På tur mot det stora berget….

Det startet med at han på 7 spurte om jeg noensinne hadde gått opp til «det svære fjellet». Fjellet han refererte til, ligger godt synlig fra bilveien mot Hommersåk og ser unektelig litt umulig ut å bestige. Fra veien ser man bratte sider og det ser veldig høyt ut. Han hadde lyst på en tur opp dit, mest fordi han ikke trodde at det var mulig å komme seg opp. Men det er det, her ligger nemlig Storaberget turområde med alle sine løyper. Jeg er glad i å gå i området, særlig om sommeren. Det bugner av blåbær, har et fantastisk badested i Grindavatnet, mye gammel historie og fin utsikt. Da jeg begeistret la turplanene fram for resten av gjengen, sukket min eldste sønn og sa: «Åja, det er den turen som er en eneste lang oppoverbakke»….

Det er en liten parkeringsplass nede ved gårdene, men i disse virustider var den full midt på en ukedag. Da kan man parkere oppe ved hovedveien mot Hommersåk.
Det er kart over området for alle som ikke er kjent. Det er mange muligheter for tur, men de fleste går Storaberget, Grindavatnet eller begge. Løypene er godt merket.
Det er lett å få en 7 åring til å gå, bare gi ham en hund han kan leie på.

Turen starter ved Hogstad og her er satt opp informasjonstavle samt en liten parkeringsplass ved gårdene. Vi fikk ikke plass der, så vi parkerte langs veien. Det var meldt flott vær, men yr.no bommet som vanlig. Men selv om det kom noen regn/hagelbøyer og blåste friskt, var det godt å komme seg ut. Dessuten ble været bedre utover dagen. Turen starter på grusvei ned langs et sandtak og gjennom en grind ut i terrenget. Det går sau på markene, så her må hunder holdes i bånd. Vi hadde lånt med oss Toby, mitt lille barns border collie på 1 år, så tempoet var kvasst. Men det varer ikke lenge før man begynner å gå oppover og snart kommer man til de første kulturhistoriske minnene.

Tyskerne bestemte allerede i 1941 at det skulle bygges et vannverk fra Grindavatnet og Lomstjørn. Her skulle man få 800.000 kubikkmeter vann i året. Dette er den gamle kontrollstasjonen og ikke glem å se inn vinduene, veggene innenfor er flott fliselagt.
En av grunnene til at turen bare kalles «en einaste lang oppoverbakke» hos guttene…. Det er ulent terreng, men ikke brattere enn at alle klarer å komme opp.
Det gjelder å holde tungen beint i munnen når man går over demningen, ellers blir det fort et ufrivillig bad….
Flere minner fra krigens dager….

Turen til Storaberget inneholder både ny og gammel historie, særlig er det mange synlige spor etter vannverket tyskerne bygde under krigens dager. Anlegget hentet vann fra både Grindavatnet og Lomstjørn, og det var av ypperlig kvalitet. Det finnes mange steder underveis hvor man kan se demninger, bygninger og tunneler. Det er ingen informasjonsskilt som forteller historien, så her får man bare ta fantasien til hjelp. Grindavatnet ble lagt ned som drikkevannforsyning rundt 1970, så nå er det bare minnene igjen. Jeg liker denne delen av turen og har mine faste punkter som må undersøkes på vei oppover. Han på 7 er like engasjert og vi diskuterer ivrig både krig, fred og hvorfor vi trenger vann.

Storaberget består av tre sider som er så bratte og steile at det er umulig å komme opp. Kun på østsiden er skråningen slak, derfor bygde man en lav steinmur der.
Ifølge min eldste sønn er dette nedgravde munker. Han har siden han var barn, tenkt at det er toppen av hodet med den karakteristiske hårkransen, ute i myrene. Munkene ble begravd her for å beskytte turgåere og det synes jeg en fin tanke.

Når man har gått opp noen av bakkene og passert et par av vannene, deler stien seg. Da går man enten mot toppen eller mot Grindavatnet. Jeg tar som regel toppen først og vannet etterpå, men det var ikke et alternativ idag. Vi siktet oss inn videre oppover og kom etter kort tid til bygdeborgen. Det er ikke annet enn en lav steinmur, men er den best bevarte av alle de 5 borgene i Sandnes. Hit dro menneskene som bodde i området når det var krig og ufred. Med husdyr, mat, utstyr og våpen «holdt de fortet» for over 1500 år siden. Kanskje det var her vi skulle gått i dekning for koronavirus?

Toppen nådd, til stor begeistring for han på 7. Men det var kaldt vind, så vi trakk nedover for å finne en lun plass til å spise nistepakke.
Men først familiefoto..
Absolutt ALT smaker godt på tur….

Utsikten utover Lutsivassdraget er flott.

Vi gikk samme vei ned som opp. Da er det jo egentlig bare en «eneste lang nedoverbakke» og det kan man like. Turen er ca 6-7 kilometer lang og tar omlag 3 timer. Det er mulig at både lengde og tidtaking kan tas med ei klype salt, ifølge ungene mine er jeg ubrukelig på begge deler. Det er som tidligere nevnt en fantastisk fin tur, men kanskje ikke den man starter med dersom man ikke er vant med å gå i fjellet. For det er noen seige bakker opp….

Det er mange fine steder å bade, synd at jeg glemte badetøy. Men Toby badet for begge.
Da vi nærmet oss sandtaket, kom sola frem.
Avslutningen på turen er som du sikkert har gjettet, en LAAAANG oppoverbakke…

Pilegrimsvandring i Stavanger.

