Hyttevakt til tjeneste.

Det finnes utallige måter man kan tilbringe sommerferien på og mange ganger trenger man ikke dra så langt heller. Ikke trenger det å koste allverden, fordi det beste i livet er tross alt gratis. Da snakker jeg om tid, samhold, latter og fantastisk natur. Det er kanskje lange, late morninger eller kveldsbad etter at sola er gått ned. Jeg liker å oppleve noe helt nytt og kanskje litt utfordrende, for sånn å kjenne på mestring og at man lærer noe som kan tas med hjem til hverdagen. Det er ihvertfall ferietid for meg. Han på 12 var ganske så enig, selv om han neppe ordlegger seg sånn som jeg gjør…

Vi startet tidlig og tok ferjen over Høgsfjorden. Det lå an til å bli en flott dag.
Det er stor og gratis parkeringsplass på Nes og det var godt med plass.
Det skal sies at vi var tungt lastet og han på 12 bar tyngst. Jeg sparte knær og rygg mest mulig og det ble mange pauser innover.

Viglesdalen er vakkert plassert i Hjelmeland kommune og her har Stavanger Turistforening en selvbetjent hytte. Egentlig er det ikke en hytte, men tre. Det er den nye og flotte bygget i 2019, med to sengers rom og lader til mobilen i stua. Så er det min favoritt, 1991 hytta og til sist «hundehytta» fra 1931. Det finnes ikke proviant her, så alt av mat må bæres inn. Totalt er det 64 sengeplasser, så når det er fullt, er det god gang på tunet.

Det var et perfekt turvær, ikke for varmt og en sol som kikket ned på oss innimellom.
Turen fra parkeringsplassen og inn til Viglesdalen er 7 kilometer og regnes som middels krevende. Legg til 20 kilo på ryggen og turen blir MEGET krevende.
Løypa er den gamle driftevegen mellom Nes og Nilsebu, så her trør vi på historisk grunn. Den er en av DNTS Historiske vandreruter,  som gjør at det er mange info tavler og god merking.
Man passerer flere flotte fossefall og følger hele veien elva inn til Viglesdalsvatnet. Her er Hiafossen, med en trist historie over alle som har druknet i den gjennom årenes løp.

Så hvordan havnet radarparet som hyttevakter en hel uke? Det var selvfølgelig min ide, for når kroppen ikke er klar for flere dagers marsj i fjellet, finnes det andre måter å få være i fjellet over tid. Som for eksempel hyttevakt. Jeg deltok på en kurskveld for nye hyttevakter og peilet meg fort inn på Viglesdalen. Der hadde jeg vært endel tidligere, da barna mine var små og før den store hytta ble bygd. Men jeg husket dalen som et eldorado for barn og det passet bra.

Jo mer vi seig oppover, jo lengre ble pausene.
Dessuten var det varmt, men heldigvis finnes det utallige steder å kjøle seg ned.
Den vakre steinbroen ble bygget av svenske rallere på begynnelsen av 1900-tallet. Herfra får man første blikk av hyttene.
Langt der inne ligger de grønne slettene som er målet vårt. Den siste etappen var VELDIG LAAAANG, for han med tyngste sekken.
Men endelig var vi fremme….

Så hva gjør egentlig en hyttevakt? For det første er vi mer VERT enn VAKT. Vi tok imot alle som kom til hytta, enten det var dags- eller overnattingsgjester. Vi fortalte om hytta og dalen, minnet folk om å ta av sko og skrive seg inn i hytteboka. Han på 12 hadde kontroll over alle romnummer og viste rett rom til de som hadde booket. Han viste også de som var her for første gang hvor de kunne fiske eller bade i elva. Jeg tok meg av de mer praktisk oppgavene, som å organisere vasking, koke kluter og rydde i hyttene. Det var en perfekt arbeidsfordeling for oss.

