Safari for viderekomne.

Visste du at det slett ikke er nødvendig å dra til Afrika for å oppleve ville dyr i sitt naturlige miljø? Det er ganske praktisk, når korona gjør det vanskelig å komme ut av landet, at man her i Norge kan velge mellom både hval, bever, elg og laksesafari. Svømme med laksen, liksom… For ikke å glemme moskusen, denne hårete kolossen som bor på Dovrefjell i et begrenset opplag. Jeg hadde knapt hørt om moskus, før en kollega fortalte om sine mildt sagt halsbrekkende forsøk på å få tatt bilde av en. Så da det ble Norgesferie i år også, var planen enkel: jeg ville på moskussafari på Dovrefjell.

Et godt utgangspunkt for moskussafari er Dombås. Midt i sentrum ligger en hyggelig campingplass, hvor man kan leie hytte eller sette opp telt.

Det passet godt at det stod en statue i helfigur midt i sentrum, da visste jeg hva jeg skulle se etter…

Dovrefjell består av tre nasjonalparker og regnes som et barskt fjellområde. Det er også det eneste sted i Europa hvor det lever moskusokser.

Som sagt, så gjort, men det viste seg å ikke være så enkelt. Jeg kontaktet flere firma som arrangerte safari, men de var umulige å få tak i. Det er mulig at det var fordi det var tidlig i sesongen eller kanskje fordi de ikke ville arrangere tur bare for meg… Uansett, jeg kontaktet min gode kollega, for ifølge ham var det slett ikke nødvendig å dra på en organisert tur for å finne moskus. Han gav meg veibeskrivelse og gode råd, mens jeg tenkte: «Penger spart, er penger tjent». Dermed arrangerte jeg min egen høyst private moskussafari og sjelden har jeg vært nærmere døden…

Parker langs veien ved Kongsvoll Fjellstue. Her har det vært drevet overnattingssted i nesten 1000 år, men de eldste nåværende bygningene er fra 1720. Da jeg kom, var det stengt, men vanligvis får man både mat og seng her.

Gå over veien og her starter Moskusstien, en merket rundløype på 5,3 km. På turen er man nesten garantert å se dyrene, men husk avstand.

Det er STRENGT FORBUD å gå nærmere enn 200 meter og jeg tenkte i mitt stille sinn «Hvem har vel lyst til det?» Bortsett fra min gode kollega, som helst liker å være så nær at han nesten kan klappe dem…

Jeg var meget heldig å møte en hyggelig, innfødt dame på vei oppover stien og hun kunne fortelle at det lå en flokk rett over toppen av åsen. Vi snek oss oppover sammen, mens hun hviskende fortalte meg alt jeg trengte å behøvde å vite om kolossene foran oss. Min egen private guide, skikkelig flaks. For der var de, 60-70 meter foran oss, stående og liggende på stien. Jeg angret bittert på at jeg ikke hadde et bedre kamra, zoom på mobil gir ikke allverdens kvalitet på bildene. Men opplevelsen var stor, tenk å ha øyenkontakt med en moskusokse…. Da det begynte å bli folksomt og dyrene ble urolige, listet vi oss nedover. Jeg syntes jeg hørte og så moskus bak hver en busk og det var rett og slett litt skummelt. Men jeg kom meg velberget til bilen, kikket litt rundt på Kongsvoll og dro godt fornøyd videre.

Vi kikket lenge på hverandre og vurderte trusselen. Litt usikker på hvor fort en moskus kan løpe i nedoverbakke, men jeg ønsket ikke å finne det ut.

Det var flere dyr i flokken og jeg syntes det var betryggende da de la seg ned.

Dette var vel så stor opplevelse, som da jeg så utallige elefanter i Serengeti, Tanzania.

Jeg var høyt oppe over suksessen med min egen safari og glad og lykkelig feiret jeg med is og cappuccino på Hjerkinn. Her var nemlig planen å sykle opp til Snøheim, DNT hytta som ligger ved foten av Snøhetta. Dette ikoniske fjellet, som er det høyeste fjellet utenfor Jotunheimen, hadde jeg veldig lyst å bestige, men antok at det var for mye snø så tidlig på året. Sykkelturen dit går gjennom et tidligere militært skytefelt og er kun åpen for ferdsel på sykkel mellom 1 juni og 15 juli. Turen er ca 15,5 km hver vei, med en stigning på omtrent 400 meter. En fin, liten ettermiddagstur, tenkte jeg… HA-HA…

Me and my friend Moskusen… Dette var en død sådan og skinnet hang på veggen i kafeen. Jeg klappet og strøk, vi hadde nesten samme hårfarge…

Sykkelturen starter på Hjerkinn og jeg parkerte ved togstasjonen. Det er IKKE der man starter og parkerer, det er en egen plass. For meg resulterte det i at jeg hadde en mildt sagt ulovlig kryssing av jernbanespor og roting etter rett retning.

Det var flott vei, men ganske ubrukelig å sykle på hybridsykkel med smale dekk. Løs og dyp grus gjorde at det var skikkelig tung og jeg gikk i alle oppoverbakker. Og langt der fremme kunne jeg se Snøhetta, men hvor var hytta??!!

Jeg var helt alene på veien og greide ikke se meg mett på den flotte naturen.

Veien var endeløs og grusen ble helst bare dypere og dypere.

Jeg er ikke i tvil om at sykkelturen gjennom landskapsvernområdet Hjerkinn er en av de tyngste turene jeg har hatt på sykkel. Det fristet mest å sette meg ned å grine, for det jo aldri et alternativ å snu… Men da jeg fikk spist nistepakken på benken utforbi hytta, steg humøret mange hakk. Utrolig hva det gjør med vann og tørt brød med makrell i tomat. Jeg satt ikke lenge, hytta var stengt og det var ikke et annet menneske i mils omkrets. Det var litt skummelt og alle som har sett Jack Nicholson i «Ondskapens hotell» forstår hva jeg prater om. Så snart satt jeg på sykkelen og gledet meg til tidenes nedoverbakke.

Snøheim er en moderne og betjent turistforeningshytte med 80 senger. Hytta var stengt i 50 år da Forsvaret brukte området, men er nå åpen for mat og overnatting fra 25 juni til 26 september.

Lykke i livet: blå himmel og bare nedover….

