Glamping i Skottland.

Vet du forskjellen mellom å dra på camping eller å dra på glamping? La meg gi deg et stikkord eller to, UTSTYR OG KOMFORT. Jeg anser meg selv som en erfaren teltsover, enten det er et lite fjelltelt langt ute i ødemarken eller ei gressmatte jeg har betalt for å campe på. Stort sett har det vært vellykket, bortsett fra de gangene hvor teltet har blitt søkkvått, blåst ned eller jeg har blitt jaget av enten to eller firbeinte. Min stil har som regel vært relativt minimalistisk, men ettersom årene siger på, har jeg lært at komfort ikke er et negativt ord.

Min skotske venninne har en stor bil, men det var allikevel stappfullt da alt det «nødvendige» var på plass.
Jeg trodde først det var en spøk da jeg hørte om oppblåsbart telt, men det var genialt. Pump opp, plugg ned og flytt inn…
Teltet hadde to store soverom, som var flaks siden vi måtte ligge på tvers, på grunn av nedoverbakke. Ellers var det et stort oppholdsrom, med plass til to svære stoler og bord. Her kunne lett en familie på seks sittet rundt et spisebord…
Det hadde vært to kriterier da akkurat denne plassen ble bestilt, kort vei til parkeringsplassen og enda kortere vei til do. Glamping for godt voksne damer altså…

Jeg var spent da min venninne planla en fem dager, fire overnattinger, camping tur til det skotske høylandet. Det ville ikke vært min første gang i telt i Storbritannia, men jeg hadde en mistanke om at det kanskje ville være litt annerledes enn om jeg dro alene. Teltet var en ting, det var en fantastisk bolig som i tillegg var enkelt å sette opp. Men alt tilbehøret… Vi hadde booket med strøm; det vil si at vi hadde med lampe, kjøleboks, varmeovn og vannkoker. Ikke at vi fikk brukt annet enn kjøleboksen, strømnettet var ikke beregnet for så høyt forbruk. Men det var med….

Man senker ikke standarden på skotsk frokost selv om man er på camping. Det var mye egg, firkanta pølser, haggis, blodpudding og bacon. Det smakte fortreffelig og alle måltid ble laget og spist utendørs. Bord/benk var det ikke vi som hadde tatt med, men det var flott plassert.
Campingplassen lå like ved River Tay, hvor vi hadde sett for oss å bade. Men elva var vanskelig tilgjengelig og stri, beregnet for rafting og elvepadling.
Det var bare noen minutter å gå til Grandtully, en søvnig liten landsby med noen spisesteder, pub, Spar-butikk og en sjokolade fabrikk med smaksprøve, museum og butikk.
Vi så skiltene, men dessverre ikke ekorn.

Det er mange campingplasser spredd utover det skotske høylandet, men det kan allikevel være viktig å planlegge litt i forkant. Ofte er plassbestilling nødvendig i høysesong og særlig i skoleferien (som starter i Skottland i første del av juli) og helger. Det var hovedsakelig gedigne telt som var spredd utover gressmatta og jeg studerte ivrig skotsk camping-kultur. Eller det jeg vil kalle glamping. For her var ikke spart på noe. De utenlandske turistene kom hovedsakelig i bobil og hadde egen asfaltert oppstillingsplass.

Noen kjørte den litt enklere stilen, med pop-up telt og vindskjerm, men de kom seint og dro tidlig.
Om kvelden var det bålkos i medbrakt bål panne, etter at middagen var grillet og fortært. Vi hadde med egne kubber, som ikke var ved, men en slags stor brikett.
Det er også lov å sette opp telt i naturen og jeg så mange fine teltplasser. Men problemet er parkeringsplass, hvor man kan stå over natta og at man må gå ganske mange 100 meter bort fra bilen, før teltet kan settes opp.

Når man drar på glamping tur, sier det seg selv at det er viktig å velge strategisk. Man pakker ikke opp og ned alt det utstyret for bare en natt, men man finner en base, sentrert mellom de severdighetene man vil få med seg. Grantully Station Campsite var valgt for sin beliggenhet, med ca 1,5 time å kjøre til Glencoe og like langt i motsatt retning mot Cairngorms nasjonalpark. Dessuten var det utallige turer, byer og severdigheter i kort avstand til campingplassen, som var verd et besøk, så problemet var heller hvordan rekke alt.

