Det finnes noen turer man kan gå eller sykle mange ganger og allikevel blir man ikke lei. Turen langs den gamle jernbanelinjen mellom Hellvik og Egersund er en slik vei og jeg er egentlig ikke sikker på hva det er som gjør at jeg kommer tilbake om igjen og om igjen. Det er mulig at det er kombinasjonen av flott natur og gammel jernbanehistorie, samt god tilrettelegging og informasjon. Samtidig er jeg veldig glad i å kjøre tog og det at man går en vei og tar toget tilbake, er jysla gildt (som man sier på Jæren..). Ikke det at togturen er så veldig lang, den tar rundt regnet 6 minutter og er egentlig over før man har fått varmt opp setet. Men det er opplevelsen og spenningen med å kjøre tog….
Vi valgte å starte på Hellvik stasjon, mest fordi vi bodde i Airbnb leid hus på Hellvik. Det gjorde turen noe lengre, men fine været og flate veien, ke e nauå då?Turen går på grusvei gjennom småkupert terreng, det vil si endel opp og ned.
Den gamle Jærbanen mellom Hellvik og Egersund ble bygget i perioden 1874 til 1878. Det var et smalt spor som buktet seg mellom små vann, skog og knauser og alt arbeidet med å bygge murer og broer ble utført for hånd. Det er også grunnen til alle svingene og bakkene, man ønsket ikke å måtte lage tunneler. Steinhugger arbeidet på strekningen er fantastisk utført, med store blokker med kilt stein. Den gamle jernbanen hadde mange stasjoner og stoppested, noe som gjorde det lettere å frakte folk og varer, enn over land og vann. Men da det ble bygget en ny og bredsporet jernbanelinje i sammenheng med Sørlandsbanen, ble den gamle jernbanelinjen i 1944 overflødig og lå til forfall i over 40 år.
Langs hele turløypa finnes det godt tilrettelagte rasteplasser. Husk å ta med mat og drikke, det er ingen steder underveis å kjøpe noe. Det er alltid kjekt med matpause og ALT smaker godt ute…..
Og her er det Egersund kommune har gjort en fantastisk jobb… De har bygget en sammenhengende tur og sykkelsti som følger den gamle jernbanelinjen helt fra Hellvik og til Egersund. Jeg er ganske sikker på at dette må være en av de flotteste turene man kan gå i Dalane. Her finnes store lyngmarker, vann med de fineste badeplassene, utsiktspunkt over skjærgården mot Eigerøy, tette løvskoger og utallige kulturminner. Det er flere fine fiskeplasser både i sjø og vann. Turen er 8,2 km fra stasjon til stasjon, noe kortere mellom parkeringsplassene. Det er også mulig å parkere ved gamle Maurholen stasjon og ved Eie. Men som sagt, tog er tingen, ihvertfall en vei….
Den gamle stasjonen på Maurholen ble nedlagt for mange år siden, men kan idag leies av private både til overnatting og arrangement. Her finnes åpent toalett og ellers et slengtau som ble flittig bruk av han på 6. På vei inn i turens eneste tunnel. Her dryppet vannet fra taket og ble en naturlig dusj som enkelte hygget seg i. Jeg fantaserte om damptog og gamle dager…
Vi startet tidlig på dagen og traff lite folk. Det er mulig at det var fordi værvarslingen holdt fast på at det skulle bli høstens første storm denne dagen eller at lørdag morgen er en generelt rolig dag i dette området. For jeg tror at det er mange som både sykler, jogger, lufter hunder og går tur her. Løypen er både en del av sykkelruten gjennom alle Nordsjølandene og Hellvik folkesti, som slår et slag for hverdags mosjonens betydning. Her blir vi minnet på «at å gå er en enkel, sosial og effektiv mosjonsform, som gir overskudd, trivsel, bedre helse og fysisk form». Det hjalp ikke å si det til han på 6….
Det var mer spennende å plukke bjørnebær enn å gå….Vi holdt oss tett på togene som gikk og det var vanskelig å svare han på 6, når han spurte hvorfor vi ikke bare kunne ta toget begge veiene….Men endelig fikk vi se broen over sundet som sier at vi nærmer oss Egersund.
Han syntes turen var lang, altfor lang. Det å gå på flat grusvei, opp bakke og ned bakke i flere timer, var ulidelig kjedelig. Selv om vi stoppet flere ganger og lokket med både is og kafebesøk i Egersund, var han ikke helt fornøyd. For ham, som har gått både til Prekestolen og Gaustatoppen, var dette den verste turen han hadde vært med på noengang. For det ble langt, særlig dersom man legger på turen ned til sentrum av Egersund. Da får man noen kilometer ekstra, så totalt gikk vi nærmere 16 km og brukte omtrent hele dagen før vi var tilbake på Hellvik. Og det er langt for en seksåring på støvler, som egentlig ikke ville forlate Viasat i utgangspunktet. Da er det godt at Egersund er en veldig kjekke by!!
Der var smilet på plass igjen…. Fast tradisjon på en lørdag i okka by, er risengrynsgrøt med rød saft. Det passet godt for to grøtelskere….Et annet fast innslag i Egersund: kjøp et billig kneipbrød på Coop og mat fuglene. Da var han lykkelig igjen og fornøyd med turen…..Og glade og fornøyde fikk vi en bitteliten togtur tilbake til Hellvik.
Det var ei sånn uke hvor målet ble å stå på til helg… Travelt på jobb, travelt hjemme og en elektrisk sykkel som ikke tåler regn. Da er det bare så typisk at det regner unormalt mye over Rogaland. En elektrisk sykkel uten motor er tre ganger så tung å trø som en vanlig sykkel, var det rart jeg var sliten da helgen nærmet seg? Jeg ville på tur, skikkelig sløvetur….
Jeg trodde knapt min egne øyner da jeg fant ut hvor Google map ledet oss…
Når man ikke har hytte selv eller kjenner noen man kan smiske seg inn med for å låne en hytte, er Airbnb genialt. Her kan man velge og vrake mellom utrolig mye forskjellig, fra flotte og dyre leiligheter til enkle hytter. Det mest spennende med å leie via Airbnb, er at man ikke får eksakt adresse før etter at man har leid. Det synes jeg er spennende.
Det var planen min og, en helg på sofaen… Jeg er tilbake i barndommen; her var fantastisk 70 talls retro innredning.
Jeg samlet flokken, det vil si de som ikke måtte jobbe eller har forlatt landet, og leide et helt hus. Det var 8 sengeplasser og lå landlig til. Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke leste detaljene så nøye, men fikk med meg at det var nær Egersund og kostet omtrent en 1000 lapp for ei helg. Omtrent like mye som en enkel campinghytte med 1 rom og langt å gå til toalett pleier å koste… Og telt vurderte jeg ikke, siden årets første høststorm var varslet. Fredag etter jobb pakket vi bilen og kjørte sørover.
Her har jeg vært mye som barn, kjekt å se igjen huset og området. Det var like landlig og vakkert som jeg husker det….
Etter handling på Bryne og beundring av himmelen over Brusand strand, nærmet vi oss Hellvik. Stor var min overraskelse da vi svingte inn mot gamle trakter. Her bodde min mors tante og onkel samt deres datter. Og da jeg var barn, var det fast innslag å innimellom kjøre på søndagstur for å gå på besøk hos dem. For i gode, gamle dager gikk man på besøk etter at middagen var fortært.
