Jeg skal ikke påstå at jærske forfattere er det jeg har lest mest av og særlig ikke Arne Garborg. Han var en av de første i Norge som skrev bøker på nynorsk og bare der datt jeg litt av lasset. Legg til at bøkene ble skrevet for over 100 år siden og at han utforsket mange ulike litterære sjanger, som romaner, artikler og dikt. Mye av det var politisk og han var en kjent som en samfunnsengasjert mann. Jeg er glad i å lese, men er nok såpass enkel at det blir helst det kritikerne kaller populærlitteratur, eller det som før ble kalt kiosklitteratur. Nå leser de fleste på mobil og mange orker ikke engang holde verken bok eller mobil. Da er lydbok tingen… Garborg rett i øret hadde kanskje vært løsningen for sånne som meg.
Kundaheio var sommerhuset som Arne Garborg vendte tilbake til (nesten) hver sommer. Det er idag museum og var lukket og låst da jeg var her. Til og med vinduene var blendet av svarte rullegardiner, sikkert fordi alt innvendig er autentisk som da Arne bodde her med sin kone Hulda. Det var altså ikke mulig å få et gratis kikk inn, men det er greit. De har pengevett på Jæren…. Vinden var kvass og jeg forstår godt hvorfor huset kun ble brukt på sommeren. Høg Jæren i november er ikke for de tynt kledde og jeg savnet både ull og dunplagg.
Egentlig het han ikke Arne, men Aadne. Han ble født på garden Garborg i 1851, som eldste sønn av 9 søsken. Men han sa fra seg gården og dro for å studere. Det kan ikke ha vært bare lett og han glemte nok aldri den høye himmelen, lyngheia og de utallige steinene på Jæren. Derfor bygde han Knudaheio på slutten av 1800-tallet og i over 20 år kom han hit for å skrive. Det forstår jeg godt, hele landskapet oser av fred og ro, som kanskje gav ham inspirasjon til å reflektere over livets mange krumspring.
Selvfølgelig måtte jeg gå en tur ut, i dette landskapet som Arne og sikkert også Hulda var så glad i. Jeg hadde sett meg ut Trollhaugknuten på 376 meter over havet. Stort høyere enn det var jeg ikke klar for, etter et langt stopp ved Knudaheio. Det var ikke tilrettelagt egen parkeringsplass, men jeg fant et sted langs Holmaholveien å sette bilen. Derfra ble det et kort stykke på asfalt, før jeg dreide inn på en traktorvei. Det var vått, sånn VELDIG vått. Men jeg var forberedt og hadde høgstøvler på.
Hadde jeg fulgt traktorveien, hadde jeg unngått en lang omvei. Jeg møtte nemlig på tidenes mest solide gjerde og gikk langt i begge retninger før jeg fant et sted å åle meg under. Å komme over kunne jeg bare glemme, det var stein, høy netting, strøm (som sikkert var av, siden jeg ikke så dyr, men jeg tok ikke sjansen) og piggtråd. Jeg har sjelden sett et så solid gjerde noengang, med mindre man regner okkuperte områder i utlandet. Men jeg kom forbi, selv om det kostet meg et hull i den dyreste fjell jakken jeg noensinne har eid. Hulk, hulk….
Det ble en fin tur, som jeg brukte til å tenke på hva det var som gjorde at Arne Garborg aldri ble helt ferdig med Jæren. Var det naturen eller været? Kanskje folkene som dyrket jorda eller sauene som beitet her? Jeg vet at han vokste opp med å gjete dyr på heia, så kanskje dragnigen kom derfra. Uansett, jeg har bestemt meg for å prøve meg på en bok av Garborg. Kanskje det er lettere å forstå dersom jeg leser hans tanker? Uansett, Jæren er verd et besøk og tusen takk til Jærmuseumet, for all informasjon jeg har rappet fra informasjonstavlene deres. Nå blir det bare klassisk litteratur på meg fremover…
Er du en av dem som har sterke følelser for høsten? Ulikt de andre årstidene, er ofte høsten enten hatet eller elsket. Det er få som er helt likegyldige, eller så har de bare aldri tenkt over det.. Mange elsker fargene i naturen, den klare lufta, lukten av bål og all innekosen. Det er tøfler og pledd, kakao og stearinlys, gjerne en god bok eller serie. Andre hater regnet og vinden, mørkt når man går til jobb og mørkt når man kommer hjem. Samtidig er det lenge til ferie og ukedagene virker uendelige.
Noen områder synes jeg er finest på høsten. Høg Jæren er ett av dem, fordi det skjer noe med lyset og himmelen på denne årstiden. Noe spesielt, som har tiltrukket seg kunstnere i mange hundre år. Egentlig kom de til alle årstider, for å oppleve det åpne landskapet. Nå er det helst turgåere og de som drifter området man treffer, men det er uansett ikke et sted hvor du kommer til å gå i kø. Det er ikke fordi det er lite tilrettelagt, her er utallige merka løyper, på både rundturer og toppturer. Kanskje det er for barskt for folk flest….
Vær forberedt på mye vær, dersom du tenker deg en tur i området. Særlig vinden tar godt og det kan være vanskelig å finne ut hvor den egentlige kommer fra. Det gjør det litt krevende å finne en lun plass å spise matpakken, særlig hvis du har lyst til å sitte på toppen og beundre utsikten. Skiftende skydekke er et metrologisk uttrykk som passer godt her, det veksler fort mellom sol og regn. Jeg er glad i å studere himmelen, hvor solen bryter med skyene for å eie hele horisonten. Kle deg godt og ha gjerne en ekstra genser, samt lue og votter i sekken året rundt.
Jeg hadde tidligere gått turen til Sikvalandskula, som ligger rett ved siden av Skårlandskula. Jeg følte nesten jeg kunne ha hoppa over når jeg så på kartet, men det var bare en illusjon. Det er mye opp og ned for å komme dit, så egentlig var det greit å gå turene hver for seg. Jeg syntes nok at turen til Skårlandskula var mer lettgått enn søstertoppen, men det kan ha noe med været å gjøre. Da jeg gikk til Sikvalandskula, var det pøsregn og stiv kuling, med dårlig sikt og akutt hjemlengsel… Selv om det blåste kvasst på denne siden også, var det ihvertfall ikke regn. Litt yr, men ikke regn…..
Turen til Skårlandskula er regnet som middels hard. Det kan skyldes at man har omtrent 284 meter med stigning foran seg fra parkeringsplassen og opp til den 401 meter høye toppen. Går man frem og tilbake samme vei, er turen omtrent 7 kilometer, men det er mulig å gå en rundtur. Da følger man skiltet mot Lauvlia, som står omtrent på toppen. Det er bratt ned, så jeg var veldig takknemlig for god merking i fjellsiden. I bunnen av bakken fant jeg et lunt sted bak en stor stein og hygget meg med matpakken.
Høydepunktet på min tur var at jeg fikk oppleve sauesanking på nært hold. Jeg skulle passere en grind, men der var en stor flokk med sau. Bonden kom nedover fjellsiden med hund og flere sauer, så jeg satte meg til for å beundre samspillet. Hunden reagerte lynraskt på kommando og drev de firbeinte ulldottene mot målet. Som altså var gjennom grinden, som jeg fikk åpne og hjelpe til med å få sauene gjennom. Det var skikkelig stas og jeg følte meg nesten som en ekte bonde da jeg ruslet videre.
Jeg hadde en flott dag på tur og loffet rundt i området i mange timer. Høg Jæren er ikke et sted for høy puls og dårlig tid. Det er mye å se på, selv om jeg ikke helt husker hva. Sau ihvertfall og himmel. Mye himmel, med skyer og skiftende vær. Så må jeg ikke glemme horisonten og myrullen. Eller alle fargene nå på høsten, som skaper en fargepalett i rødt, brunt og gult. Jeg hadde med både kråker og ravn, høylytt skravlende over hodet mitt, så hele tiden var det noe som fanget oppmerksomheten. Men neste gang må jeg ha med større matpakke, for nærmeste rasteplass er Coop på Undheim. Men det er viktig å støtte de lokale…. God høsttur på Høg Jæren…
Det hender at jeg treffer blink, selv om det ikke var planlagt. Noen dager frister det lite å gå på topptur, selv om jeg hadde besøk av han på 11. Spør jeg han hvor vi skal på tur, er svaret alltid det samme. Han vil til Dalsnuten, det er favoritten over alle turer. Men når det blåser kvasst og regnet bøtter ned, liker jeg bedre en litt mer skjermet tur. Sånn sett er Oltedal genialt, med bratte fjellsider på begge sider, som skjermer for vinden. Regnet som kom i kraftige byger, var det ikke så mye å gjøre noe med. Turfølget var skeptisk og lite interessert i å prøve noe nytt, men ble overtalt med løfte om butikktur etterpå.
