Kategori: Turer i Norge

Da tiden var kommet for den årlige sykkelturen med ei god venninne, var det tilfeldig at det ble langs kysten sør for Egersund. Vi hadde ambisiøst snakket om både Setesdalen og den nye Lysefjordruta, men knapp tid og logistikkproblemer satte en stopp for langtur. Valget ble tog til Egersund, med retur fra Sira. Planen var å trø langs kysten og videre med båt til Hidra, samt gode stopp i «sørlandsperlene» Sogndalstrand og Flekkefjord. Jeg drømte om mild bris, vakre solnedganger, softis og sommerfølelse. Med el-sykkel skulle det gå som en lek opp alle bakkene, for jeg visste at det var kupert. Jeg har tross alt syklet her, uten el-sykkel, med tung henger, opptil flere ganger. Men DENNE gangen skulle det kun være kos og skikkelig sommer idyll..

Å ta toget med fullastet el-sykkel en fredagsettermiddag var neppe gjennomtenkt. Det var såvidt vi kom med, så det var med glede og takknemlighet turen startet fra jernbanestasjonen i «okka by». Vi hadde droppet å ta med telt, siden værvarslingene var lite oppløftene. Derfor hadde vi booket Airbnb, først i Sogndalstrand og deretter neste natt på Hidra. Det er alltid en god følelse å vite at man har en god seng å se frem til, samt tak over hode og mulighet for tørking av klær. Da tåler man å bli våt, for jammen åpnet himmelens sluser seg over oss. Allikevel var det et vakkert landskap vi syklet gjennom, særlig da vi tok av fra hovedveien og syklet inn på Fv 33. Vi fulgte nasjonal sykkelrute nummer 1: Kystruta. Strekningen mellom Bergen og Svinesund er en del av North Sea Cycle Route, som går langs hele Nordsjøbassenget gjennom 6 land og er 6000 kilometer lang. Det var bare å følge skiltene, som la ruten litt vekk fra hovedveien og vi tråkke ivrig avsted.

Det ble ikke noe sightseeing på oss da vi endelig kom til Sogndalstrand. Regnet kom fortsatt i strie strømmer og vi var gjennomvåte. Dessuten var det blitt kveld og hele bygda lå mørk og stille. Da vi fant overnattingsstedet var det å henge alt av utstyr til tørk, spise og sove, samt lade sykkelbatteri, som kanskje var det viktigste av alt… Neste morgen var fin, mest fordi vi hadde tørre klær og det var oppholdsvær. Sogndalstrand er en opplevelse; med sin fredede trehus bebyggelse, elven og nærheten til havet. Her lå fra gammelt av et ladested fra seilskutetiden og selv om de hadde sin storhetstid på 1800-tallet, er det fremdeles mye å oppleve. Vi brukte god tid gjennom hovedgaten og tok masse bilder, selv om begge har vært her mange ganger og tatt de samme bildene. Noen steder forandrer seg ikke og i Sogndalstrand er livet skikkelig «cittaslow»….

Strekningen mellom Sogndalstrand og starten på turveien mot Blåfjellgruvene er fin og flat, derfor var jeg ikke i tvil om at vi måtte sykle en omvei. Jeg hadde nemlig veldig lyst til å vise frem Ruggesteinen og gruveområdet. Her har jeg mange gode minner fra da barna var små, vi hadde flere turer innover dalen, siden det er relativt flatt, uten bil og en meget barnevennlig løype. Man passerer små vann, elv og bratte fjell, samt det er tilrettelagt med flere fine steder å stoppe. Mange synes nok at gruven er høydepunktet, men den er stengt og kun mulig å besøke med en spesialisert guide. Allikevel er turen inn en fantastisk opplevelse og hun som ikke hadde vært der før, sammenlignet turen med Rallarveien og jeg syntes slett ikke at det var en dårlig sammenligning.

Det ble kaffepause nede ved badeplassen Linepollen, etter avstikkeren opp dalen. Jeg var klar over bakken som ventet og nå var det veiarbeid, som medførte innsnevringer og dårlig veidekke, i tillegg. Men det gikk greit og nedoverbakken mot Jøssingfjorden må nesten bare oppleves. Her kom nemlig godbitene som perler på en snor og det startet med rasteplassen og minnesmerket fra krigen. Jøssingfjord ble kjent under andre verdenskrig for Altmark-saken og uttrykket «jøssing» ble en hedersbetegnelse på antinazistiske nordmenn. Vi vandret litt rundt og beundret utsikten, før neste stopp ble tunnelen som er tilrettelagt for syklister rett nede i veien. Jeg er usikker på om jeg hadde sovet godt her, i hengekøye med luftig utsikt, men kanskje en dag skal jeg forsøke. Høydepunktet kom etter en sugende nedkjøring, som nesten var for lang og bratt.. Helleren er to små hus, bygd under fjellet. Her har det bodd mennesker siden steinalderen, selv om husene som står nå er fra 1800-tallet.

