Melands Grønahei, vel verd turen.

Noen turer får man bare ikke nok av.. Jeg har et sånt forhold til Melands Grønahei, retter sagt turen opp til Melands Grønahei. Hytta i seg selv er helt grei, men på turen opp, får man med seg alt hva hjertet kan begjære. For hvilke andre steder starter man med å gå gjennom kulturbeite, men småbruk og sau? Så er det skogen, den magiske og tette, med høyreist gran samt mosebunn. Videre krysses en myr, våt og surklende, uansett årstid. Elven krysses på bro og stigningen tar en opp til de små stølene. Endelig venter de nakne fjell, mørke og dystre, før dalen åpner opp for de grønne sletter. Den siste delen går over selveste grunnfjellet, grått og steinete. Legg til at området er regnet som det ypperste innen geologi, botanikk, zoologi og topografi, så er det kanskje letter å forstå begeistringen min.

Vi startet tidlig hjemmefra og hadde frokost på parkeringsplassen før vi begynte å gå.
Det var ikke mye liv, bortsett fra sauene, tidlig en lørdags morgen.
Det varer ikke lenge før man kommer inn i skogen.
Det er viktig å ta seg god tid på tur, både til å klemme på trær samt meditere litt på en seng av mose. .

Turen starter på Kleivaland, som er vakkert plassert i Hjelmelandsheia. Her er en stor og gratis parkeringsplass, noe som passert perfekt da Sørlendingen og meg ankom tidlig en morgen. Jeg var ivrig etter å vise frem turen, andre kunne styre sin begeistring. Men vi fikk sekken på og var innstilt på korteste vei til hytta. Den er på 10,4 kilometer, men det er mye mulig at det er i luftlinje… Vi stussa litt over at turen skulle gås på 4 timer, men antok at det er uten stopp og med mye lettere sekker enn det vi hadde. Jeg hadde som vanlig tømt kjøleskapet for både middagsrester og eplekake, noe som var helt unødvendig. Det er nemlig matlager på hytta og jeg kunne spart kroppen for mange kilo å slite opp alle bakkene.

Øyastølsmyrane var farget av høst og hadde en helt spesiell stemning.
Jeg var ikke helt sikker på om broen kom til å holde, den hadde sett sine beste år…
Etter en bratt stigning, kommer man opp til Bjødnabu. Været kunne absolutt vært bedre og jeg vurderte seriøst å snu.

De vakre rosemalte dørene var dekket av planker og det synes jeg var trist.

Noe av det kjekkeste ved turen, synes jeg, er å gå gjennom Ritelands krateret. For 500-600 millioner år siden, var det en meteoritt som smalt ned. Den traff jorden med en fart av 25 kilometer i sekundet, og dannet et krater på omtrent 2 kilometers bredde og om lag 350 meter dypt (takk Wikipedia for ny kunnskap). Turstien opp til hytta går tvers gjennom krateret og det er rart å tenke på hvordan de steile fjellveggene rundt kom til. Selve Øyastølsmyra er fredet som naturreservat, men det er ikke på grunn av meteoritten. Her finnes nemlig sjeldne plantesamfunn, uten at jeg skal gi inntrykk av at jeg har peiling på det som vokste rundt oss. .

Det ble lunsj i regnet og rådslaging om vi skulle snu.
Det går bratt oppover mot Stropastølen og flere steder er det fritt fall ned mot elven.
Da vi kom opp til Stråpastølsvatnet, og Sørlendingen så fjellene i enden av vannet som vi skulle over, var det rett før turen vår strandet… Heldigvis ble været bedre…
» Vi vandrer med freidig moooot».. Jeg forsøkte å dra opp stemningen med litt allsang, men til ingen nytte. Det VAR bratt…

Jeg hadde som sagt gledet meg veldig til å vise frem favoritt turen, men været kunne ha vært bedre. Vi traff ingen andre mennesker, noe enkelte mente var helt naturlig. For hvem andre enn oss vil legge ut på tur i regn og tåke i oktober, når man tross alt kan sitte hjemme å se på TV? Det la ingen demper på min glede over skjønnheten i naturen; fargene og duftene av høst. Det er variasjonen i landskapet man går gjennom som er høydepunktet for meg, det er som om man går gjennom ulike lag eller økosystem. Det er vanskelig å beskrive, men jeg anbefaler å oppleve det selv for å virkelig se hvordan naturen endrer seg. Jeg har gått alle årstider utenom vinter og snø, men jeg antar det er like fint uansett.

Etter at fjellpasset er passert, kommer man ut på de frodige flaten mot Raudkleiv. Her ligger stølstufter og stedet er et syn på vår/sommer når alt er intenst grønt.
Dette er min favorittdel av turen, hvor man går langs kanten på Djupedalen.
Naturen endrer seg igjen, når man nærmer seg. Vær klar over at fra du får det første glimt av hytta og til man er fremme, er det ganske langt.

Vi kom frem til en hytte som var god og varm, men tom. Da jeg sjekket hytteboken så jeg at det hadde vært en fellestur med STF Ung, noe hytten bar preg av. Her var verken ryddet eller vasket, og det er vel ungdommer likt. Heldigvis kom en driftig Sørlending, med mye futt og krefter selv etter mange timer på tur, og snart skein både do, bord og diverse annet som gull. Jeg fikk den lette oppgaven, nemlig å lage mat. Det var egentlig bare å varme opp kylling og rotgrønnsakgryte med ris og jeg antar at sekken min ble 2 liter lettere bare med det. Jeg veide ikke, men en full 2 liters isboks med gryterett var tung. Neste gang skal jeg spandere på oss en boks Joikakaker fra provantlageret, så slipper jeg å ligge som et slakt på sofaen når vi kom frem…..

Hvor mye veier en hjemmelaget eplekake tro??? Altfor mye til å ha med på tur, har jeg lært…
Melands Grønahei Turisthytte er bygget i 1985 og har 22 sengeplasser, hvorav 12 er seng og resten madrasser. Den ligger på 890 meter over havet og har alt man trenger for å kose seg. Husk å booke seng på forhånd i disse koronatider. Det er heller ikke mulig med dagsbesøk, noe vi kjente litt på da det kom 2 personer og satt i kulden og regnet utforbi hytta.
Navnet Melands Grønahei kommer av de irrgrønne fylittformasjonene rundt hytta, ifølge ut.no. Ikke vet jeg hva denne type stein heter, men vakkert er det….
Soloppgangen over utedassen var usedvanlig vakker…

Vi hadde en rolig ettermiddag og kveld, med hytten helt for oss selv. Natten var kald, slik at vi våknet til klar himmel og frost. Etter en god frokost (jippi, enda lettere sekk…) og utvask, var det å rusle nedover. Jeg var nok en gang himmelfallen over alt det vakre jeg så, mens andre kun så fjell og mose. Er det ikke rart, hvor forskjellig vi ser den samme tingen? Heldigvis var det ikke glatt, selv med en tynn hinne av is på pyttene og et hvitt rimlag i gresset. Det gikk mye raskere ned, noe som kan skyldes at sekken min veide en brøkdel av hva den gjorde da vi gikk opp. Og Sørlendingen hadde en kaffebesøkavtale som måtte rekkes. Uansett; jeg gleder meg til neste gang jeg skal oppleve dette enestående naturområdet i Vormedalsheia. Andre var nok ikke like begeistret…

Det var en flott morgen, friskt og godt.
Jeg greide nesten ikke se hvor jeg satte føttene, så opptatt var jeg av å se på naturen.
Det er aldri problem å følge løypen, god sti og godt merket.
Det gikk adskillig raskere nedover.
På vei gjennom Austmannsskaret.
Stropastølsvatnet i morgenlys.
Kort og godt; FOR EN TUR…

Det gode liv i Sokndal.

