I går var jeg så heldig at jeg fikk tatt en tur til Randaberg kommune. Den grønne landsbyen, som ligger på Jærens nordre spiss, har mange flotte turmuligheter. Særlig er det strendene og nærheten til havet som trekker meg dit. Ytterst på spissen ligger en fin, liten rundtur på 6,2 kilometer, med start fra fyret. Turen er lettgått, men går over svaberg enkelte steder. Det kan være sleipt og vanskelig å gå, så husk gode sko.
Det ligger en stor og gratis parkeringsplass der hvor bilveien ender. Her er toalett og grusvei ut til fyret. Rundturen starter her.
Det var ikke merket sti, men siden jeg skulle gå langs havet, var det bare å gå. Sommeren er den desidert beste tiden å gå denne turen…. Stien går gjennom Jærstrendene landskapsvernområde og her er et rikt naturmiljø. Det kryr av fugler og denne var ny for meg.
Jeg hadde planlagt å dra tidlig ut og tilbringe hele dagen med å bade og sulle rundt på neset. Ihvertfall frem til jeg skulle på jobb, noe som gjorde at jeg hadde litt tidspress på meg. Så blir det som det ofte blir, det gikk tregt med å komme meg ut døra hjemme. Tilslutt var jeg så forsinket at jeg vurderte å droppe hele turen. Ifølge ut.no skulle runden ta 3 timer å gå og jeg er sånn som ikke liker å komme forsent.
Det var flere små strender som tilhørte hyttefolket. Denne likte jeg spesielt godt. Det er flere steder satt opp gjerdeklyvere og det var 2 informasjonsskilt som jeg fant. Jeg passerte turstien opp til Randabergfjellet i godt tempo og tenkte «En annen gang»…Det ble en liten strekning på asfalt, men det meste av turen går på grusvei, strand, svaberg og utmark. Dette er Sandeviga, et nytt bekjentskap for meg. Tenk å få den flotte stranda helt for meg selv….
Planen ble endret, nå tok jeg på joggesko og treningstøy. Her var det ikke snakk om å sulle avsted i sakte tempo, jeg gallopere over svabergene. Gjennom en liten skog, hvor jeg fant en glimrende teltplass. Tror jeg ihvertfall, jeg hadde verken brillene på eller tid til å stoppe for å ta inn detaljene. Det luktet ramt av sjø, sånn som det lukter når det er lavvann og ikke har regnet på lange tider. Jeg så i forbifarten nydelige blomster og sommerfugler som lettet i forskrekkelse over å bli forstyrret. Det ble verken tid til bad eller kaffepause…..
Jeg løp ikke, men det var ikke langt ifra… Stien var lettere å følge på vestsiden av neset, selv om det var lite merking og skilt. Jeg navigerte etter kartet og beskrivelsen på ut.no.Det er en tur med lite bakker, lite folk og mye å oppleve. Det var ikke et alternativ for meg denne gangen, å utforske alle de spennende stedene jeg passerte. Løypa og kart over neset.
Jeg skremte opp geitene, for ikke å snakke om alle fuglene som hekket. Jeg måtte flere ganger dukke når vipene ble for nærgående. Og plutselig dukket Tungeneset fyr opp…
Bare så det er sagt, turen er ikke 3 timer, slik det står på ut.no. På informasjonstavla står det 1,5 time og det stemmer mye bedre med tiden jeg brukte. Nå hadde jeg plutselig god tid og kunne utforske fyret samt ligge på et svaberg etter at nistepakken var spist. Jeg vurderte til og med et bad, men hadde ikke tid til å gå tilbake til en av de fine strendene. Men jeg rakk jobb….
Tungenes fyr ble bygd i 1828 og nedlagt i 1984. Grunnen til at det ble bygget et fyr her ute, var at sildefiskerne nektet å levere sild i Stavanger fordi det var så farlig å runde neset. Starten var et stearinlys i loftsvinduet, før det kom et skikkelig fyr. Fyret er idag et populært kunst og kultur senter. Her er både museum og kafé, samt det arrangeres jevnlig utstillinger og konserter. Siste innsats mot bilen.
Her ligger Svanesjøen.. Jada, jeg kommer igjen og da skal jeg ha SKIKKELIG GOD TID….
Har du noen gang vurdert å finne frem noen gamle bildekk, trø på deg en trekksele og slepe dekkene rundt i skog og mark? Det hadde ikke jeg heller, før jeg ble tipset om å bruke dette som en måte å komme i form på. Trening med dekk er nemlig en ypperlig måte å trene styrke og kondisjon, enten man planlegger langtur eller bare vil mestre hverdagen bedre. Det skal sies at tur med Ole og Dole ikke er sånn turtur; med nistepakke, termos og mange pauser. Her er det «blod, svette og tårer», selv om det blir mest svette.
Å gå tur med Ole og Dole passer for både store og små, selv om han på 7 syntes de var litt slitsomme og at det holdt med 20 meter. Dessuten liker de å stikke til skogs og det blir ekstra tungt når de hele tiden må dras opp av grøftekanten.
Og for deg som liker å være ute i naturen, er dekktrening midt i blinken. Dekk kan tas med på tur nesten overalt, men min erfaring er at det fungerer best med grusvei eller på en strand. Finn gjerne en løype med bakker, både korte bratte og lange slake, er midt i blinken. Det sier seg selv at det blir tyngre jo brattere bakken er og pulsen går raskt opp. Da er det veldig lurt å gå med staver, sånn at man bruker overkroppen til å dra og slik får hele kroppen god trening.
