Den gode søndagsturen.

Jeg tror nok at det er mange som er enige med meg, når jeg sier at søndag er den beste dagen i uken. Det er mange grunner til det, men god tid og mange muligheter står høyt oppe på listen hos meg. Selv om jeg jobber hver tredje helg, legger det ingen demper på følelsen jeg får av å vite at det er SØNDAG. Det er som om kropp og sjel tar et ekstra dypt pust og tiden går langsommere. Det er som om hele universet sier: » Nå kan du hvile…»

Det finnes alltid en ny vei å gå og selv om turen er gått mange ganger før, er den aldri helt lik…
«Morgenstund har gull i munn» er visstnok feil oversatt fra et islandsk ordtak. Men jeg liker det allikevel…

Vi nordmenn har et varmt og godt forhold til tur, særlig søndagsturen. Jeg vokste ihvertfall opp med en forventning om at jeg måtte på tur med familien hver søndag. Det var ikke alltid like populært, men jammen var det en tradisjon som jeg videreførte til mine barn. I min barndom var det kakao på termos, brødskiver med leverpostei og svett ost, biter av gulerot og en sjelden gang kjeks eller sjokolade. Det fantes verken engangsgrill eller Rett-i-koppen. Vi dro med lange sitteunderlag som hadde plass til alle og som regel hadde vi glemt lue eller votter. Derfor husker jeg at vi frøs mye. Ingen hadde ull eller goretex, og på beina var det støvler eller joggesko med glatte såler.

Fordelen med å starte tidlig, er at det fremdeles er frost i bakken. Da blir man ikke så våt i beina…
Dessuten er det tomt for andre mennesker, selv de mest populære turområder ligger stille og øde.
Og både Sandnes og Stavanger sover…

Så det er nok ikke bare gode turminner fra den tiden, som gjør at jeg fremdeles tenker at søndag ikke er perfekt, med mindre jeg har vært på tur. Om jeg samler flokken, venner, deltar på fellestur eller tar en tur alene, spiller liten rolle. Hensikten er mer den gode følelsen av å gjøre meg mentalt klar for en ny uke samt å legge bak meg uken som var. Ute i naturen får jeg ro og oversikt til å tenke gjennom hva som er viktig og hva som strengt tatt ikke betyr noe. Det blir nesten som å starte på ny, med blanke ark og fargestifter tel, hver mandag morgen. Det kan jeg like…

Og der kom sola over skyene…
Og vinteren er definitivt på vei…
Det var glatt i løypa, så konsentrasjonen var på topp.

For tenk så heldige vi er, som våkner opp hver mandag morgen, med forhåpentligvis en helt ny og ubrukt uke foran oss. Vi har mulighet til å bruke tiden på det som oppleves meningsfylt for oss og velge den vei vi ønsker å gå. Jeg har tro på å rette blikket fremover med glede og forventning, samt kvitte oss med det som ikke lenger er bra å ta med videre. Jeg er faktisk overbevist om at det er godt for helsen, på lik linje med frisk luft og fysisk aktivitet ute i naturen.

Det gikk både oppover og nedover, akkurat som livet rent generelt.
Dessuten finnes det alltid et nytt fjell å bestige, dersom man bare vil.

Min søndagstur denne gang, gikk fra Holmavika, Øvre Eikenuten, over Dalsnuten og ned til Dale. Det er en tur på ca. 8,5 km og det er nok bakker til at det man blir både svett og andpusten. Turen kan gås som en runde, men det er mange muligheter til å gjøre den både kortere og lengre. Løypa er godt merket med både røde T’er og skilt. Husk å ta med både mat og drikke, dersom man ikke velger å ta turen nedom kafeen på Gramstad. Her finner du også toalett, men husk å sjekke åpningstider for kafeen først. For meg ble det en fantastisk start på dagen og jeg anbefaler alle å ta seg en søndagstur. Så blir du klar for mandag….

Det ble kaffi og nistepakke i godt selskap på badeplassen. Det var nesten som om jeg angret på at jeg ikke tok med badetøy….

Den korteste turen vi noensinne har gått….

Egentlig skulle vi ikke på tur, det hadde jeg lovet. Enkelte små hadde fått kvoten i sommer og høst, etter alt «10 Topper i Sandnes» maset mitt. Han kjente veldig på dørstokkmila og så for seg en lørdag foran TVen. Men så måtte vi handle og pante flasker, fordi han skal feire bursdagen imorgen. Da måtte vi jo ut, tross alt….

Tur sjokoladen ble spist opp 100 meter fra bilen…
Stien starter i kanten av byggefeltet og er både godt merket og tilrettelagt.

Vi tømte huset for tomflasker og kjørte til butikken. Handlingen var fort overstått og ute var det sol. Plutselig kom jeg på at det ligger noen fine turstier opp bakken bak butikken. Han på 6 fikk plukke ut turniste fra handleposene og vi kjørte til topps og parkerte langs veien. Det er turstier i begge retninger, men vi valgte den korteste turen.

