Tilbake til en svunnen tid, Dalen hotell og Telemarkskanalen.

Etter en heller strabasiøs tur på sykkel, hvor vi trødde 11,4 mil fordelt på 3 dager og 2 netter i telt, gledet vi oss som barn til luksus på Dalen hotell. Rom hadde vært bestilt, sammen med billett til båten, i flere måneder i forveien. Det tror jeg er lurt, fordi både hotell og kanalbåtene kan være fulle om sommeren. Begge har relativt kort sesong; hotellet er åpent mellom 25 april og 27 oktober og båtene seiler i rutetrafikk fra 18 mai til 14 september. Det er mange som drar hit med bil, bussgrupper med utenlandske turister, motorsyklister eller som oss, sykler hele eller deler av strekningen mellom Skien og Dalen.

Jammen kom vi oss til Dalen!! Bare så det er sagt; når vi greide sykle denne turen, tror jeg alle hadde greid det…… Det var tungt, men veldig kjekt.

Vi ankom hotellet halv 11 på formiddagen, på en søndag… Søndag er ingen god dag i Dalen, fant vi ut, siden alt var stengt. På hotellet hadde det vært bryllup, så tidligste innsjekking var klokken 3. Vi fikk ikke engang lov til å sitte på stolene ved inngangen, bryllupsgjestene hadde leid ALT. Og vi var skitne og svette, så jeg forstår godt at de ikke ville ha oss hengende rundt bygget. Istedenfor syklet vi bort til bryggeanlegget; hvor det ble lunsj, soling og bading. Jeg fikk en ekstra sykkeltur tilbake til teltplassen, siden noen hadde mistet solbriller til 1500,-. Det var ikke mine, for å si det sånn…..

Det er godt tilrettelagt med benker og toalett ved brygga i Dalen. Her er også kafe (stengt pga bryllupet på hotellet ) og anløp for kanalbåtene i bakgrunnen.

Men det var DETTE vi hadde sett frem til med spenning og glede. Derfor var lykken stor, da de ringte fra hotellet halv 2 og sa at vi kunne komme. Skikkelig service….

Dalen hotell ble bygget i 1894 og er mest kjent som «eventyrhotellet». Navnet kommer av byggestilen; her er dragehoder, tårn og spir, altaner, karnapper og mye dilldall. Da Telemarkskanalen stod ferdig i 1892, kom det mye turister til Dalen. Men de rike og prominente gjestene manglet et anstendig sted å sove, derfor ble hotellet bygget. Det er lett å se at arkitekten var inspirert av både stavkirker og vikingtiden. Hotellet ble kjent i hele Europa og trakk til seg både kongelige og aristokrater. Standarden var høy og det er den enda. Det er det mest eksklusive og stilfulle hotellet jeg noensinne har overnattet på og det var virkelig en opplevelse verd hver krone….

Vi bodde på rom 25, forbeholdt «Kanalbåtenes kapteiner» (stod det på et skilt på døren). Det var vask på rommet, men bad på gangen. Utsikten var ut mot hagen og det var både badekåpe og tøfler til å tasse rundt i.

Peisestuen innenfor resepsjonen var et sånt sted hvor man automatisk hvisket når man snakket sammen. Det føltes feil å sitte med nesen i mobilen; her burde man lese en oppbyggende bok eller spille sjakk. Jeg sank ned i den dype skinnsofaen og nøt stemningen av høytid og norsk kulturarv, samt lyttet til rolig klassisk musikk.

Hotellet er et av de historiske hotellene i Norge og har mottatt mange priser for restaureringen og bevaringen av hotellet som et unikt kulturminne.

Jeg kunne ha tilbragt dagevis med å undersøke alle detaljene, samt suge til meg minnene fra en svunnen tid. Såvidt jeg greide holde fingrene vekke fra denne…

Hagen rundt på hotellet er en opplevelse i seg selv. Her er 28 mål med sjeldne busker og trær, som man kan vandre mellom, utstyrt med et eget kart som fås i resepsjonen. Har man energi til noe mer, kan man spille crocket eller låne en liten robåt. Vi sto over…

Maten på hotellet var av lokale råvarer og slett ikke hverdagskost for oss. Hovedretten var økologisk ullgris, her servert uten trøffel. Det kostet 149,- ekstra og prisen for en tre retters meny var allerede godt over vårt budsjett. Men det var en fantastisk kulinarisk opplevelse … Lite, men godt….

Måltidene ble inntatt i spisesalen, her under frokosten. I bakerste hjørne står bordet alltid dekket til Miss Greenfield, den engelske ladyen som vandrer hvileløst rundt på hotellet. På slutten av 1800 tallet sies det at man fant et dødt barn på rommet hvor hun hadde bodd og at man fremdeles hører barnegråt på rom 17. Så her er mye spenning og mystikk for de som er interessert i denslags.

Etter en heller søvnløs natt, var vi tidlig oppe for å rekke båten. Vi hadde fått billett på M/S Henrik Ibsen, et over 100 år gammelt veteranskip som kalles «Kongen av Telemarkskanalen». Båtturen gjennom kanalen ble kalt verdens åttende underverk ute i Europa, da den stod ferdig i 1892. Fra Dalen og til Skien er det en seilas på 105 km og tar en hel dag. Jeg gledet meg til å oppleve stedene og naturen vi hadde syklet gjennom, UTEN å sitte på sykkelen. Ved Lunde skulle vi bytte båt, det var fast hver mandag at båtene snudde der og gikk tilbake. Så lykken vår var stor over at vi skulle få oppleve å seile med to båter, M/S Henrik Ibsen og M/S Victoria.

Jeg hadde sett for meg at det kom til å bli kø og kaos på kaien før avgang. Det stemte ikke, så det var god tid til å laste på syklene og bagasjen.

Faktisk var det riktig så god plass, vi var 7 passasjerer på en båt som har plass til 100 stk (opprinnelig 290, men det må ha vært trangt…)

Turen starter med store vann og høye fjell. Selv om været var fint, ble det kaldt på dekk da vi seilte over Bandak, Kvitseidvatnet og Flåvatn.

Da er det fint at båten har en eksklusiv salong, som er
renovert i en Agatha Christie-1920-stil med chesterfieldsofaer i plysj, mahognyinteriør, krystall lysekroner og messingdetaljer. Her kan man spise middag eller ta et glass vin, men vi var fremdeles mette etter den flotte frokosten på hotellet.

Det var mye å se fra båten og Norge viste seg fra sin beste side….

Farvel til fjellene og det ur-norske landskapet. Kanalen ble tidligere kalt «Hurtigruten mellom Østlandet og Vestlandet», og var den viktigste ferdselsåren mellom øvre og nedre Telemark for folk, budskap, varer og tømmer.