Jeg er veldig glad i Sokndal, den sørligste kommunen på Rogalandskysten. Her bor ca 3 300 innbyggere, som har valgt å prioritere livskvalitet og det gode liv. Det bestemte kommunen seg for i 2003, da de ble tatt opp som medlem i den internasjonale bevegelsen i 23 land over hele verden, Cittaslow. Målet for disse «slow cities» er å øke livskvaliteten gjennom å senke tempoet (og sikkert pulsen), på alt fra matlaging og væremåte til trafikk og byutvikling. Sånt kan man like… Ikke minst har Sokndal sin egen, årlige Kjærlighetsuke og mye fokus på de nære og kjære ting. Og som om ikke det er nok, er kommunen kjent for gode fiskemuligheter i både i elv og til havs, koselig småbyidyll og utallige turmuligheter både til fots og på sykkel.

Ved hytta står et informasjonsskilt, som viser at området har alt som trengs for «det gode liv». Særlig når man er glad i å være ute…
Naturen rundt hytta består av utallig spor etter den gamle gårdsdriften. Her er mark og eng, hvor sauene fremdeles beiter. Her er kjerrevei og sti, samt gamle steingarder i skogkanten. Leter man godt, finner man den gamle jordkjelleren, tom og bortglemt.

Dessuten har sokendølene Gaudland, hvor Stavanger Turistforening eier en flott utleiehytte. Der har jeg vært mye. Som turleder for STF da barna var små, hadde jeg mange familieturer med ulike tema. Vi arrangerte «spøkelsetur»; med gjemmeleken, fortelling av spøkelseshistorier rundt bålet og skumle kostymer. Vi hadde julebakingshelg, kunsthelg, fiskehelg og «slapp-av» helg. Jeg har arrangert karate treningsleir her og feiret bursdager, så hytten kan brukes til omtrent ALT. Den er nemlig perfekt for større grupper, fordi her er 16 sengeplasser, mange madrasser, teltplass utforbi, innlagt strøm og vann, komfyr samt kaffetrakter. Hva mer trenger man for å skape det gode liv for en helg? Fyll på med hyggelig selskap og god mat, samt godt vær (det siste er ikke så enkelt når høsten setter inn) og livet blir vidunderlig godt.

Badesesongen er slett ikke slutt selv om bladene faller av trærne… Gaudlandsvatnet har nemlig flere fine badeplasser.
For noen er det gode liv å slappe av, mens andre bare MÅ gjøre noe…
Mat laget fra bunnen av er selve konseptet «Slow food», som hører inn under Cittaslow. Hva passer da bedre enn hjemmelaget pizza???

Vi kom oss avsted rundt middag en fredagen; sørlendingen, han på 7 og meg. Tanken var å ha en rolig stund, før ungdommene «veltet» inn på hytta i kveldingen. Guttene skulle nemlig ha med 3 venner, samt min tantunge og hennes mann skulle komme lørdag. Jeg var streng med koronatiltak og håndspriten stod klar, samt rommene ble nøye fordelt. Fordi Gaudland er en sånn hytte som er hyggeligst når den er fylt av liv og latter, smelling i dører og løping inn og ut. Derfor hadde jeg jobbet aktivt for at det ikke bare skulle bli meg og han på 7 som satt alene der hele helgen. Det gode liv for meg er absolutt det som deles.

For meg var det en tidlig start på dagen, for andre var det en sein avslutning på festen… Men når fem gamere, plutselig kan sitte rundt bål og drikke alkohol, i et grindahus, uten naboer eller andre tegn til lyd eller lys, da finnes ingen morgendag…
Andre hadde ikke tid til å spise frokost engang, fordi fisken ventet.
Vi rodde på kryss og tvers av vannet uten å se tegn til fisk eller et eneste napp.
Så da ble det lek og skattejakt i bekken.
Vi fant ikke ekorn, men vi fant spor etter ekorn. Skogens skatter…

Det fine med turen, var at alle gjorde det de hadde lyst til og følte for. Det tenker jeg er selve grunnpilaren i «det gode liv». Når tempoet senkes nok til at man virkelig kan kjenne etter «hva trenger jeg akkurat nå», da er livet godt. Noen sov det meste av lørdagen, mens andre var på tur. Matlagingen var enkel, vi satt rundt bålet og stekte det vi hadde lyst på. Det var fotballkamp på marka, gjemmeleken rundt grindahuset og mange timer med brettspill. Vi så gamle filmer på DVD, padlet og rodde. Jeg lå på sofaen og leste i en bok, etter en lang og strevsom tur i heia. Det var liv og røre hele helgen, mye god mat og lange samtaler.

Nydelige høstfarger.
Terrenget rundt Gaudland er småkupert og lettgått.
Det var myrete og vått, så jeg angret på at støvlene stod igjen på hytta…
Endelig kunne jeg se Gaudlandsvatnet.
Beiteområdet til sauene nær hytta.

Det finnes flere turløyper som starter fra Gaudland. Man kan faktisk gå på merket løype helt inn til Egersund sentrum, men det var det lite stemning for. Jeg skulle bare undersøke om merkingen på løypa oppover mot Spjodevatnet var bedre enn sist jeg var her, men plutselig var jeg på vei over Gunnarskarheia. Det er en rundtur på ca 5,2 kilometer og ikke hadde jeg mat eller vann med. Her var høy lyng, glattskurte berg og mye myr. Men det var enkelt å følge merkingene og været var stort sett bra. Dessuten var det godt å nyte naturens fred og ro, da er livet slett ikke verst.. for meg ihvertfall… Så dersom du har lyst til å samle flokken din og nyte det gode liv i perfekte omgivelser, anbefaler jeg en tur til Gaudland. Husk bare håndvask og 1 meters regelen, så går det bra!!!

Det tar tid å lage mat på bål, GOD TID…
Men det finnes knapt noe hyggeligere…

På «motorvei» inn til Songedalen fjellgard.

Lysefjorden er et fantastisk sted, som både har mange løyper, attraksjoner og turistforenings hytter. De meste kjente turmålene er selvfølgelig Prekestolen og Kjerag, men de tøffeste hiver seg på løypa Lysefjorden Rundt. Da startet man på Forsand og etter 11,6 krevende mil i utmark, fjell og på vei (beregnet tid er 6 dager), ender turen opp på Prekestolen Fjellhytte.

Turen over heia var en attraksjonen i seg selv og jeg var imponert over veidekke. Jeg hadde sett for meg humpete grusvei.
Utsikten mot Lysefjorden, før nedkjøring.

Det hadde ikke jeg tid eller knær til, så jeg fant ut at et besøk på en av de anbefalte hyttene langs løype traseen, ville gi meg rette villmarks følelsen. Valget falt på Songedalen, en gammel fjellgard. Den leies av Stavanger Turistforening og brukes som ubetjent hytte. Den skulle ha alt man trenger og bookingen gikk i orden, men jeg stussa litt over at det stod «særpreg og atmosfære». Det pleier å være en selvfølge på alle hyttene…

Jeg fant de røde T-ene oppe i skråningen bak den røde dumperen.
Det ble en heller lite grasiøs nedstigning da stien endte i stup, jeg akte på baken så søla skvatt.
Jeg hadde lest at det var anleggsarbeid, men forstod ikke at det var så omfattende.
Det var nesten som jeg kunne ha kjørt inn med Toyotaen…..

