Den fineste tiden på året ligger nå foran oss, VÅREN. Jeg er glad i både sommer og vinter, for ikke å snakke om høsten, men det som skjer om våren er helt spesielt. Når naturen, helt av seg selv, våkner opp av dvalen og spirer. Dyr og fugler er igjen i full vigør og det er som om alt våkner til liv igjen. Meg selv inkludert, særlig når sola skinner og vinden er kun en mild bris. Da får jeg akutt behov for å pakke telt og dra på tur… Og siden det ikke er så langt mellomrom mellom tanke og handling hos meg, ihvertfall på noen områder, så var jeg kjapt avgårde.
Holtaheia ligger i Strand kommune og er et stort område som gir deg en følelse av høyfjellet. Det stemmer ikke helt, høyeste topp i området er på 579 meter over havet og det er ikke allverdens i norske forhold. Dessuten, mange av de metrene har man allerede tatt med bilen, jeg kreket meg oppover på første giret i min gamle bil. Her er store lyngheier, mange topper og mye myr. Dette er et godt bevart kystlandskap og man finner mange tegn på bruken, fra gamle torvløer til nye kraftlinjer. Overalt er utrolig god informasjon, fra tydelige stier, god merking og skilting, til minnesmerker over tidligere tragedier.
Mange forbinder Holtaheia med flyulykken som hendte i 1961. Da var det et fly med en hel skoleklasse fra London, som styrtet her. 39 mennesker omkom i ulykken, hvorav 34 var gutter i alderen 13 til 16 år. De var på vei til sommertur til Preikestolen fjellhytte og for mange av dem var det første flyturen. Været var dårlig, med lite sikt og kraftig vind. Under innflyvningen mistet tårnet kontakt med flyet og det kom utav kurs. Mest sannsynlig på grunn av tekniske problemer, men uansett styrtet det her i heia. Alle omkom og vrakdeler kan fremdeles ses. Det er satt opp et minnesmerke, som er verd et besøk.
Det var ikke mitt første besøk i Holtaheia. Forrige gang hadde jeg også telt med og gikk den merka turen rundt Ormakammen. Sekken var merkelig nok tyngre den gangen, mitt nye og ultralette liv var enda ikke begynt. Nå gikk jeg flere av de stedene man kan ta som avstikkere fra den løypa. Jeg hadde mye bedre tid (og lettere sekk) denne gangen og tid er viktig på tur. Haster man avsted med ett øye på klokken, får man kanskje ikke med alle vårens små underverk. Nå studerte jeg padden som forsvant til bunns i bekken og ormen som lå på berget og solte seg. Jeg klappet på både hvitveis og bjørkekvister med grønne knopper og blad.
Holtaheia er et fint utgangspunkt for deg som vil prøve deg på en tur med telt og utstyr. Det er ikke langt tilbake til bilen hvis du ombestemmer deg og selv om det er et populært område, vasser du ikke i folk… Jeg hadde ikke problem med å finne fine leirplasser, som både hadde tilgang til vann og litt ly for vinden. For det blåste kvasst her oppe, selv om sola varmet godt i le. Jeg så mye blåbærlyng, men det var altfor tidlig til å drømme meg vekk om sånne godbiter. Men til høsten er nok dette stedet for bær sanking.
For en tur det ble, for min del… Det er annerledes å bruke lang tid, for strengt tatt kunne jeg muligens ha greid dette som en dagstur. Ihvertfall dersom jeg hadde droppet alle pausene og ikke ligget i sola mer enn høyst nødvendig. Men den beste måten å nyte våren på, er jo å bare sitte i sola og kjenne at livsgleden fyller både kropp og sjel. Vi trenger det etter en lang og kald vinter, her oppe i nord. Da er det ikke bare planter og trær som våkner til live, men vi mennesker også. Så takk til våren på Holtaheia…
