På ville veier i Bjerkreim…

Det finnes mange fordeler med å gå på merket sti. Man trenger ikke tenke, noe som absolutt er en fordel hvis man er litt lat. Andre har gjort jobben for oss, med å velge den tryggeste og mest praktiske stien gjennom fjellheimen. Kanskje ikke den korteste, men som regel er det en årsak til at løypa legges der det er enklest å gå. Man kan dessuten følge med og sjekke om man går riktig på diverse apper, men det forutsetter dekning og en moderne mobil. Sånn sett øker det sjansen for at man trygt kan gå fra A til B, uten for mye strev. Altså litt lat…

Jeg møtte min søster på Vikeså, så kjørte vi sammen til Kløgetvedt tunet. Målet var å gå til Solbjørgnipa og vi kunne gått herfra.

Min plan (for det er som regel jeg som klekker ut alle disse krumspringene våre) var å besøke tunet etter turen, men jeg kjørte feil. Så da var vi turister først og kjørte til turstart etterpå.

Alt var selvfølgelig lukket og låst på bygdemuseumet og det var helt greit.

Det eneste tegn på liv, var høna, som trippet rundt på tunet. Jeg var mest redd for å kjøre over den, den hadde lite respekt for en gammel Toyota.

Jeg hadde vært på Solbjørgnipa før og bruke mye tid på å prøve å huske når, med hvem og hvor gikk vi. Det var bortkastet tid, det ringte ingen bjeller. Til min forsvar er det sikkert 30 år siden, men vanskelig å være konkret, når man ikke husker. Uansett så ble jeg «kjentmann «, siden min søster aldri hadde vært her før. Hun mente at vi egentlig hadde snakket om en annen tur, men det kunne ikke jeg huske. Mulig at hun bare var trett, siden hun kom rett fra nattevakt. Planen var ihvertfall Solbjørgnipa, som jeg gledet meg til å sveipe inn på Fjelltoppappen. Jeg hadde gjort et godt forarbeid, det vil si funnet turen og lest om den på ut.no. Derfor tenkte jeg at jeg var godt forberedt, men det hjalp ikke mye….

Min planlagte løype startet på Solberg og det er tilrettelagt for parkering nedforbi gårdene. Her står også en informasjonstavle med kart.

Det går mye sau i området, så her er helårsbåndtvang og mye gjerder.

Litt erfaring har jeg med Bjerkreim kommune, de pleier å være veldig gode på merking og skilting av turområder. Derfor ble jeg litt overrasket over at vi raskt kom til et skilt som pekte helt feil vei. Ikke feil vei sammenlignet med hukommelsen min, den stoler jeg sjelden på. Men i forhold til den flotte turbeskrivelse jeg hadde funnet på ut.no og DEN pleier å være pålitelig. Etter en kort rådslagning, bestemte vi oss for å følge teknologien. Det var en stor tabbe. Men jeg gikk med øynene på mobilskjermen og i følge den, var vi på rett vei.

Det var flott vei innover og været var fantastisk. Jeg gikk for første gang iår med kortbukse og t-skjorte, men hadde ull, fleecegenser og jakke i sekken. Man kan aldri være for forberedt!

Vi steig i høyden og selv uten søvn, er min søster kjappere til beins enn meg.

Plutselig var vi ikke lenger på rett vei ifølge ut.no. Jeg hadde stusset flere ganger over mangel på merker og alle grindene uten gjerdeklyvere. En grind fikk vi ikke opp og måtte klatre over, med piggtråd og alt.

Jeg ble litt sur da det gikk opp for meg at kartet ikke stemte med løypa. Herligaheden, kan man ikke engang stole på ut.no???!! Her skulle vi nyte en hyggelig topptur i flott sommervær, den første på lang tid for min del. Knær og hofter var såvidt restituert etter Tunsberg leden, selv om gnagsårene enda ikke var helt grodd. Så skulle vi ende opp med å gå DEN omveien og krafse oss oppover fjellsiden, med bare et lite hint om røde merker… Det var jammen bra jeg var i godt selskap, som ikke skyldte på mine dårlige ferdigheter som turleder. Eller tenk om det plutselig hadde begynt å regne… Da hadde det blitt enda surere.