Banan kake var fast innslag på kaffebordet når vi kom på besøk. Jeg MÅTTE bare kjøpe en da vi var i Egersund, men den smakte ikke likt som før.. Men fremdeles kvalmende dersom man spiser for mye…. Hvem husker ikke disse??!! Min sønn har lagt inn forslag om at jeg bør få heldekkende tepper hjemme også, siden det er så digg å gå på… De lave dørkarmene derimot kan han spare seg for….
Det har vært et hjertelig gjensyn og vi stortrives i huset. Jeg har mimret mye og fortalt røverhistorier fra da jeg og mine søstre herjet rundt i nabolaget. At Airbnb har et hus som gjør at jeg igjen kan lete etter ål i bekken, telle sauer, samle på pinner og planlegge å snike meg opp for å se på revene er enestående. Bare synd at jeg ikke får med meg han på 6 for han er opptatt med å se på tv… Godt det ikke fantes Viasat da jeg vokste opp…. Ha en fortsatt fin helg…..
Telle sauer var en spennende aktivitet i min barndom (egentlig skremte vi dem, men når noen spurte, sa vi at vi talte dem…)
Etter en heller strabasiøs tur på sykkel, hvor vi trødde 11,4 mil fordelt på 3 dager og 2 netter i telt, gledet vi oss som barn til luksus på Dalen hotell. Rom hadde vært bestilt, sammen med billett til båten, i flere måneder i forveien. Det tror jeg er lurt, fordi både hotell og kanalbåtene kan være fulle om sommeren. Begge har relativt kort sesong; hotellet er åpent mellom 25 april og 27 oktober og båtene seiler i rutetrafikk fra 18 mai til 14 september. Det er mange som drar hit med bil, bussgrupper med utenlandske turister, motorsyklister eller som oss, sykler hele eller deler av strekningen mellom Skien og Dalen.
Jammen kom vi oss til Dalen!! Bare så det er sagt; når vi greide sykle denne turen, tror jeg alle hadde greid det…… Det var tungt, men veldig kjekt.
Vi ankom hotellet halv 11 på formiddagen, på en søndag… Søndag er ingen god dag i Dalen, fant vi ut, siden alt var stengt. På hotellet hadde det vært bryllup, så tidligste innsjekking var klokken 3. Vi fikk ikke engang lov til å sitte på stolene ved inngangen, bryllupsgjestene hadde leid ALT. Og vi var skitne og svette, så jeg forstår godt at de ikke ville ha oss hengende rundt bygget. Istedenfor syklet vi bort til bryggeanlegget; hvor det ble lunsj, soling og bading. Jeg fikk en ekstra sykkeltur tilbake til teltplassen, siden noen hadde mistet solbriller til 1500,-. Det var ikke mine, for å si det sånn…..
Det er godt tilrettelagt med benker og toalett ved brygga i Dalen. Her er også kafe (stengt pga bryllupet på hotellet ) og anløp for kanalbåtene i bakgrunnen. Men det var DETTE vi hadde sett frem til med spenning og glede. Derfor var lykken stor, da de ringte fra hotellet halv 2 og sa at vi kunne komme. Skikkelig service….
Dalen hotell ble bygget i 1894 og er mest kjent som «eventyrhotellet». Navnet kommer av byggestilen; her er dragehoder, tårn og spir, altaner, karnapper og mye dilldall. Da Telemarkskanalen stod ferdig i 1892, kom det mye turister til Dalen. Men de rike og prominente gjestene manglet et anstendig sted å sove, derfor ble hotellet bygget. Det er lett å se at arkitekten var inspirert av både stavkirker og vikingtiden. Hotellet ble kjent i hele Europa og trakk til seg både kongelige og aristokrater. Standarden var høy og det er den enda. Det er det mest eksklusive og stilfulle hotellet jeg noensinne har overnattet på og det var virkelig en opplevelse verd hver krone….
Vi bodde på rom 25, forbeholdt «Kanalbåtenes kapteiner» (stod det på et skilt på døren). Det var vask på rommet, men bad på gangen. Utsikten var ut mot hagen og det var både badekåpe og tøfler til å tasse rundt i. Peisestuen innenfor resepsjonen var et sånt sted hvor man automatisk hvisket når man snakket sammen. Det føltes feil å sitte med nesen i mobilen; her burde man lese en oppbyggende bok eller spille sjakk. Jeg sank ned i den dype skinnsofaen og nøt stemningen av høytid og norsk kulturarv, samt lyttet til rolig klassisk musikk.
Hotellet er et av de historiske hotellene i Norge og har mottatt mange priser for restaureringen og bevaringen av hotellet som et unikt kulturminne. Jeg kunne ha tilbragt dagevis med å undersøke alle detaljene, samt suge til meg minnene fra en svunnen tid. Såvidt jeg greide holde fingrene vekke fra denne…Hagen rundt på hotellet er en opplevelse i seg selv. Her er 28 mål med sjeldne busker og trær, som man kan vandre mellom, utstyrt med et eget kart som fås i resepsjonen. Har man energi til noe mer, kan man spille crocket eller låne en liten robåt. Vi sto over…Maten på hotellet var av lokale råvarer og slett ikke hverdagskost for oss. Hovedretten var økologisk ullgris, her servert uten trøffel. Det kostet 149,- ekstra og prisen for en tre retters meny var allerede godt over vårt budsjett. Men det var en fantastisk kulinarisk opplevelse … Lite, men godt….Måltidene ble inntatt i spisesalen, her under frokosten. I bakerste hjørne står bordet alltid dekket til Miss Greenfield, den engelske ladyen som vandrer hvileløst rundt på hotellet. På slutten av 1800 tallet sies det at man fant et dødt barn på rommet hvor hun hadde bodd og at man fremdeles hører barnegråt på rom 17. Så her er mye spenning og mystikk for de som er interessert i denslags.
Etter en heller søvnløs natt, var vi tidlig oppe for å rekke båten. Vi hadde fått billett på M/S Henrik Ibsen, et over 100 år gammelt veteranskip som kalles «Kongen av Telemarkskanalen». Båtturen gjennom kanalen ble kalt verdens åttende underverk ute i Europa, da den stod ferdig i 1892. Fra Dalen og til Skien er det en seilas på 105 km og tar en hel dag. Jeg gledet meg til å oppleve stedene og naturen vi hadde syklet gjennom, UTEN å sitte på sykkelen. Ved Lunde skulle vi bytte båt, det var fast hver mandag at båtene snudde der og gikk tilbake. Så lykken vår var stor over at vi skulle få oppleve å seile med to båter, M/S Henrik Ibsen og M/S Victoria.