Jeg har vært flere ganger ved Uburhedlaren tidligere, men for turfølget var det et nytt sted. Vi hadde prøvd å gå turen for noen år siden, da kom vi ikke lengre enn gapahuken. Der ble det pølsegrilling og lek i skogen, fordi han på 11, som da var han på 3, ikke ville gå lengre. Det var nok like greit, turen passer best for de litt større barna og alle som kan bevege seg fritt i en svær steinrøys. Jeg sleit, med knær og staver, og krøp innimellom, både opp og ned.
Turen er ikke særlig lang og den regnes som enkel. Man går frem og tilbake samme vei, ca 3 kilometer totalt. Stigningen er ikke mer enn 33 høydemeter, men vær forberedt på å jobbe litt for de metrene. Særlig på høsten, når stien er våt og gjørmete. Røtter og steiner blir såpeglatte og det er noe klyving. Flere steder er det laget stiger med rekkverk og turen er godt merket og tilrettelagt. Grunnen er at Uburhedlaren er en spennende turistattraksjon, både som krigsminne og naturfenomen. Dessuten kan navnet tyde på at man her bar ut uønskede barn, langt tilbake i tid, men det kan ikke dokumenteres.
Det hele startet med en gigantisk stein skled ned fjellsiden og la seg tilrette på andre steiner. Slik ble det dannet et rom, med omtrent størrelse på en ballsal. Steinen er ca 30 meter lang og 15 meter bred, samt 7-8 meter tykk. Vekten antas å være 70-80 millioner kilo, og det høres kanskje mindre imponerende ut dersom det var regnet i tonn. Men informasjonen er direkte avskrift fra skiltet utforbi hedlaren, så da lar jeg det stå slik det er skrevet…
Det var under 2 verdenskrig at hedlaren ble brukt til å huse omlag 80 mennesker. Oltedal var i april 1940 et angrepsmål for tyskerne og mange av befolkningen flyktet, mens de ventet på angrepet. I 3 dager bodde alt fra spebarn til 80-åringer her oppe, og det tenker jeg må ha vært både kaldt og lite hyggelig. Det er rått og steinete inne, selv om det er tørt. Jeg har helt siden jeg kom her for første gang, tenkt at det hadde vært spennende å overnatte, men det er nok en grunn til at det aldri har blitt noe av…
Det var tidenes tur for han på 11. Terrenget er mildt sagt spennende, med de svære steinene som ligger strødd overalt. Det er trolsk og overgrodd skog, som bidrar til å skape alle disse fantastiske gjemmesteder. Han var høyt og lavt, så jeg var helst bekymret for at han skulle forsvinne ned i et bunnløst hull eller sette seg fast i en smal sprekk. Men det gikk bra og han var skyhøy på adrenalin da vi kom ned til skikkelig vei igjen. Nå er det ikke lenger Dalsnuten som er favoritt turen, men ura opp mot Uburhedlaren. Game over, som han så fint kalte det, med et svært glis…
Det er ikke ofte jeg avlyser tur på grunn av værvarsel og som regel endrer jeg heller ikke planer jeg har lagt. Det skulle tatt seg ut, om jeg plutselig ble en Solan Gundersen med motstand mot enhver utfordring. Dessuten er jeg opptatt av at friluftsliv kan man bedrive uansett årstid og vær. Man må bare kle seg fornuftig og ta hensyn til valg av aktivitet. Men jeg lar meg ikke lure av Jæren lenger, det har jeg lært av tidligere erfaring.
Da det ble tid for den årlige sykkelturen med en god venninne, hadde jeg sett meg ut en fin løype over Høg Jæren. Vi har tidligere taklet både frost og snø på Rallarveien i august, samt store nedbørsmengder og vind da vi tråkket Dovre rundt, så vi kan neppe kalles pingler noen av oss. Men da yr.no meldte om at Lillian, årets første høststorm var på vei, takket jeg for meg. Litt på grunn av et kne som fremdeles er i opptreningsfasen etter en stor operasjon, men mest fordi jeg kjenner været på Jæren….
Det ligger litt i navnet Jæren, som fra norrønt betyr jaðarr eller som vi ville sagt «Kanten mot havet». Det er hovedsakelig flatt og det er lite som stopper vinden når det virkelig blåser. Og det gjør det ofte på Jæren.. Høy Jæren regnes som området sør for Undheim, her er det ikke flatt jordbruksland eller lange sandstrender som dominerer ut mot havet. Istedenfor får du et kulturlandskap, som er som skapt for de værharde…Det er kanskje ikke direkte fjell, men mye topper og hauger, som gir lange og seige motbakker.
Jeg har lest en plass at man skal velge sine kamper… Noe er faktisk ikke verd å kjempe for, fordi man vet så altfor godt hvilket ubehag som kommer. Piskende regn, tordnende vind og det at man må stå og trø i nedoverbakke, selv med el-sykkel… Joda, jeg har syklet nok på Jæren til å vite hva jeg går til. Det suger kreftene ut av kroppen og man blir både kald og sliten. Når vinden uler over Synesvarden og regnet kommer imot vannrett, legger jeg inn årene. Da er det bedre med bil enn sykkel, uansett hvor prinsippfast jeg vanligvis er.
Jeg taklet endringene relativt bra, mens turfølget var tydelig på at roadtrip ikke sto høyt på listen over godkjente helgeturer. Det kom seg etter et friskt bad og en bedre middag, samt jeg la frem planen om topptur og litt blodslit neste dag. Hun hadde allerede vært på Urdalsnipa, men det var mange år siden. Derfor fremstod turen som ny for oss begge. Ute pøste regnet ned og vinden ulte rundt veggene. Jeg var jammen glad for at vi ikke lå i telt ute på heia.
Lørdagen ble en lang dag på tur. Vi kom oss tidlig avgårde, men brukte god tid til å stoppe. Det var stille før stormen og vi nøt noen glimt av sol. Siden det kun skulle være en kjapp tur opp og ned, droppet vi matpakken og termos. Sekken var så lett som mulig, litt vann, nøtter, sjokolade og regnbukse. Det frista nemlig lite med noen lange stopp, det var meldt mye regn, kraftig vind og torden byger. Innevær, med andre ord….
Det er en god følelse å være sta og gjennomføre det man har planlagt. Samtidig er det evnen til å takle forandringer, som lar deg vokse som menneske. For ting skjer og det blir ikke alltid som man har sett for seg. Jeg ville på sykkeltur, men det var nok mest fornuftig å droppe den for en mer behagelig reise. Det ble allikevel en fin helg og jeg tenkte mer enn en gang på hvor takknemlig jeg var for ikke å sitte våt og kald på et sykkelsete, i stiv kuling over lyngheia. Det kommer andre muligheter til å legge ut på turen, når kneet er bedre og været kanskje bra. Men vinden slipper jeg nok aldri unna på Høg Jæren…
Er det andre enn meg som syntes det har blitt veldig mye fokus på vær, i media og ute blant folk, de siste årene? Særlig når det er ferietid, da kan det fort bli store overskrifter og nesten tilløp til dramatikk. I sommer har de ulike landsdelene blitt kåret som værvinnere og værtapere, det har vært nord mot sør og øst mot vest. Det rapporteres om ekstremvær og enorme mengder av både regn og vind. Jeg har til og med lært et nytt ord: «coolcation», som altså er det motsatte av sydenferie. Turister fra varme land kommer til Norge for været sin del og de velger seg et reisemål som ikke er varmt og hvor man da kan oppleve både frost, sterk vind og dagevis med regn. Typisk norsk sommervær, altså.
Mange blir påvirket og mange sjekker yr.no og andre værapper flere ganger i døgnet. Jeg har venner som ikke kan planlegge tur på forhånd, fordi de må først se hvordan været blir. Eller de har forbehold om at turen avlyses, dersom det ikke blir bra nok vær. Da snakker vi om at det ikke regner eller blåser for mye, aller helst sol og god temperatur. Jeg kan til en viss grad forstå bekymringen, men synes allikevel det er vanskelig å forstå. Det er tross alt sjelden snakk om toppturer eller særlig krevende terreng, men en helt vanlig rusletur i skog og mark, med nistepakke og god tid.
