Ut å lofta vedet ved Ankerhus Gruveområde.

Det er mulig at du ikke har hørt uttrykket «ud å lofta vedet». Det er brukt i en sang av Stavangerensemblet allerede i 1984 og ble raskt et typisk Stavanger/Jæren uttrykk. Men jeg tror det er gjenkjennelig mange steder i landet. Å lofta vedet er å ta seg en tur ut, få et avbrekk fra hverdagen. Kanskje litt uten mål og mening, med ingen annen hensikt enn å få tankene over på noe annet. Det tror jeg kan være sunt for de fleste og jeg har ihvertfall behov for det jevnlig. Noen ganger er det ikke nok å ta en kort eller lang dagstur for å ha den ønskede effekten, da må jeg pakke telt og utstyr til en lenger tur.

Det er tilrettelagt en stor og fin parkeringsplass ved informasjonstavlene. Jeg stussa litt over hvilken retning jeg skulle stå, men siden det ikke var andre biler, stod jeg på tvers. Husk å vippse 30,- til grunneier.

Det startet på fin vei over heia og turen er godt merket med røde påler og prikker.

Jeg var tungt lastet, med badetøy og flippflopp sandaler, samt ellers alt jeg trengte for et flott opphold.

Det var fint tilrettelagt innover, med trebroer over de mest sølete stedene. Men en smule glatt, vinteren kom brått iår…

Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite når jeg trenger en lengre loftetur. Det er når jeg åpner kjøleskapet og ser ingenting jeg har lyst på. Eller når jeg åpner klesskapet og tenker at jeg har ingenting å ha på meg, selv om det er stappfullt inni der. Eller når jeg ligger i timevis på sofaen og skroller på mobilen og ikke kan gjengi noe som har festet seg. Det blir en følelse av sløvhet og giddalaushet, hvor jeg ikke setter pris på hvor godt jeg egentlig har det. Det er en følelse som ofte siger på i mørketiden og jeg vet at jeg ikke er alene om å kjenne på den. November er ofte høysesong for å gå i hi, samt januar/februar. Men da har ihvertfall sola snudd…

Det er sjelden jeg finner en så godt tilrettelagt leirplass, med benk, bålpanne og ved til salgs.

Jeg satte opp teltet i rekordfart, sola var allerede i ferd med å gå ned.

Jeg hadde sett for meg et stort bål å sitte foran hele kvelden, men veden var søkkvåt og det var kun mine opptenningsbrikker som tok fyr. Det var gøy så lenge det varte….

Ikke fristet det med et bad heller, selv om badeplassen var helt topp. Det var kaldt.

Jeg hadde blitt anbefalt turen inn til gruveområdet av min datter og hennes samboer. De hadde vært her i sommer, da det var på det varmeste. Det er laget en rundtur, hvor man passerer flere av gruvene og får et innblikk i hvordan det var her under gruvedriften på 1700 og 1800 tallet. Jeg var mest opptatt av teltområdet, hvor det var benk og salg av ved. Det må være alderen som krever sitt… Området ligger i starten av rundturen, nede ved Kydlandsvatnet. Det passet meg utmerket. Ankerhus Gruveområde ligger nær Koldal, omtrent 6 kilometer øst for Egersund og er lett å finne.

Jeg gikk tilbake for å hente vann i elva og det har jammen regnet mye i det siste, for elva var stor og stri.

Menyen var enkel, jeg varmet opp ferdigkokt risengrynsgrøt og tok en marsipangris til dessert. Godt at jeg ikke hadde lagt opp til matlaging over bål, da måtte jeg ha lagt meg sulten.

Jeg satt hele tiden med en følelse av at noen holdt øye med meg. Plutselig såg jeg han her og da var det jo litt mer forståelig.

Det blir tidlig mørkt i november og da var det bare å gå å legge seg. Det er varmest i soveposen, når ikke bålplanen min virket.

Dessuten hadde jeg for første gang tatt med en lyslenke, det ble riktig så koselig.

Kvelden kom fort og med den kulden. Jeg var på plass i soveposen i 17.30 tiden og hadde planer om å lese en spennende bok jeg var midt i. Samtidig hadde jeg mer rødvin og bror til marsipangrisen jeg allerede hadde spist, så jeg tenkte det ville bli trivsel på høyt nivå i teltet. Men det ble fort for kaldt til å ha noen kroppsdeler på utsiden av posen og da er det kun en ting som fungerer. Enten lytte til stillheten i x- antall timer eller å spille musikk. Jeg gjorde begge deler…

Den obligatoriske doturen midt på natta ble meget kort, men jeg MÅTTE bare ta bilde av den fantastiske stjernehimmelen og det koselige teltet mitt, med lysene inni.

Når det er minusgrader, er ikke gassboks det ideelle å bruke. Jeg fikk ristet nok på boksen til at jeg kunne hygge meg med kakao og kaffi.

Det var en usedvanlig vakker morgen, stjerneklart og flere minusgrader.

Jeg var tidlig oppe, jeg hadde tross alt tilbragt over 12 timer i soveposen.

Både mat og vannflasken hadde frosset, men jeg fikk tint pannekaker til frokost.

Det ble en lang natt, men jeg frøs ikke. Jeg hadde både ullundertøy, fleecegenser, langt dunskjørt og ullsokker på meg, dessuten en dunpose som nesten kostet mer enn bilen min. Men å stå opp var kaldt, både telt og soveposen var dekket av rim. Det ble noen timer å vente til sola stod opp, men jeg holdt varmen med varm drikke og noen raske trim øvelser rundt benken «min». Å prøve å få fyr på bål igjen, det hadde jeg gitt opp. Veden var neppe tørrere nå enn kvelden før.

Det var et stort øyeblikk da sola endelig kikket over fjellene. Da var jeg allerede pakket og klar til å gå.

Det var like greit at jeg ikke brant noe av veden, de var helt blanke prislistene og informasjonen.

Det var godt å følge løypa videre, særlig da jeg kom opp i solskinn og varme.

Ankerhus gruver var i drift fra 1785 til 1790 og det var Moss Jernverk som tok ut malm, som ble sendt til østlandet. Det var flere perioder på 1800-tallet hvor gruvene var i drift, men det ble for kostbart å bruke malmen. Fremdeles ligger det meste av malmen igjen i gruvene og man kan se malm flere steder langs turen. Det er ikke lov å plukke med seg noe; bare se, men ikke røre. Det er dessuten noe annet du kan lete etter og det var faktisk enda kjekkere. Da glemte jeg hele malmen og gruvene…

Hei hå, hei hå, til arbeid skal vi gå.. Det var plassert en mengde små figurer på stien og jeg ble skikkelig glad når jeg fant dem.

Denne var litt meg, bortsett fra skjegget og de spisse ørene.

Det var også andre, mer naturlige kunstverk å se på. Lyng i vinterstid, kalles denne.

Turen er ikke lang eller krevende. Jeg syntes den var akkurat passe, med tanke på at jeg hadde tung last på ryggen. Det er ulent å gå og det er endel opp og ned bakker. Men jeg vil si at turen passer for de aller fleste, både store og små. Det er ikke informasjonstavler langs løypa, så her må man følge merkene og bruke fantasien. Mye av historien ligger langs Kydlandsvatnet og man kan se både rester etter bygninger, slagghauger og utallige gruveåpninger. Jeg brukte lang tid og stoppet mye. Det var flott i sola og jeg ble skikkelig varm. Dessuten var det fantastisk utsikt og mye spennende å oppleve.

Noen steder var det trange åpninger og smalt å gå mellom. Vått var det og sleipt, men det har ikke vært kaldt lenge nok til at det var isbelagt.

Det var kanskje her de dro vognene med hester ned til vannet. Før det ble anlagt jernbane ned til kysten, ble malmen fraktet over vannet vinterstid, når det lå is her.

Andre steder var det gruveinnganger som stod under vann.

Jeg antok at dette var fra noe som hadde med driften å gjøre, men vet ikke hva.

Jeg hadde en flott tur og følte virkelig at jeg fikk loftet vedet. Flere ganger tenkte jeg med lengsel på den varme senga hjemme og variasjonen i mat, som jeg enkelt kan lage hjemme. Jeg gledet meg til en varm dusj og ha dekning på mobilen. For å få gang i den her, måtte man helst opp på en topp og det er grenser for hvor mange ganger man orker det for å lese nyheter og å sende snapp. Dessuten var det kaldt på toppene når ikke sola var fremme… Så jeg valgte et perfekt sted for å kunne være takknemlig for hvor godt jeg har det hjemme. Og det er halve poenget med å lufta vedet, tenker jeg…

Jeg tok avstikkeren bort for å se dagbruddet, den var ikke lang.

Der nede lå inngangen til dagbruddet, men jeg synes utsikten var verd turen bare den.

Stien gikk langs fjellsiden og jeg kikket etter malm. Men jeg fant ingenting.

Men bilen fant jeg tilbake til, fremdeles alene og på tvers.

Siste lille innspurten gikk på asfalt. Det kan jeg leve med…

En reise i vikingen Orvar Odds fotspor- del 1.