Sykkelveien ned mot Hogga sluse var slik jeg hadde sett for meg turen; tett på kanalen, flatt og fint. Selve kanalen fremstår omtrent slik den var for 100 år siden og er som en reise tilbake i tid.

På vei inn i Hogga sluse, den første av de 18 slusene båten skal gjennom på vei fra Dalen til Skien. Noen steder er det bare et slusekammer, mens andre har flere.

Og der kommer hun fossende; M/S Victoria. Hun ble bygget i 1882 og har aldri seilt noe annet sted enn Telemarkskanalen. Det gjør henne til «Dronningen av kanalen» og hun er oppkalt etter kronprins Gustafs tyske brud. Det var nemlig vanlig å gi båter kongelige navn på 1800 tallet.

Skipet har plass til 180 gjester, men denne dagen var det god plass. Vi vurderte en bedre middag, men det ble noe enklere. Salongen er, som resten av skipet, blitt ombygd og oppgradert en rekke ganger, men den gamle stilen er beholdt.

Jeg hadde sett frem til Vrangfoss, hvor vi skulle senkes 23 meter ned, gjennom 5 slusekammer. Prosessen er enkel: man kjører inn i et kammer, vannet tappes ut, portene åpner seg og båten kjører ut i neste kammer. Enkelt og greit.

Det er en stor naturopplevelse å seile på Telemarkskanalen.

Vi tok denne turen i slutten av august og møtte ikke mange andre. Det var god plass både på hotellet og båtene, men det var muligens fordi vi overnattet fra søndag til mandag. Det er godt tilrettelagt langs kanalen og det er mulig å kjøpe ferdig pakke med sykkel (de fleste vi møtte, syklet på el-sykkel…), overnatting og båt. Den tunge og harde måten er medbragt trøsykkel og telt. Vi ser i ettertid at det hadde vært mulig å sykle hele turen på to dager og det er de som tar det som en dagstur… Uansett får du med deg det beste av Telemark, siden både båt og sykkel tar deg gjennom et storslått og variert natur- og kulturlandskap. Dalen Hotell og kanalen sender deg tilbake i tid og gjør at turen virkelig ble en fantastisk reise. Så ta turen til Telemark…

Da var vi tilbake i Ulefoss, hvor bilen stod parkert.

På sykkel og til fots langs Telemarkskanalen.

Jeg har i mange år drømt om å sykle langs Telemarkskanalen, for så å ta kanalbåten tilbake. Turen er en klassiker, som helt siden 1850 tallet har lokker både norske og utenlandske turister til denne delen av Norge. Kanalen går fra kysten ved Skien og helt opp til Dalen, som ligge ved foten av Hardangervidda. Den består av innsjøer, kanaler hugget i fjell og 18 slusekammer, som løfter båtene 72 meter mellom startpunkt og ende. Min drøm var å følge nasjonal sykkelrute nummer 2, som går fra Ulefoss og inn til Dalen. I mitt hode var det en fin og lett tur på flat vei langs kanalen, men den gang ei.

Ulefoss er Norges eldste industristed og har mange severdigheter. For oss ble det lite tid til sightseeing, vi parkerte bilen og lastet opp syklene.

Turen er stort sett godt merket med egne sykkelskilt og går på grusvei, skogsvei og asfaltvei med relativt lite trafikk.

Vi hadde nok ikke forberedt oss godt nok til å trø 11,4 mil fordelt over 3 dager. Jeg hadde stort sett sykla på el-sykkel frem og tilbake til jobb og det kan ikke sammenlignes med å trø vanlig sykkel med tungt lastet tilhenger. Min venninne kom rett fra 2 uker på ei solseng i Tyrkia og var kanskje ikke så godt trent i utgangspunktet…. Så vi burde egentlig tatt hintet, da hun i turistinformasjonen på Øvre Verket i Ulefoss sa:» Skal DERE sykle til Dalen???!!!», etter at vi hadde spurt om hvor vi kunne parkere. Men optimister som vi er, var vi fast bestemt på å komme oss til Dalen på to hjul. Der var hotell booket og billett bestilt på kanalbåt med retur til Ulefoss. Bortsett fra det hadde vi bare to mål: 1. Ingen skader som involverte brudd (siden min venninne har en tendens til å brekke noe når hun er på tur med meg) og 2. Ikke punktere (siden ingen av oss kan lappe sykkel).

Telemark er et Norge i miniatyr og man kan oppleve både en smak av Sør, Vest og Østlandet. Vi var heldige med været og fikk en vakker sensommer i skog og mark.

Ved Eidsfoss kom vi til første sluse etter Ulefoss. Her måtte vi laste av syklene, for å få fraktet alt over den smale passasjen på toppen av slusen.

Turen startet ikke så bra, vi hadde ikke engang kommet oss ut av Ulefoss før vi møtte på den første bratte oppoverbakken. Tungt lastet som vi var, ble det å gå av sykkelen for å dytte den opp bakken. Og det var tungt…. Da lærte jeg noe; det som i Telemark kalles for små-kupert terreng, er det vi på Jæren kaller for fjelloverganger. Dessuten fant vi ut at å kalle turen for «Kanalruta- sykle langs kanalen» var en stor vits. Store deler av turen var gikk nemlig ikke i nærheten av kanalen engang. Som om ikke det var nok, hadde vi ikke syklet langt før vi kom til en stupbratt bakke, hvor jeg fikk skrens på sykkelen og endte i grøfta. Med foten hengende i strømgjerdet, brennenesler og gjørme var det noen lange minutter før jeg greide komme meg løs. Mulig at jeg burde oppsøkt lege etter all strømmen gjennom kroppen, men det ble kjeks og en hvil ved elvebredden istedet.

Vrangfoss sluseanlegg har fem slusekammer som løfter og senker båtene hele 23 meter. Det er dermed det største og mest imponerende i hele Telemarkskanalen. I bakgrunnen av bildet ligger den gamle slusemesterboligen med servering av mat og drikke. Det er mulig å overnatte i de gamle slusevokterboligene tett på kanalen, men vi hadde med telt.

Ved Lunde sluse ble det en stopp med softis og kaffe, før vi parkerte syklene og dro på besøk hos venner. Vi fikk tilbud om overnatting i et palass av en hytte, men takket nei, siden vi hadde med telt. Angret litt på det, ihvertfall en av oss….

Dette var mer slik jeg hadde sett for meg at hele turen skulle være, flatt og fint langs kanalen.

Vi fant et perfekt teltsted langs kanalen, rett etter Hogga. Her delte vi område med tre MEGET sultne og selskapssyke geiter. Min venninne hadde sin første overnatting i telt og var godt fornøyd, selv om det ble lite søvn.

Jeg måtte selvfølgelig teste ut Telemarkskanalen til morgenbad og det ble flere bad der. Temperaturen i vannet var fin, selv om det var langgrunt og sleipt på steinene.

