En reise i vikingen Orvar Odds fotspor- del 1.

Jeg er ikke helt sikker på om Orvar Odd faktisk var en ekte person som levde under vikingtiden, men det er blitt diktet utallige sagn og fortellinger om ham på Island, sannsynligvis på slutten av 1200-tallet. Disse var nok historier som kunne tas med ei klype salt, det vi i dag hadde kalt løgn og skrøner. Men de har muligens en smule sannhet i seg og av den sannheten har Eigersunds store sønn, forfatteren Arnt Olav Klippenberg skrevet 5 romaner om livet til Odd. Jeg innrømmer gladelig at selv om det meste er fri dikting, så er det nok dokumenterbar historie i bøkene til at jeg har blitt imponert. Dessuten har jeg innsett hvor lite jeg har visst om vikingtiden i i Norge og særlig her på Sør-Vestlandet. Det måtte jeg se å få gjort noe med snarest.

Jeg fyrte opp den gamle og trauste Toyotaen og vendte nesen sørover. Det skal sies at det var mørkt da jeg dro hjemmefra og dette er fra parkeringsplassen et sted underveis.

Det var en strålende morgen og lyst da jeg ankom Sokndal. Her lå det sørligste av de historiske stedene, nummer 11 på kartet: Rosselandsguden.

Det originale steinhodet står på Jøssingfjord Vitensenter, men kopien var ikke verst den heller…

Det finnes et kart for oss spesielt interesserte og det gir deg en rekke spennende turmål, som tar utgangspunkt i Orvar Odds historie, slik den er blitt fortalt. Jeg fikk det personlig utlevert av forfatteren av bøkene, rettere sagt knabbet jeg kartet under et foredrag jeg var på. Uansett så kan du få et eksemplar hos turistinformasjonen i Egersund og muligens på andre turiststeder i området. Men med denne skatten i hendene, var det lett for meg å sette et mål, jeg ville besøke alle stedene på kartet. Det skal sies at du må nok bruke annet kart og informasjon i tillegg. For i følge min sønn, som jobber med kunstnerisk utfoldelse, ser kartet ut som om det er tegnet av en 3-åring og det hadde aldri blitt godkjent av Norges kartverk. Men jeg synes det er meget sjarmerende og derfor la jeg en plan. Det tok tid å få gjennomført, selv om det er mulig å besøke alle stedene på en dag. Men da er du i relativt god form og har temmelig dårlig tid.

Neste stopp på min tur var Oddsfjellet. Det ligger ved fylkesvei 33, et stykke før Rekefjord.

Vær forberedt at du må jobbe litt for å komme opp til toppen. Stien er sikret med både jerntrinn og solid vaier, for bratt er det.

På toppen får du en fantastisk utsikt, samtidig som du kan se graven til Odd. Den ble utgravd i 1844 av en lokal prest og hva han fant, kan du se på Vikingmuseet i Oslo.

Det er ikke mindre bratt nedover, men det er en kort tur på ca 15-20 minutter hver vei.

Som sagt så startet jeg tidlig hjemmefra og dro først til Rosselandsguden. Planen var å kjøre nordover, mens jeg plukket med meg sted for sted, til alle var tatt. Niste og termos hadde jeg tatt med, siden Dalane ikke er kjent for utallige spisesteder og utvidede åpningstider. Det ble ikke et veldig langt stopp for å se alteret eller blotekarene på Rossland, dette er et sted jeg har besøkt flere ganger tidligere. Landskapet beskrives som mystisk og kan sannsynligvis knyttes opp mot en fruktbarhetskult viet til Frøya. Man antar at det er en offerplass fra jernalderen, men det er vanskelig å vite sikkert. Selv om sola skein og fuglene sang, hastet jeg videre. Neste stopp var nummer 8: Oddsfjellet. Grunnen til at Odd valgte å bli begravet her, sies å være at han ville ligge et sted hvor han kunne høre kirkeklokkene, havet og hanen på Berglyd, stedet hvor han ble født og vokste opp.

Jeg nøt kjøreturen på fylkesvei 33 og anbefaler den varmt til alle som er glad i flott natur og smale veier.

Den svære steinen har ligget her siden isen smeltet, for omtrent 10 000 år siden. Hele tiden på vippen til å falle, men foreløpig har det gått bra.

Jeg kunne skimte Faksetjern mellom trærne, som er oppkalt etter Odds hest Fakse.

