En vindmølle til besvær…

Det er ikke ofte jeg klager over sånne ting som jeg allikevel ikke kan gjøre noe med. Jeg har innsett at det har veldig lite for seg, annet enn å gjøre livet surt for meg selv. Men det betyr ikke at jeg stilletiende godtar og aksepterer alt. Dersom jeg kan bidra til endring på et vis, stiller jeg selvfølgelig opp. Resten må man bare forsøke etter beste evne å unngå, for egen sjelefred. Det er for eksempel sjelden at jeg velger å gå tur i vindmølleparker.

Det var ikke særlig folksomt, tidlig en søndags morgen. Man kan gå til Gulknappen fra flere steder, men jeg valgte å starte på Gravdal. Her finner man en merket løype og det er grei parkeringsplass.

Man har flere turmuligheter i Bjerkreim kommune og her vasser man ikke i folk.

Sau derimot er det mye av og de gav høylytt beskjed om at de var glade for å se meg.

De gangene jeg er i nærheten av vindmøllene, er det som regel fordi jeg skal opp på en topp, som skal sveipes inn i Fjelltoppappen. De har valgt topper ukritisk og jeg tror kanskje det er like så greit. Mange har et positivt syn på møllene og jeg har venninner som til og med synes de er vakre og majestetiske, der de troner mot himmelen. Tja, jeg synes de ødelegger naturen, ikke minst fordi det må bygges veier for å få satt dem opp, de skaper støy og skader både fugle og dyreliv.

Det er grei jordbruksvei innover og husk at her er det total båndtvang. Stien er merket med grunneiers velvilje og det må respekteres. Det gikk mye sau,men ingen kyr.

Har du sett så vakkert? Horisonten helt uten vindmøller, det er sjelden på Jæren.

Ved Djupetjørna tar man av fra veien og går videre innover på sti. Følg de røde merkene.

Jeg diskuterte dette en gang sammen med en grunneier, han mente at han gjorde turfolk en tjeneste ved å gi dem fine grusveier til å gå tørrskodd til topps på. Dessuten kunne syklister og løpere boltre seg på milevis med gode veier og alt var bare velstand. Jeg må innrømme at jeg var uenig, for min del var dette turområdet ødelagt for evig tid. Borte var stiene, fuglelivet og naturens fred og ro. Istedet ruvet de svære kolossene over meg og gjorde meg dårlig.

Husk å ta på støvler eller høye og vanntette sko, det er mye myr og bekker underveis. Etter alt regnet som er kommet, var bekken nærmest en elv, men jeg kom meg over.

Det er ikke særlig langt fra Gravdal og til toppen av Gulknappen, totalt tur-retur vil jeg anta er ca 4 kilometer.

Jeg er sånn som blir fysisk dårlig av støyen og synet av vindmøllene. Det vil mange påstå er innbilning og fantasi, men det er noe med støyen jeg reagerer på. Den jevne duren bærer godt gjennom luften og kommer man nær nok, høres svusjingen fra turbinbladene. De durer og går konstant, ihvertfall her på Jæren hvor det blåser mye. Da kommer hodepinen hver gang og som om det ikke er nok, bevegelsen rundt og rundt gjør at jeg blir kvalm. Nå skal det sies at jeg ikke kan kjøre tekopper og karuseller på tivoli som går rundt og rundt heller, men det er lettere å unngå dem. Synet av vindmøllene har en suggererende virkning på mitt enkle sinn….

Fra toppen hadde jeg god utsikt, men det frista lite å sette seg ned.

I den motsatte retningen var det ikke mindre vindmøller, dessuten kom de mørke skyene inn i stor fart.

Jeg stod rett under og var litt redd for å få et turbinblad i hodet, hvis det løsnet. Det tror jeg ikke skjer så ofte…

Jeg rigget meg til for å nyte matpakken og det hjalp faktisk på kvalmen.

Dessuten hadde jeg fantastisk utsikt i retning havet og Dalane, så jeg nøt den.

