Turer i nærområdet

Living next door to Alis..

Det var ikke før jeg ble bitt av Toppturapp-basillen, at jeg forsto at det er forskjell på tur og andre TURER. Før holdt jeg meg i merket løype, gjerne på grusvei eller god sti og jeg likte best å gå turer i områder hvor jeg var godt kjent. Det var trygt og forutsigbart, men det var sånn jeg likte det. Det fine med sånne turer er nettopp at de føles kun godt og det var bare når været ikke spilte på lag, at jeg følte komfortsonen tøye seg litt. Men tenk på alle de fjellene jeg har hatt i nærheten, som jeg aldri har besøkt og dermed gått glipp av. Som Alis…

Det er laget en parkeringsplass i starten av Fløysvikbakken, men jeg suste opp med sykkel. Ihvertfall frem til grinda, hvor sykkelen ble satt igjen.

Veien videre var merket opp mot Grindavatnet og Storaberget, samt løypenettet mot Mauland. Men dit skulle ikke jeg, det går kjerrevei til høyre mot Litle Auglend….

Turlivet mitt kan deles inn i før og etter. Nå går jeg stadig nye stier og mange av dem er ikke merket i hele tatt. Jeg klatrer over grinder og gjerder, kryper over steinrøyser og er ofte meget usikker på om jeg greier å finne frem. Det vasses gjennom lyng og einer, og det er blitt helt vanlig at jeg kommer hjem med kvist og blader i håret, (som forøvrig stort sett ser ut som et kråkereir..) Jeg er blitt ganske god på å gå etter kart og vurderer hvor jeg bør legge løypa. Det er positivt og gir mye mestringsfølelse.

Det var rester etter gårdsdrift og egentlig mye spennende å se, men jeg så bare toppen som var målet for dagen. Steile og bratte kanter på all sider og jeg tenkte mitt.

Det hjalp litt på at sola kom mer og mer frem, det var relativt vindstille og jeg hadde gode sko.

Men jo nærmere jeg kom, jo brattere virket det. Jeg vurdert å snu, men det var liksom ikke så fristende det heller.

Alisfjellet er 315 meter over havet og ligger med vakker utsikt over Imsvassdraget og Høgsfjorden. Man kan se langt og vidt, helt til Stavanger. Det tok meg 45 minutter å sykle til der hvor turen starter, fra Sandnes. Allikevel har jeg aldri vært i denne delen av kommunen før. Dette fjellet hadde jeg aldri hørt om og jeg var en smule skeptisk. Det er ingen merket løype og det var bratt. Jeg liker IKKE bratt, sånn «her må vi klatre» bratt. Ikke alene og heller ikke dersom det er i kombinasjon med fritt fall i x-antall meter. Potensialet dødelig, altså….

Jeg fant noe som kunne ligne på sti, men var usikker på om det var sauetråkk eller andre turgåere. Høyere oppe fant jeg noen varder og det hjalp veldig. Men mest av alt var det mitt eget veivalg jeg måtte stole på.

Jeg har mange ganger vært stum av undring over bilder og filmer jeg har sett på sosiale medier. I krisesituasjoner er det mange som tar opp mobilen for å dokumentere og det er meg ubegripelig. Jeg blir tom i hodet når jeg blir redd og jeg har derfor ingen bilder fra turen opp Alis. Heller ingen bilder da jeg gikk ned, fordi jeg synes ikke at ned er lettere enn opp. Jeg klatret og jeg kom meg opp. Det er alt jeg trenger å si om den saken. Sikker ikke helt forsvarlig, men det gikk bra.

Det var særlig et skar som var krevende og der ville jeg snu. Men opp kom jeg og det ble bedre etterpå.

Jeg hadde lest på forhånd at man burde gå ut til kanten for å virkelig beundre utsikten. Men det gjorde ikke jeg. Istedet lå jeg på fast fjell og gjorde pusteøvelser.

Det ble en lang og fin lunsj og mat hjelper på humøret. Da ble det lettere å tenke positivt på nedturen.

Jeg var varm og svett, men både solkrem og solbriller lå hjemme. Det er typisk når endelig våren er kommet.

Det var da jeg skulle gå ned igjen, at sangen dukket opp. Ikke den vanlige Smokie «Living next door to Alice» men varianten der det er et kor av «Alice, Alice, who the fuck is Alice» Så jeg nynnet meg nedover, mens jeg tenkte at jeg skal ALDRI opp på dette fjellet en gang til. Og har man først begynt, er det umulig å stoppe. Jeg har nynnet på Who the f… is Alis, i flere dager nå. Jeg tror aldri jeg kommer til å gå opp Alis fjellet igjen, det er sånn Been there, done that.. Og jeg kommer nok aldri til å høre Smokies store hit uten å minnes da jeg krøp oppover fjellsiden av Alis…

Jeg tok ikke et bilde før jeg var nede på flat mark igjen. Det sier sitt…

Det var nesten som å ha fått livet i gave og alt hadde vært perfekt, hadde det ikke vært for strofen som gikk på repeat i hodet mitt: «Who the fuck is Alis?»

På tur med «hare».

Det finnes mange måter å komme i bedre form på, dersom man tenker at det er noe man trenger. Noen velger å melde seg inn på treningsstudio, andre finner likesinnede i ulike grupper, mens jeg velger meg en hare. Det er mange grunner til at hare er førstevalget hos meg og de skal jeg forklare inngående for deg som ikke er kjent med begrepet. Da vil du lettere kunne avgjøre om det er en treningsform som hadde passet for deg. Forutsett at du er en av dem som tenker at det kunne vært fint å gjøre noe med den fysiske formen din. Bedre kondisjon har mange positive helse fordeler, både på kropp og sinn. Men det tenker jeg de fleste vet nok om, så det blir ikke viet mye tid i dette innlegget. Her handler det om hare og bruk av hare.

Jeg hadde funnet en beskrivelse av turen i en av de mange turbøkene jeg har. Denne er skrevet av Sverre Ramdahl Ranum og han har gitt ut flere glimrende turbøker.

Været var passende for en treningstur, overskyet og lett vind. Temperaturen viste plussgrader, men det var slett ingen varme. Med andre ord man må gå fort for å bli svett…

Det startet finslig, med det som må kunne kalles en god vei å gå på.

Bruk av hare startet for mange år siden innen hundesport, der hundene jager en kunstig hare rundt en bane, uten å noen gang greie å fange den. Men de løper allikevel så fort de bare kan, siden hunder har et medfødt jaktinstinkt. Dette prinsippet er tatt i bruk innen ulike idrettsgrener, i sykling kalles det hjelperytter og en fartsholder er vanlig innen både friidrett og langrenn. Det er neppe jaktinstinktet som får disse utøverne til å presse seg maksimalt, men konkurranseinstinktet er sikkert like sterkt. Jeg er litt sånn at jeg tenker at det ikke bare er toppidretts utøvere som kan ha glede av å få hjelp til å gi gass. Jeg er passe makelig anlagt og går mye på tur alene, i mitt eget tempo. Da snakker vi om å høre humla suse og nyt dagen, hvor høydepunktet er matpausen og alle de andre pausene. Det er god helse i sånne turer, men det kan neppe kalles trening.

Det kan være greit med mer enn en hare, så kan de ha selskap av hverandre.

Det blir nemlig en del venting på harene, som kan være kjedelig.

