Jeg har mange ganger tenkt, at livet hadde vært så mye enklere, dersom jeg var glad i å strikke. Aller helst sittende godt plassert i sofaen foran TVen, med begge beina på bordet og noe godt i glasset… Det ser veldig kjekt ut, null stress og mas. Men av en eller annen grunn, er jeg født med en egenskap som får meg til å gjøre ting jeg egentlig ikke vil. De ting som jeg er redd for eller har mest lyst til å unngå, rett og slett det som fagfolk kaller en fobi. Mottoet mitt er blitt «FACE YOUR FEAR» eller «sjå dauen i auga» på godt norsk
Bilturen fra Hjelmeland opp til Hagalid, var på smal og svingete vei. Heldigvis møtte jeg ingen motgående biler, så jeg nøt turen. Det var usedvanlig lite bil på parkeringsplassen, noe som kan skyldes at det var tidlig på morgenen. Prisen var billig; 100,-som ble betalt med vipps. Det står info skilt om turen, samt området. Bonden var allerede i gang med traktoren ute på jordet, og jeg var imponert over både arbeidslysten og utsikten.
Det går greit med både edderkopper og slanger, men jeg liker ikke høyder. Turer som innebærer utsikt til «fritt fall på hundrevis av meter», gjør meg skjelven i knærne og tungpustet. Jeg får en følelse av at uansett hvor langt vekke jeg er fra kanten, så vil fjellet rase ut. Det er som om stupet drar meg mot seg og jeg faller innvendig. Det hindrer meg allikevel ikke fra å oppsøke turmål som er kjent som luftige, både i inn- og utlandet. Jeg har gått til Kilimanjaro, Ben Nervis, Teide, Prekestolen, Kjerag, Trolltunga, Besseggen, Galdhøpiggen og mange andre topper kjent for fin utsikt og mange høydemeter. Men du ser meg aldri sitte på kanten og dingle med beina, og jeg har ingen selfie med stupet rett bak meg..
Turen startet på god traktorvei og det var en usedvanlig vakker morgen. Stigningen i starten var absolutt overkommelig. Men det ble brattere etterhvert og siden det fremdeles var frost om natten, var stien dekket av isglasur. Derfor sendte jeg som vanlig en lengselsfull tanke til broddene som lå i bilen.
Skomakernibbå nevnes gjerne i samme slengen som Prekestolen og Kjerag, men er nok ikke like populær. Det synes jeg er rart, for her er både svimlende stup og fantastisk utsikt over Jøsenfjorden 700 meter under deg. Turen er akkurat passe lang og krevende, slik at man utfordres litt, samtidig som den er overkommelig for de fleste. Høydeforskjellen er 400 meter og turen er 5,7 kilometer lang, en vei. Estimert tid på tur er visstnok 5 timer, men sånn er jeg lite opptatt av. Jeg bruker den tiden det tar og stopper når det passer meg. Det må man tross alt, når man driver eksponeringsterapi….
Utsikten var belønningen for bakken jeg sleit meg opp og det kilte litt i magen.Øksnafjellet er rett under 800 meter høyt og fra det høyeste punktet (som jeg selvfølgelig måtte stå på..) er det fint og lettgått innover mot utkikkspunktene. Det var fortsatt et snev av vinter innover.Jada, jada… Jeg MÅTTE jo bare ut på kanten for å kikke ned i dypet… Blei litt svimmel, kjente jeg..
Som barn var jeg alltid glad i fjell. Det var tross alt verken særlig høye eller bratte stup her på Jæren, men det var allikevel spennende å komme på toppen. Redselen for høyder kom etter at jeg fikk barn, plutselig tenkte man konsekvenser av alt man gjorde og alle de valg man tok. Jeg hadde livlig fantasi og spilte filmen ut, enten det var barna eller jeg som stod på kanten av stupet. Det har ikke blitt mindre ettersom jeg har blitt eldre… Dessuten har det en tendens til å balle på seg, for har man en fobi, er det fort gjort å få flere. Plutselig liker man ikke tunneler, man blir redd for å fly, eller greier ikke sove på ferjer, dersom lugaren er i bunnen av båten (noe de ofte er). Egentlig er hele livet en risikosport, dersom man tenker på alt som kan gå galt!!
Sklir man utforbi her, er man heldig dersom man stopper før man havner i Jøssingfjorden….Jeg trodde egentlig at dette var Skomakernibbå, jeg har tross alt sitt mange bilder av folk som sitter og dingler med beina her. Aldri i livet om det hadde vært meg…Glad og lykkelig over «been there, done that» gikk jeg opp til varden for å spise nistepakken og beundre utsikten med trygg grunn under baken. ALT smaker godt på tur, men ekstra godt er det med hjemmebakt brød med smør og ost, samt Rett i koppen-kakao.
Eksponeringstrening er sentral i kognitiv adferdsterapi, som jeg har brukt mye i jobbsammenheng. Jeg skal ikke gå inn på dyptpløyende teorier og fagspråk, for egentlig er det ganske enkelt. Man skal bare utsette seg for det som gir angst og bli i situasjonen uten å flykte. Metoden krever god planlegging og systematisk trening, så jeg begynner å bli ganske god på det. Jeg har nok et stykke igjen før jeg vurderer å hoppe i strikk eller fallskjerm, men jeg greier i hvert fall å stå i stige og skifte takpanner uten å bli kvalm. Dessuten har jeg gjennomført turer som jeg egentlig ikke trodde jeg ville klare, slik som Bessegggen og Kjerag. Det er jeg riktig så stolt av.
Under matpausen ble jeg litt usikker på om jeg faktisk hadde vært på rett plass. Det hadde jeg ikke, men heldigvis fant jeg frem tilslutt. Da tenker jeg at det er rett plass… Med stigende puls og kaldsvette kikket jeg ned på Skomakernibbå. Det er strengt forbudt å gå utpå, steinen er ustabil og farlig. Sagnet forteller om en dømt skomaker som skulle benådes, dersom han greide sitte ytterst på nibbå og reparere et par sko. Da han var nesten ferdig, såg han et brudefølge som rodde utover fjorden. Det må ha vært noen han kjente, fordi han lente seg i hvert fall så langt ut, at han falt ned i avgrunnen. Shit happens….
Jeg får av og til spørsmål om hvorfor jeg gidder å utsette meg selv for ubehaget. Hva er egentlig poenget med å kjenne på angsten, med pustevansker og hjernetåke, samt en lammende skrekk for å falle? Jeg har tenkt mye på det og kan vel bare konkludere med at det er veldig godt etterpå. Sjelden er jeg så høy på livet og takknemlig for de enkle ting, som etter at jeg har utsatt meg selv, for noe som jeg oppfatter som livsfarlig. Trangen til å legge meg flat og omfavne Moder Jord, er stor, veldig stor. Jeg ser på omverdenen og meg selv med tålmodighet og kjærleik, og livet er trygt og godt. Derfor småløp jeg nedover fjellsiden og sang høyt i bilen hjemover. I hodet svirret planer om Mount Everest eller andre «hårete mål», for klarte jeg Skomakernibbå, er ALT MULIG!!! Så nei takk til strikking og sofa, livet utforbi komfortsonen er definitivt verd anstrengelsen. Det er i hvert fall der man blir best kjent med seg selv, på godt og vondt….
Det er mange og høye bratte stup langs løypa. Man har en fantastisk utsikt over Ryfylkebassenget. Det var herlig å komme ned på nesten flat mark igjen.Jeg tok meg tid til både en hvil i gresset og lukte på blomstene. Født på ny, nesten….Disse to så veldig godt fornøyd ut, med å hvile under treet. De trenger neppe eksponeringsterapi eller annen type behandling, manglet bare strikketøyet..
