Langs havet fra Ølberg til Vigdel.

Det frista ikke med et bad idag og DA er det kaldt….

Turstien som går fra Ølberg til Vigdel er en akkurat passe kort tur til at den kan gås av alle. Stien er godt merket, men det er en sti. Det er ikke mulig å gå med barnevogn eller for de som er ustødige på beina. Følger du den blå merkede løypa langs sjøen, må du klatre på svaberg og balansere på steiner. Dessuten er det mange gjerdeklyvere som du må over, siden store deler av turen går over beitemark. Den er akkurat passe krevende til at de fleste barn som går selv liker turen. Vanligvis er det et ganske myrete og vått å gå over markene, men på vinteren når det er frost, er det en lettgått tur.

Campingplassen, som drives av Jæren Friluftsråd, er fantastisk å telte på om sommeren. Nærmere stranden er det nesten umulig å komme…

God plass på stranden, selv om det snart er sommer. Ihvertfall mars….

Som små byggeklosser ligger husene på kaien.

Det er en stor parkeringsplass på Ølberg som er gratis. Dersom du er heldig, er den nye kiosken åpen. Å dra hit for å spise softis er en av distriktets største turistattraksjoner og en populær helgetur. Jeg er litt usikker på hva det er som gjør softisen så mye bedre her enn andre steder. Kanskje det har med omgivelsene å gjøre? Eller at fløten kommer fra spesielt utvalgte Jærkuer? Uansett selges det store mengder softis her og jeg kan love at den er utrolig god. Ta en tur ned på stranden før du går turen. Det er en fin liten strand, rett og slett koselig.

Det er et yrende fugleliv langs sjøen, så ta gjerne med kikkert og fuglebok dersom du har lyst.

Stien er godt merket med blått og godt tilrettelagt med gjerdeklyvere og trelemmer hvor det er våtest.

I starten går man langs stranden og det er mange fine steder å stoppe opp.

Turen idag var kald og glatt. Det blir fort friskt ute ved sjøen, så husk nok klær. I dag var det vindstille, men det er det sjelden her. Det var frost i bakken, som gjorde at det var greit å gå. Den største utfordringen idag var mye is, både på bakken og på svabergene. Da er det greit å bruke god tid, noe som er lett på en dag som denne. Turen er ikke lang, men kan fort bli det dersom man tar med mat og sitteunderlag. Det er mange fine og lune steder å ta pause på.

Det var mye is i løypa, men fullt mulig å komme forbi uten å brekke noe.

Nydelige kontraster med klipper og hav. Utsikt mot Feistein Fyr.

Det er værhardt ved kysten, men ikke idag….

Vigdel er, som Ølberg, en liten søt strand. Jeg tror det er favoritt stranden min av alle strendene langs Jæren. Dit drar jeg for å overnatte under stjernene når jeg trenger å lufte hodet. Det er en god strand for barnebarnet mitt, han elsker å spa i sanden og bade i bølgene. Jeg har gjort mye yoga her, mest fordi det er sjelden mye folk her. Det er nydelig å bade her året rundt, selv om jeg stod over badingen idag. Sibirkulde og bading blei litt for heftig.

Endelig fremme på Vigdel…. God plass her også….

Fint å sitte i sanddynene og bare nyte sjø, sol og strand. Kunne vært 30 grader varmere, men man kan vel ikke få alt….

Vigdelstranden har en stor opparbeidet parkeringsplass og toalett. Det er 5 minutter å gå derfra til stranden og det er lagt ut jernbanesviller for å gjøre det lettere å komme dit. Stranden ligger inni en liten bukt, noe som gjør det lunere enn enkelte andre mer åpne strender. Det gjør også at det er mindre understrømmer i sjøen her, men man skal allikevel være forsiktig siden de finnes. Det er tursti i begge retninger, mot nord ligger som sagt Ølberg og dersom man velger å gå mot sør, kommer man til Hellestø. Så her har man mange muligheter. Jeg valgte å snu for å gå samme vei tilbake og fikk en fantastisk utsikt over havet med på kjøpet. Kiosken var fortsatt stengt, men det spilte ingen rolle siden det ikke fristet med softis idag. Kokvarm kakao derimot……

Tørt og fint å gå over markene når det er frost.

Det ligger mange minner fra krigens dager i området, som kan være kjekt å få med seg.

Stokkalandsvatnet, akkurat passe.

Veien fra parkeringsplassen på Tronsholen følger kraftlinjen.

Dette var virkelig turen å gå idag. Mens mange av de andre turstiene i kommunen er forvandlet til skøytebaner et OL verdig, er veien rundt Stokkalandsvatnet herlig fri for is. Det var tørt og fint å gå. Selvfølgelig er turen ekstra kjekt når solen skinner, men dette er en passe tur å gå til alle årstider. Dersom isen på vannet er tykk nok om vinteren, er vannet glimrende til skøyter. Det var det ikke idag, selv om isen holdt både svaner og ender. Om sommeren er det en fin badeplass og grillplass med volleyballbane. Høst og vår er turen akkurat passe for alle.

