The NeverEnding story, eller siste del av Hadrian’s Wall path…

Det er rart når man går på langtur, man kommer inn i en slags boble. Verden utenfor blir fjern og diffus, alt dreier seg om å gå, spise og sove. Pakke opp og pakke ned sekken, stelle pent med bein og rygg, samt sjekke kart og bok for å planlegge dagen. Legge planer, selv om det sjelden går som planlagt, fordi man aldri vet hva som dukker opp underveis. Puben, i den lille landsbyen, hvor vi planlegger lunsj, kan være stengt. Da må man kanskje gå hele dagen på en pose nøtter og litt vann. «Alltid beredt» får en ny mening på sånne turer…

Hotellet, hvor vi spiste frokost i Greenhead, var av den gammeldagse sorten.

Siste runde med pakking av sekk, før vi forlater hostellet.

Kryssing av jernbanelinjen er alltid litt skummelt, men det var godt lysregulert.

Etter en mildt sagt våt natt, som vi heldigvis tilbrakte innendørs, var det godt å starte turen i sol og varme.

Dag 6: Vi gikk fra Greenhead tidlig og det var en flott dag. Jeg kunne kjenne gårsdagens etappe i beina og vi kom ikke så langt før det ble første pause. Men vi var tross alt på ferie, så litt hygge kan man unne seg. Målet var en kortere dag frem til Walton, hvor vi igjen hadde booket oss innendørs overnatting, på Sandysike Farm sitt bunkhouse. Prisen var ikke avskrekkende og var avgjørende for at vi valgte seng og ikke telt. Dessuten var det igjen meldt store nedbørsmengder til kvelden og det fristet lite å ikke ha tak over hodet. Mat kunne vi også bestille, så da var dagen i boks.

Jeg ble lokket av ordene Yoga, Soundbath og Cafe, men det ble kun selvbetjening og do. Fin pause allikevel…

Den fineste tiden å gå Hadrian’s Wall path er våren, da bugner det av markblomster. Vinter frarådes og juli-august er høysesong.

Den nordengelske landsbygda er grønn, meget grønn. Og over de toppene kom vi fra igår..

Vi passerte flere små landsbyer og det var meget idyllisk. Særlig på en vakker sommerdag, med sol og god tid.

Denne dagsetappen gikk mye over grønne enger og beitemark. Det var mer lettgått og uten vinden gikk det unna. Naturen forandret seg hele tiden, samtidig var det helt likt. Det var en uendelighet av grønt og åsene strakte seg så langt øyet kunne se. Det bugnet av markblomster, nyperoser og frodige hager. Fuglene sang og humler surret. Fremdeles var det mange severdigheter fra romertiden, men vi visste at i løpet av dagen ville vi ta farvel med den synlige delen av muren. Stien ville fortsette helt ut til havet, den går tross alt fra kyst til kyst over hele England. Men fortiden ville være gjemt under jorda eller fjernet av tidenes gang.

Men foreløpig virket muren uendelig og det var stadig nytt å se.

Dette er faktisk ikke lov, men jeg ble litt sjarmert allikevel. Kulturminner og vernede området er beskyttet av et strengt regelverk og det skulle bare mangle. Men her hadde noen tegnet pupiller på mosen, på en stein i muren… Fy skam seg…

Gangbroen var ny, men romerne hadde hatt 3 forskjellige broer her, fra AD 122 til 207.

Vi tok en stopp ved Birdoswald, her var nok et sted å stemple passet. Det ligger ovenfor elven Irving, med god utsikt og dessuten museum og kafe. Vi spiste en stor lunsj, før vi fortsatte videre. Min venninne hadde tidligere bodd 1 år i disse traktene, da barna var små og mannen hadde jobb her. Hun var spent på om hun kunne se huset, så vi brukte litt tid på å speide etter det. Og sånn gikk dagen, endeløse marker og enger med sau og kyr. Det var gjerdeklyver og utallige grinder, og da vi endelig rundet hjørnet for å få det siste blikk på muren, FOR ET SYN!!! Der stod nemlig tre levende romere, i all sin prakt…

Min lunsj var av det kraftige slaget, cornish pastry og fruktscones. Det var ikke lurt, med tanke på hvor langt det var mellom toaletter.

