Noen ganger ser man knapt skogen for bare trær.. Eller teltet…
Av og til er det greit å ta en pause fra hverdagen. En pause som ikke krever planlegging lang tid i forveien eller mye organisering. Å bare pakke sekken, handle på veien og ikke kjøre lengre enn absolutt nødvendig. Særlig er det fint når man må dytte det inn mellom en dagvakt og en kveldsvakt på jobb…
Kvelden ble tilbrakt med god mat i godt selskap. Noen ble kun med på betingelse at de slapp å ligge over, mens for andre var det hovedgrunnen …
Det finnes mange steder som egner seg godt til å ligge i telt rundt her jeg bor. Faktisk er jeg en sånn person som alltid sjekker for telt plass når jeg er på tur, på bussen, tar tog eller trør en runde med sykkelen. Da har jeg mange alternativ å velge mellom; alt etter vær, vindretning, kjøring og hvem som er med. Noen liker havet, noen liker fjellet og noen vil helst ikke lenger vekk enn at man ser bilen. Og det er helt greit….
Ikke lengre vekke enn at man ser lysene fra byen og hører bilene som kjører forbi. Men vi er allikevel i vår egen lille verden, hvor det bor ulver, troll og skumle vesener. Heldigvis kom de kun frem i dagslys ellers torde ikke enkelte sove…
Det var en nydelig kveld, selv i overskyet vær og mye vind. Enkelte undret seg over hvorfor jeg valgte den mest vindfulle dagen på lange tider til å ha bål og sette opp telt. Men sånn er det bare… Da pølsene var spist og ungdommene dratt, satt han på 6 og meg igjen ved bålet mens det sakte brant ned. Vi telte stjerner og snakket om livet generelt.
Noen startet dagen med å løpe opp litt appetitt mens grøten kokte. Det var ikke meg, for å si det sånn… Radarparet på tur….
Jeg tror jeg burde sove mer i telt…. Mest fordi det er sjelden jeg sover 12 timer i strekk, sånn som det ble i natt. Og enkelte startet morgenen i soveposen med film på mobilen mens jeg hadde kaffi og bok i min pose. Ikke regnet det og ikke blåste det… For en god start på dagen….
Etter klatring på steiner og trær, samt flere runder med gjemmeleken var det å pakke teltet og bestille henting.
Det beste med en sånn tur at det føles som om vi har vært vekke i mange dager… Og jeg trenger ikke mange netter i telt for å sette STOR pris på all luksus som omgir meg hjemme. Så da er jeg klar til å sykle til jobb, med bållukt i håret og stjerner i øynene. Og jeg kan knapt vente til neste natt i telt…
Vi valgte å parkere på Hellestø fordi vi ville finne ut om det var mulig å gå langs havet til Vigdel. Det var det ikke…
På Jæren ligger strendene som perler på en snor og mellom mange av dem er det merket løyper. Ikke alt er langstrakte, hvite strender; mellom Vigdel og Hellestø finner man et stort nes. Her er sanden byttet ut med forrevne klipper, berg, kupert utmark og rullestein og her er laget en fin løype. Stien er en del av Kystled, og er en nasjonal satsing fra blant annet DNT og Friluftsrådets Landsforbund. Fra Vigdelneset kan man følge kyststien helt opp til Solastranden og stien er godt merket og tilrettelagt. Lengden er ca. 5 km og det er mulig å starte fra begge ender.
Som to aldrende fjellgeiter forserte vi de bratte klippene…
Min søster hadde en fin plan om å finne ut om Hellestø kunne legges til, men foreløbig er ikke det mulig uten å gå på hovedveien. Det er planlagt av Sola Kommune at stien skal utvides sørover til Hellestø og Selestranden, men hvor langt frem i tid den planen ligger, vet jeg dessverre ikke. For vår del endte det i ekstremsportklatring og kryssing av en hage, hvor eieren holdt oss under nøye overvåkning. Jeg følte meg som en tiåring på epleslang…. Så det ble asfalt under skoene mot Vigdel. Kyststien er ikke skiltet av fra veien og det var litt tilfeldig at vi dreide av mot neset. Men det ligger en stor og fin parkeringsplassen med informasjonsskilt og grusvei innover. Ellers er det parkeringsplass på Vigdel, Ølberg, Rege og ved Sola Strandhotell. Så her er mange muligheter…
Siden vi ikke hadde gått turen før og ikke hadde kart, var det greit med et bilde av oversiktskartet. Vigdelneset er stort og her ligger gårder og hus samt enkelte hytter.
Selv om turen starter på grusvei, går mesteparten i terreng. Det er godt merket sti med blåmalte påler og enkelte skilt med navn på. Det er ikke de tyngste bakkene, landskapet er befriende lettgått. Vi fant skilt mot Steinansikt og det måtte selvsagt utforskes. Men uansett hvor mye vi rotet rundt og lette, vi fant verken ansikt eller den hvite presten. Det hadde sikkert hjulpet på dersom vi visste HVA vi lette etter… Det vet jeg nå, fordi jeg har sett bilder av begge deler på nettet SAMT lest turbeskrivelse av andre som har vært her….. Så neste gang er jeg forberedt…..
Fortet på Vigdelneset ble bygget av tyskerne under den andre verdenskrig. Fortet var ment for å beskytte Sola flyplass mot angrep fra sjøen, men var aldri i kamp siden det egentlig ligger for langt unna.
For de historieintresserte er Vigdelneset et spennende turmål. Her kan man boltre seg i helleristninger, geologiske funn og utallige installasjoner fra andre verdenskrig. Det er også mulig å finne en hule, som er mest kjent fra noen gedigne edderkopper som henger ned fra taket, men vi ante ikke hvor den heller lå. Sikkert like greit, jeg er ikke særlig glad i edderkopper…. Så det ble å nyte dagen og det fine været…. For her er god utsikt og virkelig vakkert.
Lunsjen ble spist i ly for vinden nede i denne flotte… Tja, me lurte veldig på hva det var, kanonstilling kanskje?? Her ligger skattene på rekke og rad. Sett av god tid til en tur på Vigdelneset!
