Det hender både titt og ofte at jeg får lyst på en tur på Høg Jæren. Det er noe med utsikten over jærsk natur og kulturlandskap som treffer meg midt i hjertet. Her har de trassige bøndene driftet jorden i mange, mange år og sauene beiter enda oppover fjellsidene. Mennesker som har lødd stein, tatt ut torv til brensel og sanket bær og annen mat fra naturen. Det vitner navn som Moltemyr og Fiskelaustjørn om. Selv om Fiskelaustjørn høres litt begredelig ut for de som er glad i å fiske…
Det er opparbeidet gratis parkeringsplass etter at man har kjøret gjennom to grinder. NB: husk å lukke grinden etter deg. Sensommer eller tidlig høst kommer an på temperatur og været her på Jæren.
Jeg kjørte til Tjåland, som ligger ved fylkesvei 201 mellom Undheim og Ålgård. Det finnes også en parkeringsplass på Aurenes og det spiller ingen rolle hvilken du velger. Turen til Ulvarudlå er en rundtur og man passerer begge parkeringsplassene. Begge steder ligger gårdsbruk og det er viktig å ta hensyn til driften når man passerer. Utover Jæren kan man fortsatt havne midt oppi flokker av sauer eller kyr som trasker midt i veien og blokkerer for bilene. Jeg liker at man bør ha god tid for å ferdes her og nyte alle detaljene.
Turen starter på god grusvei og videre på traktorvei. Nytt og gammelt levebrød i naturen. Det meste av turen går i terreng og her er det vått. Det er mange bekker og myrer som må passeres, så husk å ta på støvler eller annet vanntett fottøy.
Det beste med tur på Høg Jæren er at det er høy himmel og god plass. Dette er virkelig stedet når man har behov for å lufte tankene, for her går man aldri i kø. Da må det isåfall være en kø av sauer…og det er liksom helt greit. At man har en lydløs tur kamerat er også veldig greit, ikke et eneste bjeff kom fra den kanten. Han hentet tålmodig pinner som han la foran beina mine uten en lyd. Blikket bad om oppmerksomhet, men jeg var for opptatt med å sveipe himmelen med øynene. Turen går gjennom et av Norges største rovfugltrekk, så her gjelder det å være på vakt og gjerne ha med kikkert. Jeg angret på at brillene lå igjen i bilen…for jeg så ikke en eneste fugl.
Fra Ulvarudlå har man i fint vær utsikt over hele Jæren. Da kan man se kysten i vest og fjellene i øst. Det gikk ikke idag.Kraftig vind på toppen gjorde at vi gikk fort videre. Men først beviset på at vi faktisk VAR der.Det gikk raskt nedover og matpakken ble spist bak en stein i ly for vinden. Her stod en gang en uteløe, hvor høyet ble lagret, for så å bli fraktet hjem til gards om vinteren. De må ha hatt et hardt liv, bøndene som holdt til her. Og når jeg tenker på all den steinen de må ha ryddet… Jæren er stein på stein på stein.Vi nærmer oss gården Aurenes, hvor det også finnes parkering.Det går definitivt mot høst.Mellom Aurenes og Tjåland går man på sti langs Tjålandsvatnet. Her finnes mye god aure, men snakk med grunneier om lov til å fiske der. Hva gjør man når stien plutselig er dekket av kyr? Og hunden er redd kyr og nekter å gå forbi? Det ble en liten omvei akkurat der….
Rundturen er 7 km lang og godt merket med påler med rødt på. Jeg brukte Stavanger Turistforenings årbok fra 2016 «Te`Jærs», som har en god turbeskrivelse og kart på side 182-185. Turen er lettgått, selv om det er noen bratte bakker. Det var veldig vått og sleipt, så husk gode sko. Vi brukte rett under 3 timer på turen, men da hadde vi mange stopp og en god matpause. Det er mulig å korte turen ned ved å gå en snarvei over med Fiskelaustjørna, men det gjorde ikke vi. Det kan bli lenge til neste tur på Høg Jæren, så vi nøt hver meter og var godt fornøyd med dagen.
Noen ville bare bade og merkelig nok var det ikke meg….
Jeg har i mange år hatt et samarbeid med Stavanger Turistforening om yoga på Gramstad. Det har vært både korte og lange kurs, lett yoga etter tur på torsdager samt yoga både inne og ut. Det har vært en fantastisk opplevelse å ha yoga på et sted som betyr så mye for meg og jeg har satt stor pris på samarbeidet. Det er mange år siden jeg utdannet meg til turleder gjennom STF og jeg har vært både VELDIG aktiv og ikke aktiv. Samtidig er jeg sertifisert Kundaliniyoga lærer og Mediyoga instruktør og har undervist i klassisk yoga på treningssenter i en årrekke. Det å få lov til å bruke naturen som yogarom, er for meg en stor opplevelse og det er en glede å kunne dele det med andre.
Å gå tur er menneskets beste medisin. Hippokrates.
De siste to årene har det vært et regelmessig arrangement sånn omtrent hver sjette uke. Da inviterer STF til tre timer med tur og yoga på Gramstad. Tilbudet er åpent for alle, både medlem og ikke medlem, og programmet er relativt likt fra gang til gang. Vi starter alltid med å samles på enten låven eller huset. Vanligvis låven, men dersom den er utleid, blir det huset. Hovedrommet blir ryddet, slik at det blir plass til å legge ut yogamatter. Alle har med sine egne og det er blitt brukt alt fra strandmadrasser og dyner, til sitteunderlag og dyre, økologiske naturmatter spesielt laget for yoga. Ingen begrensninger altså, men har du ikke en yogamatte, kan det være lurt å investere i en til hjemmebruk.