Jeg er enig i at tur og turlivet er kjekkest i fint vær. Samtidig er det en realitet at vi her i Norge, og kanskje særlig på vestlandet, må tåle endel surt vær. Dessuten er det skikkelig vanskelig å vite hvordan været blir, fordi det skifter så fort. Mange ganger blir det bedre enn det som er meldt og noen ganger verre. Og noen ganger er det forventningene som skaper en nedtur, DET ER SOMMER, SÅ HVORFOR KAN DET IKKE VÆRE SOMMER VÆR???!! Da vil alle til Syden, så kan vi andre lese reportasjer om tropevarme, heteslag og de stakkars turistene som kommer til stengt dør når attraksjonene stenger på grunn av varmen… Til lags åt alle kan ingen gjera, skrev Ivar Aasen allerede i 1850 og det er like aktuelt i dag.
Alle blir vi påvirket av media og når været hauses opp med krigsoppslag, så innrømmer jeg gjerne at jeg kan bli litt motløs. Da er det lett å bare droppe planene jeg hadde og heller belage meg på innetid. Men tenk på alt man går glipp av dersom man skal la en bagatell som været bestemme dagen…. Det finnes mye bra regntøy og man kommer langt med å kle seg fornuftig. Dessuten er det bare å snu, dersom været faktisk blir så dårlig som det er meldt. Dette gjelder særlig for krevende turer, hvor det er potensielt farlig med uvær og dårlig sikt.
Jeg har bestemt meg for å slutte å lese artikler som handler om været. Grunnen er at jeg har lett for å bli påvirket og tro det verste. Samtidig blir jeg skuffet når det på våren varsles om at det kommer til å bli drømme-sommer og sommerværet blir helt greit og som vanlig mye regn og vind. Er det sånt som kalles fake news??.. I samme slengen tror jeg at jeg slutter å lese om matvarepriser, OL og norske medaljer, valget i USA og andre nyhetssaker som hauses opp til å bli gedigne. For det blir som det blir…. For å sitere en god venninne av meg, » Dersom alle er så misfornøyde med været, hvorfor er det ingen som gjør noe med det?»
Det er ingenting som frister mer, enn når du vet at du ikke kan eller bør… Enten det er slankekuren som gjør at man ikke kan spise det man sikler på eller lommeboken som sier at man ikke kan få kjøpe det man har aller mest lyst til å kjøpe. Da har hjernen lett for å slå seg vrang og man blir besatt av tanken på det man ikke kan eller skal ha. Så hva er kuren for det? Ingen aning, men dersom jeg finner det ut, skal jeg saktens dele gladnyheten. Faktisk tror jeg at den som knekker den nøtten, kan bli både rik og berømt… I hvert fall hvis man har behov for rikdom og berømmelse.
Når man kjører høyt til fjells her i Norge, er det stor fare for at man møter på sauer og lam i veibanen. Kjør forsiktig og avpass farten..Da vi endelig kom frem, var den lille parkeringsplassen full. Man kan parkere på en større plass i retning Lysebotn, men det hadde medført en del mer gåing. Jeg stod nok ikke helt lovlig i veikanten, men satset på at det gikk bra.
Jeg har en sånn greie med fjell. Skikkelige fjell altså, ikke sånne som vi har her nede på flat-Jæren. Det går helt fint å gå tur ved havet eller i skogen, men noen ganger får jeg veldig lyst til å komme meg over tregrensen. Det er akkurat som om lufta er friskere der oppe og utsikten bedre. Når jeg så langt øye kan se, ikke ser annet enn gråstein, lyng og mose, kjennes det veldig bra. Gjerne med et fjellvann eller flere, som garanter gir kroppen kuldesjokk når man tar et etterlengtet bad. Her oppe i høyden kan man enten rusle avsted med sekk og telt på ryggen eller gå inn til en trivelig DNT- hytte med mye eller lite luksus.
Det er alltid et magisk øyeblikk når man etter en lang og strevsom tur ser hytten foran seg. Tanken på å komme frem, ta av sekk og våte klær, samt nyte et bedre måltid under tak… Det blir ikke bedre enn det.Jeg hadde booket senger til begge to, men enkelte ville helle sove på hemsen i stua. Siden det bare var oss på hytta, var ikke det et problem.Turisthytta Børsteinen hører til Stavanger Turistforening og er ubetjent. Det vil si at det finnes ikke proviant, så man må ha med mat. Ellers har den 16 sengeplasser og står åpen hele året.
Egentlig så bør jeg holde meg vekke fra de høyeste toppene og lengste turene. Det er bare 7 uker siden jeg fikk operert inn total protese i venstre kne og det tar sin tid. Fremdeles har jeg mye hevelse og smerte, men det går bedre dag for dag. I hvert fall så lenge jeg ikke overdriver aktivitetene, men det er jo ikke lett å få til.. Særlig nå på sommeren, når fjellene står der i sin vakreste pryd og jeg kjenner hele, både kropp og sjel, lengter. Selv om regnet høljer ned, som både juni og juli har fått sin del av, vet jeg hvor vakkert det er på fjellet. Med toppene innhyllet i tåke og den jevne duren av regndråper på hetten, samt de salige øyeblikkene når sola bryter gjennom skylaget og naturen glinser i lyset. Jeg hørte fjellene rope ustanselig og jeg vil og vil..
Han på 11 var mest opptatt av at han skulle fiske. Stang, ferskvannskroker, bøtte og kniv var båret med og han var skikkelig klar. Det varte ikke lenge før han var lei, Børsteinsvatnet er ikke kjent for godt fiske. I alle år jeg har besøkt stedet, har jeg til gode å oppleve at noen får fisk….Som badeplass derimot er vannet glimrende. Det er mulig å hoppe eller vasse uti, så det ble bad til alle døgnets tider.Men aller kjekkest var det å fange og slippe ut igjen rumpetroll. At det går an å få så mye spenning utav en tom bøtte og en dam med yrende liv, syntes jeg var imponerende.
Det er jammen bra at jeg er medlem i Turistforeningen og har 590 hytter å velge mellom. Ikke alle ligger på høyfjellet, men av de som ligger høyt, er det heldigvis ikke alle det er langt å gå til. Jeg kan verken gå langt eller bære tungt, derfor hadde jeg sett meg ut en tur til Børsteinen i Lyseheia. Her er det under 1 kilometer å gå fra parkeringen og jeg har vært der mange ganger før. Derfor tenkte jeg at turen inn var enkel, men selektiv hukommelse er noe dritt. Jeg husket ikke at det er en bratt bakke ned til elven, plankebro og bratt opp nakent berg på andre siden. Muligens kun utfordrende for relativt nyopererte, men jeg kom meg forbi. Resten var fint og lettgått.. Jeg hadde med meg han på 11, som bar en blytung sekk, slik at jeg hadde kun en liten og lett dagstursekk. Life is good…
Det regnet godt da vi kom frem, men hva gjør vel det? Vi var jo inne.Sau er det mye av og de kom helt inntil hytta. Da var det ikke lett å sitte inne og han fikk tilslutt klappe flere lam.Ellers gikk det mye i kortspill og yatzy, samt andre spill vi fant på hytta.
Det var like fint som alltid å være på fjellet. Det var bare oss to på Børsteinen og jeg angret på at jeg hadde en avtale som gjorde at vi ikke kunne bli lenge. Men bare et døgn gir håp om bedre tider og jeg fant roen igjen. For første gang i livet har jeg badet i fjellvann med staver og det gikk helt fint. Jeg haltet mellom hytte og utedo, og var glad for det var såpass varmt at jeg ikke trengte bære ved for å fyre. Han på 11 hentet vann og hjalp med å vaske under sengene da vi skulle dra. Jeg satt mye ute og kikket på fjellene, akkurat sånn som jeg hadde lyst til. Jeg hørte kun sauebjeller og elva, samt stemmen til han på 11 hver gang han skulle vise meg et nytt rumpetroll han hadde fanget. Sånt blir jeg meget tilfreds av, så jeg er glad jeg lyttet til fjellenes lokking og kom meg på tur.