Berglyd var ellers en gård i full drift, men jeg var ikke frekk nok til å parkere og gå rundt for å utforske området. Dessuten hadde jeg dårlig tid.

Oddsfjellet ble besteget så raskt jeg kunne, her var både knær og høydeskrekk hindringer som måtte overvinnes underveis. Men jeg kom opp og satt en stund for å nyte utsikten. Neste stopp på turen var nummer 7: Berglyd, hvor kartet anbefalte at man parkerte nede ved veien og gikk turen innover. Videre anbefalte de å legge turen over heia til Åvendal, for å riktig oppleve Odds barndomsrike. Jeg kjørte helt opp og gikk ikke engang ut av bilen da jeg kom frem. Grunnen var at det hadde blitt noen kilometer ekstra å gå og jeg hadde nok brukt et par timer på den turen. Så ellers takk, muligens en annen gang. Nå gledet jeg meg til nummer 10: Hådyr.

Turen inn til Hådyr er 1,3 kilometer lang og tar omtrent 45 minutter. Det er anlagt parkeringsplass ved turens start og stien er merket. Det kan være litt ulent terreng og vått, så bruk gode sko.

Terrenget man går gjennom er typisk for dette området og kalles gjerne for «månelandskap».

Den hvitmalte knausen har vært et seilingsmerke helt siden vikingtiden og er det fremdeles. Kommer du hit med barn eller viltre venner, vær klar over det er et bratt stup på andre siden. Jeg gikk aldri opp på selve toppen, men holdt god avstand.

Utsikten er fantastisk, her i retning sørover.

Jeg innrømmer gjerne at for meg ble den turen dagens høydepunkt. Både fordi det var en fin tur, til et fint sted og at jeg hadde lunsj med tidenes flotteste utsikt. Jeg satt lenge og lå til og med litt i gresset. Glemt var neste mål og glemt var vikingesagaen… Men videre måtte jeg, det var tross alt mange steder igjen på kartet mitt. Motvillig vente jeg nesen mot bilen igjen og det gikk ikke fort på tilbaketuren. Jeg hadde kommet frem til sted nummer 9: Eigersund sitt svar på Stonehenge, Stolpesteinan. Mange regner dette stedet som det mest interessante for turister å besøke i hele området, så det skal sies at jeg var spent. Dessuten har jeg flere ganger besøkt Stonehenge, så forventningene var STORE.

Men først en lengre tur på Rv. 33, favoritt veien min, før det var strake veien på Fv. 44.

Jeg greide å finne en parkeringsplass ved næringsbygget i bakgrunnen, ((kanskje ikke helt lovlig, siden det var kunde-parkering) så var det å tråkke oppover. En smule nedtur…

Dette skiltet var det eneste jeg fant og da hadde jeg lett en stund. Muligens fordi det var seint på dagen og jeg var trett.

For å si det sånn, det var ikke akkurat Stonehenge. Det var vanskelig å finne, lite informasjon, ingen folk og dessuten helt gratis. Jeg satt lenge for å kjenne på energien, men neida…

Det var bare å tusle over jordet, gjennom byggefeltet og tilbake til bilen igjen.

Forventningene ble ikke innfridd, Stolpesteinan var en liten nedtur. Jeg vet ikke hvorfor, historien er spennende nok. 16 steiner som er reist i en sirkel. Har det vært et tingsted i vikingtiden, gravminne eller solur? Det er faktisk ingen som vet, fordi opprinnelsen er ukjent. Alt dette og mye av den andre informasjonen jeg har delt, vet jeg fordi det står på kartet. Men jeg hadde vondt i beina og kjente at jeg hadde fått nok av å jakte på fortiden. Det var fremdeles mange steder igjen å se, men det fikk bli en annen gang. At det skulle gå et år før jeg fikk fullført turen, var jeg ikke forberedt på. Men sånn er det, livet skjer… Den historien får bli til neste gang.

Til Vølstadnutane med Hugin og Munin.