Turen gikk over fuktig beitemark, men det var ingen dyr ute nå. Endel gjerdeklyvere og glatte steiner gjør at det nok er en fordel å være stø på beina, men turen passer for alle. Her er høyt under himmelen og man kommer tett innpå havet. Det er værhardt, så gode sko og varme klær er nok et vinnertips uansett på året man besøker neset. Med bademuligheter i alle ender, er det ikke så farlig om jeg ikke fant et sted på neset til å dyppe meg. Og neste gang setter vi nok en bil i hver ende for å gå hele turen.
Det er mange fine steder å spore av stien for å utforske klipper og sjø. Husk å være forsiktig på glatte klipper dersom været er dårlig og bølgene høye. Mye kraftige understrømmer langs kysten her….
Men det ble en fin runde ved å gå til Vigdel og hovedveien tilbake til Hellestø. Har du lyst å ta en omvei, er det mulig å ta turen opp på Vigdelveten. På toppen stod i vikingtiden en vete, eller et slags fyrtårn, som skulle tennes fyr på av lokalbefolkningen dersom fiendtlige skip dukket opp i horisonten. Og 1000 år senere okkuperte tyskerne med sin Festung Norwegen området. Vi gikk ikke til topps denne gangen, men her er mye å oppleve, så det blir nok ikke lenge til neste tur på Vigdelneset.
Der fremme ligger Vigdelstranden, men det var ikke mye folk der idag. Faktisk hadde vi stranden helt for oss selv…
Det var god plass på parkeringen ved gamle, nedlagte Eikeland Skole.
Har du noen gang ligger i sengen og kjent en følelse av at det frister ikke engang LITT å stå opp? Nå snakker jeg ikke om mandag morgen, men på en fridag som man kanskje har sett fram til lenge? Det skjedde nylig med meg… Etter 11 dager travelt og kjekt, men sammenhengende jobbing, var jeg veldig klar for frihelg og sjansen til å jolle litt rundt. Planene var lagt, men der lå jeg i senga. Så hvor kom uviljen mot å stå opp ifra?
Der var hun igang mot fjellene…..
Kanskje det var været? Når regnet detter ned, alt er grått og trist og vinden kommer i kast som får takpannene til å skrangle over meg, det påvirker visstnok humøret. Eller kanskje det er alderen? Kroppen, som ikke lenger føler trang til å hoppe ut av sengen for å møte en ny dag, kjennes tung, stiv og trøtt. Eller kanskje det bare er slik far alltid pleide si, at jeg nok har stått opp med feil fot idag……
Bakke opp og bakke ned i pøsregn.
Men man kan ikke kaste bort en fridag bare fordi man er sur. Sekken ble pakket, niste smurt og jeg avtalte med en venninne som heller ikke var i sitt beste humør. Og det passet bra, det finnes ikke verre enn disse positive, glade JA-menneskene når man selv er sur. Noen ganger smitter det, slik at humøret snur og man blir glad av disse glade menneskene. Men når man er sur fordi man har stått opp med feil fot, da er det bare irriterende. Kanskje fordi jeg da får dårlig samvittighet FORDI jeg er sur, når det tross alt er lov å være blid…
Det var en helt ny løype for meg og det er alltid kjekt.
Det er rart med det, det er vanskelig å være sur på tur. Selv om jeg glemte stavene og sleit med balansen, fordi det var brattere og vanskeligere å gå enn jeg hadde sett for meg. Selv om været ble så dårlig at jeg ble gjennomvåt, fordi regnbuksa lå i sekken og jeg ikke gadd å ta den på meg. Eller ta sekken av meg… Selv om jeg hadde lagt igjen votter og lue i bilen fordi det ikke virket så kaldt, men så var det skikkelig kaldt og snø på toppen.
Det var mye mer oppover enn jeg hadde forventet, reine kondisøkta.
For det ble en tung tur. Mest på grunn av været, som ikke var bra i utgangspunktet. Da vi nærmet oss toppen, var vi ikke lengre i ly for vinden, så nå blåste det så kraftig at det var problemer med å bevege seg fremover. Nedbøren kom som en blanding av regn, sludd, hagel og snø. Man kan jo bli enda surere av mindre og særlig siden tåken la seg over hele landskapet, så det var lite utsikt og vanskelig å orientere seg.
Endelig nærmer vi oss toppen.
Fordelen med slikt vær, er at man har nok med å bevege beina og holde fokus på hvor stien går. Vinden ulte slik at det ikke var mulig å føre en samtale og det er jo en fordel når man ikke har noe positivt å si. Så det ble helt stille inni meg og det kjentes bra ut. Det ble en slik tur hvor man virkelig kjente på at man lever…. Kald, våt, sliten og oppgitt. Da kan det bare ble bedre og det ble det selvfølgelig….
Det var ikke mindre kaldt på toppen, slik at pause var uaktuelt….To stk sure som faktisk ikke var sure lengre…..
Da toppen var nådd, fulgte vi løypen videre og skulle ta runden. Men rett etterpå delte stien seg og navnene på begge skilta stod ikke på mitt kart. Så der stod vi og ante ikke hvilken retning vi skulle gå. Begge navnene hørtes kjente ut, men siden vi ikke hadde gått turen før og det var umulig å orientere seg etter utsikten, ante vi ikke hvor vi skulle gå. Et forslag var elle nelle metoden, men hva om vi gikk feil vei?
Det ble bevist; fram og tilbake er like langt….
Vi snudde og gikk samme vei tilbake. Det var kaldt, liten sikt, ukjent område, ikke skikkelig kart, vi var våte og frosne og hadde ikke særlig mye mat eller drikke med oss. Jeg kjente at tanken på å gå seg vill og rote rundt i timevis uten å finne tilbake til bilen, nei takk. Det var et bra valg, det kjente vi begge på da vi kom ned i bjørkeskogen igjen og fant et lunt sted for kaffi og mat. Humøret var nå blitt mange hakk bedre og jeg tok meg selv i å le høyt flere ganger. Det sure var som blåst og vasket vekk….
