En, to tre, på det fjerde skal det skje….

Det hender at jeg ikke får gått akkurat DEN turen jeg hadde sett for meg. Noen ganger skifter jeg mening i bilen underveis til parkeringsplassen og ender opp med å dra til et annet turområde enn jeg først hadde planlagt. Andre ganger går føttene av seg selv og jeg havner ikke der jeg egentlig hadde tenkt var målet. Dessuten har man de turene hvor jeg går enten mye lengre eller mye kortere enn planlagt.  Ifølge barna mine finnes det en diagnose for denne type ubesluttsomhet og impulsivitet, men akkurat det er jeg ikke så opptatt av.

Det kan ha vært fullmånens påvirkningskraft som fikk meg tidlig opp og ut.
Det var en stund før sola stod opp, allikevel var det ikke nødvendig med hodelykt, siden jeg startet på asfalt og månen lyste klart.
Jeg listet meg oppover mot gårdene, på jakt etter en snarvei.

Voren og Dyranuten turområde ligger sørøst i Sandnes og grenser mot Gjesdal. Det er flere topper her, noe som gjør at ivrige Fjelltoppappen brukere må dit for å jakte innsjekking. Det virker som et område som er lett match, med sine åpne og slake vidder. Her er beitemark med lyng og grashei, samt høyeste toppen er bare 424 meter over havet. Jeg hadde vært på nesten alle toppene tidligere og gått de merka løypene på kryss og tvers. Men nå skulle jeg sanke topper og var skikkelig klar.

Jeg hørte bonden var igang med morgenstellet i fjøset, der jeg lusket rundt. Grusveien jeg hadde planlagt å starte på, var låst med en svær hengelås og skiltet med «PRIVAT VEI» var ikke til å misforstå.
Da jeg endelig kom meg ut av sivilisasjonen, angret jeg på at jeg ikke hadde tatt stien.
Og der nede lå den meget private veien, hvor jeg hadde tenkt å gå….
Vindmøller i soloppgang var så vakkert at jeg nesten glemte at jeg ikke liker vindmøller.

Første gang jeg dro opp til parkeringsplassen ved Skjelbreitjørna, var planen å plukke 3 topper. Jeg hadde sett meg ut Voren og Dyranuten, det er en tur jeg har vært med på som fellestur. Jeg husker at jeg syntes det var helt greit, tatt i betraktning at jeg sleit med noe hoftegreier. Derfor hadde jeg tenkt å plukke med Ramsfjellet, som lå ved siden av Dyranuten og også måtte sveipes inn. Det var en ambisiøs plan og jeg kom meg såvidt til Voren og fikk sjekket inn der. De to andre kunne jeg bare glemme å stikke innom, jeg var utslitt.

Jeg sendte Voren et stygt blikk og var takknemlig for at jeg ikke trengte å gå opp dit denne gangen.
Høyt gress og myr er ufattelig tungt å gå gjennom, særlig når det ikke er sti. Jeg sleit skikkelig og svetten rant.
Det ble ikke mindre varmt da sola kom for fullt, jeg hadde kledd meg for høst i tykk joggebukse og ulltrøye.
Jeg var glad da jeg endelig møtte stien som kom fra Voren. Det var mindre kjekt at stien var bare søle og vann, men jeg var allerede våt til oppå lårene,desuten svett, VELDIG SVETT…

Neste gang var planen mindre ambisiøs, jeg ville kun gå opp på Dyranuten. For å slippe å gå over Voren, parkerte jeg bilen på Åreskjold. Planen var å gå grusveien innover og kjapt opp på toppen. Så kunne jeg vurdere om det ble en eller begge to toppene. Det ble faktisk ingen av dem, været var skikkelig dårlig og det var så vått at jeg snudde underveis. Det var gjerder, dårlig merket og jeg var bare trøtt. Så Dyranuten lå der i fred og jeg følte nesten at den lo av meg…

Ingenting suger mer krefter enn høyt gress til lårene, hvor man ikke ser hvor man setter beina. Da faller man ofte og det er tungt å løfte beina opp av det våte.
Men jeg kom meg opp på Dyranuten, 352 meter over havet. Etter en bedre frokost, som godt kunne vært mer rikholdig, var humøret på topp.
Utsikten mot neste topp var fantastisk og ifølge Fjelltoppappen var det under 500 meter til innsjekk på Ramsfjellet. Det var var selvfølgelig i luftlinje, men jeg tenkte YES!!

Tredje gang jeg tenkte at nå skal Dyranuten til pers, hadde jeg lokket med en god venninne. Tanken var at det er kjekkere å være to, som kan motivere hverandre, slik at jeg faktisk kommer meg opp. Planen var igjen å gå innover på grusvei og kjapt opp. Men så pratet vi sånn at vi glemte å svinge av og etterpå traff vi en meget hyggelig gammel mann som forklarte oss en alternativ vei. Det var å gå turstien mot Grimslifjellet og rundt et vann. Kort fortalt var det tidenes omvei, samt at løypa var lagt om, så vi var egentlig fornøyd med at vi klarte å komme oss tilbake til bilen….

Vær forsiktig når du klatrer over gjerdene, piggtråd har en tendens til å lage hull dersom du ikke løfter beina høyt nok.
Det var en flott turdag, vindstille og strålende sol. Hot like hell, i september…
Jeg svettet bøtter og spann, men måtte rasjonere vannet. Jeg drikker sjelden vann i utmark hvor det går mye dyr og hadde tatt med litt lite, så ikke sekken skulle bli altfor tung.

Men så en morgen våknet jeg og tenkte at idag skal det skje. Jeg skal opp på Dyranuten om det så blir det siste jeg gjør!! En sånn skråsikkerhet så tidlig på morgenen er sjelden smart og ihvertfall ikke gjennomtenkt. Jeg for opp, som om huset stod i brann, og på kort tid satt jeg i bilen. 4 knekkebrød med brunost skulle være både frokost og lunsj, og kaffien drakk jeg underveis på kjøreturen. Jeg var mildt sagt glassklar og hadde lagt en plan.

Jeg har ingen bilder fra oppstigningen til Ramsfjellet, det var ingen sti og relativt bratt. Jeg snublet og datt flere ganger, men kom meg til topps uten verre skader enn kutt og blåmerker.
Nedturen gikk bedre, men her var mye myr. Sliten som jeg var, tråkket jeg rett over, siden jeg knapt kunne bli våtere.
Lykken var stor, da jeg igjen kom inn på merket løype mot Grimslifjellet.
Og snart var jeg over på grusvei, men hadde fremdeles langt å gå.

Lang historie kort, jeg kom meg opp til både Dyranuten og Ramsfjellet. Det kan nok diskuteres hvor smart det var, jeg slet meg gjennom 6 timer på tur i solsteiken. Uten solbriller, solkrem, skikkelig matpakke og nok væske…. Dessuten med altfor mye klær og feil sko. Et godt tips for å ferdes i dette området, er høgstøvler. Høye fjellsko sank for dypt i myra, så våt ble jeg. Men jeg gjennomførte, som var målet. En vis mann sa engang at selv den lengste reisen starter med et enkelt skritt. Jeg vil legge til at noen ganger må man kanskje gå tilbake og gå det første skrittet flere ganger før man kommer frem. Så det viktigste blir å ikke gi opp om det ikke går som planlagt første gang…

Uendelig lang tilbaketur på asfalt for å komme bilen, som fortsatt stod ved Skjelbreitjørna.
Det var kun rognebærene som gav en følelse av høst, det var minst 24+ grader i sola.
Jeg vurderte å gå ned til den gamle veien for å få et bedre bilde, men orket ikke å gå de ekstra metrene.

På crocs til Undeknuten.

Det er sjelden at alt bare klaffer, men av og til går det i boks. At det ble meldt skikkelig sommervær samme helg som Friluftslivets uke startet opp med Natt i naturen, det var mer enn bare flaks. At det var samme helg som han på 11 skulle komme og vi hadde avtalt telttur, det var et lykketreff. Vi har deltatt på Natt i naturen før, da var vi eneste teltet som stod gjennom en storm i Brekko. Jeg husker enda da vi måtte evakuere teltet i 04.00 tiden, fordi vi lå i en vanndam. Det ble en LAAAANG morgen med å se på regnet fra under en presenning. Men det er rart med minner,  bare det går lang nok tid, ler man av alt…

Det fine med å komme først,er at man kan velge seg ut den beste teltplassen.
I enden av Tengesdalsvatnet er en flott strand, gressmatte til telt, trær til hengekøyer, stor parkeringsplass og toalett. Man kan leie kano gjennom Frilager og det er  mange flotte turløyper som starter her.
Tur proviant er halve gleden for enkelte. Brus og Nonstop oppi kakao gikk ned på høykant, for her er stor plass å boltre seg på, når sukkerkicket setter inn.

