På tur med selektiv hukommelse.

Jeg går mye på tur sammen med min eldste søster. Det er alltid kjekt, ihvertfall når vi ikke har dårlig tid. Dessuten husker vi begge like dårlig og det har fått meg til å lure på om selektiv hukommelse er en familiesvakhet. Eller styrke, alt etter hvordan man velger å se det. Men når det gjelder tur, er det utvilsomt en positiv egenskap. En standard samtale mellom min søster og meg når vi ferdes i fjellheimen, er: «Er du sikker på at me har gått denne turen før? Eg kan ikje huska at det såg sånn ut? Det var ikje så bratt/langt/vått/steinete osv. sist me var her. Er du sikker på at me har vært her før? Har me gått feil? VA DET DENNE TUREN ME GJEKK???»

Turen til Selvikstakken har vi gått mange ganger, men det var noen år siden.

Ingen av oss kunne huske at det var så langt eller bratt. Men turen er 11,4 km, totalt høydemeter er 516 og den regnes som krevende.

Det var særlig når vi måtte klatre, at vi ble i tvil om vi i hele tatt hadde vært her før.

Selektiv hukommelse er når hjernen har en tendens til å huske det positive bedre enn det negative. Man kan også glemme helheten, men huske detaljer. Det kan skyldes mange ulike årsaker, men i vår familie tror jeg det er arvet. Hos meg er det særlig i forhold til friluftsliv at den selektive hukommelsen trår til. Jeg kan for eksempel huske en fantastisk soloppgang, men ikke at jeg lå våken hele natten i teltet fordi jeg frøs. Eller at jeg husker alle detaljer fra den fantastiske utsikten på en fjelltopp, men ikke hvordan jeg slet for å komme meg opp dit….

Bynuten pleide å være Sandnes høyeste topp, men det var før kommunen slo seg sammen med Forsand.

Det er sjelden jeg er på tur i 6 timer og bare har tatt 3 bilder totalt. Vanligvis er det et sted mellom 30 og 300..

Men denne turen husker jeg ingenting av, hverken positivt eller negativt. Men gi det litt tid, så snakker jeg nok varmt om den også…

Det ligger et stort og ganske vilt område mellom Høle og Oltedal, med flere topper som kan bestiges. De mest kjente er Bynuten og Selvikstakken, hvor det er merket løype og godt skiltet. Her kan man gå flere kjekke rundturer og jeg har gått de fleste mange ganger, både alene og sammen med andre. Favoritten var Selvikstakken først, så oppom Serifjellet, før Bynuten ble avsluttet med stil. Da snakker vi om 15,6 kilometer og en relativt krevende tur. Min far pleide sykle fra Sandnes, jogge opp og ned til Bynuten og sykle hjem igjen på 2 timer, påstod han. Men jeg tror vel egentlig at det er ham jeg har arvet den selektive hukommelsen fra….

Uansett hvilken tur du velger, starter det med en lang oppoverbakke på grusvei.

Lyseveien er en anleggsvei bygget i forbindelse med kraftutbyggingen og kraftlinjen går uendelig nordover. Veien kan følges helt ned til Høgsfjorden og kan spare noen skritt i ulent terreng, hvis du vil.

Her kan du svinge av og gå den gamle løypa til Bynuten. Vær forberedt på mye steinur, glatte røtter og noe klatring.

Høstfarger altså, finnes det noe vakrere?

Jeg har innsett at formen nå, ikke kan sammenlignes med for noen år tilbake. Derfor tenkte jeg å dele opp turen jeg gikk før, i 3 dagsetapper. Min søster er fremdeles ikke helt tipp topp etter sitt lårhalsbrudd og jeg med mine kneproteser hadde neppe greid å karre meg rundt alle 3 toppene på en tur. Det hørtes fornuftig ut i mitt hode. Husk at dette er et område som ikke må undervurderes, det har vært mange redningsaksjoner her. Avstandene er lange og flere steder er det krevende å gå, fordi det er bratt og ulent. Ha alltid med sikkerhetsutstyr og hodelykt, særlig hvis du går alene og i vinterhalvåret. Det er stort sett mobildekning, men allikevel….

Det er et flott område, med mange fine badevann og fine teltplasser.

Av erfaring blir man klok, sies det, men det innebærer at man husker rett i forhold til erfaringen. Jeg startet ihvertfall tidlig…

Det finnes utallige topper, så jeg husker liksom aldri hvilke det er jeg skal over… Men det er mulig at den bakerste her er Serifjellet, tror jeg. Eller kanskje Bynuten? Eller så kan det være at det er ingen av dem…

Det ligger en liten og falleferdig hytte når du svinger av Lyseveien mot fjellene, som sikkert er brukt av anleggsarbeidere.

Den første toppen jeg siktet meg inn på, var Selvikstakken. Jeg var i godt følge med min eldste sønn og min søster. Det var en strålende sommerdag i august og vi la lystig i vei. Planen var å gå frem og tilbake samme vei, samt å holde oss i den merka løypa. Men det ble mye mer krevende enn jeg hadde sett for meg. Langs Auratjørna var det sleip og vanskelig å gå. Det kunne vi ikke huske fra tidligere… Ei heller at å komme opp til toppen krever klatring og jeg innrømmer at klatring med staver er ikke lett. Men vi kom opp… og tok kortest vei ut til Lyseveien da vi skulle tilbake. For oss halte var det et godt valg og min sønn hadde ingen innvendinger.

Lia bak meg er det man skal opp og det er bratt.

Etter en bratt skråning, er det litt flatt. Vil man opp til Selvikstakken, må man opp denne bakken. Vil man derimot mot Serifjellet og Bynuten, er det bare å gå forbi.

Det er stort sett fantastisk utsikt hele turen.

Den andre turen burde vi aldri gått. Vi kom oss seint avsted og min søster hadde en avtale på ettermiddagen. Men planen var å gasse på, kjapt opp og kjapt ned den gamle løypa til Bynuten. Det gikk ikke helt etter planen, stien var mye mer krevende enn vi husket. Særlig nå på høsten, med sleipe blader og mye vann. Det var sørpe og glatte steiner, samt flere steder hvor vi kravet oss opp på alle 4. Min søster hadde glemt stavene og det var litt uheldig for henne. Været var surt og kaldt, men det spilte ingen rolle for vi hadde ikke tid til pause allikevel. Jeg var totalt utslitt da vi endelig kom ned til parkeringsplassen, etter å ha gått via Rasmustjørna ned. Vi ville se om den lange veien ned var mer lettgått, men den var ikke det. Det sier seg selv at min søster ikke rakk avtalen sin….

Det står en liten varde på Serifjellet, men den merka løypa går lavere nede. Jeg anbefaler en liten avstikker til toppen, her er du tross alt en meter høyere enn Selvikstakken, med sine 597 moh.

Jeg hadde tenkt å gå samme vei tilbake, men du vett koss det e… Plutselig gikk skoene en annen vei..

Jeg fant et lunt sted for lunsj og pakket meg inn i dunponchoen. Det var skikkelig kaldt, selv om været hadde klarnet opp.

Det gikk noen uker før jeg hadde lyst til å ta på fjellskoene igjen.. Men etter en sånn tur er det bare å kaste seg uti det, liksom komme seg oppå hesten og ri videre. Dessuten husket jeg ikke akkurat detaljene, så jeg dro avsted alene, med fokus på trivsel. Målet var Serifjellet, jeg hadde tross alt vært så nær begge turene. Og dersom du lurer, JA, alle 3 kan sveipes inn på Fjelltoppappen. Jeg fulgte Lyseveien og hadde tenkt å ta den både inn og tilbake. Men det var så bratt opp lia og det kunne jeg ikke huske, selv om det ikke er så veldig mange måneder siden sist jeg gikk der. Så jeg valgte å gå ned stien mot Rasmustjørna, det kunne ihvertfall ikke være brattere enn lia jeg hadde kommet opp. Men det var det… Jeg vurderte å snu, men orket ikke. Så jeg akte hull i baken på turbuksa og kom meg ned.

Jeg har ingen bilder fra selve aketuren, men her nærmer jeg meg ihvertfall bunnen. Stien videre går på oppsiden av vannene og møter løypa fra Selvikstakken på andre siden.

Ned den fjellsiden akte jeg. Følg for alle del de røde merkene, for her er det bratt.

Klar for en ny runde med sleipe røtter og mye sørpe. Men trærne strakk seg trolsk mot himmelen og jeg nøt turen.

Det er rart å tenke på at jeg pleide å gå denne turen i et jafs. Nå syntes jeg det var 3 krevende dagsturer og ikke minst fordi det flere steder var bratt og ulent. Det kan jeg ikke huske at jeg syntes før…noe som sikker skyldes den selektive hukommelsen. Fordi terrenget har ikke forandret seg og det har jo ikke jeg heller. Det å bare huske positive ting, samt fortrenge det negative, tenker jeg er en god egenskap. Selv om det er ingen av familie og venner som spør meg om en troverdig turbeskrivelse lenger… Fordi i min hukommelse er alt bare gull og grønne skoger….og jeg er like ung og sprek som jeg alltid har vært…

Når masten er passert, er det ikke langt igjen. Ihvertfall ikke sånn som jeg husker det..

Det kan noen steder være vanskelig å finne merker og ikke alle steder er det god sti. Det er en grunn til at turene her oppe regnes som krevende.

Det er endel sau (og om sommeren kyr) så husk båndtvang og lukk grinder.

