For noen har morgenstund gull i munn…

Jeg er, ifølge min søster, en skikkelig pest og plage å reise på hyttetur sammen med. Særlig om morgenen, dersom hytta er liten og man bor veldig tett på hverandre. For meg er nemlig alt etter 06.00 «å ligge frampå» og jeg skiller ikke mellom hverdag, helg og ferie. Sånn er det å være utpreget A- menneske, man bare MÅ opp og i gang med det samme.

Jeg hadde vansker med å tro at det ikke fantes noen steder å gå tur rundt hytta, det er jo bare å gå….

Frokost fant jeg underveis.

Jeg har ikke tall på alle de timene jeg har sittet å ventet på at andre skal stå opp. Tiden brukes ikke til å irritere meg; her snakker jeg om skikkelig kvalitetstid med å lese, drikke kaffe, legge kabal, se på himmelen, høre musikk (selvsagt i øretelefon) samt utforske området ved å gå tur. Best liker jeg morgener ute på vandring, det er en helt spesiell stemning i naturen i overgangen fra mørke til lys. Man kan nesten høre stillheten og det gir mye energi til den nye dagen.

Det finnes alltid en ny og ukjent vei.
Og plutselig finner man en badeplass… Så kan man angre på at bikinien ligger igjen på hytta…

Vi har en årlig hyttetur i vennegruppa jeg er med i. Hvert år, i over 20 år, har vi dratt til Ogna. Vi drar ikke på spa, høyfjellshotell eller andre fancy destinasjoner. Ogna har fungert perfekt i alle år, men så var det ei til i gjengen som kjøpte seg hytte. Da måtte vi plutselig innstille oss på et nytt sted. Uten turmuligheter, ifølge min gode venninne….

Man kan gå i timesvis innover heia.
Sørlandsbanen må kun krysses på gangbro.
Morgensola forgyller alt den treffer.

Jeg visste at det ikke stemte, rett over veien ligger nemlig Vatnamo, hvor min mor bodde som barn. Vi besøkte stedet for endel år tilbake og hun viste og fortalte. Hun kjente alle stiene og hvor de førte. Her var bekken de lekte ved og den gamle skoleveien over til Holmane. Der er merket en tursti, med skilt og blåe prikker. Vi gikk den da og jeg gikk den nå.

Jeg tok bilde, slik at jeg kunne dokumentere for min venninne at det faktisk finnes turløyper i nærheten.
Barndomshjemmet til mor.
Høst og morgensol er en nydelig kombinasjon.
Her kunne jeg også gått tur.

Jeg var ute og gikk i halvannen time og da jeg kom tilbake til hytta, var de andre stått opp. Frokosten smakte fortreffelig og jeg var klar for en spennende dag. Planer var lagt; med bytur, strandtur, båttur, biltur, topptur og shoppingtur. Det eneste jeg kan kjenne på, med å være skikkelig morgenfugl, er at dagen kan bli LAAAANG. Men i flotte omgivelser, godt selskap og med fint vær, er jo det bare en stor fordel. Selv om kvelden ikke ble så særlig sein, fikk jeg ihvertfall med meg solnedgangen….

Lunsj i Egersund for spesielt interesserte.
Det er utallige spennende butikker som man kan gå innom, dersom man er interessert.
Det ligger flotte strender, hvor jeg tok et impulsivt bad. Bikinien lå fortsatt på hytta, så det ble i undertøyet…
Hensikten med båtturen var å hente middagen. Det var mange krabber, heldigvis, fordi det stort sett var vann inni…
Det ble en fantastisk solnedgang, hvor vi satt på en fjelltopp ved hytta og drakk vin. Etterpå var jeg egentlig klar for å legge meg, men for å ikke være helt festbrems, holdt jeg ut noen timer til.

HALLELUJA, 3,8 km til 330 millioner…

Idag har jeg syklet tidenes mest fjollete sykkeltur… Sjelden har jeg ledd så mye og så godt som da jeg sammen med min eldste sønn testet ut Statens vegvesen sin storsatsing her på Nord Jæren. De bygger nemlig Norges fineste og dyreste sykkelvei. Nylig åpnet den første strekningen på 3.8 kilometer og siden jeg gikk glipp av snorklippingen, var tiden kommet for å teste den ut. Men hvor i alle dager var den???

Han så en smule betenkt ut, siden sykkelen ikke var brukt på mange år. Gir og kjetting var rustent, men motoren virka bra.
Vi bor liksom på feil side av Sandnes, derfor må sentrum krysses.
Dette var for langt, motorveien skulle IKKE krysses (ifølge kartet jeg fant på nettet).

Jeg sykler mye, og det siste 5 årene har det blitt mange turer mellom Sandnes og Stavanger. Jeg bor nemlig i den ene, men jobber i den andre. Det verste jeg vet er å sitte i kø på motorveien, derfor fant jeg ut at jeg sitter heller en time på sykkel hver vei, enn i bilen og irriterer meg. Så jeg ble veldig spent på den nye «ekspress sykkelvei». Tenk om jeg nå kan bruke kun 30 minutter hver vei??!!

Vi fant ihvertfall skiltene…
Første sykkelreprasjon kom da vi nærmet oss Kvadrat. Der ligger også Biltema…

Så da jeg hørte at den første delen av veien var åpnet, overtalte jeg eldstemann til å bli med. Jeg lokket med en Biltema burger, til svenske priser. Det har jeg aldri spist, men jeg ler like godt hver gang jeg ser skiltet… Det er henger liksom ikke helt sammen, bil og burger. Og hvorfor svenske priser? Er det for oss stakkars vestlendinger, som ikke kan Harry handle på grensen? Men det er det vel ingen som kan i disse tider??

I fint driv over brua ved IKEA.
Flagget til topps, vi fant starten på den nye sykkel veien. Veldig usikker på hva den egentlig heter, sykkelstamvei på noen skilt og sykkelexpressvei på andre.. Både med og uten x…
Fancy avkjørseler og mange service stasjoner var det mye av. Vi undret oss litt over hva man kunne få utført på stasjonen, siden den ene sykkelen kunne trengt full service. Men vi fant ingenting.
Så langt, men ikke lenger…

Vi fant sykkelveien, men til den prisen hadde jeg ventet noe mer. Kanskje vinger på sykkelen eller at himmelens basuner lød… Istedet var det en tom og flat strekning, med mye støy fra motorveien. Dessuten ble jeg usikker på hvem den nye veien er beregnet for, tur syklister har det ikke travelt og de som skal på jobb tenker mest på kortest mulig vei fra A til B på de sykkelveiene som allerede finnes. Jeg vet at jeg aldri kommer til å sykle denne veien når den engang står ferdig, det er tidenes omvei for meg. Jeg kommer til å fortsette å tråkke gjennom Strandgata, selv om jeg gjerne skulle sett at de brukte noen av millionene på sikring av syklister der…

Fint tenkt at vi kan sykle i express fart her.
Fina veret og flade veien…
Man kan ikke kjøpe bildeler på Biltema Forus, men hamburgere har de…
Endelig fekk han lønn for strevet..

Det ble ikke mindre humoristisk da vi kom til den nye, flotte Biltema butikken, som ligger like ved den nye sykkelveien på Forus. Det er visstnok en lang og komplisert historie, som involverer både fylkesmann og politikere, så den dropper jeg her. Men burgeren smakte fortreffelig, etter en lang og strevsom tur med el-sykkel på Norges dyreste sykkelvei. Av en eller annen merkelig grunn satt jeg å tenkte på fortellingen om Keiserens nye klær, men jeg er usikker på hvorfor… Ta deg en tur og se selv…

For at enkelte skulle greie å trø hjem, måtte vi innom Biltema ved Kvadrat og kjøpe et comfort sykkelsete og verktøy til å bytte med. Der hadde de både bil og sykkel deler, i motsetning til en annen Biltema butikk…
Det blei Strandgata hjem og kjappest mulig gjennom sentrum.