Jeg holdt godt tempo og trengte nesten ikke trø. Men det var viktig å holde øynene på veien og ha fullt fokus på å ikke skli i den løse grusen. Derfor var jeg totalt uforberedt da jeg plutselig hørte høy snøfting, stamping og en svær, brun masse stormet frem fra høyre. Selv den dag i dag forstår jeg ikke hvordan jeg unngikk å velte av ren skrekk. Men jeg holdt meg på sykkelen og heldigvis kom ikke moskusen etter meg. De kan nemlig løpe i 50 km/t og så høyt tempo greier nok ikke jeg å holde over lang tid. Dessuten veier de 300-400 kg og angriper når de blir forstyrret. Hadde jeg sett at det stod et dyr ved veien, hadde jeg ALDRI syklet forbi. Da hadde jeg heller dratt sykkelen med meg ut i bushen og gått tidenes omvei. Men det gikk bra og så nær kom jeg aldri elefantene i Afrika. Konklusjonen på min egen private safariopplevelse, er at jeg har sett nok moskus for resten av livet og ønsker aldri å se en moskus igjen, med mindre det er gjerde eller 200 meter mellom oss. Fine, fine moskus oksene…

Jeg tror vi var like overrasket og skremt begge to. Og de påbudte 200 meterne var knapt 2 meter… Anbefales virkelig ikke…

Jeg ville egentlig vært fornøyd dersom jeg aldri mer så en moskus, men da dukket de plutselig opp overalt. Disse gikk og gresset nær Hjerkinn….

Jeg feiret gleden over livet med grøt og spekemat i Dovregubbens Hall. De påsto å ha Norges beste rømmegrøt og det er jeg helt enig i.

Beskyttet: Tragedien på Holtaheia.

På filosofisk langtur i ulvens rike.

Jeg møtte en mann underveis på vandringen min i Finnskogen, som lurte på om jeg hadde mye å tenke på. Han kunne fortelle meg at alle «store tenkere», som blant annet Aristoteles og Friedrich Nietzsche, brukte kroppens bevegelse for å få gang på tankens bevegelse. Nå skal ikke jeg påstå at det var derfor jeg pakket sekken og satte meg i bilen østover, men det er klart at to uker alene i skogen gjør noe med hodet. Det er som om alt blir klarere når stillheten faller over kropp og sjel. Jobb og hverdagens travelhet forsvinner mellom de høye trærne og hvor det eneste som høres er vindens susing, bekken som risler og humler som surrer. Som meg og tankene mine…

Det enkleste er å kjøre egen bil, når man besøker Finnskogen. Kollektiv transport finnes, men det er langt mellom bussene. Jeg startet tidlig og kjørte over Suleskaret, hvor det var riktig folksomt. Eller kanskje mer riktig å si sau-somt….

Fredsmonumentet i Morokulien er 18 meter høyt, reist i 1914 og markerer 100 års fred mellom Norge og Sverige. Det står midt på grensen og var innpakket i plast da jeg kom. Valgets kvaler, høyre eller venstre?

Her starter Finnskogleden, en merket løype på 24 mil. Den er delt opp i 13 dagsetapper og turbeskrivelse finne både i hefte og på https://finnskogleden.com/

Helt siden jeg hørte om Finnskogleden for 4 år siden, har jeg hatt en drøm om å gå turen. Det var mer tilfeldig at det ble akkurat i år (eller kanskje ikke…) og jeg hadde slett ikke forberedt kroppen på tung sekk over flere dager. Utfordringen, slik jeg så det, er at det er langt mellom butikkene i området. Derfor må man i tillegg til telt og utstyr, bære mat for mange dager. Det ble kuttet ned på alt som er kjekt å ha med på tur og jeg stod igjen med en sekk på 17-20 kilo, alt etter hvor mye mat som var oppi. Det holdt hardt på rygg, knær og hofter, men sekken ble bare lettere og lettere for hver dag som gikk. Og det er utrolig hva man kan klare seg uten når man MÅ….

Turen er relativt godt merket, så jeg gikk meg vill bare to ganger. Det tenkte jeg mye på, hvordan de veier vi velger, kan gi helt forskjellig resultat. Og finnes det bare en rett vei eller kan alle veier være riktige???

Været derimot kunne jeg ikke gjøre så mye med. Det var tåke og regn da jeg startet, og under hele turen var været vekslende. Men jeg var mye våt og kald og allikevel glad over å være i naturen.

Det er mange steder å overnatte, fra gapahuk til DNT hytter. Jeg hadde telt, men hadde flest netter under tak, siden det var så vått. Dette var en hyggelig plass i Håvilsrud, hvor vi var en gjeng fra ulike nasjoner rundt bålet på kvelden, med svensk sterkøl og korv.

For deg som er usikker på hvor Finnskogen egentlig ligger, tenk grenseområdet mellom Norge og Sverige, ca. 10 mil nord for Oslo. Skogen er omtrent 4 mil bred og 12 mil lang, med myr, ås, vann og endeløs skog. Det er et rikt dyreliv, hvor man kan treffe på både ulv og bjørn. Terrenget er regnet som lettgått, noe som nok gjorde at jeg tenkte at det ville være mulig for meg å gjennomføre turen. Med dårlige knær var det greit at de høyeste toppene bare er opp mot 700 meter. Selv om jeg skal huske turen over Elgklinten LENGE, med nesten rett opp og rett ned. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg til tider krøp på knærne, fordi sekken var så tung, at jeg tippet bakover på det bratteste.

Dagsetappen over Elgklinten er den lengste og tyngste på hele Finnskogleden. Det var mye myr og jeg hadde allerede gått over 4 topper FØR jeg kom til Elgklinten..

Terrenget er variert og flere steder gikk stien gjennom høyt og vått gress, hvor merkingen var vanskelig å finne. Det var rene detektivjobben å lete på gamle stubber, og ofte lå barken med merkingen på bakken.

Andre steder gikk jeg gjennom tett skog…

Det som jeg synes er mest spennende med Finnskogen, er alle minnene fra fordums tid. Jeg fulgte de gamle flyktningerutene fra 2 verdenskrig og mesket meg i den skogfinske kulturen, som mest av alt har satt sitt preg på området. Her bosatte de seg på 1600 tallet, da de utvandret fra Finland. Her bygde de sine gårder og levde med sine kulturtradisjoner, som svedjebruk, røykbadstue og sjamanistiske naturkunnskap. Jeg vandret innom flere av torpene, hvor noen var fullstendig falt sammen, mens andre var vakkert restaurert. Tankene fløy både til fortiden og fremtiden, mens jeg vandret gjennom historiene.

Hvem var Bengt som levde her på Bengtstorpet og hva ville han ha sagt dersom han kunne se forfallet som preger eiendommen nå`?

Flere av de gamle gårdene er omgjort til DNT hytter drevet av Finnskogen Turistforening. På den staslige Nedre Juvberg Gård fikk jeg Drengestua helt for meg selv og utforsket området, mens jeg tenkte på hvordan det hadde vært å være rik godseier.

