På tur til Storafjedlet med Reodor Felgen…

Dersom du har kjørt E39 forbi Vikeså, kan du ikke ha unngått å se det store fjellet som ligger mot nordøst. Det som gjør at denne høye toppen skiller seg ut fra andre høye topper i område, er at du såvidt kan skimte et lite hus mot himmelen, helt øverst. Hver gang jeg har passert Vikeså og ser den toppen, har jeg tenkt at opp dit må jeg gå en gang. Men det ser mildt sagt bratt og utilgjengelig ut, så det har blitt med tanken. Helt til min søster fikk anbefalt turen av en arbeidskollega, han hadde gått opp med barna sine og brukt 2 timer. Hun mente at da burde vi også greie turen…

Vi møttes en frisk fredag morgen, utenfor coopen i sentrum av Vikeså. Du kan gå herfra eller fra idrettsanlegget, men da er det endel asfalt.

Kjører du opp forbi barnehagen, er det en liten parkeringsplass hvor 3-4 biler kan stå. Er barnehagen stengt, kan man parkere der.

Det står skilt i starten av turen, så her er det ikke et problem å finne veien.

Det varte ikke lenge før vi var ute i terreng, men aldri har jeg gått en så tilrettelagt tur…

Det var min søster som mente at toppen lignet på Reodor Felgens heim i Flåklypa. Jeg må innrømme at jeg var enig, begge steder er det bratt opp og god utsikt. Jeg gikk mye å tenkte på akkurat det oppover, da forsvant nemlig min søster som om hun hadde styggen sjøl i hælene. Omtrent som når Reodor Felgen kjører Il tempo gigante og legger inn ekstra giret, så asfalten krøller seg bak dekkene, (for dere som har sett filmen). Jeg har dessverre ingen ekstra gir å legge inn, så jeg seig oppover i mitt vanlige trege tempo.

Jeg forstod raskt at dette var en usedvanlig godt tilrettelagt turløype. De lokale bruker den nok som treningstur, de vi traff hadde sportslige klær og var uten sekk.

Flere steder var det klatring, men med hjelpemidler for oss godt voksne.

Selv om det stort sett gikk bratt oppover, var det noen flate partier innimellom.

Min søster har flere andre likheter med an Reodor, hun er rolig, stødig, løsningsorientert og trives best i høgstøvler og ullgenser. Jeg er mer en salig blanding av Solan Gundersen og Ludvig, noen dager overoptimistisk, mens andre dager er det bare ovnskroken og en stille stund som duger. Jeg gikk helst å knegget for meg selv, mens jeg tenkte på Flåklypa og alle de underlige beboerne der. Og hvem jeg kjente som lignet på hvem og hvorfor. Dermed distanserte jeg meg fra slitet opp de bratte bakkene, den høye pulsen, de stive beina, den kalde vinden og haglbygene som kom underveis.

Min søster mente de kunne ha spart seg dette skiltet, det var bare demotiverende. Jeg hadde knapt pust nok til å være enig med henne.

Stadig oppover og oppover, men fremdeles god hjelp av kjettinger og trappetrinn.

Og langt der oppe kunne vi se hytta på toppen.

Dessuten kunne vi se at vi steig oppover hver gang vi snudde oss. Vikeså ble bare mindre og mindre jo lenger opp vi kom.

Jeg fikk nesten flashback til Flørlitrappene, som jeg også gikk med min søster. Da hadde jeg mye samme utsikten, hælene hennes langt foran meg…

Jeg gikk dessuten å tenkte mye på den dugnadsinnsatsen som var lagt ned for å lage denne stien. Det er Storafjedlets venner som har gjort arbeidet og mange av dem har fått benker, steiner og smug oppkalt etter seg. Vi så mange hyggelige skilt på vei oppover og min søster mente at de gav inntrykk av en viss sans for humor. Den sansen gjenspeiles også i hytta, med skiltet under gjøkurene. «Vennligst ikke tukla med gjøken», er oversatt på engelsk til «Please do not fuck with the koko». Den setningen der skal jeg hygge meg med lenge…

Været letta litt da vi nærmet oss toppen, men her oppe tok vinden godt.

Det var betryggende å høre at nå kunne jeg gi meg. Min søster var allerede på vei inn i hytta og klar for en bedre lunsj. Vi hadde medbrakt niste, med både julekaker og mandarin.