Men det jeg kjenner er mest vanskelig å forstå, er at det er behov for all denne utbyggingen. Jeg vet at det finnes steder i landet som har flere vindmøller enn Jæren, men dersom det var så lønnsomt burde det vel gjenspeiles i strømprisen? Istedet har vi blant Norges dyreste strøm og det planlegges stadig nye utbyggingsprosjekter. Forstå det den som kan….

Jeg kikket mye ned på stien og greide å snu fokuset vekk fra vindmøllene.

Dessuten kom det noen kraftige regnbyger og det tok også endel av oppmerksomheten.

Vindmøllene er kommet for å bli, jeg innser det. Heldigvis er det forsatt steder som er uberørt, måtte det fortsette sånn.

Et av de grelleste eksempel på hvordan naturen ødelegges, er inne på Låglia. Like ved denne gamle fjellgarden troner nå Måkaknuten vindpark og jeg har helt sluttet å gå tur inn dit. Det samme har jeg til Sulken, som før var en kjempefin tur å gå fra Skjelbreitjørna. Det er bare trist å komme så tett på og oppleve både støy og inngrep i naturen. At noen velger penger foran naturen, burde vel ikke overraske. Ikke for å klage, men NEI TIL MER VINDMØLLER NÅ…

Tilbaketuren var egentlig finere, da hadde jeg vindmøllene bak meg.

Gjerdeklyveren hang forsatt halvveis i lufta, det var reine balansetreningen.

Jeg ble glad av å se at det fremdeles blomstrer i grøftekanten.

Turen starter og slutter med en strekning på asfalt og det var helt greit.

Som lyn fra klar himmel..

Visste du at det er farlig å gå på topptur dersom det er meldt lyn og torden? Aller helst skal man unngå åpent landskap eller flatt vann totalt, siden lyn ofte søker mot det høyeste punktet. Jeg er oppvokst med å høre at dersom du bare hadde gummistøvler på, ville alt bli bra, siden gummi virker som isolasjon. Det er bare tull og fantasi, men det som faktisk fungerer, er å holde seg innendørs, enten i bil eller hus. Slå av elektriske apparater og trekk ut ledninger. Det er ikke da du skal lade elbilen liksom..

Dette må jo være innafor, selv om det ikke anbefales å stå under høye trær.

Litt usikker på skog, siden det er mange trær.

Det regnet ganske godt, men så plutselig var det sol.

Planen min var egentlig en topptur, men da jeg kjørte innover mot fjellene, ble jeg skeptisk. Himmelen var mørkeblå og skyene så ganske truende ut. Jeg stanset i veikanten og sjekket yr.no. Det pleier jeg sjelden å gjøre, men dette var et nødstilfelle. Eller det kunne ihvertfall bli et, det er nemlig veldig farlig å bli truffet av lyn. Det skjer heldigvis sjelden, men det skjer. Sommer er høysesong for lyn og torden, så det måtte skyldes de høye temperaturer vi fremdeles har. Det er tross alt september… Uansett, jeg snudde bilen og fant et annet sted, selv om gummistøvler lå klar bak i bilen.

Rogaland Arboret er en botanisk hage, som har utrolig mange ulike trær og busker. Mindre kjent er fornminneløypa…

Det kan ha noe med at det ligger i Melshei, men skogen går i ett, så det er en glidende overgang.

Bak her ligger noen gamle hustofter, men det er lite informasjon. Jeg kikket mest etter elgen, som jeg hadde lest i avisen var observert her i Melshei i går.

Plutselig var jeg til skogs og da var det bare å finne en sti. Rogaland Arboret er et fantastisk sted, men grusveier, skogsveier og stier på kryss og tvers. Jeg hadde ingen planer, så da jeg plutselig kom inn i fornminneløypa, var det helt greit. Den går innom både Pålsberget og Nonsberget, men jeg antok at det ville være relativt trygt for lyn. De rager ikke i terrenget noen av dem og dessuten ble det plutselig sol og blå himmel over meg.

Første stopp ble Pålsberget, eller Pålsberje som det også heter. Her er et gravanlegg fra folkevandringstiden og under steinen ligger både knokler og biter av kar.

