagsetapper og brukte god tid, siden målet var å nyte naturen mest mulig.

Jeg syntes nesten det var trist å ikke overnatte i Nonstjønnbua, den var skikkelig sjarmerende.

På veien videre i retning Revsjøen, lå flere gode fiskevann. Det antar jeg ihvertfall, for vi så flere som fisket og hadde satt opp telt.

Selv om august er en sommermåned, kunne jeg se at høsten er på vei.

Der nede lå Revsjøen, men vi gikk ikke dit.

Jeg lette etter bær og fant endel krekling.

Langsua, jeg kommer igjen… Neste gang skal jeg droppe å ta telt med og heller bruke de flotte hyttene og buene. Jeg skal gå like seint som før og helst ha allverdens med tid. For dette er stedet for de som ikke har det travelt. De som liker å ligge i lyngen og se opp på skyene i timesvis. Det er stedet for de som liker det gamle og trauste, samt å våkne til bjelleklang om morgenen. Folk som klarer seg godt uten mobildekning og 2000 meters topper i fleng. De som går uten å tenke på å komme frem, men bare fordi det kjennes ganske bra ut å gå. For oss er Langsua stedet…

Hei, kor det går, oppå fjellet, oppå fjellet…

Nå tenker jeg at vi nærmer oss sivilisasjonen igjen, siden det er bro og ikke vading over elva.

Og plutselig var Liomseter der igjen. Fantastisk opplevelse, både Liomseter og Langsua….

Hva er best av bobil eller telt?

Det er rart hvordan tidene forandrer seg. Før dro alle på ferie til campingplasser med telt eller vogn, med mindre man var av de priviligerte som kunne betalte for en hytte. Det var sjelden man så en bobil og kom det en, kunne man vedde på at føreren var godt voksen. Nå er det helt motsatt, bobil er den desiderte ferievinneren blant de som vil leve fritt og godt. Det finnes egne sider på nettet over oppstillingsplasser kun for bobil og det er helt slutt på at dette er kun for de eldre. Nå er det ofte et tegn på at man er ung og kul, med ørten følgere på sosiale medier. Eller så har du med hele ungeflokken, venninnegjengen eller alt du eier og har…

Dette var uvanlig for meg, ekte bestikk og duk på bordet…må kunne kalles en oppgradering.

Planen var egentlig dagsturhyttejakt i Ryfylke, men planer er til for å endres.

Det fine med bobiltur, er at man kan kjøre etter sola. Nå var den på Lista, så da dro vi dit.

Det ligger en fin bobilparkering i Borshavn, hvor man er så nær havet det går an å være, uten å bli våt.

Jeg liker når det er enkelt, billig og praktisk. Telt er jeg vant med helt fra jeg var barn og jeg er nok ikke lett å overbevise om at bobil er bedre. Skjønt det vet man jo aldri, før man har prøvd.. Jeg var så heldig at en venninne inviterte meg med på tur. Hun er av den usedvanlig kreative typen, så hun hadde bygget en varebil om til bobil. Her var utallige smarte løsninger, så jeg vil nok si at den var godt kvalifisert til bobil. Den hadde dobbeltseng (som ble sofa på dagtid), kokemuligheter, innsatt do til bruk om natten og bord samt stoler. Det var lys og gardiner, men alt kunne enkelt fjernes, dersom man trengte en stor varebil igjen.

Det var flere turmuligheter ved Borshavn, vi valgte å gå på moloen ut til Brekneholmen fyrlykt.

Her var det utsikt mot åpent hav og det blåste kvasst. Vi så flere som drev med vindsurfing bak moloen og det var gode forhold for det.

Vi hadde nok med å holde oss på beina i vinden.

Jeg fant en lun plass å bade, litt diesellukt ellers bra. Brådypt og ingen maneter, tommel opp.

Så hva er den største forskjellen mellom telt og bobil? Jeg vil nok si komforten… men husk at jeg sammenligner med et enkelt fjelltelt, ikke de store teltene med 3-4 soverom og oppholdsrom i midten. De hvor man nesten må kjøre to biler for å få med seg alt. Det å kunne sitte i en god stol og spise fra bord, satte jeg stor pris på. Å ikke trenge krype inn i teltet, men heller ha en krakk å stige inn i bilen, det var veldig kjekt. I min alder satte jeg også pris på en god madrass og ikke et liggeunderlag som enten har for mye eller for lite luft i seg. Jeg tror jeg kårer bobil som vinner av konkurransen om komfort.

Da nordavinden ble for kvass utover kvelden, var det godt å flytte inn i bilen.

Frokost ble spist på en benk i sola, bak leveggen. Borshavn er nok kjent for mye vind….

Dette må vel kunne kalles street-art… på vei til Jokerbutikken for å kjøpe egg.

Selve fyret var under oppussing, men det meste var allikevel åpnet.

Jeg hygget meg med de virtuelle brillene og fikk oppleve å være måke. Måtte rett og slett holde meg fast i veggen, så virkelig var det…

Neste test er enkelhet, hvem seirer der? Jeg er fristet til å kåre bobil som vinner her også. Telt må pakkes opp og ned, samt alt inni teltet må pakkes. Med bobil gikk det raskt å både sette opp og pakke ned leiren. Helt greit at man måtte kjøre opp på noen klosser, bruke vadder og koble til strøm. Det gikk omtrent like fort som når jeg setter opp teltet, muligens litt raskere. Jeg har verken strøm eller vadder, men må blåse opp liggeunderlag og rulle ut posen. Det kan være at jeg tenker det er uavgjort, selv om å bare dytte alt i bilen og kjøre, gir bobil et forsprang. Men det kan man forsåvidt gjøre med telt også, selv om det ikke er å anbefale. Etter tur må telt og utstyr luftes og tørkes, det tror jeg ikke man trenger med bobil. Skjønt hva vet jeg?

Lista er kjent for de vakre sandstrendene, dette er Skiphaugsanden.

Det går en kyststi fra Loshavn og helt opp til Varnes. Da snakker vi om flere mil, men det er fint å gå en del av den.

Neste stopp ble Farsund, mye mindre vind her.

Planlegging er et viktig punkt når man camper. Jeg opplevde at det krevde mer, når man skal finne et sted for bobil. Det er mange som tenker at med bobil kan man stoppe og stå hvor som helst. Sånn fungerer det ikke helt lenger, mange steder har fått forbudsskilt mot å stå over natten. Særlig på populære utfartssteder som badestrender og turområder, hvor det enten er forbudt mellom klokken 24-06 eller man må betale. Så da er det egne oppstillingsplasser, hvor mange kun står en natt. Så kjører man videre til nytt sted og må helst komme tidlig, så man får plass. Med telt finner jeg ofte en campingplass, setter opp telt for flere dager og bruker det som en base. Man kan sikkert det med bobil også, men mitt inntrykk var at de fleste kjørte videre neste dag.

Farsund er en deilig sørlandsk by, kanskje mest kjent for å ha vært en kaprerby (lovlig sådan) under Napoleonskrigen.

De har en fantastisk badeplass, Farsund Badehus, hvor det er badstu, stupetårn og kiosk.

Vi hadde stor uteplass og det var mulig å fiske like ved. Det var også kort vei å gå inn til byen.

Morgenkaffen kunne drikkes utforbi i nattkjole.

Alle med litt erfaring fra teltliv, vet at man bruker mye tid på å lete etter ting. Særlig dersom man kun har ett rom, som fungerer som kjøkken, stue og soverom. Løsningen er et system, hvor alle ting har sin faste plass. Jeg bruker pakkeposer i ulike farger, men det krever at man ALLTID legger tingene tilbake på plass. Det er jeg ikke så flink til… Det var et system i bobilen, min venninne hadde faste plasser på alt. Jeg derimot hadde tingene mine i en stor, blå IKEA pose, samt en liten dagstursekk. Ofte fant jeg verken posen eller sekken, fordi hun hadde lagt dem på et smart sted. Dessuten er jeg kjent for å spre eiendelene mine ut og glemme hvor jeg la dem. Så jeg brukte like lang tid på å lete etter noe i bobilen, som det jeg gjør i telt….

Endelig kom vi oss til Lomsesanden. Campingplassen ligger rett bak sanddynene og er meget populær. Her må bestilles god tid i forkant, dersom du vil ha plass.

Vi fikk bestilt den siste av oppstillingsplassene, nr 60. Utsikten var lite å skryte av og det var en snarvei til parkeringsplassen, så det tråkket folk forbi både sent og tidlig.

Men pytt, pytt; vi satt vel mest andre steder…

..eller var ute på tur. Det er merket sti fra Lomsesanden til Skjolnesveten, på 132 meter over havet. Herfra ser man langt.