Det ble ikke en tur med avansert matlaging, men gjett om vi koste oss…Jeg våknet til så tett tåke at det var såvidt jeg fant utedoen. Nydelig og trolsk stemning…Så var det noen timer med kaffe og gamle turbøker, mens jeg ventet på at han på 11 skulle våkne. Uten mobilnett er det utrolig hvor rolig man blir…Utover dagen lettet tåken og det ble riktig fint vær.
Det er rart med oss mennesker, vi har så lett for å se begrensningene i stedet for mulighetene. Noen lar være å dra på en planlagt fjelltur, fordi værvarselet sier regn. Noen tenker at de ikke er i god nok form, eller at de trenger nye fjellsko. Andre synes det høres stress ut eller skummelt, mens det finnes de som skal dra når de har mer tid eller bedre økonomi eller motivasjonen er tilstede. Det er helt greit, men vær i det minste ærlig ovenfor deg selv. Ofte er det som hindrer oss bare unnskyldninger, fordi hvis du virkelig VIL, KAN DU. Du må kanskje tilpasse turen etter fysisk form, lommebok eller en travel hverdag. Men mye handler om prioriteringer og at du virkelig vil. Jeg ønsker deg en fantastisk sommer…
Da var vi ferdig pakket og bare ut-vasken stod igjen.Pakkeselet tok kjapt avsted, det gikk adskillig tregere med meg. Men det var ingen hast, vi skulle jo bare hjem igjen.Jeg hadde grudd meg til å gå ned hit, men løste det glatt ved å ake på baken ned. Må man, så må man….Adjø fjellene, det blir nok ikke lenge til neste gang…Utedo litteratur…
Visste du at Norges fremste turistattraksjon ligger i Rogaland og er en fjellhylle som er over 10 000 år gammel? Den ligger 604 meter over Lysefjorden og har fantastisk utsikt utover fjellheimen. Dragsuget er halve opplevelsen og det er slett ikke for alle å sitte på kanten og dingle med beina. Allikevel gikk omtrent 380 000 personer turen i 2023, men det er uvisst om alle kom helt opp. Turen er såpass krevende, at de som ikke er vant med norske fjellturer, føler at de har gjennomført en bragd. Samtidig er turen så tilrettelagt at den har mistet tiltrekningen hos de som foretrekker vill natur og helst ikke vil gå i kø. Jeg har mange ganger snakket med ihuga turfolk, som aldri ville satt sine bein på Preikestolen. Andre snakker negativt om turen og synes at den er «ødelagt» av kommersielle aktører og altfor mye folk. Jeg har fulgt utviklingen av området i over 30 år og har hatt mange turer til toppen, både vinter og sommer. Det har vært litt av en forandring…
Det er en stor fordel å starte tidlig på dagen, hvis du vil unngå køen. Ofte i høysesongen om sommeren, blir parkeringsplassene fulle og man må vente i kø på ledig plass.
Det var god plass på parkeringsplassen, da vi startet å gå i 06.30 tiden. Vær klar over at man må betale for parkering, uansett når på døgnet man kommer.
Det starter ganske raskt med oppoverbakke og det er flere av dem. Husk å holde til høyre og slipp forbi de som går raskere enn deg.
Første gangen jeg gikk til Preikestolen, var for 32 år siden. Vi var kun 3 stykk som satt på platået og fikk tidenes soloppgang. Dette var midt på sommeren, så det sier seg selv at skal man oppleve det, må man starte med hodelykt. Noen går opp på kvelden og overnatter, men vær klar over at det er forbudt å campe i området. Jeg er usikker på om det gjelder langs hele løypa, eller bare ved platået. Uansett, dersom du vil unngå den verste køen, start tidlig eller gå seint. Det anbefales før 08.00, samt etter 16.00 på sommerstid. Jeg hadde besøk av en venninne fra Skottland og for henne var en tur til Preikestolen på toppen av «to do» listen. Faktisk var det eneste punktet på den listen og for mange turister er det nettopp dette de forbinder med Norge. Det forstår jeg godt, turen er spektakulær og enkel å komme til. Man kan kjøre dit med egen bil eller man kan ta buss. Det er kort vei fra både Sandnes og Stavanger, eller man kan delta på en organisert tur. Det kjøres opp flere busslass daglig fra cruiseskipene og noen kommer på sykkel eller til fots. Kort sagt, det er mange muligheter.
Naturen er variert og man krysser både myr, bekker og steinrøys. Selv om man kan gå tørrskodd på joggesko, anbefales stødige fjellsko med støtte for anklene.
Trappene er bygd av nepalske sherpa og trinnene varierer i høyde. Bruk gjerne staver og dersom du har problemer med knær, anbefaler jeg knestøtter.
Selve turen er 8 kilometer lang, har totalt 500 meter stigning og beregnet tid er 4 timer opp og ned. Det kan man selvfølgelig ta med en klype salt, noen går raskere og andre bruker hele dagen. Det er viktig å ta med seg det man trenger av mat og drikke, selv om det er mye å meske seg med i startområdet. Her kan man dessuten kjøpe eller leie både varme klær og fornuftige sko. Det er helt slutt på det vi ristet på hodet av tidligere, da turistene kom i både flipp flopp og høyhælte sko. Nå er alle skikkelig kledd, i hvert fall de jeg kikket på. Kle deg etter været, men ha med både regntøy og ull. Været skifter fort her på Vestlandet og det er værhardt oppe på flatene. Det er satt opp en nødbu, men det beste er å unngå å havne i den. Husk kart, mobiltelefon og gjerne en lommelykt. Ved starten kan man møte på hyggelige verter, som fraråder tur dersom forholdene tilsier det. Det tror jeg man sparer mange redningsaksjoner på…
Det er skikkelig stas, når man endelig kommer høyt nok opp til å få det første blikket på Lysefjorden.
Det anbefales at man følger merket løype. Selv om det er nesten umulig å gå seg bort, kan dårlig sikt eller at det blir mørkt, gjøre turen krevende.
Jeg er litt usikker på hva som er poenget med hengelåsene som var festet til kjettingen? Mange turister har behov for å markere «been there, done that» og her er det forbudt å bygge små steinvarder.. Kanskje det er derfor de henger igjen noe?
Den siste innspurten opp mot toppen har mange fine utkikkspunkt. Jeg sørger alltid for å holde meg lang vekke fra kanten.
Det jeg liker best med turen til Preikestolen, er nettopp å gå på lang, lang rekke. Særlig i oppover/nedoverbakkene hvor det er litt smalt, er det fort gjort at det blir litt venting og kø. Noen sliter med balansen og andre sliter med kondisjonen. Det er lett å se at mange ikke er vant med å gå på tur og jeg synes det er rørende at de kjemper seg oppover for å oppleve norsk natur. De svetter, roper, gråter og ler. Det prates på utallige språk og av de jeg forstår, er det lett å høre at de aller fleste er bergtatt av opplevelsen. Særlig når været er på vår side og man faktisk SER noe. Jeg har stått på toppen og sett inn i et hav av tåke, hvor sikten var lik null. Det er fint for alle med høydeskrekk, men man går liksom glipp av poenget… Samtidig har jeg gått opp i tett regn og sett tåken dele seg, slik at solstrålene slipper frem over Lysefjorden. Det er en magisk opplevelse og den blir ikke mindre av å deles med mange andre.
Jeg innrømmer gjerne at jeg blir både stolt og glad over landet mitt, når jeg hører alle lovordene som turistene bruker for å beskrive opplevelsen.
Det er mange fine vinkler å ta bilder og dette ble definitivt ikke tatt av meg… Så nær kanten er jeg aldri, dessuten skylder jeg på at jeg har vært her før og har utallige bilder av utsikten hjemme.
Mens turistene stod i kø for de beste selfiene, fant jeg et stille sted på rett side av sprekken og nøt nistepakken. Brunost er selvskreven turmat på et sted som dette.
Selv om turen kanskje fremstår som enkel og overdrevent tilrettelagt, er det viktig å tenke sikkerhet. Vi kom forbi en ulykke på vei ned, en eldre mann hadde falt og lå på siden av stien. Han hadde mange kyndige hjelpere rundt seg, så vi fortsatte bare turen uten å sjekke hva som var hendt. De mest vanlige ulykkene og skader er at man tråkker over, mister balansen, sklir eller bare blir utmattet (dersom man ikke har rett utstyr eller er i god nok form). Ha med førstehjelpsutstyr og dersom man går alene, sørg for at noen vet hvor du skal. Bruk god tid og hjelp hverandre underveis. Dersom man går med barn, er det viktig at gruppen går samlet. Noen barn er raske til beins og går i forveien. Jeg har flere ganger truffet barn som er kommet bort fra foreldrene, samt panikkslagne foreldre som leter etter et barn og spør alle om man har sett det. Det er slett ingen god følelse og bør unngås.