Jeg har lenge visst at Stavanger Turistforening har merket en nærturløype, som føler den gamle pilegrimsvandringen mot sentrum og Domkirken som ligger der. Den stod beskrevet i STF sin årboken fra 2013, «Lofta vedet» eller «52 hverdagsturer i Stavanger». Jeg har tidligere gått pilegrimsvandringen til Santiago de Compostela, som er en nærmere 80 mil lang tur i nord Spania. Turen ble delt opp over 4 år, det er sånn man må gjøre når man har jobb og et liv utenom… Allikevel var det en uforglemmelig vandring gjennom historie, kultur og ikke minst vakker natur. Så jeg fikk virkelig smaken på å gå med en dypere mening, selv om det ikke var et religiøst motiv hos meg, men mer eventyrlyst.

Jeg startet tidlig, i ekte pilegrimsånd. På andre siden av veien kunne jeg se Ullandhaug, og tårnet markert seg mot himmelen.
Det var heller rolig ved Mosvannet, stort sett bare endene som var våkne.

Det sies at å være pilegrim er å være underveis mot et mål, et hellig mål. Man vandret fremover fra land og strand og mange har nok tatt turen til Stavanger Domkirke opp gjennom årene. Den ble bygget i 1125 og var kanskje grunnen til at Stavanger i hele tatt ble en by. Det er ihvertfall dette året byen regnes som grunnlagt. Å dra på pilegrimsreise var vanlig i alle de store religioner, selv om det kanskje ikke er så populært nå lenger. Høydepunktet for denne tradisjonen var i middelalderen, før reformasjonen begrenset denne type reiser på midten av 1500 tallet. Men nå vokser altså interessen for å være pilegrim igjen og det er merket flere kjente vandringsleder gjennom hele Norge.

Pilegrims-løypen går egentlig forbi Vålandstårnet. Men jeg greide ikke motstå dette vakre stedet, bygget i 1895, som bolig for oppsynsmannen. Han voktet bassenget som lå på toppen. Herfra gikk de første vannledningene som forsynte Stavangers beboere med vann. Jeg fikk kaffipause og tidenes soloppgang.
Stavanger by, tidlig en morgen i mars.
Mye av turen går gjennom bygatene og jeg var stort sett alene.

Jeg startet tidlig en morgen, siden jeg skulle på kveldsvakt. Bilen ble parkert ikke så langt fra jernaldergården, før jeg fant stien etter å ha gått over den historiske Limahaugen. Det var fremdeles mørkt og jeg gikk og tenkte tilbake på alle de tidligere morgenene da jeg gikk i Spania. Da var målet som regel å finne en åpen kafe, hvor frokosten var cafe con leche og tostadas med syltetøy. Nå hadde jeg kaffe med, siden jeg antok det var begrenset servering underveis på grunn av corona viruset. Løypen er godt merket og er en rundtur. Den kan gås begge veier, men jeg valgte å følge den ruten som var beskrevet i boken.

Fra Feginsbrekkå (gledesbakken) ser man for første gang tårnet på Domkirken. Da ble man fra gammelt av fylt med glede, men det er mulig at de hadde gått en lengre og hardere tur en meg…. Men jeg så tårnet, selv uten briller….
Videre gikk turen over broen i Lagårdskleiva og ned mot Lagård gravlund.
Det stod en rusten mann og kikket lengselsfullt ned på kirkegården.

Nede ved Mosvannet var det ikke mye liv. Jeg traff et par joggere, ellers var det bare fuglene som var oppe. Det er rart med det, når løypa blir for lett å følge, mister man den. Plutselig var merkene borte og jeg kunne ikke huske når jeg sist så noen. Da var det å snu… Selv om jeg visste hvor jeg var og ikke hadde hatt noen problemer med å finne Domkirken, var liksom halve poenget å gå Pilegrimsturen. Jeg ville gå der de «ekte» pilegrimene gikk og det ble derfor ikke første gang jeg måtte snu og gå tilbake. Løypa er 11,2 kilometer og jeg gikk nesten 15. Men det spiller ingen rolle, når man går for å gå. En pilegrims motto er: langsomhet, frihet, enkelthet, bekymringsløshet, stillhet, fellesskap og åndelighet.

Etter en tur på do inne på buss stasjonen, var det å cruise langs Breiavatnet mot Domkirken. Det var jammen ikke særlig med folk noe sted…
Turistforeningen anbefaler at man går en runde rundt kirken, før man går inn og tenner et lys. Det gjorde ikke jeg, fordi her var kirken lukket og låst.
Men det stod nok en rusten mann utforbi og selfien MÅTTE bare tas….

Etter å ha sett på berømte graver på Lagård gravlund, var det nesten litt trist å komme frem til Domkirken. Det var tomt for folk og ikke så mye annet å gjøre enn å ta noen bilder og fortsette turen. Stavanger bar også preg av corona krisen, sentrum lå nesten øde en mandags morgen. Men jeg krysset torget og fortsatte mot Rådhuset. Her lå det gamle Olavsklosteret, men jeg valgte å gå videre forbi Kleiva og mot den berømte Munkehagen. Der ble det nok en kaffepause, mens jeg nøt freden og roen alene i parken. Etterpå fortsatte turen gjennom villastrøket på Eiganes, før jeg passerte Mosvannet igjen. Så gikk ferden over Tjensvoll, mens jeg mimret over da jeg jobbet på hotell Alstor. Sakte steg veien videre til jeg kunne se Limahaugen igjen. I fullt dagslys kunne jeg se både sauer og husene nede på jernaldergården. Og FOR EN UTSIKT det var. Bilen stod der jeg hadde parkert og snart var jeg på vei hjem.

Det var skremmende tomt til å være ukedag og egentlig midt i rushet.
Det var liksom ikke bare det gamle og ærverdige jeg passerte.
Munkehagen, hvor det aldri har vært verken kloster eller munker. Men det var et fint sted for en pause, her var både benker og fin utsikt.
Siste innspurt av Pilegrimsturen.