Når det gjelder pris, så er telt en soleklar vinner. Det er mye billigere å kjøpe et telt enn en bobil, uansett om man kjøper nytt eller brukt. Selv om man legger til sovepose, liggeunderlag, kokeapparat og diverse annet, så får man knapt hjulene på en bobil til samme pris. Dessuten krever bobil en viss teknisk innsikt, samt evne til å rygge med stor bil. Jeg glemmer aldri synet av en bobil som fikk hele siden av taket flerret opp, da en ung dame skulle rygge den på plass. Jeg var glad jeg hadde telt den gangen og ikke hadde leid meg bobil, slik som henne. Jeg håpet at hun hadde en god forsikring, der hun stod utforbi bilen og gråt….

På Lomsesanden trenger man ikke å lage middag, de har en fantastisk pizzarestaurant.

Det er også utallige turer man kan gå, i alle retninger. Mens bilen står igjen…

Det er lett å finne en egen privat strand ute på Einarneset. Særlig når det regner…

Turen rundt neset er ikke lang og kan godt tas før frokost. Den er ikke merket, men det er lett å finne frem.

Så hva blir konklusjonen på hva som er best? For min del lander jeg nok på teltet.. En teltplass vil nok alltid være billigere enn en bobilplass, for det er ikke så mange som camper i telt lengre. Ihvertfall ikke her i Norge, hvor sommer ofte innebærer store mengder med regn og lave temperaturer. Det spiller ingen rolle dersom man sitter i bobil, men telt derimot…. Så kanskje dersom jeg blir rik en dag, så bytter jeg ut teltet. Eller jeg selger huset og blir nomade i bobil, det er også en mulighet… Eller så kan jeg alltids håpe på en ny invitasjon fra hu med egen bobil, så kan jeg meske meg i luksus igjen…

Bobilhygge…. Jeg manglet bare strikketøyet, men det skjer nok aldri, verken i telt eller bil.

På gjengrodde stier til Hellandsnipa.

Egentlig er det litt feil å kalle stiene her oppe for gjengrodde, fordi jeg er meget usikker på om det i hele tatt finnes stier. Ihvertfall sånne med røde merker (eller andre farger), påler eller skilt, det kan du se langt etter… Det er noen traktorveier, fordi jeg startet med lette bein på en av dem. Tilrettelagt parkeringsplass er det heller ikke, men jeg passerte gårdene og fant en godt skjult liten slette. Der håpet jeg at bilen ikke var til sjenanse for noen, for sånn syntes jeg er viktig. Jeg verken så eller hørte andre mennesker hele dagen, så jeg tror det gikk fint.

Det var tåke og litt vind, så iforhold til varmen vi har hatt, var det nesten litt kjølig. Det passet meg utmerket….

Det er mange fjelltopper å sikte seg inn på, men jeg ville til Hellandsnipa. Den manglet jeg på Fjelltoppappen, samt Ulvsfjellet like ved.

Det er rart hvordan vi turgåere har en tendens til å flokke oss sammen. Ofte henger det sammen med god tilrettelegging og markedsføring, som gjør at naturen blir lettere tilgjengelig for alle som vil ut på tur. Jo bedre tilrettelagt, jo lavere terskel for å komme seg ut og ha en fin turopplevelse. Når så disse tilgjengelige områdene legges ut på sosiale medier, samt markedsføres av både DNT, kommuner og andre aktører, da går man nesten i kø. Mange steder i Norge, er det et problem med altfor mange folk på de mest populære fjellturene. Tenk Preikestolen eller enkelte steder i Lofoten, så forstår du hva jeg snakker om.

Plutselig var jeg gjennom en grind og her går stien videre. Ehm, hvor da?

Det var flott utsikt nedover mot Storavatnet, men jeg skulle ikke ned dit.

Jeg måtte snike meg mellom alle tistlene, de stod i stram giv akt langs den lille stien min.

Jeg er glad i å gå på merket løype, men foretrekker å gå steder hvor man ikke går i kø. Samtidig er det hyggelig å dele naturen med andre, selv om den roen jeg søker blir vanskeligere å finne når det er mer travelt. Alt til sin tid… Men det er unektelig sånn at jo mer tilrettelagt, jo lettere blir turen. Å gå på en flott tursti, noen er til og med asfaltert, er mye lettere enn å kave seg gjennom høyt gress og kratt. De fine turstiene er passende for alle; både joggere, de med hund eller barnevogn, små barn og store, gamle og unge. Alle kan gå tur og nyte utsikt, samt få positiv effekt på både fysisk og psykisk helse.

Det ser så fint og lettgått ut, men la deg ikke lure. Her var tuer, steiner, hull og myr.

Etter hvert som jeg kom høyere opp, ble utsikten fantastisk. Jeg kunne se topper i både Madlandsheiene og Brekko. Dessuten kunne jeg se over til Ulvsfjellet, men stod over den.

Og langt der bak kunne jeg se målet mitt.

Jeg foretrekker nok terreng mer enn asfalt, gjerne sånn terreng uten sti. Da må jeg jobbe litt mer, både med hode og kropp. Det å kunne velge den beste veien fremover, er ikke alltid lett. Noen ganger blir det umulig å komme opp/ned der hvor jeg hadde tenkt å gå. Andre ganger vaser man seg ut i myr eller steinrøys og må snu og gå tilbake samme vei. Kartet må studeres jevnlig og vurderinger må gjøres. Så må man velge og når man går alene må man stole på de valgene man tar. Noen løser kryssord eller spiller sjakk for å trimme hjernen, jeg går på tur uten stier.

Nistepakken ble spist etter at toppen var nådd. Jeg satte meg der hvor det blåste mest, for å holde fluer og klegg på avstand.

Jeg tenkte å ta en kjappere vei ned, men rota meg inn i et bratt område. Da ble det retur samme vei, det trygge er ofte det beste.

Det er ikke bare mer krevende for hodet å gå sånne turer, men kroppen må også jobbe litt ekstra. Når man går i høyt gress eller kratt, er det umulig å se hva du setter føttene nedi. Det kan være hull, løse steiner, hoggorm eller andre overraskelser. Det gjør at man anstrenger seg mer og strammer muskulaturen, samt det utfordrer balansen mye mer. Man må løfte beina høyere, variere skrittlengden og jobbe mer med hele kroppen. Det er jo positivt, men kan føre til uhell. Jeg bruker alltid staver og senker tempoet og gjerne lengden på turen.

Det bugnet av blomster i alle varianter.

Einerbusker er vanskelig å gå i og sokker og sko var fulle av kvist/kvast da jeg kom ned.

Men for en dag…. Da tåka forsvant, var det sol og lett vind. Perfekt turvær og jeg hadde med nok vann, i litervis faktisk.

Jeg var så opptatt med å studere blomster og insekter, at det tok sin tid nedover.

Jeg hadde sett for meg at det var en sti, faktisk flere stier. Det så ihvertfall sånn ut på kartet. Noen ganger virket det som om det VAR en sti, men jeg fulgte mest sannsynlig et dyretråkk. Det var muligens en elg, skal jeg dømme etter størrelsen på soveplassen som jeg passerte. For var det rådyr, må det ha vært en hel flokk… Så mesteparten av dagen snublet jeg rundt i kratt og stein, men det var helt greit. Jeg fikk vondt i et kne, så fort gikk det ikke. Da ble jeg gående å lure på hvorfor jeg ikke heller går på de gode (og enkle) stiene, hvorfor jeg velger disse områdene som er stiløse og helt uten folk. Det tror jeg nesten sier seg selv, det er jo nettopp DERFOR….

Her fant jeg ihvertfall lettgått sti og jeg frydet meg. Man verdsetter enkle gleder mer, når man har jobbet litt i forkant….

Jeg vasset gjennom høyt gress og unngikk å tenke på både flått og hoggorm.

Jeg fikk en ny venn, som ville bli med meg hjem. Her går både kyr og kalv, hold avstand og hund i bånd. Kua måtte bli igjen, ikke plass i bilen.

På ville veier i Bjerkreim…

Det finnes mange fordeler med å gå på merket sti. Man trenger ikke tenke, noe som absolutt er en fordel hvis man er litt lat. Andre har gjort jobben for oss, med å velge den tryggeste og mest praktiske stien gjennom fjellheimen. Kanskje ikke den korteste, men som regel er det en årsak til at løypa legges der det er enklest å gå. Man kan dessuten følge med og sjekke om man går riktig på diverse apper, men det forutsetter dekning og en moderne mobil. Sånn sett øker det sjansen for at man trygt kan gå fra A til B, uten for mye strev. Altså litt lat…

Jeg møtte min søster på Vikeså, så kjørte vi sammen til Kløgetvedt tunet. Målet var å gå til Solbjørgnipa og vi kunne gått herfra.

Min plan (for det er som regel jeg som klekker ut alle disse krumspringene våre) var å besøke tunet etter turen, men jeg kjørte feil. Så da var vi turister først og kjørte til turstart etterpå.

