Tidligere i uken ble jeg skikkelig bekymret. Min gode turkompis, som aldri pleier å si nei til utendørs eventyr, sa plutselig høyt og tydelig NEI. Han sa endel andre ting også; som at han gadd ikke, det var kaldt, han ville heller se film og at tur var kjedelig.. Jeg ble oppriktig lei meg og tenkte: «Er det sånn det skal bli fremover?»
Det ligger flere badeplasser langs vannet, men et tynt islag gjorde at det ikke fristet med et bad. Det er to store og gratis parkeringsplasser med informasjonstavle og toalett. For de som ikke ser poenget med å gå på tur rundt et vann på grusvei, kan det være lurt å ta med sykkel.
Ingen flere fjellturer, strandturer, eller skogsturer,verken til fots eller på sykkel. Ikke mer ski eller aking, kano eller klatring i trær. Dessuten må jeg dra på telttur alene og på roadtrip uten side sjåføren min. Ikke har jeg lengre en unnskyldning til å leve på pølse i brød, popkorn og kjeks, fordi det er sånn mat enkelte liker best. Ingen som alltid får meg til å le og blir kjent med alle han møter, både to og firbeinte. En sorgens dag, selv om jeg selvsagt var klar over at det ville komme en dag da han sa nei. Men jeg tenkte det ville skje i puberteten og det er tross alt noen år til….
Det er mange kjekke steder å stoppe underveis for å utforske. Det går fin grusvei rundt hele vannet og akkurat passe flatt. Egentlig er det bare en bakke og den er ikke særlig lang. Det er tilrettelagt med flere koselige rasteplasser, hvor det passer godt å spise nistepakken.
Men da han kom idag, siden det er vinterferie, ble ikke motstanden fra tidligere nevnt. Han virket istedet både glad og fornøyd, mens jeg pakket sekken og fant frem tur klær. Smilet ble enda større da han fikk velge en pose gotteri på butikken. Og turen ble meget vellykket, han jublet og sang mens han tråkket som besatt avsted på sykkelen.
Mat smaker alltid godt utendørs og særlig nylaget. Jeg hadde laget klar eggerøre, som ble stekt på primus. Med røkelaks og nybakte scones til, var vi meget fornøyde. Lykke for han var å ENDELIG få smake rosa marshmallow. De smakte jordbær og gikk ned på høykant. Andre spiste laks og eggerøre for første gang og måtte sende skrytesnap til venner og kjente.
Så jeg senket skuldrene og tenkte at da har vi kanskje endel år og turer igjen foran oss. Derfor blir det ekstra viktig å nyte hvert øyeblikk jeg får sammen med gullet mitt, for klart at det kommer en dag da det overhodet ikke frister å dra på tur sammen med farmor. Men heldigvis ikke riktig enda…
Ned denne veien lå en hytte og vi hadde alle lyst til å eie den. Det går mot vår… Nydelig ved vannet.
Turen vår gikk rundt Melsvatnet, som ligger mellom Ålgård og Bryne ved Ålgårdsvegen, 506. Turen er ca 4 kilometer lang og lettgått. Den passer for både store og små, her kan man trille vogn, sykle eller jogge. Det er åpent landskap og dersom man føler seg skikkelig sprek, kan man ta en avstikker opp på Melsknuten. Det gjorde ikke vi, avtalen var en rolig rusletur med god mat og ikke stress. Det var det!
Sykkelen lå slengt midt i veien, mens isen nede ved stranden ble utforsket. «Se farmor, det er IS PÅ VANNET!!!!» Finnes det noe mer smittende enn en 8-årings entusiasme og livsglede? Her ville han bo, nær vann og skog, midt i naturen. Måtte det aldri forandre seg…
Etterhvert som jeg har blitt eldre, har jeg lagt merke til at det er flere og flere ting jeg pleide å gjøre, som jeg ikke gjør lengre. Det går ganske gradvis, sniker seg inn uten at man legger merke til det og plutselig står man der og føler seg gammel. Aking er en sånn ting som jeg ikke har gjort på utrolig mange år, uten at jeg helt vet hvorfor det ble sånn. Som barn jublet jeg når det var SNØ og sammen med mine søsken, valgte vi de tøffeste og bratteste bakkene. Med dødsforakt satte vi utforbi og det gikk som regel bra.
Vi parkerte i Melshei og gikk over til Brattebø, som jo var et passende navn. Selvfølgelig hadde vi base på toppen. Dette er det jeg kaller en fin akebakke…
Jeg tror for min del at det er to grunner til at jeg sluttet å suse nedover bakkene da jeg ble voksen. Kroppen blir stadig eldre, med vondter både her og der. Da prøver så godt man kan å unngå aktiviteter som kan medføre at man får mer vondt. Aking har en viss risiko, men det har jo egentlig livet rent generelt. Jeg kan like godt brekke lårhalsen på vei til postkassen på vinterstid, som i akebakken. Så egentlig er helsa en tynn unnskyldning for å holde seg unna akebrettet.
