Turer i nærområdet

På tur med selektiv hukommelse.

Jeg går mye på tur sammen med min eldste søster. Det er alltid kjekt, ihvertfall når vi ikke har dårlig tid. Dessuten husker vi begge like dårlig og det har fått meg til å lure på om selektiv hukommelse er en familiesvakhet. Eller styrke, alt etter hvordan man velger å se det. Men når det gjelder tur, er det utvilsomt en positiv egenskap. En standard samtale mellom min søster og meg når vi ferdes i fjellheimen, er: «Er du sikker på at me har gått denne turen før? Eg kan ikje huska at det såg sånn ut? Det var ikje så bratt/langt/vått/steinete osv. sist me var her. Er du sikker på at me har vært her før? Har me gått feil? VA DET DENNE TUREN ME GJEKK???»

Turen til Selvikstakken har vi gått mange ganger, men det var noen år siden.

Ingen av oss kunne huske at det var så langt eller bratt. Men turen er 11,4 km, totalt høydemeter er 516 og den regnes som krevende.

Det var særlig når vi måtte klatre, at vi ble i tvil om vi i hele tatt hadde vært her før.

Selektiv hukommelse er når hjernen har en tendens til å huske det positive bedre enn det negative. Man kan også glemme helheten, men huske detaljer. Det kan skyldes mange ulike årsaker, men i vår familie tror jeg det er arvet. Hos meg er det særlig i forhold til friluftsliv at den selektive hukommelsen trår til. Jeg kan for eksempel huske en fantastisk soloppgang, men ikke at jeg lå våken hele natten i teltet fordi jeg frøs. Eller at jeg husker alle detaljer fra den fantastiske utsikten på en fjelltopp, men ikke hvordan jeg slet for å komme meg opp dit….

Bynuten pleide å være Sandnes høyeste topp, men det var før kommunen slo seg sammen med Forsand.

Det er sjelden jeg er på tur i 6 timer og bare har tatt 3 bilder totalt. Vanligvis er det et sted mellom 30 og 300..

Men denne turen husker jeg ingenting av, hverken positivt eller negativt. Men gi det litt tid, så snakker jeg nok varmt om den også…

Det ligger et stort og ganske vilt område mellom Høle og Oltedal, med flere topper som kan bestiges. De mest kjente er Bynuten og Selvikstakken, hvor det er merket løype og godt skiltet. Her kan man gå flere kjekke rundturer og jeg har gått de fleste mange ganger, både alene og sammen med andre. Favoritten var Selvikstakken først, så oppom Serifjellet, før Bynuten ble avsluttet med stil. Da snakker vi om 15,6 kilometer og en relativt krevende tur. Min far pleide sykle fra Sandnes, jogge opp og ned til Bynuten og sykle hjem igjen på 2 timer, påstod han. Men jeg tror vel egentlig at det er ham jeg har arvet den selektive hukommelsen fra….

Uansett hvilken tur du velger, starter det med en lang oppoverbakke på grusvei.

Lyseveien er en anleggsvei bygget i forbindelse med kraftutbyggingen og kraftlinjen går uendelig nordover. Veien kan følges helt ned til Høgsfjorden og kan spare noen skritt i ulent terreng, hvis du vil.

Her kan du svinge av og gå den gamle løypa til Bynuten. Vær forberedt på mye steinur, glatte røtter og noe klatring.

Høstfarger altså, finnes det noe vakrere?

Jeg har innsett at formen nå, ikke kan sammenlignes med for noen år tilbake. Derfor tenkte jeg å dele opp turen jeg gikk før, i 3 dagsetapper. Min søster er fremdeles ikke helt tipp topp etter sitt lårhalsbrudd og jeg med mine kneproteser hadde neppe greid å karre meg rundt alle 3 toppene på en tur. Det hørtes fornuftig ut i mitt hode. Husk at dette er et område som ikke må undervurderes, det har vært mange redningsaksjoner her. Avstandene er lange og flere steder er det krevende å gå, fordi det er bratt og ulent. Ha alltid med sikkerhetsutstyr og hodelykt, særlig hvis du går alene og i vinterhalvåret. Det er stort sett mobildekning, men allikevel….

Det er et flott område, med mange fine badevann og fine teltplasser.

Av erfaring blir man klok, sies det, men det innebærer at man husker rett i forhold til erfaringen. Jeg startet ihvertfall tidlig…

Det finnes utallige topper, så jeg husker liksom aldri hvilke det er jeg skal over… Men det er mulig at den bakerste her er Serifjellet, tror jeg. Eller kanskje Bynuten? Eller så kan det være at det er ingen av dem…

Det ligger en liten og falleferdig hytte når du svinger av Lyseveien mot fjellene, som sikkert er brukt av anleggsarbeidere.

Den første toppen jeg siktet meg inn på, var Selvikstakken. Jeg var i godt følge med min eldste sønn og min søster. Det var en strålende sommerdag i august og vi la lystig i vei. Planen var å gå frem og tilbake samme vei, samt å holde oss i den merka løypa. Men det ble mye mer krevende enn jeg hadde sett for meg. Langs Auratjørna var det sleip og vanskelig å gå. Det kunne vi ikke huske fra tidligere… Ei heller at å komme opp til toppen krever klatring og jeg innrømmer at klatring med staver er ikke lett. Men vi kom opp… og tok kortest vei ut til Lyseveien da vi skulle tilbake. For oss halte var det et godt valg og min sønn hadde ingen innvendinger.

Lia bak meg er det man skal opp og det er bratt.

Etter en bratt skråning, er det litt flatt. Vil man opp til Selvikstakken, må man opp denne bakken. Vil man derimot mot Serifjellet og Bynuten, er det bare å gå forbi.

Det er stort sett fantastisk utsikt hele turen.

Den andre turen burde vi aldri gått. Vi kom oss seint avsted og min søster hadde en avtale på ettermiddagen. Men planen var å gasse på, kjapt opp og kjapt ned den gamle løypa til Bynuten. Det gikk ikke helt etter planen, stien var mye mer krevende enn vi husket. Særlig nå på høsten, med sleipe blader og mye vann. Det var sørpe og glatte steiner, samt flere steder hvor vi kravet oss opp på alle 4. Min søster hadde glemt stavene og det var litt uheldig for henne. Været var surt og kaldt, men det spilte ingen rolle for vi hadde ikke tid til pause allikevel. Jeg var totalt utslitt da vi endelig kom ned til parkeringsplassen, etter å ha gått via Rasmustjørna ned. Vi ville se om den lange veien ned var mer lettgått, men den var ikke det. Det sier seg selv at min søster ikke rakk avtalen sin….

Det står en liten varde på Serifjellet, men den merka løypa går lavere nede. Jeg anbefaler en liten avstikker til toppen, her er du tross alt en meter høyere enn Selvikstakken, med sine 597 moh.

Jeg hadde tenkt å gå samme vei tilbake, men du vett koss det e… Plutselig gikk skoene en annen vei..

Jeg fant et lunt sted for lunsj og pakket meg inn i dunponchoen. Det var skikkelig kaldt, selv om været hadde klarnet opp.