Jeg personlig bruker en ullmatte spesielt beregnet på medisinsk yoga. Men alt er lov og den flotte utsikten får man på kjøpet.
Vi starter dagen med en kopp te eller kaffe og samtidig en kort runde på navn, yogaerfaring og forventninger til dagen. Her er alle velkomne, enten man har mange års erfaring med egen yogapraksis eller aldri har forsøkt yoga tidligere. Det varierer litt hvilken type yoga som brukes på kurset, men uansett er det enkle øvelser som de aller fleste kan få til. Jeg går gjennom dagen; både turen og yogaen. De som ikke har hatt tid til å spise frokost, får anledning til det. Vi har nemlig ikke lagt inn matpause, verken under turen eller før yogaen. Etterpå gjør vi oss klar til å gå tur.
Utsikt over Gramstad, på vei mot Øvre Eikenuten.
Turen vi går er ikke en topp-tur, eller en tur hvor målet er å komme i bedre form. Vi går rolig og forsøker å være tilstede akkurat her og nå. Jeg oppfordrer alltid alle til å ikke prate sammen på turen og at mobilen legges bort. Hensikten er å oppleve naturen med full tilstedeværelse. Oppmerksomt nærvær er at man er fullstendig til stede i det man kjenner på her og nå. Kjenn hvert steg når føttene berører bakken. Vinden og luften som berører huden din. Synsinntrykkene fra naturen rundt deg. Lydene. Pusten som får brystet til å heve og senke seg. Tanker som dukker opp og forsvinner igjen. Kjenn at kropp og sinn faller til ro, samtidig som man er i bevegelse.
Naturens stillhet og ro oppleves mer intenst når vi lytter innover i kroppen. En stille morgen ved Revholsvatnet.
Gramstad er et fantastisk fint område og så uendelig mye mer enn bare turen opp på Dalsnuten. Her finnes korte og lange løyper og området strekkes seg ut i mange retninger. Jeg varierer mellom tre rundturer: Øvre Eikenuten, Fjogstadnuten og rundt med Kubbetjønn. Vi går ikke opp på toppene, men dersom været er fint, gjør vi yoga ute. Da blir det som regel to stopp underveis, ett med fysiske øvelser og ett med en meditasjon. Det å gjøre yoga ute, med frisk luft og høyt under himmelen, er annerledes enn å praktisere inne. Det er som om kroppen helt naturlig puster dypere og slipper spenningene i muskulaturen. Det kjennes veldig godt.
Gramstadtunet er blitt et samlingspunkt for alle friluftsglade mennesker hele året.
Etter å ha ruslet i stillhet tilbake til tunet, er det en kort pause før vi gjør yoga. Jeg bruker mest klassisk yoga, men det varierer litt etter gruppen og hvor lang tid vi har. Noen ganger gjør vi Mediyoga og en sjelden gang Kundaliniyoga. Selve yogatimen varer mellom 50-70 minutter og vi er stort sett ned på matten. Jeg er utdannet ergoterapeut, så dersom noen har behov for å tilrettelegge øvelsene, er det mulig å bruke stol eller finne alternative øvelser. Det er nemlig et uttrykk som sier at: «Kan du puste, kan du gjøre yoga». Kroppen kan ha sine begrensninger, derfor er det viktig at vi jobber MED kroppen og ikke MOT.
På vei mot Fjogstadnuten, åpner utsikten seg.Noen ganger er det nok å ligge i gresset, se opp på himmelen og kjenne at det er godt å leve.
Dersom du har lyst til å bli med på tur og yoga på Gramstad, er du hjertelig velkommen. Gå inn på STF sin hjemmeside og søk på yoga, så kommer turene opp. Som tidligere nevnt passer turen for alle. Vær allikevel oppmerksom på at turen går i ulendt terreng og kan oppleves som krevende dersom du ikke er vant med å gå tur. Ta gjerne med litt å drikke, gode sko og klær etter været. Det er ikke vær forbehold, så dersom det regner eller blåser mye, blir det tur uten yoga og yoga inne. Og kom gjerne alene eller sammen med noen. Kom dersom du trenger ro og å stresse ned i en travel hverdag. Kom dersom du vil ha påfyll av ny energi eller kom dersom du bare vil på tur en lørdags formiddag i godt selskap…. Jeg ser frem til at du kommer….
Det begynte slik som det ofte gjør, med at vi snakket om de turene vi aldri har tatt. Jeg har alltid hatt lyst, men aldri syklet langs Telemarkskanalen, denne historiske vannveien som ble hugget ut i fjellet for over 100 år siden. Turen er en klassiker, hvor man sykler en vei og tar rutebåt den andre. Vi var to som hadde lyst til det, så plutselig var turen booket og betalt før vi helt fikk tenkt oss om. Og da vi fikk tenkt oss om, var det bare å finne frem syklene og starte å trene. Nå som det nærmer seg, ble vi enige om en testtur for å sjekke utstyr. (For å være ærlig, og det skal man jo, tvang jeg det gjennom for å forberede min gode venninne på hva som kan forventes….)
Turen startet i gårdsrommet og lynkurs i hvordan pakke sykkel.
