Forfatter: annbjorg999

De gamle romerne var et drifting folk, som bygde både det ene og det andre man fremdeles kan se mange spor etter. Turstien Hadrian’s Wall følger Nord Europas største romerske monument, som fremdeles er tilgjengelig for oss å se. Stien strekker seg tvers over Nord England, fra kyst til kyst. Det samme gjør muren, samt utallige fort, porter og annen militær arkitektur. Det tok romerne seks år å bygge muren, men det tok britene adskillig flere år å lage en tursti som følger den… Grunnen er enkel, det er Storbritannias første tursti som følger et UNESCO World Herritage Site, altså et vernet område. Hadrian’s Wall path ble åpnet i 2003 og den 135 kilometer lange turen ble raskt populær. Her kommer vår vandring fra 3 til 10 juni.

Dag 1: Vi brukte store deler av dagen til å dra fra Edinburgh, hvor min venninne Alex bor, og ned til Newcastle. Jeg hadde ankommet UK noen dager før, med fly fra Stavanger til Aberdeen og buss videre. I Newcastle sjekket vi inn på Rooms Inn, et billig og bra hotell nær turstien. Så gikk vi inn til sentrum og tok metroen ut til Wallsend, som er det offisielle start/slutt stedet på turen. Det spiller ingen rolle hvilken vei man går, selv om nok de fleste går vest til øst. Da får man vinden i ryggen, mens andre veien har finest utsikt. For oss var det mest praktisk iforhold til transport og vi var fornøyd med det.

Etappen mellom Wallsend og Newcastle gikk langs elven Tyne og vi var forberedt på en kjedelig tur på asfalt, men uten de tunge sekkene, som lå igjen på hotellet.. Egentlig er dagsetappen Wallsend til Hedon-on-the-wall, en tur på 24,2 kilometer, men det synes jeg ble litt langt å starte med. Særlig siden vi skulle gå med tung sekk og campe underveis. De fleste går turen med kun dagstursekk og får bagasjen fraktet mellom overnattingsstedene. Det gjorde ikke vi, siden vi ikke hadde planlagt så mye i forkant. Det anbefales å booke god tid før du skal avsted, ihvertfall dersom du baserer turen på overnatting innendørs….

Dag 2: Det ble en tidlig start, etter frokost i pose fra hotellet. Vi gikk ned til elva og fant frem til merkene. Nå var de tunge sekkene på ryggen og det gikk ikke fort. Men vi hadde god tid, siden vi hadde planlagt å campe rett utenfor Hedon-on-the-wall. Det er ikke lov å sette opp telt hvor man vil, i England finnes ikke allemannsretten. Man må enten være på campingplass eller ha tillatelse fra grunneier. Så vi hadde funnet en campingplass, men ikke booket. Jeg antok at de hadde plass til to små telt, så mange er det ikke som sverger til enkel og billig fottur…

Det ble en LAAAANG førstedag, selv om vi ikke gikk mer enn 19 kilometer. Det er inkludert sightseeing underveis og en omvei og litt annen gåing. Det var fremdeles relativt flatt, selv om det var en tung bakke opp til Hedon. Høyeste punkt på hele Hadrian’s Wall path er 345 meter over havet, så det er ikke akkurat en fjelltur. Men Englands rullende åser kan være tunge nok… Det viste seg at campingplassen kun var åpen i helgene, så da stod vi uten overnatting og vann. Men begge deler ordnet seg, en snill grunneier gav oss både vann og tillatelse til å sette opp teltet på hans eiendom.

Dag 3: Vi var tidlig oppe og i gang igjen. Planen var å gå frem til Wall, hvor vi hadde sendt mail til det lokale menighetsrådet for å få tillatelse til å sette opp telt i landsbyen. Det var en lang etappe på 24 kilometer og vi brukte nesten 7,5 timer effektiv gåing. Vi var nå over i mer landlige strøk og selv om løypa fulgte bilveier, gikk vi stort sett over marker bak en svær hekk. Dette er ikke turen for deg som er redd kyr eller hest, her kom man tett på. Men de var vant med folk, for det var et jevnt tråkk med turgåere. Mange kom imot oss og noen passerte oss bakfra. Det var trivelig og sosialt, særlig fordi vi ikke var de eneste som syntes turen var tung.

Dagens etappe fulgte som sagt bilvei 90% av tiden, men vi så lite til vei og biler. Istedet var det gårder og marker, landlig og grønt. Vi stoppet på Robin Hood puben og hadde en pause for å lade mobilen, samt låne do. Turen kretset ofte rundt disse tre: strøm, mat/vann og finne do. Det var ikke alltid enkelt, så vi var glade hver gang vi fant et spisested med alle tre… Mat hadde vi dessuten med oss, hovedsakelig tørrmat (som krever vann..) og snacks i form av nøtter og kjeks. Jeg var ganske så sliten da vi endelig kom til Wall og fikk satt opp teltet bak «grisegjerdet». Det var en mark med griser og beste plassering var vistnok der.

