På tur i Smørkamdalen, med ustødige bein….

Det er mange måter å bruke en fridag på, men av og til har jeg ting som jeg MÅ få gjort. Å få ved i hus før vinteren, står nok ikke særlig høyt på listen over ting jeg har lyst å gjøre, men har man egentlig noe valg? Strømprisene kommer neppe til å gå ned fremover, så når frost og vinterstormer griper fatt i mitt snart 100 år gamle hus, gjelder det å være forberedt. 10 sekker med ved var bestilt i Bjerkreim, det var bare å fyre opp Toyotaen og kjøre sørover.

Jeg hadde tenkt det skulle være vanskelig å finne starten på turen, men det var faktisk veldig lett. Skiltene var store og flotte, så jeg sendte en vennlig tanke til de som hadde laget dem.

Det var tidlig morgen over Ørsdalsvatnet og en flott dag.

Den så ut som om den visste noe jeg ikke visste, og som jeg burde vite…

En kjøretur helt til Bjerkreim, MÅ bare kombineres med litt fysisk aktivitet. Veden var ferdigpakket i sekker, så det var fort gjort å få den i bilen og ikke ble jeg svett av det heller. Fra tidligere besøk var jeg klar over alle de fantastiske turmulighetene i området og hadde funnet en ny tur jeg aldri hadde gått. Den var valgt fordi den ikke var for lang (4 1/2 km) og passe lettgått. Med et travelt dagsprogram foran meg, var jeg tidlig av gårde og gledet meg til å utforske Smørkamdalen.

Jeg startet med friskt mot oppover første bakke.

Hadde jeg visst det lå vakre små vann innover, skulle jeg tatt med badetøy.

Da jeg var kommet litt opp i høyden, åpnet landskapet seg.

Det startet allerede da jeg var kommet opp den første lange bakken. Tanken slo ned som et lyn i hodet mitt: «Tok jeg på håndbrekket i bilen??» Bilen stod parkert i veikanten, på det som må sies å være en utrolig lang og bratt nedoverbakke. Å ikke ha håndbrekket på, ville mest sannsynlig medført at jeg ikke hadde bil til hjemturen. For, bare så det er sagt, det skjer ofte at jeg glemmer håndbrekket… Dessuten er jeg kjent for å glemme nøkler, mobil, slå av kaffetrakter, låse døren… Jeg har brukt mye tid på å lete etter brillene eller huske hvor jeg parkerte bilen. Det skyldes ikke alder, det er i hvert fall det jeg sier til meg selv, men fordi jeg stort sett har tankene andre steder. Spørsmålet ble derfor, skulle jeg snu for å sjekke?

Det er merket mange fine utkikkspunkt langs løypa. Det er både bratt og høyt, en kombinasjon som gir strålende utsikt.

Flørli, 4444 trapper til himmelen…

Dersom du er på jakt etter en skikkelig manndomsprøve, bør Flørlitrappene være førstevalget. Det er langt, det er bratt, det er høyt og det er vanskelig å komme frem til. Samtidig kjenner jeg mange, som jeg i utgangspunktet ville tenkt ikke hadde greid å gå turen, som fullfører med glans. Nå snakker jeg altså om «vanlige folk», sånne som ikke bruker all sin fritid på å peise rundt i naturen og synes alt under 20 kilometer er bortkastet. Jeg ble invitert med av min søster, som er i god form, tatt i betraktning at hun sjelden trener og man kan telle de årlige fjellturene på en hånd. Vi skulle gå sammen med hennes sønn og hans samboer, som nok heller ikke kan kalles topptrente atleter. At de valgte meg som reiseleder, sier sitt og vi la opp til en tur med mange pauser, gylne øyeblikk og at vi skulle rekke båten hjem igjen.

Dagen startet grytidlig og vi var oppe før sola. det må man nemlig være skal man rekke den tidlige rutebåten…. Men det var det verd, vi sparte neste 3500,- på billettene…

Turen innover Lysefjorden er en stor opplevelse og vi var mange som samlet oss på dekk for å fotografere fjell, hav og himmel i morgenlyset.

Som turleder var det mitt ansvar å peke ut Hyvlatånnå, eller på turist-norsk: Prekestolen. Jeg bomma opptil flere ganger og begrunnet det med at jeg ikke hadde brillene på.

Jeg fant den tilslutt og både min søster, som aldri har vært der og jeg, som har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har vært der, var godt fornøyd.

Det finnes ikke så mange alternativ for å komme til Flørli, denne veiløse bygda som er mest kjent for vannkraftutbygging. Som et av de første vannkraftverkene i Norge, ble området kjøpt av en Stavangermann i 1914. Dermed satte de i gang en storstilt bygging, hvor det skulle bygges en rørgate og demning på toppen av Troppekosnuten. Her snakker vi om 740 meter over havet eller 4444 trappetrinn. Det er utallige historier om hvordan de slet og bar oppover fjellsiden, med en gjennomsnittlig bør på 80 kilo på ryggen. Jeg anbefaler alle å besøke museet som ligger i den gamle turbinhallen, her kan man få et innblikk i en unik industrihistorie. Men for å komme hit, må du enten gå, ha egen båt eller basere deg på rute- eller turistbåtene. Legg gjerne inn en overnatting eller to, det er mye kjekt å finne på i området. Her er både vandrehjem, leiligheter, camping og DNT hytter.

Det enkleste er å komme sjøveien. Vær oppmerksom på at det er ulike båter og priser. Det billigste alternativet er kollektivtransport Kolumbus. Husk å kjøpe billett på forhånd!! Det er begrenset med avganger og plass om bord uansett hva du velger. Sjekk https://www.florli.no/getting-here/ for mer informasjon.

Jeg undret meg veldig over hva som skjedde i andre enden av kaien, siden alle båt passasjerene gikk i den retningen. Men trappene starter rett etter man har gått av ferjen, så vi tok sikte på dem.

Det manglet ikke på advarsler og jeg tenkte «Fy fader så bratt det er!!!» Men det var bare å begynne å gå. Trinnene er lave og relativt lette å gå, så vi startet rolig og forsiktig.

Jeg har vært på Flørli tidligere, men det var før stedet ble utviklet for turisme. Da var jeg turleder for STF på en kunst og male tur for småbarnsfamilier. Vi tok oss en tur i trappene, men været var ikke på vår side. Det var tett tåke, null sikt og sleipt i trappene. Derfor valgte vi å snu omtrent halvveis i bakken. Nå er turen enveiskjørt, så starter man å gå, er det få retrettmuligheter. Man kan gå av trappene og gå en kort løype, som kan gås som en runde hvor man kommer ut øverst i bygda. Men de aller fleste går til topps og følger Rallarveien ned igjen. Turen regnes som krevende, er merket rød og anbefales verken for barn eller hund. Men det kan man ta med en klype salt, siden vi møtte både store og små hunder på vei oppover. Dessuten arrangerer Barnas Turlag jevnlig fellestur til Flørli for å gå trappene, så det er fullt mulig for større barn å gå. Estimert tid er 3 timer, eller 4 timer dersom du velger å gå den lange runden rundt vannene. Det anbefales ikke å gå på vinteren, så sesongen er kort.

Jeg hadde ikke gått så veldig langt, før jeg begynte å merke høyden. Det skal sies at turen ikke egner seg for de med høydeskrekk, men heldigvis var det vaier eller rekkverk å holde fast i, så jeg klamret meg oppover.

Det er fascinerende å tenke på de som har bygd rørgaten og hvordan de har fått de svære rørdelen opp fjellsiden. Min lille dagstursekk kjentes som luft på ryggen og jeg følte ikke jeg kunne klage på mangel på oksygen etter hvert som vi steg oppover.

Det er flere steder underveis hvor man kan ta en pause. Noen steder var det bare å sitte på rørledningene, andre steder fant vi plattinger med benk. Husk å ta med mat og drikke, ta mange pauser underveis for å fylle på.

Det er merket antall på trinnene, men de var til tider litt misvisende. Og jeg er litt usikker på om jeg syntes det var så oppløftende, da ble jeg veldig bevisst på hvor mange jeg hadde igjen… Men de er der i hvert fall.

Halvveis oppe ligger den gamle kabel stasjonen, hvor den gamle vinsjen som pleide å dra vognene opp bakken, fremdeles står. Her er visstnok kafe, men den var stengt da vi passerte. Tenk deg den sommerjobben, bære 10 liter vaffelrøre og to svære termoser med kaffe hver morgen opp trappene, for å drive kafe her. Det snakket vi mye om….

Vi hadde en strålende dag og været kunne ikke vært bedre. Når man først skal gå en spektakulær tur, er det en fordel med klar sikt. Naturen er helt fantastisk og utsikten kunne ikke vært bedre. Jeg vet at det har vært skrevet mye om Flørli i media i sommer, området har ikke den samme populariteten som Prekestolen og Kjerag. Det synes jeg er synd og jeg tror det er kun fordi det er så vanskelig tilgjengelig med offentlig transport. Dessuten blir det fort dyrt, dersom man skal følge turistbåten eller ta en guidet tur fra Stavanger. Det er ildsjeler som virkelig står på for å markedsføre og gi et bra tilbud i bygda, så jeg håper endelig at de får lønn for strevet. Alle dere som ikke har vært der, REIS. Det er mye annet å finne på dersom du ikke ser syn på trappene. Her finnes andre og mindre krevende turer å gå, fisking eller padling. Man kan velge å bli i ett med naturens ro og fred, eller delta på trappeløpet Flørlitrappene opp. Noe for alle, altså…

Det føltes til tider å gå opp en berg-og-dal bane. Jeg burde egentlig latt være å snu meg, da ble man fort svimmel, men det var umulig å la være. Trappa er 1470 meter lang og har en stigning på 741 meter, med opptil 50 grader bratt. Lykke til…

Plutselig er man over tregrensa og det flater ut. Fremdeles et stykke igjen å gå, men dette er nesten flatt i forhold til tidligere.

