Når verden stopper opp…

Det finnes mange gode grunner for å ta seg en pause fra virkeligheten og bare melde seg ut. Når bare ordet CORONA VIRUS gjør at brystet snører seg sammen og hodepinen siger inn i skallen, er grensen nådd for min del. Jeg kom til et punkt hvor jeg bare hadde akutt behov for en time-out. Det hadde vært mange og travle dager på jobb, bekymring for min sønn som var i Wales og skremmende nyhets-oppdateringer fra alle kanter i over en uke. Det ble bare mer enn nok!!! Dessuten skulle jeg ha helg med langfri og de opprinnelige reiseplanene var kansellert, som så mye annet. Det er da en bare vil trekke dynen over hodet, skru av mobilen og glemme at verden eksisterer… Eller man kan ta en kortreist telttur sammen med favoritt turfølge/yndlings barnebarnet. Jeg valgte det siste….

Teltplassen vår lå ved den offentlige badeplassen ved Eikelivatnet. Her er stor og gratis parkeringsplass, toalett (som var stengt pga smittefare) og mange turløyper.

Det fristet med et bad, men jeg hadde glemt både badetøy og håndklær.

Det var fort gjort å pakke sekkene, man kan være litt ukritisk på hvor mye man drar med seg, når teltplassen ligger nær parkeringen. Skuffer og skap ble endevendt for proviant og jeg pakket det jeg fant av varme klær. Værvarslingen var bra, men man vet aldri med yr.no. Jeg hadde en plan på hvor teltet skulle settes opp, men var åpen for andre forslag. Så var vi avgårde og kjørte Rv 13 innover mot Ims. Den største overraskelsen kom da vi kom til parkeringsplassen ved Eikelivatnet, den var nesten full av biler. På en fredag formiddag… Jeg har vært her mange ganger og stort sett aldri sett en bil. Det er liksom ikke det mest kjente turområdet i Sandnes kommune…

Det var for gjort å sette opp teltet og flytte inn. Utsikten var slett ikke noe å klage på.
Det er viktig å legge opp til noen aktiviteter når man drar alene med barn….Seierherren med premien…. Konkurransen, som gikk ut på å være raskest til å finne og bringe tilbake til mål: 10 kongler, 5 pinner, en stein større enn hånden, en blomst og en knopp av blad, ble vunnet av han som var raskest til beins…

Jeg liker godt å telte sammen med andre folk. Mest fordi det er kjekt for han på 7 å ha andre barn å leke med. Jeg blir liksom lei etter 40 ganger med gjemmeleken og det er grenser hvor lenge «Bomben springer» er interessant. Sant å si liker jeg godt å slappe av i sola med ei god bok, kaffe eller bare se på skyene. Det er skikkelig kjedelig for en over gjennomsnittet aktiv 7 åring, som på toppen av alt ikke har hatt andre barn å leke med på over en uke. Men nå voktet jeg leiren vår som en hauk. Så da noen fedre med en skokk av unger ville presse seg plass, var jeg meget avvisende. Hallo; smittefare, virus, 2 meters avstand, unntakstilstand??!!!! Det endte med at de satt opp telt på andre siden av halvøya, så vi både kunne se og høre dem…..Og jeg var flau over meg selv og følte meg lite vennlig.

Det er vanskelig å være på tur og ikke kunne leke med andre barn. Heldigvis hadde han med seg snø leoparden «Kul» og de hygget seg sammen i timevis.
Jeg fikk også være med, da hadde vi «Tampen brenner» og gjemte Kul. Noen ganger så godt at vi slet med å finne ham igjen. Og sånn går no dagane….
Dessuten fant vi på andre leker til han som verken ville lese eller sitte i ro. Skummel kriger, som jakter på villsvinet av stein, med spydet han har spikket.

Turen var akkurat det jeg trengte. Når mobilen slås av og man MÅ ingenting, er det lett å finne roen. Jeg vil ikke påstå at det var kjedelig, tur med han på 7 er sjelden uten action. Men det var ikke noe som krevde tankevirksomhet eller stort engasjement. Vi lekte, gikk tur, spiste det vi hadde lyst på og som var tatt med. Jeg flyttet stolen ettersom sola flyttet seg på himmelen og tok lange pauser i den. Vi kikket på folkene som gikk forbi og hilste på de fleste. Vi overholdt avstands-reglene til punkt og prikke, men det var verre med håndvask og hygiene. Jeg trøstet meg med at det var bare oss to og at vi var tilsynelatende friske og raske.

Her hjalp det lite med Antibac eller såpe og vann. Han måtte skrubbes med våtserviett… Sånn går det når man blir forvandlet til en skummel drage….
Dessuten fikk han et ufrivillig bad, da han sparket ballen så den datt i vannet. Da var det enten å miste ballen eller å kle av seg og hente den. For å si det sånn, det skjedde ikke flere ganger, vannet var iskaldt….

Vi pakket sammen og dro tilbake til virkeligheten etter noen dager. Ikke fordi vi hadde lyst, men fordi vi ikke hadde mer mat igjen. Det eneste vi ikke hadde spist opp, var marsipanpølsa kjøpt under priskrigen før jul. Og det var nok en grunn til at den hadde overlevd så lenge, det smakte ikke særlig godt. Ellers hadde vi kun ketchup og steikesmør, så vi fantaserte litt om å fange en and og steke/spise den. Men det ble med tanken og istedet pakket vi leiren og kjørte hjem. Jeg kjente batteriene inni meg var fulladet og jeg var klar til å forholde meg til virkeligheten igjen. Virus eller ikke virus, naturen finnes rett utenfor dørstokken og den er alltid tilgjengelig. Selv om man skal holde seg unna andre mennesker og ha fokus på hygiene, tror jeg det er viktig å kose seg også! Ha en fin dag, enten du er inne eller ute…

Det er bra for helse å tilbringe tid med å gjøre absolutt ingenting. Særlig i slike omgivelser, med frisk luft og stillhet både inni og utpå.