Egentlig skulle det vært «Padle og hengekøyetur på Vigdarvatnet», vi hadde nemlig meldt oss på en fellestur med Barnas Turlag. Men turen ble avlyst pga sykdom og skuffelsen var stor, både hos han på 9 og meg. Da var det en som fikk den geniale idé: Vi arrangerer vår egen padle og hengekøyetur… Hvorfor ikke??!! For jeg har vel aldri vært vanskelig å be med på tur, så da var planen klar.
Melsvatnet ligger mellom Ålgård og Bryne, så her er det åpent og blåsende. Kanoen lå klar og ventet på oss. Det følger også med årer og vester, så man får alt man trenger. Vi ble skikkelig tungt lastet og sleit med å komme oss ut på vannet.
Kano ble leid gjennom Frilageret, en fantastisk ordning for oss uten egen farkost. Det var litt tilfeldig at det ble Melsvatnet, der var ledig kano og passe størrelse på vannet. Dessuten har jeg vært der mange ganger før, så jeg visste at det var trær til å henge opp køyene i. Mat og varme klær ble pakket, samt det jeg antok vi trengte til natten. Ingen av oss har nemlig sovet i hengekøye før, så vi var naturligvis både forventningsfulle og veldig spent.
Vi hadde ikke sjans til å padle den tunge kanoen i bølgene og vinden. Så vi slepte oss i land 30 meter fra parkeringsplassen og vurderte å bare bli der. Sekken var nesten like stor som gutten, men heldigvis veide den ikke mye.
Det startet ikke bra, kanoen var for tung og vinden for sterk. Han på 9 savnet en turleder som kunne fortelle oss hva vi skulle gjøre. Det gjorde jeg også, men siden vi ikke hadde det, la vi igjen kano og utstyr og tok en rekognoseringstur. Jeg la en plan, som heldigvis alle var enige i og vi gikk tilbake. Utstyret ble båret bort til leirplassen og da greide vi å padle over bukta. Det var hardt, men vi vant kampen….
Min første hengekøye, ifølge reklamen bærer den vekten av 2 elefanter (grunnen til at jeg kjøpte den). Jeg har kun brukt den på verandaen, til lesing og avslapping. Den andre køya har jeg hatt i flere år og den har aldri før vært utav pakkeposen. Usikker på hvor mange elefanter den tåler, så jeg la meg oppi med spenning. Den holdt… Det såg egentlig ganske profft ut, da jeg fikk satt opp tarp og pressing til tak. Han på 9 var opptatt med andre ting….
Det gikk bra en stund, men så økte vinden. Selv om jeg hadde valgt leirplass mest mulig i ly, blåste det stikker og strå. Vi hadde rigget oss til i køyene, jeg med bok og han med Pokemon på mobilen min. Smågodtposen var fordelt og uansett hvor mye jeg krøp ned i soveposen, var det kaldt. Vinden kom fra alle kanter og jeg savnet virkelig teltet, som er varmt, lunt og hvor man kan glide igjen….
Det så veldig idyllisk ut, men 7-8 grader og vind opp mot 15 meter pr sekund var KALDT. Det hjalp ikke med ull og sovepose.
Da han på 9 foreslo at vi skulle dra hjem, var jeg ikke vanskelig å be. Han frøs så tennene skranglet og jeg satte igang demontering av leiren i superfart. Vi bar all bagasje til bilen og jeg ville at vi skulle la kanoen ligge til neste dag. Vinden hadde nemlig økt og det var skumtopper på bølgene. Ifølge yr.no skulle vinden løye utover natten, så min plan var å dra opp igjen neste dag og padle tilbake. Da sa andre NEI, litt spenning må jo turen inneholde….
Over der skulle vi padle og det SER kanskje ikke så veldig skummelt ut. Men bildet lyver..Det viktigste var å være forberedt på det verste, så vi fikk vestene på og jeg pakket mobilen i vanntett pose. Det gynget godt og vi padlet med full styrke i armene. Det gikk bra… Han strålte og syntes det var skikkelig spennende. Omtrent som på film…Kanoen tok han seg av, mens jeg forsøkte å komme ned i normalpuls.
I bilen hjem, var vi enige om at det hadde vært en vellykket tur. Vi hadde tross alt padlet og ligget mange timer i hengekøye. Nå nøt vi varmen fra varmeanlegget i bilen og gledet oss til å sove hele natten i en varm seng. Jeg noterte mentalt for meg selv, at hengekøye nok fungerer best når det ikke blåser. Det er kaldt i vinden og Jæren er kjent for mye vind. Men kanskje vi prøver igjen en annen gang. Med eller uten turleder…
Han på 9 fikk gleden av å låse inn årer og vester i boden. Skikkelig kalde, ellers strålende fornøyd.
Jeg tror ikke jeg overdriver, når jeg sier at sykkelturen mellom Sandnes og Egersund, er en skikkelig godbit. Turen over Jæren er lettsyklet og flatt, gjennom kulturlandskap og langs havet. Den er lett å organisere, her er både overnattingsmuligheter og kort vei til mat. Listen over severdigheter er lang og variert, så selv om mange sykler turen som en dagstur, anbefaler jeg god tid. Helst SKIKKELIG god tid…
Sandnes liker å kalle seg Norges sykkelby, men en tur gjennom sentrum i fredagstrafikken, er for spesielt interesserte. Jæren er jordbruksland og det finnes alltid et gardsutsalg langs veien. Lefse og kortreist eplemost ble betalt med vipps og dyttet i allerede fulle sykkelvesker. Etter at Figgjoelven var passert, var vi ordentlig «på bondeandet». I love it…
Turen hadde vært planlagt i lengre tid og jeg hadde gledet meg til å vise frem indrefileten av Rogaland. Min gode venninne er BYAS, dvs fra STAVANGER, og lite kjent med ruta. Jeg har syklet opp og ned mange ganger, både på dagstur og med overnatting. Løypa vi hadde planlagt er omtrent 9-10 mil og absolutt overkommelig på en helg. Planen var å sykle ned og ta toget hjem, noe som visstnok er mest praktisk i forhold til vindretningen. På flate Jæren kan det blåse godt og motvind kan gjøre turen skikkelig utrivelig.
På Bore Strandcamping fikk vi leid en hyggelig liten hytte. Her var støm til syklene, så fikk det heller være at det var et stykke til do og kokemuligheter… Det viktigste var kort vei til stranden, hvor vi hadde kveldstur for å se på solnedgangen. Ingenting slår kaffi på sengå en sløv lørdagsmorgen… Men vi var tross alt på sykkeltur og mer enn villige til å dele veien med alle de andre. Men det var jammen ikke folksomt… Friluftshuset på Orre hadde dusj, do og informasjon, ellers stengte dører. Det ble en lengre stopp ved Orre gamle kirke. Den stammer opprinnelig fra midten av 1200 tallet og er verdt et besøk. Kirken er plassert ved Orreelven og like ved kan man se de typiske Jærhusene.
Turen vår startet utforbi Maxi på Sandnes og vi kom begge rett fra jobb. Derfor ble det kjappeste veien ut til campingen, selv om det fineste hadde vært å sykle langs Solastranden og sørover. Nordsjøruta er merket som Nasjonal sykkelrute 1, og går fra Kristiansand til Bergen. Den er en del av verdens lengste skiltede sykkeltur, 6000 kilometer gjennom 7 land. Så her er det bare å trø på, dersom man har tid og anledning…
Det er ikke mye som stopper vinden her. Heldigvis hadde vi medvind og sol… For å komme til Hå gamle prestegård, må man krysse hengebroen. Rett og slett litt skummelt, men det gikk veldig bra. Kunsten er å gå seint og ikke se ned… Noen hygget seg med eplemost… .. mens andre slapp løs sitt indre barn. Hå gamle prestegård handler om kunst og kultur, i et tradisjonsrikt og verna anlegg. Her er utstillinger, konserter og kafé samt et godt utgangspunkt for dagsturer langs kysten.