Det var gøy og god trim for både to og firbeinte. Det er mange måter å ake på…. Klar bane og bånn gass!!!
Den andre grunnen til at jeg har unngått aking er kontroll, eller retter sagt, mangel på kontroll. Voksenlivet består hovedsakelig av å ta ansvar og ha alt på stell. Kontroll på alt fra økonomi og jobb, til kosthold og egen helse. Man gjør det man må og styrer med jernhånd over hverdagen, med en god følelse av mestring når alt går i vante spor. For ingenting er vel verre enn mangel på kontroll og når man ikke vet hva morgendagen bringer?
Det er kjekt å kjøre tog… ..og det gikk skikkelig fort…
Aking er det stikk motsatte av kontroll, her er det bare å kaste seg uti det ukjente. Man starter fint, med nesa og beina i samme retning, men underveis kan alt skje. Det er humper og svinger, snøspruten står så man ser ingenting og uansett hvor mye man styrer, er det ingen garanti for at brettet lystrer. Beina kan brukes til å prøve å bremse, men det er som regel nytteløst. Det går fortere og fortere, helt til man enten velter eller når bunnen av bakken. Så er det bare å stable seg på beina, gå opp til toppen og ta en ny runde. Litt sånn som livet….
I akebakken er det pølser i brød og kakao som er førstevalget. Jeg hadde gjort det enkelt, pølser i termos og alt forsvant. Opp og ned i flere timer blir skikkelig god trim, uten at det kjennes ut som trening. Aking gjør noe med humøret, det er umulig å ikke bli glad.
Jeg stod lenge på sidelinjen og så på barn og barnebarn som rant. Slik jeg har gjort i mange år… Men da jeg endelig lot meg overtale til å prøve en gang, var det gjort. Det ble mange turer og farten ble større og større for hver gang. Jeg hylte og lo, veltet og krøp i snøen. Det var utrolig befriende og morsomt. Så fra nå av skal jeg kaste meg utfor, uten bekymring for skade på vitale kroppsdeler eller mangel på kontroll. For å sitere mitt lille barn (som har stjålet og endret utsagnet fra en film) : I am NOT to old for this shit!!!!! JA TIL MER AKING!!!!
Et siste lengselsfullt blikk på bakken. Vi kommer snart igjen, med farmor i spissen.
Vi er ikke bortskjemt, vi som bor her på Nord Jæren, med kortreiste skiturer, silkeføre og milevis av preparerte løyper. Det kan rett og slett gå flere år mellom hver gang det er kaldt nok til at vi får snø. Og når snøen endelig kommer, nytter det ikke å utsette skituren til imorgen, for da er mest sannsynlig alt det hvite regnet bort. I all hast må man avlyse alle andre planer, pakke sekk og ski samt kjøre rett opp til nærmeste friluftsområde for å sjekke forholdene.
Å hildrande du kor gjevt dette va…. Været kunne heller ikke vært bedre.
Jeg hadde egentlig tenkt å kjøre til Brekko, det er liksom den korteste veien til oppkjørte løyper fra der jeg bor. Der visste jeg 100% sikkert at det var strålende forhold, for det hadde jeg sjekket. Men så var det en liten fugl som hvisket meg i øret at jeg burde undersøke Melshei først. Hvorfor dra over bekken etter vann eller tilbringe en time i bil hvis det ikke er nødvendig???
Fint og flatt for de litt pysete. Jeg gikk ikke opp dit..selv om det var sol. Nydelig vinterdag.
Som sagt, så gjort. Melshei er for Sandnes hva Nordmarka er for Oslo, et fantastisk skogsområde godt tilrettelagte for friluftsliv året rundt. Det var fullt av folk da jeg ankom parkeringsplassen ved SI-hytta, men alle jogget eller gikk på beina. Jeg var iferd med å vende bilen mot Brekko, da en ung dame kom glidende på ski, med sekk og et lykkelig smil rundt munnen. Jeg spurte henne og hun sa at det var strålende forhold i lysløypa. Bilen ble parkert i en fei og jeg la i vei innover.
Skigåing gjør en glad. Det var nok snø og god gli. Jeg vurderte å gå over til Aborret, men var usikker på om det var nok snø der. Det er nok av løyper og veier å gå.
Det ble en strålende tur, selv om det ikke var mer snø enn det måtte være. Inni skogen kunne jeg kjenne at det skrapte pinner og grus under skiene, men stort sett var det god glid. Jeg er ingen kravstor skiløper, det er den barnslige gleden over snø og vinter som er viktigst for meg. Jeg gikk frem og tilbake der hvor det var mest snø og unngikk lysløypa for der er bakkene så bratte.
Et godt og varmt tovet sitteunderlag og en appelsin til dessert etter at matpakken var spist, gjorde dagen perfekt. Og sollyset fant meg mellom trærne.