Jeg klarte selvfølgelig ikke dy meg og måtte ringe med bjella så det ljomet over fjellheimen.

Fredsbu er bygget helt ute på kanten, noe som gir en fantastisk utsikt. Her er alt man trenger for et hyggelig opphold; benker, bord, vedovn, ved, bøker og masse pynt.

Det er mulig å gå turen som en rundtur, men da anbefales det å gå opp Helgestien. Det hadde ikke vi gjordt, så vi gikk opp og ned samme vei. Helgestien er visstnok betydelig brattere, så med dagens våte og sleipe føre var vi aldri i tvil. Min indre Ludvig hvisket «Det er farlig det» og vi ble heller enige om å prøve oss på rundturen til sommeren. For her kommer vi gjerne igjen.. Egentlig var vi aldri helt oppe på Storafjedlet, det høyeste punktet er på 537 moh og vi stoppet på Fredsbu på 485 moh. Men vi var fornøyd og det er alt som teller.

Hadde vi vært skikkelig kalde, kunne vi ha fyrt i ovnen. Men det føltes godt og varmt bare vi kom innendørs. Og varm kakao hjelper også på..

Med et så flott tilbud, åpent for alle, så håper jeg at alle besøkende respekterer reglene. Og husk, do not fuck with the koko.

Som tidligere nevnt var utsikten fantastisk og det var hyttebok å skrive seg inn i.

Jeg hadde håpet på et bilde av begge to, men Reodor hadde annet å bruke tiden på.

Går du opp og ned det som populært kalles Hovedstien, regnes turen som middels krevende. Jeg tror at de fleste vil kunne gå turen på 2-3 timer, alt etter hvor mange pauser man tar. Går du helt til toppen, som vi ikke gjorde, er turen 4,8 kilometer tur-retur og total stigning 424 meter. Utsikten er uansett verd strevet og jeg må si at det var en kjekk dag på tur. På nedturen var det jeg som var den kjappe, da var min søster opptatt med å sanke inn einer, lyng og mose til å lage juledekorasjoner av. Eller kanskje hun skulle bruke det til en finurlig oppfinnelse, i Reodor Felgens ånd. Jeg spant ihvertfall nedover fjellsiden som Solan Gundersen på knallerten sin…

Det er mye fint man kan finne i naturen til å lage den flotteste pynten. Vel og merke dersom man er kreativt anlagt og faktisk gjør det…

Det seig inn med mørke skyer, men uværet kom ikke før i bilen hjem. TAKK FOR DET..

Nesten den glatteste delen av turen, godt strødd gangsti tilbake til bilen.

Et siste blikk på toppen. Tenk at helt der oppe var vi… Nå kan jeg smile hver gang jeg kjører forbi Vikeså og tenke på Flåklypa.

Ut å lofta vedet ved Ankerhus Gruveområde.

Det er mulig at du ikke har hørt uttrykket «ud å lofta vedet». Det er brukt i en sang av Stavangerensemblet allerede i 1984 og ble raskt et typisk Stavanger/Jæren uttrykk. Men jeg tror det er gjenkjennelig mange steder i landet. Å lofta vedet er å ta seg en tur ut, få et avbrekk fra hverdagen. Kanskje litt uten mål og mening, med ingen annen hensikt enn å få tankene over på noe annet. Det tror jeg kan være sunt for de fleste og jeg har ihvertfall behov for det jevnlig. Noen ganger er det ikke nok å ta en kort eller lang dagstur for å ha den ønskede effekten, da må jeg pakke telt og utstyr til en lenger tur.

Det er tilrettelagt en stor og fin parkeringsplass ved informasjonstavlene. Jeg stussa litt over hvilken retning jeg skulle stå, men siden det ikke var andre biler, stod jeg på tvers. Husk å vippse 30,- til grunneier.

Det startet på fin vei over heia og turen er godt merket med røde påler og prikker.

Jeg var tungt lastet, med badetøy og flippflopp sandaler, samt ellers alt jeg trengte for et flott opphold.