Han som skulle slappe av, klatret som ei fjellgeit oppover steinene.
Humøret var det ingenting å si på lengre og sofaen var glemt.
Det var usedvanlig fint på toppen.

Ikke ble vi svette og ikke ble vi andpustne. Jeg fant ut at vi gikk ca 400 meter fra bilen og helt opp til topps. Dessuten ble det samme veien tilbake. Det var han på 6 som slo fast da vi nesten var oppe, at dette var den korteste turen vi noensinne hadde gått. Og det tror jeg nesten han har rett i..

Vi var uenige i om det er mulig å gå tur og spise yoghurt samtidig. Det ble bevist at det går veldig godt an.

Ikke hadde vi tur klær eller tursko, dessuten ble vi våte i baken av å sitte på bakken uten sitteunderlag. Men pytt, pytt…
Utrolig å se hvordan det bygges ut i Sandnes. Hvem skal bo i alle disse husene?

Turen vi gikk starter fra Skaarlia, men man kan også gå fra Kleivane. Ragnhildsnuten er en fin liten topp på 172 m.o.h. Her finnes rester av gårdstufter og bygdeborg fra eldre jernalderen, 350-500 e. Kr. Det har vært en informasjonstavle, men den så jeg ikke idag. Uansett er det en fin liten tur, med god utsikt over Sandnes og mot Vedafjell. Akkurat passe lang en dag man egentlig ikke har tid til tur…

Turen kan gjøres lengre ved å krysse veien og gå til Vedafjell også.

Nedenfor toppen vokser det flotte eiketrær.
Han på 6 forsvant før jeg hadde kommet meg på beina og ble funnet ved bilen hvor han studerte gravemaskinen som jobbet.

Over lyngheiene til Ulvarudlå.

Det hender både titt og ofte at jeg får lyst på en tur på Høg Jæren. Det er noe med utsikten over jærsk natur og kulturlandskap som treffer meg midt i hjertet. Her har de trassige bøndene driftet jorden i mange, mange år og sauene beiter enda oppover fjellsidene. Mennesker som har lødd stein, tatt ut torv til brensel og sanket bær og annen mat fra naturen. Det vitner navn som Moltemyr og Fiskelaustjørn om. Selv om Fiskelaustjørn høres litt begredelig ut for de som er glad i å fiske…

Det er opparbeidet gratis parkeringsplass etter at man har kjøret gjennom to grinder. NB: husk å lukke grinden etter deg.
Sensommer eller tidlig høst kommer an på temperatur og været her på Jæren.

Jeg kjørte til Tjåland, som ligger ved fylkesvei 201 mellom Undheim og Ålgård. Det finnes også en parkeringsplass på Aurenes og det spiller ingen rolle hvilken du velger. Turen til Ulvarudlå er en rundtur og man passerer begge parkeringsplassene. Begge steder ligger gårdsbruk og det er viktig å ta hensyn til driften når man passerer. Utover Jæren kan man fortsatt havne midt oppi flokker av sauer eller kyr som trasker midt i veien og blokkerer for bilene. Jeg liker at man bør ha god tid for å ferdes her og nyte alle detaljene.

Turen starter på god grusvei og videre på traktorvei.
Nytt og gammelt levebrød i naturen.
Det meste av turen går i terreng og her er det vått. Det er mange bekker og myrer som må passeres, så husk å ta på støvler eller annet vanntett fottøy.

Det beste med tur på Høg Jæren er at det er høy himmel og god plass. Dette er virkelig stedet når man har behov for å lufte tankene, for her går man aldri i kø. Da må det isåfall være en kø av sauer…og det er liksom helt greit. At man har en lydløs tur kamerat er også veldig greit, ikke et eneste bjeff kom fra den kanten. Han hentet tålmodig pinner som han la foran beina mine uten en lyd. Blikket bad om oppmerksomhet, men jeg var for opptatt med å sveipe himmelen med øynene. Turen går gjennom et av Norges største rovfugltrekk, så her gjelder det å være på vakt og gjerne ha med kikkert. Jeg angret på at brillene lå igjen i bilen…for jeg så ikke en eneste fugl.

Fra Ulvarudlå har man i fint vær utsikt over hele Jæren. Da kan man se kysten i vest og fjellene i øst. Det gikk ikke idag.
Kraftig vind på toppen gjorde at vi gikk fort videre. Men først beviset på at vi faktisk VAR der.
Det gikk raskt nedover og matpakken ble spist bak en stein i ly for vinden.
Her stod en gang en uteløe, hvor høyet ble lagret, for så å bli fraktet hjem til gards om vinteren. De må ha hatt et hardt liv, bøndene som holdt til her.
Og når jeg tenker på all den steinen de må ha ryddet… Jæren er stein på stein på stein.
Vi nærmer oss gården Aurenes, hvor det også finnes parkering.
Det går definitivt mot høst.
Mellom Aurenes og Tjåland går man på sti langs Tjålandsvatnet. Her finnes mye god aure, men snakk med grunneier om lov til å fiske der.
Hva gjør man når stien plutselig er dekket av kyr? Og hunden er redd kyr og nekter å gå forbi? Det ble en liten omvei akkurat der….

