Drømmen om Kilimanjaro.

Jeg har aldri vært opptatt av å gå de høyeste, bratteste eller mest krevende toppene når jeg er på tur. Målet har alltid vært opplevelsen. Kilimanjaro startet som en spøk, jeg tullet om å bestige fjellet for å feire at jeg ble 50 år. Etter som årene gikk og dagen nærmet seg, snudde spøken til en drøm, et mål og noe å se frem til. Men verdens høyeste frittstående fjell er liksom ikke et sted man bare joller avsted til, det krever endel forberedelser.

Min vakre drøm.

Kilimanjaro er det høyeste fjell i Afrika med sine 5895 m.o.h. og reiser seg opp fra høysletten i Tanzania, sør for grensen mot Kenya. Toppen er egentlig tre vulkaner, hvor hovedtoppen som er målet for de fleste er Uhuru Peak. Jeg kjente kun fjellet fra bilder, hvor den snøkledde toppen hever seg over savannelandskapet rundt. Det går mange ulike ruter opp til toppen og fjellet er regnet som et enkelt fjell å bestige. Ofte beskrives det som en lang og vakker fjelltur i et fascinerende landskap som alle kan gjennomføre. Jeg er muligens litt uenig i det.

Absolutt oppnåelig for alle, men en tøff tur.

Å forberede seg til en slik langtur handler mye om det rent praktiske. Man kan ikke bare jolle avsted alene til Kilimanjaro. Det kreves at man deltar på en organisert tur; nasjonalparken er et sårbart område med regulert ferdsel. Dessuten er det turisme som gir lokalbefolkningen noe å leve av og for meg var det viktig å finne en turarrangør som hadde fokus på å behandle guider og bærere skikkelig. Valget falt på Afrikasafari og jeg var kjempefornøyd med opplegget og servicen deres. Jeg fant ut at når jeg først skulle reise, skulle det gjøres skikkelig. Derfor ble fjellturen utvidet med en ekstra dag for å venne meg til høyden samt jeg la på to dager med safari og nærmere en uke på Zanzibar. Det tok meg tre år å spare opp nok penger og et halvt år å forberede meg fysisk.

En lang, lang, lang vakker fottur i fantastisk natur.

Det hjelper godt på å forberede kroppen til å tåle lange dagsmarsjer med sekk på ryggen. Ikke det at de var så lange i avstand, men vi gikk forferdelig seint…. Og det skal man i slike høyder.  Min utfordring var at jeg hadde hatt min andre store prolaps operasjon 8 måneder tidligere. Derfor var planen å trene mest mulig uten å overbelaste ryggen. Jeg trente endel styrke med fysioterapeut, men mest av alt gikk jeg tur. Korte og lange, med og uten sekk, minimum tre dager i uken.

Kilimanjaro er egentlig tre vulkaner som stikker opp fra et platå.

Som sagt kan stort sett alle som vil bestige Kilimanjaro. Det som er utfordrende er høyden. Ingen kan forbered seg på å takle kroppens reaksjon på den tynne luften i høyden og det er kun halvparten så mye oksygen på toppen av fjellet som ved havet. Høydesyke kan gi hodepine, søvnløshet, nedsatt appetitt, kvalme og svimmelhet. Gradvis kan det føre til oppkast, problemer med å koordinere og å gå samt pustevansker. I verste fall dør man av det. Det eneste som hjelper er å komme seg raskt ned. Det som kan hindre høydesyke er å gå seint opp slik at kroppen venner seg til tynnere luft og drikke mye.

Stein, stein og stein. Nesten som hjemme.

Når det gjelder utstyr, hadde jeg det meste. Det er mulig å leie utstyr på hotellet hvor man bor før turen starter, men det anbefaler jeg ingen å gjøre. Å leie sovepose fikk en av deltakerne i gruppen min erfare negativt. Han var en stor mann, slik at soveposen var for liten. Å ligge i minusgrader, utslitt og med lett høydesyke i en sovepose hvor glidelåsen ikke kan lukkes gjør turen mindre behagelig. Mildt sagt…..Ha ditt eget, helst godt brukte utstyr og følg pakkelisten nøye. Det er ikke snakk om «travelling light», men du trenger ikke ha det dyreste og nyeste utstyret. Du pakker to sekker, en dagstursekk som skal bæres selv og en sekk med alt annet på maks 15 kg som blir fraktet av bærere. Sekken som skal bæres blir veid ved starten av turen og er sekken for tung, må du betale for en ekstra bærer. Ingen av bærerne skal ha mer enn 20 kg, dine 15 + 5 kg eget. Men det var ufattelig å se noen av de lassene som enkelte slepte med seg og jeg har all respekt for alle som jobber som bærer uansett hvilket fjell de bærer på….