Det er ikke så veldig tungt i nedoverbakke.
Anbefalingen kom fra en god venninne som bor i Oslo. Det vil si, når hun ikke er i Nepal for å trø rundt i fjellene der. Ifølge henne, er dekktrening en fantastisk god og skånsom måte å trene hardt på. Uten å belaste rygg, hofter og diverse andre vitale kroppsdeler. Det kan man like…og jeg var slett ikke uvillig til å prøve noe nytt. Min metode, som går ut på å slepe en ryggsekk på utallige kilo opp og ned bratte fjellsider, får kroppen til å føles ut som om den er truffet av en trailer… Så jeg var absolutt klar for å prøve denne trenden, som vistnok var veldig populær i skogene rundt Oslo. Og med en god og polstret trekksele er det liten belastning på kroppen, noe som gjør det lettere å unngå skader og vondter som ellers kan oppstå når man trener hardt.
Det har blitt mange tidlige morgener, alene eller sammen med andre. Treningen kan være sosial, selv om man bare har et sett med utstyr. Det er bare å bytte på å dra… Jeg bruker stort sett 2 løyper, en for langkjøring og en kort hvor det legges inn styrkeøvelser. Mye kjekt man kan finne på ute i naturen med steiner, benker, stokker… Eller kanskje medbrakt strikk, den får plass i lommen og er genial til ulike øvelser.
Jeg bestilte utstyr på finn.no og satte igang. De første turene gikk så tidlig at det var skikkelig mørkt og garantert ingen andre som var ute. I mitt hode var det flaut og for spesielt interesserte å trekke dekk. Du vet, de som skal krysse Sydpolen på ski eller har som mål å bestige alle topper over 2000 meter i hele Norge. Ikke en smågal, hofteoperert farmor fra flate Jæren….. Det gikk over etterhvert, særlig da jeg kom på at noen lufter hund, mens jeg lufter Ole og Dole.
Ole og Dole på tur… Meget usikker på om det kommer en Doffen en gang, men i teorien kan jeg henge på hele Andebys befolkning hvis jeg vil….
Fra spøk til alvor, dekktrening er veldig bra for å trene styrke og utholdenhet. Du får seige muskler i armer, bein og kjernemuskulatur, men uten å belaste leddene særlig. Derfor er det god trening for overvektige eller deg som ikke kan jogge pga dårlige knær, hofter eller rygg. Her er lite belastningsskader, men husk å bruke gode sko og en god trekksele. Det er flere grupper (blant annet på Facebook) som har fellestrening ulike steder i landet og hvor man kan teste ut utstyr før man kjøper sitt eget. Dekk kan man få gratis hos bilopphuggere (og sikkert andre steder også), men jeg måtte love dyrt og hellig at jeg ikke skulle slenge de fra meg i naturen. De kunne returneres gratis dersom jeg ble lei… Jeg må innrømme at jeg langt ifra er gått lei, istedet er jeg blir bare mer og mer begeistret. Derfor anbefaler jeg dekktrening til alle som vil komme i form på en gøyal måte og som har lyst på enkel og effektiv trening.
Her er alt jeg trenger for å slite meg ut… Hvem trenger vel treningssenter med Ole og Dole i garasjen???!!
Her kommer først en liten advarsel, dette er trim man fort blir hekta på. Ihvertfall dersom man har et snev av konkurranseinstinktet og liker å ferdes på uvante stier i skog og mark. Det er lett å finne en løype som er tilpasset ens eget nivå, så enten du ønsker en veldig enkel løype eller en mer krevende tur, her finnes et tilbud for folk flest. Det er turorientering de fleste steder i landet, så sjekk ut området rundt der du bor.
Stort mer lettgått enn dette blir det ikke.
Det lyste gult over hele Jæren.
Turorientering passer for alle, både små og store. Særlig for barn er det spennende å lete etter poster, samt å oppdage skatter i naturen. De ulike postene har en stedsbeskrivelse som forteller hvor den ligger. Her skal man kanskje finne en stor stein, en myr, enden av et steingjerde, maurtue eller ruin. Så da må man studerere kartet sammen, finne stedet og tilslutt lete etter posten. Både poster og turer er graderte, med grønt for de uerfarne. Da går man på sti og vei med lett stigning og postene er lette å finne. Så har man blå turer og røde, før de tøffeste, svarte turene. Da snakker vi om villmarksterreng, som krever at man er i god form og kan bruke kompass.
Relativt lettgått i Øksnevadskogen.
Til og med skiltet…
Og posten lå ved en «spesiell detalj», som viste seg å være denne hyggelige mannen.
Det er lett å komme i gang med turorientering. Mange lokale orienteringsklubber setter ut poster i skog og mark hver vår. Du velger selv når du vil gå, postene ligger ute hele sesongen, som stort sett varer til utpå høsten engang. Du kan gå når som helst på døgnet og med hvem du vil av venner og familie. Men dersom du har lyst til å finne postene selv, er det greit å gå alene…. Ofte treffer man andre, som virrer rundt med kart rundt halsen på jakt etter samme post. Det er alltid hyggelig å slå av en prat, for de fleste har god tid.
