Roadtrip i Irland eller dagstur til Rennesøy.

Det er skikkelig kjipt, ikke før har jeg kjøpt meg ny bil, før det er nesten umulig å kjøre noe sted. Ikke kan jeg dra til jobb, ikke på besøk og helst ikke noe sted hvor kommunegrensene krysses. Ihvertfall ikke dersom man har lyst på en roadtrip som innebærer telt og overnatting i flere dager. Og det nytter det lite å irritere seg over, men så var det liksom det med ny bil og fint vær… Dessuten er bensinen skikkelig billig nå, så jeg bestemte meg for å ta en kjøretur.

Det er viktig at bilen styles med rett utstyr.
I rett roadtrip tradisjon ble frokost inntatt i vegkanten. Det ser veldig idyllisk ut, men E39 går rett ved siden av der vi satt.

Jeg hadde lest i en av mine mange turbøker, at det ligger et sted som ikke var uhorvelig langt borte, som er «et lite stykke Irland». Jeg har aldri vært i Irland, men har alltid hatt lyst til å dra dit på telttur. Kombinasjonen av vakker natur, 1 pub pr 850 innbyggere, slott og keltisk historie, gjør at jeg tror jeg hadde likt meg veldig godt der. Han på 7 var like klar for Irland som det jeg var, så tidlig en morgen pakket vi bilen og dro.

Rennesøy er mitt nye favoittsted, mest fordi de ikke hadde stengt det offentlige toalettet pga coronavirus. Når man bare MÅ gå, stod jubelen i taket da døra gikk opp….
Kartet ble studert med stor iver.
Så la vi avsted mot nye eventyr.

Det er noe eget med å dra på tur i egen bil. Når musikken skrus på fullt, bensin på tanken, kaffi i koppholderen og hele dagen foran oss, da er livet godt. Vi heiv på håret i takt med Bruce Springsteen og kjørt mot nord. Selvsagt kjørte vi feil og opptil flere ganger måtte vi snu, men pytt pytt. Er man på tur, så er veien målet og ikke nødvendigvis det å komme frem. Men vi kom frem tilslutt, på den lille parkeringsplassen ved gårdene på Bø. Da er man altså på Rennesøy, på den siden som vender ut mot Mastrafjorden.

Det meste av turen går gjennom kulturbeite, hvor sau og kyr går ute hele året. Vi så ingen, men det kan være fordi vi kom midt oppi bøndenes gjødsling av markene. Vi vassa bokstavlig talt i dritt.
Stien går langs bratte klipper og flere steder er det lødd steingjerder slik at ikke husdyrene skal falle ned.
Det var akkurat så forblåst og værhardt som jeg ser for meg at det er i Irland også.
Det var et landskap som satte fantasien i sving hos han på 7, her var huler og klipper hvor dragene fløy fritt. Jeg så ingen, men så hadde jeg uheldigvis glemt brillene i bilen.

Turen er ikke lang eller særlig krevende. Men vinden tar godt, selv om vi var heldige med været. Det er ca 3,5 kilometer frem og tilbake, og stien er godt merket med påler og skilt. Det er åpent landskap med god utsikt over de andre øynene og havet. Selv om det er langt frem til sommer, var det allerede begynt å bli grønt i gresset. Kanskje derfor man tenker på Irland når man snakker om Rennesøy, som tidligere kaltes for «den grønne kommunen». Og Irland er «den grønne øyen», tog du an? Men puber så jeg lite av og heller ingen slott….

På toppen av Knott, 110 meter over havet. God utsikt i mange retninger.
Jada, jada, jeg har sett bilder av Irland og de så unektelig ganske like ut….
Utrolig hva man klarer å grave fram fra fryseboksen når man må….

Etter at nisten var spist på toppen, var vi enige om å gå nede ved sjøen tilbake. Jeg ville ned til Hesthammar, som er et gårdsanlegg fra jernalderen. Her kan man se både tufter etter hus og gravhauger. Han på 7 hadde sett flere huler fra klippene, hvor han var overbevist om at det bodde drager. Stien gikk veldig bratt ned, så en akte ned og en brukte LAAAANG tid. Men vi kom oss ned uten å brekke noe og var takknemlige for det.

Der nede ligger Hesthammar, så var det bare å komme seg ned dit…
En kunstnerisk fremføring av informasjons tavlen… Kjekt å være turist…
Videre kom vi til en trolsk hasselskog, som satte fantasien i sving og plutselig var begge to på dragejakt.
Mest spennende var det for han som var tynn nok til å klemme seg inn i dragehulen.
Jeg beundret de fine gjerdene og utsikten, mens jeg ventet på han som helst ville forvandles til en drage.

Roadtripen vår fikk en brå slutt og vi fikk ikke sett halvparten av alt jeg hadde planlagt å se når jeg først var i Irland; ehmm Rennesøy. På vei tilbake til bilen møtte vi bonden med traktor, som kjørte ut hevd. Selv om han var relativt langt unna oss, gjorde vinden at vi ble fint sprayet med møkk. Vi greide såvidt å komme oss til bilen uten å kaste opp. Deretter kjørte vi bånn gass hjemover med vinduene nedrullet mens vi kranglet om hvem som skulle dusje først. Så sånn endte årets første roadtrip….

Vi stod og beundret dette fine treet med strikkede hjerter, da bonden kom kjørende.
Endelig, endelig og endelig ser vi bilen.
Velsignet være bonden, ikke rart gresset gror ekstra godt med all hevden de kjører ut på jordene….

Egersund, okka by.

Det er rart med det, noen byer blir man glad i. Jeg har lenge hatt et varmt, bankende hjerte for Egersund. Hvem vet, kanskje det er fordi jeg har vært der mye eller fordi folk fra Egersund er knakende kjekke. Eller fordi den ligger ved havet og er kjent for sin fajanse og fisk. Dessuten er turen til Egersund akkurat passe avstand når jeg trenger en helg på tur… Her finner man dessuten flotte strender og lun småby hygge og jeg la til og med inn en forespørsel til han der oppe (som styrer været), om sol og varme. Så desperat blir man når vinteren regner bort…

Gjett hvem som følte seg hjemme her… Huset lå på et gårdstun hvor det har vært bosatt mennesker siden middelalderen. Sykkelen var nok LITT nyere…

Dermed var vi i gang… Jeg fant drømmeplassen på Airbnb, et nydelig gårdshus fra 1700 tallet på Tengs. Her fantes mer enn nok sengeplasser, 1,5 bad og trampoline utforbi. Han på 7 ble hentet på SFO og proviant handlet vi inn på Ålgård. Kjøreturen sørover gikk som en drøm i min nye flotte bil. Jeg fant ut at helårsdekk fungerer på snø og slaps, for været kunne absolutt vært bedre. Men E39 er en flott vei å kjøre på. Egersund kalles ofte for sørlandsbyen på Vestlandet og ble grunnlagt i 1798. Det bor omtrent 11 433 personer der og næringslivet handler mye om fiske, sjø og båt.

Huset var en opplevelse, det var som å bo i et museum.
Jeg kunne hygge meg med å fyre i peisen.
Dessuten var jeg mektig imponert over renholdet, det var skinnende rent. Jeg fikk helst gåsehud med tanke på all støvtørkingen….