Her kan du gå med barnevogn eller rullestol. Du kan gå med krykker eller staver, med eller uten musikk i ørene. Det er utrolig mange som går med hund og her er det båndtvang hele året. Allikevel ser hundene veldig fornøyde ut, kanskje fordi det er så mange andre hunder å hilse på. Det er mange å hilse på for oss tobeinte også, dette er den turen jeg alltid treffer noen kjente på. Så det er viktig å ha god tid til å stoppe opp og jabbe litt. Mange løper rundt vannet, det er et fint sted å løpe litt tempo. Flatt og fint uten særlig mange bakker.

Det har blitt bygget stort på Hovesiden av vannet og bygningene glir fint i ett med naturen.

Turen er 4,9 km lang og som tidligere nevnt er den lettgått. Jeg møtte en barnehage på tur, de hadde tent opp bål og skulle kanskje lage lunsj over åpen ild. Barna lekte og koste seg i skråningen ned mot vannet. Det var mange andre ute og gikk, godt kledde i den kalde vinden. Det var unge og gamle, damer og menn. Folk gikk alene, noen gikk to og to og det var flere grupper som alle vandret samme tur.

Det er ikke lenge før våren kommer for fullt og sauene slippes her.

Jeg parkerte ved den store trafostasjonen på Tronsholen og fulgte gangstien under E39 bort til vannet. Så er det alltid det store spørsmålet, skal man gå til høyre eller venstre? Her er det delte meninger på hva som er RETT vei. Mange går mot høyre og mot sivilisasjonen først. Det gjør ikke jeg. Jeg går alltid mot venstre og Bogafjell. Det er mest fordi om jeg skulle ombestemme meg og ikke gidde gå rundt vannet, kan jeg gå i terreng på den siden og ikke bare asfalt slik det er på den andre siden. Det hender at det skjer, jeg synes egentlig at turen rundt vannet er flat og kjedelig…..

Jeg angret på at jeg ikke tok med niste og kaffi, en perfekt benk for en pause…..

Men vakkert er det rundt vannet og mye spennende. Det er satt opp mange oppslagstavler om både planter, trær, fisker og fugler. Dessuten er man på Planetstien, hvor en meter på stien tilsvarer en million kilometer ute i verdensrommet. Det er Vitenfabrikken som har laget et solsystem i målestokk 1:1 milliard langs Storånå i Sandvedparken og Stokkelandsvatnet. Her kan man lære om de ulike planetene for de som er interessert i slikt. Det er satt opp benker og bord flere steder langs vannet, så ta gjerne med nistepakke og bruk lang tid på turen.

Det er fremdeles et stykke igjen til skøyteis, men det nærmer seg….

Ved Ganddal er det både en butikk og et gatekjøkken dersom du trenger påfyll av energi underveis. Det er også mulig å parkere her dersom du vil det. Like ved trebroen står en statue av fuglevennen Harald Herredsvela, som var forkjemper for å få vernet fuglelivet ved vannet. Det er også bygget et tårn for fuglekikking på Hovesiden og det er en liten strand. Turen var lang idag og slik er det enkelte dager. Derfor er Stokkalandsvatnet egentlig akkurat passe alltid. Det er åpent, oversiktlig og folksomt slik at humøret alltid løfter seg når jeg får gått denne turen.

Det er et yrende fugleliv ved broen på Ganddal.

Et populært sted for barnefamilier å gå tur for å mate fuglene.

Gavetips til den som har alt.

Jeg var så heldig å fylle halvveis til 100 for ei tid tilbake. Det ble feiret med selskap og jeg fikk mye fint. Den mest kreative gaven var et gavekort hvor jeg kunne velge mellom et besøk på kafe eller en tur. Det var bare å krysse av samt avtale tid og sted med giveren. Gaven hadde ingen utløpsdato og jeg kunne velge fritt hva jeg hadde lyst til å gjøre. Jeg ble veldig glad for gaven og den gledet to ganger. Både når jeg fikk den i selskapet, men enda mer da jeg løste inn kortet og vi var på tur.

Jeg synes ofte at jeg har så mange ting. Ting som fyller skuffer og skap med sin tilstedeværelse. Hvor mye trenger vi? Hvor mange duker eller håndklær? Pynteting og bruksting er nettopp bare ting. Vi lever i verdens beste land og det viser vi ofte ved å gi hverandre gaver i større og mindre grad hele året. Det er bursdager, jul, morsdag og farsdag, Valentin, sølvbryllup og gull og alt mulige andre slags oppmerksomheter. Handelsstanden har som mål å selge og det reklameres overalt. Som om lykke kan kjøpes… Dessuten gir vi gaver til hverandre fordi det er tradisjon og noen ganger fordi vi tror at det er forventet av oss. Det er det jo av og til også. Men mest av alt tror jeg det er fordi vi vil glede andre.