Keep calm and carry on…

Man har lett for å bli litt motlaus sånn som situasjonen er i verden idag. Plutselig er man berørt og begrenset, selv om jeg personlig slett ikke kan klage. Jeg er ikke smittet av noe og heller ikke i karantene. Foreløpig kjenner jeg ikke noen som er syke, men usikkerheten er jo at vi ikke vet. Så jeg går på jobb og er takknemlig for at jeg kan det.

Været kunne absolutt vært bedre…

Som helsepersonell fikk jeg tidlig beskjed om at vi ikke får lov til å dra ut av landet. Da var trist, for jeg hadde gledet meg til neste uke. En langhelg på spahotell i Polen var bestilt for lenge siden, men pytt pytt… Nå er grensene stengt og flyene har sluttet å fly, så jeg kunne ikke dratt uansett. Men det er jo egentlig bagateller i den store sammenhengen.

Godt å spise matpakken under tak.

Viktig å finne noe å le av, om det så bare er seg selv.. Og en walisisk dragelue…

Verre er det å tenke på mitt eldste barn, som studerer i Wales. Der er universitetet foreløpig ikke stengt, så han har valgt å bli. På tross av myndighetenes anbefalinger om at alle nordmenn bør dra hjem. Dessuten er det ikke sikkert han kunne ha dratt hjem, om han ville. Det kjennes helt uvirkelig ut…

Noen som koser seg i regnet.
Andre hygget seg inne.

Viktigere enn noen gang!!!!

Ikke kan jeg dra ut av landet, ikke kan jeg dra rundt i landet og heldigvis har jeg ikke hytte. For da kunne jeg ikke dratt dit heller… Og sånn må det være akkurat nå. Det er tomt for folk overalt og jeg har nesten hatt veien helt for meg selv i helgen, når jeg har kjørt til jobb. Da er det godt å pakke sekken for å dra på tur.

Det KAN ha noe med været å gjøre, for dette er et populært turmål for barnefamilier på en søndag. Eller at folk holder seg hjemme for å unngå smitte.
Zulu er et speiderområde med jevnlige møter flere ganger i uken. Men neppe akkurat nå fremover.
Tomt for andre mennesker overalt.

Vi dro til Vagleskogen og fikk den nesten helt for oss selv. Jeg tror det er viktigere enn noen gang å komme seg ut i naturen og det er heller ikke vanskelig å finne turmål hvor det er lite folk. Det hjelper på både kropp og sinn, med frisk luft og bevegelse. Det blir nok muligens ikke så mye turer på meg i tiden fremover, for akkurat nå er det jobben som må prioriteres. Men bedre tider vil komme, så jeg sier som den britiske motivasjonsplakaten fra 1939: Keep calm and carry on. Ta en dag om gangen og husk å puste med magen. Fortsatt god søndag!

Liten gutt og store trær…

Tidlig morgen mellom Hellestø og Sele.

Noen dager starter tidligere enn andre og det er ikke alltid man bestemmer det selv. Jeg hadde i overmot lovet mitt lille barn å hente henne og venninnen da bursdagsfeiring var over. Lite ante jeg at festen kom til å vare hele natten…. Så da telefonen ringte klokken 04.55, var det ikke annet å gjøre enn å få på klær og fyre opp Toyotaen.

På vei ned mot Hellestø stranden, noen mer våkne enn andre.
Morgenstund har gull i munn….

Når man først er oppe, frista det lite å gå å legge seg igjen. Under bilturen hadde jeg sett både månen og masse stjerner, så det lå an til å bli en vakker dag. Dessuten blir det allerede mye tidligere lyst og da kan man ihvertfall ikke gå å legge seg. Jeg smurte matpakke, og inviterte med en hund og en sovende sønn. Og plutselig var vi på vei mot havet.

Ifølge min sønn:»A touch of God». Ungdommene i dag har det med å mikse engelske ord inn i alle setninger og noe må jeg rett og slett be ham forklare.. Men dette forsto jeg.
Husk båndtvang i Klepp kommune.

Turen mellom Hellestø og Sele er 3,5 kilometer hver vei, totalt 7 lettgåtte kilometer på sand, rullestein og grusvei. Det er parkeringsplass og toalett i begge ender, men det er koseligst å gå fra Hellestø og sørover. Grunnen er enkel, i havna på Sele er det benker. De er perfekt til å sitte på når man spiser nistepakken eller bare trenger en hvil. Dessuten er det en hel rekke med koselige båthus, som gir ly for vinden.

Det var ikke mange andre ute så tidlig. Men vanligvis treffer man mye folk her ute langs kysten, Jærstrendene er et populært turmål.
Vi fant et lunt sted å spise, kombinasjonen vind og frost var frisk…
Knekkebrød med brunost og kaffi er alltid en delikatesse på tur.
En med nye briller og ei som helst ikke vil bruke brillene = 2 Brilleslanger på tur.. .

Turen langs havet går gjennom et landskapsvernområde. Jeg tror det betyr at det er så fint her, at man ikke kan ta noe med seg eller ødelegge naturen, slik at alt bevares slik som det er. Stien er umerket, men det er ikke veldig vanskelig å finne frem. Man har sjøen på ene siden og gårder på andre. Og hytter… Det er mange hytter. Heldige de som har hytte her ute… Men jammen må de være glade i vind og sand, for det er det mye av. Himmelen er høy og havet bruser. Sånn blir man glad av.