Det er lett å finne på noe kjekt å gjøre i Egersund. Vi ruslet en kveldstur opp for å se på laksetrappen i Tengs elva, siden vi bodde i gåavstand. Den er en del av Bjerkreimselva, som renner ut i Fotlandsvatnet. Jeg har aldri sett elven så stor og mektig før, det var litt av noen krefter som sendte vannet mot havet. Jeg var mest redd for han på 7, han hoppet og spratt foran oss. Vurderte å ha tau i ham, men hadde ikke tatt med. Her er ulovlig å fiske utenom sesongen, som er 1 juni til 20 september, dessuten må man ha kjøpt fiskekort. Han på 7 hadde veldig lyst til å se en fisk, men vi så ikke tegn til liv noe sted.

Elven var et imponerende syn.

Litt for nær vannet med en vilter 7 åring som snakket varmt om bading….

Heldigvis fant han noe annet å være opptatt av og plutselig forvandlet han seg til en hjort. Fort gjort….
Jeg er usikker på hvordan dette fungerer og hensikten med trappen. Men laksen svømmer visstnok oppover her, av en eller annen grunn.

Det er obligatorisk med en bytur når man drar til Egersund. Jeg var klar for en skikkelig tur, selv om været hadde lite med sol, sommer og Sørland å gjøre. Det ligger et fantastisk turområde i gåavstand fra sentrum, Vannbassengane. Her finnes mange ulike turstier, badeplass, fiskevann, toalett og lysløype. Navnet kommer av at det var dette området som tidligere forsynte Egersund med drikkevann. Vi gikk en våt og kald tur. Jeg glemte både mat og kakao i bilen og ikke hadde vi tatt på regntøy. Og han der oppe hadde ikke tatt hensyn til min bønn om fint vær, det kom en blanding av snø, regn og vindkast som nesten blåste oss over ende. Det var godt vi hadde noe kjekt å se fram til….

Her har jeg faktisk badet engang, for det er en flott liten strand. Fristet ikke idag.
Det ble brattere enn jeg husket og jeg som har legeforbud mot å gå i bakker, trapper eller å krype. Godt det ikke var så bratt vi måtte krype….
Mange flotte løyper og veier å velge i. Men lite tegn til vår.
Byturen ble foretatt innendørs, på Eikunda senteret. Den koselige gågaten, havnen og mating av fugler (som enkelte hadde gledet seg til) ble avlyst pga regn.
Og den bedre fiskemiddagen, som ble kjøpt i en bod på Torget, måtte spises i bilen.

Ingen besøk til Egersund er komplett, uten en tur til Eigerøy fyr. Den har jeg gått mange ganger og så for meg en fin og flat sjarmøretappe langs kysten. Det var nemlig slik jeg husket den. Så kort at jeg ikke gadd å ta på tursko eller parkdress på han på 7. Ikke tok vi med sekk, mat eller drikke heller. Det var nemlig sol da vi parkerte bilen. Unntatt i hodet mitt, jeg var pottesur. Veien ut til parkeringen er nemlig meget smal og møter man andre biler, må man rygge. Det ble meg og selvsagt rygget jeg inn i et fint, lødd gjerde, så steinene skvatt. Stakkars nye bilen min… Vi kom oss ut til fyret og så stormen komme mot oss. Tilbaketuren ble LAAAANG og min sønn mente at denne turen toppet listen over de 10 verste turene jeg har dratt dem med på. Og det sier litt… Men bortsett fra det, er jeg like glad i Egersund og er enige med de «innfødte» når de sier «OKKA BY».

Det var mye mer bakker enn jeg kunne huske…. Men turen går på god grusvei i starten og i terreng siste del. Den er 2 km lang hver vei, så det var lengre enn jeg husket.
Da nærmer vi oss fyret og stormen er på vei inn.
Eigerøy fyr er bygget i 1853-54 og er Norges første støpejernsfyr. Det er 32,9 meter høyt og forsterket innvendig med murstein. Det gjør det til Europas sterkeste fyr og er idag fredet som kulturminne. Vi kom ikke inn, alt var stengt. Ingen andre folk heller…..
Stille før stormen…..

Hallingskeid, et inferno i hvitt.

Det har vært en merkelig vinter i år og her hvor jeg bor, har det knapt nok vært et fnugg av snø enda. Det synes jeg er trist, selv om det er greit å slippe glatte veier, snømåking og nedsnødd bil. Men jeg hadde satt meg et mål, kall det gjerne nyttårsforsett, at denne vinteren skulle jeg ha ski på beina igjen. Det har jeg nemlig ikke hatt siden jeg opererte og fikk nye hofter for to år siden.

Dette var drømmen, hvite vidder så langt øyet kan se…
Men først måtte jeg få orden på skiene, ikke visste jeg at ski ruster når de brukes for sjelden…. Det er ulempen med stålkanter, men de var fullt brukende allikevel.

Jeg var ingen dreven skiløper i utgangspunktet, men jeg er glad i å være ute i naturen. Fjellskiene er over 20 år og lite brukt, mest fordi jeg ikke kan smøre ski. Istedet har jeg brukt de smørefrie plastplankene, kjøpt på OBS lenge før fjellskiene ble kjøpt. De tåler litt grus også, for ofte er det minimalt med snø på Jæren og jeg er sånn som hiver på skiene bare bakken er så noenlunde hvit. Men nå var jeg fast bestemt på å dra til et sted med skikkelig vinter.

Det var litt skummelt å se toget forlate meg alene på stasjonen midt på natta..
Da jeg åpnet døren ut fra stasjonen, var det et fantastisk syn som møtte meg.

Valget falt på Hallingskeid, en selvbetjent hytte som tilhører Bergen Turlag. Den ligger på ca. 1100 m.o.h, har 53 sengeplasser og innlagt vann og strøm. Det gjør at det er både stekeovn og vaffeljern tilgjengelig, men det spilte ingen rolle for meg, siden jeg verken hadde med noe å steke eller vaffelrøre. Man kan kjøpe proviant på hytta, her er alt fra lapskaus på boks til knekkebrød og pålegg. Betalingen skjer via app eller engangs fullmakt, som fylles ut før man drar. Hytta ligger bare 200 meter fra togstasjonen, som forøvrig er et stoppested på Bergensbanen og må nok sies å være Norges rareste togstasjonen. Den ligger inni et snø overbygg og har ingen vei utforbi. Hallingskeid har vært en utpost på høyfjellet siden 1700 tallet, et sted hvor folk samlet seg til marked og fest. For deg som ikke aner hvor på Norgeskartet dette er, vil jeg si sånn cirka en plass mellom Voss og Finse, hvor Skarvheimen, Hardanger og Vossefjellene møtes i et viltert Vestlandslandskap.

Det var en stor og tom hytte som tok imot meg, da jeg endelig greide løsrive meg fra månelyset og den magiske utsikten utforbi.
Mitt lille krypinn, som jeg fikk ha alene hele helgen. Det er mulig å booke seng på forhånd, men det hadde ikke jeg gjort.
Kjøkkenet var romslig og luksuriøst i forhold til de fleste Turistforenings hyttene jeg har vært på. Tenk innlagt vann og STRØM…

Jeg dro en torsdag etter jobb, min langfrihelg. Først var det kystbussen til Bergen, 5 timer og 2 ferjer. Jeg hadde kort tid til å komme meg til natt toget til Oslo, tungt lastet med tursekk og ski. Men det gikk og snart var jeg på vei østover. Redselen for å sovne var stor, toget ankom nemlig Hallingskeid klokken 01.20 og jeg var den eneste som skulle av der…. Men jeg kom av og møtte en åpenbaring av et vinterlandskap. Det var helt skyfritt og vindstille. Ikke en lyd var å høre og ingen tegn til liv noe sted. Det var kort vei ned til hytta, men jeg brukte lang tid for å nyte vinternatten. På hytta kunne jeg velge og vrake mellom rommene, siden jeg var eneste gjest. Det varte ikke lenge før jeg sov….