Det gikk noen uker før jeg hadde lyst til å ta på fjellskoene igjen.. Men etter en sånn tur er det bare å kaste seg uti det, liksom komme seg oppå hesten og ri videre. Dessuten husket jeg ikke akkurat detaljene, så jeg dro avsted alene, med fokus på trivsel. Målet var Serifjellet, jeg hadde tross alt vært så nær begge turene. Og dersom du lurer, JA, alle 3 kan sveipes inn på Fjelltoppappen. Jeg fulgte Lyseveien og hadde tenkt å ta den både inn og tilbake. Men det var så bratt opp lia og det kunne jeg ikke huske, selv om det ikke er så veldig mange måneder siden sist jeg gikk der. Så jeg valgte å gå ned stien mot Rasmustjørna, det kunne ihvertfall ikke være brattere enn lia jeg hadde kommet opp. Men det var det… Jeg vurderte å snu, men orket ikke. Så jeg akte hull i baken på turbuksa og kom meg ned.

Jeg har ingen bilder fra selve aketuren, men her nærmer jeg meg ihvertfall bunnen. Stien videre går på oppsiden av vannene og møter løypa fra Selvikstakken på andre siden.

Ned den fjellsiden akte jeg. Følg for alle del de røde merkene, for her er det bratt.

Klar for en ny runde med sleipe røtter og mye sørpe. Men trærne strakk seg trolsk mot himmelen og jeg nøt turen.

Det er rart å tenke på at jeg pleide å gå denne turen i et jafs. Nå syntes jeg det var 3 krevende dagsturer og ikke minst fordi det flere steder var bratt og ulent. Det kan jeg ikke huske at jeg syntes før…noe som sikker skyldes den selektive hukommelsen. Fordi terrenget har ikke forandret seg og det har jo ikke jeg heller. Det å bare huske positive ting, samt fortrenge det negative, tenker jeg er en god egenskap. Selv om det er ingen av familie og venner som spør meg om en troverdig turbeskrivelse lenger… Fordi i min hukommelse er alt bare gull og grønne skoger….og jeg er like ung og sprek som jeg alltid har vært…

Når masten er passert, er det ikke langt igjen. Ihvertfall ikke sånn som jeg husker det..

Det kan noen steder være vanskelig å finne merker og ikke alle steder er det god sti. Det er en grunn til at turene her oppe regnes som krevende.

Det er endel sau (og om sommeren kyr) så husk båndtvang og lukk grinder.

Her var før et kart, husker jeg. Det var kjekt.

Til Vølstadnutane med Hugin og Munin.

Har du hørt historien fra norrøn mytologi om ravnene Hugin og Munin? De satt på guden Odins skulder og fulgte ham overalt. Odin var den eldste og mektigste av alle gudene i gammel tid og styrte over både mennesker og dyr. Sine to ravner brukte han til å finne ut hva som skjedde i verden og de fløy til all verdens ende, før de kom tilbake med rapport. Slik kunne Odin fremstå som allvitende hersker, lenge før Google var oppfunnet. Hugin og Munin ble samtidig forbundet med død og krig, trolig fordi de spiser åtsel. Helt opp til moderne tid trodde man at ravnen kunne varsle ulykke og død, gjennom sine skrik og sin oppførsel. Ikke akkurat gledes spredende fugler altså…

Turen starter på grusvei og går senere over til kjerrevei. Men det er vei helt frem…

Selv om det var blitt høst, var det frodig og grønt i dalen. Vølstad har flere gårder og hus, og jeg syntes det var et utrolig vakkert sted.

Det hadde vært mye nedbør siste tiden, så det var mye vann i elva og skikkelig sølete på veien.

Vølstadnutane hadde vært en topp jeg planla å gå til i mange år. Eller; egentlig var planen å sykle opp. Da jeg var en sånn en som syklet med startnummer på brystet, var turen opp til masten på Vølstadnuten en grei måte å måle formen på. Den måtte sykles med terrengsykkel og aller helst helt hjemmefra og over Seldalsheia, for virkelig å sette standarden. Det skal sies at jeg aldri tok den turen og det tenker jeg var helt greit. Men jeg vet ikke om det fremdeles er en tur som noen sykler, men jeg var i hvert fall glad for at sykkelen stod hjemme. Jeg hadde sett for meg at det skulle bli en kjedelig tur, grusvei i nærmere 12 kilometer tur/retur, men det kan jeg skrive under på at det ikke ble….

Det er en typisk vei oppover, svingete og bratt. Ikke traff jeg folk, men det er mye kyr innover.

Masten rager i terrenget og er vanskelig å ikke få øye på. Den er en tidligere tv og radio mast, som ikke lenger er i bruk.

Veien slynger seg vakkert innover og det er ikke en krevende tur, selv om man skal opp 400 meter.

Jeg liker helst turer som går i terreng og synes at å gå på grusvei fort kan bli litt kjedelig. Men her var man midt i den flotte naturen og jeg syntes det gikk bedre enn forventet. Det var store flokker med kyr og jeg hadde møtt bonden med traktor og henger full av mer kyr lenger nede i bakkene. Han hilste så fint og smilte, så da ble jeg veldig glad. Det kan kjennes litt skummelt å gå over landbruksjord i privat eie, men området rundt Vølstadnutane er et mye brukt turområde. Det forstår jeg godt, det er fantastisk utsikt over Ravndal og Oltedalsvatnet. Jeg kom opp til senderen og fortsatte på sti opp til varden som viser at man er på toppen av fjellet. Da er man 636 meter over havet og kan nyte en velfortjent pause. Men det hadde ikke jeg tid til, jeg ville videre.

Det var mørke skyer over meg og jeg ventet helst på regn. Men det kom aldri og det var jeg glad for.

Tett på fikk jeg litt sånn Eiffeltårnet vibber, men der har man ikke den flotte utsikten.

I alle retninger var det fjell, på fjell, på fjell… Så mange fjell og så lite tid…

Jeg vurderte å ta en pause her, men det blåser alltid sånn på toppene. Så jeg gikk bare ned igjen…

Jeg hadde ikke lyst å gå samme vei ned, selv om det var lettgått. Derfor siktet jeg meg inn på nok en topp, Asbjørnnuten. Hvem var Asbjørn og hvorfor har det oppkalt en topp etter ham? Sånn kan jeg bruke mye tid på å gruble over, når jeg går tur alene… Men jeg fikk snart annet å tenke på, for plutselig fikk jeg øye på en fugl. Det var litt av en fugl, en gedigen sak satt på en stein. Den lettet og fløy høyere opp da jeg nærmet meg og plutselig så jeg en litt mindre av samme sort. Jeg er slett ingen fugleekspert, men er ganske sikker på at det var en svær ørn med en unge som hadde flyvertrening. Dessuten var det ravner i et stort antall og jeg fikk litt gåsehud. Lettere overtroisk tenkte jeg at de varslet død og fordervelse over mitt ringe legeme, men jeg valgte allikevel å gå videre.

Langt der framme ligger Asbjørnnuten som jeg ville gå til.