Turen ut til Bore var akkurat passe, etter en lang dag på jobb. Jeg hadde bestilt hytte på forhånd, litt luksus må man unne seg som rekovalensens etter covid-19. Etter taco middag og solnedgang, var det bare å flate ut i sengene. Det var ikke mye liv på campingen, litt tidlig på året for alle surfere, som vanligvis hygger seg her.
Turen fra Hå gamle prestegård til Obrestad fyr går over særpreget rullesteinsstrand. Vi tok bilveien med syklene… Det er mulig å overnatte på fyret og her er også kafé. Men da vi kom, var alt stengt, utenom stille-rommet. Her kan de som går kyst-pilegrimsvandringen, stemple kortet og hvile seg. Det er travelt å være turist langs kysten, her ligger severdighetene tett. Neste stopp var Grødelandstunet, et museum med hus fra 1700-1800 tallet. Her kan man se hvordan livet var på en typisk kystgard i gamle dager. Vi syklet mest mulig vekke fra hovedveien og mye på grus. Fint lødde steingjerder omkranset åker og eng, samt vitnet om de driftige bøndene her på Jæren. På Kongeveien har folk og fe ferdes i tusenvis av år, sies det. Her ligger gravrøyser og vrakrester, himmelen er høy og havet vidt. Og vi syklet helt i strandkanten.
Neste morgen var syklene fulladet og vi tråkket lystig avsted. Målet var Ogna, hvor vi satset på å få leid hytte. Det er 2 campingplasser i området, så det var ikke et problem. Dagen var flott, selv om jeg punkterte på Vigrestad. Med aktiv pumping greide vi å komme til hytta og her kommer dagens beste tips: kjøp med kvikkfix til dekk… Jeg hadde en sprayflaske kjøpt på Biltema og den reddet resten av turen. Hvem trenger å kunne lappe sykkel når det finnes slike kjappe løsninger??!! Vi feiret med rømmegrøt, fenalår og rødvin, men det ble tidlig kveld… Man blir trett av en hel dag ute i Guds frie natur….
Rosinen i pølsa på turen, er Varhaug gamle kirkegård. Den kan ikke beskrives, men må oppleves… I kapellet er det kommet ny altertavle, malt av kunstneren Storm Juliussen. Vakker… Det gode liv på Ogna Camping… Og morgenkaffen ble tatt på en av Norges vakreste strender, Brusand, rett ved hytta. Veien videre var ikke mindre spektakulær og vi syklet i stum beundring over naturen. Feriefølelsen kom da jeg hadde «second breakfast» på bensinstasjonen i Ogna sentrum. Etterpå var jeg klar for fjellene!
Den siste dagen var vi meget klar for sjarmøretappen, langs den vestlandske hovedveien fra Ogna til Hellvik. Herfra er det laget tursti videre langs den gamle jernbanelinjen, helt inn til Eigersund. Min eneste bekymring, var om godstoffet jeg hadde sprøytet inn i bakdekket, holdt helt frem. Det var såvidt jeg torde sette baken ned på setet, men jammen fungerte det bra…. At Egersund hadde vårslepp på adskillig kraftigere to-hjulinger, hadde vi ikke fått med oss. Så det ble en verdig avslutning på turen vår!!
Den vestlandske hovedveien starter ved Hølland bro og var den første veien i Rogaland beregnet på hjul. Det ble en god pause ved dagsturhytten Tvitjørn. Utsikten var upåklagelig og turistene (oss) knipset ivrig. Det er satt opp mange informasjonsskilt og jeg tror vi leste alle… Dessuten er det mange bratte bakker opp og bratte bakker ned, og vi gikk de fleste. Opp for å spare strøm og ned for ikke å skli på den løse grusen. Dessuten hadde vi allverdens med tid.Og plutselig var vi ved starten av den gamle jernbanelinjen. Det ble lunsjbuffet på en rasteplass ved et vann og maten smakte fortreffelig. Det var mye å se og oppleve denne etappen også. Jeg lekte tog og tråkket avsted, mens jeg tutet inni meg.Vi syklet tett på Jærbanen og såg flere tog som suste forbi. Her kunne vi se turen vår i detalj. Bygatene i Egersund var skikkelig livlige og det var omtrent like mye folk som på 17 mai. Jeg vurderte å bytte ut trøkamelen, med en sprekere og motorisert stålhingst. Vi hadde grudd oss til å ta syklene på toget, det virka stress. Men snakk om god opplevelse og FOR EN SERVICE. Vi suste over Jæren med store smil i ansiktet….
Det skulle egentlig være en testtur for de nye trugene mine. Det er alltid spennende med noe nytt og truger har jeg vurdert å kjøpe i flere år. Men siden det sjelden er trugeføre her på Jæren og jeg har ski til å bruke om vinteren til fjells, har jeg vært usikker på hvor stort behov jeg har hatt for å eie truger. Jeg valgte allikevel å fleske til da det var et knalltilbud på XXL, tross alt kjekt å ha….
Det var god plass på parkeringsplassen ved Tveitabrekka, i Hunndalen. Det skal ihvertfall ikke stå på utstyret…. Det gikk bratt opp lia fra parkeringen.
Med stor sol og bare velstand på yr.no, var planen enkel. Jeg skulle gå inn til Tomannsbu, sove over og gå tilbake. På de nye trugene, men med fjellski som backup plan. Jeg vurderte også å ta med brodder men antok at det ikke var nødvendig. Som sagt, så gjort. I vant stil pakket jeg alt som trengs for å overleve fjellheimen på vinterstid. Jeg hadde spade, vintersovepose, ull i mange varianter, overlevelsesduk og liggeunderlag. Mat og drikke er jo en selvfølge, selv om jeg visste at det var flust med proviant på hytta. Så sekken veide mye og pakkingen bar preg av «bare i tilfelle». Men turen inn til hytta er på under en mil, så jeg antok at det skulle gå bra.
Jeg prøvde å ta på ski, men med «panserføre» var det helt håpløst. Men for en fantastisk dag, helt alene i alt det hvite. Ikke en lyd, eller et vindpust. Siste innspurt til hytta gikk til fots.
Jeg har aldri tidligere gått inn til Tomannsbu på snø. Men etter mange turer på sommer og høst, visste jeg godt at løypa starter BRATT oppover. De nye trugene satt som spyttet på beina og jeg føle jeg gikk loddrett opp. Med baktung sekk var det bare å tippe seg fremover og bruke stavene flittig. Det var tungt, skikkelig tungt. Faktisk slet jeg sånn at første lange matpausen kom på toppen av bakken. Samtidig vurderte jeg å snu, det var tyngre enn jeg trodde å gå med truger.
Selv om det var ganske folksomt på hytta, fikk jeg eget rom. Ingenting slår følelsen av å flate ut i senga, etter en strabasiøs tur. Med musikk på ørene, rødvin i plastkopp og sjokolade i munnen.
Men så lett gir jeg ikke opp… På med skiene, som på blanke isen gikk i alle retninger, og lange feller, som satt akkurat likt sandpapir. Det var en kamp for hver meter fremover og raskest gikk det når jeg tok av skiene i bratte nedoverbakker. Dessuten ble det mange stopp, både fordi jeg visste at det var mye folk på hytta og fordi jeg ville nyte mest mulig av den fantastiske utsikten utendørs. Føret var skikkelig ræva, så det gikk seint og jeg ble sliten. Men fram kom jeg, før det ble skikkelig mørkt!!
