Måned: juli 2025

Vet du forskjellen mellom å dra på camping eller å dra på glamping? La meg gi deg et stikkord eller to, UTSTYR OG KOMFORT. Jeg anser meg selv som en erfaren teltsover, enten det er et lite fjelltelt langt ute i ødemarken eller ei gressmatte jeg har betalt for å campe på. Stort sett har det vært vellykket, bortsett fra de gangene hvor teltet har blitt søkkvått, blåst ned eller jeg har blitt jaget av enten to eller firbeinte. Min stil har som regel vært relativt minimalistisk, men ettersom årene siger på, har jeg lært at komfort ikke er et negativt ord.

Jeg var spent da min venninne planla en fem dager, fire overnattinger, camping tur til det skotske høylandet. Det ville ikke vært min første gang i telt i Storbritannia, men jeg hadde en mistanke om at det kanskje ville være litt annerledes enn om jeg dro alene. Teltet var en ting, det var en fantastisk bolig som i tillegg var enkelt å sette opp. Men alt tilbehøret… Vi hadde booket med strøm; det vil si at vi hadde med lampe, kjøleboks, varmeovn og vannkoker. Ikke at vi fikk brukt annet enn kjøleboksen, strømnettet var ikke beregnet for så høyt forbruk. Men det var med….

Det er mange campingplasser spredd utover det skotske høylandet, men det kan allikevel være viktig å planlegge litt i forkant. Ofte er plassbestilling nødvendig i høysesong og særlig i skoleferien (som starter i Skottland i første del av juli) og helger. Det var hovedsakelig gedigne telt som var spredd utover gressmatta og jeg studerte ivrig skotsk camping-kultur. Eller det jeg vil kalle glamping. For her var ikke spart på noe. De utenlandske turistene kom hovedsakelig i bobil og hadde egen asfaltert oppstillingsplass.

Når man drar på glamping tur, sier det seg selv at det er viktig å velge strategisk. Man pakker ikke opp og ned alt det utstyret for bare en natt, men man finner en base, sentrert mellom de severdighetene man vil få med seg. Grantully Station Campsite var valgt for sin beliggenhet, med ca 1,5 time å kjøre til Glencoe og like langt i motsatt retning mot Cairngorms nasjonalpark. Dessuten var det utallige turer, byer og severdigheter i kort avstand til campingplassen, som var verd et besøk, så problemet var heller hvordan rekke alt.

Jeg innrømmer gladlig at jeg har fått smaken på glamping etter turen jeg var på.  Det KAN også skyldes at for min del var det skikkelig latmannsliv, med min skotske venninne som kokk, servitør, hushjelp og sjåfør. Det kan jeg like… Skottene er meget gjestfrie, høflige og omtenksomme, så når de har en gjest, ER man gjest… Men jeg fikk heldigvis lov til å ta oppvasken, så det var min jobb. Men gleden av å kunne gå oppreist inn i et telt, sitte i en god stol, sove på tykk luftmadrass og drikke skikkelig kaffe, gjør at jeg nok vurderer å bytte ut lettvektsutstyret mitt i noe mer komfortabelt… Men da trenger jeg også ny bil til å frakte alt utstyr, så det kan være at det blir for dyrt. Så mye mulig at det bare blir med tanken….

Jeg slutter aldri å la meg overraske over hvor mange steder jeg aldri har vært. Det er ikke fordi jeg ikke har hørt om dem eller det er så ufattelig langt å reise dit. Mange av dem ligger mindre enn en time i bil og det er absolutt overkommelig på en fridag. Men det er mye som bare ikke blir noe av… Jeg kan sitte å se i turbøker, på kart eller nettet, så ser jeg alle disse flotte stedene som jeg får veldig lyst å dra til. Allikevel blir det med drømmen og så glemmer jeg det. Helt til en dag…

Turen langs Ognaelva har jeg hatt lyst til å gå lenge, mest fordi man går gjennom Rabali naturreservat, opprettet i 1984. Jeg er glad i skog og særlig der hvor skogen kan vokse vill. Rabali består av mye løvtrær; som eik, lind og hassel. En tur inn i det grønne her, ble beskrevet som en trolsk opplevelse og mer skulle ikke til før jeg var i fyr og flamme. Legg til en ukjent topp på Fjelltoppappen og jeg var klar. Søsteren min hadde akkurat startet ferien og var slett ikke uvillig til å utforske nytt terreng.

Turen inn til Bjørndalsniben er omtrent 12 kilometer lang og regnes som krevende. Det kommer nok av lengden og at enkelte partier er litt vanskelige å gå. Men mest av alt går man på fine skogveier og god sti. Dette er ikke turen for deg som har det travelt, her er mye å oppleve. Dessuten var det bær som var modne nok til å spises og vi er begge sånne som aldri går forbi modne bær, enten de er røde eller blå.

Turen langs elva var ikke helt sånn jeg hadde sett for meg. Elva kunne knapt sees, men vi hørte den godt. Ognaelva er en kjent lakseelv og strekker seg fra Bjerkreim til havet ved Ogna. Den endrer seg fort ved nedbør, og de siste dagene hadde det regnet godt. Elva gav mye lyd, så selv om vi ikke så den godt, kunne vi høre den. Jeg skrinla alle tanker om et elvebad, det virket helst som ekstremsport. Der går grensen for min del og min søster var enda mindre lysten.

Når man kommer ut av Rabali, er man på Ualand. Her ligger en gammel fiskehytte, men jeg må si at jeg synes det var en fantastisk flott opparbeidet hytte og tomt. Det gikk kjørevei inn og vi undret oss på om det hadde vært mulig for oss å kjøre inn dit. Det var egentlig ingen plass å parkere og jeg tviler på om Toyotaen min hadde greid å humpe seg over gress og røtter. Men det er verd å sjekke ut til neste gang….

Men vi hadde et mål og det var Bjørndalsniben. Det var kun min søster som kom seg opp dit. Jeg hadde som tidligere nevnt falt og da får man litt støkken i seg. Særlig når man har knær eller andre vitale kroppsdeler å ta hensyn til.. Det ble litt krevende da vi skulle oppover og på det ene stedet sa min søster oppgitt: «Du sa ingenting om at man måtte være fjellklatrer for å komme opp». Derfor stod jeg over de siste 3-4 metrene til toppen, det ble for skummelt. Det lever jeg veldig godt med.

Tilbaketuren gikk egentlig veldig fint. Jeg hadde gruet meg til å klatre ned, men det var fort gjort. Steinura i Rabali var enkel, så lenge man holdt seg på stien. Da slapp man noen av «over og under trærne» (klatre over og krype under), samt løse steiner. Vi hadde gått opp og ned 304 høydemeter, selv om Bjørndalsniben bare er 273 meter over havet. Nå var det mest nedover og det er mindre krevende kondisjonsmessig, men jeg kjente godt knærne. Allikevel var jeg fornøyd, mest fordi jeg hadde fått smaken på et nytt og spennende område. Men det er slett ikke feil å ha en kjekk dag med min søster heller….