Mål nummer 4: Hågå, verdens lengste oppoverbakke…

Selvfølgelig vet jeg at turen opp Hågå IKKE er verdens lengste oppoverbakke. Den er ikke i nærheten engang og den er heller ikke Norges lengste. Det vet jeg, fordi jeg har gått bakker som var både lengre og brattere før. Her snakker vi om Kilimanjaro, verdens høyeste, frittstående fjell. Jeg kom meg opp dit.. Dessuten var det bakker i både Peru og Nepal som var både lengre og verre. For ikke å snakke om alle turene i Norge jeg har gått, som også er mange hundre høydemeter høyere opp. Men allikevel FØLES Hågå som den topper alle disse, når det kommer til opplevd følelse av turen. Forstår ikke hvorfor…

Noen startet med tøy og bøy allerede på parkeringsplassen. Det er enkelt å parkere, med en stor og fin plass. Ikke var det folksomt heller, siden vi var tidlige.

Det finnes mange turløyper å velge i,med samme startsted, den mest kjente er Uburhedlaren. Men dit skulle vi ikke idag.

Turen starter fint og lett innover mot den flotte gapahuken. Her finnes også toalett, dersom man har behov for det.

Hågå er en fjelltopp som ligger i Oltedal. For mange er Oltedal et sted man passerer på vei mot høyere tinder i Sirdal, men jeg kan love at det er flotte turmuligheter her også. Mange av dem starter ved Moen, ved det gamle kraftverket. Turen til Hågå er en middels krevende fottur, som bare er omtrent 3 kilometer hver vei. Det høres veldig overkommelig ut og jeg vil påstå at de fleste ville greid å gå turen. Men da trenger du god tid og stålvilje.

Man følger god grusvei og det går oppover. Allikevel er det ikke verre enn at man kan ha en hyggelig samtale med turfølget.

Det står skilt hvor man skal svinge inn i skogen. Her kan man fylle på vannflasken, dersom man har behov for det.

Jeg hadde lokket med meg sønnene mine, litt for sikkerhets skyld og litt for å slippe å bære sekk. De vekslet på å slepe en 100 l sekk oppover, fylt med min sekk og diverse annet.

Det er strekningen inne i skogen som er krevende, fordi det er skikkelig bratt.

Jeg hadde gått til Hågå en gang før og da sverget jeg på ALDRI IGJEN. Men nå var jeg tilbake, mest fordi jeg ville gi fjellet en ny sjanse. Kanskje det ikke var så ille som jeg husket det…. Den største utfordringen første gang, var da jeg skulle krysse en stor snøfonn i skaret. Det var glatt og bratt, samt skled man, kunne det fort ende med at man datt utenfor et stup. Jeg stivnet helt utpå snøen, men hadde heldigvis min sønn med meg, som leide meg over. Vi gikk en annen og tre ganger så lang vei ned igjen, mens jeg mumlet forbannelser for meg selv.

Skogen var skikkelig tett oppover og det var fuktig og sleipt på stien.

Sånn halvveis i bakken traff vi Herr Elg, eller ihvertfall det vi antok hadde vært en elg. Uvisst hva som skjedde med den og om plasseringen var til skrekk og advarsel..

Da nærmer vi oss tregrensen og det verste er over. Det er viktig å bruke god tid og ta mange pauser når det er bratt stigning.

Plutselig var vi kommet til skaret og jeg var meget takknemlig for at der ikke var snø nå.

Mange bruker Hågå som en treningsøkt og det snakket vi mye om. For den er nærmest perfekt til det. Myk start til oppvarming, gradvis stigende bakke, så en skikkelig lang og bratt etappe hvor det absolutt bør være sjangs til å presse pulsen opp til maks. Vi traff flere, både første gang og nå, som tok avgårde oppover som om de hadde stjålet skoene. All ære til dem, men jeg var fornøyd med å sige sakte oppover. Gutta kunne nok gått fortere, men de var solidariske med meg.

Et tappert smil og nok en pust i bakken. Det er faktisk bare oppover helt til topps.

Går du frem til kanten her, får du fantastisk utsikt over Oltedal.

Noen hadde overskudd til å klovne seg til og det var ikke meg. Men det hjalp på å endelig se varden på toppen. Men fremdeles litt igjen…

Det er rart med en topptur, som egentlig bare er en eneste lang oppoverbakke. Dersom man ikke har utsikt, så er det lett å bli litt motløs. Enten det er tett skog, tåke eller mørke som stenger for lyset og omgivelsene, så blir det en helt annen følelse når man kan se ut over landskapet. Jeg må si at stemningen steg da vi kom ut av skogen, særlig fordi vi var kommet ganske så høyt opp.. Det ble ikke mindre bratt, men nå kunne vi ihvertfall nyte utsikten. For den er flott og man ser det meste av Oltedal og fjellene på andre siden, samt helt til havet.

Og endelig er man der, på toppen. Hva nå liksom…

Det er da høydepunktet kommer og man får belønningen for å ha slept med seg en tung sekk.

Nybakte rundstykker med egg og kaviar er toppen av luksus. Legg til en cappuccino fra pose, så er lunsjen perfekt.

Jada..og etter lunsj er det bare å psyke seg opp til nedturen. For ned der skal vi…

Noen hygget seg med å vinke til en kompis, som var på jobb i Oltedal. Vi kunne se ham stå å vinke på taket av bygningen, en bitteliten skikkelse.

Jeg hadde tatt med knestøtte til nedturen, fordi jeg vet at å gå ned er mer krevende enn opp, på knærne. Så det gikk absolutt ikke raskere på tilbaketuren, selv om pulsen var endel lavere. Men hva gjorde vel det, når vi faktisk hadde vært på toppen? Denne gangen gikk vi samme vei opp og ned, men det er fullt mulig å gå rundturen eller legge til noen av de andre toppene vi kunne se rundt oss. Men for meg var hele poenget å komme opp og ned Hågå, så jeg var kjempefornøyd med å ha greid målet mitt. Verdens lengste oppoverbakke beseiret nok en gang…

Jeg tok meg tid til å beundre både utsikt og blomster på vei nedover. Det var riktig vakkert.

Og plutselig var vi nesten tilbake i bilen, uten at det føltes annet enn greit.

Det var rett før jeg la meg i blomsterenga for å nyte naturens ro, men turfølget ville hjem.

Rekekalas ved Eigerøy Fyr.

Det er mange som er glad i reker, særlig når man får dem servert med loff og majones. Men visste du at det er mulig å fange rekene selv? Strandreker finner man i sjøkanten og de er relativt lette å fange med håv. De er mye mindre enn vanlige reker, så du må kanskje jobbe litt ekstra før rekesmørbrødet er klart, men det bare skjerper apetitten.

Veien ned til parkeringsplassen for å gå til Eigerøy Fyr, er ikke enveis kjørt, men føles sånn. Heldigvis møtte vi ingen andre, denne fredagen før pinse.

Med sekk på ryggen og fiskestang i hånda var han på 12 klar. Egentlig kunne han tenkt seg å starte fiskingen ved parkeringsplassen, for der kunne han se fiskene.

Selv om det var et stykke å gå, er det alltid tid til å hilse på lokalbefolkningen. Det er mye sau og kyr innover.

Man går ganske langt, før man får det første blikket på fyret. Det er godt tilrettelagt med grusvei først, så sti i terreng. Turen er 2,3 kilometer en vei og regnes som lett.

Det var ikke planlagt at menyen skulle inneholde reker eller andre delikatesser fra havet. Jeg hadde pakket nok mat og alt annet vi hadde behov for, under en helg i en fyrvokterbolig. Det er Stavanger Turistforening som drifter huset, som før var den gamle boligen som fyrvokteren bodde i. Her må man leie seg et helt rom, ikke en seng, og jeg visste fra et tidligere besøk at det minste rommet hadde en køye. Perfekt for oss to…

Endelig fremme og vi fant nøkkelen i nøkkelboksen. Utpakkingen gikk i et veldig tempo, for nå ventet havet…

Snart stod vi på brygga og tok inn naturen. Det er åpent og nakent her ute og ingenting som skjermer for storhavet utforbi. Men kvelden hadde nydelig sommervær, selv om det godt kunne vært varmere.

Det ble en lang kveld nede på brygga, med den flotteste utsikt mot fyret.

Eigerøy Fyr ble bygget i 1854 og var det første støpejernsfyret som ble bygget i Norge. Det er 32,9 meter høyt og rager i landskapet. Alle delene ble støpt på Bærums Verk og fraktet ut til Eigerøy. Det ble også bygget fyrvokterbolig, naust og brygge, så det må ha vært litt av en jobb. Lyset fra fyret er et av de sterkeste i Europa og det trengs nok her ute. Fyrvokterne måtte gå 134 trappetrinn for å komme til toppen, så det er mulig at mange ble glade da fyret ble automatisert i 1989. Det er ikke åpnet for besøk og både fyr, bygninger og området er vernet.

Dagen startet tidlig for meg og mens alle andre sov, drakk jeg kaffe på trappa ute på fyret. Det var en fantastisk morgen og kun fuglene og bølgene lagde lyd.

Jeg hadde god utsikt mot huset og kunne følge med dersom det var tegn til liv. Det var ikke det…

Naturen her ute er typisk for Egersund området og består av anortositt. Denne bergarten ble dannet inne i jordkloden for 930 milloner år siden og er sjelden å finne.

Men vi var mest opptatt av frokost og flesket til med skikkelig cowboymat. Huset har strøm og innlagt vann, så her er både stekeovn, miko, vannkoker og vaffeljern.