De bygde mye annet fint, med steiner de tok fra muren. Både gårder og slott, så det er igrunnen rart at det er såpass mye igjen av den….

Det var utallige veivisere og måter å komme seg over gjerdene på.

Noen steder måtte man ha tunga beint i munnen for ikke å brenne seg på brennesler.

Jeg hadde gitt opp å lese alle informasjons tavlene, det var rett og slett for mange.

Jeg trodde seriøst jeg såg syner!!! Men det var en munter trio, som også skulle gå Hadrian’s Wall path. Travelling light….

Jeg har sjelden ledd så mye eller blitt så overrasket, som da vi traff disse tre engelskmennene…

Det var godt å komme frem til Sandysike farm og vi ble godt mottatt. Her fikk vi hele den ombygde stallen for oss selv og det var et fantastisk sted. Gården har full gårdsdrift og i tillegg tar de imot fotturister. Her trippet høner på tunet og valper boltret seg i sola. Enkelte gikk straks igang med klesvasken, mens jeg var mest opptatt av å strekke meg ut på senga. Vi fikk servert hjemmelaget shepards pie med lokalt øl til og det smakte veldig godt. Så sovnet vi, til lyden av regnet som plasket ned utenfor.

Dagens etappe ble på 18,7 kilometer og det gikk plutselig opp for oss at vi kom til å greie å gå hele turen. Det var stas…

Lykke i livet, å strekke seg ut på senga…

Vi hadde til og med eget stue, eget kjøkken og eget bad. Til den nette sum av £20 pr. pers… Mat og drikke kom selvfølgelig i tillegg.

Alternativet var å ha Rett i koppen suppe uten nudler, med vann til. Overhode ikke et vanskelig valg og maten var kjempegod.

Dag 7: Mens jeg sov, hadde andre hatt det travelt. Resten av turen var booket og planlagt, så etter havregrøt til frokost, var det bare å gå. Vi hadde foran oss en litt kjedelig etappe, ifølge boken min. Mye asfalt og lite spor etter muren. Planen var å gå inn til Carlisle, stemple passet og så ta bussen til hotellet. Her var vi booket i to netter, så neste dag kunne vi legge de tunge sekkene igjen og ta buss ut til endepunktet. Så skulle vi gå tilbake til Carlisle og dit vi stoppet idag. Grunnen til denne måten å avslutte på, var dårlig bussforbindelse ut til kysten og for å slippe 25 kilometer med tung sekk…

Det var nesten litt trist å forlate vårt kjære, lille bunkhouse. Men, men…

Det nytter ikke å være redd kyr, men de var aldri for nærgående.

Mørke skyer hang over oss og det kom litt regn.

Dersom du ikke liker været, er det bare å vente 5 minutter, så skifter det.

Vi fant et bok/buss skur å sitte i, da regnet plutselig bøttet ned. Her ble det nøtter og vann, for på denne strekningen var det lite annet å få.

Denne dagen ble kort og effektiv. Det var liksom ikke særlig mye å stoppe for, uten informasjonstavler eller spisesteder. Vi passerte en pub, men den var stengt. Dessuten var været ikke på vår side, det kom noen kraftige regnbyger, men fremdeles bedre enn det som var meldt. Jeg var skrubbsulten da vi etter 17,9 kilometer kom til Sands sportssenter. Her stemplet vi og spiste en lunsj som ikke imponerte. Men det var do og det trengte vi. Siste timene gikk gjennom et parkanlegg og langs elva, med mye folk som jogget eller luftet hund.

Vi nærmer oss Carlisle, med motorvei og mye folk og hus. Allikevel virket det ufattelig langt igjen til vi var fremme…

Litt usikker på hva dette var, boka kalte det Tower in field. Joda, ser den…

Siste kilometerne på asfalt var LANGE…men en kilometer er en kilometer, selv om disse virket som en hel mil.

Endelig fremme ved sportssenteret og kort vei herfra inn til byens sentrum.

Ååå, ja… dette kan jeg like.. Hotellet lå litt i utkanten av byen og var et kupp.