Alle kyrne lå på samme sted og brydde seg døyten om alle ådselsfuglene som kretset rundt dem.

Det finnes ingenting mer frustrerende enn å stå med et mobilkamera med sånn passe dårlig zoom, når man har tidenes fugleopplevelse i sikte.

Av og til har jeg noen opplevelser i naturen som gjør at jeg føler jeg forlater kroppen og svever opp mot himmelen. Det er vanskelig å beskrive hvordan det føles, men det er omtrent som jeg går på siden av meg selv, i ett med alt rundt meg. Ravnene skrek, de mørke skyene samlet seg, kun avbrutt av solstrålene som lyste opp fjellene rundt meg. Jeg så et sauekadaver og hørte lyden av torden langt vekke. Da jeg nærmet meg toppen på Asbjørn, vurderte jeg å snu. Det var bratte stup og jeg kunne ikke gi slipp på tanken om at ravnene varslet død. Kanskje det betydde at jeg ville snuble og falle utforbi kanten?

De sorte ravnene hang over toppen av Asbjørnnuten og skrek illevarslende da jeg nærmet meg.

Jeg kjente at høydeskrekken ikke ble bedre av at ravnene skreik sånn…

Det var nesten litt skummelt å stå på toppen, under de mørke skyene. Men ravnene forsvant i hvert fall.. Kanskje de dro til Odin for å sladre om at jeg var på toppen?

Jeg falt ikke ned og det skjedde heller ingen andre ulykker. Jeg gikk ned og fant en fin stein, perfekt til å sitte på for å spise nistepakken. Ravnene var fremdeles i nærheten, men jeg opplevde dem ikke som truende lengre. Det var bare store flokker av ravner. Dette var deres hjem og jeg var bare på besøk. Jeg tenkte mye på hvordan vi kan tolke gammel historie, men hvor mye sannhet er det i den? Det var kanskje annerledes før, når de gamle gudene var mer nærværende i verden. Men uansett, jeg fikk en annen vei ned, selv om mesteparten gikk på samme grusveien. Det var helt greit, jeg var fremdeles relativt salig etter ørn, ravner og en bedre lunsj. Enda bedre ble det da jeg fant en ny badeplass på vei hjem og fikk tatt et friskt og høstlig bad. For en dag….

En usedvanlig levende sau, nysgjerrig på hva jeg hadde i nistepakken.

Dette er en tur som kan gås hele året, siden det er så fin vei helt opp.

Det er dessuten mye annet fint å oppleve, man kan for eksempel gå innover mot Madland.

Det lå noen fantastisk flotte eiendommer som jeg passerte.

Det er mulig å parkere rett over grusveien hvor man starter å gå. Bilen startet som et skudd, så det var ikke Toyotaens død heller som var varslet.

På vei hjem fant jeg denne perlen for et bad. Perfekt avslutning for en perfekt dag…

Som lyn fra klar himmel..

Visste du at det er farlig å gå på topptur dersom det er meldt lyn og torden? Aller helst skal man unngå åpent landskap eller flatt vann totalt, siden lyn ofte søker mot det høyeste punktet. Jeg er oppvokst med å høre at dersom du bare hadde gummistøvler på, ville alt bli bra, siden gummi virker som isolasjon. Det er bare tull og fantasi, men det som faktisk fungerer, er å holde seg innendørs, enten i bil eller hus. Slå av elektriske apparater og trekk ut ledninger. Det er ikke da du skal lade elbilen liksom..

Dette må jo være innafor, selv om det ikke anbefales å stå under høye trær.

Litt usikker på skog, siden det er mange trær.

Det regnet ganske godt, men så plutselig var det sol.

Planen min var egentlig en topptur, men da jeg kjørte innover mot fjellene, ble jeg skeptisk. Himmelen var mørkeblå og skyene så ganske truende ut. Jeg stanset i veikanten og sjekket yr.no. Det pleier jeg sjelden å gjøre, men dette var et nødstilfelle. Eller det kunne ihvertfall bli et, det er nemlig veldig farlig å bli truffet av lyn. Det skjer heldigvis sjelden, men det skjer. Sommer er høysesong for lyn og torden, så det måtte skyldes de høye temperaturer vi fremdeles har. Det er tross alt september… Uansett, jeg snudde bilen og fant et annet sted, selv om gummistøvler lå klar bak i bilen.

Rogaland Arboret er en botanisk hage, som har utrolig mange ulike trær og busker. Mindre kjent er fornminneløypa…

Det kan ha noe med at det ligger i Melshei, men skogen går i ett, så det er en glidende overgang.

Bak her ligger noen gamle hustofter, men det er lite informasjon. Jeg kikket mest etter elgen, som jeg hadde lest i avisen var observert her i Melshei i går.

Plutselig var jeg til skogs og da var det bare å finne en sti. Rogaland Arboret er et fantastisk sted, men grusveier, skogsveier og stier på kryss og tvers. Jeg hadde ingen planer, så da jeg plutselig kom inn i fornminneløypa, var det helt greit. Den går innom både Pålsberget og Nonsberget, men jeg antok at det ville være relativt trygt for lyn. De rager ikke i terrenget noen av dem og dessuten ble det plutselig sol og blå himmel over meg.

Første stopp ble Pålsberget, eller Pålsberje som det også heter. Her er et gravanlegg fra folkevandringstiden og under steinen ligger både knokler og biter av kar.

Utsikten var flott og jeg lurte på om det var derfor det var anlagt gravplass her.

Det lå flere andre steiner like ved, usikker på om det også var gravsteder.

Jeg satt mye å tenkte på om det var blasfemi å ha lunsj på en gravplass. Det hadde ikke passet seg inn å sitte på en kirkegård ihvertfall, men dette var jo ikke det.

Fornminneløypa i Melshei er kort og starter du i Melshei, er den veldig kort. Men du kan egentlig gå så langt og lenge du vil, Melshei har 12 kilometer stier og 10 kilometer med vei. Denne lille rundturen bør du være godt kjent for å finne, det er ikke særlig godt merket. Det står noen skilt og info tavler ved Myklebust og der starter også rundturen. Jeg har vært her mange ganger og er godt kjent, men det er omtrent umulig å gå seg vill. Ihvertfall dersom du har kart på mobil, det er god dekning i hele området.

På vei opp mot Nonsberget var alle mørke skyer borte. Men lyn fra klar himmel har jeg hørt om, så litt skeptisk var jeg fortsatt.

Mot fjellene der jeg skulle ha vært, virket det fortsatt utrygt for torden og lyn.

Jeg har ikke så mye informasjon om historien bak alle disse fornminnene. Det er ganske enkelt fordi veldig lite av området har blitt gravd ut av arkeologer. Det er gravhauger, rydningsrøyser og hauger som har vært hus. Man tenker folkevandringstiden, fra 400 til 600 e.Kr, men mye mulig bodde det mennesker her også i vikingtiden og i middelalderen. Det er rart å stå og se utover fjell og skog, samt tenke på de som stod her for 1500 år siden og så på de samme fjellene. Kanskje skog og eng var annerledes, men det får vi aldri vite.