Det sies at «veien er målet» og det stemte godt her. Det er annerledes å gå en tur midt i byen, i motsetning til å gå i fjellet, skogen eller langs havet. Allikevel syntes jeg turen var både spennende, lærerik og avslappende. Roen jeg fikk, KAN ha sammenheng med at det var minimalt med trafikk og andre mennesker ute siden det meste er stengt ned pga virus. Det satte turen i perspektiv, plutselig gikk jeg der og tenkte på svartedauen og spanskesyken og det som verre er. Men mest av alt tenkte jeg på ingenting. Det er magien ved å vandre, tanker kommer og går og man får livet litt på avstand. Og det kan man like, særlig nå. Så jeg anbefaler alle å legge ut på en pilegrims vandring, uansett hva man vandrer til. Og takk til Stavanger Turistforening for inspirasjon, tilrettelegging og informasjon. BUEN CAMINO!!!!

Mange av de 52 turene overlapper hverandre, så det gjaldt å følge godt med…
Selvsagt hadde jeg med kamskjellet mitt, det mest kjente av pilegrims symbolene. Skjellet ble som regel båret på hatten eller kappen, mitt hang på sekken gjennom hele turen både her og i Spania. Senere ble det begravd med pilegrimen, men jeg vet ikke om jeg drar det så langt…..

Og sånn går nå dagane….

Hvis det er noe jeg har lært gjennom et langt liv, så er det at det finnes tre typer mennesker. Man har de som får ting til å skje, så er det de som ser at ting skjer og tilslutt så har man de som lurer på hva som skjer. Mine barn vil nok si at jeg absolutt tilhører den første gruppen og særlig når det gjelder tur. Det må jeg nok dessverre være enig med dem i, for det er sjelden langt mellom tanke og handling når jeg får behov for litt frisk luft.

Borestranda er et fantastisk sted, som er godt tilrettelagte med parkering, dusj og toalett.
Det er rett og slett blitt et sted for de kule og arkitekturen bærer preg av det.

Mitt lille barn er noe nok mest i gruppe to og hun ser med tålmodighet på når jeg løper rundt og gjør klar. Koker vann, pakker sekk, smører mat, finner klær… Og når jeg står glassklar i døra, siger hun inn på badet og blir der. Lenge… Det er liksom ikke noe som haster og hun er grundig og flink med å gjøre både seg selv og hundene klar. Mens jeg venter og venter, mer og mer utålmodig.

Ikke et tohodet troll, men en snill og grei hundeeier med en hund med spjelket fot. Da må mor bære…
Godt å få luftet både to og firbeinte i disse innetider.
Og noen trenger mer enn andre å springe fra seg.

Så har man han på 7, som definitivt tilhører gruppe tre. Når alt er pakket i bilen, jeg har ventet i flere timer og bare han mangler, ser han opp fra PCen og sier: «Kæ??» Jeg bruker min snille og milde farmorstemme og spør om han er klar for tur. Ikke husker han hvor vi skal eller hvorfor, ei heller hva jeg har bedt ham om å finne frem og hvilke klær jeg har lagt klar…. Det er mildt sagt en tålmodighetsprøve, å dra på tur sammen med noen andre, som ikke er i gruppe en.

Det var mange som hadde lyst på pizzabolle.
Mens andre knapt hadde tid til å sette seg ned for å spise.

Jeg er virkelig veldig glad i å ha med meg flokken min på tur, og særlig i disse virustider, når man helst ikke skal treffe andre enn de man bor sammen med. Men jeg skulle noen ganger ønske at jeg ikke var den eneste som får ting til å skje. At jeg ikke trengte å vente, vente og vente mens andre skal bestemme seg for om de i hele tatt vil bli med. For mange ganger føler jeg meg som i gruppe tre, at jeg ikke får med meg hva som skjer når vi ikke bare kan pakke og gå. Hva er det som tar så lang tid og hvorfor? Men den diskusjonen får bli til en annen gang…

Mye plass til å boltre seg på…
Noen kikka på dem som var i vannet….
… mens andre VAR i vannet…
Og himmelen var over oss alle.
Jeg koste meg med å finne vakre steiner.
Det var mange som surfet, Bore er en perle for slike aktiviteter.

Vi var litt usikre på hva advarselen gjaldt, siden skiltet var delvis dekket av sand. Kanskje coronavirus, bølger, sterke undervannsstrømmer eller drager. Hvem vet?
Langt bak kom han i gruppe tre…
Det ble ikke en kjekk tur til Jærhagen og kafé, istedet ble det drive-in og spise i bilen. Viktig å overholde karantene reglene..

Når verden stopper opp…

Det finnes mange gode grunner for å ta seg en pause fra virkeligheten og bare melde seg ut. Når bare ordet CORONA VIRUS gjør at brystet snører seg sammen og hodepinen siger inn i skallen, er grensen nådd for min del. Jeg kom til et punkt hvor jeg bare hadde akutt behov for en time-out. Det hadde vært mange og travle dager på jobb, bekymring for min sønn som var i Wales og skremmende nyhets-oppdateringer fra alle kanter i over en uke. Det ble bare mer enn nok!!! Dessuten skulle jeg ha helg med langfri og de opprinnelige reiseplanene var kansellert, som så mye annet. Det er da en bare vil trekke dynen over hodet, skru av mobilen og glemme at verden eksisterer… Eller man kan ta en kortreist telttur sammen med favoritt turfølge/yndlings barnebarnet. Jeg valgte det siste….