Kvelden ble tilbrakt rett over gata, med mat og god drikke. All den friske lufta og gåing gjør at man legger seg tidlig og det holder med 1 øl…

Dag 8: Vi hadde bestilt tidlig frokost og jeg var rett og slett litt nervøs foran dagens etappe. Vi skulle gå 25 kilometer, på flatt underlag og mye asfalt. Det er ingen god miks for kroppen min, men jeg var fast bestemt på å gjennomføre. Det føltes nesten som juks, da vi satte oss på bussen ut til Bowness-on-Solway. Vi skulle plutselig gå mot øst, med vinden i ryggen og hele løypa foran oss. Vi traff to hyggelige nordmenn, som akkurat skulle starte turen og vinket dem avgårde. Selv stemplet vi for siste gang og tok en kaffe, slik at vi kunne bruke doen på kafeen. Det er vanlig høflighet her, at bare kunder kan bruke toalett på puber og restauranter. Jeg synes det er helt greit og vi fikk mange pauser med øl, te eller kaffe i løpet av turen. Etter at de offisielle bildene var tatt på målstreken, begynte vi å gå vestover. Lette til beins, uten de blytunge sekkene, svevde vi over slettene.

Selv om hotellet var billig, manglet vi ingenting under frokosten. Muligens blodpudding, men det er skotsk, og ikke engelsk frokost.

Det var god plass på bussen utover, selv om det var den tidlige.

Tenk om vi hadde hatt hele turen foran oss, det tenkte jeg mye på….

Litt rart å ta et jublende bilde, som om vi var ferdige. Det var tross alt 25 kilometer igjen!

Men vi så havet og jeg var glad for at ikke badetøyet var med. Her var kvikksand, sump, lavvann og overhode ikke mulig å bade.

Det er rart hvor mye travlere man får det, når man vet at det går mot slutten. Det er som om man helst ikke vil stoppe i hele tatt, fordi man bare vil bli ferdig. Men det var ingen hast og det måtte jeg fortelle meg selv hele dagen. For det ble en skikkelig lang dag…. Men samtidig var det veldig fint, fordi landskapet her var så annerledes enn tidligere, at det føltes nesten som å gå en helt ny tur. Vi traff flere hyggelige mennesker, både av de som startet og de som gikk mot slutten. Jeg tror ikke alle forstod opplegget vårt, men for meg spilte det ingen rolle. Vi hadde uansett gått hele turen og ifølge hun som holdt kontroll over dagsetappene og antall skritt, hadde vi gått 140 kilometer totalt. Så egentlig hadde vi gått MER enn forventet, siden Hadrian’s Wall path er 135 kilometer. Men ikke vet jeg hvem som har rett og ikke spiller det noen rolle…

Været var usikkert, så vi var forberedt på regn.

Det var endel puber underveis og skotten likte godt denne.

Det var lite benker å se, men vi fant et fint sted å spise medbrakt lunsj.

Det var flatt, flatere og flatest.. Det er rart hvordan man føler at man går og går, uten å komme noen vei. Det virket bare uendelig.

Vi hadde nettopp spist, men måtte kjøpe noe å drikke for å låne do. Det passet bra.

Jada, da kan jeg skryte av at jeg har gått England på tvers via Hadrian’s Wall path. Eller, jeg har ikke akkurat noe behov for å skryte av det. Det er en tur jeg vil anbefale for alle som er glad i bondelandet og som liker å vandre gjennom blomsterenger. Du som liker litt komfort og god mat, samt å ha en aktiv ferie. Alt dette byr turen på og den kan gjøres på mange måter. De færreste går med tung sekk, fordi det er mange som tilbyr bagasjetransport, samt overnatting i komfort. Vi gikk for billigvarianten og hadde en fantastisk opplevelse. Ja, det var et slit og jeg ble usikker på om jeg kom til å greie turen. Men når jeg ser tilbake på den, så frister det med flere lange fotturer i Storbritannia. Med telt og fullt utstyr….

Tilbake langs elven, da var det ikke langt igjen.

Det ble skikkelig fest da vi endelig kom tilbake til sentrum av Carlisle. Sliten, men veldig, veldig fornøyd…

Mellom Chollerford og Birdoswald, rosinen i pølsa på Hadrian’s Wall path.

