Høsttur til Skårlandskula.

Er du en av dem som har sterke følelser for høsten? Ulikt de andre årstidene, er ofte høsten enten hatet eller elsket. Det er få som er helt likegyldige, eller så har de bare aldri tenkt over det.. Mange elsker fargene i naturen, den klare lufta, lukten av bål og all innekosen. Det er tøfler og pledd, kakao og stearinlys, gjerne en god bok eller serie. Andre hater regnet og vinden, mørkt når man går til jobb og mørkt når man kommer hjem. Samtidig er det lenge til ferie og ukedagene virker uendelige.

Det er to parkeringsplasser på Snorestad, begge er gratis og med god plass. Ihvertfall en ukedag i midten av oktober…
Det er merket løype til både Skårlandskula og Lauvlia, men det finnes utallige andre muligheter i området.
Det var en usedvanlig flott morgen, vindstille og klarvær. Storestadtjørnane lå blikkstille.
Veien derimot var en våt og sugende affære, gjørme og saueskitt tøyt over skoene for hvert skritt. Trenger ikke ta finskoene på denne turen, høgstøvler hadde vært fint.

Noen områder synes jeg er finest på høsten. Høg Jæren er ett av dem, fordi det skjer noe med lyset og himmelen på denne årstiden. Noe spesielt, som har tiltrukket seg kunstnere i mange hundre år. Egentlig kom de til alle årstider, for å oppleve det åpne landskapet. Nå er det helst turgåere og de som drifter området man treffer, men det er uansett ikke et sted hvor du kommer til å gå i kø. Det er ikke fordi det er lite tilrettelagt, her er utallige merka løyper, på både rundturer og toppturer. Kanskje det er for barskt for folk flest….

Da stien dreide av traktorveien, skulle jeg ønske at jeg hadde tatt på høgstøvler.
Høg Jæren er nakent og oversiktlig. Det er utallige topper, de fleste rundt 300-450 meter over havet. Overalt ligger små og mellomstore vann, ofte bundet sammen med myr og bekker.
Dessuten er det jordbruksland, med mye gjerder og veier. Her beiter både sau og kyr, så husk båndtvang.

Vær forberedt på mye vær, dersom du tenker deg en tur i området. Særlig vinden tar godt og det kan være vanskelig å finne ut hvor den egentlige kommer fra. Det gjør det litt krevende å finne en lun plass å spise matpakken, særlig hvis du har lyst til å sitte på toppen og beundre utsikten. Skiftende skydekke er et metrologisk uttrykk som passer godt her, det veksler fort mellom sol og regn. Jeg er glad i å studere himmelen, hvor solen bryter med skyene for å eie hele horisonten. Kle deg godt og ha gjerne en ekstra genser, samt lue og votter i sekken året rundt.

Det er en grunn til at vindmøller møter blikket i de fleste retninger. Høg Jæren er ikke området for uberørt natur, men et innblikk i hvordan vi mennesker utnytter naturen til egen fordel.
Ved flom var det en annen vei man kunne gå. For meg som aldri hadde gått her før, var det umulig å vurdere om dette var flom eller ikke.  Jeg tok sjansen og kom meg over.
Det er god sti opp til Skårlandskula og merkingen er veldig bra. Dessuten er det satt opp gjerdeklyvere hvor det trengs.
Overalt hørte jeg sauebjeller og kunne se flokker av norsk kvitsau, den vanligste sauerasen i Norge.

Jeg hadde tidligere gått turen til Sikvalandskula, som ligger rett ved siden av Skårlandskula. Jeg følte nesten jeg kunne ha hoppa over når jeg så på kartet, men det var bare en illusjon. Det er mye opp og ned for å komme dit, så egentlig var det greit å gå turene hver for seg. Jeg syntes nok at turen til Skårlandskula var mer lettgått enn søstertoppen, men det kan ha noe med været å gjøre. Da jeg gikk til Sikvalandskula, var det pøsregn og stiv kuling, med dårlig sikt og akutt hjemlengsel… Selv om det blåste kvasst på denne siden også, var det ihvertfall ikke regn. Litt yr, men ikke regn…..

Sikvalandskula, så nær, men allikevel så langt borte.
Hun/han stod som en soldat og voktet stien.
Grunnen til at norsk lammekjøtt er i verdensklasse, masse frisk luft og traving opp og ned bratte fjellsider.
Endelig fremme, men det var bare å snu. Det blåste nok til at jeg nesten måtte holde meg fast i skiltet, da jeg skulle ta skrytebilder av utsikten.
Fantastisk utsikt…

Turen til Skårlandskula er regnet som middels hard. Det kan skyldes at man har omtrent 284 meter med stigning foran seg fra parkeringsplassen og opp til den 401 meter høye toppen. Går man frem og tilbake samme vei, er turen omtrent 7 kilometer, men det er mulig å gå en rundtur. Da følger man skiltet mot Lauvlia, som står omtrent på toppen. Det er bratt ned, så jeg var veldig takknemlig for god merking i fjellsiden. I bunnen av bakken fant jeg et lunt sted bak en stor stein og hygget meg med matpakken.

Det var bratt og innimellom måtte jeg ned på baken for å komme meg trygt ned. Det skyldes nok mer mine knær enn selve løypa, men pytt pytt. Jeg var fast bestemt på en rundtur.
Jeg har blitt verdensmester i kjipe matpakker, men alt smaker godt ute. Knekkebrød med brunost og kakao er en slager, men det metter ikke så lenge.
Jeg var blitt skikkelig våt i beina og verre ble det. Nok en gang, det er en stor fordel med skikkelig fottøy, les høgstøvler.
Jeg var fremdeles ikke helt klar for å dra hjem, vurderte stien mot Lauvlia og Skogafjellet. Men nisten var spist og det var langt dit og tilbake igjen.
Dessuten var det mange mørke skyer i horisonten, så jeg bestemte meg for en kjapp tur opp på Ristølnuten på 322 m.o.h. Jeg burde visste at det finnes ingenting som «en kjapp tur oppå nok en topp».

Høydepunktet på min tur var at jeg fikk oppleve sauesanking på nært hold. Jeg skulle passere en grind, men der var en stor flokk med sau. Bonden kom nedover fjellsiden med hund og flere sauer, så jeg satte meg til for å beundre samspillet. Hunden reagerte lynraskt på kommando og drev de firbeinte ulldottene mot målet. Som altså var gjennom grinden, som jeg fikk åpne og hjelpe til med å få sauene gjennom. Det var skikkelig stas og jeg følte meg nesten som en ekte bonde da jeg ruslet videre.

Der var sauene «mine» og der kom bonden nedover med flere sauer.
Jeg gikk innover mot huset, men rotet meg litt vekk. Da blir det som det pleier å bli, klyving over piggtrådgjerder og hull i den nyeste turbuksen min. At jeg aldri lærer…
Men utsikten fra Ristølnuten var omtrent som forventet og etterpå siktet jeg meg inn på Snorestad og parkeringsplassen.
Man har to valg når det gjelder kryssing av myr, man kan gå rett over eller rundt. Er man allerede våt, er valget relativt enkelt.
Jeg fant en kortere og bedre sti tilbake.

Jeg hadde en flott dag på tur og loffet rundt i området i mange timer. Høg Jæren er ikke et sted for høy puls og dårlig tid. Det er mye å se på, selv om jeg ikke helt husker hva. Sau ihvertfall og himmel. Mye himmel, med skyer og skiftende vær. Så må jeg ikke glemme horisonten og myrullen. Eller alle fargene nå på høsten, som skaper en fargepalett i rødt, brunt og gult. Jeg hadde med både kråker og ravn, høylytt skravlende over hodet mitt, så hele tiden var det noe som fanget oppmerksomheten. Men neste gang må jeg ha med større matpakke, for nærmeste rasteplass er Coop på Undheim. Men det er viktig å støtte de lokale…. God høsttur på Høg Jæren…

Endelig nede på vei igjen,
og snart var jeg tilbake i søle og saueskitt.
Men utsikten var ikke mindre vakker i dagslys, enn den var i morgenlyset.

Uburhedlaren, nesten som å være i et dataspill….

Det hender at jeg treffer blink, selv om det ikke var planlagt. Noen dager frister det lite å gå på topptur, selv om jeg hadde besøk av han på 11. Spør jeg han hvor vi skal på tur, er svaret alltid det samme. Han vil til Dalsnuten, det er favoritten over alle turer. Men når det blåser kvasst og regnet bøtter ned, liker jeg bedre en litt mer skjermet tur. Sånn sett er Oltedal genialt, med bratte fjellsider på begge sider, som skjermer for vinden. Regnet som kom i kraftige byger, var det ikke så mye å gjøre noe med. Turfølget var skeptisk og lite interessert i å prøve noe nytt, men ble overtalt med løfte om butikktur etterpå.

Det er opparbeidet fin parkeringsplass og skiltet i flere retninger.
Etter kort tids gåing, kommer man til en flott gapahuk, hvor man kan grille og sitte tørt. Det er mulig å bestille overnatting her, sjekk på nettsiden til Jæren Friluftsråd.
Det var også toalett, noe som passet bra

Jeg har vært flere ganger ved Uburhedlaren tidligere, men for turfølget var det et nytt sted. Vi hadde prøvd å gå turen for noen år siden, da kom vi ikke lengre enn gapahuken. Der ble det pølsegrilling og lek i skogen, fordi han på 11, som da var han på 3, ikke ville gå lengre. Det var nok like greit, turen passer best for de litt større barna og alle som kan bevege seg fritt i en svær steinrøys. Jeg sleit, med knær og staver, og krøp innimellom, både opp og ned.

Turen starter på flott grusvei og mesteparten av tiden går man her. Det er kun i slutten at man må bratt opp i ura.
Det var nydelig høststemning innover og etter en stund ble det oppholdsvær.
Husk gode sko, det var vått innover.
Klar for det meste….

Turen er ikke særlig lang og den regnes som enkel. Man går frem og tilbake samme vei, ca 3 kilometer totalt. Stigningen er ikke mer enn 33 høydemeter, men vær forberedt på å jobbe litt for de metrene. Særlig på høsten, når stien er våt og gjørmete. Røtter og steiner blir såpeglatte og det er noe klyving. Flere steder er det laget stiger med rekkverk og turen er godt merket og tilrettelagt. Grunnen er at Uburhedlaren er en spennende turistattraksjon, både som krigsminne og naturfenomen. Dessuten kan navnet tyde på at man her bar ut uønskede barn, langt tilbake i tid, men det kan ikke dokumenteres.