Og plutselig var vi DER. Men med flere steg igjen å gå.. Jeg hylte høyt om falsk markedsføring og villedning av godtroende turister, men det KAN ha vært lavt blodsukker…

Det var seiersfølelse og brede glis på toppen. Demningen ble startet bygget i 1918 og stod ferdig i 1920. Stien vi skulle gå, var den rallarene gikk da de bar opp maskiner og utstyr og jeg tenkte igjen på min lille dagstursekk og syting over svette og slit…

For oss gikk turen bedre enn forventet, men det kan ha vært fordi vi var litt skeptiske i utgangspunktet. Oppe ved Ternevatnet ble det et bad på noen av oss, før vi spiste en velfortjent lunsj. Pausen ble ikke veldig lang, siden vi hadde bestilt båt tilbake til Lauvvik ferjekai og var usikre på hvor krevende nedturen var. Det er mulig å gå to ulike stier, en kort og en litt lengre. Vi gikk for den korte Rallarstien, som går fra demningens høyre side når du kommer nedenfra. Turen startet på snaufjell og var krevende på ankler og bein. Det var mange løse steiner og grus, noe som gjorde at det gikk relativt seint med gruppen. Bratt var det også, og de som sier at det er enklere å gå ned, har nok ikke problemer med knær, hofter eller høyder…

Stien nedover er merket med både store varder og rødt, så det er enkelt å finne frem.

Trapper opp og trapper ned… Det er bygget flotte steintrapper av nepalske sherpaer og det kjentes godt i lårmusklene da vi gikk nedover.

Det er et flott landskap og jeg likte bedre å gå ned, enn å gå opp. Andre foretrakk å gå opp, men det var mest på grunn av knærne. Jeg stilte godt forberedt med både knestøtter og staver, så da gikk det relativt greit.

Da vi kom ned i skogen, stoppet tempoet opp. Her bugnet det av blåbær og det var ingen som hadde lyst til å gå forbi, uten å spise dem.

Det var åpnet opp for et flott utkikkspunkt, heldigvis med gjerde.

Det var rart å se turen vi hadde gått fra «andre siden».

Det ble noen timer å vente på båten, men det var bare fint. Vi spiste resten av nistepakken på benkene utforbi, selv om det ikke var lov å spise medbragt. Grunnen var at kafeen var stengt og åpnet ikke før etter at ferja var kommet. Siden den først skulle inn til Lysebotn (og vi ikke fikk bli med før den kom tilbake), fikk vi god tid til å besøke utstillingen, kjøpe kjøleskap magnet og spise is. Kafeen serverte mye godt, så egentlig var det synd at vi hadde spist oss mette på nistepakken… Båten kom samtidig med regnet og det ble en rolig tur hjem, godt fornøyde med at vi hadde besteget Flørlitrappene. Jeg lettet ikke bakenden EN ENESTE GANG fra setet for å ta bilde av den flotte naturen. Det var like greit at det regnet og tåka dekket Hyvlatånnå…

Jeg tar gjerne en tur til Flørli igjen, men da vil jeg være lengre. Gjerne bo på turisthytta, gå trappene, fiske i sjøen og bare kose meg…

Vi kjente alle at det var godt å få sette seg etter turen og enda bedre ble det da kafeen åpnet.

Jeg anbefaler alle å ta en tur til Flørli, med eller uten trapper. Men lov meg at du besøker det gamle kraftverket og leser all informasjonen, om bygda og familiene som bodde der og ikke minst historien om Nils Helmikstøl….

Bare spør Marit…

Er det ikke rart hvor forskjellige vi mennesker er? Det som er enkelt for noen, kan være skikkelig utfordrende for andre. Enten det er i jobbsammenheng, sport eller strikking vi briljerer, har vi lett for å se bort i fra at andre kanskje ikke har det samme utgangspunktet som vi har. Allikevel virker det som om vi ofte glemmer det, når vi i godhetens navn gir hverandre tips og velmenende råd. Vi tenker ut fra vårt eget ståsted og i verste fall kan vi utsette andre for farlige og ubehagelige situasjoner. Det er sjelden fordi vi ønsker andre vondt, tror jeg, men kanskje fordi vi er ubetenksomme og ser verden med VÅRE øyner.

En nybegynner tur i Jotunheimen kan være så mangt… Med blytung sekk og mange hundre høydemeter oppover, var jeg sjeleglad jeg hadde vært på tur før.

På ut.no er turen inn til Olandsbu beskrevet som en enkel og barnevennlig tur. Men for han som aldri hadde gått med sekk eller besøkt en DNT hytte før, var det krevende nok.

Turen opp på Bergefjellet er en eneste lang motbakke og passer neppe for alle.

Vi møtte Marit på turisthytta i Trodla-Tysdal og burde egentlig ha skjønt tegningen da hun sa hvor hun hadde gått fra og hvor hun skulle neste dag. Jeg ble glad da jeg hørte at hun hadde kommet ned Tverrlia og spurte henne kjapt om det var så luftig som turbeskrivelsene beskrev. Med høydeskrekk og dårlige knær var jeg litt skeptisk om dette var turen for meg, men Marit var var veldig overbevisende. Her var verken utfordringer med høyder eller særlig krevende terreng. Det hadde vært litt vått og sleipt noen steder, men det hadde gått helt fint å komme ned lia. Siden det som regel er mer krevende å gå ned, enn opp, tenkte jeg at dette skal gå fint. Derfor var jeg lettet da jeg la meg og gledet meg til en fin tur.

Trodla-Tysdal ligger nydelig omgitt av høye fjell. Turen inn fra Kleivaland kan være krevende nok dersom man ikke er fjellvant, men turen videre til Viglesdalen er for spesielt interesserte.

Å ferdes i naturen gir deg styrke, både fysisk og psykisk. Samtidig må utfordringene stå i stil med evnene, hvis ikke blir det lite kjekt.

Det ble slett ikke en fin tur, men en tur hvor jeg ikke trodde vi skulle komme oss levende opp fjellsiden. Senere fant jeg ut at turen er merket med svart og varseltrekant, samt regnet for å være Rogalands tøffeste turistforeningstur. Hadde jeg vært klar over dette i forkant, hadde jeg ikke gått. Jeg tar gjerne en utfordring, men samtidig er det viktig å vite hvor grensen går. Nå stolte jeg på andre, som jeg faktisk tror ikke syntes at dette var en særlig krevende tur. Men ikke vet jeg hva Marit drev med til vanlig; kanskje ekstremsport og ultraløp? Jeg husker i hvert fall at vi godt kunne tenke oss å kringle-vri henne, da vi hang rundt hver vår bjørk og hyperventilerte opp Tverrlia.

Fottur i Nepal var en fantastisk opplevelse, hvor man trenger å vite hva man går til.

Sykkeltur med el-sykkel er ikke bare idyll… Fjorårets tur rundt på Dovrefjell ble tøff for noen, som var på sin første langtur med sykkel.

Noen liker å gå langt og andre kort. Og vi vet ikke alltid hva andre mener med langt… Eller kort….

Jeg er med i noen tur og frilufts grupper på Facebook, hvor jeg noen ganger blir ganske oppgitt. Det kan virke som enkelte har et behov for å fremheve seg selv og gir råd til andre, som i verste fall er farlige. Her er et eksempel: en liten familie som er helt uerfarne med tur og friluftsliv. De ønsker å ta med seg barna, på 6 og 8 år, til Trolltunga og ønsker råd om hvor krevende turen er og hva de bør ha med. Det kom mange svar og de fleste var oppmuntrende og sånn «kjør på, dette klarer dere fint». Det kom utallige eksempler; som de som hadde gått opp på 3 timer og med 25 kilo på ryggen (skulle telte og videre) uten problemer og de som hadde 3 åringer som hadde gått opp selv. Jeg har vært på Trolltunga og hadde aldri anbefalt turen til denne familien. Det er en lang dag på tur og man bør ha gått noen kortere turer før man går denne. Jeg vet ikke om de gikk, men jeg håper ikke det. Særlig ikke for barnas skyld…

Er man helt fersk i friluftsliv, dra på tur på dine egne premisser. Gjerne sammen med andre, DNT har fellesturer både for barn og voksne. Vi dro til Olalia sammen med Barnas Turlag og hadde en flott tur.

Man lærer av erfaring og det kan være den beste lærdommen.

Min far var en fjellets mann. Når han gikk, var det som regel fort og langt. Å spør han om avstand og hvor krevende en tur var, nyttet ikke. Det lærte jeg på den harde måten, ved å lytte til hans råd. Det er ikke uten grunn at det var en fjellvettregel som ble tatt bort da reglene ble revidert i 2016: Lytt til erfarne fjellfolk. Fra reglene kom i 1952 og frem til 2016, var det nok mange som ønsket at de ikke hadde lyttet til de med lang erfaring… I hvert fall når det gjelder hvor krevende en tur oppleves. I stedet er det kommet en regel, om at «Man skal tilpasse turen etter evne og forhold» og det er jeg veldig enig i.

Tur er kjekkest når man har overskudd til å kose seg, som her på vei rundt Løtoft.

Det er med god tid at man får med alle detaljene underveis, som her ved et utkikkstårn i Schwartswald.

Det er mange som bruker naturen til annet enn å fylle på energi og søke ro. De har som mål å prestere og inspirere andre til å sprenge grenser. Det synes jeg er flott, samtidig som det er viktig å huske at naturen kan være et lunefullt sted. Det er mange som legger ut på for krevende turer, som de ikke har forutsetning til å greie. Noen skader seg og andre dør, og det er jevnlig redningsaksjoner, både sommer og vinter. Da tenker jeg at det er vårt felles ansvar, vi som går mye i naturen, å veilede de som ikke er fullt så erfarne. Gi kloke råd og ikke bagatelliser hvor krevende en tur er, fordi du selv er i veldig god form. Still gjerne spørsmål og vær litt nysgjerrig på dine medmennesker. Hvilket utgangspunkt har de og hvilken erfaring?

Naturen er det fineste jeg vet…. Det er ikke et sted hvor man skal sammenligne seg selv med andre og tenke at man må prestere som dem.

