Edinburgh er en stor by med mye å se og oppleve. Selv med god tid behøver man å velge ut hva som er mest interessant, fordi det er umulig å rekke alt.
Egentlig finnes det så utrolig mange gode grunner til å besøke denne vakre byen, at det er nesten umulig å nevne bare 6. Men jeg kan liste opp mine beste grunner for at jeg kommer tilbake hit igjen og igjen. Edinburgh og Skottland er enkelt å besøke, det er kort vei hit fra Vestlandet. Flyet til Aberdeen tar en time og byen er et godt utgangspunkt for å oppleve alt Skottland har å by på. Denne gangen valgte vi tog til Edinburgh og en uke med Airbnb. Så her er 6 gode grunner for det.
Edinburgh Castle ruver over byen på en utdødd vulkan ved navn Castle Rock. Vær forberedt på å gå i kø, her er mye turister uansett når på året du kommer.Slottet sett fra parken nedforbi. Det er umulig å ikke bli imponert over størrelsen og beliggenhet.
1. Edinburgh Castle har alltid fasinert meg med sin dystre tilstedeværelse. Slottet er plassert slik at det er lett å se og det har en spennende historie bak seg. Som bolig for de kongelige gjennom århundre og militært senter siden 1700 tallet finnes mye å oppleve innforbi de tykke murene. Jeg har aldri før vært inne på selve slottet, men denne gangen var det på tide med en skikkelig sightseeing. Vi så flere museum, kronjuvelene, kapellet fra 1100 tallet (som er Edinburghs eldste bygning) og beundret utsikten over byen.
Uansett hvor mange ganger jeg går gjennom denne gata er det alltid noe nytt å se og oppleve.Det er alle detaljene som gjør det spennende å gå her. Alltid oppdager jeg noe nytt…
2. The Royal Mile er gata som går fra slottet og ned til Holyrood palace. Her finner man alt som er typisk skotsk i en salig blanding. Det er stedet for å smake whiskey eller kjøpe seg en kilt. Det bugner av tweed, fudge og guida turer inn i de smale smugene hvor tiden nesten har stått stille. Overalt høres sekkepipene spilt av stolte menn og kvinner. Her er puber som knapt har forandret seg siden 1600 tallet, brostein og granitt. Umulig å bli lei av…..
Stedet å gå til når man trenger å lufte seg samt slippe å gå i kø….Det gir en følelse av å være langt fra by og travle gater når man tar en tur til området rundt Arthur’s Seat.
3. Arthur’s Seat er en steinete topp på 251 meter over havet, med mange stier som fører til toppen. Her får man en smakebit på naturen som har gjort Skottland berømt: de gresskledde åsene, trær og nakne klipper. Turen kan gås fra mange sider og kan gjøres kort eller lang. Husk gode sko og noe å drikke.
Forskjellen på skotsk og engelsk frokost er blodpuddingen, tror jeg.Då blei fish and chips fortært for denne gang. Det smakte godt….
4. Maten er alltid en god grunn til å besøke et land. For meg har jeg ikke vært i Skottland med mindre jeg har spist en full skotsk frokost og fish and chips. Det holder med å spise det en gang i løpet av besøket, det er ikke akkurat helsekost vi snakker om her. Ellers finnes det utrolig mye annet å velge i og Edinburgh bugner av restauranter, cafeer og puber. Enjoy ?
Princes Street er en travel gate med mye trafikk og støy. Må allikevel oppleves, ikke minst for alle de flotte bygningene og utsikten til slottet.Parken er nydelig, med flere lekeplasser, kafeer, fontene og flott utsikt mot gamlebyen. Dessuten finnes halvtamme ekorn, men de så vi ikke denne gangen.
5. Princes Street er shopperens paradis og en av verdens mest spektakulære handlegate. Det er nemlig kun butikker på nordsiden, hvor solen treffer fasaden. Her finner du alt av merkebutikker samt de store kjedene. Vi gikk noen mil der, så nå er julegavehandelen i boks. På den andre siden av gaten ligger en fantastisk park, Princes Street Garden. Dessuten ligger severdigheter på rekke og rad, så når man blir lei handlingen, er det nok av annet å gjøre.
Dette er sannsynligvis den mest fotograferte hunden i verden, både i live og død.Jeg blir alltid så glad når jeg får klappe bronsestatuen av den lille Skye terrieren, det gir håp og tro langt inn i hjertet og sjelen.
6. Greyfriars Bobby er et must for meg og de fleste andre turister. Historien om den lille hunden, som satt i 14 år på graven til sin eier, er rørende. Den forteller om en hunds trofasthet til mennesket sitt og får meg alltid til å smile. På Museum of Edinburgh kan man se halsbåndet og vannskålen, samt på kirkegården like ved har den trofaste hunden fått sin grav. At historien har overlevd i nesten 170 år sier litt om hvor imponerende en slik kjærlighet og lojalitet er. Fine, fine bisken…
Like ved der vi bodde, lå kanalen. Det gikk en fin tursti langs vannet helt inn til gamlebyen. Alle de fine turene er nok en grunn til å dra….
Så det er noen av mine grunner for å dra, men spør jeg mitt lille barn har nok hun helt andre. Det beste er å ta turen og finne sine egne grunner…
Etter en sein kveld på byen igår, var jeg imponert over at jeg kom meg opp tidsnok til å se sola stå opp over Holyrood Park.
Jeg er glad i å utforske stedene jeg reiser til og særlig glad blir jeg når det innebærer fjell, gress og frisk luft. Da sørger jeg for å ta tidlig avsted for å nyte fred og ro før alle andre gjør som meg. Stor var min forskrekkelse da jeg oppdaget at jeg overhode ikke var tidlig ute, klokken 07.00 en søndags morgen i Edinburgh.
Det var ihvertfall ganske stille i bygatene da jeg gikk hjemmefra.
Arthur’s Seat er en liten topp som er mye lavere enn Dalsnuten, men det virker ikke sånn. Jeg har vært flere ganger før på det jeg TRODDE var Arthur’s Seat, men jammen viste det seg at jeg var på Salisbury Crags istedet. Det fant jeg ut da jeg og min lille barn skulle til topps for å beundre utsikten..
Etter en times gåing fra der vi bodde, kunne jeg endelig få gress under føttene.Det såg mye brattere og vanskelig å gå enn det som det viste seg å være…
Mange turister tar turen opp og jeg kunne jo ikke ha det på meg at jeg ikke hadde vært på toppen. Enkelte andre i reisefølget gav blanke og prioriterte skjønnhetssøvnen. Men Google Map ledet an og jeg siktet meg lykkelig inn på målet.
