Mellom Chollerford og Birdoswald, rosinen i pølsa på Hadrian’s Wall path.

Som tidligere nevnt, er Hadrian’s Wall path ikke regnet som en fjelltur. Noen beskriver den som en lang og grønn spasertur på relativt flatt underlag, men jeg er litt uenig i det. Eller kanskje det bare FØLTES så tungt på grunn av ryggsekken.. Men det var unektelig både bratt opp og bratt ned på de to dagene vi brukte på denne strekningen. Dessuten var det værhardt og jeg forstod hvorfor man anbefales å gå fra vest til øst. Det var kraftig motvind oppe på toppene og vanskelig å finne fotfeste over gjerdeklyvere og ned de bratteste bakkene.

Man går ikke så langt ut fra Chollerford, før man kommer til dette stedet. Det er obligatorisk å stoppe; her var butikk, stempel, kafé og toalett. Vi betalte sjelden for å gå inn og være skikkelig turist, jeg var nødt til å prioritere dagsetappene.

Dessuten var det så utrolig mye å se overalt, dette var et gammelt spa hotell. Jeg ville jo gjerne inn dit også, men klarte holde fokus.

Vi var blitt advart om at det lå noen krevende bakker foran oss og det stemte det.

For ikke å snakke om gjerdeklyvere, for denne etappen var gjerdeklyverenes dag…

Tidenes mest spenstige kaffebar fant vi på toppen av en bakke.. Han serverte ALT, fra espresso til kaffe latte, med et lurt smil.

Dag 4: Denne dagsetappen går egentlig mellom Chollerford og Steel rigg, men jeg forstod raskt at det skjer ikke. Da må man greie å gå 21 kilometer, mye opp og ned, samt gjennom den mest spennende delen i forhold til romersk historie. Vi startet godt og holdt greit tempo, men hadde hatt en treg morgen og kommet seint igang. Det var helt greit, hadde dagen foran oss og ikke noe tidsskjema å rekke. Været var uforutsigbart, med kald vind og mørke skyer. Men ikke regn…

Det var veldig godt tilrettelagt over jordene og langs beitemarken. All mark i England eies juridisk sett av den britiske monarken, men i praksis eier folk bruksretten, enten som eier av eiendom eller gjennom leasing. Derfor finnes ingen allemannsrett, siden alt er privat..

Det tok tid å lese alle informasjonstavlene vi passerte, men det var så spennende at vi bare måtte…

Det var lite annet her oppe, selv om veien gikk like ved. Noen gjør turen med bil og det er fullt mulig.

Vi fant fort ut at det ble en kort dag og hadde lyst til å finne innendørs overnatting. Det var ikke enkelt, det er langt mellom stedene og mange har begrenset med plass. Ofte er det gårder eller bolighus som har noen rom avsatt til B&B, eller en pub med overnatting. Det er enkelte hotell, men de lå langt fra løypa og man måtte enten ta buss, taxi eller gå omveien. Nei takk… Vi prøvde to steder, men det var fullt på begge. Derfor var vi ikke vanskelige å be, da Old Repeter Station sa vi kunne campe i hagen. Har man telt, ordner det seg alltid… Lette til sinns var vi fornøyd med dagens 15,4 kilometer tilbakelagt og fikk opp teltet i en fart.

Noen dager virket bare uendelige og jeg kjente godt at gårsdagens etappe på 24 kilometer hadde vært tøff.

Det hang mørke skyer over oss, men sauene var like fornøyde.

Tempel of Mithras, hvor de romerske soldatene utøvde religionen Mithraisme. Det er en mystisk religion, praktisert i Romerike fra 1 til 4 århundre. Nå er den nok utdødd, jeg hadde ihvertfall aldri hørt om den.

Murens vokter…. kom nesten nær nok til at vi kunne klappe den.

Det var nesten som å ver heima på Jæren, steingard, flatt og mye vind.

Noen steder var ikke muren synlig, men grøftene var. Det er meg ubegripelig hvordan alt arbeidet ble utført på bare 6 år; med mur, vakttårn, store fort og en dyp grøft foran. De var ikke kommuneansatte, det er ihvertfall sikkert…

Endelig var teltet oppe i Les sin hage. Han drev B&B alene, fylte 80 år samme dag som vi kom og var en utrolig hyggelig fyr.

Til og med Rett i koppen suppe med nudler smakte godt, da Les kom med ferskt brød og god drikke til.