Det går veier på kryss og tvers i hele området, noe som kan gjøre det litt vanskelig å vite hvilken som er rett.

Men det var ingenting å si på utsikten og vi vasset overhode ikke i andre turgåere.

Heldigvis fant vi den offisielle og merkede løypa, som ikke stemte helt med beskrivelsen.

Men vi droppet den siste klatrebiten og fant heller en hyggelig sitteplass for lunsj.

Varden på Solbjørgnipa ble bygget av en sjømann og toppen har fungert som seilingsmerke i århundrer. Vi måtte ganske høyt opp før vi kunne se havet og hygget oss med å prøve å finne ut HVA vi så.

Vi hadde en flott tur, det var ikke det som gnaget litt. Jeg kunne ikke helt forstå hvorfor ikke merking og kart fra ut.no stemte overens. Sånn kan jeg bli forvirret av og da spinner det videre i hodet mitt. Konklusjonen ble at løypa muligens er blitt lagt om og at den gamle løypa gikk der som kartet viste. Det er absolutt en mulighet og jeg maste videre om dette på nedturen. Da tok vi den brede og tydelige stien, med morkne og slitte merkepåler. Jeg hadde en erindring om at det lå noen gamle støler her opp, de kunne jeg såvidt huske. Det gjør ikke det, men en gammel høyløe kan man få med seg.

Det er rart hvor mye raskere det går, når man ikke trenger å sjekke kartet på mobilen.

Det var mye mindre grinder å passere på denne veien. Så stemte beskrivelsen bedre, selv om kartet fremdeles var feil.

Turen opp til toppen av Solbjørgnipa er beskrevet som enkel (kan tas med en klype salt), er 2 timer tur/retur (forutsetter at du følger merket løype og ikke kartet på ut.no, samt er kjapp til beins) og man skal opp 301 høydemeter. Selve toppen er på 466 meter og utsikten over Jæren, Bjerkreim og Eigersund er suveren. Særlig på den så flott dag som dette, med klarvær og strålende sol. Det er opp og ned samme vei, men vi gikk det som en rundtur. Det får man dersom man følger løypa på kartet, den er kun riktig siste bratte biten mot toppen. Neste gang skal jeg heller stole på kjentfolk i Bjerkreim, som sikkert satt opp skiltet, og ikke være så forbaska lat…

Skiltet til høyløa hadde hatt bedre dager…

…og det var til og med en vindskjeiv gjerdeklyver.

Tenker du å gå turen, følg dette skiltet og ikke ut.no. Vi (retter sagt jeg) har nå lært….

Kanskje «Klem et tre» dagen idag? Kem vett…

Jeg er glad i skog, det har jeg alltid vært. Hva skulle vi liksom ha gjort uten skogen, våre forfedre hadde neppe overlevd i villmarken uten tre å gjemme seg bak eller ved til å fyre bål med. Vi er nok ikke like glad i skogene idag, hvor det hugges, brennes og kappes skog over hele verden i raskt tempo. Selv om det finnes 3 tusen milliarder trær i verden er det allikevel viktig å passe på dem, de sørger for oksygen, rent vann og er hjem til en rekke dyr og insekter. Dessuten er de gode å klemme på.

Skog er et flott sted, hvor det er lett å finne ro.

Man kan gå tur eller bare sitte på en stein.

Aller best liker jeg å studere alt som lever i skogen. Dette er en skogsstjerne.

Da jeg leste at det igjen var gang i planene om å bygge et nytt boligfelt på Dale, fikk jeg akutt behov for en tur inn for å hilse på løvtrærne «mine». De er selvfølgelig ikke egentlig mine, men jeg liker å late som om de er det. De er svære og veldig gode å klemme på. Gamle trær, som har levd i utallige år, er best å klemme eller ligge under. De har dype røtter og som regel en stødig stamme, samt en vid krone med blader i det grønneste grønne. Man kan kjenne at pulsen går ned og roen senker seg bare ved å se på sånne gamle trær.

Turen innover går på oppsiden av veien og her er litt kronglete å gå. Men mye trær…

For dere som er redde for å gå dere vill mellom alle trærne, er det godt at det er mange merka stier.