Her fikk jeg full pott på alle punkter. Særlig nummer 5 var 100% i boks…. Etter en god natts søvn, startet dagen helt alene, med kvalitetstid og kaffi. Ute var det svinaktig kaldt….
På hytta var det fullt liv, masse studenter og lærere fra UIS. For første gang siden korona, hadde jeg IKKE bestilt overnatting og det var en god følelse. Allikevel fikk jeg eget rom, hvor jeg lå flatt noen timer og samlet krefter til å koke betasuppe. Det var en glede å høre latter og prat fra ungdommene. Verden var tilbake til normalt igjen og det er alltid en velsignelse.
Jeg gikk meg inn i soloppgangen og nøt hvert øyeblikk. Uten ski eller truger…. Frokosten var enkel, knekkebrød med smøreost og salami. Med sol i ansiktet og fred i sjela, var det en opplevelse. Fjellet var øde, ikke en lyd eller noen å se. Bare meg og skyggen min.
Tilbaketuren gikk nesten dobbelt så raskt, det var bare å ta beina fatt. Snøen var knallhard og det var nesten som å gå på asfalt. Bare glattere… Jeg gikk mye å tenkte på at jeg burde ha tatt med brodder og på alt jeg kunne ha latt være å ta med. Som skiene, trugene og ikke minst spaden… Med den harde snøen, hadde det vært helt umulig å spa seg ned, uansett. Men det kunne ikke jeg vite, da jeg stod hjemme og pakket. Var jeg fornøyd med trugene? Ja, absolutt. Selv om jeg følte meg litt dum, der jeg tråkket avsted på panserføre. Men bare vent til nysnøen kommer, da er jeg meget klar…
Det gikk til og med raskere å gå på beina, enn på ski, over vannene. Det var atskillig verre å gå ned Tveidebrekka enn opp. Sikkert fordi jeg ikke gadd ta på trugene og skled nedover på glatte skisko. Men jeg KOM NED… Det var ikke mye vårstemning i Hunndalen.
Det finnes mange gode grunner for å dra på tur sammen med andre. Det hadde jeg lenge forsøkt å fortelle han på 9, men han var skeptisk. Å dele tid, hytte og HANS gotteri med vilt, fremmede mennesker, det greide han ikke helt å se poenget med. Men jeg, som var meget aktiv som turleder i Barnas Turlag da mine unger var små, hadde utallige gode argumenter. Så han gav etter tilslutt og gikk med på at jeg booket oss inn på en tur, sammen med Haugesund DNT/Barnas Turlag Vindafjord.
Man trenger ikke å kjøpe nytt og fancy utstyr for å bli med på fellestur. Og har man ikke utstyr i hele tatt, kan man låne av Frilageret. Vi brukte det vi hadde. Medbrakt frokost ble spist på ferja mellom Mortavik og Arsvågen, selv om enkelte nok heller ville ha handlet i kiosken. Det er tryggest å ta med en venn, når man skal utfordre komfortsonen med noe nytt og ukjent…. Med Ullrik i sekken var alt bra.
Turen het «Skitur med overnatting til Olalia Fjellstove». Vi skulle altså gå på ski inn til en Turistforening hytte og sove over. Det var nok muligens turen på ski som frista han på 9 mest, og han håpet på mange, lange og bratte bakker. Jeg var mest spent på Etneheiene og hytta, som er nytt område for meg og som jeg lenge har hatt lyst til å besøke. Mitt håp for skituren var mer enkelt, å komme frem uten å brekke noen vitale kroppsdeler. Det fine med å gå i gruppe, med turleder, er at de kan veien og vet hvor det er trygt å gå.
Været på lørdagen gjorde at det ble få lange stopp og det var helt greit. Løypa var kvistet og med gode spor. Olalia Fjellstove har 45 sengeplasser og er åpen for overnatting i helger og vinterferien. Da er det også kafé. Ellers kan man sove i sikringshytta eller på Olabu, hvor plass kan forhåndsbestilles hvis man vil. Det er proviantlager og kjøkken, hvor man kan lage egen mat. Vi ble møtt med risengrynsgrøt da vi kom frem til hytta, ellers ordnet vi måltidene selv. Fjellstoven ble bygget i 2014, etter form av den gamle hytten fra 1939. Han på 9 var godt fornøyd med rommet vårt og sikret seg overkøya til seg og Ullrik.
For dere som aldri har vært på tur sammen med Barnas Turlag, her kommer de viktigste reglene for en fin tur. 1. Når barna koser seg, har de voksne det fint. Og barna koser seg når turen går i deres tempo og på deres premisser. 2. Alle har ansvar for egne barn. 3. Fellesskap består av at alle bidrar, både store og små. Det var pannekake steking, dekking av bord og utvask. Vi delte både mat, drikke og gotteri, så det var rikelig av godsaker. For det er viktig å kose seg på tur!!! Så det var kort oppsummert det viktigste å tenke på, når man deltar på fellestur.
Vi koste oss med aktivitet rundt bålet og lagte softis. Etterpå ble det grilling av både pølser og marshmellows, for både små og store barn. Oppskrift på softis: Man trenger 2 plastposer. I den ene tar man fløte, melk, vaniljesukker og sukker. Knytt igjen med luft inni posen. I den andre, ha snø og salt. Så tar du fløteposen oppi snøposen og rister lenge og vel. Og vips, SOFTIS. Vår fantastiske turleder Belinda. Hun jobber fulltid for Turistforeningen og var et funn av positiv energi og gode løsninger.
Turen vår startet tidlig, med pakking og kjøring. Vi rakk ikke den planlagte ferjen, men kom ikke så veldig mye forseint. Gruppen ventet på oss, og det var 3 spente 9 åringer og en turleder/mor, en far og ei farmor som la avsted fra Fjellstøl Skianlegg. Turen inn til Olalia er ca 5 km lang i småkupert terreng. Det gikk så det suste, snakk om spreke unger…. Det ble flere korte sjokolade pauser og snart var vi fremme ved hytta. Her ventet tørre klær og varm grøt. Etterpå var det akebakken som fristet mest.
Søndagen våknet vi til påskesol og fin temperatur. Han på 9 testet ut alt av bakker. Det var en fin liten gjeng 9 åringer. Det var en fantastisk dag og mye folk på dagstur. Området inn til hytta er lettgått og åpent, men med noen bratte bakker. Alle gikk i sitt tempo. Noen rant opp og ned mange ganger, mens andre tok av skiene og gikk ned de bratteste bakkene. Vi fikk en lang pause i ei solgrop, hvor vi delte resten av provianten og heiet på barna som øvde på å renne i nedoverbakker.
Ble det en fin opplevelse for han som i utgangspunktet var skeptisk? Absolutt… Han hadde knapt tid til annet enn å leke og være med de nye vennene sine. Plutselig var han strålende fornøyd med nudler til frokost, mens jeg hadde vært bekymret for at han ikke kom til å like maten. I bilen hjemover var vi begge slitne, men lykkelige. Og ja, det blir definitivt flere turer med Barnas Turlag. For husk at en fremmed er en venn du enda ikke kjenner!! Og det gjelder for både store og små..
Olalia Fjellstove og glade barn på ski Glade barn=glade voksne…. Pitstop på hjemturen ble burger og brus på Shell stasjonen ved Aksdal.
Noen ganger får jeg akutt behov for å skifte stue… Som når han på 9 skal komme for en hel helg og det er meldt store nedbørsmengder, både lørdag og søndag. Da er det bare å finne husrom på Airbnb, pakke bilen og stå klar utenfor skolen på fredag ettermiddag. At det var en usedvanlig flott fredag, med strålende sol og uten vind, gjorde valget lettere. Sørlandet, here we come!!!!