Rundturen er 7 km lang og godt merket med påler med rødt på. Jeg brukte Stavanger Turistforenings årbok fra 2016 «Te`Jærs», som har en god turbeskrivelse og kart på side 182-185. Turen er lettgått, selv om det er noen bratte bakker. Det var veldig vått og sleipt, så husk gode sko. Vi brukte rett under 3 timer på turen, men da hadde vi mange stopp og en god matpause. Det er mulig å korte turen ned ved å gå en snarvei over med Fiskelaustjørna, men det gjorde ikke vi. Det kan bli lenge til neste tur på Høg Jæren, så vi nøt hver meter og var godt fornøyd med dagen.

Noen ville bare bade og merkelig nok var det ikke meg….

Tur og yoga på Gramstad.

Jeg har i mange år hatt et samarbeid med Stavanger Turistforening om yoga på Gramstad. Det har vært både korte og lange kurs, lett yoga etter tur på torsdager samt yoga både inne og ut. Det har vært en fantastisk opplevelse å ha yoga på et sted som betyr så mye for meg og jeg har satt stor pris på samarbeidet. Det er mange år siden jeg utdannet meg til turleder gjennom STF og jeg har vært både VELDIG aktiv og ikke aktiv. Samtidig er jeg sertifisert Kundaliniyoga lærer og Mediyoga instruktør og har undervist i klassisk yoga på treningssenter i en årrekke. Det å få lov til å bruke naturen som yogarom, er for meg en stor opplevelse og det er en glede å kunne dele det med andre.

Å gå tur er menneskets beste medisin. Hippokrates.

De siste to årene har det vært et regelmessig arrangement sånn omtrent hver sjette uke. Da inviterer STF til tre timer med tur og yoga på Gramstad. Tilbudet er åpent for alle, både medlem og ikke medlem, og programmet er relativt likt fra gang til gang. Vi starter alltid med å samles på enten låven eller huset. Vanligvis låven, men dersom den er utleid, blir det huset. Hovedrommet blir ryddet, slik at det blir plass til å legge ut yogamatter. Alle har med sine egne og det er blitt brukt alt fra strandmadrasser og dyner, til sitteunderlag og dyre, økologiske naturmatter spesielt laget for yoga. Ingen begrensninger altså, men har du ikke en yogamatte, kan det være lurt å investere i en til hjemmebruk.

Jeg personlig bruker en ullmatte spesielt beregnet på medisinsk yoga. Men alt er lov og den flotte utsikten får man på kjøpet.

Vi starter dagen med en kopp te eller kaffe og samtidig en kort runde på navn, yogaerfaring og forventninger til dagen. Her er alle velkomne, enten man har mange års erfaring med egen yogapraksis eller aldri har forsøkt yoga tidligere. Det varierer litt hvilken type yoga som brukes på kurset, men uansett er det enkle øvelser som de aller fleste kan få til. Jeg går gjennom dagen; både turen og yogaen. De som ikke har hatt tid til å spise frokost, får anledning til det. Vi har nemlig ikke lagt inn matpause, verken under turen eller før yogaen. Etterpå gjør vi oss klar til å gå tur.

Utsikt over Gramstad, på vei mot Øvre Eikenuten.

Turen vi går er ikke en topp-tur, eller en tur hvor målet er å komme i bedre form. Vi går rolig og forsøker å være tilstede akkurat her og nå. Jeg oppfordrer alltid alle til å ikke prate sammen på turen og at mobilen legges bort. Hensikten er å oppleve naturen med full tilstedeværelse. Oppmerksomt nærvær er at man er fullstendig til stede i det man kjenner på her og nå. Kjenn hvert steg når føttene berører bakken. Vinden og luften som berører huden din. Synsinntrykkene fra naturen rundt deg. Lydene. Pusten som får brystet til å heve og senke seg. Tanker som dukker opp og forsvinner igjen. Kjenn at kropp og sinn faller til ro, samtidig som man er i bevegelse.

Naturens stillhet og ro oppleves mer intenst når vi lytter innover i kroppen.
En stille morgen ved Revholsvatnet.

Gramstad er et fantastisk fint område og så uendelig mye mer enn bare turen opp på Dalsnuten. Her finnes korte og lange løyper og området strekkes seg ut i mange retninger. Jeg varierer mellom tre rundturer: Øvre Eikenuten, Fjogstadnuten og rundt med Kubbetjønn. Vi går ikke opp på toppene, men dersom været er fint, gjør vi yoga ute. Da blir det som regel to stopp underveis, ett med fysiske øvelser og ett med en meditasjon. Det å gjøre yoga ute, med frisk luft og høyt under himmelen, er annerledes enn å praktisere inne. Det er som om kroppen helt naturlig puster dypere og slipper spenningene i muskulaturen. Det kjennes veldig godt.

Gramstadtunet er blitt et samlingspunkt for alle friluftsglade mennesker hele året.

