Til å være en person som er en smule pysete av seg, må jeg si at det forandrer seg ganske fort når jeg får en utfordring. Utfordring kan være så mangt, men i mitt tilfelle handler det som regel om fysisk aktivitet (ting som er såpass krevende at jeg burde stå over, på grunn av helsa), høy fart og store høyder. Det er sånne ting jeg ikke er særlig glad i, men som jeg sjelden unngår. Jeg går turer som er for krevende, tar gjerne berg og dalbane og jeg utsetter meg ofte for toppturer med fritt fall på mange meter. Det er som med mye annet her i livet, det er godt etterpå….
Jeg har nettopp kommet hjem fra en vandretur på Madeira. Her skulle vi gå langs de gamle stiene, som følger kanalene som leder vann fra det fuktige nord, til det tørrere sør. Jeg hadde trent godt i forkant, så jeg håpet at knærne skulle tåle turen. Det gikk fint, de planlagte dagsturene var mindre krevende enn jeg hadde sett for meg. Men på «fridagen», hvor vi kunne gjøre hva vi ville, valgte jeg å bli med på en «liten rusletur opp til Monte»… Det var ikke det, en bakkeøkt frå Helveti ventet oss og eg sleit skikkelig…
La meg si det sånn, når godt trente personer sier at en tur er lettgått, bør du bli på vakt. For er det lettgått etter min mening, eller deres? Be gjerne om en mer detaljert beskrivelse, som antall høydemeter og lengde på turen. Det er lite vits å spør om hvor lang tid som er estimert å bruke, det er alt etter hvem man spør. Jeg kom meg opp til Monte ved egen hjelp, men det var såvidt. Min søster hadde vært smart å tatt en taxi opp, dermed var vi klar for den botaniske hagen. Med alle sine trapper og bratte bakker…
Det finnes en tradisjon i Funchal som har vært populært siden 1850, Carros de Cesto, eller kurv-slede med sjåfør. Farten nedover de bratte bakkene kan komme opp i 60 km/t og vikeplikt fra høyre er fraværende. Jeg greide såvidt å overtale min søster om at dette var en god ide, med argumenter som at dersom det var høy ulykkesrisiko og mange dødsfall, hadde de sluttet med turene for lenge siden. Jeg lot være å tenke, kjøpte billett og vipps, der suste vi stive av skrekk nedover de bratte bakkene.
Men den mest krevende opplevelsen jeg hadde på Madeira, var Gabo Girāo. Her henger en klar glassplate 580 meter over bakken og man stirrer rett ned i intet. Eller, langt der nede var havet, klipper og gress. Man måtte betale for herligheten, 5 euro, så var det fritt frem. Jeg stod til en vennlig hånd hjalp meg over, først da greide jeg å gå utpå alene. Det var en stor opplevelse, mest at jeg faktisk greide å gå på glass, mens høydeskrekken ble holdt i sjakk.
Man trenger absolutt ikke utfordre skjebnen for å ha en fin ferie. Og jeg er ganske sikker på, at for mange ville ikke disse opplevelsene vært utfordrende i hele tatt. Der er vi heldigvis forskjellige… Jeg har en innebygd stemme som lokker og utfordrer meg, slik at jeg bare MÅ. Det er rart, fordi ofte så er det disse litt utfordrende opplevelsene jeg husker best fra en tur. Følelsen når jeg kom opp siste bakken til Monte og kunne slappe av i en stol. Å «fly» nedover bakkene jeg hadde slitt meg opp, i en flettet kjelke som knakte i svingene. Følelsen av å greie stå på utsiktspunktet lenge nok til at det ble tatt bilde av meg. Joda, jeg må nok forsatt utfordre meg litt…
Man trenger absolutt noen utfordringer i livet. Det er da man kjenner at man lever og ikke minst skaper minner.
Ja, det er jeg enig i. Det er viktig å pirke litt i komfortsonen, da vokser man som menneske og har det godt 😃