Det ble pitstop rett utforbi Ålgård, med nybakte pizzaboller og saft på flaske. Enkelte andre var mer opptatt av å sjekke ut omgivelsene.
En tur til Lyngdal, er omtrent som å dra til Danmark, bare at man slipper ferje turen… Her er flotte strender, med campingplass og ferieleiligheter nesten i vannkanten. Det er badeland, med en evig tilgang på pølser og is, som får oss alle til å glemme at vinden og regnet pisker mot vinduene. Vi hadde booket i nærheten, et landlig krypinn over en garasje, i retning Sprangereidskanalen. Stue og kjøkken i ett, med eget bad, men uten WiFi og tv som virket. Sånn kan vi like….
Vi hadde bålpanne utforbi og ved hadde jeg tatt med. Perfekt kveld til å sitte utforbi, steke pølser til middag og se på månen.Man kan leve lenge på sånne kvelder… Vårt lille hus…. Vi hadde hele eiendommen for oss selv og så ikke et menneske i området hele helgen. Det var madrasser på gulvet og ellers alt vi trengte.
Det er en stor sorg, at det ikke finnes badeland på Nord Jæren… Vi er nemlig glad i å bade, både han på 9 og meg. Sørlandsbadet var derfor grunnen til at vi dro til Lyngdal og 10 på 10 satt vi utforbi og ventet på at badet skulle åpne. Billetter var booket på nett og vi var glassklar… Det er både treningssenter, kafé og svømmeanlegg, i tillegg til velværeavdeling (hvor det kun var lov med voksne og barn mellom 0-3 år), 2 ulike badstuer og kaldtvanns basseng. Anlegget er ikke det største, men absolutt et av de beste vi har besøkt.. Mest fordi de som jobbet der var både hyggelige og smilende, selv når ivrige unger brøt reglene i sklier og bassenget.
Det var ikke mulig å ta bilder inne på selve badet, mobilen lå i skapet i garderoben. Vi ble fristet til både pizza, pølse med pom fri, sløsh og is…. Vi kom tidlig og dro seint…
Den første timen på badeland, går fort. Det er så mye som skjer og ALT skal utforskes. Så vil han ha mat og da nytter det ikke å si at vi nettopp har spist frokost… Så vi har tidlig lunsj, som egentlig var greit, fordi vi da kom før den enorme køen, av de som vil ha lunsj til vanlig tid. De neste timene vekslet jeg mellom boblebad og voksenavdeling. Han på 9 hadde fått kompiser og dermed ikke tid til meg. Kun når han ville ha påfyll av mat og drikke, for så å forsvinne igjen. Etter 6 timer var jeg passe lei og følte meg halvveis oppløst. Kroppen kjentes som gele og hodet fylt av støy. Den evige susen av fossende vann og barn som hygger seg, er hyggelig, men kan bli litt mye. Men han på 9 lor seg ikke rikke, han gikk ikke før badevakten sa at nå MÅTTE han gå….
Det ble en kjapp handletur på Kiwi og enkel kveldsmat, før vi sovnet før kl 8….
Sørlandet er sjarmerende, selv i februar. Det lå hvitmalte hus og røde låver overalt langs veien vi kjørte. Lindesnes Fyr er det sørligste punktet i Norge. Herifra har man 2518 kilometer til Nordkapp, som er målet for de som går Norge på langs.
Søndag var det min tur til å bestemme reisemål og jeg ville besøke et fyr. Det er flere å velge mellom i området, men jeg valgte omveien ut til Lindesnes. Her var det mange år siden sist jeg var og nå var det blitt en skikkelig «turistfelle». Det vil si meget tilrettelagt og vi måtte kjøpe billetter for å komme inn. Her kan man leie leilighet, spise på kafe, gå på museum og lære det meste om livet langs kysten. Verd hver krone, altså…
Lindesnes er Norges eldste fyr og her har det lyst siden 1656. Fremdeles har fyret to fyrvoktere i arbeid, som de eneste i Norge. Vi klatret så høyt opp som vi kunne og kikket på alle bildene av andre fyr vi hadde besøkt. Det er værhardt her ute. Selv om vi var heldige og slapp regnet, blåste det kraftig. Kafeen og museumet lå bygd inn i fjellet. En økologisk muffins med tang… Han på 9 ville ikke engang smake, men den var god.
Etterpå var det bare å kjøre hjem og det tok sin tid. Regnet strømmet ned, men det var koselig inne i bilen. Jeg slutter aldri å bli overrasket over alle farlige forbikjøringer man opplever på E39, men holder meg til fartsgrensen. Tross alt, med musikk på full styrke, snacks å spise, samt favoritt barnebarnet ved min side, hvem har det travelt??!! Vi skulle tross alt bare hjem og på en roadtrip er veien målet…..
Den største utfordringen man møter, når en ønsker å legge ut på langtur med el-sykkel, er hvordan får man tak i strøm. Det er ingenting mer fantastisk enn den hjelp batteriet gir, men ingenting kjipere enn tomt batteri. Tro meg…. Jeg har vært en lykkelig el-syklist i mange år, stort sett med power-boost på vei til og fra jobb. For dere som er ukjent med el-sykkel, så kan man altså velge hvor mye «trøhjelp» man vil ha, hvor 5 er høyeste hastighet. Da snakker man nesten om moped og det sier seg selv at batteriet går fort tomt og man må lade ofte. Sånt fungerer dårlig når det er uvisst hvor langt det er til neste stikkontakt. Derfor bar turen vår preg av minst mulig hjelp, med hastighet 1 og mest mulig egen muskelkraft. Og vi gikk til og med opp enkelte oppoverbakker, siden bratte bakker tapper batteriet ekstra fort. Alt for å spare strøm….
For min del startet turen med å ta båt fra Stavanger til Nedstrand. Min gode venninne traff jeg utforbi Jokerbutikken og vi fikk lastet opp våre identiske Stålhingster, samt handlet niste. Det viste seg å være smart…Den første lengre stopp kom i Skjoldastraumen, hvor en hyggelig bilmekaniker slo fast at girene på den ene sykkelen trengte noen nye deler. De hadde ikke han og det var langt til nærmeste sykkelverksted. Men kaffe og smågodt holdt humøret oppe og sykkelen kunne fortsatt brukes, så vi trødde på. Det beste med sykkeltur, er god tid og at man aldri vet hva som venter bak neste sving. Disse lamaene/alpakkaene gresset ved veien da vi nærmet oss Tysvær.
Det var etter en vellykket tur på Rallarveien året før, at vi ble enige om at sykkel er tingen. På høyfjellet brukte vi ikke el-sykler, så det ville bli første langtur for vår del, hvor strøm var i fokus. Vi hadde med telt og satset på å ta dagene som de kom. Målet var å følge Nordsjøruta, denne 6000 kilometer lange skilta sykkelruta som går rundt Nordsjøen, gjennom UK, Belgia, Nederland, Tyskland, Danmark, Sverige og Norge. Etappen vi hadde valgt ut var fra Nedstrand, via Bømlo og Stord, til Bergen. Avstanden var 19 mil og 7 kilometer, med noen svært bratte bakker. Siden det meste ville bli sykling i urbane strøk, antok vi at det ikke ville bli et problem å lade syklene. Så feil kan man ta…
Vi fant et idyllisk sted å spise lunsj og tok oss til rette ute på en brygge, hvor det stod en benk. Jeg var glad vi hadde handlet med oss mat, det var begrenset med matbutikker og kafeer langs veien. Det ser flatt ut på kartet, men det var ikke det… Husk gode sko, vi gikk endel. En av gledene med bygda-Norge er de små og koselige gardsutsalgene man passerer. Fra veien kunne vi se hønene, som hadde lagt eggene vi kjøpte.