Pass på at du holder fokus på HAREN og ikke sporer av fordi du ser en frosk, plukker blomster, leter etter nye teltplasser, undersøker steiner eller finner på andre spennende ting. Fokus kun på haren, FOKUS, FOKUS, FOKUS…

Noe av det viktigste er valg av hare. Det du trenger, er noen som er i bedre form enn deg selv og som holder tempoet oppe. Ta først en kikk i familien din, deretter i omgangskretsen. Jeg har både barn, barnebarn samt en sprek søster som jeg ofte inviterer med på tur. Dersom ingen av disse er ledige, har jeg flere gode (og spreke) venner som mer enn gjerne stiller opp. Det er viktig at de ikke er av de pratsomme typene, fordi da er de mest interesserte i det sosiale og ikke i å komme opp i puls. Målet er å komme så høyt i puls at man kan ikke få frem et ord og da må man gå på litt. Dersom du ikke kjenner noen som er i bedre form enn deg selv, finnes det mange grupper med likesinnede som arrangerer felles tur og trening. Det blir ikke helt det samme, men godt nok.

Valg av turløype har mye å si, jo brattere opp, desto høyere puls. Velg gjerne en topp som er en eneste lang oppoverbakke, det har jeg god erfaring med.

Det er lov å stoppe for å se på utsikten, men ikke ta for lange pauser.

Den viktigste egenskapen en god hare har, er nemlig at de bryr seg om deg. De blir ikke sure når de må vente og de maser ikke på deg for å få deg til å gå fortere. De har ikke spydige kommentarer av typen: «Du hadde gått mye raskere dersom du gikk ned noen kilo» og dersom de sier noe, er det motiverende i stedet for knusende ærlig. De er heller ikke mest opptatt av å trene sin egen kondis og dermed går i fra deg. Jeg har hatt mange som bare går og hvor jeg ikke ser dem igjen før det er tid til matpause eller vi er tilbake ved bilen. Det er helt greit dersom det er sånn type tur vi har avtalt, men ikke dersom de er hare… Haren kan heller bruke bakken til intervall trening og dermed bruke pausene til å vente på meg. Så ler vi litt over hvor treg jeg er, før de gasser på og jeg siger videre. Det er hele hensikten med hare og vi kan begge ha utbytte av treningen. Samarbeid og kommunikasjon er nøkkelord her!

Sønnene mine er gode harer, de er kjappe til beins oppover fjellsiden. Allikevel går de aldri i fra meg og gir gjerne en hjelpende hånd dersom jeg har behov for det.

Ta gjerne en god pause på toppen for å beundre utsikten.

På vei ned kan man gjerne skru opp tempoet litt, for å forsøke å holde følge med harene.

Det å gå tur med hare bruker jeg som regel når jeg trener til noe spesielt. Lange og krevende fotturer er mye kjekkere dersom man har enn viss grunnform og har trent godt på forhånd. Det er viktig å trene på det du skal ut på, skal du gå med sekk, bruk sekk på tur med haren. Skal du på tinderangling i Alpene, gå høyt og bratt i forkant. Bruk alltid gode sko og klær etter forholdene. Avtal med haren din hvor lang dere skal gå og i hvilket tempo. Bruk gjerne pulsklokke, dersom du er tilhenger av det. Denne turen som bildene stammer fra er til Ørnahammaren, en topp ved Bersagel, utenfor Sandnes. Det er en relativt bratt, men kort tur, som egner seg godt til en treningstur. Jeg håper at du ble litt inspirert til å ta noen turer med hare, det vil både hjerte og lunger takke deg for….

Kjem du snart??? Harene mine ble litt utålmodige på slutten…

Den siste biten på asfalt ble småjoggende. Heldigvis kunne ikke harene kjøre uten meg, siden jeg hadde bilnøkkelen. Bare et tips altså….

Et siste tilbakeblikk over Asbjørnstjørna, mot skaret vi hadde gått opp, samt toppen til venstre på bildet. Jeg kjente jeg var fornøyd….

Det var året det var så bratt…

Er du en av dem som starter det nye året med en lang liste av nyttårsforsett og som ser på januar som en ny sjanse til å bli et nytt og bedre menneske? Enten det gjelder kosthold, trening eller andre (u)vaner, som må lukes vekk, slik at 2024 kan bli det året du blir den aller beste versjonen av deg selv. Overalt møter man gode råd, enten det er sosiale medier, ukeblader eller på nyhetene. Hva MÅ man gjøre og hvordan skal man GREIE å ta ansvar? Det er nok av de som har oppskriften og gjerne vil hjelpe deg, men det koster som regel flesk. På treningssentrene står folk i kø, men ofte er nyttårsforsett ganske kortvarige. Så hva kan man gjøre i stedet, dersom man ønsker endring?

Dersom man ikke vet hvor man er, er det vanskelig å vite hvordan man skal komme dit man vil. Bildet er tatt på en mildt sagt heftig tur mellom Trodla Tysdal og Viglesdalen i starten på juni 2023.

Noen ganger føles livet som en eneste lang oppoverbakke… Da kan det være greit å minne seg på, at alt har en ende. Flørlitrappene var en sånn en dag..

Jeg liker å bruke den første tiden i det nye året, på å ta et godt blikk på året som har vært. Hva brukte jeg tiden til? Hvilke valg gjorde jeg og var det valg som var bra for meg eller burde jeg ha valgt annerledes? Jeg kan ikke gå inn å endre på det som har vært, men jeg har faktisk muligheten til å gjøre noe med den tiden jeg har igjen. Det tror jeg er viktig å minne seg selv på, at man har valg og muligheter. Ofte blir man fanget i troen på at man ikke kan bestemme selv, men det kan man. Men ingen valg kommer uten å ofte noe, og da er spørsmålet om man er villig til å betale prisen….

Det ble en telttur på Finnskogen igjen, selv om det bare var 3 dager og 6 mil.

Et av det beste minnet jeg har fra 2023, er roadtripen jeg hadde i Transilvania med sønnene mine, på jakt etter Draculas slott.

Det ble et annerledes år for meg i 2023, hvor jeg ble nødt til å fokusere mer på helsen. Jeg kom hjem fra Nepal med betennelse i hoften og jeg innså at fotturer i Nepal nok ikke er optimalt for hofteopererte med artroseknær i tillegg. Da jeg kort tid etterpå fikk påvist grå stær på begge øynene, tok jeg det som et tegn på at det var på tide å se sannheten i øynene. Ingenting av dette er alvorlig sykdom, sånn som man dør av, men det har gjort sitt til at livet ble annerledes. Jeg forsto plutselig hvorfor jeg sleit med å lese, skrive og finne løype på tur… Grå stær gjør at linsen på øyet blir tåkete og synet uklart. Da nytter det ikke med briller, kun operasjon hjelper. Så dersom noen lurte på hvorfor jeg ikke skrev så aktivt på bloggen i fjor, så er det grunnen….

Jeg opererte begge øynene på høsten, med noen måneders mellomrom. Det var som å bli født på ny, plutselig så jeg farger og detaljer jeg ikke hadde sett på lenge. Som ved dagsturhytta i Bjerkreim, når dagen lå lys utover vannet.

Jeg dro på yogaleir til Danmark, for å finne roen og kom hjem med nytt påfyll.

Det har blitt mange kortreiste eventyr, hvor jeg har brukt nærmiljøet både til tur og avslapning.

Med øyner som en ungdom igjen, burde fremtiden ligge lys foran meg og det gjør den. Jeg må bare få gang på kroppen igjen…Etter Nepal har jeg innsett at jeg må gjøre noe med knærne, så det er neste punkt på listen. Hva som skjer, er foreløpig uvisst, men det kan bety at det blir lite turer på meg i 2024… Da er det jammen bra at jeg har mange turer fra i fjor som jeg enda ikke har skrevet om, siden jeg da manglet syn… Men jeg har mange planer og flere turmål dukker opp underveis. Det gjelder å se fremover og ikke henge seg opp i bagateller. Derfor har jeg ingen nyttårsforsett og tenker at jeg får gå de turene jeg kan. Målet er å holde meg i aktivitet og få nye opplevelser, samtidig som jeg velger bort det som ikke gjør meg godt. Og stort mer enn det kan man nok ikke be om…

Turer sammen med gode venner håper jeg det blir mange av i 2024.