Det varte ikke lenge før enkelte oppdaget PARADIS…
Her i steinrøysa finnes utallige grotter og sprekker som han utforsket.
Jeg hadde nok med å klatre på stien, det var utfordrende med dårlige knær.

Det hele startet med en gigantisk stein skled ned fjellsiden og la seg tilrette på andre steiner. Slik ble det dannet et rom, med omtrent størrelse på en ballsal. Steinen er ca 30 meter lang og 15 meter bred, samt 7-8 meter tykk. Vekten antas å være 70-80 millioner kilo, og det høres kanskje mindre imponerende ut dersom det var regnet i tonn. Men informasjonen er direkte avskrift fra skiltet utforbi hedlaren, så da lar jeg det stå slik det er skrevet…

Endelig kunne jeg se inngangen over meg. Enkelte andre hadde allerede vært inne og rundt, oppe og nede i hele hulen, så han var klar for mat og kakao.
Det er laget både dør og vindu inn til rommet, uten at det hjelper på den klaustrofobiske følelsen jeg får hver gang jeg går inn.
Det kommer lys inn fra flere steder, men ta gjerne med hodelykt. Det måtte jeg love at vi skulle gjøre neste gang, slik at absolutt alle huler og smale sprekker kunne utforskes.
Jeg var glad for benk å sitte på, slik at det var en hyggelig matpause. Ihvertfall så hyggelig som det kan bli, med tanke på den svære steinen som kan falle i hodet på oss….

Det var under 2 verdenskrig at hedlaren ble brukt til å huse omlag 80 mennesker. Oltedal var i april 1940 et angrepsmål for tyskerne og mange av befolkningen flyktet, mens de ventet på angrepet. I 3 dager bodde alt fra spebarn til 80-åringer her oppe, og det tenker jeg må ha vært både kaldt og lite hyggelig. Det er rått og steinete inne, selv om det er tørt. Jeg har helt siden jeg kom her for første gang, tenkt at det hadde vært spennende å overnatte, men det er nok en grunn til at det aldri har blitt noe av…

Det er en stor hule, med to platå og flere utganger. Det er mulig å komme inn og ut mange andre små sprekker, men da må man være relativt liten og lett, samt ikke ha snev av klaustrofobi..
Men utsikten var fantastisk.
Det finnes informasjon på både norsk, engelsk og tysk.
Frem til den ble brukt som fluktsted under krigen, var det ikke mange som visste om hedlaren. Den må ha vært vanskelig å finne, så jeg var takknemlig for god merking.

Det var tidenes tur for han på 11. Terrenget er mildt sagt spennende, med de svære steinene som ligger strødd overalt. Det er trolsk og overgrodd skog, som bidrar til å skape alle disse fantastiske gjemmesteder. Han var høyt og lavt, så jeg var helst bekymret for at han skulle forsvinne ned i et bunnløst hull eller sette seg fast i en smal sprekk. Men det gikk bra og han var skyhøy på adrenalin da vi kom ned til skikkelig vei igjen. Nå er det ikke lenger Dalsnuten som er favoritt turen, men ura opp mot Uburhedlaren. Game over, som han så fint kalte det, med et svært glis…

Det var ikke lett å ha øynene på stien, med fargesprakende trær å beundre.
Det var enda vanskeligere å ha øynene på han som var i et krevende dataspill og suste fra level til level…
Men endelig var jeg på flat mark igjen og kunne beundre utsikten.
Og høstfargene…
Det ligger et naturreservat like ved veien,  Ragstjørna. Dette er et våtmarksområde med  yrende fuglelivet og spennende vegetasjon.
Etter å ha passert broen, er det kort vei tilbake til bilen.

En, to tre, på det fjerde skal det skje….

Det hender at jeg ikke får gått akkurat DEN turen jeg hadde sett for meg. Noen ganger skifter jeg mening i bilen underveis til parkeringsplassen og ender opp med å dra til et annet turområde enn jeg først hadde planlagt. Andre ganger går føttene av seg selv og jeg havner ikke der jeg egentlig hadde tenkt var målet. Dessuten har man de turene hvor jeg går enten mye lengre eller mye kortere enn planlagt.  Ifølge barna mine finnes det en diagnose for denne type ubesluttsomhet og impulsivitet, men akkurat det er jeg ikke så opptatt av.

Det kan ha vært fullmånens påvirkningskraft som fikk meg tidlig opp og ut.
Det var en stund før sola stod opp, allikevel var det ikke nødvendig med hodelykt, siden jeg startet på asfalt og månen lyste klart.
Jeg listet meg oppover mot gårdene, på jakt etter en snarvei.

Voren og Dyranuten turområde ligger sørøst i Sandnes og grenser mot Gjesdal. Det er flere topper her, noe som gjør at ivrige Fjelltoppappen brukere må dit for å jakte innsjekking. Det virker som et område som er lett match, med sine åpne og slake vidder. Her er beitemark med lyng og grashei, samt høyeste toppen er bare 424 meter over havet. Jeg hadde vært på nesten alle toppene tidligere og gått de merka løypene på kryss og tvers. Men nå skulle jeg sanke topper og var skikkelig klar.

Jeg hørte bonden var igang med morgenstellet i fjøset, der jeg lusket rundt. Grusveien jeg hadde planlagt å starte på, var låst med en svær hengelås og skiltet med «PRIVAT VEI» var ikke til å misforstå.
Da jeg endelig kom meg ut av sivilisasjonen, angret jeg på at jeg ikke hadde tatt stien.
Og der nede lå den meget private veien, hvor jeg hadde tenkt å gå….
Vindmøller i soloppgang var så vakkert at jeg nesten glemte at jeg ikke liker vindmøller.

Første gang jeg dro opp til parkeringsplassen ved Skjelbreitjørna, var planen å plukke 3 topper. Jeg hadde sett meg ut Voren og Dyranuten, det er en tur jeg har vært med på som fellestur. Jeg husker at jeg syntes det var helt greit, tatt i betraktning at jeg sleit med noe hoftegreier. Derfor hadde jeg tenkt å plukke med Ramsfjellet, som lå ved siden av Dyranuten og også måtte sveipes inn. Det var en ambisiøs plan og jeg kom meg såvidt til Voren og fikk sjekket inn der. De to andre kunne jeg bare glemme å stikke innom, jeg var utslitt.

Jeg sendte Voren et stygt blikk og var takknemlig for at jeg ikke trengte å gå opp dit denne gangen.
Høyt gress og myr er ufattelig tungt å gå gjennom, særlig når det ikke er sti. Jeg sleit skikkelig og svetten rant.
Det ble ikke mindre varmt da sola kom for fullt, jeg hadde kledd meg for høst i tykk joggebukse og ulltrøye.
Jeg var glad da jeg endelig møtte stien som kom fra Voren. Det var mindre kjekt at stien var bare søle og vann, men jeg var allerede våt til oppå lårene,desuten svett, VELDIG SVETT…

Neste gang var planen mindre ambisiøs, jeg ville kun gå opp på Dyranuten. For å slippe å gå over Voren, parkerte jeg bilen på Åreskjold. Planen var å gå grusveien innover og kjapt opp på toppen. Så kunne jeg vurdere om det ble en eller begge to toppene. Det ble faktisk ingen av dem, været var skikkelig dårlig og det var så vått at jeg snudde underveis. Det var gjerder, dårlig merket og jeg var bare trøtt. Så Dyranuten lå der i fred og jeg følte nesten at den lo av meg…

Ingenting suger mer krefter enn høyt gress til lårene, hvor man ikke ser hvor man setter beina. Da faller man ofte og det er tungt å løfte beina opp av det våte.
Men jeg kom meg opp på Dyranuten, 352 meter over havet. Etter en bedre frokost, som godt kunne vært mer rikholdig, var humøret på topp.
Utsikten mot neste topp var fantastisk og ifølge Fjelltoppappen var det under 500 meter til innsjekk på Ramsfjellet. Det var var selvfølgelig i luftlinje, men jeg tenkte YES!!

Tredje gang jeg tenkte at nå skal Dyranuten til pers, hadde jeg lokket med en god venninne. Tanken var at det er kjekkere å være to, som kan motivere hverandre, slik at jeg faktisk kommer meg opp. Planen var igjen å gå innover på grusvei og kjapt opp. Men så pratet vi sånn at vi glemte å svinge av og etterpå traff vi en meget hyggelig gammel mann som forklarte oss en alternativ vei. Det var å gå turstien mot Grimslifjellet og rundt et vann. Kort fortalt var det tidenes omvei, samt at løypa var lagt om, så vi var egentlig fornøyd med at vi klarte å komme oss tilbake til bilen….

Vær forsiktig når du klatrer over gjerdene, piggtråd har en tendens til å lage hull dersom du ikke løfter beina høyt nok.
Det var en flott turdag, vindstille og strålende sol. Hot like hell, i september…
Jeg svettet bøtter og spann, men måtte rasjonere vannet. Jeg drikker sjelden vann i utmark hvor det går mye dyr og hadde tatt med litt lite, så ikke sekken skulle bli altfor tung.

Men så en morgen våknet jeg og tenkte at idag skal det skje. Jeg skal opp på Dyranuten om det så blir det siste jeg gjør!! En sånn skråsikkerhet så tidlig på morgenen er sjelden smart og ihvertfall ikke gjennomtenkt. Jeg for opp, som om huset stod i brann, og på kort tid satt jeg i bilen. 4 knekkebrød med brunost skulle være både frokost og lunsj, og kaffien drakk jeg underveis på kjøreturen. Jeg var mildt sagt glassklar og hadde lagt en plan.

Jeg har ingen bilder fra oppstigningen til Ramsfjellet, det var ingen sti og relativt bratt. Jeg snublet og datt flere ganger, men kom meg til topps uten verre skader enn kutt og blåmerker.
Nedturen gikk bedre, men her var mye myr. Sliten som jeg var, tråkket jeg rett over, siden jeg knapt kunne bli våtere.
Lykken var stor, da jeg igjen kom inn på merket løype mot Grimslifjellet.
Og snart var jeg over på grusvei, men hadde fremdeles langt å gå.