Teltplassen vår lå ved den offentlige badeplassen ved Eikelivatnet. Her er stor og gratis parkeringsplass, toalett (som var stengt pga smittefare) og mange turløyper.

Det fristet med et bad, men jeg hadde glemt både badetøy og håndklær.

Det var fort gjort å pakke sekkene, man kan være litt ukritisk på hvor mye man drar med seg, når teltplassen ligger nær parkeringen. Skuffer og skap ble endevendt for proviant og jeg pakket det jeg fant av varme klær. Værvarslingen var bra, men man vet aldri med yr.no. Jeg hadde en plan på hvor teltet skulle settes opp, men var åpen for andre forslag. Så var vi avgårde og kjørte Rv 13 innover mot Ims. Den største overraskelsen kom da vi kom til parkeringsplassen ved Eikelivatnet, den var nesten full av biler. På en fredag formiddag… Jeg har vært her mange ganger og stort sett aldri sett en bil. Det er liksom ikke det mest kjente turområdet i Sandnes kommune…

Det var for gjort å sette opp teltet og flytte inn. Utsikten var slett ikke noe å klage på.
Det er viktig å legge opp til noen aktiviteter når man drar alene med barn….Seierherren med premien…. Konkurransen, som gikk ut på å være raskest til å finne og bringe tilbake til mål: 10 kongler, 5 pinner, en stein større enn hånden, en blomst og en knopp av blad, ble vunnet av han som var raskest til beins…

Jeg liker godt å telte sammen med andre folk. Mest fordi det er kjekt for han på 7 å ha andre barn å leke med. Jeg blir liksom lei etter 40 ganger med gjemmeleken og det er grenser hvor lenge «Bomben springer» er interessant. Sant å si liker jeg godt å slappe av i sola med ei god bok, kaffe eller bare se på skyene. Det er skikkelig kjedelig for en over gjennomsnittet aktiv 7 åring, som på toppen av alt ikke har hatt andre barn å leke med på over en uke. Men nå voktet jeg leiren vår som en hauk. Så da noen fedre med en skokk av unger ville presse seg plass, var jeg meget avvisende. Hallo; smittefare, virus, 2 meters avstand, unntakstilstand??!!!! Det endte med at de satt opp telt på andre siden av halvøya, så vi både kunne se og høre dem…..Og jeg var flau over meg selv og følte meg lite vennlig.

Det er vanskelig å være på tur og ikke kunne leke med andre barn. Heldigvis hadde han med seg snø leoparden «Kul» og de hygget seg sammen i timevis.
Jeg fikk også være med, da hadde vi «Tampen brenner» og gjemte Kul. Noen ganger så godt at vi slet med å finne ham igjen. Og sånn går no dagane….
Dessuten fant vi på andre leker til han som verken ville lese eller sitte i ro. Skummel kriger, som jakter på villsvinet av stein, med spydet han har spikket.

Turen var akkurat det jeg trengte. Når mobilen slås av og man MÅ ingenting, er det lett å finne roen. Jeg vil ikke påstå at det var kjedelig, tur med han på 7 er sjelden uten action. Men det var ikke noe som krevde tankevirksomhet eller stort engasjement. Vi lekte, gikk tur, spiste det vi hadde lyst på og som var tatt med. Jeg flyttet stolen ettersom sola flyttet seg på himmelen og tok lange pauser i den. Vi kikket på folkene som gikk forbi og hilste på de fleste. Vi overholdt avstands-reglene til punkt og prikke, men det var verre med håndvask og hygiene. Jeg trøstet meg med at det var bare oss to og at vi var tilsynelatende friske og raske.

Her hjalp det lite med Antibac eller såpe og vann. Han måtte skrubbes med våtserviett… Sånn går det når man blir forvandlet til en skummel drage….
Dessuten fikk han et ufrivillig bad, da han sparket ballen så den datt i vannet. Da var det enten å miste ballen eller å kle av seg og hente den. For å si det sånn, det skjedde ikke flere ganger, vannet var iskaldt….

Vi pakket sammen og dro tilbake til virkeligheten etter noen dager. Ikke fordi vi hadde lyst, men fordi vi ikke hadde mer mat igjen. Det eneste vi ikke hadde spist opp, var marsipanpølsa kjøpt under priskrigen før jul. Og det var nok en grunn til at den hadde overlevd så lenge, det smakte ikke særlig godt. Ellers hadde vi kun ketchup og steikesmør, så vi fantaserte litt om å fange en and og steke/spise den. Men det ble med tanken og istedet pakket vi leiren og kjørte hjem. Jeg kjente batteriene inni meg var fulladet og jeg var klar til å forholde meg til virkeligheten igjen. Virus eller ikke virus, naturen finnes rett utenfor dørstokken og den er alltid tilgjengelig. Selv om man skal holde seg unna andre mennesker og ha fokus på hygiene, tror jeg det er viktig å kose seg også! Ha en fin dag, enten du er inne eller ute…

Det er bra for helse å tilbringe tid med å gjøre absolutt ingenting. Særlig i slike omgivelser, med frisk luft og stillhet både inni og utpå.

Keep calm and carry on…

Man har lett for å bli litt motlaus sånn som situasjonen er i verden idag. Plutselig er man berørt og begrenset, selv om jeg personlig slett ikke kan klage. Jeg er ikke smittet av noe og heller ikke i karantene. Foreløpig kjenner jeg ikke noen som er syke, men usikkerheten er jo at vi ikke vet. Så jeg går på jobb og er takknemlig for at jeg kan det.

Været kunne absolutt vært bedre…

Som helsepersonell fikk jeg tidlig beskjed om at vi ikke får lov til å dra ut av landet. Da var trist, for jeg hadde gledet meg til neste uke. En langhelg på spahotell i Polen var bestilt for lenge siden, men pytt pytt… Nå er grensene stengt og flyene har sluttet å fly, så jeg kunne ikke dratt uansett. Men det er jo egentlig bagateller i den store sammenhengen.

