Tunsbergleden, pilegrimsvandring for nybegynnere…

Det er mange som har lyst til å legge ut på langtur, men er usikre på hvordan det fungerer og om de tør. Jeg pleier å foreslå at man starter forsiktig og gjerne med en tur som er lett å organisere, samt uten fare for liv og helse. Her er pilegrimsvandring genialt, man vandrer gjennom naturen på gamle stier og tettsteder dukker opp både jevnt og trutt. Det betyr at man kan få både mat, vann og overnatting, slik at sekken ikke trenger å bli for tung. Jeg vet at det finnes noen organiserte pilegrimsturer man kan bli med på, som går hele eller deler av veien. Men det er heller ikke problem å gå alene, man møter stadig folk å prate med og det er vanskelig å gå seg vill…

Tunsbergleden er regnet som en middels krevende tur, siden løypa stort sett går gjennom flatt og relativt lettgått terreng. Man går mye i skog, men også langs sjøen og gjennom flere byer. Det er ikke en sånn «kjappeste veien mellom A og B», her snirkler veien seg gjennom landskapet. Jeg tenkte flere ganger at det var om å gjøre å legge inn så mange omveier som mulig, men det var nok en tanke bak. Omveiene gikk ofte langs de gamle veiene, på tursti eller forbi en severdighet. Og det kan man jo like, uansett hvor sliten man er….

Det finnes utallige grunner til at folk legger ut på pilegrimsvandring. De går noen ganger av religiøse årsaker, andre ganger av mer personlige. Jeg har også møtt de som vil gå seg i form eller bare er eventyrlystne. Mennesker i alle aldre og i ulike livssituasjoner pakker en liten sekk og tar farvel med livet sitt, for å legge ut på en reise. Det finnes pilgrimsveier over hele verden og innen alle de store religionene. Her i Skandinavia er Nidaros det viktigste målet og det går veier fra flere land mot nord. Mange velger også å gå sørover, mot Roma, Santiago eller Jerusalem. Det stod ofte kilometer antall på noen av skiltene og jeg var glad jeg gikk i motsatt retning….

Jeg liker å gå, særlig når jeg kan gå i mitt tempo og stoppe når jeg vil. Det er ikke min første pilegrimsvandring, jeg har tidligere gått caminoen til Santiago. Det er verdens mest populære pilgrimsvei og tiltrekker seg folk fra hele verden. Fra St. Jean-Pied-du-Port i Sør Frankrike, går man gjennom hele nord Spania til Santiago, en reise på 780 kilometer. Av praktiske grunner delte jeg turen opp i 4 etapper og har mange gode minner derfra. For noen år tilbake gjennomførte jeg Kystpilegrimsleia, på sykkel, til fots og med offentlig transport. Så helt nybegynner er jeg ikke når det kommer til pilegrimsvandring.

Det er slett ikke vanskelig å gå lange turer, man må bare sette den ene foten foran den andre utallige ganger. Det tenkte jeg mye på mens jeg gikk. De gamle klisjeene om at «selv den lengste vei, begynner med et enkelt steg» og «veien blir til mens du går» fikk virkelig grobunn i hodet mitt. Samtidig merket jeg hvordan jeg endret meg underveis og DET tenker jeg er den viktigste årsaken til å legge ut på en vandretur. Enten man velger å gå som pilgrim eller bare tar en skikkelig lang fjelltur over mange dager, tror jeg TID er det viktigste. Når man ikke trenger å haste videre, skjer det noe med både kropp og sjel.

Den endringen jeg la mest merke til,  var hvordan jeg bekymret meg mindre og mindre over praktiske utfordringer. Det er noen ting som må fungere på langtur, man må ha mat, vann og et sted å lade mobilen. Det med mobil er kun viktig fordi jeg går alene og trenger den for sikkerhet. Vann var et større problem, her var ikke bekker og elver med vann som kunne drikkes. Det var tørt, samtidig som de fleste vannkilder rant gjennom dyrket mark eller bebyggelse. Så da måtte jeg fylle andre steder og i starten bar jeg minst 2 liter vann med meg. Det var tungt, fordi jeg også bar mat for 2 dager. Finnes ikke søndagsåpent på bøgda, dessuten var det 1 mai… Jeg ble også veldig glad i bensin stasjoner, de har alltid mat og drikke!

