Jeg vet at det er mange som er uenige med meg når jeg kommer med en påstand som dette. Særlig de som jobber innen turistnæringen og lever av å pushe Preikestolen på alle tilreisende fra fjernt og nært. Og jammen strømmer folk til for å gå det som regnes for å være en av de vakreste fjellturene i Norge. I 2017 var det over 300 000 som tok turen og jeg vil anta at interessen bare har økt. Da snakker vi BIG BUSINESS og det er vel noe av det jeg IKKE liker med turen.
For å unngå den store folkemassen startet vi hjemmefra før 05.00. Trøtte tryner både på to og firbeinte, men vi rakk ferja..
For selvfølgelig er platået på 25×25 meter imponerende. Det ranger 604 meter, med fritt fall ned på tre av sidene, over Lysefjorden. Man kan få gåsehud av mindre, særlig dersom man i tillegg ikke er så glad i høyder. Høydeforskjellen er på 350 meter og enkelte av bakkene er bratte. Men turen oppover går gjennom et fantastisk småkupert landskap, med flere utkikkspunkt hvor man kan meske seg i norsk natur på sitt beste. Vakkert, vakkert.
Første utkikkspunkt over hotellområdet og parkeringen kommer etter en lang oppoverbakke. Noen snur her… Tåka hang tung over fjellheimen og skapte et trolsk landskap.
Turen er en godt tilrettelagt løype som de fleste greier å gjennomføre. Samtidig er det en krevende tur for de som sliter med dårlige knær eller rygg, her går man hovedsakelig på stein. De med korte bein sliter også, det er lagt trapper flere steder med sykt høye trinn. På de luftigste stedene er det gjerde eller kjetting å holde seg i og underveis viser ulike skilt hvor langt du har igjen.
Over myrene er det lagt planker. NB! Kan være glatt dersom det er fuktig. Siden sist jeg var her, er det bygd nødbu. Det kan trenges, til nå i år har Redningssentralen hatt 75 oppdrag i området. De antar det skyldes det dårlige sommerværet.
Mye har endret seg siden jeg gikk her for første gang. Mesteparten av stien er blitt godt tilrettelagte og folk er mer fornuftige. Før var det underholdning å studere alle turistene som tråkket avsted i sandaler og på høye hæler. Nå går alle i fornuftig fottøy og er kledd etter været. Men fremdeles kan man se litt av hvert på turen, for her går bokstavlig talt ALLE…. Gamle og unge, tykke og smale. Det snakkes på all verdens språk og selfie faktoren er meget høy.
Her var tidligere en skikkelig utfordring, hvor vi balanserte på smal fjellhylle mens vi klamret oss til kjettingen. Akk ja; gode, gamle dager….
Kanskje ikke alle… Min far var en fjellets mann. Han gikk mye på tur og han gikk langt. Men til Preikestolen gikk han aldri. Han fnyste bare jeg nevnte området og var fast bestemt på at den turen frista overhode ikke. «Hva er poenget med å tråkke i kø, kun for å kunne skryte av å ha vært der, når det finnes så mange andre flotte turer?» Det mente han og jeg er faktisk ganske enig. Men jeg tror kanskje at far ikke gikk på grunn av høydeskrekk, men det innrømmet han aldri.
Været kan man ikke gjøre noe med og det må være skuffende for de som kommer langveisfra når alt er ullent og hvitt. Maten er halve turen. Det var mange misunnelige blikk da jeg dro opp primus og stekte egg og bacon. Særlig fra paret ved siden av, som koste seg med banan og nøtteblanding….
Så hvorfor går jeg de 8 km om igjen og om igjen? Det lurer jeg faktisk på selv også. For jeg har vært der flere ganger enn jeg greier telle. Er det fjellvannet hvor jeg alltid må ta et bad, selv om været ikke er det beste? Er det alle smilene og hyggelige ordene jeg utveksler med de jeg treffer underveis? Er det minnene fra da jeg var turleder på den gamle Preikestolhytta hver høst og elsket området? Eller er det fjellet selv som lokker og drar? Ikke vet jeg hvorfor jeg bare MÅ dit….
Tåken lettet innimellom nok til at fjellene kom frem. Monsen og Mamsen på tur ❤️
Så ta gjerne turen til Preikestolen og opplev denne perlen selv. Vær forberedt på mye folk og lange køer. Kom gjerne tidlig på dager med godt vær, for selv med avgift på 250,- fylles parkeringsplassen raskt opp. Egentlig spiller ikke været noen rolle, her er mye folk uansett…. Fyll sekken med noe godt og har du ikke klær og sko etter forholdene, er det mulig å leie. Jeg ble enige med mitt lille barn under turen at dette var desidert siste gang jeg jeg gikk til Preikestolen. Men det er mulig at jeg ikke holder det løftet….
Mai er en fin måned. Det er tidlig lyst om morgenen og lenge lyst om kvelden. Naturen er på det mest intenst grønne og alt våkner til liv. Gresset gror så man nesten kan høre det og plutselig kan jeg gå på tur i joggesko og t-skjorte. Hvis man er heldig….. For mai er også en lumsk måned. Ikke før har man handlet og plantet sommerblomster for hundrevis av kroner, før frosten kommer og snøen laver ned.
Sundvolden er et historisk hotell, med drift tilbake til 1600 tallet. Flott hotell, men mest kjent er hotellet for å være de som åpnet dørene for overlevende, pårørende og hjelpere fra Utøya 22 juli. Vi fikk møtte noen av dem disse dagene og hørte sterke historier.
Jeg burde egentlig ha tenkt meg om da utsikten fra rommet var fjell med snø på… Seriøst; i mai???!!!
Årets medarbeidersamling på jobb gikk til Sundvolden ved Tyrifjorden. Jeg var blant de utvalgte som i to dager skulle kose meg blant hyggelige kolleger og med god mat. Jeg hadde undersøkt litt på forhånd, og derfor visste jeg at det fantes fine turområder nær hotellet og turklær ble pakket. Siden jeg er tilhenger av å reise lett og vi tross alt var i mai måned, ble det ikke pakket de varmeste vinterklærne. Jeg har som tidligere nevnt et ambivalent forhold til yr.no og tenkte at varslingen om frost og 25 cm snø på Østlandet kun var en overdrivelse. Så feil kan man ta…
Det tok ikke lang tid fra hotellet før jeg hadde mange løyper å velg i samt kunne nyte sol og grønne trær.
Kongens utsikt er et populært turmål med utsikt over store deler av Hole og Ringerike. Navnet stammer fra den gang da kong Karl Johan beundret den storslagne utsikten i 1832, fra høydedraget som ligger 484 meter over Tyrifjorden. Det er en grei og lettgått tur som er ca 7 km lang, tur/retur fra hotellet. Akkurat passe før frokost og en dag med sitting på foredrag. Det jeg IKKE var forberedt på, var som sagt snøen…. Men siden jeg er er evig optimist, tråkket jeg avsted i joggesko og tynn joggedress.
Turen startet relativt finslig, med en bratt oppoverbakke på 300 meter. Det gikk fort over til snø… Hadde jeg visst det var sånn det kom til å bli, skulle jeg tatt med ski.
På toppen av bakken ligger Kleivstua, visstnok et hotell, men det så meget øde og forlatt ut nå på morgenkvisten. Turen gikk videre innover Krokheia og enkelte steder vassa jeg i snø til oppå leggene. Heldigvis var løypa lett å følge, med god merking og tydelig sti. Endelig fremme og klar for en kongelig opplevelse….. Absolutt verdt turen, fantastisk sted. Her kunne jeg sittet og hvilt, hadde det ikke vært for jeg hadde en hotellfrokost som jeg absolutt ikke hadde lyst til å gå glipp av…..
Ikke helt Kong Karl Johan, men sikker like fornøyd….. Langs løypa var det hengt opp koselige sitat og det varmet en ergoterapeuts hjerte. De har forstått det her, turer i naturen burde gis på blå resept til alle som trenger det. Det var rene julekortet. Vakre Krokskogen på vinterstid… Eh, våren?
Jeg er glad i snø i desember. Det er ikke mye som skaper mer julestemning enn når snøen daler ned og et teppe av hvitt dekker naturen. Og jeg ELSKER høyfjellet en vinterdag i februar; med frost og nylagte løyper innover i heia. Eller påske på en turistforeningshytte med glade mennesker, skilek og en lun solkrok med bok og kakao. Men spar meg for snø i mai, da er jeg klar for det grønne og milde. Hodet og kroppen har gått over i sommermodus og jeg vil ha bading, softis og grønne skoger. Men bortsett fra det var det en flott tur…..
