Håpet er lysegrønt…

Noen dager er som skapt for å komme seg ut i skauen. Det er som regel de dagene hvor man ikke er brukende til så mye annet, og det merker man ganske fort etter at dagen er startet. På sånne dager frister det lite med topptur og ihvertfall ikke sykkel, for du kan banne på at været heller ikke er på lag. Juni med 8 grader og stiv kuling er ikke all verdens, men da vet jeg ihvertfall hvor turen går hen…

Det sies at grønt er en positiv farge, som symboliserer ro, likevekt og balanse. Det kan være derfor jeg fikk et akutt behov for en tur i Sælandskogen, for ingen steder er mer grønne enn den. Tidligere var hele Jæren dekket av disse store eikeskogene, men nå er det bare små områder igjen. Jeg er usikker når skogene forsvant og hvorfor denne stod igjen, men det forblir nok et av livets mange mysterium.

Turen gjennom Sælandskogen fortsetter inn i Urådalen, som er et landskapsvern område. Det har det vært siden 1984 og det betyr at man ikke kan gjøre inngrep som endrer landskapet. Jeg liker sånne steder, urskog. Hvor alt vokser vilt og uhemmet, uten at det er klippet og trimmet. Skjønt det var ikke alt som var kjekt å se på… Statsforvalteren driver å fjerner balsamgran og det var slett ikke vakkert å se på. Det er vel neppe han personlig og trærne er en fremmed art i Norge, men allikevel var det ikke kjekt å se.

Jeg seig oppover dalen og følte jeg svevde i det grønne. Det var ikke et menneske å se og alt jeg hørte var fuglesang, lyden av elva og vinden som rusket i troppene.  Jeg var i en boble av grønt og det har man jammen godt av. Jeg tok meg selv i å smile opptil flere ganger og plutselig var det som om alt bare lettet. Det dårlige humøret og tyngden i kroppen, det lå igjen mellom steinene i ura. For Urå betyr ur fra gammelt av og det er jammen nok av stein.

Det er flere muligheter for turen, man kan velge å gå over Sælandsfjellet, med en avstikker opp til Blåfjell. Man kan gå opp og ned samme vei, men min favoritt er å gå rundturen. Da går man opp til Bjødnalia, hvor det ligger en nedlagt gard. På 1850 tallet var den relativt stor og det forundrer meg. Jeg spiste nistepakken på den vanlige plassen og hygget meg med å se på kyrne. Da bonden kom i traktor, drøste vi litt og lo mer av kyrne.

Jeg forstår godt at grønt forbindes med ro og balanse. Det var nesten som om jeg hadde tilbragt hele dagen på spa-hotell eller i dyp meditasjon. Humøret var på topp og selv om været ikke hadde bedret seg, gjorde det ingenting. Litt vind er jo bare kjekt… Det ble en fin tur tilbake til bilen og jeg tok omveien om Melsvatnet for et bad. Det skulle bare mangle, nå som jeg hadde blitt et sånt positivt JAAAA-menneske…