Mål nummer 4: Hågå, verdens lengste oppoverbakke…

Selvfølgelig vet jeg at turen opp Hågå IKKE er verdens lengste oppoverbakke. Den er ikke i nærheten engang og den er heller ikke Norges lengste. Det vet jeg, fordi jeg har gått bakker som var både lengre og brattere før. Her snakker vi om Kilimanjaro, verdens høyeste, frittstående fjell. Jeg kom meg opp dit.. Dessuten var det bakker i både Peru og Nepal som var både lengre og verre. For ikke å snakke om alle turene i Norge jeg har gått, som også er mange hundre høydemeter høyere opp. Men allikevel FØLES Hågå som den topper alle disse, når det kommer til opplevd følelse av turen. Forstår ikke hvorfor…

Noen startet med tøy og bøy allerede på parkeringsplassen. Det er enkelt å parkere, med en stor og fin plass. Ikke var det folksomt heller, siden vi var tidlige.

Det finnes mange turløyper å velge i,med samme startsted, den mest kjente er Uburhedlaren. Men dit skulle vi ikke idag.

Turen starter fint og lett innover mot den flotte gapahuken. Her finnes også toalett, dersom man har behov for det.

Hågå er en fjelltopp som ligger i Oltedal. For mange er Oltedal et sted man passerer på vei mot høyere tinder i Sirdal, men jeg kan love at det er flotte turmuligheter her også. Mange av dem starter ved Moen, ved det gamle kraftverket. Turen til Hågå er en middels krevende fottur, som bare er omtrent 3 kilometer hver vei. Det høres veldig overkommelig ut og jeg vil påstå at de fleste ville greid å gå turen. Men da trenger du god tid og stålvilje.

Man følger god grusvei og det går oppover. Allikevel er det ikke verre enn at man kan ha en hyggelig samtale med turfølget.

Det står skilt hvor man skal svinge inn i skogen. Her kan man fylle på vannflasken, dersom man har behov for det.

Jeg hadde lokket med meg sønnene mine, litt for sikkerhets skyld og litt for å slippe å bære sekk. De vekslet på å slepe en 100 l sekk oppover, fylt med min sekk og diverse annet.

Det er strekningen inne i skogen som er krevende, fordi det er skikkelig bratt.

Jeg hadde gått til Hågå en gang før og da sverget jeg på ALDRI IGJEN. Men nå var jeg tilbake, mest fordi jeg ville gi fjellet en ny sjanse. Kanskje det ikke var så ille som jeg husket det…. Den største utfordringen første gang, var da jeg skulle krysse en stor snøfonn i skaret. Det var glatt og bratt, samt skled man, kunne det fort ende med at man datt utenfor et stup. Jeg stivnet helt utpå snøen, men hadde heldigvis min sønn med meg, som leide meg over. Vi gikk en annen og tre ganger så lang vei ned igjen, mens jeg mumlet forbannelser for meg selv.

Skogen var skikkelig tett oppover og det var fuktig og sleipt på stien.

Sånn halvveis i bakken traff vi Herr Elg, eller ihvertfall det vi antok hadde vært en elg. Uvisst hva som skjedde med den og om plasseringen var til skrekk og advarsel..

Da nærmer vi oss tregrensen og det verste er over. Det er viktig å bruke god tid og ta mange pauser når det er bratt stigning.

Plutselig var vi kommet til skaret og jeg var meget takknemlig for at der ikke var snø nå.

Mange bruker Hågå som en treningsøkt og det snakket vi mye om. For den er nærmest perfekt til det. Myk start til oppvarming, gradvis stigende bakke, så en skikkelig lang og bratt etappe hvor det absolutt bør være sjangs til å presse pulsen opp til maks. Vi traff flere, både første gang og nå, som tok avgårde oppover som om de hadde stjålet skoene. All ære til dem, men jeg var fornøyd med å sige sakte oppover. Gutta kunne nok gått fortere, men de var solidariske med meg.

Et tappert smil og nok en pust i bakken. Det er faktisk bare oppover helt til topps.

Går du frem til kanten her, får du fantastisk utsikt over Oltedal.

