Håga, en skikkelig utfordring.

Har du noengang hørt ordtaket «Det er i motbakker det går oppover»? Jeg må innrømme at den setningen fikk en helt ny mening etter toppturen i Oltedal. Ordtaket skal visstnok være motiverende og hjelpe en til å få frem den indre styrke når livet ikke går som man hadde tenkt. At dersom man bare fortsetter å trø på oppover, så vil man overvinne alle hindringer og komme til toppen. Jeg kom meg opp på Hågå, men det var bare såvidt og kun fordi jeg fikk god hjelp…

Det er en stor og gratis parkeringsplass på vei inn mot Oltedal kraftstasjon.
Her finner du også kart og løype beskrivelse. Det er flere turer som starter herfra og mange lettere alternativ enn Hågå, hvis du kjenner på det.
Turen er godt merket og skiltet.

Turen til Hågå hadde jeg hørt om og den var planlagt ei stund. Det er ikke en sånn tur man går på vinterstid eller når formen ikke er helt på topp. Men mars og flere uker med regelmessig trening, tenkte jeg hadde gjort susen. Dessuten var det ekstra kjekt at min eldste sønn meldte seg frivillig til å bli med. Vi startet tidlig og jeg var veldig spent. Turen opp til toppen er ikke særlig lang, bare 2,1 kilometer fra parkeringsplassen. Men stigningen er 520 meter i bratt terreng, så den regnes som krevende. Jeg var klar med staver og knestøtter, samt sekk med god mat og drikke. Bring it on!!!

Det startet finslig, med slak grusvei og flott utsikt over dal og fjell.
Da vi svingte inn i skogen, startet bakken ganske raskt. Jeg studerte fjellene bak og lurte veldig på hvor vi skulle opp..
Det var tydelig sti, som svingte seg oppover mellom trærne. Litt vått og sørpete, men ikke verre enn forventet.

Finnes det noe verre enn å treffe disse skikkelig spreke kvinner og menn på vei nedover, når man sjøl strever tappert oppover? De i lette joggesko og stramt treningstøy? Uten sekk, kart, lue og votter? Ikke engang en vannflaske har de med…Som ser ut som om de har jogget opp, som oppvarming til ettermiddagens treningsøkt. De som verken svetter, peser eller gir utrykk for at dette er en strevsom tur. Og når jeg greier å presse frem spørsmålet «ER DET LANGT IGJEN TIL TOPPS?» smiler de litt nedlatende og svare «Dåkke e nok snart halvveis». Vi vurderte seriøst å snu, men det er jo som tidligere nevnt at det er i motbakke det går oppover. Så me gjekk videre.

Det blei endel pust i bakken…
Jeg skyldte på at jeg måtte beundre naturens vakre kunstverk, samt fylle på vannflasken.
Da vi kom opp i høyden, lå det snø og is. Det ble glatt og vanskelig å gå uten brodder og det hadde ikke jeg tenkt på.

Da vi kom til det de lokalkjente kalte SKAARET, forstod vi hvorfor vi var blitt advart på vei oppover. En stor snøskavl lå som en minibre over kanten, med glatt og hardpakket is. Igjen vurderte vi å snu, men når man er nesten på toppen, er terskelen for å snu høy. Derfor klatret og skled vi oppover helt i utkanten av breen. Det var både bratt og langt ned. Da vi ikke kom lengre og isen måtte krysses, sa det stopp for min del. Midt utpå greide jeg verken å bevege meg fremover eller bakover, av redsel for å skli.

Vi kom opp helt inntil fjellveggen og måtte krysse over. Det ser slett ikke skummelt ut på bildet, men bildet lyver.
På toppen i ly for vinden. Jeg var fremdeles litt skjelven og tok derfor få bilder. Hågå er 561 meter over havet, så om det var vårlig på parkeringsplassen, var det full vinter her.
Vi vurderte seriøst å gå over til det jeg antok var Vølstadsenderen på neste fjell, der skulle det visstnok gå en grusvei ned.
Det var til og med vanskelig å nyte kalde pizzarester og varm kakao.

Så stod jeg der, helt til min sønn greide å sparke ut trinn til meg, samt gi meg en stødig hånd. Hadde det ikke vært for ham, vet jeg ikke hvordan det hadde endt… Vel over på trygt fjell igjen, sverget jeg på at jeg ihvertfall ikke skulle gå samme veien tilbake. Den siste biten opp til toppen gikk på skjelvende bein, men det går også fint. Oppover ER oppover….

Det var fint, men vinterlig der oppe.
Enkelte mente han kunne se et hull i isen, i tilfelle jeg hadde lyst til å bade.
Slett ikke ille å gå på is når den ligger flatt.

Jeg holdt løfte mitt og gikk en annen vei ned. Turen kan nemlig gås som en rundtur via Rønliå og Grindatjørna. Det er sikkert 3 ganger så langt, men det spilte ingen rolle for meg. Dessuten lå endel snø, men vi la oss bak en kjentmann og fulgte sporene hans. Merkingen var bedre enn forventet og nedoverbakken gikk rett ned. Men ned kom jeg…

I enden av Grindatjørna lå det vi trodde var en demning.
Midt i bakken fant vi denne og aner ikke hva det er og har vært…
Det var virkelig bratt og ulendt nedover, så knærne mine protestere høyt.

Det kan nok tenkes at jeg går Hågå flere ganger. Det må være en fantastisk tur på en mild sommerdag, med utsikt i alle retninger. Men jeg går ikke dersom det er fare for is, med mindre jeg har brodder med. Anbefales turen for andre? Ja, absolutt. Kanskje ikke for deg som har vonde knær eller liker best å gå på flat asfalt. Men alle oss andre kan nyte Hågå etter bratte 520 meter, ganske så rett opp.

Endelig nede på flat mark…

Jakten på påskeharen rundt Rennesøyhodnet.

Rett utforbi Stavanger ligger det en øy som heter Rennesøy. Hit trenger man ikke å ta båt, det går vei og to tunneler, så er man nesten i en annen verden. Øya kalles for «den grønne øya» og det er kanskje derfor mange drar hit for å lete etter påskeharen. Jeg har ihvertfall aldri opplevd så mange barnefamilier på tur, løpende over lyngheia på jakt etter påskeharens gjemmesteder. Det kan være at landskapet er perfekt for harer, her er åpent og fritt, samt skog og vidder.

Jeg hadde sett meg ut en rundtur med parkering på Sel. Slik gikk det ikke, vi kjørte oss nemlig vill og endte med å gå fra Hegglandslia. Det er flere parkeringsplasser og merket løyper, så det var helt greit.
Litt usikker på om det faktisk var en kirke, men siden det var gravplass rundt, antok vi at det ihvertfall var vigslet jord. Knøttliten…
Det var god grusvei å gå på og det gikk ganske raskt oppover.
Utsikten var upåklagelig.

Turen jeg hadde lokket barn og barnebarn med på, var bestigning av Rennesøyhodnet. Det var ikke mer enn 2,5 kilometer fra der vi parkerte og med bare 234 meter over havet, antok jeg at det skulle gå greit. Det var strålende vær, noe som kan være litt viktig her ute. Det er nemlig værhardt og forblåst, typisk kystlandskap. Turen var beskrevet som barnevennlige og lettgått, dessuten hadde jeg lokket med at det var her påskeharen holdt hus….

Noen så vimpel og benker på toppen av første bakken og tok ut som om de hadde stjålet skoene, i den tro at det var mål. Det var ikke det…
Bak der ligger Rennesøyhodnet, men det visste vi ikke da…Heldigvis, for da hadde nok enkelte snudd.
Han fant noen dyr, men haren med de magiske eggene, var det dårlig med.