Det er alltid kjekt med en pause, så husk å pakke med mat og drikke. Alltid fint i skogen…. Og i disse koronatider, når vi ikke kan klemme hverandre, finn gjerne et tre du kan klemme på. Det hjelper, tro meg…
Valg av turfølge er viktig, særlig hvis du er av den typen som ikke liker å tape. Jeg har sett voksne menn ta til tårene over at de ikke var den som fant en spesielt vanskelig post (vi var VELDIG aktive med turorientering da barna var små). Et lite tips: vil du være den som finner posten, aldri gå sammen med den unge garden som spiller mye dataspill. De tar et blikk på kartet, memorerer det og galopperer avsted før jeg har funnet frem kompasset mitt. De forteller meg alle kodene som stod på skiltene og lurer på hvorfor jeg bruker så lang tid.
Man trenger ikke studere kartet jevnlig når man har gamerhjerne…. De tok avgårde…
Noen datt ut av løypa, for å besøke en boplass fra eldre steinalderen. Tenk å bo inni denne hulen, spennende?
Noen var minimalt opptatt av å finne postene og lekte han var en gammel mann fra steinalderen, som skulle finne mat. Heldigvis ventet de andre på oss og hadde alle postene i boks.
Så kort oppsummert, turorientering gir trening for både kroppen og toppen (som det så fint reklameres for i brosjyren). Gå inn på nettsiden turorientering.no for å få mer informasjon om kjøp av kart over de ulike stedene. Der finner du også en oversikt over utsalgssteder i butikk, under hver arrangørklubben. Så trenger du bare et kompass og du er i gang. Start med de letteste turene, særlig dersom du skal ha med deg barn. Jeg lover deg mange kjekke opplevelser og fine turer.
Med kakaobart og blomsterkrans på hodet var han godt fornøyd. Selv om han ikke fant en eneste post, siden gamerene gjorde reint bord og hanka inn alle….
Da er vi igang igjen, nytt år og nye muligheter. Sandnes Turlag/ Stavanger Turistforening har igjen laget et flott hefte med 10 nye turmål, som lar oss utforske indrefileten av kommunens turområder. Det er premier å vinne dersom du leverer inn folderen og diplom til alle som har fullført. I fjor vant vi ingenting, så planen for året er klar. Vi skal gjøre reint bord, og håper årets premier er bil, båt, Sydentur, el sykkel, nytt kjøkken eller liknende.
Turmål nummer 3 er Dalevatnet, en barnevennlig løype på ca 3,5 kilometer tur/retur. Vannet ligger lunt til på 140 m.o.h, omkranset av høyere topper. Aldri lov en 7åring at vi skal bade, med mindre du er villig til å gjennomføre…
I år fikk jeg heftet levert og var invitert av en god venninne. Han på 7 er ALLTID klar og jeg ble klar etter en bøtte kaffe. Terskelen for å komme seg avsted er alltid litt høyere når det er jobbehelg… Dessuten hadde jeg lovet, da jeg satt i solsteiken på verandaen igår, at vi skulle bade. Med overskyet vær og maks 6 grader frista det lite idag. Men det nytter lite å si til han som gledet seg vannvittig…
Jammen var det FRISKT, men ikke verre enn at han gikk uti og dukka to ganger.
Vi parkerte på Dale og gikk den korteste løypa opp. Den er bratt, så pulsen steg fort. Men ikke lang, heldigvis.. Både sørlendingen og han på 7 var mest opptatt av «er vi framme snart?», men det var nok fordi de gledet seg sånn til badet. Sørlendingen hadde jukset med å ta bikinien under tur klærne og var uti og dukka lenge før oss andre. Han på 7 bada lengst, mens jeg egentlig ikke har annet å skryte over enn at jeg gjorde det…
En blid sørlending i shorts. Hallo, eg kom i ulltrøye og heldekkende…. Noen brukte matpausen til å utforske steinura ved siden av oss.
Det var en flott tur, men jammen var det mye folk… De sov i telt og hengekøyer overalt, og vi traff massevis både da vi gikk opp og ned. Det er alltid hyggelig, og vi vurderte å invitere dem med på gjemmeleken. Men i disse koronatider fant vi ut at det var best å la det være. Så da var det bare oss, helt til jeg gjemte meg så godt at han på 7 ble sur og ville hjem. Det gjorde vi og er herved offisielt igang med årets utfordring, 10 Topper i Sandnes 2020. Måtte det bli mange fine turer i år også, vi gleder oss ihvertfall veldig. Heftet kan hentes på Platou sport i Sandnes eller Tursenteret til STF i Stavanger. Barn samt de over 60 trenger bare gå 5 for å få diplom, så god tur til alle.
Heldige oss at kafeen var åpen..Is smaker alltid godt, selv om ikke sola skinner…
Det startet med at han på 7 spurte om jeg noensinne hadde gått opp til «det svære fjellet». Fjellet han refererte til, ligger godt synlig fra bilveien mot Hommersåk og ser unektelig litt umulig ut å bestige. Fra veien ser man bratte sider og det ser veldig høyt ut. Han hadde lyst på en tur opp dit, mest fordi han ikke trodde at det var mulig å komme seg opp. Men det er det, her ligger nemlig Storaberget turområde med alle sine løyper. Jeg er glad i å gå i området, særlig om sommeren. Det bugner av blåbær, har et fantastisk badested i Grindavatnet, mye gammel historie og fin utsikt. Da jeg begeistret la turplanene fram for resten av gjengen, sukket min eldste sønn og sa: «Åja, det er den turen som er en eneste lang oppoverbakke»….