Dessuten håper jeg på mange sykkelturer, både dagsturer og sånne lange.

Dersom du tenker at 2024 skal bli DITT år, så kan jeg forsikre deg om at det er det allerede. Du har alle muligheter til å skape dagene slik du vil at de skal være. Det er det ingen som kan gjøre for deg, uansett hvor mye du betaler eller ber om hjelp. Mange kan komme med gode bidrag, men til syvende og sist er valget ditt. Jeg har tro på å legge listen lavt, slik at mestringsfølelsen hjelper deg videre. Ta små skritt i den retningen du vil gå og ha en plan på forhånd, HVOR du skal. Det vil komme dager da motivasjonen er på bånn og det er greit. Bare sørg for at du forsetter å bevege deg i riktig retning, så ordner det seg tilslutt. Du vet, enten så går det bra eller så går det over….

Verden ligger der ute og bare venter på deg. Skottland, januar 2023.

Man må bare lette seg fra godstolen og løfte blikket fra skjermen, så er man klar…

På tokt til dagsturhytta Røde Skjegg.

Jeg har blitt oppriktig glad i disse flotte hyttene, som plasseres lett tilgjengelig for at vi alle skal kunne benytte oss av dem. Det er mange ganger høydepunktet på en tur å kunne gå inn under tak, for å spise nistepakken og hvile litt. Her går man ikke bare inn under tak, men det er vedovn og ved slik at man virkelig kan få varmen i seg. Det finnes håndstrikkede tøfler, pledd og saueskinn til å sitte på. Og som om ikke det var nok, finnes det et eget bibliotek, hvor det er fritt frem å meske seg.

Ferjen til Kvitsøy var blitt gratis og det satte jeg stor pris på. Men jeg tror ikke det fortsetter lenge med gratis, rykter sier at det allerede diskuteres om man må betale igjen.

Båtturen fra Mekjavik tar 20 minutter med bilferie. Utsikten er upåklagelig.

Vi nordmenn er et prektig folkeslag, på enkelte områder. Vi bidrar til fellesskapet og respekterer regler. Da jeg hadde besøk av en venninne fra Skottland i sommer, var hun oppriktig sjokkert over systemet med åpne hytter i DNT sin ånd. Tenk at det står utallige flotte byggverk, fullt innredet og stappfullt av mat, bare noen timers gange fra sivilisasjon. Hun sa: That would not be possible where I come from!’ Men i Norge er det helt normalt og vi tar i bruk disse åpne hyttene med respekt og rydder fint etter oss.

Det fineste her ute et lyset over havet.

Det var tidlig morgen ute ved Leiasundet og fiskebåtene var på vei ut.

Steinkorset som står ute på Krossøy, har mest sannsynlig stått her siden vikingtiden.

Jeg drar aldri til Kvitsøy uten å besøke korset. Det blåste kvasst og regnet,så jeg var glad for at jeg kom forberedt.

Nå finnes det ikke noen DNT hytter på Kvitsøy, men det er jo litt det samme med åpne og lett tilgjengelig dagsturhytter. Vi tar stort sett vare på dem. Konseptet startet i Rogaland i 2021, etter at både Sogn og Fjordane og Hordaland hadde hatt stor suksess med hyttebyggingen. Allerede er det blitt bygget 28 hytter i alle Rogalands kommuner og noen har til og med bygget 2.. Alle hyttene har som mål å være en sosial møteplass, samt bidra til å få flere ut på tur i sitt nærmiljø. Jeg har besøkt mange og har vurdert om jeg skal begynne å samle på hyttene.

Det er rolig tempo vinterstid på Kvitsøy. Av en eller annen grunn har jeg ennå til gode å komme hit om sommeren, men jeg er sikker på at det er like vakkert.

Kvitsøy Fyr rager som høyeste punktet på øya og er vanskelig å overse.

Det står også et gammelt vippefyr, som var i bruk før de fikk skikkelig fyr.

Turen inn til dagsturhytta på Kvitsøy kan gås fra to retninger og bli en rundtur. Jeg valgte å parkere ved bygget til Kystverket og gikk først opp til fyret. Så fulgte jeg turstien videre over gjerdeklyveren og det skal godt gjøres å ikke finne frem. Her er godt merket og skiltet. Sjansen for at du treffer andre turgåere, en tirsdag i desember, er ikke særlig stor. Men du treffer garantert sau og Kvitsøy lam er en godt kjent delikatesse.

Jeg fikk hele flokken av sau etter meg, mens de brekte vanvittig høyt. Jeg begynte nesten å angre på pinnekjøtt middagen jeg hadde for noen dager siden….

Det er et spennende landskap, med både gamle krigsminner og røft landskap.

Jeg har gått rundturen mange ganger, den tar ca 1 time og er 3,1 kilometer. Derfor hadde jeg bestemt meg for å gå inn til hytta og bare være der. Det var litt på grunn av været, det blåste kuling og kom noen kraftige regnbyger. Selv om jeg stilte med både ull,regntøy og høgstøvler var det vanskelig å holde varmen. Kvitsøy ligger midt i havgapet, forblåst og med mye vær. Perfekt for å sitte inne i ei flott hytte mens man kjenner på værgudenes vrede…

Hytta ligger fint plassert, med god utsikt og gjerde for å holde sauene ute.

Jeg undret meg litt over navnet, hvem var han med rødt skjegg? En nedgravd sjørøver eller snekkeren som satte opp hytta?

Det er nesten litt synd at det ikke er lov til å overnatte, snakk om a room with a wiev…

Så satt jeg der, mens hytta knaket i vinden og regnet smalt mot vinduet. Men inne var det godt og varmt, så jeg kunne kose meg med nistepakken og varm drikke.

Det finnes mange gode grunner for å besøke en dagsturhytte og enda flere grunner for å besøke den på Kvitsøy. Jeg satt lenge og selv om jeg satt alene, så var det aldri ensomt. Det var nok å se på, for utsikten var flott. Dessuten kan man telle båter eller sauer eller fugler. Jeg var ihvertfall veldig fornøyd. Så ta deg en tur til Kvitsøy, mens ferjen ennå er gratis. Du vil ikke angre på det…

Jeg trodde først at det snødde, da det fløy store, hvite filler gjennom luften. Men det var bare skum fra havet…

På ville veier til Øykjarfjell.

Visste du at hjernen har en medfødt evne til å tilpasse seg og danne nye koblinger? Gjennom hele livet har vi mulighet til å utvikle oss og skape endring i livene våre. Allikevel er hjernens førstevalg motstand mot endring og tror du meg ikke, kan du bare spør de som har forsøkt å slutte å røyke. Eller slanke seg, komme i gang med trening eller bare noe så enkelt som å begynne å bruke blinklys i rundkjøring. Hjernen trives best med å gjøre det som den alltid har gjort. Men hjernen vil takke deg dersom du prøver noe nytt, det er nemlig den mest effektive hjernetrimmen som finnes og kan forebygge demens.

Jeg parkerte ved Noredalen grendahus, her er en stor parkeringsplass. Det kostet 30,- og jeg betalte gladelig. Det er alltid kjekt å støtte de som tilrettelegger for friluftsliv, enten det er med parkering eller merking av løyper.