Jeg må si jeg ble litt bekymret, da jeg hentet han på 11 etter skolen fredagen. Han kom haltende mot bilen og det første han sa var: » Farmor, denne helgen kan eg ikje gå tur!» Skaden var visstnok ikke alvorlig, men vondt hadde han. Jeg lovet en sløv helg, med telttur til et sted hvor vi kunne kjøre helt frem. Tengesdalsvatnet er glimrende sånn sett, der er ikke mange metrene å gå fra bilen til teltplass. Utfordringen kan være at i helger og ferier med fint vær blir det fort fullt, men sånt må man regne med.

Teltet vi bruker er et 3 manns med stort fortelt. Det ble kjøpt på salg til en billig penge, etter Brekko natten. Jeg liker å ha god plass og forteltet kan man sitte i med stol, dersom det regner.
Mens jeg rigget opp leiren, var andre mest opptatt av å fange små frosker. Litt usikker på om de spiser våte pølsebrød, men det er lov å prøve.
Det fine med å kapre den beste teltplassen, var at vi hadde bord og stoler. Det hjalp godt på, eg med knærne mine og han med foten sin… Området er godt tilrettelagt for funksjonshemmede, med rampe ut i vannet og HC toalett. Ikke at vi var helt der….
Det er også gode forhold for bading og padle kano. Dersom man ikke har med kano, kan det leies gjennom Frilager.

Vi var som sagt tidlig oppe og avgårde, slik at sletta var tom da vi parkerte ved vannet. Kjapt rigget jeg til leir og det var en fryd å se at han på 11 haltet mindre og mindre utover dagen. Det gikk i fullt firsprang mellom bading, froskejakt og spikking av trespyd. Da jeg spurte hvordan foten kjentes ut, var den nesten god nok til tur og bedre ble den med riktig fottøy. Tursko var byttet ut med lette crocs og han fløy omtrent over gressplenen. Derfor ble vi enige om en liten tur neste dag, til Undeknuten.

Det er mange turer å velge mellom fra Tengesdalsvatnet, de fleste ganske krevende.
Nudler til frokost er ikke mat, men det skal sies at han hadde hatt 3 egg og en halv boks bønner i tomatsaus først.

Dagen startet bra, med frokost og bad. Etter å ha pakket ned og stuet inn i bilen, skulle vi gjøre klar til tur. Jeg stod klar med turskoene, men det var et bastant NEI!!! Han bare MÅTTE gå på crocs, ellers kunne han ikke gå tur. Så jeg fikk derfor valget mellom tur eller ikke tur. Det kan være at han gamblet høyt på at jeg skulle si nei til fjelltur på crocs, slik at han kunne dra hjem til pc og gaming, men jeg er ikke lett å lure… Særlig ikke når jeg vil på tur! 

Turen til Undeknuten starter med noen meter på vei og hold deg godt til siden, her kjøres det kvasst.
Klatre over gjerdeklyveren og følg stien. Man går altså i motsatt retning av vannet.
Vi hadde ikke gått langt, før vi traff denne kjekkasen her. Vi kom så nær at vi nesten kunne klappe den, før den løp til skogs.

Jeg synes faktisk ikke at crocs kan betegnes som sko, det er en plastdings totalt uten støtte eller demping for beina. De fleste ortopeder er nok enige med meg, allikevel er crocs stadig like populært i befolkningen. Kanskje ikke på fjellet, men som fritidssko er den stadig suveren. Jeg har hatt denne diskusjonen med min sønn mange ganger og han er av den typen som er sta som et esel og har flere ganger gått turer på over en mil i krevende terreng.  På crocs…til min store fortvilelse..

Det var fin grusvei gjennom kulturlandskap og det gikk raskt i finværet.
Det bugnet av rognebær og jeg kunne hygge meg med vakre høstfarger.
Det er klart at det er ikke alt som er vakkert i et kulturlandskap og jeg undret meg over bruken av badekaret. Drikkekar for kyr, friste turgåere til et bad eller søppel…
Han på crocs gikk det seint med, men det hadde ingenting med skoene å gjøre. Det var mye spennende underveis å utforske, dessuten haltet han litt igjen (men det var helst bare når jeg så på…)
Og der fremme lå Undeknuten, steil og bratt.

Stahet tror jeg er arvelig og gjerne sta på de tingene som er viktig for en selv. Ihvertfall var det helt umulig å argumentere for at fjellsko er bedre i fjellet enn crocs, den gang som nå. Det ble sånn «crocs eller ingenting…» og da gidder jeg ikke bruke energi på å diskutere. Er det noe jeg har lært som mor og farmor til esler, så er det å ikke gå inn i kamper jeg umulig kan vinne. Særlig de som egentlig handler om bagateller….

Da det ble tid for å ta av grusveien og over i terreng, møtte vi denne flokken her. Da ville enkelte ihvertfall snu, han påstod at kyr var drapsmaskiner på 4 bein og at vi var i fare.
Men så møtte han sjarmørene Froggi og Frode, da var trusselen glemt.
Da var vi klar for å bestige toppen.
Crocs og klatring hadde ikke fungert for min del, andre syntes det gikk strålende.
Opp kom vi og godt fornøyd med det.

Det er fullt mulig å gå på fjelltur med crocs eller andre sko som du foretrekker. Det er kanskje ikke like behagelig eller bra for føttene, men det går an. Akkurat som man kan gå på tur i dongeribukse eller skjørt, med eller uten sekk. Det handler mest om hvor langt man skal gå og hvor krevende er turen. Tenk 150 år tilbake i tid, da folk gikk i dagevis over fjell og vidder. Uten fulldempede sko og Gore tex klær.. Vi kan heldigvis velge, men det er utrolig hva som går bare man er sta nok eller må!!

Det er flott utsikt fra toppen, her mot Bynuten og Selvikstakken.
Nistepakken var enkel, kjeks og brus.
Det ble en lang pause med spikking, før vi gikk ned igjen.
Det praktiske med crocs er at han kunne vasse avsted så søla skvatt, mens jeg forsøkte å holde skoene tørre og rene.
Etterpå var det bare å ta nok et bad i Tengesdalsvatnet og vaske av seg søla.

Living next door to Alis..

Det var ikke før jeg ble bitt av Toppturapp-basillen, at jeg forsto at det er forskjell på tur og andre TURER. Før holdt jeg meg i merket løype, gjerne på grusvei eller god sti og jeg likte best å gå turer i områder hvor jeg var godt kjent. Det var trygt og forutsigbart, men det var sånn jeg likte det. Det fine med sånne turer er nettopp at de føles kun godt og det var bare når været ikke spilte på lag, at jeg følte  komfortsonen tøye seg litt. Men tenk på alle de fjellene jeg har hatt i nærheten, som jeg aldri har besøkt og dermed gått glipp av. Som Alis…

Det er laget en parkeringsplass i starten av Fløysvikbakken, men jeg suste opp med sykkel. Ihvertfall frem til grinda, hvor sykkelen ble satt igjen.
Veien videre var merket opp mot Grindavatnet og Storaberget, samt løypenettet mot Mauland. Men dit skulle ikke jeg, det går kjerrevei til høyre mot Litle Auglend….

Turlivet mitt kan deles inn i før og etter. Nå går jeg stadig nye stier og mange av dem er ikke merket i hele tatt. Jeg klatrer over grinder og gjerder, kryper over steinrøyser og er ofte meget usikker på om jeg greier å finne frem. Det vasses gjennom lyng og einer, og det er blitt helt vanlig at jeg kommer hjem med kvist og blader i håret, (som forøvrig stort sett ser ut som et kråkereir..) Jeg er blitt ganske god på å gå etter kart og vurderer hvor jeg bør legge løypa. Det er positivt og gir mye mestringsfølelse.

Det var rester etter gårdsdrift og egentlig mye spennende å se, men jeg så bare toppen som var målet for dagen. Steile og bratte kanter på all sider og jeg tenkte mitt.
Det hjalp litt på at sola kom mer og mer frem, det var relativt vindstille og jeg hadde gode sko.
Men jo nærmere jeg kom, jo brattere virket det. Jeg vurdert å snu, men det var liksom ikke så fristende det heller.