Etter en heller søvnløs natt i telt for enkelte, startet vi friskt og opplagt på turen rundt Flåvatn. Det gikk relativt greit, selv om det fortsatt ble mye gåing og dytting av sykler i oppoverbakke. Det neste vannet vi fulgte var Kviteseidvatnet og fjellene rundt ble brattere og brattere. Plutselig var vi ved Kviteseid Bygdetun, hvor veien svingte bratt oppover mot Vrådal. Det ble en bakke som vi begge kommer til å huske i årevis fremover… Det hjalp ikke på at det var tett i tett med motorsyklister, som freste forbi oss, mens de vinket og gav tommel opp. Vi sleit og slepte oss oppover, mens vi vurderte sterkt å bestille taxi, Falken, NAF, 113 eller andre som kunne frakte oss til toppen…..

Dette er turens mest krevende etappe. Her skal man opp en 4 km lang bakke som svinger seg nesten som Trollstigen oppover, med en stigning på 11%. Vi gikk…og gikk..og dyttet syklene til armene og beina kjentes som bly. Men vi kom opp….

Vi hadde mange stopp underveis for å strekke på rygg og bein. Vannflaskene ble fylt i elver langs veien og det er viktig å ta med mat, fordi det er få steder underveis hvor man kan få kjøpt noe. Vi hadde med kokeapparat, så det ble mye kaffi og kjeks…

Det ble en lengre stopp i Vrådal, her var butikk og mulig for å overnatte. Men vi var fast bestemt på å komme så nær Dalen som mulig før vi satte opp teltet for kvelden, slik at vi tråkket videre. Det ble en lang grusvei langs gårder og hyttefelt, som nok ikke egentlig var så bratt. Men når man er sliten, er alt tungt. Derfor valgte vi å gå i alle oppoverbakker, noe som helst var mye tyngre enn å trø. Ved Vråliosen svingte veien seg bratt nedover til Bandaksli. Der er det visstnok laget hytter som er åpne for alle å overnatte i, men det hadde vi ikke fått med oss informasjon om. Så vi fortsatte langs vannet, på jakt etter den perfekte teltplassen. Det måtte gå galt….

Så glad blir man når man ikke brekker noe, men kun får et skrubbsår. Viktig å alltid sykle med hjelm og ha med førstehjelpsutstyr.

Lands Bandak går en privat grusvei som vi fulgte innover mot Dalen. Der var en tunnel med et dypt hull i veien. I et uoppmerksomt øyeblikk (hvor jeg kom på at jeg måtte ta på baklykten under setet og ikke gadd å stoppe sykkelen…) traff jeg midt i hullet og stupte fremover. Det var bare såvidt at ikke mål nummer 1 gikk i dass, det om å ikke brekke noe. Men jeg kom meg opp og var raskt på sykkelen. Vi stoppet kort tid etterpå, den nydeligste teltplassen lå nemlig ved vannet. Jeg tok et bad for å skylle av blod og støv, mens min venninne øvde seg på å sette opp telt. Neste morgen ble en kort tur på 12 km inn til Dalen, men det er en annen historie…. Kort oppsummert ble ingenting brukket og ingen dekk punkterte, så turen må sies å være vellykket.

Den aller beste teltplassen dukket opp da vi trengte det mest. Vi var slitne, svette, mørbanket og orket nesten ikke lage mat før vi stupte i soveposene. Før klokken 7 på en lørdagskveld, det må være rekord….

Over lyngheiene til Ulvarudlå.

Det hender både titt og ofte at jeg får lyst på en tur på Høg Jæren. Det er noe med utsikten over jærsk natur og kulturlandskap som treffer meg midt i hjertet. Her har de trassige bøndene driftet jorden i mange, mange år og sauene beiter enda oppover fjellsidene. Mennesker som har lødd stein, tatt ut torv til brensel og sanket bær og annen mat fra naturen. Det vitner navn som Moltemyr og Fiskelaustjørn om. Selv om Fiskelaustjørn høres litt begredelig ut for de som er glad i å fiske…

Det er opparbeidet gratis parkeringsplass etter at man har kjøret gjennom to grinder. NB: husk å lukke grinden etter deg.

Sensommer eller tidlig høst kommer an på temperatur og været her på Jæren.

Jeg kjørte til Tjåland, som ligger ved fylkesvei 201 mellom Undheim og Ålgård. Det finnes også en parkeringsplass på Aurenes og det spiller ingen rolle hvilken du velger. Turen til Ulvarudlå er en rundtur og man passerer begge parkeringsplassene. Begge steder ligger gårdsbruk og det er viktig å ta hensyn til driften når man passerer. Utover Jæren kan man fortsatt havne midt oppi flokker av sauer eller kyr som trasker midt i veien og blokkerer for bilene. Jeg liker at man bør ha god tid for å ferdes her og nyte alle detaljene.

Turen starter på god grusvei og videre på traktorvei.

Det meste av turen går i terreng og her er det vått. Det er mange bekker og myrer som må passeres, så husk å ta på støvler eller annet vanntett fottøy.

Det beste med tur på Høg Jæren er at det er høy himmel og god plass. Dette er virkelig stedet når man har behov for å lufte tankene, for her går man aldri i kø. Da må det isåfall være en kø av sauer…og det er liksom helt greit. At man har en lydløs tur kamerat er også veldig greit, ikke et eneste bjeff kom fra den kanten. Han hentet tålmodig pinner som han la foran beina mine uten en lyd. Blikket bad om oppmerksomhet, men jeg var for opptatt med å sveipe himmelen med øynene. Turen går gjennom et av Norges største rovfugltrekk, så her gjelder det å være på vakt og gjerne ha med kikkert. Jeg angret på at brillene lå igjen i bilen…for jeg så ikke en eneste fugl.

Fra Ulvarudlå har man i fint vær utsikt over hele Jæren. Da kan man se kysten i vest og fjellene i øst. Det gikk ikke idag.

Kraftig vind på toppen gjorde at vi gikk fort videre. Men først beviset på at vi faktisk VAR der.

Det gikk raskt nedover og matpakken ble spist bak en stein i ly for vinden.

Her stod en gang en uteløe, hvor høyet ble lagret, for så å bli fraktet hjem til gards om vinteren. De må ha hatt et hardt liv, bøndene som holdt til her.

Og når jeg tenker på all den steinen de må ha ryddet… Jæren er stein på stein på stein.

Vi nærmer oss gården Aurenes, hvor det også finnes parkering.

Mellom Aurenes og Tjåland går man på sti langs Tjålandsvatnet. Her finnes mye god aure, men snakk med grunneier om lov til å fiske der.

Hva gjør man når stien plutselig er dekket av kyr? Og hunden er redd kyr og nekter å gå forbi? Det ble en liten omvei akkurat der….