Lysefjorden er 42 kilometer lang og 456 meter på det dypeste, i følge Wikipedia. Her finnes utallige opplevelser og løyper, dersom man har tid og overskudd etter Preikestolen. Det er merket en løype rundt hele fjorden, for dere som foretrekker ensomhet og vill natur.
På turen nedover kom regnet og selv om vi egentlig hadde planlagt et bad i et av fjellvannene vi passerte, fristet det ikke like mye.
Turen nedover gikk ikke veldig mye raskere, men vi hadde god tid og var fornøyd med å ha vært på toppen. Turen er rangert som moderat, selv om jeg tror de fleste greier å gjennomføre dersom man bruker god tid.
Vi hadde en flott tur og min venninne var både fornøyd og imponert over turen. Jeg syntes det var like flott som alltid, for selv om man har gått en tur mange ganger, er den aldri helt lik. Til dere som enda ikke har vært der, start planleggingen og la sommeren bli øyeblikket hvor du står på ikonet Preikestolen. Kom med et åpent sinn og la deg begeistre. Møt alle turistene med et smil og vær stolt over at så mange kommer akkurat hit for å oppleve norsk natur. Ta med badetøy og noe godt å spise. Jeg glemmer aldri turen hvor jeg hadde med kokeapparat og stekte egg og bacon på toppen. Da duften bredde seg utover platået, var det mange som helt glemte utsikten. Så la turen bli en fin opplevelse for deg og de du går sammen med. Ta masse bilder, særlig dersom du er fast bestemt på at denne turen skal jeg kun gå en gang. Men hvem vet, kanskje blir du like glad i området som jeg er?
Da vi kom ned til parkeringsplassen, var varselskilt kommet opp.
Vi feiret turen med en softis, det smakte fortreffelig. Det var mye annet å kjøpe; fra T-skjorte med elg i fri flyt til kjøleskaps magnet med troll i alle varianter. Eh, nei takk, der går grensen….
Dersom du har lyst og god tid, bli gjerne noen dager. Det er både overnatting og mat på området, samt mange andre fine turer du kan gå. Mye mulig uten å måtte gå i kø….
Det hender at jeg får spørsmål om hvor jeg finner noen av disse stedene jeg besøker og som mange aldri har hørt om. De fleste av dem er ikke beskrevet i turistbrosjyrer eller skrytt av på Instagram, jeg liker som regel de som er godt gjemt for alle andre enn lokalbefolkningen. Jeg har ikke en innebygd spesiell radar, som søker opp naturskjønne steder med historisk og kulturell verdi. Det er som regel ikke planlagt og i hvert fall ikke med vilje at jeg havner langt fra turiststrømmen. Men det finnes så mye utrolig flott i nærområdene, som jeg mange ganger tenker at vi glemmer å se. Vi planlegger fremover, til eksotiske strøk og spennende storbyferier. Derfor glemmer vi å se oss rundt på hva som finnes i nærheten og kjører forbi utallige vakre steder og fine naturopplevelser.
På grunn av vinden, gikk ferjen fra Hanasand ferjekai i stedet for Mortavika. Det syntes jeg var litt spennende, det hadde jeg ikke prøvd før. Turen ble akkurat lik, bare lengre…
Det rusket godt på fjorden, nok til at jeg ikke engang ble LITT fristet av godsakene i kiosken. Bare tanken på ei komla fikk det til å vrenge seg….
Jeg har tatt ferjen fra Mortavik over til Arsvågen utallige ganger. Da havner man på Bokn, som er en øy-kommune bestående av 3 bebodde øyer og 123 småøyer. Den har bro mot nord og ferje mot sør, så her er stor gjennomgangstrafikk. Det har jeg alltid gjort, kjørt forbi til mer spennende steder, enten det var Karmøy, Vats, Etne, Bergen, eller enda lengre. Men så hadde jeg fått snusen i at det skulle være mange fine turmuligheter i området og jeg ble fristet til en stopp, selv om målet var Haugesund. Tross alt hadde jeg god tid, det var sånn passe greit vær og i følge Topptur appen skulle det være 3 topper på Vestre Bokn og 1 topp på Austre Bokn å plukke med seg. Det tenkte jeg skulle bli lett match og siktet meg inn på den første som lå ved Are friluftsområde.
Det var relativt enkelt å svinge av fra E39 og mot Are. Jeg rotet litt, men det er ikke uvanlig. Parkeringsplassen var merket, gratis og tom. Starten på turstien fikk jeg hjelp til å finne av turkartet på mobilen, det var litt rart merket.
Det startet dårlig, jeg hadde glemt turskoene… Retter sagt, det viste seg at jeg hadde kjørt av gårde med dem på taket av bilen, så sånn sett hadde jeg ikke glemt dem. Men hvor de befant seg nå, ante jeg ikke. Heldigvis lå det både høgstøvler og skisko i bagasjerommet (i det minste en fordel med at jeg ikke rydder bilen så ofte….), så jeg valgte støvlene og la avsted. Det viste seg å være et godt valg og passet mye bedre enn skisko hadde gjort. Det var skikkelig vått i marka, sånn bekk i stedet for sti. Jeg vasset oppover utmarka, mens jeg lette etter merkene som skulle vise meg vei opp til Hognåsen. Turen skulle være lett å finne og man fulgte samme vei frem og tilbake. Det skulle man bruke omtrent 1 og en halv time på, i følge den informasjonen jeg hadde Googlet meg frem til. Høydemetrene var heller ikke avskrekkende, totalt 149, selv om selve åsen ikke raget mer enn 125 meter over havet. Lett match, tenkte jeg.
Det var slett ikke vanskelig å se hvor jeg skulle gå. Det var nemlig kun en topp som skilte seg ut med en størrelse og høyde som passet beskrivelsen. Det så mye lengre og brattere ut enn jeg hadde tenkt på forhånd.
Skilt og merket sti var det derimot dårlig med, så jeg gjorde som jeg pleier, siktet meg inn på toppen og gikk rett frem. Det var typisk kyst terreng, mye einer, lyng, kratt og bratte skrenter. Men ingenting stoppet meg, der jeg fant min egen vei fremover.
Jeg var mest bekymret for om jeg skulle greie å gå frem og tilbake før dagslyset forsvant. Det var ettermiddag og solen var allerede lav. Hodelykten lå i bilen og jeg angret litt på det.
Men jeg var ikke helt forberedt på at det var så mye spennende å oppdage på Are, som jeg egentlig aldri hadde hørt om før jeg kom på plassen. Jeg fant noen skilt og ut i fra det jeg leste der, kunne jeg danne meg et bilde av fortiden. Det har tydeligvis vært stor aktivitet her på neset, for det er registrert 37 hustufter, rydningsrøys, båtstø og en gravhaug som man antar er fra eldre bronsealder, 1800-1000 f.Kr. Det ligger noen flotte strender og jeg fant fine steder å bade, men jeg hadde verken badetøy eller tid til å meske meg i havet. Jeg hadde fantastisk utsikt utover sjøen og særlig var jeg imponert over hvordan himmelen vekslet mellom sol og skygge. Selve toppen virket bratt og jeg var litt usikker på hvor det var mulig å karre seg opp. Derfor var jeg veldig glad da jeg fant den merka løypen og et skilt som viste rett retning.
Det var ikke mye liv ute på havet og jeg hadde hele området for meg selv.
Det var flaks for meg at jeg fant skilt og sti, fjellsiden i bakgrunnen så ganske bratt og utrivelig ut.
Det var veldig fint nede ved strendene, selv om det ikke var sand. Her er svaberg, stein og grus, samt lyngheier som er beitemark for villsau.