Dag 5: Vi stod opp til full engelsk frokost, servert av Les. Så var det å pakke sekken og sikte seg inn på løypa igjen. Kom ikke så langt før vi fant en fantastisk honesty box, det var grunnen til at jeg bar 1 kilo i mynter…. Det finnes mange av dem, selvbetjening med kaker, snacks og drikke. Alltid plass i sekken til slike ting!! Været var litt lettere idag, selv om det blåste mer. Men vi kom oss tidlig avgårde og var klar for en lang etappe.

Frokost hos Les var en sånn som gir energi for hele dagen, med toast og en bøtte kaffe til.

Det var mye godt å kjøpe i honestyboxene, særlig hjemmebaksten var populær.

Det var mye å se videre innover heia og mange informasjonstavler å lese.

Været var slett ikke ille, selv om det var mye vind. Værvarselet lovet mye regn, men det kom aldri og det var vi takknemlige for…

Fra toppene kunne vi se hvordan muren slynget seg videre, fremover gjennom landskapet.

Det er lett å forstå hvorfor denne etappen regnes som den mest vakre, krevende og interessante. Dagen var stappfull av historiske høydepunkt, hvor det var vanskelig å få med seg alt. Man skulle tross alt legge noen mil bak seg også og det tar tid. Området rundt Sycamore Gap var folksomt, her var mange dagsturister ute på søndagstur. Vi stod i kø før å ta bilde av stubben, som engang var et gedigent lønnetre. Her hadde det stått i flere hundre år, blitt kjendis i Robin Hood filmen med Kevin Costner, helt til to vandaler bestemte seg for å kappe det ned. Snakk om tullinger og i fengsel måtte de…

Det gikk hele tiden opp og ned, så selv om stigningen ikke var så lang, ble det tungt nok.

Vi hadde en lang pause ved Housesteads, som regnes som høydepunktet på hele Hadrian’s Wall path. Ihvertfall arkeologisk sett, her er det mest komplette fortet fra romersk tid. Det er også kiosk, stempel og do, samt kafe dersom man orker å gå omveien ned til parkeringsplassen. Det gjorde ikke vi, tok en kjapp kaffe og vandret videre.

Det ble mer steinete her, samt brattere.

Ved Crag Lough eide National Trust denne eiendommen, uvisst hvorfor. Den var ikke åpen for besøk, såvidt jeg kunne se.

Vi hadde blitt enige om at det var på tide med en natt innendørs. Etter tre netter i telt, uten dusj og med enkle måltid, var overnatting booket på Greenhead hostel. Her skulle vi dele rom, men det var heldigvis ikke trangt om plassen. Dersom vi ikke hadde booket i forkant, spørs det om jeg ikke hadde satt opp teltet ulovlig. Jeg var skikkelig sliten etter en lang dag og 21 kilometer opp og ned, og vi passerte flere steder hvor det hadde vært fint å campe. Men det er ikke lov og dessuten ventet en seng på meg. Det var bare så langt frem… Hotellet hadde allerede stengt matserveringen, men da de så desperasjonen i øynene våre, fikk vi både mat og drikke. Trailmagic….

Noen av bakkene var med trapper, men med tung sekk og sterk vind var det ikke lett.

Vi var ikke de eneste som karret oss oppover fjellsiden og brukte god tid.

Ved Steel Rigg var det parkeringsplass og mye folk. Ikke så mye annet…

Det høyeste punktet på hele turen er Winshield Crags og det rager 345 meter over havet.

I starten av turen, var spørsmålet alltid: Hvor i alle dager er denne muren? Men nå spurte vi heller: Tar denne muren aldri slutt???

Men stien var god å gå på og utsikten fantastisk. Dessuten kom aldri regnet som var meldt, så egentlig var det lite å klage på.

Nærmer oss Cawfield Quarry, hvor det var offentlig toalett å se frem til.

Været skein og og her nede blåste det ikke heller.

Det var en opplevelse å komme inn for å sove i en seng. Det beste med å campe er fleksibiliteten, det verste er å komme inn og ut av et knøttlite, lettvektstelt når man er stiv og støl etter en lang dag på tur. Mens vi nøt maten, måtte vi også ta stilling til om det var mulig å fullføre hele turen. Alternativet var å kun gå til Carlisle og droppe siste dagen ut til kysten. Det var sånn sett ikke et nederlag, men vi begynte å få dårlig tid. Jeg hadde hjemturen booket allerede og var nødt til å forholde meg til den. Hmmm, tøffe valg….

Legg igjen en kommentar Avbryt svar