Godt å spise matpakken under tak.

Viktig å finne noe å le av, om det så bare er seg selv.. Og en walisisk dragelue…

Verre er det å tenke på mitt eldste barn, som studerer i Wales. Der er universitetet foreløpig ikke stengt, så han har valgt å bli. På tross av myndighetenes anbefalinger om at alle nordmenn bør dra hjem. Dessuten er det ikke sikkert han kunne ha dratt hjem, om han ville. Det kjennes helt uvirkelig ut…

Noen som koser seg i regnet.
Andre hygget seg inne.

Viktigere enn noen gang!!!!

Ikke kan jeg dra ut av landet, ikke kan jeg dra rundt i landet og heldigvis har jeg ikke hytte. For da kunne jeg ikke dratt dit heller… Og sånn må det være akkurat nå. Det er tomt for folk overalt og jeg har nesten hatt veien helt for meg selv i helgen, når jeg har kjørt til jobb. Da er det godt å pakke sekken for å dra på tur.

Det KAN ha noe med været å gjøre, for dette er et populært turmål for barnefamilier på en søndag. Eller at folk holder seg hjemme for å unngå smitte.
Zulu er et speiderområde med jevnlige møter flere ganger i uken. Men neppe akkurat nå fremover.
Tomt for andre mennesker overalt.

Vi dro til Vagleskogen og fikk den nesten helt for oss selv. Jeg tror det er viktigere enn noen gang å komme seg ut i naturen og det er heller ikke vanskelig å finne turmål hvor det er lite folk. Det hjelper på både kropp og sinn, med frisk luft og bevegelse. Det blir nok muligens ikke så mye turer på meg i tiden fremover, for akkurat nå er det jobben som må prioriteres. Men bedre tider vil komme, så jeg sier som den britiske motivasjonsplakaten fra 1939: Keep calm and carry on. Ta en dag om gangen og husk å puste med magen. Fortsatt god søndag!

Liten gutt og store trær…

Tidlig morgen mellom Hellestø og Sele.

Noen dager starter tidligere enn andre og det er ikke alltid man bestemmer det selv. Jeg hadde i overmot lovet mitt lille barn å hente henne og venninnen da bursdagsfeiring var over. Lite ante jeg at festen kom til å vare hele natten…. Så da telefonen ringte klokken 04.55, var det ikke annet å gjøre enn å få på klær og fyre opp Toyotaen.

På vei ned mot Hellestø stranden, noen mer våkne enn andre.
Morgenstund har gull i munn….

Når man først er oppe, frista det lite å gå å legge seg igjen. Under bilturen hadde jeg sett både månen og masse stjerner, så det lå an til å bli en vakker dag. Dessuten blir det allerede mye tidligere lyst og da kan man ihvertfall ikke gå å legge seg. Jeg smurte matpakke, og inviterte med en hund og en sovende sønn. Og plutselig var vi på vei mot havet.

Ifølge min sønn:»A touch of God». Ungdommene i dag har det med å mikse engelske ord inn i alle setninger og noe må jeg rett og slett be ham forklare.. Men dette forsto jeg.
Husk båndtvang i Klepp kommune.

Turen mellom Hellestø og Sele er 3,5 kilometer hver vei, totalt 7 lettgåtte kilometer på sand, rullestein og grusvei. Det er parkeringsplass og toalett i begge ender, men det er koseligst å gå fra Hellestø og sørover. Grunnen er enkel, i havna på Sele er det benker. De er perfekt til å sitte på når man spiser nistepakken eller bare trenger en hvil. Dessuten er det en hel rekke med koselige båthus, som gir ly for vinden.

Det var ikke mange andre ute så tidlig. Men vanligvis treffer man mye folk her ute langs kysten, Jærstrendene er et populært turmål.
Vi fant et lunt sted å spise, kombinasjonen vind og frost var frisk…
Knekkebrød med brunost og kaffi er alltid en delikatesse på tur.
En med nye briller og ei som helst ikke vil bruke brillene = 2 Brilleslanger på tur.. .

Turen langs havet går gjennom et landskapsvernområde. Jeg tror det betyr at det er så fint her, at man ikke kan ta noe med seg eller ødelegge naturen, slik at alt bevares slik som det er. Stien er umerket, men det er ikke veldig vanskelig å finne frem. Man har sjøen på ene siden og gårder på andre. Og hytter… Det er mange hytter. Heldige de som har hytte her ute… Men jammen må de være glade i vind og sand, for det er det mye av. Himmelen er høy og havet bruser. Sånn blir man glad av.

Plutselig kom solen over Sele havn.
Flate Jæren ser frem til en ny dag.
Og langt der ute ligger Feistein fyr. Det synet følger oss hele turen.
For en fantastisk morgen det ble…

Turen vår startet med sludd, is på pyttene og rim i gresset. Men turen tilbake var en påminnelse om at sol og varme er på vei. Vi svettet i dunjakker og jeg fikk lyst på et bad. Så fordelen med å stå tidlig opp, er at man får utrolig mye ut av dagen. Ulempen er at man ikke trenger å planlegge noe etter klokken 19.00, fordi da er man for trøtt. Så gjett hva jeg skal gjøre nå? Ha en fortsatt fin lørdagskveld og god natt…..

Nydelige, lille Mosikken.

Tiden går fort… Ikke før har jeg pakket vekk julepynten, så er det vinterferie. Det spiller ingen rolle sånn sett for min del, jeg har ikke hatt vinterferie siden ungene var små og det er lenge siden. Men med turnus jobbing har man plutselig fri en helt vanlig ukedag og da er det veldig kjekt at han på 7 har vinterferie. Sånn blir det jolletur av og jeg la en plan.