Det spørs om jeg ikke må prøve å komme meg ut på ski i morgen tidlig. Det er nemlig meldt mildvær og regn til helgen, så da forsvinner nok snøen min. Da må jeg enten belage meg på lange kjøreturer for å komme til snøen eller vurdere å få meg rulleski. Med mine ski ferdigheter er det nok tryggeste å velge første alternativ, men imorgen blir det igjen MELSHEI.
Finnes det noe bedre enn å våkne tidlig første juledag og kjenne freden bre seg gjennom kroppen? Ingen flere handleturer, ingenting å bake, pynte eller vaske. Man trenger ikke lure på om det blir nok mat til alle på julemiddagen eller om gavene faller i smak. Det spiller ingen rolle at man ikke fikk gjort alt man tenker at man burde få gjort. Det er litt sånn «stille etter stormen» følelse.
Storaberget turområde ligger på vei inn mot Hommersåk og har flere løyper man kan gå. Toppen ruver i terrenget med steile vegger, men når man går opp på baksiden, er løypa slett ikke så bratt.
Jeg er nok ikke den som legger lista høyest når det gjelder å feire jul. Det er viktigere med kos enn med perfekt pyntet julehus. Samtidig er det mye som skal gjøres og ordnes, så det er nok derfor jeg kjenner at romjula er en fin tid. En tid for å sulle rundt i tøfler og pyjamas, lange, sløve morgener når alle andre sover og med nesa i en bok og kaffe i koppen. Helt til det blir lyst og jeg kjenner at nå må jeg bare ut å gå en tur.
Det er mye spennende å se for alle interesserte i historie. Her er et brønnhus fra 2 verdenskrig. Eller man kan gå seint for å nyte naturens mange små under. Men ingenting slår følelsen av å komme opp de tyngste bakkene og ut i sola.
Ute er julefreden overalt. Det er mørkt i vinduene og ingen biler på veiene. Det kjennes ut som om jeg er den eneste som er våken. Det er god plass på parkeringsplassen og snart er jeg på vei. Det er en perfekt morgen, med frost og klarvær. Bakken er frossen, så jeg kan gå tørrskodd over både myr og bekk. Heldigvis er det ikke glatt, siden broddene ligger hjemme.
Av gammel vane ser jeg etter badeplasser, men idag er ikke badetøyet med. Det er helt stille på toppen, ingen vind og ingen andre mennesker. Jeg fikk ny tursekk til jul og på beina har jeg nye og varme ullsokker. Gleden over å lufte presangene er stor og takknemligheten likeså.
Jeg er ikke alene ute i finværet og de jeg møter, har også julefreden med seg. Vi har tid til å stoppe opp, smile og prate sammen. Det er ingen hast eller noe å rekke. Jeg sitter lenge på toppen og bare nyter dagen. Så rusler jeg videre og bestemmer meg for å ta den lange veien om Grindavatnet. Idag har jeg allverdens tid, før familiemiddagen i ettermiddag, hvor jeg bare skal være gjest.
Aldri er det kjekkere å smøre nistepakke enn når kjøleskapet er fylt opp til julehøytiden. Og aldri er stegene lettere enn etter mat og en lang pause. Det hjelper også på at det er nedoverbakke…. Men snart går det oppover igjen.
Turen til Storaberget og Grindavatnet er en rundtur, hvor man selvsagt også kan gå frem og tilbake til en av de. Løypa er godt skiltet og merket, så her er lett å finne frem. Går man hele runden, er den 6,9 kilometer lang og beregnet tid er 2,5 time. Storaberget er 342 m.o.h, men total stigning på turen er 430 meter. Men alt dette blir bagateller, på en dag hvor julefreden har senket seg. Da går man for å gå og ikke for å komme frem….
Solen skinner på toppene, men kommer ikke høyt nok til å lyse opp hele landskapet, på denne årstiden.Nydelige Grindavatnet med badeplassen «min». Men ikke idag… Det er steinete og ulendt ned fra vannet, så bruk gode sko. Det var turen jeg ikke ville skulle ta slutt… Men plutselig seig jeg oppover siste bakken til bilen min.. Å salige julefred…
Turen rundt Fjermestadvannet ligger på ut.no og beskrives som en enkel og grei tur, som man kan gå hele året. Den er nok mest kjent blant de lokale på Ålgård og Figgjo, men jeg har vært ved vannet flere ganger tidligere. En god venninne av meg bodde like ved, og jeg husker bading på sommeren og skøyter om vinteren da vi begge hadde små barn. Men aldri før har jeg gått hele turen rundt vannet.
Turen startet for oss i Raudvigveien, hvor det er en grei parkeringsplass. De har vakker utsikt fra byggefeltet. Vi kom raskt ut i naturen.
Egentlig var vi på jakt etter en liten tur som skulle kombineres med luke 6 i adventskalender, og valget falt altså på Fjermestadvannet. Kalenderen min er utendørs bad hver dag til 24.12 og han på 8 har store problemer med å forstå konseptet. Ifølge han er dette tidenes mest fjollete ide, og han har allerede lovet at neste år skal jeg heller få en sjokolade adventskalender av han, så jeg slipper å bade. Men i år er det bad og jeg er ikke den som feiger ut av bagateller som vind, kulde og regn.