Noen hadde overskudd til å klovne seg til og det var ikke meg. Men det hjalp på å endelig se varden på toppen. Men fremdeles litt igjen…

Det er rart med en topptur, som egentlig bare er en eneste lang oppoverbakke. Dersom man ikke har utsikt, så er det lett å bli litt motløs. Enten det er tett skog, tåke eller mørke som stenger for lyset og omgivelsene, så blir det en helt annen følelse når man kan se ut over landskapet. Jeg må si at stemningen steg da vi kom ut av skogen, særlig fordi vi var kommet ganske så høyt opp.. Det ble ikke mindre bratt, men nå kunne vi ihvertfall nyte utsikten. For den er flott og man ser det meste av Oltedal og fjellene på andre siden, samt helt til havet.

Og endelig er man der, på toppen. Hva nå liksom…

Det er da høydepunktet kommer og man får belønningen for å ha slept med seg en tung sekk.

Nybakte rundstykker med egg og kaviar er toppen av luksus. Legg til en cappuccino fra pose, så er lunsjen perfekt.

Jada..og etter lunsj er det bare å psyke seg opp til nedturen. For ned der skal vi…

Noen hygget seg med å vinke til en kompis, som var på jobb i Oltedal. Vi kunne se ham stå å vinke på taket av bygningen, en bitteliten skikkelse.

Jeg hadde tatt med knestøtte til nedturen, fordi jeg vet at å gå ned er mer krevende enn opp, på knærne. Så det gikk absolutt ikke raskere på tilbaketuren, selv om pulsen var endel lavere. Men hva gjorde vel det, når vi faktisk hadde vært på toppen? Denne gangen gikk vi samme vei opp og ned, men det er fullt mulig å gå rundturen eller legge til noen av de andre toppene vi kunne se rundt oss. Men for meg var hele poenget å komme opp og ned Hågå, så jeg var kjempefornøyd med å ha greid målet mitt. Verdens lengste oppoverbakke beseiret nok en gang…

Jeg tok meg tid til å beundre både utsikt og blomster på vei nedover. Det var riktig vakkert.

Og plutselig var vi nesten tilbake i bilen, uten at det føltes annet enn greit.

Det var rett før jeg la meg i blomsterenga for å nyte naturens ro, men turfølget ville hjem.

Rekekalas ved Eigerøy Fyr.

Det er mange som er glad i reker, særlig når man får dem servert med loff og majones. Men visste du at det er mulig å fange rekene selv? Strandreker finner man i sjøkanten og de er relativt lette å fange med håv. De er mye mindre enn vanlige reker, så du må kanskje jobbe litt ekstra før rekesmørbrødet er klart, men det bare skjerper apetitten.

Veien ned til parkeringsplassen for å gå til Eigerøy Fyr, er ikke enveis kjørt, men føles sånn. Heldigvis møtte vi ingen andre, denne fredagen før pinse.

Med sekk på ryggen og fiskestang i hånda var han på 12 klar. Egentlig kunne han tenkt seg å starte fiskingen ved parkeringsplassen, for der kunne han se fiskene.

Selv om det var et stykke å gå, er det alltid tid til å hilse på lokalbefolkningen. Det er mye sau og kyr innover.

Man går ganske langt, før man får det første blikket på fyret. Det er godt tilrettelagt med grusvei først, så sti i terreng. Turen er 2,3 kilometer en vei og regnes som lett.

Det var ikke planlagt at menyen skulle inneholde reker eller andre delikatesser fra havet. Jeg hadde pakket nok mat og alt annet vi hadde behov for, under en helg i en fyrvokterbolig. Det er Stavanger Turistforening som drifter huset, som før var den gamle boligen som fyrvokteren bodde i. Her må man leie seg et helt rom, ikke en seng, og jeg visste fra et tidligere besøk at det minste rommet hadde en køye. Perfekt for oss to…

Endelig fremme og vi fant nøkkelen i nøkkelboksen. Utpakkingen gikk i et veldig tempo, for nå ventet havet…

Snart stod vi på brygga og tok inn naturen. Det er åpent og nakent her ute og ingenting som skjermer for storhavet utforbi. Men kvelden hadde nydelig sommervær, selv om det godt kunne vært varmere.

Det ble en lang kveld nede på brygga, med den flotteste utsikt mot fyret.

Eigerøy Fyr ble bygget i 1854 og var det første støpejernsfyret som ble bygget i Norge. Det er 32,9 meter høyt og rager i landskapet. Alle delene ble støpt på Bærums Verk og fraktet ut til Eigerøy. Det ble også bygget fyrvokterbolig, naust og brygge, så det må ha vært litt av en jobb. Lyset fra fyret er et av de sterkeste i Europa og det trengs nok her ute. Fyrvokterne måtte gå 134 trappetrinn for å komme til toppen, så det er mulig at mange ble glade da fyret ble automatisert i 1989. Det er ikke åpnet for besøk og både fyr, bygninger og området er vernet.