Når livet gir deg sitroner…

Det er et uttrykk jeg ikke er så begeistret for, og det er det som sier at » Når livet gir deg sitroner, bruk de til å lage limonade». Det høres unektelig fjongere ut på engelsk, men det er ikke grunnen til at jeg ikke liker det. For hva når livet ikke gir deg EN sitron, men en hel kasse? Eller et lass eller en hel semitrailer… Jeg tenker at det er grenser for hvor mye limonade man orker å lage og hva gjør man da?

Humøret steig da jeg kom ut av Ryfast tunnellen på Jørpeland siden.
Det er helst fjell og natur Forsand er mest kjent for og det liker jeg godt.

Det var min flinke fysioterapeut som foreslo bassengtrening når både knær, rygg og hofter kranglet. Jeg tok det med et smil, men inni meg tenkte jeg «ALDRI I LIVET». For meg som liker å gå både høyt og langt, sykle, padle og gjerne utfordre meg litt, hørtes det ut som siste spikeren i kista. Jeg, som planla topptur i Nepal i november (vel å merke før korona kom) og var godt igang med treningen. Jeg sleit med å tenke at tilrettelagt trening med fysioterapeut i varmtvanns basseng var helt min greie. Det er sånn som andre gjør, for det er godt dokumentert at denne typen trening er veldig bra for kroppen. Særlig ved plager i muskulaturen og skjelettet, som var grunnen til at det ble anbefalt for meg. Men hva gjør man ikke når man har vondt?

På vei inn i dusjen var det god plass til håndkle og såpe.
Det ble nesten en dagstur…

Jeg ble invitert til å prøve en time i svømmebassenget på Forsand. Der har nemlig min fysioterapeut to timer hver onsdag og jeg valgte selvfølgelig den tidligste klokken 08.00. Så var det å stå tidlig opp, pakke badetøy, smøre matpakke og koke kaffi. Det er tross alt LAANGT til Forsand, særlig når man må kjøre gjennom tunnelene, fordi ferja ikke gikk pga for mye vind.

Fin utsikt over mot Jørpelandsholmen fra gjestehavna.
Det går en fin bro over sjøen og dette må være tidenes investering i folkehelse for befolkningen. Det var mye folk i alle aldre som jogget og gikk, både med barnevogner, hunder og gåstol.
Fantastisk utsikt innover Idsefjorden / Høgsfjorden.

Alle mine fordommer om bassengtrening ble fort glemt. Jeg ble godt mottatt av gruppen og her var alle aldre og skavanker. Vi lo hjertelig mens vi jogget, hoppet og trente styrke i vannet. Innimellom kastet jeg lange blikk ut vinduet på fjellene jeg kunne se der ute, men tempoet var såpass høyt at det var nok å konsentrere seg om øvelsene. Jeg lærte av en av de andre deltakerne, at strikking var verd å miste helsa for, men det kjenner jeg ikke til. Kanskje de har samme forhold til strikking som jeg har til tur og friluftsliv???!!!

Det er mange utskåret trefigurer og en svær lekeplass, samt benker og grillsteder.
Det går en fin grusvei rundt hele holmen.
Frokost ble spist på stranden. Jeg vurderte et bad, men siden jeg allerede hadde badet, stod jeg over.

Etterpå kom belønningen: en tur til Jørpelandsholmen. Der hadde jeg nemlig aldri vært og det ble en kjekk liten tur. Smilet kommer fort frem utendørs og særlig når jeg møter hyggelige mennesker som hilser tilbake. Jeg tenkte at neste uke når jeg skal på bassengtrening, kan jeg kombinere det med en telttur på holmen. Siden det tross alt er en times kjøring hver vei og det enda er lenge til vinter.

Det er frisbeegolf bane som er åpen for alle.
Usikker på hva dette var, som stod ute på en holme. Jeg hadde nemlig ikke brillene på,de lå som vanlig i bilen. (Jeg måtte selvsagt google da jeg kom hjem, det er kunstverket Solspeilet, laget av en norsk kunstner. Vakkert…)
Det er flust av badeplasser, men temperaturen er nok endel kaldere enn i bassenget….

Jeg har akseptert at kroppen min trenger trening i varmt basseng akkurat nå. Jeg har også akseptert at det blir ikke noen toppturer i den nærmeste fremtid. Det betyr ikke at det aldri mer blir, men akkurat nå er det andre ting som er viktigere. Så jeg har innstilt meg på at det blir mye limonade fremover, så er det opp til meg om jeg vil ta det med et smil eller ikke.. I disse rare koronatider kunne det alltids vært verre…

Jeg var kledd fint og gult, rett og slett som en sitron….

Rallarveien, Norges fineste sykkeltur.

Rallerveien er Norges desidert mest populære sykkeltur og turen sykles årlig av omlag 25 000 glade syklister fra inn- og utlandet. Det sies at det er kombinasjonen av mektig høyfjellsnatur og gammel jernbanebane historie som gjør turen til noe helt spesielt, og det kan jeg være enig i. Her sykler man nemlig den gamle anleggsveien mellom Haugastøl og Flåm, som ble bygget på slutten av 1800 tallet. Veien er verken utvidet eller modernisert, slik at man kan se både murer og broer slik de opprinnelig ble bygget. Jeg har hatt lyst til å oppleve området, helt siden jeg stod på Haugastøl for 20 år siden, klar til å sykle. Men den gang ble turen avlyst, fordi barna var for små og været for dårlig. Men ENDELIG, ENDELIG var tiden kommet til at jeg var pakket og klar…

Det er slett ikke vanskelig å få leid seg en sykkel på Haugastøl, som leveres i Flåm. Jeg hadde tatt med meg min, siden jeg skulle dra henger. Man sparer ikke særlig på å ha egen sykkel, siden man da må betale på toget tilbake til Haugastøl og det er begrenset med plasser for sykkel. Leiesyklene var veldig bra, ifølge Maiken.
Da var vi ready for take-off… Det er mange som sykler turen som en dagstur, turen er tross alt ikke mer enn 81 km lang. Men de er nok i fåtall og vår plan var å bruke god tid.
Det var godt å komme ut i naturen, stoppe for litt mat og dobesøk.

Jeg hadde fått med meg en god venninne, Maiken, som hadde syklet turen før. Dermed ble hun utnevnt til guide, mens jeg tok meg av den praktiske planleggingen. Målet var telt, selvforsynt med mat og mest mulig ute i naturen. Det startet ikke så bra, værvarslingen sa «store nedbørsmengder, gult farevarsel for jordras og mye vind». Men jeg var blitt stoppet av været en gang før og vi ble derfor enige om at «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær». Det neste var at jeg satt i bilen med en skikkelig dårlig følelse av å ha glemt noe. Vi stoppet underveis og jeg fant ut at to poser med mat stod igjen hjemme på kjøkkenet. Heldigvis har de både Rema 1000 og Vinmonopol i Odda, så alt ordnet seg.

Jada, jada; det var akkurat SÅNN jeg hadde sett det for meg, RALLARVEIEN.
Det er var ikke akkurat sykling i kø, så vi koste oss med denne gjengen.
Vi var heldige og rakk Kafe Oksebotn før de stengte, hvor eieren serverte kakao og fantastiske vafler. Kafeen var en gammel vokterbolig og et trivelig sted.