Vi kom oss over og ned til Viglesdalen, men det var en tur jeg ikke anbefaler andre å gå. Særlig ikke de med høydeskrekk og dårlige knær…

Vi traff Marit igjen på turisthytta i Viglesdalen, men vi var så slitne at vi ikke hadde overskudd til å kringle-vri noen. Dessuten var Marit en fantastisk hyggelig dame og i utrolig god form. Jeg skulle virkelig ønske jeg var som Marit, samtidig som jeg ble glad over å se at hun også måtte gå baklengs ned trappen neste morgen. Hennes bein kjente også alle høydemetrene, det var ikke bare meg. Hun var litt som far, som ikke gav råd for å fremheve seg selv, men fordi hun oppriktig ikke syntes at Tverrlia var særlig krevende. Det står det all respekt av, men jeg har lært at jeg må lytte mer til magefølelsen, samt undersøke i forkant, hvor krevende en tur er. Og aldri mer lytte til Marit eller andre erfarne fjellfolk!

Fra Trodla-Tysdal til Viglesdalen, Rogalands tøffeste turistforeningstur….

Det var ikke min ide, men jeg var nok ikke vanskelig å overtale. Turløypa mellom Trodla-Tysdal og Viglesdalen har vært en drøm, helt siden jeg fant ut at det gikk en sti der. Problemet har alltid vært logistikken, man parkerer på Kleivaland og kommer ut på Nes. Da må man tilbake til bilen og det er et godt stykke å gå. Alternativet har vært å ha en bil på hvert sted eller gå samme vei tilbake, noe som jeg aldri har vurdert. Så da min gode venninne lokket med at hun kunne få mannen sin til å hente oss og kjøre oss tilbake til bilen, tenkte jeg at det var et tegn ovenfra og at det var nå eller aldri. Jeg burde tenkt ALDRI….

Turen fra Kleivaland inn til Trodla-Tysdal er 8,5 kilometer og tar omtrent 2-3 timer å gå. Det er en fantastisk tur og vi nøt dagen.

Det føles omtrent som å gå i et postkort eller en reklamesnutt om hvorfor man skal velge NORGE som ferieland nummer 1.

Vel fremme i dalen, siktet vi oss inn på turiststasjonen, hvor vi hadde bestilt overnatting. Mat hadde vi med og det var ikke spart på noe…

Jeg valgte et rom med utsikt ned til gården. Trodla-Tysdal er Rogalands mest avsidesliggende gård i full drift og ligger vakkert til ved Øvre Tysdalsvatnet. Dalen er omkranset av 900 meter høye fjell og jeg så frem til å bestige dem.

Jeg burde ha sjekket turen nærmere i forkant, for å se om det var en passende tur for meg. I følge Stavanger Turistforening passer den nemlig ikke for alle. Den er merket med sort og har dessuten varseltrekant på seg. Det tror jeg den er alene om her i Rogaland… Turistforeningen merker rutene sine etter hvor krevede de er og det starter med grønn. Den er kort og snill, så grønne turer passer bra for nybegynnere. Så kommer de blå, som også er lette og fine. Den røde er sånn middels krevende, mens svart er forbeholdt ekspertene. Du vet de som er i ufattelig god form, har drikkesekk på ryggen og helst går etter kart og kompass utenom merkede løyper. Ingen av oss to overoptimister var i den kategorien; to bestemødre i gjennomsnittlig form etter alderen, tungt lastet med vin, altfor mye mat og flere par ekstra ullundertøy. Dessuten lider begge av høydeskrekk og bare det er grunn nok til å droppe denne turen. Her er mildt sagt skikkelig luftig….

Jeg nøt en tidlig start på dagen, med kaffe ute. Lite ante jeg hva dagen ville bringe…

Da var vi i gang… Turen startet fint på vei og vi passerte gården. Det var ikke tegn til liv noe sted og foran oss ventet fjellene.

Vi fulgte elven Tusso innover dalen og det var lett og fint å gå.

Den største bekymringen vi hadde, var egentlig om det fremdeles lå mye snø oppe i høyden. Det hadde vært en kald vår, men vi hadde spurt bonde og eier av hytta om det var mulig å gå over. Han sa ja, så da stolte vi på det. Men som vanlig var mottoet at «vi bare snu dersom det blir for krevende», selv om ingen av oss er sånne som snur. Så vi tok det med godt mot, da løypa dreide inn mot Tverrlia og motbakken begynte. Vi var klar over at det var mange høydemeter som skulle tas, men planen var mange pauser, små skritt og bruke god tid. Men vi hadde ikke en plan for hvordan vi skulle håndtere høydeskrekken, annet enn at vi nok håpte at de luftige partiene var sterkt overdrevet. Så feil kan man ta…

Man kan velge mellom Stakken og Viglesdalen, men det lå langt frem i tid. Vi sleit litt med å se hvor løypa gikk, det var liksom bare stein og bratt fjell.

Det var lett å føle seg liten i den mektige naturen og fjellet ruvet over oss.

Det var røde merker å følge, men det var noen steder vanskelig å finne dem. Dette er et av de lette, som jeg greide se, selv uten briller.

Utsikten ble bedre, etter hvert som vi beveget oss oppover.

Problemet startet da vi kom inn i skogen. Det ble bratt, skikkelig bratt. Jeg måtte rett og slett feste stavene til sekken og bruke begge hendene å klatre med. Jeg var glad jeg ikke hadde fulgt min venninnes eksempel, hun hadde på shorts…. Her var det bare å komme seg ned på alle 4 og krype over stein, røtter og kratt. Noen steder var det tau og kjetting, så vi jobbet oss sakte oppover. Jeg følte sekken dro meg bakover og at det var så bratt at det var lett å tippe utenfor. Så jeg krøp videre og torde i hvert fall IKKE å kikke ned. Da en av stavene forsvant flere meter ned, skled jeg etter og ble hengende i hoftebeltet over en rot. Ikke kom jeg opp og ikke kom jeg ned, men heldigvis greide jeg å åpne reimene på sekken og skli utav. Så jeg kom meg løs og følte meg som Lars Monsen da jeg fant staven. På an igjen…

Det var vått og sleipt, det gjorde ikke turen lettere.

Heldigvis var det tau over elven. Vi var like skjelvne i beina og det var ikke bare fordi vi var slitne.

De få gangene vi stoppet for en pause, var det bare å finne et tre å holde fast i.

Det gikk sånn noenlunde, men så tok vi feil vei. Vi fant ikke merkene videre og trodde stien gikk ut på det nakne berget. Min venninne gikk først for å sjekke og ble stående fast. Berget var sleipt og vått, det gikk 30 meter bratt nedover og endte i et stup. Jeg måtte gå ut for å hjelpe henne og sjekke om STF faktisk hadde lagt løypa ut hit. Selvsagt hadde de ikke det, dette var en potensiell dødsfelle og jeg visste at faller vi ned her, er det «game over». Om jeg ikke var redd før, ble jeg skikkelig redd nå. Jeg hadde brukt stavene for å hjelpe henne tilbake, men da jeg skulle krype tilbake selv, mistet jeg den ene. Jeg fulgte den med blikket nedover og over kanten, det gikk lang tid før jeg hørte den traff noe. Da fikk jeg helt panikk, men det var bare å fortsette å krype. Så jeg krøp, mens jeg lurte på om ungene fikk igjen pengene for flybillettene jeg hadde kjøpt, dersom jeg døde. Man tenker ikke alltid rasjonelt når hjernen kobler ut, så det beste er å ikke tenke og bare handle…

Over det verste, men fremdeles mange høydemeter igjen til vi var oppe.

Da vi kom så høyt opp at fjellet flatet ut, tok vi lunsj. Jeg lå rett ut på fjellet for å kjenne fast grunn under meg og gledet meg til kakao og mat.

Det er sjelden jeg går turer, hvor jeg er usikker på om jeg kommer levende hjem. Tur skal være positivt og trygt og her var jeg bare redd. Selvfølgelig burde jeg aldri ha lagt ut på en så krevende tur, og da jeg kom meg av berget, ville jeg snu. Men bare tanken på å gå ned, når vi visste hvor bratt det var, gjorde at vi bare måtte fortsette oppover og håpe det ble bedre. Jeg skalv over hele kroppen og det var vanskelig å puste, men vi krøp videre oppover. Det kom seg da stien var ute av skogen og over høyfjellet var det flott. Kanskje bortsett fra alle de store snøskavlene vi måtte krysse og det er rart, når man først er blitt redd, skulle det lite til før vi ble redde igjen. Jeg ventet hele tiden på at snøen skulle gi etter og et dypt hull åpne seg. Men hva kan man gjøre, annet enn å gå?

Det var vanskelig å unngå kryssing av snøen, det lå en del igjen. Men vi tråkket bare gjennom et par ganger, så det gikk fint.

Sjelden har jeg satt sånn pris på en stor og FLAT vidde. Viglesdalsheia har mange små og store vann og man kan ta en tur bort til Keipen, en topp på 887 meter over havet. Det vurderte ikke vi…

I ren gledesrus over å ha overlevd… Men nå skulle vi starte på nedoverbakken og grudde oss til å se hvor krevende og luftig det var ned Nygårdslia.

Vi gikk gjennom et fantastisk vakkert terreng, men jeg var utslitt. Man blir utladet av å være redd og det var fremdeles noen timer igjen å gå.

Langt der nede visste jeg at hyttene lå og turen ville være over. Heldigvis var nedturen på denne siden litt mindre krevende enn fra Trodla-Tysdal.

Vi brukte 10,5 timer på den 9,6 kilometer lange turen og jeg har aldri gått en tur hvor jeg i fullt alvor har tenkt at jeg ikke kommer levende frem. Så jeg kan med hånden på hjerte si, at denne turen skal jeg aldri gå igjen. Jeg kommer heller ikke til å anbefale den til noen, i hvert fall ikke de med høydeskrekk og et snev av panikkangst. Jeg skal slutte å si ja til turer før jeg har sjekket hvor krevende de faktisk er og lære meg å pakke en lettere sekk dersom turen er merket rød eller svart. Skjønt sjansen for at jeg legger ut på en svartmerket løype i nærmeste fremtid, er faktisk veldig liten. Denne gangen var det bare flaks som gjorde at det gikk bra og jeg kan ikke gamble på flaks resten av livet… Eller???