Følte ikke jeg kunne klage over tung tur med min lille dagstursekk når jeg så hva enkelte andre slet med.

Jeg planla å dra i oktober og datoen var nøye valgt ut ifra når det var fullmåne. Nærmere himmelen så jeg for meg at jeg aldri ville komme til fots og da er det jo kjekt med skikkelig lys…. Selve bestigningen av toppen skjer nemlig om natten, slik at soloppgangen kan nytes på toppen. Ruten var valgt; Machameruten (Whiskeyruten), kjent som en lang og krevende løype som er mindre nedtråkket enn andre raskere løyper. Den er 100 km lang, 62 km opp og 38 km ned, og dette skulle jeg bruke 7 dager på. Turen startet fra Sola til Kilimanjaro International via Amsterdam. Deretter to netter på hotell i Moshi, med klargjøring av utstyr og bli kjent med de andre deltakerne og guidene. Vi var fem personer i gruppen vår; 4 nordmenn og 1 fra England. Turen vil jeg nå vise deg gjennom bilder før jeg konkluderer med om det var en vellykket tur.

Gjengen endelig klar til å begynne å gå.
Startpunktet er Machame Gate på 1634 m.o.h, hvor det er registrering og veiing av sekker.
Første og siste dagen gikk vi på skogsvei gjennom frodig regnskog.
Vi var heldige og fikk se de sjeldne svarte og hvite columbus apene.
Etter å ha brukt 7-8 timer på 1 mil var det godt å komme til ferdig rigget leir.
Morgenstemning med et glimt av drømmen.
Fantastisk utsikt over regnskogen.
Ut på tur, aldri sur.
Det var en annerledes tur enn alt jeg har gått tidligere.
Vår andre leirplass, Shia 2 Camp, tidenes utsikt.
Bærerne underholdt med sang og dans, fritt frem for å delta.
Mitt hjem på turen. Vi som reiste alene fikk vårt eget telt, alle andre måtte dele. Jeg oppgraderte skumgummimadrassen med oppblåst liggeunderlag som reddet ryggen.
Sånne kvelder gjorde turen til alt jeg hadde drømt om.
Naturen endret seg hver dag og været endret seg time for time.
Det gikk mye oppover, merkelig nok…..
Guidene våre sørget for god stemning underveis samt at turen føltes trygg (oksygenmasker i sekken….)
På vei mot Lava Tower 4630 m.o.h hvor vi skulle ha lunsj.
Etter lunsj gikk vi ned til Barranco Camp på 3950 m.o.h. Det var flere i gruppen som merket høyden denne dagen, med hodepine og oppkast.
Etter frokost neste dag startet vi med Great Barranco Wall, som var en utfordrende klippevegg som måtte klatres.
Navnet på veggen betyr «Stedet hvor frokosten legges igjen» på swahili. Jeg syntes det var en helt grei bakke, har gått verre.
Turen videre gjennom Karanga Valley mot basecamp.
Yes, kom meg opp til basecamp og siden jeg smiler er nok bildet tatt før oppstigningen til toppen…..
Den evige isbre på vei mot toppen.
Vi fikk soloppgangen alene som gruppe etter å ha passert Stella Point.
Ikke alle kom helt opp til toppen, men gruppebilde må vi ha…..
Det var en fantastisk vakker morgen.
Morgenlys over fjellene.

 

Been there, done that…. Life is good…..
Den tøffeste turen var desidert nedover; over 3000 meter på en dag. Vondt i rygg, hofter, knær, vilje….
Klar for siste natt i telt, kvelds stellet tatt (do teltet til høyre, fulgte oss på hele turen til 20 dollar ekstra pr pers) Jeg var den absolutt eneste i leiren som syntes det var trist at det var siste natt!
Menyen under turen var veldig bra, forholdene tatt i betraktning. Det ble mye grøt……
……og mye annet godt.
Så var vi tilbake i regnskogen igjen og en fantastisk reise var over.