Det tar tid å kjøre fra Jæren og opp til Haugastøl på 1000 meter over havet, slik at vi var ikke klar på sykkelen før nærmere klokken 3. Den første etappen vi hadde planlagt, var til Finse, eventuelt se hvor langt vi kom før vi satte opp telt. Været var greit nok, mest vind med noen byger innimellom. Veien mellom Haugastøl og Finse har god kvalitet og vi møtte mange syklister som kom mot oss. Det er populært for de som vil ha en liten smakebit av Rallarveien, å ta toget til Finse og sykle tilbake til Haugastøl. Den biten er fin nedoverbakke, 27 km og masse vakker natur å beundre. Vi syklet slakt oppover, med kraftig motvind og jeg angret bittert på at jeg hadde tatt med henger…Men bevares; det var utrolig vakkert… Da vi nærmet oss Finse, var vi klar til å ta kveld og stormskyene bygget seg opp over oss. Maiken hadde tilfeldigvis booket 2 senger på den nye Brebua, siden all annen overnatting på Finse er stengt på grunn av oppussing. For en lykke da vi fikk et stort og fint 4 manns rom. Dessuten varm dusj, peisestue, kjøkken og hyggelig hyttevert…

Været var mildt sagt skiftende og naturen var en stor opplevelse av skjønnhet.
Da nærmer vi oss Finse, dette vintersportstedet som egentlig bare er et stopp på toglinjen mellom Oslo og Bergen.
For en luksus å parkere syklene utforbi og vite at man har tak over hodet for natten.

Neste morgen våknet vi til regn, yr og mer regn. Etter en god frokost, (selv uten de hjemmelagde knekkebrødene som stod igjen hjemme), var planen å sykle innom Rallarmuseumet på Finse. Men guiden syklet fort forbi og trodde det lå mye lengre ute, så det får bli til neste gang. Istedet fikk vi en museums opplevelse på Fagernut vokterbolig, etter at vi hadde passert det høyeste punktet på turen. Det ligger på 1343 meter over havet og her oppe er det både kaldt og mye snø. Det var faktisk usedvanlig mye snø fremdeles i fjellet, noe som medførte at sykler og henger måtte dras over utallige snøfenner. Det var tungt, særlig på ene stedet hvor hengeren veltet og måtte løftes nesten 2 meter opp på veien. Vi fikk tilbud om hjelp fra en flokk mannlige treningssyklister, men kvinnelig, middelaldrende stolthet (stahet) fikk oss til å takke nei til den. Istedet slepte og løfta vi så svetten skvatt og adrenalinet pumpet, til både henger og sykler stod trygt på veien igjen. Godt det var kaffe og vafler på Fagernut, så vi fikk hente oss inn og samle krefter til å fortsette…

Det var en sur og kald morgen da vi sa adjø til Finse, men vi var godt forberedt med ull, votter og lue. Selv om vanntett ikke alltid er vanntett…
Det varte ikke lenge før vi kom til snøen… Mye snø, selv i august…
Langs veien er det satt opp flere informasjonsskilt som forteller historien til både rallarene, jernbanene driften og byggingen av veien. En rallar var en anleggsarbeider, ofte fra utlandet, som jobbet med å bygge jernbane i Norge.
Guiden var skikkelig sprek og holdt godt tempo. Heldigvis hadde hun rød jakke og var lett å få øye på langt der fremme.
Da kom vi til det høyeste punktet på turen og feiret med. Fra nå av, var det 1343 meter nedoverbakke til Flåm.
Frem mot Fagernut vokterbolig (fra Finse) er veien den opprinnelige standarden fra 1901 og det betyr at det er fordel med en sykkel med brede dekk. Det hadde ikke jeg på min hybridsykkel, men det gikk fint….
På Fagernut bodde det banevoktere med familie fra 1904 til 1964. Deres viktigste oppgave var å holde jernbanen åpen og det må ha vært en tung kamp, særlig om vinteren. Utstillingen viser en typisk vokterbolig fra tidlig 1900 tallet.
Dessuten er det kafe på Fagernut og jammen var det godt å komme inn i varmen.

Da vi utpå ettermiddagen kom frem til Hallingskeid, hadde vi ikke syklet mer enn 21 kilometer. Det føltes mye lengre, mest fordi det var skikkelig kaldt og vi var gjennomvåte. Planen var et kort stopp på turistforenings hytta for å varme oss og tørke klær, men på grunn av korona restriksjoner er ikke det mulig i år. Jeg var så kald at det ikke var forsvarlig å sykle videre, fingrene var så stive at jeg knapt greide bremse og holde rundt styret. Heldigvis hadde de en utrolig vennlig hyttevakt, som gav oss plass til å sove. Hadde vi kommet fredag eller lørdag måtte vi ha syklet videre, da var det helt fullt. Men nå sklei vi inn i varmen og fikk en lang ettermiddag med ro og hygge. Jeg savnet overhode ikke teltlivet, der vi mesket oss med sjokolade, nøtter og konjakk (spandert av den mannlige fiskergjengen som feiret 50 års dag). Det ble en meget hyggelig kveld og en god natts søvn.

Klar til avreise fra Hallingskeid, hvor vi våknet til strålende sol, +1 grad og nysnø på toppene. Heldigvis var det ikke glatt, selv om det hadde vært frost på natten.
Det er fascinerende å se hvordan toglinjen slynger seg gjennom landskapet, inn og ut av snø tunnelene.
Naturen endret seg da vi kom nedover, stein ble erstattet av busker og grått med grønt.
Da begynner de lengste og bratteste nedoverbakkene, hvor det er satt opp fareskilt.
Vi tok oss god tid nedover, naturen er mildt sagt ubeskrivelig vakker.
Dette området gikk vi ned; her var løs grus, mye stein, høy kant, stor foss og skikkelig bratt bakke. I kombinasjon med tung henger tenkte jeg det var tryggest….

Turen fra Hallingskeid og ned til Flåm var en opplevelse. Jeg har syklet mange steder, men aldri har jeg syklet en vakrere tur. Det var fjell og fosser uansett hvor jeg snudde hodet og knapt en eneste oppoverbakke. Flere steder gikk vi istedenfor å sykle, mest fordi det var ufattelig bratt. Hårnålssvingene nedenfor Myrdal stasjon var et slikt sted og jeg må si jeg beundrer de som suste forbi oss på sykkel. Men de var ikke mange… Da vi kom ned til asfalt, var det en sjarmøretappe uten like på 17 km nedover Flåmsdalen. Dette er en typisk bratt vestlandsdal, med fosser og små gårder langt oppe i fjellsiden. Flåm er kjent som «et livlig turistknutepunkt» i enden av Aurlandsfjorden, fylt opp med cruiseskip og turister fra hele verden. Nå var det forbausende tomt, så det var slett ikke vanskelig å finne overnatting. Teltplanen ble igjen skrinlagt pga regn og vi fant tak over hodet på Flåm Vandrarheim.

Endelig fikk vi bruk for noe av campingutstyret, da vi kokte suppe og kaffe før Vatnahalsen stasjon. Ellers var været såpass kaldt og vått at vi tok ingen særlig lange matpauser, med mindre vi var på kafe.
Det var ikke særlig mange andre turister ute, verken på sykkel eller til fots.
Se opp for toget nær Myrdal stasjon….
Ned dit skulle vi, 21 krappe svinger ned til Kårdal.
Det var tungt bare å GÅ ned….
Det kom seg da det flata ut og vi kunne sykle igjen.
Da nærmer vi oss Flåm og fikk sett både kirken fra 1667 og diverse annet berømt.
Vi feiret en vellykket sykkeltur med en bedre middag på resten av maten. Rettene var få, men utvalgte.