Dette er gaven for den som er glad i opplevelser.

Vi vil at personen som mottar gaven skal bli glad for den og synes at den er nyttig og fin. Men det er vanskelig å finne den perfekte gaven og jo eldre mottaker er, jo verre synes jeg at det er. For mange har så mye og det vi ikke har, har vi penger til å kjøpe selv. Så vi kjøper noe vi tror faller i smak eller vi kjøper noe bare for å kjøpe NOE. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg har rasket med meg et eller annet bare fordi jeg MÅTTE finne en ting. Eller jeg gir et upersonlig gavekort på et kjøpesenter eller i verste fall penger. Men trenger vi å vise omtanke for de vi bryr oss om med ting eller penger?

Jeg tror ikke alltid vi trenger å kjøpe noe, det viktigste vi kan gi hverandre er tid. Tid til å være sammen, enten det er et klippekort på besøk, barnevakt eller hundepass. En kinobillett, teater, konsert, kunstutstilling, en lunsj eller middag kan være gull verd både for den som gir og den som får. For ikke å glemme gavekort på en tur, enten det er sykkeltur, kanotur, skitur, strandtur, skogstur, topptur, tur med bading eller tur uten bading. Her er det kun fantasien som setter grenser, men det hjelper litt at vi kjenner vedkommende som skal motta gaven. Jeg vet med meg selv at jeg ikke hadde satt pris på et basehopp fra Kjerag i julegave, selv om kanskje mange andre hadde blitt kjempeglade.

Turen inkluderte en hjemmelaget lunsj, beste som finnes.

Men hold det enkelt, slik at det ikke krever for mye tid eller organisering verken av giver eller mottaker. Det kan være nok med en lunsjkurv, et pledd, en strand og så noenlunde godt vær. Å bryte rutinen i hverdagen gjør godt for kropp og sjel. Husk at det som er dagligdags for deg, kan være uvant og spennende for andre. Dersom du padler, kan det å få et innføringskort til å prøve kajakken din være stas. Eller dere kan leie en kano sammen og ta med alt som trengs til å lage pannekaker på bål. For en person som aldri har padlet eller spist pannekaker på bål kan opplevelsen være mye mer verd enn tre nye håndklær.

Været ingen hindring for å kose seg på tur.

Mitt gavekort ble innløst en regnfull dag midt i uka hvor vi begge hadde fri. Det ble en tur som er gått tidligere, fra Alsvik til Skrussfjellet. Turen er lettgått og tar ca to timer. Jeg har gått den alene mange ganger tidligere, men aldri har turen vært så kjekk som denne gangen. I godt selskap blir det en helt annen tur og særlig når det inkluderer en lunsjpause med utrolig mye godt. At noen tar seg bryet med å steke vafler og kjøpe inn sunt knask som jeg liker, er noe som blir husket med glede i lange tider. Det viser omtanke og omsorg. Jeg tror vi trenger det mye mer enn nye kopper eller glass. Ihvertfall vi som har fulle skap med kopper og glass som ikke blir brukt.

Nydelig sted på tilbaketuren mot Alsvik.

Så neste gang du ikke har peiling på hva du skal kjøpe til ektefelle, kjæreste, barn, søsken, far, mor, tanter, onkler, søskenbarn, venner, naboer, arbeidskolleger eller andre du må finne en presang til, gi av din tid. Gi en tur eller en opplevelse. Vær kreativ og gjerne litt sprø. Jeg kan love deg at gaven din vil bli husket og satt pris på av de aller fleste.

Det beste du kan få og det beste du kan gi, er vennskap.

Luftetur eller Kunsten å unngå husarbeid.

Noen dager bestemmer jeg meg for å være effektiv. Det har kanskje vært travelt på jobb eller med alle de andre ting jeg bruker tiden min til. Husarbeidet har hopet seg opp og noe må gjøres. Jeg har vært flink og laget liste over alt jeg må gjøre, den er kjempelang. Vaske, brette og rydde klær. Tørke støv og støvsuge. Vaske bad, do, gang og alle andre rom hvor hund og katt har lagt igjen hår. Det er selvsagt hele huset.

Dessuten burde jeg rydde loftet og kjelleren, boden og garasjen. For ikke å snakke om alle skapene som det velter ting ut av hver gang jeg åpner dem. Og jeg burde seriøst vaske kjøleskapet og kaste alt som er gått ut på dato eller det som ingen kommer til å spise uansett. Fryseboksen må tines og sorteres, det er bokser oppi der som ikke har sett dagens lys på mange år og hvor innholdet ikke er gjenkjennelig. Dette har blitt utsatt altfor lenge og jeg kjenner at idag er dagen til å få det gjort.