Skikken med å lete etter påskeharen ute i naturen, har lange tradisjoner i vår lille flokk. Det har alltid fungert bra, som en ekstra motivasjon til å dra på tur, rundt påsketider. Uten at det trengs å røpe til enkelte på 8 år, kan jeg innrømme at haren i vår familie har et navn som begynner på far og slutter på mor. Men det la ingen demper på jakten….

Han løp på kryss og tvers over heia, mens han sjekket bak steiner og under einer.
Merkelig nok var det ikke før vi stoppet for å spise, at egget dukket opp. Gjemt under en busk, var det ikke enkelt å finne og gleden ved desto større da han endelig kunne hygge seg med innholdet.
Vi andre hadde laks og eggerøre. Tips når du bruker kokeapparat på vindharde steder, bruk et sitteunderlag som vindskjerm.
Enkelt og grei lunsj…

Ulempen med å ta pause FØR man har vært på toppen, er at motivasjonen til å gå videre er lav.. Veldig lav hos enkelte, siden egget var funnet og spist. Men jeg var fast bestemt og er veldig glad for at vi fortsatte, for det beste gjensto. Fra toppen av Rennesøyhodnet har man nemlig utsikt i alle himmelens retninger og man ser langt. Veldig langt… Det er kanskje grunnen til at det ble bygget en borg her under eldre jernalderen og at tyskerne tok området i bruk under 2 verdenskrig.

Jeg nektet å snu og insisterte på at vi ihvertfall skulle over broen og bort til skiltet.
Rennesøy ble trolig avskoget og dekket av lyng for 4000 år siden, men i den senere tid har man omgjort deler av lyngheiene til beite for husdyr. Husk derfor på absolutt båndtvang hele året.
Jeg forsøkte meg på at dette var en magisk skog, men svaret kom kontant:» Farmor, eg e 8 år, så ikje ver barnslige»…
Etter en siste bratt oppstigning, stod vi på toppen.
Noen spiste nistepakken i ly av bygdeborgen, det blåste kvasst. Vi hadde allerede spist, så tiden på toppen ble kort.
Fantastisk utsikt….

Det ble en flott dag, i selskap med mange andre. Dette er som tidligere nevnt, et godt tilrettelagt område med mange muligheter. Han på 8 var litt skuffet over at han ikke så påskeharen, planen var nemlig å fange den, slik at han kunne få gotteri i egget når han ville. Men jeg tror den haren løper langt og fritt, med et lykkelig smil om munnen, over lyngheia på Rennesøy…

En blid gjeng på toppen.
Løypa fra Hegglandslia var veldig godt tilrettelagt og her kan man gå på joggesko.
Det går som regel raskere nedover for de med korte bein.
Noen hadde tatt bryet med å legge en liten motivasjon underveis på turen. Takk for det!

Til Skåpet på vinterstid.

Det var på den tiden det var så kaldt… Plutselig fikk jeg spørsmål fra en god venninne: «Blir du med til Skåpet imorgen?» Selvfølgelig sa jeg ja. Skåpet har vært på ønskelisten siden den ble bygd, men det har vært vanskelig. Mest fordi hver gang jeg har forsøkt å booke rom, har det vært fullt. Helt siden konseptet Skåpet ble bygget i 2016, har det vært stor pågang av ivrige turgåere som ønsker en unik opplevelse. For Skåpet har en helt spesiell arkitektur med egne, små sovehytter, som ligger plassert ved en hovedhytte. Det er totalt 42 sengeplasser, utedusj, badstu og egen pizzaovn. Kan det bli bedre enn det?

Etter en smal og svingete bomvei, er det parkeringsplass og snuplass. Herfra er det omtrent 1 time og 30 minutter å gå, dersom du ikke tar pause.
Stien var god, men det lå endel is og snø. Allikevel lot vi broddene ligge i sekken og brukte heller litt lengre tid.
Det er grei sti innover og ingen problemer å følge løypa, som er både merket og skiltet.

Vi dro fra Stavanger tidlig på en ukedag, noe jeg tenkte kanskje var grunnen til at det hadde vært ledig på hytta. Dessuten var det kaldt, sånn skikkelig vasskaldt som det bare blir på Vestlandet, med mange minusgrader og høy luftfuktighet. Men stemningen var på topp og enda mer steig det da vi fant ut at det var Vinmonopol på Jørpeland. Å stå en halvtime og klore på døra fordi de ikke åpnet før 10, har jeg ikke gjort på ufattelig mange år… Med velfylte sekker, var stemningen høy da vi ankom Winter Wonderland. Vinddalen ligger i Forsand og var en mye lengre kjøretur enn jeg hadde trodd.

Skåpet ligger strategisk plassert og åpner opp til Stavanger Turistforenings mangfoldige hytte og løypenett i Ryfylkeheiene. Flørli ligger ikke langt unna og er man riktig i form, kan man gå Lysefjorden Rundt.
Det var så kaldt at det ble ingen lange stopp underveis for å nyte turen. Det hjalp litt da sola kom opp, men bare LITT…

Jeg var spent og gledet meg som en unge til å se hytta. Eller retter sagt, HYTTENE, og jeg ble ikke skuffet. Som en gjeng dominobrikker lå de slengt utover en knaust, med fantastisk utsikt over Soddatjørna. De er utradisjonelle og tegnet av Estonian Koko Architecture + Design. Jeg vandret rundt i undring for å ta inn alle detaljene og var meget imponert. Vi var klar for lunsj og gikk inn i hovedhytta for å koke vann til kaffe og te. Inne var det enda kaldere enn ute og vi innså fort at her må vi bare i gang med å fyre. I pizzaovnen… Den var ikke stor og heller ikke lett å fyre opp i. Heldigvis fant vi ved og alt vi trengte, så etter en times hard jobbing, lå to kubber og brant lystig i ovnen.

Mitt første syn av hyttene.
Hyttene ligger samlet i ring rundt et tun.
Ingen tvil om hvor vi er og hvem som eier den.
Endelig gang i pizzaovnen… Jeg var mer skeptisk til hvordan denne lille ovnen skulle varme opp en hel hytte med minusgrader i stua….

Glad som jeg er i å tenne bål, meldte jeg meg frivillig til å fyre opp ovnen i sovehytte 5, «vår hytte». Gleden varte helt til jeg så ovnen, som var på størrelse med en skoeske. En smule skeptisk gikk jeg i gang. En time senere var jeg gloende varm, men av sinne. Uansett hva jeg gjorde, så brant det ikke. Det skal sies at jeg ikke er helt «blond» når det gjelder å fyre opp. Jeg har tross alt hatt vedfyring som hovedoppvarming hjemme i 27 år, samt hatt privatopplæring av Jæren Friluftsråd i «hvordan få fyr på bålet»… Men her var problemet egentlig veden, som var våt. Så våt at når mine fint hogde opptenningspinner kom i kontakt med ilden, freste den surt og døde. Gang på gang…. Tilslutt gav jeg opp og det gjør jeg sjelden, men da hadde jeg forsøkt alt uten hell…

Vår nydelige, lille og private sovehytte var omtrent like varm og innbydende som en fryseboks… Men utsikten var upåklagelig….
Det sammen var utsikten fra stuevinduene. I hvert fall det lille vi så bak isrosene.
Det er vanskelig å hygge seg når man er kald, men vi gjorde så godt vi kunne.