Jeg tok som vanlig et bilde av kartet som hang ved parkeringen. Det er alltid kjekt å vite hvor man skal, når man går nye turer. Egentlig burde jeg ha memorert kartet, for virkelig å utfordre hjernen. Men det tror jeg hadde vært å be om for mye.

Det lå an til å bli en usedvanlig fin dag, selv om det var bikkjekaldt og en smule snø.

Jeg har gått mange ganger til Øykjarfjellet, men aldri fra Noredalen. Min favoritt er å gå fra Alsvik Natursenter, som er en perle i seg selv. Her er flott hele året og man kan telte, grille, bad eller gå tur. Akkurat HVORFOR jeg alltid har gått herfra, vet jeg faktisk ikke. Det er mulig at det var herfra det først ble merket løype og jeg har gått turen i mange år og alltid av gammel vane. Jeg velger alltid samme vei opp, så er det litt avhengig av tid, vær og lyst om jeg går samme vei ned eller en rundtur. Det er et flott terreng og jeg kjenner løypen godt, så det er både behagelig og lite krevende for hjernen å gå de vante stiene. Men plutselig var jeg sugen på å prøve noe nytt, derfor var jeg klar for å forsøke å gå fra Noredalen. Som sagt, så gjort…

Det var god traktorvei i starten og selv om det var snø, droppet jeg broddene. Det var ikke særlig glatt, så jeg tenkte at jeg skulle vente til det BLE glatt.

Jeg kikket lengselsfullt tilbake mot bilen og fjellene, hvor solen var forventet å komme opp. Vindmøllene forsøkte jeg som vanlig å overse, hjernen min klarer ikke å venne seg til at de er blitt en stor del av horisonten overalt på Jæren.

Men snart stod jeg ved et veiskille og forlot den brede og behagelige veien. Det blir feil å si at jeg aldri hadde gått her før, det er nemlig her man kommer ned dersom man går rundturen. Jeg hadde aldri gått opp og det er to helt forskjellige ting. I hvert fall for min hjerne….

Økjarfjellet er en topp som ligger i Sandnes kommune og turen er relativ lett å gå. Toppen ligger på 372 meter over havet og det er ikke all verdens. Den er lengst å gå til fra Alsvik, da regner man 5,4 kilometer. Fra Noredalen er det 4,1 kilometer og beregnet tid er 2 timer. Det fant jeg ut må være uten snø og dersom man finner løypa på første forsøk… Men jeg var her for å trimme hjernen og ikke så veldig opptatt av hvor langt eller fort jeg skulle gå. Turen regnes som både enkel og barnevennlig, hvor man får mye utsikt for relativt liten innsats. Tja, tenkte jeg, da har man nok gått en del i fjellet før….

Jeg siktet meg inn på gjerdeklyveren, mye av de røde merkene var forsvunnet under snøen. Det var en kamp å komme over, man blir tross alt ikke yngre med årene. Og det er ikke bare hjernen som sløves når alderen siger på…

Det må kalles god hjernetrim, når man virkelig må anstrenge seg for å tenke hvor stien går. Hvor er det logisk at man finner veien opp fjellsiden? Dessuten var det glatt, men jeg gadd fortsatt ikke ta på broddene. Jeg tenkte det var også god trening, «hvor er det trygt å sette beina?»

Jeg har i mange år trivdes godt med å gå mine vante turer. Det har vært av praktiske årsaker, jeg har ofte valgt de som ligger nærmest heimen. Da sparer man tid og transportkostnader, samt at man vet hva man får. Jeg har stort sett dratt til Gramstadområdet, som tar meg 5 minutter å kjøre. Her kan man velge mellom korte og lange turer, topper eller skog. Jeg er lommekjent og bare elsker området. Men tenk på alle de andre fine turene jeg går glipp av og ikke minst utfordringene og gleden ved å finne nye stier, se nye utsikter og utforske andre flotte turområder. For man skal ikke dra langt, før alt oppleves helt nytt.

På andre siden av Nordlandstjørna, kunne jeg se Skrussfjellet. Det er et annet turmål som man kan gå fra Alsvik. Den turen har jeg også gått mange ganger og faktisk variert hvilken retning jeg har gått rundturen.

Heilt til topps her, skulle jeg… Det var jammen godt at jeg skimtet et lite skilt som viste retningen ellers måtte jeg ha vridd hjernen for å finne min egen sti.

Jeg fant noen fotspor jeg kunne følge, men de gikk nedover. Det tenkte jeg mye på, hva var grunnen til det? Var turen lettere å gå ned enn opp? Eller var det bare at mange er like meg, at de alltid går runden samme vei?

Her skal du få et sjefstips: Dersom du har krøpet opp en bratt skråning og det står et gjerde på toppen, da har du mest sannsynlig tatt feil vei…. I hvert fall i merket løype.

Jeg syntes egentlig ikke at stien hvor jeg fant ut at jeg skulle gå, var så mye bedre… Men jeg karret meg videre, fremdeles uten brodder..

På Wikipedia står det at hjernen veier omtrent like mye som en pose sukker og består av omtrent 86 milliarder hjerneceller. Disse cellene er hver og en koblet til 10 000 andre, så det sier seg selv at vi mennesker er ganske så avanserte. Her både prosesseres og lagres informasjon, samt styres hele kroppens funksjoner. Da burde det egentlig være en selvfølge at man tar vare på det som skjer under topplokket, men gjør vi alltid gode valg? Den gode nyheten er at hjernen lager nye hjerneceller hele livet og den kan også, ved skade, danne nye koblinger. Men det er en myte at vi bare bruker en liten del av hjernen, de fleste av oss bruker hele, selv om det ikke alltid oppleves slik… Det kunne jeg kjenne meg igjen i, der jeg rotet meg oppover fjellsiden, både svett og andpusten.

Det var et gledens øyeblikk da jeg kom opp i høyden og morgensolen varmet både kropp og sjel.

Jeg nærmer meg toppen, men måtte vri de små grå over skiltet. Nordland, hvor i alle dager var det? Var det samme sted som Noredalen? Jeg ble en smule forvirret…

Helt plutselig var jeg på toppen og her var jeg jo kjent og kunne beundre utsikten jeg har sett utallige ganger.

Det blir ikke mindre fint, selv om man har sett det før.

Bare for å gjøre det enkelt, satte jeg meg på den vante steinen jeg pleier å sitte når jeg spiser nistepakken. Maten utfordret heller ikke, tørre brødskiver og kakao er alltid en slager når jeg er på tur, enten det er på kjente eller ukjente trakter.

Jeg må innrømme at jeg syntes turen var mer krevende fra Noredalen, enn fra Alsvik. Det handler kanskje mest om føret og at jeg sleit med å finne stien. Dessuten var det ganske så bratt og jeg tenkte mange ganger at jeg burde snu. Eller i hvert fall ta på broddene… Hjernen jobbet på høygir, både med endeløse diskusjoner om hva jeg skulle gjøre samt hvordan jeg kunne velge den tryggeste veien opp. Det var faktisk både utfordrende, samt veldig kjekt. På turen ned gikk jeg den vante veien og jeg tok broddene på. Det ble reneste sjarmør etappen og sånt kan jeg like. Det er fint med hjernetrim, men det gjelder å gi seg mens leken er god. Da får man faktisk lyst til å prøve flere nye og ville veier…

Da var jeg ferdig skodd for en bratt og glatt nedtur.

Nedturen gikk på andre siden av Øykjarfjellet og her får man en fantastisk utsikt over Lutsivassdraget. Det var også mye mindre snø, så det varte ikke lenge før broddene ble tatt av.

Det var rene sommerstemningen, da jeg fulgte traktorveien langs vannet tilbake mot bilen. Jeg var godt fornøyd med turen og går gjerne flere ganger til Øykjarfjell fra Noredalen.