Faktisk var det ganske så fint og lettgått oppover, mye på grunn av de flotte trappene som fulgte fjellsiden.
Jeg var absolutt ikke alene.. Selv tidlig på morgenen var det fullt av folk. De trente, gikk tur med hunden eller var mest opptatt av å fotografere, som meg. Mest overrasket var jeg over påkledningen til mange av de som løp, det var shorts og singlet. I november, + 4 grader og stiv kuling på toppen. Snakk om hardbarka, barske skotter, både menn og kvinner….
Det var flott på toppen, men så kaldt at det frista virkelig ikke å nyte medbrakt vann og banan.Nesten utsikten mot sentrum, sjøen og Øvre Eikenuten….
Som sagt så fikk jeg nesten følelsen av å være på Gramstad. Det var toppen, samt alle de ulike stiene som gikk på kryss og tvers av området. Det var et flott sentrumsnært turområde med mye folk. Jeg hadde fantastisk utsikt over byen og kysten. Det var flott tilrettelagt og akkurat passe langt og bratt til at jeg følte at jeg var på fjellet.
Jeg valgte å gå opp den bratteste siden og ta den slake veien ned. Det er flere rundturer som kan gås, akkurat som på Gramstad.
Så dersom du besøker Edinburgh, anbefaler jeg virkelig å gå turen HELT opp på Arthur’s Seat. Akkurat som jeg anbefaler å gå til Dalsnuten dersom du er i nærheten av Sandnes. Både for utsikten, trimmen og alle de kjekke folkene man treffer. Både med og uten skikkelige turklær…
En liten avstikker fra stien fører frem til ruinene av et kapell fra 1600 tallet. Mye spennende å få med seg, med andre ord…
Det blir tidlig mørkt, en kald høstkveld i Skottlands vakre hovedstad.
For mange er Edinburgh en festivalby med mye kultur, stilige butikker og livlige barer. Her finner du flere restauranter pr innbygger enn noen annen by i Storbritannia og de serverer ikke bare haggis og chips. Men det mange ikke vet, er at Edinburgh er den mest hjemsøkte byen i hele Europa. Ja, kanskje i hele verden for alt jeg vet, det er mange som påstår det. Blant de mørke og dystre husene sniker åndene fra fortiden seg rundt og gravplassene er hjem for alle hvileløse sjeler. Så på selveste Halloween tok jeg mitt lille barn med inn i mørket og natten. Slik gikk det….
Det ble en skremmende aften….
Allehelgensaften er en keltiske høsttakkefest som feirer enden av året og starten på et nytt. På denne hedenske feiringen, Samhain, forsvant skillet mellom vår verden og den mørke siden, med sine ånder, hekser og andre skumle vesen. Så det er altså ikke bare snop og fancy utkledning det handler om. Jeg er ikke fan av den norske måte å feire Halloween på, mest fordi det ikke er vår tradisjon å feire. Men her var det jammen full fest….
Det var advarende tegn overalt ettersom vi nærmet oss møtestedet.
Det finnes mange som tilbyr tur for å oppleve den skremmende siden av Edinburgh. Jeg hadde booket god tid i forveien, heldigvis… De mest populære turene blir fort fulle og det er nok en grunn til det. Så billetter hadde vi og vi hadde gledet oss lenge. Men etter en lang dag på sightseeing frista det lite å ta turen ned til sentrum for å gå enda mer. Men når turen er booka og betalt, MÅ man liksom …
Det var mye å se på bussturen ned til sentrum. Det krelte av vampyrer, hekser, skjelett og andre dauinger i gatene og de kom i alle størrelser.
Man kan altså velge lengde på tur, hva man vil oppleve, hvor man skal gå og om guiden er levende eller ikke. Vi møtte vår døde guide Arween ved det store korset, det var her de hygget seg med å henge folk i gamle dager. Vi var en gruppe på ca 12-14 personer, det var barn med, noe jeg tenkte var betryggende…
«Just hanging around» fikk en ny betydning da vi hørte historien til møtestedet vårt.Vår fantastiske guide Arween, som gikk som om hun hadde stjålet skoene og hygget seg med å spiddet små dyr før hun kom. Creepy…
Det startet helt greit, vi flyttet oss over til andre siden av gata og Mona måtte gjennom en prosess for å finne ut om hun var heks eller ikke. Vi hadde nok blitt brent begge to hadde dette vært for noen århundrer tilbake, det var nemlig ikke så mye som skulle til. Den siste rettsaken i Storbritannia for hekseri var faktisk i 1944, så det er ikke så langt tilbake i tid. Usikker på hvordan det endte, men uansett ble hun neppe torturert, druknet og brent som i gamle dager….
Mitt lille barn ble beskyldt for å være heks og vi fikk et skremmende innblikk i hva som ble gjort for å få en tilståelse.
Turen videre fortsatte ned i trange smug, hvor det var vanskelig å se hvor vi satte føttene. Det ble flere historier fra fortiden og det var flere som begynte å se seg om med redde blikk. Så var vi klare for høydepunktet: vi skulle under jorden.
Det finnes mange trange smug i Edinburgh og de fleste bør en ikke gå gjennom alene midt på natten.Dette er ikke for de lettskremte….
Under byen finnes nemlig en annen by, med gamle ganger og rom. Her finner du ikke lys, frisk luft eller gode energier. Blair Street Underground Vault er Edinburghs mest hjemsøkte sted og det sier litt. Nå snublet vi etter guiden nedover i mørket og det var klamt og ekkelt. Vi gikk gjennom flere rom og på hvert sted var det sett opptil flere spøkelser. Historiene var fulle av grusomme detaljer og det var visstnok vanlig at folk svimte av under turen Det KAN ha vært oksygenmangel, for lufta kunne nesten skjæres med kniv…
Det er mulig at hun såg noe vi andre ikke såg, men nifst var det ihvertfall….Usikker på om han her var for at alle de som IKKE såg et spøkelse, skulle gå skuffet hjem….
Det var en kjekk aften, selv om vi ikke såg de overnaturlige. Ikke er jeg lettskremt heller, så da vi snublet ut siste trange gang og en kald hånd grep tak i meg, skrek verken jeg eller mitt lille barn. Det var det nok av andre som gjorde… Men turen var skremmende nok til at vi neppe oppsøker resten av Edinburghs hjemsøkte steder. Nok er nok…
Glede over at vi overlevde spøkelsejakten og klar for bussen hjem….