Etter å ha ruslet i stillhet tilbake til tunet, er det en kort pause før vi gjør yoga. Jeg bruker mest klassisk yoga, men det varierer litt etter gruppen og hvor lang tid vi har. Noen ganger gjør vi Mediyoga og en sjelden gang Kundaliniyoga. Selve yogatimen varer mellom 50-70 minutter og vi er stort sett ned på matten. Jeg er utdannet ergoterapeut, så dersom noen har behov for å tilrettelegge øvelsene, er det mulig å bruke stol eller finne alternative øvelser. Det er nemlig et uttrykk som sier at: «Kan du puste, kan du gjøre yoga». Kroppen kan ha sine begrensninger, derfor er det viktig at vi jobber MED kroppen og ikke MOT.

På vei mot Fjogstadnuten, åpner utsikten seg.
Noen ganger er det nok å ligge i gresset, se opp på himmelen og kjenne at det er godt å leve.

Dersom du har lyst til å bli med på tur og yoga på Gramstad, er du hjertelig velkommen. Gå inn på STF sin hjemmeside og søk på yoga, så kommer turene opp. Som tidligere nevnt passer turen for alle. Vær allikevel oppmerksom på at turen går i ulendt terreng og kan oppleves som krevende dersom du ikke er vant med å gå tur. Ta gjerne med litt å drikke, gode sko og klær etter været. Det er ikke vær forbehold, så dersom det regner eller blåser mye, blir det tur uten yoga og yoga inne. Og kom gjerne alene eller sammen med noen. Kom dersom du trenger ro og å stresse ned i en travel hverdag. Kom dersom du vil ha påfyll av ny energi eller kom dersom du bare vil på tur en lørdags formiddag i godt selskap…. Jeg ser frem til at du kommer….

Med 2 hjul i svingene over Jæren.

Det begynte slik som det ofte gjør, med at vi snakket om de turene vi aldri har tatt. Jeg har alltid hatt lyst, men aldri syklet langs Telemarkskanalen, denne historiske vannveien som ble hugget ut i fjellet for over 100 år siden. Turen er en klassiker, hvor man sykler en vei og tar rutebåt den andre. Vi var to som hadde lyst til det, så plutselig var turen booket og betalt før vi helt fikk tenkt oss om. Og da vi fikk tenkt oss om, var det bare å finne frem syklene og starte å trene. Nå som det nærmer seg, ble vi enige om en testtur for å sjekke utstyr. (For å være ærlig, og det skal man jo, tvang jeg det gjennom for å forberede min gode venninne på hva som kan forventes….)

Turen startet i gårdsrommet og lynkurs i hvordan pakke sykkel.

Min gode venninne har nemlig aldri sovet i telt eller opplevd friluftslivet med sine enkle gleder. Hun er skikkelig sprek og vant med å sykle, men det er forskjell på å ta en to timers treningstur og være ute i naturen i tre dager. Derfor har jeg funnet ut at jo bedre forberedt man er, jo kjekkere blir turen…. Jeg har lært den harde veien at forberedelser er viktig og derfor la vi avgårde med godt pakka sykkelhenger. Vi hadde med telt og alt som trengs for å campe samt lappesaker og pumpe til syklene. Hvorfor vi gadd å dra med det, forstår jeg egentlig ikke, siden ingen av oss kan lappe sykkel. Men det var ihvertfall med…

Første stopp ble en runde i trimparken i Sandvedparken, men som enkelte sa etter 5 minutter: Det er unødvendig å slite seg ut på apparater når man skal sykle hele dagen…
Neste stopp kom ved fossen i Figgjoelva. Jeg var egentlig klar for et bad, men det var litt for mye vann i elva ved badeplassen.

Jeg hadde på forhånd planlagt en rute som ikke var for lang og med en fin kombinasjon av bakker og sletter innover i landet. Jeg hadde til og med sett for meg hvor vi kunne campe og handle mat. Men sånn ble det ikke, fordi det var så varmt og fint vær at det bare MÅTTE bli havet. Ruta ble endret: gjennom Sandvedparken og på sykkelsti langs 505 til Kverneland. Der handlet vi lunsj, selv om enkelte lurte på om det var nødvendig å ta med mat, siden vi ikke skulle være borte så lenge… Eh, ja…mat er halve turen…og man trenger påfyll for å sykle. Enda viktigere er å få inn væske, særlig på slike varme dager.

Turen mellom Kverneland og Bryne går langs Frøylandsvatnet på grusvei. Her veksler man mellom ulik skog samt koselige viker og åpne partier med fin utsikt over vannet.
MIdgardsormen er den flotte broen som ble åpnet i 2016 og knytter Njåskogen sammen med Kleppsiden. Broen var et dugnadsprosjekt for å gjøre Frøylandsvatnet mer tilgjengelig samt å øke bruken av området. Den er 2 meter bred og 230 meter lang. Vi syklet frem og tilbake siden det var første gang i området for enkelte, før vi tok en velfortjent lunsj på Kleppsiden.

