The NeverEnding story, eller siste del av Hadrian’s Wall path…

Det er rart når man går på langtur, man kommer inn i en slags boble. Verden utenfor blir fjern og diffus, alt dreier seg om å gå, spise og sove. Pakke opp og pakke ned sekken, stelle pent med bein og rygg, samt sjekke kart og bok for å planlegge dagen. Legge planer, selv om det sjelden går som planlagt, fordi man aldri vet hva som dukker opp underveis. Puben, i den lille landsbyen, hvor vi planlegger lunsj, kan være stengt. Da må man kanskje gå hele dagen på en pose nøtter og litt vann. «Alltid beredt» får en ny mening på sånne turer…

Dag 6: Vi gikk fra Greenhead tidlig og det var en flott dag. Jeg kunne kjenne gårsdagens etappe i beina og vi kom ikke så langt før det ble første pause. Men vi var tross alt på ferie, så litt hygge kan man unne seg. Målet var en kortere dag frem til Walton, hvor vi igjen hadde booket oss innendørs overnatting, på Sandysike Farm sitt bunkhouse. Prisen var ikke avskrekkende og var avgjørende for at vi valgte seng og ikke telt. Dessuten var det igjen meldt store nedbørsmengder til kvelden og det fristet lite å ikke ha tak over hodet. Mat kunne vi også bestille, så da var dagen i boks.

Denne dagsetappen gikk mye over grønne enger og beitemark. Det var mer lettgått og uten vinden gikk det unna. Naturen forandret seg hele tiden, samtidig var det helt likt. Det var en uendelighet av grønt og åsene strakte seg så langt øyet kunne se. Det bugnet av markblomster, nyperoser og frodige hager. Fuglene sang og humler surret. Fremdeles var det mange severdigheter fra romertiden, men vi visste at i løpet av dagen ville vi ta farvel med den synlige delen av muren. Stien ville fortsette helt ut til havet, den går tross alt fra kyst til kyst over hele England. Men fortiden ville være gjemt under jorda eller fjernet av tidenes gang.

Vi tok en stopp ved Birdoswald, her var nok et sted å stemple passet. Det ligger ovenfor elven Irving, med god utsikt og dessuten museum og kafe. Vi spiste en stor lunsj, før vi fortsatte videre. Min venninne hadde tidligere bodd 1 år i disse traktene, da barna var små og mannen hadde jobb her. Hun var spent på om hun kunne se huset, så vi brukte litt tid på å speide etter det. Og sånn gikk dagen, endeløse marker og enger med sau og kyr. Det var gjerdeklyver og utallige grinder, og da vi endelig rundet hjørnet for å få det siste blikk på muren, FOR ET SYN!!! Der stod nemlig tre levende romere, i all sin prakt…

Det var godt å komme frem til Sandysike farm og vi ble godt mottatt. Her fikk vi hele den ombygde stallen for oss selv og det var et fantastisk sted. Gården har full gårdsdrift og i tillegg tar de imot fotturister. Her trippet høner på tunet og valper boltret seg i sola. Enkelte gikk straks igang med klesvasken, mens jeg var mest opptatt av å strekke meg ut på senga. Vi fikk servert hjemmelaget shepards pie med lokalt øl til og det smakte veldig godt. Så sovnet vi, til lyden av regnet som plasket ned utenfor.

Dag 7: Mens jeg sov, hadde andre hatt det travelt. Resten av turen var booket og planlagt, så etter havregrøt til frokost, var det bare å gå. Vi hadde foran oss en litt kjedelig etappe, ifølge boken min. Mye asfalt og lite spor etter muren. Planen var å gå inn til Carlisle, stemple passet og så ta bussen til hotellet. Her var vi booket i to netter, så neste dag kunne vi legge de tunge sekkene igjen og ta buss ut til endepunktet. Så skulle vi gå tilbake til Carlisle og dit vi stoppet idag. Grunnen til denne måten å avslutte på, var dårlig bussforbindelse ut til kysten og for å slippe 25 kilometer med tung sekk…

Denne dagen ble kort og effektiv. Det var liksom ikke særlig mye å stoppe for, uten informasjonstavler eller spisesteder. Vi passerte en pub, men den var stengt. Dessuten var været ikke på vår side, det kom noen kraftige regnbyger, men fremdeles bedre enn det som var meldt. Jeg var skrubbsulten da vi etter 17,9 kilometer kom til Sands sportssenter. Her stemplet vi og spiste en lunsj som ikke imponerte. Men det var do og det trengte vi. Siste timene gikk gjennom et parkanlegg og langs elva, med mye folk som jogget eller luftet hund.

Dag 8: Vi hadde bestilt tidlig frokost og jeg var rett og slett litt nervøs foran dagens etappe. Vi skulle gå 25 kilometer, på flatt underlag og mye asfalt. Det er ingen god miks for kroppen min, men jeg var fast bestemt på å gjennomføre. Det føltes nesten som juks, da vi satte oss på bussen ut til Bowness-on-Solway. Vi skulle plutselig gå mot øst, med vinden i ryggen og hele løypa foran oss. Vi traff to hyggelige nordmenn, som akkurat skulle starte turen og vinket dem avgårde. Selv stemplet vi for siste gang og tok en kaffe, slik at vi kunne bruke doen på kafeen. Det er vanlig høflighet her, at bare kunder kan bruke toalett på puber og restauranter. Jeg synes det er helt greit og vi fikk mange pauser med øl, te eller kaffe i løpet av turen. Etter at de offisielle bildene var tatt på målstreken, begynte vi å gå vestover. Lette til beins, uten de blytunge sekkene, svevde vi over slettene.

Det er rart hvor mye travlere man får det, når man vet at det går mot slutten. Det er som om man helst ikke vil stoppe i hele tatt, fordi man bare vil bli ferdig. Men det var ingen hast og det måtte jeg fortelle meg selv hele dagen. For det ble en skikkelig lang dag…. Men samtidig var det veldig fint, fordi landskapet her var så annerledes enn tidligere, at det føltes nesten som å gå en helt ny tur. Vi traff flere hyggelige mennesker, både av de som startet og de som gikk mot slutten. Jeg tror ikke alle forstod opplegget vårt, men for meg spilte det ingen rolle. Vi hadde uansett gått hele turen og ifølge hun som holdt kontroll over dagsetappene og antall skritt, hadde vi gått 140 kilometer totalt. Så egentlig hadde vi gått MER enn forventet, siden Hadrian’s Wall path er 135 kilometer. Men ikke vet jeg hvem som har rett og ikke spiller det noen rolle…

Jada, da kan jeg skryte av at jeg har gått England på tvers via Hadrian’s Wall path. Eller, jeg har ikke akkurat noe behov for å skryte av det. Det er en tur jeg vil anbefale for alle som er glad i bondelandet og som liker å vandre gjennom blomsterenger. Du som liker litt komfort og god mat, samt å ha en aktiv ferie. Alt dette byr turen på og den kan gjøres på mange måter. De færreste går med tung sekk, fordi det er mange som tilbyr bagasjetransport, samt overnatting i komfort. Vi gikk for billigvarianten og hadde en fantastisk opplevelse. Ja, det var et slit og jeg ble usikker på om jeg kom til å greie turen. Men når jeg ser tilbake på den, så frister det med flere lange fotturer i Storbritannia. Med telt og fullt utstyr….