På tur med den TØFFE gjengen…

Det er en ting som er sikkert, nemlig at det finnes to typer turfolk. Du har DE TØFFE og så har du alle oss andre. Vi som liker å bruke dopapir og helst sover på oppblåsbart liggeunderlag i hytte eller telt. Vi som prioriterer å bære mat fremfor drikke, og som ALDRI har vurdert å leve av det du selv fanger og dreper i naturen. Vi som er stikk motsatte av Lars Monsen og egentlig er litt sånn villmark light….

Det begynte som det ofte gjør, med en god ide. Jeg gav min bror en bursdagsgave som bestod av et gavekort på en overnattingstur i hengekøye, inkludert pølser og øl. Planleggingen overlot jeg til ham, siden turen skulle gå i hans hjemtrakter. Han planla godt, vi skulle gå fra huset hans, over Voreheia og ned til et vann, ro over vannet og ha camp der. Turen ville bli ca 7 kilometer å gå og jeg var skeptisk til om jeg greide gå så langt med tung sekk. Ikke problem, sa bror min og jeg stolte på det.

Den første tabben vi gjorde, var å ikke ha med nok vann. Det var nærmere +30 grader og steikende sol. Jeg hadde 1 liter, noen mer eller mindre, mens andre hadde glemt å fylle vannflasken. Planen var å fylle i bekker underveis, men her hadde det vært tørt lenge. Sørlandet er IKKE våte vestlandet, så det var knapt nok noe vann i myrhullene. Jeg bar med kokeapparat og både kaffi og cappuccino, men hva hjelper det når man ikke har vann?

Tabbe nummer to var at vi burde ha fraktet maten inn til leir plassen, i stedet for å bære den. Seriøst, hvorfor bære sekker på 35 kilo hvis du ikke må? Jeg har forsøkt å lære bort litt om hvordan pakke fornuftig til både barn og barnebarn, men de tar ikke poenget. Jo tyngre sekk, jo bedre trening. Men det fungerer ikke slik i praksis.  Jo tyngre sekk, jo verre tur… Særlig i kupert terreng, hvor det ikke er sti. Men det nytter det ikke å si til den tøffe gjengen, de VIL slite. You have to suffer to get tougher og No pain, no gain…

Lang historie kort, det ble en strabasiøs tur. Jeg slet skikkelig, både fordi jeg var tørst og fordi terrenget var skikkelig tungt å gå i. Min bror gjorde en formidabel jobb som veiviser og han hadde alltid en hjelpende hånd der hvor det var brattest.  Men det er krevende med høyt gress, vierbusker og blåbærlyng, særlig når det ikke er sti å følge. Den tøffe gjengen holdt godt tempo og vi var alle slitne, svette og dehydrert. Derfor var det et lykkelig øyeblikk, da vi endelig kom til vannet hvor båten lå. Det var definitivt ikke meg som rodde oss over, det er tungt arbeid.

Leirstedet var en åpenbaring og det var neppe i Lars Monsen sin ånd. Min bror hadde gjort alt klart og kjørt inn det vi trengte, så her var bord og stoler, samt vaffeljern til å ha over bål. Vi hang opp hengekøyer, men jeg innrømmer gladlig at jeg ikke sov i min. Faktisk var den eneste som sov i hengekøye han på 12 og jeg tror ikke hengekøye egner seg for andre enn de unge og spreke. Man trenger ikke å være spesielt tøff for å innrømme det… Det er sjelden godt voksne ligger helt i ro, på ryggen i bananstilling og uten å stå opp for å gå på do, en hel natt. Hengekøye er rett og slett upraktisk for oss over en viss alder…

Det ble en fantastisk opplevelse og vi har allerede lovet at dette må bli en årlig tradisjon. Noe kan forbedres, for selv den tøffe gjengen innrømte at turen var lang og krevende med så tunge sekker i varmen. Jeg får trene på tempo, slik at jeg holder følge neste gang. Ellers følte jeg meg nesten som Lars Monsen, rent bortsett fra dopapiret og våtserviettene. Neste år skal jeg gå all in, slik at jeg også blir med i den tøffe gjengen….