Min gode venninne har nemlig aldri sovet i telt eller opplevd friluftslivet med sine enkle gleder. Hun er skikkelig sprek og vant med å sykle, men det er forskjell på å ta en to timers treningstur og være ute i naturen i tre dager. Derfor har jeg funnet ut at jo bedre forberedt man er, jo kjekkere blir turen…. Jeg har lært den harde veien at forberedelser er viktig og derfor la vi avgårde med godt pakka sykkelhenger. Vi hadde med telt og alt som trengs for å campe samt lappesaker og pumpe til syklene. Hvorfor vi gadd å dra med det, forstår jeg egentlig ikke, siden ingen av oss kan lappe sykkel. Men det var ihvertfall med…
Første stopp ble en runde i trimparken i Sandvedparken, men som enkelte sa etter 5 minutter: Det er unødvendig å slite seg ut på apparater når man skal sykle hele dagen…Neste stopp kom ved fossen i Figgjoelva. Jeg var egentlig klar for et bad, men det var litt for mye vann i elva ved badeplassen.
Jeg hadde på forhånd planlagt en rute som ikke var for lang og med en fin kombinasjon av bakker og sletter innover i landet. Jeg hadde til og med sett for meg hvor vi kunne campe og handle mat. Men sånn ble det ikke, fordi det var så varmt og fint vær at det bare MÅTTE bli havet. Ruta ble endret: gjennom Sandvedparken og på sykkelsti langs 505 til Kverneland. Der handlet vi lunsj, selv om enkelte lurte på om det var nødvendig å ta med mat, siden vi ikke skulle være borte så lenge… Eh, ja…mat er halve turen…og man trenger påfyll for å sykle. Enda viktigere er å få inn væske, særlig på slike varme dager.
Turen mellom Kverneland og Bryne går langs Frøylandsvatnet på grusvei. Her veksler man mellom ulik skog samt koselige viker og åpne partier med fin utsikt over vannet.MIdgardsormen er den flotte broen som ble åpnet i 2016 og knytter Njåskogen sammen med Kleppsiden. Broen var et dugnadsprosjekt for å gjøre Frøylandsvatnet mer tilgjengelig samt å øke bruken av området. Den er 2 meter bred og 230 meter lang. Vi syklet frem og tilbake siden det var første gang i området for enkelte, før vi tok en velfortjent lunsj på Kleppsiden.
Etter Frøylandsvatnet ligger Bryne og vi sykla fort gjennom. Mette var vi og kaffi hadde vi hatt, så det var liksom ingenting å stoppe for her. Nå var vi klar for strand og et bad!! Plutselig kom jeg på at jeg hadde glemt stenger til det ene teltet, så mye for mine gode forberedelser… Løsningen ble å sykle innom min søster, som bor like utenfor Bryne, og finne en stor pinne som kunne brukes til stang. Den ble festet på sykkelen og vi tråkka videre. Det var en fin dag på Jæren, det vil si at det var minimalt med vind. Så kilometerne forsvant raskt under dekka og svetten silte.
Jæren er stort, flatt og lettsyklet. Særlig på en sommerdag uten vind…Samtidig er Jæren bondeland og det er vanskelig å finne et egnet sted til å sette opp telt. Her er mye gjerder og skilt med «Ingen adgang».
Plutselig passerte vi Orre og Friluftshuset. Det var mye biler og folk på stranden og egentlig litt tidlig å sette opp telt for natten. Så vi fortsatte… Bore ligger nesten rett etter Orre og der ligger en fin liten campingplass hvor jeg har sovet tidligere. Noen mente det bare var en time å trø hjem og at vi derfor kunne gjøre det. Helt uaktuelt, så det ble Bore. Er man på tur, er man på tur. Men telt frista overhode ikke, mest fordi jeg ikke helt forstod hvordan jeg skulle få pinnen til å bli en teltstang. Hjernen fungerer nemlig dårligere når man er sliten og veldig varm. Dessuten var det nesten gratis å leie en liten brakke med 2 senger, kjøleskap og kaffetrakter, samt STOLER å sitte på. Valget var ikke så forferdelig vanskelig….. Etter å ha flytta inn, ble det ENDELIG strandliv….
Jeg elsker strendene på Jæren og et friskt sjøbad.Da det trakk opp til uvær, var jeg veldig glad at vi skulle sove i hytte og ikke telt….En viktig del av friluftsliv er enkel matlaging på primus. Middagen bestod av egg, bacon, bønner og brød, alltid en suksess.
Natten var våt, veldig våt. Og det stemte at det bare var en time å sykle hjem fra Bore camping. Vi rakk allikevel å få med oss at bøndene på Jæren ikke bare kjører hevd om våren, men også om sommeren. Det var mildt saget en frisk duft som fulgte oss på turen over Voll og mot Ganddal. Vi fikk sett den gamle steinbroen på Skjæveland og planen var en softis på mitt faste sted. Det ble istedet et brestet ribben og kjappeste veien hjem. Så hva lærte vi og er vi forberedt for Telemarkskanalen? Tja og tja… Vi lærte at å sykle med sykkelsko kan være farlig når man får overbalanse og at det er greit å sjekke at teltstengene er med. Hun som ikke har sovet i telt har fremdeles ikke sovet i telt og bortsett fra det er vi veldig klar for turen. Så krysse jeg fingrene for at vi ikke punkterer….