Det ble havregrøt med eple og kakao til frokost, mens jeg beundret utsikten.
Jeg lagde min egen treningsløype, i skråningen hvor det var mest flatt.


Så glad blir man, når man får ski under beina igjen!!!!

I pausene ble skiene parkert ved hytteveggen, mens jeg gravde en grop i snøen for å nyte appelsin og mer kakao i solsteiken. Det var rene påskestemningen….

Fredagen var en drøm å våkne til…. Strålende sol og vindstille ute, det var såvidt jeg hadde tid til å hive i meg litt frokost, før skiene var spent fast. Terrenget rundt hytta var bratt, ihvertfall for meg som hadde fått beskjed fra sykehuset om å unngå fall, så løsningen ble å gå på tvers av bakken. Jeg øvde på å renne nedover og stake på flat mark. Jeg gikk fiskeben og sidetråkk opp små bakker og kjørte plog nedover. Balansen var så som så, men jeg storkoste meg. Til kvelds planla jeg langtur neste dag, mens jeg varmet opp en boks Spetti (spagetti a la Capri, en hån mot italiensk kokekunst, men helt greit vomfyll på fjellet….)

Det ble noen kilometer, selv om jeg aldri var lenger vekke enn at jeg kunne se hytta.

Lørdag hadde været snudd, med mørke skyer og kraftig vind. Det var sikkert like godt, siden jeg hadde problemer med å komme meg ut av sengen og gå ned trappen. Da fikk jeg virkelig kjenne at man bruker mye muskler ved å gå på ski og at det var lenge siden de hadde vært i bruk hos meg. Planen om en dagstur ble skrinlagt, men det ble allikevel en fin dag, siden det kom mye hyggelige mennesker som også skulle bo på hytta. Mange barnefamilier og noen av dem hadde ikke engang ski med. Men det er enkelt for de som bor enten i Oslo eller Bergen å komme hit, bare for å oppleve vinter i et døgn. Ellers var vi en gjeng som spadde snø, det er liksom det man gjør en sånn dag hvis man vil ut å lufte seg. Vi spadde frem vinduer og dører, trapper og tak. Det er god trim å spa og man sover veldig godt etterpå.

Det var nok av snø å spa i…
Det var fint ute, selv med vindkast som nesten blåste en overende.

Været gikk fra vondt til verre, for på søndagen feide ekstremværet Elsa inn over landet. Fjelloverganger ble stengt og både ferjer og enkelte fly ble innstilt. På hytta falt «DEN STORE ROEN» ned over oss. Vinduene snødde igjen og vinden ulte. Alle holdt seg inne og spilte spill, leste eller sov. Det gikk med flere sekker med ved for å holde varmen og sikkert flere liter med kakao. Jeg skulle ta nattoget fra Oslo til Bergen og var spent på om det i det hele tatt gikk. Det største problemet var egentlig å komme ut av hytta og opp til tog stasjonen klokken 04.00, siden døren ikke ville opp og det var meterhøye fenner med nysnø som måtte krabbes over. Det var en heller traumatisk opplevelse og jeg vet ihvertfall at jeg ALDRI kommer til å legge ut på ekspedisjon i arktiske strøk… Men jeg rakk toget og kom meg hjem. Nå gleder jeg meg bare til neste skitur, selv om det ikke trenger å være fullt så mye snø….

Back in business….

Bilkjøp for dummies.

Det er ikke før man er uten bil, at man ser hvor avhengig man er av å ha bil…. Plutselig kommer man seg verken avsted på tur eller kan dra til OBS for å hamstre på 10 krones tilbud lenger. Det verste er allikevel når man faktisk HAR bil, som står i garasjen med full tank og sviver som ei klokke, men som ikke kan brukes fordi man har mistet bilnøkkelen. Stressnivået blir ikke lavere jo mer man leter og særlig når man får beskjed om at det koster mellom 12 000 og 20 000 for å få nye nøkler, fordi det samtidig må byttes startmotor. Kort oppsummert har man da et valg, man må kjøpe ny bil….

Kjære vene…alle roadtripene vi har hatt….
Alt me har opplevd sammen….

Jeg er en sånn person som får et dypt og inderlig forhold til bilen min. Det må jeg kanskje slutte med, for dette ble for tøft. Fra nå av skal jeg ha et PANSER hjerte, som ikke lett slipper inn kattunger, valper, biler eller alt annet med behov for kjærlig omsorg. Jeg har en tendens til å overse alle feil og mangler, slik man gjør for den man elsker. At det har knaket kraftig hver gang jeg svingte eller at det var så mye dogg på innsiden av rutene at jeg knapt så ut, har vært bagateller. Det at vindusviskeren bak og dørhåndtaket på førersiden ikke har virket, var liksom helt greit, for det har vært sånn siden jeg kjøpte bilen. Bil er for meg ikke et statussymbol eller noe å imponere naboene med, den er frihet og lykke på 4 hjul. Det er nok at den starter når jeg vrir om nøkkelen og kjører meg fra A til B uten problemer. Så jeg har virkelig elsket bilen min og gikk inn i en dyp sorg da jeg innså at nå var slutten kommet for oss to. For uten nøkkel, ingen tur……

Det var en trist dag da Falken kom for å slepe bilen ut av garasjen.

Jeg har null peiling på bil, så hva gjør man når man trenger en ny bil? Først vurderte jeg å lease en bil. Jeg tenkte det var genialt; ny og fin bil med service og reparasjoner inkludert i prisen. Vinn, vinn altså… Men ifølge en kollega av meg er det å lease en bil omtrent som å inngå en pakt med Djevelen. Får du EN LITEN SKRAPE i bilen, kan du plutselig sitte med en regning på 60 000-70 000 fordi det er ikke inkludert. Da droppa jeg den ideen, jeg som knapt greier å rygge inn i gårdsrommet uten å skrape borti steingjerdet.

Goodbye, adios, auf wiedersen, farvel…. Tårevåt avskjed med det grå gliset mitt.

Min neste ide var å ta opp et billån og kjøpe en ny(ere) bil. Men jeg innså raskt at det var perler for svin. Med en ny bil følger mye forpliktelser. Det er service som må tas ofte og ikke bare når bilen nekter å starte. Man må vaske og polere bilen, ellers synker den i verdi. Jeg er mer den typen som kun vasker bilen før EU-kontroll, konfirmasjon, bryllup eller gravferd. Med ny bil hadde jeg blitt en av dem som må huske å ta med, samt bytte klær etter fjelltur, så jeg ikke får søle i bilen. Jeg måtte ha sluttet å spise popcorn eller skolebolle mens jeg kjører, fordi det søler for mye. Og neppe hadde jeg tatt med hunder og barn i bilen (les barnebarn, Toby og Milo), siden det gir økt slitasje. Da var det avgjort, ny bil = nei takk.