Jeg er ikke helt sikker på om Orvar Odd faktisk var en ekte person som levde under vikingtiden, men det er blitt diktet utallige sagn og fortellinger om ham på Island, sannsynligvis på slutten av 1200-tallet. Disse var nok historier som kunne tas med ei klype salt, det vi i dag hadde kalt løgn og skrøner. Men de har muligens en smule sannhet i seg og av den sannheten har Eigersunds store sønn, forfatteren Arnt Olav Klippenberg skrevet 5 romaner om livet til Odd. Jeg innrømmer gladelig at selv om det meste er fri dikting, så er det nok dokumenterbar historie i bøkene til at jeg har blitt imponert. Dessuten har jeg innsett hvor lite jeg har visst om vikingtiden i i Norge og særlig her på Sør-Vestlandet. Det måtte jeg se å få gjort noe med snarest.

Jeg fyrte opp den gamle og trauste Toyotaen og vendte nesen sørover. Det skal sies at det var mørkt da jeg dro hjemmefra og dette er fra parkeringsplassen et sted underveis.

Det var en strålende morgen og lyst da jeg ankom Sokndal. Her lå det sørligste av de historiske stedene, nummer 11 på kartet: Rosselandsguden.

Det originale steinhodet står på Jøssingfjord Vitensenter, men kopien var ikke verst den heller…

Det finnes et kart for oss spesielt interesserte og det gir deg en rekke spennende turmål, som tar utgangspunkt i Orvar Odds historie, slik den er blitt fortalt. Jeg fikk det personlig utlevert av forfatteren av bøkene, rettere sagt knabbet jeg kartet under et foredrag jeg var på. Uansett så kan du få et eksemplar hos turistinformasjonen i Egersund og muligens på andre turiststeder i området. Men med denne skatten i hendene, var det lett for meg å sette et mål, jeg ville besøke alle stedene på kartet. Det skal sies at du må nok bruke annet kart og informasjon i tillegg. For i følge min sønn, som jobber med kunstnerisk utfoldelse, ser kartet ut som om det er tegnet av en 3-åring og det hadde aldri blitt godkjent av Norges kartverk. Men jeg synes det er meget sjarmerende og derfor la jeg en plan. Det tok tid å få gjennomført, selv om det er mulig å besøke alle stedene på en dag. Men da er du i relativt god form og har temmelig dårlig tid.

Neste stopp på min tur var Oddsfjellet. Det ligger ved fylkesvei 33, et stykke før Rekefjord.

Vær forberedt at du må jobbe litt for å komme opp til toppen. Stien er sikret med både jerntrinn og solid vaier, for bratt er det.

På toppen får du en fantastisk utsikt, samtidig som du kan se graven til Odd. Den ble utgravd i 1844 av en lokal prest og hva han fant, kan du se på Vikingmuseet i Oslo.

Det er ikke mindre bratt nedover, men det er en kort tur på ca 15-20 minutter hver vei.

Som sagt så startet jeg tidlig hjemmefra og dro først til Rosselandsguden. Planen var å kjøre nordover, mens jeg plukket med meg sted for sted, til alle var tatt. Niste og termos hadde jeg tatt med, siden Dalane ikke er kjent for utallige spisesteder og utvidede åpningstider. Det ble ikke et veldig langt stopp for å se alteret eller blotekarene på Rossland, dette er et sted jeg har besøkt flere ganger tidligere. Landskapet beskrives som mystisk og kan sannsynligvis knyttes opp mot en fruktbarhetskult viet til Frøya. Man antar at det er en offerplass fra jernalderen, men det er vanskelig å vite sikkert. Selv om sola skein og fuglene sang, hastet jeg videre. Neste stopp var nummer 8: Oddsfjellet. Grunnen til at Odd valgte å bli begravet her, sies å være at han ville ligge et sted hvor han kunne høre kirkeklokkene, havet og hanen på Berglyd, stedet hvor han ble født og vokste opp.

Jeg nøt kjøreturen på fylkesvei 33 og anbefaler den varmt til alle som er glad i flott natur og smale veier.

Den svære steinen har ligget her siden isen smeltet, for omtrent 10 000 år siden. Hele tiden på vippen til å falle, men foreløpig har det gått bra.

Jeg kunne skimte Faksetjern mellom trærne, som er oppkalt etter Odds hest Fakse.

Berglyd var ellers en gård i full drift, men jeg var ikke frekk nok til å parkere og gå rundt for å utforske området. Dessuten hadde jeg dårlig tid.

Oddsfjellet ble besteget så raskt jeg kunne, her var både knær og høydeskrekk hindringer som måtte overvinnes underveis. Men jeg kom opp og satt en stund for å nyte utsikten. Neste stopp på turen var nummer 7: Berglyd, hvor kartet anbefalte at man parkerte nede ved veien og gikk turen innover. Videre anbefalte de å legge turen over heia til Åvendal, for å riktig oppleve Odds barndomsrike. Jeg kjørte helt opp og gikk ikke engang ut av bilen da jeg kom frem. Grunnen var at det hadde blitt noen kilometer ekstra å gå og jeg hadde nok brukt et par timer på den turen. Så ellers takk, muligens en annen gang. Nå gledet jeg meg til nummer 10: Hådyr.

Turen inn til Hådyr er 1,3 kilometer lang og tar omtrent 45 minutter. Det er anlagt parkeringsplass ved turens start og stien er merket. Det kan være litt ulent terreng og vått, så bruk gode sko.

Terrenget man går gjennom er typisk for dette området og kalles gjerne for «månelandskap».

Den hvitmalte knausen har vært et seilingsmerke helt siden vikingtiden og er det fremdeles. Kommer du hit med barn eller viltre venner, vær klar over det er et bratt stup på andre siden. Jeg gikk aldri opp på selve toppen, men holdt god avstand.

Utsikten er fantastisk, her i retning sørover.

Jeg innrømmer gjerne at for meg ble den turen dagens høydepunkt. Både fordi det var en fin tur, til et fint sted og at jeg hadde lunsj med tidenes flotteste utsikt. Jeg satt lenge og lå til og med litt i gresset. Glemt var neste mål og glemt var vikingesagaen… Men videre måtte jeg, det var tross alt mange steder igjen på kartet mitt. Motvillig vente jeg nesen mot bilen igjen og det gikk ikke fort på tilbaketuren. Jeg hadde kommet frem til sted nummer 9: Eigersund sitt svar på Stonehenge, Stolpesteinan. Mange regner dette stedet som det mest interessante for turister å besøke i hele området, så det skal sies at jeg var spent. Dessuten har jeg flere ganger besøkt Stonehenge, så forventningene var STORE.

Men først en lengre tur på Rv. 33, favoritt veien min, før det var strake veien på Fv. 44.

Jeg greide å finne en parkeringsplass ved næringsbygget i bakgrunnen, ((kanskje ikke helt lovlig, siden det var kunde-parkering) så var det å tråkke oppover. En smule nedtur…

Dette skiltet var det eneste jeg fant og da hadde jeg lett en stund. Muligens fordi det var seint på dagen og jeg var trett.

For å si det sånn, det var ikke akkurat Stonehenge. Det var vanskelig å finne, lite informasjon, ingen folk og dessuten helt gratis. Jeg satt lenge for å kjenne på energien, men neida…

Det var bare å tusle over jordet, gjennom byggefeltet og tilbake til bilen igjen.

Forventningene ble ikke innfridd, Stolpesteinan var en liten nedtur. Jeg vet ikke hvorfor, historien er spennende nok. 16 steiner som er reist i en sirkel. Har det vært et tingsted i vikingtiden, gravminne eller solur? Det er faktisk ingen som vet, fordi opprinnelsen er ukjent. Alt dette og mye av den andre informasjonen jeg har delt, vet jeg fordi det står på kartet. Men jeg hadde vondt i beina og kjente at jeg hadde fått nok av å jakte på fortiden. Det var fremdeles mange steder igjen å se, men det fikk bli en annen gang. At det skulle gå et år før jeg fikk fullført turen, var jeg ikke forberedt på. Men sånn er det, livet skjer… Den historien får bli til neste gang.

Nordmarka på langs uten el-sykkel.

Det har lenge vært en drøm å sykle gjennom Nordmarka. Turen er en klassiker, på lik linje med Rallarveien og andre kjente sykkelturer. Jeg hadde kikket på både kart og studert reisebøker, men endte med turen som er beskrevet på ut.no: Gjennom Nordmarka på sykkel, fra Grua til Maridalen via Kattnosdammen. Grunnen var at det er enkelt å sette fra seg bilen, samt komme tilbake til startpunktet med tog via Gjøvikbanen. Dermed hadde jeg en god plan og med høytrykk over Sør Norge, var det bare å starte pakkingen.

Jeg kjørte i over 9 timer og det var kveld da jeg kom frem. Et stykke nord for Oslo fant jeg et turområde, hvor det var gratis parkering så jeg kunne sove i bilen, med utsikt til skog, eng og villmarksliv.

Lykken er bensinstasjoner som åpner VELDIG tidlig, slik at jeg kan snuble inn for å kjøpe kaffi og gå på do.

Grue stasjon var stille og rolig, så jeg fant en parkeringsplass og lastet opp sykkelen.

Det største problemet jeg møtte, var om jeg skulle sykle på el-sykkel eller ta den gamle. Det er mange år siden jeg syklet på vanlig sykkel, mest fordi jeg har el-sykkel. Det blir omtrent som om du skulle velge en trø-bil, mens du har en Tesla i garasjen. Fordelen med vanlig sykkel er at du slipper å være avhengig av å finne steder å lade, man blir mer fri og kan sette opp teltet hvor som helst. Ulempen er at det er sykt mye tyngre å sykle uten motor. Siden jeg vet litt om bakkene i Nordmarka, visste jeg at det var umulig å sykle hele turen uten å lade. Dermed børstet jeg støv og maling av den gamle stål-hingsten, som hadde stått ensom i boden. Gjemt, men ikke glemt…

Jeg hadde tatt en testtur i forkant og fant ut at knærne ikke er helt restituert etter operasjonene, så de mangler styrken. Derfor gikk jeg opp alle lange og bratte bakker.