Visste du at fargen grønn virker beroligende og motvirker stress?

Det er ikke vanskelig å finne grunner for hvorfor naturen er bra for helsa. Faktisk har både Canada og Skottland en ordning hvor leger kan skrive ut tid i naturen på blå resept. Det kan jeg like… Jeg vet ikke om klemming av trær inngår i ordningen, men det burde det. Forskning har vist at å klemme et tre utløser hormonet oksytocin, som gir velvære og avslapping. Det er kjent fra mange deler av verden, blant annet Japan, hvor treklemming og skogsbading har vært populært i mange år.

Bare å ligge i gresset og se opp på bladene er fint. Gjerne puste litt dypt i tillegg.

Men jeg fikk med meg at det muligens blir et godt blåbær år i år.

Det var nok ikke den offisielle «Klem et tre» dagen idag. Jeg trodde jeg bare kunne dikte opp en, men det viste seg at 16 mai allerede er internasjonalt anerkjent som «Love a tree day». Så egentlig er treklemming både offisielt og godkjent over hele verden, men det er kanskje mest for spesielt interesserte. Mange er redde for å bli sett på som litt sære dersom de klemmer på trær, men det er ikke viktig. Jeg hadde ikke klemming som hovedfokus på turen min, men klarte ikke å dy meg da jeg kom inn til Dale. Det gjorde godt…

Jeg fortsatte turen opp mot Dalsnuten og Gramstad.

Det var litt mer stusselige trær her, de hadde også trengt en klem.

Jeg tok turen rundt vannet og kikket på trær.

Ingen trær er like, akkurat som ingen mennesker er like. Det er litt fint å tenke på.

Treturen min startet ved Holmavika badeplass, hvor jeg parkerte. Så gikk jeg over veien og inn i det grønne. Turstien følger hovedveien oppe i skråningen, nær nok til at du hører bilene. Det er allikevel en flott tur. Jeg går noen ganger kun til Dale, andre ganger inn i løypenettet på Gramstad. Denne dagen var det trær som var i fokus og jeg klemte både her og der. Etter en runde rundt vannet, gikk jeg mot Øvre Eikenuten og fulgte stien bratt ned på baksiden. Da kommer man tilbake til parkeringsplassen og får sett enda mer trær, siden det er en skogkledd skråning. Så det er bare å feire treklemming hver dag…

Gramstad er flott tilrettelagt og har mange muligheter.

Disse brukte trærne til å unnslippe vinden.

Det er fint i naturen uten trær også, men da er det lite å klemme på.

Noen ganger ser man ikke skogen for bare trær..

Skogen gjemmer mange hemmeligheter, som en gammel husmannsplass.

Tunsbergleden, pilegrimsvandring for nybegynnere…

Det er mange som har lyst til å legge ut på langtur, men er usikre på hvordan det fungerer og om de tør. Jeg pleier å foreslå at man starter forsiktig og gjerne med en tur som er lett å organisere, samt uten fare for liv og helse. Her er pilegrimsvandring genialt, man vandrer gjennom naturen på gamle stier og tettsteder dukker opp både jevnt og trutt. Det betyr at man kan få både mat, vann og overnatting, slik at sekken ikke trenger å bli for tung. Jeg vet at det finnes noen organiserte pilegrimsturer man kan bli med på, som går hele eller deler av veien. Men det er heller ikke problem å gå alene, man møter stadig folk å prate med og det er vanskelig å gå seg vill…

Tunsbergleden starter ved Larvik kirke og her finnes en egen pilgrimsbenk.

Jeg var godt forberedt og hadde skaffet meg pass på forhånd. Det brukes til å samle stempel underveis og gir noen ganger rabatt på overnatting.

Så vandret jeg avsted, langs havnepromenaden i Larvik by. Pilegrimsvandring er ikke en fjelltur, men en historisk og kulturell reise.

Ved Kaupang besøkte jeg Norges første bysamfunn fra vikingtiden. Den ble grunnlagt rundt år 800 og byen hadde stor handel og mange bosatte, etter datidens standard. Museet var stengt, så jeg sto utenfor.