Jeg var ikke så veldig høy i hatten da jeg satt på natt toget på vei til Oslo for å hente en bil kjøpt usett på Finn. Men når man ikke har peiling, hva skal man se på???!!!

Dermed ble det som det pleier, FINN.no. Her kommer noen tips dersom du trenger ny bil og ikke vet hvordan. På FINN, gå inn på kjøretøy og videre til Toyota, (den eneste bilen som er et godt kjøp brukt, uansett). Velg modell, men det spiller liten rolle hva du tar, så lenge det er Toyota. Det er to ting som er viktige, sjekk hvor mye bilen er kjørt (kilometerstand) og prisen (dersom du har ubegrenset med penger, glem dette punktet). Jo lavere begge er, desto bedre. Velg bil og kjøp den. Enkelt og greit. For oss som ikke har peiling, er det litt bortkastet tid å dra rundt å se på ulike biler. Det blir omtrent som å be en veganer vurdere kvaliteten i kjøttdisken på Meny, hva ser man etter og hvorfor? Med andre ord: totalt uinteressert…

Min gamle bil….

Min nye bil.

Jeg valgte en bil som kostet mindre enn det ville gjort å få nye nøkler til den gamle. Den er relativt lite kjørt og jeg husket å se under panseret for å sjekke at den hadde motor FØR jeg signerte kontakten. Valget var enkelt, den er prikk lik min forrige bil, fordi gammel kjærlighet ruster ikke. Dessuten slipper jeg å bruke masse tid på store parkeringsplasser med å lete etter bilen, fordi jeg har glemt hvordan den nye ser ut…. Allikevel ikke helt lik, for det er en oppgradert modell, med sentrallås og elektriske vinduer. Det er jammen ikke verst for en 21 år gammel bil… For ikke å glemme CD spiller, den gamle hadde kassett spiller da jeg kjøpte den. Så gjett hvem som kjørte glad og lykkelig hjem fra Oslo til toner av Bruce Springsteen og Leonard Cohen, mens jeg trykket vinduene opp og ned? Nå håper jeg bare at jeg ikke finner nøkkelen til den gamle……

På vei over Suleskaret etter et besøk i Finnskogen i 2018. Norge er best gjennom ruta på en gammel og trofast Toyota…

Langs jernbanelinjen mellom Hellevik og Egersund.

Det finnes noen turer man kan gå eller sykle mange ganger og allikevel blir man ikke lei. Turen langs den gamle jernbanelinjen mellom Hellvik og Egersund er en slik vei og jeg er egentlig ikke sikker på hva det er som gjør at jeg kommer tilbake om igjen og om igjen. Det er mulig at det er kombinasjonen av flott natur og gammel jernbanehistorie, samt god tilrettelegging og informasjon. Samtidig er jeg veldig glad i å kjøre tog og det at man går en vei og tar toget tilbake, er jysla gildt (som man sier på Jæren..). Ikke det at togturen er så veldig lang, den tar rundt regnet 6 minutter og er egentlig over før man har fått varmt opp setet. Men det er opplevelsen og spenningen med å kjøre tog….

Vi valgte å starte på Hellvik stasjon, mest fordi vi bodde i Airbnb leid hus på Hellvik. Det gjorde turen noe lengre, men fine været og flate veien, ke e nauå då?
Turen går på grusvei gjennom småkupert terreng, det vil si endel opp og ned.

Den gamle Jærbanen mellom Hellvik og Egersund ble bygget i perioden 1874 til 1878. Det var et smalt spor som buktet seg mellom små vann, skog og knauser og alt arbeidet med å bygge murer og broer ble utført for hånd. Det er også grunnen til alle svingene og bakkene, man ønsket ikke å måtte lage tunneler. Steinhugger arbeidet på strekningen er fantastisk utført, med store blokker med kilt stein. Den gamle jernbanen hadde mange stasjoner og stoppested, noe som gjorde det lettere å frakte folk og varer, enn over land og vann. Men da det ble bygget en ny og bredsporet jernbanelinje i sammenheng med Sørlandsbanen, ble den gamle jernbanelinjen i 1944 overflødig og lå til forfall i over 40 år.

Langs hele turløypa finnes det godt tilrettelagte rasteplasser. Husk å ta med mat og drikke, det er ingen steder underveis å kjøpe noe.
Det er alltid kjekt med matpause og ALT smaker godt ute…..

Og her er det Egersund kommune har gjort en fantastisk jobb… De har bygget en sammenhengende tur og sykkelsti som følger den gamle jernbanelinjen helt fra Hellvik og til Egersund. Jeg er ganske sikker på at dette må være en av de flotteste turene man kan gå i Dalane. Her finnes store lyngmarker, vann med de fineste badeplassene, utsiktspunkt over skjærgården mot Eigerøy, tette løvskoger og utallige kulturminner. Det er flere fine fiskeplasser både i sjø og vann. Turen er 8,2 km fra stasjon til stasjon, noe kortere mellom parkeringsplassene. Det er også mulig å parkere ved gamle Maurholen stasjon og ved Eie. Men som sagt, tog er tingen, ihvertfall en vei….

Den gamle stasjonen på Maurholen ble nedlagt for mange år siden, men kan idag leies av private både til overnatting og arrangement. Her finnes åpent toalett og ellers et slengtau som ble flittig bruk av han på 6.
På vei inn i turens eneste tunnel. Her dryppet vannet fra taket og ble en naturlig dusj som enkelte hygget seg i. Jeg fantaserte om damptog og gamle dager…

Vi startet tidlig på dagen og traff lite folk. Det er mulig at det var fordi værvarslingen holdt fast på at det skulle bli høstens første storm denne dagen eller at lørdag morgen er en generelt rolig dag i dette området. For jeg tror at det er mange som både sykler, jogger, lufter hunder og går tur her. Løypen er både en del av sykkelruten gjennom alle Nordsjølandene og Hellvik folkesti, som slår et slag for hverdags mosjonens betydning. Her blir vi minnet på «at å gå er en enkel, sosial og effektiv mosjonsform, som gir overskudd, trivsel, bedre helse og fysisk form». Det hjalp ikke å si det til han på 6….

Det var mer spennende å plukke bjørnebær enn å gå….
Vi holdt oss tett på togene som gikk og det var vanskelig å svare han på 6, når han spurte hvorfor vi ikke bare kunne ta toget begge veiene….
Men endelig fikk vi se broen over sundet som sier at vi nærmer oss Egersund.

Han syntes turen var lang, altfor lang. Det å gå på flat grusvei, opp bakke og ned bakke i flere timer, var ulidelig kjedelig. Selv om vi stoppet flere ganger og lokket med både is og kafebesøk i Egersund, var han ikke helt fornøyd. For ham, som har gått både til Prekestolen og Gaustatoppen, var dette den verste turen han hadde vært med på noengang. For det ble langt, særlig dersom man legger på turen ned til sentrum av Egersund. Da får man noen kilometer ekstra, så totalt gikk vi nærmere 16 km og brukte omtrent hele dagen før vi var tilbake på Hellvik. Og det er langt for en seksåring på støvler, som egentlig ikke ville forlate Viasat i utgangspunktet. Da er det godt at Egersund er en veldig kjekke by!!