Alisfjellet er 315 meter over havet og ligger med vakker utsikt over Imsvassdraget og Høgsfjorden. Man kan se langt og vidt, helt til Stavanger. Det tok meg 45 minutter å sykle til der hvor turen starter, fra Sandnes. Allikevel har jeg aldri vært i denne delen av kommunen før. Dette fjellet hadde jeg aldri hørt om og jeg var en smule skeptisk.  Det er ingen merket løype og det var bratt. Jeg liker IKKE bratt, sånn «her må vi klatre» bratt. Ikke alene og heller ikke dersom det er i kombinasjon med fritt fall i x-antall meter. Potensialet dødelig, altså….

Jeg fant noe som kunne ligne på sti, men var usikker på om det var sauetråkk eller andre turgåere. Høyere oppe fant jeg noen varder og det hjalp veldig. Men mest av alt var det mitt eget veivalg jeg måtte stole på.

Jeg har mange ganger vært stum av undring over bilder og filmer jeg har sett på sosiale medier. I krisesituasjoner er det mange som tar opp mobilen for å dokumentere og det er meg ubegripelig.  Jeg blir tom i hodet når jeg blir redd og jeg har derfor ingen bilder fra turen opp Alis. Heller ingen bilder da jeg gikk ned, fordi jeg synes ikke at ned er lettere enn opp. Jeg klatret og jeg kom meg opp. Det er alt jeg trenger å si om den saken. Sikker ikke helt forsvarlig, men det gikk bra.

Det var særlig et skar som var krevende og der ville jeg snu. Men opp kom jeg og det ble bedre etterpå.
Jeg hadde lest på forhånd at man burde gå ut til kanten for å virkelig beundre utsikten. Men det gjorde ikke jeg. Istedet lå jeg på fast fjell og gjorde pusteøvelser.
Det ble en lang og fin lunsj og mat hjelper på humøret.  Da ble det lettere å tenke positivt på nedturen.
Jeg var varm og svett, men både solkrem og solbriller lå hjemme. Det er typisk når endelig våren er kommet.

Det var da jeg skulle gå ned igjen, at sangen dukket opp. Ikke den vanlige Smokie «Living next door to Alice» men varianten der det er et kor av «Alice, Alice, who the fuck is Alice» Så jeg nynnet meg nedover, mens jeg tenkte at jeg skal ALDRI opp på dette fjellet en gang til. Og har man først begynt, er det umulig å stoppe. Jeg har nynnet på Who the f… is Alis, i flere dager nå. Jeg tror aldri jeg kommer til å gå opp Alis fjellet igjen, det er sånn Been there, done that.. Og jeg kommer nok aldri til å høre Smokies store hit uten å minnes da jeg krøp oppover fjellsiden av Alis…

Jeg tok ikke et bilde før jeg var nede på flat mark igjen. Det sier sitt…
Alis er best å beundre på avstand.
Det var nesten som å ha fått livet i gave og alt hadde vært perfekt, hadde det ikke vært for strofen som gikk på repeat i hodet mitt: «Who the fuck is Alis?»

På tur med «hare».

Det finnes mange måter å komme i bedre form på, dersom man tenker at det er noe man trenger. Noen velger å melde seg inn på treningsstudio, andre finner likesinnede i ulike grupper, mens jeg velger meg en hare. Det er mange grunner til at hare er førstevalget hos meg og de skal jeg forklare inngående for deg som ikke er kjent med begrepet. Da vil du lettere kunne avgjøre om det er en treningsform som hadde passet for deg. Forutsett at du er en av dem som tenker at det kunne vært fint å gjøre noe med den fysiske formen din. Bedre kondisjon har mange positive helse fordeler, både på kropp og sinn. Men det tenker jeg de fleste vet nok om, så det blir ikke viet mye tid i dette innlegget. Her handler det om hare og bruk av hare.

Jeg hadde funnet en beskrivelse av turen i en av de mange turbøkene jeg har. Denne er skrevet av Sverre Ramdahl Ranum og han har gitt ut flere glimrende turbøker.

Været var passende for en treningstur, overskyet og lett vind. Temperaturen viste plussgrader, men det var slett ingen varme. Med andre ord man må gå fort for å bli svett…

Det startet finslig, med det som må kunne kalles en god vei å gå på.

Bruk av hare startet for mange år siden innen hundesport, der hundene jager en kunstig hare rundt en bane, uten å noen gang greie å fange den. Men de løper allikevel så fort de bare kan, siden hunder har et medfødt jaktinstinkt. Dette prinsippet er tatt i bruk innen ulike idrettsgrener, i sykling kalles det hjelperytter og en fartsholder er vanlig innen både friidrett og langrenn. Det er neppe jaktinstinktet som får disse utøverne til å presse seg maksimalt, men konkurranseinstinktet er sikkert like sterkt. Jeg er litt sånn at jeg tenker at det ikke bare er toppidretts utøvere som kan ha glede av å få hjelp til å gi gass. Jeg er passe makelig anlagt og går mye på tur alene, i mitt eget tempo. Da snakker vi om å høre humla suse og nyt dagen, hvor høydepunktet er matpausen og alle de andre pausene. Det er god helse i sånne turer, men det kan neppe kalles trening.

Det kan være greit med mer enn en hare, så kan de ha selskap av hverandre.

Det blir nemlig en del venting på harene, som kan være kjedelig.

Pass på at du holder fokus på HAREN og ikke sporer av fordi du ser en frosk, plukker blomster, leter etter nye teltplasser, undersøker steiner eller finner på andre spennende ting. Fokus kun på haren, FOKUS, FOKUS, FOKUS…

Noe av det viktigste er valg av hare. Det du trenger, er noen som er i bedre form enn deg selv og som holder tempoet oppe. Ta først en kikk i familien din, deretter i omgangskretsen. Jeg har både barn, barnebarn samt en sprek søster som jeg ofte inviterer med på tur. Dersom ingen av disse er ledige, har jeg flere gode (og spreke) venner som mer enn gjerne stiller opp. Det er viktig at de ikke er av de pratsomme typene, fordi da er de mest interesserte i det sosiale og ikke i å komme opp i puls. Målet er å komme så høyt i puls at man kan ikke få frem et ord og da må man gå på litt. Dersom du ikke kjenner noen som er i bedre form enn deg selv, finnes det mange grupper med likesinnede som arrangerer felles tur og trening. Det blir ikke helt det samme, men godt nok.

Valg av turløype har mye å si, jo brattere opp, desto høyere puls. Velg gjerne en topp som er en eneste lang oppoverbakke, det har jeg god erfaring med.

Det er lov å stoppe for å se på utsikten, men ikke ta for lange pauser.

Den viktigste egenskapen en god hare har, er nemlig at de bryr seg om deg. De blir ikke sure når de må vente og de maser ikke på deg for å få deg til å gå fortere. De har ikke spydige kommentarer av typen: «Du hadde gått mye raskere dersom du gikk ned noen kilo» og dersom de sier noe, er det motiverende i stedet for knusende ærlig. De er heller ikke mest opptatt av å trene sin egen kondis og dermed går i fra deg. Jeg har hatt mange som bare går og hvor jeg ikke ser dem igjen før det er tid til matpause eller vi er tilbake ved bilen. Det er helt greit dersom det er sånn type tur vi har avtalt, men ikke dersom de er hare… Haren kan heller bruke bakken til intervall trening og dermed bruke pausene til å vente på meg. Så ler vi litt over hvor treg jeg er, før de gasser på og jeg siger videre. Det er hele hensikten med hare og vi kan begge ha utbytte av treningen. Samarbeid og kommunikasjon er nøkkelord her!

Sønnene mine er gode harer, de er kjappe til beins oppover fjellsiden. Allikevel går de aldri i fra meg og gir gjerne en hjelpende hånd dersom jeg har behov for det.

Ta gjerne en god pause på toppen for å beundre utsikten.

På vei ned kan man gjerne skru opp tempoet litt, for å forsøke å holde følge med harene.