Rundturen er 7 km lang og godt merket med påler med rødt på. Jeg brukte Stavanger Turistforenings årbok fra 2016 «Te`Jærs», som har en god turbeskrivelse og kart på side 182-185. Turen er lettgått, selv om det er noen bratte bakker. Det var veldig vått og sleipt, så husk gode sko. Vi brukte rett under 3 timer på turen, men da hadde vi mange stopp og en god matpause. Det er mulig å korte turen ned ved å gå en snarvei over med Fiskelaustjørna, men det gjorde ikke vi. Det kan bli lenge til neste tur på Høg Jæren, så vi nøt hver meter og var godt fornøyd med dagen.

Noen ville bare bade og merkelig nok var det ikke meg….

Tur og yoga på Gramstad.

Jeg har i mange år hatt et samarbeid med Stavanger Turistforening om yoga på Gramstad. Det har vært både korte og lange kurs, lett yoga etter tur på torsdager samt yoga både inne og ut. Det har vært en fantastisk opplevelse å ha yoga på et sted som betyr så mye for meg og jeg har satt stor pris på samarbeidet. Det er mange år siden jeg utdannet meg til turleder gjennom STF og jeg har vært både VELDIG aktiv og ikke aktiv. Samtidig er jeg sertifisert Kundaliniyoga lærer og Mediyoga instruktør og har undervist i klassisk yoga på treningssenter i en årrekke. Det å få lov til å bruke naturen som yogarom, er for meg en stor opplevelse og det er en glede å kunne dele det med andre.

Å gå tur er menneskets beste medisin. *Hippokrates.*

De siste to årene har det vært et regelmessig arrangement sånn omtrent hver sjette uke. Da inviterer STF til tre timer med tur og yoga på Gramstad. Tilbudet er åpent for alle, både medlem og ikke medlem, og programmet er relativt likt fra gang til gang. Vi starter alltid med å samles på enten låven eller huset. Vanligvis låven, men dersom den er utleid, blir det huset. Hovedrommet blir ryddet, slik at det blir plass til å legge ut yogamatter. Alle har med sine egne og det er blitt brukt alt fra strandmadrasser og dyner, til sitteunderlag og dyre, økologiske naturmatter spesielt laget for yoga. Ingen begrensninger altså, men har du ikke en yogamatte, kan det være lurt å investere i en til hjemmebruk.

Jeg personlig bruker en ullmatte spesielt beregnet på medisinsk yoga. Men alt er lov og den flotte utsikten får man på kjøpet.

Vi starter dagen med en kopp te eller kaffe og samtidig en kort runde på navn, yogaerfaring og forventninger til dagen. Her er alle velkomne, enten man har mange års erfaring med egen yogapraksis eller aldri har forsøkt yoga tidligere. Det varierer litt hvilken type yoga som brukes på kurset, men uansett er det enkle øvelser som de aller fleste kan få til. Jeg går gjennom dagen; både turen og yogaen. De som ikke har hatt tid til å spise frokost, får anledning til det. Vi har nemlig ikke lagt inn matpause, verken under turen eller før yogaen. Etterpå gjør vi oss klar til å gå tur.

Utsikt over Gramstad, på vei mot Øvre Eikenuten.

Turen vi går er ikke en topp-tur, eller en tur hvor målet er å komme i bedre form. Vi går rolig og forsøker å være tilstede akkurat her og nå. Jeg oppfordrer alltid alle til å ikke prate sammen på turen og at mobilen legges bort. Hensikten er å oppleve naturen med full tilstedeværelse. Oppmerksomt nærvær er at man er fullstendig til stede i det man kjenner på her og nå. Kjenn hvert steg når føttene berører bakken. Vinden og luften som berører huden din. Synsinntrykkene fra naturen rundt deg. Lydene. Pusten som får brystet til å heve og senke seg. Tanker som dukker opp og forsvinner igjen. Kjenn at kropp og sinn faller til ro, samtidig som man er i bevegelse.

Naturens stillhet og ro oppleves mer intenst når vi lytter innover i kroppen.

Gramstad er et fantastisk fint område og så uendelig mye mer enn bare turen opp på Dalsnuten. Her finnes korte og lange løyper og området strekkes seg ut i mange retninger. Jeg varierer mellom tre rundturer: Øvre Eikenuten, Fjogstadnuten og rundt med Kubbetjønn. Vi går ikke opp på toppene, men dersom været er fint, gjør vi yoga ute. Da blir det som regel to stopp underveis, ett med fysiske øvelser og ett med en meditasjon. Det å gjøre yoga ute, med frisk luft og høyt under himmelen, er annerledes enn å praktisere inne. Det er som om kroppen helt naturlig puster dypere og slipper spenningene i muskulaturen. Det kjennes veldig godt.

Gramstadtunet er blitt et samlingspunkt for alle friluftsglade mennesker hele året.

Etter å ha ruslet i stillhet tilbake til tunet, er det en kort pause før vi gjør yoga. Jeg bruker mest klassisk yoga, men det varierer litt etter gruppen og hvor lang tid vi har. Noen ganger gjør vi Mediyoga og en sjelden gang Kundaliniyoga. Selve yogatimen varer mellom 50-70 minutter og vi er stort sett ned på matten. Jeg er utdannet ergoterapeut, så dersom noen har behov for å tilrettelegge øvelsene, er det mulig å bruke stol eller finne alternative øvelser. Det er nemlig et uttrykk som sier at: «Kan du puste, kan du gjøre yoga». Kroppen kan ha sine begrensninger, derfor er det viktig at vi jobber MED kroppen og ikke MOT.

På vei mot Fjogstadnuten, åpner utsikten seg.

Noen ganger er det nok å ligge i gresset, se opp på himmelen og kjenne at det er godt å leve.

Dersom du har lyst til å bli med på tur og yoga på Gramstad, er du hjertelig velkommen. Gå inn på STF sin hjemmeside og søk på yoga, så kommer turene opp. Som tidligere nevnt passer turen for alle. Vær allikevel oppmerksom på at turen går i ulendt terreng og kan oppleves som krevende dersom du ikke er vant med å gå tur. Ta gjerne med litt å drikke, gode sko og klær etter været. Det er ikke vær forbehold, så dersom det regner eller blåser mye, blir det tur uten yoga og yoga inne. Og kom gjerne alene eller sammen med noen. Kom dersom du trenger ro og å stresse ned i en travel hverdag. Kom dersom du vil ha påfyll av ny energi eller kom dersom du bare vil på tur en lørdags formiddag i godt selskap…. Jeg ser frem til at du kommer….

Med 2 hjul i svingene over Jæren.