Jeg klatret ikke over gjerdeklyveren for å komme inn til selve fornminnene. Jeg har vært her flere ganger og antar ingenting har endret seg siden sist.

Jeg tok veien tilbake til Aboret, med så mange avstikkere og omveier jeg fant.

Det var mye å studere, sopp for eksempel.

Jeg gikk det meste av turen uten regn, lyn eller torden. Innimellom syntes jeg at det hørtes en svak buldring i det fjerne, men det kan ha vært fra pukkverket på Kylles. Allikevel gikk jeg der og ventet, selv om himmelen var klar og fin. Det ble noen fine timer på tur og jeg var slett ikke lei for å ha gått glipp av en fjelltopp. Selv med støvler på, trenger man ikke utsette seg for naturkreftene. Som lyn fra klar himmel…

Det er ikke lov til å campe eller grille i Aboret, men det er mange fine steder å spise matpakken.

Og dersom du fremdeles ikke er lei av fornminner, kan du beundre denne delen av en eikestamme. Den ble funnet i en myr på en gård i Time kommune. Treet vokste opp i den subboreale varmeperioden, som sluttet for ca. 2500 år siden. Slå den…

Lett å bli lurt…

Da jeg stod på parkeringsplassen og la opp en slags slagplan for å komme meg til Gloppenuten, tenkte jeg først at dette blir lett match. Ifølge Fjelltoppappen var det bare 1,6 kilometer til toppen. Dessuten kunne jeg skimte målet mellom trærne og det virket ikke langt dit. Men i bakhodet hvisket fornuften og jeg var fullstendig klar over at dette kun var en illusjon. Rett og slett fordi jeg hadde gått turen før og visste hva som var i vente…

Brekko er et stort friluftsområdet i Gjesdal kommune og er godt tilrettelagt med stier, lysløype, toalett og kapell. Det koster 50,- for å parkere, samt man kan leie gapahuk til overnatting eller kano til padling.

Se der ja, Gloppenuten nærmet seg raskt. Turen starter på grusvei og er godt merket.

Første varsel om at det kanskje ikke er så kort vei allikevel, får man på skiltet.

Det er ikke bare når man går tur, at det er lett å bli lurt. Hele samfunnet har blitt en slags slagmark, hvor ting sjelden er det som det gir seg ut for å være. Overalt må man være på vakt, fordi det er nok av uærlige sjeler som vil lure deg. Bare en tur på butikken kan utarte seg til en kamp, hvor priser må sjekkes og opprinnelsesland på kjøtt og grønnsaker trippelsjekkes. Ihvertfall dersom du er sånn som synes sånt er viktig og ikke liker å bli lurt. Tilbudene står i kø, men er det billigste allikevel et godt kjøp? De store kjedene overgår hverandre om vår oppmerksomhet og vi betaler må betale prisen.

Det var en flott morgen, selv om vinden var kald. Yr.no hadde lovet sommer temperatur hele helgen, men har man noensinne kunnet stole på det? Jeg hadde kledd meg godt..

Etter å ha krysset elva, gikk stien langs vannet. Det ligger flere fine plasser for å ta et bad, men jeg hadde lagt badetøyet i bilen.

Gliset var stort og jeg tråkket lystig oppover bakkene. For det er endel bakker..

Nå som det nærmer seg valg, kjenner jeg på mye usikkerhet i forhold til hva og hvem man kan stole på. Alle politikerne fremstår jo som relativt fornuftige og troverdige, med saker som jeg tenker vil gjøre samfunnet bedre for oss alle. De står frem i media og lover gull og grønne skoger, ihvertfall hvis vi gir vår stemme til nettopp dette partiet og akkurat denne personen. Men hvor mye sannhet er det i valgløftene? Når hverdagen kommer, så forsvinner troverdigheten like raskt som dugg en vakker sommermorgen. Da er det lett å kjenne seg lurt…

Men man stiger raskt oppover i høyden og utsikten blir bare bedre og bedre.

Når man har kommet opp på toppen av de de mest krevende bakkene, vender man nesa mot parkeringsplassen og går «tilbake» igjen.

Langt der bak sees toppen og jeg ble studert og vurdert om jeg var til å stole på. Det kan jeg ikke ha vært, siden sauene forsvant fort.

Jeg skal ikke engang begynne på, alt som gir seg ut for å være noe det ikke er. Sosiale medier er et godt eksempel, hvor selvutnevnte eksperter gir råd om alt fra trening og kosthold, til mental helse og astrologi. Samt alt innimellom… Det er jammen ikke rart at hjernen har problemer med å skille mellom sant og usant. Det er et uttrykk som sier at verden vil bedras, og jeg tror aldri det har vært mer sannferdig enn slik samfunnet er idag. Kritisk tenkning er ikke moderne og vi følger som en saueflokk uten egne meninger. Da er det viktig å stoppe opp og tenke seg godt om.

Og rett der nede kunne jeg se bilen. Så det stemte nok med 1,6 kilometer, men i luftlinje.

Det ble frokost på en lun plass i solveggen og jeg kjente fjellgleden senke seg.

Tilbaketuren går akkurat samme vei, bare nedover. Det er fint, da vet man hva som kommer.

For en tid tilbake, ble jeg vekket av min sønn. Han kunne jublende fortelle meg at han hadde vunnet i tipping og var blitt millionær. Jeg fikk se bevis på både mobil og pc, så han danset rundt og planla hva han skulle bruke pengene på. Jeg innrømmer gjerne at jeg var mer skeptisk. Av erfaring blir man klok, men sjelden rik, er et ordtak jeg ofte bruker. Derfor var vi vel ikke de som ble mest skuffet, da beskjeden kom at Norsk Tipping hadde gjort tidenes største tabbe. Men surt allikevel, for alle de menneskene som ble lurt og en kort tid trodde de var blitt millionærer….

De såg fremdeles på meg, som om jeg var en ulv i fåreklær.

Det ble bedre og bedre vær utover dagen, men jeg lot meg ikke lure til å kaste av meg jakken. Det var kald vind…

Steinrøysa var like lumsk på tilbakeveien, med løse steiner som veltet når jeg trødde på dem.

Så hva er moralen i denne historien? Tja, det er vel ikke godt å si… Kanskje at dersom noe er for godt til å være sant, så er det fordi det ikke er sant. Det har reddet mange stunder for min del. Men så er nok jeg over gjennomsnittet vanskelig å lure og kanskje litt for skeptisk? For det kan man også bli… Et åpent sinn, ihvertfall til det motsatte er bevist, må kanskje være målet. Gloppenuten er ihvertfall en fantastisk tur og anbefales varmt, selv om det er lengre enn det ser ut som.

Det er mange forskjellige veier og stier i Brekko, så det er mulig å gå hele dagen, om man vil.

Tørr sommer burde gi tørr sti, men det kan man ikke alltid stole på.

Håpet er lysegrønt…

Noen dager er som skapt for å komme seg ut i skauen. Det er som regel de dagene hvor man ikke er brukende til så mye annet, og det merker man ganske fort etter at dagen er startet. På sånne dager frister det lite med topptur og ihvertfall ikke sykkel, for du kan banne på at været heller ikke er på lag. Juni med 8 grader og stiv kuling er ikke all verdens, men da vet jeg ihvertfall hvor turen går hen…

Mellom Ålgård og Undheim ligger et fantastisk turområde. Det er tilrettelagt med stor og gratis parkeringsplass, toalett og flere merkede løyper.