Parkeringsplassen ved Høgaleite er stor og gratis. Herfra er det relativt greit å gå til hytta, men akkurat idag frista det ikke å gå ut av bilen engang….
Jeg hater å fryse når jeg er på tur og det trekker kraftig ned på gleden over naturen med naglabed, rennende nese og muskler som krymper i kulden. Derfor pleier jeg å sjekke værvarslingen før jeg drar og sørge for at jeg kler meg etter forholdene. Det er ikke alltid været stemmer med det som er meldt, dessuten har jeg en tendens til å være overdrevent positiv når jeg planlegges og kler meg. Ull er best på sauen og lue er for folk uten hår. Ikke er jeg kjent for å avlyse turen heller, dersom værvarsling er dårlig, så resultatet sier seg nesten selv…
Etter et kort stykke på asfalt, er det lett å finne stien som fører opp mot hytta.
Denne gangen var det faktisk mitt lille barn som ville ha meg med på tur. Hun hadde fått ny hund; eller… hund og hund….. Jeg sleit med å se på chihuahua som hund, derav navnet Rotta. Nå ville hun ha Rotta (med det offisielle navnet Hailey) med på en skikkelig fjelltur og jeg fikk bli med siden jeg kjører bil og har Visakort. Vi avtalte å dra til Hunnedalen og gå inn til Blåfjellenden. Det passet bra, siden jeg hadde fri en torsdag med seinvakt på fredag.
Etter lange tider med regn, var stien forvandlet til bekk og det var søkkvått overalt.
Blåfjellenden ligger i Frafjordheiene og er eid av Stavanger Turistforening. Hytta ligger på 600 m.o.h i enden av Fidjadalen, midt i et veikryss av ulike stier. Den korteste veien er den vi skulle gå fra Hunnedalen. Den turen tar ca 3 timer og er rundt 8 km lang. En passe innkjøringstur for Rotta, som altså ikke var fjellvant. Dessuten hadde den tidligere eieren sagt at hunden verken var sprek eller spretten. Det nektet mitt lille barn å tro og nå var sannhetens time kommet….
Været var mildt sagt skiftende…
Det regnet kraftig da vi dro avsted, men ifølge yr.no skulle det lette utpå formiddagen. Vi var kledd for regn, men vinden var det verre å forberede seg på. Det blåste nemlig kraftig. Vinden var så sterk at det var vanskelig å gå fremover, for selvfølgelig kom den midt imot. Når man dessuten går med stor sekk, er man lett å velte. Kombinasjonen av vind og regn var kald, særlig fordi regnet vekslet mellom sludd, hagel og plaskregn. Men det var et gløtt av sol innimellom, selv om været ikke lettet, men ble verre.
Det var mildt sag skikkelig surt og kaldt, men fremdeles greide vi å smile….Det hjelper ikke med vanntette sko, når bekken (elva) går opp til leggene.
Turen inn til hytta ble derfor hard, selv om den verken er særlig lang, bratt eller krevende. Det var kaldt, selv om vi var godt kledd. Vinden, i kombinasjon med våte bein, gjorde at vi ble raskt nedkjølt. Ikke fristet det å stoppe for å ta pause heller, verken for å hvile, spise eller drikke. Vi bare gikk og jo kaldere vi ble, jo tyngre var det. Begge hundene hadde hatt en ufrivillig badetur og skalv av kulde. Det virket ufattelig langt, det var tungt å gå i det våte. Beina var så stive av kulden at jeg knapt greide løfte dem. Jeg tenkte mye på at fjellet faktisk kan være dødelig, dersom man ikke er godt nok kledd i dårlig vær. Eller går seg vill…
Endelig kunne vi se hyttene. Det er hovedhytta med 16 sengeplasser og sikringshytta med 12. Samt dohytta med bossrom og lagring av ved og gass.Vårt lille hjem i fjellheimen. Her var vi alene, selv om det var folk i den andre hytte. Hunderommet bør bestilles dersom man går i helg eller høysesong.
Men vi kom fram. Det er et eget hunderom i sikringshytta med to køyer og et stort bur til hundene. Der rigget vi oss til og kjempet oss utav de våte klærne. Jeg startet prosjektet med å fyre i ovnen, ganske vanskelig med fingrer som ikke fungerte av kulde. Men jeg fikk tilslutt fyr og etterhvert ble det ble det både kaffi og kakao. Men det var umulig å få varmen i meg, selv med tørre klær og svære ulltepper. Jeg frøs helt til jeg gikk og la meg, i sovepose ned til -10 grader og på en madrass ved siden av ovnen. Da kom det seg….
Det ble en trivelig kveld med lesing, kabal og knusing av mitt lille barn i Ludo… Men det ble liksom ikke varmt, sikkert pga vinden som ulte rundt hytta….Det ble en tidlig start på fredagen, siden jeg skulle rekke jobb.
Turen tilbake til bilen neste dag ble flott. Vinden hadde løyet og det var oppholdsvær. Plutselig kunne vi beundre utsikten og det var nesten som å gå en helt ny tur. Vi kunne faktisk ikke huske at vi hadde gått her før, men det var nok fordi vi knapt løftet blikket for å se oss rundt, blindet som vi var av regn og vind. Nå hadde vi pause med både vann og mat, allikevel brukte vi kortere tid tilbake enn vi hadde gjort inn. Og bekkene var ikke lengre elv, så ikke ble vi så våte i beina heller. Tur var igjen kjekt og livet godt å leve.
Det var en flott morgen i fantastisk natur.
Og Rotta har bevist at hun faktisk er en hund. Til og med en tøff liten hund…. Hun lærte fort å beregne avstand over bekker og dammer, det holdt at hun måtte svømme en gang. Hun kravlet over svære steiner og opp bratte bakker. Hun holdt følge med storebror Scotty gjennom sørpe og myr uten å protestere og hun gikk selv. Så jeg har måttet trekke tilbake påstanden om at chihuahua er en veskehund og sofapynt. Etter denne turen er hun døpt «Villmarkens datter» i miniformat….
Fra en sykehusseng i Kongsberg kan man planlegge så mangt….