På Ritamaki finnes en unik haug av bygninger som alle er fredet. Her skulle det, ifølge min turguide, være salg av mat og jeg hadde gledet meg hele dagen til motti og flesk, Finnskogens nasjonalrett. De solgte ikke en brødsmule…men det var et flott sted.

Finnskogen er også kjent for «Stedet hvor det unaturlige er naturlig». Jeg tenkte mye på den sjamanistiske kulturen, siden jeg passerte både det ene og det andre stedet med en heller spennende historie. Mye av mystikken og trolldommen som preger området, har sitt opphav i gammel kunnskap om naturen og de krefter som finnes her. Når man lever tett på skogen, søker man hit for å få hjelp mot sykdom og beskyttelse mot onde krefter. Jeg var innom Gråberget, hvor det sies at den hodeløse mannen fremdeles vandret rundt på leting etter hodet sitt. Jeg vurderte overnatting på Flisberget, kåret til Norges skumleste DNT hytte og jeg hentet vann i Trollkilden, hvor Flisebergsgubben visstnok skal ha ofret dyr ved nymåne. Jeg lot meg fascinere…

For noen er det overtro, mens for andre er det helt naturlig å tro på at alt henger sammen, og at man kan kommunisere med kreftene i naturen.

Åsta Holt var en skogfinsk forfatter, som bodde i Grue. Jeg besøkte museet og lyttet til diktene hennes utforbi. Det gav meg enda mer å tenke på….

Det ble en lengre kaffestopp ved korset i Røyden, hvor man helt siden 1850 har forsøkt å finne en forklaring på hvor korset kom fra og hvorfor det ikke gror igjen.

Ikke bare drakk jeg av Trollkilda, men jammen fant jeg ikke Ungdomskjella også. Men uansett hvor mye jeg drakk, kjente jeg meg fortsatt like gammel og sliten, med vondt både her og der.

Jeg kunne skrevet en hel bok om naturen, de fantastiske menneskene jeg møtte og hvordan det var å gå dag etter dag, mil etter mil. Men Finnskogen kan bare forstås ved å oppleve den, vandre på stiene og ligge i mosen mens vinden suser i tretoppene. Man trenger slett ikke gå hele leden, her finnes både dagsturer og kortere alternativ. Dersom du lurer på om jeg ble ferdig å tenke, er svaret enkelt. Jo lengre jeg gikk, desto mindre tenkte jeg. Jeg kunne sitte i timevis og se på en blomst, et tre, skyene eller utover et vann. Aldri før har jeg kjent slik en ro og tilhørighet med naturen. Tilslutt ble det helt stille i hodet mitt og det var da alle svarene dukket opp. Plutselig ble meningen med livet så enkel å forstå og det føltes godt. Kanskje det er heile poenget med å vandre?

Det er rart hva som setter spor.. jeg ler enda av skiltet som møtte meg ved en av gårdene. Selvfølgelig var det en rogalending som bodde der, fra Lura og vi fikk en lang og hyggelig prat.

Og jeg kommer aldri til å glemme den fantastiske varme og vennlighet jeg ble møtt med, da jeg mer eller mindre datt inn dørene på Strand ved Øyermoen.

Og skogen tar jeg med meg i hjerte for alltid….

Sulten og våt i Finnskogen.

Det er ikke mye som gjør livet så surt som å være skikkelig våt… Særlig når man kunne hatt sol og skyfri himmel, for det bør det helst være når man har ferie og har dratt avsted på lang fottur. Men været kan man ikke styre og da får man ta det som kommer. Helst med et smil, men det kan være ganske utfordrende innimellom.

Jeg har nå gått 4 dager i stort sett regn. Vått gress, greiner og trær har sørget for at selv om det har vært opphold og litt sol, er jeg blitt skikkelig våt. Sokkene har blitt vridd hver dag og neglene er begynt å løsne. En er allerede falt av… Det nytter ikke med nylig impregnerte sko, fordi regn og myrvann trenger inn uansett, når man trør under til leggen. Sekken er våt, klærne våte og jeg er våt. Og sånn går nå dagene, mens regnet siler ned….

Det er blitt brukt mye tid på å forsøk å tørke klær og sko, til ingen nytte. Dagen har startet med å ta på våte klær og sko, ikke akkurat en fin start på dagen. Men varmen kommer så snart man begynner å gå.

Jeg har forsøkt å tørke både med bål og uten bål…

Heldigvis har jeg sluppet å ligge i telt, har sovet i gapahuk eller DNT hytte. Her fra Lebiko, en gammel finnegård, eid av Finnskogen Turistforening.

Jeg synes at jeg har tatt været og alt det våte med godt humør. Som tidligere nevnt, været kan ingen styre. Men det har vært verre med sulten… For å få sekken så lett som mulig, var det begrenset hvilken mat jeg tok med. Og hvor mye… Alt som ikke kunne oppbevares uten kjøleskap og som ikke var tørket, var No go… Så her er stort sett havregryn, posesuppe, tørket frukt og nøtteblanding. Dessuten var 2 middager planlagt til potetmos og makrell i tomat på boks. Jeg vet det ikke høres godt ut, men smaker faktisk bra. Særlig når man er skikkelig, skikkelig sulten…. Og som sagt, det var jeg.

Dagens frokost: havregrøt. Den smakte alltid like godt, med sukker og kanel.

Jeg vet det er mange typer turmat man kan kjøpe, som bare tilsettes kokende vann. Jeg har aldri smakt dem, istedet bruker jeg vanlig posesuppe. En pakke holder til 2 middager og tilsettes hurtigris/pasta, nudler eller potetmospulver. Lett å lage og lett å variere, samt at det smaker godt. Dessuten er det mye billigere enn turmaten….

Jeg hadde planlagt nøye når og hvor jeg skulle handle proviant. Det er nemlig langt mellom butikkene på Finnskogen og jeg var lite intressert i å gå en omvei på mange mil for å komme til butikk. Derfor spiste jeg nøye oppdelte porsjoner og lot resten være. Men man blir sulten av å gå langt og bære tungt, så jeg tenkte mye på mat. Jeg savnet både kjøleskapet hjemme og takeaway, drømte om kjøttkaker og kanelboller…

Jeg møtte en gjeng tyske ungdommer, som gav meg en pakke vaniljesaus, som de ikke ville ha. Jeg plukket en halv gryte blåbær og voila, jeg kunne gå mett til sengs den kvelden…

Drikkevann er ikke et problem, det er merket på kartet hvor man finner brønn eller kilde. Og med alt regnet som øste ned, fant jeg alltid en bekk.