Rundt vannet betyr til tider at man knapt ser vannet….Men her er vakkert overalt. Det var endel gjerdeklyvere å forsere.
Vi hadde ikke gått langt før det ble vått, skikkelig vått. Jeg fikk skylden for det, siden jeg insisterte på å følge kartet på ut.no og den heller mangelfulle merkingen. Det gjorde at vi måtte krysse en myr og en bekk, noe som medførte at jeg trødde under til over kneet i søle. Ingen hadde vanntette sko i utgangspunktet, så det var en munter gjeng som vasset videre.
Da vi fikk fast grunn under beina, kom regnet… Heldigvis bare en byge.. Stien videre var ikke særlig tørrere. Finaste Jæren.
Turen var ikke særlig godt merket og jeg gikk helst med et blikk på ut.no hele tiden. Ikke fordi faren for å gå seg vill var særlig stor, men det var jordbruksland og bøndene pleier å like at man holder seg på stien. Vi fulgte noen av de lokale vi møtte i løypa, men de fleste av dem løp fort med pulsklokke og tights.
Litt usikker på om stien faktisk gikk her, kartet var uenig.Tett på de som var i søndagsmiddagen. Noen gikk raskere enn andre.
Jeg ble kald, sånn inn i margen kald. Noe skyldtes at jeg var våt i skoene og oppover beina, dessuten hadde jeg nok vært litt vel optimistisk og droppet ull og vindtett. Og det er standard utstyr på Jæren uansett årstid. Tempoet var dessuten tilpasset han som gikk seinest og min eldste sønn påsto at vi GIKK ikke tur, vi stod og ventet tur. Ihvertfall, jeg skamfrøs.
Plenty tid til å ta bilder mens vi venter. Turen rundt er 6,6 kilometer og stort sett flatt og lettgått. Det er tilrettelagt flere badeplasser og benker på siden med bebyggelse. Planen var mat og bad, men vi utsatte badet til vi kom nærmere bilen. Været ble bare bedre og bedre.
Sjarmøretappen på grusvei langs vannkanten var uendelig lang. Mest fordi han på 8 ikke forsto poenget med å skynde seg og fordi jeg var enda kaldere. Da vi kom tilbake til start, stod allerede den førstefødte klar til å hoppe i vannet. Ellers er jeg usikker på om jeg hadde gjort det… Uansett var badet passe lunkent, siden jeg allerede var iskald. Og vi var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Nå gjelder det kun å unngå lungebetennelse….
Er du en av dem som har tenkt at det blir nok ingen jul i år på grunn av covid-19? Som tenker at uten julebord, tenning av julegran, julelunsj, juleavslutninger, julemarked, julefrokost eller selveste julemiddagen; uten tradisjonene sammen med familie og venner er hele poenget med feiringen borte? Da har jeg et godt tips til deg: tenk alternativt. Start allerede 1 desember å lage en «gladkalender» som fylles av akkurat det som gjør deg glad. For meg blir det å blåse støv av julekalenderen 2016, som gjorde hele desember til en fest fylt med venner og familie utendørs, samt god mat og drikke. Helsebringende var det også….
Man kan bade med klær, uten klær, i badeklær osv….Det ble mange magiske naturopplevelser. Siden jeg badet nytt sted hver gang, ble det endel kjøring land og strand rundt for å finne nye plasser. Her er Melsvatnet, mellom Ålgård og Bryne, hvor det er en fin rundtur rundt vannet. Og ikke minst; 2 badestrender….
Konseptet var enkelt og billig: jeg skulle bade utendørs hver dag i hele desember, nytt sted hver gang og helst med varierende hodeplagg etter været. Slekt og venner ble invitert med og ofte kombinerte vi det med en tur enten før eller etter badet. Jeg badet tidlig og jeg badet seint. Før jobb og etter jobb… Jeg badet i strålende sol, regn, vind, snø og hagel. Aldri har jeg vært så lite forkjølet som jeg var den vinteren…eller kjent meg så levende og glad. For er det noe som virkelig rister deg ut av vinterdvalen, så er det en kjapp dukkert i iskaldt vann.
Naturen er vakker i desember, når det ligger et tynt islag på sjøen.
Det var ikke mange andre ute tidlig en morgen på Ølberg strand…
Det er viktig å skille mellom kalde bad og isbading. Her på Jæren har vi sjelden is på sjø og vann, så jeg anså det aldri for risikabelt. Men forskning viser at dersom du har hjerteproblemer, er det lurt å være forsiktig. Ellers anbefales kalde bad for både revmatisme, depresjon og vektnedgang, samt det er bra restitusjon for muskulaturen etter hard trening. Det kan styrke immunforsvaret og det kan jo være nyttig under den pågående pandemien. Det anbefales at man ikke bader alene, men her synder jeg året rundt. Jeg bader alene, men går kun uti dersom jeg kan stå i bunnen. Sikkerhet står nemlig høyt, om det mangler endel på fornuften (ifølge alle dem som ALDRI har vurdert å bade på vinterstid).