Utsikten var flott og jeg lurte på om det var derfor det var anlagt gravplass her.

Det lå flere andre steiner like ved, usikker på om det også var gravsteder.

Jeg satt mye å tenkte på om det var blasfemi å ha lunsj på en gravplass. Det hadde ikke passet seg inn å sitte på en kirkegård ihvertfall, men dette var jo ikke det.

Fornminneløypa i Melshei er kort og starter du i Melshei, er den veldig kort. Men du kan egentlig gå så langt og lenge du vil, Melshei har 12 kilometer stier og 10 kilometer med vei. Denne lille rundturen bør du være godt kjent for å finne, det er ikke særlig godt merket. Det står noen skilt og info tavler ved Myklebust og der starter også rundturen. Jeg har vært her mange ganger og er godt kjent, men det er omtrent umulig å gå seg vill. Ihvertfall dersom du har kart på mobil, det er god dekning i hele området.

På vei opp mot Nonsberget var alle mørke skyer borte. Men lyn fra klar himmel har jeg hørt om, så litt skeptisk var jeg fortsatt.

Mot fjellene der jeg skulle ha vært, virket det fortsatt utrygt for torden og lyn.

Jeg har ikke så mye informasjon om historien bak alle disse fornminnene. Det er ganske enkelt fordi veldig lite av området har blitt gravd ut av arkeologer. Det er gravhauger, rydningsrøyser og hauger som har vært hus. Man tenker folkevandringstiden, fra 400 til 600 e.Kr, men mye mulig bodde det mennesker her også i vikingtiden og i middelalderen. Det er rart å stå og se utover fjell og skog, samt tenke på de som stod her for 1500 år siden og så på de samme fjellene. Kanskje skog og eng var annerledes, men det får vi aldri vite.

Jeg klatret ikke over gjerdeklyveren for å komme inn til selve fornminnene. Jeg har vært her flere ganger og antar ingenting har endret seg siden sist.

Jeg tok veien tilbake til Aboret, med så mange avstikkere og omveier jeg fant.

Det var mye å studere, sopp for eksempel.

Jeg gikk det meste av turen uten regn, lyn eller torden. Innimellom syntes jeg at det hørtes en svak buldring i det fjerne, men det kan ha vært fra pukkverket på Kylles. Allikevel gikk jeg der og ventet, selv om himmelen var klar og fin. Det ble noen fine timer på tur og jeg var slett ikke lei for å ha gått glipp av en fjelltopp. Selv med støvler på, trenger man ikke utsette seg for naturkreftene. Som lyn fra klar himmel…

Det er ikke lov til å campe eller grille i Aboret, men det er mange fine steder å spise matpakken.

Og dersom du fremdeles ikke er lei av fornminner, kan du beundre denne delen av en eikestamme. Den ble funnet i en myr på en gård i Time kommune. Treet vokste opp i den subboreale varmeperioden, som sluttet for ca. 2500 år siden. Slå den…

På brudeferd til Salmeli.

Det er mye som må ha vært strevsomt i gamle dager. Særlig dersom man bodde i avsidesliggende strøk og det gjorde vel de fleste her til lands. Salmeli er ei lita bygd, som ligger på 550 meter over havet, helt oppe ved høyfjellet nord i Kvinesdal. På det meste bodde det 73 personer her. Det har blitt drevet gårdsbruk her siden 1300-tallet og selv om gården ble fraflyttet under Svartedauden, så var den i drift igjen på 1600-tallet. Sånn kan man bli meget imponert over og jeg var derfor klar for et lite besøk.

På «bøgda» driver de folkeopplysning på høyt nivå. Så dersom du er usikker på hvordan du bruker offentlige toaletter, ta deg en tur til Tonstad.

Enda mer imponerende var bua som står på parkeringsplassen, hvor turen starter. Det er god informasjon, betalingen gjøres via vipps og man kan bytte til seg en bok.

Turen mellom Josdal i Sirdal og Salmeli i Kvinesdal er en av DNTs historiske vandreruter og kalles Brudleruta. Turbeskrivelse finner du på ut.no.