Siste innspurt til hytta, hvor vi hadde booket senger. Vi var dønn slitne, fulle i kutt og blåmerker, men takknemlige for at vi hadde kommet frem.

Den nye hytta var fantastisk og sjelden har jeg satt sånn pris på en myk sofa og vakker utsikt. Det var trygt og rolig, så jeg følte jeg hadde fått livet i gave etter turen.

Turen fra Viglesdalen og ned til Nes går på fin sti, med ingen luftige partier. Den passer for alle og det er sånne turer jeg kommer til å satse på fremover. Tror jeg….

På tur over jernstengene på Løtoft.

Det finnes noen turer som skiller seg ut fra andre, enten det er med spektakulær utsikt eller mange høydemeter. Den turen jeg skal fortelle om her, har ingen av delene. Allikevel er det en av den flotteste turen jeg har gått, for ikke å snakke om mest spesielle. Grunnen er at man bokstavelig talt går på vannet, eller rett over vannet. Det var spennende, og selv om man ikke snakket om et fall på mange meter, visste jeg at vannet var kaldt og veldig dypt. Jeg har en mistanke om at jeg gikk med et salig smil om munnen, og med fare for å høres blasfemisk ut, kunne jeg ikke la være å tenke tanken om at det var meg og Jesus… Det føltes i hvert fall litt sånn ut. Men la meg ta det fra starten av…

Roadtrip nedover mot Sokndal, en helt vanlig mandag, klokken 20.45… Det var ulikt meg, som vanligvis går og legger meg på den tiden….

Vi rigget oss til på parkeringsplassen hvor turen starter fra. Her blåste en iskald vind, det var seint og det var ingen tegn til liv noe sted.

Skiltet som hang på porten videre innover, sa vel det meste.

Det var et spontant øyeblikk, en melding fra en venninne med bobil. Jeg trengte ikke mange minuttene for å svare, selv om det medførte noen endringer i vanene. Og det kan man ha godt av, ellers blir man jo gammel og satt. Jeg var spent på en tur med friheten på fire hjul, vant som jeg er med telt og enkle forhold. Med bobil har man alt i ett; kjøkken, stue, soverom og toalett, uten at man trenger å være overopptatt med hva yr.no mener om det kommende været. Man bare kjører avsted, til man finner et trivelig sted å parkere for natten. Vi kjørte helt til parkeringsplassen på Løtoft, den var stor, tom og gratis. Det ble en enkel kveldsmat i bilen, tannpuss utforbi og vi fant soveposene, for å være klar til en tidlig start neste morgen.

All inclusive med egen bobil…. Min venninne har sammen med mannen bygd om en kassebil, til bobil. Jeg var meget imponert over utallige finurlige løsninger og begynte straks å planlegge hvordan jeg kunne forvandle Toyotaen til et hjem på hjul.

Det ble krise neste morgen da vi ikke hadde lighter eller fyrstikker til å få fyr på kokeapparatet. Praktisk med bil og på Kiwi i Hauge i Dalane var det lighter. Her var det dessuten sol og vindstille, derfor ble frokosten spist på parkeringsplassen til Sogndalsstrand.

Da var vi, noe senere enn planlagt, klar for å starte turen. Det var nydelig vær, men en iskald vind sveipa inn over vannet og opp dalen.

Det var på 1960-tallet det ble laget sti langs vannet, fra Løtoft og inn til Omdal. Her er fjellveggene stupbratte, så man har nok enten måttet gå over eller rundt fjellet, fra gammelt av. På Omdal ligger skolehuset, men det var neppe derfor det ble laget sti langs vannet, skolen ble nemlig nedlagt på 1950-tallet. Men man trengte kanskje en snarvei inn til Elgjestraum, hvor det tidligere lå en gård, nå fritidsbolig. Uansett, en driftig kar, Karl Omdal, boret hull i fjellveggen og satte inn lange jernstenger med en meters mellomrom. Det er netting under og på utsiden, men man går med lange skritt fra stang til stang. Derfor er det nok ikke turen for de med hund, korte bein eller dårlig balanse, men man kan gå en annen vei inn til Elgstrøm, eller gå turen som en runde. Det gjorde vi.

Med staver i en hånd og et godt grep i gjerde, kom jeg meg over.

Ved det gamle skolehuset deler stien seg og man kan enten fortsette langs vannet eller gå over fjellet. Begge løypene er merket, så vi fortsatte langs vannet.

Vi gikk på «skyggesiden» og i vind, men det var kupert nok terreng til at vi holdt varmen.

Vi undret oss litt over plasseringen av toalettet, men satte pris på tanken.

Det finnes noen steder hvor man virkelig føler seg velkommen og dette er et av de. Her er ingen «ADGANG FORBUDT» eller «PRIVAT» skilt å se og stien er tilrettelagt på en sånn måte at man føler seg ivaretatt og inkludert. Det er satt ut benker og på bratte steder håndtak, det er informasjonsskriv og satt opp broer. Kanskje det er fordi det ikke er et stort rush av turister og turgåere som tråkker denne rundturen, det synes jeg i så fall er skikkelig trist. For maken til naturopplevelse, spekket av kulturminner og historie. Turen er variert, med mange vakre steder å stoppe for å nyte naturen eller matpakken. Man kan bade og telte, eller plukke blåbær, selv om det var for tidlig på året til at de var modne nå. Nå var tiden inne for å vasse i hvitveis og nyutsprunget bjørk.

Da vi nærmet oss Elgjestraum, trodde vi stien sluttet. Men det er mulig å gå på steinene rundt berget og komme inn på stien som kommer over fjellet.

Da er vi fremme ved Elgjestraum og i bakgrunnen sees den gamle broen. Her ble det kaffe og vafler, samt en god pause før vi gikk videre.

Eljestraumen bru ble bygget på slutten av 1800-tallet og er omtrent 40 meter lang. Over broen gikk den gamle drifteveien til Sokndal og det er flere broer videre innover.

Det gikk bratt oppover på den gamle drifteveien, gjennom vakker skog.

Det var en usedvanlig flott vårdag, men som tidligere nevnt var vinden iskald. Jeg hadde ikke pakket badetøy, men det var flere fine steder å stoppe. Fra Eljestraumen har man flere muligheter til rundtur, man kan gå tilbake over Grasbergheia eller rundt med Hølen. Vi valgte Hølen runden og brukte omtrent 3,5 timer på det. Turen kan gås over heia eller man går rundt, som vi gjorde. Dersom du er en av dem som gjerne vil vite hvor mange kilometer vi gikk, så vet jeg dessverre ikke det. Men det ble flere broer, husmannsplasser, en hoggorm og en fantastisk skog, så da spiller ikke avstand noe rolle. Vi sa det mange ganger: «Dette er den fineste turen vi noensinne har gått» og jernstengene gjorde den til den mest spesielle. Så dersom du alltid har drømt om å gå på vannet, vet du hvor du skal dra. God tur….

Stien gikk langs Vassenden, nedover mot Hølen.

Har du sett, det var til og med satt ut stoler hvor vi kunne spise lunsjen vår!!! Snakk om velkomst…

Dette var den gamle Hølen bro, tror jeg. Enten det eller så var det den nye….

Det var et prakteksemplar av en hoggorm jeg holdt på å trø på… Heldigvis var den reddere meg, enn jeg den…

Siste innspurt var langdryg, da gikk vi på asfalt oppover hovedveien til Løtoft parkering. Hadde man hatt to biler, ville det vært lurt med en bil der hvor stien kom ut av skogen. Men det var fint vær og fortsatt kjekt å gå… Dessuten hadde vi bare en bil…

Vi kjørte hjem etter turen og med bobil trenger man ikke gå på kafe, eller kjøpe dyr kaffe på bensinstasjon. For å sitere hun med bobil: «Me e ikje pengedumme…»

Som tre hodeløse høns rundt hoggestabben…

Det er et kjent fakta at dersom man hogge hodet av en høne, så kan reflekser i musklene få den til å løpe og flakse rundt en god stund etterpå. Det sies til og med at det var en kylling som overlevde i 2 år uten hode, som het Mike. Men jeg er usikker på om jeg tror på akkurat det, siden det var i USA, hvor de er kjent for å legge på litt. Uansett så har det visstnok noe med hvor man kapper, men det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om. Uttrykket «å flakse rundt som hodeløse høns» beskriver turen man tar, når man ikke vet helt hvor man skal eller hvordan man skal komme dit. Når man går litt hit og litt dit, snur og går tilbake og opp og ned mange ganger. Og allikevel ikke kommer frem…

Olandsbu er en av Norges sørligst innenlands turistforeningshytte og turen inn dit er ikke særlig krevende. Men legg på tung sekk og slak oppoverbakke i 1,5 kilometer, så var det langt nok.

Det ble drikkepause i bekken og gutta følte seg som ekte villmarkinger.

Hytten har 4 sengeplasser og må bookes i forkant på nettet. Her er ikke strøm eller innlagt vann, men det er brønn og utedo. Det er mobildekning, men ikke bra nok til å dekke behovet til han som hadde mobil med seg og ville på TikTok.

Jeg har i mange år hatt en drøm om å se tiurleik. Eller orrhane, uten at jeg er helt sikker på hva som er forskjellen. Om våren samles nemlig hann-fuglene seg på spesielle steder, hvor de slåss om damenes oppmerksomhet. Det er om å gjøre å sprade mest mulig, for ofte velger damene den samme hannen, som da kan ende opp med å ha opptil 20 røyer rundt seg, før han begynner å pare seg. Litt usikker på hva som skjer med de som ikke blir valgt ut, men det var jo det jeg ville finne ut med å dra på tiur-safari.

Tiurleik holdes oftest i gammelskog og fuglene vender som regel tilbake år etter år. Helst i furu eller gran, nær myrer oppå tørre koller. Så jeg visste at området rundt hytta var perfekt, fra et tidligere besøk.