Lykke i livet er å ha en god venninne med rosa kanin-morgenkåpe, man MÅ jo bare bli glad når man ser det synet på bading etter kveldsvakt. Jeg fikk endel rare blikk, både fra to og firbeinte, forrige gang. Her på vei til favorittbadeplassen ved Lutsivatnet.Halve poenget med å bade er at det er veldig godt ETTERPÅ… Se så vakkert mitt lille barn og jeg smiler fordi vi vet at det er over.
Her kommer noen råd for de som er interesserte: 1. Har du bestemt deg, så ikke tenk at det finnes et alternativ (som er å forandre mening før, under eller etter turen til vannet) 2. ALDRI KJENN PÅ TEMPERATUREN I VANNET…hvorfor sier seg egentlig selv. 3. Vær målbevisst: kom, kle av deg, gå rett ut i vannet, dukk deg og gå fort opp igjen. 4. Gå inn i en zen-liknende sone, skru av alle tanker og følelse av panikk. Det går bra!!! 5. Ha badetøyet på deg når du kommer, det gir mindre tid til å tenke/ombestemme seg. 6. Ha klær som er lette å ta på etterpå, ingenting er verre enn å være kald og våt mens man forsøker å vri seg inni en trang dongeribukse. 7. Gi deg selv en belønning etterpå; varm kakao og julekaker er ALLTID en stor suksess…
JULEKOS FØR BADET… Jeg hadde aldersgrense for å delta, så barnebarnet fikk IKKE kle av seg for å bade. Til hans store fortvilelse….Ser det ikke innbydende ut??? Hvem kan tro det er desember???Det var rett og slett så godt at jeg ble sittende litt på land og nyte sommerfølelsen.
Alle bildene i dette innlegget, er fra forrige julekalender. Den gjorde hele desember til en opplevelse. Men det badet jeg husker best fra den gang, er Vaulen tidlig en morgen på vei til jobb. Jeg måtte gå uti et annet sted enn planlagt, fordi jeg ble angrepet av svaner. Da jeg kom på land, fant jeg ikke klærne fordi det var helt mørkt. Jeg lo resten av dagen over synet av meg, som sprang fortvilet rundt på svabergene i bikini og med hodelykt, livredd for å komme for sent til jobb.
Det smaker alltid godt med noe varm å drikke, samt litt å tygge på, etter badet. Det ble et usedvanlig kaldt bad i Tengesdalsvatnet, med kraftig nordavind og rett over 3 grader. Da snakker man om «SKIKKELIG UT AV KOMFORTSONEN», noe som kan være berikende for både kropp og sjel.
Derfor har jeg nedtelling til at desember skal starte og jeg har forsøkt å motivere og inspirere både venner og familie til å delta i årets kalender. Mottagelsen er dessverre heller lunken, uten at det legger en demper på min entusiasme. Rapport fra dagens bad, tur tips som kan kombineres med bading og andre gladsaker, legges ut på Facebook siden annbjorgsalte.no /jolleturer og bli gjerne med… Eller lag din egen glad-kalender. Måtte vi alle få en strålende førjulstid…
Fullmånebad fikk vi også med oss, da vi sneik oss inn på privat område og badet uten at noen så oss. Living on the edge… Følte vi så litt halvkriminell ut den kvelden…Jeg løy, det ble ikke badet ute 24 ganger i desember 2016… På julaften feiret jeg med bad i bassenget på gamle hotell Alstor og marsipangris…
Som tidligere nevnt, har det gått tregt med de 10 Toppene i Sandnes 2020. Det er nok mange grunner til det, men nå kjenner jeg at jeg må gasse på litt for å fullføre i år. Innen 1 november må jeg ha tatt de siste. Derfor var planen klar, nå som det er strålende høstvær og fredagsfri. Bynuten er merket som krevende, med beregnet gåtid på 5-6 timer frem og tilbake. Absolutt overkommelig, med andre ord. Jeg lokket med meg sørlendingen, som aldri før har besteget Sandnes sin høyeste topp (vel og merke FØR kommunesammenslåingen).
Det er kart over området på parkeringsplassen og det var god plass da vi ankom klokken 09.00.Hun med vinterdekk på bilen kjørte, det var nemlig blitt frost og kaldt. Turen starter på grusvei, men man kommer ganske raskt inn i terreng. Det var en usedvanlig vakker morgen, med rimfrost i gresset og ikke en sky på himmelen.
Jeg var forberedt, for det er det greit å være på en slik tur. Det er de som har undervurdert turen og måttet hjelpes ned. Men når det er sagt, har jeg gått opp med barnebarnet da han var 4. Hemmeligheten er å ha god tid, mye mat og drikke samt være heldige med været. Så for oss i dag, var det sjekk, sjekk og sjekk, klar til avreise.