Jeg fant aldri ut hva Bore strandcamping hadde med Amsterdam å gjøre…?? Men som syklist følte jeg meg spesielt velkommen, siden jeg sykla i Nederland i vår. På historisk grunn.. Skjævelandsbroen krysser Figgjoelven og stod ferdig bygget i 1853. Broen er 100 meter lang og som en del av Den Vestlandske Hovedvegen, var den Rogalands første bro som ble bygget for kjøretøy.
For deg som ikke er kjent med Brekko, kan jeg fortelle at det er blitt et av Jærregionens største utfartsområder. Her er det liv og røre hele året, mye takket være god tilrettelegging av Jæren Friluftsråd. Grusveier og stier slynger seg gjennom lynghei med bjørkeskog, det er flere vann med badeplasser og ikke minst høye topper. Og høyest av alle rager Gloppenuten med sine 630 m.o.h.
Det er flere store parkeringsplasser, hvor man betaler 40,- kroner pr dag. De tar vipps eller Easypark app. Toyotaen var helt alene både da vi kom og da vi dro… Det er et stort område med mange løyper.
Jeg trodde jeg hadde vært på Gloppenuten tidligere, men det viste seg at den toppen kun het Gloppenuten i mitt hode. Så da jeg fikk vite at det faktisk fantes en topp som het Gloppenuten, MÅTTE jeg bare ta turen dit. Brekko har jeg vært mye på tur tidligere, men kanskje mest på ski om vinteren. Derfor var jeg skikkelig klar for en topptur en vakker sommerdag.
Turen startet på grusvei og det gikk ganske raskt oppover. Opp dit skal jeg…. Den ser ganske bratt og utilgjengelig ut, men det er en relativt lettgått tur. Løypa er godt merket og skiltet. Det ligger flere små vann langs stien. Det ligger flere andre topper videre innover som gir inntrykk av at jeg er mye høyere enn det jeg egentlig er… Fantastisk utsikt. Det står en varde på toppen, men ingen skilt. Utsikten over Brekko, Madlandsheiene og store deler av Nord Jæren forsvant litt i tåka, men det hadde sin sjarm. Det smakte godt med kaffi og lompe med nugatti. Særlig fordi det var litt vind slik at fluene holdt seg vekke… Reine turisten… Selvsagt fant jeg en plass hvor det gikk an å ta et bad på veien nedover.
Turen er ca 5 km hver vei og det enkleste er nok å gå samme vei opp og ned. Jeg fant ut at jeg skulle gå ned gjennom Grunnesdalen, noe som gjør turen litt lenger. Her er merkingen noe dårligere, enten det eller så bør jeg kanskje bruke brillene når jeg går tur også. Jeg fant ihvertfall ikke de røde prikkene etter at myren var passert og endte opp med å finne min egen sti. Men bilen fant jeg heldigvis tilbake til, så alt i alt en vellykket tur….
Jeg sporet plutselig av stien og havnet en helt annen plass enn der jeg skulle….
Godt det ikke var vinter og skiskytterstevne, siden jeg plutselig kom ut av skogen midt foran blinkene… FLAKS…
Noen dager starter tidligere enn andre. Det er som om noe i meg bare roper høyt «Kom deg opp og ut…» Så uansett hvor mye jeg vrir og vender meg i senga, greier jeg ikke å sove videre. Da er det bare å komme seg opp og ut.
Aldri vært så nære som nå….
Jeg har kajakk og det har jeg hatt i mange år. Den ligger på verandaen og der har den fått vært i fred hele tre år uten at jeg har brukt den. Det ble bare sånn; travelt på jobb, travelt hjemme, vondt i ryggen og vondt i viljen. Tiden bare gikk…
Det tyngste med å padle kajakk er å få den opp og ned fra biltaket. Den ser ikke så tung ut, men fy søren så mye den veier.. Jada, jada… da er jeg klar…
Men så var jeg på ferie og hadde flere flotte turer i leid kajakk. Plutselig husket jeg HVORFOR jeg kjøpte kajakk i utgangspunktet. Roen på vannet, stillheten som kun blir brutt av padleåren og gleden av å komme tett på fugler og dyr. Jeg kjente at det var på tide å få gang på padlingen igjen.
Det beste er å komme seg tett på naturen. Ehhh, kanskje dette var litt for tett på…
Så kommer man hjem fra ferie kjempemotivert, men så går dagene…..Og ukene…. Så er man der igjen; travelt på jobb, travelt hjemme, vondt både her og der…. Da er det man plutselig våkner 04.00 og bare må ut…. Og dermed er man igang igjen 😍😍😍
Så glad blir man av å padle kajakk. Selv i tåke og regnvær…..
Det er noen som trenger en måned ferie for å føle at de har ferie. De bruker en uke på å lande i feriemodus, to uker på å feriere og siste uken på å mentalt forberede seg på å begynne å jobbe. Der er overhodet ikke jeg… For meg er alt som ikke er jobb ferie og jeg er mentalt klar for å jobbe når jeg setter nøkkelen i døra på jobben.
Vår 24 timers ferie startet med lunsj ved Domsteinane på Rege. Her er en mystisk steinsirkel fra omtrent steinalderen, tror jeg. Han på 6 fant ut at en trollmann hadde gjemt 3 kinderegg midt i sirkelen…..
Derfor ser jeg frem til å jobbe hele sommeren og ha masse små ferier. Det liker jeg og det er ingen steder det er vakrere enn i Norge om sommeren. Ingen steder er grønnere, frodigere og friskere enn her. Hvem trenger vel +30 grader og strålende sol, når man kan ha frisk bris fra nord og +14 grader? Og med en regnbyge innimellom…
Feriefølelsen er på plass, teltet er oppe og stolen klar….