Det finnes mange fordeler med å gå på merket sti. Man trenger ikke tenke, noe som absolutt er en fordel hvis man er litt lat. Andre har gjort jobben for oss, med å velge den tryggeste og mest praktiske stien gjennom fjellheimen. Kanskje ikke den korteste, men som regel er det en årsak til at løypa legges der det er enklest å gå. Man kan dessuten følge med og sjekke om man går riktig på diverse apper, men det forutsetter dekning og en moderne mobil. Sånn sett øker det sjansen for at man trygt kan gå fra A til B, uten for mye strev. Altså litt lat…

Jeg hadde vært på Solbjørgnipa før og bruke mye tid på å prøve å huske når, med hvem og hvor gikk vi. Det var bortkastet tid, det ringte ingen bjeller. Til min forsvar er det sikkert 30 år siden, men vanskelig å være konkret, når man ikke husker. Uansett så ble jeg «kjentmann «, siden min søster aldri hadde vært her før. Hun mente at vi egentlig hadde snakket om en annen tur, men det kunne ikke jeg huske. Mulig at hun bare var trett, siden hun kom rett fra nattevakt. Planen var ihvertfall Solbjørgnipa, som jeg gledet meg til å sveipe inn på Fjelltoppappen. Jeg hadde gjort et godt forarbeid, det vil si funnet turen og lest om den på ut.no. Derfor tenkte jeg at jeg var godt forberedt, men det hjalp ikke mye….

Litt erfaring har jeg med Bjerkreim kommune, de pleier å være veldig gode på merking og skilting av turområder. Derfor ble jeg litt overrasket over at vi raskt kom til et skilt som pekte helt feil vei. Ikke feil vei sammenlignet med hukommelsen min, den stoler jeg sjelden på. Men i forhold til den flotte turbeskrivelse jeg hadde funnet på ut.no og DEN pleier å være pålitelig. Etter en kort rådslagning, bestemte vi oss for å følge teknologien. Det var en stor tabbe. Men jeg gikk med øynene på mobilskjermen og i følge den, var vi på rett vei.

Jeg ble litt sur da det gikk opp for meg at kartet ikke stemte med løypa. Herligaheden, kan man ikke engang stole på ut.no???!! Her skulle vi nyte en hyggelig topptur i flott sommervær, den første på lang tid for min del. Knær og hofter var såvidt restituert etter Tunsberg leden, selv om gnagsårene enda ikke var helt grodd. Så skulle vi ende opp med å gå DEN omveien og krafse oss oppover fjellsiden, med bare et lite hint om røde merker… Det var jammen bra jeg var i godt selskap, som ikke skyldte på mine dårlige ferdigheter som turleder. Eller tenk om det plutselig hadde begynt å regne… Da hadde det blitt enda surere.

Vi hadde en flott tur, det var ikke det som gnaget litt. Jeg kunne ikke helt forstå hvorfor ikke merking og kart fra ut.no stemte overens. Sånn kan jeg bli forvirret av og da spinner det videre i hodet mitt. Konklusjonen ble at løypa muligens er blitt lagt om og at den gamle løypa gikk der som kartet viste. Det er absolutt en mulighet og jeg maste videre om dette på nedturen. Da tok vi den brede og tydelige stien, med morkne og slitte merkepåler. Jeg hadde en erindring om at det lå noen gamle støler her opp, de kunne jeg såvidt huske. Det gjør ikke det, men en gammel høyløe kan man få med seg.

Turen opp til toppen av Solbjørgnipa er beskrevet som enkel (kan tas med en klype salt), er 2 timer tur/retur (forutsetter at du følger merket løype og ikke kartet på ut.no, samt er kjapp til beins) og man skal opp 301 høydemeter. Selve toppen er på 466 meter og utsikten over Jæren, Bjerkreim og Eigersund er suveren. Særlig på den så flott dag som dette, med klarvær og strålende sol. Det er opp og ned samme vei, men vi gikk det som en rundtur. Det får man dersom man følger løypa på kartet, den er kun riktig siste bratte biten mot toppen. Neste gang skal jeg heller stole på kjentfolk i Bjerkreim, som sikkert satt opp skiltet, og ikke være så forbaska lat…

Jeg er glad i skog, det har jeg alltid vært. Hva skulle vi liksom ha gjort uten skogen, våre forfedre hadde neppe overlevd i villmarken uten tre å gjemme seg bak eller ved til å fyre bål med. Vi er nok ikke like glad i skogene idag, hvor det hugges, brennes og kappes skog over hele verden i raskt tempo. Selv om det finnes 3 tusen milliarder trær i verden er det allikevel viktig å passe på dem, de sørger for oksygen, rent vann og er hjem til en rekke dyr og insekter. Dessuten er de gode å klemme på.

Da jeg leste at det igjen var gang i planene om å bygge et nytt boligfelt på Dale, fikk jeg akutt behov for en tur inn for å hilse på løvtrærne «mine». De er selvfølgelig ikke egentlig mine, men jeg liker å late som om de er det. De er svære og veldig gode å klemme på. Gamle trær, som har levd i utallige år, er best å klemme eller ligge under. De har dype røtter og som regel en stødig stamme, samt en vid krone med blader i det grønneste grønne. Man kan kjenne at pulsen går ned og roen senker seg bare ved å se på sånne gamle trær.