Turen ble en vandring på godt og vondt. Hele 7 dager på tur i en natur som mange ganger tok pusten fra meg var en «once in a lifetime» opplevelse. Jeg var intenst lykkelig av all skjønnhet jeg kunne se og føle. Dessuten elsker jeg primitivt teltliv og er vant med det. Det var ikke de andre i gruppen og for enkelte av dem var nok de syv dagene en lidelse som de bare måtte holde ut for å kunne si at de hadde besteget Kilimanjaro. Merkelige greier….Jeg slet heller ikke med høydesyk i motsetning til de andre og sov, spiste og gikk helt fint. Til og med ryggen var grei nok. Jeg ble beskrevet som «en faens maskin» av en av ungdommene som slet mest med høydesyke. Jeg innrømmer at jeg valgte å ta det som et kompliment…..

 

Men jeg kommer nok aldri til å gå så høyt flere ganger. Grunnen var de siste 200 meter til toppen. Jeg var totalt likegyldig og kunne ikke forstå hvorfor de andre gråt og jublet over å ha nådd målet. For meg spilte det ingen rolle, det var så vidt jeg gadd å ta bilder. Hjernen fungerte nesten ikke, jeg var kald (-20 C på toppen) og utmattet. Det var en skremmende følelse. Så ja takk, gjerne flere fjellturer i Afrika men ikke høyere enn 5500 m.o,h. Allikevel anbefaler jeg Kilimanjaro turen på det varmeste til alle eventyrlystne, men lov meg at du ikke blir skuffet dersom du ikke kommer til toppen. Jeg innrømmer gjerne at for meg var det alt det andre som var kjekkest, en topp er en topp…… God tur!!

Den aller beste turen.

Uansett hvor hvor mange turer man går, fjernt eller nært, er det sånn at en tur vil peke seg ut og bli favoritt turen. Det trenger ikke være den vakreste, den mest spennende, den mest populære eller den som gir deg best trenings utbytte. Men det er den du alltid kommer tilbake til når du har gått alle de andre turene. Når du trenger roen som kun følger med det som er kjent, trygt og uten forandringer.

Fritt etter Garborg: «Eg lengtar stundom sånt ud….»

Ofte i hverdagen er det nok å tenke på og det kan være vanskelig å bestemme seg for hvor turen skal gå. Det er lett å droppe turen helt dersom det krever for mye planlegging og organisering. Å ha en tur som kun krever at du tar på passende sko og klær er godt. Slippe å tenke, slippe å gjøre valg og vite at det er bare å gå ut av døren. Det trengs ikke å finne frem sekk, smøre mat, koke kaffe, bestemme hva skal med og hvorfor. Jeg tror at det stemmer at det enkle er ofte det beste og at den beste turen er den det blir noe av.

Alltid som å komme hjem….

Min favoritt tur er Øvre Eikenuten og Dalsnuten og jeg går alltid samme vei. Den ene gangen jeg forsøkte å gå Dalsnuten og Øvre Eikenuten, rotet jeg meg bort. Jeg har ofte lurt på hva det er med denne turen som gjør at jeg går den om og om igjen. Jeg som ikke liker rutiner eller planlegging og holder fast på  livsmottoet: Been there, done that. Jeg greier knapt nok ha brunost på maten to dager på rad og jeg elsker brunost. Allikevel går jeg samme turen minst en gang i uka. Svaret er helt enkelt at den er MIN og har vært det  de siste 20 år.

Det trenger ikke være nytt og spennende alltid, trær er trær.

Favoritt turen er like god om det er vår, sommer, høst eller vinter. Den kan gås i sol, regn, sludd, hagl, vind i alle styrker, tåke og is. Du kan gå den hver dag i uken og til alle døgnets tider. Om det er jul, påske, bursdag eller konfirmasjon spiller ingen rolle, stien ligger der. Særlig god er den på dager med begravelse. Samt på dager med tannlege eller legetimer…

Alltid lik, men aldri den samme.

Det beste med favoritt turen er at den forandrer seg ikke samtidig som at den er forskjellig hver gang. Steinene ligger akkurat samme sted som sist, utsikten er stort sett den samme og de samme fuglene synger i trærne. Eller kanskje ikke de samme fuglene, bare samme trær. Men jeg opplever turen ulik hver gang, så kanskje det bare er jeg som endrer meg. Samtidig er det beroligende å vite at disse fjellene, havet og himmelen har mennesker sett utover i utallige år. Og mest sannsynlig vil fjellene bestå, selv den dag jeg ikke er her lengre til å se dem.  Det kjennes godt å tenke på.

Sånn har det vært, er og vil alltid bli.