Disse små 24 timers feriene gir mye positiv energi og opplevelser. For hva gjør man i ferien? Man utforsker nye steder, spiser ny mat og ser med nye øyner på ting man kanskje har sett før. Noen drar samme sted hver gang, mens andre vil til nye land og byer. Jeg er helst på «Ja takk, begge deler».
Bading er obligatorisk for alle måneder i sommerhalvåret.
Det viktigste når man har bare 24 timer, er å ikke dra så langt. Må man kjøre i flere timer, går mye av tiden med på å kjøre. Det er kjekt det også, roadtrip med god musikk er en velsignelse for sånne som meg. Men jeg elsker nærmiljøet til tur og sånn sett er jeg miljøbevisst. Sykle, gå, buss, båt eller tog kan være et valg, men selvsagt er bilen enklest når man har kort tid.
Lekeplass og mange nye venner er førstevalg hos han på 6. Dessuten er det ikke feil med kiosk som aldri går tom for softis.
Jeg liker variasjon og bytter mellom teltene, hytter og hotell. Ikke fordi det er så langt hjemmefra, sånn sett kunne jeg kjørt hjem til egen seng. Men da får jeg ikke helt samme feriefølelsen. Det er noe eget med å sove hjemmefra, våkne til en ny utsikt med morgenkaffen. Det liker jeg veldig godt.
Utsikten over Ølberg havn.
Alle dager blir veldig bra, når de starter med et FRISKT morgenbad.
Så for alle dere som også skal jobbe i sommer eller av andre grunner ikke har så mange planer, ta en 24 timers ferie. Jeg anbefaler virkelig Ølberg Camping eller en annen lokal campingplass. Stavanger Turistforeningen har mye hytter i nærheten og det kryr av flotte teltplasser. Det er vann som kan padles, veier som kan sykles og parker hvor man kan ligge i gresset og se på himmelen. For sommeren er NÅ og må bare nytes, for her i nord er den kort.
Jeg har mange gode egenskaper, men teknisk innsikt er dessverre ikke en av dem… Ikke kan jeg lappe sykkel eller montere IKEA møbler. Bilmotorer er under panseret, tror jeg. Nei, gi meg bøker, kunst, sang og musikk. Gi meg vakre soloppganger, noe godt i glasset og sjokoladekake. Kort sagt alt som kan nytes og forstås med hjerte… Helst ingenting mer krevende enn å skifte en lyspære eller bruke en høytrykkspyler…..
Turen startet på Gramstad og første stopp ble Resasteinen.
Derfor har jeg lært at alt nytt utstyr som krever litt teknisk innsikt, MÅ testes FØR jeg har tenkt å bruke det. Uten å gå i detalj, kan jeg si at den lærdommen kom på den harde måten. Så da mitt nye telt ankom i posten, var jeg straks i gang med å planlegge en testtur.
Det var et snev av vår i luften og bjørka viftet med sine grønne ører. Og bakerst er Dalsnuten… Med mitt gode syn (helt uten briller) så jeg en perfekt teltplass nede ved Dalevann.
Ja, jeg har kjøpt meg nytt telt. Det er superlett og knøttlite. Kjøpt på nett og verken brukt eller på salg. Men billig var det, en kinesisk kopi av et mye dyrere amerikansk telt. Det fancy med dette teltet er også grunnen til at det er så lett, det har nemlig ikke stenger…. Og da kommer en viss teknisk innsikt inn i bildet som nødvendig for å få det opp….. Var jeg spent????!!!
Fy søren, hvordan får jeg dette til å bli et telt? Det så mest ut som et brukt kondom i elefantstørrelse som noen hadde slengt fra seg…..
Det var heldigvis en fin dag uten vind eller regn. Og teltplassen jeg fant, var så jevn og flat som man kan finne uten å bruke gressklipper først. Så det burde være enkelt å få det opp… Men jeg sleit.. Lettvektspluggene var på størrelse med tannpirkere og snorene av strikk. Så da jeg fikk festet en side, spratt det opp på den andre. Språket ble verre og verre etterhvert som svetten rant.
Tja, jeg fikk det opp, men var usikker på hvor lenge det kom til å stå….
Jeg brukte gåstavene til stenger, ei foran og ei bak. Da jeg fikk flyttet inn liggeunderlag og sovepose, så det riktig så innbydende ut. Jeg testet ut i flere timer med en god bok og nøtteblanding. Jeg torde ikke tenne opp kokeapparatet i forteltet, duken så lettantennelig ut. Og det var LAAAANGT å gå tilbake til bilen…
Jada, jada; my home away from home…..Og utsikten kan man ikke klage på… Under doturen på natten med hodelykt, var teltet lett å finne tilbake til. Som et lite hvitt spøkelse lyste det opp i skogen.
Det ble en lang og kald natt. Det kan jeg ikke skylde på teltet, men på min nye lettvektssovepose. Kjøpt i fjor og enda ikke testet utendørs. For å si det sånn, når det står at posen tåler – 11, så bør den ikke brukes annet enn på sommeren og innendørs. Jeg hadde dunjakke og fleecepledd, men det var allikevel en lang natt.
Med sovesveis og et anstrengt smil var det godt da dagslyset kom og jeg kunne stå opp. Det føltes som Sibir…. Da duften av kaffi og havregrøt spredde seg mellom trærne, kom naboene for å sjekke om jeg delte frokost med dem.