Fin utsikt i bjørkeskogen og ingen vind. Til og med regnet gav seg….Og sjelden har matpakken og kaffi smakt så godt som akkurat da…
Turen til Bursfjell fra Eikeland skole er ca 6,5 km lang dersom du går runden. Her går man delvis på jordbruksvei og ute i terreng. Løypen er merket med rødt og er ikke spesielt vanskelig å følge dersom sikten er god. Husk å kle deg etter været og gode sko. Jeg var overbevist om at dette var et helt nytt område for meg, men da jeg kom hjem fant jeg ut at vi to var på Bursfjell for fem uker siden….. Men da gikk vi opp fra Ålgård og fulgte en annen løype. Det viser hvor vanskelig det er å orientere seg og kjenne seg igjen når været er dårlig. Forrige gang var det strålende sol og klar sikt i alle retninger. Så naturen endrer seg, akkurat som humøret mitt. Resten av dagen var det sure borte og forhåpentligvis holder det seg borte, til neste gang jeg står opp med feil fot….
Nytt turområde for meg og flokken å utforske, Lyefjell. Det ligger mellom Bryne og Ålgård, kort fortalt.
Det er ikke mye som slår en skikkelig søndagstur i fint og kaldt vintervær. Særlig ikke når jeg får med meg to store og en liten på tur. Med nybakte horn og varm kakao i sekken såg jeg frem til en givende dag med kvalitetstid på høyt nivå. Men det er ikke alltid det blir sånn som jeg har sett for meg….
Vi tok den letteste og flateste veien vi fant.
Det var ikke problem å finne parkering ved barnehagen på toppen av Lyefjell. Jeg hadde med turbok og kart fra Turistforeningen, så det skulle ikke stå på utstyret. Vi fant ut at vi skulle gå motsatt vei av turbeskrivelsen, siden planen var å spise nistepakken ved rasteplassen like ved Ulvatjørna. Noen hadde tross alt ikke spist frokost enda og ville helst ha spist ved bilen…..
Det er ikke lett å være 6 år og skulle gå forbi årets første isdekka pytter, bekker og vann….
Det var en kald og flott dag, med rimfrost og is langs stien. Så tempoet ble deretter, det gikk umåtelig seint fremover. Mye venting på han som skulle hoppe på hver isdekka pytt og renne ned hver is rutsjebane han fant. Og det var ganske mange, må jeg si… Det hjalp ikke på at da veien delte seg, så gikk vi feil vei. La det bare være sagt, dette er et område uten særlig merking, med mindre du går der alle andre går. Dvs de som sikkert bor på Lyefjell.
Vi var ikke der vi trodde vi var og ikke der vi hadde planlagt å være. Men det var jammen fint allikevel.
Vi spiste nisten på toppen av en haug, for der var det så mange fine steiner å sitte på. Dessuten var det istapper som enkelte plukket og is å skli på. Vi andre diskuterte om det finnes intelligent liv i verdensrommet og det er egentlig det beste med å gå søndagstur, for sånne samtaler er det sjelden vi har tid til ellers.
Plutselig så fant vi Ulvatjødne allikevel… Men da var det for seint, for maten var allerede spist…
Etter å ha funnet løypa vi egentlig skulle gå, måtte vi jo gå den. Det var ca 5-6 km, lettgått og på grusvei. Men nå gikk det seint. Og her kommer uttrykket «lus på tjærekost» inn. Det finnes nemlig ikke noe som beveger seg tregere enn en 6 åring som vil leke istedetfor å gå. Jeg ser poenget hans, hva er egentlig meningen med å gå så fort som mulig mellom punkt A og punkt B?
Ikke engang klatring over gjerdeklyvere og balansering på plankebroer løftet humøret på enkelte. Han var sliten…
Så når lusa siger bortover tjærekosten, gjelder det å være kreativ. Særlig når du har gått så langt at det er like langt å gå tilbake til bilen enten du snur eller fortsetter å gå. Da er det bare en ting som hjelper, og det er verken lokking med snop eller trusler om at det snart er mørkt. Men å leke eventyr derimot…..
To skyggefigurer på vei over den skumle myra…
Vi rollespilte oss gjennom Rødhette og ulven og det sier seg vel selv hvem som var ulven og hvem som ble spist… Så tok vi de for oss: De tre bukkene Bruse, Pepperkakegutten, Gullhår og bjørnene i skogen og for ikke å glemme De tre små grisene. Glemt var slitne bein, sult og tretthet. Glemt var isen som han allikevel ikke fikk gå på og at det var langt igjen. De fleste fremføringer endte med at jeg ble spist, til stor jubel fra enkelte. Nå var vi to som bevegte oss i lusefart, men fremover ER fremover.
Tenk at det går kyr ute enda… De fikk også være med i eventyrverdenen vår.
Det ble mange og lange pauser for de som ikke gikk som lus på tjærekost.
Det var en fantastisk fin dag, selv om vi datt ut av løypa igjen, siden det ikke var skilt hvor vi egentlig skulle gå Men det spilte ingen rolle, for det var umulig å gå seg vill. Jeg måtte forklare uttrykket «lus på tjærekost» for de under 50, men jeg er usikker på om de forsto helt hva jeg mente. Uansett så kom vi tilbake til bilen og vi var alle enige om at det hadde vært en strålende dag… Særlig lusene var fornøyd med sjokoladen vi fant i sekken i bilen på vei hjem…..
Det er ikke mye som slår en tidlig morgen i bilen på vei til tur, alene med kaffi og god musikk.
Det jeg liker minst med vinter og mørketid, er at det er så lenge å vente på dagslyset. Særlig for meg som er glad i å stå tidlig opp og tenker at alt etter klokken 06.00 er å ligge frampå. Løsningen har blitt å gå med hodelykt samt dersom jeg har tid, velge turmål som det er et stykke å kjøre til. Jeg er veldig glad i Jæren og særlig på denne årstiden. Derfor var Synesvarden og Steinkjerringa et naturlig valg på en tidlig morgen, med kveldsvakt å se frem til.