Her var før et kart, husker jeg. Det var kjekt.

En reise i vikingen Orvar Odds fotspor- del 1.

Jeg er ikke helt sikker på om Orvar Odd faktisk var en ekte person som levde under vikingtiden, men det er blitt diktet utallige sagn og fortellinger om ham på Island, sannsynligvis på slutten av 1200-tallet. Disse var nok historier som kunne tas med ei klype salt, det vi i dag hadde kalt løgn og skrøner. Men de har muligens en smule sannhet i seg og av den sannheten har Eigersunds store sønn, forfatteren Arnt Olav Klippenberg skrevet 5 romaner om livet til Odd. Jeg innrømmer gladelig at selv om det meste er fri dikting, så er det nok dokumenterbar historie i bøkene til at jeg har blitt imponert. Dessuten har jeg innsett hvor lite jeg har visst om vikingtiden i i Norge og særlig her på Sør-Vestlandet. Det måtte jeg se å få gjort noe med snarest.

Jeg fyrte opp den gamle og trauste Toyotaen og vendte nesen sørover. Det skal sies at det var mørkt da jeg dro hjemmefra og dette er fra parkeringsplassen et sted underveis.

Det var en strålende morgen og lyst da jeg ankom Sokndal. Her lå det sørligste av de historiske stedene, nummer 11 på kartet: Rosselandsguden.

Det originale steinhodet står på Jøssingfjord Vitensenter, men kopien var ikke verst den heller…

Det finnes et kart for oss spesielt interesserte og det gir deg en rekke spennende turmål, som tar utgangspunkt i Orvar Odds historie, slik den er blitt fortalt. Jeg fikk det personlig utlevert av forfatteren av bøkene, rettere sagt knabbet jeg kartet under et foredrag jeg var på. Uansett så kan du få et eksemplar hos turistinformasjonen i Egersund og muligens på andre turiststeder i området. Men med denne skatten i hendene, var det lett for meg å sette et mål, jeg ville besøke alle stedene på kartet. Det skal sies at du må nok bruke annet kart og informasjon i tillegg. For i følge min sønn, som jobber med kunstnerisk utfoldelse, ser kartet ut som om det er tegnet av en 3-åring og det hadde aldri blitt godkjent av Norges kartverk. Men jeg synes det er meget sjarmerende og derfor la jeg en plan. Det tok tid å få gjennomført, selv om det er mulig å besøke alle stedene på en dag. Men da er du i relativt god form og har temmelig dårlig tid.

Neste stopp på min tur var Oddsfjellet. Det ligger ved fylkesvei 33, et stykke før Rekefjord.

Vær forberedt at du må jobbe litt for å komme opp til toppen. Stien er sikret med både jerntrinn og solid vaier, for bratt er det.

På toppen får du en fantastisk utsikt, samtidig som du kan se graven til Odd. Den ble utgravd i 1844 av en lokal prest og hva han fant, kan du se på Vikingmuseet i Oslo.

Det er ikke mindre bratt nedover, men det er en kort tur på ca 15-20 minutter hver vei.

Som sagt så startet jeg tidlig hjemmefra og dro først til Rosselandsguden. Planen var å kjøre nordover, mens jeg plukket med meg sted for sted, til alle var tatt. Niste og termos hadde jeg tatt med, siden Dalane ikke er kjent for utallige spisesteder og utvidede åpningstider. Det ble ikke et veldig langt stopp for å se alteret eller blotekarene på Rossland, dette er et sted jeg har besøkt flere ganger tidligere. Landskapet beskrives som mystisk og kan sannsynligvis knyttes opp mot en fruktbarhetskult viet til Frøya. Man antar at det er en offerplass fra jernalderen, men det er vanskelig å vite sikkert. Selv om sola skein og fuglene sang, hastet jeg videre. Neste stopp var nummer 8: Oddsfjellet. Grunnen til at Odd valgte å bli begravet her, sies å være at han ville ligge et sted hvor han kunne høre kirkeklokkene, havet og hanen på Berglyd, stedet hvor han ble født og vokste opp.

Jeg nøt kjøreturen på fylkesvei 33 og anbefaler den varmt til alle som er glad i flott natur og smale veier.

Den svære steinen har ligget her siden isen smeltet, for omtrent 10 000 år siden. Hele tiden på vippen til å falle, men foreløpig har det gått bra.

Jeg kunne skimte Faksetjern mellom trærne, som er oppkalt etter Odds hest Fakse.

Berglyd var ellers en gård i full drift, men jeg var ikke frekk nok til å parkere og gå rundt for å utforske området. Dessuten hadde jeg dårlig tid.

Oddsfjellet ble besteget så raskt jeg kunne, her var både knær og høydeskrekk hindringer som måtte overvinnes underveis. Men jeg kom opp og satt en stund for å nyte utsikten. Neste stopp på turen var nummer 7: Berglyd, hvor kartet anbefalte at man parkerte nede ved veien og gikk turen innover. Videre anbefalte de å legge turen over heia til Åvendal, for å riktig oppleve Odds barndomsrike. Jeg kjørte helt opp og gikk ikke engang ut av bilen da jeg kom frem. Grunnen var at det hadde blitt noen kilometer ekstra å gå og jeg hadde nok brukt et par timer på den turen. Så ellers takk, muligens en annen gang. Nå gledet jeg meg til nummer 10: Hådyr.

Turen inn til Hådyr er 1,3 kilometer lang og tar omtrent 45 minutter. Det er anlagt parkeringsplass ved turens start og stien er merket. Det kan være litt ulent terreng og vått, så bruk gode sko.

Terrenget man går gjennom er typisk for dette området og kalles gjerne for «månelandskap».

Den hvitmalte knausen har vært et seilingsmerke helt siden vikingtiden og er det fremdeles. Kommer du hit med barn eller viltre venner, vær klar over det er et bratt stup på andre siden. Jeg gikk aldri opp på selve toppen, men holdt god avstand.

Utsikten er fantastisk, her i retning sørover.

Jeg innrømmer gjerne at for meg ble den turen dagens høydepunkt. Både fordi det var en fin tur, til et fint sted og at jeg hadde lunsj med tidenes flotteste utsikt. Jeg satt lenge og lå til og med litt i gresset. Glemt var neste mål og glemt var vikingesagaen… Men videre måtte jeg, det var tross alt mange steder igjen på kartet mitt. Motvillig vente jeg nesen mot bilen igjen og det gikk ikke fort på tilbaketuren. Jeg hadde kommet frem til sted nummer 9: Eigersund sitt svar på Stonehenge, Stolpesteinan. Mange regner dette stedet som det mest interessante for turister å besøke i hele området, så det skal sies at jeg var spent. Dessuten har jeg flere ganger besøkt Stonehenge, så forventningene var STORE.

Men først en lengre tur på Rv. 33, favoritt veien min, før det var strake veien på Fv. 44.

Jeg greide å finne en parkeringsplass ved næringsbygget i bakgrunnen, ((kanskje ikke helt lovlig, siden det var kunde-parkering) så var det å tråkke oppover. En smule nedtur…

Dette skiltet var det eneste jeg fant og da hadde jeg lett en stund. Muligens fordi det var seint på dagen og jeg var trett.

For å si det sånn, det var ikke akkurat Stonehenge. Det var vanskelig å finne, lite informasjon, ingen folk og dessuten helt gratis. Jeg satt lenge for å kjenne på energien, men neida…

Det var bare å tusle over jordet, gjennom byggefeltet og tilbake til bilen igjen.

Forventningene ble ikke innfridd, Stolpesteinan var en liten nedtur. Jeg vet ikke hvorfor, historien er spennende nok. 16 steiner som er reist i en sirkel. Har det vært et tingsted i vikingtiden, gravminne eller solur? Det er faktisk ingen som vet, fordi opprinnelsen er ukjent. Alt dette og mye av den andre informasjonen jeg har delt, vet jeg fordi det står på kartet. Men jeg hadde vondt i beina og kjente at jeg hadde fått nok av å jakte på fortiden. Det var fremdeles mange steder igjen å se, men det fikk bli en annen gang. At det skulle gå et år før jeg fikk fullført turen, var jeg ikke forberedt på. Men sånn er det, livet skjer… Den historien får bli til neste gang.

Til Vølstadnutane med Hugin og Munin.

Har du hørt historien fra norrøn mytologi om ravnene Hugin og Munin? De satt på guden Odins skulder og fulgte ham overalt. Odin var den eldste og mektigste av alle gudene i gammel tid og styrte over både mennesker og dyr. Sine to ravner brukte han til å finne ut hva som skjedde i verden og de fløy til all verdens ende, før de kom tilbake med rapport. Slik kunne Odin fremstå som allvitende hersker, lenge før Google var oppfunnet. Hugin og Munin ble samtidig forbundet med død og krig, trolig fordi de spiser åtsel. Helt opp til moderne tid trodde man at ravnen kunne varsle ulykke og død, gjennom sine skrik og sin oppførsel. Ikke akkurat gledes spredende fugler altså…

Turen starter på grusvei og går senere over til kjerrevei. Men det er vei helt frem…

Selv om det var blitt høst, var det frodig og grønt i dalen. Vølstad har flere gårder og hus, og jeg syntes det var et utrolig vakkert sted.

Det hadde vært mye nedbør siste tiden, så det var mye vann i elva og skikkelig sølete på veien.