Det ble en rar tur, mest fordi det var så kaldt. Vi sleit med å få temperaturen opp i et tosifret tall, selv om vi fyrte rundt. Men veden var våt og alle med litt peiling på bålbrenning, vet at våt ved brenner dårlig. Og med svære panoramavinduer kommer kulden rett inn og hyttens utforming skapte egentlig en kuldegrop foran vinduene. Men stilig var det. Jeg følte mer jeg var på en luguber HardRockCafe i utlandet, enn en heilnorsk hytte langt innpå fjellet. Menyen bestod selvsagt av hjemmelaget pizza og vin, selv om vi kunne ha spist godt fra det rikholdige proviantlageret som finnes på hytta. Natten ble tilbragt på madrasser i stua og med mange dyner stablet oppå meg, sov jeg godt og varmt. Mens andre passet varmen…

Pizzaovnen stekte pizza med perfekt, sprø bunn.
Det var en stemningsfull aften…
Og ute var det månelyst og gnistrende kaldt.

Jeg kommer til å huske turen til Skåpet lenge. Mest fordi det var en sånn tur som man virkelig husker og mimrer tilbake med ordene»husker du da vi frøs sånn på Skåpet??!!». Dessuten ble jeg usikker på hvorfor ikke STF har skrevet på sine nettsider at hytten ikke er egnet i sterk kulde, fordi den er vanskelig å få varm… Eller hvorfor de ikke har skikkelig ved? Jeg var fast bestemt på å ta kontakt og gi en tilbakemelding, men turen ned til bilen var så uendelig vakker og humøret var så bra, at all irritasjon var borte da dagslyset kom. Vi gikk i stedet alle og nynnet på Åge Aleksandersen sin store slager, omskrevet til «IKJE MYKJE LYS OG IKJE MYKJE VARME» på Skåpet. Så lo vi enda mer….

Adjø Skåpet, neste gang jeg kommer skal det være sommer og +grader…
Klar for avreise, etter utvask og selfie…
Tilbaketuren ble gått med brodder, siden det er vanskeligere å gå nedover når det er is og glatt. Det gikk fint, ingen brakk noe.
Det var en nydelig morgen, men skikkelig kaldt. Min gamle Toyota hadde heller ikke likt kulden, så det var en stor sprekk over halve frontruta. Men det var turen verd….

På toppen av Jæren uten utsikt.

Jæren er ikke førstevalget dersom man er glad i topptur, du vet de med lange seige oppoverbakker og storslått utsikt. Her er nemlig de to høyeste toppene Brusaknuden, på 432 moh og Karten, som er 11 meter lavere. Allikevel skal det være en fantastisk utsikt fra toppen, uansett hvilken du velger. Noe som sikkert kommer av at resten av landskapet er såpass flatt. Begge toppene kan gås på en rundtur, noe jeg hadde planlagt i lang tid. Faktisk helt siden sommeren, uten at det ble noe med meg….

Det var lett å finne parkeringsplassen, som ligger ved fv 504, øst for Husavatnet.
Det var jammen ikke mye å se på toppen av Karten. Men bok til å skrive navnet lå i postkassen, så da gjorde vi det.
Turen opp til toppen, er en avstikker fra rundløypa. Fra parkeringsplassen er det fin vei å gå på, hovedsakelig grusvei.

Det var litt tilfeldig at det ble på denne årstiden at jeg bestemte meg for å gå. Jeg liker Høg Jæren på vinteren, her hvor himmelen er høy og utsikten uendelig. Fra andre sine flotte bilder og turbeskrivelser, visste jeg at man kan se heiene innover Bjerkreim, Ognaheiene og Dalane i sør, fra Brusaknuden. Dessuten hadde jeg invitert med min storesøster på tur og hun hadde heller aldri vært på toppen av Jæren. Det tenkte jeg var en skam, hun som bor nesten på Bryne og er skikkelig jærbu. Det var hun enig i, så da var målet bestemt. At yr.no hadde sendt ut storm varsel tok vi med ei klype salt, evige optimister som vi er….

Rundturen er enkelt forklart at man går rundt Kartavatnet.
Sjelden har jeg gått i så tett og mørk skog.
Ved bekken lå de røde merkene under vann og vi balanserte på glatte steiner for å komme over.
Stien opp mot Brusaknuden gikk i terreng, men var godt merket og lett å finne.

Jeg kledde meg skikkelig i ull og vindtett, samt høgstøvler. I turbeskrivelsen stod det om enkelte våte partier og med alt regnet som var kommet den siste tiden, antok jeg at ALT var vått. Så feil kan man ta… Det var ikke søle og vann som var problemet, men is og snø… Gummistøvler på sånt føre, bør høre til under risikosport, siden det øker sjansen for alvorlige kroppsskader betraktelig. Jeg gikk som en elefant på eggeskall, men det gikk bra og jeg falt ikke så mange ganger.

Det var vanskelig å orientere seg, for vi så ikke så mye å orientere etter…
Det var endel gjerdeklyvere å komme seg over og det gikk greit.
Det ble å gå mange omveier rundt snø og is. Støvler bør ikke være førstevalget på vinteren, har jeg lært.
Så mye for den fantastiske utsikten på toppen, vi så mildt sagt ingenting…
Våte og kalde forsøkte vi å finne ly for regn og vind, for å nyte matpakken. Egentlig burde vi gått ned fra toppen, hvor det var mye lunere, men så langt tenkte vi ikke.

Vi snakket mye om å snu, siden været var som det var. Men så blir det ikke, for det kan jo være at tåken letter, vinden slutter og regnet går over til yr. Dessuten kan det være at det er mindre glatt lenger fremme og at det er lettere å gå. Så man forsetter… Min søster er lik meg, hun er heller ikke en sånn en som snur når man først har bestemt seg. Det lo vi mye av under turen og det er en god egenskap å ha med seg i livet. Både evnen til å le av seg selv og staheten til å gå fremover uansett.

Jeg følte meg til tider som Bambi på isen.
Akkurat her var det lurt å ha støvler, for her var det skikkelig vått.
Nok en tett og mørk skog, men denne gangen gikk vi utenom.

Turen er 10,8 kilometer lang og beregnet tid er 2 timer. Det stussa jeg litt på, men det er nok på en fin sommerdag uten støvler. Vi brukte mye lengre tid, selv uten stopp for å beundre utsikten. Det var en flott tur og vi har allerede avtalt at vi skal gå den igjen. Mest fordi jeg gjerne vi se utsikten fra toppene, men også fordi jeg likte runden. Det var passe bratt, passe flatt, litt skog og litt vann. Jeg gleder meg til å se hvordan det egentlig ser ut, når vi faktisk ser noe. Og da blir det uten støvler, tenker jeg….

Fremdeles ikke så fryktelig mye å se…
Men da vi nærmet oss bilen, kom det seg.
For oss som er oppvokst ved siden av en gård, fikk det opp mange gode minner å se de gamle og forlatte jordbruks redskapene.

På juletrehogst i Hjelmeland.

I år har jeg vært ekstra tidlig ute med å skaffe meg et juletre. Ikke fordi regjeringen oppfordret til å gjøre litt mer utav julepyntingen i år, men fordi mitt lille barn ønsket å dra til Hjelmeland for å hogge tre sjøl, tidlig i desember. Det kom som en overraskelse på meg, men hun hadde en baktanke med turen, som ikke handlet om sjølhogst. For egentlig har jeg jo juletre. Det ligger i 3 deler på loftet, ferdig med lys og garantert fritt for duften av gran og nålefelling. Litt sånn kjapt «plug and play», så er det «Du grønne, glitrende tre god dag»… Men jeg tente raskt på ideen, for å hogge sitt eget, det er så mye mer enn bare å få et tre inn i stua.