Det er også annet spennende å oppleve rundt hytta og guttene var kjapt av gårde for å undersøke bjørnehiet. Det har nok ikke bodd bjørn der de siste 100 årene, men det vet man jo ikke…

Det var stor jubel da jeg inviterte med han på 10, samt min nevø, som også er 10 år, på tiurjakt. Jeg burde nok ha ordlagt meg annerledes, for ordet jakt utløste en egen glød i øynene deres, samt mange spørsmål. Hva skulle vi skyte med eller skulle vi drepe med kniv? Er fuglene farlige og skulle vi spise dem? Jeg måtte forklare i detalj at ikke har jeg jakt lisens, ikke har jeg våpen, ikke KAN jeg skyte og dessuten er det ulovlig utenom jaktsesongen. Det ble to smålig skuffa gutter, men da jeg sa at vi skulle spionere på fuglene, tentes lyset igjen. Spionering er kult og vi utstyrte oss med kikkert, hodelykt og gode sko.

Frokost må man ha, om det er tidlig.. Noen hadde spicy nudler, mens jeg holdt meg til kaffe. Den siste lå fremdeles i senga, men vi hørte mobilen var våken.

Jeg forklarte at vi måtte opp tidlig, fordi tiurene er oppe tidlig. Bare det var spennende, men jammen sleit de da klokken var 04.30.. Men spenningen steig, da vi hørte kneppelyder utenfor. Det var skikkelig livlig og vi forsøkte å høre hvor lydene kom fra. Snart listet vi oss av gårde, guttene bevæpnet med kniv og mine gåstaver. Fuglene er store og vi så for oss at de kunne bli aggressive, dersom de ble forstyrret i kjærleiks spillet. Vi smøg oss stille gjennom tørr lyng og enda tørrere kvister, mens vi hvisket til hverandre. Det var langt i fra lydløst, så da vi nærmet oss lydene, ble det helt stille. Men da begynte lydene på andre siden av hytta og vi sneik oss i den retningen.

En speidet og han andre stod klar til å forsvare seg, dersom vi ble angrepet.

Det var en kald og vindfull morgen, men vi holdt varmen med å gå hit og dit. Det kneppet og klukket i alle retninger, men så snart vi nærmet oss, ble det stille.

Det var en grense for hvor lenge guttene syntes det var spennende og motløse gav de opp. Da var det mer spennende med dissa ut forbi hytta.

Det ble en lang lørdag, siden vi hadde stått tidlig opp. Men det var nok å finne på rundt hytta og vi gikk tur, spilte kort og utforsket området. Jeg lovet dyrt og hellig at de ikke trengte å stå opp tidlig neste morgen, da skulle vi IKKE på fuglejakt. Men er det ikke typisk, da vi våknet neste morgen var det livlig ut forbi. Vi kunne faktisk ligge i senga og høre god-lydene. Jeg var nesten overbevist at tiuren stod på tunet og bare ventet på oss. Selvfølgelig gjorde den ikke det… Vi kledde oss så raskt som mulig og listet oss ut, uten frokost. Ute var sol, varmt og vindstille, men ingen tiur. Eller andre store fugler…. Akkurat det samme skjedde i dag, vi listet og smøg oss gjennom skogen. Det var livlig helt til vi nærmet oss, da ble det stille, før de startet opp bak en annen kolle. De lurte oss trill rundt…

Relativt motløse gikk vi på kryss og tvers, opp og ned, rundt hytta.

Fersk fugledritt, på stien mot bjørnehiet. Jeg følte nesten de lo av oss…

Det var ikke det verste stedet å ha morgenkaffe, jeg satt «på post» og speidet eter luringene.

Vi så aldri en tiur eller annen stor fugl hele helgen og jeg har innsett at vi gjorde alt feil. Disse fuglene kan man ikke snike seg innpå, de har nemlig ufattelig godt syn og god hørsel. Man må lage et kamuflasje sted hvor man vet de er, og sitte der i skjul. Orange klær og svære støvler gjorde nok at vi kunne sees og høres på mils avstand… Og selv om det hørtes ut som om fuglene var utforbi, kan det faktisk være at de var langt vekke. Lyden bærer godt og fuglene er veldig skye. Men jeg har slett ikke gitt opp håpet om å oppleve tiurleik, jeg må bare ha en bedre plan. Og slutte med å oppføre meg som en hodeløs høne, som ikke vet hvor jeg skal. Så neste vår, blir det Olandsbu igjen, tenker jeg. Da skal jeg være forberedt, i kamuflasje klær og med selvbygd spionhus, samt hode på rett sted.

Turen var allikevel veldig kjekk og vi var ikke så veldig skuffet over mangel på tiur. Tross alt, vi hørte dem, selv om vi ikke så dem…

Det lå mye snø på skogsveien inn til parkeringen og på veien opp, kjørte vi oss fast. Guttene greide å dytte bilen løs og heldigvis hadde jeg fortsatt vinterdekk på. Det gikk lettere nedover, jeg gasset på så snøen skvatt.

Vi fikk sett noen ville dyr, selv om det ikke var de vi kom for å se…

Sør-Karmøy på to hjul.

Det finnes noen steder som bare er skapt for sykling og blant disse, er Karmøy noe for seg selv. Grunnen er enkel: det er flatt, korte avstander mellom severdighetene og godt tilrettelagt med skilting og sykkelstier. Dessuten blåser det lite, i hvert fall var det lite vind da jeg besøkte området. Det er laget et eget sykkelkart som du kan finne på nettet, her finner du avstand i kilometer og oversikt over hva du kan oppleve underveis. Karmøy har to merkede løyper; Skudeneshavn runden og Karmøy runden i North Sea Cycle Route. Jeg hadde planlagt å sykle begge to, det er liksom ikke grenser for hvor mye man kan rekke over med el-sykkel. Den gang ei..

For en havutsikt.. Det ble noen fantastiske solnedganger i godstolen utenfor teltet.

Det var flere steder på campingplassen hvor man kunne rigge seg til for å se solen stå opp eller gå ned. Jeg satt mest ved teltet, finaste plassen.

Jeg valgte å gjøre det enkelt og tok inn på Sandhåland campingplass. Her må jeg virkelig si at det de skrøt av på hjemmesidene, stemte godt. Det var et fantastisk sted, med «panoramautsikt til himmel og hav og naturen tett på». Jeg satte opp teltet, med utsikt til beitende sauer og hvor jeg kunne se ned på de få bo-bilene som stod parkert. Det var så tidlig i sesongen at jeg fikk rabatt og gode turtips av de ansatte. Campingen hadde alt som jeg trengte; strøm, rene toaletter og ikke minst gratis dusj. Glad og fornøyd pakket jeg sykkelen og dro ut på tur…

Det var kort vei å sykle fra campingplassen til de fantastiske strendene Sandvesanden og Mjølhussanden. Jeg kom samtidig med en skoleklasse som også var på sykkeltur. De badet og lekte, så det ble rene sommerstemningen.

Jeg innrømmer gjerne at jeg var imponert, utskjemt som jeg er med Jær-strendene.

Jeg ruslet over til Mjølhusstranden og tok meg et bad i ensom majestet. Det var varmere her enn sist jeg badet i sjøen hjemme og det undret jeg meg over.

Vakre strender ligger på rekke og rad innover mot Skudeneshavn, men det er mye annet å se. Jeg siktet meg inn på en annen severdighet, nemlig Syreneset fort, som er et tysk kystfort fra andre verdenskrig. Det skulle være en flott tursti ut til fortet, men den fant jeg bare ikke, selv om jeg syklet frem og tilbake mange ganger. Sikkert lavt blodsukker, tenkte jeg, og syklet innover mot Skudeneshavn for å finne noe mat. Det var lite trafikk på veiene og da jeg nærmet meg byen, var det flott sykkelsti. Jeg har besøkt Skudeneshavn flere ganger tidligere, men det var såpass lenge siden at jeg følte meg som en bortkommen turist.

Gamlebyen består av 125 hus og sjøhus fra tidlig 1800 tallet og er et vernet kulturmiljø. Her er trange gater og smale smug, perfekt for sykkel.

Visste du at Verdens minste kafe (den heter faktisk det…) ligger i Skudeneshavn? I byens gamle bakeri, strategisk plassert i Søragadå 23, kan man meske seg med mye godt. Jeg nøt maten ute i bakgården og det smakte fantastisk.

På vei opp til byparken passert jeg «Damå i parken». Hun speidet mot havet, kanskje så hun etter seilskuten hun pleide å henge på. Gallionsfiguren er oppkalt etter den romerske gudinnen Concordia og ble kjøpt på skipshoggeri i Stavanger og hengt opp i 1921. Det syntes jeg var passende i en seilskuteby..

Byparken var en skikkelig oase, med stier gjennom skog og store skyggefulle plener. Jeg fant aldri den berømte månesteinen, som kom med isen for 800 millioner år siden, men det var mye annet fint å se på.

Fra utkikkspunktet fikk jeg en flott oversikt over havnen og byen.

Skudeneshavn har flere ganger blitt kåret til hele Norges sommerby og det forstår jeg godt. Her må det være en drøm å rusle rundt i sommerklær, spise en is og beundre de koselige smågatene med alle sine detaljer. Nå var mye stengt, siden det tross alt var utenfor sesong. Men jeg fikk allikevel sommerfølelsen, kanskje fordi solen skein fra skyfri himmel og jeg kunne sykle uten jakke og med bare ermer. Menneskene jeg traff var utrolig hyggelige, de hadde liksom sol i blikket og varme i stemmen. Hun ene jeg kom i snakk med, bodde ute ved Syreneset og snart var jeg på sykkelen igjen. Denne gangen med håndtegnet kart og en grundig beskrivelse av hvor turen gikk fra.

Endelig kom jeg meg ut på Syreneset og det stemte at turstien var en flott opplevelse.

Selve fortet ble jeg fort ferdig med, det var betong, stein og dårlige vibber over det meste. Men havutsikten var formidabel, så her har nok tyskerne tenkt BELIGGENHET, BELIGGENHET og BELIGGENHET.