Har du hørt historien fra norrøn mytologi om ravnene Hugin og Munin? De satt på guden Odins skulder og fulgte ham overalt. Odin var den eldste og mektigste av alle gudene i gammel tid og styrte over både mennesker og dyr. Sine to ravner brukte han til å finne ut hva som skjedde i verden og de fløy til all verdens ende, før de kom tilbake med rapport. Slik kunne Odin fremstå som allvitende hersker, lenge før Google var oppfunnet. Hugin og Munin ble samtidig forbundet med død og krig, trolig fordi de spiser åtsel. Helt opp til moderne tid trodde man at ravnen kunne varsle ulykke og død, gjennom sine skrik og sin oppførsel. Ikke akkurat gledes spredende fugler altså…

Turen starter på grusvei og går senere over til kjerrevei. Men det er vei helt frem…

Selv om det var blitt høst, var det frodig og grønt i dalen. Vølstad har flere gårder og hus, og jeg syntes det var et utrolig vakkert sted.

Det hadde vært mye nedbør siste tiden, så det var mye vann i elva og skikkelig sølete på veien.

Vølstadnutane hadde vært en topp jeg planla å gå til i mange år. Eller; egentlig var planen å sykle opp. Da jeg var en sånn en som syklet med startnummer på brystet, var turen opp til masten på Vølstadnuten en grei måte å måle formen på. Den måtte sykles med terrengsykkel og aller helst helt hjemmefra og over Seldalsheia, for virkelig å sette standarden. Det skal sies at jeg aldri tok den turen og det tenker jeg var helt greit. Men jeg vet ikke om det fremdeles er en tur som noen sykler, men jeg var i hvert fall glad for at sykkelen stod hjemme. Jeg hadde sett for meg at det skulle bli en kjedelig tur, grusvei i nærmere 12 kilometer tur/retur, men det kan jeg skrive under på at det ikke ble….

Det er en typisk vei oppover, svingete og bratt. Ikke traff jeg folk, men det er mye kyr innover.

Masten rager i terrenget og er vanskelig å ikke få øye på. Den er en tidligere tv og radio mast, som ikke lenger er i bruk.

Veien slynger seg vakkert innover og det er ikke en krevende tur, selv om man skal opp 400 meter.

Jeg liker helst turer som går i terreng og synes at å gå på grusvei fort kan bli litt kjedelig. Men her var man midt i den flotte naturen og jeg syntes det gikk bedre enn forventet. Det var store flokker med kyr og jeg hadde møtt bonden med traktor og henger full av mer kyr lenger nede i bakkene. Han hilste så fint og smilte, så da ble jeg veldig glad. Det kan kjennes litt skummelt å gå over landbruksjord i privat eie, men området rundt Vølstadnutane er et mye brukt turområde. Det forstår jeg godt, det er fantastisk utsikt over Ravndal og Oltedalsvatnet. Jeg kom opp til senderen og fortsatte på sti opp til varden som viser at man er på toppen av fjellet. Da er man 636 meter over havet og kan nyte en velfortjent pause. Men det hadde ikke jeg tid til, jeg ville videre.

Det var mørke skyer over meg og jeg ventet helst på regn. Men det kom aldri og det var jeg glad for.

Tett på fikk jeg litt sånn Eiffeltårnet vibber, men der har man ikke den flotte utsikten.

I alle retninger var det fjell, på fjell, på fjell… Så mange fjell og så lite tid…

Jeg vurderte å ta en pause her, men det blåser alltid sånn på toppene. Så jeg gikk bare ned igjen…

Jeg hadde ikke lyst å gå samme vei ned, selv om det var lettgått. Derfor siktet jeg meg inn på nok en topp, Asbjørnnuten. Hvem var Asbjørn og hvorfor har det oppkalt en topp etter ham? Sånn kan jeg bruke mye tid på å gruble over, når jeg går tur alene… Men jeg fikk snart annet å tenke på, for plutselig fikk jeg øye på en fugl. Det var litt av en fugl, en gedigen sak satt på en stein. Den lettet og fløy høyere opp da jeg nærmet meg og plutselig så jeg en litt mindre av samme sort. Jeg er slett ingen fugleekspert, men er ganske sikker på at det var en svær ørn med en unge som hadde flyvertrening. Dessuten var det ravner i et stort antall og jeg fikk litt gåsehud. Lettere overtroisk tenkte jeg at de varslet død og fordervelse over mitt ringe legeme, men jeg valgte allikevel å gå videre.

Langt der framme ligger Asbjørnnuten som jeg ville gå til.

Alle kyrne lå på samme sted og brydde seg døyten om alle ådselsfuglene som kretset rundt dem.