Det er ikke vanskelig å finne grunner for hvorfor naturen er bra for helsa. Faktisk har både Canada og Skottland en ordning hvor leger kan skrive ut tid i naturen på blå resept. Det kan jeg like… Jeg vet ikke om klemming av trær inngår i ordningen, men det burde det. Forskning har vist at å klemme et tre utløser hormonet oksytocin, som gir velvære og avslapping. Det er kjent fra mange deler av verden, blant annet Japan, hvor treklemming og skogsbading har vært populært i mange år.

Det var nok ikke den offisielle «Klem et tre» dagen idag. Jeg trodde jeg bare kunne dikte opp en, men det viste seg at 16 mai allerede er  internasjonalt anerkjent som «Love a tree day». Så egentlig er treklemming både offisielt og godkjent over hele verden, men det er kanskje mest for spesielt interesserte. Mange er redde for å bli sett på som litt sære dersom de klemmer på trær, men det er ikke viktig. Jeg hadde ikke klemming som hovedfokus på turen min, men klarte ikke å dy meg da jeg kom inn til Dale. Det gjorde godt…

Treturen min startet ved Holmavika badeplass, hvor jeg parkerte. Så gikk jeg over veien og inn i det grønne. Turstien følger hovedveien oppe i skråningen, nær nok til at du hører bilene. Det er allikevel en flott tur. Jeg går noen ganger kun til Dale, andre ganger inn i løypenettet på Gramstad. Denne dagen var det trær som var i fokus og jeg klemte både her og der. Etter en runde rundt vannet, gikk jeg mot Øvre Eikenuten og fulgte stien bratt ned på baksiden. Da kommer man tilbake til parkeringsplassen og får sett enda mer trær, siden det er en skogkledd skråning. Så det er bare å feire treklemming hver dag…

Det er mange som har lyst til å legge ut på langtur, men er usikre på hvordan det fungerer og om de tør. Jeg pleier å foreslå at man starter forsiktig og gjerne med en tur som er lett å organisere, samt uten fare for liv og helse. Her er pilegrimsvandring genialt, man vandrer gjennom naturen på gamle stier og tettsteder dukker opp både jevnt og trutt. Det betyr at man kan få både mat, vann og overnatting, slik at sekken ikke trenger å bli for tung. Jeg vet at det finnes noen organiserte pilegrimsturer man kan bli med på, som går hele eller deler av veien. Men det er heller ikke problem å gå alene, man møter stadig folk å prate med og det er vanskelig å gå seg vill…

Tunsbergleden er regnet som en middels krevende tur, siden løypa stort sett går gjennom flatt og relativt lettgått terreng. Man går mye i skog, men også langs sjøen og gjennom flere byer. Det er ikke en sånn «kjappeste veien mellom A og B», her snirkler veien seg gjennom landskapet. Jeg tenkte flere ganger at det var om å gjøre å legge inn så mange omveier som mulig, men det var nok en tanke bak. Omveiene gikk ofte langs de gamle veiene, på tursti eller forbi en severdighet. Og det kan man jo like, uansett hvor sliten man er….

Det finnes utallige grunner til at folk legger ut på pilegrimsvandring. De går noen ganger av religiøse årsaker, andre ganger av mer personlige. Jeg har også møtt de som vil gå seg i form eller bare er eventyrlystne. Mennesker i alle aldre og i ulike livssituasjoner pakker en liten sekk og tar farvel med livet sitt, for å legge ut på en reise. Det finnes pilgrimsveier over hele verden og innen alle de store religionene. Her i Skandinavia er Nidaros det viktigste målet og det går veier fra flere land mot nord. Mange velger også å gå sørover, mot Roma, Santiago eller Jerusalem. Det stod ofte kilometer antall på noen av skiltene og jeg var glad jeg gikk i motsatt retning….

Jeg liker å gå, særlig når jeg kan gå i mitt tempo og stoppe når jeg vil. Det er ikke min første pilegrimsvandring, jeg har tidligere gått caminoen til Santiago. Det er verdens mest populære pilgrimsvei og tiltrekker seg folk fra hele verden. Fra St. Jean-Pied-du-Port i Sør Frankrike, går man gjennom hele nord Spania til Santiago, en reise på 780 kilometer. Av praktiske grunner delte jeg turen opp i 4 etapper og har mange gode minner derfra. For noen år tilbake gjennomførte jeg Kystpilegrimsleia, på sykkel, til fots og med offentlig transport. Så helt nybegynner er jeg ikke når det kommer til pilegrimsvandring.

Det er slett ikke vanskelig å gå lange turer, man må bare sette den ene foten foran den andre utallige ganger. Det tenkte jeg mye på mens jeg gikk. De gamle klisjeene om at «selv den lengste vei, begynner med et enkelt steg» og «veien blir til mens du går» fikk virkelig grobunn i hodet mitt. Samtidig merket jeg hvordan jeg endret meg underveis og DET tenker jeg er den viktigste årsaken til å legge ut på en vandretur. Enten man velger å gå som pilgrim eller bare tar en skikkelig lang fjelltur over mange dager, tror jeg TID er det viktigste. Når man ikke trenger å haste videre, skjer det noe med både kropp og sjel.