Første stopp ble Jørpeland, eller Prekestolen Village, som de liker å kalle seg. Her bunkret vi opp mandariner, nisseluer, sukkerstenger og annet som trengs for å få julestemningen på topp.
Kjøreturen er flott og det var «blåtimen» hele dagen. Da passet det bra at Elvis sang «I will have a blue Christmas without you»på anlegget…

De fleste trær står i en skog, et stykke fra folk. Da får man både naturopplevelsen og trim for å finne et tre. Dessuten er det hardt arbeid å sage ned treet, når man endelig har greid å bestemme seg, som betyr mer trim. Fordelen med å finne et tre ute er at det er lettere å se om treet egentlig er fint. Hvem har ikke stått på Plantasjen eller Coop og syntes at alle trærne er like fine, slik at man bare rasker med seg første og beste? Det var derfor jeg gikk over til plasttre, etter endel kjøp hvor treet var flatt på ene siden, skeivt eller knapt hadde greiner. Men det beste med å hogge sitt eget tre, er at man kan legge mye annet inn i opplevelsen, for eksempel en roadtrip til Strandalandet.

Det var et svært område på Husstøl, med trær vi kunne velge mellom.
Jeg hadde sett for meg å studere hvert tre nøye for å være helt sikkert på å velge det fineste. Men enkelte andre valgte og de var helt enige, dessuten 100% sikre på at det var dette som var vakrest. Det er mulig at det hadde noe med plassering å gjøre, siden det stod rett ved siden av veien… Jeg gav meg uten diskusjon.
Han på 8 hadde gledet seg lenge til å få lov til å felle et tre.
Men det ble for tungt, så da måtte enkelte andre overta (som OGSÅ hadde gledet seg).
Da er julen redet for store, små og firbeinte.

Hjelmeland er berømt for sine vakre juletrær og det er mulig at det har noe med klimaet å gjøre. Her vokser nemlig fjelledelgran, som er blitt nordmenns foretrukne juletre. Treet er slank og tett, med en aromatisk granduft, som jeg så frem til å kjenne i huset. Juletre hogges i stor skala, og leveres både i inn og utlandet. Faktisk kommer Norges juletrekonge fra Hjelmeland, men det var ikke ham vi kjøpte tre av. Da kom mitt lille barns baktanke opp, hun har nemlig en hund ved navn Milo. Det viste seg at Milo har en tante, med en eier som er juletrebonde. Her var det sjølhogst, vipps penger, trekk på nett og bind på bilen. Milo fikk løpe litt med slekta og eierne prate litt hund. Så da vi dro, var alle fornøyde.

Han var jublende glad over vinterens første snø.
Selv om vinterens første snømann så litt bedrøvelig ut….

Men turen vår var langt fra over, nå skulle vi finne et vann jeg kunne ta dagens julekalenderbad i. Turen gikk opp i høyden til Furevatnet og Bjødnabu, som ligger på 450 meter over havet. Da stod jubelen i taket hos han på 8, som hadde vært så optimistisk at han pakket akebrett. DET VAR SNØ!!! Ikke mye, men nok til at vi alle kjente julestemningen strømme på. Det ble aking og lek, et kjølig bad på meg, en kort tur i lysløypa og lunsj utforbi hytta. Området er godt tilrettelagt, (selv om toalettet var stengt), og benyttes både sommer og vinter til tur, skigåing, fiske og bading. Vi hygget oss lenge før det ble på tide å dra hjem med fangsten.

Det er ikke enkelt å ta juleselfie nybadet og i badedrakt, når både opptatte barnebarn, hund og eier skal med på bildet. Kaldt var det….
Da var det godt med varm drikke og mat, fin utsikt og benker å sitte på.

Jeg vet ikke med deg, men for meg handler julen om tradisjoner. I min oppvekst dro vi sammen med far og valgte, samt hogget treet selv. Det var en nabo av fars barndomshjem som hadde en liten skog og det var alltid spennende å finne det fineste treet. Jeg har nok ikke hugget så mange tre i voksen alder, men kanskje det kan bli en ny tradisjon fremover med sjølhogst på Hjelmeland? Det var i hvert fall en vellykket tur og skapte en god julestemning i oss alle. Lykke til med tre og pyntingen, enten det blir sjølhogst, kjøp ferdighogd, i plast eller naturell.

Se så fint det ble 🎄🤗 passet akkurat inn..

Melands Grønahei, vel verd turen.

Noen turer får man bare ikke nok av.. Jeg har et sånt forhold til Melands Grønahei, retter sagt turen opp til Melands Grønahei. Hytta i seg selv er helt grei, men på turen opp, får man med seg alt hva hjertet kan begjære. For hvilke andre steder starter man med å gå gjennom kulturbeite, men småbruk og sau? Så er det skogen, den magiske og tette, med høyreist gran samt mosebunn. Videre krysses en myr, våt og surklende, uansett årstid. Elven krysses på bro og stigningen tar en opp til de små stølene. Endelig venter de nakne fjell, mørke og dystre, før dalen åpner opp for de grønne sletter. Den siste delen går over selveste grunnfjellet, grått og steinete. Legg til at området er regnet som det ypperste innen geologi, botanikk, zoologi og topografi, så er det kanskje letter å forstå begeistringen min.

Vi startet tidlig hjemmefra og hadde frokost på parkeringsplassen før vi begynte å gå.
Det var ikke mye liv, bortsett fra sauene, tidlig en lørdags morgen.
Det varer ikke lenge før man kommer inn i skogen.
Det er viktig å ta seg god tid på tur, både til å klemme på trær samt meditere litt på en seng av mose. .

Turen starter på Kleivaland, som er vakkert plassert i Hjelmelandsheia. Her er en stor og gratis parkeringsplass, noe som passert perfekt da Sørlendingen og meg ankom tidlig en morgen. Jeg var ivrig etter å vise frem turen, andre kunne styre sin begeistring. Men vi fikk sekken på og var innstilt på korteste vei til hytta. Den er på 10,4 kilometer, men det er mye mulig at det er i luftlinje… Vi stussa litt over at turen skulle gås på 4 timer, men antok at det er uten stopp og med mye lettere sekker enn det vi hadde. Jeg hadde som vanlig tømt kjøleskapet for både middagsrester og eplekake, noe som var helt unødvendig. Det er nemlig matlager på hytta og jeg kunne spart kroppen for mange kilo å slite opp alle bakkene.

Øyastølsmyrane var farget av høst og hadde en helt spesiell stemning.
Jeg var ikke helt sikker på om broen kom til å holde, den hadde sett sine beste år…
Etter en bratt stigning, kommer man opp til Bjødnabu. Været kunne absolutt vært bedre og jeg vurderte seriøst å snu.

De vakre rosemalte dørene var dekket av planker og det synes jeg var trist.

Noe av det kjekkeste ved turen, synes jeg, er å gå gjennom Ritelands krateret. For 500-600 millioner år siden, var det en meteoritt som smalt ned. Den traff jorden med en fart av 25 kilometer i sekundet, og dannet et krater på omtrent 2 kilometers bredde og om lag 350 meter dypt (takk Wikipedia for ny kunnskap). Turstien opp til hytta går tvers gjennom krateret og det er rart å tenke på hvordan de steile fjellveggene rundt kom til. Selve Øyastølsmyra er fredet som naturreservat, men det er ikke på grunn av meteoritten. Her finnes nemlig sjeldne plantesamfunn, uten at jeg skal gi inntrykk av at jeg har peiling på det som vokste rundt oss. .