Det ble en karrig tur opp til toppen, det var bratt. Topptur på støvler er ikke så enkelt, selv om det var turstøvler med god såle. Selve oppstigningen regnes som en smule krevende, men det er merket med små varder, slik at man finner enkleste vei opp. Det ble ingen lang pause på toppen, jeg måtte tross alt rekke tilbake til bilen før sola forsvant. Dessuten hadde jeg lyst til å ta en ekstra runde ved gravrøysen og suge til meg stemningen. Ikke hadde jeg tatt med meg mat eller noe å drikke, så det var liksom ikke så mye å sitte på toppen for. Jeg sveipa meg inn og tok noen bilder, så var det bare å snu og gå ned igjen. Det gikk ikke fortere nedover, men helt greit. Jeg hadde flott utsikt over kulturlandskapet og det virket så mye mer lett gått ovenfra.
Lyngen var vissen og det var mye av den i den bratte skråningen. Jeg nesten krøp oppover enkelte steder og støvlene fant dårlig feste på nakent fjell.
Fra toppen hadde jeg fin utsikt ned mot ferjeleia og kunne se den travle aktiviteten med båt, biler og folk. Det så ikke ut som om noen andre hadde tenkt seg en tur til Hognåsen.
Jeg beundret varden og utsikten, men vendte om ganske kjapt. Planen var tross alt 3 topper til før Haugesund…
Jeg gikk en annen vei tilbake til bilen, siden jeg fant merkingen. Det ble flere lange stopp og jeg brukte mye lengre tid enn det som var planlagt. Selvfølgelig kom jeg meg ikke på flere topper den dagen, dagslyset forsvant og jeg var egentlig godt fornøyd med turen til Hognåsen. Hva skal man alltid haste etter? De fineste opplevelsene er de hvor man tar seg tid til virkelig å se og oppleve, uten å tenke på hva man skal etterpå. Det er fremdeles 3 topper på Bokn som venter på meg og sikkert mange andre fine steder jeg helst ikke vil kjøre forbi. Dersom du lurer på hva som hendte med skoene, så ble de observert flere ganger av min datter, i svingen ut på hovedveien. Hun hadde tenkt «hva er det for en idiot som har slengt fra seg sko midt i veien»? Tja, si det… Men skoene stod fremdeles fint og ventet på meg ved hovedveien, en smule overkjørt og flate. Tanken er at neste gang skal jeg ikke sette dem på taket, men ta meg litt bedre tid…
Det ble litt trolsk stemning på tilbaketuren.
Når man bare fant rett sti, var det ikke måte på hvor tilrettelagt det var.
Noe av det fineste med Jæren, er den lange kyststripen som vender ut mot Nordsjøen. Det er i hvert fall min mening, men nå skal det sies at jeg er veldig glad i havet. Enten det er de usedvanlig lange sandstrendene, små og store rullesteiner eller de myke sanddynene, så har området mye å by på. Det er godt tilrettelagt for turgåing, med mange stier og merkede løyper. Man kan faktisk gå nesten sammenhengende langs havet, mellom Sirevåg i sør og helt opp til Tungeneset fyr. Det er en fantastisk tur, enten man går alt i et strekk eller deler det opp i dagsturer. Man kan overnatte i hytter eller fyrboliger underveis, for store deler av kysten er vernet natur. Det betyr at man ikke kan sette opp telt og at det er en del regler på hva som er lov og ikke lov. Langs Jærstrendene finnes et unikt fugl- og planteliv, samt geologiske og historiske minner. Det gjør området ekstra spennende å besøke.
Jeg kjørte hjemmefra før det var lyst og parkerte ved Grødalandstunet. Her er det en stor og gratis parkeringsplass, tilknyttet museet.
Det var en skikkelig kald morgen, med frost og kald trekk. Men jeg hadde kledd meg godt og tok meg selvfølgelig tid til å lese informasjonstavlene som var satt opp.
Turløypene er lette å finne fra parkeringsplassen og det er godt merket i begge retninger.
En av de fineste turene langs kysten er Kongeveien. Dette er en tursti som går mellom Hå gamle prestegård og Varhaug gamle kirkegard. Turen er ca 8,5 kilometer lang og kan gås hele året. Merk at du enten må ha en bil i hver ende, eller gå samme vei tilbake. Da snakker vi om en ganske lang tur, selv om stigningen totalt ikke er mer enn 118 meter. Eller man kan gjøre som meg og starte sånn omtrent midt på, slik at man tar en liten bit om gangen. Det finnes flere steder å parkere, enten man starter i en ende eller på Grødalandstunet eller ved Obrestad havn. Husk å ta med det du trenger av mat og drikke, det er lite servering å finne underveis. Ellers anbefaler jeg gode og vanntette sko, samt vindtette og varme klær. Været kan best beskrives som skiftende og det er ikke uvanlig at man er innom fire årstider på noen timer.
Turen veksler mellom å følge grusvei og sti nede på stranden. Her oppe går sykkelruten og det er mulig å trille barnevogn en del av veien.
Det var en usedvanlig vakker morgen og det var ikke folksomt noe sted.
Det går sti mellom rullesteinene, så turen må kalles enkel å gå. Man passerer flere gjerdeklyvere og noen steder går det kyr og sau, selv om det er lite på vinteren. Husk båndtvang!
Det finnes en grunn til at veien kalles Kongeveien, her har nemlig folk og fe tråkket avsted i tusenvis av år. Det ligger utallige kulturminner langs stien, fra langt tilbake i tid. Her er gravhauger fra jernalderen, blandet med nyere historie. Navnet Kongeveien stammer fra 1600-tallet, da den daværende kongen beordret de lokale bøndene til å bygge en vei tilpasset hest og kjerre, mellom Ogna og Stavanger. Det ble en meget enkel vei, men på den tiden var man neppe så kresne, siden det var ikke så mange veier i Norge. På 1800-tallet ble det bygget nye veier lengre inni landet og den gamle kystveien sluttet å bli brukt, da jernbanen ble åpnet over Jæren i 1878. Hva som tilhører den opprinnelige Kongeveien er i dag vanskelig å vite, men at man befinner seg på historisk grunn, er helt sikkert.
Jeg krysset en liten elv på bro og det var lett å se at det var ingen varme…
De tre båthusene kalles for Varhaugstøene og er bygget på tradisjonelt vis. Det var vanlig at bøndene kombinerte jordbruk med fiske i små båter, som lett kunne dras opp på stranden. Kysten er værhard her på Jæren, med mye bølger og vind.
Jeg vurderte å sette meg ved båthusene for å spise frokost, men visste fra tidligere turer at det lå et enda vakrere frokoststed lengre fremme.
Jeg har gått turen mange ganger før, både i sørlig og nordlig retning. Allikevel er det en tur man aldri føler man blir ferdig med. Det er alltid noe nytt å se og verken himmel eller hav ser likt ut for hver gang. Dessuten vil valg av årstid ha mye å si, våren og sommeren er nok min favoritt… Men en klar og kald vintermorgen hadde jammen sin sjarm, særlig med en flott soloppgang å beundre. Det var ikke lett å holde varmen, selv om jeg var godt kledd. Terrenget gjør at det er vanskelig å få pulsen opp eller antydning til svette. Jeg hadde bestemt meg for å gå til favorittstedet og enden av Kongeveien, nemlig Varhaug gamle kirkegard. Der visste jeg det var åpent toalett og en benk med fantastisk utsikt. Noen ganger står kirken åpen, men det var en altfor fin dag til å sitte inne.
Endelig kunne jeg se kirkegarden og det passet godt. Mindre hyggelig var det at både doen og kirken var stengt, men man kan vel ikke få alt…
Utsikt fra «benken min». Her er det lett å falle i filosofiske tanker, men uheldigvis hadde jeg andre ting som hastet mer. Man får nemlig appetitt av frisk sjøluft…
Jeg hadde gledet meg til frokost, selv om matpakken så ut som et takras da jeg åpnet den. Hjemmebakt brød, med karrisalat og skinke, varmet kropp og sjel og jeg var glad for at det ikke blåste. Jeg hadde med ekstra klær og holdt varmen hele pausen.