Plutselig kom solen over Sele havn.
Flate Jæren ser frem til en ny dag.
Og langt der ute ligger Feistein fyr. Det synet følger oss hele turen.
For en fantastisk morgen det ble…

Turen vår startet med sludd, is på pyttene og rim i gresset. Men turen tilbake var en påminnelse om at sol og varme er på vei. Vi svettet i dunjakker og jeg fikk lyst på et bad. Så fordelen med å stå tidlig opp, er at man får utrolig mye ut av dagen. Ulempen er at man ikke trenger å planlegge noe etter klokken 19.00, fordi da er man for trøtt. Så gjett hva jeg skal gjøre nå? Ha en fortsatt fin lørdagskveld og god natt…..

Nydelige, lille Mosikken.

Tiden går fort… Ikke før har jeg pakket vekk julepynten, så er det vinterferie. Det spiller ingen rolle sånn sett for min del, jeg har ikke hatt vinterferie siden ungene var små og det er lenge siden. Men med turnus jobbing har man plutselig fri en helt vanlig ukedag og da er det veldig kjekt at han på 7 har vinterferie. Sånn blir det jolletur av og jeg la en plan.

Enkelte fikk flashback til turen vår i høst da vi var i Wales. NESTEN full engelsk frokost…
Se hva som krøp opp fra termosen… Frisk luft, godt selskap og fridag gjør en fjollete.

Nå skal du få et skikkelig stalltips: last ned appen ToGoodToGo. Her kan du bestille mat til en billig penge fra bakeri, kafeer, hotell og diverse serveringssteder. Dette er mat som er til overs og som du derfor redder fra søppeldunken. Maten er ikke gammel, men kan ikke selges neste dag, så da er det fritt frem for alle som vil kjøpe en eller flere porsjoner. Du velger sted utifra hvor du vil hente, betaler og plukker opp maten på vei til tur. Her slår på mange fluer i en smekk: du får en overraskelse siden du ikke vet hva du har kjøpt, du redder mat og du slipper å smøre matpakke.

Området er et eldorado for fugler og det er lurt å ta med noe å mate dem med. Det er registrert 140 forskjellige fuglearter og visstnok noen sjelden flaggermus.
Stedet for alle som er glad i trær.

Mosvannet er Stavanger sitt tredje største vann og var byens første vannverket. Det er ikke her man drar for å bade, vannet er 3,5 meter dypt på det dypeste og sikkert ikke rent nok. Men turen rundt må være en av landets mest populære turstier, for her møter man mye folk. Det er joggere, syklister, pensjonister, småbarnsforeldre både med og uten barnevogn. Det er unge og gamle, tykke og smale, de hippe og sånne som oss. Alle går vi de 3050 metrene rundt vannet på fin grusvei, tilrettelagt med benker, gatelys, lekeplasser og trimpark.

Det er flere kjekke lekeplasser rundt vannet og vi stoppet på alle.
Det er flere åpne områder hvor vi kan beundre utsikten over vannet.
Langs hele løypa står oppslagstavler med fakta om dyrelivet og naturen. Da sier det seg selv at vi brukte mye lengre tid enn de ca 40 minutter det tar å gå rundt, for vi brukte mye tid på å speide etter fugler mm. Noen har det travelt, rekorden på å løpe rundt vannet er 8 minutter, satt av Jakob Ingebretsen i 2017. Han så nok ikke så mange fugler da….

Vi hadde planlagt en heldagstur, som startet med frokost fra et av byens bedre hotell, spist på lekeplassen ved Mosvannet camping. Så gikk vi i sneglefart rundt vannet, mens vi stoppet for å undersøke alt som var spennende. Jeg hadde egentlig planlagt en avstikker opp til Valberg tårnet, men det får bli en annen gang. Så var vi klar for dagens høydepunkt: en tur på Gamlingen.

Det ble ikke tur innom kunstmuseumet idag, selv om enkelte hadde veldig lyst.
Noe kan man ikke bare gå forbi, slik som denne greia fra 1800 tallet. Vi fantaserte veldig over hva det kan ha vært, kanskje fuglebad, drikketrau for hester eller til å dyppe hodet i dersom det var veldig varmt.

Gamlingen er et svømmeanlegg som jeg virkelig skulle ønske fantes i alle byer. Der var også stinn brakke og det tror jeg ikke var fordi det er vinterferie. Dette er Stavangers eneste oppvarmte utendørsbasseng og har lange tradisjoner i å bedre befolkningens helse. For det er jeg overbevist om at det gjør. Her er åpent hele året og det meste av dagen. Det er kafé, barnebasseng, treningsrom og felles badstu, i tillegg til 25 meters basseng hvor man kan velge tempo blant raskt, mellom og sakte svømming. At det var +4 grader på land spilte ingen rolle, når det var 32 i vannet. Hvem trenger da å dra til Syden i vinterferien???!!!! Kos dåkke, med eller uten ferie….

Det er ikke lov å ta bilder inne på Gamlingen, så jeg tok noen utforbi. Nesten varme kilder…

Jysla gillt å sjå dæg…

Det er ikke mye jeg blir så glad for, som når noen virker oppriktig begeistret for å se meg. Nå tenker jeg ikke på familien, venner, barnebarnet eller hundene vi har, det skulle bare mangle at ikke de smiler og blir glade når jeg dukker opp. Nei, jeg tenker på komplett fremmede, som stråler opp som om det skulle vært julaften, bursdag og full pott i lotto når jeg viser mitt slitne åsyn foran dem. Da vet jeg at jeg er på Klepp…

Det ble halvt horn med ost og skinke (jærsk nasjonalrett) på oss. Jeg var sulten og heiv i meg så raskt at det ikke ble bilde av det.