Det begynte slik som det ofte gjør, med at vi snakket om de turene vi aldri har tatt. Jeg har alltid hatt lyst, men aldri syklet langs Telemarkskanalen, denne historiske vannveien som ble hugget ut i fjellet for over 100 år siden. Turen er en klassiker, hvor man sykler en vei og tar rutebåt den andre. Vi var to som hadde lyst til det, så plutselig var turen booket og betalt før vi helt fikk tenkt oss om. Og da vi fikk tenkt oss om, var det bare å finne frem syklene og starte å trene. Nå som det nærmer seg, ble vi enige om en testtur for å sjekke utstyr. (For å være ærlig, og det skal man jo, tvang jeg det gjennom for å forberede min gode venninne på hva som kan forventes….)

Turen startet i gårdsrommet og lynkurs i hvordan pakke sykkel.

Min gode venninne har nemlig aldri sovet i telt eller opplevd friluftslivet med sine enkle gleder. Hun er skikkelig sprek og vant med å sykle, men det er forskjell på å ta en to timers treningstur og være ute i naturen i tre dager. Derfor har jeg funnet ut at jo bedre forberedt man er, jo kjekkere blir turen…. Jeg har lært den harde veien at forberedelser er viktig og derfor la vi avgårde med godt pakka sykkelhenger. Vi hadde med telt og alt som trengs for å campe samt lappesaker og pumpe til syklene. Hvorfor vi gadd å dra med det, forstår jeg egentlig ikke, siden ingen av oss kan lappe sykkel. Men det var ihvertfall med…

Første stopp ble en runde i trimparken i Sandvedparken, men som enkelte sa etter 5 minutter: Det er unødvendig å slite seg ut på apparater når man skal sykle hele dagen…

Neste stopp kom ved fossen i Figgjoelva. Jeg var egentlig klar for et bad, men det var litt for mye vann i elva ved badeplassen.

Jeg hadde på forhånd planlagt en rute som ikke var for lang og med en fin kombinasjon av bakker og sletter innover i landet. Jeg hadde til og med sett for meg hvor vi kunne campe og handle mat. Men sånn ble det ikke, fordi det var så varmt og fint vær at det bare MÅTTE bli havet. Ruta ble endret: gjennom Sandvedparken og på sykkelsti langs 505 til Kverneland. Der handlet vi lunsj, selv om enkelte lurte på om det var nødvendig å ta med mat, siden vi ikke skulle være borte så lenge… Eh, ja…mat er halve turen…og man trenger påfyll for å sykle. Enda viktigere er å få inn væske, særlig på slike varme dager.

Turen mellom Kverneland og Bryne går langs Frøylandsvatnet på grusvei. Her veksler man mellom ulik skog samt koselige viker og åpne partier med fin utsikt over vannet.

MIdgardsormen er den flotte broen som ble åpnet i 2016 og knytter Njåskogen sammen med Kleppsiden. Broen var et dugnadsprosjekt for å gjøre Frøylandsvatnet mer tilgjengelig samt å øke bruken av området. Den er 2 meter bred og 230 meter lang. Vi syklet frem og tilbake siden det var første gang i området for enkelte, før vi tok en velfortjent lunsj på Kleppsiden.

Etter Frøylandsvatnet ligger Bryne og vi sykla fort gjennom. Mette var vi og kaffi hadde vi hatt, så det var liksom ingenting å stoppe for her. Nå var vi klar for strand og et bad!! Plutselig kom jeg på at jeg hadde glemt stenger til det ene teltet, så mye for mine gode forberedelser… Løsningen ble å sykle innom min søster, som bor like utenfor Bryne, og finne en stor pinne som kunne brukes til stang. Den ble festet på sykkelen og vi tråkka videre. Det var en fin dag på Jæren, det vil si at det var minimalt med vind. Så kilometerne forsvant raskt under dekka og svetten silte.

Jæren er stort, flatt og lettsyklet. Særlig på en sommerdag uten vind…

Samtidig er Jæren bondeland og det er vanskelig å finne et egnet sted til å sette opp telt. Her er mye gjerder og skilt med «Ingen adgang».

Plutselig passerte vi Orre og Friluftshuset. Det var mye biler og folk på stranden og egentlig litt tidlig å sette opp telt for natten. Så vi fortsatte… Bore ligger nesten rett etter Orre og der ligger en fin liten campingplass hvor jeg har sovet tidligere. Noen mente det bare var en time å trø hjem og at vi derfor kunne gjøre det. Helt uaktuelt, så det ble Bore. Er man på tur, er man på tur. Men telt frista overhode ikke, mest fordi jeg ikke helt forstod hvordan jeg skulle få pinnen til å bli en teltstang. Hjernen fungerer nemlig dårligere når man er sliten og veldig varm. Dessuten var det nesten gratis å leie en liten brakke med 2 senger, kjøleskap og kaffetrakter, samt STOLER å sitte på. Valget var ikke så forferdelig vanskelig….. Etter å ha flytta inn, ble det ENDELIG strandliv….

Jeg elsker strendene på Jæren og et friskt sjøbad.

Da det trakk opp til uvær, var jeg veldig glad at vi skulle sove i hytte og ikke telt….

En viktig del av friluftsliv er enkel matlaging på primus. Middagen bestod av egg, bacon, bønner og brød, alltid en suksess.

Natten var våt, veldig våt. Og det stemte at det bare var en time å sykle hjem fra Bore camping. Vi rakk allikevel å få med oss at bøndene på Jæren ikke bare kjører hevd om våren, men også om sommeren. Det var mildt saget en frisk duft som fulgte oss på turen over Voll og mot Ganddal. Vi fikk sett den gamle steinbroen på Skjæveland og planen var en softis på mitt faste sted. Det ble istedet et brestet ribben og kjappeste veien hjem. Så hva lærte vi og er vi forberedt for Telemarkskanalen? Tja og tja… Vi lærte at å sykle med sykkelsko kan være farlig når man får overbalanse og at det er greit å sjekke at teltstengene er med. Hun som ikke har sovet i telt har fremdeles ikke sovet i telt og bortsett fra det er vi veldig klar for turen. Så krysse jeg fingrene for at vi ikke punkterer….

Jeg fant aldri ut hva Bore strandcamping hadde med Amsterdam å gjøre…?? Men som syklist følte jeg meg spesielt velkommen, siden jeg sykla i Nederland i vår.

På historisk grunn.. Skjævelandsbroen krysser Figgjoelven og stod ferdig bygget i 1853. Broen er 100 meter lang og som en del av Den Vestlandske Hovedvegen, var den Rogalands første bro som ble bygget for kjøretøy.

Aldri mer telttur til Florida!