Det var fint tilrettelagt innover, med trebroer over de mest sølete stedene. Men en smule glatt, vinteren kom brått iår…

Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite når jeg trenger en lengre loftetur. Det er når jeg åpner kjøleskapet og ser ingenting jeg har lyst på. Eller når jeg åpner klesskapet og tenker at jeg har ingenting å ha på meg, selv om det er stappfullt inni der. Eller når jeg ligger i timevis på sofaen og skroller på mobilen og ikke kan gjengi noe som har festet seg. Det blir en følelse av sløvhet og giddalaushet, hvor jeg ikke setter pris på hvor godt jeg egentlig har det. Det er en følelse som ofte siger på i mørketiden og jeg vet at jeg ikke er alene om å kjenne på den. November er ofte høysesong for å gå i hi, samt januar/februar. Men da har ihvertfall sola snudd…

Det er sjelden jeg finner en så godt tilrettelagt leirplass, med benk, bålpanne og ved til salgs.

Jeg satte opp teltet i rekordfart, sola var allerede i ferd med å gå ned.

Jeg hadde sett for meg et stort bål å sitte foran hele kvelden, men veden var søkkvåt og det var kun mine opptenningsbrikker som tok fyr. Det var gøy så lenge det varte….

Ikke fristet det med et bad heller, selv om badeplassen var helt topp. Det var kaldt.

Jeg hadde blitt anbefalt turen inn til gruveområdet av min datter og hennes samboer. De hadde vært her i sommer, da det var på det varmeste. Det er laget en rundtur, hvor man passerer flere av gruvene og får et innblikk i hvordan det var her under gruvedriften på 1700 og 1800 tallet. Jeg var mest opptatt av teltområdet, hvor det var benk og salg av ved. Det må være alderen som krever sitt… Området ligger i starten av rundturen, nede ved Kydlandsvatnet. Det passet meg utmerket. Ankerhus Gruveområde ligger nær Koldal, omtrent 6 kilometer øst for Egersund og er lett å finne.

Jeg gikk tilbake for å hente vann i elva og det har jammen regnet mye i det siste, for elva var stor og stri.

Menyen var enkel, jeg varmet opp ferdigkokt risengrynsgrøt og tok en marsipangris til dessert. Godt at jeg ikke hadde lagt opp til matlaging over bål, da måtte jeg ha lagt meg sulten.

Jeg satt hele tiden med en følelse av at noen holdt øye med meg. Plutselig såg jeg han her og da var det jo litt mer forståelig.

Det blir tidlig mørkt i november og da var det bare å gå å legge seg. Det er varmest i soveposen, når ikke bålplanen min virket.

Dessuten hadde jeg for første gang tatt med en lyslenke, det ble riktig så koselig.

Kvelden kom fort og med den kulden. Jeg var på plass i soveposen i 17.30 tiden og hadde planer om å lese en spennende bok jeg var midt i. Samtidig hadde jeg mer rødvin og bror til marsipangrisen jeg allerede hadde spist, så jeg tenkte det ville bli trivsel på høyt nivå i teltet. Men det ble fort for kaldt til å ha noen kroppsdeler på utsiden av posen og da er det kun en ting som fungerer. Enten lytte til stillheten i x- antall timer eller å spille musikk. Jeg gjorde begge deler…

Den obligatoriske doturen midt på natta ble meget kort, men jeg MÅTTE bare ta bilde av den fantastiske stjernehimmelen og det koselige teltet mitt, med lysene inni.

Når det er minusgrader, er ikke gassboks det ideelle å bruke. Jeg fikk ristet nok på boksen til at jeg kunne hygge meg med kakao og kaffi.

Det var en usedvanlig vakker morgen, stjerneklart og flere minusgrader.

Jeg var tidlig oppe, jeg hadde tross alt tilbragt over 12 timer i soveposen.

Både mat og vannflasken hadde frosset, men jeg fikk tint pannekaker til frokost.

Det ble en lang natt, men jeg frøs ikke. Jeg hadde både ullundertøy, fleecegenser, langt dunskjørt og ullsokker på meg, dessuten en dunpose som nesten kostet mer enn bilen min. Men å stå opp var kaldt, både telt og soveposen var dekket av rim. Det ble noen timer å vente til sola stod opp, men jeg holdt varmen med varm drikke og noen raske trim øvelser rundt benken «min». Å prøve å få fyr på bål igjen, det hadde jeg gitt opp. Veden var neppe tørrere nå enn kvelden før.