Men først kaffe. Når jeg er ferdig med det, er solen kommet opp og jeg ser at jeg kan sette vindusvask på listen også. Det er nesten umulig å se ut, men jeg greier å skimte at det er en usedvanlig vakker morgen. Helt stille, ingen vind. Det er såpass uvanlig her jeg bor at jeg tenker at det må jo være et tegn. Hvor ofte har vi sånne flotte dager i februar uten regn eller vind? Det kribler i hele kroppen etter å komme meg ut for å nyte solen. Arbeidslysten har helt forlatt meg selv om listen ligger foran øynene mine.

Tenk alt jeg hadde gått glipp av dersom jeg prioriterte annerledes…

Med et sukk starter jeg med å ta ut av oppvaskmaskinen. Da ringer telefonen og jeg blir invitert med ut på tur. Med ett er listen kastet og jeg hører meg selv juble ja takk. Glemt er vaskebøtte og støvsuger, kost og klut dyttes raskt inn i skapet igjen. Frem med termos og jeg dukker ned i fryseboksen på jakt etter de sunne kanelbollene jeg bakte engang i fjor. Det tar meg nøyaktig like lang tid å bli klar som det jeg hadde tenkt å bruke på å vaske badet.

Sol ute, sol inne, sol i hjerte, sol i sinnet, sol bare sol….

Turen ble ikke lang. Det ble ruslet rolig og pausen var muligens lengre enn det vi gikk. Men det var fantastisk ute. Lyset, den klare luften, roen i skogen…. Jeg ofret ikke en tanke på at jeg kanskje burde ha valgt husarbeidet. Dessuten får en mye energi av frisk luft og bevegelse. Listen var hjemme i bosset og kunne tas frem igjen. Og husarbeidet venter alltid på meg, det er ikke som om det forsvinner av seg selv….. En mer opplagt og energisk meg som faktisk kanskje får unna det meste av det som jeg har planlagt. Ikke en sur og gretten meg som daffer rundt i huset og ikke kommer i gang med noe fordi jeg har mest lyst til å dra på tur istedet. Så det ble en Ole Brumdag: Ja takk, begge deler.

Melsvatnet, turen du går når du ikke vil på tur.

Noen dager frister det ikke å gå ut. Det kan sitte i hodet eller i kroppen, men veien bort til utgangsdøren virker som om den er mange mil lang. Aldri er godstolen foran peisen bedre enn på sånne dager; med Netflix, bøker, mobil og kaffekoppen innen rekkevidde. Det frister ikke engang litt å ta på ull og vindtette klær samt lue og votter for å gå ut i vinden og regnet. Dessuten har de meldt storm og da bør man ihvertfall ikke gå ut. Og jeg var ute igår og da var det glatt, veldig glatt… Det finnes nok av unnskyldninger for den som ikke vil. Latskapen lenge leve….

Men så har jeg allerede lagt en avtale. Det gjorde jeg i går. Da hadde jeg jo lyst til å gå på tur og det var jeg som foreslo at vi kunne dra ut «å lofta vede» idag. Men det var i går. Kanskje det blir avlyst siden været er dårlig. For det er jo dårlig og faktisk mye dårligere enn de har meldt også. Men jeg vil ikke være den som avlyser. Det er for kjipt siden det var jeg som hadde mest lyst igår. Dessuten har jeg godt av det og er vel den som har mest godt av det. Så jeg KAN ikke avlyse. Argumentene for og imot er gode på begge sider….

Dessuten finnes det ikke noe godt å ha med heller og vi skulle jo ha med mat. Det frister ikke å smøre matpakke med tre dager gammelt kneippbrød og ikke er det noe godt å ha på heller. Jeg kan jo stoppe på en bensinstasjon å kjøpe noe derfra, men det blir fort dyrt og dessuten har jeg ikke godt av boller og baguetter med digg pålegg. Jeg fortsetter den indre dialogen mens jeg gjør meg klar, det kjennes som om det meste går imot meg for å hindre meg i å komme meg ut. Når sekken er gjort klar, finner jeg ikke vottene og ikke klarer jeg å bestemme meg for hvilke sko jeg skal ta på.