Klepp er jeg usikker på hva er; bygd, by eller tettsted. Det jeg vet er at det er Rogalands nest største jordbruks kommune, med rundt 600 gårdsbruk. Det gjør at det ikke er så fryktelig mye jord igjen til å gå tur på, det meste er enten dyrket eller asfaltert. Det er heller ikke flust med skog eller fjell, men pytt pytt… Det er mye annet kjekt å gjøre på Klepp, tror jeg ihvertfall. Det hadde vi en plan om å finne ut.

Turen er en nærtur som heter Kleppevarden rundt. Det er en god turbeskrivelse i boken Te Jærs, som Stavanger Turistforening har gitt ut.
På toppen av Kleppevarden står et monument som symboliserer et vardebål.

Egentlig skulle jeg på handletur til Jærhagen. Vanligvis handler jeg i første og beste butikk, men nå var det en telt stang jeg skulle ha tak i og den hadde de kun der. Siden jeg var tvunget ut på langtur, inviterte jeg med min sønn og lokket med gratis lunsj og en liten runde i nabolaget for å se oss rundt. Han var ikke vanskelig å få med, ikke hver dag vi får sjansen til å dra helt til Klepp…

Kirken heter selvsagt Klepp kirke og ble bygget i 1846. Altertavlen er visstnok fra 1610,men vi var i farten og gikk ikke inn.
Neste severdighet vi durte forbi, var Klepp bygdemuseum. Her kunne vi ha sett rundt 1000 gjenstander, hvor mesteparten sikkert hadde med jordbruk å gjøre. Men det vet vi ikke, siden vi ikke gikk inn…
Ikke rare vinteren når snøklokkene blomstrer i februar.

Handleturen ble fin, veldig fin. Jærhagen er et fantastisk sted for meg som ikke liker butikker og handling noe særlig. Det er kun på grunn av de som jobber der. Jeg fikk høre «Så gildt at du fant någe du ville kjøba» og overalt kunne vi lese «Så gildt å sjå dæg». De ansatte mildt sagt strålte opp hver gang vi gikk inn i en butikk. Og lunsjen smakte fortreffelig. Så humøret var bokstavlig talt på topp da vi var klar til å starte turen.

Turen har mye asfalt og byggefelt.
Turen har også mye asfalt og bondegårder.
Mildt sagt mye asfalt…..

Først og fremst var vi enige om at det var mye asfalt. Dessuten er været på Klepp ikke mye å skryte av i februar. Det regnet og det blåste skikkelig mye, nesten så mye at jeg vurderte å snu. Men vi gikk. Vi hadde parkert ved Kleppelunden, men det er flere andre steder å starte fra. Det er viktig å gå rett vei, siden skiltingen kun er på ene siden av lyktestolpene. Turen er 5,6 kilometer lang og de var seige idag. Ikke hadde vi pause, det frista lite å stoppe opp for å beundre utsikten. Dessuten var det ikke så mye å se, lave skyer og regn gir dårlig sikt.

Endelig skog og gress under beina.
Det blåser mye på Jæren.
På toppen av Hålandsfjellet kunne vi sittet og beundret utsikten, men det frista ikke.
Det er mange andre løyper og runder som man også kan gå, særlig rundt Kleppelunden.

Turen og humøret ble bedre da vi kom litt vekk fra asfalten. Det sluttet dessuten å regne og det hjalp også mye. Men vi var nok enige om at dette var en tur det holder å gå en gang. Det var ikje en jysla jille tur, for å sei det sånn. Men Klepp derimot, skal jeg dra tilbake til hver gang jeg har en dårlig dag og trenger å bli sett på med begeistring og godhet. Da skal jeg hive meg i bilen og kjøre til Jærhagen for å kjøpe et eller annet jeg ikke får andre steder. For der var det jysla gildt…

Snart tilbake i bilen og jeg småsprang etter ungdommen….

Verdens beste «Kom deg ut dag»

Jeg blir så glad når det arrangeres en offentlig dag for hele Norge, som oppmuntrer befolkningen til å ta seg en tur ut. Over hele landet arrangerer DNT og de lokale Turistforeningene turer og aktiviteter som kan friste folk i alle aldre opp og ut av sofaen. Jeg hadde en annen plan, mest fordi jeg har den lange jobbehelgen og de fleste arrangementer startet for seint på dagen med tanke på kveldsvakten. Jeg planla å invitere med meg en gjeng og lage mat ute.

Ølberg strand og havn har mange muligheter og verdens beste softis, selv om det ikke fristet med is i kulda i dag….
Det var ikke langt fra bilen før enkelte forvandlet seg til en kanin og spratt lystig i forveien.

Slik ble det ikke, han på 7 hadde behov for litt alenetid med farmor. Og jeg kjente at det kan være greit å hvile hodet FØR jobb, så da var vi egentlig enige. Sekkene ble pakket og jeg saumfarte kjøleskapet for noe som kunne være niste. Det ble en slant vaffelrøre fra fredag og da var jo menyen bestemt.

Havet er alltid kjekt å dra til.
Løvenes konge sang og brølte så det kunne høres milevis borte. Tror jeg ihvertfall…

Heldigvis hadde vi lagt votter i sekken, det er langt frem til sommer og varme.

Det er en fin tursti som går mellom Ølberg og Vigdel stranden. Den er kun 1,6 kilometer mellom strendene, men det er en flott tur. Det er sti som går over glatte svaberg, våte marker og steiner i forskjellige størrelser. Det er kjempespennende for en 7åring, men jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med stavene som lå i bilen. Det var nemlig glatt og vanskelig å gå enkelte steder. Men utsikten til havet er fantastisk og idag var det mye lyd fra bølgene som slo mot klippene.

Han er kjapp til beins, den skal han ha…
Men blir fort sliten og må hvile litt….
Et sted advarer skilt mot å fortsette dersom det er høyvann og store bølger. Det var det ikke idag, selv om vinden var frisk.
Endelig kom vi til Vigdel.