Det ble lunsj i regnet og rådslaging om vi skulle snu.
Det går bratt oppover mot Stropastølen og flere steder er det fritt fall ned mot elven.
Da vi kom opp til Stråpastølsvatnet, og Sørlendingen så fjellene i enden av vannet som vi skulle over, var det rett før turen vår strandet… Heldigvis ble været bedre…
» Vi vandrer med freidig moooot».. Jeg forsøkte å dra opp stemningen med litt allsang, men til ingen nytte. Det VAR bratt…

Jeg hadde som sagt gledet meg veldig til å vise frem favoritt turen, men været kunne ha vært bedre. Vi traff ingen andre mennesker, noe enkelte mente var helt naturlig. For hvem andre enn oss vil legge ut på tur i regn og tåke i oktober, når man tross alt kan sitte hjemme å se på TV? Det la ingen demper på min glede over skjønnheten i naturen; fargene og duftene av høst. Det er variasjonen i landskapet man går gjennom som er høydepunktet for meg, det er som om man går gjennom ulike lag eller økosystem. Det er vanskelig å beskrive, men jeg anbefaler å oppleve det selv for å virkelig se hvordan naturen endrer seg. Jeg har gått alle årstider utenom vinter og snø, men jeg antar det er like fint uansett.

Etter at fjellpasset er passert, kommer man ut på de frodige flaten mot Raudkleiv. Her ligger stølstufter og stedet er et syn på vår/sommer når alt er intenst grønt.
Dette er min favorittdel av turen, hvor man går langs kanten på Djupedalen.
Naturen endrer seg igjen, når man nærmer seg. Vær klar over at fra du får det første glimt av hytta og til man er fremme, er det ganske langt.

Vi kom frem til en hytte som var god og varm, men tom. Da jeg sjekket hytteboken så jeg at det hadde vært en fellestur med STF Ung, noe hytten bar preg av. Her var verken ryddet eller vasket, og det er vel ungdommer likt. Heldigvis kom en driftig Sørlending, med mye futt og krefter selv etter mange timer på tur, og snart skein både do, bord og diverse annet som gull. Jeg fikk den lette oppgaven, nemlig å lage mat. Det var egentlig bare å varme opp kylling og rotgrønnsakgryte med ris og jeg antar at sekken min ble 2 liter lettere bare med det. Jeg veide ikke, men en full 2 liters isboks med gryterett var tung. Neste gang skal jeg spandere på oss en boks Joikakaker fra provantlageret, så slipper jeg å ligge som et slakt på sofaen når vi kom frem…..

Hvor mye veier en hjemmelaget eplekake tro??? Altfor mye til å ha med på tur, har jeg lært…
Melands Grønahei Turisthytte er bygget i 1985 og har 22 sengeplasser, hvorav 12 er seng og resten madrasser. Den ligger på 890 meter over havet og har alt man trenger for å kose seg. Husk å booke seng på forhånd i disse koronatider. Det er heller ikke mulig med dagsbesøk, noe vi kjente litt på da det kom 2 personer og satt i kulden og regnet utforbi hytta.
Navnet Melands Grønahei kommer av de irrgrønne fylittformasjonene rundt hytta, ifølge ut.no. Ikke vet jeg hva denne type stein heter, men vakkert er det….
Soloppgangen over utedassen var usedvanlig vakker…

Vi hadde en rolig ettermiddag og kveld, med hytten helt for oss selv. Natten var kald, slik at vi våknet til klar himmel og frost. Etter en god frokost (jippi, enda lettere sekk…) og utvask, var det å rusle nedover. Jeg var nok en gang himmelfallen over alt det vakre jeg så, mens andre kun så fjell og mose. Er det ikke rart, hvor forskjellig vi ser den samme tingen? Heldigvis var det ikke glatt, selv med en tynn hinne av is på pyttene og et hvitt rimlag i gresset. Det gikk mye raskere ned, noe som kan skyldes at sekken min veide en brøkdel av hva den gjorde da vi gikk opp. Og Sørlendingen hadde en kaffebesøkavtale som måtte rekkes. Uansett; jeg gleder meg til neste gang jeg skal oppleve dette enestående naturområdet i Vormedalsheia. Andre var nok ikke like begeistret…

Det var en flott morgen, friskt og godt.
Jeg greide nesten ikke se hvor jeg satte føttene, så opptatt var jeg av å se på naturen.
Det er aldri problem å følge løypen, god sti og godt merket.
Det gikk adskillig raskere nedover.
På vei gjennom Austmannsskaret.
Stropastølsvatnet i morgenlys.
Kort og godt; FOR EN TUR…

Det gode liv i Sokndal.

Jeg er veldig glad i Sokndal, den sørligste kommunen på Rogalandskysten. Her bor ca 3 300 innbyggere, som har valgt å prioritere livskvalitet og det gode liv. Det bestemte kommunen seg for i 2003, da de ble tatt opp som medlem i den internasjonale bevegelsen i 23 land over hele verden, Cittaslow. Målet for disse «slow cities» er å øke livskvaliteten gjennom å senke tempoet (og sikkert pulsen), på alt fra matlaging og væremåte til trafikk og byutvikling. Sånt kan man like… Ikke minst har Sokndal sin egen, årlige Kjærlighetsuke og mye fokus på de nære og kjære ting. Og som om ikke det er nok, er kommunen kjent for gode fiskemuligheter i både i elv og til havs, koselig småbyidyll og utallige turmuligheter både til fots og på sykkel.

Ved hytta står et informasjonsskilt, som viser at området har alt som trengs for «det gode liv». Særlig når man er glad i å være ute…
Naturen rundt hytta består av utallig spor etter den gamle gårdsdriften. Her er mark og eng, hvor sauene fremdeles beiter. Her er kjerrevei og sti, samt gamle steingarder i skogkanten. Leter man godt, finner man den gamle jordkjelleren, tom og bortglemt.

Dessuten har sokendølene Gaudland, hvor Stavanger Turistforening eier en flott utleiehytte. Der har jeg vært mye. Som turleder for STF da barna var små, hadde jeg mange familieturer med ulike tema. Vi arrangerte «spøkelsetur»; med gjemmeleken, fortelling av spøkelseshistorier rundt bålet og skumle kostymer. Vi hadde julebakingshelg, kunsthelg, fiskehelg og «slapp-av» helg. Jeg har arrangert karate treningsleir her og feiret bursdager, så hytten kan brukes til omtrent ALT. Den er nemlig perfekt for større grupper, fordi her er 16 sengeplasser, mange madrasser, teltplass utforbi, innlagt strøm og vann, komfyr samt kaffetrakter. Hva mer trenger man for å skape det gode liv for en helg? Fyll på med hyggelig selskap og god mat, samt godt vær (det siste er ikke så enkelt når høsten setter inn) og livet blir vidunderlig godt.

Badesesongen er slett ikke slutt selv om bladene faller av trærne… Gaudlandsvatnet har nemlig flere fine badeplasser.
For noen er det gode liv å slappe av, mens andre bare MÅ gjøre noe…
Mat laget fra bunnen av er selve konseptet «Slow food», som hører inn under Cittaslow. Hva passer da bedre enn hjemmelaget pizza???

Vi kom oss avsted rundt middag en fredagen; sørlendingen, han på 7 og meg. Tanken var å ha en rolig stund, før ungdommene «veltet» inn på hytta i kveldingen. Guttene skulle nemlig ha med 3 venner, samt min tantunge og hennes mann skulle komme lørdag. Jeg var streng med koronatiltak og håndspriten stod klar, samt rommene ble nøye fordelt. Fordi Gaudland er en sånn hytte som er hyggeligst når den er fylt av liv og latter, smelling i dører og løping inn og ut. Derfor hadde jeg jobbet aktivt for at det ikke bare skulle bli meg og han på 7 som satt alene der hele helgen. Det gode liv for meg er absolutt det som deles.