Det er god plass i Norge og det har man lett for å glemme når man kjører bil, buss eller tog. Naturen fyker forbi og man kommer fort frem. Det er annerledes å gå eller sykle, da kan det føles LANGT mellom steder hvor man kan dekke de praktiske behovene. Jeg var for eksempel ikke klar over at det knapt finnes campingplasser mellom Nedstrand og Bergen. Eller andre former for overnatting… Vi hadde som sagt telt med, men det var strøm som var utfordringen. Det vet alle som har trødd en el-sykkel tom for strøm… Min veier 27 kilo og det er uten bagasje. Med bagasje vil jeg tippe på det doble og det er nesten umulig å bevege den fremover uten drahjelpen fra batteriet. Så vi voktet displayet som hauker og gjorde alt vi kunne for å spare strøm.
Der er rart at man stort sett alltid finner en kebabsjappe som er åpen… «Fine dining» i Sveio, da vi var både slitne og nesten tomme for strøm. Strøm fant vi på Buavåg ferjekai, hvor det også var toalett og dusj. Litt usikker på om dette var innafor og lovlig, men ingen kom og jagde oss. Vi fant også en liten, skjermet gressflekk til teltene og kunne bade fra bryggen.
Jeg har vært på mange sykkelturer med telt tidligere, og det jeg har likt best, er friheten. At man vet at man har alt som trengs til å klare seg, på sykkelen. Med el-sykkel opplevde jeg at den friheten forsvant. Samtidig var det en glede å få ekstra trøhjelp, i motbakker og vind. Vi hadde mange og lange diskusjoner om fordeler og ulemper med el-sykkel kontra vanlig sykkel. Jeg har aldri tilbakelagt så lange strekninger på en dag som med el-sykkel, samt vært så opplagt etter en dag på setet. Samtidig var det ekstra vondt i baken, siden man sjelden står og tråkker på el-sykkel. Heldigvis hadde vi gode sykkelbukser og mye pauser.
Over Bømlo var det en usedvanlig fin, ny og lang vei. Bilene kjørte skikkelig fort, men heldigvis var det ikke så mange av dem. Noen steder gikk sykkelruta utenom hovedveiene. Her var veien smalere og brattere, men en helt annen opplevelse. Vakre Norge… For å komme over til Stord, må man krysse flere broer, som ligger på rekke og rad.
Det ble en lang pause på McDonald Stord. Kanskje ikke så mye for maten, men fordi vi trengte å lade syklene igjen.
Det ble absolutt en sånn tur som var lite planlagt og hvor «veien ble til mens man går». Retter sagt sykler… Vi syklet feil opptil flere ganger, men det kan ha vært fordi det enkelte steder var usedvanlig dårlig merket. Jeg hadde en kartbok fra ¨forrige århundre, og både vei og fasiliteter var endret siden den gang. Slikt tok vi med godt humør, er man på tur, så ER man på tur. Vi hadde en overnatting før vi kom til Fitjar og fant ut at det kostet nesten like mye å betale for to telt, som et tomannsrom med delt bad. Med sur vind fra nord og utrygt for regn, var det egentlig ikke et vanskelig valg. Bare følelsen av å sitte i skikkelige stoler og strekke ryggen på en myk madrass, var verd hver krone… Det må være alderen, fant jeg ut…
Alltid tid til å stoppe for å undersøke severdighetene vi passerte.Vi unnet oss litt luksus på Kråko Gjestetun ved Fitjarsjøen. Her fikk vi overnatting, fantastisk mat og et stand-up show med lokale poeter på kvelden. Anbefales varmt…Neste morgen var det kort vei inn til Fitjar og en lengre stopp i Håkonarparken. Vi leste om slaget på Fitjar i år 961, som førte til at Håkon den gode døde. Vi håpet på en velsignelse til videre ferd mot Bergen, siden syklene var begynt å skrangle litt. Vestlandet består av mange ferjeturer og passasjerer med sykkel kjørte gratis. Det var en flott tur fra Sandvikvåg til Halhjem.
Den siste etappen fra Halhjem og inn til Bergen er på omtrent 33 kilometer og er på fin sykkelsti. Vi hadde strålende vær, noe som passet fint, siden det ble mange stopp. Det er nemlig mange bratte bakker på strekningen og jeg hadde bremser som vekslet mellom å låse seg og ikke fungere. Jeg mekket og skrudde, men endte stort sett med å gå i alle nedoverbakker. Sånt tar tid, siden vi allerede gikk i de fleste oppoverbakkene. Jeg var ganske lei da vi nærmet oss sentrum og vi valgte derfor den campingplassen som lå tettest inntil ruten vår. En 4 manns hytte var billigere enn to telt, dessuten var teltplassene usedvanlig lite innbydende. Nå hadde vi panoramautsikt over parkeringsplassen og god tid til sightseeing.
Jeg hadde aldri hørt om Galleri Solbakkestova, så det var igjen tilfeldighetene som styrte oss hit. Det var et fantastisk uteområde, med utallige skulpturer å beundre. Det er en vakker etappe inn til Bergen, hvor man unngår de mest trafikkerte veiene. Etter å ha innlosjert oss på campingplassen, pakket vi badetøy og engangsgrill. Hun som jobbet i resepsjonen hadde anbefalt oss å sykle opp til Troldhaugen, hvor det var både badeplass, vakre friområder og museum. Her satt Edvard Grieg og skrev sine vakre musikkverk. Troldhaugen var hjemmet til Edvard og hans kone Nina, og er i dag et museum bestående av villa, komponiststue, gravsted, moderne museumsbygg og konsertsal. Det var derimot forbudt med øl og sjøbad, samt all bruk av ild på området. Farvel grilling og bading, så det ble å trø tilbake til campingen. Vi var begge enige om at aldri har vi fyrt opp en engangsgrill på et tristere område, men allikevel smakte chorizo pølser og broccolisalat fortreffelig.
Hjemreisen ble med danskebåten, som går mellom Hirtshals-Bergen og Stavanger. Her var vi nesten alene på båten og måtte fremvise gyldig koronasertifikat under innsjekkingen. Det ble en meget avslappende 5 timers båttur, hvor vi feiret med prosecco i 3 dl flaske og liggestoler. Vi var enige om at turen hadde vært vellykket, tross hadde vi ikke gått tomme for strøm eller hatt noen alvorlige ulykker. Dessuten tror jeg neppe at vi hadde greid turen uten el-sykler, det hadde i hvert fall ikke blitt så mange kjekke stopp. Turen anbefales til alle som er glad i å sykle og kan nok gjøres uten telt for de som er flinke å planlegge. Både med og uten batteri på syklene…..
Bergen er en veldig kjekk by, med mye å se og oppleve. Det ble lunsj på en benk i hovedgaten. Etter flere dager i samme klærne, fant vi ut at det var best å spise utendørs…Det var nok av sitteplasser på danskebåten og slett ikke trangt på dansegulvet…Siste innspurt (men må innrømme at vi ble hentet med bil på ferjekaien…)
Jeg liker turer som er kortreist og enkle å gjennomføre. Det gjør at sjansen for at jeg faktisk kommer meg avgårde, er større. Det finnes mange steder hvor jeg kunne tenkt meg å dratt, men det kan være vanskelig å dytte dem inn i en travel hverdag. Særlig når man har kun et døgn eller mindre, til rådighet. Da er det bra at vi som regel ikke trenger kjøre langt, for å komme til nydelige naturområder her i Norges land.
Det var ikke tegn til liv på parkeringsplassen. Jeg startet med å ta bilde av kartet, så var det litt lettere å vite hvor jeg skulle gå. Jeg var forberedt på snø og hadde brodder med, men det var ikke glatt.