Turen ble avsluttet med toget tilbake til Haugastøl. Ikke hvilket som helst tog, men FLÅMSBANEN til Myrdal og Bergensbanen videre. Som dere kanskje har skjønt, er jeg godt over middels interessert i tog og togreiser. Derfor var det stort å skulle kjøre med Nord Europas bratteste jernbane. Den er ikke mer enn 20 kilometer lang, men har 20 tunneler og en høydeforskjell på 865 meter. Dessuten stopper den ved Kjosfossen, hvor vi alle toget ut for å se og høre huldra synge og danse. Turen er flere ganger blitt kåret til verdens vakreste togtur av ulike reiselivs aktører, men det er mulig at jeg var litt mettet etter å ha syklet gjennom den fantastiske naturen dagen før. Det var en mye større opplevelse å være «tett på», enn å se det fra togsetet. Det ble en lang ventetid på Myrdal, særlig med en koronastengt kafe, men endelig var vi på toget til Haugastøl. Her fikk vi gjenoppleve både naturen og veien fra togsetet og jeg vet ihvertfall en ting: JEG KOMMER IGJEN. Dette frista virkelig til gjentakelse og dersom du aldri har sykla Rallarveien, gir jeg den mine varmeste anbefalinger…

For en tog-entusiast som meg, var det spennende å besøke jernbanemuseet.
Klar til avreise, tut-tut. Selvfølgelig sikret jeg meg vindusplass og hang ut vinduet for å ta bilder. Kjekt å ver turist…
Det ble litt sånn «der sykla vi, og der sykla vi og der sykla vi også»….
Vakker sang og vakker dans, men jeg tenkte mest på HMS.. Tenk om hun datt utforbi??
Da var vi tilbake igjen ved start og klar for en lang biltur hjem.

Ikke akkurat Dronningstien…

Alt jeg ikke vet… Jeg har hele tiden trodd at Prekestolen, Besseggen og Trolltunga var de mest populære fjellturene som alle skulle gå i sommer. Det er ihvertfall de som vanligvis markedsføres når Norge skal selges ut til fjellglade turister. Men så viser det seg at det slett ikke stemmer. Det mest «hotte» stedet å vandre over fjell og vidde denne sommeren, (skal man tro etter antall søk på ut.no,), var Dronningstien i Hardanger. Her snakke vi om H.M. Dronning Sonjas panoramatur, i 1100 meters høyde, mellom Kinsarvik og Lofthus. Vi snakker om skikkelig nasjonalromantikk med foss og fjord, høyfjell og eplehager. Det er virkelig indrefileten av en tur i fjellheimen og jeg var meget klar…

Bilen ble parkert langs veien mellom tunnelene, sammen med alle andre.
Turen er godt merket og skiltet.

Dronningstien var egentlig den eneste turen jeg var fast bestemt på at vi skulle gå, da det ble klart at årets guttetur gikk til Hardanger. Det var sånn sett vel den eneste turen jeg hadde hørt om på forhånd, og jeg har hatt lyst å gå den helt siden min far for mange år siden fortalte om «Munketrappene i Ullensvang», som gås som en del av turen. Jeg forberedte resten av gjengen i god tid og anbefalte trening på forhånd. Vi skulle nemlig være klar for 16,4 km, en stigning på 916 meter og 6 timers tung gåing. Vi la oss i hardtrening, alle unntatt han på 7 (som har et aktivitetsnivå som daglig tilsvarer 2-3 treningsøkter).

Jeg var litt usikker på om dette var trygt, store steiner hadde falt ned og laget hull i asfalten. Det virket ikke som det var gjort noen tiltak for å hindre flere i å falle ned heller, men det gikk bra.
Det er bratt, steinete og ulent, så husk gode sko.
Stien følger dalbunnen inn mot fossen.

Men det er rart med det, feriefølelsen seig over oss. Det virket stress å organisere, helst bør man ha en bil i hver ende, eventuelt bestille taxi, haike, eller på annet vis komme seg tilbake til utgangspunktet. Dessuten, hvorfor gå i kø oppe i høyden, når man kan være (nesten) helt alene på bunnen? Jeg fant nemlig ut at det var en annen kjekk tur i nabolaget rundt Øvre Eidfjord, en fottur inn til bunnen av Vøringfossen. Dette skulle være vel så spektakulært som Dronningstien, bare på en helt annen måte. Dessuten var det bare 3,4 km totalt å gå, noe som nok passet enda bedre i vår feriemodus av grilling, bading og lange, sløve morgener.

Nede i dalbunnen renner elven og det er mye lyd.
Her stod i sin tid Fossastovo, en liten kafe og overnattingssted. Det er meg ubegripelig hvordan de kan ha hatt 5-6 sengeplasser, kjøkken og spisesal, når man ser på størrelsen på grunnmuren… De drev ikke så lenge, merkelig nok…
Elven krysses på hengebro, husk å gå en og en…

Turen ble en opplevelse. Det var vått, men vi var usikre på om det var fordi det regnet eller var vann fra fossen. Jeg har sjelden gått en tur hvor jeg har følt meg så liten, å stå nede i dalbunnen og se opp, det var et mektig syn. Det var vanskelig å snakke sammen, særlig da vi kom inn og stod helt nær vannet. Det var ikke lite vann som dundret ned fjellsiden og jeg ble overveldet av kreftene i naturen. Guttene følte seg hensatt til Jurrasic Park og fablet om dinosaurer og skumle kryp, der vi stod i det høye og glinsende gresset.

Det var frodig innover og klamt.

Det var en fantastisk tur, spennende og utfordrende fordi naturen var spesiell. Den er rangert som krevende, noe jeg tenker har mer med alle steinene som måtte krabbes over, enn høydemeter (totalt 100 meter) som bestiges. Stien ble laget i 1872, slik at turistene kunne komme inn å se fossen falle 182 meter ned fra Hardangervidda. Så her går man bokstavelig talt på historisk grunn og nesten alle vi traff underveis, var utenlandske turister. Sikkert fordi alle nordmenn var og gikk i kø på Dronningstien, tenkte jeg…

Man blir liten og ubetydelig ved siden av Vøringfossens mektige størrelse…. Dagens gåte: finn personen i blå jakke…

Jeg var ikke skuffet over at planen min om Dronningstien ikke ble gjennomført. Sånn er det her i livet, man kan planlegge akkurat så mye man vil, til ingen nytte. For ting skjer, uforutsett og overraskende. Da nytter det lite å tviholde på plan A, når plan B er et mye bedre alternativ. Dronningstien var MIN drøm, ikke guttene sin og ihvertfall ikke han på 7. Han ville helst ha hatt en dagstur til ved bassenget i Mikkelsparken, men var godt fornøyd med å bli våt i regnet og spruten fra fossen. Og jeg kan alltids ta en tur til Hardanger alene en annen gang, for å gå Dronningstien. Den ligger jo der fortsatt….

Man kunne gå helt inn, men vi stoppet her. Mest fordi de vi så som gikk helt inn, krøp både frem og tilbake…

Niste må vi ha, selv på korte turer. Hjemmelaget banankake og fersken smakte fortreffelig med vann til.

Han på 7 syntes det var en akkurat passe lang tur.

Alene på Tomannsbu.

Av og til er det andre jeg kan takke for at jeg kommer meg på tur. Denne gangen var det mitt lille barn, som trengte noen til å kjøre. Hun skulle sammen med en venninne og 2 hunder på fjelltur. Jeg sa ja til å være sjåfør, og da jeg allikevel måtte gjennom bommen samt kjøre i 1 time, pakka jeg likegodt sekken og planla min egen tur.