Det er et fredfullt sted og særlig på en forblåst dag gir skogen ly.

Det er god sti nedover mot Taksdalsvatnet og man følget bredden videre. Det er flere fine badeplasser, men humøret var ikke helt der.

Løvskog er intenst grønt på denne årstiden.

Det sies at grønt er en positiv farge, som symboliserer ro, likevekt og balanse. Det kan være derfor jeg fikk et akutt behov for en tur i Sælandskogen, for ingen steder er mer grønne enn den. Tidligere var hele Jæren dekket av disse store eikeskogene, men nå er det bare små områder igjen. Jeg er usikker når skogene forsvant og hvorfor denne stod igjen, men det forblir nok et av livets mange mysterium.

Det er meget behagelig å ligge under et tre og se opp. Trenger ikke engang se på noe spesielt, bare opp.

Det er ikke bare trærne som skaper den intense grønnfargen, det er MYE mose.

Man følger den gamle vegen under Blåfjedlet, bygget for over 100 år siden for å ta ut tømmer.

Turen gjennom Sælandskogen fortsetter inn i Urådalen, som er et landskapsvern område. Det har det vært siden 1984 og det betyr at man ikke kan gjøre inngrep som endrer landskapet. Jeg liker sånne steder, urskog. Hvor alt vokser vilt og uhemmet, uten at det er klippet og trimmet. Skjønt det var ikke alt som var kjekt å se på… Statsforvalteren driver å fjerner balsamgran og det var slett ikke vakkert å se på. Det er vel neppe han personlig og trærne er en fremmed art i Norge, men allikevel var det ikke kjekt å se.

Det var mange trær som var ringbarka, som betyr at barken var fjernet ganske dypt i ring. Da dør de store tærne av seg selv, mens mindre trær ble lagt ned med makt. Jeg gremmes….

Høyere oppe ligger Moldtjørna og så var det et lite navnløst tjern midt imellom. Her vokste vannliljer og vannet var klart som glass.

Vær forberedt på at det er mye stein og kan være krevende å gå dersom du sliter med balanse eller vonde knær.

Jeg seig oppover dalen og følte jeg svevde i det grønne. Det var ikke et menneske å se og alt jeg hørte var fuglesang, lyden av elva og vinden som rusket i troppene. Jeg var i en boble av grønt og det har man jammen godt av. Jeg tok meg selv i å smile opptil flere ganger og plutselig var det som om alt bare lettet. Det dårlige humøret og tyngden i kroppen, det lå igjen mellom steinene i ura. For Urå betyr ur fra gammelt av og det er jammen nok av stein.

Landskapet åpner seg opp ved Moldtjørna og man går over i typisk jærsk kulturbeite.

Turen er veldig godt tilrettelagt, noe jeg setter umåtelig pris på. Tusen takk..

Jeg har gått denne turen mange ganger og selvfølgelig har jeg en fast rasteplass. Der var ly for vinden idag og det passet bra.

Om det var faste plassen å sitte, var jeg ihvertfall spenstig i menyen… Brunost med chili og fersk mango, det er ikke hverdagskost for meg.

Det er flere muligheter for turen, man kan velge å gå over Sælandsfjellet, med en avstikker opp til Blåfjell. Man kan gå opp og ned samme vei, men min favoritt er å gå rundturen. Da går man opp til Bjødnalia, hvor det ligger en nedlagt gard. På 1850 tallet var den relativt stor og det forundrer meg. Jeg spiste nistepakken på den vanlige plassen og hygget meg med å se på kyrne. Da bonden kom i traktor, drøste vi litt og lo mer av kyrne.

Fra Bjødnalia går det grusvei og det står noen fantastiske trær langs veien.

Det stiger sakte oppover, men det er ikke regnet som tung tur.

Etter et lite stykke på asfalt, kommer man igjen inn i det grønne. Me like…

Jeg forstår godt at grønt forbindes med ro og balanse. Det var nesten som om jeg hadde tilbragt hele dagen på spa-hotell eller i dyp meditasjon. Humøret var på topp og selv om været ikke hadde bedret seg, gjorde det ingenting. Litt vind er jo bare kjekt… Det ble en fin tur tilbake til bilen og jeg tok omveien om Melsvatnet for et bad. Det skulle bare mangle, nå som jeg hadde blitt et sånt positivt JAAAA-menneske…

Det kjekke med tur, er at man aldri vet hvem man møter på rundt neste sving.

Det jeg liker best med rundturen, er at naturen er veldig variert. Den er omtrent 8 kilometer lang og tar den tid det tar.

Som tidligere nevnt, VELDIG godt tilrettelagt.

Mål nummer 3: Fitjanuten, ikje så tøff allikevel…

Er det ikke rart hvordan noe man har sett på som uovervinnelig, plutselig viser seg å være helt greit? Enten det er de store eller små utfordringene i livet, så kan man bli ganske sliten av å bruke mye tid på å gruble på hvordan man best kan møte hindringen. Jeg skal gi deg et godt råd, men det kommer helt tilslutt. For sånn som med utfordringer, kommer belønningen helst etterpå. Eller kanskje underveis… Eller kanskje ikke i hele tatt…

Etter Ålgård, sving av mot Gjesdal kirke. Man skal ikke langt fra E39, før det er helt andre årsaker til køen.

Ved kirken er det stor og gratis parkeringsplass. Vennligst se bort ifra at jeg parkerte som en idiot, det var veldig tidlig på morgenen og jeg var trøtt. Dessuten var jeg eneste bil på området og hadde god plass.

Gå mot kirken og følg veien videre mot øst.

Fitjanuten hadde jeg aldri hørt om og jeg trodde Fitja var en øy. Men det viste seg å være feil, jeg blandet med Fitjar, som er en kommune i Sunnhordland. Uansett hadde Fitjar ingenting med en topp ved E39, rett ovenfor Skurve i Gjesdal, å gjøre. Selv om navnet var relativt likt… Fitjanuten sies å ha den beste utsikten nær Ålgård, med panorama i alle retninger. Det står til og med en kikkert på toppen, men det visste jeg ikke da jeg satte den på listen.

Fitjanuten sett fra Skurvenuten. Det toppen bakerst på bildet, den høyeste.

Fra Gjesdal siden såg den litt mer overkommelig ut, selv om det fortsatt virket bratt og vanskelig å gå.

Man passerer flere gårder og jeg forsøkte å tolke pynten ved veien. Flotte, malte postkasser kan jeg forstå, litt usikker på resten…

Grunnen til at den havnet på lista over mål etter kneoperasjonene, er enkel. Jeg hadde gått opp til vindmøllene bak Skurve og satt og kikket tvers over veien. Der lå et svært, bratt og dystert fjell, som så uovervinnelig ut. Dette var før jeg startet på operasjonene, så jeg var dårlig til beins og tenkte at opp dit hadde jeg aldri greid å gå. Det hørtes absolutt ut som en utfordring, noe å jobbe mot i rehabiliterings tiden. Akkurat sånn jeg liker…

Jeg kunne ikke ha vært mer heldig med været, der jeg ruslet på fin vei. Det går både kyr og sau på beite, så husk båndtvang og lukk alle grinder.