Jeg fant startpunktet og spurte anleggsarbeiderne om hvor jeg kunne parkere og hvor løypa gikk. De var riktig hyggelige og snart var jeg på vei innover i skogen. Det varte imidlertid ikke lenge før stien tok slutt og jeg var nede på veien igjen. Det var like greit, flatt og tørt å gå. Støyen fra maskinene overdøvet både elvebrus og fuglesang, men utsikten var enestående. Veien følger Daladalen innover, men jeg var overrasket da jeg plutselig var fremme ved hytta.

Jeg forstod ingenting da jeg var fremme og trodde først det var en garasje. Det er jammen ikke lange turen…
Men nei, det ER her…
Vann hentes i elva og jeg tenkte i mitt stille sinn at det var ikke rart at gården ble fraflyttet allerede i 1902, med den lange bakken hver gang man skulle vaske opp eller koke kaffi..
Etterpå ble det sein lunsj og valg av køye.
Det er 19 sengeplasser, men det er inkludert madrassene på loftet.

Det jeg IKKE var klar over, er at fjellgarden har Lysefjordens kuleste utedo…. Nå har ikke jeg sett alle de andre, men det skal godt gjøres å slå dassen her. Helt greit at det var 75 meter å gå dit, i motvind og stiv kuling. Dessuten var det vanskelig å komme oppå rammen, det var høyt opp. Og det blåste både nedentil og rett imot, døren måtte nemlig stå åpen fordi det var bekmørkt ellers. Men det var en skikkelig KONGE følelse….

Der nede ligger den kule…
…og populære…
Utedoen over alle utedoer….

Jeg storkoste meg og hadde en meget avslappende aften. Det blåste mildt sagt høylytt ute, og det gamle huset knirket og knakte i både tak og vegger. Selv om det kalles fjellgard, ligger den ikke på mer enn 330 meter over havet. Men det er langt til folk, så å være alene her inne, en fullmånenatt i storm, er ikke for de lettskremte. Jeg bråvåknet på natta av ukjente lyder, men så i lyset fra hodelykten at det bare var en sulten mus. Den var i ferd med å gnage seg inn til frokosten min, som lå i en pose ved senga. Jeg antok at det var «særpreget og atmosfæren» og sovnet igjen med et flir…

Dalen er preget av at hovedkraftlinjen mellom Lysebotn og Stavanger ligger her.
Hytten har derimot ikke strøm, her er stearinlys, gasskomfyr og vedovn i alle rom. Skikkelig koselig stemning altså…

Det ble tidlig avreise, etter frokost og utvask. Turen ned ble lengre enn beregnet, da jeg var halvveis kom jeg på at jeg hadde glemt søppelposen og måtte snu. Men det var helt greit, turen ned til bilen tok ikke mer enn 35 minutter på den flotte veien. Og maskinene og folkene hadde allerede tatt helg, så nå var det elvebrus og fuglesang istedenfor. Og jeg sang nesten selv også, glad og fornøyd etter turen. Neste gang vurderer jeg å gå helt rundt…

Jeg måtte bare kjøre helt ned til fjorden for å se hvor løypene gikk…
Nydelige Lysefjorden ❤️

For noen har morgenstund gull i munn…

Jeg er, ifølge min søster, en skikkelig pest og plage å reise på hyttetur sammen med. Særlig om morgenen, dersom hytta er liten og man bor veldig tett på hverandre. For meg er nemlig alt etter 06.00 «å ligge frampå» og jeg skiller ikke mellom hverdag, helg og ferie. Sånn er det å være utpreget A- menneske, man bare MÅ opp og i gang med det samme.

Jeg hadde vansker med å tro at det ikke fantes noen steder å gå tur rundt hytta, det er jo bare å gå….

Frokost fant jeg underveis.

Jeg har ikke tall på alle de timene jeg har sittet å ventet på at andre skal stå opp. Tiden brukes ikke til å irritere meg; her snakker jeg om skikkelig kvalitetstid med å lese, drikke kaffe, legge kabal, se på himmelen, høre musikk (selvsagt i øretelefon) samt utforske området ved å gå tur. Best liker jeg morgener ute på vandring, det er en helt spesiell stemning i naturen i overgangen fra mørke til lys. Man kan nesten høre stillheten og det gir mye energi til den nye dagen.

Det finnes alltid en ny og ukjent vei.
Og plutselig finner man en badeplass… Så kan man angre på at bikinien ligger igjen på hytta…

Vi har en årlig hyttetur i vennegruppa jeg er med i. Hvert år, i over 20 år, har vi dratt til Ogna. Vi drar ikke på spa, høyfjellshotell eller andre fancy destinasjoner. Ogna har fungert perfekt i alle år, men så var det ei til i gjengen som kjøpte seg hytte. Da måtte vi plutselig innstille oss på et nytt sted. Uten turmuligheter, ifølge min gode venninne….

Man kan gå i timesvis innover heia.
Sørlandsbanen må kun krysses på gangbro.
Morgensola forgyller alt den treffer.

Jeg visste at det ikke stemte, rett over veien ligger nemlig Vatnamo, hvor min mor bodde som barn. Vi besøkte stedet for endel år tilbake og hun viste og fortalte. Hun kjente alle stiene og hvor de førte. Her var bekken de lekte ved og den gamle skoleveien over til Holmane. Der er merket en tursti, med skilt og blåe prikker. Vi gikk den da og jeg gikk den nå.

Jeg tok bilde, slik at jeg kunne dokumentere for min venninne at det faktisk finnes turløyper i nærheten.
Barndomshjemmet til mor.
Høst og morgensol er en nydelig kombinasjon.
Her kunne jeg også gått tur.

Jeg var ute og gikk i halvannen time og da jeg kom tilbake til hytta, var de andre stått opp. Frokosten smakte fortreffelig og jeg var klar for en spennende dag. Planer var lagt; med bytur, strandtur, båttur, biltur, topptur og shoppingtur. Det eneste jeg kan kjenne på, med å være skikkelig morgenfugl, er at dagen kan bli LAAAANG. Men i flotte omgivelser, godt selskap og med fint vær, er jo det bare en stor fordel. Selv om kvelden ikke ble så særlig sein, fikk jeg ihvertfall med meg solnedgangen….

Lunsj i Egersund for spesielt interesserte.
Det er utallige spennende butikker som man kan gå innom, dersom man er interessert.
Det ligger flotte strender, hvor jeg tok et impulsivt bad. Bikinien lå fortsatt på hytta, så det ble i undertøyet…
Hensikten med båtturen var å hente middagen. Det var mange krabber, heldigvis, fordi det stort sett var vann inni…
Det ble en fantastisk solnedgang, hvor vi satt på en fjelltopp ved hytta og drakk vin. Etterpå var jeg egentlig klar for å legge meg, men for å ikke være helt festbrems, holdt jeg ut noen timer til.

Rallarveien, Norges fineste sykkeltur.

Rallerveien er Norges desidert mest populære sykkeltur og turen sykles årlig av omlag 25 000 glade syklister fra inn- og utlandet. Det sies at det er kombinasjonen av mektig høyfjellsnatur og gammel jernbanebane historie som gjør turen til noe helt spesielt, og det kan jeg være enig i. Her sykler man nemlig den gamle anleggsveien mellom Haugastøl og Flåm, som ble bygget på slutten av 1800 tallet. Veien er verken utvidet eller modernisert, slik at man kan se både murer og broer slik de opprinnelig ble bygget. Jeg har hatt lyst til å oppleve området, helt siden jeg stod på Haugastøl for 20 år siden, klar til å sykle. Men den gang ble turen avlyst, fordi barna var for små og været for dårlig. Men ENDELIG, ENDELIG var tiden kommet til at jeg var pakket og klar…

Det er slett ikke vanskelig å få leid seg en sykkel på Haugastøl, som leveres i Flåm. Jeg hadde tatt med meg min, siden jeg skulle dra henger. Man sparer ikke særlig på å ha egen sykkel, siden man da må betale på toget tilbake til Haugastøl og det er begrenset med plasser for sykkel. Leiesyklene var veldig bra, ifølge Maiken.
Da var vi ready for take-off… Det er mange som sykler turen som en dagstur, turen er tross alt ikke mer enn 81 km lang. Men de er nok i fåtall og vår plan var å bruke god tid.
Det var godt å komme ut i naturen, stoppe for litt mat og dobesøk.