Planen for dagen var enkel, matauk. Noen parkerte fiskestanga for en lang bomullstråd, med en pølsebit knyttet i enden. Vanlig grillpølse er genialt for å fange krabbe, den er akkurat passe stor til at krabben fester seg rundt og ikke slipper. Det var mye krabbe, både små og litt større. De ble holdt i en bøtte med sjøvann og litt tang, samt matet med pølsebiter. Vi var mange som hygget oss med krabbefangst, siden det var med en annen familie, som også bodde på hytta.

De beit på gang etter gang…. Vi fylte bøttene og slapp uti igjen, for så å fiske dem opp igjen. Krabbe er nok ikke det mest inteligente i næringskjeden, men de unngikk å bli spist.

Strandrekene derimot ble kokt og fortært.

Det var et ideelt sted nede ved brygga og det ble mange turer opp og ned. Dersom du er usikker på hva som er ideelt sted, er det et sted med mye steiner, tang og tare som krabbene kan gjemme seg under.

Jeg hadde invitert min datter, samboer og hund på vafler. Men vær klar over at det er totalforbud mot hund i perioden 15 mars til 15 oktober. Resten av tiden er det båndtvang. Det hadde ikke jeg fått med meg, så det ble mye vafler på oss to, siden de derfor ikke kunne komme.

Det er rart hvor fort tiden går når man har det gøy. Vi var nede ved sjøen det meste av dagen og vi gikk små turer rundt hytta. For alle som er glad i å klatre, hoppe, balansere og utfordrende seg litt fysisk, er naturen her midt i blinken. Dessuten fikk han øye på en hval… eller ihvertfall det han trodde var en hval. Da var det gjort og vi klatret opp på de bratteste knaustene for å speide etter hvalene. Det kan ha vært bølger, skumsprøt og bevegelse i havet, men han med livlig fantasi, såg HVAL…

Hvor er hvalen? Jeg såg den ikke, men enkelte andre såg den tydelig.

Jeg såg mest på fyret og det ble fotografert fra alle vinkler og lyssettinger.

Litt tid ble det også til å slappe av på sofaen med mikropopcorn og skjermtid. Stua gir meg alltid flashback til min mormors stue, både lukt og møbler er helt likt.

Det ble en usedvanlig vellykket helg og jeg har allerede lovet at vi skal dra tilbake og være MYE lengre. Det kjekkeste var å fange og spise strandreker og det er forståelig at dette er en delikatesse ute i Europa. Av oss ble de spist naturell, uten loff og majones. Jeg var egentlig glad vi hadde annet å spise, fordi det var mye arbeid å fange en liten håndfull. Så neste gang trenger vi to håver og bedre tid, så kan vi leve av havets gaver. Fisk fikk vi ikke, men det var nok fordi han var mest opptatt av å fange rekene….

Med litt innsats og klatring på svabergene, fant jeg tidenes badeplass.

Andre hadde ikke tid til å bade, siden det var reker her også. Dessuten sjøstjerner, forskjellige skjell, krabber…

På hjemturen ble det fuglekviss, hvor vi måtte google alle svarene. Vinneren fikk softis på nærmeste bensinstasjon og det var ikke meg..

Mellom syv torp i Finnskogen.

Det finnes et sted hvor man lett kan drømme seg tilbake til en svunnen tid. Hvor stillheten råder og man kan kjenne på en indre ro. Her får man et innblikk i hvordan de strevde og levde, disse kvinner og menn som bosatte seg langt inne i de dype skogene, på grensen mellom Norge og Sverige. For livet kan ikke ha vært bare enkelt, selv om de neppe hadde de samme utfordringene i hverdagen som vi har.

Man kan starte turen fra to steder, enten ved turistforeningshytta Lebiko på norsk side, eller innsjøen Lomsen på svensk side. Vi var allerede i Sverige og valgte å starte der.

For å slippe å bære med piknik kurven, spiste vi en stor og god lunsj før vi startet. Egg og bacon er alltid godt og særlig godt ute i fin natur.

Jeg har gått deler av turen tidligere, strekket mellom Lomsen og Lebiko. Her følger løypa Finnskogleden, som er en 240 kilometer lang merket tur, fra Morokulien i sør og til Søre Osen i nord. Gjennom hele Finnskogen altså… Jeg gikk hele leden sommeren 2021 og har mange gode minner herfra. Men nå gikk vi motsatt vei, slik at vi gikk ned fra Lebiko istedetfor opp. Da ble det en helt ny opplevelse og jeg hadde gledet meg veldig på forhånd til turen. Jeg ble ikke skuffet…

Det er ikke langt å gå til første interesante stoppested, men her kan man ikke ta seg tilrette med å gå tett på. Lomstorp er privateid og stien går utenom gårdstunet.

Det var skikkelig vårstemning og tett i tett med hvitveis langs veien.

På Lomstorpet har det bodd folk siden 1700-tallet. Nå er det fritidsbolig og vi såg ikke tegn til liv.

7 torps turen er veldig godt merket og skiltet, så det var aldri problem med å finne frem.

Det finnes to brosjyrer som beskriver turen og de er relativt like. Den ene er norsk og koster 30,- og den andre er svensk og er gratis. Det ble forklart med at de i Sverige hadde mottatt statlige midler for å lage brosjyrer, men man i Norge måtte finansiere den sjøl. Jeg tok selvfølgelig begge og betalte gladelig 30 spenn til DNT Finnskogen og omegn. De gjør en fantastisk jobb med å ivareta og tilrettelegge for friluftsliv i skogene her.

Det er gode stier i skogen og må vel kalles småkupert. Lettgått, men ikke helt flatt.

Det neste torpet man kommer til, er Svartbekken, eller Mustaporro. De fleste torpene har flere navn; et finsk, et svensk og et norsk. Litt forvirrende, men forståelig.

Her på Mustaporro var det folk i sving med arbeid og stien gikk på nedsiden av eiendommen. Brosjyren ber oss vise hensyn til privatlivet til eierne, så vi kikket kun mellom trærne.

Hele runden er 8,2 kilometer lang, total stigning er 171 meter og den regnes som middels krevende. Turbeskrivelse og kart finner du på ut.no eller ved å få tak i en av de tidligere nevnte brosjyrene. Det er satt opp tavler med informasjon ved de fleste torpene og jeg anbefaler at du tar deg tid til å lese. Mye er oppramsing av navn over de ulike personene som har bodd her, hvem de giftet seg med og barna de fikk. Samtidig får man et innblikk i hvordan livet og døden gikk hånd i hånd på den tiden.

Man krysser grensen og den har også sin historie. Her gikk det under andre verdenskrig en flyktningerute og så mange som 1000 personer kan ha krysset over grensen til friheten.

På vei opp mot Østerby og en liten rast på gårdstunet der. Bruket ble ryddet i 1730 og ble regnet som en relativt stor gård.

Bolighus er ikke så gammelt og ble bygget i mellomkrigstiden, uten at eksakt årstall oppgis. Gården er i privat eie, men de fikk virkelig oss turgåere til å føle oss velkomne.

Det var satt ut benk på tunet ved informasjonstavlene og det var godt å hvile litt, samt suge til seg stemningen.

Turen følger de gamle ferdselsveiene som gikk gjennom skogen. Jeg gikk mye å tenkte på hvordan det må ha vært å leve her for noen århundre siden. De hadde neppe goretex sko, lett tursekk og en el-bil som ventet i andre enden. Mange var skogfinner, utvandret fra hjemlandet sitt for å søke lykke her i grenseområdene. Det må ha vært et strevsomt liv, for å fø seg selv og familien.

Det er ikke alt som er tatt var på, noen steder er bare ruiner igjen. Tiden viser ingen nåde og man ser overalt spor fra fortiden.

Naturen er variert, selv om det bare er skog.

Da vi kom til Lebiko, var det som å komme hjem. Her har jeg overnattet to ganger, både da jeg gikk Finnskogrunden og Finnskogleden. Det er en DNT hytte med 12 sengeplasser, uten proviant og låst med DNT nøkkel. Sengeplasser kan bestilles.

Huset er fra 1900-tallet og området rundt hytta er typisk innmark. Jeg kikket litt inni hytta, som var stengt for overnatting på grunn av oppussing.

De to best bevarte torpene er Lebiko og Ritamäki. På den første kan man bo og virkelig få følelsen av gamle dager, mens den andre er vernet som kulturminne og naturreservat. Det skal være en enkel kafe på Ritamäki om sommeren, men da må man nok sjekke åpningstidene på forhånd og planlegge godt. Nå var alle bygningene låst og vi satt på tunet for å fika kanelboller og kakao med kremtopp.

Kissalamp ligger etter Lebiko og ny kryssing av Riksgrensen. Det var definitivt en dyster stemning over stedet.

Bygningene bærer preg av forfall og det var med forsiktige steg jeg ruslet rundt i huset. Gulvet var mildt sagt råttent, men det var mulighet for å bruke huset som nødly. Neppe aktuelt for særlig mange….

En godt bevart jordkjeller var det som stod igjen på Valli. Torpet var bebodd på 1800-tallet, men fraflyttet tidlig.

Det ble litt klatring over nedfallstrær, men det gikk bra.

Finnskogen er ikke stedet for de store folkemassene. Her går du ikke i kø og det er få selfie-sugne attraksjoner. Det er stort sett skog, skog og mer skog. Allikevel blir det aldri kjedelig, her er fuglesang, ulike planter og blomster, insekter og susing i grantoppene. Jeg liker meg her og kjenner på en dyp ro. Det er som om tiden går saktere og det er lite som forstyrrer. De få folkene man møter, har god tid og veksler kanskje noen ord. Eller så har man funnet roen og føler ikke for å prate med noen. Alt er liksom greit på finnskogvis…

Ritamäki består av mange ulike bygninger og her finnes et todelt våningshus, hvor ene delen er røykstue. Med en røykovn trengte man kun fyre en gang til dagen, det hørtes praktisk ut.