Jeg hadde sett for meg at det kom til å bli kø og kaos på kaien før avgang. Det stemte ikke, så det var god tid til å laste på syklene og bagasjen. Faktisk var det riktig så god plass, vi var 7 passasjerer på en båt som har plass til 100 stk (opprinnelig 290, men det må ha vært trangt…)Turen starter med store vann og høye fjell. Selv om været var fint, ble det kaldt på dekk da vi seilte over Bandak, Kvitseidvatnet og Flåvatn. Da er det fint at båten har en eksklusiv salong, som er renovert i en Agatha Christie-1920-stil med chesterfieldsofaer i plysj, mahognyinteriør, krystall lysekroner og messingdetaljer. Her kan man spise middag eller ta et glass vin, men vi var fremdeles mette etter den flotte frokosten på hotellet. Det var mye å se fra båten og Norge viste seg fra sin beste side….Farvel til fjellene og det ur-norske landskapet. Kanalen ble tidligere kalt «Hurtigruten mellom Østlandet og Vestlandet», og var den viktigste ferdselsåren mellom øvre og nedre Telemark for folk, budskap, varer og tømmer. Sykkelveien ned mot Hogga sluse var slik jeg hadde sett for meg turen; tett på kanalen, flatt og fint. Selve kanalen fremstår omtrent slik den var for 100 år siden og er som en reise tilbake i tid. På vei inn i Hogga sluse, den første av de 18 slusene båten skal gjennom på vei fra Dalen til Skien. Noen steder er det bare et slusekammer, mens andre har flere.
Og der kommer hun fossende; M/S Victoria. Hun ble bygget i 1882 og har aldri seilt noe annet sted enn Telemarkskanalen. Det gjør henne til «Dronningen av kanalen» og hun er oppkalt etter kronprins Gustafs tyske brud. Det var nemlig vanlig å gi båter kongelige navn på 1800 tallet. Skipet har plass til 180 gjester, men denne dagen var det god plass. Vi vurderte en bedre middag, men det ble noe enklere. Salongen er, som resten av skipet, blitt ombygd og oppgradert en rekke ganger, men den gamle stilen er beholdt.
Jeg hadde sett frem til Vrangfoss, hvor vi skulle senkes 23 meter ned, gjennom 5 slusekammer. Prosessen er enkel: man kjører inn i et kammer, vannet tappes ut, portene åpner seg og båten kjører ut i neste kammer. Enkelt og greit.Det er en stor naturopplevelse å seile på Telemarkskanalen.
Vi tok denne turen i slutten av august og møtte ikke mange andre. Det var god plass både på hotellet og båtene, men det var muligens fordi vi overnattet fra søndag til mandag. Det er godt tilrettelagt langs kanalen og det er mulig å kjøpe ferdig pakke med sykkel (de fleste vi møtte, syklet på el-sykkel…), overnatting og båt. Den tunge og harde måten er medbragt trøsykkel og telt. Vi ser i ettertid at det hadde vært mulig å sykle hele turen på to dager og det er de som tar det som en dagstur… Uansett får du med deg det beste av Telemark, siden både båt og sykkel tar deg gjennom et storslått og variert natur- og kulturlandskap. Dalen Hotell og kanalen sender deg tilbake i tid og gjør at turen virkelig ble en fantastisk reise. Så ta turen til Telemark…
Da var vi tilbake i Ulefoss, hvor bilen stod parkert.
Jeg har i mange år drømt om å sykle langs Telemarkskanalen, for så å ta kanalbåten tilbake. Turen er en klassiker, som helt siden 1850 tallet har lokker både norske og utenlandske turister til denne delen av Norge. Kanalen går fra kysten ved Skien og helt opp til Dalen, som ligge ved foten av Hardangervidda. Den består av innsjøer, kanaler hugget i fjell og 18 slusekammer, som løfter båtene 72 meter mellom startpunkt og ende. Min drøm var å følge nasjonal sykkelrute nummer 2, som går fra Ulefoss og inn til Dalen. I mitt hode var det en fin og lett tur på flat vei langs kanalen, men den gang ei.
Ulefoss er Norges eldste industristed og har mange severdigheter. For oss ble det lite tid til sightseeing, vi parkerte bilen og lastet opp syklene.Turen er stort sett godt merket med egne sykkelskilt og går på grusvei, skogsvei og asfaltvei med relativt lite trafikk.
Vi hadde nok ikke forberedt oss godt nok til å trø 11,4 mil fordelt over 3 dager. Jeg hadde stort sett sykla på el-sykkel frem og tilbake til jobb og det kan ikke sammenlignes med å trø vanlig sykkel med tungt lastet tilhenger. Min venninne kom rett fra 2 uker på ei solseng i Tyrkia og var kanskje ikke så godt trent i utgangspunktet…. Så vi burde egentlig tatt hintet, da hun i turistinformasjonen på Øvre Verket i Ulefoss sa:» Skal DERE sykle til Dalen???!!!», etter at vi hadde spurt om hvor vi kunne parkere. Men optimister som vi er, var vi fast bestemt på å komme oss til Dalen på to hjul. Der var hotell booket og billett bestilt på kanalbåt med retur til Ulefoss. Bortsett fra det hadde vi bare to mål: 1. Ingen skader som involverte brudd (siden min venninne har en tendens til å brekke noe når hun er på tur med meg) og 2. Ikke punktere (siden ingen av oss kan lappe sykkel).
Telemark er et Norge i miniatyr og man kan oppleve både en smak av Sør, Vest og Østlandet. Vi var heldige med været og fikk en vakker sensommer i skog og mark.Ved Eidsfoss kom vi til første sluse etter Ulefoss. Her måtte vi laste av syklene, for å få fraktet alt over den smale passasjen på toppen av slusen.
Turen startet ikke så bra, vi hadde ikke engang kommet oss ut av Ulefoss før vi møtte på den første bratte oppoverbakken. Tungt lastet som vi var, ble det å gå av sykkelen for å dytte den opp bakken. Og det var tungt…. Da lærte jeg noe; det som i Telemark kalles for små-kupert terreng, er det vi på Jæren kaller for fjelloverganger. Dessuten fant vi ut at å kalle turen for «Kanalruta- sykle langs kanalen» var en stor vits. Store deler av turen var gikk nemlig ikke i nærheten av kanalen engang. Som om ikke det var nok, hadde vi ikke syklet langt før vi kom til en stupbratt bakke, hvor jeg fikk skrens på sykkelen og endte i grøfta. Med foten hengende i strømgjerdet, brennenesler og gjørme var det noen lange minutter før jeg greide komme meg løs. Mulig at jeg burde oppsøkt lege etter all strømmen gjennom kroppen, men det ble kjeks og en hvil ved elvebredden istedet.
Vrangfoss sluseanlegg har fem slusekammer som løfter og senker båtene hele 23 meter. Det er dermed det største og mest imponerende i hele Telemarkskanalen. I bakgrunnen av bildet ligger den gamle slusemesterboligen med servering av mat og drikke. Det er mulig å overnatte i de gamle slusevokterboligene tett på kanalen, men vi hadde med telt. Ved Lunde sluse ble det en stopp med softis og kaffe, før vi parkerte syklene og dro på besøk hos venner. Vi fikk tilbud om overnatting i et palass av en hytte, men takket nei, siden vi hadde med telt. Angret litt på det, ihvertfall en av oss….Dette var mer slik jeg hadde sett for meg at hele turen skulle være, flatt og fint langs kanalen. Vi fant et perfekt teltsted langs kanalen, rett etter Hogga. Her delte vi område med tre MEGET sultne og selskapssyke geiter. Min venninne hadde sin første overnatting i telt og var godt fornøyd, selv om det ble lite søvn. Jeg måtte selvfølgelig teste ut Telemarkskanalen til morgenbad og det ble flere bad der. Temperaturen i vannet var fin, selv om det var langgrunt og sleipt på steinene.