Etter Frøylandsvatnet ligger Bryne og vi sykla fort gjennom. Mette var vi og kaffi hadde vi hatt, så det var liksom ingenting å stoppe for her. Nå var vi klar for strand og et bad!! Plutselig kom jeg på at jeg hadde glemt stenger til det ene teltet, så mye for mine gode forberedelser… Løsningen ble å sykle innom min søster, som bor like utenfor Bryne, og finne en stor pinne som kunne brukes til stang. Den ble festet på sykkelen og vi tråkka videre. Det var en fin dag på Jæren, det vil si at det var minimalt med vind. Så kilometerne forsvant raskt under dekka og svetten silte.

Jæren er stort, flatt og lettsyklet. Særlig på en sommerdag uten vind…
Samtidig er Jæren bondeland og det er vanskelig å finne et egnet sted til å sette opp telt. Her er mye gjerder og skilt med «Ingen adgang».

Plutselig passerte vi Orre og Friluftshuset. Det var mye biler og folk på stranden og egentlig litt tidlig å sette opp telt for natten. Så vi fortsatte… Bore ligger nesten rett etter Orre og der ligger en fin liten campingplass hvor jeg har sovet tidligere. Noen mente det bare var en time å trø hjem og at vi derfor kunne gjøre det. Helt uaktuelt, så det ble Bore. Er man på tur, er man på tur. Men telt frista overhode ikke, mest fordi jeg ikke helt forstod hvordan jeg skulle få pinnen til å bli en teltstang. Hjernen fungerer nemlig dårligere når man er sliten og veldig varm. Dessuten var det nesten gratis å leie en liten brakke med 2 senger, kjøleskap og kaffetrakter, samt STOLER å sitte på. Valget var ikke så forferdelig vanskelig….. Etter å ha flytta inn, ble det ENDELIG strandliv….

Jeg elsker strendene på Jæren og et friskt sjøbad.
Da det trakk opp til uvær, var jeg veldig glad at vi skulle sove i hytte og ikke telt….
En viktig del av friluftsliv er enkel matlaging på primus. Middagen bestod av egg, bacon, bønner og brød, alltid en suksess.

Natten var våt, veldig våt. Og det stemte at det bare var en time å sykle hjem fra Bore camping. Vi rakk allikevel å få med oss at bøndene på Jæren ikke bare kjører hevd om våren, men også om sommeren. Det var mildt saget en frisk duft som fulgte oss på turen over Voll og mot Ganddal. Vi fikk sett den gamle steinbroen på Skjæveland og planen var en softis på mitt faste sted. Det ble istedet et brestet ribben og kjappeste veien hjem. Så hva lærte vi og er vi forberedt for Telemarkskanalen? Tja og tja… Vi lærte at å sykle med sykkelsko kan være farlig når man får overbalanse og at det er greit å sjekke at teltstengene er med. Hun som ikke har sovet i telt har fremdeles ikke sovet i telt og bortsett fra det er vi veldig klar for turen. Så krysse jeg fingrene for at vi ikke punkterer….

Jeg fant aldri ut hva Bore strandcamping hadde med Amsterdam å gjøre…?? Men som syklist følte jeg meg spesielt velkommen, siden jeg sykla i Nederland i vår.
På historisk grunn.. Skjævelandsbroen krysser Figgjoelven og stod ferdig bygget i 1853. Broen er 100 meter lang og som en del av Den Vestlandske Hovedvegen, var den Rogalands første bro som ble bygget for kjøretøy.

Gloppenuten, på toppen av Brekko.

For deg som ikke er kjent med Brekko, kan jeg fortelle at det er blitt et av Jærregionens største utfartsområder. Her er det liv og røre hele året, mye takket være god tilrettelegging av Jæren Friluftsråd. Grusveier og stier slynger seg gjennom lynghei med bjørkeskog, det er flere vann med badeplasser og ikke minst høye topper. Og høyest av alle rager Gloppenuten med sine 630 m.o.h.

Det er flere store parkeringsplasser, hvor man betaler 40,- kroner pr dag. De tar vipps eller Easypark app. Toyotaen var helt alene både da vi kom og da vi dro…
Det er et stort område med mange løyper.

Jeg trodde jeg hadde vært på Gloppenuten tidligere, men det viste seg at den toppen kun het Gloppenuten i mitt hode. Så da jeg fikk vite at det faktisk fantes en topp som het Gloppenuten, MÅTTE jeg bare ta turen dit. Brekko har jeg vært mye på tur tidligere, men kanskje mest på ski om vinteren. Derfor var jeg skikkelig klar for en topptur en vakker sommerdag.

Turen startet på grusvei og det gikk ganske raskt oppover.
Opp dit skal jeg…. Den ser ganske bratt og utilgjengelig ut, men det er en relativt lettgått tur.
Løypa er godt merket og skiltet.
Det ligger flere små vann langs stien.
Det ligger flere andre topper videre innover som gir inntrykk av at jeg er mye høyere enn det jeg egentlig er… Fantastisk utsikt.