Serveringen var helt topp, selv om vi måtte stå for den selv. Ha alltid med kokeapparat, det gir mye hygge.

På Ritamäki ser det ut omtrent som det gjorde 150 år tilbake i tid. Gratis tidsreise altså… Det kan eg like.

Etter Ritamäki går det stort sett nedover en kilometer til parkeringsplassen. Man blir ganske mett av inntrykk på en sånn tur. Det er både naturen som påvirker, men ikke minst det vell av informasjon på de ulike torpene. Jeg blir litt filosofisk og dypt tenkende, både på hvordan samfunnet er idag og hva som er viktig i livet. Kanskje hadde de det bedre på noen vis, med det enkle liv i stuene sine? Det er ikke enkelt å få svar på idag…

Myk skogbunn og enkelt å gå.. Da har man godt tid til å tenke på andre ting.

Mål nummer 2: En dans på Stovegolvet…

Det var slett ikke tilfeldig, at mål nummer to på listen min ble Stovegolvet. Ikke hørt om listen min? Jeg er sånn som motiveres av å sette opp konkrete mål. Nå som jeg er i rehabilitering etter 2 store kneoperasjoner, er det lett å bli litt motløs. Trening med fysioterapeut, bassengtrening og sitte i timesvis med ispose på kneet, hvor spennende er det? Helt nødvendig for å bli best mulig restituert, men strevsomt. Særlig når våren er kommet, sola skinner og det spirer i både skog og mark.

Det var god gang på parkeringsplassen og jeg fikk den siste ledige plassen. En hyggelig mann kunne fortelle om stor-dugnad og at det ville være plenty av ved og dasspapir til meg på hytta, flydd inn med helikopter.

Jeg hadde ikke med kart, så det ble å ta et bilde av tavla. Jeg satset på mobilens kartapper og god merking av løypene, samt yr.no som meldte om strålende vær.

Det startet finslig på grusveien opp mot Kattnakken, den er stengt for biltrafikk. Med mindre man har spesiell tillatelse og nøkkel til bommen….

Stovegolvet er en ubetjent turistforening hytte, som betyr at man kan ikke kjøpe mat på hytta. I tillegg til mat må man også bære med seg drikkevann, siden brønnvannet kun er til koking og vasking. Det er 21 sengeplasser og alle kan bestilles på forhånd. Det hadde jeg gjort og var klar for en natt med fantastisk utsikt. Hytta ligger på 695 meter over havet og med flott utsikt i alle retninger. Jeg gledet meg til både solnedgang og soloppgang, og la tappert avsted.

Det varer ikke lenge før man går av grusveien og mot de berømte trappene. Det er visstnok 500 trinn og jeg er usikker på hvem som bygde trappa. Men at jeg fikk følelsen av å være tilbake i Nepal, er sikkert.

Hei kor det går.. Mens «nepalise flat» er opp og ned, opp og ned, er «vestlandsk flatt» opp, opp og opp.

Det blomstret langs stien og sola steikte i fjellsiden. Jeg angret på at jeg ikke hadde kledd meg i shorts og T-skjorte..

Man krysser elva på bro, så følger man den videre oppover. Her kan man fylle på med drikkevann, det er ikke mulig videre innover.

Turen opp til hytta kan gås fra flere steder, men den korteste og enkleste er fra Heio. Da har man 2,5 kilometer, fordelt på 302 høydemeter opp, og turen regnes som middels krevende. Estimert tid er 1 time, men som vanlig kan man ta det med en klype salt. Jeg brukte sikkert tre ganger så lang tid og av alle de andre turgåere som også skulle samme vei, var det stor variasjon i tempoet. Noen løp og andre nøt… For her virker det som mange gikk på dagstur for trim og rekreasjon. Alle løypene er godt brukt, flott merket og skiltet.

Sherpatrapper er en naturtrapp, utformet i stein, i veldig bratt terreng. Det er blitt populært i hele Norge, men det er delte meninger om bruken av disse, på grunn av inngrepet i naturen.

Det gjør turen unektelig lettere å komme fort opp i høyden, uansett hva man mener om selve trappene.

Jeg fikk nesten følelsen av å være tilbake i Nepal, uten at jeg skal påstå at det er nepalske gjestearbeidere som har bygd Fossetrappo. Flott var det uansett.

Det er Bergen og Hordaland Turlag som drifter Stovegolvet og Stord-Fitjar Turlag som har vedlikeholdet. De hadde gjort en fantastisk jobb og jeg kom frem til en ren og nyvasket hytte. Det lå helt nytt sengetøy på alle sengene og jeg hadde god plass å boltre meg på. Det var nemlig ingen andre som kom for å bruke hytta og det synes jeg var litt rart. Men det fremgikk av hytteboka at den er jevnlig og godt besøkt, så det var nok bare tilfeldig at jeg var alene. Jeg må innrømme at jeg nøt freden og roen, da kvelden seig på og alle dagsturistene var gått hjem.

Det gikk stort sett mer eller mindre bratt oppover, men jeg hvilte mye og gikk seint.

Tid til en matpause ble det også, et gjenglemt julebrød fra fryser med brunost smakte godt. Den vakre kniven har en god venninne laget til meg og jeg blir ekstra glad hver gang jeg bruker den på turen.

Det første blikket på hytta var nesten litt uvirkelig, den lå vaglet på en topp som et ørnerede.

Da jeg kom nærmere, så jeg at det var ikke så ufremkommelig som det virket på avstand.

Jeg var glad for at jeg hadde en flott tur opp til hytta. Kne og kroppen fungerte relativt bra, men som sagt tok jeg det rolig. Følelsen av lykke over friheten som kommer av å være i fjellene, var stor og jeg ble litt rørt. Været var perfekt og det var virkelig mye å være takknemlig for. Jeg lot meg ikke engang bli sur, da et turfølge gjorde narr av både stavene og tempoet mitt. De skulle bare visst hvor lykkelig jeg var over å være på tur med tung sekk og god tid, samt en kropp som fungerte greit nok.

Det var en flott utedass med bratte trapper ned og opp. Jeg begrenset inntak av flytende, for å unngå et dobesøk om natten. Med risiko for et fall, var det bare å knipe igjen….

Det var bare å velge og vrake, selv om jeg egentlig hadde reservert seng nummer 1.

Dette ble favoritt plassen for solnedgangen. Ja, jeg kunne stått/sittet utforbi hytta, men med 2-3+ grader og kraftig vind var det MYE varmere og like fin utsikt inne.

Stovegolvet har en lang og spennende historie. Eller kanskje ikke så altfor spennende, siden det handler mest om en radiomast bygget i 1957. Da ble det samtidig bygget en kontrollromshytte og trafokiosk for å drifte anlegget. Masten er revet og DNT overtok hytta i 2020. Den ble gjenåpnet som overnattingssted i 2022, etter omfattende utvidelse og oppussing. Hytta er nå lys og vakker, samt med mange praktiske løsninger. Det er ikke strøm, men solcellepanel gir lys og lading av mobilen. Vedfyring og gass til matlaging sørger for kosen.

Navnet Stovegolvet kommer av flaten som hytta står på. Toppen er nemlig flatt som et stovegolv og det er fullt mulig å ta seg en svingom eller flere.

Utsikten er formidabel og man kan se vidt i alle retninger. Mot vest ligger Nordsjøen og jeg lest et sted at på en klar dag kan man se helt til naustene på Englands kysten. Tja, litt skeptisk til akkurat det…

Det er en liten klatrevegg man kan hygge seg i, dersom man ikke har lyst å danse.

Trafokiosken har blitt en trivelig varmestue, åpen for alle turgåere.

For en tur jeg hadde… På forhånd var jeg litt skeptisk til om det var litt tidlig å gå denne turen. Men så tenkte jeg på all tiden jeg har brukt hos fysioterapeuten, med å gå opp og ned en step-kasse. Fremlengs, baklengs og sideveis…mens jeg teller steg og antall runder. Det er jo nesten som å gå i fjellet, bare at fjelltur gir uendelig mye mer. Så ja, takk.. litt begge deler. Det er takket være timene hos fysioterapeuten at jeg kan være tilbake i fjellene, selv om det ble lite dans på Stovegolvet. Ihvertfall ikke fysisk, selv om sjelen min nok tok en svingom høyt over fjellene og havet.

Solnedgangen var fantastisk og jeg stod lenge ute og nøt stemningen. Havtåken seig inn og vinden stilnet litt. Sånne øyeblikk kan man leve lenge på..

Soloppgangen over Folgefonna var like vakker, med morgenkaffe og minusgrader.

Og turen ned ble en heldagstur, siden jeg tok flere omveier og bare nøt dagen og været.

På fjelltur med artrose.

Det er mye som skjer med kroppen rent fysisk når man blir eldre. Man har de endringene som man kan se, slik som at håret blir gråere og huden mer rynkete, så har man det man kan kjenne, som stivere ledd og svakere muskler. Gradvis svekkes vev og organer, slik at kroppen blir slitt og fungerer dårligere. Det er viktig å huske på at alder er ingen sykdom, men man kan være mer mottagelig for å bli syk ved høy alder. Livsstil og gener har nok mest å si for hvordan alderdommen blir. Ta en kikk bakover i slekta og se hvordan alderdommen var for foreldre, besteforeldre og enda lengre bak. Ta dessuten et granskende blikk på hvordan du lever, særlig i forhold til fysisk aktivitet, kosthold, røyking og alkohol. Er det noe du kan endre, slik at helsen blir bedre? Jeg er lite begeistret for det fanatiske synet på helse som mange lever etter i dag, med en asketisk livstil og mange forbud. God helse handler for meg om balanse og bare så det er sagt, ingen lever evig.