Frokosten ble akkurat så fantastisk som jeg hadde sett for meg og jeg fikk tint både legger og tær.
Man trenger ikke alltid å kjøre så langt for å føle at man har havnet på et helt annet sted. Med en fridag å fylle, i det fantastiske påskeværet, tenkte jeg at en sykkeltur inn til Blåfjellgruvene var tingen. Det er en tur jeg har tatt flere ganger, men aldri sammen med han på 6. Men han er glad i å sykle og da jeg samtidig lokket med overnatting i telt, var det bare å pakke.
Dette er plassen….
Kjøreturen ned til Dalane tar ikke mer enn 1,5 time fra Sandnes. Det er ikke langt, men det ble lengre. Da vi stoppet på Klepp for å kjøpe is og campingstol, kom jeg på at jeg hadde glemt nøkkel til sykkellåsen. Så vi snudde… Men snart var vi igjen på vei mot Dalane, dette småkuperte landskapet med alle de små gårdene, nærhet til havet og en eim av Sørlandet. Vi kjørte først til Bakkeåno Camping, hvor jeg tilbrakte en hel påskeuken for noen år siden.
Det var ikke trangt om plassen mellom teltene….. Oss og en tysk ungdom i andre ende av marka…
Jeg prøvde meg først på å leie en enkel campinghytte, siden det var bare en natt og det var sykling som var planlagt. Men de ble ikke brukt enda, det er nemlig for kaldt til at de kan varmes opp til en behagelig temperatur. Dessuten hadde jeg jo LOVET at vi skulle ligge i telt, så det så…. Jeg sjekket inn og teltet kom opp. Da jeg var ferdig med det, samt hadde flyttet alt inn og laget mat, var det bare et problem: Hvor var han på 6?
Enkel servering når han på 6 velger menyen: pølser, pølser eller pølser… Sokkene var alt jeg fant, de lå ved trampolinene.
Det er det mest fantastiske med å ligge på campingplass, her er det liv og moro døgnet rundt. Drar man alene med barn, er det nok av andre barn. Og da ser man plutselig ikke barnet lengre, fordi det har fått nye venner. Så der satt jeg da…..
Det ble en lang dag i en campingstol med pledd, bok og kaffi. Slett ikke verst….
Det ble ingen sykkeltur til gruvene, det var såvidt han hadde tid til å bli med å sykle til butikken. Det tok under en time, tur/retur og var inkludert to butikker og en lang lunsjpause. Så måtte vi tilbake fordi vennene ventet på ham. De spilte fotball, hoppet på trampoline og hang i lekeapparatene. De klappet griser og hunder. De var en hel gjeng som galopperte rundt på campingplassen som våryre kalver. Og vi voksne satt i hver vår campingstol, nøt solen og fuglesang. Stort bedre kan man ikke ha det….
Veien fra campingen og ned til sentrum Hauge i Dalane er lettsyklet og med lite trafikk. Perfekt for opplæring i trafikkregler dersom man ikke er så sykkelvant.Tempoet var såpass rolig at jeg kunne trene på å ta selfie MENS jeg syklet….
Men det har vært en fin dag. Alle som har barn, vet at når de koser seg, koser de voksne seg. Og han har virkelig fått kost seg. Jeg har vært matstasjon og sittet klar med plaster. Det er blitt grillet pølser og servert brus. Kvikklunsjen og appelsinen som skulle være med på tur, smakte like godt utforbi teltet. Og snart kan vi krype i soveposen og håpe det ikke blir en kald natt. Det vil si, hvis han har tid til å legge seg…. Og jeg har jo sovet halve dagen i stolen min…. Den perfekte påskeferie….
Inn dit ville jeg, men det var jeg alene om. Det blei verken Verdens største Ruggestein eller gruver på meg…. En annen påske…
Parkeringsplassen ved Høgaleite er stor og gratis. Herfra er det relativt greit å gå til hytta, men akkurat idag frista det ikke å gå ut av bilen engang….
Jeg hater å fryse når jeg er på tur og det trekker kraftig ned på gleden over naturen med naglabed, rennende nese og muskler som krymper i kulden. Derfor pleier jeg å sjekke værvarslingen før jeg drar og sørge for at jeg kler meg etter forholdene. Det er ikke alltid været stemmer med det som er meldt, dessuten har jeg en tendens til å være overdrevent positiv når jeg planlegges og kler meg. Ull er best på sauen og lue er for folk uten hår. Ikke er jeg kjent for å avlyse turen heller, dersom værvarsling er dårlig, så resultatet sier seg nesten selv…
Etter et kort stykke på asfalt, er det lett å finne stien som fører opp mot hytta.
Denne gangen var det faktisk mitt lille barn som ville ha meg med på tur. Hun hadde fått ny hund; eller… hund og hund….. Jeg sleit med å se på chihuahua som hund, derav navnet Rotta. Nå ville hun ha Rotta (med det offisielle navnet Hailey) med på en skikkelig fjelltur og jeg fikk bli med siden jeg kjører bil og har Visakort. Vi avtalte å dra til Hunnedalen og gå inn til Blåfjellenden. Det passet bra, siden jeg hadde fri en torsdag med seinvakt på fredag.
Etter lange tider med regn, var stien forvandlet til bekk og det var søkkvått overalt.
Blåfjellenden ligger i Frafjordheiene og er eid av Stavanger Turistforening. Hytta ligger på 600 m.o.h i enden av Fidjadalen, midt i et veikryss av ulike stier. Den korteste veien er den vi skulle gå fra Hunnedalen. Den turen tar ca 3 timer og er rundt 8 km lang. En passe innkjøringstur for Rotta, som altså ikke var fjellvant. Dessuten hadde den tidligere eieren sagt at hunden verken var sprek eller spretten. Det nektet mitt lille barn å tro og nå var sannhetens time kommet….
Været var mildt sagt skiftende…
Det regnet kraftig da vi dro avsted, men ifølge yr.no skulle det lette utpå formiddagen. Vi var kledd for regn, men vinden var det verre å forberede seg på. Det blåste nemlig kraftig. Vinden var så sterk at det var vanskelig å gå fremover, for selvfølgelig kom den midt imot. Når man dessuten går med stor sekk, er man lett å velte. Kombinasjonen av vind og regn var kald, særlig fordi regnet vekslet mellom sludd, hagel og plaskregn. Men det var et gløtt av sol innimellom, selv om været ikke lettet, men ble verre.
Det var mildt sag skikkelig surt og kaldt, men fremdeles greide vi å smile….
Det hjelper ikke med vanntette sko, når bekken (elva) går opp til leggene.
Turen inn til hytta ble derfor hard, selv om den verken er særlig lang, bratt eller krevende. Det var kaldt, selv om vi var godt kledd. Vinden, i kombinasjon med våte bein, gjorde at vi ble raskt nedkjølt. Ikke fristet det å stoppe for å ta pause heller, verken for å hvile, spise eller drikke. Vi bare gikk og jo kaldere vi ble, jo tyngre var det. Begge hundene hadde hatt en ufrivillig badetur og skalv av kulde. Det virket ufattelig langt, det var tungt å gå i det våte. Beina var så stive av kulden at jeg knapt greide løfte dem. Jeg tenkte mye på at fjellet faktisk kan være dødelig, dersom man ikke er godt nok kledd i dårlig vær. Eller går seg vill…
Endelig kunne vi se hyttene. Det er hovedhytta med 16 sengeplasser og sikringshytta med 12. Samt dohytta med bossrom og lagring av ved og gass.
Vårt lille hjem i fjellheimen. Her var vi alene, selv om det var folk i den andre hytte. Hunderommet bør bestilles dersom man går i helg eller høysesong.
Men vi kom fram. Det er et eget hunderom i sikringshytta med to køyer og et stort bur til hundene. Der rigget vi oss til og kjempet oss utav de våte klærne. Jeg startet prosjektet med å fyre i ovnen, ganske vanskelig med fingrer som ikke fungerte av kulde. Men jeg fikk tilslutt fyr og etterhvert ble det ble det både kaffi og kakao. Men det var umulig å få varmen i meg, selv med tørre klær og svære ulltepper. Jeg frøs helt til jeg gikk og la meg, i sovepose ned til -10 grader og på en madrass ved siden av ovnen. Da kom det seg….
Det ble en trivelig kveld med lesing, kabal og knusing av mitt lille barn i Ludo… Men det ble liksom ikke varmt, sikkert pga vinden som ulte rundt hytta….