Ved leirskolen på Holmavatnet er det en stor og gratis parkeringsplass. Det er også informasjonsskilt og gjerdeklyver, men mangler et do…
Turen jeg hadde valgt, er lettgått og med flott utsikt over lyngheiene, havet og fjellene langt bort. Her er man midt i landskapsvern området og totalt er det merket 3 mil med stier. Runden som først tar deg opp til Synesvarden, deretter over til Steinkjerringa, er 10 km lang. Den passer for alle, her er ingen bratte bakker eller særlig vanskelig sti å følge. Det er godt skiltet og merket med påler. Nå på høst og vinter kan det være vått, så gode sko er viktig. Vått kan det vel forresten være året rundt, det er tross alt Jæren vi snakker om… Og mye vind, det er en grunn til at det er her i området de store vindmøllene er satt opp. Men på denne morgenen var været nydelig.
Over de mest sølete områdene (for her er mye myr), er det lagt ut plankebroer som gjør det lettere å unngå å bli våt i skoene.
Det er noe eget med de tidlige morgenene rundt den tiden når sola står opp. Å starte turen under stjernene, for så å gå inn i dagslyset, er noe jeg liker. Særlig i et slikt åpent landskap som det man finner her på Høg Jæren. Toppen av Synesvarden ligger kun 359 meter over havet, men det er så flatt rundt at utsikten er formidabel. Her vandret Garborg rundt og fant inspirasjon til å skrive. Her har mennesker bodd og hatt nytte av heia som torv og beite til husdyr siden steinalderen. Og her kan jeg gå og løfte tankene mot himmelen som farges rød av morgensola.
Jeg kom opp på toppen av Synesvarden nesten samtidig med sola. Skulle trodd det var planlagt….
Fra Synesvarden går man nedover mot Anisdalsheia. Her er det fin sti med enkelte våte partier.
Jeg fikk en fantastisk soloppgang og høstfargene lyste ekstra i det morgenrøde lyset. Det var ingen andre ute, verken dyr eller mennesker. Jeg så noen få fugler, men bortsett fra det var det helt stille. Det er ikke en fysisk krevende tur, så det var rett og slett litt kaldt. Jeg kjente at det nok er på tide å finne frem ullundertøy, lue og votter. Det var rim i gresset og den friske, bitende lufta som kommer med de første frostnettene. Men mest av alt var det lyset og fargene som spilte seg ut over himmelen, havet og fjellene jeg såvidt kunne skimte i horisonten.
Eg får sei som Garborg: «Naar Dagen sig som Eld og Blod i Blaae-Myr…» Jeg greier ikke beskrive med egne ord hvor fantastisk flott det var….
Strålende glad over den vakre naturen….
Turen jeg gikk er mer en trekant enn en runde. Det er beint opp til varden, så over til kjerringa og så beint til bilen igjen. Jeg har gått sånn frem og tilbake før, til ett av stedene. Det er særlig dersom jeg har gått sammen med noen som vil gå en kortere tur. Man kan også gå til et av stedene fra andre parkeringsplasser; både ved Anisdal, Kartavoll, Topdal, Vardavatnet eller Korphaugane kan man sette bilen fra seg. Så her er det mye å velge blant. Derfor ble det til at jeg gikk mye å tenkte på, hva det er som gjør at jeg velger den samme løypa hver gang? Ikke varierer jeg retning heller, det er liksom alltid toppen først. Det er mulig at det er fordi det passer bedre og er lunere å sitte ved foten av Mor Norge å spise matpakken? For på toppen blåste det godt…..
Det ble litt balansering på steiner for å komme fram til Steinkjerringa.
Mor Norge i morgensol.
I dette landskapet passer det ekstra godt med en skikkelig traust nistepakke: grove horn med brunost….
Jeg er veldig begeistret for historien bak Steinkjerringa, eller Mor Norge som hun egentlig heter. Seriøst; hvem finner på å drasse en 3 tonn tung statue av stein langt inn på heia? Og hvorfor? Hun ble hogget ut i året 1898 av Sigurd Sørensen og var tenkt å stå foran Kongsgård skole. Slik gikk det ikke og i 1924 ble det bestemt at hun skulle få stå på Høg Jæren. Det ble samlet inn 550 kroner til transport og etter to år med mye hardt arbeid var statuen på plass. Jeg vet at den ble delt opp i tre biter for å lette frakten, men allikevel…. Og det ble brukt en stor steinbukk for å plassere henne oppå den svære steinen hvor hun står den dag idag, men allikevel!!!???? Jeg blir like imponert hver gang jeg kommer dit.
Det er lett å finne frem og mange andre turmuligheter for de som vil gå kortere eller lengre.
All denne herligheten bare for meg sjøl….
På turen tilbake til bilen, går man over Gauleksvarden og videre forbi Årnistheia. Det er litt mer opp og ned, men fremdeles langt fra krevende. Det kom en jogger løpende forbi meg og jeg tror at dette er et glimrende sted å begynne, dersom du har lyst til å starte med stiløping. Det er visstnok litt på mote for tiden, løpe i stedet for å gå i naturen. Jeg gikk mest å tenkte på hva Garborg hadde tenkt om det? Kanskje han hadde blitt mer inspirert når pulsen økte og svetten rant? For min del var jeg meget fornøyd med å vandre rolig over heiene.
Det er endel myr og småvann, så det er best å holde seg på stien, så slipper man å bli våt.
Jeg hadde en fin start på dagen og det ble en fin dag videre. Det må nesten bare bli bra, med all den gode energien man får av lyset og den friske luften. Dersom du ikke er vant med morgentur, er det en fin tid å starte på nå om vinteren. Det er særlig vakkert å se sola stå opp og ikke står den opp så tidlig heller. Det vet jeg at mange setter pris på, særlig i helgene. Dessuten er jeg sikker på at solnedgangen er like vakker over Høg Jæren, men da var jeg på jobb, så det får bli en annen dag…..