Lang historie kort, jeg kom meg opp til både Dyranuten og Ramsfjellet. Det kan nok diskuteres hvor smart det var, jeg slet meg gjennom 6 timer på tur i solsteiken. Uten solbriller, solkrem, skikkelig matpakke og nok væske…. Dessuten med altfor mye klær og feil sko. Et godt tips for å ferdes i dette området, er høgstøvler. Høye fjellsko sank for dypt i myra, så våt ble jeg. Men jeg gjennomførte, som var målet. En vis mann sa engang at selv den lengste reisen starter med et enkelt skritt. Jeg vil legge til at noen ganger må man kanskje gå tilbake og gå det første skrittet flere ganger før man kommer frem. Så det viktigste blir å ikke gi opp om det ikke går som planlagt første gang…

Uendelig lang tilbaketur på asfalt for å komme bilen, som fortsatt stod ved Skjelbreitjørna.
Det var kun rognebærene som gav en følelse av høst, det var minst 24+ grader i sola.
Jeg vurderte å gå ned til den gamle veien for å få et bedre bilde, men orket ikke å gå de ekstra metrene.

På crocs til Undeknuten.

Det er sjelden at alt bare klaffer, men av og til går det i boks. At det ble meldt skikkelig sommervær samme helg som Friluftslivets uke startet opp med Natt i naturen, det var mer enn bare flaks. At det var samme helg som han på 11 skulle komme og vi hadde avtalt telttur, det var et lykketreff. Vi har deltatt på Natt i naturen før, da var vi eneste teltet som stod gjennom en storm i Brekko. Jeg husker enda da vi måtte evakuere teltet i 04.00 tiden, fordi vi lå i en vanndam. Det ble en LAAAANG morgen med å se på regnet fra under en presenning. Men det er rart med minner,  bare det går lang nok tid, ler man av alt…

Det fine med å komme først,er at man kan velge seg ut den beste teltplassen.
I enden av Tengesdalsvatnet er en flott strand, gressmatte til telt, trær til hengekøyer, stor parkeringsplass og toalett. Man kan leie kano gjennom Frilager og det er  mange flotte turløyper som starter her.
Tur proviant er halve gleden for enkelte. Brus og Nonstop oppi kakao gikk ned på høykant, for her er stor plass å boltre seg på, når sukkerkicket setter inn.

Jeg må si jeg ble litt bekymret, da jeg hentet han på 11 etter skolen fredagen. Han kom haltende mot bilen og det første han sa var: » Farmor, denne helgen kan eg ikje gå tur!» Skaden var visstnok ikke alvorlig, men vondt hadde han. Jeg lovet en sløv helg, med telttur til et sted hvor vi kunne kjøre helt frem. Tengesdalsvatnet er glimrende sånn sett, der er ikke mange metrene å gå fra bilen til teltplass. Utfordringen kan være at i helger og ferier med fint vær blir det fort fullt, men sånt må man regne med.

Teltet vi bruker er et 3 manns med stort fortelt. Det ble kjøpt på salg til en billig penge, etter Brekko natten. Jeg liker å ha god plass og forteltet kan man sitte i med stol, dersom det regner.
Mens jeg rigget opp leiren, var andre mest opptatt av å fange små frosker. Litt usikker på om de spiser våte pølsebrød, men det er lov å prøve.
Det fine med å kapre den beste teltplassen, var at vi hadde bord og stoler. Det hjalp godt på, eg med knærne mine og han med foten sin… Området er godt tilrettelagt for funksjonshemmede, med rampe ut i vannet og HC toalett. Ikke at vi var helt der….
Det er også gode forhold for bading og padle kano. Dersom man ikke har med kano, kan det leies gjennom Frilager.

Vi var som sagt tidlig oppe og avgårde, slik at sletta var tom da vi parkerte ved vannet. Kjapt rigget jeg til leir og det var en fryd å se at han på 11 haltet mindre og mindre utover dagen. Det gikk i fullt firsprang mellom bading, froskejakt og spikking av trespyd. Da jeg spurte hvordan foten kjentes ut, var den nesten god nok til tur og bedre ble den med riktig fottøy. Tursko var byttet ut med lette crocs og han fløy omtrent over gressplenen. Derfor ble vi enige om en liten tur neste dag, til Undeknuten.

Det er mange turer å velge mellom fra Tengesdalsvatnet, de fleste ganske krevende.
Nudler til frokost er ikke mat, men det skal sies at han hadde hatt 3 egg og en halv boks bønner i tomatsaus først.

Dagen startet bra, med frokost og bad. Etter å ha pakket ned og stuet inn i bilen, skulle vi gjøre klar til tur. Jeg stod klar med turskoene, men det var et bastant NEI!!! Han bare MÅTTE gå på crocs, ellers kunne han ikke gå tur. Så jeg fikk derfor valget mellom tur eller ikke tur. Det kan være at han gamblet høyt på at jeg skulle si nei til fjelltur på crocs, slik at han kunne dra hjem til pc og gaming, men jeg er ikke lett å lure… Særlig ikke når jeg vil på tur! 

Turen til Undeknuten starter med noen meter på vei og hold deg godt til siden, her kjøres det kvasst.
Klatre over gjerdeklyveren og følg stien. Man går altså i motsatt retning av vannet.
Vi hadde ikke gått langt, før vi traff denne kjekkasen her. Vi kom så nær at vi nesten kunne klappe den, før den løp til skogs.

Jeg synes faktisk ikke at crocs kan betegnes som sko, det er en plastdings totalt uten støtte eller demping for beina. De fleste ortopeder er nok enige med meg, allikevel er crocs stadig like populært i befolkningen. Kanskje ikke på fjellet, men som fritidssko er den stadig suveren. Jeg har hatt denne diskusjonen med min sønn mange ganger og han er av den typen som er sta som et esel og har flere ganger gått turer på over en mil i krevende terreng.  På crocs…til min store fortvilelse..

Det var fin grusvei gjennom kulturlandskap og det gikk raskt i finværet.
Det bugnet av rognebær og jeg kunne hygge meg med vakre høstfarger.
Det er klart at det er ikke alt som er vakkert i et kulturlandskap og jeg undret meg over bruken av badekaret. Drikkekar for kyr, friste turgåere til et bad eller søppel…
Han på crocs gikk det seint med, men det hadde ingenting med skoene å gjøre. Det var mye spennende underveis å utforske, dessuten haltet han litt igjen (men det var helst bare når jeg så på…)
Og der fremme lå Undeknuten, steil og bratt.

Stahet tror jeg er arvelig og gjerne sta på de tingene som er viktig for en selv. Ihvertfall var det helt umulig å argumentere for at fjellsko er bedre i fjellet enn crocs, den gang som nå. Det ble sånn «crocs eller ingenting…» og da gidder jeg ikke bruke energi på å diskutere. Er det noe jeg har lært som mor og farmor til esler, så er det å ikke gå inn i kamper jeg umulig kan vinne. Særlig de som egentlig handler om bagateller….

Da det ble tid for å ta av grusveien og over i terreng, møtte vi denne flokken her. Da ville enkelte ihvertfall snu, han påstod at kyr var drapsmaskiner på 4 bein og at vi var i fare.
Men så møtte han sjarmørene Froggi og Frode, da var trusselen glemt.
Da var vi klar for å bestige toppen.
Crocs og klatring hadde ikke fungert for min del, andre syntes det gikk strålende.
Opp kom vi og godt fornøyd med det.

Det er fullt mulig å gå på fjelltur med crocs eller andre sko som du foretrekker. Det er kanskje ikke like behagelig eller bra for føttene, men det går an. Akkurat som man kan gå på tur i dongeribukse eller skjørt, med eller uten sekk. Det handler mest om hvor langt man skal gå og hvor krevende er turen. Tenk 150 år tilbake i tid, da folk gikk i dagevis over fjell og vidder. Uten fulldempede sko og Gore tex klær.. Vi kan heldigvis velge, men det er utrolig hva som går bare man er sta nok eller må!!

Det er flott utsikt fra toppen, her mot Bynuten og Selvikstakken.
Nistepakken var enkel, kjeks og brus.
Det ble en lang pause med spikking, før vi gikk ned igjen.
Det praktiske med crocs er at han kunne vasse avsted så søla skvatt, mens jeg forsøkte å holde skoene tørre og rene.
Etterpå var det bare å ta nok et bad i Tengesdalsvatnet og vaske av seg søla.

Når dæ blæse på Høg Jæren..

Det er ikke ofte jeg avlyser tur på grunn av værvarsel og som regel endrer jeg heller ikke planer jeg har lagt. Det skulle tatt seg ut, om jeg plutselig ble en Solan Gundersen med motstand mot enhver utfordring. Dessuten er jeg opptatt av at friluftsliv kan man bedrive uansett årstid og vær. Man må bare kle seg fornuftig og ta hensyn til valg av aktivitet. Men jeg lar meg ikke lure av Jæren lenger, det har jeg lært av tidligere erfaring.

Karsbu kafe og selskapslokale er en legende på Høg Jæren. Jeg hadde ikke besøkt det nye bygget etter at det gamle brant ned, så en stopp her var obligatorisk. Meget imponert, selv om det var kjekt å se at man fremdeles kunne spise en porsjon stekt komla på en fredag.
Det nytter ikke å legge ut på langtur uten skikkelig proviant…
Rom var booket på Holmavatn Ungdom og Misjonssenter til en billig penge gjennom Airbnb. Selv om vi var lovet Bed&Breakfast, hadde vi handlet med egg og bacon til frokost. Man får ikke mat til den prisen vi betalte her, på Jæren er de nemlig ikke pengedumme.
Det var vått og grått ved badeplassen, men det fine med at det er kaldt på land, er at vannet kjentes varmere ut da vi badet.

Da det ble tid for den årlige sykkelturen med en god venninne, hadde jeg sett meg ut en fin løype over Høg Jæren. Vi har tidligere taklet både frost og snø på Rallarveien i august, samt store nedbørsmengder og vind da vi tråkket Dovre rundt, så vi kan neppe kalles pingler noen av oss. Men da yr.no meldte om at Lillian, årets første høststorm var på vei, takket jeg for meg. Litt på grunn av et kne som fremdeles er i opptreningsfasen etter en stor operasjon, men mest fordi jeg kjenner været på Jæren….

På Holmavatn hadde vi et flott rom med eget bad, samt tilgang til både kjøkken, spisesal og tv-stue. Noen fikk litt flashback til barndommens leirskole, men det var kun positivt.
Etter en god natts søvn startet dagen med fotosession av jærsk himmel. Det var kun oss og sauene som var våkne og været var bra, selv om mørke skyer truet i horisonten.
Selv om det hovedsakelig er lyngheier og mye stein på Høg Jæren, finner man noe skog. Dette er plantet skog og trærne står på fine og beine linjer.