Brekko er et flott, tilrettelagt friluftsområde og har i den senere tiden blitt et av Nord Jærens store utfartsområder. Grunnen er at her finner man noe for alle og Jærens Friluftsråd har gjort en fantastisk jobb med å oppgradere. Her finner du 15 kilometer med turveier, masse stier til topper, fiskeplasser, vann å bade i, lysløype og ikke minst 4 gapahuker som kan leies. Det er kapell, hvor man kan delta på konsert eller gudstjeneste og av og til kafé. Om vinteren kjøres det opp skiløyper og det er ofte her jeg tar med flokken for å ake eller gå på ski.
Det er grusvei helt frem til gapahukene, 3 ligger ved Litle Foretjønn og 1 ved Store Foretjønn. Dette er gapahuk 1,2 og 3, som man kan reservere på nettet. Det koster 15,- for en natt og stort billigere får man ikke overnatting.Egentlig hadde jeg telt med, men gadd ikke sette det opp i snøen. Gapahuk er tørt, over bakken og luftig. For ikke å glemme utsikten, så jeg var godt fornøyd med valget.
Nå var det verken aking eller vafler som hadde fått meg til å legge turen hit, jeg var ute på et seriøst oppdrag. Planen var å finne ut om min nye lettvekts sovepose og enda nyere liggeunderlag faktisk tåler så mye kulde som produsenten påstår at de gjør. Er det noe jeg har lært, så er det å være skeptisk. Derfor anbefaler jeg alle å teste utstyr FØR man skal på langtur. Å stole på produsent eller de som solgte deg soveposen, som i teorien skal kunne brukes i 15 minusgrader, kan vise seg å være dumt. Da er nærtur, med kort avstand til bilen, uvurderlig.
A room with a view…trenger ikke mer… Været var skiftende, men sist jeg campet i Brekko, våknet vi med 5 cm vann i teltet. Så egentlig var jeg godt fornøyd, der jeg satt tørt i gapahuken. Menyen var enkel, lapskaus. Jeg rasket som vanlig utav kjøleskapet før jeg dro, men alt smaker godt på tur. Og lapskausen var kokt på rester av ribbemiddag, blir ikke bedre enn det… Da mørket kom rett over klokken 4, fyrte jeg opp bål. Jæren Friluftsråd har ordnet med bålplass og ved, fyrstikker må tas med sjøl.
Hvordan det gikk? Jeg hadde en god og varm natt i soveposen, men det var nok langt ifra 15 minus. Jeg ville nok tippa på maks – 3 og det kan like gjerne være silkelakenposen, ullundertøyet eller varme flasken som gjorde at jeg ikke frøs. Uansett, det var skikkelig kaldt da jeg våkna og MÅTTE ut av posen. Jeg er fremdeles ikke overbevist om at utstyret hadde reddet meg, dersom det var kaldere og jeg liker ikke å være kald. Så jeg må nok vente på en skikkelig frostnatt og ta en prøvetur til. Og sånn går no dagane her på vinterstid….
Det ble tidlig kaffi, fremdeles i soveposen. Så var det å pakke og gå til bilen, i lyset av hodelykten. Min trofaste, gamle Toyota stod nedsnødd og kald, fortsatt alene på parkeringsplassen.
Det er rart, men jeg er nesten (bare NESTEN) mer glad i nyttår enn hele julefeiringen. Julen handler om familie, tradisjoner og kos, mens nyttår er bare min. Da tar jeg en dyp gransking av livet mitt i året som var og staker ut veien for året som skal komme. Hva brukte jeg tiden min til, og harmonerer det med hva jeg innerst inne ønsker å bruke tiden min til? Tidligere hadde jeg en «bucket list», det var liksom noe man burde skrive etter å ha fylt 50. Min var ikke «100 ting å gjøre før jeg dør» men «Hva vil jeg gjøre for meg selv, for å kjenne at jeg lever»…. Korona har satt en effektiv stopper for listen den siste tiden, men jeg kjenner at nå er det på tide å komme i gang med en ny.
Jeg elsker Norge som ferieland og drar gjerne på roadtrip med sykkel og telt. Dette er kremplassen på Kinsarvik Camping, hvor jeg bodde i sommer for å gå Dronningstien. Sykkelturen opp til Snøhei ved foten av Snøhetta i juni, var definitivt en tur jeg aldri vil glemme. Mest fordi jeg overlevde nærkontakt med en moskus, som gikk til angrep på tilbaketuren. Eller den rolige vandringen mellom gamlegranene i Gutulia Nasjonalpark, hvor sjelen falt til ro på den mosekledde stien.
Min datter har også en liste med ting hun skal gjøre. Den heter «Fuck it» listen og der har hun skrevet opp det hun er redd for eller helst ikke vil gjøre. Det gir en enorm mestringsfølelse og glede hver gang hun kan stryke noe av listen sin. Det handler slett ikke om de svære utfordringene, men for noen er isbad og sove alene i telt skikkelig krevende. Jeg liker hennes liste og jeg tenker det kan være bra for noen og enhver å utfordre komfortsonen litt. Så på neste års liste tenker jeg at jeg vil ha med noe som jeg slett ikke har lyst til å gjøre, som strikkhopping eller en Via Ferata tur… Eller kanskje jeg velger å redefinere komfortsonen og heller velger det trygge og forutsigbare…
Jeg har allerede bestemt at i 2022 vil jeg sove mer ute. Jeg skal ikke være så opptatt av været, for naturen er jo vakker uansett. Det skal bli flere kortreiste eventyr, for det er hverdager vi har flest av…Jeg vil dra på flere turer sammen med gode venner. Her fra sykkeltur mellom Nedstrand og Bergen, hvor vi ladet syklene på ferjekaien og campet ved elva. Jeg skal utforske mer av Norge, som langhelgen i mai, hvor jeg campet med en god venninne i Ytre Hvaler nasjonalpark. Aller helst vil jeg gå flere toppturer og gjerne høyere enn Snøhetta. Så får jeg håpe at knær og helsa holder et år til…
Men best liker jeg å bruke tid, ved inngangen av et nytt år, med tilbakeblikk på det jeg fikk gjort i året som gikk… Jeg ser gjennom bilder, leser turbøkene og mimrer om opplevelsene jeg hadde. Turåret 2021 var relativt likt 2020, det var ikke så mange turer ut av landet. Men Norge har mye å by på, både til lands og til vanns. Jeg fikk gått både Dronningstien og Snøhetta, som har vært på drømmelista i lang tid. Det ble en langtur gjennom Finnskogen, som ble akkurat så fantastisk som jeg hadde drømt om. Jeg kom meg aldri til Lofoten, noe som stod øverst på ferielista i sommer. Bilen havarerte nemlig på vei nordover, men jeg fikk i stedet sett Femunden og vært på rafting. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe… Men kanskje neste år…
Jeg skal aldri glemme følelsen da jeg endelig kom meg opp på Elgklinten, hvor jeg bokstavelig talt krøp opp, fordi sekken var så tung og bakken så bratt, at jeg tippet bakover. Å se tilbake på grensegaten mellom Norge og Sverige, som jeg akkurat hadde gått, var et stort øyeblikk på turen gjennom Finnskogen.Alle dagene med vandring gjennom skogen.. Finnskogleden er 28 mil og jeg brukte 12 dager på turen, med telt og full oppakning. Det ble en lang historisk og kulturell vandring.Både naturen og menneskene jeg traff, har gitt meg gode minner.