Med fare for å bli for personlig, det siste året har vært begivenhetsrikt. For av og til skjer uventede ting i livet, hendelser som snur opp og ned på ganske mye. For min del var det å være rett over 50 år og få beskjed om at det må opereres inn totalprotese i begge hoftene, et slikt øyeblikk. Jeg visste at ryggen var et svakt punkt med to prolapsoperasjoner og mye vondt de siste 10 årene. Men tross alt ikke verre enn at det ikke hindret meg i å gjøre det jeg hadde lyst til. Ikke koblet jeg vond rygg med medfødt hoftedysplasi (det var ihvertfall det kirurgen antok) og utslitte hofteledd. Ikke rart at det knirket da jeg gikk Kilimanjaro for et års tid siden….Men nå var det ingen bønn, så i desember 2017 ble første hoften tatt og januar 2018 den andre. Og jeg la en plan….
MÅL NUMMER 1 var å kvitte meg med krykkene. Jeg var tidlig igang med å gå tur, noe hemmet av den mest snørike vinter i manns minne. På med brodder og ut og gå…. Krykkene sluttet jeg med innendørs før første uke var gått og ute etter ca 6 uker. Men staver bruker jeg fortsatt på de lange turene.
Jeg har hatt trening og friluftsliv som en stor del av livet mitt i alle år, og greide ikke se for meg at det kunne fortsette som før, etter operasjonene. På dårlige dager så jeg for meg uføretrygd og et liv med Netflix samt bassengtrening som ukas høydepunkt. Ingenting galt i det, men bare tanken gjorde meg kvalm. Jeg mobiliserte det jeg kunne av selvdisiplin og pep talk, tross alt, det var ikke en dødsdom jeg hadde fått. Hofteoperasjoner har gode prognoser og målet var å kunne leve slik jeg hadde gjort før operasjonene med friluftsliv og trening høyt oppe på prioriteringslisten.
MÅL NUMMER 2: Dalsnuten. Mitt favorittfjell, så ca 2 måneder etter siste operasjon stod jeg på toppen. Jeg hadde flere forsøk hvor jeg måtte snu halvveis oppe, men det gikk tilslutt.
Derfor tok jeg et valg der jeg lå i sykehussengen nyoperert, og det valget trengte en plan. Fra idretten, med mange år som aktiv utøver og trener, er jeg vant med å jobbe mot konkrete mål og de var egentlig lette å finne. Jeg ville trene meg opp til å kunne ha samme aktivitetsnivå som jeg hadde før operasjonene. Helst bedre, siden jeg da ville ha nye spreke hofter som åpnet opp for mange muligheter. Positiv tenkning ble mitt nye motto, men jaggu holdt det hardt enkelte dager….
MÅL NUMMER 3; Telttur i godt selskap. Turen gikk til Alsvik og var vellykket. Helt greit at jeg ikke sov hele natten pga smerter og måtte krype ut av teltet og til nærmeste tre for å dra meg opp. Men JEG VAR PÅ TELTTUR.
Det verste var ikke smertene etter operasjon, men å være pasient og måtte holde meg i ro. Det å være avhengig av andre, ikke kunne kjøre bil, ikke trene eller dra på tur… Dagene gikk i en døs av sterke smertestillende og mye søvn. Jeg satte sprøyter og forsøkte å se fremover. Da ble listen min med de ti målene en viktig kilde til inspirasjon. Det samme ble ble bloggen, som jeg startet å skrive for å huske hvor kjekt det var å være på tur og motivere til å trene meg opp igjen.
MÅL NUMMER 4; Bjørndalsnuten. Det gikk sakte, men sikkert fremover. Selv om jeg nok brukte dobbel så lang tid som vanlig….opp kom jeg.
Og dagene gikk og det gikk absolutt fremover. Jeg hadde god hjelp av fysioterapeut Monica, som jeg trente med to dager i uken. Hun mente at hennes viktigste oppgave egentlig var å holde meg igjen, siden jeg ikke alltid begrenser meg når det er noe jeg vil og liker. Og tur er bare fantastisk… Jeg kjøpte meg elektrisk sykkel og la inn turer med den. Det gjorde at jeg kunne sykle igjen uten å slite meg ut på motvind og oppoverbakker.
MÅL NUMMER 5; Bynuten, høyeste topp i Sandnes kommune. Det ble en LAAAANG dag på tur, men opp kom vi begge to.
For sliten var jeg og det var egentlig et større problem enn operasjonssår og smerter. Dette var en form for trøtthet jeg aldri hadde opplevd før, jeg kunne sovne overalt. Samtidig ble jeg andpusten av å gå opp trappene hjemme og jeg kunne bare planlegge en ting pr dag. Så dersom jeg hadde fysioterapi, var det å hvile resten av dagen. Gikk jeg en tur, ble det resten av dagen på sofaen. Sykehuset forklarte at det var vanlig etter store operasjoner og ble kalt fatique syndrom. Helt normalt altså, selv om fastlegen mente jeg var deprimert og anbefalte jerntabletter. Jo takk for det…..
MÅL NUMMER 6; Gaustatoppen. Det blei en hel helg på tur og jeg var faktisk IKKE siste mann opp….. Heller ikke første, men men….
Så med disse begrensningene var det tilbake til et liv som aktiv idrettsutøver; jeg trente, sov, spiste, trente, slappet av, spiste, trente og sov. Alt ble sett på som trening; tross alt ble jeg svett av å støvsuge og brette klær. Jeg forsøkte å være så aktiv som mulig, selv når jeg var så sliten at jeg grein av utmattelse. Det skulle ihvertfall ikke stå på viljen, tenkte jeg…..
MÅL NUMMER 7: Trolltunga. Dette var en tøff tur, det var langt og mye stigning. Men alt går, bare man tar tiden til hjelp. Jeg var glad for tåken, slapp å se hvor langt ned det var….
En etter en har jeg krysset av på lisen min etterhvert som målene ble nådd. Jeg har hatt god hjelp, både familie og venner har gått sammen med meg og det har vært kjekt. Jeg har sett at jeg langt på vei kan gjøre det jeg gjorde før og helst noe nytt i tillegg. Jeg har fullført listen min og alle mål er nådd. Så hva nå?
MÅL NUMMER 8: Besseggen var en skikkelig utfordring for meg med høydeskrekk. Men jeg kom meg opp der også…..
Mest av alt har det siste halve året vært givende. Jeg er mektig imponert over Helse Norge og den oppfølgingen jeg har fått. Ikke minst er jeg takknemlig over å bo i et land hvor det er enkelt å få helsehjelp når man trenger det og ikke minst uten å betale seg blakk. Så for min del har jeg ingenting negativt å si om det.