Jeg har litt kjennskap til de Historiske Vandreløypene, som er et samarbeid mellom DNT og Riksantikvaren. Det finnes 18 ulike løyper spredd utover hele Norge og jeg har tidligere gått flere av dem. Felles for dem alle, er at de følger de gamle stiene og ferdselsveiene, gjennom et landskap rikt på kulturhistorie. De ulike løypene er godt merket og skiltet, samt de forteller om en tid som ikke lenger finnes. Derfor synes jeg at det er viktig å ivareta disse tradisjonene, både de gamle stiene, minnesmerker og bygningene, slik at historien kan gi lærdom til nye generasjoner.

Det startet ganske trått, med 3 kilometer på asfalt og grus gjennom et svært hyttefelt.

Men man steg ganske fort i høyden og det er jo alltid hyggelig.

Selv om det fremdeles var sommer, var det ingen tvil om at høsten var på vei.

Man skal gå ganske langt, før man treffer på første skiltet som viser at man er på rett vei.

Turen mellom Sirdal over til Kvinesdal kalles for Brudleruta. Det kommer av uttrykket brudle, som opprinnelig betyr et brudefølge. Det var vanlig i Agder å legge steiner på bart fjell, i en bein rekke. Denne tradisjonen startet opp på 1600-tallet og var mest vanlig i indre Agder. Steinene symboliserte hvor mange personer som deltok i brudefølget og størrelsen på steinene sa noe om det var voksne, barn eller dyr. Ihvertfall antar man det, siden det ikke finnes så mye nedskrevet fra den tiden som kan si helt sikkert.

Turen opp og gjennom Ravneskaret er bratt og steinete, men det gikk fint.

Jeg feiret med å spise en sein lunsj i godt selskap. Mye mulig at han kjente lukten av de kokte eggene mine, siden han kom så nær.

Det mest kjente området med brudler ligger på Josdalsheia, hvor man kan finne 16 stykker. Noen ligger veldig synlig, mens andre er dekket av busker og kratt. Brudlene ble som regel lagt på det høyeste punktet på ruta eller hvor det var naturlig å ha en stopp for å hvile. De kunne legges mellom hjemmet til brud og brudgom, eller mellom hjemsted og kirken. Hvorfor man gjorde det, er uvisst, men det kan ha vært for å verne mot onde ånder. Eller kanskje bare til minne om en fin dag…

Dette er visstnok et kjent landemerke, løven eller prinsen. Jeg savnet litt informasjon…

Frem til hit var stien grei å følge og greit merket.

Videre innover heia var det litt ymse med både sti og merking. Jeg fikk ikke inntrykk av at dette var et sted som var mye besøkt.

Men brudlene fant jeg. Det var verre med skiltet, hvor bare pinnen stod igjen.

Som sagt så har jeg gått flere historiske ruter før, så jeg innrømmer gjerne at jeg var en smule skuffet. En ting er at løypa var iferd med å gro igjen, det er bare trist. Men at merking og skilting var såpass dårlig vedlikeholdt, det hadde jeg ikke forventet. Flere steder lå skilt på bakken og jeg brukte mye tid for å lete etter røde merker, samt sjekke kart for å se at jeg ikke rotet meg bort. Det gjorde at jeg beveget meg enda tregere enn jeg vanligvis gjør, men det er greit. Jeg hadde det tross alt ikke travelt…

Det var mye stein og jeg sleit litt med å se hva som var brudle og hva som var bare stein. Dessuten skulle det finnes rester av et ledegjerde i nærheten, muligens fra steinalderen, men det fant jeg ikke.

Etter brudlene gikk det nedover mot Salmeli, men det er 6,5 kilometer før man kommer dit. Jeg sleit litt med å forstå turbeskrivelsen.

Jeg passerte flere små vann, hvor det visstnok skulle være flere fine teltplasser. Men det var mye myr og vått, samt overgrodd, så jeg hadde litt problemer med å finne dem.