Det finnes ingenting mer frustrerende enn å stå med et mobilkamera med sånn passe dårlig zoom, når man har tidenes fugleopplevelse i sikte.

Av og til har jeg noen opplevelser i naturen som gjør at jeg føler jeg forlater kroppen og svever opp mot himmelen. Det er vanskelig å beskrive hvordan det føles, men det er omtrent som jeg går på siden av meg selv, i ett med alt rundt meg. Ravnene skrek, de mørke skyene samlet seg, kun avbrutt av solstrålene som lyste opp fjellene rundt meg. Jeg så et sauekadaver og hørte lyden av torden langt vekke. Da jeg nærmet meg toppen på Asbjørn, vurderte jeg å snu. Det var bratte stup og jeg kunne ikke gi slipp på tanken om at ravnene varslet død. Kanskje det betydde at jeg ville snuble og falle utforbi kanten?

De sorte ravnene hang over toppen av Asbjørnnuten og skrek illevarslende da jeg nærmet meg.

Jeg kjente at høydeskrekken ikke ble bedre av at ravnene skreik sånn…

Det var nesten litt skummelt å stå på toppen, under de mørke skyene. Men ravnene forsvant i hvert fall.. Kanskje de dro til Odin for å sladre om at jeg var på toppen?

Jeg falt ikke ned og det skjedde heller ingen andre ulykker. Jeg gikk ned og fant en fin stein, perfekt til å sitte på for å spise nistepakken. Ravnene var fremdeles i nærheten, men jeg opplevde dem ikke som truende lengre. Det var bare store flokker av ravner. Dette var deres hjem og jeg var bare på besøk. Jeg tenkte mye på hvordan vi kan tolke gammel historie, men hvor mye sannhet er det i den? Det var kanskje annerledes før, når de gamle gudene var mer nærværende i verden. Men uansett, jeg fikk en annen vei ned, selv om mesteparten gikk på samme grusveien. Det var helt greit, jeg var fremdeles relativt salig etter ørn, ravner og en bedre lunsj. Enda bedre ble det da jeg fant en ny badeplass på vei hjem og fikk tatt et friskt og høstlig bad. For en dag….

En usedvanlig levende sau, nysgjerrig på hva jeg hadde i nistepakken.

Dette er en tur som kan gås hele året, siden det er så fin vei helt opp.

Det er dessuten mye annet fint å oppleve, man kan for eksempel gå innover mot Madland.

Det lå noen fantastisk flotte eiendommer som jeg passerte.

Det er mulig å parkere rett over grusveien hvor man starter å gå. Bilen startet som et skudd, så det var ikke Toyotaens død heller som var varslet.

På vei hjem fant jeg denne perlen for et bad. Perfekt avslutning for en perfekt dag…

Nordmarka på langs uten el-sykkel.

Det har lenge vært en drøm å sykle gjennom Nordmarka. Turen er en klassiker, på lik linje med Rallarveien og andre kjente sykkelturer. Jeg hadde kikket på både kart og studert reisebøker, men endte med turen som er beskrevet på ut.no: Gjennom Nordmarka på sykkel, fra Grua til Maridalen via Kattnosdammen. Grunnen var at det er enkelt å sette fra seg bilen, samt komme tilbake til startpunktet med tog via Gjøvikbanen. Dermed hadde jeg en god plan og med høytrykk over Sør Norge, var det bare å starte pakkingen.

Jeg kjørte i over 9 timer og det var kveld da jeg kom frem. Et stykke nord for Oslo fant jeg et turområde, hvor det var gratis parkering så jeg kunne sove i bilen, med utsikt til skog, eng og villmarksliv.

Lykken er bensinstasjoner som åpner VELDIG tidlig, slik at jeg kan snuble inn for å kjøpe kaffi og gå på do.

Grue stasjon var stille og rolig, så jeg fant en parkeringsplass og lastet opp sykkelen.

Det største problemet jeg møtte, var om jeg skulle sykle på el-sykkel eller ta den gamle. Det er mange år siden jeg syklet på vanlig sykkel, mest fordi jeg har el-sykkel. Det blir omtrent som om du skulle velge en trø-bil, mens du har en Tesla i garasjen. Fordelen med vanlig sykkel er at du slipper å være avhengig av å finne steder å lade, man blir mer fri og kan sette opp teltet hvor som helst. Ulempen er at det er sykt mye tyngre å sykle uten motor. Siden jeg vet litt om bakkene i Nordmarka, visste jeg at det var umulig å sykle hele turen uten å lade. Dermed børstet jeg støv og maling av den gamle stål-hingsten, som hadde stått ensom i boden. Gjemt, men ikke glemt…

Jeg hadde tatt en testtur i forkant og fant ut at knærne ikke er helt restituert etter operasjonene, så de mangler styrken. Derfor gikk jeg opp alle lange og bratte bakker.