Det å gå tur med hare bruker jeg som regel når jeg trener til noe spesielt. Lange og krevende fotturer er mye kjekkere dersom man har enn viss grunnform og har trent godt på forhånd. Det er viktig å trene på det du skal ut på, skal du gå med sekk, bruk sekk på tur med haren. Skal du på tinderangling i Alpene, gå høyt og bratt i forkant. Bruk alltid gode sko og klær etter forholdene. Avtal med haren din hvor lang dere skal gå og i hvilket tempo. Bruk gjerne pulsklokke, dersom du er tilhenger av det. Denne turen som bildene stammer fra er til Ørnahammaren, en topp ved Bersagel, utenfor Sandnes. Det er en relativt bratt, men kort tur, som egner seg godt til en treningstur. Jeg håper at du ble litt inspirert til å ta noen turer med hare, det vil både hjerte og lunger takke deg for….

Kjem du snart??? Harene mine ble litt utålmodige på slutten…

Den siste biten på asfalt ble småjoggende. Heldigvis kunne ikke harene kjøre uten meg, siden jeg hadde bilnøkkelen. Bare et tips altså….

Et siste tilbakeblikk over Asbjørnstjørna, mot skaret vi hadde gått opp, samt toppen til venstre på bildet. Jeg kjente jeg var fornøyd….

Det var året det var så bratt…

Er du en av dem som starter det nye året med en lang liste av nyttårsforsett og som ser på januar som en ny sjanse til å bli et nytt og bedre menneske? Enten det gjelder kosthold, trening eller andre (u)vaner, som må lukes vekk, slik at 2024 kan bli det året du blir den aller beste versjonen av deg selv. Overalt møter man gode råd, enten det er sosiale medier, ukeblader eller på nyhetene. Hva MÅ man gjøre og hvordan skal man GREIE å ta ansvar? Det er nok av de som har oppskriften og gjerne vil hjelpe deg, men det koster som regel flesk. På treningssentrene står folk i kø, men ofte er nyttårsforsett ganske kortvarige. Så hva kan man gjøre i stedet, dersom man ønsker endring?

Dersom man ikke vet hvor man er, er det vanskelig å vite hvordan man skal komme dit man vil. Bildet er tatt på en mildt sagt heftig tur mellom Trodla Tysdal og Viglesdalen i starten på juni 2023.

Noen ganger føles livet som en eneste lang oppoverbakke… Da kan det være greit å minne seg på, at alt har en ende. Flørlitrappene var en sånn en dag..

Jeg liker å bruke den første tiden i det nye året, på å ta et godt blikk på året som har vært. Hva brukte jeg tiden til? Hvilke valg gjorde jeg og var det valg som var bra for meg eller burde jeg ha valgt annerledes? Jeg kan ikke gå inn å endre på det som har vært, men jeg har faktisk muligheten til å gjøre noe med den tiden jeg har igjen. Det tror jeg er viktig å minne seg selv på, at man har valg og muligheter. Ofte blir man fanget i troen på at man ikke kan bestemme selv, men det kan man. Men ingen valg kommer uten å ofte noe, og da er spørsmålet om man er villig til å betale prisen….

Det ble en telttur på Finnskogen igjen, selv om det bare var 3 dager og 6 mil.

Et av det beste minnet jeg har fra 2023, er roadtripen jeg hadde i Transilvania med sønnene mine, på jakt etter Draculas slott.

Det ble et annerledes år for meg i 2023, hvor jeg ble nødt til å fokusere mer på helsen. Jeg kom hjem fra Nepal med betennelse i hoften og jeg innså at fotturer i Nepal nok ikke er optimalt for hofteopererte med artroseknær i tillegg. Da jeg kort tid etterpå fikk påvist grå stær på begge øynene, tok jeg det som et tegn på at det var på tide å se sannheten i øynene. Ingenting av dette er alvorlig sykdom, sånn som man dør av, men det har gjort sitt til at livet ble annerledes. Jeg forsto plutselig hvorfor jeg sleit med å lese, skrive og finne løype på tur… Grå stær gjør at linsen på øyet blir tåkete og synet uklart. Da nytter det ikke med briller, kun operasjon hjelper. Så dersom noen lurte på hvorfor jeg ikke skrev så aktivt på bloggen i fjor, så er det grunnen….

Jeg opererte begge øynene på høsten, med noen måneders mellomrom. Det var som å bli født på ny, plutselig så jeg farger og detaljer jeg ikke hadde sett på lenge. Som ved dagsturhytta i Bjerkreim, når dagen lå lys utover vannet.

Jeg dro på yogaleir til Danmark, for å finne roen og kom hjem med nytt påfyll.

Det har blitt mange kortreiste eventyr, hvor jeg har brukt nærmiljøet både til tur og avslapning.

Med øyner som en ungdom igjen, burde fremtiden ligge lys foran meg og det gjør den. Jeg må bare få gang på kroppen igjen…Etter Nepal har jeg innsett at jeg må gjøre noe med knærne, så det er neste punkt på listen. Hva som skjer, er foreløpig uvisst, men det kan bety at det blir lite turer på meg i 2024… Da er det jammen bra at jeg har mange turer fra i fjor som jeg enda ikke har skrevet om, siden jeg da manglet syn… Men jeg har mange planer og flere turmål dukker opp underveis. Det gjelder å se fremover og ikke henge seg opp i bagateller. Derfor har jeg ingen nyttårsforsett og tenker at jeg får gå de turene jeg kan. Målet er å holde meg i aktivitet og få nye opplevelser, samtidig som jeg velger bort det som ikke gjør meg godt. Og stort mer enn det kan man nok ikke be om…

Turer sammen med gode venner håper jeg det blir mange av i 2024.

Dessuten håper jeg på mange sykkelturer, både dagsturer og sånne lange.

Dersom du tenker at 2024 skal bli DITT år, så kan jeg forsikre deg om at det er det allerede. Du har alle muligheter til å skape dagene slik du vil at de skal være. Det er det ingen som kan gjøre for deg, uansett hvor mye du betaler eller ber om hjelp. Mange kan komme med gode bidrag, men til syvende og sist er valget ditt. Jeg har tro på å legge listen lavt, slik at mestringsfølelsen hjelper deg videre. Ta små skritt i den retningen du vil gå og ha en plan på forhånd, HVOR du skal. Det vil komme dager da motivasjonen er på bånn og det er greit. Bare sørg for at du forsetter å bevege deg i riktig retning, så ordner det seg tilslutt. Du vet, enten så går det bra eller så går det over….

Verden ligger der ute og bare venter på deg. Skottland, januar 2023.

Man må bare lette seg fra godstolen og løfte blikket fra skjermen, så er man klar…

På tokt til dagsturhytta Røde Skjegg.

Jeg har blitt oppriktig glad i disse flotte hyttene, som plasseres lett tilgjengelig for at vi alle skal kunne benytte oss av dem. Det er mange ganger høydepunktet på en tur å kunne gå inn under tak, for å spise nistepakken og hvile litt. Her går man ikke bare inn under tak, men det er vedovn og ved slik at man virkelig kan få varmen i seg. Det finnes håndstrikkede tøfler, pledd og saueskinn til å sitte på. Og som om ikke det var nok, finnes det et eget bibliotek, hvor det er fritt frem å meske seg.

Ferjen til Kvitsøy var blitt gratis og det satte jeg stor pris på. Men jeg tror ikke det fortsetter lenge med gratis, rykter sier at det allerede diskuteres om man må betale igjen.
Båtturen fra Mekjavik tar 20 minutter med bilferie. Utsikten er upåklagelig.

Vi nordmenn er et prektig folkeslag, på enkelte områder. Vi bidrar til fellesskapet og respekterer regler. Da jeg hadde besøk av en venninne fra Skottland i sommer, var hun oppriktig sjokkert over systemet med åpne hytter i DNT sin ånd. Tenk at det står utallige flotte byggverk, fullt innredet og stappfullt av mat, bare noen timers gange fra sivilisasjon. Hun sa: That would not be possible where I come from!’ Men i Norge er det helt normalt og vi tar i bruk disse åpne hyttene med respekt og rydder fint etter oss.

Det fineste her ute et lyset over havet.
Det var tidlig morgen ute ved Leiasundet og fiskebåtene var på vei ut.
Steinkorset som står ute på Krossøy, har mest sannsynlig stått her siden vikingtiden.
Jeg drar aldri til Kvitsøy uten å besøke korset. Det blåste kvasst og regnet,så jeg var glad for at jeg kom forberedt.