Den endringen jeg la mest merke til,  var hvordan jeg bekymret meg mindre og mindre over praktiske utfordringer. Det er noen ting som må fungere på langtur, man må ha mat, vann og et sted å lade mobilen. Det med mobil er kun viktig fordi jeg går alene og trenger den for sikkerhet. Vann var et større problem, her var ikke bekker og elver med vann som kunne drikkes. Det var tørt, samtidig som de fleste vannkilder rant gjennom dyrket mark eller bebyggelse. Så da måtte jeg fylle andre steder og i starten bar jeg minst 2 liter vann med meg. Det var tungt, fordi jeg også bar mat for 2 dager. Finnes ikke søndagsåpent på bøgda, dessuten var det 1 mai… Jeg ble også veldig glad i bensin stasjoner, de har alltid mat og drikke!

Etterhvert som dagene gikk, bar jeg mindre og mindre av mat og vann. Det dukket alltid opp en krane eller kiosk når jeg trengte det. Dessuten kunne jeg kjenne hvordan jeg gradvis ble mindre opptatt av nyheter og kontakt med omverdenen. Jeg kunne sitte lenge og studere insekter som summet fra blomst til blomst. Når jeg gikk, lyttet jeg til fuglesang og ikke spillelistene jeg hadde lastet ned i forkant av turen. Jeg undret meg over hvor timene ble av og syntes tiden gikk altfor fort. Ingen dager var like og jeg visste aldri hva som ventet meg, bortsett fra at jeg skulle gå, jevnt og trutt videre.

Jeg førte ikke regnskap over hvor langt jeg gikk hver dag. Dessuten hadde jeg ikke planlagt hvor lang tid jeg skulle bruke på turen. Vanligvis regner man 9 dager på de 19 milene, da går man rett over 2 mil pr dag. Det er planlagt iforhold til overnatting, for det går fint å gå turen uten telt. Jeg visste at de dagsetappene var i overkant av hva som var mulig for meg, derfor valgte jeg å ha telt med. Da stod jeg fritt til å gå så langt jeg greide, uten å stresse med at jeg MÅTTE komme frem til overnattingsstedet. Det kjente jeg passet meg bra og jeg lyttet til kroppen så godt det var mulig. Noen dager ble veldig lange og det var når jeg gikk gjennom jordbruksområder hvor det var vanskelig å finne et sted å sette opp teltet. Da måtte jeg fortsette å gå, til jeg fant et sted. Så kroppen måtte bare tie og jeg bare gå…

Det var usedvanlig fint vær i de 11 dagene jeg brukte på Tunsbergleden. Selv om det var flere netter med frost, så var sola fremme hver dag. Jeg hadde 2 kvelder med regn, samt endel morgentåke ute ved kysten, men det var nesten bare litt sjarmerende. Jeg hadde med både solbriller og caps, men var ikke så flink til å huske å bruke det. Ellers hadde jeg hovedsakelig med ull og dun, så jeg var sjelden kald. Av utstyr hadde jeg tatt et litt større telt, som jeg vanligvis bruker til sykkeltur og var glad for det. Ellers var det en vintersovepose i dun og godt isolert liggeunderlag, så nettene gikk også bra. Jeg hadde med kokeutsyr og ellers så lite som mulig, for å holde sekken lett.

Det aller viktigste når man skal på langtur, er skoene. På Tunsberg leden trenger man ikke fjellsko, men gjerne lave sko med god demping. Jeg hadde kjøpt nye for turen, men brukt mange måneder i forkant på å gå dem inn. Det samme hadde jeg gjordt med sekken,  den hadde fått luftet seg både tidlig og seint. Det gjorde at jeg var vant med å bære sekk, samt gå i varierende terreng. Jeg foretrekker fjell og ulente stier, så for meg var det krevende at det var så flatt. Den beste dagen underveis, for min del, var gjennom Blåfjell naturreservat. Den etappen blir regnet som krevende, her er bratt og nesten litt klatring innimellom. Det passet meg utmerket.

Jeg avsluttet min tur der hvor Tunsbergleden møter Gudbrandsdalsleden. Det var så langt jeg hadde bestemt meg på forhånd å gå, for egentlig burde jeg ha gått helt inn til Oslo. Men det hadde vært 2 mil ekstra på asfalt og i mye bystrøk. Det fristet ikke, siden jeg har en drøm om å gå Oslo-Nidaros senere. Da må jeg gå den etappen igjen og det holder med en gang. Så glad er jeg ikke i å gå på asfalt i by. Nei, det er ute i naturen jeg trives og det fikk jeg virkelig oppleve på denne turen. Dersom du har lyst å lese mer om pilegrimsvandring, anbefaler jeg nettsiden pilgrimsleden.no. Der finner du alt du trenger av informasjon om de ulike turene i Norge. Jeg gleder meg allerede til neste gang…

Den fineste tiden på året ligger nå foran oss, VÅREN. Jeg er glad i både sommer og vinter, for ikke å snakke om høsten, men det som skjer om våren er helt spesielt. Når naturen, helt av seg selv, våkner opp av dvalen og spirer. Dyr og fugler er igjen i full vigør og det er som om alt våkner til liv igjen. Meg selv inkludert, særlig når sola skinner og vinden er kun en mild bris. Da får jeg akutt behov for å pakke telt og dra på tur… Og siden det ikke er så langt mellomrom mellom tanke og handling hos meg, ihvertfall på noen områder, så var jeg kjapt avgårde.