Jeg hadde fått med meg en god venninne, Maiken, som hadde syklet turen før. Dermed ble hun utnevnt til guide, mens jeg tok meg av den praktiske planleggingen. Målet var telt, selvforsynt med mat og mest mulig ute i naturen. Det startet ikke så bra, værvarslingen sa «store nedbørsmengder, gult farevarsel for jordras og mye vind». Men jeg var blitt stoppet av været en gang før og vi ble derfor enige om at «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær». Det neste var at jeg satt i bilen med en skikkelig dårlig følelse av å ha glemt noe. Vi stoppet underveis og jeg fant ut at to poser med mat stod igjen hjemme på kjøkkenet. Heldigvis har de både Rema 1000 og Vinmonopol i Odda, så alt ordnet seg.

Jada, jada; det var akkurat SÅNN jeg hadde sett det for meg, RALLARVEIEN.
Det er var ikke akkurat sykling i kø, så vi koste oss med denne gjengen.
Vi var heldige og rakk Kafe Oksebotn før de stengte, hvor eieren serverte kakao og fantastiske vafler. Kafeen var en gammel vokterbolig og et trivelig sted.

Det tar tid å kjøre fra Jæren og opp til Haugastøl på 1000 meter over havet, slik at vi var ikke klar på sykkelen før nærmere klokken 3. Den første etappen vi hadde planlagt, var til Finse, eventuelt se hvor langt vi kom før vi satte opp telt. Været var greit nok, mest vind med noen byger innimellom. Veien mellom Haugastøl og Finse har god kvalitet og vi møtte mange syklister som kom mot oss. Det er populært for de som vil ha en liten smakebit av Rallarveien, å ta toget til Finse og sykle tilbake til Haugastøl. Den biten er fin nedoverbakke, 27 km og masse vakker natur å beundre. Vi syklet slakt oppover, med kraftig motvind og jeg angret bittert på at jeg hadde tatt med henger…Men bevares; det var utrolig vakkert… Da vi nærmet oss Finse, var vi klar til å ta kveld og stormskyene bygget seg opp over oss. Maiken hadde tilfeldigvis booket 2 senger på den nye Brebua, siden all annen overnatting på Finse er stengt på grunn av oppussing. For en lykke da vi fikk et stort og fint 4 manns rom. Dessuten varm dusj, peisestue, kjøkken og hyggelig hyttevert…

Været var mildt sagt skiftende og naturen var en stor opplevelse av skjønnhet.
Da nærmer vi oss Finse, dette vintersportstedet som egentlig bare er et stopp på toglinjen mellom Oslo og Bergen.
For en luksus å parkere syklene utforbi og vite at man har tak over hodet for natten.

Neste morgen våknet vi til regn, yr og mer regn. Etter en god frokost, (selv uten de hjemmelagde knekkebrødene som stod igjen hjemme), var planen å sykle innom Rallarmuseumet på Finse. Men guiden syklet fort forbi og trodde det lå mye lengre ute, så det får bli til neste gang. Istedet fikk vi en museums opplevelse på Fagernut vokterbolig, etter at vi hadde passert det høyeste punktet på turen. Det ligger på 1343 meter over havet og her oppe er det både kaldt og mye snø. Det var faktisk usedvanlig mye snø fremdeles i fjellet, noe som medførte at sykler og henger måtte dras over utallige snøfenner. Det var tungt, særlig på ene stedet hvor hengeren veltet og måtte løftes nesten 2 meter opp på veien. Vi fikk tilbud om hjelp fra en flokk mannlige treningssyklister, men kvinnelig, middelaldrende stolthet (stahet) fikk oss til å takke nei til den. Istedet slepte og løfta vi så svetten skvatt og adrenalinet pumpet, til både henger og sykler stod trygt på veien igjen. Godt det var kaffe og vafler på Fagernut, så vi fikk hente oss inn og samle krefter til å fortsette…

Det var en sur og kald morgen da vi sa adjø til Finse, men vi var godt forberedt med ull, votter og lue. Selv om vanntett ikke alltid er vanntett…
Det varte ikke lenge før vi kom til snøen… Mye snø, selv i august…
Langs veien er det satt opp flere informasjonsskilt som forteller historien til både rallarene, jernbanene driften og byggingen av veien. En rallar var en anleggsarbeider, ofte fra utlandet, som jobbet med å bygge jernbane i Norge.
Guiden var skikkelig sprek og holdt godt tempo. Heldigvis hadde hun rød jakke og var lett å få øye på langt der fremme.
Da kom vi til det høyeste punktet på turen og feiret med. Fra nå av, var det 1343 meter nedoverbakke til Flåm.
Frem mot Fagernut vokterbolig (fra Finse) er veien den opprinnelige standarden fra 1901 og det betyr at det er fordel med en sykkel med brede dekk. Det hadde ikke jeg på min hybridsykkel, men det gikk fint….
På Fagernut bodde det banevoktere med familie fra 1904 til 1964. Deres viktigste oppgave var å holde jernbanen åpen og det må ha vært en tung kamp, særlig om vinteren. Utstillingen viser en typisk vokterbolig fra tidlig 1900 tallet.
Dessuten er det kafe på Fagernut og jammen var det godt å komme inn i varmen.

Da vi utpå ettermiddagen kom frem til Hallingskeid, hadde vi ikke syklet mer enn 21 kilometer. Det føltes mye lengre, mest fordi det var skikkelig kaldt og vi var gjennomvåte. Planen var et kort stopp på turistforenings hytta for å varme oss og tørke klær, men på grunn av korona restriksjoner er ikke det mulig i år. Jeg var så kald at det ikke var forsvarlig å sykle videre, fingrene var så stive at jeg knapt greide bremse og holde rundt styret. Heldigvis hadde de en utrolig vennlig hyttevakt, som gav oss plass til å sove. Hadde vi kommet fredag eller lørdag måtte vi ha syklet videre, da var det helt fullt. Men nå sklei vi inn i varmen og fikk en lang ettermiddag med ro og hygge. Jeg savnet overhode ikke teltlivet, der vi mesket oss med sjokolade, nøtter og konjakk (spandert av den mannlige fiskergjengen som feiret 50 års dag). Det ble en meget hyggelig kveld og en god natts søvn.

Klar til avreise fra Hallingskeid, hvor vi våknet til strålende sol, +1 grad og nysnø på toppene. Heldigvis var det ikke glatt, selv om det hadde vært frost på natten.
Det er fascinerende å se hvordan toglinjen slynger seg gjennom landskapet, inn og ut av snø tunnelene.
Naturen endret seg da vi kom nedover, stein ble erstattet av busker og grått med grønt.
Da begynner de lengste og bratteste nedoverbakkene, hvor det er satt opp fareskilt.
Vi tok oss god tid nedover, naturen er mildt sagt ubeskrivelig vakker.
Dette området gikk vi ned; her var løs grus, mye stein, høy kant, stor foss og skikkelig bratt bakke. I kombinasjon med tung henger tenkte jeg det var tryggest….