Det er fint når man har tid til å bare rusle. Det er godt merket og skiltet. Det er endel stigning, selv om man totalt sett ikke skal opp mer enn 370 meter.
Sørlendingen derimot, hadde ikke gått så langt før det gikk opp for henne at dette ikke var en rusletur på grusvei. Det haglet med beskyldninger om hva jeg hadde lokket henne med på, men heldigvis kom det seg etter at vi tok en pause. Frokost er det viktigste måltidet på dagen, og etterpå steg humøret på samtlige. Jeg hadde ansvaret for maten, mens sørlendingen stilte med bil.
Det var vanskelig å se hvor fjellet sluttet og vannet begynte. Snakk om blikkstille vann… No ser eg atter slik fjell og dalar…. Endelig, ENDELIG kunne vi se varden og toppen langt der fremme. Det hadde jeg nesten ikke trodd, at vi skulle komme oss helt opp.
Det som gjør Bynuten til en krevende tur, er all steinen. Flere steder må man balanserer over steinrøser og det kan gi utfordringer for både ankler og knær. Andre steder er det bratt, sånn «sette seg på baken og skli» eller «ned på alle 4 og krype» bratt. Legg til søle og glatte røtter, og du har et terreng som tar tid. Men tid hadde vi nok av i dag, så det ble mange og lange pauser for å nyte dagen.
Noen var dypt og inderlig såret over at turboken var utskrevet, slik at hun ikke kunne dokumentere at hun kom seg til topps. Det var litt av en utsikt… Alt som går opp, må gå ned. Sakte, men sikkert. Jeg var mest opptatt av å ta bilder, FOR EN DAG….og for noen høstfarger…
Vi gikk ikke samme vei, ned men rundt, selv om Selvikstakken ble droppet denne gangen. Istedet hadde vi nok en lang pause, med kakao og brødskiver. Vi undret oss som alltid over hvor mye bedre maten smaker ute, og særlig når man har svettet og slitt litt. Det ble helst seint før vi kom ned til bilen, og det hadde nesten vært en full arbeidsdag på tur. Enkelte påstod de ikke kom til å kunne gå imorgen, men den tid, den sorg. Andre var bare fornøyd over at 7 av 10 Topper i Sandnes er fullført og det bare er 3 igjen….
Den kilometer beregningen som står på skiltene tok vi med en klype salt. Ifølge mine beregninger gikk jeg 27 998 skritt og 19 km. Gourmetmat 😀Vi snakket endel om at vi burde hatt telt med, og blitt i skjønnheten. Endelig tilbake på vei og nærmer oss bilen. En sørlendingen går aldri på tur uten bikini. Derfor stoppet vi ved Tengesdalsvatnet for en frisk dukkert og en cappuccino på stranden. Me kan kosa oss…
Det er enkelte dager man bare MÅ ut å gå. Selv om det var onsdag og bassengtrening som stod på timeplanen, hadde jeg forberedet meg godt. Planen var en tur etterpå, så jeg kledde meg etter forholdene, kokte vann til kaffi og smurte mat. Jeg skeiet til og med ut med en appelsin i tursekken, er det fest, så er det fest… Det er tross alt ikke hver dag jeg kjører på langtur, med en time hver vei for 45 minutter i basseng.
Lysefjorden og broen var et vakkert syn, tidlig en morgen i oktober. Og helt plutselig datt bare feriefølelsen over meg og eg blei helt TURIST…
Det er mange ulike turer man kan gå i området rundt Forsand. Noen er skikkelig bratte, noen er lange og noen har et hjerte ved seg. Jeg er usikker på om navnet kommer av effekten gåing har på hjerte/kar sykdommer eller om det er sånn sosiale medier liker-hjerte. Jeg kikket overalt mens jeg gikk, men kunne ihvertfall ikke se noen årsak til hjertenavnet. ❤️❤️❤️
Turen startet ved sjøen, mest fordi det var der jeg parkerte. Egentlig var det et annet sted, ifølge ut.no. Her kunne jeg ha leid rom og blitt i dagesvis.
Men jeg har lært mye idag. Forsand har blant annet 2 kolonialbutikker og det var jeg ikke forbredt på. Siden jeg hadde gått inn i turistmodus, måtte jeg bare undersøke den ene litt nærmere. Sånne Jokerbutikker på bygda pleier å ha mye rart. Men her ble jeg møtt av den vidunderlige duften av nybakte kanelboller og glemte både knekkebrød, vann og appelsin som lå i sekken…
Selvfølgelig må man prøve den lokale maten når man er på tur i ukjente trakter…. Dessuten var det flust av benker på brygga og jeg hadde tross alt gått langt. Det var nydelig utsikt over mot Oanes.