Det ble en tidlig start på fredagen, siden jeg skulle rekke jobb.
Turen tilbake til bilen neste dag ble flott. Vinden hadde løyet og det var oppholdsvær. Plutselig kunne vi beundre utsikten og det var nesten som å gå en helt ny tur. Vi kunne faktisk ikke huske at vi hadde gått her før, men det var nok fordi vi knapt løftet blikket for å se oss rundt, blindet som vi var av regn og vind. Nå hadde vi pause med både vann og mat, allikevel brukte vi kortere tid tilbake enn vi hadde gjort inn. Og bekkene var ikke lengre elv, så ikke ble vi så våte i beina heller. Tur var igjen kjekt og livet godt å leve.
Det var en flott morgen i fantastisk natur.
Og Rotta har bevist at hun faktisk er en hund. Til og med en tøff liten hund…. Hun lærte fort å beregne avstand over bekker og dammer, det holdt at hun måtte svømme en gang. Hun kravlet over svære steiner og opp bratte bakker. Hun holdt følge med storebror Scotty gjennom sørpe og myr uten å protestere og hun gikk selv. Så jeg har måttet trekke tilbake påstanden om at chihuahua er en veskehund og sofapynt. Etter denne turen er hun døpt «Villmarkens datter» i miniformat….
Fra en sykehusseng i Kongsberg kan man planlegge så mangt….
Med fare for å bli for personlig, det siste året har vært begivenhetsrikt. For av og til skjer uventede ting i livet, hendelser som snur opp og ned på ganske mye. For min del var det å være rett over 50 år og få beskjed om at det må opereres inn totalprotese i begge hoftene, et slikt øyeblikk. Jeg visste at ryggen var et svakt punkt med to prolapsoperasjoner og mye vondt de siste 10 årene. Men tross alt ikke verre enn at det ikke hindret meg i å gjøre det jeg hadde lyst til. Ikke koblet jeg vond rygg med medfødt hoftedysplasi (det var ihvertfall det kirurgen antok) og utslitte hofteledd. Ikke rart at det knirket da jeg gikk Kilimanjaro for et års tid siden….Men nå var det ingen bønn, så i desember 2017 ble første hoften tatt og januar 2018 den andre. Og jeg la en plan….
MÅL NUMMER 1 var å kvitte meg med krykkene. Jeg var tidlig igang med å gå tur, noe hemmet av den mest snørike vinter i manns minne. På med brodder og ut og gå…. Krykkene sluttet jeg med innendørs før første uke var gått og ute etter ca 6 uker. Men staver bruker jeg fortsatt på de lange turene.
Jeg har hatt trening og friluftsliv som en stor del av livet mitt i alle år, og greide ikke se for meg at det kunne fortsette som før, etter operasjonene. På dårlige dager så jeg for meg uføretrygd og et liv med Netflix samt bassengtrening som ukas høydepunkt. Ingenting galt i det, men bare tanken gjorde meg kvalm. Jeg mobiliserte det jeg kunne av selvdisiplin og pep talk, tross alt, det var ikke en dødsdom jeg hadde fått. Hofteoperasjoner har gode prognoser og målet var å kunne leve slik jeg hadde gjort før operasjonene med friluftsliv og trening høyt oppe på prioriteringslisten.
MÅL NUMMER 2: Dalsnuten. Mitt favorittfjell, så ca 2 måneder etter siste operasjon stod jeg på toppen. Jeg hadde flere forsøk hvor jeg måtte snu halvveis oppe, men det gikk tilslutt.
Derfor tok jeg et valg der jeg lå i sykehussengen nyoperert, og det valget trengte en plan. Fra idretten, med mange år som aktiv utøver og trener, er jeg vant med å jobbe mot konkrete mål og de var egentlig lette å finne. Jeg ville trene meg opp til å kunne ha samme aktivitetsnivå som jeg hadde før operasjonene. Helst bedre, siden jeg da ville ha nye spreke hofter som åpnet opp for mange muligheter. Positiv tenkning ble mitt nye motto, men jaggu holdt det hardt enkelte dager….
MÅL NUMMER 3; Telttur i godt selskap. Turen gikk til Alsvik og var vellykket. Helt greit at jeg ikke sov hele natten pga smerter og måtte krype ut av teltet og til nærmeste tre for å dra meg opp. Men JEG VAR PÅ TELTTUR.
Det verste var ikke smertene etter operasjon, men å være pasient og måtte holde meg i ro. Det å være avhengig av andre, ikke kunne kjøre bil, ikke trene eller dra på tur… Dagene gikk i en døs av sterke smertestillende og mye søvn. Jeg satte sprøyter og forsøkte å se fremover. Da ble listen min med de ti målene en viktig kilde til inspirasjon. Det samme ble ble bloggen, som jeg startet å skrive for å huske hvor kjekt det var å være på tur og motivere til å trene meg opp igjen.
MÅL NUMMER 4; Bjørndalsnuten. Det gikk sakte, men sikkert fremover. Selv om jeg nok brukte dobbel så lang tid som vanlig….opp kom jeg.
Og dagene gikk og det gikk absolutt fremover. Jeg hadde god hjelp av fysioterapeut Monica, som jeg trente med to dager i uken. Hun mente at hennes viktigste oppgave egentlig var å holde meg igjen, siden jeg ikke alltid begrenser meg når det er noe jeg vil og liker. Og tur er bare fantastisk… Jeg kjøpte meg elektrisk sykkel og la inn turer med den. Det gjorde at jeg kunne sykle igjen uten å slite meg ut på motvind og oppoverbakker.
MÅL NUMMER 5; Bynuten, høyeste topp i Sandnes kommune. Det ble en LAAAANG dag på tur, men opp kom vi begge to.
For sliten var jeg og det var egentlig et større problem enn operasjonssår og smerter. Dette var en form for trøtthet jeg aldri hadde opplevd før, jeg kunne sovne overalt. Samtidig ble jeg andpusten av å gå opp trappene hjemme og jeg kunne bare planlegge en ting pr dag. Så dersom jeg hadde fysioterapi, var det å hvile resten av dagen. Gikk jeg en tur, ble det resten av dagen på sofaen. Sykehuset forklarte at det var vanlig etter store operasjoner og ble kalt fatique syndrom. Helt normalt altså, selv om fastlegen mente jeg var deprimert og anbefalte jerntabletter. Jo takk for det…..
MÅL NUMMER 6; Gaustatoppen. Det blei en hel helg på tur og jeg var faktisk IKKE siste mann opp….. Heller ikke første, men men….
Så med disse begrensningene var det tilbake til et liv som aktiv idrettsutøver; jeg trente, sov, spiste, trente, slappet av, spiste, trente og sov. Alt ble sett på som trening; tross alt ble jeg svett av å støvsuge og brette klær. Jeg forsøkte å være så aktiv som mulig, selv når jeg var så sliten at jeg grein av utmattelse. Det skulle ihvertfall ikke stå på viljen, tenkte jeg…..
MÅL NUMMER 7: Trolltunga. Dette var en tøff tur, det var langt og mye stigning. Men alt går, bare man tar tiden til hjelp. Jeg var glad for tåken, slapp å se hvor langt ned det var….
En etter en har jeg krysset av på lisen min etterhvert som målene ble nådd. Jeg har hatt god hjelp, både familie og venner har gått sammen med meg og det har vært kjekt. Jeg har sett at jeg langt på vei kan gjøre det jeg gjorde før og helst noe nytt i tillegg. Jeg har fullført listen min og alle mål er nådd. Så hva nå?
MÅL NUMMER 8: Besseggen var en skikkelig utfordring for meg med høydeskrekk. Men jeg kom meg opp der også…..
Mest av alt har det siste halve året vært givende. Jeg er mektig imponert over Helse Norge og den oppfølgingen jeg har fått. Ikke minst er jeg takknemlig over å bo i et land hvor det er enkelt å få helsehjelp når man trenger det og ikke minst uten å betale seg blakk. Så for min del har jeg ingenting negativt å si om det.
MÅL NUMMER 9: Vassdalseggi var turen jeg helst ikke ville gå…..Rogalands høyeste topp er langt, høyt og uten merket løype. Men det gikk bra det også….selv om smilet var litt stivt….
Jeg er mye bedre enn før, selv om noen smerter må jeg nok bare leve med. Og jeg har fått nytt kallenavn av ungene: Robot Mom, og de påstår at de hører en svak mekanisk dur fra meg når vi er på tur. Jeg kan leve med det også….