Etterhvert som dagene gikk, bar jeg mindre og mindre av mat og vann. Det dukket alltid opp en krane eller kiosk når jeg trengte det. Dessuten kunne jeg kjenne hvordan jeg gradvis ble mindre opptatt av nyheter og kontakt med omverdenen. Jeg kunne sitte lenge og studere insekter som summet fra blomst til blomst. Når jeg gikk, lyttet jeg til fuglesang og ikke spillelistene jeg hadde lastet ned i forkant av turen. Jeg undret meg over hvor timene ble av og syntes tiden gikk altfor fort. Ingen dager var like og jeg visste aldri hva som ventet meg, bortsett fra at jeg skulle gå, jevnt og trutt videre.

Jeg førte ikke regnskap over hvor langt jeg gikk hver dag. Dessuten hadde jeg ikke planlagt hvor lang tid jeg skulle bruke på turen. Vanligvis regner man 9 dager på de 19 milene, da går man rett over 2 mil pr dag. Det er planlagt iforhold til overnatting, for det går fint å gå turen uten telt. Jeg visste at de dagsetappene var i overkant av hva som var mulig for meg, derfor valgte jeg å ha telt med. Da stod jeg fritt til å gå så langt jeg greide, uten å stresse med at jeg MÅTTE komme frem til overnattingsstedet. Det kjente jeg passet meg bra og jeg lyttet til kroppen så godt det var mulig. Noen dager ble veldig lange og det var når jeg gikk gjennom jordbruksområder hvor det var vanskelig å finne et sted å sette opp teltet. Da måtte jeg fortsette å gå, til jeg fant et sted. Så kroppen måtte bare tie og jeg bare gå…

Det var usedvanlig fint vær i de 11 dagene jeg brukte på Tunsbergleden. Selv om det var flere netter med frost, så var sola fremme hver dag. Jeg hadde 2 kvelder med regn, samt endel morgentåke ute ved kysten, men det var nesten bare litt sjarmerende. Jeg hadde med både solbriller og caps, men var ikke så flink til å huske å bruke det. Ellers hadde jeg hovedsakelig med ull og dun, så jeg var sjelden kald. Av utstyr hadde jeg tatt et litt større telt, som jeg vanligvis bruker til sykkeltur og var glad for det. Ellers var det en vintersovepose i dun og godt isolert liggeunderlag, så nettene gikk også bra. Jeg hadde med kokeutsyr og ellers så lite som mulig, for å holde sekken lett.

Det aller viktigste når man skal på langtur, er skoene. På Tunsberg leden trenger man ikke fjellsko, men gjerne lave sko med god demping. Jeg hadde kjøpt nye for turen, men brukt mange måneder i forkant på å gå dem inn. Det samme hadde jeg gjordt med sekken,  den hadde fått luftet seg både tidlig og seint. Det gjorde at jeg var vant med å bære sekk, samt gå i varierende terreng. Jeg foretrekker fjell og ulente stier, så for meg var det krevende at det var så flatt. Den beste dagen underveis, for min del, var gjennom Blåfjell naturreservat. Den etappen blir regnet som krevende, her er bratt og nesten litt klatring innimellom. Det passet meg utmerket.

Jeg avsluttet min tur der hvor Tunsbergleden møter Gudbrandsdalsleden. Det var så langt jeg hadde bestemt meg på forhånd å gå, for egentlig burde jeg ha gått helt inn til Oslo. Men det hadde vært 2 mil ekstra på asfalt og i mye bystrøk. Det fristet ikke, siden jeg har en drøm om å gå Oslo-Nidaros senere. Da må jeg gå den etappen igjen og det holder med en gang. Så glad er jeg ikke i å gå på asfalt i by. Nei, det er ute i naturen jeg trives og det fikk jeg virkelig oppleve på denne turen. Dersom du har lyst å lese mer om pilegrimsvandring, anbefaler jeg nettsiden pilgrimsleden.no. Der finner du alt du trenger av informasjon om de ulike turene i Norge. Jeg gleder meg allerede til neste gang…