Det var ingen fare for at jeg kom til å stryke med av matmangel, men det gjør noe med humøret å være sulten. Derfor var jeg utrolig takknemlig, da jeg leide en hytte og samtidig ble invitert på middag. Plutselig skein sola OG jeg fikk god mat. Klærne og utstyret tørket raskt i solsteiken og den mugne følelsen, både indre og ytre, forsvant. Tenk at så fort kan man gå fra sur til blid, ved hjelp av en omtenksom hyttevert…. Det er de små tingene som har stor virkning og som man tar med seg videre og husker med glede.

Dette var noe annet enn posesuppe med nudler… Jeg var i himmelen og er evig takknemlig.

Grytenuten, mens alle andre sover.

Jeg er veldig glad i å være på ferie, særlig sammen med de jeg er mest glad i. Et av årets høydepunkt er gutteturen sammen med sønnene mine og favoritt barnebarnet, som i år har gått til Finnvik i Suldal kommune. Men det kan bli lange morgener og det er ikke kroppen min så glad i. All den sitting og ligging på brygge, i sofa og under parasollen… Vi er nemlig litt forskjellige i døgnrytme, og til og med han på 8 har begynt å ligge frampå. Så da jeg hørte at det var fine turmuligheter ikke langt fra leiligheten, fikk jeg en plan.

Det var en sånn strålende morgen i Finnvik, men idag hadde jeg ikke tid til morgenbad.

Til og med kaffen ble drukket underveis.

Tidlig oppe er jeg jo uansett, så det var ikke et problem. Klærne lå klar i stua, siden jeg har underkøya på rom med han på 8. Jeg snek meg ut som en tyv om natten. Niste ble smurt og kaffetrakteren var bare å trykke på. Alt var nemlig gjort klar dagen før, (hvem sier at ikke jeg kan planlegge)… Jeg droppet morgenstell og det tok meg ikke mange minuttene før jeg satt i Toyotaen og lirket meg ut av parkeringsplassen. Dagen var bare MIN…

De heftigste stigningene hadde navn, usikker på hvem de var oppkalt etter…

Etter grusvei ble det bratt stigning i tett skog. Skikkelig bratt…

Det er noe spesielt med morgenlyset gjennom tett skog og jeg var så fasinert at jeg nesten glemte å gå…

Turen jeg hadde valgt meg ut, var Grytenuten. Det er en topptur og ble nok valgt litt fordi jeg trengte å utfordre hode og kropp, samt brenne av noen kalorier. Lange, sløve feriedager med mye god mat og vin, sørget for at oppladningen var på topp. Her hadde jeg 862 meter stigning å bryne meg på, men ifølge ut.no var turen 5 km lang og beregnet tid var 4 timer. Så planen var å være tilbake til de andre stod opp og ha felles frokost.

Det kom seg da jeg kom ut av skogen, ikke fullt så bratt. Men fremdeles oppover…

Det var merket ut til et utkikkspunkt og selvfølgelig tok jeg en liten omvei for å sjekke utsikten. Det var verd turen..

Det jeg IKKE hadde fått med meg, var at 5 kilometer var hver vei. Dessuten er 862 meter ganske høyt og det sier seg selv at det er tungt. Jeg svettet og slet, sola stekte allerede godt, selv om det var tidlig. Det svermet av fluer og klegg rundt meg, så jeg var riktig populær. Det kom mange tanker om å snu, være fornøyd med den fine utsikten jeg hadde sett og høydemetrene jeg hadde gått.

Da jeg kom opp til Krokavatnet, gikk det opp for meg at jeg var knapt halveis.

Sauene bare kikka rart på meg og jeg var usikker på hvilken topp som var målet for turen. Det viste seg å være den helt bakerst.

Tåken kom og gikk da jeg kom opp i høyden.

Nok et sted hvor jeg vurderte å snu, hva skal man på en topp dersom man ikke ser noe??

Jeg brukte mye tid på å tenke på hva det er som gjør at jeg ikke snur. Det er akkurat som om jeg blir staere, etterhvert som jeg blir mer og mer sliten. Veldig usikker på om det kan kalles en god egenskap eller bare dumhet. Uansett, da jeg faktisk kunne SE toppen, var det helt uaktuelt å snu og jeg slepte meg videre. På toppen var det en fantastisk utsikt og gleden over at jeg kom meg opp, var stor. Nistepakken smakte godt og vannet likeså.

Varden på toppen var god å støtte ryggen inntil, mens jeg nøt mat og drikke.

Det var til og med kikkert og turbok å skrive navnet i, men jeg droppet det…

Etter å ha vært på toppen, var det en fornøyelse å gå nedover. Det var faktisk sånn at jeg følte jeg løp på lette bein nedover, men det er kanskje å overdrive litt… Jeg møtte endel folk på nedturen, men å si at dette er en tur hvor man går i kø, er å lyve. Her kan man virkelig nyte naturens fred og ro, samt få en skikkelig økt for både bein og lunger. Jeg rakk ikke frokosten, heller ikke lunsjen… Men det føltes ihvertfall herlig å ligge under parasollen resten av dagen….

Jeg følte meg litt som en ung og sprek fjellgeit på nedturen. Humøret var på topp.

Tenk at opp dit gikk jeg… Det er ihvertfall ikke noe problem å finne frem, løypa er veldig godt merket.

Nede på parkeringsplassen ved Kjølvikstølen stod det klart og tydelig at det var 5 kilometer til Grytenuten. Det fikk jeg ikke med meg da jeg startet å gå….

Vel hjemme gikk kaffe og is ned på høykant. Og ingen hadde egentlig savnet meg, så det var vinn, vinn… Ferie er topp….

Dronning for en dag.

Jeg skal ikke påstå at H. M. Dronning Sonja og meg har så mye til felles, annet enn at vi begge er to godt voksne damer som liker å gå tur. Særlig i eksepsjonelt vakker natur, slik som man finner mellom Kinsarvik og Lofthus i Hardanger. At turen har fått navnet Dronningstien synes jeg er flott og jeg hadde gledet meg i mange år til å prøve meg på 1100 meter stigning, utsikt over frukttrærne og ikke minst Munketreppene. Jeg ble ikke skuffet…

Jeg innlosjerte meg på Lofthus camping og sjelden har jeg hatt vakrere utsikt fra teltet.

Turdagen startet tidlig med frokost, mens jeg ventet på at sola skulle komme over fjellene. Etter at sekken var pakket, var det bare å rusle opp til resepsjonen, hvor vi var flere som hadde bestilt skyss til startstedet.

Vi ble sluppet av på parkeringsplassen og etter å ha lettet på antrekket, smurt meg med solkrem og drukket litt vann, var det bare å begynne å gå.