Man får matlyst av å sykle tur og her skal du få et skikkelig gourmetmåltid, som er enkelt og veldig godt. Stek noen bratwurst, skjær opp en halv løk. Serveres i brød eller lompe, med mye sennep og og god drikke til. Bon appetitt…

Etter en god natt søvn i teltet, pakket jeg niste og badetøy. Nå var jeg klar for langtur og hadde en ide om hvor jeg skulle sykle. Men så glemte jeg kartet og det var slett ikke noen krise. Det er liksom ikke så mange steder man kan sykle seg vill på Karmøy, det er en vei rundt det hele og en vei som går over øya. Dermed holdt jeg stø kurs nordover. Det varte ikke lenge før jeg kunne rulle ned til Ferkingstad havn og videre ut til Fishermens Memorial. Minnesmerket er over fiskere fra Karmøy som er omkommet i amerikanske farvann. Det er få steder i Norge, hvor så mange har pendlet til USA for å jobbe i fiskeindustrien, som vest-Karmøy. Alt jeg ikke vet… Dessuten fikk jeg høre om kong Ferking, som levde og regjerte her på 600-tallet. Han hadde hatt en svær kongsborg hvor det nå lå en sauemark, men av borgen var det ingenting å se.

Haven i Ferkingstad er ikke særlig stor og det var ikke et menneske å se da jeg var der. Annet enn båter, sjøhus, hav og blå himmel.

Det var ikke så mye som en stein igjen å se av den gedigne borgen kong Ferking hadde ute på marken her. Visstnok var salene hans så store at at 5-600 menn kunne danse der samtidig og kongen elsket alt av gull. Det skal være en nedgravd gullkalv et eller annet sted i området, men jeg hadde ingenting å grave med, så det var ikke aktuelt.

Minnesmerket består av et klokketårn og et steinkors, samt en plate med alle navnene. Jeg parkerte sykkelen her og gikk videre på kulturstien for å finne spor etter båtnaustene på Hop og slaget på Stavasletta, men det greide jeg ikke.

Å lete etter noe, når man egentlig ikke vet hva man leter etter, var ganske meningsløst. Ikke så jeg noe som kunne se gammelt og berømt ut mellom steinene…

Etter Ferkingstad var jeg klar for lunsj og det var flere flotte steder å velge mellom. Men jeg hadde vært på Åkrasanden før og visste at vakrere sted finnes knapt. Her ligger 7-8 strender på rekke og rad, knyttet sammen med sti. Det ble en lang pause i solen og egentlig kunne jeg tenkt meg å bare bli på stranden. Den er tross alt kåret til Norges vakreste strand mange ganger, kanskje Europas, eller verdens vakreste. Sånn lå jeg der og tenkte på… Latskapen seig over meg, men det var så mye annet jeg ville se. Burmaveien, for eksempel. Det er navnet på grusveien som går tvers over Karmøy og som kanskje er mest kjent for å være en av Norges mest hjemsøkte veier. Det hadde jeg ikke fått med meg da jeg kikket på kartet, men jeg undret meg over navnet. Veien ble bygget under 2 verdenskrig og det går utallige vandrehistorier om døde soldater, hodeløse Gro, biler som ikke vil kjøre og en gammel sjømann som ses i mørket.

Det var godt i solstolen på Åkrasanden og jeg lot meg underholde av italienske turister som hadde fotosession på stranden.

Det ligger et kystmusem i Åkrehamn, men det var stengt. Jeg kikket inn vinduene og det er nok verd et besøk. En annen gang…

Grusveien er omtrent 9 kilometer lang og her var ikke mye trafikk. Naturen varierer mellom tett skog og lyngheier, samt flere flotte vann.

Det er verken lov til å bade eller padle i vannene, ei heller telte for nær. Grunnen er at det er drikkevann og selv om jeg var klar for en dukkert, respekterte jeg det.

Jeg traff ingen andre langs Burmaveien enn disse to, så neste gang må jeg nok sykle om natten, hvis jeg skal oppleve noe spennende.

Jeg drøyde badet til jeg kom til Skudeneshavn og leide Bade Olena Bybad. For 100,- fikk jeg hele badstuen og gjestehavnen å meske meg i. Det ble en fantastisk opplevelse, hvor jeg vekslet mellom hete og kulde.

Neste dags sykkeltur gikk fra Kopervik, den største byen på Karmøy og til Avaldsnes, det mest berømte stedet på Karmøy. Her finnes også en fin runde å sykle, men jeg syklet kun opp og ned samme vei. Det var fantastisk å komme tilbake til Avaldsnes, særlig fordi jeg kom inn i kirken. Det skulle være bryllup og dåp, og da døren stod åpen, smatt jeg inn. Med stjerner i blikket, avsluttet jeg Karmøybesøket med en tur innom en god venninne. Jeg hadde fremdeles mye igjen jeg hadde lyst til å oppleve på Karmøy, men det får bli til neste gang. Så dersom du bare skal sykle EN tur i år, og vil sommerfølelse og vind i håret, anbefaler jeg to hjul på Karmøy.

Karmøy er småveier og mye bondeland. Det liker jeg godt…

Det var stort å komme inn i Olavskirken fra 1250. Kirken ble vigslet til Olav den hellige og var et viktig stoppested for pilegrimer på vei til Nidaros.

Vinterferie på Haukeliseter.

Det er jammen ikke ofte jeg drar av sted for å ha ordentlig vinterferie, det har liksom vært forbeholdt de med små barn og lærere. Og jeg har, og er ingen av delene.. Derfor var det ekstra kjekt at min lang frihelg fra jobb, klaffet med starten på vinterferien her i Rogaland. Da øynet jeg sjansen til å invitere med barnebarnet, som er den perfekte turkameraten. Han var ikke vanskelig å be, alt som innebærer hytte, snø og barnevennlig kosthold er som regel stor stas. Dermed pakket jeg som om vi skulle krysse Grønland og var tidlig ute med å bestille et rom på Haukeliseter. Så var det bare å glede seg….

Det KUNNE vært min bil, samme biltype, modell og farge… Bare 20 år nyere og luksusvarianten. Med ryggekamera, automatgir og varme i setene var det ikke rart han på 10 spurte om vi bare kunne beholde den….

Det kjekkeste med ferjeturen, var at det er en fin anledning til å strekke på beina. Båtturen mellom Hjelmelandsvågen og Nesvik er ikke lang og ferjene går ofte.

Det startet ikke så bra, kvelden før vi skulle dra, brøt bilen min sammen. Det var umulig å kjøre fortere enn 60 km/t, da ristet alt og det kom røyk fra bremsene. Selv jeg, med 0 peiling på bil, forstod at jeg ikke kunne dra til fjells i det gamle vraket av en Toyota. Selv om det ER en Toyota… Løsningen ble å leie bil, jeg VILLE til Haukeliseter. Han på 10 var kommet og klar, sekkene stod pakket og mat var handlet inn. Dessuten måtte jeg ha betalt for rommet, dersom jeg avbestilte, så det var ikke et alternativ. Av alle ting fikk jeg leid en sølvgrå Toyota Corolla, temmelig lik min, og tidlig fredag morgen, dro vi av sted.

Veien gjennom Ryfylke er en Nasjonal Turistvei, noe som betyr at man kjører gjennom et landskap med unik naturopplevelser. Det ble noen stopp langs veien for å beundre fjell og fjord.

Det var frisk vind og strålende sol da vi kom frem og fikk sjekket inn.

Rommet var et såkalt selvstellsrom, det vil si at det hadde en køyeseng, to kokeplater og et lite kjøleskap. Do og dusj var lenger nede i gangen.

Haukeliseter Fjellstue er DNT sin største og mest besøkte turisthytte. Her finnes 174 sengeplasser i alle kategorier, fra sovesal til hotellstandard. Man kan spise godt i restauranten, eller gjøre som oss, ordne maten selv. Det som avgjør er lommeboken din, det sier seg selv at full pensjon koster flesk. Jeg har besøkt hytten både vinter og sommer, og synes det er et fantastisk sted under alle årstider. Her er flott natur, hytten er åpen hele året og det er kjørevei helt til døren. Det finnes utallige aktiviteter, det er badstue og stamp, samt eget bakeri. Her kan man gå på kurs i alt fra yoga til kiting, delta på singeltreff eller ta av sted på tur helt alene. Rene drømmeplassen altså…

Fra Haukeliseter kan man dra i alle retninger. Da er det greit å vite hvor langt det er dit…

Det har ligget overnattingssted langs veien over Haukelifjell, siden det kom vei på midten av 1800- tallet. Anlegget ble solgt til Stavanger Turistforening i 1963 og det er lett å forstå hvorfor hytten er så populær.

Det er garantert snø på vinteren, her er man tross alt 1000 meter over havet. Som han på 10 sa: «Eg har ALDRI sett så mye snø någen gang»…

Man kan ikke besøke Haukeliseter fjellstue og ikke kjøpe noe fra hyttens eget bakeri. Jeg handlet et fantastisk godt rugbrød, samt hver vår bolle. Det var et helt måltid i den marsipanbollen…

Det fine med Haukeliseter som skidestinasjon, synes jeg, er at det er flatt og fint på nedsiden. Her ligger nemlig Ståvatnet, som på vinteren er dekket av snø og is. Det er et drømmested for snøkiting og flaten er ofte full av fargerike skjermer. Det blåser ofte godt over vidden, noe som er en forutsetning for fart og spenning. Men vi var ikke her for å kite, vi skulle gå på ski. Det er flere kvistede løyper som starter ved hytten og jeg hadde valgt ut Kjelaløypen, en 9 kilometer lang og barnevennlig løype. Den er fin for oss som kan telle på en hånd, hvor mange ganger man har ski på beina i året.

Det var en som hadde virkelig lyst til å prøve kiting, men måtte nøye seg med å se på.

Lørdag morgen fikk vi ski på beina rett etter frokost og tok avsted i finværet.