Hvordan få sommerfølelse, når det er 12+, regn og nordavind.

Er du sånn som blir påvirket av været og aller helst vil bli på sofaen når regnet bøtter ned? Som drar utenlands hver sommer, til et sted hvor det er garantert at man opplever sol og varme? Jeg kommer her med noen tips til hvordan du kan ha en god sommer hjemme eller borte, uansett vær, uten at det trenger å koste en formue eller krever for mye innsats å gjennomføre.

Det er helst sånn vi vil ha det om sommeren; sol, strand og varme. Men i realiteten hadde Solastranden 4 sommerdager i juli 2022, og statistiske målinger bakover i tid vil nok vise at det ikke er unormalt… Sommerdag defineres som dager med 20 grader +, eller mer.

Det er et kjent faktum at det meste blir kjekkere når sola skinner, selv om tur i godt selskap alltid er givende.

Kom deg ut… Det er sjelden at været ute, er så ille som det ser ut innenfra. Og tur er kjekt, uansett vær. Sjekk yr.no minst mulig og ikke avlys turer etter været, med mindre det er fare for liv og helse. Min erfaring er at været ofte blir BEDRE enn det som er meldt. Kle på deg regntøy og støvler. Ta med paraply. La ullklær ligge fast i bilen, gjerne sammen med lue og votter. Husk at dette er Norge, hvor frostnetter er helt vanlig i juli. Vær alltid beredt på at været snur raskt, så ta gjerne med shorts og t-skjorte. Og badetøy, alltid badetøy….

Jeg har hatt mange kalde netter i telt midt på sommeren, fordi jeg var optimistisk og tok med sommersoveposen. Dette bildet er tatt i Finnskogen, juli og frost om natten.

Rallarveien i august var sludd og store snøfenner….

2. Lag mat ute. Det er ingenting som gir mer sommerfølelse, enn duften av grilling. Dersom det regner, finn en gapahuk eller grillhytte, eller sett opp en presenning og gå i gang. Fordelen med mye regn, er at brannfaren er minimal, men alltid sjekk på forhånd. Et lite kokeapparatet kan være greit å ha, til kaffekoking, egg, pannekaker og uendelig mye mer. Og for all del, gjør det enkelt… Jeg har sett oppskrifter på turmat, som inneholdt ingredienser jeg aldri hadde hørt om. Det synes jeg er imponerende… Men jeg liker enkelt, det gjør at sjansen for å gjennomføre øker betraktelig.

Matlaging i Jotunheimen, hvor det var finnbiff i jegergryte og potetmos på menyen. Begge deler fra Toro, som er mye billigere enn poser med turmat.

En kjapp tur rett etter jobb. Vi stoppet på butikken, kjøpte oppskåret brød og tubepålegg. Med saft og litt frukt ble det dagens middag, slik at vi fikk mest mulig tid på stranden.

Humøret er alltid på topp, når jeg får mat. Selv om regnet øser ned. Bruk gjerne regnværsdagene til å bake noe godt, som du kan fylle fryseboksen med. Da er det enkelt å ta med litt snadder på tur.

3. Ta et bad. Mange jeg kjenner, bader aldri om sommeren, fordi vannet er for kaldt. Jeg kan ikke uttale meg, siden jeg er helårsbader, men det er fantastisk å bade i et fjellvann etter tur. Eller i sjøen. Bad aldri dersom det lyner, men husk at jo kaldere det er på land, jo varmere virker vannet. Bad gjerne i våtdrakt eller med ullsokker og lue. Det viktigste er å ha varme klær til etterpå og gjerne noe varmt å drikke. Ta alltid med badetøy på tur, hvis du vet at løypa går i nærheten av vann/sjø/elv, man vet aldri når trangen til et bad dukker opp. Oppbevar håndkle i bilen, sykkelveske og tursekk, det er fullt mulig å bade i undertøy (med mindre turfølget setter seg totalt på bakbeina, det var en evig diskusjon da min datter var yngre..)

Jeg har verdens beste badeplass 10 minutter fra jobb, så det er blitt mange morgenbad før jobb. Her var det 8+ på land, men minst 18+ i vannet. Ta gjerne med shampo, så slipper du å dusje=billigere strømregning.

Norge er privilegert med lang kystlinje og det er nok av steder å ta et bad.

Og dersom man absolutt ikke liker å bade, ta en tur ut på vannet i egen farkost.

4. Lek at du er turist. Hvor godt kjenner du hjemkommunen din? Eller nabokommunene? Har du gått turene eller besøkt severdighetene som andre kommer for å se? Jeg får fort sommerfølelse, når jeg opplever noe nytt. Det kan være en ny vei hjem fra jobb, finne en ny turløye på ut.no eller besøke et kjent utfarts område, som jeg sjelden har tid til å dra, i hverdagen. Vær nysgjerrig på hjemstedet ditt og grav gjerne litt i historien. Jeg har det siste året lært mye om vikingtiden, etter at jeg bestemte meg for å besøke alle nøkkelstedene langs Kystpilegrimsleia. Det er utrolig hvor mange steder nær hvor jeg bor, som har en spennende historie. Se med nye øyner, se det turistene ser. Du vil ikke bli skuffet.

Jeg har kjørt forbi skiltet utallige ganger, men ante ikke hvilken historisk skatt som skjulte seg kort vei fra hovedveien.

De gamle gårdene og husmannsplassene har sin egen historie. Ofte er det om slit og magre kår, lange liv eller korte. Hvem var menneskene som bodde der og hvor ble de av? Bruk Google for informasjon, snakk med de lokale eller oppsøk bibliotekene.

Sverdene ved Hafrsfjord er et kjent turistmål, som mange lokale «glemmer» å besøke. Eller vi drar dit uten å vite historien bak, fordi vi er så vant med å se sverdene at de har mistet vår interesse.

5. En kortreist overnattingstur er alltid populært. Jeg liker å bestille en hytte, Airbnb eller sette opp teltet, selv om jeg ikke er lengre hjemmefra enn jeg kan gå hjem. Dersom været er skikkelig dårlig, kan det være fint å teste utstyr og se hva teltet ditt tåler av regn og vind. Ellers finnes det gapahuker mange steder hvor man kan sove tørt. Enkle campinghytter kan være fine å sykle til og har man råd til det, er det bare å flotte seg med hotell. Det er utallige muligheter og man får fort en spennende opplevelse ved å tenke litt kreativt. Inviter venner til campingtur i stua, grill pølser i peis eller stekeovn og gjør det samme som du ville gjort ute i naturen. Bare inne…

Det er ingenting som slår et skikkelig sommer skybrudd… Når det regner i bøtter og spann, slik at turstien forvandles til en bekk.

Men plutselig så letter været og sola kommer kanskje frem. Aldri setter man mer pris på sola enn etter noen timer eller dager med regn…

6. Vær realistisk. Mange synes å ha forventninger til sommeren som har lite rot i virkeligheten. Seriøst, vi bor i Norge og statistisk sett, så er ikke Norge høyt oppe på listen over de land med trope varme og stabile høytrykks perioder. Jeg personlig synes det er ganske fint, mest fordi jeg fungerer dårlig i alt over 30+. Dessuten vil man alltid finne noe å klage over hvis man vil. For varmt, for tørt, for vått, for kaldt…. Været kan vi ikke gjøre noe med, men vi kan endre måten vi forholder oss til det på. Jeg kler meg som om det er sommer, spiser is (selv om det egentlig frister mer med varm kakao) og er ute så mye jeg kan. Sommeren er for kort til at vi må sitte inne og klage på været…

Jeg tror man setter mer pris på de fine dagene, når man vet at de ikke varer evig…

Vår i Urådalen.