Som tidligere nevnt, er Hadrian’s Wall path ikke regnet som en fjelltur. Noen beskriver den som en lang og grønn spasertur på relativt flatt underlag, men jeg er litt uenig i det. Eller kanskje det bare FØLTES så tungt på grunn av ryggsekken.. Men det var unektelig både bratt opp og bratt ned på de to dagene vi brukte på denne strekningen. Dessuten var det værhardt og jeg forstod hvorfor man anbefales å gå fra vest til øst. Det var kraftig motvind oppe på toppene og vanskelig å finne fotfeste over gjerdeklyvere og ned de bratteste bakkene.

Man går ikke så langt ut fra Chollerford, før man kommer til dette stedet. Det er obligatorisk å stoppe; her var butikk, stempel, kafé og toalett. Vi betalte sjelden for å gå inn og være skikkelig turist, jeg var nødt til å prioritere dagsetappene.

Dessuten var det så utrolig mye å se overalt, dette var et gammelt spa hotell. Jeg ville jo gjerne inn dit også, men klarte holde fokus.

Vi var blitt advart om at det lå noen krevende bakker foran oss og det stemte det.

For ikke å snakke om gjerdeklyvere, for denne etappen var gjerdeklyverenes dag…

Tidenes mest spenstige kaffebar fant vi på toppen av en bakke.. Han serverte ALT, fra espresso til kaffe latte, med et lurt smil.

Dag 4: Denne dagsetappen går egentlig mellom Chollerford og Steel rigg, men jeg forstod raskt at det skjer ikke. Da må man greie å gå 21 kilometer, mye opp og ned, samt gjennom den mest spennende delen i forhold til romersk historie. Vi startet godt og holdt greit tempo, men hadde hatt en treg morgen og kommet seint igang. Det var helt greit, hadde dagen foran oss og ikke noe tidsskjema å rekke. Været var uforutsigbart, med kald vind og mørke skyer. Men ikke regn…

Det var veldig godt tilrettelagt over jordene og langs beitemarken. All mark i England eies juridisk sett av den britiske monarken, men i praksis eier folk bruksretten, enten som eier av eiendom eller gjennom leasing. Derfor finnes ingen allemannsrett, siden alt er privat..

Det tok tid å lese alle informasjonstavlene vi passerte, men det var så spennende at vi bare måtte…

Det var lite annet her oppe, selv om veien gikk like ved. Noen gjør turen med bil og det er fullt mulig.

Vi fant fort ut at det ble en kort dag og hadde lyst til å finne innendørs overnatting. Det var ikke enkelt, det er langt mellom stedene og mange har begrenset med plass. Ofte er det gårder eller bolighus som har noen rom avsatt til B&B, eller en pub med overnatting. Det er enkelte hotell, men de lå langt fra løypa og man måtte enten ta buss, taxi eller gå omveien. Nei takk… Vi prøvde to steder, men det var fullt på begge. Derfor var vi ikke vanskelige å be, da Old Repeter Station sa vi kunne campe i hagen. Har man telt, ordner det seg alltid… Lette til sinns var vi fornøyd med dagens 15,4 kilometer tilbakelagt og fikk opp teltet i en fart.

Noen dager virket bare uendelige og jeg kjente godt at gårsdagens etappe på 24 kilometer hadde vært tøff.

Det hang mørke skyer over oss, men sauene var like fornøyde.

Tempel of Mithras, hvor de romerske soldatene utøvde religionen Mithraisme. Det er en mystisk religion, praktisert i Romerike fra 1 til 4 århundre. Nå er den nok utdødd, jeg hadde ihvertfall aldri hørt om den.

Murens vokter…. kom nesten nær nok til at vi kunne klappe den.

Det var nesten som å ver heima på Jæren, steingard, flatt og mye vind.

Noen steder var ikke muren synlig, men grøftene var. Det er meg ubegripelig hvordan alt arbeidet ble utført på bare 6 år; med mur, vakttårn, store fort og en dyp grøft foran. De var ikke kommuneansatte, det er ihvertfall sikkert…

Endelig var teltet oppe i Les sin hage. Han drev B&B alene, fylte 80 år samme dag som vi kom og var en utrolig hyggelig fyr.

Til og med Rett i koppen suppe med nudler smakte godt, da Les kom med ferskt brød og god drikke til.