Etter en heller søvnløs natt i telt for enkelte, startet vi friskt og opplagt på turen rundt Flåvatn. Det gikk relativt greit, selv om det fortsatt ble mye gåing og dytting av sykler i oppoverbakke. Det neste vannet vi fulgte var Kviteseidvatnet og fjellene rundt ble brattere og brattere. Plutselig var vi ved Kviteseid Bygdetun, hvor veien svingte bratt oppover mot Vrådal. Det ble en bakke som vi begge kommer til å huske i årevis fremover… Det hjalp ikke på at det var tett i tett med motorsyklister, som freste forbi oss, mens de vinket og gav tommel opp. Vi sleit og slepte oss oppover, mens vi vurderte sterkt å bestille taxi, Falken, NAF, 113 eller andre som kunne frakte oss til toppen…..
Dette er turens mest krevende etappe. Her skal man opp en 4 km lang bakke som svinger seg nesten som Trollstigen oppover, med en stigning på 11%. Vi gikk…og gikk..og dyttet syklene til armene og beina kjentes som bly. Men vi kom opp….Vi hadde mange stopp underveis for å strekke på rygg og bein. Vannflaskene ble fylt i elver langs veien og det er viktig å ta med mat, fordi det er få steder underveis hvor man kan få kjøpt noe. Vi hadde med kokeapparat, så det ble mye kaffi og kjeks…
Det ble en lengre stopp i Vrådal, her var butikk og mulig for å overnatte. Men vi var fast bestemt på å komme så nær Dalen som mulig før vi satte opp teltet for kvelden, slik at vi tråkket videre. Det ble en lang grusvei langs gårder og hyttefelt, som nok ikke egentlig var så bratt. Men når man er sliten, er alt tungt. Derfor valgte vi å gå i alle oppoverbakker, noe som helst var mye tyngre enn å trø. Ved Vråliosen svingte veien seg bratt nedover til Bandaksli. Der er det visstnok laget hytter som er åpne for alle å overnatte i, men det hadde vi ikke fått med oss informasjon om. Så vi fortsatte langs vannet, på jakt etter den perfekte teltplassen. Det måtte gå galt….
Så glad blir man når man ikke brekker noe, men kun får et skrubbsår. Viktig å alltid sykle med hjelm og ha med førstehjelpsutstyr.
Lands Bandak går en privat grusvei som vi fulgte innover mot Dalen. Der var en tunnel med et dypt hull i veien. I et uoppmerksomt øyeblikk (hvor jeg kom på at jeg måtte ta på baklykten under setet og ikke gadd å stoppe sykkelen…) traff jeg midt i hullet og stupte fremover. Det var bare såvidt at ikke mål nummer 1 gikk i dass, det om å ikke brekke noe. Men jeg kom meg opp og var raskt på sykkelen. Vi stoppet kort tid etterpå, den nydeligste teltplassen lå nemlig ved vannet. Jeg tok et bad for å skylle av blod og støv, mens min venninne øvde seg på å sette opp telt. Neste morgen ble en kort tur på 12 km inn til Dalen, men det er en annen historie…. Kort oppsummert ble ingenting brukket og ingen dekk punkterte, så turen må sies å være vellykket.
Den aller beste teltplassen dukket opp da vi trengte det mest. Vi var slitne, svette, mørbanket og orket nesten ikke lage mat før vi stupte i soveposene. Før klokken 7 på en lørdagskveld, det må være rekord….
Jeg vet at det er mange som er uenige med meg når jeg kommer med en påstand som dette. Særlig de som jobber innen turistnæringen og lever av å pushe Preikestolen på alle tilreisende fra fjernt og nært. Og jammen strømmer folk til for å gå det som regnes for å være en av de vakreste fjellturene i Norge. I 2017 var det over 300 000 som tok turen og jeg vil anta at interessen bare har økt. Da snakker vi BIG BUSINESS og det er vel noe av det jeg IKKE liker med turen.
For å unngå den store folkemassen startet vi hjemmefra før 05.00. Trøtte tryner både på to og firbeinte, men vi rakk ferja..
For selvfølgelig er platået på 25×25 meter imponerende. Det ranger 604 meter, med fritt fall ned på tre av sidene, over Lysefjorden. Man kan få gåsehud av mindre, særlig dersom man i tillegg ikke er så glad i høyder. Høydeforskjellen er på 350 meter og enkelte av bakkene er bratte. Men turen oppover går gjennom et fantastisk småkupert landskap, med flere utkikkspunkt hvor man kan meske seg i norsk natur på sitt beste. Vakkert, vakkert.
Første utkikkspunkt over hotellområdet og parkeringen kommer etter en lang oppoverbakke. Noen snur her… Tåka hang tung over fjellheimen og skapte et trolsk landskap.
Turen er en godt tilrettelagt løype som de fleste greier å gjennomføre. Samtidig er det en krevende tur for de som sliter med dårlige knær eller rygg, her går man hovedsakelig på stein. De med korte bein sliter også, det er lagt trapper flere steder med sykt høye trinn. På de luftigste stedene er det gjerde eller kjetting å holde seg i og underveis viser ulike skilt hvor langt du har igjen.
Over myrene er det lagt planker. NB! Kan være glatt dersom det er fuktig. Siden sist jeg var her, er det bygd nødbu. Det kan trenges, til nå i år har Redningssentralen hatt 75 oppdrag i området. De antar det skyldes det dårlige sommerværet.
Mye har endret seg siden jeg gikk her for første gang. Mesteparten av stien er blitt godt tilrettelagte og folk er mer fornuftige. Før var det underholdning å studere alle turistene som tråkket avsted i sandaler og på høye hæler. Nå går alle i fornuftig fottøy og er kledd etter været. Men fremdeles kan man se litt av hvert på turen, for her går bokstavlig talt ALLE…. Gamle og unge, tykke og smale. Det snakkes på all verdens språk og selfie faktoren er meget høy.
Her var tidligere en skikkelig utfordring, hvor vi balanserte på smal fjellhylle mens vi klamret oss til kjettingen. Akk ja; gode, gamle dager….
Kanskje ikke alle… Min far var en fjellets mann. Han gikk mye på tur og han gikk langt. Men til Preikestolen gikk han aldri. Han fnyste bare jeg nevnte området og var fast bestemt på at den turen frista overhode ikke. «Hva er poenget med å tråkke i kø, kun for å kunne skryte av å ha vært der, når det finnes så mange andre flotte turer?» Det mente han og jeg er faktisk ganske enig. Men jeg tror kanskje at far ikke gikk på grunn av høydeskrekk, men det innrømmet han aldri.
Været kan man ikke gjøre noe med og det må være skuffende for de som kommer langveisfra når alt er ullent og hvitt. Maten er halve turen. Det var mange misunnelige blikk da jeg dro opp primus og stekte egg og bacon. Særlig fra paret ved siden av, som koste seg med banan og nøtteblanding….