Der var smilet på plass igjen…. Fast tradisjon på en lørdag i okka by, er risengrynsgrøt med rød saft. Det passet godt for to grøtelskere….
Et annet fast innslag i Egersund: kjøp et billig kneipbrød på Coop og mat fuglene. Da var han lykkelig igjen og fornøyd med turen…..
Og glade og fornøyde fikk vi en bitteliten togtur tilbake til Hellvik.

For et sammentreff!!!!

Det var ei sånn uke hvor målet ble å stå på til helg… Travelt på jobb, travelt hjemme og en elektrisk sykkel som ikke tåler regn. Da er det bare så typisk at det regner unormalt mye over Rogaland. En elektrisk sykkel uten motor er tre ganger så tung å trø som en vanlig sykkel, var det rart jeg var sliten da helgen nærmet seg? Jeg ville på tur, skikkelig sløvetur….

Jeg trodde knapt min egne øyner da jeg fant ut hvor Google map ledet oss…

Når man ikke har hytte selv eller kjenner noen man kan smiske seg inn med for å låne en hytte, er Airbnb genialt. Her kan man velge og vrake mellom utrolig mye forskjellig, fra flotte og dyre leiligheter til enkle hytter. Det mest spennende med å leie via Airbnb, er at man ikke får eksakt adresse før etter at man har leid. Det synes jeg er spennende.

Det var planen min og, en helg på sofaen…
Jeg er tilbake i barndommen; her var fantastisk 70 talls retro innredning.

Jeg samlet flokken, det vil si de som ikke måtte jobbe eller har forlatt landet, og leide et helt hus. Det var 8 sengeplasser og lå landlig til. Jeg innrømmer gjerne at jeg ikke leste detaljene så nøye, men fikk med meg at det var nær Egersund og kostet omtrent en 1000 lapp for ei helg. Omtrent like mye som en enkel campinghytte med 1 rom og langt å gå til toalett pleier å koste… Og telt vurderte jeg ikke, siden årets første høststorm var varslet. Fredag etter jobb pakket vi bilen og kjørte sørover.

Her har jeg vært mye som barn, kjekt å se igjen huset og området.
Det var like landlig og vakkert som jeg husker det….

Etter handling på Bryne og beundring av himmelen over Brusand strand, nærmet vi oss Hellvik. Stor var min overraskelse da vi svingte inn mot gamle trakter. Her bodde min mors tante og onkel samt deres datter. Og da jeg var barn, var det fast innslag å innimellom kjøre på søndagstur for å gå på besøk hos dem. For i gode, gamle dager gikk man på besøk etter at middagen var fortært.

Banan kake var fast innslag på kaffebordet når vi kom på besøk. Jeg MÅTTE bare kjøpe en da vi var i Egersund, men den smakte ikke likt som før.. Men fremdeles kvalmende dersom man spiser for mye….
Hvem husker ikke disse??!!
Min sønn har lagt inn forslag om at jeg bør få heldekkende tepper hjemme også, siden det er så digg å gå på… De lave dørkarmene derimot kan han spare seg for….

Det har vært et hjertelig gjensyn og vi stortrives i huset. Jeg har mimret mye og fortalt røverhistorier fra da jeg og mine søstre herjet rundt i nabolaget. At Airbnb har et hus som gjør at jeg igjen kan lete etter ål i bekken, telle sauer, samle på pinner og planlegge å snike meg opp for å se på revene er enestående. Bare synd at jeg ikke får med meg han på 6 for han er opptatt med å se på tv… Godt det ikke fantes Viasat da jeg vokste opp…. Ha en fortsatt fin helg…..

Telle sauer var en spennende aktivitet i min barndom (egentlig skremte vi dem, men når noen spurte, sa vi at vi talte dem…)

Tilbake til en svunnen tid, Dalen hotell og Telemarkskanalen.

Etter en heller strabasiøs tur på sykkel, hvor vi trødde 11,4 mil fordelt på 3 dager og 2 netter i telt, gledet vi oss som barn til luksus på Dalen hotell. Rom hadde vært bestilt, sammen med billett til båten, i flere måneder i forveien. Det tror jeg er lurt, fordi både hotell og kanalbåtene kan være fulle om sommeren. Begge har relativt kort sesong; hotellet er åpent mellom 25 april og 27 oktober og båtene seiler i rutetrafikk fra 18 mai til 14 september. Det er mange som drar hit med bil, bussgrupper med utenlandske turister, motorsyklister eller som oss, sykler hele eller deler av strekningen mellom Skien og Dalen.

Jammen kom vi oss til Dalen!! Bare så det er sagt; når vi greide sykle denne turen, tror jeg alle hadde greid det…… Det var tungt, men veldig kjekt.

Vi ankom hotellet halv 11 på formiddagen, på en søndag… Søndag er ingen god dag i Dalen, fant vi ut, siden alt var stengt. På hotellet hadde det vært bryllup, så tidligste innsjekking var klokken 3. Vi fikk ikke engang lov til å sitte på stolene ved inngangen, bryllupsgjestene hadde leid ALT. Og vi var skitne og svette, så jeg forstår godt at de ikke ville ha oss hengende rundt bygget. Istedenfor syklet vi bort til bryggeanlegget; hvor det ble lunsj, soling og bading. Jeg fikk en ekstra sykkeltur tilbake til teltplassen, siden noen hadde mistet solbriller til 1500,-. Det var ikke mine, for å si det sånn…..

Det er godt tilrettelagt med benker og toalett ved brygga i Dalen. Her er også kafe (stengt pga bryllupet på hotellet ) og anløp for kanalbåtene i bakgrunnen.
Men det var DETTE vi hadde sett frem til med spenning og glede. Derfor var lykken stor, da de ringte fra hotellet halv 2 og sa at vi kunne komme. Skikkelig service….

Dalen hotell ble bygget i 1894 og er mest kjent som «eventyrhotellet». Navnet kommer av byggestilen; her er dragehoder, tårn og spir, altaner, karnapper og mye dilldall. Da Telemarkskanalen stod ferdig i 1892, kom det mye turister til Dalen. Men de rike og prominente gjestene manglet et anstendig sted å sove, derfor ble hotellet bygget. Det er lett å se at arkitekten var inspirert av både stavkirker og vikingtiden. Hotellet ble kjent i hele Europa og trakk til seg både kongelige og aristokrater. Standarden var høy og det er den enda. Det er det mest eksklusive og stilfulle hotellet jeg noensinne har overnattet på og det var virkelig en opplevelse verd hver krone….

Vi bodde på rom 25, forbeholdt «Kanalbåtenes kapteiner» (stod det på et skilt på døren). Det var vask på rommet, men bad på gangen. Utsikten var ut mot hagen og det var både badekåpe og tøfler til å tasse rundt i.
Peisestuen innenfor resepsjonen var et sånt sted hvor man automatisk hvisket når man snakket sammen. Det føltes feil å sitte med nesen i mobilen; her burde man lese en oppbyggende bok eller spille sjakk. Jeg sank ned i den dype skinnsofaen og nøt stemningen av høytid og norsk kulturarv, samt lyttet til rolig klassisk musikk.