Dronningstien er en av Norges mest populære fjellturer og kalles ofte for Vestlandets indrefilet av en tur. Det er lett å forstå hvorfor, her vandrer man i omtrent 4 timer på 1100 meters høyde, med panoramautsikt over fjord og fjell. Men det er kun den blåmerka delen av turen, totalt fra start til stopp er løypa 16 kilometer og beregnet tid er mellom 5-8 timer. Altså en god dagstur for de fleste av oss… Det var ikke før i 2013 at stien ble merket, åpnet og markedsført som H.M. Dronning Sonja sin panoramatur og siden har populariteten eksplodert. Ifølge turistnæringen hadde turen en økning på 162% vandrere i 2020, så faren for kø er absolutt tilstede.

Turen starter med omtrent 890 meter med stigning. Her går man på grusvei, så det er absolutt overkommelig. Man kan gå naturstien som går gjennom skogen og som kutter svingene, men det er så bratt at det svarer seg ikke….

I enden av grusveien, starter den offisielle Dronningstien. Da går merkingen fra rød T til blå D. Jeg tok en pause her og følte meg nesten kongelig der jeg skuet utover kongerike Norge.

Turen er godt merket og tilrettelagt. Det viktigste er gode sko og nok å drikke.

Jeg hadde skikkelig flaks med været, men det kan fort skifte og turen er lang, så pakk med ekstra klær.

For min del, var det min far som først fortalte om turen. Han besøkte flere ganger området, bodde på Ullensvang hotell og gikk tur til Munketreppene sammen med sin kjære. De hadde med vin og lunsjkurv fra hotellet, og hygget seg med å gå oppover for å nyte utsikten. Dette var lenge før man kunne risikere å gå i kø og han ivret veldig for at jeg måtte dra og oppleve treppene. Og nei, det er ikke en skrivefeil at trappene skrives med e istedenfor a… Det sies at det var munker som i år ca.1210-1537 bygde 616 trappetrinn, for å lette stigningen oppover den bratte fjellsiden. De var avhengige av jakt og fiske på vidda, samt å ha veier mot østover. Historisk grunn, altså… Det liker jeg….

Jeg angret ikke da jeg gikk omveien ut til utkikkspunktet (følg skilting). Det var kvalmende bratt, men FOR EN UTSIKT….

Det lå fremdeles endel snø oppover, men ikke verre enn det gikk greit å gå uten brodder. Litt bratt og glatt, så jeg var glad jeg hadde staver med.

Det var et typisk høyfjellslandskap, med mye stein og åpne vidder.

Mange lurer på om dette er turen for dem, sånn «Er jeg i god nok form til å gå Dronningstien?» Er man vant med å gå på tur, er turen overkommelig for alle. Hemmeligheten er å bruke tid, GOD TID…. Jeg stoppet mye og satte meg ned for å nyte utsikten. Følelsen av å være kongelig, litt sånn høyere hevet, var stor. Utsikten var majestetisk og jeg kunne se ned på fjorden og alle fruktfarmene. Det var slett ikke folksomt, verken på fjellet eller langt der nede, sikkert fordi det var mandag og tidlig i sesongen. Men alle jeg traff hadde også et salig uttrykk i ansiktet og vi nikket verdig til hverandre før vi ruslet videre.

Det var flere små vann langs løypa, men ikke alle frista til et bad.

Lunsjen var alt annet enn kongelig, proteinrundstykker og makrell i tomat. Men det sies at sulten er den beste kokk, så det smakte utmerket sammen med lunka vann.

Dette er et yndet fotoobjekt, hvor man plasserer seg på klippen og dingler med beina. Jeg vurderte det ikke engang og holdt god avstand til kanten.

Nok et yndet motiv og herfra går det bare nedover.

For alle med høydeskrekk var det enkelte steder hvor jeg kjente magen gjorde et hopp.

Jeg var spent da jeg nærmet meg Munketreppene, både på om knærne ville tåle nedstigningen og om jeg ville kjenne et gys fra fortiden.

Det ble en sånn dag som jeg alltid vil huske. Naturen, i kombinasjon med det strålende været, satte seg i sjela og minnet, og jeg følte meg virkelig som dronning for en dag. Dessuten tenkte jeg mye på min far, særlig da jeg gikk nedover treppene. Det var nesten som om han gikk sammen med meg og det var veldig fint. Så får det heller være at jeg sleit med å bøye knærne i lange tider etterpå, 1000 meter relativ bratt nedstigning sørget for det. Det sies at å gå turen fra Lofthus til Kinsarvik er mer skånsomt for dårlige knær og det er godt mulig. Men da får man ikke den storslagne utsikten og kongelige følelsen av å skride nedover de historiske treppene. Så det var det verd….

Jeg syntes det var mange flere enn 616 trinn og det tenkte jeg mye på. Dessuten hvilket slit de må ha hatt å bære steinene opp, hvor de nå enn fikk dem fra…

Mange er uforberedt på at det blir noen kilometer på grusvei mot slutten.

For ikke å snakke om frukttrærne, her vandrer man bokstavelig talt gjennom blomstringen i Hardanger. Nok en turistattraksjon å krysse av…

Løypa kommer ut ved Lofthus camping, veldig praktisk for meg.

Alene på Hesten.

Det finnes noen turer som skiller seg ut blant alle de andre og dette er en av dem. Her får man urørt natur, total stillhet og dersom man er heldig med været, panoramautsikt i alle retninger fra toppen av Hesten. For meg ble turen gjennom Gitlandsåsen Naturreservat en opplevelse, både fordi det var et ukjent område og fordi været viste seg fra en skikkelig dårlig side. Men været var noe av det som skapte stemningen og pakket både meg og naturen inn i bomull.

Dagen startet tidlig, siden det var meldt full storm utover dagen. Med kaffi i bilen og Meat Loaf på full styrke, gikk turen gjennom Ryfast som en lek..

Det er en stor og gratis parkeringsplass i enden av Lerangsvatnet. Det var god plass.

Det finnes flere løyper man kan gå for å komme seg opp på Hesten. Den mest vanlige er fra Botsheia og den er også en del kortere enn fra Lerang. Men jeg ville gå gjennom naturreservatet, som er Rogalands største. Her finnes en furuskog, som er unik på mange måter. For det første er den stor og naturlig (det antar jeg betyr at den ikke er plantet) og for det andre ligger den lavt (i høydemeter over havet). Dessuten antar man at denne type skog opprinnelig fantes i alle land rundt Nordsjøen, men at den er borte på grunn av sivilisasjonens utvikling. Gammel og vernet skog, kan det bli bedre enn det, tenkte jeg?

Det var både en tiur og en hare på skiltet, så jeg var veldig spent.

Dessuten er det godt merket og tilrettelagt.

Starten gikk som en lek og jeg antar at det er dette som kalles «ren plankekjøring».