Så hvorfor går jeg de 8 km om igjen og om igjen? Det lurer jeg faktisk på selv også. For jeg har vært der flere ganger enn jeg greier telle. Er det fjellvannet hvor jeg alltid må ta et bad, selv om været ikke er det beste? Er det alle smilene og hyggelige ordene jeg utveksler med de jeg treffer underveis? Er det minnene fra da jeg var turleder på den gamle Preikestolhytta hver høst og elsket området? Eller er det fjellet selv som lokker og drar? Ikke vet jeg hvorfor jeg bare MÅ dit….
Tåken lettet innimellom nok til at fjellene kom frem. Monsen og Mamsen på tur ❤️
Så ta gjerne turen til Preikestolen og opplev denne perlen selv. Vær forberedt på mye folk og lange køer. Kom gjerne tidlig på dager med godt vær, for selv med avgift på 250,- fylles parkeringsplassen raskt opp. Egentlig spiller ikke været noen rolle, her er mye folk uansett…. Fyll sekken med noe godt og har du ikke klær og sko etter forholdene, er det mulig å leie. Jeg ble enige med mitt lille barn under turen at dette var desidert siste gang jeg jeg gikk til Preikestolen. Men det er mulig at jeg ikke holder det løftet….
Mai er en fin måned. Det er tidlig lyst om morgenen og lenge lyst om kvelden. Naturen er på det mest intenst grønne og alt våkner til liv. Gresset gror så man nesten kan høre det og plutselig kan jeg gå på tur i joggesko og t-skjorte. Hvis man er heldig….. For mai er også en lumsk måned. Ikke før har man handlet og plantet sommerblomster for hundrevis av kroner, før frosten kommer og snøen laver ned.
Sundvolden er et historisk hotell, med drift tilbake til 1600 tallet. Flott hotell, men mest kjent er hotellet for å være de som åpnet dørene for overlevende, pårørende og hjelpere fra Utøya 22 juli. Vi fikk møtte noen av dem disse dagene og hørte sterke historier.
Jeg burde egentlig ha tenkt meg om da utsikten fra rommet var fjell med snø på… Seriøst; i mai???!!!
Årets medarbeidersamling på jobb gikk til Sundvolden ved Tyrifjorden. Jeg var blant de utvalgte som i to dager skulle kose meg blant hyggelige kolleger og med god mat. Jeg hadde undersøkt litt på forhånd, og derfor visste jeg at det fantes fine turområder nær hotellet og turklær ble pakket. Siden jeg er tilhenger av å reise lett og vi tross alt var i mai måned, ble det ikke pakket de varmeste vinterklærne. Jeg har som tidligere nevnt et ambivalent forhold til yr.no og tenkte at varslingen om frost og 25 cm snø på Østlandet kun var en overdrivelse. Så feil kan man ta…
Det tok ikke lang tid fra hotellet før jeg hadde mange løyper å velg i samt kunne nyte sol og grønne trær.
Kongens utsikt er et populært turmål med utsikt over store deler av Hole og Ringerike. Navnet stammer fra den gang da kong Karl Johan beundret den storslagne utsikten i 1832, fra høydedraget som ligger 484 meter over Tyrifjorden. Det er en grei og lettgått tur som er ca 7 km lang, tur/retur fra hotellet. Akkurat passe før frokost og en dag med sitting på foredrag. Det jeg IKKE var forberedt på, var som sagt snøen…. Men siden jeg er er evig optimist, tråkket jeg avsted i joggesko og tynn joggedress.
Turen startet relativt finslig, med en bratt oppoverbakke på 300 meter. Det gikk fort over til snø… Hadde jeg visst det var sånn det kom til å bli, skulle jeg tatt med ski.
På toppen av bakken ligger Kleivstua, visstnok et hotell, men det så meget øde og forlatt ut nå på morgenkvisten. Turen gikk videre innover Krokheia og enkelte steder vassa jeg i snø til oppå leggene. Heldigvis var løypa lett å følge, med god merking og tydelig sti. Endelig fremme og klar for en kongelig opplevelse….. Absolutt verdt turen, fantastisk sted. Her kunne jeg sittet og hvilt, hadde det ikke vært for jeg hadde en hotellfrokost som jeg absolutt ikke hadde lyst til å gå glipp av…..
Ikke helt Kong Karl Johan, men sikker like fornøyd….. Langs løypa var det hengt opp koselige sitat og det varmet en ergoterapeuts hjerte. De har forstått det her, turer i naturen burde gis på blå resept til alle som trenger det. Det var rene julekortet. Vakre Krokskogen på vinterstid… Eh, våren?
Jeg er glad i snø i desember. Det er ikke mye som skaper mer julestemning enn når snøen daler ned og et teppe av hvitt dekker naturen. Og jeg ELSKER høyfjellet en vinterdag i februar; med frost og nylagte løyper innover i heia. Eller påske på en turistforeningshytte med glade mennesker, skilek og en lun solkrok med bok og kakao. Men spar meg for snø i mai, da er jeg klar for det grønne og milde. Hodet og kroppen har gått over i sommermodus og jeg vil ha bading, softis og grønne skoger. Men bortsett fra det var det en flott tur…..
Frokosten ble akkurat så fantastisk som jeg hadde sett for meg og jeg fikk tint både legger og tær.
Man trenger ikke alltid å kjøre så langt for å føle at man har havnet på et helt annet sted. Med en fridag å fylle, i det fantastiske påskeværet, tenkte jeg at en sykkeltur inn til Blåfjellgruvene var tingen. Det er en tur jeg har tatt flere ganger, men aldri sammen med han på 6. Men han er glad i å sykle og da jeg samtidig lokket med overnatting i telt, var det bare å pakke.
Dette er plassen….
Kjøreturen ned til Dalane tar ikke mer enn 1,5 time fra Sandnes. Det er ikke langt, men det ble lengre. Da vi stoppet på Klepp for å kjøpe is og campingstol, kom jeg på at jeg hadde glemt nøkkel til sykkellåsen. Så vi snudde… Men snart var vi igjen på vei mot Dalane, dette småkuperte landskapet med alle de små gårdene, nærhet til havet og en eim av Sørlandet. Vi kjørte først til Bakkeåno Camping, hvor jeg tilbrakte en hel påskeuken for noen år siden.
Det var ikke trangt om plassen mellom teltene….. Oss og en tysk ungdom i andre ende av marka…
Jeg prøvde meg først på å leie en enkel campinghytte, siden det var bare en natt og det var sykling som var planlagt. Men de ble ikke brukt enda, det er nemlig for kaldt til at de kan varmes opp til en behagelig temperatur. Dessuten hadde jeg jo LOVET at vi skulle ligge i telt, så det så…. Jeg sjekket inn og teltet kom opp. Da jeg var ferdig med det, samt hadde flyttet alt inn og laget mat, var det bare et problem: Hvor var han på 6?
Enkel servering når han på 6 velger menyen: pølser, pølser eller pølser… Sokkene var alt jeg fant, de lå ved trampolinene.
Det er det mest fantastiske med å ligge på campingplass, her er det liv og moro døgnet rundt. Drar man alene med barn, er det nok av andre barn. Og da ser man plutselig ikke barnet lengre, fordi det har fått nye venner. Så der satt jeg da…..