For ikke så lenge siden var jeg på ferie og ferie er alltid kjekt. Men akkurat denne turen har jeg måttet bruke litt tid på å fordøye, retter sagt kjøle meg ned og få litt på avstand. Mest fordi forventninger og virkelighet har en tendens til å ikke alltid stemme ihop når jeg er ute og joller. Jeg hadde sett for meg hvordan jeg ville det skulle bli, men Florida overrasket… Det finnes et uttrykk som heter at av erfaring blir man klok, men det er jeg ikke enig i…. Isåfall burde jeg snart ha lært at det KAN være en fordel å undersøke lokale forhold FØR man drar på tur…

Det er mange statesparks som er fantastisk plassert langs kysten. Endel har teltplass, slik som Little Talbot Island State Park hvor jeg campet. Meg og firfislene….

Egentlig skulle jeg ikke til Florida i hele tatt. Jeg hadde bestilt flybillett til sør Tyskland for å gå 26 mil gjennom Schwarzwald. Lettvektstelt var kjøpt og jeg hadde trent på å bære sekk hele våren. Men da avreise nærmet seg, kjente jeg at det frista ikke engang LITT med lange dagsmarsjer med tung sekk i regnvær. Værmeldingen for ukene fremover var nedslående; mer regn og temperaturer ned mot frost på nettene. Det var liksom ikke DET jeg ville bruke ferien på… Jeg drømte om sol, varme, bading og å spise masse is. Inspirert av en kollega, som hadde vært i Florida i påsken og skrøt veldig av sol og strand, endret jeg flybilletter og byttet ut ullundertøy med bikini. Hos meg er det sjelden langt mellom tanke og handling….

Hello my friend, ude å padle? Jeg hadde flere turer ut i sumpen i kajakk, heldigvis traff jeg ingen krokodiller. De så jeg kun i inngjerdet område.

Florida er stedet for alle som er glad i vann. Her er gode muligheter for å padle, snorkle, bade, surfe og ikke minst studere en natur veldig annerledes enn hjemme.

Bare så det er sagt; Florida er et fantastisk sted. Det er den sørligste staten i USA og den eneste med et tropisk klima. Det visste jeg ikke før jeg dro, jeg trodde Florida hadde et behagelig, passe varmt klima hele året. Derfor var planen telt og leiebil samt «veien blir til mens man går (kjører)» holdning… Jeg hadde ingen planer om å se Disney World, Miami Beach, Seaworld eller noen av toppattraksjonene som horder av turister strømmer dit for å se. Jeg ville finne mitt eget Florida, med naturopplevelser og aktivitet i fokus. Oh yeah; sykling, padling og lange turer til fots var planen jeg la.

Hvit strand og blått hav så langt øyet kan se var drømmen og jammen ble det sånn…. Nesten like varmt i vannet som på land….

Men Florida var varmt, VELDIG VARMT. Det var faktisk mye varmere enn normalt, siden en hetebølge hadde ligget over området i mange uker. Ikke hadde det regnet på lange tider heller, alltid positivt å tenke på når man skal telte….Det var flere dager med temperaturer opp mot +40 og høy luftfuktighet. Det var ihvertfall det jeg regnet meg frem til da jeg strevde med å regne om Fahrenheit til celsius. Jeg hadde gledet meg til varmen, men dette var for drøyt for meg. Når man på toppen av alt allikevel insisterer på lange gå og sykkelturer på de varmeste dagene, var det jammen ikke enkelt å holde seg passe temperert. Jeg svettet og jeg peste…og burde selvsagt tatt hintet når ingen andre enn meg var ute langs veiene på sykkel…

I Florida sykler man ikke med hjelm, men med stråhatt og skikkelige solbriller.

Og man sykler på en coastal bike, som er en enkel sykkel uten gear, med sete bredt som en flytebrygge og kun bakbremse. Og helst med kurv foran….

Heteslag er en skummel ting… Når det blir så varmt at kroppen ikke lengre greier å regulere varmen, blir man overopphetet. Jeg skal ikke gå i detaljer, men det er farlig og starter med svimmelhet, hodepine og kvalme. Jeg hadde flere dagsturer, hvor jeg var så utmattet og uvel da jeg endelig kom tilbake til teltet, at det nok ikke var helt forsvarlig. Da angret jeg på at jeg hadde tatt med telt og ikke lå på motell med aircondition og kjøleskap. For er det varmt ute, er det enda varmere i teltet, selv i skyggen. Om nettene lå jeg våken og vrei meg i sand og svette. For det føltes ikke som om temperaturen sank noe særlig….

Jeg hadde en fantastisk tur på rett over 10 km ved Little Talbot Island. Løypen gikk delvis på stranden, hvor jeg fant flere skilpaddereir og så spor etter slanger og skorpioner. Tilbaketuren gikk gjennom regnskog, med lianer og gedigne mygg.

Neste dag var det en dagstur på sykkel til Kingsley Plantation, hvor jeg fikk et innblikk i slavehandelen og livet som slave. En heller trist opplevelse….

Tilslutt gav jeg opp og booket et motell for resten av ferien. Det var som å bo i et kjølelager og jeg nøt både king size seng og eget toalett. For en luksus… Jeg kuttet ut lange turer både til sykkel og til fots, til fordel for kajakk og andre vannaktiviteter. Og jeg drakk på litervis med brus, saft, melk og alt annet enn vann…. For i et desperat forsøk på å holde væskebalansen under kontroll under mine mange turer tidligere i ferien, hadde jeg drukket litervis med vann fra springen. Og det smakte IKKE som friskt, norsk fjellvann…mer som en blanding av klor og kloakk… Men ute langs kysten er det langt til nærmeste butikk, slik at all proviant måtte tas med. Og i heten, uten kjølemuligheter til oppbevaring, med maur og insekter overalt… Campinglivets gleder i tropene blir enkle, meget enkle….

Det mest spennende jeg gjorde, var å snorkle med sjøkuene…..

En sjøku, eller manateer som de også kalles, er et stort hav-pattedyr. De spiser kun vegetarmat og de vi besøkte gresset på havbunnen ved Three Sisters Springs, like ved Crystal River. En stor opplevelse å svømme tett på disse digre, klumpete dyrene.

Jeg drar gjerne tilbake til Florida en annen gang, men aldri mer på telttur. Og neste gang jeg planlegger en utenlands telttur, skal jeg sjekke klimaet FØR jeg drar. Dessuten skal jeg sjekke andre ting som kan være lurt å sjekke. Jeg fant for eksempel ut at det finnes mange ulike giftige slanger og edderkopper i Florida, samt krokodillene…. Men jeg så ikke noe til dem, så der var jeg jo heldig… Dessuten har jeg lært at å legge opp til lange sykkel og gåturer, når solen står på det varmeste i et land med tropisk klima, er ikke så smart. Men det gikk heldigvis bra, så alt i alt var det en vidunderlig ferie i «the sunny state».

Padletur på egen hånd innover sumpen var en spennende opplevelse. Det mest skremmende jeg så, var en svær skilpadde samt utallige fugler jeg ikke har sett før.

Balsam for mitt indre barn.