Dag 5: Vi stod opp til full engelsk frokost, servert av Les. Så var det å pakke sekken og sikte seg inn på løypa igjen. Kom ikke så langt før vi fant en fantastisk honesty box, det var grunnen til at jeg bar 1 kilo i mynter…. Det finnes mange av dem, selvbetjening med kaker, snacks og drikke. Alltid plass i sekken til slike ting!! Været var litt lettere idag, selv om det blåste mer. Men vi kom oss tidlig avgårde og var klar for en lang etappe.

Frokost hos Les var en sånn som gir energi for hele dagen, med toast og en bøtte kaffe til.

Det var mye godt å kjøpe i honestyboxene, særlig hjemmebaksten var populær.

Det var mye å se videre innover heia og mange informasjonstavler å lese.

Været var slett ikke ille, selv om det var mye vind. Værvarselet lovet mye regn, men det kom aldri og det var vi takknemlige for…

Fra toppene kunne vi se hvordan muren slynget seg videre, fremover gjennom landskapet.

Det er lett å forstå hvorfor denne etappen regnes som den mest vakre, krevende og interessante. Dagen var stappfull av historiske høydepunkt, hvor det var vanskelig å få med seg alt. Man skulle tross alt legge noen mil bak seg også og det tar tid. Området rundt Sycamore Gap var folksomt, her var mange dagsturister ute på søndagstur. Vi stod i kø før å ta bilde av stubben, som engang var et gedigent lønnetre. Her hadde det stått i flere hundre år, blitt kjendis i Robin Hood filmen med Kevin Costner, helt til to vandaler bestemte seg for å kappe det ned. Snakk om tullinger og i fengsel måtte de…

Det gikk hele tiden opp og ned, så selv om stigningen ikke var så lang, ble det tungt nok.

Vi hadde en lang pause ved Housesteads, som regnes som høydepunktet på hele Hadrian’s Wall path. Ihvertfall arkeologisk sett, her er det mest komplette fortet fra romersk tid. Det er også kiosk, stempel og do, samt kafe dersom man orker å gå omveien ned til parkeringsplassen. Det gjorde ikke vi, tok en kjapp kaffe og vandret videre.

Det ble mer steinete her, samt brattere.

Ved Crag Lough eide National Trust denne eiendommen, uvisst hvorfor. Den var ikke åpen for besøk, såvidt jeg kunne se.

Vi hadde blitt enige om at det var på tide med en natt innendørs. Etter tre netter i telt, uten dusj og med enkle måltid, var overnatting booket på Greenhead hostel. Her skulle vi dele rom, men det var heldigvis ikke trangt om plassen. Dersom vi ikke hadde booket i forkant, spørs det om jeg ikke hadde satt opp teltet ulovlig. Jeg var skikkelig sliten etter en lang dag og 21 kilometer opp og ned, og vi passerte flere steder hvor det hadde vært fint å campe. Men det er ikke lov og dessuten ventet en seng på meg. Det var bare så langt frem… Hotellet hadde allerede stengt matserveringen, men da de så desperasjonen i øynene våre, fikk vi både mat og drikke. Trailmagic….

Noen av bakkene var med trapper, men med tung sekk og sterk vind var det ikke lett.

Vi var ikke de eneste som karret oss oppover fjellsiden og brukte god tid.

Ved Steel Rigg var det parkeringsplass og mye folk. Ikke så mye annet…

Det høyeste punktet på hele turen er Winshield Crags og det rager 345 meter over havet.

I starten av turen, var spørsmålet alltid: Hvor i alle dager er denne muren? Men nå spurte vi heller: Tar denne muren aldri slutt???

Men stien var god å gå på og utsikten fantastisk. Dessuten kom aldri regnet som var meldt, så egentlig var det lite å klage på.

Nærmer oss Cawfield Quarry, hvor det var offentlig toalett å se frem til.

Været skein og og her nede blåste det ikke heller.

Det var en opplevelse å komme inn for å sove i en seng. Det beste med å campe er fleksibiliteten, det verste er å komme inn og ut av et knøttlite, lettvektstelt når man er stiv og støl etter en lang dag på tur. Mens vi nøt maten, måtte vi også ta stilling til om det var mulig å fullføre hele turen. Alternativet var å kun gå til Carlisle og droppe siste dagen ut til kysten. Det var sånn sett ikke et nederlag, men vi begynte å få dårlig tid. Jeg hadde hjemturen booket allerede og var nødt til å forholde meg til den. Hmmm, tøffe valg….