Egentlig spiller det liten rolle hva nisten består av, alt smaker godt på tur uansett…

Merkelig nok starter bilen, det er blitt lysere både ute og inni meg. Til og med radioen lystrer og spiller musikk jeg liker. Og det regner ikke akkurat nå, selv om vinden er kvass. Humøret stiger etterhvert som jeg legger kilometerne bak meg. Venninnen min stråler heller ikke når hun setter seg inn i bilen, men det kommer. For dette er en sånn tur hvor det er umulig å holde på tunge tanker, sløve øyenlokk og daffe bein. Landskapet er for åpent og himmelen er for høy. Dessuten så har en oversikt hele tiden og det rydder opp innvendig. Og det er umulig å ikke bli glad i godt selskap, selv om både medvind og motvind blåser gjennom alle lag med klær. Heldigvis er dette en tur hvor man kan gå fort nok til å holde varmen og det er lite bakker samt trær som gir live.

Utsikt mot Melsnuten. Tror jeg ihvertfall…

Det er greit å ha et utvalg av turer som en kan gå dersom du egentlig ikke vil på tur. De er de som er så lett å gå at du vet at du ikke trenger å slite hardt for å komme gjennom. Ikke trenger du opp i puls og ikke trenger du å bli så svett at du må dusje etterpå. Den er rett og slett veldig overkommelig på dager du er litt slapp eller bare litt lat. For det er lov å ha sånne dager. Men det er allikevel godt å få litt frisk luft enten alene eller sammen med noen kjekke folk. Tanken er at for å få mer energi, trenger du å bruke energi. Du er rett og slett nødt til å produsere energien selv gjennom å være i aktivitet. Dessuten er naturen i seg selv en vitamininnsprøytning med all den friske luften, lyset og roen. De dagene det frister lite, om det er aldri så sunt, da har jeg Melsvatnet i bakhånd. Eller andre liknende turer…. Jeg har en gjeng å velge blant, mest for å møte alle motargumenter jeg måtte ha for å komme meg ut.

Det var skikkelig kaldt, men med gode klær og litt tempo gikk det fint.

Melsvannet ligger mellom Ålgård og Bryne i Time kommune. Det er laget en fin turløype rundt vannet på ca 4 km og området blir mye brukt både til trening og kos. Det er tre steder å parkere, to av disse har toalett og informasjonstavle. Naturen varierer mellom skog og hei og det er flere steder rundt vannet satt opp bord og benker hvor det er mulig å ta en pause. Det er tilrettelagt flere badeplasser og det er også mulig å fiske langs land. Dette er en tur som passer for alle, det er mulig å trille barnevogn og det går turstier ut i terrenget for de som vil ha en tyngre tur.

Turen går på god grusvei rundt hele vannet.

Jeg var veldig fornøyd over å ha kommet meg ut. Noen ganger er det når du har minst lyst, at du har mest behov for det. Da hjelper det å ha noe eller noen som drar, enten det er hund, familie eller venner. For jeg har enda til gode å angre på en tur etter at jeg har gått den. Dessuten vet jeg innerst inne at fordelene alltid overstiger ulempene og det som var uoverkommelige hindringer da jeg satt inne og så ut, forsvinner så snart jeg er ute. Og ikke minst; godstolen står og venter på meg etter turen. Ikke nok med det, den kjennes enda bedre ut når jeg kommer hjem. Da kan det regne og blåse så mye det vil, jeg er under teppet med verdens beste følelse: etter-tur-glede.

Kort og godt, Vagleskogen.

Klemt inn mellom et industriområde, en jernbanelinje og ei elv, ligger det en liten og koselig skog. Det er en skog som passer for alle, enten du har kort eller lange bein. Det spiller heller ingen rolle om du har hele dagen på deg eller ønsker å bli ferdig så fort som mulig. Du har flere steder å starte, men den beste og største parkeringsplassen ligger på Kvål, utforbi Sandnes.

Starten på turen minner deg om at du ikke er så langt fra sivilisasjonen.

Godt at det er annet fint å feste blikket på, frosne strå er rene kunstverk…

Det går en lysløype gjennom hele skogen. Den er fin å jogge, akkurat passe med bakker til at pulsen går til topps. Det er alltid mange som løper her, målbevisst passerer de oss trege om og om igjen. De teller runder og løper på tid. Eller de løper innimellom trærne, på jakt etter orienteringsposter. For det hender ofte at det ligger mye spennende å lete etter blant mose, stein og kratt.

Eller du kan forsvinne inn mellom trærne og finne din egen sti.

Liker du ikke å gå eller løpe, er det mange andre muligheter. Skogen har egne løyper for deg som vil sykle. Du kan sykle på forskjellige grusveier, de går på kryss og tvers. For de som vil ha mer spenning, finnes det egne stier som krever mot og balanse. Dersom sykkel ikke er din greie, kan du bli med på organisert tur ridning på islandshester. Tryggvi Islandshest gård ligger like ved skogen og de har turer for alle alder. Det spiller heller ingen rolle om du aldri har tatt på en hest før eller er dreven cowboy.

Her er plass til alle; gående, joggende, syklende eller ridende.