På vei til jobb, selv i regnvær, er toppen av lykke. Tross alt er det hverdager det er flest av…
Mål nummer 10 har vært todelt, selv om hovedmålet hele tiden var å komme tilbake til 100% jobb. Jeg er så heldig at jeg har verdens beste jobb og er nå tilbake for fullt. Dessuten var det å fullføre caminoen til Santiago, hvor jeg hadde ca 26 mil igjen. Neppe mitt smartest valg og ble tatt litt på impuls. Men ved reisens ende, angrer man ikke på strevet underveis. Så da gjenstår bare å ta hver dag som kommer og gjøre mest mulig ut av livet som det er…
Hadde jeg visst hvor hardt det kom til å bli med lange dagsmarsjer og tung sekk, hadde jeg nok tatt det neste år… Men jeg hadde det tross alt ikke verre enn mange andre, vi hinket og haltet i samlet flokk mot Santiago. Og jeg kom frem…
Mye spennende å se på veien mellom Ådneram og Lysebotn. Vi fantaserte om at disse var laget av tyske bobilturister med markeringsbehov. Eller alle andre som ville sette varige spor etter seg…
Dette innlegget bærer preg av at jeg har høydeskrekk, hadde glatte sko og sliter med dårlig hukommelse. For hva tenkte jeg egentlig på da jeg foreslo denne turen for mitt lille barn, da vi nylig hadde en sløv lørdagskveld på Børsteinen? Jeg har tross alt gått til Kjerag før, selv om det er veldig mange år siden og før det ble berømt. Jeg fikk opp noen skikkelig ubehagelige minner underveis om at jeg også den gang sverget på «ALDRI MER KJERAG». Men her var vi altså og klar for tur. Alltid klar for tur…..
Turen starter på siden av restauranten ved Øygardstøl, eller Ørneredet som det også kalles.
Kjerag blir kalt majesteten i Lysefjorden, for med sine 1132 m.o.h er det den høyeste toppen langs fjorden. Mest populært er selfien på Kjeragbolten og den er nok grunnen til at så mange utenlandske turister tar turen hit. For dette er et populært sted og selv i regn, tåke og vind var her fullt av folk. Selve turen er krevende og her bør man være godt forberedt med skikkelig klær, sko og utstyr. Turen er omtrent 10 kilometer lang, med en total stigning på 570 meter og beregnet gåtid er 5-6 timer. Sliter du med høydeskrekk, kan det være lurt å velge en annen tur.
Stien har blitt oppgradert med kjettinger i de bratteste partiene. Det var glatt å gå på snaufjellet og farlig nær kanten (syntes jeg).
Det er langt ned til bunnen dersom man triller utforbi… Det gikk jeg mye å tenkte på…
Vi ankom parkeringen relativt tidlig og fikk beskjed om at vi var de første norske som tok turen idag. Parkeringen var allerede halvfull og jeg betalte 200,- etter å ha stilt meg på anvist plass. Det var parkeringsvakt, eller sikkerhetssjef som jeg heller ville si. Han hadde kontroll på alle som gikk opp, sjekket at de kom ned og kom med gode råd. Genialt og en trygghet for oss. Så tok den unge og spreke sekken og vi gav oss i kast med første oppoverbakke. Det er tre av dem og den verste kommer først….
På toppen av første oppover er det litt flatt, så nedover før vi skal opp igjen.
Det er en trygghet med nødbu dersom været plutselig blir dårlig eller man ikke rekker ned før det blir mørkt. Vi hastet raskt forbi.
Selve turen er flott, men kan som sagt være utfordrende hvis du ikke liker høyder og har livlig fantasi. Jeg hadde rett og slett fortrengt hvor ubehagelig jeg syntes at det var. Faktisk mye verre enn Besseggen, som jeg nettopp gikk som en personlig utfordring for høydeskrekken. Her var det ikke bare et sted som var utfordrende, men mange. Vi møtte en ung kinesisk kvinne på tilbaketuren, som satt fast i en skråning og kom verken opp eller ned. Ikke ville hun ha hjelp heller…og egentlig hadde vi nok med oss selv. Begge hadde vi glatte sko og da regnet kom, ble det skikkelig skummelt. Å henge i kjetting, mens beina fortsetter sitt eget løp, er ikke for gamle og hofteopererte folk. Jeg følte meg litt som Bambi på isen og det var ikke bare skoene sin feil.
Her er det 1000 meter fritt fall i motsetning til Prekestolen som «bare» er 604 m.o.h. Ikke rart at vi holdt god avstand til kanten….
Det er dette de fleste kommer hit for og ikke vet jeg hvem det er som står her og leker med livet. Siden det var uaktuelt for meg å gå utpå og mitt lille barn allerede har vært der på en tidligere tur, tok jeg bilde av en tilfeldig turist som tok seg godt ut på bilder.
Så nær kanten kom vi og det holdt lenge det….
Den som fikk mest oppmerksomhet var Scotty. Da vi kom opp i høyden, satte regnet og vinden inn. Heldigvis hadde vi tatt med skikkelig vann og vindtett dekken med fleecefor inni og dette var stor stas, særlig for franskmenn og italienere. Ikke forstod vi hva de sa, men de pekte og lo mens de snakket lynraskt seg imellom. Det kan ha vært misunnelse, Scotty var tross alt bedre kledd enn mange av dem, men uansett føltes det litt som å være på tur med en kjendis.
Det er viktig å ta godt vare på de firbeinte også på tur. «Kjendisen» dresses opp, litt sånn Tom Cruise og Mission Impossible next, bare på feil side av fjorden…..
Vått og kaldt og regnvær overalt…. Og glatt…
Turen gikk tross alt godt, vi kom oss både opp og ned med alle lemmene i behold. Siden været ble såpass ruskete, kortet vi ned på pausene og brukte totalt 4,5 time, noe jeg helst var litt imponert over. Men det hjalp på med medvind og hjemlengsel. Noen steder hvor det var på det bratteste, valgte vi å gå utenom løypa, der det var mer gress og jord. Men det burde jeg nok ikke skrive her, siden vi fant ut etterpå at det ikke var lov. Ja ja, det er mulig at det var det som gjorde at vi kom helskinnet ned. Men nå har jeg virkelig lært, jeg trenger ikke gå flere ganger til Kjerag. Så spørs det jo bare om jeg om 15-20 år fremdeles husker hvor skummelt det var eller om jeg IGJEN får en god ide om å gå til Kjerag….
Et av de enklere partiene på turen, flotte trapper og steinbro. Tross alt, det er en fantastisk tur….
Hadde det bare ikke vært for alle bratte, steile, stupende fjellsidene som vi måtte forsere for å komme oss opp og ned. Men vi greide det og da er det mulig for alle andre også… GOD TUR.
Det var den helgen jeg virkelig hadde lagt en plan. Jeg skulle starte tidlig om morgenen, kjøre til fjells og gå inn til Tomannsbu. Det var nemlig lenge siden sist og da kan man alltids ta en tur. Slik ble det ikke, mitt lille barn hadde nemlig lyst til å bli med. Da gjelder det å smi mens jernet er varmt og jeg lovet gull og grønne skoger i bytte for hennes selskap på turen. Det innebar arbeid med hest….
Endelig, endelig fikk jeg lov til å kjøre til fjells….
Da vi endelig var ferdige, var halve dagen gått og det frista ikke engang LITT med en tre timers fjelltur. Men vi var pakket og klar, dessuten halvveis til Sirdalen allerede. Da rant det meg ihug om den vakre, lille turen inn til Børsteinen. Der var vi mye da ungene var små og til tider kjentes det ut som vår egen private fjellhytte, siden det sjelden var andre som sov der. Sjelden vi så folk i hele tatt….
De spreke tok avgårde innover fjellheimen så søla skvatt, mens jeg småløp bak.
Børsteinen er en Stavanger Turistforenings hytte som ligger nær veien som går mellom Ådneram og Lysebotn. Det tar ca en halv time å gå inn til den, men da har du små barn med eller går seint. Vi småsprang og jeg tipper vi brukte rett under 15 minutter. Fra veien og til hytta er er det 950 meter og 28 meter stigning. Bør ikke være avskrekkende for noen og løypa er godt merket. Hytta har 4 soverom og omtrent 20 sengeplasser inkludert hems og stue. Det er ikke proviant, men gasskomfyr til å lage mat på, vann i bekken og utedo. Bare velstand, altså…..
Børsteinen ligger fint plassert og er en drømmeplass for barn i alle alder.