Vær aktiv året rundt, gjerne sammen med andre. Jeg gikk Flørlitrappene i forfjor sammen med min søster, det var en flott tur, som jeg nok muligens burde unngått på grunn av knærne.

Det er mye god helse i god mat, selv om man kan bli ganske forvirret av alle helserådene som florerer i media nå. Jeg tenker enkelt, litt av alt og med måtehold. De fleste kan kjenne på kroppen hva som er bra mat og hva man bør unngå.

Variasjon er et nøkkelord for meg, enten det gjelder turaktiviteter, trening, hverdag eller kosthold. Det gir glede og overskudd, samt er bra for kropp og sjel.

Artrose er en vanlig tilstand i ledd, som er blitt godt brukt. Det skyldes forandringer i ledd-brusken, som fører til smerter, hevelse og nedsatt funksjon. Vanligvis kommer det av høy alder, men det kan også skyldes feilstillinger i skjelettet, som gjør at kroppen belastes feil. Jeg er ingen ekspert på hvordan man kan leve lengst mulig og best mulig med artrose, men noe egenerfaring har jeg gjort meg. Jeg er godt vant med at kroppen «krangler», helt fra barndommen har smerter i bein og rygg vært vanlig. Løsningen for meg ble mye trening og jeg har vært aktiv i hele mitt voksne liv. Allikevel har det blitt to ryggoperasjoner, samt total-protese i begge hoftene. Nå er jeg i gang med knærne og fikk operert inn hel-protese i venstre kne i mai 2024. Kne nummer to ble operert rett før jul og jeg er godt i gang med opptreningen. En kneoperasjon er krevende, jeg har i tillegg til protesen fjernet menisk, fremre og side korsbånd, samt rettet knærne opp 3 %. Om jeg blir frisk nok til lange fjellturer igjen gjenstår å se. Det er jammen ikke rart at barna mine kaller meg Robot-mum, med så mye metall i kroppen…

Fottur i Nepal i fjor var en fantastisk opplevelse, men jeg kom hjem med en betennelse i hoften som ikke gav seg. Mest sannsynlig på grunn av knærne, så da var det bare å innstille seg på en ny runde med operasjoner.

Ventetiden frem til operasjonene har blitt brukt til å trene og gå tur. Jeg benyttet anledningen til å se noen nye steder og ble en ivrig toppturjeger. Resten av tiden var restitusjon og hvile.

Man kan ikke bare sitte hjemme selv om man har vondt….

Jeg er ikke den som har latt fysiske begrensninger stoppe meg og har funnet noen løsninger som har fungert bra. Det aller viktigste man kan gjøre ved artrose, er å trene. Selv om artrose også kalles slitasjegikt, er det feil å tenke at man derfor bør skåne leddet ved å holde det i ro. Oppsøk profesjonell hjelp og få et tilrettelagt treningsprogram for deg. Det beste er moderat og regelmessig trening, som kan redusere smertene og gjøre det lettere for deg i bevegelse. Gode treningsformer er svømming, sykling samt å gå tur. Dessuten er styrketrening essensielt, men her må man starte forsiktig og gradvis bygge seg opp. Jeg har alltid sørget for at dersom jeg planla en lengre tur, enten til fots eller på sykkel, så prioriterte jeg spesifikk trening i forkant. Særlig dersom jeg skulle gå med tung sekk eller mye i oppoverbakke, da var styrketrening på bein viktig, samt å gå med sekk i bakker så mye som mulig før turen. Kroppen tåler best det den er vant med.

Det å være på tur i fjellet er såpass viktig for meg. at jeg er villig til å tåle å ha en del smerter, både underveis og etter.

I starten føltes det som et nederlag å bytte ut vanlig trø-sykkel med elektrisk sykkel… Men nå har jeg stor glede av den og vi har hatt mange og fantastisk fine opplevelser sammen, her fra sykkeltur Karmøy rundt.

Jeg har flere venninner som sliter med knærne og derfor har sluttet å gå turer med oppoverbakker. Jeg ville nok heller ha anbefalt å begynne med styrketrening og små bakker, før man gradvis øker lengde og vanskelighetsgrad. Et kne som ikke blir bøyd, vil stivne mer, så husk bevegelighets trening. Bergefjellet på Forsand kjentes godt, selv for hun uten vonde knær.

Som utdannet ergoterapeut har jeg alltid sett nytten av å tilrettelegge der man kan. Jeg har i mange år bruk staver og kraftige knestøtter dersom jeg skal gå i ulent terreng. Noen er negative til staver og mener de ødelegger balansetrening. Det er for så vidt riktig, derfor varierer jeg med å gå noen turer uten staver og gjør heller balanseøvelser utenom. Det fine med staver er at man aktiviserer hele kroppen, gjennom å bruke skulder og armene, samt kjerne muskulatur på en annen måte. Samtidig avlaster man underkroppen, ved at overkroppen er med på å dra en oppover bakkene. Det kan man like… Ellers sykler jeg mye på el-sykkel, som gjør at jeg ikke blir så sliten og vond i kroppen på lengre turer. Jeg har byttet ut det meste av turutstyret mitt med de letteste utgavene, slik at sekken skal bli lettere å bære. Det kjennes helt greit, selv om jeg allikevel må ligge i hardtrening i forkant av krevende turer.

Det er ikke det største og mest behagelige teltet jeg har, men det er det absolutt letteste. Med sekken pakket av alt jeg trenger, kan den ikke overstige 13-14 kilo, da streiker kroppen. Største problemet er dersom jeg må bære mat for mange dager eller mye vann…

Noen turer har det blitt hytter i stedet for telt, selv om det er sjelden at jeg leier på så luksuriøse steder som Panoramahyttene på Karmøy. Det var en fantastisk opplevelse, for et flott sted…

Andre ting som hjelper, er vektnedgang. Jeg merker stor forskjell på kroppen, når vekten kryper oppover. Samtidig er det ikke lett å unngå vektøkning, mye smerter fører til en kronisk stress-situasjon i kroppen og som regel dårligere søvn. Det blir vanskeligere å gjøre gode valg, både i forhold til kosthold og hvile. Ofte blir det en ond sirkel, hvor økt smerte gir mindre bevegelse og kanskje trøstespising. Så øker belastningen på leddene, som igjen fører til enda mer smerte. Det finnes ingen enkel løsning på denne runddansen, fordi å leve med kroniske smerter over lang tid ofte medfører endring i humøret. Man kan bli både motløs og deprimert. Søk gjerne profesjonell hjelp og vær litt raus med deg selv. Selvkritikk hjelper sjelden på humøret og i hvert fall ikke på artrosen…

Det er viktig å være i bevegelse, i tillegg til treningen. Velg noe lystbetont, gjerne sammen med andre. Bruk nærområdene, inviter med deg venner og familie. Bli med på en fellestur eller organiser noe selv. Det finnes mange aktiviteter å velge mellom, prøv gjerne noe nytt.

Det er mange som opplever at kalde bad hjelper på leddsmerter. Jeg bader hele året og opplever at kroppen kjennes bedre etterpå. Det kan ha noe å si med økt blodgjennomstrømning, men det trengs mer forskning før det kan anbefales som en kur for alle. Ølberg er et fint sted å bade, året rundt.

Vær aktiv på det tidspunktet på dagen hvor kroppen kjennes best. Mange er stive om morgenen og trenger litt tid på å komme i gang. Andre har mest smerter på kvelden og orker lite etter jobb. Jeg foretrekker tidlige morgener, men kjenn etter hva som er best for deg.

Husk at alt henger sammen. Det fant jeg ut da jeg gikk deler av Der Westweg og sleit med varmen. Jeg hadde forberedt meg godt, men var «uheldig» med været. 35-40 grader + og steikende sol, få steder å fylle vann, slik at jeg fikk økt vekten på sekken med mange kilo av drikke. Mye bratt opp og ned, tung sekk og knærne takket for seg.

Det er fullt mulig å fortsette med friluftsliv og trening, selv om man blir eldre og kroppen knirker litt. Med et godt grunnlag fra tidligere turer og egen innsats for å holde kroppen i gang med styrke og bevegelighets trening, kan man nyte naturen hele livet. Man bruker kanskje lenger tid på tur og må gå kortere etapper, men det er jo ikke negativt. Da kan man fokusere på opplevelsen uten hastverk og ha mer fokus på å nyte detaljene. Innimellom går jeg turer som jeg vet er for krevende for meg, men da tenker jeg at det er verd smerten etterpå. Det betyr mye for meg å oppleve fjellene og når jeg ser meg ut et spesielt fjell og vil dit, da er det bare å pakke sekken. I snegle-tempo siger jeg oppover og det er helt greit. Det viktigste er å holde seg i gang, setter man seg ned, vil man raskt blir verre. Kroppen er laget for å være i bevegelse og all bevegelse er positiv!!

En stille morgen i Finnskogen… Livet blir ikke bedre enn det…

På lading i Krokskogen.