Det gikk helt fint og jeg hadde god tid til å nyte den fine morgenen.

Det ble mange pauser og jeg hadde allverdens med tid.

Det er mye stigning opp til Myllavatnet, men for en belønning å komme dit. Nordmarka er full av innsjøer, tjern, elver og bekker.

Nordmarka er en del av Oslomarka, som består av ni delområder, som nesten alle heter noe med «marka». Den ligger i både Oslo, Jevnaker, Lunner og Nittedal kommune, så her snakker vi om enorme mengder med skog. Det er utallige løyper å velge mellom, både til å gå, sykle eller å gå på ski. Nordmarka er det mest kjente rekreasjonsområdet av alle ni områdene og har både DNT og private hytter til overnatting, samt det er flere serveringssteder. Legg til både hopp og alpinbakker, så får du en pekepinne over dette gedigne området like ved hovedstaden. Så sentralt, allikevel så vilt…

Det er godt merket, men jeg var glad jeg fulgte løypa på ut.no. Det var lett å sykle seg vill, med grusveier og skogsveier på kryss og tvers.

Med rim i gresset var det en frisk start på dagen. Heldigvis steg temperaturen ettersom sola kom høyere på himmelen.

Det var flotte veier å sykle på og jeg traff ingen andre på tur.

Det skal sies at jeg muligens var litt uheldig med valg av dag å starte turen på, det var nemlig samme dag som elgjakta startet. Jeg kunne høre skudd og hundeglam fra flere kanter. Med skrekk tenkte jeg på jegeren som trodde han skjøt en hjort og istedet drepte 3 sauer og et lam. En elg og en syklist er muligens enda likere, så jeg angret bittert på at jeg ikke hadde kledd meg i neonfarget sykkeltøy. Min rødbrune dunjakke kunne gå for fargen på en elg, så jeg håpet jegerne jeg hørte, hadde tatt en synstest i forkant.

Det var ikke helt øde, jeg så flere hytter og gårder innover marka.

Like ved Skiforeningens rastebu ved Trantjernet, fant jeg en benk. Da var det på tide med en sein frokost, så jeg kokte havregrøt. Det smakte fortreffelig og jeg nøt både mat og utsikt.

Det var både varmt og slitsomt å sykle innover, særlig da sola kom høyere opp. Jeg startet tidlig å se etter fine teltplasser og ved Gjerdingen fant jeg flere. Men det var fortsatt litt tidlig på dagen, så jeg valgte å sykle videre. Allerede hadde jeg passert en DNT hytte, samt Rajebråtan, som er en privat hytte med servering. Den var selvfølgelig stengt da jeg tråkket forbi, men det var helt greit, for jeg hadde mer enn nok mat med med meg. Dessuten skulle jeg sove i telt og ikke på hytte, var planen. Selv om det unektelig hørtes godt ut med seng, sliten som jeg var…

Det var rett og slett usedvanlig vakker natur å sykle gjennom. Denne delen av Nordmarka regnes som villere og mindre besøkt.

Jeg stod lenge og vurderte om jeg skulle sette opp teltet her.

Jeg traff et monster av en maskin, som felte, kuttet og kvistet svære trær i et forrykende tempo. Det er viktig å holde god avstand når man møter sånne og vente til føreren har sett deg, stopper maskinen og slipper deg forbi.

Noen steder treffer man på det som kalles trillesti. Det er nettopp det, her bør man trille sykkelen. Sykler man med offroad sykkel, går det fint å sykle, men det gjorde ikke jeg.

Jeg var bare glad for å gå litt og kunne ta av hjelmen. Dunjakken var stappet i sidetasken for lenge siden.

Som tidligere nevnt har Nordmarka utallige vann og mange av dem er bundet sammen med elver. Terrenget faller fra nord til sør og vannveien har blitt brukt til å ta ut tømmer i utallige år. Dermed ble det bygget dammer for å regulere vannet, slik at fløtingen gikk lettere. Veiene ble ikke vanlig å bruke før 1950-tallet, men av de eldste dammene er det lite igjen. De som står nå er av nyere tid, men gir allikevel et spennende innblikk i hvordan skogsdriften var i gamle dager.

DNT hytta Kattnosdammen er den gamle damvokterboligen og har 14 sengeplasser. Den er låst med DNT nøkkel og har dessuten STRØM. Jeg tenkte på el-sykkelen og at jeg kunne ha overnattet og ladet der.

Men det ble istedet en lang pause ute på tunet og jeg hygget meg med lunsj og utedo.

Et stykke unna fant jeg tidenes teltplass, hvor jeg rigget meg til. Det var tydelig at det ble brukt som leir, jeg fant flere teltplugger og en halv agurk.

Jeg fikk min egen private badestrand og var ikke sein om å få av klærne for å ta et bad. Sein september hadde sommertemperatur og det var bare å nyte kvelden.

Jeg hadde en fantastisk kveld og natt, sov godt i den letteste og varmeste av soveposene mine. Det var temperatur ned mot null om natta og jeg våknet til en helt annen utsikt enn jeg hadde sovnet til. Dessuten var jeg stiv og støl etter syklingen, så jeg innså for ørtene gang at det er stor forskjell på å sykle med og uten strøm… Men etter en bøtte med kaffi var jeg klar, både fysisk og psykisk. Jeg pakket ned, pumpet mer luft i dekka og slepte sykkelen med meg gjennom skogen.

Man kunne nesten ikke tro det var samme stedet, tåka hyllet alt inn i grått.

Men jeg visste jo at sola snart ville skinne og at det ville bli nok en fin dag.

Det ligger både gårder og hus i Nordmarka, men jeg så ikke mye folk foreløpig.

Jeg så ferske spor av elg, men ingen elg. De var vel gått i dekning med skogen full av jegere…

Jeg spiste sein frokost ved Sandungen, der var både benk, bord og demning. Samt nydelig utsikt…

Jeg hadde gledet meg til å ta en omvei for å hygge meg på Kikutstua. Denne betjente DNT hytta er åpen hele året og har 64 sengeplasser. Jeg hadde sjekket kafeens åpningstider og var glassklar. Men da jeg slepte meg inn på tunet, var hytta stengt for oppussing… Typisk min flaks…

Jeg ser at turen for min del kan deles inn i før og etter Kikutstua, den endret seg etter det. Nå var det mye folk og de fleste på sykkel. Mange som var på treningstur og mange mosjonister på el-sykkel, som kom mot meg og var på vei nordover. Naturen endret seg også og jeg fikk mange og lange bakker nedover, så jeg følte jeg trillet helt ned til Maridalen. Det var ganske så fint, særlig siden tåka hadde lettet og jeg kunne nyte utsikten. Plutselig var jeg nede ved både trafikkert hovedvei og parkeringsplass, samt mye folk. Jeg følte meg nesten som en huleboer, som vandret ut av dei djupe skogane…

Jeg nøt å trille nedover og man får ganske god fart med noen kilo på baken og fullastet sykkel. Selv ut motor…

Det finnes nok enklere veier ned til Kjelsås stasjon, men jeg tok den idylliske og tunge veien via ei kulturløype.

Kulturen bestod i at det var satt opp informasjonstavler, som fortalte om historiske steder jeg passerte.

Men jeg var såpass sliten at jeg tok ingen omveier for å lese og jeg stoppet ikke med mindre det var en benk å sitte på.

Turen ble avsluttet på Gjøvikbanen, mellom Kjelsås og tilbake til Grua. I fredagsrushet måtte jeg stå de 40 minuttene turen tok, men det var helt greit. Toget jeg tok, må ha Norges hyggeligste ansatte, jeg fikk nemlig en hjertelig velkomst. Det hører med til historien at da jeg skulle kjøre hjem, ble jeg stoppet av politiet for mistenkelig kjøring. Jeg måtte jobbe litt for å overbevist dem om at jeg var verken ruset, på flukt etter kriminalitet eller kjørte stjålen bil uten gyldig førerkort, men jeg var utslitt etter å ha syklet gjennom Nordmarka UTEN el-sykkel. De lot meg kjøre videre mot at jeg tok inn på nærmeste hotell for å sove og heller kjøre videre neste dag. Og det gjorde jeg selvfølgelig…

De har fine stasjonsbygninger langs Gjøvikbanen.

Klar for å laste opp bilen og få sykkelen på taket igjen. Det er reine treningsøkta å være på sykkeltur.

Det var smart å få en god natts søvn før den lange kjøreturen hjem….

En vindmølle til besvær…

Det er ikke ofte jeg klager over sånne ting som jeg allikevel ikke kan gjøre noe med. Jeg har innsett at det har veldig lite for seg, annet enn å gjøre livet surt for meg selv. Men det betyr ikke at jeg stilletiende godtar og aksepterer alt. Dersom jeg kan bidra til endring på et vis, stiller jeg selvfølgelig opp. Resten må man bare forsøke etter beste evne å unngå, for egen sjelefred. Det er for eksempel sjelden at jeg velger å gå tur i vindmølleparker.

Det var ikke særlig folksomt, tidlig en søndags morgen. Man kan gå til Gulknappen fra flere steder, men jeg valgte å starte på Gravdal. Her finner man en merket løype og det er grei parkeringsplass.