Siste innspurt tilbake mot bilen går på grusvei og langs granskog.
Det var merkelig nok tomt og stille på Gramstad. Det kan ha noe med tidspunktet å gjøre….
Jeg er veldig glad i søndags morgener. Særlig når jeg har besøk av han på fem, som forresten har blitt han på seks. Da har vi våre ritualer; som å spise havregrøt og lese eventyr. Enkelte av oss ser tegnefilm om monster, mens andre planlegger hvor søndagsturen skal gå. Det er noe spesielt å sulle rundt med tøfler og morgenkåpe i flere timer, det sier liksom FRIDAG veldig tydelig.
Bak der ligger Dalsnuten, men vi skal ikke helt dit denne gangen.
Noen søndager er det bare ikke tid til en skikkelig søndagstur. Slik som nå, siden han på fem har blitt skolegutt og har hatt bursdag, er det selskap på gang. Da skal det bakes, ryddes, dekkes bord og lages mat. Dessuten er noen så spent at han begynner å spør om gjestene kommer snart lenge før 07.00. På sånne dager er det bare en ting å gjøre: pakke sekken, få på skikkelige klær og dra ut for å spise frokost ute….
Det er meg ubegripelig at enkelte mener de tar seg bedre ut når tungen stikker frem…..
Heldigvis har vi kort vei til turområder og lyset var jammen på vei. Det var faktisk såpass lyst at det var nesten ikke vits å ha på hodelyktene. Men siden vi hadde på hodelyktene, ble løsningen å gå inn i den tetteste skogen vi fant. Det var det fortsatt mørkt og monstrene lurte bak hver en busk. Men det var ikke nifsere enn at vi hadde noen runder med gjemmeleken før sulten tok overhånd.
Heldigvis var det mørkt nok i skogen til at hodelyktene kunne brukes… Vi fant frem over broen.
Det var ikke lange turen å gå inn til området hvor jeg hadde planlagt frokost. Men så regnet det ikke og han på seks fant den mest perfekte sitteplassen på noen trestammer, så det ble mat under åpen himmel. Og han hadde noe å klatre på….
Vi er glade i havregrøt begge to. Det er dessuten den perfekte turmat å koke på primus; bare å koke opp og så er den ferdig. Oppskriften er enkel: til en person brukes en kopp lettkokte havregryn og to kopper vann. Det mest lettvinte er å måle opp alt hjemme og ta det med. Jeg liker best når grøten kokes på melk, så jeg tar i 1 spiseskje tørrmelkpulver pr. porsjon. Litt salt og oppi en gryte. Kokes opp og vips så har du skikkelig frokost. Han på seks spiser sin med banan, vaniljeyoghurt og kanel, mens jeg liker sukker, kanel og smør.
Det aller meste smaker mye bedre ute, men særlig lett svidd havregrøt gikk ned på høykant.
Etter maten var det såvidt tid til noen runder til med gjemmeleken før vi måtte skynde oss mot bilen. Det var nemlig et monster i skogen; som spiste voksne folk og var særlig glad i farmorer. Heldigvis hadde jeg en til å beskytte meg og som skulle drepe monsteret dersom det prøvde å spise meg. Det var jammen en lettelse. Turen tilbake inneholdt mye spenning og enkelte glemte helt at han skulle ha selskap, samt å sjekke hvor lenge det var til gjestene kommer. Og monster i skogen er mye mer spennende enn monster på Netflix….
Med monster i hælene var det godt at noen hadde bygd en hytte som vi kunne redde oss inn i….
Det var ikke en lang tur vi gikk og ikke var den krevende. Men den var spennende og frokost måtte vi jo spise uansett. Noen ganger går dagen mye fortere når man kommer ut å får lufte seg litt, særlig når man er liten og venter på noe kjekt som skal skje. Det trenger ikke være lange turen for at det skal føles som et avbrekk. Og naturen ligger der med sine stier og veier. Det er bare å pakke ned det man trenger og komme seg ut. Ta kaffien ute, eller lunsj. Dra ut etter jobb og spise middag ved sjøen istedet for rundt bordet. La en helt vanlig søndags morgen (eller onsdags kveld) bli en uvanlig en. Jeg tror det kalles å gripe dagen…..
Det var en fantastisk fin morgen og det gjorde godt med litt frisk luft.
Siste og eneste oppoverbakke mot bilen var sjeldent tom for folk….
Ruten på Sandnes en tidlig morgen. Bedre enn å sitte i kø?
Jeg er nysgjerrig. Dessuten liker jeg å tro at jeg er engasjert i det som skjer og det som engasjerer folk rundt meg. Sjelden har jeg opplevd så stor engasjement som det som snakkes og skrives om nå; bomringen. Eller SKAMMENS BOM, BOMHELVETE og andre passende beskrivelser som jeg har sett mye av på nettet. Det demonstreres på rådhus, kjøpesenter og ved sykehus. Store folkemengder samler seg for å gå i demonstrasjonstog og det er underskriftskampanje. Jeg forsøkte forsiktig å hinte frempå om det muligens var litt sent å reagere, siden dette var blitt vedtatt for 4 år siden og bommene bygd. Det ble ikke godt mottatt. Jeg bestemte meg for å gjøre et eksperiment: LIVET UTEN BIL I EN UKE. Er det i hele tatt mulig???
Det blir fort en vane å vente på tog samt å forholde meg til at toget ofte er forsinket.
DAG 1: MANDAG er det tidlig på jobb. Jeg er privilegert og har avtale på Hjem-Jobb-Hjem. Da sponser arbeidsgiver slik at jeg kan kjøre ubegrenset med tog, buss og enkelte båter hver måned. Dessuten har vi ikke parkering ved jobb, så bilen er ikke et savn i hele tatt idag. Og på kvelden er det dobbel yogatime, som jeg har hjemme, så bilen var ikke i bruk. Faktisk så lånte jeg bort bilen til en venninne med bilen på verksted, så det så….
Nesten som å være på storbyferie hver dag når man jobber i Stavanger….