Det var skog og fjell, så jeg nesten følte jeg var tilbake i Schwarzwald…

Du skal gå ganske langt før du møter første pinne som markerer løypen. Men når du har sett denne, kommer de ganske tett etterpå.

Frokost ble spist før jeg skulle begynne på den bratte stigningen. Utsikten var flott.

Så var tiden kommet, jeg hadde tatt mål 1 og 2 relativt greit. Men nå ble det verre… Det verste var å bestemme meg for om jeg skulle gå fra Auestad eller Gjesdal. Det var visstnok mulig å gå på merket løype fra begge steder, men problemet var parkering. Grunneier på Auestad ønsket ikke parkering der, noe som absolutt er forståelig med tanke på drift av gård. Men fra parkeringsplassen på Gjesdal var det LAAAANGT å gå og endel asfalt. Jeg vurderte sykkel eller å ha sjåfør som kjørte meg så langt bilveien gikk….

Det var god sti og blå pinner å følge. Jeg stoppet mye, ikke bare for å få igjen pusten, men også for å beundre utsikten.

Det var ganske bratt, men så lenge jeg gikk rolig, gikk det fint.

Jeg søkte på nett og studerte kartet. Jo mer jeg undersøkte, jo mer hindringer fant jeg. Det virket for langt, for bratt, for krevende og jeg utsatte og utsatte. Tilslutt fikk jeg nok… Jeg våknet tidlig en morgen og uten å tenke, pakket jeg sekken og kjørte avsted. Jeg skrudde musikken i bilen på full styrke og hver gang en negativ tanke banket på, tenkte jeg på noe annet. Det er tross alt ingen skam å snu dersom det ikke går.

Med så kort vei igjen, tok jeg meg tid til å lukte på blomstene. De luktet svært lite.

Så var jeg der plutselig, helt alene på toppen.

Det var god utsikt over mot Skurvenuten, hvor jeg satt å drømte om å gå til toppen. Og nå var jeg her…

Jeg tok meg god tid på toppen og brukte kikkerten i alle retninger.

Selvfølgelig gikk det greit. Ja, det ble endel på vei og det kjentes i kroppen. Men ikke verre enn at jeg hadde en fin tur. Bratt var det, både opp og ned, men det var jeg også forberedt på. Jeg tenkte mye på all den tid jeg har brukt på å krisemaksimere turen og hvor bortkastet det var. Sånn er det med de fleste utfordringer, jo mer man grubler, gruer seg og tenker negativt, jo verre blir de. Så rådet er enkelt: slutt å tenke på alt som kan gå galt og bare gjør det. Det går som regel godt og hvis ikke, går det over…

Hva som enn hendte i 1951, så er det hugget i stein her på Fitjanuten.

Det gikk på lette bein nedover, mens jeg lo litt av meg selv som hadde tenkt at dette var et skummelt og tøft sted for en tur. Vakkert var det, på en sånn dag…

Lunsj ble spist på «mitt faste sted», frokoststedet, og jeg følte meg riktig hjemme her.

Tilbaketuren gikk akkurat samme vei. Totalt gikk jeg ca 6 kilometer og brukte 3 timer i rolig tempo. Turen regnes som middels krevende, sikkert fordi det er ganske bratt.

Den lange strekningen på asfalt, er faktisk ikke særlig lang i hele tatt.

På hoggormjakt i Melshei.

Kunsten å motivere består i å få andre til å gjøre noe de i utgangspunktet ikke har lyst til å gjøre. Ikke med tvang, men med å selge det inn på en sånn måte at de nesten ikke kan vente med å komme i gang. Det har jeg lært etter mange år som treningsinstruktør, turleder og ikke minst mor/ farmor. Kamuflert gjerne budskapet i ord som frister, særlig gjelder det til barn. Å foreslå for en 12-åring at vi skal gå topptur, på grusvei i flere kilometer eller ta en liten rusletur, er lite attraktivt. Men inviterer ham med på hoggormjakt, da satt han klar i bilen lenge før jeg hadde fått av meg tøflene….

Melshei er et stort skogsområde utenfor Sandnes, hvor det finnes utallige muligheter for tur. Det er lysløype, stort skianlegg, grusvei og både merket og umerket stier på kryss og tvers. Man har flere parkeringsplasser, denne gangen valgte vi en av de øverste.

Dessuten var planen å unngå grusveiene, siden vi tenkte at hoggorm ikke er der hvor det er mest folk.

Vi startet jakten på en haug med store steiner og mye sol. De liker sol, ormene.

Bare så det er sagt, så jaktet vi ikke hoggorm med våpen i hånd. Selv om hoggorm er den eneste giftige slangen vi har i Norge, er det strengt forbudt å ta livet av dem. Dessuten er de ikke en slange, men en orm. Den er lett gjenkjennelig med sikksakk mønster på ryggen og er verdens mest utbredte ormeart. Når man blir bitt, kan man få hevelse, svimmelhet og svie. Det er individuelt hvor mye man reagerer, men hoggormbitt er sjelden farlig. Unntaket er for småbarn og de med allergi, så oppsøk lege ved behov.

Vi hadde ikke gått langt, før enkelte var skrubbsulten. Mest sannsynlig var det fordi han visste at favoritt nistepakken var med, nudler dyppet i kakao.

Utsikten fra lunsjsted var upåklagelig, med utsikt mot Bråsteinuten mellom trærne.

Etter mat og en lang pause med klatring i trær og sjekke etter hoggorm under alle steiner, gikk turen videre på umerkede stier.

Jeg har oppdaget at det finnes to typer mennesker, de som synes slanger er flotte dyr og de som intenst hater dem. Det er sjelden en mellomting, i hvertfall ikke hos haterne. Min sønn greier ikke engang å sitte i ro dersom han ser slanger på tv, mens hans sønn helst vil ha en rundt halsen og kjæle med den. Derfor snakket han på inn-og-utpust om hva han skulle gjøre når han fant hoggorm.

På hvite joggesko over myra… godt det var noe å trø på. Ikke at han brydde seg, sko er sko…

Med en pinne saumfarte han stein, gress og kratt, men hoggorm var det dårlig med.

Det la ingen demper på stemningen og da vi kom til toppen jeg i utgangspunktet hadde sett meg ut, glemte han hoggorm til fordel for klatring.

Oslifjellet kan være bratt, særlig når man går opp fra Bråstei. Og det gjorde vi…

Men ettersom tiden gikk og ingen hoggorm dukket opp, snakket han mindre og mindre om de. Nå snakket vi om andre kjekke ting, som Lars Monsen, hvordan jeg skulle komme meg opp på det bratteste og hva som er verdens beste is. Han klatret og løp, sang, hoiet og lo. Glemt var både pc, mobil og hoggorm, men det gjorde tydeligvis ingenting.