Det var en flott tur og jeg er fornøyd med teltet. Ikke falt det ned og kondens må man jo regne med når det er varmere inne enn ute. Mest fornøyd er jeg med vekten, sjelden har sekken veid så lite med tanke på at jeg hadde både hus, mat og alt annet som trengs for å overleve på egenhånd. Teknisk innsikt; tjaaa, når jeg fikk det opp, kan alle få det opp… Så jeg ser frem til mange fine turer med «Lett» fremover, helst med LITT varmere vær….
Turen hjem gikk ned til Dale og opp bak Dalsnuten tilbake til Gramstad. Det var en fryd å gå meg varm i fint vær og med lett sekk….
Badeplassen på Bråstei er et fint sted å starte turen. Her er stor parkeringsplass og løyper i flere retninger.
Det hender at jeg pakker sekken full og går meg en tur. Sekken er stor og her er plass til mye. Og da snakker jeg ikke om matpakke og termos. Egentlig fyller jeg den bare med tull og vas, alt som veier litt og tåler å fraktes rundt. Brusflasker fylt med vann og gamle manualer er en fin ting, samt en gammel sovepose som ikke brukes lengre, er fin til å fylle ut plassen. Så sleper jeg sekken rundt i ulike turområder, mens andre turgåere med små dagstursekker eller bare en drikkeflaske i hånden, ser rart på meg. Egentlig mangler jeg bare et traktordekk i tau bak meg, så hadde jeg vært stemplet som skikkelig gal…
Kanskje hadde det vært greit med et traktordekk å dra på; fine, flate veien…
Poenget med å ta sekken ut på en luftetur, er selvfølgelig at det er god trening. En sekk på 10-15-20 kilo er ganske tung å bære og det merkes godt i skuldre, hofter og rygg. Særlig etter noen timer… Det vil si at man blir sterkere, så begynn gjerne lett med 2-3 kilo og øk vekten etter hvert. Dette er treningsprinsipper som stammer helt tilbake til antikken, hvor bryteren Milon fra Croton trente ved å løftet en kalv helt til den var en okse. Hvis du, som meg, ikke har en kalv, går det fint med en 80-100 liters sekk med gradvis øking av vekt. Dersom man finner en løype med noen bratte bakker, får man samtidig god kondistrening med å variere tempoet oppover. Og sånn går nå dagene….
Det er satt opp kart ved de fleste parkeringsplassene som ligger rundt hele området, men dette er MIN skog, så jeg trenger ikke det…
Melshei er et fantastisk område å lufte sekken, her kan man gå hele dagen på grusveier og stier. Skogen ble startet plantet for mer enn 100 år siden og er man heldig, kan man oppleve et rikt fugle- og dyreliv. Her finnes både orrfugl, rugde, hønsehauk, hare og elg. Sikker mye annet også, for det jeg har sett mest, er hoggorm. Men det er heller ikke ofte… Området er mye brukt av turgåere, syklister og joggere. Det er lysløype som er 2,5 km lang og et fantastisk nytt skiskytteranlegg. Melshei ligger tett opp mot Rogaland Arboret, så min luftetur sneier ofte innom der.
Det er godt å gå i Arboret, her har de lagt mye tid ned i underlaget på mange av stiene.Jeg elsker skog og trær… Det er fint i dette området, her kan man alltid finne en rolig flekk å sette eller legge seg ned på. Veldig avslappende å se tretoppene svaie i vinden…
Det var min far som lærte meg å bli glad i Melshei. Han gikk mye tur med hunden her og kjente hver sti og berg. I mange år hadde vi en fast rutine i helgene, grytidlig lørdag morgenen var jeg med ham på tur i Melshei. Det var i den tiden jeg anså meg selv som relativt godt trent, men gjett om jeg sleit for å holde følge med far… Stort sett så jeg hælene på støvlene hans forsvinne langt foran meg og jeg småsprang pesende etter mens svetten silte. For jeg visste det, at dersom han gikk ifra meg, kom jeg aldri til å finne veien tilbake til bilen….
Utsikten fra «far benken», hvor vi pleide å legge inn en kaffipause med litt kjeks. Vi var aldri særlig gode på småprat noen av oss når vi gikk tur, så mer enn noen kommentarer om været var sjeldent. Men det er ikke alltid man trenger å si så mye….
Han gikk aldri ifra meg og litt etter litt lærte jeg å finne frem på egen hånd. Nå går jeg på tur med mine barn og barnebarn og kan hver sti og hvert berg. Jeg vet hvordan jeg finner tilbake til bilen og jeg vet hvor Pålsberget med graven fra folkevandringstiden ligger. Jeg vet hvor det er mest blåbær om høsten og hvor hoggormen liker seg best. Jeg er ekspert på hvilke bakker som trener mest kondis og hvor jeg kan bade. Jeg vet at det er stier på kryss og tvers og alle fører de et sted. Og takket være far, vet jeg hvor. Det gjør at jeg aldri blir lei av å vandre i skogen jeg er så glad i.
Det er mye liv i skogen og det er fantastisk å se plantene våkne til liv etter en lang og kald vinteren.Skogen er forskjellig fra gang til gang, alt etter vær og vind.