Nå finnes det ikke noen DNT hytter på Kvitsøy, men det er jo litt det samme med åpne og lett tilgjengelig dagsturhytter. Vi tar stort sett vare på dem. Konseptet startet i Rogaland i 2021, etter at både Sogn og Fjordane og Hordaland hadde hatt stor suksess med hyttebyggingen. Allerede er det blitt bygget 28 hytter i alle Rogalands kommuner og noen har til og med bygget 2.. Alle hyttene har som mål å være en sosial møteplass, samt bidra til å få flere ut på tur i sitt nærmiljø. Jeg har besøkt mange og har vurdert om jeg skal begynne å samle på hyttene.

Det er rolig tempo vinterstid på Kvitsøy. Av en eller annen grunn har jeg ennå til gode å komme hit om sommeren, men jeg er sikker på at det er like vakkert.
Kvitsøy Fyr rager som høyeste punktet på øya og er vanskelig å overse.
Det står også et gammelt vippefyr, som var i bruk før de fikk skikkelig fyr.

Turen inn til dagsturhytta på Kvitsøy kan gås fra to retninger og bli en rundtur. Jeg valgte å parkere ved bygget til Kystverket og gikk først opp til fyret. Så fulgte jeg turstien videre over gjerdeklyveren og det skal godt gjøres å ikke finne frem. Her er godt merket og skiltet. Sjansen for at du treffer andre turgåere, en tirsdag i desember, er ikke særlig stor. Men du treffer garantert sau og Kvitsøy lam er en godt kjent delikatesse.

Helt umulig å gå feil…
Jeg fikk hele flokken av sau etter meg, mens de brekte vanvittig høyt. Jeg begynte nesten å angre på pinnekjøtt middagen jeg hadde for noen dager siden….
Turen går helt ned til havet.
Det er et spennende landskap, med både gamle krigsminner og røft landskap.

Jeg har gått rundturen mange ganger, den tar ca 1 time og er 3,1 kilometer. Derfor hadde jeg bestemt meg for å gå inn til hytta og bare være der. Det var litt på grunn av været, det blåste kuling og kom noen kraftige regnbyger. Selv om jeg stilte med både ull,regntøy og høgstøvler var det vanskelig å holde varmen. Kvitsøy ligger midt i havgapet, forblåst og med mye vær. Perfekt for å sitte inne i ei flott hytte mens man kjenner på værgudenes vrede…

Hytta ligger fint plassert, med god utsikt og gjerde for å holde sauene ute.
Jeg undret meg litt over navnet, hvem var han med rødt skjegg? En nedgravd sjørøver eller snekkeren som satte opp hytta?
Det er nesten litt synd at det ikke er lov til å overnatte, snakk om a room with a wiev…
Det var mye kjekt å velge mellom.
Men først tøfler på…
Så satt jeg der, mens hytta knaket i vinden og regnet smalt mot vinduet. Men inne var det godt og varmt, så jeg kunne kose meg med nistepakken og varm drikke.

Det finnes mange gode grunner for å besøke en dagsturhytte og enda flere grunner for å besøke den på Kvitsøy. Jeg satt lenge og selv om jeg satt alene, så var det aldri ensomt. Det var nok å se på, for utsikten var flott. Dessuten kan man telle båter eller sauer eller fugler. Jeg var ihvertfall veldig fornøyd. Så ta deg en tur til Kvitsøy, mens ferjen ennå er gratis. Du vil ikke angre på det…

Jeg trodde først at det snødde, da det fløy store, hvite filler gjennom luften. Men det var bare skum fra havet…
Sørlands stemning og tomme gater.

På ville veier til Øykjarfjell.

Visste du at hjernen har en medfødt evne til å tilpasse seg og danne nye koblinger? Gjennom hele livet har vi mulighet til å utvikle oss og skape endring i livene våre. Allikevel er hjernens førstevalg motstand mot endring og tror du meg ikke, kan du bare spør de som har forsøkt å slutte å røyke. Eller slanke seg, komme i gang med trening eller bare noe så enkelt som å begynne å bruke blinklys i rundkjøring. Hjernen trives best med å gjøre det som den alltid har gjort. Men hjernen vil takke deg dersom du prøver noe nytt, det er nemlig den mest effektive hjernetrimmen som finnes og kan forebygge demens.

Jeg parkerte ved Noredalen grendahus, her er en stor parkeringsplass. Det kostet 30,- og jeg betalte gladelig. Det er alltid kjekt å støtte de som tilrettelegger for friluftsliv, enten det er med parkering eller merking av løyper.

Jeg tok som vanlig et bilde av kartet som hang ved parkeringen. Det er alltid kjekt å vite hvor man skal, når man går nye turer. Egentlig burde jeg ha memorert kartet, for virkelig å utfordre hjernen. Men det tror jeg hadde vært å be om for mye.

Det lå an til å bli en usedvanlig fin dag, selv om det var bikkjekaldt og en smule snø.

Jeg har gått mange ganger til Øykjarfjellet, men aldri fra Noredalen. Min favoritt er å gå fra Alsvik Natursenter, som er en perle i seg selv. Her er flott hele året og man kan telte, grille, bad eller gå tur. Akkurat HVORFOR jeg alltid har gått herfra, vet jeg faktisk ikke. Det er mulig at det var herfra det først ble merket løype og jeg har gått turen i mange år og alltid av gammel vane. Jeg velger alltid samme vei opp, så er det litt avhengig av tid, vær og lyst om jeg går samme vei ned eller en rundtur. Det er et flott terreng og jeg kjenner løypen godt, så det er både behagelig og lite krevende for hjernen å gå de vante stiene. Men plutselig var jeg sugen på å prøve noe nytt, derfor var jeg klar for å forsøke å gå fra Noredalen. Som sagt, så gjort…

Det var god traktorvei i starten og selv om det var snø, droppet jeg broddene. Det var ikke særlig glatt, så jeg tenkte at jeg skulle vente til det BLE glatt.

Jeg kikket lengselsfullt tilbake mot bilen og fjellene, hvor solen var forventet å komme opp. Vindmøllene forsøkte jeg som vanlig å overse, hjernen min klarer ikke å venne seg til at de er blitt en stor del av horisonten overalt på Jæren.

Men snart stod jeg ved et veiskille og forlot den brede og behagelige veien. Det blir feil å si at jeg aldri hadde gått her før, det er nemlig her man kommer ned dersom man går rundturen. Jeg hadde aldri gått opp og det er to helt forskjellige ting. I hvert fall for min hjerne….

Økjarfjellet er en topp som ligger i Sandnes kommune og turen er relativ lett å gå. Toppen ligger på 372 meter over havet og det er ikke all verdens. Den er lengst å gå til fra Alsvik, da regner man 5,4 kilometer. Fra Noredalen er det 4,1 kilometer og beregnet tid er 2 timer. Det fant jeg ut må være uten snø og dersom man finner løypa på første forsøk… Men jeg var her for å trimme hjernen og ikke så veldig opptatt av hvor langt eller fort jeg skulle gå. Turen regnes som både enkel og barnevennlig, hvor man får mye utsikt for relativt liten innsats. Tja, tenkte jeg, da har man nok gått en del i fjellet før….

Jeg siktet meg inn på gjerdeklyveren, mye av de røde merkene var forsvunnet under snøen. Det var en kamp å komme over, man blir tross alt ikke yngre med årene. Og det er ikke bare hjernen som sløves når alderen siger på…

Det må kalles god hjernetrim, når man virkelig må anstrenge seg for å tenke hvor stien går. Hvor er det logisk at man finner veien opp fjellsiden? Dessuten var det glatt, men jeg gadd fortsatt ikke ta på broddene. Jeg tenkte det var også god trening, «hvor er det trygt å sette beina?»

Jeg har i mange år trivdes godt med å gå mine vante turer. Det har vært av praktiske årsaker, jeg har ofte valgt de som ligger nærmest heimen. Da sparer man tid og transportkostnader, samt at man vet hva man får. Jeg har stort sett dratt til Gramstadområdet, som tar meg 5 minutter å kjøre. Her kan man velge mellom korte og lange turer, topper eller skog. Jeg er lommekjent og bare elsker området. Men tenk på alle de andre fine turene jeg går glipp av og ikke minst utfordringene og gleden ved å finne nye stier, se nye utsikter og utforske andre flotte turområder. For man skal ikke dra langt, før alt oppleves helt nytt.

På andre siden av Nordlandstjørna, kunne jeg se Skrussfjellet. Det er et annet turmål som man kan gå fra Alsvik. Den turen har jeg også gått mange ganger og faktisk variert hvilken retning jeg har gått rundturen.

Heilt til topps her, skulle jeg… Det var jammen godt at jeg skimtet et lite skilt som viste retningen ellers måtte jeg ha vridd hjernen for å finne min egen sti.