Holtaheia ligger i Strand kommune og er et stort område som gir deg en følelse av høyfjellet. Det stemmer ikke helt, høyeste topp i området er på 579 meter over havet og det er ikke allverdens i  norske forhold. Dessuten, mange av de metrene har man allerede tatt med bilen, jeg kreket meg oppover på første giret i min gamle bil. Her er store lyngheier, mange topper og mye myr. Dette er et godt bevart kystlandskap og man finner mange tegn på bruken, fra gamle torvløer til nye kraftlinjer. Overalt er utrolig god informasjon,  fra tydelige stier, god merking og skilting, til minnesmerker over tidligere tragedier.

Mange forbinder Holtaheia med flyulykken som hendte i 1961. Da var det et fly med en hel skoleklasse fra London, som styrtet her. 39 mennesker omkom i ulykken, hvorav 34 var gutter i alderen 13 til 16 år. De var på vei til sommertur til Preikestolen fjellhytte og for mange av dem var det første flyturen. Været var dårlig, med lite sikt og kraftig vind. Under innflyvningen mistet tårnet kontakt med flyet og det kom utav kurs. Mest sannsynlig på grunn av tekniske problemer, men uansett styrtet det her i heia. Alle omkom og vrakdeler kan fremdeles ses. Det er satt opp et minnesmerke, som er verd et besøk.

Det var ikke mitt første besøk i Holtaheia. Forrige gang hadde jeg også telt med og gikk den merka turen rundt Ormakammen. Sekken var merkelig nok tyngre den gangen, mitt nye og ultralette liv var enda ikke begynt. Nå gikk jeg flere av de stedene man kan ta som avstikkere fra den løypa. Jeg hadde mye bedre tid (og lettere sekk) denne gangen og tid er viktig på tur. Haster man avsted med ett øye på klokken, får man kanskje ikke med alle vårens små underverk. Nå studerte jeg padden som forsvant til bunns i bekken og ormen som lå på berget og solte seg. Jeg klappet på både hvitveis og bjørkekvister med grønne knopper og blad.

Holtaheia er et fint utgangspunkt for deg som vil prøve deg på en tur med telt og utstyr. Det er ikke langt tilbake til bilen hvis du ombestemmer deg og selv om det er et populært område, vasser du ikke i folk… Jeg hadde ikke problem med å finne fine leirplasser, som både hadde tilgang til vann og litt ly for vinden. For det blåste kvasst her oppe, selv om sola varmet godt i le. Jeg så mye blåbærlyng, men det var altfor tidlig til å drømme meg vekk om sånne godbiter. Men til høsten er nok dette stedet for bær sanking.

For en tur det ble, for min del… Det er annerledes å bruke lang tid, for strengt tatt kunne jeg muligens ha greid dette som en dagstur. Ihvertfall dersom jeg hadde droppet alle pausene og ikke ligget i sola mer enn høyst nødvendig. Men den beste måten å nyte våren på, er jo å bare sitte i sola og kjenne at livsgleden fyller både kropp og sjel. Vi trenger det etter en lang og kald vinter, her oppe i nord. Da er det ikke bare planter og trær som våkner til live, men vi mennesker også. Så takk til våren på Holtaheia…

Det hender av og til når jeg er på tur, at jeg tenker at turliv er jammen meg oppskrytt. Det skjer som regel når jeg går sånne turer som kun er oppover, når jeg ikke er kledd for forholdene, dersom sekken er for tung eller jeg presser meg for hardt, fysisk eller psykisk. Ofte er kombinasjonen høydeskrekk og lavt blodsukker noe som gjør meg sur og lei, så da forbanner jeg Lars Monsen, sprekinger på sosiale medier og ikke minst meg selv. For som regel handler det mest om at jeg er dårlig forberedt eller er overoptimistisk i forhold til turen jeg har planlagt.

Vigaknuten er en topptur som starter i Oltesvik. Jeg hadde kikket på den flere ganger, men var en smule skeptisk. Mest fordi jeg hadde fått med meg at det var bratt og innebar tau og jernstige. Ellers virket den fin og med flott utsikt fra toppen. Det er ikke merket løype opp og jeg er usikker på hvor lang turen er. Men høyden er ikke mer enn 340 meter over havet, så det er neppe allverdens lengde på turen.

Noen dager har jeg ikke DAGEN.. Det kjennes ganske fort, beina føles som om det henger blylodd rundt anklene og jeg puster som en hval. Følelsen av å gå i hengemyr er påfallende, selv om det egentlig ikke er myr. Sånne dager er fysisk aktivitet et ork og lite kjekt, men det er godt etterpå. Andre dager føler jeg meg som King of the road og godfølelsen gjør at jeg nesten svever oppover fjellsiden. Men det var ikke nå, selv om det kom seg litt da jeg fikk av jakken, sånn omtrent halveis oppi lia. Det hjelper ikke på formen å bli overopphetet…

Jeg tok en dårlig avgjørelse ved bilen, nemlig at dette er kort og godt, maks en halvtimes tur. Det hadde jeg nemlig lest at noen postet på sosiale medier. Derfor tok jeg ikke med mat eller vann, selv om det var lenge siden frokost. Jeg var i farta, siden jeg hadde tatt med telt og skulle videre til hygge ved et fint vann. Der skulle jeg sitte i sola og meske meg med både vått og tørt. Men først en kjapp tur til Vigaknuten.