Det er ingen steder som er vakrere enn skogen om våren. Når trærne kommer med knopper og skudd, som blir til de første spede bladene, skaper det stor jubel hos alle fuglene. Det kjennes som om planter og gress vokser så man nesten kan se det og på skogbunnen står vårblomstene på rekke og rad. Helt greit at det ofte er sølete og vått på bakken, og dessuten må man nesten beregne en regnskur eller to. Men duften av våt jord kan være noe av det beste som finnes og da kjenner jeg en trang til å synge en lovsang til våren. Det kjennes som en ny start hver gang, gleden over å se naturen våkne til liv etter en lang og kald vinter. Og det kan jo gi håp til noen og enhver…

Det er en stor og gratis parkeringsplass ved Sælandskogen, som ligger i Time kommune. Her finnes både informasjonstavle og toalett.

Det finnes flere muligheter for tur, alt etter hvor langt man vil gå. Jeg hadde med meg en god venninne, som aldri hadde besøkt området før. Dermed ble det rundturen rundt Sælandsfjellet, på ca 7 kilometer. Da får man med seg det meste og beste…

Det var rett tidspunkt å gå, akkurat når det grønne slår ut i full fart.

Når man går fra parkeringsplassen, varer det ikke lenge før man kommer inn i Sæland naturreservat. Her finnes et stort biologisk mangfold, i følge informasjonstavlen, med to forskjellige arter av flaggermus, mer enn 50 forskjellige fugler og for ikke å glemme de 100 forskjellige soppartene. Turen rundt Sælandsfjellet er veldig variert, noe som gjør at det føles som å gå mange turer i en. Her er den tette eikeskogen, som viser hvordan Jæren må ha sett ut fra gammelt av. Det er lyngheier og myr, samt dyrket mark, naturbeite og store enger. Området er fantastisk for friluftsliv, men husk å ta hensyn til den sårbare naturen. Etterlat ingenting annet enn fotavtrykk og ta ingenting med deg, utenom gode minner (og fine bilder).

Det finnes mange fine steder langs Taksdalsvatnet å sette seg ned, men vi passerte dem alle. Ikke hadde jeg med badetøy heller, så det var liksom ikke noe vits i å stoppe.

Urådalen starter der hvor Uråna renner ut i Taksdalsvatnet. Stien følger elven oppover og vi kikket spent etter nordatlantisk laks. Men det er om høsten den går opp i småelvene for å gyte og NÅ ER DET VÅR.

Se etter de små, røde klossene som henger i trærne. Løypa er ikke merket på vanlig vis, siden skogen er vernet og man tagger ikke vernede trær.

Jeg har gått turen mange ganger før, men min venninne hadde ikke vært her. Det er en tur som passer for alle, men Urådalen kan være krevende dersom man sliter med å gå på veldig ujevnt underlag. Her ligger steiner strødd og selv om det ble laget vei for å ta ut tømmer og ved, i 1917-1918, kan det være lurt å gå forsiktig. Samtidig møtte vi flere joggere og jeg vet at skogen brukes mye til orienteringsløp, så det er kanskje bare jeg som tenker at man bør gå forsiktig… Men vi tok oss god tid opp gjennom dalen, her var mye flott å se. Det er alltid kjekt å gå sammen med noen som også lar seg begeistre av skjønnheten i naturen og har lyst til å ta bilde av alt. Så fort gikk vi ikke…

Det var massevis av hvitveis, som et teppe over skogbunnen.

Det var Aadne Sæland som for over 100 år siden lagte veien som går mellom Moldtjødno og Taksdalsvatnet, kan man lese på minne plaketten. Mange år senere, under krigen i 1943, ble fanger fra Opstad brukt til å utbedre den, så her har nok vært mye svette og slit.

Det var intenst grønt og mosen dekket både trær og steiner.

Det var ikke særlig folksomt på stien gjennom dalen.

Men elven lagte mye lyd, så det var aldri helt stille før vi kom opp til vannet.

Når man har gått gjennom dalen, kommer man ut ved Bjødnalia. Her ligger restene av en gammel fraflyttet gård, som var relativt stor etter jærsk standard. Fjøset hadde plass til 10 kyr og i 1850 var det en Fanuel Eidland som bodde her med familien sin. Det må ha vært et strevsom liv, for han begravde 2 koner og det var også mange barn som døde, av uvisse grunner. Gården ble fraflyttet i 1907, uten at jeg vet noe om årsaken til det. Det er kun stein gjerder og en grunnmur som vitner om heiegården som en gang lå her. Dagens bygning er en fritidsbolig og jeg har aldri gått helt opp, siden jeg antar de setter pris på privatlivets fred. I stedet har jeg funnet meg en egen lunsjstein med god utsikt, hvor jeg alltid pleier å sitte og drømme meg vekk til hin hårde dager…

Da er vi ute av dalen og naturen åpner seg opp.

Det er godt tilrettelagt med bro over elven og gjerdeklyvere hvor det er behov for det.

Langt der oppe kan jeg skimte Bjødnalia, men den får ligge i fred for meg.

Hjemmebakt brød med brunost og kaffe i koppen… Legg til en fantastisk utsikt, så har man et herremåltid…

Dersom den første delen av turen går på ulent sti, er resten ren plankekjøring. Langs Engjavatnet gikk vi på grusvei og den fulgte vi helt ned, til vi fikk asfalt under skoene. Med åpen natur rundt oss hadde vi god utsikt, både til lyngheier, høgfjell og saueflokken som gresset langs veien. De var slett ikke redde for oss og de små lammene kom omtrent helt bort, så nysgjerrige var de. Videre gikk vi noen 100 meter på asfalt, før vi igjen dreide inn i naturen. Her var det gress under føttene våre og en fin sti langs bekken. Videre snodde stien seg over dyrket mark, i kombinasjon av store og gamle løvtrær. Jeg ble helt rørt og fablet om både engelsk natur og boken «Det suser i sivet», uten at vi så tegn til verken padder eller røyskatt… Snart var vi tilbake i Sælandskogen og derfra var veien kort til bilen. Dette er absolutt en tur som er finest å gå om våren, når naturen akkurat er våknet til liv. Så skynd deg ut og nyt…

Med fiskekort kan man fisk her, dessuten er det mulig å bade. Det har jeg aldri gjort, så snart… Ellers er det fine steder i strandlinjen, hvor man kan campe eller bare nyte.

Tja, fjell og fjell… Høg-Jæren er ikke kjent for de mest spenstige turene, men flott er det likevel.

Det var enkelt å finne frem, god sti og godt merket.

Det er mye spiselig som kan høstes nå på våren, men husk at du ikke må spise NOE med mindre du er 100% sikker på at det er spiselig.

Tilbake mellom de høye grantrærne og turen går mot en slutt….

I vikingenes fotspor langs Hafrsfjord.

Egentlig hadde jeg tenkt å bare ta en kjapp tur ut til korsene på Tjora, fordi der hadde jeg aldri vært. Jeg hadde heller aldri hørt om det, før jeg leste i praktboken om Kystpilegrimsleia, at det lå et gammelt kirkested og altså stod to kors, i Sola kommune. At det bare var 55 minutter å sykle hjemmefra tok jeg som et pluss, siden jeg fortsatt er en smule preget av forkjølelse. Jeg tenkte at det bare skulle bli en rask treningstur, vel å merke på el-sykkel, og kledde meg godt for været. Januar har jammen vært preget av regn, vind og lave temperaturer. Normalt for årstiden, antar jeg, men allikevel….

På vei ut av Sandnes sentrum, beundret jeg den kommende sykkelstamveien, som bygges langs motorveien. Det blir visstnok Norges, om ikke verdens dyreste sykkelsti, og jeg håper den blir verd prisen….