Jeg har helt siden jeg var barn, likt kirkegårder. Det finnes en egen ro og stillhet der, så det er et godt sted for å reflektere over hva vi mennesker egentlig kaver så mye etter. Mye vil ha mer og det er lett å bli blendet av glansbildene vi tror vi trenger for å bli lykkelige. Livet var sikkert enklere før, men neppe lykkeligere. De strevde og sleit, og enten de var skipskaptein eller husstell-lærer, så hviler de nå side om side under torven. Det kan være greit å bli minnet på at den veien går det med oss alle, enten vi vil eller ikke. Jeg brukte litt tid på å rusle mellom gravstøttene og lese navnene og ikke minst alderen, det gjør jeg alltid. Dessuten er det en minnesstein over de ni sjøfolkene som ble skylt i land her, da det russiske skipet Ingermanland forliste utenfor Mandal i 1842. Heldigvis ble 503 av 892 mennesker reddet og skipsvraket sank senere utenfor Varhaug. Forliset er det verste i Norge i fredstid og det er vanskelig å tenke seg til, når jeg skuet over det rolige havet.
Kapellet som står her nå, ble bygget i 1905, men det antas at det har stått kirker her siden kristendommen kom til Norge. den først man kjenner til ble bygd i 1328, så kom det ny både i 1627 og 1828. Det er en original informasjonstavle for turister, det kan jeg like….
Kysten utenfor Jæren er åpent hav og har ofte sterke strømmer. Den har fra gammelt av blitt regnet som en av de farligste i Norge, siden strendene ikke skjermes av skjærgård. Mange skip har forlist her opp gjennom årene.
Jeg tok meg god tid på tilbaketuren til å studere alle detaljer på sjøhusene jeg passerte.
Dessuten virket landskapet helt annerledes når det lå badet i morgensol og det kan man ikke bare gå forbi.
Jeg brukte nesten dobbel så lang tid på tilbaketuren, mest fordi solen varmet godt og jeg ikke trengte gå så fort for å holde temperaturen oppe. Dessuten fikk jeg følge av en hyggelig gårdshund og jeg ble nesten bekymret for at den kom til å bli med meg helt hjem… Men det gjorde den ikke, gårdshunder på Jæren vet hvor de hører hjemme. Jeg gikk en stund å lurte på om jeg skulle fortsette nordover, slik at jeg kunne besøke Obrestad fyr. Men jeg endte med å heller bruke tiden på Grødaland, selv om gardsanlegget fremdeles var stengt. Det er ulempen med å gå denne turen på vinterstid, det meste av bekvemmeligheter som en turgåer/turist vil få bruk for, er stengt. Men det synes jeg også er den eneste ulempen, for det er ikke mye som er vakrere enn Jærkysten en vintermorgen…
Det hadde slett ikke vært langt å få med både fyret, samt gå videre til Hå gamle prestegard. Men det ble ikke sånn…
Det var mye å få med seg, selv om det var stengt. Billigere ble det også, siden jeg slapp å betale for å gå inn.
Dersom du fremdeles er usikker på hvor Kongeveien går, her har du kart til turen.
Da tiden var kommet for den årlige sykkelturen med ei god venninne, var det tilfeldig at det ble langs kysten sør for Egersund. Vi hadde ambisiøst snakket om både Setesdalen og den nye Lysefjordruta, men knapp tid og logistikkproblemer satte en stopp for langtur. Valget ble tog til Egersund, med retur fra Sira. Planen var å trø langs kysten og videre med båt til Hidra, samt gode stopp i «sørlandsperlene» Sogndalstrand og Flekkefjord. Jeg drømte om mild bris, vakre solnedganger, softis og sommerfølelse. Med el-sykkel skulle det gå som en lek opp alle bakkene, for jeg visste at det var kupert. Jeg har tross alt syklet her, uten el-sykkel, med tung henger, opptil flere ganger. Men DENNE gangen skulle det kun være kos og skikkelig sommer idyll..
Toget til Egersund var stappfullt, men en hyggelig konduktør sørget for at vi kom med og hadde en fin tur. Så var vi i gang….
Det gikk raskt gjennom sentrum av Egersund, mørke skyer truet i horisonten. Niste for turen ble kjapt handlet på en Rema 1000, før vi gav gass sørover.
Det er en flott rasteplass langs havet ved Sokndalsveien. Her var fullt opp med bobiler og et vakkert utkikkspunkt i retning Nordsjøen.
Å ta toget med fullastet el-sykkel en fredagsettermiddag var neppe gjennomtenkt. Det var såvidt vi kom med, så det var med glede og takknemlighet turen startet fra jernbanestasjonen i «okka by». Vi hadde droppet å ta med telt, siden værvarslingene var lite oppløftene. Derfor hadde vi booket Airbnb, først i Sogndalstrand og deretter neste natt på Hidra. Det er alltid en god følelse å vite at man har en god seng å se frem til, samt tak over hode og mulighet for tørking av klær. Da tåler man å bli våt, for jammen åpnet himmelens sluser seg over oss. Allikevel var det et vakkert landskap vi syklet gjennom, særlig da vi tok av fra hovedveien og syklet inn på Fv 33. Vi fulgte nasjonal sykkelrute nummer 1: Kystruta. Strekningen mellom Bergen og Svinesund er en del av North Sea Cycle Route, som går langs hele Nordsjøbassenget gjennom 6 land og er 6000 kilometer lang. Det var bare å følge skiltene, som la ruten litt vekk fra hovedveien og vi tråkke ivrig avsted.
Det er alltid kjekt å komme til Sokndal, den sørligste kommunen i Rogaland. Her er kyst og frodig innenlands natur, gruvedrift og fredet trehusbebyggelse i en salig miks.
Det er mye mer bakker enn man skulle tro, her ute ved kysten. Det er fint med el-sykkel, men bratte bakker tapper fort strømmen. Alternativet blir å gå opp de bratteste bakkene, så jeg gikk en del.
Vi passerte den ene idyllen etter den andre, med det regnet så kraftig at det ble ikke så mange pauser og heller ikke tatt så mange bilder. Men på Nesvåg MÅTTE vi bare ta en stopp…
Det var en fornøyelse å komme i hus og vi brukte ikke så veldig lang tid på matlaging. Chorizopølser og broccoli salat, samt øl og chips er god husmormiddag.
Det ble ikke noe sightseeing på oss da vi endelig kom til Sogndalstrand. Regnet kom fortsatt i strie strømmer og vi var gjennomvåte. Dessuten var det blitt kveld og hele bygda lå mørk og stille. Da vi fant overnattingsstedet var det å henge alt av utstyr til tørk, spise og sove, samt lade sykkelbatteri, som kanskje var det viktigste av alt… Neste morgen var fin, mest fordi vi hadde tørre klær og det var oppholdsvær. Sogndalstrand er en opplevelse; med sin fredede trehus bebyggelse, elven og nærheten til havet. Her lå fra gammelt av et ladested fra seilskutetiden og selv om de hadde sin storhetstid på 1800-tallet, er det fremdeles mye å oppleve. Vi brukte god tid gjennom hovedgaten og tok masse bilder, selv om begge har vært her mange ganger og tatt de samme bildene. Noen steder forandrer seg ikke og i Sogndalstrand er livet skikkelig «cittaslow»….
Jeg regnte meg frem til at det var 4 gang jeg var på sykkeltur i området og hadde bilder tatt fra samme sted, bare ulik sykkel og oppakning. Blir aldri lei av Sokndal…
Noe av det jeg liker best med området, er at det er så frodig og grønt. Det er kupert, men ikke høye fjell. Dessuten er man sjelden langt fra havet og det kan man like.
Strekningen mellom Sogndalstrand og starten på turveien mot Blåfjellgruvene er fin og flat, derfor var jeg ikke i tvil om at vi måtte sykle en omvei. Jeg hadde nemlig veldig lyst til å vise frem Ruggesteinen og gruveområdet. Her har jeg mange gode minner fra da barna var små, vi hadde flere turer innover dalen, siden det er relativt flatt, uten bil og en meget barnevennlig løype. Man passerer små vann, elv og bratte fjell, samt det er tilrettelagt med flere fine steder å stoppe. Mange synes nok at gruven er høydepunktet, men den er stengt og kun mulig å besøke med en spesialisert guide. Allikevel er turen inn en fantastisk opplevelse og hun som ikke hadde vært der før, sammenlignet turen med Rallarveien og jeg syntes slett ikke at det var en dårlig sammenligning.
Ruggesteinen er verd en omvei, der den ligger og troner i landskapet. Steinen er Nord-Europas største bevegelige stein og veier 74 tonn. Vi dyttet det vi kunne fra alle retninger, men den beveget seg ikke. Allikevel vet jeg at det er mulig å få den til å røre seg, det har jeg greid før, men da var vi flere folk.