For meg var det en tidlig start på dagen, for andre var det en sein avslutning på festen… Men når fem gamere, plutselig kan sitte rundt bål og drikke alkohol, i et grindahus, uten naboer eller andre tegn til lyd eller lys, da finnes ingen morgendag…
Andre hadde ikke tid til å spise frokost engang, fordi fisken ventet.
Vi rodde på kryss og tvers av vannet uten å se tegn til fisk eller et eneste napp.
Så da ble det lek og skattejakt i bekken.
Vi fant ikke ekorn, men vi fant spor etter ekorn. Skogens skatter…

Det fine med turen, var at alle gjorde det de hadde lyst til og følte for. Det tenker jeg er selve grunnpilaren i «det gode liv». Når tempoet senkes nok til at man virkelig kan kjenne etter «hva trenger jeg akkurat nå», da er livet godt. Noen sov det meste av lørdagen, mens andre var på tur. Matlagingen var enkel, vi satt rundt bålet og stekte det vi hadde lyst på. Det var fotballkamp på marka, gjemmeleken rundt grindahuset og mange timer med brettspill. Vi så gamle filmer på DVD, padlet og rodde. Jeg lå på sofaen og leste i en bok, etter en lang og strevsom tur i heia. Det var liv og røre hele helgen, mye god mat og lange samtaler.

Nydelige høstfarger.
Terrenget rundt Gaudland er småkupert og lettgått.
Det var myrete og vått, så jeg angret på at støvlene stod igjen på hytta…
Endelig kunne jeg se Gaudlandsvatnet.
Beiteområdet til sauene nær hytta.

Det finnes flere turløyper som starter fra Gaudland. Man kan faktisk gå på merket løype helt inn til Egersund sentrum, men det var det lite stemning for. Jeg skulle bare undersøke om merkingen på løypa oppover mot Spjodevatnet var bedre enn sist jeg var her, men plutselig var jeg på vei over Gunnarskarheia. Det er en rundtur på ca 5,2 kilometer og ikke hadde jeg mat eller vann med. Her var høy lyng, glattskurte berg og mye myr. Men det var enkelt å følge merkingene og været var stort sett bra. Dessuten var det godt å nyte naturens fred og ro, da er livet slett ikke verst.. for meg ihvertfall… Så dersom du har lyst til å samle flokken din og nyte det gode liv i perfekte omgivelser, anbefaler jeg en tur til Gaudland. Husk bare håndvask og 1 meters regelen, så går det bra!!!

Det tar tid å lage mat på bål, GOD TID…
Men det finnes knapt noe hyggeligere…

På «motorvei» inn til Songedalen fjellgard.

Lysefjorden er et fantastisk sted, som både har mange løyper, attraksjoner og turistforenings hytter. De meste kjente turmålene er selvfølgelig Prekestolen og Kjerag, men de tøffeste hiver seg på løypa Lysefjorden Rundt. Da startet man på Forsand og etter 11,6 krevende mil i utmark, fjell og på vei (beregnet tid er 6 dager), ender turen opp på Prekestolen Fjellhytte.

Turen over heia var en attraksjonen i seg selv og jeg var imponert over veidekke. Jeg hadde sett for meg humpete grusvei.
Utsikten mot Lysefjorden, før nedkjøring.

Det hadde ikke jeg tid eller knær til, så jeg fant ut at et besøk på en av de anbefalte hyttene langs løype traseen, ville gi meg rette villmarks følelsen. Valget falt på Songedalen, en gammel fjellgard. Den leies av Stavanger Turistforening og brukes som ubetjent hytte. Den skulle ha alt man trenger og bookingen gikk i orden, men jeg stussa litt over at det stod «særpreg og atmosfære». Det pleier å være en selvfølge på alle hyttene…

Jeg fant de røde T-ene oppe i skråningen bak den røde dumperen.
Det ble en heller lite grasiøs nedstigning da stien endte i stup, jeg akte på baken så søla skvatt.
Jeg hadde lest at det var anleggsarbeid, men forstod ikke at det var så omfattende.
Det var nesten som jeg kunne ha kjørt inn med Toyotaen…..

Jeg fant startpunktet og spurte anleggsarbeiderne om hvor jeg kunne parkere og hvor løypa gikk. De var riktig hyggelige og snart var jeg på vei innover i skogen. Det varte imidlertid ikke lenge før stien tok slutt og jeg var nede på veien igjen. Det var like greit, flatt og tørt å gå. Støyen fra maskinene overdøvet både elvebrus og fuglesang, men utsikten var enestående. Veien følger Daladalen innover, men jeg var overrasket da jeg plutselig var fremme ved hytta.

Jeg forstod ingenting da jeg var fremme og trodde først det var en garasje. Det er jammen ikke lange turen…
Men nei, det ER her…
Vann hentes i elva og jeg tenkte i mitt stille sinn at det var ikke rart at gården ble fraflyttet allerede i 1902, med den lange bakken hver gang man skulle vaske opp eller koke kaffi..
Etterpå ble det sein lunsj og valg av køye.
Det er 19 sengeplasser, men det er inkludert madrassene på loftet.

Det jeg IKKE var klar over, er at fjellgarden har Lysefjordens kuleste utedo…. Nå har ikke jeg sett alle de andre, men det skal godt gjøres å slå dassen her. Helt greit at det var 75 meter å gå dit, i motvind og stiv kuling. Dessuten var det vanskelig å komme oppå rammen, det var høyt opp. Og det blåste både nedentil og rett imot, døren måtte nemlig stå åpen fordi det var bekmørkt ellers. Men det var en skikkelig KONGE følelse….

Der nede ligger den kule…
…og populære…
Utedoen over alle utedoer….

Jeg storkoste meg og hadde en meget avslappende aften. Det blåste mildt sagt høylytt ute, og det gamle huset knirket og knakte i både tak og vegger. Selv om det kalles fjellgard, ligger den ikke på mer enn 330 meter over havet. Men det er langt til folk, så å være alene her inne, en fullmånenatt i storm, er ikke for de lettskremte. Jeg bråvåknet på natta av ukjente lyder, men så i lyset fra hodelykten at det bare var en sulten mus. Den var i ferd med å gnage seg inn til frokosten min, som lå i en pose ved senga. Jeg antok at det var «særpreget og atmosfæren» og sovnet igjen med et flir…

Dalen er preget av at hovedkraftlinjen mellom Lysebotn og Stavanger ligger her.
Hytten har derimot ikke strøm, her er stearinlys, gasskomfyr og vedovn i alle rom. Skikkelig koselig stemning altså…

Det ble tidlig avreise, etter frokost og utvask. Turen ned ble lengre enn beregnet, da jeg var halvveis kom jeg på at jeg hadde glemt søppelposen og måtte snu. Men det var helt greit, turen ned til bilen tok ikke mer enn 35 minutter på den flotte veien. Og maskinene og folkene hadde allerede tatt helg, så nå var det elvebrus og fuglesang istedenfor. Og jeg sang nesten selv også, glad og fornøyd etter turen. Neste gang vurderer jeg å gå helt rundt…

Jeg måtte bare kjøre helt ned til fjorden for å se hvor løypene gikk…
Nydelige Lysefjorden ❤️

For noen har morgenstund gull i munn…

Jeg er, ifølge min søster, en skikkelig pest og plage å reise på hyttetur sammen med. Særlig om morgenen, dersom hytta er liten og man bor veldig tett på hverandre. For meg er nemlig alt etter 06.00 «å ligge frampå» og jeg skiller ikke mellom hverdag, helg og ferie. Sånn er det å være utpreget A- menneske, man bare MÅ opp og i gang med det samme.

Jeg hadde vansker med å tro at det ikke fantes noen steder å gå tur rundt hytta, det er jo bare å gå….