Jeg blir mange ganger overrasket over hvor godt vi mennesker tar vare på de mange elektroniske duppedittene vi har i livet vårt. Vi oppgraderer og installerer, samt sørger for å lade opp og bytte ut, slik at ytelsen alltid er på topp. Enten det er smart telefonen, pc eller el-bil, så lar vi aldri disse gå for lut og kaldt vann. For dere som kanskje ikke kjenner uttrykket om å gå for lut og kaldt vann, kan jeg opplyse om at det er når vi lar noe få for lite stell og omsorg. Mange av de som pleier mobilen som det var et lite og sårbart barn, behandler seg selv med mye mindre respekt. Tenk om vi brukte like mye tid og penger på å ta vare på vår egen helse, både fysisk og psykisk? Hvordan ville livet vårt sett ut da?

Turen hjemmefra og til Krokskogen er lang, særlig når man kjører egen bil. Jeg stoppet ved Åmli og fant ly for regnet ved Simonstad. Her var en nedlagt jernbanelinje jeg kunne undersøke, samt lage meg middag på kokeapparat. Så kom styrtregnet….

Neste morgen kom med strålende sol og frokosten ble spist på en rasteplass langs E39, etter en god natts søvn i bilen.

Planen var å gå til både Mørkgonga og Gyrihaugen, det var den turen jeg hadde lest om i forkant.

Det er forskjell på søvn og hvile, uten at jeg skal gå inn i mye detaljer om det. Men visste du at det regnes for å være 7 ulike sorter hvile, som alle har ulik effekt og som vi mennesker trenger for å kunne holde oss friske? Her skal du få en kort innføring, dersom du ikke er kjent med begrepet. Først kommer den fysiske, hvor man skiller mellom aktiv og passiv hvile. Det er altså den fysiske kroppen som trenger å hente seg inn, for å få ny energi og overskudd. Aktiv hvile for kroppen kan være yoga, tai chi eller andre rolige treningsformer, mens den passive er når vi sover. Hard trening kan også gi overskudd, men det er viktig å finne en god balanse mellom ytelse og restitusjon. Den mental hvilen er når hjernen er overstimulert og man trenger å koble ut fra teknologien eller andre krevende hjerne stimuli. Rett og slett logge av… Er man mentalt sliten, kan det være nyttig å meditere eller bruke tid alene, gjerne ute i naturen. Den tredje er sensorisk hvile, hvor sansene våre blir overveldet av støy og lys, slik at man trenger å skjerme seg for inntrykk. Kreativ hvile kan være at man trenger å bryte ut av rutinene og stimulere hjernen til å tenke nytt. Det kan være en ny vei hjem fra jobb, lage en ny matrett eller ta et kurs i linedans eller lære et nytt språk.

Ved Åsaveien er det laget en stor og fin parkeringsplass der hvor stien starter. Jeg hadde tenkt å ta med teltet og overnatte oppe i skogen, men det var ikke lov å stå mer enn et visst antall timer og ikke døgn. Så da ble det dagstur, med liten sekk.

Det startet på fin grusvei og gikk oppover. Kun oppover… Turen regnes som middels krevende, er 9,5 kilometer dersom man følger beskrivelsen på ut.no og det er 572 høydemeter totalt å bestige.

Det hadde vært skikkelig dårlig vær i flere dager, så det var mye vann. Bekkene var blitt brusende elver og stien var sleip og glatt. Tåken lå tykk, men det så ut til å bli en fin dag.

Ettersom jeg jobbet meg oppover, åpnet det opp for en flott utsikt over Steinsfjorden.

Det var flere steder både steinete og bratt, men jeg hadde hele dagen på meg og kunne bruke god tid. Jeg var glad for fjellskoene, selv om man nok kan gå turen i joggesko.

Hvile nummer fem er en vanskelig en, det er den emosjonelle hvilen. Den kan være gjenkjennelig for alle empatiske omsorgspersoner, samt de som er utpreget ja-personer. Dersom man har vansker med å sette grenser for hvor mye man gir til andre, kan man bli skikkelig sliten, enten det er i jobbsammenheng eller i nære relasjoner. Sosial hvile sier seg selv, man kan enten bli tappet av andre mennesker eller man kan få mer energi. Noen er født ekstrovert, mens andre har stort behov for alenetid og er utpreget introvert. Den siste er åndelig hvile, som kan være vanskelig å forklare. Tenk et spa-opphold for sjelen, med fokus på å bli glad i deg selv, samt helbrede tidligere sår, styrke selvfølelsen eller tilgi andre. Mange finner åndelig hvile gjennom religion eller en spirituell praksis, samt utforske den dypere meningen med livet for seg selv. Høres alt dette krevende ut? Ja, det skal jammen ikke være enkelt å finne ut hvilken hvile man har bruk for og hvordan finne tid til den i hverdagen…

Turen er godt merket og skiltet. Som en del av Oslo-marka, finnes det utallige løyper å koble seg på og her kan man gå i dagevis. Men da bør man nok parkere et annet sted…

Da jeg kom inn i naturreservatet, letta tåken.

Det er dette de fleste kommer for og Mørkegonga er kåret til Krokskogens mest spektakulære plass. Utsikten over Ringerike er flott, men det anbefales ikke å gå ned stien som er i kløfta bak meg, på grunn av rasfaren. Jeg gikk ikke engang frem for å KIKKE ned, det var stupbratt.

Jeg var mer opptatt av å utforske skogbunnen, trærne og naturen rundt meg. Naturreservatet inneholder mange sjeldne og truede arter og det var stor variasjon i terrenget.

Det er som sagt mange måter å slappe av på og det er like individuelt som oss mennesker. Men jeg tror at mange ikke er i stand til å kjenne etter hva de egentlig trenger av de ulike typene hvile. Det nytter ikke å bruke helgen på jentetur med mye god mat og drikke, samt et travelt program og høyt tempo, dersom man helst trenger alenetid og mental hvile. Det nytter heller ikke med øl, pizza og fotballkamp, dersom kroppen har mest behov for søvn. Det at vi ikke respekterer egne behov, tapper batteriet i både kropp, sinn og sjel. Dagens samfunn er lagt opp til at vi skal prestere på mange områder og ikke bare på jobb. Vi vil ha med oss alt og dersom kroppen eller hodet ikke henger med, pøser vi på med koffein og andre kjappe løsninger for å holde tempoet opp. Det sier seg selv at det ikke er bra for helsen, dersom man kjører på slik over lengre tid.

Det ble en nydelig dag og det var helt stille i skogen.

Jeg fant et perfekt sted til å spise lunsj ved Migartjernet, men selv om jeg hadde badetøy med, fristet det ikke. Det var grunt og synkebunn, så jeg så for meg både igler og gjedde… Grøss og gru…

Det ble i stedet koking av havregrøt, med tørket frukt og frø blanding, samt kaffi. Det sies at sulten er den beste kokk og det stemmer jammen godt.

Når man ikke tar hensyn til egne behov, kan det gi ulike helseplager. Listen over symptomer er lang, men det er vanlig med søvnvansker, diffuse smerter i kroppen, nedstemthet og lavere terskel for stress. På kort sikt er det enkelt å reparere, men det er når man over lengre tid presser seg for hardt, at man kan risikere å bli utbrent. Man er dessuten mer utsatt for alvorlig sykdom som hjerteinfarkt, kreft og diabetes når man ikke lytter til kroppen og prioriterer hvile på lik linje med arbeid og annen aktivitet. Det nytter lite å søke hjelp i helsevesenet eller annen alternativ behandling, for der får man som regel bare hjelp til å håndtere symptomene. Men det er de valgene man tar i hverdagen og hvordan man prioriterer egen helse, som er avgjørende for endring.

Opp til Gyrihaugen kunne man velge mellom to stier, den ene var 1,0 km og den andre 0,4 km. Jeg gikk for den korteste, som var bratt opp og innebar kryping.

Jeg kom meg helskinnet opp og ble møtt av en fantastisk utsikt. Det var helt vindstille og jeg følte nesten jeg kunne se til verdens ende. Toppen ruver 682 meter over havet, men er bare den tredje høyeste toppen i Krokskogen.

Siden jeg hadde gått stien på nordsiden av Migartjern opp til Gyrihaug, valgte jeg å gå den lengre, men slakere stien på sørsiden ned igjen. Da ble det en fin rundtur og jeg fikk sett skogen på andre siden også.

Min personlige måte å lade på, er tur alene. Det er befriende å pakke telt og nødvendig utstyr for å tilbringe tid i eget selskap, langt inni en skog eller på et fjell. Gjerne enklest mulig; enten det er en dagstur, et døgn eller på en lengre tur, hvor alt man trenger å tenke på er gå, mat og søvn. Men denne metoden fungerer selvsagt ikke for alle, derfor er det viktig å kjenne seg selv og egne behov. Men det vanskeligste for de aller fleste (meg selv inkludert), er å prioritere, fordi man må som regel si nei og velge bort noe. Det er jammen ikke enkelt, i en verden med så mange fristelser, krav og forpliktelser. Men det hjelper å tenke på meg selv som en overdimensjonert mobiltelefon, som trenger jevnlig ladning og vedlikehold for å fungere optimalt. Gjerne en skikkelig re-start, hvor man fjerne gammel dritt og installerer ny programvare. Så nå blir det fokus på 7 ulike typer av hvile fremover og forhåpentligvis mange turer ut i naturen for å lade….

Krokskogen har mange og gamle trær, som vokser på gammel lava-grunn. Som naturreservat er det viktig med sporløs ferdsel for å beskytte den sårbare naturen.

Det var mange idylliske steder, hvor jeg satte meg ned for å nyte freden og roen. Jeg møtte andre turgåere, men det var slett ikke et sted hvor man vasset i folk.

Jeg tok en liten omvei ned til Skardtjernet for et bad. Her var steiner som gjorde det lettere å gå uti og ingen tegn til igler eller gjedde.