Noen ganger joller jeg på favoritt turen. Da hender det at jeg kaster klærne for å bade i vannet ved foten av fjellet. Sjelden planlagt, det bare kommer over meg, et akutt behov for å kjenne det kalde vannet rense kropp og sjel. Andre ganger gjør jeg løypen kortere eller lengre, jeg kjenner de fleste stiene og vet hvor de går. Tid kan være en plagsomt eller en god venn. Noen dager ønsker jeg ikke stillheten og da kan musikk endre hele dagen til å bli det jeg ønsker at den skal være. Dersom det dukker opp blåbær,  joller jeg raskt av stien for å smake på dem og dyr og fugler får meg fort til å spore av. Slikt blir det gode turer av. Andre ganger traver jeg avsted med tankene helt andre steder og løser både mine, andre sine samt verdensproblemer generelt mens føttene går av seg selv på den vante stien. Det er godt det også.

Det er mange steder å spore av underveis.

Jeg vil oppfordre alle til å få en favoritt tur. Det beste er en med kort vei til slik at det er lett å komme seg avgårde. Gjerne hvor du kan gå hjemmefra, sykle til eller maks 5-10 minutter med bil. Gå alene eller sammen med noen. Gjerne inviter med familie, venner, naboen, kjæresten eller noen du ikke kjenner. Turen oppleves veldig forskjellig om du går med en 5 åring eller noen kolleger fra jobben. Alle ser vi med forskjellige øyner.

Beste badeplassen ever…..

Gå turen din ofte og bli kjent med den. Varier tidspunktet og la deg ikke styre i for stor grad av vær og vind. Det er derfor vi har klær. Sørg for at turen din er passe lang. Dersom den er for lang, er det lett for å gå den for sjelden og er den for kort, får en ikke gjort det en har behov for. Jeg synes at en favoritt tur kan være et sted mellom 1/2 og 1 1/2 time, men det er selvfølgelig opp til deg.

Fine, fine Dalsnuten.

Favoritt turen din vil kunne gi deg mye. Særlig minner…..Et av mine beste minner fra min tur er en stjerneklar vinternatt hvor fullmånen lyste slik at hodelykt var unødvendig. Jeg vasset alene i nysnø til over knærne og hele verden sov. Det var kaldt, tungt å gå og helt fantastisk. Slik skapes varige minner; jeg kan fremdeles huske hvor godt det var da jeg endelig kom tilbake til bilen. Jeg håper at du har eller finner deg en favoritt tur. En som er bare din og som du går mest alene. Fordi du fortjener det…..

Turen min har alt; fjell, vann og skog.
Takk for denne gangen, favoritten min 😉

 

The West Highland Way i Skottland.

Oh, my bonnie bonnie Scotland…. Det er de forblåste fjellene, regnet, vinden, lyden av en en ensom sekkepipe og den makeløse skotske frokost som får meg til å vende tilbake gang på gang. Helt siden jeg som ung jobbet som au pair i Glasgow, har jeg hatt en trang til å vende tilbake til utmarka på toppen av UK. Nå hadde jeg fått snusen i den mest berømte langdistanse tur i Skottland, The West Highland Way, som går fra Milngavie, en liten landsby ut forbi Glasgow til Fort William. Turen er på 154 km og den kan gås på forskjellige måter, fra en ferdig pakketur på fine hotell med bagasjetransport til en jolle tur med telt og ryggsekk. Jeg hadde overtalt min beste tur kompis Lillian til å gå for billigvarianten, telt og minimalt planlegging.

Knoll og Tott klar for tur.

Turen startet med fly fra Sola til Aberdeen, buss inn til sentrum og tog videre til Edinburgh. Jeg har alltid ment at Edinburgh er den vakreste byen i Europa og jeg har vært der flere ganger. Anbefaler å ta noen dager ekstra for å se byen dersom du aldri har vært der. Det hadde ikke vi tid til, men vi fikk maks ut av de timene vi var der. Jolla gjennom parken, opp til slottet, ned the Royal Mile til toner av sekkepiper, så Holyrood Palace gjennom gjerdet og gikk opp til Arthur Seat, et flott turområde med god utsikt over byen.

Utsikt fra slottet, mot Princes Street.