Det er en liten parkeringsplass nede ved gårdene, men i disse virustider var den full midt på en ukedag. Da kan man parkere oppe ved hovedveien mot Hommersåk. Det er kart over området for alle som ikke er kjent. Det er mange muligheter for tur, men de fleste går Storaberget, Grindavatnet eller begge. Løypene er godt merket. Det er lett å få en 7 åring til å gå, bare gi ham en hund han kan leie på.
Turen starter ved Hogstad og her er satt opp informasjonstavle samt en liten parkeringsplass ved gårdene. Vi fikk ikke plass der, så vi parkerte langs veien. Det var meldt flott vær, men yr.no bommet som vanlig. Men selv om det kom noen regn/hagelbøyer og blåste friskt, var det godt å komme seg ut. Dessuten ble været bedre utover dagen. Turen starter på grusvei ned langs et sandtak og gjennom en grind ut i terrenget. Det går sau på markene, så her må hunder holdes i bånd. Vi hadde lånt med oss Toby, mitt lille barns border collie på 1 år, så tempoet var kvasst. Men det varer ikke lenge før man begynner å gå oppover og snart kommer man til de første kulturhistoriske minnene.
Tyskerne bestemte allerede i 1941 at det skulle bygges et vannverk fra Grindavatnet og Lomstjørn. Her skulle man få 800.000 kubikkmeter vann i året. Dette er den gamle kontrollstasjonen og ikke glem å se inn vinduene, veggene innenfor er flott fliselagt. En av grunnene til at turen bare kalles «en einaste lang oppoverbakke» hos guttene…. Det er ulent terreng, men ikke brattere enn at alle klarer å komme opp.Det gjelder å holde tungen beint i munnen når man går over demningen, ellers blir det fort et ufrivillig bad….Flere minner fra krigens dager….
Turen til Storaberget inneholder både ny og gammel historie, særlig er det mange synlige spor etter vannverket tyskerne bygde under krigens dager. Anlegget hentet vann fra både Grindavatnet og Lomstjørn, og det var av ypperlig kvalitet. Det finnes mange steder underveis hvor man kan se demninger, bygninger og tunneler. Det er ingen informasjonsskilt som forteller historien, så her får man bare ta fantasien til hjelp. Grindavatnet ble lagt ned som drikkevannforsyning rundt 1970, så nå er det bare minnene igjen. Jeg liker denne delen av turen og har mine faste punkter som må undersøkes på vei oppover. Han på 7 er like engasjert og vi diskuterer ivrig både krig, fred og hvorfor vi trenger vann.
Storaberget består av tre sider som er så bratte og steile at det er umulig å komme opp. Kun på østsiden er skråningen slak, derfor bygde man en lav steinmur der.Ifølge min eldste sønn er dette nedgravde munker. Han har siden han var barn, tenkt at det er toppen av hodet med den karakteristiske hårkransen, ute i myrene. Munkene ble begravd her for å beskytte turgåere og det synes jeg en fin tanke.
Når man har gått opp noen av bakkene og passert et par av vannene, deler stien seg. Da går man enten mot toppen eller mot Grindavatnet. Jeg tar som regel toppen først og vannet etterpå, men det var ikke et alternativ idag. Vi siktet oss inn videre oppover og kom etter kort tid til bygdeborgen. Det er ikke annet enn en lav steinmur, men er den best bevarte av alle de 5 borgene i Sandnes. Hit dro menneskene som bodde i området når det var krig og ufred. Med husdyr, mat, utstyr og våpen «holdt de fortet» for over 1500 år siden. Kanskje det var her vi skulle gått i dekning for koronavirus?
Toppen nådd, til stor begeistring for han på 7. Men det var kaldt vind, så vi trakk nedover for å finne en lun plass til å spise nistepakke. Men først familiefoto.. Absolutt ALT smaker godt på tur….
Utsikten utover Lutsivassdraget er flott.
Vi gikk samme vei ned som opp. Da er det jo egentlig bare en «eneste lang nedoverbakke» og det kan man like. Turen er ca 6-7 kilometer lang og tar omlag 3 timer. Det er mulig at både lengde og tidtaking kan tas med ei klype salt, ifølge ungene mine er jeg ubrukelig på begge deler. Det er som tidligere nevnt en fantastisk fin tur, men kanskje ikke den man starter med dersom man ikke er vant med å gå i fjellet. For det er noen seige bakker opp….
Det er mange fine steder å bade, synd at jeg glemte badetøy. Men Toby badet for begge. Da vi nærmet oss sandtaket, kom sola frem. Avslutningen på turen er som du sikkert har gjettet, en LAAAANG oppoverbakke…
Jeg har lenge visst at Stavanger Turistforening har merket en nærturløype, som føler den gamle pilegrimsvandringen mot sentrum og Domkirken som ligger der. Den stod beskrevet i STF sin årboken fra 2013, «Lofta vedet» eller «52 hverdagsturer i Stavanger». Jeg har tidligere gått pilegrimsvandringen til Santiago de Compostela, som er en nærmere 80 mil lang tur i nord Spania. Turen ble delt opp over 4 år, det er sånn man må gjøre når man har jobb og et liv utenom… Allikevel var det en uforglemmelig vandring gjennom historie, kultur og ikke minst vakker natur. Så jeg fikk virkelig smaken på å gå med en dypere mening, selv om det ikke var et religiøst motiv hos meg, men mer eventyrlyst.