Men først var det seng og en god natts søvn.

Hostellet lå i en gammel, ombygd kirke fra 1800-tallet og var et fredelig sted.

Drømmetur uansett om vi kommer helt i mål. Siste del kommer snart…

Starten på Hadrian’s Wall path, fra øst til vest.

De gamle romerne var et drifting folk, som bygde både det ene og det andre man fremdeles kan se mange spor etter. Turstien Hadrian’s Wall følger Nord Europas største romerske monument, som fremdeles er tilgjengelig for oss å se. Stien strekker seg tvers over Nord England, fra kyst til kyst. Det samme gjør muren, samt utallige fort, porter og annen militær arkitektur. Det tok romerne seks år å bygge muren, men det tok britene adskillig flere år å lage en tursti som følger den… Grunnen er enkel, det er Storbritannias første tursti som følger et UNESCO World Herritage Site, altså et vernet område. Hadrian’s Wall path ble åpnet i 2003 og den 135 kilometer lange turen ble raskt populær. Her kommer vår vandring fra 3 til 10 juni.

Buss er en enkel og billig måte å reise mellom større byer i Storbritannia, særlig dersom man bestiller litt i forkant.

Newcastle er en gammel by, som opprinnelig stammer fra en romersk bosetting. Vi tråkket raskt gjennom, på jakt etter hotellet vårt.

Dag 1: Vi brukte store deler av dagen til å dra fra Edinburgh, hvor min venninne Alex bor, og ned til Newcastle. Jeg hadde ankommet UK noen dager før, med fly fra Stavanger til Aberdeen og buss videre. I Newcastle sjekket vi inn på Rooms Inn, et billig og bra hotell nær turstien. Så gikk vi inn til sentrum og tok metroen ut til Wallsend, som er det offisielle start/slutt stedet på turen. Det spiller ingen rolle hvilken vei man går, selv om nok de fleste går vest til øst. Da får man vinden i ryggen, mens andre veien har finest utsikt. For oss var det mest praktisk iforhold til transport og vi var fornøyd med det.

Fra metroen var det kort vei ned til besøkssenteret Segedunum, med museum, litt mur og startsted for løypa.

Vi kom rett før stengetid, så det ble ikke tid til å besøke badehuset, museum eller kafeen. Men vi fikk kjøpt hefte for stempel og det var MYE kjekkere…

Jeg anbefaler denne turguiden, den hadde veldig detaljerte, håndtegnede kart og var uvurderlig i å finne mat/overnatting. Passet var mer for gøy, selv om vi ble meget gira på å samle stempel. Greide alle…

Endelig var vi igang, med noen kraftige regnbyger som gjorde oss gjennomvåte. Fem minutter senere skein sola og vi tørket opp.

Etappen mellom Wallsend og Newcastle gikk langs elven Tyne og vi var forberedt på en kjedelig tur på asfalt, men uten de tunge sekkene, som lå igjen på hotellet.. Egentlig er dagsetappen Wallsend til Hedon-on-the-wall, en tur på 24,2 kilometer, men det synes jeg ble litt langt å starte med. Særlig siden vi skulle gå med tung sekk og campe underveis. De fleste går turen med kun dagstursekk og får bagasjen fraktet mellom overnattingsstedene. Det gjorde ikke vi, siden vi ikke hadde planlagt så mye i forkant. Det anbefales å booke god tid før du skal avsted, ihvertfall dersom du baserer turen på overnatting innendørs….

Man følger ikke muren fra starten og innover mot byen, den går lengre inne i landet hvor motorveien går. Derfor står det Hadrian’s way på skiltene og ikke Hadrian’s Wall path.

Selv om vi gikk på asfalt store deler av tiden, var det allikevel en flott opplevelse. Særlig med bare dagstursekk…

Det var mye å se på underveis og flere steder å stoppe. Kafeer og puber dukket opp overalt, da vi nærmet oss sentrum.

Newcastle er kjent for alle broene som krysser elven og vi hadde god utsikt til dem.