Skogen skuffet ikke… Det var myk bunn å gå på og høyreiste trær. Det var sildrende bekker og brusende elver. Våt myr og nakne berg skapte variasjon som gjorde løypa spennende. Det var store, stille vann til å bade i. Men mest av alt var det stillhet. Sånn «stille som graven» følelse. Det var litt på grunn av tåken, som lå lavt og trolsk over fjell og vann. Dessuten var det tidlig morgen, så kanskje alle fuglene sov? Både hare og tiur glimtet også med sitt fravær, så jeg kjente meg som det eneste levende vesen i mils omkrets. Ikke var det vind eller regn, så elva og jeg var det eneste som lagte lyd i skogen.

Jeg brukte mye tid på å studere trær, de var alle forskjellige i stil og utforming.

Jeg var imponert over tilretteleggingen.

Har du lagt merke til hvor anderledes en tur blir når man går alene? Jeg har som turleder for Turistforeningen ofte med meg grupper, hvor vi praktiserer «mindful walking» eller «gåing med oppmerksomhet». Da slår vi av mobilen, slutter å prate og vender oppmerksomheten innover. Ofte oppleves turen på en helt annen måte; man ser mer, hører naturens lyder bedre samt føler kroppen med oppmerksomt nærvær. Det gir en ro og fred både i kropp, sinn og sjel. Det tror jeg vi alle har godt av innimellom, i dagens travle samfunn med krav til prestasjon på så mange måter. Stillhet er gull verdt, spør du meg..

Det er flere steder tilrettelagt for telting og jeg noterte flittig mentalt til neste gang.

Jeg hadde en liten omvei for å sjekke ut Melingstølen, men det var ikke mye å se.

Jo høyere opp jeg kom, jo mindre sikt var det rundt meg… Stemningsfullt og vakkert.

Jeg ante ikke hvor høy Hesten var, alt lå i tåken. Men da det begynte å gå bratt oppover, tok jeg det som et godt tegn på at jeg nærmet meg.

Og selv om sikten var dårlig, var det aldri problem å finne frem.

Turen opp på Hesten var lang og til tider krevende. Men jeg hadde all verdens med tid og ingen andre å ta hensyn til. Det var ingen som klagde på været eller foreslo at vi burde snu. Ingen som syntes at jeg gikk for seint eller for fort eller i feil retning. Ingen som syntes myra var for våt eller bakken for bratt.. Jeg sulla rundt i min egen lille boble og var riktig så lykkelig.

Med nesa omtrent plantet i skogbunnen, studerte jeg alle detaljer i skogen «min» og se så vakre de var….

Ingen skilt ved varden, men heller ingen sti videre. Panoramautsikten var meget begrenset, derfor antok jeg bare at jeg var på Hesten.

Nedturen gikk meget raskt, for NÅ kom regnet i bøtter og spann.

Og smilet ble ikke mindre fordi om jeg var skikkelig, skikkelig våt.

Jeg kom meg på Hesten, tror jeg ihvertfall. Turen dit var en stor opplevelse og jeg kommer igjen. Da har jeg lyst til å ta med meg flokken min, venner og familie. Det kommer til å bli en helt annen opplevelse, enn turen alene. Sikkert like fin, og hvis jeg er riktig heldig, skinner sola og utsikten er upåklagelig. Min dag endte på sofaen, med Netflix og drinker servert av mitt lille barn. Ute raste uværet, og både ferjer og fjelloverganger var stengt. Jeg nøt roen inni meg og følte meg fremdeles alene på Hesten.

Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens ro.

Håga, en skikkelig utfordring.

Har du noengang hørt ordtaket «Det er i motbakker det går oppover»? Jeg må innrømme at den setningen fikk en helt ny mening etter toppturen i Oltedal. Ordtaket skal visstnok være motiverende og hjelpe en til å få frem den indre styrke når livet ikke går som man hadde tenkt. At dersom man bare fortsetter å trø på oppover, så vil man overvinne alle hindringer og komme til toppen. Jeg kom meg opp på Hågå, men det var bare såvidt og kun fordi jeg fikk god hjelp…

Det er en stor og gratis parkeringsplass på vei inn mot Oltedal kraftstasjon.

Her finner du også kart og løype beskrivelse. Det er flere turer som starter herfra og mange lettere alternativ enn Hågå, hvis du kjenner på det.

Turen til Hågå hadde jeg hørt om og den var planlagt ei stund. Det er ikke en sånn tur man går på vinterstid eller når formen ikke er helt på topp. Men mars og flere uker med regelmessig trening, tenkte jeg hadde gjort susen. Dessuten var det ekstra kjekt at min eldste sønn meldte seg frivillig til å bli med. Vi startet tidlig og jeg var veldig spent. Turen opp til toppen er ikke særlig lang, bare 2,1 kilometer fra parkeringsplassen. Men stigningen er 520 meter i bratt terreng, så den regnes som krevende. Jeg var klar med staver og knestøtter, samt sekk med god mat og drikke. Bring it on!!!

Det startet finslig, med slak grusvei og flott utsikt over dal og fjell.

Da vi svingte inn i skogen, startet bakken ganske raskt. Jeg studerte fjellene bak og lurte veldig på hvor vi skulle opp..

Det var tydelig sti, som svingte seg oppover mellom trærne. Litt vått og sørpete, men ikke verre enn forventet.

Finnes det noe verre enn å treffe disse skikkelig spreke kvinner og menn på vei nedover, når man sjøl strever tappert oppover? De i lette joggesko og stramt treningstøy? Uten sekk, kart, lue og votter? Ikke engang en vannflaske har de med…Som ser ut som om de har jogget opp, som oppvarming til ettermiddagens treningsøkt. De som verken svetter, peser eller gir utrykk for at dette er en strevsom tur. Og når jeg greier å presse frem spørsmålet «ER DET LANGT IGJEN TIL TOPPS?» smiler de litt nedlatende og svare «Dåkke e nok snart halvveis». Vi vurderte seriøst å snu, men det er jo som tidligere nevnt at det er i motbakke det går oppover. Så me gjekk videre.

Jeg skyldte på at jeg måtte beundre naturens vakre kunstverk, samt fylle på vannflasken.

Da vi kom opp i høyden, lå det snø og is. Det ble glatt og vanskelig å gå uten brodder og det hadde ikke jeg tenkt på.

Da vi kom til det de lokalkjente kalte SKAARET, forstod vi hvorfor vi var blitt advart på vei oppover. En stor snøskavl lå som en minibre over kanten, med glatt og hardpakket is. Igjen vurderte vi å snu, men når man er nesten på toppen, er terskelen for å snu høy. Derfor klatret og skled vi oppover helt i utkanten av breen. Det var både bratt og langt ned. Da vi ikke kom lengre og isen måtte krysses, sa det stopp for min del. Midt utpå greide jeg verken å bevege meg fremover eller bakover, av redsel for å skli.