MÅL NUMMER 9: Vassdalseggi var turen jeg helst ikke ville gå…..Rogalands høyeste topp er langt, høyt og uten merket løype. Men det gikk bra det også….selv om smilet var litt stivt….
Jeg er mye bedre enn før, selv om noen smerter må jeg nok bare leve med. Og jeg har fått nytt kallenavn av ungene: Robot Mom, og de påstår at de hører en svak mekanisk dur fra meg når vi er på tur. Jeg kan leve med det også….
På vei til jobb, selv i regnvær, er toppen av lykke. Tross alt er det hverdager det er flest av…
Mål nummer 10 har vært todelt, selv om hovedmålet hele tiden var å komme tilbake til 100% jobb. Jeg er så heldig at jeg har verdens beste jobb og er nå tilbake for fullt. Dessuten var det å fullføre caminoen til Santiago, hvor jeg hadde ca 26 mil igjen. Neppe mitt smartest valg og ble tatt litt på impuls. Men ved reisens ende, angrer man ikke på strevet underveis. Så da gjenstår bare å ta hver dag som kommer og gjøre mest mulig ut av livet som det er…
Hadde jeg visst hvor hardt det kom til å bli med lange dagsmarsjer og tung sekk, hadde jeg nok tatt det neste år… Men jeg hadde det tross alt ikke verre enn mange andre, vi hinket og haltet i samlet flokk mot Santiago. Og jeg kom frem…
Det finnes mange forskjellige grunner til å gå caminoen og det er ikke bare på grunn av religiøs tro. Det finnes pilegrimer og så er det alle oss andre. Det lærte jeg for noen dager siden av en tysk dame på min alder, som hadde gått til Santiago flere ganger enn hun kunne telle. Hun mente at hun var en «ekte» pilegrim, mens jeg var en vandrer. Her skal du få noen av mine gode grunner til å vandre.
Dette var de lokale delikatesser til forrett og de andre rettene var like imponerende. Alt til 110,- kroner eller €11. Det fulgte også med en hel flaske rødvin..Den billigste overnatting finner man på de offentlige herberg eller kirken sine.
1. Det finnes knapt billigere ferie.
Det som koster penger i en ferie er som regel mat, overnatting og transport. Med pilegrimpass kan man overnatte på en grei plass til 50,- natten. Transport er gratis, siden man bruker føttene. Mat kan være så dyrt eller billig man vil, men som regel kan man spise godt for en billig penge. Man blir en smule lei av boccadillios etter en stund, noe som kan skyldes at det er temmelig tørt brød med temmelig tørt pålegg. Glem shopping, her er lite butikker med noe å handle. Dessuten må alt bæres og sekken veier nok…
Deler av turen går gjennom utrolig flott landskap.Ellers får man se små og store byer, hvor alle har sitt særpreg og sin egen historie.
2. Man bruker ferien til å komme i form.
Gåing er også trening. Særlig når man går med sekk i mange timer pr dag. Det er bakker, både opp og ned. Enkelte ganger er det ganske flatt og rett frem, men jammen blir man svett av det også bare man går lenge nok. Og det gjør man….
Tidlig en morgen på vei ut av Villafranca del Bierzo.I Ponferrada lærte jeg mye om tempelridderne og besøkte slottet hvor de holdt hus.
3. Det blir aldri kjedelig.
Alle som har vært 2 uker all inklusive i Syden vet hva jeg mener… Dagene går temmelig likt og det kan være vel og bra,jeg har hatt mange sånne ferier. Men på vandring vet man ikke hvor man skal spise eller sove, ei heller hvem man møter. En dag står man i oppvasken sammen med tyskere og spanjoler, neste dag er man på bar med folk fra USA. Det eneste man vet, er at ingenting er bestemt.
Det er umulig å ikke bli berørt av historien, kulturen og de menneskene man møter på turen.Man ser det dagligdagse livet i Spania gjennom stedene man passerer.
4. Det er lærerikt.
Man er aldri utlært… Jeg har lært mye om Spanias kultur, historie og samfunn gjennom å gå tett på spanjolenes hverdagsliv. For det gjør man på en sånn tur. Og jeg har lært mye om meg selv, for når man er dønn sliten og allikevel fortsetter å gå, så skjer det noe innvendig. Ihvertfall over tid… Så dersom du er ute etter selvutvikling og indre ro, så kan virkelig en uke eller to anbefales. Eller hvorfor ikke gå hele om igjen og om igjen som pilegrim? Jeg er godt fornøyd med å vandre…
På vei til Triacastela sammen med Giovanna fra Italia. Kjekt å gå sammen med noen.
Livet er ikke alltid så lett… Tenk å våkne, strekke deg, snu deg rundt og se rett inn i skrittet på en eldre mann mindre enn halvmeteren fra ansiktet ditt. Det er han som ligger i overkøya min og nå står han på tærne for å legge lakenposen på plass i senga. Har han ikke hørt om å ta på klær??? Ke er greia liksom?
Kirkens hjem til oss pilegrimer, felles måltider og tvungen messe. Men nesten gratis…
Det kan virke som om menn over en viss alder mister evnen til å reflektere over egen oppførsel. Vi er mange som sover på fulle sovesaler, i alle aldre og fra alle nasjoner. Både menn og kvinner samlet… Og det er ikke et problem, bortsett fra disse eldre mennene (som sikkert er +70 år). Kanskje de tenker at i deres alder gjør man som man vil? Men hvorfor gjør ikke damer på samme alder det samme? Merkelig……
Utsikten fra herberget mot kirken.
Det er de mennene som stiller seg midt i rommet og kler av seg. I en liten tanga står de med stussen i været og hodet dypt begravet i sekken De sprer eiendelene sine ut over hele gulvet for å finne noe på bunnen. Så vagger de ut på gangen, badet eller stua med et knøttlite håndkle strategisk plassert over de edle deler. Som om noen av oss har unngått å se disse tidligere….
Godt med en fredelig stund etter at klesvasken er tatt… Og ingen eldre menn i sikte….
De lager mye lyd også ….. Sukker dypt, stønner litt og snakker høyt med seg selv.. Klør seg i skrittet og slipper en fis. Seriøst? Glemmer de at det er andre tilstede eller bryr de seg bare ikke? Slik oppførsel ser man ikke hos ungdom, uansett kjønn og jeg har heller ikke sett damer gjøre det. Vi sniker oss ut på toalettet eller dusjrommet før vi fjerner så mye som et klesplagg… Man eier tross alt anstendighet….
