Er det noe som ikke er lett om våren, så er det å kle seg fornuftig etter forholdene. Man er klar for joggesko og t-skjorte, mens man egentlig fremdeles burde tenke ull og vanntette sko. Fordi det er vått overalt og været er meget skiftende. Men hvem tenker fornuftig når lyset endelig kommer tilbake, fuglene synger igjen og livet er best ute?
Horve er et tilrettelagt friluftsområde, 20 minutter med bil fra Egersund. Usikker på om man kan komme dit med offentlig transport, relativt enveiskjørt på smal vei innover.Vi kom tidlig og som første bil på plassen, var jeg som alltid usikker på hvilken vei bilen skulle stå. Vi vurderte å bare sette oss her, men fant ut det var for tidlig for lunsj. Det er mange turmuligheter i området og flere trillet tur med barnevogn rundt vannet.
Jeg hadde funnet et nytt turterreng som så spennende ut. Horve ligger på Horveheia, som eies av Egersunds Skog og Treplantingsselskap. Her er skog, små vann og de typiske toppene som bare finnes i Dalane og på månen. Området brukes av Dalane sykkelklubb som treningsområde og det tobeinte barnebarnet skulle gitt mye for å ha en sykkel tilgjengelig. Han fantaserte om de bratte bakkene og smale stiene. Rusletur med farmor og det firbeinte barnebarnet var ikke høyt på listen over hans foretrukne aktivitet.
Dalane er kjent for bratte bakker, selv om det kanskje ikke er de høyeste toppene. Ai ai, en badeplass… Her hadde det gått an å hoppe og stupe, for en fantastisk badeplass. Vi var to som soglet på den og angret på at ikke badetøy var med.Men det varte ikke lenge, før de igjen galopperte på lette bein innover.
Vi hadde hatt en lang diskusjon før vi dro hjemmefra, tursko eller høgstøvler? De nye, kritthvite joggeskoene han opprinnelig hadde kommet i, var skolesko og ubrukelige til tur. Han valgte selv støvler og det var lurt. Jeg vet fra tidligere erfaring at heiene her ned i Dalane er mye myr og særlig våte om våren. Jeg liker høgstøvler og noen ganger er det førstevalget, særlig på han som er høyt og lavt, overalt.
Da vi fant denne godbiten av en badekulp, var vi begge solgt. Horve forever….Litt lengre borte lå nok en gapahuk og med noen svære steiner, som fikk han med støvlene til å gå helt i spinn. Først var han på taket, men steinene frista mer.Han fant sin egen teknikk for å klatre oppover. I støvlene, noe som var upraktisk og tungt.Men opp kom han…Eg satt inne og hygget meg, friklatring er ikke helt min greie.
Planen var en topptur til Horvetoppen, på 284 meter over havet. Men med så mye annet som måtte utforskes, gikk det ikke fort fremover. Dessuten var det som sagt utrolig mange flotte benker og rasteplasser som vi kunne hygge oss med. Da vi endelig kom litt opp i høyden, var vindmøllene relativt dominerende. Men selv ikke synet og lyden av de kunne ødelegge gleden over den flotte turen.
Det var endel våte partier, men det gikk bra. Det er godt merket og skiltet i området. Enkelte hadde lyst til å prøve seg på denne fjellveggen her, men da sa jeg nei. Det var de reneste sherpatrappene da det ble skikkelig bratt. Jeg sendte en stille takk til de som hadde gjort den flotte jobben.Enkelte andre var mest opptatt av at han fant akkurat nok snø, til å lage en snøball som han kunne kaste på meg….
Dette var nok en tur, hvor jeg ikke kom helt opp til toppen. Topptur her i Dalane er ofte det, det er mye nakent fjell og bratte knauster. Selv uten støvlene sliter jeg med å kravle meg opp dit. Eller, hadde jeg VIRKELIG villet, skulle jeg alltids kommet meg opp. Men med han på støvler, som elsker å klatre, er det liksom ikke vits. Han kan sveipe inn på Fjelltoppappen og skrive oss inn i bøkene, for det må som regel gjøres på toppen. Da trenger ikke jeg utfordre skjebnen med å gå helt opp.
Noen klatrer og klyver….. og skriver oss inn i boka, mens andre står nedforbi og er glad jeg slipper. Hei kor det går, oppå fjellet, oppå fjellet.. Høgstøvler har gummifeste, perfekt for godt grep på bratte fjellsider.
Det ble en fantastisk dag på Horve. Ikke bare fekk han klatre bratt, men han oppfant en ny sport: bekkevandring. Planen var å ta av bukse, sokker og støvlene, men siden han allerede hadde tråkket under med ene foten, var det liksom ikke vits. Jeg fant ut at det er plass til omtrent 0,7 liter vann + foten, i en støvel størrelse 40. Det er kjekt å vite til neste gang vi drar til Horve. Da blir det med sykkel, badetøy og forhåpentligvis uten støvlene.