Det var meldt store mengder med nedbør, så det var ikke trangt om plassen på parkeringen….
Det startet bratt oppover, etter at broen var krysset.
Etter en våt juli måned, er det vått og sørpete overalt.
Det vekslet mellom tett yr og plaskregn. Stien lå ofte under vann.

Tomannsbu er Stavanger Turistforening sin hytte og det tar ca 3 timer å gå inn til den, når man starter i Hunnedalen. Hytten har 33 sengeplasser og proviant. Jeg hadde booket seng, for det må man på alle hyttene nå i koronatider. Mat hadde jeg rasket med meg hjemmefra, det er både billigere og mer miljøvennlig, tenkte jeg. Dessuten er sekken ikke tung, når man bare skal frem og tilbake.

Jeg var søkkvåt da jeg kom frem, til og med undertøyet kunne vris.
Det tok litt tid å få fyr i ovnen, så jeg vurderte å droppe å tørke klærne. Men det gikk tilslutt…

Jeg har mange gode minner fra hytta og har vært her endel. Særlig kjekt var det at skiltet hang på veggen og tur kassen stod på den faste plassen. Det var min far som for mange år siden lagte både skilt og kasse, en venninne av meg malte motivet og jeg fikk den ansvarsfulle jobben med å lakke. Det måtte være nok lakk til å vare evig og foreløpig ser det greit ut…

Tomannsbu er en barnevennlig hytte, med kort vei å gå til samt bøker, spill og leker på hytta.
Kassen stod enda på den vante plassen under vinduet.
Livet er godt når man er tørr og varm. Enda bedre blir det med hjemmelaget kaker (takk til mitt lille barn som gadd å bake og dele), kaffi og en god bok. Samt å sitte inne, når det er dårlig vær ute…

Jeg liker å dra på tur alene. Hytta var helt tom for folk og jeg så ikke et menneske før jeg kom ned til Hunnedalen igjen. Jeg elsker stillheten på fjellet og selv om det alltid er kjekt dersom det kommer andre turgåere, liker jeg å være alene. Ikke er det mobildekning og ikke er det strøm eller innlagt vann. Jeg går inn i lademodus og logger hjernen min helt av. Det tror jeg den har godt av innimellom….

Når 2 kopper morgenkaffe ikke hjelper å få øynene opp, er det på tide å ta et bad…
Javel Tomannsbu, takk for denne gang ❤️
Det regnet ihvertfall ikke idag…. Istedet gjorde tåken det vanskelig å følge merkingen, godt at jeg ikke gikk meg vill…

Jeg var hjemmefra i rett over et døgn. Det føltes som om jeg var vekke en uke og batteriet er fulladet til å gå på kveldsvakt og ha jobbehelg. På turen hjem fra hytta, skremte jeg opp en rypemor med et kull av unger. De flakset i hver sin retning, men mor snudde og trosset det farlige (meg) for å hanke inn ungene sine. Da ble jeg glad og tenkte at det er fint å se at selv i naturen handler det om å verne og ta vare på de man er glad i. Så nå er jeg klar for jobb..

Det fine været kom da jeg nærmet meg bilen. Da kom også alle folkene…..
Ha en fin helg…

Korona ferie i Øvre Eidfjord.

Det ble tidlig klart at årets «guttetur» ikke kom til å bli som den pleier, det vil si en langhelg i enten Sverige eller Danmark. Selv om det nå er mulig å dra til vårt lille, flate nabolandet i sør og enda lengre, ble turmålet vårt allerede planlagt da koronaviruset herjet som verst. En tur til Øvre Eidfjord for å besøke en studiekompis av min sønn og jeg innrømmer gjerne at jeg måtte google Øvre Eidfjord for å finne ut hvor vi skulle dra. Her snakker vi om en landsby med 200 innbyggere, som ligger ved inngangen til den naturskjønne Måbødalen. For å plassere det på kartet, tenk vest og utkanten av Nordens største nasjonalpark og høgfjellsplatå, Hardangervidda. Jeg gledet meg vilt og hemningsløst til dette friluftslivets eldorado.

Hardangerfjorden er 183 km lang og dermed Norges nest lengste fjord. Eidfjord ligger helt innerst i fjorden mot øst og enda lengre inne ligger Øvre Eidfjord. Hardanger er kjent for sin dramatiske natur, med bratte fjell, fjorder, fosser og breer.
Det var veldig praktisk at kompisen sin mor og stefar eide en campingplass i Øvre Eidfjord. Da slapp vi problemet med å velge, siden det er opptil flere i området.
Dessuten drev de Viltkroa, som lå på campingen. De serverte den mest fantastiske maten, uansett hva vi bestilte. Stamplassen til de lokale og alltid mye folk.

Jeg var mest spent på hva vi skulle finne på, med 5 dager i ei lita bygd på Vestlandet. Det viste seg at det overhode ikke var et problem. Vi hadde tross alt en lokalkjent guide, selv om han muligens ikke hadde opplevd naturen tidligere. Dessuten hadde jeg planlagt en dagstur til Kinsarvik med han på 7, der ligger nemlig en fornøyelsespark som er akkurat passe stor. Mikkelsparken har både badeland (med oppvarmet basseng), jungelløype, bondegård, gullgraving og ubegrenset mengder is og sukkerspinn. Det ble en fantastisk dag, hvor været viste seg fra sin beste side og han på 7 fikk en ny venn.

Jeg greide såvidt å klemme meg ned i en pedalbåtand, til stor fryd for enkelte andre. Den var ikke særlig lett å styre, men vi hygget oss veldig.
Ellers satt jeg i timevis under en parasoll, mens han på 7 rant i sklia. Det var hett og jeg manglet bare en paraplydrink for å få skikkelig Syden-følelse….
Det var mer enn nok å finne på, og tiden fløy…

Det jeg ikke var klar over, var at Vøringfossen lå «rett oppi veien» fra campingen. Fossen er langt ifra Norges høyeste, men den er en av de mest kjente av alle fossene, og regnes som en av de mest besøkte naturattraksjonene i landet. Selvfølgelig måtte vi ta en tur og «guiden» vår viste oss de ulike utkikkspunktene, hvor vi startet oppe ved hotellet. Fossen var et mektig syn og jeg fikk skikkelig sug i magen da vi gikk ut mot kanten. Det hjalp ikke på med en aktiv 7 åring, som syntes dette var meget spennende. Flere turister har dødd fordi de har falt ned og det har visstnok vært mange diskusjoner i media, om området burde vært bedre sikret. Vi var forsiktige, MEGET forsiktige.

Vøringfossen var et imponerende syn.
Til og med ungdommene lot seg rive med og sendte fossen ut på ulike sosiale medier. Jeg var mest opptatt av hvor nær kanten alle var,særlig han på 7…

Fra Øvre Eidfjord kan man kjøre opp Hjølmadalen, for å komme til Hardangervidda. Veien er en attraksjonen i seg selv, særlig når man treffer motgående trafikk. Og det gjør man både titt og ofte… Det er hårnåls svinger, bratte stup og løs grusvei. Det var lite autovern eller annen sikring, og jeg har ikke vært så redd i bil siden minibussen i Perus fjellsider i fjor høst. Heldigvis var det ikke jeg som kjørte, der vi seig oppover på 1 gir, farlig nær stupet. Jeg tror det er nærmere 900 meter stigning, men føles som mer. Det sier seg selv at utsikten var fantastisk og det er en stor naturopplevelse.