Hovedgata i ettermiddagsrushet…..
Så hva gjør man? Ingenting, har jeg funnet ut. Jeg trør headsett over ørene, så kan musikk overdøve lydene. Når det gjelder det visuelle, teller jeg planker i overkøya eller holder øynene godt lukket. Noen ulemper må man regne med for å sove billig…. Måtte vi alle ta hensyn til våre medmennesker…
Etter en lang og flott dag på tur er det godt å slappe av i senga. Med eller uten eldre menn på sovesalen….
«Må veien åpne seg for deg, min venn, og vinden blåse bak deg. Må solen skinne på ditt ansikt og regnet falle mildt på dine marker inntil vi møtes igjen. Må du hele tiden være i Guds hånd». En irsk velsignelse til å ta med på turen…. Jeg, en pilegrim?
Jeg tok mine første steg på veien mot Santiago i midten av august 2014. Ikke fordi jeg hadde et religiøst øyeblikk som gav meg et kall til å vandre. Jeg var heller ikke så opptatt av å finne meningen med livet, verken på ene eller andre måten. Det var mer nysgjerrighet og eventyrlyst som fikk meg avgårde til den lille grensebyen St.-Jean-Pied-de-Port, som har en flott utsikt mot Pyreneene. Min tur startet der, sammen med mange andre vandrere fra hele verden. Jeg skulle gå i en uke sammen med en god venninne og var både spent og glad.
Den første dagen går man over Pyreneene, fra 200 m.o.h og opp til høyeste punkt på 1430 m.o.h. Utsikten gjorde det til en fantastisk tur og været var veldig bra.
Camino frances til Santiago er den lengste, mest trafikkerte og kanskje mest eventyrlige pilegrimsruten i hele Europa. Helt siden middelalderen, har millioner av mennesker vandret mot graven til apostelen St. Jacob, som ligger i Santiago de Compostela. Turen er ca. 780 km lang og regnet til å ta 5 uker, litt avhengig av hvor lange dagsetapper man går. Man vandrer gjennom furuskoger, enorme kornåker, marker hvor vinrankene er endeløse, fjelltopper og små og store byer. Overalt møter man historie, kultur og den spanske hverdagen som man kanskje ikke alltid ser på en vanlig ferie.
Vi gikk gjennom småbyer hvor lokalbefolkningen møtte oss med «Buen camino». Kamskjellet vi bar på ryggsekkene viser at vi er pilegrimer og skjellet har vært brukt som symbol siden 1000 tallet.
Vi hadde en uke med mange opplevelser, både med slit, svette og latter. Det var lange netter på sovesal, gnagsår og tunge sekker. Vi gikk i regn og sol, selv om det var mest sol. Det var vi veldig takknemlige over, siden Nord Spania hadde sin våteste sommer på 100 år. Vi spiste alt fra havregrøt til varme sjokolade croissanter og drakk bøttevis med vann. Jeg tente lys i alt fra store katedraler til små kapell og undret meg over alle de religiøse symbolene vi møtte overalt. Det ble en rytme på dagene som var enkel; gå, spise, sove, gå…. Det er lett å finne spisesteder og overnatting, overalt er det tilrettelagt for vandrere. Standarden er ofte enkel, spesielt på de offentlige herbergene. Det var en fantastisk uke og vi stoppet i Logrono. Det fristet ikke å dra hjem, men ferien var over for denne gang. Vi planla å dra tilbake året etter for å fortsette vandringen.
Hva mer trenger man? Tak over hodet, en seng, mat, tilgang til å vaske klær… Billig overnatting til 5-10 euro er vanlig og standarden er bra, synes jeg…
Som sagt, så gjort… Vi dro tilbake til Logrono i slutten av juni og planen var å gå så langt som mulig på en uke. Det ble en tøff uke, mest på grunn av varmen. Jeg blir skikkelig sløv når gradestokken kryper over +35 og det var vanskelig å motivere seg til å gå i timevis i solsteiken. Enda verre var nettene på sovesal, fulle rom hvor luften stod stille og svetten rant. Ikke hjalp det å sette opp vindu, det var knapt nok et vindpust utforbi. Vi gikk gjennom La Rioja, vindistriktet med sine enorme marker, hvor vi drømte om skygge. Det var varmeutslett, hovne bein, vanskelig å drikke nok og søvnmangel. Men vi gikk…..og vi gikk….
«Den glade vandrer kalles jeg, for sorgløs går jeg på, den endeløse landevei , der liker jeg å gå. Trallala, trallala…»Her produseres den verdensberømte vinen Rioja. Det var fantastiske vekstforhold i solsteiken…Dette er den dagen jeg husker best, vi gikk på endeløse grusveien gjennom kornårer. I over 40 graders varme… Men det gikk fint.Tilslutt begynte vi å gjøre som alle andre, stå opp «midt på natta» for å gå før varmen satte inn for fullt. Genialt….
Vi gikk fra Logrono til Rabe de las Calzadas utforbi Burgos. For meg var turen tung, både fysisk og psykisk. Jeg var sliten etter mye jobbing og sørget over far som døde i januar. Jeg gikk mye og tenkte på de store spørsmålene i livet, samtidig som å gå er en enkel og jordnær måte å holde kontakt med kroppen og omgivelsene på. Veien ble plutselig mer enn bare en måte å komme fremover på. Jeg tenkte på andre vandrere jeg hadde møtt, både de i sorg og de i glede. For mange vi møtte stod ved et vendepunkt i livet og søkte veiledning på caminoen. Jeg dro ikke hjem med svar for min del. Jeg dro hjem trøtt.
Skjønnheten i en soloppgang gav en vakker start på dagen.
Så gikk to år og jeg kjente at det var på tide å dra tilbake for å «fullføre» vandringen. Denne gangen ville mine sønner på 22 og 24 år bli med for å gå. Jeg var skeptisk, men mest glad. Skeptisk fordi de liker seg bedre foran en skjerm enn ute i naturen (sier de alltid…) og glad fordi jeg liker å være sammen med dem. Jeg satte opp regler som for eksempel: Dersom dere ikke står opp om morgenen, går jeg fra dere, så dere får finne veien selv. Jeg pleier nemlig stå opp på den tiden de vanligvis legger seg og det kunne fort ha blitt et problem.
De tre musketerers: det ble liksom oss det…. Turen ble absolutt ikke slik jeg hadde sett for meg.På vei over mesetaen, høysletten med lange og flate strekninger i åpent landskap.Guttene var ikke imponert over spansk frokost, men fornøyd med at det ihvertfall var wifi.Jeg gikk mest å dinglet bakerst, guttene gikk seg fort i form, fordelen med å være ung og sprek….