Det er fullt mulig å bli dassvåt med støvler, når myra var full av dype hull med vann. Kjekt med bekkevandring, når man allikevel er våt. Og støvler tåler selvfølgelig vann, både innvendig og utvendig…Såvidt han unngikk å dette uti og bli våt på resten av kroppen også. Men humøret var på topp, særlig da det ble årets første softis i Egersund, etter turen.
Det er mye som skjer, når vinter går mot vår. Ute i hagen dukker trassige spirer opp, mellom vissent gress og tørre blader. Krokus og snøklokker åpner seg varsom mot solgløtt og katten har igjen lyst til å tilbringe nettene ute. Mars har vært mild, med mye regn og vind. Det er lenge siden snøen forsvant her hvor jeg bor, selv om det fremdeles kan finnes is på vannene i området. Men med vår og sol, kribler det i hele kroppen og jeg vil på skikkelig TUR.. Med gode dagsmarsjer og telt i sekken, hvor naturen er bare min.
Det er stor og fin parkeringsplass når du vil på tur i Madlandsheiene. På den nederste er det toalett og man betaler 50,- for å stå her.Man kan velge å gå på høyre eller venstre side av Fossbekken, jeg tok venstre. Det startet på fin sti oppover Ommundbakken. Lenger inne kommer man inn på den gamle driftevegen mot Dirdal og Gilja.
Jeg har lenge hatt lyst til å gå en langtur med telt i Madlandsheiene. Med god tid og selvfølgelig fint vær, ville jeg rusle den samme turen jeg gikk som en dagstur for noen år tilbake. Da var det sol, sommer og ufattelig mye blåbær, så jeg hadde gode minner fra den dagen. Full av forventning pakket jeg sekken og kjørte avsted. Madland er ikke så veldig langt unna, for oss som bor på nord-Jæren.
De tre Fisketjørnene ligger på rekke og rad og bakerst kneiser Vådlandsknuten med sine 811 meter over havet. Men hææ, SNØ!!!Det var ikke problem å gå nede på flaten og fjellene mot vest hadde mye mindre snø. Jeg hadde siktet meg inn på Grødeidfjellet, mest fordi jeg hadde lyst å sveipe den inn på Fjelltoppappen. Siden det var sånn opp og ned tur, la jeg sekken fra meg et sted jeg garantert ville finne tilbake til…Av alle ting fant jeg ut at jeg skulle ta en «snarvei»… Har du valget mellom lang tur på sti, eller kort tur i meget ulent terreng, ta den lange. Men jeg fant ihvertfall ut at det bor elg her oppe, det kan jeg like. Litt snø var det, men jeg greide å gå rundt. Og utsikten fra toppen var upåklagelig.
Madland ligger i Gjesdal kommune og er et flott turområde både sommer og vinter. Det er nok mindre populært enn Brekko, som er mer tilrettelagt for alle. I Madlandsheiene kan man gå en hel dag uten å se et menneske og det kan man like. Det har flere muligheter enn Brekko og gir en større villmarksfølelse. Fra gammelt av var nok Madland selve indrefileten, med stor aktivitet og egen DNT hytte, Fisketjønnbu, bygget i 1930. Den brant ned, så her ligger nå Gjesdal sin andre dagsturhytte, som absolutt er verd et besøk.
Jeg var relativt utslitt etter tindebestigningen, så det ble stien tilbake. Nå siktet jeg meg inn på dagsturhytta, for å hygge meg med en bedre lunsj. Det lå is på alle tre Fisketjørnene, så jeg kunne ha spart meg for å bære med håndkle og badetøy. Men Fisketjønnbu svarte til forventningene og det ble en usedvanlig lang pause her.
Jeg innså ganske raskt at jeg hadde planlagt litt uten forstand. I mitt hode var det sol og sommer, mens i Madlandsheiene var det snarere vinter. Det var en strek i regningen og selv om man fortsatt kan hygge seg med både telt og tur, var min planlagte rute ikke oppnåelig. Jeg hadde verken brodder eller truger med, dessuten var snøen våt. Sånn skikkelig råtten og da synker man dypt… Det nytter ikke med knær som fremdeles trenger rehabilitering. Jeg måtte tenke nytt…
Jeg satt lenge utforbi hytta og hadde både to og tre kopper varm drikke. Fordelen med denne årstiden, er at man ikke trenger å bekymre seg over å gå tom for vann.Men det var litt tidlig å ta kveld, så jeg bestemte meg for å gå opp bak hytta og sikte meg inn på Maribakken på 625 meter over havet. Herfra videre innover mot Solbjørgfjellet og finne en leirplass der.Så langt, men ikke lenger… Jeg kom til en bratt skråning med dyp snø, dessuten seig tåka inn.Men elgen hadde basket seg gjennom snøen, selv om det var gamle spor. Jeg snudde.