Hotellet er et av de historiske hotellene i Norge og har mottatt mange priser for restaureringen og bevaringen av hotellet som et unikt kulturminne.
Jeg kunne ha tilbragt dagevis med å undersøke alle detaljene, samt suge til meg minnene fra en svunnen tid. Såvidt jeg greide holde fingrene vekke fra denne…
Hagen rundt på hotellet er en opplevelse i seg selv. Her er 28 mål med sjeldne busker og trær, som man kan vandre mellom, utstyrt med et eget kart som fås i resepsjonen. Har man energi til noe mer, kan man spille crocket eller låne en liten robåt. Vi sto over…
Maten på hotellet var av lokale råvarer og slett ikke hverdagskost for oss. Hovedretten var økologisk ullgris, her servert uten trøffel. Det kostet 149,- ekstra og prisen for en tre retters meny var allerede godt over vårt budsjett. Men det var en fantastisk kulinarisk opplevelse … Lite, men godt….
Måltidene ble inntatt i spisesalen, her under frokosten. I bakerste hjørne står bordet alltid dekket til Miss Greenfield, den engelske ladyen som vandrer hvileløst rundt på hotellet. På slutten av 1800 tallet sies det at man fant et dødt barn på rommet hvor hun hadde bodd og at man fremdeles hører barnegråt på rom 17. Så her er mye spenning og mystikk for de som er interessert i denslags.

Etter en heller søvnløs natt, var vi tidlig oppe for å rekke båten. Vi hadde fått billett på M/S Henrik Ibsen, et over 100 år gammelt veteranskip som kalles «Kongen av Telemarkskanalen». Båtturen gjennom kanalen ble kalt verdens åttende underverk ute i Europa, da den stod ferdig i 1892. Fra Dalen og til Skien er det en seilas på 105 km og tar en hel dag. Jeg gledet meg til å oppleve stedene og naturen vi hadde syklet gjennom, UTEN å sitte på sykkelen. Ved Lunde skulle vi bytte båt, det var fast hver mandag at båtene snudde der og gikk tilbake. Så lykken vår var stor over at vi skulle få oppleve å seile med to båter, M/S Henrik Ibsen og M/S Victoria.

Jeg hadde sett for meg at det kom til å bli kø og kaos på kaien før avgang. Det stemte ikke, så det var god tid til å laste på syklene og bagasjen.
Faktisk var det riktig så god plass, vi var 7 passasjerer på en båt som har plass til 100 stk (opprinnelig 290, men det må ha vært trangt…)
Turen starter med store vann og høye fjell. Selv om været var fint, ble det kaldt på dekk da vi seilte over Bandak, Kvitseidvatnet og Flåvatn.
Da er det fint at båten har en eksklusiv salong, som er
 renovert i en Agatha Christie-1920-stil med chesterfieldsofaer i plysj, mahognyinteriør, krystall lysekroner og messingdetaljer. Her kan man spise middag eller ta et glass vin, men vi var fremdeles mette etter den flotte frokosten på hotellet.
Det var mye å se fra båten og Norge viste seg fra sin beste side….
Farvel til fjellene og det ur-norske landskapet. Kanalen ble tidligere kalt «Hurtigruten mellom Østlandet og Vestlandet», og var den viktigste ferdselsåren mellom øvre og nedre Telemark for folk, budskap, varer og tømmer.
Sykkelveien ned mot Hogga sluse var slik jeg hadde sett for meg turen; tett på kanalen, flatt og fint. Selve kanalen fremstår omtrent slik den var for 100 år siden og er som en reise tilbake i tid.
På vei inn i Hogga sluse, den første av de 18 slusene båten skal gjennom på vei fra Dalen til Skien. Noen steder er det bare et slusekammer, mens andre har flere.

Og der kommer hun fossende; M/S Victoria. Hun ble bygget i 1882 og har aldri seilt noe annet sted enn Telemarkskanalen. Det gjør henne til «Dronningen av kanalen» og hun er oppkalt etter kronprins Gustafs tyske brud. Det var nemlig vanlig å gi båter kongelige navn på 1800 tallet.
Skipet har plass til 180 gjester, men denne dagen var det god plass. Vi vurderte en bedre middag, men det ble noe enklere. Salongen er, som resten av skipet, blitt ombygd og oppgradert en rekke ganger, men den gamle stilen er beholdt.

Jeg hadde sett frem til Vrangfoss, hvor vi skulle senkes 23 meter ned, gjennom 5 slusekammer. Prosessen er enkel: man kjører inn i et kammer, vannet tappes ut, portene åpner seg og båten kjører ut i neste kammer. Enkelt og greit.
Det er en stor naturopplevelse å seile på Telemarkskanalen.

Vi tok denne turen i slutten av august og møtte ikke mange andre. Det var god plass både på hotellet og båtene, men det var muligens fordi vi overnattet fra søndag til mandag. Det er godt tilrettelagt langs kanalen og det er mulig å kjøpe ferdig pakke med sykkel (de fleste vi møtte, syklet på el-sykkel…), overnatting og båt. Den tunge og harde måten er medbragt trøsykkel og telt. Vi ser i ettertid at det hadde vært mulig å sykle hele turen på to dager og det er de som tar det som en dagstur… Uansett får du med deg det beste av Telemark, siden både båt og sykkel tar deg gjennom et storslått og variert natur- og kulturlandskap. Dalen Hotell og kanalen sender deg tilbake i tid og gjør at turen virkelig ble en fantastisk reise. Så ta turen til Telemark…

Da var vi tilbake i Ulefoss, hvor bilen stod parkert.

På sykkel og til fots langs Telemarkskanalen.

Jeg har i mange år drømt om å sykle langs Telemarkskanalen, for så å ta kanalbåten tilbake. Turen er en klassiker, som helt siden 1850 tallet har lokker både norske og utenlandske turister til denne delen av Norge. Kanalen går fra kysten ved Skien og helt opp til Dalen, som ligge ved foten av Hardangervidda. Den består av innsjøer, kanaler hugget i fjell og 18 slusekammer, som løfter båtene 72 meter mellom startpunkt og ende. Min drøm var å følge nasjonal sykkelrute nummer 2, som går fra Ulefoss og inn til Dalen. I mitt hode var det en fin og lett tur på flat vei langs kanalen, men den gang ei.

Ulefoss er Norges eldste industristed og har mange severdigheter. For oss ble det lite tid til sightseeing, vi parkerte bilen og lastet opp syklene.
Turen er stort sett godt merket med egne sykkelskilt og går på grusvei, skogsvei og asfaltvei med relativt lite trafikk.

Vi hadde nok ikke forberedt oss godt nok til å trø 11,4 mil fordelt over 3 dager. Jeg hadde stort sett sykla på el-sykkel frem og tilbake til jobb og det kan ikke sammenlignes med å trø vanlig sykkel med tungt lastet tilhenger. Min venninne kom rett fra 2 uker på ei solseng i Tyrkia og var kanskje ikke så godt trent i utgangspunktet…. Så vi burde egentlig tatt hintet, da hun i turistinformasjonen på Øvre Verket i Ulefoss sa:» Skal DERE sykle til Dalen???!!!», etter at vi hadde spurt om hvor vi kunne parkere. Men optimister som vi er, var vi fast bestemt på å komme oss til Dalen på to hjul. Der var hotell booket og billett bestilt på kanalbåt med retur til Ulefoss. Bortsett fra det hadde vi bare to mål: 1. Ingen skader som involverte brudd (siden min venninne har en tendens til å brekke noe når hun er på tur med meg) og 2. Ikke punktere (siden ingen av oss kan lappe sykkel).