Det gikk seinere nedover, med et relativt nyoperert kne brukte jeg god tid. Men det er bare fint, hvile-puls på tur er viktig.

Dessuten var kveldssola mellom trærne utrolig vakker og da kan man ikke ha det travelt…

Kvelden og natten ble tilbragt på parkeringsplassen, jeg hadde tross alt betalt for maks parkeringstid. Det ble middag i en campingstol, med en av tidenes solnedgang. Der fikk jeg ladet 7 av 7, tenker eg….

I Garborg sin verden..

Jeg skal ikke påstå at jærske forfattere er det jeg har lest mest av og særlig ikke Arne Garborg. Han var en av de første i Norge som skrev bøker på nynorsk og bare der datt jeg litt av lasset. Legg til at bøkene ble skrevet for over 100 år siden og at han utforsket mange ulike litterære sjanger, som romaner, artikler og dikt. Mye av det var politisk og han var en kjent som en samfunnsengasjert mann. Jeg er glad i å lese, men er nok såpass enkel at det blir helst det kritikerne kaller populærlitteratur, eller det som før ble kalt kiosklitteratur. Nå leser de fleste på mobil og mange orker ikke engang holde verken bok eller mobil. Da er lydbok tingen… Garborg rett i øret hadde kanskje vært løsningen for sånne som meg.

Fra parkeringsplassen er det kort vei opp til minnesmerket over han Arne. Det heter «All denne fagre utsyn» og viser til utsikten fra toppen og utover Jæren.

Jeg fikk ikke bare vakker utsikt, men en strålende soloppgang å meske meg på.

Fra bakhodet (minnesmerket)kan man se ned til Knudaheio, men det er ikke mulig å ta snarveien over utmarka. Man må gå ned til veien og følge den opp igjen til huset.

Kundaheio var sommerhuset som Arne Garborg vendte tilbake til (nesten) hver sommer. Det er idag museum og var lukket og låst da jeg var her. Til og med vinduene var blendet av svarte rullegardiner, sikkert fordi alt innvendig er autentisk som da Arne bodde her med sin kone Hulda. Det var altså ikke mulig å få et gratis kikk inn, men det er greit. De har pengevett på Jæren…. Vinden var kvass og jeg forstår godt hvorfor huset kun ble brukt på sommeren. Høg Jæren i november er ikke for de tynt kledde og jeg savnet både ull og dunplagg.

Veien opp til huset var stengt med flere porter, noe som kan skyldes at området er beitemark. Jeg så ingen dyr nå, mulig at de er tatt inn for vinteren, for grindene lot seg enkelt åpne.

Det står flere informasjonstavler og man kan også skanne en kode for å få høre mer om Garborg løypa.

Både Arne og hans kone Hulda ligger begravd på Knudaheio, eller rettere sagt urnene etter kremasjonen står i gravhaugen.

Det eneste stedet som var åpent, var utedoen. Det passet egentlig fint…

Egentlig het han ikke Arne, men Aadne. Han ble født på garden Garborg i 1851, som eldste sønn av 9 søsken. Men han sa fra seg gården og dro for å studere. Det kan ikke ha vært bare lett og han glemte nok aldri den høye himmelen, lyngheia og de utallige steinene på Jæren. Derfor bygde han Knudaheio på slutten av 1800-tallet og i over 20 år kom han hit for å skrive. Det forstår jeg godt, hele landskapet oser av fred og ro, som kanskje gav ham inspirasjon til å reflektere over livets mange krumspring.

Huset eller hytta, er et ekte Jærhus og er godt bevart. Jeg hadde veldig lyst til å se inn, men da må jeg nok sjekke åpningstidene i forkant av besøket.

Ei knudahei er ei utmark full av steiner og koller, noe som er svært vanlig på Jæren.

Jeg vet ikke om trærne ble plantet av Garborg eller hvem som lødde steingarden rundt eiendommen. Kanskje det var for å holde de lokale unna, sentrum av Undheim er bare en halv kilometer bortenfor heia. Men det blir bare mine spekulasjoner…

Selvfølgelig måtte jeg gå en tur ut, i dette landskapet som Arne og sikkert også Hulda var så glad i. Jeg hadde sett meg ut Trollhaugknuten på 376 meter over havet. Stort høyere enn det var jeg ikke klar for, etter et langt stopp ved Knudaheio. Det var ikke tilrettelagt egen parkeringsplass, men jeg fant et sted langs Holmaholveien å sette bilen. Derfra ble det et kort stykke på asfalt, før jeg dreide inn på en traktorvei. Det var vått, sånn VELDIG vått. Men jeg var forberedt og hadde høgstøvler på.

Det gikk bratt oppover da jeg dreide av traktorveien. Det var tabbe, jeg burde ha fortsatt å følge veien, selv om det var mer som å vade en elv. Men utsikten var flott…

Dette er typisk for Høg Jæren og jeg tenkte mye på han Arne mens jeg kravlet oppover.

Hva hadde han tenkt om dette? Det er ikke til å unngå å se alle vindmøllene, som har okkupert store deler av området.

Hadde jeg fulgt traktorveien, hadde jeg unngått en lang omvei. Jeg møtte nemlig på tidenes mest solide gjerde og gikk langt i begge retninger før jeg fant et sted å åle meg under. Å komme over kunne jeg bare glemme, det var stein, høy netting, strøm (som sikkert var av, siden jeg ikke så dyr, men jeg tok ikke sjansen) og piggtråd. Jeg har sjelden sett et så solid gjerde noengang, med mindre man regner okkuperte områder i utlandet. Men jeg kom forbi, selv om det kostet meg et hull i den dyreste fjell jakken jeg noensinne har eid. Hulk, hulk….

Det var fin utsikt fra Trollhaugknuten, men det er helst topper og stein. Mye stein..

Selfie på topptur er ikke alltid lett, særlig hvis man har lyst til å se så noenlunde normal ut. Det blåser som regel alltid og er såpass kaldt, at smilet ofte blir en smule stivt.

Jeg lurte veldig på hva BYSKARET var, hvilken by og hvor var skaret? Men det eneste svaret forsvant med vinden.

Der var grinden som jeg hadde funnet, dersom jeg fulgte traktorveien.

Det ble en fin tur, som jeg brukte til å tenke på hva det var som gjorde at Arne Garborg aldri ble helt ferdig med Jæren. Var det naturen eller været? Kanskje folkene som dyrket jorda eller sauene som beitet her? Jeg vet at han vokste opp med å gjete dyr på heia, så kanskje dragnigen kom derfra. Uansett, jeg har bestemt meg for å prøve meg på en bok av Garborg. Kanskje det er lettere å forstå dersom jeg leser hans tanker? Uansett, Jæren er verd et besøk og tusen takk til Jærmuseumet, for all informasjon jeg har rappet fra informasjonstavlene deres. Nå blir det bare klassisk litteratur på meg fremover…

Du vet at det er vått, når selv høgstøvler nesten forsvinner i gjørma.

Men bilen stod ihvertfall fremdeles trygt på samme stedet, så jeg kom meg hjem.

Høsttur til Skårlandskula.

Er du en av dem som har sterke følelser for høsten? Ulikt de andre årstidene, er ofte høsten enten hatet eller elsket. Det er få som er helt likegyldige, eller så har de bare aldri tenkt over det.. Mange elsker fargene i naturen, den klare lufta, lukten av bål og all innekosen. Det er tøfler og pledd, kakao og stearinlys, gjerne en god bok eller serie. Andre hater regnet og vinden, mørkt når man går til jobb og mørkt når man kommer hjem. Samtidig er det lenge til ferie og ukedagene virker uendelige.

Det er to parkeringsplasser på Snorestad, begge er gratis og med god plass. Ihvertfall en ukedag i midten av oktober…

Det er merket løype til både Skårlandskula og Lauvlia, men det finnes utallige andre muligheter i området.

Det var en usedvanlig flott morgen, vindstille og klarvær. Storestadtjørnane lå blikkstille.

Veien derimot var en våt og sugende affære, gjørme og saueskitt tøyt over skoene for hvert skritt. Trenger ikke ta finskoene på denne turen, høgstøvler hadde vært fint.

Noen områder synes jeg er finest på høsten. Høg Jæren er ett av dem, fordi det skjer noe med lyset og himmelen på denne årstiden. Noe spesielt, som har tiltrukket seg kunstnere i mange hundre år. Egentlig kom de til alle årstider, for å oppleve det åpne landskapet. Nå er det helst turgåere og de som drifter området man treffer, men det er uansett ikke et sted hvor du kommer til å gå i kø. Det er ikke fordi det er lite tilrettelagt, her er utallige merka løyper, på både rundturer og toppturer. Kanskje det er for barskt for folk flest….

Da stien dreide av traktorveien, skulle jeg ønske at jeg hadde tatt på høgstøvler.

Høg Jæren er nakent og oversiktlig. Det er utallige topper, de fleste rundt 300-450 meter over havet. Overalt ligger små og mellomstore vann, ofte bundet sammen med myr og bekker.

Dessuten er det jordbruksland, med mye gjerder og veier. Her beiter både sau og kyr, så husk båndtvang.

Vær forberedt på mye vær, dersom du tenker deg en tur i området. Særlig vinden tar godt og det kan være vanskelig å finne ut hvor den egentlige kommer fra. Det gjør det litt krevende å finne en lun plass å spise matpakken, særlig hvis du har lyst til å sitte på toppen og beundre utsikten. Skiftende skydekke er et metrologisk uttrykk som passer godt her, det veksler fort mellom sol og regn. Jeg er glad i å studere himmelen, hvor solen bryter med skyene for å eie hele horisonten. Kle deg godt og ha gjerne en ekstra genser, samt lue og votter i sekken året rundt.