Man har flere turmuligheter i Bjerkreim kommune og her vasser man ikke i folk.

Sau derimot er det mye av og de gav høylytt beskjed om at de var glade for å se meg.

De gangene jeg er i nærheten av vindmøllene, er det som regel fordi jeg skal opp på en topp, som skal sveipes inn i Fjelltoppappen. De har valgt topper ukritisk og jeg tror kanskje det er like så greit. Mange har et positivt syn på møllene og jeg har venninner som til og med synes de er vakre og majestetiske, der de troner mot himmelen. Tja, jeg synes de ødelegger naturen, ikke minst fordi det må bygges veier for å få satt dem opp, de skaper støy og skader både fugle og dyreliv.

Det er grei jordbruksvei innover og husk at her er det total båndtvang. Stien er merket med grunneiers velvilje og det må respekteres. Det gikk mye sau,men ingen kyr.

Har du sett så vakkert? Horisonten helt uten vindmøller, det er sjelden på Jæren.

Ved Djupetjørna tar man av fra veien og går videre innover på sti. Følg de røde merkene.

Jeg diskuterte dette en gang sammen med en grunneier, han mente at han gjorde turfolk en tjeneste ved å gi dem fine grusveier til å gå tørrskodd til topps på. Dessuten kunne syklister og løpere boltre seg på milevis med gode veier og alt var bare velstand. Jeg må innrømme at jeg var uenig, for min del var dette turområdet ødelagt for evig tid. Borte var stiene, fuglelivet og naturens fred og ro. Istedet ruvet de svære kolossene over meg og gjorde meg dårlig.

Husk å ta på støvler eller høye og vanntette sko, det er mye myr og bekker underveis. Etter alt regnet som er kommet, var bekken nærmest en elv, men jeg kom meg over.

Det er ikke særlig langt fra Gravdal og til toppen av Gulknappen, totalt tur-retur vil jeg anta er ca 4 kilometer.

Jeg er sånn som blir fysisk dårlig av støyen og synet av vindmøllene. Det vil mange påstå er innbilning og fantasi, men det er noe med støyen jeg reagerer på. Den jevne duren bærer godt gjennom luften og kommer man nær nok, høres svusjingen fra turbinbladene. De durer og går konstant, ihvertfall her på Jæren hvor det blåser mye. Da kommer hodepinen hver gang og som om det ikke er nok, bevegelsen rundt og rundt gjør at jeg blir kvalm. Nå skal det sies at jeg ikke kan kjøre tekopper og karuseller på tivoli som går rundt og rundt heller, men det er lettere å unngå dem. Synet av vindmøllene har en suggererende virkning på mitt enkle sinn….

Fra toppen hadde jeg god utsikt, men det frista lite å sette seg ned.

I den motsatte retningen var det ikke mindre vindmøller, dessuten kom de mørke skyene inn i stor fart.

Jeg stod rett under og var litt redd for å få et turbinblad i hodet, hvis det løsnet. Det tror jeg ikke skjer så ofte…

Jeg rigget meg til for å nyte matpakken og det hjalp faktisk på kvalmen.

Dessuten hadde jeg fantastisk utsikt i retning havet og Dalane, så jeg nøt den.

Men det jeg kjenner er mest vanskelig å forstå, er at det er behov for all denne utbyggingen. Jeg vet at det finnes steder i landet som har flere vindmøller enn Jæren, men dersom det var så lønnsomt burde det vel gjenspeiles i strømprisen? Istedet har vi blant Norges dyreste strøm og det planlegges stadig nye utbyggingsprosjekter. Forstå det den som kan….

Jeg kikket mye ned på stien og greide å snu fokuset vekk fra vindmøllene.

Dessuten kom det noen kraftige regnbyger og det tok også endel av oppmerksomheten.

Vindmøllene er kommet for å bli, jeg innser det. Heldigvis er det forsatt steder som er uberørt, måtte det fortsette sånn.

Et av de grelleste eksempel på hvordan naturen ødelegges, er inne på Låglia. Like ved denne gamle fjellgarden troner nå Måkaknuten vindpark og jeg har helt sluttet å gå tur inn dit. Det samme har jeg til Sulken, som før var en kjempefin tur å gå fra Skjelbreitjørna. Det er bare trist å komme så tett på og oppleve både støy og inngrep i naturen. At noen velger penger foran naturen, burde vel ikke overraske. Ikke for å klage, men NEI TIL MER VINDMØLLER NÅ…

Tilbaketuren var egentlig finere, da hadde jeg vindmøllene bak meg.

Gjerdeklyveren hang forsatt halvveis i lufta, det var reine balansetreningen.

Jeg ble glad av å se at det fremdeles blomstrer i grøftekanten.

Turen starter og slutter med en strekning på asfalt og det var helt greit.

På brudeferd til Salmeli.

Det er mye som må ha vært strevsomt i gamle dager. Særlig dersom man bodde i avsidesliggende strøk og det gjorde vel de fleste her til lands. Salmeli er ei lita bygd, som ligger på 550 meter over havet, helt oppe ved høyfjellet nord i Kvinesdal. På det meste bodde det 73 personer her. Det har blitt drevet gårdsbruk her siden 1300-tallet og selv om gården ble fraflyttet under Svartedauden, så var den i drift igjen på 1600-tallet. Sånn kan man bli meget imponert over og jeg var derfor klar for et lite besøk.

På «bøgda» driver de folkeopplysning på høyt nivå. Så dersom du er usikker på hvordan du bruker offentlige toaletter, ta deg en tur til Tonstad.

Enda mer imponerende var bua som står på parkeringsplassen, hvor turen starter. Det er god informasjon, betalingen gjøres via vipps og man kan bytte til seg en bok.

Turen mellom Josdal i Sirdal og Salmeli i Kvinesdal er en av DNTs historiske vandreruter og kalles Brudleruta. Turbeskrivelse finner du på ut.no.

Jeg har litt kjennskap til de Historiske Vandreløypene, som er et samarbeid mellom DNT og Riksantikvaren. Det finnes 18 ulike løyper spredd utover hele Norge og jeg har tidligere gått flere av dem. Felles for dem alle, er at de følger de gamle stiene og ferdselsveiene, gjennom et landskap rikt på kulturhistorie. De ulike løypene er godt merket og skiltet, samt de forteller om en tid som ikke lenger finnes. Derfor synes jeg at det er viktig å ivareta disse tradisjonene, både de gamle stiene, minnesmerker og bygningene, slik at historien kan gi lærdom til nye generasjoner.

Det startet ganske trått, med 3 kilometer på asfalt og grus gjennom et svært hyttefelt.

Men man steg ganske fort i høyden og det er jo alltid hyggelig.

Selv om det fremdeles var sommer, var det ingen tvil om at høsten var på vei.

Man skal gå ganske langt, før man treffer på første skiltet som viser at man er på rett vei.

Turen mellom Sirdal over til Kvinesdal kalles for Brudleruta. Det kommer av uttrykket brudle, som opprinnelig betyr et brudefølge. Det var vanlig i Agder å legge steiner på bart fjell, i en bein rekke. Denne tradisjonen startet opp på 1600-tallet og var mest vanlig i indre Agder. Steinene symboliserte hvor mange personer som deltok i brudefølget og størrelsen på steinene sa noe om det var voksne, barn eller dyr. Ihvertfall antar man det, siden det ikke finnes så mye nedskrevet fra den tiden som kan si helt sikkert.

Turen opp og gjennom Ravneskaret er bratt og steinete, men det gikk fint.

Jeg feiret med å spise en sein lunsj i godt selskap. Mye mulig at han kjente lukten av de kokte eggene mine, siden han kom så nær.

Det mest kjente området med brudler ligger på Josdalsheia, hvor man kan finne 16 stykker. Noen ligger veldig synlig, mens andre er dekket av busker og kratt. Brudlene ble som regel lagt på det høyeste punktet på ruta eller hvor det var naturlig å ha en stopp for å hvile. De kunne legges mellom hjemmet til brud og brudgom, eller mellom hjemsted og kirken. Hvorfor man gjorde det, er uvisst, men det kan ha vært for å verne mot onde ånder. Eller kanskje bare til minne om en fin dag…

Dette er visstnok et kjent landemerke, løven eller prinsen. Jeg savnet litt informasjon…

Frem til hit var stien grei å følge og greit merket.

Videre innover heia var det litt ymse med både sti og merking. Jeg fikk ikke inntrykk av at dette var et sted som var mye besøkt.

Men brudlene fant jeg. Det var verre med skiltet, hvor bare pinnen stod igjen.

Som sagt så har jeg gått flere historiske ruter før, så jeg innrømmer gjerne at jeg var en smule skuffet. En ting er at løypa var iferd med å gro igjen, det er bare trist. Men at merking og skilting var såpass dårlig vedlikeholdt, det hadde jeg ikke forventet. Flere steder lå skilt på bakken og jeg brukte mye tid for å lete etter røde merker, samt sjekke kart for å se at jeg ikke rotet meg bort. Det gjorde at jeg beveget meg enda tregere enn jeg vanligvis gjør, men det er greit. Jeg hadde det tross alt ikke travelt…

Det var mye stein og jeg sleit litt med å se hva som var brudle og hva som var bare stein. Dessuten skulle det finnes rester av et ledegjerde i nærheten, muligens fra steinalderen, men det fant jeg ikke.

Etter brudlene gikk det nedover mot Salmeli, men det er 6,5 kilometer før man kommer dit. Jeg sleit litt med å forstå turbeskrivelsen.