Det gikk helt fint og jeg hadde god tid til å nyte den fine morgenen.

Det ble mange pauser og jeg hadde allverdens med tid.

Det er mye stigning opp til Myllavatnet, men for en belønning å komme dit. Nordmarka er full av innsjøer, tjern, elver og bekker.

Nordmarka er en del av Oslomarka, som består av ni delområder, som nesten alle heter noe med «marka». Den ligger i både Oslo, Jevnaker, Lunner og Nittedal kommune, så her snakker vi om enorme mengder med skog. Det er utallige løyper å velge mellom, både til å gå, sykle eller å gå på ski. Nordmarka er det mest kjente rekreasjonsområdet av alle ni områdene og har både DNT og private hytter til overnatting, samt det er flere serveringssteder. Legg til både hopp og alpinbakker, så får du en pekepinne over dette gedigne området like ved hovedstaden. Så sentralt, allikevel så vilt…

Det er godt merket, men jeg var glad jeg fulgte løypa på ut.no. Det var lett å sykle seg vill, med grusveier og skogsveier på kryss og tvers.

Med rim i gresset var det en frisk start på dagen. Heldigvis steg temperaturen ettersom sola kom høyere på himmelen.

Det var flotte veier å sykle på og jeg traff ingen andre på tur.

Det skal sies at jeg muligens var litt uheldig med valg av dag å starte turen på, det var nemlig samme dag som elgjakta startet. Jeg kunne høre skudd og hundeglam fra flere kanter. Med skrekk tenkte jeg på jegeren som trodde han skjøt en hjort og istedet drepte 3 sauer og et lam. En elg og en syklist er muligens enda likere, så jeg angret bittert på at jeg ikke hadde kledd meg i neonfarget sykkeltøy. Min rødbrune dunjakke kunne gå for fargen på en elg, så jeg håpet jegerne jeg hørte, hadde tatt en synstest i forkant.

Det var ikke helt øde, jeg så flere hytter og gårder innover marka.

Like ved Skiforeningens rastebu ved Trantjernet, fant jeg en benk. Da var det på tide med en sein frokost, så jeg kokte havregrøt. Det smakte fortreffelig og jeg nøt både mat og utsikt.

Det var både varmt og slitsomt å sykle innover, særlig da sola kom høyere opp. Jeg startet tidlig å se etter fine teltplasser og ved Gjerdingen fant jeg flere. Men det var fortsatt litt tidlig på dagen, så jeg valgte å sykle videre. Allerede hadde jeg passert en DNT hytte, samt Rajebråtan, som er en privat hytte med servering. Den var selvfølgelig stengt da jeg tråkket forbi, men det var helt greit, for jeg hadde mer enn nok mat med med meg. Dessuten skulle jeg sove i telt og ikke på hytte, var planen. Selv om det unektelig hørtes godt ut med seng, sliten som jeg var…

Det var rett og slett usedvanlig vakker natur å sykle gjennom. Denne delen av Nordmarka regnes som villere og mindre besøkt.

Jeg stod lenge og vurderte om jeg skulle sette opp teltet her.

Jeg traff et monster av en maskin, som felte, kuttet og kvistet svære trær i et forrykende tempo. Det er viktig å holde god avstand når man møter sånne og vente til føreren har sett deg, stopper maskinen og slipper deg forbi.

Noen steder treffer man på det som kalles trillesti. Det er nettopp det, her bør man trille sykkelen. Sykler man med offroad sykkel, går det fint å sykle, men det gjorde ikke jeg.

Jeg var bare glad for å gå litt og kunne ta av hjelmen. Dunjakken var stappet i sidetasken for lenge siden.

Som tidligere nevnt har Nordmarka utallige vann og mange av dem er bundet sammen med elver. Terrenget faller fra nord til sør og vannveien har blitt brukt til å ta ut tømmer i utallige år. Dermed ble det bygget dammer for å regulere vannet, slik at fløtingen gikk lettere. Veiene ble ikke vanlig å bruke før 1950-tallet, men av de eldste dammene er det lite igjen. De som står nå er av nyere tid, men gir allikevel et spennende innblikk i hvordan skogsdriften var i gamle dager.