Vølstadnutane hadde vært en topp jeg planla å gå til i mange år. Eller; egentlig var planen å sykle opp. Da jeg var en sånn en som syklet med startnummer på brystet, var turen opp til masten på Vølstadnuten en grei måte å måle formen på. Den måtte sykles med terrengsykkel og aller helst helt hjemmefra og over Seldalsheia, for virkelig å sette standarden. Det skal sies at jeg aldri tok den turen og det tenker jeg var helt greit. Men jeg vet ikke om det fremdeles er en tur som noen sykler, men jeg var i hvert fall glad for at sykkelen stod hjemme. Jeg hadde sett for meg at det skulle bli en kjedelig tur, grusvei i nærmere 12 kilometer tur/retur, men det kan jeg skrive under på at det ikke ble….

Det er en typisk vei oppover, svingete og bratt. Ikke traff jeg folk, men det er mye kyr innover.

Masten rager i terrenget og er vanskelig å ikke få øye på. Den er en tidligere tv og radio mast, som ikke lenger er i bruk.

Veien slynger seg vakkert innover og det er ikke en krevende tur, selv om man skal opp 400 meter.

Jeg liker helst turer som går i terreng og synes at å gå på grusvei fort kan bli litt kjedelig. Men her var man midt i den flotte naturen og jeg syntes det gikk bedre enn forventet. Det var store flokker med kyr og jeg hadde møtt bonden med traktor og henger full av mer kyr lenger nede i bakkene. Han hilste så fint og smilte, så da ble jeg veldig glad. Det kan kjennes litt skummelt å gå over landbruksjord i privat eie, men området rundt Vølstadnutane er et mye brukt turområde. Det forstår jeg godt, det er fantastisk utsikt over Ravndal og Oltedalsvatnet. Jeg kom opp til senderen og fortsatte på sti opp til varden som viser at man er på toppen av fjellet. Da er man 636 meter over havet og kan nyte en velfortjent pause. Men det hadde ikke jeg tid til, jeg ville videre.

Det var mørke skyer over meg og jeg ventet helst på regn. Men det kom aldri og det var jeg glad for.

Tett på fikk jeg litt sånn Eiffeltårnet vibber, men der har man ikke den flotte utsikten.

I alle retninger var det fjell, på fjell, på fjell… Så mange fjell og så lite tid…

Jeg vurderte å ta en pause her, men det blåser alltid sånn på toppene. Så jeg gikk bare ned igjen…

Jeg hadde ikke lyst å gå samme vei ned, selv om det var lettgått. Derfor siktet jeg meg inn på nok en topp, Asbjørnnuten. Hvem var Asbjørn og hvorfor har det oppkalt en topp etter ham? Sånn kan jeg bruke mye tid på å gruble over, når jeg går tur alene… Men jeg fikk snart annet å tenke på, for plutselig fikk jeg øye på en fugl. Det var litt av en fugl, en gedigen sak satt på en stein. Den lettet og fløy høyere opp da jeg nærmet meg og plutselig så jeg en litt mindre av samme sort. Jeg er slett ingen fugleekspert, men er ganske sikker på at det var en svær ørn med en unge som hadde flyvertrening. Dessuten var det ravner i et stort antall og jeg fikk litt gåsehud. Lettere overtroisk tenkte jeg at de varslet død og fordervelse over mitt ringe legeme, men jeg valgte allikevel å gå videre.

Langt der framme ligger Asbjørnnuten som jeg ville gå til.

Alle kyrne lå på samme sted og brydde seg døyten om alle ådselsfuglene som kretset rundt dem.

Det finnes ingenting mer frustrerende enn å stå med et mobilkamera med sånn passe dårlig zoom, når man har tidenes fugleopplevelse i sikte.

Av og til har jeg noen opplevelser i naturen som gjør at jeg føler jeg forlater kroppen og svever opp mot himmelen. Det er vanskelig å beskrive hvordan det føles, men det er omtrent som jeg går på siden av meg selv, i ett med alt rundt meg. Ravnene skrek, de mørke skyene samlet seg, kun avbrutt av solstrålene som lyste opp fjellene rundt meg. Jeg så et sauekadaver og hørte lyden av torden langt vekke. Da jeg nærmet meg toppen på Asbjørn, vurderte jeg å snu. Det var bratte stup og jeg kunne ikke gi slipp på tanken om at ravnene varslet død. Kanskje det betydde at jeg ville snuble og falle utforbi kanten?

De sorte ravnene hang over toppen av Asbjørnnuten og skrek illevarslende da jeg nærmet meg.

Jeg kjente at høydeskrekken ikke ble bedre av at ravnene skreik sånn…

Det var nesten litt skummelt å stå på toppen, under de mørke skyene. Men ravnene forsvant i hvert fall.. Kanskje de dro til Odin for å sladre om at jeg var på toppen?

Jeg falt ikke ned og det skjedde heller ingen andre ulykker. Jeg gikk ned og fant en fin stein, perfekt til å sitte på for å spise nistepakken. Ravnene var fremdeles i nærheten, men jeg opplevde dem ikke som truende lengre. Det var bare store flokker av ravner. Dette var deres hjem og jeg var bare på besøk. Jeg tenkte mye på hvordan vi kan tolke gammel historie, men hvor mye sannhet er det i den? Det var kanskje annerledes før, når de gamle gudene var mer nærværende i verden. Men uansett, jeg fikk en annen vei ned, selv om mesteparten gikk på samme grusveien. Det var helt greit, jeg var fremdeles relativt salig etter ørn, ravner og en bedre lunsj. Enda bedre ble det da jeg fant en ny badeplass på vei hjem og fikk tatt et friskt og høstlig bad. For en dag….

En usedvanlig levende sau, nysgjerrig på hva jeg hadde i nistepakken.

Dette er en tur som kan gås hele året, siden det er så fin vei helt opp.

Det er dessuten mye annet fint å oppleve, man kan for eksempel gå innover mot Madland.

Det lå noen fantastisk flotte eiendommer som jeg passerte.

Det er mulig å parkere rett over grusveien hvor man starter å gå. Bilen startet som et skudd, så det var ikke Toyotaens død heller som var varslet.

På vei hjem fant jeg denne perlen for et bad. Perfekt avslutning for en perfekt dag…

Nordmarka på langs uten el-sykkel.

Det har lenge vært en drøm å sykle gjennom Nordmarka. Turen er en klassiker, på lik linje med Rallarveien og andre kjente sykkelturer. Jeg hadde kikket på både kart og studert reisebøker, men endte med turen som er beskrevet på ut.no: Gjennom Nordmarka på sykkel, fra Grua til Maridalen via Kattnosdammen. Grunnen var at det er enkelt å sette fra seg bilen, samt komme tilbake til startpunktet med tog via Gjøvikbanen. Dermed hadde jeg en god plan og med høytrykk over Sør Norge, var det bare å starte pakkingen.

Jeg kjørte i over 9 timer og det var kveld da jeg kom frem. Et stykke nord for Oslo fant jeg et turområde, hvor det var gratis parkering så jeg kunne sove i bilen, med utsikt til skog, eng og villmarksliv.

Lykken er bensinstasjoner som åpner VELDIG tidlig, slik at jeg kan snuble inn for å kjøpe kaffi og gå på do.

Grue stasjon var stille og rolig, så jeg fant en parkeringsplass og lastet opp sykkelen.

Det største problemet jeg møtte, var om jeg skulle sykle på el-sykkel eller ta den gamle. Det er mange år siden jeg syklet på vanlig sykkel, mest fordi jeg har el-sykkel. Det blir omtrent som om du skulle velge en trø-bil, mens du har en Tesla i garasjen. Fordelen med vanlig sykkel er at du slipper å være avhengig av å finne steder å lade, man blir mer fri og kan sette opp teltet hvor som helst. Ulempen er at det er sykt mye tyngre å sykle uten motor. Siden jeg vet litt om bakkene i Nordmarka, visste jeg at det var umulig å sykle hele turen uten å lade. Dermed børstet jeg støv og maling av den gamle stål-hingsten, som hadde stått ensom i boden. Gjemt, men ikke glemt…

Jeg hadde tatt en testtur i forkant og fant ut at knærne ikke er helt restituert etter operasjonene, så de mangler styrken. Derfor gikk jeg opp alle lange og bratte bakker.

Det gikk helt fint og jeg hadde god tid til å nyte den fine morgenen.

Det ble mange pauser og jeg hadde allverdens med tid.

Det er mye stigning opp til Myllavatnet, men for en belønning å komme dit. Nordmarka er full av innsjøer, tjern, elver og bekker.

Nordmarka er en del av Oslomarka, som består av ni delområder, som nesten alle heter noe med «marka». Den ligger i både Oslo, Jevnaker, Lunner og Nittedal kommune, så her snakker vi om enorme mengder med skog. Det er utallige løyper å velge mellom, både til å gå, sykle eller å gå på ski. Nordmarka er det mest kjente rekreasjonsområdet av alle ni områdene og har både DNT og private hytter til overnatting, samt det er flere serveringssteder. Legg til både hopp og alpinbakker, så får du en pekepinne over dette gedigne området like ved hovedstaden. Så sentralt, allikevel så vilt…

Det er godt merket, men jeg var glad jeg fulgte løypa på ut.no. Det var lett å sykle seg vill, med grusveier og skogsveier på kryss og tvers.

Med rim i gresset var det en frisk start på dagen. Heldigvis steg temperaturen ettersom sola kom høyere på himmelen.