Området er stort, så selv om det er mye folk her, føles det aldri folksomt. Kanskje bortsett fra Lysløypa en søndag formiddag i fint vær, da er det mer folk der enn i Langgata på en lørdag i beste handletid. Men det er nok av andre stier og runder å boltre seg på og treffer du noen som sleper rundt på en sekk på størrelse med et kjøleskap, så er det bare meg. Ute og lufter sekken i favorittområdet mitt, på stiene jeg lærte å finne veien av far.
Jeg gikk en tur på stien og hørte skogens ro, da hørte jeg fra lien en gjøk som sa KOKKO… Det er meg det; KOKKO KOKKO….
Det hender ofte at jeg får spørsmål fra andre om telt. Sikkert fordi at jeg ikke legger skjul på at jeg er meget glad i enkelt teltliv og friheten det gir. Dessuten er det billig og det er jo aldri feil. Ofte får jeg et spørsmål som jeg sliter med å svare på, derfor dette innlegget. For hva sier man når folk spør «Hva skal du med mer enn et telt, du har vel ikke bruk for det????» For jeg er faktisk den stolte eier av hele 4 telt. Dessuten har jeg 4 sykler, men det er en annen historie….
Egentlig så trenger man jo ikke telt i hele tatt….man kan sove under stjernene. Men det er LITT avhengig av været og man kan ikke regne med at nettene alltid er slik som sommerstrendene på Lista… DA trenger man ikke telt`!!
Jeg spør ikke dem, for det er som regel venninner eller andre representanter fra kvinnekjønnet som spør, «Hva skal du med 30 par med sko, når du kun kan gå med ett om gangen???!!». Jeg spør heller ikke «Hva skal du med 17 forskjellige middagsservise, når en tallerken er en tallerken???!!!». Jeg aksepterer stillferdig at jammen er mennesker forskjellige og at noen liker sko og tallerkener, mens andre liker telt…
Den vakreste teltplassen jeg noensinne har slått opp telt på og stedet jeg alltid drømmer om å reise tilbake til, er Mistletoe Statespark i Georgia, USA.
Det første teltet jeg kjøpte, var teltet som fikk navnet «HÅP». Det ble kjøpt på en ferie i England, i en tid hvor livet mitt var kaos og ikke helt enkelt. Teltet ble et symbol på håpet og drømmen om en bedre tid. Det var et lite, turkisblått lettvektstelt til en person (uten klaustrofobi og trang til å kunne sitte oppreist i teltet). Jeg kjøpte det på salg og prisen var egentlig latterlig lav. Det tok meg seks år før jeg i hele tatt hadde overskudd nok til å sette det opp, men etter det har det vært flittig brukt. Derfor elsker jeg teltet mitt!!!
På sykkeltur er HÅP akkurat passe, selv om det til tider har vært vanskelig å komme inn og ut, siden man må ned på kne og krype. Derfor liggeunderlag utforbi…… Her fra en drømmetur på Stjernarøyene. Ute og lufter «HÅP» langs Jærkysten. Jeg lærte fort at valg av teltplass er viktig og at kombinasjonen nysgjerrige kyr/lavt telt er ikke helt vellykket.
Mitt neste telt var lavvoen «GLEDE». Det sier seg neste selv hva man skal med en lavvo, det er turer som krever stor plass fordi vi er mange som koser oss sammen. Her er plass til barn, barnebarn, slekt og venner. For ikke å snakke om hunder…. Dessuten kan man ha bord, stol, luftmadrass, soveposer, pute og kjøkken. Her er god plass til baller, bøker og spill. Man kan blåse opp en stor badekrokodille og allikevel ha mer plass. Er det rart at jeg elsker teltet mitt???
Glede er på camping (Harry) tur til Sverige og teltplassen het Bullarebygden Familiecamp. Et fantastisk sted; hvor det var bading, kano og Cola til frokost….
Det var tre spennende uker i Kong Arthurs fotspor rundtomkring i Sør England, med leiebil og GLEDE. Mitt lille barn var godt fornøyd med konfirmasjonsgaven….
Det eldste teltet jeg har, heter «KOS». Dette er et 2-3 manns Mckinley telt som er nesten 25 år gammelt. Det har opptil flere hull og det drysser et slags plaststøv over oss når det blåser, men pytt pytt…. Navnet sier seg egentlig selv, teltet brukes når jeg vil på tur og ha god plass eller når jeg drar på tur sammen med han på seks. Det er rikelig med plass til to liggeunderlag i sovedelen og forrommet er nesten like stort. Det er fullt mulig å ligge i soveposen og steke pannekaker dersom været ikke er det beste og derfor elsker jeg teltet mitt….
Teltet KOS har god plass til å kose meg alene, som her i kulden etter en natt i Finnskogen. Eller vi kan kose oss med mer eller mindre avansert matlaging på en kortreist tur til Alsvik. Du vet, det enkle er ofte det beste….
Mitt siste og nyeste telt heter «VILL». Det er for de turene jeg drar på alene som kanskje er verken planlagt eller gjennomtenkt. For av og til trenger man å kjenne at man lever og da drar jeg på tur med VILL. Teltet ble kjøpt brukt på finn.no og der har de jammen mye kjekke telt…. Det er et kuppeltelt med god plass til to personer, men det har jeg aldri prøvd ut, for når jeg er vill, er jeg vill alene. Her er god takhøyde og åpning i begge ender slik at man kan nyte vakker utsikt fra begge ender…. Er det rart jeg elsker teltet mitt?????
Panoramautsikt til solnedgangen over Clarks Hill Lake i Georgia, USA. Vill og meg besøkte tre ulike parker over 14 dager og her var både bjørn og klapperslanger.