Jeg passerte flere små vann, hvor det visstnok skulle være flere fine teltplasser. Men det var mye myr og vått, samt overgrodd, så jeg hadde litt problemer med å finne dem.

Langt om lenge kom jeg frem til Salmeli. Da hadde jeg rota meg bort i siste nedover bakken og nesten havna i elva. Det skal sies at da jeg fant rett sted med gjerdeklyveren, var merkingen god. Men så kom jeg ned til broen og der var grinden lukket. Jeg kunne se at bygda nok ikke var den ubebodde og museumsaktige samling av hus jeg hadde sett for meg. De røde prikkene gikk i motsatt retning, antakeligvis ned til parkeringsplassen. Så der stod jeg og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det stod ikke skilt om «Adgang forbudt » men det føltes sånn…

Dersom man vil overnatte på Salmeli, må det avtales på forhånd. Da kan man ligge i en låve fra 1600-tallet, sammen med masse mus. Alternativet er telt, men da må man finne et annet sted enn Salmeli. Jeg hadde telt med og snudde nesa mot heia igjen.

Det KAN ha vært den bratte bakken opp til husene som gjorde at jeg droppet sightseeing. Men mest at jeg følte meg som en inntrenger på privat område.

Det gikk lettere oppover, når jeg greide holde meg på stien.

Jeg endte opp med et tørt, men kanskje ikke så flatt sted, til lyden av sauebjeller.

Det ble en kald fornøyelse å ligge i telt, jeg hadde bommet på valg av sovepose. Den lette sommerposen ble ikke varm nok, det blåste kald nordavind og var ikke mer enn et par plussgrader. Men selv den lengste natten tar slutt og jeg kom tidlig i gang med veien videre. Teltet ble pakket i lys av hodelykten og jeg gikk helt bort til Atlakstølen, hvor jeg kledde av 3 lag ull og spiste en skikkelig frokost.

Det må sies at jeg stod opp til en fantastisk morgen, selv om det var kaldt.

Det å gå seg varm i soloppgang, er heller ikke feil. Det tok sin tid å få kroppen igang…

Jeg var rett og slett så frekk at jeg rigget meg til på trappa. Det var lukket og låst på Atlakstølen, men tidligere kunne reisende få både melk og prim her.

Jeg kom opp til stidelet og valgte rundløypa opp mot Snøfonnskaret. Det ble mye å krype over og under, og ihvertfall ikke tørrere.

Her savnet jeg litt informasjon. Er det meningen at man skal bruke båten for å ro over til helleren ved Hovknutevatnan, nok et kulturminne? Jeg ville jo gjerne dit, men forstod lite av HVORDAN.

Oppi der en plass TROR jeg at den ligger. Jeg gav opp å komme meg dit.

Tilbaketuren ble et slit.. Jeg var forberedt på dårlig merking, det opplyser ut.no om i turbeskrivelsen. At det knapt var sti, var mer krevende. Dessuten er det endel stigning, man skal over Hovsknuden på 920 meter over havet. Men det var en vakker dag, med sol og lite vind. Jeg gikk mye å tenkte på menneskene som hadde gått her siden tidenes morgen, ikke bare brudefølgene men enda lengre tilbake. De gikk neppe for å hygge seg på tur, men fordi de måtte. Enten det var for å skaffe mat eller gå til kirken på Tonstad, så hadde de nok et mål med turen.

Det er nok helst sauer som tråkker oppover mot Snøfonnskaret.

Litt usikker på hva dette var, men jeg tok nå bilde av det, i tilfelle det var berømt.

Dette var et vanlig syn, merkepinnene lå flatt. Jeg forsøkte å sette dem opp igjen, de er ikke lette å få øye på når de ligger flatt.

Endelig på toppen av Hovsknuden. Den ligger på Fjelltoppappen, for dere som er opptatt av sånt noe.

Jeg må si det ble en tur til ettertanke. Det var vanskelig å forstå at dette var en historisk vandreløype, ihvertfall sammenlignet med de jeg har gått før. Det eneste stedet som var godt merket og tilrettelagt var opp til toppen av Hovsknuden, så jeg antar at de fleste turgåere er mer glad i topptur, enn historisk vandring. Jeg ble ganske trist av å tenke på at denne stien, som har blitt brukt gjennom mange hundre år, er i ferd med å forsvinne. Men sånn er tidens gang, det som ikke brukes, blir glemt.

På vei ned fra Hovsknuden kunne jeg plutselig gå tørrskodd over myra. For første gang på turen….

Turen jeg gikk ble ganske nøyaktig 3 mil. Ifølge ut.no kan den gås som en dagstur og de påstår videre at de fleste gjør det. Enten fra Salmeli eller Josdal, men jeg tror neppe de går frem og tilbake, (med mindre man er i usedvanlig god form). Da må man ha en bil på hver sted. Turen regnes som middels krevende, noe jeg også tenker kan tas med en klype salt. Uansett, jeg er glad for å ha opplevd Brudleruta og håper at den holdes ved like i mange år fremover.

Hyttevakt til tjeneste.

Det finnes utallige måter man kan tilbringe sommerferien på og mange ganger trenger man ikke dra så langt heller. Ikke trenger det å koste allverden, fordi det beste i livet er tross alt gratis. Da snakker jeg om tid, samhold, latter og fantastisk natur. Det er kanskje lange, late morninger eller kveldsbad etter at sola er gått ned. Jeg liker å oppleve noe helt nytt og kanskje litt utfordrende, for sånn å kjenne på mestring og at man lærer noe som kan tas med hjem til hverdagen. Det er ihvertfall ferietid for meg. Han på 12 var ganske så enig, selv om han neppe ordlegger seg sånn som jeg gjør…

Vi startet tidlig og tok ferjen over Høgsfjorden. Det lå an til å bli en flott dag.

Det er stor og gratis parkeringsplass på Nes og det var godt med plass.

Det skal sies at vi var tungt lastet og han på 12 bar tyngst. Jeg sparte knær og rygg mest mulig og det ble mange pauser innover.

Viglesdalen er vakkert plassert i Hjelmeland kommune og her har Stavanger Turistforening en selvbetjent hytte. Egentlig er det ikke en hytte, men tre. Det er den nye og flotte bygget i 2019, med to sengers rom og lader til mobilen i stua. Så er det min favoritt, 1991 hytta og til sist «hundehytta» fra 1931. Det finnes ikke proviant her, så alt av mat må bæres inn. Totalt er det 64 sengeplasser, så når det er fullt, er det god gang på tunet.

Det var et perfekt turvær, ikke for varmt og en sol som kikket ned på oss innimellom.

Turen fra parkeringsplassen og inn til Viglesdalen er 7 kilometer og regnes som middels krevende. Legg til 20 kilo på ryggen og turen blir MEGET krevende.

Løypa er den gamle driftevegen mellom Nes og Nilsebu, så her trør vi på historisk grunn. Den er en av DNTS Historiske vandreruter, som gjør at det er mange info tavler og god merking.

Man passerer flere flotte fossefall og følger hele veien elva inn til Viglesdalsvatnet. Her er Hiafossen, med en trist historie over alle som har druknet i den gjennom årenes løp.

Så hvordan havnet radarparet som hyttevakter en hel uke? Det var selvfølgelig min ide, for når kroppen ikke er klar for flere dagers marsj i fjellet, finnes det andre måter å få være i fjellet over tid. Som for eksempel hyttevakt. Jeg deltok på en kurskveld for nye hyttevakter og peilet meg fort inn på Viglesdalen. Der hadde jeg vært endel tidligere, da barna mine var små og før den store hytta ble bygd. Men jeg husket dalen som et eldorado for barn og det passet bra.

Jo mer vi seig oppover, jo lengre ble pausene.

Dessuten var det varmt, men heldigvis finnes det utallige steder å kjøle seg ned.

Den vakre steinbroen ble bygget av svenske rallere på begynnelsen av 1900-tallet. Herfra får man første blikk av hyttene.

Langt der inne ligger de grønne slettene som er målet vårt. Den siste etappen var VELDIG LAAAANG, for han med tyngste sekken.

Så hva gjør egentlig en hyttevakt? For det første er vi mer VERT enn VAKT. Vi tok imot alle som kom til hytta, enten det var dags- eller overnattingsgjester. Vi fortalte om hytta og dalen, minnet folk om å ta av sko og skrive seg inn i hytteboka. Han på 12 hadde kontroll over alle romnummer og viste rett rom til de som hadde booket. Han viste også de som var her for første gang hvor de kunne fiske eller bade i elva. Jeg tok meg av de mer praktisk oppgavene, som å organisere vasking, koke kluter og rydde i hyttene. Det var en perfekt arbeidsfordeling for oss.

Den nye hytta har store panorama vinduer og naturen kom tett på. Jeg ble aldri lei av å sitte i sofaen og se ut.

Men store vinduer trenger ofte vask og det passet glimrende med et lite og lett barnebarn til den jobben.

Dessuten hadde vi et større vedprosjekt, hvor vi flyttet ved utenfra og inn i boden.

Jeg hadde på forhånd sett for meg hva som kunne bli utfordrende. En hel uke uten mobildekning, samt at jeg ikke visste hva som var av proviant til hyttevaktene. Det finnes ikke proviantlager på hyttene, siden de er ubetjente, men det skulle være mat til oss hyttevakter og dugnadsfolk. Men mat er så mangt og jeg var mest bekymret for han på 12…. For min del er det befriende å leve på enkel mat og uten nett, mens han nok kunne se anderledes på det…

Joikakaker, som nå heter Vilti, blandet med potetmos til frokost. Det ble en begrenset meny, men det var nok mat. Dessuten var det flere hyggelige gjester som delte mat med oss, noe han på 12 satte umåtelig pris på.