Det var flotte veier å sykle på og jeg traff ingen andre på tur.

Det skal sies at jeg muligens var litt uheldig med valg av dag å starte turen på, det var nemlig samme dag som elgjakta startet. Jeg kunne høre skudd og hundeglam fra flere kanter. Med skrekk tenkte jeg på jegeren som trodde han skjøt en hjort og istedet drepte 3 sauer og et lam. En elg og en syklist er muligens enda likere, så jeg angret bittert på at jeg ikke hadde kledd meg i neonfarget sykkeltøy. Min rødbrune dunjakke kunne gå for fargen på en elg, så jeg håpet jegerne jeg hørte, hadde tatt en synstest i forkant.

Det var ikke helt øde, jeg så flere hytter og gårder innover marka.

Like ved Skiforeningens rastebu ved Trantjernet, fant jeg en benk. Da var det på tide med en sein frokost, så jeg kokte havregrøt. Det smakte fortreffelig og jeg nøt både mat og utsikt.

Det var både varmt og slitsomt å sykle innover, særlig da sola kom høyere opp. Jeg startet tidlig å se etter fine teltplasser og ved Gjerdingen fant jeg flere. Men det var fortsatt litt tidlig på dagen, så jeg valgte å sykle videre. Allerede hadde jeg passert en DNT hytte, samt Rajebråtan, som er en privat hytte med servering. Den var selvfølgelig stengt da jeg tråkket forbi, men det var helt greit, for jeg hadde mer enn nok mat med med meg. Dessuten skulle jeg sove i telt og ikke på hytte, var planen. Selv om det unektelig hørtes godt ut med seng, sliten som jeg var…

Det var rett og slett usedvanlig vakker natur å sykle gjennom. Denne delen av Nordmarka regnes som villere og mindre besøkt.

Jeg stod lenge og vurderte om jeg skulle sette opp teltet her.

Jeg traff et monster av en maskin, som felte, kuttet og kvistet svære trær i et forrykende tempo. Det er viktig å holde god avstand når man møter sånne og vente til føreren har sett deg, stopper maskinen og slipper deg forbi.

Noen steder treffer man på det som kalles trillesti. Det er nettopp det, her bør man trille sykkelen. Sykler man med offroad sykkel, går det fint å sykle, men det gjorde ikke jeg.

Jeg var bare glad for å gå litt og kunne ta av hjelmen. Dunjakken var stappet i sidetasken for lenge siden.

Som tidligere nevnt har Nordmarka utallige vann og mange av dem er bundet sammen med elver. Terrenget faller fra nord til sør og vannveien har blitt brukt til å ta ut tømmer i utallige år. Dermed ble det bygget dammer for å regulere vannet, slik at fløtingen gikk lettere. Veiene ble ikke vanlig å bruke før 1950-tallet, men av de eldste dammene er det lite igjen. De som står nå er av nyere tid, men gir allikevel et spennende innblikk i hvordan skogsdriften var i gamle dager.

DNT hytta Kattnosdammen er den gamle damvokterboligen og har 14 sengeplasser. Den er låst med DNT nøkkel og har dessuten STRØM. Jeg tenkte på el-sykkelen og at jeg kunne ha overnattet og ladet der.

Men det ble istedet en lang pause ute på tunet og jeg hygget meg med lunsj og utedo.

Et stykke unna fant jeg tidenes teltplass, hvor jeg rigget meg til. Det var tydelig at det ble brukt som leir, jeg fant flere teltplugger og en halv agurk.

Jeg fikk min egen private badestrand og var ikke sein om å få av klærne for å ta et bad. Sein september hadde sommertemperatur og det var bare å nyte kvelden.

Jeg hadde en fantastisk kveld og natt, sov godt i den letteste og varmeste av soveposene mine. Det var temperatur ned mot null om natta og jeg våknet til en helt annen utsikt enn jeg hadde sovnet til. Dessuten var jeg stiv og støl etter syklingen, så jeg innså for ørtene gang at det er stor forskjell på å sykle med og uten strøm… Men etter en bøtte med kaffi var jeg klar, både fysisk og psykisk. Jeg pakket ned, pumpet mer luft i dekka og slepte sykkelen med meg gjennom skogen.

Man kunne nesten ikke tro det var samme stedet, tåka hyllet alt inn i grått.

Men jeg visste jo at sola snart ville skinne og at det ville bli nok en fin dag.

Det ligger både gårder og hus i Nordmarka, men jeg så ikke mye folk foreløpig.

Jeg så ferske spor av elg, men ingen elg. De var vel gått i dekning med skogen full av jegere…

Jeg spiste sein frokost ved Sandungen, der var både benk, bord og demning. Samt nydelig utsikt…

Jeg hadde gledet meg til å ta en omvei for å hygge meg på Kikutstua. Denne betjente DNT hytta er åpen hele året og har 64 sengeplasser. Jeg hadde sjekket kafeens åpningstider og var glassklar. Men da jeg slepte meg inn på tunet, var hytta stengt for oppussing… Typisk min flaks…

Jeg ser at turen for min del kan deles inn i før og etter Kikutstua, den endret seg etter det. Nå var det mye folk og de fleste på sykkel. Mange som var på treningstur og mange mosjonister på el-sykkel, som kom mot meg og var på vei nordover. Naturen endret seg også og jeg fikk mange og lange bakker nedover, så jeg følte jeg trillet helt ned til Maridalen. Det var ganske så fint, særlig siden tåka hadde lettet og jeg kunne nyte utsikten. Plutselig var jeg nede ved både trafikkert hovedvei og parkeringsplass, samt mye folk. Jeg følte meg nesten som en huleboer, som vandret ut av dei djupe skogane…

Jeg nøt å trille nedover og man får ganske god fart med noen kilo på baken og fullastet sykkel. Selv ut motor…

Det finnes nok enklere veier ned til Kjelsås stasjon, men jeg tok den idylliske og tunge veien via ei kulturløype.

Kulturen bestod i at det var satt opp informasjonstavler, som fortalte om historiske steder jeg passerte.

Men jeg var såpass sliten at jeg tok ingen omveier for å lese og jeg stoppet ikke med mindre det var en benk å sitte på.

Turen ble avsluttet på Gjøvikbanen, mellom Kjelsås og tilbake til Grua. I fredagsrushet måtte jeg stå de 40 minuttene turen tok, men det var helt greit. Toget jeg tok, må ha Norges hyggeligste ansatte, jeg fikk nemlig en hjertelig velkomst. Det hører med til historien at da jeg skulle kjøre hjem, ble jeg stoppet av politiet for mistenkelig kjøring. Jeg måtte jobbe litt for å overbevist dem om at jeg var verken ruset, på flukt etter kriminalitet eller kjørte stjålen bil uten gyldig førerkort, men jeg var utslitt etter å ha syklet gjennom Nordmarka UTEN el-sykkel. De lot meg kjøre videre mot at jeg tok inn på nærmeste hotell for å sove og heller kjøre videre neste dag. Og det gjorde jeg selvfølgelig…

De har fine stasjonsbygninger langs Gjøvikbanen.

Klar for å laste opp bilen og få sykkelen på taket igjen. Det er reine treningsøkta å være på sykkeltur.

Det var smart å få en god natts søvn før den lange kjøreturen hjem….

En vindmølle til besvær…

Det er ikke ofte jeg klager over sånne ting som jeg allikevel ikke kan gjøre noe med. Jeg har innsett at det har veldig lite for seg, annet enn å gjøre livet surt for meg selv. Men det betyr ikke at jeg stilletiende godtar og aksepterer alt. Dersom jeg kan bidra til endring på et vis, stiller jeg selvfølgelig opp. Resten må man bare forsøke etter beste evne å unngå, for egen sjelefred. Det er for eksempel sjelden at jeg velger å gå tur i vindmølleparker.

Det var ikke særlig folksomt, tidlig en søndags morgen. Man kan gå til Gulknappen fra flere steder, men jeg valgte å starte på Gravdal. Her finner man en merket løype og det er grei parkeringsplass.

Man har flere turmuligheter i Bjerkreim kommune og her vasser man ikke i folk.

Sau derimot er det mye av og de gav høylytt beskjed om at de var glade for å se meg.

De gangene jeg er i nærheten av vindmøllene, er det som regel fordi jeg skal opp på en topp, som skal sveipes inn i Fjelltoppappen. De har valgt topper ukritisk og jeg tror kanskje det er like så greit. Mange har et positivt syn på møllene og jeg har venninner som til og med synes de er vakre og majestetiske, der de troner mot himmelen. Tja, jeg synes de ødelegger naturen, ikke minst fordi det må bygges veier for å få satt dem opp, de skaper støy og skader både fugle og dyreliv.

Det er grei jordbruksvei innover og husk at her er det total båndtvang. Stien er merket med grunneiers velvilje og det må respekteres. Det gikk mye sau,men ingen kyr.

Har du sett så vakkert? Horisonten helt uten vindmøller, det er sjelden på Jæren.

Ved Djupetjørna tar man av fra veien og går videre innover på sti. Følg de røde merkene.

Jeg diskuterte dette en gang sammen med en grunneier, han mente at han gjorde turfolk en tjeneste ved å gi dem fine grusveier til å gå tørrskodd til topps på. Dessuten kunne syklister og løpere boltre seg på milevis med gode veier og alt var bare velstand. Jeg må innrømme at jeg var uenig, for min del var dette turområdet ødelagt for evig tid. Borte var stiene, fuglelivet og naturens fred og ro. Istedet ruvet de svære kolossene over meg og gjorde meg dårlig.