Jeg fant noen fotspor jeg kunne følge, men de gikk nedover. Det tenkte jeg mye på, hva var grunnen til det? Var turen lettere å gå ned enn opp? Eller var det bare at mange er like meg, at de alltid går runden samme vei?

Her skal du få et sjefstips: Dersom du har krøpet opp en bratt skråning og det står et gjerde på toppen, da har du mest sannsynlig tatt feil vei…. I hvert fall i merket løype.

Jeg syntes egentlig ikke at stien hvor jeg fant ut at jeg skulle gå, var så mye bedre… Men jeg karret meg videre, fremdeles uten brodder..

På Wikipedia står det at hjernen veier omtrent like mye som en pose sukker og består av omtrent 86 milliarder hjerneceller. Disse cellene er hver og en koblet til 10 000 andre, så det sier seg selv at vi mennesker er ganske så avanserte. Her både prosesseres og lagres informasjon, samt styres hele kroppens funksjoner. Da burde det egentlig være en selvfølge at man tar vare på det som skjer under topplokket, men gjør vi alltid gode valg? Den gode nyheten er at hjernen lager nye hjerneceller hele livet og den kan også, ved skade, danne nye koblinger. Men det er en myte at vi bare bruker en liten del av hjernen, de fleste av oss bruker hele, selv om det ikke alltid oppleves slik… Det kunne jeg kjenne meg igjen i, der jeg rotet meg oppover fjellsiden, både svett og andpusten.

Det var et gledens øyeblikk da jeg kom opp i høyden og morgensolen varmet både kropp og sjel.

Jeg nærmer meg toppen, men måtte vri de små grå over skiltet. Nordland, hvor i alle dager var det? Var det samme sted som Noredalen? Jeg ble en smule forvirret…

Helt plutselig var jeg på toppen og her var jeg jo kjent og kunne beundre utsikten jeg har sett utallige ganger.

Det blir ikke mindre fint, selv om man har sett det før.

Bare for å gjøre det enkelt, satte jeg meg på den vante steinen jeg pleier å sitte når jeg spiser nistepakken. Maten utfordret heller ikke, tørre brødskiver og kakao er alltid en slager når jeg er på tur, enten det er på kjente eller ukjente trakter.

Jeg må innrømme at jeg syntes turen var mer krevende fra Noredalen, enn fra Alsvik. Det handler kanskje mest om føret og at jeg sleit med å finne stien. Dessuten var det ganske så bratt og jeg tenkte mange ganger at jeg burde snu. Eller i hvert fall ta på broddene… Hjernen jobbet på høygir, både med endeløse diskusjoner om hva jeg skulle gjøre samt hvordan jeg kunne velge den tryggeste veien opp. Det var faktisk både utfordrende, samt veldig kjekt. På turen ned gikk jeg den vante veien og jeg tok broddene på. Det ble reneste sjarmør etappen og sånt kan jeg like. Det er fint med hjernetrim, men det gjelder å gi seg mens leken er god. Da får man faktisk lyst til å prøve flere nye og ville veier…

Da var jeg ferdig skodd for en bratt og glatt nedtur.

Nedturen gikk på andre siden av Øykjarfjellet og her får man en fantastisk utsikt over Lutsivassdraget. Det var også mye mindre snø, så det varte ikke lenge før broddene ble tatt av.

Det var rene sommerstemningen, da jeg fulgte traktorveien langs vannet tilbake mot bilen. Jeg var godt fornøyd med turen og går gjerne flere ganger til Øykjarfjell fra Noredalen.

Hvordan få sommerfølelse, når det er 12+, regn og nordavind.

Er du sånn som blir påvirket av været og aller helst vil bli på sofaen når regnet bøtter ned? Som drar utenlands hver sommer, til et sted hvor det er garantert at man opplever sol og varme? Jeg kommer her med noen tips til hvordan du kan ha en god sommer hjemme eller borte, uansett vær, uten at det trenger å koste en formue eller krever for mye innsats å gjennomføre.

Det er helst sånn vi vil ha det om sommeren; sol, strand og varme. Men i realiteten hadde Solastranden 4 sommerdager i juli 2022, og statistiske målinger bakover i tid vil nok vise at det ikke er unormalt… Sommerdag defineres som dager med 20 grader +, eller mer. 
Det er et kjent faktum at det meste blir kjekkere når sola skinner, selv om tur i godt selskap alltid er givende.
  1. Kom deg ut… Det er sjelden at været ute, er så ille som det ser ut innenfra. Og tur er kjekt, uansett vær. Sjekk yr.no minst mulig og ikke avlys turer etter været, med mindre det er fare for liv og helse. Min erfaring er at været ofte blir BEDRE enn det som er meldt. Kle på deg regntøy og støvler. Ta med paraply. La ullklær ligge fast i bilen, gjerne sammen med lue og votter. Husk at dette er Norge, hvor frostnetter er helt vanlig i juli. Vær alltid beredt på at været snur raskt, så ta gjerne med shorts og t-skjorte. Og badetøy, alltid badetøy….
Jeg har hatt mange kalde netter i telt midt på sommeren, fordi jeg var optimistisk og tok med sommersoveposen. Dette bildet er tatt i Finnskogen, juli og frost om natten.
Topptur uten utsikt er typisk norsk.
Rallarveien i august var sludd og store snøfenner….
..men også nydelig sommervær.

2. Lag mat ute. Det er ingenting som gir mer sommerfølelse, enn duften av grilling. Dersom det regner, finn en gapahuk eller grillhytte, eller sett opp en presenning og gå i gang. Fordelen med mye regn, er at brannfaren er minimal, men alltid sjekk på forhånd. Et lite kokeapparatet kan være greit å ha, til kaffekoking, egg, pannekaker og uendelig mye mer. Og for all del, gjør det enkelt… Jeg har sett oppskrifter på turmat, som inneholdt ingredienser jeg aldri hadde hørt om. Det synes jeg er imponerende… Men jeg liker enkelt, det gjør at sjansen for å gjennomføre øker betraktelig.

Matlaging i Jotunheimen, hvor det var finnbiff i jegergryte og potetmos på menyen. Begge deler fra Toro, som er mye billigere enn poser med turmat.
En kjapp tur rett etter jobb. Vi stoppet på butikken, kjøpte oppskåret brød og tubepålegg. Med saft og litt frukt ble det dagens middag, slik at vi fikk mest mulig tid på stranden.
Humøret er alltid på topp, når jeg får mat. Selv om regnet øser ned. Bruk gjerne regnværsdagene til å bake noe godt, som du kan fylle fryseboksen med. Da er det enkelt å ta med litt snadder på tur. 

3. Ta et bad. Mange jeg kjenner, bader aldri om sommeren, fordi vannet er for kaldt. Jeg kan ikke uttale meg, siden jeg er helårsbader, men det er fantastisk å bade i et fjellvann etter tur. Eller i sjøen. Bad aldri dersom det lyner, men husk at jo kaldere det er på land, jo varmere virker vannet. Bad gjerne i våtdrakt eller med ullsokker og lue. Det viktigste er å ha varme klær til etterpå og gjerne noe varmt å drikke. Ta alltid med badetøy på tur, hvis du vet at løypa går i nærheten av vann/sjø/elv, man vet aldri når trangen til et bad dukker opp. Oppbevar håndkle i bilen, sykkelveske og tursekk, det er fullt mulig å bade i undertøy (med mindre turfølget setter seg totalt på bakbeina, det var en evig diskusjon da min datter var yngre..)

Jeg har verdens beste badeplass 10 minutter fra jobb, så det er blitt mange morgenbad før jobb. Her var det 8+ på land, men minst 18+ i vannet. Ta gjerne med shampo, så slipper du å dusje=billigere strømregning.
Norge er privilegert med lang kystlinje og det er nok av steder å ta et bad.
Og dersom man absolutt ikke liker å bade, ta en tur ut på vannet i egen farkost.

4. Lek at du er turist. Hvor godt kjenner du hjemkommunen din? Eller nabokommunene? Har du gått turene eller besøkt severdighetene som andre kommer for å se? Jeg får fort sommerfølelse, når jeg opplever noe nytt. Det kan være en ny vei hjem fra jobb, finne en ny turløye på ut.no eller besøke et kjent utfarts område, som jeg sjelden har tid til å dra, i hverdagen. Vær nysgjerrig på hjemstedet ditt og grav gjerne litt i historien. Jeg har det siste året lært mye om vikingtiden, etter at jeg bestemte meg for å besøke alle nøkkelstedene langs Kystpilegrimsleia. Det er utrolig hvor mange steder nær hvor jeg bor, som har en spennende historie. Se med nye øyner, se det turistene ser. Du vil ikke bli skuffet. 