Det ser ut til å bli en fantastisk blåbær sesong i år. Jeg gleder meg.

Det blei mye venting på enkelte opp de bratteste partiene, da satt han på en stein og nynnet for seg selv.

Og selvfølgelig kom vi opp og da var begeistringen stor. «FARMOR, EG SER HAVET»

Jeg såg stort sett hælene på han, tempoet var høyt. Og det er helt greit.

Det vanskeligste med motivasjonen, enten det er seg selv eller andre, er å komme i gang. Ofte bruker man lang tid på å argumentere for og imot, men det gjelder å ha best argumenter FOR. Sjelden angrer man etterpå på turen, treningen eller husarbeidet. At vi ikke fikk sett hoggorm, var ikke en skuffelse. De har en tendens til å dukke opp uventet og gjerne når man er sammen med de som overhodet IKKE vil se dem. Så vi har allerede planlagt ny tur i Melshei, sammen med sønn/pappa… Vi må bare motivere han litt først….

Vi tok grusveien tilbake til bilen, da hadde vi gitt opp hoggorm prosjektet.

Finneren er vinneren, påsto han da han fant en babycaps i skogen. Men den henger altså på en grein ved parkeringsplassen, dersom noen savner den.

To gode turkompiser.. En blid og fornøyd, en som later som han er sur, siden han trener på å bli ungdom.

Eg ska bare…

Det finnes to type mennesker, de som kan planlegge og så alle oss andre. Det er ganske utrolig hvor organiserte enkelte er og jeg slutter aldri å la meg imponere. Noen har tellekant i skapene, et hjem som alltid ser strøkent ut og de kommer ALDRI for seint. De har full kontroll over alle avtaler og en app for alt som kan skape forsinkelser eller krøll i systemet. De møter opp nystriglet og presis, uansett hvilke hindringer hverdagen gir dem. Du kan trygt si at der er ikke jeg….

Det startet med høy puls omtrent med en gang jeg gikk ut av bilen. Og siden jeg hadde tidspress, måtte jeg trø på, så pulsen var usedvanlig høy.

En gjerdeklyver er ingen hindring når man har dårlig tid og jeg følte nesten at jeg svevde over i full galopp.

Løypa var relativt umerket og jeg måtte hele tiden følge med på kartet. Sånn tar tid..

Særlig når jeg skal gjøre noe jeg ikke liker så godt, har jeg uendelig med tid. Noen påstår hardnakket at tiden går, og av og til flyr den. Jeg tenker mer at tiden kommer og at den er grenseløs. Derfor fikk jeg den gode idéen idag, at jeg skulle ta meg en kjapp, liten tur før møtet klokken 10.00. Møter liker jeg sjelden, derfor tenkte jeg at det var kjekt å gjøre noe positivt FØR møtet. Planen ble lagt igår og tidlig oppe er jeg uansett. Sekken var med, men jeg droppet både niste og termos. Så god tid hadde jeg tross alt ikke….

Terrenget var myrete og vått, samt tett skog og høye topper rundt. Men allikevel greide noen solstråler å ta seg gjennom, så jeg takket for en nydelig morgen.

Toppen jeg hadde siktet meg inn på, var en ny i 2025 på Fjelltoppappen, Sandviksnuten. Jeg kunne ha gått fra Gramstad, men siden Sandviken var kortere, tok jeg den.

Jeg tok meg tid til å se meg om, tross alt var jeg på tur. Selv om et øye var på klokka…

Jeg hadde beregnet å komme meg opp og ned før møtet. Etterhvert som jeg seig oppover, innså jeg at jeg muligens måtte dra direkte fra tur og på møtet. Det ville isåfall ikke være første gang… Målet var å rekke en dusj og litt mat hjemme først, men jeg innså at da måtte jeg snu halvveis. Og det ville jeg jo selvfølgelig ikke. Det var tross alt ikke så mange meter opp til toppen, selv om de var relativt seige.

Oppover gikk det, selv om det ikke gikk fort.

Da jeg endelig kom opp over skogen, ble jeg møtt av sol og fantastisk utsikt. Men jeg burde egentlig vært mer opptatt av hva jeg skulle si på møtet, for å forklare hvorfor jeg var altfor sein.. og svett i sølete sko…

Selvfølgelig havnet jeg på feil topp og måtte gå tilbake. Pytt, pytt…jeg var jo allerede altfor sein, så litt fra eller til..

Da jeg endelig kom til Sandviksnuten, måtte jeg sette meg ned og beundre utsikten.

Det er sjelden at jeg planlegger å ikke komme tidsnok, men jeg sliter litt med å forstå hvor lang tid ting tar. Dessuten har jeg allverdens tid, når det gjelder de tingene jeg virkelig liker. Da mister jeg alt begrep om tid og bare lever i nuet. Plutselig går det opp for meg at tiden har flydd og da skal jeg si jeg er effektiv. Noen kaller det for å jobbe best under press, visstnok et ganske vanlig fenomen.

Det er sjelden jeg ser Dalsnuten fra denne vinkel og det må man jo beundre.

Det gikk i et mye tregere tempo nedover, knærne liker ikke bratte bakker.

Svetten rant fremdeles, det er utrolig god kondisjonstrening med dårlig tid. Kanskje ikke like bra for blodtrykket, men jeg satset på at det gikk bra.

Dersom du lurer på om jeg rakk møtet, så kan jeg informere om at det ble avlyst på kort varsel. Det vil si at siste delen av hjemturen ble riktig bedagelig. Jeg var veldig glad for at jeg ikke hadde snudd og tenkte mye på hvordan vi mennesker forholder oss til tid og hvordan det påvirker de valg vi tar. Det ble både dusj og mat da jeg kom hjem, samt avtalt tid for nytt møte. Da har jeg tenkt å droppe turen i forkant, men man vet jo aldri….

Det var tegn til elg og med ett var jeg i fyr og flamme. Klar for en omvei og med all verdens tid.

Jeg fikk også med meg alle flotte detaljene, som jeg peisa forbi i tidsklemma.

Og plutselig så jeg toppen av byggefeltet og da var jeg nesten ferdig med turen.

Nummer 1: Pannekaker på Dalsnuten.

Det er rart med det, men egentlig var det ikke dette som var planen. Jeg skulle gå en liten rusletur mot Kubbetjønn, men så glemte jeg å svinge av. Da stod jeg plutselig på den store parkeringsplassen, med alle bilene til de som går til Dalsnuten. Det var godt med folk og bil, noe som nok skyldes været. Strålende sol og vindstille, så selv om det var -6, føltes det ikke slik… Før jeg visste ordet av det, hadde jeg begynt å gå.

Det lå is på vannet og rim på bakken, men var ikke særlig glatt.

Det var en flott morgen og jeg riktig nøt å være ute på tur.

Det er mange muligheter og godt merket over hele Gramstad heia.

