Dersom du har kjørt E39 forbi Vikeså, kan du ikke ha unngått å se det store fjellet som ligger mot nordøst. Det som gjør at denne høye toppen skiller seg ut fra andre høye topper i område, er at du såvidt kan skimte et lite hus mot himmelen, helt øverst. Hver gang jeg har passert Vikeså og ser den toppen, har jeg tenkt at opp dit må jeg gå en gang. Men det ser mildt sagt bratt og utilgjengelig ut, så det har blitt med tanken. Helt til min søster fikk anbefalt turen av en arbeidskollega, han hadde gått opp med barna sine og brukt 2 timer. Hun mente at da burde vi også greie turen…
Det var min søster som mente at toppen lignet på Reodor Felgens heim i Flåklypa. Jeg må innrømme at jeg var enig, begge steder er det bratt opp og god utsikt. Jeg gikk mye å tenkte på akkurat det oppover, da forsvant nemlig min søster som om hun hadde styggen sjøl i hælene. Omtrent som når Reodor Felgen kjører Il tempo gigante og legger inn ekstra giret, så asfalten krøller seg bak dekkene, (for dere som har sett filmen). Jeg har dessverre ingen ekstra gir å legge inn, så jeg seig oppover i mitt vanlige trege tempo.
Min søster har flere andre likheter med an Reodor, hun er rolig, stødig, løsningsorientert og trives best i høgstøvler og ullgenser. Jeg er mer en salig blanding av Solan Gundersen og Ludvig, noen dager overoptimistisk, mens andre dager er det bare ovnskroken og en stille stund som duger. Jeg gikk helst å knegget for meg selv, mens jeg tenkte på Flåklypa og alle de underlige beboerne der. Og hvem jeg kjente som lignet på hvem og hvorfor. Dermed distanserte jeg meg fra slitet opp de bratte bakkene, den høye pulsen, de stive beina, den kalde vinden og haglbygene som kom underveis.
Jeg gikk dessuten å tenkte mye på den dugnadsinnsatsen som var lagt ned for å lage denne stien. Det er Storafjedlets venner som har gjort arbeidet og mange av dem har fått benker, steiner og smug oppkalt etter seg. Vi så mange hyggelige skilt på vei oppover og min søster mente at de gav inntrykk av en viss sans for humor. Den sansen gjenspeiles også i hytta, med skiltet under gjøkurene. «Vennligst ikke tukla med gjøken», er oversatt på engelsk til «Please do not fuck with the koko». Den setningen der skal jeg hygge meg med lenge…
Det er mulig å gå turen som en rundtur, men da anbefales det å gå opp Helgestien. Det hadde ikke vi gjordt, så vi gikk opp og ned samme vei. Helgestien er visstnok betydelig brattere, så med dagens våte og sleipe føre var vi aldri i tvil. Min indre Ludvig hvisket «Det er farlig det» og vi ble heller enige om å prøve oss på rundturen til sommeren. For her kommer vi gjerne igjen.. Egentlig var vi aldri helt oppe på Storafjedlet, det høyeste punktet er på 537 moh og vi stoppet på Fredsbu på 485 moh. Men vi var fornøyd og det er alt som teller.
Går du opp og ned det som populært kalles Hovedstien, regnes turen som middels krevende. Jeg tror at de fleste vil kunne gå turen på 2-3 timer, alt etter hvor mange pauser man tar. Går du helt til toppen, som vi ikke gjorde, er turen 4,8 kilometer tur-retur og total stigning 424 meter. Utsikten er uansett verd strevet og jeg må si at det var en kjekk dag på tur. På nedturen var det jeg som var den kjappe, da var min søster opptatt med å sanke inn einer, lyng og mose til å lage juledekorasjoner av. Eller kanskje hun skulle bruke det til en finurlig oppfinnelse, i Reodor Felgens ånd. Jeg spant ihvertfall nedover fjellsiden som Solan Gundersen på knallerten sin…