Det står en varde på toppen, men ingen skilt. Utsikten over Brekko, Madlandsheiene og store deler av Nord Jæren forsvant litt i tåka, men det hadde sin sjarm.
Det smakte godt med kaffi og lompe med nugatti. Særlig fordi det var litt vind slik at fluene holdt seg vekke…
Reine turisten…
Selvsagt fant jeg en plass hvor det gikk an å ta et bad på veien nedover.

Turen er ca 5 km hver vei og det enkleste er nok å gå samme vei opp og ned. Jeg fant ut at jeg skulle gå ned gjennom Grunnesdalen, noe som gjør turen litt lenger. Her er merkingen noe dårligere, enten det eller så bør jeg kanskje bruke brillene når jeg går tur også. Jeg fant ihvertfall ikke de røde prikkene etter at myren var passert og endte opp med å finne min egen sti. Men bilen fant jeg heldigvis tilbake til, så alt i alt en vellykket tur….

Jeg sporet plutselig av stien og havnet en helt annen plass enn der jeg skulle….

Godt det ikke var vinter og skiskytterstevne, siden jeg plutselig kom ut av skogen midt foran blinkene… FLAKS…

Når man våkner klokken 04.00 og bare VET at idag er dagen….

Noen dager starter tidligere enn andre. Det er som om noe i meg bare roper høyt «Kom deg opp og ut…» Så uansett hvor mye jeg vrir og vender meg i senga, greier jeg ikke å sove videre. Da er det bare å komme seg opp og ut.

Aldri vært så nære som nå….

Jeg har kajakk og det har jeg hatt i mange år. Den ligger på verandaen og der har den fått vært i fred hele tre år uten at jeg har brukt den. Det ble bare sånn; travelt på jobb, travelt hjemme, vondt i ryggen og vondt i viljen. Tiden bare gikk…

Det tyngste med å padle kajakk er å få den opp og ned fra biltaket. Den ser ikke så tung ut, men fy søren så mye den veier..
Jada, jada… da er jeg klar…

Men så var jeg på ferie og hadde flere flotte turer i leid kajakk. Plutselig husket jeg HVORFOR jeg kjøpte kajakk i utgangspunktet. Roen på vannet, stillheten som kun blir brutt av padleåren og gleden av å komme tett på fugler og dyr. Jeg kjente at det var på tide å få gang på padlingen igjen.

Det beste er å komme seg tett på naturen.
Ehhh, kanskje dette var litt for tett på…

Så kommer man hjem fra ferie kjempemotivert, men så går dagene…..Og ukene…. Så er man der igjen; travelt på jobb, travelt hjemme, vondt både her og der…. Da er det man plutselig våkner 04.00 og bare må ut…. Og dermed er man igang igjen 😍😍😍

Så glad blir man av å padle kajakk. Selv i tåke og regnvær…..

Ferie i 24 timer.

Det er noen som trenger en måned ferie for å føle at de har ferie. De bruker en uke på å lande i feriemodus, to uker på å feriere og siste uken på å mentalt forberede seg på å begynne å jobbe. Der er overhodet ikke jeg… For meg er alt som ikke er jobb ferie og jeg er mentalt klar for å jobbe når jeg setter nøkkelen i døra på jobben.

Vår 24 timers ferie startet med lunsj ved Domsteinane på Rege. Her er en mystisk steinsirkel fra omtrent steinalderen, tror jeg. Han på 6 fant ut at en trollmann hadde gjemt 3 kinderegg midt i sirkelen…..

Derfor ser jeg frem til å jobbe hele sommeren og ha masse små ferier. Det liker jeg og det er ingen steder det er vakrere enn i Norge om sommeren. Ingen steder er grønnere, frodigere og friskere enn her. Hvem trenger vel +30 grader og strålende sol, når man kan ha frisk bris fra nord og +14 grader? Og med en regnbyge innimellom…

Feriefølelsen er på plass, teltet er oppe og stolen klar….

Disse små 24 timers feriene gir mye positiv energi og opplevelser. For hva gjør man i ferien? Man utforsker nye steder, spiser ny mat og ser med nye øyner på ting man kanskje har sett før. Noen drar samme sted hver gang, mens andre vil til nye land og byer. Jeg er helst på «Ja takk, begge deler».

Bading er obligatorisk for alle måneder i sommerhalvåret.

Det viktigste når man har bare 24 timer, er å ikke dra så langt. Må man kjøre i flere timer, går mye av tiden med på å kjøre. Det er kjekt det også, roadtrip med god musikk er en velsignelse for sånne som meg. Men jeg elsker nærmiljøet til tur og sånn sett er jeg miljøbevisst. Sykle, gå, buss, båt eller tog kan være et valg, men selvsagt er bilen enklest når man har kort tid.

Lekeplass og mange nye venner er førstevalg hos han på 6.
Dessuten er det ikke feil med kiosk som aldri går tom for softis.

Jeg liker variasjon og bytter mellom teltene, hytter og hotell. Ikke fordi det er så langt hjemmefra, sånn sett kunne jeg kjørt hjem til egen seng. Men da får jeg ikke helt samme feriefølelsen. Det er noe eget med å sove hjemmefra, våkne til en ny utsikt med morgenkaffen. Det liker jeg veldig godt.