Alt var selvfølgelig lukket og låst på bygdemuseumet og det var helt greit.

Det eneste tegn på liv, var høna, som trippet rundt på tunet. Jeg var mest redd for å kjøre over den, den hadde lite respekt for en gammel Toyota.

Jeg hadde vært på Solbjørgnipa før og bruke mye tid på å prøve å huske når, med hvem og hvor gikk vi. Det var bortkastet tid, det ringte ingen bjeller. Til min forsvar er det sikkert 30 år siden, men vanskelig å være konkret, når man ikke husker. Uansett så ble jeg «kjentmann «, siden min søster aldri hadde vært her før. Hun mente at vi egentlig hadde snakket om en annen tur, men det kunne ikke jeg huske. Mulig at hun bare var trett, siden hun kom rett fra nattevakt. Planen var ihvertfall Solbjørgnipa, som jeg gledet meg til å sveipe inn på Fjelltoppappen. Jeg hadde gjort et godt forarbeid, det vil si funnet turen og lest om den på ut.no. Derfor tenkte jeg at jeg var godt forberedt, men det hjalp ikke mye….

Min planlagte løype startet på Solberg og det er tilrettelagt for parkering nedforbi gårdene. Her står også en informasjonstavle med kart.

Det går mye sau i området, så her er helårsbåndtvang og mye gjerder.

Litt erfaring har jeg med Bjerkreim kommune, de pleier å være veldig gode på merking og skilting av turområder. Derfor ble jeg litt overrasket over at vi raskt kom til et skilt som pekte helt feil vei. Ikke feil vei sammenlignet med hukommelsen min, den stoler jeg sjelden på. Men i forhold til den flotte turbeskrivelse jeg hadde funnet på ut.no og DEN pleier å være pålitelig. Etter en kort rådslagning, bestemte vi oss for å følge teknologien. Det var en stor tabbe. Men jeg gikk med øynene på mobilskjermen og i følge den, var vi på rett vei.

Det var flott vei innover og været var fantastisk. Jeg gikk for første gang iår med kortbukse og t-skjorte, men hadde ull, fleecegenser og jakke i sekken. Man kan aldri være for forberedt!

Vi steig i høyden og selv uten søvn, er min søster kjappere til beins enn meg.

Plutselig var vi ikke lenger på rett vei ifølge ut.no. Jeg hadde stusset flere ganger over mangel på merker og alle grindene uten gjerdeklyvere. En grind fikk vi ikke opp og måtte klatre over, med piggtråd og alt.

Jeg ble litt sur da det gikk opp for meg at kartet ikke stemte med løypa. Herligaheden, kan man ikke engang stole på ut.no???!! Her skulle vi nyte en hyggelig topptur i flott sommervær, den første på lang tid for min del. Knær og hofter var såvidt restituert etter Tunsberg leden, selv om gnagsårene enda ikke var helt grodd. Så skulle vi ende opp med å gå DEN omveien og krafse oss oppover fjellsiden, med bare et lite hint om røde merker… Det var jammen bra jeg var i godt selskap, som ikke skyldte på mine dårlige ferdigheter som turleder. Eller tenk om det plutselig hadde begynt å regne… Da hadde det blitt enda surere.

Det går veier på kryss og tvers i hele området, noe som kan gjøre det litt vanskelig å vite hvilken som er rett.

Men det var ingenting å si på utsikten og vi vasset overhode ikke i andre turgåere.

Heldigvis fant vi den offisielle og merkede løypa, som ikke stemte helt med beskrivelsen.

Men vi droppet den siste klatrebiten og fant heller en hyggelig sitteplass for lunsj.

Varden på Solbjørgnipa ble bygget av en sjømann og toppen har fungert som seilingsmerke i århundrer. Vi måtte ganske høyt opp før vi kunne se havet og hygget oss med å prøve å finne ut HVA vi så.

Vi hadde en flott tur, det var ikke det som gnaget litt. Jeg kunne ikke helt forstå hvorfor ikke merking og kart fra ut.no stemte overens. Sånn kan jeg bli forvirret av og da spinner det videre i hodet mitt. Konklusjonen ble at løypa muligens er blitt lagt om og at den gamle løypa gikk der som kartet viste. Det er absolutt en mulighet og jeg maste videre om dette på nedturen. Da tok vi den brede og tydelige stien, med morkne og slitte merkepåler. Jeg hadde en erindring om at det lå noen gamle støler her opp, de kunne jeg såvidt huske. Det gjør ikke det, men en gammel høyløe kan man få med seg.

Det er rart hvor mye raskere det går, når man ikke trenger å sjekke kartet på mobilen.

Det var mye mindre grinder å passere på denne veien. Så stemte beskrivelsen bedre, selv om kartet fremdeles var feil.

Turen opp til toppen av Solbjørgnipa er beskrevet som enkel (kan tas med en klype salt), er 2 timer tur/retur (forutsetter at du følger merket løype og ikke kartet på ut.no, samt er kjapp til beins) og man skal opp 301 høydemeter. Selve toppen er på 466 meter og utsikten over Jæren, Bjerkreim og Eigersund er suveren. Særlig på den så flott dag som dette, med klarvær og strålende sol. Det er opp og ned samme vei, men vi gikk det som en rundtur. Det får man dersom man følger løypa på kartet, den er kun riktig siste bratte biten mot toppen. Neste gang skal jeg heller stole på kjentfolk i Bjerkreim, som sikkert satt opp skiltet, og ikke være så forbaska lat…

Skiltet til høyløa hadde hatt bedre dager…

…og det var til og med en vindskjeiv gjerdeklyver.

Tenker du å gå turen, følg dette skiltet og ikke ut.no. Vi (retter sagt jeg) har nå lært….

Tunsbergleden, pilegrimsvandring for nybegynnere…

Det er mange som har lyst til å legge ut på langtur, men er usikre på hvordan det fungerer og om de tør. Jeg pleier å foreslå at man starter forsiktig og gjerne med en tur som er lett å organisere, samt uten fare for liv og helse. Her er pilegrimsvandring genialt, man vandrer gjennom naturen på gamle stier og tettsteder dukker opp både jevnt og trutt. Det betyr at man kan få både mat, vann og overnatting, slik at sekken ikke trenger å bli for tung. Jeg vet at det finnes noen organiserte pilegrimsturer man kan bli med på, som går hele eller deler av veien. Men det er heller ikke problem å gå alene, man møter stadig folk å prate med og det er vanskelig å gå seg vill…

Tunsbergleden starter ved Larvik kirke og her finnes en egen pilgrimsbenk.

Jeg var godt forberedt og hadde skaffet meg pass på forhånd. Det brukes til å samle stempel underveis og gir noen ganger rabatt på overnatting.

Så vandret jeg avsted, langs havnepromenaden i Larvik by. Pilegrimsvandring er ikke en fjelltur, men en historisk og kulturell reise.

Ved Kaupang besøkte jeg Norges første bysamfunn fra vikingtiden. Den ble grunnlagt rundt år 800 og byen hadde stor handel og mange bosatte, etter datidens standard. Museet var stengt, så jeg sto utenfor.

Tunsbergleden er regnet som en middels krevende tur, siden løypa stort sett går gjennom flatt og relativt lettgått terreng. Man går mye i skog, men også langs sjøen og gjennom flere byer. Det er ikke en sånn «kjappeste veien mellom A og B», her snirkler veien seg gjennom landskapet. Jeg tenkte flere ganger at det var om å gjøre å legge inn så mange omveier som mulig, men det var nok en tanke bak. Omveiene gikk ofte langs de gamle veiene, på tursti eller forbi en severdighet. Og det kan man jo like, uansett hvor sliten man er….

Det var fullt mulig å finne gode teltplasser, men noen ganger måtte jeg gå litt ekstra for de beste.

Det er mye jordbruk langs Oslofjorden og stien tok meg ofte tett på.

Den gamle kirkeveien mellom Østre Halsen og Tjølling var en flott tur. En frisk og kald morgen, selv om sola varmet litt etterhvert.

Etter kaffe med presten og omvisning i kirken, hadde jeg fersk frokost på en benk utforbi.

Det finnes utallige grunner til at folk legger ut på pilegrimsvandring. De går noen ganger av religiøse årsaker, andre ganger av mer personlige. Jeg har også møtt de som vil gå seg i form eller bare er eventyrlystne. Mennesker i alle aldre og i ulike livssituasjoner pakker en liten sekk og tar farvel med livet sitt, for å legge ut på en reise. Det finnes pilgrimsveier over hele verden og innen alle de store religionene. Her i Skandinavia er Nidaros det viktigste målet og det går veier fra flere land mot nord. Mange velger også å gå sørover, mot Roma, Santiago eller Jerusalem. Det stod ofte kilometer antall på noen av skiltene og jeg var glad jeg gikk i motsatt retning….

