Egentlig er det litt feil å kalle stiene her oppe for gjengrodde, fordi jeg er meget usikker på om det i hele tatt finnes stier. Ihvertfall sånne med røde merker (eller andre farger), påler eller skilt, det kan du se langt etter… Det er noen traktorveier, fordi jeg startet med lette bein på en av dem. Tilrettelagt parkeringsplass er det heller ikke, men jeg passerte gårdene og fant en godt skjult liten slette. Der håpet jeg at bilen ikke var til sjenanse for noen, for sånn syntes jeg er viktig. Jeg verken så eller hørte andre mennesker hele dagen, så jeg tror det gikk fint.
Det er rart hvordan vi turgåere har en tendens til å flokke oss sammen. Ofte henger det sammen med god tilrettelegging og markedsføring, som gjør at naturen blir lettere tilgjengelig for alle som vil ut på tur. Jo bedre tilrettelagt, jo lavere terskel for å komme seg ut og ha en fin turopplevelse. Når så disse tilgjengelige områdene legges ut på sosiale medier, samt markedsføres av både DNT, kommuner og andre aktører, da går man nesten i kø. Mange steder i Norge, er det et problem med altfor mange folk på de mest populære fjellturene. Tenk Preikestolen eller enkelte steder i Lofoten, så forstår du hva jeg snakker om.
Jeg er glad i å gå på merket løype, men foretrekker å gå steder hvor man ikke går i kø. Samtidig er det hyggelig å dele naturen med andre, selv om den roen jeg søker blir vanskeligere å finne når det er mer travelt. Alt til sin tid… Men det er unektelig sånn at jo mer tilrettelagt, jo lettere blir turen. Å gå på en flott tursti, noen er til og med asfaltert, er mye lettere enn å kave seg gjennom høyt gress og kratt. De fine turstiene er passende for alle; både joggere, de med hund eller barnevogn, små barn og store, gamle og unge. Alle kan gå tur og nyte utsikt, samt få positiv effekt på både fysisk og psykisk helse.
Jeg foretrekker nok terreng mer enn asfalt, gjerne sånn terreng uten sti. Da må jeg jobbe litt mer, både med hode og kropp. Det å kunne velge den beste veien fremover, er ikke alltid lett. Noen ganger blir det umulig å komme opp/ned der hvor jeg hadde tenkt å gå. Andre ganger vaser man seg ut i myr eller steinrøys og må snu og gå tilbake samme vei. Kartet må studeres jevnlig og vurderinger må gjøres. Så må man velge og når man går alene må man stole på de valgene man tar. Noen løser kryssord eller spiller sjakk for å trimme hjernen, jeg går på tur uten stier.
Det er ikke bare mer krevende for hodet å gå sånne turer, men kroppen må også jobbe litt ekstra. Når man går i høyt gress eller kratt, er det umulig å se hva du setter føttene nedi. Det kan være hull, løse steiner, hoggorm eller andre overraskelser. Det gjør at man anstrenger seg mer og strammer muskulaturen, samt det utfordrer balansen mye mer. Man må løfte beina høyere, variere skrittlengden og jobbe mer med hele kroppen. Det er jo positivt, men kan føre til uhell. Jeg bruker alltid staver og senker tempoet og gjerne lengden på turen.
Jeg hadde sett for meg at det var en sti, faktisk flere stier. Det så ihvertfall sånn ut på kartet. Noen ganger virket det som om det VAR en sti, men jeg fulgte mest sannsynlig et dyretråkk. Det var muligens en elg, skal jeg dømme etter størrelsen på soveplassen som jeg passerte. For var det rådyr, må det ha vært en hel flokk… Så mesteparten av dagen snublet jeg rundt i kratt og stein, men det var helt greit. Jeg fikk vondt i et kne, så fort gikk det ikke. Da ble jeg gående å lure på hvorfor jeg ikke heller går på de gode (og enkle) stiene, hvorfor jeg velger disse områdene som er stiløse og helt uten folk. Det tror jeg nesten sier seg selv, det er jo nettopp DERFOR….