Enkelte fikk flashback til turen vår i høst da vi var i Wales. NESTEN full engelsk frokost…
Se hva som krøp opp fra termosen… Frisk luft, godt selskap og fridag gjør en fjollete.

Nå skal du få et skikkelig stalltips: last ned appen ToGoodToGo. Her kan du bestille mat til en billig penge fra bakeri, kafeer, hotell og diverse serveringssteder. Dette er mat som er til overs og som du derfor redder fra søppeldunken. Maten er ikke gammel, men kan ikke selges neste dag, så da er det fritt frem for alle som vil kjøpe en eller flere porsjoner. Du velger sted utifra hvor du vil hente, betaler og plukker opp maten på vei til tur. Her slår på mange fluer i en smekk: du får en overraskelse siden du ikke vet hva du har kjøpt, du redder mat og du slipper å smøre matpakke.

Området er et eldorado for fugler og det er lurt å ta med noe å mate dem med. Det er registrert 140 forskjellige fuglearter og visstnok noen sjelden flaggermus.
Stedet for alle som er glad i trær.

Mosvannet er Stavanger sitt tredje største vann og var byens første vannverket. Det er ikke her man drar for å bade, vannet er 3,5 meter dypt på det dypeste og sikkert ikke rent nok. Men turen rundt må være en av landets mest populære turstier, for her møter man mye folk. Det er joggere, syklister, pensjonister, småbarnsforeldre både med og uten barnevogn. Det er unge og gamle, tykke og smale, de hippe og sånne som oss. Alle går vi de 3050 metrene rundt vannet på fin grusvei, tilrettelagt med benker, gatelys, lekeplasser og trimpark.

Det er flere kjekke lekeplasser rundt vannet og vi stoppet på alle.
Det er flere åpne områder hvor vi kan beundre utsikten over vannet.
Langs hele løypa står oppslagstavler med fakta om dyrelivet og naturen. Da sier det seg selv at vi brukte mye lengre tid enn de ca 40 minutter det tar å gå rundt, for vi brukte mye tid på å speide etter fugler mm. Noen har det travelt, rekorden på å løpe rundt vannet er 8 minutter, satt av Jakob Ingebretsen i 2017. Han så nok ikke så mange fugler da….

Vi hadde planlagt en heldagstur, som startet med frokost fra et av byens bedre hotell, spist på lekeplassen ved Mosvannet camping. Så gikk vi i sneglefart rundt vannet, mens vi stoppet for å undersøke alt som var spennende. Jeg hadde egentlig planlagt en avstikker opp til Valberg tårnet, men det får bli en annen gang. Så var vi klar for dagens høydepunkt: en tur på Gamlingen.

Det ble ikke tur innom kunstmuseumet idag, selv om enkelte hadde veldig lyst.
Noe kan man ikke bare gå forbi, slik som denne greia fra 1800 tallet. Vi fantaserte veldig over hva det kan ha vært, kanskje fuglebad, drikketrau for hester eller til å dyppe hodet i dersom det var veldig varmt.

Gamlingen er et svømmeanlegg som jeg virkelig skulle ønske fantes i alle byer. Der var også stinn brakke og det tror jeg ikke var fordi det er vinterferie. Dette er Stavangers eneste oppvarmte utendørsbasseng og har lange tradisjoner i å bedre befolkningens helse. For det er jeg overbevist om at det gjør. Her er åpent hele året og det meste av dagen. Det er kafé, barnebasseng, treningsrom og felles badstu, i tillegg til 25 meters basseng hvor man kan velge tempo blant raskt, mellom og sakte svømming. At det var +4 grader på land spilte ingen rolle, når det var 32 i vannet. Hvem trenger da å dra til Syden i vinterferien???!!!! Kos dåkke, med eller uten ferie….

Det er ikke lov å ta bilder inne på Gamlingen, så jeg tok noen utforbi. Nesten varme kilder…

Jysla gillt å sjå dæg…

Det er ikke mye jeg blir så glad for, som når noen virker oppriktig begeistret for å se meg. Nå tenker jeg ikke på familien, venner, barnebarnet eller hundene vi har, det skulle bare mangle at ikke de smiler og blir glade når jeg dukker opp. Nei, jeg tenker på komplett fremmede, som stråler opp som om det skulle vært julaften, bursdag og full pott i lotto når jeg viser mitt slitne åsyn foran dem. Da vet jeg at jeg er på Klepp…

Det ble halvt horn med ost og skinke (jærsk nasjonalrett) på oss. Jeg var sulten og heiv i meg så raskt at det ikke ble bilde av det.

Klepp er jeg usikker på hva er; bygd, by eller tettsted. Det jeg vet er at det er Rogalands nest største jordbruks kommune, med rundt 600 gårdsbruk. Det gjør at det ikke er så fryktelig mye jord igjen til å gå tur på, det meste er enten dyrket eller asfaltert. Det er heller ikke flust med skog eller fjell, men pytt pytt… Det er mye annet kjekt å gjøre på Klepp, tror jeg ihvertfall. Det hadde vi en plan om å finne ut.

Turen er en nærtur som heter Kleppevarden rundt. Det er en god turbeskrivelse i boken Te Jærs, som Stavanger Turistforening har gitt ut.
På toppen av Kleppevarden står et monument som symboliserer et vardebål.