Det ble en lang dag i en campingstol med pledd, bok og kaffi. Slett ikke verst….
Det ble ingen sykkeltur til gruvene, det var såvidt han hadde tid til å bli med å sykle til butikken. Det tok under en time, tur/retur og var inkludert to butikker og en lang lunsjpause. Så måtte vi tilbake fordi vennene ventet på ham. De spilte fotball, hoppet på trampoline og hang i lekeapparatene. De klappet griser og hunder. De var en hel gjeng som galopperte rundt på campingplassen som våryre kalver. Og vi voksne satt i hver vår campingstol, nøt solen og fuglesang. Stort bedre kan man ikke ha det….
Veien fra campingen og ned til sentrum Hauge i Dalane er lettsyklet og med lite trafikk. Perfekt for opplæring i trafikkregler dersom man ikke er så sykkelvant.Tempoet var såpass rolig at jeg kunne trene på å ta selfie MENS jeg syklet….
Men det har vært en fin dag. Alle som har barn, vet at når de koser seg, koser de voksne seg. Og han har virkelig fått kost seg. Jeg har vært matstasjon og sittet klar med plaster. Det er blitt grillet pølser og servert brus. Kvikklunsjen og appelsinen som skulle være med på tur, smakte like godt utforbi teltet. Og snart kan vi krype i soveposen og håpe det ikke blir en kald natt. Det vil si, hvis han har tid til å legge seg…. Og jeg har jo sovet halve dagen i stolen min…. Den perfekte påskeferie….
Inn dit ville jeg, men det var jeg alene om. Det blei verken Verdens største Ruggestein eller gruver på meg…. En annen påske…
Parkeringsplassen ved Høgaleite er stor og gratis. Herfra er det relativt greit å gå til hytta, men akkurat idag frista det ikke å gå ut av bilen engang….
Jeg hater å fryse når jeg er på tur og det trekker kraftig ned på gleden over naturen med naglabed, rennende nese og muskler som krymper i kulden. Derfor pleier jeg å sjekke værvarslingen før jeg drar og sørge for at jeg kler meg etter forholdene. Det er ikke alltid været stemmer med det som er meldt, dessuten har jeg en tendens til å være overdrevent positiv når jeg planlegges og kler meg. Ull er best på sauen og lue er for folk uten hår. Ikke er jeg kjent for å avlyse turen heller, dersom værvarsling er dårlig, så resultatet sier seg nesten selv…
Etter et kort stykke på asfalt, er det lett å finne stien som fører opp mot hytta.
Denne gangen var det faktisk mitt lille barn som ville ha meg med på tur. Hun hadde fått ny hund; eller… hund og hund….. Jeg sleit med å se på chihuahua som hund, derav navnet Rotta. Nå ville hun ha Rotta (med det offisielle navnet Hailey) med på en skikkelig fjelltur og jeg fikk bli med siden jeg kjører bil og har Visakort. Vi avtalte å dra til Hunnedalen og gå inn til Blåfjellenden. Det passet bra, siden jeg hadde fri en torsdag med seinvakt på fredag.
Etter lange tider med regn, var stien forvandlet til bekk og det var søkkvått overalt.
Blåfjellenden ligger i Frafjordheiene og er eid av Stavanger Turistforening. Hytta ligger på 600 m.o.h i enden av Fidjadalen, midt i et veikryss av ulike stier. Den korteste veien er den vi skulle gå fra Hunnedalen. Den turen tar ca 3 timer og er rundt 8 km lang. En passe innkjøringstur for Rotta, som altså ikke var fjellvant. Dessuten hadde den tidligere eieren sagt at hunden verken var sprek eller spretten. Det nektet mitt lille barn å tro og nå var sannhetens time kommet….
Været var mildt sagt skiftende…
Det regnet kraftig da vi dro avsted, men ifølge yr.no skulle det lette utpå formiddagen. Vi var kledd for regn, men vinden var det verre å forberede seg på. Det blåste nemlig kraftig. Vinden var så sterk at det var vanskelig å gå fremover, for selvfølgelig kom den midt imot. Når man dessuten går med stor sekk, er man lett å velte. Kombinasjonen av vind og regn var kald, særlig fordi regnet vekslet mellom sludd, hagel og plaskregn. Men det var et gløtt av sol innimellom, selv om været ikke lettet, men ble verre.
Det var mildt sag skikkelig surt og kaldt, men fremdeles greide vi å smile….
Det hjelper ikke med vanntette sko, når bekken (elva) går opp til leggene.
Turen inn til hytta ble derfor hard, selv om den verken er særlig lang, bratt eller krevende. Det var kaldt, selv om vi var godt kledd. Vinden, i kombinasjon med våte bein, gjorde at vi ble raskt nedkjølt. Ikke fristet det å stoppe for å ta pause heller, verken for å hvile, spise eller drikke. Vi bare gikk og jo kaldere vi ble, jo tyngre var det. Begge hundene hadde hatt en ufrivillig badetur og skalv av kulde. Det virket ufattelig langt, det var tungt å gå i det våte. Beina var så stive av kulden at jeg knapt greide løfte dem. Jeg tenkte mye på at fjellet faktisk kan være dødelig, dersom man ikke er godt nok kledd i dårlig vær. Eller går seg vill…
Endelig kunne vi se hyttene. Det er hovedhytta med 16 sengeplasser og sikringshytta med 12. Samt dohytta med bossrom og lagring av ved og gass.
Vårt lille hjem i fjellheimen. Her var vi alene, selv om det var folk i den andre hytte. Hunderommet bør bestilles dersom man går i helg eller høysesong.
Men vi kom fram. Det er et eget hunderom i sikringshytta med to køyer og et stort bur til hundene. Der rigget vi oss til og kjempet oss utav de våte klærne. Jeg startet prosjektet med å fyre i ovnen, ganske vanskelig med fingrer som ikke fungerte av kulde. Men jeg fikk tilslutt fyr og etterhvert ble det ble det både kaffi og kakao. Men det var umulig å få varmen i meg, selv med tørre klær og svære ulltepper. Jeg frøs helt til jeg gikk og la meg, i sovepose ned til -10 grader og på en madrass ved siden av ovnen. Da kom det seg….
Det ble en trivelig kveld med lesing, kabal og knusing av mitt lille barn i Ludo… Men det ble liksom ikke varmt, sikkert pga vinden som ulte rundt hytta….
Det ble en tidlig start på fredagen, siden jeg skulle rekke jobb.
Turen tilbake til bilen neste dag ble flott. Vinden hadde løyet og det var oppholdsvær. Plutselig kunne vi beundre utsikten og det var nesten som å gå en helt ny tur. Vi kunne faktisk ikke huske at vi hadde gått her før, men det var nok fordi vi knapt løftet blikket for å se oss rundt, blindet som vi var av regn og vind. Nå hadde vi pause med både vann og mat, allikevel brukte vi kortere tid tilbake enn vi hadde gjort inn. Og bekkene var ikke lengre elv, så ikke ble vi så våte i beina heller. Tur var igjen kjekt og livet godt å leve.
Det var en flott morgen i fantastisk natur.