DAG 2: TIRSDAG er neste lik mandag. Dagvakt, så det blir sykkel til Sandnes, tog til Stavanger og en spasertur gjennom sentrum til jobb. Returen er akkurat lik og igjen yoga på kvelden. Dette går jo strålende, hvem trenger vel bil?
Jeg har alltid lurt på hva som gjør at Gramstadbakken er så populær blant syklister. Det fikk jeg svar på idag, den var tung selv med el-sykkel….
Utfordringen med å ha el-sykkel er at man alltid må finne noe å låse den fast til dersom man går ifra den. Jeg vil helst bare ha den innelåst i kjelleren, men hva er poenget med el-sykkel da????
DAG 3 ONSDAG har jeg fri fra morgenen av. Da liker jeg å gå tur og særlig rundt Gramstad området. Uten bil må det bli sykkel. Det har jeg ikke prøvd før, men jammen var det greit. Ferdig oppvarmet når turen starter. Men så må bilen ut av garasjen. Jeg har lovet mitt lille barn å kjøre hunden til dyrlegen. Buss; tja…da må de ta to busser for å komme dit. Vi kjører og med bilen allikevel utav garasjen, blir det bil til jobb. Lang kveldsvakt og bilen parkeres et stykke utforbi sentrum, hvor det er gratis å parkere. Jeg har sykkel med og trør raskt til jobb. Dersom bommene nå var i drift, hadde jeg ihvertfall sluppet rushtrafikk tillegget…..
Kunsten fremover blir å kombinere. Mens hunden var hos dyrlegen rakk vi kafebesøk, dobesøk og handling i tre butikker på under en time…..
Dopet hund skal ikke måtte kjøre buss…..
DAG 4 TORSDAG skal jeg igjen på kveldsvakt, så dagen starter med time hos fysioterapeut. De ligger strategisk plassert i gåavstand hjemmefra. Eller jeg kunne tatt bilen og spart 2 minutter, noe jeg selvsagt ikke gjør. Etterpå vil jeg på besøk og da pleier jeg alltid å ta bilen. Selv om det er kort vei og jeg egentlig ikke har noen unnskyldning. Her stod jeg faktisk med bilnøkkelen i hånden og veide for og imot. Det pøsregner ute = ta bilen. Men jeg valgte sykkelen, selv om jeg glemte hjelm og regntøy. Heldigvis tok turen kun 6 minutter på el-sykkel. Så ble det en gåtur til Sandnes, tog til jobb og gå gjennom Stavanger.
Det tar mer tid å sykle… Dessuten skal sykkelen gjøres klar, regntøy tas på, hjelm, sekk… Med bil= ta nøkkelen og gå.
Greit med overnattingsmuligheter i Stavanger når man har seinvakt på jobb og tidligvakt neste dag. Og nesten triathlon for å komme seg til jobb…
DAG 5 FREDAG er dagvakt og toget hjem. Det ble en våt tur da jeg vandret hjemover, men en hyggelig tur. Traff en god venninne jeg ikke har sett på lenge, det gjør man ikke når man kjører bil. Fikk dessuten gått innom butikken, handlet og hentet en pakke som jeg slepte hjem siden jeg ikke hadde bil. Vurderte en tur ut senere, men det pøste ned regn og jeg gadd ikke sykle eller å bli våt. La meg tidlig istedet, fordel med alt….
Både buss og tog er samlet strategisk i Stavanger sentrum. Enkelt og greit….
DAG 6 LØRDAG var ikke like enkel. Jeg måtte kjøre mitt lille barn på jobb fordi det gikk ikke buss tidlig på en lørdag. Etterpå skulle vi til fjells og der gikk det ihvertfall ikke buss, tog eller andre offentlige transportmidler. Det var en prøvelse bare å lete på nettet for i hele tatt å finne ut om det gikk noe…. Men tur ble det….
Det er mulig det er bare meg, men roadtrip er det kjekkeste jeg vet… Da er høye veiavgifter, bompenger, dyr bensin osv osv glemt og jeg trør gassen i bånn….
DAG 7 SØNDAG var det å kjøre ned fra fjellet igjen. Bare det å vite at man har bil på parkeringsplassen gjorde turen lettere og kjekkere. For når man er sliten og søkkvåt frister det lite å måtte vente i timevis på en buss som kanskje ikke kommer. Og med varmeapparatet på full styrke og musikken på bånn gass ble det en fin avslutning på turen. Senere på kvelden måtte bilen igjen i bruk, denne gang for å hente take-away pizza. Ja, jeg kunne ha syklet å hentet eller betalt for å få den levert. Men det hadde nok aldri skjedd….
Og langt der nede ser eg bilen…. Norge er et lite praktisk land uten bil, ihvertfall hvis du liker å jolle rundt. Det er store avstander med lite sivilisasjon og dyr kollektivtransport.
Så hva er konklusjonen etter en uke «uten» bil? Jeg fikk mer frisk luft, gikk mer og syklet mer. Det er helt sikkert bra for miljøet dersom flere gjør det… Men jeg elsker bilen min og kommer ALDRI til å leve et liv uten bil. Uansett hvor mange bommer som kommer opp, bilen min får de ALDRI. Jeg elsker å kjøre, særlig å kjøre langt. Bilen er som et hjem på hjul og det er praktisk, enkelt og bare fantastisk. Men jeg kommer nok til å bli mer bevisst på HVA jeg bruker bilen til og flinkere til å planlegge handling, besøk og turer. Da trenger jeg ikke betale i bommene i tide og utide. Kanskje det er tanken bak hele greia????
Som du ser, det er ikke snakk om lang og strevsom tur. Vi gikk begge steder, siden vi hadde tid til det.
I morgen er det «Kom deg ut» dagen eller også kjent som Norges nasjonale turdag. Over hele landet arrangeres fellesturer, med Den Norske Turistforening (DNT) i spissen samt av andre tur arrangører. Alle blir vi oppfordret til å gå ut, nyte naturen, enten alene eller sammen med andre. For deg som har andre planer, her er en tur du garantert får dyttet innimellom dine andre gjøremål. Det er kort vei å reise til, ihvertfall dersom du bor i Sandnes/Stavanger og går du med litt tempo, er den overstått på kort tid. Allikevel får du med deg MYE, se bare her:
Du parkerer bilen på Dale og går mot sjøen. Istedenfor å svinge til høyre, gå rett fram på skogstien.