Jeg har kjørt forbi skiltet utallige ganger, men ante ikke hvilken historisk skatt som skjulte seg kort vei fra hovedveien.
De gamle gårdene og husmannsplassene har sin egen historie. Ofte er det om slit og magre kår, lange liv eller korte. Hvem var menneskene som bodde der og hvor ble de av? Bruk Google for informasjon, snakk med de lokale eller oppsøk bibliotekene.
Sverdene ved Hafrsfjord er et kjent turistmål, som mange lokale «glemmer» å besøke. Eller vi drar dit uten å vite historien bak, fordi vi er så vant med å se sverdene at de har mistet vår interesse.

5. En kortreist overnattingstur er alltid populært. Jeg liker å bestille en hytte, Airbnb eller sette opp teltet, selv om jeg ikke er lengre hjemmefra enn jeg kan gå hjem. Dersom været er skikkelig dårlig, kan det være fint å teste utstyr og se hva teltet ditt tåler av regn og vind. Ellers finnes det gapahuker mange steder hvor man kan sove tørt. Enkle campinghytter kan være fine å sykle til og har man råd til det, er det bare å flotte seg med hotell. Det er utallige muligheter og man får fort en spennende opplevelse ved å tenke litt kreativt. Inviter venner til campingtur i stua, grill pølser i peis eller stekeovn og gjør det samme som du ville gjort ute i naturen. Bare inne… 

Det er ingenting som slår et skikkelig sommer skybrudd… Når det regner i bøtter og spann, slik at turstien forvandles til en bekk.
Men plutselig så letter været og sola kommer kanskje frem. Aldri setter man mer pris på sola enn etter noen timer eller dager med regn…

6. Vær realistisk. Mange synes å ha forventninger til sommeren som har lite rot i virkeligheten. Seriøst, vi bor i Norge og statistisk sett, så er ikke Norge høyt oppe på listen over de land med trope varme og stabile høytrykks perioder.  Jeg personlig synes det er ganske fint, mest fordi jeg fungerer dårlig i alt over 30+. Dessuten vil man alltid finne noe å klage over hvis man vil. For varmt, for tørt, for vått, for kaldt…. Været kan vi ikke gjøre noe med, men vi kan endre måten vi forholder oss til det på. Jeg kler meg som om det er sommer, spiser is (selv om det egentlig frister mer med varm kakao) og er ute så mye jeg kan. Sommeren er for kort til at vi må sitte inne og klage på været…

Jeg tror man setter mer pris på de fine dagene, når man vet at de ikke varer evig…

Vår i Urådalen.

Det er ingen steder som er vakrere enn skogen om våren. Når trærne kommer med knopper og skudd, som blir til de første spede bladene, skaper det stor jubel hos alle fuglene. Det kjennes som om planter og gress vokser så man nesten kan se det og på skogbunnen står vårblomstene på rekke og rad. Helt greit at det ofte er sølete og vått på bakken, og dessuten må man nesten beregne en regnskur eller to. Men duften av våt jord kan være noe av det beste som finnes og da kjenner jeg en trang til å synge en lovsang til våren. Det kjennes som en ny start hver gang, gleden over å se naturen våkne til liv etter en lang og kald vinter. Og det kan jo gi håp til noen og enhver…

Det er en stor og gratis parkeringsplass ved Sælandskogen, som ligger i Time kommune. Her finnes både informasjonstavle og toalett.

Det finnes flere muligheter for tur, alt etter hvor langt man vil gå. Jeg hadde med meg en god venninne, som aldri hadde besøkt området før. Dermed ble det rundturen rundt Sælandsfjellet, på ca 7 kilometer. Da får man med seg det meste og beste…

Det var rett tidspunkt å gå, akkurat når det grønne slår ut i full fart.

Når man går fra parkeringsplassen, varer det ikke lenge før man kommer inn i Sæland naturreservat. Her finnes et stort biologisk mangfold, i følge informasjonstavlen, med to forskjellige arter av flaggermus, mer enn 50 forskjellige fugler og for ikke å glemme de 100 forskjellige soppartene. Turen rundt Sælandsfjellet er veldig variert, noe som gjør at det føles som å gå mange turer i en. Her er den tette eikeskogen, som viser hvordan Jæren må ha sett ut fra gammelt av. Det er lyngheier og myr, samt dyrket mark, naturbeite og store enger. Området er fantastisk for friluftsliv, men husk å ta hensyn til den sårbare naturen. Etterlat ingenting annet enn fotavtrykk og ta ingenting med deg, utenom gode minner (og fine bilder).

Det finnes mange fine steder langs Taksdalsvatnet å sette seg ned, men vi passerte dem alle. Ikke hadde jeg med badetøy heller, så det var liksom ikke noe vits i å stoppe.

Urådalen starter der hvor Uråna renner ut i Taksdalsvatnet. Stien følger elven oppover og vi kikket spent etter nordatlantisk laks. Men det er om høsten den går opp i småelvene for å gyte og NÅ ER DET VÅR.

Se etter de små, røde klossene som henger i trærne. Løypa er ikke merket på vanlig vis, siden skogen er vernet og man tagger ikke vernede trær.

Jeg har gått turen mange ganger før, men min venninne hadde ikke vært her. Det er en tur som passer for alle, men Urådalen kan være krevende dersom man sliter med å gå på veldig ujevnt underlag. Her ligger steiner strødd og selv om det ble laget vei for å ta ut tømmer og ved, i 1917-1918, kan det være lurt å gå forsiktig. Samtidig møtte vi flere joggere og jeg vet at skogen brukes mye til orienteringsløp, så det er kanskje bare jeg som tenker at man bør gå forsiktig… Men vi tok oss god tid opp gjennom dalen, her var mye flott å se. Det er alltid kjekt å gå sammen med noen som også lar seg begeistre av skjønnheten i naturen og har lyst til å ta bilde av alt. Så fort gikk vi ikke…

Det var massevis av hvitveis, som et teppe over skogbunnen.

Det var Aadne Sæland som for over 100 år siden lagte veien som går mellom Moldtjødno og Taksdalsvatnet, kan man lese på minne plaketten. Mange år senere, under krigen i 1943, ble fanger fra Opstad brukt til å utbedre den, så her har nok vært mye svette og slit.

Det var intenst grønt og mosen dekket både trær og steiner.

Det var ikke særlig folksomt på stien gjennom dalen.

Men elven lagte mye lyd, så det var aldri helt stille før vi kom opp til vannet.

Når man har gått gjennom dalen, kommer man ut ved Bjødnalia. Her ligger restene av en gammel fraflyttet gård, som var relativt stor etter jærsk standard. Fjøset hadde plass til 10 kyr og i 1850 var det en Fanuel Eidland som bodde her med familien sin. Det må ha vært et strevsom liv, for han begravde 2 koner og det var også mange barn som døde, av uvisse grunner. Gården ble fraflyttet i 1907, uten at jeg vet noe om årsaken til det. Det er kun stein gjerder og en grunnmur som  vitner om heiegården som en gang lå her. Dagens bygning er en fritidsbolig og jeg har aldri gått helt opp, siden jeg antar de setter pris på privatlivets fred. I stedet har jeg funnet meg en egen lunsjstein med god utsikt, hvor jeg alltid pleier å sitte og drømme meg vekk til hin hårde dager…

Da er vi ute av dalen og naturen åpner seg opp.

Det er godt tilrettelagt med bro over elven og gjerdeklyvere hvor det er behov for det.

Langt der oppe kan jeg skimte Bjødnalia, men den får ligge i fred for meg.