På andre side av vannet, kom første matpause. Det kan ha noe med at han på 10 hadde lært å grave benk/sitteplass og ville prøve det ut.

Det jeg ikke hadde tatt med i beregningen da vi dro ut, var vinden. Det blåste kvast. Men vi hadde medvind i starten, noe som gav motvind på slutten. Det ble tøft for han på 10, som slet med å gå fremover, fordi han blåste bakover. Det hjalp ikke på underveis heller, vinden blåste nysnø over sporene. Det gjorde at de smørefrie plastplankene vi gikk på, fikk dårlig tak. Det ble mange og lange pauser, dessuten klappet han alt av hunder vi traff på veien. Det var mindre folk ute på ski enn jeg hadde trodd, noe som KAN ha vært på grunn av vinden. For ellers var været perfekt og fant man ly for vinden, var det rene påskestemningen. Jeg smurte på solkrem og serverte Kvikk Lunsj og kakao.

Det var jammen ikke rat han ble sliten, han gikk alle omveiene han fant, for å renne ned hver bakke..

Det gikk seint med ham på slutten, men da hadde vi vært ute hele dagen.

Men endelig kunne vi se hyttene og og kom oss i mål.

Jeg fikk bare en skitur, men det var helt greit. Han på 10 blånektet flere turer, han var travelt opptatt med å spa snø sammen med andre barn. Dessuten var det en kjekk tv-stue og klatrevegg (som han mente var for babyer og ikke store gutter) Så han hygget seg veldig og det gjorde jeg også. Haukeliseter er et fint sted å finne roen, for her er avslappet atmosfære og man treffer garantert hyggelige mennesker. Jeg hadde tatt med en bok og det ble mange rusleturer rundt på området. Dessuten måtte jeg passe på at han på 10 ikke falt ned fra hyttetaket, han fikk nemlig lov av de ansatte til å spa snø fra taket. Det var stas…Så dersom vinterferie måles i mengde snø, må det vel kunne sies å ha vært en vellykket tur!!

Et godt tips til enkel hytte mat, er en pose pannekaker fra Toro og en pakke smårettbacon. Stek bacon først, så pannekaker og dryss en skje bacon over hver. Enkelt og veldig, veldig godt.

Men det kjekkeste av alt, var når han fikk grave snøhule eller spa snø fra takene.

Det er mye liv og røre rundt på området, så det er lurt å bestille overnatting og måltider i forkant. Særlig i helger og ferier…

Jeg satt mye utenfor hytta og nøt naturen. Her er vakkert…

Tour de Dovre eller Dovre rundt på el-sykkel.

Først må jeg få lov til å komme med det eneste negative jeg har å si om denne turen, den har et helt latterlig navn!! Hvem kom på å kalle en rundtur i Norges indrefilet av vakker og kulturhistorisk område, for Tour de Dovre? Å gi assosiasjoner til et sykkelløp i Frankrike, som er mest kjent for svette mannelår i glinsende tights, stupbratte oppoverbakker og bloddoping, er en vits… Sånn, da er jeg ferdig med den saken, selv om jeg fremdeles kan gremmes innvendig. Men stort vakrere sykkeltur er ikke mulig å trø her til lands og her får du oppskriften, samt noen tips lært på den harde måten..

Når 3 voksne damer skal på tur, skjer det standsmessig. Vi overnattet på fint hotell i Voss, både på turen opp og turen ned. Det er langt å kjøre fra Stavanger til Dombås, hvor vi startet turen vår.

Det var høst i lufta da vi parkerte ved Trolltun hotell og hytter, like utenfor sentrum.

Så var vi i gang…. Vi gikk endel i oppoverbakkene, for å spare strøm.

Jeg hadde lenge hatt lyst til å sykle denne turen og var glad da anledningen bød seg. Den krever litt planlegging og bestilling av hytter, dersom man ikke tar med telt og satser på å være selvforsynt. Jeg skulle sykle med to venninner og det var såpass seint på høsten, at telt var uaktuelt. I stedet skulle vi meske oss på turisthytter, var planen. Det er mulig å bestille ferdiglagde pakker, som inkluderer el-sykkel, mat og overnatting. Vi vurderte det først, men siden to av oss ville ha med egen sykkel, ordnet vi det praktiske selv. Det vil si; hun av oss som er mest strukturert og flink til å planlegge, og det var ikke meg…

Løypa er godt merket og ligger også på ut.no. Noen steder følger den ruta til Pilegrimsleden, som går mellom Oslo og Nidaros.

Man sykler mest på grusvei og noe på asfalt. Løypa er lagt utenom trafikkert vei, så godt det lar seg gjøre.

Det var skikkelig høst her oppe i høyden og været fulgte opp, med regn og vind.

Vi hadde planlagt å sykle turen over 4 dager, med 3 overnattinger. Det ville gi masser av tid til å nyte høyfjellet, man skal tross alt gjennom 3 nasjonalparker; både Dovrefjell-Sunndalsfjella, Rondane og Dovre. Man kan bruke lengre tid på de ca. 13 milene og det er helt sikkert de som sykler raskere. Men vi var her for å nyte og hadde fylt opp sykkelveskene med vin og mye knask. Så syklene var tungt lastet og vi var mest bekymret for om vi hadde nok strøm på batteriene til å komme oss mellom hyttene. Det skulle vise seg å bli en utfordring…. Å sykle på el-sykkel er ikke som å kjøre moped, man må faktisk trø. Og det er mye som tapper batteriet, som underlag (våte grusveier gjør at sykkelen triller dårligere og bruker mer kraft) tungt lastet, oppoverbakker og motvind.

Det var mange vakre steder vi syklet forbi, men været gjorde at det ble få stopp.

Vi var ganske så kalde og våte da vi endelig kunne se Hjerkinn Fjellstue foran oss. Her hadde vi bestilt overnatting og var spent på maten.

Etter en staslig buffet i spisestua, var det nok av steder å finne roen. På Hjerkinn har det vært overnattingsted i 1200 år og det var en fantastisk atmosfære.

Vi startet litt seint på dagen, det var tross alt ikke mer 3 mil mellom Dombås og Hjerkinn. Stigningen var 316 høydemeter og det er slett ikke mye, fant vi ut. Dessuten kom de tyngste motbakkene i starten av etappen og da var vi uthvilte og med fullastet batteri. Et lite tips: 30 kilometer høres kanskje lite ut på el-sykkel, men legg til bagasje og motvind, så begynner det å bli tungt. Ta deg noen lange og tunge treningsturer i forkant og ikke undervurdere turen…. Dersom du bestiller en ferdig pakketur, frakter de bagasjen for deg mellom hyttene, noe som hjelper veldig godt på. Men vi tråkket tungt lastet og var godt fornøyd med første dag…

Etter en god natts søvn og en enda bedre frokost, var det å laste opp syklene og komme oss ut i regnværet.

Vi ble rådet av de lokale å sykle på riksveien og unngå turen gjennom Kvitdalen. Det er en kortere tur, men vi var jo kommet for å oppleve mest mulig vakker natur, så vi tok den lange turen på grusvei.

Naturen var frodig, selv om det gikk mot høst. Vi syklet fra 12-15 september, som var litt seint på året, siden flere at turisthyttene var stengt for sesongen.

Jeg forstod bedre hvorfor vi var rådet til å ta riksveien underveis. Flere steder var det en våt og gjørmete sti opp bratte bakker, hvor det var helt umulig å sykle en tung el-sykkel opp. Hjulene bare spant, så det ble mye gåing og felles dytting….

Det var til tider endel sau i veien, men det må man nesten forvente i et gammelt stølsområde, hvor det er blitt drevet seterdrift i mange hundre år.

Dag to ble en mer krevende dag, litt på grunn av været og omlegging i planene. Vi hadde tenkt å sykle seterveien fra Hjerkinn via Kvitdalen til Grimsdalshytta, for å overnatte i den ubetjente delen av anlegget. Dette fordi hovedhytta var stengt for sesongen, noe som selvfølgelig var trist, siden vi alle godt kunne tenkt oss full forpleining etter en dag på sykkel. Men så sjekket vi hytta litt nøyere og den ubetjente hadde ikke strøm. Og det måtte vi ha… Da ble det bestilling av Airbnb i Folldal, hytte MED STRØM, som ville gi en litt kortere etappe enn de 57 kilometerne vi hadde tenkt å sykle. Men allikevel på ruten, så det virket som en god plan…

Vi krysset broer og veier, men det var verken mye trafikk eller andre tegn til liv.

Uansett hvor mye det regnet, klarte jeg ikke la være å stoppe, for å nyte den vakre naturen vi syklet gjennom.

Vi fant et tørt sted i Follo og i gledesrus over å være fremme ble det handlet stort på Jokeren. Gjett om det var nedtur da det viste seg at vi hadde langt igjen og omtrent 7 kilometers omvei ut av Tour de Dovre. Alltid dobbeltsjekk adressen når du bestiller overnatting på Airbnb, det lærte vi da….

Heldigvis var det asfaltert vei og ikke for mye trafikk. Heller ikke for bratte bakker og våte var vi jo allerede, så akkurat regnet var ikke så ille.

Vår lille dukkestue av et Airbnb lå på et vakkert hyttetun. Det er ikke snø på bakken, men reinlav.

Hytta var ikke stor og skikkelig billig. Vi fyrte godt for å få tørke klær og utstyr, samt la batteriene til ladning inne i hytta. Så ble det kos med taco og rødvin….

Neste morgen hadde tåken lette nok til at vi fikk se denne utsikten. Å du hildrende du, no ser eg atter slike fjell og dalar, tenkte jeg…

Vi våknet friske og opplagte neste morgen, og var klar for å sykle ned og starte på turen gjennom Grimsdalen. Jeg var kartleser og hadde funnet en alternativ rute på grusvei, i stedet for asfaltveien vi kom på dagen før. Etter frokost og utvask, samt pakking av sykler, var vi klar igjen, en smule stive og støle blir man jo alltids… Det ble en fantastisk opplevelse og jeg er absolutt enig med de som hevder at det er omveiene og hindringene som beriker livet. Vi syklet på skogsvei gjennom vakker natur, snakket med en stolt jeger som viste oss geviret av storoksen han felte i fjor og bare nøt at det ikke regnet…

Det var ikke bare storoksen han hadde felt, han hadde et helt hus dekket av gevir. For å si som min sønn pleier å si, når han opplever andre kulturer: «Fucking exotic»… Jeg følte meg som en skikkelig byas, dette var villmarksliv for meg.