På sykkel får man med seg alle detaljer langs veien og jeg måtte bare stoppe her. Det var flere anleggsmaskiner av samme merke og jeg forstod ikke helt konseptet…

Mange forbinder Sola kommune med flyplassen og en av Norges vakreste strand, Solastranden. Jeg hadde panorama utsikt til begge deler, men tråkket forbi.

Ut forbi Sola sentrum, fikk jeg et hint om at jeg var på rett spor.

Sola kommune var tidligere en typisk jærsk landbrukskommune, men oljeindustrien og flyplassen har gjort at det er industri, kontor og reise som er hovednæringen. Fra gammelt av, har det vært bosetning helt tilbake til steinalderen og særlig er det gjort rike funn fra bronsealderen og vikingtiden. Mange steder er blitt undersøkt av arkeologer, men det er nok mye som aldri er kommet frem i dagens lys. Jeg var altså på vei til Tjora, som ligger på vei ut mot Tananger. Her var fra det en storgård fra 1100 og i mange århundrer fremover. De hadde sine egne kirker og kirkegård, og det antas at kirkekulturen her på Vestlandet hadde tette bånd med den keltiske kirken i Storbritannia.

Det er flott å sykle i Sola kommune, med egne sykkelstier og underganger. Været kunne absolutt vært bedre, med motvind og regn, men jeg antar at man kan ikke få alt.

Jeg forsøkte å telle alle «Salg av poteter» jeg syklet forbi, men gav opp.

Da var jeg altså fremme… Det var tilrettelagt en liten parkeringsplass langs veien, ellers var det lite som kunne ligne på at dette var en turistattraksjon.

Det var opprinnelig 4 kors, men nå står bare 2 igjen. Et er blitt ødelagt og et står ved Fana stavkirke og to er her, i følge Sola historielag.

Det gikk raskt å sykle til Tjora, jeg trødde på litt for å holde varmen. Kirkegården var stille og forlatt, jeg leste informasjonstavlen og tok litt bilder av korsene. Det var rart å tenke på at korsene ble hugget i Hyllestad og jeg husket tilbake til min sykkeltur til steinhuggeriet i høst. Jeg var enda våtere og trettere da enn nå, dette var rene koseturen i forhold. Glad og oppløftet av den tanken satte jeg meg på sykkelen for å trø hjem. Men så kom jeg på at jeg hadde sett på Google Maps at det skulle ligge en gammel bygdeborg ikke langt fra der hvor jeg var. En omvei er alltid positivt, særlig dersom det ligger en gulrot i andre enden.

Det lå en enslig bukett roser ved foten av det største korset og jeg kunne ikke la være å undre meg over hvem som hadde lagt dem der. Kirken som stod her ble revet i 1842 og det er neppe noen som husker dem som ligger begravd her fremdeles. Eller kanskje??..

Jeg valgte å sykle på turstien som fulgte havet, selv om det ble en lengre tur. Det angret jeg slett ikke på, det var mildt sagt flott og en ny vei for meg.

Jeg syklet forbi utallige fine bukter, viker og strender, så egentlig angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med badetøy. Selv om det nok var fornuftig…

Jeg så skiltene som viste mot Ormen Lange og fulgte dem. Lite visste jeg at det var et flott, tilrettelagt friluftsområde med mye å oppleve…

Mange ganger i årenes løp, har jeg syklet og kjørt forbi skiltet som viser ned til Ytraberget. Det er nok fordi jeg ikke har vært klar over hva som EGENTLIG ligger der. Her, like ut forbi den lille halvøya, var det at Harald Hårfagre og hans menn kjempet og vant slaget i Hafrsfjord i 872. Dermed var Norge samlet til et rike, selv om historikerne visstnok er litt uenige. Uansett, Ytraberget var verd et besøk og jeg var imponert. Det startet allerede med de flotte trefigurene ved Ormen Lange og alle fine turstiene ut til neset. Jeg vandret rundt, leste alt jeg kom over av informasjon og der og da fant jeg opp et nytt ord: LOKALTURIST… Jeg følte meg hensatt til spennende områder både i inn og utland og det var en litt rar tanke at jeg aldri hadde vært her før.

Der stod de på rekke og rad, disse berømte vikingene, og skuet utover Hafrsfjord.

Jeg undret meg over at skiltene kun var på engelsk, men kanskje det er fordi vi som bor i området ikke er turister eller fordi vi kan engelsk…

Det er ikke mulig å sykle ut til bygdeborgen, så jeg tjorte stålhingsten fast til porten. Området er naturvernområde, så det stiller litt krav til ferdsel.

Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt mat med, da jeg fant denne trivelige sittegruppen. Men jammen var det vått…

Stien gikk gjennom Trollskogen og det var en rar stemning der. Jeg var glad for dagslys og mulighet til å finne alle gravhaugene som ligger spredt utover stedet.

Det ble et langt besøk på Ytraberget, mest fordi det var mye å se. Jeg skulle ha ønsket at været var bedre og at jeg hadde tatt med mat og drikke. Stedet har så mye å by på, at man lett kan bruke en hel dag her. I hvert fall dersom man er interessert i historie og vakker natur. Men jeg ble våt, kald og sulten, så det ble å sykle hjem, mens jeg tenkte mye på hvordan vikingene levde og sloss her i området. Veien tilbake til nåtid og sivilisasjon var kort og jeg hadde en lengre pause på et bakeri i Sola. Der slo jeg fast for meg selv, at det beste med å være lokalturist, er at det er kort vei hjem til en varm seng og tørre klær. Og uten bagasje gikk sykkelturen som en lek…..

Fra Indraberget kunne man se utover der som skipene kan ha ligget i kamp.

Det var godt tilrettelagt med kjetting å holde seg i, på vei ut til rosinen i pølsen.

Jeg syntes det var vanskelig å se for meg all den krig og elendighet som må ha vært her, det var slik en stille og vakker dag.

Men bygdeborgene ble anlagt i folkevandringstiden (400-550 e.Kr) for å verne folk og fe mot fiendene. Bildet er tatt fra en av informasjonstavlene og er slik man antar det kan ha sett ut.

Bautaen ble reist i forbindelse med 1100-års jubileet, i 1972.

Det ble kortreist mat på bakeriet i Sola og kanskje var rekene fanget i Hafrsfjord…

Som en gulrot foran et esel…

Det er slett ikke det at jeg vil påstå at jeg er et esel, men det finnes nok endel likhetstrekk. Det kan i grunnen være positivt, for jeg er av den oppfatning at stahet er en god egenskap. Dessuten er esler kjent for å være hardtarbeidende og nøysomme, og det kan jeg også leve med. Vakre er de å se til, med sine lange ører og myke pels, uten at jeg skal påstå at vi rent fysisk likner på hverandre… Men det jeg tror vi har mest til felles, er at hjernen fungerer relativt likt….

Edlandsfjellet, lørdag 15 oktober 2022, ble en merkedag i mitt liv. Litt sånn «livet før og livet etter» 15 oktober…

Plutselig dro jeg ut både seint og tidlig, jeg var hekta….

Det er allmenn kunnskap at dersom du vil ha et esel til å gå, skal du henge en gulrot på stang foran mulen på den. Det samme prinsippet fungerer veldig bra på meg har jeg funnet ut, gi meg en «gulrot» så går jeg inn i evigheten. Men det må være rett gulrot og ikke hvilken som helst. Det var en tid da jeg fikk flere venneforespørsler fra høytstående, mannlige, amerikanske offiserer, som alle var stasjonert i Kabul. De hadde sett profilbildet mitt og kunne love meg gull og grønne skoger, men akkurat den gulrota syntes jeg var noe suspekt. Etter at USA trakk seg ut av Afghanistan, har det vært ingen forespørsler derfra, merkelig nok… Men jeg har visstnok vunnet store summer penger i et eller annet afrikansk land jeg knapt har hørt om, så jeg må bare sende kontonummer og all informasjon på mail, slik at pengene kan overføres. Penger er ikke en gulrot for meg, så jeg har stått over begge deler… Helt greit at jeg er blond, men ett sted går grensen!!!

Nei, gi meg fjelltopper, helst så langt øyet kan se…

La meg trave opp og ned, i alle slags vær…

Min gulrot er en app som heter Fjelltoppjakten. Jeg ble introdusert for den av min datter og hennes samboer, som hadde startet å samle topper. Du laster den ned på mobilen og det var helt gratis (det kan jeg like…) Det finnes en betalt versjon, men jeg har ikke undersøkt hva som er forskjellen på de to. Kanskje jeg hadde vurdert å oppgradere til betalingsversjonen, dersom det stod noen klar på hver fjelltopp og gav meg en konfekteske, men det er nok lite sannsynlig… Derfor er gratisversjonen mer enn nok for min bruk. Det som er mest tilfredsstillende, er lyden når man står på toppen og sveiper seg inn. Det er en sånn festlig liten trudelutt, som er meget avhengighetsskapende. Dessuten får man ta et bilde, som lagres på profilen. slik at man alltid kan se hvor mange fjell man har besteget.

Noen topper har jeg aldri hørt om, slik som Dormålnuten.

Andre topper er uten sti eller spor som viser hvor det er lurt å gå. Da er gleden enda større, når man kan «sjekke inn» på toppen og har funnet veien heilt sjøl…

Mens på andre steder går det vei nesten helt frem, som på Tinghaugen.

Appen er enkel å bruke og dekker visstnok hele Norge. Bare her i Rogaland er det 938 topper å besøke og jeg har vært på 36 av dem. Man kan sjekke hvordan man ligger an i forhold til andre, men det er ikke sprekt for min del. Han som har besøkt flest unike fjell (de kaller dem det) har 1067 og hun som har flest poeng, har 25 558. Jeg har, bare litt sammenligning for moro skyld, 354 poeng. Jeg har forstått det slik at jo mer krevende fjell, jo flere poeng hanker man inn. Så da ligger jeg dårlig plassert, som vasser rundt på flat Jæren. Og når man først skal gni det inn, han som har besøkt flest kommuner, har 101 på sin liste, mens jeg har 5… Det er jammen godt at jeg ikke har et utpreget sterkt konkurranseinstinkt og at gulroten ikke er et mål om å bli best….

Hver av mine 36 sveipa topper, har vært en unik turopplevelse. Som frokost på Skrussfjell ved soloppgang og iskulde.

Eller turen til Blåfjell på julaften, hvor vi spiste nissegrøt og turen ble mye lengre enn det vi hadde tenkt….

Toppturer uten utsikt, i skikkelig dårlig vær….

…og de i strålende sol, samt alle midt i mellom…

Det fine med å ha en gulrot, er at det motiverer og inspirerer. Jeg har gått turer med stor variasjon, fått sett nye steder og det har vært lettere å planlegge nye turer. Jeg har hørt om noen som kjører fra sted til sted, for å løpe kjappeste veien til topps og slik plukke med mange topper på en dag. Jeg gjør ikke det, noen ganger går jeg kanskje mer enn en topp på en tur, men det er sjelden. Lite og titt, er mer mitt motto… Det har hendt at jeg glemte å sveipe på toppen og måtte gå tilbake. Det er nemlig ikke mulig å sjekke inn, dersom man ikke rent fysisk står på toppen. Så her trener man både hukommelse og konsentrasjon, i tillegg til kondis, styrke og balanse (bakketrening er VELDIG bra…)

Jeg har sett solen stå opp og solen gå ned…

Dersom du har lyst til å finne din egen gulrot, så har jeg noen tips. Gå for noe du VIRKELIG vil ha og vit helst hvorfor du vil ha det. Noen (som meg) bruker en app, noen kjøper en turbok og går alle turene i den… Noen samler på DNT hytter eller 2000 meters topper. Noen har som mål å sove ute 100 netter på et år, mens andre vil gå 10 turer i løpet av 2023. Ta utgangspunkt i der hvor du er og finn noe som motiverer deg, alene eller sammen med andre. Jeg har vurdert å si opp jobben for å bli Topptursanker på heltid, men det er mulig at fornuften seirer… Uansett, fra et esel til et annet, god tur…

Hei, kor det går!!!

Noen turer er bare en fryd å gå, mens andre må man jobbe litt mer for… Bergefjellet på Forsand hører til i den siste kategorien og jeg vil ikke engang kalle det en topptur. Det er en skikkelig motbakketur og her bør man ha vært på tur før, for å hygge seg underveis. Jeg hadde fått selskap av en god venninne, som er adskillig lettere til beins enn meg, så det var bare å stålsette seg og gi gass….

Vi passerte de tre bukkene Bruse på vei mot seters for å gjøre seg fete.. Trollet også.

Bergefjellet er umulig å overse, der det troner over Forsand, ved inngangen til Lysefjorden. Det er massivt, men turen opp til toppen er ikke mer enn 2,5 kilometer lang. Da sier det seg selv at det er bratt, for man skal tross alt opp 631 meter. Turen beskrives som krevende og ikke egnet for de minste barna. Ellers er den en bonustur i STF sitt opplegg 10 Topper i Sandnes 2022 (den er nr 11), så da hadde jeg nok en grunn, i tillegg til at jeg aldri hadde vært her før.

Man kommer ganske fort opp i høyden og utsikten åpner seg opp.

Det vekslet mellom bratt og veldig bratt.

Noen steder måtte vi rett og slett klatre, det var lenge siden, fant vi ut.

Den letteste måten å komme til startstedet på hjemmefra, er med båt over Høgsfjorden. Heldigvis går ferjen mellom Lauvvik og Oanes enda, selv om det er begrensninger i avganger. Deretter er det kort vei over broen, til man kan sette fra seg bilen og begynne å gå. Det er ingen myk start, her er det bare å forbedre seg på høy puls og melkesyre i beina.

Badetøy var tatt med, men det var helst bare små dammer, så det frista ikke.

Her rota vi oss bort og gikk opp, ned, frem og tilbake flere ganger før vi forstod at det var skilt til en annen topp. Ikke VÅR topp.

Det er stor forskjell på topptur og motbakketur…. Det merket jeg idag, her var ingen slake bakker eller myke vidder til å hente seg inn på. Det var opp og vi hadde mange pauser. Jeg gikk mye å tenke på de som har som hobby å løpe motbakkeløp og jeg var mektig imponert. For en vilje de må ha, jeg var fornøyd med å sette en fot foran den andre… Sakte, men sikkert seig vi oppover fjellet.

Jeg må ha fortrengt at vi gikk over noen flate partier, men tydeligvis gjorde vi det..

Det sies at veien vi går, på tur og ellers i livet, er ikke det viktigste, men hvem man går sammen med. Sjelden har jeg følt meg mer enig, bakken opp var et slit, men gu så kjekt vi hadde det. Det var fjollepauser, drikke pauser og bare pauser. Dessuten er det kjekkere å være to, når man roter seg bort, enn helt alene. Maten smaker bedre når den deles, dessuten er det et stort pluss med en turvenn som bærer med boblevann, sjokolade og peanøtter. Så jeg lærte at jo brattere bakke man skal opp, jo viktigere er turfølget man går sammen med… Og det kan jo gjelde så mangt….