Jeg startet tidlig, i ekte pilegrimsånd. På andre siden av veien kunne jeg se Ullandhaug, og tårnet markert seg mot himmelen.Det var heller rolig ved Mosvannet, stort sett bare endene som var våkne.
Det sies at å være pilegrim er å være underveis mot et mål, et hellig mål. Man vandret fremover fra land og strand og mange har nok tatt turen til Stavanger Domkirke opp gjennom årene. Den ble bygget i 1125 og var kanskje grunnen til at Stavanger i hele tatt ble en by. Det er ihvertfall dette året byen regnes som grunnlagt. Å dra på pilegrimsreise var vanlig i alle de store religioner, selv om det kanskje ikke er så populært nå lenger. Høydepunktet for denne tradisjonen var i middelalderen, før reformasjonen begrenset denne type reiser på midten av 1500 tallet. Men nå vokser altså interessen for å være pilegrim igjen og det er merket flere kjente vandringsleder gjennom hele Norge.
Pilegrims-løypen går egentlig forbi Vålandstårnet. Men jeg greide ikke motstå dette vakre stedet, bygget i 1895, som bolig for oppsynsmannen. Han voktet bassenget som lå på toppen. Herfra gikk de første vannledningene som forsynte Stavangers beboere med vann. Jeg fikk kaffipause og tidenes soloppgang.Stavanger by, tidlig en morgen i mars. Mye av turen går gjennom bygatene og jeg var stort sett alene.
Jeg startet tidlig en morgen, siden jeg skulle på kveldsvakt. Bilen ble parkert ikke så langt fra jernaldergården, før jeg fant stien etter å ha gått over den historiske Limahaugen. Det var fremdeles mørkt og jeg gikk og tenkte tilbake på alle de tidligere morgenene da jeg gikk i Spania. Da var målet som regel å finne en åpen kafe, hvor frokosten var cafe con leche og tostadas med syltetøy. Nå hadde jeg kaffe med, siden jeg antok det var begrenset servering underveis på grunn av corona viruset. Løypen er godt merket og er en rundtur. Den kan gås begge veier, men jeg valgte å følge den ruten som var beskrevet i boken.
Fra Feginsbrekkå (gledesbakken) ser man for første gang tårnet på Domkirken. Da ble man fra gammelt av fylt med glede, men det er mulig at de hadde gått en lengre og hardere tur en meg…. Men jeg så tårnet, selv uten briller….Videre gikk turen over broen i Lagårdskleiva og ned mot Lagård gravlund.Det stod en rusten mann og kikket lengselsfullt ned på kirkegården.
Nede ved Mosvannet var det ikke mye liv. Jeg traff et par joggere, ellers var det bare fuglene som var oppe. Det er rart med det, når løypa blir for lett å følge, mister man den. Plutselig var merkene borte og jeg kunne ikke huske når jeg sist så noen. Da var det å snu… Selv om jeg visste hvor jeg var og ikke hadde hatt noen problemer med å finne Domkirken, var liksom halve poenget å gå Pilegrimsturen. Jeg ville gå der de «ekte» pilegrimene gikk og det ble derfor ikke første gang jeg måtte snu og gå tilbake. Løypa er 11,2 kilometer og jeg gikk nesten 15. Men det spiller ingen rolle, når man går for å gå. En pilegrims motto er: langsomhet, frihet, enkelthet, bekymringsløshet, stillhet, fellesskap og åndelighet.
Etter en tur på do inne på buss stasjonen, var det å cruise langs Breiavatnet mot Domkirken. Det var jammen ikke særlig med folk noe sted…Turistforeningen anbefaler at man går en runde rundt kirken, før man går inn og tenner et lys. Det gjorde ikke jeg, fordi her var kirken lukket og låst.Men det stod nok en rusten mann utforbi og selfien MÅTTE bare tas….
Etter å ha sett på berømte graver på Lagård gravlund, var det nesten litt trist å komme frem til Domkirken. Det var tomt for folk og ikke så mye annet å gjøre enn å ta noen bilder og fortsette turen. Stavanger bar også preg av corona krisen, sentrum lå nesten øde en mandags morgen. Men jeg krysset torget og fortsatte mot Rådhuset. Her lå det gamle Olavsklosteret, men jeg valgte å gå videre forbi Kleiva og mot den berømte Munkehagen. Der ble det nok en kaffepause, mens jeg nøt freden og roen alene i parken. Etterpå fortsatte turen gjennom villastrøket på Eiganes, før jeg passerte Mosvannet igjen. Så gikk ferden over Tjensvoll, mens jeg mimret over da jeg jobbet på hotell Alstor. Sakte steg veien videre til jeg kunne se Limahaugen igjen. I fullt dagslys kunne jeg se både sauer og husene nede på jernaldergården. Og FOR EN UTSIKT det var. Bilen stod der jeg hadde parkert og snart var jeg på vei hjem.
Det var skremmende tomt til å være ukedag og egentlig midt i rushet. Det var liksom ikke bare det gamle og ærverdige jeg passerte. Munkehagen, hvor det aldri har vært verken kloster eller munker. Men det var et fint sted for en pause, her var både benker og fin utsikt.Siste innspurt av Pilegrimsturen.