Telemark er et Norge i miniatyr og man kan oppleve både en smak av Sør, Vest og Østlandet. Vi var heldige med været og fikk en vakker sensommer i skog og mark.
Ved Eidsfoss kom vi til første sluse etter Ulefoss. Her måtte vi laste av syklene, for å få fraktet alt over den smale passasjen på toppen av slusen.

Turen startet ikke så bra, vi hadde ikke engang kommet oss ut av Ulefoss før vi møtte på den første bratte oppoverbakken. Tungt lastet som vi var, ble det å gå av sykkelen for å dytte den opp bakken. Og det var tungt…. Da lærte jeg noe; det som i Telemark kalles for små-kupert terreng, er det vi på Jæren kaller for fjelloverganger. Dessuten fant vi ut at å kalle turen for «Kanalruta- sykle langs kanalen» var en stor vits. Store deler av turen var gikk nemlig ikke i nærheten av kanalen engang. Som om ikke det var nok, hadde vi ikke syklet langt før vi kom til en stupbratt bakke, hvor jeg fikk skrens på sykkelen og endte i grøfta. Med foten hengende i strømgjerdet, brennenesler og gjørme var det noen lange minutter før jeg greide komme meg løs. Mulig at jeg burde oppsøkt lege etter all strømmen gjennom kroppen, men det ble kjeks og en hvil ved elvebredden istedet.

Vrangfoss sluseanlegg har fem slusekammer som løfter og senker båtene hele 23 meter. Det er dermed det største og mest imponerende i hele Telemarkskanalen. I bakgrunnen av bildet ligger den gamle slusemesterboligen med servering av mat og drikke. Det er mulig å overnatte i de gamle slusevokterboligene tett på kanalen, men vi hadde med telt.
Ved Lunde sluse ble det en stopp med softis og kaffe, før vi parkerte syklene og dro på besøk hos venner. Vi fikk tilbud om overnatting i et palass av en hytte, men takket nei, siden vi hadde med telt. Angret litt på det, ihvertfall en av oss….
Dette var mer slik jeg hadde sett for meg at hele turen skulle være, flatt og fint langs kanalen.
Vi fant et perfekt teltsted langs kanalen, rett etter Hogga. Her delte vi område med tre MEGET sultne og selskapssyke geiter. Min venninne hadde sin første overnatting i telt og var godt fornøyd, selv om det ble lite søvn.
Jeg måtte selvfølgelig teste ut Telemarkskanalen til morgenbad og det ble flere bad der. Temperaturen i vannet var fin, selv om det var langgrunt og sleipt på steinene.

Etter en heller søvnløs natt i telt for enkelte, startet vi friskt og opplagt på turen rundt Flåvatn. Det gikk relativt greit, selv om det fortsatt ble mye gåing og dytting av sykler i oppoverbakke. Det neste vannet vi fulgte var Kviteseidvatnet og fjellene rundt ble brattere og brattere. Plutselig var vi ved Kviteseid Bygdetun, hvor veien svingte bratt oppover mot Vrådal. Det ble en bakke som vi begge kommer til å huske i årevis fremover… Det hjalp ikke på at det var tett i tett med motorsyklister, som freste forbi oss, mens de vinket og gav tommel opp. Vi sleit og slepte oss oppover, mens vi vurderte sterkt å bestille taxi, Falken, NAF, 113 eller andre som kunne frakte oss til toppen…..

Dette er turens mest krevende etappe. Her skal man opp en 4 km lang bakke som svinger seg nesten som Trollstigen oppover, med en stigning på 11%. Vi gikk…og gikk..og dyttet syklene til armene og beina kjentes som bly. Men vi kom opp….
Vi hadde mange stopp underveis for å strekke på rygg og bein. Vannflaskene ble fylt i elver langs veien og det er viktig å ta med mat, fordi det er få steder underveis hvor man kan få kjøpt noe. Vi hadde med kokeapparat, så det ble mye kaffi og kjeks…

Det ble en lengre stopp i Vrådal, her var butikk og mulig for å overnatte. Men vi var fast bestemt på å komme så nær Dalen som mulig før vi satte opp teltet for kvelden, slik at vi tråkket videre. Det ble en lang grusvei langs gårder og hyttefelt, som nok ikke egentlig var så bratt. Men når man er sliten, er alt tungt. Derfor valgte vi å gå i alle oppoverbakker, noe som helst var mye tyngre enn å trø. Ved Vråliosen svingte veien seg bratt nedover til Bandaksli. Der er det visstnok laget hytter som er åpne for alle å overnatte i, men det hadde vi ikke fått med oss informasjon om. Så vi fortsatte langs vannet, på jakt etter den perfekte teltplassen. Det måtte gå galt….

Så glad blir man når man ikke brekker noe, men kun får et skrubbsår. Viktig å alltid sykle med hjelm og ha med førstehjelpsutstyr.

Lands Bandak går en privat grusvei som vi fulgte innover mot Dalen. Der var en tunnel med et dypt hull i veien. I et uoppmerksomt øyeblikk (hvor jeg kom på at jeg måtte ta på baklykten under setet og ikke gadd å stoppe sykkelen…) traff jeg midt i hullet og stupte fremover. Det var bare såvidt at ikke mål nummer 1 gikk i dass, det om å ikke brekke noe. Men jeg kom meg opp og var raskt på sykkelen. Vi stoppet kort tid etterpå, den nydeligste teltplassen lå nemlig ved vannet. Jeg tok et bad for å skylle av blod og støv, mens min venninne øvde seg på å sette opp telt. Neste morgen ble en kort tur på 12 km inn til Dalen, men det er en annen historie…. Kort oppsummert ble ingenting brukket og ingen dekk punkterte, så turen må sies å være vellykket.

Den aller beste teltplassen dukket opp da vi trengte det mest. Vi var slitne, svette, mørbanket og orket nesten ikke lage mat før vi stupte i soveposene. Før klokken 7 på en lørdagskveld, det må være rekord….

Preikestolen, Norges mest oppskrytte fjellhylle…

Jeg vet at det er mange som er uenige med meg når jeg kommer med en påstand som dette. Særlig de som jobber innen turistnæringen og lever av å pushe Preikestolen på alle tilreisende fra fjernt og nært. Og jammen strømmer folk til for å gå det som regnes for å være en av de vakreste fjellturene i Norge. I 2017 var det over 300 000 som tok turen og jeg vil anta at interessen bare har økt. Da snakker vi BIG BUSINESS og det er vel noe av det jeg IKKE liker med turen.

For å unngå den store folkemassen startet vi hjemmefra før 05.00. Trøtte tryner både på to og firbeinte, men vi rakk ferja..

For selvfølgelig er platået på 25×25 meter imponerende. Det ranger 604 meter, med fritt fall ned på tre av sidene, over Lysefjorden. Man kan få gåsehud av mindre, særlig dersom man i tillegg ikke er så glad i høyder. Høydeforskjellen er på 350 meter og enkelte av bakkene er bratte. Men turen oppover går gjennom et fantastisk småkupert landskap, med flere utkikkspunkt hvor man kan meske seg i norsk natur på sitt beste. Vakkert, vakkert.

Første utkikkspunkt over hotellområdet og parkeringen kommer etter en lang oppoverbakke. Noen snur her…
Tåka hang tung over fjellheimen og skapte et trolsk landskap.