Men det var naturen som gjorde mest inntrykk, det var ubeskrivelig vakkert.

Siden vi kom en annen vei, fikk vi sykle over gamle Grimsa bru, fra 1870. Både broen og området rundt er flott tilrettelagt for turliv, med gapahuk og mulighet for et bad.

Da var vi endelig klar for høydepunktet på turen, Grimsdalen. Dette er villreinens rike, samt verdens vakreste seterdal (i følge reklamen). Her sykler man med Rondane nasjonalpark på ene siden og Dovre nasjonalpark på den andre. Ikke rart jeg hadde gledet meg som en unge…

Turen gjennom dalen ville bli den lengste dagsetappen og vi planla å stoppe for lunsj på Grimsdalshytta. Der var proviant og mulighet for å sitte inne i varmen. Selv om det ikke regnet, var været ikke helt på vår side. Det sørget en iskald motvind for, og det var skikkelig krevende å trø. Dessuten ligger dalen omtrent 1000 meter over havet, så det var jammen friskt. Området er vernet, men veien er åpen for biltrafikk i sesongen. Det ble en tøff etappe og etter lunsj på hytta, hadde vi enda 3 mil igjen til Dovre sentrum, hvor overnatting var booket. Det ble for mye for den eldste i gjengen, som måtte få hjelp opp den lengste bakken. Heldigvis fikk vi stoppet en bil, som tok med henne og bagasje, mens vi to andre fikk med syklene opp til toppen. Derfra var det bare nedover, helt til Dovre….

Vi var midt i «Nasjonalparkriket» og utsikten mot Rondane var fantastisk. Her ligger 10 topper på over 2000 meter, selv om skyene dekket endel av de.

Det ligger mange setre som fremdeles har full drift og i sesongen kan man både handle, spise og overnatte flere steder.

ENDELIG nærmet vi oss Grimdalshytta, hvor vi stoppet for lunsj.

Jeg kunne absolutt ha tenkt meg en overnatting her, men uten strøm… Jeg lette fortvilet rundt, siden jeg kun hadde 2 streker igjen på batteriet og det var langt igjen.

Det skulle ikke være så mye stigning, men når det blåser kraftig nok, blir det ekstra tungt. Vi måtte til og med trø i nedoverbakke og dalen ledet vinden godt.

Med tre sykler, fordelt på to personer, ble det å gå. Det var en LAAAANG bakke..

Men bakken hadde sine lyspunkt, som da vi møtte et jaktlag som pekte ut hvor villreinflokken var. Endelig fikk jeg bruk for kikkerten jeg drasset på og ja, jeg så dyrene.

Det ble en usedvanlig fin nedoverbakke mot Dovre, mest på grunn av lyset og skyene.

På Toftemo Turiststasjon var det ekte, norsk sikringskost: kjøttkaker og eget øl. Det smakte fortreffelig etter en lang dag og sengene var også makeløst gode.

Den siste etappen fra Dovre til Dombås, kan man velge mellom solsidevegen eller baksidevegen. Begge er like lange, ca 12 kilometer og har noe stigning. Men hva gjør vel det, når det var sol og fint vær, i tillegg til fulladet batteri og kort vei igjen??!! Jeg hadde mange stopp langs veien, det er hele tiden noe spennende å få øye på. Jeg drakk fra Olavskilden, et kjent pilegrimsmål og stoppet ved Dovre kirke, kjent for sine utvendige skiferheller. Er man turist, så er man turist… Det er mye å få med seg langs hele sykkelturen, så jeg anbefaler god tid. Og sykle gjerne i høysesongen, juli og august, da er kanskje været mer stabilt, selv om det kan man aldri garantere her til lands… Uansett er Tour de Dovre en fantastisk opplevelse på sykkelsetet og anbefales til alle i god form.

Ta gjerne avstikker fra løypa, det er flust med opplevelser.

Ja, det finnes moskus i området man sykler gjennom, men vi så heldigvis ingen. Disse hang på veggen i Moskusgrillen på Dombås, hvor jeg mesket meg med en elgburger for å feire en vellykket tur….

Her er et oversiktskart over løypa og du kan sånn sett starte hvor du vil. GOD TUR!

Førjulstur til Eigerøy fyr.

Det finnes mange gode grunner for å legge inn et besøk på en DNT hytte i førjulstiden. Da jeg for ørten år siden ble medlem i Stavanger Turistforening, betydde overnatting på hytte at man først måtte kjøre i X antall timer, for deretter å gå på rødmerket sti i minimum en halv dag. Sånn er det ikke lenger, det har vært en satsing på å åpne kystnære hytter, med kort vei å gå. Perfekt for et kjapt besøk, når året er på sitt mørkeste og været som er meldt er skikkelig dårlig.

Nissebad på Ølberg satte standarden og jeg kjørte direkte sørover etterpå. Med sand mellom tærne og vått hår gikk varmeapparatet i bilen på bånn gass.

Det var blanke isen på parkeringsplassen, så jeg tok med brodder og stavene.

Det er vakkert nede ved sjøen og det ligger noen flotte hytter der.

Eigerøy fyr ligger på Nordre Eigerøy, like utenfor Eigersund. Det ble bygget i 1854 og var Norges første støpejernsfyr. Det er værhardt her ute og man hadde absolutt bruk for noe som kunne lyse opp skipsleia mellom Lista og Kvitsøy. Samtidig ble det bygget fyrvokterbolig, og det er denne som åpnet for overnatting i januar 2022. Her kan man leie et rom eller hele hytta. Skjønt det er jo et stort hus og ikke helt hva jeg forbinder med hytte… Men det er alltid kjekt med litt luksus, hvis ikke kunne jeg jo bare ha tatt teltet med!!

Det er laget grusvei innover, men siste del av turen går på merket sti.

Landskapet er spesielt, med glatte småberg og lyngheier.

Man går gjennom mange porter og jeg er usikker på hvorfor. Det beitet husdyr her, men jeg såg ingen. Øya har et rikt fugleliv, så ta gjerne med kikkert.

Det er mye spennende å se i området rundt fyret. På Eigerøy har det vært bosetting siden mer enn 8500 år og fangst, fiske og jordbruk har vært bra, antar jeg. Det er også endel krigsminner, for de som er interessert i sånt.

Jeg har leid det minste av rommene, med bare en køyeseng. Det passet bra, siden jeg skulle dra alene. Faktisk håpet jeg på en skikkelig vinterstorm, for her ute kan man virkelig oppleve naturkreftene som finnes i havet. Jeg har besøkt fyret mange ganger før, i all slags vær og på ulike årstider. Turen ut til fyret er 4,6 km tur/retur og lettgått. Skjønt sånt er kanskje relativt, siden det kom en flokk unge i 21.00-tiden, som også skulle overnatte. De hadde hatt problemer med å finne frem i mørket, noe som kan skyldes at man ser ikke fyret før ganske seint og det er bratt flere steder, så man bør holde seg på stien.

Det er kort vei fra huset hvor man overnatter og ut til fyret. Hytten har 12 sengeplasser, fordelt på 3 rom. Området rundt er flott til å fiske, bade, padle, plukke skjell og mye annet.

Dette varmer virkelig mitt hjerte… At denne fantastiske plassen er blitt tilgjengelig for oss alle..

Men det trengte ikke jeg å tenke på. Jeg kjørte rett etter Nissebad på Ølberg og hadde en kort stopp på Bryne for å handle de siste julegavene og spise en Biltema-burger. Det smakte fortreffelig og gjorde kjøreturen langs Jærkystens nasjonale turistveg, til en fornøyelse. Jeg gikk ut til fyret i sluddbyger og det var godt å komme i hus. Her er både strøm, vannklosett og dusj, så jeg trengte slett ikke å fyre i vedovnen.

Jeg rigget meg til i «bestestua» og fikk den varm ved hjelp av panelovnen. Det var omtrent som å være tilbake i mine besteforeldres hus og sånt kan man like…

Jeg dro godstolen «attmed glaset» og derfra hadde jeg kremutsikt. Og ikke minst kvalitetstid med meg selv og hjemmelaget kakao likør i glasset…

Hele poenget med å dra på en sånn tur, midt i julestria, er stillheten. Her var det bare vinden og regnet på ruta, som kunne høres. Samt havet… Finnes det noe mer beroligende enn å lytte til bølger som slår mot fjell? Slik de har gjort i ualminnelig tid og vil fortsette å gjøre så lenge verden består.. Det er meget søvndyssende og jeg innrømmer gjerne at tiden i godstolen ble lang… Men hva skal man haste etter alltid?? Her var ingenting jeg MÅTTE gjøre, annet enn å nyte øyeblikket her og nå.

Bok, tøfler, en krakk å hvile beina på, ullpledd og verdens fineste utsikt… Det gode liv kan jammen være enkelt…

Det var nok å se lyset og skyene som hele tiden endret seg. Jeg hadde det varmt, trygt og godt inne i fyrvokterboligen, så det frista ikke engang LITT å gå ut i kulden og regnet.

Jeg tror at det er godt for kropp og sjel, å gjøre ingenting. Da er det best å dra til et sted hvor man ikke trenger å gjøre noe. Ingen ganger sover jeg bedre enn på en DNT hytte, hvor jeg kanskje har brukt dagen på å gjøre minst mulig. Annet enn å lytte til stillheten, tenne noen stearinlys, kose meg med god mat og drikke, lese en bok jeg aldri har tid til å åpne hjemme… Med tid til å lukke øynene for alt jeg kunne og burde gjøre, og istedet bare VÆRE. Så dersom du trenger å la julefreden senke seg, ta en overnatting eller to på en DNT hytte alene eller sammen med noen du er glad i…