Det som gjorde at turen ble verdens beste, var pausen. Jeg var matstasjon og min oppgave var å steke og servere varme lapper med jordbærsyltetøy og krem. Det var tidenes nistepakke og anbefales varmt. Vi stekte på kokeapparatet og ikke bål, mest fordi jeg synes det er enklere å ta med enn ved og alt man trenger for å få fyr. Det er ikke sjans å finne noe ute i naturen som er tørt nok til å få fyr på…

Det er ikke feil måte å lade opp til jobb på, med å sitte ute og steke lapper.
Det gikk med mye krem, faktisk en hel boks. Det var godt, men enkelte mente at de ikke kom til å spise krem igjen før han blei 18 år….

Det er utrolig hvor fort tiden går når man koser seg. Og det gjorde vi virkelig. Jeg har hørt et sted at noen mener at «For mye av det gode er absolutt vidunderlig», men jeg tror ikke det gjelder for krem på boks. Det ble vi enige om da vi ruslet til bilen, dekket av sand, søle, jordbærsyltetøy og krem. Men nå må jeg på jobb.. Nyt «Kom deg ut» dagen du også…

Over Lyngaland til Hadland.

Det er rart hvordan det til stadighet dukker opp nye turer, steder og områder jeg har lyst til å besøke, utforske og lære mer om. Lyngaland hadde jeg aldri hørt om, før jeg gjennom jobben hadde flere besøk til Hadland gård. Her fikk jeg høre om en av Rogaland fylkes mest kjente førhistoriske gardsanlegg, som stammer fra folkevandringstiden. Da snakker vi om år 350 til 550 e.Kr. Jeg fikk lære om endringene i jordbruk og hvordan landskapet rundt oss har formet måten vi lever på. For meg som er så glad i historie, at jeg til og med gadd å reise til andre siden av jordkloden for å se på gamle inkaruiner, var dette forlokkende. Dessuten er det merket en rundløype som jeg straks fikk lyst til å gå. Jeg lokket med meg mitt mellomste barn og pakket sekken.

Det ble en våt og regnfull søndagstur.
Etter å ha krysset Ålgårdsveien, balanserer man over planken og klatrer over gjerdeklyveren. Dette er turen man bør gå på støvler eller vanntette sko.

Turen starter på den første parkeringsplassen ved Melsvatnet, når man kjører 506 mellom Ålgård og Bryne. Det er en stor og gratis parkeringsplass, med toalett og badeplass. Ikke det at badeplass var så aktuelt en regnfull og sur dag i januar… Man følger grusveien langs vannet mot skogen til man ser gjerdeklyveren på venstre side. Da krysses veien FORSIKTIG, det er nemlig litt uoversiktlig og bilene kjører fort. Herfra er man på vei inn i Lyngaland landskapsvernområde. Stien går over åpen beitemark, men det var ingen dyr her nå. Det var istedet søkk vått og jeg angret bittert på at jeg ikke hadde tatt på meg de nye støvlene som stod hjemme. Men man dør ikke av våte føtter, så vi fortsatte. Stien steg oppover åsen og er merket med røde påler.

Utsikten mot Melsvatnet.

De gamle hustuftene er to hus, det ene 63 meter langt og det andre 30 meter. Her antar man at mennesker og dyr som ku, sau og geit har bodd sammen.
Det er satt opp en informativ tavle ved gardsanlegget.

Det er kort vei opp til fornminneområdet, som ligger på toppen av bakken. Jeg hadde planlagt å bruke mye tid for å utforske feltet, som består av både hustufter, gravrøyser, geil (som er en fe-gate med gjerde på begge sider, fra gårdstun og til utmark) samt spor etter åkerbruk. Men det blåste en sur vind og kom en regnbyge akkurat da vi stod og leste informasjonsskiltet. Alle som har gått tur på Jæren, vet hvor kaldt og ufyselig været blir da… Derfor ble det et raskt stopp før vi fortsatte og jeg tenkte for meg selv at her må jeg nok tilbake for å utforske til sommeren.

Her kan man sitte på en forhistorisk stein og drikke kaffe, samt mimre over fortiden.
Det var til tider langt mellom pålene og de røde merkene, men vi hadde med turboken «Te Jærs» som inneholdt både turbeskrivelse og kart.
Vi snakket endel om at vi gikk gjennom et landskap, hvor det har bodd mennesker i tusenvis av år og hvordan både de og vi setter spor etter oss. Med utsikt til både strømmaster og vindmøller var det en aktuell diskusjon.
Det var ikke lett å unngå å bli skitten eller våt.
Gården på Hadland er et flott sted, som tar imot alle med et stort smil.
Jeg har fått lov av bonden til å sitte under tak, dersom jeg er på tur i området. Det passet med kaffe i den ene gapa huken ved veien, det regnet og blåste fortsatt.
Turen fortsetter nedover bakken på kjøreveien, frem mot neste gård. Her står det et grønt turskilt som viser når man skal svinge av fra asfalten.
Vi fulgte en koselig kjerrevei i retning Melsvatnet. Fint og relativt tørt…. Veien gikk mellom Hammaren og Brekkenuten, hvor det er funnet gravplasser fra jernalderen. Lengre nede langs veien finnes flere hustufter og steingarder fra tiden etter reformasjonen, men vi durte fort forbi. Det får også vente til en fin sommerdag….