Det var ganske trangt i hytta da vi kom og trangere ble det. Men vi var ikke så mange som skulle overnatte, det var oss to og en familie med 4 barn. Det var flere familier som var på dagstur og brukte hytten til å lage varm mat som de kunne spise innendørs. Området her er virkelig kjekt å utforske med barn, jeg husker tilbake på fanging av rumpetroll og jakt på biller. Det var lek på hemsen i hytta, særlig fisk i hengende snøre var populært. Rart, hvor ble alle årene av?
Det er mye vann rundt hytta, men lite fisk å få. Bading derimot har gode forhold…
Siden vi ikke hadde slitt oss ut på å gå inn til hytta, fant vi ut at vi skulle gå en tur. Dersom man følger stien mot Sandvatn, kommer man til en 3 meter høy stein av granitt som troner oppi fjellsiden. Det er enkelt å gå opp til den og mange kommer seg også oppå steinen. Litt usikker på hvordan, så det gjorde ikke vi. Istedet fortsatte vi opp på den toppen som ligger bak, for å beundre utsikten. Det er god utsikt over Børsvatnet og heiene rundt. Det beiter sau i området, men denne helgen var det sauesanking og Sirdalsdagene, så det var heller rolig.
Litt usikker på om det er utstrekking, klatring eller forsøk på å velte steinen enkelte hygget seg med.
Været var typisk Sirdalsvær; regn som kom og gikk med gløtt av sol innimellom.
Det er vakkert i fjellet når høstfargene begynner å komme.
Resten av dagen og kvelden ble tilbragt i sofakroken ved kjøkkenbordet. Det var legging av kabal, lesing og kortspill. Middagen bestod av rester fra fredag som ble varmet opp og smakte like godt idag. For å feire hadde jeg båret med en flaske champagne, så vi brukte mye tid på å finne ut hva vi feiret. Da mørket kom, tente vi stearinlys for å kunne fortsette kortspillet. Den eneste som ikke var lykkelig var Scotty….
Tilrettelagt for en trivelig kveld….
Kortspill er alltid en slager på en lørdagskveld…. Vi spilte Fisken og Vri åtteren, men jeg nektet på Krigen for det tar evigheter og jeg ville tidlig i seng.
Det er nemlig ikke lov å ha hunder med inn på hytta pga allergier, hygiene og at andre kan være redd hunder. Ute ved utedoen stod et hundebur og der var han plassert. For ham som er vant med helt andre forhold (under dyna og i sofakroken, sjelden på gulv og aldri i bur) var dette forferdelig. Det gav han høylytt beskjed om, så vi flyttet buret bort til hytta og satte det inne på lagerrommet i yttergangen sammen med gassflaskene. Da fikk han en rolig og varm natt, så det var slett ikke synd på ham.
Klar til avgang for å gå en skikkelig tur.
Her pleier det vanligvis være en hengebro, men den ble ødelagt i vinter. Ny bro kommer muligens i 2019, så foreløbig er det planker eller vading.
Det ble en rolig natt, hvor både småbarn og hund tidde stille. Vi var tidlig opp siden vi skulle på langtur og fikk spist frokost, pakket, vasket og gått uten å se de andre som sov her. Slik var det ikke i min tid med småunger, hvor morgenen startet i 05.00 tiden… Det var en flott morgen, etter en natt med skikkelig regnvær. Dyret var overlykkelig over å være med i gjengen igjen og løp på lette ben mot bilen. Børsteinen er et godt sted å dra til når du vil på overnattingstur, men ikke vil gå så langt. Du kan bestille rom på forhånd, men jeg er litt usikker på om det er nødvendig, siden det ikke virker som om mange overnatter. Det anbefales, hytta er absolutt verd et lengre besøk. Me komme gjerne igjen….
Naturen rundt Haukeliseter er typisk høyfjell; nakent fjell, stein og mer stein. Men det har absolutt sin skjønnhet.
Det er ikke alltid at man gjør det man egentlig vil. Noen ganger gjør man det man MÅ, ganske enkelt fordi man MÅ. Far min sa alltid det: «Du MÅ ingenting» og til en viss grad er jeg enig i det. Men så ender jeg allikevel opp med å gjøre ting jeg egentlig ikke vil, bare fordi jeg har bestemt meg for det. Det kalles prinsippfast, disiplinert, med god karakter eller ganske enkelt sta som et esel. Ofte bruker jeg mye energi på å forsøke å overtale meg selv til å la være og jeg har mange gode argumenter også. Eller jeg veier for og imot i det uendelige, selv om jeg vet at det er bortkastet tid, nettopp fordi jeg innerst inne er stabeist….Å sånn går nå dagane….
Hei kor det går oppå fjellet, oppå fjellet…..
Så hva var det som gjorde at jeg satte Vassdalseggi på listen over mål som skulle tas etter operasjonene? Tja; si det… Jeg visste egentlig ikke annet om det enn at det var høyeste topp i Rogaland og at jeg kjente noen som hadde gått dit. Og da det først var satt på listen, så kan det ikke bare fjernes. Eller; selvsagt kunne jeg ha byttet den ut, det er tross alt bare meg som vet hva som står på listen. Men for meg er det juks og sånn holder jeg ikke på med. Så hva var grunnen til at jeg angret på valget av mål nummer 9? Ikke var det den lengste, bratteste eller høyeste turen. Men for meg var det den mest krevende, siden det ikke var merket sti til topps. Det vil si at jeg ble nødt til å stole på egen kartlesing og egne løypevalg. LITT utforbi komfort-sonen altså…..
Haukeliseter er et godt utgangspunkt for en dagstur til Vassdalseggi.
Jeg fant meg et hjørne og nynnet på «Stilleste gutten på sovesal 1» av Lillebjørn Nilsen. Det var nesten meg det 🙂
Dermed tok jeg sats og bare dro etter jobb en fredagskveld. Jeg satset på å overnatte på Haukeliseter, men tok med telt og utstyr til overnatting ute, dersom det var fullt der. Haukeliseter ligger på ca 1000 meters høyde, ved inngangen til Hardangervidda Nasjonalpark. Den er Stavanger turistforenings største hytte og har omtrent 20 000 overnattinger i året. Her finnes både sovesal, fellesrom med kokemuligheter og rom med eget bad. Så det er noe for enhver smak og prisklasse. Det er yrende folkeliv her både på vinteren og på sommeren; med ulike kurs i alt fra yoga til kiting. Her finnes eget bakeri og badestamp for de som ønsker å nyte livet. Jeg sikret meg en seng på sovesalen og var godt fornøyd med det.
Min frokost var ikke helt det samme som frokost bufféten på Haukeliseter… Men når man starter tidlig, kan man ikke få med seg alt..
Jeg startet å gå før 07.00, har funnet ut at det er greit å ha hele dagen på meg når jeg skal gå lange turer. Dessuten er jeg glad i morgenlyset og det å se naturen våkne til liv.
Fra parkeringen var det å krysse broen, så var det skiltet opp til løypen mot Holmavatnhytta.
Vassdalseggi er som tidligere nevnt Rogalands høyeste fjell og ligger på fylkesgrensen mellom Rogaland og Telemark. Høyden er på 1658 meter over havet og det er ca 24 kilometer tur/retur fra Haukeliseter. Beregnet tid å bruke anslås til å være 8-10 timer og turen er merket som krevende. Dette var jeg usikker på om jeg var klar for, men det er jo bare en måte å finne utav det på….. Jeg hadde som sagt hatt mål tidligere som var både lengre og høyere, så det var helst det at jeg skulle gå alene og på umerket sti som var utfordrende. Da er det godt å vite at man kan alltids snu og gå tilbake dersom det ikke er greit. Så egentlig var jeg så klar som jeg trodde jeg kunne bli.
Man starter ganske finslig med å følge T-merket løype og så tar man av og følger umerket sti resten. Så jeg nøt de skiltene jeg fant…
Det er ikke problem å følge løypa i starten og jeg kunne nyte den fantastiske utsikten i alle retninger.
Det var noe å beundre alle steder og merkelig nok var jeg helt alene med å stille meg opp for å ta bilder.