Turen fra Hallingskeid og ned til Flåm var en opplevelse. Jeg har syklet mange steder, men aldri har jeg syklet en vakrere tur. Det var fjell og fosser uansett hvor jeg snudde hodet og knapt en eneste oppoverbakke. Flere steder gikk vi istedenfor å sykle, mest fordi det var ufattelig bratt. Hårnålssvingene nedenfor Myrdal stasjon var et slikt sted og jeg må si jeg beundrer de som suste forbi oss på sykkel. Men de var ikke mange… Da vi kom ned til asfalt, var det en sjarmøretappe uten like på 17 km nedover Flåmsdalen. Dette er en typisk bratt vestlandsdal, med fosser og små gårder langt oppe i fjellsiden. Flåm er kjent som «et livlig turistknutepunkt» i enden av Aurlandsfjorden, fylt opp med cruiseskip og turister fra hele verden. Nå var det forbausende tomt, så det var slett ikke vanskelig å finne overnatting. Teltplanen ble igjen skrinlagt pga regn og vi fant tak over hodet på Flåm Vandrarheim.

Endelig fikk vi bruk for noe av campingutstyret, da vi kokte suppe og kaffe før Vatnahalsen stasjon. Ellers var været såpass kaldt og vått at vi tok ingen særlig lange matpauser, med mindre vi var på kafe.
Det var ikke særlig mange andre turister ute, verken på sykkel eller til fots.
Se opp for toget nær Myrdal stasjon….
Ned dit skulle vi, 21 krappe svinger ned til Kårdal.
Det var tungt bare å GÅ ned….
Det kom seg da det flata ut og vi kunne sykle igjen.
Da nærmer vi oss Flåm og fikk sett både kirken fra 1667 og diverse annet berømt.
Vi feiret en vellykket sykkeltur med en bedre middag på resten av maten. Rettene var få, men utvalgte.

Turen ble avsluttet med toget tilbake til Haugastøl. Ikke hvilket som helst tog, men FLÅMSBANEN til Myrdal og Bergensbanen videre. Som dere kanskje har skjønt, er jeg godt over middels interessert i tog og togreiser. Derfor var det stort å skulle kjøre med Nord Europas bratteste jernbane. Den er ikke mer enn 20 kilometer lang, men har 20 tunneler og en høydeforskjell på 865 meter. Dessuten stopper den ved Kjosfossen, hvor vi alle toget ut for å se og høre huldra synge og danse. Turen er flere ganger blitt kåret til verdens vakreste togtur av ulike reiselivs aktører, men det er mulig at jeg var litt mettet etter å ha syklet gjennom den fantastiske naturen dagen før. Det var en mye større opplevelse å være «tett på», enn å se det fra togsetet. Det ble en lang ventetid på Myrdal, særlig med en koronastengt kafe, men endelig var vi på toget til Haugastøl. Her fikk vi gjenoppleve både naturen og veien fra togsetet og jeg vet ihvertfall en ting: JEG KOMMER IGJEN. Dette frista virkelig til gjentakelse og dersom du aldri har sykla Rallarveien, gir jeg den mine varmeste anbefalinger…

For en tog-entusiast som meg, var det spennende å besøke jernbanemuseet.
Klar til avreise, tut-tut. Selvfølgelig sikret jeg meg vindusplass og hang ut vinduet for å ta bilder. Kjekt å ver turist…
Det ble litt sånn «der sykla vi, og der sykla vi og der sykla vi også»….
Vakker sang og vakker dans, men jeg tenkte mest på HMS.. Tenk om hun datt utforbi??
Da var vi tilbake igjen ved start og klar for en lang biltur hjem.

Ikke akkurat Dronningstien…

Alt jeg ikke vet… Jeg har hele tiden trodd at Prekestolen, Besseggen og Trolltunga var de mest populære fjellturene som alle skulle gå i sommer. Det er ihvertfall de som vanligvis markedsføres når Norge skal selges ut til fjellglade turister. Men så viser det seg at det slett ikke stemmer. Det mest «hotte» stedet å vandre over fjell og vidde denne sommeren, (skal man tro etter antall søk på ut.no,), var Dronningstien i Hardanger. Her snakke vi om H.M. Dronning Sonjas panoramatur, i 1100 meters høyde, mellom Kinsarvik og Lofthus. Vi snakker om skikkelig nasjonalromantikk med foss og fjord, høyfjell og eplehager. Det er virkelig indrefileten av en tur i fjellheimen og jeg var meget klar…

Bilen ble parkert langs veien mellom tunnelene, sammen med alle andre.
Turen er godt merket og skiltet.

Dronningstien var egentlig den eneste turen jeg var fast bestemt på at vi skulle gå, da det ble klart at årets guttetur gikk til Hardanger. Det var sånn sett vel den eneste turen jeg hadde hørt om på forhånd, og jeg har hatt lyst å gå den helt siden min far for mange år siden fortalte om «Munketrappene i Ullensvang», som gås som en del av turen. Jeg forberedte resten av gjengen i god tid og anbefalte trening på forhånd. Vi skulle nemlig være klar for 16,4 km, en stigning på 916 meter og 6 timers tung gåing. Vi la oss i hardtrening, alle unntatt han på 7 (som har et aktivitetsnivå som daglig tilsvarer 2-3 treningsøkter).

Jeg var litt usikker på om dette var trygt, store steiner hadde falt ned og laget hull i asfalten. Det virket ikke som det var gjort noen tiltak for å hindre flere i å falle ned heller, men det gikk bra.
Det er bratt, steinete og ulent, så husk gode sko.
Stien følger dalbunnen inn mot fossen.

Men det er rart med det, feriefølelsen seig over oss. Det virket stress å organisere, helst bør man ha en bil i hver ende, eventuelt bestille taxi, haike, eller på annet vis komme seg tilbake til utgangspunktet. Dessuten, hvorfor gå i kø oppe i høyden, når man kan være (nesten) helt alene på bunnen? Jeg fant nemlig ut at det var en annen kjekk tur i nabolaget rundt Øvre Eidfjord, en fottur inn til bunnen av Vøringfossen. Dette skulle være vel så spektakulært som Dronningstien, bare på en helt annen måte. Dessuten var det bare 3,4 km totalt å gå, noe som nok passet enda bedre i vår feriemodus av grilling, bading og lange, sløve morgener.

Nede i dalbunnen renner elven og det er mye lyd.
Her stod i sin tid Fossastovo, en liten kafe og overnattingssted. Det er meg ubegripelig hvordan de kan ha hatt 5-6 sengeplasser, kjøkken og spisesal, når man ser på størrelsen på grunnmuren… De drev ikke så lenge, merkelig nok…
Elven krysses på hengebro, husk å gå en og en…

Turen ble en opplevelse. Det var vått, men vi var usikre på om det var fordi det regnet eller var vann fra fossen. Jeg har sjelden gått en tur hvor jeg har følt meg så liten, å stå nede i dalbunnen og se opp, det var et mektig syn. Det var vanskelig å snakke sammen, særlig da vi kom inn og stod helt nær vannet. Det var ikke lite vann som dundret ned fjellsiden og jeg ble overveldet av kreftene i naturen. Guttene følte seg hensatt til Jurrasic Park og fablet om dinosaurer og skumle kryp, der vi stod i det høye og glinsende gresset.

Det var frodig innover og klamt.