Det ligger litt i navnet Jæren, som fra norrønt betyr jaðarr eller som vi ville sagt «Kanten mot havet». Det er hovedsakelig flatt og det er lite som stopper vinden når det virkelig blåser. Og det gjør det ofte på Jæren.. Høy Jæren regnes som området sør for Undheim, her er det ikke flatt jordbruksland eller lange sandstrender som dominerer ut mot havet. Istedenfor får du et kulturlandskap, som er som skapt for de værharde…Det er kanskje ikke direkte fjell, men mye topper og hauger, som gir lange og seige motbakker.

Det er mye stein på Jæren og milevis med fint lødde gjerder, som holder inne både sau og kyr. Kjør forsiktig dersom de er på veien.
Litt usikker på om Bjerkreim er en del av Jæren, men det var ihvertfall her vi skulle på dagstur.  En roadtrip er vel og bra, men man kan ikke bare sitte på ræva og kjøre bil en hel helg, så stor er ikke Høg Jæren…. NB: vi parkerte på Moi i Bjerkreim og ikke Moi Moi.
Det startet som det ofte gjør, med fin nedoverbakke og grusvei.
Men turen opp til Urdalsnipa, eller Bjerkreim senderen, er en eneste lang oppoverbakke og de begynte snart.

Jeg har lest en plass at man skal velge sine kamper… Noe er faktisk ikke verd å kjempe for, fordi man vet så altfor godt hvilket ubehag som kommer. Piskende regn, tordnende vind og det at man må stå og trø i nedoverbakke, selv med el-sykkel… Joda, jeg har syklet nok på Jæren til å vite hva jeg går til. Det suger kreftene ut av kroppen og man blir både kald og sliten. Når vinden uler over Synesvarden og regnet kommer imot vannrett, legger jeg inn årene. Da er det bedre med bil enn sykkel, uansett hvor prinsippfast jeg vanligvis er.

Det fine var at utsikten ble bedre og bedre jo høyere vi kom.
Og snart kunne vi SE senderen, som var målet vårt. Vi så også alle de mørke skyene som samlet seg og vinden økte på jo høyere vi kom.
Men jeg var på Toppturjakt og ville plukke med Joneknuten. Vi skulle ta det som en rundtur, det var bratt og ingen sti, så svetten rant. Temperaturen var bra, det var tross alt august, så ull, vindtett og bratte bakker var litt i overkant.

Jeg taklet endringene relativt bra, mens turfølget var tydelig på at roadtrip ikke sto høyt på listen over godkjente helgeturer. Det kom seg etter et friskt bad og en bedre middag, samt jeg la frem planen om topptur og litt blodslit neste dag. Hun hadde allerede vært på Urdalsnipa, men det var mange år siden. Derfor fremstod turen som ny for oss begge. Ute pøste regnet ned og vinden ulte rundt veggene. Jeg var jammen glad for at vi ikke lå i telt ute på heia.

Jeg kom meg opp til varden, farlig nær makspuls. Utsikten var upåklagelig, her var hei og vann, samt ufattelig mye stein i alle retninger. Det blåste kvasst, så det ble ikke lang pause på toppen.
Det var mer behagelig å gå ned, men ikke sånn veldig mye. Kneproblemer gir ofte mer smerte i nedoverbakke og jeg var glad for stavene som hjalp meg å holde balansen.
Omveien til Joneknuten tok oss over myr og bekker, så jeg ble skikkelig våt i beina. Verre var det å komme seg over gjerdene, her var ingen gjerdeklyvere. Det var heller ikke merket løype, så det tok sin tid å navigere med kart.
Og langt der borte kunne vi se Bjerkreim senderen, det egentlige målet for turen.

Lørdagen ble en lang dag på tur. Vi kom oss tidlig avgårde, men brukte god tid til å stoppe. Det var stille før stormen og vi nøt noen glimt av sol. Siden det kun skulle være en kjapp tur opp og ned, droppet vi matpakken og termos. Sekken var så lett som mulig, litt vann, nøtter, sjokolade og regnbukse. Det frista nemlig lite med noen lange stopp, det var meldt mye regn, kraftig vind og torden byger. Innevær, med andre ord….

Det var fint å komme ut på grusveien igjen,  men en eneste lang oppoverbakke på grus er strevsomt det også. Og kjedelig, veldig kjedelig…særlig i dårlig vær.
Fareskiltet var nok på sin plass, men ikke så relevant denne dagen.
Det var ingen stor opplevelse å komme helt opp, litt nøtter og vann, så var det å snu for å gå ned igjen.
Da kom endelig stormen, så jeg har ingen bilder fra nedturen. Det var en sånn «hold kjeft og bare gå» tilbaketur, hvor jeg var overlykkelig da jeg endelig så bilen.

Det er en god følelse å være sta og gjennomføre det man har planlagt. Samtidig er det evnen til å takle forandringer, som lar deg vokse som menneske. For ting skjer og det blir ikke alltid som man har sett for seg. Jeg ville på sykkeltur, men det var nok mest fornuftig å droppe den for en mer behagelig reise. Det ble allikevel en fin helg og jeg tenkte mer enn en gang på hvor takknemlig jeg var for ikke å sitte våt og kald på et sykkelsete, i stiv kuling over lyngheia. Det kommer andre muligheter til å legge ut på turen, når kneet er bedre og været kanskje bra. Men vinden slipper jeg nok aldri unna på Høg Jæren…

Jeg vet at det har vært en stri dag når TVen kommer på…. Da er jeg for sliten til å holde en bok eller føre en samtale.
Natten ble tilbragt i hytte på Ogna camping, et skikkelig godt valg.
Her har man kort vei til havet, selv om bølgene var altfor store til at jeg våget å ta et bad.
Hjemturen gikk igjen på Fv 133 til Buevegen og Undheim.  Det var gløtt av sol og sauene lå fortsatt i veikanten. Finaste Jæren ❤️

Magiske Skottland.

Det er ikke alltid lett å forklare, når andre spør, hvorfor en ferie i Skottland er toppen av lykke for meg. Ikke er sommeren varmere eller finere enn her hjemme.. Det er langt mellom solsengene og paraplydrinker, mens ull og regntøy er standard utstyr selv om sommeren. Akkurat som hjemme… Fjellene er ikke brattere og villere enn høyfjellene i Norge. Faktisk er det høyeste fjell i Skottland, (og Storbritannia), «bare» 1343 meter over havet, men de har mye annen vakker natur. Mange reiser for de to mest populære eksportvarene, ull og whisky, mens andre kommer for å spille golf. Noen drar for å oppleve Høyfjellene i nord, som best kan beskrives som Skottlands svar på Lofoten (VELDIG folksomt…). Mens andre vil besøke de mange små kystbyene eller storbyene Edinburgh og Glasgow. Mens jeg ville ha ALT og helst mer enn ALT.

Buss er en enkel og grei måte å reise rundt på. Det er mye billigere enn tog, går stort sett ofte og man kan kjøpe billett på nett, stasjonen eller direkte på bussen. Jeg fløy til Aberdeen, buss til sentrum og videre med buss til Edinburgh.

Byene er annerledes enn hjemme, med sine murhus og små hager.

Naturen har mye til felles med Norge, samtidig som den er helt forskjellig. Klimaet er likt Vestlandet, meget skiftende….

Jeg var invitert over for å besøke en god venninne, som bor 20 minutter utenfor Edinburgh. Hun hadde satt sammen et tettpakket program av både kjente og ukjente severdigheter. Egentlig ville vi nok helst ha dratt og gått noen skikkelige fjellturer begge to, men med et kne som fremdeles ikke var helt topp, var ikke det aktuelt for min del. Jeg var allikevel overlykkelig over å være på tur og klar for det meste (så lenge det ikke var for langt eller bratt…) Vi holdet oss i området rundt Edinburgh, med en dagstur over til England. Med en egen lokalkjent guide var jeg imponert over hvor mye det egentlig er å se, på et relativt lite område. Vi startet med en dagstur til Falkirk, som har to store turistattraksjoner. Det ene er Falkirk Wheel og kanalen mellom Edinburgh og Glasgow, mens den andre er de gigantiske hestehodene, The Kelpies.

The Falkirk Wheel er verdens eneste roterende båtheis, som binder sammen Forth & Clyde kanalen med Union kanalen. Her stod vi i kø og lot oss imponere av en genial løsning, mens båtene snurret sakte rundt.

Det var fredeligere langs kanalen og det er mulig å både sykle og gå i det uendelige. Det er godt merket og skiltet for både sykkel og tur. Eller man kan leie båt og ha en kanalferie mellom slusene, det var det mange som gjorde. Vi gikk en tur og nøt solen.

Neste stopp ble The Helix parken, hjemmet til Kelpies`ene. Hodene er 30 meter høye og dermed verdens største hesteskulptur. De er bygget av stål og er et minnesmerke over arbeidshestene som ble brukt i gruveindustrien. Vi slanget oss i gresset og spiste medbragt lunsj.

Det var ikke enkelt å toppe disse to opplevelsene, men jammen greide vi det. Jeg er, som mange vet, over gjennomsnittet glad i historie og gjerne iblandet litt mystikk og spennende fortellinger. Derfor var jeg ikke vanskelig å få med, da min venninne foreslo et forlatt og skummelt sted ute på landsbygda. Dette finner du ikke i turistbrosjyrene, selv om vi parkerte ved siden av et sted som er med. Vi dro til Dunmore Pineapple, et sommerhus bygd i 1761, formet som en ananas…. Herfra var det en 6-7 km lang rundtur, som ville ta oss til både gamle kirkegårder og forlatte hus. Det ble en fascinerende opplevelse, rett og slett noe utenom det vanlige. Her gikk vi ikke i kø, stillheten var overveldende. Det samme var ruinen av Dunmore Park House, overgrodd med trær og busker.

Det var tilfeldig at vi fant Elphinstone Tower, som ble bygget tidlig på 1500-tallet. Nå står det til nedfalls, selv om det er en vernet kulturhistorisk bygning. Det er mange av de i Skottland…

Ta en snarvei, fant vi ut… Skotsk snarvei og norsk snarvei er temmelig like, det ender som regel med at man går dobbelt så langt. Samt man må klatre over gjerder, tråkke gjennom kratt og over steiner, slik at det både er lengre og mer krevende. Nei, bli på den brede sti, er mottoet fra nå av…

Ruinen av Dunmore er egentlig godt bevart. Huset ble bygget i 1820 og delvis revet på 1970-tallet. Det har vært mange forslag til hvordan huset kan bevares, men foreløpig er det åpent for alle som har lyst på noen kalde grøss.