Jeg tror det er bra med tilbakeblikk, fordi det sier noe om hvor man har vært. Hva som var bra og om det er noe som kan endres til å bli bedre. Turer er som livet ellers, det blir ikke alltid slik som man har tenkt. Det kjente jeg mye på, da jeg stod igjen på flyplassen i Wien, fordi jeg ikke hadde de rette papirene for innreise til Kypros. Men som regel går det bra til slutt og dyrekjøpte erfaringer gir mange ganger god læring. Derfor er jeg i full gang med å planlegge turåret 2022 og ser frem til opplevelser, både innenlands og forhåpentligvis utenlands. Jeg vil både høyt og lavt, alene og sammen med andre, til lands og til vanns. Det er NÅ vi lever og det er opp til oss selv å skape det livet vi vil ha. Jeg håper du får et godt år, med mange fine turer ut i vår vakre natur og verden…
Jeg kom meg til Kypros og hadde 3 uker med mye gåing, sykling og bading. Å reise gir et innblikk i andre lands kultur, historie samt i dets menneskers liv. Det setter mitt eget liv i perspektiv og er den viktigste grunnen til at jeg elsker å reise.For ikke å glemme all den gode maten og drikken…..
Dersom det er noe vi har lært gjennom pandemien, så er det at Norge er et fantastisk ferieland. Stengte grenser har ført til at vi har valfartet både nord og syd, øst og vest i eget land. Det har vært kø i Lofoten og på både Besseggen og Dronningstien, samt andre populære steder. Slik ble det, fordi friluftsliv har vært det eneste som var åpent, da alt annet stengte ned. Sosiale medier har flommet over av hengekøyer, toppturer og nydelige soloppganger, mens vi har utveksler tips til hvor man kan dra for å unngå folkemassen. Her skal du få et godt råd dersom en ny nedstenging blir aktuelt; Kvinnherad.
Det er nok av flotte fosser å stoppe ved når man kjører på Vestlandet…
Det var en sånn vakker sommerdag, med intens sol og irrgrønn natur.
Usikker på hvor det ligger, sier du? Velkommen i klubben, jeg måtte faktisk google navnet, fordi jeg har alltid trodd at Kvinnherad lå på Sørlandet. Det stemmer ikke, her snakker vi indrefileten av Vestlandet, med fjord og høyreiste fjell. Kommunen har flere perler som er verd et besøk, men siden jeg bare hadde en dag på meg, valgte jeg ut de mest kjente. Baroniet i Rosendal har lenge stått på ønskelista og turen inn til Bondhusvatnet virket nesten for vakker til å være sann. Legg til en kirke fra 1250 og en steinpark, så var planen for dagen fullkommen.
Baroniet er kjent for sin vakre rosehage, men det var for tidlig på året. Jeg brukte allikevel lang tid på å vandre rundt i renessansehagen, anlagt for 300 år siden.Jeg stod med nesa trykket mot porten, men ingen slapp meg inn. Koronastengt..I stedet for besøkte jeg grønnsak og urtehagen, hvor disse rabarbraene gjorde meg mildt sagt grønn av misunnelse. Det var mye fint å se på og jeg gikk stort sett alene. Turist under korona var ofte en ensom affære, med mindre man gikk på de mest kjente turstiene.
Jeg ble ganske fascinert av historien, om Norges rikeste mann og den noble danske adelskvinnen, som giftet seg og bygde seg et slott her på bygda. Det var en spennende film som ble vist i besøkssenteret, best husker jeg stemmen til Herborg Kråkevik, som «las soga». Slottet stod ferdig i 1665 og i 1678 opphøyde den danske kongen slottet til baroni, som gjorde slekten adelig. Det er, og har vært, Norges eneste baroni og det var en lang gjennomgang av de ulike eierne. Jeg skulle gitt mye for en omvisning inne i slottet, her er ingenting forandret siden de siste eierne forlot det i 1927. Man kan få et innblikk i ulike epoker, siden de ulike rommene er preget av stilen gjennom 250 års historie.
Slik levde baronen og baronessen, kjente jeg var LITT misunnelig…Det er et stort område som omkranser slottet og jeg sverget på at jeg skulle gå alle veier og stier minst en gang. Det var som å vandre i et postkort…Særlig parkområdet var fantastisk, med de svære, skyggefulle trærne.
Men det var mer å se i Rosendal, her finnes som sagt Kvinnherad kirke. Det er egentlig ikke så mye å si om den; jeg kom, så, tok noen bilder og dro. Norske kirker står sjelden åpne, her er ikke døren høy og porten vid… Det er stengte dører og meg som desperat forsøker å rekke opp for å kikke inn vinduene. Kirken er en gammel steinkirke fra 1250 med plass til 400 personer. Jeg syntes egentlig det var litt romslig og lurte på hvorfor de bygget så stort. Vanskelig å forestille meg at Kvinnherad på 1200-tallet var det mest populære stedet å bo. Men hva vet jeg? Jeg besøkte også Steinparken og inntrykket derfra var egentlig «What the fuck????» Tanken med å lage parken må ha vært god, men jeg er usikker på om det ble slik de hadde tenkt. Eller kanskje den bare var i koronamodus, som så mye annet….
Døren var stengt og ikke rakk jeg opp til vinduene, så hvordan en langkirke fra 1200 tallet ser ut innvendig, kan jeg bare forestille meg. Steinsenteret, som selvfølgelig var lukket og låst. Jeg ble faktisk litt usikker på om det var nedlagt eller bare sjelden åpent. Jeg kunne gå inn å se på Vangssago, den var visstnok en del av Steinparken. Eller kanskje ikke? Selve steinparken var noen grusveier på kryss og tvers, med steiner å se på. Det var satt opp informasjonsskilt og benker, stedet var flott, langs elv og fjell. Allikevel følte jeg meg litt snytt, savna åpne do og en kafe, samt andre mennesker.
Rosinen i Kvinnheradpølsa må sies å være turen inn til Bondhusvatnet. Her vandrer du sjelden alene, selv om jeg kom så seint på dagen at det verste rushet nok hadde gitt seg. Siden beina fremdeles bar preg av turen på Dronningstien, hadde jeg tatt med sykkel. Turen inn til brevatnet er kort og lett, sikkert litt derfor den er populær. Jeg hadde ikke fått med meg at den er kåret til topps på Instagram, sikkert fordi jeg ikke er på Instagram… Men for en tur og for en natur… Dersom man ikke her kjenner patriotisme og kjærlighet for gamle Noreg, så forstår jeg ingenting. Alle jeg møtte var salige i blikket og satt stille og nøt synet. For det turkise vannet, fjellene rundt og brearmen er fantastisk vakkert. Noen ganger har man sett et sted på bilde og blitt skuffet over at det ikke er like flott i virkeligheten. Her er det motsatt, det er finere enn det ser ut på bildene. Og turen kan gås hele året, med barnevogn og sykkel, eller uten. Så trenger du flere grunner for å ta en tur til Kvinnherad?? Man trenger slett ikke vente på en ny nedstenging eller annen krise…
Det er fin grusvei innover og med sykkel gikk turen som en drøm. Vegen ble laget rundt 1860, da det ble fraktet is fra breen ned til sjøen for å kjøle fisk. Stort vakrere går det neppe an å få det… Her står man ved foten av Folgefonna Nasjonalpark og i bakgrunnen kan man se Bondhusbreen, som tidligere gikk helt ned til vannet. Turen er beregnet å ta 2-4 timer tur/retur, sikkert alt etter hvor mye man nyter dagen. Det er ikke mulighet for å kjøpe noe, så mat og drikke må tas med. Jeg dro ikke hjem før alle andre var gått og til og med sola forsvant over fjellene. De fleste stoppet ved vannet, men det er en flott tur å fortsette videre langs vannet. Da kan man komme ganske langt opp mot breen. Dessuten er det flott å se vannet fra en annen vinkel. NB: her er ikke mulig å sykle..
Jeg følte meg som huldra, til lyden av fossefall og utsikt over fjell og daler. Akkurat da var det slett ikke verst å være helt alene i fjellet…