Turen er en godt tilrettelagt løype som de fleste greier å gjennomføre. Samtidig er det en krevende tur for de som sliter med dårlige knær eller rygg, her går man hovedsakelig på stein. De med korte bein sliter også, det er lagt trapper flere steder med sykt høye trinn. På de luftigste stedene er det gjerde eller kjetting å holde seg i og underveis viser ulike skilt hvor langt du har igjen.

Over myrene er det lagt planker. NB! Kan være glatt dersom det er fuktig.
Siden sist jeg var her, er det bygd nødbu. Det kan trenges, til nå i år har Redningssentralen hatt 75 oppdrag i området. De antar det skyldes det dårlige sommerværet.

Mye har endret seg siden jeg gikk her for første gang. Mesteparten av stien er blitt godt tilrettelagte og folk er mer fornuftige. Før var det underholdning å studere alle turistene som tråkket avsted i sandaler og på høye hæler. Nå går alle i fornuftig fottøy og er kledd etter været. Men fremdeles kan man se litt av hvert på turen, for her går bokstavlig talt ALLE…. Gamle og unge, tykke og smale. Det snakkes på all verdens språk og selfie faktoren er meget høy.

Her var tidligere en skikkelig utfordring, hvor vi balanserte på smal fjellhylle mens vi klamret oss til kjettingen. Akk ja; gode, gamle dager….

Kanskje ikke alle… Min far var en fjellets mann. Han gikk mye på tur og han gikk langt. Men til Preikestolen gikk han aldri. Han fnyste bare jeg nevnte området og var fast bestemt på at den turen frista overhode ikke. «Hva er poenget med å tråkke i kø, kun for å kunne skryte av å ha vært der, når det finnes så mange andre flotte turer?» Det mente han og jeg er faktisk ganske enig. Men jeg tror kanskje at far ikke gikk på grunn av høydeskrekk, men det innrømmet han aldri.

Været kan man ikke gjøre noe med og det må være skuffende for de som kommer langveisfra når alt er ullent og hvitt.
Maten er halve turen. Det var mange misunnelige blikk da jeg dro opp primus og stekte egg og bacon. Særlig fra paret ved siden av, som koste seg med banan og nøtteblanding….

Så hvorfor går jeg de 8 km om igjen og om igjen? Det lurer jeg faktisk på selv også. For jeg har vært der flere ganger enn jeg greier telle. Er det fjellvannet hvor jeg alltid må ta et bad, selv om været ikke er det beste? Er det alle smilene og hyggelige ordene jeg utveksler med de jeg treffer underveis? Er det minnene fra da jeg var turleder på den gamle Preikestolhytta hver høst og elsket området? Eller er det fjellet selv som lokker og drar? Ikke vet jeg hvorfor jeg bare MÅ dit….

Tåken lettet innimellom nok til at fjellene kom frem.
Monsen og Mamsen på tur ❤️

Så ta gjerne turen til Preikestolen og opplev denne perlen selv. Vær forberedt på mye folk og lange køer. Kom gjerne tidlig på dager med godt vær, for selv med avgift på 250,- fylles parkeringsplassen raskt opp. Egentlig spiller ikke været noen rolle, her er mye folk uansett…. Fyll sekken med noe godt og har du ikke klær og sko etter forholdene, er det mulig å leie. Jeg ble enige med mitt lille barn under turen at dette var desidert siste gang jeg jeg gikk til Preikestolen. Men det er mulig at jeg ikke holder det løftet….

Stundom lengtar eg lidt tebage…..

Kom mai du skjønne milde….

Mai er en fin måned. Det er tidlig lyst om morgenen og lenge lyst om kvelden. Naturen er på det mest intenst grønne og alt våkner til liv. Gresset gror så man nesten kan høre det og plutselig kan jeg gå på tur i joggesko og t-skjorte. Hvis man er heldig….. For mai er også en lumsk måned. Ikke før har man handlet og plantet sommerblomster for hundrevis av kroner, før frosten kommer og snøen laver ned.

Sundvolden er et historisk hotell, med drift tilbake til 1600 tallet. Flott hotell, men mest kjent er hotellet for å være de som åpnet dørene for overlevende, pårørende og hjelpere fra Utøya 22 juli. Vi fikk møtte noen av dem disse dagene og hørte sterke historier.

Jeg burde egentlig ha tenkt meg om da utsikten fra rommet var fjell med snø på… Seriøst; i mai???!!!

Årets medarbeidersamling på jobb gikk til Sundvolden ved Tyrifjorden. Jeg var blant de utvalgte som i to dager skulle kose meg blant hyggelige kolleger og med god mat. Jeg hadde undersøkt litt på forhånd, og derfor visste jeg at det fantes fine turområder nær hotellet og turklær ble pakket. Siden jeg er tilhenger av å reise lett og vi tross alt var i mai måned, ble det ikke pakket de varmeste vinterklærne. Jeg har som tidligere nevnt et ambivalent forhold til yr.no og tenkte at varslingen om frost og 25 cm snø på Østlandet kun var en overdrivelse. Så feil kan man ta…

Det tok ikke lang tid fra hotellet før jeg hadde mange løyper å velg i samt kunne nyte sol og grønne trær.

Kongens utsikt er et populært turmål med utsikt over store deler av Hole og Ringerike. Navnet stammer fra den gang da kong Karl Johan beundret den storslagne utsikten i 1832, fra høydedraget som ligger 484 meter over Tyrifjorden. Det er en grei og lettgått tur som er ca 7 km lang, tur/retur fra hotellet. Akkurat passe før frokost og en dag med sitting på foredrag. Det jeg IKKE var forberedt på, var som sagt snøen…. Men siden jeg er er evig optimist, tråkket jeg avsted i joggesko og tynn joggedress.

Turen startet relativt finslig, med en bratt oppoverbakke på 300 meter. Det gikk fort over til snø…
Hadde jeg visst det var sånn det kom til å bli, skulle jeg tatt med ski.

På toppen av bakken ligger Kleivstua, visstnok et hotell, men det så meget øde og forlatt ut nå på morgenkvisten.
Turen gikk videre innover Krokheia og enkelte steder vassa jeg i snø til oppå leggene. Heldigvis var løypa lett å følge, med god merking og tydelig sti.
Endelig fremme og klar for en kongelig opplevelse…..
Absolutt verdt turen, fantastisk sted.
Her kunne jeg sittet og hvilt, hadde det ikke vært for jeg hadde en hotellfrokost som jeg absolutt ikke hadde lyst til å gå glipp av…..

Ikke helt Kong Karl Johan, men sikker like fornøyd…..
Langs løypa var det hengt opp koselige sitat og det varmet en ergoterapeuts hjerte. De har forstått det her, turer i naturen burde gis på blå resept til alle som trenger det.
Det var rene julekortet.
Vakre Krokskogen på vinterstid… Eh, våren?

Jeg er glad i snø i desember. Det er ikke mye som skaper mer julestemning enn når snøen daler ned og et teppe av hvitt dekker naturen. Og jeg ELSKER høyfjellet en vinterdag i februar; med frost og nylagte løyper innover i heia. Eller påske på en turistforeningshytte med glade mennesker, skilek og en lun solkrok med bok og kakao. Men spar meg for snø i mai, da er jeg klar for det grønne og milde. Hodet og kroppen har gått over i sommermodus og jeg vil ha bading, softis og grønne skoger. Men bortsett fra det var det en flott tur…..

Frokosten ble akkurat så fantastisk som jeg hadde sett for meg og jeg fikk tint både legger og tær.