Jeg valgte å kjøre bort til parkeringsplassen ved Kjelaelva. Løypa starter fra Haukeliseter, men siden jeg ville ha frokost først, syntes jeg at det passet seg bedre å koke kaffe der, enn utforbi sovesalen. Etter å ha spist og pakket sekken var det bare å begynne å gå. Jeg var helt alene på parkeringen, selv om det var andre biler. Og det ble en ensom dag. Jeg traff totalt 2 hyggelige jenter som jeg snakket med og så 3 personer til på avstand. Jeg møtte mange sauer, 2 lemen, 1 røyskatt og 4 ryper. Ellers var det kun meg selv, alene i naturen. Det er hyggelig det også og jeg tenkte mye på kontrastene fra da jeg gikk Besseggen, Trolltunga og Gaustatoppen. Da var det en helt annen turopplevelse; man gikk i flokk og trengte ikke følge med på kart eller sti noe særlig. Det var flott tilrettelagt med planker over myr og lødde steiner opp de bratteste fjellsidene. Slikt var totalt fraværende her, her var stein på stein og vasse i myr. Jeg koste meg faktisk…
Der var jeg klar til å forlate tryggheten på stien og gå mot Vassdalseggi platået. Jeg pløyde flatt oppover skråningen og var langt ifra den stien som jeg skulle ha vært på. Jeg hadde nemlig ikke investert i nytt kart med løypa inntegnet, brukte istedet mitt gamle kart som jeg tenkte var godt nok… Og det var det, jeg kom opp, via mange og lange omveier.
Jeg hadde fått med meg at vi skulle krysse en bekk, litt usikker på om jeg hadde kalt dette en bekk. Men stavene var til god hjelp og jeg kom over.
Været var mildt sagt vekslende; jeg hadde både sol, regn, tåke og snø.
Jeg sleit litt med å se de små vardene som var lagt til på toppen av steiner høyt der oppe. Og ikje såg eg någen sti….
Det er rart hvor mye mer oppmerksom man blir når man går helt alene. Da jeg gikk til Trolltunga, var tåken tykk som grøt uten at det bekymret meg. Her fulgt jeg nøye med på hvordan været endret seg; vindretning, tåken som hang lavt innover dalen og regnet/snøen som kom og gikk. Tanken var hele tiden at dersom været ble verre, skulle jeg snu. For en ting er å gå alene når man ser hvor man er, det er noe helt annet å ikke kunne orientere seg på grunn av manglende sikt. Men det er vanskelig å bestemme når er det ille nok til å snu. Og plutselig lettet det og alt var bare velstand igjen.
Tåken kom og gikk, blei litt stressa over det. Mest for ikke å finne veien tilbake hvis jeg måtte snu.
Dette var jeg usikker på, å krysse snøen på egen hånd. Fantasien jobbet overtid, så for meg at jeg bare falt igjennom og forsvant….
Og det var bare en av flere vurderinger som måtte tas, veivalg var et annet…. Det var en sti og jeg greide innimellom å følge den. Men når alt var bare stein, og det var det ofte, var det ikke sti å følge lengre. Da var det å finne de små vardene på toppen av noen steiner, men de var heller ikke alltid enkle å se. Jeg måtte nok en gang slå fast at synet neppe er så godt som det engang var, selv om jeg skyldte på dårlig sikt og svette i øynene. Så jeg rotet meg mye av stien og brukte mye tid på å peile meg inn i riktig retning, altså finne igjen siste lille varde og gå tilbake dit. Men det gikk og jeg jublet innvendig for hver varde jeg så og hver topp jeg karret meg opp på.
Her ble jeg lurt, kom opp på en topp og tenkte at «Dette er toppen». Varde var det også. Men det er ikke toppen , så fortsett å gå…
For en følelse det var da jeg ENDELIG stod på toppen…. Jeg var lettet, glad og helst litt imponert over at jeg faktisk greide å finne frem…
Det var lite å se av den fantastiske utsikten mot Gaustatoppen, Kistenuten, Hallingskarvet og store deler av Hardangervidda.
Så istedet for å beundre utsikten feiret jeg med tidenes dårligste kaffe, potetlomper med prim og appelsin. Rart hvor godt alt smaker ute..(bortsett fra kaffien, den hadde aldri smakt godt uansett hvor eller når…)
Det ble med andre ord en fin dag på tur, på tross av alt jeg hadde bekymret meg for på forhånd. Jeg angret slett ikke på at jeg hadde gått, selv om jeg må innrømme at jeg hadde øyeblikk underveis hvor jeg hadde mest lyst til å sette meg ned og gi opp. Når man er sliten, har vondt og mister retningen for ørtende gang på kort tid…da er det lett å tenke at friluftsliv egentlig er oppskrytt. Men når man står der på toppen og faktisk har funnet Vassdalseggi, da glemmer man alle negative tanker. Så for all del, man MÅ ingenting her i livet, men det kjennes godt å gjøre det man egentlig ikke vil. Ihvertfall etterpå…..
Så var det å finne veien ned igjen. Og her skal det visstnok gå en sti…
Og været blei bare bedre og bedre, så alt var bare velstand. Life is good 🙂
På Haukeliseter ventet en ekte fjellburger, (med geitost….), som avslutning på turen, og da var det ikke så mye mer som kunne toppe denne dagen….
Her blir både store og små hjertelig velkomne av den fantastisk betjening.
Jeg er veldig glad i komla, så egentlig hadde jeg tenkt å skrive om den fabelaktige komlå på Stranddalen. De to tingene henger liksom sammen og det er muligens komla Stranddalen er mest kjent for. Den serveres flere ganger i uken, men denne gangen ble det ikke komla på meg. Jeg fikk det ikke til å treffe med tidspunktet komlene stod på menyen, men ble absolutt ikke skuffet over serveringen den søndagen vi overnattet…. Jeg hadde lovet han på fem at vi skulle ha en skikkelig fjelltur med overnatting på hytte, før voksenlivet tar ham og han begynner på skolen i første klasse. Men plutselig var august her og det begynte å haste. Da var det bare å pakke sekken og komme seg avgårde.
Endelig, endelig var vi framme….
Hytta er egentlig mange hytter samlet rundt et tun. Det er hovedhytta, sovehytta, den ubetjente hytta og dohytta.
Stranddalen er Stavanger Turistforenings perle i Ryfylkeheiene, nydelig plassert ved Stranddalsvatnet i Suldal. Hytta er betjent fra slutten av juni til slutten av september.Det vil si at man kommer til oppredde senger og dekket bord. Her er god plass; 16 rom med ialt 48 senger samt hems. Det anbefales allikevel at man bestiller plass på forhånd, for hytta er populær. Turen er akkurat kort nok til at alle kan gå den og oppholdet på hytta er luksuriøst nok til at det er en opplevelse selv for den mest kresne hotellgjest. Så dette hadde jeg gledet meg til, jeg som stort sett har ligget i telt i sommer og mesket meg med havregrøt og tørre brødskiver. Utenom sesong er hytta selvbetjent, annekset har 12 senger og proviantlager. Men da må du vaske, re senga og lage mat sjøl…
Wathne Campingplass, et stykke nord for Tau, anbefales virkelig. Familievennlig med masse leker og flott utsikt mot fjell. Da gjør det ingenting at det ble frokost i regnbyger.
På Øvre Moen er det en stor og gratis parkeringsplass. Turen herfra til hytta tar omlag 2-3 timer, vi brukte dobbelt så lang tid.
Da var me klar til å starte å gå, måtte bare trampe litt fram og tilbake over broen for å leke Bukkene Bruse (på vei til Stranddalen for å gjøre seg fete…).
Vi startet turen en lørdagskveld og kjørte til en campingplass hvor vi overnattet. Ikke fordi det er så fryktelig langt å kjøre til Suldal, men mitt lille barn skulle feire 19 års dagen med fest og kastet oss ut hjemmefra. Alltid en god unnskyldning for en natt i telt…. Det er mange løyper som fører til Stranddalen, men den korteste går fra Øvre Moen. Her går man fra 780 m.o.h og opp til hytta på 970 m.o.h. Turen er ca 5 km lang og veldig godt merket med røde prikker, striper, T`er og varder. Det er flotte bade og fiskeplasser innover, så det er ingen hast med å komme fortest mulig fram.
Turen starter på anleggsvei og krysser elven Ulla før man fortsetter innover dalen.
Han på fem hadde et håp om at dette var hytta vi skulle til. Da hadde vi gått ca 100 meter innover og han var «sliten».
Det varer ikke lenge før man begynner å gå oppover. Og den er jammen lang den bakken… Trøsten er at det er mange fine steder å sette seg ned og når man er på toppen er det ikke så veldig mange oppoverbakker igjen til hytta.