Fra Tjølling var det 1869 kilometer til Roma og 201 til Oslo. Ja, takk…..

Jeg hadde all verdens tid og det var alltid kjekt å sette seg ned og koke kaffi.

Dessuten er jeg ikke sånn som bare kan gå forbi en severdighet…. Istrehågan er et romersk gravfelt fra 400-500 tallet. Det hadde en fantastisk ro over seg og jeg satt lenge der og sugde til meg stemningen.

Men mest av alt gikk jeg, i rolig tempo, gjennom skog og mark, til lyden av fuglesang og vinden.

Jeg liker å gå, særlig når jeg kan gå i mitt tempo og stoppe når jeg vil. Det er ikke min første pilegrimsvandring, jeg har tidligere gått caminoen til Santiago. Det er verdens mest populære pilgrimsvei og tiltrekker seg folk fra hele verden. Fra St. Jean-Pied-du-Port i Sør Frankrike, går man gjennom hele nord Spania til Santiago, en reise på 780 kilometer. Av praktiske grunner delte jeg turen opp i 4 etapper og har mange gode minner derfra. For noen år tilbake gjennomførte jeg Kystpilegrimsleia, på sykkel, til fots og med offentlig transport. Så helt nybegynner er jeg ikke når det kommer til pilegrimsvandring.

Man trenger slett ikke dra på telt, det finnes mange muligheter for overnatting. Jeg hadde et fantastisk opphold på Preståsen pilgrimsherberg, med både god mat og seng.

Turen ut til Veierland var absolutt et høydepunkt. Dette lille øysamfunnet uten biler, må være det perfekte sommerparadis…

Det er ganske utrolig, hvor mye mer detaljer, man ser når man går. Det liker jeg.

Det ble også mye tid tilbragt i og ved teltet.

Det er slett ikke vanskelig å gå lange turer, man må bare sette den ene foten foran den andre utallige ganger. Det tenkte jeg mye på mens jeg gikk. De gamle klisjeene om at «selv den lengste vei, begynner med et enkelt steg» og «veien blir til mens du går» fikk virkelig grobunn i hodet mitt. Samtidig merket jeg hvordan jeg endret meg underveis og DET tenker jeg er den viktigste årsaken til å legge ut på en vandretur. Enten man velger å gå som pilgrim eller bare tar en skikkelig lang fjelltur over mange dager, tror jeg TID er det viktigste. Når man ikke trenger å haste videre, skjer det noe med både kropp og sjel.

Jeg har vært flere ganger i Tønsberg, men det var annerledes å ha gått hit. Det ble lettere å relatere til gamle dager, etter flere dager på tur.

Utsikten fra Slottsfjellet var fantastisk.

Ser man nøye etter, vil det dukke opp små innspill til ettertanke overalt.

Og noen ganger er det bare langt, tungt og strevsomt å gå, mil etter mil etter mil….

Men da han her dukket opp, gikk jeg gladelig litt lenger før jeg satte opp teltet. Jeg så bare en hoggorm og et rådyr på hele turen, litt skuffet over at det ikke var mere dyreliv.

Den endringen jeg la mest merke til, var hvordan jeg bekymret meg mindre og mindre over praktiske utfordringer. Det er noen ting som må fungere på langtur, man må ha mat, vann og et sted å lade mobilen. Det med mobil er kun viktig fordi jeg går alene og trenger den for sikkerhet. Vann var et større problem, her var ikke bekker og elver med vann som kunne drikkes. Det var tørt, samtidig som de fleste vannkilder rant gjennom dyrket mark eller bebyggelse. Så da måtte jeg fylle andre steder og i starten bar jeg minst 2 liter vann med meg. Det var tungt, fordi jeg også bar mat for 2 dager. Finnes ikke søndagsåpent på bøgda, dessuten var det 1 mai… Jeg ble også veldig glad i bensin stasjoner, de har alltid mat og drikke!

Jeg rigget meg til i hagen til Edvard Munch på Åsgårdstrand, her fant jeg både vann og utedo. Mat hadde jeg med, da var livet perfekt.

Man går innom utallige kirker og der finnes vann på gravplassen. Jeg tror alt kranvann i Norge er greit å drikke og fylte opp når jeg kunne.

På Løvøya campingplass hadde de kafe og jeg ble gledelig overrasket.

Etterhvert som dagene gikk, bar jeg mindre og mindre av mat og vann. Det dukket alltid opp en krane eller kiosk når jeg trengte det. Dessuten kunne jeg kjenne hvordan jeg gradvis ble mindre opptatt av nyheter og kontakt med omverdenen. Jeg kunne sitte lenge og studere insekter som summet fra blomst til blomst. Når jeg gikk, lyttet jeg til fuglesang og ikke spillelistene jeg hadde lastet ned i forkant av turen. Jeg undret meg over hvor timene ble av og syntes tiden gikk altfor fort. Ingen dager var like og jeg visste aldri hva som ventet meg, bortsett fra at jeg skulle gå, jevnt og trutt videre.

Men vandringen er ikke bare fin natur og idylliske teltplasser. Man krysser og går langs mange trafikkerte veier og toglinjer, med støy og eksos. Og ikke minst mye asfalt….

Noen steder var det satt ut en benk og dette var en ekte pilgrimsbenk. Det var stas å sitte på.

Og når det gikk mot kveld, var det å begynne å lete etter teltplass. Her var fuktig og vått…

Det blei å sette opp teltet i en fart, plutselig kom regnet. Det datt ned, men varte ikke så lenge.

Jeg førte ikke regnskap over hvor langt jeg gikk hver dag. Dessuten hadde jeg ikke planlagt hvor lang tid jeg skulle bruke på turen. Vanligvis regner man 9 dager på de 19 milene, da går man rett over 2 mil pr dag. Det er planlagt iforhold til overnatting, for det går fint å gå turen uten telt. Jeg visste at de dagsetappene var i overkant av hva som var mulig for meg, derfor valgte jeg å ha telt med. Da stod jeg fritt til å gå så langt jeg greide, uten å stresse med at jeg MÅTTE komme frem til overnattingsstedet. Det kjente jeg passet meg bra og jeg lyttet til kroppen så godt det var mulig. Noen dager ble veldig lange og det var når jeg gikk gjennom jordbruksområder hvor det var vanskelig å finne et sted å sette opp teltet. Da måtte jeg fortsette å gå, til jeg fant et sted. Så kroppen måtte bare tie og jeg bare gå…

Jeg hadde en halv dag med hvile, da jeg overnattet på Tyristua. Den nye og staselige DNT hytta var virkelig flott og jeg nøt oppholdet.

Det blomstret hvitveis overalt og noen steder var hele skogbunnen dekket.

Noen steder vurderte jeg å gå korteste vei, men jeg angret aldri på at jeg gikk løypa. Det finnes jammen mange flotte turstier i Norge..

Jeg må innrømme at Skoger nye kirke fra 1800-tallet var skikkelig nedtur. For å komme dit var det en uendelig lang og rett asfaltvei, hvor jeg gikk i veikanten. Biler, traktorer og trailere suste forbi og det var ikke gøy. Ikke var det stempel heller og doen var låst…

Men det kom seg raskt da jeg gikk inn i naturen igjen.

Det var usedvanlig fint vær i de 11 dagene jeg brukte på Tunsbergleden. Selv om det var flere netter med frost, så var sola fremme hver dag. Jeg hadde 2 kvelder med regn, samt endel morgentåke ute ved kysten, men det var nesten bare litt sjarmerende. Jeg hadde med både solbriller og caps, men var ikke så flink til å huske å bruke det. Ellers hadde jeg hovedsakelig med ull og dun, så jeg var sjelden kald. Av utstyr hadde jeg tatt et litt større telt, som jeg vanligvis bruker til sykkeltur og var glad for det. Ellers var det en vintersovepose i dun og godt isolert liggeunderlag, så nettene gikk også bra. Jeg hadde med kokeutsyr og ellers så lite som mulig, for å holde sekken lett.

Dagen startet alltid med å studere kart, samt å drikke kaffi.

Man blir tatt godt imot som pilgrim og jeg fikk både stempel og kaffi, samt en hyggelig prat med kirkeverten i Bragernes kirke.

Det aller viktigste når man skal på langtur, er skoene. På Tunsberg leden trenger man ikke fjellsko, men gjerne lave sko med god demping. Jeg hadde kjøpt nye for turen, men brukt mange måneder i forkant på å gå dem inn. Det samme hadde jeg gjordt med sekken, den hadde fått luftet seg både tidlig og seint. Det gjorde at jeg var vant med å bære sekk, samt gå i varierende terreng. Jeg foretrekker fjell og ulente stier, så for meg var det krevende at det var så flatt. Den beste dagen underveis, for min del, var gjennom Blåfjell naturreservat. Den etappen blir regnet som krevende, her er bratt og nesten litt klatring innimellom. Det passet meg utmerket.