Det er stor og gratis parkeringsplass på toppen, for her starter utallige løyper innover vidda. Det var såvidt vi fikk plass å parkere, her var nemlig helt fullt.
Det ble ingen lang dagsmarsj på oss. Vi gikk i 15 minutter, til vi fant et koselig sted. Der spiste vi nistepakken og han på 7 lekte gjemmeleken med Mikkel Rev.
For å virkelig få et inntrykk samt lære om vidda, er det et godt tips å ta en tur til Norsk Natursenter, Hardanger. Det lå rett over veien fra campingen og var et glimrende sted når regnet øste ned.. Her kan man oppleve naturen gjennom film, bilder og utstillinger.

Visste du dessuten at «verdens mest utilgjengelig gårdsbruk» ligger i Eidfjord, nemlig Kjeåsen? Det gjorde ikke jeg. Det er mulig å gå opp til gården via en merket løype fra kraftverket i Simadalen, og det var planen min. Men det hadde regnet hele natten og løypen er ikke å anbefale etter mye regn. Her er det visstnok veldig bratt, og man må både opp stiger samt henge i kjetting. Så vi kjørte opp… Veien er enveiskjøring, så når klokka er hel, kjører man opp og når klokka er halv, kjører man ned. Store deler av veien går i tunnel og er visstnok verdens dyreste gårdsvei, bygget i 1974 i forbindelse med kraftutbyggingen i Simadalen.

Kjeåsen har to små gårder og de er begge fraflyttet. Men her drev man gård fra 1600 tallet og frem til 2010. For et arbeid det må ha vært!!!
Jeg var glad vi ikke hadde gått opp (eller skulle gå ned..) Det var stupbratt og jeg tenkte mye på de barna som vokste opp her. På det meste var det 13 barn og om sommeren gikk de opp og ned fjellsiden for å komme til skolen nedi dalen.
Vi fråtset i blåbær, mens vi satt og ventet på å kjøre ned igjen. De hadde det godt, menneskene på Kjeåsen. Det var naturen som var hovednæringen deres, med jakt, fangst og fiske rett utforbi døren.

Det ble noen fantastiske dager i Øvre Eidfjord og jeg savnet verken grensehandel eller danske sandstrender. Vi hadde mye vær, men det er man vant med på Vestlandet. Den gamle lavoen holdt så noenlunde tett gjennom timevis med pøsregn og stod i vindkast opp mot storm styrke. Men vi hadde også solskinnsdager, med bading og grilling. Det var veldig kjekt å ha en egen guide med oss og ekstra kjekt for guttene, så tusen takk til Jarand, hans mor og stefar for gjestfriheten, omtanken og all den gode maten. Jeg har fått smaken på bratte vestlandsfjell, fosser og dype fjorder, så jeg kommer gjerne igjen. Ikke minst for å spise på Viltkroa samt å gå de turene jeg ikke gadd å gå denne gangen….

Det var en fin rusletur fra campingplassen ned til Eidfjordvatnet, hvor vi kunne bade.
Typisk campingliv for guttegjengen, øl og elendig engangsgrill som ikke tar fyr…

Når frykten tar deg…

Har du noen gang blitt så redd at beina føles ut som om de slutter å virke? Og at pusten stopper rett under haka, slik at du må kjempe for hvert åndedrag? Og hjernen kortslutter og viljen roper et taust NEI, STOPP, SNU, VIL IKKE.. Men så kan man ikke gi etter for angsten, fordi man bare MÅ fortsette å gå. Jeg utsetter meg ofte for sånne situasjoner, planlagt og som oftest helt frivillig…

Veien opp til Folgefonna går gjennom nasjonalparken og er en opplevelse.
Været som var meldt på yr var ikke lovende, regn, torden, lyn og gult farevarsel på vinden. Jeg vurderte å avlyse hele turen…

Jeg har nemlig tro på at det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere. Det har jeg nemlig lest… Dessuten er det noe som heter eksponeringsterapi, som er en mye brukt metode for å få bukt med angsten. En sånn «se døden i hvitøye uten å flyke» eller «face your fears» på mer internasjonale kanaler, som man jo ofte tar lærdom av. Så faglig sett bør jeg være godt forankret i både forskning og erfaringsbasert praksis. Men hva hjelper det når alt går i lås?

Skisenteret var populært og her var det mange som brukte tirsdagen til trening.
Gi en 7åring hjelm, sele og ishakke, så har du en meget lykkelig gutt….

Det begynte med at han på 7 hadde lyst til å gå på bretur. Han elsker snøen, men det er lite av det på Jæren. Jeg er lett å overtale, hva gjør man vel ikke for de man er glad i? Jeg er nemlig litt redd snø og kulde, man har tross alt hørt om både snøras, kuldesjokk og faren for å dette ned i et hull og aldri komme opp igjen. Allikevel bestilte jeg tur og tenkte at det går nok bra.

Det er viktig å være skikkelig kledd når man skal være 6 timer på tur. Ull, vanntette klær, lue og votter er et must og det samme er solbriller.
Vi lånte sko og fikk hjelp til å feste stegjern.
Teknikken var enkel, vi skulle «gå som en cowboy» på breen. Enkelte tok det veldig bokstavlig…

Min erfaring er at dersom man tenker skikkelig mye på alt det fæle som kan skje, så øker det sjansen for at det skjer. Det er sikkert en teori for det også, men det er ikke så veldig viktig. Av 2 guider og 6 deltakere var ihvertfall jeg den eneste som forsvant ned i et hull… Vi skulle over en snøbro, som visstnok kunne være alt fra 30 cm til flere meter tykk. Der stod jeg plutselig med hele høyre foten nedi breen og satt fast.

Lunsjen var et høydepunkt og for å siterer han på 7: EG ELSKE LUNSJ!!!!!
Det var ikke vanskelig å se at han nøt medbrakt matpakke og turen…
Jeg var mest opptatt av å beundre utsikten, hvor skyggene og sollyset lekte over alt det hvite.

Jeg er god på kriser og kom meg lett opp igjen. Ingen skader og vi fortsatte med å hoppe over bresprekker, klatre opp blåisen og henge i tauet. Da tok angsten meg, idet vi skulle utforske en dyp sprekk. Han på 7 svevde fort over og hadde det enestående. Jeg gikk kun å ventet på å forsvinne ned i dypet, for aldri å se dagslys igjen.

Det er slett ikke enkelt å gå i taulag, tauet skal verken være for stramt eller for slakt.
Det er lett å føle seg liten og usikker i sånne omgivelser. Særlig når man ikke vet hva som skjuler seg under den fine fasaden…
Blåisen var fast under beina og det kjentes ut som et trygt sted.

Selvfølgelig gikk det bra. Vi hadde fantastiske guider med oss, fra Folgefonna Breførerlag. De forsikret meg om at de har gått opp med 1000 personer totalt og alle har kommet ned igjen. Dersom det ikke hadde vært trygt, så hadde de ikke gått opp med turister. Det hjalp og ble mitt mantra: Du forsvinner ikke og det kommer til å bli bra… Så jeg greide å fortsette å gå, puste og fungere. Man har liksom ikke så mange andre valg langt innpå breen….

Det var mange stopp og vi lærte mye om bre og naturen rundt oss.

Da vi kom av breen, var jeg skikkelig sliten. Enkelte andre tok helt av og akte, stupte og løp i snøen.
Jeg skyldte på at jeg måtte ta bilder av den flotte utsikten.