Rundturen er totalt 6 kilometer lang og passer for alle. Det er ingen bratte stigninger og man går stort sett på vei eller i utmark på sti. Som nevnt opptil flere ganger er det greit med støvler og du må ta med mat og drikke. Nærmeste sted å få kjøpt noe, er Ålgård eller Bryne. Eller kanskje Lyefjell, men der er jeg ikke kjent og vet ikke om det er mulig å handle noe på en søndag. Vi koste oss på tur og særlig da vi kom ned til Melsvatnet, som er et fint opparbeidet turområde med mange muligheter. Turen kan gjøres lengre ved å ta en runde rundt vannet, men vi var mest opptatt av å finne doen og gå tilbake til bilen. Vått og kaldt, så neste gang er det garantert støvler på beina. Ha en fin tur…

Melsvatnet har en 4,2 kilometer turløype rundt vannet. Her traff vi de første menneskene vi hadde sett på turen, det var ingen tegn til liv over Lyngaland og til Hadland. Det KAN ha noe med været å gjøre….

Bilkjøp for dummies.

Det er ikke før man er uten bil, at man ser hvor avhengig man er av å ha bil…. Plutselig kommer man seg verken avsted på tur eller kan dra til OBS for å hamstre på 10 krones tilbud lenger. Det verste er allikevel når man faktisk HAR bil, som står i garasjen med full tank og sviver som ei klokke, men som ikke kan brukes fordi man har mistet bilnøkkelen. Stressnivået blir ikke lavere jo mer man leter og særlig når man får beskjed om at det koster mellom 12 000 og 20 000 for å få nye nøkler, fordi det samtidig må byttes startmotor. Kort oppsummert har man da et valg, man må kjøpe ny bil….

Kjære vene…alle roadtripene vi har hatt….
Alt me har opplevd sammen….

Jeg er en sånn person som får et dypt og inderlig forhold til bilen min. Det må jeg kanskje slutte med, for dette ble for tøft. Fra nå av skal jeg ha et PANSER hjerte, som ikke lett slipper inn kattunger, valper, biler eller alt annet med behov for kjærlig omsorg. Jeg har en tendens til å overse alle feil og mangler, slik man gjør for den man elsker. At det har knaket kraftig hver gang jeg svingte eller at det var så mye dogg på innsiden av rutene at jeg knapt så ut, har vært bagateller. Det at vindusviskeren bak og dørhåndtaket på førersiden ikke har virket, var liksom helt greit, for det har vært sånn siden jeg kjøpte bilen. Bil er for meg ikke et statussymbol eller noe å imponere naboene med, den er frihet og lykke på 4 hjul. Det er nok at den starter når jeg vrir om nøkkelen og kjører meg fra A til B uten problemer. Så jeg har virkelig elsket bilen min og gikk inn i en dyp sorg da jeg innså at nå var slutten kommet for oss to. For uten nøkkel, ingen tur……

Det var en trist dag da Falken kom for å slepe bilen ut av garasjen.

Jeg har null peiling på bil, så hva gjør man når man trenger en ny bil? Først vurderte jeg å lease en bil. Jeg tenkte det var genialt; ny og fin bil med service og reparasjoner inkludert i prisen. Vinn, vinn altså… Men ifølge en kollega av meg er det å lease en bil omtrent som å inngå en pakt med Djevelen. Får du EN LITEN SKRAPE i bilen, kan du plutselig sitte med en regning på 60 000-70 000 fordi det er ikke inkludert. Da droppa jeg den ideen, jeg som knapt greier å rygge inn i gårdsrommet uten å skrape borti steingjerdet.

Goodbye, adios, auf wiedersen, farvel…. Tårevåt avskjed med det grå gliset mitt.

Min neste ide var å ta opp et billån og kjøpe en ny(ere) bil. Men jeg innså raskt at det var perler for svin. Med en ny bil følger mye forpliktelser. Det er service som må tas ofte og ikke bare når bilen nekter å starte. Man må vaske og polere bilen, ellers synker den i verdi. Jeg er mer den typen som kun vasker bilen før EU-kontroll, konfirmasjon, bryllup eller gravferd. Med ny bil hadde jeg blitt en av dem som må huske å ta med, samt bytte klær etter fjelltur, så jeg ikke får søle i bilen. Jeg måtte ha sluttet å spise popcorn eller skolebolle mens jeg kjører, fordi det søler for mye. Og neppe hadde jeg tatt med hunder og barn i bilen (les barnebarn, Toby og Milo), siden det gir økt slitasje. Da var det avgjort, ny bil = nei takk.

Jeg var ikke så veldig høy i hatten da jeg satt på natt toget på vei til Oslo for å hente en bil kjøpt usett på Finn. Men når man ikke har peiling, hva skal man se på???!!!

Dermed ble det som det pleier, FINN.no. Her kommer noen tips dersom du trenger ny bil og ikke vet hvordan. På FINN, gå inn på kjøretøy og videre til Toyota, (den eneste bilen som er et godt kjøp brukt, uansett). Velg modell, men det spiller liten rolle hva du tar, så lenge det er Toyota. Det er to ting som er viktige, sjekk hvor mye bilen er kjørt (kilometerstand) og prisen (dersom du har ubegrenset med penger, glem dette punktet). Jo lavere begge er, desto bedre. Velg bil og kjøp den. Enkelt og greit. For oss som ikke har peiling, er det litt bortkastet tid å dra rundt å se på ulike biler. Det blir omtrent som å be en veganer vurdere kvaliteten i kjøttdisken på Meny, hva ser man etter og hvorfor? Med andre ord: totalt uinteressert…

Min gamle bil….

Min nye bil.