Vi hadde en dagstur til Cairgorms for å gå på tur. Planen var å rekke 3 fjelltopper, men det holdt med 2 for min del. Selv om veien var god og lett å gå på…
Slottet i Braemar har jeg besøkt tidligere, så det ble bare en kort stopp for å dekke mitt behov for å se et slott daglig.
Høydepunktet på ferien var definitivt Glencoe, hvor vi gikk inn til The Secret Valley. For en dag…
Andre opplevelser var mer spontane, som en stopp for å oppleve landsbyen Killin og Falls of Dochart. Så mye å se…
Høylandet er ikke bare fjell, det er mye skog og dyrket mark. Overalt er det stier og veier hvor man kan gå og disse er ofte merket og skiltet, i motsetning til fjellene.

Jeg innrømmer gladlig at jeg har fått smaken på glamping etter turen jeg var på.  Det KAN også skyldes at for min del var det skikkelig latmannsliv, med min skotske venninne som kokk, servitør, hushjelp og sjåfør. Det kan jeg like… Skottene er meget gjestfrie, høflige og omtenksomme, så når de har en gjest, ER man gjest… Men jeg fikk heldigvis lov til å ta oppvasken, så det var min jobb. Men gleden av å kunne gå oppreist inn i et telt, sitte i en god stol, sove på tykk luftmadrass og drikke skikkelig kaffe, gjør at jeg nok vurderer å bytte ut lettvektsutstyret mitt i noe mer komfortabelt… Men da trenger jeg også ny bil til å frakte alt utstyr, så det kan være at det blir for dyrt. Så mye mulig at det bare blir med tanken….

Det gode liv i Skottland.

Langs Ognaelva til Bjørndalsniben.

Jeg slutter aldri å la meg overraske over hvor mange steder jeg aldri har vært. Det er ikke fordi jeg ikke har hørt om dem eller det er så ufattelig langt å reise dit. Mange av dem ligger mindre enn en time i bil og det er absolutt overkommelig på en fridag. Men det er mye som bare ikke blir noe av… Jeg kan sitte å se i turbøker, på kart eller nettet, så ser jeg alle disse flotte stedene som jeg får veldig lyst å dra til. Allikevel blir det med drømmen og så glemmer jeg det. Helt til en dag…

Det er grei parkeringsplass ved Hetland Kraftverk, ikke langt fra Ogna.
Turen starter opp bak kraftverket og bakken er ganske bratt.
Jeg gikk sammen med min søster og har knapt et bilde av henne som ikke er tatt bakfra. Hun går skikkelig fort.

Turen langs Ognaelva har jeg hatt lyst til å gå lenge, mest fordi man går gjennom Rabali naturreservat, opprettet i 1984. Jeg er glad i skog og særlig der hvor skogen kan vokse vill. Rabali består av mye løvtrær; som eik, lind og hassel. En tur inn i det grønne her, ble beskrevet som en trolsk opplevelse og mer skulle ikke til før jeg var i fyr og flamme. Legg til en ukjent topp på Fjelltoppappen og jeg var klar. Søsteren min hadde akkurat startet ferien og var slett ikke uvillig til å utforske nytt terreng.

Området er utrolig godt merket og skiltet, så vi var aldri i tvil om veien videre.
Det var en usedvanlig vakker morgen og yr hadde meldt om sol og varme. Badetøy var med i sekken og elva lå jo der.
Det var mye tett skog og jeg var forundret over hvor anderledes naturen var, enn det jeg hadde sett for meg.

Turen inn til Bjørndalsniben er omtrent 12 kilometer lang og regnes som krevende. Det kommer nok av lengden og at enkelte partier er litt vanskelige å gå. Men mest av alt går man på fine skogveier og god sti. Dette er ikke turen for deg som har det travelt, her er mye å oppleve. Dessuten var det bær som var modne nok til å spises og vi er begge sånne som aldri går forbi modne bær, enten de er røde eller blå.