Vi kom opp helt inntil fjellveggen og måtte krysse over. Det ser slett ikke skummelt ut på bildet, men bildet lyver.

På toppen i ly for vinden. Jeg var fremdeles litt skjelven og tok derfor få bilder. Hågå er 561 meter over havet, så om det var vårlig på parkeringsplassen, var det full vinter her.

Vi vurderte seriøst å gå over til det jeg antok var Vølstadsenderen på neste fjell, der skulle det visstnok gå en grusvei ned.

Det var til og med vanskelig å nyte kalde pizzarester og varm kakao.

Så stod jeg der, helt til min sønn greide å sparke ut trinn til meg, samt gi meg en stødig hånd. Hadde det ikke vært for ham, vet jeg ikke hvordan det hadde endt… Vel over på trygt fjell igjen, sverget jeg på at jeg ihvertfall ikke skulle gå samme veien tilbake. Den siste biten opp til toppen gikk på skjelvende bein, men det går også fint. Oppover ER oppover….

Enkelte mente han kunne se et hull i isen, i tilfelle jeg hadde lyst til å bade.

Slett ikke ille å gå på is når den ligger flatt.

Jeg holdt løfte mitt og gikk en annen vei ned. Turen kan nemlig gås som en rundtur via Rønliå og Grindatjørna. Det er sikkert 3 ganger så langt, men det spilte ingen rolle for meg. Dessuten lå endel snø, men vi la oss bak en kjentmann og fulgte sporene hans. Merkingen var bedre enn forventet og nedoverbakken gikk rett ned. Men ned kom jeg…

I enden av Grindatjørna lå det vi trodde var en demning.

Midt i bakken fant vi denne og aner ikke hva det er og har vært…

Det var virkelig bratt og ulendt nedover, så knærne mine protestere høyt.

Det kan nok tenkes at jeg går Hågå flere ganger. Det må være en fantastisk tur på en mild sommerdag, med utsikt i alle retninger. Men jeg går ikke dersom det er fare for is, med mindre jeg har brodder med. Anbefales turen for andre? Ja, absolutt. Kanskje ikke for deg som har vonde knær eller liker best å gå på flat asfalt. Men alle oss andre kan nyte Hågå etter bratte 520 meter, ganske så rett opp.

Jakten på påskeharen rundt Rennesøyhodnet.

Rett utforbi Stavanger ligger det en øy som heter Rennesøy. Hit trenger man ikke å ta båt, det går vei og to tunneler, så er man nesten i en annen verden. Øya kalles for «den grønne øya» og det er kanskje derfor mange drar hit for å lete etter påskeharen. Jeg har ihvertfall aldri opplevd så mange barnefamilier på tur, løpende over lyngheia på jakt etter påskeharens gjemmesteder. Det kan være at landskapet er perfekt for harer, her er åpent og fritt, samt skog og vidder.

Jeg hadde sett meg ut en rundtur med parkering på Sel. Slik gikk det ikke, vi kjørte oss nemlig vill og endte med å gå fra Hegglandslia. Det er flere parkeringsplasser og merket løyper, så det var helt greit.

Litt usikker på om det faktisk var en kirke, men siden det var gravplass rundt, antok vi at det ihvertfall var vigslet jord. Knøttliten…

Det var god grusvei å gå på og det gikk ganske raskt oppover.

Turen jeg hadde lokket barn og barnebarn med på, var bestigning av Rennesøyhodnet. Det var ikke mer enn 2,5 kilometer fra der vi parkerte og med bare 234 meter over havet, antok jeg at det skulle gå greit. Det var strålende vær, noe som kan være litt viktig her ute. Det er nemlig værhardt og forblåst, typisk kystlandskap. Turen var beskrevet som barnevennlige og lettgått, dessuten hadde jeg lokket med at det var her påskeharen holdt hus….

Noen så vimpel og benker på toppen av første bakken og tok ut som om de hadde stjålet skoene, i den tro at det var mål. Det var ikke det…

Bak der ligger Rennesøyhodnet, men det visste vi ikke da…Heldigvis, for da hadde nok enkelte snudd.

Han fant noen dyr, men haren med de magiske eggene, var det dårlig med.

Skikken med å lete etter påskeharen ute i naturen, har lange tradisjoner i vår lille flokk. Det har alltid fungert bra, som en ekstra motivasjon til å dra på tur, rundt påsketider. Uten at det trengs å røpe til enkelte på 8 år, kan jeg innrømme at haren i vår familie har et navn som begynner på far og slutter på mor. Men det la ingen demper på jakten….

Han løp på kryss og tvers over heia, mens han sjekket bak steiner og under einer.

Merkelig nok var det ikke før vi stoppet for å spise, at egget dukket opp. Gjemt under en busk, var det ikke enkelt å finne og gleden ved desto større da han endelig kunne hygge seg med innholdet.

Vi andre hadde laks og eggerøre. Tips når du bruker kokeapparat på vindharde steder, bruk et sitteunderlag som vindskjerm.

Ulempen med å ta pause FØR man har vært på toppen, er at motivasjonen til å gå videre er lav.. Veldig lav hos enkelte, siden egget var funnet og spist. Men jeg var fast bestemt og er veldig glad for at vi fortsatte, for det beste gjensto. Fra toppen av Rennesøyhodnet har man nemlig utsikt i alle himmelens retninger og man ser langt. Veldig langt… Det er kanskje grunnen til at det ble bygget en borg her under eldre jernalderen og at tyskerne tok området i bruk under 2 verdenskrig.

Jeg nektet å snu og insisterte på at vi ihvertfall skulle over broen og bort til skiltet.

Rennesøy ble trolig avskoget og dekket av lyng for 4000 år siden, men i den senere tid har man omgjort deler av lyngheiene til beite for husdyr. Husk derfor på absolutt båndtvang hele året.

Jeg forsøkte meg på at dette var en magisk skog, men svaret kom kontant:» Farmor, eg e 8 år, så ikje ver barnslige»…

Etter en siste bratt oppstigning, stod vi på toppen.

Noen spiste nistepakken i ly av bygdeborgen, det blåste kvasst. Vi hadde allerede spist, så tiden på toppen ble kort.

Det ble en flott dag, i selskap med mange andre. Dette er som tidligere nevnt, et godt tilrettelagt område med mange muligheter. Han på 8 var litt skuffet over at han ikke så påskeharen, planen var nemlig å fange den, slik at han kunne få gotteri i egget når han ville. Men jeg tror den haren løper langt og fritt, med et lykkelig smil om munnen, over lyngheia på Rennesøy…

Løypa fra Hegglandslia var veldig godt tilrettelagt og her kan man gå på joggesko.