Det sies at «veien er målet» og det stemte godt her. Det er annerledes å gå en tur midt i byen, i motsetning til å gå i fjellet, skogen eller langs havet. Allikevel syntes jeg turen var både spennende, lærerik og avslappende. Roen jeg fikk, KAN ha sammenheng med at det var minimalt med trafikk og andre mennesker ute siden det meste er stengt ned pga virus. Det satte turen i perspektiv, plutselig gikk jeg der og tenkte på svartedauen og spanskesyken og det som verre er. Men mest av alt tenkte jeg på ingenting. Det er magien ved å vandre, tanker kommer og går og man får livet litt på avstand. Og det kan man like, særlig nå. Så jeg anbefaler alle å legge ut på en pilegrims vandring, uansett hva man vandrer til. Og takk til Stavanger Turistforening for inspirasjon, tilrettelegging og informasjon. BUEN CAMINO!!!!
Mange av de 52 turene overlapper hverandre, så det gjaldt å følge godt med…Selvsagt hadde jeg med kamskjellet mitt, det mest kjente av pilegrims symbolene. Skjellet ble som regel båret på hatten eller kappen, mitt hang på sekken gjennom hele turen både her og i Spania. Senere ble det begravd med pilegrimen, men jeg vet ikke om jeg drar det så langt…..
Hvis det er noe jeg har lært gjennom et langt liv, så er det at det finnes tre typer mennesker. Man har de som får ting til å skje, så er det de som ser at ting skjer og tilslutt så har man de som lurer på hva som skjer. Mine barn vil nok si at jeg absolutt tilhører den første gruppen og særlig når det gjelder tur. Det må jeg nok dessverre være enig med dem i, for det er sjelden langt mellom tanke og handling når jeg får behov for litt frisk luft.
Borestranda er et fantastisk sted, som er godt tilrettelagte med parkering, dusj og toalett. Det er rett og slett blitt et sted for de kule og arkitekturen bærer preg av det.
Mitt lille barn er noe nok mest i gruppe to og hun ser med tålmodighet på når jeg løper rundt og gjør klar. Koker vann, pakker sekk, smører mat, finner klær… Og når jeg står glassklar i døra, siger hun inn på badet og blir der. Lenge… Det er liksom ikke noe som haster og hun er grundig og flink med å gjøre både seg selv og hundene klar. Mens jeg venter og venter, mer og mer utålmodig.
Ikke et tohodet troll, men en snill og grei hundeeier med en hund med spjelket fot. Da må mor bære… Godt å få luftet både to og firbeinte i disse innetider. Og noen trenger mer enn andre å springe fra seg.
Så har man han på 7, som definitivt tilhører gruppe tre. Når alt er pakket i bilen, jeg har ventet i flere timer og bare han mangler, ser han opp fra PCen og sier: «Kæ??» Jeg bruker min snille og milde farmorstemme og spør om han er klar for tur. Ikke husker han hvor vi skal eller hvorfor, ei heller hva jeg har bedt ham om å finne frem og hvilke klær jeg har lagt klar…. Det er mildt sagt en tålmodighetsprøve, å dra på tur sammen med noen andre, som ikke er i gruppe en.
Det var mange som hadde lyst på pizzabolle. Mens andre knapt hadde tid til å sette seg ned for å spise.
Jeg er virkelig veldig glad i å ha med meg flokken min på tur, og særlig i disse virustider, når man helst ikke skal treffe andre enn de man bor sammen med. Men jeg skulle noen ganger ønske at jeg ikke var den eneste som får ting til å skje. At jeg ikke trengte å vente, vente og vente mens andre skal bestemme seg for om de i hele tatt vil bli med. For mange ganger føler jeg meg som i gruppe tre, at jeg ikke får med meg hva som skjer når vi ikke bare kan pakke og gå. Hva er det som tar så lang tid og hvorfor? Men den diskusjonen får bli til en annen gang…
Mye plass til å boltre seg på… Noen kikka på dem som var i vannet…. … mens andre VAR i vannet… Og himmelen var over oss alle. Jeg koste meg med å finne vakre steiner. Det var mange som surfet, Bore er en perle for slike aktiviteter.
Vi var litt usikre på hva advarselen gjaldt, siden skiltet var delvis dekket av sand. Kanskje coronavirus, bølger, sterke undervannsstrømmer eller drager. Hvem vet? Langt bak kom han i gruppe tre… Det ble ikke en kjekk tur til Jærhagen og kafé, istedet ble det drive-in og spise i bilen. Viktig å overholde karantene reglene..
Det finnes mange gode grunner for å ta seg en pause fra virkeligheten og bare melde seg ut. Når bare ordet CORONA VIRUS gjør at brystet snører seg sammen og hodepinen siger inn i skallen, er grensen nådd for min del. Jeg kom til et punkt hvor jeg bare hadde akutt behov for en time-out. Det hadde vært mange og travle dager på jobb, bekymring for min sønn som var i Wales og skremmende nyhets-oppdateringer fra alle kanter i over en uke. Det ble bare mer enn nok!!! Dessuten skulle jeg ha helg med langfri og de opprinnelige reiseplanene var kansellert, som så mye annet. Det er da en bare vil trekke dynen over hodet, skru av mobilen og glemme at verden eksisterer… Eller man kan ta en kortreist telttur sammen med favoritt turfølge/yndlings barnebarnet. Jeg valgte det siste….
Teltplassen vår lå ved den offentlige badeplassen ved Eikelivatnet. Her er stor og gratis parkeringsplass, toalett (som var stengt pga smittefare) og mange turløyper.
Det fristet med et bad, men jeg hadde glemt både badetøy og håndklær.