Vi gikk i totalt i 14 dager og tilbakela 28,1 mil. Jeg lo mye mer enn jeg hadde trodd, guttene opplevde turen på sin vanlige humoristiske måte, som var annerledes enn min. Mye dreier seg om mat og overnatting når dagene går i ett med å gå. Vi planla hvor og når vi skulle spise, vi snakket om hva vi hadde spist og hva vi kunne tenkt oss å spise. Vi kom ikke frem til Santiago, men stoppet i Astorga.
Det var mye sånn det var….tull og tøys på den spanske landsbygda….
Og nå er jeg klar igjen. Denne gangen drar jeg ned alene og det er rett over 26 mil igjen til Santiago. Så kanskje betyr det at jeg nærmer meg slutten på en lang reise. Eller kanskje ikke…. Kanskje jeg kommer frem i år eller kanskje jeg må tilbake å gå resten et annet år. Kanskje er det bare begynnelsen og at jeg bestemmer meg for å gå tilbake igjen. Eller kanskje gå et annet sted. Det spiller egentlig liten rolle. Det sies at mennesket spår, men Gud rår. Uansett så går jeg mest for å gå og mindre for å komme frem. Det er opplevelsene underveis som er målet og jeg gleder meg. Sekken er pakket og kamskjellet på plass. Endelig er jeg en pilegrim, nok en gang klar for å melde meg ut av samfunnet og inn i det vandrende fellesskapet, mot Santiago. Buen camino…
Mye spennende å se på veien mellom Ådneram og Lysebotn. Vi fantaserte om at disse var laget av tyske bobilturister med markeringsbehov. Eller alle andre som ville sette varige spor etter seg…
Dette innlegget bærer preg av at jeg har høydeskrekk, hadde glatte sko og sliter med dårlig hukommelse. For hva tenkte jeg egentlig på da jeg foreslo denne turen for mitt lille barn, da vi nylig hadde en sløv lørdagskveld på Børsteinen? Jeg har tross alt gått til Kjerag før, selv om det er veldig mange år siden og før det ble berømt. Jeg fikk opp noen skikkelig ubehagelige minner underveis om at jeg også den gang sverget på «ALDRI MER KJERAG». Men her var vi altså og klar for tur. Alltid klar for tur…..
Turen starter på siden av restauranten ved Øygardstøl, eller Ørneredet som det også kalles.
Kjerag blir kalt majesteten i Lysefjorden, for med sine 1132 m.o.h er det den høyeste toppen langs fjorden. Mest populært er selfien på Kjeragbolten og den er nok grunnen til at så mange utenlandske turister tar turen hit. For dette er et populært sted og selv i regn, tåke og vind var her fullt av folk. Selve turen er krevende og her bør man være godt forberedt med skikkelig klær, sko og utstyr. Turen er omtrent 10 kilometer lang, med en total stigning på 570 meter og beregnet gåtid er 5-6 timer. Sliter du med høydeskrekk, kan det være lurt å velge en annen tur.
Stien har blitt oppgradert med kjettinger i de bratteste partiene. Det var glatt å gå på snaufjellet og farlig nær kanten (syntes jeg).Det er langt ned til bunnen dersom man triller utforbi… Det gikk jeg mye å tenkte på…
Vi ankom parkeringen relativt tidlig og fikk beskjed om at vi var de første norske som tok turen idag. Parkeringen var allerede halvfull og jeg betalte 200,- etter å ha stilt meg på anvist plass. Det var parkeringsvakt, eller sikkerhetssjef som jeg heller ville si. Han hadde kontroll på alle som gikk opp, sjekket at de kom ned og kom med gode råd. Genialt og en trygghet for oss. Så tok den unge og spreke sekken og vi gav oss i kast med første oppoverbakke. Det er tre av dem og den verste kommer først….
På toppen av første oppover er det litt flatt, så nedover før vi skal opp igjen.Det er en trygghet med nødbu dersom været plutselig blir dårlig eller man ikke rekker ned før det blir mørkt. Vi hastet raskt forbi.
Selve turen er flott, men kan som sagt være utfordrende hvis du ikke liker høyder og har livlig fantasi. Jeg hadde rett og slett fortrengt hvor ubehagelig jeg syntes at det var. Faktisk mye verre enn Besseggen, som jeg nettopp gikk som en personlig utfordring for høydeskrekken. Her var det ikke bare et sted som var utfordrende, men mange. Vi møtte en ung kinesisk kvinne på tilbaketuren, som satt fast i en skråning og kom verken opp eller ned. Ikke ville hun ha hjelp heller…og egentlig hadde vi nok med oss selv. Begge hadde vi glatte sko og da regnet kom, ble det skikkelig skummelt. Å henge i kjetting, mens beina fortsetter sitt eget løp, er ikke for gamle og hofteopererte folk. Jeg følte meg litt som Bambi på isen og det var ikke bare skoene sin feil.
Her er det 1000 meter fritt fall i motsetning til Prekestolen som «bare» er 604 m.o.h. Ikke rart at vi holdt god avstand til kanten….Det er dette de fleste kommer hit for og ikke vet jeg hvem det er som står her og leker med livet. Siden det var uaktuelt for meg å gå utpå og mitt lille barn allerede har vært der på en tidligere tur, tok jeg bilde av en tilfeldig turist som tok seg godt ut på bilder.Så nær kanten kom vi og det holdt lenge det….
Den som fikk mest oppmerksomhet var Scotty. Da vi kom opp i høyden, satte regnet og vinden inn. Heldigvis hadde vi tatt med skikkelig vann og vindtett dekken med fleecefor inni og dette var stor stas, særlig for franskmenn og italienere. Ikke forstod vi hva de sa, men de pekte og lo mens de snakket lynraskt seg imellom. Det kan ha vært misunnelse, Scotty var tross alt bedre kledd enn mange av dem, men uansett føltes det litt som å være på tur med en kjendis.
