Jeg slutter aldri å la meg overraske over hvor mange steder jeg aldri har vært. Det er ikke fordi jeg ikke har hørt om dem eller det er så ufattelig langt å reise dit. Mange av dem ligger mindre enn en time i bil og det er absolutt overkommelig på en fridag. Men det er mye som bare ikke blir noe av… Jeg kan sitte å se i turbøker, på kart eller nettet, så ser jeg alle disse flotte stedene som jeg får veldig lyst å dra til. Allikevel blir det med drømmen og så glemmer jeg det. Helt til en dag…
Turen langs Ognaelva har jeg hatt lyst til å gå lenge, mest fordi man går gjennom Rabali naturreservat, opprettet i 1984. Jeg er glad i skog og særlig der hvor skogen kan vokse vill. Rabali består av mye løvtrær; som eik, lind og hassel. En tur inn i det grønne her, ble beskrevet som en trolsk opplevelse og mer skulle ikke til før jeg var i fyr og flamme. Legg til en ukjent topp på Fjelltoppappen og jeg var klar. Søsteren min hadde akkurat startet ferien og var slett ikke uvillig til å utforske nytt terreng.
Turen inn til Bjørndalsniben er omtrent 12 kilometer lang og regnes som krevende. Det kommer nok av lengden og at enkelte partier er litt vanskelige å gå. Men mest av alt går man på fine skogveier og god sti. Dette er ikke turen for deg som har det travelt, her er mye å oppleve. Dessuten var det bær som var modne nok til å spises og vi er begge sånne som aldri går forbi modne bær, enten de er røde eller blå.
Turen langs elva var ikke helt sånn jeg hadde sett for meg. Elva kunne knapt sees, men vi hørte den godt. Ognaelva er en kjent lakseelv og strekker seg fra Bjerkreim til havet ved Ogna. Den endrer seg fort ved nedbør, og de siste dagene hadde det regnet godt. Elva gav mye lyd, så selv om vi ikke så den godt, kunne vi høre den. Jeg skrinla alle tanker om et elvebad, det virket helst som ekstremsport. Der går grensen for min del og min søster var enda mindre lysten.
Når man kommer ut av Rabali, er man på Ualand. Her ligger en gammel fiskehytte, men jeg må si at jeg synes det var en fantastisk flott opparbeidet hytte og tomt. Det gikk kjørevei inn og vi undret oss på om det hadde vært mulig for oss å kjøre inn dit. Det var egentlig ingen plass å parkere og jeg tviler på om Toyotaen min hadde greid å humpe seg over gress og røtter. Men det er verd å sjekke ut til neste gang….
Men vi hadde et mål og det var Bjørndalsniben. Det var kun min søster som kom seg opp dit. Jeg hadde som tidligere nevnt falt og da får man litt støkken i seg. Særlig når man har knær eller andre vitale kroppsdeler å ta hensyn til.. Det ble litt krevende da vi skulle oppover og på det ene stedet sa min søster oppgitt: «Du sa ingenting om at man måtte være fjellklatrer for å komme opp». Derfor stod jeg over de siste 3-4 metrene til toppen, det ble for skummelt. Det lever jeg veldig godt med.
Tilbaketuren gikk egentlig veldig fint. Jeg hadde gruet meg til å klatre ned, men det var fort gjort. Steinura i Rabali var enkel, så lenge man holdt seg på stien. Da slapp man noen av «over og under trærne» (klatre over og krype under), samt løse steiner. Vi hadde gått opp og ned 304 høydemeter, selv om Bjørndalsniben bare er 273 meter over havet. Nå var det mest nedover og det er mindre krevende kondisjonsmessig, men jeg kjente godt knærne. Allikevel var jeg fornøyd, mest fordi jeg hadde fått smaken på et nytt og spennende område. Men det er slett ikke feil å ha en kjekk dag med min søster heller….