Det beste med turen er for mange pausen. Eller pausene…. Her er mange steder hvor det frister å ta frem nistepakken. Det er plassert ut benker og bord på flere steder eller du kan sitte på en stubbe hvor du vil. Det er nok stubber, særlig etter at skogen ble besøkt av menn med motorsager. Det gjorde skogen annerledes, men fremdeles vakker.

De kalte det skogs opprydding, men jeg synes skogen ble mer rotete enn før.

Den beste plassen dersom du har god tid, er Zulu. Det eksotiske navnet fører til en speiderhytte som er åpen for alle. Her er et flott tilrettelagt område hvor du kan sitte under tak, henge i trærne eller tenne bål. I helgen er området populært blant barnefamilier og det er ofte rift mellom de beste plassene. Husk å ta med pølser og ved til bål. Det er ingen ganger det frister mer å steike ei pølse, enn de gangene du ikke har tatt det med.

Det er flere bålplasser både inne og ute ved Zulu.

Ingenting slår bålkos på tur. Men det er ikke det samme å grille julekaker….

Speiderhytten Zulu, som er åpen og velkommen for alle.

Det var en fantastisk vinterdag å være på tur.

Dersom du vil gå en tur mer i fred og ro, velger du turstien som går i ytterkanten av skogen. Den er lett å finne og lett å følge. Noen steder er det vått og sølete eller du må klatre over trestammer og under greiner. Det er steinete og tildels vanskelig å gå, men du treffer ikke så mange andre der. Du kan treffe rådyr eller en hare, men sannsynligvis ikke. Et stykke går du langs elven og vil nok kanskje se toget. Men stort sett får du gå i fred.

Mellom trærne kan vi se Figgjoelven som glitrer i solen.

Den kjekkeste turen en januardag er å samle sammen en liten gjeng og ta en rolig runde. Eller gå samme vei tilbake, fordi noen greier å miste den ene hansken sin. Ja, det var meg… Ta med kokeapparat til å lage kakao og benytt anledningen til å bli kvitt resten av julekakene. Og mandarinene. Eller andre rester du måtte ha liggende etter julefeiringen. Til og med tørre småkaker smaker godt ute på tur. Nyt dagen eller morgendagen!

En fin sommertur til Storaberget og Grindavatnet.

Det er enkelte turer som passer best på bestemte tider av året. Dette er en slik tur. Jeg har gått på høsten og vinteren, men for å få den helt bestemte følelsen er sen vår og sommer best. Kanskje fordi Grindavatnet har en fantastisk badeplass eller fordi utsikten er formidabel innover Lutsivassdraget? Eller fordi jeg vet om noen blåbærsteder hvor det alltid finnes bær? Eller fordi jeg liker turer som inneholder spor fra fortiden? Uansett grunn er dette en tur jeg anbefaler for alle, store og små.

Dette var en av de fine dagene som bare kommer med tidlig sommer.

Turen starter ved gårdene på Hogstad og går på grusvei i starten. Det er godt tilrettelagt videre gjennom beitemark for sau og kuer, hold hunden i bånd dersom du ikke går alene. Når stien begynner å gå oppover, dukker det opp flere bygninger og spor etter vannverket som tyskerne bygde ferdig i 1943. Det er et spennende sted å utforske dersom du liker denslags. Høyere oppe deler stien seg og du har valget mellom å gå til Grindavatnet eller Storaberget. Turen er imidlertid best å gå som en runde, men det er fordi jeg er mest glad i å gå turer som er rundløyper.

Det ligger mange små vann innover før stigningen mot toppen.

Jeg starter alltid med å gå til Storaberget og da er det bare å følge den bratte og steinete bakken rett frem. Over en demning og langs et vann. Der deler stien seg igjen og dersom du har dårlig tid, dårlig vær eller bare ikke gidder, kan du ta til venstre og gå direkte til Grindavatnet uten toppturen. Men da får du ikke den fantastiske utsikten…

Når du er på vei opp første stigningen mot toppen, passerer du en gammel bygdeborg fra folkevandringstiden. Dersom du bruker borgen som et lokkemiddel for å få barn med på turen, ikke selg den inn som om det står en klassisk festning på området. Jeg har prøvd og det var en skuffelse. Restene av borgen er en steinrøys og du skal ha god fantasi og lokalkunnskap for å se at dette kan ha vært noe mer enn stein.

På jakt etter stein som kan ha vært borg.

På toppen kan du beundre utsikten fra varden og dersom det ikke blåser for mye er det et fin sted å spise nistepakken. Nedturen går ned bak varden og stien kan noen ganger være vanskelig å se. Du skal tilbake over myren og stien der er som regel veldig våt. På våte dager kan du oppleve å vasse i vann til over knærne, så gå gjerne samme vei ned som du kom opp dersom du ikke er skodd i vadestøvler.