Noen ganger blir jeg skikkelig, skikkelig lei av å være voksen. Det er ikke engang LITT kjekt å ha bil, fast jobb, hus og penger til å kjøpe det jeg har lyst på. Hodet blir altfor opptatt med å tenke på alt jeg MÅ eller BØR gjøre, istedenfor å gjøre alt jeg har LYST til å gjøre. Jeg spiser knekkebrød og gulerøtter istedenfor is og boller til frokost, fordi jeg vet at det er bra for meg. Hagen lukes og plenen klippes, selv om jeg mye heller ville ha tatt en tur på stranda med en god bok. Jeg legger meg på et fornuftig tidspunkt og sier nei til en tur på byen, siden «i min alder er nattesøvnen viktig, for man skal tross alt fungere neste dag…..» Da er det på tide med en tur til DANMARK, for å finne tilbake til sitt indre barn….

Tur-selskapet er svært viktig når man drar avsted for å pleie sitt indre barn.

Vårt lille naboland i sør har en eim av frityr og belgiske vafler som møter deg allerede når du kjører av ferjen i Hirtshals. Eller hvor man ellers kjører av ferjen. Her er alt en barnslig sjel måtte begjære; flust av fornøyelsesparker, dyreparker, milevis med strender, koselige bondegårder og mindre regn (stort sett) enn hjemme. Her strømmer barnefamilier til fra alle kanter og ingen steder er det mer tilrettelagt for å glede barn enn i Danmark. Landet bugner av is og pølser, så det var ikke rart at vi valgte å legge årets «guttetur» hit. Vi; tre generasjoner med livsnytere, klar for å meske oss i fire dager. Slik gikk det:

Dette var is for meg, en Saltum spesial. Den bestod av tre valgfrie kuler i kjeks, skumbolle med eller uten kokos, rosa guff (som jeg enda ikke vet helt hva var, smakte barnslig søt tyggi) og softis på toppen. Et helt måltid i seg selv….selv om det ikke ble is til frokost, lunsj og middag.

I Danmark fikk jeg lov til å kombinere to av de tingene jeg liker best: kjøre bil og strand. Mitt indre barn frydet seg av å gjøre noe jeg innerst inne oppfattet som ulovlig, nemlig å kjøre bil på stranden. Jærstrendene er fredet og det ville vært strengt forbudt å råne rundt med vraket mitt der. Der kan man ikke engang sykle…. Derfor frydet jeg meg desto mer over dette: høy musikk og humpe frem og tilbake langs havet.

Vi brukte en hel dag i fornøyelsespark. Min barnslige sjel frydet seg over tømmerrenna, karuseller, berg-og-dal bane samt høye hyl både fra meg selv og andre.

Det var morgenbad og kveldsbad og midt på dagen bad. Campingplassen vi bodde på, lå nær havet og når man attpåtil kunne kjøre helt ned til vannet… Svømmebasseng nær hytta var det også. Lille Annbjørg badet og badet og badet….

Spiste vi noe fornuftig? Tja, definer fornuftig….

Vi fant en skulptur park i Blokhus, hvor både store og små barn koste seg med å leve ut endel fantasier. Det var lagt opp til både lek og utforsking blant statuer i sand, tre, metall, leire og andre materialer.

Oppdagelsesferd på sykkel er en fin måte å komme seg rundt på. Vi syklet fra campingen, hvor vi leide sykler, og inn til Blokhus. Så var det strand og bading på turen hjem. Danmark er sykkelvennlig og godt tilrettelagt for alle som vil ut å trø.

Vi tok en tidsreise tilbake til middelalderen ved Voergaard Slot. Her kunne man lukte, høre, smake, ta på, leke, handle og danse- opplevelser for alle sanser som brosjyren fortalte oss på forhånd. Ikke like stas for alle, men mitt indre barn frydet seg….

Mer skal ikke til for at jeg har en hyggelig dag……

Jeg blir alltid som et lite barn ute i naturen, særlig i når himmelen er høy og havet stort.

Jeg har lest en artikkel engang i et ukeblad om hvor viktig det var å pleie sitt indre barn. Detaljene gikk meg hus forbi, men jeg likte tanken på at inni meg bor fremdeles den lille jenta som sprang bekymringsløst rundt og lekte. Så når livet er mye kav og strev, tror jeg det er bra å melde seg ut av voksenlivet og slippe den barnslige siden frem. For livet er til for å leves, nytes og oppleves. Det er godt for både kropp, sinn og sjel. Men for min del holdt det med fire dager før jeg savnet knekkebrød og gulerøtter, jobb og faste rutiner. For jammen er det slitsom å være som et barn igjen….

For meg er barndommens lykke å vandre barbeint i blomstereng en sommerdag, ligge i gresset og telle bomullsdotter på himmelen og kanskje tygge på et strå… NYT SOMMEREN!

Preikestolen, Norges mest oppskrytte fjellhylle…

Jeg vet at det er mange som er uenige med meg når jeg kommer med en påstand som dette. Særlig de som jobber innen turistnæringen og lever av å pushe Preikestolen på alle tilreisende fra fjernt og nært. Og jammen strømmer folk til for å gå det som regnes for å være en av de vakreste fjellturene i Norge. I 2017 var det over 300 000 som tok turen og jeg vil anta at interessen bare har økt. Da snakker vi BIG BUSINESS og det er vel noe av det jeg IKKE liker med turen.

For å unngå den store folkemassen startet vi hjemmefra før 05.00. Trøtte tryner både på to og firbeinte, men vi rakk ferja..

For selvfølgelig er platået på 25×25 meter imponerende. Det ranger 604 meter, med fritt fall ned på tre av sidene, over Lysefjorden. Man kan få gåsehud av mindre, særlig dersom man i tillegg ikke er så glad i høyder. Høydeforskjellen er på 350 meter og enkelte av bakkene er bratte. Men turen oppover går gjennom et fantastisk småkupert landskap, med flere utkikkspunkt hvor man kan meske seg i norsk natur på sitt beste. Vakkert, vakkert.

Første utkikkspunkt over hotellområdet og parkeringen kommer etter en lang oppoverbakke. Noen snur her…

Tåka hang tung over fjellheimen og skapte et trolsk landskap.

Turen er en godt tilrettelagt løype som de fleste greier å gjennomføre. Samtidig er det en krevende tur for de som sliter med dårlige knær eller rygg, her går man hovedsakelig på stein. De med korte bein sliter også, det er lagt trapper flere steder med sykt høye trinn. På de luftigste stedene er det gjerde eller kjetting å holde seg i og underveis viser ulike skilt hvor langt du har igjen.

Over myrene er det lagt planker. NB! Kan være glatt dersom det er fuktig.

Siden sist jeg var her, er det bygd nødbu. Det kan trenges, til nå i år har Redningssentralen hatt 75 oppdrag i området. De antar det skyldes det dårlige sommerværet.