Og Rotta har bevist at hun faktisk er en hund. Til og med en tøff liten hund…. Hun lærte fort å beregne avstand over bekker og dammer, det holdt at hun måtte svømme en gang. Hun kravlet over svære steiner og opp bratte bakker. Hun holdt følge med storebror Scotty gjennom sørpe og myr uten å protestere og hun gikk selv. Så jeg har måttet trekke tilbake påstanden om at chihuahua er en veskehund og sofapynt. Etter denne turen er hun døpt «Villmarkens datter» i miniformat….
Fra en sykehusseng i Kongsberg kan man planlegge så mangt….
Med fare for å bli for personlig, det siste året har vært begivenhetsrikt. For av og til skjer uventede ting i livet, hendelser som snur opp og ned på ganske mye. For min del var det å være rett over 50 år og få beskjed om at det må opereres inn totalprotese i begge hoftene, et slikt øyeblikk. Jeg visste at ryggen var et svakt punkt med to prolapsoperasjoner og mye vondt de siste 10 årene. Men tross alt ikke verre enn at det ikke hindret meg i å gjøre det jeg hadde lyst til. Ikke koblet jeg vond rygg med medfødt hoftedysplasi (det var ihvertfall det kirurgen antok) og utslitte hofteledd. Ikke rart at det knirket da jeg gikk Kilimanjaro for et års tid siden….Men nå var det ingen bønn, så i desember 2017 ble første hoften tatt og januar 2018 den andre. Og jeg la en plan….
MÅL NUMMER 1 var å kvitte meg med krykkene. Jeg var tidlig igang med å gå tur, noe hemmet av den mest snørike vinter i manns minne. På med brodder og ut og gå…. Krykkene sluttet jeg med innendørs før første uke var gått og ute etter ca 6 uker. Men staver bruker jeg fortsatt på de lange turene.
Jeg har hatt trening og friluftsliv som en stor del av livet mitt i alle år, og greide ikke se for meg at det kunne fortsette som før, etter operasjonene. På dårlige dager så jeg for meg uføretrygd og et liv med Netflix samt bassengtrening som ukas høydepunkt. Ingenting galt i det, men bare tanken gjorde meg kvalm. Jeg mobiliserte det jeg kunne av selvdisiplin og pep talk, tross alt, det var ikke en dødsdom jeg hadde fått. Hofteoperasjoner har gode prognoser og målet var å kunne leve slik jeg hadde gjort før operasjonene med friluftsliv og trening høyt oppe på prioriteringslisten.
MÅL NUMMER 2: Dalsnuten. Mitt favorittfjell, så ca 2 måneder etter siste operasjon stod jeg på toppen. Jeg hadde flere forsøk hvor jeg måtte snu halvveis oppe, men det gikk tilslutt.
Derfor tok jeg et valg der jeg lå i sykehussengen nyoperert, og det valget trengte en plan. Fra idretten, med mange år som aktiv utøver og trener, er jeg vant med å jobbe mot konkrete mål og de var egentlig lette å finne. Jeg ville trene meg opp til å kunne ha samme aktivitetsnivå som jeg hadde før operasjonene. Helst bedre, siden jeg da ville ha nye spreke hofter som åpnet opp for mange muligheter. Positiv tenkning ble mitt nye motto, men jaggu holdt det hardt enkelte dager….
MÅL NUMMER 3; Telttur i godt selskap. Turen gikk til Alsvik og var vellykket. Helt greit at jeg ikke sov hele natten pga smerter og måtte krype ut av teltet og til nærmeste tre for å dra meg opp. Men JEG VAR PÅ TELTTUR.
Det verste var ikke smertene etter operasjon, men å være pasient og måtte holde meg i ro. Det å være avhengig av andre, ikke kunne kjøre bil, ikke trene eller dra på tur… Dagene gikk i en døs av sterke smertestillende og mye søvn. Jeg satte sprøyter og forsøkte å se fremover. Da ble listen min med de ti målene en viktig kilde til inspirasjon. Det samme ble ble bloggen, som jeg startet å skrive for å huske hvor kjekt det var å være på tur og motivere til å trene meg opp igjen.
MÅL NUMMER 4; Bjørndalsnuten. Det gikk sakte, men sikkert fremover. Selv om jeg nok brukte dobbel så lang tid som vanlig….opp kom jeg.
Og dagene gikk og det gikk absolutt fremover. Jeg hadde god hjelp av fysioterapeut Monica, som jeg trente med to dager i uken. Hun mente at hennes viktigste oppgave egentlig var å holde meg igjen, siden jeg ikke alltid begrenser meg når det er noe jeg vil og liker. Og tur er bare fantastisk… Jeg kjøpte meg elektrisk sykkel og la inn turer med den. Det gjorde at jeg kunne sykle igjen uten å slite meg ut på motvind og oppoverbakker.
MÅL NUMMER 5; Bynuten, høyeste topp i Sandnes kommune. Det ble en LAAAANG dag på tur, men opp kom vi begge to.
For sliten var jeg og det var egentlig et større problem enn operasjonssår og smerter. Dette var en form for trøtthet jeg aldri hadde opplevd før, jeg kunne sovne overalt. Samtidig ble jeg andpusten av å gå opp trappene hjemme og jeg kunne bare planlegge en ting pr dag. Så dersom jeg hadde fysioterapi, var det å hvile resten av dagen. Gikk jeg en tur, ble det resten av dagen på sofaen. Sykehuset forklarte at det var vanlig etter store operasjoner og ble kalt fatique syndrom. Helt normalt altså, selv om fastlegen mente jeg var deprimert og anbefalte jerntabletter. Jo takk for det…..
MÅL NUMMER 6; Gaustatoppen. Det blei en hel helg på tur og jeg var faktisk IKKE siste mann opp….. Heller ikke første, men men….
Så med disse begrensningene var det tilbake til et liv som aktiv idrettsutøver; jeg trente, sov, spiste, trente, slappet av, spiste, trente og sov. Alt ble sett på som trening; tross alt ble jeg svett av å støvsuge og brette klær. Jeg forsøkte å være så aktiv som mulig, selv når jeg var så sliten at jeg grein av utmattelse. Det skulle ihvertfall ikke stå på viljen, tenkte jeg…..
MÅL NUMMER 7: Trolltunga. Dette var en tøff tur, det var langt og mye stigning. Men alt går, bare man tar tiden til hjelp. Jeg var glad for tåken, slapp å se hvor langt ned det var….
En etter en har jeg krysset av på lisen min etterhvert som målene ble nådd. Jeg har hatt god hjelp, både familie og venner har gått sammen med meg og det har vært kjekt. Jeg har sett at jeg langt på vei kan gjøre det jeg gjorde før og helst noe nytt i tillegg. Jeg har fullført listen min og alle mål er nådd. Så hva nå?
MÅL NUMMER 8: Besseggen var en skikkelig utfordring for meg med høydeskrekk. Men jeg kom meg opp der også…..
Mest av alt har det siste halve året vært givende. Jeg er mektig imponert over Helse Norge og den oppfølgingen jeg har fått. Ikke minst er jeg takknemlig over å bo i et land hvor det er enkelt å få helsehjelp når man trenger det og ikke minst uten å betale seg blakk. Så for min del har jeg ingenting negativt å si om det.