Jeg valgte en bil som kostet mindre enn det ville gjort å få nye nøkler til den gamle. Den er relativt lite kjørt og jeg husket å se under panseret for å sjekke at den hadde motor FØR jeg signerte kontakten. Valget var enkelt, den er prikk lik min forrige bil, fordi gammel kjærlighet ruster ikke. Dessuten slipper jeg å bruke masse tid på store parkeringsplasser med å lete etter bilen, fordi jeg har glemt hvordan den nye ser ut…. Allikevel ikke helt lik, for det er en oppgradert modell, med sentrallås og elektriske vinduer. Det er jammen ikke verst for en 21 år gammel bil… For ikke å glemme CD spiller, den gamle hadde kassett spiller da jeg kjøpte den. Så gjett hvem som kjørte glad og lykkelig hjem fra Oslo til toner av Bruce Springsteen og Leonard Cohen, mens jeg trykket vinduene opp og ned? Nå håper jeg bare at jeg ikke finner nøkkelen til den gamle……

På vei over Suleskaret etter et besøk i Finnskogen i 2018. Norge er best gjennom ruta på en gammel og trofast Toyota…

Drømmen om Fjøløy.

Det var den lørdagen jeg hadde gledet meg til hele uka. Hytten til Stavanger Turistforening på Fjøløy var nemlig booket fra lørdag til søndag. Egentlig kunne jeg tenkt meg å være hele helgen, eller ei uke, en måned, år eller resten av livet. Så glad er jeg i havet og disse små øyene ytterst ute, med forblåste knauster og høy himmel. Men siden det er vanskelig å få tid til, var jeg ihvertfall takknemlig for to hele dager og sjansen til å sove på en enkel hytte med fantastisk utsikt, 8 sengeplasser og innlagt strøm….

Det er liksom rundtur uansett hvilken retning man går i… Og avstanden er absolutt overkommelig.
Fjøløy fort ble bygget av tyskerne i 1941 og overtatt av forsvaret etter krigen. Det var stengt for offentligheten frem til 2011, da Rennesøy kommune overtok og laget et fantastisk friluftsområde åpent for alle som er glad i fisking, bading, kajakk og tur.

Men så meldte tur følget avbud og det var leit. Men sykdom kan man ikke gjøre noe med og han på 7 var uansett glassklar. Nøkkelen til hytta var allerede hentet i Stavanger, så lørdag morgen stod vi pakket og klar med yttertøy og sko på før 08.00. Jeg var fast bestemt på å tilbringe så mye tid som mulig på øya, for å få maks ut av helgen. Men det var da jeg ikke fant bilnøklene…..

Veien inn til hytta går på grus og god sti. Det er 1,2 km å gå fra parkeringsplassen, men det føltes mye lenger, siden jeg var tungt lastet og det blåste og regnet.
Alt slitet ble imidlertid raskt glemt da vi kom til hytta, fikk fyr i vedovnen og kakao samt marshmallows og Pringles på bordet.

Jeg har en tendens til å legge ting på de mest usannsynlige plassene, for så å bruke mye tid på å lete etter dem. Ungene mine påstår at det er alderen, selv tror jeg ikke det. Jeg tror heller at det blir en kortslutning i hjernen når jeg tenker på for mange ting på en gang og det gjør jeg ofte. Da har jeg plutselig lagt mobilen i kjøleskapet eller satt veska i sykkelboden. Uansett, bilen stod i garasjen og nøkkelen var vekk. Ikke har jeg reservenøkkel heller, siden jeg brakk den ene for mange år siden og ikke har giddet å få bestilt en ny. Sånt straffer seg….

Det var ikke enkelt å velge seng når det var bare oss to og så mange å velge i. Her finner man både dyne og pute, men lakenpose må tas med sjøl. Flaks at jeg husket det…

Det enkle er ofte det beste, når en 7åring får bestemme menyen….

Dette hadde jeg sett frem til, en stille morgenstund med kaffi og legging av kabal sammen med Kvakke.

Da klokka nærmet seg 3 på ettermiddagen og huset var endevendt opptil flere ganger, gav jeg opp å lete mer. Sekken ble pakket ut og tur utstyret ryddet på plass. Bilen stod fremdeles i garasjen og nøkkelen borte vekk. Ikke kunne vi bruke offentlig transport til Fjøløy, det går visstnok ikke buss dit på vinteren. Hvis det i hele tatt går, det er jeg veldig usikker på… Jeg la meg på sofaen og trakk pleddet over hodet helt til jeg kom på at jeg kunne låne en bil. Tusen takk til Marianne og snart var vi pakket og klar IGJEN.

Nydelig soloppgang søndag morgen….
Fjøløy fyr ble bygd i 1849 og automatisert i 1977. Det er ikke et fyrtårn, siden det bare er 8,2 meter høyt, men har allikevel flott utsikt over havet og øya.
Vi tilbragte morgenen med å utforske øya, både de krigshistoriske minnene, fyret og tur stiene.
Men mest var vi på hytta og utforbi den.

Kjøreturen tok ca 45 minutter og det ble mørkt da vi endelig kom frem. Hytta var like flott som jeg hadde sett for meg, og snart brant det i ovnen. Vi var heldige, det var litt ved på hytta, (siden jeg hadde glemt å ta med, i all ståhei omkring bilnøkkelen). Her må man ta med både ved og vann, det er heller ikke toalett. Men vann kan hentes og det ligger et flott do ned bakken mot fyret, så vi var berget.

Selv oppvask blir kjekt med sånn utsikt..
En som ikke ville dra, siden han syntes turen ble altfor kort…. Enig i det…..
Klosterøy ligger rett ved siden av Fjøløy, så et besøk på Utstein kloster er obligatorisk.
Utstein er Norges eneste bevarte middelalder kloster og er et imponerende syn. Vi kom ikke inn, det er stengt i januar og februar.

Det ble et kjekt opphold på Fjøløy og ekstra kjekt var det at vi fikk besøk før 7 neste morgen. Med både kaffitrakter og vaffeljern på hytta ble det en fin dag, selv om jeg måtte tidlig hjem til en avtale. Han på 7 har allerede lagt inn ønske om en ny hyttetur til Fjøløy og at vi skal være MYYYYE lengre. For ikke fikk vi prøvd fiskestanga og ikke lest ut boka. Men jeg må bare finne bilnøkkelen først….