Jeg hadde til og med overskudd til en sightseeingrunde ved slottet, siden turen ikke ble så lang, kun 11,3 kilometer.

Dag 2: Det ble en tidlig start, etter frokost i pose fra hotellet. Vi gikk ned til elva og fant frem til merkene. Nå var de tunge sekkene på ryggen og det gikk ikke fort. Men vi hadde god tid, siden vi hadde planlagt å campe rett utenfor Hedon-on-the-wall. Det er ikke lov å sette opp telt hvor man vil, i England finnes ikke allemannsretten. Man må enten være på campingplass eller ha tillatelse fra grunneier. Så vi hadde funnet en campingplass, men ikke booket. Jeg antok at de hadde plass til to små telt, så mange er det ikke som sverger til enkel og billig fottur…

Vi startet igjen med å følge elven Tyne, på flott tursti. Det lå både boligfelt og industri, men min opplevelse var at det var fredelig og grønt.

Etter å ha forlatt elva, gikk vi innover i landet.

Det ble mange pauser, hvor sekken kom av. Noen sleit mer enn andre med å få den på igjen, men Alex imponerte stort. Dette var hennes første tur med full oppakning og overnatting i telt. Det gikk strålende.

Lunsj fant vi på Elsies Riverside cafe. Ha med ca £100 i kontanter, blanding av mynt og sedler. Flere steder ønsket betaling i cash.

Det ble en LAAAANG førstedag, selv om vi ikke gikk mer enn 19 kilometer. Det er inkludert sightseeing underveis og en omvei og litt annen gåing. Det var fremdeles relativt flatt, selv om det var en tung bakke opp til Hedon. Høyeste punkt på hele Hadrian’s Wall path er 345 meter over havet, så det er ikke akkurat en fjelltur. Men Englands rullende åser kan være tunge nok… Det viste seg at campingplassen kun var åpen i helgene, så da stod vi uten overnatting og vann. Men begge deler ordnet seg, en snill grunneier gav oss både vann og tillatelse til å sette opp teltet på hans eiendom.

Vi havnet på en fin sti langs en annen elv, litt lengre, men sikkert like fint.

Her får man første skikkelige inntrykk av muren. Jeg var helt kokt i toppen etter bakkene opp og mest opptatt av å ta en pause.

Dag 3: Vi var tidlig oppe og i gang igjen. Planen var å gå frem til Wall, hvor vi hadde sendt mail til det lokale menighetsrådet for å få tillatelse til å sette opp telt i landsbyen. Det var en lang etappe på 24 kilometer og vi brukte nesten 7,5 timer effektiv gåing. Vi var nå over i mer landlige strøk og selv om løypa fulgte bilveier, gikk vi stort sett over marker bak en svær hekk. Dette er ikke turen for deg som er redd kyr eller hest, her kom man tett på. Men de var vant med folk, for det var et jevnt tråkk med turgåere. Mange kom imot oss og noen passerte oss bakfra. Det var trivelig og sosialt, særlig fordi vi ikke var de eneste som syntes turen var tung.

Denne gjengen her stod akkurat foran grinden og hadde ingen planer om å flytte seg.

Vi tok en stopp ved Vindobala, selv om det var lite å se. Her stod engang ett av de 16 fortene som romerne bygde langs muren, for å forsvare provinsen mot angrep fra nord.

Løypa er godt merket og skiltet. Vi brukte kart fra appen All trails i tillegg til turboken min.

Det var en fantastisk dag, med sol og uendelige grønne marker.

Dagens etappe fulgte som sagt bilvei 90% av tiden, men vi så lite til vei og biler. Istedet var det gårder og marker, landlig og grønt. Vi stoppet på Robin Hood puben og hadde en pause for å lade mobilen, samt låne do. Turen kretset ofte rundt disse tre: strøm, mat/vann og finne do. Det var ikke alltid enkelt, så vi var glade hver gang vi fant et spisested med alle tre… Mat hadde vi dessuten med oss, hovedsakelig tørrmat (som krever vann..) og snacks i form av nøtter og kjeks. Jeg var ganske så sliten da vi endelig kom til Wall og fikk satt opp teltet bak «grisegjerdet». Det var en mark med griser og beste plassering var vistnok der.