Han på 12 lærte endelig å legge kabal og brukte mange timer på det.

Det var 3 Donald blader på hytta og de ble lest forlengs og baklengs utallige ganger. Popkorn var sjølpoppet og han bar med et helt kilo for å ha nok til en hel uke.

Det gikk over all forventning… Vi hadde det travelt om morgenen, når alle skulle dra. Om ettermiddagen var vi spent på hvem som dukket opp og om det dukket opp noen. Jeg ble lurt gang på gang av han som sa EG SER FOLK eller DER KOMMER DET NÅGEN og han lo like hjertelig hver gang. Kvelden var sosial, med prat og kortspill. Dessuten fikk vi en ny arbeidsfordeling utover uka, jeg hadde ansvar fra 06.00 og til han stod opp og han hadde fra klokken 20.00 (da tok jeg kveld) og til det var ro på hytta. Resten delte vi på… Det fungerte perfekt.

Det var ikke bare arbeid, mest var det andre ting. Det ble mye bading, både i elv og bekk.

Det var mye kaldere i bekken og ikke så dypt. En skikkelig manndomsprøve, som jeg stod over… Andre likte å imponere.

Vi gikk mye tur videre innover dalen og fant et eget perfekt pikniksted med flott utsikt, blåbær og egen bekk med verdens beste vann i. Livet blir ikke bedre enn det.

Dessuten finnes det alltid rumpetroll å jakte på. Eller spionere på sauer, øve på å spidde lemen med gåstav eller hente vann fra pumpen. Dagene fløy…

Det ble en fantastisk opplevelse og vi var enige om at dette hadde vi lyst til å gjøre mer av. Han på 12 fikk akutt hjemlengsel på slutten av uka og det er forståelig. Mest fordi alle andre kom bare for en overnatting og gikk videre. Det synes jeg er litt trist, fordi det er anderledes å være i fjellet over lengre tid. Man trenger noen dager å lande på og finne roen. Dessuten må jeg innrømme at det er tidenes billigste ferie. Man får dekket kost og losji, samt det finnes ingenting å bruke penger på langt til fjells. Så dette kan jeg virkelig anbefale til alle som er glad i fjellet, liker praktisk arbeid og har lyst til å treffe mye hyggelige mennesker. For det gjør man…

Til og med vedarbeidet gikk unna i godt lag.

Men det skal sies at vi kjørte ikke langt før vi fant et sted med det som enkelte betegnet som «SKIKKELIG MAT». Dette hadde han ventet en hel uke på…

Da vi nærmet oss hjem, sa han på 12 at han fremdeles kunne høre sauebjellene fra dalen. Ikke så rart, det var omtrent det eneste vi hadde hørt i en uke. Måtte de alltid høres..

Langs Ognaelva til Bjørndalsniben.

Jeg slutter aldri å la meg overraske over hvor mange steder jeg aldri har vært. Det er ikke fordi jeg ikke har hørt om dem eller det er så ufattelig langt å reise dit. Mange av dem ligger mindre enn en time i bil og det er absolutt overkommelig på en fridag. Men det er mye som bare ikke blir noe av… Jeg kan sitte å se i turbøker, på kart eller nettet, så ser jeg alle disse flotte stedene som jeg får veldig lyst å dra til. Allikevel blir det med drømmen og så glemmer jeg det. Helt til en dag…

Det er grei parkeringsplass ved Hetland Kraftverk, ikke langt fra Ogna.

Turen starter opp bak kraftverket og bakken er ganske bratt.

Jeg gikk sammen med min søster og har knapt et bilde av henne som ikke er tatt bakfra. Hun går skikkelig fort.

Turen langs Ognaelva har jeg hatt lyst til å gå lenge, mest fordi man går gjennom Rabali naturreservat, opprettet i 1984. Jeg er glad i skog og særlig der hvor skogen kan vokse vill. Rabali består av mye løvtrær; som eik, lind og hassel. En tur inn i det grønne her, ble beskrevet som en trolsk opplevelse og mer skulle ikke til før jeg var i fyr og flamme. Legg til en ukjent topp på Fjelltoppappen og jeg var klar. Søsteren min hadde akkurat startet ferien og var slett ikke uvillig til å utforske nytt terreng.

Området er utrolig godt merket og skiltet, så vi var aldri i tvil om veien videre.

Det var en usedvanlig vakker morgen og yr hadde meldt om sol og varme. Badetøy var med i sekken og elva lå jo der.

Det var mye tett skog og jeg var forundret over hvor anderledes naturen var, enn det jeg hadde sett for meg.

Turen inn til Bjørndalsniben er omtrent 12 kilometer lang og regnes som krevende. Det kommer nok av lengden og at enkelte partier er litt vanskelige å gå. Men mest av alt går man på fine skogveier og god sti. Dette er ikke turen for deg som har det travelt, her er mye å oppleve. Dessuten var det bær som var modne nok til å spises og vi er begge sånne som aldri går forbi modne bær, enten de er røde eller blå.

Rabali består ikke bare av skog, men noen svære steinrøyser. Stien gjennom reservatet er ikke merket, så vi rotet oss litt ut av stien. Men det er umulig å gå seg vill, med elva til høyre og bergvegg til venstre.

Andre steder var stien lett å følge og det var frodig og grønt.

De var blå, men kunne godt ha hatt litt mer sol på seg. Småsure, med andre ord.. Men fulle av antioksidanter, så vi åt…

Det var rene bær-gildet, så det gikk seint med gåing. Men vi startet tidlig og hadde heldigvis hele dagen på oss.

Turen langs elva var ikke helt sånn jeg hadde sett for meg. Elva kunne knapt sees, men vi hørte den godt. Ognaelva er en kjent lakseelv og strekker seg fra Bjerkreim til havet ved Ogna. Den endrer seg fort ved nedbør, og de siste dagene hadde det regnet godt. Elva gav mye lyd, så selv om vi ikke så den godt, kunne vi høre den. Jeg skrinla alle tanker om et elvebad, det virket helst som ekstremsport. Der går grensen for min del og min søster var enda mindre lysten.

Det bruste godt nedi elva, selv om vi ikke så mye til den.

Granskog var det også mye av og jeg var forundret. Ogna er kjent for sine knauster og nakne landskap, men her var tett skog. Jeg frydet meg over naturen og var så glad jeg hadde tatt turen.

Plutselig kom vi til en hytte og kjørbar vei. Siden jeg hadde falt en gang, var det naturlig å tenke om det var en annen vei enn over ura tilbake. Det var ikke det, man går frem og tilbake samme vei.

Når man kommer ut av Rabali, er man på Ualand. Her ligger en gammel fiskehytte, men jeg må si at jeg synes det var en fantastisk flott opparbeidet hytte og tomt. Det gikk kjørevei inn og vi undret oss på om det hadde vært mulig for oss å kjøre inn dit. Det var egentlig ingen plass å parkere og jeg tviler på om Toyotaen min hadde greid å humpe seg over gress og røtter. Men det er verd å sjekke ut til neste gang….

Det var aldri tvil om hvor veien gikk videre.

Nydelig og myk vei å gå på. Det var en fredens stund, min søster er heldigvis også av den lite pratsomme typen på tur.

Dette er mer sånn typisk Ogna fjell og terreng. Med et fantastisk badevann, som vi ikke badet i, fordi nordavinden var overalt.

Men vi hadde et mål og det var Bjørndalsniben. Det var kun min søster som kom seg opp dit. Jeg hadde som tidligere nevnt falt og da får man litt støkken i seg. Særlig når man har knær eller andre vitale kroppsdeler å ta hensyn til.. Det ble litt krevende da vi skulle oppover og på det ene stedet sa min søster oppgitt: «Du sa ingenting om at man måtte være fjellklatrer for å komme opp». Derfor stod jeg over de siste 3-4 metrene til toppen, det ble for skummelt. Det lever jeg veldig godt med.

Man slipper ikke unna vindmøllene uansett hvor man går. Her hørte man de, lenge før man kunne se de.

Mens min søster klatret siste biten, fant jeg det perfekte lunsjstedet. Fin utsikt, i ly for vinden og fine hyller å sitte på. Ja, det lå midt på stien, men vi hadde ikke sett andre turgåere, så da er det greit.

Det er slett ikke lettere å gå ned de bratte stedene, men vi akte oss nedover.

Tilbaketuren gikk egentlig veldig fint. Jeg hadde gruet meg til å klatre ned, men det var fort gjort. Steinura i Rabali var enkel, så lenge man holdt seg på stien. Da slapp man noen av «over og under trærne» (klatre over og krype under), samt løse steiner. Vi hadde gått opp og ned 304 høydemeter, selv om Bjørndalsniben bare er 273 meter over havet. Nå var det mest nedover og det er mindre krevende kondisjonsmessig, men jeg kjente godt knærne. Allikevel var jeg fornøyd, mest fordi jeg hadde fått smaken på et nytt og spennende område. Men det er slett ikke feil å ha en kjekk dag med min søster heller….

Jeg var glad for at veien var god å gå på.

Selv om Rabali naturreservat ikke hadde endret seg, fant vi en lettere vei tilbake.