Frokost fant jeg underveis.

Jeg har ikke tall på alle de timene jeg har sittet å ventet på at andre skal stå opp. Tiden brukes ikke til å irritere meg; her snakker jeg om skikkelig kvalitetstid med å lese, drikke kaffe, legge kabal, se på himmelen, høre musikk (selvsagt i øretelefon) samt utforske området ved å gå tur. Best liker jeg morgener ute på vandring, det er en helt spesiell stemning i naturen i overgangen fra mørke til lys. Man kan nesten høre stillheten og det gir mye energi til den nye dagen.

Det finnes alltid en ny og ukjent vei.
Og plutselig finner man en badeplass… Så kan man angre på at bikinien ligger igjen på hytta…

Vi har en årlig hyttetur i vennegruppa jeg er med i. Hvert år, i over 20 år, har vi dratt til Ogna. Vi drar ikke på spa, høyfjellshotell eller andre fancy destinasjoner. Ogna har fungert perfekt i alle år, men så var det ei til i gjengen som kjøpte seg hytte. Da måtte vi plutselig innstille oss på et nytt sted. Uten turmuligheter, ifølge min gode venninne….

Man kan gå i timesvis innover heia.
Sørlandsbanen må kun krysses på gangbro.
Morgensola forgyller alt den treffer.

Jeg visste at det ikke stemte, rett over veien ligger nemlig Vatnamo, hvor min mor bodde som barn. Vi besøkte stedet for endel år tilbake og hun viste og fortalte. Hun kjente alle stiene og hvor de førte. Her var bekken de lekte ved og den gamle skoleveien over til Holmane. Der er merket en tursti, med skilt og blåe prikker. Vi gikk den da og jeg gikk den nå.

Jeg tok bilde, slik at jeg kunne dokumentere for min venninne at det faktisk finnes turløyper i nærheten.
Barndomshjemmet til mor.
Høst og morgensol er en nydelig kombinasjon.
Her kunne jeg også gått tur.

Jeg var ute og gikk i halvannen time og da jeg kom tilbake til hytta, var de andre stått opp. Frokosten smakte fortreffelig og jeg var klar for en spennende dag. Planer var lagt; med bytur, strandtur, båttur, biltur, topptur og shoppingtur. Det eneste jeg kan kjenne på, med å være skikkelig morgenfugl, er at dagen kan bli LAAAANG. Men i flotte omgivelser, godt selskap og med fint vær, er jo det bare en stor fordel. Selv om kvelden ikke ble så særlig sein, fikk jeg ihvertfall med meg solnedgangen….

Lunsj i Egersund for spesielt interesserte.
Det er utallige spennende butikker som man kan gå innom, dersom man er interessert.
Det ligger flotte strender, hvor jeg tok et impulsivt bad. Bikinien lå fortsatt på hytta, så det ble i undertøyet…
Hensikten med båtturen var å hente middagen. Det var mange krabber, heldigvis, fordi det stort sett var vann inni…
Det ble en fantastisk solnedgang, hvor vi satt på en fjelltopp ved hytta og drakk vin. Etterpå var jeg egentlig klar for å legge meg, men for å ikke være helt festbrems, holdt jeg ut noen timer til.

Rallarveien, Norges fineste sykkeltur.

Rallerveien er Norges desidert mest populære sykkeltur og turen sykles årlig av omlag 25 000 glade syklister fra inn- og utlandet. Det sies at det er kombinasjonen av mektig høyfjellsnatur og gammel jernbanebane historie som gjør turen til noe helt spesielt, og det kan jeg være enig i. Her sykler man nemlig den gamle anleggsveien mellom Haugastøl og Flåm, som ble bygget på slutten av 1800 tallet. Veien er verken utvidet eller modernisert, slik at man kan se både murer og broer slik de opprinnelig ble bygget. Jeg har hatt lyst til å oppleve området, helt siden jeg stod på Haugastøl for 20 år siden, klar til å sykle. Men den gang ble turen avlyst, fordi barna var for små og været for dårlig. Men ENDELIG, ENDELIG var tiden kommet til at jeg var pakket og klar…

Det er slett ikke vanskelig å få leid seg en sykkel på Haugastøl, som leveres i Flåm. Jeg hadde tatt med meg min, siden jeg skulle dra henger. Man sparer ikke særlig på å ha egen sykkel, siden man da må betale på toget tilbake til Haugastøl og det er begrenset med plasser for sykkel. Leiesyklene var veldig bra, ifølge Maiken.
Da var vi ready for take-off… Det er mange som sykler turen som en dagstur, turen er tross alt ikke mer enn 81 km lang. Men de er nok i fåtall og vår plan var å bruke god tid.
Det var godt å komme ut i naturen, stoppe for litt mat og dobesøk.

Jeg hadde fått med meg en god venninne, Maiken, som hadde syklet turen før. Dermed ble hun utnevnt til guide, mens jeg tok meg av den praktiske planleggingen. Målet var telt, selvforsynt med mat og mest mulig ute i naturen. Det startet ikke så bra, værvarslingen sa «store nedbørsmengder, gult farevarsel for jordras og mye vind». Men jeg var blitt stoppet av været en gang før og vi ble derfor enige om at «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær». Det neste var at jeg satt i bilen med en skikkelig dårlig følelse av å ha glemt noe. Vi stoppet underveis og jeg fant ut at to poser med mat stod igjen hjemme på kjøkkenet. Heldigvis har de både Rema 1000 og Vinmonopol i Odda, så alt ordnet seg.

Jada, jada; det var akkurat SÅNN jeg hadde sett det for meg, RALLARVEIEN.
Det er var ikke akkurat sykling i kø, så vi koste oss med denne gjengen.
Vi var heldige og rakk Kafe Oksebotn før de stengte, hvor eieren serverte kakao og fantastiske vafler. Kafeen var en gammel vokterbolig og et trivelig sted.

Det tar tid å kjøre fra Jæren og opp til Haugastøl på 1000 meter over havet, slik at vi var ikke klar på sykkelen før nærmere klokken 3. Den første etappen vi hadde planlagt, var til Finse, eventuelt se hvor langt vi kom før vi satte opp telt. Været var greit nok, mest vind med noen byger innimellom. Veien mellom Haugastøl og Finse har god kvalitet og vi møtte mange syklister som kom mot oss. Det er populært for de som vil ha en liten smakebit av Rallarveien, å ta toget til Finse og sykle tilbake til Haugastøl. Den biten er fin nedoverbakke, 27 km og masse vakker natur å beundre. Vi syklet slakt oppover, med kraftig motvind og jeg angret bittert på at jeg hadde tatt med henger…Men bevares; det var utrolig vakkert… Da vi nærmet oss Finse, var vi klar til å ta kveld og stormskyene bygget seg opp over oss. Maiken hadde tilfeldigvis booket 2 senger på den nye Brebua, siden all annen overnatting på Finse er stengt på grunn av oppussing. For en lykke da vi fikk et stort og fint 4 manns rom. Dessuten varm dusj, peisestue, kjøkken og hyggelig hyttevert…

Været var mildt sagt skiftende og naturen var en stor opplevelse av skjønnhet.
Da nærmer vi oss Finse, dette vintersportstedet som egentlig bare er et stopp på toglinjen mellom Oslo og Bergen.
For en luksus å parkere syklene utforbi og vite at man har tak over hodet for natten.