Tunsbergleden er regnet som en middels krevende tur, siden løypa stort sett går gjennom flatt og relativt lettgått terreng. Man går mye i skog, men også langs sjøen og gjennom flere byer. Det er ikke en sånn «kjappeste veien mellom A og B», her snirkler veien seg gjennom landskapet. Jeg tenkte flere ganger at det var om å gjøre å legge inn så mange omveier som mulig, men det var nok en tanke bak. Omveiene gikk ofte langs de gamle veiene, på tursti eller forbi en severdighet. Og det kan man jo like, uansett hvor sliten man er….

Det var fullt mulig å finne gode teltplasser, men noen ganger måtte jeg gå litt ekstra for de beste.

Det er mye jordbruk langs Oslofjorden og stien tok meg ofte tett på.

Den gamle kirkeveien mellom Østre Halsen og Tjølling var en flott tur. En frisk og kald morgen, selv om sola varmet litt etterhvert.

Etter kaffe med presten og omvisning i kirken, hadde jeg fersk frokost på en benk utforbi.

Det finnes utallige grunner til at folk legger ut på pilegrimsvandring. De går noen ganger av religiøse årsaker, andre ganger av mer personlige. Jeg har også møtt de som vil gå seg i form eller bare er eventyrlystne. Mennesker i alle aldre og i ulike livssituasjoner pakker en liten sekk og tar farvel med livet sitt, for å legge ut på en reise. Det finnes pilgrimsveier over hele verden og innen alle de store religionene. Her i Skandinavia er Nidaros det viktigste målet og det går veier fra flere land mot nord. Mange velger også å gå sørover, mot Roma, Santiago eller Jerusalem. Det stod ofte kilometer antall på noen av skiltene og jeg var glad jeg gikk i motsatt retning….

Fra Tjølling var det 1869 kilometer til Roma og 201 til Oslo. Ja, takk…..

Jeg hadde all verdens tid og det var alltid kjekt å sette seg ned og koke kaffi.

Dessuten er jeg ikke sånn som bare kan gå forbi en severdighet…. Istrehågan er et romersk gravfelt fra 400-500 tallet. Det hadde en fantastisk ro over seg og jeg satt lenge der og sugde til meg stemningen.

Men mest av alt gikk jeg, i rolig tempo, gjennom skog og mark, til lyden av fuglesang og vinden.

Jeg liker å gå, særlig når jeg kan gå i mitt tempo og stoppe når jeg vil. Det er ikke min første pilegrimsvandring, jeg har tidligere gått caminoen til Santiago. Det er verdens mest populære pilgrimsvei og tiltrekker seg folk fra hele verden. Fra St. Jean-Pied-du-Port i Sør Frankrike, går man gjennom hele nord Spania til Santiago, en reise på 780 kilometer. Av praktiske grunner delte jeg turen opp i 4 etapper og har mange gode minner derfra. For noen år tilbake gjennomførte jeg Kystpilegrimsleia, på sykkel, til fots og med offentlig transport. Så helt nybegynner er jeg ikke når det kommer til pilegrimsvandring.

Man trenger slett ikke dra på telt, det finnes mange muligheter for overnatting. Jeg hadde et fantastisk opphold på Preståsen pilgrimsherberg, med både god mat og seng.

Turen ut til Veierland var absolutt et høydepunkt. Dette lille øysamfunnet uten biler, må være det perfekte sommerparadis…

Det er ganske utrolig, hvor mye mer detaljer, man ser når man går. Det liker jeg.

Det ble også mye tid tilbragt i og ved teltet.

Det er slett ikke vanskelig å gå lange turer, man må bare sette den ene foten foran den andre utallige ganger. Det tenkte jeg mye på mens jeg gikk. De gamle klisjeene om at «selv den lengste vei, begynner med et enkelt steg» og «veien blir til mens du går» fikk virkelig grobunn i hodet mitt. Samtidig merket jeg hvordan jeg endret meg underveis og DET tenker jeg er den viktigste årsaken til å legge ut på en vandretur. Enten man velger å gå som pilgrim eller bare tar en skikkelig lang fjelltur over mange dager, tror jeg TID er det viktigste. Når man ikke trenger å haste videre, skjer det noe med både kropp og sjel.