Videre fra Jøssingfjord går det bratt oppover. Jeg angret bittert på omveien til Blåfjellgruvene, batteriet var nesten tomt for strøm. Det er ulempen med el-sykkel, rekkevidde angsten… Derfor ble det mye gåing i oppoverbakkene og heller sykling på flat mark og i nedover. Området mellom Jøssingfjord og Åna Sira er mye opp og ned, et flott heiområde hvor man passerer flere vann. Det fristet ikke engang litt å stoppe for et bad, regn og vind gjorde turen litt ubehagelig. Dessuten var jeg usikker på om jeg klarte å komme til Åna Sira før batteriet var tomt, men det gikk akkurat. Den lille bygda ligger akkurat på grensen mellom Rogaland og Agder, med 200 innbyggere og en Joker butikk. De hadde vært borti el-syklister før, så vi var hjertelig velkomne til å sitte noen timer å lade batteri, mens vi spiste rosinboller og drakk kaffe.

La meg bare si at det ble en lang etappe frem til ferjeleiet på Kvellandstrand og vi var søkkvåte da vi kom frem. Ferjeturen over til Hidra tar 7 minutter på en bilferje og jeg håpte at turen videre var flat, siden batteriet på sykkelen igjen var omtrent flatt. Hidra er IKKE flat, det er en grunn til at den beskrives som vestlandsk natur på Sørlandet. Det var bare å trø på , samt håpe at batteriet holdt helt frem. Vi siktet oss inn på butikken i Rasvåg, som lå nærmest overnattingsstedet, men den siste bratte bakken tømte batteriet mitt helt. Heldigvis var det nedoverbakke frem til butikken, som også er kafe. Det passet ypperlig, vi fikk handlet, fylt på med brus og kake og jeg fikk ladet batteriet akkurat nok til å komme meg frem til boligen vi hadde booket. Det er ikke flust med overnattingssteder på Hidra og prisene er relativt høye, så her kan nok svare seg å bestille i god tid i forveien.

Vi våknet til kulde og våte klær. Ovnene ble skrudd av i løpet av natten, men heldigvis var det strøm på sykkelbatteriene. For å få varmen i oss, tok vi et bad i sjøen, turens første. Deet var en usedvanlig vakker morgen og det regnet faktisk ikke. Endelig kom sommerfølelsen og etter en god frokost var vi pakket og klar. Fremdeles med kalde og våte klær, men vi satset på at de tørket underveis i sola. Hidra viste seg fra sin vakreste side, men det ble ingen omveier for å utforske øya. Det var et godt stykke til Sira og toget, så jeg tok ingen sjanser på å bruke opp strømmen i de bratte bakkene mot Kirkehamn. Derfor ble det korteste vei til Flekkefjord, en strekning som egentlig hadde nok bratte bakker. Men solen skein, fuglene sang og fulle batteri hadde vi, så da var livet godt.

Den siste etappen mellom Flekkefjord og Sira, ble den verste. Vi syklet inn i regnværet igjen og på kort tid var vi søkkvåte. Det var bratt opp Lavollbakken, men det verste var da vi måtte ut på E39 for å komme til Sira. Jeg anbefaler virkelig INGEN å sykle på E39, selv om det faktisk er lov. Mange som suste forbi oss, tok unødvendige sjanser ved å krysse gul sperrelinje og klemme seg forbi i svinger og bakker. De fleste senket ikke farten og jeg tror ikke det var mange som kjørte etter fartsgrensene. Verstingene tutet og signaliserte tydelig at vi ikke hadde noe på veien å gjøre. Fartsgrensen var 70 km/t, men så fort greide vi ikke trø, selv med el-sykkel. Vi kom oss til Sira og på toget, ganske så skjelvne. For å si som mannen til min venninne: «INGEN sykle på E-39, det er galskap»… Rent bortsett fra det, var det en vellykket tur….