Den nye hytta har store panorama vinduer og naturen kom tett på. Jeg ble aldri lei av å sitte i sofaen og se ut.
Men store vinduer trenger ofte vask og det passet glimrende med et lite og lett barnebarn til den jobben.
Dessuten hadde vi et større vedprosjekt, hvor vi flyttet ved utenfra og inn i boden.

Jeg hadde på forhånd sett for meg hva som kunne bli utfordrende. En hel uke uten mobildekning, samt at jeg ikke visste hva som var av proviant til hyttevaktene. Det finnes ikke proviantlager på hyttene, siden de er ubetjente, men det skulle være mat til oss hyttevakter og dugnadsfolk. Men mat er så mangt og jeg var mest bekymret for han på 12…. For min del er det befriende å leve på enkel mat og uten nett, mens han nok kunne se anderledes på det…

Joikakaker, som nå heter Vilti, blandet med potetmos til frokost. Det ble en begrenset meny, men det var nok mat. Dessuten var det flere hyggelige gjester som delte mat med oss, noe han på 12 satte umåtelig pris på.
Han på 12 lærte endelig å legge kabal og brukte mange timer på det.
Det var 3 Donald blader på hytta og de ble lest forlengs og baklengs utallige ganger. Popkorn var sjølpoppet og han bar med et helt kilo for å ha nok til en hel uke.

Det gikk over all forventning… Vi hadde det travelt om morgenen, når alle skulle dra. Om ettermiddagen var vi spent på hvem som dukket opp og om det dukket opp noen. Jeg ble lurt gang på gang av han som sa EG SER FOLK eller DER KOMMER DET NÅGEN og han lo like hjertelig hver gang. Kvelden var sosial, med prat og kortspill. Dessuten fikk vi en ny arbeidsfordeling utover uka, jeg hadde ansvar fra 06.00 og til han stod opp og han hadde fra klokken 20.00 (da tok jeg kveld) og til det var ro på hytta. Resten delte vi på… Det fungerte perfekt.

Det var ikke bare arbeid, mest var det andre ting. Det ble mye bading, både i elv og bekk.
Det var mye kaldere i bekken og ikke så dypt.  En skikkelig manndomsprøve, som jeg stod over… Andre likte å imponere.
Vi gikk mye tur videre innover dalen og fant et eget perfekt pikniksted med flott utsikt, blåbær og egen bekk med verdens beste vann i. Livet blir ikke bedre enn det.
Dessuten finnes det alltid rumpetroll å jakte på. Eller spionere på sauer, øve på å spidde lemen med gåstav eller hente vann fra pumpen. Dagene fløy…

Det ble en fantastisk opplevelse og vi var enige om at dette hadde vi lyst til å gjøre mer av. Han på 12 fikk akutt hjemlengsel på slutten av uka og det er forståelig. Mest fordi alle andre kom bare for en overnatting og gikk videre. Det synes jeg er litt trist, fordi det er anderledes å være i fjellet over lengre tid. Man trenger noen dager å lande på og finne roen. Dessuten må jeg innrømme at det er tidenes billigste ferie. Man får dekket kost og losji, samt det finnes ingenting å bruke penger på langt til fjells. Så dette kan jeg virkelig anbefale til alle som er glad i fjellet, liker praktisk arbeid og har lyst til å treffe mye hyggelige mennesker. For det gjør man…

Til og med vedarbeidet gikk unna i godt lag.
Storvasken ble hengt utforbi.
Jeg ble aldri lei av utsikten…
Men det skal sies at vi kjørte ikke langt før vi fant et sted med det som enkelte betegnet som «SKIKKELIG MAT». Dette hadde han ventet en hel uke på…
Da vi nærmet oss hjem, sa han på 12 at han fremdeles kunne høre sauebjellene fra dalen. Ikke så rart, det var omtrent det eneste vi hadde hørt i en uke. Måtte de alltid høres..

4 kommentarer til «Hyttevakt til tjeneste.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *