Turer i nærområdet

Vår i Urådalen.

Det er ingen steder som er vakrere enn skogen om våren. Når trærne kommer med knopper og skudd, som blir til de første spede bladene, skaper det stor jubel hos alle fuglene. Det kjennes som om planter og gress vokser så man nesten kan se det og på skogbunnen står vårblomstene på rekke og rad. Helt greit at det ofte er sølete og vått på bakken, og dessuten må man nesten beregne en regnskur eller to. Men duften av våt jord kan være noe av det beste som finnes og da kjenner jeg en trang til å synge en lovsang til våren. Det kjennes som en ny start hver gang, gleden over å se naturen våkne til liv etter en lang og kald vinter. Og det kan jo gi håp til noen og enhver…

Det er en stor og gratis parkeringsplass ved Sælandskogen, som ligger i Time kommune. Her finnes både informasjonstavle og toalett.

Det finnes flere muligheter for tur, alt etter hvor langt man vil gå. Jeg hadde med meg en god venninne, som aldri hadde besøkt området før. Dermed ble det rundturen rundt Sælandsfjellet, på ca 7 kilometer. Da får man med seg det meste og beste…

Det var rett tidspunkt å gå, akkurat når det grønne slår ut i full fart.

Når man går fra parkeringsplassen, varer det ikke lenge før man kommer inn i Sæland naturreservat. Her finnes et stort biologisk mangfold, i følge informasjonstavlen, med to forskjellige arter av flaggermus, mer enn 50 forskjellige fugler og for ikke å glemme de 100 forskjellige soppartene. Turen rundt Sælandsfjellet er veldig variert, noe som gjør at det føles som å gå mange turer i en. Her er den tette eikeskogen, som viser hvordan Jæren må ha sett ut fra gammelt av. Det er lyngheier og myr, samt dyrket mark, naturbeite og store enger. Området er fantastisk for friluftsliv, men husk å ta hensyn til den sårbare naturen. Etterlat ingenting annet enn fotavtrykk og ta ingenting med deg, utenom gode minner (og fine bilder).

Det finnes mange fine steder langs Taksdalsvatnet å sette seg ned, men vi passerte dem alle. Ikke hadde jeg med badetøy heller, så det var liksom ikke noe vits i å stoppe.

Urådalen starter der hvor Uråna renner ut i Taksdalsvatnet. Stien følger elven oppover og vi kikket spent etter nordatlantisk laks. Men det er om høsten den går opp i småelvene for å gyte og NÅ ER DET VÅR.

Se etter de små, røde klossene som henger i trærne. Løypa er ikke merket på vanlig vis, siden skogen er vernet og man tagger ikke vernede trær.

Jeg har gått turen mange ganger før, men min venninne hadde ikke vært her. Det er en tur som passer for alle, men Urådalen kan være krevende dersom man sliter med å gå på veldig ujevnt underlag. Her ligger steiner strødd og selv om det ble laget vei for å ta ut tømmer og ved, i 1917-1918, kan det være lurt å gå forsiktig. Samtidig møtte vi flere joggere og jeg vet at skogen brukes mye til orienteringsløp, så det er kanskje bare jeg som tenker at man bør gå forsiktig… Men vi tok oss god tid opp gjennom dalen, her var mye flott å se. Det er alltid kjekt å gå sammen med noen som også lar seg begeistre av skjønnheten i naturen og har lyst til å ta bilde av alt. Så fort gikk vi ikke…

Det var massevis av hvitveis, som et teppe over skogbunnen.

Det var Aadne Sæland som for over 100 år siden lagte veien som går mellom Moldtjødno og Taksdalsvatnet, kan man lese på minne plaketten. Mange år senere, under krigen i 1943, ble fanger fra Opstad brukt til å utbedre den, så her har nok vært mye svette og slit.

Det var intenst grønt og mosen dekket både trær og steiner.

Det var ikke særlig folksomt på stien gjennom dalen.

Men elven lagte mye lyd, så det var aldri helt stille før vi kom opp til vannet.

Når man har gått gjennom dalen, kommer man ut ved Bjødnalia. Her ligger restene av en gammel fraflyttet gård, som var relativt stor etter jærsk standard. Fjøset hadde plass til 10 kyr og i 1850 var det en Fanuel Eidland som bodde her med familien sin. Det må ha vært et strevsom liv, for han begravde 2 koner og det var også mange barn som døde, av uvisse grunner. Gården ble fraflyttet i 1907, uten at jeg vet noe om årsaken til det. Det er kun stein gjerder og en grunnmur som vitner om heiegården som en gang lå her. Dagens bygning er en fritidsbolig og jeg har aldri gått helt opp, siden jeg antar de setter pris på privatlivets fred. I stedet har jeg funnet meg en egen lunsjstein med god utsikt, hvor jeg alltid pleier å sitte og drømme meg vekk til hin hårde dager…

Da er vi ute av dalen og naturen åpner seg opp.

Det er godt tilrettelagt med bro over elven og gjerdeklyvere hvor det er behov for det.

Langt der oppe kan jeg skimte Bjødnalia, men den får ligge i fred for meg.

Hjemmebakt brød med brunost og kaffe i koppen… Legg til en fantastisk utsikt, så har man et herremåltid…

Dersom den første delen av turen går på ulent sti, er resten ren plankekjøring. Langs Engjavatnet gikk vi på grusvei og den fulgte vi helt ned, til vi fikk asfalt under skoene. Med åpen natur rundt oss hadde vi god utsikt, både til lyngheier, høgfjell og saueflokken som gresset langs veien. De var slett ikke redde for oss og de små lammene kom omtrent helt bort, så nysgjerrige var de. Videre gikk vi noen 100 meter på asfalt, før vi igjen dreide inn i naturen. Her var det gress under føttene våre og en fin sti langs bekken. Videre snodde stien seg over dyrket mark, i kombinasjon av store og gamle løvtrær. Jeg ble helt rørt og fablet om både engelsk natur og boken «Det suser i sivet», uten at vi så tegn til verken padder eller røyskatt… Snart var vi tilbake i Sælandskogen og derfra var veien kort til bilen. Dette er absolutt en tur som er finest å gå om våren, når naturen akkurat er våknet til liv. Så skynd deg ut og nyt…

Med fiskekort kan man fisk her, dessuten er det mulig å bade. Det har jeg aldri gjort, så snart… Ellers er det fine steder i strandlinjen, hvor man kan campe eller bare nyte.

Tja, fjell og fjell… Høg-Jæren er ikke kjent for de mest spenstige turene, men flott er det likevel.

Det var enkelt å finne frem, god sti og godt merket.

Det er mye spiselig som kan høstes nå på våren, men husk at du ikke må spise NOE med mindre du er 100% sikker på at det er spiselig.

Tilbake mellom de høye grantrærne og turen går mot en slutt….

I vikingenes fotspor langs Hafrsfjord.

Egentlig hadde jeg tenkt å bare ta en kjapp tur ut til korsene på Tjora, fordi der hadde jeg aldri vært. Jeg hadde heller aldri hørt om det, før jeg leste i praktboken om Kystpilegrimsleia, at det lå et gammelt kirkested og altså stod to kors, i Sola kommune. At det bare var 55 minutter å sykle hjemmefra tok jeg som et pluss, siden jeg fortsatt er en smule preget av forkjølelse. Jeg tenkte at det bare skulle bli en rask treningstur, vel å merke på el-sykkel, og kledde meg godt for været. Januar har jammen vært preget av regn, vind og lave temperaturer. Normalt for årstiden, antar jeg, men allikevel….

På vei ut av Sandnes sentrum, beundret jeg den kommende sykkelstamveien, som bygges langs motorveien. Det blir visstnok Norges, om ikke verdens dyreste sykkelsti, og jeg håper den blir verd prisen….

På sykkel får man med seg alle detaljer langs veien og jeg måtte bare stoppe her. Det var flere anleggsmaskiner av samme merke og jeg forstod ikke helt konseptet…

Mange forbinder Sola kommune med flyplassen og en av Norges vakreste strand, Solastranden. Jeg hadde panorama utsikt til begge deler, men tråkket forbi.

Ut forbi Sola sentrum, fikk jeg et hint om at jeg var på rett spor.

Sola kommune var tidligere en typisk jærsk landbrukskommune, men oljeindustrien og flyplassen har gjort at det er industri, kontor og reise som er hovednæringen. Fra gammelt av, har det vært bosetning helt tilbake til steinalderen og særlig er det gjort rike funn fra bronsealderen og vikingtiden. Mange steder er blitt undersøkt av arkeologer, men det er nok mye som aldri er kommet frem i dagens lys. Jeg var altså på vei til Tjora, som ligger på vei ut mot Tananger. Her var fra det en storgård fra 1100 og i mange århundrer fremover. De hadde sine egne kirker og kirkegård, og det antas at kirkekulturen her på Vestlandet hadde tette bånd med den keltiske kirken i Storbritannia.

Det er flott å sykle i Sola kommune, med egne sykkelstier og underganger. Været kunne absolutt vært bedre, med motvind og regn, men jeg antar at man kan ikke få alt.

Jeg forsøkte å telle alle «Salg av poteter» jeg syklet forbi, men gav opp.

Da var jeg altså fremme… Det var tilrettelagt en liten parkeringsplass langs veien, ellers var det lite som kunne ligne på at dette var en turistattraksjon.

Det var opprinnelig 4 kors, men nå står bare 2 igjen. Et er blitt ødelagt og et står ved Fana stavkirke og to er her, i følge Sola historielag.

Det gikk raskt å sykle til Tjora, jeg trødde på litt for å holde varmen. Kirkegården var stille og forlatt, jeg leste informasjonstavlen og tok litt bilder av korsene. Det var rart å tenke på at korsene ble hugget i Hyllestad og jeg husket tilbake til min sykkeltur til steinhuggeriet i høst. Jeg var enda våtere og trettere da enn nå, dette var rene koseturen i forhold. Glad og oppløftet av den tanken satte jeg meg på sykkelen for å trø hjem. Men så kom jeg på at jeg hadde sett på Google Maps at det skulle ligge en gammel bygdeborg ikke langt fra der hvor jeg var. En omvei er alltid positivt, særlig dersom det ligger en gulrot i andre enden.

Det lå en enslig bukett roser ved foten av det største korset og jeg kunne ikke la være å undre meg over hvem som hadde lagt dem der. Kirken som stod her ble revet i 1842 og det er neppe noen som husker dem som ligger begravd her fremdeles. Eller kanskje??..

Jeg valgte å sykle på turstien som fulgte havet, selv om det ble en lengre tur. Det angret jeg slett ikke på, det var mildt sagt flott og en ny vei for meg.

Jeg syklet forbi utallige fine bukter, viker og strender, så egentlig angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med badetøy. Selv om det nok var fornuftig…

Jeg så skiltene som viste mot Ormen Lange og fulgte dem. Lite visste jeg at det var et flott, tilrettelagt friluftsområde med mye å oppleve…

Mange ganger i årenes løp, har jeg syklet og kjørt forbi skiltet som viser ned til Ytraberget. Det er nok fordi jeg ikke har vært klar over hva som EGENTLIG ligger der. Her, like ut forbi den lille halvøya, var det at Harald Hårfagre og hans menn kjempet og vant slaget i Hafrsfjord i 872. Dermed var Norge samlet til et rike, selv om historikerne visstnok er litt uenige. Uansett, Ytraberget var verd et besøk og jeg var imponert. Det startet allerede med de flotte trefigurene ved Ormen Lange og alle fine turstiene ut til neset. Jeg vandret rundt, leste alt jeg kom over av informasjon og der og da fant jeg opp et nytt ord: LOKALTURIST… Jeg følte meg hensatt til spennende områder både i inn og utland og det var en litt rar tanke at jeg aldri hadde vært her før.

Der stod de på rekke og rad, disse berømte vikingene, og skuet utover Hafrsfjord.

Jeg undret meg over at skiltene kun var på engelsk, men kanskje det er fordi vi som bor i området ikke er turister eller fordi vi kan engelsk…

Det er ikke mulig å sykle ut til bygdeborgen, så jeg tjorte stålhingsten fast til porten. Området er naturvernområde, så det stiller litt krav til ferdsel.

Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt mat med, da jeg fant denne trivelige sittegruppen. Men jammen var det vått…

Stien gikk gjennom Trollskogen og det var en rar stemning der. Jeg var glad for dagslys og mulighet til å finne alle gravhaugene som ligger spredt utover stedet.

Det ble et langt besøk på Ytraberget, mest fordi det var mye å se. Jeg skulle ha ønsket at været var bedre og at jeg hadde tatt med mat og drikke. Stedet har så mye å by på, at man lett kan bruke en hel dag her. I hvert fall dersom man er interessert i historie og vakker natur. Men jeg ble våt, kald og sulten, så det ble å sykle hjem, mens jeg tenkte mye på hvordan vikingene levde og sloss her i området. Veien tilbake til nåtid og sivilisasjon var kort og jeg hadde en lengre pause på et bakeri i Sola. Der slo jeg fast for meg selv, at det beste med å være lokalturist, er at det er kort vei hjem til en varm seng og tørre klær. Og uten bagasje gikk sykkelturen som en lek…..

Fra Indraberget kunne man se utover der som skipene kan ha ligget i kamp.

Det var godt tilrettelagt med kjetting å holde seg i, på vei ut til rosinen i pølsen.

Jeg syntes det var vanskelig å se for meg all den krig og elendighet som må ha vært her, det var slik en stille og vakker dag.

Men bygdeborgene ble anlagt i folkevandringstiden (400-550 e.Kr) for å verne folk og fe mot fiendene. Bildet er tatt fra en av informasjonstavlene og er slik man antar det kan ha sett ut.

Bautaen ble reist i forbindelse med 1100-års jubileet, i 1972.

Det ble kortreist mat på bakeriet i Sola og kanskje var rekene fanget i Hafrsfjord…

Som en gulrot foran et esel…

Det er slett ikke det at jeg vil påstå at jeg er et esel, men det finnes nok endel likhetstrekk. Det kan i grunnen være positivt, for jeg er av den oppfatning at stahet er en god egenskap. Dessuten er esler kjent for å være hardtarbeidende og nøysomme, og det kan jeg også leve med. Vakre er de å se til, med sine lange ører og myke pels, uten at jeg skal påstå at vi rent fysisk likner på hverandre… Men det jeg tror vi har mest til felles, er at hjernen fungerer relativt likt….

Edlandsfjellet, lørdag 15 oktober 2022, ble en merkedag i mitt liv. Litt sånn «livet før og livet etter» 15 oktober…

Plutselig dro jeg ut både seint og tidlig, jeg var hekta….

Det er allmenn kunnskap at dersom du vil ha et esel til å gå, skal du henge en gulrot på stang foran mulen på den. Det samme prinsippet fungerer veldig bra på meg har jeg funnet ut, gi meg en «gulrot» så går jeg inn i evigheten. Men det må være rett gulrot og ikke hvilken som helst. Det var en tid da jeg fikk flere venneforespørsler fra høytstående, mannlige, amerikanske offiserer, som alle var stasjonert i Kabul. De hadde sett profilbildet mitt og kunne love meg gull og grønne skoger, men akkurat den gulrota syntes jeg var noe suspekt. Etter at USA trakk seg ut av Afghanistan, har det vært ingen forespørsler derfra, merkelig nok… Men jeg har visstnok vunnet store summer penger i et eller annet afrikansk land jeg knapt har hørt om, så jeg må bare sende kontonummer og all informasjon på mail, slik at pengene kan overføres. Penger er ikke en gulrot for meg, så jeg har stått over begge deler… Helt greit at jeg er blond, men ett sted går grensen!!!

Nei, gi meg fjelltopper, helst så langt øyet kan se…

La meg trave opp og ned, i alle slags vær…

Min gulrot er en app som heter Fjelltoppjakten. Jeg ble introdusert for den av min datter og hennes samboer, som hadde startet å samle topper. Du laster den ned på mobilen og det var helt gratis (det kan jeg like…) Det finnes en betalt versjon, men jeg har ikke undersøkt hva som er forskjellen på de to. Kanskje jeg hadde vurdert å oppgradere til betalingsversjonen, dersom det stod noen klar på hver fjelltopp og gav meg en konfekteske, men det er nok lite sannsynlig… Derfor er gratisversjonen mer enn nok for min bruk. Det som er mest tilfredsstillende, er lyden når man står på toppen og sveiper seg inn. Det er en sånn festlig liten trudelutt, som er meget avhengighetsskapende. Dessuten får man ta et bilde, som lagres på profilen. slik at man alltid kan se hvor mange fjell man har besteget.

Noen topper har jeg aldri hørt om, slik som Dormålnuten.

Andre topper er uten sti eller spor som viser hvor det er lurt å gå. Da er gleden enda større, når man kan «sjekke inn» på toppen og har funnet veien heilt sjøl…

Mens på andre steder går det vei nesten helt frem, som på Tinghaugen.

Appen er enkel å bruke og dekker visstnok hele Norge. Bare her i Rogaland er det 938 topper å besøke og jeg har vært på 36 av dem. Man kan sjekke hvordan man ligger an i forhold til andre, men det er ikke sprekt for min del. Han som har besøkt flest unike fjell (de kaller dem det) har 1067 og hun som har flest poeng, har 25 558. Jeg har, bare litt sammenligning for moro skyld, 354 poeng. Jeg har forstått det slik at jo mer krevende fjell, jo flere poeng hanker man inn. Så da ligger jeg dårlig plassert, som vasser rundt på flat Jæren. Og når man først skal gni det inn, han som har besøkt flest kommuner, har 101 på sin liste, mens jeg har 5… Det er jammen godt at jeg ikke har et utpreget sterkt konkurranseinstinkt og at gulroten ikke er et mål om å bli best….

Hver av mine 36 sveipa topper, har vært en unik turopplevelse. Som frokost på Skrussfjell ved soloppgang og iskulde.

Eller turen til Blåfjell på julaften, hvor vi spiste nissegrøt og turen ble mye lengre enn det vi hadde tenkt….

Toppturer uten utsikt, i skikkelig dårlig vær….

…og de i strålende sol, samt alle midt i mellom…

Det fine med å ha en gulrot, er at det motiverer og inspirerer. Jeg har gått turer med stor variasjon, fått sett nye steder og det har vært lettere å planlegge nye turer. Jeg har hørt om noen som kjører fra sted til sted, for å løpe kjappeste veien til topps og slik plukke med mange topper på en dag. Jeg gjør ikke det, noen ganger går jeg kanskje mer enn en topp på en tur, men det er sjelden. Lite og titt, er mer mitt motto… Det har hendt at jeg glemte å sveipe på toppen og måtte gå tilbake. Det er nemlig ikke mulig å sjekke inn, dersom man ikke rent fysisk står på toppen. Så her trener man både hukommelse og konsentrasjon, i tillegg til kondis, styrke og balanse (bakketrening er VELDIG bra…)

Jeg har sett solen stå opp og solen gå ned…

Dersom du har lyst til å finne din egen gulrot, så har jeg noen tips. Gå for noe du VIRKELIG vil ha og vit helst hvorfor du vil ha det. Noen (som meg) bruker en app, noen kjøper en turbok og går alle turene i den… Noen samler på DNT hytter eller 2000 meters topper. Noen har som mål å sove ute 100 netter på et år, mens andre vil gå 10 turer i løpet av 2023. Ta utgangspunkt i der hvor du er og finn noe som motiverer deg, alene eller sammen med andre. Jeg har vurdert å si opp jobben for å bli Topptursanker på heltid, men det er mulig at fornuften seirer… Uansett, fra et esel til et annet, god tur…

Hei, kor det går!!!

Noen turer er bare en fryd å gå, mens andre må man jobbe litt mer for… Bergefjellet på Forsand hører til i den siste kategorien og jeg vil ikke engang kalle det en topptur. Det er en skikkelig motbakketur og her bør man ha vært på tur før, for å hygge seg underveis. Jeg hadde fått selskap av en god venninne, som er adskillig lettere til beins enn meg, så det var bare å stålsette seg og gi gass….

Vi passerte de tre bukkene Bruse på vei mot seters for å gjøre seg fete.. Trollet også.

Bergefjellet er umulig å overse, der det troner over Forsand, ved inngangen til Lysefjorden. Det er massivt, men turen opp til toppen er ikke mer enn 2,5 kilometer lang. Da sier det seg selv at det er bratt, for man skal tross alt opp 631 meter. Turen beskrives som krevende og ikke egnet for de minste barna. Ellers er den en bonustur i STF sitt opplegg 10 Topper i Sandnes 2022 (den er nr 11), så da hadde jeg nok en grunn, i tillegg til at jeg aldri hadde vært her før.

Man kommer ganske fort opp i høyden og utsikten åpner seg opp.

Det vekslet mellom bratt og veldig bratt.

Noen steder måtte vi rett og slett klatre, det var lenge siden, fant vi ut.

Den letteste måten å komme til startstedet på hjemmefra, er med båt over Høgsfjorden. Heldigvis går ferjen mellom Lauvvik og Oanes enda, selv om det er begrensninger i avganger. Deretter er det kort vei over broen, til man kan sette fra seg bilen og begynne å gå. Det er ingen myk start, her er det bare å forbedre seg på høy puls og melkesyre i beina.

Badetøy var tatt med, men det var helst bare små dammer, så det frista ikke.

Her rota vi oss bort og gikk opp, ned, frem og tilbake flere ganger før vi forstod at det var skilt til en annen topp. Ikke VÅR topp.

Det er stor forskjell på topptur og motbakketur…. Det merket jeg idag, her var ingen slake bakker eller myke vidder til å hente seg inn på. Det var opp og vi hadde mange pauser. Jeg gikk mye å tenke på de som har som hobby å løpe motbakkeløp og jeg var mektig imponert. For en vilje de må ha, jeg var fornøyd med å sette en fot foran den andre… Sakte, men sikkert seig vi oppover fjellet.

Jeg må ha fortrengt at vi gikk over noen flate partier, men tydeligvis gjorde vi det..

Det sies at veien vi går, på tur og ellers i livet, er ikke det viktigste, men hvem man går sammen med. Sjelden har jeg følt meg mer enig, bakken opp var et slit, men gu så kjekt vi hadde det. Det var fjollepauser, drikke pauser og bare pauser. Dessuten er det kjekkere å være to, når man roter seg bort, enn helt alene. Maten smaker bedre når den deles, dessuten er det et stort pluss med en turvenn som bærer med boblevann, sjokolade og peanøtter. Så jeg lærte at jo brattere bakke man skal opp, jo viktigere er turfølget man går sammen med… Og det kan jo gjelde så mangt….

Det er mange turer man kan gå fra Forsand området. Her er utsikt over til Uburen, en annen perle jeg anbefaler varmt.

Vi stoppet ved Tengesdalsvatnet for et bad og jeg var mektig imponert over oppgraderingen. Autostrada ut i vannet.

På pilegrimsreise til Stavanger.

Som noen kanskje har fått med seg, har jeg en plan om å besøke alle 26 nøkkelstedene langs Kyst-pilegrimsleia mellom Egersund og Trondheim. Det vil ta tid, men tid har jeg jo nok av… Nå var turen kommet til Domkirken i Stavanger og jeg må innrømme at det er ikke det mest eksotiske reisemålet. Ikke misforstå, Stavanger er absolutt verd et besøk og kirken er et syn til vanlig. Men akkurat nå er den innpakket i plast og stengt, for å fremstå i all sin prakt til 900 års jubileet i 2025. Vi gleder oss…

Min nye stålhest, leaset gjennom arbeidsgiver, klar for sin første tur med oppakning. Jeg var veldig spent.

Gandsfjordruten følger sjøen, mellom Sandnes og Stavanger. Turen kjenner jeg godt, etter nesten 8 års sykling til jobb mellom byene.

Jeg hadde en stopp ved Jåttåvågen og vurderte om jeg skulle redde baderingen, som lå forlatt i en vik. Den såg ensom ut, men var feil farge for han på 9…

Selvfølgelig hadde jeg en baktanke med turen, jeg skulle teste nytt utstyr. Det er faktisk flaut å si det, men jeg har kjøpt meg nytt telt og ny el-sykkel. En gunstig avtale på jobb, hvor vi leaser i 3 år, for så å betale ut, ble for fristende. Den gamle sykkelen har sviktet meg gang på gang, plutselig slutter bare batteriet å virke. Som oftest i en oppoverbakke, selv om det verste er å hele tiden sitte å vente på at den konker ut. Og det er blitt mange og dyre reperasjoner det siste året…. Og i forhold til teltet, tja, hva kan jeg si, annet enn at en kvinne kan aldri eie for mange telt….

Selvfølgelig måtte jeg stoppe på favoritt badeplassen Vaulen. Det har vært mange tidlige morgenbad her, på vei til jobb.

Ved Breiavatnet og i Byparken er det fuglene som stjeler showet. Dersom du alltid har hatt en drøm om å ha duer sittende på hodet, er det bare å ta turen. Ta med mat!

Det var ikke så mye å se eller oppleve rundt Domkirken. Bortsett fra duene, mange duer..

Det stod en enslig rusten mann og skuet utover Domkirke plassen. Noen torghandlere bød på bær og grønnsaker, men jeg hadde mat med meg.

Stavanger Domkirke ble bygget i første halvdel av 1100 tallet og er den eneste av sitt slag, som har vært kontinuerlig i drift hele tiden. Frem til nå, den er nemlig stengt i 3 år for oppussing. Det kan nok trenges, kirken har beholdt sin arkitektur fra middelalderen, som den eneste i Norge. Jeg har besøkt kirken mange ganger opp i gjennom årene og det er en mektig opplevelse. Om bare de gamle veggene kunne snakke, hadde vi nok fått litt av noen historier.. Men nå satt jeg på utsiden og følte meg avvist, et svært byggjerde sørget for det. Porten var verken høy eller vid, bare lukket og låst. Men jeg var forberedt og visste hvor jeg skulle gå…

Kun åpent for spesielt inviterte, men jeg fikk beundre det gamle bildet som var hengt opp på brakkene.

Dessuten kunne jeg bare snu meg og nyte synet av torgtrappene og indre havn.

Turen gikk videre til St Petri kirken, som har overtatt som pilegrimsted, nå som Domkirken er stengt.

Det er ikke lange biten opp til vikarierende stempelsted, selv om jeg ble litt skremt. Ungdommen som var på jobb, fant nemlig ikke stempelet og han lette grundig. Så jeg tror ikke det er stor pågang av pilgrimmer som trør ned dørene her i St Petri…. Men han fant det tilslutt, heldigvis. Jeg hadde nemlig glemt å ta med både passet og reiseguiden. Uten pass var jo halve poenget borte, gleden over å stemple… Ellers blir det «bare en tur til Stavanger» og det kan jeg jo ta hver dag. Så jeg overtalte sønnene mine til å kjøre til Vaulen og møte meg der. Med passet….

Min sønn var bekymret over hvor jeg skulle sette opp teltet, han greide ikke å se for seg så mange aktuelle grønne flekker midt i sentrum. Men man skal ikke sykle langt ut av byen, før det er rene bondelandet.

Den kinesiske søsteren til Big Agnes… Nesten like lett, omtrent samme konstruksjon, men mye, mye billigere. Sånn som jeg liker det, altså.

Etter å ha fått mitt velfortjente stempel, hadde jeg lunsj på en benk utforbi kirken. Neste stopp var teltplass og jeg syklet først opp til Mosvannet campingplass. Her stod teltene som sild i tønne, med støy fra motorveien som bakgrunnsmusikk. Ikke helt hva jeg hadde sett for meg, så jeg tråkket utover Madlaveien mot Store Stokkavatnet. Her er Stavangers grønne lunge, med omtrent 8 km tursti rundt vannet. Det finnes utallige badeplasser og plenty av fine steder å sette opp telt, så her er det yrende folkeliv til alle døgnets tider.

Skiltet betyr ikke at det er forbudt å sette opp telt, men at man kan ikke campe mer enn 2 netter. Det passet meg ypperlig.

Jeg rigget meg til i teltet, det var en populær plass jeg hadde valgt. Det var folk overalt og alle hygget seg, nå som sommeren endelig hadde tatt en snarvisitt til regnfulle Rogaland.

Det ble en flott tur, både fordi jeg fikk stemplet, samt testet utstyr. Jeg var godt fornøyd med både sykkel og telt, alltid kjekt med noe nytt. Neste morgen startet tidlig, det var et rush med joggere og syklister på vei til jobb. Jeg tok livet med ro, nøt kaffe utforbi teltet, samt tok et morgenbad. Men det var fuktig og vått, så snart var både mygg og knott på hugget. Da pakket jeg raskt sammen og tok turen hjemover, kveldsvakten ventet. Men det fine med sykkeltur er alt det kjekke man opplever underveis, så det ble både en stopp ved Sverd i stein og frokost på Biltema. Helt konge… 😁

Alltid beste starten på dagen, et bad utendørs. Jeg hadde min egen lille, private sandstrand, rett ved siden av teltet.

Store Stokkavatnet er Stavangers største innsjø og ligger på 11 meter over havet. Her finnes både skog og kulturbeite, siv sletter og yrende fugleliv. Jeg vurderte å sykle rundt vannet, men det minket kraftig på strømmen…..

Til minne om slaget ved Hafrsfjord, hvor vikinghøvdingene braket sammen og Norge ble samlet til et rike. Kort fortalt….

Den nye sykkelstamveien har satt mange sinn i kok, hovedsakelig over prislappen. Den er en fryd å sykle på og med litt flaks, kommer den en dag til å stå ferdig. Men foreløpig var de ikke kommet lengre enn sist jeg syklet her….

Frokost på Biltema anbefales og for en billig penge, kan man spise seg god og mett. Smakte godt, gjorde det også…

Sjarmøretappen gikk som vanlig gjennom Sandnes sentrum og havnen viste seg fra sin beste side.

Kaboom, der kom våren….

Det er rart hvor fort tiden går… Jeg har enda ikke greid å ta livet av julestjernene og naboen har fortsatt julelysene oppe, allikevel er det bare å innse at våren er her. Det kvitrer og synger fra busk og kratt, mens jeg klør på årets første myggstikk. Høytrykkspyler, hekksaks og til og med plenklippere, durte hele helgen i nabolaget, mens sola nådeløst avslørte at vinduene hadde trengt en vask.

Jeg parkerte på Gramstad og fulgte veien videre oppover

Nei, det er ikke snø og frost på trærne, jeg tippa på raus kalking.

Fjogstadvannet har jeg kun sett på avstand. Nå ble jeg nysgjerrig på om det er mulig å gå rundt vannet….

Den kom ekstra fort i år, våren… Det er nok mest fordi jeg knapt har vært utav huset siden langfredag. Da var det to streker på hurtigtesten og alle påskens planer gikk i dass. Heldigvis var jeg ikke i nærheten av å havne på statistikken over covid-19 dødsofre, men formen var ikke god. Jeg nøt finværet fra sofaen og meldte meg ut av sosiale medier for å slippe å misunne alle som var på fjellet, ved sjøen, i hytter og på hotell… Kem bryr seg, liksom??!!

Det var laget ny og fin turvei. I bakgrunnen kunne jeg se Resasteinen, men dit skulle jeg ikke idag.

Jeg kom til en gammel husmannsplass, Skaret. Tror jeg ihvertfall…

Finnes det noe mer vårlig enn når sauene med lam slippes ut?

Jeg var usikker på hvor stien videre førte til, men på kart-appen fant jeg ut at det var til Riska og Hommersåk. Hmm, neste gang..

Derfor kom det litt som et sjokk for meg idag, da formen var blitt såpass god, at jeg kom meg opp av sofaen og ut. Jeg dro nemlig opp til Gramstad for å gå en liten tur. I ullsokker, fleece og vindtett… Uten solkrem, solbriller og noe å drikke… Det var godt med folk og de kom omtrent alle i singlet og kortbukse. Med solbriller og vannflaske i hånden, det er tross alt viktig å opprettholde væskebalansen i varmen…. Jeg blei så satt ut, at jeg rett og slett gikk en ny og ukjent vei, hvor jeg var helt alene i naturen.

Ja, jeg ble varm, svett og lettere solbrent. Men heller det enn kald, frysen og syk igjen.

Det var fantastisk utsikt mot Bjørndalsnuten.

Det bugnet av påske og pinseliljer, langs de gamle murene.

Det ble en nydelig tur. Jeg mesket meg i alt det grønne og slet med forstå hvordan det er mulig. Det var blomster og fønvind, lekende lam og blå himmel. Sjelden har jeg følt meg så levende og overveldet av alt lyset og fargene, lukter og lyder av våren. Ennå er det tidlig, men det er en fantastisk tid vi går i møte fremover. Og jeg sier som jeg gjør hvert år, VÅREN ER DEN BESTE ÅRSTIDEN!!!!

Jeg har hørt rykter om at det var kommet to nye gapahuker og jeg fant dem.

For et nydelig sted. Synd jeg ikke hadde badetøy med…

Når villdyret våkner….

Det er ikke mye som er bedre enn å gå tur med en hund. Hunder er det perfekte turfølget, de er trofaste, venter alltid og syter sjelden over vær og vind. Vi hadde tidligere en hund som het Skotty, en blanding av tysk jaktterrier og border collie. Han var veldig glad i tur og vi 2 tråkket både fjernt og nært i 11 år. Han var snill, redd sauer og hadde selektiv hørsel (som betyr at han hørte det han ville høre)

Turen startet i Holmavika og det var slett ikke folksomt.

Han virket ikke helt fornøyd med løypevalget mitt eller at han måtte gå i bånd.

Stien fra Holmavika til Dale går på oppsiden av veien og det er skikkelig ulent.

Nå har vi en whippet, det vil si at min datter har en whippet. Det er hun som er hundeeieren i huset, men heldigvis får jeg låne dyret innimellom til tur. Milo er dessverre ikke en villmarkens sønn og han trives best på sofaen under et pledd. Eller på varmekablene på badet, liggende på min fleece morgenkåpe,som han selv pakker seg inn i.

Vi gikk ikke ned til Dale, men dreide oppover fjellsiden mot Dalsnuten.

Nistepakken ble broderlig delt ved Resasteinen, brødskiver med leverpostei og agurk gikk ned på høykant hos Milo.

Whippet er en hunderase, som ikke er spesielt utviklet for norske fjellforhold. De er engelske løpshunder og de løper fort, sånn skikkelig fort. Derfor brukes de i veddeløp og er ellers litt skrøpelige. Tynn hud, lite pels og generelt litt fett på hele kroppen. Milo (som yndlingen heter) liker ikke å bli våt eller sølete og han HATER å fryse… Bra at dagen i dag var opphold og noen varmegrader.

Vi fant en lun krok ved steinen til å kose oss med maten. Men vinden kom fra alle kanter og det ble fort kaldt.

Jeg tok allikevel litt tid til å beundre utsikten over både Sandnes og Stavanger.

For ikke å glemme utsikten mot «dalstrøkene innafor» og Bjørndalsnuten.

Det startet helt greit, han fikk gjøre fra seg og jeg brukt opp alle doposene. Vi kom oss greit opp bak Dalsnuten og prøvde ei ny løype, mot Resasteinen. Planen var opp dit, over fjellene og ned til Dalevatnet. Videre til Dale og retur til Holmavika. Jeg har gått her utallige ganger, men aldri før i denne kombinasjonen. Jeg var klar over at det innebar kryssing av bekker, myr og MYE søle. Dette var Milo ikke fornøyd med og han gav høylytt beskjed….

Plutselig forsvant utsikten mot Dalsnuten i et tåkehav.

Og Milo ble bare mer og mer misfornøyd med både tempoet mitt, været og stien.

Stien ned mot Dalevatnet er sleip og glatt, samt skikkelig, skikkelig bratt.

Da vi endelig kom ned til vannet, var jeg utslitt og hadde falt utallige ganger.

Milo var bare sur og gav høylytt beskjed om at han ikke ville på flere turer med meg.

Det startet etter et ekstra vått parti og en heftig oppoverbakke. Milo liker ikke å vente på meg, som er atskillig tyngre i steget enn ham. Plutselig la han hodet bakover og ulte som et skikkelig villdyr. Det har jeg aldri opplevd før og jeg ble rett og slett litt satt ut. Ulingen gjentok seg og ble bare høyere og høyere. Han hørtes ut som en ulv frå dei dypeste skogane og jeg var glad det ikke var mye folk i nærheten. Dette fortsatt han med, hver gang jeg havnet litt bakpå. Så jeg gikk så fort jeg kunne og knærne greide. Lang historie kort, jeg ringte min datter som hentet oss på Dale og kjørte meg til bilen. Det har aldri skjedd før, men vi orket ikke mer, verken Milo eller meg. All ulingen tok på og det blir nok lenge til han vil på tur med meg igjen. Takka seg til pledd og varmekabler….

Villmarkens sønn, snart tilbake på sofaen.

Ut mot havet til Børaunen.

Jeg fant for litt siden en turbok over vardeturer her i Rogaland. Det var en flott bok, med mange turer jeg aldri hadde hørt om. Slik som de to vardene i Randaberg kommune, på Børaunen. Ytterst i havgapet som de står, ble de fra gammelt av brukt til å navigere. I dette området, som er vernet for sin unike blanding av geologi, fugleliv, planteliv og kulturhistorie, var det merket en fin, liten tur. Alt ifølge min bok, som var over 20 år gammel.

Det var en sånn morgen, hvor lyset ikke helt vil bestemme seg om det skal av eller på.

En svanefamilie hadde søkt ly for vinden og regnet. Ekstremværet Gyda var snill med Rogaland, men det var surt vær.

Jeg tok det som en roadtrip. Nå som jeg ikke lenger jobber i Stavanger, var en innkalling til time på sykehuset i byen, god nok grunn til å pakke sekken. Etterpå var veien kort og fin gjennom den nye tunnellen, ut til Randaberg. Ingen roadtrip er komplett uten en overraskelse, så plutselig stod jeg parkert vet Tungenes fyr. Jeg liker å besøke fyr og vi har mange av dem langs kysten i vårt vakre land. Eller kanskje det er de nakne, øde og forblåste stedene hvor fyrene står, som tiltaler meg? Når sjelen føles ensom og forlatt, er det godt at man kan stå inntil et fyr som viser vei i mørket.

Ifølge boken min, er Sandestranden kåret til en av de fineste på Nord Jæren.

Turstien gikk langs kysten og var godt tilrettelagte med gjerdeklyvere.

Jeg hadde gledet meg til å se etter fugler, men glemte kikkerten. Området ble fuglefredet allerede i 1942, fordi den grunne våtmarken har fine beite og rasteplass for ulike fuglearter. På lang avstand hadde jeg ikke sjans til å se hva dette var, selv med brillene på.

Bilen ble parkert ved Sandestranden. Her var det god plass, noe som kan skyldes været. Det var slett ikke vanskelig å finne frem, gå til havet og ta til venstre. Så var det bare å følge stien. Jeg passerte små viker og havner, så det var nok å se på. Men da jeg nærmet meg selve rosinen i pølsa, var stien lagt om. Jeg antar at det er ulempen med å bruke ei gammel bok og ikke oppdatert informasjon på nettet….

Det var ganske så tomt for folk, men jeg tenkte at det må være et livlig sted på sommeren.

Det stod egentlig ikke adgang forbudt, men jeg er ikke dum. Med en sterk oppfordring til å følge merket løype, da følger jeg merket løype….

Og det var godt merket, så jeg kan ikke bruke det som unnskyldning for å følge boka. Turen videre gikk på asfalt og grusvei, gjennom tettbygd strøk.

Jeg kom frem og fikk sett vardene. Men planen min om å sitte i ly for vinden, ytterst ute bak de to steinhaugene, mens jeg koste meg med nistepakken, ble ikke noe av. Ja, jeg kunne gitt blaffen i skilt og gått helt ut. Men egentlig var de fine på avstand også. Jeg brukte heller tiden på å lese om sildesalteriet og kommando bunkeren med god utsikt i alle retninger, så det var nok av andre ting å utforske. Dessuten skulle jeg snart på kveldsvakt i ny jobb, så det var tross alt grenser for hvor langt man kunne dra feriefølelsen på en helt vanlig kverdag….

Langt der ute stod de, som et gammelt ektepar som skuet utover havet.

Det var perfekt dag for å kjenne på naturens krefter og hvor værhardt det er her ute.

Jeg hadde planlagt et bad og bad ble det.

Vindsurfing i januar må jo være for spesielt interesserte. Seie hu som nettopp hadde bada..

Auld lang syne…

Det er rart, men jeg er nesten (bare NESTEN) mer glad i nyttår enn hele julefeiringen. Julen handler om familie, tradisjoner og kos, mens nyttår er bare min. Da tar jeg en dyp gransking av livet mitt i året som var og staker ut veien for året som skal komme. Hva brukte jeg tiden min til, og harmonerer det med hva jeg innerst inne ønsker å bruke tiden min til? Tidligere hadde jeg en «bucket list», det var liksom noe man burde skrive etter å ha fylt 50. Min var ikke «100 ting å gjøre før jeg dør» men «Hva vil jeg gjøre for meg selv, for å kjenne at jeg lever»…. Korona har satt en effektiv stopper for listen den siste tiden, men jeg kjenner at nå er det på tide å komme i gang med en ny.

Jeg elsker Norge som ferieland og drar gjerne på roadtrip med sykkel og telt. Dette er kremplassen på Kinsarvik Camping, hvor jeg bodde i sommer for å gå Dronningstien.

Sykkelturen opp til Snøhei ved foten av Snøhetta i juni, var definitivt en tur jeg aldri vil glemme. Mest fordi jeg overlevde nærkontakt med en moskus, som gikk til angrep på tilbaketuren.

Eller den rolige vandringen mellom gamlegranene i Gutulia Nasjonalpark, hvor sjelen falt til ro på den mosekledde stien.

Min datter har også en liste med ting hun skal gjøre. Den heter «Fuck it» listen og der har hun skrevet opp det hun er redd for eller helst ikke vil gjøre. Det gir en enorm mestringsfølelse og glede hver gang hun kan stryke noe av listen sin. Det handler slett ikke om de svære utfordringene, men for noen er isbad og sove alene i telt skikkelig krevende. Jeg liker hennes liste og jeg tenker det kan være bra for noen og enhver å utfordre komfortsonen litt. Så på neste års liste tenker jeg at jeg vil ha med noe som jeg slett ikke har lyst til å gjøre, som strikkhopping eller en Via Ferata tur… Eller kanskje jeg velger å redefinere komfortsonen og heller velger det trygge og forutsigbare…

Jeg har allerede bestemt at i 2022 vil jeg sove mer ute.