Det var fort gjort å pakke sekkene, man kan være litt ukritisk på hvor mye man drar med seg, når teltplassen ligger nær parkeringen. Skuffer og skap ble endevendt for proviant og jeg pakket det jeg fant av varme klær. Værvarslingen var bra, men man vet aldri med yr.no. Jeg hadde en plan på hvor teltet skulle settes opp, men var åpen for andre forslag. Så var vi avgårde og kjørte Rv 13 innover mot Ims. Den største overraskelsen kom da vi kom til parkeringsplassen ved Eikelivatnet, den var nesten full av biler. På en fredag formiddag… Jeg har vært her mange ganger og stort sett aldri sett en bil. Det er liksom ikke det mest kjente turområdet i Sandnes kommune…
Det var for gjort å sette opp teltet og flytte inn. Utsikten var slett ikke noe å klage på.Det er viktig å legge opp til noen aktiviteter når man drar alene med barn….Seierherren med premien…. Konkurransen, som gikk ut på å være raskest til å finne og bringe tilbake til mål: 10 kongler, 5 pinner, en stein større enn hånden, en blomst og en knopp av blad, ble vunnet av han som var raskest til beins…
Jeg liker godt å telte sammen med andre folk. Mest fordi det er kjekt for han på 7 å ha andre barn å leke med. Jeg blir liksom lei etter 40 ganger med gjemmeleken og det er grenser hvor lenge «Bomben springer» er interessant. Sant å si liker jeg godt å slappe av i sola med ei god bok, kaffe eller bare se på skyene. Det er skikkelig kjedelig for en over gjennomsnittet aktiv 7 åring, som på toppen av alt ikke har hatt andre barn å leke med på over en uke. Men nå voktet jeg leiren vår som en hauk. Så da noen fedre med en skokk av unger ville presse seg plass, var jeg meget avvisende. Hallo; smittefare, virus, 2 meters avstand, unntakstilstand??!!!! Det endte med at de satt opp telt på andre siden av halvøya, så vi både kunne se og høre dem…..Og jeg var flau over meg selv og følte meg lite vennlig.
Det er vanskelig å være på tur og ikke kunne leke med andre barn. Heldigvis hadde han med seg snø leoparden «Kul» og de hygget seg sammen i timevis. Jeg fikk også være med, da hadde vi «Tampen brenner» og gjemte Kul. Noen ganger så godt at vi slet med å finne ham igjen. Og sånn går no dagane….Dessuten fant vi på andre leker til han som verken ville lese eller sitte i ro. Skummel kriger, som jakter på villsvinet av stein, med spydet han har spikket.
Turen var akkurat det jeg trengte. Når mobilen slås av og man MÅ ingenting, er det lett å finne roen. Jeg vil ikke påstå at det var kjedelig, tur med han på 7 er sjelden uten action. Men det var ikke noe som krevde tankevirksomhet eller stort engasjement. Vi lekte, gikk tur, spiste det vi hadde lyst på og som var tatt med. Jeg flyttet stolen ettersom sola flyttet seg på himmelen og tok lange pauser i den. Vi kikket på folkene som gikk forbi og hilste på de fleste. Vi overholdt avstands-reglene til punkt og prikke, men det var verre med håndvask og hygiene. Jeg trøstet meg med at det var bare oss to og at vi var tilsynelatende friske og raske.
Her hjalp det lite med Antibac eller såpe og vann. Han måtte skrubbes med våtserviett… Sånn går det når man blir forvandlet til en skummel drage….Dessuten fikk han et ufrivillig bad, da han sparket ballen så den datt i vannet. Da var det enten å miste ballen eller å kle av seg og hente den. For å si det sånn, det skjedde ikke flere ganger, vannet var iskaldt….
Vi pakket sammen og dro tilbake til virkeligheten etter noen dager. Ikke fordi vi hadde lyst, men fordi vi ikke hadde mer mat igjen. Det eneste vi ikke hadde spist opp, var marsipanpølsa kjøpt under priskrigen før jul. Og det var nok en grunn til at den hadde overlevd så lenge, det smakte ikke særlig godt. Ellers hadde vi kun ketchup og steikesmør, så vi fantaserte litt om å fange en and og steke/spise den. Men det ble med tanken og istedet pakket vi leiren og kjørte hjem. Jeg kjente batteriene inni meg var fulladet og jeg var klar til å forholde meg til virkeligheten igjen. Virus eller ikke virus, naturen finnes rett utenfor dørstokken og den er alltid tilgjengelig. Selv om man skal holde seg unna andre mennesker og ha fokus på hygiene, tror jeg det er viktig å kose seg også! Ha en fin dag, enten du er inne eller ute…
Det er bra for helse å tilbringe tid med å gjøre absolutt ingenting. Særlig i slike omgivelser, med frisk luft og stillhet både inni og utpå.
Man har lett for å bli litt motlaus sånn som situasjonen er i verden idag. Plutselig er man berørt og begrenset, selv om jeg personlig slett ikke kan klage. Jeg er ikke smittet av noe og heller ikke i karantene. Foreløpig kjenner jeg ikke noen som er syke, men usikkerheten er jo at vi ikke vet. Så jeg går på jobb og er takknemlig for at jeg kan det.