Etter maten var det å traske videre oppover. Det var merker på lyktestolpene, men det var allikevel ikke lett å følge løypa. Pilene gikk helst i alle retninger, så jeg endte opp med å gå etter kartet på mobilen. Det ble noen omveier og mye kløing i hodet, men dagen var flott og det er absolutt Forsand også. Det var strålende sol og rim i gresset. Heldigvis ikke glatt på veien, siden jeg ikke har byttet til vinterdekk enda…
Her rotet jeg meg bort… Eller var det her, da jeg ble så opptatt av å beundre det kunstige elveløpet. Men det var riktig retning ihvertfall… Jeg burde ha sett at det var opp her, siden det var plassert lyktestolpe mellom trærne. Men brillene lå i bilen, så det var ikke lett. Og endelig var det grus under beina samt landlig og flott.
Jeg likte turen, selv om det var mye asfalt og trafikk. Det hadde jeg ikke trodd her ute i provinsen, men det er mange som bor her. Jeg kunne tenkt meg å bo her selv, men antar at det blir med drømmen. Nå har jeg ihvertfall blitt bedre kjent på Forsand og kjent på ferie/turist følelsen igjen. Dersom du vil pleie hjertet, anbefaler jeg Hjerterunden, selv om jeg ikke fant noen underveis i løypa. God tur.
Da nærmer jeg meg startpunktet, etter 7 km og 11000 skritt, for de som bryr seg om sånt. Turisten måtte bare stoppe på hjemturen, for å beundre Lysefjorden i høstprakt…
Idag har jeg syklet tidenes mest fjollete sykkeltur… Sjelden har jeg ledd så mye og så godt som da jeg sammen med min eldste sønn testet ut Statens vegvesen sin storsatsing her på Nord Jæren. De bygger nemlig Norges fineste og dyreste sykkelvei. Nylig åpnet den første strekningen på 3.8 kilometer og siden jeg gikk glipp av snorklippingen, var tiden kommet for å teste den ut. Men hvor i alle dager var den???
Han så en smule betenkt ut, siden sykkelen ikke var brukt på mange år. Gir og kjetting var rustent, men motoren virka bra. Vi bor liksom på feil side av Sandnes, derfor må sentrum krysses. Dette var for langt, motorveien skulle IKKE krysses (ifølge kartet jeg fant på nettet).
Jeg sykler mye, og det siste 5 årene har det blitt mange turer mellom Sandnes og Stavanger. Jeg bor nemlig i den ene, men jobber i den andre. Det verste jeg vet er å sitte i kø på motorveien, derfor fant jeg ut at jeg sitter heller en time på sykkel hver vei, enn i bilen og irriterer meg. Så jeg ble veldig spent på den nye «ekspress sykkelvei». Tenk om jeg nå kan bruke kun 30 minutter hver vei??!!
Vi fant ihvertfall skiltene… Første sykkelreprasjon kom da vi nærmet oss Kvadrat. Der ligger også Biltema…
Så da jeg hørte at den første delen av veien var åpnet, overtalte jeg eldstemann til å bli med. Jeg lokket med en Biltema burger, til svenske priser. Det har jeg aldri spist, men jeg ler like godt hver gang jeg ser skiltet… Det er henger liksom ikke helt sammen, bil og burger. Og hvorfor svenske priser? Er det for oss stakkars vestlendinger, som ikke kan Harry handle på grensen? Men det er det vel ingen som kan i disse tider??
I fint driv over brua ved IKEA. Flagget til topps, vi fant starten på den nye sykkel veien. Veldig usikker på hva den egentlig heter, sykkelstamvei på noen skilt og sykkelexpressvei på andre.. Både med og uten x… Fancy avkjørseler og mange service stasjoner var det mye av. Vi undret oss litt over hva man kunne få utført på stasjonen, siden den ene sykkelen kunne trengt full service. Men vi fant ingenting. Så langt, men ikke lenger…
Vi fant sykkelveien, men til den prisen hadde jeg ventet noe mer. Kanskje vinger på sykkelen eller at himmelens basuner lød… Istedet var det en tom og flat strekning, med mye støy fra motorveien. Dessuten ble jeg usikker på hvem den nye veien er beregnet for, tur syklister har det ikke travelt og de som skal på jobb tenker mest på kortest mulig vei fra A til B på de sykkelveiene som allerede finnes. Jeg vet at jeg aldri kommer til å sykle denne veien når den engang står ferdig, det er tidenes omvei for meg. Jeg kommer til å fortsette å tråkke gjennom Strandgata, selv om jeg gjerne skulle sett at de brukte noen av millionene på sikring av syklister der…
Fint tenkt at vi kan sykle i express fart her. Fina veret og flade veien… Man kan ikke kjøpe bildeler på Biltema Forus, men hamburgere har de… Endelig fekk han lønn for strevet..
Det ble ikke mindre humoristisk da vi kom til den nye, flotte Biltema butikken, som ligger like ved den nye sykkelveien på Forus. Det er visstnok en lang og komplisert historie, som involverer både fylkesmann og politikere, så den dropper jeg her. Men burgeren smakte fortreffelig, etter en lang og strevsom tur med el-sykkel på Norges dyreste sykkelvei. Av en eller annen merkelig grunn satt jeg å tenkte på fortellingen om Keiserens nye klær, men jeg er usikker på hvorfor… Ta deg en tur og se selv…
For at enkelte skulle greie å trø hjem, måtte vi innom Biltema ved Kvadrat og kjøpe et comfort sykkelsete og verktøy til å bytte med. Der hadde de både bil og sykkel deler, i motsetning til en annen Biltema butikk… Det blei Strandgata hjem og kjappest mulig gjennom sentrum.