DNT hytta Kattnosdammen er den gamle damvokterboligen og har 14 sengeplasser. Den er låst med DNT nøkkel og har dessuten STRØM. Jeg tenkte på el-sykkelen og at jeg kunne ha overnattet og ladet der.

Men det ble istedet en lang pause ute på tunet og jeg hygget meg med lunsj og utedo.

Et stykke unna fant jeg tidenes teltplass, hvor jeg rigget meg til. Det var tydelig at det ble brukt som leir, jeg fant flere teltplugger og en halv agurk.

Jeg fikk min egen private badestrand og var ikke sein om å få av klærne for å ta et bad. Sein september hadde sommertemperatur og det var bare å nyte kvelden.

Jeg hadde en fantastisk kveld og natt, sov godt i den letteste og varmeste av soveposene mine. Det var temperatur ned mot null om natta og jeg våknet til en helt annen utsikt enn jeg hadde sovnet til. Dessuten var jeg stiv og støl etter syklingen, så jeg innså for ørtene gang at det er stor forskjell på å sykle med og uten strøm… Men etter en bøtte med kaffi var jeg klar, både fysisk og psykisk. Jeg pakket ned, pumpet mer luft i dekka og slepte sykkelen med meg gjennom skogen.

Man kunne nesten ikke tro det var samme stedet, tåka hyllet alt inn i grått.

Men jeg visste jo at sola snart ville skinne og at det ville bli nok en fin dag.

Det ligger både gårder og hus i Nordmarka, men jeg så ikke mye folk foreløpig.

Jeg så ferske spor av elg, men ingen elg. De var vel gått i dekning med skogen full av jegere…

Jeg spiste sein frokost ved Sandungen, der var både benk, bord og demning. Samt nydelig utsikt…

Jeg hadde gledet meg til å ta en omvei for å hygge meg på Kikutstua. Denne betjente DNT hytta er åpen hele året og har 64 sengeplasser. Jeg hadde sjekket kafeens åpningstider og var glassklar. Men da jeg slepte meg inn på tunet, var hytta stengt for oppussing… Typisk min flaks…

Jeg ser at turen for min del kan deles inn i før og etter Kikutstua, den endret seg etter det. Nå var det mye folk og de fleste på sykkel. Mange som var på treningstur og mange mosjonister på el-sykkel, som kom mot meg og var på vei nordover. Naturen endret seg også og jeg fikk mange og lange bakker nedover, så jeg følte jeg trillet helt ned til Maridalen. Det var ganske så fint, særlig siden tåka hadde lettet og jeg kunne nyte utsikten. Plutselig var jeg nede ved både trafikkert hovedvei og parkeringsplass, samt mye folk. Jeg følte meg nesten som en huleboer, som vandret ut av dei djupe skogane…

Jeg nøt å trille nedover og man får ganske god fart med noen kilo på baken og fullastet sykkel. Selv ut motor…

Det finnes nok enklere veier ned til Kjelsås stasjon, men jeg tok den idylliske og tunge veien via ei kulturløype.

Kulturen bestod i at det var satt opp informasjonstavler, som fortalte om historiske steder jeg passerte.

Men jeg var såpass sliten at jeg tok ingen omveier for å lese og jeg stoppet ikke med mindre det var en benk å sitte på.

Turen ble avsluttet på Gjøvikbanen, mellom Kjelsås og tilbake til Grua. I fredagsrushet måtte jeg stå de 40 minuttene turen tok, men det var helt greit. Toget jeg tok, må ha Norges hyggeligste ansatte, jeg fikk nemlig en hjertelig velkomst. Det hører med til historien at da jeg skulle kjøre hjem, ble jeg stoppet av politiet for mistenkelig kjøring. Jeg måtte jobbe litt for å overbevist dem om at jeg var verken ruset, på flukt etter kriminalitet eller kjørte stjålen bil uten gyldig førerkort, men jeg var utslitt etter å ha syklet gjennom Nordmarka UTEN el-sykkel. De lot meg kjøre videre mot at jeg tok inn på nærmeste hotell for å sove og heller kjøre videre neste dag. Og det gjorde jeg selvfølgelig…