Jeg er veldig glad i å gå på tur med han på fem. Han er veldig underholdende og jeg glemmer helst alt som har med tung sekk, oppoverbakker og langt igjen å gjøre. Jeg glemte til og med stavene i bilen, så fascinert var jeg av den endeløse monologen han spredde rundt seg. Men det gjorde ingenting, jeg fikk lov til å bruke han på fem som «pinnen te farmor». Vi snakket og snakket og snakket om alt som er viktig for en femåring. Det er de store spørsmålene som opptar ham ; slik som livet, døden og hvorfor man ikke kan spise is til frokost. Jeg gjorde mitt beste for å svare, men det er ikke alltid lett. Særlig ikke når han er av den typen som kun lukker munnen når han sover eller trener på å holde pusten under vann. Men motsetninger tiltrekker hverandre, så vi har det veldig fint sammen.
Mat er viktig på tur og vi hadde med brød og pålegg til begge dagene, primus så vi kunne ha kaffi og kakao samt kjeks og snop (selv om det ikke var lørdag).
Der var vi endelig på toppen av bakken og tok en velfortjent pause.
Stien går gjennom kalkrik berggrunn, noe som danner rare fasonger på steiner og fjell. Det vokser mange ulike fjellplanter innimellom alt det grå og når man nærmer seg hytta, er det skiltet at man går inn i Dyraheio landskapsvernområde.
Turen innover ble umåtelig spennende. Grunnen til det var LEMEN. For dere som ikke er kjent med disse små gnagerne i hamster-familien, kan jeg fortelle at de lever i fjellstrøkene over tregrensen og er vanskelige å fange. De kan bli aggressive, derav uttrykket «sint som en lemen». Av utseende er de veldig lik et marsvin, noe som gjorde at han på fem sa konsekvent marsvin når han snakket om lemen. Og da han ble lei av at jeg rettet på ham, sa han «de dyrene me såg så mange av tidligere…» For jammen var det mange lemen, så det er mulig at det er lemenår i år. Eller kanskje de bare liker seg ekstra godt i dette området.
Det var en trist opplevelse for han på fem da vi fant en død lemen. Ikke greide jeg svare på hva den døde av heller. Men vi holdt en fin begravelse med en vakker tale og noen få utvalgte sanger.
Jeg fant ut at den eneste måten å få tatt bilde av en lemen er dersom den er død. De er vannvittig raske til å gjemme seg under steiner. Men sånn ser en lemen altså ut….
Vi hadde en lang og fin tur inn til hytta. Det som er litt vanskelig å forstå, er at fra du kan SE hytta og til du kommer frem, er det skikkelig langt. Meg og han på fem følte vi gikk og gikk, men at hytta ikke kom nærmere. Selvfølgelig gjorde den det.. Og det var mye annet å se på underveis; Stranddalsgubben oppi skråningen, små fossefall hvor enkelte ville dusje og selvfølgelig lemenjakten. Dessuten har vi oppfunnet vår egen lille motivasjonslek: «Hvem kommer først frem og tar på de røde merkene?» Det sier seg vel selv hvem som går av med seieren der; ikke er jeg rask til beins og ikke ser jeg så godt heller, i motsetning til enkelte andre.
Der opp henger han; Stranddalsgubben.
Det ser liksom så nærme ut, men det er mye lengre vekke enn vi trodde.
Men vi var ihvertfall på rett vei og enkelte skrudde opp tempoet da vi nærmet oss.
Der var vi endelig framme. Nå ble det innsjekking på eget rom med dobbelseng og forfriskende bad i 12 graders vann nedenfor hytta.
Noe av det beste med Stranddalen, synes jeg er at det ikke finnes Internett. Istedet må vi snakke sammen og det gjør vi. Merkelig nok traff jeg flere kjentfolk på dette døgnet i heia, enn jeg vanligvis gjør på en bytur i Sandnes sentrum. Veldig, veldig kjekt. Ellers var det unødvendig av oss å ta med bøker og spill. Stua i hovedhuset hadde et helt bibliotek og dersom du ikke greide å lese ut boka, fikk man lov til å ta den med seg og levere på en annen turistforeningshytte. Eller beholde. Genialt, synes jeg. Og vi fikk prøvd oss på ulike spill og ikke bare Ludo (som vi hadde med). Vi spilte Den forsvunne diamant, Sjørøverspill og Lotto. Det ble kastet ball som han på fem bjeffende løp og hentet (siden han var hund) og da han var lei av det, spilte vi badminton. Dessuten var enkelte opptatt med å marsjere frem og tilbake mellom hyttene på jakt etter lemen. Han hadde fått låne en fiskehåv som han bar på skulderen og liknet helst en liten soldat. Jeg stod over akkurat den biten….
Frokosten var akkurat så fantastisk som jeg hadde drømt om. Og jeg rakk akkurat å bli sulten etter den tre retters middagen som ble servert kvelden før. Her er det hjemmelaget og kortreist mat som gjelder; nybakt brød, ekte geitost og rørte bær.
Det er all omtanken i de små detaljene som gjør oppholdet på Stranddalen fantastisk. Og et utedo trenger slett ikke lukte som et utedo, fant jeg ut her….
De har virkelig forstått det…. Poesi til å hygge seg med på do….
Vi hadde et flott opphold, selv om vi begge godt kunne tenke oss å bli lengre. Jeg for maten og de gode sengene, han på fem fordi han hadde et intenst ønske om fange en lemen. Men vi fikk en fantastisk tilbaketur, med bading i elva og plukking av blåbær. Været ble akkurat så fint som det kan være i august i Suldal og jeg gikk faktisk der og ønsket at turen hadde vært dobbel så lang. Men jeg tror det var langt nok for de små femårige beina og tilslutt var det kun tanken på is som fikk ham fremover. Så gjensynet med bilen ble stort. Og neste gang skal me gå sånn at me kan spisa komla….det har me avtalt….
Bak der ligger Besseggen; mørk og dyster. Kjent fra Henrik Ibsens skuespill Peer Gynt, hvor Peer påstår at han har ridd over eggen på et reinsdyr, det berømte «Bukkerittet». Det vil jeg påstå er helt umulig, vanskelig nok å gå over…..
I mange år har jeg hatt en hemmelig drøm om å gå over Besseggen. Som en av de mest kjente og populære fjellturene i Norge, er det omlag 60 000 mennesker som hvert år tar turen. Jeg har vært i Jotunheimen tidligere, men har mer eller mindre bevisst unngått dette området. Hvorfor? Jeg liker ikke høyder og Besseggen er kjent for å ha noen mildt sagt luftige partier. I mitt hode så jeg for meg at jeg kom til å bli en av disse turistene som må hjelpes gråtende ned av redningstjenesten. For det har jeg hørt skjer og for meg er det forståelig og slettes ingen skam. Høydeskrekk er nemlig ikke noe å spøke med…det vet alle som har opplevd det. Men på rehabiliterings-listen trengte jeg noen hårete mål og da var Besseggen et naturlig valg.
Da var vi tilbake til normalt vestlandsvær; pøsende regn og kuling i kastene. Faktisk litt godt etter tidenes tørreste sommer.
Et helt vanlig syn i Valdres. Enten var det kyr,sauer eller så var det veiarbeidere som stod midt i veien. Greit med god tid og det har man jo på en sånn tur….
For oss som bor på flate Jæren, er det ikke bare, bare å ta en svipptur til Jotunheimen for å bestige noen topper. Man må beregne en dags kjøring hver vei samt minst en ferje. Flaks at jeg elsker å kjøre bil og har en gammel, men trofast Toyota som alltid vil på tur. Dessuten er det en fantastisk kjøretur, man får med seg alt turistene kommer til Norge for å se. Her er ville fosser nedover stupbratte fjellsider og de dypeste fjorder hvor cruisebåtene ligger som sild i tønne. Det er stavkirker, bygdetun og salg av geitost og reinsdyrskinn. Det er smale, svingete veier med lange køer av bobiler og turistbusser som forsøker å smyge seg forbi hverandre. Det er mye å se og enda mer å oppleve, men jeg hadde bare en ting i hodet og kjørte forbi alt sammen. Målet var plotta inn; GÅ BESSEGGEN.
Da nærmer jeg meg endelig Jotunheimen etter nærmere 10 timers kjøretur. Gikk unna med kaffi og spillelistene på Spotify….
Været kunne selvsagt vært bedre, men det liksom ikke lov til å klage etter sommeren vi har hatt…..