Dagen startet tidlig for meg og mens alle andre sov, drakk jeg kaffe på trappa ute på fyret. Det var en fantastisk morgen og kun fuglene og bølgene lagde lyd.

Jeg hadde god utsikt mot huset og kunne følge med dersom det var tegn til liv. Det var ikke det…

Naturen her ute er typisk for Egersund området og består av anortositt. Denne bergarten ble dannet inne i jordkloden for 930 milloner år siden og er sjelden å finne.

Men vi var mest opptatt av frokost og flesket til med skikkelig cowboymat. Huset har strøm og innlagt vann, så her er både stekeovn, miko, vannkoker og vaffeljern.

Planen for dagen var enkel, matauk. Noen parkerte fiskestanga for en lang bomullstråd, med en pølsebit knyttet i enden. Vanlig grillpølse er genialt for å fange krabbe, den er akkurat passe stor til at krabben fester seg rundt og ikke slipper. Det var mye krabbe, både små og litt større. De ble holdt i en bøtte med sjøvann og litt tang, samt matet med pølsebiter. Vi var mange som hygget oss med krabbefangst, siden det var med en annen familie, som også bodde på hytta.

De beit på gang etter gang…. Vi fylte bøttene og slapp uti igjen, for så å fiske dem opp igjen. Krabbe er nok ikke det mest inteligente i næringskjeden, men de unngikk å bli spist.

Strandrekene derimot ble kokt og fortært.

Det var et ideelt sted nede ved brygga og det ble mange turer opp og ned. Dersom du er usikker på hva som er ideelt sted, er det et sted med mye steiner, tang og tare som krabbene kan gjemme seg under.

Jeg hadde invitert min datter, samboer og hund på vafler. Men vær klar over at det er totalforbud mot hund i perioden 15 mars til 15 oktober. Resten av tiden er det båndtvang. Det hadde ikke jeg fått med meg, så det ble mye vafler på oss to, siden de derfor ikke kunne komme.

Det er rart hvor fort tiden går når man har det gøy. Vi var nede ved sjøen det meste av dagen og vi gikk små turer rundt hytta. For alle som er glad i å klatre, hoppe, balansere og utfordrende seg litt fysisk, er naturen her midt i blinken. Dessuten fikk han øye på en hval… eller ihvertfall det han trodde var en hval. Da var det gjort og vi klatret opp på de bratteste knaustene for å speide etter hvalene. Det kan ha vært bølger, skumsprøt og bevegelse i havet, men han med livlig fantasi, såg HVAL…

Hvor er hvalen? Jeg såg den ikke, men enkelte andre såg den tydelig.

Jeg såg mest på fyret og det ble fotografert fra alle vinkler og lyssettinger.

Litt tid ble det også til å slappe av på sofaen med mikropopcorn og skjermtid. Stua gir meg alltid flashback til min mormors stue, både lukt og møbler er helt likt.

Det ble en usedvanlig vellykket helg og jeg har allerede lovet at vi skal dra tilbake og være MYE lengre. Det kjekkeste var å fange og spise strandreker og det er forståelig at dette er en delikatesse ute i Europa. Av oss ble de spist naturell, uten loff og majones. Jeg var egentlig glad vi hadde annet å spise, fordi det var mye arbeid å fange en liten håndfull. Så neste gang trenger vi to håver og bedre tid, så kan vi leve av havets gaver. Fisk fikk vi ikke, men det var nok fordi han var mest opptatt av å fange rekene….

Med litt innsats og klatring på svabergene, fant jeg tidenes badeplass.

Andre hadde ikke tid til å bade, siden det var reker her også. Dessuten sjøstjerner, forskjellige skjell, krabber…

På hjemturen ble det fuglekviss, hvor vi måtte google alle svarene. Vinneren fikk softis på nærmeste bensinstasjon og det var ikke meg..

Håpet er lysegrønt…

Noen dager er som skapt for å komme seg ut i skauen. Det er som regel de dagene hvor man ikke er brukende til så mye annet, og det merker man ganske fort etter at dagen er startet. På sånne dager frister det lite med topptur og ihvertfall ikke sykkel, for du kan banne på at været heller ikke er på lag. Juni med 8 grader og stiv kuling er ikke all verdens, men da vet jeg ihvertfall hvor turen går hen…

Mellom Ålgård og Undheim ligger et fantastisk turområde. Det er tilrettelagt med stor og gratis parkeringsplass, toalett og flere merkede løyper.