God utsikt over Lutsivassdraget på vei ned fra Storaberget.

Det er en enkel tur. Med det mener jeg at den er godt merket, oversiktlig og relativt lettgått dersom du er vant med å gå tur. Bakkene er ikke for lange og harde. Overalt er det steder hvor du kan jolle av stien for å undersøke blomster, lete etter bær eller små frosker. Det er også mange fine steder å ta pause og turen kan gjøres så kort eller lang som du bare vil.

Når du kommer ned til Grindavatnet følger du stien til enden av vannet. Der er det bygd en platting hvor det er benk og trapp ned i vannet. Jeg legger som regel inn et bad, det er et glimrende sted med klart og rent vann. Ta en lengre pause her før du følger stien bratt nedover til stedet hvor stien delte seg. Herfra er det ren plankekjøring tilbake til bilen.

Beste turkompis, men badingen må jeg gjøre alene.

Jeg er glad i denne turen fordi den har en topp (bra for hjerte og lunger), fin utsikt (ro i sjelen), vann å bade i (kalde bad er bra for immunforsvaret) og fordi det er en tur jeg går mye. Men egentlig trenger man ikke noen forklaring på hvorfor noen turer blir en bare glad i. Det blir litt som Zen: «Hvordan forklarer man lyden av fallende snø?» Det er utallige svar, men ingen riktige. Sånn er det for meg med denne turen også. Prøv å se selv hva du synes.

Den aller beste turen.

Uansett hvor hvor mange turer man går, fjernt eller nært, er det sånn at en tur vil peke seg ut og bli favoritt turen. Det trenger ikke være den vakreste, den mest spennende, den mest populære eller den som gir deg best trenings utbytte. Men det er den du alltid kommer tilbake til når du har gått alle de andre turene. Når du trenger roen som kun følger med det som er kjent, trygt og uten forandringer.

Fritt etter Garborg: «Eg lengtar stundom sånt ud….»

Ofte i hverdagen er det nok å tenke på og det kan være vanskelig å bestemme seg for hvor turen skal gå. Det er lett å droppe turen helt dersom det krever for mye planlegging og organisering. Å ha en tur som kun krever at du tar på passende sko og klær er godt. Slippe å tenke, slippe å gjøre valg og vite at det er bare å gå ut av døren. Det trengs ikke å finne frem sekk, smøre mat, koke kaffe, bestemme hva skal med og hvorfor. Jeg tror at det stemmer at det enkle er ofte det beste og at den beste turen er den det blir noe av.

Min favoritt tur er Øvre Eikenuten og Dalsnuten og jeg går alltid samme vei. Den ene gangen jeg forsøkte å gå Dalsnuten og Øvre Eikenuten, rotet jeg meg bort. Jeg har ofte lurt på hva det er med denne turen som gjør at jeg går den om og om igjen. Jeg som ikke liker rutiner eller planlegging og holder fast på livsmottoet: Been there, done that. Jeg greier knapt nok ha brunost på maten to dager på rad og jeg elsker brunost. Allikevel går jeg samme turen minst en gang i uka. Svaret er helt enkelt at den er MIN og har vært det de siste 20 år.

Det trenger ikke være nytt og spennende alltid, trær er trær.

Favoritt turen er like god om det er vår, sommer, høst eller vinter. Den kan gås i sol, regn, sludd, hagl, vind i alle styrker, tåke og is. Du kan gå den hver dag i uken og til alle døgnets tider. Om det er jul, påske, bursdag eller konfirmasjon spiller ingen rolle, stien ligger der. Særlig god er den på dager med begravelse. Samt på dager med tannlege eller legetimer…

Det beste med favoritt turen er at den forandrer seg ikke samtidig som at den er forskjellig hver gang. Steinene ligger akkurat samme sted som sist, utsikten er stort sett den samme og de samme fuglene synger i trærne. Eller kanskje ikke de samme fuglene, bare samme trær. Men jeg opplever turen ulik hver gang, så kanskje det bare er jeg som endrer meg. Samtidig er det beroligende å vite at disse fjellene, havet og himmelen har mennesker sett utover i utallige år. Og mest sannsynlig vil fjellene bestå, selv den dag jeg ikke er her lengre til å se dem. Det kjennes godt å tenke på.

Sånn har det vært, er og vil alltid bli.

Noen ganger joller jeg på favoritt turen. Da hender det at jeg kaster klærne for å bade i vannet ved foten av fjellet. Sjelden planlagt, det bare kommer over meg, et akutt behov for å kjenne det kalde vannet rense kropp og sjel. Andre ganger gjør jeg løypen kortere eller lengre, jeg kjenner de fleste stiene og vet hvor de går. Tid kan være en plagsomt eller en god venn. Noen dager ønsker jeg ikke stillheten og da kan musikk endre hele dagen til å bli det jeg ønsker at den skal være. Dersom det dukker opp blåbær, joller jeg raskt av stien for å smake på dem og dyr og fugler får meg fort til å spore av. Slikt blir det gode turer av. Andre ganger traver jeg avsted med tankene helt andre steder og løser både mine, andre sine samt verdensproblemer generelt mens føttene går av seg selv på den vante stien. Det er godt det også.