Over der ligger Fjøløy… Så nært, men akk så fjernt uten bil….

På tur med bebi.

Vi har fått barn, retter sagt min datter har fått barn….Vår lille flokk har fått et nytt medlem og han er en bebi. Grunnen til familieforøkelsen tror jeg var mest savn. Det ble et tomrom etter at Scotty døde og de som sier at «han var bare en hund», har aldri hatt hund. Han var den snilleste, klokeste, morsomste, lydigste og mest pinglete turkameraten på fire bein jeg har hatt. Men plutselig har vi fått i hus en grå/rosa virvelvind som stjeler tøflene mine og gnager på bøker og alt annet jeg er redd for, men ikke passer på… Heldigvis er det ikke min jobb å oppdra ham, tørke tisseflekker eller betale for spesial valpemat (som koster en formue).

Langt der bak ser man masten på Skrussfjell.
Matmor med sine små hårete barn.
Liten hund har små bein og skal helst ikke gå for langt.

Milo er av rasen Whippet, som er en engelsk mynde. De ble brukt som veddeløpshunder på 1800 tallet og kan som fullvoksen løpe opp mot 56 km/t. Det gjør rasen til en av de raskeste i verden….Med andre ord bør han ha gode forutsetninger for å bli en sprek turkamerat. Men da trengs det trening og da fikk jeg ansvaret for å legge opp en tur som ikke var for krevende. Valper skal nemlig ikke gå for langt eller for bratt. Turen ble derfor lagt til Skrussfjell, som viste seg å være et dårlig valg.

Jeg måtte gi ifra meg mobilen, siden mitt lille barn hadde glemt sin hjemme. Men det var bare kjekt, da fikk jeg bilder tatt av unge øyner og ikke bare sånne av natur…
Storebror Toby er en god venn og lærer bebien opp i det meste en hund trenger å vite. Litt oppgitt blir han når Milo går feil vei…

Turen til Skrussfjell starter fra Alsvik natursenter, som har en stor og god parkeringsplass. Det er en rundtur og jeg har tidligere mye brukt turen som en treningstur. Grunnen er at fjelltoppen har bratte sider fra alle kanter og at man får 300 meter stigning uansett hvilken vei man går opp. Så her er det fullt mulig å få opp pulsen, men det var ikke målet vårt. Vi gikk rolig og tok mange pauser slik at bebien kunne hvile. Stien var våt og sølete, noe som satte sitt preg på ham. Det var helst et ynkelig syn når han ble våt på beina, han skalv så han ristet. Ikke akkurat født villmarkens sønn….

Det ble mange pauser oppover hvor bebien måtte varmes hos na mor.
Det gav meg god tid til å beundre det vakre januarlyset over Noredalen.

Det jeg hadde glemt, er at det på denne turen er mange gjerdeklyvere. Grunnen er at stien går over store beitemarker som er gjerdet inne av steingard eller strømgjerder. Nå på vinteren går det verken sau eller hester her, men det er vanligvis fullt opp med dyr og selvsagt båndtvang på hunder. Det var tungt å bære, løfte og dytte hundene over de bratte stigene, men vi lot ikke det stoppe oss. Etter å ha kommet over den siste, hvor Toby måtte dyttes under et piggtrådgjerde som rev i stykker hans nye regnfrakk, kom vi til den siste og bratteste av bakkene. Da var bebien utslitt og måtte bæres, så vi tok en kjapp ruteendring og fant en ny og umerket sti nedover.

Stien vi fant oss gikk tilbake mot Alsvik, med flott utsikt til Lutsivassdraget.
Enkelte mente det var nesten som å gå gjennom en Ringenes Herre scene….

Det ble en spennende tur nedover; med skjulte huller i steinrøys, tett voksende einerbusker og sølete jord som ble nesten rutsjebane. Så det gikk ganske seint…. Det gikk ikke fortere da vi kom inn i tett skog, men jammen var det spennende å brøyte seg fremover. Her stod trærne tett og bakken var dekket av steiner og mose. Etter alt regnet som har vært i år, var det mange bekker og skikkelig vått i bakken. Jeg var glad for at vi ikke skulle gå i timevis, det var ganske ufremkommelig. Mens mitt lille barn snakket om hvor mye kjekkere det var å gå en sånn tur, i motsetning til asfalt eller grusvei. Joda, jeg kan forstå det, men jammen var det slitsomt….

Det var heldig for meg at de gadd å vente….
Etter all bæringen, hadde han ladet opp batteriet igjen og kunne plage storebror litt.
Alsvik natursenter har glimrende fasiliteter; med både benker, bord, tak over hodet og toalett. Her kan man grille pølser på bål, sparke fotball eller sove i telt.
Noen brukte tiden på å trene hund, mens andre var mer opptatt av knekkebrød med brunost og kakao.

Vi var heldige og fant naturstien som går i terreng ned til vannet og rundt natursenteret. Her var løypa igjen både rødmerket og tilrettelagt med bro over bekkene. Uheldigvis for meg, siden jeg hadde glatte sko og plankene var våte og såpeglatte. Jeg hadde et klassisk fall, hvor begge beina forsvant opp i luften og jeg landet på ryggen, mens hodet gikk i bakken. Heldigvis hadde jeg sekk på ryggen og landet relativt mykt på nistepakker og sitteunderlag. Det ble en meget sein lunsj, hvor bebien datt ned av benken og ellers hygget seg med godbiter og mye kyss/kos. Livet med valp er strevsom, men absolutt mye kjekkere. Bare spør mitt lille barn…

Lykken er en liten hund…..