Husk å ta på støvler eller høye og vanntette sko, det er mye myr og bekker underveis. Etter alt regnet som er kommet, var bekken nærmest en elv, men jeg kom meg over.

Det er ikke særlig langt fra Gravdal og til toppen av Gulknappen, totalt tur-retur vil jeg anta er ca 4 kilometer.

Jeg er sånn som blir fysisk dårlig av støyen og synet av vindmøllene. Det vil mange påstå er innbilning og fantasi, men det er noe med støyen jeg reagerer på. Den jevne duren bærer godt gjennom luften og kommer man nær nok, høres svusjingen fra turbinbladene. De durer og går konstant, ihvertfall her på Jæren hvor det blåser mye. Da kommer hodepinen hver gang og som om det ikke er nok, bevegelsen rundt og rundt gjør at jeg blir kvalm. Nå skal det sies at jeg ikke kan kjøre tekopper og karuseller på tivoli som går rundt og rundt heller, men det er lettere å unngå dem. Synet av vindmøllene har en suggererende virkning på mitt enkle sinn….

Fra toppen hadde jeg god utsikt, men det frista lite å sette seg ned.

I den motsatte retningen var det ikke mindre vindmøller, dessuten kom de mørke skyene inn i stor fart.

Jeg stod rett under og var litt redd for å få et turbinblad i hodet, hvis det løsnet. Det tror jeg ikke skjer så ofte…

Jeg rigget meg til for å nyte matpakken og det hjalp faktisk på kvalmen.

Dessuten hadde jeg fantastisk utsikt i retning havet og Dalane, så jeg nøt den.

Men det jeg kjenner er mest vanskelig å forstå, er at det er behov for all denne utbyggingen. Jeg vet at det finnes steder i landet som har flere vindmøller enn Jæren, men dersom det var så lønnsomt burde det vel gjenspeiles i strømprisen? Istedet har vi blant Norges dyreste strøm og det planlegges stadig nye utbyggingsprosjekter. Forstå det den som kan….

Jeg kikket mye ned på stien og greide å snu fokuset vekk fra vindmøllene.

Dessuten kom det noen kraftige regnbyger og det tok også endel av oppmerksomheten.

Vindmøllene er kommet for å bli, jeg innser det. Heldigvis er det forsatt steder som er uberørt, måtte det fortsette sånn.

Et av de grelleste eksempel på hvordan naturen ødelegges, er inne på Låglia. Like ved denne gamle fjellgarden troner nå Måkaknuten vindpark og jeg har helt sluttet å gå tur inn dit. Det samme har jeg til Sulken, som før var en kjempefin tur å gå fra Skjelbreitjørna. Det er bare trist å komme så tett på og oppleve både støy og inngrep i naturen. At noen velger penger foran naturen, burde vel ikke overraske. Ikke for å klage, men NEI TIL MER VINDMØLLER NÅ…

Tilbaketuren var egentlig finere, da hadde jeg vindmøllene bak meg.

Gjerdeklyveren hang forsatt halvveis i lufta, det var reine balansetreningen.

Jeg ble glad av å se at det fremdeles blomstrer i grøftekanten.

Turen starter og slutter med en strekning på asfalt og det var helt greit.

Som lyn fra klar himmel..

Visste du at det er farlig å gå på topptur dersom det er meldt lyn og torden? Aller helst skal man unngå åpent landskap eller flatt vann totalt, siden lyn ofte søker mot det høyeste punktet. Jeg er oppvokst med å høre at dersom du bare hadde gummistøvler på, ville alt bli bra, siden gummi virker som isolasjon. Det er bare tull og fantasi, men det som faktisk fungerer, er å holde seg innendørs, enten i bil eller hus. Slå av elektriske apparater og trekk ut ledninger. Det er ikke da du skal lade elbilen liksom..

Dette må jo være innafor, selv om det ikke anbefales å stå under høye trær.

Litt usikker på skog, siden det er mange trær.

Det regnet ganske godt, men så plutselig var det sol.

Planen min var egentlig en topptur, men da jeg kjørte innover mot fjellene, ble jeg skeptisk. Himmelen var mørkeblå og skyene så ganske truende ut. Jeg stanset i veikanten og sjekket yr.no. Det pleier jeg sjelden å gjøre, men dette var et nødstilfelle. Eller det kunne ihvertfall bli et, det er nemlig veldig farlig å bli truffet av lyn. Det skjer heldigvis sjelden, men det skjer. Sommer er høysesong for lyn og torden, så det måtte skyldes de høye temperaturer vi fremdeles har. Det er tross alt september… Uansett, jeg snudde bilen og fant et annet sted, selv om gummistøvler lå klar bak i bilen.

Rogaland Arboret er en botanisk hage, som har utrolig mange ulike trær og busker. Mindre kjent er fornminneløypa…

Det kan ha noe med at det ligger i Melshei, men skogen går i ett, så det er en glidende overgang.

Bak her ligger noen gamle hustofter, men det er lite informasjon. Jeg kikket mest etter elgen, som jeg hadde lest i avisen var observert her i Melshei i går.

Plutselig var jeg til skogs og da var det bare å finne en sti. Rogaland Arboret er et fantastisk sted, men grusveier, skogsveier og stier på kryss og tvers. Jeg hadde ingen planer, så da jeg plutselig kom inn i fornminneløypa, var det helt greit. Den går innom både Pålsberget og Nonsberget, men jeg antok at det ville være relativt trygt for lyn. De rager ikke i terrenget noen av dem og dessuten ble det plutselig sol og blå himmel over meg.

Første stopp ble Pålsberget, eller Pålsberje som det også heter. Her er et gravanlegg fra folkevandringstiden og under steinen ligger både knokler og biter av kar.

Utsikten var flott og jeg lurte på om det var derfor det var anlagt gravplass her.

Det lå flere andre steiner like ved, usikker på om det også var gravsteder.

Jeg satt mye å tenkte på om det var blasfemi å ha lunsj på en gravplass. Det hadde ikke passet seg inn å sitte på en kirkegård ihvertfall, men dette var jo ikke det.

Fornminneløypa i Melshei er kort og starter du i Melshei, er den veldig kort. Men du kan egentlig gå så langt og lenge du vil, Melshei har 12 kilometer stier og 10 kilometer med vei. Denne lille rundturen bør du være godt kjent for å finne, det er ikke særlig godt merket. Det står noen skilt og info tavler ved Myklebust og der starter også rundturen. Jeg har vært her mange ganger og er godt kjent, men det er omtrent umulig å gå seg vill. Ihvertfall dersom du har kart på mobil, det er god dekning i hele området.

På vei opp mot Nonsberget var alle mørke skyer borte. Men lyn fra klar himmel har jeg hørt om, så litt skeptisk var jeg fortsatt.

Mot fjellene der jeg skulle ha vært, virket det fortsatt utrygt for torden og lyn.

Jeg har ikke så mye informasjon om historien bak alle disse fornminnene. Det er ganske enkelt fordi veldig lite av området har blitt gravd ut av arkeologer. Det er gravhauger, rydningsrøyser og hauger som har vært hus. Man tenker folkevandringstiden, fra 400 til 600 e.Kr, men mye mulig bodde det mennesker her også i vikingtiden og i middelalderen. Det er rart å stå og se utover fjell og skog, samt tenke på de som stod her for 1500 år siden og så på de samme fjellene. Kanskje skog og eng var annerledes, men det får vi aldri vite.

Jeg klatret ikke over gjerdeklyveren for å komme inn til selve fornminnene. Jeg har vært her flere ganger og antar ingenting har endret seg siden sist.

Jeg tok veien tilbake til Aboret, med så mange avstikkere og omveier jeg fant.

Det var mye å studere, sopp for eksempel.

Jeg gikk det meste av turen uten regn, lyn eller torden. Innimellom syntes jeg at det hørtes en svak buldring i det fjerne, men det kan ha vært fra pukkverket på Kylles. Allikevel gikk jeg der og ventet, selv om himmelen var klar og fin. Det ble noen fine timer på tur og jeg var slett ikke lei for å ha gått glipp av en fjelltopp. Selv med støvler på, trenger man ikke utsette seg for naturkreftene. Som lyn fra klar himmel…

Det er ikke lov til å campe eller grille i Aboret, men det er mange fine steder å spise matpakken.

Og dersom du fremdeles ikke er lei av fornminner, kan du beundre denne delen av en eikestamme. Den ble funnet i en myr på en gård i Time kommune. Treet vokste opp i den subboreale varmeperioden, som sluttet for ca. 2500 år siden. Slå den…

På brudeferd til Salmeli.

Det er mye som må ha vært strevsomt i gamle dager. Særlig dersom man bodde i avsidesliggende strøk og det gjorde vel de fleste her til lands. Salmeli er ei lita bygd, som ligger på 550 meter over havet, helt oppe ved høyfjellet nord i Kvinesdal. På det meste bodde det 73 personer her. Det har blitt drevet gårdsbruk her siden 1300-tallet og selv om gården ble fraflyttet under Svartedauden, så var den i drift igjen på 1600-tallet. Sånn kan man bli meget imponert over og jeg var derfor klar for et lite besøk.

På «bøgda» driver de folkeopplysning på høyt nivå. Så dersom du er usikker på hvordan du bruker offentlige toaletter, ta deg en tur til Tonstad.