Like ved ligger nok en svær og forlatt bygning, stallen som tilhørte herskapshuset. Det var like skummelt og overgrodd der…

The Pineapple derimot er restaurert og kan leies som et sommerhus. For en relativt billig penge kan man overnatte i 4 personers rom, i dette eksotiske huset fra 1700-tallet. For oss var det nok å se boligen utenfra, samt den flotte hagen med blomsterprakten i alle farger.

Det er noe av det jeg finner mest fascinerende med Skottland, her er historien tilstede overalt. Uansett hvor liten en by er, kan du være sikker på at det finnes et slott, en borg eller andre godt bevarte bygninger i nærheten. Mange av stedene eies av National Trust of Scotland, mens andre steder er det lokale som ivaretar stedene mer eller mindre på dugnad. Mitt inntrykk er at skottene er stolt av historien sin og at mange lever av å vise den frem til turister. Turisme er i dag en av de viktigste næringene, sammen med fiske, landbruk og selvsagt industri som olje, gass og kullgruver. Kulturarven er rik og allsidig; fra sekkepiper og menn i kilt, til haggis og whisky, skytshelgener og gamle tradisjoner. Både Lonely Planet og National Geographic har Skottland på listen over reisemål 2024, så her er mye å oppleve for den eventyrlystne.

Det er mye kyst og nærhet til havet og mange små landsbyer er koselige steder å stoppe for et måltid eller et bad. Her var vi i Dunbar og ville ha et bad, etter nok et besøk på et slott.

Strendene er fantastiske, selv om Nordsjøen ikke akkurat gir fin badetemperatur. Her er Belhaven Bay Beach og The Bridge to Nowhere, en bro ute i vannet som ikke fører noe sted. Ved høyvann må man svømme ut og noen brukte den som stupebrett.

Den historiske byen Culross har så mye historie å skryte av, at jeg syntes denne presiseringen vi fant på en dør, meget sjarmerende…

Det blir sagt at Culross ble grunnlagt av en helgen allerede på 500-tallet. Den er både en havneby og et religiøst senter, med et palass, et kloster og flere historiske bygninger i sentrum. Er du fan av Highlanders, er det mulig du vil kjenne deg igjen, siden noe av filmingen foregikk her.

Et besøk i Edinburgh, Skottlands hovedstad og nest største by, er alltid en opplevelse. Selv om jeg har vært her mange ganger før, er det fremdeles mye nytt å oppleve. Jeg hadde fått en bok i velkomstgave, et sånt «Treasure Hunt» hefte, hvor vi skulle gå 3,25 kilometer i den gamle bydelen og løse oppgaver som ville gi oss svaret på The Mystery of the Midnight Body Snatcher. Dette skulle ta sånn omtrent 3 timer, men vi gav opp halvveis. Da hadde vi gått på kryss og tvers, opp og ned bratte trapper, i kø og til og med bedt andre turister flytte seg fordi de satt på løsningsordene. Dessuten var noen av oppgavene mildt sagt vanskelige og vi forstod ikke engang hva vi skulle lete etter. Det tok tid, lang tid…. Jeg kunne skylde på at jeg ikke helt forstod engelsken, men det var en syltynn unnskyldning. Da vi hadde gått i kø med alle Harry Potter fansene på guidet tur i Greyfriars Kirkeyard, fikk vi nok og gikk for å spise sen lunsj i stedet for. Resten av heftet er planen å gjøre neste gang, slik at vi løser gåten. Eller jeg kan jukse og finne svaret på nett, som jo ikke er like gøy…

Edinburgh Castle troner på en klippe over byen, Castle Rock. Slottet ble bygget på 1200-tallet, men det har vært en type festning her siden jernalderen. Nå kan man besøke slottsområdet, men husk å bestille billetter god tid i forveien under høysesong.

The Royal Mile har høysesong hele året og jeg anbefaler å gå med guide. Gaten går fra slottet, gjennom den gamle bydelen og ned til Holyrood Palace. Her ligger gamle puber og suvenirbutikker tett i tett, mens sekkepipe musikken overdøver det meste. Det er en fantastisk opplevelse, men vær forberedt på mye folk.

Vi løste gåten som lå like ved «The Witches Well». Dette stedet markerer plassen hvor flere hundre  kvinner ble anklaget for hekseri og brent på bål under hekseforfølgelsene mellom 1420 og 1750.

Det finnes utallige trange og bratte smug, med små kafeer og butikker. Men vi var på jakt etter ledetråder og hadde ikke tid til å sitte ned.

Hadde du besøkt kirkegården Greyfriars om natten på 1800-tallet, kunne du ha møtt på gravrøverne Burke og Hare. De gravde opp nylig døde og solgte dem til forskning for 10 pund. Da folk ikke døde raskt nok, begynte de å ta livet av potensielle lik, for å tjene mer penger…

Det er fascinerende hva historien kan fortelle oss, det kjenner jeg ofte på. Vi dro på marked til New Larnak, et lite samfunn bygd på 1700-tallet. Det ble verdenskjent for sin struktur og organisering, hvor det ble bygget en landsby rundt bomulls-mølleindustrien. Fattige fra storbyene i området ble gitt jobb og bolig, samt skole til barna og helsetjenester. Det ble bygd vannkraftverk og stedet er fremdeles i drift. Det er ikke lengre et samfunn av arbeidere, men det er mulig å leie leilighet der. Vi kom for markedet og for å gå turen langs elven Clyde. Det er en egen tursti, hvor man passerer flere fosser. Turen er omtrent 3 kilometer på god sti, med litt bratte stigninger. Her fikk man nok en spennende historie, siden turen går i fotsporene til den skotske ridderen William Wallace. Det skulle være mulig å finne hulen hvor han og hans menn gjemte seg etter slaget ved Larnak Castle, men jeg fant aldri noen hule. Det var allikevel en spennende tur, hvor man slapp å gå i kø og kunne nyte naturens fred og ro.

På vei ned til New Larnak. Parkeringsplassen ligger et stykke utforbi og det er ikke mulig å kjøre inn i selve landsbyen for turister.

Et tilbakeblikk på markedet og landsbyen.

Det var absolutt en nydelig tur, med flere utkikkspunkt over elven og fossefall.

Jeg må innrømme at det er ganske utrolig hvor mange opplevelser vi rakk over på disse dagene. Grunnen var nok at alle lå i kort avstand fra hverandre og det viser vel det jeg har forsøkt å si hele tiden, Skottland er tettpakket med magiske steder og spennende historier. Legg til naturen, både med fjellene, skog og kyst, så har man mye å utforske. Det er ikke vanskelig å få tiden til å gå og egentlig er en uke altfor kort til alt jeg kunne tenkt meg å oppleve. Men det fine er at det trenger ikke å være lenge til neste besøk blant slott, god mat og vakker natur. Jeg er i hvert fall ikke vanskelig å be…

Jeg elsker en cream tea, som er en kanne te med melk, scones, clotted cream (som er en blanding av rørt smør og pisket krem) og syltetøy. Mange kafeer serverer sin egen variant og det smaker fabelaktig.

Og når sconesen er spist og teen er drukket opp, er det alltid et nytt slott å utforske….

Mens vi venter på væromslaget….

Er det andre enn meg som syntes det har blitt veldig mye fokus på vær, i media og ute blant folk, de siste årene? Særlig når det er ferietid, da kan det fort bli store overskrifter og nesten tilløp til dramatikk. I sommer har de ulike landsdelene blitt kåret som værvinnere og værtapere, det har vært nord mot sør og øst mot vest. Det rapporteres om ekstremvær og enorme mengder av både regn og vind. Jeg har til og med lært et nytt ord: «coolcation», som altså er det motsatte av sydenferie. Turister fra varme land kommer til Norge for været sin del og de velger seg et reisemål som ikke er varmt og hvor man da kan oppleve både frost, sterk vind og dagevis med regn. Typisk norsk sommervær, altså.

Hva gjør man når det er meldt væromslag med STORE bokstaver? Drar på tur allikevel, siden turen var planlagt og vi hadde gledet oss. Gyarhavn, me kjæme… Det er en stor og gratis parkeringsplass ved Trosaviga i Egersund kommune. Her er skiltet flere turer, samt kort vei til sjøen og flotte badestrender.
Turen starter på grusvei og regnes som enkel med kun 1,7 kilometer inn til Gyarhavn.
Det er ikke lange biten man går, før beina kommer i kontakt med første stranden.

Mange blir påvirket og mange sjekker yr.no og andre værapper flere ganger i døgnet. Jeg har venner som ikke kan planlegge tur på forhånd,  fordi de må først se hvordan været blir. Eller de har forbehold om at turen avlyses, dersom det ikke blir bra nok vær. Da snakker vi om at det ikke regner eller blåser for mye, aller helst sol og god temperatur. Jeg kan til en viss grad forstå bekymringen, men synes allikevel det er vanskelig å forstå. Det er tross alt sjelden snakk om toppturer eller særlig krevende terreng, men en helt vanlig rusletur i skog og mark, med nistepakke og god tid.

Dette var en ny blomst for meg og jeg ble nysgjerrig på navnet. Jeg har begynt å bruke en app, Artsorakel, hvor man tar bilde av blomsten og kan få opp navnet. Dette var en Klokkesøte, som vokser langs kysten i sør-Norge.
Det var relativt tørt og fint å gå i terrenget, samt både godt merket og fin sti.
Noen steder var det bratt svaberg og jeg må innrømme at det var vanskelig å komme opp med et kne som ikke helt bøyer seg.

Jeg er enig i at tur og turlivet er kjekkest i fint vær. Samtidig er det en realitet at vi her i Norge, og kanskje særlig på vestlandet, må tåle endel surt vær. Dessuten er det skikkelig vanskelig å vite hvordan været blir, fordi det skifter så fort. Mange ganger blir det bedre enn det som er meldt og noen ganger verre. Og noen ganger er det forventningene som skaper en nedtur, DET ER SOMMER, SÅ HVORFOR KAN DET IKKE VÆRE SOMMER VÆR???!! Da vil alle til Syden, så kan vi andre lese reportasjer om tropevarme, heteslag og de stakkars turistene som kommer til stengt dør når attraksjonene stenger på grunn av varmen… Til lags åt alle kan ingen gjera, skrev Ivar Aasen allerede i 1850 og det er like aktuelt i dag.