Det var et stort øyeblikk da sola endelig kikket over fjellene. Da var jeg allerede pakket og klar til å gå.

Det var like greit at jeg ikke brant noe av veden, de var helt blanke prislistene og informasjonen.

Det var godt å følge løypa videre, særlig da jeg kom opp i solskinn og varme.

Ankerhus gruver var i drift fra 1785 til 1790 og det var Moss Jernverk som tok ut malm, som ble sendt til østlandet. Det var flere perioder på 1800-tallet hvor gruvene var i drift, men det ble for kostbart å bruke malmen. Fremdeles ligger det meste av malmen igjen i gruvene og man kan se malm flere steder langs turen. Det er ikke lov å plukke med seg noe; bare se, men ikke røre. Det er dessuten noe annet du kan lete etter og det var faktisk enda kjekkere. Da glemte jeg hele malmen og gruvene…

Hei hå, hei hå, til arbeid skal vi gå.. Det var plassert en mengde små figurer på stien og jeg ble skikkelig glad når jeg fant dem.

Denne var litt meg, bortsett fra skjegget og de spisse ørene.

Det var også andre, mer naturlige kunstverk å se på. Lyng i vinterstid, kalles denne.

Turen er ikke lang eller krevende. Jeg syntes den var akkurat passe, med tanke på at jeg hadde tung last på ryggen. Det er ulent å gå og det er endel opp og ned bakker. Men jeg vil si at turen passer for de aller fleste, både store og små. Det er ikke informasjonstavler langs løypa, så her må man følge merkene og bruke fantasien. Mye av historien ligger langs Kydlandsvatnet og man kan se både rester etter bygninger, slagghauger og utallige gruveåpninger. Jeg brukte lang tid og stoppet mye. Det var flott i sola og jeg ble skikkelig varm. Dessuten var det fantastisk utsikt og mye spennende å oppleve.

Noen steder var det trange åpninger og smalt å gå mellom. Vått var det og sleipt, men det har ikke vært kaldt lenge nok til at det var isbelagt.

Det var kanskje her de dro vognene med hester ned til vannet. Før det ble anlagt jernbane ned til kysten, ble malmen fraktet over vannet vinterstid, når det lå is her.

Andre steder var det gruveinnganger som stod under vann.

Jeg antok at dette var fra noe som hadde med driften å gjøre, men vet ikke hva.

Jeg hadde en flott tur og følte virkelig at jeg fikk loftet vedet. Flere ganger tenkte jeg med lengsel på den varme senga hjemme og variasjonen i mat, som jeg enkelt kan lage hjemme. Jeg gledet meg til en varm dusj og ha dekning på mobilen. For å få gang i den her, måtte man helst opp på en topp og det er grenser for hvor mange ganger man orker det for å lese nyheter og å sende snapp. Dessuten var det kaldt på toppene når ikke sola var fremme… Så jeg valgte et perfekt sted for å kunne være takknemlig for hvor godt jeg har det hjemme. Og det er halve poenget med å lufta vedet, tenker jeg…

Jeg tok avstikkeren bort for å se dagbruddet, den var ikke lang.

Der nede lå inngangen til dagbruddet, men jeg synes utsikten var verd turen bare den.

Stien gikk langs fjellsiden og jeg kikket etter malm. Men jeg fant ingenting.

Men bilen fant jeg tilbake til, fremdeles alene og på tvers.

Siste lille innspurten gikk på asfalt. Det kan jeg leve med…

På tur med selektiv hukommelse.

Jeg går mye på tur sammen med min eldste søster. Det er alltid kjekt, ihvertfall når vi ikke har dårlig tid. Dessuten husker vi begge like dårlig og det har fått meg til å lure på om selektiv hukommelse er en familiesvakhet. Eller styrke, alt etter hvordan man velger å se det. Men når det gjelder tur, er det utvilsomt en positiv egenskap. En standard samtale mellom min søster og meg når vi ferdes i fjellheimen, er: «Er du sikker på at me har gått denne turen før? Eg kan ikje huska at det såg sånn ut? Det var ikje så bratt/langt/vått/steinete osv. sist me var her. Er du sikker på at me har vært her før? Har me gått feil? VA DET DENNE TUREN ME GJEKK???»