Enda mer imponerende var bua som står på parkeringsplassen, hvor turen starter. Det er god informasjon, betalingen gjøres via vipps og man kan bytte til seg en bok.

Turen mellom Josdal i Sirdal og Salmeli i Kvinesdal er en av DNTs historiske vandreruter og kalles Brudleruta. Turbeskrivelse finner du på ut.no.

Jeg har litt kjennskap til de Historiske Vandreløypene, som er et samarbeid mellom DNT og Riksantikvaren. Det finnes 18 ulike løyper spredd utover hele Norge og jeg har tidligere gått flere av dem. Felles for dem alle, er at de følger de gamle stiene og ferdselsveiene, gjennom et landskap rikt på kulturhistorie. De ulike løypene er godt merket og skiltet, samt de forteller om en tid som ikke lenger finnes. Derfor synes jeg at det er viktig å ivareta disse tradisjonene, både de gamle stiene, minnesmerker og bygningene, slik at historien kan gi lærdom til nye generasjoner.

Det startet ganske trått, med 3 kilometer på asfalt og grus gjennom et svært hyttefelt.

Men man steg ganske fort i høyden og det er jo alltid hyggelig.

Selv om det fremdeles var sommer, var det ingen tvil om at høsten var på vei.

Man skal gå ganske langt, før man treffer på første skiltet som viser at man er på rett vei.

Turen mellom Sirdal over til Kvinesdal kalles for Brudleruta. Det kommer av uttrykket brudle, som opprinnelig betyr et brudefølge. Det var vanlig i Agder å legge steiner på bart fjell, i en bein rekke. Denne tradisjonen startet opp på 1600-tallet og var mest vanlig i indre Agder. Steinene symboliserte hvor mange personer som deltok i brudefølget og størrelsen på steinene sa noe om det var voksne, barn eller dyr. Ihvertfall antar man det, siden det ikke finnes så mye nedskrevet fra den tiden som kan si helt sikkert.

Turen opp og gjennom Ravneskaret er bratt og steinete, men det gikk fint.

Jeg feiret med å spise en sein lunsj i godt selskap. Mye mulig at han kjente lukten av de kokte eggene mine, siden han kom så nær.

Det mest kjente området med brudler ligger på Josdalsheia, hvor man kan finne 16 stykker. Noen ligger veldig synlig, mens andre er dekket av busker og kratt. Brudlene ble som regel lagt på det høyeste punktet på ruta eller hvor det var naturlig å ha en stopp for å hvile. De kunne legges mellom hjemmet til brud og brudgom, eller mellom hjemsted og kirken. Hvorfor man gjorde det, er uvisst, men det kan ha vært for å verne mot onde ånder. Eller kanskje bare til minne om en fin dag…

Dette er visstnok et kjent landemerke, løven eller prinsen. Jeg savnet litt informasjon…

Frem til hit var stien grei å følge og greit merket.

Videre innover heia var det litt ymse med både sti og merking. Jeg fikk ikke inntrykk av at dette var et sted som var mye besøkt.

Men brudlene fant jeg. Det var verre med skiltet, hvor bare pinnen stod igjen.

Som sagt så har jeg gått flere historiske ruter før, så jeg innrømmer gjerne at jeg var en smule skuffet. En ting er at løypa var iferd med å gro igjen, det er bare trist. Men at merking og skilting var såpass dårlig vedlikeholdt, det hadde jeg ikke forventet. Flere steder lå skilt på bakken og jeg brukte mye tid for å lete etter røde merker, samt sjekke kart for å se at jeg ikke rotet meg bort. Det gjorde at jeg beveget meg enda tregere enn jeg vanligvis gjør, men det er greit. Jeg hadde det tross alt ikke travelt…

Det var mye stein og jeg sleit litt med å se hva som var brudle og hva som var bare stein. Dessuten skulle det finnes rester av et ledegjerde i nærheten, muligens fra steinalderen, men det fant jeg ikke.

Etter brudlene gikk det nedover mot Salmeli, men det er 6,5 kilometer før man kommer dit. Jeg sleit litt med å forstå turbeskrivelsen.

Jeg passerte flere små vann, hvor det visstnok skulle være flere fine teltplasser. Men det var mye myr og vått, samt overgrodd, så jeg hadde litt problemer med å finne dem.

Langt om lenge kom jeg frem til Salmeli. Da hadde jeg rota meg bort i siste nedover bakken og nesten havna i elva. Det skal sies at da jeg fant rett sted med gjerdeklyveren, var merkingen god. Men så kom jeg ned til broen og der var grinden lukket. Jeg kunne se at bygda nok ikke var den ubebodde og museumsaktige samling av hus jeg hadde sett for meg. De røde prikkene gikk i motsatt retning, antakeligvis ned til parkeringsplassen. Så der stod jeg og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det stod ikke skilt om «Adgang forbudt » men det føltes sånn…

Dersom man vil overnatte på Salmeli, må det avtales på forhånd. Da kan man ligge i en låve fra 1600-tallet, sammen med masse mus. Alternativet er telt, men da må man finne et annet sted enn Salmeli. Jeg hadde telt med og snudde nesa mot heia igjen.

Det KAN ha vært den bratte bakken opp til husene som gjorde at jeg droppet sightseeing. Men mest at jeg følte meg som en inntrenger på privat område.

Det gikk lettere oppover, når jeg greide holde meg på stien.

Jeg endte opp med et tørt, men kanskje ikke så flatt sted, til lyden av sauebjeller.

Det ble en kald fornøyelse å ligge i telt, jeg hadde bommet på valg av sovepose. Den lette sommerposen ble ikke varm nok, det blåste kald nordavind og var ikke mer enn et par plussgrader. Men selv den lengste natten tar slutt og jeg kom tidlig i gang med veien videre. Teltet ble pakket i lys av hodelykten og jeg gikk helt bort til Atlakstølen, hvor jeg kledde av 3 lag ull og spiste en skikkelig frokost.

Det må sies at jeg stod opp til en fantastisk morgen, selv om det var kaldt.

Det å gå seg varm i soloppgang, er heller ikke feil. Det tok sin tid å få kroppen igang…

Jeg var rett og slett så frekk at jeg rigget meg til på trappa. Det var lukket og låst på Atlakstølen, men tidligere kunne reisende få både melk og prim her.

Jeg kom opp til stidelet og valgte rundløypa opp mot Snøfonnskaret. Det ble mye å krype over og under, og ihvertfall ikke tørrere.

Her savnet jeg litt informasjon. Er det meningen at man skal bruke båten for å ro over til helleren ved Hovknutevatnan, nok et kulturminne? Jeg ville jo gjerne dit, men forstod lite av HVORDAN.

Oppi der en plass TROR jeg at den ligger. Jeg gav opp å komme meg dit.

Tilbaketuren ble et slit.. Jeg var forberedt på dårlig merking, det opplyser ut.no om i turbeskrivelsen. At det knapt var sti, var mer krevende. Dessuten er det endel stigning, man skal over Hovsknuden på 920 meter over havet. Men det var en vakker dag, med sol og lite vind. Jeg gikk mye å tenkte på menneskene som hadde gått her siden tidenes morgen, ikke bare brudefølgene men enda lengre tilbake. De gikk neppe for å hygge seg på tur, men fordi de måtte. Enten det var for å skaffe mat eller gå til kirken på Tonstad, så hadde de nok et mål med turen.

Det er nok helst sauer som tråkker oppover mot Snøfonnskaret.

Litt usikker på hva dette var, men jeg tok nå bilde av det, i tilfelle det var berømt.

Dette var et vanlig syn, merkepinnene lå flatt. Jeg forsøkte å sette dem opp igjen, de er ikke lette å få øye på når de ligger flatt.

Endelig på toppen av Hovsknuden. Den ligger på Fjelltoppappen, for dere som er opptatt av sånt noe.

Jeg må si det ble en tur til ettertanke. Det var vanskelig å forstå at dette var en historisk vandreløype, ihvertfall sammenlignet med de jeg har gått før. Det eneste stedet som var godt merket og tilrettelagt var opp til toppen av Hovsknuden, så jeg antar at de fleste turgåere er mer glad i topptur, enn historisk vandring. Jeg ble ganske trist av å tenke på at denne stien, som har blitt brukt gjennom mange hundre år, er i ferd med å forsvinne. Men sånn er tidens gang, det som ikke brukes, blir glemt.

På vei ned fra Hovsknuden kunne jeg plutselig gå tørrskodd over myra. For første gang på turen….

Turen jeg gikk ble ganske nøyaktig 3 mil. Ifølge ut.no kan den gås som en dagstur og de påstår videre at de fleste gjør det. Enten fra Salmeli eller Josdal, men jeg tror neppe de går frem og tilbake, (med mindre man er i usedvanlig god form). Da må man ha en bil på hver sted. Turen regnes som middels krevende, noe jeg også tenker kan tas med en klype salt. Uansett, jeg er glad for å ha opplevd Brudleruta og håper at den holdes ved like i mange år fremover.

Lett å bli lurt…

Da jeg stod på parkeringsplassen og la opp en slags slagplan for å komme meg til Gloppenuten, tenkte jeg først at dette blir lett match. Ifølge Fjelltoppappen var det bare 1,6 kilometer til toppen. Dessuten kunne jeg skimte målet mellom trærne og det virket ikke langt dit. Men i bakhodet hvisket fornuften og jeg var fullstendig klar over at dette kun var en illusjon. Rett og slett fordi jeg hadde gått turen før og visste hva som var i vente…

Brekko er et stort friluftsområdet i Gjesdal kommune og er godt tilrettelagt med stier, lysløype, toalett og kapell. Det koster 50,- for å parkere, samt man kan leie gapahuk til overnatting eller kano til padling.