Det ble en natt i Røyken menighetshus, de tilbyr pilegrimsovernatting til 200,-. For en fantastisk varm velkomst og høydepunktet var da jeg ble KJØRT til Kiwi for å handle.

Det var alltid godt å gå fra asfalt og bebyggelse, til trær og vann. Å gå i naturen er å komme hjem til seg selv…

Det var en flott etappe over Blåfjell. Jeg fikk også sjekke inn 2 topper på Fjelltoppappen og det er alltid stas.

Det kan se ut som om jeg alltid var alene til skogs, men faktisk var det ganske travelt. Mange med hund, joggere, barnefamilier, skole og barnehage, turfolk… Det eneste jeg ikke traff, var andre pilegrimer.

Etter Blåfjell, kom jeg ned til Dikemark. Tidligere et psykiatrisk sykehus, nå museum og en del av Oslos universitetssykehus.

Jeg avsluttet min tur der hvor Tunsbergleden møter Gudbrandsdalsleden. Det var så langt jeg hadde bestemt meg på forhånd å gå, for egentlig burde jeg ha gått helt inn til Oslo. Men det hadde vært 2 mil ekstra på asfalt og i mye bystrøk. Det fristet ikke, siden jeg har en drøm om å gå Oslo-Nidaros senere. Da må jeg gå den etappen igjen og det holder med en gang. Så glad er jeg ikke i å gå på asfalt i by. Nei, det er ute i naturen jeg trives og det fikk jeg virkelig oppleve på denne turen. Dersom du har lyst å lese mer om pilegrimsvandring, anbefaler jeg nettsiden pilgrimsleden.no. Der finner du alt du trenger av informasjon om de ulike turene i Norge. Jeg gleder meg allerede til neste gang…

Det er alltid litt vemodig når en tur nærmer seg slutten.

Samtidig er det jo litt godt også, jeg var sårbeint og sliten i kroppen. Vurderte å leie en el-sparkesykkel, men tenkte at det var litt juks.

Veien opp til Asker kirke og stempel var lang.

Siste teltplass og gjett om jeg satte pris på benken.. Området tilhørte en barnehage, men det var ingen der på kveldstid. Og jeg var oppe og avgårde lenge før noen kom dit om morgenen.

Jeg fant oppskriften på lykke underveis.

Asker museum lenge før åpning, jeg var tidlig.

Sola steikte, bare asfalt og enda langt igjen.

Men plutselig var jeg der og reisen var over.

Vår i Holtaheia.

Den fineste tiden på året ligger nå foran oss, VÅREN. Jeg er glad i både sommer og vinter, for ikke å snakke om høsten, men det som skjer om våren er helt spesielt. Når naturen, helt av seg selv, våkner opp av dvalen og spirer. Dyr og fugler er igjen i full vigør og det er som om alt våkner til liv igjen. Meg selv inkludert, særlig når sola skinner og vinden er kun en mild bris. Da får jeg akutt behov for å pakke telt og dra på tur… Og siden det ikke er så langt mellomrom mellom tanke og handling hos meg, ihvertfall på noen områder, så var jeg kjapt avgårde.

For å komme til parkeringsplassen, sving av fra veien mellom Tau og Årdal. Du må gjennom en grind og opp endel høydemeter, så kjør forsiktig. NB: følg merking mot Holta.

Det var god plass på parkeringsplassen, men noen av plassene er forbeholdt hytteeierne. Den var gratis og hadde en fantastisk utsikt.

Ta gjerne bilde av kartet, her stod også informasjon om lengde på de ulike turene.

Holtaheia ligger i Strand kommune og er et stort område som gir deg en følelse av høyfjellet. Det stemmer ikke helt, høyeste topp i området er på 579 meter over havet og det er ikke allverdens i norske forhold. Dessuten, mange av de metrene har man allerede tatt med bilen, jeg kreket meg oppover på første giret i min gamle bil. Her er store lyngheier, mange topper og mye myr. Dette er et godt bevart kystlandskap og man finner mange tegn på bruken, fra gamle torvløer til nye kraftlinjer. Overalt er utrolig god informasjon, fra tydelige stier, god merking og skilting, til minnesmerker over tidligere tragedier.

Over broen og til venstre for min del. Rett frem ligger Storehornåsen, men jeg drøyde litt med den…

Stien mot Krofjellet gikk langs fjellsiden og var lettgått. Utsikten var heller ikke noe å si på.

Finnes det noe vakrere enn årets første hvitveis? De var tidligere her enn hjemme..

Mange forbinder Holtaheia med flyulykken som hendte i 1961. Da var det et fly med en hel skoleklasse fra London, som styrtet her. 39 mennesker omkom i ulykken, hvorav 34 var gutter i alderen 13 til 16 år. De var på vei til sommertur til Preikestolen fjellhytte og for mange av dem var det første flyturen. Været var dårlig, med lite sikt og kraftig vind. Under innflyvningen mistet tårnet kontakt med flyet og det kom utav kurs. Mest sannsynlig på grunn av tekniske problemer, men uansett styrtet det her i heia. Alle omkom og vrakdeler kan fremdeles ses. Det er satt opp et minnesmerke, som er verd et besøk.

Jeg tok en avstikker opp på Krofjellet uten sekk. Det er ikke vits å gjørs på å slite seg ut…

Derfor hadde jeg overskudd til å smile på toppen. Det blåste friskt og jeg hadde glemt å ta på både solkrem og solbriller. Men det var med.

Etterpå fant jeg en fin teltplass og laget middag. Tidlig kveld altså…

Natten kom med frost og kulde, våren er lunefull sånn. Heldigvis var jeg godt forberedt, med ull og vintersovepose.

Det var ikke mitt første besøk i Holtaheia. Forrige gang hadde jeg også telt med og gikk den merka turen rundt Ormakammen. Sekken var merkelig nok tyngre den gangen, mitt nye og ultralette liv var enda ikke begynt. Nå gikk jeg flere av de stedene man kan ta som avstikkere fra den løypa. Jeg hadde mye bedre tid (og lettere sekk) denne gangen og tid er viktig på tur. Haster man avsted med ett øye på klokken, får man kanskje ikke med alle vårens små underverk. Nå studerte jeg padden som forsvant til bunns i bekken og ormen som lå på berget og solte seg. Jeg klappet på både hvitveis og bjørkekvister med grønne knopper og blad.

Ingenting slår morgenkaffe i sånne omgivelser.

Veien videre tok meg til en gammel og flott restaurert torvløe. På Grødemsmyra stod tidligere 4 slike løer. Fra 1800-tallet og frem til 1950 ble torv tatt ut herfra og brukt til brensel, i mangel på skog.

Fantastisk flott og snilt terreng å gå i.

Det finnes også et annet minnesmerke over nok et flystyrt, denne gangen fra 1953. To jagerfly styrtet omtrent samtidig, et her ved Grødemsmyra og det andre 5 kilometer lengre sør.

Holtaheia er et fint utgangspunkt for deg som vil prøve deg på en tur med telt og utstyr. Det er ikke langt tilbake til bilen hvis du ombestemmer deg og selv om det er et populært område, vasser du ikke i folk… Jeg hadde ikke problem med å finne fine leirplasser, som både hadde tilgang til vann og litt ly for vinden. For det blåste kvasst her oppe, selv om sola varmet godt i le. Jeg så mye blåbærlyng, men det var altfor tidlig til å drømme meg vekk om sånne godbiter. Men til høsten er nok dette stedet for bær sanking.

Jeg sluttet ikke å la meg imponere over stiene, de var lagt på en sånn måte at selv det bratte var mindre bratt.

Da fikk jeg kommet meg opp på Ormakammen og ikke bare rundt.

Og etterpå ble det LAAAANG lunsjpause, i le for vinden og midt i solsteiken.

Veien videre gir en flott utsikt over mot Boknafjorden og øyene i Ryfylke.

For en tur det ble, for min del… Det er annerledes å bruke lang tid, for strengt tatt kunne jeg muligens ha greid dette som en dagstur. Ihvertfall dersom jeg hadde droppet alle pausene og ikke ligget i sola mer enn høyst nødvendig. Men den beste måten å nyte våren på, er jo å bare sitte i sola og kjenne at livsgleden fyller både kropp og sjel. Vi trenger det etter en lang og kald vinter, her oppe i nord. Da er det ikke bare planter og trær som våkner til live, men vi mennesker også. Så takk til våren på Holtaheia…

Turen opp til Grimsåsen ble uten sekk og litt sånn kravletur. Akkurat DEN var bratt…

Belønningen sier seg selv, først fin utsikt…

Vi koste oss like mye, tror jeg, meg og bjørkegreinene.