Jeg skal ikke være så opptatt av været, for naturen er jo vakker uansett.

Det skal bli flere kortreiste eventyr, for det er hverdager vi har flest av…

Jeg vil dra på flere turer sammen med gode venner. Her fra sykkeltur mellom Nedstrand og Bergen, hvor vi ladet syklene på ferjekaien og campet ved elva.

Jeg skal utforske mer av Norge, som langhelgen i mai, hvor jeg campet med en god venninne i Ytre Hvaler nasjonalpark.

Aller helst vil jeg gå flere toppturer og gjerne høyere enn Snøhetta. Så får jeg håpe at knær og helsa holder et år til…

Men best liker jeg å bruke tid, ved inngangen av et nytt år, med tilbakeblikk på det jeg fikk gjort i året som gikk… Jeg ser gjennom bilder, leser turbøkene og mimrer om opplevelsene jeg hadde. Turåret 2021 var relativt likt 2020, det var ikke så mange turer ut av landet. Men Norge har mye å by på, både til lands og til vanns. Jeg fikk gått både Dronningstien og Snøhetta, som har vært på drømmelista i lang tid. Det ble en langtur gjennom Finnskogen, som ble akkurat så fantastisk som jeg hadde drømt om. Jeg kom meg aldri til Lofoten, noe som stod øverst på ferielista i sommer. Bilen havarerte nemlig på vei nordover, men jeg fikk i stedet sett Femunden og vært på rafting. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe… Men kanskje neste år…

Jeg skal aldri glemme følelsen da jeg endelig kom meg opp på Elgklinten, hvor jeg bokstavelig talt krøp opp, fordi sekken var så tung og bakken så bratt, at jeg tippet bakover. Å se tilbake på grensegaten mellom Norge og Sverige, som jeg akkurat hadde gått, var et stort øyeblikk på turen gjennom Finnskogen.

Alle dagene med vandring gjennom skogen.. Finnskogleden er 28 mil og jeg brukte 12 dager på turen, med telt og full oppakning.

Det ble en lang historisk og kulturell vandring.

Både naturen og menneskene jeg traff, har gitt meg gode minner.

Jeg tror det er bra med tilbakeblikk, fordi det sier noe om hvor man har vært. Hva som var bra og om det er noe som kan endres til å bli bedre. Turer er som livet ellers, det blir ikke alltid slik som man har tenkt. Det kjente jeg mye på, da jeg stod igjen på flyplassen i Wien, fordi jeg ikke hadde de rette papirene for innreise til Kypros. Men som regel går det bra til slutt og dyrekjøpte erfaringer gir mange ganger god læring. Derfor er jeg i full gang med å planlegge turåret 2022 og ser frem til opplevelser, både innenlands og forhåpentligvis utenlands. Jeg vil både høyt og lavt, alene og sammen med andre, til lands og til vanns. Det er NÅ vi lever og det er opp til oss selv å skape det livet vi vil ha. Jeg håper du får et godt år, med mange fine turer ut i vår vakre natur og verden…

Jeg kom meg til Kypros og hadde 3 uker med mye gåing, sykling og bading.

Å reise gir et innblikk i andre lands kultur, historie samt i dets menneskers liv. Det setter mitt eget liv i perspektiv og er den viktigste grunnen til at jeg elsker å reise.

For ikke å glemme all den gode maten og drikken…..

Teltliv på Jærstrendene.

Visste du at du nå kan få opptil 8000,- kroner i bot for å sette opp teltet langs strendene på Jæren? Dette er ikke nytt, det har så lenge jeg kan huske ikke vært lov, men hvem har bydd seg? Jeg innrømmer gjerne at jeg har vært en av synderne som har tatt meg til rette. En kjapp kveldstur ut til Vigdel, opp med telt og en følelse av frihet og kortreist lykke. Men nå er det slutt, har ikke råd til den boten…

Lurer på om han/hun overnattet på stranden??

Det beste er å være nærmest mulig havet.

Det ble mange bad, samt ballspill, vannkrig og krabbeleting på oss.

Teltforbudet er fordi strendene er vernet, helt fra Tungenes i nord til Sirevåg i sør. Det forplikter oss til å behandle naturen med respekt, og flere steder er det spesielt sårbart planteliv eller fugleområder. Turister er forskjellige og ikke alle kjenner begrepet «sporløs ferdsel». Noen tar seg mer tilrette enn andre, tramper inn i sårbar natur og grapser samt ødelegger naturen. Så egentlig er jeg glad for at forbudet endelig skal håndheves. Jeg har selv kommet en tidlig morgen og blitt møtt av brukte engangsgriller, ølbokser og dopapir. Det er ikke kjekt….

Mottoet må være: «Hold teltplassen ren» og «Rydd alt, ALLTID».

Jeg elsker solnedgangen på stranden og det er fremdeles mulig, uten å måtte dra hjem etterpå…

Ja, jeg vet at ikke alle er like… Og at det er forskjell på å ligge en natt og over tid. Det verste jeg hørte om, var en som hadde teltleir i 2 uker på stranden. Greit nok at han sikkert fikk en billig Norges ferie med familien, men tenk hvis vi alle skulle gjort det? Da snakker vi om slitasje på naturen….. Så hva kan man gjøre istedenfor?

Favoittstedet til han på 8, lekeplassen.

Dessuten kan man kjøpe verdens beste softis og nå er det også kommet pizzarestaurant. Så neste gang dropper vi pølser på primus….

Løsningen er enkel, bruk campingplassene. Jeg sverger til Ølberg, men det er flere å velge mellom. Sommeren min er ikke komplett uten en telttur med han på 8 til favorittsted vårt. Det har vi gjort siden han hadde bleie og tytt, noe ham gremmes over hver gang jeg nevner det. Her camper vi bokstavlig talt i strandsonen, med alt det medfører av sand. Det er do og dusj, sant kiosk og restaurant. For en billig penge har man tilgang til havet, 24/7 og kan bli så lenge man vil. Man kan vandre i timesvis langs kysten eller ta en sykkeltur. Fange krabbe eller fiske og ikke minst bade både tidlig og seint. Bare se opp for brennmaneter, vi hadde et uhell med en igår. Men sånn er livet ved havet og det gikk bra med ham….