Se der ja, Gloppenuten nærmet seg raskt. Turen starter på grusvei og er godt merket.

Første varsel om at det kanskje ikke er så kort vei allikevel, får man på skiltet.

Det er ikke bare når man går tur, at det er lett å bli lurt. Hele samfunnet har blitt en slags slagmark, hvor ting sjelden er det som det gir seg ut for å være. Overalt må man være på vakt, fordi det er nok av uærlige sjeler som vil lure deg. Bare en tur på butikken kan utarte seg til en kamp, hvor priser må sjekkes og opprinnelsesland på kjøtt og grønnsaker trippelsjekkes. Ihvertfall dersom du er sånn som synes sånt er viktig og ikke liker å bli lurt. Tilbudene står i kø, men er det billigste allikevel et godt kjøp? De store kjedene overgår hverandre om vår oppmerksomhet og vi betaler må betale prisen.

Det var en flott morgen, selv om vinden var kald. Yr.no hadde lovet sommer temperatur hele helgen, men har man noensinne kunnet stole på det? Jeg hadde kledd meg godt..

Etter å ha krysset elva, gikk stien langs vannet. Det ligger flere fine plasser for å ta et bad, men jeg hadde lagt badetøyet i bilen.

Gliset var stort og jeg tråkket lystig oppover bakkene. For det er endel bakker..

Nå som det nærmer seg valg, kjenner jeg på mye usikkerhet i forhold til hva og hvem man kan stole på. Alle politikerne fremstår jo som relativt fornuftige og troverdige, med saker som jeg tenker vil gjøre samfunnet bedre for oss alle. De står frem i media og lover gull og grønne skoger, ihvertfall hvis vi gir vår stemme til nettopp dette partiet og akkurat denne personen. Men hvor mye sannhet er det i valgløftene? Når hverdagen kommer, så forsvinner troverdigheten like raskt som dugg en vakker sommermorgen. Da er det lett å kjenne seg lurt…

Men man stiger raskt oppover i høyden og utsikten blir bare bedre og bedre.

Når man har kommet opp på toppen av de de mest krevende bakkene, vender man nesa mot parkeringsplassen og går «tilbake» igjen.

Langt der bak sees toppen og jeg ble studert og vurdert om jeg var til å stole på. Det kan jeg ikke ha vært, siden sauene forsvant fort.

Jeg skal ikke engang begynne på, alt som gir seg ut for å være noe det ikke er. Sosiale medier er et godt eksempel, hvor selvutnevnte eksperter gir råd om alt fra trening og kosthold, til mental helse og astrologi. Samt alt innimellom… Det er jammen ikke rart at hjernen har problemer med å skille mellom sant og usant. Det er et uttrykk som sier at verden vil bedras, og jeg tror aldri det har vært mer sannferdig enn slik samfunnet er idag. Kritisk tenkning er ikke moderne og vi følger som en saueflokk uten egne meninger. Da er det viktig å stoppe opp og tenke seg godt om.

Og rett der nede kunne jeg se bilen. Så det stemte nok med 1,6 kilometer, men i luftlinje.

Det ble frokost på en lun plass i solveggen og jeg kjente fjellgleden senke seg.

Tilbaketuren går akkurat samme vei, bare nedover. Det er fint, da vet man hva som kommer.

For en tid tilbake, ble jeg vekket av min sønn. Han kunne jublende fortelle meg at han hadde vunnet i tipping og var blitt millionær. Jeg fikk se bevis på både mobil og pc, så han danset rundt og planla hva han skulle bruke pengene på. Jeg innrømmer gjerne at jeg var mer skeptisk. Av erfaring blir man klok, men sjelden rik, er et ordtak jeg ofte bruker. Derfor var vi vel ikke de som ble mest skuffet, da beskjeden kom at Norsk Tipping hadde gjort tidenes største tabbe. Men surt allikevel, for alle de menneskene som ble lurt og en kort tid trodde de var blitt millionærer….

De såg fremdeles på meg, som om jeg var en ulv i fåreklær.

Det ble bedre og bedre vær utover dagen, men jeg lot meg ikke lure til å kaste av meg jakken. Det var kald vind…

Steinrøysa var like lumsk på tilbakeveien, med løse steiner som veltet når jeg trødde på dem.

Så hva er moralen i denne historien? Tja, det er vel ikke godt å si… Kanskje at dersom noe er for godt til å være sant, så er det fordi det ikke er sant. Det har reddet mange stunder for min del. Men så er nok jeg over gjennomsnittet vanskelig å lure og kanskje litt for skeptisk? For det kan man også bli… Et åpent sinn, ihvertfall til det motsatte er bevist, må kanskje være målet. Gloppenuten er ihvertfall en fantastisk tur og anbefales varmt, selv om det er lengre enn det ser ut som.

Det er mange forskjellige veier og stier i Brekko, så det er mulig å gå hele dagen, om man vil.

Tørr sommer burde gi tørr sti, men det kan man ikke alltid stole på.

Hyttevakt til tjeneste.

Det finnes utallige måter man kan tilbringe sommerferien på og mange ganger trenger man ikke dra så langt heller. Ikke trenger det å koste allverden, fordi det beste i livet er tross alt gratis. Da snakker jeg om tid, samhold, latter og fantastisk natur. Det er kanskje lange, late morninger eller kveldsbad etter at sola er gått ned. Jeg liker å oppleve noe helt nytt og kanskje litt utfordrende, for sånn å kjenne på mestring og at man lærer noe som kan tas med hjem til hverdagen. Det er ihvertfall ferietid for meg. Han på 12 var ganske så enig, selv om han neppe ordlegger seg sånn som jeg gjør…

Vi startet tidlig og tok ferjen over Høgsfjorden. Det lå an til å bli en flott dag.

Det er stor og gratis parkeringsplass på Nes og det var godt med plass.

Det skal sies at vi var tungt lastet og han på 12 bar tyngst. Jeg sparte knær og rygg mest mulig og det ble mange pauser innover.

Viglesdalen er vakkert plassert i Hjelmeland kommune og her har Stavanger Turistforening en selvbetjent hytte. Egentlig er det ikke en hytte, men tre. Det er den nye og flotte bygget i 2019, med to sengers rom og lader til mobilen i stua. Så er det min favoritt, 1991 hytta og til sist «hundehytta» fra 1931. Det finnes ikke proviant her, så alt av mat må bæres inn. Totalt er det 64 sengeplasser, så når det er fullt, er det god gang på tunet.

Det var et perfekt turvær, ikke for varmt og en sol som kikket ned på oss innimellom.

Turen fra parkeringsplassen og inn til Viglesdalen er 7 kilometer og regnes som middels krevende. Legg til 20 kilo på ryggen og turen blir MEGET krevende.

Løypa er den gamle driftevegen mellom Nes og Nilsebu, så her trør vi på historisk grunn. Den er en av DNTS Historiske vandreruter, som gjør at det er mange info tavler og god merking.

Man passerer flere flotte fossefall og følger hele veien elva inn til Viglesdalsvatnet. Her er Hiafossen, med en trist historie over alle som har druknet i den gjennom årenes løp.

Så hvordan havnet radarparet som hyttevakter en hel uke? Det var selvfølgelig min ide, for når kroppen ikke er klar for flere dagers marsj i fjellet, finnes det andre måter å få være i fjellet over tid. Som for eksempel hyttevakt. Jeg deltok på en kurskveld for nye hyttevakter og peilet meg fort inn på Viglesdalen. Der hadde jeg vært endel tidligere, da barna mine var små og før den store hytta ble bygd. Men jeg husket dalen som et eldorado for barn og det passet bra.

Jo mer vi seig oppover, jo lengre ble pausene.

Dessuten var det varmt, men heldigvis finnes det utallige steder å kjøle seg ned.

Den vakre steinbroen ble bygget av svenske rallere på begynnelsen av 1900-tallet. Herfra får man første blikk av hyttene.

Langt der inne ligger de grønne slettene som er målet vårt. Den siste etappen var VELDIG LAAAANG, for han med tyngste sekken.

Så hva gjør egentlig en hyttevakt? For det første er vi mer VERT enn VAKT. Vi tok imot alle som kom til hytta, enten det var dags- eller overnattingsgjester. Vi fortalte om hytta og dalen, minnet folk om å ta av sko og skrive seg inn i hytteboka. Han på 12 hadde kontroll over alle romnummer og viste rett rom til de som hadde booket. Han viste også de som var her for første gang hvor de kunne fiske eller bade i elva. Jeg tok meg av de mer praktisk oppgavene, som å organisere vasking, koke kluter og rydde i hyttene. Det var en perfekt arbeidsfordeling for oss.

Den nye hytta har store panorama vinduer og naturen kom tett på. Jeg ble aldri lei av å sitte i sofaen og se ut.

Men store vinduer trenger ofte vask og det passet glimrende med et lite og lett barnebarn til den jobben.

Dessuten hadde vi et større vedprosjekt, hvor vi flyttet ved utenfra og inn i boden.