Hjemmebakt brød med brunost og kaffe i koppen… Legg til en fantastisk utsikt, så har man et herremåltid…

Dersom den første delen av turen går på ulent sti, er resten ren plankekjøring. Langs Engjavatnet gikk vi på grusvei og den fulgte vi helt ned, til vi fikk asfalt under skoene. Med åpen natur rundt oss hadde vi god utsikt, både til lyngheier, høgfjell og saueflokken som gresset langs veien. De var slett ikke redde for oss og de små lammene kom omtrent helt bort, så nysgjerrige var de. Videre gikk vi noen 100 meter på asfalt, før vi igjen dreide inn i naturen. Her var det gress under føttene våre og en fin sti langs bekken. Videre snodde stien seg over dyrket mark, i kombinasjon av store og gamle løvtrær. Jeg ble helt rørt og fablet om både engelsk natur og boken «Det suser i sivet», uten at vi så tegn til verken padder eller røyskatt… Snart var vi tilbake i Sælandskogen og derfra var veien kort til bilen. Dette er absolutt en tur som er finest å gå om våren, når naturen akkurat er våknet til liv. Så skynd deg ut og nyt…

Med fiskekort kan man fisk her, dessuten er det mulig å bade. Det har jeg aldri gjort, så snart… Ellers er det fine steder i strandlinjen, hvor man kan campe eller bare nyte.

Tja, fjell og fjell… Høg-Jæren er ikke kjent for de mest spenstige turene, men flott er det likevel.

Det var mye sau nedover veien.

Det var enkelt å finne frem, god sti og godt merket.

Det er mye spiselig som kan høstes nå på våren, men husk at du ikke må spise NOE med mindre du er 100% sikker på at det er spiselig.

Tilbake mellom de høye grantrærne og turen går mot en slutt….

I vikingenes fotspor langs Hafrsfjord.

Egentlig hadde jeg tenkt å bare ta en kjapp tur ut til korsene på Tjora, fordi der hadde jeg aldri vært. Jeg hadde heller aldri hørt om det, før jeg leste i praktboken om Kystpilegrimsleia, at det lå et gammelt kirkested og altså stod to kors, i Sola kommune. At det bare var 55 minutter å sykle hjemmefra tok jeg som et pluss, siden jeg fortsatt er en smule preget av forkjølelse. Jeg tenkte at det bare skulle bli en rask treningstur, vel å merke på el-sykkel, og kledde meg godt for været. Januar har jammen vært preget av regn, vind og lave temperaturer. Normalt for årstiden, antar jeg, men allikevel….

På vei ut av Sandnes sentrum, beundret jeg den kommende sykkelstamveien, som bygges langs motorveien. Det blir visstnok Norges, om ikke verdens dyreste sykkelsti, og jeg håper den blir verd prisen….
På sykkel får man med seg alle detaljer langs veien og jeg måtte bare stoppe her. Det var flere anleggsmaskiner av samme merke og jeg forstod ikke helt konseptet…
Mange forbinder Sola kommune med flyplassen og en av Norges vakreste strand, Solastranden. Jeg hadde panorama utsikt til begge deler, men tråkket forbi.
Ut forbi Sola sentrum, fikk jeg et hint om at jeg var på rett spor.

Sola kommune var tidligere en typisk jærsk landbrukskommune, men oljeindustrien og flyplassen har gjort at det er industri, kontor og reise som er hovednæringen. Fra gammelt av, har det vært bosetning helt tilbake til steinalderen og særlig er det gjort rike funn fra bronsealderen og vikingtiden. Mange steder er blitt undersøkt av arkeologer, men det er nok mye som aldri er kommet frem i dagens lys. Jeg var altså på vei til Tjora, som ligger på vei ut mot Tananger. Her var fra det en storgård fra 1100 og i mange århundrer fremover. De hadde sine egne kirker og kirkegård, og det antas at kirkekulturen her på Vestlandet hadde tette bånd med den keltiske kirken i Storbritannia.

Det er flott å sykle i Sola kommune, med egne sykkelstier og underganger. Været kunne absolutt vært bedre, med motvind og regn, men jeg antar at man kan ikke få alt.
Jeg forsøkte å telle alle «Salg av poteter» jeg syklet forbi, men gav opp.
Da var jeg altså fremme… Det var tilrettelagt en liten parkeringsplass langs veien, ellers var det lite som kunne ligne på at dette var en turistattraksjon.
Det var opprinnelig 4 kors, men nå står bare 2 igjen. Et er blitt ødelagt og et står ved Fana stavkirke og to er her, i følge Sola historielag.

Det gikk raskt å sykle til Tjora, jeg trødde på litt for å holde varmen. Kirkegården var stille og forlatt, jeg leste informasjonstavlen og tok litt bilder av korsene. Det var rart å tenke på at korsene ble hugget i Hyllestad og jeg husket tilbake til min sykkeltur til steinhuggeriet i høst. Jeg var enda våtere og trettere da enn nå, dette var rene koseturen i forhold. Glad og oppløftet av den tanken satte jeg meg på sykkelen for å trø hjem. Men så kom jeg på at jeg hadde sett på Google Maps at det skulle ligge en gammel bygdeborg ikke langt fra der hvor jeg var. En omvei er alltid positivt, særlig dersom det ligger en gulrot i andre enden.

Det lå en enslig bukett roser ved foten av det største korset og jeg kunne ikke la være å undre meg over hvem som hadde lagt dem der. Kirken som stod her ble revet i 1842 og det er neppe noen som husker dem som ligger begravd her fremdeles. Eller kanskje??..
Jeg valgte å sykle på turstien som fulgte havet, selv om det ble en lengre tur. Det angret jeg slett ikke på, det var mildt sagt flott og en ny vei for meg.
Jeg syklet forbi utallige fine bukter, viker og strender, så egentlig angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med badetøy. Selv om det nok var fornuftig…
Jeg så skiltene som viste mot Ormen Lange og fulgte dem. Lite visste jeg at det var et flott, tilrettelagt friluftsområde med mye å oppleve…

Mange ganger i årenes løp, har jeg syklet og kjørt forbi skiltet som viser ned til Ytraberget. Det er nok fordi jeg ikke har vært klar over hva som EGENTLIG ligger der. Her, like ut forbi den lille halvøya, var det at Harald Hårfagre og hans menn kjempet og vant slaget i Hafrsfjord i 872. Dermed var Norge samlet til et rike, selv om historikerne visstnok er litt uenige. Uansett, Ytraberget var verd et besøk og jeg var imponert. Det startet allerede med de flotte trefigurene ved Ormen Lange og alle fine turstiene ut til neset. Jeg vandret rundt, leste alt jeg kom over av informasjon og der og da fant jeg opp et nytt ord: LOKALTURIST… Jeg følte meg hensatt til spennende områder både i inn og utland og det var en litt rar tanke at jeg aldri hadde vært her før.

Der stod de på rekke og rad, disse berømte vikingene, og skuet utover Hafrsfjord.
Jeg undret meg over at skiltene kun var på engelsk, men kanskje det er fordi vi som bor i området ikke er turister eller fordi vi kan engelsk…
Det er ikke mulig å sykle ut til bygdeborgen, så jeg tjorte stålhingsten fast til porten. Området er naturvernområde, så det stiller litt krav til ferdsel.
Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt mat med, da jeg fant denne trivelige sittegruppen. Men jammen var det vått…
Stien gikk gjennom Trollskogen og det var en rar stemning der. Jeg var glad for dagslys og mulighet til å finne alle gravhaugene som ligger spredt utover stedet.

Det ble et langt besøk på Ytraberget, mest fordi det var mye å se. Jeg skulle ha ønsket at været var bedre og at jeg hadde tatt med mat og drikke. Stedet har så mye å by på, at man lett kan bruke en hel dag her. I hvert fall dersom man er interessert i historie og vakker natur. Men jeg ble våt, kald og sulten, så det ble å sykle hjem, mens jeg tenkte mye på hvordan vikingene levde og sloss her i området. Veien tilbake til nåtid og sivilisasjon var kort og jeg hadde en lengre pause på et bakeri i Sola. Der slo jeg fast for meg selv, at det beste med å være lokalturist, er at det er kort vei hjem til en varm seng og tørre klær. Og uten bagasje gikk sykkelturen som en lek…..

Fra Indraberget kunne man se utover der som skipene kan ha ligget i kamp.

Det var godt tilrettelagt med kjetting å holde seg i, på vei ut til rosinen i pølsen.
Jeg syntes det var vanskelig å se for meg all den krig og elendighet som må ha vært her, det var slik en stille og vakker dag.
Men bygdeborgene ble anlagt i folkevandringstiden (400-550 e.Kr) for å verne folk og fe mot fiendene. Bildet er tatt fra en av informasjonstavlene og er slik man antar det kan ha sett ut.
Bautaen ble reist i forbindelse med 1100-års jubileet, i 1972.
Det ble kortreist mat på bakeriet i Sola og kanskje var rekene fanget i Hafrsfjord…