Neste morgen våknet vi til regn, yr og mer regn. Etter en god frokost, (selv uten de hjemmelagde knekkebrødene som stod igjen hjemme), var planen å sykle innom Rallarmuseumet på Finse. Men guiden syklet fort forbi og trodde det lå mye lengre ute, så det får bli til neste gang. Istedet fikk vi en museums opplevelse på Fagernut vokterbolig, etter at vi hadde passert det høyeste punktet på turen. Det ligger på 1343 meter over havet og her oppe er det både kaldt og mye snø. Det var faktisk usedvanlig mye snø fremdeles i fjellet, noe som medførte at sykler og henger måtte dras over utallige snøfenner. Det var tungt, særlig på ene stedet hvor hengeren veltet og måtte løftes nesten 2 meter opp på veien. Vi fikk tilbud om hjelp fra en flokk mannlige treningssyklister, men kvinnelig, middelaldrende stolthet (stahet) fikk oss til å takke nei til den. Istedet slepte og løfta vi så svetten skvatt og adrenalinet pumpet, til både henger og sykler stod trygt på veien igjen. Godt det var kaffe og vafler på Fagernut, så vi fikk hente oss inn og samle krefter til å fortsette…

Det var en sur og kald morgen da vi sa adjø til Finse, men vi var godt forberedt med ull, votter og lue. Selv om vanntett ikke alltid er vanntett…
Det varte ikke lenge før vi kom til snøen… Mye snø, selv i august…
Langs veien er det satt opp flere informasjonsskilt som forteller historien til både rallarene, jernbanene driften og byggingen av veien. En rallar var en anleggsarbeider, ofte fra utlandet, som jobbet med å bygge jernbane i Norge.
Guiden var skikkelig sprek og holdt godt tempo. Heldigvis hadde hun rød jakke og var lett å få øye på langt der fremme.
Da kom vi til det høyeste punktet på turen og feiret med. Fra nå av, var det 1343 meter nedoverbakke til Flåm.
Frem mot Fagernut vokterbolig (fra Finse) er veien den opprinnelige standarden fra 1901 og det betyr at det er fordel med en sykkel med brede dekk. Det hadde ikke jeg på min hybridsykkel, men det gikk fint….
På Fagernut bodde det banevoktere med familie fra 1904 til 1964. Deres viktigste oppgave var å holde jernbanen åpen og det må ha vært en tung kamp, særlig om vinteren. Utstillingen viser en typisk vokterbolig fra tidlig 1900 tallet.
Dessuten er det kafe på Fagernut og jammen var det godt å komme inn i varmen.

Da vi utpå ettermiddagen kom frem til Hallingskeid, hadde vi ikke syklet mer enn 21 kilometer. Det føltes mye lengre, mest fordi det var skikkelig kaldt og vi var gjennomvåte. Planen var et kort stopp på turistforenings hytta for å varme oss og tørke klær, men på grunn av korona restriksjoner er ikke det mulig i år. Jeg var så kald at det ikke var forsvarlig å sykle videre, fingrene var så stive at jeg knapt greide bremse og holde rundt styret. Heldigvis hadde de en utrolig vennlig hyttevakt, som gav oss plass til å sove. Hadde vi kommet fredag eller lørdag måtte vi ha syklet videre, da var det helt fullt. Men nå sklei vi inn i varmen og fikk en lang ettermiddag med ro og hygge. Jeg savnet overhode ikke teltlivet, der vi mesket oss med sjokolade, nøtter og konjakk (spandert av den mannlige fiskergjengen som feiret 50 års dag). Det ble en meget hyggelig kveld og en god natts søvn.

Klar til avreise fra Hallingskeid, hvor vi våknet til strålende sol, +1 grad og nysnø på toppene. Heldigvis var det ikke glatt, selv om det hadde vært frost på natten.
Det er fascinerende å se hvordan toglinjen slynger seg gjennom landskapet, inn og ut av snø tunnelene.
Naturen endret seg da vi kom nedover, stein ble erstattet av busker og grått med grønt.
Da begynner de lengste og bratteste nedoverbakkene, hvor det er satt opp fareskilt.
Vi tok oss god tid nedover, naturen er mildt sagt ubeskrivelig vakker.
Dette området gikk vi ned; her var løs grus, mye stein, høy kant, stor foss og skikkelig bratt bakke. I kombinasjon med tung henger tenkte jeg det var tryggest….

Turen fra Hallingskeid og ned til Flåm var en opplevelse. Jeg har syklet mange steder, men aldri har jeg syklet en vakrere tur. Det var fjell og fosser uansett hvor jeg snudde hodet og knapt en eneste oppoverbakke. Flere steder gikk vi istedenfor å sykle, mest fordi det var ufattelig bratt. Hårnålssvingene nedenfor Myrdal stasjon var et slikt sted og jeg må si jeg beundrer de som suste forbi oss på sykkel. Men de var ikke mange… Da vi kom ned til asfalt, var det en sjarmøretappe uten like på 17 km nedover Flåmsdalen. Dette er en typisk bratt vestlandsdal, med fosser og små gårder langt oppe i fjellsiden. Flåm er kjent som «et livlig turistknutepunkt» i enden av Aurlandsfjorden, fylt opp med cruiseskip og turister fra hele verden. Nå var det forbausende tomt, så det var slett ikke vanskelig å finne overnatting. Teltplanen ble igjen skrinlagt pga regn og vi fant tak over hodet på Flåm Vandrarheim.

Endelig fikk vi bruk for noe av campingutstyret, da vi kokte suppe og kaffe før Vatnahalsen stasjon. Ellers var været såpass kaldt og vått at vi tok ingen særlig lange matpauser, med mindre vi var på kafe.
Det var ikke særlig mange andre turister ute, verken på sykkel eller til fots.
Se opp for toget nær Myrdal stasjon….
Ned dit skulle vi, 21 krappe svinger ned til Kårdal.
Det var tungt bare å GÅ ned….
Det kom seg da det flata ut og vi kunne sykle igjen.
Da nærmer vi oss Flåm og fikk sett både kirken fra 1667 og diverse annet berømt.
Vi feiret en vellykket sykkeltur med en bedre middag på resten av maten. Rettene var få, men utvalgte.

Turen ble avsluttet med toget tilbake til Haugastøl. Ikke hvilket som helst tog, men FLÅMSBANEN til Myrdal og Bergensbanen videre. Som dere kanskje har skjønt, er jeg godt over middels interessert i tog og togreiser. Derfor var det stort å skulle kjøre med Nord Europas bratteste jernbane. Den er ikke mer enn 20 kilometer lang, men har 20 tunneler og en høydeforskjell på 865 meter. Dessuten stopper den ved Kjosfossen, hvor vi alle toget ut for å se og høre huldra synge og danse. Turen er flere ganger blitt kåret til verdens vakreste togtur av ulike reiselivs aktører, men det er mulig at jeg var litt mettet etter å ha syklet gjennom den fantastiske naturen dagen før. Det var en mye større opplevelse å være «tett på», enn å se det fra togsetet. Det ble en lang ventetid på Myrdal, særlig med en koronastengt kafe, men endelig var vi på toget til Haugastøl. Her fikk vi gjenoppleve både naturen og veien fra togsetet og jeg vet ihvertfall en ting: JEG KOMMER IGJEN. Dette frista virkelig til gjentakelse og dersom du aldri har sykla Rallarveien, gir jeg den mine varmeste anbefalinger…

For en tog-entusiast som meg, var det spennende å besøke jernbanemuseet.
Klar til avreise, tut-tut. Selvfølgelig sikret jeg meg vindusplass og hang ut vinduet for å ta bilder. Kjekt å ver turist…
Det ble litt sånn «der sykla vi, og der sykla vi og der sykla vi også»….
Vakker sang og vakker dans, men jeg tenkte mest på HMS.. Tenk om hun datt utforbi??
Da var vi tilbake igjen ved start og klar for en lang biltur hjem.