Utsikten over Ølberg havn.

Alle dager blir veldig bra, når de starter med et FRISKT morgenbad.

Så for alle dere som også skal jobbe i sommer eller av andre grunner ikke har så mange planer, ta en 24 timers ferie. Jeg anbefaler virkelig Ølberg Camping eller en annen lokal campingplass. Stavanger Turistforeningen har mye hytter i nærheten og det kryr av flotte teltplasser. Det er vann som kan padles, veier som kan sykles og parker hvor man kan ligge i gresset og se på himmelen. For sommeren er NÅ og må bare nytes, for her i nord er den kort.

En blomstereng ved havet er lykke over alt.

Testtur med mitt nye telt «Lett».



Jeg har mange gode egenskaper, men teknisk innsikt er dessverre ikke en av dem… Ikke kan jeg lappe sykkel eller montere IKEA møbler. Bilmotorer er under panseret, tror jeg. Nei, gi meg bøker, kunst, sang og musikk. Gi meg vakre soloppganger, noe godt i glasset og sjokoladekake. Kort sagt alt som kan nytes og forstås med hjerte… Helst ingenting mer krevende enn å skifte en lyspære eller bruke en høytrykkspyler…..

Turen startet på Gramstad og første stopp ble Resasteinen.

Derfor har jeg lært at alt nytt utstyr som krever litt teknisk innsikt, MÅ testes FØR jeg har tenkt å bruke det. Uten å gå i detalj, kan jeg si at den lærdommen kom på den harde måten. Så da mitt nye telt ankom i posten, var jeg straks i gang med å planlegge en testtur.

Det var et snev av vår i luften og bjørka viftet med sine grønne ører. Og bakerst er Dalsnuten…
Med mitt gode syn (helt uten briller) så jeg en perfekt teltplass nede ved Dalevann.

Ja, jeg har kjøpt meg nytt telt. Det er superlett og knøttlite. Kjøpt på nett og verken brukt eller på salg. Men billig var det, en kinesisk kopi av et mye dyrere amerikansk telt. Det fancy med dette teltet er også grunnen til at det er så lett, det har nemlig ikke stenger…. Og da kommer en viss teknisk innsikt inn i bildet som nødvendig for å få det opp….. Var jeg spent????!!!

Fy søren, hvordan får jeg dette til å bli et telt? Det så mest ut som et brukt kondom i elefantstørrelse som noen hadde slengt fra seg…..

Det var heldigvis en fin dag uten vind eller regn. Og teltplassen jeg fant, var så jevn og flat som man kan finne uten å bruke gressklipper først. Så det burde være enkelt å få det opp… Men jeg sleit.. Lettvektspluggene var på størrelse med tannpirkere og snorene av strikk. Så da jeg fikk festet en side, spratt det opp på den andre. Språket ble verre og verre etterhvert som svetten rant.

Tja, jeg fikk det opp, men var usikker på hvor lenge det kom til å stå….

Jeg brukte gåstavene til stenger, ei foran og ei bak. Da jeg fikk flyttet inn liggeunderlag og sovepose, så det riktig så innbydende ut. Jeg testet ut i flere timer med en god bok og nøtteblanding. Jeg torde ikke tenne opp kokeapparatet i forteltet, duken så lettantennelig ut. Og det var LAAAANGT å gå tilbake til bilen…

Jada, jada; my home away from home…..
Og utsikten kan man ikke klage på…
Under doturen på natten med hodelykt, var teltet lett å finne tilbake til. Som et lite hvitt spøkelse lyste det opp i skogen.

Det ble en lang og kald natt. Det kan jeg ikke skylde på teltet, men på min nye lettvektssovepose. Kjøpt i fjor og enda ikke testet utendørs. For å si det sånn, når det står at posen tåler – 11, så bør den ikke brukes annet enn på sommeren og innendørs. Jeg hadde dunjakke og fleecepledd, men det var allikevel en lang natt.

Med sovesveis og et anstrengt smil var det godt da dagslyset kom og jeg kunne stå opp. Det føltes som Sibir….
Da duften av kaffi og havregrøt spredde seg mellom trærne, kom naboene for å sjekke om jeg delte frokost med dem.

Det var en flott tur og jeg er fornøyd med teltet. Ikke falt det ned og kondens må man jo regne med når det er varmere inne enn ute. Mest fornøyd er jeg med vekten, sjelden har sekken veid så lite med tanke på at jeg hadde både hus, mat og alt annet som trengs for å overleve på egenhånd. Teknisk innsikt; tjaaa, når jeg fikk det opp, kan alle få det opp… Så jeg ser frem til mange fine turer med «Lett» fremover, helst med LITT varmere vær….

Turen hjem gikk ned til Dale og opp bak Dalsnuten tilbake til Gramstad. Det var en fryd å gå meg varm i fint vær og med lett sekk….

Ut å lufte sekken i Melshei.

Badeplassen på Bråstei er et fint sted å starte turen. Her er stor parkeringsplass og løyper i flere retninger.

