Er det andre enn meg, som ofte har mer enn en tanke i hodet samtidig? Jeg har ganske mange ganger 3 stykker og det er først og fremst min egen, som jeg kjenner veldig godt. Men så er det den fornuftige på venstre side, med sin snille og milde røst og ikke minst den som kommer inn fra høyre kanten og lokker meg ut i all slags fordervelse. Det kan med andre ord være ganske travelt å henge med i svingene, når disse stemmene diskuterer hvor det er aller best å gå på tur. For da jeg våknet opp tidlig en morgen, til blå og skyfri himmel, var det bare å pakke sekken og ta turen ut. Men hvor hadde jeg lyst å gå???
Hodet hadde lenge tenkt at jeg ville ta en tur til Bukkanuten. Den er med blant «10 på topp» i Sandnes 2026 og selv om jeg ligger dårlig an, har jeg ikke gitt opp. Den fornuftige røsten fra venstre hadde mange gode argumenter imot, ikke minst den kraftige nedbørsmengden som var kommet den siste tiden. Jeg har gått mye på Veraland og vet at området er vått. Det er et stort område, med mye myr, furuskog og åpent landskap. Turen opp fra Tengesdalsvatnet kan ta motet fra sprekere folk enn meg og turen regnes som krevende. Å gå frem og tilbake samme vei er omtrent 7 kilometer, men jeg ville jo ikke det. Min plan var en rundtur, som jo gjør den litt lengre.
Stemmen med horn og hale på høyre side, er en utpreget optimist. Her er ingen tur for lang, intet fjell for bratt og hindringer er til for å overvinnes. Det finnes ingen begrensninger og det er som om alle motivasjontaler, podkaster og annet møl om at det er bare viljen det står på spiller seg ut i stort tempo inne i hodet mitt. Den fikk meg til å la høgstøvlene stå igjen i bilen, fordi det er sikkert ikke var så ille vått. Mitt fornuftige hode ville at jeg skulle starte fra Veraland, da slipper du noen høydemeter stigning. Man kan også parkere på Fossbekk, men den bakken opp er omtrent like ille som fra Tengesdalsvatnet… Men neida, optimistisk som alltid holdt jeg meg til plan A.
Det er krevende å gå når det er veldig vått. Jeg angret litt på at jeg ikke hadde tatt støvlene, men ikke så mye. De fungerer best på kortere turer, det er ikke demping i sålene, samt lite støtte for anklene. Fjellskoene jeg gikk med, hadde en gang Goretex, men det er lenge siden. Uansett hvor ofte jeg impregnerer, så varer det ikke evig. Dessuten hjelper det lite når vannet kommer inn ovenifra, jeg trødde under flere ganger. Våte bein er ingen hindring, særlig ikke med gode ullsokker på beina. Da var det bare å fosse fremover, så søle og vann skvatt.
Jeg karret meg opp fjellsiden og hadde bare et uhell. Heldigvis falt jeg ikke så langt, men dunket hofta litt. Da var støyen igang igjen, noen ville snu og gå ned igjen, mens andre tenkte at det var bare å gasse på, jeg var jo snart på toppen… Og med to mot en fortsatt jeg turen, lett haltende. Da jeg stod på toppen av Nonsfjellet kunne jeg lese på skiltet at det var bare 500 meter til neste topp, Bukkanuten. Det er rart hvor forskjellig 500 meter kan være, alt etter om man går på asfalt eller i kupert terreng. Men jeg kunne tross alt se skiltet på toppen, så da var det bare å peile seg inn og gå.
Veraland sies å ha et rikt dyreliv, her skal det finnes hjort, samt stammer av elg og rådyr. Det er mulig at de fantes, men jeg så verken dyr eller spor etter dyr. Kanskje jeg burde ha gått utenom de merka løypene hvis målet var å se dyr, men det er et tungt terreng å gå i. Nå var det ekstra tungt, siden det var uvanlig vått. Jeg gikk som vanlig å kikket etter fine teltplasser, men det var ikke så mange steder å finne. Det er mye stein og myr, dessuten utsatt for vind som kom sveipende inn fra Nordsjøen. Selvfølgelig finnes det nok steder hvor jeg kunne ha satt opp telt, hvis det var aktuelt, men det var det jo ikke.
Dersom du følger med på kartet mens du går, vil du se at den toppen hvor skiltet står, egentlig heter Bakkaknuten. Altså ikke Bukkanuten…. Det stusset jeg ikke over før jeg plutselig kom til enda en Bukkanuten. Trodde jeg… Da var forvirringen total. Hadde jeg vært på rett sted eller måtte jeg opp på enda en topp, hvor den merka løypa ikke gikk? Diskusjonen mellom alle 3 var intens, en ville snu og dobbeltsjekke, en ville opp på nok en topp, mens eg egentlig ikke brydde meg. Men da hadde jeg fått vann på mølla og diskusjonen fortsatt resten av turen. Hadde jeg EGENTLIG vært på Bukkanuten???
Jeg hadde en flott opplevelse på tur og var glad for at jeg hadde valgt Veraland. Det samme tror jeg de andre to var, for det var forbausende stille på vei ned mot bilen. Jeg er fullstendig klar over at det sikkert finnes en diagnose og behandling med medikamenter for stemmer i hodet. Men jeg er ikke så opptatt av det. Så lenge de ikke er ufine i språket med hverandre eller plager meg med sånne «hva var det jeg sa…» utsagn, så er det egentlig bare velstand.