På tur med den TØFFE gjengen…

Det er en ting som er sikkert, nemlig at det finnes to typer turfolk. Du har DE TØFFE og så har du alle oss andre. Vi som liker å bruke dopapir og helst sover på oppblåsbart liggeunderlag i hytte eller telt. Vi som prioriterer å bære mat fremfor drikke, og som ALDRI har vurdert å leve av det du selv fanger og dreper i naturen. Vi som er stikk motsatte av Lars Monsen og egentlig er litt sånn villmark light….

Det begynte finslig, med teltleir i hagen til bror min. Han bor meget landlig, med kun mygg og knott tett på.

Å frese rundt på firhjuling i skauen fenger både store og små. Gassen i bånn…

Sekkene til de tøffeste av oss var pakket fulle og jeg greide ikke engang å løfte dem.

Det begynte som det ofte gjør, med en god ide. Jeg gav min bror en bursdagsgave som bestod av et gavekort på en overnattingstur i hengekøye, inkludert pølser og øl. Planleggingen overlot jeg til ham, siden turen skulle gå i hans hjemtrakter. Han planla godt, vi skulle gå fra huset hans, over Voreheia og ned til et vann, ro over vannet og ha camp der. Turen ville bli ca 7 kilometer å gå og jeg var skeptisk til om jeg greide gå så langt med tung sekk. Ikke problem, sa bror min og jeg stolte på det.

Innlandsområdet mellom Evje og Arendal er kjent for mye mygg og knott. Noen var mer forberedt enn andre.

Tøffe karer har med seg hund. Litt mer usikker på kjølebagen, men den var nå med.

Jeg hadde ikke sjangs til å følge gjengen gjennom høyt kratt og blåbærlyng. Men de ventet på meg, det satte jeg pris på.

Den første tabben vi gjorde, var å ikke ha med nok vann. Det var nærmere +30 grader og steikende sol. Jeg hadde 1 liter, noen mer eller mindre, mens andre hadde glemt å fylle vannflasken. Planen var å fylle i bekker underveis, men her hadde det vært tørt lenge. Sørlandet er IKKE våte vestlandet, så det var knapt nok noe vann i myrhullene. Jeg bar med kokeapparat og både kaffi og cappuccino, men hva hjelper det når man ikke har vann?

Plutselig fikk jeg en blindpassasjer på foten. Me and my friend, kunne jo ikke gå da…

Han på 12 var definitivt med i den tøffe gjengen. Han bar tungt som en voksen mann og stavene er mine. Dessuten fanger han egen mat og klager aldri.

Den endeløse såkalte Hytteveien, opp mot hyttefeltet på eiendommen til min andre bror. Det var hett og bratt.

Vi undret oss over skilt og merking, området er ikke kjent for det. Bror min hadde både håndholdt GPS og kart/kompass og han visste hvordan han brukte det.

Tabbe nummer to var at vi burde ha fraktet maten inn til leir plassen, i stedet for å bære den. Seriøst, hvorfor bære sekker på 35 kilo hvis du ikke må? Jeg har forsøkt å lære bort litt om hvordan pakke fornuftig til både barn og barnebarn, men de tar ikke poenget. Jo tyngre sekk, jo bedre trening. Men det fungerer ikke slik i praksis. Jo tyngre sekk, jo verre tur… Særlig i kupert terreng, hvor det ikke er sti. Men det nytter det ikke å si til den tøffe gjengen, de VIL slite. You have to suffer to get tougher og No pain, no gain…

Det blei en god pust i bakken, da vi forlot hytteveien til fordel for sti.

Voreheia ligger mellom Mykland sentrum og Dølemo. Toppen ligger på 501 meter over havet og terrenget er furuskog og åpne myrsletter. Det er fantastisk utsikt over området.

Lang historie kort, det ble en strabasiøs tur. Jeg slet skikkelig, både fordi jeg var tørst og fordi terrenget var skikkelig tungt å gå i. Min bror gjorde en formidabel jobb som veiviser og han hadde alltid en hjelpende hånd der hvor det var brattest. Men det er krevende med høyt gress, vierbusker og blåbærlyng, særlig når det ikke er sti å følge. Den tøffe gjengen holdt godt tempo og vi var alle slitne, svette og dehydrert. Derfor var det et lykkelig øyeblikk, da vi endelig kom til vannet hvor båten lå. Det var definitivt ikke meg som rodde oss over, det er tungt arbeid.

Bror min var den eneste som orket å gå opp til varden for å skrive seg inn i boka. Vi andre lå som slakt i lyngen…

På andre siden var det så bratt nedover at vi måtte gå sikk sakk. Ikke så jeg hvor jeg satte beina i det høye krattet og stavene fikk ikke tak. Jeg var ikke særlig tøff da…

Men ENDELIG kom vi til en bekk med vann som vi vurderte som drikkanes. Og vi pøste innpå noen liter, før vi gikk videre.

Leirstedet var en åpenbaring og det var neppe i Lars Monsen sin ånd. Min bror hadde gjort alt klart og kjørt inn det vi trengte, så her var bord og stoler, samt vaffeljern til å ha over bål. Vi hang opp hengekøyer, men jeg innrømmer gladlig at jeg ikke sov i min. Faktisk var den eneste som sov i hengekøye han på 12 og jeg tror ikke hengekøye egner seg for andre enn de unge og spreke. Man trenger ikke å være spesielt tøff for å innrømme det… Det er sjelden godt voksne ligger helt i ro, på ryggen i bananstilling og uten å stå opp for å gå på do, en hel natt. Hengekøye er rett og slett upraktisk for oss over en viss alder…

Vi hadde båt og fiskevann, hvor ørreten beit så villig at den nesten hoppa opp i båten selv.

Perfekt badeplass var det også og det er samtidig en god måte å fjerne flått på. Ligg uti vannet så lenge som mulig.

Fantastisk cider fra Hardanger smakte fortreffelig etter en tøff tur.

Jeg prøvde meg først i hengekøya, men holdt ikke ut lenge der.

Det ble en fantastisk opplevelse og vi har allerede lovet at dette må bli en årlig tradisjon. Noe kan forbedres, for selv den tøffe gjengen innrømte at turen var lang og krevende med så tunge sekker i varmen. Jeg får trene på tempo, slik at jeg holder følge neste gang. Ellers følte jeg meg nesten som Lars Monsen, rent bortsett fra dopapiret og våtserviettene. Neste år skal jeg gå all in, slik at jeg også blir med i den tøffe gjengen….

Sånn sov jeg, i myggnett mellom to stoler på mitt 9 cm tykke liggeunderlag. Sov fantastisk godt…

Min bror ble heller ingen fan av hengekøye og sov i stolen. Retter sagt så fyrte han bål det meste av natta, men tøffe typer trenger knapt søvn….

Mål nummer 4: Hågå, verdens lengste oppoverbakke…

Selvfølgelig vet jeg at turen opp Hågå IKKE er verdens lengste oppoverbakke. Den er ikke i nærheten engang og den er heller ikke Norges lengste. Det vet jeg, fordi jeg har gått bakker som var både lengre og brattere før. Her snakker vi om Kilimanjaro, verdens høyeste, frittstående fjell. Jeg kom meg opp dit.. Dessuten var det bakker i både Peru og Nepal som var både lengre og verre. For ikke å snakke om alle turene i Norge jeg har gått, som også er mange hundre høydemeter høyere opp. Men allikevel FØLES Hågå som den topper alle disse, når det kommer til opplevd følelse av turen. Forstår ikke hvorfor…

Noen startet med tøy og bøy allerede på parkeringsplassen. Det er enkelt å parkere, med en stor og fin plass. Ikke var det folksomt heller, siden vi var tidlige.

Det finnes mange turløyper å velge i,med samme startsted, den mest kjente er Uburhedlaren. Men dit skulle vi ikke idag.

Turen starter fint og lett innover mot den flotte gapahuken. Her finnes også toalett, dersom man har behov for det.

Hågå er en fjelltopp som ligger i Oltedal. For mange er Oltedal et sted man passerer på vei mot høyere tinder i Sirdal, men jeg kan love at det er flotte turmuligheter her også. Mange av dem starter ved Moen, ved det gamle kraftverket. Turen til Hågå er en middels krevende fottur, som bare er omtrent 3 kilometer hver vei. Det høres veldig overkommelig ut og jeg vil påstå at de fleste ville greid å gå turen. Men da trenger du god tid og stålvilje.

Man følger god grusvei og det går oppover. Allikevel er det ikke verre enn at man kan ha en hyggelig samtale med turfølget.

Det står skilt hvor man skal svinge inn i skogen. Her kan man fylle på vannflasken, dersom man har behov for det.

Jeg hadde lokket med meg sønnene mine, litt for sikkerhets skyld og litt for å slippe å bære sekk. De vekslet på å slepe en 100 l sekk oppover, fylt med min sekk og diverse annet.

Det er strekningen inne i skogen som er krevende, fordi det er skikkelig bratt.

Jeg hadde gått til Hågå en gang før og da sverget jeg på ALDRI IGJEN. Men nå var jeg tilbake, mest fordi jeg ville gi fjellet en ny sjanse. Kanskje det ikke var så ille som jeg husket det…. Den største utfordringen første gang, var da jeg skulle krysse en stor snøfonn i skaret. Det var glatt og bratt, samt skled man, kunne det fort ende med at man datt utenfor et stup. Jeg stivnet helt utpå snøen, men hadde heldigvis min sønn med meg, som leide meg over. Vi gikk en annen og tre ganger så lang vei ned igjen, mens jeg mumlet forbannelser for meg selv.