Neste steg var tog til Glasgow før vi neste morgen tok vi et somletog til Milingavie. Turen starter offisielt ved torget og der var det andre enn oss som var klar til å gå. Det er vanlig å få bagasjen transportert og Lillian var veldig klar for det. Jeg er insisterte på at vi skulle bære selv, angret på det. I en alder av 50+ er det kun idioti å ikke gripe en sånn sjanse. Men vi gikk og vi bar…….første dagen. Etter det ringte jeg Ginger Routes, et firma som frakter sekker, og avtalte transport med dem. For oss som joller etter vær og vind, er det vanskelig å planlegge dagsetappene, men jeg ringte hver morgen til en fantastisk hyggelig mann og avtalte hvor han skulle hente og bringe sekkene. En uvanlig måte å gjøre det på forstod jeg, men for oss fungerte det knirkefritt. Det reddet turen vår, hadde neppe greid å gjennomføre med å bære sekkene….

Klar til å begynne å gå, MED sekkene…

.Dagsetappene på denne turen er ca to mil, men de kan gjøres både kortere og lengre. Turen går først gjennom Mugdock Country Park, før man følger bredden av hele Loch Lomond med utsikt til Ben Lomond.  Videre gjennom Glen Falloch og Strathfillan, krysser Rannoch Moor og stø kurs mot Glencoe. Vi besteg Devil`s Staircase og kom ned til Loch Leven før Lairigmor og Glen Nevis med avsluttning i Fort William.

All shades of blue… Fantastisk…..

Det er en lettgått tur etter norsk standard med mye grusveier og kan godt gås i joggesko eller lette tursko. Husk å ta med regntøy og vær forberedt på å bli våt. Derfor er det viktig å pakke i vanntette poser slik at det du bærer med deg underveis holder seg tørt. Vi kjøpte to ulike guidebøker med relativt enkle kart. Det holder i massevis, merkingen langs løypen er veldig god.  Det er enkelt å få tak i mat og drikke underveis. Men på noen av dagsetappene måtte vi bære med det vi trengte, siden det ikke var butikker eller spisesteder. Eller hus rent generelt…

Friskt mot på den endeløse landevei…

Vi overnattet hovedsaklig i telt på campingplasser og i slutten av september, da vi gikk, var var det ikke problem å få plass til to små telt. Det finnes både hotell, Bed&Breakfast, hostel… egentlig mange alternativ til telt. Noe ligger nær ruten og noe et stykke i fra, Det man må huske er all bestilling bør gjøres god tid i forveien hvis du ikke vil campe. Jeg ble fortalt at dersom man vil ha en pakketur, må det bestilles et halvt år i forveien. Turen er veldig populær, men det føles ikke overfylt ute i naturen.

Morgenstemning på vei mot Drymen.

Når man satser på telt, husk at Skottland er et sted med mye vær. Det er skiftende vær, men mye er vått. Godt utstyr gir en kjekkere tur, men alt er lov. Jeg hadde mitt 8 år gamle lettvekt fjelltelt med en 22 år gammel sovepose slik at jeg hadde gode netter. Lillian gikk for et nytt beach telt og det anbefales ikke. Det regnet og blåste tvers gjennom teltet og søvn var det heller dårlig med. Verst var det natten da vi lå på Glencoe Mountain Resort i full storm og øsregn. Lillian sov innpakket i overlevelses folie og jeg gav opp mer søvn da pluggene på teltet røk. Det ble en festlig natt på det kombinert tørkerom/toalett istedet etter krisepakking av utstyr.

A room with a view, Glencoe før stormen kom.
Teltplassen ved Bridge of Orchy; vått, vått og vått…..

Det var mange spesielle øyeblikk underveis og særlig natten vi tilbragte på Inversnaid Bunkhouse gav inntrykk. Vi hadde bestilt rom og utrolig nok fått plass. Sikkert fordi kirken lå langt oppi fjellene, men heldigvis ble vi hentet nede på stien og kjørt opp. Det var altså en ombygd kirke; med gravplass, blyglassvindu og en salig stemning. En køyeseng på et firemanns rom som ikke var større enn et kott. Der lå vi fire godt voksne damer og lyttet til hverandres kropps lyder. Det var en meget lang natt…..

Inversnaid Bunkhouse, fantastisk mat, men rommene kunne vært større. 

Turen avsluttes i Fort William, som er en relativt stor by etter skotsk standard. Her kan du kjøpe diplom på at du har fullført og det er gode hotell og spisesteder. Vi feiret på toget til Glasgow og kunne se gjennom vinduet hvordan vi passerte alle stedene vi hadde gått forbi. Det ble en overnatting før vi neste dag tok direktetog til Aberdeen og fly hjem.

Full feiring på toget til Glasgow.