Det er en grunn til at vindmøller møter blikket i de fleste retninger. Høg Jæren er ikke området for uberørt natur, men et innblikk i hvordan vi mennesker utnytter naturen til egen fordel.

Ved flom var det en annen vei man kunne gå. For meg som aldri hadde gått her før, var det umulig å vurdere om dette var flom eller ikke. Jeg tok sjansen og kom meg over.

Det er god sti opp til Skårlandskula og merkingen er veldig bra. Dessuten er det satt opp gjerdeklyvere hvor det trengs.

Overalt hørte jeg sauebjeller og kunne se flokker av norsk kvitsau, den vanligste sauerasen i Norge.

Jeg hadde tidligere gått turen til Sikvalandskula, som ligger rett ved siden av Skårlandskula. Jeg følte nesten jeg kunne ha hoppa over når jeg så på kartet, men det var bare en illusjon. Det er mye opp og ned for å komme dit, så egentlig var det greit å gå turene hver for seg. Jeg syntes nok at turen til Skårlandskula var mer lettgått enn søstertoppen, men det kan ha noe med været å gjøre. Da jeg gikk til Sikvalandskula, var det pøsregn og stiv kuling, med dårlig sikt og akutt hjemlengsel… Selv om det blåste kvasst på denne siden også, var det ihvertfall ikke regn. Litt yr, men ikke regn…..

Sikvalandskula, så nær, men allikevel så langt borte.

Hun/han stod som en soldat og voktet stien.

Grunnen til at norsk lammekjøtt er i verdensklasse, masse frisk luft og traving opp og ned bratte fjellsider.

Endelig fremme, men det var bare å snu. Det blåste nok til at jeg nesten måtte holde meg fast i skiltet, da jeg skulle ta skrytebilder av utsikten.

Turen til Skårlandskula er regnet som middels hard. Det kan skyldes at man har omtrent 284 meter med stigning foran seg fra parkeringsplassen og opp til den 401 meter høye toppen. Går man frem og tilbake samme vei, er turen omtrent 7 kilometer, men det er mulig å gå en rundtur. Da følger man skiltet mot Lauvlia, som står omtrent på toppen. Det er bratt ned, så jeg var veldig takknemlig for god merking i fjellsiden. I bunnen av bakken fant jeg et lunt sted bak en stor stein og hygget meg med matpakken.

Det var bratt og innimellom måtte jeg ned på baken for å komme meg trygt ned. Det skyldes nok mer mine knær enn selve løypa, men pytt pytt. Jeg var fast bestemt på en rundtur.

Jeg har blitt verdensmester i kjipe matpakker, men alt smaker godt ute. Knekkebrød med brunost og kakao er en slager, men det metter ikke så lenge.

Jeg var blitt skikkelig våt i beina og verre ble det. Nok en gang, det er en stor fordel med skikkelig fottøy, les høgstøvler.

Jeg var fremdeles ikke helt klar for å dra hjem, vurderte stien mot Lauvlia og Skogafjellet. Men nisten var spist og det var langt dit og tilbake igjen.

Dessuten var det mange mørke skyer i horisonten, så jeg bestemte meg for en kjapp tur opp på Ristølnuten på 322 m.o.h. Jeg burde visste at det finnes ingenting som «en kjapp tur oppå nok en topp».

Høydepunktet på min tur var at jeg fikk oppleve sauesanking på nært hold. Jeg skulle passere en grind, men der var en stor flokk med sau. Bonden kom nedover fjellsiden med hund og flere sauer, så jeg satte meg til for å beundre samspillet. Hunden reagerte lynraskt på kommando og drev de firbeinte ulldottene mot målet. Som altså var gjennom grinden, som jeg fikk åpne og hjelpe til med å få sauene gjennom. Det var skikkelig stas og jeg følte meg nesten som en ekte bonde da jeg ruslet videre.

Der var sauene «mine» og der kom bonden nedover med flere sauer.

Jeg gikk innover mot huset, men rotet meg litt vekk. Da blir det som det pleier å bli, klyving over piggtrådgjerder og hull i den nyeste turbuksen min. At jeg aldri lærer…

Men utsikten fra Ristølnuten var omtrent som forventet og etterpå siktet jeg meg inn på Snorestad og parkeringsplassen.

Man har to valg når det gjelder kryssing av myr, man kan gå rett over eller rundt. Er man allerede våt, er valget relativt enkelt.

Jeg fant en kortere og bedre sti tilbake.

Jeg hadde en flott dag på tur og loffet rundt i området i mange timer. Høg Jæren er ikke et sted for høy puls og dårlig tid. Det er mye å se på, selv om jeg ikke helt husker hva. Sau ihvertfall og himmel. Mye himmel, med skyer og skiftende vær. Så må jeg ikke glemme horisonten og myrullen. Eller alle fargene nå på høsten, som skaper en fargepalett i rødt, brunt og gult. Jeg hadde med både kråker og ravn, høylytt skravlende over hodet mitt, så hele tiden var det noe som fanget oppmerksomheten. Men neste gang må jeg ha med større matpakke, for nærmeste rasteplass er Coop på Undheim. Men det er viktig å støtte de lokale…. God høsttur på Høg Jæren…

og snart var jeg tilbake i søle og saueskitt.

Men utsikten var ikke mindre vakker i dagslys, enn den var i morgenlyset.

Uburhedlaren, nesten som å være i et dataspill….

Det hender at jeg treffer blink, selv om det ikke var planlagt. Noen dager frister det lite å gå på topptur, selv om jeg hadde besøk av han på 11. Spør jeg han hvor vi skal på tur, er svaret alltid det samme. Han vil til Dalsnuten, det er favoritten over alle turer. Men når det blåser kvasst og regnet bøtter ned, liker jeg bedre en litt mer skjermet tur. Sånn sett er Oltedal genialt, med bratte fjellsider på begge sider, som skjermer for vinden. Regnet som kom i kraftige byger, var det ikke så mye å gjøre noe med. Turfølget var skeptisk og lite interessert i å prøve noe nytt, men ble overtalt med løfte om butikktur etterpå.

Det er opparbeidet fin parkeringsplass og skiltet i flere retninger.

Etter kort tids gåing, kommer man til en flott gapahuk, hvor man kan grille og sitte tørt. Det er mulig å bestille overnatting her, sjekk på nettsiden til Jæren Friluftsråd.

Det var også toalett, noe som passet bra

Jeg har vært flere ganger ved Uburhedlaren tidligere, men for turfølget var det et nytt sted. Vi hadde prøvd å gå turen for noen år siden, da kom vi ikke lengre enn gapahuken. Der ble det pølsegrilling og lek i skogen, fordi han på 11, som da var han på 3, ikke ville gå lengre. Det var nok like greit, turen passer best for de litt større barna og alle som kan bevege seg fritt i en svær steinrøys. Jeg sleit, med knær og staver, og krøp innimellom, både opp og ned.

Turen starter på flott grusvei og mesteparten av tiden går man her. Det er kun i slutten at man må bratt opp i ura.

Det var nydelig høststemning innover og etter en stund ble det oppholdsvær.

Turen er ikke særlig lang og den regnes som enkel. Man går frem og tilbake samme vei, ca 3 kilometer totalt. Stigningen er ikke mer enn 33 høydemeter, men vær forberedt på å jobbe litt for de metrene. Særlig på høsten, når stien er våt og gjørmete. Røtter og steiner blir såpeglatte og det er noe klyving. Flere steder er det laget stiger med rekkverk og turen er godt merket og tilrettelagt. Grunnen er at Uburhedlaren er en spennende turistattraksjon, både som krigsminne og naturfenomen. Dessuten kan navnet tyde på at man her bar ut uønskede barn, langt tilbake i tid, men det kan ikke dokumenteres.

Det varte ikke lenge før enkelte oppdaget PARADIS…

Her i steinrøysa finnes utallige grotter og sprekker som han utforsket.

Jeg hadde nok med å klatre på stien, det var utfordrende med dårlige knær.

Det hele startet med en gigantisk stein skled ned fjellsiden og la seg tilrette på andre steiner. Slik ble det dannet et rom, med omtrent størrelse på en ballsal. Steinen er ca 30 meter lang og 15 meter bred, samt 7-8 meter tykk. Vekten antas å være 70-80 millioner kilo, og det høres kanskje mindre imponerende ut dersom det var regnet i tonn. Men informasjonen er direkte avskrift fra skiltet utforbi hedlaren, så da lar jeg det stå slik det er skrevet…

Endelig kunne jeg se inngangen over meg. Enkelte andre hadde allerede vært inne og rundt, oppe og nede i hele hulen, så han var klar for mat og kakao.

Det er laget både dør og vindu inn til rommet, uten at det hjelper på den klaustrofobiske følelsen jeg får hver gang jeg går inn.

Det kommer lys inn fra flere steder, men ta gjerne med hodelykt. Det måtte jeg love at vi skulle gjøre neste gang, slik at absolutt alle huler og smale sprekker kunne utforskes.

Jeg var glad for benk å sitte på, slik at det var en hyggelig matpause. Ihvertfall så hyggelig som det kan bli, med tanke på den svære steinen som kan falle i hodet på oss….