Det ble et slit å komme meg opp. Sjelden har jeg gått tur med så mange pauser, hvor jeg seriøst har tenkt at nå gidder jeg ikke mer.. Men å snu; NEIDA. Jeg kom meg opp og selv om jeg rotet meg vekk fra stien på vei ned, så kom jeg meg ned. HELDIGVIS, får jeg nesten si… For det er egentlig en fin, liten tur. Helt greit at jeg måtte ake på baken flere steder og fikk flashback til da jeg kreket meg gjennom Seven ladders ravinen i Romania.  Men jeg var på toppen av Vigaknuten og ikke lenge etterpå satt jeg ved teltet og hygget meg. Friluftsliv er bare helt toppers, tenkte jeg da…

Er det noe som ikke er lett om våren, så er det å kle seg fornuftig etter forholdene. Man er klar for joggesko og t-skjorte, mens man egentlig fremdeles burde tenke ull og vanntette sko. Fordi det er vått overalt og været er meget skiftende. Men hvem tenker fornuftig når lyset endelig kommer tilbake, fuglene synger igjen og livet er best ute?

Jeg hadde funnet et nytt turterreng som så spennende ut. Horve ligger på Horveheia, som eies av Egersunds Skog og Treplantingsselskap. Her er skog, små vann og de typiske toppene som bare finnes i Dalane og på månen. Området brukes av Dalane sykkelklubb som treningsområde og det tobeinte barnebarnet skulle gitt mye for å ha en sykkel tilgjengelig. Han fantaserte om de bratte bakkene og smale stiene. Rusletur med farmor og det firbeinte barnebarnet var ikke høyt på listen over hans foretrukne aktivitet.

Vi hadde hatt en lang diskusjon før vi dro hjemmefra, tursko eller høgstøvler? De nye, kritthvite joggeskoene han opprinnelig hadde kommet i, var skolesko og ubrukelige til tur. Han valgte selv støvler og det var lurt. Jeg vet fra tidligere erfaring at heiene her ned i Dalane er mye myr og særlig våte om våren. Jeg liker høgstøvler og noen ganger er det førstevalget, særlig på han som er høyt og lavt, overalt.

Planen var en topptur til Horvetoppen, på 284 meter over havet. Men med så mye annet som måtte utforskes, gikk det ikke fort fremover. Dessuten var det som sagt utrolig mange flotte benker og rasteplasser som vi kunne hygge oss med. Da vi endelig kom litt opp i høyden, var vindmøllene relativt dominerende. Men selv ikke synet og lyden av de kunne ødelegge gleden over den flotte turen.

Dette var nok en tur, hvor jeg ikke kom helt opp til toppen. Topptur her i Dalane er ofte det, det er mye nakent fjell og bratte knauster. Selv uten støvlene sliter jeg med å kravle meg opp dit. Eller, hadde jeg VIRKELIG  villet, skulle jeg alltids kommet meg opp. Men med han på støvler, som elsker å klatre, er det liksom ikke vits. Han kan sveipe inn på Fjelltoppappen og skrive oss inn i bøkene, for det må som regel gjøres på toppen. Da trenger ikke jeg utfordre skjebnen med å gå helt opp.

Det ble en fantastisk dag på Horve. Ikke bare fekk han klatre bratt, men han oppfant en ny sport: bekkevandring. Planen var å ta av bukse, sokker og støvlene, men siden han allerede hadde tråkket under med ene foten, var det liksom ikke vits. Jeg fant ut at det er plass til omtrent 0,7 liter vann + foten, i en støvel størrelse 40. Det er kjekt å vite til neste gang vi drar til Horve. Da blir det med sykkel, badetøy og forhåpentligvis uten støvlene.

Det er mye som skjer, når vinter går mot vår. Ute i hagen dukker trassige spirer opp, mellom vissent gress og tørre blader. Krokus og snøklokker åpner seg varsom mot solgløtt og katten har igjen lyst til å tilbringe nettene ute. Mars har vært mild, med mye regn og vind. Det er lenge siden snøen forsvant her hvor jeg bor, selv om det fremdeles kan finnes is på vannene i området. Men med vår og sol, kribler det i hele kroppen og jeg vil på skikkelig TUR.. Med gode dagsmarsjer og telt i sekken, hvor naturen er bare min.

Jeg har lenge hatt lyst til å gå en langtur med telt i Madlandsheiene. Med god tid og selvfølgelig fint vær, ville jeg rusle den samme turen jeg gikk som en dagstur for noen år tilbake. Da var det sol, sommer og ufattelig mye blåbær, så jeg hadde gode minner fra den dagen. Full av forventning pakket jeg sekken og kjørte avsted. Madland er ikke så veldig langt unna, for oss som bor på nord-Jæren.

Madland ligger i Gjesdal kommune og er et flott turområde både sommer og vinter. Det er nok mindre populært enn Brekko, som er mer tilrettelagt for alle. I Madlandsheiene kan man gå en hel dag uten å se et menneske og det kan man like. Det har flere muligheter enn Brekko og gir en større villmarksfølelse. Fra gammelt av var nok Madland selve indrefileten, med stor aktivitet og egen DNT hytte, Fisketjønnbu, bygget i 1930. Den brant ned, så her ligger nå Gjesdal sin andre dagsturhytte, som absolutt er verd et besøk.