Derfor er det bare å slå fast at: NEI, jeg har ikke for mange telt!! Faktisk så vurderer jeg å kjøpe et nytt telt, ganske enkelt fordi jeg trenger det. Det hadde vært fint med et telt med det klingende navnet «LETT» som jeg kan bruke når jeg må bære tung sekk over mange dager. For det vurderer jeg nå og da er vekt veldig viktig. Og det er mulig å kjøpe gode telt som veier under 1 kilo har jeg hørt og da får jeg lyst til å kjøpe et nytt telt. Jeg vil heller ha telt enn sko, tallerkener eller sånt som bare fyller opp skap og hyller. Telt derimot er noe HELT ANNET……
Det hender noen ganger at jeg har selvinnsikt nok til å innse den harde sannheten om meg selv. Et slikt øyeblikk var fredag for en uke siden, da var jeg på min første synsundersøkelse noensinne hos en optiker. Jeg har alltid ment, og mener det til en viss grad ennå, at jeg har øyner som en hauk. Eller ørn…ihvertfall et sted blant de artene i dyreverdenen som ser usedvanlig godt. Da jeg hadde tatt alle testene som skulle tas, kikket barnerumpen av en optiker strengt på meg og sa: «Jeg håper du ikke kjører bil….»
Meg og Gliset mitt, på en av utallige jolleturer i inn og utland…. Ufattelig at vi fant frem….
Da forsto jeg plutselig at jeg er en «ja-ja» person. En av dem som trekker litt på skuldrene og tenker stillferdig «ja-ja, sånn er det». Det har jeg vært så lenge jeg kan huske og muligens enda lenger. Når livet ikke blir sånn som jeg hadde tenkt eller håpet på; da kommer «ja-ja» automatisk frem i hodet mitt. Jeg har ikke engang tenkt over hva det kommer av eller at det faktisk er noe man kan gjøre noe med. Da trekker jeg heller nok en gang på skuldrene og tenker «Ja-ja, sånn er det…..»
Jeg kunne jo heller kjøpt meg en sånn bil, men tenker «Ja-ja hva skal jeg med det???»
Egentlig er det veldig positivt å være en «ja-ja» person. Man ergrer seg sjelden over noe og det er bra både for blodtrykk, stiv nakke og grå hår. Man kaster ikke bort masse tid med å granske enhver hendelse for å finne årsak eller mening med alt som skjer. «Ja-ja» gjør at det er lettere å unngå å hisse seg opp over ting som egentlig er en bagatell i den store sammenhengen og heller godta at enkelte ting er bare sånn. Kanskje jeg burde skrive en selvhjelpsbok om «Lev livet enklere med» ja-ja metoden»? Det er sikkert mulig å tjene penger på sånt, men «ja-ja, hva skal jeg bli rik for?»
Så dersom maten svir seg, tenker jeg: «Ja-ja, da var det ikke det jeg skulle spise idag….»
Og når motoren (på det gamle vraket jeg liker å kalle bil) lager rare lyder når jeg er ute og kjører, tenker jeg «Ja ja, det er sikkert ikke noe alvorlig» og skrur opp musikken. Når ryggen krangler på vei ut av senga, etter to prolapsoperasjoner og et par nye hofter, tenker jeg «Ja ja, det er sikkert ingenting man dør av» før jeg tar en lang fjelltur. Og når toget eller bussen ikke kommer på tide eller er innstilt, tenker jeg «Ja ja, jeg trenger ihvertfall ikke betale bompenger» Og det er mitt liv i et nøtteskall….
Da hytta vi leide var et minimalt rom og 900 meter for å gå på do, tenkte jeg «Ja ja, da er det lite å vaske ut og vi blir ikke plaget av sjenerende lukt».
Derfor synes jeg ikke det er det minste rart at jeg ikke har kommet på å sjekke synet tidligere. Selv om det anbefales å sjekke når man kommer opp i en viss alder, er jo ikke det nødvendig når man ser godt. Mange på min alder bruker briller når de leser, men jeg har tenkt «Ja ja, det trenger ihvertfall ikke jeg, fordi jeg har ingen problemer med å lese». At jeg ikke har kunnet se trafikkskilt eller teksten på en kinofilm på mange år, har liksom ikke vært så viktig. Helt til forrige fredag….
Det er DETTE jeg kaller kjørebriller….,.
Ifølge optikeren var synet så dårlig at jeg aldri hadde passert en synstest for å få førerkort… Ikke burde jeg sette meg bak rattet før brillene var ankommet og jeg burde ALLTID bruke briller. Det var ingen god nyhet, for å si det sånn….Men; det positive var at jeg hadde innebygde lesebriller. «Ja-ja, da trenger jeg ihvertfall ikke det». Så plutselig er det slutt på å sove foran TVen, nå med briller på får jeg med meg handlingen i film OG kan lese teksten. Aldri så galt at det ikke er godt for noe….Så «ja-ja; da skulle jeg vel ha briller jeg da». Men foreløbig kun når jeg kjører og ser film, så få jeg heller oppleve resten av livet i en lett tåkete fremstilling….
Nå er det slutt på råkjøring (siden jeg ikke så hva som stod på skilt med fartsgrensen), rygging i stolper/fortauskanter samt bråbremsing for fotgjengere jeg ikke ante hvor kom ifra. Halleluja; JEG KAN SE!!!!!