Egentlig skulle jeg på handletur til Jærhagen. Vanligvis handler jeg i første og beste butikk, men nå var det en telt stang jeg skulle ha tak i og den hadde de kun der. Siden jeg var tvunget ut på langtur, inviterte jeg med min sønn og lokket med gratis lunsj og en liten runde i nabolaget for å se oss rundt. Han var ikke vanskelig å få med, ikke hver dag vi får sjansen til å dra helt til Klepp…

Kirken heter selvsagt Klepp kirke og ble bygget i 1846. Altertavlen er visstnok fra 1610,men vi var i farten og gikk ikke inn.
Neste severdighet vi durte forbi, var Klepp bygdemuseum. Her kunne vi ha sett rundt 1000 gjenstander, hvor mesteparten sikkert hadde med jordbruk å gjøre. Men det vet vi ikke, siden vi ikke gikk inn…
Ikke rare vinteren når snøklokkene blomstrer i februar.

Handleturen ble fin, veldig fin. Jærhagen er et fantastisk sted for meg som ikke liker butikker og handling noe særlig. Det er kun på grunn av de som jobber der. Jeg fikk høre «Så gildt at du fant någe du ville kjøba» og overalt kunne vi lese «Så gildt å sjå dæg». De ansatte mildt sagt strålte opp hver gang vi gikk inn i en butikk. Og lunsjen smakte fortreffelig. Så humøret var bokstavlig talt på topp da vi var klar til å starte turen.

Turen har mye asfalt og byggefelt.
Turen har også mye asfalt og bondegårder.
Mildt sagt mye asfalt…..

Først og fremst var vi enige om at det var mye asfalt. Dessuten er været på Klepp ikke mye å skryte av i februar. Det regnet og det blåste skikkelig mye, nesten så mye at jeg vurderte å snu. Men vi gikk. Vi hadde parkert ved Kleppelunden, men det er flere andre steder å starte fra. Det er viktig å gå rett vei, siden skiltingen kun er på ene siden av lyktestolpene. Turen er 5,6 kilometer lang og de var seige idag. Ikke hadde vi pause, det frista lite å stoppe opp for å beundre utsikten. Dessuten var det ikke så mye å se, lave skyer og regn gir dårlig sikt.

Endelig skog og gress under beina.
Det blåser mye på Jæren.
På toppen av Hålandsfjellet kunne vi sittet og beundret utsikten, men det frista ikke.
Det er mange andre løyper og runder som man også kan gå, særlig rundt Kleppelunden.

Turen og humøret ble bedre da vi kom litt vekk fra asfalten. Det sluttet dessuten å regne og det hjalp også mye. Men vi var nok enige om at dette var en tur det holder å gå en gang. Det var ikje en jysla jille tur, for å sei det sånn. Men Klepp derimot, skal jeg dra tilbake til hver gang jeg har en dårlig dag og trenger å bli sett på med begeistring og godhet. Da skal jeg hive meg i bilen og kjøre til Jærhagen for å kjøpe et eller annet jeg ikke får andre steder. For der var det jysla gildt…

Snart tilbake i bilen og jeg småsprang etter ungdommen….

Verdens beste «Kom deg ut dag»

Jeg blir så glad når det arrangeres en offentlig dag for hele Norge, som oppmuntrer befolkningen til å ta seg en tur ut. Over hele landet arrangerer DNT og de lokale Turistforeningene turer og aktiviteter som kan friste folk i alle aldre opp og ut av sofaen. Jeg hadde en annen plan, mest fordi jeg har den lange jobbehelgen og de fleste arrangementer startet for seint på dagen med tanke på kveldsvakten. Jeg planla å invitere med meg en gjeng og lage mat ute.

Ølberg strand og havn har mange muligheter og verdens beste softis, selv om det ikke fristet med is i kulda i dag….
Det var ikke langt fra bilen før enkelte forvandlet seg til en kanin og spratt lystig i forveien.

Slik ble det ikke, han på 7 hadde behov for litt alenetid med farmor. Og jeg kjente at det kan være greit å hvile hodet FØR jobb, så da var vi egentlig enige. Sekkene ble pakket og jeg saumfarte kjøleskapet for noe som kunne være niste. Det ble en slant vaffelrøre fra fredag og da var jo menyen bestemt.

Havet er alltid kjekt å dra til.
Løvenes konge sang og brølte så det kunne høres milevis borte. Tror jeg ihvertfall…

Heldigvis hadde vi lagt votter i sekken, det er langt frem til sommer og varme.

Det er en fin tursti som går mellom Ølberg og Vigdel stranden. Den er kun 1,6 kilometer mellom strendene, men det er en flott tur. Det er sti som går over glatte svaberg, våte marker og steiner i forskjellige størrelser. Det er kjempespennende for en 7åring, men jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med stavene som lå i bilen. Det var nemlig glatt og vanskelig å gå enkelte steder. Men utsikten til havet er fantastisk og idag var det mye lyd fra bølgene som slo mot klippene.

Han er kjapp til beins, den skal han ha…
Men blir fort sliten og må hvile litt….
Et sted advarer skilt mot å fortsette dersom det er høyvann og store bølger. Det var det ikke idag, selv om vinden var frisk.
Endelig kom vi til Vigdel.

Det som gjorde at turen ble verdens beste, var pausen. Jeg var matstasjon og min oppgave var å steke og servere varme lapper med jordbærsyltetøy og krem. Det var tidenes nistepakke og anbefales varmt. Vi stekte på kokeapparatet og ikke bål, mest fordi jeg synes det er enklere å ta med enn ved og alt man trenger for å få fyr. Det er ikke sjans å finne noe ute i naturen som er tørt nok til å få fyr på…

Det er ikke feil måte å lade opp til jobb på, med å sitte ute og steke lapper.
Det gikk med mye krem, faktisk en hel boks. Det var godt, men enkelte mente at de ikke kom til å spise krem igjen før han blei 18 år….