Dalsnuten er Sandnes sin mest populære fjelltur, det er jeg sikker på. Jeg vil helst si hele Nord Jæren sin, men det er kanskje å nedgradere Preikestolen. Men jeg er ganske sikker på at dobbelt så mange går til Dalsnuten i løpet av et år, som til den populære fjellhylla lengre nord. Her går skoleklasser og vennegjenger, unge og gamle. Turen er passe lang, passe bratt og gir flott utsikt fra toppen.

Begge beina såg lange, rette og spreke ut, ihvertfall på flat mark.

Det gikk ikke fort og ekstra forsiktig var jeg i nærheten av is.

Bakken var bratt, men det var jeg forbredt på og tok mange pauser.

Turen kan gå fra to sider, enten bratt opp og slakt ned, eller slakt opp og bratt ned. Man kan legge på Øvre Eikenuten eller Fjogstadnuten, og man kan starte på Dale og komme opp fra baksiden. Det er altså mange muligheter, men jeg valgte enkelt. Jeg gikk i terreng slakt oppover, fordi når man kommer til gjerdeklyveren, kan man krysse over og gå ned igjen. Det var greit å vite, dersom kneet eller formen skulle slå seg vrang.

Det er åpen og flott utsikt under hele turen.

Innerst i Gandsfjorden ligger Sandnes og fra toppen kan man se Stavanger og omegn.

Utsikten i motsatt retning er heller ikke feil…

Men jeg var mest opptatt av å få første blikket på toppen og MÅLET.

Det gikk egentlig fint oppover, eller så fint det kan gjøre 9 uker etter en større operasjon. Jeg hadde pulsklokke på og hver gang jeg kom opp i rød sone (det vil si nær makspuls) stoppet jeg og satt på en stein til jeg var nede på nesten hvilepuls. Målet var å komme opp, ikke å komme opp raskest mulig. Dessuten øker sjansen for å falle eller skli når man blir skikkelig sliten og det måtte jeg unngå.

Her stod det engang en kikkert, men det er usikkert hva som hendte med den.

En sånn hadde kledd meg til tilbaketuren…

For å bære minst mulig, hadde jeg stekt pannekaker hjemme, pakket dem i folie og tett boks. De var fortsatt varme og smakte fortreffelig med syltetøy og kaffi til.

Turen ble en suksess og jeg kom meg opp. Det samme gjorde resten av folket og det var tider jeg fikk litt følelsen av å være på Preikestolen. Jeg fikk ikke tatt seier-selfien ved varden, da måtte jeg ha stilt meg i kø sammen med alle utenlandske turistene. Sånn gidder jeg sjelden, så viktig er det tross alt ikke. Jeg satt heller i sola og nøt både varme og utsikten. For ikke å snakke om pannekakene, de gikk raskt ned…

Egentlig ville jeg hatt skiltet som sier Dalsnuten 323 meter over havet rett bak meg. Men man kan ikke bli for kravstor, så jeg var fornøyd med det jeg fikk.

Jeg satt lenge og nøt utsikten, samt gledet meg stort over å være på tur igjen.

Tenk at her greide jeg å komme meg ned med 2 knær i opptreningsfase… Jeg var glad for at ikke fysioterapeuten visste hva jeg var ute på, da hadde det nok blitt kjeft…

Nedturen gikk i samme tempo som oppturen; sakte, veldig sakte. Jeg akte og skled på det bratteste og kom greit ned. Jeg traff mange på vei opp og mange gikk forbi meg på vei ned. Det var helt greit, jeg hadde tross alt krysset ut det første målet på min nye liste over hårete mål. Det er den listen som skal få meg til å orke opptreningen, for hva er vel bedre enn å ha mange flotte fjelltopper å se frem til? Det må isåfall være varme pannekaker på toppen og strålende sol i fjeset…

Jeg var glad da jeg endelig var nede og enda gladere ble jeg da jeg så at gjerdeklyverene var byttet ut med en fin port.

Dessuten står det en flott benk ved vannet, så det ble en lang pause der.

Det var flere folk som prøvde seg ute på isen, men uten skøyter. Såg litt utrygt ut…

Men det var tungt å avslutte med en oppoverbakke før parkeringsplassen, da var jeg ganske så sliten. Men jeg kom opp!

En lykkens dag…

Det verste med operasjon, bortsett fra smertene, at man blir så hjelpeløs etterpå.. Ikke kan man anstrenge seg noe særlig og man trenger hjelp med påkledning av både sokker og sko. Alt blir krevende med ei krykke i hver hånd og et kne som føles som det vingler til alle kanter. Men det som har vært mest utfordrende for meg, er å ikke kunne kjøre bil.

Bare det å SE Dalsnuten, ble et emosjonelt øyeblikk for meg. Favoritt-fjellet mitt, så nær, men allikevel så langt unna…

Veien innover er slett ikke krevende, så jeg hadde byttet ut krykker med staver.

Det ble litt mer utfordrende da jeg kom over på våte og sleipe heller. Jeg kan IKKE falle..

Jeg er veldig glad i bilen min og tar meg ikke nær over alle negative kommentarer vedrørende utseende og teknisk stand. Den ble tross alt EU-godkjent nå nettopp, med bare 3 feil som måtte fikses. Jeg synes det er bra for en så gammel bil og ser frem til mange nye eventyr bak rattet. Men til det trengs 2 bein som fungerer, jeg har ikke automatisk gir og trenger litt kraft for å trø inn både bremse og gass. Dessuten er piller med varseltrekant ikke å anbefale, særlig i kombinasjon med glatte veier vinterstid. Så det ble å vente…

Jeg gikk helt bort til der hvor oppstigningen til Dalsnuten starter, det var nok.

Det var ikke fritt for at det kom en liten gledeståre, da jeg satt på en benk med utsikt over vannet.

Å ikke kjøre bil gjør at man blir avhengig av andre som kjører bil…. Det er travelt med rekonvalesens, man skal til utallige fysioterapitimer, legebesøk og apotek. Trenger man å handle, må man få andre til å gjøre det eller til å kjøre meg til butikken. Jeg er heldig som faktisk har mange å spør og som stiller opp. Samtidig liker jeg ikke å mase, jeg vil helst være selvhjulpen og fri. Det ønsket tror jeg er innebygd i de aller fleste mennesker.

Jeg gikk inni skogen tilbake, slik at kroppen kunne bevege seg fritt i ulent terreng.

Det varte ikke lenge før jeg var på tur igjen, denne gangen til Alsvik Natursenter.

Det var en sånn vinterdag hvor det er umulig å bare sitte inne. Jeg var litt bekymret over rim og frost, men det var heldigvis ikke glatt.

Egentlig ville jeg vente så lenge som mulig med å kjøre, siden høyrefoten betjener bremse og gass. Litt synd å ikke ha full kontroll på det.. Men så en hverdag, da alle jeg spurte var på jobb eller opptatt med annet, fikk jeg nok.. Ute var det snev av blå himmel og jeg følte omtrent at veggene trykket seg inn over meg. Så jeg kledde meg for tur og gikk ut i bilen. Den største utfordringen var egentlig å komme meg bak rattet med en stiv og vond fot. Men da jeg endelig kunne rygge ut av garasjen, var det som om livet falt på plass igjen. Fra nå av går det rake veien med meg bak rattet… Endelig…