Det går som regel raskere nedover for de med korte bein.

Noen hadde tatt bryet med å legge en liten motivasjon underveis på turen. Takk for det!

Til Skåpet på vinterstid.

Det var på den tiden det var så kaldt… Plutselig fikk jeg spørsmål fra en god venninne: «Blir du med til Skåpet imorgen?» Selvfølgelig sa jeg ja. Skåpet har vært på ønskelisten siden den ble bygd, men det har vært vanskelig. Mest fordi hver gang jeg har forsøkt å booke rom, har det vært fullt. Helt siden konseptet Skåpet ble bygget i 2016, har det vært stor pågang av ivrige turgåere som ønsker en unik opplevelse. For Skåpet har en helt spesiell arkitektur med egne, små sovehytter, som ligger plassert ved en hovedhytte. Det er totalt 42 sengeplasser, utedusj, badstu og egen pizzaovn. Kan det bli bedre enn det?

Etter en smal og svingete bomvei, er det parkeringsplass og snuplass. Herfra er det omtrent 1 time og 30 minutter å gå, dersom du ikke tar pause.

Stien var god, men det lå endel is og snø. Allikevel lot vi broddene ligge i sekken og brukte heller litt lengre tid.

Det er grei sti innover og ingen problemer å følge løypa, som er både merket og skiltet.

Vi dro fra Stavanger tidlig på en ukedag, noe jeg tenkte kanskje var grunnen til at det hadde vært ledig på hytta. Dessuten var det kaldt, sånn skikkelig vasskaldt som det bare blir på Vestlandet, med mange minusgrader og høy luftfuktighet. Men stemningen var på topp og enda mer steig det da vi fant ut at det var Vinmonopol på Jørpeland. Å stå en halvtime og klore på døra fordi de ikke åpnet før 10, har jeg ikke gjort på ufattelig mange år… Med velfylte sekker, var stemningen høy da vi ankom Winter Wonderland. Vinddalen ligger i Forsand og var en mye lengre kjøretur enn jeg hadde trodd.

Skåpet ligger strategisk plassert og åpner opp til Stavanger Turistforenings mangfoldige hytte og løypenett i Ryfylkeheiene. Flørli ligger ikke langt unna og er man riktig i form, kan man gå Lysefjorden Rundt.

Det var så kaldt at det ble ingen lange stopp underveis for å nyte turen. Det hjalp litt da sola kom opp, men bare LITT…

Jeg var spent og gledet meg som en unge til å se hytta. Eller retter sagt, HYTTENE, og jeg ble ikke skuffet. Som en gjeng dominobrikker lå de slengt utover en knaust, med fantastisk utsikt over Soddatjørna. De er utradisjonelle og tegnet av Estonian Koko Architecture + Design. Jeg vandret rundt i undring for å ta inn alle detaljene og var meget imponert. Vi var klar for lunsj og gikk inn i hovedhytta for å koke vann til kaffe og te. Inne var det enda kaldere enn ute og vi innså fort at her må vi bare i gang med å fyre. I pizzaovnen… Den var ikke stor og heller ikke lett å fyre opp i. Heldigvis fant vi ved og alt vi trengte, så etter en times hard jobbing, lå to kubber og brant lystig i ovnen.

Hyttene ligger samlet i ring rundt et tun.

Ingen tvil om hvor vi er og hvem som eier den.

Endelig gang i pizzaovnen… Jeg var mer skeptisk til hvordan denne lille ovnen skulle varme opp en hel hytte med minusgrader i stua….

Glad som jeg er i å tenne bål, meldte jeg meg frivillig til å fyre opp ovnen i sovehytte 5, «vår hytte». Gleden varte helt til jeg så ovnen, som var på størrelse med en skoeske. En smule skeptisk gikk jeg i gang. En time senere var jeg gloende varm, men av sinne. Uansett hva jeg gjorde, så brant det ikke. Det skal sies at jeg ikke er helt «blond» når det gjelder å fyre opp. Jeg har tross alt hatt vedfyring som hovedoppvarming hjemme i 27 år, samt hatt privatopplæring av Jæren Friluftsråd i «hvordan få fyr på bålet»… Men her var problemet egentlig veden, som var våt. Så våt at når mine fint hogde opptenningspinner kom i kontakt med ilden, freste den surt og døde. Gang på gang…. Tilslutt gav jeg opp og det gjør jeg sjelden, men da hadde jeg forsøkt alt uten hell…

Vår nydelige, lille og private sovehytte var omtrent like varm og innbydende som en fryseboks… Men utsikten var upåklagelig….

Det sammen var utsikten fra stuevinduene. I hvert fall det lille vi så bak isrosene.

Det er vanskelig å hygge seg når man er kald, men vi gjorde så godt vi kunne.

Det ble en rar tur, mest fordi det var så kaldt. Vi sleit med å få temperaturen opp i et tosifret tall, selv om vi fyrte rundt. Men veden var våt og alle med litt peiling på bålbrenning, vet at våt ved brenner dårlig. Og med svære panoramavinduer kommer kulden rett inn og hyttens utforming skapte egentlig en kuldegrop foran vinduene. Men stilig var det. Jeg følte mer jeg var på en luguber HardRockCafe i utlandet, enn en heilnorsk hytte langt innpå fjellet. Menyen bestod selvsagt av hjemmelaget pizza og vin, selv om vi kunne ha spist godt fra det rikholdige proviantlageret som finnes på hytta. Natten ble tilbragt på madrasser i stua og med mange dyner stablet oppå meg, sov jeg godt og varmt. Mens andre passet varmen…

Pizzaovnen stekte pizza med perfekt, sprø bunn.

Og ute var det månelyst og gnistrende kaldt.

Jeg kommer til å huske turen til Skåpet lenge. Mest fordi det var en sånn tur som man virkelig husker og mimrer tilbake med ordene»husker du da vi frøs sånn på Skåpet??!!». Dessuten ble jeg usikker på hvorfor ikke STF har skrevet på sine nettsider at hytten ikke er egnet i sterk kulde, fordi den er vanskelig å få varm… Eller hvorfor de ikke har skikkelig ved? Jeg var fast bestemt på å ta kontakt og gi en tilbakemelding, men turen ned til bilen var så uendelig vakker og humøret var så bra, at all irritasjon var borte da dagslyset kom. Vi gikk i stedet alle og nynnet på Åge Aleksandersen sin store slager, omskrevet til «IKJE MYKJE LYS OG IKJE MYKJE VARME» på Skåpet. Så lo vi enda mer….