Vigaknuten, kort og godt…

Det hender av og til når jeg er på tur, at jeg tenker at turliv er jammen meg oppskrytt. Det skjer som regel når jeg går sånne turer som kun er oppover, når jeg ikke er kledd for forholdene, dersom sekken er for tung eller jeg presser meg for hardt, fysisk eller psykisk. Ofte er kombinasjonen høydeskrekk og lavt blodsukker noe som gjør meg sur og lei, så da forbanner jeg Lars Monsen, sprekinger på sosiale medier og ikke minst meg selv. For som regel handler det mest om at jeg er dårlig forberedt eller er overoptimistisk i forhold til turen jeg har planlagt.

Vigaknuten er en topptur som starter i Oltesvik. Jeg hadde kikket på den flere ganger, men var en smule skeptisk. Mest fordi jeg hadde fått med meg at det var bratt og innebar tau og jernstige. Ellers virket den fin og med flott utsikt fra toppen. Det er ikke merket løype opp og jeg er usikker på hvor lang turen er. Men høyden er ikke mer enn 340 meter over havet, så det er neppe allverdens lengde på turen.

Noen dager har jeg ikke DAGEN.. Det kjennes ganske fort, beina føles som om det henger blylodd rundt anklene og jeg puster som en hval. Følelsen av å gå i hengemyr er påfallende, selv om det egentlig ikke er myr. Sånne dager er fysisk aktivitet et ork og lite kjekt, men det er godt etterpå. Andre dager føler jeg meg som King of the road og godfølelsen gjør at jeg nesten svever oppover fjellsiden. Men det var ikke nå, selv om det kom seg litt da jeg fikk av jakken, sånn omtrent halveis oppi lia. Det hjelper ikke på formen å bli overopphetet…

Jeg tok en dårlig avgjørelse ved bilen, nemlig at dette er kort og godt, maks en halvtimes tur. Det hadde jeg nemlig lest at noen postet på sosiale medier. Derfor tok jeg ikke med mat eller vann, selv om det var lenge siden frokost. Jeg var i farta, siden jeg hadde tatt med telt og skulle videre til hygge ved et fint vann. Der skulle jeg sitte i sola og meske meg med både vått og tørt. Men først en kjapp tur til Vigaknuten.

Det ble et slit å komme meg opp. Sjelden har jeg gått tur med så mange pauser, hvor jeg seriøst har tenkt at nå gidder jeg ikke mer.. Men å snu; NEIDA. Jeg kom meg opp og selv om jeg rotet meg vekk fra stien på vei ned, så kom jeg meg ned. HELDIGVIS, får jeg nesten si… For det er egentlig en fin, liten tur. Helt greit at jeg måtte ake på baken flere steder og fikk flashback til da jeg kreket meg gjennom Seven ladders ravinen i Romania.  Men jeg var på toppen av Vigaknuten og ikke lenge etterpå satt jeg ved teltet og hygget meg. Friluftsliv er bare helt toppers, tenkte jeg da…