Det er viktig å ta godt vare på de firbeinte også på tur. «Kjendisen» dresses opp, litt sånn Tom Cruise og Mission Impossible next, bare på feil side av fjorden…..Vått og kaldt og regnvær overalt…. Og glatt…
Turen gikk tross alt godt, vi kom oss både opp og ned med alle lemmene i behold. Siden været ble såpass ruskete, kortet vi ned på pausene og brukte totalt 4,5 time, noe jeg helst var litt imponert over. Men det hjalp på med medvind og hjemlengsel. Noen steder hvor det var på det bratteste, valgte vi å gå utenom løypa, der det var mer gress og jord. Men det burde jeg nok ikke skrive her, siden vi fant ut etterpå at det ikke var lov. Ja ja, det er mulig at det var det som gjorde at vi kom helskinnet ned. Men nå har jeg virkelig lært, jeg trenger ikke gå flere ganger til Kjerag. Så spørs det jo bare om jeg om 15-20 år fremdeles husker hvor skummelt det var eller om jeg IGJEN får en god ide om å gå til Kjerag….
Et av de enklere partiene på turen, flotte trapper og steinbro. Tross alt, det er en fantastisk tur….Hadde det bare ikke vært for alle bratte, steile, stupende fjellsidene som vi måtte forsere for å komme oss opp og ned. Men vi greide det og da er det mulig for alle andre også… GOD TUR.
Det var den helgen jeg virkelig hadde lagt en plan. Jeg skulle starte tidlig om morgenen, kjøre til fjells og gå inn til Tomannsbu. Det var nemlig lenge siden sist og da kan man alltids ta en tur. Slik ble det ikke, mitt lille barn hadde nemlig lyst til å bli med. Da gjelder det å smi mens jernet er varmt og jeg lovet gull og grønne skoger i bytte for hennes selskap på turen. Det innebar arbeid med hest….
Endelig, endelig fikk jeg lov til å kjøre til fjells….
Da vi endelig var ferdige, var halve dagen gått og det frista ikke engang LITT med en tre timers fjelltur. Men vi var pakket og klar, dessuten halvveis til Sirdalen allerede. Da rant det meg ihug om den vakre, lille turen inn til Børsteinen. Der var vi mye da ungene var små og til tider kjentes det ut som vår egen private fjellhytte, siden det sjelden var andre som sov der. Sjelden vi så folk i hele tatt….
De spreke tok avgårde innover fjellheimen så søla skvatt, mens jeg småløp bak.
Børsteinen er en Stavanger Turistforenings hytte som ligger nær veien som går mellom Ådneram og Lysebotn. Det tar ca en halv time å gå inn til den, men da har du små barn med eller går seint. Vi småsprang og jeg tipper vi brukte rett under 15 minutter. Fra veien og til hytta er er det 950 meter og 28 meter stigning. Bør ikke være avskrekkende for noen og løypa er godt merket. Hytta har 4 soverom og omtrent 20 sengeplasser inkludert hems og stue. Det er ikke proviant, men gasskomfyr til å lage mat på, vann i bekken og utedo. Bare velstand, altså…..
Børsteinen ligger fint plassert og er en drømmeplass for barn i alle alder.
Det var ganske trangt i hytta da vi kom og trangere ble det. Men vi var ikke så mange som skulle overnatte, det var oss to og en familie med 4 barn. Det var flere familier som var på dagstur og brukte hytten til å lage varm mat som de kunne spise innendørs. Området her er virkelig kjekt å utforske med barn, jeg husker tilbake på fanging av rumpetroll og jakt på biller. Det var lek på hemsen i hytta, særlig fisk i hengende snøre var populært. Rart, hvor ble alle årene av?
Det er mye vann rundt hytta, men lite fisk å få. Bading derimot har gode forhold…
Siden vi ikke hadde slitt oss ut på å gå inn til hytta, fant vi ut at vi skulle gå en tur. Dersom man følger stien mot Sandvatn, kommer man til en 3 meter høy stein av granitt som troner oppi fjellsiden. Det er enkelt å gå opp til den og mange kommer seg også oppå steinen. Litt usikker på hvordan, så det gjorde ikke vi. Istedet fortsatte vi opp på den toppen som ligger bak, for å beundre utsikten. Det er god utsikt over Børsvatnet og heiene rundt. Det beiter sau i området, men denne helgen var det sauesanking og Sirdalsdagene, så det var heller rolig.
Litt usikker på om det er utstrekking, klatring eller forsøk på å velte steinen enkelte hygget seg med.Været var typisk Sirdalsvær; regn som kom og gikk med gløtt av sol innimellom.Det er vakkert i fjellet når høstfargene begynner å komme.
Resten av dagen og kvelden ble tilbragt i sofakroken ved kjøkkenbordet. Det var legging av kabal, lesing og kortspill. Middagen bestod av rester fra fredag som ble varmet opp og smakte like godt idag. For å feire hadde jeg båret med en flaske champagne, så vi brukte mye tid på å finne ut hva vi feiret. Da mørket kom, tente vi stearinlys for å kunne fortsette kortspillet. Den eneste som ikke var lykkelig var Scotty….
Tilrettelagt for en trivelig kveld….Kortspill er alltid en slager på en lørdagskveld…. Vi spilte Fisken og Vri åtteren, men jeg nektet på Krigen for det tar evigheter og jeg ville tidlig i seng.
Det er nemlig ikke lov å ha hunder med inn på hytta pga allergier, hygiene og at andre kan være redd hunder. Ute ved utedoen stod et hundebur og der var han plassert. For ham som er vant med helt andre forhold (under dyna og i sofakroken, sjelden på gulv og aldri i bur) var dette forferdelig. Det gav han høylytt beskjed om, så vi flyttet buret bort til hytta og satte det inne på lagerrommet i yttergangen sammen med gassflaskene. Da fikk han en rolig og varm natt, så det var slett ikke synd på ham.
Klar til avgang for å gå en skikkelig tur.Her pleier det vanligvis være en hengebro, men den ble ødelagt i vinter. Ny bro kommer muligens i 2019, så foreløbig er det planker eller vading.
Det ble en rolig natt, hvor både småbarn og hund tidde stille. Vi var tidlig opp siden vi skulle på langtur og fikk spist frokost, pakket, vasket og gått uten å se de andre som sov her. Slik var det ikke i min tid med småunger, hvor morgenen startet i 05.00 tiden… Det var en flott morgen, etter en natt med skikkelig regnvær. Dyret var overlykkelig over å være med i gjengen igjen og løp på lette ben mot bilen. Børsteinen er et godt sted å dra til når du vil på overnattingstur, men ikke vil gå så langt. Du kan bestille rom på forhånd, men jeg er litt usikker på om det er nødvendig, siden det ikke virker som om mange overnatter. Det anbefales, hytta er absolutt verd et lengre besøk. Me komme gjerne igjen….