Jeg innså ganske raskt at jeg hadde planlagt litt uten forstand. I mitt hode var det sol og sommer, mens i Madlandsheiene var det snarere vinter. Det var en strek i regningen og selv om man fortsatt kan hygge seg med både telt og tur, var min planlagte rute ikke oppnåelig. Jeg hadde verken brodder eller truger med, dessuten var snøen våt. Sånn skikkelig råtten og da synker man dypt… Det nytter ikke med knær som fremdeles trenger rehabilitering. Jeg måtte tenke nytt…

Det var veldig hyggelig nede ved dagsturhytta, særlig fordi det hadde blitt smålig kaldt og overskyet ute. Her inne var det både bøker, tøfler og ullpledd, så det var ikke vanskelig å finne roen. Dessuten var det fint og flatt utforbi hytta og jeg fant teltplugger som sikkert stod igjen fra andre besøkende. Det er ikke lov til å overnatte i dagsturhytta, den skal kun brukes til dagsbesøk. Det er en regel på alle disse hyttene og det tenker jeg er greit. Åpne og tilgjengelig for alle, selv om jeg satt her alene.

Jeg hadde en fin kveld og sov som en stein, selv i minusgrader. Neste morgen var jeg klar og hadde tenkt ut en ny plan. Etter en bedre frokost og pakking av leir, gikk jeg tilbake til hovedstien mot Maribakken. Deretter fulgte jeg løypa mot Dirdal og målet var Solbjørgfjellet. Etterpå ville jeg sikte meg inn på bilen og heller korte ned til en todagers tur. Jeg kjente godt at knærne ikke var vant med tung sekk, selv om jeg hadde gjort den så lett som mulig.

Det ble en fantastisk dag på tur, men jeg sleit i snøen. Med sekk på ryggen, to knær som jeg helst bør ta hensyn til og dyp snø som jeg sank nedi, joda, det var tungt. Når man har snø til lårene og skal kave seg ut av den, i nedoverbakke og ingenting å få feste i, så blir man litt sur. Jeg hadde tenkt vår og sommer, men dette var bare stress. Heldigvis var det mange steder hvor det ikke var snø, så jeg prøvde å unngå de største snøhaugene. Dessuten hadde jeg ikke solbriller heller med, sol+snø=snøblind. Det var mye å bekymre seg over, men det vil jo helst gå godt….

Det er alltid greit med en evaluering etter noen dager på tur. Litt sånn «hva fungerte og hva fungerte ikke «. Jeg forstår ihvertfall nå at selv om krokusen blomstrer i hagen, kan det ligge snø i fjellet. Undersøk lokale forhold i forkant og pakk med truger dersom du er usikker. Ta med utstyr for vinter, selv om kalenderen sier vår. Jeg kunne ha droppet badetøy og heller tatt med en ekstra ulltrøye. Men alt i alt var jeg godt fornøyd og gleder meg til neste tur til Madlandsheiene.

Til å være en person som er en smule pysete av seg, må jeg si at det forandrer seg ganske fort når jeg får en utfordring. Utfordring kan være så mangt, men i mitt tilfelle handler det som regel om fysisk aktivitet (ting som er såpass krevende at jeg burde stå over, på grunn av helsa), høy fart og store høyder. Det er sånne ting jeg ikke er særlig glad i, men som jeg sjelden unngår. Jeg går turer som er for krevende, tar gjerne berg og dalbane og jeg utsetter meg ofte for toppturer med fritt fall på mange meter. Det er som med mye annet her i livet, det er godt etterpå….

Jeg har nettopp kommet hjem fra en vandretur på Madeira. Her skulle vi gå langs de gamle stiene, som følger kanalene som leder vann fra det fuktige nord, til det tørrere sør. Jeg hadde trent godt i forkant, så jeg håpet at knærne skulle tåle turen. Det gikk fint, de planlagte dagsturene var mindre krevende enn jeg hadde sett for meg. Men på «fridagen», hvor vi kunne gjøre hva vi ville,  valgte jeg å bli med på en «liten rusletur opp til Monte»… Det var ikke det, en bakkeøkt frå Helveti ventet oss og eg sleit skikkelig…

La meg si det sånn, når godt trente personer sier at en tur er lettgått, bør du bli på vakt. For er det lettgått etter min mening, eller deres? Be gjerne om en mer detaljert beskrivelse, som antall høydemeter og lengde på turen. Det er lite vits å spør om hvor lang tid som er estimert å bruke, det er alt etter hvem man spør. Jeg kom meg opp til Monte ved egen hjelp, men det var såvidt. Min søster hadde vært smart å tatt en taxi opp, dermed var vi klar for den botaniske hagen. Med alle sine trapper og bratte bakker…

Det finnes en tradisjon i Funchal som har vært populært siden 1850, Carros de Cesto, eller kurv-slede med sjåfør. Farten nedover de bratte bakkene kan komme opp i 60 km/t og vikeplikt fra høyre er fraværende. Jeg greide såvidt å overtale min søster om at dette var en god ide, med argumenter som at dersom det var høy ulykkesrisiko og mange dødsfall, hadde de sluttet med turene for lenge siden. Jeg lot være å tenke, kjøpte billett og vipps, der suste vi stive av skrekk nedover de bratte bakkene.