Rabali består ikke bare av skog, men noen svære steinrøyser. Stien gjennom reservatet er ikke merket, så vi rotet oss litt ut av stien. Men det er umulig å gå seg vill, med elva til høyre og bergvegg til venstre.
Andre steder var stien lett å følge og det var frodig og grønt.
De var blå, men kunne godt ha hatt litt mer sol på seg. Småsure, med andre ord.. Men fulle av antioksidanter, så vi åt…
Det var rene bær-gildet, så det gikk seint med gåing. Men vi startet tidlig og hadde heldigvis hele dagen på oss.

Turen langs elva var ikke helt sånn jeg hadde sett for meg. Elva kunne knapt sees, men vi hørte den godt. Ognaelva er en kjent lakseelv og strekker seg fra Bjerkreim til havet ved Ogna. Den endrer seg fort ved nedbør, og de siste dagene hadde det regnet godt. Elva gav mye lyd, så selv om vi ikke så den godt, kunne vi høre den. Jeg skrinla alle tanker om et elvebad, det virket helst som ekstremsport. Der går grensen for min del og min søster var enda mindre lysten.

Det bruste godt nedi elva, selv om vi ikke så mye til den.
Granskog var det også mye av og jeg var forundret. Ogna er kjent for sine knauster og nakne landskap, men her var tett skog. Jeg frydet meg over naturen og var så glad jeg hadde tatt turen.
Plutselig kom vi til en hytte og kjørbar vei. Siden jeg hadde falt en gang, var det naturlig å tenke om det var en annen vei enn over ura tilbake. Det var ikke det, man går frem og tilbake samme vei.

Når man kommer ut av Rabali, er man på Ualand. Her ligger en gammel fiskehytte, men jeg må si at jeg synes det var en fantastisk flott opparbeidet hytte og tomt. Det gikk kjørevei inn og vi undret oss på om det hadde vært mulig for oss å kjøre inn dit. Det var egentlig ingen plass å parkere og jeg tviler på om Toyotaen min hadde greid å humpe seg over gress og røtter. Men det er verd å sjekke ut til neste gang….

Det var aldri tvil om hvor veien gikk videre.
Nydelig og myk vei å gå på. Det var en fredens stund, min søster er heldigvis også av den lite pratsomme typen på tur.
Dette er mer sånn typisk Ogna fjell og terreng. Med et fantastisk badevann, som vi ikke badet i, fordi nordavinden var overalt.

Men vi hadde et mål og det var Bjørndalsniben. Det var kun min søster som kom seg opp dit. Jeg hadde som tidligere nevnt falt og da får man litt støkken i seg. Særlig når man har knær eller andre vitale kroppsdeler å ta hensyn til.. Det ble litt krevende da vi skulle oppover og på det ene stedet sa min søster oppgitt: «Du sa ingenting om at man måtte være fjellklatrer for å komme opp». Derfor stod jeg over de siste 3-4 metrene til toppen, det ble for skummelt. Det lever jeg veldig godt med.

Man slipper ikke unna vindmøllene uansett hvor man går. Her hørte man de, lenge før man kunne se de.
Mens min søster klatret siste biten, fant jeg det perfekte lunsjstedet. Fin utsikt, i ly for vinden og fine hyller å sitte på. Ja, det lå midt på stien, men vi hadde ikke sett andre turgåere, så da er det greit.
Det er slett ikke lettere å gå ned de bratte stedene, men vi akte oss nedover.

Tilbaketuren gikk egentlig veldig fint. Jeg hadde gruet meg til å klatre ned, men det var fort gjort. Steinura i Rabali var enkel, så lenge man holdt seg på stien. Da slapp man noen av «over og under trærne» (klatre over og krype under), samt løse steiner. Vi hadde gått opp og ned 304 høydemeter, selv om Bjørndalsniben bare er 273 meter over havet. Nå var det mest nedover og det er mindre krevende kondisjonsmessig, men jeg kjente godt knærne. Allikevel var jeg fornøyd, mest fordi jeg hadde fått smaken på et nytt og spennende område. Men det er slett ikke feil å ha en kjekk dag med min søster heller….

Jeg var glad for at veien var god å gå på.
Selv om Rabali naturreservat ikke hadde endret seg, fant vi en lettere vei tilbake.
Så plutselig var vi tilbake ved start….