Turen innover mot Blåfjellgruvene går på grusvei med lite trafikk. Det går slakt oppover og naturen er fantastisk. Det er mulig å gå den til fots, men jeg foretrekker nok sykkel.
Turstien er laget på den gamle jernbanetraseen mellom Blåfjell og Rekefjord, som var i drift da gruvene var aktive mellom 1863 og 1876. Fra parkeringsplassen er det 3,6 kilometer til gruvene og grusveien er tilgjengelig for alle. Det er mulig å sykle videre innover til man kommer til Guddalsvatnet, men der stopper veien og man må samme vei tilbake. Det er allikevel verd turen….
Det ble kaffepause nede ved badeplassen Linepollen, etter avstikkeren opp dalen. Jeg var klar over bakken som ventet og nå var det veiarbeid, som medførte innsnevringer og dårlig veidekke, i tillegg. Men det gikk greit og nedoverbakken mot Jøssingfjorden må nesten bare oppleves. Her kom nemlig godbitene som perler på en snor og det startet med rasteplassen og minnesmerket fra krigen. Jøssingfjord ble kjent under andre verdenskrig for Altmark-saken og uttrykket «jøssing» ble en hedersbetegnelse på antinazistiske nordmenn. Vi vandret litt rundt og beundret utsikten, før neste stopp ble tunnelen som er tilrettelagt for syklister rett nede i veien. Jeg er usikker på om jeg hadde sovet godt her, i hengekøye med luftig utsikt, men kanskje en dag skal jeg forsøke. Høydepunktet kom etter en sugende nedkjøring, som nesten var for lang og bratt.. Helleren er to små hus, bygd under fjellet. Her har det bodd mennesker siden steinalderen, selv om husene som står nå er fra 1800-tallet.
Naturen og fjellene rundt Jøssingfjorden er bratte og har mye stein. Det var en krevende jobb å bygge vei opp fjellsiden og veien anses i dag som en turistattraksjon i seg selv.
Jøssingfjorden er 2,5 kilometer lang og bygda med samme navn ligger på ene siden. Det er mye industri her, med både gruve og kraftverk.
Vi hadde bare en kort stopp i sykkel tunnelen, for å beundre utsikten og forberede oss mentalt til bakken som ventet. Det er en fordel å sjekke bremsene på forhånd, dersom du tenker deg på sykkeltur i Sokndal.
Husene under Helleren er en stor turistattraksjon, men det koster ingenting å besøke området og det er mulig å gå inn. Husene har ikke takpanner, siden de står tørt under fjell.
Videre fra Jøssingfjord går det bratt oppover. Jeg angret bittert på omveien til Blåfjellgruvene, batteriet var nesten tomt for strøm. Det er ulempen med el-sykkel, rekkevidde angsten… Derfor ble det mye gåing i oppoverbakkene og heller sykling på flat mark og i nedover. Området mellom Jøssingfjord og Åna Sira er mye opp og ned, et flott heiområde hvor man passerer flere vann. Det fristet ikke engang litt å stoppe for et bad, regn og vind gjorde turen litt ubehagelig. Dessuten var jeg usikker på om jeg klarte å komme til Åna Sira før batteriet var tomt, men det gikk akkurat. Den lille bygda ligger akkurat på grensen mellom Rogaland og Agder, med 200 innbyggere og en Joker butikk. De hadde vært borti el-syklister før, så vi var hjertelig velkomne til å sitte noen timer å lade batteri, mens vi spiste rosinboller og drakk kaffe.
Det var godt å sitte under tak mens syklene ladet. Tåken hang tung over fjellene og regnet kom og gikk. Det var ikke mye trafikk på veien, men vi fikk selskap av to unge syklister uten el-sykkel. De var nesten mer slitne enn oss og da jeg hørte hvor de hadde syklet fra, forstod jeg hvorfor….
Etter å ha krysset broen til høyre i bildet, var vi i Agder, Sørlandsfylket over alle. Men det regnet fortsatt og bakkene var ikke mindre bratte.
Man opplever mye når man sykler, alle detaljene som man ofte ikke får tid til å undre seg over i en bil. Jeg lurte på om dette var en kirke, et kapell eller en usedvanlig vakker redskapsbod.
La meg bare si at det ble en lang etappe frem til ferjeleiet på Kvellandstrand og vi var søkkvåte da vi kom frem. Ferjeturen over til Hidra tar 7 minutter på en bilferje og jeg håpte at turen videre var flat, siden batteriet på sykkelen igjen var omtrent flatt. Hidra er IKKE flat, det er en grunn til at den beskrives som vestlandsk natur på Sørlandet. Det var bare å trø på , samt håpe at batteriet holdt helt frem. Vi siktet oss inn på butikken i Rasvåg, som lå nærmest overnattingsstedet, men den siste bratte bakken tømte batteriet mitt helt. Heldigvis var det nedoverbakke frem til butikken, som også er kafe. Det passet ypperlig, vi fikk handlet, fylt på med brus og kake og jeg fikk ladet batteriet akkurat nok til å komme meg frem til boligen vi hadde booket. Det er ikke flust med overnattingssteder på Hidra og prisene er relativt høye, så her kan nok svare seg å bestille i god tid i forveien.
Vi var heldige og fant tak over hodet mens vi ventet på ferjen. Jeg elsker disse små venterommene på ferjekaien, det er som regel godt, varmt og tørt. Fin utsikt hadde vi også.
Kafeen var på bakrommet i butikken og var et skikkelig trivelig sted. Vi drøyde kaken så lenge vi kunne, slik at jeg skulle slippe å gå opp den bratte bakken igjen…
Det ble en rolig kveld, med flott utsikt og en følelse av Sørlandsidyllen.
Vi våknet til kulde og våte klær. Ovnene ble skrudd av i løpet av natten, men heldigvis var det strøm på sykkelbatteriene. For å få varmen i oss, tok vi et bad i sjøen, turens første. Deet var en usedvanlig vakker morgen og det regnet faktisk ikke. Endelig kom sommerfølelsen og etter en god frokost var vi pakket og klar. Fremdeles med kalde og våte klær, men vi satset på at de tørket underveis i sola. Hidra viste seg fra sin vakreste side, men det ble ingen omveier for å utforske øya. Det var et godt stykke til Sira og toget, så jeg tok ingen sjanser på å bruke opp strømmen i de bratte bakkene mot Kirkehamn. Derfor ble det korteste vei til Flekkefjord, en strekning som egentlig hadde nok bratte bakker. Men solen skein, fuglene sang og fulle batteri hadde vi, så da var livet godt.
Det er rart hvor annerledes et sted ser ut når solen skinner.. Hidra var vakkert i regnvær, men for et syn i strålende sol…
Vi bestemte oss for at vi MÅ tilbake til Hidra. Her er toppturer å gå, flere badeplasser (både i sjø og ferskvann), kystmuseum, leie av kajakk og mye annet spennende.
Det ble ikke mye tid i Flekkefjord, mørke skyer samlet seg over oss og vi hadde et tog å rekke. Det ble akkurat så lenge som det tok meg å spise en softis.
Den siste etappen mellom Flekkefjord og Sira, ble den verste. Vi syklet inn i regnværet igjen og på kort tid var vi søkkvåte. Det var bratt opp Lavollbakken, men det verste var da vi måtte ut på E39 for å komme til Sira. Jeg anbefaler virkelig INGEN å sykle på E39, selv om det faktisk er lov. Mange som suste forbi oss, tok unødvendige sjanser ved å krysse gul sperrelinje og klemme seg forbi i svinger og bakker. De fleste senket ikke farten og jeg tror ikke det var mange som kjørte etter fartsgrensene. Verstingene tutet og signaliserte tydelig at vi ikke hadde noe på veien å gjøre. Fartsgrensen var 70 km/t, men så fort greide vi ikke trø, selv med el-sykkel. Vi kom oss til Sira og på toget, ganske så skjelvne. For å si som mannen til min venninne: «INGEN sykle på E-39, det er galskap»… Rent bortsett fra det, var det en vellykket tur….
Ved Flikka møtte vi en vegg av regn, men ellers var det rolig og fint å sykle.
Briller, regn og svette er en dårlig kombinasjon, men humøret var allikevel på topp (selv om jeg måtte sykle seint, siden jeg så nesten ingenting).
På Sira skein sola og vi gledet oss over å ha kommet frem og at turen hadde vært vellykket. For det må vel sies at den var…