Det er et fredfullt sted og særlig på en forblåst dag gir skogen ly.

Det er god sti nedover mot Taksdalsvatnet og man følget bredden videre. Det er flere fine badeplasser, men humøret var ikke helt der.

Løvskog er intenst grønt på denne årstiden.

Det sies at grønt er en positiv farge, som symboliserer ro, likevekt og balanse. Det kan være derfor jeg fikk et akutt behov for en tur i Sælandskogen, for ingen steder er mer grønne enn den. Tidligere var hele Jæren dekket av disse store eikeskogene, men nå er det bare små områder igjen. Jeg er usikker når skogene forsvant og hvorfor denne stod igjen, men det forblir nok et av livets mange mysterium.

Det er meget behagelig å ligge under et tre og se opp. Trenger ikke engang se på noe spesielt, bare opp.

Det er ikke bare trærne som skaper den intense grønnfargen, det er MYE mose.

Man følger den gamle vegen under Blåfjedlet, bygget for over 100 år siden for å ta ut tømmer.

Turen gjennom Sælandskogen fortsetter inn i Urådalen, som er et landskapsvern område. Det har det vært siden 1984 og det betyr at man ikke kan gjøre inngrep som endrer landskapet. Jeg liker sånne steder, urskog. Hvor alt vokser vilt og uhemmet, uten at det er klippet og trimmet. Skjønt det var ikke alt som var kjekt å se på… Statsforvalteren driver å fjerner balsamgran og det var slett ikke vakkert å se på. Det er vel neppe han personlig og trærne er en fremmed art i Norge, men allikevel var det ikke kjekt å se.

Det var mange trær som var ringbarka, som betyr at barken var fjernet ganske dypt i ring. Da dør de store tærne av seg selv, mens mindre trær ble lagt ned med makt. Jeg gremmes….

Høyere oppe ligger Moldtjørna og så var det et lite navnløst tjern midt imellom. Her vokste vannliljer og vannet var klart som glass.

Vær forberedt på at det er mye stein og kan være krevende å gå dersom du sliter med balanse eller vonde knær.

Jeg seig oppover dalen og følte jeg svevde i det grønne. Det var ikke et menneske å se og alt jeg hørte var fuglesang, lyden av elva og vinden som rusket i troppene. Jeg var i en boble av grønt og det har man jammen godt av. Jeg tok meg selv i å smile opptil flere ganger og plutselig var det som om alt bare lettet. Det dårlige humøret og tyngden i kroppen, det lå igjen mellom steinene i ura. For Urå betyr ur fra gammelt av og det er jammen nok av stein.

Landskapet åpner seg opp ved Moldtjørna og man går over i typisk jærsk kulturbeite.

Turen er veldig godt tilrettelagt, noe jeg setter umåtelig pris på. Tusen takk..

Jeg har gått denne turen mange ganger og selvfølgelig har jeg en fast rasteplass. Der var ly for vinden idag og det passet bra.

Om det var faste plassen å sitte, var jeg ihvertfall spenstig i menyen… Brunost med chili og fersk mango, det er ikke hverdagskost for meg.

Det er flere muligheter for turen, man kan velge å gå over Sælandsfjellet, med en avstikker opp til Blåfjell. Man kan gå opp og ned samme vei, men min favoritt er å gå rundturen. Da går man opp til Bjødnalia, hvor det ligger en nedlagt gard. På 1850 tallet var den relativt stor og det forundrer meg. Jeg spiste nistepakken på den vanlige plassen og hygget meg med å se på kyrne. Da bonden kom i traktor, drøste vi litt og lo mer av kyrne.

Fra Bjødnalia går det grusvei og det står noen fantastiske trær langs veien.

Det stiger sakte oppover, men det er ikke regnet som tung tur.

Etter et lite stykke på asfalt, kommer man igjen inn i det grønne. Me like…

Jeg forstår godt at grønt forbindes med ro og balanse. Det var nesten som om jeg hadde tilbragt hele dagen på spa-hotell eller i dyp meditasjon. Humøret var på topp og selv om været ikke hadde bedret seg, gjorde det ingenting. Litt vind er jo bare kjekt… Det ble en fin tur tilbake til bilen og jeg tok omveien om Melsvatnet for et bad. Det skulle bare mangle, nå som jeg hadde blitt et sånt positivt JAAAA-menneske…