Det er mange steder å spore av underveis.

Jeg vil oppfordre alle til å få en favoritt tur. Det beste er en med kort vei til slik at det er lett å komme seg avgårde. Gjerne hvor du kan gå hjemmefra, sykle til eller maks 5-10 minutter med bil. Gå alene eller sammen med noen. Gjerne inviter med familie, venner, naboen, kjæresten eller noen du ikke kjenner. Turen oppleves veldig forskjellig om du går med en 5 åring eller noen kolleger fra jobben. Alle ser vi med forskjellige øyner.

Gå turen din ofte og bli kjent med den. Varier tidspunktet og la deg ikke styre i for stor grad av vær og vind. Det er derfor vi har klær. Sørg for at turen din er passe lang. Dersom den er for lang, er det lett for å gå den for sjelden og er den for kort, får en ikke gjort det en har behov for. Jeg synes at en favoritt tur kan være et sted mellom 1/2 og 1 1/2 time, men det er selvfølgelig opp til deg.

Favoritt turen din vil kunne gi deg mye. Særlig minner…..Et av mine beste minner fra min tur er en stjerneklar vinternatt hvor fullmånen lyste slik at hodelykt var unødvendig. Jeg vasset alene i nysnø til over knærne og hele verden sov. Det var kaldt, tungt å gå og helt fantastisk. Slik skapes varige minner; jeg kan fremdeles huske hvor godt det var da jeg endelig kom tilbake til bilen. Jeg håper at du har eller finner deg en favoritt tur. En som er bare din og som du går mest alene. Fordi du fortjener det…..

Hva er en Jolle-Tur?

Å være ute å jolle er et typisk Sandnes uttrykk. Jeg bruker det mye når jeg skal ut, men egentlig ikke har noe mål eller mening. Det betyr å farte rundt, se seg omkring, oppleve noe nytt, være nysgjerrig, gå der jeg har lyst…. Jeg joller mye rundt. Det er godt å bare jolle, uten mål og mening. Ofte har jeg tenkt en tanke på forhånd, lagt en plan, men når man joller ender man kanskje opp med et helt annet resultat. Det liker jeg…..

Alltid fint med en strand tur, Norge har mye kyst…..

Aller best liker jeg å jolle ute i naturen. Alene eller sammen med andre er lykke. Følge en sti, inn i en skog eller over et fjell, uten å vite hvor man ender eller hva som kommer til å skje… Jeg tror det er sjelen min som har godt av å jolle. Eller hodet, hjertet, lungene, beina eller ryggen. Hele meg liker det barnslige ved å jolle, være på oppdagelsesferd og oppleve noe nytt. Man trenger ikke alltid planlegge alt. Hverdagen har nok av rutiner, tidspress og detaljstyring.

Etappe 3 på pilegrimsveien til Santiago de Compostela.

Jolleturer kan være korte og lange. Det er dagsturer og overnattingsturer. Jeg har jollet både i nabolaget og langt borte. Jeg joller i Norge, Skandinavia, Europa og resten av verden. Det spiller ingen rolle om det er til fots, sykkel, ski, kajakk, bil, tog eller fly. Mest glad er jeg i det som tar tid, så jeg velger føtter og sykkel før bil og tog før fly. Dessuten har jeg noen enkle regler: det skal være kjekt, jeg skal kjenne meg trygg og det skal koste minst mulig. Resten kommer av seg selv.

Akkurat nå joller jeg ikke på tur. Det er et savn; den friske luften, å se og kjenne på årstiden som akkurat nå inneholder mye regn, vind og mørke. Så jeg sitter her og mimrer. Og det er nesten det beste med jolleturene, de skaper mange gode minner som kan gjenoppleves om og om igjen. Å sånn øker lysten til å jolle mer. For deg som har lyst å oppleve jolleturene sammen med meg; du får nok ingen nøyaktig tur beskrivelse om hvor mange kilometer, estimert tid og hvor er nærmeste parkeringsplass. Jeg forteller mer om hvordan jeg gjorde det, hva var kjekt eller kanskje ikke fullt så kjekt, hvorfor jeg jollet i det området og hva trenger man på en sånn tur. Så kanskje du også får lyst til å finne ditt eget sted å jolle til. Det er tross alt en fantastisk verden rett ut forbi døren din som venter på å bli opplevd. UT Å JOLLE ALLE MANN 🙂