Det var en fantastisk tur, spennende og utfordrende fordi naturen var spesiell. Den er rangert som krevende, noe jeg tenker har mer med alle steinene som måtte krabbes over, enn høydemeter (totalt 100 meter) som bestiges. Stien ble laget i 1872, slik at turistene kunne komme inn å se fossen falle 182 meter ned fra Hardangervidda. Så her går man bokstavelig talt på historisk grunn og nesten alle vi traff underveis, var utenlandske turister. Sikkert fordi alle nordmenn var og gikk i kø på Dronningstien, tenkte jeg…

Man blir liten og ubetydelig ved siden av Vøringfossens mektige størrelse…. Dagens gåte: finn personen i blå jakke…

Jeg var ikke skuffet over at planen min om Dronningstien ikke ble gjennomført. Sånn er det her i livet, man kan planlegge akkurat så mye man vil, til ingen nytte. For ting skjer, uforutsett og overraskende. Da nytter det lite å tviholde på plan A, når plan B er et mye bedre alternativ. Dronningstien var MIN drøm, ikke guttene sin og ihvertfall ikke han på 7. Han ville helst ha hatt en dagstur til ved bassenget i Mikkelsparken, men var godt fornøyd med å bli våt i regnet og spruten fra fossen. Og jeg kan alltids ta en tur til Hardanger alene en annen gang, for å gå Dronningstien. Den ligger jo der fortsatt….

Man kunne gå helt inn, men vi stoppet her. Mest fordi de vi så som gikk helt inn, krøp både frem og tilbake…

Niste må vi ha, selv på korte turer. Hjemmelaget banankake og fersken smakte fortreffelig med vann til.

Han på 7 syntes det var en akkurat passe lang tur.

Alene på Tomannsbu.

Av og til er det andre jeg kan takke for at jeg kommer meg på tur. Denne gangen var det mitt lille barn, som trengte noen til å kjøre. Hun skulle sammen med en venninne og 2 hunder på fjelltur. Jeg sa ja til å være sjåfør, og da jeg allikevel måtte gjennom bommen samt kjøre i 1 time, pakka jeg likegodt sekken og planla min egen tur.

Det var meldt store mengder med nedbør, så det var ikke trangt om plassen på parkeringen….
Det startet bratt oppover, etter at broen var krysset.
Etter en våt juli måned, er det vått og sørpete overalt.
Det vekslet mellom tett yr og plaskregn. Stien lå ofte under vann.

Tomannsbu er Stavanger Turistforening sin hytte og det tar ca 3 timer å gå inn til den, når man starter i Hunnedalen. Hytten har 33 sengeplasser og proviant. Jeg hadde booket seng, for det må man på alle hyttene nå i koronatider. Mat hadde jeg rasket med meg hjemmefra, det er både billigere og mer miljøvennlig, tenkte jeg. Dessuten er sekken ikke tung, når man bare skal frem og tilbake.

Jeg var søkkvåt da jeg kom frem, til og med undertøyet kunne vris.
Det tok litt tid å få fyr i ovnen, så jeg vurderte å droppe å tørke klærne. Men det gikk tilslutt…

Jeg har mange gode minner fra hytta og har vært her endel. Særlig kjekt var det at skiltet hang på veggen og tur kassen stod på den faste plassen. Det var min far som for mange år siden lagte både skilt og kasse, en venninne av meg malte motivet og jeg fikk den ansvarsfulle jobben med å lakke. Det måtte være nok lakk til å vare evig og foreløpig ser det greit ut…

Tomannsbu er en barnevennlig hytte, med kort vei å gå til samt bøker, spill og leker på hytta.
Kassen stod enda på den vante plassen under vinduet.
Livet er godt når man er tørr og varm. Enda bedre blir det med hjemmelaget kaker (takk til mitt lille barn som gadd å bake og dele), kaffi og en god bok. Samt å sitte inne, når det er dårlig vær ute…

Jeg liker å dra på tur alene. Hytta var helt tom for folk og jeg så ikke et menneske før jeg kom ned til Hunnedalen igjen. Jeg elsker stillheten på fjellet og selv om det alltid er kjekt dersom det kommer andre turgåere, liker jeg å være alene. Ikke er det mobildekning og ikke er det strøm eller innlagt vann. Jeg går inn i lademodus og logger hjernen min helt av. Det tror jeg den har godt av innimellom….

Når 2 kopper morgenkaffe ikke hjelper å få øynene opp, er det på tide å ta et bad…
Javel Tomannsbu, takk for denne gang ❤️
Det regnet ihvertfall ikke idag…. Istedet gjorde tåken det vanskelig å følge merkingen, godt at jeg ikke gikk meg vill…

Jeg var hjemmefra i rett over et døgn. Det føltes som om jeg var vekke en uke og batteriet er fulladet til å gå på kveldsvakt og ha jobbehelg. På turen hjem fra hytta, skremte jeg opp en rypemor med et kull av unger. De flakset i hver sin retning, men mor snudde og trosset det farlige (meg) for å hanke inn ungene sine. Da ble jeg glad og tenkte at det er fint å se at selv i naturen handler det om å verne og ta vare på de man er glad i. Så nå er jeg klar for jobb..

Det fine været kom da jeg nærmet meg bilen. Da kom også alle folkene…..
Ha en fin helg…

Korona ferie i Øvre Eidfjord.

Det ble tidlig klart at årets «guttetur» ikke kom til å bli som den pleier, det vil si en langhelg i enten Sverige eller Danmark. Selv om det nå er mulig å dra til vårt lille, flate nabolandet i sør og enda lengre, ble turmålet vårt allerede planlagt da koronaviruset herjet som verst. En tur til Øvre Eidfjord for å besøke en studiekompis av min sønn og jeg innrømmer gjerne at jeg måtte google Øvre Eidfjord for å finne ut hvor vi skulle dra. Her snakker vi om en landsby med 200 innbyggere, som ligger ved inngangen til den naturskjønne Måbødalen. For å plassere det på kartet, tenk vest og utkanten av Nordens største nasjonalpark og høgfjellsplatå, Hardangervidda. Jeg gledet meg vilt og hemningsløst til dette friluftslivets eldorado.

Hardangerfjorden er 183 km lang og dermed Norges nest lengste fjord. Eidfjord ligger helt innerst i fjorden mot øst og enda lengre inne ligger Øvre Eidfjord. Hardanger er kjent for sin dramatiske natur, med bratte fjell, fjorder, fosser og breer.
Det var veldig praktisk at kompisen sin mor og stefar eide en campingplass i Øvre Eidfjord. Da slapp vi problemet med å velge, siden det er opptil flere i området.
Dessuten drev de Viltkroa, som lå på campingen. De serverte den mest fantastiske maten, uansett hva vi bestilte. Stamplassen til de lokale og alltid mye folk.

Jeg var mest spent på hva vi skulle finne på, med 5 dager i ei lita bygd på Vestlandet. Det viste seg at det overhode ikke var et problem. Vi hadde tross alt en lokalkjent guide, selv om han muligens ikke hadde opplevd naturen tidligere. Dessuten hadde jeg planlagt en dagstur til Kinsarvik med han på 7, der ligger nemlig en fornøyelsespark som er akkurat passe stor. Mikkelsparken har både badeland (med oppvarmet basseng), jungelløype, bondegård, gullgraving og ubegrenset mengder is og sukkerspinn. Det ble en fantastisk dag, hvor været viste seg fra sin beste side og han på 7 fikk en ny venn.