Langt om lenge kom jeg frem til Salmeli. Da hadde jeg rota meg bort i siste nedover bakken og nesten havna i elva. Det skal sies at da jeg fant rett sted med gjerdeklyveren, var merkingen god. Men så kom jeg ned til broen og der var grinden lukket. Jeg kunne se at bygda nok ikke var den ubebodde og museumsaktige samling av hus jeg hadde sett for meg. De røde prikkene gikk i motsatt retning, antakeligvis ned til parkeringsplassen. Så der stod jeg og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det stod ikke skilt om «Adgang forbudt » men det føltes sånn…

Dersom man vil overnatte på Salmeli, må det avtales på forhånd. Da kan man ligge i en låve fra 1600-tallet, sammen med masse mus. Alternativet er telt, men da må man finne et annet sted enn Salmeli. Jeg hadde telt med og snudde nesa mot heia igjen.

Det KAN ha vært den bratte bakken opp til husene som gjorde at jeg droppet sightseeing. Men mest at jeg følte meg som en inntrenger på privat område.

Det gikk lettere oppover, når jeg greide holde meg på stien.

Jeg endte opp med et tørt, men kanskje ikke så flatt sted, til lyden av sauebjeller.

Det ble en kald fornøyelse å ligge i telt, jeg hadde bommet på valg av sovepose. Den lette sommerposen ble ikke varm nok, det blåste kald nordavind og var ikke mer enn et par plussgrader. Men selv den lengste natten tar slutt og jeg kom tidlig i gang med veien videre. Teltet ble pakket i lys av hodelykten og jeg gikk helt bort til Atlakstølen, hvor jeg kledde av 3 lag ull og spiste en skikkelig frokost.

Det må sies at jeg stod opp til en fantastisk morgen, selv om det var kaldt.

Det å gå seg varm i soloppgang, er heller ikke feil. Det tok sin tid å få kroppen igang…

Jeg var rett og slett så frekk at jeg rigget meg til på trappa. Det var lukket og låst på Atlakstølen, men tidligere kunne reisende få både melk og prim her.

Jeg kom opp til stidelet og valgte rundløypa opp mot Snøfonnskaret. Det ble mye å krype over og under, og ihvertfall ikke tørrere.

Her savnet jeg litt informasjon. Er det meningen at man skal bruke båten for å ro over til helleren ved Hovknutevatnan, nok et kulturminne? Jeg ville jo gjerne dit, men forstod lite av HVORDAN.

Oppi der en plass TROR jeg at den ligger. Jeg gav opp å komme meg dit.

Tilbaketuren ble et slit.. Jeg var forberedt på dårlig merking, det opplyser ut.no om i turbeskrivelsen. At det knapt var sti, var mer krevende. Dessuten er det endel stigning, man skal over Hovsknuden på 920 meter over havet. Men det var en vakker dag, med sol og lite vind. Jeg gikk mye å tenkte på menneskene som hadde gått her siden tidenes morgen, ikke bare brudefølgene men enda lengre tilbake. De gikk neppe for å hygge seg på tur, men fordi de måtte. Enten det var for å skaffe mat eller gå til kirken på Tonstad, så hadde de nok et mål med turen.

Det er nok helst sauer som tråkker oppover mot Snøfonnskaret.

Litt usikker på hva dette var, men jeg tok nå bilde av det, i tilfelle det var berømt.

Dette var et vanlig syn, merkepinnene lå flatt. Jeg forsøkte å sette dem opp igjen, de er ikke lette å få øye på når de ligger flatt.

Endelig på toppen av Hovsknuden. Den ligger på Fjelltoppappen, for dere som er opptatt av sånt noe.

Jeg må si det ble en tur til ettertanke. Det var vanskelig å forstå at dette var en historisk vandreløype, ihvertfall sammenlignet med de jeg har gått før. Det eneste stedet som var godt merket og tilrettelagt var opp til toppen av Hovsknuden, så jeg antar at de fleste turgåere er mer glad i topptur, enn historisk vandring. Jeg ble ganske trist av å tenke på at denne stien, som har blitt brukt gjennom mange hundre år, er i ferd med å forsvinne. Men sånn er tidens gang, det som ikke brukes, blir glemt.