Vigaknuten, kort og godt…

Det hender av og til når jeg er på tur, at jeg tenker at turliv er jammen meg oppskrytt. Det skjer som regel når jeg går sånne turer som kun er oppover, når jeg ikke er kledd for forholdene, dersom sekken er for tung eller jeg presser meg for hardt, fysisk eller psykisk. Ofte er kombinasjonen høydeskrekk og lavt blodsukker noe som gjør meg sur og lei, så da forbanner jeg Lars Monsen, sprekinger på sosiale medier og ikke minst meg selv. For som regel handler det mest om at jeg er dårlig forberedt eller er overoptimistisk i forhold til turen jeg har planlagt.

Oltesvik har noen hus, gård og et kraftverk. Jeg parkerte på plassen foran broen og gikk mot gården.

Vigaknuten er en topptur som starter i Oltesvik. Jeg hadde kikket på den flere ganger, men var en smule skeptisk. Mest fordi jeg hadde fått med meg at det var bratt og innebar tau og jernstige. Ellers virket den fin og med flott utsikt fra toppen. Det er ikke merket løype opp og jeg er usikker på hvor lang turen er. Men høyden er ikke mer enn 340 meter over havet, så det er neppe allverdens lengde på turen.

Det var vårlig og litt grønt på markene innover. Fra gårdstunet, følg traktorvei mot venstre.

Man kommer ganske fort opp i en høyde, som gjør at man får god utsikt.

Sånn ser det ut der du går av veien og ut i terreng. Se etter stabla haug med steiner…

Det var en mer eller mindre tydelig sti og jeg brukte litt tid på å holde meg til den.

Noen dager har jeg ikke DAGEN.. Det kjennes ganske fort, beina føles som om det henger blylodd rundt anklene og jeg puster som en hval. Følelsen av å gå i hengemyr er påfallende, selv om det egentlig ikke er myr. Sånne dager er fysisk aktivitet et ork og lite kjekt, men det er godt etterpå. Andre dager føler jeg meg som King of the road og godfølelsen gjør at jeg nesten svever oppover fjellsiden. Men det var ikke nå, selv om det kom seg litt da jeg fikk av jakken, sånn omtrent halveis oppi lia. Det hjelper ikke på formen å bli overopphetet…

Dersom du står nede og lurer på hvor stien går, følg kraftlinjen. Stien gjør nemlig det.

Utsikten over Ragsvatnet og de omkringliggende fjellene var flott. Vigaknuten blir bare en liten homp i forhold til disse toppene.

Akkurat disse var det mulig å gå utenom, for så lange bein har jeg ikke. Langt mellom trinnene..

Jeg tok en dårlig avgjørelse ved bilen, nemlig at dette er kort og godt, maks en halvtimes tur. Det hadde jeg nemlig lest at noen postet på sosiale medier. Derfor tok jeg ikke med mat eller vann, selv om det var lenge siden frokost. Jeg var i farta, siden jeg hadde tatt med telt og skulle videre til hygge ved et fint vann. Der skulle jeg sitte i sola og meske meg med både vått og tørt. Men først en kjapp tur til Vigaknuten.

Ikke langt igjen nå…målet var masta på toppen.

Det var høye fjell i alle retninger og sjøen.

Jeg satt ikke lenge på toppen, siden jeg verken hadde mat eller drikke med meg. Det lå igjen i bilen…

Og bilen kunne jeg såvidt se der nede på parkeringsplassen…

Det ble et slit å komme meg opp. Sjelden har jeg gått tur med så mange pauser, hvor jeg seriøst har tenkt at nå gidder jeg ikke mer.. Men å snu; NEIDA. Jeg kom meg opp og selv om jeg rotet meg vekk fra stien på vei ned, så kom jeg meg ned. HELDIGVIS, får jeg nesten si… For det er egentlig en fin, liten tur. Helt greit at jeg måtte ake på baken flere steder og fikk flashback til da jeg kreket meg gjennom Seven ladders ravinen i Romania. Men jeg var på toppen av Vigaknuten og ikke lenge etterpå satt jeg ved teltet og hygget meg. Friluftsliv er bare helt toppers, tenkte jeg da…

Hvis du synes det er krevende å klatre opp en bratt stige, er det utvilsomt verre å komme ned.

Men det var mange lyspunkt, som dette flate partiet.

Her akte jeg ned, det gikk fint det åg..

Og ikke lenge etter, satt jeg og hygget meg…

Tinderangling på høgstøvler.

Er det noe som ikke er lett om våren, så er det å kle seg fornuftig etter forholdene. Man er klar for joggesko og t-skjorte, mens man egentlig fremdeles burde tenke ull og vanntette sko. Fordi det er vått overalt og været er meget skiftende. Men hvem tenker fornuftig når lyset endelig kommer tilbake, fuglene synger igjen og livet er best ute?

Horve er et tilrettelagt friluftsområde, 20 minutter med bil fra Egersund. Usikker på om man kan komme dit med offentlig transport, relativt enveiskjørt på smal vei innover.

Vi kom tidlig og som første bil på plassen, var jeg som alltid usikker på hvilken vei bilen skulle stå. Vi vurderte å bare sette oss her, men fant ut det var for tidlig for lunsj.

Det er mange turmuligheter i området og flere trillet tur med barnevogn rundt vannet.

Jeg hadde funnet et nytt turterreng som så spennende ut. Horve ligger på Horveheia, som eies av Egersunds Skog og Treplantingsselskap. Her er skog, små vann og de typiske toppene som bare finnes i Dalane og på månen. Området brukes av Dalane sykkelklubb som treningsområde og det tobeinte barnebarnet skulle gitt mye for å ha en sykkel tilgjengelig. Han fantaserte om de bratte bakkene og smale stiene. Rusletur med farmor og det firbeinte barnebarnet var ikke høyt på listen over hans foretrukne aktivitet.

Dalane er kjent for bratte bakker, selv om det kanskje ikke er de høyeste toppene.

Her hadde det gått an å hoppe og stupe, for en fantastisk badeplass. Vi var to som soglet på den og angret på at ikke badetøy var med.

Men det varte ikke lenge, før de igjen galopperte på lette bein innover.

Vi hadde hatt en lang diskusjon før vi dro hjemmefra, tursko eller høgstøvler? De nye, kritthvite joggeskoene han opprinnelig hadde kommet i, var skolesko og ubrukelige til tur. Han valgte selv støvler og det var lurt. Jeg vet fra tidligere erfaring at heiene her ned i Dalane er mye myr og særlig våte om våren. Jeg liker høgstøvler og noen ganger er det førstevalget, særlig på han som er høyt og lavt, overalt.

Da vi fant denne godbiten av en badekulp, var vi begge solgt. Horve forever….

Litt lengre borte lå nok en gapahuk og med noen svære steiner, som fikk han med støvlene til å gå helt i spinn.

Først var han på taket, men steinene frista mer.

Han fant sin egen teknikk for å klatre oppover. I støvlene, noe som var upraktisk og tungt.

Eg satt inne og hygget meg, friklatring er ikke helt min greie.

Planen var en topptur til Horvetoppen, på 284 meter over havet. Men med så mye annet som måtte utforskes, gikk det ikke fort fremover. Dessuten var det som sagt utrolig mange flotte benker og rasteplasser som vi kunne hygge oss med. Da vi endelig kom litt opp i høyden, var vindmøllene relativt dominerende. Men selv ikke synet og lyden av de kunne ødelegge gleden over den flotte turen.

Det var endel våte partier, men det gikk bra.

Det er godt merket og skiltet i området.

Enkelte hadde lyst til å prøve seg på denne fjellveggen her, men da sa jeg nei.

Det var de reneste sherpatrappene da det ble skikkelig bratt. Jeg sendte en stille takk til de som hadde gjort den flotte jobben.

Enkelte andre var mest opptatt av at han fant akkurat nok snø, til å lage en snøball som han kunne kaste på meg….

Dette var nok en tur, hvor jeg ikke kom helt opp til toppen. Topptur her i Dalane er ofte det, det er mye nakent fjell og bratte knauster. Selv uten støvlene sliter jeg med å kravle meg opp dit. Eller, hadde jeg VIRKELIG villet, skulle jeg alltids kommet meg opp. Men med han på støvler, som elsker å klatre, er det liksom ikke vits. Han kan sveipe inn på Fjelltoppappen og skrive oss inn i bøkene, for det må som regel gjøres på toppen. Da trenger ikke jeg utfordre skjebnen med å gå helt opp.

.. og skriver oss inn i boka, mens andre står nedforbi og er glad jeg slipper.

Hei kor det går, oppå fjellet, oppå fjellet.. Høgstøvler har gummifeste, perfekt for godt grep på bratte fjellsider.