Friluftsområdet Gyarhavn er en del av et større område som er statlig eid. Det er Egersund kommune som har ansvaret for å legge tilrette for kystfriluftsliv, som båt, fisking og bading. Det har de greid veldig bra her, med gapahuk, toalett og masse benker samt bossbøtter.
Det er en liten strand, som nok egner seg best for mindre barn å vasse i. Eller svaner å svømme rundt og lete etter mat i.
Det var en lang brygge og stige,så vi vurdere å bade her. Men vinden var kvass og skyene mørke, væromslaget som var varslet var definitivt på vei.
Jeg studerte informasjonstavlen og skulle ønske jeg hadde bedre tid til å sjekke ut alle stedene som fristet.

Alle blir vi påvirket av media og når været hauses opp med krigsoppslag, så innrømmer jeg gjerne at jeg kan bli litt motløs. Da er det lett å bare droppe planene jeg hadde og heller belage meg på innetid. Men tenk på alt man går glipp av dersom man skal la en bagatell som været bestemme dagen…. Det finnes mye bra regntøy og man kommer langt med å kle seg fornuftig. Dessuten er det bare å snu, dersom været faktisk blir så dårlig som det er meldt. Dette gjelder særlig for krevende turer, hvor det er potensielt farlig med uvær og dårlig sikt.

Noen var veldig opptatt av svanene som holdt til i sjøen og studerte hvordan de gresset på havbunnen.
Og helt plutselig kom sola frem og det ble riktig deilig sommervær.
Vi hadde medbrakt mat til grilling og det er flott tilrettelagt med griller.
Et siste blikk på Gyarhavn, her kommer vi gjerne igjen. Et fantastisk flott sted for alle.

Jeg har bestemt meg for å slutte å lese artikler som handler om været. Grunnen er at jeg har lett for å bli påvirket og tro det verste. Samtidig blir jeg skuffet når det på våren varsles om at det kommer til å bli drømme-sommer og sommerværet blir helt greit og som vanlig mye regn og vind. Er det sånt som kalles fake news??.. I samme slengen tror jeg at jeg slutter å lese om matvarepriser, OL og norske medaljer, valget i USA og andre nyhetssaker som hauses opp til å bli gedigne. For det blir som det blir…. For å sitere en god venninne av meg, » Dersom alle er så misfornøyde med været, hvorfor er det ingen som gjør noe med det?»

Det ble en strålende og varm tilbaketur, hvor jeg ruslet i rolig tempo for meg selv.
Det er flott utsikt over skjærgården og det var ikke mye liv å se noe sted. Kanskje alle hadde fått med seg værmeldingen og holdt seg hjemme?
Jeg var ihvertfall glad for at vi hadde pakket sekken og dratt ut på tur.
Han speidet utover havet og lurte på hvor det ble av alt regnet som var meldt…

Når fjellene kaller….

Det er ingenting som frister mer, enn når du vet at du ikke kan eller bør… Enten det er slankekuren som gjør at man ikke kan spise det man sikler på eller lommeboken som sier at man ikke kan få kjøpe det man har aller mest lyst til å kjøpe. Da har hjernen lett for å slå seg vrang og man blir besatt av tanken på det man ikke kan eller skal ha. Så hva er kuren for det? Ingen aning, men dersom jeg finner det ut, skal jeg saktens dele gladnyheten. Faktisk tror jeg at den som knekker den nøtten, kan bli både rik og berømt… I hvert fall hvis man har behov for rikdom og berømmelse.

Sånn ser det ut når han på 11 skal ta bilde av en berømt og gigantisk stein, på vei opp Hunnedalen. Det hadde sikkert vært finere om jeg som kjørte tok det i fart, men det er dessverre ikke lov..
Når man kjører høyt til fjells her i Norge, er det stor fare for at man møter på sauer og lam i veibanen. Kjør forsiktig og avpass farten..
Da vi endelig kom frem, var den lille parkeringsplassen full. Man kan parkere på en større plass i retning Lysebotn, men det hadde medført en del mer gåing. Jeg stod nok ikke helt lovlig i veikanten, men satset på at det gikk bra.

Jeg har en sånn greie med fjell. Skikkelige fjell altså, ikke sånne som vi har her nede på flat-Jæren. Det går helt fint å gå tur ved havet eller i skogen, men noen ganger får jeg veldig lyst til å komme meg over tregrensen. Det er akkurat som om lufta er friskere der oppe og utsikten bedre. Når jeg så langt øye kan se, ikke ser annet enn gråstein, lyng og mose, kjennes det veldig bra. Gjerne med et fjellvann eller flere, som garanter gir kroppen kuldesjokk når man tar et etterlengtet bad. Her oppe i høyden kan man enten rusle avsted med sekk og telt på ryggen eller gå inn til en trivelig DNT- hytte med mye eller lite luksus.

Det er alltid et magisk øyeblikk når man etter en lang og strevsom tur ser hytten foran seg. Tanken på å komme frem, ta av sekk og våte klær, samt nyte et bedre måltid under tak… Det blir ikke bedre enn det.
Jeg hadde booket senger til begge to, men enkelte ville helle sove på hemsen i stua. Siden det bare var oss på hytta, var ikke det et problem.
Turisthytta Børsteinen hører til Stavanger Turistforening og er ubetjent. Det vil si at det finnes ikke proviant, så man må ha med mat. Ellers har den 16 sengeplasser og står åpen hele året.

Egentlig så bør jeg holde meg vekke fra de høyeste toppene og lengste turene. Det er bare 7 uker siden jeg fikk operert inn total protese i venstre kne og det tar sin tid. Fremdeles har jeg mye hevelse og smerte, men det går bedre dag for dag. I hvert fall så lenge jeg ikke overdriver aktivitetene, men det er jo ikke lett å få til.. Særlig nå på sommeren, når fjellene står der i sin vakreste pryd og jeg kjenner hele, både kropp og sjel, lengter. Selv om regnet høljer ned, som både juni og juli har fått sin del av, vet jeg hvor vakkert det er på fjellet. Med toppene innhyllet i tåke og den jevne duren av regndråper på hetten, samt de salige øyeblikkene når sola bryter gjennom skylaget og naturen glinser i lyset. Jeg hørte fjellene rope ustanselig og jeg vil og vil..

Han på 11 var mest opptatt av at han skulle fiske. Stang, ferskvannskroker, bøtte og kniv var båret med og han var skikkelig klar. Det varte ikke lenge før han var lei, Børsteinsvatnet er ikke kjent for godt fiske. I alle år jeg har besøkt stedet, har jeg til gode å oppleve at noen får fisk….
Som badeplass derimot er vannet glimrende. Det er mulig å hoppe eller vasse uti, så det ble bad til alle døgnets tider.
Men aller kjekkest var det å fange og slippe ut igjen rumpetroll. At det går an å få så mye spenning utav en tom bøtte og en dam med yrende liv, syntes jeg var imponerende.

Det er jammen bra at jeg er medlem i Turistforeningen og har 590 hytter å velge mellom. Ikke alle ligger på høyfjellet, men av de som ligger høyt, er det heldigvis ikke alle det er langt å gå til. Jeg kan verken gå langt eller bære tungt, derfor hadde jeg sett meg ut en tur til Børsteinen i Lyseheia. Her er det under 1 kilometer å gå fra parkeringen og jeg har vært der mange ganger før. Derfor tenkte jeg at turen inn var enkel, men selektiv hukommelse er noe dritt. Jeg husket ikke at det er en bratt bakke ned til elven, plankebro og bratt opp nakent berg på andre siden. Muligens kun utfordrende for relativt nyopererte, men jeg kom meg forbi. Resten var fint og lettgått.. Jeg hadde med meg han på 11, som bar en blytung sekk, slik at jeg hadde kun en liten og lett dagstursekk. Life is good…

Det regnet godt da vi kom frem, men hva gjør vel det? Vi var jo inne.
Sau er det mye av og de kom helt inntil hytta. Da var det ikke lett å sitte inne og han fikk tilslutt klappe flere lam.
Ellers gikk det mye i kortspill og yatzy, samt andre spill vi fant på hytta.

Det var like fint som alltid å være på fjellet. Det var bare oss to på Børsteinen og jeg angret på at jeg hadde en avtale som gjorde at vi ikke kunne bli lenge. Men bare et døgn gir håp om bedre tider og jeg fant roen igjen. For første gang i livet har jeg badet i fjellvann med staver og det gikk helt fint. Jeg haltet mellom hytte og utedo, og var glad for det var såpass varmt at jeg ikke trengte bære ved for å fyre. Han på 11 hentet vann og hjalp med å vaske under sengene da vi skulle dra. Jeg satt mye ute og kikket på fjellene, akkurat sånn som jeg hadde lyst til. Jeg hørte kun sauebjeller og elva, samt stemmen til han på 11 hver gang han skulle vise meg et nytt rumpetroll han hadde fanget. Sånt blir jeg meget tilfreds av, så jeg er glad jeg lyttet til fjellenes lokking og kom meg på tur.

Det ble ikke en tur med avansert matlaging, men gjett om vi koste oss…
Jeg våknet til så tett tåke at det var såvidt jeg fant utedoen. Nydelig og trolsk stemning…
Så var det noen timer med kaffe og gamle turbøker, mens jeg ventet på at han på 11 skulle våkne. Uten mobilnett er det utrolig hvor rolig man blir…
Utover dagen lettet tåken og det ble riktig fint vær.

Det er rart med oss mennesker, vi har så lett for å se begrensningene i stedet for mulighetene. Noen lar være å dra på en planlagt fjelltur, fordi værvarselet sier regn. Noen tenker at de ikke er i god nok form, eller at de trenger nye fjellsko. Andre synes det høres stress ut eller skummelt, mens det finnes de som skal dra når de har mer tid eller bedre økonomi eller motivasjonen er tilstede. Det er helt greit, men vær i det minste ærlig ovenfor deg selv. Ofte er det som hindrer oss bare unnskyldninger, fordi hvis du virkelig VIL, KAN DU. Du må kanskje tilpasse turen etter fysisk form, lommebok eller en travel hverdag. Men mye handler om prioriteringer og at du virkelig vil. Jeg ønsker deg en fantastisk sommer…

Da var vi ferdig pakket og bare ut-vasken stod igjen.
Pakkeselet tok kjapt avsted, det gikk adskillig tregere med meg. Men det var ingen hast, vi skulle jo bare hjem igjen.
Jeg hadde grudd meg til å gå ned hit, men løste det glatt ved å ake på baken ned. Må man, så må man….
Adjø fjellene, det blir nok ikke lenge til neste gang…
Utedo litteratur…

Roadtrip i Transilvania, Romanias grønne hjerte.