MÅL NUMMER 9: Vassdalseggi var turen jeg helst ikke ville gå…..Rogalands høyeste topp er langt, høyt og uten merket løype. Men det gikk bra det også….selv om smilet var litt stivt….
Jeg er mye bedre enn før, selv om noen smerter må jeg nok bare leve med. Og jeg har fått nytt kallenavn av ungene: Robot Mom, og de påstår at de hører en svak mekanisk dur fra meg når vi er på tur. Jeg kan leve med det også….
På vei til jobb, selv i regnvær, er toppen av lykke. Tross alt er det hverdager det er flest av…
Mål nummer 10 har vært todelt, selv om hovedmålet hele tiden var å komme tilbake til 100% jobb. Jeg er så heldig at jeg har verdens beste jobb og er nå tilbake for fullt. Dessuten var det å fullføre caminoen til Santiago, hvor jeg hadde ca 26 mil igjen. Neppe mitt smartest valg og ble tatt litt på impuls. Men ved reisens ende, angrer man ikke på strevet underveis. Så da gjenstår bare å ta hver dag som kommer og gjøre mest mulig ut av livet som det er…
Hadde jeg visst hvor hardt det kom til å bli med lange dagsmarsjer og tung sekk, hadde jeg nok tatt det neste år… Men jeg hadde det tross alt ikke verre enn mange andre, vi hinket og haltet i samlet flokk mot Santiago. Og jeg kom frem…
Mye spennende å se på veien mellom Ådneram og Lysebotn. Vi fantaserte om at disse var laget av tyske bobilturister med markeringsbehov. Eller alle andre som ville sette varige spor etter seg…
Dette innlegget bærer preg av at jeg har høydeskrekk, hadde glatte sko og sliter med dårlig hukommelse. For hva tenkte jeg egentlig på da jeg foreslo denne turen for mitt lille barn, da vi nylig hadde en sløv lørdagskveld på Børsteinen? Jeg har tross alt gått til Kjerag før, selv om det er veldig mange år siden og før det ble berømt. Jeg fikk opp noen skikkelig ubehagelige minner underveis om at jeg også den gang sverget på «ALDRI MER KJERAG». Men her var vi altså og klar for tur. Alltid klar for tur…..
Turen starter på siden av restauranten ved Øygardstøl, eller Ørneredet som det også kalles.
Kjerag blir kalt majesteten i Lysefjorden, for med sine 1132 m.o.h er det den høyeste toppen langs fjorden. Mest populært er selfien på Kjeragbolten og den er nok grunnen til at så mange utenlandske turister tar turen hit. For dette er et populært sted og selv i regn, tåke og vind var her fullt av folk. Selve turen er krevende og her bør man være godt forberedt med skikkelig klær, sko og utstyr. Turen er omtrent 10 kilometer lang, med en total stigning på 570 meter og beregnet gåtid er 5-6 timer. Sliter du med høydeskrekk, kan det være lurt å velge en annen tur.
Stien har blitt oppgradert med kjettinger i de bratteste partiene. Det var glatt å gå på snaufjellet og farlig nær kanten (syntes jeg).
Det er langt ned til bunnen dersom man triller utforbi… Det gikk jeg mye å tenkte på…
Vi ankom parkeringen relativt tidlig og fikk beskjed om at vi var de første norske som tok turen idag. Parkeringen var allerede halvfull og jeg betalte 200,- etter å ha stilt meg på anvist plass. Det var parkeringsvakt, eller sikkerhetssjef som jeg heller ville si. Han hadde kontroll på alle som gikk opp, sjekket at de kom ned og kom med gode råd. Genialt og en trygghet for oss. Så tok den unge og spreke sekken og vi gav oss i kast med første oppoverbakke. Det er tre av dem og den verste kommer først….
På toppen av første oppover er det litt flatt, så nedover før vi skal opp igjen.
Det er en trygghet med nødbu dersom været plutselig blir dårlig eller man ikke rekker ned før det blir mørkt. Vi hastet raskt forbi.
Selve turen er flott, men kan som sagt være utfordrende hvis du ikke liker høyder og har livlig fantasi. Jeg hadde rett og slett fortrengt hvor ubehagelig jeg syntes at det var. Faktisk mye verre enn Besseggen, som jeg nettopp gikk som en personlig utfordring for høydeskrekken. Her var det ikke bare et sted som var utfordrende, men mange. Vi møtte en ung kinesisk kvinne på tilbaketuren, som satt fast i en skråning og kom verken opp eller ned. Ikke ville hun ha hjelp heller…og egentlig hadde vi nok med oss selv. Begge hadde vi glatte sko og da regnet kom, ble det skikkelig skummelt. Å henge i kjetting, mens beina fortsetter sitt eget løp, er ikke for gamle og hofteopererte folk. Jeg følte meg litt som Bambi på isen og det var ikke bare skoene sin feil.
Her er det 1000 meter fritt fall i motsetning til Prekestolen som «bare» er 604 m.o.h. Ikke rart at vi holdt god avstand til kanten….
Det er dette de fleste kommer hit for og ikke vet jeg hvem det er som står her og leker med livet. Siden det var uaktuelt for meg å gå utpå og mitt lille barn allerede har vært der på en tidligere tur, tok jeg bilde av en tilfeldig turist som tok seg godt ut på bilder.
Så nær kanten kom vi og det holdt lenge det….
Den som fikk mest oppmerksomhet var Scotty. Da vi kom opp i høyden, satte regnet og vinden inn. Heldigvis hadde vi tatt med skikkelig vann og vindtett dekken med fleecefor inni og dette var stor stas, særlig for franskmenn og italienere. Ikke forstod vi hva de sa, men de pekte og lo mens de snakket lynraskt seg imellom. Det kan ha vært misunnelse, Scotty var tross alt bedre kledd enn mange av dem, men uansett føltes det litt som å være på tur med en kjendis.
Det er viktig å ta godt vare på de firbeinte også på tur. «Kjendisen» dresses opp, litt sånn Tom Cruise og Mission Impossible next, bare på feil side av fjorden…..
Vått og kaldt og regnvær overalt…. Og glatt…
Turen gikk tross alt godt, vi kom oss både opp og ned med alle lemmene i behold. Siden været ble såpass ruskete, kortet vi ned på pausene og brukte totalt 4,5 time, noe jeg helst var litt imponert over. Men det hjalp på med medvind og hjemlengsel. Noen steder hvor det var på det bratteste, valgte vi å gå utenom løypa, der det var mer gress og jord. Men det burde jeg nok ikke skrive her, siden vi fant ut etterpå at det ikke var lov. Ja ja, det er mulig at det var det som gjorde at vi kom helskinnet ned. Men nå har jeg virkelig lært, jeg trenger ikke gå flere ganger til Kjerag. Så spørs det jo bare om jeg om 15-20 år fremdeles husker hvor skummelt det var eller om jeg IGJEN får en god ide om å gå til Kjerag….
Et av de enklere partiene på turen, flotte trapper og steinbro. Tross alt, det er en fantastisk tur….
Hadde det bare ikke vært for alle bratte, steile, stupende fjellsidene som vi måtte forsere for å komme oss opp og ned. Men vi greide det og da er det mulig for alle andre også… GOD TUR.