Mye har endret seg siden jeg gikk her for første gang. Mesteparten av stien er blitt godt tilrettelagte og folk er mer fornuftige. Før var det underholdning å studere alle turistene som tråkket avsted i sandaler og på høye hæler. Nå går alle i fornuftig fottøy og er kledd etter været. Men fremdeles kan man se litt av hvert på turen, for her går bokstavlig talt ALLE…. Gamle og unge, tykke og smale. Det snakkes på all verdens språk og selfie faktoren er meget høy.

Her var tidligere en skikkelig utfordring, hvor vi balanserte på smal fjellhylle mens vi klamret oss til kjettingen. Akk ja; gode, gamle dager….

Kanskje ikke alle… Min far var en fjellets mann. Han gikk mye på tur og han gikk langt. Men til Preikestolen gikk han aldri. Han fnyste bare jeg nevnte området og var fast bestemt på at den turen frista overhode ikke. «Hva er poenget med å tråkke i kø, kun for å kunne skryte av å ha vært der, når det finnes så mange andre flotte turer?» Det mente han og jeg er faktisk ganske enig. Men jeg tror kanskje at far ikke gikk på grunn av høydeskrekk, men det innrømmet han aldri.

Været kan man ikke gjøre noe med og det må være skuffende for de som kommer langveisfra når alt er ullent og hvitt.

Maten er halve turen. Det var mange misunnelige blikk da jeg dro opp primus og stekte egg og bacon. Særlig fra paret ved siden av, som koste seg med banan og nøtteblanding….

Så hvorfor går jeg de 8 km om igjen og om igjen? Det lurer jeg faktisk på selv også. For jeg har vært der flere ganger enn jeg greier telle. Er det fjellvannet hvor jeg alltid må ta et bad, selv om været ikke er det beste? Er det alle smilene og hyggelige ordene jeg utveksler med de jeg treffer underveis? Er det minnene fra da jeg var turleder på den gamle Preikestolhytta hver høst og elsket området? Eller er det fjellet selv som lokker og drar? Ikke vet jeg hvorfor jeg bare MÅ dit….

Tåken lettet innimellom nok til at fjellene kom frem.

Så ta gjerne turen til Preikestolen og opplev denne perlen selv. Vær forberedt på mye folk og lange køer. Kom gjerne tidlig på dager med godt vær, for selv med avgift på 250,- fylles parkeringsplassen raskt opp. Egentlig spiller ikke været noen rolle, her er mye folk uansett…. Fyll sekken med noe godt og har du ikke klær og sko etter forholdene, er det mulig å leie. Jeg ble enige med mitt lille barn under turen at dette var desidert siste gang jeg jeg gikk til Preikestolen. Men det er mulig at jeg ikke holder det løftet….

Gloppenuten, på toppen av Brekko.

For deg som ikke er kjent med Brekko, kan jeg fortelle at det er blitt et av Jærregionens største utfartsområder. Her er det liv og røre hele året, mye takket være god tilrettelegging av Jæren Friluftsråd. Grusveier og stier slynger seg gjennom lynghei med bjørkeskog, det er flere vann med badeplasser og ikke minst høye topper. Og høyest av alle rager Gloppenuten med sine 630 m.o.h.

Det er flere store parkeringsplasser, hvor man betaler 40,- kroner pr dag. De tar vipps eller Easypark app. Toyotaen var helt alene både da vi kom og da vi dro…

Det er et stort område med mange løyper.

Jeg trodde jeg hadde vært på Gloppenuten tidligere, men det viste seg at den toppen kun het Gloppenuten i mitt hode. Så da jeg fikk vite at det faktisk fantes en topp som het Gloppenuten, MÅTTE jeg bare ta turen dit. Brekko har jeg vært mye på tur tidligere, men kanskje mest på ski om vinteren. Derfor var jeg skikkelig klar for en topptur en vakker sommerdag.

Turen startet på grusvei og det gikk ganske raskt oppover.

Opp dit skal jeg…. Den ser ganske bratt og utilgjengelig ut, men det er en relativt lettgått tur.

Det ligger flere andre topper videre innover som gir inntrykk av at jeg er mye høyere enn det jeg egentlig er… Fantastisk utsikt.

Det står en varde på toppen, men ingen skilt. Utsikten over Brekko, Madlandsheiene og store deler av Nord Jæren forsvant litt i tåka, men det hadde sin sjarm.

Det smakte godt med kaffi og lompe med nugatti. Særlig fordi det var litt vind slik at fluene holdt seg vekke…

Selvsagt fant jeg en plass hvor det gikk an å ta et bad på veien nedover.

Turen er ca 5 km hver vei og det enkleste er nok å gå samme vei opp og ned. Jeg fant ut at jeg skulle gå ned gjennom Grunnesdalen, noe som gjør turen litt lenger. Her er merkingen noe dårligere, enten det eller så bør jeg kanskje bruke brillene når jeg går tur også. Jeg fant ihvertfall ikke de røde prikkene etter at myren var passert og endte opp med å finne min egen sti. Men bilen fant jeg heldigvis tilbake til, så alt i alt en vellykket tur….

Jeg sporet plutselig av stien og havnet en helt annen plass enn der jeg skulle….

Godt det ikke var vinter og skiskytterstevne, siden jeg plutselig kom ut av skogen midt foran blinkene… FLAKS…

Når man våkner klokken 04.00 og bare VET at idag er dagen….

Noen dager starter tidligere enn andre. Det er som om noe i meg bare roper høyt «Kom deg opp og ut…» Så uansett hvor mye jeg vrir og vender meg i senga, greier jeg ikke å sove videre. Da er det bare å komme seg opp og ut.

Jeg har kajakk og det har jeg hatt i mange år. Den ligger på verandaen og der har den fått vært i fred hele tre år uten at jeg har brukt den. Det ble bare sånn; travelt på jobb, travelt hjemme, vondt i ryggen og vondt i viljen. Tiden bare gikk…

Det tyngste med å padle kajakk er å få den opp og ned fra biltaket. Den ser ikke så tung ut, men fy søren så mye den veier..

Men så var jeg på ferie og hadde flere flotte turer i leid kajakk. Plutselig husket jeg HVORFOR jeg kjøpte kajakk i utgangspunktet. Roen på vannet, stillheten som kun blir brutt av padleåren og gleden av å komme tett på fugler og dyr. Jeg kjente at det var på tide å få gang på padlingen igjen.

Det beste er å komme seg tett på naturen.

Ehhh, kanskje dette var litt for tett på…

Så kommer man hjem fra ferie kjempemotivert, men så går dagene…..Og ukene…. Så er man der igjen; travelt på jobb, travelt hjemme, vondt både her og der…. Da er det man plutselig våkner 04.00 og bare må ut…. Og dermed er man igang igjen ???