Jeg greide såvidt å klemme meg ned i en pedalbåtand, til stor fryd for enkelte andre. Den var ikke særlig lett å styre, men vi hygget oss veldig.
Ellers satt jeg i timevis under en parasoll, mens han på 7 rant i sklia. Det var hett og jeg manglet bare en paraplydrink for å få skikkelig Syden-følelse….
Det var mer enn nok å finne på, og tiden fløy…

Det jeg ikke var klar over, var at Vøringfossen lå «rett oppi veien» fra campingen. Fossen er langt ifra Norges høyeste, men den er en av de mest kjente av alle fossene, og regnes som en av de mest besøkte naturattraksjonene i landet. Selvfølgelig måtte vi ta en tur og «guiden» vår viste oss de ulike utkikkspunktene, hvor vi startet oppe ved hotellet. Fossen var et mektig syn og jeg fikk skikkelig sug i magen da vi gikk ut mot kanten. Det hjalp ikke på med en aktiv 7 åring, som syntes dette var meget spennende. Flere turister har dødd fordi de har falt ned og det har visstnok vært mange diskusjoner i media, om området burde vært bedre sikret. Vi var forsiktige, MEGET forsiktige.

Vøringfossen var et imponerende syn.
Til og med ungdommene lot seg rive med og sendte fossen ut på ulike sosiale medier. Jeg var mest opptatt av hvor nær kanten alle var,særlig han på 7…

Fra Øvre Eidfjord kan man kjøre opp Hjølmadalen, for å komme til Hardangervidda. Veien er en attraksjonen i seg selv, særlig når man treffer motgående trafikk. Og det gjør man både titt og ofte… Det er hårnåls svinger, bratte stup og løs grusvei. Det var lite autovern eller annen sikring, og jeg har ikke vært så redd i bil siden minibussen i Perus fjellsider i fjor høst. Heldigvis var det ikke jeg som kjørte, der vi seig oppover på 1 gir, farlig nær stupet. Jeg tror det er nærmere 900 meter stigning, men føles som mer. Det sier seg selv at utsikten var fantastisk og det er en stor naturopplevelse.

Det er stor og gratis parkeringsplass på toppen, for her starter utallige løyper innover vidda. Det var såvidt vi fikk plass å parkere, her var nemlig helt fullt.
Det ble ingen lang dagsmarsj på oss. Vi gikk i 15 minutter, til vi fant et koselig sted. Der spiste vi nistepakken og han på 7 lekte gjemmeleken med Mikkel Rev.
For å virkelig få et inntrykk samt lære om vidda, er det et godt tips å ta en tur til Norsk Natursenter, Hardanger. Det lå rett over veien fra campingen og var et glimrende sted når regnet øste ned.. Her kan man oppleve naturen gjennom film, bilder og utstillinger.

Visste du dessuten at «verdens mest utilgjengelig gårdsbruk» ligger i Eidfjord, nemlig Kjeåsen? Det gjorde ikke jeg. Det er mulig å gå opp til gården via en merket løype fra kraftverket i Simadalen, og det var planen min. Men det hadde regnet hele natten og løypen er ikke å anbefale etter mye regn. Her er det visstnok veldig bratt, og man må både opp stiger samt henge i kjetting. Så vi kjørte opp… Veien er enveiskjøring, så når klokka er hel, kjører man opp og når klokka er halv, kjører man ned. Store deler av veien går i tunnel og er visstnok verdens dyreste gårdsvei, bygget i 1974 i forbindelse med kraftutbyggingen i Simadalen.

Kjeåsen har to små gårder og de er begge fraflyttet. Men her drev man gård fra 1600 tallet og frem til 2010. For et arbeid det må ha vært!!!
Jeg var glad vi ikke hadde gått opp (eller skulle gå ned..) Det var stupbratt og jeg tenkte mye på de barna som vokste opp her. På det meste var det 13 barn og om sommeren gikk de opp og ned fjellsiden for å komme til skolen nedi dalen.
Vi fråtset i blåbær, mens vi satt og ventet på å kjøre ned igjen. De hadde det godt, menneskene på Kjeåsen. Det var naturen som var hovednæringen deres, med jakt, fangst og fiske rett utforbi døren.

Det ble noen fantastiske dager i Øvre Eidfjord og jeg savnet verken grensehandel eller danske sandstrender. Vi hadde mye vær, men det er man vant med på Vestlandet. Den gamle lavoen holdt så noenlunde tett gjennom timevis med pøsregn og stod i vindkast opp mot storm styrke. Men vi hadde også solskinnsdager, med bading og grilling. Det var veldig kjekt å ha en egen guide med oss og ekstra kjekt for guttene, så tusen takk til Jarand, hans mor og stefar for gjestfriheten, omtanken og all den gode maten. Jeg har fått smaken på bratte vestlandsfjell, fosser og dype fjorder, så jeg kommer gjerne igjen. Ikke minst for å spise på Viltkroa samt å gå de turene jeg ikke gadd å gå denne gangen….

Det var en fin rusletur fra campingplassen ned til Eidfjordvatnet, hvor vi kunne bade.
Typisk campingliv for guttegjengen, øl og elendig engangsgrill som ikke tar fyr…

Når frykten tar deg…

Har du noen gang blitt så redd at beina føles ut som om de slutter å virke? Og at pusten stopper rett under haka, slik at du må kjempe for hvert åndedrag? Og hjernen kortslutter og viljen roper et taust NEI, STOPP, SNU, VIL IKKE.. Men så kan man ikke gi etter for angsten, fordi man bare MÅ fortsette å gå. Jeg utsetter meg ofte for sånne situasjoner, planlagt og som oftest helt frivillig…

Veien opp til Folgefonna går gjennom nasjonalparken og er en opplevelse.
Været som var meldt på yr var ikke lovende, regn, torden, lyn og gult farevarsel på vinden. Jeg vurderte å avlyse hele turen…

Jeg har nemlig tro på at det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere. Det har jeg nemlig lest… Dessuten er det noe som heter eksponeringsterapi, som er en mye brukt metode for å få bukt med angsten. En sånn «se døden i hvitøye uten å flyke» eller «face your fears» på mer internasjonale kanaler, som man jo ofte tar lærdom av. Så faglig sett bør jeg være godt forankret i både forskning og erfaringsbasert praksis. Men hva hjelper det når alt går i lås?

Skisenteret var populært og her var det mange som brukte tirsdagen til trening.
Gi en 7åring hjelm, sele og ishakke, så har du en meget lykkelig gutt….

Det begynte med at han på 7 hadde lyst til å gå på bretur. Han elsker snøen, men det er lite av det på Jæren. Jeg er lett å overtale, hva gjør man vel ikke for de man er glad i? Jeg er nemlig litt redd snø og kulde, man har tross alt hørt om både snøras, kuldesjokk og faren for å dette ned i et hull og aldri komme opp igjen. Allikevel bestilte jeg tur og tenkte at det går nok bra.

Det er viktig å være skikkelig kledd når man skal være 6 timer på tur. Ull, vanntette klær, lue og votter er et must og det samme er solbriller.
Vi lånte sko og fikk hjelp til å feste stegjern.
Teknikken var enkel, vi skulle «gå som en cowboy» på breen. Enkelte tok det veldig bokstavlig…

Min erfaring er at dersom man tenker skikkelig mye på alt det fæle som kan skje, så øker det sjansen for at det skjer. Det er sikkert en teori for det også, men det er ikke så veldig viktig. Av 2 guider og 6 deltakere var ihvertfall jeg den eneste som forsvant ned i et hull… Vi skulle over en snøbro, som visstnok kunne være alt fra 30 cm til flere meter tykk. Der stod jeg plutselig med hele høyre foten nedi breen og satt fast.

Lunsjen var et høydepunkt og for å siterer han på 7: EG ELSKE LUNSJ!!!!!
Det var ikke vanskelig å se at han nøt medbrakt matpakke og turen…
Jeg var mest opptatt av å beundre utsikten, hvor skyggene og sollyset lekte over alt det hvite.