Været kunne absolutt vært bedre…
Som helsepersonell fikk jeg tidlig beskjed om at vi ikke får lov til å dra ut av landet. Da var trist, for jeg hadde gledet meg til neste uke. En langhelg på spahotell i Polen var bestilt for lenge siden, men pytt pytt… Nå er grensene stengt og flyene har sluttet å fly, så jeg kunne ikke dratt uansett. Men det er jo egentlig bagateller i den store sammenhengen.
Godt å spise matpakken under tak.
Viktig å finne noe å le av, om det så bare er seg selv.. Og en walisisk dragelue…
Verre er det å tenke på mitt eldste barn, som studerer i Wales. Der er universitetet foreløpig ikke stengt, så han har valgt å bli. På tross av myndighetenes anbefalinger om at alle nordmenn bør dra hjem. Dessuten er det ikke sikkert han kunne ha dratt hjem, om han ville. Det kjennes helt uvirkelig ut…
Noen som koser seg i regnet. Andre hygget seg inne.
Viktigere enn noen gang!!!!
Ikke kan jeg dra ut av landet, ikke kan jeg dra rundt i landet og heldigvis har jeg ikke hytte. For da kunne jeg ikke dratt dit heller… Og sånn må det være akkurat nå. Det er tomt for folk overalt og jeg har nesten hatt veien helt for meg selv i helgen, når jeg har kjørt til jobb. Da er det godt å pakke sekken for å dra på tur.
Det KAN ha noe med været å gjøre, for dette er et populært turmål for barnefamilier på en søndag. Eller at folk holder seg hjemme for å unngå smitte. Zulu er et speiderområde med jevnlige møter flere ganger i uken. Men neppe akkurat nå fremover. Tomt for andre mennesker overalt.
Vi dro til Vagleskogen og fikk den nesten helt for oss selv. Jeg tror det er viktigere enn noen gang å komme seg ut i naturen og det er heller ikke vanskelig å finne turmål hvor det er lite folk. Det hjelper på både kropp og sinn, med frisk luft og bevegelse. Det blir nok muligens ikke så mye turer på meg i tiden fremover, for akkurat nå er det jobben som må prioriteres. Men bedre tider vil komme, så jeg sier som den britiske motivasjonsplakaten fra 1939: Keep calm and carry on. Ta en dag om gangen og husk å puste med magen. Fortsatt god søndag!
Noen dager starter tidligere enn andre og det er ikke alltid man bestemmer det selv. Jeg hadde i overmot lovet mitt lille barn å hente henne og venninnen da bursdagsfeiring var over. Lite ante jeg at festen kom til å vare hele natten…. Så da telefonen ringte klokken 04.55, var det ikke annet å gjøre enn å få på klær og fyre opp Toyotaen.
På vei ned mot Hellestø stranden, noen mer våkne enn andre. Morgenstund har gull i munn….
Når man først er oppe, frista det lite å gå å legge seg igjen. Under bilturen hadde jeg sett både månen og masse stjerner, så det lå an til å bli en vakker dag. Dessuten blir det allerede mye tidligere lyst og da kan man ihvertfall ikke gå å legge seg. Jeg smurte matpakke, og inviterte med en hund og en sovende sønn. Og plutselig var vi på vei mot havet.
Ifølge min sønn:»A touch of God». Ungdommene i dag har det med å mikse engelske ord inn i alle setninger og noe må jeg rett og slett be ham forklare.. Men dette forsto jeg. Husk båndtvang i Klepp kommune.
Turen mellom Hellestø og Sele er 3,5 kilometer hver vei, totalt 7 lettgåtte kilometer på sand, rullestein og grusvei. Det er parkeringsplass og toalett i begge ender, men det er koseligst å gå fra Hellestø og sørover. Grunnen er enkel, i havna på Sele er det benker. De er perfekt til å sitte på når man spiser nistepakken eller bare trenger en hvil. Dessuten er det en hel rekke med koselige båthus, som gir ly for vinden.
Det var ikke mange andre ute så tidlig. Men vanligvis treffer man mye folk her ute langs kysten, Jærstrendene er et populært turmål.Vi fant et lunt sted å spise, kombinasjonen vind og frost var frisk… Knekkebrød med brunost og kaffi er alltid en delikatesse på tur. En med nye briller og ei som helst ikke vil bruke brillene = 2 Brilleslanger på tur.. .
Turen langs havet går gjennom et landskapsvernområde. Jeg tror det betyr at det er så fint her, at man ikke kan ta noe med seg eller ødelegge naturen, slik at alt bevares slik som det er. Stien er umerket, men det er ikke veldig vanskelig å finne frem. Man har sjøen på ene siden og gårder på andre. Og hytter… Det er mange hytter. Heldige de som har hytte her ute… Men jammen må de være glade i vind og sand, for det er det mye av. Himmelen er høy og havet bruser. Sånn blir man glad av.
Plutselig kom solen over Sele havn. Flate Jæren ser frem til en ny dag. Og langt der ute ligger Feistein fyr. Det synet følger oss hele turen. For en fantastisk morgen det ble…
Turen vår startet med sludd, is på pyttene og rim i gresset. Men turen tilbake var en påminnelse om at sol og varme er på vei. Vi svettet i dunjakker og jeg fikk lyst på et bad. Så fordelen med å stå tidlig opp, er at man får utrolig mye ut av dagen. Ulempen er at man ikke trenger å planlegge noe etter klokken 19.00, fordi da er man for trøtt. Så gjett hva jeg skal gjøre nå? Ha en fortsatt fin lørdagskveld og god natt…..