Jeg har vært flere ganger i Tønsberg, men det var annerledes å ha gått hit. Det ble lettere å relatere til gamle dager, etter flere dager på tur.

Utsikten fra Slottsfjellet var fantastisk.

Ser man nøye etter, vil det dukke opp små innspill til ettertanke overalt.

Og noen ganger er det bare langt, tungt og strevsomt å gå, mil etter mil etter mil….

Men da han her dukket opp, gikk jeg gladelig litt lenger før jeg satte opp teltet. Jeg så bare en hoggorm og et rådyr på hele turen, litt skuffet over at det ikke var mere dyreliv.

Den endringen jeg la mest merke til, var hvordan jeg bekymret meg mindre og mindre over praktiske utfordringer. Det er noen ting som må fungere på langtur, man må ha mat, vann og et sted å lade mobilen. Det med mobil er kun viktig fordi jeg går alene og trenger den for sikkerhet. Vann var et større problem, her var ikke bekker og elver med vann som kunne drikkes. Det var tørt, samtidig som de fleste vannkilder rant gjennom dyrket mark eller bebyggelse. Så da måtte jeg fylle andre steder og i starten bar jeg minst 2 liter vann med meg. Det var tungt, fordi jeg også bar mat for 2 dager. Finnes ikke søndagsåpent på bøgda, dessuten var det 1 mai… Jeg ble også veldig glad i bensin stasjoner, de har alltid mat og drikke!

Jeg rigget meg til i hagen til Edvard Munch på Åsgårdstrand, her fant jeg både vann og utedo. Mat hadde jeg med, da var livet perfekt.

Man går innom utallige kirker og der finnes vann på gravplassen. Jeg tror alt kranvann i Norge er greit å drikke og fylte opp når jeg kunne.

På Løvøya campingplass hadde de kafe og jeg ble gledelig overrasket.

Etterhvert som dagene gikk, bar jeg mindre og mindre av mat og vann. Det dukket alltid opp en krane eller kiosk når jeg trengte det. Dessuten kunne jeg kjenne hvordan jeg gradvis ble mindre opptatt av nyheter og kontakt med omverdenen. Jeg kunne sitte lenge og studere insekter som summet fra blomst til blomst. Når jeg gikk, lyttet jeg til fuglesang og ikke spillelistene jeg hadde lastet ned i forkant av turen. Jeg undret meg over hvor timene ble av og syntes tiden gikk altfor fort. Ingen dager var like og jeg visste aldri hva som ventet meg, bortsett fra at jeg skulle gå, jevnt og trutt videre.

Men vandringen er ikke bare fin natur og idylliske teltplasser. Man krysser og går langs mange trafikkerte veier og toglinjer, med støy og eksos. Og ikke minst mye asfalt….

Noen steder var det satt ut en benk og dette var en ekte pilgrimsbenk. Det var stas å sitte på.

Og når det gikk mot kveld, var det å begynne å lete etter teltplass. Her var fuktig og vått…

Det blei å sette opp teltet i en fart, plutselig kom regnet. Det datt ned, men varte ikke så lenge.

Jeg førte ikke regnskap over hvor langt jeg gikk hver dag. Dessuten hadde jeg ikke planlagt hvor lang tid jeg skulle bruke på turen. Vanligvis regner man 9 dager på de 19 milene, da går man rett over 2 mil pr dag. Det er planlagt iforhold til overnatting, for det går fint å gå turen uten telt. Jeg visste at de dagsetappene var i overkant av hva som var mulig for meg, derfor valgte jeg å ha telt med. Da stod jeg fritt til å gå så langt jeg greide, uten å stresse med at jeg MÅTTE komme frem til overnattingsstedet. Det kjente jeg passet meg bra og jeg lyttet til kroppen så godt det var mulig. Noen dager ble veldig lange og det var når jeg gikk gjennom jordbruksområder hvor det var vanskelig å finne et sted å sette opp teltet. Da måtte jeg fortsette å gå, til jeg fant et sted. Så kroppen måtte bare tie og jeg bare gå…

Jeg hadde en halv dag med hvile, da jeg overnattet på Tyristua. Den nye og staselige DNT hytta var virkelig flott og jeg nøt oppholdet.