Det er et uttrykk jeg ikke er så begeistret for, og det er det som sier at » Når livet gir deg sitroner, bruk de til å lage limonade». Det høres unektelig fjongere ut på engelsk, men det er ikke grunnen til at jeg ikke liker det. For hva når livet ikke gir deg EN sitron, men en hel kasse? Eller et lass eller en hel semitrailer… Jeg tenker at det er grenser for hvor mye limonade man orker å lage og hva gjør man da?
Humøret steig da jeg kom ut av Ryfast tunnellen på Jørpeland siden. Det er helst fjell og natur Forsand er mest kjent for og det liker jeg godt.
Det var min flinke fysioterapeut som foreslo bassengtrening når både knær, rygg og hofter kranglet. Jeg tok det med et smil, men inni meg tenkte jeg «ALDRI I LIVET». For meg som liker å gå både høyt og langt, sykle, padle og gjerne utfordre meg litt, hørtes det ut som siste spikeren i kista. Jeg, som planla topptur i Nepal i november (vel å merke før korona kom) og var godt igang med treningen. Jeg sleit med å tenke at tilrettelagt trening med fysioterapeut i varmtvanns basseng var helt min greie. Det er sånn som andre gjør, for det er godt dokumentert at denne typen trening er veldig bra for kroppen. Særlig ved plager i muskulaturen og skjelettet, som var grunnen til at det ble anbefalt for meg. Men hva gjør man ikke når man har vondt?
På vei inn i dusjen var det god plass til håndkle og såpe.Det ble nesten en dagstur…
Jeg ble invitert til å prøve en time i svømmebassenget på Forsand. Der har nemlig min fysioterapeut to timer hver onsdag og jeg valgte selvfølgelig den tidligste klokken 08.00. Så var det å stå tidlig opp, pakke badetøy, smøre matpakke og koke kaffi. Det er tross alt LAANGT til Forsand, særlig når man må kjøre gjennom tunnelene, fordi ferja ikke gikk pga for mye vind.
Fin utsikt over mot Jørpelandsholmen fra gjestehavna.Det går en fin bro over sjøen og dette må være tidenes investering i folkehelse for befolkningen. Det var mye folk i alle aldre som jogget og gikk, både med barnevogner, hunder og gåstol.Fantastisk utsikt innover Idsefjorden / Høgsfjorden.
Alle mine fordommer om bassengtrening ble fort glemt. Jeg ble godt mottatt av gruppen og her var alle aldre og skavanker. Vi lo hjertelig mens vi jogget, hoppet og trente styrke i vannet. Innimellom kastet jeg lange blikk ut vinduet på fjellene jeg kunne se der ute, men tempoet var såpass høyt at det var nok å konsentrere seg om øvelsene. Jeg lærte av en av de andre deltakerne, at strikking var verd å miste helsa for, men det kjenner jeg ikke til. Kanskje de har samme forhold til strikking som jeg har til tur og friluftsliv???!!!
Det er mange utskåret trefigurer og en svær lekeplass, samt benker og grillsteder. Det går en fin grusvei rundt hele holmen. Frokost ble spist på stranden. Jeg vurderte et bad, men siden jeg allerede hadde badet, stod jeg over.
Etterpå kom belønningen: en tur til Jørpelandsholmen. Der hadde jeg nemlig aldri vært og det ble en kjekk liten tur. Smilet kommer fort frem utendørs og særlig når jeg møter hyggelige mennesker som hilser tilbake. Jeg tenkte at neste uke når jeg skal på bassengtrening, kan jeg kombinere det med en telttur på holmen. Siden det tross alt er en times kjøring hver vei og det enda er lenge til vinter.
Det er frisbeegolf bane som er åpen for alle. Usikker på hva dette var, som stod ute på en holme. Jeg hadde nemlig ikke brillene på,de lå som vanlig i bilen. (Jeg måtte selvsagt google da jeg kom hjem, det er kunstverket Solspeilet, laget av en norsk kunstner. Vakkert…) Det er flust av badeplasser, men temperaturen er nok endel kaldere enn i bassenget….
Jeg har akseptert at kroppen min trenger trening i varmt basseng akkurat nå. Jeg har også akseptert at det blir ikke noen toppturer i den nærmeste fremtid. Det betyr ikke at det aldri mer blir, men akkurat nå er det andre ting som er viktigere. Så jeg har innstilt meg på at det blir mye limonade fremover, så er det opp til meg om jeg vil ta det med et smil eller ikke.. I disse rare koronatider kunne det alltids vært verre…
Jeg var kledd fint og gult, rett og slett som en sitron….