Turen til Selvikstakken har vi gått mange ganger, men det var noen år siden.

Ingen av oss kunne huske at det var så langt eller bratt. Men turen er 11,4 km, totalt høydemeter er 516 og den regnes som krevende.

Det var særlig når vi måtte klatre, at vi ble i tvil om vi i hele tatt hadde vært her før.

Selektiv hukommelse er når hjernen har en tendens til å huske det positive bedre enn det negative. Man kan også glemme helheten, men huske detaljer. Det kan skyldes mange ulike årsaker, men i vår familie tror jeg det er arvet. Hos meg er det særlig i forhold til friluftsliv at den selektive hukommelsen trår til. Jeg kan for eksempel huske en fantastisk soloppgang, men ikke at jeg lå våken hele natten i teltet fordi jeg frøs. Eller at jeg husker alle detaljer fra den fantastiske utsikten på en fjelltopp, men ikke hvordan jeg slet for å komme meg opp dit….

Bynuten pleide å være Sandnes høyeste topp, men det var før kommunen slo seg sammen med Forsand.

Det er sjelden jeg er på tur i 6 timer og bare har tatt 3 bilder totalt. Vanligvis er det et sted mellom 30 og 300..

Men denne turen husker jeg ingenting av, hverken positivt eller negativt. Men gi det litt tid, så snakker jeg nok varmt om den også…

Det ligger et stort og ganske vilt område mellom Høle og Oltedal, med flere topper som kan bestiges. De mest kjente er Bynuten og Selvikstakken, hvor det er merket løype og godt skiltet. Her kan man gå flere kjekke rundturer og jeg har gått de fleste mange ganger, både alene og sammen med andre. Favoritten var Selvikstakken først, så oppom Serifjellet, før Bynuten ble avsluttet med stil. Da snakker vi om 15,6 kilometer og en relativt krevende tur. Min far pleide sykle fra Sandnes, jogge opp og ned til Bynuten og sykle hjem igjen på 2 timer, påstod han. Men jeg tror vel egentlig at det er ham jeg har arvet den selektive hukommelsen fra….

Uansett hvilken tur du velger, starter det med en lang oppoverbakke på grusvei.

Lyseveien er en anleggsvei bygget i forbindelse med kraftutbyggingen og kraftlinjen går uendelig nordover. Veien kan følges helt ned til Høgsfjorden og kan spare noen skritt i ulent terreng, hvis du vil.

Her kan du svinge av og gå den gamle løypa til Bynuten. Vær forberedt på mye steinur, glatte røtter og noe klatring.

Høstfarger altså, finnes det noe vakrere?

Jeg har innsett at formen nå, ikke kan sammenlignes med for noen år tilbake. Derfor tenkte jeg å dele opp turen jeg gikk før, i 3 dagsetapper. Min søster er fremdeles ikke helt tipp topp etter sitt lårhalsbrudd og jeg med mine kneproteser hadde neppe greid å karre meg rundt alle 3 toppene på en tur. Det hørtes fornuftig ut i mitt hode. Husk at dette er et område som ikke må undervurderes, det har vært mange redningsaksjoner her. Avstandene er lange og flere steder er det krevende å gå, fordi det er bratt og ulent. Ha alltid med sikkerhetsutstyr og hodelykt, særlig hvis du går alene og i vinterhalvåret. Det er stort sett mobildekning, men allikevel….

Det er et flott område, med mange fine badevann og fine teltplasser.

Av erfaring blir man klok, sies det, men det innebærer at man husker rett i forhold til erfaringen. Jeg startet ihvertfall tidlig…

Det finnes utallige topper, så jeg husker liksom aldri hvilke det er jeg skal over… Men det er mulig at den bakerste her er Serifjellet, tror jeg. Eller kanskje Bynuten? Eller så kan det være at det er ingen av dem…

Det ligger en liten og falleferdig hytte når du svinger av Lyseveien mot fjellene, som sikkert er brukt av anleggsarbeidere.