Jeg innrømmer gjerne at jeg tenkte ALDRI MER da jeg haltet meg nedover. Allikevel planlegger jeg å delta på et 3 dagers brekurs i neste måned, dersom jeg får knær, hofter og rygg til å fungere normalt innen den tid. Dersom du lurer på HVORFOR, så har jeg ingen gode svar på det. Kanskje det var skjønnheten i naturen og følelsen av å være på toppen av verden? Eller gleden av å komme ned på fast grunn med livet i behold? For livet er uten tvil en risikosport og ikke for pyser, uansett hvordan man velger å bruke tiden en har igjen…. Folgefonna var tross alt en utrolig opplevelse vi kommer til å huske lenge, begge to….

Lett å smile når man har stein under baken…..

Drømmen om Nordmarka

For å være helt ærlig, trodde jeg det skulle bli helt annerledes… Jeg hadde hatt «sykkeltur i Nordmarka» på lista min i flere år. Du vet, ikke den lista: «100 ting å se før du dør», men min liste «100 ting å se for å kjenne at jeg lever». Det jeg hadde planlagt var sykkel og telt i dagevis, mellom idylliske vann og små koier, inni dei dype skogane. Det skulle bli en tur som oste fred og ro, jeg i stille meditasjon, helt alene i skauen. Jeg skulle rekke over hele Nordmarka på en langhelg og ikke en flik skulle jeg gå glipp av. Bare meg og skogen, samt kanskje en elg hvis jeg ble ensom. Det kunne bare bli bra…

Det er ihvertfall ikke problem å finne veien—
Meg på sykkeltur i Nordmarka.

Den største overraskelsen var egentlig hvor stort område Nordmarka er. Her snakker man SKIKKELIG SVÆR. Derfor var det idioti å tenke at jeg skulle få sett alt på noen få dager. Så jeg endret planen til å tenke at jeg tar å sykler fra sør til nord, og tilbake igjen på en dag. Det var nemlig så lenge jeg hadde igjen av langhelgen, etter jeg hadde vast meg vekk i fine hager og spennende museum. Men den planen varte bare til jeg kom til første oppoverbakke…. Fytti grisen så bratt det var… Det hjalp ikke på at alle andre jeg møtte, kom MOT meg; det vil si, fra nord (med medvind og nedover). Eller at jeg holdt på å bli overkjørt av en el-syklist, hvor jeg mistenker ut fra tempoet at sykkelen ikke engang var lovlig,….

Han for forbi på et blunk… mens jeg gikk opp bakken.
Når jeg ikke lå i grøftekanten og luktet på blomstene….
Det var tross alt en fantastisk dag…

Av en eller annen grunn var det mye mer tilrettelagt og utbygd enn jeg så for meg. Det var bondegårder og skogdrift, bilvei og plutselig et alpinanlegg… Javel, tenkte jeg, kunne de ikke hatt drift på skiheisen om sommeren også? Fraktet slitne syklister til topps? Det har jeg sett i utlandet… Og de små koiene jeg hadde sett for meg ut ifra navnet, var slett ikke små. Tryvannstua, for eksempel, var skikkelig idyllisk, men slett ingen stue. Her lå flere hytter, omkranset av et tun fullt av folk. Det var hyggelig det og jeg fikk praktisert engelsken min da jeg kjøpte is og kaffe, som ble inntatt i peisestua.

Jeg følte meg hensatt til Sveits eller Østerrike på sommerstid, en ski-nasjon uten snø.
De har store stuer i Nordmarka…
Men jeg fant min trofaste venn elgen. Du ock jag, Alfred….

Dessuten var det mye folk… Det kan ha noe med at det var lørdag, ferietid og at koronavirus har endret folk sine fritidsvaner. Nå er det friluftslivets gleder som får ALLE på tur og det synes jeg er utrolig kjekt. Men samtidig liker jeg skogens fred og ro, så det ble litt utfordrende når det tider var kø. Mange stilte mannsterke på turen, sikkert både en og flere storfamilie i lag. Prøv da å snike deg forbi med sykkel, når barnevogn, smårollinger på trehjulssykkel og de med full oppakning, blokkerer veien. Men det er mulig jeg hadde valgt den mest trafikkerte strekningen i hele Nordmarka; fra Bogstadvannet mot Tryvannstårnet og over til Frongnerseteren.

Endelig var det sånn jeg hadde sett for meg, den øde landevei og meg….
Og dette var sånn det stort sett var…
Nedenfor Frongnerseter lå nok en «stue», med fantastisk utsikt over Oslo by.
På vei nedover alle bakkene, suste jeg inn på Holmenkollen Skianlegg. Da innså jeg at jeg kunne aldri ha blitt skihopper, nok en drøm som brast…
Jada, jada…the King and I…

Det kan høres ut som jeg var skuffet over Nordmarka etter denne turen. Det stemmer slett ikke. Men jeg har lært… Det heter egentlig Oslomarka, og den består (blant annet) av Nordmarka, Østmarka, Vestmarka og Lillomarka. Her er 1700 km2 fordelt på 14 kommuner og to fylker. Slett ikke noe man blir godt kjent med i løpet av en langhelg, selv ikke på sykkel. Og jeg har kjøpt meg et skikkelig kart, slik at jeg er forberedt og har planlagt neste gang jeg drar til Oslo for å følge drømmen. For jeg har fått en smakebit og nye mål på listen min. Her kan det padles, sykles og vandres i det uendelige… Jeg er ihvertfall klar…

Jeg ble invitert på en kveldstur med bading og middag av min gode venninne Ingvill. Hun har bodd i Oslo i mange år og er godt kjent i Marka (som de innfødte sier).
Målet var Aurevatn, et idyllisk lite vann hvor det stort sett aldri var folk. Men det var før… Nå var det telt og hengekøyer på hvert lite nes, bålrøyk og god gang. Noen hadde til og med tatt bryet med å bære med seg et musikkanlegg, slik at de slapp å lytte til skogens fred og ro. Det er godt vi mennesker er forskjellige…

Turist på to hjul i Oslo.

Jeg har aldri tenkt på Oslo som det ideelle målet for en sykkeltur, men det var før. Byen er egentlig perfekt til å oppdage på to hjul, for selv om den er svær med mine landsby-øyner, er den liten i forhold til andre storbyer. Sykkel hadde jeg med da jeg kjørte hjemmefra, og med teltet oppslått på Bogstad Camping, var jeg klar til å utforske både «pulserende byliv og uberørt natur». Det er nemlig slik Oslo markedsføres av VisitNorway, i tillegg til: en veldig fin sykkelby. Det skulle være godt tilrettelagt med sykkelstier og merking, ha et vennlig klima og trenger man å leie en sykkel, er det null problem.

Det største problemet jeg hadde, var å finne frem… Selv om det VAR godt merket, nytter det ikke når man ikke er kjent.. Google Maps fungerer kun hvis du har nok strøm på mobilen, så ta gjerne med kart i tillegg.

Jeg studerte kart over frokosten og bestemte meg for en runde som innebar både Vigelandsparken, Slottet, Akershus festning og Bygdø samt strendene der. At det kanskje var litt mye på en dag, tok jeg som en utfordring. Været var lovende, så jeg valgte badetøy istedenfor regntøy og droppet å smøre matpakke, siden jeg ville smake den lokale maten. Det startet lovende, med stort sett nedoverbakke helt til jeg kom til Vigelandsparken. Dette er et av Norges mest besøkte turistmål, med over 1 million besøkende hvert år. Skulpturene er laget av Gustav Vigeland og han brukte over 40 år på samlingen. Han gav alt til Oslo kommune, mot at de laget en park, som idag regnes som verdens største skulpturpark laget av en kunstner. Det finnes knapt ord: her er både storslagent og vakkert.