Det ble en fantastisk dag på Horve. Ikke bare fekk han klatre bratt, men han oppfant en ny sport: bekkevandring. Planen var å ta av bukse, sokker og støvlene, men siden han allerede hadde tråkket under med ene foten, var det liksom ikke vits. Jeg fant ut at det er plass til omtrent 0,7 liter vann + foten, i en støvel størrelse 40. Det er kjekt å vite til neste gang vi drar til Horve. Da blir det med sykkel, badetøy og forhåpentligvis uten støvlene.

Det er fullt mulig å bli dassvåt med støvler, når myra var full av dype hull med vann.

Kjekt med bekkevandring, når man allikevel er våt. Og støvler tåler selvfølgelig vann, både innvendig og utvendig…

Såvidt han unngikk å dette uti og bli våt på resten av kroppen også.

Men humøret var på topp, særlig da det ble årets første softis i Egersund, etter turen.

No livnar det i lundar…. Eller kanskje ikke?

Det er mye som skjer, når vinter går mot vår. Ute i hagen dukker trassige spirer opp, mellom vissent gress og tørre blader. Krokus og snøklokker åpner seg varsom mot solgløtt og katten har igjen lyst til å tilbringe nettene ute. Mars har vært mild, med mye regn og vind. Det er lenge siden snøen forsvant her hvor jeg bor, selv om det fremdeles kan finnes is på vannene i området. Men med vår og sol, kribler det i hele kroppen og jeg vil på skikkelig TUR.. Med gode dagsmarsjer og telt i sekken, hvor naturen er bare min.

Det er stor og fin parkeringsplass når du vil på tur i Madlandsheiene. På den nederste er det toalett og man betaler 50,- for å stå her.

Man kan velge å gå på høyre eller venstre side av Fossbekken, jeg tok venstre. Det startet på fin sti oppover Ommundbakken.

Lenger inne kommer man inn på den gamle driftevegen mot Dirdal og Gilja.

Jeg har lenge hatt lyst til å gå en langtur med telt i Madlandsheiene. Med god tid og selvfølgelig fint vær, ville jeg rusle den samme turen jeg gikk som en dagstur for noen år tilbake. Da var det sol, sommer og ufattelig mye blåbær, så jeg hadde gode minner fra den dagen. Full av forventning pakket jeg sekken og kjørte avsted. Madland er ikke så veldig langt unna, for oss som bor på nord-Jæren.

De tre Fisketjørnene ligger på rekke og rad og bakerst kneiser Vådlandsknuten med sine 811 meter over havet. Men hææ, SNØ!!!

Det var ikke problem å gå nede på flaten og fjellene mot vest hadde mye mindre snø.

Jeg hadde siktet meg inn på Grødeidfjellet, mest fordi jeg hadde lyst å sveipe den inn på Fjelltoppappen. Siden det var sånn opp og ned tur, la jeg sekken fra meg et sted jeg garantert ville finne tilbake til…

Av alle ting fant jeg ut at jeg skulle ta en «snarvei»… Har du valget mellom lang tur på sti, eller kort tur i meget ulent terreng, ta den lange. Men jeg fant ihvertfall ut at det bor elg her oppe, det kan jeg like.

Litt snø var det, men jeg greide å gå rundt.

Madland ligger i Gjesdal kommune og er et flott turområde både sommer og vinter. Det er nok mindre populært enn Brekko, som er mer tilrettelagt for alle. I Madlandsheiene kan man gå en hel dag uten å se et menneske og det kan man like. Det har flere muligheter enn Brekko og gir en større villmarksfølelse. Fra gammelt av var nok Madland selve indrefileten, med stor aktivitet og egen DNT hytte, Fisketjønnbu, bygget i 1930. Den brant ned, så her ligger nå Gjesdal sin andre dagsturhytte, som absolutt er verd et besøk.

Jeg var relativt utslitt etter tindebestigningen, så det ble stien tilbake.

Nå siktet jeg meg inn på dagsturhytta, for å hygge meg med en bedre lunsj.

Det lå is på alle tre Fisketjørnene, så jeg kunne ha spart meg for å bære med håndkle og badetøy.

Men Fisketjønnbu svarte til forventningene og det ble en usedvanlig lang pause her.

Jeg innså ganske raskt at jeg hadde planlagt litt uten forstand. I mitt hode var det sol og sommer, mens i Madlandsheiene var det snarere vinter. Det var en strek i regningen og selv om man fortsatt kan hygge seg med både telt og tur, var min planlagte rute ikke oppnåelig. Jeg hadde verken brodder eller truger med, dessuten var snøen våt. Sånn skikkelig råtten og da synker man dypt… Det nytter ikke med knær som fremdeles trenger rehabilitering. Jeg måtte tenke nytt…

Jeg satt lenge utforbi hytta og hadde både to og tre kopper varm drikke. Fordelen med denne årstiden, er at man ikke trenger å bekymre seg over å gå tom for vann.

Men det var litt tidlig å ta kveld, så jeg bestemte meg for å gå opp bak hytta og sikte meg inn på Maribakken på 625 meter over havet. Herfra videre innover mot Solbjørgfjellet og finne en leirplass der.

Så langt, men ikke lenger… Jeg kom til en bratt skråning med dyp snø, dessuten seig tåka inn.

Men elgen hadde basket seg gjennom snøen, selv om det var gamle spor. Jeg snudde.

Det var veldig hyggelig nede ved dagsturhytta, særlig fordi det hadde blitt smålig kaldt og overskyet ute. Her inne var det både bøker, tøfler og ullpledd, så det var ikke vanskelig å finne roen. Dessuten var det fint og flatt utforbi hytta og jeg fant teltplugger som sikkert stod igjen fra andre besøkende. Det er ikke lov til å overnatte i dagsturhytta, den skal kun brukes til dagsbesøk. Det er en regel på alle disse hyttene og det tenker jeg er greit. Åpne og tilgjengelig for alle, selv om jeg satt her alene.

Jeg kunne ha fyrt i ovnen, men det var egentlig ikke så kaldt innendørs. Jeg rigget meg til med en bok og nøt resten av dagen.

Mot kvelden kom sola tilbake og jeg gikk ned til broen for å hente vann, samt beundre utsikten.

Så rigget jeg meg til med teltet og det føles som om det blir bare mindre og mindre. Det er et tegn på at det er lenge siden sist, når jeg bruker det mye, føles det bare større og større.

Jeg vurderte å tenne bål, men var usikker på om det var bare å forsyne seg med ved. Derfor ble det hurtig varianten og det smakte godt, selv uten tilbehør. Lettest mulig sekk….

Jeg hadde en fin kveld og sov som en stein, selv i minusgrader. Neste morgen var jeg klar og hadde tenkt ut en ny plan. Etter en bedre frokost og pakking av leir, gikk jeg tilbake til hovedstien mot Maribakken. Deretter fulgte jeg løypa mot Dirdal og målet var Solbjørgfjellet. Etterpå ville jeg sikte meg inn på bilen og heller korte ned til en todagers tur. Jeg kjente godt at knærne ikke var vant med tung sekk, selv om jeg hadde gjort den så lett som mulig.

Pakket og klar igjen… Takk og pris for at jeg alltid går med staver.

Det var en nydelig morgen og det såg ikke ut som om det var særlig mye snø innover. Løypene i Madlandsheiene er godt merket og lette å følge.

Det var endel vann i bekkene, men det gikk fint å komme seg over. Fordelen med staver….

Lenger oppe møtte jeg snøen og det ser veldig overkommelig ut. Men ikke la deg lure…

Det ble en fantastisk dag på tur, men jeg sleit i snøen. Med sekk på ryggen, to knær som jeg helst bør ta hensyn til og dyp snø som jeg sank nedi, joda, det var tungt. Når man har snø til lårene og skal kave seg ut av den, i nedoverbakke og ingenting å få feste i, så blir man litt sur. Jeg hadde tenkt vår og sommer, men dette var bare stress. Heldigvis var det mange steder hvor det ikke var snø, så jeg prøvde å unngå de største snøhaugene. Dessuten hadde jeg ikke solbriller heller med, sol+snø=snøblind. Det var mye å bekymre seg over, men det vil jo helst gå godt….

Hm, ska eg prøve meg på snøen, eller ur og kratt med huller og løse steiner? Valgets kvaler…

Solbjørgfjellet ligger på 728 meter over havet, men det var mindre snø der enn Vådlandsknuten, som er høyere og lengre mot nordøst.

Det var et flott terreng å gå i og fra toppen var utsikten fantastisk. Legg til sol og uten vind, så var det så jeg vurderte å sette opp telt oppå her. Kunne smeltet snø til å koke kaffe, men jeg tok heller en lengre pause og ruslet nedover igjen.