Skogen var skikkelig tett oppover og det var fuktig og sleipt på stien.

Sånn halvveis i bakken traff vi Herr Elg, eller ihvertfall det vi antok hadde vært en elg. Uvisst hva som skjedde med den og om plasseringen var til skrekk og advarsel..

Da nærmer vi oss tregrensen og det verste er over. Det er viktig å bruke god tid og ta mange pauser når det er bratt stigning.

Plutselig var vi kommet til skaret og jeg var meget takknemlig for at der ikke var snø nå.

Mange bruker Hågå som en treningsøkt og det snakket vi mye om. For den er nærmest perfekt til det. Myk start til oppvarming, gradvis stigende bakke, så en skikkelig lang og bratt etappe hvor det absolutt bør være sjangs til å presse pulsen opp til maks. Vi traff flere, både første gang og nå, som tok avgårde oppover som om de hadde stjålet skoene. All ære til dem, men jeg var fornøyd med å sige sakte oppover. Gutta kunne nok gått fortere, men de var solidariske med meg.

Et tappert smil og nok en pust i bakken. Det er faktisk bare oppover helt til topps.

Går du frem til kanten her, får du fantastisk utsikt over Oltedal.

Noen hadde overskudd til å klovne seg til og det var ikke meg. Men det hjalp på å endelig se varden på toppen. Men fremdeles litt igjen…

Det er rart med en topptur, som egentlig bare er en eneste lang oppoverbakke. Dersom man ikke har utsikt, så er det lett å bli litt motløs. Enten det er tett skog, tåke eller mørke som stenger for lyset og omgivelsene, så blir det en helt annen følelse når man kan se ut over landskapet. Jeg må si at stemningen steg da vi kom ut av skogen, særlig fordi vi var kommet ganske så høyt opp.. Det ble ikke mindre bratt, men nå kunne vi ihvertfall nyte utsikten. For den er flott og man ser det meste av Oltedal og fjellene på andre siden, samt helt til havet.

Og endelig er man der, på toppen. Hva nå liksom…

Det er da høydepunktet kommer og man får belønningen for å ha slept med seg en tung sekk.

Nybakte rundstykker med egg og kaviar er toppen av luksus. Legg til en cappuccino fra pose, så er lunsjen perfekt.

Jada..og etter lunsj er det bare å psyke seg opp til nedturen. For ned der skal vi…

Noen hygget seg med å vinke til en kompis, som var på jobb i Oltedal. Vi kunne se ham stå å vinke på taket av bygningen, en bitteliten skikkelse.

Jeg hadde tatt med knestøtte til nedturen, fordi jeg vet at å gå ned er mer krevende enn opp, på knærne. Så det gikk absolutt ikke raskere på tilbaketuren, selv om pulsen var endel lavere. Men hva gjorde vel det, når vi faktisk hadde vært på toppen? Denne gangen gikk vi samme vei opp og ned, men det er fullt mulig å gå rundturen eller legge til noen av de andre toppene vi kunne se rundt oss. Men for meg var hele poenget å komme opp og ned Hågå, så jeg var kjempefornøyd med å ha greid målet mitt. Verdens lengste oppoverbakke beseiret nok en gang…

Jeg tok meg tid til å beundre både utsikt og blomster på vei nedover. Det var riktig vakkert.

Og plutselig var vi nesten tilbake i bilen, uten at det føltes annet enn greit.

Det var rett før jeg la meg i blomsterenga for å nyte naturens ro, men turfølget ville hjem.

Rekekalas ved Eigerøy Fyr.

Det er mange som er glad i reker, særlig når man får dem servert med loff og majones. Men visste du at det er mulig å fange rekene selv? Strandreker finner man i sjøkanten og de er relativt lette å fange med håv. De er mye mindre enn vanlige reker, så du må kanskje jobbe litt ekstra før rekesmørbrødet er klart, men det bare skjerper apetitten.

Veien ned til parkeringsplassen for å gå til Eigerøy Fyr, er ikke enveis kjørt, men føles sånn. Heldigvis møtte vi ingen andre, denne fredagen før pinse.

Med sekk på ryggen og fiskestang i hånda var han på 12 klar. Egentlig kunne han tenkt seg å starte fiskingen ved parkeringsplassen, for der kunne han se fiskene.

Selv om det var et stykke å gå, er det alltid tid til å hilse på lokalbefolkningen. Det er mye sau og kyr innover.

Man går ganske langt, før man får det første blikket på fyret. Det er godt tilrettelagt med grusvei først, så sti i terreng. Turen er 2,3 kilometer en vei og regnes som lett.

Det var ikke planlagt at menyen skulle inneholde reker eller andre delikatesser fra havet. Jeg hadde pakket nok mat og alt annet vi hadde behov for, under en helg i en fyrvokterbolig. Det er Stavanger Turistforening som drifter huset, som før var den gamle boligen som fyrvokteren bodde i. Her må man leie seg et helt rom, ikke en seng, og jeg visste fra et tidligere besøk at det minste rommet hadde en køye. Perfekt for oss to…

Endelig fremme og vi fant nøkkelen i nøkkelboksen. Utpakkingen gikk i et veldig tempo, for nå ventet havet…

Snart stod vi på brygga og tok inn naturen. Det er åpent og nakent her ute og ingenting som skjermer for storhavet utforbi. Men kvelden hadde nydelig sommervær, selv om det godt kunne vært varmere.

Det ble en lang kveld nede på brygga, med den flotteste utsikt mot fyret.

Eigerøy Fyr ble bygget i 1854 og var det første støpejernsfyret som ble bygget i Norge. Det er 32,9 meter høyt og rager i landskapet. Alle delene ble støpt på Bærums Verk og fraktet ut til Eigerøy. Det ble også bygget fyrvokterbolig, naust og brygge, så det må ha vært litt av en jobb. Lyset fra fyret er et av de sterkeste i Europa og det trengs nok her ute. Fyrvokterne måtte gå 134 trappetrinn for å komme til toppen, så det er mulig at mange ble glade da fyret ble automatisert i 1989. Det er ikke åpnet for besøk og både fyr, bygninger og området er vernet.

Dagen startet tidlig for meg og mens alle andre sov, drakk jeg kaffe på trappa ute på fyret. Det var en fantastisk morgen og kun fuglene og bølgene lagde lyd.

Jeg hadde god utsikt mot huset og kunne følge med dersom det var tegn til liv. Det var ikke det…

Naturen her ute er typisk for Egersund området og består av anortositt. Denne bergarten ble dannet inne i jordkloden for 930 milloner år siden og er sjelden å finne.

Men vi var mest opptatt av frokost og flesket til med skikkelig cowboymat. Huset har strøm og innlagt vann, så her er både stekeovn, miko, vannkoker og vaffeljern.

Planen for dagen var enkel, matauk. Noen parkerte fiskestanga for en lang bomullstråd, med en pølsebit knyttet i enden. Vanlig grillpølse er genialt for å fange krabbe, den er akkurat passe stor til at krabben fester seg rundt og ikke slipper. Det var mye krabbe, både små og litt større. De ble holdt i en bøtte med sjøvann og litt tang, samt matet med pølsebiter. Vi var mange som hygget oss med krabbefangst, siden det var med en annen familie, som også bodde på hytta.

De beit på gang etter gang…. Vi fylte bøttene og slapp uti igjen, for så å fiske dem opp igjen. Krabbe er nok ikke det mest inteligente i næringskjeden, men de unngikk å bli spist.

Strandrekene derimot ble kokt og fortært.

Det var et ideelt sted nede ved brygga og det ble mange turer opp og ned. Dersom du er usikker på hva som er ideelt sted, er det et sted med mye steiner, tang og tare som krabbene kan gjemme seg under.

Jeg hadde invitert min datter, samboer og hund på vafler. Men vær klar over at det er totalforbud mot hund i perioden 15 mars til 15 oktober. Resten av tiden er det båndtvang. Det hadde ikke jeg fått med meg, så det ble mye vafler på oss to, siden de derfor ikke kunne komme.

Det er rart hvor fort tiden går når man har det gøy. Vi var nede ved sjøen det meste av dagen og vi gikk små turer rundt hytta. For alle som er glad i å klatre, hoppe, balansere og utfordrende seg litt fysisk, er naturen her midt i blinken. Dessuten fikk han øye på en hval… eller ihvertfall det han trodde var en hval. Da var det gjort og vi klatret opp på de bratteste knaustene for å speide etter hvalene. Det kan ha vært bølger, skumsprøt og bevegelse i havet, men han med livlig fantasi, såg HVAL…

Hvor er hvalen? Jeg såg den ikke, men enkelte andre såg den tydelig.

Jeg såg mest på fyret og det ble fotografert fra alle vinkler og lyssettinger.

Litt tid ble det også til å slappe av på sofaen med mikropopcorn og skjermtid. Stua gir meg alltid flashback til min mormors stue, både lukt og møbler er helt likt.

Det ble en usedvanlig vellykket helg og jeg har allerede lovet at vi skal dra tilbake og være MYE lengre. Det kjekkeste var å fange og spise strandreker og det er forståelig at dette er en delikatesse ute i Europa. Av oss ble de spist naturell, uten loff og majones. Jeg var egentlig glad vi hadde annet å spise, fordi det var mye arbeid å fange en liten håndfull. Så neste gang trenger vi to håver og bedre tid, så kan vi leve av havets gaver. Fisk fikk vi ikke, men det var nok fordi han var mest opptatt av å fange rekene….