Den første toppen jeg siktet meg inn på, var Selvikstakken. Jeg var i godt følge med min eldste sønn og min søster. Det var en strålende sommerdag i august og vi la lystig i vei. Planen var å gå frem og tilbake samme vei, samt å holde oss i den merka løypa. Men det ble mye mer krevende enn jeg hadde sett for meg. Langs Auratjørna var det sleip og vanskelig å gå. Det kunne vi ikke huske fra tidligere… Ei heller at å komme opp til toppen krever klatring og jeg innrømmer at klatring med staver er ikke lett. Men vi kom opp… og tok kortest vei ut til Lyseveien da vi skulle tilbake. For oss halte var det et godt valg og min sønn hadde ingen innvendinger.

Lia bak meg er det man skal opp og det er bratt.

Etter en bratt skråning, er det litt flatt. Vil man opp til Selvikstakken, må man opp denne bakken. Vil man derimot mot Serifjellet og Bynuten, er det bare å gå forbi.

Det er stort sett fantastisk utsikt hele turen.

Den andre turen burde vi aldri gått. Vi kom oss seint avsted og min søster hadde en avtale på ettermiddagen. Men planen var å gasse på, kjapt opp og kjapt ned den gamle løypa til Bynuten. Det gikk ikke helt etter planen, stien var mye mer krevende enn vi husket. Særlig nå på høsten, med sleipe blader og mye vann. Det var sørpe og glatte steiner, samt flere steder hvor vi kravet oss opp på alle 4. Min søster hadde glemt stavene og det var litt uheldig for henne. Været var surt og kaldt, men det spilte ingen rolle for vi hadde ikke tid til pause allikevel. Jeg var totalt utslitt da vi endelig kom ned til parkeringsplassen, etter å ha gått via Rasmustjørna ned. Vi ville se om den lange veien ned var mer lettgått, men den var ikke det. Det sier seg selv at min søster ikke rakk avtalen sin….

Det står en liten varde på Serifjellet, men den merka løypa går lavere nede. Jeg anbefaler en liten avstikker til toppen, her er du tross alt en meter høyere enn Selvikstakken, med sine 597 moh.

Jeg hadde tenkt å gå samme vei tilbake, men du vett koss det e… Plutselig gikk skoene en annen vei..

Jeg fant et lunt sted for lunsj og pakket meg inn i dunponchoen. Det var skikkelig kaldt, selv om været hadde klarnet opp.

Det gikk noen uker før jeg hadde lyst til å ta på fjellskoene igjen.. Men etter en sånn tur er det bare å kaste seg uti det, liksom komme seg oppå hesten og ri videre. Dessuten husket jeg ikke akkurat detaljene, så jeg dro avsted alene, med fokus på trivsel. Målet var Serifjellet, jeg hadde tross alt vært så nær begge turene. Og dersom du lurer, JA, alle 3 kan sveipes inn på Fjelltoppappen. Jeg fulgte Lyseveien og hadde tenkt å ta den både inn og tilbake. Men det var så bratt opp lia og det kunne jeg ikke huske, selv om det ikke er så veldig mange måneder siden sist jeg gikk der. Så jeg valgte å gå ned stien mot Rasmustjørna, det kunne ihvertfall ikke være brattere enn lia jeg hadde kommet opp. Men det var det… Jeg vurderte å snu, men orket ikke. Så jeg akte hull i baken på turbuksa og kom meg ned.

Jeg har ingen bilder fra selve aketuren, men her nærmer jeg meg ihvertfall bunnen. Stien videre går på oppsiden av vannene og møter løypa fra Selvikstakken på andre siden.

Ned den fjellsiden akte jeg. Følg for alle del de røde merkene, for her er det bratt.

Klar for en ny runde med sleipe røtter og mye sørpe. Men trærne strakk seg trolsk mot himmelen og jeg nøt turen.

Det er rart å tenke på at jeg pleide å gå denne turen i et jafs. Nå syntes jeg det var 3 krevende dagsturer og ikke minst fordi det flere steder var bratt og ulent. Det kan jeg ikke huske at jeg syntes før…noe som sikker skyldes den selektive hukommelsen. Fordi terrenget har ikke forandret seg og det har jo ikke jeg heller. Det å bare huske positive ting, samt fortrenge det negative, tenker jeg er en god egenskap. Selv om det er ingen av familie og venner som spør meg om en troverdig turbeskrivelse lenger… Fordi i min hukommelse er alt bare gull og grønne skoger….og jeg er like ung og sprek som jeg alltid har vært…