Jotunheimen er nasjonalparken hvor alle de høyeste fjellene i Norge ligger. Jotun betyr kjempe, så det er her kjempene, eller trollene bor. Navnet er inspirert av både det ville landskapet og norrøn mytologi. Området er en blanding av vestlandsk natur med de høye, spisse fjellene samt østlandsk natur med store daler og fjellvann. Liker du best høye fjell, finner du 253 topper som er mer enn 2000 meter over havet. Det er imponerende landskap for en jærsk turist. Man kan gå korte turer og turer fra hytte til hytte over mange dager. Det finnes utallige løyper til å følge eller man kan sykle, padle, rafte, klatre i fjell, stå på ski om vinteren, fiske og jakte. Det er fjellhytter, både private og DNT, hotell, camping, hytter og gårdsturisme, så det er ikke problem å finne overnatting. Dessuten gjelder allemannsretten, slik at veldig mange slo opp telt rundt rasteplasser og ute langs turstiene.
Jeg fikk, etter mye strev i vinden, opp teltet på Besseggen Fjellpark Maurvangen. Og ja, det er Besseggen i bakgrunnen….
Turen over Besseggen kan gås på to måter, det mest vanlige er at man tar båten til Memurubu og går tilbake til Gjendesheim. Da går man opp eggen og ikke ned, noe som anbefales for de med høydeskrekk. Og det var meg det… Dersom man velger å starte på Gjendesheim går man altså motsatt vei og tar båten tilbake. Man kan også starte fra Bessheim og komme inn på løypen i nærheten av Veslefjell. Jeg hadde lest meg godt opp på informasjon i forkant og visste at jeg hadde rett under 15 km å gå, at summen av stigning var ca 1300 meter og at høyeste punkt underveis var 1743 m.o.h. Dessuten fant jeg ut at turen over Besseggen kom med i kåringen, gjort av National Geographic, over de ti vakreste fjellturer i verden. Kjekt å vite….
Gjendesheim Turisthytte er en DNT hytte som ligger like ved starten på turen. Jeg vurderte å overnatte her, men telt er og blir billigere.
Båten over Gjendevatnet er populær og jeg anbefaler alle å kjøpe billett på forhånd. Selve båtturen tar ca 20 minutter og er en flott opplevelse. Det er en kiosk/kafeteria og svær parkeringsplass som blir fort full. Det går buss og taxi slik at det er enkelt å komme til startpunktet.
Dermed var jeg så klar som jeg kunne bli. Etter en god natts søvn i teltet var det pakking av sekk og frokost. Hva var med i sekken? Regntøy, matpakke, mye å drikke (det er mulig å fylle underveis i en elv), førstehjelpsutstyr og dopapir. Jeg hadde vurdert å kjøpe et kart, men været var bra og jeg skulle gå i dagslys. Og dette er nok en tur hvor you`ll never walk alone….. Ihvertfall ikke midt i høysesong og fine været. Så jeg droppa kart og kompass. Løypa er godt merket både med røde T`er og skilt, så det var aldri et problem å finne veien. Da var det bare å komme seg tidlig avgårde, for å sikre meg enn parkeringsplass så nærme båten som mulig. Parkering betales i automat og kosta 150,- for et døgn. Jeg antok at det burde være mer enn nok tid.
Etter en meget fuktig og vindfull natt, lettet været heldigvis neste morgen. Utsikten tilbake mot Gjendesheim fra brygga ved Memurubu.
Mange velger å overnatte på den private turisthytta Memurubu, enten før eller etter turen over Besseggen. Eller bo flere dager og går alle de andre turene i området.
Fra Memurubu starter det grønt og fint oppover fjellsiden. Jeg tok en rolig start og nøt utsikten. Det var mange som hadde det travelt, derfor var det greit å slippe forbi de travleste.
Etterhvert som man stiger i høyden, får man en fantastisk utsikt over fjellene.
Store deler av turen er på relativt lettgått sti. Men det er steinete, så det er viktig med gode sko.
Under hele turen kan man nyte utsikt til de flotteste fjell.
Langs løypa er det bygd opp mange varder, noe som også gjør det lettere å finne fram.
Jeg hadde sett for meg at det BARE var selve eggen som skulle bestiges. Men det er mye opp og ned, stien går over fjellsiden langs halve Gjendevatnet.
Det stod noen av disse skiltene underveis som viste hvordan jeg lå an i løypa. Alltid oppløftende å se at det gikk fremover….
Dette er noe annet enn smårusket av noen fjell vi har på Jæren…..
Plutselig var jeg nesten fremme. Den så slett ikke avskrekkende ut på avstand, så her var det bare å gi gass.
«Javel Bessen, you and me….. Då ska du beseiras med eller uden høydeskrekk….» Klar for å starte klatringen og jammen var det å klatre seg oppover.
Det er en relativt smal og bratt steinrøys som skal klatres oppover. Noen går opp og noen kommer ned, så det er viktig med køkultur og vise omtanke for hverandre.
Her er jeg kommet opp på det mest fotograferte stedet på Besseggen. Her begynner det å flate ut og er ikke så bratt. Men utsikten er fantastisk….
Fjellryggen som løypa følger går mellom Gjende og Bessvatnet. Begge vannene er spesielle av utseende, det ene blågrønt og det andre dypblått. Gjende er ca 2 mil lang og den dypeste innsjøen i Jotunheimen. Den spesielle fargen får den av at små brepartikler vaskes ut fra elvene og reflekteres i lyset. Det at fjellene rundt er så mørke samt den kraftige grønne vegetasjonen forsterker fargen. Bessvatnet er 7 km langt og er kåret til Norges reneste innsjø. Det sies at man kan se bunnen selv på 30 meters dyp. Det var vakkert å se begge innsjøene sammen og jeg ble selvfølgelig veldig gira på et bad. Men uten badetøy, ingen bad….
Stor glede og takknemlighet over å ha kommet meg opp. Og takk til de hyggelige sørlendingene som tok bilde og jublet sammen med meg. Vi kom oss opp!!!!
Turen går videre mot det høyeste punktet på turen, Veslefjell. Her står en svær varde (steinhaug) som markerer at man har nådd 1743 meter over havet.
Der var toppen og et yndet fotoobjekt for oss alle som var der.
Så starter nedturen gjennom steinene og fra toppen er det ca 4 km med nedoverbakke for å komme tilbake til start.
Det er flott utsikt på denne siden også og langt der nede, hvor elven starter, ser jeg bilen….
Det er flere steder på vei ned hvor jeg kjente suget i magen over høyden. Og det er meg ubegripelig hvorfor enkelte folk ALLTID må stille seg helt ute på kantene for å ta luftige bilder…
Det gikk bratt nedover, slik at det kjentes godt i knær, hofter og rygg.
Turen opplevde jeg som lang og innimellom litt vanskelig å gå. Mest fordi det var mye løse steiner og bratte partier. Og jeg er fremdeles litt ustødig på beina, særlig når jeg blir sliten. Men det gjør bare at man går seinere og får mer tid til å suge til seg de fantastiske omgivelsene. For dette er vakkert… Det er storslagent, mektig og får virkelig nasjonalfølelsen til å bruse i blodet. Jeg har sett noen som mener at denne turen bør være obligatorisk for alle som er nordmenn, tja…kanskje. Jeg hadde ihvertfall en flott dag i fjellet. Og høydeskrekken? Den var med meg, men den var aldri et stort problem. Sikkert fordi jeg valgte «rett vei» og gikk opp og ikke ned. Dessuten var jeg så opptatt med å flytte hender og føtter, SAMTIDIG med å puste, at det blei for travelt å se på utsikten og hvor langt det var ned. Så høydeskrekk trenger ikke stoppe deg fra å ta denne turen….. den anbefales for alle, selv om kanskje de aller minste barna og de med ustødige bein bør velge en lettere tur.
På vei nedover fikk jeg øye på en reinsdyrflokk som gresset rett ned forbi stien. Jeg hadde ikke fått med meg at jeg befant meg midt i Reinens rike. På høsten har de en egen reinsdyrfestival og det er kulturhistorie og mat tradisjoner som er i fokus. Stakkars Rudolf på tallerken…..
Deler av flokken flyttet seg nedover og passerte like ved stien. Det var selvsagt stor stas for meg og alle de andre som fikk det med seg, vi knipset bilder som galne….
Flott utsikt over Gjende på vei nedover, nesten som å gå i et postkort….
Det kom besøk i forteltet som spiste opp frokosten min… Minnet meg om da jeg teltet i USA i fjor og det var strengt forbudt å oppbevare mat i teltet pga bjørner…. Dette var nok heller en stor mus eller liten rotte, synderen kom tilbake for å spise resten…