Det finnes utallige grunner til å legge ferien til Transilvania og vampyrer er bare en av dem. Grunnen til det, er at det er en myte at greve Dracula bor i et gammelt slott akkurat her. Men jammen er det en myte turistindustrien har utnyttet fullt og jeg har lest en plass at flertallet av turistene som kommer til Transilvania, er her for å oppleve Bran Castle, greve Draculas bosted. Mine sønner inkludert… Jeg var mest opptatt av de utallige turmulighetene som finnes og ville på tur. Området består av 56 000 kvadratkilometer og navnet betyr «Landet bortenfor skogen». Her er brede daler, elver og dype skoger, omgitt av høye fjell og jeg gledet meg vilt. Det ble et kompromiss, som det meste her i livet.

Det første inntrykket jeg fikk av Romania, var at det var frodig og grønt. Vi fløy fra Stavanger med Lufthansa og mellomlandet i Frankfurt før ankomst Bucuresti, men det er flyplass i både Brasov og Sibiu. Det kan være verd å sjekke ut til neste gang.

Den beste måten å komme seg rundt på, er med leiebil. Jeg hadde gått for et ukjent og billig alternativ, det var en møkkabil… Hakkete i girene og tregere enn min gamle Toyota, men vi kom oss rundt uten at den brøt sammen.

Vi hadde ikke kjørt langt, før vi møtte dette synet. Romania grenser til Ukraina i nord og toget var en grim påminnelse om krigen som pågår der. På UD sin reise-app hadde jeg lest at den største faren var kjernefysiske våpen og bruk av disse, så litt bekymret var jeg i forkant. Men Transilvania ligger langt fra grensen, så vi merket ikke noe særlig i hverdagen.

Kjøring i Romania er omtrent som hjemme, venstrekjøring og vikeplikt fra høyre utenom forkjørsvei. De er veldig glad i rundkjøringer og kjører relativt hissig ( a little bit latino, fikk vi forklart…).

Aller helst ville jeg gå en self-guided organisert tur, men det ble for dyrt for vår lommebok. For all del, Romania er et av de billigste ferielandene i Europa akkurat nå og prisnivået på mat og overnatting bør ikke skremme noen. Da vi bestemte oss for å organisere turen selv, ville jeg ha med telt og utstyr til å campe. Det slo jeg fort i fra meg, det er verken lov eller anbefalt å campe fritt. Transilvania har visstnok verdens tetteste bestand av brunbjørn, samt Europas tetteste bestand av ulv, gaupe og gemse. Her finnes også mest urskog i hele Europa og de har de største og mest sammenhengende skogområdene, særlig av eik og løvtre. Campingplasser finnes, men de er få og lite utbredt. Vi valgte derfor Airbnb og hotell, noe som var enkelt å organisere underveis og billig.

Fra flyplassen dro vi først til Brasov, noen timers kjøretur hovedsakelig på motorvei. Jeg har aldri opplevd hest og kjerre på motorvei før, men det så vi flere av på turen. I utkanten av Brasov hadde jeg leid et helt hus, med fantastisk uteområde og egen peis til grilling. Og vi grillet mye…

Nasjonalretten i Romania er Mici, lange pølser av krydret kjøttdeig som grilles. Det sies at det er bare amerikanere som griller mer enn rumenerne gjør og når jeg så utvalget av kjøtt og pølser i butikkene, var ikke det vanskelig å tro.

En annen grillet spesialitet som måtte prøves, var Kurtoskalasc, en sylinderformet rull av søt gjærdeig. Den smakte veldig søtt, hadde karamellisert overflate og ble rullet i valgt tilbehør (nøtter, sukker , kanel…) etter steking. VELDIG god…

Brasov er sannsynligvis Romanias mest kjente turistby og en fin base for turer i området. Byen er kjent for sitt historiske sentrum og Gamlebyen består av trange brosteins gater, åpne torg og middelalder bygninger. Rundt ligger grønne og frodige fjell, en del av Karpatene, Europas nest lengste fjellkjede. Vi bodde i gåavstand fra sentrum og med alt vi trengte av butikker og spisesteder i nabolaget. Jeg var meget imponert over utvalget på kjøpesentrene og ikke minst prisene. Sønnene mine hamstret øl på salg og grillmaten ble spist uten tilbehør, fordi det var så mye å prøve ut, samt rimelige priser.

En fin måte å bli kjent med Brasov på, er å gå på tur opp på Tampa fjellet. Det går ulike turløyper opp og rundt, vi gikk den lange og bratte. Man kan også dra opp med taubane og gå ned, eller kjøre taubane begge veiene.

Fra de smale gatene i sentrum hadde vi god utsikt til bakken vi kom ned. Vi hadde gått opp på andre siden, men det var ikke mindre bratt der…

Det er flust av berømte bygninger, museum og andre severdigheter i Brasov, men det var begrenset hvor mye turfølget mitt hadde lyst til å få med seg av disse.

Fra Brasov er det omtrent 3 mil å kjøre til Bran Castle, eller Draculas slott, som det er mer kjent som. Vi dro relativt tidlig avsted og jeg hadde sjekket både åpningstider og hvor det var mulig å parkere, på forhånd. For sønnene mine var dette feriens høydepunkt og det hadde vært trist å komme til stengt dør. Jeg har en mistanke om at veldig mange som besøker Transilvania, kommer for å oppleve slottet og historien. I følge den offisielle nettsiden var det i 2023 nemlig over 1 million besøkende og det føltes som om mange av dem var der på samme dagen som oss. Det var kø overalt, men allikevel en spennende opplevelse. Jeg hadde kjøpt full pakke, som inkluderte Tidstunnelen og inngang til Tortur museet. Det var absolutt verd pengene og vi fikk med oss slottet fra de fleste vinkler, både inne og ute.

Rundt slottet ligger byen Bran og det var ingen tvil om hva som var hovednæringen her. Det meste handlet om vampyrer og slott, så det var mye spennende å se på.

Slottet stod ferdig bygget i 1388 og har en lang og spennende historie.

Det var et imponerende syn og jeg forstår godt hvorfor slottet er det mest populære i Romania.

Det er bare tull at slottet har tilhørt en vampyr ved navn Dracula. En irsk forfatter ved navn Bram Stoker, som for øvrig aldri satte sine føtter i Romania, skrev grøsseren i 1897. Han nevner ikke slottet med navn, men det er en kjent sak at han var inspirert av rumensk folklore og historie. Boken ble en klassiker og filmindustrien sørget for at Greve Dracula ble knyttet opp mot Vlad III, en rumensk hersker som levde på 1400-tallet. Han var kjent under mange navn, blant annet Vlad Dracula, og ble sett på som både nådeløs og grusom, men samtidig en avholdt nasjonalhelt. Det er blitt laget utallige bøker, filmer og serier om vampyrer og det er klart at dette er «big business» for Romania. Jeg er usikker på om innbyggerne er så begeistret for denne vinklingen, landet er så mye mer enn bare en blodtørst greve. Men akkurat den diskusjonen får de finne utav selv. Det er ikke til å legge skjul på at slottet Bran har mye å tilby alle som like å få gåsehud og elsker en god spøkelse fortelling. Jeg innrømmer gjerne at det var veldig godt gjennomført og at deler av utstillingen gjorde meg kvalm…..

Romania har mange legender, med figurer som tatt ut av ditt verste mareritt. Det er en egen utstilling som heter «A history of dreads in Transilvania» og den var ikke for de lettskremte.

Men det var nok gubben sjøl som fikk mest besøkende….

Jeg burde ha stått over turen inn i «skrekk kammerset», hvor det var utstilt gamle tortur verktøy og bruken av de. Skrekk og gru, det var ikke noe for meg…

Det finnes mye annet å oppleve rundt Brasov, vi var på museum, flere slott, kalkstein grotte og gikk flere turer. Egentlig kunne vi tilbragt hele ferien i Brasov uten å bli lei, men vi kjørte videre. En annen spennende by vi tilbragte noen dag i, var Sibiu. Byen ble grunnlagt av tyske nybyggere på 1100-tallet og både bebyggelse og mat vil jeg si bar preg av det. Den er en av de viktigste byene i Transilvania, både økonomisk og kulturelt, og vi var veldig heldige med tidspunktet for besøket vårt. Det var nemlig kulturfestival, med utallige konserter, utstillinger og gratis utendørs arrangement over hele byen. Alle gatene i sentrum var fylt av boder, musikk og et yrende folkeliv. Sibiu var europeisk kulturhovedstad i 2007 og er kjent for både historie, kultur og kulinariske opplevelser. Som vanlig hadde vi altfor lite tid, men vi fikk mye utav oppholdet.

Det er mange flotte turområder nær Sibiu, med 3 fjellkjeder å velge mellom. Det er Fagaras, Cindrel og Lotrului, hvor man kan gå tur, klatre, sykle på sti og mye annet. Noen turer er meget krevende, andre enklere. Undersøk godt på forhånd før du legger ut på tur.

Det var ikke alt vi forstod av det kunstneriske i Sibiu og det var vanskelig å finne informasjon på engelsk. Her var det utplassert utallige små sandsekker på torget og det skulle nok symbolisere noe, uten at vi forstod hva…

Et godt tips når det finnes utallige restauranter å velge mellom, velg den hvor det er mest folk og minst turister. Barnefamilier er bra… Vi spiste lokal mat, utenom han som gikk for spagetti, og det smakte fortreffelig.

Det kjekkeste vi gjorde nær Sibiu, var å besøke Ocna Sibiului, en liten landsby med et kurbad. Romania er kjent for å ha noen av de beste varme kildene i hele Europa, men dette var nok ikke inne på topp 10 listen. Man betalte seg inn og da hadde man tilgang til området hele dagen. Her lå flere vann, både små og store, med ulik terapeutisk virkning. Det var opplyst om salt/mineral innhold og temperatur, samt en dam var kun med gjørme. Der gravde man slam opp fra bunnen og smurte seg inn. Så stod man i solsteiken, slik at gjørmen tørket, før man vasket seg i gjørmehullet igjen. Det var solsenger, kafeer, boder og hotell, slik at det var ikke problem å tilbringe en hel dag her. Jeg følte meg 10 år yngre da vi endelig dro tilbake til Sibiu og hotellet vårt.

Det var ikke trangt om plassen, men de mest populære dammene var de som var varmest og hadde høyest konsentrat av salt. Hmm; full valuta for pengene altså. Ellers var det omtrent som å være i Syden, ligge på en solseng og steike.