Jeg er god på kriser og kom meg lett opp igjen. Ingen skader og vi fortsatte med å hoppe over bresprekker, klatre opp blåisen og henge i tauet. Da tok angsten meg, idet vi skulle utforske en dyp sprekk. Han på 7 svevde fort over og hadde det enestående. Jeg gikk kun å ventet på å forsvinne ned i dypet, for aldri å se dagslys igjen.

Det er slett ikke enkelt å gå i taulag, tauet skal verken være for stramt eller for slakt.
Det er lett å føle seg liten og usikker i sånne omgivelser. Særlig når man ikke vet hva som skjuler seg under den fine fasaden…
Blåisen var fast under beina og det kjentes ut som et trygt sted.

Selvfølgelig gikk det bra. Vi hadde fantastiske guider med oss, fra Folgefonna Breførerlag. De forsikret meg om at de har gått opp med 1000 personer totalt og alle har kommet ned igjen. Dersom det ikke hadde vært trygt, så hadde de ikke gått opp med turister. Det hjalp og ble mitt mantra: Du forsvinner ikke og det kommer til å bli bra… Så jeg greide å fortsette å gå, puste og fungere. Man har liksom ikke så mange andre valg langt innpå breen….

Det var mange stopp og vi lærte mye om bre og naturen rundt oss.

Da vi kom av breen, var jeg skikkelig sliten. Enkelte andre tok helt av og akte, stupte og løp i snøen.
Jeg skyldte på at jeg måtte ta bilder av den flotte utsikten.

Jeg innrømmer gjerne at jeg tenkte ALDRI MER da jeg haltet meg nedover. Allikevel planlegger jeg å delta på et 3 dagers brekurs i neste måned, dersom jeg får knær, hofter og rygg til å fungere normalt innen den tid. Dersom du lurer på HVORFOR, så har jeg ingen gode svar på det. Kanskje det var skjønnheten i naturen og følelsen av å være på toppen av verden? Eller gleden av å komme ned på fast grunn med livet i behold? For livet er uten tvil en risikosport og ikke for pyser, uansett hvordan man velger å bruke tiden en har igjen…. Folgefonna var tross alt en utrolig opplevelse vi kommer til å huske lenge, begge to….

Lett å smile når man har stein under baken…..

Drømmen om Nordmarka

For å være helt ærlig, trodde jeg det skulle bli helt annerledes… Jeg hadde hatt «sykkeltur i Nordmarka» på lista min i flere år. Du vet, ikke den lista: «100 ting å se før du dør», men min liste «100 ting å se for å kjenne at jeg lever». Det jeg hadde planlagt var sykkel og telt i dagevis, mellom idylliske vann og små koier, inni dei dype skogane. Det skulle bli en tur som oste fred og ro, jeg i stille meditasjon, helt alene i skauen. Jeg skulle rekke over hele Nordmarka på en langhelg og ikke en flik skulle jeg gå glipp av. Bare meg og skogen, samt kanskje en elg hvis jeg ble ensom. Det kunne bare bli bra…

Det er ihvertfall ikke problem å finne veien—
Meg på sykkeltur i Nordmarka.

Den største overraskelsen var egentlig hvor stort område Nordmarka er. Her snakker man SKIKKELIG SVÆR. Derfor var det idioti å tenke at jeg skulle få sett alt på noen få dager. Så jeg endret planen til å tenke at jeg tar å sykler fra sør til nord, og tilbake igjen på en dag. Det var nemlig så lenge jeg hadde igjen av langhelgen, etter jeg hadde vast meg vekk i fine hager og spennende museum. Men den planen varte bare til jeg kom til første oppoverbakke…. Fytti grisen så bratt det var… Det hjalp ikke på at alle andre jeg møtte, kom MOT meg; det vil si, fra nord (med medvind og nedover). Eller at jeg holdt på å bli overkjørt av en el-syklist, hvor jeg mistenker ut fra tempoet at sykkelen ikke engang var lovlig,….

Han for forbi på et blunk… mens jeg gikk opp bakken.
Når jeg ikke lå i grøftekanten og luktet på blomstene….
Det var tross alt en fantastisk dag…

Av en eller annen grunn var det mye mer tilrettelagt og utbygd enn jeg så for meg. Det var bondegårder og skogdrift, bilvei og plutselig et alpinanlegg… Javel, tenkte jeg, kunne de ikke hatt drift på skiheisen om sommeren også? Fraktet slitne syklister til topps? Det har jeg sett i utlandet… Og de små koiene jeg hadde sett for meg ut ifra navnet, var slett ikke små. Tryvannstua, for eksempel, var skikkelig idyllisk, men slett ingen stue. Her lå flere hytter, omkranset av et tun fullt av folk. Det var hyggelig det og jeg fikk praktisert engelsken min da jeg kjøpte is og kaffe, som ble inntatt i peisestua.

Jeg følte meg hensatt til Sveits eller Østerrike på sommerstid, en ski-nasjon uten snø.
De har store stuer i Nordmarka…
Men jeg fant min trofaste venn elgen. Du ock jag, Alfred….

Dessuten var det mye folk… Det kan ha noe med at det var lørdag, ferietid og at koronavirus har endret folk sine fritidsvaner. Nå er det friluftslivets gleder som får ALLE på tur og det synes jeg er utrolig kjekt. Men samtidig liker jeg skogens fred og ro, så det ble litt utfordrende når det tider var kø. Mange stilte mannsterke på turen, sikkert både en og flere storfamilie i lag. Prøv da å snike deg forbi med sykkel, når barnevogn, smårollinger på trehjulssykkel og de med full oppakning, blokkerer veien. Men det er mulig jeg hadde valgt den mest trafikkerte strekningen i hele Nordmarka; fra Bogstadvannet mot Tryvannstårnet og over til Frongnerseteren.

Endelig var det sånn jeg hadde sett for meg, den øde landevei og meg….
Og dette var sånn det stort sett var…
Nedenfor Frongnerseter lå nok en «stue», med fantastisk utsikt over Oslo by.
På vei nedover alle bakkene, suste jeg inn på Holmenkollen Skianlegg. Da innså jeg at jeg kunne aldri ha blitt skihopper, nok en drøm som brast…
Jada, jada…the King and I…

Det kan høres ut som jeg var skuffet over Nordmarka etter denne turen. Det stemmer slett ikke. Men jeg har lært… Det heter egentlig Oslomarka, og den består (blant annet) av Nordmarka, Østmarka, Vestmarka og Lillomarka. Her er 1700 km2 fordelt på 14 kommuner og to fylker. Slett ikke noe man blir godt kjent med i løpet av en langhelg, selv ikke på sykkel. Og jeg har kjøpt meg et skikkelig kart, slik at jeg er forberedt og har planlagt neste gang jeg drar til Oslo for å følge drømmen. For jeg har fått en smakebit og nye mål på listen min. Her kan det padles, sykles og vandres i det uendelige… Jeg er ihvertfall klar…

Jeg ble invitert på en kveldstur med bading og middag av min gode venninne Ingvill. Hun har bodd i Oslo i mange år og er godt kjent i Marka (som de innfødte sier).
Målet var Aurevatn, et idyllisk lite vann hvor det stort sett aldri var folk. Men det var før… Nå var det telt og hengekøyer på hvert lite nes, bålrøyk og god gang. Noen hadde til og med tatt bryet med å bære med seg et musikkanlegg, slik at de slapp å lytte til skogens fred og ro. Det er godt vi mennesker er forskjellige…