Det er alltid greit med en evaluering etter noen dager på tur. Litt sånn «hva fungerte og hva fungerte ikke «. Jeg forstår ihvertfall nå at selv om krokusen blomstrer i hagen, kan det ligge snø i fjellet. Undersøk lokale forhold i forkant og pakk med truger dersom du er usikker. Ta med utstyr for vinter, selv om kalenderen sier vår. Jeg kunne ha droppet badetøy og heller tatt med en ekstra ulltrøye. Men alt i alt var jeg godt fornøyd og gleder meg til neste tur til Madlandsheiene.

Det var godt å gå nedover og vekk fra vinteren.

Det var nesten vår nede på flaten ved Fisketjørnene og jeg frydet meg.

Stien nedover langs Fossbekken var like fin, helst enda finere i vårsol.

Og kjøreturen nedover mot Madlandsgårdene var en fryd, mest fordi alle grindene stod åpne. For tidlig til at dyr går på beite nå, nok et hint jeg burde tatt… men NESTE GANG….

På jakt etter vikinger i Eikundasund- Del 2.

Jeg har alltid tenkt at det gamle navnet på Egersund er mye finere enn det nye. Det har en melodiøs klang og høres gammelt og herskaplig ut, hør bare: EIKUNDASUND. Navnet er et av Norges eldste stedsnavn, det stammer fra norrøne skrifter og betyr sundet mellom eiketrærne. Her har det bodd folk siden steinalderen, fordi stedet ble tidlig fri for is og dermed beboelig. Men glanstiden var nok under vikingtiden, da det kunne ligge tett i tett med skip i havnen. Særlig har historiene om Olav den hellige og hans menn sine besøk i Egersund gjort byen kjent langt utover landets grenser. Det var ofte hit vikingene søkte seg for å ha en trygg havn, mens de planla neste raid ut av landet. Selveste pave Nicolaus IV i 1292 nevnte byen i noen dokumenter, og den ble regnet som en viktig havn for katolikker og for spredningen av kristendom i Norge.

Egersund kalles ofte for «okka by» og regnes for å være en sørlandsby som ligger på Vestlandet.

Egersund har en godt bevart og gammel trehusbebyggelse. Store deler av sentrum er regulert etter strenge verneregler og de rette gatene i utkanten av byen ble anlagt etter den store bybrannen i 1843.

Ute i Lundeåne ligger Granholmen, mitt første stopp på jakt etter alle punktene på kartet mitt.

Det går bro over til holmen og det er både badeplass og piknik-benker her. Jeg hadde ikke anbefalt noen å bade med så mye vann i elva og det gjorde ikke kommunen heller, stod det på skiltet.

Jeg har hatt mange besøk i Egersund og er usedvanlig betatt av denne lille perlen av en by. Jeg har en tendens til å blande litt sammen, byen heter Egersund og kommunen Eigersund. Ikke spør meg hvorfor… Byen er mest kjent for fiskenæring og fajanse, men keramikkfabrikken ble lagt ned i 1979 og kopper og kar kan nå kun sees på museum. Fiskenæringen har gått ned fra ¨å være stedet hvor det ble ilandført mest fisk i Norge, til mer begrensede mengder. Men mye industri er fremdeles relatert til sjø og båt, så det er en aktiv havneby. Jeg var her denne gangen for å fullføre mitt viking-kart, en reise i vikingen Orvar Odds mystiske rike. Kartet kan fås på Turistkontoret i Egersund og muligens andre steder. Vær forberedt på litt gåing og leting etter stedene. Jeg startet dagens jakt med å lete etter viking-skatten som ble funnet i 1836. Selve Årstad-skatten ligger trygt forvart i Universitetets myntkabinett og det var vanskelig å se hvor den var funnet. Men jeg var på Granholmen, selv om jeg ikke så tegn til skatten.

Jeg sveiv litt rundt i gågaten og kikket i stengte butikkvinduer. Søndag er hviledag og det var ikke flust med folk ute i den kalde vinden.

Jeg var på jakt etter Hauen, som skulle ligge like ved Torvet. Der lå byen i middelalderen, mens i vikingtiden var det en stor gravhaug.

Jeg antar at Hauen Kro har fått sitt navn fordi den ligger på Hauen. I hvert fall nær nok til at jeg kunne si at jeg hadde vært der.. Jeg kunne ha spist middag eller tatt en øl, men hadde nettopp spist nistepakken og drukket kakao.

Etter å ha krysset av for både skatt og haug, siktet jeg meg inn på Hedningholmen. Det var muligens aldri en holme, men snarere en halvøy. Her skal vikingskipene ha blitt fortøyd trygt, siden havnen ikke har noen flo eller fjære. Det ble tidlig bygget en kirke her, men den vakre trekirken som står nå, ble påbegynt i 1623 og stod ferdig i 1634. Før det antar man at det har vært et slags kultsted, hvor man muligens ofret og ba til de norrøne gudene. Men det er bare mine antagelser, basert på det jeg har lest om historien. Noe informasjon får du fra kartet og leter du godt, kan du finne litt rundt i byen. Men Egersund gjør ikke et stort nummer utav vikingtiden… Uansett, kirken var stengt på en søndag og det var helt greit fordi jeg har vært inne i den ved flere anledninger. Jeg gikk en runde rundt og tenkte på alt som var skjedd her i fortiden.

Det var langs kysten som var den vanligste reisemåten for pilgrimmer, som skulle til Nidaros på 1100-tallet. Kystpilgrimsleden starter i Egersund og består av nøkkelsteder som besøkes på veien opp mot Trondheim. Det er en fantastisk tur, som jeg tok i 2022.

Det ble ikke et veldig langt stopp ved kirken. Vinden var fortsatt frisk og selv om været var bra, var det ingen varme.

Men jeg fikk snart varmen i meg, mens jeg travet oppover bakkene mot Varberg.

For å komme til de neste severdighetene fra kartet, må man litt ut av byen. Jeg gikk opp den Gamle prestegårdsveien og lette etter bautasteinen som skulle stå på høyre side. Men den fant jeg ikke. Lettere var det å finne stedet hvor den gamle kongsgården Husabø trolig lå, der ligger nå den gamle prestegården. Det var vanlig i vikingtiden med mange kongsgårder, de reiste mye rundt, de gamle kongene. Skjønt de ble vel aldri særlig gamle, det var rift om makten på den tiden. Jeg gikk innom helleristningsfeltet fra bronsealderen som ligger like ved og fikk se to ferdige og et uferdig skip, hugget i fjellet. Deretter var det en bratt stigning opp til Varberg, hvor det ble brent bål i gamle dager. Denne varslingsmetoden ble brukt ved at det ble tent bål på alle høye topper når fiendene nærmet seg, slik at folk kunne være klar til å møte fare og ufred. Det var sånn de gjorde det, mellom år 950 og 1814. Fremdeles kan man flere steder se spor etter denne praksisen.

Helleristningene lå nesten i hagen til noen, men det var godt skiltet og lett å finne frem. Man kan se skipene og folkene ombord, noen har hendene i været og tilber kanskje sola. Hvem vet?

Det er anlagt fine turstier, så Varberg på 125 meter over havet er et mye brukt friluftsområde. Dersom man ikke orker å gå fra byen, finnes en parkeringsplass like ved.

Utsikten er upåklagelig i alle retninger og ut mot det store havet, kunne jeg nesten se vikingskipene seile over bølgene. Eller kanskje de rodde??

Lenger nede kunne jeg se utover stedet hvor kongsgården lå, men fantasien strakk ikke til. Jeg greide ikke se for meg hvordan det kan ha sett ut her i vikingtiden.

Den gamle prestegården var velstelt og bebodd, så her var ingen skilt som sa velkommen inn. Jeg studerte stedet fra avstand og ruslet videre nedover.

Med bare to mål igjen på kartet mitt, var jeg fast bestemt på at de skulle jeg finne. Dermed ble det samme vei ned igjen og med målrettede skritt gikk jeg etter bautaen. Det var helt tilfeldig at jeg fant den, den stod bortgjemt i en hekk. På andre siden av veien, ligger en liten park med noen gravsteiner. Her kan bautaen ha stått, oppå en gammel gravhaug. Jeg tok en kjapp runde, før det var å trave tilbake til bilen. Nå var jeg begynt å se slutten, så det var bare å gasse på. Siste stedet jeg skulle besøke, var Krossnes/Krossvik. Tanken er at det her har stått et kors, til å navigere etter eller vise at området var kristen jord. Men det var ingenting å se nå, annet enn et byggefelt, hvor jeg ble sett med mistro der jeg gled gjennom gatene i bilen min. Og dermed var jeg i mål. Alle de historiske stedene i Egersund og Sokndal knyttet til vikingen Orvar Odd var besøkt og jeg var blitt litt klokere. Det finnes mye spennende historie rundt oss som er verd å sjekke ut, så dra gjerne til Eikundasund, få tak i et kart og lag din egen vikingreise.