Det er utrolig hvor fort tiden går når man koser seg. Og det gjorde vi virkelig. Jeg har hørt et sted at noen mener at «For mye av det gode er absolutt vidunderlig», men jeg tror ikke det gjelder for krem på boks. Det ble vi enige om da vi ruslet til bilen, dekket av sand, søle, jordbærsyltetøy og krem. Men nå må jeg på jobb.. Nyt «Kom deg ut» dagen du også…

Over Lyngaland til Hadland.

Det er rart hvordan det til stadighet dukker opp nye turer, steder og områder jeg har lyst til å besøke, utforske og lære mer om. Lyngaland hadde jeg aldri hørt om, før jeg gjennom jobben hadde flere besøk til Hadland gård. Her fikk jeg høre om en av Rogaland fylkes mest kjente førhistoriske gardsanlegg, som stammer fra folkevandringstiden. Da snakker vi om år 350 til 550 e.Kr. Jeg fikk lære om endringene i jordbruk og hvordan landskapet rundt oss har formet måten vi lever på. For meg som er så glad i historie, at jeg til og med gadd å reise til andre siden av jordkloden for å se på gamle inkaruiner, var dette forlokkende. Dessuten er det merket en rundløype som jeg straks fikk lyst til å gå. Jeg lokket med meg mitt mellomste barn og pakket sekken.

Det ble en våt og regnfull søndagstur.
Etter å ha krysset Ålgårdsveien, balanserer man over planken og klatrer over gjerdeklyveren. Dette er turen man bør gå på støvler eller vanntette sko.

Turen starter på den første parkeringsplassen ved Melsvatnet, når man kjører 506 mellom Ålgård og Bryne. Det er en stor og gratis parkeringsplass, med toalett og badeplass. Ikke det at badeplass var så aktuelt en regnfull og sur dag i januar… Man følger grusveien langs vannet mot skogen til man ser gjerdeklyveren på venstre side. Da krysses veien FORSIKTIG, det er nemlig litt uoversiktlig og bilene kjører fort. Herfra er man på vei inn i Lyngaland landskapsvernområde. Stien går over åpen beitemark, men det var ingen dyr her nå. Det var istedet søkk vått og jeg angret bittert på at jeg ikke hadde tatt på meg de nye støvlene som stod hjemme. Men man dør ikke av våte føtter, så vi fortsatte. Stien steg oppover åsen og er merket med røde påler.

Utsikten mot Melsvatnet.

De gamle hustuftene er to hus, det ene 63 meter langt og det andre 30 meter. Her antar man at mennesker og dyr som ku, sau og geit har bodd sammen.
Det er satt opp en informativ tavle ved gardsanlegget.

Det er kort vei opp til fornminneområdet, som ligger på toppen av bakken. Jeg hadde planlagt å bruke mye tid for å utforske feltet, som består av både hustufter, gravrøyser, geil (som er en fe-gate med gjerde på begge sider, fra gårdstun og til utmark) samt spor etter åkerbruk. Men det blåste en sur vind og kom en regnbyge akkurat da vi stod og leste informasjonsskiltet. Alle som har gått tur på Jæren, vet hvor kaldt og ufyselig været blir da… Derfor ble det et raskt stopp før vi fortsatte og jeg tenkte for meg selv at her må jeg nok tilbake for å utforske til sommeren.

Her kan man sitte på en forhistorisk stein og drikke kaffe, samt mimre over fortiden.
Det var til tider langt mellom pålene og de røde merkene, men vi hadde med turboken «Te Jærs» som inneholdt både turbeskrivelse og kart.
Vi snakket endel om at vi gikk gjennom et landskap, hvor det har bodd mennesker i tusenvis av år og hvordan både de og vi setter spor etter oss. Med utsikt til både strømmaster og vindmøller var det en aktuell diskusjon.
Det var ikke lett å unngå å bli skitten eller våt.
Gården på Hadland er et flott sted, som tar imot alle med et stort smil.
Jeg har fått lov av bonden til å sitte under tak, dersom jeg er på tur i området. Det passet med kaffe i den ene gapa huken ved veien, det regnet og blåste fortsatt.
Turen fortsetter nedover bakken på kjøreveien, frem mot neste gård. Her står det et grønt turskilt som viser når man skal svinge av fra asfalten.
Vi fulgte en koselig kjerrevei i retning Melsvatnet. Fint og relativt tørt…. Veien gikk mellom Hammaren og Brekkenuten, hvor det er funnet gravplasser fra jernalderen. Lengre nede langs veien finnes flere hustufter og steingarder fra tiden etter reformasjonen, men vi durte fort forbi. Det får også vente til en fin sommerdag….

Rundturen er totalt 6 kilometer lang og passer for alle. Det er ingen bratte stigninger og man går stort sett på vei eller i utmark på sti. Som nevnt opptil flere ganger er det greit med støvler og du må ta med mat og drikke. Nærmeste sted å få kjøpt noe, er Ålgård eller Bryne. Eller kanskje Lyefjell, men der er jeg ikke kjent og vet ikke om det er mulig å handle noe på en søndag. Vi koste oss på tur og særlig da vi kom ned til Melsvatnet, som er et fint opparbeidet turområde med mange muligheter. Turen kan gjøres lengre ved å ta en runde rundt vannet, men vi var mest opptatt av å finne doen og gå tilbake til bilen. Vått og kaldt, så neste gang er det garantert støvler på beina. Ha en fin tur…

Melsvatnet har en 4,2 kilometer turløype rundt vannet. Her traff vi de første menneskene vi hadde sett på turen, det var ingen tegn til liv over Lyngaland og til Hadland. Det KAN ha noe med været å gjøre….