Det blomstret hvitveis overalt og noen steder var hele skogbunnen dekket.

Noen steder vurderte jeg å gå korteste vei, men jeg angret aldri på at jeg gikk løypa. Det finnes jammen mange flotte turstier i Norge..

Jeg må innrømme at Skoger nye kirke fra 1800-tallet var skikkelig nedtur. For å komme dit var det en uendelig lang og rett asfaltvei, hvor jeg gikk i veikanten. Biler, traktorer og trailere suste forbi og det var ikke gøy. Ikke var det stempel heller og doen var låst…

Men det kom seg raskt da jeg gikk inn i naturen igjen.

Det var usedvanlig fint vær i de 11 dagene jeg brukte på Tunsbergleden. Selv om det var flere netter med frost, så var sola fremme hver dag. Jeg hadde 2 kvelder med regn, samt endel morgentåke ute ved kysten, men det var nesten bare litt sjarmerende. Jeg hadde med både solbriller og caps, men var ikke så flink til å huske å bruke det. Ellers hadde jeg hovedsakelig med ull og dun, så jeg var sjelden kald. Av utstyr hadde jeg tatt et litt større telt, som jeg vanligvis bruker til sykkeltur og var glad for det. Ellers var det en vintersovepose i dun og godt isolert liggeunderlag, så nettene gikk også bra. Jeg hadde med kokeutsyr og ellers så lite som mulig, for å holde sekken lett.

Dagen startet alltid med å studere kart, samt å drikke kaffi.

Man blir tatt godt imot som pilgrim og jeg fikk både stempel og kaffi, samt en hyggelig prat med kirkeverten i Bragernes kirke.

Det aller viktigste når man skal på langtur, er skoene. På Tunsberg leden trenger man ikke fjellsko, men gjerne lave sko med god demping. Jeg hadde kjøpt nye for turen, men brukt mange måneder i forkant på å gå dem inn. Det samme hadde jeg gjordt med sekken, den hadde fått luftet seg både tidlig og seint. Det gjorde at jeg var vant med å bære sekk, samt gå i varierende terreng. Jeg foretrekker fjell og ulente stier, så for meg var det krevende at det var så flatt. Den beste dagen underveis, for min del, var gjennom Blåfjell naturreservat. Den etappen blir regnet som krevende, her er bratt og nesten litt klatring innimellom. Det passet meg utmerket.

Det ble en natt i Røyken menighetshus, de tilbyr pilegrimsovernatting til 200,-. For en fantastisk varm velkomst og høydepunktet var da jeg ble KJØRT til Kiwi for å handle.

Det var alltid godt å gå fra asfalt og bebyggelse, til trær og vann. Å gå i naturen er å komme hjem til seg selv…

Det var en flott etappe over Blåfjell. Jeg fikk også sjekke inn 2 topper på Fjelltoppappen og det er alltid stas.

Det kan se ut som om jeg alltid var alene til skogs, men faktisk var det ganske travelt. Mange med hund, joggere, barnefamilier, skole og barnehage, turfolk… Det eneste jeg ikke traff, var andre pilegrimer.

Etter Blåfjell, kom jeg ned til Dikemark. Tidligere et psykiatrisk sykehus, nå museum og en del av Oslos universitetssykehus.

Jeg avsluttet min tur der hvor Tunsbergleden møter Gudbrandsdalsleden. Det var så langt jeg hadde bestemt meg på forhånd å gå, for egentlig burde jeg ha gått helt inn til Oslo. Men det hadde vært 2 mil ekstra på asfalt og i mye bystrøk. Det fristet ikke, siden jeg har en drøm om å gå Oslo-Nidaros senere. Da må jeg gå den etappen igjen og det holder med en gang. Så glad er jeg ikke i å gå på asfalt i by. Nei, det er ute i naturen jeg trives og det fikk jeg virkelig oppleve på denne turen. Dersom du har lyst å lese mer om pilegrimsvandring, anbefaler jeg nettsiden pilgrimsleden.no. Der finner du alt du trenger av informasjon om de ulike turene i Norge. Jeg gleder meg allerede til neste gang…