Det var med hjerte i halsen jeg satte fra meg sykkelen, jeg hadde husket å pakke sykkellås, men glemt nøkkelen…. Men jeg bare måtte studere på nært hold..
Det er over 200 skulpturer i Vigelandsparken og det er ikke fort gjort å se alle.
Jeg var mest overrasket over hvor folketomt det var…. Jeg har vært her tidligere og da var det kø overalt.
Jeg var 11-12 år sist gang jeg ble fotografert sammen med han sinte her. Da husker jeg at vi stod i lang kø for å få tatt bilde, nå var jeg den enste ivrige fotograf.

Neste stopp på turen var Slottet. Nå var jeg kommet inn i sentrum og det var jammen ikke lett å finne frem. Mest fordi det var mye trafikk, fotgjengere, lyskryss og ikke minst trikkespor. Når man sykler, er trikkespor farligere enn selve trikken, så det gjaldt å holde tunga beint i munnen. Det føltes til tider som å sykle på et Monopolbrett, her var alle gatenavnene jeg kjente fra spillet. Men tilslutt fant jeg Slottet og fikk trødd gjennom Slottsparken også.

Jeg syklet gate opp og gate ned.. Vanskelig å holde oppmerksomheten på veien, med så mye fint å se på samt gatenavn å lese høyt oppe på veggene….

Jeg stilte meg under et tre og smugkikket på han som voktet og marsjerte utforbi.
Hvor er alle turistene? Det var nesten litt skummelt, men det er absolutt i år du bør vurdere en Oslotur, dersom du ikke har sett byen… GOD PLASS….
Det ble en pause og en iskaffe på en benk midt i Spikersuppa. Kafeen het faktisk det, Spikersuppa, men de solgte verken spiker eller suppe…

Jeg fant fort ut at jeg kunne glemme å se Akershus festning, det var det ganske enkelt ikke tid til. Det neste jeg trødde forbi, var Aker brygge, Tjuvholmen og Operahuset, innover der var det nemlig så folksomt at det ville vært vanskelig å komme frem med sykkel. Plutselig fant jeg ut hvor alle menneskene var….tettpakket i disse koronatider, nei takk. Så istedet tråkket jeg ut på det som regnes som Norges travleste sykkelvei, fra Hjortneskaia, langs Frognerkilen og mot småbåthavnen. Her trødde de kjapt forbi; de i dyrt treningsutstyr, de på el-sykkel og ikke minst el-sparkesyklene (som kom i en utrolig fart). Derfor var jeg glad da jeg kunne svinge av mot Bygdøy, her var skog, jorder og grusvei. Samt HAVET..

Dette kalles tilrettelegging for sykkel, og her er visstnok rushtrafikk hver morgen og ettermiddag, også blant syklistene.
Men man skal ikke sykle langt ut av sentrum, før idyllen er opprettet.
Dette er det jeg kaller en solskinnsdag og perfekt sykkelvei.

Bygdøy er en halvøy og et av Oslos mest populære område for bading og tur. Det jeg ikke hadde fått med meg, er at her ligger museum på rekke og rad. Det er hit historieinteresserte fra hele verden valfarter for å oppleve vikingskip, Kon-Tiki, Fram og norsk maritim historie. Vel, kanskje ikke akkurat i år, med korona, men vanligvis er det godt besøkt. Jeg valgte meg ut Norsk Folkemuseum og fikk den mest rørende opplevelsen jeg noensinne har hatt på et museum, (og jeg har besøkt mange)…. Her kom jeg HJEM…til barndommens kjøkken og oppvekst. Til minner og nostalgi, til å innse at årene har gått og tidene endrer seg. Det var både vemodig og trist, men aller mest kjekt. Minner varer evig….

Dette kunne vært mine besteforeldres kjøkken og jeg var plutselig et lite barn igjen. Det ble et langt besøk i barndommen. Jeg satt ved kjøkkenbordet med den blomstrete plastduken og fikk servert kaffe av museumsguiden (som barn drakk jeg ikke kaffe, men nysilt melk). Vi mimret og lo, mens radioen spilte gamle sendinger fra 50-60 år tilbake i tid.
Der stod den gamle høykjerra. Kanskje ikke helt lik den vi brukte til å kjøre inn høyet med, etter at det var tørket på hesjene. Mest stas var det å få sitte på fjordingen Dokka, det var kamp om den plassen hos oss barn.
Museumet er bygd opp med ulike bygninger som representerer forskjellige landsdeler. Her er Gol stavkirke, samt flere tun fra middelalderen. Det var Jærhus, DNT hytte, bygård og gardshus. Jeg var i Sogn og Fjordane, Setesdalen og Finnmark.
Det er 160 bygninger å få med seg, fra middelalderen og frem til vår tid. Her er både bygd og by representert og jeg burde hatt MYE lengre tid til å få med alt.
Da sulten tvang meg ut av museumet og inn på museumskafen, var jeg klar for noe skikkelig heilnorsk kost, som rømmegrøt/spekemat, lefse og gome eller komla. Valget stod mellom pizza og lasagne, hvis man ikke heller ville ha kake eller smørbrød. SERIØST???!! Ikke misforstå, det var ingen usmak på lasagne varmet i mikro ovn, men det stod liksom ikke helt i stil….

Jeg klarte tilslutt å rive meg bort fra Folkemuseumet og mett satte jeg meg på sykkelen igjen. Det var med tungt hjerte jeg sykla forbi alle de andre museum, men jeg var klar for strand. Selv om det hadde skyet kraftig over og tordnet flere ganger, tenkte jeg at ingenting skal stoppe meg fra et bad på Oslos mest populære badestrand, Huk. Her er kiosk, toalett, skulptur, naturiststrand, griller og volleyballbane. Men da jeg kom ned til stranden, slo vinden mot meg og sjøen gikk hvit. Samtidig kom regnet og det frista ikke engang LITT å kle av meg. Tross alt, når badevaktene sitter i boblejakke og ull lue, er det ikke et godt tegn. Så jeg sykla heller inn i Kongens skog og kikket på strendene videre.

Det var slett ikke trangt om plassen på Huk….
Strendene ligger som perler på en snor, jeg passerte Paradisbukta og Bygdøy sjøbad.
Tilbaketuren gikk gjennom åker og eng, regnet stoppet og livet var bare godt.

Jeg hadde en fantastisk dag på sykkel og er absolutt enig i at Oslo oppleves best fra sykkelsetet. Det føltes til tider ikke som om man var i en hovedstad og på sykkel rekker man over mye på kort tid. Det er ellers det eneste negative jeg kjente på etter turen, jeg burde hatt mye bedre tid til å stoppe lenger på hvert sted. Jeg liker ikke tidspress og det å skulle rekke over mest mulig på kortest mulig tid, passer ikke meg. Jeg burde hatt en hel dag i Vigelandsparken og en hel dag på Norsk Folkemuseum. Jeg kunne hatt en hel uke til å prøve de forskjellige strendene og gjerne litt sol i tillegg. Jeg kunne hatt en hel måned å utforske Oslo på sykkel, med alt som finnes av severdigheter og naturskjønne områder. For dette var kjekt og anbefales alle. (Min sykkeltur fant jeg i den flotte boken av Sissel Jenseth: Norges beste sykkelturer og jeg fulgte den nesten hele tiden. ) Ha en fin Norgesferie…

Jeg tok en merket løype tilbake til campingen og fikk noen skikkelige oppover bakker i beina. Da angret jeg på at jeg ikke hadde tatt med el-sykkelen istedet…