Det beste med turen var å oppleve naturen skifte mellom skog og fjell, mellom regn og sol, mellom lys og mørke. Lange dager ute, ett med naturen, slite med gnagsår, vond rygg, verre knær… Men mest all gleden over å få lov til å oppleve et område med mye levende historie og skjønnhet. Spise kilovis av bjørnebær som vi plukket langs veien, lete etter grotten hvor Rob Roy visstnok hadde gjemt seg, møte spennende mennesker, komme søkk våt inn på en landsens pub og varme seg på Baileys  og kaffe og hvordan rytmen av å gå langt hver dag gir en ro i sjelen. Så turen anbefales på det varmeste. Dersom du har lyst til å gå, hele eller deler, anbefaler jeg nettstedet www.west-highland-way.co.uk. Her finner du alt av informasjon til å planlegge din egen rute. Joll i vei 🙂

Tidlig morgen ved Loch Lomond.
Vekslende natur langs vannet.
På vei mot fjellene.
Pausene ble brukt effektivt til påfyll både innvendig og utvendig. Yoga anytime, anywhere…..
På vei inn i tåken.
I følge min guidebok er dette Skottlands mest berømte postkort motiv, huset og fjellet Glencoe.
Jeg syntes helst at vi gikk i et postkort……
Aye, me fine scottish breakfast…. Blodpuddingen er på plass 🙂
Siste etappe, over det høyeste punkt på turen, 550 moh, langs foten av Ben Nevis. Aldri vært så våt og kald noengang, regnet kom vannrett… Men fint var det allikevel.
Endelig, endelig , endelig……

 

 

 

Hva er en Jolle-Tur?

Å være ute å jolle er et typisk Sandnes uttrykk. Jeg bruker det mye når jeg skal ut, men egentlig ikke har noe mål eller mening. Det betyr å farte rundt, se seg omkring, oppleve noe nytt, være nysgjerrig, gå der jeg har lyst…. Jeg joller mye rundt. Det er godt å bare jolle, uten mål og mening. Ofte har jeg tenkt en tanke på forhånd, lagt en plan, men når man joller ender man kanskje opp med et helt annet resultat. Det liker jeg…..

Alltid fint med en strand tur, Norge har mye kyst…..

Aller best liker jeg å jolle ute i naturen. Alene eller sammen med andre er lykke. Følge en sti, inn i en skog eller over et fjell, uten å vite hvor man ender eller hva som kommer til å skje… Jeg tror det er sjelen min som har godt av å jolle. Eller hodet, hjertet, lungene, beina eller ryggen. Hele meg liker det barnslige ved å jolle, være på oppdagelsesferd og oppleve noe nytt. Man trenger ikke alltid planlegge alt. Hverdagen har nok av rutiner, tidspress og detaljstyring.

Etappe 3 på pilegrimsveien til Santiago de Compostela.

Jolleturer kan være korte og lange. Det er dagsturer og overnattingsturer. Jeg har jollet både i nabolaget og langt borte. Jeg joller i Norge, Skandinavia, Europa og resten av verden. Det spiller ingen rolle om det er til fots, sykkel, ski, kajakk, bil, tog eller fly. Mest glad er jeg i det som tar tid, så jeg velger føtter og sykkel før bil og tog før fly. Dessuten har jeg noen enkle regler: det skal være kjekt, jeg skal kjenne meg trygg og det skal koste minst mulig.  Resten kommer av seg selv.

Telttur i Sørstatene, USA.

Akkurat nå joller jeg ikke på tur. Det er et savn; den friske luften, å se og kjenne på årstiden som akkurat nå inneholder mye regn, vind og mørke. Så jeg sitter her og mimrer. Og det er nesten det beste med jolleturene, de skaper mange gode minner som kan gjenoppleves om og om igjen. Å sånn øker lysten til å jolle mer. For deg som har lyst å oppleve jolleturene sammen med meg; du får nok ingen nøyaktig tur beskrivelse om hvor mange kilometer, estimert tid og hvor er nærmeste parkeringsplass. Jeg forteller mer om hvordan jeg gjorde det, hva var kjekt eller kanskje ikke fullt så kjekt, hvorfor jeg jollet i det området og hva trenger man på en sånn tur. Så kanskje du også får lyst til å finne ditt eget sted å jolle til. Det er tross alt en fantastisk verden rett ut forbi døren din som venter på å bli opplevd. UT Å JOLLE ALLE MANN 🙂

The West Highland Way i Sottland.