Men den mest krevende opplevelsen jeg hadde på Madeira, var Gabo Girāo. Her henger en klar glassplate 580 meter over bakken og man stirrer rett ned i intet. Eller, langt der nede var havet, klipper og gress. Man måtte betale for herligheten, 5 euro, så var det fritt frem. Jeg stod til en vennlig hånd hjalp meg over, først da greide jeg å gå utpå alene. Det var en stor opplevelse, mest at jeg faktisk greide å gå på glass, mens høydeskrekken ble holdt i sjakk.

Man trenger absolutt ikke utfordre skjebnen for å ha en fin ferie. Og jeg er ganske sikker på, at for mange ville ikke disse opplevelsene vært utfordrende i hele tatt. Der er vi heldigvis forskjellige… Jeg har en innebygd stemme som lokker og utfordrer meg, slik at jeg bare MÅ. Det er rart, fordi ofte så er det disse litt utfordrende opplevelsene jeg husker best fra en tur. Følelsen når jeg kom opp siste bakken til Monte og kunne slappe av i en stol. Å «fly» nedover bakkene jeg hadde slitt meg opp, i en flettet kjelke som knakte i svingene. Følelsen av å greie stå på utsiktspunktet lenge nok til at det ble tatt bilde av meg. Joda, jeg må nok forsatt utfordre meg litt…

Det var ikke første gang jeg tok turen langs turstien ved sjøen på Joa, men sist gang var jeg på sykkel. Jeg syklet rundt å kikket på historiske steder knyttet til vikingtiden, det er mange av dem her ute. Men nå hadde jeg planlagt å gå turen med en god venninne, mest fordi hun aldri hadde gått her før. Det tror jeg gjelder mange, de vet ikke hvilken fantastisk tursti som ligger her og hvorfor Ormen Lange ligger og speider i Sørnesvågen. Her får man en lettgått tur med havbris og mye spennende historie, så denne stien anbefales varmt.

Turen vi gikk, er del av en merket løype, Sørnesturen. Den finner du på ut.no og hele turen er merket med egne DNT merker, som en av nærturene i Sola kommune. Det er gode muligheter for parkering både ved Sola kulturhus og i Sørnesvågen. Vi valgte å gå frem og tilbake samme vei, men turen er egentlig en rundtur. Dersom du vil gå den merka løypa, er den 9,1 kilometer, middels krevende og du har 96 høydemeter totalt å forsere. Det er ikke allverdens…

Ormen Lange derimot, var det berømte vikingskipet til Olav Tryggvason. Det ble bygget på slutten av 900-tallet og var mest kjent for størrelsen. Det var et langskip som var usedvanlig langt, men jeg er usikker på om Snorre Sturlason(som skrev kongesagaen i Heimskringla) kanskje la på litt. Han skrev nemlig at skipet var rundt 50 meter langt og hadde et mannskap på omtrent 500 mann. Det er mulig at det er kraftig overdrevet, men siden skipet aldri er funnet, vet man ikke sikkert. Navnet kom av dragehodet i front og ormehalen bak. Når seilene var oppe, fløy skipet som en drage over havet. So seier soga..

Det finnes utallige steder rundt Hafrsfjord som kan knyttes til vikingtiden. Selve starten på vikingperioden her til lands, sies å starte med slaget i Hafrsfjord. Her møtte Harald Hårfagre sine motstandere og det hele endte med at han ble konge over landet. Norge ble for første gang samlet til et rike og Harald kunne endelig klippe håret. Det er ikke funnet noe som kan bekrefte denne historien om at slaget fant sted her i fjorden, verken arkeologisk eller vitenskapelig. Men man setter sin lit til det som er beskrevet i sagaen Heimskringla, selv om den muligens er like upålitelige som media idag.

Jeg ble veldig overrasket første gang jeg kom syklende til stranden. Her står nemlig 8 vikingfigurer utskåret i tre, samt Ormen Lange som slanger seg i vannet. Ormen er en lekeskulptur laget av Michael Lengauer i 1986 og gjør at hele området idag kalles for Ormen Lange. De 8 figurene er skåret ut av trær som stod her og kunstneren Oliver Vogt har brukt motorsag. Det er mildt sagt et imponerende syn og gir en helst spesiell følelse av stedet. Like ved ligger Ytraberget, selve symbolet på slaget ved Hafrsfjord. Her kan man virkelig være turist i eget land….

Det var en flott dag og vi var heldige med været. Det er fullt mulig å kombinere turen med å gå både sørover eller nordover, så strengt tatt kan man nok gå rundt hele Hafrsfjord. Men ikke helt i vannkanten alle steder og jeg hadde nok foretrukket å bruke sykkel. Det er fint med tursti på asfalt og grus, men min kropp liker nok best tur i ulent terreng. Men variasjon sies å være bra for det meste og jeg har enda til gode å gå denne turen en vakker sommerdag. Med badetøy og god tid… Det får være til neste gang.