Du får oppleve litt spenning idet du henger i kjettingen for å klatre nedover fjellet i retning Dale kai.
Du får en fin utsikt til Dalsnuten, så hvis du vil kan du ta en kjapp tur opp og ned dit.
Du kan leke du er turist som gipser over en flott foss, siden du aldri har sett det før….
Du kan ta en pause, hvor du enten hviler eller klatrer i trær.
Du kan google sopper for å finne ut om de er spiselige eller ikke. NB!!!For all del, ikke spis noe du ikke er 100% sikker er spiselig…
Du kan trampe gjennom skogen som en dinosaurus, siden naturen minner om Jurassic Park.
Du kan leke ekorn og plukke det du finner i tre….
Du kan ta med mat og tenne opp grill, eller noe slikt der hvor det er tilrettelagt for det.
Det finnes flere slengdisser som du kan bruke til det du liker best.
Du kan laste opp en tung sekk hvis du har lyst…..
Hvis du har hund, kan du leke med hunden ved stranden. Hvis hunden vil….
Du kan se hva som lever i havet….
Det er fin grusvei fra stranden tilbake til bilen, men oppoverbakke.
Du kan beundre hvordan sollyset faller gjennom skogen.
Som du ser, en fantastisk tur, hvor bare fantasien setter grenser for hva du kan oppleve. Og slike turer kan du finne over alt, ofte rett utenfor din egen stue. Inviter gjerne med deg noen, slike turer er alltids kjekkest sammen med noen. Og ikke la regn eller vind stoppe deg, sjekk helst ikke yr.no i hele tatt… Men ta turen ut og nyt dagen, enten du har litt tid eller hele dagen. For det er det absolutt verd… Ha en fin «Kom deg ut» dag….
Overalt i Sandnes er det satt opp informasjonsskilt som viser turområdene. Dette står like ved Maudland skole. Ta gjerne et bilde av kartet, så er det lettere å finne fram underveis.
Heldige meg som bor i Sandnes kommune. Her er mange turområder og de er godt merket, skiltet og tilrettelagt. Jeg kan velge og vrake mellom turer i skog eller opp et fjell. Jeg kan gå langs sjø eller et vann, hvor det er bare å kaste klærne for å ta et bad dersom lysten overmanner meg. Det er lange turer og korte turer, daffe turer og bratte turer som får pulsen til værs. Og det beste er at jeg alltid finner noen nye turer som jeg aldri har gått før, i tillegg til de gode gamle turene som jeg har gått hundrevis av ganger. Sånt blir jeg glad av.
Turen starter like bak Maudland skole og følger grusvei og asfalt den første kilometeren (sånn ca…)
Men hvor finner jeg disse nye turene å utforske? Det kan være i ei turbok, de har jeg MANGE av eller et turblad, som Fjell og Vidde. Jeg er glad i å lese turistbrosjyrer og går sjelden forbi disse glansfulle heftene uten å plukke med meg noen. Her finner jeg masse informasjon, både om steder jeg kjenner og helt nye steder. Jeg liker å lese om andre sine turer og se bilder. Her er et hav å velge mellom; på blogger, Facebook, i aviser…. Dessuten er jeg veldig glad i kart… Dersom jeg kjeder meg og ikke gidder å finne på noe fornuftig, kan jeg bruke mye tid på å lese i NAF sin veibok. Den er et funn for alle som er glad i å jolle rundt. Dessuten har jeg mange andre kart; far sine gamle turkart som jeg arvet, kart over turer og steder jeg har vært, de jeg aldri kom til og de jeg planlegger å reise til.
Denne turen er en skogstur, med det som på fagspråket kalles småkupert terreng.
Denne turen fant jeg på et kart som jeg tilfeldigvis kikket på etter at jeg hadde parkert like ved. Jeg hadde aldri før hørt om Måkatjørn og ihvertfall ikke at det var en badeplass der. Så glad som jeg er i å bade, har jeg ganske god kontroll på alle badeplassene i kommunen. Dermed var jeg nysgjerrig og klar for en tur. Heldigvis at jeg har en turkamerat på fem som er like forveten som meg og som aldri sier nei når jeg spør ham. Vi planla, jeg ordnet niste og så var vi i gang….
Skogens magi finnes overalt….
Trær er like forskjellige som oss mennesker når man tar seg tid til å studere dem.
Det er blitt lagt ned mye arbeid i å merke løyper. Takknemlig for det….
Det hadde regnet og var veldig vått da jeg tok turen sammen med han på fem. Gjett om jeg fikk høre mange ganger «Heldige meg som har støvler….»
Alltid noe spennende å få øye på mellom trærne.
Og været var også bra, hva mer kan man be om da?
Og plutselig var vi der; Måketjørna. Vårt nye «hemmelige» sted….
Vi fant en badeplass med noen gode steiner å trø på for å komme uti. Her var også en god plass å sitte på for å spise nistepakken.
Turen nedover gikk gjennom mer skog før vi kom ned til et hyttefelt.
Det var en travel tur…vi plukket lyng og blåbær, studerte frosker og hoppet i sølepytter (mest han med støvler….)
Og plutselig visste vi ikke ordet av det før vi var nede på parkeringsplassen…
Vi fant ut at Måkatjørna skulle være «VÅRT». Det er alltid kjekt å eie noe, men her kommer ikke opp verken piggtrådgjerde eller ADGANG FORBUDT skilt. Vi har nemlig ikke behov for å stenge ute noen fra vannet vårt, alle er hjertelig velkomne til å bade, spise nisten og beundre utsikten. Det eneste som er fint, er om du rydder etter deg. Særlig dersom du tar med telt og overnatter her, for det er absolutt mulig. Da blir meg og han på fem veldig glade, da slipper vi å rydde etter deg. For det er viktig å ta vare på det kjæreste man har, og vi er veldig glade i Måketjørna og håper du blir det også.