Det var veldig hyggelig nede ved dagsturhytta, særlig fordi det hadde blitt smålig kaldt og overskyet ute. Her inne var det både bøker, tøfler og ullpledd, så det var ikke vanskelig å finne roen. Dessuten var det fint og flatt utforbi hytta og jeg fant teltplugger som sikkert stod igjen fra andre besøkende. Det er ikke lov til å overnatte i dagsturhytta, den skal kun brukes til dagsbesøk. Det er en regel på alle disse hyttene og det tenker jeg er greit. Åpne og tilgjengelig for alle, selv om jeg satt her alene.
Jeg kunne ha fyrt i ovnen, men det var egentlig ikke så kaldt innendørs. Jeg rigget meg til med en bok og nøt resten av dagen.Mot kvelden kom sola tilbake og jeg gikk ned til broen for å hente vann, samt beundre utsikten. Så rigget jeg meg til med teltet og det føles som om det blir bare mindre og mindre. Det er et tegn på at det er lenge siden sist, når jeg bruker det mye, føles det bare større og større. Jeg vurderte å tenne bål, men var usikker på om det var bare å forsyne seg med ved. Derfor ble det hurtig varianten og det smakte godt, selv uten tilbehør. Lettest mulig sekk….
Jeg hadde en fin kveld og sov som en stein, selv i minusgrader. Neste morgen var jeg klar og hadde tenkt ut en ny plan. Etter en bedre frokost og pakking av leir, gikk jeg tilbake til hovedstien mot Maribakken. Deretter fulgte jeg løypa mot Dirdal og målet var Solbjørgfjellet. Etterpå ville jeg sikte meg inn på bilen og heller korte ned til en todagers tur. Jeg kjente godt at knærne ikke var vant med tung sekk, selv om jeg hadde gjort den så lett som mulig.
Pakket og klar igjen… Takk og pris for at jeg alltid går med staver. Det var en nydelig morgen og det såg ikke ut som om det var særlig mye snø innover. Løypene i Madlandsheiene er godt merket og lette å følge.Det var endel vann i bekkene, men det gikk fint å komme seg over. Fordelen med staver….Lenger oppe møtte jeg snøen og det ser veldig overkommelig ut. Men ikke la deg lure…
Det ble en fantastisk dag på tur, men jeg sleit i snøen. Med sekk på ryggen, to knær som jeg helst bør ta hensyn til og dyp snø som jeg sank nedi, joda, det var tungt. Når man har snø til lårene og skal kave seg ut av den, i nedoverbakke og ingenting å få feste i, så blir man litt sur. Jeg hadde tenkt vår og sommer, men dette var bare stress. Heldigvis var det mange steder hvor det ikke var snø, så jeg prøvde å unngå de største snøhaugene. Dessuten hadde jeg ikke solbriller heller med, sol+snø=snøblind. Det var mye å bekymre seg over, men det vil jo helst gå godt….
Hm, ska eg prøve meg på snøen, eller ur og kratt med huller og løse steiner? Valgets kvaler…Solbjørgfjellet ligger på 728 meter over havet, men det var mindre snø der enn Vådlandsknuten, som er høyere og lengre mot nordøst. Det var et flott terreng å gå i og fra toppen var utsikten fantastisk. Legg til sol og uten vind, så var det så jeg vurderte å sette opp telt oppå her. Kunne smeltet snø til å koke kaffe, men jeg tok heller en lengre pause og ruslet nedover igjen.
Det er alltid greit med en evaluering etter noen dager på tur. Litt sånn «hva fungerte og hva fungerte ikke «. Jeg forstår ihvertfall nå at selv om krokusen blomstrer i hagen, kan det ligge snø i fjellet. Undersøk lokale forhold i forkant og pakk med truger dersom du er usikker. Ta med utstyr for vinter, selv om kalenderen sier vår. Jeg kunne ha droppet badetøy og heller tatt med en ekstra ulltrøye. Men alt i alt var jeg godt fornøyd og gleder meg til neste tur til Madlandsheiene.
Det var godt å gå nedover og vekk fra vinteren. Det var nesten vår nede på flaten ved Fisketjørnene og jeg frydet meg. Stien nedover langs Fossbekken var like fin, helst enda finere i vårsol. Og kjøreturen nedover mot Madlandsgårdene var en fryd, mest fordi alle grindene stod åpne. For tidlig til at dyr går på beite nå, nok et hint jeg burde tatt… men NESTE GANG….