Gjørmebadet var høydepunktet hos enkelte og huden ble glatt som en barnerumpe etterpå.

Etter Sibiu var det å snu bilen tilbake mot Bucuresti og flyet hjem. Det hadde vært 8 dager fylt av opplevelser og jeg innrømmer gjerne at jeg var imponert over Romania som ferieland. Jeg var ikke klar over at det fantes så mange ulike naturopplevelser og vi fikk bare med oss en brøkdel. Dersom du har lyst til å oppleve Transilvania utenom turiststedene, få tips av de lokale. Ha gjerne med en god og oppdatert håndbok, særlig over turstier og løyper i fjellene. Vi opplevde flere steder at det var vanskelig å finne informasjon på engelsk, både på skilting og når vi spurte noen. Ellers er det enkelt å kjøre og organisere tur selv, eller du kan kjøpe en pakketur. Transilvania er absolutt verd et besøk og jeg kommer veldig gjerne igjen. Med tursko og sekk på ryggen….

Det kjekkeste var når vi unngikk motorveien og havnet litt utpå bygda. Tempoet var seinere, men det var mye mer å oppleve…

På lang, lang rekke til Preikestolen.

Visste du at Norges fremste turistattraksjon ligger i Rogaland og er en fjellhylle som er over 10 000 år gammel? Den ligger 604 meter over Lysefjorden og har fantastisk utsikt utover fjellheimen. Dragsuget er halve opplevelsen og det er slett ikke for alle å sitte på kanten og dingle med beina. Allikevel gikk omtrent 380 000 personer turen i 2023, men det er uvisst om alle kom helt opp. Turen er såpass krevende, at de som ikke er vant med norske fjellturer, føler at de har gjennomført en bragd. Samtidig er turen så tilrettelagt at den har mistet tiltrekningen hos de som foretrekker vill natur og helst ikke vil gå i kø. Jeg har mange ganger snakket med ihuga turfolk, som aldri ville satt sine bein på Preikestolen. Andre snakker negativt om turen og synes at den er «ødelagt» av kommersielle aktører og altfor mye folk. Jeg har fulgt utviklingen av området i over 30 år og har hatt mange turer til toppen, både vinter og sommer. Det har vært litt av en forandring…

Det er en stor fordel å starte tidlig på dagen, hvis du vil unngå køen. Ofte i høysesongen om sommeren, blir parkeringsplassene fulle og man må vente i kø på ledig plass.

Det var god plass på parkeringsplassen, da vi startet å gå i 06.30 tiden. Vær klar over at man må betale for parkering, uansett når på døgnet man kommer.

Det starter ganske raskt med oppoverbakke og det er flere av dem. Husk å holde til høyre og slipp forbi de som går raskere enn deg.

Første gangen jeg gikk til Preikestolen, var for 32 år siden. Vi var kun 3 stykk som satt på platået og fikk tidenes soloppgang. Dette var midt på sommeren, så det sier seg selv at skal man oppleve det, må man starte med hodelykt. Noen går opp på kvelden og overnatter, men vær klar over at det er forbudt å campe i området. Jeg er usikker på om det gjelder langs hele løypa, eller bare ved platået. Uansett, dersom du vil unngå den verste køen, start tidlig eller gå seint. Det anbefales før 08.00, samt etter 16.00 på sommerstid. Jeg hadde besøk av en venninne fra Skottland og for henne var en tur til Preikestolen på toppen av «to do» listen. Faktisk var det eneste punktet på den listen og for mange turister er det nettopp dette de forbinder med Norge. Det forstår jeg godt, turen er spektakulær og enkel å komme til. Man kan kjøre dit med egen bil eller man kan ta buss. Det er kort vei fra både Sandnes og Stavanger, eller man kan delta på en organisert tur. Det kjøres opp flere busslass daglig fra cruiseskipene og noen kommer på sykkel eller til fots. Kort sagt, det er mange muligheter.

Naturen er variert og man krysser både myr, bekker og steinrøys. Selv om man kan gå tørrskodd på joggesko, anbefales stødige fjellsko med støtte for anklene.

Trappene er bygd av nepalske sherpa og trinnene varierer i høyde. Bruk gjerne staver og dersom du har problemer med knær, anbefaler jeg knestøtter.

Selve turen er 8 kilometer lang, har totalt 500 meter stigning og beregnet tid er 4 timer opp og ned. Det kan man selvfølgelig ta med en klype salt, noen går raskere og andre bruker hele dagen. Det er viktig å ta med seg det man trenger av mat og drikke, selv om det er mye å meske seg med i startområdet. Her kan man dessuten kjøpe eller leie både varme klær og fornuftige sko. Det er helt slutt på det vi ristet på hodet av tidligere, da turistene kom i både flipp flopp og høyhælte sko. Nå er alle skikkelig kledd, i hvert fall de jeg kikket på. Kle deg etter været, men ha med både regntøy og ull. Været skifter fort her på Vestlandet og det er værhardt oppe på flatene. Det er satt opp en nødbu, men det beste er å unngå å havne i den. Husk kart, mobiltelefon og gjerne en lommelykt. Ved starten kan man møte på hyggelige verter, som fraråder tur dersom forholdene tilsier det. Det tror jeg man sparer mange redningsaksjoner på…

Det er skikkelig stas, når man endelig kommer høyt nok opp til å få det første blikket på Lysefjorden.

Det anbefales at man følger merket løype. Selv om det er nesten umulig å gå seg bort, kan dårlig sikt eller at det blir mørkt, gjøre turen krevende.

Jeg er litt usikker på hva som er poenget med hengelåsene som var festet til kjettingen? Mange turister har behov for å markere «been there, done that» og her er det forbudt å bygge små steinvarder.. Kanskje det er derfor de henger igjen noe?

Den siste innspurten opp mot toppen har mange fine utkikkspunkt. Jeg sørger alltid for å holde meg lang vekke fra kanten.

Det jeg liker best med turen til Preikestolen, er nettopp å gå på lang, lang rekke. Særlig i oppover/nedoverbakkene hvor det er litt smalt, er det fort gjort at det blir litt venting og kø. Noen sliter med balansen og andre sliter med kondisjonen. Det er lett å se at mange ikke er vant med å gå på tur og jeg synes det er rørende at de kjemper seg oppover for å oppleve norsk natur. De svetter, roper, gråter og ler. Det prates på utallige språk og av de jeg forstår, er det lett å høre at de aller fleste er bergtatt av opplevelsen. Særlig når været er på vår side og man faktisk SER noe. Jeg har stått på toppen og sett inn i et hav av tåke, hvor sikten var lik null. Det er fint for alle med høydeskrekk, men man går liksom glipp av poenget… Samtidig har jeg gått opp i tett regn og sett tåken dele seg, slik at solstrålene slipper frem over Lysefjorden. Det er en magisk opplevelse og den blir ikke mindre av å deles med mange andre.

Jeg innrømmer gjerne at jeg blir både stolt og glad over landet mitt, når jeg hører alle lovordene som turistene bruker for å beskrive opplevelsen.

Det er mange fine vinkler å ta bilder og dette ble definitivt ikke tatt av meg… Så nær kanten er jeg aldri, dessuten skylder jeg på at jeg har vært her før og har utallige bilder av utsikten hjemme.

Mens turistene stod i kø for de beste selfiene, fant jeg et stille sted på rett side av sprekken og nøt nistepakken. Brunost er selvskreven turmat på et sted som dette.

Selv om turen kanskje fremstår som enkel og overdrevent tilrettelagt, er det viktig å tenke sikkerhet. Vi kom forbi en ulykke på vei ned, en eldre mann hadde falt og lå på siden av stien. Han hadde mange kyndige hjelpere rundt seg, så vi fortsatte bare turen uten å sjekke hva som var hendt. De mest vanlige ulykkene og skader er at man tråkker over, mister balansen, sklir eller bare blir utmattet (dersom man ikke har rett utstyr eller er i god nok form). Ha med førstehjelpsutstyr og dersom man går alene, sørg for at noen vet hvor du skal. Bruk god tid og hjelp hverandre underveis. Dersom man går med barn, er det viktig at gruppen går samlet. Noen barn er raske til beins og går i forveien. Jeg har flere ganger truffet barn som er kommet bort fra foreldrene, samt panikkslagne foreldre som leter etter et barn og spør alle om man har sett det. Det er slett ingen god følelse og bør unngås.

Lysefjorden er 42 kilometer lang og 456 meter på det dypeste, i følge Wikipedia. Her finnes utallige opplevelser og løyper, dersom man har tid og overskudd etter Preikestolen. Det er merket en løype rundt hele fjorden, for dere som foretrekker ensomhet og vill natur.

På turen nedover kom regnet og selv om vi egentlig hadde planlagt et bad i et av fjellvannene vi passerte, fristet det ikke like mye.

Turen nedover gikk ikke veldig mye raskere, men vi hadde god tid og var fornøyd med å ha vært på toppen. Turen er rangert som moderat, selv om jeg tror de fleste greier å gjennomføre dersom man bruker god tid.

Vi hadde en flott tur og min venninne var både fornøyd og imponert over turen. Jeg syntes det var like flott som alltid, for selv om man har gått en tur mange ganger, er den aldri helt lik. Til dere som enda ikke har vært der, start planleggingen og la sommeren bli øyeblikket hvor du står på ikonet Preikestolen. Kom med et åpent sinn og la deg begeistre. Møt alle turistene med et smil og vær stolt over at så mange kommer akkurat hit for å oppleve norsk natur. Ta med badetøy og noe godt å spise. Jeg glemmer aldri turen hvor jeg hadde med kokeapparat og stekte egg og bacon på toppen. Da duften bredde seg utover platået, var det mange som helt glemte utsikten. Så la turen bli en fin opplevelse for deg og de du går sammen med. Ta masse bilder, særlig dersom du er fast bestemt på at denne turen skal jeg kun gå en gang. Men hvem vet, kanskje blir du like glad i området som jeg er?

Da vi kom ned til parkeringsplassen, var varselskilt kommet opp.

Vi feiret turen med en softis, det smakte fortreffelig. Det var mye annet å kjøpe; fra T-skjorte med elg i fri flyt til kjøleskaps magnet med troll i alle varianter. Eh, nei takk, der går grensen….

Dersom du har lyst og god tid, bli gjerne noen dager. Det er både overnatting og mat på området, samt mange andre fine turer du kan gå. Mye mulig uten å måtte gå i kø….