Det hender at jeg pakker sekken full og går meg en tur. Sekken er stor og her er plass til mye. Og da snakker jeg ikke om matpakke og termos. Egentlig fyller jeg den bare med tull og vas, alt som veier litt og tåler å fraktes rundt. Brusflasker fylt med vann og gamle manualer er en fin ting, samt en gammel sovepose som ikke brukes lengre, er fin til å fylle ut plassen. Så sleper jeg sekken rundt i ulike turområder, mens andre turgåere med små dagstursekker eller bare en drikkeflaske i hånden, ser rart på meg. Egentlig mangler jeg bare et traktordekk i tau bak meg, så hadde jeg vært stemplet som skikkelig gal…

Kanskje hadde det vært greit med et traktordekk å dra på; fine, flate veien…

Poenget med å ta sekken ut på en luftetur, er selvfølgelig at det er god trening. En sekk på 10-15-20 kilo er ganske tung å bære og det merkes godt i skuldre, hofter og rygg. Særlig etter noen timer… Det vil si at man blir sterkere, så begynn gjerne lett med 2-3 kilo og øk vekten etter hvert. Dette er treningsprinsipper som stammer helt tilbake til antikken, hvor bryteren Milon fra Croton trente ved å løftet en kalv helt til den var en okse. Hvis du, som meg, ikke har en kalv, går det fint med en 80-100 liters sekk med gradvis øking av vekt. Dersom man finner en løype med noen bratte bakker, får man samtidig god kondistrening med å variere tempoet oppover. Og sånn går nå dagene….

Det er satt opp kart ved de fleste parkeringsplassene som ligger rundt hele området, men dette er MIN skog, så jeg trenger ikke det…

Melshei er et fantastisk område å lufte sekken, her kan man gå hele dagen på grusveier og stier. Skogen ble startet plantet for mer enn 100 år siden og er man heldig, kan man oppleve et rikt fugle- og dyreliv. Her finnes både orrfugl, rugde, hønsehauk, hare og elg. Sikker mye annet også, for det jeg har sett mest, er hoggorm. Men det er heller ikke ofte… Området er mye brukt av turgåere, syklister og joggere. Det er lysløype som er 2,5 km lang og et fantastisk nytt skiskytteranlegg. Melshei ligger tett opp mot Rogaland Arboret, så min luftetur sneier ofte innom der.

Det er godt å gå i Arboret, her har de lagt mye tid ned i underlaget på mange av stiene.
Jeg elsker skog og trær… Det er fint i dette området, her kan man alltid finne en rolig flekk å sette eller legge seg ned på. Veldig avslappende å se tretoppene svaie i vinden…

Det var min far som lærte meg å bli glad i Melshei. Han gikk mye tur med hunden her og kjente hver sti og berg. I mange år hadde vi en fast rutine i helgene, grytidlig lørdag morgenen var jeg med ham på tur i Melshei. Det var i den tiden jeg anså meg selv som relativt godt trent, men gjett om jeg sleit for å holde følge med far… Stort sett så jeg hælene på støvlene hans forsvinne langt foran meg og jeg småsprang pesende etter mens svetten silte. For jeg visste det, at dersom han gikk ifra meg, kom jeg aldri til å finne veien tilbake til bilen….

Utsikten fra «far benken», hvor vi pleide å legge inn en kaffipause med litt kjeks. Vi var aldri særlig gode på småprat noen av oss når vi gikk tur, så mer enn noen kommentarer om været var sjeldent. Men det er ikke alltid man trenger å si så mye….

Han gikk aldri ifra meg og litt etter litt lærte jeg å finne frem på egen hånd. Nå går jeg på tur med mine barn og barnebarn og kan hver sti og hvert berg. Jeg vet hvordan jeg finner tilbake til bilen og jeg vet hvor Pålsberget med graven fra folkevandringstiden ligger. Jeg vet hvor det er mest blåbær om høsten og hvor hoggormen liker seg best. Jeg er ekspert på hvilke bakker som trener mest kondis og hvor jeg kan bade. Jeg vet at det er stier på kryss og tvers og alle fører de et sted. Og takket være far, vet jeg hvor. Det gjør at jeg aldri blir lei av å vandre i skogen jeg er så glad i.

Det er mye liv i skogen og det er fantastisk å se plantene våkne til liv etter en lang og kald vinteren.
Skogen er forskjellig fra gang til gang, alt etter vær og vind.

Området er stort, så selv om det er mye folk her, føles det aldri folksomt. Kanskje bortsett fra Lysløypa en søndag formiddag i fint vær, da er det mer folk der enn i Langgata på en lørdag i beste handletid. Men det er nok av andre stier og runder å boltre seg på og treffer du noen som sleper rundt på en sekk på størrelse med et kjøleskap, så er det bare meg. Ute og lufter sekken i favorittområdet mitt, på stiene jeg lærte å finne veien av far.

Jeg gikk en tur på stien og hørte skogens ro, da hørte jeg fra lien en gjøk som sa KOKKO… Det er meg det; KOKKO KOKKO….