Jeg hadde på forhånd sett for meg hva som kunne bli utfordrende. En hel uke uten mobildekning, samt at jeg ikke visste hva som var av proviant til hyttevaktene. Det finnes ikke proviantlager på hyttene, siden de er ubetjente, men det skulle være mat til oss hyttevakter og dugnadsfolk. Men mat er så mangt og jeg var mest bekymret for han på 12…. For min del er det befriende å leve på enkel mat og uten nett, mens han nok kunne se anderledes på det…

Joikakaker, som nå heter Vilti, blandet med potetmos til frokost. Det ble en begrenset meny, men det var nok mat. Dessuten var det flere hyggelige gjester som delte mat med oss, noe han på 12 satte umåtelig pris på.

Han på 12 lærte endelig å legge kabal og brukte mange timer på det.

Det var 3 Donald blader på hytta og de ble lest forlengs og baklengs utallige ganger. Popkorn var sjølpoppet og han bar med et helt kilo for å ha nok til en hel uke.

Det gikk over all forventning… Vi hadde det travelt om morgenen, når alle skulle dra. Om ettermiddagen var vi spent på hvem som dukket opp og om det dukket opp noen. Jeg ble lurt gang på gang av han som sa EG SER FOLK eller DER KOMMER DET NÅGEN og han lo like hjertelig hver gang. Kvelden var sosial, med prat og kortspill. Dessuten fikk vi en ny arbeidsfordeling utover uka, jeg hadde ansvar fra 06.00 og til han stod opp og han hadde fra klokken 20.00 (da tok jeg kveld) og til det var ro på hytta. Resten delte vi på… Det fungerte perfekt.

Det var ikke bare arbeid, mest var det andre ting. Det ble mye bading, både i elv og bekk.

Det var mye kaldere i bekken og ikke så dypt. En skikkelig manndomsprøve, som jeg stod over… Andre likte å imponere.

Vi gikk mye tur videre innover dalen og fant et eget perfekt pikniksted med flott utsikt, blåbær og egen bekk med verdens beste vann i. Livet blir ikke bedre enn det.

Dessuten finnes det alltid rumpetroll å jakte på. Eller spionere på sauer, øve på å spidde lemen med gåstav eller hente vann fra pumpen. Dagene fløy…

Det ble en fantastisk opplevelse og vi var enige om at dette hadde vi lyst til å gjøre mer av. Han på 12 fikk akutt hjemlengsel på slutten av uka og det er forståelig. Mest fordi alle andre kom bare for en overnatting og gikk videre. Det synes jeg er litt trist, fordi det er anderledes å være i fjellet over lengre tid. Man trenger noen dager å lande på og finne roen. Dessuten må jeg innrømme at det er tidenes billigste ferie. Man får dekket kost og losji, samt det finnes ingenting å bruke penger på langt til fjells. Så dette kan jeg virkelig anbefale til alle som er glad i fjellet, liker praktisk arbeid og har lyst til å treffe mye hyggelige mennesker. For det gjør man…

Til og med vedarbeidet gikk unna i godt lag.

Men det skal sies at vi kjørte ikke langt før vi fant et sted med det som enkelte betegnet som «SKIKKELIG MAT». Dette hadde han ventet en hel uke på…

Da vi nærmet oss hjem, sa han på 12 at han fremdeles kunne høre sauebjellene fra dalen. Ikke så rart, det var omtrent det eneste vi hadde hørt i en uke. Måtte de alltid høres..

På fottur i Glen Coe.

Enten du har besøkt Skottland eller ikke, er det stor sjanse for at du har hørt om Glen Coe. Stedet regnes som det vakreste i landet og noen vil kanskje si i hele Storbritannia. Den diskusjonen skal ikke jeg ta her, men vit at dersom det skrives i to ord, er det hele dalen man mener. Skriver man Glencoe i et ord, refererer til landsbyen som ligger i den nordvestlige enden av dalen. Begge deler ligger oppe på høylandet og regnes som Skottlands sentrum for fjellklatring og turgåing. Er du mer glad i biltur, så er hovedveien gjennom dalen en klassiker. Det er stor trafikk av turistbusser og lyden av sekkepipe hviler lett over fjellene.

Dagen startet grytidlig og kaffen ble drukket i bilen, mens vi kjørte gjennom landsbyer som fremdeles sov.

Fjellene står bratt opp på begge sider. Glen Coe er lavastein, som stammer fra et vulkanutbrudd for sånn ca 420 millioner år siden. Alt de vet….

Frokosten ble stekt på medbrakt gasskomfyr og smakte fortreffelig. Utsikten var det heller ingenting i veien med.

Det var fremdeles fredelig på parkeringsplassen.

Det kan være lurt å planlegge dersom du ønsker å gå tur i dalen. Det er mange løyper å velge i, fra de mest vanskelige som krever klatreutstyr, til en rusletur innover på grusvei. Vi hadde sett oss ut turen inn til den hemmelige dalen, dette var en tur min venninne hadde gått tidligere. Turen regnes som krevende, er 4,8 kilometer tur-retur og stigningen er på 275 meter. Det er noen steder man må klatre litt og man krysser en elv, som kan være utfordrende dersom det har regnet mye. Husk godt fottøy og gjerne staver.

Klar til å starte gåturen. Det var en frisk og kjølig morgen, men lettere klær var med. Været skifter raskt her oppe i fjellene, så ta med ekstra klær og gjerne regntøy.

Vær klar over at du går i et område som er regnet som et av de mest spektakulære i hele Skottland. Behandle naturen med respekt.

Stien er godt tilrettelagt med trapp, en bro og et område med vaier til hjelp ved klatringen.

Det viktigste du må huske på, er å starte tidlig. Grunnen er at det er meget begrenset antall parkeringsplasser og det blir fort full. Det er mulig at det går buss, men jeg så ingen busstopp. Fotturen starter fra A82, en godt trafikkert hovedvei og man trenger å vite hvor man skal parkere. Vi parkerte på parkeringsplassen til The tree sisters, sånn midt i dalen. Husk at turstier i fjellene i Skottland ikke er merket eller skiltet, så her trenger du kart eller guide med deg. Når du kommer inn i dalen er det dårlig dekning på mobilen, så last ned kart dersom du bruker app. Stien er lett å følge når man først har funnet rett sti, men vi møtte flere som hadde gått i feil retning og måtte snu.

Stien går bratt oppover, men er lett å gå.

Utsikten blir bedre og bedre jo høyere opp vi kom. Det minnet litt om Norge…

Vi måtte krysse elva og jeg var glad for stavene. Noen valgte å snu, mens de tøffeste bare vasset over.

Det var bratte bakker og mye løs stein, men jeg vil nok si at det var relativt lettgått.

Dette var det mest krevende stykket, hvor vi fikk kjenne litt på høydeskrekken og måtte klatre litt. Det gikk fint.

Dalen vi gikk inn til har flere navn, den kalles både Lost Valley og Hidden Valley, samt Coire Gabhail på gælisk. Historien bak er gammel, her gjemte MacDonald klanen kveget de stjal og det er meg ubegripelig hvordan de fikk dyrene med seg opp dit. Det var også her de gjemte seg, de få fra klanen som overlevde massakren i 1692. Da ble neste alle MacDonaldene; både menn, kvinner og barn, drept av skotske regjeringssoldater. Grunnen var visstnok at de ikke ville sverge troskap til de nye kongelige, William og Mary.

Det er et stort øyeblikk når man kommer opp og får første blikket på dalen.

Bunnen er ganske så flat og det renner en elv som plutselig bare forsvinner.

Vi benyttet anledningen til å fylle opp vannflaskene og spise medbrakt niste.

Det var grønt og frodig, men ikke særlig mye mat for en husdyrflokk.

Det er mulig å fortsette videre innover dalen og er man riktig sprek, kan man ta en tur opp på fjelltoppen Stob Coire Sgreamhach. Det gjorde ikke vi.

Det ble en flott dag på tur, selv om skyene kom da vi gikk tilbake. Det gjorde egentlig ingenting, da fikk jeg se fjellene innhyllet i tåke også. Vi gikk en liten omvei tilbake, som gikk langs fjellsiden og bratt ned. Da ble det en litt annen opplevelse og utsikt, samt vi unngikk hordene av turister som kom oppover. For her går man sjelden alene, omtrent som Preikestolen hjemme. Bare at her finnes ikke kiosk eller hotell, samt at skotsk parkeringsplass er billigere å stå på. Det kan man like…

Stidele tok oss oppover igjen og vi fikk en annen vei ned. Det finnes flere steder hvor stien deler seg og noen var stengt på grunn av vedlikehold. Følg anvisningene…

Utsikten mot bilveien. Stien vi gikk opp fulgte elva, som vi kunne høre, men ikke se.

Det var unektelig vakkert. Revebjellene var i ferd med å bli avblomstret, der de vaiet i vinden.

Jeg har tidligere gått The West Highland Way, en 154 kilometer lang fottur fra Milngavie til Fort William. Det var veldig kjekt å se igjen hus og fjell jeg husket fra den turen.

Legg gjerne til et besøk på besøkssenteret, som ligger litt lengre nede i dalen. Her finner man spennende utstillinger, utgravninger, suvenirer, kafé og toalett. Man kan se film og lære om hvordan dalen ble skapt eller om hvordan man skal ta vare på naturen. Ta gjerne turen videre til byen Glencoe eller besøk minnesmerket over massakren på 1600-tallet. Der har jeg vært før og noen steder holder det å besøke en gang. Derfor vendte vi bilen andre vei og var godt fornøyd med dagen.