Det var under 2 verdenskrig at hedlaren ble brukt til å huse omlag 80 mennesker. Oltedal var i april 1940 et angrepsmål for tyskerne og mange av befolkningen flyktet, mens de ventet på angrepet. I 3 dager bodde alt fra spebarn til 80-åringer her oppe, og det tenker jeg må ha vært både kaldt og lite hyggelig. Det er rått og steinete inne, selv om det er tørt. Jeg har helt siden jeg kom her for første gang, tenkt at det hadde vært spennende å overnatte, men det er nok en grunn til at det aldri har blitt noe av…

Det er en stor hule, med to platå og flere utganger. Det er mulig å komme inn og ut mange andre små sprekker, men da må man være relativt liten og lett, samt ikke ha snev av klaustrofobi..

Det finnes informasjon på både norsk, engelsk og tysk.

Frem til den ble brukt som fluktsted under krigen, var det ikke mange som visste om hedlaren. Den må ha vært vanskelig å finne, så jeg var takknemlig for god merking.

Det var tidenes tur for han på 11. Terrenget er mildt sagt spennende, med de svære steinene som ligger strødd overalt. Det er trolsk og overgrodd skog, som bidrar til å skape alle disse fantastiske gjemmesteder. Han var høyt og lavt, så jeg var helst bekymret for at han skulle forsvinne ned i et bunnløst hull eller sette seg fast i en smal sprekk. Men det gikk bra og han var skyhøy på adrenalin da vi kom ned til skikkelig vei igjen. Nå er det ikke lenger Dalsnuten som er favoritt turen, men ura opp mot Uburhedlaren. Game over, som han så fint kalte det, med et svært glis…

Det var ikke lett å ha øynene på stien, med fargesprakende trær å beundre.

Det var enda vanskeligere å ha øynene på han som var i et krevende dataspill og suste fra level til level…

Men endelig var jeg på flat mark igjen og kunne beundre utsikten.

Det ligger et naturreservat like ved veien, Ragstjørna. Dette er et våtmarksområde med yrende fuglelivet og spennende vegetasjon.

Etter å ha passert broen, er det kort vei tilbake til bilen.

Når dæ blæse på Høg Jæren..

Det er ikke ofte jeg avlyser tur på grunn av værvarsel og som regel endrer jeg heller ikke planer jeg har lagt. Det skulle tatt seg ut, om jeg plutselig ble en Solan Gundersen med motstand mot enhver utfordring. Dessuten er jeg opptatt av at friluftsliv kan man bedrive uansett årstid og vær. Man må bare kle seg fornuftig og ta hensyn til valg av aktivitet. Men jeg lar meg ikke lure av Jæren lenger, det har jeg lært av tidligere erfaring.

Karsbu kafe og selskapslokale er en legende på Høg Jæren. Jeg hadde ikke besøkt det nye bygget etter at det gamle brant ned, så en stopp her var obligatorisk. Meget imponert, selv om det var kjekt å se at man fremdeles kunne spise en porsjon stekt komla på en fredag.

Det nytter ikke å legge ut på langtur uten skikkelig proviant…

Rom var booket på Holmavatn Ungdom og Misjonssenter til en billig penge gjennom Airbnb. Selv om vi var lovet Bed&Breakfast, hadde vi handlet med egg og bacon til frokost. Man får ikke mat til den prisen vi betalte her, på Jæren er de nemlig ikke pengedumme.

Det var vått og grått ved badeplassen, men det fine med at det er kaldt på land, er at vannet kjentes varmere ut da vi badet.

Da det ble tid for den årlige sykkelturen med en god venninne, hadde jeg sett meg ut en fin løype over Høg Jæren. Vi har tidligere taklet både frost og snø på Rallarveien i august, samt store nedbørsmengder og vind da vi tråkket Dovre rundt, så vi kan neppe kalles pingler noen av oss. Men da yr.no meldte om at Lillian, årets første høststorm var på vei, takket jeg for meg. Litt på grunn av et kne som fremdeles er i opptreningsfasen etter en stor operasjon, men mest fordi jeg kjenner været på Jæren….

På Holmavatn hadde vi et flott rom med eget bad, samt tilgang til både kjøkken, spisesal og tv-stue. Noen fikk litt flashback til barndommens leirskole, men det var kun positivt.

Etter en god natts søvn startet dagen med fotosession av jærsk himmel. Det var kun oss og sauene som var våkne og været var bra, selv om mørke skyer truet i horisonten.

Selv om det hovedsakelig er lyngheier og mye stein på Høg Jæren, finner man noe skog. Dette er plantet skog og trærne står på fine og beine linjer.

Det ligger litt i navnet Jæren, som fra norrønt betyr jaðarr eller som vi ville sagt «Kanten mot havet». Det er hovedsakelig flatt og det er lite som stopper vinden når det virkelig blåser. Og det gjør det ofte på Jæren.. Høy Jæren regnes som området sør for Undheim, her er det ikke flatt jordbruksland eller lange sandstrender som dominerer ut mot havet. Istedenfor får du et kulturlandskap, som er som skapt for de værharde…Det er kanskje ikke direkte fjell, men mye topper og hauger, som gir lange og seige motbakker.

Det er mye stein på Jæren og milevis med fint lødde gjerder, som holder inne både sau og kyr. Kjør forsiktig dersom de er på veien.

Litt usikker på om Bjerkreim er en del av Jæren, men det var ihvertfall her vi skulle på dagstur. En roadtrip er vel og bra, men man kan ikke bare sitte på ræva og kjøre bil en hel helg, så stor er ikke Høg Jæren…. NB: vi parkerte på Moi i Bjerkreim og ikke Moi Moi.

Det startet som det ofte gjør, med fin nedoverbakke og grusvei.

Men turen opp til Urdalsnipa, eller Bjerkreim senderen, er en eneste lang oppoverbakke og de begynte snart.

Jeg har lest en plass at man skal velge sine kamper… Noe er faktisk ikke verd å kjempe for, fordi man vet så altfor godt hvilket ubehag som kommer. Piskende regn, tordnende vind og det at man må stå og trø i nedoverbakke, selv med el-sykkel… Joda, jeg har syklet nok på Jæren til å vite hva jeg går til. Det suger kreftene ut av kroppen og man blir både kald og sliten. Når vinden uler over Synesvarden og regnet kommer imot vannrett, legger jeg inn årene. Da er det bedre med bil enn sykkel, uansett hvor prinsippfast jeg vanligvis er.

Det fine var at utsikten ble bedre og bedre jo høyere vi kom.

Og snart kunne vi SE senderen, som var målet vårt. Vi så også alle de mørke skyene som samlet seg og vinden økte på jo høyere vi kom.

Men jeg var på Toppturjakt og ville plukke med Joneknuten. Vi skulle ta det som en rundtur, det var bratt og ingen sti, så svetten rant. Temperaturen var bra, det var tross alt august, så ull, vindtett og bratte bakker var litt i overkant.

Jeg taklet endringene relativt bra, mens turfølget var tydelig på at roadtrip ikke sto høyt på listen over godkjente helgeturer. Det kom seg etter et friskt bad og en bedre middag, samt jeg la frem planen om topptur og litt blodslit neste dag. Hun hadde allerede vært på Urdalsnipa, men det var mange år siden. Derfor fremstod turen som ny for oss begge. Ute pøste regnet ned og vinden ulte rundt veggene. Jeg var jammen glad for at vi ikke lå i telt ute på heia.

Jeg kom meg opp til varden, farlig nær makspuls. Utsikten var upåklagelig, her var hei og vann, samt ufattelig mye stein i alle retninger. Det blåste kvasst, så det ble ikke lang pause på toppen.

Det var mer behagelig å gå ned, men ikke sånn veldig mye. Kneproblemer gir ofte mer smerte i nedoverbakke og jeg var glad for stavene som hjalp meg å holde balansen.

Omveien til Joneknuten tok oss over myr og bekker, så jeg ble skikkelig våt i beina. Verre var det å komme seg over gjerdene, her var ingen gjerdeklyvere. Det var heller ikke merket løype, så det tok sin tid å navigere med kart.

Og langt der borte kunne vi se Bjerkreim senderen, det egentlige målet for turen.

Lørdagen ble en lang dag på tur. Vi kom oss tidlig avgårde, men brukte god tid til å stoppe. Det var stille før stormen og vi nøt noen glimt av sol. Siden det kun skulle være en kjapp tur opp og ned, droppet vi matpakken og termos. Sekken var så lett som mulig, litt vann, nøtter, sjokolade og regnbukse. Det frista nemlig lite med noen lange stopp, det var meldt mye regn, kraftig vind og torden byger. Innevær, med andre ord….

Det var fint å komme ut på grusveien igjen, men en eneste lang oppoverbakke på grus er strevsomt det også. Og kjedelig, veldig kjedelig…særlig i dårlig vær.

Fareskiltet var nok på sin plass, men ikke så relevant denne dagen.

Det var ingen stor opplevelse å komme helt opp, litt nøtter og vann, så var det å snu for å gå ned igjen.

Da kom endelig stormen, så jeg har ingen bilder fra nedturen. Det var en sånn «hold kjeft og bare gå» tilbaketur, hvor jeg var overlykkelig da jeg endelig så bilen.

Det er en god følelse å være sta og gjennomføre det man har planlagt. Samtidig er det evnen til å takle forandringer, som lar deg vokse som menneske. For ting skjer og det blir ikke alltid som man har sett for seg. Jeg ville på sykkeltur, men det var nok mest fornuftig å droppe den for en mer behagelig reise. Det ble allikevel en fin helg og jeg tenkte mer enn en gang på hvor takknemlig jeg var for ikke å sitte våt og kald på et sykkelsete, i stiv kuling over lyngheia. Det kommer andre muligheter til å legge ut på turen, når kneet er bedre og været kanskje bra. Men vinden slipper jeg nok aldri unna på Høg Jæren…