Det er noe eget over å ligge på ryggen i gresset og se på skyene og himmelen.
Denne glade gjengen firbeinte traff vi på vei mot toppen.
Jeg er en av dem som ikke er så flink til å planlegge. Jeg liker å handle på impuls; enten det gjelder å dra avgårde på tur, gå forbi en iskrembod eller å bade utendørs. Så mange av turene mine er sjelden godt planlagt i forkant. Men jeg er veldig glad i å gå på tur sammen med andre og da må man planlegge….Jeg, med de fleste andre, har en travel hverdag og det skal klaffe godt at vi har fri jobb (og ingen andre avtaler) samtidig.
Vi gav oss selvsagt ikke før vi fant ut hva som var under disse bølgeblikkplatene og det var en kanal. Ikke rart det var så mange FARE skilt med advarsel om drukning….
Fordelen med å lage avtaler litt frem i tid, er at man kan dra på tur sammen med andre som både kan og vil dra på tur når jeg kan. Ulempen med å lage avtaler litt frem i tid, er været. Selv om været er fint i starten på uka, trenger det ikke bety at været er fint i slutten av uka… Og selv om meteorologene har sagt en ting, betyr ikke det at det stemmer. Så hva gjør man når turen er bestemt og regnet øser og pøser ned? Man drar selvfølgelig på tur.
Store deler av turen går på grusvei og traktorvei, som akkurat idag var veldig greit.
Vi hadde tenkt oss til Sulken, men det blei litt for langt på en sånn dag. Istedet ble det den fine, lille, kuleforma toppen Sygno, med flott utsikt mot Sviland. Vi hadde felles oppmøte hos meg, slik at vi kunne dytte alle sammen inn i en bil og ha kompiskjøring. Jeg skulle nemlig ha med Dyret og våt hund er de aller færreste interessert å ha inn i bilene sine. Da skal man helst kjøre gammel bil og for min del; Toyota…..
Sleipt og vått i gresset, men ingen kan klage på det etter den fine sommeren vi har hatt…
Turene starter fra samme sted, den store parkeringsplassen ved Skjelbreitjørna. Her går det flere merkede løyper i ulike retninger og med varierende lengde. Turen til Sygno er den korteste, med 4,6 km lengde tur/retur og en høyde på 214 meter over havet. En akkurat passe lang tur på en skikkelig våt dag…. Det kunne vi se allerede på parkeringen, det var kun en bil utenom oss og det var tyske turister som lå og sov. Vanligvis kan det være ganske fullt her, selv om det er en stor parkeringsplass. Vi parkerte og begynte å gå.
Det varer ikke lenge før man ser toppen og stigningen bør ikke være avskrekkende på noen.
Den største forskjellen mellom å gå i sol/fint vær og å gå i regn/vind er at man blir våt. Jeg har enda tilgode å finne klær og sko som er 100% vanntette. Det må i så fall være støvler og oljehyre. Men hva hjelper det? Jo mer det holder vann og fuktighet ute, desto mer holder det svetten inne. Så våt blir jeg uansett. Det spiller egentlig liten rolle om det kommer utenfra eller innenfra. Så jeg stresser ikke så mye med klær og sko lengre. Jeg går for ull underst og vindtett over. Så lenge man ikke fryser, gjør det ikke noe om man er våt, synes jeg.
Der var vi jammen på toppen. Her finner du bok til å signere og fin utsikt til å beundre.
Det vi fant ut underveis, var at det er ikke så kjekt med briller i regnvær. Det er rart at det ikke finnes små vindusviskere til å montere på brillene til turfolk på fuktige dager? Det snakket vi endel om, ihvertfall hun som hadde briller…. Det burde nesten være en oppfinnelse på høyde med ostehøvelen; litt sånn typisk norsk. Nå vet ikke jeg hvem som fant opp ostehøvelen, men dersom det finnes noen der ute som kan ta på seg oppgaven med å finne opp disse brilleviskerene vet jeg ihvertfall om ei som blir veldig lykkelig….
Det ble en våt gjeng på toppen, men ingen var grinete av den grunn… Life is good….
Den eneste som ikke syntes turen var kjekk, var Dyret… Men han liker seg best inne i regnvær og er til og med vanskelig å få ut på do når regnet øser ned. Så han måtte dyttes og dras oppover bakken til vi kom på toppen. Da matpakkene var spist og turen gikk hjemover, løftet både hale og ører seg oppover. Plutselig var han lett i stegene og skalv ikke lengre. Han er ingen «Villmarkens Sønn» det er ihvertfall helt sikkert. Jeg er litt usikker på hva jeg tenkte da jeg tok ham med, vanligvis får «gamlingen på 9 år» slippe når været er en smule kjipt….
Et stk våt og skjelvende Snottleif…. Han var MEGET misfornøyd med å bli dratt ut i typisk vestlandsvær og demonstrerte høylytt.
Utsikten fra toppen mot Skjelbreitjørna og Sulken. En annen gang…..
Det er rart hvordan tilbaketuren alltid virker mye kortere enn tur opp til toppen. Særlig i regnvær…
Jeg tenker at det snart kan bli slutt på vanningsforbudet.
Siste innspurt mot parkeringen.
Det blei en fin tur, det var vi alle enige om da vi kom til bilen. Dessuten har vi tørre klær hjemme og det var dit vi skulle etterpå. Så hva som er bra turvær kan diskuteres. Naturen både lukter og ser annerledes ut når regnet pøser ned. Jeg synes det er godt å se hvordan trær, blomster og gress liksom strekker seg i regnet. Og særlig etter den tørre sommeren vi har hatt. Så jeg er ganske enig i det som sies: At det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Så lenge man ikke fryser, er regn og vind helt greit…. Måtte vi få en fin høst med mye ruskevær….
Naturen er alltid vakker; uansett vær eller tid. Og det lukter så godt i sommerregnet…
